Orkideens perle - en smakebit by Forlagshuset i Vestfold as

Elin Birkeland Rage

Orkideens perle Roman

2017

© Forlagshuset i Vestfold as / LYST Forlag 2017 ISBN 978-82-93349-51-8 Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © Shutterstock.com Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Papir: Haugen book crem 1,8 70 g Trykk: Livonia Print, Latvia Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Valgets kval Jeg elsker og hater. Med en styrke som dreper. Kjærligheten kan ikke overleve. Slangen spiser meg levende. Jeg vil leve, men slangen er sterkere enn meg. Sviket – bedraget, synden og skammen. Min kjære elskede. Jeg roper ut min kjærlighet fra dødsriket. Det absurde taler for seg selv. Kjærligheten er der, men samtidig – drept. Når kjødet dør, mitt eneste valg. Kan åndens rene kjærlighet forløses. I døden! Forløser jeg min kjærlighet til deg. Du er ren og tilhører solen. Jeg tilhører mørket. Jeg bønnfaller deg. Fri deg fra mine ugjerninger! Kjærligheten er fri – Velg dens frihet! Evig er min kjærlighet.

PROLOG: Han satt på en skammel blant tomme malingsbokser, brukte blomsterpotter og gamle gårdsredskaper. Boden kunne hatt godt av en ryddesjau. På den annen side ble den sjelden brukt. Derfor valgte han dette avlukket. Han hadde dårlig tid. Hjertet dunket i brystet. Sjelen hans kom snart til å reise videre, mens kroppen ville ligge livløs tilbake på gulvet. Det ville flyte blod. Litervis av blod. Hva om han hadde levd livet annerledes? Hva om han hadde levd som seg selv, på ærlig vis? Vel, det var for sent nå! Nå fikk han ta konsekvensene av det. – To be or not to be, mumlet han. Tankene var uklare. – Du har tatt for mange piller, sa han lavt til seg selv. Han var alene, men noen stirret på ham. Fra ingen steder. Fra alle steder. Han var i ferd med å bli gal? Hvem pokker hadde rett til å se ham slik, svak, ussel, liten og utafor? – Du har pseudohallusinasjoner, sa stemmene i hodet. – Stikk, stikk og piss! Han ropte med en hes og ugjenkjennelig stemme. Ingen svarte. Han hørte noe knirke og skvatt til. Var det Silje som kom hjem nå, allerede? Cato vred hodet frem og tilbake. Hvor kom

den knirkende lyden fra? Han pustet tungt ut nesen, puttet pekefingeren langt inn i det høyre neseboret. Pekefingeren var rød av blod. Hadde han gjort opp for seg her? Var alt ryddet ordentlig opp? Hvordan ville Silje, hans kjære, nydelige kone reagere på alt dette? Han så henne for seg. Høy, slank og spenstig. Det nydelige, flommende krøllete, lyse lange håret. Silje var alltid vakkert og sensuelt kledd, luktet alltid som en blomstereng. I sitt indre nøt han duften av henne, så henne inn i øynene. Men den siste tiden hadde øynene ikke hatt den samme glansen. De hadde vært matte, uten liv og glede. Og det hele var hans skyld, alt var hans skyld! Han så henne for seg etter at han ikke var blant dem lenger. Oppløst i tårer, fortvilelse, skyld, skam og hat! Gudene skulle vite at han ikke fortjente henne! Han så for seg stakkars Malin. Den vakre babyen som kanskje var besudlet til av … Resten av tankerekken ble kvalt. Cato brøt ut i hjelpeløs gråt. Det fantes ingen løsninger. Det var kun hindringer på hans vei. Han hadde skitnet til alle som elsket ham! Ja, også ham selv, var tilgriset av eget svik! Hva skjedde med kjærligheten? Den som skulle tåle alt, utholde alt! Det var ikke mulig å komme ut av dette nettet! Det var ham selv som hadde viklet seg inn i dette nettet av skyld, vanskeligheter, avmakt og nederlag! – Som man reder ligger man. Alt jeg ønsker er fred! Ro! Hvile! Jeg vil være fri! Fra alt! Han tørket tårene og pusset nesen. Måtte ringe svigerfar for å advare. Silje måtte ikke se ham slik! Slo nummeret for fjerde eller femte gang. Faen! Den forbanna telefonsvareren! Igjen! Alt som kunne gjøres var å legge igjen atter en beskjed. Stemmen i hodet pratet igjen: – Kommer du ikke snart, Cato? Jeg venter jo på deg! – Hold kjeft! Jeg må få gjøre meg ferdig her! Et par nye piller ble svelget ned med et glass vann. Prøvde å få kontroll over pusten.

– Om ikke lenge ånder jeg ut, hvisket han. – Om ikke lenge stanser hjertet å slå for godt! Han pustet ut og inn. Inn og ut. Snart skulle han slippe. Kroppen kom snart til å være ut av funksjon. For en befrielse! Ikke tenke, ikke handle, ikke velge, ikke føle, ikke puste. Han drakk resten av vannet sitt. – Ja, dette er min siste slurk her på jorden, av livets vann og kilde, hvisket han. Som om stolen var en gyngehest rugget han frem og tilbake og hver gang han traff veggen bak, smalt hodet i murveggen. Stolen knirket. Hul latter fylte boden. Det var en latter fra en gal mann. Rå, vond og hjerteskjærende. Den minnet om gråt. Nå dunket ikke hjertet så voldsomt mer. Han var roligere. På tide å ringe svigerfar igjen. Igjen denne telefonsvareren. Etter at de nærmeste fikk avskjedshilsningen på svareren, falt det tomme vannglasset i gulvet. Og merkelig nok, det knuste ikke. Burde han ikke heller gå til sengs og sove ut pillerusen? Våkne senere i kveld og betro hans kjære alt? Være her, ta de stormene, støytene og konfliktene som måtte komme? En stor skinnflysse fra lillefingeren hang igjen mellom tennene. Nei! Dette var den eneste løsningen, hvis han fortalte alt, ville hun forlate ham. Det var helt sikkert. Han ville ikke være alene her på jorden! Hele kroppen skalv, han skar tenner og beit seg i tunga. Det rant blod ut av munnen. For en idiot han hadde vært! Vel, det spilte uansett ingen rolle. – Jeg er helt utkjørt! Kjære Gud! Gi meg et tegn dersom jeg skal gå opp på rommet mitt, hjelp meg! Jeg har bare deg! Som det klødde i bakhodet! Fingrene fant veien dit, men ble våte av

blod. Han slikket fingrene rene. Enda mer blodsmak. Men han kjente ingenting. Han hostet stygt, noe av spyttet og blodet satte seg i halsen. Med skjelvende hender fiklet han frem et bilde fra brystlommen. Vemodig og høytidelig kysset han bildet av Silje og Malin. – Unnskyld, mine to skatter, Unnskyld! Han fisket skjelvende ut en kulepenn, skrev det han nettopp hadde sagt på baksiden av bildet og la det tilbake i brystlommen igjen. Tårene rant nedover kinnene. Hendene skalv voldsomt. Kulepennen falt i gulvet med et lite klikk. Han bøyde seg for å plukke den opp og la den tilbake i brystlommen. Våget han dette? Hadde han samvittighet til å knuse hjertene til de som var glade i ham? – Du har allerede skitnet til de du elsker. Har du glemt det? Men det var ikke bare han som snakket. Det var stemmene fra utsiden: – Kom, Cato! Kom! Ikke vær redd. Du kommer ikke til å ha det vondt særlig lenge nå. Jeg er klar til å møte deg! – Ja, jeg kommer nå, men er redd, så fryktelig, fryktelig redd! Tenk om det ikke er noe etter døden? Tenk om du ikke er der for å ta imot meg? hvisket han. – Kom til meg, Cato! Jeg er jo her! Ordene var messende. Han dro inn pusten, bet tennene sammen. Nå var hans time kommet! – Det e ingen vei tebake, hørte han Bjørn Eidsvåg synge inni hodet. Kniven skar seg møysommelig inn i hovedpulsåra. Cato så sitt eget liv i sakte kino. Han så barndomsvennen og seg selv, de lekte cowboyer, de svømte i havet. Han hørte morens stadige anklager, sutring og kjefting, og faren som alltid kjærlig, elsket, støttet og forsvarte ham. Han så seg selv som drev gården, ga dyrene fôr og melket kyrne. Alle navnene på dem ble oppramset i sitt indre. Nå betrodde han hesten hans innerste

tanker og hemmeligheter. Like etter lå hesten livløs på bakken, skutt av ham selv. Såret i beinet ville uansett ikke gro. Hesten var halt. Brått var han student og strebet med å opprettholde en perfekt fasade, et godt rykte. Han så seg selv slites mellom de to menneskene han elsket høyest, ble nesten revet i fillebiter. Han hørte nære, gode samtaler med bestekameraten, så det som aldri skulle komme frem i lyset. Det forbudte. Det ulovlige. Han så seg selv praktisere som kirurg med engangshansker, munnbind og operasjonsredskaper. Alvorlig syke og døende mennesker over alt. Han gjennomgikk dype samtaler med søsteren og broren, du så mange gode samtaler han gikk igjennom med de kjære søsknene! Cato var på forlovelsestur. Stolt gjennomgikk han mange og gode opplevelser og samtaler med kjæresten. Nå sa de ja til hverandre, den skjønne bruden sang «Våren» av Grieg for ham. Så vakker stemme! Med en vanvittig innlevelse! For ei herlig jente! Han så seg selv klippe av navlestrengen til sitt nyfødte barn, men også sin egen grettenhet, svik og bedrag. Der fikk han øye på Sarah. Hun var svært syk, han så den nydelige lille sønnen, som var faren opp av dage. Gutten nektet å forlate sin døde mamma. Den omsorgsfulle Solveig. En god omsorgsfull kollega og venninne! Cato hadde sveket dem alle! Han visste hvorfor det hele hadde endt slik. Han så vennens skuddsår. Nå var han ute av kroppen som lå livløs igjen på gulvet. Det var blod på vegger, i taket og på tapetet. Han så at Silje spaserte i gatene, hørte en gråtende Malin og moren som forsøkte å trøste. – Ikke gråt, jenta mi. Vi skal bare finne pappa, så skal vi hjem. Det tar ikke lang tid. Silje oppsøkte barer der han pleide å vanke. Den stakkars Silje

hutret og skalv, den lille babyen deres gråt ustanselig. Silje forsøkte å pakke Malin inn i teppet. Hun fant frem mobilen, han hørte henne si: – Lizzi, kan du ha Malin for meg? Jeg finner ikke Cato. Han fløy videre. For en rar følelse å fly på denne måten! For en rar følelse å ikke kunne hjelpe Silje. – Hvor går min vei? Hvor skal jeg? Hallo! Er det noen der? Det virket som han befant seg i en stor undergrunnhall, for det var gjenklang når han ropte. Cato tenkte at toget snart kom for å hente ham. Det drønnet i ørene. – La ham komme igjennom! La ham komme til oss, hørte han en bedende stemme si. Var det ikke farens stemme? Hva ville skje ham nå? Vinden ulte rundt ham. Han befant seg i en tunnel, med et hav av farger. Rødt, gult, grønt, blått og fiolett. Men gjenklangen var den samme som om han fortsatt var i undergrunnhallen. Lyset sugde ham innover og innover. Han hørte fuglesang! Et kor av vakre hymner. Det var fugler som sang flerstemte melodier og noen med vibrator. Det var det flotteste han hadde hørt, han kunne ikke kjenne igjen en eneste en av dem. Cato nøt herlige blomsterdufter, roser, kaprifolier, lavendel og syriner. Og der, rett foran ham, oppdaget han en kjent skikkelse. De to smilte varmt og gjenkjennende til hverandre. Sammen fløy de videre inn i dette lyset med blomsterduften og fuglesangen som omsluttet dem. Et englekor. Så nydelig det var å høre på! Faren stod der smilende foran ham. – Godt å se deg, gutten min, men du kom alt for tidlig! Faren fløy sammen med Cato og den andre. Faren hvisket til sønnen: – Jeg elsker deg, gutten min, men du må vite en ting. Konen din kommer med tiden til å ende i stor fare. Ikke direkte på grunn av deg, men indirekte. Dette er ikke noe hverken du eller jeg kan gjøre noe med. Det eneste vi kan gjøre er å holde øye med henne, Cecilie,

John og moren din. Vi får kontakte hjelperne deres og håpe på at det går bra for alle våre! Far har rett, tenkte Cato. Det var ikke noe å gjøre med det nå. En varm vind blåste de tre videre, innover og innover. De tre fløy, det var så uendelig mange mulige veivalg for dem. Faren ledet an. Visste hvor de skulle. Cato var fri og så seg ikke tilbake! Han ville ikke tilbake dit.

En perle En perle, ble borte i havets dyp. Den er der, men borte for øyet. Den finnes, der hjertets dypeste smerte blør. Den finnes, i takknemlighetens smerte. Over Perlen – jeg mistet. Den finnes, i takknemlighetens glede. Over Perlen – jeg eiet. Der i dypet, er – min evige Perles kjærlighet!

1.1) Silje ble sittende og se på diktet: «En perle». Fikk det av bestevenninnen, Elisabeth. Venninnen hadde gitt henne diktet, en nydelig blomsteroppsats og sagt at hun kunne ringe når det måtte være på døgnet. Hun skulle ringe venninnen, men ikke nå. Hun leste diktet én gang, enda en gang til, jo, det handlet om henne og det handlet om hennes dyrebare og kjære perle! Hun hadde sittet her hele dagen og kvelden. Inntullet i et teppe, lurte på hvor disse timene var blitt av. Behovet for mat eller drikke eksisterte ikke, bare dette: Han er død, Cato er ikke mer. Mannen hennes valgte å ta sitt eget liv, hun hadde funnet ham, liggende alene, død! Med et fredfullt drag over ansiktet, med øyne som ikke var lukket. Det lå blod over alt, han var blå og kald. Det luktet blod, urin og avføring der inne. Hun lukket øynene, ville ikke tenke på dette, ville fortrenge det. Ta det bort. Det var ikke slik hennes utvalgte så ut. Elskede Cato! Han var den perlen som nå var borte for bestandig! En ekte perle! – Hjertet mitt verker! Du må jo ha hatt det helt grusomt vondt med deg selv! Du må ha hatt en lidelse inni deg som er utenfor vår fatteevne! Stakkar, stakkar vennen min! Var det jeg som fikk deg til å gjøre det? Hva galt har jeg gjort? Krevde jeg for mye av deg? Var det et problem for deg at jeg syntes du sørget for mye over David fremfor

å være sammen med meg, som faktisk lever her og nå? Eller var det fordi jeg klaget over at du ikke bidro mer hjemme og med babyen? Mannen hennes levde ikke mer. Mannen, som hun hadde vært gift med i seks år. Det kunne bare ikke stemme! Hvordan kunne han gjøre dette mot Malin, mot henne? – Jeg drømmer, sa hun til seg selv. Cato satt jo her i stolen ved siden av henne. Gjorde han ikke det? Hun hørte pusten hans, avisen som bladde om og at vinglasset ble satt ned på bordet. – Skål, Silje! Nå er det endelig frihelg, sa han. Eller sa han det? Hun slo øynene opp. Ingen. – Hva galt har jeg gjort? Fikk du ikke nok kjærlighet og omsorg av meg? Jeg som trodde jeg ga deg alt jeg hadde! Hun klarte ikke å ha orden i tankekjøret, alt var kaotisk og tomt. Helt tomt. Kulden krøp inn i det ellers koselige huset. Tomta lå ved stranda på Gausel, en forstad åtte kilometer fra Stavanger. De hadde vært så stolte og glade da de kjøpte dette Drømmehuset og innredet det sammen med glede, iver og forventninger. Det var et flott, stilfullt hus som vennene deres beundret. Hun fikk innrede overetasjen som hun ville. Matchet sammen, møbler, alt i stuen, kjøkkenet og spisestuen. Silje elsket gamle, stilfulle møbler. Stue og kjøkken hadde praktfulle malerier, figurer, blomster og det var alltid mange tente lys. Spesielt i mørketiden. Kjelleren var hans domene, også røft, stilfullt møblert, med elementer fra Mexico. Det var her han sto og malte. Det var hans måte å avreagere på etter en lang arbeidsøkt på SUS eller andre arbeidsoppdrag. Maleriene ble ikke stilt ut, det var bare en fritidsinteresse.

Hun ville ned der i morgen for å se på bildene, kanskje fant hun motiv som kunne gi svar? Stuen lå i mørke. Skulle hun tenne ett lys til minne om ham? Mannen som hun trodde at hun ble skapt for å elske? De to hadde vært ment for hverandre. Nå var han borte. Hun fant en lighter på bordet og tente et lys. Klokken var ti på kvelden. Oktober. Ingen skyer, stjernene skinte. Kanskje skinte de for ham? Tenk om Cato hadde angret? Angret i siste sekund? Hun så igjen for seg Cato, død med øynene åpne, grep en tom blomstervase som stod på bordet og kylte den i gulvet så det singlet med glasskår rundt henne. – Faen ta deg, Cato! Tenkte du ikke på det nyfødte barnet ditt?! Du hadde jo ønsket dette barnet så lenge! Hva skal jeg fortelle Malin når hun en vakker dag spør hvor pappaen er? Hun hev etter pusten. Bare det å reise seg fra stolen ble for tungt! Silje kulset, skjelvinger gikk gjennom kroppen, laget noen pustelyder hun selv ikke hadde hørt at hun var i stand til å lage. De kunne minne litt om fødselspesingen, når hun lå på sykehuset og kavet med å få Malin ut og inn i denne så skremmende verdenen. Å, sorgen kom til å spise henne opp innvendig. Det kokte, boblet i henne av smerte. Hun hyperventilerte. Tok et teppe over hodet, fikk mindre oksygen, prøvde å si til seg selv at hun måtte puste rolig. Hun reiste seg for å hente et glass vann. Det var da hun så vinflasken, favorittvinen til ektemannen, en nebbiolo fra Barbaresco i Piemonte, Italia. – Ok, jeg tar ett glass til minne om ham. Den herlige røde væsken ga fra seg en god klunkende lyd på vei fra flasken til glasset. Den fikk henne til å hive etter pusten igjen. Hvem skulle hun dele vinen med nå? Han var jo ikke her. Den koselige lyden fra vinflasken betydde kos, prat, romantiske stunder med

Cato. Hun satte glasset innerst på kjøkkenbenken, kastet flaska i veggen så det singlet, atter en gang med glassbiter på hele kjøkkenet. Vin sprutet oppover veggene, maleriene og blandet seg med glassbitene på gulvet. Glasset som stod på kjøkkenbenken fikk samme behandling som flaska. Det røde sølet fløt på kjøkkengulvet og lignet blod. Nye saftige utrop og grove gloser kom ut av munnen. Silje raste mot seg selv, mot verden, mot Gud, mot Cato. Følte seg som et tomt skall, ubevisst eksisterende med adferd som en robot. Henne, Silje Andersen var borte vekk, hadde forsvunnet sammen med Cato, ble knust i det erkjennelsen tok henne, om at hun aldri, aldri mer skulle få se, høre stemmen eller kjenne ektemannens armer rundt seg. Stemmen, hvordan var den nå igjen? Går det virkelig an å glemme stemmen til en person som hadde stått henne så nær? Hun skulle aldri mer høre stemmen hans igjen! Aldri! – Jeg får aldri mer se deg igjen, Cato. Hvordan skal jeg klare å takle alt dette? Jeg kan ikke leve med meg selv dersom dette var min skyld, jamret hun. En dag kom Malin helt sikkert til å se bebreidende på moren og mene at hun på en eller annen måte var medskyldig. At Silje burde tatt bedre vare på faren hennes. På kjøkkenbordet lå et håndskrevet ark. Hva var det? Hun så jo at det var hennes håndskrift. Var dette skrevet i de timene hun ikke ante hva hun hadde drevet med? Silje leste:

Tomhet Føler meg som en tom brønn, i ørkenen. Tårene presser, men det kommer ingen tårer. Det vrenger seg i magen – jeg må spy, men det kommer ingenting. Hele meg er sørpe trøtt, å sove er ikke mulig. Ilden har sloknet, jeg er aske. Tomheten er alt. Inni meg, er det ingenting. Lidelsen og smerten har erobret, fremtiden, fortiden og nåtid. Jeg faller sammen til ingenting, bare – tomhet. Når tårene kommer, vil jeg merke liv.

Himmelen sier, alt er tomhet. Helvete er – tomhet. Så er de altså ett!

Hm, imponerende, hun kunne ikke huske å ha skrevet diktet. Hvordan hadde hun klart å beskrive følelsene så presist? Hun kunne sette seg ned å skrive om et eller annet tema som dukket opp i hodet, men nå, i hennes livs største mareritt? Hvor lenge hadde hun gått uten søvn? Hun var ikke sikker. Akkurat nå var hun ikke i stand til å regne minutter, timer eller dager. De nedskrevne versene var nøyaktig slik hun følte det nå. Alt var tomhet. Små, brutte bilder og minner dukket opp, men forsvant like raskt. En kraftig skjelving gikk igjen gjennom kroppen. Hun hang over kjøkkenbenken, tårene rant uten lyd. Pulsen slo i et raskt og dunkende tempo, så hardt at det rev og slet i kroppen. Hadde hun for høyt blodtrykk? – Nei! Det er bare kroppen som er i ulage, nå skal jeg ta meg kraftig sammen, sa hun til seg selv. Hun gikk inn i stuen og satte vannglasset på stuebordet. Svaiende begynte hun å ule som en ulv, fikk gåsehud av de fremmede og skremmende hylene, godt å få jage tømmermennene ut av hodet med ulveul, men hvor kom alle disse lydene fra? Var hun i ferd med å gå fra vettet? – Skjerp deg, pust dypt inn og ut. Det er helt normalt å miste kontrollen i en slik situasjon. Husk hva du har lært på skolen om kriser og sorg.

Hun tuslet inn på badet og så seg i speilet. Gud, som hun så ut! Øynene var røde, såre og hovne. Hun kjente knapt igjen sitt eget ansikt. Øynene stirret vilt tilbake. Som om de ville drepe. Fallet i glassbitene på kjøkkengulvet resulterte i blødende sår på albuen og på haka, men den innvendige smerten var så mye verre. Det ellers så flotte, alltid velstelte håret, hang slakt og fett nedover skuldrene. Når var det hun hadde blitt så gammel? Var det slik hun hadde sett ut den siste tiden? Var det derfor Cato ikke var blant dem mer, fordi hun ikke var bra nok for ham? Hun dro hånden gjennom det fettete håret. Æsj, så ekkelt det var. Nei, det var ikke slik hun hadde sett ut den siste tiden. Dette hadde skjedd fordi Cato var død. Håret og ansiktet hennes kom alltid til å se ut som det gjorde nå, ustelt og sjuskete. Hvem skulle hun gjøre seg vakker for nå? Hun vasket ansiktet og tørket bort tårene, men det kom stadig nye. Øynene sved, hodet verket. Hun heiste skuldrene opp til ørene og lot dem synke igjen. Gud, som skuldrene verket! Og hun hadde vondt i brystene, merket at melkeproduksjonen var stanset. Hun åpnet medisinskapet med skjelvende hender og de fant to Paracetter som ble spylt rett ned ved å drikke direkte fra vannkranen. Hun satte ett plaster på haka og ett på albuen. Silje trykket hendene tett opp mot brystet, gikk inn på soverommet, trakk av seg den tynne satengkjolen og byttet den ut med en flosset, lun treningsdress. Det luktet innestengt i soverommet. Hun falt ned på senga. Det luktet svakt av brystmelk, gulp og baby. Lukten av etterbarberingsvannet og parfymen Cato brukte hang også i rommet. Og det var en annen lukt, hva var det? Hun snuste inn lukten fra sengetøyet. Det luktet elskov. En blanding av begges elskovssafter. De hadde jo elsket der for to dager siden. Var det noe hun innbilte seg, eller hadde elskoven vært annerledes? Catos ellers så myke kyss

var liksom harde. Hans kjærtegn var raske, flyktige. Han hadde virket fjern. Han gråt idet han kom, andpustent sa han: – Silje, jeg elsker deg! Glem aldri det! Beklager alt, at jeg har vært så fraværende i det siste, men er så fryktelig sliten. Alle opplevelsene! Bildene fra de krigsherjede områdene. Fatter ikke at David er død! Er trett av alle livene jeg ikke greide å redde. Er så trøtt av jobben. Hun hadde lett etter ham over alt. Vært hos kameratene, moren, ringt kolleger på jobben, men ingen visste hvor han kunne være. Hun gikk innom de barene Cato likte å gå på. Men Cato var ikke blitt observert noen steder. Bilen stod utenfor sykehuset. Han hadde ikke kjørt mer etter å ha vært på jobb. En sulten, urolig og gråtende baby gjorde ikke situasjonen enklere, hun måtte spørre Elisabeth om hjelp til barnepass. – Klart jeg tar meg av Malin. Kommer og henter henne, svarte Elisabeth med den rolige og avbalanserte stemmen. Silje fortsatte letingen men måtte til slutt innse at Cato var borte. Etter to timer og tre kvarter ga hun opp. Fortvilet ringte hun Elisabeth og sa at Cato ikke var å finne. – Han er sikkert på en ny bar. Gå å legg deg og sov. Jeg kan ha Malin til i morgen. Slapp av! Han kommer nok hjem snart. Hun hadde gått og lagt seg på sofaen i stuen. Da kom hun til å høre ham når han endelig dukket opp. Hun våknet klokken fem, men ingen Cato. Hun ringte mobilen, med mobilsvareren som resultat. – Hei! Dette er Catos telefon. Legg gjerne igjen en beskjed. Jeg tar kontakt så snart som mulig. Silje la igjen en beskjed: – Nå kommer du hjem, Cato! Vi har en del ting å prate om. Du skulle jo fortelle meg noe! Kom hjem, med en gang!

Silje ruslet rundt i huset, støvsugde og tørket støv, spiste noen skiver og ventet på at Cato skulle komme, men han kom aldri. Klokken halv sju på morgenen var han fortsatt ikke kommet hjem. Tenk om han er hjemme og sover i kjellerstuen? Hun hadde gått ned i kjelleren, men han var ikke der. Hun fant ham til slutt. I en bod de ikke brukte til noe. Hun sendte moren og Elisabeth en varm tanke. De to hadde hjulpet til, varslet familien, snakket med politiet, legen og trøstet henne etter beste evne. Hun skulle aldri mer inn i den avskyelige boden! Men hvorfor måtte han gjøre det så kynisk? Var det henne han ville gjøre vondt med at hun skulle finne ham der? Han var jo lege, kunne tatt medisiner som gjorde slutt på livet på en mye enklere og renere måte, uten alt dette blodsølet. Var det hun som hadde fått frem galskapens handling hos ham? Hun kom frem til at Cato måtte ha vært hinsides all fornuft. Hva galt hadde hun gjort som fortjente å finne ham på denne groteske måten? – Cato! Hvordan kunne du gjøre dette mot meg, mot oss alle? Hun løp inn på toalettet og brakk seg. Det føltes som om tarmer og innvollene skulle sprette ut. Etter at hun var ferdig med å brekke seg fikk hun en voldsom mageknip. Det føltes som kniver som skar henne opp fra innsiden. Da hun fant ektemannen, sto hun urørlig som støpt fast i sement i et par minutter, før panikken grep henne. Som en hodeløs høne løp hun rundt i huset uten mål og mening. Hvor var telefonen, vaskebøtten, støvsugeren, klorinen, hvor var bilnøkkelen, lommeboken, tannbørsten, et teppe til Cato og vesken? Ja, hvor var vesken? Skulle hun ringe sykehuset eller faren? Hun løp i slik villfarelse og løp rett på døren og slo kneet og hodet. Etter å ha sittet i ro i et kvarter, fant hun seg selv stående og glane inn i kjøleskapet. Etter en time greide hun å ringe politiet. Hun fortalte dem at noen hadde

drept mannen hennes. At han hadde tatt sitt eget liv streifet henne ikke. Hun tenkte på alle spørsmålene politiet stilte henne. Om han hadde vært deprimert. Om hun hadde merket noe spesielt ved ham de siste dagene. Hun husket ikke om hun hadde svart, hva hadde hun eventuelt fortalt dem? Gud, fortalte hun noe til politiet som hun ikke burde? – Jeg må støvsuge opp glasset fra vasen, vinflasken og vinglasset jeg knuste. Rødvinen setter flekker på tapetet, maleriene og det lyse fine gulvet, sa hun sløvt til seg selv. Stemmen var ugjenkjennelig, mørk og hes. Det var ikke den vanlige lyse godlynte stemmen. Det var vondt å snakke, hun slet med å få ut ordene. – Kjære Gud, hjelp meg, ba hun med den merkelige stemmen. Igjen tenkte hun på samtalen de hadde hatt etter deres siste elskov. Cato var blitt avbrutt når han pratet til henne. De hadde ringt fra jobben, trengte hjelp til et kirurgiinngrep. Hun hadde kastet seg rundt halsen hans og holdt ham fast: – Cato! Jeg er jo her for deg, du kan komme til meg med alt, det vet du! Har jeg sagt eller gjort noe galt, bare si det, kjære? – Nei, du har ikke sagt eller gjort noe galt. Takk for at du er der, Silje, men jeg må snakke med deg senere i dag. Det er noe du bør vite, hadde han sagt i et anstrengt tonefall. Hva var det han skulle fortelle henne? Holdt han noe skjult for henne? Herregud! Hvorfor hadde hun ikke bedt ham å fortelle det der og da? Hele ham virket forknytt, han hadde sett på henne med forpinte øyne. Hva annet hadde hun sett i øynene hans? Angst? Frykt? Forakt? Mot henne eller mot seg selv? Cato hadde styrtet inn i dusjen og Silje ble sittende igjen alene på kjøkkenet og tenke: Hva er alt dette? Mer rakk

hun ikke å tenke, før Malin kalte på oppmerksomheten hennes. Da Cato kom ut av dusjen, holdt han lenge rundt henne og Malin og sa alvorlig: – Jeg er så fryktelig glad i dere! Husk det Silje, uansett hvor tøffe dagene måtte bli i livet. For livet er beintøft! Kos dere i dag da, Silje. Elsker deg! Det var de siste ordene han hadde sagt til henne. Hun hadde omfavnet ham og kysset ham på kinnet. Hun skulle ikke latt ham gå, skulle sagt at han ikke fikk lov å hjelpe dem med det kirurgiske inngrepet, presset ham der og da, spurt hva alt dette handlet om. Hadde Cato slitt over lengre tid? Fokuserte hun for mye på seg selv og babyen etter fødselen. glemte hun ham oppi det hele? Kanskje hun kunne hindret ham i å gjøre dette her, kunne ha stoppet ham, det kunne hun virkelig! Gud hjelpe, hvor fjern hadde hun egentlig vært? Silje var ør av søvnløshet, var tross alt nybakt mor. Nå også enke. Hadde hun levd i sin egen lille verden? Ikke sett Catos frustrasjon og lidelser? Hun gremmet seg. Men den morgenen hadde han jo sagt at hun ikke hadde gjort noe galt! Var det bare løgn? Hun gikk igjen inn på soverommet og hentet den tykkeste ullgenseren hun fant, kjente ektemannens kroppslukt. Pokker, hvorfor skal jeg kjenne lukten av ham i alt jeg rører ved? – Fordi han var mannen din, han var fullt og helt i livet ditt, svarte hun seg selv. Ja, han var det! Men var han virkelig fullt og helt i livet hennes, når han hadde gjort dette? Og hva med henne, som ikke hadde sett at han hadde trengt oppmerksomheten hennes? Hvorfor i all verden lot hun ham gå på jobb den morgenen? Åh, så dum hun hadde vært! – Jeg kunne stanset deg, Cato, gråt hun. Hun utstøtte disse vemmelige pustelydene igjen, gikk inn i stuen,

la hodet inni teppet og ba seg selv puste rolig. Drakk vannet som stod der, i forbifarten stoppet blikket på noe. Et bilde. Deres bryllupsbilde. Det var jo deres eget bryllupsbilde! Så nydelige de hadde vært! For et stilig par! Han: Høy, flott kropp, veltrent i svart, stilig dress og mørkt kort hår. Henne: Høy, velformet, ikledd en vakker offwhite brudekjole med all verdens perlepynt og med det lyse lange krøllete håret flommende nedover skuldrene. Noe av det var satt opp med en lekker hårbøyle. Begge strålte og smilte. Hun skimtet den fargerike brudebuketten. Noe brast i henne. Og nå, nå kom gråten for alvor! Hulkene og gråten hun hadde holdt tilbake, fordi hun skulle være sterk for moren, svigermor og den øvrige familien, som også sørget over tapet av sønnen, broren, onkelen og svigersønnen. Hun gråt med hele kroppen, trampet i gulvet, skrek, hadde ingen kontroll på verken inn- eller utpust. Det kjentes ut som en slags utløsning. En følelsesladet, utløsende gråt. Igjen måtte hun si til seg selv: – Ro deg ned! Du må gjennom dette! Du er nødt til å leve videre. Du har Malin, og hun trenger din kjærlighet og omsorg. Cato hadde ikke ønsket at hun skulle bukke under. Han hadde villet at Malin og hun skulle ha det bra! Men de skulle jo ha det godt sammen, alle tre! Nå falt hun om på gulvet og ble liggende. Gråte, gråte, gråte. Gråte til søvnen tok henne. Hva? Hun slo opp øynene. Hadde hun besvimt eller bare sovnet? Det verket i kroppen som om hun hadde vært med i en slåsskamp. Det suste i ørene og nakken var stiv. Hun som egentlig likte å være alene følte seg utrygg i eget selskap. Dette kunne ikke fortsette. Noe måtte gjøres, hun måtte ut, måtte bort. Silje bestemte seg for å ringe foreldrene sine. Hun tenkte på moren som hadde tatt den lille babyen deres med seg og sagt: – Lille Malin blir her hos oss. I hvert fall til i morgen.

Hun satte pris på morens hjelpsomhet der og da, men nå ville hun ha datteren tilbake. Hun fant mobilen og ringte foreldrene. Moren svarte på første ring. – Hvordan går det med deg? – Jeg savner Malin, sa hun. – Skal vi komme? spurte moren. – Jeg må ha Malin her, sa Silje andpusten. Moren mente at det ikke var noen god idé. – Er det ikke bedre hun er her hos oss, sånn at du får litt tid for deg selv, samlet deg? – Nei, mor. Jeg trenger henne her. Hun må være her hos meg! – Ok, faren din skal komme med henne, klart han skal det! Hun pustet lettet ut. Men tenk om faren krasjet? Tenk om Malin og far også ble drept? Hun kunne ikke miste dem også. – Han krasjer ikke, hørte hun ektemannen si. Den rolige dype, stemmen greide alltid å berolige henne. – Cato? Er du der? Stille. – Han er død, Silje. Hun ville bare ikke fatte det. Kunne ikke! Hun hadde sluttet å røyke for ett år siden. Nå hentet hun røykpakken, gikk ut på terrassen og tok en. Det hjalp litt, hun kjente seg roligere, nokså kvalm. Hun gikk inn, hele kroppen skalv. Hun hentet kost og feiebrett, kostet opp glassbitene og vasket bort hver eneste vinflekk, hvert eneste bevis på sammenbruddet hun hadde hatt tidligere. Hun gikk ut og tok en røyk til. Sist Cato var på oppdrag på Sri Lanka kjøpte han en hel kartong til henne.

Det ringte på døren. Hun åpnet. Der stod faren med Malin i armene. Hun tok babyen gråtende inntil seg. Silje iakttok den snart elleve måneder gamle babyens ansikt: Catos nese, kløft i haken og Catos hårfarge. Malin stirret søvndrukkent på moren, et lite smil lekte om leppene. Faren ga henne en omfavnende klem og sa: – Jeg vil alltid være her for deg! Vil du at jeg skal sove på gjesterommet, bare jeg? – Ja veldig gjerne, far, jeg trenger deg virkelig nå, men ville ikke såre mamma. – Hun sa selv at jeg skulle pakke en bag og sove hos deg. Hun er fryktelig bekymret for deg! – Jeg vet det, svarte hun og tårene rant nedover ansiktet. – Da sover jeg nede på gjesterommet, men først skal jeg fyre i ovnen for deg! Han knappet igjen ytterjakken og pakket Malin omhyggelig inn i dynen. – Takk for at du er her! Jeg er så fryktelig glad i deg! Hun omfavnet faren, de holdt rundt hverandre en stund, ord trengtes ikke. – Vi skal klare dette sammen, Silje, sa faren og strøk henne på kinnet. – Det er mat i kjøleskapet om du er sulten, sa Silje. Eller var det mat i kjøleskapet? Hun var ikke sikker. Ville bare være gjestfri, som alltid. – Moren din har gitt Malin en rikelig porsjon grøt, hun burde sove godt noen timer. Jeg spiste noen middagsrester før jeg gikk, har satt inn noe til deg i kjøleskapet. Lasagnen til mamma som du elsker, varmer den til deg når som helst. Faren grep bagen og tuslet ned i kjellerstuen.

Hun var lettet over at det kun var faren som kom. Hun og moren hadde lett for å bli uenige. Men faren derimot, var den hun trengte. Rolig, praktisk, men ikke for medfølende. Hun hadde ham og venninnen Elisabeth. Hun og Elisabeth hadde vokst opp sammen. Som voksne var de svært avhengige av hverandre. De jobbet ved samme barselavdeling på universitetssykehuset. Men nå hadde altså Silje mammaperm. Cato skulle egentlig ut i pappaperm til sommeren. Nå hadde ikke Malin en pappa som kom til å se henne vokse opp. Ove Gundersen, far til Silje, var en høy og slank mann. Håret var lyst, og lå som små tuster oppå hodet, han var delvis skallet. Ove var alltid elegant kledd og brukte ofte dress i hverdagen. I dag var det bare en blå treningsdrakt. Ove så straks at Silje hadde det fryktelig. Jenta var i sjokk. Han var desperat etter å trøste henne, være der for henne. Samtidig visste han ting hun ikke visste selv, ting som gjorde det vanskelig å være der, se henne falle sammen. Ove betraktet Cato som sin egen sønn. Men han hadde også vært hans pasient i flere år. De hadde snakket om svært private ting, men først og fremst hvor tungt det hadde vært for Cato å miste bestevennen David. Sannheten var at Ove visste mer om Cato enn Silje selv hadde gjort. Dilemmaet rev og slet i ham. Inger og han ble enige om at de skulle avlyse alle avtaler og møter. Fra nå av måtte all oppmerksomhet rettes mot Silje og lille Malin. Herregud så vondt datteren måtte ha det! Ove fikk ikke gårsdagens telefon fra Silje ut av tankene: – Pappa! Pappa, du må komme! Silje trakk pusten, måtte stramme seg opp, hente nye krefter før hun fortsatte: – Jeg har funnet Cato død! Han ligger død i boden!

Samtalen ble avbrutt. Ove ropte på Inger: – Avlys timen med Hellerud og de andre pasientene. Cato er død. Ove mistenkte raskt at Cato hadde tatt sitt eget liv. Men sa ingenting om det. Han satte seg i bilen og kjørte mot Siljes hus. Da Ove parkerte bilen, så han en politibil utenfor det brunmalte koselige huset til Silje. Huset stod der med en hjemmesnekret rosemalt postkasse som om ingenting var skjedd. De store, grønne plantene utenfor inngangsdøren liksom hilste ham velkommen inn. Han gikk opp tretrappene, som førte opp til inngangsdøren og fant Silje sammen med to uniformerte politimenn inne på kjøkkenet. – Hvor er han? peste Ove. – I boden, svarte Silje og pakket ansiktet inn i hendene. Han ga datteren en rask klem og løp ned i boden sammen med en politibetjent. Han så det for seg igjen. Synet som møtte ham hadde vært grusomt. Han kom aldri til å glemme det. Ove ble svimmel. Han tenkte tilbake på alle samtalene med Cato, alt svigersønnen røpet i fortrolighet. Han hadde lovet å fortelle Silje hemmeligheten, sannheten om hvem han egentlig var. Nå var det for sent. Ove visste ikke hva han skulle gjøre. Han svimlet inn på kontoret til Cato. Fant frem et ark og en penn og festet følelsene til papiret:

Jeg må være tro Jeg må være tro mot min etikk. Vilyrkes du lese resten? Jeg må være tro å forholde meg taus. “Orkideens bestilles der du vanligvis kjøper bøker, Jeg må være lojalperle” – å følge god moral. ellerå hjelpe direktemin fradatter. forlaget på God moral er å støtte www.forlagshusetivestfold.no Datteren min led – jeg var ikke der.