Parforcejakten, start by Forlagshuset i Vestfold as

Ulf J. S. Bersvendsen

Parforcejakten Krimroman

2016

Ulf J. S. Bersvendsen: Der bodde en underlig styggsprengt en (2014) Blodnoter (2015) © Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 ISBN 978-82-8330-076-5 Trykk Scandbook, Sverige Papir 80 g Holmen book cream 1.8 Omslagsdesign: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: Shutterstock / DavidTB / deepspacedave Sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

1 «Der det alltid skal stå, miss Valet.» Den krokete fingeren pekte ut i luften uten at øynene forlot brevet. Kathy Valet satte fra seg sølvbrettet på det lille, runde rokokkobordet. Klokken hadde alt passert 8:45pm. Pokker, tjue sekunder for sein i dag au, tenkte hun. Lord Henry var pedantisk slik, når det kom til dagens glass med kjølnet kirsebærkonjakk. Noe var likevel annerledes. Kannen med te og to kopper. Kathy Valet neide og lukket den store døren til lord Henrys kontor, og i det samme ble et banner på utsiden av døren strukket ut i nitti graders vinkel. Selv om hun hadde trådt gangene ved Wotton House i kun seks måneder, var husets regler noe hun raskt hadde lært seg. Kong Charles’ Union of the Crown banner varslet et tydelig persona non grata til godsets arbeidere og beboere. Idioti, spørr’u meg, tenkte Kathy, gikk ned den store eiketrappen og fortsatte mot kjøkkenet. Hvorfor ville han ikke lenger? Hvem ventet han til te? Lord Henry dro i spaken til kong Charles Is banner, sukket og stirret tomt ut i rommet. Han ville være alene. Uforstyrret. Han tøyde på de giktiske fingrene, gikk bort til den store kontorpulten og åpnet en dør i beinet. De krokete fingrene grep om en liten, brun flaske med «Laudanum» trykket på etiketten. Ved hjelp av en pipette dryppet han fem dråper ned i konjakken, og satte seg godt

til rette i den dype ørelappstolen. På nytt tøyde han på tottene, og med store anstrengelser grep han igjen om brevet. Ordene på arket frembrakte et smil i det likegyldige ansiktet. Med en kjapp bevegelse grep han glasset på det forseggjorte rokokkobordet og svelget kirsebærkonjakken. Langsomt knep han øynene sammen til kongens resept. Atter tøyde han de verkefulle fingrene. Øynene fokuserte, og han leste det for tolvte gang. Om ett kvarter ville han holde noe av det mest dyrebare. Noe av det vakreste, smilte han til seg selv og strøk seg over jakkelommen. Jo, konvolutten med pengene var der. Hvor lenge er det igjen? Lord Henry grep lommeuret og forsøkte å fatte armenes posisjon på urskiven. Han anstrengte seg. Greide ikke. Han forsikret seg om at brillene satt på nesen. Med en finger trykket han dem bakover mot neseroten, men kunne fremdeles ikke se viserne. Brått reiste han seg opp og hev etter pusten. I et forsøk på å gi luften friere bane, harket han og slo armen gjentatte ganger over skulderen. Blikket søkte marmorbysten av prins Rupert, skimtet omrisset, men klarte ikke. Hvem? fløy gjennom hodet hans mens det snørte seg i halsen. Var det noe som leet på seg der borte? Kom marmorbysten mot ham? Tankene løp om kapp med den aldrende lorden, men han klarte bare ikke forme dem. Forsto ikke signalene. Han kjempet mot trettheten, gjenkjente følelsen av bly i føttene. Hva var det som skjedde? Igjen? Som The London Fog. Ertesuppen sløret for øynene. Han sank sammen og det ble mørkt. For meg syntes de siste tre ukene som en evighet. For bestefar var nettopp evighet den rette betegnelsen. En evighet siden han hadde sett sitt hjem. Sin barndoms dal. Først etter at mamma døde, kom jeg i kontakt med ham. Bestefar er det siste jeg har igjen, enn så lenge. Hans siste ønske var å komme hjem til sin mor. Jeg trillet ham ut til bål-

plassen, nord for det gamle våningshuset. Det tynne, grå ansiktet virket tilfreds. Teppet gikk opp for finalen. Vi kom hit, denne nydelige junidagen i 1957. Jeg var ung, knapt nitten. Bestefar var en gammel og skrøpelig sak på nittifem. I tre år hadde han ventet på døden. Da jeg endelig kom inn i livet hans, bestemte han seg. Han ville hjem. Vi reiste med båt fra London til Bergen. Deretter tog. Tidligere i dag gikk turen fra Fornebu flyplass. Det var min første tur til Norge. Hadde jeg ikke fått den siste samtalen med mor, ville jeg vel aldri oppdaget at mine røtter var norske. Jeg er født i England. Nærmere bestemt, Bury St. Edmunds. Pappa gikk bort under krigen. Mamma forlot meg for et år siden. Før livet ebbet ut, ga hun meg et siste håp om en slags familie. Hun hadde ikke sett sin far siden hun var ni. En myteomspunnet mann som var et kjent navn i de etablerte kretser. Kulerunde øyne midt i et stivnet ansikt levnet liten tvil i min bestefar om at jeg mildest talt ble skuffet da jeg fant ham på et pleiehjem i Aylesbury. Som jeg snart skulle få rede på, var han en storhet som nå satt og fordunstet på et pleiehjem, mens bitterheten i ham forbannet tiden og dens tenner. En levemann som i sin tid deltok i mange eventyr og høstet utallige gode minner. Bare det at ansvaret for egne handlinger veide tungt på et gammelt hjerte. Han angret nok. Han angret nok aldri sine gleder og ekstaser. Det å bli verdsatt. Det å bli applaudert. Alltid utfordringen. Alltid det nye. Det ukjente. Det farlige. Det han angret var nok mangelen på stabilitet. Det å aldri vite. Usikkerheten hadde revet den sterke Zapffe i mange tiår. Egoismens smil hadde blitt bitrere. Mange triumfer, mange forsakelser. Da jeg fant denne siste roten til fortiden i Aylesbury, var det med en viss bekymring. Allerede på den første flyturen delte han med meg en historie som så til de grader vekket min nysgjerrighet. Beste-

far valgte bort noe i livet for å kunne leve som han gjorde. Jeg dømte ham virkelig ikke, men å ta sine valg betyr å velge bort noe annet. Det var nettopp derfor vi reiste til en utkant i det langstrakte Norge. Langt nord, til Troms. Nå var han endelig hjemme igjen, for første gang på syttifem år. Jeg gjorde opp ild, og bestefars nevø, Birger, som drev hjemgården, kom til oss med tørket elgkjøtt, rakørret, løk, rømme, sennep, lefse, kaffe og en flaske blankt. Bestefar blottet sine fire tenner og tente merskumspipen utformet som et løvehode, før han hostet og vred seg. Det var ingen frykt i øynene. Bare pinen av det verdslige livet. Frykten for smerte. Da han fikk kontroll over pusten igjen, ba han nevøen om en halv kopp blankt. Birgers øyne søkte mine og undret om han burde etterkomme den syke onkelens ønske? Jeg nikket, og han gjorde som bestefar ba om. Forsiktig slapp han en norsk ettøring oppi koppen og skjenket kaffe akkurat til det brune pengestykket forsvant for øyet. Jo, bestefar var hjemme. I stillhet ble vi sittende ved bålplassen oppe på kammen og se utover den brede, grønne dalen hvor elven slynget seg vei mot fjorden, badende i et evig sollys. Jeg fant bestefars krokete neve og la en ring i hånden hans. «Bestefar? Hva mente du med å gi meg denne ringen på flyet?» Smilet kom frem i det rynkede ansiktet. «Du hørte bare én historie på flyet. Skal du noen gang finne ut hvordan Jack the Rippers ring havnet i mitt eie, må du følge med. Du skjønner.» Bestefar stoppet opp, dro inn frisk luft i sine tærede lunger, før en ny hostekule fikk det til å surkle i brystet hans. «Du skjønner», harket han og spyttet da pusten var under kontroll igjen, «den store sannhet eksisterer ikke. Derfor ber jeg deg om å se, eller verifisere, de små bestanddelene av livet mitt. Falsifiser delene, om du mener så, i god Karl Popper-ånd. Alle ravner er ikke sorte, selv om de fleste er det. At en sol-

oppgang er vakker for de fleste, betyr ikke at det er en sannhet. Noen kan finne den grusom. Selv om alle erfaringer tilsier at solen står opp hver morgen, og vi anser dette som en sannhet, er det ikke gitt at den vil stå opp i morgen. Ettersom jeg forlot din bestemor til fordel for noe annet i livet, er det ikke gitt at jeg gjorde det ut av selviskhet. Kanskje jeg ikke kunne annet? Kanskje jeg berget et liv? Selv om jeg nå, i sannhet, angrer mange av valgene jeg gjorde, er det en sannhet med modifikasjoner. Det er de små delene vi må forstå. Slik som drapet på sir John Henslers huslord.» Jeg kjente sinnet putre i meg igjen, som et dansende lokk på en kaffekjele som har nådd hundre grader pluss. Det var slik det hadde føltes den første dagen jeg fant ham. Den helsikes hovmodigheten hans. Jeg ville til bunns i det. Angret han da han stakk av i 1910? «Er ikke dette bare sjelebot for dine handlinger?» «Kjære Elida, du må forstå enkelthetene først. Etterpå kan du ta inn det store bildet.» «Du mener jeg skal glemme det faktum at du forlot bestemor og barnet hennes, for deretter høre på din rettferdiggjørelse av handlingene?» Jeg greide ikke helt å skjule hardheten i stemmen. Jeg var jo mer glad enn sint for at bestefar var kommet inn i livet mitt etter at jeg mistet alle mine nærmeste. Bestefar supte i seg mørkebrun karsk, før han blindet øynene og blottet den ene tanna i underkjeven. De tynne, bleke leppene strøk seg mot hverandre og ga fra seg et smatt fylt med velvære. «Ikke helt», gliste bestefar og åpnet øynene. «Tror du ikke at jeg angrer så mangt? Tror du ikke at mine sorte hunder river meg mot kanten av stupet? Tror du ikke at jeg angret konsertturneen i Russland den gangen da min kjære mor svant hen? Jeg har aldri kommet tilbake hit siden jeg reiste til Oxford for å studere medisin som tjueåring. Nå er jeg nittifem. Ett skal du imidlertid vite. Det er at jeg ikke angrer, samtidig

gjør jeg jo likevel det. Jeg tar ansvar. Derfor er det bare lidelse etter at tæringen har revet i meg i nesten tre år nå. Men så, kjære Elida, fikk også jeg en siste sjanse. Og den personen Merkur berettet om, var deg. Derfor kan jeg gå i graven med et smil, og ikke med en forsteinet kullbit i brystkassen. Jeg prøvde jo bare å handle riktig. Rett, slik jeg følte det. Glem det. Nå er jeg glad, kjære deg. I morgen skal vi se til min mor og min far. Men først skal vi se tilbake. Tilbake til tjuesjette juli 1883.» «Men», avbrøt jeg kjapt, «Jack the Ripper herjet Whitechapel i 1888.» «Tålmodighet, kjære Elida. Kronologien gjør at vi først må ta for oss noe enda mer utspekulert enn Rippers grufulle dissekeringer fem år senere. Drapet på Baronen av Chalgrove. Den store historikeren, lord Henry Wotton.»

2 Bestefar drakk karsk som om han var nitten. Han lyste opp som solen over Istindene før han, med en kroket finger, pekte på oss. Birger og meg. Hans vitner. Hans diktafon. «Du husker at sir John Hensler, professoren fra Oxford, tok meg til seg som sin protesjé? Han hadde en paviljong nær Aylesbury. The South Pavilion ved Wotton House.» Bestefar blåste gjennom nesen før vi fortsatte inn i fortiden. Tjuesjette juli 1883. Professor John Hensler og eleven, Johan Herman Zapffe, var på tur hjem til Wotton Underwood etter en konsert i Oxfordkatedralen. Charles Harford Lloyd hadde hatt en av sine første konserter etter at den legendariske organisten Charles William Corfe vandret til de evige orgelmarker året forut. César Francks Pièce Héroïque ble traktert mesterlig av den aldrende organisten. Deretter Pergolesis Stabat Mater, selv om det ikke var påskehøytid; den lidende mor Maria, sto der moren, fylt av smerte, foran sin sønn på korset. Sjelden hadde den unge studenten følt slik en sorg for jomfruen enn etter Pergolesis polyfoniske klangfullhet. Han hadde til og med vært vitne til at mentoren, sir John, grep etter lommetørkleet ved to anledninger. Det var neimen ikke hverdagskost. Etter den mesterlige fremførelsen tok de kveldstoget fra Oxford

mot Wotton Underwood og sir Johns South Pavilion ved Wotton House. Ved Verney Junction byttet de til The A & B – The Aylesbury and Buckingham Railway, og tok toget sørøst mot Aylesbury. De ankom Quainton Road-stasjonen omtrent klokken 10:55pm. Da de steg ut av jernmastodonten, hørte de høylytt prat blant folkene på den andre perrongen mot stasjonsbygningen. De krysset sporet idet toget fra Aylesbury mot Verney Junction nærmet seg fra sørøst. Sir John klappet seg på frakkelommen i søket etter pipen, kom straks på at den ble forlagt på puben da de ventet på toget etter konserten, og tok i stedet frem sigarettetuiet og tente seg en reserveløsning. Røyk og musikk var noe professoren ikke kunne leve uten. Da han viftet ut stikken, og idet toget fra Aylesbury stoppet opp, hoppet sir Rupert Wotton ut fra bakerste vogn og ned på perrongen. Den unge aristokraten på tjuetre var ikledd sort livkjole og purpurmønstret vest. Sir John dro straks kjensel på de sorte lokkene til den unge mannen han nesten delte husvære med, gikk bort til ham og bukket galant til sin huslords sønn. «Det var da svært til hast, unge mann. Sir Rupert liker heller ikke jernbuken?» «Nei», svarte sir Rupert tomt ut i luften. Han strakte hals, stirret mot perrongen, før han senket seg ned igjen og øynene traff en smilende professor. «Å? Er det deg, Mr. Hensler? Har ikke sett deg mye i sommer. Mindre blir det vel når semesteret tar til igjen?» «Ja, man må jo føre de unge i Oxford inn på den kronglete sti med sin tilegnede kunnskap i mediokritetens navn.» Sir Johns hake ble lagt mot brystet og øynene stirret skrått opp på sir Rupert før professoren hikstet et knegg og dro munnvikene ut mot ørene. I et forsøk på å se over sir John, strakte Rupert atter på halsen. Sir John rettet seg hurtig opp og kremtet forsiktig. «Vil Mr. Wotton ta Brillbanen sammen med oss, eller blir du hentet? Din slekts bane korresponderer som alltid.»

«Hva skjer?» Sir John blåste røyk ut av nesen. «Neimen om jeg vet. Dette er forresten Mr. Zapffe. Dere har ikke møttes tidligere?» En tykkfallen, rødskjeggede mann i førtiårene fikk øye på Rupert og banet seg vei ut av menneskemengden. «Sir Rupert. Sir Rupert», hikstet han andpusten. Sir Rupert grep ham om skulderen. «Floggert. Hva er det?» «Det er lord Henry, sir. Lord Henry.» «Ta det med ro, mann», sa Rupert og ristet i Floggert. «Hva er galt med min far?» Floggert gryntet som en jaget galte. «Galt, kjære deg?» «Ta det med ro, mann», hermet sir John og tok et steg nærmere Rupert. «Fortell oss hva som har skjedd?» Sir John løftet på hodet, nesen vibrerende som om han været noe i dampen fra lokomotivet. En lukt av djevelens verk. Johan Herman fulgte sin mentors søkende nese, for det var ikke normalt at politimester Formby sto og ventet på kveldstoget, resonnerte han i et forsøk på å alltid være på vakt. Floggerts fortvilte blikk tente lyset i sir Johns isblå iris. Det var som om det glimtet i øynene hans av små dråper laudanum gitt ham rett i åren. «Skjedd? Det er din far.» Med hele folkemengden bak seg, strente politimester Formby mot dem. Den pistrete barten hans forsøkte fortvilt å skjule noen utstående fortenner og bar preg av pubertet, selv om mannen nærmet seg femti. «Ah, Rupert Wotton, du kom just nå?» «Ja, kom nettopp fra London. Hva er galt med min far?» «Jeg vet ikke», sa Formby, tente seg en Durham-sigarett, før han heiste på buksene slik at beltet søkte hvile over den slappe pondusen. «Ifølge Mr. Floggert har lord Henry blitt kverket. Kom nettopp, så hvis du er snill får jeg sitte på i Broughamen til Wotton Underwood.» Sir Rupert stirret uforstående på Formby. «Myrdet, mener du?»

Formby nikket bestemt. Rupert blindet øynene og forsøkte å samle seg. «Eh, selvklart.» «Hm», kremtet sir John. «Hva er selvklart med det?» «Sitte på», hvisket Johan Herman og stirret skrått opp på sir John under bowleren. Sir John presset seg på slik at han og eleven fikk plass i Floggerts Brougham. Hestene travet lett mot Wotton House, hvor sir John også bodde. For nærmere åtte år siden hadde han kjøpt en av herregårdens paviljonger. Paviljongen hadde først blitt brukt som stallhus før lord Henrys avdøde kone, Madeleine, fikk bygningen bygget om til et storslagent anneks. I sin tur igjen ble det solgt til sir John. «Du må fortelle meg», tygde politimester Formby. «Hvor har Rupert Wotton vært på en regnfull dag som i dag?» Sir Rupert stirret tomt foran seg i flere sekunder før han brått satte seg opp. «Tilgi meg. Jeg var i andre tanker. Hvordan ble han myrdet?» «Kan skjønne det», brøt sir John inn, mens han blunket til Formby. «Ruperts far skal formodentlig ha blitt myrdet.» «Takk, sir John», nikket Rupert. «Jeg har vært i London.» «Jeg har som sagt ikke sett ham, vet ikke hvordan det skjedde. Forretninger?» «Don Giovanni.» «Mesterlig», nynnet sir John. «Hvem var det som skulle synge Il Commendatore? Kommer ikke på det.» Formby satte øynene på sir John. «Mr. Hensler! Det er vel strengt tatt ikke så viktig, er det vel?» «Tvert imot. Jeg synes det er av verdens mest presserende saker. Don Pedro må synges av den mest dype og uovertrufne basso profondo.» Som om han holdt en liten fugl opp mot himmelen, løftet han den høyre armen mens han la den venstre hånden flatt under brystet. En liten stillhet bredte seg før politimesteren viftet en pekefinger

mot sir John. Bildet fra lokalavisen, hvor professor John Hensler hilste på dronningen, skjøt opp foran Formbys indre øye. En ny hane i hønsegården. Formby trakk på smilebåndet av sine egne tanker, og gjorde den lille, tynne munnen dobbelt så bred. Nei, det var ikke det å ha en rival han var redd for. Det var det å ha noen som tråkket ham på tåspissene. Wotton Underwood er en liten plass. Noen spredte sjeler, ikke ulikt Cranford. Når lokalavisen trykket bildet av denne innflytteren fra Oxford, som for bare sju–åtte år siden kom flyttende hit med en tittel og pikkpakket sitt, forstyrret det maktbalansen. Vel hadde vi lord Henry Wotton og landsbypresten Gielgud. Doktor Aeggert tronet også høyt. Men for faen, jeg kommer i alle fall som nummer fire på listen, gremmet Formby seg mens knuten i magen ble mer og mer gordisk av karakter. «Du», sa han og pekte forsiktig. «Du, professor Hensler, har ikke no’ mer å komme med i denne verden enn et frynsete renommé gitt deg av den derre Myra-saken i vinter. Klart er vi takknemlige, men husker også hvordan du svek brødrene.» Formby strøk demonstrativt seglet som dinglet i sølvkjedet til lommeuret. Det farthingstore seglet viste tydelig broderskapets passer og vinkelhake. Sir John hadde blitt ekskludert noen måneder tidligere da en av de involverte i Myra-saken avla en rapport til stormesteren. Sir Johns renommé fra saken berget ham. I sitt daglige virke fikk han stadig anerkjennende nikk ved Oxford, likevel kom den største belønningen fra dronningen selv og hennes marine. Påskjønnelsen for å felle skurken i Myra-saken gjorde sir John uavhengig. Han trengte slett ikke å forelese mer i medisin eller musikk ved universitetet. Bare det at for en sjel som sir John, som så lett gled inn i kjedsomheten, var det viktig å kunne komme tilbake til de kunnskapstørste. Han nøt til fulle den respekten han hadde blant sine studenter og kolleger. «Selvsagt», furtet sir John og bøyde hodet. «Hvor passer vel musikk

inn i en slik anledning?» Sir John skulle til å sette seg tilbake. «Men si meg, sir Rupert. Hvem sang Il Commendatore?» Sir Ruperts åpne gap og kulerunde øyne gjenspeilte et forbigått barn som ser etter en plass å sitte i et barneselskap. «Eh, en bass, naturligvis.» «Slik skal det låte», smilte sir John og lente seg tilbake. «Du var med andre ord ikke der for å se don Giovanni, men for å se de unge sneller av adelig byrd. Så rett du gjør, sir Rupert. Så rett du gjør.» Sir John dultet albuen i sir Ruperts side, og øyenbrynene disset opp og ned i pannen hans. «Det ble nærkontakt, skjønner jeg. Hun må ha vært en delikat blomst som har latt deg ta duften med helt til Wotton Underwood. Si meg, du har vel ikke båret henne gjennom slagmarken på Agincourt? Siden beksømskoene dine er så skitne, mener jeg?» Sir Rupert enset ikke sir Johns tafatte forsøk på halvmorsomme epigrammer. Sir John fattet den alvorlige stemningen, og fjolleriene døde hen. Professor Olivier kom inn i salongen med et sjal i hendene. Han gikk bort til den skjelvende, vevre skikkelsen av en tjenestepike og la sjalet over skuldrene hennes. Ingen sa noe, og han satte seg ned ved siden av Kathy. Forsiktig strøk han henne over høyre skulder. Miss Mary Wotton sto taus ved spillebordet og stirret tomt ut gjennom vinduet. Portvinen var knapt rørt. I sofaen foran peisen satt sir Edward, Elizabeth og Percy Wotton. Alle tre stirret intenst på Kathy Valet og professor Olivier. Elizabeth Wotton søkte blikket til mannen, men sir Edward vek ikke sitt fra Olivier og Kathy. Hun søkte blikket til sønnen, men Percys skarpe øyne under de V-formede øyenbrynene ga samme, tydelige signal som farens. Kathys tårevåte smaragder løftet seg fra gulvet og traff sir Edwards blikk. Hun gyste idet hun så de intense, blå øynene i det grånede ansiktet. Forsiktig søkte øynene til siden og sveipet forbi de vemo-

dige øynene til Elizabeth. Deretter istappene til Percy Wottons. Bort, jeg må komme meg bort, tenkte hun idet hun kjente varmen fra professor Oliviers hender stryke henne oppover armen. I gjenskinnet fra ruten kunne hun se miss Marys øyne stirre på henne. Stirre, slik de alltid hadde gjort. Slik de alle gjorde. Kathy fortrengte det grufulle synet av lord Henry liggende på gulvet. Fortrengte det, samtidig som blikket møtte de varme og dype øynene til professor Olivier. Vognen stoppet foran hovedinngangen mot øst. Utenfor sto doktor Aeggert og røyket sammen med en annen mann. En lut, tynn skikkelse, hvor det eneste av tykkelse var situert i hans buskete kinnskjegg. Under haken disset en slapp hudfold som strupeposen på en pelikan. Da hestene gjorde sin entré kjent og de fire i vognen steg ut, kom en eldre, tykkfallen kvinne vaggende med små, raske skritt mot dem. Lungene innenfor den sorte, heldekkende kjortelen med hvitt kniplingsforkle og krage jobbet iherdig for den opprørte kvinnen. «Mester Rupert», stønnet hun idet hun nådde frem til vognen. «Det er det mest grufulle. Sir, du må komme.» «Jeg skjønner ikke, Ms. Ashcroft? Er Henry død?» «Merkelig», hvisket Johan Herman til sir John. «Ser mer ut som om begravelsen alt har funnet sted.» Sir John la hånden skjermende ved høyre munnvik og bøyde seg nærmere protesjeens øre. «Ikke verdens mest kjærlige familie, kan jeg forsikre om. Etter at lord Henrys kone gikk bort for seks år siden, har lord Henry bare hatt én kjærlighet i livet. Og det er ikke hans to barn.» «Hvem var hun?» Sir John humret. «Hun? Herodot er det nærmeste jeg kommer et egennavn.» «Du mener at han forelsket seg i en lidenskap? Historie?»

«Nettopp», nikket sir John og fulgte etter inn i den storslåtte hallen. «Han var nok alt forelsket før Madeleine døde, men etterpå ble historie alt for ham. Han vier, jeg mener, han viet sitt liv til det tilbakelagte. Sant å si har jeg ikke snakket særlig mye med ham siden begravelsen.» Johan Herman var ofte på besøk ved Wotton House etter at sir John hyret ham som hjelpegutt ved annekset. Riktignok var det første gang han trådte inn i hovedbygningen. Wotton Manor besto i hovedsak av tre bygninger. Hovedbygningen i midten, Wotton House. Den rektangulære, barokke bygningen fra begynnelsen av syttenhundretallet var som ristet ut av en side fra en Henry Fielding-roman. Mot nord var den mer beskjedne Clock Lodge, portnerboligen. Navnet fikk den fra matklokken i tårnet ved mønet. I sør sto den gamle stallbygningen som hadde blitt bygget om til et anneks. Selv om den var stor nok til en familie på sytten, var det bare sir John og fräuline Humperdinck som bodde der. Paviljongen lå litt innestengt til, skjermet av en tett hekk med en mur mot nord og Wotton House. På fremsiden av sir Johns South Pavilion var det anlagt en stor, engelsk hage som strakte seg sørover mot en kunstig innsjø. Muren, som omga eiendommen, bar mange nisjer hvor sir John hadde satt opp byster av sine helter, alt fra Aristoteles, Hippokrates, Kant, Shakespeare, Voltaire, Keats, Bach og Beethoven. Ved det venstre hjørnet av muren var det en grind som førte ut i hagen foran Wotton House. Hagen var barokk, og gikk fra The Warrells – en kunstig innsjø – i vest, gjennom huset og videre mot øst i store, åpne, grønne flater. Johan Herman måtte holde seg fast i jakkeermet til professoren da han trådte den litt mørke kirsebærparketten i pastillmønster. Han tenkte tilbake på da han og sir John hadde hatt audiens hos kvinnen i sort på Osbourne House fire måneder tidligere. Den korte audiensen de fikk med dronningen på Isle of Wight, passerte nordmannens

sinn som en karikaturtegning i budstikkene når han nå igjen følte at han trådte en parkett han ikke følte seg verdig. Diamantmønsteret tegnet seg utover den mørke hallen av eikepaneler, hvor strenge menn på kanvas skulte ned på ham. Over hoveddøren gikk en mesanin som begynte i en trapp til høyre for inngangsdøren. Under trappen til annen etasje gikk det en dør ned til kjelleren. Rett foran, mot vest, en stor skyvedør inn til salongen. Til venstre for denne var tesalongen, og i enden av første etasje, mot sør, lå biblioteket. Til høyre, forbi trappen, var spisestuen og kjøkkenet, samt en underjordisk korridor til portnerboligen. Her befant det seg også flere gjesteværelser og et avtrede. En eldre mann iført sort livkjole med burgunder vest, hvit skjorte og kravatt fikk øye på de nyankomne og kom småløpende over parketten. «Min godeste, Mr. Hensler.» «Arnold, gode mann», sa sir John og bukket til den stive, grå skikkelsen. «Du kjenner naturligvis politimester Formby. Dette er min protesjé, Mr. Zapffe.» Arnolds tanker forlot stedet og dro ham tilbake til en tid hvor han ikke var grå. Bukke dypt, lød den spede stemmen til moren, før hun med smednever av en annen verden grep terrinen uten håndkle mellom porselenet og fingrene. Skal du bli butler, må du bukke dypt, skar morens stemme, lik en diamantskjærer mot vindusglass. Hm, over førtifem år siden, tenkte han før han kjente etter i ryggen. Satte tommelen i korsryggen og rettet seg opp. Ignorerte knirkene i leddet, den knasende lyden som sand i tannhjulet på en Spinning Jenny. Ansiktet stivnet, fasaden skjulte smertene ved et langt yrkesliv, han bet seg selv på innsiden av kinnet mens kroppen ség forover. Det raske bukket ble etterfulgt av en pekefinger som strøk over det buskete, venstre øyenbrynet. «Det er helt grusomt, sir. Lord Henry har blitt myrdet.»

«Vi har forstått det, gode Arnold. Kan du fortelle hva som har skjedd?» «Det var sent, rundt 9:50pm. Jeg gikk akkurat opp trappen fra kjelleren med en kurv portvin.» Arnold nikket mot mesaninen i overtydelige hint. «Det var da, et skrik. Leven. Jeg slapp alt jeg hadde og løp opp til kontoret, men døren var låst. Ingen svarte.» Formby klødde seg i nakken slik at hatten tippet fremover. «Du var alene?» «Ja, til å begynne med. Like etter kom tjenestepiken fra korridoren mot gjesterommene. Etter henne kom Ms. Ashcroft, husfruen, stormende fra kjøkkenet. Hun var likblek av et omen som det der.» Diskret korset butleren seg over navlen. «Deretter kom sir Edward fra gjesterommet. Konen hans kom fra tesalongen. Jeg husker det, for jeg sto lent mot gelenderet og stirret tomt ut i hallen. Visste at det var nytteløst å skubbe. Sir Edward forsøkte med gelenderet, men en tykk eikedør viker ikke for annet enn en rambukk. Sann mine ord.» «Du husker godt», sa sir John og glante mot mesaninen. «Hvor mange bebor Wotton House på en kveld som denne?» «Foruten tjenerskapet – jeg mener miss Valet, Ms. Ashcroft og meg selv, sir – er det bare lord Henry og hans to barn, Rupert og Mary.» Med stivt blikk stirret Rupert på den aldrende butleren, de mørke øynene virket fraværende kalde. «Denne uken, derimot, har lord Henrys bror gjestet oss. Sir Edward og hans Elizabeth, samt Percy. Eh, sønnen. En kollega av lord Henry er også her. En professor Olivier.» De små, runde øynene til Formby arbeidet seg, for tredje gang, oppover kroppen til Arnold. «Virker folksomt her i kveld?» «Vel, sir Rupert var ikke til stede.» «Det stemmer. Jeg har forklart politimesteren at jeg var i London.» Sir John bet seg forsiktig i underleppen, øynene vandret fra side til side som biljardkuler med for stor fart. «Hvor var de andre?»

«Vi sto en stund utenfor døren og banket. Professor Olivier kom opp trappen og lurte på hva all hurlumheien var. Etter ham kom Mary og Percy. Det var Mary som først kom til å tenke på stigen til gartneren. At vi kunne ta oss inn gjennom vinduet.» «Dere gikk ut for å ta dere inn gjennom vinduet?» «Ja, vi stormet ut.» «Alle?» «Nei.» Arnold stoppet opp, og fingrene fiklet med mansjettknappen. «Ms. Ashcroft ble igjen. Hun har litt vanskeligheter med å bevege seg.» Formby leet på overleppen slik at den pistrete barten danset volta. «Hvordan fikk dere opp døren?» «Vi løp ut og rundt huset. Sir Edward og Percy løp ned til veksthuset, men fant ikke gartneren. For å være ærlig ligger han sikkert og sover nede i skogvokterhytten. Du kjenner ham, gjør du ikke, Mr. Hensler? Han studerer i Oxford, og kommer bare hit i helgene.» «Jo, jeg vet hvem han er», kremtet sir John. «Fortsett.» «De fant ikke stigen ved veksthuset. Mary, som hadde seg førti blunk etter middag, sa at hun hadde sett stigen ligge ved østveggen. Mot portnerboligen, mener jeg.» Arnold nikket bestemt mot sir John. «Der var den. Vi reiste den opp, og sir Edward knuste vinduet til kontoret. Jeg klatret opp etter sir Edward. De andre løp rundt huset igjen. Det var da sir Edward låste opp døren at vi kom over det grufulle. Så bestialsk.» Sir John strakte armen mot trappen. «Jeg skjønner. Vil du vise oss?» Arnold stoppet opp. «Jeg vil helst ikke. Jeg mener, jeg har vært lord Henrys oppasser siden han var to år gammel. Vil helst slippe å minnes ham slik.» «Forståelig. Kan du samle alle i salongen? Vi skal bare ta en titt først.» «De sitter der allerede.» Butleren ble stille. «Det er så taust, som

om Disraeli skulle ligget på lit de parade i Wotton House. Om det er i orden, kan jeg forsøke å gi dem noe forløsende å drikke.» «Eh, jeg tror ikke jeg vil se Henry slik, hvis det er så grusomt som Arnold sier.» Ruperts øyne søkte søsteren, som kunne skimtes gjennom døren til salongen. «Jeg tror jeg venter her nede.» Formby grov en lubben pekefinger i øret før han nikket. «Forståelig.» «Jeg er enig, sir Rupert», mumlet doktor Aeggert og klappet Rupert på skulderen. «La meg ordne ham først. Du kan ta farvel senere. Denne vei.» Aeggert begynte å trå trappetrinnene. «Et siste spørsmål, Arnold», brøt sir John inn. «Hvor lang tid vil du si at det gikk fra dere hørte bråket til dere tok dere inn på lord Henrys kontor?» «Vel.» Arnolds saktmodige øyne søkte opp mot mesaninen. Det var nesten som om øynene målte avstanden nede fra hallen til kontoret. «En fem til ti minutter, vil jeg anta.» «Totalt?» «Totalt», nikket Arnold skrått. «Nærmere fem enn ti.» Aeggert førte an opp den store eiketrappen og inn på mesaninen. En firetrinns trapp ledet hele etasjen opp til korridoren hvor lord Henrys kontor lå, godt synlig fra hallen. Johan Herman lekte fingrene gjennom fem bannere i miniatyr som hang rett utenfor døren. Han gjenkjente den første standarden, siden den minnet om dagens, dronning Victorias Royal Coat of Arms, inndelt i kvartdeler. To kvadrater, diagonalt fra venstre mot høyre, med tre gule løver i Passant Guardent mot rødt. Skottlands ene Lion Rampant med asur klør og tunge på gul bakgrunn med doble, røde border med Fleur-de-lis i kvadratet oppe til høyre, og Irlands harpe nede til venstre. Johan Herman klødde hodebunnen under de blonde lokkene. Flagget måtte være eldre, tenkte han, fordi Irlands harpe bar en gallionsfigur i front og fire kvadrater med tre Fleur-de-lis i hver. I tillegg var det en peli-

kan på et våpenskjold i midten. Det hele virket tilgjort. De fire andre bannerne var mer som det han hadde sett hengende ved flere colleges i Oxford. De minnet om ting fra fordums helter og historier. Heraldikk er langt fra min sterkeste side, tenkte nordmannen og fortsatte etter de andre. Det middelalderske kontoret virket mer som om man trådte marmorgulvet i British Museum. To rustninger sto på hver side av døren. I midten av rommet sto to montre fylt av forskjellige våpen og gjenstander fra en tilsynelatende fjern fortid. Over døren hang en muskett fra 1600-tallet, og på en pidestall ved veggen sto en byste av prins Rupert of the Rhine. En hylle ved peisen hadde en håndkanon pekende mot døren. De øvrige veggene var ellers dekket av bokhyller med utallige beboere. Til høyre i rommet var et stort skrivebord av eik. Bak bordet hang et portrett av kong Charles I. På hver side av det store van Dyck-plagiatet var to vinduer med små sprosser. Vinduet til høyre var knust. På den høyre veggen var det murt inn en peis i tegl med to marmorsøyler på hver side og peisbrett. Mot montrene sto det et lite, rundt bord med marmorplate og to stoler. Mellom bordet og skrivebordet lå liket av lord Henry. Aeggert satte Gladstone-bagen, en liten lærkoffert bygd på en stiv ramme, dypere enn lang, ved siden av den døde. «Jeg har bare konstatert at han er død. Mindre enn to timer siden.» Aeggert dro seg i folden under haken. «Rigor mortis har ikke tatt til ennå, men det er like før vil jeg anta. Siden Arnold fortalte at de hørte et forferdelig skrik omkring klokken 9:50pm, er nok det et sannsynlig dødstidspunkt.» Aeggert nikket mot det knuste vinduet samtidig som han børstet fingertuppene gjennom det buskete, grå kinnskjegget. Formby og sir John gikk ned på huk for å betrakte nærmere. De kunne tydelig se skaftet til et redskap stikke ut av høyresiden på den døde.

«Ja, det er nok den antikviteten som tok livet av ham», sa Aeggert før han hostet tørt. «Som jeg ser fra blodet og vinkelen på dolken, er den stukket på skrå oppover, på offerets høyre side. Har mest sannsynlig rammet både lever og lunge. Kanskje også hjertet. Som dere ser er det litt tørket, hvitt skum i blodet rundt munnen. Helt klart at lungen er råket. Det hele kommer selvsagt an på bladets lengde. Vi får se når vi trekker ut dolken. Jeg må selvsagt ta ham med for videre obduksjon.» Formby reiste seg opp, rettet på bukseknærne, før han trakk inn luft gjennom den lille potetnesen. «Like klart som at svaner er hvite. Mannen er stukket til døde med kniv.» «Min gode Formby. Det der er ingen vanlig kniv.» «Jeg er ikke dum, stakan. Jeg ser at det er en meget forseggjort og dekorert kniv.» Sir John strakk på halsen for å komme nærmere såret. «Nei, jeg er enig med doktor Aeggert når han antar at dette er en dolk. Ikke en hvilken som helst daggert, heller. Det der er en hirsjfenger. Sannsynligvis fra rundt år 1700. Se, messingfestet med hjortehornsgrep. Rikt dekorert. Grepet er buet med bånd nederst. Zapffe, kan du ta en titt på lord Henrys private samling? Jeg tror du vil finne en tom plass blant hans drapsinstrumenter.» Johan Herman gikk bort til montrene, gjorde et raskt sveip med øynene over kniver, sverd og hellebarder, før en lys avtegning i den grønne plysjen ga sir John svar på antakelsen. «Jo, sir John. Det ser ut som noe mangler her.» «Mr. Hensler, du kom meg i forkjøpet», skarret Formby krast. «Du gjenkjente kniven og trakk slutninger. Du er jo nærmeste nabo. Antar du er godt kjent på kontoret.» Sir John ristet forsiktig på hodet. «Har faktisk ikke vært her før. Lord Henry vernet om sitt dyrebare. Det som er klart, er at ingen mor-

der ville brakt et slikt våpen med seg om det ikke har mening. Nei, dette er begått i affekt.» Sir Johns øyne sveipet over rommet. «Likevel er det noe merkelig.» «Sa professoren hirsjfenger?» brøt Aeggert inn. «Ja. Etter det jeg kan se, er det en hirsjfenger.» «Det forklarer hvorfor han ligger slik. Han ser fredfull ut. Ingen kamp.» Sir John reiste seg opp. «Selvsagt, min gode doktor. Du har et skarpt hode.» «Klingen må da være ganske lang, professor?» «Tja, det normale er vel rundt tjue inch. Eller hva mener du, Zapffe?» «Beklager, sir John. Jeg kjenner ikke til våpenet. Men tjue inch? Det er jo over femti centimeter?» «Da skulle det være rart om ikke lunge og hjerte er spiddet. Ikke rart at mannen er død», hikstet Aeggert samtidig som en hostekule skjermet den tørre, hese latteren. Formby stirret tankefullt på sir John. «Hva er en hirsjfenger?» «En hirsjfenger ble som regel brukt under parforcejakt fra middelalderen til vårt eget århundre. Meget populært blant de adelige. Hirsjfengeren var også en del av uniformen i enkelte mariner. Blant annet den dansk-norske, Mr. Zapffe. Kong Louis XIV var en ivrig parforcejeger. Jakten gikk ut på å la hunder jage hjorten til den segnet om av utmattelse. Deretter skulle æresgjesten, eller den av høyest rang – som oftest kongen – gripe en flott, dekorert dolk og bore den dypt inn i hjertet på dyret. Det var en meget nobel jaktform grunnet den sterkt ritualiserte prosessen. Hjortens død skulle symbolisere Jesu lidelser.» Formby knep øynene sammen, som om han nettopp hadde våknet fra den skjønneste drøm. «Du verden», sa han og strøk pølsefingrene over nakken. «Det som ikke stemmer her, er lord Henrys pute av salt.» Sir John

smattet på den fuktige fingeren han nettopp hadde stukket under den dødes nakke. Aeggert nikket. «Ja, jeg må som sant si at jeg ikke har fått undersøkt kroppen nøye. Jeg har som sagt ikke rørt ham.» Johan Herman bøyde seg ned for å se nærmere. En liten tue, nesten som en pute av hvite krystaller, lå under nakken til den døde. Sir John tok frem fyllepennen sin fra innerlommen og brukte den til å løfte på lord Henrys grå lokker ved øret. «Se der, min gode politimester. Ser ut som om lorden også har en annen skade.» Med tuppen på pennen skjøv sir John huden på høyre side av nakken litt til siden. Et dypt kutt åpnet seg. «Det der er derimot laget med en kniv. Et tynt snitt, men dypt. Faktisk ser det ut som om snittet går helt inn til beinet.» «Se det, ja», kvekket politimester Formby bekreftende, og bøyde seg ned. «De har prøvd å skjære av ham hodet. Kampen må ha laget så mye bråk at morderen ikke fikk tid til å fullføre slaktingen.» Sir John trakk seg tilbake og stirret på protesjeen som en eksaminator. «Zapffe, hva ser du?» Johan Herman knep øynene sammen, åpnet dem for å få nytt fokus. Øyenbrynene formet seg som et tak over neseroten før han førte høyre pekefinger til munnen og lot tennene feste seg forsiktig om det ytterste leddet. «Det er veldig lite blod. Litt der i saltet. Kanskje mer når vi får flyttet liket.» «Bra, Zapffe», nikket sir John. «Hvorfor?» «Hvis det ikke er blod, er det bare to muligheter.» Sir John satte seg på huk ved siden av protesjeen. «Som er?» «Enten ble han kuttet et annet sted, eller det var ingen sirkulasjon. I dette tilfellet taler indisium for at begge muligheter er plausible.» «Nettopp», sa sir John og spratt opp. «Det snittet der ble laget en tid etter at offerets hjerte sluttet å slå. Vi snakker om noen litt ube-

stemmelig antall minutter, for noe blod har kommet ut av såret helt bak i nakken. Det er også klart at såret i magen har sørget for at offeret har blødd mest der. Siden nakken ligger forhøyet, har bare små dråper blod lekket ut grunnet tre faktorer: utblødningen i magen, mangel på sirkulasjon og tyngdekraften. Lord Henry må ha blitt rammet i abdomen først. Kan vi ikke snart få snudd på skrotten, Formby?» Formby ristet på hodet. «Vi trenger et fotografi.» En betjent kom inn med et kamerastativ, rigget det til og satte kameraboksen på toppen. Sir John og Johan Herman gikk forsiktig rundt i kontoret og studerte lord Henrys samling. «Det er noe som slår meg, sir John», hvisket Johan Herman samtidig som den døde ble foreviget på bildet. «Hvordan kan det ha blitt slikt et rabalder når liket nærmest ligger fredfylt på gulvet med en hodepute av salt?» «Nettopp, Zapffe. Og som butler Arnold sa, gikk det maksimum ti minutter etter bråket til vinduet ble knust og de kom seg inn. Da var det ingen her. Hva med dolken, Zapffe? Minner den deg om noe?» «Nei, jeg vet ikke? Hva mener du?» «En hirsjfenger stukket opp på høyre side. Husker du det jeg fortalte om symbolikk?» «Du tenker på Jesus?» «Nettopp. De knuste ikke leggene på Jesus slik de gjorde med de to andre forbryterne som ble korsfestet. Alt for å ende dødskampen raskere. Man dør fortere på et kors om ikke beinene fortvilt prøver å støtte opp kroppen. Prøver man å holde kroppsvekten oppe med føttene, blir man i stedet nærmest kvalt fordi tyngden da vil bli presset over brystet.» Nordmannen ristet på hodet. «En romer stakk Jesus i siden med en lanse, ifølge Johannesevangeliet.» Sir John gjentok elevens ristende fornekting. «For å se om han var død, ja. Det som ikke stemmer her, er at det ikke er noen tegn til

utmattelse av noe slag. Lord Henry ligger jo nærmest bare og sover, selv om det er mye blod rundt stikket i siden. Deretter forsøker man å skjære av ham hodet? Nei, dette er merkelig.» På det runde marmorbordet ved de to stolene midt i rommet sto et brett med en tekanne, sukker og to kopper. De hadde ikke blitt drukket av. Sir John løftet på kannen og strøk en finger langs siden. «Potten er full og vannet lettere temperert.» De gikk bort til skrivebordet. Et manuskript lå til venstre for skrivebrettet. En merkelig, dekorert ring av jade og fem bøker av sir Walter Scott. I brevholderen var det oppstilt flere konvolutter. Sir John løftet opp papirkurven ved siden av bordet. En enkel strimmel av tykt brevpapir var alt som lå i den. «Se, Zapffe», sa sir John og rakte eleven strimmelen. Johan Herman tok den og leste de få bokstavene som var tydelige. «Charl …» Sir John kakket ham i siden med albuen. Johan Herman så opp og skjønte at han burde lese det i taushet. Den første linjen hadde bokstavene «C-H-A-R-L», før den møysommelige, revne kanten skjulte resten for denne verden. Neste linje hadde ordene «S-A-L-T V-E-RT-E», og på tredje linje «0-0-0 P-O-U-N.» «Hva tror du, Zapffe?» hvisket sir John. «Et spor av betydning, mener du ikke?» «Jo, av aller største betydning.» Sir John skrittet sakte mot det åpne ildstedet. «Merk deg måten strimmelen er revet på.» «Du har rett.» Johan Herman stirret nærmere på lappen. «Det er møysommelig revet. Snirklete, hvor kanten skifter retning.» Sir John hevet øyenbrynene mot eleven. «Nettopp. Dette er hinsidiges all fornuft. Hvis du skal rive opp et viktig brev, ville du ha revet i én bevegelse. Ikke som her, hvor kantene skifter retning.» Sir John bøyde seg brått ned foran peisen. «Se her», sa han og reiste seg

opp igjen. «Ser ut som nederste del av det samme brevet. I alle fall samme type papir.» «Jo. Og det er brent i kantene. Noen har forsøkt å fjerne brevet ved først å rive det opp, for så å brenne det.» Sir John rynket brynene. «Neppe. Asken fra resten av brevet er smuldret opp, som om noen har trampet på det. Akkurat slik at “hengiven” og “Scottie Wa” har blitt berget fra flammene. Nei, Zapffe. Dette er ikke tilfeldig. Med tanke på den tilgjorte posituren av den døde, virker det som om noen forsøker å fortelle oss noe.» Politimester Formby skjøt underleppene frem til en sirkel, ikke ulikt et stort punktum. To selvsikre nikk til konstabelen som tok bildet ble avløst av at hodet ble lagt undrende på skrå. Professoren og løpegutten hans var opptatt med noe, fikk han øye på bak smale glimer i lokkene. Ikke faen om fysaken skulle ta seg til rette her, tenkte han, og strenet bort til dem. «Hva er det der, Mr. Hensler?» «For å være helt ærlig, politimester, er jeg ikke sikker.» Sir John kakket eleven i skulderen med stokken, og Johan Herman rakte politimesteren strimmelen. «Merkelig», gryntet Formby og stirret på lappen med ett øye. «Var dette alt dere fant?» Nordmannen nikket forsiktig. «Virker slik.» Sir Johns pupiller fokuserte på ildstedet. «Bortsett fra glasskårene inne i peisen der.» Formby og Johan Herman stirret inn i gruen. Biter av fint glass kunne skimtes blant de siste, ulmende trekullbitene. «Der», sa sir John, og pekte som om han alt hadde sett det da han først kom inn på kontoret. På den ene siden av ildstedet lå bunnen av glasset. Stetten var slått av, samt den ene siden. Helt tydelig avtegnet skåret en bred bunn. «La meg gjette. Et konjakkglass.»

Johan Herman stakk hånden inn i den varme gruen for å fiske ut glassbiten. «Stopp, din ignoramus!» «Ja!» ljomet det hese hvinet fra Formby. «Det er en ting i en etterforskers verden som heter fingeravtrykk, min gode mann. Du kan inkriminere deg selv, Mr. Zapffe.» «Nonsens», blåste sir John. «I så fall kan jeg gi den unge nordmannen et perfekt alibi for kvelden. Varmen fra peisen er i ferd med å slukne hen, noe som vil si at for to timer siden brant ilden nokså vel der inne. Formodentlig ble glasset kastet inn i gruen rundt lord Henrys død, for ingen av oss har vel kastet det etterpå. Fingeravtrykket du eventuelt søker skyldes fett fra fingrene. Det ville garantert ha fordampet i ilden. Jeg ropte stopp fordi glass holder på varmen. Ville bare ikke at min gode venn skulle brenne seg. Det er alt.» «Selvsagt», nikket Formby og trakk på seg en kalveskinnshanske. «Ah, se det», sa han og holdt opp bunnen av et konjakkglass. «Ta vare på det, godeste Formby», rådet sir John belærende samtidig som øynene søkte døren. Sir John fant frem et lommetørkle. Forsiktig dro han ut den store nøkkelen på innsiden av døren. «Du tar deg til rette, stakan», gryntet Formby strengt. «Ja», mumlet sir John lavt. «Men om det er fingeravtrykk du er opptatt av, Mr. Formby, tror jeg du vil finne mengder av dem her. For ikke å snakke om det mest tydelige, som er av den sjelen som åpnet døren etter å ha tatt seg inn gjennom vinduet.» «Ser du det på nøkkelen uten lupe?» undret Johan Herman forsiktig. Sir John blåste gjennom nesen. «He. Nei, det er mer det jeg ikke ser.» Formbys ansikt skiftet til lettere rosa, han strammet leppene og sukket teatralsk. «Som er?» «Selv om døren var låst fra innsiden og det ikke var en levende

sjel i rommet da de tok seg inn, ville det vært mulig å låse en slik dør fra utsiden.» Formby strammet seg opp. «Hva?» «Nøkkelhullet går tvers gjennom døren. Døren kan låses fra begge sider med denne nøkkelen. Det er bare én låsmekanisme, noe som tilsier at om nøkkelen står i døren på den ene siden, kan ikke en tilsvarende nøkkel brukes fra den andre. Vi får høre med vitnene som tok seg inn i rommet om nøkkelen sto i døren på denne siden. Selv om den gjorde det», fortsatte sir John som den lærer han var, «selv om nøkkelen hadde stått i låsen på innsiden, kan en slik dør låses fra utsiden.» «Hva?» stotret Formby og tok nøkkelen i nærmere øyesyn. «Hva er vitsen med en lås, da?» undret nordmannen. «Alt man trenger er en tynn tang med nebb som kan gripe gjennom hullet og i tuppen av nøkkelen i låsen.» Formby stirret gjennom nøkkelhullet med ett øye. «Ah, jeg skjønner.» «For å få dette til, må man klype ganske hardt for å vri nøkkelen. Dette vil naturligvis sette små spor på tuppen.» Formby pustet tungt idet han grep nøkkelen fra professoren. «Gi meg den», stønnet han og kikket på den. «Ja, nettopp. Små riper i emaljen på tuppen. Blankt metall gjennom svartmalingen. Du har jaggu rett.» «Nei», innvendte sir John. «En mulighet. Hvordan kan det da ha seg at man hørte et spetakkel her inne? Og, hvorpå man tok seg inn på kontoret og fant lord Henry alene og død. Nei, en slik manøver vil nødvendigvis kreve mer tid. Samtidig kunne man jo bli observert fra hallen. Det er derimot ingen tvil om at lord Henry har hatt ubedt besøk på kontoret. Jeg skjønner bare ikke det hele enda. Om noen har låst seg inn på kontoret tidligere, må jo lord Henry ha vært på kontoret siden døren var låst fra innsiden. Hadde han låst døren fra utsi-

den, ville han jo ha tatt med seg nøkkelen, ellers ville jo hele misjonen med nøkkel frafalle? Jeg ser bare ikke logikken i en slik handling.» Den glatte sleiken til fotografen forsvant innunder teppet bak fotoboksen, holdt oppe blendingen, før magnesiumen antente og den døde kroppen ble foreviget på nok et bilde. Sir John gikk mot liket før han snudde seg mot døren igjen. På hver side av døren sto det oppstilt to rustninger. En stor og en mye mindre. Johan Herman forsøkte å følge mentorens øyne der de vandret fra den ene rustningen til den andre. «Ha!» blåste han. «Jeg trodde den var på Hampton Court.» «Hva mener du?» «Rustningen til Henry VIII.» Formbys øyne ble runde som pennyer. «Du godeste. Er det virkelig hans rustning?» «Ingen tvil om at lord Henry elsket historie.» Formby ristet på hodet slik at kinnene disset og nærmest druknet den lille nesen. «Hm, han må da ha vært et berg av en mann.» «Rustninger er laget etter eksakte mål. Denne ble laget sju år før han døde, til giftermålet med Catherine Howard. Den fjerde konen, den andre han kakket hodet av. Og ja, rustningen røper at kong Henry var et berg av en mann. Han var umåtelig høy for sin tid. 1,94 meter. Midjen var nesten 60 inch, altså over 1,50 rundt bringen, noe som antyder at han i en alder av femti veide om lag 140 kilo. Mot slutten av livet må han ha vært enorm. Over 150.» «Det er i alle fall ingenting å si på utstyret», sa Johan Herman og hintet til futteralet. «Fruktbarheten, min gode Zapffe. Vanskelighetene med å sikre den engelske tronen en mannlig arving ble lagt som en byrde på dronningen.» «Dronninger.»

«Riktig, Zapffe. Antydningene om overdimensjonerte genitalier skulle avkrefte ethvert rykte.» Formby strøk hånden over nakken. «Som var?» «Som helt enkelt gikk ut på at det ikke var kongens feil at han ikke fikk en tronarver. Skylden lå selvsagt hos den ufruktbare konen. Konene. Akk, Hans Holbeins portretter er groteske.» «Ja», kremtet doktor Aeggert. Han var nettopp ferdig med å bistå fotografen. «Den spede Anne Boleyn mot slik en tyrs redskap?» Sir John knegget sin hysteriske latter. «Ikke som hans senere slektning.» Sir John henledet oppmerksomheten mot rustningen på høyre side av døren. «Englands minste konge.» «Ja, det har jeg lest. Han var visst meget ussel og sped», nikket Aeggert. «Hans indre organer var dog i perfekt tilstand. Leveren ga ingen tegn på et liv med for mye vin.» Sir John smilte til Aeggert. «Du er litt av en fritidshistoriker, gode doktor. Nei, spede kong Charles var ikke mer enn 1,54 meter. Visstnok enda mindre ved kroningen i 1626. Dette er selvsagt kopier, men meget forseggjorte sådanne. Jeg har selv sett kong Charles’ ekte rustning i The Tower, hvor den nå står utstilt etter at dronning Victoria åpnet festningen for den besøkende allmue. Men denne …» Sir John strøk en finger over visiret på kong Henrys rustning. «Denne så jeg for tre år siden i Hampton Court. En sann mastodont.» Sir John var heller ingen smågutt, hva høyde angikk. Allikevel måtte han strekke seg på tå for å komme i ansiktshøyde med det kalde jernskallet. Et melankolsk blikk stirret den eneveldige kongen midt i ansiktet. Han slapp seg ned igjen samtidig som han lukket ett øye. «Merkelig.» «Hva?» «Kong Henry lukter sjasmin.» Også Formby strakte seg frem. «Virkelig? Er det slik sjasmin lukter?»

«Sjasmin er ikke til å ta feil av.» «De har tydeligvis rengjort den tre hundre og førti år gamle kongen», knegget Formby. «Med sjasmin?» Sir John blindet begge øynene, hevet nesen mot taket som om han været noe. Forsiktig åpnet han øynene og smilte. «Hva er det?» sa Johan Herman. «En flis til mosaikken.»

Vil du lese resten? Parforcejakten bestilles der du vanligvis kjĂ¸per bĂ¸ker, eller direkte fra forlaget pĂĽ www.livforlag.no