Perfektum – les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

Erlend Pape Nordtorp

PERFEKTUM Sebastian Garman, en strafferettsadvokat i førtiårene, jobber mye og trives i sitt eget selskap. Samtidig savner han en kjæreste og misunner storebroren som både har kone og barn. Heldigvis har han bestevennen Beate og naboen Robert, en pensjonert diplomat. Livet kunne egentlig vært helt greit, men Sebastian sliter med hendelser i fortiden. Moren som døde da han var barn, ekskjæresten Thea som han fortsatt savner, og en gammel straffesak som gir ham dårlig samvittighet.

«Denne romanen viste seg å være en ikke-lettå-legge-fra-seg-bok»

ISBN 978-82-8330-252-3

Trondheim folkebibliotek 9 788283 302523

PERFEKTUM

Men så skjer det ting som endrer alt. Han møter en interessant kvinne, og han mistenker at uvedkommende har vært i leiligheten hans. I tillegg påvirker den pågående straffesaken ham med uforminsket styrke. For hva vil det si å være skyldig og hvor fri er egentlig den frie vilje?

Erlend Pape Nordtorp

BIBLIOGRAFI God er dagen Stengetid

PERFEKTUM Roman

Erlend Pape Nordtorp (f. 07.03.1972) Nordtorp er bosatt på Nordstrand i Oslo. Han er utdannet jurist og har tidligere blant annet jobbet i politiet og som advokat. I dag jobber han som seksjonssjef i Bufetat.

Erlend Pape Nordtorp

PERFEKTUM

©Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2019 Trykk: Livonina Print, Latvia Papir: Munken Premium Cream 1.5, 80 g. Sats: Garamond 10.5/15 pkt. Grafisk utforming:Terje Nielsen ISBN: 978–82–8330–252-3

1 Han sto ved vinduet med armene i kors og stirret ned på gaten. Det var midten av oktober, og gatelysene var allerede slått på. Menneskene der nede skuttet seg i kald høstvind. I hvert fall så det slik ut fra der han sto. Den samme morgenen hadde det vært is på sølepyttene, og dragene av vind hadde fått ham til å angre at han hadde droppet frakk utenpå dressjakken. Han likte vanligvis høsten, men den pågående rettssaken hadde gjort noe med ham. De stadig mørkere kveldene som han pleide å se frem til når sommeren var på hell, hadde fått noe truende over seg. Han forsvarte en kvinne i tredveårene, en alenemor som var tiltalt for å ha forvoldt sin tre og et halvt år gamle datters død. Tiltalen gikk ut på at hun hadde dyttet eller kastet den lille jenta mot peisen slik at hun hadde slått hodet mot kanten. Hun hadde fra første stund nektet straffskyld og hevdet at hun fant datteren i en pøl av blod etter å ha vært en tur på toalettet. Det manglet tekniske

bevis, men det hadde ikke vært andre til stede i leiligheten og den rettsmedisinske rapporten konkluderte med at skadene var av en slik art at «en ytre kraft måtte ha vært påført». Han kunne se det på dommerne også, særlig meddommerne. Det oste misbilligelse og forakt av blikkene de sendte henne. Og hvem kunne egentlig klandre dem for det – å drepe et barn, selv ved et slags uhell, fantes det noe mer uhyrlig? Det som gjorde saken uvanlig, var at det ikke hadde vært noen forvarsler. Det hadde ikke kommet inn bekymringsmeldinger til barnevernet, barnehagen hadde ikke reagert eller stusset over barnet eller morens adferd. Det eneste som hadde kommet frem under etterforskningen var at en venninne av moren hadde fortalt at tiltalte hadde virket noe sliten den senere tid. Utsagnet «noe sliten», tenkte Sebastian, ville ikke være vanskelig å avdramatisere i prosedyren, for hvem var ikke noe sliten? Og vitnet hadde på Sebastians oppfølgingsspørsmål avkreftet at hun hadde vært bekymret for tiltalte eller barnet. Ikke at det ville være avgjørende, aktoratet hadde en solid sak. For det fantes ikke fingeravtrykk fra andre på åstedet, tiltalte hadde heller ikke hevdet at hun hadde hatt besøk, og barnet kunne altså ifølge den rettsmedisinske rapporten ikke ha påført seg skadene på egen hånd. Etter at han ble oppnevnt som forsvarer i saken, hadde han om igjen lest Stig Dagermans novelle «Att døda et barn». Han husket hvor sterkt inntrykk den hadde gjort da han leste den på videregående, og det samme gjentok seg denne gangen. Noe presset seg på, noe bunnløst smerte-

fullt, og bare tanken på hvordan moren måtte føle seg … «Men så obarmhärtigt är livet mot den som dödat ett barn att allting efteråt är för sent.» Men det var selvfølgelig aller mest synd på det lille barnet. Skjønt … Et sukk unnslapp strupen. Han hadde ikke barn selv, og hadde hørt at slike saker gikk enda mer inn på dem som hadde egne barn, som kunne relatere faenskapen til det mest verdifulle og umistelige de kjente til. Han hadde lenge ønsket seg både kjæreste og barn, men tenkte der han sto at akkurat her og nå var hans sivilstatus en fordel. Det var mer enn nok å tenke på at noe lignende skulle ha hendt barna til broren. Han var ikke blant de advokatene som stadig ropte om justismord. Særlig ikke i barnevernssakene. I media dukket det med jevne mellomrom opp saker hvor det ble fremstilt som om barnevernet helt uten forvarsel hadde kommet og hentet barna. Men det var jo ikke sånn det var, snarere tvert imot. Han hadde på nært hold sett hvordan klienter fikk sjanse etter sjanse uten at barnevernet satte ned foten, og når de først gjorde det, var det som regel med god grunn. Selvfølgelig fantes det enkelte saker hvor grunnlaget var for dårlig, men etter hans vurdering var det langt flere tilfeller hvor de ventet for lenge før de grep inn enn det motsatte. Dagbladets kampanje mot barnevernet var etter hans oppfatning en skam, og underskriftskampanjen hvor diverse «fagfolk» underskrev på et opprop var ikke særlig bedre. Det var viktig å være kritisk mot makten og

myndighetene, sa Sebastian inni seg, som om han prosederte, ja helt avgjørende, men kritikken måtte være saklig og balansert. Å fremstille barnevernet som generelt inkompetente var dypt urettferdig, ja til og med farlig for de barna som ikke ble beskyttet på grunn av barnevernets redsel for å bli hengt ut i media. Den senere tid hadde Sebastian hatt lyst til å skrive enn kronikk hvor han forsvarte barnevernet, og han ville i så fall ha påpekt at barnevernet umulig kunne være inkompetent med mindre man la til grunn at den samme inkompetansen også gjaldt domstolen. For de færreste akuttvedtakene om omsorgsoverdragelse ble omgjort av Fylkesnemnda. Men en slik kronikk kunne han ikke skrive. Det ville være å sage over grenen han satt på. Det fantes allerede nok av dem som mente at han ikke lenger ivaretok rettighetene til klientene i barnevernssakene på en skikkelig måte. At Hanssen-saken hadde gjort ham bløt, forsiktig, barnevernsvennlig. Det hadde vært en grusom sak, og selvfølgelig hadde den gått inn på ham. Han hadde vært overbevisende under fengslingsmøtet, ja på sitt aller beste. Hadde han virkelig trodd at Harald Hanssen var uskyldig? At sønnens uttalelser i barnehagen om at «pappa får mamma til å si au, au» ikke handlet om at han slo henne mot hennes vilje, men at han hadde kommet over foreldrene under en røff sexakt? Eller, kanskje verst av alt, påstanden om at det var Henriette Jordal Hanssen som hadde skadet sønnen slik at han fikk et skjemmende arr i pannen, og ikke klienten hans …

Han hadde vel ikke det, ikke innerst inne, hadde han vel? Det var vel egentlig bare ønsketenkning for å legitimere det han lirte av seg? Han var ikke sikker, ikke helt, fakta var i hvert fall at tingretten hadde kjøpt argumentene hans og konkludert med at det ikke forelå skjellig grunn til mistanke. Og den unge politiadvokaten med det ukledelige hipsterskjegget hadde av uransakelige grunner ikke påkjært beslutningen, med den konsekvens at Harald Hanssen hadde blitt løslatt og kunne dra hjem og drepe kona og stikke av med sønnen. Det var i hvert fall det som var politiets hovedteori. For fingeravtrykkene hans var på kniven, og han og sønnen var sporløst forsvunnet. Passet hans var umulig å oppdrive, til tross for politiets grundige ransaking i eneboligen på Nordberg, på kontoret i Akersgata og på hytta i Kragerøs skjærgård. Dessuten var det først dagen etter, søndag morgen, at hun hadde blitt funnet av avdødes mor. Hun hadde ikke fått tak i datteren hele lørdagen, og etter en søvnløs natt hadde hun besluttet å oppsøke datteren hjemme. Men ingen åpnet da hun ringte på og døren var låst da hun forsøkte dørklinken, men i stuevinduet, som hun med hjertet i halsen tittet inn gjennom, hadde hun sett sin yngste datter ligge forvridd på gulvet med øyne som ikke møtte hennes. Politiet hadde etterlyst mistenkte gjennom Europol og Interpol, men han og den fire år gamle sønnen var og ble forsvunnet, noe som egentlig ikke var egnet til å forbause. For hvor langt kunne man ikke reise på et døgn? Det hadde kommet berettiget kritikk av rettsapparatet i kjølvannet av saken. For hadde Harald Hanssen blitt løslatt

hvis han ikke var en vellykket siviløkonom fra beste vestkant, men en butikkansatt eller en postmann? Og hvorfor hadde man ikke tatt barnet på alvor? Var det slik at rettsapparatet ikke trodde på barn? Særlig ikke hvis siktede var rik, mektig og veltalende. Kommentarene og påstandene i media hadde vært mange og kraftfulle. Han husket særlig to kronikker: «Når barn ikke blir trodd» og «Klassejustis i tingretten». Det hadde vært for jævlig å lese dem, for han visste at de var inne på noe. Han kunne ennå huske hvordan det knyttet seg i magen da han fikk høre om det som hadde skjedd. Han sto ute på balkongen og nøt selvtilfreds en røyk. Det var regn i luften, og han lurte på hva han skulle fylle dagen med. En tur i skogen, kanskje, eller i Frognerparken, og kino på kvelden? Eller hva med en lang formiddag med kaffe og aviser på Cafe Amsterdam, og deretter ta dagen som den kom? Men etterpå, da telefonen ble lagt tilbake i lommen med skjelvende hender, var det helt andre ting som opptok ham. Han hadde riktignok bare gjort jobben sin, og det kunne han jo ikke klandres for, men entusiasmen i prosedyren derimot, som om han sto overfor djevelen og talte det godes sak ... Som om rettssikkerheten sto på spill hvis klienten hans ble varetektsfengslet i to uker, som om det ikke var rettssikkerheten til mor og barn som var i fare hvis politiet ikke i fred og ro kunne undersøke saken nærmere. Dagen etter hadde han bestemt seg for å stumpe røyken. Som om det skulle gjøre noe fra eller til. Som om

det ikke bare gagnet ham selv, sparte ham for pengesløseri og fremtidige dødelige sykdommer. Som om det var en allmennyttig botsgang å slutte å inhalere nikotin og tjære. Kollegaene hadde støttet ham, sa at han bare hadde gjort jobben sin, men han syntes stemmene deres var hule, falske. Hvite løgner som virket mot sin hensikt fordi de var så lette å avsløre. Den eneste som virket oppriktig var Karsten Bøk, som satt på nabokontoret. Han sa rett ut at han trodde det var sunt å evaluere seg selv etter at noe sånt hadde skjedd. Han likte Karsten, han var sympatisk og hadde hjertet på riktig plass. Noen år tidligere, da Karsten jobbet i et annet firma, hadde han figurert i media i forbindelse med forsvinningen til en kjent finansmann. Han hadde bistått samboeren i forsvinningssaken, og det gikk rykter om at han hadde innledet et forhold til henne. Men det var bare rykter og finansmannen hadde plutselig dukket opp igjen, nærmest helt ut av det blå, og alt gikk tilbake til det normale. Det hadde vært en ytterst selsom historie, og Sebastian var nysgjerrig på hva som egentlig var historien bak, men alle forsøk på å fritte ham ut ble møtt med avventende taushet. Men det meste annet kunne de snakke om, og Karsten hadde vært en god støtte når det sto på som verst med Hanssen-saken. Det Sebastian likte best med Karsten, var oppriktigheten hans, for var det noe han hadde lært seg, var det at sviende sannheter i lengden var å foretrekke fremfor søte løgner. Han snudde seg, stirret ut i rommet, og la først da merke til at den svinnende ettermiddagssolen badet hele rommet

i et gyllent skjær. Støvpartiklene danset foran øynene hans, og han kom på hvordan han som liten gutt ikke hadde klart å løsrive seg fra synet av de bitte små partiklene som svevet gjennom luften inne på morens kontor. Han kunne ikke få nok av alle bøkene hennes om kunst, arkitektur, musikk og filosofi. Han hadde vært trollbundet av atmosfæren i rommet. Av alt bøkene representerte, et innblikk i epoker, retninger, teorier og filosofier. En flik av det moren hadde åndet for og ønsket at sønnene også skulle lære å sette pris på. Livet er litt som et parti sjakk, tenkte han, skjønt han utmerket godt visste at livet var langt mer komplisert enn verdens mest intelligente spill. Et spill som det ble hevdet at hadde flere mulige varianter enn det fantes atomer i verden. Og grunnen til det, slo han fast, er at menneskene er uransakelige skapninger. Det var derfor økonomiske teorier så ofte spilte fallitt, kartet og terrenget passet ikke alltid sammen.Alt kunne ikke forklares med modeller, med rasjonelle aktører og logikk. For menneskene var lunefulle, preget av innfall og innskytelser, følelser og begjær, små og store nederlag og seire. Jo da, genene lå der, men latente, og de kunne både holdes nede og aktiveres. Det lå nok i kortene at han skulle studere, men hvorfor juss? Og hvordan hadde han endt opp som forsvarsadvokat? Hvorfor ikke psykolog? Hvorfor ikke medieviter? Eller jurist, men saksbehandler i det offentlige i stedet. Hvorfor hadde han ikke blitt en dyktig og dedikert byråkrat, som gjorde som politikerne ønsket etter først å

ha kommet med de akk så viktige faglige forbeholdene? Hvorfor endte han opp som skrankeadvokat? Han, av alle? Han som alltid var redd for å ta ordet på skolen, for å stikke seg frem, sto dag etter dag i retten iført den svarte kappen og prosederte, argumenterte og protesterte, med styrke og helt uten forbehold, og med den selvsikre stemmen til en som kan kunsten å overbevise. I hvert fall var det slik det hadde vært. Hvorfor ble det som det ble? Skyldtes det at han i ungdommen leste bok etter bok av Jens Bjørneboe, og ble sterkt påvirket av hans aversjon mot alt som smakte av maktmisbruk og hykleri? Fordi han så på tv-serien «Lov og rett i LA», og syntes det så tøft ut å argumentere i stilige omgivelser? Var det på grunn av at han likte kombinasjonen av status, og samtidig kunne være i opposisjon til lov og orden? Litt ja takk, begge deler? Eller var det fordi han genuint brydde seg om de som falt utenfor, ja kanskje også klarte å identifisere seg med dem? Det var nok en kombinasjon av alt sammen, oppsummerte Sebastian, og husket hvor fascinert han hadde blitt av å lese Kahnemans «Thinking fast and slow». Men også skremt, fordi han forsto at han selv altfor ofte hadde tenkt hastig, også når han tok store avgjørelser som han hadde innbilt seg var veloverveide. Han likte virkelig å prosedere. Det skjedde et eller annet med ham idet han tok på seg den svarte kappen. Han som vanligvis var temmelig beskjeden, ja tidvis sjenert, ble plutselig selvsikker og ytterst veltalende. Han hadde utviklet seg til en manipulator av rang, han behersket

etos, patos og logos til fingerspissene. Han hadde flere ganger tenkt at de beste skrankeadvokatene også kunne vært gode skuespillere. For i begge tilfellene handlet det om å gå inn i en rolle, få replikkene til å virke troverdige. Men han visste at han var nødt til å tro på saken. Hvis han ikke gjorde det, ville ordene vokse i munnen hans, nølingen bli reell og ikke kalkulert, og stemmen usikker og egnet til å skape tvil om sannhetsgehalten i det han sa. Hans store styrke hadde imidlertid vært at han nesten alltid trodde på sakene som han prosederte. Dels skyldtes det selektering – i sivile saker ba han klientene trekke saken hvis han mente at de hadde få muligheter til å vinne frem – men mest av alt var grunnen at han klarte å overbevise seg selv om sine egne argumenters fortreffelighet. Før hadde han tenkt at denne egenskapen utelukkende var en styrke, men i det grumsete kjølvannet av Hanssen-saken var han ikke like sikker lenger. For ville ikke Henriette vært i live i dag hvis han virkelig hadde tatt inn over seg motargumentene? Hvis han ikke hadde manipulert hjernen til å tro på det han sa, men bare hadde sagt det han skulle si, gjort jobben sin og latt det være med det, ville vel neppe dommeren latt seg overbevise? Men nei da, han måtte selvfølgelig svinge seg til de store høyder og med overbevisning hevde at klienten var utsatt for stygge løgner fra en hevngjerrig ektefelle fordi han hadde sagt at han ville skilles. Hvis det ikke var for ham, ville Henriette i dette øyeblikk kunne kjenne sønnens varme pust mot nakken idet han ga henne en uventet klem eller følt på den latente

uroen i hjertet som følger med ubetinget kjærlighet. Han ristet oppgitt på hodet, som om det fantes flere i rommet, og ble stående tankefull ved vinduet mens han stirret på gaten under uten egentlig å se det han så. Men tenkte han egentlig dypt eller trodde han det bare selv? Til slutt, etter noe som føltes som minutter, men som sikkert ikke var mer enn sekunder, gikk han tilbake til skrivebordet.

2 Leiligheten hans lå i en stille bakgate i gangavstand fra kontoret.To rom og kjøkken, og høyt under taket. Han hadde få møbler, men derimot flere bilder på veggene. Over sengen hang en kopi av ett av maleriene til Edward Hopper, det med motivet fra en leilighet i New York sett gjennom et vindu, med kvinnen som klimprer på et piano og mannen som leser i en avis. På motsatt vegg tronet Kandinsky. Når han lå våken, ble han roligere av å stirre på den blå rytteren på den hvite hesten som for over det grønne gresset. Leiligheten hadde en fransk balkong som vendte inn mot en bakgård med gressplen, blomsterbed og magnoliatrær. Trærne hadde, ifølge hans nesten 90 år gamle nabo Robert, for mange år siden blitt plantet av en for lengst avdød kunstner hvis interesse for alt som grodde bare ble overgått av en «kronisk avhengighet av gin med minimalt med tonic». Bakgården med trærne og blomstene hadde vært en vesentlig grunn til at han falt for leiligheten.

Visningen hadde vært i midten av mai, og magnoliablomstringen hadde vært på sitt mest intense. Sebastian var ikke særlig hageinteressert, men han hadde sans for det som var vakkert – og finnes det noe særlig vakrere en magnoliatrær i blomstring om våren? Men han likte bakgården året rundt. Hver morgen tok han morgenkaffen på balkongen, selv når det var som kaldest og trærne var ribbet og blomstene sov. Thea hadde også likt seg i bakgården. Han kunne fortsatt se henne for seg på benken, under et av trærne, fordypet i en roman. Det hadde hendt at han så på henne i smug, for hun likte ikke at han stirret på henne, men han klarte ikke å la være. Hun var som finest da, når hun trodde seg usett. Hadde hun merket det, men bare latt som? Han visste ikke, hadde ikke villet spørre henne, var redd for at hun skulle bli irritert. Og nå var det uansett for sent. Første gangen han så Robert var en lørdag rett etter at han hadde flyttet inn. Robert satt på benken under et avblomstret magnoliatre og røykte pipe. Selv satt Sebastian på balkongen med morgenkaffen og inhalerte en sigarett. Han konstaterte som vanlig at morgenrøyken var den aller beste. Han bladde i Aftenposten, men skottet stadig ned på den eldre mannen, for det var noe ved ham som gjorde Sebastian nysgjerrig. Han tenkte, eller følte i hvert fall, kan hende ubevisst, at der sitter en mann med en historie å fortelle. Han hadde bladd seg frem til en artikkel om Kinas fremmarsj som økonomisk stormakt, men tok seg stadig vekk i å bli distrahert av tilstedeværelsen til mannen han overhodet ikke visste noe som helst om. Sebastian trodde han var diskre, men like fullt måtte den eldre mannen ha

merket Sebastians blikk. For plutselig sa han: «Jeg heter Robert.» Sebastian kvakk til. For mannen som hadde sagt at han het Robert, stirret fortsatt rett frem, og Sebastian ble et øyeblikk usikker på om han hadde hørt feil. Men det hadde han ikke, for like etter sa han, også denne gangen liksom ut i luften: «Ta med deg kaffen og kom ned.» Sebastian adlød, for det hørtes ikke ut som et spørsmål, men som en ordre. Robert var ikke vanskelig å få til å fortelle. Og mens solen steg stadig høyere på himmelen, fortalte Robert Stein livshistorien sin. Og slik startet et vennskap som Sebastian kom til å sette høyt. *** Tidlig om morgenen 26. november 1942 lå den 12 år gamle Robert Stein og sov fredfullt i sin tantes hus i Bergen. Han drømte om kjelken han ønsket seg til jul og valpen til nabofamilien, «en irsk setter de hadde sagt at jeg gjerne måtte passe», og var intetanende om at moren og faren ble ført om bord på båten Donau for aldri å returnere til Norge. Farens ugifte storesøster var en handlekraftig dame. Hun skjønte at hun og nevøen var i fare, og klarte ved hjelp av venner å flykte over til Sverige. Slik hadde det seg at Robert Stein tilbrakte de første ungdomsårene i Stockholm, år Robert beskrev som «uvanlig vanlige tatt i betraktning omstendighetene». Han gikk på skole, fikk nye venner og uvenner, lærte seg svensk og forelsket seg hodestups og ulykkelig i Ingrid, «ei nydelig jente med mørkt hår og glimt i øyet». Han savnet foreldrene, selvfølgelig, men ingen visste sik-

kert hva som hadde skjedd med dem. Det gikk jo så mange rykter, og hvilke skulle man egentlig tro på? Så han klamret seg til håpet om at de levde i beste velgående, for som han sa, «hva annet kunne jeg gjøre?» Dessuten var tanten snill, «hun kunne virke brysk, men hun hadde et godt hjerte, hun elsket meg som sin egen sønn». Først etter krigen fikk de vite med sikkerhet hva som hadde skjedd, og Robert kunne begravd seg i bitter sorg, men valgte å gå videre. For som han sa: «Jeg ville leve, ikke bare for meg selv, men også for foreldrene mine.» Han studerte statsvitenskap, ble uteksaminert med glitrende karakterer, og fikk umiddelbart jobb i Utenriksdepartementet hvor han med sitt gode hode og sine sosiale ferdigheter gjorde lynkarriere. 31 år gammel ble han utnevnt til ambassaderåd i Helsingfors, og det var her Robert lærte seg å danse finsk tango – og det med stil. Og det var på en dansetilstelning at han bød opp en høy kvinne med intelligente øyne og en imponerende nese, og kastet seg ut i dansen. Det Robert ikke visste, men snart skulle oppdage, var at Kajsa ikke ville bli ført. Og folk lo av det selsomme paret som bakset om kontrollen mens svetten rant nedover Roberts bakoverbøyde nakke. En mindre mann ville sikkert ha bukket under, men Robert skjønte at noe stort var i ferd med å skje og ga seg hen. Og latteren stilnet, gymsalen ble til en grønn park, og de danset mellom trærne, sprang over vått gress og kjølige steiner, og solen brøt frem mellom skyene og Robert falt pladask på gulvet, og tenkte der han lå at mer symbolsk enn som så blir det ikke.

«Går det bra?» sa hun og rakte frem hånden. Og Robert smilte idet han ble dratt opp igjen. «Jeg har aldri hatt det bedre», ropte han inn i øret hennes. Og dansen begynte på ny, og skulle vare i 52 år. Og hånden hennes holdt han i sin helt til det siste. Robert kunne være bardus, få deg til å føle deg liten og dum, hvis han mente at du lirte av deg noe overfladisk eller såret ham, eller skrekk og gru, hvis du presterte å gjøre begge deler samtidig. «Og du var trofast mot henne?» Spørsmålet til Sebastian var egentlig ikke så merkelig, for kvinnen på bildet som sto sentralt plassert på flygelet var ikke særlig pen, mens Robert lignet på en klassisk filmstjerne fra den gang menn hadde hatt og en kjapp replikk på lur. Samtalen hadde funnet sted for tre år siden, men fortsatt husket han det drepende blikket til Robert da han sa: «Du vet åpenbart ingenting om ekte kjærlighet.» Og Sebastian hadde blitt svar skyldig og lei seg. For Thea hadde nettopp gjort det slutt. «Hvis du hadde truffet henne, hadde du skjønt det.» Og Robert hadde fortsatt å snakke og Sebastian forsøkte å se henne for seg, men hun glapp unna og i stedet dukket Thea opp, og Sebastian ville egentlig reise seg og gå, men ble sittende som gissel for en gammel manns gode minner. Til tross for at livet hans hadde vært preget av tap og sorg, fantes han ikke bitter. Men Sebastian visste at Robert også hadde sine tunge stunder. En gang hadde Sebastian ringt på døren hans uten at han åpnet. Fra

leiligheten runget Astor Piazzolla, «Milonga Del Angel», og han hadde åpnet døren og gått inn. Han hadde prøvd å gi seg til kjenne, han hadde det, han var jo ingen kikker, men Robert var langt inne i sin egen verden. Han satt med lukkede øyne i den antikke skinnstolen i stuen. Gardinene var trukket for og rommet var halvmørkt. Sebastian ble plutselig redd for at Robert var syk eller enda verre og gikk bort for å tappe ham på skulderen. Men da han kom nærmere, oppdaget han tårene som rant nedover kinnene, og han hadde i stedet sneket seg ut av leiligheten og lukket døren forsiktig etter seg. Han hadde ikke nevnt episoden for Robert, og kom aldri til å gjøre det heller. Sebastian hadde kjent seg igjen i logikken til tenåringsgutten Alvy Singer i «Annie Hall», han som nektet å gjøre lekser fordi alle planetene, galaksene – ja alt – før eller senere kommer til å falle fra hverandre, så hvorfor anstrenge seg i det hele tatt? Livet er jo meningsløst. Men det var før han ble kjent med Robert. Robert var til tross for sin skjebne, ikke ateist, men derimot agnostiker på sin hals («det eneste logiske svaret på et spørsmål som vi ikke vet svaret på»), og mislikte ihuga ateister akkurat like mye som dedikerte troende. Men livet trodde han på, og viktigheten av å ta det på alvor, vel å merke uten å glemme spøken. «Piet Hein var en vis mann», hadde han sagt med pondus, og hevet glasset med portvin opp mot lyset fra vinduet. Og Sebastian hadde skålt tilbake, imponert over hvor teatralsk Robert kunne være uten at han fremsto som en levende klisje.

3 Sebastian var ikke spesielt musikalsk, men han elsket musikk. Han beundret mennesker som kunne skjelne mellom en høy og en lav C eller få med seg nyansene i en fortolkning av en komponist Sebastian kanskje ikke engang hadde hørt om. Hadde Sebastian vist spillelistene sine på Spotify til en som ikke kjente ham særlig godt, ville nok vedkommende blitt overrasket over mangfoldet, og Sebastian ville overraskende nok blitt forbauset over den samme overraskelsen. For han hadde alltid tenkt at det var slik med de fleste av oss, at bak fasaden og vår sindige fremtoning lurte lidenskapen, melankolien og desperasjonen. For ble ikke andre også sterkt berørt av musikk, kastet ut i de forskjelligste sinnsstemninger alt ettersom hva de lyttet til? Herregud, verden var jo fylt til randen av vidunderlig musikk, og Sebastian visste akkurat hvilke knapper han måtte trykke på for å oppnå den følelsen han til enhver tid ønsket. Og han hadde tenkt at de aller fleste hadde det på samme

måte, men nå var han ikke like sikker lenger. Han visste jo at det ikke var slik at man nødvendigvis kjente andre på seg selv, men han hadde likevel lagt til grunn at alle mer eller mindre sanset og følte ting på samme måte. Men venninnen hans, Beate, var ikke enig. Hun mente at de fleste hadde et tykkere filter enn som så, og Sebastian hadde måttet revurdere det han tidligere hadde tenkt. Og når man først begynner å tenke nytt om noe, passer kanskje ikke det andre man har tenkt like godt lenger heller, hadde Sebastian tenkt, og det hadde vist seg å stemme. Han følte seg av og til gammel, minnene fra barndommen kunne dukke opp når han minst ventet det. Båten som duvet i de blinkende bølgene. De varme svabergene, lukten av fisk og sjø, bensin og solkrem. Det sjeldne fellesskapet han kunne føle med faren og broren da. Avreisedagen, da sommeren var over og de pakket ned og bort. Det obligatoriske siste badet, uansett vær, rett før de satte seg inn i den gule Volvoen og tok fatt på veien hjem. Hamringen mot biltaket (det regnet alltid når de skulle hjem), eimen av våt bagasje i den overfylte bilen. Klumpen i magen som vokste seg større og større. Faren og brorens evinnelige fotballprat som han effektivt stengte ute med den gule Sony Walkmannen på volum 9. Bach, Mozart, Vivaldi, og etter hvert Bob Dylan, The Beatles, The Doors, David Bowie, Tom Waits, U2, The Cure, Depeche Mode, Joy Division, Madness, The Stranglers. Men også Dire Straits, Bruce Springsteen, Supertramp,The Eagles, pluss, pluss … Musikken som ble smeltet sammen

med bildene som forsvant like fort som de dukket opp. Elver, vann, sletter og åkre med eller uten kuer og sauer, mer eller mindre falleferdige hus med stygge parabolantenner, traktorer og rustne bilvrak og en og annen nedlagt butikk med avflasset maling og gjenspikrede vinduer. Og ikke minst den urgamle mannen med hvitt skjegg som sto midt i åkeren og vinket, og som han alltid skulle se for seg når han hørte på «New Year’s Day». Som barn hadde han elsket å tegne, og moren hadde kalt ham sin lille kunstner. Han pleide å tegne en salig blanding av dyr og romvesener, skip og slott, alltid under en fargerik godværshimmel eller under en svart horisont som bar bud om storm og ødeleggelse. Men det var lenge siden nå, og det var flere år siden han hadde holdt i en tegneblyant. Det eneste han fortsatt tegnet, var med kulepenn, små krusedullfigurer i notatene under langdryge hovedforhandlinger. Han husket å ha lest at Mark Knopfler tok bussen langs gaten Telegraph Road mens han leste «Markens Grøde». Han elsket at ting hang sammen, at musikk kunne inspirere forfattere, romaner kunne påvirke komponister som igjen kunne få skuespillere til å gråte på scenen så det gikk et takknemlig søkk gjennom publikum. Og at billedhuggeren, som satt på bakerste rad, bergtatt av det som foregikk på scenen, den påfølgende morgenen endelig klarte å gi ørlite slipp på den upåklagelige teknikken. Eller kanskje best av alt, at Agnar Mykle fant inspirasjon til tittelen «Lasso rundt fru Luna» fra en scene i Frank Capras film «Livet er vidunderlig».

Han erindret en lørdag formiddag, det måtte ha vært på forsommeren, sen mai? De hadde sittet i hagen og spist ostesmørbrød som faren hadde servert med et skjevt smil. Som vanlig hadde de vært brent, men det var slik de skulle være, det hadde blitt en del av deres interne humor, «jeg er ikke flink til å lage mat, men ostesmørbrød kan jeg». Brødskivene med ost skulle være brent. Basta! Han husket den kalde vinden som plutselig hadde blåst serviettene av bordet og ned på den regnvåte bakken. Han husket at faren og broren hadde snakket entusiastisk om hvorvidt Liverpool ville klare å slå Everton i en eller annen finale. Han husket at han likte å sitte og bare lytte selv om de pratet om noe som egentlig ikke interesserte ham overhodet. Han husket at han tenkte at han likte dem slik, ivrige og gestikulerende, mens de snakket om noe som betød noe for dem. Han husket at han kunne ønske at han selv var opptatt av fotball. Han var åtte og et halvt år gammel da moren døde, og han hadde ikke skjønt at hun var alvorlig syk før det var for sent. Eller kanskje han hadde det? Ikke lett å vite, om han rett og slett ikke skjønte det eller bare ikke ville forstå? Han husket knapt bisettelsen, men noe kunne han erindre. At faren gråt (det gjorde et mektig inntrykk, for det hadde han aldri sett før), alle blikkene som han følte seg uvel av, det rare ordet kondolerer, som han først trodde hadde noe med den store rovfuglen å gjøre, men som faren etterpå hadde forklart betød «vi er lei oss på dine vegne». Og ikke minst den vakre musikken som storebroren uoppfordret hadde forklart var laget av Bach, noe han

allerede visste siden mor og sønn hadde pleid å lytte til klassisk musikk når storebroren og faren var ute av huset. Det var også noe han etter hvert hadde undret seg over, at han aldri fikk tilbud om å være med dem. Det var ikke det at han hadde lyst til å være med, det var ikke det, for det hadde han jo ikke, ikke egentlig. Det var det at de aldri spurte, at de tok det for gitt at han ikke var interessert. Etter at moren døde fikk han riktignok være med på hver bidige fisketur og på alle de mer eller mindre uinteressante fotballkampene, men det var først og fremst fordi han ikke kunne være alene hjemme. Han hadde så lenge han kunne huske hatt tendensen til å forsvinne inn i sitt eget hode, men det hadde blitt mer påtagelig da moren ble borte. Og det kunne skje når som helst og hvor som helst, men aller mest på skolen når han kjedet seg. Han registrerte at lærerne snakket, så hvordan munnene deres beveget seg, hørte lydene de lagde, men ordene festet seg ikke. Merkelig nok tenkte han aldri på moren da. Om natten derimot, i de stadig tilbakevendende drømmene hvor hun forsøkte å si noe til ham med hviskende stemme, noe som han skjønte var ytterst viktig, men som han aldri helt klarte å tyde … Og han kunne fortsatt fremkalle den såre følelsen etter drømmen, for han våknet alltid i det øyeblikket han (nesten) dekodet det hun sa. Sebastian ble eldre og drømmene om moren opphørte, men ennå hendte det at han lurte på hva hun hadde hatt på hjertet. Og fabuleringen, som aldri handlet direkte om henne, men som han likevel intuitivt følte var i hennes

ånd, drev han fortsatt med. Han hadde alltid tenkt at det med kjærligheten ville falle på plass etter hvert. Han så jo ikke så verst ut, han hadde en interessant jobb, og mer enn én kvinne hadde da også vist ham interesse uten at han trengte å anstrenge seg altfor mye. Det var heller ikke det at han var for kresen, han kunne bli sjarmert og tiltrukket av kvinner i alle former og fasonger. Likevel satt han ofte alene fordypet i en bok eller en nøye utvalgt tv-serie. Han kunne også observeres i teateret eller på en restaurant uten annet selskap enn seg selv. Han mistenkte at det ble hvisket om at han egentlig foretrakk samme kjønn, men det var ikke manglende interesse som var problemet, men det motsatte, at han ble for ivrig, klamret seg til dem, så bekreftende at alle som en fikk akutt klaustrofobi. Men det var det bare han og de flyktende kvinnene som kjente til. Heldigvis hadde han Beate. Uten henne ville han vært en ensom mann. Hun var på en berg-og-dal-bane som garantert ville vare livet ut. Hun skiftet mening om det meste, endret preferansene kontinuerlig, det være seg karriere (hun var utdannet grafisk designer), mat, innredning, hvilke typer kvinner hun foretrakk, morgenkaffe eller morgente, klær, reisemål, hvilke aviser hun leste, noe som kunne være frustrerende for de som kjente henne og som ville henne godt. Det fascinerende var at dette ikke så ut til å frustrere henne. Hun var den hun var, hvem det til enhver tid måtte være, og virket overraskende komfortabel med det. Og hun var, stikk i strid med det hennes natur skulle tilsi, den mest lojale vennen han visste om. Urokkelig i sin lojalitet hvis hun

først hadde tatt deg inn i varmen. Når de var på restaurant sammen, og det var en gang i måneden, frustrerte hun vettet av ham ved å ikke klare å bestemme seg for om hun skulle ha forrett eller ikke, og i så fall hva, om hun skulle velge fisk eller kjøtt som hovedrett, og ikke minst om hun skulle ha dessert, for deretter, etter at hun omsider hadde bestemt seg, ombestemme seg for deretter å ombestemme seg igjen. Men likevel sjarmerte hun servitørene i senk med sine unnskyldende smil, som hver gang virket like ekte, og sin rause tips, skjønt hun utmerket godt visste forskjellen på god og ikke fullt så god mat (men de tjener så dårlig og de var jo hyggelige, ikke sant?), noe som stemte, for de var hyggelige, imøtekommende og vennlige, selvfølgelig var de det, for hun var jo så hyggelig mot dem. I tillegg til restaurantbesøkene og teaterbesøkene og en kino i ny og ne, møttes de den første og tredje fredagen i måneden for å spille sjakk, annenhver gang hos hverandre. De drakk whiskey når de var hos ham og prosecco eller øl hos henne, og hun vant de aller fleste partiene uansett hva eller hvor mye han eller hun drakk. Han var en relativt habil sjakkspiller, men Beate, som han lett overbærende hadde lært å spille, viste seg å være et naturtalent.

4 Luften var klar og gresset var dekket av rim. Den flortynne isen knaste under føttene da han gikk inn på holdeplassen. En dame i sekstiårene nikket innforstått mot ham og smilte. Han nikket tilbake, skjønt han ikke ante hvem hun var eller om han hadde sett henne før. Han knyttet skjerfet tettere rundt halsen og satte på «Goldbergvariasjonene», Glenn Gould-innspillingen fra 1981, hvor man kan høre at han nynner med. «Den mannen er musikk», hadde moren sagt, kanskje mens de satt i hver sin lenestol i stuen, drakk te og lyttet andektig, han husket ikke helt. Det var så lenge siden, noen ganger ble han i tvil om han virkelig hadde opplevd alt sammen eller om han bare hadde funnet på det. Hadde han ubevisst fylt hullene i hukommelsen med noe som ga mening, noe som ikke hadde skjedd, men som kunne ha skjedd? Hadde for eksempel moren sagt det om Glenn Gould eller at «Bach får selv ihuga ateister til å tvile», eller det om Bjørneboe, «han må du lese, først i ungdommen, når hjertet ditt brenner, og deretter om igjen når du er voksen, som en påminnelse».

Tre fjerdedeler av brorens kjernefamilie skulle på Folkemuseet. De sto i gangen og kledde på seg da han kom. Han lekebokset som best han kunne med den hyperaktive nevøen («du skal få bjank»), mens han smilte overbærende til Andrea som himlet med øynene bak brorens rygg. Han spurte henne om hun snart ville være med på museum igjen, og hun nikket entusiastisk. Svigerinnen ga ham en klem, og like etter forsvant de ut døren og etterlot ham alene igjen i gangen. Han hadde alltid likt Hanne, en periode nesten litt for godt, men det hadde han holdt for seg selv. Det var ikke alt som tålte dagens lys. Han tok av seg skoene og skulle til å gå inn i stuen, da Andreas kom ham i møte. De klemte hverandre, noe de hadde begynt med noen år tidligere (i tråd med samfunnets endrede konvensjoner), men vel og merke karslig, med de obligatoriske stive kroppene og de i overkant harde klapsene på ryggen. Broren virket oppriktig glad over å se lillebroren. Han geleidet Sebastian bort til sofaen og spurte om han ville ha kaffe, mens han samtidig ryddet bort en rød Lynet McQueen-bil som sto på bordet. Det hadde vært Sebastians gave til nevøen på fireårsdagen. Sebastian syntes det var vanskeligere å finne gaver til Varg enn til Andrea, men Lynet McQueen hadde vært en innertier. Mens Andreas var inne på kjøkkenet og lagde kaffe, bladde han åndsfraværende i et interiørblad som lå på bordet. Synet av det ene striglede hjemmet etter det andre (med det sedvanlige liksomrotet for å skape «sjel») for forbi øynene hans, mens tankene levde sitt eget liv.

Plutselig hørte han musikk, fengende musikk som han ikke helt klarte å plassere. Det kom fra kjelleren. Han reiste seg og gikk bort til trappen, ble stående og lytte. Andreas kom inn i stuen, han hadde to krus med kaffe i hendene. «Bandet heter Mashrou’ Leila, det er veldig bra. De er fra Libanon.» Da Sebastian så spørrende på broren, la han til: «Den nye leieboeren vår er syrer, en utrolig hyggelig fyr. Han er egentlig ingeniør, men jobber som renholder.» Andreas smilte lettere oppgitt. En av de tingene han likte best med broren var at han var så åpen og sympatisk innstilt overfor innvandrere. Det fantes ikke spor av fremmedfrykt hos ham. «Veldig fengende, nesten litt suggererende», sa Sebastian og gikk og satte seg i sofaen igjen. Andreas rakte ham den ene koppen. «Ja, ikke sant, de kommer til Oslo snart. Vi tenkte å dra på konserten, bli med da, vel!» Han nikket nølende, men han var ikke fremmed for tanken. Han likte jo å gå på konsert, selv med band han ikke hadde et forhold til. Dessuten gjorde det ham glad at broren ville ha ham med. Han hadde fortsatt, som voksne lillebrødre flest, et snev av den lille gutten i seg. Han som ble smigret og beæret av å bli sett og inkludert av storebroren. Andreas lente seg over bordet. «Hvordan går det med saken din?» Sebastian sukket.

«Den går sin gang.» «Fæl sak! Jeg fatter ikke at du orker å ta sånne saker.» Sebastian skulle til å gjenta regla om at alle har krav på forsvarer – og hvordan skulle det egentlig gå med rettssikkerheten hvis alle takket nei til de vonde sakene? Men han kom ikke så langt. «Hun blir vel dømt?» «Hun blir nok det. Hun har ikke erkjent straffskyld, men jeg kommer likevel til å fokusere på straffeutmålingen i prosedyren.» Andreas tok en slurk kaffe og satte koppen i overkant hardt tilbake på bordet. «Jeg kan ikke fatte at noen kan gjøre noe sånt mot et barn. Jeg har selvfølgelig også blitt sint på Andrea og Varg, veldig sint til og med, men uansett hvor sint man er, uansett hvor sliten og trøtt, så skader man ikke barna sine. Det gjør man bare ikke! Normale foreldre har sperrer mot sånt!» Sebastian nikket ettertenksomt og drakk av koppen. Han satte den forsiktig ned på bordet og så på broren. «Hva tror du kan få noen til å gjøre noe sånt likevel, da?» «Jeg aner ikke. Hva sier klienten din, da?» «Hun har jo ikke erkjent straffskyld, dessuten har jeg taushetsplikt.» «Da skyldes det vel barndommen, da. Er det ikke det dere pleier å skylde på?» Snerten i stemmen til Andreas var ikke til å ta feil av, og Sebastian angret på at han hadde stilt spørsmålet. Broren hadde mange gode sider, men han var og ble en typisk

høyrevelger. Frihet under ansvar.Alle skal, objektivt sett, ha like muligheter, men hvis du ikke lykkes skyldes det at du er lat og udugelig, og i hvert fall ikke samfunnsstrukturene og de skjeve maktforholdene. Høyresidens klokketro på den frie vilje sluttet aldri å forbause Sebastian. Det var ikke bare å klippe seg og få seg en jobb. Det nyttet ikke alltid bare å ta seg sammen. At enhver skulle være sin egen lykkes smed, var en sannhet med så mange modifikasjoner at det bikket over i en forbannet løgn. Og Sebastian hadde virkelig prøvd å forklare broren at det var mer komplisert enn som så, at hindringer og barrierer ikke overvinnes ene og alene med sterk vilje, med mindre man er sjeldent ressurssterk og antagelig også ganske så heldig. For Andreas var full av beundring for de som tross en jævlig start på livet klarte å skikke seg vel. «Men et løvetannbarn gjør ingen vår», hadde Sebastian lirt av seg i en opphetet diskusjon, et mindre heldig forsøk på en metafor. Poenget hans var at traumer fra barndommen fører til ubotelige skader, og at mange av dem som fyller opp fengslene, de psykiatriske avdelingene og rusklinikkene nettopp hadde blitt utsatt for overgrep, omsorgssvikt og neglisjering. Og Andreas var jo på ingen måte dum, og sa seg enig i at det kanskje ikke var så merkelig at man «ikke ble en samfunnsstøtte med sånne forutsetninger», men forståelsen hans stakk ikke særlig dypt. Og Sebastian forsto ikke hvorfor. Han klarte ikke å skjønne hvor denne forakten for svakhet, for det var det han oppfattet det som, hvor den kom fra? Sebastian burde vite bedre, men barndommens gruff

blandet seg med hans rettspolitiske engasjement, og før han fikk tenkt seg om hørte han sin egen stemme, høy og sint, som et ekko fra tidligere samtaler. «Tror du det er tilfeldig at de som sitter inne har langt lavere utdannelse enn normalbefolkningen, har langt flere psykiske problemer enn gjennomsnittet?» «Og hva beviser det? Annet enn at de ikke klarer å få orden på livene sine?» «Og, nesten uten unntak har hatt en jævlig barndom?» Andreas åpnet munnen for å si noe, men Sebastian hadde fyrt seg opp nå. «Men du mener kanskje at de kan noe for det også?» «Det er ikke det jeg sier!» «Hva er det egentlig du sier, da?» Sebastian lente seg avventende tilbake i sofaen mens han tenkte på hvor raskt de hadde beveget seg fra det gemyttlig og høflige til en slags åpen kamp. Men det var kanskje typisk for folk som kjente hverandre godt og var trygge på hverandre, og ikke minst rykende uenige? Ikke om alt, langt ifra, men om hvor fri den «frie» vilje egentlig var. Andreas sukket og så plutselig gammel ut, og en uventet bølge av sympati kom over hans lillebror. «Du tror jeg alltid har hatt det så lett, du? Du tror at alt har gått på skinner for meg, at du er den eneste som syntes det var tøft da mor døde?» «Andreas, det …» «Nei, ikke noe Andreas, nå skal du for en gangs skyld høre hvordan det har vært for meg!» Sebastian så overrasket på broren. Dette hadde han ikke ventet.

Vil du lese resten? «Perfektum» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Erlend Pape Nordtorp

«Denne romanen viste seg å være en ikke-lettå-legge-fra-seg-bok»

ISBN 978-82-8330-252-3

Trondheim folkebibliotek 9 788283 302523

PERFEKTUM

Erlend Pape Nordtorp

BIBLIOGRAFI God er dagen Stengetid

PERFEKTUM Roman