Pirajamysteriet – en smakebit! by Forlagshuset i Vestfold as

Anne-Gro SĂŚther

Pirajamysteriet Ingen nĂĽde

2019

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2019 ISBN 978-82-8330-185-4 Trykk: ScandBook, Sverige Papir: 70g FSC MUL-Holmen Book Cream 2.0, Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Satt med Adobe Garamond 13/19 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Prolog Det var som om ondskapen selv stirret gjennom glasset i det gedigne akvariet. Glassbeholderen med de glupske fiskene dekket en hel vegg av møterommet. De var ekte rødbukpirajaer, den verste sorten av verdens mest fryktede fisk. Han grøsset frydefullt, tok et skritt bakover, og ble stående og betrakte pirajaene som buktet seg med myke bevegelser i det grønnfargede vannet. Det hadde ikke vært lett å få de 700 fiskene fra Brasil til Norge, men han hadde fått viljen sin til slutt, slik han alltid fikk. Et smil bredte seg i ansiktet hans ved tanken. Han skrittet mot den andre enden av rommet. Bak en skyvedør befant det seg flere bur med smågnagere. Et metallisk knirk kunne høres da han lirket opp hengselet på et av dem og døra gled opp. Han bøyde seg ned og grep tak i en av de hvite rottene i buret. Med myke

bevegelser løftet han opp det lille dyret og plasserte det inn mot brystet. Han vugget det forsiktig mens han gikk mot akvariet. Som et slags farvel kysset han den myke pelsen før han grep hendene rundt den lange halen og senket den sakte ned i akvarievannet. For de sultne fiskene var den sprellende rotten et lett bytte. I løpet av noen få sekunder var vannet blitt rødlig av blod. Pirajafiskene hadde alltid fascinert ham. De var sterke og samarbeidet på en finurlig måte som hadde lært ham mye. I stimen var det alltid en leder, og det var ikke tvil om at fiskene kommuniserte der under vannet. Han stirret ned på høyrehånden sin, som manglet to fingre etter et ublidt møte med pirajaene for en tid tilbake. Han så på seg selv som en slik leder. Han skulle lede flokken sin dit han ønsket. Enhver som kom i veien, ville lide samme skjebne som rotten. Operasjon Piraja var i gang.

Persongalleri Kim Pedersen: 13 år. Kim drømmer om å bli politi etterforsker som sin bestefar. Bor i Lerkeveien sammen med lillesøsteren Amanda, moren og faren. Bestefaren Anker Pedersen og hunden Skipper har leilighet i andre etasje i samme hus. Luna Vigoretti: 13 år. Har nylig flyttet til Fredriksborg. Fotballtalent. Halvt italiensk. Bor sammen med faren og broren Touray. Moren er død. Hjelper ofte til i pizzarestauranten faren driver. Ludvig Nikolai Evensen: 13 år. Bor bare noen få hus fra Kim i Lerkeveien sammen med en eldre søster, moren og faren. Interessert i alt som er teknisk. Lynrask på data og flink med tall. Anker Pedersen: 65 år. Kims bestefar som bor i andre etasje i samme hus. Lang karriere som etterforsker i politiet. Skipper: 10 år. Labrador og tidligere narkotikahund i politiet. Ankers trofaste venn.

Amanda Pedersen: 11 år. Kims lillesøster. Flink på skateboard. Lorenzo Vigoretti: 46 år. Lunas far. Han er italiensk og oppvokst i Milano. Driver egen pizzarestaurant i Fredriksborg – Lorenzos pizza. Touray Vigoretti: 18 år. Lunas eldre bror som er et stort talent i fotball. Spiller på Fredriksborgs A-lag. Han hjelper ofte til i pizzarestauranten. Sven Bremmerud: 59 år. Ankers gode venn og kollega i politiet. Bernhard Ruud: 62 år. Læreren til Kim, Ludvig og Luna. Wenche Nilsen: 48 år. Jobber på kaia for firmaet Andersen Transport. Nikolai Thoresen: 31 år. Nyansatt havnesjef. Eva Almås: 40 år. Leder for Miljøpartiet og entusiastisk miljøforkjemper. Erna Evensen: 51 år. Ludvigs tante. Bor ved Svarttjern og er ganske overtroisk av seg. Ståle Rasmussen: 31 år. Ny ordfører i Fredriksborg. Rebekka Rasmussen: 13 år. Jenta med det blå håret. Et talent på skateboard og ordførerens niese. Otto Mauritzen: 28 år. MC-president for The Snakes

motorsykkelklubb. Soner nå en dom i Fredriksborg fengsel for narkotikasmugling, biltyveri og kidnapping. Jesper Larsen: 62 år. Ferrari-eier, dansk miljøforkjemper og forsker. Isak Andersen: 31 år. Ordførerens assistent. Luna kaller ham «Skyggen» fordi han alltid er ett skritt bak ordføreren. Lenny Larsen: 29 år. Driver tatoveringssenteret Wings of Pain. Ny kunde hos Lorenzos pizza. Vitek Krakowski: 32 år. Jobber på tatoveringssenteret. Russisk og den største mannen de noensinne har sett. Petter Ringberg: 29 år. Jobber som vekter for kommunen og er trofast gjest hos Lorenzos pizza. Mikkel Høymo: 37 år. Kjent nyhetsreporter fra TV. * Fredriksborg: Selv om Fredriksborg er en fiktiv by, er den i stor grad inspirert av Fredrikstad. De som har vært i byen vil garantert kjenne seg igjen. *

Ferrarien på kaia Lasteskipet som kom seilende inn mot kaia i Fredriksborg, hadde sett sine bedre dager. Skroget var rødbrunt av rust, og skipsnavnet i baugen var falmet. – MV Cas-dr-a, stavet Ludvig og satte hånden til pannen for å skjerme for sola som nettopp hadde brutt sin vei gjennom skyene. Sammen med Kim og Luna sto han på havna og iakttok skipet som nærmet seg. – Det skal være MV Cassandra. Hun kommer helt fra Chile i Sør-Amerika og er lastet med bananer. Stemmen kom fra Wenche Nilsen, som hadde dukket opp bak dem uten at de hadde merket det. Smilende og med en oransje hjelm på hodet, hilste hun dem velkommen. – Flott at dere kunne komme på så kort varsel. – Ikke noe problem. Bestefar og Skipper skal også

være rett rundt hjørnet. Gjett om vi er spente på hvorfor du ville ha oss hit igjen, sa Kim. Innerst inne øynet han et håp om et nytt mysterium. Wenche Nilsen jobbet for Andersen Transport, og hadde hjulpet dem med en annen sak tidligere. For bare en time siden hadde hun ringt Kim og bedt ham ta med seg vennene ned til havna. Det var noe der hun ønsket at de skulle ta en kikk på, hadde hun sagt. Spanske utrop fra mannskapet om bord i skipet som kastet trossene i land til en båtmann på kaia, gjorde at de på nytt festet blikket på MV Cassandra. På dekk var gule kasser stablet i høyden. En mann jobbet iherdig med en jekketralle for å flytte noen av pallene, mens andre halte og dro i tauverk. – Jeg synes MV Cassandra minner om en sliten gammel dame som har reist hit fra den andre siden av jordkloden. Egentlig ganske merkelig hvordan alle skip har kvinnenavn, er det ikke? spurte Luna og så på Wenche Nilsen. Hun nikket. – Ja, litt rart er det, men også sjarmerende. Jeg har hørt flere versjoner om hvorfor det ble sånn, det mest troverdige er at skipene i forhistorisk tid ble tilegnet gudinner.

Et bjeff fikk henne til å stoppe og snu på hodet. En gyllen labrador kom stormende mot dem, med eieren småløpende bak seg. Anker Pedersen forsøkte febrilsk å stramme båndet til hunden Skipper, som hadde fått et godt forsprang. Like etter var den framme og bykset logrende rundt dem for å hilse. – Beklager, men denne karen her blir mer og mer uoppdragen på sine gamle dager. Litt flaut for en tidligere politihund, men ser han noen han kjenner, er han bare ikke til å stoppe, peste Anker smilende. Han tørket svetten av pannen med genserermet. Lik de andre hadde den store gråhårede mannen også hjelm og refleksvest slik reglene tilsa på havneområdet. Wenche Nilsen satte seg ned på huk og klappet hunden. – Skipper er en helt i mine øyne, så han får være unnskyldt. Etter innsatsen han gjorde her på kaia for noen måneder siden, kunne jeg tilgitt ham hva som helst. Hun trakk pusten og ble fjern i blikket noen sekunder. – Uten Skipper og dere hadde vi neppe avslørt smuglingen av både biler og narkotika, og ikke minst den uærlige medarbeideren vi hadde her på kaia. Hun reiste seg opp igjen og så på dem. – Det er faktisk nettopp på grunn av det jeg ville ha dere tilbake hit.

Hun festet blikket på et blått lagerskur lenger ned på kaia, begynte å gå og gjorde en bevegelse med hånden som tegn til at de skulle følge etter. – Det er nemlig noe jeg vil at dere skal ta en kikk på. Den står der nede og er nesten som et «deja vu». De fulgte etter. – «Deja vu» betyr vel at man får en følelse av å ha opplevd noe tidligere, selv om det er første gang? hvisket Kim til Ludvig. – Ja, det er noe sånt, svarte Ludvig, uten å virke særlig sikker. Like etter befant de seg inne i lagerskur 8. Wenche Nilsen viste vei blant høye stabler med dekk. Skoene deres ga gjenlyd på det ujevne betonggulvet. Det tok litt tid før øynene deres hadde vennet seg til halvmørket, men snart så de den. Sportsbilen så malplassert ut der den sto parkert mellom paller med kattemat og store papirruller. – En Ferrari, utbrøt Anker. Han gikk bort til bilen og strøk en hånd over panseret. Til tross for at den var dekket av et tynt lag med støv, var det ikke vanskelig å se at det var en flott bil. Kim tok noen skritt nærmere. Wenche Nilsen hadde rett. Det var umulig ikke å få

flashback til den røde Ferrarien som hadde stått på et av de andre havnelagrene for noen måneder tilbake. Det var som om han kunne se skikkelsene til Otto Mauritzen og Viktor Volf for seg. Nå satt de begge heldigvis trygt innelåst i byens fengsel. Denne Ferrarien var svart og noen år eldre, men den var likevel en flott bil som måtte være verdt flere millioner kroner. Wenche Nilsen kremtet. – Det er jo ganske sprøtt. I løpet av alle årene jeg har jobbet her på kaia, har sportsbiler tilhørt sjeldenhetene, og Ferrarier har jeg opplevd bare én gang tidligere. Hun trakk pusten og slapp den sakte ut igjen. – Uansett så er denne bilen blitt litt av et mysterium for oss. Den ble sendt hit fra København i Danmark. Nå har den stått her nesten to uker, og eieren har fremdeles ikke hentet den. – Har dere forsøkt å ringe ham eller henne, da? spurte Luna. – Ja, flere ganger, men personen tar ikke telefonen. Vi kommer bare til en telefonsvarer. Vi har sendt både mail og brev hvor vi legger vekt på at lagerleien løper, uten å få noen som helst reaksjon. – Merkelig, sa Anker og gned en hånd over

skjeggstubbene. – Hva med avsenderen i Danmark, har dere snakket med ham? Wenche Nilsen ristet på hodet. – I dette tilfellet er avsender og mottaker én og samme person. Mannen heter Jesper Larsen. Jeg har forstått det som at han er dansk og skulle jobbe her i byen en periode. – Jeg tror han er død! Fire par øyne stirret på Luna. – Hvorfor tror du det? spurte Ludvig med rusten stemme. Luna trakk på skuldrene. – Det er bare en følelse jeg får. De fleste som har en slik bil ville hentet den fortere enn svint, så det er virkelig et dårlig tegn at han ikke har dukket opp. Kim kremtet. Selv om han bare hadde kjent Luna i noen måneder, visste han at hun aldri klarte å legge skjul på det hun mente. Siden hun kom flyttende til Fredriksborg sammen med broren og faren sin, hadde hun overrasket Kim og Ludvig mer enn én gang. – Jeg skjønner hva du mener, Luna. Dette er mistenkelig, men det er selvfølgelig altfor tidlig å si hva som kan ha skjedd. Wenche Nilsen nikket og snudde seg mot Kim.

– Siden dere løste Ferrari-mysteriet for noen måneder siden, tenkte jeg at dere var de rette å kontakte for å nøste litt i denne saken. Hun holdt fram en plastmappe med noen papirer som hun rakte til Kim. – Her har dere kopi av alle dokumentene vi har på sendingen. Kim lyste opp. – Takk for tilliten. Klart vi skal se hva vi kan få til. Han hadde vært interessert i politisaker og mysterier så lenge han kunne huske, og var glad for å få noe nytt å jobbe med. Ludvig og Luna var enige. Wenche Nilsen formet tommel og pekefinger til en sirkel. – Flott, da har vi en avtale. Hun dro opp en nøkkel fra lomma på vesten og trykket på den automatiske døråpneren. Det blinket oransje to ganger fra blinklyset på Ferrarien. – Først og fremst kunne det være greit om dere tar en kikk inne i bilen. Kanskje det kan være noe der som viser hvem denne mannen er og hvorfor han ikke henter bilen? Det kan jo være en enkel forklaring, og jeg vil helst ikke blande inn politiet hvis det ikke er nødvendig. Wenche Nilsen kikket på klokka.

– Jeg må stikke for å gjøre ferdig en rapport. Dere har sikkert hørt at vi har fått en ny havnesjef her på kaia? – Ja, det leste jeg om i avisen, nikket Anker. – Nikolai Thoresen var det vel han het? Hun sukket. – Ja, det stemmer. Mellom oss så er han en skikkelig kontrollfrik. Han forlanger rapporter og tall på alt vi gjør. Ikke engang vaktmesteren slipper unna. Derfor har hverdagene våre blitt enda mer travle. Hun satte en pekefinger i været. – Forresten flott om Skipper lukter seg gjennom bilen i fall det skulle være noe narkotika som skjuler seg her. Man vet jo aldri. Dere kan bare legge nøkkelen i portvakten når dere går.

Mudring En innestengt billukt slo mot dem da de åpnet bildøra på Ferrarien. Interiøret i bilen gikk i svart. Det lett gjenkjennelige merket av den steilende hesten på gul bakgrunn lyste mot dem fra rattet. Luna satte seg inn på førersiden. – Veldig pen bil, det må jeg si, sa hun og lente seg tilbake i det svarte skinnsetet. Kim lot to fingre gli over dashbordet. – Ja, den ser nesten ny ut. Ludvig fisket opp mobilen sin fra baklomma og knipset noen bilder både i forsetet og baksetet. – Denne Jesper må være en ryddig kar, her er det ikke så mye som et sjokoladepapir eller en tomflaske, konstaterte han. Anker slapp Skipper inn i bilen for å snuse litt, men den pensjonerte narkotikahunden virket mer interessert

i kattematen som sto stablet på utsiden enn det som var på innsiden. Anker ristet på hodet. – Om det hadde vært så mye som et fnugg av narkotika, ville han ha reagert for lengst. Kim åpnet hanskerommet. I tillegg til en instruksjonsbok fant han et vognkort og en pakke engangshansker. – Se! sa Luna og dro fram en blå dokumentmappe fra sidelomma på passasjersiden. Kim tok den ut av hendene hennes og åpnet den forsiktig. Innholdet var flere tettskrevne ark. – Ser ut til å være noen rapporter av et eller annet slag? – Vannanalyser, sa Luna og pekte på en overskrift. Kolonner med tall i lange rekker fylte arket. En logo fra Miljødirektoratet sto øverst til venstre på innsiden av mappen. Kim trakk på skuldrene. – Dette var ikke mye å bli klok av, men det kan se ut som om bileieren jobber i Miljødirektoratet. Om ikke annet kan det være en god start for å finne ut litt mer om ham. – Det er en ypperlig start, brummet Anker. – I tillegg til denne, sa han og holdt fram en åpen konvolutt med en rød minnepenn. – Den lå i siderommet på den andre døra, sikkert noe for deg, sa han og overleverte den til Ludvig.

Ludvig hadde bevist mer enn én gang at han hadde god greie på data og teknologi, og kastet seg gjerne over sånne oppgaver. – Jepp, der kan det være noe, jeg låner den med meg, svarte han og tok imot konvolutten. Utenpå var det skrevet VIKTIG med store, svarte tusjbokstaver. Han holdt opp minnepennen, gransket den og puttet den i baklomma. Etter å ha tatt bilder av vognkortet og rapporten i mappen, låste de bilen og satte kursen hjemover. I porten leverte de bilnøkkelen i tillegg til hjelmene og vestene. – BEVAR ELVA – NEI TIL ULOVLIG MUDRING! Sinte utrop kom fra en liten gruppe mennesker som sto utenfor porten til havneområdet. Flere hadde farget hår og svarte klær. To av dem holdt en stor plakat mellom seg med et bilde av en knyttet neve på grønn bakgrunn. – Hvorfor er de så sinte? spurte Kim portvakten. – Den nye havnesjefen har satt i gang mudring av elva uten tillatelse. – Hva betyr mudring? – Han ønsker å gjøre elva dypere slik at enda større skip kan komme inn til kaia og havna kan tjene mer penger. Problemet er at det ligger giftstoffer i bunnslammet som forurenser når de graver det opp.

Kim ble alvorlig. – Ja, da forstår jeg at de er sinte. – Slipp meg fram! En høy mann med svart hår og blekt ansikt i mørkeblå dress dyttet Kim til siden og banet seg vei ut av porten. Kim så irritert etter ham. – Der har vi havnesjefen i egen person, hvisket portvakten. – Han er ikke spesielt høflig av seg. Kim gjorde en hilsen til portvakten, før han gikk ut og stilte seg ved siden av vennene. Havnesjefen sto foran demonstrantene, som fortsatte protestropene sine. – RO DERE NED! ropte han. Det var noe myndig over stemmen hans, og den lille gruppen tidde et øyeblikk. En lav dame med ravnsvart hår og lilla skjerf steg fram. Hun satte blikket i havnesjefen. – Hvordan kan vi roe oss ned når dere har satt i gang ulovlig mudring av elva? Giftstoffer i bunnslammet virvles opp fra elvebunnen og forurenser vannet og fisken. Dette finner vi oss ikke i! Hun løftet en knyttet neve mot havnesjefen. – Det er i strid med forurensningsloven. Protestropene fra resten av gruppen satte i gang på nytt.

– Hun heter Eva Almås, og er leder for Miljøpartiet. Hun er kjent for å være steinhard, men dyktig, hvisket Ludvig til de andre. Havnesjefen plasserte en pekefinger i hver munnvik og lagde en høy plystrelyd for å få oppmerksomheten. – Mudringen er ubetydelig, men vi har stanset den inntil vi får tillatelsen på bordet. Nå må jeg be dere om å forlate området umiddelbart. Eva Almås tok nok en gang et skritt fram. – Den tillatelsen kommer dere aldri til å få! Ansiktet til havnesjefen ble stramt og øynene smalnet. – Kom dere vekk før jeg ringer politiet! Han snudde på hælen og gikk inn porten til havneområdet igjen. Kim, Ludvig og Luna hentet syklene sine og fulgte Anker og Skipper til parkeringsplassen. – Demonstrantene har nok gode grunner til å protestere, mente Luna. – Ja, giftstoffer i elva er ikke noe man tøyser med. Det hjelper fint lite om de tjener noen ekstra millioner hvis fisk og kanskje mennesker dør av det, sa Ludvig. De andre var enige. Da de var framme ved den røde Golfen, måtte Anker strekke litt på den stive ryggen.

– Siden jeg drar til Danmark med jobben om et par dager, er det like greit at dere starter jakten på Ferrarieieren uten meg. Til tross for ryggplagene var han tilbake i jobben som etterforsker. Pensjonisttilværelsen hadde ikke vært noe for ham. Anker Pedersen levde og åndet for politiet og hadde en lang karriere bak seg. Kim bøyde seg ned og klappet den gylne labradoren. – Hva med Skipper? Jeg kan godt passe på ham mens du er borte. Det var ikke bare Anker som var fornøyd med å være tilbake i politiet. Den tidligere narkotikahunden, som for noen måneder tilbake hadde demonstrert sin misnøye dagen lang, var også blitt sitt gamle jeg igjen. Anker åpnet bildøra til den røde Golfen, og Skipper hoppet veloppdragent inn i passasjersetet. – Ja, jeg hadde tenkt å spørre deg, sa han og lukket døra. – Det ville vært supert om du kunne se etter ham noen dager. – Null stress, svarte Kim. – Skipper og jeg er kompiser.

Historiske pirajaer – Nesten litt «creepy» at det skal begynne med en Ferrari hver gang vi kommer over noe spennende, sa Ludvig til Kim og Luna da de syklet oppover den bratte bakken hjemover. – Jeg mener, hva er det med oss og de bilene? Et vindkast feide med seg noen raslende løvblader bortover asfalten. – Ikke vet jeg, men helt greit om det skjer noe spennende igjen. Synes det har vært altfor kjedelig i det siste, sukket Luna. – Jeg føler på meg at noe spennende er på gang, sa Kim og reiste seg opp på pedalene. Snart syklet han alt han orket oppover bakken med vennene etter seg. Som vanlig konkurrerte de om å komme først opp. Luna vant så vidt over Kim denne gangen. Litt senere sto alle tre på toppen og hev etter pusten over hvert sitt sykkelstyre.

Etter en stund så Kim opp. – Da foreslår jeg at Ludvig sjekker ut minnepennen, og at Luna sjekker ut vannrapportene. Så tar jeg noen telefoner til Miljødirektoratet for å finne ut om det jobber en Jesper Larsen der. Luna la armene i kors og himlet med øynene. – Takk for at du gir meg den kjedeligste oppgaven. Vi snakker hundrevis av tall i kolonner uten mål og mening. Men for all del, jeg skal gjøre mitt beste. – Du skal ikke se bort fra at de tallene kan være viktige, mente Kim. Ludvig smilte skjevt. – Litt tålmodighet hadde forresten kledd deg. Luna svarte med en grimase. – Om vi ikke kommer gjennom alt med en gang, så er det uansett en begynnelse, og så får vi heller ta det derfra, mente Kim. Luna dro en mørk hårlokk bort fra pannen. – Ja da, et sted må man begynne. Kommer dere forresten og ser på kampen min på lørdag? Dere har vel ikke glemt at jeg skal spille for bylaget i jentefotball? Hun fikk et stolt glimt i de brune øynene da hun sa det. – Klart vi kommer, sa Ludvig. – Det vil vi ikke gå glipp av.

Kim viste henne tommelen opp før de syklet hver til sitt. * Fredag ettermiddag Hvordan kunne tiden gå så uendelig sakte? Kim fulgte sekundviseren på klokka som hang ved siden av tavla i klasserommet. Bare 30 minutter igjen til høstferie, men med lærer Ruuds utredninger om middelalderen ville det bli lange minutter. Han kvalte et gjesp. Læreren skrev energisk opp noen årstall på tavla, men Kim hadde ikke fulgt med på hva som ble sagt, så de virket fullstendig meningsløse. Utenfor hadde det begynt å blåse. En gjenglemt fotball føk av sted med vinden bortover asfalten i skolegården. Bernhard Ruud brukte hele kroppen mens han snakket entusiastisk om funn fra middelalderen, men publikumet var heller tilbakeholdne denne fredags ettermiddagen. Kim så rundt seg. Ludvig fiklet med noe i pennalet sitt, Luna stirret i taket og Timmy, som satt foran ham, lå slapt over pulten og så mer død enn levende ut. Kim rakte opp hånda.

– Jeg har en utfordring til deg, lærer. Siden det straks er høstferie, synes jeg vi kan snakke om noe spennende den siste halvtimen. Lærer Ruud slo ut med armene. – Middelalderen er da spennende. Vi kan fortsette med den kirkelige reformen? Den er virkelig fascinerende. Elevenes ansiktsuttrykk talte for seg. De så ut som om han skulle ha fortalt dem at sommerferien var avlyst. Lærer Ruud ble stående og tenke seg om en stund, så kikket han utover klassen igjen og rettet pekefingeren mot Kim. – Du har helt rett, Kim. Vi trenger mer spenning. Men jeg advarer dere. Om noen får dårlig nattesøvn i høstferien av det jeg nå skal fortelle, tar jeg ikke på meg skylden, sa han med et lurt smil. Kim gliste. Dette lovte godt. Lærer Ruud skjøv brillene ned på nesen og gjorde noen tastetrykk på datamaskinen. Like etterpå fylte et fryktinngytende monster Whiteboard-tavla i klasserommet. Øynene lyste rødt mens en rad med spisse, trekantformede tenner gapte mot dem. Klassen gispet. Den gedigne fisken så alt annet enn vennlig ut.

Til og med Timmy rettet seg opp. – Dette er en megapiraja. Den levde for cirka åtte millioner år siden på havets dyp. De var sju ganger så store som dagens pirajaer, og kunne bli nesten en meter lange. Det sies at de kunne bite like hardt som en løve, og kraften i bittet deres har blitt sammenlignet med selveste T-Rex. Lærer Ruud kremtet. – Når disse fiskene til og med opererte i stimer slik nåtidens piraja gjør, kan dere selv tenke dere at alt og alle de møtte på sin vei var sjanseløse. Timmy rakte opp hånden. – Hvordan kan vi være sikre på at de ikke lever et eller annet sted på havets dyp fremdeles? – Det er vi heldigvis hundre prosent sikre på. Forskningen viser at de ble utryddet for rundt åtte millioner år siden. Vi kan jo si det så enkelt som at dersom de hadde levd i dag, ville alt annet liv i havet vært utslettet. De spiste alt på sin vei. – Hva med de pirajaene som lever i dag? Hvor farlige er de? spurte Luna fra andre rad. – Mange mener at pirajaene har fått et ufortjent dårlig rykte på seg for å være hensynsløse mordere. Jeg er

uenig, fortsatte læreren. – Ryktet er velfortjent, for disse fiskene er virkelig fryktelige. Han svelget og ble fjern i blikket. – Det er riktignok en del arter av pirajaene som er harmløse planteetere, men til gjengjeld finnes det også kjøttetende, aggressive pirajaer. Den mest fryktede arten heter rødbukpiraja. De opererer i stimer, og har tenner som er like skarpe som barberblader, ja, de kan faktisk bite seg gjennom stål. Det finnes mange historier om hvordan mennesker som har vært uheldige å falle ut i elvene der disse fiskene lever, har blitt forvandlet til skjeletter i løpet av noen få minutter. Pirajaene er også kjent for sin kannibalisme. De kan i kampens hete gå løs på hverandre. Læreren bøyde seg over datamaskinen igjen, og et bilde av en stim med rødbukpirajaer dukket opp. Fiskene var sølvfargede og runde i formen, med rød buk og en framtredende underkjeve. – Det er lett å forstå at disse fiskene stammer fra megapirajaene. De er rovfisker og angriper alt levende i vannet. Om de er sultne nok, kan de faktisk spise en hel okse i løpet av få minutter. Kim grøsset.

– Heldigvis for oss lever de langt unna Norge og Fredriksborg. Læreren gjorde nok et tastetrykk på datamaskinen, og verdenskartet kom opp på skjermen. – Pirajaene holder til på den andre siden av jorda, nærmere bestemt i Sør-Amerika, blant annet i elvene i Brasil, Peru og Chile. – Dyrebutikken i byen har noen pirajaer i et akvarium, jeg har sett dem, kom det fra Ludvig. Lærer Ruud så overrasket ut. – Sier du det? Det visste jeg ikke. Men jeg vet det er noen som finner slike fisker fascinerende og mektige. I flere land er det forbudt å eie pirajaer, men det er faktisk lov å ha dem i akvarium her i Norge. Helt sprøtt at noen vil ha dem som kjæledyr, spør dere meg. Et signal fra ringeklokka sa dem at timen var over. – Da er det visst allerede høstferie! utbrøt læreren. Han virket nesten litt skuffet over at tiden var ute. Det skrapte i stoler og bord. Elevene kunne ikke vente med å komme seg ut i friheten. Flere hadde allerede reist seg og tatt på seg sekkene. Lærer Ruud klappet i hendene for å få oppmerksomhet. – Husk at det er viktig å lese selv om det er ferie,

folkens, og gjerne litt historie. Jeg hĂĽper jeg med dette har bevist for dere at historie kan vĂŚre spennende. Likevel Ă¸nsker jeg dere noen fredelige feriedager langt unna temaet vi nĂĽ har snakket om, sa han og smilte. For Kim, Ludvig og Luna sin del kunne han ikke ha tatt mer feil.

Avbrutt søvn En lyd hadde vekket ham. Kim myste mot klokka på nattbordet, og så at de digitale tallene viste 01.43. Han lot øyelokkene falle tungt igjen, og skulle til å snu seg rundt for å sove videre da han hørte det igjen. En høy skrapelyd. Hva i huleste kunne det være? Han surret dyna rundt seg, satte føttene ned på det kalde gulvet og listet seg ut i gangen. Lyden kom fra lillesøsterens rom. Amanda var på overnattingsbesøk hos en venninne, og rommet sto tomt. Han så seg rundt. Senga var uredd. Noen klær lå slengt over en stol, og skrivebordet var overfylt av bøker. En ny skrapelyd fikk ham til å heve blikket. Et grønt, blinkende lys fra en hylle over skrivebordet skinte svakt i mørket. Han flyttet på et ukeblad og fant den gamle walkietalkien til bestefaren. Anker hadde hatt den i politiet tidligere, men gitt den til

Amanda siden den ikke var i bruk lenger. Hun hadde satt nye batterier i den for å kommunisere med venninnen som bodde lenger nede i gata. Nå hadde hun selvfølgelig glemt å slå den av. Gjett om hun skulle få høre det? Kim sukket og fant avknappen. Han skulle til å trykke på den da en dyp mannsstemme brøt nattestillheten. – Er han død? Kim slapp walkietalkien som om den skulle ha tatt fyr. Den deiset ned på skrivebordet. Hva var dette? – Ja, han fikk som fortjent, svarte en grøtete stemme. – Men vi har et problem. Kim sto som fastfrosset og lyttet. – Hva mener du? – Han stakk av. Han kan ikke ha kommet særlig langt med all den giften i kroppen, så det er null stress. Vi ordner opp i morgen tidlig. – Jeg skjønner! Fikk dere den nødvendige informasjonen ut av ham? – Ja, til sist. Vi har fått vite det vi trenger. Noen klikkelyder fulgte før den andre svarte igjen. – Godt, da anser jeg oppdraget som fullført. Regner med at dere dukker opp her i morgen. Victoria kommer på onsdag, og vi må begynne å planlegge. Over.

Det ble stille i rommet. Kim grep walkietalkien. Han ble stående og stirre på den som om det kunne hjelpe ham å fatte hva dette dreide seg om. Var det et mord de snakket om, og hvorfor slo dette inn på bestefarens gamle walkietalkie? Den andre walkietalkien, som venninnen til Amanda hadde brukt, lå avslått på skrivebordet, så det var ikke den lyden hadde kommet fra. Han dro gardinen til side og myste mot den mørklagte gata utenfor. En hvit varebil passerte. Ellers virket alt stille. Han listet seg inn i stua, og ble stående ved vinduet som vendte ned mot byen. I mørket kunne han se lysene fra en bil som passerte over bybroa. Han hadde lest at walkietalkien kunne ha en rekkevidde på opptil fem kilometer. Det betydde at stemmene kunne komme fra nesten hvem som helst. Hva skulle han gjøre?

Vil du lese resten? «Pirajamysteriet» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no