Remis – Les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

Remis er betegnelsen på et sjakkparti som ender uavgjort, men gjenstår det flere trekk i dette spillet?

lspadvokat.no collibris.no jan.westbye@lexdoor.com

-----

JAN WESTBYE kommer opprinnelig fra Horten, men er i dag bosatt i Tønsberg, der han driver sin advokatpraksis. Jan har arbei det som advokat i store industriselskap, og har erfaring fra Forsvaret og Politiet.

JAN WESTBYE

«Pulsøkende thriller av internasjonalt format.»

REMIS Simen Ingemundsen, Randaberg24.no

KRIM

THRILLER -----

-----

REMIS.indd 1

210 mm.

Politietterforskeren Ken Sunde får saken med å oppklare en hendelse med fraktebåten «Taunus», og blir en brikke på brettet der deltakernes trekk får uante følger.

Foto: Helle K. Hagen AS.

90 mm.

REMIS

Russiske krigsskip og jagerfly har krenket norsk territorium og Svalbard står sentralt i angrepet. Norge har innkalt til et krisemøte i NATO, som finner sted i Operahuset i Oslo. Tilfeldig heter trekker den tidligere marinejegeren Mark ufrivillig inn i en internasjonal konflikt som stadig eskalerer.

134 mm.

26 mm.

-----

134 mm. -----

-----

90 mm.

16/08/2021 13.46

© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2021 Trykk: Scandbook, Sverige Papir: 80 g Munken Print Cream 1.8 Satt med: Adobe Garamond 10.5 / 15 Sats: Terje Nielsen Omslagsdesign: Henrik Koitzsch / Koitz Animation & Graphics ISBN: 978 82 8330 315 5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering

Jan Westbye

REMIS

DEL I

Svalbard, 25. november kl. 21:10 Jens Olafsen sto ferdig påkledd i varmedressen inne på brakka, så på klokken og konstaterte at han allerede var sent ute. Nattskiftet skulle ta til snart, men han regnet med at han ble tilgitt. Han måtte bare få med seg de siste nyhetene på NRK før han dro. Han skrudde opp lyden. Nyhetene gikk kontinuerlig med oppdateringer om de russiske krigsskipene som krenket norsk territorialfarvann utenfor Finnmarkskysten. Flere fartøy var observert med kurs mot norskegrensen og Svalbard. Russiske bombe- og kampfly hadde gjennomført tokt mot etterretningstjenestens radar i Vardø. Allierte NATO-fartøy var utsatt for simulerte angrep av 12 MIG-31 kampfly som etter angrepet hadde returnert til basen på Kolahalvøya. Nyhetsankeret i Dagsrevyen oppsummerte situasjonen. Norske kampfly hadde nylig forsøkt å avskjære russiske fly nord for Bodø. Det ble konstatert at et missilsystem var flyttet til Petsjengadalen på russisk side – mindre enn 10 kilometer fra den norske grensen ved Korpfjell grensestasjon. Store deler av Nord-Norge var innenfor missilsystemets rekkevidde.

For en halv time siden hadde det norske kystvaktfartøyet KV “Andenes”, som befant seg syd av Svalbard, hatt sonarkontakt med fremmed ubåt. Forsvarsministeren kom til syne i ruta og uttalte at de norske fregattene KNM “Roald Amundsen” og KNM “Otto Sverdrup”, to av de fire gjenværende fregattene etter at KNM “Helge Ingstad” forliste, var på vei nordover fra Bergen. Det var besluttet å høyne Forsvarets beredskapsnivå fra dagens Alfa – til Charlie, det nest høyeste beredskapsnivået. «Norge har, etter de første grensekrenkelsene for 14 dager siden, anmodet om et hastemøte med NATO-landenes forsvarsministre. Det er stor politisk og militær bekymring for situasjonen.» Forsvarsministeren ble et øyeblikk avbrutt med en direkte overføring fra kystvaktfartøyet KV “Andenes” før han fortsatte: «Møtet blir i de kommende tre dager avholdt i Oslo for å synliggjøre alvoret i situasjonen og at NATO viser sin tilstedeværelse. Det forventes at NATO står klar til å støtte Norge i en eventuell væpnet konflikt.» Bilder av russiske fartøy ble igjen vist på skjermen. Jens slo motvillig av TV-en, grep geværet ved døra og hastet ut i Hiluxen. Han tørket bort restene av laget med nysnø på frontruta og tok fatt på de fem kalde kilometerne vestover fra Longyearbyen. Toyotaen spant seg opp langs skredsikringen på de 450 svingete høydemetrene mot Platåberget. Konturene fra de mange satellittantennene viste seg i skinnet fra et svakt nordlys. De enorme antennene så ut som store snøballer spredt ut over platået. Fra stasjonen kunne de mange satellittene styres og kontrolleres i sine baner idet de passerte over polområdet. Han parkerte foran containeren ved siden av de to andre bilene. Rutinemessig ventet han litt i bilen og så seg rundt etter spor av isbjørn. Selv om det var observert isbjørn her sist uke, bestemte han seg for å la geværet bli liggende. Den isende nordvestlige kulingen hadde fonnet

opp snøen ved siden av det høye, ovale inngangspartiet. Han hutret mot inngangen, fjernet noe snø foran døra, og sparket støvlene mot ytterveggen før han åpnet ytterdøra til kontrollsenteret. Det var en befrielse å få av seg varmedressen og kjenne varmen fra kontrollrommet idet han logget seg videre inn i bygget. Det hang en fleecejakke på stolryggen foran de store dataskjermene i kontrollsenteret. Fra pauserommet i andre etasje med utsikt over kontrollrommet, flimret det fra TV-en, hvor gutta fulgte med på nyhetene. Det var spent nå. Svalbard var utsatt. Jens følte en uro i kroppen. Det var konstatert stor aktivitet fra den russiske bosetningen i Barentsburg for tiden. Sikkert ikke uten grunn. Han gikk trappen opp i andre, tok med seg en kopp kaffe fra kannen i det lille tekjøkkenet og svingte inn på pauserommet. «Sorry at jeg er sen, måtte få med meg nyhetene.» Kaffekoppen Jens akkurat hadde hentet, knuste mot det blodstenkte linoleumsdekkede gulvet. I de to lenestolene satt restene av de to kollegaene. Veggene bak var sprøytet røde av blod og kroppsrester. De to kollegaene foran ham var skutt i bakhodet på kloss hold. Det var som om han våknet fra en uvirkelig drøm. Han måtte hente geværet i bilen. Før han rakk å snu seg hørte han den metalliske lyden av at noen tok ladegrep.

Tidligere samme dag, Oslo Sentralstasjon, 25. november kl. 15:50 Han hadde fortsatt god tid. Mark Green sjekket klokken idet leddbussen fra Ruter kjørte på rødt fra Langkaia inn i Dronning Eufemias gate. Sammen med et tyvetalls stressede kontorfolk gjorde han seg klar til å haste over gangfeltet mot Oslo S. Det var flere politibiler parkert på plassen foran stasjonsområdet. Et titalls politifolk var i ferd med å sette opp sperrebånd og sperrebukker mot Operabygget, der NATO-møtet skulle starte i morgen tidlig. Mark syntes han dro kjensel på en av politifolkene fra beredskapstroppen, Delta, en av de gamle folkene han kjente fra tjenesten i Afghanistan, men han unnlot å ta kontakt. Han ville ikke ha noe å gjøre med de gutta akkurat nå. Mark trakk hetten på den svarte allværsjakken over hodet, i det regnfulle og kjølige novemberværet. Mark småsprang opp den steinbelagte trappen mot stasjonen. Det ble full stopp ved inngangen til stasjonshallen, der en dust hadde satt fast sykkelen i svingdøra. Foran Mark sto en middelaldrende fyr med en PC-veske i den ene hånden og en reiseveske i den andre. Han la merke til to unggutter, begge kledd i svarte, korte lærjakker, som sto på hver sin side av køen. Han til venstre henvendte seg til mannen foran Mark. Han så forskremt på unggutten, samtidig rev den andre tak i PC-vesken

og la på sprang mot taxiholdeplassen ved Thon Hotel Opera. Mannen falt på bakken rett foran svingdøra. Mark satte etter de to ungguttene. Med sine 190 på strømpelesten og 86 kilo var han i bedre form enn de fleste. Han nådde raskt igjen den bakerste av dem og spente ben for ham. Unggutten falt, skrek og bannet da han landet på hodet på den våte asfalten Den andre som sprang noen skritt foran hørte ropet, snudde seg akkurat tidsnok til å møte knyttneven til Mark, før han et sekund senere lå på magen i vannpyttene. Mark fikk tak i PC-vesken, brakk guttens høyre arm hardt bakover og satte kneet i korsryggen på ham. «F…fuckings mo.. mo..motherfucker. Slipp for faen! Helvetes… kø…kø..dd..» Mark svarte ved å trykke kneet hardere ned i korsryggen og brekke armen enda mer bakover. «Auu! Jæ.. sl.. sl.. slipp for f..aen!» Gutten vred seg i smerte, men Mark slapp ikke taket før to vektere i gule vester kom løpende og fikk tak i gutten. Den andre hadde stablet seg ustøtt på bena. Blodet rant fra et skrubbsår i pannen. Unggutten innså at det var for sent å forsøke å stikke av da han så Mark stå rett foran seg. Han gjorde en klosset bevegelse mot hoften. Mark fikk se kniven som unggutten hadde i høyre hånd, og han var klar. Det var ikke lenger unggutten i skinnjakke han så. Foran Mark sto en mann med skjegget ansikt, kledd i skitten hvit kjortel, skinnvest og turban. Idet han gikk til angrep på Mark fikk Mark raskt venstre arm under mannens høyre, brakk armen hans hardt oppover, dro angriperen raskt mot seg og kjørte høyre kne inn i brystet på ham. Angriperen skrek, mistet kniven som med en metallisk lyd falt bortover asfalten. Mark ga ham et knyttneveslag mot hodet og mannen falt hylende av smerte ned på bakken. Mark satte seg over ham, dreide ham

rundt på magen, tok tak i begge sider av hodet hans og skulle til å vri. Da tok den ene vekteren tak i ham, og dro ham bort. Det var som å våkne fra en drøm. Afghaneren var borte. På bakken lå en ung gutt. Ansiktet hans var vått av søle fra vannpyttene og håret lå nedover kinnet. Han blødde fra et sår i pannen. Gutten kom til seg selv og forsøkte å reise seg på kne mens han hev etter pusten. Vekteren så forskrekket opp på Mark. «Er du vill, mann? Du trenger ikke drepe fyren.» Vekteren fikk unggutten ned i sideleie og vinket Mark bryskt vekk mens han kalte opp ambulanse fra radioen han hadde festet på vesten. Vekteren fulgte ham vaktsomt med øynene helt til Mark hadde plukket opp PC-vesken og hastet mot svingdøra. Den andre vekteren hadde fått kontroll over gutten som stjal PC-vesken, og forsøkte å tilkalle oppmerksomhet fra politifolkene som losset av sperremateriell foran stasjonen. Mannen ved svingdøra hadde kommet seg på bena idet Mark kom småløpende med PC-vesken. Han virket uskadd, men holdt seg til den ene hånden. Mark så at mannen ble skeptisk da han kom mot ham. Med regnhette over hodet, tredagers skjegg og det rødlige arret på det ene kinnet, kunne Mark lett forveksles med annet klientell som vanligvis vanket foran stasjonen. Mannen så PC-vesken sin og ble roligere. «Tus-tusen takk.» Mark rakte ham vesken uten å si noe. «Er det noe jeg kan..?» Stemmen ble borte idet Mark kom seg inn i den nå åpne svingdøra og opp trappen til avgangshallen. Fra toppen av rulletrappen så Mark en politimann i samtale med den ene av vekterne på utsiden foran svingdøra. Mark fikk dratt av seg regnhetten og kjørte hånden raskt gjennom det mørke, kortklipte håret. Politimannen og vekteren var kommet til

toppen av rulletrappen og sto og speidet etter ham. Mark blandet seg raskt inn i ettermiddagsrushet i stasjonshallen, løste billett på automaten og sjekket den store infotavlen som viste at toget til Skien hadde avgang klokken 16:05. Passasjerer fra et nylig ankommet tog fylte opp gangveien ned til perrongen. Han skjøv noen forsiktig til siden og småsprang ned mot toget, som allerede hadde ankommet. Det var fortsatt et par minutter til avgang. Han gikk på toget og fant en plass for seg selv ved vinduet i den bakerste vogna. Det gråhvite setetrekket var slitt, og plastdeler fra sete foran og biter av morken skumgummi lå på gulvet. Han fjernet noe søppel og fikk lagt setet ned i en bedre posisjon, og hadde planer om å få sove litt. Han lukket øynene og så for seg guttungen han nettopp hadde slått løs på. Det skjedde hyppigere nå, disse flash-backene. Han måtte få opplevelsene fra Afghanistan ut av hodet. Det ble mer og mer slitsomt. Det hadde vært en selvmordsbomber. Mark og fire andre kjørte den pansrede Ivecoen på vei mot Kabul. Mark hadde sett støvskyen- før han så den møtende mørkegrønne pickupen som hadde retning rett mot Ivecoen. Sammenstøtet virket unngåelig. Han hadde forsøkt å ratte Ivecoen så langt ut til siden som han kunne. Bilen skrapte mot fjellveggen. Det gnistret fra metallet. Han så alt som i sakte film. Idet pickupen traff Ivecoen, ble bomben utløst. Lyset. Smellet. Lyden. Ropene. Takket være rask hjelp fra medical og de andre gutta som fikk dratt ham ut av vraket og i sikkerhet, overlevde Mark på mirakuløst vis. Ennå kunne han høre lyden av rotoren fra helikopteret, se lyset i operasjonssalen og kjenne lukten av desinfeksjonsmidler. Han kunne godt leve med arrene på kroppen og i ansiktet. Verre var det med det som ikke syntes. Jævla flash-backs. Han hadde problemer med å konsentrere seg. Da Mark våknet på feltsykehuset og noe av stresset i kroppen hadde forsvunnet, begynte helvetet. Han hadde ikke hatt hørselvern på. Smellet fra bomben

resulterte i tinnitus. Han lot som om ingenting var skjedd. Ingen skulle se at han var svekket, jobben krevet det. Mark dro ut igjen året etter. Nye oppdrag. Det var det han kunne. Militær av utdannelse og yrke. Hva annet kunne han gjøre? Ingenting. Han måtte sette i øreproppene og finne noe på Spotify for å overdøve den infernalske lyden i hodet. Mark var et barn av Forsvaret, vokst opp med en far i marinen. Den lille familien ble hvert annet år beordret til nye steder og nye militærleirer. Vestlandet, Nord-Norge. Tilbake igjen. Aldri til samme sted. Nye venner. Ny skole. Nytt pensum og nye lærere. Det ble til at han alltid måtte kjempe seg til en sosial plass. Eneste metode var å sette seg i respekt. Han ble flink til det. Navnet Green etter hans engelske bestefar, ga grunnlag for mobbing i alle fargeaspekter av den språklige paletten. De som prøvde seg, gjorde det bare én gang. I gutteflokken ble han den ubestridte leder. Det gikk fort fra uskyldig lek til mer småkriminell aktivitet under hans unge kommando. Guttegjengen ble beryktet i distriktet og flere av ungene fra den gang går i voksen alder rundt med arr både på kropp og sjel etter en brutal disiplinering fra Mark. Skolesystemet var kun for å vente på rette alder, til sesjon og start på en karriere i Forsvaret. Det var ikke noe som skulle stoppe ham i å nå de målene. Fysisk var han udiskutabel. Han fant utløp for spenning i gamle krigshistorier og militære strategier. Da tiden endelig åpnet seg for sesjon, var han mer enn gjennomsnittlig forberedt. Strategien var klar. Førstegangstjeneste som beste elev, med spesialstyrkene som det endelige målet. Han kom i mål med de beste anbefalinger. Mark lengtet tilbake. Tjeneste utenlands i operasjoner som aldri ville bli kjent eller omtalt. Det var det han var lært opp til. Det var det han kunne. En gang Forsvaret, alltid Forsvaret. Du kan forlate Forsvaret, men Forsvaret forlater aldri deg. Det er en del av deg, hele deg. «For alt vi har. Og alt vi er.»

Mark var tilbake i en annen verden. En mye bedre han motvillig ble dratt ut av. «Unnskyld. Hallo! Unnskyld.» Et blått skilt med Drammen i hvite bokstaver lyste svakt i ettermiddagsmørket gjennom den regnvåte ruta. «Unnskyld, er det ledig her?» Mark ble sakte dratt ut av døsen, dro ut øreproppene, rettet opp stolsetet og så en litt gutteaktig, pen dame med lett rufset kortklippet hår. Hun var kanskje rundt 35, et par år yngre enn ham selv. Hun smilte da hun så at Mark våknet. «Beklager å vekke deg, men det er så fullt her i dag.» «Ledig? Jo da, klart det.» Hun var uansett i ferd med å sette seg uten å vente på svar. Hun fikk av seg den mørke ytterfrakken, som avdekket en uniformsjakke. Speilte seg raskt i togvinduet og ordnet lett i det kledelige rufsete håret. Smilte. Fornøyd med det hun så. «Fy, for et vær.» Mark nikket kort, rettet seg opp, gjorde bedre plass på setet og så på henne. Hun virket kvikk. Hadde på seg et marineblått skjørt og jakke med tre striper på ermet og en logo på venstre side. Hun så at Mark så på henne. Hun var ikke uvant med slike blikk. Lett gyllen i huden, selv til november å være. Hun smilte igjen, plasserte en bag foran seg på gulvet og la en uniformslue på toppen. «Sorry. Jeg var langt borte. Litt trett i dag.» Mark forsøkte på en keitete måte å unnskylde seg. Han var kommet motvillig ut av søvnen. Ville kanskje innlede en samtale. Om hun ville. Hun var flott. «Hvem blir ikke det i dette været. Lang dag, kanskje?» «Nja.. Kort møte i byen, men jo, på en måte.» Han ble stille igjen. Bilder av opprørere der de kjørte gjennom

folkemengden. Lyden av slag og spark mot bilen. Skjellsord og fjerne skuddsalver. Barnet som lå livløst i grøftekanten. Bildene i hodet ble til gråhvite scener som sakte fadet bort. Hun svarte ikke, men ble et kort øyeblikk sittende og se på ham. Mer granskende. «Men, herregud! Du er Mark er du ikke?» Hun smilte. Hun forstod at han ikke kjente henne igjen. Han virket annerledes på en måte. Mulig det var tiden, arret i ansiktet eller noe trist i øynene hans. Mest det siste. Mark tok en liten tenkepause. Så på henne, han var nærmest invitert til det nå, og likte det han så. Det var noe med henne. «Vent nå…Du er..» Munnen. De grønne øynene. «Elisabeth! Venninna til Mona Gustavsen. Du som bare snakket om å kunne fly. Jøss, det var lenge siden.» «Stemmer. Fortsatt Eik til etternavn her. Jeg kom akkurat med Flytoget fra Gardermoen. Jeg skal besøkte faren, min som har bursdag i dag. Jeg må tilbake til Oslo i kveld, har en tur til Svalbard i morgen tidlig med retur via Tromsø på ettermiddagen. Jeg greide å fullføre drømmen min, som du ser.» Elisabeth pekte på de tre sølvstripene på ermet. «Nå er jeg pilot i SAS.» «Imponerende. Trodde et øyeblikk det var konduktøren.» «Tulling.» Hun lo og slo lett på armen hans. «Du var jo i Forsvaret sammen med Mona. Hun fortalte for en stund siden at du ikke lenger jobbet der. Trodde aldri at du av alle ville finne på noe annet enn å jobbe i Forsvaret.» «Det er en tid for alt, vet du. Nå har jeg et lite selskap som driver med båter. En ribb for havrafting og så disponerer jeg en seilbåt. Driver

med opplæring. Ja, det er rolig nå, da. Vår og sommer er jeg stort sett på sjøen.» Mark fant frem et visittkort fra jakken. Elisabeth leste raskt og stakk kortet ned i brystlommen på uniformen. Samtalen som knapt var kommet i gang ble avbrutt av at telefonen hennes ringte. Tydeligvis noe viktige jobbgreier. Hun kikket på ham noen ganger og smilte mens hun snakket i mobilen. Hun tok opp en notisbok og noterte noe. Idet toget saktnet farten inn i tunnelen ved Holmestrand stasjon, avsluttet hun samtalen, skrev ned et telefonnummer i notisboken og rev ut siden. Hun kysset lappen før hun ga den til Mark, reiste seg raskt, tok med seg bagen og forlot toget idet det stoppet ved perrongen. Den tunge luften i togkupéen fortrengte parfymeduften fra Elisabeth. Mark ble sittende og se på lappen med et merke av leppestift, brettet den sammen og la den i lommeboken.

Svalbard, SvalSat, 25. november kl. 21:53 Lyden av ladegrep fikk instinktivt talamus-og hippocampus sentrene i hjernen til Jens Olafsen å aktivere frykt. Adrenalinet pumpet i kroppen, hjerterytmen økte og blod ble pumpet ut til musklene. Til ingen nytte. Jens var allerede på vei til det hinsidige. Prosjektilet boret seg gjennom bakhodet hans og sprutet blod, fragmenterte rester av skallen og hjernemasse mot veggen på den andre siden av rommet. Skuddet gjenlød som fjernt ekko. Lyset fra den blodstenkte TV-skjermen ga et rødlig skjær i pauserommet, hvor merker etter to par vinterstøvler kunne følges i blodsporene ned til kontrollrommet. Det summet fra de store elektromotorene. De enorme 18 meter store parabolantennene inne i kuplene dreide sakte og fikk kontakt med satellitten som kom til syne i horisonten over polarhimmelen. Fra kontrollsenteret ble det lastet ned informasjon og sendt styringsdata til Polar Orbit 8. 4000 kilometer over Platåberget, der snøføyken snart dekket sporene etter to snøscootere på vei ned fra fjellet, endret Polar Orbit 8-satellitten sakte sin bane. Om bord på de norske fregattene KNM “Otto Sverdrup” og KNM “Roald Amundsen” ble AIS- og GPS- navigasjonssignalene gradvis svakere.

Larvik havn, 25. november kl. 23:50 Ole Hansen sto på broa og sjekket at de seks mindre IBC-kjemikaliecontainerne og den større 20 fots containeren ble forsvarlig lastet ned på dekk på den gamle fraktebåten. MS “Taunus” var bygget om for å kunne ta mindre spesialcontainere på dekk. Frakt av last som, uten spesiell tillatelse, ikke lot seg frakte på E18 og last som skulle videre til kontinentet var blitt en butikk som holdt det lille rederiet fortsatt flytende. Sjåføren på Volvo lastebilen manøvrerte kranen på plass bak førerhuset og vinket fra brygga med lastepapirene. Hansen kom ned leideren fra broa, tok imot papirene og bladde raskt gjennom. Ikke fordi det sa ham noe særlig. Han hadde ved et par anledninger sjekket lastepapirene mot betegnelsen på containerne, men forstod lite hva de inneholdt. Kjemi var ikke akkurat hans fag. Han gikk opp på broa, skottet mot været, rullet nok en Petterøe og forberedte seilasen mot Oslo. Den slitne Catepillar-maskinen kunne på gode dager gi det vel 60 meter lange fartøyet en marsjfart på rundt 9 knop og han beregnet ankomst Oslo havn etter 8 timer på de vel 70 nautiske milene. Værvarselet tilsa kaldt vær, 7-8 sekundmeter vind, økende til sørlig kuling.

Det hadde skyet til, og varselet om heftig regn ut på natten og morgensiden så ut til å holde stikk. De lå langt etter tidsskjemaet denne kvelden også. Siste lasting i Arendal ble kraftig forsinket. De fikk hvile i Oslo før de lastet opp for retur til Kristiansand. Det pep og spraket i den gamle intercomen. Han kunne knapt høre noe fra Birger, den pensjonsklare maskinisten, som i tillegg til den tjafsete dekksgutten på tiltak fra NAV utgjorde mannskapet på “Taunus”. De skulle hatt med en dekksgutt til, men disse helvetes sykemeldingene og pappapermisjonene kostet skjorta og ga ikke rom for flere folk om bord. «Vi har en oljelekkasje-», ropte sørlendingen fra maskinrommet. Han greide så vidt å overdøve den slitne Catten. «Den samme som sist. Vi må bytte koblinga til oljetilførselen. Eg har sagt det førr ...» «Ja, greit. Veit det, Birger, veit.» Balja skulle vært spiker for lengst. Hun var bygget i 1968 og vedlikeholdet dekket bare det mest nødvendige for at Skipskontrollen skulle være sånn noenlunde fornøyd slik at sertifikatene kunne fornyes med enda en dispensasjon. Det hadde vært mange av disse de siste årene. Holken fløt bokstavelig talt på dispensasjoner. Fjorårets oppussing av skutesiden med billig blåmaling skjulte knapt det rustbefengte skroget. Overbygget bestod av tre dekk. Akter på hoveddekket var det en redningsflåte og to mindre livbåter. Overbygget rommet noen lugarer og en liten bysse. Broa utgjorde det øverste dekket med mindre brovinger på hver side. Bak styrhuset var et mindre kartrom, bad og en litt større skipperlugar. Hansen hadde innredet skipperlugaren med et par gamle skutebilder og et falmet håndfarget bilde av kong Olav V – et bilde som hadde hengt der siden han tok over som skipper på “Taunus”. Skottene i skipperlugaren var kledd med gamle respatexplater.

Gulhvite, med mørke streker, som så ut som kopier av sprukkent marmor. Rundt koøyene var det hengt opp et par gråsvarte rullegardiner, omkranset av smårutete gardiner festet i gamle gardinsnorer. Under koøyene akter var det plassert noen kunstige blomster i en plastpotte, festet til skottet med et par gulbrune sugekopper. Blomstene vendte mot en veggkalender, der noen kalenderpiker brettet frem det meste over logoen til en leverandør av skipsutstyr. Ved siden av den alltid uoppredde køya var et bord festet til dørken. Bordet var dekket med gul voksduk, som med svimerker etter et par sigg, fungerte som underlag for et par utgaver av Vi Menn og et askebeger. På babord side hadde Hansen hengt skipperuniformen i et lite klesskap som var snekret sammen med en sittebenk og en bokhylle med gjennomleste pocketbøker. Han trengte ikke særlig mer. Mannskapet om bord hadde av og til en pils i lugaren, ellers var det ikke særlig besøk. Kvinnfolk var det lenge siden det hadde vært om bord, men en kvinnes hånd ville han helst sett at skulle benyttes til helt andre formål enn å oppgradere innredningen. Hansen gikk ned leideren akterut, der det andre overdekket ga beskyttelse for det delvis åpne akterdekket, lente seg over rekka, tok en sigg og funderte over det meste her i livet. Han så for seg en større utskifting av den gamle dritten før han ville finne rester av gamle “Taunus” i en spikerpakke på Maxbo. Skuta måtte gå så lenge som mulig. Hansen så ikke for seg at han fikk andre jobber i sin alder. Både han og den gamle holken måtte holde ut noen år til. De fikk lappe gamla sammen som best de kunne. «Ja, ja, Ole, ny runde.» Han ventet som vanlig ikke noe svar, kastet sneipen ut i det ravnsvarte havnebassenget og tok seg opp på broa. Catten økte svært motvillig turtallet. “Taunus” kastet omsider loss og stevnet ut Larviksfjorden.

Hansen loggførte tiden til 00:55, økende sydlig vind 9, kurs 113 grader tvers av Stavernsodden fyr før han tørnet babord i skipsleia mot Tjøme-landet. De første regndråpene traff vinduene på broa. Dekken fra NAV plystret småfalskt der han romsterte nede i byssa før han omsider kom opp på broa med lunken traktekaffe. Hansen pleide å la Dekken øve seg på å stå til rors og stikke ut kurser selv om han selv kunne føre balja i blinde frem til Oslo. Om de hadde fulgt kursene til Dekken, hadde de knapt nådd Tønsberg Tønne før de hadde gått i fjæra. Dekken var imidlertid både ivrig og lærevillig, og Hansen syntes det var en avveksling å overlevere noe kunnskap. Dekken så opp fra kartbordet. «Jeg trur jeg har det!» Han pekte nærmest ekstatisk på kartet og viste stolt frem den siste kursen han hadde satt. «Vi er her, ikke sant? Sånn omtrent, i hvert fall. Så har jeg funnet ut hvor vi skal, tegnet en linje dit, tatt parallellforsyveren fra linja til kompassrosa i kartet, og da finner jeg kursen vi skal gå.» Av det Hansen så av kursen, ville de så vidt gå klar av Tristein og Færder fyr. Kanskje han hadde greid å få noe inn i hodet på Dekken allikevel. «Flott, Kenneth. Jammen har du fått det til. Det er helt riktig. Flott.» Dekken vokste noen centimeter. Den spinkle, lysluggede Dekken så ut til å ha funnet seg til rette om bord. Han trengte litt ryddighet rundt seg. Han hadde hatt en dårlig start her i livet. Flere fosterhjem og smertefulle fall allerede fra lav høyde i skolesystemet, hadde satt varige arr i det unge sinnet, og ikke gitt gutten det beste utgangspunktet. Hansen likte Dekken. Han var flink og tok ansvar for arbeidsoppgavene. Han hadde bestemt seg for å beholde ham om bord etter at tilskuddet fra NAV tok slutt. Gutten fortjente en sjanse og det å bli gitt

litt tillit. Kanskje de kunne se på mulighetene for å ta opp noen skolefag også. Om han ikke klarte å stikke ut kursen for seg selv, måtte han i det minste få denne guttungen på rett kurs i livet. Hansen hadde lest og pugget med Dekken på frivaktene når han skulle ta teorien til førerkortet. Han greide det på første forsøk, og gikk alltid med sertifikatet i brystlommen. Dekken var med rette stolt. Det var det første han hadde greid å gjøre skikkelig. «Her, gutt. Ta over roret litt.» Dekken nølte ikke. Hansen åpnet en ny pakke Rizzla sigarettpapir, rullet en sigg og stirret tomt ut i mørket på det november svarte havet. Han tenkte på sine egne muligheter da han var på Dekkens alder. Det var ikke mange alternativer. Heldigvis var det å dra til sjøs en mulighet. Det var hans redning den gangen. Han hadde evner uten muligheter. Han møtte høyere gjerder enn han kunne klatre over eller hadde kontakter nok til å gå rundt. Han kom seg etter hvert inn på styrmannsskolen, og det tørnet riktig vei. Han kunne ikke akkurat si det samme om ekteskapet. Kanskje like greit at de ikke fikk barn, han og Marit, før ekteskapet tok slutt. Eller kanskje ikke? Han savnet noen rundt seg, og følte seg ofte ensom. Han så bort på Dekken, som stod dypt konsentrert ved roret. Hansen merket at han ble litt blank i øynene. Han åpnet døra på broa til le og knipset de gulbrune restene av siggen ut i regnet. Han klappet Dekken lett på skulderen. «Du rorer fint i dag Kenneth. Bra kurs.» Dekken smilte stolt. Han hadde det OK nå. Alt ville ordne seg. De to stod tause i egne tanker og stirret ut i nattemørket. Det var fint. Catten dunket i takt med den trøstesløse musikken fra P4.

Tønsberg, båthavna, 26. november, kl. 01:15 Mark Green parkerte den slitne Land Rover Defenderen på parkeringsplassen i båthavna. Regnet var heftigere enn Gislefoss hadde varslet på Dagsrevyen tidligere på kvelden. Han trakk regnhetten på den svarte kjøredressen godt ned i ansiktet før han åpnet bildøra, møtte været og småløp ned til båten. Mark vred om startnøkkelen og den 300 hester store Mercury Veradomotoren svarte med å dure stille på akterspeilet av den 32 fot store Rupert-ribben. Han vurderte å redusere disse nattlige oppdragene, men de svarte kronene var et nødvendig tilskudd til den elendige sluttpakken han satt igjen med etter 15 år i Forsvaret. Ikke engang en jævla takk for innsatsen. Hadde det ikke vært for den forpulte venninna til Elisabeth Eik, hun Mona Gustavsen, kunne han fortsatt ha jobbet i Forsvaret. Det kunne kanskje ha blitt noe mellom ham og Mona den gangen begge var kadetter på Sjøkrigsskolen. Men dama hadde steget i gradene raskere enn boligprisene på vestkanten. Nå hadde hun striper opp til albuen- eller over trusekanten, som nok var en mer riktig beskrivelse.

Det var Mona som fikk ham til å måtte akseptere denne mer eller mindre pålagte sluttpakken. Jævla snik-fitte! Spare penger, operativ virksomhet må ikke ta alt fokus, vet du, – må styrke stabsarbeidet, viktig med kontrollvirksomhet … økonomi …. og – vi tillater ikke slike aksjoner du har drevet med. Du gikk for langt. Altfor langt. Vi driver ikke med sånt i Forsvaret lenger. Kontroll. Ryggen fri … ansvarsfraskrivelse – en stripe til … var det Mark hørte. Han skyldte ikke dette samfunnet en dritt. Disse broiler-politikerne forstod pokker ikke at det var nødvendig med et forsvar. De har tatt feil før. For over 80 år siden, men lærte de noe? «For alt vi har. Og alt vi er.» Mark sørget for at det lille aksjeselskapet hans fakturerte nok til drift av ribben og en liten symbolsk lønn stor nok til å ikke vekke mistanke hos Skatteetaten. Det å kjøre hylende hysteriske kvinnfolk og spyferdige utdrikningslag ut på havrafting ved Færder ga ikke de store inntektene. Hadde det ikke vært for kurérvirksomhet i nattlige timer med frakt av narkotika og transport av folk med andre hensikter enn fredagshandel på KIWI, hadde det ikke vært mulig å leve som han gjorde. Det var stor risiko å hente partier med narkotika som ble “levert” fra større handelsskip utenfor grensen, men han hadde greid seg godt. Så langt. Mark så på klokken og beregnet tiden. Han fant frem notatet med de avtalte kodene for pickup-point for dette oppdraget. “3 pax i grid 56-18.” Etter koden han mottok og gridposisjonene i kartet, forberedte Mark seg på å hente tre personer på et sted de normalt brukte på Nøtterøy. Kartet var inndelt i mindre ruter nummerert øverst og på

siden med en tallrekke, som på et sjøkart med nordlige og østlige referanser. Frakte folk var tross alt bedre enn å hente pulver. Om han ble tatt med folk om bord en sen nattetime, kunne det alltid være en forklaring med et rafting oppdrag kombinert med teknisk problem. Dårlig forklaring i november, men sjansen for å bli tatt var uansett liten. Oppdraget i natt ville gi ham en god slump med kroner, betydelig mer enn normalt. Det måtte være noen storfolk i systemet eller en skikkelig fet kurérlast. Samme det. Han tenkte ikke så mye på hva disse folkene skulle. Han plukket uansett opp sin del av kronene på det vanlige stedet et par dager senere. Det hadde vært en del togturer til Oslo i det siste for å hente oppgjør. Det seneste oppgjøret hadde han hentet tidligere i dag. Det var gode tider nå. Han merket at han var trett. Bortsett fra halvtimen på toget hadde han ikke sovet noe særlig. Faen ta denne guttungen på Oslo S. Han begynte å bli engstelig for seg selv. Hun var forresten blitt veldig flott hun venninna til Mona, hun Elisabeth Eik. Kanskje han skulle ringe. Mark kastet loss og skjøv gasshendelen forover. Ribben gled sakte ut fra den opplyste kaiplassen og inn i det regnfulle nattemørket. Han hadde slått av AIS, radaren og lanternene. Kun kartplotteren lyste svakt i nattmodus og viste kursen sørover. Regnet pisket på vindskjermen. Mark ga mer gass, og ribben svarte umiddelbart med å brøyte seg gjennom bølgene. Han tiltet motoren og trimmet båten, som løftet seg over sjøen og gikk raskt i plan. Den taktvise sjøsprøyten fra ribben overdøvet summingen fra Mercury-motoren. Regnet økte i styrke og det ble vanskelig å se de få lysene på land. Mark dro ned turtallet og reduserte farten til vel åtte knop. Han sjekket kartplotteren for å orientere seg. Selv lyset fra fyrlykta kun noen nautiske mil lenger frem var vanskelig å få øye på i regnet. Han fortsatte i sakte fart på samme kurs, kom etter hvert inn i hvit sektor på fyrlykta

og la båten i kursen på kartplotteren. Sjøen hadde bygget seg opp i den økende vinden og Mark bestemte seg for å søke smulere farvann. Han zoomet inn på kartplotteren, så de to stakene han lette etter og la kursen nærmere land. Selv om han var kjent i området, måtte han konsentrere seg for å navigere langs holmene og landsiden for ikke å være synlig. Mark visste hvor han måtte gå for å komme i skyggen fra radarene til trafikkstasjonen i Horten. Han sjekket raskt Ship Finder-appen før han slo av mobilen for å ikke bli sporet. Det var kun et par båter på vei nordover og en tankbåt med kurs sydgående hadde passert for lengst. Kystvaktas KV “Nornen” som eneste gråmalte fartøy på strekningen svenskegrensen til Stavanger, hadde for flere dager siden satt kurs mot Oslo for å være en vaktbåt under dette NATO-møtet. Mark hadde sett henne fortøyd ved Langkaia da han var i Oslo tidligere i dag. Politibåten i Tønsberg var satt på land allerede i september. Budsjettene ga uansett ikke purken rom for flere driftstimer enn noen promilletester utenfor brygga i Tønsberg i fellesferien. De eneste gangene han ikke dro utpå, var når gutta fra innsatsstyrken til Sjøheimevernet hadde øvelse. De kjente hvert smutthull i denne fjorden og så for pokker alt som rørte seg. Han hadde selvsagt kontakter og info om alle øvelsene. Han slapp for øvrig å tenke mer på disse gutta. De hadde hatt sin siste øvelse og Sjøheimevernet var lagt ned for godt. Enda et hinder borte. Duster. De kunne likeså godt outsource hele Forsvaret. Hele kysten ligger jo helt åpen. Han så babord lanterne på et mindre fartøy som passerte nordover i leia, og la seg nærmere land i påvente av at fartøyet var på god avstand. I disse oppdragene stolte han ikke på noe. Han kom frem noen minutter før avtalt tid og ble liggende et stykke utenfor og vente i mørket. Mark dro aldri til møtestedene før tiden. Det gjaldt å få folkene raskt om bord, og komme seg ut fra bryggene asap.

På avtalt tidspunkt roret han sakte mot den uopplyste brygga tilhørende et gammelt sommerhus. Han hadde de siste par årene observert stedet. Det var eid av en Oslo-kis som kun benyttet huset til utagerende festing et par ganger om sommeren. Nå på høsten var det kun tilfeldige håndverkere der på dagtid. Stedet var perfekt for disse oppdragene. Det var dette stedet han som regel benyttet for å plukke opp folk på denne tiden av året. Lett å komme til både fra sjøsiden og fra veien. En liten kjørevei gikk fra hovedveien og ned til brygga. Avkjørselen var delvis skjult i det lille skogholtet ved hovedveien. Det var kun et par hytter som benyttet veien om sommeren. Han gikk sakte inn nordfra. Konturene av brygga kunne ses fra et svakt lys på en annen brygge litt lenger sør. Han manøvrerte inn mot enden på den lille trebrygga. Han hadde knapt rukket å få tampen i land før en person umerkelig hadde beveget seg ut på brygga. Han var svartkledd og bar på en mindre ryggsekk. Straks etter kom to andre. De hadde større sekker på ryggen og bar på en zargeskasse – en liten svartmalt aluminiumkasse. Mark antok etter størrelsen på kassen at lasten dreide seg om flere kilo pulver. Den første hev seg ned i ribben foran styrekonsollen. Den andre gikk forut og tok imot kassen fra brygga før sistemann steg ned på den ene pongtongen, beveget seg akter og satte seg på sadelsetet bak Mark. De tre utvekslet ikke et ord. De var kledd i svarte kraftige kjeledresser, oppbrettede finlandshetter, hansker og kjørebriller. «Hi, guys, flott vær.» Mark forsøkte å få kontakt med førstemann om bord som tydeligvis var leder av gruppen, mens han samtidig zoomet ut til et større kartutsnitt på kartplotteren. Han ventet ikke på svar, lot fortøyningen gå og la sakte, nærmest lydløst, ut fra brygga. Kun den svake duren fra Mercuryen kunne høres i mørket.

Mark fikk en urolig følelse. Disse folkene virket ikke som de andre han normalt kjørte for. Riktignok var det mye rart der ute, men disse virket annerledes enn de vanlige kurérfolkene. «Firmatur?» Mark forsøkte igjen å få kontakt med han som kom først om bord. Den svartkledde snudde seg brått, grep fatt i Mark og dyttet ham ned i kjørestolen. «Hold kjeft! Kun jeg, Zalid, snakker her.» Han holdt en knyttet neve opp foran Mark, og dro opp en pistol. Selv i mørket gjenkjente Mark pistolen, en Glock. Det var et våpen han kjente godt fra sin tid i Forsvaret. Mannen behandlet Glocken klønete, og Mark så med en gang at han ikke hadde lang erfaring med våpen, uten at det gjorde ham ble mindre farlig. «Forstått? Ikke prøv deg på noe!» Mannen med pistolen gjorde tegn til han som satt bak ham, og Mark kjente en pistolmunning i ryggen. Den mørkhudede Zalid snakket til han som satt forut. Det hørtes ut som et arabisk språk, som Mark hadde hørt på flere av sine oppdrag i Forsvaret. Tredjemann beveget seg mot styrekonsollen, dyttet Mark bakover og satte motoren i fri. Mark kjente at Glocken ble presset hardere mot ryggen. Mannen kuttet dødmannssnora innerst ved festet og rev den andre delen ut fra beltet i kjøredressen til Mark. Deretter tok han tak i håndsettet til VHF-telefonen, kappet ledningen og kastet håndsettet over bord. «Hva i helvete er det dere gjør?» Zalid dyttet Mark til siden, satte seg i den andre kjørestolen og dro opp et plastbelagt kartutsnitt fra innerlommen på kjeledressen. På kartutsnittet var det avmerket et kryss i posisjon nordøst for Bolærne. Kartet anga posisjon 59 grader 13 minutter nord og 10 grader 39 minutter øst. Forventet ankomsttid, ETA 03:15.

«Din oppgave er å få oss til denne møteplassen. Er det klart, eller må vi gjøre dette uten din hjelp?» Mark nikket at oppdraget var forstått og pekte på stedet i kartplotteren. Han dro opp en fiktiv rute på plotteren, og Zalid nikket bekreftende. Posisjonen var midt i skipsleia og Mark forstod at folkene skulle møte noen andre på den oppgitte posisjonen. Sikkert for å motta et større parti. Han førte ribben sydover før han sakte la kursen øst og deretter rolig nordover. Mark beregnet ankomst på det avmerkede kartet, avpasset farten og forsøkte å smyge seg langs landsiden så godt han kunne. De tre andre trakk ned finlandshettene og satt tause i ribben. Han som satt bak Mark, hadde et fast grep om Glocken. Mark gikk sakte gjennom Årøysund. Selv om det var noen fastboende ved sundet, var sjansen for å bli oppdaget liten. Vinterstengte feriehus lå på rekke i det lille, smale sundet. Mark visste at han ville ligge i radarskyggen fra Horten inntil de kom ut i nordre del av Årø. Ved utløpet av sundet senket han farten igjen og lå stille mens han sjekket kartplotteren. Det lå et skjær rett forut. Mark så at sjøen brøt rundt skjæret. Han la ribben hardt styrbord og ga gass for å komme seg over mot Hvaløy. Ribben kom raskt opp i plan og de fikk sjøen tvers styrbord. Det sprutet sjøvann inn i båten der den pløyde seg gjennom vannet. Mark kjente at mannen på setet bak et øyeblikk ble kastet bakover før han fikk tak i setet og igjen presset pistolen inn mot ryggen til Mark. De to andre som satt foran konsollen krøp ned på dørken og holdt seg fast. Nærmere Hvaløy la Mark babord i retning nord og la båten så tett opp til øya han kunne. De fikk igjen vinden og sjøen inn akter, og det ble noe roligere. Ekornholmen lå mørk til babord. Mark reduserte hastigheten idet han tørnet styrbord ved fyret på Hvaløy og satte kursen

mot Gåsøy, i le av sønnavinden. Mark rattet babord, gasset ribben i plan og kjørte raskt mot Bolærne. Sjøen brøt hvit over skjærene. Det var ikke noen fyrlykter å navigere etter og han måtte stole på kartplotteren. De to foran styrekonsollen krøp sammen så langt ned på dørken de kunne for å unngå sjøsprøyten. Han gikk mellom Midtre og Vestre Bolærne, og fikk ly for været nord for Bolærne-øyene. Zalid hadde kommet seg opp fra dørken og tok plass i kjørestolen ved siden av Mark. Han tok av seg hanskene, og fant frem en mobiltelefon. Mark så et kartutsnitt på telefonen som viste nøyaktig posisjon til det nordgående fartøyet. De måtte ha plassert en tracker om bord som sendte ut et signal om hvor fartøyet befant seg. Han ga tegn til Mark om å gå ut. Da han kom ut i leia, kunne ikke Mark se fartøyet de lette etter. Regnet hadde økt i styrke og det var blitt dårligere sikt. Han måtte se på trackeren til Zalid igjen, og så at fartøyet var nordgående omtrent 1,5 sjømil sørøst. Mark nikket og Zalid kastet mobilen på sjøen.

Vil du lese resten? «Remis» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Remis er betegnelsen på et sjakkparti som ender uavgjort, men gjenstår det flere trekk i dette spillet?

lspadvokat.no collibris.no jan.westbye@lexdoor.com

-----

JAN WESTBYE

«Pulsøkende thriller av internasjonalt format.»

REMIS Simen Ingemundsen, Randaberg24.no

KRIM

THRILLER -----

-----

REMIS.indd 1

210 mm.

Politietterforskeren Ken Sunde får saken med å oppklare en hendelse med fraktebåten «Taunus», og blir en brikke på brettet der deltakernes trekk får uante følger.

Foto: Helle K. Hagen AS.

90 mm.

REMIS

134 mm.

26 mm.

-----

134 mm. -----

-----

90 mm.

16/08/2021 13.46