Rullatorgeriljaen – debutant! by Forlagshuset i Vestfold as

Hilsen Jarl Kollerud

Inger Postvoll (f. 1965) er fra Haugesund. Hun jobber som språklærer i den videre gående skolen. I 2006 debuterte hun med sin første barnebok og har siden gitt ut flere. Rullatorgeriljaen er hennes debut roman.

Gjengen fra folkehøgskolen er blitt grå i håret og knirkete i leddene, men da brevet fra Jarl dumper ned i postkassene vekkes både gamle minner og fersk eventyrlyst. Kan gamle vennskap gjenopplives? Er magien fortsatt der? Ingen av dem aner hvor mye som står på spill … Rullatorgeriljaen er en varm spenningsbok med masse humor om betydningen av fellesskap, tilhørighet og kjærlighet, uansett alder.

ISBN 978-82-8330-157-1

Roman

9 788283 301571

Rullator geriljaen

Gleder oss veldig til å se der e igjen!

INGER POSTVOLL

Kjære venner!

«Spenning som underholder deg allerede fra første side.» – Simen Ingemundsen, Bygdebladet

INGER POSTVOLL

r o t a l l u R geriljaen

Inger Postvoll

Rullatorgeriljaen Roman

2019

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2019 ISBN 978-82-8330-157-1 Trykk: LivoniaPrint, Latvia Papir: Munken Print cream 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Forsidefoto: Giacomo Brogi/Istituto degli Innocenti ca 1900 Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Til min mor, som lærte meg å elske bøker.

Kapittel 1 Kjære venner!

2. februar 2018

Takk for sist, på 30-årsjubileet i Sandnes. Tenk at det alt er 25 år siden. Som dere kanskje husker, pratet vi om hvor kjekt det ville vært å møtes igjen på våre gamle dager. Jeg har derfor leid et lite pensjonat utenfor Sandefjord og ønsker å invitere dere hit på to ukers ferie. Til dere som fortsatt vil realisere drømmen vår: Møt opp utenfor Oslo Sentralbanestasjon fredag den 30. juni innen klokken 1700. Bjørn Elvis og jeg venter på dere ved den store tigeren! Gleder oss veldig til å se dere igjen! Hilsen Jarl Kollerud S.u. innen 1. april 2018 *** Han leste gjennom brevet en siste gang, rettet et par skrivefeil og trykket ut trettifem eksemplarer på tykt papir. Et sug av forventninger fylte ham. Da han hadde stappet brevene i konvolutter og skrevet på adresser, tok han et overblikk over leiligheten. Et par halvspiste

Fjordland-middager sto og hånte ham på det støvete stuebordet, inntørket og gamle. Han grøsset. De smakte likt alle sammen etter hvert. Uansett var det ikke særlig koselig å spise alene. Tungsinnet våknet i ham, men før det fikk skikkelig tak, grep han treningsbaggen. Noen minutter senere gled han inn i den sølvgrå Jaguaren. Det var en klar og solfylt vinterdag, så han fant fram solbrillene. Men før han satte dem på den markante nesen, sjekket han den hvite hårmanken i speilet. Et par grønne øyne, omkranset av små rynker, betraktet ham. Han blunket oppmuntrende til seg selv. I postkassen utenfor nærbutikken stappet han inn fem og fem brev, før han freste bort til treningssenteret, parkerte på sin vante plass ved inngangen og steg ut. Oppdaget med en gang et par yngre damer som forsvant inn døren til Elexia. Han slengte baggen over skulderen og var borte ved den gullfargede døren på et blunk. Med de stålgrå Serengeti-brillene på hodet, strente han etter de to kyllingene. Det røde teppet ga ham alltid en følelse av å gå på mose. Også i dag. På vei opp trappen lot han blikket danse tango mellom de to sprettrumpene foran seg. Riktig nøt synet. Da de to damene stoppet foran skranken, snudde den nærmeste seg mot ham. Et par dådyrøyne for raskt over den veltrente kroppen hans, og de rosa leppene åpnet seg. Hurtig førte hun det halvlange håret bak øret og skjøv brystene fram. Han nøt alltid dette øyeblikket, og var kjapp med å blotte den kostbare tanngarden sin. Blunket til henne. Deretter brukte han det gamle trikset og lot som om det tikket inn en SMS. I øyekroken fikk han med seg at hun betraktet ham interessert, men trakk fort blikket til seg da han kikket opp. Han hadde ikke sett henne her på senteret før, men hun var både pen og slank. Toppen femtisyv, tippet han. Helt perfekt. Det kriblet av spenning i ham da han ti minutter senere kom ut i den velutstyrte styrketreningsavdelingen, og med raske rytmer strømmende gjennom ørepluggene begynte å løpe på tredemøllen.

Tungsinnet var som forduftet, og han var opptatt med å holde øye med døren til damegarderoben. To sorte, tettsittende treningstightser og rosa singleter fikk ham til å ta i ekstra, flekse med armmusklene. Den pene og veltrente kikket raskt rundt seg, og til Jarls tilfredsstillelse stoppet blikket ved ham. Han løftet hånden, vinket kjekt og fikk et strålende smil tilbake. Ny fisk på kroken, humret han for seg selv. En riktig lekkerbisken denne gangen, også. De to venninnene forsvant inn i yogasalen og lukket den skinninnbundne døren bak seg. Neste uke blir det yoga på meg også, tenkte han, økte farten på tredemøllen og nøt adrenalinkicket. På vei hjem til leiligheten på Eiganes, kjørte han innom polet for å kjøpe seg en ny flaske whisky. Han fortjente noe godt. Ikke før han sto foran kassadamen, oppdaget han at lommeboken lå hjemme. Så flaut! Jarl kremtet og lente seg mot henne med et vennlig smil, hun var i ferd med å finne fram en pose til den gylne væsken. – Du får skrive den på rommet mitt. Hun stanset, la fra seg posen. Sukket tungt og møtte blikket hans. – Dette er ikke noe hotell. Det var vi jo enige om sist du var her. Har du glemt det allerede? En varme spredte seg i kinnene hans. Sist? Glemt det allerede? Han kunne ikke engang huske sist han var her. Uten et ord satte hun flasken under disken og nikket strengt mot inngangsdøren. *** May Britt kastet et blikk ut kjøkkenvinduet, og øynene holdt på å sprette ut av hodet. Oldebarnet Marius kom løpende gjennom hagen med en hagesaks i hånden. Like foran saksejegeren løp den gråspraglete skogkatten, med snauklippet hale. Hun slapp oppvaskkosten i vaske vannet og stirret sjokkert på barnefaren, som lå henslengt i sofaen,

tastende på mobiltelefonen. Mente han seriøst at hun, en dame på 75 år, skulle passe denne uoppdragne treåringen i flere uker mens han og kona var på Kreta og slikket sol? En ettermiddag i ny og ne var én ting, men uker, det var noe helt annet. Han kunne ikke være riktig bevart! Raskt tørket hun hendene på den romslige kjolen og skyndet seg ut. Hørte pus jamre seg da hun rundet hushjørnet. Katten hadde heldigvis søkt tilflukt i toppen av plommetreet, men nektet å komme ned. Med vidåpne øyne stirret den på oldebarnet som sto og hyttet med saksen mot den, som et sjørøversverd. I håp om at det stakkars offeret ville finne veien ned etter hvert, halte hun med seg den lille terroristen, etter å ha sikret seg mordvåpenet. Motvillig hylte han, mens han prøvde å bremse på hælene. Hun kastet engstelige blikk mot naboens stuevindu. Det hørtes jo ut som om hun holdt på å ta livet av barnet. Til hennes lettelse var gardinene trukket for. Da var de nok ute og reiste igjen. Ekteparet hadde feriehus på Kanariøyene, og tilbrakte mesteparten av vinteren der mens hun tok inn posten for dem. Gid det hadde vært henne, men skjebnen hadde hatt en annen plan for henne. Hun satte på sikkerhetslenken da hun hadde fått halt guttungen inn døren og plassert ham på stuegulvet. Han så olmt på henne. Om blikk kunne drepe, hadde hun vært død på sekundet. Barnefaren kikket åndsfraværende opp fra mobilen og smilte strålende til henne, uten et blikk på sønnen. Han visste at hun var svak for ham. – Så gøy! Har dere vært ute i hagen og lekt? Hun valgte å ikke svare ham. Bare nikket og smilte tilbake. Krisen var uansett over for denne gang. Halte fram kassen med gamle leker til den lille surpompen i stedet, i håp om å blidgjøre ham. Det pleide å hjelpe. Da hun kom ut på kjøkkenet igjen, pustet hun lettet ut og fortsatte å vaske opp. Mens hun skylte såpen av den siste koppen, tenkte hun på den nedstøvede motorsykkelen hun hadde fått et glimt av innerst i kjelleren

da hun la på plass hagesaksen. Den hadde stått der i årevis. Følte seg sikkert like utgått på dato som henne. Sist den hadde vært i bruk, var da hun og mannen kjørte fra by til by gjennom halve Europa. Så lykkelige de hadde vært. Hun sukket. Tappet vannet ut av oppvaskkummen og satte koppen i kjøkkenstativet i lag med den andre. Nå var det bare minnene igjen. Verken hun eller sykkelen kom til å dra noen steder denne sommeren heller. Kanskje hun skulle gi den til barnebarnet? Eller prøve å selge den? Pengene kunne hun bruke på en større TV. Se på reiseprogrammer og drømme seg bort fra de lange, ensformige kveldene. Hun kastet et blikk inn i stuen. Betraktet to av dem hun hadde så kjær, men som ikke forsto at hun var en gammel, sliten dame nå. Stønnet lavt da hun så hva oldebarnet hennes hadde fått tak i. Å nei! Hvorfor hadde hun ikke lagt vekk strikketøyet før de kom. Han elsket å rekke opp alt hun hadde strikket, og hadde allerede en haug med garn i hendene. Barnefaren satte seg opp i sofaen. Kremtet. – Mormor? KAN du passe Marius, tror du? Jeg vet at jeg maser på deg nå, men Amalie og jeg trenger virkelig noen uker for oss selv nå. En liten kjærlighetsferie, bare. Du unner oss vel det, mormor? Du som er så snill. Han smilte igjen. Visste at hun var svak for akkurat dette smilet, men før hun smeltet fullstendig og sa ja, snudde hun seg bort. Lot som om hun fikk øye på noe utenfor kjøkkenvinduet mens hun iherdig gnikket på den første koppen, selv om den var tørr for lenge siden. Måtte vinne litt tid til å tenke. Kjærlighetsferie! Før i tiden var de overlykkelig om de fikk noen timer fri i ny og ne, mens nå skulle de ha både i pose og sekk. Var det noen som trengte en kjærlighetsferie, så var det vel henne. Den eneste kjærligheten hun fikk på sine gamle dager, var fra katten. Når hun hadde vært på sin daglige handletur, ventet den trofast på trappen, mjauet glad og strøk seg lykkelig langs leggene hennes. Om natten lå den som et varmeteppe over bena hennes.

Hun kastet et engstelig blikk mot plommetreet, og så det stakkars kjæledyret klamre seg fast til den øverste grenen ennå, mens den så seg desperat omkring. Og ikke uten grunn. Et par skjærer prøvde å torpedere den med de spisse nebbene sine. Plutselig mistet den balansen og ble hengende opp ned. May Britt gispet. Holdt en hånd foran den åpne munnen, men smilte igjen da det stakkars dyret klarte å komme seg ned på en tykkere gren. Fantes det psykologer for katter, mon tro? Bak seg hørte hun den overtalende stemmen til barnebarnet, men selv om hun ikke svarte ham, ga han seg ikke. – Se på Marius, mormor! Du har til og med fått ham til å strikke! Se hvor flink han er. Hun kjente irritasjonen gløtte på skapdøren. Hvorfor tok ikke den late faren strikketøyet fra sønnen. Så han ikke hva han drev med, eller ville han ikke se? Hun klarte å svelge kommentaren hun hadde på tunga og åpnet fryseskapet. Der fant hun en ispinne. Gikk sakte mot oldebarnet mens hun viftet med vannisen. – Se hva oldemor har, Marius. Kan jeg få strikketøyet mitt? Å, så flink du er! Med et stort smil ga rakkeren fra seg det som var igjen av skjerfet. Hun la det øverst i bokhyllen og snudde seg mot barnefaren. – Ehm … kjærlighetsferie høres deilig ut, men jeg må få sjekke litt først, vennen min. Hadde tenkt å besøke min søster i Drammen. Dra på en liten ferie selv. Det er så lenge siden sist. Når skal dere reise? Hun snudde seg bort fra ham igjen. Redd han skulle oppdage rødmen som spredte seg fra kinnene og nedover halsen. Når hadde hun begynt å lyve? – Men mormor, du har jo alltid ferie, det er klart det passer! Tenk på det, du! Du og Marius! I to hele uker! Han spratt opp fra sofaen og stilte seg bak henne. La de tatoverte

armene rundt henne. Hun frigjorde seg fra omfavnelsen og hang fra seg kjøkkenhåndkleet. – Å! Ikke tøys da, mormor! messet han, nesten litt irritert. – Du klager jo alltid på at du føler deg så ensom nå når morfar ikke er mer. Han gled ned på en av kjøkkenstolene. Så bedende på henne mens hun smurte hendene med håndkrem. Mens hun sto der, betraktet hun blodårene gjennom den tynne huden, forårsaket av alle årene med røyking. Det var en lykke at hun hadde klart å slutte, selv om hun ennå savnet å ta seg en sigarett i godt selskap. Behovet dukket heldigvis ikke opp så ofte, for selv om hele familien kom på middag hver søndag mens mannen levde, orket hun ikke å opprettholde denne tradisjonen lenger. Hun følte seg tynnslitt både her og der. Var alltid trøtt. – Hva driver Marius på med? sa hun for å avspore ham litt. – Det er så stille der inne! Akkurat da hørtes et vræl. Noe som falt. Noe stort. – Å nei, hva skjedde nå? utbrøt hun skremt. Barnebarnet slo ut med armene. – Helledussen, altså! Den ungen er aldri i ro! De stormet inn i stuen og så en haug med bøker, med en bokhylle på toppen. Sjørøverkapteinen hylte som en stukken gris da faren prøvde å hale ham fram. May Britt lukket øynene et sekund, og håpet at han ikke hadde brukket noe. Da hun endelig vinket adjø til de to hjerteknuserne, falt hun tungt ned i godstolen. Kjente hvordan det falske brystet holdt på å sprette ut av BH-en, og skjøv det rutinert på plass. Deretter bøyde hun seg fram og trakk opp et papirlommetørkle. Tørket bort et par ufrivillige tårer. Barnebarnet hadde jo rett. Hun følte seg ofte ensom, men en hyperaktiv treåring var ikke det hun trengte. Hun måtte finne på noe. Etter en ekstra lang formiddagslur, ble hun sittende og strikke mens hun ventet. Og omtrent på samme tid som dagen før hørte

hun den velkjente knasingen i grusen. Hun gledet seg til å se ham. Den blide, kjekke mannen. Et av de få høydepunktene i løpet av en langtekkelig dag. Hun tok tak i armlenene. Kjente hvor tung hun var blitt og fikk dårlig samvittighet for all trøstespisingen. Da hun hadde klart å kave seg opp, stilte hun seg foran stuevinduet. Smilte da hun så ham komme ruslende oppover. Da han oppdaget henne, vinket han, blid som alltid. Stakk deretter hånden ned i veska sin og dro opp et brev. Viftet med det og stappet det i postkassen. Hun hevet øyenbrynene. Overrasket. Det så ut som et personlig brev. Hvem var det som plutselig hadde husket på henne? En fornemmelse av glede våknet i henne, og ivrig gikk hun mot utgangsdøren. I gangen tok hun en rask titt i speilet – og skvatt til. Igjen! For å spare noen kroner, hadde hun farget håret selv denne gangen. Den kraftige lilla fargen lyste som en glorie mot henne. Et forgjeves forsøk på å live opp en ellers så grå hverdag. Med stive bevegelser og et godt tak i rekkverket, humpet hun ned de få trappetrinnene for å hente posten. *** Omkranset av bobler lå Agnes Gran med lukkede øyne og kjente hvordan det varme vannet myket opp de stramme og slitne musklene. Et fornøyd stønn unnslapp leppene hennes. Endelig hjemme igjen! Hun måtte jobbe dobbelvakt i dag, nesten uten pause. Influensaen herjet både blant beboerne og de ansatte på aldershjemmet. En lykke at hun hadde vaksinert seg. Som sjefssykepleier hadde hun ansvaret for 20 beboere, hvorav halvparten nå lå og fablet i feberfantasier. På grunn av dårlig økonomi, leide ikke kommunen inn vikarer. Slet heller ut de fast ansatte. En elendig strategi. Hun stønnet høyt av ergrelse og lot seg synke lenger ned i badekaret. Helt under.

Den nye legen hadde vært innom i dag også. Flere ganger. Det irriterte henne at han knapt nok ofret henne et blikk. Til tross for at hun hadde gjort alt hun kunne for å gjøre seg bemerket. Hun steg til overflaten, slapp ut pusten sakte og åpnet de isblå øynene. Myste ut i luften. Hva skulle hun gjøre for å få ham interessert? Det sitret i henne bare ved tanken på den spenstige kroppen. De tåpelige permanenthodene så på ham med stjerner i blikket hver gang han skred gjennom avdelingen som en annen filmstjerne. Kvitret som småfugler. Stjal oppmerksomheten hans. I dag hadde hun blandet inn en halv sovetablett i suppen til de mest ivrige, slik at han forhåpentligvis ville ha tid til å prate litt med henne i stedet. Til hennes skuffelse hadde det ikke hjulpet i det hele tatt. Det eneste han hadde sagt etter visitten, var at hun skulle ringe ham igjen når de søte damene våknet. Var det mulig? Hadde hun gått ut på dato? Hun var så vidt bikket femti, og hadde ikke en valke på kroppen. Det plinget inn en e-mail på mobilen. Kunne det være svar fra denne Kollerud? Allerede? Ønsket han kanskje at hun skulle komme på intervju? Hele henne skrek etter en forandring i livet. 15 år på samme arbeidsplass var mer enn nok, og for noen dager siden hadde hun sett annonsen i Sandefjords Blad. Hun hadde søkt samme dag.

Kapittel 2 May Britt holdt et godt tak rundt plastbenken og løftet bena. Først det ene og så det andre. Prøvde forgjeves å roe ned de urolige føttene. Hun hadde sittet der en halv time allerede, redd for å ikke nå bussen østover. Da kriblingen ikke ga seg, reiste hun seg og begynte med knebøyninger. En rød bil suste forbi, men bråstanset noen hundre meter bortenfor. Å nei! Hva var dette? Hvem andre var det som var like tidlig oppe som henne? Klokken var da ikke mer enn halv syv. Forskrekket så hun på mens bilen gjorde en rask u-sving og kom mot henne i en rasende fart. Sjåføren var skjult bak en sort kaps og solbriller. Hadde hun ikke akkurat lest om en dame som var blitt slått ned og ranet? Hun rygget forskrekket inn i busskuret, og oppdaget først da at det var av glass. Så for seg et bilde av en struts som stakk hodet i sanden i håp om å ikke bli sett. Det luktet svidd gummi da sjåføren bremset. Hun holdt pusten. Svelget. Sjåføren hadde en vikingtatovering på den muskuløse overarmen. Rullet vinduet halvveis ned og kikket over kanten. Hun tok et skritt bakover og kjente knærne støte mot benken. – Driver du med morgengymnastikk? spurte sjåføren, med grov stemme. – Her? I busskuret? Hun klarte ikke å tenke klart. Det suste i ørene. – Ehm! Ja, stotret hun.

Vil du lese resten? «Rullatorgeriljaen» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Hilsen Jarl Kollerud

ISBN 978-82-8330-157-1

Roman

9 788283 301571

Rullator geriljaen

Gleder oss veldig til å se der e igjen!

INGER POSTVOLL

Kjære venner!

«Spenning som underholder deg allerede fra første side.» – Simen Ingemundsen, Bygdebladet

INGER POSTVOLL

r o t a l l u R geriljaen