Så ble det kaldt – En smakebit! by Forlagshuset i Vestfold as

«En svært lovende krimforfatter» Jørgen Jæger, forfatter

«En intens, spennende bok!»

EDDI STUBB-SERIEN: HEMMELIGHETEN (2011)

Henning Sviland / Henning Bokhylle

«Jeg liker bøker som overrasker og utfordrer, og her opplever jeg begge deler.»

«Norsk krim av ypperste klasse!»

Liv Gade, Bokinspirator

Frode Eie Larsen er bosatt i Larvik, og debuterte i 2011 med krimromanen Hemmeligheten. I 2019 debuterte han som barnebokforfatter, sammen med tidligere proffsyklist og TV-profil, Dag Otto Lauritzen.

I Larvik blir en kvinne kidnappet etter en kveld på byen, og sporene leder politietterforsker Eddi Stubb utenlands. Der tar saken en brå og uventet vending da en ny tragedie inntreffer. Så forsvinner nok en person, og saken kommer ubehagelig tett på Eddi. I denne iskalde spenningsromanen avdekkes løgner, svik og grufulle familiehemmeligheter. Klarer politiet å få finne løsningen, før liv går tapt? *** I Så ble det kaldt tar forfatteren oss tett på personene og handlingen, vi suges inn i fortellingen, og vi slipper ikke ut før siste side er lest.

Hjemmeside: www.eielarsen.com Facebook: www.facebook.com/frodeeielarsen Instagram: @frodeeielarsen

«Blant de beste krimforfatterne i Norge»

JORDTÅRER (2013) «Så godt fortalt at boka er vanskelig å legge fra seg.» Stein Kjetil Vattekar, bokblogger

Så ble det kaldt

Foto: Sturlason

Simen Ingemundsen / BokTimmy.no

DU SKAL LIDE (2014)

Så ble det kaldt

«Frode Eie Larsen har for alvor fått vist sin klasse som krimforfatter» Svend Einar Hansen, Østlands-Posten

ENGLEFJÆR (2015) «Englefjær er en helstøpt krim, en studie i krimdramaet!» Geir Tangen, krimforfatter og bokblogger

PÅ OVERFLATEN FLYTER VANNLILJENE (2017) «Så langt den beste romanen fra Frode Eie Larsens hånd» Sven Gjeruldsen, Tvedestrandsposten

Geir Tangen, forfatter

SLÅ PÅ RING (2018) «Glimrende samspill mellom spenning og medmennskelighet»

ISBN 978-82-8330-271-4

Jon Terje Grønli, Gjengangeren Krim

9 788283 302714

En Eddi Stubb-krim

Hemmeligheten (2011) Frostrøyk (2012) Jordtårer (2013) Du skal lide (2014) Englefjær (2015) På overflaten flyter vannliljene (2017) Slå på ring ( 2018) © Forlagshuset i Vestfold 2020 / Liv Forlag ISBN: 978-82-8330-271-4 Trykkeri: Scandbook, Sverige Papir: 80 g FSC MUL-Holmen Book Cream 1,8 Omslagsfoto: Erik Frøystein Omslagsdesign: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Sats: Terje Nielsen Sats: Garamond 10,5 / 15 pkt. Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Frode Eie Larsen

SĂĽ ble det kaldt Kriminalroman

Han husket hvordan det var, hvordan det alltid hadde vært, hvordan det utviklet seg til å bli. Somrene gled forbi, himmelen var sjeldnere blå og lyset svant. Biter av fortiden ble visket ut, men enkelte hendelser var etset fast og gjorde at han ikke kom noen vei. Likevel fortsatte verden å bevege seg. Minutter, timer, dager og uker. Det ble høst. Blader falt fra trærne og vinden bar bud om noe dystert. De korte dagene. Mørket. Det preget sinnet. Festet seg i sjelen. Og hjertet. Så ble det kaldt. Igjen og igjen og igjen. Om han ikke gjorde noe, ville mørket og kulda fortære ham også.

1 Snøfillene dalte fra den mørke himmelen og festet seg i det lange, lyset håret hennes, dekket den åpne plassen, omkranset av flere hundre år gamle teglsteinsbygninger, og la seg som en svøpe over det gamle møllehjulet. Trude Ørbeck presset leppene mot filteret og rotet gjennom veska etter lighteren. Fingrene famlet borti mobil– telefonen, leppestiften, pilleboksen, røykpakka, lommespeilet, esken med tamponger og en halvspist proteinbar, men ingen lighter. – Her. Flammen strøk over tuppen på sigaretten, og hun smilte til kollegaen som kom henne til unnsetning. – Takk. De ble stående i stillheten som oppsto. Hun krysset beina, la venstre arm over magen med hånden rundt livet, og holdt sigaretten høyt mellom to fingre. – Fint sted, sa han. Hun tok et trekk. Så forbi mannen, som verken var kjekk eller interessant, kun en sjenert middelmådighet med slitte, brune vinterstøvler og jeans kjøpt på Dressmann. Det samme gjaldt sikkert den hvite skjorta, slipset med altfor stram knute og den grå blazeren. – Og tenk på all historien. Et gammelt jernverk fra seksten–hundre–og–den–tid.

Hun var ikke videre interessert. Det glødet fra tuppen da Trude tok et trekk. Hun ble stående og se på røyken som steg opp mot det oransje skinnet fra varme– lampene, og ble liggende der som en lett dis. – Skal vi gå inn igjen? spurte han. Gloen sluknet idet hun tråkket sneipen ned i snøen med skotuppen. – Jeg tror jeg drar hjem. – Åh … Asken drysset fra røyken han holdt i hånden, og la seg som en liten, grå flekk på nysnøen. – Skal jeg følge deg til drosjene? – Ellers takk. – Hva med en siste øl før du drar? Like bortenfor sto to menn. Hun følte blikkene deres. Den ene sa noe hun ikke hørte, og den andre svarte: Kom igjen, hva har du å tape? Hun orket ikke mer oppmerksomhet. Virkelig ikke. – Ses på mandag, sa hun til kollegaen. Bare en rask tur på toalettet først. Heldigvis var det ikke kø. Trude strenet målbevisst gjennom lokalet og ut i vinternatten. Mannen som kompisen mente ikke hadde noe å tape sto alene. Han ropte: – Øy, du! Hun overhørte tilnærmingen og gikk mot de høyreiste bøketrærne og skråningen ned mot Farriselva. Mørket og stillheten pakket seg rundt henne. Trude fant frem mobilen. Det ringte lenge, men omsider fikk hun en grøtet mannsstemme i øret. – Hallo?

– Vekket jeg deg? Pustingen og romsteringen var kjent. Hun så for seg hvordan han sto opp, forlot den varme senga der kona fortsatt sov, og gikk inn på badet. – Selvfølgelig sov jeg, klokka er halv to. – Jeg vil pule, sa hun. – Nå? Mellom de nakne greinene skimtet hun gatelyktene langs veien mot Stavern, lysene fra leilighetene på Fritzøe Brygge, og den nesten tomme parkeringsplassen ved Sanden. – Kommer du og henter meg? Han brukte noen sekunder på å svare. Det var den samme stillheten som den kvelden hun hadde gått over streken. Gjort den ene tingen som begge var enige om at ingen skulle gjøre, for det var ikke det dette forholdet var tuftet på. Hun hadde stilt krav. – Ok, jeg kommer. – Fint, sa hun. En kald vind virvlet opp snøen, og Trude kjente at hun frøs uten kåpa, som hang igjen oppe på Mikrobryggeriet. Det fristet ikke å gå tilbake, dessuten ville Ulrik være der om ti minutter, og da trengte hun verken kåpe eller kjole. Hun lette frem nummeret til kollegaen og fikk svar nesten umiddelbart. – Har du ombestemt deg? spurte han. – Jeg glemte kåpa mi. Mer rakk hun ikke å si, for han brøt inn: – Jeg kommer med den. – Det går fint. Jeg går inn i taxien nå, løy hun. – Men gidder du å ta den med på mandag? – Jeg kommer nå, sa han. – Du behøver virkelig ikke …

Samtalen ble brutt. Hun kastet et blikk i retning der hun kom fra. Skimtet lysene utenfor Mikrobryggeriet. Hørte det svake surret av stemmer og noen som lo. Snart ville kollegaen være der med kåpa, og håpe på noe mer. Hun visste hvordan det var. Hun hadde merket seg hvordan han så på henne på kontoret, over kanten på brillene, for så å dukke ned i tallenes verden igjen når hun hevet blikket. Trude stavret ned den slake bakken. Kulda hadde lagt elva i dvale og bredt et hvitt teppe over broen. Hun la en hånd på rekkverket og begynte å gå over til den andre siden. Det lyste fra vinduene i tredje etasje på den gamle Mølla, som nå var gjort om til kontorer. Hun kastet et raskt blikk over skulderen, men så ingenting til kollegaen. Økte tempoet og håpet at Ulrik var kommet. Hånden fomlet i veska etter røykpakka, men den falt ut. Trude bøyde seg ned for å ta den opp da hun hørte en dyp stemme: – La meg. Så kjente hun et stikk mot halsen.

2 Det flimrende lyset fra dataskjermen kastet et blekblått skjær over det dunkle kontoret. Over stablene med papir, de tomme kaffekoppene og kalenderen som nektet å gi slipp på juni, selv om de var midt i januar. Eddi Stubb sto med en hånd på dørklinken da mobilen vibrerte i jakkelomma. Idet han løftet den til øret, før stemmen hennes smøg seg forsiktig gjennom høyttaleren, husket han kinoavtalen. – Du fikk det ikke til likevel? Hun kunne blitt sint, gitt Eddi det glatte lag, for det var ikke første gang han glemte tiden, men Kari var ikke slik. De hadde vært kolleger i litt over fem år, blitt kjærester etter at hun begynte å jobbe for Kripos, og ikke en eneste gang kunne Eddi huske å ha sett henne virkelig rasende. – Det skjedde noe på jobben, men jeg er på vei nå. – Filmen er akkurat ferdig, svarte hun. – Du gikk? – Ja. – Alene? – Jeg hadde kjøpt billetter på forhånd. Det burde han ha tenkt seg til. Eddi så på klokka. – Jeg kan ta med noe mat til oss.

Kari svarte ikke. – Det er åpnet en ny hamburgerrestaurant like nedenfor torget, jeg tror de har takeaway. Drønnet fra en brøytebil brøt inn i samtalen, og etter at den hadde passert, føltes stillheten enda vanskeligere. Pusten hennes gikk jevn inntil den ble avbrutt av et nesten uhørlig sukk. Det festet seg bak ribbeina hans, og der satt det bom fast. Han lukket døra og tok et skritt inn i rommet. Dataskjermen sluknet. Eddi ble stående i tussmørket og plukke på den øverste rapporten i en bunke som var i ferd med å vokse seg altfor høy. Kari sa ingenting. Han sa ingenting. Hvor mange avslutninger var det egentlig som hadde begynt slik? Med et sukk. – La meg gjøre det godt igjen, ba han. Ved siden av den svarte Philips kassettspilleren lå coveret til Rubber Soul med The Beatles. Han hadde kjøpt den for egne, oppsparte penger, på Samvirkelaget i Drangedal, en tidlig sommerdag i 1981. Eddi leste titlene på baksiden og ønsket at han kunne vært en ingestedsmann, i et ingestedsland og laget ingenstedsplaner, for ingen. Hun kremtet lett. – Jeg tror ikke det. Klumpen i brystet sank mot magen, han ble tørr i halsen, og stemmen lød hul og rar: – Hvorfor ikke? – Eddi … Kari trakk pusten, holdt inne, som om fortsettelsen var så vanskelig at navnet hans var alt hun maktet å si.

Men så kom det: – Jeg tror vi bør ta en pause. I det samme smalt kontordøra opp, og stasjonssjefens solide fremtoning fylte åpningen. – Vi har fått inn en melding om en savnet kvinne. Eddi holdt hånden over mikrofonen på telefonen. – Jeg er litt opptatt, sa han. – Er det Danielsen? Eddi rakk ikke å svare før Mikkelsen nappet mobilen fra ham: – Jeg trenger Stubb nå, kosepraten får dere ta senere. Han rakte mobilen tilbake. – Vang og mannen som meldte ifra sitter på det minste møterommet. Stasjonssjefen snudde og trampet bortover korridoren. Drøyt 130 kilo kropp, bygget av rask mat, sene kvelder og en umettelig appetitt på søtsaker. Skrittene kunne høres hele veien til kontoret hans i enden av gangen. Døra sto på gløtt og lydene fra stasjonen trengte seg på, gjennom alle tankene og følelsene og dette spørsmålet Kari hadde stilt. Eller var det et spørsmål? Eddi grep notatblokk og penn fra rotet på skrivepulten. – Du får gå og høre hva det er med denne savnede kvinnen, sa Kari. Praten stoppet da han åpnet døra til det lille møterommet. Eddi nikket kort til Vilde Vang, men unnlot å møte blikket til den unge kollegaen, redd for at samtalen med Kari og alt den hadde satt i sving inni ham skulle være synlig. Han la notatblokk og penn fra seg på bordplata og strakte hånden frem mot den fremmede mannen. – Eddi Stubb, sa han.

– Ulrik Bergseth. Håndtrykket var fast, røsten dyp og klangfull. Bergseth så ut til å være på Eddis alder – i midten av førtiårene – hadde kortklipt hår, hvit skjorte under en grå genser og firkantede briller med stålinnfatning. Selv om mannen satt, kunne Eddi se at han var høyreist. – Noen er savnet? Eddi trakk ut stolen og tok plass ved siden av Vilde. – Hele saken er litt … Bergseth knep øynene sammen mens han lette etter det rette ordet. – … delikat, endte han på. – Delikat? Magen til Eddi protesterte høylytt, og minnet ham på at det var lenge siden lunsj. Han lente seg over bordet og tok en sjokoladekjeks fra den hvite keramikkskåla. – Jeg er gift, sa Bergseth. Kaffekanna som sto mellom dem på bordet var ny. Eddi trykket inn knappen på toppen og helte. Ingenting kom. – Du må vri, sa Vilde. Hun overtok, og skjenket til alle. Eddi ventet på fortsettelsen, på hva som var delikat, hvilken sammenheng det hadde med at mannen var gift, og ikke minst hvem som var savnet. – Trude og jeg har et forhold, forklarte Bergseth. Kaffen var lunken og hadde en besk ettersmak. Eddi satte koppen tilbake på bordet, men var en anelse for brå i bevegelsene. Det skvulpet over, og en dam av kaffe la seg rundt bunnen av kruset. – Og det er altså Trude som er forsvunnet? – Muligens. Bergseth skjøv brillene inn mot neseroten. – Hun ringte meg natt til i går og ville bli hentet, men da jeg kom frem, var hun ikke der.

– Hva gjorde du da? – Jeg ventet noen minutter, så kjørte jeg hjem og la meg igjen. På bordplata lå notatblokka oppslått. Arket var blankt. – Satt du bare i bilen? Bergseth rettet seg opp i stolen. – Da hun ikke dukket opp, begynte jeg å gå mot Mikrobryggeriet. – Det var der hun hadde vært? – Med jobben, tror jeg. Eddi børstet noen kjekssmuler fra strikkegenseren Kari hadde gitt ham for en måned siden. – Har du forsøkt å ringe henne i dag? – Et par ganger. – Uten å få svar? – Da hadde jeg ikke sittet her. Eddi ba Ulrik Bergseth fortelle om den savnede kvinnen. – Jeg kjenner henne ikke så godt. – Hadde dere ikke et forhold? – Vi brukte ikke tiden på å snakke. Tuppen av kulepennen hadde satt igjen en blå prikk, utover det var arket fortsatt blankt. – Hvor lenge har dere kjent hverandre? – Et års tid. Vilde hadde forholdt seg avventende gjennom samtalen, men nå blandet hun seg inn. – Hvordan vil du beskrive henne? – Promiskuøs, svarte Bergseth. – Som i lett på tråden? Han betraktet Vilde med kjølig overbærenhet. Som om hun manglet den finessen og elegansen han selv åpenbart så seg i besittelse av.

– Hun liker menn. – Deg? – Og andre. Jeg er nok ikke den eneste. Vilde rynket lett på nesen, noe hun gjerne gjorde når hun tenkte, nærmet seg et poeng, eller mislikte noe. Nå var det trolig en kombinasjon. Eddi så at Ulrik Bergseth hadde vekket en aversjon hos kollegaen. – Liker du henne? – Selvfølgelig. Det mørke håret dekket til deler av ansiktet da hun lente seg frem og hvilte albuene mot bordplata. – Er det noe mer mellom dere? – Nå følger jeg deg ikke helt. – Elsker du henne? – Jeg er gift, minnet han Vilde på. Hun holdt frem: – Elsker hun deg? Bergseth skar en grimase da han, nærmest i vanvare, tok en solid slurk av kaffekoppen. – Det er ikke følelser involvert, sa han. – Og Trude pleier ikke å trekke seg når hun ringer.

3 Lyset var fortsatt slukket, og haugene med utskrifter lå akkurat slik de hadde gjort da han forlot kontoret for en halv time siden. Ord– ene til Kari hang også igjen. Som en påminnelse. Jeg tror vi bør ta en pause. Kontorstolen knirket da Eddi satte seg. Han startet kassettspilleren og lente seg tilbake. Musikken fylte tomrommet. Noen ganger ønsket Eddi at livet kunne vært som en kassett, at det kunne spoles tilbake, for så å starte fra begynnelsen igjen. Men ville det gjort noen forskjell? Ville det skjedd noe annet enn akkurat det samme, om og om igjen? Det banket lett på døra, og Vilde stakk hodet inn. – Sitter du her i mørket? – Jeg tenker, svarte Eddi. Han skrudde volumet til null. Alt de hørte var suset fra båndet som ble trukket rundt. Vilde tente taklampa og tok plass i den ene besøksstolen. – Hva kommer du frem til, da? Eddi vurderte å fortelle om Kari. Det var et knapt år siden Vilde tok seg forbi politisperringene i Helgeroa, skrådde over stranda og presenterte seg som den nye kollegaen hans. Hva var det Mikkelsen mente igjen?

Hun er akkurat det sparket i ræva du trenger. Den gangen hadde ikke Eddi sett for seg at den uredde tjuefemåringen skulle bli en person han i det hele tatt vurderte å åpne seg for. – Ingenting, svarte han. Vilde strøk håret bak øret og la beina i kryss. – Jeg har snakket med faren til Trude Ørbeck. – Hva sa han? – At hun er impulsiv, og plutselig kan finne på å gjøre noe, eller reise et sted, uten å si ifra. – Så han var ikke videre bekymret? – Hørtes ikke slik ut. Eddi nikket ettertenksomt. Blikket dvelte ved det eneste fotografiet han hadde på kontoret, av Kari og ham på Kiel–ferga, tatt for to måneder siden. – Faren gjettet at hun hadde dratt til en venninne, eller rett og slett sov ut lørdagens festligheter. – Da har hun litt av et sovehjerte. Eddi reiste seg. – La oss sjekke leiligheten hennes, sa han. Eddi og Vilde tok av fra fylkesveien og fortsatte inn i en bydel med slitte, lave trehus. De sto tett i tett, som om husene fant trøst i hverandre, eller kanskje støttet de seg for ikke å falle sammen. Indu– stribedriftene som i sin tid hadde sysselsatt arbeiderne på Torstrand var for lengst lagt ned, men noe av bebyggelsen fra den tiden preget fremdeles området. – Hvor er alle menneskene? spurte Vilde. – De holder seg vel innendørs, i varmen. Eddi svingte bort en trang sidegate som ledet til en høyblokk

som dekket for utsikten til Larviksfjorden. Han fant en ledig plass på gjesteparkeringa, og fulgte etter Vilde som allerede var fremme ved oppgangen. Det lød svak during da hun presset fingeren mot ringeknappen. Hun ble stående og trippe, antagelig en kombinasjon av kulde og utålmodighet, og det gikk ikke mange sekundene før hun forsøkte igjen. – Ingen hjemme, slo hun fast. – Prøv en av de andre, sa Eddi. Fingertuppen hennes søkte nedover rekken av navn. – Einar Rask, hva tenker du om ham? – Sikkert en kvikk fyr. Einar Rask var i hvert fall hjemme. Han slapp dem inn, og nå sto de foran en ny låst dør, med Trudes navn trykket i sort på en enkel, hvit plate. – Hva nå? sukket Vilde. – Har jeg fortalt deg om tante Ågot? spurte Eddi. – Eh … nei? Han stakk hånden i jakkelomma. – Hun pleide å si at man alltid måtte gjøre det rette. Eddi stakk den lange, tynne dirken i nøkkelhullet. – Men at det rette ikke alltid var å følge reglene til punkt og prikke. – Klok dame. Låsen ga fra seg et klikk, og Eddi åpnet døra for Vilde. – Etter deg. Det lå sko og støvler slengt utover den lille gangen. En boblejakke hadde sluppet taket i hengeren og lagt seg i en krøll på gulvet. Kjøkkenet var ikke stort bedre. Det lå to innskrumpne pizzabiter oppå forpakningen, og ved siden av sto et stettglass med litt rødvin i bunnen. I kummen sto en melkekartong på hodet, og på kjøkkenbenken flere dagers oppvask.

– Hun er ikke spesielt ryddig av seg, påpekte Vilde. De fortsatte til stua. På salongbordet sto et fullt askebeger med en tom røykpakke ved siden av. Eddi gikk bort til den hvite hylleseksjonen og leste på bokryggene. Blikket stoppet ved en skinninn– bundet rygg med gullskrift. Han trakk den ut og begynte å bla. De hellige skrifter. Første Mosebok. – En liten frøken Bibelstripp, altså, sa Eddi. Vilde begynte å nynne melodien. – Så du kjenner sangen? – Så klart. Selv Øystein Sunde er på Spotify, sa hun. Det var ikke første gang hun hintet om at Eddi burde prøve denne strømmetjenesten, at tiden kanskje var moden for å bevege seg bort fra kassettene og fortiden. Like bortenfor sto et innrammet fotografi. Jenta på bildet kunne ikke være mer enn fem år gammel, men Eddi gjenkjente den savn– ede. Hun sto sammen med en voksen mann. Faren? Nei, til det var han for ung. En onkel, kanskje? Vilde åpnet en dør, og utbrøt: – Dæven … – Hva er det? – Soverommet. Eddi skjøv boka tilbake på plass. Han husket et av de første oppdragene etter at han kom til Larvik. En fortvilet ektemann meldte kona savnet, og så hadde de funnet henne kvalt i dobbeltsenga. Han gikk bort til kollegaen. Det så ut som om noen hadde sluppet en bombe på det trange rommet. Klær lå slengt og skapdørene sto og gapte.

– Her snakker vi kvinne med beslutningsvegring og dårlig tid, sa Vilde. Hun løftet opp et par av plaggene. – Og eksklusiv smak. – Bergseth antydet vel at hun likte å bli tatt vare på. – Han antydet både det ene og det andre, mente Vilde. Det diffuse bildet av Trude Ørbeck begynte å få skarpere kanter og nyanser, og den ubehagelige følelsen av at det kunne ha skjedd noe vokste. – La oss sjekke det siste rommet, sa Eddi. Badet var overraskende romslig, med toalett og dusj og en servant det knapt var mulig å få øye på under alle remediene. Eddi åpnet medisinskapet, som inneholdt stabler med reseptbelagte medikamenter. Han leste på de ulike pakningene: Ritalin. Risperidon. Lithionit.

Vil du lese resten? «Så ble det kaldt» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

«En svært lovende krimforfatter» Jørgen Jæger, forfatter

«En intens, spennende bok!»

EDDI STUBB-SERIEN: HEMMELIGHETEN (2011)

Henning Sviland / Henning Bokhylle

«Jeg liker bøker som overrasker og utfordrer, og her opplever jeg begge deler.»

«Norsk krim av ypperste klasse!»

Liv Gade, Bokinspirator

Frode Eie Larsen er bosatt i Larvik, og debuterte i 2011 med krimromanen Hemmeligheten. I 2019 debuterte han som barnebokforfatter, sammen med tidligere proffsyklist og TV-profil, Dag Otto Lauritzen.

Hjemmeside: www.eielarsen.com Facebook: www.facebook.com/frodeeielarsen Instagram: @frodeeielarsen

«Blant de beste krimforfatterne i Norge»

JORDTÅRER (2013) «Så godt fortalt at boka er vanskelig å legge fra seg.» Stein Kjetil Vattekar, bokblogger

Så ble det kaldt

Foto: Sturlason

Simen Ingemundsen / BokTimmy.no

DU SKAL LIDE (2014)

Så ble det kaldt

«Frode Eie Larsen har for alvor fått vist sin klasse som krimforfatter» Svend Einar Hansen, Østlands-Posten

ENGLEFJÆR (2015) «Englefjær er en helstøpt krim, en studie i krimdramaet!» Geir Tangen, krimforfatter og bokblogger

PÅ OVERFLATEN FLYTER VANNLILJENE (2017) «Så langt den beste romanen fra Frode Eie Larsens hånd» Sven Gjeruldsen, Tvedestrandsposten

Geir Tangen, forfatter

SLÅ PÅ RING (2018) «Glimrende samspill mellom spenning og medmennskelighet»

ISBN 978-82-8330-271-4

Jon Terje Grønli, Gjengangeren Krim

9 788283 302714

En Eddi Stubb-krim