Savnet – Les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

Arvesynden Groths penn er skarp, og vi forventer flere gode bøker i årene som kommer. Bent Johan Mosfjell, Bokavisen Groth skriver bra, handlingen er dynamisk, og som leser har du ingen problemer med å være engasjert gjennom de drøyt 370 sidene. Siri Westbye, Askerbibliotekene

Dette er den femte boken i VeraCappelen- serien.

Singapore Sling Dette er en mangefasettert kriminalroman som rommer en fascinerende spenningsprofil. Til tross for over 500 sider, her er intet virkelig dødpunkt. Jon Terje Grønli, Gjengangeren.

Bøkene er frittstående og kan leses hver for seg.

«Drivende god, fengslende plott og nervepirrende skildringer.»

Vibecke Groths bøker er lange. Allikevel finner jeg ikke en eneste setning overflødig. Hun besitter et brilliant språkbruk, og er en glimrende historieforteller. Litteraturanmelder Beate Ellingsen

VIBECKE GROTH

SAVNET

SAVNET er en thriller som holder deg i spenning fra første til siste side, men det er også en fortelling om svik, hevn og vanskelige valg.

Simen Ingemundsen, Randaberg24

80 mm.

VIBECKE GROTH (1947) er bosatt i Oslo. Hun har tidligere vært dommer i Borgarting lagmannsrett og partner i et av Oslos større advokatfirmaer.

Bibliografi: En fredsmeglers død – kriminalroman (2002) Advokatene – kriminalroman (2006) Arvesynden – kriminalroman (2009) Singapore Sling – kriminalroman (2015)

KRIM -----

-----

SAVNET.indd 1

17/09/2020 20.37

211 mm.

Anbefales for alle som elsker god krim. Kjersti Torbjørnsen, Solabladet.

-----

Advokatene Troverdig og aktuell. Underholdende, lærerik og godt skrevet. Vilde Lockert, Kulturspeilet.

133 mm.

-----

Kreftsyke Karianne forsvinner sporløst i 2002. Noen år senere blir ektemannen hennes, Jørgen, funnet død. En nyopprettet Cold Case-gruppe i Oslo-politiet bestående av etterforskere som har havnet i unåde og blitt satt på sidelinja, får mysteriene i fanget 15 år senere. Hva skjedde egentlig med Karianne? Er hun fremdeles i live, eller er hun død, kanskje drept? Tok Jørgen livet av seg? Eller var det et godt planlagt drap? Advokat Vera Cappelen kommer på banen, og opp klaringen blir et kappløp mellom henne og Cold Case-gruppen.

Et hederlig og bunnsolid debutarbeid. Yngvar Ustvedt, VG

36 mm.

VIBECKE GROTH

En fredmeglers død Solid og troverdig krim fra advokatmiljø i Oslo. Adresseavisen.

133 mm.

-----

90 mm.

Vibecke Groth

Savnet

2020

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2020 ISBN 978-82-8330-286-8 Trykkeri: LivoniaPrint, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1,8 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © Shutterstock.com Satt med Adobe Garamond 10,5/15 pkt. av Eboknorden as Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Heaven has no rage like love to hatred turned Nor hell a fury, like a woman scorned WILLIAM CONGREVE

Kapittel 1 Oktober 2002 Hun visste at hun var en vandrende representant for det folk var reddest for, fordi det rammet så nådeløst og vilkårlig. Frykten syntes i øynene og ansiktene til dem hun kjente. Mange skrådde over gaten for å unngå henne. Som om de trodde sykdommen ville strekke seg frem og gripe dem om de kom for nær. Karianne trakk pusten dypt og tok en stor slurk av tekoppen, men rykket til da den glovarme væsken traff svelget. Hun betraktet pille brettet som lå foran henne på kjøkkenøya, og kjente på den sterke lysten til å kaste det i søpla, droppe å dytte i seg mer av giften som hadde blitt pumpet inn i kroppen hennes de siste månedene. Raskt grep hun brettet, klemte ut to tabletter og svelget dem med et glass vann. Stillheten i huset var øredøvende og minnet henne på alt hun savnet. Jørgen hadde allerede reist. Han skulle til Bergen, der han var involvert i et større byggeprosjekt. Han reiste dit flere ganger i uken for tiden. For å bryte stillheten satte hun på P2 og gikk ut i gangen. Hun måtte ta seg sammen før hun orket å kikke på seg selv i speilet, og som vanlig ble hun bedrøvet av synet. Alt hår var borte, og det var ingen antydning til at det var på vei tilbake. Det var nesten umulig å tro at det noensinne ville vokse ut igjen. Tårene veltet frem i øynene.

Å miste håret hadde vært det verste. Idiotisk nok. Men det var noe med at når hun plutselig ble stående med dotter av sitt eget hår i hendene, først da hadde hun virkelig skjønt at hun var syk, og da visste alle andre det også. At hun hadde kreft. At hun kunne dø. At hun ikke lenger hadde livmor og eggstokker. Ingen øyenbryn, ingen øyenvipper. Hodefasongen var flott, var det mange som sa. Hun ristet på hodet ved tanken. Men hva skal man egentlig si til en man ser bærer på en dødelig sykdom? Hun gikk ut i gangen og betraktet alle parykkene i ulike farger og fasonger hun hadde kjøpt. Den med langt hår som hun likte best, hang på en knagg i gangen. Hun satte den på hodet, kikket i speilet igjen og smilte til speilbildet, slik hun senere i dag skulle smile til verden rundt seg. Ikke vise svakhet, ikke klage, ikke vise sitt egentlige jeg. Det siste hun ønsket, var medlidenhet. Det ville hun rett og slett ikke kunne tåle. Det verste hun visste, var folk som sutret. Kanskje fordi hennes far alltid minnet henne på at det ikke handler om hvordan man har det, men hvordan man tar det. Det meste ordnet seg. I hvert fall ble ingenting bedre av å klage. Det var umulig å være uenig i det, men hun måtte finne på noe, gjøre noe, ellers ville hun bli gal. Hun hadde altfor mange timer fylt av ingenting til rådighet. Det gjorde det umulig å stenge vonde tanker ute og la være å kjenne på selvmedlidenheten og lure på hvorfor akkurat hun skulle få den jævlige kreften. Hun var altfor ung til å bli rammet av den lumske sykdommen ingen kunne verge seg mot. Igjen kjente hun klumpen i halsen og tårene bak øyelokkene. Hun eide ikke appetitt, maten hadde en metallisk smak, og når Jørgen ikke kom hjem til middag, var det meningsløst å gå i gang med matlaging. Han hadde alltid spist før han kom hjem fra Bergen. Det hjalp ikke at hun hadde bedt ham om at de i hvert fall kunne spise et hyggelig

måltid sammen når han omsider kom hjem. Han avviste det med at det handlet om nødvendige forretningsmiddager. Hun vandret hvileløst rundt i stuen. Klokken var bare elleve. Kanskje hun skulle pusse opp, forandre møbleringen eller rett og slett bygge om? Skjønt, det hadde hun ikke ork til, men hun trengte et prosjekt, noe som engasjerte henne og fikk den forferdelige tiden til å gå fortere. Blikket falt på orkideen som sto på stuebordet og var i ferd med å miste alle blomstene. Hun gikk bort og hentet potten og kikket på den halvdøde planten. Den minnet om henne selv. Hun ville helst ikke snakke om at hun var syk, ikke med noen. Hun orket ikke se reaksjonen når hun fortalte at hun hadde fått den mest aggressive krefttypen, at hun hadde en spesiell kreftform som gjorde at hun i tillegg til operasjon også måtte stråles og gå igjennom flere cellegiftkurer. Hva ville det hjelpe å snakke om det? Kanskje var nærhet og varme det hun trengte mer enn noe, men hun kunne hverken be om det eller ta det imot. Jørgen kunne man si mye om, men varme og empati med syke mennesker hadde han ikke. Han kunne ikke fordra sykdom. I hvert fall ikke andres. Var han selv derimot bare alminnelig forkjølet, var det noe som krevde både omsorg og medisinering. Hun åpnet skapet til søppelbøtten, brakk stilken på orkideen og kastet planten nedi. Cellegiftkurene var de tøffeste, fordi bare en liten kreftcelle på avveie kunne drepe henne. Så var det videre medisinering som hun måtte i gang med nå. Alle kreftcellene måtte dø, men det samme gjorde kreftene i kroppen. Du må regne med at kroppen din brytes ned og blir som hos en 90 år gammel kvinne, hadde de sagt på Radiumhospitalet. Jo takk. Hun hadde merket det. Hun trente og trente for å kjempe mot forfallet og fordi legene påsto at det hjalp på psyken

og sykdomsutviklingen. Styrketrening og lange løpeturer innover i Marka hadde hun holdt på med så lenge hun overhodet klarte, og fortsatt løp hun de dagene formen var god nok. Ingen skulle si at hun ikke gjorde sitt, men det kostet. Innimellom var hun så utrolig trett, kvalm og elendig. Alt hun ønsket seg, var en helt alminnelig dag. En vanlig hverdag uten bekymringer, en av dem hun hadde hatt så mange av og alltid tatt som en selvfølge. Mobilen ringte. Pokker, den lå igjen på kjøkkenøya, så hun måtte løpe for å rekke samtalen. Hun kikket på displayet. Det var et ukjent nummer. Sikkert bare en som skulle selge noe. Hvorfor ikke? Kjøpe kunne hun i hvert fall. Hun svarte. – Hei, jeg heter Gustav Østberg. Han fortsatte uten å vente på svar. – Min kone og din mann har et forhold, de, sa han på klingende bergensdialekt. – Jeg synes du skal vite det og ikke bli lurt opp i stry slik de to legger opp til. Det er derfor jeg ringer. – Nei, nå tror jeg du har kommet feil, sa hun fort. – Du har nok ikke riktig nummer. – Er det ikke Karianne Holm jeg snakker med, og heter ikke din mann Jørgen? Hun nikket bare, som om han kunne se henne gjennom telefonen. Tankene raste rundt som vettskremte harer. – De to har holdt på lenge, de. For ikke å drite meg ut satte jeg privatdetektiv på dem, og da kom bekreftelsen fort. Hun svarte ikke. Fant ingen ord og forsøkte bare å puste. Langsomt inn gjennom nesen og like langsomt ut gjennom munnen. – Jeg har også fått hjelp til å sjekke e-postene og SMS-ene de har sendt hverandre, fortsatte stemmen. – Det er ikke småtterier, skal jeg si deg. Du ville ikke akkurat blitt glad om du leste dem, for å si det

sånn. Det var da jeg så de meldingene at jeg ville at du også skulle få vite hva som skjer. Den jævla drittsekken du har til mann, har ødelagt hele vår familie, og du står for tur. Vi har tre små barn, og hun jeg er gift med, truer med å flytte til Oslo med barna for å bo sammen med din mann. I ditt hus. Bare så du vet det. Du må gjerne ringe meg igjen hvis du vil ha alle detaljer eller trenger en å snakke med om dette. Stemmen fortsatte å surre og gå mens hun la fra seg mobilen på benken. Hun ville ikke høre mer. Verden snurret, alt ble fjernt. Hun sto på utsiden av seg selv og så inn på en fremmed. Et tåketeppe la seg over hjernen. Pakket den inn. Hun satte seg ned på barkrakken ved kjøkkenøya. Der ble hun sittende og stirre ut av vinduet, på regnet som etterlot dråper på ruten. Øynene fulgte dråpenes ferd nedover glasset mens hun forsøkte å forstå hva hun nettopp hadde hørt. Hadde Jørgen bedratt henne mens hun var syk? Skulle han forlate henne? Kaste henne ut av huset og la en annen dame og de tre ungene hennes flytte inn i hennes hjem? Nei, det kunne ikke være mulig. Hun ristet på hodet. Lo sågar litt. Hun hadde ingen jobb og var fortsatt under behandling. Det visste han godt. Han ville aldri gjøre noe slikt. Ikke etter mer enn tyve år. Eller? Hun fortsatte å følge regndråpene mens hun anstrengte seg for å tenke rolig gjennom det hun hadde hørt, en gang til. Alle turene til Bergen, surheten og tverrheten de siste månedene, mangelen på interesse for henne og sykdommen. Noe var helt opplagt galt. De hadde jo vært et «vi». Et team. Karianne og Jørgen, en enhet som gjorde alt sammen. Men det var en stund siden. Ganske lenge, faktisk. Jo, det var nok akkurat sånn det var. Han hadde en annen. Hun fikk en iskald følelse i kroppen, en følelse av at alt var endret. Hun reiste seg brått. Tåketeppet lettet og ble erstattet av en rød gardin av glødende raseri. Hun rev av seg parykken, tok den store vasen

på kjøkkenøya og kylte den gjennom det store panoramavinduet, som eksploderte med et brak. Små glassbiter fløy som hagl gjennom rommet. Deretter kastet hun parykken og mobilen samme vei. Så skrek hun.

Kapittel 2 2017 Folk var på vei til jobben, og tranlukta lå tung over t-banevognen. Hun ønsket seg en leilighet på Grünerløkka. Da kunne hun sykle til jobben på et par minutter, men jentene hennes nektet. De hadde alle vennene sine på Smestad og ville ikke bytte skole. Det var nok at de hadde mistet pappaen sin om hun ikke skulle tvinge på dem et miljøskifte også. Om et par år, kanskje. Hun var glad i Oslo, men høst- og vintermørket kunne hun styre seg for. Så fort snøen kom, hvis den kom, ble alt bedre. Skiturene i Marka lørdag og søndag vinteren igjennom kunne ikke bli for lange eller seige. Hun gledet seg allerede. Hvis det altså ble snø. Det durte i lommen hennes, og hun fisket opp mobilen. – Ja, det er meg, sa Jannicke Berthelsen etter å ha tatt en rask kikk på mobilskjermen. – Jeg er på vei inn. Sitter på t-banen. Haster det så jævlig? – Det ligger en sak på pulten din. Sett i gang. Avdelingssjef Arne Bøe la på. Jannicke gikk av t-banen på Grønland og forserte bakken opp til det grå, slitne politihuset med raskere skritt enn ellers. Huset var ferdig i 1978 og fremsto den gang som særdeles moderne og

fremtidsrettet. Arkitektene hadde sågar mottatt priser for huset, men det var ikke akkurat Pantheon. I førti år hadde det stått der, og det var allerede modent for riving, hvis ingen fant ut at det var bevaringsverdig som et eksempel til skrekk og advarsel. Moderne arkitektur og byggeskikk var ikke beregnet på evigheten. Klokken var snart ti. Hjertet banket raskt. Adrenalinet begynte så smått å stige. Hva slags sak var det? Var det en der moderne teknologi og DNA kunne utgjøre hele forskjellen? Hvis bevisene var tatt vare på, da. Det hadde vært mye slendrian med det i gamle saker. Hun tok heisen opp til femte etasje, der krypinnet hennes befant seg. Hun dro av seg jakken og slengte den over stolryggen mens hun festet øynene på det grønne omslaget som ventet på pulten hennes. Pulten var i pregløs lys bøkefiner og hadde sett bedre dager. Den var trolig hentet frem fra overskuddslageret sammen med stolen, som sikkert hadde vært ergonomisk riktig for personen den var innkjøpt til, men det var åpenbart en større og tyngre person enn henne. På veggen hadde hun hengt en bildekollasj av barna, og i vinduet hadde hun plassert en potteplante i et forsøk på å skape en smule trivsel. Det var ikke mulig å se hva saken handlet om, uten å lese. Hun satte seg ned og åpnet omslaget med en ørliten skjelving, vel vitende om at denne saken ville bli prøvesteinen. Hun lot blikket gli raskt nedover sidene. Det tok ikke lang tid å finne ut hva saken handlet om. – Se på den. Ta deg tid. Det haster ikke. Avdelingssjef Arne Bø hadde åpnet døren uten at Jannicke merket det. Hun kunne ikke fordra at folk ikke banket på og ventet til de ble invitert inn. Han ble stående i døråpningen og vippe på dørstokken mens han snakket. – Det er en forsvinningssak. Femten år gammel.

Bøe gned håndbaken over den kraftige, glattbarberte haken før han fortsatte. – Broren er jussprofessor. Olav Berg. Særdeles intens og ikke uten innflytelse. Jævlig masete fyr, faktisk. Dessuten tar han stadig denne forsvinningen opp på Facebook, og nå har han klart å overbevise riksadvokaten om at dette er en sak vi bør se nærmere på. – Riksadvokaten? – Som jeg sa, han har gode forbindelser. I tillegg har vi advokat Vera Cappelen på nakken. Hun er tydeligvis en nær venn av Olav Berg og har engasjert seg sterkt og mast om gjenopptakelse. Bøe himlet med øynene. – Hva har skjedd med Karianne Holm? Finn ut det, du. Der har du første sak i vår interne cold case-gruppe. Sett i gang Jens Mynt også. Det er jo du som har ansatt ham. Han gikk og lukket døren igjen etter seg. Jannicke startet med å søke etter Olav Berg på Facebook. Mannen var professor i formuerett med diverse spesialområder. Han var tydeligvis en av dem som brukte Facebook flittig til å gi engasjert uttrykk for sitt syn i ulike samfunnsspørsmål, og også til å lære opp menigmann i jussens snurrepiperier. Mye tid var brukt på diskusjoner og kritiske kommentarer til Stortingets og høyesteretts syn på sovevoldtekter og barnevernssakene der Norge var klaget inn for menneskerettighetsdomstolen. Plutselig fikk hun øye på Kariannes navn: I dag er det 5000 dager siden min søster Karianne forsvant sporløst. Ingen leter etter henne, og ingen gjør noe. Jeg ber alle som kan ha opplysninger om henne, om å kontakte meg. Et sort/hvitt-bilde av en smilende kvinne på tretti–førti år med langt blondt hår og jevne ansiktstrekk lå under posten. Det fulgte mange korte, følelsesladede kommentarer og noen hatefulle ytringer

om et ubrukelig politi, men så dukket det opp en melding fra en viss Hans Jacobsen, som mente han hadde sett henne i utlandet for flere år siden. Dette måtte sjekkes opp. Hadde fyren kontaktet Olav Berg? En stor, gul post-it fikk holde som påminnelse. Den fikk plass ytterst og øverst til høyre på pulten. Jannicke la bena på bordet, lente stolen så langt bakover at den truet med å kantre, fant balansen og satte seg godt til rette med saksmappen i fanget og begynte å bla i dokumentene igjen. Noen av arkene var så smått begynt å gulne. Hun ville lese alt først selv før hun ga saken til Jens. Hun leste konsentrert og satte inn små, gule lapper her og der. Det tok ikke veldig lang tid, for dokumenthaugen var forbausende liten. Hun trengte kaffe for å smøre tankemaskineriet. Kaffemaskinen sto litt lenger nede i gangen. Den gamle var byttet ut, og nå smakte kaffen faktisk godt. Hun puttet på to kronestykker og trykket på knappen. Skulle de ha noen mulighet til å løse denne og andre saker, måtte de være flere med ulik ekspertise. Det var bare tull å tro noe annet. Jens Mynt hadde hun klart å grine seg til, for skulle de kalle det en cold case-gruppe, måtte den bestå av mer enn én person. Selv Bøe hadde skjønt det. Med en sak på pulten var tiden inne til å utvide gruppen. Hun hadde en idé som hun bare hadde luftet for noen få, men som jevnt over hadde blitt godt mottatt. Mange særdeles dyktige mennesker fra ulike deler av straffesakskjeden og justissektoren hadde de siste årene, av ulike årsaker, havnet på Arlington, som det ble kalt blant jurister. Oppkalt etter æreskirkegården i Washington. De hadde måttet forlate ansvarsfulle stillinger i politiet, domstolene og departementene til fordel for små kontorer med tomme pulter. Noen på grunn av sammenslåing av politikamre og domstoler, andre på grunn av feilskjær som ble offentlig kjent, og som gjorde at politikerne måtte

vise handlekraft og fjerne dem fra stillingene. De ble plassert på et eller annet bortgjemt kontor med samme eller bedre lønn enn de hadde før, og kjedet rumpa av seg. Noen av disse ville hun ha tak i. Hun visste hvem som garantert hadde mye å bidra med når en gammel sak skulle åpnes på nytt. Dessuten hadde de et stort og viktig kontaktnett som ville være gull verdt når gruppa ellers var satt på diett hva ressurser angikk. Hun måtte finne en måte å ta opp denne ideen på med riktig person, og slik at det kunne skje raskt. Helst i går. Avdelingsleder Bøe var mannen hun måtte begynne med. Eller heller fortsette med. Hun hadde forsøkt før, men nå var situasjonen en annen. Hun gikk tilbake til kontoret. Det var ikke akkurat verdens mest spennende sak hun hadde fått i fanget. Det var rett og slett vanskelig å se hvorfor de hadde gått med på å åpne den igjen. Det var egentlig ingen sak i det hele tatt. Ingen mistenkelig forsvinning, og ikke noe mistenkelig dødsfall. Hun ristet på hodet. Riksadvokaten hadde involvert seg, var vel en venn av denne professorbroren, og da ble det sånn. Hun skulle uansett snu hver stein og jorda som lå under. Studere alt med lupe. Karianne skulle de finne ut hvor var blitt av, og hvis det var noe kriminelt her, skulle de ved Gud finne det også. Denne prøven skulle hun og Jens Mynt bare bestå.

Kapittel 3 2017 Karianne Holm var 45 år da hun forsvant. Hun skulle altså vært 60 nå. Med raske fingre bladde Jannicke videre i dokumentene. Avhøret av ektefellen, Jørgen, var det mest omfattende. Ellers hadde politiet i hovedsak nøyd seg med samtaler med foreldrene og broren. Karianne hadde kreft da hun forsvant, og ifølge ektemannen var hun dypt deprimert og hadde liten tro på fremtiden. Hun var sikker på at hun ikke ville bli frisk igjen. Gjentatte ganger hadde hun sagt at hun ikke orket mer, og at tanken på nye cellegiftkurer var uutholdelig. Han hadde vært veldig engstelig for henne. På egen hånd hadde han igangsatt søk både i området der de bodde, i Marka der hun pleide å gå på tur, i hyttene de eide og områdene rundt dem, og han hadde til og med fått politiets froskemenn til å søke i vann i nærheten av der hun pleide å gå på tur. Felles venner, familie, naboer og Kariannes venninner hadde stilt opp sammen med profesjonelle fra Røde Kors og andre som han hadde leid inn. Tilsynelatende hadde han gjort alt som var mulig for å forsøke å finne henne. Det ble ikke funnet noe brev fra henne, og det kom ingen krav om løsepenger. Siden de var svært velstående, kunne kidnapping vært en mulighet, men politiet fant ikke noe mistenkelig, så etter en helhetlig

vurdering konkluderte de ganske raskt med at det trolig dreide seg om et selvmord, og at hun ville bli funnet på en strand eller i skogen en eller annen gang. Slik var det som regel. Men liket av Karianne hadde aldri dukket opp. Det som var gjort i saken, lå i et internt notatsystem utenom det vanlige saksbehandlingssystemet. Jannicke hadde fått tilgang til det, og telefondata viste at Kariannes mobil ikke hadde vært i bruk etter at hun forsvant. Det hadde heller ikke vært noen bevegelser på kredittkortene eller bankkontiene. Lommeboken med alle kort ble funnet i håndvesken hennes. Det var ikke blitt innhentet bilder fra overvåkingskameraer, og nå var det selvsagt altfor sent. Hva med passet hennes? Det var ikke nevnt om det ble funnet, så Jannicke bladde frem og tilbake i dokumentene. Raskt rev hun av en ny post-it og skrev «PASS» med store bokstaver. Hun plasserte den gule lappen under den andre ytterst på pulten. I tillegg til at det ikke var foretatt formelle avhør i saken, var det heller ikke skjedd noen ransaking på bopelen. Politiet hadde nøyd seg med samtaler med nærmeste familie og avhør av ektemannen. Etter det hadde saken blitt liggende, uten at det var gjort flere forsøk på å finne Karianne. Hvorfor hadde ikke politiet gjort mer? Kunne det være at noen hadde ønsket at forsvinningen ikke skulle undersøkes nærmere? Ektemannen, for eksempel? Rike mennesker fikk det ofte som de ville uansett, selv om politiet syntes en sak var mistenkelig. Hun hatet tanken på at det kunne være sånn, men var ikke så naiv at hun trodde det var utenkelig. Først nå kjente hun hvor høy puls hun hadde. Blodet pumpet bak pannebeinet, og hun kunne føle hvert harde hjerteslag. Hun lukket øynene og pustet dypt. Det var viktig at hun ikke lot utålmodigheten løpe av med seg, slik at hun gjorde ting som kunne

ødelegge muligheten hun hadde fått. Utålmodigheten hennes var en styrke, den gjorde at hun fikk ting gjort, men den kunne også være en svakhet ved at ting gikk for fort. Hun holdt øynene lukket mens hun forsøkte å finne sinnsro. Etter en stund reiste hun seg opp. Hun gikk frem og tilbake mens hun kjente at skuldrene langsomt senket seg. Oslo politidistrikt kunne få opptil åtte hundre savnetsaker i året, og oppklaringsprosenten var på nesten hundre prosent på den tiden Karianne forsvant. Det ble opprettet en logg på alle som ble borte. Alle tiltak, alle telefoner og all sjekking ble lagt inn i notatsystemet, men etter en summarisk etterforskning hadde politiet altså kommet frem til at Karianne ikke forsvant som følge av en kriminell handling. Fordi nesten ingenting var gjort, var notatsystemet tilsvarende mangelfullt. «Unødvendig sløsing med altfor knappe ressurser» var den gamle visa etterforskerne sang når de ikke ønsket å prioritere en sak. Så ble det knapt foretatt avhør eller andre etterforskningsskritt. Det var faen så sløvt. På den annen side var det gjerne slik når det ikke var noe åsted, lik eller mistanke om noe kriminelt, at man støttet seg til familie og venner. Man satset på et tett samarbeid med de nærmeste og lot det være med det, men litt mer innsats kunne de virkelig ha spandert på en førtifem åring. Ingen av dem politiet hadde vært i kontakt med, hadde ifølge notatene hatt andre synspunkter på forsvinningen enn at Karianne hadde begått selvmord. Men det var i forrige runde. Ettersom det var Kariannes bror som i de senere år hadde politiet gang på gang bedt om å gjøre mer, måtte det finnes opplysninger som ikke var kommet med i notatet, eller noe han i ettertid var blitt gjort oppmerksom på. Han måtte selvsagt avhøres. Det viktigste nå, når saken ble gjen åpnet, var å merke seg alt som ikke var gjort. Det var mye, men ved å ta tak i det kunne de ha et håp om å finne noe annet enn kollegene hadde gjort i forrige runde. Hun ville sette i gang en omfattende

etterforskning. De måtte ta på seg andre briller og se på forsvinningen som et mulig drap. Hvem var det i så fall som kunne tenkes å ha drept en kreftsyk kvinne på førtifem år? Var det økonomiske motiver? Sjalusi? Alle visste at det skjedde heller sjelden at noen ble drept av en vilt fremmed. Utgangspunktet for taktisk etterforskning i saker med ukjent gjerningsmann og ingen vitner var derfor å kartlegge alle personer som sto offeret nær, og ofte med en særlig interesse for ektefellen, for som regel var han den skyldige. Var det ingen grunn til å mistenke ham, var det gjerne fjernere slektninger, kolleger og venner man konsentrerte seg om. I dette tilfellet pekte Kariannes ektemann seg ut. Noen elsker hadde hun vel knapt hatt i sin situasjon. Skjønt, det gjaldt å ikke være for rask. Merkeligere ting hadde skjedd før. Helt bakerst fant hun et notat der det kom frem at Kariannes mann, Jørgen, hadde dødd sju år tidligere. Det dreide seg om selvmord ved overdose. Jøss! Hun fikk kikke nærmere på det. Ny gul lapp. Hun satte den på raden under de andre. Dette betydde selvsagt at de ikke kunne avhøre mannen hennes, men måtte nøye seg med det som lå i mappen. Det var en skikkelig nedtur. Han ville ellers vært den første de snakket med. Hvis han hadde noe å gjøre med forsvinningen, ville det at han var død, komplisere etterforskningen betraktelig. Hun bannet. Politiets plikt når de ikke fant den savnede og det var grunn til å tro at hun var død, var å sørge for registrering i savnetregisteret hos Kripos. Rundt hundre og femtifem personer var oppført der akkurat nå. I noen tilfeller dukket det opp et lik, men det skjedde ikke så rent sjelden at personen var i live. Årsakene til forsvinningene fremgikk ikke av noe register, men det handlet ofte om et behov for å skjule seg for politiet eller en ektefelle, eller eventuelt en mulig økonomisk gevinst. De delte vanligvis savnede personer i fire hovedkategorier: ofre for en kriminell hendelse, suicidale personer, ulykkesofre og folk

som bare valgte å forsvinne. De måtte derfor først finne ut om Karianne tilhørte kategorien suicidale personer. Det var grunn til å håpe at det fantes noen der ute som hadde ett eller flere tips å komme med. En eller annen kunne ha sett eller opplevd noe som vedkommende fortsatt bar på, eller kanskje ikke hadde forstått viktigheten av, selv om det hadde vært en etterlysning i media. Den hadde ikke ledet til noe, og saken var heller aldri etterforsket som en kriminell handling. Dreide det seg i det hele tatt om en kriminell handling? – Vi trenger flere folk, Jannicke, ellers kan vi glemme dette, nærmest ropte Jens så snart han hadde sett på saksdokumentene. Hun trakk pusten og slapp den sakte ut igjen. – Jeg er sørgelig klar over det, og tro ikke at jeg ikke har forsøkt, men jeg prøver igjen og starter med vår kjære sjef Bøe. Vi må få hjelp, ellers blir det bare tull. Jeg skal klare å overbevise ham om at vi får bruke en rettstekniker jeg vet om, og en gammel økokrimetterforsker. I denne saken, i hvert fall. Jeg har snakket med dem, og de er klare. Økonomisk kompetanse kan være nyttig når den forsvunne tilhørte en familie med stor formue. Jannicke ble stående utenfor døren og tenke gjennom hva hun skulle si for å få Bøe til å endre oppfatning. Hun kikket ut av vinduet før hun banket på døren. Brummingen inne fra tolket hun som «kom inn». Noen sekunder ble hun stående på dørstokken mens hun knuget papiret hun hadde i hånden, mellom fingrene. Hun angret allerede, men nå hadde hun ikke noe valg. Hun svelget og tok sats. Avdelingsleder Bøe lyttet tålmodig til hun hadde sagt nøyaktig fem setninger. Han kikket lenge på henne, før han ristet oppgitt på hodet. – Ikke kom trekkende med Arlington igjen. Vær så snill, Jannicke. Så har du snakket med de folkene du vil ha, og de har sagt ja, men det er ikke sånn det fungerer, vet du.

– Joda, hvis du sier ja, så. De folkene gjør akkurat som de vil. Det vet du også. De har ingen sjef og ingen konkrete arbeidsoppgaver. De finner på hva de vil gjøre, og dette er samfunnsnyttig. God utnyttelse av ressurser. La oss prøve denne gangen i det minste, nesten ba hun. Ansiktet hennes lyste av iver. – Ok. Så gjør det, da, men da får både Eva Lerke og Per Sture selv sørge for klareringen og ta ansvar for at det er ok å jobbe for oss. Hun trodde nesten ikke at hun hørte riktig. – Jippi, hvisket hun og danset med små trinn nedover korridoren tilbake til Jens.

Kapittel 4 Oktober 2002 Hun satt i mørket og ventet på ham. Det regnet fortsatt, og grenene på trærne utenfor slo mot ruten når vinden grep tak i dem. De burde kuttes, tenkte hun, behagelig sløvet av valiumpillene hun hadde et lager av, men ikke hadde brukt før nå. Det kunne ikke stemme det den fyren ringte og fortalte. Om det var sånn at Jørgen hadde hatt et eventyr, ville han aldri gå fra henne. De fikk snakke ut om dette. Forsøke å forstå hverandre. De hadde hatt sine problemer, og hun hadde hatt et sidesprang selv. Det var hun sikker på at han ikke visste. Ikke at hun var stolt av det, det hadde skjedd på en sydentur med venninner etter et fuktig nattklubbesøk. Det var bare den ene gangen. Helt vanvittig, egentlig, men hun ville aldri hatt et forhold som kunne sette ekteskapet deres i fare. Et alvorlig, langvarig forhold. Det var de to. Uansett. Jørgen kunne ikke klare seg uten henne. Det var hun som regisserte livet deres. Det visste han vel. Og en annen ting som var sikkert, var at hun ikke kunne få tilværelsen snudd opp ned nå, i den tilstanden hun var i. En bil knaste i grusen på parkeringsplassen utenfor. Det smalt i en bildør. Karianne pustet dypt inn og ut igjen. – Hei, er det noen hjemme! ropte han.

Han var glad i stemmen. Slik man gjerne er når man kommer rett fra en hyrdestund med elskerinnen, tenkte hun. – Ja, svarte hun og skuttet seg. – Litt av et vær, du. I Bergen skinte solen, men jøss som det trekker her inne. Står kjøkkenvinduet åpent? Han kom inn i stuen der hun satt. Det mørke, krøllete håret var perfekt klippet, og han luktet nydusjet med en touch av Gucci- colognen hun ga ham til fødselsdagen. Dressen satt som støpt på den høye, slanke kroppen. Skjorten hans var åpen i halsen, og han tok seg i det hele tatt veldig godt ut. Hun rev av seg parykken og kastet den mot ham. – Hei, hva skjer? Hva driver du med? Hvorfor er det så mørkt her? Han tente flere lamper. – Er du dårlig? spurte han. – Vil du ha et glass vin? Hun svarte ikke først. Bare løftet hodet og satte øynene i ham. Hun gruet seg til å spørre og var livredd for hva han ville svare. – Kjenner du en som heter Madeleine Østberg? spurte hun omsider. Han ventet litt for lenge med å svare. – Hvorfor spør du? Hun hørte på stemmen at han var usikker og forsøkte å vinne tid. – Fortell meg heller om du kjenner henne og i tilfelle i hvilken forbindelse. – Gjetteleker har jeg vokst fra. Hva er det du vil si? – Mannen hennes ringte til meg i dag. Igjen ble han stille. Kjevene var så hardt spent at hun kunne skimte musklene gjennom huden. – Jeg regner med at du har noe å fortelle meg. Stemmen var fast og rolig på tross av uroen som jaget gjennom henne. Hun løftet hodet og så rett på ham.

– Herregud, ikke bli hysterisk. Jeg hadde ikke tenkt at du skulle få vite det på denne måten, men ja … Han pustet dypt, tok sats. – Karianne, jeg vil skilles. Det kom uventet, og hun måtte svelge før hun kunne svare. – Jeg er ikke hysterisk. Ikke det minste. Hun svelget igjen. – For er det en ting vi ikke skal, så er det å skilles. Har du hatt et sidesprang, så er ikke det veldig ærefullt, men det får vi snakke om hvordan vi skal håndtere videre og … Han ristet på hodet. – Beklager, men dette går ikke, Karianne! Stemmen hans var høy og sterk nå. – Dette har jeg vurdert grundig. Vi to har ikke hatt det for morsomt de siste årene, det antar jeg du er enig i? – Nei, jeg har kreft i underlivet, så spesielt morsomt har det ikke vært. Lite tutti frutti, kan du si, med hele underlivet fjernet, og jeg selv proppet full av cellegift og strålet hele det siste året. Hun kjente hvordan urettferdigheten og urimeligheten langsomt ble omdannet til et glødende raseri. – Vær så snill, ikke dra kreftkortet! Du har ingen spredning, så vidt du vet i hvert fall, og har klart behandlingen helt fint. Dessuten har ikke forholdet vårt noe med sykdommen å gjøre. Det var blitt trist og kjedelig lenge før du ble syk. Jeg vil kjenne glede, ha det moro, føle at jeg lever. Vi har glidd fra hverandre, og jeg vil skilles. Jeg har tenkt på det lenge, og nei, det har ikke noe med Madeleine å gjøre. Hun betyr ikke noe. Det blir aldri oss, bare så du vet det. Stemmen var trassig og ansiktet hardt. – Synes du ikke du burde sagt fra hvis du var så misfornøyd? Stemmen brast nå, men hun fortsatte. – Det er vanlig at man tar opp vanskeligheter og ser om man kan gjøre noe med situasjonen før man gønner på med skilsmisse. Man

pleier å gi den andre sjansen til å endre seg, hvis det er der problemet ligger. Man prøver gjerne å reparere. Jeg har ingen barn etter mer enn tjue år med deg, og det skyldes ikke meg, som du vet. Og nå kan jeg ikke få noen. Hun bet seg hardt i underleppen for å klare å holde tårene borte. Han trakk på skuldrene. – Hvis det var så viktig, kunne du gjort noe med det. Du har hele tiden sagt at det ikke spilte noen rolle for deg at vi ikke fikk barn. – Kan jeg ha sagt det for å være snill og grei, tror du? Fordi adopsjon var utenkelig for deg? – Denne diskusjonen gidder jeg ikke ta, og uansett får du ta konsekvensene av dine egne valg. Sånn er livet. Det gjelder alle. Vi er summen av våre valg. Tilværelsen er blitt så jævlig grå og trist, og mitt valg er å gjøre noe med det. Bare tanken på å fortsette den nitriste ørkenvandringen ekteskapet vårt er blitt, gjør meg dårlig. Jeg nekter å ha det sånn resten av livet hvis jeg kan gjøre noe med det. Du kommer til å bli glad for å få en ny sjanse, du også, når du får tenkt deg om. Gi det litt tid, så skal du se. – Har du tenkt på at jeg fortsatt går i behandling, har en kropp som er helt kjørt etter cellegiftkurer og stråling? Spiller det ingen rolle, synes du? At jeg ikke har en jobb og ikke får lov til å begynne å jobbe på minst et år, hva med det? Hvor skal jeg bo? Skal jeg på boligjakt? Nå? Han reiste seg opp og gikk bort og klappet henne på skulderen. – Ikke rør meg, hveste hun og vek unna. – Herregud. Slapp av. Dette løser seg. Det er ikke bra for deg heller å bo sammen med en mann som er ferdig med forholdet og med deg. – Hva sa du? – Følelsene mine for deg er borte. Du kommer til å treffe en ny fyr. Dette er no big deal. Folk skiller seg rundt oss på alle kanter.

– De har sjelden kreft når det skjer, alle de andre som skiller seg. Eller kjenner du noen, kanskje? Jeg vet du synes det er utidig at jeg nevner det, men det er altså et faktum. Var det ikke annet enn snakk det med at vi var så sikre på hverandre? At det alltid ville være oss? At det ikke gjorde noe at vi ikke fikk barn så lenge vi hadde hverandre? Jeg har faktisk trodd på det, jeg, skjønner du, og ment at vi kan løse problemene som kommer vår vei. Alt har selvsagt ikke vært like morsomt, og vi har slitt innimellom som alle andre. Det er også klart at sykdommen ikke nettopp har fungert som noe afrodisiakum. Verst har det vel vært for meg, vil jeg tro? – Det er jeg ikke sikker på. Det er en stor belastning å være nærstående til en kreftrammet. – Og hvor har du lest deg til det, mon tro? Du har overhodet ikke tatt del i sykdomsforløpet, og jeg har stablet meg på bena uten å klage, selv om jeg har følt meg dausjuk, fordi jeg vet at du hater sykdom og på ingen måte har gått på kurs hos Florence Nightingale. Alle forhold har sine kriser, Jørgen. Det er kjedelig, men sant. – Jeg har bestemt meg, Karianne. Det er ikke noe å diskutere. Jeg gidder faktisk ikke snakke mer om det. Jeg vil ha tilbake friheten. Jeg skal sørge for deg. Du kommer ikke til å lide noen nød. Det blir noen millioner til ny leilighet. Så kjøper jeg en bil til deg, og du får et cashbidrag det første året. Så får du begynne å jobbe. Det kommer du til å ha godt av. Hun reiste seg og styrtet ut av stuen. Døren smalt igjen etter henne med et brak. Trappen tok hun i to trinn ad gangen mens tårene rant, og hun holdt hånden hardt foran munnen for ikke å hikste høyt. Hun slengte seg ned på sengen og ble liggende i fosterstilling. Hun kjente at hun frøs, selv om det ikke var kaldt. Hva hadde hun forventet? At han skulle falle til fote? Ombestemme seg? At han skulle si: «Det jeg har gjort, er forferdelig, og jeg angrer»? Hun visste jo bedre. Raseriet

brant som en sulten ild. Samtidig var hun redd. Livredd. Hvordan skulle hun klare seg? Jørgen hadde styrt alt som hadde med økonomi å gjøre. Hvordan kunne hun være så jævlig dum å stole på ham, på at ekteskapet ville vare til døden skilte dem ad? Men det hadde hun gjort, selv om hun hadde fått nok av advarsler. Mange hadde sagt at hun burde jobbe fulltid, bygge opp kompetanse og sørge for at hun kunne klare seg selv om det skulle bli nødvendig. Hun visste at det ville vært fornuftig, men det hadde ikke vært så enkelt. Jørgen var ikke en moderne mann som tok sin del av ansvaret hjemme. Han var heller ikke lett å snakke til. Dessuten ville han ha fleksibilitet, selskapelighet og representasjon, stort hus og landsteder etter hvert som han tjente penger. Han ville reise når det passet ham, og da skulle hun være med. For Jørgen skulle alt gå på skinner. Hverken motbakker eller klisterføre var akseptabelt for ham. Det gjaldt alt i livet. Henne, familien, venner og jobben. Han kuttet ut folk hvis de opponerte. Og han hadde hukommelse som en elefant. Han ville straffet henne hvis hun hadde kjempet imot, som han ville straffe henne nå som han var lei av henne. Frykten kom krypende. Tankene snurret raskt rundt i hodet hennes. Så skjønte hun det. Hun reiste seg opp og løp ned trappene igjen. Han satt i stuen og fiklet med mobilen. – Og du har vært hos advokat, skjønner jeg! ropte hun. Han vred litt på seg. – Det var greit å få vite hva jeg skylder deg. Jeg sper som sagt i tillegg på med bil og en del cash, ettersom du ikke kan jobbe på en stund. – Så du fortalte advokaten at du ville skilles før du fortalte det til meg? Det er rørende. Og huset, hjemmet mitt? Hyttene på Kvitfjell og i Kragerø. Huset i Valbonne. Det er jo jeg som har innredet og skapt alle disse stedene. For oss. Og hva med aksjene og bankkontiene?

– Ikke vær så jævla dum. Du vet at alt dette er mitt. Jeg har kjøpt og betalt alt for penger jeg har tjent. Du har levd godt på alt dette i over tjue år. Det bør holde. Det er ikke min skyld at du valgte å bli sykepleier med den lønnen det innebærer, og dertil bare jobbe deltid. Du får starte en mer lukrativ karriere nå. Du sier jo selv at du er så jævla flink. Nå får du anledning til å vise det, ikke sant? Hun svarte ikke først. Sto bare og stirret på ham. – Si meg en ting, denne advokaten din, har hun hørt om felleseie? Han kikket fort opp. – Jeg har en bror som er jurist, vet du, fortsatte hun. – Helt bortreist er jeg ikke. Alt du hevder at du eier, er skaffet mens vi har vært gift. Du eide ikke nåla i veggen da vi giftet oss. Mens du har jobbet, har jeg de siste årene tatt meg av alt hjemme, administrert eiendommene våre og vært din lille vertinne for alle gjester, enten det nå har vært forretningsforbindelser, familie eller venner. Det du eier, kjære Jørgen, det må du dele med meg hvis du vil skilles. – Nå blir du nok skuffet. Alt er belånt til pipa. Husker du ikke hva du har skrevet under på? Gjelden skal trekkes fra aktiva. Det er nettoen som skal deles, skjønner du. – Vær så snill. Jeg vet at pengene har strømmet inn, men at du har ønsket å redusere balansen med lån av skattemessige grunner. – Det har jeg sagt til deg, ja, men faktum er at jeg er et gigantisk nullspill. Jeg tjener masse penger, men vi har elsket å leve et luksusliv. Det koster, og du har vært med på ferden, min kjære. Vi får en advokat til å sette opp en avtale, og så er vi ferdige med dette. – Pengene har du saltet ned, og jeg skal finne dem. Vær du trygg. – Ro deg ned. Du er helt på jordet, men du kan bo her til du finner en leilighet. Vi kan bo her sammen en stund. Det er greit for meg. – Er du fullstendig idiot? Eller tror du jeg er det, eller en jævla nikkedukke som du kan by hva som helst?

Hun var blitt rød i ansiktet, og øynene gnistret. – Hører du ikke hva du selv sier? fortsatte hun. – Er det dette du synes er en grei tilværelse for meg etter et liv sammen med deg? Du kan dra til helvete og bli der! Jeg hater deg, og det skal du nok få merke. Hun tok en liten pause. – Gjør du dette mot meg, Jørgen, skal du få angre. Det kan du være sikker på. Hun løp opp trappene igjen og inn på badet. Fortsatt frøs hun. Hun satte på badevannet og lot glovarmt vann renne til badekaret var nesten fullt. Det brant over anklene og oppover leggene da hun satte bena nedi, så hun ventet litt og lot bena venne seg til varmen. Deretter senket hun kroppen forsiktig ned i det varme vannet. Musklene slappet av, og frosten ga seg så smått, men uroen raste fortsatt i hodet. Hun var kvalm og kom på at hun ikke hadde spist siden frokost. Hun følte at hun nærmet seg en avgrunn. Hun lukket øynene og forsøkte å falle til ro. Tenke ut alternativer. Her kunne hun ikke være. Hun måtte bort. Bort fra alt og alle. Allerede i kveld. I hvert fall for en tid. Kanskje for alltid. Hjertet banket fortere og fortere etter hvert som situasjonen virkelig gikk opp for henne. Hun skalv ukontrollert og hev etter pusten. Jørgen skjønte ikke hvor nedslitt hun var. Eller kanskje var det akkurat det han gjorde. Utnyttet situasjonen når hun var for svak til å ta igjen. Hun fylte på mer varmt vann og sank lenger ned i badekaret, til bare hodet var over vannet. Tanken på å flytte ut av hjemmet for å lete etter noe nytt fikk kvalmen til å vende tilbake med fornyet styrke. Hun var i ferd med å miste hyttene også. Ja, faktisk hele livet sitt. Dimensjonen i omstillingen hun skulle gjennom, begynte å gå opp for henne. Han hadde tenkt å lure henne når det gjaldt skiftet. Såpass skjønte hun. Han hadde hatt noen økonomiske problemer for et par år siden,

men dem kom han seg gjennom, og de siste årene hadde han tjent enormt. Han var en kald faen mot dem som ikke lenger var på hans lag, men hun var ikke den idioten han tok henne for. Men det ville bli en kamp hun ikke klarte akkurat nå, og kjente hun ham rett, ville den vare i årevis. Samtidig kom hun aldri til å gi seg. Aldri om hun ville la ham slippe så lett! Hun måtte finne på noe. Noe han ikke hadde tenkt på. Noe som ville ramme ham skikkelig.

Vil du lese resten? «Savnet» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Dette er den femte boken i VeraCappelen- serien.

Singapore Sling Dette er en mangefasettert kriminalroman som rommer en fascinerende spenningsprofil. Til tross for over 500 sider, her er intet virkelig dødpunkt. Jon Terje Grønli, Gjengangeren.

Bøkene er frittstående og kan leses hver for seg.

«Drivende god, fengslende plott og nervepirrende skildringer.»

Vibecke Groths bøker er lange. Allikevel finner jeg ikke en eneste setning overflødig. Hun besitter et brilliant språkbruk, og er en glimrende historieforteller. Litteraturanmelder Beate Ellingsen

VIBECKE GROTH

SAVNET

SAVNET er en thriller som holder deg i spenning fra første til siste side, men det er også en fortelling om svik, hevn og vanskelige valg.

Simen Ingemundsen, Randaberg24

80 mm.

VIBECKE GROTH (1947) er bosatt i Oslo. Hun har tidligere vært dommer i Borgarting lagmannsrett og partner i et av Oslos større advokatfirmaer.

Bibliografi: En fredsmeglers død – kriminalroman (2002) Advokatene – kriminalroman (2006) Arvesynden – kriminalroman (2009) Singapore Sling – kriminalroman (2015)

KRIM -----

-----

SAVNET.indd 1

17/09/2020 20.37

211 mm.

Anbefales for alle som elsker god krim. Kjersti Torbjørnsen, Solabladet.

-----

Advokatene Troverdig og aktuell. Underholdende, lærerik og godt skrevet. Vilde Lockert, Kulturspeilet.

133 mm.

-----

Et hederlig og bunnsolid debutarbeid. Yngvar Ustvedt, VG

36 mm.

VIBECKE GROTH

En fredmeglers død Solid og troverdig krim fra advokatmiljø i Oslo. Adresseavisen.

133 mm.

-----

90 mm.