Siste time – Krimdebutant!

virvles det opp sterke beretninger fra 16-åringens korte liv. Marion var en ledertype, men også en urokråke. Hun kom lett i konflikt med både elever og lærere og gikk ikke av veien for å ty til drastiske virkemidler for å få det som hun ville.

Etterforsker ved Drammen politikammer, Ingvald Dagsland, i tett samarbeid med rektor Håkon Hansen, får en rekke kompliserte og til dels urovekkende brikker å jobbe med i jakten på Marions drapsmann.

STEIN WINTHER

Når ungdomsskoleeleven Marion blir funnet drept på selveste 17. mai,

Parallelt med Marions til tider skruppelløse atferd får vi et innblikk i en sårbar ungjente som savner sin jamaicanske far intenst. Når etterforskningen etter hvert ledes mot uventet hold, faller brikkene på plass.

Livsbane: Cand. polit., ungdomsskolelærer, mattebokforfatter, forlagsmann, pensjonist og nå … krimforfatter!

9

788293

349631

SISTE TIME

STEIN WINTHER (f. 1943): Oppvokst i Svelvik, bosatt med kone og hund vekselvis i Drammen og på Costa del Sol.

STEIN WINTHER

Siste time

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 4

28.02.2020 18.05

Stein Winther

SISTE TIME

2020

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 3

28.02.2020 18.05

© Forlagshuset i Vestfold as / LYST Forlag 2020 ISBN: 978 82 93349 63 1 Trykk: LivoniaPrint, Latvia Papir: 80 gr Holmen Book Cream 1.6 Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Fotogrunnlag omslag: © Shutterstock.com Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 2

28.02.2020 18.05

Til Beate

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 5

28.02.2020 18.05

6

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 6

28.02.2020 18.05

Han lukket hendene om halsen hennes. Tomlene klemte hardt til på begge sider av strupehodet. Hun hveste og prøvde å vri seg vekk. Panikken hadde tatt henne, han kunne se det i øynene hennes, høre det på de hikstende forsøkene på å trekke pusten. Kroppen kastet på seg, vred på seg, ville vekk. Til ingen nytte. Endelig hadde han overtaket.

Så ble hun roligere. Han løsnet taket rundt halsen, ikke mye, men nok til at øynene hennes fikk litt liv igjen. Hadde hun forstått noe av det han nettopp hadde sagt?

«Slipp meg, din jævla horefaen!» stønnet hun fram.

Den fordømte kjeften hennes! Han boret tommelfingrene hardt inn i halsen igjen. Snart lå hun helt stille.

Blodtåka la seg. Hun var død. Han så seg rundt. Ingen å se.

En skrekktanke fylte hodet hans: Stikk! Stikk!

Han tok seg kraftig sammen og fikk kontroll over panikken før han slepte henne i skjul av noen busker like ved. Han plukket med seg mobilen som lå på bakken ved siden av henne.

Så stakk han.

7

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 7

28.02.2020 18.05

8

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 8

28.02.2020 18.05

Kapittel 1 Søndag 17. mai «Håkon! Du som er så høy, ser du noe til fanebærerne?»

Rektor Håkon Hansen hadde stått i egne tanker og betraktet folkelivet som utspilte seg på alle kanter. Nå kvapp han til og fikk øyekontakt med kollegaen som hadde ansvaret for organiseringen av skolens 17. mai-tog.

«Verken Marion eller Serafina har kommet, og det er de som skal bære fanen!» fortsatte han og viftet demonstrativt med to fanebandolærer. Sammen med Sundland ungdomsskoles ansatte og elever befant de seg på Marienlyst, oppmarsjområdet for 17. mai-toget i Drammen. Et tynt skylag og et svakt, iskaldt nordadrag prøvde forgjeves å legge en demper på stemningen. De elevene som hadde kledd seg etter kalenderen, ikke etter været, hoppet og danset for å holde seg varme. De som var varmt nok kledd, hoppet og danset fordi de var oppspilte og gledet seg til det som skulle skje. Fra alle kanter lød prøvende toner fra nervøse og forventningsfulle korpsmusikanter.

Håkon, som raget et hode over de fleste, lot øynene sveipe rundt uten å se noe til de to tiendeklassingene som skulle bære skolefanen.

Han skulle til å si ifra om det da han fikk øye på den ene, Serafina, som kom mot dem i full fart sammen med Henrik, en annen av tiendeklassingene.

9

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 9

28.02.2020 18.05

«Marion er forsvunnet», sa Henrik opphisset mens den bunadskledde Serafina strevde med å få igjen pusten.

«Vi har nettopp snakka med mora hennes», fikk hun omsider sagt. «Marion har ikke vært hjemme i natt, og bunaden hennes ligger fremdeles på senga.»

Marion igjen! Håkon så på klokka og ristet irritert på hodet.

Han var en høy og tynn, litt ulenkelig mann i begynnelsen av 60-årene. Han hadde alltid slitt med å koordinere den store kroppen med de lange lemmene. I oppveksten dro han ofte med seg bøker, pennaler eller andre saker fra pultene til klassekameratene, noe som skaffet han det treffsikre tilnavnet «Lealausen».

Dagen hadde begynt bra, og han hadde vært grepet av den samme høytidsstemningen som han pleide. Atmosfæren, forventningene, flagg, farger, lyder – for han representerte dette noe viktig i læreryrket. Noe som handlet om å føre de unge inn i framtida, inn i samfunnsfellesskapet, om å få dem til å bli «gagns mennesker», som det var snakk om den gangen han gikk på lærerskolen.

Irritasjonen gled over i uro. Det hadde vært et problematisk skoleår, og Marion hadde ofte vært i begivenhetens sentrum. Hva var det hun hadde rotet seg borti nå?

«Henrik, du bærer fanen i stedet for Marion», sa han. I det samme smalt salutten fra Strømsåsen, signalet for at barnetoget i Drammen skulle sette seg i bevegelse. * En times tid seinere løste toget seg opp, og sola som brøt igjennom det tynne skylaget, gjorde det litt varmere. Håkon gikk bort til Henrik og Serafina, som akkurat hadde levert fra seg fane og bandolærer.

«Vet dere noe om hvorfor Marion ikke har dukket opp?»

«Har ikke peiling», sa Serafina. «Jeg var sammen med henne 10

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 10

28.02.2020 18.05

i går ettermiddag, vi var på tivoli i sentrum og hadde det dritkult.

Men så fikk hun en melding og forsvant.»

Håkon strøk seg over det tynne håret. «Forsvant? Vet du hvem hun fikk meldingen fra, og hvor hun skulle?»

«Aner ikke», sa Serafina. «Hun var veldig hemmelighetsfull. Vi skulle møtes på torget i åttetida, og da skulle hun komme med en overraskelse, det var alt hun ville si. Men hun kom aldri dit, og jeg fikk ikke svar når jeg ringte eller sendte meldinger heller.»

«Du ser så tankefull ut, Henrik», sa Håkon «Noe du vil si?»

«Jeg håper ikke Pål – eksen hennes altså – har funnet på noe faenskap», sa han nølende.

«Hva skulle det i så fall være?» spurte Håkon.

«Jeg veit ikke. Veit bare at han er megasjalu, og at Marion slo opp med han for noen dager siden. Og så veit jeg at han er en skikkelig drittsekk. Det har jeg sagt til henne også, men hun har vært så sta som bare hun kan være.»

Serafina nikket. «Ja, han er dritsjalu. Det var derfor Marion slo opp med han», supplerte hun.

Håkon kikket ettertenksomt på Henrik. Han var liten av vekst, kvikk og livlig og flink i de fleste fagene. Og så var han en kløpper med alt som hadde tastatur og skjerm. «Jeg visste ikke at du kjenner Marion så godt, Henrik», sa han. «Jeg har aldri forstått at dere har så god kontakt når jeg har sett dere på skolen.»

«Marion og Henrik er som bror og søster», forklarte Serafina uten at Håkon ble noe klokere av det.

«Vi hadde akkurat begynt på barneskolen da fedrene våre forsvant», forklarte Henrik. «Faren til Marion er fra Jamaica og dro dit da faren hans døde, og så blei han der og kom aldri tilbake.

Marion savnet han veldig. Og faren min fant seg ei dame på Vestlandet og forsvant uten å forklare noe som helst. Marion og jeg snakka mye sammen den gangen, og har fortsatt med det siden.»

Henrik skvatt til da en kinaputt smalt like ved siden av han. «Faen 11

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 11

28.02.2020 18.05

og! Jævla drittunger!» ropte han.

«Men nå har du ikke peiling på hvor Marion kan være?» spurte Håkon da han fikk samlet seg etter smellet.

«Nei. Det likner ikke Marion å forsvinne av seg sjøl på denne måten. Hun pleier alltid å holde kontakten og si ifra hvis hun skal noe spesielt. Et eller annet har skjedd, jeg skjønner bare ikke hva.»

«Ikke jeg heller», sa Serafina. «Forresten ringte moren til Marion meg i femtida i natt og spurte om jeg visste hvor hun var. Men det gjorde jeg jo ikke. Tror hun ringte politiet etterpå. Hun sa i hvert fall at hun skulle gjøre det.»

Håkon kjente at uroen økte. Men hans oppgave for dagen var over, det var tid for å gjøre som alle andre – gå hver til sitt. Grublende styrte han de lange beina sine hjemover. Det var ikke så langt å gå, og så fikk han tid til å tenke. * Vel hjemme fant han kona ute på terrassen der hun hadde gjort klart et hyggelig sildebord med mørkt rugbrød, øl og akevitt. Hege var fra Bornholm og hadde tatt denne menyen med seg inn i ekteskapet. Ungene hadde ikke vært noe særlig begeistret for silda, og slett ikke for at hun insisterte på å servere den på 17. mai, så i noen år hadde menyen vært mer barnevennlig. Men etter at barn og barnebarn hadde flyttet til en annen kant av landet, hadde Håkon og Hege tatt opp igjen tradisjonen og hygget seg med den.

Håkon hadde opprinnelig tenkt å studere realfag og begynte å studere matematikk og kjemi på universitetet. Men en dag mens han sto fortapt i universitetsbokhandelen og lette etter en pensumbok i organisk kjemi, fikk han hjelp av en av de ansatte, en «sød, dansk pige» som het Hege. De ble fort et par, og dermed skiftet livet retning. Det ble barn og giftemål. Håkon avblåste planene om en langvarig akademisk utdannelse og begynte på lærerskolen i stedet.

12

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 12

28.02.2020 18.05

Den var treårig den gangen og den korteste veien han kunne ta til en yrkesutdanning.

Det valget hadde han aldri angret på. Han hadde trivdes med lærerutdanningen og de erfaringene han gjorde når de hadde praksis på ulike skoler. Tanken på å kunne bety en forskjell for et ungt menneske, tiltrakk han. Det viste seg også at han hadde lett for å få kontakt med elevene, ikke minst dem som ikke passet helt inn i systemet.

Vanligvis kom han hjem i løftet stemning fra høytidelige skolearrangementer. Han var overbevist om at feiring og høytid var like viktig som hverdag og hardt arbeid. Men i dag var noe annerledes, det vanlige gode 17. mai-humøret var borte.

«Er det noe galt?» spurte Hege da de hadde satt seg.

Håkon fortalte om Marion som ikke hadde møtt opp, og det lille han ellers visste. Mens han snakket, kjente han at han ble mer og mer urolig. «Jeg ringer moren til Marion og hører om det er noe nytt», sa han og fant fram mobilen. Det rakk knapt å ringe før det svarte i den andre enden.

«Det er Gry.» «Hei, det er Håkon Hansen. Jeg bare lurte på om du har hørt fra Marion.» «Å. Er det deg?» sa hun, tydelig skuffet. «Jeg håpet det var Marion eller fra politiet, og at de hadde funnet henne.»

«Du har meldt Marion savnet, skjønner jeg. Og ikke hørt noe?»

«Nei. Jeg har ringt og spurt. To ganger. Det var helt jævlig å snakke med dem. Ikke visste de noe, og han jeg prata med siste gangen var så hyggelig og profesjonelt trøstende at jeg blei helt kvalm. Han mente det ikke var så uvanlig at jenter i den alderen kunne være borte hele natta. Og i de aller fleste tilfellene dukket de opp litt utpå neste dag. Men han kjenner jo ikke Marion!» sa hun. «Marion ville aldri ha blitt borte på en sånn måte uten å si ifra. Og så skulle hun jo være fanebærer i dag. Det har hun prata 13

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 13

28.02.2020 18.05

om i ukesvis og gleda seg til.»

«Jeg snakket med Serafina og Henrik etter toget», sa Håkon.

«De visste heller ikke noe. Jeg skjønner godt at du er engstelig.

Håper virkelig at hun kommer til rette ganske snart.»

Han la på etter at moren hadde lovet å ringe med en gang Marion dukket opp.

Helt siden han var ung, hadde Håkon opplevd at intuisjoner som han hadde, ofte stemte. Nå hadde han fått følelsen av at det ikke var noe godt i vente. Han klødde seg på kinnet mens han registrerte at Hege så spørrende på han. «Det virker som det kan ha skjedd noe med Marion», sa han langsomt. «Håper bare det ikke er noe alvorlig. Hun har jo dessverre en del uvenner.» * På en benk ved Drammenselva satt to av livets glade gutter med hver sin Aass. Langhelgen hadde startet på torsdag med Kristi himmelfartsdag. Som vanlig hadde det vært fullt kjør. Nå var det 17. mai og en søndag ettermiddag som var i ferd med å gå mot kveld. Bjerkene sto grønne og fine, og elva blinket vennlig i kveldssola. Det var på tide å roe seg ned.

Den ene av dem reiste seg, strakte på kroppen og kikket seg rundt etter et sted der han kunne besørge sitt påtrengende ærend.

Han la merke til at porten inn til den gamle, fornemme Gulskogen herregård var åpen.

«Nå skal jeg gå inn og pisse med dem fine», erklærte han og satte kursen mot et overgrodd villnis av rododendronbusker som sikkert hadde vært aldeles praktfulle den gangen de var velstelte.

Han slengte fra seg sneipen og gikk inn mellom et par av buskene mens han fomlet med glidelåsen i buksesmekken. Omsider fikk han den opp og fant det han skulle innenfor trusa. Så løftet han hodet for å se seg rundt mens han kvittet seg med det brukte ølet.

14

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 14

28.02.2020 18.05

«Faen i hælvete! Her ligger’e faen døtte meg ei jente. Jeg trur jaggu meg hu er dau!»

Kompisen kjappet seg inn til den andre og glodde dit han pekte. «Dæven! Hva faen gjør vi nå?» sa han forvirret. Kameraten tenkte seg om et øyeblikk. «Vi er nødt til å ringe pol’ti», svarte han, stakk hånda i baklomma etter mobilen og tastet 112. * Da operasjonslederen på nødmeldingssentralen i Drammen mottok varselet, startet han umiddelbart den rutinemessige prosedyren. Flere politibiler ble sendt til åstedet for å sikre det så raskt som mulig og bringe varslerne inn til avhør. Deretter ringte han vakthavende krimtekniker og ga henne beskjed om å dra til åstedet.

«Du får starte de tekniske undersøkelsene, Merete», sa operasjonslederen. «Jeg skal be om assistanse fra utrykningsgruppa til Kripos. Du kan regne med hjelp derfra ganske snart.»

Merete stoppet rett utenfor sperringene som betjentene fra den første patruljebilen på åstedet hadde satt opp. I det samme kom to politimenn gående mot henne i følge med et par litt rufsete fyrer. Hun antok at det var dem som hadde meldt fra om funnet.

Merete sukket og steg motvillig ut av bilen. Telefonen fra operasjonslederen hadde kommet midt i 17. mai-middagen, og selv om hun hadde vakt, var det likevel kjedelig å måtte forlate familien på en sånn dag.

«Hei», sa hun og gikk kollegaene i møte.

«Hei! Bra du er på plass. Jenta ligger rett der borte», sa den ene og pekte mot et sted ikke så langt innenfor porten. «Tragisk sak», sa han og ristet på hodet. «Håper dere finner ut av det.» Han ga henne et klapp på skulderen før han og kollegaen gikk videre med vitnene.

«Takk», sa hun, nærmest til seg selv, og løftet hånda til en hilsen 15

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 15

28.02.2020 18.05

idet de satte seg inn i politibilen. De to mennene skulle avhøres på stasjonen, mens hennes jobb var å skaffe beviser fra åstedet, finne de tause vitnene.

Merete trakk på seg den hvite beskyttelsesdrakten og gikk noen skritt innenfor hageporten for å se seg nærmere omkring. Den delen av hagen der hun befant seg, var temmelig ustelt og overgrodd av rododendronbusker, som allerede i full blomst. En halvt gjengrodd sti gikk fra porten og inn i hagen med kurs for den store, gule herregården lenger borte. Åstedet som betjenten hadde pekt ut, lå like innenfor porten og til venstre.

Dette var som regel den verste fasen, syntes Merete. Det første møtet med ugjerningen der den fremsto i all sin gru. Men det var også her drivkraften lå. Motivasjonen for å granske åstedet bit for bit etter noe som gjerningsmannen hadde etterlatt seg, eller feil som kunne avsløre vedkommende.

Hun gikk i den retningen som betjenten hadde pekt ut. Snart så hun den tilkalte legen som holdt på med undersøkelsene sine, en middelaldrende mann med glattbarbert hode. Hun kjente han fra tidligere saker og visste at han var dyktig. Han reiste seg langsomt og så alvorlig på Merete.

«Jeg har undersøkt jenta», sa han. «Hun er ung, maks 17–18 år, kanskje yngre. Hun er kvalt og har ligget der en god stund, mer enn tolv timer, etter kroppsstivheten å dømme. Nærmere kommer jeg ikke her og nå, du får vente på obduksjonen. Dette er virkelig tragisk.»

«Kvalt?» gjentok Merete og satte seg på huk ved siden av den døde jenta. «Er det andre ting du har lagt merke til? Spor av kamp, bruk av våpen, forsøk på å forsvare seg, for eksempel?»

Legen ristet på hodet.

«Ingen iøynefallende tegn til noe sånt. Og det er litt merkelig, ikke sant? Jeg mener – hun har vel ikke bare stått stille og latt seg kvele?»

16

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 16

28.02.2020 18.05

«Nei, det ville vært rart.»

Etter at legen hadde gått, ble Merete stående og ta inn scenen.

Den drepte jenta hadde på seg en rosa dynevest over en langermet, hvit topp, hullete designerjeans og rosa joggesko. Hun lå på ryggen med armene langs siden og samlede bein. Det gikk et grøss gjennom kroppen til Merete, hun trakk pusten dypt som om hun ubevisst prøvde å hjelpe offeret til å puste igjen. Bildet av den glade datteren hennes hjemme dukket opp på netthinnen, og hun følte smerten til de foreldrene som nå snart ville få sitt livs verste beskjed.

Merete ristet på kroppen for å samle seg om det som var hennes første oppgave – å fotografere og dokumentere drapsåstedet og omgivelsene omkring.

Hun var nesten ferdig med fotograferingen da to kriminalteknikere fra utrykningsgruppa til Kripos ankom. Den ene, Atle, kjente hun både fra Politihøgskolen og etterutdanningen i kriminalteknikk. Det var hun fornøyd med, de hadde jobbet tett sammen med godt resultat tidligere. Den andre, en ganske ung mann, hadde hun ikke truffet før.

De hilste på hverandre, og Merete fortalte hva hun hadde funnet ut så langt.

«Hun ligger her borte», sa hun og viste vei til den lille åpningen mellom rododendronbuskene. De stoppet på litt avstand og sto stille en stund for å gjøre seg kjent med situasjonen.

Atle brøt tausheten.

«Hun må ha vært en skjønnhet som har tiltrukket seg en god del oppmerksomhet. Det kan være noe å tenke på.»

Ja, offeret hadde vært en vakker jente, tenkte Merete. Men nå stirret de mørke øynene tomme og store forbi henne og ut i evigheten. De blåsvarte bloduttredelsene på begge sider av strupehodet var en brutal påminnelse om det som nettopp hadde skjedd.

«Jeg tror ikke drapet har sammenheng med et seksuelt overgrep, hvis det er det du tenker på», sa Merete. «Klærne er i orden.

17

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 17

28.02.2020 18.05

Og legg merke til stillingen. Hun er lagt pent ned, drapsmannen har ikke bare slengt henne fra seg. Kan det ligge en slags beklagelse i det, mon tro?»

Hun huket seg ned og løftet på det ene beinet.

«Se her, joggeskoene er skitne på hælene. Hun er blitt dratt hit.» Merete lot blikket gli langs bakken. «Nå ser jeg også noen svake slepemerker som kommer derfra», sa hun og pekte mot stien som gikk innover i hagen.

«Sjekk ut hvor de sporene kommer fra», sa Atle til kollegaen sin, mens han bøyde seg ned ved siden av Merete og kjente rundt i lommene på vesten til jenta. Der fant han en lipgloss og en liten, lilla lommebok som han ga til Merete. Et bankkort bekreftet at den drepte var Marion Ellefsen White, den savnede jenta.

«Vi kan nok utelukke ran som motiv også», sa hun. «Det er tre hundrelapper i lommeboka, og klokka er på plass. Men hvor er mobilen?»

Atle tok tak i den våte og stive kroppen og snudde den rundt.

Bakken var tørr der hun hadde ligget.

«Hun ble lagt her før regnværet begynte i natt», konstaterte han mens han kjente i baklommene på buksa hennes. «Ingen mobil, gjerningsmannen har antagelig tatt den med seg og kvittet seg med den.»

«Herover!» Det var Atles kollega som ropte. Han var bare 15– 20 meter unna, på et åpent område rett foran en liten bro med hvit, avskallet maling. Broen så underlig malplassert ut, der den strakte seg over en halvt gjengrodd grøft. Nå hadde verken broen eller grøfta noen funksjon. Merete tenkte at i hagens glanstid hadde grøfta sikkert vært full av vann, og var en del av en velstelt idyll med trær, blomster og fine spaserveier for godseieren og hans familie.

«Her tipper jeg at drapet skjedde», sa han og pekte på noen merker i bakken. Merete og Atle nikket samtykkende. Alle tre bøyde 18

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 18

28.02.2020 18.05

seg ned og studerte merkene nøye. Merete kjente det knytte seg i magen. Utad var hun like kald og profesjonell som de andre, men scenariet de analyserte seg fram til, gjorde sterkt inntrykk. Hun kunne se for seg hvordan den stakkars jenta var blitt kastet voldsomt i bakken før drapsmannen satte seg over skrevs på henne og låste armene fast med beina. Hun hadde nettopp sett merkene som drapsmannens fingre hadde etterlatt seg på Marions hals da han klemte livet ut av henne. Nå så hun hælmerkene som viste hvordan Marion hadde sprellet med beina og vridd og kastet på seg for å komme løs, og hvordan fingrene hennes desperat hadde famlet og klort i den harde jorda etter noe som kunne hjelpe henne, men til ingen nytte.

Merete rettet seg opp. Utenfor sperringene hadde det samlet seg en liten gruppe pressefolk som tydeligvis allerede hadde snust opp at noe alvorlig hadde skjedd. Nå ble det litt uro blant dem. Merete hørte de ropte spørsmål til en hvitkledd skikkelse som huket seg under sperremarkeringen og kom mot dem. Da han kom nærmere, så hun hvem det var.

«Det er sjefen», varslet hun de to andre om. «Han pleier å komme så fort han kan for å gjøre seg kjent med åstedet i saker som denne.» * Ingvald Dagsland skrevet over sperringene og føyste unna pressefolkene, som irriterende raskt hadde snappet opp nyheten og nå var i gang med maset sitt. Selv hadde han fått melding fra operasjonslederen for bare en snau halvtime siden og satt seg i bilen med en gang. Hadde ikke pressen noe viktigere å gjøre på 17. mai enn å sitte klistret og følge med på politiradioen gjennom nettsteder som Kjeltring.com?

Dagsland var singel etter at kona hadde blitt lei av alltid å være 19

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 19

28.02.2020 18.05

annenprioritet, og ungene var så voksne at de levde sine egne liv.

Jobben som politioverbetjent hadde en tendens til å vokse seg ganske langt inn på fritidens enemerker. Som i dag. Han hadde vært invitert til grilling hos naboen og skulle akkurat til å ta seg festdagens første øl da han fikk beskjed om drapet. Ølen og selskapshygga måtte han se langt etter nå. Han var derfor ikke i sitt beste humør da han kom fram til de tre kriminalteknikerne.

«Hva har vi her?» ville Dagsland vite etter hilserunden. Merete fortalte at offeret var den etterlyste jenta og pekte ut hvor hun lå.

«Vi har akkurat slått fast at det var her drapet foregikk, og at hun ble slept i skjul etterpå», sa Atle og pekte mot den drepte.

«Dette stedet ligger helt åpent til. Hvis noen gikk forbi mens drapet foregikk, ville de ganske sikkert ha sett det som skjedde.»

«Hm», sa Dagsland. «Så dere mener at drapet enten har vært dårlig planlagt eller en impulshandling?»

Atle nikket. «Mest sannsynlig det siste. Ingen ville bevisst ha valgt et så utsatt åsted.»

Dagsland gikk noen skritt omkring og studerte åstedet fra forskjellige vinkler.

«Hvis det er her drapet fant sted, burde vi vel ha sett spor etter kamp? Brukne greiner, nedtråkket gras eller liknende?»

«Ja, det er litt påfallende at det ikke er flere merker på bakken og på vegetasjonen omkring», sa Merete. «Jeg tenker det tyder på at angrepet kom overraskende på offeret, og at drapsmannen har vært sterk og rask nok til å overmanne henne på et øyeblikk.»

Dagsland lot blikket sveipe rundt mens han tenkte på det han hadde hørt. Utenfor sperringene glimtet det fra blitslysene til en ivrig fotograf. Irritert snudde han seg. Han visste godt at pressen hadde en oppgave å gjøre, men han følte at oppmerksomheten forsterket tragedien som hadde utspilt seg her.

Han fikk øye på en svart bil som parkerte ved siden av politibilene. Det var personalet fra begravelsesbyrået som skulle frakte 20

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 20

28.02.2020 18.05

liket til den rettsmedisinske undersøkelsen. Han gikk dem i møte for å gi tillatelse til å hente jenta.

Da begravelsesbilen kjørte bort i den mørknende 17. maikvelden, forlot Dagsland også åstedet. Han hadde fått det førsteinntrykket han trengte. Nå overlot han scenen til de tre erfarne og hardtarbeidende krimteknikerne. Tragedien kunne de riktignok ikke endre på. Det de kunne bidra med, var å gjøre sitt beste for å sørge for at gjerningsmannen ble tatt. Snarest mulig. * Gry Ellefsen hadde gått hvileløst rundt i leiligheten og ventet og ventet. Hvor var Marion? Hvem var hun sammen med? Hvorfor ringte hun ikke? To ganger hadde hun ringt politiet og spurt om det var noe nytt. Siste gangen fikk hun klart inntrykk av at hun bare var masete, og at Marion sikkert snart ville dukke opp av seg selv. Etter den samtalen satte hun seg i bilen. Hun måtte gjøre noe.

Hun kjørte forbi skolen, idrettsplassen der 17. mai-leikene var i full gang, passerte ungdomsklubben og alle de andre stedene der Marion kunne tenkes å være. Det var selvsagt til ingen nytte og økte bare uroen. Overalt var det fullt av folk. Været hadde bedret seg.

Det var blitt varmere, så ingen hadde det travelt, og det var vanskelig å komme fram med bilen. Dessuten kjente hun at hun bare følte seg dårligere av å se alle flaggene og mennesker som ropte, lo, spiste is og var glade. Akkurat som om ingenting skulle ha skjedd, ingenting var galt.

Da hun kom hjem, var leiligheten like tom som da hun forlot den. Ingen Marion, ingen nye spor av datteren. Gry dumpet ned på en stol, famlet etter mobilen og ringte Marions nummer enda en gang. Med samme resultat som alle gangene før – bare en melding om å legge igjen en beskjed. Hun ønsket intenst at Marion skulle komme hjem, alt annet var betydningsløst.

21

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 21

28.02.2020 18.05

Tidligere på dagen hadde moren til Serafina vært innom, men det hjalp i hvert fall ikke. Gry syntes hun var altfor lettvint og prøvde å bagatellisere forsvinningen. Skjønte hun ikke alvoret? Et par ganger hadde Gry blitt skikkelig sint, og til slutt ba hun henne rett og slett om å gå.

Hun kunne være stri og sta, jenta hennes, men Marion var også snill og hensynsfull. Hun ville ha ringt nå hvis hun kunne. Hver gang Gry kom dit i tankene, kjente hun at hjertet begynte å banke heftig mens uroen reiv og sleit i kroppen. Det var umulig å holde gråten tilbake.

Noe var galt. Noe var alvorlig galt.

Nå var klokka blitt nesten ni på kvelden. Gry lå på sofaen i en utmattet døs da det ringte på døra. Hun kjente et heftig rush gå gjennom kroppen og stavret seg på beina. Kvalmen sto helt oppe i halsen da hun gikk for å lukke opp, dirrende av frykt for at hun ikke hadde noe godt i vente. Da hun åpnet og fikk se at den ene som sto utenfor, var presten og den andre en politikvinne, ble hun så svimmel at hun måtte støtte seg i dørkarmen.

«Hva gjør du her?» sa hun til presten. «Dere må ikke si at hun er død!» Hun rygget bakover og slapp dem inn før hun gjentok: «Er hun død?» Da de nikket og presten la armene rundt henne, begynte hun å storhulke. «Hva har skjedd? Var det en ulykke? Hvor er hun nå?» spurte hun mellom hikstene og seg til slutt ned på en stol.

«Det var dessverre ingen ulykke, Gry», sa presten så rolig han kunne. «Marion er blitt drept.»

Gry rykket til og stirret på de to budbringerne.

«Drept? Av hvem? Det er vel ingen som ville drepe min Marion!

Hva får dere til å tro det det?»

«Hun er blitt kvalt», sa politikvinnen, som hadde presentert seg som Kristine Årskog. «Vi vet ennå ikke hvorfor og av hvem, men vi er i full gang med å prøve å finne ut av det.»

22

Innmat_Siste time_130x205mm_TRYKK.indd 22

28.02.2020 18.05

Vil du lese resten?

«Siste time» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

virvles det opp sterke beretninger fra 16-åringens korte liv. Marion var en ledertype, men også en urokråke. Hun kom lett i konflikt med både elever og lærere og gikk ikke av veien for å ty til drastiske virkemidler for å få det som hun ville.

Etterforsker ved Drammen politikammer, Ingvald Dagsland, i tett samarbeid med rektor Håkon Hansen, får en rekke kompliserte og til dels urovekkende brikker å jobbe med i jakten på Marions drapsmann.

STEIN WINTHER

Når ungdomsskoleeleven Marion blir funnet drept på selveste 17. mai,

Parallelt med Marions til tider skruppelløse atferd får vi et innblikk i en sårbar ungjente som savner sin jamaicanske far intenst. Når etterforskningen etter hvert ledes mot uventet hold, faller brikkene på plass.

Livsbane: Cand. polit., ungdomsskolelærer, mattebokforfatter, forlagsmann, pensjonist og nå … krimforfatter!

9

788293

349631

SISTE TIME

STEIN WINTHER (f. 1943): Oppvokst i Svelvik, bosatt med kone og hund vekselvis i Drammen og på Costa del Sol.

STEIN WINTHER

Siste time