Slå på ring – les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

Frode Eie Larsen

Slå på ring Kriminalroman

2018

Hemmeligheten (2011) Frostrøyk (2012) Jordtårer (2013) Du skal lide (2014) Englefjær (2015) På overflaten flyter vannliljene (2017) © Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2018 ISBN 978-82-8330-211-0 Trykkeri: LivoniaPrint, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1,8 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © Shutterstock.com Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Til min elskede Line.

Slå på ring, slå på ring, slå på hvem du vil, slå på kjæresten din om du vil. Men den du slår, den slår du så hardt, så hardt, så hardt, så hardt, så …

1 Det var i ferd med å blåse opp. Vinden gjorde seg klar til å filleriste det lille tettstedet noen kilometer syd for Larvik. Helgeroa, et sommerparadis, nå var det høst. Eddi Stubb dro den mørkeblå boblejakka tettere om kroppen og snudde seg mot kriminaltekniker Magnar Fredriksen. – Hva tenker du? – At det er ei stri. Bølgene slo mot skotuppene deres, men nådde aldri helt frem. Eddi hukte seg ned ved siden av jenta som satt og stirret utover havet, mot øyene og Langesund et sted i bakgrunnen. – Hva så hun etter, tror du? – Aner ikke. Fredriksen dro frem pakken med Tiedemanns Rød fra jakkelommen. – Kanskje hun ikke så etter noen verdens ting. Fingrene jobbet uten at han trengte se, og snart hang en sigarett mellom to sprukne lepper. Lighterflammen strøk over tuppen, og det glødet da han tok et solid magadrag. – Kanskje dumpet hun ned i sanda og ble sittende og stirre tomt fremfor seg. – I pysjen? Trøya hun hadde på, var hvit, og så tynn at huden syntes gjennom stoffet. Buksa var ikke stort bedre, blek rosa med grå streker, bomull,

virket det som. Det lyse håret hang løst, og flagret i den svake vinden. Ansiktet hennes var frosset fast i evigheten. – Folk gjør de rareste ting. En gruppe åstedsgranskere var på vei mot dem. Ved grusveien i bakkant av stranden var noen nysgjerrige kommet til, men ble holdt borte av sperrebånd og et par myndige rekrutter fra Politihøgskolen. Lokalavisens utsendte var også på plass, og han gjorde sitt for å få kontakt, men var for langt unna. Eddi reiste seg, mens Fredriksen bjeffet ordre til de nyankomne. – Jeg vil ha hvert sandkorn undersøkt! Kriminalteknikerne gikk umiddelbart i gang med å sikre bevis. Eddi stilte seg ved siden av kollegaen. – Hvert sandkorn, faktisk. Fredriksen harket opp slim og sendte en solid klyse i retning av havet, men vinden kastet den i en helt annen retning. – Det gjelder å være grundig, brummet han. – Joda. Fredriksen dro opp glidelåsen på den hvite overtrekksdressen, og trakk på seg et par engangshansker. – Var det mulig å få litt albuerom? – Ikke bry deg om meg, sa Eddi. – Det er litt vanskelig når du står ti centimeter fra den døde jenta, brummet kriminalteknikeren. Eddi flyttet seg, men ikke lenger enn at han fikk med seg det som skjedde. Denne første fasen var viktig. Samle så mye informasjon som mulig, sikre bevis, kartlegge hendelsesforløpet. Hvorfor satt jenta på stranden? Hvordan døde hun? Ble hun drept? En av kriminalteknikerne løftet en kniv med størknet blodrand

langs eggen fra sanden, og la den i en bevispose. Fredriksen var opptatt med jenta. Han tok bilder, og undersøkte for ytre skader. – Finner du ut av det? spurte Eddi. Han ventet seg egentlig et surt svar, en oppgitt korreks over å ha forstyrret, men i stedet vinket kriminalteknikeren ham til seg. Fredriksen hadde snudd den venstre armen til jenta rundt, slik at kuttet – som gikk fra håndbaken nesten opp til albueleddet – var synlig. Umiddelbart gjorde synet Eddi trist, men så begynte han å tenke. Hvor var alt blodet? Vasket bort? Hadde hun kuttet seg, gått ut i sjøen og latt havet skylle bort blodsølet, og så satt seg til i vannkanten for å dø? Det virket søkt, og Fredriksen delte åpenbart skepsisen. – Dette har hun ikke gjort selv. Eddi lot ham fortsette, uten å avbryte. – Kuttet er helt feil. Det er gjort i gal retning, er altfor langt, dessuten er det dypest oppe ved albuen. Han ristet på hodet. – Med et kutt som dette ville hun knapt mistet nok blod til å bli ør i topplokket. – Kanskje hun ikke visste, foreslo Eddi. – Hun hadde da Google, som alle oss andre, brummet kriminalteknikeren. Han reiste seg, trakk glidelåsen på overtrekksdressen ned og nappet frem røykpakka. – Vet vi hvem hun er? – Ikke foreløpig. En kvinne dukket under sperringene og kom mot dem. Lange, bestemte skritt, selv om hun ikke kunne rage stort høyere enn én seksti over bakken. Det mørke håret flagret i vinden. Svarte jeans. Kort, svart

boblejakke. Klærne formet seg rundt kroppen, som måtte være støpt i en form skaperen hadde gjemt unna til helt spesielle anledninger. Alle snudde seg, mot denne fremmede som dukket opp fra ingensteds. Selv Eddi ble stående og glo, til han tok seg i det og gikk henne i møte. – Beklager, unge dame, men her kan du ikke være. Hun stoppet en halv meter fra ham, så på Eddi med store, snille øyne og et begynnende smil over den brede munnen. – Det var ikke den beskjeden jeg fikk fra Mikkelsen. Hun holdt opp tjenestebeviset og rakte frem hånden – i den rekkefølgen. – Vilde Vang, sa den fromme skapningen. Over hodene deres kretset et par måker. Et stykke ut lå en svane og duppet i den urolige sjøen. En smak av sjø og salt la seg mot huden og på leppene. Eddi visste ikke hva han skulle svare. Han var fortumlet, men det ble han lett i selskap med vakre kvinner. – Hvem er du, egentlig? Hun gjentok navnet sitt, men det sa ham absolutt ingenting, og så sto de der i en stillhet som var ubehagelig. Eddi kremtet, han åpnet munnen for å si noe, men visste ikke hva, så i stedet ble han stående og gape. Og føle seg dum. – Vi er kollegaer, sa hun. Og la til, mens hun sto og trippet: – Jeg har overtatt etter Kari Danielsen. – Akkurat. Et øyeblikk var det bare vinden og bølgene og en svak hvisken fra menneskene langs grusveien som kunne høres. Eddi ante fortsatt ikke hva han skulle si, men Vilde Vang kastet et blikk på jenta i sanden og utbrøt: – Det er jo Mia!

2 Det skal litt til for å rokke ved grunnvollene til en sindig fyr fra Drangedal. I jobben som politietterforsker hadde Eddi lært seg å takle det aller meste. Drap, forsvinning, grov vold. Selvsagt gikk det inn på ham, men det gjaldt å holde hodet kaldt. Tenke rasjonelt. Se sammenhenger. Søke løsninger. Han så på det som et puslespill, først måtte de finne brikkene, så skulle de få dem til å passe sammen. Nå var det vanskelig å se forbi jenta som hadde kommet valsende inn og sagt hun skulle erstatte Kari. Han holdt mobilen noen centimeter fra øret, for å unngå hørselsskade av den kraftige stemmen til stasjonssjefen. – Hvordan går det der ute, Stubb? – Hvem i vide verden er denne Vang du har ansatt? Det var ikke meningen å høres ut som en gretten gammel gubbe, men han gjorde det, og fortsettelsen gjorde det ikke stort bedre. – Du kan ikke bare gå bort og gjøre slik uten å konferere med meg. Mikkelsen frydet seg tydeligvis over situasjonen, over Eddis irrasjonelle utbrudd, og alt det medførte. – Frisk jente, synes du ikke? Eddi visste ikke hva han syntes. – Du vet jeg hater overraskelser. – Hun ble uteksaminert som best i sitt kull. – Hvor da? På ungdomsskolen?

Å gjette en kvinnes alder var ikke hans sterke side, dessuten var det lett å bli usaklig når man ble oppbrakt. – Hun er femogtjue, påpekte Mikkelsen. – Vi får snakke om det når jeg kommer inn, sa Eddi og stappet mobilen tilbake i lommen. Vinden rufset til krøllene uten at det gjorde særlig forskjell, uryddige var de fra før. Han trasket tilbake mot gruppen av åstedsgranskere, og Vilde Vang. Et lett yr fylte luften. Meteorologen hadde lovet lettere vær, men nå virket det eviggrått. Vilde smilte da hun oppdaget ham. – Hva sa sjefen? – Ikke stort. En mann skrånet målbevisst over stranden, i retning av den døde jenta. Han var ikledd mørk dress og solbriller, og bar på en båre. Bilen hans var parkert rett på utsiden av sperrebåndene, svart, den også, med stort bagasjerom og kors på taket. Eddi gikk ham i møte. – Skal du hente henne alt? – Fikk beskjed om det. Begravelsesagenten la båren ved siden av jenta, men Eddi stoppet ham før han fikk lagt henne over. – Hvem ba deg komme egentlig? – Fikk ikke med meg navnet. Hvor var Fredriksen? Eddi skuet rundt på plassen, men mannen var ikke å se. Han henvendte seg til en yngre kriminaltekniker som satt på knærne i sanden, like bortenfor. – Er dere ferdig med henne? spurte han. – Tror det. – Dere har fått bildene dere trenger og alt? – Ja da. Da var det vel greit.

– Trenger du hjelp bort til bilen? spurte Eddi mannen fra begravelsesbyrået. – Det går fint. Han løftet jenta over på båren og bredte et hvitt laken over henne. – Men hvordan …? Begravelsesagenten tok tak midt på båren, på hver side, og løftet – på høyst ukonvensjonelt vis. – Har gjort det mange ganger, sa han, og forsvant før Eddi rakk å mase mer. *** Han kastet stjålne blikk mot «Anna» – fiskeskøyta som hadde fått navn etter kona – og kjente lengselen i den aldrende kroppen. Det høyre benet verket, etter at han viklet det fast i trålen, en sommer for mange herrans år siden. Sigmund Kleven husket hvor bekymret Anna hadde vært da han kom haltende tilbake fra fisketuren. Du må til legen og få det sjekket, hadde hun sagt. Tenk om det er brukket. Det går seg til, hadde han svart. Og slik hadde det blitt. Gått seg til. Det meste gjorde det. Flere folk kom til, de ble holdt på behørig avstand fra politifolkene som drev på rundt den døde jentungen, og ham, som sto noen meter innenfor sperringene og ventet. Det var du som fant henne? spurte politimannen med alle krøllene. Joda. Slik var det.

På et vis. Han klødde seg i kransen av grånende hår som var synlig under kanten av den grå toppluen. Den tykke, hvite strikkegenseren var fuktet av sjøsprøyt og yr. Regnbuksen ikke lenger oransje, men skjoldete av fiskeslo og motorolje. Slagstøvlene solide og tunge. Svarte. Han så på avtrykkene i sanden, der han hadde stampet rundt mens han ventet. På politimannen. Den uunngåelige praten. En strime fra solen fant veien gjennom en revne i skydekket, men den ble raskt tettet igjen. Tilbake var alt det grå. Vinden. Ham selv. En gryende dag. – Da var det oss. Politimannen stoppet foran ham, rolig, akkurat som i ste. – Du bodde i nærheten? Kleven nikket, og pekte mot et lite, hvitt hus, femti meter borti veien. – Kanskje vi skulle gå dit? Eddi Stubb smilte kameratslig. Slo en floke. – Det skal vel bli ei råd med det, svarte fiskeren. Så gikk de i stillhet, over stranda, bort til grusveien og mot huset.

3 Huset til fiskeren lå flott til, nær sjøen og med sol bortimot hele dagen. Vel og merke når sola var fremme. Nå – i det nitriste været – bet Eddi seg merke i alle skavankene. Den falmede malingen på sørveggen, det lange gresset, benken under epletreet. Øyensynlig hang den sammen av gammel vane, pur vilje, eller ren trass. Kleven stoppet foran ytterdøren, nølende, med en hånd på klinken og et snev av motvilje i blikket. – Du får stige på. Det var lettere sagt enn gjort. I det bittelille vindfanget var det knapt plass til huseieren selv. Eddi ventet til fiskeren hadde fått av seg yttertøyet, før han trådte inn. Bortsett fra Klevens regnbukse og støvler var det ingenting annet der. Han hang fra seg jakken og skrittet over vannpyttene på gulvet. – Litt av et vær. Ingen respons. Fra kjøkkenet spilte en radio lav musikk. Klassisk, uten at Eddi gjenkjente stykket. Han fulgte fiskeren til stuen, den var funksjonell: en sofa, stuebord, seksjon, to lenestoler med et bord mellom og fjernsyn av det gamle slaget. På veggene hang en reproduksjon av «Brudeferd i Hardanger» og et maleri med motiv fra Helgeroa. I seksjonen sto et innrammet bilde av Kleven og en kvinne, begge i finstasen, oppstilt og med smil om munnen. Av kvaliteten å dømme

– og den uleselige signaturen nede i høyre hjørne – var det tatt av en profesjonell fotograf. – Det er meg og kona. – Staselig par. – Det var fint å være to, sa Kleven. – Er dere skilt? – Enkemann. Ordet var lite, men rommet mye. Fotografiet. En ensom kopp på bordet mellom de to lenestolene. En brodert brikke. Et damemagasin, fra åtte år tilbake. Minner fra et liv som hadde vært. – Skal vi sette oss? Eddi gikk mot sofaen, men Kleven gikk til en av stolene. – Disse er bedre. Fiskeren strakk seg etter pipa som lå i askebegeret. Uten å spørre om det var greit, fylte han tobakk i pipehuset og tente på. Det luktet gammelt, Eddi mintes bestefaren. Et øyeblikk savnet han det ubekymrede livet som barn, så banket virkeligheten på. – Kjente du jenta? Det glødet fra pipehuset da Kleven pattet på munnstykket. Røyken steg mot taket, som en gang hadde vært hvitt, men nå hadde gulnet. – Hun bodde rett oppi bakken her. Et lett nikk med hodet. Eddi lot taushet og piperøyk fylle rommet. De utdypende svarene kom gjerne etter hvert. – Stille jente. Blid. Alltid høflig. Ordene var sparsomme, som om fiskeren ikke ønsket å bruke dem unødig. – Hvor gammel var hun. – Sytten. Bodde med foreldrene. – Søsken? – Enebarn, men hun hadde en katt.

Notatblokka lå i jakkelommen ute i gangen, men han lot være å hente den. Senere skulle de foreta et mer formelt avhør av fiskeren, og da kom alle detaljer til å bli registrert. Nå var Eddi ute etter å høre Klevens historie. – Fortell fra i morges, ba han. – Det er ikke stort å si. Fiskeren kastet et blikk ut vinduet, mot havet. Kanskje dro det i ham. Lokket. Ropte, med en stemme bare han hørte. – Hvordan oppdaget du henne? – Jeg var på vei hjem. Stillhet. Til slutt måtte Eddi følge opp med et nytt spørsmål: – Fra fiske? Mannen nikket. – Og da så du henne? – Ja. Ingen utdypning. – Forsto du at hun var død? – Ikke umiddelbart. Pipen hadde sluknet, og Kleven la den fra seg i askebegeret. – Først trodde jeg hun satt der og var lei seg. Kjærlighetssorg, kanskje. Du vet hvordan det er. Joda, Eddi hadde hatt sin skjerv. – Da hun ikke svarte, begynte jeg å ane at det kunne være ille fatt. – Så du gikk bort for å se? – Ja. Fiskeren ristet på hodet. – Det er for ille. Bare barnet, og så gjør hun slik. Han dro pekefingeren langs underarmen og simulerte kuttet. – Så du noen andre enn jenta? – Folk, tenker du på?

En mistenksom nyve tegnet seg i kløfta mellom de buskete øyenbrynene. – Du tror noen drepte henne? – Jeg tror sjelden, sa Eddi. – Jeg liker å vite. Han la kortet sitt på bordet mellom dem. – Ta kontakt om du skulle komme på noe mer. Kleven fulgte ham til døren, Eddi følte blikket hans mot ryggen der han skrittet over gårdsplassen, ut på veien og ned mot stranden. Fredriksens bjeffende hoste lød et sted, men han så ikke mannen, bare Vilde Vang, og Eddi merket et snev av ubehag over det nye og fremmede. Han dro frem mobiltelefonen. Klokka var blitt ni, det var gått to og en halv time siden de fikk meldingen, en snau time siden Vilde identifiserte den døde, og Eddi visste at han ikke kunne utsette det lenger. Han lette frem nummeret til jentas far, og presset telefonen mot øret.

4 En mild bris strøk inn fra havet, over den bare huden på armene og mot fjeset. Morten Dolven sto på terrassen i tredje etasje. Nede på stranden holdt de på å rigge i stand til solslikkerne. Senger og parasoller, tett i tett. Ytterst på den lange brygga lå ferja fra Majori, den var en snarvisitt innom, på vei mot Positano. Byen med de fargerike husene klattet oppover fjellskråningen. Byen alle turistene traktet til. Men det var ikke der det nære og autentiske lå. Det var ikke der man fikk hvilepuls. – Det ser ut til å bli en fin dag. Tonje kom bort og stilte seg foran ham, tett inntil, og han la armene rundt henne. Kroppen var fortsatt dynevarm. – Du er fin. Han kysset henne på halsen. Den myke huden mot leppene, lukten fra gårsdagens dusj hengende igjen. Hun frigjorde seg fra omfavnelsen og gikk mot verandadøren. – Sulten? Lyset gjorde den tynne nattkjolen nesten gjennomsiktig. Blikket ble trukket mot den smale midjen, hoftene og de lange bena. – Det kommer an på hva du tilbyr. Latter. Han elsket latteren hennes.

– Du får nøye deg med rundstykker og ferskpresset juice. En bil tutet. Noen ropte. Det italienske lynnet var eksplosivt. Emosjonene lå utenpå kroppen. Det var et par år siden de kjøpte leiligheten på det bittelille stedet langs Amalfikysten, men kjærlighetsforholdet hadde vart i snart tjue år. De hadde vært der på bryllupsreise, Tonje og han, og falt pladask. Fem dager i paradis, og følelsen var fortsatt den samme. Det var som å forsvinne i et eventyr og samtidig komme hjem. Ubeskrivelig. Ubetalelig. – Når lander flyet til Mia igjen? ropte Tonje. – I morgen kveld. Halv ti, tror jeg. – Jeg savner henne. Hun var tilbake i døråpningen. Nattkjolen var erstattet med shortsen hun kjøpte da de kom ned for et par dager siden. Synes du jeg er for gammel til å bruke slik? hadde hun spurt. Absolutt ikke. Den er ikke for kort? Det syntes ikke han, på ingen måte. Så ringte mobiltelefonen.

Vil du lese resten? «Slå på ring» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no