Svarte engler – En smakebit! by Forlagshuset i Vestfold as

Fabelaktig spenning, BOKTIMMY

TV-dokumentarist Tom Moen er nominert til Gullruten i hjembyen Bergen. Gamlekjæresten Rita tar kontakt og vil treffe ham, men det eneste hun sier er at hun vil vise ham noe vakkert. Hjemme hos seg, neste dag.

Tom vikles inn i Ritas sak, en historie med flere ofre, både i fortiden og i nåtiden. Opplevelsene skal endre livet hans for alltid.

Kan sammenliknes med bøkene til Jørn Horst Lier og Jørgen Jæger, Iza Zamorvska, Den Kriminelle Bokverden En historie som kommer til å gå rett hjem hos dem som leser, Tine Sundal, bokblogger

Svarte engler

Senere samme kveld ringer hun Tom, hysterisk av redsel. Hun har sperret seg inne på soverommet, utenfor er det noen som prøver å knuse døren.

Foto: Tom Knudsen

Nifst aktuell thrillerdebut, Helge Ottesen, Varden

Jarle Sten Olsen

Gjengen De svarte englene terroriserte bydelen Sandviken i Bergen på 80-tallet. Journalist Rita Stamnes sin kilde påstår at det var flere som ble drept den gang. Rita graver i saken. Det er førstesidestoff, men hun mangler den avgjørende delen av historien og har liten tid.

JARLE STEN OLSEN er født i 1963 i Bergen. Han bor nå i Bø i Telemark, er medielærer og jobber som video-produsent for NDLA. Han har tjue års erfaring fra TV-produksjon, i NRK, TV 2 og flere produksjonsselskaper, hvor han har vært fotograf, redigerer, produsent og prosjektleder. Han har blant annet produsert «Midt i Smørøyet» (NRK) og «Silje & Sigurd – et slags reiseprogram» (TVNorge), som vant Gullruten for beste underholdningsprogram i 2001. Som forfatter debuterte han i 2014 med Steady, i 2018 kom Bare du som passer på og i 2022 Svarte engler.

Boken er troverdig, dramatisk, spennende og pirrende, Boktimmy, bokblogger En god og solid historie rundt et viktig tema, Hverdagsnett.no

Smussomslag_Svarte engler_453x210mm_TRYKK_NY#3.indd 1

9 788283

303483

07.03.2022 18:50

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2022 Trykk: ScandBook, Sverige Papir: 80 g Munken Print Cream 1,5 Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Fotogrunnlag fotomontasje omslag: Shutterstock Boka er satt med Adobe Garamond Pro 12 pkt ISBN: 978 82 8330 348 3 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 2

03.03.2022 16:52

1 Lønborg, Bergen, februar 1993 Trygve kunne høre heisen gjennom de tunge betongveggene. Hadde til og med lært seg forskjellen på om den gikk opp eller ned. Nå var den på vei opp. Han så de tre for seg, på vei ned trappene mot svalgangen, med de fromme smilene og de små veskene de bar på. Dørklokken ringte. I det lille sekundet det tok før lyden ebbet ut og før faren ville brøle fra stuen, stod han tvilende foran speilet i entreen. Skulle han løpe ut? De kunne jo ikke gjøre ham noe, ingen skadet vel en elleve år gammel gutt? Kanskje ville de gi ham en av brosjyrene, men de ville la ham passere, ville de ikke? Men han ble stående i entreen, ville høre om faren ville si noe mer i dag. Kom inn! Døren er åpen! Ropene fra stuen var som et signal. Både til de tre der ute, men også til Trygve, som nå åpnet det lille kottet, smatt inn, presset støvsugeren inn i hjørnet, skjøv vinterskoene til side, laget en liten glipe i døren, akkurat stor nok til at han så de tre mennene komme inn og ta av seg skoene. Leiligheten var brannsikker. Faren hadde sagt det mange ganger da de flyttet inn første gangen. Da de kom tilbake fra det hvite huset, snakket han ikke om det. Ikke om så mye annet heller, han lå mest på sofaen i stuen og drakk. Han kunne få sine raptuser og skrike over seg om hvitsnippjævlene. 3

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 3

03.03.2022 16:52

Da måtte Trygve og moren gå som på nåler rundt i leiligheten. Eller gå ut. Moren gjorde som regel det, også i dag. Trygve holdt blikket på de svarte sokkene idet de tre passerte ham. I etasjen over skrek en baby. Heisen gikk igjen, nedover nå. Inne i stuen satte de seg, smilende, men tause, før de løftet sine dokumentmapper til fanget, nesten helt samtidig, som om de hadde øvd på å gjøre det i takt, dro glidelåsene til siden og tok frem de svarte biblene med ark som så ut som de var av gull, la dem på bordet og åpnet dem der en rød tråd var presset inn mellom sidene. Veggklokken tikket. Som en nedtelling. Hva ville faren si i dag? Kunne det være sant, det han hadde sagt forrige gang de var her? En av de tre bøyde seg frem og la noe på stuebordet. De to som satt nærmest faren, grep ham i hver sin hånd. Slik ble de sittende, med lukkede øyne, før en av dem begynte å snakke. Først rolig, med monoton røst. Så steg stemmen, han ropte ut uforståelige ord, som på et annet språk. Trygve bøyde seg enda lenger frem, men ble for ivrig og støtte hodet i skapdøren. Den knirket og beveget seg noe centimeter opp. Trygve ville ta frem hånden og dra den tilbake, da han så at en av dem snudde seg. Så forsiktig han klarte, mens han passet på å ikke velte støvsugeren, trakk han seg tilbake i skapet, inn i mørket. Slik ble han sittende lenge før han til slutt turte å bøye seg frem igjen, ta tak i skapdøren og trekke den igjen. Han hørte stemmene, fikk med seg noen ord, men klarte ikke å høre hva de sa. Det gikk flere minutter. Trygve vred på seg, prøvde å finne en komfortabel stilling i det trange kottet. Stemmen der inne fløt ut, ble til en søvndyssende messing, og Trygve klarte ikke å holde øynene åpne. Han bråvåknet, og skjønte først ikke hvor han var. Mørket gjorde ham redd, og han tok rundt seg med hendene, traff 4

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 4

03.03.2022 16:52

støvsugeren og klamret seg til den. Ingen stemmer, kun tikkingen fra klokken. Han lente seg frem, skjøv døren forsiktig opp. De tre var ikke der, men han så beina til faren i enden av sofaen. Han ville gå ut da han hørte heisen stoppe. Sekunder etter, trippende, kjente skritt på svalgangen. Så kom kneppet. Ytterdøren ble åpnet, og morens raske skritt fortsatte mot stuen. Trygve ventet på det oppgitte sukket hennes når hun så faren, deretter smellet idet hun dro stuedøren igjen. Men det skjedde ikke. I flere sekunder hørte Trygve igjen bare tikkingen og morens pust. Så skrek hun, ikke slik hun gjorde når hun var sint, men et langt hyl, som om hun tømte lungene. Så trakk hun pusten og skrek igjen. Trygve kom seg ut, reiste den stive kroppen forsiktig opp og gikk inn i stuen. Moren stod ved sofaen, holdt hendene foran munnen og gråt stille. Så vaklet hun bakover og sank ned i en stol. Nei, nei, sa hun med en stemme som nesten ikke bar. Hun enset ikke Trygve da han stilte seg ved siden av henne og så mot faren. Han lå livløs i sofaen. Munnen var åpen, og det rant sikkel nedover den ubarberte haken. Øynene var vid åpne og stirret tomt opp i taket. Skjorten hadde sklidd opp av buksen og blottet den bleke, store magen. I skrittet spredte det seg et mørkt, vått felt på den grå, uvaskede buksen. Trygve kjente han ble kvalm og ville ut, men stoppet da han så kortet på stuebordet. Det hadde et mønster i gullskrift langs kantene og et bilde av en engel i det ene hjørnet. I midten var det plassert en tekst. Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull. Jesaja 1,18 5

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 5

03.03.2022 16:52

2 Bergen, onsdag 8. mai 2019 «Nei, nei, nei!» ropte innholdsregissøren for Gullruten idet en høyfrekvent pipelyd kom over høyttaleranlegget i Grieghallen. Han gjentok ordene noe mer avdempet mens han beveget seg over scenegulvet mot meg, rak i ryggen og med korte steg og sving i hoftene. Håret hans var barbert i nakken og ved ørene, på toppen lå en moteriktig utgave av en hanekam. Dressen var av det slaget som virket minst ett nummer for liten og klistret seg til hans tynne kropp. Han stoppet rett foran meg. «Jeg sa en smule nærmere mikrofonen. Ikke et helt brød.» Så smilte han kort av sin egen morsomhet før han vendte seg mot en av mine konkurrenter: «Selv ikke jeg vet hvem av dere som får prisen, så da får du prøve nå.» Han så igjen mot meg og snakket med lavere stemme. «Om du leser deg opp på kjøreplanen, er det fint. Den ligger der borte.» Han pekte mot den ene enden av scenen. Jeg lot kjøreplanene ligge i fred og gikk tilbake til plassen min i salen. Jeg angret på at jeg hadde sagt ja til å delta. Som alle andre som laget TV-programmer, ville jeg gjerne ha kred for jobben, men all ståheien som et Gullrute-show medførte, kunne jeg være foruten. Jeg orket heller ikke tanken på å delta på noen av de faglige seminarene på Nordiske mediedager. For ikke mange år siden hadde jeg vasset i død 6

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 6

03.03.2022 16:52

og lemlestelse i jobben med å dokumentere oppdragene til Leger Uten Grenser, nå var jeg omgitt av glitter og fjas. Musikken startet, og det jeg akkurat hadde gjort ble gjentatt på scenen. Jeg fant frem programheftet, og bladde til siden som omhandlet Årets nyskapning. Så meg selv smile tilbake fra bildet de hadde brukt. Dressjakken kostymeavdelingen i NRK hadde tvunget på meg, virket malplassert, men frisøren hadde gjort en god jobb og klart å dandere mitt ellers bustete, mørke hår fint på plass. Under stod det: Tom Moen, for Utdøende yrker, en miniserie produsert av NRK, for NRK. Jeg rykket til av at mobilen min vibrerte. Rita lyste fra displayet. Jeg tok den til øret. «Hallo», sa jeg lavt. Først hørte jeg bare skritt. «Hei, det er Rita», sa stemmen. Den var dyp, og jeg så for meg smilet hennes, slik jeg hadde gjort da hun ringte meg for noen dager siden. Da hadde hun spurt om jeg husket henne. Om jeg husket henne? «Ja», var det korte svaret jeg ga, og holdt for meg selv at jeg aldri hadde glemt henne. Da jeg dro fra Bergen, hadde jeg sagt til alle, inkludert meg selv, at det var fordi jeg ville ha en utdanning. Det valget hadde tatt meg til Hamar og medieingeniørstudier. Men sannheten var at jeg ikke klarte å være i byen etter at hun fortalte at hun ville utdanne seg innen økonomi, og første steg var to års studier i London. «Mulig jeg blir litt forsinket», sa Rita nå. «Er på vei til Handelshøyskolen. Jobben», la hun til da jeg først ikke sa noe. Jeg ville spørre hva hun skulle der, men klarte det ikke. Hun hadde begynt der etter London. Uteksaminert fra NHH i 1999. Jeg visste det, for jeg hadde googlet henne jevnlig. Søkemotoren hadde også oppdatert meg på flere arbeidsgivere i Bergen etterpå, uten at jeg gjenkjente noen av 7

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 7

03.03.2022 16:52

dem, foruten den siste. I Bergensavisen hadde navnet hennes lyst mot meg fra bylinen til flere artikler, selv om den siste jeg hadde funnet var datert flere måneder tilbake. «Vi», begynte jeg og måtte renske halsen før jeg fortsatte. «Vi kan godt vente til i morgen om det er bedre for …» «Nei, nei», avbrøt Rita. «Ville bare si ifra. Du kommer, ikke sant?» «Ja, vi har snart pause i gjennomgangen.» «Fint, vi ses.» Så avsluttet hun samtalen. Jeg ble sittende og se på det som foregikk på scenen, med en følelse av at det ikke angikk meg. Jeg åpnet nok en gang Ritas Facebook-profil og ble sittende og studere bilder. De var som de fleste andres, motiver fra det som måtte være ferieturer eller dager som denne. En strand, en fisketur, på toppen av et av byfjellene, med øyene utenfor i bakgrunnen. Men det beste var at det ikke var en mann med på noen av dem. Jeg la mobilen i lommen, og prøvde først å konsentrere meg om gjennomgangen på scenen. Men min eventuelle tilstedeværelse på scenen om noen dager var gjennomgått. Jeg visste hvor jeg skulle bevege meg, og jeg hadde tenkt gjennom hva jeg skulle si. Det var ikke mange å takke, ut over meg selv. Dessuten ville jeg rekke tilbake til del to, når avslutningen skulle prøves med alle på scenen samtidig. Ingen så i min retning da jeg gikk mot sceneinngangen, ut og derfra mot Hotel Terminus. Jeg ville rekke en tannpuss og skifte til en ren t-skjorte. Kanskje en liten whisky i baren, jeg kjente at jeg kunne trenge den. Selv om det snart var tolv år siden jeg hadde sett Rita, var jeg både oppspilt og nervøs.

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 8

03.03.2022 16:52

3 Rita Stamnes lukket øynene og lot kroppen falle fra side til side i takt med bussens bevegelser i svingene etter Bryggen. Det var lenge siden hun hadde vært på disse kantene av Bergen. Hun prøvde å se for seg medstudentene fra den gang, men det ble bare navnløse ansikter, raskt skiftende. Så var Tom plutselig der. Han så bebreidende på henne. Skal du til London? Rita åpnet øynene, så på den utydelige versjonen av seg selv som ble reflektert i bussruten. Ja, hun hadde reist. Sklidd videre til et nytt studium uten å tenke, som på en bølge av små og større tilfeldigheter som utgjorde livet. Nå var alt annerledes, ingenting kunne lenger være tilfeldig. Hun skulle fortelle Tom alt. Det måtte hun gjøre. Men først skulle hun tilbake til Handelshøyskolen. Hadde de mottatt noen annen dokumentasjon rundt henleggelsen enn de to setningene hun hadde funnet i Statsarkivet? Uansett ville et bilde av rektor sammen med den fungere visuelt godt i saken hennes. Hun gikk av bussen ved bensinstasjonen, eller Bennaen som bergensere forkortet det til, til mye latter fra studentene som ikke var fra byen. Den høye blokken ruvet ennå i landskapet, omkranset av bygninger som hadde kommet etter at hun selv var student. Rita kjente hvordan de tjue årene siden hun ble uteksaminert føltes som langt mer, som i et annet liv. Mer enn femten av dem hadde hun brukt slik de fleste uteksaminerte NHH-studentene gjorde. Jobber i 9

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 9

03.03.2022 16:52

konsulentbransjen, forsikring og finans hadde overtatt for hverandre. Lønnen hadde steget i takt med følelsen av mistrivsel. Jobbene slukte henne, og hun tilbragte altfor lite tid hjemme. Det var en fredag kveld, utslitt etter en uke med lange dager, og godt ned i en flaske rødvin, at et tilfeldig blikk på en annonse i avisen hadde endret alt. Allroundjournalist. Hun hadde først bladd videre til økonomisidene. Men ordet hadde festet seg. Allroundjournalist. Så hadde hun lest stillingsbeskrivelsen. Bred kompetanse. Selvdreven. Digital tankegang. Kreativ. Jobber raskt og effektiv. Rita kjente hvordan hun kunne markere check for alle punkter, bortsett fra ett. Utdannet journalist. Hun hadde likevel skrevet en kort søknadstekst samme kveld, lastet opp dokumentasjon på utdannelse og arbeidserfaring og sendt inn. Hun hadde glemt det hele da sjefredaktøren i BA, Isak Mattis Simma, ringte en liten uke senere. Intervjuet hadde vært en formalitet, og nå hadde hun jobbet i avisen siden da. Rita stoppet ved hovedinngangen. NHH-logoen var ny og større, vinduer og dører var skiftet. Så fortsatte hun, til baksiden av skolen. Først ble hun stående og se utover fjorden, som lå blikk stille, kun brutt av baugen til Hurtigruten på vei nordover. Hun snudde seg og kjente hvordan solen varmet ryggen. I glassflatene på høyblokken så hun speilbilder av de få skyene som lå dovent på himmelen. Rita tenkte på sakene hun hadde skrevet siden hun begynte i jobben. Hvor forskjellige de var, men likevel jobbet frem gjennom grundig research, en grundighet som hadde gitt forsider og skryt fra Simma. Denne nye saken skilte seg ut i så måte. Ikke at hun ikke hadde researchet den grundig, det hadde hun gjort til de grader. Men det var hvordan den begynte, hvordan tilfeldigheter hadde spilt inn, som skilte den fra andre saker. 10

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 10

03.03.2022 16:52

Da den fremmede mannen snakket til henne for litt over en måned siden, var det som en gudegave oppi all elendigheten. Først med et malplassert forsøk på å være morsom: Går du her ofte? Deretter mer direkte. Han snakket om seg selv og spurte forsiktig om henne. Først hadde hun holdt igjen, det var nesten ingen som visste at hun var der, og hvorfor skulle hun snakke om det til en fremmed? Men han hadde vært så imøtekommende, så åpen da han begynte å fortelle om seg selv. I begynnelsen hadde hun lyttet med et halvt øre, det var liksom ikke tid og sted, tenkte hun. Men da han fortsatte med detaljer, hadde journalisten i henne våknet. Her var det en sak. Rita så fra høyblokken og til området rundt seg. Knausen. De tre ungdommene hadde kanskje stått akkurat her den kvelden. Så hadde de to studentene kommet ut. Rita prøvde å se det for seg. Hva hadde blitt sagt? Det måtte være noe som provoserte frem det de tre gjorde? Hvorfor hadde de ikke hjulpet studenten etterpå, men i stedet forlatt ham der i en blodpøl? Hun tenkte på alle måtene hun hadde prøvd å formulere disse avgjørende minuttene. Hun hadde diskutert det med Simma, og han backet hennes siste versjon. Hun hadde en god kilde. Riktignok annenhånds, men den var skriftlig og troverdig. Rita gikk mot bakdøren til skolen, trykket på callingen, presenterte seg, ventet på klikket og gikk inn i aulaen. Fargen på veggene var den samme lysegrå, men det var kommet nye møbler ved de store vinduene mot fjorden, hvor store trær nå dekket for utsikten. Bak en glassvegg så hun pokaler og andre gjenstander. På veggen der inne hang bildene av alle avgangsklassene, også hennes. Hun husket hvor glad hun hadde vært, helt intetanende om hva livet skulle bringe. En lyd fikk henne til å snu seg. Inn hovedinngangen 11

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 11

03.03.2022 16:52

kom en liten gruppe. Studenter, tenkte Rita. En av guttene sa noe, jentene lo. Ingenting hadde forandret seg siden hennes tid. De passerte uten å vie henne et blikk og fortsatte mot kantinen. Rita gikk til resepsjonen. Ingen hjelp å få, trykk her, stod det på en lapp. Hun gjorde det, hørte et signal bak dørene, men ingen kom. Gjennom et vindu så hun en dame stå bøyd over en kopimaskin. Rita snudde seg og gikk mot den andre enden av aulaen, kikket på skiltet hvor det stod Administrasjon, husket hvor nervøs hun hadde vært for å gå inn der. Hun åpnet døren og fortsatte nedover korridoren, håpet rektor fremdeles hadde samme kontor. Hun stoppet da to menn og en dame kom ut fra et av møterommene. Bildet av rektor Bjørn Dragesund hadde skjult kiloene han hadde lagt på seg, og håret virket gråere. Men den karakteristiske sløyfen var på plass og lukket en hvit skjorte i halsen. Den andre mannen var helt skallet, høy og tynn, og gestikulerte med hendene mens han gikk. Kvinnen fulgte etter på klikkende hæler. Da de nærmet seg, tok Rita et steg frem og smilte mens hun rakte frem hånden. «Hei, jeg heter Rita Stamnes», sa hun og søkte øynene til rektor Bjørn Dragesund. «Det var ingen i resepsjonen, så jeg tok bare sjansen på å gå inn her.» De tre stoppet, og Dragesund så spørrende på henne. «Jeg mailet deg i går», fulgte Rita opp og merket at kvinnen sendte Dragesund et utålmodig blikk, men hun overså det og fortsatte: «Om at jeg har vært student her og at det var en sak jeg gjerne ville snakke med deg om. Du sa jeg kunne komme i ettermiddag.» Rita kikket på klokken. «Nå klokken fem», la hun til. Bjørn Dragesund så først forvirret ut, så lyste han opp. «Ja, det stemmer», sa han. «Og beklager. Det har vært en hektisk dag, og jeg må innrømme at den avtalen dessverre 12

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 12

03.03.2022 16:52

har gått i glemmeboken.» Han trakk pusten og smilte da han fortsatte. «Og jeg må være ærlig å si at jeg ikke husker deg, det er jo nye studenter her hvert år. Hvilket kull var du?» «99», svarte Rita. «Ahh, et av de beste. Sikkert fordi jeg underviste litt da.» Dragesund lo en kort latter. «Uansett», fortsatte han. «Hva kan jeg gjøre for deg?» «Det gjelder De svarte englene», sa Rita. Smilet til Dragesund stivnet. «Englene? Hvorfor …» Han kremtet og samlet seg. «Det må jeg si, det er jo lenge siden. Hva er det du lurer på?» «Jeg jobber i BA nå», begynte Rita. «Og det gjelder en sak hvor De svarte englene …» Hun stusset, vurderte hvordan hun skulle formulere seg. «… har dukket opp», fullførte hun. Dragesund trakk pusten, men ble stående noen sekunder og holde den. «BA?» sa han så. «Som i Bergensavisen?» «Ja», sa Rita, og kjente på ubehaget i tausheten som oppstod. Så kremtet Dragesund. «Og nå vil du snakke med meg om Englene?» «Ja, jeg tenkte at siden du var rektor også den gang, så var det du som best kunne hjelpe meg.» «Det kan jeg selvfølgelig», sa Dragesund. «Men er det mulig å flytte vår avtale?» Han kastet et raskt blikk på klokken. «Jeg er akkurat på farten. Hva med i morgen? Eller når det passer deg?» «Ja, om det ikke er mulig nå, så …» Rita stoppet da den andre mannen kremtet. «Krogsæther», sa han. «Viktor Krogsæther. Viserektor.» Han henvendte seg til Dragesund. «Jeg kan snakke med henne, 13

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 13

03.03.2022 16:52

jeg. Vi to kan ta resten på telefon. Fra flyplassen, eller når du lander.» «God idé», fulgte damen opp og så på mobilen sin. Dragesund så fra henne til Krogsæther og deretter på Rita. «Beklager», sa han. «Vi ligger litt bakpå. Som alltid.» Han lo kort igjen. «Men Viktor kan helt sikkert hjelpe, han kjenner jo dette like godt som meg, ikke sant?» Viktor Krogsæther nikket. «Godt», sa Dragesund og gikk, med kvinnen hakk i hæl. Krogsæther smilte til Rita og slo ut hånden mot en sofagruppe. «Vi kan sette oss der.» Rita gikk foran, og stoppet foran vinduene med utsikt mot baksiden av skolen. «Ja, det har forandret seg mye de siste årene», sa Krogsæther idet han kom opp på siden av henne. Rita skulle til å si noe da hun så rektor Dragesund komme tilbake. Han stoppet foran dem og trakk pusten før han snakket. «Bare en ting jeg kom på», innledet han, og nølte litt før han fortsatte. «Jeg vet ikke hva du har tenkt å skrive, men jeg vil gjerne lese gjennom før det publiseres. Sjekke at fakta stemmer», fulgte han opp, og ble stående og se avventende på Rita. «Ikke noe problem», sa hun. «Jeg vet ikke helt når saken er klar, men ja, det er selvfølgelig mulig.» «Godt», sa Dragesund og ble stående noen sekunder før han gjentok. «Godt. Ville bare forsikre meg om det.» Så smilte han med sammenpressede lepper, snudde seg og gikk. Rita vendte seg mot Krogsæther, som kremtet før han snakket. «Det var jo mest Bjørn som måtte forholde seg til den gjengen, han var jo rektor den gangen også.» «Ja, jeg ble litt overrasket da jeg fant ut det», sa Rita. 14

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 14

03.03.2022 16:52

«Det er vel ikke vanlig med flere åremål?» Krogsæther ristet på hodet og bad med hånden Rita sette seg. Så satte han seg vis-à-vis henne. «Nei, det er første gangen det har skjedd», sa han. «Men styret velger den lederen de mener er best. Det er jo det vi innprenter hos studentene våre, og da er det vel slik her også.» Han sa ikke noe mer, og Rita vurderte om hun skulle følge opp det hun opplevde som tvil rundt styrets avgjørelse, men lot det ligge. Det var ikke derfor hun var der. «Og du?» sa hun i stedet. «Har du jobbet lenge her på skolen?» Krogsæther nikket. «Ja, siden 1979. Jeg begynte da, som helt fersk foreleser. Økonomisk analyse.» «Jeg husker det faget», fortsatte Rita konverserende. «Men jeg kan ikke huske deg fra mine år her.» «Nei», sa Krogsæther og smilte. «På 90-tallet var jeg blitt en del av administrasjonen.» «Og nå viserektor», sa Rita og tok opp notatblokk og penn. «Ja», sa Krogsæther og så mot notatblokken. «Er dette et intervju?» «Noterer alltid», svarte Rita og smilte. «Slik at det jeg skriver blir riktig. Det gjelder som sagt De svarte englene …» «Så pass har jeg skjønt. Hva med dem?» Han smilte igjen, og Rita kjente hvordan det tok bort noe av nervøsiteten. Men sjefredaktørens klare formaninger om å ikke blåse saken for andre, fikk henne til å bli usikker på hvordan hun skulle formulere seg. Hun lukket øynene noen korte sekunder. Fokuser nå. Du trenger denne saken, mer enn noen gang, manet hun frem. Og du er snart i mål. Da hun åpnet øynene, møtte hun Krogsæthers spørrende blikk. Hun måtte trolig tilbake til Dragesund for å finne ut om hvilken dokumentasjon skolen 15

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 15

03.03.2022 16:52

mottok om henleggelsen. Men Krogsæther kunne kanskje utfylle bildet rundt Englene. «Kan det være …», begynte Rita. «Eller kan du …», omformulerte hun, «fortelle om De svarte englene slik du ble kjent med dem.» Krogsæther lo. «Ble kjent med, det var også en måte å si det på.» Da Rita ikke sa noe, trakk han pusten og fortsatte. «Vel, det var et bekjentskap jeg gjerne skulle vært foruten. Ikke bare meg, men hele skolen her. Og hele bydelen her ute, for den saks skyld. De gjorde mye jævelskap. Drev hærverk og gjorde innbrudd. De var rå, la ingenting imellom, brutal vold er vel den beste beskrivelsen. Og narkotika. Politiet mente jo de kontrollerte all omsetning her ute.» Rita nikket, bladde til en ny side i blokken, selv om hun ikke hadde notert noe så langt. «Men jeg lurer på en spesiell episode.» Hun nikket mot vinduene mot baksiden av skolen. «Den med studenten som ble slått ned av de tre fra Englene.» Krogsæther fikk et alvorlig drag over ansiktet. Han ble sittende og se på henne så lenge at Rita lurte på om hun måtte gjenta det hun hadde sagt. «Det var helt tragisk», sa han så. Han rensket halsen før han fortsatte. «De skulle bare ut og snakke med de pøblene, spørre hvorfor de hadde forstyrret korøvelsen. Og så svarer de med å kaste en flaske i hodet på Christian.» Rita nikket og noterte for syns skyld. «Han endte opp i rullestol på grunn av det», fortsatte Krogsæther. Fremdeles ikke noe nytt, tenkte Rita mens hun noterte for syns skyld. «Hvordan var han?» fulgte hun opp. «Christian. Han som fikk flasken i hodet.» 16

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 16

03.03.2022 16:52

Krogsæther så mot et punkt bak Rita og virket å være i helt egne tanker. Så reiste han seg. «Bli med», sa han og gikk mot glassveggen hvor pokalene og klassebildene var. Der tok han frem et nøkkelkort som han holdt opp foran en leser. «Kan ikke være for forsiktig», sa han, ventet på klikket fra døren og gikk inn. Der passerte han premiene og stanset ved et av bildene. Rita gikk nærmere. Avgangskullet NHH 1981. Krogsæther pekte på to gutter som stod ved siden av hverandre i bakre rekke. «Fredrik …» Han pekte på den ene, så den andre. «… og Christian. De holdt sammen hele tiden, og de hadde bare en drøy måned igjen da det skjedde. Bare Fredrik fullførte det året.» Rita studerte bildet. Ja, det var det samme hun hadde brukt. Nå fikk det henne til å tenke på rettighetsproblematikk. Det fikk hun uansett ta senere. Hun gikk nærmere og pekte på bildet. «Hvordan var han?» spurte hun. «Christian, han som havnet i rullestol.» «Nei, hva skal jeg si?» Krogsæther la en finger på haken. «En god student. Gode karakterer, en gutt som hadde staket ut sine mål i livet. Det viste han jo da han kom tilbake og fullførte utdanningen.» «Ja, det var imponerende», sa Rita og la mobilen i lommen. «Men jeg lurer litt på det med henleggelsen av saken», fortsatte hun. «Det kommer ikke så mye frem av politirapporten om hvorfor det endte slik. Jeg lurte på om skolen fikk noe mer informasjon, det var en av de tingene jeg gjerne skulle snakket med Dragesund om. Vet du noe om det?» «Nei», begynte Krogsæther og trakk pusten dypt inn før han snakket. «Jeg vet bare at det gikk nesten ett år. Så plutselig, som lyn fra klar himmel, fikk skolen beskjed om 17

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 17

03.03.2022 16:52

at saken var henlagt. De medisinske ekspertene hadde konkludert med at det ikke var noen sammenheng mellom flaskekastingen og det at Christian ble lenket til rullestol.» «Fordi?» «Fordi det som gjorde ham lam, var at han falt om på en forelesning dagen etter. Sank sammen og slo hodet i en trapp. Spør du meg, så er det innlysende at det er en sammenheng. Christian var helt frisk, hadde aldri falt om slik tidligere, men dagen etter at han fikk en flaske i hodet, så …» Krogsæther ristet på hodet, og Rita visste ikke hvordan hun skulle følge det opp. Informasjonen var ikke ny, men det hørtes ut som om skolen hadde mottatt en mer utfyllende versjon enn den som lå i Statsarkivet. Hun noterte det som et punkt å ta med Dragesund. «Det hele var tragisk», fortsatte Krogsæther. «Men Bjørn og styret var fornøyd.» Han knep leppene sammen og ble stille noen sekunder før han la til: «Alle oppslag i avisene med den gjengen hadde et negativt fokus, og de mente at en rettssak ville gitt nye overskrifter som igjen kunne sette skolen i et dårlig lys. Det var nok slik de tenkte.» Krogsæther sa ikke noe mer og begynte å gå mot døren. Rita fulgte etter. «Så hvordan gikk det?» spurte hun. Krogsæther stoppet ved døren og så spørrende på henne. «Gikk med hva da?» «Studenten», sa Rita. «Hvordan klarte han seg her i rullestol. Det må jo ha vært vanskelig på den tiden. Nå er det jo krav til universell utforming overalt, men den gang var det jo ikke slik. Jeg kan ikke huske et eneste handikaptoalett fra min tid som student.» «Nei, det var ikke mye av det den gang», bekreftet Krogsæther. 18

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 18

03.03.2022 16:52

«Så hvordan var det? Ble det satt inn ekstra ressurser for å hjelpe Christian gjennom det året? Fikk han en personlig assistent eller noe slikt?» Rita fant frem notatblokken og ville notere svaret. Men da det aldri kom, så hun opp på Krogsæther, som så usikker ut. «Jeg tenker at det må jo ha kostet penger», fortsatte Rita. «Ja, sikkert», sa Krogsæther. «Men også det må du prate med Bjørn om. Det var nok rektors bord.» Han åpnet døren og så på klokken. «Om det ikke var noe mer du lurte på …» Han ventet litt, før han la til: «Jeg har en avtale. Jeg regner med at du finner veien ut selv.» «Det gjør jeg. Takk for hjelpen.» Krogsæther holdt døren til Rita var ute, bukket lett og gikk uten å si noe mer. Rita ble stående og tenke at hun nærmet seg nå. Hun måtte bare få snakket med rektor Dragesund igjen. Få tatt bilde av ham, og om det var slik at de hadde mottatt mer informasjon rundt henleggelsen, lage en faksimile av det. Følelsen av å snart være i mål gjorde henne oppstemt, og hun tok opp igjen mobilen. Gode følelser var viktig å dele, det visste hun og kilden så altfor godt.

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 19

03.03.2022 16:52

4 Jeg satte fra meg tannbørsten og møtte speilbildet av meg selv på hotellbadet. Håret var mørkt og fyldig, slik det alltid hadde vært, kanskje med litt større viker. Ansiktet hadde fått ekstra rynker, langt flere enn de 46 årene mine skulle tilsi. Jeg tilskrev det jobben i Leger Uten Grenser, hvor jeg hadde hatt ansvar for å dokumentere all elendigheten ved frontlinjen. Da det ble for mye og jeg fikk et sammenbrudd, tok det flere år før jeg kom tilbake i vater, takket være en jobb som videojournalist i Bø i Telemark. Jeg hadde bare vært der en kort tid før jeg ble involvert i mer faenskap, tvunget til å overvåke tre asylsøkere som det ble påstått var terrorister. Renate Iversen, som jeg da hadde jobbet med, ble drept, og jeg klandret meg lenge for at det var på grunn av meg. Etterforskningen avslørte at det hang sammen med hennes graving i et høyreekstremt miljø, men det hadde ført meg tilbake til tilstanden jeg var i etter Leger Uten Grenser. Redningen ble igjen en ny jobb, nå med dokumentarfilmer for NRK. Men min mentale tilstand var skjør, og med hjelp fra psykologens uttalelser fikk jeg en fri rolle, fikk bestemme alt selv og jobbet i mitt eget tempo. Det hjalp meg tilbake, men dokumentarserien om Utdøende yrker hadde vært strevsom og helt sikkert også satt sine spor i ansiktet mitt. Men jeg fungerte igjen, det var både min og psykologens konklusjon. Nå var jeg langt utenfor både rutiner og min egen komfortsone. Jeg gjorde en grimase til meg selv, og lente meg 20

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 20

03.03.2022 16:52

enda nærmere speilet. Slapp av, sa jeg til meg selv. Men jeg klarte det ikke, tenkte på det Rita hadde skrevet i en SMS, rett før jeg satte meg på toget. Jeg gleder meg til vi treffes. Og jeg har noe jeg må fortelle deg. Utenfor hotellet trakk jeg inn den friske luften og slo fast at bergenserne hadde rett. Bergen er nydelig i mai. Langs Lille Lungegårdsvann stod de japanske kirsebærtrærne i full blomst. Solen strålte fra skyfri himmel, og sommerkledde bergensere trippet smilende på brosteinene. På uteserveringene var det helt sikkert kamp om de beste bordene, med utsikt mot den speilblanke vågen. På Festplassen måtte jeg stoppe. Minner fra sist gang jeg så Rita strømmet på. 2007. Røde bengalbluss. Titusener av mennesker på Festplassen, alle med skjerf som de holdt over hodet. Gullet skal hem som allsang. Jeg så det som i slowmotion, hvordan jeg fikk øye på henne i mengden. Det var første gang jeg traff henne siden vi gikk fra hverandre. Vi var begge euforiske over at Brann hadde vunnet seriegull for første gang siden 1963. Og gullet kom hem den kvelden. Jeg fortsatte forbi Hotell Norge og oppover mot teateret, kjente hvor uvant det var å være omgitt av så mange mennesker. På Café Opera virket alt å være som jeg husket. På gulvet var det de samme sjakkrutete flisene. Kunstutstillingen på veggen var det umulig å si om var ny, eller om den hadde hengt der i 30 år. Den eneste forskjellen i første etasje var at de runde bordene hadde fått hvite duker og at klientellet var blitt noe eldre. For alt jeg visste var det bare eldre utgaver av de samme som den gang. Men jeg kunne ikke se Rita, så jeg vendte meg mot damen i baren og bestilte av gammel vane en pils. «Noko å eta?» sa damen og røpet at hun kom fra et sted utenfor Bergen. Kanskje fra Sotra, hun også? Jeg merket at 21

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 21

03.03.2022 16:52

hun sendte meg nysgjerrige blikk, men hun sa ingenting utover prisen på drikken, som tilsa at Opera ikke lenger hadde studenter som den primære målgruppen. Jeg tok med meg ølglasset og gikk opp i andre etasje, fant et ledig bord og så meg rundt. Også her var alt som på nittitallet. Klientellet var noe yngre og satt spredt ved de små, runde bordene. Bøkene de den gang var fordypet i, var byttet ut med smarttelefoner. I en sofa var en gruppe unge menn i diskusjon på et språk jeg ikke forstod. De satt bøyd over et backgammonbrett og gestikulerte ivrig. Jeg satte meg ved et ledig bord, med utsikt mot trappen.

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 22

03.03.2022 16:52

5 Rita så på rutetabellen. Det ville komme en buss fra Øyjorden om få minutter. Hun så seg om etter en taxi, men det var ingen i sikte. Utgjort, tenkte hun. Planen hadde vært var å få de siste brikkene på plass i dag og gjøre de siste justeringene på teksten de neste dagene. Deretter en siste finpuss på layouten sammen med grafiker. Nå måtte det utsettes. Ingen krise, men hun hadde håpet å være ferdig med researchen før hun traff Tom. Hun sjekket en siste gang at det lille hun hadde notert var riktig formulert og overført til appen på telefonen. Så la hun mobilen i lommen. Nå måtte hun fokusere på møtet med Tom. Fra motorveien over henne hørte hun bilene suse nordover mot Åsane. Hun så for seg de som var på vei hjem fra jobb, til hus hvor resten av familien ventet. Kanskje skulle de sette seg på verandaen etterpå, prate om hvordan dagen hadde vært og planlegge helgen. Eller kommende reiser eller ferier. Rita lukket øynene og svelget bort fantasiene. Da hun åpnet dem, så hun at bussen nærmet seg. En mann på utsiden av busskuret tok et skritt frem. Hun ville ikke sett to ganger på ham hadde det ikke vært for antrekket. Til tross for den varme vårkvelden hadde han på seg en svart skinnjakke. Han ble stående og vente til hun selv hadde gått på. Så fulgte han etter. Foruten henne og mannen i skinnjakken var det bare tre jenter på bussen. De hadde tydeligvis varmet opp til fest og 23

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 23

03.03.2022 16:52

tatt med seg restene etter vorspielet. De fniste, lo og drakk. Ved Gamle Bergen gikk de av, og det ble helt stille i bussen. Rita kjente hvordan vuggingen og motorlyden gjorde henne søvnig. Hun bråvåknet rett før Bryggen og skjønte først ikke hvor hun var. Hun var varm og tørr i munnen. Luft. Hun trykket på stoppknappen like før busstoppet. Bussen bremset hardt og kjørte til siden. Langs kaien lå seilbåter og cabincruisere tett i tett, hvor blide og sommerkledde båtfolk koste seg med mat og drikke. Rita hadde alltid elsket denne første smaken av sommer, luktene, varmen fra solen, blide mennesker, til og med måkeskrikene ble en velkommen lyd. Men nå kjente hun bare på en melankoli som gjorde vondt. Hun trakk pusten og snudde seg mot uteserveringen langs Bryggen, hvor det myldret av folk, og en summing av stemmer og latter bølget mot henne. På fortauet stod en mann med kassegitar og sang en nesten ugjenkjennelig versjon av deLillos’ Neste sommer. De som stod rundt ham, stemte i på refrenget. Når den en gang kommer, neste sommer, skal vi atter drikke vin … Rita snudde seg bort og skulle til å gå da hun så ham. Eller var det flere med skinnjakke i denne varmen? Det fikk uansett bli deres problem, tenkte hun og fortsatte. Hun visste ikke helt hvorfor, men en følelse av å bli iakttatt kom over henne, og hun snudde seg. Men alt hun så var blide mennesker, de fleste par, rolig spaserende. Hun gikk videre, men i raskere tempo nå. Ved Lidohjørnet krysset hun gaten og fortsatte mot Torgallmenningen. Der stoppet hun og snudde seg igjen. Et kort øyeblikk mente hun at hun så 24

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 24

03.03.2022 16:52

en skinnjakke blant alle menneskene på allmenningen, og merket at det gjorde henne engstelig. Hun strakte hals for å se om det var samme mann som på bussen, men kunne ikke se noen med skinnjakke i det hele tatt. Hadde hun innbilt seg det hele? Rita trakk pusten dypt og lukket øynene noen sekunder. Ta deg sammen, tenkte hun. Så fortsatte hun, forbi Wesselstuen og mot Café Opera.

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 25

03.03.2022 16:52

6 Jeg kjente henne igjen med én gang. Håret var slik jeg husket det, mørke krøller som falt nedover sidene og rammet inn ansiktet, hvor jeg i minnene bare husket et stort smil. Nå var hun alvorlig, og jeg kunne konstatere at også hun var blant dem som brukte en noe yngre versjon av seg selv som profilbilde på sosiale medier. Holdningen var lut, men hun rettet ryggen og smilte idet hun kom mot meg. Jeg reiste meg, og vi ble stående vendt mot hverandre, begge usikre på hvordan vi skulle hilse. Jeg søkte de grønne øynene, men blikket hennes flakket før hun lente seg frem og kysset meg på kinnet. Da hun trakk seg tilbake, smilte hun bredere, og jeg kjente en svak dunst av en parfyme som fylte meg med gode minner. «Oi», sa hun, strakte frem en hånd og tørket meg på kinnet. «Laibikk», fortsatte hun. Jeg måtte smile. Det var lenge siden jeg hadde hørt det erkebergenske uttrykket for leppestift. Rita rettet på en veske som hang over skulderen, og pekte på baren. Jeg nikket, og vi gikk dit sammen, der vi ble stående tett inntil hverandre. Jeg fikk lyst til å gripe hånden hennes og klemme den, men nøyde meg med å snuse inn parfymen. Hun snudde seg mot meg. «Godt å se deg, Tom», sa hun. «Godt å se deg også», sa jeg. Så ble vi tause, tok imot våre halvlitere og gikk til bordet. «Det er lenge siden», begynte Rita da vi hadde satt oss. 26

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 26

03.03.2022 16:52

Smilerynkene var dypere enn jeg husket, og tyngdekraften hadde virket på øyelokk og kinn. «Og så kjekt at du hadde tid til å treffe en gammel venninne.» Hun sa kjekt på bergensk vis, med sj-lyden som bredte seg overalt. Hun sa jeg måtte fortelle om Gullruten og prøvene i Grieghallen. Jeg gjorde det, men det var mest hun som snakket, om jobben i BA og at hun var glad for at hun ikke lenger jobbet med finans. Mens hun snakket, ble det startet en ny sang over anlegget. I, I can be king And you, you will be queen. Jeg så på henne, jeg hørte at hun snakket videre om at hun bodde på Laksevåg, mens jeg tenkte på bildene på Facebook, hvor det manglet en mann. Men hun sa ingenting om det, bare at huset var gammelt og trengte oppussing. Hun fortsatte å prate mens tankene mine vandret. Cause we´re lovers, and that is a fact Yes, we´re lovers, and that is that. Jeg hadde trodd at vi tenkte likt, at Bowies ord var sanne, at vi var ment for hverandre. Det var det jeg så for meg hver gang vi hørte denne låten, på hybelen min eller over anlegget her på Opera. Det var vår sang. Men det ble aldri slik. Kanskje var det fordi jeg kom fra Sotra, den forblåste øyen ved havet utenfor Bergen, hun fra et såkalt møblert hjem i fjellsiden bak Fløibanen. Ikke lang avstand rent geografisk, men likevel to verdener. Men vi fant sammen likevel, på vårt vis, først og fremst gjennom felles humor. Og musikk, mest Bowie. 27

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 27

03.03.2022 16:52

«Hvordan går det med foreldrene dine?» spurte jeg. «De er døde», sa hun og grep etter ølglasset. «En ulykke.» Så fortalte hun om foreldrenes biltur til Tyskland for to år siden. En trailer hadde fått sleng på tilhengeren og kommet over i feil kjørebane. Rita ble stille og drakk av ølen sitt. Hun hadde vært en redningsbøye for meg da mine foreldre døde med kort mellomrom den gang, hadde trøstet og stilt opp for meg. Nå visste jeg ikke hva jeg skulle si. Eller gjøre. «Kondolerer», var det tomme ordet jeg fikk frem. «Takk», sa hun. Så holdt hun opp det tomme glasset sitt og så spørrende på meg. Jeg nikket, hun begynte å reise seg, men ble stående i bøyd positur med hendene fremdeles på bordet. Øynene var rettet mot et punkt bak meg. Jeg snudde meg. Ved enden av bardisken stod en mann i svart skinnjakke. Lyset traff ham bakfra, og det var vanskelig å se ansiktet. Han dro en hånd gjennom mørkt, vannkjemmet hår. Så snudde han seg og gikk mot trappene. Jeg vendte meg tilbake mot Rita, som fremdeles stod som frosset fast. «Hva skjer?» spurte jeg. Hun svarte ikke, men lo nervøst, reiste seg opp og gikk mot baren. Denne gangen kom hun tilbake med to glass rødvin og sølte litt på bordet idet hun satte det ene foran meg. «Hvem var han?» Jeg nikket mot området hvor mannen hadde stått. Rita drakk litt vin og så på meg. «Jeg tror kanskje han fulgte etter meg», sa hun så. «Etter at jeg var på Handelshøyskolen.» Hun ristet lett på hodet. «Men det er sikkert bare innbilning, typisk meg det, sant?» Hun prøvde å smile. Men hun fikk det ikke til, akkurat som den gangen på Helleneset da hun tok meg med til det hun kalte kjærlighetsbukten. Vi stupte i det kalde vannet, og etterpå lot vi solen tørke oss mens vi lå ved siden av hverandre på et pledd. Så satte Rita seg opp og skygget for solen. Fra 28

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 28

03.03.2022 16:52

håret hennes dryppet det salte dråper på meg. Ansiktet var i mørke, men jeg så at hun var alvorlig. Det var det samme usikre smilet hun hadde nå. «Sikker?» sa jeg. «Han virket jo litt skummel.» Hun viftet lett med en hånd i luften. «Bare meg som har litt livlig fantasi», sa hun så. «Men hva gjorde du på Handelshøyskolen?» Blikket hennes ble igjen flakkende, og det virket som hun ikke visste hva hun skulle si. «Jo …», begynte hun og trakk pusten på nytt. «Jeg vet ikke hva det blir til nå. Men det er en sak jeg jobber med.» Hun løftet glasset til en skål. Vi drakk, og det ble stille. «Hvilken sak, da?» spurte jeg da tausheten hadde vart pinlig lenge. Rita drakk litt til før hun svarte. «Det er om De svarte englene. Husker du dem?» «Ja, så vidt», sa jeg. «Om du tenker på den gjengen fra Lønborg?» Rita nikket. «Denne saken som jeg har jobbet med, tar utgangspunkt i dem. En som ville fortelle en litt annen historie enn den som alle kjenner.» «Hvordan da?» Rita smilte hemmelighetsfullt, uten å svare på spørsmålet. «Og du, da?» sa hun i stedet. «Har du funnet kvinnen i ditt liv?» Blikket var blitt nesten lekent, og jeg var usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til hennes skiftende temaer. Var det likevel derfor hun ville treffe meg? For å se om jeg var ledig på markedet? «Nei, dessverre», sa jeg, og klarte ikke å lese i øynene hennes om det var en god eller dårlig nyhet. «Tom …», sa hun så, og lente seg litt frem over bordet. 29

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 29

03.03.2022 16:52

«Jeg …» Hun fulgte ikke opp, men tømte vinglasset og så mot baren. Men hun ble sittende mens hun så ned i det tomme glasset. «Tror du at du heller kunne kommet hjem til meg i morgen?» sa hun stille før hun så opp. «Så kunne vi snakket mer der, er det OK?» «Om svarte engler?» spurte jeg. Et kort smil for over ansiktet hennes, og hun ristet på hodet. «Nei», sa hun. «Ikke det.» Så reiste hun seg brått. «Kan du være der klokken to? Det er …», hun holdt igjen noen sekunder og møtte blikket mitt. «Du får til det, sant? Jeg sender deg adressen.» Hun tok vesken og reiste seg. Før hun gikk, bøyde hun seg ned og gav meg en klem. Så var hun borte.

Innmat_Svarte engler_130x205mm_TRYKK NY.indd 30

03.03.2022 16:52

Vil du lese resten? «Svarte engler» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Fabelaktig spenning, BOKTIMMY

Tom vikles inn i Ritas sak, en historie med flere ofre, både i fortiden og i nåtiden. Opplevelsene skal endre livet hans for alltid.

Kan sammenliknes med bøkene til Jørn Horst Lier og Jørgen Jæger, Iza Zamorvska, Den Kriminelle Bokverden En historie som kommer til å gå rett hjem hos dem som leser, Tine Sundal, bokblogger

Svarte engler

Senere samme kveld ringer hun Tom, hysterisk av redsel. Hun har sperret seg inne på soverommet, utenfor er det noen som prøver å knuse døren.

Foto: Tom Knudsen

Nifst aktuell thrillerdebut, Helge Ottesen, Varden

Jarle Sten Olsen

Boken er troverdig, dramatisk, spennende og pirrende, Boktimmy, bokblogger En god og solid historie rundt et viktig tema, Hverdagsnett.no

Smussomslag_Svarte engler_453x210mm_TRYKK_NY#3.indd 1

9 788283

303483

07.03.2022 18:50