Ti stille dager - en smakebit

Mette Werner

Ti stille dager

Av Mette Werner Frostroser, 1979 Rart at ikke Arne har ringt, 1980 Rabies, 1980 Reisen, 1982 Jennys mamma, roman 2013

Takk til Nina Due for bruk av bilde av hennes skulptur på cover.

Takk til Jeanette Bjørge for verdifull hjelp med vestlandsdialektene.

© Forlagshuset i Vestfold as / LYST Forlag 2017 ISBN: 978 82 93349 50 1 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: 80 g Holmen Book Cream 1.6 Omslag og sats: jummel designstudio Satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Mette Werner

TI STILLE DAGER Roman

2017

Tanken går forut for alle ting …

Så trofast som hans egen skygge vil lykken følge den som snakker og handler med gode tanker Siddhartha Gautama, ca. 400 f.kr

Dag 0 Toget skal gå i grålysningen. Det er nok av tid. Likevel kniper det nervøst i brystet når hun skumper seg gjennom trengselen på perrongen i bare en tynn t-skjorte under stroppene på sekken som rager tungt nesten et hode høyere enn henne, mens en lys lærbag dunker mot magen fra en rem, og føttene glipper i flate sandaler som smeller mot hælene for hvert søkende skritt. Hun blunker og blåser seg i luggen idet en søtlig lukt av sjasmin legger seg kjølig mot ansiktet. Rett til venstre for henne sitter en gråhåret kvinne i brannrød sari bak en haug av duftende blomster. Med nennsomme fingre syr hun dem sammen til noe som ligner lenker av dinglende, gulhvite skjell. Hun smiler tannløst opp mot Siv og rekker frem en lenke med en knudrete, brun hånd. Om Siv vil ha?

Siv heiser på sekken. − Nei, takk. Hun må finne seg en plass og føyser samtidig bort en innpåsliten kuli med en brysk hånd. − Tjalå! mens sjasminlukten viker for en sviende stank av urin fra en morken vegg. − Æsj! Hun griper et håndtak og klatrer tungt de tre trinnene opp på en vogn som ikke virker altfor full. Stopper for å se seg rundt.

Innvendig er vogna gråblå, delt i båser langs den ene veggen med enkeltseter på motsatt side. Flere passasjerer sitter allerede stuet sammen i midtgangen, og må stadig dukke unna selgerne som 5

skritter mellom dem med nasale rop. Det er så vidt den blanke dunken til en kaffeselger ikke kakker skallen av en krokrygget mann på huk i skitten. − Madam, roper en stemme og en ung gutt vifter på henne fra midt i vogna. − Meg? − Ja, madam, sete til deg.

Siv balanserer forsiktig mellom alle som sitter på huk, mot den unge gutten i rutete lungi1 og lys skjorte. Innerst i en av båsene har han og en annen gutt gjort plass til henne ved vinduet. Brune ansikter skinner mot henne, fulle av høflig forventning. − Please.

Sitt!

Hun smiler takknemlig og lister seg mellom ben og bagasje samtidig som hun nikker til en liten familie på motsatt side. Guttene hjelper henne med å få buksert sekken hennes opp på hylla. − Dette blir bra, tenker hun når hun til slutt kan dale ned på den harde trebenken vis á vis familien som svarer blidt på smilet hennes. − Namaste, sier de. God dag. − Namaste. Hun puster ut og legger skulderbaggen til rette på fanget. Tre måneder på tur har fylt den med eksponerte filmruller og flere kladdebøker med notater. Og ennå er det ikke slutt!

Hun lener hodet mot veggen og når hun lukker øynene, kommer bilder av svarthårede menn i hvite pysjbukser og kurtaer2, langsomme kvinner i sarier mellom grønne trær og lave bygninger rundt en gyllen pagode. Snart er hun der. Bare tre timer igjen, og det kribler så hun får lyst til å hjelpe toget i gang. Kan ikke komme fort nok frem til senteret hvor hun endelig kan få falle til ro på en pute med bena i kors, og la inntrykkene fra reisen synke. Må fordøye nå. Hun har sett så mye. Det skal bli utrolig godt å kunne stenge verden ute en stund. − Kanskje får hun til og 6

med sin egen celle? Et sted hun kan sitte helt stille uten at noen vil henne noe. Hun vet at de har celler på senteret. Har sett dem på bilder. Alle ordentlige meditasjonssentre har celler og kanskje hun har praktisert lenge nok nå til å kvalifisere? Fem år burde vel rekke?

Hun åpner øynene igjen. − Best hun ikke sovner. Hun kipper av seg den ene sandalen, drar benet opp under seg på benken og slipper ned en bølge av lyse lokker. Det ytterste laget er nesten hvitt etter to uker på en strand og huden har en solbrent glød som gjør øynene ekstra blå under de mørke brynene. − Ikke rart folk glaner, har hun tenkt når hun har kommet over seg selv i et speil og oppdaget at hun hverken er sjokoladebrun eller svarthåret, sånn som hun har begynt å tro fordi alle hun har forholdt seg til de siste månedene har vært brune i forskjellige varianter, fra nesten svart til lys gråbrun, alle øynene hun har sett inn i har vært brune eller svarte. Bortsett fra i Goa, hvor hun var havnet på en strand blant hvite turister. Da var hun blitt så forvirret at hun måtte hekte ned speilet fra veggen, for å prøve å se hvem hun egentlig var, men det var bare et sprukket barberspeil og armene hennes var ikke lange nok. Samme hvordan hun vrei seg, så hun bare fragmenter. Turen hadde gjort henne tynnere. Kravebena var blitt mye synligere, men skuldrene og knærne var ennå mykt rundet og selv om brystene hang stadig mer, hadde de fortsatt en rest av frodighet som fikk henne til å rette ryggen. − Penere blir du ikke, hadde hun mumlet til sitt eget bilde der på stranda. − Herfra er det bare forfall.

Nå drar hun fingrene gjennom håret og samler det i en løs knute oppe på bakhodet. På armen klirrer flere ringer i turkist glass, håpløst upraktiske, men hun har fått så lyst til å virke feminin.

Det er noe med stemningen i landet her, en lengsel i lyset som har myknet henne. − India har gitt meg følelsene tilbake, sier hun inne 7

i seg og hører den harde aksenten til Petra, en kvinne fra Dresden som hun var blitt kjent med på en av strandbarene hvor de mesket seg med frityrstekte bananer i brisen fra bølgene. Ordene til Petra var blitt værende i hodet. Det var noe i dem som stemte. Litt overraskende. Siv har aldri tenkt på seg selv som særlig følsom, men nå er lemmene fulle av forventning. − Det er her jeg hører til, tenker hun, − midt i skitten og virvaret hvor en kan sitte på en stein hvor som helst og bli underholdt av livet som utfolder seg. Uten stopp.

I timer. − Hjemme, har hun tenkt mange ganger. − Endelig hjemme, har hun kjent med klump i brystet. Merkelig nok, for hun liker jo orden, vil ha oversikt, synes det er behagelig når toget er i rute, og her kan en aldri være sikker på noe som helst. Likevel har hun stadig følt at dette er det egentlige hjemlandet hennes. Hun har oppdaget en ro bak kaoset, en flyt gjennom alt som skjer, som hun har vært nødt til å hengi seg til hvis ikke reisen skulle bli et mareritt av frustrasjoner. Dessuten er det alvoret bak smilene, en slags melankolsk erkjennelse av en dypere mening. Hun snuser.

En sur lukt, omtrent som bråtebrann, siver inn gjennom vinduet.

Utenfor på perrongen sitter en eldre mann på huk og røyker en bidi1. Armene hans hviler i fanget, hælene godt plantet i asfalten. Den brune genseren er hullete og rundt det lærbrune ansiktet har han surret et rutete ullskjerf så en kunne tro han hadde tannverk, men det betyr bare at det er litt kjølig. Munnen hans er halvt åpen og viser tre lange, brune tenner. Han ser rolig fremfor seg, tvers gjennom toget, som om blikket er festet et sted i evigheten.

Siv lener seg frem mot vindussprinklene for å se mer. − Så mye folk i dette landet! Over alt. Hun smiler. Og lyd! Hele tida.

I Calcutta hadde hun ligget med en pute over hodet og bedt til høyere makter om å få bare to minutters stillhet, men hun ble ikke 1

Et sammenrullet tobakksblad 8

bønnhørt og var redd hun skulle klikke. At hun plutselig bare skulle hyle ut at nå fikk de faen meg ti’ still. Hun humrer. − Rart hva en venner seg til. Nå prøver hun å skjelne lydene, lytte til hvordan stemmesurr og ståk slår skarpt i asfalten og kastes gjallende tilbake fra takene mens fresingen fra lokomotiv og skingrende hjul som bremser skjærer gjennom ropene fra selgerne som driver langs togsiden, og en hes kraing fra Indias uendelighet av kråker som alltid flakser over strømledninger og blikktak, mens storbyen langsomt våkner utenfor med fjern tuting fra skranglete lastebiler. Siv smiler igjen og rister på hodet.

Det er så mange nyanser: Hver sari på perrongen har sin egen farge fra strågult og lys beige til kornblått og syklamen, sarte, ungjenter tynne som siv, med nakne midjer og fletter langt nedover ryggen, står i små grupper og ler alvorlig mens de holder blygt rundt armene som er så ufattelig lange, så tynne. Nesten umulig å tenke seg at de snart vil være runde matroner med armringer og sjasminblomster dinglende fra blanke hårtopper.

Mennene er for det meste i bukser og skjorter, men det er også en del i mer tradisjonell dhoti3 og kurta, eller lungi og t-skjorte.

Flere har briller og diskuterer alvorlig, kanskje med en avis under armen og insisterende mine, andre bare står, sitter på huk med hælene i bakken, eller de sover på asfalten mellom bylter og kofferter.

Bortover hele den lange perrongen er det tett av svarte hoder og lyse stoffer.

En svisjende lyd nærmer seg under vinduet. En kvinne på huk feier mellom føttene. Den korte kosten er mer som en bunt stive pinner som hun beveger drømmende fra side til side. Det er ikke så nøye om det blir rent. Hun skal bare feie. Det er hun født til, og om hun gjør som hun skal og hedrer gudene, kan det hende hun blir født inn i en høyere kaste i neste liv. Sånn går kosten.

9

Langsomt fra venstre mot høyre. Kvinnen beveger seg etter skrotet med små, små skritt. Huden på de brune armene er tørr og håret grått av støv. Hun bøyer seg frem over knærne så baken blir bred under en lyseblå sari. Svisj. Svisj. I evighet. Lyden er til å bli salig av. Svisj. Føtter flytter seg uten at noen tar notis av henne. Hun er bare en av dem som feier. Nederst på rangstigen. Svisj. Antakelig har hun gjort puja før hun gikk hjemmefra. Hun har badet den ene lille gudestatuen hun eier, har tent røkelse og ofret søtsaker.

Så har hun bøyd seg tre ganger med en from bønn om at guden skal ta vare på barna hennes og gi dem et godt liv. Eller kanskje hun er en av dem som bor på gata og gjør tilbedelsen sin under en presenning bak en utrangert TV? Siv drar luggen til siden. Den har vokst langt ned på nesa og klør mot kinnet, burde vært klippet, men hun prøver å spare den for å få alt like langt, sånn som de indiske kvinnene har håret.

Hvis den bare kunne bli så lang at den rakk bak øret! Hun drar den vekk en gang til idet en mann uten ben kommer rullende på en treplate. Han holder et lodd i hver hånd og slenger dem i bakken foran seg så han kan dra seg fremover med armene. I god fart runder han kvinnen som feier, og en ung brusselger som sleper på en bøtte hvor flaskene er stukket ned rundt en isblokk. − Kalde-drikker-kalde-drikker-kalde drikker-kalde-drikker!

Mannen på treplata stanser inntil en av søylene som holder taket over perrongen, og bukserer seg på plass, tilsynelatende uaffisert av mylderet rundt seg blir han sittende så rank og stille at en kan tro han har sittet der i årtusener. Ansiktet uttrykksløst under et grått hårkrus, matt mot jernet i søylen. − Jeg burde ha sittet der, jeg! Siv svelger stikket av dårlig samvittighet. − Og hva skulle det være godt for? Han er bare én blant hundre tusener. Dersom hun hadde byttet med ham, ville nøden 10

vært nøyaktig like stor. Hun sukker. − Hadde den bare ikke vært så synlig hele tiden. Det er ikke som hjemme hvor lidelsen er skjult av proteser og forskjønnende kirurgi. Her har de ikke en gang tannregulering. Tennene står sånn skaperen har plassert dem, noen ganger ser det ut som om de bare er kastet inn på måfå, og tiggerne gjør gjerne et nummer av skavankene sine. De trenger seg på. Samme hvor hun har vært, men særlig i de store byene som Calcutta og Bombay, har hun blitt overveldet av mennesker med forkrøplede armstumper, uten fingre, med misfarget hud der spedalskheten har spist opp kroppsdeler, menn uten ben, eller bare med ett ben så de må humpe seg frem på alle tre som halte hunder. − Egentlig er det ikke til å holde ut, tenker hun. Verst var det i Dehli da hun skumpet borti en kvinne uten øyne. Siv var intetanende på vei gjennom mengden ved noen salgsboder, da hun kjente en hånd på armen, og brått stirret inn i to tomme øyenhuler, bare groper av tynn, brun hud der blikket skulle ha vært, samtidig som stive knokkelfingre grep etter henne i tomme lufta. − Hjelp! Et uhyre som ville dra henne ned i helvetes pøl og pinsel, hadde hun tenkt idet skrekken isnet gjennom henne før hun oppfattet den klagende stemmen som jamret: − Amma, please, please amma, og skjønte at det bare var en stakkars kvinne som gjorde det hun kunne for å overleve. Likevel hadde hun presset seg i panikk gjennom trengselen med angsten hamrende i brystet og pusten strupt i halsen. Hun hadde ikke kommet til seg selv igjen før hun fikk satt seg ved et bord og hadde fått noe å drikke. Og fortsatt snører magen seg ved tanken.

Mannen på treplaten har fått øye på noe. Han våkner til liv, former fingrene på høyre hånd til en liten klype og slår den lett mot munnen, for å vise at han vil ha mat. Ansiktet hans løfter seg, han strekker hals og øynene glitrer opp mot en kraftig, mann 11

i hvit kurta og pysjbukser, som nærmer seg med utstrakt hånd.

Den store mannen slipper noen mynter ned i tiggerens skrukkete neve idet han nikker storsinnet, og tiggeren legger hendene mot hverandre foran pannen og bøyer seg flere ganger til takk. − Som en trekkoppdukke, tenker Siv. − Så stor takknemlighet for så lite. Hun ser skamfullt bort akkurat idet et tog siger inn på den andre siden av perrongen i et orgelbrus av skjærende metall og rop fra kuliene som stimler sammen ved dørene for å kapre kunder.

Lette å få øye på i mengden i flaggrøde turbaner og kurtaer. Noen av dem er gamle med krokete knær, uten spor av fett på de seige kroppene, men kraft har de! Med raske bevegelser svinger de kofferter og bylter opp på hodene i store stabler og baner seg vei gjennom vrimmelen med passasjerer på slep mens de hveser: − tsch, tsch, for å få folk til å flytte seg. Nå sneier en tett forbi søylen med tiggeren som har falt tilbake i tusenårsroen, en hel familie i hale etter seg. Mor vralter først i lindegrønn chiffon med gull rundt armene og blekt sideflesk som valker seg gustent rundt den nakne midjen, en tydelig rød flekk i pannen og dyktig med rødt i skillen markerer for alle at her kommer en gift kvinne.

Siv skutter seg. Hun har vondt for å svelge den bydende minen til disse rike kvinnene når de kommanderer hushjelper og sjåfører. − Men de rike har også sine historier. Denne har en mann som ser en annen vei og tre barn i stivede, hvite skjorter. Håret deres er oljet glatt mot hodet med snorrett skill, der de forsvinner stille og lydige opp trappen. − Nei, nå må det snart skje noe. Siv kaster et blikk på den lille familien på benken midt imot. Mannen holder armen rundt en gutt på tre, fire år som stirrer storøyd på det lyse håret hennes. − Kanskje har han aldri sett noe så rart? Ved siden av ham sitter en spinkel jente, limt opp langs kroppen til moren, en smal kvinne 12

i en solfylt sari med duft fra en sjasminlenke i bølger rundt seg.

– De er antakelig sørfra, siden de har brede, flate neser og huden er ekstra mørk mot det lyse tøyet. Kvinnen sier noe som får jenta til å gjemme ansiktet inn mot brystet til moren, men snart kikker hun nysgjerrig frem igjen og smiler forsiktig. − Namaste, sier Siv. − God dag.

Jenta gjemmer seg igjen og moren smiler. − Sjenert, sier hun. − Hun er litt sjenert.

Siv nikker. − Jeg skjønner det. Hun lukker øynene. Plutselig så søvnig. Hun gnir seg i tinningene og spenner seg i en lang, kvalt gjesp som hun skjuler med hendene. Nå kunne i grunnen toget gå snart. Det er alt en halv time over tiden. Hun blir sittende og studere hendene sine. Årene på håndbaken tegner seg blågrønne og litt oppsvulmet under den solbrune huden. − Bestemorshender.

Hun strammer magen og sukker. Blir var at noen stirrer på henne.

En mann i fiolett lungi på den andre siden av midtgangen. Med halvåpen munn og tenner på tørk, lener han seg frem og glaner, fullstendig usjenert. Uttrykksløst. Ikke forsøk på et høflig nikk eller noen slags forståelse av at hun er et levende menneske. Bare en stiv stirring fra kulerunde øyne. − Hva ser de, når de glor sånn har hun tenkt. Er hun virkelig så oppsiktsvekkende bare fordi hun er litt lysere i huden? Eller er det fordi hun er kvinne? Hun har fått en del tafatte tilbud i løpet av turen fra tilsynelatende velfungerende menn som tror at vestlige kvinner ligger med alle. Det er bare å be dem om det, så legger de seg ned og spriker. Hun ler kort. − Burde jo være vant til det nå. Men hun blir fortsatt brydd av blikkene som ikke gir seg, og nå ser hun på gulvet for å komme litt unna. Det er virkelig skittent. − Chaééé, cha-ééé, cha-ééé! Ropene til en teselger skjærer gjennom ståket. Han nærmer seg langs togsiden med beholderen sin og 13

en sinkbøtte med kopper, stopper ved nabovogna, tapper og rekker en hvit kopp inn av et vindu. Smaken av den hete, lysebrune væsken fyller munnhulen med søthet og nellik, kardemomme, ingefær allerede når hun åpner bagen og tar frem noen mynter. − Ei, chaéwalla, sier hun ut gjennom vinduet.

Han er ung, ti, tolv år kanskje? Barbent, i møkkete shorts og kakiskjorte, men blikket er våkent, ansiktet oppvakt. Han vrikker hodet fra side til side på en egen leddløs måte, idet han rekker henne en kopp, som om hodet hans flyter på luft, og kan beveges uten motstand.

Det har tatt tid å tolke den bevegelsen som alle gjør hele tida.

Hun har kommet til at når noen smiler samtidig som de vrikker, betyr det noe sånt som at − Jeg skjønner, jeg vet. Alt i orden. Ingen grunn til bekymring. Andre ganger kan ansiktet tømmes for uttrykk, øynene glir halvt igjen, mens hodet ligger der og dupper for seg selv, og da er det mer som om de sier − Dette hører jeg ikke, jeg bare venter til det går over. − Thank you, madam. Tegutten smiler med store, hvite tenner når han får myntene.

Koppen rommer ikke mange slurker, men teen er så søt at det iser bak ørene og varmen sprer velvære ned i bena til hun strekker seg og maler som en katt. − Kanskje hun skulle ta noen bilder? Det er ikke sikkert de kommer av gårde med det første, og det gjelder å ikke bli sur. Hun ser ut.

En fruktselger kommer trekkende på en vogn som han stiller mellom henne og tiggeren på treplata. Den har et overbygg i glass og fra en plakat på bakruta smiler Ganesha mildt utover mengden.

Guden med kulemage, og elefanthode er den mest populære i hele gudeverdenen fordi han fjerner hindringer når noe nytt skal begynne. Derfor pryder han både frukttraller og lastebiler. Siv har 14

sett mange utgaver etter hvert. Ganesha henger i speilet på scooterdrosjene og på veggen i butikker og boder. Guden for de gode tidene, for visdom og kunst.

Hun tar frem kameraet. Det er jo gudene hun skal studere, det er derfor hun er her. Hun skal lage bok om kunst i hinduismen, har reisestipend og store planer, har snart vært over alt. Hun tar dekselet av idet tegutten kommer tilbake for å hente koppen som han skyller i bøtta si før han går videre. Forbi en familie som har lagt seg i en ring og sover på en haug av bagasje. En liten gutt i rød kjole sitter med naken rumpe rett på asfalten og gråter blanke tårer fra øyne som er svertet med kull.

Siv svelger, en sårhet stiger fra magen og brer seg i ansiktet, som en sky som driver foran sola. Hun har sett så mange unger, har vært omgitt av dem samme hvor hun har kommet, ivrige, insisterende, sjenerte, triste og spill levende unger, som har flørtet med henne og tigget om småmynter. Bestemor har de kalt henne og samme hvor hun har vært, har hun blitt behandlet som om hun burde pensjoneres. − Æsj. Hun prøver å riste det av seg, men kommer ikke bort fra at om måned blir hun 42 og stadig er hun like alene. − Er du gift? spør alle hun treffer. − Hvor er mannen din?

Har du barn? Og hun kan bare riste på hodet. Helt fra hun var liten og lekte med dukker, har hun sett for seg bildet av den lykkelige familien som skulle bli hennes en dag. Det har alltid ligget der inne i fremtiden og ventet på henne.

Den lille gutten har sluttet å gråte, det nytter likevel ikke når ingen ser ham. Isteden kravler han bort til en gammel kvinne som sover mot en bylt og lener seg inntil henne. Ved siden av dem ligger en mann på et blomstret tøystykke med hodet på armen. Han har dekket ansiktet med snippen av tøyet og hver gang han puster ut, løfter den seg og blafrer som en vimpel i frisk bris. Det er visst 15

bare henne som synes det er komisk. For de andre er dette bare en helt vanlig morgen på en av Indias mange tusen stasjoner.

Hun løfter kameraet og zoomer inn gutten med de ulykkelige øynene. At det går an å være så søt! Hun sveiper videre over perrongen. Liker tyngden av kameraet i hånda, det kjølige metallet mot øyet. Inntrykkene blir så mye tydeligere når hun kan ramme dem inn og fokusere. Nå ender hun opp på tiggeren, som er synlig gjennom frukttrallen. Det smale ansiktet hans med tunge øyenlokk og følsomme lepper. − Hvis hun fikk skåret bildet sånn at Ganesha kom i forgrunnen? Hun studerer mulighetene. Ganesha med snabelen sin til venstre for pyramidene med frukt og så tiggerens torso og grå hårkrus mot en rustrød søyle. Hun prøver. − Litt lite lys under taket, men kanskje det går? Hun knipser et par bilder med fokus på tiggeren når han strekker hals og former hånda foran munnen, samtidig som dagens første solstråle bryter inn gjennom en åpning i taket og faller rett på hodet hans. − Genialt!

Siv trykker av flere ganger. − Bare det ble nok lys på guden! Hun blir sittende i tanker med kameraet mot brystet. − Du liker å ta bilder. Mannen i den lille familien vis á vis stråler med hvite tenner under en kraftig bart.

Hun nikker uten å si noe..

Mannen vrikker på hodet og løfter blikket til sekken hennes på hylla. − Du er på reise, slår han fast.

Siv smiler med et lite hodevrikk. Jo. Hun er på tur. − Du liker India? − Veldig! Og nå smiler hun ordentlig. − Det er så vakkert her!

Mannen vokser litt. Et øyeblikk kjennes rommet mellom dem fylt av lilla fjell bak struttende palmer. Av lengselen i skumringslyset før det forsvinner i stjernestrødd fløyelsmørke. − India er et godt land, sier han alvorlig med øyne som skinner av høytid.

16

Hele familien ser så troskyldige ut at det gjør nesten vondt, så ivrige etter at hun skal like seg hos dem. Siv blir sjenert. Fire hundre år med hvitt kolonistyre har gitt henne en makt hun ikke er i nærheten av å fortjene. Selv nå, femti år etter at Gandhi kastet ut engelskmennene, opplever hun stadig å bli sett opp til bare fordi hun er hvit, og det blå blikket har åpnet dører for henne mer enn hun liker å tenke på. Det blir sånn avstand av det. − Beundringen deres handler jo ikke om meg, har hun tenkt. − Det er bare en forestilling de har, om en eller annen rik memsahib. Vi er jo i samme båt, kan de ikke se det?

Toget tuter og drar seg i gang. Siv legger kameraet i skulderbaggen og trykker den inntil seg. Bare tre timer til! Hun smiler for seg selv og ser ut på tiggeren en siste gang der han sitter like urørlig midt i maset. − Morna, sier hun inne i seg, med et stikk av vemod. Så er han borte, som familien som sover mellom byltene sine, den lille gutten i rød kjole, og kvinnen som feier. Alle som venter på huk med blikket i evigheten glir forbi henne. Samtidig kommer et overfylt forstadstog inn på et spor lenger borte med unge menn hengende på utsiden av de åpne dørene. − Jeg burde vel byttet plass med dem også, tenker hun. − Hvorfor skal jeg ha alle fordelene?

Bare fordi jeg tilfeldigvis er født i et annet land? Men snart forsvinner de unge mennene også bak henne, og toget setter opp farten.

Hun lener seg mot veggen og lukker øynene. − Tre timer, tenker hun igjen. − Tre timer. Hvis toget holder ruta, da. Kanskje ikke så sannsynlig. Ikke at det gjør noe. Kurset begynner ikke før til kvelden. Hun er bare så spent på å se senteret, kjenne på atmosfæren som hun har hørt om helt siden hun begynte å meditere.

Men toget går ikke fortere om hun spenner seg. Hun puster dypt 17

og åpner øynene. Det har begynt å blåse kaldt inn gjennom vindusåpningen som er uten glass. Like greit å ta frem et sjal hun kan slenge rundt seg. Og en bok: The Analyst and the Mystic, en studie av Ramakrishna, en kjent mystiker og prest i Kalitempelet i Calcutta på slutten av 1800-tallet. Hun var kommet over den på Institutt for Religiøse Studier i Kalighat, da hun ville forstå mer av hvordan inderne tenkte om livet, og forfatteren var fra Bengal2.

Nå setter hun seg godt til rette og blar opp der bokmerket ligger, på en sammenligning av mystikerens opplevelser og en vanlig psykose, − i motsetning til den schizofrene som forblir borte for denne verden, klarer mystikeren å skape en høyere orden av kaoset, skriver bengaleren. Han – eller hun, det vil si mystikeren, ser galskapen som en del av den åndelige prosessen og kan derfor mestre opplevelsen av at den en kjenner som seg selv, går i oppløsning. − Veien til oppvåkning går gjennom galskapens kaos. − Hm. Siv lar boka synke. De høye bygningene i byen ligger også bak dem nå og utenfor raser slummen forbi: Skakke, halvt falleferdige hytter av tilfeldige plankebiter og bølgeblikk, lappet med matte og oppspiste plastfiller som flagrer i vinden. Grått støv og søle. − Tenk at her lever det folk. Her blir de født og her skal de dø. − Dø. Dø, hamrer hjulene mot togskinnene. − Her vokser unger opp med monsunregn gjennom taket, stinkende kloakk som glinser feit av slim i gjørma rundt hyttene, og pistrende hunder mellom høner og skrot.

Nå er morgenritualet i gang. Langs hele skråningen fra hyttene ned til togskinna sitter folk og gjør fra seg. Ved hver nedhuket kvinne, mann eller barn står en krukke av grått blikk, eller bare en enkel blikkboks med vann til å skylle seg med. Noen sitter så nær at hun kan se avføringen når den kommer ut av baken. Stanken 2

Sudhir Kakar, indisk psykoanalytiker 18

driver inn av vindusåpningen så kvalmende at det kommer vann i halsen, og hun må ta seg kraftig sammen for ikke å brekke seg, kaldsvetter. − Dette tåler du, sier hun inne i seg og pakker seg bedre inn i sjalet. − Pust. Bare pust, helt rolig. Hun strammer magen.

Familien overfor henne ser ikke ut til å merke det. Ungene sover i hvert sitt fang. De voksne ser fremfor seg uten å fortrekke en mine. − Lukter de ingen ting? Det sto noe sånt i en bok. At inderne kan legge fra seg avføring over alt, fordi de klarer å fortrenge det så grundig at det er som om den ikke finnes. − En blind flekk, kaller Naipaul det i An Era of Darkness. − Men er det virkelig mulig å ikke merke dette som borer seg inn i nesa? − Veien til oppvåkning gjennom galskapens kaos, leser hun igjen mens bordhyttene farer forbi. Slummen er som en dvask, grå øgle som velter seg over henne og vil klore henne til blods. Kilometer på kilometer strekker den seg ut av storbyen og hun lengter vilt etter frisk luft som kan feie bort møkkalukta og ruske henne snilt i håret. − Både kvinner og menn må utvikle det kvinnelige i seg for å kunne komme noen vei i mystikken, leser hun. Det vil si at alle må utvikle evnen til å være fremfor å måtte gjøre noe hele tiden. − Sånn som det er hjemme, tenker hun, − hvor hele berettigelsen ligger i det en utretter. Der må en alltid ha noe å vise for seg. Mens her nytter det ikke å tenke på den måten. Det er så altfor mye hun ikke kan få gjort noe med. − Men at det skal være tilstrekkelig bare å sitte der og puste seg inn rytmene, i øyeblikket og lyset som skifter? I starten hadde det ikke vært til å holde ut. Hun rødmer nå over hvor avsindig rasende hun kunne bli de første ukene, over at absolutt ingenting fungerte sånn som hun var vant til. Når toget var tre timer forsinket og ingen så ut til å bry seg, eller da hun oppdaget at hun hadde stått en hel time i kø på feil dag og 19

mannen i billettluka bare vrikket på hodet med øynene halvt lukket og lot de rasende klagene hennes passere uten at det så ut til å affisere ham en døyt. − Sorry, madam, sa han bare med passende mellomrom. Hun kan fortsatt kjenne smerten i hånda, så hardt hadde hun dunket neven i en stolpe på veien ut da hun endelig skjønte at det ikke var annet å gjøre enn å komme tilbake dagen etter og stille seg i kø på nytt, og tårene hadde stått ut av øynene på henne. − At det var mulig å være så søvnig som den der fyren i luka! tenker hun nå og stryker seg automatisk over håndkanten idet toget ruller inn på en stasjon.

I mylderet står en mann ved et bord og rister peanøtter over en flamme, en fem års gutt i for stor shorts bretter kremmerhus av avispapir ved siden av ham, holder dem frem mot mannen som heller de varme nøttene oppi. Lukt av brent peanøttskall siver inn av vinduet, mannen i den lille familien overfor Siv roper noe til gutten som kommer med to kremmerhus han rekker i været mens han stirrer på håret til Siv med vide øyne.

Mannen sier noe til ham, gutten vrir seg sjenert. − Namaste, Siv smiler forsiktig.

Gutten ser på henne igjen, men får ikke sagt noe. Mannen betaler og byr Siv av det ene kremmerhuset. − Tusen takk. Nøttene er varme mot huden. Hun knuser det sprø skallet mellom fingrene og samler det omhyggelig i hånda, mens familien overfor henne kaster skallet på gulvet. Mannen ser at hun ser og vrikker på hodet. Det kommer kanskje noen og feier snart? − Hvor skal du? spør han.

Hun sier navnet på den lille byen. − Å, du skal til Valodi! Mannen smiler begeistret og vrikker på hodet. − Svogeren min og kona hans drar dit, sier han og kona 20

nikker. − Valodi er en veldig bra mann, fortsetter han. − Han var veldig fattig, vet du, men den åndelige krafta hans var så lysende at folk begynte å høre på ham likevel, og nå kommer de fra hele verden.

Jo. Hun kjenner historien. Har plukket opp biter av den på kurs rundt i Europa. − Du skal sitte ti dager? − Ja. Hun nikker. − Bra! Svogeren min drar hvert år. Det er et fint sted.

Ja, hun håper det. Det er der hennes egne lærere har fått sin opplæring. − Men dere drar ikke? spør hun. − Nei, vi bor i Kerala. Det blir langt. − Forstår. Hun har vært der. − Hvor i Kerala? − I Thumba. Jeg jobber på Vikram Sarabhai Space Centre.

Mannen blir alvorlig. − Jeg er ingeniør, sier han. − Jeg jobber med å sende opp satellitter. Kona mi underviser. Han smiler stolt og vrikker hodet mot kvinnen ved siden av seg.

Toget drar i gang igjen. Ingeniøren serverer flere peanøtter. − Takk. Denne gangen kaster Siv også skallet på gulvet. − Jeg underviser, jeg og, sier hun, mest for å si noe. − I fransk, legger hun til. − Noen timer i uka. Noen unge ansikter dukker opp et sted inne i henne. Avez-vous une cigarette? − Hva underviser du i? spør hun kvinnen i den solfylte sarien. − Fysikk. På universitetet i Trivandrum. − Det var der vi ble kjent, nikker ingeniøren. − Vi er fra samme kull. − Skjønner. Siv smiler. Det er som om familien foran henne får mer substans. Hun vet godt at India er et av de landene i verden som har flest forskere på høyt nivå. Har selv sett satellitten de sender opp en gang i uka, som en rød prikk over stjernehimmelen. − Hvor kommer du fra? Ingeniøren bøyer seg litt frem.

21

Vil du lese resten?

“Ti stille dager” bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Bjellene på pagoden klinger klart gjennom mørket. Under stjernene utenfor venter over hundre kvinner med puter og sjal. noen hvisker, andre står i egne tanker og skraper med føttene i sanden, som hester før et løp. Indiske kvinner i sari med svart hår i topp eller flette. De hvite er hoder høyere, i posebukser med håret utslått.

Foto: Sigurd Fandango

en av dem er Siv. en norsk kunsthistoriker på reise i India for å skrive om religiøs kunst. etter måneder med tog mellom byer og fjell, skal hun endelig falle til ro på en pute med bena i kors. I ti stille dager følger vi Siv gjennom et kurs i meditasjon. Inntrykk fra reisen blander seg med tanker om livet der hjemme. Kan Buddhas lære være veien til lykke?

Mette Werner har mer enn 30 års erfaring med stille meditasjon.

Hun debuterte som forfatter med en novelle i Vinduet i 1978. Siden har hun publisert flere noveller i tidsskrifter og nrK radio. Werner har skrevet artikler, hørespill og kortfilmmanus. novellefilmen reisen ble kåret til norges beste kortfilm i 1982 og ble beste fiksjonsfilm på festivalen i tampere året etter. ti stille dager er Mette Werners andre roman.

ISBN 978-82-93349-50-1

roMan

9 788293 349501