Usannsynlighetens seier

Usannsynlighetens seier Observasjoner, undringer og bekjennelser fra en søkende amatør.

Rolf Kåre Håland

© Forglemmegei Forlag 2016 / Forlagshuset i Vestfold as ISBN: 978 82 93349 32 7 Trykk: Wittusen & Jensen Papir: 80 gram G Print Maleri omslag: Runa Gafni Omslagsdesign: jummel designstudio Sats: jummel designstudio Satt med Adobe Garamond Pro 11/17 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

ESSAY

2016

Innhold Innledning Sannhet – hva kan det være?

Det tenkes i vår tid.

Evolusjon – ja, men hvordan og hvorfor?

Form og innhold, hjernen og bevisstheten.

Menneskelivets krokveier.

Menneskeslekten og individene i verden.

En åndelig virkelighet – kan det tenkes?

Trenger vi ennå religioner, verdensbilder?

Frihet – i hvilken verden?

Frihet som mulighet og erfaring.

Et vendepunkt – sinnets forvandling og utvikling?

Meditasjon – utfordring og katalysator.

Sluttord Dikt

7 13 23 37 59 75 100 114 129 140 163 184 214 229 232

Innledning Vi lever alle på denne kloden som vi kaller jorden, og vi er alle medlemmer av den store menneskeslekten. Dessuten er vi alle fullstendig avhengige av mat, vann, luft og varme for å kunne leve rent biologisk. Men det kan virke som om likheten slutter her. For i våre sinn, i vår bevissthet, er vi både veldig forskjellige og veldig like. Det går an å finne veldig mye generelt vi kan beskrive i vår bevissthet, liksom bokstavene i et felles alfabet. Men innholdet, bildene som lever og virker inne i våre sinn og i våre tanker er høyst individuelle selv om vi har vokst opp under omtrent den samme kulturpåvirkningen.

Hvorfor er det slik? Jeg har en følelse av at veldig mange av oss holder fast på dette egne bevissthetsinnholdet med vår forståelse og mening om hva verden, livet og hvem vi selv er. Det gir oss et slags grep eller overtak på tilværelsen. Kanskje er det veldig naturlig å markere seg som individ med egne meninger, og da må vi skape en avstand til tidligere generasjoners forståelse og andre som vi mener «tar feil». Det viser at vi har et behov og en vilje til å utforme vårt indre i en individuell stil. Vi har alle tenkt igjennom det vi står for, og har testet det gjennom utallige samtaler og lesing og læring.

Kanskje gir det oss en viss identitet, slik at vi selv kjenner igjen vårt indre, ikke bare fra i går til i dag, men fra vår ungdom til livets midte eller enda lenger? Men selvsagt er det ikke slik for alle.

7

Mange finner sin identitet gjennom sitt arbeid og sin hobby, som foreldre osv. Likevel tror jeg ingen kan nekte for at denne «livsoppfatning» har preget oss gjennom livet, og vært medvirkende til å forme oss til den vi nå tror vi er?

Men hvor dypt stikker denne overbevisningen, og er den virkelig vår egen? Jeg tror den stikker veldig dypt, i alle fall i følelseslivet. Det blir for meg merkbart når jeg konfronteres med en annens avvikende mening, at noe dypt inne i meg trigges og provoseres.

I en slik situasjon må jeg kjempe for at ikke følelser skal påvirke min lytteevne. Det kan se ut som det alltid finnes en tvil dypt inne i meg eller en redsel for at noe «utenfra» skal rokke ved min overbevisning som jeg har tilkjempet meg gjennom årtier. For hva kunne det innebære for mitt ståsted? Begynner jeg da å vakle? Jeg tror vi alle lever i en herlig blanding av tro og viten. For det første er vi alle formet av vår kultur i den tiden vi lever i. Vi (i alle fall jeg) har overtatt mange flere tanker og meninger enn de vi grundig har undersøkt og tenkt igjennom. Foreldre, skole, aviser, bøker, radio og TV har alle øst over oss, og gjør det hele tiden, en umålelig påvirkning som vi er bare delvis bevisste. Ennå i dag kan jeg oppdage noe noen har sagt til meg for 50 år siden som jeg aldri har stilt spørsmål til, men som jeg nå innser var fullstendig feil. Altså har jeg trodd at jeg visste, selv om jeg burde ha visst at jeg trodde.

Vi er dessuten veldig ulike når det gjelder hva vi gjør med vår tro, viten og mening. Noen holder den for seg selv, mens andre vil misjonere og «opplyse» slik at flest mulig overtar og forstår denne synsmåten. Når jeg skriver denne boken, kan jeg jo mistenkes, med rette, for å være en av dem, men jeg ønsker at leserne skal tenke nøye igjennom det jeg kommer med, ellers har det liten eller ingen verdi. Og så er vi alle mer eller mindre åpne for å sette oss inn i andre menneskers tankeganger og ideer.

8

Jeg tenker derfor at det ville være sunt for de fleste av oss å begynne å rydde litt i «skapet», og se med nye øyne og nye spørsmål på hva vi faktisk har av oppfatninger av det ene og det andre.

Vi kommer ikke utenom det hjelpemiddelet vi alle har i bevisstheten, og det er tenkeevnen. Men hva slags tenkning trenger vi, og hvordan er den preget av vår fortid? Med dårlig redskap kommer vi ikke langt, men den lar seg skjerpe og øve. Jeg hørte engang André Bjerke debattere på TV på begynnelsen av 70-tallet, og ble mektig imponert over hans klare tanker. Den gang kunne han bruke logikk på fenomener av såkalt «oversanselig» art som dette programmet handlet om. Kanskje hadde jeg oppfattet det annerledes om jeg hadde hørt det på nytt i dag. Selvsagt finnes det mange mennesker som ikke har så stor tillit til tenkningen, fordi den virker kald, abstrakt, teoretisk og til og med livsfjern. Men da må vi jo gjøre noe med denne tenkningen og utvide den til å kunne hanskes med mer enn det ytre og intellektuelle? For selve tvilen rundt tenkningen er jo tross alt også et resultat av en tankeprosess!

Kanskje ligger ikke splittelsen mellom våre livssyn og verdensoppfatninger i innholdet, men mer i hvordan vi kler eller pakker inn våre «sannheter» språklig og kulturelt? Av og til kan innholdet tiltale oss, mens formen virker både fremmed og ubegripelig. Kan vi likevel møtes? I mange -ismer og fundamentalistiske retninger innen livssyn, har former og tradisjoner fått karakter av lover som får langt større plass enn det tidløse innholdet. Det virker trygt, er forutsigbart, og gir en felles tilhørighet. Men når former stivner i stedet for å forvandles slik som i livets verden, kan de stå i veien og skygge for selve innholdet de var ment å formidle. Hvorfor er formene utilgjengelige for noen, mens andre klamrer seg til dem?

Vi må alltid ta i bruk former for å kommunisere vårt innhold eller budskap, enten det er ved språk, geberder, kunst eller redska-

9

per vi bruker i vårt daglige liv. Kroppen vår med alle sine former gir sanser, hjerne, lemmer og indre organer uunnværlige muligheter for utfoldelse av innholdsrike prosesser. Men hva er egentlig forholdet mellom form og innhold? Når vi ser elven og dalen, vet vi at de er formet av vannet og isbreene. Det er prosessenes innhold som preger materien. Like opplagt er det ikke å innse tankeinnholdets betydning for tankeformene og hjernens egen utforming.

I en materialistisk tidsalder som vi alle er preget av, er det lettere å tro at innholdet svettes ut av formene, enn at innhold har stivnet til form, som ved sneglehusets tilkomst. Ånden, det spirituelle, blir produkt og materien med sin struktur blir skaper. Dermed havner vi i den underlige situasjonen at vår forståelse, som anses som underordnet, må hjelpe oss å begripe det såkalte overordnede fordi dette mangler dimensjonen for å forstå seg selv.

En avgjørende egenskap i denne sammenhengen er menneskets rasjonelle tenkeevne. Det er selvsagt ingen egenskap vi kan tilskrive materien i seg selv. Likevel hviler hele vitenskapen både som metode og som verdensanskuelse, på nettopp denne evnen.

Den er vårt holdepunkt i denne mangfoldige, kompliserte verden.

Men hvem bestemmer hva som er rasjonelt og hva som er irrasjonelt, og hvor grensen mellom disse «begrepene» kan trekkes? Når det gjelder alt som har ytre form, er vi trygge med vår rasjonalitet.

Men straks vi beveger oss inn til vår indre opplevelse, der tanker og følelser lever, kommer vi på gyngende grunn. Selve rasjonaliteten som begrep er jo strengt tatt en indre opplevelse der vi veier våre tankers troverdighet. Derfor trenger spørsmålet seg på om denne dualisme som utgår fra vår tenkning, i bunn og grunn er en fallitterklæring? For det som var irrasjonelt og rasjonelt i går, behøver jo ikke være det i morgen?

Kanskje kan vi bli ydmyke nok til å innse at vårt redskap, tenk-

10

ningen, må utvides og bli mer plastisk for at den kan omfatte det som hittil ble ansett som irrasjonelt? Vi må heller ikke gjøre virkeligheten mer fattig enn nødvendig for at den skal bli forståelig?

Da retter vi jo landskapet etter kartet i stedet for omvendt. For har ikke det enkelt forståelige også et element av gjenkjennelse, som gir en viss trygghet? Og hva som forekommer oss sannsynlig, har ikke dette også et element av selvfølgelighet i seg? Det at vi alltid har vært omgitt av planter, merkelige dyr og mennesker med alle dets egenskaper, gjør at alt dette føles selvfølgelig og derfor sannsynlig, selv om det egentlig er ganske ubegripelig.

Jeg vil tilbake til spørsmålet om tro og viten. Tro er jo ikke det samme som ikke-viten, men kanskje heller ennå ikke oppnådd viten. Som sådan har den både tyngde og verdi. For troen angir på en måte retningen vi søker i, og derfor er det god grunn til å betvile den og undersøke hva den bygger på. Hvis vi tror Gud finnes i «himmelen» og sender opp en rakett for å finne ut om dette kan bekreftes eller avkreftes, sier det mye om troen og retningen vi søker våre svar innenfor. Så nevnte jeg hvor viktig vår verdensforståelse er, i den forstand at vi holder oss godt fast i den. Men hvor viktig er den egentlig for oss når det gjelder å ta konsekvensene av hva vi vet og tror? Gir vår viten oss et skikkelig puff til å handle i verden, til å forandre vår livsstil, til å utvikle vårt eget indre? Ofte kan det virke som om livet og virkeligheten er et sted og at vår viten, tro og mening om den befinner seg et helt annet sted?

Klarer vi å bygge en bro mellom disse verdener? Det kan virke som om de fleste av oss trenger «kniven på strupen» før vi ønsker å forandre vår livsstil. Det er mye lettere å se denne tendensen hos andre enn hos oss selv. Der legger vi lett merke til at det spriker mellom liv og lære. Vi møter mange som begeistret har funnet løsningen eller blitt «frelst» av en eller annen bevegelse. Hvorfor er det

11

da så langt mellom dem som forandrer sitt liv og seg selv senere?

Blir vårt indre livssyn mer for en hobby å regne, enda den gir oss så mye av vår identitet? Jeg sier ikke dette for å dømme noen, men bare for at vi kan innse hvor vanskelig det er å forvandle våre liv. I oss alle finnes det en lengsel og en slags sult etter å nærme seg de dypeste spørsmål på en dyp og ekte måte, og ikke som støvete teori.

Vi trenger ikke bare forståelse, men dyp mening i vår tilværelse. Vi løper videre og får ikke tid fordi det er så utrolig mye som er mye viktigere, tror vi. Slik legger vi et glemselens lokk på vår lengsel.

Slik jeg ser det er det ikke mangel på visdom og kunnskap i vår verden, men veldig mye kunnskap er så spesialisert at vi ikke finner helhetsbildet. Resultatet blir enten lett overfladisk, eller det blir mer eller mindre tilfeldig hva vi tilegner oss. Derfor er det vanskelig å bli dypt nok berørt av denne viten, og vi kan vanskelig forestille oss hvilke konsekvenser denne viten krever av oss. For en viten som ikke berører vår måte å leve vårt liv på, er vel mer for en hobby å regne?

Mitt eget sløve sinn er min verste fiende. Ofte befinner jeg meg i en indre samtale med meg selv, og tar meg i at jeg «hvisker» mentalt, og ikke hører etter hva jeg selv tenker! Hvordan skal da realiteten få kraft til å virke dypere i meg? Jeg søker etter en forståelse av verdens og menneskets hemmeligheter, som kan gjøre meg hel og lys våken, men kanskje må jeg samtidig øve sjelens egne krefter i å kraftfullt gripe de sannheter som møter meg, og da kan de kanskje også bevege min vilje?

Det er tydelig at noe mangler i min bevissthet. Men spørsmålet er om det er gløden overfor sannheten eller den bestemte sannheten som kan få meg til å gløde? Antagelig er begge deler tilfelle. Derfor skriver jeg denne boken.

12

Sannhet – hva kan det være?

Siden vi mennesker har så ulike oppfatninger om hva som er sant, og siden denne boken skal handle en del om verden omkring oss og menneskelivets gåter, må jeg først vie et kapittel til selve begrepet sannhet. Dette begrepet har vi alle et forhold til, for alle har vel deltatt i diskusjoner om hva som er sant helt fra barnsben av. Jeg tror vi alle søker sannhet, mer eller mindre, og derfor er det å forholde seg til sannhet som noe av det mest karakteristiske ved det å være menneske. Gjennom hele den kjente kulturs historie har mennesker søkt og latt seg lede av store sannheter og visdomsskatter. Vise kvinner og menn har ledet stammer, folkeslag og sivilisasjoner i årtusener. Dess lenger tilbake i tiden vi kommer, dess mer kom sannhetene i form av åpenbaringer til profeter, bramaner, sibyller, volver, sjamaner og prester, og de ble mottatt og gitt videre i billedlig form. Bilder vekker sterke følelser og viljeimpulser og er liksom levende og ikke så «trange og tørre» som våre moderne begreper, men heller ikke så nøyaktige. Fra og med grekernes tid hadde menneskene mer og mer kjempet seg fram til en våken klarhet, som ga dem et behov av mer nøyaktige og derfor abstrakte begreper, hvilket medførte et møysommelig tankearbeid. Filosofien ble banebrytende med en friere tenkning, og kunne litt etter litt gi opphav til de forskjelligste vitenskapelige bestrebelser.

Det at vi aktivt må søke sannheten betyr jo at vi med vår be-

13

vissthet i utgangspunktet er atskilt fra sannheten. Når vi blir født, har vi ikke med oss den gaven å kunne vite hva som er sant. Dyrene derimot, er født med et instinkt som (antagelig drømmelignende) forteller dem alt de trenger å vite for å takle livet. Vi mennesker står der tafatte og spørrende overfor oss selv, vår kropp, de andre menneskene og hele verden. Men takket være denne unike situasjonen, det å være ikke-vitende og ubestemt, har vi fått vårt indre frirom der vi kan lære hva vi vil, feile og gjøre hva vi vil. Dette går ikke alltid så bra, det er krevende og smertefullt med oppturer og nedturer. Vi bruker lang tid på å lære å ta ansvar for våre liv, hvis vi i det hele tatt kommer så langt. Som sagt, dyrene har ikke den slags å stri med. Deres bevissthet ser ut til å være mye tettere bundet til deres legemer og miljøet de lever i. Instinktet synes å være uløselig knyttet til kroppen. De slipper å skape noen form for kultur eller å gå i lang tids lære. Livet er opplagt, det skal leves og de er det de er.

Heller ikke kan de bevisst feile og lastes for det de gjør eller la være å adlyde driften. Våre husdyr blir straffet og belønnet, men de blir jo ikke moralske vesener av det akkurat.

Nå må vi gå et skritt videre. Grunnen til at vi alle er opptatt av sannhet, er at vi har mange spørsmål. Det er så mye vi lurer på og undrer oss over. Dette med spørsmål er et underlig fenomen i seg selv. Når vi har spørsmål, kommer vi inn i en sinnstilstand hvor vi er veldig åpne, mottakelige og litt mer våkne enn ellers. Samtidig har alle spørsmål som er formulert, (det vil si blitt bevisst) en slags retning, en slags hensikt. Det er litt som å fiske, svarene er fiskene, og vi kaster bare ut snøret der vi har håp om å få napp. Nå må det sies at det finnes mange slags spørsmål. Det finnes åpne og ledende, trivielle og vanskelige spørsmål. De som kan besvares med «ja» eller «nei» inviterer som regel ikke til noen dypere undring, det er bare viten og hukommelse som testes. Det samme gjelder

14

trenden med spørreskjemaer med skalaer fra 1-10, som jeg tror bidrar lite til sann kunnskap.

Kanskje kunne vi dele inn spørsmål i tre kategorier: De som gjelder det ytre, alle mulige slags fakta, de sjelelige eller mer psykiske, der vi gjerne vil ha innsyn i andres privatliv og følelser for å bli kjent med dem, og de mer åndelige, der vi vil forstå virkeligheten og tilværelsens hemmeligheter bedre. Det reneste eksempelet på dette, er de små barns spørsmål som setter oss voksne på store prøver. Deres spørsmål springer ikke ut av de kroppslige behovene, men av noe helt annet, kanskje en lengsel etter å møte virkeligheten som en jevnbyrdig? Et barns spørsmål kan være innledningen til vidunderlige samtaler som gir både voksne og barn mye næring. Men vi voksne har også lett for å svare intellektuelt og med abstrakte uttrykk, eller vi avviser selve spørsmålets berettigelse. Da kan vi si at vi har gitt barna stener i stedet for brød. Da må vi ikke bli overrasket om barnet snart slutter å spørre om det det lurer på.

Men vi voksne kan også spørre barnet, og lære å kjenne barnets spesielle måte å tenke og undre seg på. Det er veldig berikende å få noen innblikk i barnets perspektiv.

Nå nevnte jeg at et svar kan hindre videre spørsmål, og spesielt hvis det ikke helt klinger sammen med det dypt følte spørsmålet, og som kanskje kommer fra en autoritet som forelder eller lærer.

Dette kan eventuelt lamme en levende interesse og legge et lokk på lengselen etter forståelse. Om vi godtar dette svaret og innbiller oss at vi har forstått, setter dette svaret seg på en måte fast og blir kanskje et slags dogme. Barn er ganske forsvarsløse, særlig når de er små. En voksen kan lettere kjenne etter og spørre seg: «Kan dette virkelig stemme? Er jeg egentlig tilfreds med dette svaret? Gir det meg det min sjel eller ånd lengtet etter da spørsmålet våknet i meg?»

Da kommer neste spørsmål; har vi en slags sannhetssans dypt

15

i vår bevissthet, og kan den kanskje pleies og utvikles videre? Ligger den i å dypt ærlig lytte til den gjenklangen som vårt innerste indre reagerer med når vi har fått et «svar»? I alle fall synes det meg at dette med spørsmål og den indre aktiviteten i å søke svar og sannhet, berører et plan i vår bevissthet som er overordnet både den legemlige og sjelelige siden av oss. Den må kunne kalles en åndelig virksomhet som ikke kan måles og veies, men som gjør noe i oss tilfreds idet vi får del i kunnskap, viten og visdom som igjen bringer vår kjerne nærmere verdens kjerne og virkelighet. Vi bygger litt etter litt en bro til det vi er atskilt fra. Det er vanskelig å ikke bruke begrepet ånd, men jeg legger i det vår egen våkne, bevisste bevissthet som setter seg i forbindelse med et overordnet, lovmessig, uforgjengelig plan som vi og all eksistens har felles, men ulik forbindelse til. Det er der sannheten kan finnes. Men spørsmålene kan også bli så mange, vanskelige og uhåndterlige, at vi skyver dem unna, trykker dem under bevisstheten og resignerer.

Kanskje blir alt litt klarere når vi ser på sannhetens motbilde, nemlig løgnen? Hva skjer i vårt indre når vi lyver bevisst? Oppstår det ikke et mer eller mindre ubehag i sjelen? Noe skurrer, og det setter i gang prosesser dypt inne i kroppen, som at blodtrykket stiger, pulsen øker, og vi kan enten rødme eller blekne. Det er som om kroppen gjør et ubevisst opprør, og vi havner i strid med oss selv. Men hvorfor lyver vi? Skammer vi oss over noe vi har gjort og vil skjule det, eller kanskje vi kan oppnå fordeler av at løgnen blir trodd? I enhver rettssak sitter innrømmelsene langt inne og siden noen har blitt flinke løgnere, har det blitt funnet opp løgndetektorer som lettere kan avsløre de subtile kroppslige reaksjonene.

Metoden er jo ikke sikker fordi våre bevissthetsreaksjoner er altfor kompliserte og mangfoldige, men det viser i alle fall en slags magisk innflytelse inn i kroppen ved at vi vet at vi lyver. Vi kan

16

med andre ord ikke lyve overfor vårt eget jeg, selv om vi prøver å overbevise oss selv om at vi har «rett» til å lyve. Føler vi oss sett av oss selv?

Det kan være verdt å spørre seg om sannhet-løgn-spørsmålet berører hjertet, vel så mye som hjernen. Kanskje er det helt greit for hjernen å lyve, men egentlig helt umulig for hjertet? Hvis det forholder seg slik er løgn bare mulig ved at hjernen overstyrer hjertet! Noen vil kanskje mene at vi er oppdratt til å føle skam når vi lyver, men det svaret er for enkelt. Er det ikke noe eksistensielt dypt i selvets ærlighet, vår samvittighet, som gjør at det å anerkjenne løgnen ødelegger noe av vår sanne menneskelighet og vårt forhold til verden rundt oss? Er det ikke sannheten eller det vi mener er sannhet som vi som jeg-vesen holder oss fast i, orienterer oss ut fra, og gjør at vi i det hele tatt kan være et jeg? For sannheten lar seg ikke bestikke, nettopp fordi den er både utenfor oss og i oss, og derfor vil følgene av usannheter og halvsannheter vise seg før eller senere i sine virkninger. Den har på en måte virkeligheten på sin side. Siden løgner tas imot av mennesker og spres i verden, blir den også selv en virksom, men skadelig faktor vi må regne med.

Spesielt interessant er det at sannheten må være like viktig om vi er materialister eller ateister, eller om vi er religiøse eller åndelig søkende. Vitenskapen bygger jo alt på å søke etter sannhet. For om vi ikke godtar sannheten som noe som er overordnet alt ytre synlig og målelig, vil jo sannhet og vitenskap miste all autoritet og troverdighet og derfor sin indre mening, om det er lov å ta inn dette begrepet. Derfor ligger det noe klart paradoksalt i å benekte et åndelig virkelighetsplan, samtidig som vi hevder at det ene eller andre er absolutt sant. For hvilken forskjell skulle det være mellom sanne, løgnaktige og forvirrende tanker om de alle i bunn og

17

grunn er kun elektriske, kjemiske impulser i hjernen, forårsaket av tilfeldige nødvendigheter? Skulle ikke materien være helt likegyldig overfor hva vi tenker og mener om den?

Det er faktisk mange som hevder at det vi alle tenker og tror, bare er et illusjonært produkt av hjernefunksjonene våre. Konsekvensene av denne forestillingen er at også vår opplevelse av frihet er en illusjon. Ut fra dette synet skulle det ikke være noen kvalitetsforskjell mellom den illusjonen som ytrer seg som religiøs opplevelse, og den som synes vitenskapelig korrekt. Når i tillegg friheten mangler, kan ingen av standpunktene lastes for sitt syn, siden de ikke har «møtt» hverandres tilfeldige påvirkningsgrunnlag. De har jo heller ikke frihet til å endre mening! I denne konteksten er det ingen grunn til å bli opprørt over ulik sannhetsoppfatning. Det er bare å trekke på skuldrene, hvis vi nå skulle være herre over denne reaksjonen? Jeg skal vende tilbake til disse problemstillingene i senere kapitler.

Om det har vært mulig å følge meg i disse tankerekkene, skulle det være mulig å konkludere med at sannheten er det mest sentrale vi har å forholde oss til. Verktøyene for å finne sannheten er; undring, spørsmål, grundig logisk tenkning, ærlighet og utholdende engasjert søken etter svar som kan bringe oss nærmere gåtenes løsninger. Sannheten kan kanskje forestilles som alle «tings» ytterste oppskrift og hvordan alt henger sammen på alle plan, både fysisk, levende, sjelelig og åndelig. Men den må også omfatte hvilken rolle omsorg, kjærlighet, vilje og alle vesener (synlige og usynlige), spiller inn i den enkelte «tings» eksistens. Overalt ser vi virkningene av sannheter, men kun innenfor vår indre, bevisste mentale verden kan vi finne dem.

En enkelt idé kan forandre verden. Columbus hadde en idé om å seile vestover til India siden jorden er rund (men fant noe

18

annet), Kennedy ville sende folk til månen, Gandhi ville frigjøre India fra England, og forskere ville lage atombomben. Bruken og konsekvensene av ideene behøver ikke være kloke, gode og moralske, men at de har stor makt når de gjennomføres, er udiskutabelt.

Derfor er alle autoritære regimer redde for individenes frie tanker og hva det kan føre med seg, og bruker derfor sensur og overvåking. De regner med tankenes indre påvirkningsmakt, og er urolige for at menneskene blir for selvstendige og uforutsigbare.

Hvorfor er det så vanskelig å bli enige om hva som er sant?

For menneskeheten er virkelig splittet i sitt syn og taler helt ulike språk, ikke bare mellom religioner og kulturer, men også mellom de enkelte individ, mellom kvinne og mann. Det handler jo også om verdier og vektlegging av den ene eller andre sannhet. Vi har skiller mellom østlig, vestlig, nordlig og sydlig i verdier og tenkemåter, men andre ganger møtes vi i harmoni på tross av alt dette og er rett og slett enige. Et sitat fra Pascal mener jeg hører hjemme her: «Sannheten er så tilslørt i vår tid og løgnen står seg så godt, at man ikke kan kjenne sannheten igjen med mindre man elsker den.»

Jeg tror de fleste av oss tar litt for lett på sannheten og påstår mye som vi ikke har tenkt gjennom. Sokrates sa engang at han selv var den viseste i Aten, fordi han var den eneste som visste hvor lite han visste (fritt sitert). Vi mennesker er som regel ikke så ydmyke, vi vet best selv og lytter ikke så gjerne til de som tenker tydelig annerledes enn oss selv. Hører vi på politiske debatter, er ofte ikke poenget å lytte til det den andre vil si og uttrykke, men å finne svakhetene i den andres resonnement for dernest å slå tilbake med skarpe ord. Det ligner mer en slags duell enn en samtale man møtes i. Heldigvis finnes det unntak, og det er viktig å tenke at dette er underholdning der det er viktig å vise slagkraft.

Kan det være mulig at vi er redde for sannheter, ganske ube-

19

visst? Kanskje sannheten er ubehagelig av og til og krever noe av oss, at vi bør ta oss i nakken og forandre vår livsstil? Var det ikke Al Gore som kalte sin film «en ubehagelig sannhet»? Jeg tror det er mye psykologi knyttet til forståelse, det er tross alt et sjeleligåndelig fenomen. Når et faktum truer min hittil oppnådde overbevisning, synes jeg lett at det har lite tyngde eller at det bygger på et svakt grunnlag. Når fakta derimot taler i egen favør, blir de tungtveiende, overbevisende og innlysende. Dette bringer oss til den tanken at for å innse sannheten der ute, må vi erkjenne oss selv som den vi er her inne. Vi må lære å kjenne våre egne svakheter, og det som kan fordreie og farge vår oppfatning og tolkning av fenomenene vi møter. Akkurat som et teleskop eller mikroskop må bygges veldig nøyaktig, og speil og linser må utelukke alle feilkilder i observasjonen, så må vi finslipe oss selv som instrument for sannheten. Men dette er selvfølgelig langt vanskeligere og tar lang tid.

I vårt indre har vi tilgang til noen dråper av et sannhetens hav.

Med andre ord er vi beslektet med, forbundet med, en åndelig dimensjon eller virkelighet som må forestilles uendelig mangfoldig.

Dette må bety at vi kan danne oss et utall av viktige spørsmål.

Gjennom et ganske langt liv har jeg kommet fram til at spørsmål i seg selv kan være en metode å utforske med. Det gjelder ikke bare å finne svar på de spørsmål som melder seg av seg selv, men å finne fram til de rette og fruktbare spørsmålene. På en måte er det en sterk kraft i hvert eneste godt stilte spørsmål. De utfordrer meg til å tenke, til å åpne meg for et innhold som til nå ikke fantes i meg.

Jeg blir vekket og får ikke ro før spørsmålet er forløst.

Slik jeg ser det er det ikke for lite svar og sannheter i verden, men det er for lite av de spørsmål som kan gjøre oss innstilt og mottakelige for svarene. Hvis vi tenker oss selv som barn som er

20

uvitende om alt mulig, blir vi mer mottakelige og tør å spørre oss selv om ting vi alltid har visst, og da skjer det ting. Svarene vi finner blir på en måte «ferske» og mer levende, og av og til forbausende.

Selv det selvfølgelige kan vi møte nullstilt, som om det var første gang. Da skjerper vi oppmerksomheten og lar oss berøre dypere, mer inderlig. På den måten blir verden og vårt liv rikere og mer spennende. Verden og livet er faktisk ikke ferdig utforsket, og om vi overlater dette helt til ekspertene går vi glipp av utrolig mye selv.

Samtidig er det viktig å vite at de svarene vi finner og får, ikke er endelige som en fasit, men svarene er som veiskilt pekende stadig videre. De vekker nye spørsmål og noen krever nye modenhetstrinn i meg selv. Det kan sammenlignes med å være nede i en dal og vandre mot en høyde, og når jeg kommer dit opp, er jeg i stand til å se en høyere topp, og slik fortsetter reisen i innsikt.

Under historiens gang har mange vært villige til å dø for en sannhet eller en sak de glødet for. Deres eget liv føltes av mindre betydning enn den visjonen eller det idealet de så for seg. Noen ville kanskje mistenke slike for å være fanatikere, men det er nok ikke så enkelt. Jeg tror dette viser hvilket kraftpotensial ideer kan ha. En gal forståelse av virkeligheten kan forårsake handlinger som kan ødelegge vårt livsgrunnlag på vår klode og forgifte oss og alle jordens innbyggere. Minst likeså viktig er en sannere innsikt for det indre plan der vi prøver å finne de sunne verdier og idealer for våre liv. Vi har altfor lett for å legge stor vekt på vår materielle rikdom her og nå, mens de fjernere omgivelser og våre etterkommere har for lite plass i våre hjerter. Derfor er det så vanskelig å strekke seg og ofre noe av overfloden for deres skyld. Jeg tror vi trenger å finne nye og andre verdier som blir ressurser på et indre plan, og dermed hjelper vi framtiden i stedet for å belaste den.

Som en ettertanke vil jeg påpeke at det synes å være en sterk

21

forbindelse mellom individet og sannheten. Vi vil kanskje garantere for sannheten med vårt jeg. Vi behøver å stå for noe som er mer enn oss selv, og å gjøre oss opp et «standpunkt». Likeledes finner vi ulik balanse mellom å stivt holde på vår oppfatning, og å slippe taket ut fra overbevisende logiske argumenter. Vi inngår alle en slags allianse mellom mitt jeg og det vi mener er sannheten, der begge er avhengige av hverandre. Hvis ikke sannheten blir innsett og tatt på alvor, har den ingen eksistens på dette menneskelige planet. Og omvendt, hvis ikke jegets liv og styring kan støtte seg på det overordnede i en felles verden av sannhet, er ikke mennesket mer enn et naturbundet artsvesen. Levende og besjelet, men heller ikke mer. Men det er en gave at våre standpunkt og oppfatninger er så ulike, for det skaper dynamikk og mangfold i våre relasjoner, og gir mening til kommunikasjonen oss imellom.

22

Det tenkes i vår tid Hvordan står det til med sannhetssøken i verden i dag? Det finnes veldig mange stemmer som har mye å si om hva sannheten er, og hva som er den riktige veien å gå for å finne den. Et utall religiøse og åndelige retninger prøver å verve nye tilhengere på den ene siden, og på den andre siden har vi den etablerte vitenskapen som er toneangivende i de fleste skoler, høyskoler og universiteter over hele verden. En lignende stemme hører vi fra de fleste aviser, radiokanaler og TV-kanaler. Denne talen og tenkemåten er veldig dominerende i vår vestlige kultur, og regnes som den absolutt mest seriøse av folk flest.

Egentlig er vitenskap en metode som skal sikre grundig, eksakt og objektiv forskning, helt fri for subjektive interesser. Som metode og ideal er den vitenskapelige bestrebelse absolutt beundringsverdig, og har kunnet frambringe bemerkelsesverdige resultater i de siste 2–300 årene. Men det ligger en fare i at visse forskningsresultater frambringer store økonomiske gevinster mens andre ikke har den samme effekten. Det første gjelder særlig på tekniske og medisinske områder, hvor det finnes et veldig stort marked. I tillegg kommer at det er hard konkurranse om kundene i det økonomiske markedet, og da havner forskere lett under press fra dem som betaler for forskningen. På den måten kommer det iblant ut vidundermedisin på markedet som ikke er tilstrekkelig

23

testet. Vi husker alle den oppiskede stemning rundt svineinfluensaen, og de som ble offer for alvorlige og uforutsette bivirkninger av vaksinen. Det samme problemet har vi når den frie presse eies av få og pengesterke interesser. Dette setter den frie, nøytrale forskningen og sannhetssøkeren overfor store utfordringer i framtiden.

Men hva har vitenskapen å si om sannheten, om verden og mennesket og hvordan alt ble til? Selvsagt er det feil å nevne vitenskapen som en generell instans, for det er jo et mangfold av stemmer fra dette hold også, som kan sprike mye når det gjelder påstander og resultater. Vitenskapen kom tidlig i opposisjon til de etablerte religioners verdensbilde, kanskje delvis fordi religionenes representanter hadde begynt å forstå det mytiske språk på en fysisk, ytre måte. Det gryende nye verdensbildet passet dårlig sammen med det gamle. Derfor ble det maktpåliggende å kunne vise fram et helhetlig bilde som kunne erstatte de gamle trosretninger.

Istedenfor å nøye seg med å offentliggjøre fakta og resultater, ble den ivrig med å tolke alt inn i en klar, sammenhengende mening.

Vitenskapen ble for mange en religionserstatning som fikk visse likhetstrekk med de etablerte religioner med hensyn til emosjonell tilknytning og misjonering. Det ble betraktet som folkeopplysning, og det var viktig å kunne svare på alt. Viktig var også bekjempelsen av overtroen, for den kan lett bremse den tekniske utviklingen i samfunnet.

Det er noe dypt allmennmenneskelig ved det å stille seg de store spørsmål om tilværelsen. Allerede som barn spør vi oss om hvem vi er, hvor vi kommer fra, hva som er meningen med livet, hva som skjer med oss etter døden, og hva tid og evighet er. Disse spørsmålene springer ut av den bevissthet vi finner i vårt indre, og de er dypt ekte. Ingen har lært oss eller påvirket oss til å spørre

24

slik, i alle fall ikke da vi var barn. Hele vitenskapen bygger på denne spørrende, tenkende bevissthetsaktiviteten. Den vil hele tiden bryte ned nye grenser for hva vi kan favne og forstå med vår bevissthet. Men i hvilken retning de tenkende mennesker rettet sin interesse og oppmerksomhet, har variert gjennom årtusenene.

Siden renessansen har utforskningen av den ytre stofflige, sanselige verden kommet mer og mer i sentrum. Alle svar skulle finnes her.

Denne verden av materiell virkelighet viste seg å være så mangfoldig, interessant og endeløs, og dertil ganske håndterlig. Det kunne virke som om de nye blendende resultatene fikk mange forskere til å glemme at alt dette hadde vært umulig uten deres egne bevisste åndsevner i form av iakttagelse og tenkning.

Det ble derfor antatt som så å si ubestridelig at alle årsaker til alle fenomener var å finne i denne fysiske verden. Og der var verken gud, ånd eller sjel å finne, eller for den saks skyld tanker, følelser eller sannhet. Alt dette var umålelige og uhåndterlige størrelser og kunne bare erfares på det indre plan. Men var det av den grunn subjektivt, illusjonært og forkastelig? Forresten så lot det seg ikke helt gjøre å kvitte seg med sannheten, for hele vitenskapen bygde jo på å finne den og forsvare den, selv om den var en form for åndelig opplevelse. Det lot seg ikke fornekte at de avgjørende vitenskapelige konklusjonene foregikk inne i forskerens bevissthet.

Den trygge festningen av materiell virkelighet hadde fått en trojansk hest på innsiden av murene og inne i den skjulte det seg noe åndelig. Mennesket selv var en slik hest, som bar på noe som var fremmed i forhold til denne utvendige verden.

Når noen forsker på menneskets hjerne med dens aktiviteter, finner de verken sjel eller ånd (hvordan skulle de se ut eller registreres?), men heller ingen aha-opplevelser, bare sporene av alt dette.

Vitenskapen har kommet utrolig langt på veldig mange områder,

25

men når det gjelder å forstå hva bevissthet er, har den kommet til en grense. Den spiller inn i alle hjernens målbare prosesser, men er selv likevel noe annet. Kun fra innsiden er det mulig å oppleve den.

Det virker som om det sitter langt inne å kunne innrømme den en egen ikke-fysisk eksistens med helt andre lovmessigheter enn de fysiske. Det er derfor lett å mistenke at det er blikkretningen som blir avgjørende for hvilken konklusjon vi trekker overfor spørsmålet om hva som er virkelighet og hva som ikke er det. Eller også hva som er mest virkelig. Er det forresten tenkbart å gradere dette?

Kan det egentlig være et enten–eller? Mange mener nok at dette åndelige området ikke er vitenskapens oppgave, men overlater det til de troende eller teologene. Det må jo være å resignere overfor utfordringen. Men hvis det er virkelig, det vil si at det virker inn i hjernen direkte og dermed i den fysiske verden indirekte, må det jo være objektivt og mulig å utforske?

Det er nå laget en teori om hvordan verden, altså vårt univers, har blitt til. Dette verdensbildet har blitt støttet opp av en veldig avansert teori, full av høyere matematikk og gjentatt så ofte at folk flest er overbevist om at dette er en helt udiskutabel sannhet.

Den serveres jo også i opplysningsfilmer på TV med god hjelp av animasjon, hvilket i praksis betyr en slags manipulasjon av seerne.

Hvordan skal for eksempel barn kunne beskytte seg mot noe så overbevisende som å se Big Bang på skjermen, til og med utstyrt med pompøs lyd? I kortversjon går teorien ut på at all materie og energi i begynnelsen, altså før tiden og rommet var til, var samlet i et punkt uten utstrekning. Dernest smalt det, og i løpet av mikrosekunder var tid, rom og selve universet som ekspanderte i gang.

Men å forklare hva som utløste Big Bang er langt verre, altså hva eller hvem som trykket på «knappen», eller hvorfor før-Big-Bangtilstanden var ustabil. I denne eventyrlige hastigheten i absolutt

26

alle retninger (sett fra eksplosjonspunktet) klarte materien å samle seg til atomer, molekyler som etter hvert fant sammen takket være en hårfin balanse mellom gravitasjon og hastighet, til gasståker, stjerner og planeter. Men hvor er dette sentrum som alle galakser er på vei bort ifra? Dette tomrom etter eksplosjonen må jo ha blitt enormt stort, etter som milliardene av årene gikk?

Jeg leste en bok om temaet og undret meg etterpå over hvor mange av dem som tror på dette virkelig har satt seg inn i teorien og testet logikken i den. Selv er jeg overrasket over at den er så allment akseptert. Dette var altså første trinn i skapelsen, og jeg har en viss følelse av at en del spørsmål ennå ikke er stilt vedrørende sannsynligheten av denne teorien. Som jeg har lest meg til, må denne teorien støttes av «hjelpeteorier» der den ikke holder vann, og disse må i sin tur støttes av nye teorier. Men uansett er det en fascinerende historie, hvor materie og energi og selvfølgelig naturlovene får spille hovedrollene i dramaet, og det må være opp til enhver å danne seg en oppfatning rundt om dette er mer sannsynlig enn de gamle bilderike skapelsesmytene. Vi har veldig stor tillit til vitenskapens utsagn fordi den har stått bak så mange utrolige mirakler, slik som PC-er og romferjer. Men i dette tilfellet er det ikke snakk om tekniske oppfinnelser, men derimot en tolkning av det vi kan sanse ved hjelp av teleskoper og avanserte måleinstrumenter.

Så hvordan går utviklingen, historien, videre? Det merkelige er at det oppstår naturlover samtidig med skapelsen, eller var de der på forhånd? Verdt å tenke over kanskje. I alle fall får materien noen merkelige vedheng som kalles egenskaper og kvaliteter. Hvor dette kom fra er uvisst, men kanskje var det et slags lån fra en «åndelig» dimensjon for å skape mer action. Ellers ville jo utviklingen blitt veldig fattig, om stoffene og energiene ikke ville ha noe med hver-

27

andre å gjøre, skape forbindelser og slikt. Den lå jo allerede såpass dårlig an, uten verken plan eller styring. Men i mangel av en gud eller ånd, så var det en annen som måtte gjøre jobben, nemlig tilfeldigheten. Dessverre var den både blind og døv, og derfor trengte den et godt samarbeid med det ubegripelige fenomenet tiden. Den var til gjengjeld usedvanlig raus og hadde ubegrensede ressurser å ta av. Siden tilfeldigheten på sin side var «benådet» med en helt utrolig flaks (det er uvisst hvor den fikk den fra), ble dette meget vellykkede parhester. Det utrolig kompliserte og merkverdig stabile som soler og galakser ble til gjennom millioner av år, og disse fungerte som organismer som «fødes og dør» og gir fra seg ufattelige mengder varme og lys til sine omgivelser gjennom et meget langt såkalt liv.

Tiden og tilfeldigheten var oppmuntret av suksessen (selv om de var bevisstløse), og fortsatte å spille den avgjørende rollen når en planet også skulle vise seg å ha uventet mye flaks. Den befant seg nemlig i en optimal avstand til sin sol, med en optimal omløpstid og optimal dreiningshastighet rundt seg selv. Ikke nok med det, den var innrettet med en dertil optimal helning av egen akse og inneholdende en optimal sammensetning av gasser og stoffer, hvilket endelig ga mulighet til livets begynnelse. Her kan vi stoppe opp litt. Når vår egen bevissthet møter disse fakta og fenomener, skjer det mye i vårt indre. Tankene på dette bringer vår bevissthet «ut», men vi er ofte ikke nøytrale. Noe får oss til å godta teoriene vi mottar, eller skeptisk avvise dem. Hva er dette «noe», er det klar logikk? Er det mangel på bedre forklaringer, at de religiøse bildene ikke appellerer til oss, eller er det manglende forståelse for bildespråket? Eller har vi en slags interesse av at det ene eller andre skal være sant? Vi tenker at det «må» jo ha skjedd på denne måten, fordi den alternative forklaringen vi ellers har hørt om, virker altfor søkt?

28

Vil du lese resten?

«Usannsynlighetens seier» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no