Vikingene på Brunlaneset – les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

Thore M. Busk

Vikingene på Brunlaneset

Romanen Vikingene på Brunlaneset starter med det store slaget på Neset. Det er en vanskelig tid, en religion skal erstattes av en annen. Å forlate noe man har trodd på for å bli erstattet med noe totalt annerledes og fremmed, det gikk ikke rolig for seg, det måtte våpenmakt til. Handel ble stadig viktigere, plyndrings tiden gikk mot en slutt og stadig fler slo seg ned der ute et sted. Vikingskipene gjorde hele den kjente verden tilgjengelig. I tillegg til at Brunlaneset var et rikt stykke Norge. Brunlaneset styres av en kvinne, hennes mann er i viking og hun har derfor konkurranse om ledelsen. Hun har fem barn, men bare den yngste er hjemme. Det er denne unge mannen som fører kjærligheten inn i romanen og også tar opp problemet med hvem som bestemmer over valg av livsledsager. Hun som leder Neset får også en påminnelse om et stormende kjærlighetsforhold for lenge siden, riktig overraskende siden han var antatt død.

Thore M. Busk

Vikingene på Brunlaneset

Thore M. Busk

Vikingene pĂĽ Brunlaneset

Til Sissel

ÂŠ Lyst Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2019 Trykk: LivoniaPrint, Latvia Papir: Munken Premium Cream 1,5 80 g. Sats: Sabon 11/14 pkt. Grafisk utforming: Terje Nielsen Kartillustrasjon omslag: ÂŠ Kartverket Illustrasjon omslag: Snorre Sturlasons kongesagaer ISBN: 978 82 933 49 67 9

Forord Romanen handler i stor grad om kristningen av landet. Hos Snorre kan vi lese at slaget ved Nesjar ble kjempet ved Brunlaneset. Rent geografisk er handlingen i romanen plassert der hvor slaget kunne ha funnet sted, helt vest i Vestfold. Det vil være vanskelig eller tilnærmet umulig å kunne beskrive området med datidens navn og geografi, så dagens situasjon benyttes. At Vestfold ble et så viktig senter for vikingene er lett å forstå når den viktigste transporten av alt mulig foregikk med båt. Særlig blir Brunlaneset begunstiget med gode havner nær havet i kombinasjon med lett adgang til innlandet: På østsiden via både innsjøen Farris og elva Lågen, og på tilsvarende vis på vestsiden, vannveien inn i Telemark via Skiensvassdraget og innsjøen Norsjø. Brunlaneset ble et knutepunkt, med havet like utenfor døren og vannveiene inn i landet. Utskipning av trelast, jern og, merkelig nok, brynesteiner var det viktigste fra Brunlaneset. I tillegg til gode havnemuligheter, var selvfølgelig dyrkbarheten av jorden svært viktig, og her er denne kysten gavmild. Det kunne være uår, men med tilgang til fiske på tre sider av Neset ble det alltid mulig å overleve på skalldyr og fisk. Plyndringstokter ble det betydelig mindre av, kanskje på grunn av religionsskiftet, mens handelen derimot overtok. Vikingskipene var overlegne på sjøen og åpnet for handel over havet, og for Brunlaneset var det ikke bare en mulighet, men også spesielt innbringende.

SLAGET VED NESET

Bergljot bråvåknet av ordene: «Det brenner!» Hun ble roligere da resten av setningen ble klar: «Bål i Langesund.» Det var Gyda som vekket henne, hun og en trell bar hver sin lampe inn til Bergljot. Hun kledde seg raskt og gikk ut for å se. Ja, det var et varslingsbål ytterst ute på Langesundtangen. Dette var en mild framgangsmåte for å varsle farer langs sørlandskysten. Hvis det kom en fiendtlig flåte, ville vardene bli tent. Dette var noe mye mindre, men det varslet om en flåte på vei hitover, og det var usikkert om folkene om bord var aggressive eller bare fremmedfolk. «Er det sendt bud til Havna om å tenne bål?» «Ja, det er ordnet.» Det var nattevakten som svarte. «Har vi kapteinene her?» «Ja, vi er her, begge to.» Det var ganske mørkt i langhuset, og ikke enkelt å se hvem som var i forsamlingen. «Vi flytter begge knarrene til Jordsbukta på Håøya, der vil det være vanskelig å finne skipene selv om man seiler helt oppunder land. Er dere enige?» 6

«Ja, det hadde vi allerede tenkt oss. Vi gjør det i morgen tidlig.» «Men mannskapet må komme tilbake hit, det er de eneste vi har av våpenføre menn.» Det var allerede samlet mye folk i langhuset for å finne ut av hva som kunne gjøres, men uvissheten var stor. Under Bergljots ledelse ble en plan utformet, og alle gårdene på Brunlaneset skulle varsles. To ryttere ble sendt med beskjed til familien hennes i Gjerpen – ikke noe alarmerende, bare for at de skulle vite hva som var på gang her ute ved kysten. Hun hadde lite å stille opp mot en betydelig flåte; de fleste våpenføre menn og alle leiesoldater var i viking, i likhet med hennes egen mann og to av sønnene. Bålvarslingen ble tatt på alvor, for her på Neset hadde de fått vite at Olav Digre lå i Tønsberg med en stadig voksende flåte. Det kunne bety at de som kom opp langs sørlandskysten ble ledet av Svein Jarl. Han ville bekjempe Olav Digre og kristendommen hans, men det lå antakelig noe mer bak, kanskje en kongetittel. To dager etter bålvarslingen fikk de se hva som kom: På utsiden av Stråholmen kom en flåte større enn noe de noen gang hadde sett. Flåten krysset Langesundbukta og satte kurs for Helgeroafjorden. Nå var det ganske rent farvann inn til land, men overalt langs kysten var det tilgjengelig lokalkjente folk som mot betaling loset både handelsskip og flåter trygt inn gjennom trange sund og smale fjordarmer. Flåten seilte helt inn til Helgeroa, og de fleste skipene la seg på anker siden det ikke var plass til mer enn fire skip ved de to bryggene. Det var ikke mye til brygger, 7

bare stokker som hvilte på bunnen og rakk så langt ut at det ble dypt nok for skipene. Bryggene ble som regel ødelagt av isen slik at de måtte fornyes hver vår. Mange lettbåter ble sjøsatt, og hærfolk kom roende til land. De var ikke direkte aggressive, men ganske selvbevisste og myndige. Det var mat og vann som sto øverst på innkjøpsønskene, men først av alt forlangte de fire hester og en lokalkjent mann. Tre av hærmennene og den lokalkjente red over til Nevlunghavn og helt ut på den ytterste odden. De skulle holde øye med eventuelle flåteforflytninger. Hjemme i bukta ved Helgeroa rodde en liten, smekker lettbåt innimellom alle skipene. Båten ble rodd av to trenede roere og gjorde god fart. Den ene av de to spurte og grov, og han fikk svar. Krigerne forsto fort at ungdommen kunne mye om båt og seil. De spøkte og lo av disse to, som var Håkon og trellen hans, Jork. Båten var en lettbåt som hadde hørt hjemme på en knarr, men denne ville neppe komme dit igjen. Bergljot var sint, kanskje forbannet. Gjestene hadde invitert seg selv, og hele ledelsen fra flåten var samlet i hennes langhus, men de sov om bord i skipene sine. Hun merket seg at det var en viss nervøsitet til stede selv om krigerne gjennomførte en mandig samtale og væremåte. Spenningen ble utløst da de fire rytterne, som hadde vært borte noen dager, kom i full galopp ned til lettbåtene på stranda. Det ble en voldsom aktivitet, og etter et lynraskt møte ble alle rodd om bord til sine skip. Hele flåten flyttet seg og ble liggende på linje fra Lammeskjæra til Omlirogna, og således like foran langhuset til Bergljot. Hele innseilingen til fjorden innenfor ble stengt, slik at ingen kunne komme forbi på flankene og angripe bakfra. 8

Borte i Tønsberg hadde Olav Digre ventet på god bør. Det betydde at nattevinden skulle komme fra nordøst eller øst. Det gjorde den en tidlig morgen med en forfriskende nordøstlig bris. Hele flåten var klar og seilte rett til havs. Så ble kursen lagt vestlig langsetter kysten. De visste hvor de skulle. Seilasen gikk på utsiden av Svenner, fortsatte på utsiden av Tvistein, og kom utpå formiddagen inn mot Langesundbukta. Derfra kunne de se flåten som lå der inne i le. Vinden hadde løyet, så det siste stykket ble rodd, og flere skip samlet seg rundt lederen. En slagplan ble diskutert. Da Håkon fikk høre om flåten som var på vei fra Tønsberg og fikk se hva som ble forberedt her på Neset, tok han med seg mat og fortalte moren hva han og Jork ville gjøre. Hun var ikke overbegeistret, men stolte på gutten og lot det gå. Det var en gutt til som hadde lyst til å bli med. Han het Baldur og bodde i Helgeroa. Han var også blitt bitt av seilergleden, og kappseilte ofte med Håkon. Det passet i grunnen godt, for han hadde en rårigget båt mot Håkons trekantede seil, og det var stadig diskusjon om hva som var best. De fleste bare ristet på hodet av seilet til Håkon, men han hadde sine ideer. Baldur ble med. De rodde i le av flåten som stengte fjorden, gikk i land på en strand på Stokkøya og tok seg bort til de to som bodde her ute om sommeren. Baldur var muligens enda bedre kjent på øya enn Håkon, for han hadde bodd her et par somre. De to som bodde her, Tora og Inge, var i gang med å forberede 9

sommerhalvåret, og hadde foreløpig ikke tatt med seg barn over fra Helgeroa. Håkon fortalte dem hva han trodde kom til å skje, og ville ha dem med opp i høyden for å kunne følge med på hva som nå skulle komme. Derfra ville de ha full oversikt, for flåten ville ligge rett under dem. Da de kom opp på toppen, fikk de se den andre flåten der ute i havet idet den gikk over fra seil til årer. Det ble nærmest vindstille en liten stund, men så kom solgangsbrisen som vanlig, og i hodet til Håkon var det den de ventet på der ute. Tora så andre ting enn disse fire mannfolkene: «Se hvor flott det er nå når vinden tar tak i flaggene deres. Hvert skip har sitt flagg – vakkert. Der inne også, nå er det antakelig ingen om bord som ser det fine, nå vil de bare drepe hverandre. Hvor utrolig dumme kan mennesket bli?» I rolig tempo kom de roende inn på fjorden, ganske tett sammen, men spredte seg da de var innenfor Fugløya. Det var tre skip som dannet baktroppen. Det største av dem satte seil igjen, og Håkon kunne se at det var bundet fast to lange stokker, en på hver side, men slik at de møttes foran skipet og var spisset. Håkon tenkte høyt: «De stokkene der er antakelig ment for å spidde et av fiendens skip. Dette har jeg aldri hørt om, men spennende må det bli.» Inge var ikke den som snakket for mye, men dette måtte kommenteres. «Enig i det, jeg kan ikke se noen annen grunn, men vi får snart vite hvordan de har tenkt seg angrepet.» Til nå hadde alt foregått stille og rolig. Bare lyden 10

fra roerne kom opp til dem som sto på fjellet, men så kom det kamprop og våpenklirring. Håkon visste ikke hvor han skulle se. Det som skjedde der rett foran øynene hans var så enormt. Det store skipet med full seilføring hadde fått opp farten, og like før hun hadde innhentet roerne foran, trakk to av disse inn årene, den ene på styrbord side, den andre på babord, slik at det store skipet med stokkene fikk plass, seilte gjennom åpningen og siktet seg tydelig inn på et mindre skip hos fienden. Lyden av splintret treverk hørtes tydelig opp til tilskuerne. Skipet som ble truffet, fikk hele baugen knust, fortøyningene ble slitt av og skroget satt i full fart akterover, slik at folk som sto på dekk var i ferd med å falle. Skipet var ødelagt og ble liggende langt bak de andre. Den lange forsvarsrekken ble delt i to, og flere av skipene fra Olavs flåte kom gjennom åpningen slik at de kunne angripe bakfra. Slaget var i full gang. For tilskuerne var det umulig å bedømme hvordan det ville gå eller hvem som ville vinne. Det var også umulig å tenke på enkeltpersoner, selv om titalls personer ble drept her foran øynene deres. Det vedkom på en fremmed måte ikke dem. Døde og døende kropper lå både oppe i skipene og i vannet. Noen forsøkte å svømme, men tykke klær og kaldt vann var en vanskelig kombinasjon. De første skipene som fulgte bak langskipet til Olav, var høybordet, og fikk derved en fordel i kamp mot et lavbordet skip; krigerne kjempet mot noen som sto lavere enn dem selv. Forsvarerne ble totalt overrasket over en helt annen strategi enn forventet. At langskipet til Olav ikke angrep langskipet til fienden, var fremmed, og flere 11

overraskelser ble det. Olavs lavbordede skip angrep nå de tre store skipene i Sveins flåte. Disse lå bundet sammen og omtrent midt i flåten. Olavs små, men lett manøvrerbare skip, gikk til angrep på motstanderens største – ikke i nærkamp, bare på bueskytingsavstand. Flere av de små skipene lå foran de tre store i midten og sendte et skur av piler inn mot – og mest over – Sveins skip. Og det ble betydelig vanskeligere, for nå kom det to skip opp bakfra. De stoppet også på bueskytingsavstand, så Sveins folk hadde få plasser for beskyttelse. Krigerne til Svein ble ikke nødvendigvis drept av dette pilregnet, men mange ble såret, og en såret kriger er en dårlig kriger. Taktikken til Olav Digre ble stadig tydeligere; de høybordede angrep de lavbordede, og hans egne lavbordede gikk ikke inn i nærkamp hvis det kunne unngås. Begge fløyene i Sveins flåte var lenge ikke involvert i kamphandlinger. Særlig var dette situasjonen i den søndre delen, og de visste ikke hva de skulle gjøre, for ordren var klar: Bind dere sammen! Den nordre fløyen ble etter hvert involvert i voldsomme kamper. Olavs langskip hadde tatt inn seilet og sluppet stokkene på siden. Hun skåtet opp til fienden bakfra og presset seg inn mellom to lave, og bordingen begynte. Pil og bue var lite til hjelp, her ble det kjempet med øks, spyd og sverd. Det ble en ujevn kamp, for Olavs skip var betydelig høyere enn fiendens og bemannet med veltrenede leiesoldater. Svein Jarl så at de møtte en helt uventet taktikk, og sent på ettermiddagen tok han kontakt med sine to nabobåter. Både Eirik og Erling var enige med høvdingen; dette var ikke et blivende sted. Det ble blåst til12

baketrekning, og langskipet til Svein ble trukket fram slik at de kunne få årene i vannet. Nå hersket det tilnærmet kaos, for alle forsøkte å komme unna med livet i behold. På den søndre fløyen hadde skipene allerede begynt å kutte fortøyningene slik at årene kunne brukes. Det skipet som hadde ligget lengst syd var allerede på vei ut av fjorden, nesten like raskt som langskipet til Svein. Håkon festet blikket på dette skipet, for det hadde kurs rett på Koungbåen. Det kom opp i god fart og gikk rett på skjæret, bikket over på siden og tok inn vann. Det ville være umulig å få skipet av grunnen, så et naboskip kom oppunder og tok opp mannskapet, men ikke uten kamp. Fienden angrep, det var ingen nåde, og svært mange falt under denne operasjonen. Resten av flåten til Svein kom seg ut på Langesundbukta for å slikke sine sår, men det lå igjen så mange som ti–tolv skip, noen uten folk om bord, men andre med hærmenn som ba om nåde. De oppe på Stokkøya kunne nå puste normalt. De så på hverandre, og hadde ikke ord for hva de hadde opplevd. Det var Tora som først kom tilbake til her og nå, hun pekte: «Er ikke det som flyter der en lettbåt full av vann?» Inge festet blikket der hun pekte. «Jo, det er en lettbåt. Kanskje den ikke er ødelagt selv om den er full av vann. Vi sleper den inn. Det er mer som flyter der nede, og strømmen bringer alt som flyter vestover. Vi ror ut for å se om det er noe vi har bruk for.» Håkon så en flåte som hadde vunnet et slag, men liksom ikke visste hva den skulle gjøre. Skipene bare 13

lå der, en stillhet hadde kommet over fjorden. Men så begynte noe å skje, en form for opprydding. Erobrede skip ville antakelig bli slept til land og trukket delvis opp på stranda. Flere av skipene til Olav hadde begynt å plukke opp sårede og døde fra vannet. Håkon så at det fløt mye der ute, og var enig med de to som bodde her, det burde jo berges. «Ja, det gjør vi også. Jeg håper den jollen der nede er brukbar, men vi stikker ut fra Lammeskjæra.» Inne på land hadde alle som kunne komme seg til stranda, sett dette voldsomme slaget. Bergljot hadde sendt bud innover – de ville komme til å trenge all den hjelp som var tilgjengelig, her var sårede og døende mennesker overalt. Lettbåten ble slept inn til land på Stokkøya. Båten var tung å slepe, og de var utålmodige med å komme i gang med å plukke drivgods, det var både årer og spyd der ute. Men lettbåten var viktigere, og den så ut til å være hel. Båten ble trukket litt opp på sydstranda, men måtte vente til senere med å bli tømt. Nå var de ute og plukket årer og spyd, men nesten alle årene var til skipene og for store til lettbåter. Spydene var lette å se, de sto rett opp av vannet med den drepende enden ned mot bunnen. Tora var ikke så interessert i spyd. «Nå har vi tolv spyd og kanskje like mange årer. Vi trenger da ikke noen flere, kanskje vi burde ro inn til Helgeroa og se hva vi kan hjelpe til med?» «Ja, vi losser og drar inn.» Håkon med mannskap hadde også tenkt å plukke drivgods, men idet de kom ut mellom holmene som dannet Lammeskjæra, fikk de se ti–tolv krigere sittende på fjellet, våte og helt tydelig skjelvende av frost. Det gikk 14

ikke an å la disse lide, så Håkon tok med seg så mange han torde og ropte til de andre at han ville komme tilbake. Borte på strendene ved Omlitangen var det fyrt opp store bål så folk kunne varme seg, og selve langhuset var under klargjøring til å bli et lasarett. Innen Håkon kunne komme tilbake til Lammeskjæra, hadde andre dukket opp og fraktet frosne hærmenn over fjorden. Disse krigerne var antakelig fra den tapende part i slaget, men de var jo ikke fiender av folket på Neset. Håkon undret seg og spurte mannskapet sitt: «Det er ganske underlig at vi nå har sett et stort slag uten at vi har en fiende eller en venn. Vi er vennlig innstilt overfor begge, vi har hatt den ene blant oss i noen dager, og nå får vi antakelig den andre. Rart, ikke sant?» De to andre var mest opptatt av å plukke alt det de kunne finne drivende. Nå var det som det krydde av lettbåter med unggutter som også plukket drivgods, men det gikk mot natt, så det var ikke så lett å se. Letingen ble innstilt. På land var det tilnærmet kaos, og de tre unge fikk se en helt annen og alvorlig del av slaget. Hele langhuset var fylt av sårede og døende mennesker, med vonde lyder fra menn som hadde store smerter. Noen stønnet, andre bare ropte, noen ropte kvinnenavn. Et helt annet alvor kom til de tre som nærmest hadde hatt det moro mens de plukket drivgods. Dette var også et resultat av slaget. Baldur gikk hjem for å hjelpe der, Håkon og Jork lette seg fram til Bergljot, hun var blodig over hele klesdrakten. «Hva kan vi gjøre, mor?» «Hent rent vann til alle som trenger det, vær raske.» 15

For de to unge var det godt å kunne gjøre noe og komme seg ut fra langhuset. Det var grusomt å være der inne. Håkon hadde følt seg kvalm, og kommet i tanker om at han kanskje ikke var helt voksen ennå. Bergljot hadde stått helt nede på stranda da kampene begynte, men derfra fikk hun ikke oversikt over hva som foregikk der ute på fjorden. Hun så det store skipet som kom under seil og kjørte rett inn i fiendens rekker. Hun forsto ikke riktig hvorfor, til hun så skipet komme ut på innsiden av fiendens forsvar; skipet hadde sprengt den lange rekken og kunne angripe bakfra. Her rett foran øynene hennes ble folk drept i store mengder. Hun visste at dette var en krig om hvilken religion som skulle brukes, men hun kunne ikke bedømme fra det hun så hva de skulle tro på når slaget var over. Først mye senere, da hun så at skipet til Svein ble manøvrert klar av de andre og satte kurs mot Langesundbukta, forsto hun at det ville bli Olav Digre som var seierherre. Det var ikke dem hun hadde huset så sent som i går, så hvordan skulle det håndteres? Et stort slag uten at hun følte at hun hadde verken venn eller fiende. Antagelig ville nå Olav Digres menn komme på land hos henne på samme vis som Sveins. Ville de se på henne med mistro siden hun hadde huset deres fiende, eller ville de forstå at et slikt lite samfunn ikke hadde noe valg når en stor flåte gikk til land? Hun ble revet ut av sine funderinger, her kom det sårede menn svømmende i land. Luften var full av angst og smerterop. Hun visste hva som måtte gjøres, og hastet tilbake til langhuset og satte folket i gang med å rydde unna slik at det ble plass til sårede og døende mennesker. Utpå kvelden kom det inn en velkledd og bevæpnet 16

mann. Han så seg om en stund, men gikk så rett bort til Bergljot og rakte fram hånden: «Jeg hilser fra Olav Digre til Bergljot, jeg antar at det er deg?» «Ja, jeg er Bergljot.» «Vi vet at Svein var her, og at du muligens lurer på hvordan vi vil oppføre oss. Vi kommer med fred.» Bergljot så på denne staselige unge mannen med blod på sine klær. Hun håndhilste. «Dere har ikke vært særlig fredelige hittil, men jeg setter pris på hva du sier, jeg var noe bekymret. Som du kan se er vi i gang med å lappe sammen sårede, og vi ser ikke forskjell, alle får den behandling vi kan tilby.» «Ja, det ser jeg, og det setter vi stor pris på. Vi kommer tilbake med både sårede og folk som kan hjelpe til her i huset.» Han takket for samtalen og hastet videre. Mange av de sårede, de som visste at de skulle dø, snakket sammen om hvor de ville komme etterpå. Det var stor enighet om at Valhall ville være bedre enn denne himmelen som de ikke visste noe særlig om. Hun hadde fra begynnelsen vansker med å delta når det var en pil som ikke hadde gått helt gjennom, men måtte hjelpes for å komme ut på den andre siden. Da først kunne mothakene fjernes og pilskaftet trekkes ut. Det ble etter hvert så mange at hun klarte også det, fort og brutalt. Det aller vanskeligste for Bergljot var disse som hadde uutholdelige smerter og som spurte om å få dø – de fikk den hjelpen de ba om, men hun orket ikke å se på. Utpå natten kjente hun at kreftene ikke rakk til så mye mer. Hun fant Gyda, og de to lette opp steder hvor 17

pasienter kunne overnatte. Behandlingen av sårede ble nå stort sett utført av sjøfolkene – de hadde med seg flere kasser med utstyr, dette hadde de gjort før. Det tok flere travle dager for å komme tilbake til noe som lignet det vanlige. Mange mennesker på Neset hadde deltatt. Særlig var kvinnene aktive med de sårede, mens unge menn drev opprydding og berging av krigsbytte.

BERGLJOT FÅR EN VENN I OLAV DIGRE

En av Olav Digres mest verdsatte menn hadde falt under kampene, og han skulle få en gravhaug ute på Mølen. Noen få fikk egen grav, men de aller fleste døde ble brent i to store bål, ett for Olavs menn og ett for fienden. Folket på Neset hørte om disse fiendene, men før slaget hadde de hatt besøk av den ene parten, og nå etterpå av den andre, og ingen av disse var fiender av de stedboende. Det syntes ikke lett å skulle forstå akkurat det, kanskje sympatien fulgte hvilken tro den enkelte hadde. Håkon husket ikke navnet på krigeren som skulle til Mølen, men han ville se hvordan en slik grav ble til. Han, Baldur og Jork rodde til Mølen. Det var enklest, siden han også hadde tenkt å søke etter våpen på grunnene rundt Koungbåen. Han hadde fått ideen da han så hvordan de kjempet mens et skip lå på selve båen. Ute på Mølen var det folksomt. Femten–tjue menn var allerede i gang med å fjerne rullesteiner fra der hvor graven skulle ligge. Det var ikke nødvendig å grave, de bare la steinene til side slik at de fikk en grop på nærmere en mannshøyde i dybden. Selve gravleggingen ville bli senere på dagen, og Håkon hadde ikke ro til å vente. 19

De rodde over til Koungbåen og kikket etter våpen på grunt vann. Skipet som hadde ligget på skjæret, var trukket av og tatt til land, men der det hadde ligget fant de massevis av piler, men også et sverd og to økser. Håkon kledde av seg og dykket etter det de kunne se fra båten. Vannet var ubehagelig kaldt, men han hadde denne ideen om at våpen kunne selges, slik at han til slutt kunne kjøpe en lettbåt som var laget for å seile fort. Han hadde besøkt båtbyggerne i Havna mange ganger, og de hadde en oppfatning om hvordan en slik båt skulle formes. Bergljot hadde fått det for seg at han kunne klare seg med de lettbåtene som de allerede hadde, og ville ikke delta i kjøp av en jolle til. Hun hadde vært meget bestemt på det punktet. Håkon rodde tilbake til Mølen. Nå var moren hans også der. Den døde lå i en boks, en kiste uten lokk. Han var kledd i krigsklær, og fikk med seg sverd, kniv og hjelm. På utsiden av kisten var det kar med mat og drikke for turen til Valhall, eller som Olav sa: «Han havner i vår himmel.» Det ble ikke protestert, men det var fortsatt mange som satset på Valhall og hadde problemer med alt det nye. Under forberedelsene til begravelsen hadde det oppstått sterke meningsforskjeller på hvordan mannen skulle legges til hvile. Det viste seg at mange, kanskje de fleste av hans menn, fortsatt hadde sin gamle tro, og ville at deres leder skulle ligge i en lettbåt og få med seg det han trengte på vei til Valhall. De fikk det ikke som de ville, men det ble noe midt mellom gammel og ny begravelse ved at den døde fikk med seg både våpen og mat, men ikke i en lettbåt. Olav Digre og en annen sa noen ord om den døde, 20

og kisten ble lukket. Så begynte mannens mannskap å legge rullestein tilbake, og slik fortsatte de resten av dagen – det skulle bli en synlig haug. Gravfølget red tilbake til Bergljots langhus, der det skulle være gravøl med et måltid og fest for seieren. Langhuset var ryddet og vasket for å ta imot gjestene, som i første rekke besto av hele ledelsen i Olavs flåte. Men Bergljot så også muligheten for å knytte kontakten til de lokale ytterligere. Det betydde at diverse bønder og fiskere var invitert, hun visste hva hun drev med. Håkon og Jork hadde funnet seg et hjørne, og forsynte seg grådig av godbitene som var satt fram. Begge regnet med at dette ville bli noen kjedelige greier, og de skulle trekke seg tilbake etter måltidet. Håkon tok feil. Han nevnte tilbaketrekningen for sin mor, men fikk beskjed: «Du blir her og sitter ved min side.» Han kunne dette med å tolke morens ordbruk og stemme, og dagens bød ikke til annet enn total lydighet, men Jork fikk fri. Håkon hadde ikke tidligere vært i en slik stor gravferd, og ble overrasket over hvor fin stemningen ble bare kort tid etter at sammenkomsten hadde startet. Det var taler, en artig skrue i pussige klær hadde diktet noe om selve slaget, han framførte det og folk klappet. Bergljot fortalte om sine familieforhold og presenterte naboene for Olav og hans menn. Det kom også et høydepunkt for Håkon, helt overraskende. Den karen som han hadde snakket med om bord i det største skipet i hele flåten, det som kom seilende inn i slaget, skulle takke folket på Neset for 21

den innsatsen de hadde gjort. Han henvendte seg til Bergljot – de hadde selvfølgelig oppfattet at her var det hun som bestemte – og som takk for hjelpen med de sårede, skulle hun få velge ett av krigsbytteskipene. Så kom høydepunktet for Håkon: «Vi hadde besøk av en ung mann om bord i vårt langskip Karlhovde. Han spurte om så mange seiltekniske detaljer at en kriger som meg måtte søke hjelp av vår rormann. Så får jeg i ettertid høre og se at gutten er sønn her i huset. Han har båt med seil som sin største interesse, og vi vet nå at han planlegger å spare slik at han kan kjøpe en jolle hos en båtbygger i Nevlunghavn, eller Havna som dere kaller stedet. Den jollen får han av oss. Vi ordner det direkte med båtbyggeren før vi drar, slike interesser må vi ta vare på. Vi har også fått høre at han ikke behandler sin trell som en trell, men mer som en kamerat. Det er i våre øyne en kristen væremåte.» Det kom godlyder fra forsamlingen, en form for enighet. Håkon visste ikke om han hadde oppfattet dette riktig, så han lente seg hviskende til sin mor og fikk klarhet i det som ble sagt. Men også en enda klarere beskjed om å reise seg og takke for gaven, han skulle be om ordet. Han hadde ingen frykt for å gjøre akkurat det, han reiste seg og det ble stille. Men det kom noe fremmed over den unge mannen, noe han ikke visste hva var, men han ble tørr i munnen og varm i ansiktet og visste ikke hva han skulle si. Moren hjalp smilende til: «Du skulle takke.» «Ja, takk så mye for den seilbåten du gir meg, jeg 22

husker ikke navnet ditt.» «Jeg heter Sigurd.» «Takk, Sigurd.» Det hadde blitt en spesiell stemning rundt bordet, og Sigurd ville utnytte den ved å fortsette med gutten. «Har du bestemt deg for navnet på en slik seiler?» Nå var nervene borte, og iveren hadde overtatt. «Hvis det er i orden for mor, så skal båten hete Gyda, og hun skal ha styringsåre rett akterut og trekantet seil som de bruker i Rigabukten, og litt mer kjøl enn på en robåt.» Det var noe blankt i øynene til både moren og Gyda. Sigurd syntes han måtte finne en myk overgang til noe annet: «Den skal bygges i Havna, er det flere båtbyggere der?» «Å ja, men denne skal bygges hos brødrene Nevlung. Jeg har vært der mange ganger, de vet hva de gjør.» «Lykke til med seileren din.» «Takk igjen, Sigurd.» Bergljot takket Olav, det var han som styrte dette: «Av alt du ikke vet, Olav, så kan jeg fortelle deg at du har en høy stjerne, både oppe i Grenland og her på Neset. Våre ungdommer forteller en historie om at du har vært her før. Du gikk i land på sydenden av Arøya, det er den øya som ligger ved utløpet av fjorden vår. Der ligger en stor rullestein, større enn alle de andre, og du trekker sverdet og deler steinen i to. Vi kaller steinen for månestein på grunn av en viss likhet med en fullmåne, og den ligger der fortsatt, så du kan se den når du drar.» Det var flere som hadde fulgt med på historien, som frambrakte stor munterhet og kommentarer. 23

«Det var litt av et sverd. Men nå kan jeg fortelle deg noe du ikke vet, for jeg har vært her før. Du er en Bratsberger, og jeg kjenner familien din, for jeg er av Grenske-slekten på Gvarv.» «Spøker du med meg?» «Nei, jeg hadde min barndom der oppe, og ble gjerne med når noen skulle til Gjerpen for å handle. Og når jeg sier at jeg har vært her før, så betyr det bare at vi seilte forbi her da jeg dro hjemmefra.» «Da kan jeg fortelle deg noe du ikke vet. Det har nylig vært en sammenkomst der oppe i Gvarv på det som kalles Tinghaug. To av brødrene mine var der, og de har fortalt om en meget heftig sammenkomst. Det var stor uenighet om folket skulle motta kristendommen eller beholde den gamle troen. Denne saken dominerte hele sammenkomsten, og møtet som skulle ta én dag, ble til to dager.» «Tilfeldigheter, før vi seilte fra Tønsberg, sendte jeg en prest og fire livvakter på hesteryggen hjem til Grenland. Presten skulle hjelpe til slik at den nye troen skulle få fotfeste. Så de bruker fortsatt Tinghaug? Jeg kjenner plassen godt, det er fint å være der, liksom noe høytidelig over stedet.» «Ifølge mine brødre skulle kristendommen tas i bruk. Men motstanden hadde vært sterk, og det ble tilnærmet fiendskap mellom et par av familiene. Ja vel, så din prest har trolig deltatt i diskusjonene.» «Ja, for det må være ti–tolv dager siden de red ut fra Tønsberg.» «Nå har vi hatt flere guder vi kunne be til, både Odin og Tor har vi trodd på, og våre lærde har fortalt oss en masse om disse gudene. Har alt dette bare vært tull? Skal vi nå få en gud som skal erstatte de vi hadde? 24

Og hva vet vi om denne guden? Antakelig ingenting. Vi må som før bare tro. Vi hadde noen trefigurer vi ba til, nå får vi et kors. Du må da se at dette ikke er enkelt?» «Ja, jeg ser det, og mange er det som strever med en slik voldsom forandring.» «Du har stor tro på denne nye religionen?» «Ja, jeg har sett hvordan den brer seg. Men noe helt annet: Har dere et ting her, på samme måte som det hos oss?» «Nei, vårt nærmeste ting er i Tønsberg, og vi har ikke snakket om et her hos oss etter at Tjodolv reiste, men han syntes vi skulle ha et.» At Olav kom fra Gvarv, var nytt for flere enn Bergljot, og blant bøndene var det folk som var kjent på Gvarv og kjente familien hans, og syntes av den grunn at han kom litt nærmere, han var ikke så fjern lenger. Bergljot lente seg nærmere Olav, og hadde et spørsmål: «Hva vet du om Olav Tryggvason og slaget ved Svolder?» «Jeg tror ikke vi med sikkerhet vet hva som skjedde da kampen var tapt. Det vi vet er at han som danskene trodde var Olav, og som ble tatt til fange, var vennen Kolbjørn. Da feilen ble oppdaget, ble det lett etter Olav, død eller levende, men de fant ikke noe lik som kunne vises fram, så det ble en masse rykter og historier. Vi vet ikke om Olav Tryggvason falt der og da, men det er likevel den oppleste sannhet. Har du møtt Olav noen gang?» «Ja, da mannen min, Tjodolv, skulle i viking første gang, ble jeg med til flåtesamlingen ved Avaldsnes. Olav Tryggvason var innom for å gi råd til de som skulle ut og herje. Han var kommet hjem noen år tidligere, og 25

var nå på vei til Danmark eller enda lenger øst. Det ble festet ganske intenst som avskjed for Tjodolv og flåten hans , men festlighetene fortsatte, og ikke vet jeg hvorfor, men det ble livlige sammenkomster på Avaldnes.» «Jeg var bare guttungen den gang, men vi fikk fargerike beskrivelser av slaget og hvordan Olav var blitt lurt i bakhold på danskekysten. Men du spør om hva vi vet, og da er svaret som fortalt: Vi vet ikke, men vi mener å vite.» Bergljot hadde forsonet seg med at dette var sannheten om slaget ved Svolder. Det var bare hun som visste hvorfor hendelsene var viktige, men om bord i skipene hennes på turen hjem fra Avaldsnes fulgte det også med en god dose sladder. «En helt annen ting, Bergljot, jeg ville håpe at du kunne ta opp dette med et gudshus i Grenlandsområdet. Vi har en kontakt i Bamble, og kommer til å sende to av våre skip inn der når vi nå reiser herfra. Vi ønsker et kirkelignende hus også der. Det vil bli slike overalt i landet. Det jeg håper er altså at familien din vil være pådrivere i en slik aktivitet. Du må meget gjerne hilse fra meg, jeg kjenner folket. Så er det dette stedet her. Våre prester synes det bør bli et minne om kampen for kristendommen. De har foreslått et stort kors plassert slik at det er lett synlig fra der hvor kampen ble utkjempet. Jeg regner ikke med at du har noe imot korset, så mitt spørsmål blir: Hvor bør det plasseres?» Bergljot tenkte seg om. «Der det ville bli synlig fra alle kanter, er selvfølgelig midt oppe på Omlirogna. Det er den steinrøysa som du kan se i forlengelsen av her vi er nå. Du snakker om et stort kors i grovt tømmer?» «Ja, det er tanken, og neste spørsmål blir hvem som 26

bør gjøre jobben. Kan vi overlate det til deg og legge igjen sølv nok til de bøndene som gjør arbeidet?» «Korset blir stående her nede på Rogna, som vi kaller stedet. Det vil bli flott. Jeg har ingenting imot det, men jeg har noen spørsmål som jeg ikke får besvart lokalt. Det er særlig to ting som plager meg. Det viktigste er kvinners rolle i den nye religionen. Det vi hører er at kvinnene skal være mannen lydig og overlate det meste til en mann, og skal vi ikke lenger kunne ha treller?» «Dere kan ha treller, men når det gjelder kvinners rolle i kristendommen, så skal hun underordne seg mannen. Det er allerede synlig nedover i de sydligere landene, og ser ut til å fungere bra.» «Betyr det at den ledelsen jeg har her på Brunlaneset, må oppgis og overlates til en mann, uansett om mannen passer til en slik oppgave eller ikke?» «Du setter det nå på spissen. Jeg vil jo tro at du ikke får noen konkurranse bare fordi du er kvinne.» «Der tar du feil, for den situasjonen har jeg allerede vært i. Og ikke forstår jeg hvorfor vi kvinner skal underordne oss en mann, som i mange tilfeller ikke er bedre enn oss. Hva skal vi med en religion som innskrenker vår frihet? Jeg liker dette svært dårlig. Er det en mulighet for at vi kan få dette forandret?» «Nei, det er det ikke, og jeg synes du reagerer for kraftig. La tiden fortelle om hvordan dette skal virke i samfunnet.» Bergljot måtte konsentrere seg for ikke å bli for sint. Hun hadde gjester, og her var folk hun likte, men den troen de ville presse på befolkningen, likte hun ikke. «Ja, jeg skal vente og se, men jeg gir ikke fra meg ledelsen av Neset uten kamp. Men tilbake til kirkebygg og kors, det skal vi arbeide for å få til.» 27

Det ble en avtale og en sen kveld. Her var det mange som ønsket kontakt, og nå var mulighetene der. Bergljot likte dårlig dette at kvinner skulle bli annenrangs borgere. Hun hadde akseptert å vente og se, men lurte fortsatt på hva som kunne gjøres for å få en forandring. Hun hadde lovet dette med et stort kors til minne om slaget, men ikke at det nødvendigvis hadde noe med gudstro å gjøre. Før hun sovnet den kvelden, var planen klar, og neste morgen ble den satt ut i live. Snekkeren fikk i oppdrag å skaffe materialene, altså storvokst furu. Videre ville hun at adgangen til selve Rogna skulle forbedres, slik at det gikk an å komme ut dit selv på høyvann. I dag var ikke det mulig. Altså måtte de fylle på med betydelige mengder stein, som de hadde mer enn nok av. Det ville også gjøre havnen i le bedre beskyttet mot uvær fra syd. Der korset skulle stå, midt oppe på den lille holmen, skulle det formes en stor haug med rullestein som fundament for selve korset. Noe motvillig måtte hun innrømme at hun likte dette, det ville bli fint å se med det samme noen kom inn på fjorden. Dette var det Bergljot hadde lovet å gjøre, men gjestene hadde også gitt et løfte: et skip til Bergljot og en seiljolle til Håkon. Det kom besøk til brødrene Nevlung i Havna: en voksen mann, velkledd og bevæpnet, og to ungdommer som brødrene kjente godt fra før. Det var derfor ikke noe skremmende ved besøket. Den voksne tok ordet: «Jeg er en av Olav Digres menn, og jeg antar at dere vet hva som foregikk vest for Neset bare for noen dager siden.» Det ble nikket som et ja. 28

«Vi fikk god hjelp av folket her etter slaget, og som takk vil vi blant annet gi denne unge mannen den seiljollen han drømmer om. Den kan etter hans ønske bare bygges her i huset.» Han tok fram en skinnpose og klappet på den. «Med meg har jeg det som trengs for å betale. Båten skal være på størrelse med en vanlig lettbåt, men ellers som Håkon beskriver. Jeg går en tur ut mot havet mens dere blir enige med ham om hvordan båten skal se ut og hva den skal utstyres med. Det høres ut til at han vet hva han vil ha. Kan jeg regne med at dere har en pris for båt med utstyr når jeg er tilbake om ikke lenge? Jeg betaler med sølv. Forstår vi hverandre?» «Ja, det gjør vi, og dette er selvfølgelig meget hyggelig for oss. Vi har aldri fått betalt på forhånd. Vi har en pris når du er tilbake.» Hos brødrene ble det veid opp sølv og betalt. Håkon hadde liten greie på betalinger og visste ikke om dette var dyrt, men det gledet gutten at båtbyggerne syntes å være godt fornøyd. De takket Sigurd, men spesielt Håkon – det var han som valgte dem. På veien hjem satt Håkon i tanker, så Sigurd spurte etter en stund hva gutten tenkte på. «Jeg burde spørre mor først, siden dere allerede har vært så gavmilde overfor oss. Men i tillegg til de store skipene dere har som krigsbytte, ligger det mange lettbåter på stranda ved Helgeroa. Jeg lurte på om to av disse kunne havne på de to største innsjøene våre, det er Torp og Halle-vannene. Det de har av båter der, er ikke stort å snakke om, dårlige greier.» Sigurd fikk økt sympati for gutten, han var så herlig åpen og uten redsel for å dumme seg ut. «Du, Håkon, jeg syntes det var en god tanke. Alle 29

som bor ved vann, burde ha brukbare båter. Ditt ønske skal bli oppfylt. Dårlige greier er ikke bra nok, jeg ordner det.» «Det blir mye å takke for etter hvert, men takk igjen.» Det var stor aktivitet på Helgeroa. Flåten skulle til havs og østover og inn Viken. Noen skip skulle transportere de skadede til deres hjemtrakter, men noen var så sterkt såret at de måtte bli igjen hos de familiene som hadde påtatt seg å huse disse. Alt tydet på at det Olav Digre og hans menn hadde erfart på Neset ble verdsatt, og tydeligere ble det da han, før avreise, ble satt i land på Omlitangen og gikk alene opp til langhuset for å takke Bergljot for seg og sine.

Vil du lese resten? «Vikingene på Brunlaneset» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Thore M. Busk

Vikingene på Brunlaneset

Thore M. Busk

Vikingene på Brunlaneset