Les starten på Vilje til sang her by Forlagshuset i Vestfold as

Vilje til sang av Reidun Brunvatne

Tittelen er hentet fra Hans BĂ¸rlis dikt ÂŤViljen til sangÂť i diktsamlingen Kyndelsmesse (1972).

© Forglemmegei Forlag 2016 / Forlagshuset i Vestfold as ISBN: 978 82 93407 15 7 Trykk: Wittusen & Jensen Papir: Holmen Book Cream 80g Forside: Andersnatten 1903, Th. Kittelsen; fra Lauvlias, Th. Kittelsens kunstnerhjem i Sigdal, arkiv. Omslagsdesign: jummel designstudio Sats: jummel designstudio Satt med Adobe Garamond Pro 11/17 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN

2016

Til Stefan

Mamma 11 Pappa 23 Tante Marie og tante Jenny 39 Barne책r 49 Ungdomstid 73 Dimitris 105 Botswana 139 Bosnia 165 Migrasjonshelse 187 Stefan 197

En drøm Det kom en ung, vakker gutt, en jeg ikke kjente. Han snakket om Hellas og Dimitris. Det kom fram at Dimitris trolig var faren hans. Han studerte kartet over Hellas, og fant at det var hvite flekker der. Han viste meg kartet og flekkene. De var hvite for meg også. Den unge gutten og jeg ble gode venner. Kanskje var jeg moren hans, men det var jeg usikker på. Han fortalte at han ville reise til Hellas for å finne Dimitris. Vi bestemte oss for å reise sammen for å lete etter Dimitris og for å gi farge til de hvite flekkene.

Mamma

I I det ytre likner jeg på mamma. Da jeg som 40-åring bosatte meg på samme sted som jeg vokste opp, møtte jeg mange som sa at jeg liknet på henne. Det gjorde meg glad. Jeg ønsker å likne mamma. Men nå er det sjelden noen sier det. Også de som kjente henne er borte.

II Mamma ble født i 1903. Som barn het hun Svea Karlsson, men hun og broren skiftet senere etternavnet til Vannfält. Hennes slekt kom fra Östra Vingåker i Södermanland i Sverige. Morfar, Axel, ble født på Dragnäs ved innsjøen Viren. Han var yngst og nummer ti i sin søskenflokk. Mormor, Anna, kom fra en søskenflokk på åtte, men vokste opp hos fosterforeldre på Lövsta, hos sin fars søster og hennes mann. Hun var åtte år gammel da hun måtte flytte til de barnløse på Lövsta og skifte etternavn. Morfar var ansatt ved jernbanen, først som «banvoktare», men avanserte med årene til «banmästare». Familien flyttet derfor flere ganger. I mammas tidligste barneår bodde familien i en «banvoktarestuga» som lå inntil jernbanelinjen like ved huset der mormors fosterforeldre bodde. Mamma og den to år yngre broren, Karl Axel, lekte i skog og hage, klatret i trær og på store steinblokker. De fant alltid på noe spennende, mens den to år eldre søsteren, Märtha,

var hjemme og hjalp sin mor. Den yngste, Karin, var attpåklatt og for liten til å være med i leken. Morfar kjørte dresin med barna for å finne de beste jordbærstedene. Morfar var spøkefull, men kunne bli sint. Mormor var stille og omsorgsfull. Mamma fortalte meg mange ganger hvor glad hun var i sin mor. Familien flyttet før mamma begynte på skole. De har bodd i Katrineholm, Linghem, Linköping og Mjölby. Mamma gikk gymnaset på en «flickskola» i Linköping. Der trivdes hun ikke. Klassevenninnene kom fra et høyere sosialt lag, og hun følte seg utenfor. På den ettårige lærerskolen i Stockholm likte hun seg bedre. Som ferdig lærerinne jobbet mamma først et halvt år i Vimmerby i Småland før hun kom til skolen i Hov i Östergötland, nær Vadstena. Her ble hun i ni år, og hadde 40 «statarunger» i klasserommet. Dette var barn fra fattige, barnerike og trangbodde familier. De hadde liten mulighet for lekselesing. Mamma var glad i dem. Storesøster Märtha hadde, etter gjennomført kurs i handelsfag, fått jobb i Linköping på kontoret i en fabrikk som produserte reklameband. Hun ble på samme arbeidsplass hele livet. Märthas kjæreste var formelt gift. Hans kone hadde reist i forveien til Amerika, men skrev aldri tilbake. Han visste ikke om hun hadde truffet en annen, hvor hun bodde eller om hun i det hele tatt var i live. Fem år var gått da han traff Märtha. Men hun fikk ikke lov av sine foreldre å være sammen med denne gifte mannen. Det var hun likevel – og ble gravid. Barnet ble født og plassert på et barnehjem i Kisa, sør for Linköping. Mamma, den gang 20 år gammel, fulgte sin søster på togreisen til Kisa. Barnet de hadde med seg var to uker gammelt.

Mammas to år yngre bror ble lege, hennes yngste søster sykepleierske. Det var mormor som ivret for at barna skulle få utdannelse. Hun selv hadde bare fått tre års skolegang, og var hele livet lei seg for dette.

III Skatollet i stua har mange små skuffer og rom. Det tilhører møblementet som mamma hadde kjøpt i Sverige før hun giftet seg. Min søster Astrid, som bor i barndomshjemmet, eier det nå. Noen år etter mammas død, kikket Astrid gjennom skuffene i skatollet. I et av de små rommene fant hun en sort notisbok, bare ti centimeter høy. Det viste seg å være en dagbok fra mamma og pappas bryllupsreise på sykkel i Danmark. Astrid lagde en vakker julegave ved å skrive ut denne dagboka som et innbundet hefte, der hun også satte inn fotografier fra mammas gamle album. Brudebildet deres dekker framsiden av heftet. De giftet seg i Svenska Margaretakyrkan i Oslo. Mamma har på seg den blå silkekjolen med små hvite blomster, den jeg senere skulle komme til å klippe i. I favnen holder hun en bukett hvite liljer. Pappa er i sort dress. Begge er alvorlige. Også vigselsattesten er med i heftet. Teksten er på svensk. Nederst står det med store bokstaver: «Kärleken är av Gud».

I heftet kan vi følge deres reise med sykkel, telt og sovepose. De startet fra sitt nye hjem i Stokke. Første mål var pappas barndomshjem på gården Brunvatne, tre mil sydvest for Kristiansand. Her bodde pappas far som enkemann og pappas bror Olaf, gift med Gurine. De tok ferge fra Kristiansand til Frederikshavn og syklet gjennom Jylland, Fyn og Sjælland. Fergeturen over Storebælt kostet 6 kroner. – Oförskämt, skriver mamma i sin dagbok. Etter København fortsatte de reisen i Sverige, hvor de besøkte mammas foreldre, som da bodde i Mjölby. Til sist syklet de hjem til Stokke.

IV Jeg tror mamma og pappa hadde et bra ekteskap. Det skyldtes nok langt på vei at mamma var fleksibel. De var ikke spesielt unge da de giftet seg. Mamma var 33 år og pappa 40. De var begge lærere, og traff hverandre på et nordisk lærerstevne i Skien. Mamma fant seg til rette i Norge og lærte å gå på ski. Hun lærte seg språket og Norges historie. Hun opplevde det underlig å lese om norsksvenske konflikter med det nye landets briller. Mamma var nesten 35 år gammel da jeg ble født. Hun fikk rier om natten, men sa ingenting til pappa. Hun ville ikke gjøre ham urolig slik at det kunne hemme arbeidet hans neste dag. Da han var gått

til skolen, ringte hun jordmor. Mamma hadde vært hos henne flere ganger i svangerskapet. Fødselen skulle foregå på Mødrehjemmet i Tønsberg. Jordmor hjemmefra fulgte med for å foreta forløsningen. De tok drosje. Det var vinter og dårlig føre. Drosjen klarte så vidt den bratte bakken opp til Mødrehjemmet. Det var i januar 1938. Sommeren etter at jeg ble født, kom mormor, morfar og mammas yngste søster fra Sverige. Og neste sommer, i 1939, reiste mamma og pappa med meg på besøk til Sverige. Mormor og morfar var da flyttet til Malmköping, til huset der de skulle tilbringe resten av sine år.

V Det skulle bli lenge til neste besøk i Malmköping. En verdenskrig var forestående. Astrid ble født i februar 1940. Jeg var da to år gammel. Ved krigsutbruddet 9. april sendte mormor og morfar et telegram til mamma der de ba henne ta med «flickorna» og komme hjem til Sverige. Det telegrammet brukte fire måneder på å nå fram. Mamma fortalte at hun under krigsårene ble veldig norsk. Som andre gifte kvinner, var hun husmor. Under krigen, da det var lite mat i butikkene, var det spesielt nyttig å ha en husmor på kjøkkenet. Alt spiselig måtte utnyttes. Hagen ble gjort om til potetåker. Urter ble samlet. Vi plukket bær i store mengder – og nyper,

som vi visste inneholdt mye C-vitaminer. Mamma ble tynn under krigen. Jeg tror hun spiste lite for at vi barna og pappa skulle få nok.

VI Etter krigen ble mamma bibliotekar i Stokke, en stilling hun hadde i ti år. Biblioteket var i loftsetasjen i det gamle herredshuset. Det var åpent hver torsdag kveld. Astrid og jeg gikk ofte dit. Det var lavt under taket og bokreoler overalt, og spennende å gå der og bla i bøker. En kveld annenhver uke var også bokfilialen i Melsomvik åpen. Den holdt til i samme hus som en slakterbutikk. Der var det kaldt om vinteren. Det ble fyrt i ovnen bare på utlånsdagene. Av og til kom det en kasse med nye bøker. På innsiden av bakre perm skulle det klistres inn lomme for bibliotekkort. Dette gjorde mamma på kjøkkenbordet hjemme. Jeg likte å hjelpe henne med dette. Da Astrid og jeg var blitt større, tok mamma vikariater i skolen. Sammenlagt ble det fire år. Hun var på flere skoler, blant annet ett år på Løke skole i Stokkes utkant, syv kilometer hjemmefra. Om sommeren syklet hun, men om vinteren måtte hun ukependle. Også i Norge ble hun glad i elevene sine – og de i henne. Den gang var det ikke flere lærere i Stokke enn at alle kjente hverandre. Mamma og pappa hadde i alle år spesielt mye kontakt med tre andre lærerpar. De kom hjem til hverandre. Det var enkel ser-

vering. Alkohol ble aldri brukt. Men de hadde mye moro, lekte selskapsleker og spilte spill. Vi barna var som oftest til stede. De fire kvinnene dannet også en stoppeklubb. Istedenfor å sitte hjemme hver for seg mens de stoppet sokker og votter, satt de sammen. Denne stoppeklubben eksisterte i mange år.

VII Etter at jeg flyttet hjemmefra, besøkte jeg mamma og pappa med noen ukers mellomrom. Pappa møtte opp på stasjonen med sykkel. Mamma ventet hjemme med dekket kaffebord og blomster på bordet. De besøkte også meg på alle de steder i Norge der jeg kom til å bo. Da jeg dro til Botswana i 1989 for å være borte i to år, var mamma 86 år. Det var vondt å reise fra henne. Hun fulgte meg til flyplassen, og vi gråt begge to. Men hun levde i mange år etter at jeg kom hjem. Hun levde også i flere år etter mitt opphold i Bosnia i 1995. Ved begge utenlandsoppholdene sørget jeg for å komme hjem til henne i tre uker midtveis. Mamma og jeg skrev brev til hverandre hver søndag. Kjære Reidun! Takk for brev! Godt at det gikk bra på reisen nedover. Nå er du vel installert i Maun og lever et helt annerledes liv enn oss. Ikke utsett deg for noen risiko. Her er det varmt og vindstille. Jeg har gått en runde i hagen og spist rips og bringebær. Blåbær

og markjordbær fant jeg også. For en guddommelig hage vi har! … Mamma, som var syv år yngre enn pappa, var enke i 28 år. Hun ga inntrykk av at hun hadde et godt liv også i denne tiden. Et halvt år etter pappas død, flyttet jeg med min sønn Stefan inn i andre etasje i huset hennes. Astrid med sin sønn Arild kom to år senere. Mamma ga oss huset som forskudd på arv. Astrid kjøpte meg ut og jeg kjøpte hus i nærheten. Slik fikk mamma, i sin tid som enke, en datter med barn i etasjen over seg og en datter med barn bare en kilometer unna. I disse årene vekslet Astrid og jeg på å kjøre mamma til Linköping for at hun skulle kunne besøke sin gjenlevende søster Märtha på fødselsdagen i juli. Søsteren ble gammel, slik at det ble mange turer til Linköping. Astrid og jeg er derfor godt kjent både med byen og trakten omkring. Vi tok mamma med til Hov, der hun hadde vært lærerinne. Ved Hov kirke fant hun gravsteiner med navnet til flere av sine elever. I mange år var mamma dårlig til bens og trengte praktisk hjelp. Astrid handlet mat og tok ansvar for alt utvendig arbeid. Innvendig ble leiligheten utstyrt med håndtak, slik at mamma, med dårlig balanse, kunne klare å ta seg rundt. Etter hvert fikk hun kommunal hjemmehjelp. Hun hadde de samme hjemmehjelperne over mange år, og det utviklet seg til vennskap. Mamma ble gradvis tunghørt, men klarte likevel å kommunisere og holde seg orientert. Hun kunne kunsten å samtale om det den andre var interessert i.

I alle år hadde mamma, Astrid og Arild måltidene sammen på kjøkkenet i første etasje. Mamma sto for matlagingen. Da hun hadde fylt 80 år, kom et par sykepleiere fra kommunen for å kartlegge situasjonen. De skulle fylle ut et skjema. Etter navn og adresse, skulle yrke skrives. – Ja, det er vel pensjonist, det, spurte hun som skrev. – Pensjonist, nei, svarte mamma, jeg er husmor. Det var hun som lagde middagene til hun var høyt oppe i 90-årene, men gradvis måtte Astrid overta. Da fortsatte mamma med å skrelle nedfallsepler til eplemos. Hun ville være til nytte.

VIII De siste to årene av sitt liv trengte mamma hjelp om natten og hjelp med av- og påkledning. Jeg hadde mulighet til å arbeide mindre. Jeg reduserte til halv stilling, flyttet inn til mamma og sov på sofaen i stua. Disse to årene er blant de beste i mitt liv. Minnene fra denne tiden er gode. Enkle ting, som da vi drakk formiddagskaffe på kjøkkenet, med hvit linduk på bordet. Om vinteren satt mamma på sin faste plass ved kjøkkenbordet. Hun løste kryssord eller betraktet livet på fuglebrettet utenfor vinduet. Om sommeren satt hun på verandaen. Derfra kunne hun se veien og menneskene som gikk der. Når vi andre hadde vært noe sted, så hun oss komme.

Om våren, etter at jeg hadde hjulpet mamma i seng, gikk jeg ofte en tur ut på kirkegården på den andre siden av veien. I skogen bak kirkegården var det fuglesang. Jeg gikk og lyttet, satte meg på en benk. Tenkte. Mammas 100-årsdag ble feiret med mange gjester. Det var kaffe og kaker, det hele begrenset til tre timers varighet. Mamma holdt en vakker liten tale til gjestene, der hun blant annet sa: – Når jeg går bort, må dere fortsette med å holde sammen og ta vare på hverandre. Dette var i mars 2003. To uker før jul ble mamma svakere og spiste lite. Fra nyttår spiste hun nesten ikke. Det gikk et par uker. Hun var oppe korte stunder om dagen, men sov mer og mer. Så sluttet hun å ta til seg drikke. Sov det meste av tiden. Våknet innimellom og var klar. Den siste dagen sto hun ikke opp. Vi spiste søndagsmiddag i stua uten henne. Døra til soverommet sto åpen. Etter middag satte jeg meg ved senga til mamma. Jeg holdt henne i handa, strøk henne over panna og sa at jeg var glad i henne. Plutselig åpnet hun øynene og stirret opp i taket, falt sammen og døde.

Pappa

I Jeg ble ikke godt kjent med pappa før den siste våren da han var kreftsyk og svekket. Det var først da at han viste tanker og følelser. Jeg tror sykdommen gjorde at han ikke hadde krefter til å opprettholde den sterke kontrollen fra tidligere år. Nå fant han fram gamle eksamensresultater fra underoffisersskole og lærerskole. Og han var tydelig stolt av å kunne vise at han hadde toppkarakterer. Det å kunne være stolt av prestasjoner var noe nytt. Nytt var det også at han takket ja, og hadde lyst til å gå, da han ble invitert til et jubileum for en skoleklasse han en gang hadde hatt. Jeg var med som støtte. Vi var der i en halv time. Pappa fikk blomster og ble fotografert sammen med klassen. Det var ni dager før han døde. Vi snakket sammen om døden og om hvorvidt Gud finnes. Nærhet. For første gang i mitt liv hørte jeg ham si at han ikke trodde det var noe liv etter dette. Han hadde aldri tidligere tilkjennegitt meninger om religion, ei heller om politisk ståsted. For meg var det alvorlig å skulle miste min kloke far. Det var som om jeg skulle miste min «bakvakt» i livet. – Jeg kommer til å savne deg, sa jeg. – Ja, det gjør du nok. Men savnet blekner med årene, svarte han, og etter noen tiår tenker du ikke lenger mye på meg. Jeg visste at han hadde rett. Samtidig var det vemodig å innse at han, og vi alle, etter noen år forsvinner fra menneskers minne.

II Som barn forsøkte jeg å bli sett av pappa og oppnå hans anerkjennelse. Jeg var lydig og snill, oppførte meg bra, men det ble ikke lagt merke til. Jeg var flink på skolen og kom hjem med gode karakterer. Mamma ble glad for det, men pappa sa ikke noe. Så forsøkte jeg å bli god i idrett, trente mye. Særlig måtte jeg slite for å klare løpekravet til gullmerket på gymnaset. Jeg klarte det til slutt, men uten at pappa sa at det var godt gjort. Kanskje trodde pappa at ros ikke var bra for barns utvikling. Jeg vet ikke. Jeg tror min selvtillit som kvinne hadde vært større hvis pappa noen ganger i min barndom hadde sagt at jeg var en søt og fin liten pike. Jeg trengte at han så meg. Jeg har gjennom et langt liv vært innom ulike former for terapi, blant annet gestaltterapi og psykodrama. I slike situasjoner har jeg blitt oppfordret til å gi uttrykk for aggresjon mot pappa, sinne fordi han ikke bekreftet meg. Jeg er blitt oppfordret til å slå og rase. Jeg fulgte oppfordringen, men raseriet ble aldri ekte. Jeg var glad i ham. Kanskje ante jeg allerede tidlig at pappa selv hadde det vondt og at han var ute av stand til å utfolde seg.

Vil du lese resten? Vilje til sang bestilles der du vanligvis kjĂ¸per bĂ¸ker, eller direkte fra forlaget pĂĽ www.forlagshusetivestfold.no