Vinterpuls – Debutant!

9 788293

Omslag_Vinterpuls_284,5x211mm_21mmBLEED.indd 1

VINTERPULS

MARIT OLAISENer(f.en 1946) er pensjonert Ho Tore Sivertsen komponist, sanger bibliotekar. og gitarist fra har vakse opp på Jørpeland i Ryfylke, har gått på Statens Narvik. Han har gitt ut en rekke plater og låter gjennom Bibliotekhøgskole og studert Nordisk mange år.Nå debuterer han somFolkloristikk forfatter med og spenningsromanen Vinterpuls.Ho har arbeidd ved Stavanger Bibspråk og litteratur. liotek, ved Kolding Bibliotek i Danmark, og ved Rana I denne velkomponerte historien får vipå enHadeland, blanding av Bibliotek.

Dei siste førti åra har ho budd der spenning, og svartJevnaker humor. Bibliotek, Og det hele utho arbeiddehverdagsliv ved Gran Bibliotek, Lunner spiller seg under nordlyset i nord-norsk vinterlandskap.

Bibliotek, og ved Roa videregående skole. Frå før har ho skrive Lunner Bibliotek 1911- 2011. Hundre års historie.

Marit Olaisen debuterte som skjønnlitterær forfattar med novellesamlinga Inn i løynde rom på Liv forlag i 2019.

TOR E SIVERT SEN

Vinteren er i ferd med å feste grepet på det lille, nord-norske tettstedet.

Gode mennesker møter hverandre, og pulsen stiger, mens snøen laver ned. Men ondskapen kommer til bygda, og to parallelle virkeligheter kolliderer brutalt. Midt i mellom står Petter Savio som mener å vite forskjellen på rett og galt …

TORE SIVERTSEN

VINTERPULS

349761

07.04.2022 18:53

Vinterpuls En spenningsroman av

Tore Sivertsen

2022

© Forlagshuset i Vestfold as / LYST Forlag 2022 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Munken Print Cream 80 g Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Fotogrunnlag fotomontasje omslag: Shutterstock Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt ISBN: 978 82 93349 76 1 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Livet er en merkelig og fin greie. Og jorda er jo tross alt et ålreit sted.

Vi kommer hit, nonsjalant og uten mål og mening. For ingen vil vel påstå at de visste hvorfor de kom hit i utgangspunktet? At de hadde planene klare, liksom. Nei, fellesnevneren er ren og skjær flaks.

Noen av oss kommer hit med brask og bram. Andre stille og nesten umerkelig. Noen blir verdensborgere og del av en stor flokk. Andre vandrer rundt alene. De fleste velger kjærligheten, men mange velger noe annet.

Først kom lyset, sies det. Men nei, det var mørket som kom først.

Og det er mørket som vil omslutte oss igjen til slutt. Lyset er bare til låns underveis.

Vi blir utsatt for mange typer prøvelser på vår ferd. Under polarhimmelen er frost og is naturlig. Det er en hard tid, men også om vinteren slår hjertene med full kraft. På de som lever.

3

4

DEL 1

5

6

Februar 1980 Kapittel 1 Savios verden Han smalnet de fra før av smale øynene, og myste nedover den snødekte lia. Nedover mellom de krokete og forfrosne småbjørkene. Videre ned mot det tilfrosne bekkefaret han hadde krysset for noen minutter siden. Han lyttet intenst. Bare stillheten og pulsen dundret i ørene. Sekundene tikket. Hadde han ristet dem av seg? Hadde de gitt opp? Sporene hans var jo ikke akkurat vanskelige å følge i den halvmetertykke nysnøen.

Nei da. Snart hørte han pesingen til de to forfølgerne der nede.

Lyden bar særdeles godt i det frosne landskapet. Han ventet til han fikk et lite glimt av dem. Den ene mannen noen meter foran den andre. Det var tydelig at den bakerste begynte å bli sliten, han var i ferd med å miste kontakten.

Okei, tenkte Petter Savio, jeg får trøtte dem ut litt til.

Han fortsatte oppover lia i hurtige, lette steg, og snart nærmet han seg en bratt åsrygg til høyre i lendet. Den var så bratt at det nesten ikke hadde lagt seg snø der.

Han tok seg raskt oppover åssiden, og brukte småbjørkene som håndtak, en teknikk han hadde lært av faren mens han enda var gutt. Skogen, dalene og fjellmassivene i hans eget rike kunne han utenat. Innimellom kikket han seg tilbake, og han kunne se forfølgerne halse etter i sporene.

Da Savio var oppe på toppen, hadde forfølgerne akkurat nådd starten på den bratte åsryggen. Han kunne se at de stanset opp, 7

så han kostet på seg en pause igjen. Han ble stående og betrakte de to der nede. Den som tydeligvis var mest sliten, kastet seg ned i snøen og ble liggende. Savio kunne høre at de snakket sammen, men det var ikke mulig for ham å høre hva de snakket om. * «Æ klarer ikke mer», sa han som hadde lagt seg ned for å hvile.

«Nei, fy faen, det ble tungt, det her», svarte kompisen, som sto framoverbøyd i bakken og pustet og peste. «Men vi har ham jo nesten nu», la han til. «Æ trur ikke det. Han bare leker med oss», svarte kompisen oppgitt.

«Men førr faen, æ må få tak i den jævelen. Han har drept bikkja mi! Æ skal slå den samefaen helselaus!»

Det ble stille en stund til de fikk igjen pusten.

«Da får du gjøre det sjøl. Æ orker ikke mer uansett.»

Den unge mannen lå fortsatt rett ut i den myke nysnøen, nå på rygg.

«Mener du det? Gir du opp?»

«Jepp. Skulle gjerne ha vært med, men du vet, det er alltid et forhold mellom innsats og belønning», svarte makkeren mens han satte seg opp i skråningen.

«Okei, så du synes ikke at han Bonzo fortjener at vi hevner oss?»

«Jo da, men du må jo skjønne at vi ikke får tak i ham her og nu. Det her er jo hans hjemmebane. Vi har ikke en sjanse. Kanskje senere en gang. Vi treffer sikkert på ham igjen. Vi vet jo omtrent hvem han er. Dessuten var det vel egentlig ikke så rart at det gikk som det gikk med Bonzo. Han var jo nærmest gal på det reinsdyret. Vi skulle aldri ha dratt ut hit, og du skulle definitivt ikke ha sluppet han løs fra hundelenka!»

Makkeren bet tennene sammen mens han speidet oppover åsryggen.

«Okei, så du mener at det er normalt å drepe en hund sånn 8

som han gjorde? Min hund! Med kniv, eller hva faen han brukte.»

Sinnet lå tykt utenpå.

«Men hør nu her, han er same. Han har rein. Det kommer et par gutter fra byen med en diger hund. Hunden vil spise reinsdyr…»

«Glem det! Æ skal snike mæ etter han. Æ skal ta han.»

«Ja, du er jo mye større enn han …»

Den illsinte hundeeieren harket og spyttet, så begynte han på stigningen. «Æ går ned til Bonzo og venter der. Du får en time på dæ. Vi må jo bære det beistet i lag ned til bilen.»

«Beist?»

«Ja, akkurat det. Et jævla beist!» konkluderte kompisen. * Savio kunne se at samtalen der nede var over. Den ene av de to begynte på stigningen opp mot ham. Den andre begynte å gå nedover i sporene de alle tre hadde laget.

Han var jo vant til jakt. Han hadde absolutt alle prinsipper for en god og vellykket jakt i ryggmargen. Men det var som jeger.

Nå var det han som ble jaget. Han måtte smile.

Tenk at jeg skulle bli jaktet på, det er jo litt smigrende, tenkte han.

Han visste jo også at de gangene han selv hadde vært på en mislykket jakt, for det hendte jo, da var det fordi byttet hadde klart å lure ham og trøtte ham ut. Han ga rett og slett opp til slutt. Og nå hadde han bestemt seg for å bruke den samme strategien. To bygutter skulle han vel klare å riste av seg, selv om sporsnøen var så inn i helvete forrædersk som den var. Og nå var det bare én igjen.

Kreftene ville nok snart ta slutt for han også.

Savio myste opp i været. Dagslyset var i ferd med å forsvinne.

Han begynte å jogge med lette, hoppende steg innover åsen.

Her var nysnøen igjen blitt halvmeteren tykk. Den danset rundt knærne hans, og det hele minnet om en liten spissbåt som skar 9

seg høvelig innover fjorden, med hvitt skum rundt baugen.

Nå begynte han å kjenne melkesyra komme sigende. Og han var blitt tungpustet. Men han hadde fortsatt evnen til å holde på den lette og hoppende stilen gjennom nysnøen.

Aller helst skulle han ha sluppet hele greia. Men han hadde jo vært helt nødt til å ta affære.

Hunden til de to karene hadde angrepet et av reinsdyrene hans som hadde forvillet seg alene helt ned i lavlandet. Heldigvis hadde han sett det da han var på tur opp til noen snarer han hadde stående. Den vettskremte reinen med den store hunden i hasene.

De kom rett imot ham. Kanskje hadde reinen sett ham, og tenkt at han kunne hjelpe ham med å bli kvitt beistet? I alle fall hadde de kommet rett på ham. Han hadde sett seg nødt til å trekke kniven og gå imellom. Og den gale hunden hadde angrepet ham. Det var ikke annen råd enn å bruke kniven.

Det siste han så før reinsdyret forsvant oppover i småskogen, var grove, blodige flenger i buken, bakpartiet og på bakbeina.

Og mens han sto der over den digre, døde bikkja, dukket de to karene opp. Fremmede. Ikke her fra hans lille hjemsted. Sannsynligvis fra småbyen noen mil unna. Kledd i kamojakker og militære bukser. Slik startet denne merkelige og bisarre jakten. * Han fortsatte gjennom snøen, men nå var ikke stegene fullt så spenstige lenger. Snart kom han ut på en lysning i den grisgrendte småskogen. I enden av lysningen så han en ny, bratt åsrygg kneise opp mot den klare himmelen. Han tok retning på den.

Midt ute i lysningen kom han plutselig til et kryssende spor.

Han stoppet opp og studerte faret gjennom nysnøen. Straks så han også blod i sporet. Det måtte være fra det skadde reinsdyret.

Han avgjorde raskt hvilken retning dyret hadde løpt. Hurtig gikk han inn på sporet og fulgte det, inn i småskogen.

Etter bare noen titalls meter så han det vakre reinsdyret. Det 10

hadde lagt seg ned ved en stor stein. Skadene etter hundetennene var omfattende. Det blødde voldsomt.

Dyret kikket på ham. Helt rolig. Fra et eller annet sted inne i oss levende skapninger får vi nok alle en slags beskjed om når det nærmer seg slutten. Og Savio kunne se det. Han hadde sett det før, mange ganger.

Han gikk de siste meterne bort og satte seg på huk, rett ved siden av dyrekroppen. Så tok han av de raggete vottene, og begynte å stryke reinen beroligende over ryggen.

Slik ble han sittende en stund. Det var dørgende stille i skogen, men snart hørte Savio bruset i nysnøen. Den pågående hundeeieren hadde sannelig ikke gitt opp. Han hadde lett fulgt sporene, og nå fikk han øye på de to skapningene der borte ved steinen og bråstoppet. De to mennene fikk blikkontakt. Savio fortsatte rolig med å stryke det vakre dyret mens han betraktet forfølgeren. Som vanlig kjente han etter, men nei da, han var ikke redd. Han hadde ikke vært redd en eneste gang under jakten. Han ville bare riste dem av seg. Bli kvitt dem. Unngå konfrontasjon. Men nå var det ikke mulig. Han ville ikke forlate det døende dyret.

Forfølgeren gikk rolig det siste stykket, og stoppet bare tre– fire meter unna.

«God kveld», sa Savio og kikket opp mot himmelen i det gryende tussmørket, fortsatt sittende på huk.

Blodpølen under den varme dyrekroppen fikk det til å dampe lett i den kalde vinterlufta. Forfølgeren svarte ikke. Ble bare stående og glane med vidåpne øyne. Han pustet fortsatt tungt.

«Vil du ha hevn?» spurte Savio mens han kikket på ham.

Han fortsatte: «Jeg drepte jo bikkja, så nå kan du få drepe reinsdyret mitt. Så er vi skuls, mener jeg.»

Han reiste seg sakte for å ikke uroe dyret. Så dro han den forholdsvis store og blodige kniven opp fra slira. Han registrerte at den tunge pusten bråstoppet på forfølgeren. Så tok han de få skrittene bort til ham, snudde kniven og rakte den fram med skaftet først.

11

«Vær så god, må herren gjøre rett for seg», sa Savio. Fortsatt like kokrolig. «Forsyn deg», la han til, vel vitende om at denne karen ikke ville våge seg til å gjøre noe som helst.

Slik sto de noen sekunder og kikket bort på reinsdyret, som nå hadde senket hodet ned på snøen.

Mannen hadde begynt å skjelve lett. Blikket var stivt som på en død uer. Han rikket seg ikke.

«Du må forte deg, snart er det for sent», sa Savio.

Men den unge mannen rørte seg ikke. Ikke fikk han fram et ord, heller.

«Du er kanskje for fin til å få blod på klærne?» spurte Savio mens de smale øynene hans boret seg inn i de vidåpne uerøynene.

Så snudde han kniven igjen, og tok et solid grep om skaftet.

Han ble stående slik og se på den unge mannen. Snart kjente han sinnet blusse opp. Her hadde de kommet med den jævla bikkja, og nå var et av reinsdyrene hans i ferd med å dø. I tillegg skulle de altså jage ham. Sinnet tiltok i styrke.

Jeg dreper ham! tenkte han plutselig. Jeg bare setter kniven i han slik jeg gjorde med den gale bikkja. Han så seg ut et punkt like nedenfor brystkassen. Men så tok han seg i det.

I et forsøk på å prøve å parere temperamentet, dro han på smilebåndet. Han kunne tydelig se mannens lettelse, og at han begynte å puste normalt igjen. Selv blikket ble mindre stivt. Savio gikk tilbake til det døende dyret. Rutinert gjorde han den nødvendige jobben. Blodet fløt ut i snøen, og det fikk slippe de siste minuttene.

Bak seg hørte Savio forfølgeren kaste opp. Voldsomt, og gang på gang. Han kikket bort på ham der han sto, krumbøyd, og tømte magesekken ut gjennom den gapende kjeften og ned i nysnøen foran seg. Lukten av oppkast blandet seg duften av ferskt blod.

Savio kjente sinnet slippe taket og forsvinne. Han tråkket seg et slags sete i snøen ved den store steinen, og satte seg med ryggen mot. Så fisket han opp tobbakkspungen fra lomma og 12

rullet seg en tykk rullings. Han tente opp, og dro det første draget rett ned i magen. Han var sliten og tom, og nikotinet traff som et godstog. Han ble yr.

Etter hvert ble mannen ferdig med oppkastingen. Med tårevåte øyne etter den store kraftanstrengelsen det tross alt er å kvitte seg med så mye innhold, sto han der og stirret tomt framfor seg.

Det ble stille en stund.

«Jeg synes du skal komme deg hjem nå, det er snart mørkt, og kompisen din venter nok på deg der nede», sa Savio tilforlatelig mellom dragene.

Forfølgeren snudde på hælen og jogget i vei, ut av småskogen i de samme sporene han hadde kommet i.

Savio ble sittende en stund. Han kjente lettelsen over at det hele var over. Men enda mer kjente han lettelsen over at han ikke hadde drept forfølgeren. Til tross for at han bare var toogtyve år, hadde han vært med på mye. Han hadde kjent på temperament og sinne før. Voldsomt. Og han hadde slåss og utøvd vold mot sine fiender. Men når tanken og lysten til å drepe fyren hadde kommet snikende, hadde han blitt overrasket. Nesten overrumplet. Det hadde virkelig vært nære på! Hadde han det i seg? Var han i stand til å krysse den hårfine, men likevel så tydelige linja?

Var den rett og slett i ferd med å bli utydelig? Hvorfor var det ingen linje der når dyr skulle avlives? Vel, det var jo noe helt annet, og gjennom årene hadde det blitt en naturlig del av livet han levde.

Han stumpet røyken og reiste seg. Det var på tide å komme seg videre.

13

November 2015 Kapittel 2 Unormal aktivitet Petter Savio fant det nødvendig å bruke denne dagen til å ta en tur til fjells for å se etter reinflokken. Det var ennå lite snø nedover i lavlandet, og kurvene i terrenget var fortsatt krappe. Det ville ta tid før snøen hadde flatet ut landskapet og dekket stein og småkratt. Men lenger opp i fjellet gikk det fint å kjøre scooter.

Han tok fram det han pleide å ta med av mat og drikke, og kledde seg godt. Så tok han hagla ut av skapet og kastet den over skuldra. Ute på tunet sto scooteren og ventet. Han plasserte termosen og matpakken i bagasjeboksen bak. Hagla stakk han i et hylster av skinn han hadde laget og festet på siden av dekslet foran. Bare kolben stakk opp, men den var lett tilgjengelig om han skulle treffe på ryper eller hare.

Han startet opp den forholdsvis nye doningen, og kjørte over tunet, forbi huset og videre ut på veien som gikk et par kilometer videre opp gjennom dalen før den endte i en snuplass. Derfra gikk det en scooterløype videre oppover det stadig brattere terrenget.

Etter hvert hadde han forsert dalen, passert skoggrensen og var kommet opp i fjellet.

Han tenkte seg om og vurderte retningen han skulle ta. Det var veldig vanlig at flokken på denne tiden holdt til ganske langt nord i området, hvor terrenget fikk mye vind og mindre snødybde. Og reinflokken ville alltid søke til de områdene hvor maten var lettest tilgjengelig. Det ble et stykke å kjøre, og det kom til å 14

ta tid. Noen ungdom var han heller ikke lenger, men han kjente seg både opplagt og lett til sinns. Han la seg på en trase han kjente som sin egen bukselomme og ga gass.

Det gikk stadig oppover i høyere terreng, og han merket at den iskalde vinden tiltok. Selv om han var godt kledd i sin blå scooterdress og det hele, så kom kulden snikende inn, og han ble kald. Men han fortsatte ufortrødent videre.

Etter vel en time kom han til et platå i fjellet hvor han visste at han ville få god oversikt over det området der han hadde tro på at flokken holdt til. Han stoppet og gikk av scooteren. Så hoppet han litt og slo floke noen ganger for å få varmen i seg. Det hjalp.

Han tok av alpinbrillene som beskyttet så godt når han kjørte, og begynte å speide ut over det storslåtte fjellandskapet med en liten kikkert han pleide å ha med. Men nei, det var ingen reinflokk å se. Han lot kikkerten sveipe sakte over landskapet enda en gang.

Nei, han kunne ikke se noen dyr. Men var det ikke et tråkk han så der borte i fjellsiden på den andre siden av et grunt dalføre? En slik flokk laget jo et ganske tydelig spor etter seg, og han kjente igjen formasjonen. Det ville si at de hadde beveget seg over toppen på den slake fjellryggen han hadde midt imot. Skulle han følge etter? Det var jo ganske langt, og vinden tiltok stadig. Snart ville det begynne å mørkne, og …

Han satte seg ned i le bak scooteren og rullet seg en røyk fra tobakkspungen. Fem minutter måtte han kunne koste på seg.

Snart bestemte han seg for å kjøre videre etter sporene over fjellryggen. Han fikk liksom aldri ro i seg på disse turene før han hadde sett flokken. Han stumpet sneipen og entret scooteren.

Etter en halv time med kjøring hadde han kommet opp på fjellryggen. Nok en gang stanset han, gikk av scooteren og hoppet og slo floke. Men denne gangen trengte han ikke å ta fram kikkerten. Med et smil om munnen kunne han betrakte reinflokken, som gikk nede i den grunne dalen. Oppe på fjellryggen der Savio sto, blåste og føyk det godt. Lenger nede, der flokken holdt til, var det nok adskillig lunere.

15

Han hadde sett det han trengte å se, og bestemte seg raskt for å starte på tilbaketuren. Han hadde en gamme stående cirka halvveis på hjemveien. Der ville han ta en pause og få seg en matbit. Selv om det allerede hadde begynt å skumre, så var veien fra gammen og hjem fin å kjøre. Ja, selv i mørke og dårlig vær.

Idet han startet scooteren, fikk han øye på noen lysglimt et par–tre kilometer unna i nordlig retning. Han ble sittende der på scooteren og myse mot dem. Snart så han dem igjen. Bare noen sekunder, så var de borte igjen. Hva var det? Scootere? Der borte?

Nei, det kunne ikke stemme. Det gikk ingen scootertrase der.

Dessuten hadde de retning nedover mot den gamle Turisthytta, og der var det ikke nok snø ennå. I hvert fall i minste laget til å kjøre scooter. Lysene dukket opp enda en gang, men bare for å forsvinne igjen like etterpå. I alle dager! Han tok fram kikkerten og stirret så øynene ble tårevåte i den kalde vinden, men nå var de borte for godt.

Savio ble sittende og fundere. Her han nå sto, var han praktisk talt på svenskegrensen. Å kjøre etter for å sjekke det ut var uaktuelt. Han skulle i stikk motsatt retning, og det gikk mot kveld. Men det kunne vel ikke være noe annet enn scootere? Et par stykker, til og med. En annen ting var at det ikke var fri ferdsel med scooter i det området. Hva var det som foregikk? * En god time senere stoppet han utenfor østgammen, som den hadde blitt kalt gjennom et par–tre generasjoner. En gammeldags, lavvuformet gamme av stokker og torv. Solid som bare juling, men trang og primitiv. Men den hadde det aller mest nødvendige, ikke minst fyringsovn.

Savio hadde tørr bjørkeved lagret, så snart braste det godt i den tynnveggede og sylindrinske varmekilden. Gammen var tett og fin, og holdt godt på varmen. Snart kunne han vrenge av seg scooterdressen. Han laget seg raskt et lite måltid ved å steike 16

medbragt mat på en steikepanne oppe på toppen av ovnen. Han smeltet etterpå litt snø i en kullsort og velbrukt kaffekjele. Snart kokte det.

Han tenkte på de lysene igjen. Fikk det ikke til å rime. Men hadde han noe med det? Nei. Forstyrret det reindrifta? Nei. Men ville han ha noe med det? Ja, se det var et litt annet spørsmål.

17

Kapittel 3 Ingenmannsland Uansett hvor søvndyssende det støvete stedet var, så hadde det likevel sine søvnløse sjeler. De fleste innbyggerne bar preg av den monotone, nærmest bedøvende virkeligheten som gjentok seg hver dag, og de sov usedvanlig godt om natten. De levde sine gode liv på et godt sted. De gjorde som sine forfedre, og de utførte sine plikter. Men også her fantes de rastløse og urolige. De som ikke passet inn i mønstret. De som gikk sine egne veier.

Det var et typisk nordnorsk tettsted som sakte, men sikkert, og helt uten voksesmerter, hadde blitt en tanke større for hvert år. Først med noen spredte gårder og vekselbruk for Gud vet hvor lenge siden. Så fikk et par industribedrifter fotfeste ut over nittenhundretallet. Etter hvert var de blitt noen skarve tusen, men i likhet med sine søstersteder oppe under polarhimmelen, hadde veksten stoppet opp ut over syttitallet. De ble sågar færre enn før.

Industrien ble nedlagt, og de forlatte byggene ble stående igjen i sitt eget forfall, med råte, rust og knuste vinduer. Arbeidsledighetspenger og trygd ble mer bærebjelker enn støtteordninger.

Hovedgrunnen til at de likevel så ut til å overleve som tettsted, var først og fremst at de fortsatt lå ved europavei seks. Ingen ny veitrase hadde lurt dem ut i bakevja. Nei, den samme hovedveien delte fortsatt stedet i to på midten, sjøsiden og åssiden. Et begrenset, men brukbart næringsliv klarte å holde det gående.

Stedet var et klassisk bevis på det å klore seg fast. Å stå han av.

«No matter what.»

I åssiden, hvor de fleste innbyggerne bodde, lå også den pene, men skjeve trekirka som innbyggerne hadde stablet opp på nittentjuetallet. Den hadde da erstattet et eldgammelt bedehus som 18

man bare hadde kunnet dytte overende og dele som vinterved.

I gamle dager hadde kirka vært bygdas samlingspunkt og stolthet, og ble som andre kirker på den tiden fylt til randen på søndager og ved andre kirkelige anledninger. Men i takt med annen stagnasjon ut over seksti- og syttitallet, ble også den aktive menigheten mindre og mindre. Benkeradene ble sjeldnere og sjeldnere fylt opp, og den ene fortvilte presten etter den andre hadde toet sine hender og bannet i mangel på fans. * Dagens prest var kvinne. Hun het Gudrun, og fordi halve navnet inneholdt stavelsen Gud, hadde dette gitt næring til mangt et smil etter at hun kom til bygda for et par år siden.

Gudrun Bystrøm var en varm og lattermild kvinne i slutten av trettiårene, lite selvhøytidelig, og var den som hadde ledd mest av dette. Hun var klassisk pen, med lyst krøllete hår som gjerne sto til alle kanter. Øynene var sjøgrønne og mandelformede, og de lå perfekt plassert i ansiktet. Munnen var blid med fyldige lepper.

Når hun inntok sentrum av tettstedet fra tid til annen, var hun alltid pent kledd. Hun hadde sans for mote og stil.

Siden hun opprinnelig var østlending, fikk hun raskt den sedvanlige betegnelsen «søring» samt en porsjon skepsis fra lokalbefolkningen. Men til tross for at hun kom sørfra, eller kanskje akkurat derfor, hadde hun akkurat den personligheten og pasjonen som dette stedets nye prest trengte, og det var flere på gudstjenestene enn på tre tiår.

Men dette var den delen av henne som alle så og det inntrykket som de som ble mer eller mindre kjent med henne fikk. For hun var mer sammensatt enn som så.

Vinmonopol hadde ikke dette stedet, men ryktene ville ha det til at hun var observert på polet der inne i byen Narvik, som lå noen mil lenger nord, med kurven full av rødvin. Og sannheten var at Gudrun så absolutt drakk rødvin. Ofte. Hun hadde 19

tenkt den tanken mange ganger: Drikker jeg for mye? Hun visste at svaret var ja. Hun taklet absolutt hverdagen og skjøttet jobben, men det at hun hadde sine aller viktigste oppgaver på søndager, og av og til på lørdager, hadde faktisk vært utfordrende noen ganger.

For hun bar på et mørke. Et indre mørke som kunne komme snikende på de mest ugunstige tidspunkt, men oftest på kveldene når hun satt med sine egne tankerekker. Og da kom lysten på et glass vin. Etter at hun hadde flyttet opp hit, hadde ensomme kvelder blitt standarden.

Hun hadde prøvd å slutte. Kutte det ut. Men hun fikk det ikke til. Hun var alene med sine tanker, og ensomheten gnog seg stadig større plass i henne.

Var det virkelig riktig av henne å i det hele tatt reise opp hit?

Ja, det holdt hun fast ved. Ennå. Hun trengte å prøve noe helt nytt. Hun hadde låst seg fast i sine egne spor der nede i hovedstaden, og hun måtte gjøre noe. Og impulsiv som hun var, søkte hun jobb og reiste opp hit til ingenmannsland. * Gudrun visste at hun hadde fått flere beundrere etter at hun kom.

Det terrenget kjente hun godt. Hun hadde alltid hatt det slik.

Det var alltid noen som gjerne ville. Sånn var det her oppe også.

Ingen hadde liksom stått fram og lagt an på henne, absolutt ikke!

Til det var nok presterollen fortsatt en ganske høy barriere for de fleste. Men hun merket det i forskjellige situasjoner. De svært hyggelige kommentarene og bemerkningene hun kunne få. Blikkene fra menn, de fleste av dem gifte. Hun var en voksen og erfaren kvinne, så dette spillet kjente hun. Og hun tenkte ofte på livet sitt i det perspektivet. Lengselen i henne etter å finne kjærligheten var sterk. Men de tidligere mislykkede forsøkene hadde ikke gjort det enklere å få til med årene. Hun hadde egentlig endt opp som noe reservert overfor menn. Men hadde hun gitt opp?

20

Kapittel 4 Bengt og Puben Langs europavei seks, gjennom sentrum av tettstedet, lå det diverse butikker, et mindre kjøpesenter med kiosk, frisør, skobutikk, klesbutikk og kolonial. Ved siden av kjøpesenteret lå det en stor parkeringsplass beregnet for alle besøkende i sentrum, og på den andre siden av parkeringen lå det en pub.

Her møttes mange av stedets ungdommer og voksne til hyggelig samvær ut over kveldene. Av og til var det levende musikk i form av en trubadur i helgene. Og slik hadde denne puben rullet og gått i mange år, men i takt med nye trender hadde eieren funnet det riktig å starte med et nytt tilbud. Hver lørdag formiddag forsøkte han å gjøre den brune puben om til kafé, med kaker, kaffe og duker på bordene. Ved middagstider var det å fjerne pynten slik at puben kunne gjenoppstå. Men det var ikke før i morgen.

Nå var det fredag, og eieren Bengt holdt på å forberede lokalet for kvelden. De skulle ha levende musikk, og han håpet selvfølgelig på mange gjester. Bengt var en kraftig plugg av en mann i midten av førtiårene. Det en gang så kullsorte, slette håret hadde begynt å bli grått ved tinningene, men den kraftige, sorte barten holdt stand. Et par mørkebrune, nesten sorte øyne under de markerte øyenbrynene og en pent buet neserygg ga Bengt et indiansk utseende.

Han manglet ringfingeren på venstre hånd etter en ulykke i ungdommen. Han var alltid kledd i sorte jeans og hvit, kortermet skjorte med snipp. Den venstre brystlommen hadde fått logoen med navnet «Puben» påtrykt, som var det lite oppfinnsomme navnet han hadde gitt utestedet den gangen for nærmere tjue år siden.

21

Det var ennå tidlig ettermiddag, men noen «early birds» satt ved et av bordene og drakk øl og pratet gemyttlig.

«Hallo, Bengt, en runde til!» kom det fra en av de fire mennene ved bordet. Bengt ga dem en tommel opp og et smil fra bak bardisken, og tappet i glassene. Han gikk bort til bordet og serverte.

«Vær så god», sa han med sin usedvanlig dype barytonstemme, og ryddet med seg de tomme glassene. Så tasset han rolig tilbake.

Da han hadde gjort alt klart for kvelden, fisket han opp en pakke sigaretter fra brystlomma og gikk ut. Utenfor inngangen hadde han rigget til et lite tak med terrassevarmer. Han fyrte opp sigaretten, og ble stående og filosofere over dagen som hadde gått og kvelden som var i emning. Mens han sto slik, kom de fire gjestene ut.

«Det blir full rulle i kveld, eller?» spurte en av dem.

«Håper det», svarte Bengt.

De takket for seg og forsvant over parkeringsplassen. Bengt røykte videre på sigaretten. Han likte å jobbe disse rolige og lange vaktene. Han kjente stort sett alle gjestene som var innom, og vekslet som oftest noen ord med dem. Fra tid til annen lurte han på hvorfor han trivdes så godt. Det var jo et enkelt og lite spennende liv, og dagene ble unektelig svært like hverandre. Men han likte det, altså. Ja, sannheten var egentlig at han elsket sin pub.

Han hadde sågar en smal liten seng inne på det enkle kontoret i tilfelle han tok en øl etter stengetid og ikke orket bryet med å gå hjem. Han bodde bare et par hundre meter unna, men der var det jo ingen som ventet på ham. Og nå var det fredag, og en av de beste dagene i uka for Puben. Snart ville servitørene Tulla og Line dukke opp, og alt ville være slik det skulle være.

En gammel mann på trette bein trosset den hustrige vinden og kom over parkeringsplassen.

«Hei, far», sa Bengt.

«Hei. Du har vel åpent?»

«Ja visst. Kom inn, kom inn.»

22

Kapittel 5 Lovens voktere Denne fredagen i slutten av november var til forveksling lik mengder av novemberdager som dette tettstedet hadde på samvittigheten. Noen få mennesker beveget seg mellom butikkene i den kjølige vinden.

Rett over parkeringsplassen i sentrum, vis-a-vis Puben, lå lensmannskontoret. I utgangspunktet hadde det vel både sine fordeler og ulemper for et utested å ha lovens voktere i nærheten. Men akkurat i dette tilfellet betydde det lite, verken fra eller til. Kontoret var ikke døgnbemannet. Lensmannen og betjenten delte på en grei hjemmevaktordning. Så var de på kontoret fra tid til annen på dagtid og kveldstid. En sjelden gang på natten. Forbrytelser og kriminalitet var det lite av. En og annen slåsskamp.

Noe hjemmebråk og noe hjemmebrenning. Litt fyllekjøring og litt tyveri. Det var ikke mer enn de måtte regne med.

Lensmannen sjøl bar navnet Magnor Lind. Han var noe over femti, korpulent, og flintskallen ble som regel dekket av politiets staselige caps. Øynene var muntre og blide under de tunge øyenbrynene. Et kraftig skjegg dekket mye av ansiktet.

Han var en diplomatiets mann, og løste stort sett kinkige situasjoner med en grei samtale. Ble dette vanskelig, omdannet han de muntre øynene til sinte ved å senke øyenbrynene. Noen ganger måtte han til slutt sette folk i arresten, men det hørte til sjeldenhetene.

Magnor hadde kommet hit fra Gudbrandsdalen som lensmannsassistent for tjuefem år siden. Han hadde truffet Kari, hun 23

som ble hans kone, fått to barn og slått seg ned. Dialekten hans hadde forandret seg til en blanding av østlandsk og nordnorsk. * For vel et år siden hadde Roger Ravn, en nyutdannet politimann fra Drammen, blitt ansatt som lensmannsbetjent. Han var veltrent, mørk blond, og hadde et usedvanlig bredt smil. En pen og behagelig person, alltid til tjeneste. Men han var en ganske så reservert og forsiktig type. Det hadde han alltid vært. Som barn var han svært sjenert, men han hadde løsnet litt på det etter hvert som han ble voksen. For bare et par uker siden hadde han rundet tjueseks.

Personligheten hans var akkurat rolig nok til å kunne tilpasse seg et par år i ingenmannsland. Behovet for jobberfaring hadde ført ham til akkurat dette stedet og denne jobben.

Han hadde slitt ganske mye de første månedene. Det var midtsommer da han kom, og det evige lyset og sola, som kunne skinne om natten, ga ham søvnproblemer. Han savnet sine nære og kjære.

Venner og familie. Han var singel, og det hadde vært stusselig.

Ut over høsten og vinteren hadde han følt seg lettere til sinns.

Han likte virkelig Magnor. De kom usedvanlig godt overens. Magnor kalte Roger for «deputyen» og tålte fint at Roger kalte ham «sheriffen».

Etter hvert sov også Roger som en stein om natten. Han lærte rutinene i en lensmanns hverdag, men var også innstilt på at dette var en midlertidig affære. * For noen dager siden hadde Roger fått en telefon fra en av de samiske innbyggerne, Petter Savio. Stedet hadde en ganske stor samisk befolkning. Tok man med «samisk opphav», ble det enda flere. Og Savio drev fortsatt tradisjonelt med rein inne i fjellene, 24

i grensetraktene mot Sverige.

Det var jo senhøstes nå, og snøen hadde begynt å legge seg helt ned mot havet. Savio hadde vært i fjellet uka før med snøscooter for å se etter rein, og på avstand, som han anslo til cirka to–tre kilometer, hadde han sett lys. Flere lys som beveget seg over grensen fra Sverige til Norge. Sannsynligvis snøscootere. To, kanskje tre stykker.

Været hadde vært dårlig, og det hadde vært i ferd med å bli mørkt, så Savio hadde avstått fra å sjekke dette ut. Men han hadde fastslått dette til å være unormalt. Og i ytterste konsekvens kunne det forstyrre reindrifta.

Etter en kort samtale hadde de avtalt at de skulle møtes i dag, fredag, for å snakke litt mer om dette. Hjemme hos Savio, tre–fire kilometer fra sentrum, oppe i dalen.

Roger hadde fortalt Magnor om dette, og Magnor hadde også syntes at dette var merkelig. Det var ennå ikke blitt skikkelig vinter, og den eneste hytten i området var Turistforeningens. Ja, i tillegg til en gamme som var i Savios eget eie. Men den lå et godt stykke lenger sørøst.

To–tre scootere? Innbruddsraid på Turisthytta? Smugling?

Eller bare dumdristige ungdommer på ulovlig scootertur? Samtidig hadde han sagt at det ville være en grei utfordring for Roger å finne ut hvilken aktivitet dette kunne ha vært, og kanskje fortsatt foregikk.

Omtrent samtidig som Roger forlot lensmannskontoret for å dra på besøk til Savio, rullet en sliten varebil inn i det støvete tettstedet.

25

Vil du lese resten?

«Vinterpuls» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

9 788293

Omslag_Vinterpuls_284,5x211mm_21mmBLEED.indd 1

VINTERPULS

MARIT OLAISENer(f.en 1946) er pensjonert Ho Tore Sivertsen komponist, sanger bibliotekar. og gitarist fra har vakse opp på Jørpeland i Ryfylke, har gått på Statens Narvik. Han har gitt ut en rekke plater og låter gjennom Bibliotekhøgskole og studert Nordisk mange år.Nå debuterer han somFolkloristikk forfatter med og spenningsromanen Vinterpuls.Ho har arbeidd ved Stavanger Bibspråk og litteratur. liotek, ved Kolding Bibliotek i Danmark, og ved Rana I denne velkomponerte historien får vipå enHadeland, blanding av Bibliotek.

Dei siste førti åra har ho budd der spenning, og svartJevnaker humor. Bibliotek, Og det hele utho arbeiddehverdagsliv ved Gran Bibliotek, Lunner spiller seg under nordlyset i nord-norsk vinterlandskap.

Bibliotek, og ved Roa videregående skole. Frå før har ho skrive Lunner Bibliotek 1911- 2011. Hundre års historie.

Marit Olaisen debuterte som skjønnlitterær forfattar med novellesamlinga Inn i løynde rom på Liv forlag i 2019.

TOR E SIVERT SEN

Vinteren er i ferd med å feste grepet på det lille, nord-norske tettstedet.

Gode mennesker møter hverandre, og pulsen stiger, mens snøen laver ned. Men ondskapen kommer til bygda, og to parallelle virkeligheter kolliderer brutalt. Midt i mellom står Petter Savio som mener å vite forskjellen på rett og galt …

TORE SIVERTSEN

VINTERPULS

349761

07.04.2022 18:53