Jeg er muslim, men først og fremst norsk - en smakebit

ISBN 978-82-93407-26-3

HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN

9 788293 407263

LIV MØRLAND I SAMTALE MED ABDULLAHI M. ALASON

LIV MØRLAND (1948), cand. polit., har arbeidet med dialog i mange år, blant annet som leder av Konfliktrådet i Kristiansandsregionen. Hun har også drevet samtalegrupper og skrevet bøker om flyktninger, tyskerbarn og NS-barn, med fokus på forsoning. Hun jobber nå som daglig leder av Forum for Tro og Livssyn i Kristiansand.

JEG ER MUSLIM, MEN FØRST OG FREMST NORSK.

ABDULLAHI M. ALASON (1970) forlot Somalia 22. desember 1987. Nå er han inne i sin tredje periode som Arbeiderpartiets bystyremedlem i Kristiansand, er med i byens kommunalutvalg og arbeider som seniorrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Han har tidligere vært leder av kulturkomiteen, medlem av formannskapet og vært med i brukerutvalget i Likestillings- og diskrimineringsombudet og i Arbeiderpartiets sentrale Integrerings- og organisasjonsutvalg, samt vært megler i Konfliktrådet i Kristiansand.

Da Alason var 17 år måtte han flykte fra Somalia. Det innebar å forlate foreldrene, storfamilien, vennene og alt som var kjent og godt. Reisen førte ham til Norge. Den første tiden var tøff, det var mye å lære, mye som var annerledes enn hjemme. Det var lett å føle seg utenfor det norske samfunnet, lett å miste troen på egen verdi.

Men Alason ga ikke opp, og er nå en godt integrert innvandrer. Med bred erfaring både fra eget liv og fra sine yrkesmessige og politiske virker, har Alason opparbeidet seg en unik innsikt i hva som kan gjøre Norge til et varmere samfunn, slik at vi bedre takler den omveltningen verden er inne i.

Alason har mye klokt på hjertet.

«Jeg, Abdullahi Mohamed Alason, var en av «de andre». Men jeg er ikke lenger utenfor. Jeg får delta i det norske samfunnet med mine ressurser. Jeg får høre til. Sammen kan vi bygge et godt samfunn hvor ingen blir stående utenfor.»

JEG ER MUSLIM, MEN FØRST OG FREMST NORSK. LIV MØRLAND I SAMTALE MED ABDULLAHI M. ALASON

Tidligere utgitt: Megling i konfliktråd – Hva skjer? (Høyskoleforlaget, 1995) Skal vi snakke om det? (Hertervig forlag, 2005) Flykt, min sønn – flykt! (Hertervig forlag, 2005) Veier til forsoning etter krig (Portal forlag, 2010) Endelig trygg (Luther forlag, 2014)

© Forlagshuset i Vestfold as / Forglemmegei Forlag 2017 ISBN: 978 82 93407 26 3 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: 80 gr Holmen Book Cream 1.6 Omslag og sats: jummel designstudio Satt med Adobe Garamond Pro 11/16 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

2

INNMAT A5 Alason TRYKK.indd 2

02.02.17 09.52

Jeg er muslim, men først og fremst norsk Liv Mørland I SAMTALE MED ABDULLAHI M. ALASON

2017

INNMAT A5 Alason TRYKK.indd 1

02.02.17 09.52

9. Mange forfulgte Den endeløse strømmen av livredde mennesker som legger på flukt – barn, unge, voksne og gamle – opptar meg sterkt. Stuet sammen i en overfylt liten båt, eller gående til fots i dager og uker, ja kanskje måneder og år, flykter de bort fra det kjente.

De leter etter et siste håp. Hva venter dem? Jeg kan bare ane hvordan de har det etter alt de har vært gjennom. Det må være håpet som får tusener til å gå om bord i de livsfarlige båtene for å dra til en ukjent strand. Vi i Norge får bare et tall på dem. Til sjuende og sist handler det om mennesker som leter etter et liv – uten forfølgelse og uten krig – på den andre siden av det åpne havet. Selv om de ikke kan svømme. Det eneste de har med seg, er en verden av håp.

Ville de – eller vi – klart oss uten dette? Tar vi håpet fra et menneske, tar vi også livsgleden. Da er det ikke mye tilbake.

I Vesten er vi opptatt av alle muslimene som flykter. Vi føler med dem. Men vi har forskjellige meninger om hvordan vi kan hjelpe dem til et bedre liv. Samtidig snakker vi om muslimer som potensielle terrorister som truer med å ta over land, kultur og religion.

Dermed skapes det et ensidig bilde av oss, og hva som skjer ute i den store verden. Det er urettferdig av mange grunner.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og Flyktninghjelpen opplyser i en felles rapport (2014) at strømmen av flyktninger de siste årene ikke har vært verre siden andre verdenskrig. Mange 76

INNMAT A5 Alason TRYKK.indd 76

02.02.17 09.52

av dem er forfulgte kristne. Åpne Dører melder i sin årsrapport for 2015 at det sannsynligvis aldri før har vært så mange kristne på flukt som nå. De flykter på grunn av sin tro, ikke på grunn av politisk overbevisning eller samfunnsstrukturer. Mange er allerede blitt torturert og drept, og kirker er brent og fjernet, som om de aldri har eksistert. Det skjer fordi noen vil ha et annet gudshus. Vi glemmer ofte dette, at også kristne må ta farvel med familie, venner, nabolag og en kirke, for kanskje å måtte leve i skjul resten av livet. Også de må forlate alt, og forsøker å bygge opp et nytt liv på fremmed jord.

Som politiker har jeg hørt mange si i festtaler, at vi må ta godt imot dem. Men jeg har ennå ikke sett at kristne som må flykte, blir satt opp på en dagsorden.

Jeg glemmer aldri en samtale jeg hadde med en flott, intellektuell kvinne i 30–40 årene. Hun hadde et nydelig smil, som gjorde det lett å smile tilbake. Kvinnen var flink til å ordlegge seg, men smerten hennes var til å ta og føle på. Tårene rant stille nedover kinnene, mens hun fortalte om mannen hennes som ble drept under borgerkrigen, fordi han var kristen. Ingen lyd kunne høres fra gråten. Ingen hulking. Bare disse tause tårene og de smertefulle ordene. Troen var så viktig for henne, at den var verdt å flykte for sammen med barnet sitt – et barn som må vokse opp med vissheten om at pappa ble drept på grunn av sin tro. Barnet har det tungt. Kvinnen selv er merket for livet med en kropp som bærer synlige skader etter tortur.

Hun hadde mistet nesten alt. Men hun snakket aldri om sinne, hat eller hevn. Hvordan klarte hun det? Hvordan kunne hun smile?

Og hva skulle jeg si? Det var ikke nok at jeg kondolerte og sa jeg var lei meg for hva de hadde opplevd. Jeg vil være med på å løfte fram livet og smerten hennes, og de mange andre som må flykte fordi de tror på Jesus. Men dette må vi gjøre sammen! Vi må gi plass til fortellingene, og vi må tro på dem.

Derfor er også tro- og livssynsdialog viktigere enn noen gang 77

INNMAT A5 Alason TRYKK.indd 77

02.02.17 09.52

før, for å skape respekt og forståelse for det som andre tror på og er overbevist om. Dialogen er ikke anerkjent nok av norske myndigheter. Respekt for andres tro må løftes opp. Uten at vi gjør det, har vi et stort samfunnsproblem. Lykkes vi ikke med våre verdier på hjemmebane, kan vi heller ikke snakke om dem ute i den store verden. Vi må feie for egen dør først.

I flere land drepes kvinner fordi de ikke vil gifte seg med en bestemt mann. Men ingen i Norge snakker om at de bør få komme til oss. Og de få som kommer, blir som regel ikke trodd på at de vil bli drept om de blir sendt hjem. I stedet mener noen at de er kommet for å få det bedre økonomisk. Jeg kjente en slik kvinne. Hun ble ikke trodd av norske myndigheter, til slutt flyktet hun videre til et annet europeisk land. Hva har skjedd med henne?

Hvis et menneske ikke kan gå i sin egen kirke eller moske, hvis han eller hun ikke kan ytre seg om sin forståelse av et demokrati, og ikke kan stå fram med sine følelser, må hun eller han da dø for å bli trodd? Etterpå skriver og snakker vi rørt om det som har skjedd.

Men da er det for sent. Vi må ha tillit til folk og tro på at når de flykter, er det fordi de virkelig trenger det. En slik tillit kan gjøre samfunnet varmere. Alle mennesker trenger et sted hvor vi kan være oss selv, et sted vi kan kjenne oss trygge, og alle trenger et håp å bygge livene på. Hvis den dagen kommer at Norge stenger alle dørene for dem som er annerledes enn majoriteten, tar vi kanskje det siste lysglimtet fra noen mennesker som lever i totalt mørke. Kan vi leve med det?

Vi må ikke glemme at mange også bringer med seg mye varme og kjærlighet – til tross for flukten fra bomber, kuleregn og angst, til tross for frykten for det ukjente. Men jeg spør meg selv om det norske samfunnet vil ta imot det de har å gi. Kanskje vil vi heller fortsette å måle dem ut fra hva de kan bidra med, og ikke ut fra vår kjærlighet. Mange i Norge gjør allerede en flott innsats for mennesker 78

INNMAT A5 Alason TRYKK.indd 78

02.02.17 09.52

på flukt. Mange menigheter har også forstått verdien i et slikt engasjement. Aktivitetene har økt, og flere katolske kirker er blitt for små som følge av innvandringen. Likevel er det trist at ikke flere våger å slippe dem innenfor dørene og hjertene sine. De går glipp av mye, selv om det også kan være krevende å involvere seg i livene deres. Men de som gjør det, får mye tilbake.

Noen mener de eier sannheten I Norge finnes det en gruppe mennesker som mener de vet alt om hvordan det er å være knyttet til islam. De hevder også at de vet alt om å være muslim i Norge. Men bildet deres stemmer sjelden med virkeligheten. De vet ikke alltid nok om rettferdig politikk, hva den muslimske delen av verden trenger, og at et demokrati bygger på noe annet enn krig. Derimot er det blitt status å krenke muslimer. De påfører oss en ny type ytringsfrihet som skader alle. Det skaper «islamofobi». Mange muslimer er redde for dette. De sjekker om dørene er låst, og frykter at husene deres skal brenne.

En dag møter jeg en slik ung mann. Spørsmålet han stiller meg treffer meg dypt: – Tror du vi vil bli jaget ut av landet, på samme måte som jødene ble det under annen verdenskrig?

Gutten er født i Norge og har aldri vært i et annet land. Likevel må jeg svare at vi forhåpentligvis har lært av historien, og at vi ikke vil la det skje igjen. Men jeg er redd. Redd for meg selv og for alle norske borgere som har en annen tro enn kristendom. Julaften i 2016 har jeg bodd her i 29 år. Jeg har aldri vært så redd for dette landet som nå, redd for at uskyldige mennesker skal komme til skade, redd for at de mister verdigheten sin. Redd for at kommende generasjoner skal arve noe som blir vanskelig å reparere – nemlig det hatet 79

INNMAT A5 Alason TRYKK.indd 79

02.02.17 09.52

som er i ferd med å bygge seg opp rundt oss. Gro Harlem Brundtland sa en gang at «det er typisk norsk å være god». Det typiske trekket ved nordmenn er svekket. Retten til ikke å bli krenket, er ødelagt.

Den er der snart ikke mer. Den bjelken som har båret det norske samfunnet, ser ut til å forsvinne. Da er det lett å bli motløs. Men vi må ikke la det skje.

De siste fem årene har høyreekstremistiske og populistiske partier fått mer makt i flere land, både i Europa og nå også i USA. De kjemper mot islam. At disse partiene er stemt inn og får plass i politikken, skremmer meg ikke. De er demokratisk valgt, og det kan jeg aldri være imot. Det som skremmer meg, er at de skal gjennomføre valgløftene sine. Hvordan skal de gjøre det? Ved å merke oss muslimer? Jeg vet ikke hvordan verdensbildet blir da, hvis selv Europa som har kjempet for likestilling, ytringsfrihet og demokratiske verdier, lager skarpe skiller mellom oss. Jeg tør knapt tenke på hvordan det kan bli i resten av verden.

Alle sørget over den døde barnekroppen til treårige Ayan fra Syria, som ble skyllet i land på en øde strand. Det var det lille, store og nakne bildet på fornedrelse og ensomhet. Alle snakket om den lille gutten. Alle er imot at mennesker skal være i nød. Men på veldig kort tid, bare i løpet av noen måneder, skiftet mange i Norge mening. Nå sier de i stedet at «nok er nok. Vi kan ikke ta imot flere. Vi må tenke på vår egen fremtid og våre egne barn.»

Hva har skjedd?

80

INNMAT A5 Alason TRYKK.indd 80

02.02.17 09.52

Vil du lese resten?

«Jeg er muslim, men først og fremst norsk» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

ISBN 978-82-93407-26-3

HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN

9 788293 407263

LIV MØRLAND I SAMTALE MED ABDULLAHI M. ALASON

LIV MØRLAND (1948), cand. polit., har arbeidet med dialog i mange år, blant annet som leder av Konfliktrådet i Kristiansandsregionen. Hun har også drevet samtalegrupper og skrevet bøker om flyktninger, tyskerbarn og NS-barn, med fokus på forsoning. Hun jobber nå som daglig leder av Forum for Tro og Livssyn i Kristiansand.

JEG ER MUSLIM, MEN FØRST OG FREMST NORSK.

ABDULLAHI M. ALASON (1970) forlot Somalia 22. desember 1987. Nå er han inne i sin tredje periode som Arbeiderpartiets bystyremedlem i Kristiansand, er med i byens kommunalutvalg og arbeider som seniorrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Han har tidligere vært leder av kulturkomiteen, medlem av formannskapet og vært med i brukerutvalget i Likestillings- og diskrimineringsombudet og i Arbeiderpartiets sentrale Integrerings- og organisasjonsutvalg, samt vært megler i Konfliktrådet i Kristiansand.

Da Alason var 17 år måtte han flykte fra Somalia. Det innebar å forlate foreldrene, storfamilien, vennene og alt som var kjent og godt. Reisen førte ham til Norge. Den første tiden var tøff, det var mye å lære, mye som var annerledes enn hjemme. Det var lett å føle seg utenfor det norske samfunnet, lett å miste troen på egen verdi.

Men Alason ga ikke opp, og er nå en godt integrert innvandrer. Med bred erfaring både fra eget liv og fra sine yrkesmessige og politiske virker, har Alason opparbeidet seg en unik innsikt i hva som kan gjøre Norge til et varmere samfunn, slik at vi bedre takler den omveltningen verden er inne i.

Alason har mye klokt på hjertet.

«Jeg, Abdullahi Mohamed Alason, var en av «de andre». Men jeg er ikke lenger utenfor. Jeg får delta i det norske samfunnet med mine ressurser. Jeg får høre til. Sammen kan vi bygge et godt samfunn hvor ingen blir stående utenfor.»

JEG ER MUSLIM, MEN FØRST OG FREMST NORSK. LIV MØRLAND I SAMTALE MED ABDULLAHI M. ALASON