Les den spennende starten på "Trekkfuglene" her: by Forlagshuset i Vestfold as

Erling Greftegreff

Trekkfuglene Kriminalroman

2016

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 ISBN 978-82-8330-096-3 Trykk: Livoniaprint, Latvia Papir: Holmen book cream 1.6 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: Shutterstock.com Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Kapittel 1 September 2015, Bloemfontein, Sør-Afrika

Johan Strijden stod på verandaen og så utover byen. Det var en mild kveld, en god vårkveld, og kalenderen viste slutten av september. Han hadde akkurat tatt noen drinker sammen med naboen sin, Albert, ikke mange, men passe. Nå nøt han den milde brisen, både ute og inne i hodet, samtidig som han lot blikket dreie tilfeldig nordover, mot Woodland Hills. Blikket hans dreide tilbake, ned i hagen og ned på bassenget. Det oppvarmede bassenget, omkranset av eksklusive terrakottafliser og solstoler i teak. Oasen som Johan Strijden selv hadde latt oppføre, delvis takket være arv, delvis takket være hardt arbeid og gode kontakter, og delvis takket være tilstrekkelig kynisme og evnen til å se mulighetene som alltid ville by seg gjennom et langt liv. Det asurblå vannet ga en praktfull kontrast til den mørklagte frukthagen bakenfor. Det kunne vært Edens hage, om det ikke hadde vært for den massive muren bak frukthagen, som omkranset hele den eksklusive eiendommen. Den gamle mannen stod urørlig, men speidet mer konsentrert nå, øynene hans hadde ikke lenger tankevandringens skjær. Blikket hans hvilte på noe der nede, mellom trærne i frukthagen. Noe

som ikke rørte på seg, som ikke ga fra seg den minste lyd, men som like fullt befant seg der nede. Som pustet, sanset og ventet. Akkurat som han selv. Han var klar over at den hadde observert ham, at den sikkert hadde sett på ham en god stund og at den nå var klar over at den var oppdaget. Den gamle mannen ble stående og vente, det var en av yndlingsbeskjeftigelsene hans, først å oppdage dem, deretter å teste tålmodigheten deres. Denne gangen var det han selv som tapte tålmodighetsprøven. Han snakket lavt og vennlig til skikkelsen under treet, og i det samme begynte den å bevege seg, tasset ut på gårdsplassen nedenfor terrassen. Mannen ble stående og beundre hunden mens det gled ut av mørket. Dyret beveget seg helt lydløst, til tross for størrelsen. Musklene spilte under den korte, sorte pelsen. Den kastet et blikk opp mot mannen, logret litt, før den tasset lydløst videre inn i bakhagen. Alltid på vakt, ubetinget tjenestevillig. De var alet opp for dette, å være lydløse. Oppdretteren hadde forklart ham at det var slik de var, at de ventet på byttet, uten en lyd, inntil det kom så nær at det var for sent. Disse genene var blitt avlet på i generasjoner, og selv hadde Johan noen av de beste eksemplarene som kunne kjøpes for penger. De ville rive i filler enhver som dristet seg innenfor murene uten å være ledsaget inn av enten ham selv eller Kenny, vaktmesteren. Alt de forlangte til gjengjeld var litt hundemat og rent vann, og for den prisen hadde han deres totale hengivenhet. Johan Strijden sukket fornøyd, snudde seg og gikk inn i stuen igjen. Han satte seg i den hvite skinnsofaen, fisket opp fjernkontrollen og slo på tv-en. 60-tommeren lyste øyeblikkelig opp. Han fant en rugbykamp, Pretoria Bulls mot Port Elisabeth Southern Kings, plukket opp fjernkontrollen til belysningen og dempet lyset fra de store prismekronene som hang fra det hvitkalkede, buede taket.

Han hadde sittet en stund og sett på kampen før han sovnet. Han våknet litt desorientert, lyttet ut i huset, men det var helt stille. Han kikket på klokka. Halv ett. Så hørte han det, en lyd. Det ene trinnet i trappa opp til tv-stua knirket. Lyden var umiskjennelig. Han reiste seg brått og kastet et blikk mot trappa. De så hverandre omtrent samtidig. Johan Strijden forsøkte å få det han så, til å passe inn, plassere det i en fornuftig ramme, men han klarte det ikke. Personen som akkurat nå gikk opp trappa, inne i hans hus, midt på natten, skulle ganske enkelt ikke være der. Johan Strijden ble stående og kikke forbløffet på den fargede mannen som kom lenger og lenger opp i trappa. Hele tiden uten å lage en lyd. Og hele tiden med ansiktet vendt mot ham. Strijden kastet et forvirret blikk rundt seg, som om han ventet på en forklaring fra en ekstern forteller, eller prøvde å få øye på et skjult kamera. Men det var ingen andre der, kun de to. I neste øyeblikk fikk han øye på kniven som mannen holdt i den ene hånden. En lang machete. En isnende innsikt slo ned i Johan Strijden idet han så at det fortsatt dryppet blod av det blanke machetebladet. Mannen bykset opp de siste trinnene og stod med ett bare fire-fem meter fra ham. Bare den hvite skinnsofaen skilte dem. Det hadde gått sjokkerende raskt. Johan Strijden åpnet munnen, men før han rakk noe som helst, hadde inntrengeren tatt sats, hoppet over sofaryggen og grepet tak i ham. Han klemte ham inntil seg i et jerngrep og satte det kalde, skarpe machetestålet mot halsen hans. Johan Strijden lukket øynene, kjempet ikke imot. Han innså at mannen med macheten allerede hadde vunnet. Så hørte han på ny skritt fra trappa. Den første hadde kommet lydløst, kun avslørt av det knirkende trinnet. Nestemann kunne høres

allerede fra første trappetrinn. Johan Strijden stirret i retning trappehuset, hele tiden med machetestålet pressende mot strupen. Han klarte likevel ikke å ta øynene vekk fra personen som åpenbarte seg der nede i trappen. Det måtte være den største mannen han hadde sett.

Kapittel 2 Torsdag 14. mai 2015, Hønefoss

Politiførstebetjent Hans Kjekshus beveget seg raskt gjennom korridoren på krimvakta ved Hønefoss politistasjon mens jakka gled på plass over den slanke, veltrente overkroppen. Han var den eneste av etterforskerne som alltid brukte dress. Hans yngre kollega, politibetjent Odd Paulsen, fulgte som alltid tre skritt bak. Tyngre, mer robust, ikke så elegant, men til gjengjeld dedikert, tjenestevillig og hundre prosent lojal. «Turid.» Kjekshus nikket avmålt til den kvinnelige kollegaen som kom intetanende ut fra kontoret sitt og holdt på å bli gått overende. «Wilhelm!» I forbifarten nikket han inn gjennom den åpne kontordøra til politiførstebetjent Wilhelm Gran. Den bredskuldrede, ruvende etterforskeren løftet blikket dovent, rakk så vidt å se ryggen til Kjekshus forsvinne forbi døråpningen, før han kikket uinteressert ned igjen. Den store kroppen til Wilhelm fylte godt ut i den solide kontorstolen. 198 centimeter og 120 kg fordums storhet. Akkurat nå tenkte han at dersom Kjekshus hadde vært ærlig, noe han aldri hadde vært, burde han i stedet for den joviale hilsenen, tatt seg noen sekunder til, kneppet opp smekken og pisset inn på kontorgulvet hans.

Hunden hans knurret lavt fra hjørnet sitt. Wilhelm smilte, bøyde seg fram, åpnet en skuff i skrivebordet og plystret. Den kjempestore schæferen reiste seg og kom tassende mot ham. Den var nesten svart, bare litt grått rundt snuten røpet at det var en aldrende hund. «Ja-ja, flink gutt. Han hørte det ikke, men det er ikke din feil. Neste gang, så, flink gutt.» Han klappet beistet kjærlig og klødde ham bak det ene øret. «Se her, Satan, kjeks.» Han ga ham to, siden han både hadde identifisert Kjekshus og skjønt at han skulle knurre. Belønning for rett klassifisering. Satan var i utgangspunktet alltid skeptisk, men å knurre til fremmede hadde han ikke lov til, bortsett fra dem eieren ikke likte trynet på. Han klappet den avskiltede tjenestehunden på hodet en gang til, før han sendte ham bort i hjørnet igjen. Satan ruslet mellomfornøyd av gårde og la seg på teppet sitt. Det var egentlig ikke lov å ha hunder inne på stasjonen, alle visste det, Wilhelm også, men Satan var ingen hvilken som helst hund. For bare noen få år siden hadde de vært en fryktinngytende duo. Den gang het Satan offisielt Karo. De ga sjelden ved dørene, de to, litt for sjelden, skulle det vise seg. Noen av bittene fra Satan ble i overkant harde, og det samme ble sagt om noen av Wilhelms pågripelser. Enkelte forståsegpåere hadde attpå til ment at de var helt unødvendige. Kritikerne, som hadde arbeidsdagen sin i trygg avstand fra gata, som selv aldri løp noen risiko, men som til gjengjeld satt over hodet på dem og hadde makt og myndighet til å bestemme, avgjorde at de skulle vaskes vekk fra gata, som av en uangripelig, byråkratisk feiebil, og spyttes ut igjen inne på Politihuset. Kollegene hadde da for lengst døpt Karo om til Satan, et navn Wilhelm syntes kledde ham, og som han derfor lot ham beholde. Selv var han blitt plassert på Krimmen. Det hadde ikke vært noen

vei utenom, til og med han hadde skjønt det, men Satan skulle følge med på lasset. Ingen hadde noensinne prøvd å utfordre den betingelsen. Wilhelm bøyde seg over tastaturet igjen og fortsatte jakten på det lille, helst hvite huset med rød takstein som skulle ligge på et varmt sted han dreit i hvor befant seg, bare det var sol og sjø, sommer hele året og billig øl. Dit han skulle dra når dette sirkuset tok slutt og han kunne spankulere ut av galehuset og la det seile sin egen sjø. Huset burde ha to stuer, en til ham og en til Helene. Med en lydtett dør imellom som han kunne lukke når Helene begynte å skjelle ham ut. Den døra kom til å bli mye stengt. Men det var uansett tolv år til, tolv jævla lange år, om det skulle fortsette sånn. På toppen av det hele hadde han hadde ikke engang råd til verandaen på de husene han satt og kikket på. Han fortsatte å lete. Drømmene var gratis, dem kunne ingen ta fra ham. «Jens, hva skjer?» Hans Kjekshus snudde seg og ropte etter Jens Hval, innsatslederen på Orden, som strenet forbi ham på vei ned til garasjen. «Bråk i Rabbaveien, kniv!» ropte han idet han forsvant inn gjennom døra til kjellertrappa. Hans Kjekshus smilte. Et stramt, kontrollert smil, som likevel kom rett fra hjertet. Han elsket dette. Han rundet inn på piketten, pauserommet til Ordensavdelingen, og fikk se den forskremte ungjenta på laget til Jens, Mia Klev, som akkurat nå slet med å få på seg den skuddsikre vesten. «Det går så fint så.» Han smilte et raskt, ironisk smil og klappet henne lett på skulderen idet han strenet forbi. Paulsen hadde i mellomtiden knappet av forspranget til to skritt. I neste øyeblikk stod de inne i Operasjonssentralen, hjertet av Nordre Buskerud politidistrikt. «Du hadde noe til meg?» Operasjonslederen så opp. «Ja, det gamle sagbruket på Hen. I den

gamle produksjonshallen. Det henger et lik der. Vi har varslet legevakta, de sender en lege.» «Jaha. Noen formening om identitet?» Operasjonslederen ristet på hodet. «Nei, det var to forskremte ungdommer som oppdaget det og ringte hit. De hadde tatt seg inn, visstnok fordi han var teknisk interessert og ville se på det gamle reimdriftssystemet på sagbruket.» «Gutt og jente?» Operasjonslederen nikket. «Da kan vi sette en tykk strek over det med reimdriftssystemet. Så de kjente ham ikke?» «Nei. Han har antagelig hengt der en stund og var nok ikke så lett å kjenne igjen. Du får ta en kikk på det og se hva du finner ut, jeg må nesten ta meg av dette nå, trussel med kniv i Rabbaveien.» Førstebetjent Wilhelm Gran satte seg ned med en rykende kopp kaffe og stirret olmt ned i sakspapirene på skrivepulten i noen sekunder, før han satte fra seg koppen, plukket opp det nærmeste saksomslaget og begynte å lese. Han kjente motløsheten sige på. Enda en meningsløs møkkasak som helgefylla hadde produsert for ham. En eller annen fyr som var blitt slått helseløs på Søndre torg natt til søndag. En tidløs problemstilling og fullstendig bortkastet arbeid. Han måtte ha vært borti dette femti tusen ganger siden han begynte i politiet, minst. Det var i utgangspunktet ille nok at mannen var blitt banket opp. Verre var det at Wilhelm husket ham fra tiden ute i gata, der denne fyren selv flittig delte ut neseblod og utslåtte tenner. Og nå som han endelig hadde funnet sin overmann, nå som han takk og lov hadde fått smake sin egen medisin, da kom han jaggu hit, den frekke jævelen, og anmeldte det! Og det skulle de liksom ta på alvor?! Trodde kødden at

politiet var noen forbanna surrogatmødre for voksne rasshøl, som de kunne komme og sladre til, så ville alt bli bra? Hadde det vært opp til ham, skulle den andre fyren fått en medalje, og den kødden her en knallhard ørefik. Fy faen! Han kastet saksbunken i pulten med et smell, og Satan løftet ørene. Ikke hodet, bare ørene. Han hadde hørt dette før, mange ganger, og visste det var falsk alarm.

Kapittel 3 Mia Klev var ferdig med beltet, snart ferdig med vesten, hadde bare jakka igjen da hun kjente noen klappe henne på skulderen. Hun kastet et raskt blikk til siden og så at det var Hans Kjekshus, den arrogante fyren som alltid gikk i dress. Han sa et eller annet, men hun hørte ikke etter. «Mia!?» Den utålmodige stemmen over sambandet levnet ingen tvil om hvem det ble ventet på. Mia kjente at hun krympet seg, at stresset fylte henne enda litt til. Hun hatet dette. Hatet å bli satt i disse situasjonene, situasjoner der hun kom til kort, der hun ble eksponert for alt og alle og det ble klart for enhver at hun ikke holdt mål. Hun visste det allerede, alle de andre visste det også, det ble bare enda en bekreftelse. Så var hun ferdig. Hun grep tak i bagen og løp ut gjennom dobbeltdøra. Jens stod allerede klar med utrykningsbilen. «Hopp inn!» Hun gjorde som han sa, og før baken hennes traff setet, hvinte det i dekkene og den blå, røde og hvite bilen skjøt fart. «Gjør klar MP5-en!» Hun nikket. La merke til at han allerede hadde sin i bæreremmen rundt halsen, at den lå i fanget hans. Han ville være klar i det øyeblikket han steg ut av bilen, klar for alt. Hun kjente klumpen i magen vokse.

Mia tok fram maskinpistolen, satte i et fullt magasin, ladet, og dobbeltsjekket at den var sikret. Hun kjente hvordan hendene skalv, at hun frøs, enda det var varmt ute. «Er du klar, Mia?» Stemmen hans, like rolig, selv om han kjørte som et svin. Den var uten bebreidelse, uten egg, hun visste at han bare ville ha en bekreftelse, for begges skyld. «Ja,» løy hun. «Jeg er klar.» «Bra. Det går helt sikkert fint, Mia, du trenger ikke være redd. Det er en kniv, vi lar ham ikke slippe innpå oss, han kan ikke gjøre oss noe, men han kan være farlig for henne. Prøver han på noe, må vi skyte ham, helst på et sted han ikke dør av, ikke sant?» «Ja.» Hun svarte lavt og kjente på den tomme følelsen hun var blitt så vant til, den som alltid kom når hun fikk disse ubevisste bekreftelsene fra kollegene, som de ikke tenkte over selv, men som for henne bekreftet at hun ikke holdt mål. Aldri uttrykt med rene ord, bare med hentydninger, blikk, oppfølgingsspørsmål. Som nå. Hun så hvordan trafikken foran bilen deres prøvde å slippe dem fram, hvordan noen fikk panikk og bare stanset midt i veien, mens andre nesten kjørte i grøfta for å slippe dem forbi. Det hele akkompagnert av den skingrende sirenen, den jevne frekvensen av det roterende blålyset på taket og intens banning fra Jens. Det var ikke dette hun hadde drømt om da hun søkte politihøyskolen. Å patruljere gatene, slåss med narkomane og fulle folk. Hun som knapt hadde lekeslåss før hun begynte på politiskolen, som aldri hadde vært over fartsgrensen før hun plutselig skulle kjøre som om hun hadde stjålet både bil og førerkort. Drømmen hadde vært en etterforskerkarriere, men den var lagt på is. Hun hadde søkt, flere ganger, men var aldri blitt vurdert engang. Sånn som det var blitt nå, når hun gang på gang beviste sin udugelighet for alle og enhver, hadde hun begynt å innse det selv: Hun kom til å ende opp her på Ordensavdelingen, i

denne bilen og den neste bilen de ville få og den etter der igjen, kjøre rundt og gjøre ting hun aldri kom til å bli god til. Jens parkerte på den lille grusplassen nedenfor huset. «Hei, flytt for helvete den jævla snutebilen vekk herfra! Hva vil naboene si!?» Mannen hang over rekkverket på verandaen og hun hørte det med en gang, han var full. Full og sint. «Ta det med ro, vi vil bare prate litt med dere.» Jens’ rolige stemme svarte, den rake motsetningen til stemmen de akkurat hadde hørt. «Vi har ikke noe å snakke med dere om!» «Riktig, ha dere til hælvete vekk, jævla poltifaen!» Mia skvatt til. Den skrallende, hese stemmen kom fra kvinnen, det angivelige offeret. Hun kastet et raskt blikk på Jens. Han var allerede på vei opp til dem. Hun skyndte seg etter, måtte ikke havne på hælene alt nå. «Og hva faen er det dere vil her?» Mannen kom Jens i møte, men var mindre offensiv nå som han faktisk bare var tre meter unna. «Nå skal du og jeg ha en liten prat.» Jens snudde seg og kikket på Mia, samtidig som han nikket mot kvinnen. Mia kunne allerede se trassen lyse i øynene hennes. Hun svelget, nikket tilbake, så hvordan mannen hadde innsett overmakten og føyet seg. Hun så også at Jens allerede hadde kontroll på kniven som hadde ligget åpent på verandabordet, og hvordan han kroppsvisiterte mannen for å forsikre seg om at han ikke hadde noe mer på seg som kunne utgjøre en fare, før han tok ham med seg inn i huset. Hun snudde seg tilbake og konsentrerte seg om kvinnen. «Hei, kan ikke du fortelle meg hva som har skjedd?» Hun la an den vennlige tonen, den de hadde lært å innlede med, som forhåpentlig ville bryte isen og sikre at oppdraget ble gjennomført uten konfrontasjon. Den tonen som kom før den mer bydende varianten, som igjen

kom før den rene kommandostemmen. Mia visste at hun bare hadde denne ene stemmen, det første trinnet. De to neste, hun hadde prøvd på dem, gjort alt hun kunne, helt fra grunnutdanningen for flere år siden, men hun hadde aldri fått taket på det. «Og hva har du med det å gjøre, om jeg tør spørre, DI JÆVLA FITTE!?» Det plutselige utropet, den vulgære språkbruken og den truende fremtoningen, hun kjente hvordan klumpen nesten fylte magen nå, og innså at hun igjen var på full fart inn i det hun var mer redd for enn noe annet. Men hvorfor skulle alle ta det ut på henne? Kunne de lukte det på henne, at her ville de få fritt spillerom? Var det så tydelig? Hun kjente hvordan den harde klumpen begynte å trekke seg sammen og knytes til en hard, liten ball, hennes eget lille sorte hull, med enorm tetthet og masse. Hun var ikke redd for å bli banket opp. Hun var ikke redd for kjeft. Det hadde hun aldri vært. Det hun var redd for, den tanken som var mer uutholdelig enn noen annen, var å svikte, at hun skulle vise seg for liten for oppgaven. Igjen. «Hør her …» Hun hørte det selv, hvor spinkelt det lød, sammenlignet med den raspende fyllestemmen til den middelaldrende kvinnen. «Jeg vil ikke ha noe bråk. Kan du ikke bare …» «Nei, jeg kan ikke det, DI JÆVLA FITTE!» Hun hadde for lengst skjønt det, at hun ikke ville slippe unna med den vennlige stemmen, ikke overfor denne sørpe fulle, aggressive kvinnen. Hun visste også at hun ikke kunne la dette passere, at hun ikke kunne overse de fornærmende, rent ut trakasserende utropene hennes. Hun måtte få kontroll over henne, og det kunne bare skje på én måte, hun forstod det, hadde allerede visst det en stund. Med makt. Så da stod hun der, igjen. Kvinnen hadde selvsagt fornemmet usikkerheten hennes, og det

næret aggressiviteten hennes ytterligere. Usikkerheten. Katalysatoren for alt, all dritten. Den onde, selvforsterkende sirkelen som hun hadde rotet seg inn i en gang for lenge, lenge siden, og som hun aldri ville komme ut av. «Går det greit?» Stemmen til Jens lød over verandaen. Mia snudde seg halvt mot ham og kjente en bølge av lettelse skylle gjennom kroppen, før det slo henne hvor patetisk det var. «Mia, pass deg!» Hun kjente plutselig den fulle tyngden av kvinnen slå inn i henne, merket at hun mistet balansen og ble presset bakover og opp langs rekkverket på verandaen. Hun prøvde fortvilet å kjempe imot, men den berusede kvinnen var mye tyngre enn henne. Hun kunne høre at kvinnen skrek et eller annet, kjente den ramme stanken av alkohol fra munnen hennes. En sur lukt av gammel nikotin slo ut fra det fettete, uflidde håret som ble presset opp i ansiktettil Mia. Mia kjempet desperat for å holde henne unna, fokuserte på de nikotingule, skitne neglene som med overraskende kraft og besluttsomhet jobbet seg framover, krafset etter ansiktet hennes. Så, med ett, var hun borte. Hun hørte et rallende brøl, et dunk og så et stønn. Jens satt allerede med et kne i ryggen på kvinnen og festet håndjernene. Alt hadde skjedd i løpet av tre-fire sekunder. Da han var ferdig, dro han kvinnen opp på beina igjen. «Ester, er du blitt helt gærn?» Stemmen kom fra mannen som bare for litt siden hadde ropt og skreket selv. Jens hadde tydeligvis temmet ham allerede. Men Ester hadde summet seg nå og vred overkroppen rundt, fant Mia med blikket og begynte å skrike til henne igjen med den skrallende, vulgære fyllestemmen sin: «Der fikk du, tenker jeg, jævla poltifitte! Hææ-hææ-hææææ!» I neste nå gikk den hoverende rallingen over i et klynk, og Mia

skjønte at Jens hadde satt inn et armbend på henne. Han hvisket noe til kvinnen, og Mia så at hun responderte med frenetisk nikking. ”Hei, går det greit, Mia?” Hun møtte blikket til Jens. Det var dette som sved aller mest. Det bekymrede blikket fra makkeren som ville forsikre seg om at han hadde rukket å redde henne enda en gang. Hun svarte ikke, bare nikket. Klumpen hadde nådd sitt fulle potensial. Nå kunne den ikke bli tyngre.

Kapittel 4 Hans Kjekshus stirret opp mot skikkelsen som hang i et tykt tau fra en av de overdimensjonerte furubjelkene i taket på det gamle sagbruket. Bare det som befant seg i lyskjeglen fra lykten hans, var synlig i det stummende mørket. «Er du god i førstehjelp, Paulsen?» Han lo ikke, smilte ikke. Det var ikke ment som en spøk, bare en ironisk konstatering av at mannen som hang fra taket, var ugjenkallelig død. Lyskjeglen fra Maglight’en hans danset over ansiktet på skikkelsen der oppe og avslørte at det dreide seg mer om en mumie enn et lik i tradisjonell forstand. Der øynene en gang hadde vært, var det nå bare to fordypninger. Hud og vev hadde tørket inn og lagt seg som en maske rundt hodeskallen. En dødsmaske. Den mørke fargetonen understreket at døden hadde inntruffet for lenge siden, kanskje veldig lenge siden. «Det er tørken, Paulsen. Tørken og trekken. Liket har hengt her i noen år, hengt helt tørt, samtidig som det hele tiden har blitt eksponert for trekk.» Kjekshus flyttet et øyeblikk lyskjeglen vekk fra liket og over mot en haug alderstærede striesekker som lå i en ring på gulvet. «Og her har altså et ungt par ligget, fordypet i reimdriften i taket, da de plutselig fikk øye på denne kompisen.» Lyset traff en fargesterk liten gjenstand som lå på en av striesekkene. Kjekshus gikk nærmere, plukket den opp og leste på pakken. Durex. Han rakte den til Paulsen.

«Hvem skulle vel ha trodd det, hva?» «Nei, det kan du si.» «Uansett, Paulsen, vi må få ham ned. Jeg akter ikke å bruke hele dagen på dette her. Han har helt sikkert gjort det selv. Ta noen bilder og skjær ham ned.» Ti minutter senere lå skikkelsen på ryggen i det finkornede støvet på gulvet. «Lys for meg.» Lik en kirurg som gjorde seg klar for en operasjon, trakk Kjekshus på seg et par engangshansker av lateks. Så bøyde han seg fram og begynte å gjennomsøke lommene til mumien. Etter tre lommer dro han ut en liten papirlapp. Papiret var tydeligvis revet ut av en blokk og de utydelige bokstavene var skriblet på tvers av de svake linjene. Kjekshus vendte lykta mot lappen og leste: «Dette var alt. Jeg gjorde det selv, ikke gråt over meg. Henrik Borgen.» Han flyttet lyskjeglen mot Paulsen. «Hørte du? Borgen ville ikke ha noen tårer over sin elendige person. Er det greit for deg?» Paulsen nikket, men svarte ikke. Han gjorde sjelden det. Det var derfor han var blitt Kjekshus sin favoritt. Den tause, pliktoppfyllende personligheten og den uutslettelige lojaliteten hadde blitt varemerket hans. Det gikk i døra inn til sagbruket, og like etter dukket en tredje lyskjegle opp. «Legen, antar jeg?» Hans Kjekshus snakket ut i mørket, mot lyset som kom nærmere, samtidig som han rettet ryggen. «Ja, det er meg. Og her har vi liket?» Den unge legen bøyde seg over skikkelsen på gulvet og kvapp til. «Ja, og som du ser, har han hengt en stund. Uansett, jeg kan spare deg for en del unødvendig arbeid.» Kjekshus rakte ham lappen. Den unge legen rettet lysstrålen mot den og leste. «Selvmord, altså?»

Kjekshus nikket. «Ja. Amatørmessig renneløkke, avskjedsbrev, jeg har sett det før, mange ganger. Det er ikke noe å kaste bort mer tid på. Du må jo konstatere at han er død, selvsagt, men det skulle vel ikke by på så store vanskeligheter?» Legen ristet på hodet. «Godt, da sender du over dokumentene, så ringer jeg begravelsesbyrået.» Han rakte fram hånden og legen tok den. «Da har vi gjort vårt. Husk de dokumentene, da.» Legen nikket, men før han rakk å si noe, hadde Kjekshus allerede begynt å gå mot utgangen. Mia leste over anmeldelsen hun hadde skrevet. Den fortalte at Ester Jortseth ikke hadde etterkommet politiets pålegg og deretter hadde gått fysisk til angrep på en polititjenestemann, henne. De andre på vaktlaget var også inne igjen nå. Hun hørte de satt inne på piketten, hvordan de snakket og lo. Hun hørte lattersalvene, hvor løst de satt. Hun husket hvordan hun hadde hatet å sitte slik og høre på latteren når hun ikke visste hva de lo av. Hun hadde alltid følt at det var hun som var kilden til munterheten, hun og inkompetansen hennes. Nå visste hun at det ikke var slik, at det var et virkelighetsbilde hun selv hadde skapt, og som ikke stemte med virkeligheten. Hun visste at de respekterte henne, at hun hadde kvaliteter de satte pris på, som dette, å skrive grundige rapporter og anmeldelser. Hun visste at det var mest inne i hennes eget hode at virkeligheten var så dyster. Likevel var det der disse tankene gjorde størst skade. Dersom hun tvilte på seg selv, hva hjalp det da at de andre egentlig hadde godtatt henne for den hun var? Hun var parkert utenfor fellesskapet, og det var hun selv som hadde gjort det, ingen andre. Ingen slo vitser på hennes bekostning, ingen lo av henne, alle var bare blide og hjelpsomme. Det var nesten verre. Det var faktisk verre.

De andre kunne le av hverandres blundere, le av og med hverandre, men ikke hun. Det var prisen ĂĽ betale, nĂĽr man selv var den som alltid kom til kort. Mia bĂ¸yde seg over arbeidet igjen. En ting kunne hun, og det visste alle. Hun skrev forbaska gode anmeldelser.

Vil du lese resten? «Trekkfuglene» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no