Vennebrev august2017

FOTO: SVEND E. HANSEN

Vennebok denne gang:

Karin Kinge Lindboe Far og Sachsenhausen

MĂĽnedens vennepakke:

To spennende bøker + lesende figur Alt dette for kun kr. 299,1

Karin Kinge Lindboe:

Far og Sachsenhausen Karin Kinge Lindboe (68) hadde en far som var i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Han mente selv at det var hans medfødte gode humør og optimisme som reddet ham fra å dø.

SIIRI WALEN SIMENSEN / UKEBLADET HJEMMET

D

a hun var liten, pleide faren, Steff Kinge, å fortelle spennende og morsomme historier om vennskap, glede og samhold. Den gangen trodde hun at han var heldig, han som var en av dem som hadde opplevd å være i Sachsenhausen. – Han pakket pent inn hva det ville si å være fange i en konsentrasjonsleir. Ved å fortelle om de tingene som hadde holdt ham oppe og sannsynligvis gjorde at han overlevde, fikk han meg og søsknene mine til å tro at han hadde hatt det fint i tysk fangenskap, sier datteren Karin i dag.

Utelot grusomhetene Gode foreldre beskytter barna sine mot det som kan skremme dem. Vi sitter i hjemmet til Karin på Nord- strand i Oslo. På det store spisebordet ligger gamle al- bum med bilder fra et lykkelig familieliv.

Pappaen Steff var en munter og leken mann, aktiv i idrett, alltid åpen for å ha det morsomt og hyggelig.

På gamle fotografier kommer dette fram. Han står på hendene med lille Karin, som klamrer seg fast i bena hans. «Faren din har sittet i Sachsenhausen?», sa en lærer med alvor i stemmen. «Ja!!!!», sa hun og ga henne verdens bredeste smil. Den gangen visste hun Karins far åpnet seg til slutt reportasje ingen ting om de lidelsene han hadde blitt utsatt for, både mentalt og fysisk. I dag vet hun at han var en av dem som ble satt til å teste ut nye marsjstøvler. Arbeidet gikk ut på å gå fire mil uten stopp, uavhengig av gnagsår og smerter, kulde, slitenhet og sult, i åttetall, i minst åtte timer, dag etter dag. Han nevnte aldri dette da hun vok- ste opp. – Han fortalte ikke oss barna om det som var gru- somt. Når pappa snakket om krigen, kom han inn på det fantastiske kameratskapet som vokste fram mellom de norske fangene. Han fleipet om hvor fælt det var å ligge som den midterste av tre.

To køyesenger var slått sammen og sideplankene sto opp i midten. Han måtte bøye hoften over planken, noe han greide etter hvert. Det var lett å tro på de fine

2

historiene, for mennene han snakket om fortsatte å møtes etter krigen, og når de var sammen fant de på mye gøy og det var glede og latter, husker Karin i dag.

I fine album limte faren inn glade bursdagskort, som han hadde fått av medfanger. Hun kunne ikke ane at de også var minner om grusomhet.

«Han nyanserte ikke bildet» Moren Mia var flink til å fortelle, og la ut om hvordan hun forelsket seg i Steff da han flyttet inn i nabohuset, og om hvordan de hadde skrevet brev til hverandre da han ble arrestert og etter hvert sendt til Sachsenhausen.

– Jeg ble eldre og leste om andre verdenskrig på skolen, men far nyanserte ikke bildet og fortsatte å holde fast ved de historiene han hadde delt med oss.

Verken han eller mor snakket om lidelsene, tapene og sorgene. Han gikk ut av arbeidslivet fordi han fikk problemer med å huske, og fikk krigspensjon, men heller ikke da sa han noe. Jeg var voksen da og ante årsaken. I mange år had- de jeg båret med meg en frykt for at han ikke hadde hatt det så greit som han ga uttrykk for, men det ble ikke snakket om, sier forfatteren. Mange av dem som opplevde andre verdenskrig, har valgt å la være å fortelle, for så å åpne seg når de blir eldre. Steff ble pensjonist og sa

ja til å være tidsvitne for Hvite Busser. Gang på gang dro han til Tyskland for å gi sin personlige historie fra Sachsenhausen. – Fra da av snakket han veldig ofte og mye om andre verdenskrig. Han påtok seg et slags ansvar også privat, om å fortelle om alle lidelsene og all fortvilelsen som fulgte krigshandlingene. Selv så han på seg selv som heldig, og han understreket hele tiden at han ikke var en helt, minnes datteren. Hun ble med ham på flere av reisene med Hvite Busser. Da hun første gang så ham stå midt i konsentrasjonsleiren, kledd i anorakk, litt lut i ryggen, brast det for henne, da kom tårene. På det tids- punktet visste hun at han i fangeleiren fikk dysenteri. Han hadde forstått at om han ikke fikk stoppet sykdom- men, så var det første vei til pipen. Til døden.

Mer og mer kom fram Steff ble etter hvert gammel og syk, og Karin, som er forfatter og har gitt ut flere barne- og ungdomsbøker, innså hvor viktig det var å få skrevet historien hans ned. Hun begynte å intervjue ham, og stilte spørsmål hun aldri hadde stilt. – Mor døde i 2012 og far var allerede litt dement. Han snakket fremdeles om gromguttene, de han hadde delt seng med i leiren.

Da de kom hjem, opptrådte de for Kong Haakon. Han likte å snakke om dette, husket alt ned til hver minste detalj. I albumet med alle de mor- somme kortene de hadde laget til hverandre, hadde han også limt inn fangenummeret sitt, forteller Karin. Foreldrene ble kjærester da de var bare 16 år gamle. I 1942 avsluttet moren forholdet og faren ble ar- restert.

Han ble først sendt til Nr. 19, så til Grini, og så med fangeskipet Monte Rosa til Schuprüfen, der han var i to uker. Disse dagene var de verste. De sto og vent- et på hengninger etter endt arbeidsdag på appellplassen. I timevis kunne de bli stående tynnkledde; sultne, trøtte og kalde. Steff fortalte at han kastet opp første gangen han så en mann bli hengt, men senere tenkte de bare at tiden skulle gå fort, slik at de kunne komme inn til brødskalken og suppe. Han sa at forferdelighetene gjorde dem avstumpet og

likegyldige. Da Steff endelig åpnet opp og fortalte hele histo- rien, var det nesten femti år siden andre verdenskrig tok slutt. Han var i midten av 60-årene.

– Vi fikk vite at han var sikker på at han kom til å dø på Grini. En tysk soldat viste dem et avisutklipp om at illegalt arbeid skulle straffes med døden. De ble tatt i illegalt arbeid for motstandsorganisasjonen Milorg.

Han hadde kjærlighetssorg fordi forholdet til mor var slutt, men da han satt i fangenskap tok de opp kontakten igjen og skrev brev til hverandre, og hun fridde til ham. På et vis er krigshistorien også deres kjærlighetshistorie. Far var opptatt av at hun skrev i en kameratslig tone, og gjorde det til et poeng at han ga henne kjærlighets- erklæringer mens hun var mer tilbakeholden. Forholdet deres var ikke bare lett, forteller Karin. «Det må ikke skje igjen».

«Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». Faren Steff minnet om Øverlands ord hele tiden. Han mente at det var hans medfødte gode humør og optimisme som reddet ham, slik at han kunne komme hjem til sin Mia. Noen hadde ikke framtidshåp og ga opp. De døde. – Men heller ikke far gikk helt fri. Da han fikk krigs- pensjon, var det på grunn av posttraumatisk stress. Jeg vet at han hadde søvnløse netter, og at det han hadde sett, hørt og opplevd merket ham for livet. Det utrolige er at han var slik en fantastisk far, en kjekkas, ofte veldig glad, en som danset og torde å kysse moren min på munnen i all offentlighet, sier datteren.

Til slutt åpnet faren Steff opp og fortalte om årene i fangenskap. Karin skrev boken Far og Sachsenhausen. Karin ønsker at andre også forsøker å få de eldste til å snakke om hva de opplevde i krigsårene. – Still spørsmål. Når den eldste generasjonen er borte, er det for sent. Ennå tar jeg meg i å tenke på ting jeg glemte å spørre om. Jeg er glad han åpnet seg til slutt, for vi trenger å kjenne historien. I fortsettelsen er det vi, barna deres, som må fortsette å fortelle, min- ner forfatteren om. Faren Steffen døde i 2014, 95 år gammel.

Avbestilling Dersom du vil ha vennepakken denne gang, trenger du ikke gjøre noe som helst.

Da kommer den automatisk tilsendt deg i posten, og vi tror absolutt du vil bli fornøyd!

Dersom du allikevel ikke ønsker den tilsendt, så må du huske å avbestille!

Send da en mail til venneklubb@forlagshusetivestfold.no, innen 15 september.

Husk å hent ut pakken din!

Portoen på uavhentede pakker som kommer i retur, må vi dessverre belaste deg.

3

Karin Kinge Lindboe:

Far og Sachsenhausen

Tidsvitne – allment og personlig Karin Kinge Lindboe: Far og Sachsenhausen Med den familiebiografiske boka ”Far og Sachsenhausen” henter den anerkjente barneog ungdomslitterære forfatteren Karin Kinge Lindboe denne gangen handling og stoff fra sin aller nærmeste familie. Med tilknytning til Stavern der hennes far tilbrakte sine siste år som gryende dement, har hun skrevet hans smertefulle krigshistorie som fange i KZ-leiren Sachsenhausen i de to årene fra 1942 og fram til freden i 1945. Tematisk en sjanger vi kjenner fra mange bøker der tidsvitnene skildrer hva de opplevde i nazi-Tysklands konsentrasjonleire under krigen. Tidsvitnelitteraturen er en viktig del av vår felles historie, og ethvert bidrag betyr noe både i kartlegging av denne delen av okkupasjonshistorien og som personlig dokumentasjon. Gjennom disse bøkene har vi fått inngående kunnskap om det uhyggelige og skakende som rammet så mange, ikke bare den enkelte som opplevde KZ-leirene, men også hvordan dette fikk følger for familie, venner og lokalmiljøer. Nye bøker knyttet til temaet kan tidvis lett få preg av repeterende skildringer, men Karin Kinge Lindboe makter å gjøre sitt verk til en original, fornyende og gripende skildring . Sentralt står beretningen om fangenskapet som faren, Steff Kinge, opplevde som KZ-fange i Sachsenhausen, men like viktig blir bildet av ham som far og person etter at han først mange år etter krigen åpner seg for sin datter, forfatteren, som vil skrive om hans liv.

I likhet med mange av dem som overlevde årene i fangenskap, holdt Steff Kinge lenge inne med hva han opplevde av ondskap, fornedrelse og smerte i Sachsenhausen. For datteren og den øvrige familie la han de første årene etter krigen vekt på å fortelle om samhold og kameratskap

4

som oppstod blant de norske KZ-fangene, ja, så sterkt vektla han dette at Karin Kinge Lindboe skildrer det slik: «Vi, søsteren min, broren min og jeg, trodde at Sachsenhausen var et hyggelig sted, i mange år trodde vi det. De hadde en klubb, fangekameratene hans og far, etter at de kom hjem, etter krigen. Gromgutta, kalte de seg….» Først etter at forfatteren selv ble voksen, forsto hun hva KZ-årene virkelig innebar for dem som overlevde.

Det som etter min mening løfter verket til Karin Kinge Lindboe er den vare veksling i skildringen mellom faren i fangeskap og som pleietrengende dement. Det blir et helstøpt portrett, båret av beundring og kjærlighet.

Kompositorisk og fortelleteknisk har forfatteren løst utfordringen på best vis, gjennom vekslende synsvinkelbruk, balansert vandring mellom fortids- og nåtidsplan og klok anvendelse av kursiverte avsnitt og kapitler. Slik sett opplever jeg ”Far og Sachsenhausen” både som allment interessant og svært personlig.

FINN STENSTAD LITTERATURANMELDER I TB

Karin Kinge Lindboe:

Far og Sachsenhausen Les starten på «Far og Sachsenhausen» Jeg har tenkt å skille meg fra moren din.

Far snur seg mot meg idet jeg kommer inn på rommet hans. Håret er blitt litt langt i nakken.

Far, du vet hva jeg kommer til å svare nå.

Jeg setter meg ved siden av ham.

Ja, at hun er død, jeg vet det.

Hun har vært død i over to år, far.

Ja, sier far, men jeg synes hun følger meg opp så dårlig.

Hun kommer aldri inn til meg mer, spiser ikke frokost med meg heller.

Av og til ser jeg den røde anorakken hennes, men hun kommer ikke inn til meg. Aldri.

Solen treffer øreflippen idet han snur seg.

Jeg tror ikke hun var glad i meg. Han rister på hodet.

Jeg tror ikke det, Karin.

Hun elsket deg, far, sier jeg. Det er jeg sikker på. Hun kysset deg på munnen helt til det siste. Husker du ikke hvordan ansiktet hennes lyste opp hver gang du kom inn i rommet hennes på sykehjemmet?

Jo. Ser du hakkespetten, sier far. Han smiler nå.

Jeg ser på den svarte flekken på ospetreet utenfor. Den ser ut som en hakkespett. Den ser nesten ut som en hakkespett.

Jeg nikker, sier at jeg ser den.

Den har rede like over. Ganske stort også, sier far.

Jeg nikker og kysser ham på kinnet. Den svarte hakkespettflekken i barken rører seg ikke. Jeg gidder ikke å si at hakkespetter ikke har sånt rede.

Far har knallblå øyne og sterke, hvite tenner, en bestemt, glattbarbert hake, stor munn og bustete, markerte bryn, er nittifem år gammel og har ikke åreknuter på beina. Han er på skjermet avdeling på pleiehjemmet fordi han forsvinner til nærmeste buss hvis han kommer seg ut. Han vil reise hjem. Men han klarer ikke å bo alene lenger. Ikke uten henne. Ikke uten oss, barna. Ikke med hjemmehjelp.

Far rynker brynene.

Skal vi gå en tur, far?

Vi går bortover veien. Far har hendene på ryggen, går fremoverbøyd, som om han gransker bakken.

Atten, nitten, nitten og en halv, sier jeg.

Han ser spørrende på meg.

Du er jo gammel skihopper, nå ser du ut som om du ligger bra an til et langt hopp.

Han rister på hodet uten å rette seg opp.

Moren din har alltid vært en flirt, sier han. Hun likte å være beundret.

Da Kari hadde selskap, fortalte moren din hvordan hun ropte det ut, fritt for å ha David til bords! ropte hun. Hvorfor inviterte Kari denne David i selskap? Og hvorfor måtte moren din fortelle meg hva hun ropte?

5

Karin Kinge Lindboe:

Far og Sachsenhausen

Vi var jo forlovet.

Du spurte henne aldri om dette?

Nei, jeg gjorde ikke det. Hun hadde sine sider, moren din.

Han har tydeligvis glemt at han vil skilles fra henne.

Han smiler plutselig, snur seg mot meg og smiler. Et sånt ungt smil.

Skulle ikke du skrive om meg? Ble det ikke noe av?

Jo, jeg er i gang, far, er ikke helt ferdig, bare.

Jeg har lest for deg, tenker jeg, leste for deg og mor, du sa at du kjente deg igjen.

Får håpe du får det til, sier han. Ikke så veldig interessert.

Far har nesten sluttet å snakke om krigen.

Far fortalte ikke om det vonde og vanskelige han opplevde i de to og et halvt årene i fangenskap i Sachsenhausen. Far fortalte om gutta han bodde i brakke med, om latteren, historiene, at de sang for hverandre, fleipet, tegnet bursdagskort og leste brev hjemmefra høyt om kvelden. Vi, søsteren min, broren min og jeg, trodde at Sachsenhausen var et hyggelig sted, i mange år trodde vi det. De hadde en klubb, fangekameratene hans og far, etter at de kom hjem, etter krigen.

Gromgutta, kalte de seg. Hver vinter hadde de Grompiade, og hvert år hadde de fester hos oss, bråkete, gøyale fester, med høye latterbrøl og mye sang. Vi lå i køyesengene, Anne og jeg, vi lå og lo, lykkelige. Begge tenkte på at nå lo de også og snakket om hvor glade de hadde vært i Sachsenhausen, Bjørn, Stig, Birger, John, Rolf, Per og far. De hadde nummerskilt og fikk 10 premier på skidagene, de hoppet på ski, gikk langrenn og vant grompiske medaljer.

Hvordan var det i Sachsenhausen, far? Jeg husker at vi spurte. Husker at vi var så trygge på at vi ville få disse lette, rare svarene og fars rolige stemme.

Dere vet at vi gutta var mye sammen der nede, sa far. Vi sang om kveldene, og øvde oss på å opptre. Vi opptrådte for kongen da vi kom hjem.

Vi visste om det, Hjemreiseprogrammet, på Nationaltheatret, dikt, sanger og faren vår som sydde i knappen, en stumsketsj som han aldri tok helt ordentlig for oss, men som vi var stolte av likevel. Kong Håkon hadde ledd. Gromgutta sa at han hadde ledd så mye at han holdt på å dø av latter.

Steff Kinge skulle vise seg å være et geni på stumsketsjens område, sto det i Aftenposten etterpå. Hvis jeg først skulle være mor til et geni, sa farmor, skulle jeg ønske det ikke var på stumsketsjens område. Han kunne dødd, sa Gromgutta, kong Håkon, kongen kunne dødd av latter, du kunne ha blitt kongemorder, Steff. Så lo de igjen. Vi lo også. Disse tullete og tøysete Gromgutta som hadde så mye morsomt sammen, som alltid var glade for å se hverandre, klemte, brølte og slo hverandre på ryggen. Vi var alltid litt opphisset og spente når de kom på besøk, de hadde jo vært i Sachsenhausen med faren vår. Sachsenhausen, dette ordet som smakte så godt og annerledes, som gjorde oss så forskjellige fra dem som ikke hadde dette ordet som vi kunne rulle rundt i munnen. Dette ordet som var rart å si, og enda rarere å skrive. Det hendte at en lærer spurte meg på skolen, spurte med alvor i stemmen: Jaså, faren din har sittet i Sachsenhausen?

6

Karin Kinge Lindboe:

Far og Sachsenhausen

Ja, svarte jeg, og smilte. Jeg ble så glad og lett av å kunne si det høyt. Kjente meg heldig.

Vi så i albumet hans, fangenummeret og de flotte kortene gutta hadde tegnet til ham på fødselsdagene i Sachsenhausen. Vi syntes det var fint. Kort med tegninger og dikt, fargelagte blomster, glede og begeistring. Og Mia tenker på Steff i lenker, på Steff i bur, sto det på et av kortene, på melodien Du grønne glitrende tre, så Anne og jeg sang den sammen: på Steff i bur, på Steff i bur. Fangenummeret var også der, limt inn på en egen side. Vi syntes ikke det var så skummelt.

Far utdypet aldri noe når han viste oss albumet. Ikke da. Jeg vet ikke når han begynte å fortelle om krigen. Kanskje det var da han startet som tidsvitne, reiste med De hvite bussene, tilbake til Sachsenhausen, til Auschwitz og Birkenau, og jeg ble med. Jeg hadde lest bøker, jeg hadde sett filmer fra krigen, men å se far, der han sto i den slitne brakka, den trange, mørke brakka, med bord og senger stuet sammen, se ham i den blå allværsjakken og hvit skyggelue, se ham lene seg litt frem mot elevene og fortelle. De var så stille, ungdomsskoleelevene. Jeg også.

Han var et tidsvitne, en reisende i tid, en som hadde bodd i denne brakka i to og et halvt år, og de unge ansiktene løftet seg mot ham. Jeg så at de gjerne ville ta på ham, klappe ham på kinnet, kanskje. De gikk inntil ham etterpå, en tett gruppe med unge mennesker, og snakket, spurte ham med lave stemmer. Lærere og jeg, noen foreldre litt bak. Unge, alvorlige mennesker som ville vite mer. Jeg ville også vite, far. Og samtidig ville jeg ikke vite. Det lykkelige Sachsenhausen.

Vi gikk forbi galger, gasskamre og underjordiske celler. Forbi Revier, sykehusbrakka, forbi plassen for strangulering. Det var ikke trær da, sa far, den gangen jeg var fange her, ikke gress, bare leire. Det blåste bestandig og vi hadde ikke noe å gjemme oss bak. En jente plukket en gul blomst og satte den i brystlommen.

Og heller ingen blomster, sa far, og smilte til henne.

Han fikk album etterpå, med bilder, hilsener og gaver fra elevene. De takket ham for det han hadde gitt dem, fordi han hadde vært der, for alt han fortalte. De skulle ikke glemme, skrev de.

Heller ikke jeg skulle glemme. Vi satt i hagen, i Stavern for noen år siden, far og jeg. Mor lukte skvallerkål. Far fortalte om krigen. Han snakket mye om den tiden nå. Nesten bestandig. Jeg vil skrive ned din historie, far, sa jeg. Jeg vil ikke glemme den. Får jeg lov til det? Far nikket. Det var sommer, solen skinte, roser blomstret mellom epletrærne, og en liten vind lekte med to hvite laken på klessnoren. Jeg elsker denne hagen, sa far, dette huset, svabergene der ute og den høye himmelen over Stavern. Og svalene, ropte mor fra solbærbuskene. Husk at når jeg dør, skal jeg bli en svale! Far smilte mot henne.

Husk bare at jeg var ingen helt, Karin. Det var så mange som hadde det redselsfullt i konsentrasjonsleirene, mye verre enn meg.

Far la hendene bak nakken og vippet solhatten lenger ned i øynene.

Mye verre, jenta mi.

7

Venn av forlagshuset Velkommen som venn av Forlagshuset!

Vi er veldig glad for at du har valgt å bli en av Forlagshusets venner. Som venn får du en rekke fordeler, samtidig som du støtter et lite forlag som våger å satse.

Noen av fordelene du får: Du får tilgang til vår lukkede Facebookside, der du kommer tett på både redaktører og forfattere, kan stille spørsmål og få svar på ting du lurer på. I samarbeid med bl.a Forfatterskolen vil du få tilbud om gratis webinar og rabatterte skrivekurs. Det vil bli konkurranser, informasjon om skriving, lesing, forlagsbransjen og bøkene våre.

Kjenner du noen andre som også burde bli venn med oss? Be dem sende en mail med navn og adresse til venneklubb@ forlagshusetivestfold.no, skriv Forlagshusets venner i enmefeltet, så er de med :-) Det eneste de forplikter deg til, er å være venn med oss ett år etter at de har mottatt bokelskerkruset, slik at de får en sjanse til å bli litt kjent med oss :-)

4-6 ganger i året får du tilbud om en spennende bokpakke - som du selvfølgelig fritt kan avbestille på forhånd - med en nøye utvalgt tittel + en ekstra bok og ofte en liten ekstragave. Alt til kun kr. 299,- inkl. frakt.

Medlemsgave Som velkomstpresang, sammen med første pakke, får du også et sjarmerende bokelskerkrus, designet og tegnet av vår forfatter Liv Hege Refsdal. Krus kan også bestilles i forlagshusets nettbutikk: www.forlagshusetivestfold.no

Meld deg inn på Facebook siden vår!

Husk å meld deg inn i gruppen “Forlagshusets Venner” på Facebook. Der vil dukke opp konkurranser, skrive og lesetips, nyheter om forlagshuset og mye mer!

8

Ekstrabok denne gang:

Geir Wigtil og Karianne Kalseth:

Hvordan gi litt mer f*en Geir Wigtil og Karianne Kalseth har skrevet boken Hvordan gi litt mer faen, fra «hvorfor» og «tenk om» - til «hva så?» som er en antiselvutviklingsbok om hverdagspsykologiske plager som perfeksjonisme og overtenking, og viser deg hva du helt sikkert kan gi mer blaffen i.

H

vem er målgruppen? Alle som har erfaring med overtenking, tankestress, perfeksjonisme, grubling og bekymring, og som i tillegg er interesserte i å lære mer om hvordan dette kan håndteres i hverdagen.

Hvorfor har dere skrevet denne boken?

Ambisjonen har vært å ta for oss gode teorier om stress og psykologi, og formulere disse på en måte som gjør stoffet mer tilgjengelig og forståelig. Mange av våre klienter og kolleger har etterspurt lettfattelig lesestoff om dette temaet, og det er på bakgrunn av dette som manuset har blitt til.

Hva er bokens hovedbudskap?

Hovedbudskapet i denne boken er at livet ikke er symptomfritt, og at dette gjelder lettere, psykiske hverdagsplager i like stor grad som det gjelder hverdagslig ryggvondt, hodepine og trøtthet, for å nevne noe. Å ha psykiske symptomer er mer regelen enn unntaket i menneskers liv, selv om vi kanskje ikke snakker så mye om dette ennå. Vi har en sterk selvutviklingskultur i vårt samfunn, og i tillegg har vi media som oppfordrer deg til å følge godt med på om det knirker i kroppen eller toppen.

Vi ser at holdningen til for eksempel ryggplager har endret seg over tid: Før trodde man at man skulle hvile bort den vonde ryggen, mens de fleste nå vet at aktivitet og bevegelse i de aller fleste tilfeller er gunstig. Når det gjelder en plagsom psyke derimot, er vi kanskje ikke kommet like langt.

Men for å kunne være trygg på at det vi kan kalle hverdagspsykologiske smerter ikke er farlige, er kunnskap nødvendig. Det er vår ambisjon å formidle denne kunnskapen, samt å inspirere til debatt rundt dette temaet. Vi ønsker å kunne bidra til det vi

håper er et gryende paradigmeskifte når det gjelder hverdagspsykologiske plager, i likhet med det man har vært vitne til i smerte – og muskel / skjelett-feltet.

Har dere planer for flere bøker, i tilfelle om hvilke temaer?

Ja, det er planer om både en barnebok og en ungdomsbok om samme tema som denne boken handler om. Teoriene som denne boken hviler på, er velkjente, og det finnes gode muligheter for å skrive lignende, men kanskje mer spesialiserte, bøker om temaer som for eksempel slitenhet, helseangst og sosial angst.

OM FORFATTERNE: Geir Wigtil er terapeut og teamleder i NAV Senter for jobbmestring i Vestfold, hvor han jobber med lettere psykiske plager og stressproblematikk. Han er utdannet psykiatrisk sykepleier og kognitiv terapeut, og har treårig videreutdanning i metakognitiv terapi fra Manchester. I tillegg holder han foredrag om psykisk helse, stressmestring og metakognitiv terapi både gjennom jobb og eget firma.

Karianne Kalseth er utdannet psykolog fra NTNU i Trondheim, og jobber ved NAV Senter for jobbmestring i Vestfold. Her bistår hun personer som opplever at lettere psykiske plager er til hinder for jobbdeltagelse. Hun er nå i sluttfasen av sin femårige spesialisering i klinisk arbeidspsykologi.

9

Interessant og god bok om tanker om tenking eller tenking om tanker.

Geir Wigtil og Karianne Kalseth: Hvordan gi litt mer f*en Husker du Per Fugelli sa at en god resept for et bedre liv er å gi litt mer faan? Forfatterne av denne boka siterer Fugelli i åpningskapittelet sitt i Hvordan gi litt mer f*en- antiselvutvikling for helt vanlige mennesker.

Dette virker interessant tenkte jeg, og ba om et anmeldereksemplar fra forlaget. Forfatterne er terapeuter og arbeider til daglig med sykemeldte med lettere psykiske plager og stressproblematikk.

Kalseth er psykolog som spesialiserer seg innenfor arbeidspsykologi, og Wigtil psykiatrisk sykepleier med treårig videreutdanning i metakognitiv terapi.

Boka henvender seg til vanlige folk og er basert på metakognitiv teori og erfaring fra egen praksis.

Forfatterne forklarer i denne boka hva metakognitiv terapi er, og hvordan hjernens tenkning fungerer. Mange sliter med overdreven tenkning/ overtenkning, med grublerier, overanalyseringer, katastrofetenking og bekymringer slik at de blir slitne, trette, nedfor, deprimerte og en del blir sykmeldte på grunn av tankestresset.

Selv om mange nikket ja til Per Fugelli utsagn og likte det på sosiale medier, så er det mange som ikke vet hvordan de skal greie å gi mer faan, eller blaffen.

For tankene kjører, kverna går, vi greier ikke å stoppe tankene og de blir ofte værre og værre. Det går i en evig sirkel, vi kommer ikke videre. Mange graver seg ned i bekymringer, ser for seg skrekkbilder, blir søvnløse, overanalyserer, grubler- men til hvilken nytte?

Alle tenker, alle har bekymringer en og annen gang, men når det utvikler seg og tar overhånd, sliter på søvn, overskudd og helse, er det ikke bra, verken for den det gjelder eller omgivelsene. Hvilken nytte har en sønn av at en mor eller far ligger søvnløse av bekymringer for sitt avkom? Hvilken nytte har barn som lider i Afrika av at noen her hjemme bekymrer seg alt for mye for dem og om krig og elendighet i verden? Mange slike eksempler blir trukket frem i boka. Hvilken nytte har du av å bekymre deg over at du en gang i fremtiden kanskje kan få kreft eller å bli truffet av lynet på skogstur?

Det som nytter er å gjøre noe aktivt; handlinger.

Overtenkning og overdrevne bekymringer er totalt unyttige og kan være skadelige for helsa vår.

Boka gir en innføring på en lettfattelig måte

10

hvordan hjernen er skrudd sammen, hvordan noen sliter seg ut ved å bedrive overtenkning, overdreven bekymring, grubling, hvordan vi forer tankemotoren med “bensin”, hvorfor hjernen repeterer det vi lærer den til, og sist men ikke minst hvordan vi kan håndtere dette på en alternativ måte. For det er fullt mulig.

Vi følger også to terapiforløp gjennom Kristin og Jon og ser hvordan de greier å dempe stresset som følger med overdreven tenking, bekymringer, grublerier.

Boka er befriende normaliserende. Det handler mye om å godta at vi faktisk har de tankene vi har, tanker kommer og går, at vi alle har gode dager og dårlige dager, vi har våre plager, et er en del av livet, at folk flest ikke er lykkelige hele tiden, og lever helt vanlige greie liv selv om de ikke er perfekte, blir verdensmestere, og er triste og nedfor, sinte og redde til tider. Alle er det.

Hva vi velger å gjøre med våre tanker, er det som er greia. Dess mer næring vi gir de negative tankene som trykker oss ned gjør den store forskjellen. De som sliter med disse tankene prøver ofte å kvitte seg med dem på et eller annet vis, bruker forskjellige strategier. Som oftest hjelper det lite, de kommer tilbake. Metakognitiv terapi handler ikke om strategier, teknikker eller endre seg selv på noe vis. Metakognitiv terapi til forskjell fra kognitiv terapi, handler om å bli bevisst om hvordan man tenker/måten man tenker på, om nytten av måten man tenker på er, om vi finner løsninger? om vi blir mer lykkelige eller bare mer triste av det? ikke på innholdet i det vi tenker som sådan, som i klassisk kognitiv terapi hvor man forsøker å endre innholdet.

Forfatterne tar også et oppgjør med selvutviklings- og selvhjelpsindustrien som har flommet over oss de siste årene; alle bøkene, kursene , seminarene. coachene, som skal gi oss oppskriften på et lykkelig liv, bli rik, bli din beste utgave av deg selv, oppnå ditt fulle potensiale, bli din egen gudinne, finn din indre kriger , tenk positivt, etc etc...bla bla Ingen (eller svært få) greier å følge disse rådene over tid, og faller tilbake i gamle vaner, og i værste fall gjør de mer skade enn gang. Mange føler seg enda mer mislykket over at de ikke greier å tenke positivt hele tiden feks. hos folk som er nedfor eller deprimerte kan det legge store steiner til byrden selv om de er aldri så velment. Livet er vanskelig noen

til hjelp, og lærer seg å leve med det de har opplevd.

En humoristisk og viktig bok!

ganger og for noen er det enda værre, og det må man akseptere. Ingen eller svært få greier å leve opp til alle de tilsynelatende perfekte livene, husene, kroppene o.l som sosiale media og glansede magasiner viser oss, så hvorfor ikke heller godta seg (forts.) selv som man er og være fornøyd med det? Hvorfor må man strebe så mye?

Ergo: Hva man velger å bruke livet sitt på, hva man velger å fokusere tankene på, det er veldig mye opp til en selv. Noen ganger trenger man hjelp til å finne ut hvordan man endrer dårlige tankevaner, og å bli seg bevisst hvordan man tenker og hva det fører til. Det finnes terapeuter som kan hjelpe en med det.

Men det kan hjelpe å lese en slik bok som dette, også, tenker jeg, i alle fall er det et skritt på vei.

Forfatterne er også inne på tilfeller hvor folk opplever traumatiske ting i livet sitt, av stort og smått.

En periode var debriefing av mennesker vanlig (og er det kanskje enda), men nyere forskning viser at det kan skade mer enn det ganger, mange blir værre av å måtte snakke som det de har opplevd, mange blir værre av å snakke mye om vonde ting og sliter mye lengre med plagene. (i motsetning til hva mange fortsatt tror) De mener at folk flest som opplever vanskelige ting kommer seg igjennom det med tiden

Dette er et interessant perspektiv, særlig for meg som jobber i et hjelpeyrke hvor det er mye fokus på hvor viktig det er å “snakke om det”. Forøvrig tror jeg det ligger veldig i tiden, at man “bør snakke om det”, vitner ikke all mediafokus på for eksempel på ulykker og katastrofer, traumer, om det?

Ligger det ikke også noe i tiden om at folk skal “kjenne “ på alt mulig, både når det gjelder tanker, følelser og kroppslige plager? Blir folk bedre av det? (det ligger også en stor industri dette, jfr diagnoseog terapisamfunnet som det har vært en del fokus på, nuvel) Ikke vet jeg, men det er i alle fall grunn til å reflektere over det.

Det er mye jeg kunne sitert fra denne boka, men jeg anbefaler virkelig å lese denne selv hvis du synes innholdet virker interessant. Jeg synes boka var lettlest, og leste den på to formiddager, men så har jeg en del bakgrunn fra psykologisk teori og terapi fra før. Andre kan ha nytte av å lese den i mindre etapper, slik at innholdet får synke inn. Vanskelig er den ikke, men for en del kan sikkert det som presenteres være uvant stoff. Og så er den ganske morsomt skrevet.

ANITA NESS ARTEMISIASVERDEN.BLOGSPOT.NO

En humoristisk og viktig bok!

Geir Wigtil og Karianne Kalseth: Hvordan gi litt mer f*en “Hvordan gi litt mer f*en” er en sterk og unik selvhjelpsbok. Den handler om det som skjer med oss dersom vi prøver å mestre livets utfordringer. Geir Wigtil og Karianne Kalseth hjelper leserne gjennom tider med grubling, stressing og bekymring.

Forfatterne har med denne boken laget en velskreven, humoristisk, omfattende og gripende oppskrift på å gjøre bevisste valg i livet.

“Hvordan gi litt mer f*en” handler om å bruke mindre tid og krefter på unødvenige faktorer som kan fremme stress momenter i livet. Dette er selvhjelpsbok som kan hjelpe deg gjennom vanskelige tider av livet.

Wigtil’s og Kalseth’s bok handler først og fremst om valg i livet. Dette er en komplekst og utfordrende oppskrift på å lykkes og oppnå mestring i livet.

For slik alle vet, er det ikke alltid like lett å gi faen i bekymringer og hverdags stress. Forfatterne har skrevet en viktig og sterk bok om hvordan en skal unngå grubling, tankekjør og kritiske stemmer i livet.

Dette er en humoristisk, tankevekkende og sjokkerende bok om å oppnå mestringsfølelse i livet.

Leserne får også innblikk i den normal psykologien ved det å være menneske. Geir Wigtil og Karianne Kalseth har med selvhjelpsboken “Hvordan gi litt mer f*en”, skrevet en bok som handler om hva som skjer med oss dersom vi prøver å mestre vanskelige situasjoner og problemer i livet. Dette er en selvhjelpsbok som virkelig kan anbefales.

SIMEN INGEMUNDSEN BOKTIMMY.BLOGG.NO

11

Nye og kommende bøker

Mette Werner: Ti stille dager

Elin Birkeland: Orkideens perle

Åge Baste Vassdal: Natt I Liguria

Roman August 2017 Pris: 299,-

Roman September 2017 Pris: 299,-

Roman September 2017 Pris: 329,-

351 x 252 mm

18

3184-68641 - Vāks

Bente-Linn Bergene HuseBy

J e g ba h a m tø r k e stø ve t a v vin g e n e le tte f r a so f a e n

Sorte egg

Sorte egg

de tte e r Be n te - L in n Be r g e n e H u se bys a n dr e dik tsa m lin g . d e n f ø r ste , s tig n e d s tig o pp, ble u tg itt i 2 0 1 2 .

Bente-Linn Bergene HuseBy

dikt

ISBN 978-82-8330-163-2

9 788283 301632

18

dikt

216

o g f ly

Lisbeth Bang: Gammal, liksom?

Hilde S. Hansen: Stillheten i rødt

Fotobok August 2017 Pris: 349,-

Poesi August 2017 Pris: 299,-

OMSLAG 3184-68641-705544-Forlagshuset Sorte egg 351x252mm - TRYKK.indd i Vestfold-Sorte 1 egg - Vaks.indd 1

18

Bente-Linn Bergene Huseby: Sorte Egg 15.08.2017 16/08/2017 17:10:47 11:03

143

8

13

8

143

Poesi September 2017 Pris: 299,-

Alle bøkene kan bestilles i vår nettbutikk på:

www.forlagshusetivestfold.no 12

18

Spesialtilbud til Forlagshusets venner

M Å N E D E N S G AV E Drømmer du om å bli krimforfatter?

Forfatterskolens rektor har 26 bøker på samvittigheten, i ulike sjangre og på Norges største forlag I tillegg elsker hun å hjelpe elever med å oppnå forfatterdrømmen.

Gjennom årevis med erfaring, og dybdeintervjuer med landets største forfattere, redaktører og dramaturger, er hun også rimelig sikker på hva som skal til for å lykkes. Og hvilke feller du må unngå.

Nå tilbyr hun deg et gratis krimkurs i tre deler som gir deg råd og hemmeligheter for å skrive Den Store Krimboka, med skuddsikre tips og kriminelt nyttige oppgaver!

De fleste vet kanskje at vår forlegger Myriam H Bjerkli er en ivrig leser. Litt mindre kjent er det kanskje at hun også er en til tider litt for ivrig samler. Derfor har hun i en år-rekke samlet på små, lesende figurer. De har hun funnet i bruktbutikker, antikvariater, på Ebay og andre spennende steder.

Nå er hun nødt til å krympe samlingen, og hva er vel da bedre enn å gi dem til andres om også er glad i å lese? De som ønsker seg denne månedens pakke, får derfor med en liten lesende figur på kjøpet, helt gratis :)

Dette får du i kurset: Konkrete tips for hvordan du bygger opp en spennende historie Nyttige innspill på plotting og spor Oppgaver til hver kursdel – og bonussteg til de ivrigste!

Kurset finner du på www.krimkurs.no

13

BOKSALG I NETTBUTIKKEN BØKER TIL KUN KR 19,VOKSEN:

Torunn Agtind: Moder Russlands diamanter

Anne Marie Bredvei Orvik: Nøkkel til fremmede rom

Frode Eie Larsen: Hemmeligheten

Tor Halstvedt: Øya

Rune Kjær: Cordelias Hus

Kristin Remøe: Kjærlighetssmykket

UNGDOM:

Cathrin Lindstrøm: Den Utvalgte

Steinar Høiback: Evolusjonens voktere

Helle Cecilie Natholmen: Istimen

Flere gode tilbud finner du i vår nettbutikk:

www.forlagshusetivestfold.no

14