Vennebrev oktober 2017

Vennebok denne gang:

Myriam H. Bjerkli Lille Linerle

MĂĽnedens vennepakke:

To spennende bøker + kalender Alt dette for kun kr. 299,1

Myriam H. Bjerkli

Lille Linerle Kriminalromanenen «Lille Linerle» ble påbegynt allerede for tretten år siden, i 2004. To år senere var første utkast ferdigskrevet, og Myriam H. Bjerkli planla å sende den til Gyldendal, som hun allerede hadde kontakt og kontrakt med for å utgi sin første ungdomsroman. Den 23. august endret planene seg. Det var den dagen Natasha Kampuch greide å rømme fra sitt lange fangenskap i Wien i Østerrike.

Da la jeg vekk det manuset, forteller Myriam. – Jeg kunne umulig utgi en bok som hadde så mange fellestrekk med det som hadde skjedd i Østerrike. En ting var å skrive om det i en bok, men det å få bekreftet at noe lignende også hadde skjedd i virkeligheten …

Det var en forferdelig vond sak, og det å gi ut boken da ville bare virke spekulativt.

Senere kom det flere bøker om småjenter som var «tatt» - både skjønnlitterære romaner og bøker fortalt av ofrene selv. Noen år senere begynte Myriam derfor å jobbe med manuset igjen.

Nå var spørsmålstillingen en annen, sier Myriam og ler. – Hvorfor i alle dager skulle jeg gi ut enda en bok om enda et barn som var blitt borte? Hva kunne jeg skrive, som ikke allerede var skrevet? Men Mari, jenta som satt innesperret i kjelleren, ga meg aldri helt fred. Det høres selvfølgelig ut som en klisje, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å fullføre boken, lille Mari sto rett og slett i veien hver gang jeg prøvde å skrive noe annet skjønnlitterært.

Romanen «Lille Linerle» er selvfølgelig ren fiksjon, men Myriam er opptatt av at tematikken i boken er viktigere enn noensinne.

De siste årene har det blitt oppdaget flere lignende saker. Nå nylig en svensk lege som kidnappet en kvinne med planer om å holde henne fanget i en spesiallaget bunkers over lengre tid. Hvert eneste år forsvinner det et stort antall barn verden rundt. Mange av dem vet vi ender i prostitusjon eller regelrett slavevirksomhet. Andre blir rett og slett borte. I Europa har minst 10 000 mindreårige asylsøkere rett og slett forsvunnet.

2

Myriam er tydelig engasjert. – Vi vet rett og slett alt for lite om skjebnen til disse barna, det antas bare at de har forsvunnet frivillig. Det vi derimot dessverre vet, et at det finnes personer på jakt etter ofre der ute, og at enslige barn og ungdom som ikke har noen som bryr seg om dem er lette å lokke. Jeg er veldig redd for at noen av dem opplever ting som ligner på det jeg har beskrevet i boka mi. Uten at noen engang leter etter dem. Det opprører meg.

Anmeldelser:

Lille Linerle “Gjennomarbeidet språk med flyt og variasjon” Cathrine Krøger, Dagbladet: «Bjerkli har et gjennomarbeidet språk med flyt og variasjon … Hun skildrer med overbevisning det gruoppvekkende forholdet som utvikler seg mellom overgriper og offer og de mest avskyelige scenene er antydet i hjerteskjærende bilder … Det kan lett bli spekulativt, spesielt fordi Maris uhyggelige tilværelse i den mørke kjelleren er sett med sjuåringens blikk og språk. En vanskelig balanse som Bjerkli faktisk klarer å holde …

Plottet skal vise seg mer komplisert enn vi antar, og avslutningen er like overraskende som den er uhyggelig. Sånn sett har Bjerkli tatt et kontroversielt valg i denne lovende, men tematisk blytunge krimdebuten.»

Forfatter Tom Egeland på God Morgen Norge: «Gratulerer med linerlen, Myriam, jeg leste den ferdig i går kveld. Skikkelig bra håndverk!

Spennende og dramatisk. Du har godt grep om håndverket og skrivingen – dramaturgien, spenningskurvene og det hele. Gratulerer!»

“Helstøpt krimdebut av Bjerkli” Svend E. Hansen, Østlandsposten: «Lille Linerle» er en krimhistorie skåret over klassisk lest, slik vi kjenner det fra eksempelvis krimdronningen Agatha Christie. Her finner vi en passende dose mørke gjerninger, en håndfull psykopater og andre suspekte aktører, og ikke minst en innfløkt historie hvor ledetrådene tilsynelatende fører rett mot løsningen. Men, som seg hør og bør i et velkomponert krimmysterium, ledes man tidvis i feil retninger, inntil det hele blir åpenbart og ender i en overraskende slutt.Det er en helstøpt kriminalroman som Myriam H. Bjerkli leverer. Språket er godt og boken preges av innsikt og fortellerglede. I så måte skulle man tro den var skrevet av en erfaren krimforfatter, og ikke en som faktisk er debutant i sjangeren.

Krimdebuten lover svært godt, og forhåpentlig blir dette ikke den siste spenningsromanen fra Myriam H. Bjerklis side. Påsken står nå for døren, og nettopp påsken er årets store høytid for kriminallitteratur her til lands. Enten man har tenkt å tilbringe høytiden på hytta på fjellet eller ved sjøen, eller bare nyte fridagene hjemme; «Lille linerle» kan absolutt anbefales. Den er rett og slett en riktig godbit i årets litterære påskesekk. .»

“En av bøkene du bør lese i sommer” Ukebladet Familien

3

Myriam H. Bjerkli:

Lille Linerle Les starten på «Lille Linerle» 2017

Utenfor frisørsalongen tok hun på seg de store solbrillene og gikk over mot kunstgalleriet på den andre siden av gaten. De høyhælte skoene klapret mot asfalten, en bil saktnet farten bak henne. Hun snudde seg ikke, det var uansett ingen hun kjente.

Hun stoppet foran de store utstillingsvinduene. Der hang det tre abstrakte malerier, et sort med røde flekker, et litt mindre med gule kruseduller på grønn bakgrunn. På det største bildet var det malt en brun, hjerte-lignende flekk på et helt svartmalt lerret, hun bøyde seg frem for å se tittelen. Kjærlighetssorg. Maleriet så ut som noe en liten unge kunne ha tegnet, men den røde prislappen fortalte at det kostet 24 000 kroner.

På tilbud. Hun ristet forundret på hodet, var det virkelig noen som ville betale så mye for slikt?

Noe beveget seg foran henne, hun skvatt, som om hun var tatt på fersken i å gjøre noe galt. Innenfor, bak den litt møkkete glassdøren, kunne hun se en langhåret kvinne sitte ved et bord, nesten innerst i lokalet. Hun satt halvt bortvendt, og håret skjulte mesteparten av ansiktet, så det var ikke mulig å si om det var henne.

Hun la hånden på dørklinken, så trakk hun den til seg igjen, som om det kalde stålet hadde brent innsiden av håndflaten. Det veltet seg i magen, munnen fyltes med sur galle, hun svelget den ned igjen, det brant nedover halsen. Burde hun snu? Var dette virkelig noe hun ville?

Hånden favnet rundt stålet i jakkelommen, pulsen roet seg, den spisse saksen føltes som en livline, noe konstant, nå som resten av verden gynget. Ikke at hun skulle bruke den, selvfølgelig ikke. Allikevel tok hun den opp av bukselommen og åpnet den. Stålet var kjølig, hun lot tommelen skli langs kniveggen, en rød stripe på fingertuppen, en ørliten dråpe med blod piplet frem. Hun ristet lett på hodet, pustet dypt, lukket saksen igjen og puttet den tilbake i lommen. Hun skulle selvfølgelig ikke bruke den.

DEL 1 - MARI 18. oktober 2005 Hun var kledd i rødt i dag. Mamma sa det var fint. Mari så nedover seg selv, rød kordfløyelsbukse, rødt skjerf og rød dynejakke. Hun syntes ikke det var det minste fint.

Havet var grått. Himmelen var grå. Hun burde vært kledd i grått, hun også. Den røde luen klødde, så den hadde hun tatt av, selv om det betød at alle kunne se det bustete håret hennes. Det gjorde ikke noe. Det var jo ingen andre her. Bare hun og havet.

Mamma var oppe i hytta.

Mamma var dum. Hun kledde på henne og sendte henne ut for å leke, og Mari visste hvorfor. Det var fordi hun snart skulle få besøk av Dumme-Petter. Petter var rar, bare opptatt av mamma og lekte aldri med Mari. Dessuten gikk han bestandig i dress som ikke måtte krølles, og var eldre og helt annerledes enn kjærestene til de andre mammaene hun visste om.

Mari sukket. Hun skulle ønske at pappa snart ringte igjen, det var nesten to år siden sist hun snakket med ham. Da hadde han lovet å komme og besøke henne til sommeren, men han kom verken i fjor eller i år, og nå var det høst.

– Vi greier oss da fint, bare vi to, Lille Linerla mi? pleide mamma å si mens hun klemte

4

Myriam H. Bjerkli:

Lille Linerle

henne godt inntil seg. – Du og jeg og jeg og du. De gjorde jo det, men Mari skulle allikevel ønske at pappa snart kom på besøk. Selv om hun ikke husket ham så godt, så var han i hvert fall mye bedre enn dumme, teite Petter.

Mamma hadde fri fra jobben i dag, men likevel hadde hun stått opp grytidlig, vasket alle gulvene og støvsugd overalt. Mari hadde tørket støv på rommet sitt, og håpet at de skulle gjøre noe gøy sammen etterpå. Reise inn til sentrum og kikke i butikkvinduer, kanskje gå på kafé og drikke kakao. I stedet var hun blitt kledd i rødt og sendt ut for å leke.

Mari dro hånden gjennom det brune bustehåret og snufset mens hun så utover vannet. Det lå helt rolig foran henne. Grått vann var fint. I sommer var det mange andre barn på stranden. Hun pleide å leke med jentene som bodde i nabohytta, Camilla og Lene. Men nå var det blitt høst, og alle de andre barna hadde for lengst flyttet tilbake til de ordentlige husene sine. Bare hun var igjen, for strandhytta var det eneste huset mamma og hun hadde.

På det lille kjøkkenet i strandhytta holdt Sissel på å rydde vekk det siste etter frokosten. La de to tallerkenene og kjøkkenglassene i oppvask-kummen, før hun åpnet kjøleskapet og satt inn glasset med Eldorado jordbærsyltetøy. Det lå bare en halv gulost og en flatklemt tube kaviar i kjøleskapet fra før. På den ene hyllen sto en halvfull mugge med saft. Resten av hyllene gren imot henne og burde vært vasket. Sissel lukket igjen kjøleskapsdøren, en av magnetene som hang på døren, falt ned på gulvet. Hun bøyde seg og plukket den opp, en hamburgermagnet, et minne fra Maris bursdagsfeiring på McDonald’s. Sissel festet den på døren igjen, mellom alle de andre magnetene.

Togmagneten de kjøpte da de reiste til Tønsberg med toget, den rødhårede jenta som var et minne fra musikalen Annie, tannbørstemagneten som ble med hjem etter at de hadde sett Karius og Baktus på kino. Kjøleskapsdøren var full av gode minner, og Mari kunne sitte foran døren i timevis og prate om de morsomme tingene hun og moren hadde gjort sammen. Sissel sukket, det var lenge siden det hadde blitt en ny magnet nå, i det siste hadde hun nesten bare jobbet og verken hatt råd eller tid til utskeielser.

Hun luktet på melken som var blitt stående fremme på kjøkken-benken. Nesen snurpet seg, hun snudde seg og helte melken ut i vasken. De blåhvite klumpene veltet ut av kartongen. Vasken var nesten tett, hun hjalp de siste klumpene ned med oppvaskbørsten. Lukten av den sure melken var intens, hun trakk seg litt unna for ikke å brekke seg.

Gjennom kjøkkenvinduet foran seg så hun datteren. Sjuåringen sto med ryggen til og stirret utover havet. Hun hadde tatt av seg luen, og det brune håret sto til alle kanter.

Det så kaldt ut. Det var kjølig inne også, trekken smøg seg inn gjennom sprekkene i vindusglasset, de blomstrede gardinene blafret urolig. Sissel gned hendene mot hverandre for å få varmen, gradestokken i vinduskarmen viste tre hustrige oktobergrader.

Jeg håper Mari ikke blir forkjølet igjen, tenkte Sissel. Stakkars, hun har vært så mye syk det siste året, jeg skulle ønske vi hadde hatt råd til å flytte fra denne trekkfulle hytta.

Lyden av en bilmotor fikk henne til å kikke på klokken. Herregud, den var halv tolv allerede!

Sissel løp ut på badet og studerte ansiktet i speilet. Regelmessige trekk, høye kinnben og smal nese. Før hun fikk Mari, hadde hun hatt en del småjobber som fotomodell, og fotografene hadde elsket den slanke kroppen og de klassiske trekkene.

Det var lenge siden sist hun var hos frisøren, men det blonde håret falt likevel mykt rundt ansiktet og fikk henne til å se yngre ut enn de 26 årene hun var, og hun veide ikke et gram mer enn hun gjorde før datteren ble født.

5

Myriam H. Bjerkli:

Lille Linerle

Raskt smurte hun rosa leppestift på leppene og sprutet litt parfyme bak ørene.

Parfymeflasken med Sunflower var nesten tom, nok et bevis på at sommeren for lengst var over. Luggen falt ned foran øynene. Sissel sukket og børstet vekk håret slik at de blågrønne øynene kom til syne. Hun burde virkelig ha vært en tur hos frisøren, det var så mye hun skulle og burde. Hvis hun bare hadde hatt råd …

Badedøren knirket motvillig på hengslene da hun åpnet den. Hun stoppet i døråpningen ut til gangen og lyttet. Det var helt stille uten-for. Kom han ikke inn?

Sissel gikk bort til vinduet og så ham. Petter.

Første gang hun traff ham, var 28. april på La Scala, den italienske restauranten hvor hun jobbet som kelner. Hun husket datoen, det var datterens sjuårsdag, og selv om de allerede hadde feiret dagen på McDonald’s, så ville hun mye heller ha vært hjemme hos Mari resten av kvelden enn på jobb.

Hun serverte Petter og de to dresskledde kollegaene hans tre retters middag sammen med rikelig med drikke. Han sa ikke noe til henne under måltidet, men hun følte blikket på seg hele kvelden. Da han betalte, fikk hun fire hundre kroner og et laminert visittkort i tips. To kvelder senere, etter å ha psyket seg opp med en halv flaske rødvin, ringte hun mobiltelefonnummeret på visittkortet. Hun husket ikke hva hun sa, men det må ha virket, for en halv time senere sto han på trappen med et stort smil og en flaske Chablis.

Sissel gjentok navnet inni seg. Petter Eliassen, advokat Petter Eliassen. Navnet smakte østers, hvitvin og ekte kaviar. Og noe annet, noe varmt, både trygt og spennende på en gang, noe nytt, ukjent og litt skummelt. Faren til Mari, Abdul, hadde aldri greid å vekke slike følelser hos henne, selv om hun den gangen var overbevist om at hun var forelsket.

Hun var ung og naiv, og så altfor sulteforet på kjærlighet. Abdul var den første og eneste ordentlige vennen hun hadde hatt, og i begynnelsen kom han stadig med blomster, ga henne komplimenter, strøk henne over håret når hun hadde migrene. Da hun etter hvert skjønte at hun bare var en av mange damer han var snill mot, var hun allerede gravid.

Med Petter føltes det annerledes. En kriblende følelse som startet et sted i mageregionen og spredde seg helt ut i fingertuppene, som fikk henne til å ønske seg alt, hele ham. Han trengte ikke engang ta på henne, et blikk, et smil var nok. Det var definitivt begjær, hun hadde aldri reagert slik på en mann før. Kanskje det var dette som var kjærlighet? Den eneste ene, som alle drømte om, men som hun egentlig aldri hadde våget å tro helt på?

Kunne hun virkelig ha vært så heldig? Med Petter føltes det annerledes. En kriblende følelse som startet et sted i mageregionen og spredde seg helt ut i fingertuppene, som fikk henne til å ønske seg alt, hele ham. Han trengte ikke engang ta på henne, et blikk, et smil var nok. Det var definitivt begjær, hun hadde aldri reagert slik på en mann før. Kanskje det var dette som var kjær-lighet? Den eneste ene, som alle drømte om, men som hun egentlig aldri hadde våget å tro helt på? Kunne hun virkelig ha vært så heldig?

Avbestilling Dersom du vil ha vennepakken denne gang, trenger du ikke gjøre noe som helst.

Da kommer den automatisk tilsendt deg i posten, og vi tror absolutt du vil bli fornøyd!

Dersom du allikevel ikke ønsker den tilsendt, så må du huske å avbestille!

Send da en mail til venneklubb@forlagshusetivestfold.no, innen 30. oktober.

Husk å hent ut pakken din!

Portoen på uavhentede pakker som kommer i retur, må vi dessverre belaste deg.

6

Venn av forlagshuset Velkommen som venn av Forlagshuset!

Vi er veldig glad for at du har valgt å bli en av Forlagshusets venner. Som venn får du en rekke fordeler, samtidig som du støtter et lite forlag som våger å satse.

Noen av fordelene du får: Du får tilgang til vår lukkede Facebookside, der du kommer tett på både redaktører og forfattere, kan stille spørsmål og få svar på ting du lurer på. I samarbeid med bl.a Forfatterskolen vil du få tilbud om gratis webinar og rabatterte skrivekurs. Det vil bli konkurranser, informasjon om skriving, lesing, forlagsbransjen og bøkene våre.

Medlemsgave Som velkomstpresang, sammen med første pakke, får du også et sjarmerende bokelskerkrus, designet og tegnet av vår forfatter Liv Hege Refsdal. Krus kan også bestilles i forlagshusets nettbutikk: www.forlagshusetivestfold.no

4-6 ganger i året får du tilbud om en spennende bokpakke - som du selvfølgelig fritt kan avbestille på forhånd - med en nøye utvalgt tittel + en ekstra bok og ofte en liten ekstragave. Alt til kun kr. 299,- inkl. frakt.

Kjenner du noen andre som også burde bli venn med oss? Be dem sende en mail med navn og adresse til venneklubb@ forlagshusetivestfold.no, skriv Forlagshusets venner i enmefeltet, så er de med :-) Det eneste de forplikter deg til, er å være venn med oss ett år etter at de har mottatt bokelskerkruset, slik at de får en sjanse til å bli litt kjent med oss :-)

Meld deg inn på Facebook siden vår!

Husk å meld deg inn i gruppen “Forlagshusets Venner” på Facebook. Der vil dukke opp konkurranser, skrive og lesetips, nyheter om forlagshuset og mye mer!

7

Ekstrabok denne gang:

Espen Villseth:

Aprikosblomsten Espen Villseth debuterer med boken Aprikosblomsten, som både er en kjærlighetsroman og en reise- skildring satt til Thailand, hvor en ung lærer / adjunkt strever med å finne seg selv og kjærligheten, alt i løpet av en vinterferieuke.

ANITA BERGLUND Du er selv lektor. Hva inspirerte deg til å skrive denne romanen?

Jeg var med samboeren min og familien min til Thailand for noen år tilbake, og det ble en tur som ga mersmak. Det er noe med spenningen og forventning- ene som bygger seg opp når jeg sitter på flyet. Jeg vet at jeg kommer til å oppleve noe nytt, se noe nytt, kanskje noe skremmende eller mistenkelig. Og vakker natur. Hav. Så det er klart at omgivelsene og omstendighetene inspirerte meg.

Når folk passerer på gaten, klarer jeg ikke å dy meg med å dikte opp en bakgrunnshistorie. Hvem de er, hva de har i kofferten. Men da jeg så de mange enslige i Thailand, begynte jeg å tenke på hvor-for de befant seg på akkurat dette stedet. Noen ønsket kanskje selskap, noen ville vel være alene. Noen virket truende, noen forsøkte kanskje å rømme fra en annen virkelighet, mens de fleste tror jeg innerst inne var selskapssyke mennesker, som ønsket å komme i snakk med noen, hvem som helst, så lenge noen satte seg ned ved siden av dem. Disse menneskene, kombinert med en reise til det ukjente, hvor så mye uventet kan skje, var det som ga meg lysten til å skrive romanen.

Hvor mye av deg selv har du lagt i karakterene dine?

Da jeg startet å skrive … ingenting. Men så har jeg skjønt at det er umulig å ikke ta av seg selv.

Man kan ikke dikte opp en karakter uten å trekke inn selvopplevde situa- sjoner, egne tanker om hvordan man opplever verden, gleder, tvangstanker og irritasjonsmomenter, samt at jeg sikkert har noen sære detaljer som viser seg i karak-terene.

Hovedkarakteren i romanen gjennomfører noen

8

ritualer når han sitter på flyet, noe jeg kan ha en tendens til å gjøre selv. Men måten karakteren ter seg på i utlandet er ikke helt meg, men en sammensetting eller blanding av kamerater, kollegaer, hva jeg har sett og en form for vandrehistorier.

Lar du deg inspirere av andre forfattere, i tilfelle hvem og hvordan?

«Shantaram» av Gregory David Roberts har inspirert meg. Han har en helt spesiell kreativitet i skrivingen.

Det er en spenning og et driv i romanen som fikk meg til å dra til India og vandre i Shantarams fotspor i Mum-bai. Slummen. Gatene. Maten. Luktene. Jeg liker ellers Khaled Hosseini og Paulo Coelho, som er dyktige når det kommer til å kombinere mennesker,

kultur, oppvekst og gode tanker. Jeg liker krim.

Jeg liker Nesbø og Läckberg. Jeg liker Lars Saabye Christensen og Karl Ove Knausgård på grunn av historiene, alle hverdagsfortellingene. Etter-som jeg er norsklærer, kjenner jeg også godt til de eldre, som Øverland og Hamsun. Ellers leser jeg alt. Jeg leser bøker til ende, til og med bøker jeg ikke liker. Så det er umulig å ikke la seg inspirere av andre, kanskje få noen ideer som kan gjøre fortellingen mer levende.

Hvordan og når finner du tid til å skrive?

Jeg skriver mest i helgene og feriene. Og av en eller annen grunn skriver jeg bedre når det er høst og mørke- tid. Og noen ganger skriver jeg om morgenen, hvis de andre i huset sover. Med kaffe og brødskiver, da går alt fint. Ellers har jeg en datter som er litt over ett år, så når jeg kommer hjem fra jobb, er det viktigste å leke og tilbringe tid sammen med

henne. Men når hun har lagt seg, og hvis det ikke er noe spesielt som skjer, kan jeg fint sette meg for å skrive.

Du er glad i å både reise og skrive. Betyr det at vi kanskje får flere bøker som er satt til fremmede land fra din kant?

Ja, det håper jeg. Reisene inspirerer, det er vel sånn man ser andre kulturer, får nye sanseinntrykk og får høre historier man ellers aldri ville hørt. Det ukjente fenger. Akkurat nå holder jeg på med en fortelling om Murmansk, en roman som utspiller seg i mellomkrigsårene, en tekst jeg tror nærmer seg siste kapittel.

Jeg er også i startfasen av en annen bok, hvor hovedper-sonen setter kursen mot Belgia. Av ulike årsaker.

“EN VAKKER OG TANKEVEKKENDE ROMAN!” Simen Ingemundsen, Boktimmy.blogg.no: Espen Villseth har laget en velskreven roman der ensomhet er hoved tematikken. “Aprikosblomsten” er en tankevekkende kjærlighetsroman, om å ta tunge valg. Villseth’s roman tar leserne med på jakten etter å finne sin plass i tilværelsen. Dette er en sterk, dramatisk og solid bok.

Leserne blir i denne romanen kjent med Bård Pedersen. Han har den siste tiden strevd med å komme seg videre i livet etter bruddet med kjæresten. Kameratene krever at han må komme seg vekk. Dermed legger han turen til Patong. Håpet er å finne seg en ny dame.

Turen tar han med til en restaurant, der han møter May. Hun får ham til å se livet på en ny måte.

May lærer han å kjenne livet.

venner, vonde drømmer og sorgen etter å ha tapt sin forrige kjærlighet. Dette er et litterært mesterverk der kjærlighet og ensomhet spiller en stor rolle.

“Aprikosblomsten” er Espen’s debutroman.

Dette er en dramatisk, rørende, tankevekkende og romantisk roman. Leserne blir kjent med det å ta tunge valg i livet. Espen har skrevet en roman om å finne plass i hverdagens tilværelse. Dette er en realistisk og troverdig roman. En litterær godbit.

Dette er virkelig en roman som kan anbefales og de fleste vil kjenne seg igjen i Bård’s livssituasjon.

Espen beskriver og skildrer handlingen på en profesjonell, realistisk, rørende, dyp og dyster måte.

Jeg er virkelig imponert. Gleder meg til flere romaner fra denne forfatteren.

I “Aprikosblomsten” blir leserne kjent med Bård Pedersen. Han sliter med en syk mor og upålitelige

9

Espen Villseth:

Aprikosblomsten

Les starten på «Aprikosblomsten»

Kapittel 1: Beatles Lørdag 22. februar 2014 Bård Pedersen satt fastspent i en Lufthansa A320-maskin og så på de tykke snøflakene som lavet ned utenfor vinduet. I den grå himmelhvel-vingen sto to arbeidere og pratet, omringet av snø, med refleksvester som blinket i lyset fra lyktestolpene. Det var behagelig å se andre men-nesker streve. De steg inn i hver sin brøytebil, kjørte av sted og skyflet den kramme snøen langt vekk fra rullebanen. Det gule arbeidslyset på taket blinket, før brøytebilene forsvant i snøføyka.

For noen timer siden hadde Bård stått i den kalde natteluften på en tynn hinne av frost på perrongen i Drammen. Den brede Dram-menselva hadde vært frosset til is, stille og urørlig.

Men det var ikke bare kulden som hadde fått ham til å flykte.

– Mine damer og herrer, vi beklager forsinkelsen. Lufthansas flight LH861 til Frankfurt er nå klar for avgang.

I rygglommen foran knærne lå boka han skulle lese på reisen. «Beatles» av Lars Saabye Christensen. Oppvekstromanen, som den så fint ble kalt, om fire uatskillelige kamerater, hverdagen deres i Oslo på 1950-tal-let, hvor de jaget jenter på Bislett og snurret plater på gutterommet, en beundringsverdig og bekymringsfri hverdag som Bård på mange måter manglet.

Han følte seg intellektuell når han bar på ei bok, men frustrasjo-nen bygget seg raskt opp fordi han sjelden klarte å lese noe mer enn innledningen. Men denne tittelen kunne han relatere seg til: Han likte bandet fra Liverpool. Boka hadde stått i hylla og støvet ned i årevis. Han hadde lagt den i veska, og de tretti første sidene pløyde han gjennom på flytoget fra Drammen til Gardermoen.

Det var en underholdende og lettlest bok, og 300 sider måtte han klare å lese før han gikk ned flytrappen etter tjue timers reise, enten han ble grepet av innholdet eller bare bladde i sidene. Ikke én side mindre. Det skulle han klare.

Bak boka lå et sudoku-hefte. Dessverre fungerte tallspillet sjelden som en snakkepille. Folk pratet rett og slett ikke om en sudoku-fasit, men om hvilken bok de sist hadde lest. Lesegleden han eventuelt kunne få fra et verk som hadde sanket terningkast seks i alle landets aviser – vel å merke for tretti år siden – var mindre viktig enn å fram-stå som kultivert. Forhåpentligvis ville boka likevel få tiden til å fly. I Frankfurt og Bangkok skulle han ta igjen sidene han hadde sovet bort på flyet. I alt måtte han sitte på et fly i atten timer og trettifem minutter fra Gardermoen til Phuket.

Det var til Thailand han skulle. For å finne seg dame.

10

Espen Villseth:

Aprikosblomsten

Kapittel 2: Torry Vinterstid var verst, spesielt i helgene. Det var så mange langtekkelige stunder, og han ble stadig minnet på at han ikke var sammen med noen. Personen han sist hadde snakket med, var frisøren som foreslo en millimeterkort sveis. Håret ble hakkete rundt tinningen.

Sideskillen var fingerlang. Men håret ville vokse ut igjen, sa hun, og påpekte at det fortsatt hadde en naturlig mørkebrun farge, til tross for noen grå hårstrå i vikene. Frisøren var pratsom. Det ble etter hvert han også, og fortalte henne at han skulle reise vekk. Han håpet at han hadde gitt inntrykk av at han var noen, en som hadde sjekket inn bagasje på alle kontinenter, med en jobb som innebar ukentlige flyturer. Kanskje hun tenkte at han var en livsklok og erfaren globetrotter, som kunne ta ferie når som helst?

Han kunne ingen av delene, men det viktigste var hva folk trodde. Hun var penere enn han var kjekk, mer sminket enn hans ujålete stil. Men frisøren var for ung for ham. I tillegg hadde hun hatt rød-farget hår og høye hæler, piercing i tunga og stramme skinnbukser.

Hun hadde minnet ham om Torry.

Bård hadde hatt en flørt med minst like mange damer som han hadde fingre, men gjennom årenes løp hadde han kun hatt én kjæreste.

Torry. Det var fortsatt vanskelig å skjønne hvorfor hun dro.

Selv om han ikke hadde noen grunn til å mistenke at hun var utro, så hadde det alltid vært noe som fikk varsellampene til å lyse. Det siste året hadde hun vært hemmelighetsfull, og hun hadde alltid lagt telefonen så langt unna at han ikke kunne se hvem som hadde sendt henne en melding, som om hun skjulte noe. Torry hadde hatt en temmelig skjelvende stemme da Bård hadde blitt introdusert for kollegaen hennes. Men det var aldri noen bevis, og da hadde han hel-ler ingen grunn til å konfrontere henne.

Da han ventet på tur hos frisøren, hadde han bladd i et sladreblad. I den eneste seriøse artikkelen sto det at ifølge nyere forskning var menn i slutten av tjueårene mer i faresonen for å være utro enn andre. Men mellom tretti og trettini kom han derimot mest sannsynlig ikke til å bedra noen. Selv hadde han gjennom et tretti år langt liv aldri vært utro, men nå var det uansett ikke noen å være det mot.

En flyvertinne i femtiårene inspiserte kabinen og kikket mot sete-beltene. Hun hadde lange fingre og glinsende rød neglelakk. Kanskje hun var singel, for hun hadde ingen ring på fingeren, kun jålete dilldall rundt halsen. Hun elsket tilsynelatende jobben. Trolig hadde hun også et evig begjær etter å flykte fra det tomme og bedrøvelige livet hjemme. Til tross for aldersforskjellen og mangelen på kritthvite tenner, hadde hun et flørtende blikk, kanskje et tegn på manglende oppmerksomhet hjemmefra – hvis det mot formodning var en mann inne i bildet. Det var mer realistisk å anta at hun gikk til sengs med kapteinen.

– Velkommen, sa hun.

– Takk, sa Bård og håpet at tankene hans ikke kunne leses i ansiktet. Det var slik han var, og fantasier var alltid en del av ham. Han kunne sitte på en torgbenk i Drammen og fantasere om hverdagen til forbipasserende.

Vertinnen sendte ham et smil.

Hun hadde former som en vase. Den roserøde leppestiften vitnet om sensualitet og romantikk. Med det samme hun passerte, etterlot hun en svak duft av sitrusparfyme og tobakk.

Lufthansas vertinner hadde en helt særegen klesstil. Håret var pres-set sammen til en ball i nakken. De runde, mørke luene minnet om et bilde han hadde sett av en mongol som

11

Espen Villseth:

Aprikosblomsten røkte pipe. Eller var det en kineser? Han husket ikke.

Han hadde neppe blitt dumpet av eks-kjæresten på grunn av utseendet, men han skulle ønske at han så mindre alminnelig ut, at han hadde hatt Brad Pitts magemuskler og kinnbein, eller Hugh Jackmans fyldige hår og tette skjeggvekst. I stedet hadde han litt av alt, men dessverre litt for mye «litt», som i «litt kjekk» eller «litt smart».

Det løsthengende, tynne skjerfet i regnbuens farger var stilfullt, det var han sikker på.

Og Ray Ban-brillene gjorde ham barskere. Det håpet han i alle fall, ettersom de hadde kostet ham 1500 kroner. Den brune skinnvesken, med en reim som presset mellom brystmusklene og minnet ham om å trekke inn magen, ga en viss karakter. Nå visste han ikke hvorvidt vesken var feminin eller moteriktig. Han så få menn gå med samme type veske. Og kanskje det regnbuefargede skjerfet var blitt umoderne igjen?

Mannfolkene inne på business loungene hadde nok et svar. Det var som om elegansen deres kom helt naturlig, med skinnvesker som hadde naturlige rifter, selve definisjonen på korrekt stil. De stilsikre mannfolka sendte nærmest en knyttneve mot alle som gikk forbi på den andre siden av glassrutene, de som kun fikk lov til å kikke inn og se konturene av dresskledde herremenn i hver sin skinnsofa, med rykende ferske aviser, akkompagnert av ost og rødvin, totalt adskilt fra det hektiske flyplassmiljøet. Det beste var å kikke rett fram og late som at loungene ikke eksisterte.

Bård bladde i boka.

Han var ikke en belest mann. Den triste sannheten var at det var bedre å stirre blindt ut i luften enn å lese i en bok. Han visste ikke når dette behovet for å framstå som en kulturell type hadde startet, men for snart ti år siden kom han i snakk med kvinnen som skulle bli hans flamme gjennom tjueårene, nettopp fordi han bar på ei bok.

Fandens Torry!

Kvinnen forandret ham, og forandringene hadde fulgt ham siden. Han la vannflasken og «Beatles»-boka i det tomme setet ved siden av, og tenkte på det som ventet i Thailand.

Varmere klima og blått hav. Billig pils. Og forhåpentligvis et harem av damer! Historiene om de asiatiske damene hadde han hørt flere ganger. Hans egen bestemor hadde noen bereiste venner, som i stor grad bestemte neste destinasjon basert på ølprisene og et begjær etter å føle seg ungdommelig igjen. De sa alle det samme: «Hvis du vil, kan du få deg ei ny dame hver dag. De elsker europeere!» Bestemorens kamerater fant seg damer fra Filippinene – damer som kun var halvparten så gamle som dem selv.

Kollegaene hans skildret til stadighet opplevelsene fra Burma og Kambodsja, som pub-besøkene hvor minst to av kveldene hadde endt med damebesøk på hotellet – og selv om de hadde betalt rubbel og bit for kvinnene gjennom hele kvelden, fra drikke til mat, drosje og en ekstra slant på morgenkvisten dagen etter, mente de at dette ikke var snakk om horer.

Morgan og Stein var kompisene hans. De hadde valfartet til Asia hver eneste sommer de siste seks årene. Og da de satt på en pub i Drammen for noen måneder siden, rådet de ham på det sterkeste til å finne ei ny dame i et annet land. Ingen av dem la skjul på at kvinn-folkene de hadde møtt på i fjerntliggende land, var horer. Hadde de ment at han måtte kjøpe horer?

Thailand var selve paradiset for seksuell aktivitet.

Morgan fikk til og med kjæreste på en av turene, selv om kjæreste-forholdet varte i kun ti heftige dager. Forholdet besto av sex, massasje, øl, strandliv, sex, øl og drinker, strandliv og massasje etterfulgt av sex og øl. Lykkelig og med fornyet selvtillit, klar til å møte nye damer, reiste Morgan tilbake til Norge. Bård tenkte derimot på kvinnen som satt igjen med falske forhåpninger og kjærlighetssorg.

12

Kommende bøker

Billy Hem:

Vidar Sandem:

Et dødsfall om dagen forlenger livet

Livet går så fort at du tror det står stille

John Olav Oldertrøen: Belials inferno

Poesi Oktober 2017 Pris: 279,-

Roman Oktober 2017 Pris: 329,-

Fantasy / Ungdom Oktober 2017 Pris: 279,-

Gro Marie Woldseth: Til lading

Kjetil Karlsen: Jeg, Tuva og stemmen til Iron Maiden

Audun Støren: Se, jeg gjør alle ting døde

Selvutvikling November 2017 Pris: 299,-

Roman November 2017 Pris: 329,-

Roman November 2017 Pris: 329,-

Alle bøkene kan bestilles i vår nettbutikk på:

www.forlagshusetivestfold.no 13

VI ØNSKER OSS FLERE VENNER! VIL DU HJELPE OSS?

MÅNEDENS GAVE!

Verv en venn til å bli medlem i Venneklubben vår, og du kan velge deg en valgfri bok eller bokelskerkrus helt gratis og portofritt tilsendt fra nettbutikken vår.

- som følger gratis med vennepakken denne gangen er en sjarmerende kalender med Liv Heges Refsdals tegninger. En tegning for hver måned, hver side krydret med “LivsVisdom.”

Det nye medlemmet forplikter seg til ingenting annet enn å være medlem i et år, samt å motta tilbud fra oss 4-5 ganger i året. Tilbudet må avbestilles dersom han / hun ikke vil ha pakken. I første pakke vi sender, så vil det nye medlemmet selvfølgelig også få tilsendt sitt eget, helt gratis Bokelsker-krus.

VERVE MANGE? Det er selvfølgelig også lov å verve mer enn ett medlem, og den som verver flest medlemmer innen utgangen av 2017, vinner fire eksklusive Bokelsker-krus med akkurat den teksten ververen selv ønsker.

HVORDAN GJØR DU DET? Send en mail til: venneklubb@forlagsusetivestfold.no med “Vervet en venn” i emnefeltet.

Skriv Navn – emailadresse – postadresse og telefon-nummer på den du har vervet.

Samt selvfølgelig ditt eget navn, og hvilken bok – evt. hvilket krus - du ønsker tilsendt

14

FLOTTE JULEGAVER! kan bestilles i vår nettbutikk, kun 199 kr

Liv Hege Refsdal: BOKVISDOM

Liv Hege Refsdal: Kalender 2018

Liv Hege Refsdal: LIVSVISDOM

BOKELSKERKRUS Unikt, håndtegnet krus laget tegnet av forfatter og multikunstner Liv Hege Refsdal!

Flere gode tilbud finner du i vår nettbutikk:

www.forlagshusetivestfold.no

15