Vil du alltid vĂŚre der? Espen Lund
©Forlagshuset i Vestfold AS / Forglemmegei Forlag 2016 Omslag og setting: Kaja Heilo, Bulb design Foto av Espen Lund: Jarle Stokland Omslagsfoto: Shutterstock Trykk: Scandbook, Sverige Papir: 8o g FSC MUL-Print Cream 1,8 ISBN: 978-82-93407-18-8
Del 1
5
SØNDAG OG STØV
Det er mars. Det er sikkert den første vårdagen. Solen står rett inn i den lille leiligheten jeg har. Jeg ser utover Sofienbergparken i Oslo. Det er folk i parken. Noen leser kanskje til eksamen. Andre spiller bordtennis. Jeg fikk bordtennis-rekkerter i 30-årsgave. Etter det har jeg blitt glad i å spille bordtennis. Jeg bruker søndagen til å spille. Jeg spiller med en god venn. Det gjør jeg hver tirsdag. Etterpå drikker vi øl. Nå ser jeg alt rotet som flyter i leiligheten. Støvet blir mer synlig nå som våren har kommet. Jeg har lyst til å nyte denne dagen. Være ute og kjenne varmen etter en lang vinter. Skal jeg dra ut eller skal jeg rydde litt? Det frister veldig å dra ut. Ta den første utepilsen og kjenne våren. Jeg kan kjøpe en avis. Sitte på en benk og se i et blad. Jeg bestemmer meg for å gjøre et kompromiss. Være effektiv og få ryddet opp i leiligheten. Kanskje tørke litt støv før jeg tar meg en sykkeltur i sola. Jeg fukter en klut. Leiligheten bader i støv. Det er en storjobb jeg må ta på meg. Jeg ser for meg at jobben ikke noen ende vil ta. Dette blir et heldagsprosjekt. Jeg bestemmer meg for å rydde. Det ser ikke ut i leiligheten. Det ligger klær, aviser og papirer rundt omkring. Det er mye rot. Jeg har ikke full oversikt. Jeg er på etterskudd. Jeg må begynne nå. Det må bli et nyttårsforsett å være mer ryddig. Jeg sorterer papir. Det er mye papir og gamle aviser. Noe må kastes og andre må spares på. Jeg kaster de gamle avisene. Setter hull i papirene og setter dem i ringpermen. Jeg kaller ringpermen div 2005. Jeg kaster avisene. Inne i klesskapet på soverommet finner jeg en gammel skoeske. Der ligger det mange papirer og brev. Jeg roter rundt i esken. Jeg har ikke sett i den på mange år. Den har ligget bak noe annet rot inne i skapet. Jeg finner brev
6
jeg har fått fra venner. Jeg finner et kort jeg har fått fra Mallorca. Det er fra mamma, sendt i 1982. Jeg finner bilder i skoesken. Bilder av meg som liten. Lekende i brun genser. Jeg ser bilder av pappa. Min søster. Mamma. På et bilde står hele familien utenfor bilen. Vi var på ferie. Hele familien smiler. Det er gøy å bla i esken. Det er mange fine minner. Jeg glemmer å rydde. Det er mer motiverende å bla i esken. Jeg blir oppslukt av bildene fra barndommen, campingturene vi har vært på, at vi står ved siden av bilen. Jeg bestemmer meg for å lage en perm når jeg får tid. Mens jeg holder på med dette, ringer telefonen. Jeg tar den. Det er Trygve. Han var på Smuget i går. Han var på sjekkern. Det ble ingen fangst. Han ble istedenfor fyllesyk og trenger å luftes i dag. Han vil luftes av meg. Det skal skje nå. Han foreslår sykkeltur. Det gir mer frisk luft. Vi sykler til Majorstua. Vi tar en øl øverst i Bogstadveien. Han sier han må reparere. Han sier at han ble full i går. Det kan skje den beste, sier jeg. Han lurer på om jeg vil bli med til London i sommer. Der er det mange puber og god stemning. Jeg er ikke avvisende til det, selv om jeg sier jeg skal tenke på saken. Vi drikker bare to øl. Det er helt greit for meg. Jeg kjenner at jeg har fått en liten rus. Jeg er ikke for full, og vi har ikke kjedet oss sammen. Han drar hjem. Jeg har lyst til å dra på en sykkeltur. Det er helt i orden. Han vil hjem, mens jeg sykler mot Bygdøy. Der kommer våren tidlig. Jeg sykler ned mot vannet. Jeg tenker på bildene jeg fant. Tankene vandrer tilbake på tiden som har vært. Jeg ser ut over sjøen utover mot Fornebulandet. Årene går i jevn strøm. Det blir sommer, høst, vinter, og nå er det vår. Trettito år, og jeg har sikkert levd førti prosent av tiden. Jeg så et bilde i et blad. På bildet sto tre timeglass. På det ene timeglasset stod det en baby hvor nesten ikke noe sand hadde rent ned. På det andre timeglasset stod det en mann hvor halve sanden hadde rent ned. På det siste timeglasset stod det en gammel
7
mann der nesten alt av sanden hadde rent ned. Tiden lar seg ikke stanse. Jeg kommer frem til at jeg må ta vare på tiden. For å ta vare på tiden, må jeg ta vare på minnene. Jeg vil sykle hjem. Jeg skal rydde ferdig og lage økologisk brød. Det er godt og sunt. Jeg ruller nedover mot Frognerkilen.
8
ALLE MÅ RAMLE LITT
Jeg ruller fort nedover bakken. Jeg kjenner vinden. Jeg liker å sykle. Jeg er stor som har lært meg å sykle på to hjul. Mine sykkelferdigheter har gjort at jeg ser en større del av verden. Jeg kommer meg flere kvartaler bort fra der jeg bor. Jeg fylte seks i vår. Jeg hadde bursdag i april. Jeg fikk en sykkel av farmor. Hun hadde kjøpt den brukt. Den er i god stand, sa hun. Det er en kombisykkel. Lett å trå og lett å komme seg rundt på. Bursdagen ble markert med både barnebursdag og voksenbursdag. Jeg hadde fått smurfekassett og lommelykt. Vi hadde hatt pølser og kake. Det var min favorittføde. I barnehagen fikk jeg krone. «Erik 6 år», står det på den. Det er skrevet med glitter. Den ligger på rommet mitt et sted. Jeg vet ikke hvor. Jeg bor i et hus sammen med min familie. Rundt huset er det en hage. Der er det epletrær og kjøkkenhage. Kjøkkenhagen er min pappas stolthet. Han dyrker poteter og salater. Han kommer fra gård. Han liker at det gror rundt han. Min pappa er en fredsom mann. Han liker å lese avisa. Han snakker ikke mye. Han snakker bare når han må. Han liker fotball og øl. Han ser på Tippekampen. Han holder med Liverpool. Av og til ser han den sammen med naboen. De snakker ikke når de ser den. De kommer bare med noen få rop. Jeg velger å holde meg borte. Han liker ikke at vi bråker inne. Da blir han sint og brøler. Jeg er litt redd han. Han er egentlig en veldig snill mann. Jeg satt ikke på fanget hans. Han ville ikke det. Jeg tror han var for sjenert for det. Han jobber på kontor. Han jobber med papirer. Jeg vet ikke helt hva han jobber med. Han blir sliten etter å ha jobbet med papirene. Etter middagen må han sove litt. Det er travelt på kontoret, sier han. Når pappa sover middag, ligger han på sofaen. Mamma rydder etter middag. Jeg lister meg rundt eller er ute. En gang så jeg på pappa når han lå på sofaen og sov. Magen hans gikk opp og ned. Han er ikke sint når han sover. Jeg er glad i han.
9
Jeg tråkker videre. Jeg klarer å sykle i slake oppoverbakker. Da reiser jeg meg opp. Jeg håper å se Kristian som bor i det gule huset. Han kan ikke sykle enda, derfor synes jeg det er ekstra gøy å sykle forbi ham. Han er ikke der. Det er skuffende. Han er sikkert inne. Moren hans er streng. Hun er fin på håret og har lange røde negler. De har det ryddig inne i huset. Moren hans er lærer på ungdomskolen. Kristian får aldri brus eller sjokolade. Det er usunt, sier hun. Vi får aldri bli med ham inn eller spille ball i hagen hans. Moren har rosebusker. Ball og roser hører ikke sammen. Jeg har også en søster. Hun har eget rom. Hun går på skolen. Hun har et ryddig rom. Dukkene og kassettene hennes står i rekkefølge. Jeg har alltid lurt på hvorfor hun er så ryddig. Ingen andre i familien er slik. Hun er veldig snill når hun er hjemme. Av og til lar hun meg være inne på rommet hennes. Da får jeg tegne og høre på musikk. Hun gir meg klem når du drar på skolen. Av og til sier hun at jeg er verdens beste bror. De gangene hun har besøk av venninner, er hun annerledes. Da får jeg ikke være på rommet hennes. Da er hun overlegen og ber meg være et annet sted. Mamma jobber deltid på sykehuset. Hun er sykepleier. Hun er også snill. Hun lager middag og gir meg oppmuntrende ord når jeg er lei meg. Hun liker å synge til radioen. Hun liker å lese. Hun har et godt humør. Hun liker å snakke i telefonen. Der kan hun snakke lenge. Det blir alltid god stemning når mamma er i nærheten. Jeg er veldig glad i mamma, det er også de andre barna i barnehagen. De er glade i mammaene sine. Det er vanlig å være glade i mammaene sine når en er seks år. Det er kanskje fordi det er vanligst at mammaene henter barna i barnehagen. Jeg sykler forbi huset vårt. Der ser jeg søsteren min komme hjem fra skolen. Jeg blir alltid glad når jeg ser min søster. Hun er som oftest glad når hun ser meg. Hvor flink du er til å sykle! sier hun. Ja, sier jeg. Jeg blir så glad når jeg ser henne at jeg mister balansen og ramler av sykkelen. Det gjør vondt, men mest dumt, for da får jeg ikke vist henne hvor flink jeg er. Hun forteller meg at alle må ramle litt. Det er slik livet er.
10
HVERDAGSLIV
Jeg går i barnehage. Der er jeg nesten størst. Jeg er høy og vet mye. Jeg rekker opp hånda i samlingsstundene. Jeg kan mye om månedene og dagene. Jeg vet at bladene faller av trærne på høsten. Jeg vet hvordan navnet mitt skrives. Jeg vet også at jeg ikke skal slå og at jeg skal vaske hendene etter en har vært på do. Av og til glemmer jeg å vaske hendene. Det er lett å glemme. Jeg liker meg i barnehagen. Jeg har mange venner. Det er stas å komme i barnehagen. Det er alltid noe å finne på. Jeg liker å løpe ute. Det jeg likte best i barnehagen, var de store klossene. Klossene lå ryddig på byggerommet. De likte jeg å bygge med. Jeg likte å bygge med de store klossene av tre. De er store og vi kan bygge et hus av dem som vi kan bo i. Jeg liker å bygge høye hus. Av og til blir vi uenige om hvordan husene skal se ut. Vi klarer som oftest å løse det sivilisert, noen ganger havner vi i krangel. Det som er dumt med de store klossene av tre, er at det bråker når vi holder på med dem. Det blir mye støy. De voksne i barnehagen liker ikke bråk. Derfor er det sjeldent vi får bygge med klossene. De vil at vi skal holde på med noe som lager lite lyd, slik som å veve. Jeg hadde storproduksjon av veverier. De lå på rommet mitt i mange år helt til de ble kastet. De likte best at vi tegnet, vevde eller spilte brettspill. Det kan bli litt ensformig, men det gir mindre lyd. Jeg har mange venner i barnehagen. De heter Hans, Jørgen og Ingeborg. De liker å spille og bygge. De gangene vi spiller vil jeg helst vinne. For å være sikker på å vinne i spill, jukser jeg. Jeg juksetriller terningen. Jeg ser på de andre sine kort. Jeg er en bedre vinner enn taper. De voksne er snille selv om de ikke liker bråk. Om vi bråker må vi ut. Vi må ut i allslags vær. Det finnes ikke dårlig vær. Om det regner, må vi ta på oljebukser og støvler. Med de på, mister jeg bevegelsen og farten.
11
Jeg liker å løpe ute. Ute får vi løpe og rope. Det er befriende. Jeg liker også å huske. Jeg vil ha fart på huskene. De voksne vil ikke gi meg fart på huskene. De skylder på ryggen. Enten har de vondt i ryggen eller så sier de at de kommer til å få det. Det var en fyr som het Petter som var i barnehagen noen uker. Han hadde skjegg og dyttet fart når vi satt på husken. Han løftet oss også opp i luften. Det var tider. Han snakket aldri om ryggen. Jeg liker å gå i barnehage. Det er kjedelig for dem som ikke går der. Johan går der ikke. Moren hans er hjemme. Jeg tror det blir lange dager. Det er ekstra gøy når det skjer noe uventet. Når de voksne blir overasket. En gang var doen tett, og vi måtte tisse på potte. Eller den gangen strømmen gikk, og vi måtte gå med lommelykt. En som bråker i barnehagen er Lars. Han roper høyt og kommer ofte bort til oss andre. Han liker også å rulle oppå andre barn. Jeg liker ikke å bli rullet på av Lars. Han er kraftig, og det er ganske ubehagelig å ligge under Lars. Han får mye kjeft av de voksne i barnehagen. Det bryr han seg lite om. Han fortsetter i alle fall med rullingen. Lars er også veldig snill. Han har med seg mange leker hjemmefra. De får jeg også leke med. Han har biler. En gang hadde han med seg en garasje med heis. Der kunne vi sende bilene nedover en bilbane og rulle bilen oppover i heisen. Faren hans er mye på farten. Han kjøper leker til Lars fra utlandet. Lars vet ikke hvor han jobber. Det er ikke viktig så lenge han får leker selv om det ikke er bursdag eller jul. Det gøyeste med Lars er når han jager meg. Det er lett å få Lars til å jage meg. Det er bare å si «Lars, dumme Lars.» eller «Lars bæsj.» Da blir Lars sint og begynner å løpe etter meg. Får han tak i meg, begynner han å rulle oppå meg. Som oftest kommer de voksne og river til Lars og snakker med ham. Da må han holde en av de voksne til han blir snill og lover å ikke rulle eller slå. Derfor er det gøy og lite risiko i å si «Lars dumme Lars» eller «Lars bæsj.»
12
Jeg blir ikke hentet i barnehagen. Det er ikke langt hjem. Det er lite biler. Pappa er på jobb. Mamma har husarbeid eller er på jobb. Jeg drar hjem på egen hånd. Jeg liker meg i barnehagen. Jeg tror det har vært lange dager uten den. Det beste er likevel å komme hjem, hjem til mamma. Mamma lager middag. Hun er flink til å lage mat. Jeg får god middag. Helst pannekaker eller pølser. Mens jeg går fra barnehagen tenker jeg på hvor snill mamma er. Hun er alltid blid. I alle fall nesten. Hun er flink til å lese fortellinger. Hun har en fin stemme. Jeg er aldri redd de gangene jeg er sammen med mamma. Da er jeg trygg.
13
DØDEN
Jeg likte meg i barnehagen. Jeg hadde venner der. Jeg likte at det var det samme som skjedde hver dag. Det var lite overraskelser i barnehagen. Jeg likte best å leke. Jeg likte å klatre, løpe og bygge. Jeg likte også å perle og veve. Jeg var rask. Det var viktig å lage mange vever. Om fargene ikke var fine, var det ikke så viktig. Midt på dagen hadde vi samlingsstunder. Det var av og til kjedelig. I alle fall om det ble mye snakking. Jeg likte synging med bevegelse. Jeg likte sangen med helikopteret som fløy til værs. Et av barna fikk være helikoptret og Voksen-Bodil løftet oss opp. I samlingsstunden kunne vi av og til få si noe. Det kunne være om noe som hadde skjedd. Hadde vi fått plaster, fått besøk eller sett et piggsvin, så kunne vi fortelle det. Jeg likte å fortelle. Jeg likte ikke så godt å høre på at andre fortalte, det var ofte kjedelig. Anita gikk i barnehagen. Hun var liten. Sikkert bare fem år. En dag rakte hun opp hånda. Hun fortalte at hun var lei seg. Veldig lei seg. Ja, sa Voksen-Bodil. Anita fortalte at mormoren hennes var død. Det skjedde på lørdag. Hjertet hennes hadde sluttet å slå. Hun hadde dødd i senga si. Jeg rakte opp hånda. Kan hjertet mitt slutte å «slå»? Nei, sa Bodil. Ingen barn sine hjerter slutter å slå. Det er bare gamle menneskers hjerter, slitne hjerter, som slutter å slå. Kan ikke folk som ikke er gamle, dø? spurte Hilde. Det er mest gamle som dør, sa Bodil. Det er likevel slik at av og til dør unge mennesker også. I ulykker, eller at de blir syke. Thomas rakk opp hånda og fortalte at tanten hans på 39 år hadde fått en sykdom som heter kreft. Hun hadde dødd.
14
Det var veldig trist. Når man er 39 år, er man ikke så gammel. Jeg er jo 44, sa Bodil. Du er litt gammel, sa Helene. Ja, smilte Bodil, men jeg er ikke så gammel. Jeg vil ikke dø enda. Hva skjer når man er død? spurte Anita. Det vet jeg ikke, sa Bodil. Vi tror på forskjellige ting. Noen tror de kommer til himmelen. Andre tror de blir til jord. Dette ble veldig trist, sa Bodil. Nå må vi synge en glad sang. Kan vi ikke synge Hjulene på bussen, spurte Mats om. Ja, sa Bodil. Jeg glemte alt om døden resten av dagen. Det var så mye annet å tenke på. En fikk ikke tenkt så mye når det skjedde mye. Da jeg skulle legge meg, kom tankene om døden igjen. Hva skjer når vi dør? spurte jeg mamma om. Mamma ble lenge taus. Det er et vanskelig spørsmål. Vet du det ikke? spurte jeg. Nei, jeg er jo ikke sikker. Jeg har alltid tenkt at de som vi er glad i, passer på oss når vi dør. De sender oss varme tanker, de sitter kanskje på en sky. Det er en fin tanke. Kommer jeg til å dø?, spurte jeg. Ja, du kommer til å dø en gang. Det er lenge til. Du er et barn. Du skal bli voksen, og en gang skal du bli gammel. Skal du dø da? spurte jeg. Det er også lenge til, sa mamma. Passer du på meg når jeg dør? spurte jeg. Klart det, sa mamma. Du tenker mye. Det er fint, sa mamma. Samtidig er det ikke bra å tenke for mye. Nå slukker jeg lyset og sier god natt. Ikke slokk lyset, ba jeg. Nei vel, da lar jeg lyset stå på. Glad i deg Erik, sa hun. Gla i deg, mamma.
15
Vil du lese resten? «Vil du alltid være her?» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no