Brigadeavisa 2005 nr 1

Innhold:

1953 - 1996

En fot i bakken.…………..side 2 Veteranportrettet………….side 2 Opprettelsen av Brigaden i Nord-Norge......side 3 Minner fra førstegangstjenesten……………diverse sider Kløvkompaniet…. …….…side 5 Brig N i Skibotndalen……..side 6 339 skvadron – utfordringer og opplevelser………….….side 7 Bergingstjenesten ved Brigaden i Nord-Norge....side 8 - 9 H.M. Kongen hilser Forsv..side 10 Veteranenes egne bilder…..side 11 Forbundsnytt/diverse……..side 12

Medlemsblad for Brigaden i Nord-Norge - Veteranforbundet Nr 1. mars 2005.

Ny årgang 2

339 skvadronen

����������

– den nye æra i brigadehistorien.

Supplementet til BV og erstatning av Weasel og kløvhesten. Et supereffektivt transportmiddel for en drillet avdeling.

Etter sporadisk bruk av helikopterstøtte fra utenlandske avdelinger under øvelser, og en lang intern krangling mellom Hæren og Luftforsvaret, ble endelig helikopterskvadronen etablert på Bardufoss i 1964. Les mer inne i avisa om denne spesialavdelingen, som betydde så mye for Brigaden i Nord-Norge´s mobilitet og effektivitet.

BRIGADEAVISA Årgang 2 nr 1 mars 2005 Side 2

Med EN fot i bakken…

Av Johannes Irgens

Jeg må innrømme at jeg var sterkt i tvil om dette temaet er riktig å ta opp i lederen nå i disse tider. Jeg ønsker ikke å støte noen, hverken oppover eller nedover i systemet. Jeg vil heller ikke dømme min tidligere arbeidsgiver – som jeg har hatt et godt forhold til i mer enn 40 fantastiske, yrkesaktive år, og i mange gode Johannes Irgens Foto: Knut Eigum pensjonist-år. Allikevel, så fokusert på som dette temaet har vært siden forrige nr av BRIGADEAVISA kom ut, må det være minst like galt å la det ligge.

Selvfølgelig tenker jeg på de siste hendelser, påstander og kommentarer rundt overskridelsene i Forsvaret generelt og Hæren spesielt. Noen er ansvarlig – slik må det være. Likevel føles det utrolig sårt når gamle kolleger og venner, som man har kjent gjennom et langt militærliv, forskyldt eller uforskyldt kommer opp i en situasjon som så definitivt fjerner trinnene videre på karrierestigen. Dyktige kolleger man vet hva står for både når det gjelder forholdet oss mennesker imellom, forholdet til den ”Spisse enden” og den ”litt rundere” støttefunksjonen. Det gjør meg ondt – svært ondt.

En vellykket omstilling Forsvaret har gjennomført den største omstillingen noensinne.

En omstilling utført av dyktige mennesker, gjennom flere prosjekter som med sine strategier og milepæler skulle komme frem til et felles mål; Det nye Forsvaret. Et forsvar tilpasset den nye tiden og de nye utfordringene.

Stortingsproposisjon nr 42 og Iverksettingsdirektiv for forsvarssektoren som hhv beskriver hvordan bl a Hæren skal se ut frem mot 2009 og perioden 2005-2008. Den nye Hæren skal kunne levere troverdig stridsevne ved å være deployerbar både innenlands og utenlands. Fra utgangspunktet var dette en formidabel oppgave i tilpasning og innovasjon. Forsvarssjefen har selv uttalt at dette har lyktes. Det kan bare oppfattes der hen at utdanning, styrker og materiell er tilstede og strukturert slik en forutsatte.

Dette er en vel gjennomført jobb som Forsvaret kan være bekjent og stolt av. Økonomiregnskapet, støttefunksjonen, den ”litt runde enden”, ble derimot ikke helt med. Så kan man spørre seg: Hvor var det tråden røk? Hvilken vesentlig ”warning” var det som ble oversett? Det er vel liten tvil om at mangler ved overgangen til det nye regnskapssystemet må ta en vesentlig del av skylda. Verktøyet som skulle revolusjonere økonomiregnskapet og overflødiggjøre de lokale forvaltningene med sine økonomikontorer og sitt erfarne og dyktige økonomi- og regnskapspersonell - fungerte ikke fra dag 1. Noe som var helt nødvendig for å kunne høste ”gevinsten” øyeblikkelig, i form av nedleggelse av regnskapskontorer og overtallighetserklæringer til det rutinerte økonomipersonellet landet over. Det ble vanskelig – for ikke å si umulig – å holde kontroll med faktura-betalingsrutiner, lønnssystemet og forbruksoversikter m v. Hadde budsjettansvarlige på det nivået fått det nødvendige verktøy for å kunne utføre en forsvarlig økonomiforvaltning?

Fra min tid ved tropp husker jeg at vi til stadighet fikk overført nytt materiell fra FFI og andre. Prototyper basert på laboratorieforsøk, ideer og kreative forslag fra personell som hadde ”skoen på”. Materiellet skulle utprøves under samme ekstreme forhold man forutsatte at det skulle leve og fungere under, -for ”Ola Soldat”. Det ble skrevet lange rapporter om funksjonalitet og nyttighet under de forskjellige forhold og påkjenninger.

Det hendte at materiellet ble sendt inn til produsenten sammen med rapporten, forbedret og kom tilbake til ny utprøving og rapportering. Jeg kan ikke huske at vi noen gang kvittet oss med det gamle utstyret, før det nye fungerte tilfredsstillende, og ga oss den gevinsten som det skulle.

I infanteriets feltreglement ble det, til sammenligning, presisert at man alltid skulle ha en fot i bakken.

Det er viktig at budsjettene kommer under kontroll og at økonomiverktøy utvikles og personell utdannes slik at apparatet fungerer i henhold ønsker og krav. Dette må til dersom man skal lykkes i å opprettholde forsvarsviljen, tilliten til Forsvaret - og ikke minst - unngå å måtte avsette sine dyktige, betrodde offiserer.

Rykk gjerne hurtig frem, men husk å ha en fot i bakken. Lykke til!

Veteranportrettet Kjell Edvard Olsen Levende legende og sann veteran fra Brigaden i NordNorge.

I sin brigadeperiode 1954-75, var han i Våpenteknisk kompani Brigaden i NordNorge, bl a som sjef for Bergingsseksjonen.

Kjell Kjell E Olsen og hans trofaste Edvard Olsen, er følgesvenn Xor kanskje den brigadeveteranen som huskes av flest soldater, befal og sivile.

Utallige er de historiene som kan beskrive denne markante personen. Noe av det han har vært med på i sin tjeneste, er kommet som innlegg i dette nr av Brigadeavisa. Mange har fått hjelp av Kjell og hans mannskap gjennom brigadetiden.

Bergingsseksjonen hadde også mange små og store sivile oppdrag.

Det hele begynte da han, sammen med flere andre forventningesfulle ungdommer, kom med hurtigruta fra Trondheim til Finnsnes 26 mars i 1954. I en veritabel snøstorm, ble de transportert med lastebiler til Bardufoss og Våpenteknisk kompani. De oppdaget fort at forlegningen var noe helt annet enn luksus. Spinkelt utstyrt og med vedfyring. Ville man ha det varmt på brakka, var det bare å gå i vedbua, kløyve tørrved, bære inn og fyre i ovnen. For Kjell var dette starten på brigadelivet. Han ble lenge – tilsammen 21 år. I den tiden opplevde han 2 konger, 12 brigadesjefer og like mange kompanisjefer.

Ivrig i idrett – spesielt orienteringssporten, og i foreningslivet. Kjell Olsen er nå 71 år og bosatt i Hønefoss, sammen med kone og shäferen Xor. En særdeles aktiv pensjonist som har vært en stor pådriver i vervingsarbeidet for Brig N – Veteranforbundet.

Vi håper at han også har kapasitet til å stille opp i en etablering av Ringerike lokalforening av Brig N – Veteranforbundet.

BRIGADEAVISA Årgang 2 nr 1 mars 2005 Side 3

nordflanke. Etter NATOs anbefaling vedtok Stortinget ������������������������������������� sommeren 1952 at Tysklandsbrigaden skulle hjemkalles ������������������

Bakgrunn Ved frigjøringen etter 2. verdenskrig hadde alle politiske partier og grupperinger sett for seg en krevende, men rolig gjenoppbyggingstid i en fredelig verden. I stedet sto landet ovenfor alvorlige sikkerhetspolitiske utfordringer.

Utfordringer som var betydelig større enn vi kunne klare alene.

Sovjet festet grep og tok herredømme over Øst-Europa. Den kommunistiske overtakelse i Tsjekkoslovakia i februar 1948, den finsk-sovjetiske vennskaps- og støtteavtale i april samme år og Berlin-blokaden som kom i juni måned. Dette er stikkord som viser hva bl a Norge sto ovenfor i en sikkerhetspolitisk agenda. Den kalde krigen var et faktum. Et forsøk på å etablere et skandinavisk forsvarsforbund, førte ikke frem og ble avbrutt i 1949. Norge sammen med Danmark søkte nå tilnærming til det vestlige forsvarssamarbeide som allerede var kommet langt i utformingen.

Da Atlanterhavspakten ble underskrevet 4 april 1949, var Norge en av signatarmaktene.

I 1948 iverksatte regjeringen en rekke ekstraordinære beredskapstiltak for å trygge landets sikkerhet. Våren 1949 fikk Hæren tildelt 1,5 mill kr til sperretiltak. 200 000 kr av dette ble fordelt til Nord-Norge. Midlene muliggjorde en begynnelse på sperrearbeider i Skibotndalen. På samme tid ble det opprettet stående stridsvogntropper på de viktigste flystasjoner, bl a Bardufoss.

Tysklandsbrigadene Allerede under krigen hadde britene uttrykt ønske om norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland. Etter freden kom spørsmålet opp igjen. Den militære ledelsen var noe reservert til deltakelse i okkupasjonen. Man mente at med en så stor styrke utenlands ville beredskapen hjemme bli betydelig svekket. Saken hadde imidlertid utenrikspolitiske overtoner som veide svært tungt. Regjeringen foreslo at Norge skulle innlede forhandlinger med britene om deltakelse.

Den fremlagte proposisjon framholdt at ”Norge har en sterk moralsk plikt til å ta en forholdsmessig byrde ved okkupasjonen av Tyskland” Stortinget sluttet seg enstemmig til forslaget i møte 14 mai 1946.

Den første tiden ble den 4200 mann store, norske styrken gruppert i Hartz-området. Høsten 1948 flyttet brigaden nordover til Schleswig-Holstein.

Den norske deltakelsen i Tyskland varte fra 1947 til 1953.

Innledningsvis var brigaden en ren okkupasjonsstyrke. Senere ble den pålagt å forsvare tysk jord mot et eventuelt sovjetisk angrep.

I denne perioden gjorde nær 50.000 norske ungdommer tjeneste i Tysklandsbrigadene.

Flytting av tyngdepunkt De første årene etter 2. verdenskrig sto oppbyggingen av forsvaret i Nord-Norge langt nede på prioritetslisten til norske myndigheter. Så lenge Tyskland var avrustet, mente norske myndigheter at Sør-Norge var mer utsatt enn Nord-Norge.

De militære ressursene ble derfor konsentrert om Østlandet og Tysklandsbrigaden.

Det forsvarsmessige tomrom i Nord-Norge skapte etterhvert store utfordringer for myndighetene.

Da Vest-Tyskland fikk lov til å ruste opp på 1950-tallet, begynte myndighetene å rette sin oppmerksomhet mot Norges

og at en stående brigade på 5000 mann skulle opprettes i Indre-Troms fra høsten 1953. Med brigaden ville Hæren få slagkraftige avdelinger i et av de mest utsatte områdene i Norge.

Brigade 12 I den nye hærordning av 1 mars 1952, skulle i tillegg til de 10 kombinerte regimentene, settes opp to stående brigader, brigade 11 og brigade 12 som selvstendig administrerende enheter. Brigade 12 var den enheten som høsten 1953 ble overført til Nord-Norge og som i sin stående beredskap fikk navnet Brigaden i Nord-Norge.

Brig N Brigaden i Nord-Norge ble formelt erklært operativ 1 september 1953. Denne datoen er derfor Brig Ns fødselsdag.

Den første brigadesjefen var oberst Leif Crawford Rolstad.

Brigadens oppgave skulle være to-delt: a) den skal fungere som en stående beredskapsstyrke som sørger for ryggdekning inntil landet har mobilisert, ført frem styrker, og b) skal bestå av vernepliktige som utfører førstegangstjenesten, og dermed er under opplæring.

Våren 52 vedtok Stortinget Forsvarsdepartementets Stortings-proposisjon nr 111, som viste at det ble avsatt 60 millioner kroner til etableringen av Brigaden i NordNorge. Øvingsplassene for Brig N ble fastsatt til Bardufoss/Heggelia, Setermoen, Skjold og Skibotn.

Det var stort behov for bygningstekniske arbeider.

Kaserner, messer, garasjer, ekserserhus og andre etablissementer. Den første plasseringen av avdelingene i garnisonene var slik: Skjold: En infanteribataljon (ett kompani i Skibotn), Oppklaringseskadron, Ingeniørkompani og Kløvkompani.

Bardufoss: Transportog forsyningskompani, Feltmagasin(Intendanturtropp), Brigadeverksted (Våpenteknisk kompani), Sanitetsgruppe (Sanitetskompani).

Heggelia: Brigadekommando, Sambandskompani, Militærpolititropp og Luftvernbatteri.

Setermoen: En infanteribataljon, En feltartilleribataljon.

Mannskapene kommer De første 900 mann ankom brigadeområdet i september 1953 etter en strabasiøs tur med troppe-transportskipet SVALBARD fra Bergen og Trondheim til Sjøvegan.

I hoved-sak var dette personell til Infanteribataljon nr 1.

Fortsettes side 4...

Fra kasernebyggingen på Setermoen vinteren 1953 Foto: Birger Hansen

BRIGADEAVISA Årgang 2 nr 1 mars 2005 Fortsatt fra side 3…

Mannskapene ble forlagt på Setermoen og Elvegårdsmoen ved Bjerkvik.

Kasernene på Setermoen var ikke helt ferdig så forlegingene var ikke de beste. KpA/Bn1 kunne som første avdeling, umiddelbart flytte inn en nesten ferdig kaserne i Infanterileiren på Setermoen. På Elvegårdsmoen ble mannskapene i Kp B og Kp C/Bn 1 innkvartert i xtyske, trekkfulle brakker. Kp B fikk etterhvert flytte inn i ny kaserne på Setermoen, Dette var forlegningen til avdelingene for bl a KpC/Bn1. mens Kp C måtte tilbringe Foto fra Leif K Lundesgaards bok Brigaden i Nordhele sin første kontingent i Norge. Foto: Håkon Tvedt kalde bygninger på Elvegårdsmoen. På Setermoen måtte deler av avdelingene ligge i telt den første perioden, men til jul 1953 var alle i ”hus”. Etter at Feltartilleribataljonen måtte ta til takke med en tilværelse i telt på Setermoen, ble det bestemt at den skulle flytte til Drevjamoen ved Mosjøen. Avdelingen skulle innkvarteres og øve der inntil forholdene på Setermoen lå bedre tilrette. Overføringen skulle skje som landeveismarsj.

15 til 21 oktober foregikk marsjen de 569 kilometrene med 470 mann, 16 tauede 105mm kanoner, 87 feltvogner av forskjellig størrelse og type, 32 tilhengere og 24 motorsykler.

Marsjveien var stykket opp av 5 fergestrekninger og det var dårlig og smal grusveg. Soldatene måtte flere steder hjelpe vegvesenet med å få vegen utbedret så transporten kunne gjennomføres. Returen til Setermoen foregikk som taktisk forflytning 6 til 13 desember – delvis med jernbane mellom Mo i Rana og Lønnsdal.

Lokale HV-styrker sørget for ildoverfall på kolonner underveis.

Forflytningen var en kald fornøyelse i delvis åpne kjøretøyer. Til gjengjeld kunne avdelingen flytte inn i nye, varme kaserner ved ankomst Setermoen.

De fleste avdelingene på Bardufoss og Heggelia var også på plass i løpet av høsten 1953, mens Holmen leir, Skibotn og Helligskogen sto ferdig i 1954. Maukstadmoen i 1955.

Brigadens etablering medførte en kraftig økning i det militære innslaget i Indre-Troms. Det var nyanser på sivilbefolkningens mottakelse av de ulike garnisonsstedene.

Best mottakelse fikk brigaden på Bardufoss og Setermoen, hvor befolkningen var vant til militær aktivitet fra før.

Sivilbefolkningen så tidlig de gevinstene de ville ha av nærværet til brigaden, og kritikken mot Forsvaret ble aldri særlig støyende i brigadens levetid.

Den tredje infanteribataljonen ble opprettet 26 august 1958. Bataljonen fikk midlertidig standkvarter i Bodø inntil den ble forlagt permanent i Åsegarden leir ved Harstad 1 august 1962. Ett kompani ble avdelt til forsvaret av Andøya flystasjon.

Rakettartilleribataljonen Etter tilbud fra det amerikanske våpenhjelp-programmet, ble Rakettartilleribataljonen opprettet på Setermoen.

Kommandomessig var bataljonen underlagt Troms landforsvar og administrativt underlagt Brig N. Bataljonen besto av 175 soldater og 57 befal Raketten løftes på plass på utskytningsrampen. Foto: Finn Aarum og var oppsatt med ”free-flight” raketten HONEST JOHN. Fra NATOs side var det hele tiden meningen at

Side 4

våpensystemet skulle ha atomstridshoder.

Norske myndigheter holdt imidlertid igjen.

Rakettbataljonen fikk en kort levetid i Norge.

Etter vel 3 år og 38 avfyrte raketter, ble bataljonen nedlagt og ”Ærlige John” levert tilbake til USA. Kildene til denne artikkelen er i hovedsak Leif K Lundesgaards bok; ”Brigaden i Nord-Norge” og journalist Morten Kasbergsens militærhistoriske avis 26 juni 2003; ”Hæren 375 år”.

Minner fra førstegangstjenesten Av Håkon Tvedt, Kp C/Bn 1/Brig N 1953/54

Etter å ha avtjent 6 måneder av militærtjenesten ved IØ3 1b på Steinkjærsannan, ble vi overført til tjeneste som første Brig N. Vi dimmet fra Sannan i slutten av august 1953 og sendt hjem på overføringspermisjon. Alle personlige effekter – inklusive våpen måtte vi ta med oss hjem.

Etter permisjonen ble alle fra IR 9 og IR 10, hentet på Vågen i Bergen av troppetransportskipet SVALBARD. Kursen ble satt nordover. De fra Sør- og Østlandet kom ombord i Trondheim. Tilsammen ble vi ca 800 mann ombord. Det var trangt, forståelig nok, men ellers gikk det på skinner. Turen nordover fra Trondheim til utlastningshavn på Salangsverket var beregnet til 2 døgn, men det blåste opp til en formidabel storm med snøbyger og med en radar ute av drift, ble vi ett døgn forsinket på vegen. Den tynne suppa vi fikk å spise tok slutt siste døgnet. Alle var sultne og svært slitne da vi endelig kom frem.

At skipskatten som hadde sprunget rundt mellom oss hele tiden – plutselig ble borte siste dagen i sjøen – var ingen stor overraskelse!!

På Salangsverket ble vi hentet av militære lastebiler og kjørt til de forskjellige forlegningene. De som ble satt opp i kpB og kpC ble kjørt til Elvegårdsmoen ved Bjerkvik fordi kasernene på Setermoen ikke var helt ferdige. KpB flyttet til Setermoen etter en kort periode, mens kpC ble værende på Elvegårdsmoen hele tjenestetiden. Første natten da vi var kommet i seng, ble vi vekket og utkommandert til Bjerkvik (ca 3km fra leiren).

Det hadde oppstått brann i et trelastlager og vi måtte være med på brannslukkingen. Vi laget to rekker fra sjøen og opp til brannstedet – fulle bøtter fra sjøen til brannstedet og tomme bøtter i retur gikk fra mann til mann til brannen var slukket.

Elvegårdsmoen var en gammel militærleir med svært trekkfulle brakker. Brakkene hadde enkle vinduer og lite eller ingen isolasjon i veggene.

Det verste var den kalde vinden fra Herjangsfjorden. Vi ble fortalt at tyskerne kalte stedet for ”Det hvite helvete”! Godt nedkjølt ble vi endelig dimmet i slutten av mars 1954.

BRIGADEAVISA Årgang 2 nr 1 mars 2005 Side 5

Kløvkompaniet Maukstadmoen 1955-1984 Av Major (P) Åge Laupstad

Åge Laupstad tjenestegjorde ved kløvkompaniet i tiden 1970-1976 og i tiden 1981-1984, sistnevnte periode som avdelingssjef.

Bakgrunn Kløvkompaniene var landforsvarsavdelinger, som ble underlagt Brigade ved behov.

I Hærens mob-struktur inngikk 24 mobiliserbare kløvkompanier.

På Østlandet og i Trøndelag ble mobiliseringskompaniene oppsatt med såkalte kvarterhester, det var privateide mob-disponerte hester, som til daglig var i bruk rundt om i landbruket, mens i Nord-Norge ble de oppsatt med stamhester, det var forsvarseide mob-disponerte hester, som var utstasjonert hos forverter når de ikke var innkalt til tjeneste. Helt til 1983 var Kløvkompaniet satt opp med stamhester, men den siste tiden ble kvarterhester fra Østlandet tilført kompaniet, da hestetjenesten ikke lenger ble tilført midler for innkjøp av stamhester. Hestene ble kassert når de var 16 år.

Kløvkp (-)/ Brig N Avdelingen ble oppsatt som KP (-), med 1 kløvtropp som mobtillegg.

Dette skjedde på Starum på Østre Toten, og underlagt Hærens skole og øvingsavdeling i hestetjeneste.

Første Kompanisjef var kaptein Finn Gjestvang.

Kp-sjefen var yrkesbefal, øvrig befal var engasjert på kontrakt. Fra 1. nov 1954 ble det tilbeordret yrkesoffiserer til avdelingen.

Både hesten og fører måtte ha foringspause.

Foto: FRM

Overføring Nord-Norge

til

1. april 1955 kom kaptein Truls Egge som ny kompanisjef og kompaniet ble overført til Rinnleiret i Trøndelag. Imidlertid ble oppholdet av kortvarig karakter. 10. okt 1955 ble kaptein Magne Huuse beordret som ny kpsjef og det ble han som fikk oppdraget med over-føringen fra Rinnleiret til Maukstadmoen samme høst. Det ble overført 70 hester og transporten foregikk med tog gjennom Sverige til Narvik.

GMC-transport Transporten fra Narvik gikk med 2t GMC, som hver tok 3 hester.

Transportfører under både tog- og biltransporten var daværende sersjant Ola Haugen, senere major og sjef for avdelingen.

I den nyoppførte stallen på Maukstamoen med plass til 120 hester, fordelt på 2 etasjer, ble de nyankomne hestene oppstallet. Sommeren 1956 ble

ridehall og sykestall med beslagssmie oppført, dette bedret de utdanningsmessige forhold betydelig.

Våren 1956 ble kompaniet tildelt fast forlegning i kaserne ”Starum”, noe som høynet de trivselsmessige forhold for både mannskaper og befal.

Materielt var kompaniet tildelt ca 50 britiske kløvsaler, som var kommet i en heller redusert forfatning fra Skottland i 1945. Dertil ble ex-tyske kløvsaler benyttet. Disse var av god kvalitet, men veide ca 35 kg og i tyngste laget for fjordhestene.

Dølagampene derimot så ikke ut til å la seg påvirke av vekten. Som regel benyttet en ca 100 kg lasteevne ved kløving og ca 150 – 250 kg på vinterføre oppsatt med slede, de første selvtilvirkede sleden fikk navnet ”Sputnik”, etter russernes serie av satelitter i årene 1957-60.

På sommerføre om lag samme kapasitet, men da oppsatt med hestekjerre med gummihjul.

Under øvelser, hvor kløv ble brukt som stridstren eller på transportlinje, var hver kløvsoldat oppsatt med to hester, - et kløvbeite. Soldaten førte den fremste, mens den andre var gjort fast med taugrimeskaftet (tau) i forangående hests kløvsal. En kløvtropp på fremmarsj med sine 30 hester på rekke, anført av sin troppsjef, var sant å si et sjarmerende syn. Ingen forurensing av luft eller natur for øvrig. Før Hæren i årene 1967-70 innfaset beltevogn BV 202, var brigadens infanteribataljoner opp-satt med noe få Weasel M29, av kanadisk opp-rinnelse fra krigsårene.

Disse ble bare i liten grad til disposisjon for geværkompaniene, som tok seg fram til fots sommer- og på ski vinters-tid. Det kunne vært skrevet mange anekdoter om geværkompanisjefers gledesuttrykk når under-lagt kløvlag ( 8 hester/4 kløvbeiter), opplastet som stridstren, ble avmeldt klar for marsj.

Kløvkompaniet/Troms Landforsvar Etterhvert meldte behovet seg for mere moderne transport-midler med større kapasitet.

I 1972 fremmet Forsvarssjefen forslag om å nedlegge hestetjenesten i Hæren. Imidlertid var motstanden i det sivile samfunn så stor at saken flere ganger ble stoppet av FD og ikke fremlagt for Stortinget.

Parallelt med innfasingen av beltevogner og helikoptere, gikk hesteantallet drastisk ned. I 1967 fattet Stortinget beslutning om å redusere Hærens antall hester til 1000. Ved samme proposisjon ble det bestemt at rekruttskole og våpenskole i hestetjeneste, skulle flyttes til Skjold og inngå som del av Kløvavdelingen /TLF, senere Kløvkp/TLF. Kompaniet ble organisert med Stab og administrasjon, våpenskole, rekrutt skole og Kløvkp (-)/Brig N. Sistnevnte var beredskaps-avdelingen med 9 mndrs tjeneste.

Soldatene gjennomførte i denne perioden fra 1967 til avdelingen ble nedlagt i 1984, hele sin førstegangstjeneste (12 mndr) på Skjold.

Fortsetter side 6…

BRIGADEAVISA Årgang 2 nr 1 mars 2005 Side 6

..fortsetter fra side 5

Skoleavdelingen var bl a oppsatt med veterinær og hovslager – som gjennomførte veterinæroffiserskurs og hovslagerkurs.

Gjennom de nesten 30 årene avdelingen var oppsatt på Maukstadmoen, ble ca 3000 soldater gitt en grundig opplæring i bruk og stell av hest.

Ringvirkningene av denne kunnskap, utover det ganske land, er åpenbare.

Hovslagere, veterinær-assistenter og salmakere ble utdannet i mindre antall, 4-8 pr.år. Hver på sitt felt, gjorde en fantastisk jobb, både befal, soldater og sivilansatte. På den måten bidro alle til å skape en toppmotivert avdeling som hadde få disiplinære problemer.

Jeg vil også fremheve det meget gode samarbeide det alltid var mellom Infanteri- bataljon nr 2, Kløvkompaniet og de øvrige avdelinger og serviceorganer på Maukstadmoen. Det var et godt naboskap med de fastboende i Øverbygd. Samarbeidet med skolene rundt om som fikk ridning som valgfag ved Kløvkp. Alle de forventningsfulle foreldre og barn som årviss stilte opp på 17. mai-dagen for å se på Kløvens indianeroverfall..

Hesten ble innført i Hæren ved en kongelig befaling av Kong Fredrik III, den 28. april 1663 og hadde sin uttreden ved nedleggelsen av Hestetjenesten i Hæren den 31. desember 1984.

Hesten hadde da tjent konge og fedreland i over 320 år.

Brig N i Skibotndalen Av Oddvar Ørnebakk

På julekvelden hentet daværende kompanisjef, kaptein Gunnar Helset, opp kirkegårdsklokka fra kirkegården i Skibotn til Brannfjell for å ringe jula inn. Dermed kunne soldatene få en fin julestemning. Kompaniet var ofte med i 17. mai-arrangementene. Og det var kirkeparader i bedehuskapellet.

Kontakten med ungdommen i bygda var også god. Minst 3 av jentene fra bygda ble gift med soldater og befal og er – såvidt jeg vet – lykkelig gifte den dag i dag.

Det har alltid vært mangel på tannleger i Storfjord, så det er mange av bygdefolket som har fått hjelp hos militærtannlegen.

Det sivile samfunnet hadde stor hjelp fra avdelingen på Brannfjell ved mange anledninger og på mange områder. Såvel brannslokking som overdekking av vannledning og støtte til politiet i stopping av småkjeltringer på rømmen mot finskegrensen.

Kjeltringene fra Tromsø ble utrolig lang i maska da de ble stoppet og pågrepet i vegsperringa til korporal Rimala og vaktstyrken på Brannfjell.

Synergieffekten av forsvarets virksomhet ga også nye arbeidsplasser i lokalsamfunnet. På det meste var det 7 personer fra bygda direkte ansatt i leirene.

Ved opprettelsen av Brigaden i Nord-Norge ble det bestemt at en kompanienhet fra Brig N skulle lokaliseres til Skibotndalen. Dette medførte at to forlegninger skulle settes opp i dalen hhv på Brannfjell og Helligskogen.

Forskjellige avdelinger

Den

første avdelingen fra Brig N som var Hjulryttertroppen, kom sommeren 1954 og lå i telt Oddvar Ørnebakk ved Helligskogen i påvente av at forlegningene skulle bli ferdige.

Høsten 1954 kom Ingeniørkompaniet under ledelse av kaptein Tønsberg. De ble forlagt i telt ved Helligskogen fjellstue. Avdelingen holdt ellers til i artillerileiren på Setermoen.

Våren 1955 flyttet de inn i den nesten ferdige forlegningen i Helligskogen.

Veien opp dalen var ikke brøytet vinterstid, så det ble benyttet weasel til nødvendig transport. Da Ingeniørkompaniet flyttet inn i sin kaserne på Skjold sommeren 1955, kom Lett luftvernartilleribatteri (LLAbtt) under kommando av kaptein Rolf Eios fra Harstad. Batteriet hadde til da hatt sin tilværelse på Evjemoen og deretter Bodin leir. LLAbtt ble i Skibotndalen i 4 måneder før de flyttet til Skattøra ved Tromsø. I Skibotn ble batteriet avløst av tropper på rullering fra Infanteribataljon nr 1 på Setermoen.

Infanteribataljon nr 2 på Skjold overtok permanent rotasjon i Skibotn fra 1957.

Hjulryttertroppen Skibotndalen

var

første

brigadeavdeling

i

Forholdet til sivilsamfunnet

Brig

Ns nærvær i Skibotn hadde innvirkning på det lille lokalsamfunnet. I begynnelsen ble det gjort innkjøp av matvarer til avdelingene fra forretningene.

Soldater og befal gjorde også sine innkjøp fra nærbutikkene. Det gikk både i suovernirer og bruksgjenstander. Hotell og pensjonat fikk mange gjester.

Posten fikk nye kunder, og telefonsentralen ble mye brukt. Spesielt inntil det ble bygd direkte linjer til brigadeområdet i Indre-Troms.

Det kom igang samarbeide på flere områder, bl a blandt annet med skytterlaget og idrettslaget. Soldatene kom for det meste fra Sørlandet og var dermed langt hjemmefra. Det ble brukt mye ressurser på velferd og fritidstilbud. Man viste filmer, og de første årene brukte folk fra Skibotn å dra opp til Brannfjell på filmkveldene.

Kompaniforlegningen på Brennfjell.

Foto fra Leif K Lundesgaards bok: Brigaden i NordNorge 1953 - 1995

BRIGADEAVISA Årgang 2 nr 1 mars 2005

339 skvadron – utfordringer og opplevelser ��������������������������������� �������������������

”Det var en gang” – slik begynner mange eventyr….! Da 339 skvadron ble etablert på Bardufoss 15 januar 1964 innledet dette en ny æra for Forsvaret. For meg ble det starten på en utfordrende og spennende tjenesteperiode – et eventyr som det er fint å se tilbake på!

Trang fødsel….

Helikopterskvadronens drektighetsperiode var lang, problematisk og konfliktfylt. Fødselen var trang! Det hele begynte faktisk så tidlig som i 1950-årene da ”Den kalde krigen” utløste krav om at Hæren måtte bedre sin mobilitet! Ikke minst gjalt dette på NATO´s utsatte NORD-flanke, i vegfattige NordNorge som Brigaden i Nord-Norge hadde som primæroppgave å forsvare.

US-Army hadde lenge hatt helikoptre som taktisk element, og USA lå teknologis og operativt i første rekke i militær bruk av dette moderne stridsmiddelet, slik at Hæren fant det riktig å koonferere med USA. Kontakten resulterte i at det ble besluttet å anskaffe helikoptre for å øke bakkestyrkenes mobilitet, og med bistand fra USA kjøpte Hæren topp modedrne, turbindrevne maskiner. Hæroffiserer ble sendt til USA for helikopteropplæring og prosessen med oppbygging og drift kom kjapt i gang. Alt så lyst ut – inntil den uheldige og langdryge drakampen mellom Hæren og Luftforsvaret begynte.

Meningsforskjellene var store. Hæren så på helikoptrene som et moderne transport- og stridsmiddel for bakkestyrker, mens Luftforsvaret så på helikoptre som fly som måtte innplasseres i Luftforsvaret?! Striden gikk heftig om taktisk bruk., organisering , eierskap, teknisk vedlikehold, kommandolinjer etc. Frontene var steile, og prosessen med innfasing av helikoptre i Hæren stoppet helt opp! De moderne maskinene som Hæren hadde anskaffet, ja, de forble i sine kasser – lenge, svart lenge – i flere år!

Imens gikk Hærens utdannede helikopterflygere på vent.

For å opprettholde kompetanse hospiterte de i perioder ved US-enheter i Tyskland, noen søkte permisjon fra Forsvaret for å fly på Svalbard under oljeletingen som hadde begynt der, og – mens tiden gikk uten løsning i sikte – falt flere fra!

Side 7

Opplevelsesrik utviklingsperiode For egen del var etablerings- og utvilkingsperioden rik på opplevelser.

Beordringsperioden på 6 mndr ble etterhvert til 4 1/2 års skvadrontjeneste – først som vingsjef/instruktør og så som operasjonssoffiser og NK. Utfordringene sto i kø og livet var alt annet enn kjedelig. 339´s operasjonsområde strakte seg fra Grense Jakobselv til sør av Bodø, og skvadronens flygende personell hadde i disse årene mer tid på vingene enn noen annen norsk skvadron.

Oppdragene varierte fra innlastingsdrill med brigadesoldater og vidtspennende taktiske flygninger for Hæren, til ambulansetransport og søk etter savnede. Vi drev grensepatruljering og ga ulike former for støtte til GSV i Kirkenes, utførte VIP-oppdrag, løftet utstyr til forsvarets radarstasjoner og deltok under Brig N´s øvelser 339 skvadron ga også støtte til det sivile samfunn når det trengtes. Når det sto om liv og helikopter var eneste mulighet, var skvadronen alltid på plass. Da Makkaur fyr måtte repareres midt på vinteren og all vegforbindelse var blokkert, var det 339 skvadronen som utførte transportene fra base i Båtsfjord. Da vegnettet i Målselv gikk i oppløsning ble storøyde skoleunger gledestrålende transportert til og fra skolen, og hele sameleire ble flyttet da snøforholdene på vidda truet både rein og folk.

339 trådte også til da sau hadde gått seg fast i djup snø i høfjellet og måtte hentes ned.

Virksomheten var variert – mildt sagt!

Endelig 15 januar 1964 ble 339 skvadronen opprettet på Bardufoss – organisert i Luftforsvaret, utstyrt med Hærens anskaffede helikoptre og ,med Hæren som operativ oppdragsgiver.

Luftforsvaret fikk som ansvar å produsere flytid mens Hæren ble gitt disposisjonsretten til God rotorklaring. Bell UH 1B høyt til fjells. operativ flytid.

Bildet tilhører Torstein Hamborg Med TO impliserte forsvarsgrener, med skvadronsjef i blå uniform mens nestkommanderende og vingsjef gikk i Hærens grønne, ble det en stor utfordring å greie og koble sammen ganske ulike miljøer. Men det gikk seg til ettehvert – det måtte jo det…!

Bell 412 over vinterlandskap. Foto: FRM

Med ihuga og dyktig personell, evne til å finne løs-ninger på utfordringer og utpreget innsatsvilje, ble det aller meste ordnet!

Med meget stor ����-will fra hele det nordnorske samfunnet var det stas å være del av 339 skvadron på Bardufoss i denne perioden.

Torstein Hamborg er identisk med fartøysjefen som under særlig vanskelige forhold fløy helikopter til Hopen hvor en av stasjonsmannskapene var alvorlig syk og måtte overføres til oppsynsskipet Nornen. Bl a for denne innsatsen fikk kaptein Torstein Hamborg H.M. Kongens fortjenestemedalje i gull. Red.

BRIGADEAVISA Årgang 2 nr 1 mars 2005 Side 8

Bergingstjenesten ved Brigaden i Nord-Norge Av Kaptein ® Kjell E. Olsen.

(Presentert i ”Veteranportrettet”. Red anm. )

Mange minner dukker opp fra den første tiden ved Brig N, hvor det var tjeneste fra kl 0730 til kl 1700 på hverdager og til kl 1200 på lørdager – samt at det var søndagsoppstilling.

Jeg var ikke med fra starten, august/september 1953, men kom til Brig N 16 mars 1954. Historien sier at på grunnn av plassmangel i Våpenteknisk kompani i Heggelia, lå den første bergingsseksjonen på Hamran ved Setermoen i Bardu.

Organisasjon

De

fleste kjøretøyene til Brig N ble levert høsten 1953. Det var en slitt vognpark både maskinelt og utstyrsmessig. Det fantes nesten ikke garasjer og den første harde vinteren måtte det meste av vedlikehold og reparasjoner foregå ute i snøhaugen, Mange av kjøretøyene brøt sammen og Bergingsseksjonen Våpenteknisk kompani ble en hardt belastet avdeling. Seksjonens materiell- og personellsituasjon kunne også til tider være vanskelig. Med mange gjøremål og tildels lange avstander, kunne døgnet ofte få mer enn 24 timer. Når vi endelig kom tilbake fra oppdrag, måtte vi ofte ”snu i døra” og dra ut på neste oppdrag.

Materiellet vårt var den første tiden; 2 stk 4t Diamond kranvogner, 2 stk 16t Ward La France kranvogner, 1 stk Dodge 3/4t, som senere ble bygd om til radiovogn, 1 stk Willys Jeep og 2 stk motorsykler samt en 8t tilhenger.

Veimyndighetene i Troms ga ikke tillatelse til å kjøre på veiene med det store akseltrykket som de største kranvognene hadde, de måtte derfor leveres inn og erstattes med 2 stk 4t Diamond fra Forsyningsregimentet på Mysen. Dermed var oppsettingen på plass med 4 kranvogner. Seksjonens egne mekanikere sørget for å holde materiellet i forsvarlig stand. 4 – 6 soldater, spesialutdannet fra Kjøreskolen på Helgelandsmoen, ble vognførere på bergingsvognene. Det var ingen synkronisering i girkassen den gangen, vognførerne måtte derfor lære kunsten å ”dobbelkløtsje” og gi ”mellomgass” for å legge inn det ønskede gir.

Personelloppsetningen i seksjonen var 1 befal og 11 til 12 soldater. Etterhvert ble dette en godt sammensveiset avdeling hvor alle ytet sitt beste og var avhengige av hverandre.

Ettertraktet avdeling

militære oppdragene var stort sett bergingsstøtte ved store og små utforkjørsler og slep av reparasjonsobjekter til verkstedene.

Brigadesjåførene gjorde en beudringsverdig jobb. Natt og dag tok de seg fram på nesten uframkommelige veier hvor det ofte var bare flerhjulsdrevne som kunne kjøre.

Grusveier og teleløsning gjorde at enkelte veistrekninger ble stengt i perioder på 50 og 60-tallet, men enkelte transporter måtte imidlertid frem. Enkelte ganger måtte bergingsvognene trekke eller vinsje rutegående busser gjennom gjørmehavet.

Lastebil med lass i grøfta ved Seljelvnes i Balsfjord.

Foto: Kjell E. Olsen.

Denne kjennskapen kom også det øvrige sivile sammfunn for øre, og det førte til mange henvendelser om støtte fra Bergingsseskjonen. Flytting av bolighus fra rasfarlig område, berging av bulldosere og gravemaskiner som hadde satt seg fast i myra, eller løft/slep av SAS-fly på Bardufoss flyplass, for å nevne noen av oppdragene. De verste oppdragene var likevel vogntog fra Finnland som kom nedover Skibotndalen på blanke isen uten kjettinger. Det måtte jo gå galt..

Oppdrag i Finnland

En gang fikk brigadeledelsen henvendelse fra Finske myndigheter om hjelp til berging av en beltebil som hadde gått gjennom isen på et fjellvann inne på vidda nordvest av Kilpisjärvi. Jeg fikk ordre om å samle sammen det materiell og personell jeg trengte for å løse oppdraget. Med to lastevogner opplastet med to weasler og 6 soldater dro vi innover. Vi ble stoppet ved Brennfjell i Skibotndalen, hvor et kompani fra infanteribataljon nr 2 hadde vakt. Det var ikke så enkelt for militært personell og materiell å passere grensa til Finnland.

Flytting av hus ved Rusta leir sommeren 1960. Foto: J. Kvam

Bergingsoppdragene

var mange og varierende og etterhvert fikk befal og mannskaper mer erfaring og dermed større kapasitet. Dette kom også sivil trafikk til gode, inntil noen verksteder i området mente at vi tok fra dem jobbene. Etter dette ble det innført en viss betaling for sivile oppdrag. De

Fortsetter side 9….

BRIGADEAVISA Årgang 2 nr 1 mars 2005

Side 9

…fortsatt fra side 8

Etter mange timer ble vi endelig klarert fra de forskjellige departementer så vi kunne fortsette.

På den andre siden av grensa ble vi møtt av finske offiserer som viste vei til havaristen. Oppdraget var komplisert da bare litt av fronten på havaristen stakk opp av isen. Været slo plutselig om til en forrykende snøstorm der inne på vidda, og mørket falt på. Det gjorde ikke situasjonen enklere. Ved bruk av vinsjene på Weaslene og en kjempeinnsats av alle, fikk vi beltebilen inn på tørt land og videre tauet til allfarvei.

Samling av bergingstjenesten I 1970 bestemte brigadeledelsen at all bergingstjeneste skal samles under kommando av Teknisk kompani. En god løsning, men som skapte stort merarbeid og ansvar. Det ble bl a opprettet bergingsvakter med 14 dagers turnuser på Skjold, i Åsegarden ved Harstad og på Bardufoss.

Avslutning

Tjenesten ved Brig N var både hard og krevende og til tider farefull, og det var en forutsetning at personellet viste faglig dyktighet, kreativitet, mot og innsats under alle forhold. I ettertid har jeg mottatt mange henvendelser fra soldater jeg tjenestegjorde sammen med for 30-40 år siden.

Mange mener at tjensten i Brig N var en god skole og en god start på det voksne liv. Jeg tenker tilbake på brigadetiden med stolthet. En epoke av livet som aldri vil bli glemt.

Prest i tidsnød Et minne fra julen 1953 Av Håkon Tvedt, Kp C/Bn 1/Brig N 1953/54 Weasel M29C var utstyrt m/flytetanker og vinsj og egnet seg for løsning av oppdraget.

Foto: Birger Hansen

Utskifting av materiell

Etterhvert

ble bergingsmateriellet mer og mer slitt. Materiellet ble sendt til hoveverkstedene for overhaling. og materiell fra moblagrene ble tatt ut til erstatning. I 1968-69 byttet Brig N ut sine 2 1/2t GMC lastevogner med M621 lastevogner. Vognførerne kjørte de gamle GMC-ene til Arsenalet og kom tilbake med M621. Alt materill som ikke var kjørbart måtte Bergingsseksjonen ta seg av, enten på tilhenger eller som opphengt slep etter bergingsvognene. Utskiftingen skulle skje fort, derfor ble det nærmest døgndrift på Bergingsseksjonen. ”Kjøre og hviletid” var ikke noe kjent begrep dengang, men vi holdt oss til ”Sikkerhetsbestemmelser for Hæren”. Omtrent samtidig ble Diamond bergingsvogner byttet ut med M543A2. Disse vognene var dieseldrevet og hadde hydrauliske kraner med stor og høy lastekapasitet. De hadde også kraftige vinsjer foran og bak på vogna. Også andre avdelinger som hadde kranvogner i oppsetningen fikk tildelt nye vogner. Teknisk kompani måtte ta seg av materiellkjennskapskurs for personellet.

Fra avlastingen av Toftakerstua som ble flyttet fra Infanterileiren på Setermoen og til bygdetunet på Lundamo i Salangsdalen 1976. Foto: Birger Hansen

På Elvegårdsmoen 1 juledag 1953 ble det flere ganger over høytaleranlegget, etterlyst en sjåfør som var villig til å kjøre presten (som hadde hatt gudstjeneste i leiren tidligere på dagen) til Setermoen. Han skulle rekke julemesse i Bardu kirke.

Jeg tenkte det kunne være fint med en tur til Bardu, så jeg tok på meg oppdraget. Tiden var knapp så det hastet. Det skulle også være med en sersjant, og etter mitt ønske, en 4.mann (Alf Tverlid). Det var for at jeepen skulle bli mer stabil. Det ble satt kjettinger bare på forhjulene.

Presten ringte sin kone på Setermoen om de vanskelige kjøreforholdene og ba henne gi beskjed til menigheten om forsinkelsen.

Den gangen var veien opp bjerkvikbakkene bratt, smal og forferdelig svingete. Jeg talte 38 svinger fra Bjerkvik til Troms grense. Turen ble kjørt på 1 time og 20 minutter (ca 7 mil). Speedometeret viste ofte 60 miles så det ble en ganske tøff tur for de som satt på.

Oppdraget ble imidlertid vellykket og presten rakk frem i god tid. Vi ble alle invitert på kaffe og julebakst hos prestefruen.

”Presteskyssen” gikk med denne jeepen. Det ble ikke ubehagelig varmt for sjåfør og passasjerer under transporten. Foto: H. Tvedt

BRIGADEAVISA Årgang 2 nr 1 mars 2005 Side 10

Kongen hilser Forsvaret i 2005 Hans Majestet Kong Harald hilser til Forsvarets personell og venner i forbindelse med hundreårsmarkeringen. Les også Kongens, Forsvarsministerens og Forsvarssjefens hilsen på Forsvarets 1905-markering sine internettsider.

Sakset fra: www.mil.no/1905 Kongens hilsen:

Norge ble i 1905 en selvstendig nasjon med egen forsvar- og utenrikspolitikk. I årene forut for selve unionsoppløsningen hadde imidlertid Norge bygget opp og modernisert sitt forsvar. Dette skulle vise seg å få stor betydning. Det at vi hadde et forsvar som stod klart til innsats, ble en viktig faktor for at landet kunne føre en selvstendig og uavhengig politikk. Markeringen av unionsoppløsningen er derfor meget viktig for Forsvaret.

Forsvaret har lange tradisjoner i Norge, og disse føres i dag videre av en profesjonell stab av dyktige militære og sivile medarbeidere. For tiden er Forsvaret inne i en av sine mest viktige omstillinger. Det gjøre det ekstra viktig å ivareta og videreføre de gode tradisjoner og verdier som er utviklet gjennom alle disse årene.

I trygg forvissning om at dagens personell vil være i stand til å ivareta sitt ansvar og bringe tradisjoner videre, hilser jeg dere alle: befal og soldater, sivile medarbeidere, forsvarets veteraner, pensjonister og forsvarsvenner og ønsker dere lykke til med markeringene i 2005. ����������

BRIGADEAVISA Årgang 2 nr 1 mars 2004 Side 11

Veteranenes egne bilder: Våpenteknisk kp er æreskompani på Bardufoss august 1958.

Sjefen for Hæren inspiserer.

Foto: Arvid Rolland

106mm rekylfri kanon montert på Willys Jeep. Våpensystemet ble avløst av TOW på midten av 70 tallet.

Foto: Birger Hansen

Hangar 3 på Bardufoss. Kjøretøyene påføres vinterkamuflasjemaling vinteren 1958, 10 Hansen fra Saltdal(på taket) og 32 Rolland fra Bergen, i forgrunnen.

Bildet tilhører Arvid Rolland.

Godt å ha noe pent å se på når hjemlengselen herjet som verst.

Foto: Finn Aarum

Hangar 3 på Bardufoss. Kjøretøyene påføres vinterkamuflasjemaling vinteren 1958, 10 Hansen fra Saltdal(på taket) og 32 Rolland fra Bergen, i forgrunnen.

Bildet tilhører Arvid Rolland.

Shaffee under fremrykning. Foto: Birger Hansen Mange veteraner vil nok kjenne igjen gamle ”Trondenes” kaserne Infanterileiren på Setermoen. Kaserna ble revet i 1982.

Foto: Birger Hansen Alle foto tatt av Birger Hansen, tilhører Britt E Hansen Blomli

BRIGADEAVISA Årgang 2 nr 1 mars 2005 Side 12

Sistesida: Styret håper alle medlemmene har hatt en fortreffelig påske!

Forbundsnytt: Veteranstevne i 2005!!

Ifølge Hærens Styrker blir det markeringer med veteranstevne i Indre-Troms 3-5 juni 2005. Prioritet til krigsveteranene, men vi får også være med. Programmet er ikke konfirmert enda, men Tilbud og pris er heller ikke avklart. Vær forberedt. Forbundet vil nedsette en arrangementskomité som forbereder og gjennomfører vår del av arrangementet. Detaljer kommer senere.

Kontingent Årskontingenten for 2005 innkreves sentralt og ble fastsatt av Landsmøtet 04 til kr 150 pr medlem, mens kr 90 pr medlem overføres lokalforeningene.

Enkelte medlemmer står fortsatt med restanse på kontingent.

Forbundet er avhengig av kontingentinntektene og anmoder derfor sterkt at beløpet innbetales til kto 4776 1014893 snarest mulig. En påminnelse om dette legges ved til dem det gjelder.

Medlemmer Forbundet har pr 31 mars 2005, 200 medlemmer. Det anmodes om at alle dere fortsatt er med på å rekruttere flere. Stadig treffer vi på veteraner som ikke har hørt om forbundet eller lokalforeningene. Det må vi gjøre noe med.

Busstur til Murmansk!

Kan det være interessant å besøke vår nabo i øst? Vi husker hvor lukket denne grensen var under brigadetiden. Nå er det faktisk mulig å reise ganske fritt i dette interessante område. Bli med på museum. Ta atomisbrytere nærmere i øyesyn. Se Alosja – Den ensomme soldat. Bli guidet gjennom Litza-fronten, Petsjengadalen og Sputnik-leiren m m.

Forutsatt tilstrekkelig påmelding, blir det avreise fra Indre-Troms torsdag 23 juni tidlig morgen m/overnatting underveis og ankomst Murmansk fredag ettermiddag/kveld. Fredag etermiddag/kveld og lørdag gjennomføres oppsatt program. Retur søndag morgen.

Overnatting underveis og ankomst Bardufoss/Setermoen mandag kveld 27 juni.

Pris pr deltaker: Kr 2.500,- + forpleining + visum.

Alle må ha gyldig pass, men visum ordnes felles (billigst) ved påmelding. Nærmere opplysninger ved henvendelse til Kaptein Pedersen, mobil: 97049049. Får du ikke svar – send SMS og du blir oppringt. Eventuelt send e-post til: thopedersen@mil.no

Forslag til Æresbrigadeveteraner Begrunnet forslag til Æresbrigadeveteraner iht statuttene (infoheftet), må leveres lokalforeningene i god tid slik at disse kan sendes kollegiet via forbundsstyret innen fristen, senest EN måned før Landsmøtet, dvs innen 2 mai 05. Forslag fra direkte medlemmer sendes forbundsstyret direkte. Adressen finner du i siste felt til høyre i listen nedefor.

Adresseliste forbundsstyret 2004/05

Lokalforeningene Det er fortsatt bare fem lokalforeninger er innmeldt i forbundet: Hedmark lokalforening av Brig N – Veteranforbundet Leder: SKARPNES, Karl Johan Steibakken 2560 ALVDAL

Sørlandet lokalforening av Brig N – Veteranforbundet. Leder: FUGLESTAD, Håkon Danefjellv 37 C 4550 FARSUND

Tel: 91337998 E-post: gskaras@online.no

Tel: 90775002 R-post: hfuglestad@mil.no

Stor-Oslo lokalforening av Brig N Veteranforbundet. Leder: NORDAL, Tor Ljabrubakken 16 F 1165 Oslo

Hordaland lokalforening av Brig N – Veteranforbundet. Leder: TVEDT, Håkon Kvernevikstemma 4 5114 TERTNES

Tel: 90168179

�����������������

Midt-Troms lokalforening av Brig NVeteranforbundet. Leder: TORVIK, Arve Furuveien 33 9360 BARDU

Feltet er ledig for neste lokalforening Initiativtakere etterlyses over hele landet

90737893 E-post: a-torv@online.no

Det stort potensiale for ytterligere etablering av lokalforeninger, og vi håper at både Trøndelag, Østfold, Harstad, Narvik, Tromsø, Viken og Alta kommer etter i løpet av 2005.

Initiativtakere etterlyses. Forbundsstyret støtter opp dersom noen melder seg.

Landsmøte 2005 Landsmøte 2005 er planlagt gjennomført torsdag 2 juni i IndreTroms, som en følge av at det blir veteranstevne påfølgende helg. Delegatene fra lokalforeningene (Ett delegat pr 30 medlemmer) vil få tilsendt landsmøtedokumentene i god tid.

Det er særlig viktig at årsmøtene forberedes og gjennomføres i god tid før landsmøtet.

Blant annet skal det velges delegat(er) til landsmøtet.

Som kjent er hele landsstyret på valg denne gang. Det er derfor viktig å få inn personer som kan tenke seg å gjøre en jobb i landsstyret. Er man interessert i historie fra okkupasjonsårene, fra Tysklandsbrigadene og tiden rundt den kalde krigen, er det ypperlig å sitte midt i smørøyet. Det er også en kjempemulighet til å få kontakt med gamle soldatvenner fra brigadetiden.

Valgkomiteen jobber hardt med saken.

President: IRGENS, Johannes Solstien 5 9360 BARDU Tel: 90192211 E-post: joeyol-I@online.no Kasserer: ANDERSEN, Per Otto Tamokdalen 9434 ØVERBYGD Tel: 90745024 E-post: pero.ander@cti.net Sekretær: NYTRØEN, Odd Stormyrveien 16 9360 BARDU Tel: 95804532 Styremedlem: KULSLI, Tore Leirådal 7650 VERDAL Tel: 97742835 Styremedlem: LUDVIGSEN, Inge Tore Nordåsv. 114 5235 RÅDAL Tel: 47252759 E-post: foludvig@online.no Styremedlem: SKARPNES, Karl Johan Steibakken 2560 ALVDAL Tel: 91337998 E-post: gskaras@online.no Styremedlem: STØRKSEN, Stein Bøye Osveien 100 5227 NESTTUN Tel: 41105936 Valgkomitè:

Visepresident: FUGLESTAD, Håkon Danefjellv 37 C 4550 FARSUND Tel: 90775002 R-post: hfuglestad@mil.no Personlig varamedlem: STØVERSTEIN, Kåre Andsvatn 9310 SØRREISA Tel: 77864582 Personlig varamedlem: JOHANSEN, Hans Georg Kvannli 9303 SILSAND Tel: 45605183 hansgjo@frisurf.no Personlig varamedlem: SEGLSTEN, Helge Per Heimdalveien 40 9325 BARDUFOSS Tel: 77833911 E-post: hpspost@online.no Personlig varamedlem: ELVERLAND, Jarle Skognes 9372 GIBOSTAD Tel: 77849709 E-post: jarleelv@online.no

Per Otto Andersen Leder Stein Bøye Størksen Per Helge Wengshoel

Postboks 77 9365 BARDU Tlf: 77193099 Mob: 90192211

Personlig varamedlem: WENGSHOEL, Per Helge Norby, Gamle Kongeveg 2260 KIRKENÆR Tel: 40455260 E-post: perwengshoel@yahoo.no Personlig varamedlem: NORDAL, Tor Ljabrubakken 16 F 1165 OSLO Tel: 90168179 Forbundets adresse: Brigaden i Nord-Norge–Veteranforbundet

Brigadepin Brigademerket (rombeformet) som jakkepin i sort emalje/hvit rein er bestilt i 11 x 11mm. Utsalgspris pr merke blir ca kr 25,- + porto (ved kjøp av 20 eller flere) til lokalforeninger, og ca kr 30,- + porto til enkeltmedl. Kan kjøpes etter 1. mai.