Brigadeavisa 2006 nr 2

1953 - 1996

Hardt men “all right”____________ side 2 Veteranportrettet, Alf Ivar Solberg_ side 2 En hilsen fra sjef PRT 6___________ side 3 Da atomalarmen gikk____________ side 4 “No vart du skræmt”_____________ side 5 Verneplikt i Brig N 1967-68______ side 5 og 8 LLAbtt/Brig N til indre Troms_____ side 6-7 Dåpsfatet i Heggelia kapell_________ side 9 Et år med blå beret..., forts_____side 9 og 11 Veteranmøte i Rena leir_________ side 10 Gammel vennskap ruster ikke_____side 10 KONKURRANSE!________________side 11 Foredrag - Jacob Børresen_______side 12-13 Landsmøtet 2006 i Bergen_____ side 14-15 Æresbrigadeveteraner utnevnt_____side15 Sistesida - Forbundsnytt_________ side 16

Medlemsblad for Brigaden i Nord-Norge - Veteranforbundet Nr 2 - juli 2006

Ny årgang 3

Kavaleristene i brigaden - og deres historie Kavaleriet har også sin plass i brigade-historien. I neste nummer håper vi å stifte nærmere bekjentskap med avdelingene, mannskapene og materiellet. Dette bildet er fra øvelse “Blåtind” i 1954, som var en meget stor og integrert øvelse lagt opp i kjerneområdet i Nord-Norge og som har dannet scenario for mange lignende øvelser i ettertid. I tårnet sitter troppsjef løytnant Stokkebryn fra Årnes på Romerike. Kanskje er det noen andre som kjenner seg igjen? En oppfordring til kavaleristene om å skrive.

Foto: utlånt av Kjell E. Olsen

side 1

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Hardt, men ”all right” Så skjedde det igjen. Det ble gjenvalg på presidenten. Selvfølgelig syns jeg det er hyggelig å få slik tillit fra medlemmene, og det er med en viss ærbødighet jeg tar fatt på en ny to-årsperiode. Nå har jo ikke nye presidentkandidater akkurat stått i kø for å frarøve meg vervet, likevel, oppgaven har så langt gitt meg fantastisk mye også.

Kontaktflaten både innad i Forsvaret og utad, er sterkt utvidet siden vi startet opp med dette arbeidet for snart fem år siden. Det har vært mange fine mimrestunder og historier fra ”the good old days”. Avdelinger hvor kjemien har fungert meget bra, hvor kameratskapet har holdt i alle år etter dimisjon og selvfølgelig avdelinger hvor ikke alt har vært like rosenrødt.

Jeg tror det er viktig å ta vare på dette gjennom Brigaden i Nord-Norge – Veteranforbundet og lokalforeningene rundt om i landet. Jeg tror det er viktig både for den enkelte brigdeveteran, for Forsvaret og for samfunnet. Et veteranstevne, - en samling av gamle kamerater fra Brig N, - et møte i lokalforeningen med et godt foredrag over et interessant, relevant emne, er en ”vitamininnsprøytning”.

Nærheten man føler når man deltar i en minnestund for de av våre soldatkamerater som aldri fikk oppleve den dimisjonen vi alle gledet oss til. Gjennom orienteringer og foredrag i lokalforeninger og ved besøk i Hærens styrkersog brigadeområdet i Indre-Troms, oppleves en større innsikt i utviklingen av vårt lands forsvar i dag. Kanskje ikke alle signalene om utviklingen er så negative som man kanskje hadde inntrykk av på forhånd. Forsvaret v/ Hærens styrker, HV-16 og Forsvarets logistikkorganisasjon har hittil vært særdeles imøtekommende for våre ønsker og behov. Det har ikke vært mulig å etablere og opprettholde Brig N – Veteranforbundet uten denne forankringen. Vi er særdeles takknemlig for dette.

Trøndere på gamle tomter

Delegasjonen fra Nord-Trøndelag lokalforening ved minnesmerket etter Vassdalen-ulykka. Fungerende plasskommandant major Ouren til høyre.

Et godt eksempel på velvilje og muligheter som

side 2

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006 åpner seg, opplevde veteranene fra Nord-Trøndelag brigadeveteranforening da de besøkte Indre-Troms i St.Hans-uka. Med forlegning på ”Millionbygget” og medbrakt buss, lå hele brigadeområdet innenfor veteranenes aksjonsradius. Over alt ble de mottatt, guidet, informert og orientert om Forsvarets muligheter og begrensninger. Det ble bl a besøk v/HSTY, Artilleribataljonen, Amfibiesentret i Gratangen og i Skjold leir, samt Mauken skytefelt. Det ble også tid til en minnestund ved bautaen i Holmen leir. Det hele ble avsluttet med tilstedeværelse på flystevnet ”Midnight Sun Military Show” på Bardufoss fredag 23. og lørdag 24. juni. Brigadeveteranene fra Trøndelag var særdeles fornøyd med opplevelsene i Nord-Norge.

HA EN FORTSATT GOD SOMMER !

Veteranportrettet Alf Ivar Solberg Alf Ivar Solberg, Verdal, født 1935. I dag pensjonert fra vaktmesterstillingen i Coop InnTrøndelag. Han ble utskrevet til Infanteriet og i mai 1955 møtte han på Steinkjersannan til rekruttskole. Rekruttskolen på ”Sainnan” utdannet personell som skulle tjenestegjøre ved Brigaden i Nord-Norge. Etter fire måneder og en kort overføringspermisjon, ble han 15. september lastet inn på hurtigruta fra Trondheim sammen med ca 800 andre. ”Vi skulle til Indre-Troms og Brig N”, sier han og forteller at ved ankomst Finnsnes, sto bussene klare til å frakte styrken til Skjold og Maukstadmoen. ”Jeg ble fordelt til Kp C som kompaniskriver”, sier Solberg. ”Vi fra Sannan som kom til kp C, utgjorde ca to tredjedeler av styrken i kompaniet, resten var av eldste kontingent (første kontingent på Skjold)”.

I garnisonen hadde Alf Ivar for det meste kontortjeneste og var innendørs. Oppgavene var forskjellige, men i hovedsak var det skriving etter konsept av dagsedler, vaktlister, mannskapslister etc. ”På øvelser hadde jeg blant annet ansvar for ajourhold av kompaniets operasjonskart, men det var også andre oppgaver som vakthold og samband”, sier han. Han forteller videre at det i november 55, kom en tropp fra Finnmark som hadde bodd i telt der oppe og faktisk holdt på å fryse i hjel. De ble fordelt i troppene i Kp C og ble en del av Alfs kompani. ”Jeg husker at vi på en øvelse i Dividalen var forlagt i 8-mannstelt og at det tok fyr i teltet”. Han forteller at de benyttet en stor eks-tysk ovn og hadde fyrt ganske kraftig i denne. Temperaturen steg fort og teltet tok fyr. Alle kom seg ut og teltet brann opp i løpet av sekunder. Pakningene som sto inne i teltet, var kraftig svidd, men våpnene sto i våpenstativet utenfor og fikk ingen skade. ”Nå er jeg kommet i mimrealder og ble gjennom en kamerat oppmerksom på at det var stiftet et veteranforbund for de som har tjenestegjort ved Brig N, så jeg har meldt meg inn i Nord-Trøndelag brigadeveteranforening. Foreningen har nettopp gjennomført et meget interessant og flott besøk i brigadeområdet og hos Hærens styrker i Indre-Troms.

”Støtt etablering av stabile og sikre omgivelser og den nasjonale utvikling i Faryab” En hilsen fra sjef for Provincial Reconstruction Team Meymaneh (PRT MEY)/Afghanistan.

Angrepet på PRTen tirsdag 7. februar i år satte PRTen, Meymaneh og Faryab provins ettertrykkelig på kartet.

Før jeg går videre å redegjør for hva vi driver med i en av Afghanistans kanskje vanskeligst tilgjengelige provinser kommunikasjonsmessig, vil jeg rapportere at situasjonen i dag sikkerhetsmessig er tilfredstillende. Vi løser igjen oppdrag, slik vi skal.

Den norsk ledede sivil-militære, multinasjonale PRTen står under ISAF kommando. Fram til rotasjon nå i juni har avdelingen hatt en militær kjerne og ledelse med utspring fra Artilleribataljon/Hærens styrker. På grunn av oppdragets kompleksitet, er den norske militære komponent sammensatt av nisjekompetanse fra de fleste av Hærens bataljoner og Kystjegerkommandoen. I dag tjenestegjør det personer fra 5 nasjoner i PRTen. Med lokalt ansatte afghanere, vår tyrkiske journalist, finner, latviere, og nordmenn, utgjør PRTen i dag til sammen 150 personer. Med base i provinshovedstaden Meymaneh – en by med rundt 70 000 innbyggere, er daglig drift av leir på et begrenset areal midt i sentrum både interessant og krevende.

Her på vei ut fra Provinsguvernør Latifs bolig etter et høflighetsbesøk under Eidhøytideligheten i januar måned.

Forenklet kan man si at PRTens hovedoppgave er å støtte etablering av stabile og sikre omgivelser og utvikling innen Faryab provins, en provins som ligger i det nordvestre hjørne av Afghanistan, opp mot grensen til Turkmenistan. For denne relativt lille enhet er Faryab, som størrelsesmessig kan sammenlignes med Hedmark fylke og med en befolkning på anslagsvis 1 million innbyggere, et betydelig oppdrag. Med ca 8 timers kjøretid til Mazare-Sharif, der den taktiske reserven og høyere enhets sanitetsressurser befinner seg, og en flytid på omlag en time til både Kabul og Mazar-e-Sharif, og det faktum at provinsens veier er få og i en meget dårligere forfatning,

er de logistiske utfordringene absolutt tilstede.

I arbeidet med provinsiell utvikling har PRTens sivile rådgivere en nøkkelrolle. Disse utfører sine funksjoner i rammen av - og koordinert med de foreliggende policyer og planer som er trukket opp av sentral i Kabul og av provinsmyndigheten. Rådgiverne samvirker i det daglige tett med United Nation Assistance Mission to Afghanistan (UNAMA), International Organisations (IO) og Non-Governmental Organisations (NGO) i prosjektrelaterte saker. De sivile, som jobber selvstendig, støttes av PRTens militære komponent ved behov. Sjef PRT har ellers overordnet ansvar og myndighet for styrkebeskyttelse (sikkerhet) og alle driftsrelaterte (CSS) forhold i PRTen.

Oppstilling i Meymaneh på Grunnlovsdagen, 17. mai.

Hovedredskapet i distriktene er Military Observer Teams (MOT) som er kjøretøyoppsatte patruljer på 6-8 mann. MOTene opererer i faste distrikter med fysisk nærvær, liaisonering med nøkkelpersoner, samtale med lokalbefolkning og rapportering som sine mest sentrale oppgaver. Avhengig av oppdrag, varierer patruljelengden på fra 3-5 dager. PRTen har også et Tactical Air Control Party (TACP) som vil kunne lede flystøtte dersom dette er påkrevd. I tillegg finnes en Vakt og sikringstropp og en stab/logistikkenhet som planlegger og monitorer operasjoner og ivaretar nødvendige sikring/eskorte, logistikk og støtteoppgaver.

Til tross for hendelsen 7. februar, føler vi at det går framover med Afghanistan, blant annet som følge av vårt nærvær og innsats. De daglige skritt er små, men går i riktig retning. I et land som har vært i krig i mer enn 25 år vil endringen ta tid og det er derfor viktig for oss å være tålmodige. Majoriteten av befolkningen vil oss vel, men det gjør oss vondt at enkelte grupperinger vil oss, ISAF og de internasjonale organisasjoner, vondt.

Angriperne lyktes ikke i sitt angrep 7. februar mot den norsk PRTen. Vi er fortsatt her og løser oppdrag. Faglig dyktighet, besluttsomhet, mot og vilje, en ekstrem tålmodighet sammen med de beskyttelsestiltak som var gjort er blant forhold som bidro til at hendelsen tross alt gikk så ”bra” som den gjorde.

Med hilsen Bjørn Siljebråten Oblt/Sjef PRT Meymaneh

side 3

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Hardt, men ”all right” Så skjedde det igjen. Det ble gjenvalg på presidenten. Selvfølgelig syns jeg det er hyggelig å få slik tillit fra medlemmene, og det er med en viss ærbødighet jeg tar fatt på en ny to-årsperiode. Nå har jo ikke nye presidentkandidater akkurat stått i kø for å frarøve meg vervet, likevel, oppgaven har så langt gitt meg fantastisk mye også.

Kontaktflaten både innad i Forsvaret og utad, er sterkt utvidet siden vi startet opp med dette arbeidet for snart fem år siden. Det har vært mange fine mimrestunder og historier fra ”the good old days”. Avdelinger hvor kjemien har fungert meget bra, hvor kameratskapet har holdt i alle år etter dimisjon og selvfølgelig avdelinger hvor ikke alt har vært like rosenrødt.

Jeg tror det er viktig å ta vare på dette gjennom Brigaden i Nord-Norge – Veteranforbundet og lokalforeningene rundt om i landet. Jeg tror det er viktig både for den enkelte brigdeveteran, for Forsvaret og for samfunnet. Et veteranstevne, - en samling av gamle kamerater fra Brig N, - et møte i lokalforeningen med et godt foredrag over et interessant, relevant emne, er en ”vitamininnsprøytning”.

Nærheten man føler når man deltar i en minnestund for de av våre soldatkamerater som aldri fikk oppleve den dimisjonen vi alle gledet oss til. Gjennom orienteringer og foredrag i lokalforeninger og ved besøk i Hærens styrkersog brigadeområdet i Indre-Troms, oppleves en større innsikt i utviklingen av vårt lands forsvar i dag. Kanskje ikke alle signalene om utviklingen er så negative som man kanskje hadde inntrykk av på forhånd. Forsvaret v/ Hærens styrker, HV-16 og Forsvarets logistikkorganisasjon har hittil vært særdeles imøtekommende for våre ønsker og behov. Det har ikke vært mulig å etablere og opprettholde Brig N – Veteranforbundet uten denne forankringen. Vi er særdeles takknemlig for dette.

Trøndere på gamle tomter

Delegasjonen fra Nord-Trøndelag lokalforening ved minnesmerket etter Vassdalen-ulykka. Fungerende plasskommandant major Ouren til høyre.

Et godt eksempel på velvilje og muligheter som

side 2

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006 åpner seg, opplevde veteranene fra Nord-Trøndelag brigadeveteranforening da de besøkte Indre-Troms i St.Hans-uka. Med forlegning på ”Millionbygget” og medbrakt buss, lå hele brigadeområdet innenfor veteranenes aksjonsradius. Over alt ble de mottatt, guidet, informert og orientert om Forsvarets muligheter og begrensninger. Det ble bl a besøk v/HSTY, Artilleribataljonen, Amfibiesentret i Gratangen og i Skjold leir, samt Mauken skytefelt. Det ble også tid til en minnestund ved bautaen i Holmen leir. Det hele ble avsluttet med tilstedeværelse på flystevnet ”Midnight Sun Military Show” på Bardufoss fredag 23. og lørdag 24. juni. Brigadeveteranene fra Trøndelag var særdeles fornøyd med opplevelsene i Nord-Norge.

HA EN FORTSATT GOD SOMMER !

Veteranportrettet Alf Ivar Solberg Alf Ivar Solberg, Verdal, født 1935. I dag pensjonert fra vaktmesterstillingen i Coop InnTrøndelag. Han ble utskrevet til Infanteriet og i mai 1955 møtte han på Steinkjersannan til rekruttskole. Rekruttskolen på ”Sainnan” utdannet personell som skulle tjenestegjøre ved Brigaden i Nord-Norge. Etter fire måneder og en kort overføringspermisjon, ble han 15. september lastet inn på hurtigruta fra Trondheim sammen med ca 800 andre. ”Vi skulle til Indre-Troms og Brig N”, sier han og forteller at ved ankomst Finnsnes, sto bussene klare til å frakte styrken til Skjold og Maukstadmoen. ”Jeg ble fordelt til Kp C som kompaniskriver”, sier Solberg. ”Vi fra Sannan som kom til kp C, utgjorde ca to tredjedeler av styrken i kompaniet, resten var av eldste kontingent (første kontingent på Skjold)”.

I garnisonen hadde Alf Ivar for det meste kontortjeneste og var innendørs. Oppgavene var forskjellige, men i hovedsak var det skriving etter konsept av dagsedler, vaktlister, mannskapslister etc. ”På øvelser hadde jeg blant annet ansvar for ajourhold av kompaniets operasjonskart, men det var også andre oppgaver som vakthold og samband”, sier han. Han forteller videre at det i november 55, kom en tropp fra Finnmark som hadde bodd i telt der oppe og faktisk holdt på å fryse i hjel. De ble fordelt i troppene i Kp C og ble en del av Alfs kompani. ”Jeg husker at vi på en øvelse i Dividalen var forlagt i 8-mannstelt og at det tok fyr i teltet”. Han forteller at de benyttet en stor eks-tysk ovn og hadde fyrt ganske kraftig i denne. Temperaturen steg fort og teltet tok fyr. Alle kom seg ut og teltet brann opp i løpet av sekunder. Pakningene som sto inne i teltet, var kraftig svidd, men våpnene sto i våpenstativet utenfor og fikk ingen skade. ”Nå er jeg kommet i mimrealder og ble gjennom en kamerat oppmerksom på at det var stiftet et veteranforbund for de som har tjenestegjort ved Brig N, så jeg har meldt meg inn i Nord-Trøndelag brigadeveteranforening. Foreningen har nettopp gjennomført et meget interessant og flott besøk i brigadeområdet og hos Hærens styrker i Indre-Troms.

”Støtt etablering av stabile og sikre omgivelser og den nasjonale utvikling i Faryab” En hilsen fra sjef for Provincial Reconstruction Team Meymaneh (PRT MEY)/Afghanistan.

Angrepet på PRTen tirsdag 7. februar i år satte PRTen, Meymaneh og Faryab provins ettertrykkelig på kartet.

Før jeg går videre å redegjør for hva vi driver med i en av Afghanistans kanskje vanskeligst tilgjengelige provinser kommunikasjonsmessig, vil jeg rapportere at situasjonen i dag sikkerhetsmessig er tilfredstillende. Vi løser igjen oppdrag, slik vi skal.

Den norsk ledede sivil-militære, multinasjonale PRTen står under ISAF kommando. Fram til rotasjon nå i juni har avdelingen hatt en militær kjerne og ledelse med utspring fra Artilleribataljon/Hærens styrker. På grunn av oppdragets kompleksitet, er den norske militære komponent sammensatt av nisjekompetanse fra de fleste av Hærens bataljoner og Kystjegerkommandoen. I dag tjenestegjør det personer fra 5 nasjoner i PRTen. Med lokalt ansatte afghanere, vår tyrkiske journalist, finner, latviere, og nordmenn, utgjør PRTen i dag til sammen 150 personer. Med base i provinshovedstaden Meymaneh – en by med rundt 70 000 innbyggere, er daglig drift av leir på et begrenset areal midt i sentrum både interessant og krevende.

Her på vei ut fra Provinsguvernør Latifs bolig etter et høflighetsbesøk under Eidhøytideligheten i januar måned.

Forenklet kan man si at PRTens hovedoppgave er å støtte etablering av stabile og sikre omgivelser og utvikling innen Faryab provins, en provins som ligger i det nordvestre hjørne av Afghanistan, opp mot grensen til Turkmenistan. For denne relativt lille enhet er Faryab, som størrelsesmessig kan sammenlignes med Hedmark fylke og med en befolkning på anslagsvis 1 million innbyggere, et betydelig oppdrag. Med ca 8 timers kjøretid til Mazare-Sharif, der den taktiske reserven og høyere enhets sanitetsressurser befinner seg, og en flytid på omlag en time til både Kabul og Mazar-e-Sharif, og det faktum at provinsens veier er få og i en meget dårligere forfatning,

er de logistiske utfordringene absolutt tilstede.

I arbeidet med provinsiell utvikling har PRTens sivile rådgivere en nøkkelrolle. Disse utfører sine funksjoner i rammen av - og koordinert med de foreliggende policyer og planer som er trukket opp av sentral i Kabul og av provinsmyndigheten. Rådgiverne samvirker i det daglige tett med United Nation Assistance Mission to Afghanistan (UNAMA), International Organisations (IO) og Non-Governmental Organisations (NGO) i prosjektrelaterte saker. De sivile, som jobber selvstendig, støttes av PRTens militære komponent ved behov. Sjef PRT har ellers overordnet ansvar og myndighet for styrkebeskyttelse (sikkerhet) og alle driftsrelaterte (CSS) forhold i PRTen.

Oppstilling i Meymaneh på Grunnlovsdagen, 17. mai.

Hovedredskapet i distriktene er Military Observer Teams (MOT) som er kjøretøyoppsatte patruljer på 6-8 mann. MOTene opererer i faste distrikter med fysisk nærvær, liaisonering med nøkkelpersoner, samtale med lokalbefolkning og rapportering som sine mest sentrale oppgaver. Avhengig av oppdrag, varierer patruljelengden på fra 3-5 dager. PRTen har også et Tactical Air Control Party (TACP) som vil kunne lede flystøtte dersom dette er påkrevd. I tillegg finnes en Vakt og sikringstropp og en stab/logistikkenhet som planlegger og monitorer operasjoner og ivaretar nødvendige sikring/eskorte, logistikk og støtteoppgaver.

Til tross for hendelsen 7. februar, føler vi at det går framover med Afghanistan, blant annet som følge av vårt nærvær og innsats. De daglige skritt er små, men går i riktig retning. I et land som har vært i krig i mer enn 25 år vil endringen ta tid og det er derfor viktig for oss å være tålmodige. Majoriteten av befolkningen vil oss vel, men det gjør oss vondt at enkelte grupperinger vil oss, ISAF og de internasjonale organisasjoner, vondt.

Angriperne lyktes ikke i sitt angrep 7. februar mot den norsk PRTen. Vi er fortsatt her og løser oppdrag. Faglig dyktighet, besluttsomhet, mot og vilje, en ekstrem tålmodighet sammen med de beskyttelsestiltak som var gjort er blant forhold som bidro til at hendelsen tross alt gikk så ”bra” som den gjorde.

Med hilsen Bjørn Siljebråten Oblt/Sjef PRT Meymaneh

side 3

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Da atomalarmen gikk Av Anders Skrataas

Atombombekappløpet var en vesentlig del av den kalde krigen. Det gjaldt å ha de kraftigste bombene, og at Sovjetunionen var i stand til både å lage vannstoffbomber (hydrogenbomber) og bringe dem til målet hersket det ingen tvil om i begynnelsen av 1960-årene. Oppsendelsen av den første Sputniksatellitten i 1957 satte et skikkelig støkk i vestmaktene.

Et solid sjokk ga det også senhøstes 1961, da Sovjetunionen detonerte en vannstoffbombe på Novaja Semlja, estimert til omkring 50 megatonns styrke, og med det utgangspunktet begynner denne historien.

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006 John rakettene i RA-leiren egentlig var tenkt til å frakte kjernefysiske ladninger, men norsk atompolitikk tillot ikke forhåndslagring.

Ofte ble jeg spurt om hvilke verdier jeg målte, og til det var å svare var at de lå under de verdier som skulle rapporteres. En enkelt dag med mye nedbør i form av snø steg radioaktiviteten en del, men også da under ”alarmgrensen”.

Etter hvert roet det hele seg, og de daglige rapporteringene til Bodø opphørte. Da jeg reiste hjem på juleperm i desember 1961 ble målingene betraktet som ren proforma, og om jeg ikke minnes feil, opphørte målingene på nyåret 1962.

En utbrent motorsykkel under en av de realistiske, årlige kilotonnøvelsene på Fossmofeltet. Foto: Finn Aarum

Et feltkjøretøy står i brann etter simulert atomangrep på Fossmofeltet under øvlsen “Kilotonn” tidlig på 60-tallet. Foto: Finn Aarum

Det ble slått alarm i Brigade Nord i den forstand at det ble opprettet en rekke stasjoner for å måle eventuelt radioaktivt nedfall, og den ene av disse stasjonene befant seg på Sætermoen og ble betjent av artikkelforfatteren. Det ble målt hver sjette time døgnet rundt, og det ble sendt rapport til hovedstasjonen i Bodø en gang i døgnet, samt hvis målingene oversteg en viss grense.

Jobben var grei nok, men tillot ikke mer enn fem timers sammenhengende hvile noen gang, for avløser fantes ikke.

Min bakgrunn var ABC-kurs i Holmen leir samme høst, og utstyret vi brukte var noe så enkelt som en Geiger-Müllerteller. Skjønt enkel: Mange år senere var noen aktivister fra en av våre miljøorganisasjoner i land på Novaja Semlja for å måle eventuell radioaktiv stråling, og presterte å bomme på desimalene, slik at aksjonen ble en total fiasko. Noe slikt skjedde ikke på målestasjonen på Sætermoen.

De kjernefysiske prøvene på Novaja Semlja utløste frykt i Norge. Målt i luftavstand var da detonasjonene også ganske nære. At folk var opptatt av det som skjedde fikk jeg klar føling med, og jeg kan huske at jeg fikk beskjed om å måle ekstra nøye rundt en befalsmesse. Mine forsøk på å forklare at så lokalt ville nedfallet neppe være, ble ikke akseptert. Jeg målte rundt min egen leir, sanitetsleiren, leiren til førstebataljon samt leiren til rakettartilleriet, som lå ganske nært. I ettertid er det jo et tankekors at Honest

Vår tjeneste i brigaden den gang var preget av atomtrusselen, og når alarmen gikk skulle vi alltid ut i ”alfaområdene” for å ha god spredning på mannskap og utstyr. På den tiden ble Øvelse Kilotonn holdt på Bardufoss, og det var Sanitetskompaniet som sto for ”skuespillet” som måtte til for å vise virkningene av et kjernefysisk angrep.

Om jeg ikke minnes feil, var det Ingeniørkompaniet som sto for den det tekniske arrangementet. Senere ble Øvelse Kilotonn holdt lokalt, men det er en historie som andre kan mer om enn jeg.

Det ble holdt en ”demonstrasjon” pr. dag, slik at alle soldater i brigaden fikk se og lære. I den forbindelse hadde jeg en artig jobb, nemlig å bestille jetflyet som kom og skulle slippe ”bomben”. Det var den ene gangen i mitt liv jeg hadde fullmakt til å rekvirere en jetjager. Drømmen om å få sitte på med en slik gjennom lydmuren er imidlertid fortsatt ikke oppfylt.

Atomtrusselen fortsatte året etter, altså i 1962, med Cuba-krisen, men det er en annen historie, og da var jeg heldigvis dimittert. For å runde av historien kan det nevnes at atommaktene i 1963 inngikk en avtale om forbud av sprengningsprøver i luft, på bakken og i det ytre rom.

“No vart du skræmt” - Trond Kirkvaag Tirsdag 9. mai 2006 troppet en delegasjon fra Brigaden i Nord-Norge – Veteranforbundet opp på Marienlyst i NRKTVs underholdningsavdeling. Delegasjonen besto av leder for Stor-Oslo lokalforening av Brig N – Veteranforbundet, Tor Nordal, styremedlem i Stor-Oslo LF, Knut Eigum, Brigaden i Nord-Norges siste sjef og kollegiemedlem, Håkon Kvernmo, samt forbundspresidenten, Johannes Irgens, som stilte opp på vegne av æreskollegie-leder Tore Kulsli. Hensikten med besøket var å overrekke diplomet til nyutnevnte Æresbrigadeveteran Trond Kirkvaag, som selv ikke hadde anledning å stille på årets Landsmøte i Bergen 22. april i år. Det hele var avtalt med direktøren for underholdningsavdelingen, Tordis Avatsmark, men for mottakeren var det nok en overraskelse.

Håkon Kvernmo overrekker brigadeboka, medfølgende noen vektige ord om brigadens historie, til Trond Kirkvaag, mens Johannes Irgens og Tor Nordal følger med. Foto: Knut Eigum

Etter at presidenten hadde lest begrunnelsen fra kollegiet og overrakt diplomet, brigadesjefen hadde overrakt Leif K. Lundesgaards bok, ”Brigaden i Nord-Norge” og lederen i Stor-Oslo lokalforening hadde overrakt den kornblå bereten til Æresbrigadeveteranen, ble det servert en lett lunsj med innlagt mimring fra de harde tider i Brig N.

To brigadeveteraner, Trond Kirkvaag og Johannes Irgens.

Foto: Knut Eigum

Verneplikt i Brig N 1967-68 Av 73 Larsen, Rolf G. Rekruttskole på Trandum

Egentlig skulle jeg begynne min verneplikt i 1964, men på grunn av for store årskull ble innkallingen utsatt og da jeg i tillegg søkte utsettelse ett år i forbindelse med utdannelse, startet derfor min tjeneste ved rekruttskolen på Trandum sommeren 1966, 4. juli om jeg husker riktig. Jeg er og har alltid vært interessert i militære kjøretøy, utstyr og skyting, samt skytevåpen. Dessuten hadde jeg lest mye litteratur om 2. verdenskrig og Korea-konflikten. Jeg følte meg derfor ganske bra motivert og innstilt på å gjøre så godt jeg kunne, noe jeg også gjorde - stort sett. Jeg slet likevel mye fysisk, av årsaker jeg ikke kjente til den gang.

Dette medførte stadige ”konfrontasjoner” med befalet. Jeg må innrømme at jeg alltid lengtet hjem til min, den gang forlovede, nå hustru.

Min far (36 år eldre enn meg) hadde selv avtjent verneplikt (21 dager den gang) på Trandum. Han gikk rundt på kaserna og kikket, han kunne ikke se noen større forandringer siden den gang han var der. Det eneste var at det den gang var tre køyer i høyden, mot to i 1966.

Trandum var et ”høl”. Jeg trivdes overhodet ikke i leiren.

Det var likevel positivt at kavaleriet holdt til her, for jeg var som nevnt, særdeles interessert i kjøretøyene deres.

Jeg benyttet hver eneste anledning til å se dem ”in action”.

Spesielt var det PPK´n (M113) og Chaffee (M24) som interesserte meg.

Overgangen fra et sivilt til et militært liv var for øvrig brutal, men jeg må innrømme at jeg ofte lo av all denne ”skrikinga og gaulinga”. Det gjorde ikke særlig inntrykk på meg at befalet sto og ”gaulet” til de ble røde i trynet.

Befalet hadde dog et vektig argument å true med, ”permnekt”!

Under opplæringen av ”køyestrekk”, lot jeg som jeg hadde stor interesse for hvordan dette skulle gjøres. Det kom to befal – én sersjant og én ”K-korporal” på inspeksjon. De hadde med tommestokk og en av de gamle 5-øringene som de slapp fra en bestemt høyde og ned på køyestrekken. Da skulle mynten sprette så og så høyt. Gjorde den ikke det, flekket de både dyne og laken av køya – og så var det å begynne på nytt. Jeg gjorde meg interessert – og – litt dum og spurte: ”- Hva har dette med militær disiplin/dyktighet og strategi å gjøre?” De ble stumme, røde i ansiktet og sjekket aldri køyestrekken min mer.

Jeg havnet i KpB. Første helga det var mulig å få perm, ble jeg kommandert til kjøkkenvakt! Jeg prøvde å selge vakta for 300 kr, det var mye penger dengang, men ingen ville overta for meg. Alle ville dra hjem denne første permisjonen. Jeg ble frustrert, deppa og forbanna, så jeg ga ganske enkelt ”f...!” Selv om jeg skulle ha kjøkkenvakt, måtte jeg stille på permoppstilling sammen med de som skulle hjem i helgen. forts side 8...

side 4

side 5

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Da atomalarmen gikk Av Anders Skrataas

Atombombekappløpet var en vesentlig del av den kalde krigen. Det gjaldt å ha de kraftigste bombene, og at Sovjetunionen var i stand til både å lage vannstoffbomber (hydrogenbomber) og bringe dem til målet hersket det ingen tvil om i begynnelsen av 1960-årene. Oppsendelsen av den første Sputniksatellitten i 1957 satte et skikkelig støkk i vestmaktene.

Et solid sjokk ga det også senhøstes 1961, da Sovjetunionen detonerte en vannstoffbombe på Novaja Semlja, estimert til omkring 50 megatonns styrke, og med det utgangspunktet begynner denne historien.

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006 John rakettene i RA-leiren egentlig var tenkt til å frakte kjernefysiske ladninger, men norsk atompolitikk tillot ikke forhåndslagring.

Ofte ble jeg spurt om hvilke verdier jeg målte, og til det var å svare var at de lå under de verdier som skulle rapporteres. En enkelt dag med mye nedbør i form av snø steg radioaktiviteten en del, men også da under ”alarmgrensen”.

Etter hvert roet det hele seg, og de daglige rapporteringene til Bodø opphørte. Da jeg reiste hjem på juleperm i desember 1961 ble målingene betraktet som ren proforma, og om jeg ikke minnes feil, opphørte målingene på nyåret 1962.

En utbrent motorsykkel under en av de realistiske, årlige kilotonnøvelsene på Fossmofeltet. Foto: Finn Aarum

Et feltkjøretøy står i brann etter simulert atomangrep på Fossmofeltet under øvlsen “Kilotonn” tidlig på 60-tallet. Foto: Finn Aarum

Det ble slått alarm i Brigade Nord i den forstand at det ble opprettet en rekke stasjoner for å måle eventuelt radioaktivt nedfall, og den ene av disse stasjonene befant seg på Sætermoen og ble betjent av artikkelforfatteren. Det ble målt hver sjette time døgnet rundt, og det ble sendt rapport til hovedstasjonen i Bodø en gang i døgnet, samt hvis målingene oversteg en viss grense.

Jobben var grei nok, men tillot ikke mer enn fem timers sammenhengende hvile noen gang, for avløser fantes ikke.

Min bakgrunn var ABC-kurs i Holmen leir samme høst, og utstyret vi brukte var noe så enkelt som en Geiger-Müllerteller. Skjønt enkel: Mange år senere var noen aktivister fra en av våre miljøorganisasjoner i land på Novaja Semlja for å måle eventuell radioaktiv stråling, og presterte å bomme på desimalene, slik at aksjonen ble en total fiasko. Noe slikt skjedde ikke på målestasjonen på Sætermoen.

De kjernefysiske prøvene på Novaja Semlja utløste frykt i Norge. Målt i luftavstand var da detonasjonene også ganske nære. At folk var opptatt av det som skjedde fikk jeg klar føling med, og jeg kan huske at jeg fikk beskjed om å måle ekstra nøye rundt en befalsmesse. Mine forsøk på å forklare at så lokalt ville nedfallet neppe være, ble ikke akseptert. Jeg målte rundt min egen leir, sanitetsleiren, leiren til førstebataljon samt leiren til rakettartilleriet, som lå ganske nært. I ettertid er det jo et tankekors at Honest

Vår tjeneste i brigaden den gang var preget av atomtrusselen, og når alarmen gikk skulle vi alltid ut i ”alfaområdene” for å ha god spredning på mannskap og utstyr. På den tiden ble Øvelse Kilotonn holdt på Bardufoss, og det var Sanitetskompaniet som sto for ”skuespillet” som måtte til for å vise virkningene av et kjernefysisk angrep.

Om jeg ikke minnes feil, var det Ingeniørkompaniet som sto for den det tekniske arrangementet. Senere ble Øvelse Kilotonn holdt lokalt, men det er en historie som andre kan mer om enn jeg.

Det ble holdt en ”demonstrasjon” pr. dag, slik at alle soldater i brigaden fikk se og lære. I den forbindelse hadde jeg en artig jobb, nemlig å bestille jetflyet som kom og skulle slippe ”bomben”. Det var den ene gangen i mitt liv jeg hadde fullmakt til å rekvirere en jetjager. Drømmen om å få sitte på med en slik gjennom lydmuren er imidlertid fortsatt ikke oppfylt.

Atomtrusselen fortsatte året etter, altså i 1962, med Cuba-krisen, men det er en annen historie, og da var jeg heldigvis dimittert. For å runde av historien kan det nevnes at atommaktene i 1963 inngikk en avtale om forbud av sprengningsprøver i luft, på bakken og i det ytre rom.

“No vart du skræmt” - Trond Kirkvaag Tirsdag 9. mai 2006 troppet en delegasjon fra Brigaden i Nord-Norge – Veteranforbundet opp på Marienlyst i NRKTVs underholdningsavdeling. Delegasjonen besto av leder for Stor-Oslo lokalforening av Brig N – Veteranforbundet, Tor Nordal, styremedlem i Stor-Oslo LF, Knut Eigum, Brigaden i Nord-Norges siste sjef og kollegiemedlem, Håkon Kvernmo, samt forbundspresidenten, Johannes Irgens, som stilte opp på vegne av æreskollegie-leder Tore Kulsli. Hensikten med besøket var å overrekke diplomet til nyutnevnte Æresbrigadeveteran Trond Kirkvaag, som selv ikke hadde anledning å stille på årets Landsmøte i Bergen 22. april i år. Det hele var avtalt med direktøren for underholdningsavdelingen, Tordis Avatsmark, men for mottakeren var det nok en overraskelse.

Håkon Kvernmo overrekker brigadeboka, medfølgende noen vektige ord om brigadens historie, til Trond Kirkvaag, mens Johannes Irgens og Tor Nordal følger med. Foto: Knut Eigum

Etter at presidenten hadde lest begrunnelsen fra kollegiet og overrakt diplomet, brigadesjefen hadde overrakt Leif K. Lundesgaards bok, ”Brigaden i Nord-Norge” og lederen i Stor-Oslo lokalforening hadde overrakt den kornblå bereten til Æresbrigadeveteranen, ble det servert en lett lunsj med innlagt mimring fra de harde tider i Brig N.

To brigadeveteraner, Trond Kirkvaag og Johannes Irgens.

Foto: Knut Eigum

Verneplikt i Brig N 1967-68 Av 73 Larsen, Rolf G. Rekruttskole på Trandum

Egentlig skulle jeg begynne min verneplikt i 1964, men på grunn av for store årskull ble innkallingen utsatt og da jeg i tillegg søkte utsettelse ett år i forbindelse med utdannelse, startet derfor min tjeneste ved rekruttskolen på Trandum sommeren 1966, 4. juli om jeg husker riktig. Jeg er og har alltid vært interessert i militære kjøretøy, utstyr og skyting, samt skytevåpen. Dessuten hadde jeg lest mye litteratur om 2. verdenskrig og Korea-konflikten. Jeg følte meg derfor ganske bra motivert og innstilt på å gjøre så godt jeg kunne, noe jeg også gjorde - stort sett. Jeg slet likevel mye fysisk, av årsaker jeg ikke kjente til den gang.

Dette medførte stadige ”konfrontasjoner” med befalet. Jeg må innrømme at jeg alltid lengtet hjem til min, den gang forlovede, nå hustru.

Min far (36 år eldre enn meg) hadde selv avtjent verneplikt (21 dager den gang) på Trandum. Han gikk rundt på kaserna og kikket, han kunne ikke se noen større forandringer siden den gang han var der. Det eneste var at det den gang var tre køyer i høyden, mot to i 1966.

Trandum var et ”høl”. Jeg trivdes overhodet ikke i leiren.

Det var likevel positivt at kavaleriet holdt til her, for jeg var som nevnt, særdeles interessert i kjøretøyene deres.

Jeg benyttet hver eneste anledning til å se dem ”in action”.

Spesielt var det PPK´n (M113) og Chaffee (M24) som interesserte meg.

Overgangen fra et sivilt til et militært liv var for øvrig brutal, men jeg må innrømme at jeg ofte lo av all denne ”skrikinga og gaulinga”. Det gjorde ikke særlig inntrykk på meg at befalet sto og ”gaulet” til de ble røde i trynet.

Befalet hadde dog et vektig argument å true med, ”permnekt”!

Under opplæringen av ”køyestrekk”, lot jeg som jeg hadde stor interesse for hvordan dette skulle gjøres. Det kom to befal – én sersjant og én ”K-korporal” på inspeksjon. De hadde med tommestokk og en av de gamle 5-øringene som de slapp fra en bestemt høyde og ned på køyestrekken. Da skulle mynten sprette så og så høyt. Gjorde den ikke det, flekket de både dyne og laken av køya – og så var det å begynne på nytt. Jeg gjorde meg interessert – og – litt dum og spurte: ”- Hva har dette med militær disiplin/dyktighet og strategi å gjøre?” De ble stumme, røde i ansiktet og sjekket aldri køyestrekken min mer.

Jeg havnet i KpB. Første helga det var mulig å få perm, ble jeg kommandert til kjøkkenvakt! Jeg prøvde å selge vakta for 300 kr, det var mye penger dengang, men ingen ville overta for meg. Alle ville dra hjem denne første permisjonen. Jeg ble frustrert, deppa og forbanna, så jeg ga ganske enkelt ”f...!” Selv om jeg skulle ha kjøkkenvakt, måtte jeg stille på permoppstilling sammen med de som skulle hjem i helgen. forts side 8...

side 4

side 5

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

LLAbtt/Brig Ns kronglete vei til indre Troms

måking på Evjemoen. Ridehuset var kollapset under snømassene og mange garasjer og lagerbygninger sto i fare. En samlet innsats fra alles side førte til at man unngikk mer skader.

I 1953 var det et sterkt ønske om snarest å få etablert Brig N i Troms. Hovedproblemet var imidlertid mangel på forlegninger i området. I Indre Troms foregikk en meget stor byggevirksomhet, men forlegningene var på ingen måte klare til å motta brigadens mange avdelinger. I mellomtiden måtte man derfor ta til takke med gamle norske forlegninger, og tidligere tyske, spredt fra Evje i syd og nordover til Troms.

Få dager etter dimisjon av den første kontingenten, ankom neste. Utdannelsen startet umiddelbart og med gode resultater. I mai mottok batteriet varslingsordre fra Brig N om at batteriet skulle overføres til Bodin leir (Bodø) etter sommeren. Leiren der var under bygging, men skulle vare klar til mottak før høsten. Planlegging av overføringen ble iverksatt og et forparti ble sendt nordover i august for å forberede mottakelsen. Dagen etter at forpartiet var på plass i Bodø meldte sjefen for partiet at byggearbeidene i Bodin var forsinket og at man neppe ville kunne få flytte hele batteriet i hus før jul. Brigadestaben ble orientert om situasjonen, men fastholdt at overføringen skulle skje i begynnelsen av september.

Av Rolv Eios

LLAbt/Brig N ble etablert 15. august 1953 på Evjemoen, i Nordre leir, som var den gamle del av leiren bygget i tiden rundt første verdenskrig. Den var dårlig vedlikeholdt, og mye av den første tiden måtte brukes til å gjøre det beboelig. Man manglet det meste av kvartérmateriell, men jernsenger ble levert. Alle visste at dette skulle være en midlertidig forlegning, og aksepterte forholdene uten særlige klager.

Mannskapene hadde gjennomgått sin grunnleggende utdannelse ved FAØ II i Vatneleiren og var dyktige.

Man kunne derfor starte med neste fase i utdannelsen, feltperioden, med manøvrering og skarpskyting med kanoner samt senere vintertreningen. I februar 1954 deltok batteriet i øvelse Viter II på Østlandet. Det ble overført med jernbane fra Kristiansand til Gardermoen. Under øvelsen lavet snøen ned over Østlandet og Sørlandet. Da øvelsen var over var det igjen jernbanetransport tilbake til Kristiansand.

LLabtt/Brig 12. Oppstilling i snørikt landskap. Foto: Torbjørn Hernes

Under transporten kom melding om at vegen Kristiansand – Evje var stengt av store snømasser.

Tillitsmannsmøte. Det ble orientert om situasjonen.

Planen var at kontingenten skulle dimiteres umiddelbart etter øvelsen og etter at materiellet var vedlikeholdt. At vegen nå var stengt kunne medføre at dimisjonsdato ville bli forskjøvet noe. Tillitsmennene gikk rundt på toget og orienterte mannskapene. En times tid etterpå ba de om nytt tillitsmannsmøte. De var innstillet på å måke vegen fram til Evjemoen, en strekning på nærmere 70 km !

Heldigvis, vegen ble åpnet samme kveld av vegvesenet og mannskapene slapp måkingen. Det ble allikevel mye

side 6

Igjen gjorde man bruk av jernbanetransport fra Kristiansand og denne gang til Bolna stasjon på Nordlandsbanen.

Befalet var nå meget vel øvet med opplastning og sikring av materiellet, men for mannskapene var dette ”nytt stoff”. Alt gikk imidlertid meget bra. Transporten tok nærmere to døgn og det var en heller trøtt gjeng som lastet av på Bolna. På deler av transporten hadde NSB brukt damplokomotiver og materiellet var temmelig nedsotet.

Vi la inn et litt lengre stopp nederst i Saltdalen hvor vi fikk tatt av det verste. Avstanden Bolna – Bodø er ca 20 mil og vi meldte ankomst Bodø kl 2000. Presis kl 2000 rullet batteriet inn på bivuakkplassen der forpartiet hadde satt opp telt. Brigadesjefen var kommet til Bodø for å ønske batteriet velkommen nordover. Oppstilling, avlevering og inspeksjon fulgte. Det ville være synd å si at Brigadesjefen var fornøyd. Den gang hadde man ikke feltuniformer, og antrekket bar synlige spor etter tre-fire dagers transport med begrensede muligheter for vask, barbering, stell av antrekk og så videre, for ikke å glemme det nedsotete materiellet.

Brigadesjefen ga ordre om ny oppstilling neste morgen, og da skulle alt være i orden! Mye av natten gikk derfor med til indretjeneste, buksepress med mer. Denne oppstillingen gikk bedre. Etter denne mottakelsen var humøret innen batteriet ikke særlig bra. Slike episoder kan imidlertid føre med seg noe positivt også. Man skal lære av riktige hendelser, men også av hendelser som er av det motsatte. ”Til skrekk og advarsel” heter det visst. Vår erfaring var at samholdet innen avdelingen ble ennå bedre. Man var stolte av at man hadde gjennomført denne overføringen uten uhell av noe slag. Bare noen dager etter ankomsten til Bodø ”salte” batteriet opp igjen , og kjørte nordover til Lyngen for å delta i brigadens høstøvelse. Vel 500 km med fire fergestrekninger, og selvsagt samme transport tilbake etter endt øvelse.

Bivuakktilværelsen på Bodø flyplass varte i nesten fire måneder før alle var kommet i forlegninger i Bodin leir. Det er ikke vanskelig å forestille seg at teltlivet på

stasjonen om høsten og de første vintermånedene ikke var noen fornøyelse. Regn og kuling er nokså normalt vær. Teltene var nok ikke tette nok, og mannskapene viste stor oppfinnsomhet for å hindre at regnet kom inn. Noen brukte margarinrasjonen sin på teltveggen!

Et annet stort problem var boliger for befalets familier.

Batteriet ble ikke tildelt tjenesteboliger i Bodø garnison til tross for at et tilstrekkelig antall sto ledige. Disse var forbeholdt befal fra Luftforsvaret. I løpet av vinteren klarte de fleste å skaffe seg et ”kryp-inn” på det sivile markedet, et rom eller to. En familie fikk en liten leilighet på Tverrlandet 12-14 km utenfor Bodø. Det var dårlig med bussforbindelser og privatbiler var mangelvare i den tiden. Først da Øverstkommanderende for NordNorge grep inn, fikk denne familien leie en av de ledige leilighetene i Bodin.

I løpet av vinteren 54-55 drev batteriet vanlig utdannelse i Bodø-området og i mars deltok det i Brigadens vinterøvelse i Indre Troms. Overføringen til øvingsområdet på vinterføre var igjen en prøvelse. På denne tiden fikk man vite at det forelå planer om igjen å flytte batteriet, denne gangen til Skattøra ved Tromsø. Flyttingen foregikk i mai.

Luftvernbatteriets base på Skattøra i Tromsø 1955. Foto: Torbjørn Hernes

Skattøra hadde stått tom i lengre tid og igjen måtte man til med å rydde opp før man kunne komme i gang med ordinær utdannelse… Senger og noe kvartérmateriell ble sendt ned fra Heggelia, men man manglet mye, blant annet skap til mannskapsrommene. Man kan jo tenke seg hvordan dette så ut når seks mann bodde på samme rom, og skulle oppbevare sin personlige utrustning der.

Som vanlig hadde man ikke bolig for befalet. Leirens sykehusbrakke ble ryddet og vasket og familiene flyttet inn der. Etter noen måneder bedret situasjonen seg noe og man fikk et lite antall leiligheter.

Man hadde nå håpet at batteriet skulle være ferdig med den omflakkende tilværelsen og at Skattøra skulle være siste stopp før Rustaleiren, men det ble ikke tilfelle. Vi fikk etter kort tid melding om at Forsvarsdepartementet hadde lånt ut Skattøra til Justisdepartementet som skulle gjennomføre utdannelse av reservepoliti der. Man regnet med at dette ville vare i ca to måneder. Løsning på problemet ble at Ingeniørkompaniet som hadde hatt grensevakten i Skibotndalen skulle flytte til Holmen Leir , som nå var ferdig. Dermed ble Brennfjell og Helligskogen ledig... og batteriet skulle overta her! Så var det ”på han

igjen”! Da politiet var ferdig med sin bruk av Skattøra, kunne batteriet endelig komme til ro her, inntil Rustaleiren var klar til å ta imot oss i 1958.

Når man ser tilbake på etableringen av Brig N fra 1953, og de første årene etter, er det mange tanker som melder seg.

Som jeg innledet med var det i 1953 et sterkt operativt ønske om snarest å få etablert brigaden. Dette var fullt forståelig og ingen uenighet om. Den internasjonale situasjonen var slik at man innså nødvendigheten av å treffe et slikt tiltak, som et minimum. Man var selvsagt klar over at brigaden alene ikke løste alle forsvarsproblemer i Nord-Norge (den burde heller vært kalt Brigaden i Troms).

De fleste av befalet ved brigaden hadde relativt lang erfaring, ikke minst fra Tysklandsbrigaden. De var ikke kravstore og meget lojale. Materiellet som etter hvert ble tilført, var fullt brukbart, selv om det ikke var siste modell.

Det jeg avslutningsvis vil sette fingeren på var det manglende samarbeid mellom ”de høyere staber” og de berørte avdelinger i forbindelse med etableringen i nord.

På Evjemoen hadde batteriet et godt samarbeid med

Bergartilleribataljon nr 1 i Kristiansand. De hjalp til så godt de kunne med å legge forholdene til rette. Flyttingen til Bodø er et eksempel på det motsatte. Batteriet var ikke kjent med at det forelå noen avtale mellom Brig N og LVAgruppen i Bodø om forleging av befal og mannskaper, undervisningslokaler, garasjer, lagringsplass osv. Dette ble etter hvert overlatt til batteriet, å forhandle frem avtaler med LVA-gruppen i Bodø. Hva gjalt leiligheter for befalsfamilier lyktes man ikke å få noen avtale om. Som nevnt foran fikk man en leilighet etter lang tid – og først da ØKN personlig tok opp saken med Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet.

Det samme gjorde seg gjeldende for Skattøras vedkommende. Leiren burde ikke vært utlånt til Justisdepartementet, eventuelt burde batteriet ikke vært flyttet til Skattøra før etter kursing av reservepolitiet.

Løsningen man valgte var en ekstra belastning ikke bare for mannskapene, men også for befalet og deres familier.

Konklusjonen man kan trekke, uten å gå i detaljer, er: -etableringen av LLAbtt i Nord-Norge bar preg av dårlig stabsarbeid – herunder manglende konsekvensutredninger, ved de ”høyere staber”.

Til slutt vil jeg si at tiden i Brigaden i Nord-Norge var interessant og lærerik.

side 7

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

LLAbtt/Brig Ns kronglete vei til indre Troms

måking på Evjemoen. Ridehuset var kollapset under snømassene og mange garasjer og lagerbygninger sto i fare. En samlet innsats fra alles side førte til at man unngikk mer skader.

I 1953 var det et sterkt ønske om snarest å få etablert Brig N i Troms. Hovedproblemet var imidlertid mangel på forlegninger i området. I Indre Troms foregikk en meget stor byggevirksomhet, men forlegningene var på ingen måte klare til å motta brigadens mange avdelinger. I mellomtiden måtte man derfor ta til takke med gamle norske forlegninger, og tidligere tyske, spredt fra Evje i syd og nordover til Troms.

Få dager etter dimisjon av den første kontingenten, ankom neste. Utdannelsen startet umiddelbart og med gode resultater. I mai mottok batteriet varslingsordre fra Brig N om at batteriet skulle overføres til Bodin leir (Bodø) etter sommeren. Leiren der var under bygging, men skulle vare klar til mottak før høsten. Planlegging av overføringen ble iverksatt og et forparti ble sendt nordover i august for å forberede mottakelsen. Dagen etter at forpartiet var på plass i Bodø meldte sjefen for partiet at byggearbeidene i Bodin var forsinket og at man neppe ville kunne få flytte hele batteriet i hus før jul. Brigadestaben ble orientert om situasjonen, men fastholdt at overføringen skulle skje i begynnelsen av september.

Av Rolv Eios

LLAbt/Brig N ble etablert 15. august 1953 på Evjemoen, i Nordre leir, som var den gamle del av leiren bygget i tiden rundt første verdenskrig. Den var dårlig vedlikeholdt, og mye av den første tiden måtte brukes til å gjøre det beboelig. Man manglet det meste av kvartérmateriell, men jernsenger ble levert. Alle visste at dette skulle være en midlertidig forlegning, og aksepterte forholdene uten særlige klager.

Mannskapene hadde gjennomgått sin grunnleggende utdannelse ved FAØ II i Vatneleiren og var dyktige.

Man kunne derfor starte med neste fase i utdannelsen, feltperioden, med manøvrering og skarpskyting med kanoner samt senere vintertreningen. I februar 1954 deltok batteriet i øvelse Viter II på Østlandet. Det ble overført med jernbane fra Kristiansand til Gardermoen. Under øvelsen lavet snøen ned over Østlandet og Sørlandet. Da øvelsen var over var det igjen jernbanetransport tilbake til Kristiansand.

LLabtt/Brig 12. Oppstilling i snørikt landskap. Foto: Torbjørn Hernes

Under transporten kom melding om at vegen Kristiansand – Evje var stengt av store snømasser.

Tillitsmannsmøte. Det ble orientert om situasjonen.

Planen var at kontingenten skulle dimiteres umiddelbart etter øvelsen og etter at materiellet var vedlikeholdt. At vegen nå var stengt kunne medføre at dimisjonsdato ville bli forskjøvet noe. Tillitsmennene gikk rundt på toget og orienterte mannskapene. En times tid etterpå ba de om nytt tillitsmannsmøte. De var innstillet på å måke vegen fram til Evjemoen, en strekning på nærmere 70 km !

Heldigvis, vegen ble åpnet samme kveld av vegvesenet og mannskapene slapp måkingen. Det ble allikevel mye

side 6

Igjen gjorde man bruk av jernbanetransport fra Kristiansand og denne gang til Bolna stasjon på Nordlandsbanen.

Befalet var nå meget vel øvet med opplastning og sikring av materiellet, men for mannskapene var dette ”nytt stoff”. Alt gikk imidlertid meget bra. Transporten tok nærmere to døgn og det var en heller trøtt gjeng som lastet av på Bolna. På deler av transporten hadde NSB brukt damplokomotiver og materiellet var temmelig nedsotet.

Vi la inn et litt lengre stopp nederst i Saltdalen hvor vi fikk tatt av det verste. Avstanden Bolna – Bodø er ca 20 mil og vi meldte ankomst Bodø kl 2000. Presis kl 2000 rullet batteriet inn på bivuakkplassen der forpartiet hadde satt opp telt. Brigadesjefen var kommet til Bodø for å ønske batteriet velkommen nordover. Oppstilling, avlevering og inspeksjon fulgte. Det ville være synd å si at Brigadesjefen var fornøyd. Den gang hadde man ikke feltuniformer, og antrekket bar synlige spor etter tre-fire dagers transport med begrensede muligheter for vask, barbering, stell av antrekk og så videre, for ikke å glemme det nedsotete materiellet.

Brigadesjefen ga ordre om ny oppstilling neste morgen, og da skulle alt være i orden! Mye av natten gikk derfor med til indretjeneste, buksepress med mer. Denne oppstillingen gikk bedre. Etter denne mottakelsen var humøret innen batteriet ikke særlig bra. Slike episoder kan imidlertid føre med seg noe positivt også. Man skal lære av riktige hendelser, men også av hendelser som er av det motsatte. ”Til skrekk og advarsel” heter det visst. Vår erfaring var at samholdet innen avdelingen ble ennå bedre. Man var stolte av at man hadde gjennomført denne overføringen uten uhell av noe slag. Bare noen dager etter ankomsten til Bodø ”salte” batteriet opp igjen , og kjørte nordover til Lyngen for å delta i brigadens høstøvelse. Vel 500 km med fire fergestrekninger, og selvsagt samme transport tilbake etter endt øvelse.

Bivuakktilværelsen på Bodø flyplass varte i nesten fire måneder før alle var kommet i forlegninger i Bodin leir. Det er ikke vanskelig å forestille seg at teltlivet på

stasjonen om høsten og de første vintermånedene ikke var noen fornøyelse. Regn og kuling er nokså normalt vær. Teltene var nok ikke tette nok, og mannskapene viste stor oppfinnsomhet for å hindre at regnet kom inn. Noen brukte margarinrasjonen sin på teltveggen!

Et annet stort problem var boliger for befalets familier.

Batteriet ble ikke tildelt tjenesteboliger i Bodø garnison til tross for at et tilstrekkelig antall sto ledige. Disse var forbeholdt befal fra Luftforsvaret. I løpet av vinteren klarte de fleste å skaffe seg et ”kryp-inn” på det sivile markedet, et rom eller to. En familie fikk en liten leilighet på Tverrlandet 12-14 km utenfor Bodø. Det var dårlig med bussforbindelser og privatbiler var mangelvare i den tiden. Først da Øverstkommanderende for NordNorge grep inn, fikk denne familien leie en av de ledige leilighetene i Bodin.

I løpet av vinteren 54-55 drev batteriet vanlig utdannelse i Bodø-området og i mars deltok det i Brigadens vinterøvelse i Indre Troms. Overføringen til øvingsområdet på vinterføre var igjen en prøvelse. På denne tiden fikk man vite at det forelå planer om igjen å flytte batteriet, denne gangen til Skattøra ved Tromsø. Flyttingen foregikk i mai.

Luftvernbatteriets base på Skattøra i Tromsø 1955. Foto: Torbjørn Hernes

Skattøra hadde stått tom i lengre tid og igjen måtte man til med å rydde opp før man kunne komme i gang med ordinær utdannelse… Senger og noe kvartérmateriell ble sendt ned fra Heggelia, men man manglet mye, blant annet skap til mannskapsrommene. Man kan jo tenke seg hvordan dette så ut når seks mann bodde på samme rom, og skulle oppbevare sin personlige utrustning der.

Som vanlig hadde man ikke bolig for befalet. Leirens sykehusbrakke ble ryddet og vasket og familiene flyttet inn der. Etter noen måneder bedret situasjonen seg noe og man fikk et lite antall leiligheter.

Man hadde nå håpet at batteriet skulle være ferdig med den omflakkende tilværelsen og at Skattøra skulle være siste stopp før Rustaleiren, men det ble ikke tilfelle. Vi fikk etter kort tid melding om at Forsvarsdepartementet hadde lånt ut Skattøra til Justisdepartementet som skulle gjennomføre utdannelse av reservepoliti der. Man regnet med at dette ville vare i ca to måneder. Løsning på problemet ble at Ingeniørkompaniet som hadde hatt grensevakten i Skibotndalen skulle flytte til Holmen Leir , som nå var ferdig. Dermed ble Brennfjell og Helligskogen ledig... og batteriet skulle overta her! Så var det ”på han

igjen”! Da politiet var ferdig med sin bruk av Skattøra, kunne batteriet endelig komme til ro her, inntil Rustaleiren var klar til å ta imot oss i 1958.

Når man ser tilbake på etableringen av Brig N fra 1953, og de første årene etter, er det mange tanker som melder seg.

Som jeg innledet med var det i 1953 et sterkt operativt ønske om snarest å få etablert brigaden. Dette var fullt forståelig og ingen uenighet om. Den internasjonale situasjonen var slik at man innså nødvendigheten av å treffe et slikt tiltak, som et minimum. Man var selvsagt klar over at brigaden alene ikke løste alle forsvarsproblemer i Nord-Norge (den burde heller vært kalt Brigaden i Troms).

De fleste av befalet ved brigaden hadde relativt lang erfaring, ikke minst fra Tysklandsbrigaden. De var ikke kravstore og meget lojale. Materiellet som etter hvert ble tilført, var fullt brukbart, selv om det ikke var siste modell.

Det jeg avslutningsvis vil sette fingeren på var det manglende samarbeid mellom ”de høyere staber” og de berørte avdelinger i forbindelse med etableringen i nord.

På Evjemoen hadde batteriet et godt samarbeid med

Bergartilleribataljon nr 1 i Kristiansand. De hjalp til så godt de kunne med å legge forholdene til rette. Flyttingen til Bodø er et eksempel på det motsatte. Batteriet var ikke kjent med at det forelå noen avtale mellom Brig N og LVAgruppen i Bodø om forleging av befal og mannskaper, undervisningslokaler, garasjer, lagringsplass osv. Dette ble etter hvert overlatt til batteriet, å forhandle frem avtaler med LVA-gruppen i Bodø. Hva gjalt leiligheter for befalsfamilier lyktes man ikke å få noen avtale om. Som nevnt foran fikk man en leilighet etter lang tid – og først da ØKN personlig tok opp saken med Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet.

Det samme gjorde seg gjeldende for Skattøras vedkommende. Leiren burde ikke vært utlånt til Justisdepartementet, eventuelt burde batteriet ikke vært flyttet til Skattøra før etter kursing av reservepolitiet.

Løsningen man valgte var en ekstra belastning ikke bare for mannskapene, men også for befalet og deres familier.

Konklusjonen man kan trekke, uten å gå i detaljer, er: -etableringen av LLAbtt i Nord-Norge bar preg av dårlig stabsarbeid – herunder manglende konsekvensutredninger, ved de ”høyere staber”.

Til slutt vil jeg si at tiden i Brigaden i Nord-Norge var interessant og lærerik.

side 7

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

forts fra side 5...

Lt NN inspiserte, og deretter ropte han: 73 Larsen! ”- Du har ikke pussa skoene dine, barbert deg, presset uniformen eller klippet håret ditt!” Jeg svarte at det var helt riktig. Gutta begynte å ”mumle” i rekkene. ”-Du får ikke perm før du har ordnet dette!” “-Neivel” svarte jeg. Gutta begynte å flire. ”- 73 Larsen.! Du kommer ikke utenfor indre leirområde denne helga!”, sa løytnanten. ”- Det spiller ingen rolle for jeg skal ha kjøkkenvakt hele helgen”, svarte jeg. Gutta lo og løytnanten hadde ikke mere å true med.

Kjøkkenvakta var slitsom. Jeg husker en episode hvor kjøkkensjefen spurte daghavende offiser om hvor mange det skulle lages middag til søndag? ”- Jeg har ikke fått oppgitt noe tall, så du får lage til fullt belegg!”, var svaret kjøkkensjefen fikk. Det var svinekoteletter til middag, men bare 200 mann møtte opp for å spise, så det sto stabler av bakker med koteletter, oppad og nedad vegger i kjøkkenet.

Folk spiste koteletter i flere dager, men de siste gikk vel til dyrefór.

Etter rekruttskolen, tre måneder på Trandum, forsøkte jeg å komme inn i HV, men lyktes ikke – deriomt havnet jeg på Sessvollmoen hvor jeg fikk pionérutdannelse i Støttekompaniet. Det var atskillig triveligere enn Trandum.

Det ble masse bygging av sperringer, klopper, legging/ rydding av miner, men også mye sprengningstjeneste i løpet av de tre månedene jeg var der.

Så bar det til Brig N Om kvelden 4. oktober 1967 var det frammøte på Fornebu Militære Flyplass med påfølgende flytransport til Bardufoss, og buss derfra til Setermoen. Ankomst ca. kl. 02.00, da snødde det... Her skulle jeg bli til 29. mars 1968. Jeg havnet på ei kaserne som der og da virket ganske ”løen”, (gamle) TRONDENES kaserne. Jeg skulle lære å

Tondenes kaserne i infanterileiren 1968. Her holdt MP-laget, TBK-troppen og Pi-troppen til. Foto: Rolf G. Larsen

sette stor pris på denne! Oppi leselampene fant jeg lapper fra de som hadde reist hjem, tips osv. vedrørende befal blant annet. Info’n fortalte, at myggplagen hadde vært ubeskrivelig – den slapp vi... Jeg lengtet hjem til min forlovede – alltid.

På Trondenes kaserne var samlet ”oppsopet”, det vil si de som ikke hadde fått plass i de nyere betongkasernene.

side 8

Her var vi (heldigvis) ”utenfor alfarvei”, vi hadde MP’n i første etasje, de ble varslet om hver inspeksjon, og de varslet oss! Foruten Pi-troppen var også TBK-troppen forlagt i Trondenes. Jeg bodde på rom 21 i andre etasje.

Troppen var ikke fulltallig, men vi hadde ansvaret for to MG´er. Jeg likte dårlig at det var forbudt å fotografere i leiren. Det medførte at jeg har få bilder derfra.

Jeg trivdes relativt bra på Setermoen. Mange slet psykisk med mørketiden, men det gjorde slettes ikke jeg! Masse brevkurs, blant annet, hjalp på. Vi ble ansett mer ”voksne” her enn i Sør Norge: Vi var der for å ”gjøre en jobb”, og gjorde vi den, var man fornøyd. Det var svært ”faste rutiner” for det meste.

Min interesse for militære kjøretøy gjorde at jeg ofte var innom verkstedet. Spesielt vakte M113 (PPK´n) min interesse. Et flott kjøretøy! TBK-troppen var oppsatt med M113, så jeg hentet en masse informasjon fra vognførerne der. En av dem var fra Larvik (som meg).

Bataljonsjefen Bataljonsjefen vår ble kalt ” Tåladden”. Tilnavnet kommer av at det var han som oppfant tåladden. En topp kar – iallfall sett fra oss vernepliktiges side. Veldig ”militær og korrekt”, men for en kar til å passe på oss! Vet ikke hvorfor, men det ble et helt spesielt forhold mellom oss vernepliktige i Støttekompaniet og bataljonsjefen. Han sa, og viste det i praksis, at om det skulle være no’ spesielt, var det bare å kontakte ham hjemme. Det gjorde vi ved flere anledninger. Jeg hadde forøvrig lite til overs for det meste av kompanibefalet vårt. Bataljonsjefen kom alltid på kompaniaftene våre, mens de fleste av kompaniog troppsbefalet aldri ble invitert. Han var utrolig til å fortelle fra sin lange militære karriere, spesielt fra Tysklandsbrigaden hadde han mange anekdoter. Vi satte så stor pris på bataljonsjefen at vi soldater ved dimisjon, samlet inn til en avskjedsgave fra hele kompaniet. Deretter arrangerte vi soldater en oppstilling i Eksersérhallen, og så sendte vi bud på bataljonsjefen om at han måtte komme, det var viktig! Da han kom inn døra, var det en som ropte ”RETT!” og han fikk høytidelig overrakt avskjedsgaven, et flott sigarskrin i sølv med inskripsjon/hilsen fra oss i Støkp. Bataljonsjefen ble stum og fikk tårer i øynene. Vi klappet og han fikk samlet seg etterhvert og holdt en fin takketale for oss. Alle var enige om at han fortjente denne gaven og at vi ikke kunne hatt en bedre ”tillitsmann” enn bataljonsjefen vår...

Rolf G. Larsen har nærmest skrevet en innholdsrik dagbok fra hele sin førstegangstjeneste - dokumentert med bilder - av plasshensyn er bidraget derfor sterkt forkortet. Vi satser på å få med litt mere av hans historie i senere nummer av Brigadeavisa. (Red)

Minnerikt dåpsfat i Heggelia kapell Denne historien med så dramatisk bakgrunn fra brigaden sine unge år, er med tillatelse, i sin helhet sakset fra avisa ”Nye Troms” etterrettet og ført i pennen av redaksjonssekretær og æresbrigadeveteran, Morten Kasbergsen. (Red)

45 års tjeneste Mange barn har blitt døpt i dette dåpsfatet i Heggelia kapell de siste 45 årene. Dåpsfatet bærer inskripsjonen ”Skjenket Heggelia kapell. Til minne om lege Thorvald Lie d.y. Han omkom 29-7-1958 under militærtjeneste på Maukstadmoen idet han forsøkte å redde en annens liv”.

BARDUFOSS: Det vakre dåpsfatet i Heggelia kapell er et varig minne om militærlege Thorvald Lie den yngre.

Morten Kasbergsen Militærlegen mistet livet i en trafikkulykke under en utrykning i Målselv i juli 1958. Etter ulykka samlet Lies kamerater inn penger til en gave til legens foreldre. De mente imidlertid at det var bedre å bruke pengene på et varig minne om sønnen. I tillegg ga foreldrene selv penger til å få laget et dåpsfat til Heggelia kapell. Dåpsfatet ble gitt i gave av Lies foreldre under innvielsen av kapellet 16. august 1961.

Jente druknet 29. juli 1958 druknet ei fem år gammel jente i Målselva ved Rundhaug. Jenta ble funnet på halvannen meters dyp, og det ble umiddelbart satt i gang gjenopplivningsforsøk.

Distriktslegen var på ferie, og man valgte derfor å ringe både til Bardufoss og Skjold for å være sikker på at man fikk tak i en lege. Det skulle snart vise seg at det bare var militærlegen på Bardufoss som kom fram til Rundhaug, og han klarte ikke å redde livet til jenta.

På Skjold fikk den 28 år gamle løytnant Thorvald Lie den yngre fra Oslo melding om det som hadde hendt på Rundhaug. Han hadde bare tjenestegjort en måned som lege i 2. bataljon.

Løytnanten rekvirerte umiddelbart en militær ambulanse, og sammen med tre sanitetssoldater la han i vei mot Rundhaug med fulle sirener i håp om at han kunne redde 5-åringen.

Ved Trangen I en sving ved Trangen møtte ambulansen en motorsykkel.

Føreren forsøkte å kaste bilen på siden av veien, men den kom i spinn og ble kastet på tvers. Legen ble slengt ut av ambulansen og mistet livet på stedet.

Føreren fikk til slutt bremset opp, og ambulansen gikk utfor veibanen med forholdsvis lav fart. De tre sanitetssoldatene fikk bare mindre skader, mens motorsykelisten slapp uskadd fra ulykka.

Brigaden i Nord-Norge markerte sorgen med å miste en av sine leger ved å henge flagget på halv stang en dag.

I tillegg ble det holdt en minnehøytidelighet på Skjold.

Tradisjon tro satte Forsvaret ned en kommisjon som skulle undersøke omstendighetene ved ulykka.

Kilder: Bladet Tromsø og Lofotposten årgang 1958, samt Mannskapsavisa årgang 1961.

Sønnen til redaksjonssekretæren i Nye Troms blir her døpt i den vakre minnegaven i Heggelia kapell 26. mars 2006. (Red) Foto: Morten Kasbergsen Ett år med blå beret i “gokk”

skrevet av Odd Røine Hølen, fortsettelse fra forrige nummer

...Fra amfibieøvelsen i Ramsund bar det direkte ut på øvelse “Fremad”, og først lørdag 1. juli var vi igjen tilbake til Harstad og den etterlengtede “normale senga”.

Når jeg også sveiper innom øvelse “Spar Ess” som brakte oss til Bodø i slutten av mai, så kan man trygt slå fast at våre to første måneder i Brig N var ganske så “krigerske”.

Med entusiastiske offiserer og befal som ikke tillot mye “slinger i valsen”. Tapsmeldinger på utstyr var heller ikke sjeldent etter øvelser, og sjøl kan jeg erindre at den lille runde smørboksen min som var blitt hittegods et eller annet sted, resulterte i lønnstrekk på kr 3,50. Med andre ord omtrent ei dagslønn.

Noen få av oss hadde sysla med friidrett før vi trakk i Hærens grønne, men all “gampinga” reduserte både treningslyst og muligheter for nogenlunde systematisk trening. Det var da heller ikke noen stevner eller mesterskap som skjerpet piggsko-aktiviteten. Skjønt - det var noe som het garnisonsmesterskap i friidrett på stadion i Harstad og det var så avgjort ønskelig at Åsegarden kunne stille med utøvere. Vi hadde nemlig en sersjant i kompaniet som avtjente sin plikttjeneste, og var en meget habil langdistanseløper. Senere i sekstiåra avslørte Per Gunnar Lien seg som en av landets beste maratonløpere.

Han fikk med seg noen av oss i dette mesterskapet. Sjøl vant han 3000 m, mens Åsegardens lag også gikk hen og vant 1000 m stafett, der undertegnede 40 Hølen i en “fæl” siste etappe så vidt holdt unna for laget fra Harstad Festning. fortsettelse side 11...

side 9

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

forts fra side 5...

Lt NN inspiserte, og deretter ropte han: 73 Larsen! ”- Du har ikke pussa skoene dine, barbert deg, presset uniformen eller klippet håret ditt!” Jeg svarte at det var helt riktig. Gutta begynte å ”mumle” i rekkene. ”-Du får ikke perm før du har ordnet dette!” “-Neivel” svarte jeg. Gutta begynte å flire. ”- 73 Larsen.! Du kommer ikke utenfor indre leirområde denne helga!”, sa løytnanten. ”- Det spiller ingen rolle for jeg skal ha kjøkkenvakt hele helgen”, svarte jeg. Gutta lo og løytnanten hadde ikke mere å true med.

Kjøkkenvakta var slitsom. Jeg husker en episode hvor kjøkkensjefen spurte daghavende offiser om hvor mange det skulle lages middag til søndag? ”- Jeg har ikke fått oppgitt noe tall, så du får lage til fullt belegg!”, var svaret kjøkkensjefen fikk. Det var svinekoteletter til middag, men bare 200 mann møtte opp for å spise, så det sto stabler av bakker med koteletter, oppad og nedad vegger i kjøkkenet.

Folk spiste koteletter i flere dager, men de siste gikk vel til dyrefór.

Etter rekruttskolen, tre måneder på Trandum, forsøkte jeg å komme inn i HV, men lyktes ikke – deriomt havnet jeg på Sessvollmoen hvor jeg fikk pionérutdannelse i Støttekompaniet. Det var atskillig triveligere enn Trandum.

Det ble masse bygging av sperringer, klopper, legging/ rydding av miner, men også mye sprengningstjeneste i løpet av de tre månedene jeg var der.

Så bar det til Brig N Om kvelden 4. oktober 1967 var det frammøte på Fornebu Militære Flyplass med påfølgende flytransport til Bardufoss, og buss derfra til Setermoen. Ankomst ca. kl. 02.00, da snødde det... Her skulle jeg bli til 29. mars 1968. Jeg havnet på ei kaserne som der og da virket ganske ”løen”, (gamle) TRONDENES kaserne. Jeg skulle lære å

Tondenes kaserne i infanterileiren 1968. Her holdt MP-laget, TBK-troppen og Pi-troppen til. Foto: Rolf G. Larsen

sette stor pris på denne! Oppi leselampene fant jeg lapper fra de som hadde reist hjem, tips osv. vedrørende befal blant annet. Info’n fortalte, at myggplagen hadde vært ubeskrivelig – den slapp vi... Jeg lengtet hjem til min forlovede – alltid.

På Trondenes kaserne var samlet ”oppsopet”, det vil si de som ikke hadde fått plass i de nyere betongkasernene.

side 8

Her var vi (heldigvis) ”utenfor alfarvei”, vi hadde MP’n i første etasje, de ble varslet om hver inspeksjon, og de varslet oss! Foruten Pi-troppen var også TBK-troppen forlagt i Trondenes. Jeg bodde på rom 21 i andre etasje.

Troppen var ikke fulltallig, men vi hadde ansvaret for to MG´er. Jeg likte dårlig at det var forbudt å fotografere i leiren. Det medførte at jeg har få bilder derfra.

Jeg trivdes relativt bra på Setermoen. Mange slet psykisk med mørketiden, men det gjorde slettes ikke jeg! Masse brevkurs, blant annet, hjalp på. Vi ble ansett mer ”voksne” her enn i Sør Norge: Vi var der for å ”gjøre en jobb”, og gjorde vi den, var man fornøyd. Det var svært ”faste rutiner” for det meste.

Min interesse for militære kjøretøy gjorde at jeg ofte var innom verkstedet. Spesielt vakte M113 (PPK´n) min interesse. Et flott kjøretøy! TBK-troppen var oppsatt med M113, så jeg hentet en masse informasjon fra vognførerne der. En av dem var fra Larvik (som meg).

Bataljonsjefen Bataljonsjefen vår ble kalt ” Tåladden”. Tilnavnet kommer av at det var han som oppfant tåladden. En topp kar – iallfall sett fra oss vernepliktiges side. Veldig ”militær og korrekt”, men for en kar til å passe på oss! Vet ikke hvorfor, men det ble et helt spesielt forhold mellom oss vernepliktige i Støttekompaniet og bataljonsjefen. Han sa, og viste det i praksis, at om det skulle være no’ spesielt, var det bare å kontakte ham hjemme. Det gjorde vi ved flere anledninger. Jeg hadde forøvrig lite til overs for det meste av kompanibefalet vårt. Bataljonsjefen kom alltid på kompaniaftene våre, mens de fleste av kompaniog troppsbefalet aldri ble invitert. Han var utrolig til å fortelle fra sin lange militære karriere, spesielt fra Tysklandsbrigaden hadde han mange anekdoter. Vi satte så stor pris på bataljonsjefen at vi soldater ved dimisjon, samlet inn til en avskjedsgave fra hele kompaniet. Deretter arrangerte vi soldater en oppstilling i Eksersérhallen, og så sendte vi bud på bataljonsjefen om at han måtte komme, det var viktig! Da han kom inn døra, var det en som ropte ”RETT!” og han fikk høytidelig overrakt avskjedsgaven, et flott sigarskrin i sølv med inskripsjon/hilsen fra oss i Støkp. Bataljonsjefen ble stum og fikk tårer i øynene. Vi klappet og han fikk samlet seg etterhvert og holdt en fin takketale for oss. Alle var enige om at han fortjente denne gaven og at vi ikke kunne hatt en bedre ”tillitsmann” enn bataljonsjefen vår...

Rolf G. Larsen har nærmest skrevet en innholdsrik dagbok fra hele sin førstegangstjeneste - dokumentert med bilder - av plasshensyn er bidraget derfor sterkt forkortet. Vi satser på å få med litt mere av hans historie i senere nummer av Brigadeavisa. (Red)

Minnerikt dåpsfat i Heggelia kapell Denne historien med så dramatisk bakgrunn fra brigaden sine unge år, er med tillatelse, i sin helhet sakset fra avisa ”Nye Troms” etterrettet og ført i pennen av redaksjonssekretær og æresbrigadeveteran, Morten Kasbergsen. (Red)

45 års tjeneste Mange barn har blitt døpt i dette dåpsfatet i Heggelia kapell de siste 45 årene. Dåpsfatet bærer inskripsjonen ”Skjenket Heggelia kapell. Til minne om lege Thorvald Lie d.y. Han omkom 29-7-1958 under militærtjeneste på Maukstadmoen idet han forsøkte å redde en annens liv”.

BARDUFOSS: Det vakre dåpsfatet i Heggelia kapell er et varig minne om militærlege Thorvald Lie den yngre.

Morten Kasbergsen Militærlegen mistet livet i en trafikkulykke under en utrykning i Målselv i juli 1958. Etter ulykka samlet Lies kamerater inn penger til en gave til legens foreldre. De mente imidlertid at det var bedre å bruke pengene på et varig minne om sønnen. I tillegg ga foreldrene selv penger til å få laget et dåpsfat til Heggelia kapell. Dåpsfatet ble gitt i gave av Lies foreldre under innvielsen av kapellet 16. august 1961.

Jente druknet 29. juli 1958 druknet ei fem år gammel jente i Målselva ved Rundhaug. Jenta ble funnet på halvannen meters dyp, og det ble umiddelbart satt i gang gjenopplivningsforsøk.

Distriktslegen var på ferie, og man valgte derfor å ringe både til Bardufoss og Skjold for å være sikker på at man fikk tak i en lege. Det skulle snart vise seg at det bare var militærlegen på Bardufoss som kom fram til Rundhaug, og han klarte ikke å redde livet til jenta.

På Skjold fikk den 28 år gamle løytnant Thorvald Lie den yngre fra Oslo melding om det som hadde hendt på Rundhaug. Han hadde bare tjenestegjort en måned som lege i 2. bataljon.

Løytnanten rekvirerte umiddelbart en militær ambulanse, og sammen med tre sanitetssoldater la han i vei mot Rundhaug med fulle sirener i håp om at han kunne redde 5-åringen.

Ved Trangen I en sving ved Trangen møtte ambulansen en motorsykkel.

Føreren forsøkte å kaste bilen på siden av veien, men den kom i spinn og ble kastet på tvers. Legen ble slengt ut av ambulansen og mistet livet på stedet.

Føreren fikk til slutt bremset opp, og ambulansen gikk utfor veibanen med forholdsvis lav fart. De tre sanitetssoldatene fikk bare mindre skader, mens motorsykelisten slapp uskadd fra ulykka.

Brigaden i Nord-Norge markerte sorgen med å miste en av sine leger ved å henge flagget på halv stang en dag.

I tillegg ble det holdt en minnehøytidelighet på Skjold.

Tradisjon tro satte Forsvaret ned en kommisjon som skulle undersøke omstendighetene ved ulykka.

Kilder: Bladet Tromsø og Lofotposten årgang 1958, samt Mannskapsavisa årgang 1961.

Sønnen til redaksjonssekretæren i Nye Troms blir her døpt i den vakre minnegaven i Heggelia kapell 26. mars 2006. (Red) Foto: Morten Kasbergsen Ett år med blå beret i “gokk”

skrevet av Odd Røine Hølen, fortsettelse fra forrige nummer

...Fra amfibieøvelsen i Ramsund bar det direkte ut på øvelse “Fremad”, og først lørdag 1. juli var vi igjen tilbake til Harstad og den etterlengtede “normale senga”.

Når jeg også sveiper innom øvelse “Spar Ess” som brakte oss til Bodø i slutten av mai, så kan man trygt slå fast at våre to første måneder i Brig N var ganske så “krigerske”.

Med entusiastiske offiserer og befal som ikke tillot mye “slinger i valsen”. Tapsmeldinger på utstyr var heller ikke sjeldent etter øvelser, og sjøl kan jeg erindre at den lille runde smørboksen min som var blitt hittegods et eller annet sted, resulterte i lønnstrekk på kr 3,50. Med andre ord omtrent ei dagslønn.

Noen få av oss hadde sysla med friidrett før vi trakk i Hærens grønne, men all “gampinga” reduserte både treningslyst og muligheter for nogenlunde systematisk trening. Det var da heller ikke noen stevner eller mesterskap som skjerpet piggsko-aktiviteten. Skjønt - det var noe som het garnisonsmesterskap i friidrett på stadion i Harstad og det var så avgjort ønskelig at Åsegarden kunne stille med utøvere. Vi hadde nemlig en sersjant i kompaniet som avtjente sin plikttjeneste, og var en meget habil langdistanseløper. Senere i sekstiåra avslørte Per Gunnar Lien seg som en av landets beste maratonløpere.

Han fikk med seg noen av oss i dette mesterskapet. Sjøl vant han 3000 m, mens Åsegardens lag også gikk hen og vant 1000 m stafett, der undertegnede 40 Hølen i en “fæl” siste etappe så vidt holdt unna for laget fra Harstad Festning. fortsettelse side 11...

side 9

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Brigadeveteranmøte i Rena leir

fortsettelse fra side 9...

Av Karl Johan Skarpnes

satsingen på forsvarlig forvaltning. Brigadéren opplyste videre at kontroll med budsjettet nå er etablert, og at det skal være en kontinuerlig prosess i fremtiden.

Hedmark lokalforening av Brigaden i Nord-Norge Veteranforbundet arrangerte møte for veteranene fra Brig N og ”Den kalde krigen” i Rena leir, torsdag 11. mai 2006.

12-15 av veteranene i regionen hadde funnet veien til stabsbygget og møtelokalet.

Familienes kår er en stor utfordring ved det mønsteret vi har i dag. Lange og hyppige fravær, spesielt ved internasjonal tjeneste, skaper problemer for familielivet som kan være vanskelige å løse.

Etter foredraget var det debatt med flere gode innlegg. Det var tydelig at foredraget vakte interesse. Det ble en meget hyggelig avslutning med forpleining og sosialt samvær.

Fin stemning og mange gode historier.

Hedmark lokalforening av Brigaden i Nord-Norge – Veteranforbundet takker brigadér Orderud Skare og Rena leir for en utmerket støtte til arrangementet.

Gammelt vennskap ruster ikke Av Kjell Olsen Brigadér Kjell Ove Orderud Skare foredrar om ”Den nye Hæren”.

Foto: Even Olstad

Nestkommanderende ved Hærens styrker, brigadér Kjell Ove Orderud Skare holdt et meget interessant foredrag om ”Den nye Hæren”. Han nevnte blant annet den reduksjonen av Hæren som hadde foregått de siste 15 årene. Fra en styrke på nær 165 000 mann og til i dag hvor det er ca én brigade igjen (under 10 000 mann). I 2006 var årsrammen nede på 2100, men skal opp igjen til ca 3200 årsverk i 2008. Hæren må bli den innsatshæren Stortinget har vedtatt og dimensjoneres for de oppgavene den dermed står ovenfor. Verneplikten er fortsatt grunnlaget hvor volumet/behovet rekrutteres fra. Det blir robuste miljøer både i nord og i sør, hvor evne til nasjonal og internasjonal innsats opparbeides. Hærens styrkers stab er fordelt i Indre-Troms, på Rena og Terningmoen.

I kjølvannet etter landsmøtet 2. - 5. juni 2005, for Brig N – Veteranforbundet, møttes tre av brigadeveteranene i et sommerhus ved Randsfjorden i Oppland seinere i måneden. Disse herrene tjenestegjorde sammen i Våpenteknisk kompani i 1960. Det er altså 45 år siden de sist hilste på hverandre. De takker veteranforbundet som først gjorde det mulig å treffes etter så mange år.

Veterankameratene foran 3/4-tonneren. Fra venstre: John Kvam, Steinkjer, Kjell Edv. Olsen, Hønefoss og Hans Rødskar, Oslo. Bildet tilhører Kjell Edv. Olsen

Leder Hedmark lokalforening, Karl Johan Skarpnes, orienterer veteranene. Foto: Even Olstad

Rena er en av NATO´s beste treningssentre og mest moderne leire, med en genial utnyttelse av leiren ut fra konstruksjonen, skytefelt og nærområde. Regionfelt Østlandet er ”juvelen”.

Noen av de viktigste utfordringene i 2006 er å synliggjøre Hærens leveranser nasjonalt og internasjonalt, sikre rekruttering opp mot målbildet for 2008, og å videreføre

side 10

De tre var John Kvam, som var mekaniker i bergingsseksjonen, Kjell Olsen, som ledet seksjonen og Hans Rødskar, radiooperatør som hadde sitt radioanlegg montert på en Dodge 3/4t. Denne bilen ble han så glad i at han likegodt kjøpte seg en maken som veteranbil og den holder han i sin skjønneste orden.

Vi oppfordrer alle som har tjenestegjort sammen i Brigaden i Nord-Norge og ta kontakt med hverandre for å minnes den flotte tiden vi hadde sammen, og hvor kameratskapet sto i høysetet.

Etterlysning av kamerater fra brigadetjenesten kan gjøres gjennom BRIGADEAVISA. (Red)

Såpass “gromt” var det at “fotsoppgutta” fra Åsegarden hadde markert seg med medaljeplasseringer at innsatsen ble belønnet med innkalling på KP-sjefens kontor med gode ord og takk for at vi hadde hevdet Åsegardens ære. Senere skulle vi delta i Brigademesterskapet på Sætermoen. En lang og slitsom transport på lasteplanet til en “kvarting” var vel ikke den beste oppladningen, og så vidt jeg husker gikk det visst heller ikke spesielt bra på koksgrusen.

Etter tre måneder i Harstad skulle vi så stifte bekjentskap med Andøya. En femdagers fjellmarsj med krigersk tilsnitt underveis i møte med “fi”, som altså var KP C, og i stor grad besto av mange kjente fra tida på Heistadmoen, brakte oss til slutt fram til Andøya Flystasjon. Der ble øvelsen avsluttet kl 22.00, og ferden gikk til vårt nye “hjemsted” i Skarsteindalen.

Høstmanøveren sto for tur fra mandag 18. september. Den startet som øvelse “Isbjørn” i bataljonen, og het “Peter Pan” i en storstilt brigadeøvelse, og ble avblåst 29. september. Ei “ordningsuke” i leiren, og ny øvelse på Andøya. Øvelse “Ving Tor” varte heldigvis bare i tre dager, og ble avblåst på 40 Hølens 20-årsdag etter at jubilanten hadde tilbrakt natta sammen med mitraljøse-laget i ei bergskorte i godt ly for vær og vind.

Det var blitt oktober, og det nærmet seg raskt dimming for veteranene. Tidlig i november kunne vi konstatere hvordan disse gutta så ut i den sivile habitten, og litt vemodsfylt var det faktisk, etter å ha tilbrakt noen måneder sammen, og ta avskjed. Det gikk imidlertid fort opp for oss at nå var det vi som var veteraner og ventet spent på nye “blodrekrutter” samtidig som den etterlengtede julepermen skulle bringe oss til “syden”. Det ville jo gå bort ei ukes tid i reisedager fram og tilbake, med hurtigrute og tog, men det ville jo stå 1962 på kalenderen når vi igjen skulle ikle oss felthabitten og visste at 12 av 16 måneders førstegangstjeneste var unnagjort.

At Åsegarden leir var gjenstand for den reneste invasjonen med telt og folk i slutten av januar synes jeg krever en forklaring. Det var slett ingen NATO-øvelse eller et militært anliggende som var årsaken, men rett og slett en sportslig nasjonal begivenhet. For første gang i historien var nemlig NM på skøyter lagt nordafor Trondheim - på stadion i Harstad, og det ga oss jo muligheten til å bivåne Kuppern og “co” på nært hold. De innfødte nordlendingene satte nok sin litt til at Nils Aaness skulle fravriste Kuppern hans lange NM-dominans. Aaness var jo fra Andøya, og hadde sin første skøyteklubbtilhørighet til Harstad, men gikk nå for OSK. Det gikk imidlertid ikke likere enn at mesteren fra Kampen i Oslo fortsatt befestet seg som den ubestridte ener. Tre distanseseire til Kuppern, mens Aaness var en like god toer med sølvplass på de samme distansene. Et minnerikt innslag var også gateprosesjonen til premieutdelingen på søndagskvelden der Kuppern gikk i front med laurbærkransen rundt halsen og både militære og sivile dannet fakkelespalier i

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006 kveldsmørket. Etter dette “sidespranget” skjønner jeg at det er vanskelig å fatte seg i korthet om livet med blå beret i “Gokk”.

Vintermanøveren i indre Troms hadde også sitt intermesso. Det brøt ut kusmatilfeller i kompaniet, og vi ble isolert fra bataljonøvelsen, og kunne nyte solrike skidager ved teltleiren i Sørreisa. Vi var jo spent på hvordan dette ville utvikle seg med hensyn til den store brigadeøvelse “Kampen”. Etter fire dager i fredsbivuakk var imidlertid “skjebnen beseglet”. Deltakelsen i vinterens store øvelse var et faktum, og vi gjorde oss marsjklare mot Skoelvdalen.

Etter avsluttet vinterøvelse begynte vi virkelig å fornemme vårens komme. Vi i B-gjengen avsluttet vår førstegangstjeneste på Andøya. Det var sein påske dette året, så det gjensto bare et par uker av vår militære karriere da den var over. Hjemtransporten var atskillig raskere denne gang, sjøl om vi måtte til Bardufoss først, for så å bli fraktet med fly sørover. Det var undertegnedes første opplevelse til værs, og var derfor en opplevelse i seg sjøl.

Der satt vi da i våre sivile klær, og håpet at vi ville treffes senere. Og det gjorde mange av oss - på repetisjonsøvelser, og den første av den sorten kom bare drøye året etter at vi hadde dimittert, for oss i IR6 i hvert fall.

KONKURRANSE!

Vi ber om forslag til tekst til dette bildet. Vi kan røpe at bildet er tatt under Landsmøtets omvisning ved Haakonsvern orlogsstasjon. Det mest kreative forslaget vil bli belønnet med en premie. Frist for innsending av forslag er 20. august. Navn på vinneren kommer i neste nummer.

Vi satser samtidig på å komme med en mer utførlig reportasje fra omvisningen på Haakonsvern orlogsstasjon, i neste nummer av Brigadeavisen.

side 11

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Brigadeveteranmøte i Rena leir

fortsettelse fra side 9...

Av Karl Johan Skarpnes

satsingen på forsvarlig forvaltning. Brigadéren opplyste videre at kontroll med budsjettet nå er etablert, og at det skal være en kontinuerlig prosess i fremtiden.

Hedmark lokalforening av Brigaden i Nord-Norge Veteranforbundet arrangerte møte for veteranene fra Brig N og ”Den kalde krigen” i Rena leir, torsdag 11. mai 2006.

12-15 av veteranene i regionen hadde funnet veien til stabsbygget og møtelokalet.

Familienes kår er en stor utfordring ved det mønsteret vi har i dag. Lange og hyppige fravær, spesielt ved internasjonal tjeneste, skaper problemer for familielivet som kan være vanskelige å løse.

Etter foredraget var det debatt med flere gode innlegg. Det var tydelig at foredraget vakte interesse. Det ble en meget hyggelig avslutning med forpleining og sosialt samvær.

Fin stemning og mange gode historier.

Hedmark lokalforening av Brigaden i Nord-Norge – Veteranforbundet takker brigadér Orderud Skare og Rena leir for en utmerket støtte til arrangementet.

Gammelt vennskap ruster ikke Av Kjell Olsen Brigadér Kjell Ove Orderud Skare foredrar om ”Den nye Hæren”.

Foto: Even Olstad

Nestkommanderende ved Hærens styrker, brigadér Kjell Ove Orderud Skare holdt et meget interessant foredrag om ”Den nye Hæren”. Han nevnte blant annet den reduksjonen av Hæren som hadde foregått de siste 15 årene. Fra en styrke på nær 165 000 mann og til i dag hvor det er ca én brigade igjen (under 10 000 mann). I 2006 var årsrammen nede på 2100, men skal opp igjen til ca 3200 årsverk i 2008. Hæren må bli den innsatshæren Stortinget har vedtatt og dimensjoneres for de oppgavene den dermed står ovenfor. Verneplikten er fortsatt grunnlaget hvor volumet/behovet rekrutteres fra. Det blir robuste miljøer både i nord og i sør, hvor evne til nasjonal og internasjonal innsats opparbeides. Hærens styrkers stab er fordelt i Indre-Troms, på Rena og Terningmoen.

I kjølvannet etter landsmøtet 2. - 5. juni 2005, for Brig N – Veteranforbundet, møttes tre av brigadeveteranene i et sommerhus ved Randsfjorden i Oppland seinere i måneden. Disse herrene tjenestegjorde sammen i Våpenteknisk kompani i 1960. Det er altså 45 år siden de sist hilste på hverandre. De takker veteranforbundet som først gjorde det mulig å treffes etter så mange år.

Veterankameratene foran 3/4-tonneren. Fra venstre: John Kvam, Steinkjer, Kjell Edv. Olsen, Hønefoss og Hans Rødskar, Oslo. Bildet tilhører Kjell Edv. Olsen

Leder Hedmark lokalforening, Karl Johan Skarpnes, orienterer veteranene. Foto: Even Olstad

Rena er en av NATO´s beste treningssentre og mest moderne leire, med en genial utnyttelse av leiren ut fra konstruksjonen, skytefelt og nærområde. Regionfelt Østlandet er ”juvelen”.

Noen av de viktigste utfordringene i 2006 er å synliggjøre Hærens leveranser nasjonalt og internasjonalt, sikre rekruttering opp mot målbildet for 2008, og å videreføre

side 10

De tre var John Kvam, som var mekaniker i bergingsseksjonen, Kjell Olsen, som ledet seksjonen og Hans Rødskar, radiooperatør som hadde sitt radioanlegg montert på en Dodge 3/4t. Denne bilen ble han så glad i at han likegodt kjøpte seg en maken som veteranbil og den holder han i sin skjønneste orden.

Vi oppfordrer alle som har tjenestegjort sammen i Brigaden i Nord-Norge og ta kontakt med hverandre for å minnes den flotte tiden vi hadde sammen, og hvor kameratskapet sto i høysetet.

Etterlysning av kamerater fra brigadetjenesten kan gjøres gjennom BRIGADEAVISA. (Red)

Såpass “gromt” var det at “fotsoppgutta” fra Åsegarden hadde markert seg med medaljeplasseringer at innsatsen ble belønnet med innkalling på KP-sjefens kontor med gode ord og takk for at vi hadde hevdet Åsegardens ære. Senere skulle vi delta i Brigademesterskapet på Sætermoen. En lang og slitsom transport på lasteplanet til en “kvarting” var vel ikke den beste oppladningen, og så vidt jeg husker gikk det visst heller ikke spesielt bra på koksgrusen.

Etter tre måneder i Harstad skulle vi så stifte bekjentskap med Andøya. En femdagers fjellmarsj med krigersk tilsnitt underveis i møte med “fi”, som altså var KP C, og i stor grad besto av mange kjente fra tida på Heistadmoen, brakte oss til slutt fram til Andøya Flystasjon. Der ble øvelsen avsluttet kl 22.00, og ferden gikk til vårt nye “hjemsted” i Skarsteindalen.

Høstmanøveren sto for tur fra mandag 18. september. Den startet som øvelse “Isbjørn” i bataljonen, og het “Peter Pan” i en storstilt brigadeøvelse, og ble avblåst 29. september. Ei “ordningsuke” i leiren, og ny øvelse på Andøya. Øvelse “Ving Tor” varte heldigvis bare i tre dager, og ble avblåst på 40 Hølens 20-årsdag etter at jubilanten hadde tilbrakt natta sammen med mitraljøse-laget i ei bergskorte i godt ly for vær og vind.

Det var blitt oktober, og det nærmet seg raskt dimming for veteranene. Tidlig i november kunne vi konstatere hvordan disse gutta så ut i den sivile habitten, og litt vemodsfylt var det faktisk, etter å ha tilbrakt noen måneder sammen, og ta avskjed. Det gikk imidlertid fort opp for oss at nå var det vi som var veteraner og ventet spent på nye “blodrekrutter” samtidig som den etterlengtede julepermen skulle bringe oss til “syden”. Det ville jo gå bort ei ukes tid i reisedager fram og tilbake, med hurtigrute og tog, men det ville jo stå 1962 på kalenderen når vi igjen skulle ikle oss felthabitten og visste at 12 av 16 måneders førstegangstjeneste var unnagjort.

At Åsegarden leir var gjenstand for den reneste invasjonen med telt og folk i slutten av januar synes jeg krever en forklaring. Det var slett ingen NATO-øvelse eller et militært anliggende som var årsaken, men rett og slett en sportslig nasjonal begivenhet. For første gang i historien var nemlig NM på skøyter lagt nordafor Trondheim - på stadion i Harstad, og det ga oss jo muligheten til å bivåne Kuppern og “co” på nært hold. De innfødte nordlendingene satte nok sin litt til at Nils Aaness skulle fravriste Kuppern hans lange NM-dominans. Aaness var jo fra Andøya, og hadde sin første skøyteklubbtilhørighet til Harstad, men gikk nå for OSK. Det gikk imidlertid ikke likere enn at mesteren fra Kampen i Oslo fortsatt befestet seg som den ubestridte ener. Tre distanseseire til Kuppern, mens Aaness var en like god toer med sølvplass på de samme distansene. Et minnerikt innslag var også gateprosesjonen til premieutdelingen på søndagskvelden der Kuppern gikk i front med laurbærkransen rundt halsen og både militære og sivile dannet fakkelespalier i

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006 kveldsmørket. Etter dette “sidespranget” skjønner jeg at det er vanskelig å fatte seg i korthet om livet med blå beret i “Gokk”.

Vintermanøveren i indre Troms hadde også sitt intermesso. Det brøt ut kusmatilfeller i kompaniet, og vi ble isolert fra bataljonøvelsen, og kunne nyte solrike skidager ved teltleiren i Sørreisa. Vi var jo spent på hvordan dette ville utvikle seg med hensyn til den store brigadeøvelse “Kampen”. Etter fire dager i fredsbivuakk var imidlertid “skjebnen beseglet”. Deltakelsen i vinterens store øvelse var et faktum, og vi gjorde oss marsjklare mot Skoelvdalen.

Etter avsluttet vinterøvelse begynte vi virkelig å fornemme vårens komme. Vi i B-gjengen avsluttet vår førstegangstjeneste på Andøya. Det var sein påske dette året, så det gjensto bare et par uker av vår militære karriere da den var over. Hjemtransporten var atskillig raskere denne gang, sjøl om vi måtte til Bardufoss først, for så å bli fraktet med fly sørover. Det var undertegnedes første opplevelse til værs, og var derfor en opplevelse i seg sjøl.

Der satt vi da i våre sivile klær, og håpet at vi ville treffes senere. Og det gjorde mange av oss - på repetisjonsøvelser, og den første av den sorten kom bare drøye året etter at vi hadde dimittert, for oss i IR6 i hvert fall.

KONKURRANSE!

Vi ber om forslag til tekst til dette bildet. Vi kan røpe at bildet er tatt under Landsmøtets omvisning ved Haakonsvern orlogsstasjon. Det mest kreative forslaget vil bli belønnet med en premie. Frist for innsending av forslag er 20. august. Navn på vinneren kommer i neste nummer.

Vi satser samtidig på å komme med en mer utførlig reportasje fra omvisningen på Haakonsvern orlogsstasjon, i neste nummer av Brigadeavisen.

side 11

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Utdrag av foredraget til Jacob Børresen I forbindelse med Landsmøtet holdt pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen fredag kveld, et meget interessant foredrag med tittelen; ”Hva skal vi med Forsvaret”? Han tok for seg den dramatiske utviklingen som har skjedd i Forsvaret de siste årene. Den største omstillingen noensinne. Både Luftforsvaret, Sjøforsvaret og Hæren er sterkt redusert. Heimevernet er redusert fra 80 000 mann til 16 000 med en såkalt reserve på 33 000. Til gjengjeld er Forsvaret blitt mere profesjonelt. Skarpe operasjoner er fokusert. Det er blitt høyere kvalitet og det stilles ufravikelig krav til materiell og personell, men Forsvaret er lite.

For første gang siden 1700-tallet er norske soldater i krig i utlandet, og det er uten at vi er verken okkupert eller truet. For første gang i moderne historie er ikke Forsvaret lengre knyttet til forsvar av eget territorium.

Invasjonsforsvaret er oppgitt som ambisjon. I stedet Tidligere flaggkommandør Jacob skal Forsvaret kunne Børresen holdt et meget interessant settes inn på Balkan, foredrag. Foto: Morten Kasbergsen i Midt-Østen, i Irak, i Finnmark eller i Nord-Troms. I prinsippet skal det være det samme.

Disse reaksjonsstyrkene er konsentrert på færre baser og garnisoner. Verneplikten er også sterkt redusert. Det betyr at tilknytningspunktene mellom Forsvaret og befolkningen som er en viktig forutsetning for lokale stortingspolitikeres interesse for Forsvaret svekkes. I tillegg svekkes båndene ved at det er blitt en dialog i Forsvarsdepartementet om at vi ikke lenger har råd til, eller vits i å opprettolde kontakten med de frivillige organisasjoner som skyttervesen også videre. Dette svekkes nå systematisk av en ideologisk begrunnelse.

Forholdet til industrien svekkes. Forsvarsledelsen sier at den tiden er over da det er interessant å frembringe materiell som er særlig utviklet for norske forhold. Nå skal vi være interoperable og delta utenlands og da skal vi ha det samme materiellet som de andre – vi skal kjøpe hyllevare. Vi er iferd med å svekke båndene til norsk industri. Resultatet av alle disse svekkede forbindelsene ut i samfunnet betyr at evnen til å opprettholde det norske forsvaret, opprettholde et forsvarsbudsjett, den politiske

side 12

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006 kapitalen på Stortinget, den forvitres. Forsvarsbudsjettet fra først på 90-tallet har vært i fritt fall. De siste par årene har det vært omtrent konstant.

Både når det gjelder kjøpekraft av nytt materiell og andel av brutto nasjonalprodukt, er nåværende forsvarsbudsjett kanskje det svakeste siden 1920-30 åra.

Det var kanskje nødvendig etter den kalde krigen å ta ut den såkalte fredsdividenden. Det var ikke lenger noen akutt trussel om invasjon fra Sovjetunionen. Trusselbildet var blitt ett helt annet. Dessuten var det oppstått, som et produkt av oppbyggingen av NATO og EU under den kalde krigen, et vestlig sikkerhetsfellesskap. Et stort transatlantisk område av likesinnede stater med felles målsettinger, felles verdier, felles politikk og felles interesser. For det lille rike landet Norge ble det en politisk nødvendighet å stille opp solidarisk for dette vestlige fellesskapet - i arbeidet med å håndtere utfordringene utenfor. Det ble også skapt en forestilling om at for de innenfor dette fellesskapet er krigen opphørt. Krigens problem er endelig løst. Krig er heretter kun noe som finner sted langs Europas urolige ytterkant, i samfunn som er mindre utviklet enn vårt. Dermed er det jo ingen vits å opprettholde et svært invasjonsforsvar, et vernepliktforsvar med et totalforsvar hvor hele Norge kan settes på krigsfot. Dette kunne nå avvikles. Det ble maktpåliggende for de politiske myndigheter og forsvarsledelsen å strukturere dette nye Forsvaret i tråd med de kravene til kapasiteter og egenskaper som ble formulert i NATO. På de premissene er det beundringsverdig hva tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold og forsvarssjef Sverre Diesen har fått til. Deres energiske lederskap. Det har aldri skjedd så stor omlegging noen gang, og de har virkelig tatt tak og omskapt Forsvaret i sitt bilde - slik de ville ha det. Hadde analysen vært riktig, så hadde dette vært glimrende. Problemet slik foredragsholderen ser det, er at analysen av Norges strategiske stilling og den sikkerhetspolitiske analysen av våre omgivelser er feil. De har begått den synd at de har støttet opp om en nærmest ensidig behovsvurdering fra Washington og Brüssel, og har unnlatt å gjennomføre en selvstendig vurdering av Norges strategiske stilling, med utgangspunkt i vår geografiske beliggenhet, og med utgangspunkt i særegne utfordringer mot Norges sikkerhet og interesser som har oppstått etter den kalde krigen. Norge er et helt anderledes land og utsatt for helt andre typer utfordringer enn våre europeiske Natoallierte. Derfor holder det ikke å bygge et forsvar som er skreddersydd til de behovene og kravene som er formulert i NATO. Hva har i realiteten skjedd i Europa? -Situasjonen i Europa under den kalde krigen var en stabil periode karakterisert av to supermakter som sto mot hverandre og som i realiteten hadde monopol på makt i Europa. Under dette var det ikke rom for å forfølge egne interesser for de små landene. De skulle opptre solidarisk. Når Sovjetunionen og Warsavapakten ble borte og trusselen om atomkrig, trusselen om invasjon fra øst forsvant, så forsvant også

dette presset. Og man ser at handlingsrommet for de enkelte statene i Europa ble større i retning av å formulere egne målsetninger som ofte går på kryss og tvers. Etter den kalde krigen har Europa fått en rekke nye stater. Europa er ikke lenger delt i øst og vest, men spriker i alle retninger avhengig av hvilken sak det gjelder. Dette så man best i opptakten til krigen i Irak.

dermed heller ikke har et Forsvar som rommer de forskjellige stridsformene som har den balanse i seg at vi på egen hånd, kan gjøre noe i en overgangsfase. Vi er kommet til et punkt hvor vi kun frembringer isolerte kapasiteter som ikke er noe verd annet enn i en større sammenheng. Foredragsholderen mener at forsvarsledelsen er blitt for politiske og er blitt for svake i det militærfaglige og konseptuelle.

Det gode med de store vernepliktige armeene under den kalde krigen var at de hadde en stabiliserende virkning.

Det var tungrodde organisasjoner og stod oppmarsjert mot grensene i Europa og kunne knapt brukes til noe annet. De var mere eller mindre statisk.

Det som nå skjer er at man bygger opp stridbare ekspedisjonskorps. Militærmakten er blitt et effektivt og virksomt politisk verktøy. Det klasiske militærdiplomati fra før første verdenskrig har gjenoppstått, og Norge er en deltaker i dette militærdiplomatiet og det er derfor vi befinner oss i krig rundt omkring. Vi ser at stormaktene er mer villig enn før til å gå til krig, om nødvendig i strid med krigens folkerett, i strid med forbudet i FN-pakten.

Vi har en gjenoppblomstring av militærdiplomatiet, vi har et samhold og en allianse som er svekket på grunn av kryssende interesser. Vi har en svekkelse av krigens folkerett. Alt dette tilsammen er meget ubehagelig for et lite land i Europas ytterkant, særlig fordi at Norge ikke er et ”langtvekkistan” som ingen har interesse av. Norge ligger helt sentralt som viktig råvareleverandør av olje og gass. På Nordkalotten finnes rundt 25% av verdens uutvinnede oljeressurser. Norge er helt sentralt i dette både i utvinning og transport.

Når det gjelder det bredt sammensatte militærpolitiske rådet, så har både statsekretæren og forsvarsministeren uttalt til foredragsholderen, at formålet med rådet er å forankre forsvarspolitikken ute i distriktene og i miljøene hos fylkesmennene og de militære sjefene. De skal reise rundt å redegjøre for hva Regjeringen holder på med og å skape tilslutning til det, men de skal også lytte og kanskje få gode ideer de eventuelt kan bringe videre til forsvarssjefen. Fremskrittspartiet har slåss hardt for å få istand en Forsvarskommisjon og en liten fraksjon i Arbeiderpartiet og en liten fraksjon i Senterpartiet og SV har gjort det samme, men Arbeiderpartiet vil ikke og Høyre vil ikke. Grunnen til at AP og Høyre ikke vil ha Forsvarskommisjonen er nok at de vet at anbefalingen vil komme til å koste mye mer enn de er villige til å betale for, og den belastningen vil de ikke ta.

Etter dette ble det debatt hvor det kom innlegg og kommentarer fra flere av brigadeveteranene, bl a to tidligere forsvarssjefer.

Det er vanskelig for Forsvarets ledelse å si hvor mye penger som skal til så lenge politikerne ikke klart har definert hvilket forsvarsbehov som foreligger.

Vi har et alt for svakt forsvarsbudsjett. Spørsmålet er; hvor mye mer trenger vi? Forsvarssjefen må være klarere i å gjøre politikerne oppmerksom på at vi står ved en skillelinje hvor vi ikke lenger makter å opprettholde forsvarsgrener, og

Debattleder Arve Torvik (til venstre) og Jacob Børresen under den påfølgende debatten.

En konflikt hvor Norge blir involvert og hvor hensikten er å få norske myndigheter til å endre politikk, endre allianseforhold, endre hvem Norge skal selge olje til og til hvilken pris, så er det mest effektive de kan gjøre, særlig hvis vi ikke er istand til å hindre det, det er å sette seg på et stykke norsk terreng og gjøre det helt uttålelig for den norske Regjering at denne situasjonen skal kunne vare, og dermed legge så kraftig press at norske myndigheter antagelig bøyer seg. Disse eksemplene mener foredragsholderen, viser at den militære forsvarledelsen ikke gjør jobben sin. At dette med å ta og holde terreng ikke lenger skal være så viktig i moderne krig, kommer fra US Air Force som har frembrakt argumentet i sin kamp for budsjettet.

Det kom inn mange gode innlegg og kommentarer i debatten, her er det brigadeveteran Vidar Lehmann som i sitt innlegg blant annet stilte spørsmål om Norge virkelig hadde personell nok til å gjennomføre de mange internasjonale oppgavene landet etterhvert blir med i? Han trakk sammenligning med oppgaven blant annet det norske sykehuset hadde i Libanon, hvor manglende bemanning etterhvert ble et problem. Lehmann avsluttet med: -Så lenge som tiden går så er ikke lenger det selvsagte selvsagt, det kan også vise seg for NATO. Foto: Johannes Irgens

side 13

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Utdrag av foredraget til Jacob Børresen I forbindelse med Landsmøtet holdt pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen fredag kveld, et meget interessant foredrag med tittelen; ”Hva skal vi med Forsvaret”? Han tok for seg den dramatiske utviklingen som har skjedd i Forsvaret de siste årene. Den største omstillingen noensinne. Både Luftforsvaret, Sjøforsvaret og Hæren er sterkt redusert. Heimevernet er redusert fra 80 000 mann til 16 000 med en såkalt reserve på 33 000. Til gjengjeld er Forsvaret blitt mere profesjonelt. Skarpe operasjoner er fokusert. Det er blitt høyere kvalitet og det stilles ufravikelig krav til materiell og personell, men Forsvaret er lite.

For første gang siden 1700-tallet er norske soldater i krig i utlandet, og det er uten at vi er verken okkupert eller truet. For første gang i moderne historie er ikke Forsvaret lengre knyttet til forsvar av eget territorium.

Invasjonsforsvaret er oppgitt som ambisjon. I stedet Tidligere flaggkommandør Jacob skal Forsvaret kunne Børresen holdt et meget interessant settes inn på Balkan, foredrag. Foto: Morten Kasbergsen i Midt-Østen, i Irak, i Finnmark eller i Nord-Troms. I prinsippet skal det være det samme.

Disse reaksjonsstyrkene er konsentrert på færre baser og garnisoner. Verneplikten er også sterkt redusert. Det betyr at tilknytningspunktene mellom Forsvaret og befolkningen som er en viktig forutsetning for lokale stortingspolitikeres interesse for Forsvaret svekkes. I tillegg svekkes båndene ved at det er blitt en dialog i Forsvarsdepartementet om at vi ikke lenger har råd til, eller vits i å opprettolde kontakten med de frivillige organisasjoner som skyttervesen også videre. Dette svekkes nå systematisk av en ideologisk begrunnelse.

Forholdet til industrien svekkes. Forsvarsledelsen sier at den tiden er over da det er interessant å frembringe materiell som er særlig utviklet for norske forhold. Nå skal vi være interoperable og delta utenlands og da skal vi ha det samme materiellet som de andre – vi skal kjøpe hyllevare. Vi er iferd med å svekke båndene til norsk industri. Resultatet av alle disse svekkede forbindelsene ut i samfunnet betyr at evnen til å opprettholde det norske forsvaret, opprettholde et forsvarsbudsjett, den politiske

side 12

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006 kapitalen på Stortinget, den forvitres. Forsvarsbudsjettet fra først på 90-tallet har vært i fritt fall. De siste par årene har det vært omtrent konstant.

Både når det gjelder kjøpekraft av nytt materiell og andel av brutto nasjonalprodukt, er nåværende forsvarsbudsjett kanskje det svakeste siden 1920-30 åra.

Det var kanskje nødvendig etter den kalde krigen å ta ut den såkalte fredsdividenden. Det var ikke lenger noen akutt trussel om invasjon fra Sovjetunionen. Trusselbildet var blitt ett helt annet. Dessuten var det oppstått, som et produkt av oppbyggingen av NATO og EU under den kalde krigen, et vestlig sikkerhetsfellesskap. Et stort transatlantisk område av likesinnede stater med felles målsettinger, felles verdier, felles politikk og felles interesser. For det lille rike landet Norge ble det en politisk nødvendighet å stille opp solidarisk for dette vestlige fellesskapet - i arbeidet med å håndtere utfordringene utenfor. Det ble også skapt en forestilling om at for de innenfor dette fellesskapet er krigen opphørt. Krigens problem er endelig løst. Krig er heretter kun noe som finner sted langs Europas urolige ytterkant, i samfunn som er mindre utviklet enn vårt. Dermed er det jo ingen vits å opprettholde et svært invasjonsforsvar, et vernepliktforsvar med et totalforsvar hvor hele Norge kan settes på krigsfot. Dette kunne nå avvikles. Det ble maktpåliggende for de politiske myndigheter og forsvarsledelsen å strukturere dette nye Forsvaret i tråd med de kravene til kapasiteter og egenskaper som ble formulert i NATO. På de premissene er det beundringsverdig hva tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold og forsvarssjef Sverre Diesen har fått til. Deres energiske lederskap. Det har aldri skjedd så stor omlegging noen gang, og de har virkelig tatt tak og omskapt Forsvaret i sitt bilde - slik de ville ha det. Hadde analysen vært riktig, så hadde dette vært glimrende. Problemet slik foredragsholderen ser det, er at analysen av Norges strategiske stilling og den sikkerhetspolitiske analysen av våre omgivelser er feil. De har begått den synd at de har støttet opp om en nærmest ensidig behovsvurdering fra Washington og Brüssel, og har unnlatt å gjennomføre en selvstendig vurdering av Norges strategiske stilling, med utgangspunkt i vår geografiske beliggenhet, og med utgangspunkt i særegne utfordringer mot Norges sikkerhet og interesser som har oppstått etter den kalde krigen. Norge er et helt anderledes land og utsatt for helt andre typer utfordringer enn våre europeiske Natoallierte. Derfor holder det ikke å bygge et forsvar som er skreddersydd til de behovene og kravene som er formulert i NATO. Hva har i realiteten skjedd i Europa? -Situasjonen i Europa under den kalde krigen var en stabil periode karakterisert av to supermakter som sto mot hverandre og som i realiteten hadde monopol på makt i Europa. Under dette var det ikke rom for å forfølge egne interesser for de små landene. De skulle opptre solidarisk. Når Sovjetunionen og Warsavapakten ble borte og trusselen om atomkrig, trusselen om invasjon fra øst forsvant, så forsvant også

dette presset. Og man ser at handlingsrommet for de enkelte statene i Europa ble større i retning av å formulere egne målsetninger som ofte går på kryss og tvers. Etter den kalde krigen har Europa fått en rekke nye stater. Europa er ikke lenger delt i øst og vest, men spriker i alle retninger avhengig av hvilken sak det gjelder. Dette så man best i opptakten til krigen i Irak.

dermed heller ikke har et Forsvar som rommer de forskjellige stridsformene som har den balanse i seg at vi på egen hånd, kan gjøre noe i en overgangsfase. Vi er kommet til et punkt hvor vi kun frembringer isolerte kapasiteter som ikke er noe verd annet enn i en større sammenheng. Foredragsholderen mener at forsvarsledelsen er blitt for politiske og er blitt for svake i det militærfaglige og konseptuelle.

Det gode med de store vernepliktige armeene under den kalde krigen var at de hadde en stabiliserende virkning.

Det var tungrodde organisasjoner og stod oppmarsjert mot grensene i Europa og kunne knapt brukes til noe annet. De var mere eller mindre statisk.

Det som nå skjer er at man bygger opp stridbare ekspedisjonskorps. Militærmakten er blitt et effektivt og virksomt politisk verktøy. Det klasiske militærdiplomati fra før første verdenskrig har gjenoppstått, og Norge er en deltaker i dette militærdiplomatiet og det er derfor vi befinner oss i krig rundt omkring. Vi ser at stormaktene er mer villig enn før til å gå til krig, om nødvendig i strid med krigens folkerett, i strid med forbudet i FN-pakten.

Vi har en gjenoppblomstring av militærdiplomatiet, vi har et samhold og en allianse som er svekket på grunn av kryssende interesser. Vi har en svekkelse av krigens folkerett. Alt dette tilsammen er meget ubehagelig for et lite land i Europas ytterkant, særlig fordi at Norge ikke er et ”langtvekkistan” som ingen har interesse av. Norge ligger helt sentralt som viktig råvareleverandør av olje og gass. På Nordkalotten finnes rundt 25% av verdens uutvinnede oljeressurser. Norge er helt sentralt i dette både i utvinning og transport.

Når det gjelder det bredt sammensatte militærpolitiske rådet, så har både statsekretæren og forsvarsministeren uttalt til foredragsholderen, at formålet med rådet er å forankre forsvarspolitikken ute i distriktene og i miljøene hos fylkesmennene og de militære sjefene. De skal reise rundt å redegjøre for hva Regjeringen holder på med og å skape tilslutning til det, men de skal også lytte og kanskje få gode ideer de eventuelt kan bringe videre til forsvarssjefen. Fremskrittspartiet har slåss hardt for å få istand en Forsvarskommisjon og en liten fraksjon i Arbeiderpartiet og en liten fraksjon i Senterpartiet og SV har gjort det samme, men Arbeiderpartiet vil ikke og Høyre vil ikke. Grunnen til at AP og Høyre ikke vil ha Forsvarskommisjonen er nok at de vet at anbefalingen vil komme til å koste mye mer enn de er villige til å betale for, og den belastningen vil de ikke ta.

Etter dette ble det debatt hvor det kom innlegg og kommentarer fra flere av brigadeveteranene, bl a to tidligere forsvarssjefer.

Det er vanskelig for Forsvarets ledelse å si hvor mye penger som skal til så lenge politikerne ikke klart har definert hvilket forsvarsbehov som foreligger.

Vi har et alt for svakt forsvarsbudsjett. Spørsmålet er; hvor mye mer trenger vi? Forsvarssjefen må være klarere i å gjøre politikerne oppmerksom på at vi står ved en skillelinje hvor vi ikke lenger makter å opprettholde forsvarsgrener, og

Debattleder Arve Torvik (til venstre) og Jacob Børresen under den påfølgende debatten.

En konflikt hvor Norge blir involvert og hvor hensikten er å få norske myndigheter til å endre politikk, endre allianseforhold, endre hvem Norge skal selge olje til og til hvilken pris, så er det mest effektive de kan gjøre, særlig hvis vi ikke er istand til å hindre det, det er å sette seg på et stykke norsk terreng og gjøre det helt uttålelig for den norske Regjering at denne situasjonen skal kunne vare, og dermed legge så kraftig press at norske myndigheter antagelig bøyer seg. Disse eksemplene mener foredragsholderen, viser at den militære forsvarledelsen ikke gjør jobben sin. At dette med å ta og holde terreng ikke lenger skal være så viktig i moderne krig, kommer fra US Air Force som har frembrakt argumentet i sin kamp for budsjettet.

Det kom inn mange gode innlegg og kommentarer i debatten, her er det brigadeveteran Vidar Lehmann som i sitt innlegg blant annet stilte spørsmål om Norge virkelig hadde personell nok til å gjennomføre de mange internasjonale oppgavene landet etterhvert blir med i? Han trakk sammenligning med oppgaven blant annet det norske sykehuset hadde i Libanon, hvor manglende bemanning etterhvert ble et problem. Lehmann avsluttet med: -Så lenge som tiden går så er ikke lenger det selvsagte selvsagt, det kan også vise seg for NATO. Foto: Johannes Irgens

side 13

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Landsmøtet 2006 i Bergen Med uvurderlig støtte fra Hærens styrker og Forsvarets logistikkorganisasjon, ble Landsmøte for Brigaden i NordNorge – Veteranforbundet 2006 avholdt ved Haakonsvern marinebase i Bergen 21-22 april. Hordaland lokalforening var utmerket vert og arrangør. Programmet var lagt opp med orientering om Sjøforsvaret og en omvisning på marinebasen fredag, og foredrag av Jacob Børresen med debatt og påfølgende sosialt samvær om kvelden. Les om dette et annet sted i avisa.

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006 interessene nok sammenfallende til å inngå direkte samarbeid på forbundsnivå - på nåværende tidspunkt. Imidlertid ser en at det kan være nyttig med et samarbeid i lokalområder hvor forholdene ligger tilrette for det. Lokalforeningene kan derfor på sitt nivå, inngå samarbeid der de finner det hensiktsmessig.

2. Forslag fra landsstyret om endring av Æresbrigadeve teranstatuttene § 1. Forslaget gjelder endring av tidsfrist fra nåværende EN, og til TO måneder for utnevnelse av kollegium og innsending av forslag til kandidater som æresbrigadeveteran. Forslaget ble vedtatt og er tatt med i vedlagte endring av side 4 og 5 i informasjonshefte.

3. Forslag fra Midt-Troms lokalforening om endring av vedtektenes §§ 6 og 7. Midt-Troms lokalforenings forslag ble lagt til grunn og de vedtatte endringer vedlegges og skal inn som side 4 og 5 i informasjonsheftet versjon mai 06.

Leder av Hordaland lokalforening og vert for Landsmøtet, Håkon Tvedt.

Fra landsmøtesalen.

Det tredje ordentlige Landsmøtet ble høytidelig åpnet av presidenten, Johannes Irgens lørdag 22 april kl 1200.

Til møteleder ble visepresidenten, Tore Kulsli enstemmig valgt. Han førte Landsmøtet til ende på en utmerket måte.

Som forrige år, stilte forbundets seks lokalforeninger med sine delgater. Uten stemmerett deltok også medlemmer fra Hordaland lokalforening samt Æresbrigadeveterank ollegiet.

Utdrag av referatet Viktige saker som ble behandlet Årsmeldingen ble lest opp og vedtatt uten anmerkninger.

Under gjennomgåelsen av regnskapet ble det påpekt at forbundets gjeld i form av lokalforeningenes del av medlemskontingenten, ikke kom tydelig frem i regnskapet.

Dette skal rettes opp til neste Landsmøte. Regnskapet for 2005 viser et overskudd på kr 1.441,50. Beholdningen pr 4. april 06 er kr 46.754,-. ,-. Lokalforeningenes tilgodehavende kontingent kommer i fradrag. Regnskapet og revisorrapport ble godkjent med de merknader som fremkom.

Medlemskontingenten ble fastholdt på kroner 150,- pr år. Fordelingen er kr 90,- til lokalforeningen og kr 60,- til forbundet.

Det ble behandlet tre innkomne saker: 1. Forslag fra Norges Militære Kameratforeningers Forbund om nærmere samarbeid. Vedtak: Landsmøtet ser ikke

side 14

Aktivitetsplanen ble gjennomgått. Utgivelsestidspunkt av Brigadeavisa i desember fremskyndes til november.

Hensikten er å gi tidligere varsel om innbetaling av årskontingent samt tidligere påminnelse om forberedelser til Landsmøtet. Etablering av lokalforeninger samt medlemsverving skal intensiveres høsten 06 og vinteren 07. Landsstyret skal fordele oppgavene mellom styremedlemmene når det gjelder tiltak i potensielle regioner.

Landsmøtet 2007 arrangeres etter ønske fra NordTrøndelag lokalforening, på Værnes 21. april. Styret gis mulighet for EN ukes forskyvning i begge retninger.

Lokalforeningene oppfordres til å holde jevnlige veteransamlinger/møter/aktiviteter lokalt.

Det er betydelig vanskeligere å få støtte til veteransamlinger både sentralt og lokalt. Lokalforeningene og det enkelte medlem må være forberedt på å finansiere en større del av samlingene selv. Håkon Tvedt, leder av Hordaland lokalforening orienterte om hvordan de hadde løst økonomiutfordringen samtidig som det ga svært mye sosialt: Både swingkurs, brigadedans, foredrag og blåturer hadde gitt overskudd og penger i kassa til lokalforeningen.

Arbeidet med registrering av bilder og gjenstander etter Brigaden i Nord-Norge må komme igang i denne perioden. Midt-Troms lokalforening er nærmest til å ivareta dette. Det er en kjempejobb som ligger foran oss og som kommer til å koste penger. Det nye styret pålegges å legge en plan for registrering aveiendeler fra Brig N-tiden, i samarbeid med HSTY og Forsvarsmuseet. Det gjelder også

fremsending av søknad om midler.

Aktivitetsplanen ble vedtatt merknader som er fremkommet.

gjennomført

med

de

Budsjettet ble gjennomgått av kassereren, Per Otto Andersen. Det er budcsjettert med en inntekt på kr 78 000 og en utgift på 75 900, som gir et overskudd på kr 2 100. Arve Torvik, Midt-Troms LF ville vite om posten Tilskudd/støtte på kr 15 000 var penger det er gitt tilsagn om. Presidenten svarte at det er forventet økonomisk støtte, men ikke bekreftet. Det fremlagte budsjettet ble vedtatt.

Valg Valgkomitéens leder Stein Bøye Størksen, la frem komitéens forslag til nytt styre. Styret fikk etter valget, følgende sammensetning: President: Johannes Irgens - gjenvalg Visepresident: Tore Kulsli - ikke på valg Styremedlem: Knut Skaanes - ny Styremedlem: Øivind Baardsen - ikke på valg Styremdlem: Håkon Fuglestad, - ikke på valg Styremedlem: Inge Tore Ludvigsen - gjenvalg Styremedlem: Karl Johan Skarpnes - ikke på valg Styremedlem: Tor Nordal - gjenvalg Vara for Skaanes: Helge Fossberg, Målselv Vara for Baardsen: Kåre Støverstein, Sørreisa Vara for Fuglestad: Tore Schjenken, Stavanger Vara for Ludvigsen: Stein Bøye Størksen, Bergen Vara for Skarpnes: Helge Per Seglsten, Målselv Vara for Nordal: Dagfinn Danielsen, Heer Revisorer: Hjalmar Indrevoll (ny), og Jostein Flasnes (ikke på valg).

Valgkomité: Stein Bøye Størksen, ikke på valg, Thor Pedersen, ikke på valg, og Tore Kulsli, ny.

Alle ble valgt ved akklamasjon.

Avtroppende styremedlem Per Otto Andersen har vært forbundets kasserer siden oppstarten. Han ble takket av og fikk ros for sin lange innsats for veteranene. En innsats som han i høy grad har tenk å fortsette utenfor styrevervet.

Presidenten takket Landsmøtet for fornyet tillit og styret for et interessant og givende samarbeid i perioden, og ønsket det nye styret velkommen til en ny og arbeidsom periode.

Landsmøtet 2006. Delegater, gjester og forbundstyret samlet utenfor “Briggen”. Fra venstre; Arve Torvik (Midt-Troms), Håkon Tvedt (Hordaland), Arne Solli (Stor-Oslo), Tore Kulsli (Nord-Trøndelag), Tor Nordal (Stor-Oslo), Inge Tore Ludvigsen (Hordaland), Karl Johan Skarpnes (Hedmark), Øivind Baardsen (Midt-Troms), Stein Bøye Størksen (Hordaland), Johannes Irgens (bak, Midt-Troms), Bjørn Tandberg (Sørlandet), Håkon Kvernmo (Stor-Oslo), Knut Skaanes (Midt-Troms), Arvid Rolland (Hordaland), Per Otto Andersen (MidtTroms), Roy Pedersen (Nord-Trøndelag) og Kåre Støverstein (MidtTroms) Foto: Morten Kasbergsen

Utnevnelse av Æresbrigadeveteraner Tradisjonen tro ble det også denne gang fremhevet veteraner som hver på sitt felt i aktiv tjeneste, som veteran eller i annen sammfunnsnyttig arbeid har utvist særlig god innsats for sine medveteraner, medsoldater og Forsvaret v/Brigaden i Nord-Norge spesielt. På bakgrunn av innkomne forslag på kandidater, kunne Kollegiet under ledelse av Tore Kullsli, denne gangen lese utnevnelsen og overrekke det gilde diplomet til følgende nye Æresbrigadeveteraner: -

Morten Kasbergsen, Målselv Trond Kirkvaag, Oslo Torolf Rein, Bergen

Trond Kirkvaag kunne selv ikke være tilstede under utnevnelsen. Han fikk sitt diplom overrakt ved en enkel høytidelighet på Marienlyst den 9. mai 06. (Se egen reportasje i Brigadeavisa).

BESØK BRIGADEOMRÅDET

Andselv bilutleie A/S gir gunstige tilbud på leiebil i brigadeområdet, til medlemmer av Brig N - Veteranforbundet. Tilbudet gjelder fra flyplassene Bardufoss, Evenes og Tromsø.

Andselv bilutleie A/S, Pb 1124, 9326 Bardufoss.

Telefon: 77 83 33 87, mobil 412 99 860.

Epost: andselv.bilutleie@online.no

De nyutnevnte Æresbrigadeveteranene sammen med kollegiemedlemmene. Fra venstre: Kollegieleder Tore Kulsli, Æresbrigadeveteran Morten Kasbergsen, Æresbrigadeveteran Torolf Rein, kollegiemedlemmene Arne Solli, Knut Skaanes og Håkon Kvernmo. Foto: Håkon Tvedt

side 15

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Landsmøtet 2006 i Bergen Med uvurderlig støtte fra Hærens styrker og Forsvarets logistikkorganisasjon, ble Landsmøte for Brigaden i NordNorge – Veteranforbundet 2006 avholdt ved Haakonsvern marinebase i Bergen 21-22 april. Hordaland lokalforening var utmerket vert og arrangør. Programmet var lagt opp med orientering om Sjøforsvaret og en omvisning på marinebasen fredag, og foredrag av Jacob Børresen med debatt og påfølgende sosialt samvær om kvelden. Les om dette et annet sted i avisa.

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006 interessene nok sammenfallende til å inngå direkte samarbeid på forbundsnivå - på nåværende tidspunkt. Imidlertid ser en at det kan være nyttig med et samarbeid i lokalområder hvor forholdene ligger tilrette for det. Lokalforeningene kan derfor på sitt nivå, inngå samarbeid der de finner det hensiktsmessig.

2. Forslag fra landsstyret om endring av Æresbrigadeve teranstatuttene § 1. Forslaget gjelder endring av tidsfrist fra nåværende EN, og til TO måneder for utnevnelse av kollegium og innsending av forslag til kandidater som æresbrigadeveteran. Forslaget ble vedtatt og er tatt med i vedlagte endring av side 4 og 5 i informasjonshefte.

3. Forslag fra Midt-Troms lokalforening om endring av vedtektenes §§ 6 og 7. Midt-Troms lokalforenings forslag ble lagt til grunn og de vedtatte endringer vedlegges og skal inn som side 4 og 5 i informasjonsheftet versjon mai 06.

Leder av Hordaland lokalforening og vert for Landsmøtet, Håkon Tvedt.

Fra landsmøtesalen.

Det tredje ordentlige Landsmøtet ble høytidelig åpnet av presidenten, Johannes Irgens lørdag 22 april kl 1200.

Til møteleder ble visepresidenten, Tore Kulsli enstemmig valgt. Han førte Landsmøtet til ende på en utmerket måte.

Som forrige år, stilte forbundets seks lokalforeninger med sine delgater. Uten stemmerett deltok også medlemmer fra Hordaland lokalforening samt Æresbrigadeveterank ollegiet.

Utdrag av referatet Viktige saker som ble behandlet Årsmeldingen ble lest opp og vedtatt uten anmerkninger.

Under gjennomgåelsen av regnskapet ble det påpekt at forbundets gjeld i form av lokalforeningenes del av medlemskontingenten, ikke kom tydelig frem i regnskapet.

Dette skal rettes opp til neste Landsmøte. Regnskapet for 2005 viser et overskudd på kr 1.441,50. Beholdningen pr 4. april 06 er kr 46.754,-. ,-. Lokalforeningenes tilgodehavende kontingent kommer i fradrag. Regnskapet og revisorrapport ble godkjent med de merknader som fremkom.

Medlemskontingenten ble fastholdt på kroner 150,- pr år. Fordelingen er kr 90,- til lokalforeningen og kr 60,- til forbundet.

Det ble behandlet tre innkomne saker: 1. Forslag fra Norges Militære Kameratforeningers Forbund om nærmere samarbeid. Vedtak: Landsmøtet ser ikke

side 14

Aktivitetsplanen ble gjennomgått. Utgivelsestidspunkt av Brigadeavisa i desember fremskyndes til november.

Hensikten er å gi tidligere varsel om innbetaling av årskontingent samt tidligere påminnelse om forberedelser til Landsmøtet. Etablering av lokalforeninger samt medlemsverving skal intensiveres høsten 06 og vinteren 07. Landsstyret skal fordele oppgavene mellom styremedlemmene når det gjelder tiltak i potensielle regioner.

Landsmøtet 2007 arrangeres etter ønske fra NordTrøndelag lokalforening, på Værnes 21. april. Styret gis mulighet for EN ukes forskyvning i begge retninger.

Lokalforeningene oppfordres til å holde jevnlige veteransamlinger/møter/aktiviteter lokalt.

Det er betydelig vanskeligere å få støtte til veteransamlinger både sentralt og lokalt. Lokalforeningene og det enkelte medlem må være forberedt på å finansiere en større del av samlingene selv. Håkon Tvedt, leder av Hordaland lokalforening orienterte om hvordan de hadde løst økonomiutfordringen samtidig som det ga svært mye sosialt: Både swingkurs, brigadedans, foredrag og blåturer hadde gitt overskudd og penger i kassa til lokalforeningen.

Arbeidet med registrering av bilder og gjenstander etter Brigaden i Nord-Norge må komme igang i denne perioden. Midt-Troms lokalforening er nærmest til å ivareta dette. Det er en kjempejobb som ligger foran oss og som kommer til å koste penger. Det nye styret pålegges å legge en plan for registrering aveiendeler fra Brig N-tiden, i samarbeid med HSTY og Forsvarsmuseet. Det gjelder også

fremsending av søknad om midler.

Aktivitetsplanen ble vedtatt merknader som er fremkommet.

gjennomført

med

de

Budsjettet ble gjennomgått av kassereren, Per Otto Andersen. Det er budcsjettert med en inntekt på kr 78 000 og en utgift på 75 900, som gir et overskudd på kr 2 100. Arve Torvik, Midt-Troms LF ville vite om posten Tilskudd/støtte på kr 15 000 var penger det er gitt tilsagn om. Presidenten svarte at det er forventet økonomisk støtte, men ikke bekreftet. Det fremlagte budsjettet ble vedtatt.

Valg Valgkomitéens leder Stein Bøye Størksen, la frem komitéens forslag til nytt styre. Styret fikk etter valget, følgende sammensetning: President: Johannes Irgens - gjenvalg Visepresident: Tore Kulsli - ikke på valg Styremedlem: Knut Skaanes - ny Styremedlem: Øivind Baardsen - ikke på valg Styremdlem: Håkon Fuglestad, - ikke på valg Styremedlem: Inge Tore Ludvigsen - gjenvalg Styremedlem: Karl Johan Skarpnes - ikke på valg Styremedlem: Tor Nordal - gjenvalg Vara for Skaanes: Helge Fossberg, Målselv Vara for Baardsen: Kåre Støverstein, Sørreisa Vara for Fuglestad: Tore Schjenken, Stavanger Vara for Ludvigsen: Stein Bøye Størksen, Bergen Vara for Skarpnes: Helge Per Seglsten, Målselv Vara for Nordal: Dagfinn Danielsen, Heer Revisorer: Hjalmar Indrevoll (ny), og Jostein Flasnes (ikke på valg).

Valgkomité: Stein Bøye Størksen, ikke på valg, Thor Pedersen, ikke på valg, og Tore Kulsli, ny.

Alle ble valgt ved akklamasjon.

Avtroppende styremedlem Per Otto Andersen har vært forbundets kasserer siden oppstarten. Han ble takket av og fikk ros for sin lange innsats for veteranene. En innsats som han i høy grad har tenk å fortsette utenfor styrevervet.

Presidenten takket Landsmøtet for fornyet tillit og styret for et interessant og givende samarbeid i perioden, og ønsket det nye styret velkommen til en ny og arbeidsom periode.

Landsmøtet 2006. Delegater, gjester og forbundstyret samlet utenfor “Briggen”. Fra venstre; Arve Torvik (Midt-Troms), Håkon Tvedt (Hordaland), Arne Solli (Stor-Oslo), Tore Kulsli (Nord-Trøndelag), Tor Nordal (Stor-Oslo), Inge Tore Ludvigsen (Hordaland), Karl Johan Skarpnes (Hedmark), Øivind Baardsen (Midt-Troms), Stein Bøye Størksen (Hordaland), Johannes Irgens (bak, Midt-Troms), Bjørn Tandberg (Sørlandet), Håkon Kvernmo (Stor-Oslo), Knut Skaanes (Midt-Troms), Arvid Rolland (Hordaland), Per Otto Andersen (MidtTroms), Roy Pedersen (Nord-Trøndelag) og Kåre Støverstein (MidtTroms) Foto: Morten Kasbergsen

Utnevnelse av Æresbrigadeveteraner Tradisjonen tro ble det også denne gang fremhevet veteraner som hver på sitt felt i aktiv tjeneste, som veteran eller i annen sammfunnsnyttig arbeid har utvist særlig god innsats for sine medveteraner, medsoldater og Forsvaret v/Brigaden i Nord-Norge spesielt. På bakgrunn av innkomne forslag på kandidater, kunne Kollegiet under ledelse av Tore Kullsli, denne gangen lese utnevnelsen og overrekke det gilde diplomet til følgende nye Æresbrigadeveteraner: -

Morten Kasbergsen, Målselv Trond Kirkvaag, Oslo Torolf Rein, Bergen

Trond Kirkvaag kunne selv ikke være tilstede under utnevnelsen. Han fikk sitt diplom overrakt ved en enkel høytidelighet på Marienlyst den 9. mai 06. (Se egen reportasje i Brigadeavisa).

BESØK BRIGADEOMRÅDET

Andselv bilutleie A/S gir gunstige tilbud på leiebil i brigadeområdet, til medlemmer av Brig N - Veteranforbundet. Tilbudet gjelder fra flyplassene Bardufoss, Evenes og Tromsø.

Andselv bilutleie A/S, Pb 1124, 9326 Bardufoss.

Telefon: 77 83 33 87, mobil 412 99 860.

Epost: andselv.bilutleie@online.no

De nyutnevnte Æresbrigadeveteranene sammen med kollegiemedlemmene. Fra venstre: Kollegieleder Tore Kulsli, Æresbrigadeveteran Morten Kasbergsen, Æresbrigadeveteran Torolf Rein, kollegiemedlemmene Arne Solli, Knut Skaanes og Håkon Kvernmo. Foto: Håkon Tvedt

side 15

Brigadeavisa - årgang 3 - nr 2 juli 2006

Sistesida...

Lokalforenings-/forbundsnytt Landsskytterstevnet 2006 i Målselv

Midt-Troms lokalforening av Veteranforbundet kunne ønske nye og gamle medlemmer velkommen til “mimre-standen” under Landsskytterstevnet som gikk av stabelen i månedskiftet juli-august. Foto: Stein Arne Aarbogh

Landsskytterstevnet 2006 Stevnet foregikk på Råvatn skytebane i Øverbygd (Målselv) 29. juli til 5. august. Brig N – Veteranforbundet v/Midt-Troms lokalforening hadde ”stand”-plass og benyttet LS 06 til en sterk profilering i samarbeid med FN-veteranene og Troms Forsvarsmuseum. Leder avMidtTroms Lokalforening, Arve Torvik, forteller at mange Brigade-veteraner var innom standen i løpet av uka.

Medlemsverving Forbundet har nå nær 300 medlemmer. Det utgjør omtrent én promille av det antallet som har tjenestegjort ved Brig N under den kalde krigen. Potensialet er stort, så vi skal øke dette betydelig i 2006. Gjør det til en oppgave å få med flere veteraner til forbundet. Høsten 2006 skal vies etablering av nye lokalforeninger og intensivering av medlemsverving.

Det viktigste verktøyet er bekjentgjørelsen av vår eksistens og lokale arrangementer.

Veteranstevne i 2008?

I 2008 er det 55 år siden Brigaden i Nord-Norge ble opprettet, det bør absolutt markeres. Styret vil ta opp med Forsvaret hvilke muligheter som foreligger og hvilken relevant støtte et slikt arrangement kan forvente.

Profileringsgjenstander og minneting Forbundet har fått laget forskjellige profileringsgjenstander. I dette nummer av Brigadeavisa, legges ved en beskrivelse, med pris- og bestillingsliste. Ønsker om andre profileringsartikler kan føres på ledige linjer i bestillingsskjemaet. Innhenting av tilbud på brodert tøymerke (blazer-merke), krus og cap (lue), med Veteranforbundets logo, er iverksatt.

REDAKSJON BRIGADEAVISA Johannes Irgens og Øivind Baardsen Tlf: 901 92 211 Tlf: 932 92 610

side 16

Lokalforeningene

Det er seks lokalforeninger innmeldt i forbundet: Hedmark lokalforening av Brig N – Veteranforbundet Leder: SKARPNES, Karl Johan Steibakken 2560 ALVDAL Tel: 97727415 Epost: kalle@alvdalskurlag.no

Sørlandet lokalforening av Brig N – Veteranforbundet Leder: FUGLESTAD, Håkon Danefjellv 37 C 4550 FARSUND Tel: 93282392

Stor-Oslo lokalforening av Brig N - Veteranforbundet Leder: NORDAL, Tor Ljabrubakken 16 F 1165 Oslo Tel: 90168179 Epost: to-nordal@online.no

Hordaland lokalforening av Brig N – Veteranforbundet Leder: TVEDT, Håkon Kvernevikstemma 4 5114 TERTNES Tlf: 95052508 Epost: hakontvedt@tele2.no

Midt-Troms lokalforening av Brig N-Veteranforbundet Leder: TORVIK, Arve Furuveien 33 9360 BARDU 90737893 Epost: a-torv@online.no

Nord-Trøndelag Lokalforening av Brig N – Veteranforbundet Leder: KULSLI, Tore Aunflata 9B 7650 VERDAL Tel: 97742835

Adresseliste forbundsstyret 2006-2007 President: IRGENS, Johannes Solstien 5 9360 BARDU Tel: 90192211 Epost: joeyol-I@online.no

Visepresident: KULSLI, Tore Aunflata 9B 7650 VERDAL Tel: 97742835

Kasserer: SKAANES, Knut Bakkevn 16 9360 Bardu Tel: 99097501 Epost:bkskaane@online.no

Personlig varamedlem: FOSSBERG, Helge Boks 80 9335 ØVERBYGD Tel: 41302848 Epost: helge.fossberg@tele2.no

Sekretær: BAARDSEN, Øivind Vestre Forseth 9360 BARDU Tel: 93292610 Epost: oivind.baardsen@online.no

Personlig varamedlem: STØVERSTEIN, Kåre Andsvatn 9310 SØRREISA Tel: 77864582

Styremedlem: FUGLESTAD, Håkon Danefjellv 37 C 4550 FARSUND Tel: 93282392

Personlig varamedlem: SCHJENKEN, Tore Glassbergveien 213 4032 STAVANGER Tel: 91359754 E-post: tschjenken@mil.no

Styremedlem: LUDVIGSEN, Inge Tore Nordåsv 114 5235 RÅDAL Tel: 47252759 Epost: foludvig@online.no

Personlig varamedlem: STØRKSEN, Stein Bøye Osveien 100 5227 NESTTUN Tel: 41105936

Styremedlem: SKARPNES, Karl Johan Steibakken 2560 ALVDAL Tel: 97727415 Epost: kalle@alvdalskurlag.no

Personlig varamedlem: SEGLSTEN, Helge Per Heimdalveien 40 9325 BARDUFOSS Tel: 77833911 Epost: hpspost@online.no

Styremedlem: NORDAL, Tor Ljabrubakken 16 F 1165 OSLO Tel: 90168179 Epost: to-nordal@online.no

Personlig varamedlem: DANIELSEN, Dagfinn Heervn 3 1445 HEER Tel: 64934906 Mob: 90605729 Epost: da-dani@online.no

Valgkomité: Stein Bøye Størksen Thor Pedersen Tore Kulsli

Forbundets adresse: Brigaden i Nord-Norge - Veteranforbundet Postboks 77 9365 BARDU Tlf: 77193099 Mob: 90192211