Brigadeavisa - årgang 4 Mot - nr 1 mars 2007 side 2 Landsmøtet 2007____________
Veteranportrettet, Finn Aarum__ side 2,7 Erindringer fra 2.bn og Skjold____ side 3-5 Fallskjermoperasjon 1959________ side 6-7 Reddet i siste øyeblikk____________ side 8 Samling på Ringerike_____________ side 9 Trøndere i brigadeområdet_________ side 9 Om å ligge godt__________________ side 9 Første AMF-øvelse_______________side 10 Brigadevetranenes egne bilder_____ side 11 Lokalforenings-/forbundsnytt_____ side 12
1953 - 1996
Medlemsblad for Brigaden i Nord-Norge - Veteranforbundet Nr 1 - mars 2007
Ny årgang 4
God påske - Brigadeveteraner!
Her ser vi Våpenteknisk kompani på skimarsj i 1959, Istindan i bakgrunnen. Foto: Finn Aarum
Det nærmer seg påske med raske skritt. Sol og hvite flater – slik vi husker dem fra utallige skimarsjer. Omtrent gratis påsketur. Fjellene i Indre Troms badet i sol – også vi, brigadesoldater. Vi kom ned fra fjellmarsjen brune og lekre, - reiste hjem på påskeperm og møtte misunnelsens blikk fra bleke førpåskeansikter. En stor fordel vi brigadesoldater hadde i forhold til resten av landet. Øivind og Johannes i redaksjonen benytter anledningen til å ønske alle brigadeveteraner en riktig god påske – med en sterk oppfordring til alle om å komme seg ut i naturen enten det er til fjells eller på sjøen. side 1
Brigadeavisa - årgang 4 - nr 1 mars 2007
Mot Landsmøtet 2007 Vi nærmere oss vårt fjerde landsmøte siden forbundet ble stiftet, og 20. til 22. april møtes delegatene på Værnes. Vi har hele tiden hatt ambisjoner om å samle alle Brig N-veteraner fra den kalde krigen, på tvers av grader, stilling og rang. Med sine syv lokalforeninger og 330 medlemmer i dag, har denne veteranorganisasjonen vist at den er liv laga. Det handler ikke bare om å få flest mulige medlemmer. Medlemmene må føle at de også får noe igjen for kontingenten. Kontakten til - og mellom medlemmene er derfor viktig. Utenom forbundets samlinger, veteranstevner, Brigadeavisa, landsmøte mv, er det i lokalforeningene aktivitetene må være – det sosiale samlingspunkt. I arbeidet med rekruttering og etablering av lokalforeninger, har det kommet frem at mange veteraner har holdt kontakten med hverandre siden førstegangstjenesten. Faktisk er det hele tropper av samme kontingent som har holdt sammen med årlige treff og sosiale samvær. Sanitetstroppen av 1966 i Bn2 på Skjold, er en slik avdeling. Troppen har hatt jevnlige treff i forskjellige hjemstedsomåder til soldatene, til og med i København hvor en av veteranene bor. Sist sommer var troppen samlet på Skjold hvor de markerte sitt 40 års jubileum. Se reportasje i Brigadeavisa desember 2006. Hovedinitiativtaker gjennom alle disse årene har vært Arild Karlsen fra Fredrikstad. Nå har den ”harde kjerne” i troppen gått sammen og etablert Østfold Brigadeveteranforening. Foreningen er tilsluttet Brigaden i Nord-Norge – Veteranforbundet, har 18 medlemmer, veteraner i alle aldre fra østfoldområdet, – og sender delegat til årets landsmøte. Eldste medlem er 90 år! Alle Brig N-veteraner i regionen ønskes velkommen som medlemmer. Den nyetablerte veteranforeningen planlegger veterantreff i Gamlebyen i Fredrikstad andre helga i juni 2007. Linjetroppen/Sambandskompaniet/Brig N 1995/96, har egen web-side <http://home.online.no/~petterso/ yearbook/yearbook.htm> på internett og presenterer der sine mannskaper og befal i egen ”Årbok for Linjetroppen”. Dette er de yngste veteranene fra Brigaden i Nord-Norge, og de dimitterte ved nedleggelsen av Brig N i juli 1996. Det er klart at vi imøteser deres inntog i Brig N – Veteranforbundet. På Hønefoss samles tidligere personell fra Brig N til veterankafé siste onsdag i hver måned. Meget positivt, men vi venter på at ringerikingene klarer å etablere en lokalforening i løpet av 2007. Det er nær 30 medlemmer i regionen i dag, og potensialet er mye større.
Brigade Nord 1996Veteraner fra Brigade Nord/(6. divisjon) Hærens Styrker, vår arvtaker etter den kalde krigen, kan etter forbundets vedtekter bli medlemmer. Her er det et stort potensiale av unge veteraner som etterhvert kan videreføre historien og det vårt forbund står for. Spennende utvikling Samfunnet er i en spennde utvikling – spesielt i nordområdene. Det frister også til å følge nøye med hva som skjer med vårt forsvar fremover. Kan vi med vår historie og erfaringer, bidra med noe? Johannes Irgens President
Veteranportrettet - Finn Aarum Brigadeveteran og medlem av Østfold Brigadeveteranforening Finn Aarum fra IndreØstfold og Askim har 10 års tjeneste bak seg i Brig N. Han er en trivelig og humørfylt kar med mange historier fra brigadelivet. Skulle vi skrevet alt han har å fortelle, måtte vi nok ta mange nr av Brigadeavisa for å få plass. Finn ble utdannet på børsemakerlinja i HVK på Løren i 1958 og tiltrådte som fersk sersjant i Våpenteknisk kompani/ Brigaden i Nord-Norge samme år. Der har han gjort tjeneste både ved Stabstroppen, Ammunisjonstroppen, og ved Våpentroppen, som i 1959 flyttet inn i Rustafjellet. Dårlig ventilasjon medførte ofte tretthet og hodepine. Flere ble sykemeldt, og en var borte i flere måneder med beskjed fra legen om å gå lange turer i frisk luft. I 1968 fikk Finn Aarum beordring som børsemaker ved Hærmuseet hvor han ble i 20 år til 1988. Han avsluttet sin militære karriere ved Rakkestad Tekniske verksted i 1995. Med nær 40 års tjeneste i Forsvaret, gikk han over i pensjonistenes rekker. Finn Aarum har som ivrig fotograf under den kalde krigen (det var svært strengt og ikke tillatt å fotografere på øvelser, men med litt diskresjon...) – og dermed gitt et unikt bidrag til bevaring av historien fra Brig N. Han startet med et 6x9/6x6 kasseapparat via sin kjæreste – nå kones kamera til han med første lønning, anskaffet eget speilreflekskamera innkjøpt på avbetaling i Heggelia. Nå ble det tatt utallige bilder på fritiden, fra øvelser, skarpskytinger og i garnisonen. forts side 7
side 2
Brigadeavisa - årgang 4 - nr 1 mars 2007
Erindringer fra Infanteribataljon nr 2 og Skjold garnison Av Håkon Kvernmo
Mange av våre folkeeventyr begynner med ordene: ”Det var en gang ....” Slik kunne også jeg innlede min fortelling om Infanteribataljon nr 2, for jeg har hatt mange eventyrlige opplevelser i denne bataljonen. Det var nemlig i Bn 2 at jeg trådte mine militære ”barnesko”, og der fikk jeg etter hvert prøvd meg som militær leder på ulike gradsnivå.
Under rekruttskolen på Steinkjersannan var vi forlagt i gamle brakker, hvor vi bodde tolv mann på hvert rom og fyrte med ved. I Skjold garnison var det derimot moderne kaserner, som var oppført i betong og ble oppvarmet ved sentralfyring, og hvor vi bodde kun seks mann på hvert rom. I parentes bemerket, så var jo hele garnisonen bygd opp fra grunnen av og ferdigstilt i 1955, da Bn 2 etablerte seg på Maukstadmoen, altså bare seks år før jeg kom dit. I fritiden var det populært å frekventere Heggelund kafé, som lå like utenfor leiren. Der kunne en kjøpe smørbrød med speilegg – og pilsnerøl, som en kunne nyte når en ikke hadde beredskap. Det hadde vi normalt bare annenhver uke, fordi vi jo var inndelt i to puljer, som byttet på å ha høy beredskap.
Etter fire måneders rekruttskole på Steinkjersannan, ble jeg sendt til Skjold våren 1961, for å tjenestegjøre i Bn 2 de resterende tolv måneder av førstegangstjenesten. Jeg var merket av militærtjenesten allerede da jeg kom til bataljonen. Det hadde seg nemlig slik at jeg på rekruttskolen – under en av de utallige øvelser i fremrykning med ild og bevegelse – var så uheldig at jeg under et djervt nedsprang, slo en fortann mot Garandgeværets baksikte slik at det ble et synlig hakk i tannen. Jeg tjenestegjorde i bataljonens jegertropp. Tjenesten og fritiden var dominert av beredskapen, hvor jo kravet var at avdelingene skulle være klar til strid innen en halv time etter at det var slått alarm. Ellers var tjenesten kjennetegnet av mange og langvarige feltøvelser – og øvelsene innebar på den tiden nesten alltid det å gå langt og bære tungt, noe som i særlig grad gjaldt oss som var i jegertroppen. Ettersom jegerlagene som oftest opererte foran egne fremste linjer, i ingenmannsland, fikk vi jegere ikke daglig etterforsyning, men måtte bringe med oss forsyninger for oppdragets varighet. Om vinteren fraktet vi vanligvis lagsutrustningen i pulken, men også det kunne vare et slit – og når sant skal sies, så hendte det nok en og annen gang at jeg hadde gråten i halsen når jeg gikk i pulkdraget og slet og strevde i løssnøen i de bratteste motbakker. Imidlertid, når vi hadde reist knappeduksteltet og fått fyr på primusen, var det levelig i felten – endog om det var svinekalt ute. Det første året jeg var i bataljonen, var vi ikke utrustet med liggeunderlag. Vinterstid brukte vi kvist og ris i teltet, og når vi opererte over skogbandet, benyttet vi skiene som underlag for soveposen – enten vi nå slo opp telt eller grov snøhule. Den påfølgende vinter ble det imidlertid anskaffet reinskinn, som fra da av inngikk i den enkelte manns utrustning. Først mange år senere gikk Hæren til anskaffelse av liggeunderlag av skumplast – og som i skrivende stund fortsatt er i bruk. Ellers er det på sin plass å nevne at tåladdene nok forhindret at jeg forfrøs tærne.
Maukstadmoen på slutten av 50-tallet. Foto: Kjell Kaasa
Jeg var en pliktoppfyllende soldat, for etter fire måneders tjeneste i jegertroppen, ble jeg forfremmet til midlertidig korporal og nestlagfører. Jeg fant meg vel til rette med det militære – og etter endt førstegangstjeneste vervet jeg meg som grenader i bataljonen og fortsatte tjenesten i jegertroppen i ytterligere tre år (dog avbrutt av ett års FN-tjeneste i Gaza). Det var mangel på sersjanter, så i den perioden tjenestegjorde jeg som jegerlagfører med korporals grad. Under feltøvelsene var det som oftest befalet som tok de tyngste takene og fikk minst søvn. Jeg husker at vi jegerlagførere en gang hadde tatt oss frem til troppsstabens bortgjemte sjudukstelt, for å få ordre – men da var vår godeste troppssjef så trett og sliten at han duppet av flere ganger under sin egen ordregiving. Etter vervingsperioden gjennomgikk jeg utskrevet sersjantkurs – og kom så tilbake til Bn 2, hvor jeg hadde fått to års engasjement. Det første året tjenestegjorde jeg igjen som jegerlagfører. For jegerne ble det årlig gjennomført fjellkurs, hvor vi klatret og rappellerte i fjell og isbre. Under en øvelse i egenredning fra bresprekk (dette foregikk i Lyngsalpene), var jeg medskyldig i at troppssjefen var nær ved å falle helt ned i bunnen av den
side 3
Brigadeavisa - årgang 4 - nr 1 mars 2007 temmelig dype bresprekken og sannsynligvis ville ha skadet seg stygt; men heldigvis gikk det bra, så vi slapp med skrekken. Apropos øvelse, så hadde jeg til fulle lært hva drill innebærer og hvilken betydning den har for det å kunne handle rasjonelt i farefulle situasjoner – jeg hadde nemlig nylig gjennomgått fallskjermhopperkurs ved Hærens jegerskole. Det andre året var jeg etterretningssersjant i bataljonen og arbeidet da sammen med de øvrige i bataljonsstaben – på kontor i garnisonen og i bataljonens kommandoplass i felt. Før jeg kom til staben hadde jeg svevd i den villfarelsen at bataljonssjefen for det meste oppholdt seg i bataljonens kommandoplass under feltøvelsene, men nå erfarte jeg at han størstedelen av tiden oppholds seg ved de fremre kompaniene, hvor han sammen med sin kommandogruppe fristet en nokså kummerlig tilværelse, til fots eller på ski. Som sersjant bodde jeg i befalsforlegningen, hvor det også var messe, salonger og bar. I fritiden fant vi befalingsmenn på litt av hvert, tøffe karer som vi var – og det forekom nok at en og annen av både sersjantene og offiserene ikke overholdt påbudet om pliktmessig avhold fra alkoholnytelse under beredskap; men så var det dog slik at vi var i felten mesteparten av tiden og derfor hadde behov for atspredelse innimellom. Etter til sammen seks begivenhetsrike år i Bn 2, forlot jeg mine våpenbrødre på Skjold – for å ta utdannelse. Først fjorten år senere kom jeg tilbake til bataljonen, og da som kompanisjef. I de mellomliggende år hadde jeg dog vært innom Skjold og Bn 2 flere ganger. To av de årene jeg tok allmennutdannelse, hadde jeg en måneds sommerjobb i Bn 2, hvor jeg da fungerte i så ulike tjenestestillinger som geværtroppssjef og transportoffiser, og som kadett deltok jeg i føringsøvelse med kompanier fra Bn 2. De tre siste årene før jeg ble beordret som kompanisjef i Bn 2, tjenestegjorde jeg ved Troms landforsvars stab, i Heggelia. Skibotnkompaniet (ett av Bn 2s geværkompani) sto under operativ kommando av landforsvarssjefen, og på vegne av ham var jeg ofte innom Bn 2 i forbindelse med Skibotnkompaniets beredskapsoppdrag. I 1982 (det siste året jeg tjenestegjorde i TLF-staben) ble beredskapen drastisk senket ved at klargjøringstiden for avdelingene ble økt fra tretti minutter til hele fire timer. Det innebar at personellet kunne oppholde seg ganske langt fra sine garnisoner og leirer også under beredskap. Den omfattende utbyggingen av fortifikatoriske anlegg i Skibotndalen og de omkringliggende områder – noe som jeg deltok i planleggingen av, og som det kostet mange titalls millioner å bygge – ble dog fullført. Heldigvis kom stridsanleggene ikke i bruk, og nå ligger disse anleggene som minnesmerker over en forgangen tid med kald krig. Som sjef for støttekompaniet var jeg en av bataljonssjefens nærmeste medarbeidere i felt, hvor jeg hadde ansvar for bataljonens panservern og feltarbeid. En gang under en vinterøvelse etablerte bataljonen seg, i ly av
side 4
nattemørket, midlertidig i forsvar på en fjellovergang. Jeg hadde anmodet brigaden om å føre frem miner og sperremateriell til bataljonen. Det varte og det rakk, men det kom ingen forsyninger. Bataljonssjefen ble etter hvert temmelig utålmodig – og da vi utpå formiddagen så noen hester med slede som beveget seg sakte fremover langs beltevognsporet, langt nedenfor forsvarsstillingen, utbrøt bataljonssjefen: - Stridsviktig materiell fraktes med brigadens langsomste transportmiddel! I parentes bemerket, så ble kløvkompaniet (og Forsvarets hestetjeneste i sin helhet) nedlagt et par år senere, da beltevogner og helikoptre for lengst hadde erstattet hesten. Da jeg tiltrådte som kompanisjef var de gamle weaselene for lengst utrangert – og bataljonen var da oppsatt med et stort antall beltevogner (BV 202) med overbygning av presenningsduk. Geværkompaniene hadde dog bare noen få beltevogner, for transport av materiell; men ved å sammendra geværkompanienes beltevogner, kunne en forflytte ett opplastet kompani om gangen, noe som ofte ble gjort. De gamle 106 mm rekylfrie kanoner var erstattet av det moderne 127 mm panservernrakettsystemet TOW, som bataljonen hadde seks av, og som var organisert i to rakettropper. I tillegg til de to rakettroppene, en pionertropp og en 81 mm bombekastertropp, hadde støttekompaniet en 107 mm bombekastertropp. Alle troppene var oppsatt med beltevogner, unntatt den tunge bombekastertroppen, som var oppsatt med seks panservogner (M 113). På den
Bilde av nyere dato som viser betjening av bombekaster. Foto: FMS
tiden var disse vognene de eneste pansrede kjøretøyene som fantes i Skjold garnison – og som kompanisjef
Brigadeavisa - årgang 4 - nr 1 mars 2007 likte jeg å bivåne at de svære panservognene kjørte i rekke ut og inn gjennom leirporten, på sine rumlende larveføtter. Dessuten likte jeg å overvære skarpskyting med bombekasterne og panservernrakettsystemene samt pionerenes boring i fjell og avanserte sprengningsøvelser, noe som foregikk i Mauken og Blåtind skytefelt. De aller fleste av mannskapene var greie og snille karer, som var pliktoppfyllende og innsatsvillige soldater – men det fantes dog noen få som stelte til mye merarbeid for både troppsbefalet og kompaniledelsen. Jeg bodde i garnisonens boligfelt, som lå et godt stykke utenfor indre leirområde, og derfor visste jeg ikke alltid hva som foregikk i leiren og kasernen i fritiden. Til tross for at jeg hadde en inspiserende befalingsmann i kompaniet, så hendte det nok at jeg en og annen gang fikk meg en ubehagelig overraskelse når jeg om morgenen møtte frem for å inspisere forlegningen og det oppstilte kompaniet – det forekom nemlig at noen fór med fantestreker og gjorde ugagn. Etter to års lærerik, men krevende tjeneste som kompanisjef, forlot jeg igjen Bn 2 og Skjold; men jeg hadde gleden av å komme tilbake åtte år senere, og da som bataljonssjef og plasskommandant. Da jeg sommeren 1991 overtok kommandoen over Bn 2, hadde bataljonen i mellomtiden fått tilført flere beltevogner, slik at også geværkompaniene og hoveddelen av stabskompaniet var beltegående, mens den mekaniserte bombekastertroppen – som hadde relativt liten mobilitet utenfor vei – var overført til brigadens panserbataljon. Infanteribataljon kunne nå gjennomføre lange forflytninger i lendet, uten at personellet ble utslitt allerede før de kom i strid. Beltevognene var ikke noe stridskjøretøy, men kun et transportmiddel; derfor lastet infanteristene av i skjul og dekning og gjennomførte striden til fots eller på truger. Brigadesjefen, som var kavalerist og hadde erfaring i føring av panserbataljon, var nok av den formening at jeg var for defensiv i bruken av beltevognene, og at jeg burde bruke dem nærmest som stormpanservogner – men det gjorde jeg dog ikke. Forøvrig kom brigadesjefen og jeg godt overens med hverandre. Under en av de årlige store vinterøvelsene i Nord-Norge, var Bn 2 avgitt til 3. Commandobrigade, hvis sjef var en britisk brigader – og da fikk både bataljonen og jeg vist hva vi dugde til. Den flernasjonale brigadens operasjoner foregikk ute ved kysten og inne i fjordene. I nesten to uker – med nokså varierende vær og føreforhold – gjennomførte min bataljon fortløpende angrep, midlertidig forsvar og oppholdende strid over store områder, inkludert ferging over to fjordarmer og en nattlig forflytning i snøstorm over en høy fjellovergang. Sambands- og forsyningsressurser ble strukket til det ytterste, og personellet ble etter hvert temmelig trette og slitne, men bataljonen holdt godt mål med commandobrigadens egne avdelinger, som jo hadde profesjonelle soldater.
På den tiden kadde kvinnene gjort sin inntreden i Forsvaret – så også i Bn 2, hvor jeg blant annet hadde en kvinnelig sanitetstroppssjef. Jeg husker at hun, den dyktige fenriken, holdt streng kustus med både mannskapene og de vernepliktige legene, som jo var løytnanter. Jeg hadde dyktige medarbeidere i bataljonsstaben og garnisonens forvaltningsavdeling. Derfor kunne jeg i den daglig tjeneste tilbringe mesteparten av tiden sammen med underavdelingen; jeg oppholdt meg ofte i skytefeltet, hvor tjenesten var mest risikofylt. Det å ha ett av geværkompaniene stasjonert i Skibotn, var meget ressurskrevende. Ettersom det ikke lenger var noen beredskapsmessig grunn til å ha en avdeling fast stasjonert i Skibotndalen, ivret jeg og mange med meg for å trekke kompaniet tilbake til Skjold. Dette ble gjennomført, men først noen måneder etter at jeg fratrådte min stilling i bataljonen. Ellers er det på sin plass å nevne at bataljonen samarbeidet godt med de to andre selvstendige avdelingene i garnisonen: oppklaringseskadronen og ingeniørbataljonen (det opprinnelige ingeniørkompaniet var da omorganisert til en bataljon, uten at mannskapsstyrken var nevneverdig økt). Jeg var langpendler, og på Skjold bodde jeg i en hybelleilighet som lå like utenfor leirporten. Gjennom hybelens vindu kunne jeg se det som foregikk utenfor og innenfor porten – og når sant skal sies så ergret jeg meg mang en gang over soldatene når de utpå kvelden kom tilbake fra Heggelund kafé og støyende og ståkende passerte porten og leirvakten. I de to årene jeg var bataljonssjef, reiste jeg hjem til familien – på weekend – gjennomsnittlig en gang hver tredje måned. De store høytidene og 17. mai tilbrakte jeg i garnisonen – da kom vanligvis min kone til Skjold for å være sammen med meg og delta i de forskjellige festligheter. Under det tradisjonsrike, overdådige julebordet på Maukstadmoen, var det kollegiet av Den Grufulde Mauks orden som regjerte, og da holdt Stormauk og hans håndgangne menn, iført vikinglignende kostymer, et svare spetakkel med lurblåst og både skjemt og alvor. Året etter at jeg avleverte bataljonen til min etterfølger, tiltrådte jeg stillingen som sjef for Brigaden i Nord-Norge. Som brigadesjef hadde jeg gleden av å rå over også den sagnomsuste Bn 2 – hvor jeg opp gjennom de trettifem foregående år, hadde tjenestegjort til sammen ti år og hadde hatt så mang en uforglemmelig opplevelse. I mellomtiden
var Bn 2 blitt fullt oppsatt med moderne beltevogner (BV 206) med glassfiberarmert overbygning, og den hadde dessuten fått tilført en mengde annet avansert materiell, noe som pekte fremover for bataljonen.
side 5
Brigadeavisa - årgang 4 - nr 1 mars 2007
Stor fallskjermoperasjon i 1959 Artikkelen er i hovedsak sakset fra avisa NYE TROMS og er skrevet av Morten Kasbergsen (red).
Den første allierte deltakelsen i militærøelser i Indre-Troms fant sted på 1950-tallet. Det var først og fremst britiske spesialstyrker som så nytten i å øve sine avdelinger under krevende arktiske forhold. Under den første Barfrostøvelsen i 1959 deltok 16 Para Brigade fra Storbritannia sammen med Brigaden i Nord-Norge og staben i Troms landforsvar. Fly styrtet Barfrost 1959 fikk en dramatisk start da et Skyraiderfly fra hangarskipet HMS Victorious styrtet utenfor norskekysten. Det britiske flymannskapet ble senere plukket opp av en sovjetisk tråler.
Feltdelen av øvelsen måtte utsettes ett døgn på grunn av tykk tåke i Indre-Troms. Blant de norske soldatene gikk det rykter om det største fallskjermslippet i Europa siden 2. verdenskrig, men ingen visste nøyaktig hva Brigaden i Nord-Norge hadde i vente. Fredag 25. september hoppet 690 britiske fallskjermjegere ut over de store myrområdene ved Karlstad i Målselv. Britene hoppet ut fra 20 Beverley-fly i under 300 meters høyde. Svevet til bakken tok mindre enn et minutt. Blant de første som landet var Vincent Mohide. Han dro fram en sekkepipe, og begynte å spille midt ute på myra. Det første fallskjermslippet ble beskrevet som uvanlig vellykket av britene. Basert på tidligere erfaringer hadde de regnet med at minst ti soldater ville bli skadet under operasjonen, mens de i virkeligheten slapp unna med bare tre skadde soldater. En soldat landet i en diger bjørk og mistet bevisstheten. En annen brakk foten da han landet. Nytt fallskjermslipp Dagen etter hoppet ytterligere 630 britiske soldater fra 16 Para Brigade ut over samme området. Også dette slippet ble betraktet som vellykket, selv om fire soldater ble skadd. Det siste fallskjermslippet ble etterfulgt av harde britiske angrep mot de norske forsvarsstyrkene oppover Målselvdalen. I tillegg landsatte britene en mindre kontingent i Sørreisa, Fallskjermjegerne forsøkte å ta seg fram til Bardufoss flypstasjon langs riksveien og ved en omgående manøver over fjellet. Brigaden i Nord-Norge ble imidlertid ikke tatt på senga. Brigadens hjulryttereskadron klarte å komme seg bak fiendens linjer, og herjet stygt med britenes forsyningstjeneste. Infanteribataljonen på Skjold klarte å komme i ryggen på fienden, og skar igjennom linjene
Hangarskipet HMS Victorious mistet en fly under øvelse Barfrost i 1959, da det styrtet i norskehavet.
Britiske fallskjermhoppere lander på myrene ved Karlstad i Målselv under øvelse Barfrost i 1959.
side 6
Bilde er hentet fra boka til Lundesgaard om Brigaden i Nord-Norge.
Brigadeavisa - årgang 4 - nr 1 mars 2007 uten at britene merket det. Fallskjermjegerne trodde det bare dreide seg om patruljevirksomhet, mens det i virkeligheten var en større operasjon igangsatt av en hel bataljon. Øvelse Barfrost var en nasjonal øvelse. Den ble ledet av øverstkommanderende for Nord-Norge, kontreadmiral Skule Storheil. Om lag 40 observatører overvar øvelsen, blant andre sjefen for NATO`s Nordkommando, general Sir Horatius Murray, og NATOs nestkommanderende i Europa, general Sir Richard Gale. Brigadeveteran Jakob Skipenes deltok i øvelsen sammen med de britiske fallskjermjegerne fra 16 Para Brigade og her er hans historie. (red) Første fallskjermsoldat (offisiell) etter 2. verdenskrig?
for det meste i uthus og løer. Norsk sovepose var ukjent utstyr for britene så jeg overlot, for skam skyld, min sovepose til Brigadesjefen. Barfrostøvelsene var som regel kjølige!
forts fra side 2
Finn har sendt en CD med masse bilder fra brigadetiden til Veteranforbundet. Vi har allerede trykket mange bilder i Brigadeavisa, og mange flere vil komme etter hvert, bilder som vi kan nikke gjenkjennende til og som fremkaller minner. Fotografering var ikke den eneste hobbyen Finn utøvde under tjenesten i Indre Troms. Han ble medlem av Bardufoss flyklubb og tok sertifikat både på motorfly og seilfly. Han ble også instruktør. Flytyper som Fairchild Cornell, Piper Cub, Jodel, Piper Colt og Cessna var fly som Finn håndterte på fritiden. Med historiene og fotobidragene fra Finn Aarum har vi utvilsomt et sterkt bidrag til ivaretakelse av Brig Ns minne.
Av Jakob Skipenes
I mars 1958 ble jeg ved en tilfeldighet sendt på fallskjermkurs i USA. Jeg tjenestegjorde da hos Infanteri-inspektøren. Kurset foregikk i leiren Fort Benning i Georgia. I tillegg gjennomgikk jeg to andre kurs og var tilbake i Norge i juli måned samme år, ferdig utdannet fallskjermjeger samt med gjennomført ”Jump Master Course”. Da 16 Para Brigade (engelsk) i september 1959 ønsket å delta i øvelse ”Barfrost 59”, hadde de behov for en norsk adjutant til brigadesjefen. En som kunne hoppe sammen med britene over Karlstadmyrene. Valget falt på meg. Innlastingen foregikk på Værnes, hvor jeg meldte meg for Brigadesjefen. Nå var mitt problem at jeg var utdannet på amerikansk utstyr og prosedyrer. Jeg måtte gjennomgå et lynkurs på det engelske utstyret og prosedyrer. Ville det blitt tillatt i dag!? Innlastingen fredag 25. september gikk greit, og så bar det nordover i retning Finnsnes. Vi var i de fremste flyene av typen Beverly. Disse var produsert for fallskjermhopping. Resten av flyene var av typen Hastings (dårlig hoppfly). Vi landet komfortabelt på myrene, og sammen med brigadesjefen var vi akkurat kommet ned til riksveien da Hastingsflyene kom innover myrene med trolig for stor hastighet. De første fem fallskjermene ble flerret opp slik at reserveskjermene måtte brukes. En av disse fungerte imidlertid ikke. Vedkommende soldat må nok ha vært en oppvakt kar for etter kort tid begynte han egenhendig å hale ut reseveskjermen, med snaue minuttet til rådighet. Ca 15 meter over bakken åpnet skjermen seg og soldaten ble stående til låra i myra. Resutatet var et brukket bein. Brigadesjefen bemerket ”Well done, the Medical Aid will take care”, i det han snudde seg og fortsatte marsjen mot Andsfjellet. Øvelsen forøvrig er beskrevet ovenfor. Vi sov
En Cornell PT-26 som tilhørte Bardufoss flyklubb. Med hatt, formann i Bardufoss flyklubb, Bernt Kristiansen. Bildet tilhører Finn Aarum.
Bergfalke LN-GBV, et av seilflyene som blant annet både soldater og befal fra Brigaden tok flytimer på. Her fotografert i september 1964. Foto tilhørende Finn Aarum.
side 7
Brigadeavisa - årgang 4 - nr 1 mars 2007
Reddet i siste øyeblikk
Flyger Johannes Johnsens historie
Av Svein Ødegården
Legger ved en liten historie fra den gang unge sersjantaspirant Ødegården var på fisketur i Moskojavre (mye bra røye der inne - særlig i elva) og tok en liten tur bortom nærmeste grenserøys til Sverige. Historien kom på trykk i FF nr 13 . 8 juli 1998 - etter at historien dukket opp i en tale ved Sanitetsbataljonens julebord i 1997. Radiotroppen skulle bygge en reléstasjon på en fjelltopp innerst i Rostadalen for å få samband mellom Helligskogen og Skjold. Etter at vi var ferdige - tok jeg meg en ”liten” fisketur ned til Moskojavre. Vi spiste bare stridsproviant - men jeg drakk noe vann i en bekk der nede. Etter ca 20 min så begynte jeg å bli kvalm, fikk diaré (bare vann), kastet opp og fikk voldsomme frostanfall (stigende feber). Jeg var helt i ørska og greide ikke å stå på beina. Etter en stund dukket det opp et lite sportsfly med hjul. Jeg har jo i alle år lurt på hvem denne flygeren var og det nevnte jeg da til min sidemann (fysioterapeuten på TMS) på julebordet - som svarer at det tror jeg vet - tok opp sin mobil - slo et nummer og så sier han - her har du piloten, Johannes Johnsen! Vi fikk oss en hyggelig ”reunion” på hotellet i Andselv (som forøvrig brant en søndag jeg var vaktkommandør i Heggelia) - over et par konjakk - han hadde også i alle år lurt på hvem denne sersjanten var som lå og spydde i lyngen innerst i Rostadalen. Jeg har i alle år lurt på hva det var som feilte meg - for på sykestua på Bardufoss målte de 41,5 i feber når jeg omsider kom ned. Det var lemenår i 1964 - og antagelig har jeg fått i meg noen døde rester fra vannet jeg drakk i bekken. Men heldigvis - Johnsen hadde sett meg fra lufta - takket være han er jeg i dag i live!
LN-BDK, flyet til Bardufoss flyklubb som ble ambulansefly i 1964. Foto: Finn Aarum
side 8
Johannes Johnsen med passasjer Ole Johan Haagensen fløy en rekognoseringstur med en toseter Piper Colt, LN BDK fra Bardufoss flyklubb til Rostavatnet og Leirvatnet. Plutselig ble han vár at det var et mennesket som krabbet fremover på bakken. Det var tydelig at vedkommende var syk. Vi tok en ekstra runde for å se hva det var, og fikk bekreftet at noe var alvorlig galt fatt med mannen, sier Johnsen. - Jeg måtte se å finne en landingsplass i området og landet deretter på brinken ved Leirvatnet. - Det gikk helt fint. - Vi klarte å stable mannen inn i flyet. Haagensen måtte bli igjen på fjellet mens Johnsen tok av med den syke sersjanten med en gang. På grunn av lite drivstoff og for å nå inn og hente Ole Johan Haagensen før tåka la seg med full styrke, forsøkte Johnsen å lande på Skjold, det gikk ikke på grunn av at det var fotballkamp på stripa. Johnsen kalte opp tårnet på Bardufoss for å få de til å ringe daghavende offiser på Skjold og be om at kampen måtte stoppes og stripa ryddes. Det gikk heller ikke, så det var bare en ting å gjøre, han måtte fly til Bardufoss. Der overtok ambulansen pasienten som ble brakt til sykestua i Rusta/Heggelia. Johnsen måtte starte opp igjen med en gang for å fly inn i fjellheimen og hente Haagensen som sto igjen ved Leirvatnet. Johnsen fikk flyet trygt ned på samme sted som han hadde hentet sjt Ødegården. Nå kom tåka for alvor og la seg over området. - Vi var allerede for sent ute, men det gikk akkurat, sier Johnsen. - Det holdt akkurat på literen med bensin for å rekke tilbake til Bardufoss, og vi satt klare hele tiden for eventuelt å nødlande. Helt utrolig at vi klarte å komme tilbake uten å gå tom for bensin. Hele operasjonen ble holdt hemmelig i flere år og kom først opp etter gjensynet mellom flyger og pasient i 1997, avslutter Johannes Johnsen.
Brigadeavisa - årgang 4 - nr 1 mars 2007
Samling av veteranene på Ringerike
Om å ligge godt
i en lokalforening, har så langt ikke lykkes. Det er i dag ca 30 direkte medlemmer fra regionen, så det er allerede grunnlag for etablering av en lokalforening. Noen av de eldre veteranene samles imidlertid siste onsdag hver måned til ”Veterankafe” i Hønefoss, under ledelse av Kjell Edvard Olsen.
Hvor mange husker kapokmatta? Den smale, ufyselige som liksom skulle varme ryggtavla når vi endelig var kommet i posen etter en lang og slitsom framrykning i vinterfjellet? Er det noen som kan forklare hvordan den effekten klarte å komme igjennom ”prøver og forsøk”? Matta var så smal at skuldrene på selv den spinkleste i troppen, gikk langt utenfor på begge sider. Når soveposen i tillegg hadde treknapper i stropp med 30-40cm avstand mellom hver knapp, dro skulderen seg gjerne ut og ned i snøen. Så våknet man da – etter en tid med stivfrosset skulder som for mange kanskje enda ikke har tint opp. Lengden på matta skulle tilsvare lengden på en normal rygg. Ingen i min tropp hadde normal rygg. Den var alt for lang – ryggen. I tillegg var matta søkke våt til enhver tid. Vi hadde en pervers troppsass engang, som uttalte mens han himlet med øynene (vi hadde ligget ute i en uke med høyst vekslende vintervær og temperatur – fra +4C til –26C): ”Dætte e jammen det næst bæste eg veit å liggje på”!
Veterankafè på Ringerike. Brigadeveteranene på Ringerike har veterankafé på Ringerike Gjestegård en gang pr måned. Bildet tilhører Kjell Edvard Olsen.
Trøndere i brigadeområdet
Da reinskinnet avløste dette forferdelige torturinstrumentet først på 60-tallet, trodde vi at vi var kommet i himmelen. Men akk, en eller annen (med høyere grad, selvfølgelig) fant ut at reinskinnet skulle/kunne jo ikke være større på sekken enn kapokmatta. Derfor kom den skjebnesvangre ordren: ”Alle reinskinn skal kappes etter mal av kapokmatta”! Hvert kompani måtte snekre sammen en tremal som ble lagt over de flotte lederreinskinnene som møysommelig ble skåret i stykker kant i kant med malen. Vi var nesten tilbake til kapokmatta. Forskjellen var at når vi satt på reinskinnet og smurte frosset brød med ”Per” margarin og sirup og hele skiva endte opp med noe uformelig rundt skorpa, da skjedde katastrofen – Brødblingsen tippet rundt og havnet med smørsida ned i reinskinnet. Mye næring i det der – også var det den siste blingsen…
Nord-Trøndelag lokalforening arrangerte også i 2006 veterantur til brigadeområdet. her er deltakerne foran krigsminnesmerke i Gratangen (se forøvrig notis i Brigadeavisa nr 2/06).
Vinterøvelser var ikke alltid det samme som pent vær. Svært ofte var det snø, våt snø. Sånn som her. I forgrunnen ligger soveposer og pakninger klar for opplasting før forflytning. Foto: Finn Aarum.
side 9
Brigadeavisa - årgang 4 - nr 1 mars 2007
Første AMF-øvelse Kilde: Morten Kasbergsen, Nye Troms
I juni 1963 gjennomførte NATOs brannkorps (Allied Command Europe Mobil Force, forkortet til AMF) sin første øvelse i Troms. Øvelsen som hadde navnet NORTHERN TRAIL, var en stabsøvelse og forløperen til den første regulære AMF-øvelsen i juni 1964. Øvelse NORTHERN TRAIL varte fra 2. juni til 15. juni 1963. Totalt deltok 309 stabsoffiserer og sambandspersonell fra USA, Storbritannia, Nederland, Vest-Tyskland, Belgia og Norge. Formålet med øvelsen var å øve samarbeid mellom avdelinger og allierte kommandoer i forbindelse med forflytting av AMF over store avstander.
SUSA ALPINIS: Italienske alpejegere i Balsfjord i juni 1963.
Øvelse NORTHERN EXPRESS I juni 1964 deltok NATOs brannkorps med om lag 3000 soldater og befal fra i den første regulære AMF-øvelsen i Troms. Øvelsen het NORTHERN EXPRESS og fant sted i Målselv, Balsfjord og Lyngen. Deler av AMF ble da fløyet direkte fra USA til Bardufoss. I tillegg til AMF deltok Brigaden i Nord-Norge og Garnisonen i Varanger.
POPULÆRT: Et amerikansk helikopter ved AMFs felthovedkvarter ved Øvergård i Balsfjord. Øvelse NORTHERN TRAIL vakte stor interesse blant barna i området.
25 transportfly fraktet personell og materiell fra baser i Sentral-Europa til Bardufoss under NORTHERN TRAIL. Øvelsesområdet var i hovedsak Målselv, Balsfjord og Storfjord. Under øvelsen flyttet man symbolske styrker på papiret, men jagerfly stasjonert i Bodø og på Andøya deltok også. Øvelsen var lagt opp av sjefen for NATOs styrker i Sentral-Europa og sjefen for NATOs Nordkommando på Kolsås. Den ble ledet av øverstkommanderende i NordNorge, kontreadmiral Skule Storheill.
MINNESTUND: I begynnelsen av juni 1963 døde pave Johannes XXII. Et 30talls katolikker i AMF deltok i en minnestund i Heggelia kapell. Den katolske biskopen Johannes Wember i Tromsø holdt minnegudstjenesten, som ble framført på både latin og fransk.
BESØK BRIGADEOMRÅDET
Andselv bilutleie A/S gir gunstige tilbud på leiebil i brigadeområdet, til medlemmer av Brig N - Veteranforbundet. Tilbudet gjelder fra flyplassene Bardufoss, Evenes og Tromsø. Andselv bilutleie A/S, Pb 1124, 9326 Bardufoss.
Telefon: 77 83 33 87, mobil 412 99 860. Epost: andselv.bilutleie@online.no
GURKHAER: En sambandsbil fra Welsh Guards med to gurkhaoperatører.
side 10
Brigadeavisa - årgang 4 - nr 1 mars 2007
Brigadeveteranenes egne bilder
Klar melding ut! Skilt i bruk under Brigadeøvelsen i 1955. Bildet er mottatt fra Bjørn Ødegård.
Hordalandveteranenes høyborg, Kronstad Hovedgaard i vinterskrud. Bildet er innsendt av Håkon Tvedt.
Brigadens Dag i 1955. Bildet er mottatt fra Bjørn Ødegård.
På toppen av Rustafjellet. I forgrunnen stabsersjant Karl Bones som da var ca 55 år. På fjellmarsjer som denne gikk han fra de fleste. Foto: Finn Aarum
Redaksjonen oppfordrer alle til å sende sine historier fra Brigade-livet, gjerne dokumentert med bilder. Vi ønsker også stoff fra aktiviteter i lokalforeningene. Bruk Brigadeavisa til kunngjøring av aktiviteter. REDAKSJON BRIGADEAVISA
Teleløsning på riksvei 50 under øvelse Maigull i 1955. Bildet er mottatt fra Bjørn Ødegård.
God Påske!
Johannes Irgens og Øivind Baardsen Tlf: 901 92 211 Tlf: 932 92 610
side 11
Brigadeavisa - årgang 4 - nr 1 mars 2007
Lokalforenings-/forbundsnytt Landsmøtet 2007 avholdes på Værnes 20.-22. april Denne gangen stiller syv lokalforeninger delegater til møtet. Nord-Trøndelag lokalforening er årets vert. Heimevernets Utdanningssenter Værnes (HVUV), Heimdevernsdistrikt nr 12 (HV-12) samt Regional Støttefunksjon (RSF) Værnes, stiller velvillig forlegning, forpleining og møtelokaler til disposisjon for brigadeveteranene. Det er satt opp et program med informasjon, omvisning og foredrag på fredag kveld. Foredragsholder er Æresbrigadeveteran og tidligere Forsvarssjef, Sigurd Frisvold. Temaet er Betraktninger om Forsvarets utvikling og utfordringer. Forbundsstyret ønsker delegater og gjester velkommen og lykke til med Landsmøtet 2007 på Værnes. Lokalforeningsnytt Midt-Troms lokalforening av Brig N – Veteranforbundet har skiftet leder. Arne Wærum overtok lederklubba etter Arve Torvik på lokalforeningens Årsmøte i februar. Arne Wærum er artillerist og har bl a vært OP-flyger i FABN/ Brig N i flere år. Som mange av oss, er han pensjonist. Vi i forbundsstyret vil takke Arve Torvik for godt gjennomført etablering av foreningen og det gode arbeidet han har utført i driften av lokalforeningen. Samtidig gratulerer vi Arne Wærum med tillitsvervet som ny leder i foreningen. Den 23. februar 2007 fikk Brig N – Veteranforbundet en ny lokalforening, Østfold Brigadeveteranforening. Lokalforeningen har i dag 19 medlemmer, og potensialet i østfoldregionen er mye større. Entusiastiske medlemmer fra regionen (EN bor faktisk i København), startet opp med initiativtaker Arild Karlsen, som er veteran fra Sanitetstroppen i Bn2/Brig N fra 1955/56, og som nå er leder i lokalforeningen og frisør i Fredrikstad. Forbundsstyret og Brigadeavisa gratulerer og ønsker alle brigadeveteraner i Østfold lykke til. Det er også stor aktivitet i Nord-Trøndelag Lokalforening. Ikke bare med forberedelsene til landsmøtet, men også med ivaretakelse av den militære historien i regionen. Foreningen har nå over 30 medlemmer. Diplom til Arvid Rolland i Hordaland lokalforening Arvid Rolland ble overrasket da han på sin 70-årsdag 27. februar fikk overrakt diplom fra lokalforeningen for godt arbeid og sterk innsats til alles beste i lokalforeningen. Brigadeavisa slutter seg til gratulantene både når det gjelder 70-årsdagen og utmerkelsen. Hordaland lokalforening har som vanlig, høyt tempo. Dugnad på klubbhuset, Kronstad Hovedgaard, og gjennomført årsmøte. De øvrige lokalforeningene har hatt mindre aktivitet siden årsskiftet.
side 12
Lokalforeningene
Det er sju lokalforeninger innmeldt i forbundet: Hedmark lokalforening av Brig N – Veteranforbundet Leder: SKARPNES, Karl Johan Steibakken 2560 ALVDAL Tel: 977 27 415 Epost: kalle@alvdalskurlag.no
Hordaland lokalforening av Brig N – Veteranforbundet Leder: TVEDT, Håkon Kvernevikstemma 4 5114 TERTNES Tlf: 950 52 508 Epost: hakontvedt@tele2.no
Midt-Troms lokalforening av Brig N-Veteranforbundet Leder: WÆRUM, Arne Bones 9360 BARDU 77 18 41 45
Nord-Trøndelag Lokalforening av Brig N – Veteranforbundet Leder: KULSLI, Tore Aunflata 9B 7650 VERDAL Tel: 977 42 835
Stor-Oslo lokalforening av Brig N - Veteranforbundet Leder: NORDAL, Tor Ljabrubakken 16 F 1165 Oslo Tel: 901 68 179 Epost: to-nordal@online.no
Sørlandet lokalforening av Brig N – Veteranforbundet Leder: FUGLESTAD, Håkon Danefjellv 37 C 4550 FARSUND Tel: 932 82 392
Østfold lokalforening av Brig N - Veteranforbundet Leder: KARLSEN, Arild Mølleveien 30, 1613 FREDRIKSTAD Tel: 69 31 17 98 (arb)/69 31 26 62 Epost:
HVOR KOMMER NESTE LOKALFORENING?
Adresseliste forbundsstyret 2006-2007 President: IRGENS, Johannes Solstien 5 9360 BARDU Tel: 901 92 211 Epost: joeyol-I@online.no
Visepresident: KULSLI, Tore Aunflata 9B 7650 VERDAL Tel: 977 42 835
Kasserer: SKAANES, Knut Bakkevn 16 9360 Bardu Tel: 990 97 501 Epost:bkskaane@online.no
Personlig varamedlem: FOSSBERG, Helge Boks 80 9335 ØVERBYGD Tel: 413 02 848 Epost: helge.fossberg@tele2.no
Sekretær: BAARDSEN, Øivind Vestre Forseth 9360 BARDU Tel: 932 92 610 Epost: oivind.baardsen@online.no
Personlig varamedlem: STØVERSTEIN, Kåre Andsvatn 9310 SØRREISA Tel: 77 86 45 82
Styremedlem: FUGLESTAD, Håkon Danefjellv 37 C 4550 FARSUND Tel: 932 82 392
Personlig varamedlem: SCHJENKEN, Tore Glassbergveien 213 4032 STAVANGER Tel: 913 59 754 E-post: tschjenken@mil.no
Styremedlem: LUDVIGSEN, Inge Tore Nordåsv 114 5235 RÅDAL Tel: 472 52 759 Epost: foludvig@online.no
Personlig varamedlem: STØRKSEN, Stein Bøye Osveien 100 5227 NESTTUN Tel: 411 05 936
Styremedlem: SKARPNES, Karl Johan Steibakken 2560 ALVDAL Tel: 977 27 415 Epost: kalle@alvdalskurlag.no
Personlig varamedlem: SEGLSTEN, Helge Per Heimdalveien 40 9325 BARDUFOSS Tel: 778 33 911 Epost: hpspost@online.no
Styremedlem: NORDAL, Tor Ljabrubakken 16 F 1165 OSLO Tel: 901 68 179 Epost: to-nordal@online.no
Personlig varamedlem: DANIELSEN, Dagfinn Heervn 3 1445 HEER Tel: 64 93 49 06 Mob: 906 05 729 Epost: da-dani@online.no
Valgkomité: Stein Bøye Størksen Thor Pedersen Tore Kulsli
Forbundets adresse: Brigaden i Nord-Norge - Veteranforbundet Postboks 77 9365 BARDU Tlf: 77 19 30 99 Mob: 901 92 211