Brigadeavisa 2007 nr 3

REDAKSJON BRIGADEAVISA Johannes Irgens og Øivind Baardsen Tlf: 901 92 211 Tlf: 932 92 610

minnedag ____________ side 2 Brigadeavisa - årgang 4 - nr Forsvarets 3 desember 2007 Veteranportrettet, Fritjov Andersen _ side 2-3

1953 - 1996

Brigadesjefen hilser _______________ side 3 Feltpresttjenesten i brigaden____ side 4-5 Krigsseilerne ivaretas _________ side 5 og 10 Møte med Dame Vera Lynn _____ side 6 og 7 Tysklandsbrigadeforening nedlagt __ side 8 Festningsbrigaden ____________ side 8 og 9 Slaget om Kuberget ______ side 9, 10 og 11 Historisk båt grunnstøtte ________ side 11 Stridsvognene i Bjørnåsen ___ side 12 og 13 In memoriam __________________ side 13 Foredrag i Bergen ___________ side 13 og 14 Årsmøter og Landsmøtet 2008 ______ side 14 Møte i Stor-Oslo lokalforening ___ side 14 Brigadevetranenes egne bilder ____ side 15 Lokalforenings-/forbundsnytt ____ side 16

Medlemsblad for Brigaden i Nord-Norge - Veteranforbundet Ny årgang 4

Nr 3 - desember 2007

God Jul og Godt Nytt År!

De første stråler av januarsol treffer fjellene i Salangen. Foto: Tor Gunnar Riise, Bardu. www.riise-atelier.no

Da er året 2007 snart brakt til ende. Vi har gått inn i adventtiden og solen er under horisonten i hele brigadeområdet.

Det helt spesielle lyset vi likevel opplever her oppe er, selv for oss som er født og oppvokst i distriktet, helt fantastisk.

Julesnøen har lagt seg. En måneskalk, skinnende gul sammen med nordlyset på en speilklar himmel med millioner av lysende stjerner og et passelig antall kuldegrader på bakken, gir oss den rette julestemningen. Synet bringer oss veteraner tilbake til vinteren under tjenesten ved brigaden i Nord-Norge. De markerte konturene av skinnende hvite fjell mot blå himmel, er et uforglemmelig syn. Selv om det ofte var et slit med tung pakning og ditto pulk, iskaldt før dukteltet kom opp og den barmhjertige varmen fra primusen tinte opp en svett men frossen kropp, så var dette lærdom og opplevelser vi til stadighet kan rippe opp i. Vi klarte det !

Forsidebildet skal minne oss på at lysets seier over mørketiden ikke ligger så langt foran oss og kommer igjen årvisst - til tross for stadige miljøtrusler.

En riktig god jul og et godt nyttår til alle brigadevenner og venner av Brigaden i Nord-Norge ! .

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

side 1

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007

Vi har fått Forsvarets minnedag Så har vi fått Forsvarets minnedag.

Endelig. Dette er et langt skritt for å ivareta minnet om – og ære de som har gitt sitt liv i landets tjeneste – både hjemme og ute.

Andre søndag i november skal være den årlige, faste dagen hvor Forsvaret hedrer minnet til de som har ofret sitt liv og sin helse for Norge.

Dette er jeg helt sikker på blir godt mottatt av ikke bare alle veteranene fra de forskjellige operasjonene og misjonene, som norsk ungdom har vært med på siden utbruddet av 2. verdenskrig, men også pårørende og etterlatte etter soldater som har mistet sitt liv i tjenesten.

Ikke nytt i England I England er det nasjonens minnedag. Minnedagen har lang tradisjon og eksistert alle år siden 1. verdenskrig.

Den 11. november 1918 kl 1100 ble fredsavtalen etter 1. verdenskrig underskrevet. Minnedagen ble videreført etter 2. verdenskrig. Hvert år den 11 november kl 1100, stopper all virksomhet, alle står stille med bøyd hode i 2 minutter i respekt for de som ofret sitt liv for landet.

I et par uker før minnedagen settes det ut esker med pappvalmuer “poppies” sammen med en bøsse for penger - på restauranter, puber, kafeer, noen forretninger og i offentlige bygg over hele England. Alle kan ta en pappvalmue til knapphullet og donere penger, beløp etter eget ønske og økonomiske situasjon. Pengene går til veteranorganisasjonene for hjelp til veteraner som av en eller annen grunn har det vanskelig.

Selve markeringen er lagt til nærmeste søndag. Da legger Hennes Majestet Dronningen ned krans på vegne av nasjonen, på minnebautaen over de falne, ved White Hall. Øvrige fra den Kongelige familie legger ned krans på vegne av forsvarsgrenene, og til slutt legger andre celebriteter på vegne av offentlige organisasjoner mv.

Etter dette defilerer gamle og unge veteraner fra de forskjellige operasjoner/misjoner England har deltatt i. Faktisk er det 5-6 gjenlevende veteraner fra første verdenskrig. Eldste veteran fra første verdenskrig i England er 111 år, iflg mine kilder i London! De yngre veteranene er fra Falklands-krigen og Irak-krigen.

Markeringen i Norge Det er første gang en slik minnemarkering holdes i Norge knyttet til en fast dag, andre søndag i november. I Oslo var det en stor markering på Akershus festning. HKH Kronprins Haakon var til stede på Minnelunden og la han ned en krans til minne for Norges falne soldater. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Eriksen og Forsvarssjef Sverre Diesen var også tilstede og fikk snakke med inviterte pårørende av falne soldater de to siste årene.

I leirene til Hærens styrker ble minnemarkeringen av praktiske grunner gjennomført på fredag 9. november. Selv

side 2

var jeg invitert til markeringen i Feltartilleribataljonen på Setermoen. Det var en gripende stund og en fin seremoni under bataljonsoppstillingen i vedlikeholdshallen, ledet av bataljonsjefen, Ivar Omstedt og feltprest Bård Jahr. .

Vi veteraner takker Forsvaret for å ha iverksatt dette som en god tradisjon.

Johannes Irgens President Brig N – Veteranforbundet

Veteranportrettet - Fritjov Andersen Denne gangen presenterer vi forbundets eldste medlem, brigadeveteran Fritjov Andersen fra Fredrikstad og Østfold Brigadeveteranforening.

Brigadeavisa besøkte han i hans hjem i Gamlebyen i Fredrikstad og fikk et innblikk i historien fra hans lange liv. På veggene i stuen henger bilder, sabler og andre gjenstander som han har samlet. To gamle signalhorn vekker min interesse. Han forteller at det ene hornet kommer fra Tanzania og var i bruk før første verdenskrig.

Fritjov Andersen ble født i Drammen 16. mai 1916, men han vokste opp i Bærum. I 1947 bygde han hus i Sandvika.

Ved krigsutbruddet skulle han mobilisere på Akershus festning, men da han møtte der tidlig på morgen 9. april, var det ingen der, så han forlot stedet og kom tilbake senere på dagen, men da hadde tyskerne inntatt festningen, så der var ingen ting å gjøre. Da han passerte Norges Bank på veien tilbake, holdt de på å laste opp flere kjøretøyer med Statens gullbeholdning for å berge den i sikkerhet for okkupasjonsmakten. - Et under at de ikke ble oppdaget – tyskerne var bare et par hundre meter unna, sier Andersen.

Etter dette utstyrte han seg med det mest nødvendige og gikk sammen med noen kamerater på ski opp Lommedalen og over Krokskogen og til Hønefoss. På Hønefoss stasjon traff de en major som sa at de bare skulle dra hjem igjen.

Imidlertid stjal de en lastebil og kjørte til Brandbu fordi magasinene å Helgelandsmoen og Hvalsmoen var flyttet dit. Der ble bl a Fritjov Andersen satt opp i avdeling og fikk utlevert utstyr og våpen. Den oppsatte avdelingen drev oppholdende strid mot okkupantene og endte tilslutt opp ved Segalstad bru i Gausdal. Her ble det kamper hvor de tapte brua og tok den tilbake igjen, men til slutt ble de tatt til fange og avvæpnet av tyskerne. De ble ført til Jørstadmoen og deretter til Lillehammer hvor noen ble forlagt i kirka, noen på Maihaugen, og noen på Museet.

– Hele tiden gikk det rykter om at vi skulle sendes til Tyskland, men det skjedde heldigvis ikke, sier Andersen.

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007 – Vi ble i stedet sendt via Gjøvik til Oslo og hjem. Fritjov Andersen gikk tilbake til sin jobb i papirfirmaet i Oslo.

Etter noen dager kom det tre menn fra Nittedal, som hadde deltatt i finlandskrigen. De hadde finske uniformer. De kom til kontoret mitt og ville ha meg med, jeg skulle etter hvert lede en tropp i motstandsbevegelsen. Jeg ble med og ble overført til major Spilhaug og endte opp i Lommedalen med en avdeling på 45 mann, som skulle være slippgjeng for Oslo og omegn.

Etter krigen dro Fritjov Andersen til England og tok utdannelse på kavaleriskolen OCEU i 1946. Deretter ble det Krigskolen hjemme i Norge.

Etter deltakelse i oppklaringseskadronen i Tysklandsbrigade 501 i 1951, kom han til Dr 3 på Rinnleiret og deretter Brigaden i Sør-Norge (Brig 1).

Endelig ble det Brig N hvor Fritjov Andersen kom som første sjef Stridsvogneskadronen/Brig N i 1965.

Han fikk være med på å ta imot de nye middelstunge stridsvognene M48 (”Patton”). Vognene kom med båt til Salangsverket og ble løftet med en svær flytekran fra det sivile bergingskompaniet Høvding. Kranen kunne ikke svinges og rakk heller ikke over fraktebåten og inn på kaia, så de måtte manøvrere krana ut og sette vognene ned i landgangsfartøy. Deretter gikk denne til land hvor lossingen foregikk. På stranda var det halvannen meter snø så det ble mye ”bal” før vognene kom på land.

Vognene var klargjort for transporten over havet, så det var ikke mulig å starte de der og da. Lossingen måtte derfor foregå ved tauing med M88 ”Bergepanser”. Etter hvert fikk de gjort vognene kjøreklare, og de ble deretter beltekjørt til Bardufoss.

De bensindrevne vognene var dyre i drift, og det var mye styr i forbindelse med øvelser og transportetapper.

Dispensasjon måtte innhentes, og beltebrodder måtte på og av etter forholdene på vegene. Med sine brede belter hadde M48 god fremkommelighet også på vinteren.

Eskadronen besto av bare vervede mannskaper (grenaderer). Det ble lagt stor vekt på fysisk styrke og utholdenhet, blant annet gjennomførte avdelingen to utmarsjer i uka og alle var alltid med. Eskadronen hadde felles gjennomføring av prøve til det militære marsjmerket. - Jeg er stolt av at vi satte brigaderekord på marsjmerket med 100% samlet avdeling, på tiden 4 timer og 17 minutter!, sier Andersen.

Veteranen var aktiv idrettsmann med flere førsteplasser i konkurranser både i Norge og i Sverige før krigen. Det ble også to sølvmedaljer i NM på 100m. Tiden var begge gangene 10,5.

Han sier at han nå merker alderen, men tar fortsatt sin daglige tur på 45 minutter rundt vollene i Gamlebyen.

Kjære Brigadeveteraner Jeg ønsker på denne måten å hilse til dere og understreke viktigheten av forbundets arbeid og virksomhet. ”Brigadeskolen” og Brigaden i Nord-Norge; et begrep i norsk militær historie og ryggraden i det tidligere mobiliseringsforsvaret. I årene 1953-1996 avtjente flere tusen nordmenn som del av våre avdelinger i Indre Troms. Den innsatsen dere la for dagen og de oppdragene som dere løste står det virkelig respekt av. De fleste av dagens avdelinger i Brig Nord, slik brigaden etter siste omorganisering benevnes, har sine aner fra Brigaden i Nord-Norge. Det må ikke glemmes eller neglisjeres at Veteranforbundet utgjør følgelig et viktig referansepunkt for at kompassnåla vår i Brigade Nord ikke skal komme ut av kurs og sikre at vi har en solid historisk forankring med oss i ryggsekken.

Da jeg overtok som sjef for Brigade Nord 16. mai 2007 overtok jeg en avdeling som er i utvikling. Brigaden har kommet et langt stykke på veien mot å bli den deployerbare brigaden som politikerne ønsker, men flere sentrale forhold gjenstår. Den pågående utvikling av brigaden er utfordrende da de løpende styrkebidrag til operasjoner i utlandet krever mye av dagens soldater og befal.

Brigade Nord står i dag i Afghanistan, er på vei til Sudan – dersom en politisk løsning oppnås – og står fortsatt med offiserer i Midtøsten, på Balkan i tillegg til at vi ivaretar kongehusvaktholdet i det daglige. Spennet og det brede spekter i oppgaver er betydelig og setter mine soldater og mitt befal på betydelige utfordringer, ikke minst i forhold det å hanskes eller møte fremmede kulturer i utlandet.

Brigadeskolen, som vi viderefører og videreutvikler, skaper nå som tidligere de nødvendige forutsetninger for å møte utfordringene for mine avdelinger, hjemme som ute.

Jeg skal i senere utgaver av brigadeveteranavisa komme nærmere tilbake til aspekter vedrørende dagens brigade.

Jeg vil avslutningsvis benytte anledningen til å takke veteranene for den innsats som dere har gjort og i gjennom veteranforbudet fortsatt gjør.

God jul og et godt nyttår ønskes dere av Aril Brandvik Oberst Sjef Brigade Nord

- Tiden som sjef for Stridsvogneskadronen i Brigaden i NordNorge var uten tvil høydepunktet i min militære karriere, konkluderer veteran Fritjov Andersen.

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

side 3

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007

Feltprest-tjenesten i brigaden i Nord-Norge

eget garnisonskapell hvor det var åpent hus og organisert virksomhet gjennom Soldatlaget. På Heggelia foregikk dette i Heggelia kapell som ble innviet i 1961.

Av Torgeir Horn, tidligere feltprest Sankp/N, bataljonsprest Bn1/N og Brigadeprest/N

Enkelte detaljer kan nevnes Den lokale organiseringen av feltpresttjenesten på Skjold og Setermoen var koordinert av bataljonsprestene i Bn 1 og Bn 2. Også mot den sivile kirke. Ellers hadde Åsegarden garnison/Harstad bataljonsprest som inngikk på lik linje med de øvrige feltprestene i Brigaden. Geværkompaniet i Skibotn ble dekket av bataljonspresten i Bn 2/Skjold.

Aller størst fremgikk enheten i felt. Da Bn 1 ble omdannet til Panserbataljon i 1986, fulgte bataljonspresten med avdelingen for øvrig og skiftet til den svarte bereten som bataljonen var iført.

Jorun og Torgeir Horn

Litt historikk Et samspill mellom Kirke og Forsvar var på plass før Brigaden ble til.

Derfor var Kirken en integrert del av organisasjonen allerede fra starten i 1953.

Samme år fikk feltprestkorpset (FPK) sin egen status i Forsvaret etter tidligere å ha vært organisert under Forsvarets undervisnings- og velferdskorps(FUVK).

Antall feltprester i Brigaden har variert fra seks til åtte – inklusive brigadepresten som foresatt feltprest. Blant annet har senere biskop Ola Steinholt vært brigadeprest.

Da jeg ankom som militær sykehusprest i 1981 var det åtte feltprester under ledelse av daværende brigadeprest Knut Kind. Det var da vernepliktige feltprester/løytnanter i Sanitetskompaniet, Feltartilleribataljonen, for de ulike avdelingene på Heggelia(garnisonskapellan) og Ingeniørkompaniet. Dernest åremålstilsatte kapteiner i de tre infanteribataljonene.

I 1983 ble også Kristent befals samfunn(KBS) etablert med konstituerende møte på Soltun. KBS hadde sine kontakt-befal i alle garnisoner og dette arbeidet styrket Kirkens oppfølging av Brigadens ledere på alle plan. Jeg kan huske en av dem – fenrik Stedje, skarpskytterlaget i Jegertroppen/Bn 1 – som på sykkelen hadde endret avdelingsbetegnelsen ”Jeger/Bn 1” til ”Jeg er Bn 1”. I 2008 feirer KBS 25 årsjubileum.

Feltprestenes kontorer var et hyppig brukt tilbud – særlig etter nyinnrykk. Mang en Ola Soldat fant nok veier videre i livet her – enten de gikk gjennom verneplikten, via overføring eller dimisjon av ulike årsaker. Jeg kan huske en soldat fra Østlandet som tok kontakt med noe utenom det vanlige sterk vantrivsel. Han ble etter hvert med i Soldatlaget og miljøet på Soltun. Da han dimitterte trivdes han så godt at han ble tre måneder ekstra i området etterfulgt av skolegang i Tromsø. Med sin taushetsplikt kunne feltpresten gi et tilbud som svært mange viste seg å benytte seg av. Ble noe vanskelig viste det seg at terskelen ofte var lavest inn til feltpresten. Dette var nok også til stor nytte for Brigaden mer helhetlig sett også.

Feltprestene var et viktig bindeledd til det sivile samfunn

Feltprestene i Brigaden var underlagt operativ militær sjef. Samtidig hadde Kirken selv såkalt ”faglig” tilsyn gjennom Feltprestkorpset med garnisonspresten i Bodø/Forsvarskommando Nord-Norge(GPN/FKN) som nærmeste overordnede. I den sivile kirke var feltpresttjenesten knyttet opp mot Oslo biskop via feltprosten som satt på Akershus i Oslo.

Feltpresten i brigadens hverdag Feltprestene var fra toppen sjefenes etiske rådgivere.

Gjennom et eget fast undervisningsopplegg møtte feltpresten soldatene i ”Prestens time”. Her bygget feltprestene refleksjon og modning under temaer fra ”Krig og fred” via alkohol og til samlivsspørsmål.

Når soldatene ankom avdelingene hadde feltprestene en egen mottakstime som på Setermoen foregikk på Soltun Soldat- og Ungdomssenter drevet av Misjonssambandet.

Her fikk alle sin skolebolle og informasjon om de tilbudene som Kirken rådde over. I hver garnison var det dessuten et

side 4

Bilde fra feltgudstjeneste med brigadeprest Knut Kind er tatt under Barfrostøvelsen i 1984. Øvelsen gikk på Hinnøya - på innsiden fra Sortland. Gudstjenesten fant sted i et grustak et par mil nord for brua over til Sortland.

Bildet tilhører Torgeir Horn. og gav gudstjenestetilbud i de lokale kirkene – foruten i egne kapeller. Under feltøvelsene var det en fast del av stridspausen å ha feltgudstjenester så langt feltpresten

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007 hadde kapasitet. Jeg husker en gang jeg ble kjørt med beltevogn opp på en åskam på Skånland-halvøya. Der sto Kp A oppstilt i en bue rundt et snø-alter med alterring og et enormt kors bak det hele. NK Solli var forsanger, korp Møgster tekstleser og kaptein Håland hadde regien – inklusive admoff som kom med kirkekaffe/Wienerbrød.

Ettertanke Årene som prest i Brigaden har betydd mye for meg.

Brigaden var en utdannelsesavdeling. Alle var i utdannelse.

Det var lov til å være underveis – ja det var en normalisert del av det hele. Jeg tror det sivile samfunn i større grad kunne lære av dette å gi lov til å være underveis.

Uansett ansvar og utdannelse er det en viktig del av en jobb å være i utdannelse og underveis! Jeg fikk denne erfaringen på starten av mitt yrkesliv. Jeg fikk være meg selv og prøve ut ulike sider uten for store overskrifter. Det var kreativt og utviklende.

I 1986 ble Brigaden satt på en prøve som vi alle gjerne skulle ha vært foruten – stikkord ”Vassdalen”. Her fikk vi oppleve hvordan feltprestene i tverrfaglige team naturlig inntok sin plass sammen med de operative ledere i møte med de pårørende og i alt det som da måtte følges opp.

Også her viste Brigaden etter min mening et forbilde for det sivile samfunn. Senere har vi sett hvorledes både prester og psykiatere/psykologer har blitt med i første linje etter ulykker som skjer – dog fortsatt ikke så integrert som i den militære organisasjon. Så her er altså fortsatt mer å lære – etter mitt skjønn. For alt henger sammen.

Dessuten tror jeg det sivile samfunn i enda større grad enn den gang egentlig trenger vernepliktsforsvaret og en Brig N for å bevare den enhetskultur som bærer vårt demokrati. På tvers av alt av grenser i vårt samfunn var Brigaden en smeltedigel som modnet frem ærefrykt for flagg, fedreland og grunnverdier. For ikke å snakke om den personlige modning som ble gitt til de akkurat voksne ungdomskull. For å si det rett ut: Jeg skjønner ikke at vi har råd til å gi fra oss denne muligheten. Brigaden var i tillegg til å være en forsvarsavdeling også en forebygging i forhold til sosiale problemer i det sivile samfunn.

Dette integrerte samvirke tror jeg er noe av det mest verdifulle jeg ser tilbake på fra min tid i Brigaden – foruten møtet med alle menneskene. Et stort minne er også da oblt Sigurd Friis ledet ”Første infanteribataljon nummer en” over alle grenser nedover Målselvdalen og meldte Bn 1’s posisjon klar til angrep – og fikk beskjed fra øvingsledelsen om å holde seg i ro et døgn. ”Vi” hadde lurt alle. Det var ingen til å ta imot oss(!)

Derfor avslutter jeg i en viss stolthet med ”Minkebataljonens” motto – ”Bitit fyrst”. Et motto som har fulgt meg siden gjennom livet, som Brig N, til berikelse. Så takk til Brig N og alle jeg fikk samarbeide med og gå i naturen under alle vær-, føre- og naturforhold. Landet er tryggere med Brig N!

Krigsseilerne – noen tar seg av de glemte veteraner Av Johannes Irgens Ole Jørgensen d.y. har vært fast gjest i sjømannskirka i London i 40 år og er et kjent navn for alle andre faste gjester på ”kjerka”. Forretningsmannen Ole Jørgensen d.y. født og oppvokst på Silsand på Senja, reiste tidlig ut i utenriksfart. Han har gått trinnene opp til maskinsjef og har blant annet vært ”Chief Engineer” på Hurtigruta.

Noe han fortsatte med, som sommervikar, langt ut i pensjonistalder. Jørgensen bor nå i London og driver i hovedsak sin forretning derfra, men har også bosted i Stockholm, på Tenerife og på Silsand.

Ole Jørgensen d.y. flankert av Olav Hansen og Magnor Haugland.

Foto: Linda Juanette Lande, Troms Folkeblad.

Det er nødvendig med denne korte biografien - helt i starten. Grunnen er at Ole Jørgensen d.y. i mange år har hatt en kjepphest, og det er å ta seg av våre krigsseilere.

Hans engasjement for de norske krigsseilerne, som bor i London og Liverpool er viden kjent. De siste 17 årene har han blant annet arrangert årlig lunsj for veteranene på Hilton i London. Hans engasjement for veteranene har gitt han Hans Majestet Kong Harald V´s fortjenestemedalje i sølv, og den engelske ”Commemoration Medal for The Battle Of The Atlantic”.

Drivkraften til Jørgensen d.y. har vært hans personlige kontakt med sjøfolk som hadde seilt ute i handels- og marineflåten under siste verdenskrig. Sjøfolk som han kom sammen med da han selv reiste til sjøs i 1949.

Jørgensen d.y. definerer krigsseilerne slik: ”Det er de som seilte i den norske handels- eller marineflåten under andre verdenskrig”. Disse sjøfolkene hadde en særdeles viktig jobb under utrolig harde forhold. Den norske handelsflåten leverte 30% av alt drivstoff til flyene under ”The Battle of Britain”. I tillegg ble 51% av all petroleum og petroleumsprodukter til Storbritannia levert av den norske handelsflåten. Det kan ikke være vanskelig å sette seg inn i hva disse sjøfolkene var utsatt for og hva de måtte føle under denne trafikken. De oppholdt seg ikke bare på forts. side 10

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

side 5

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007

Møte med en levende legende, megastjerne og superveteran Privat besøk hjemme hos ”The Forces Sweetheart”, Dame Vera Lynn 13. august 2007 Av Johannes Irgens Innledning En overraskende, privat invitasjon til en av andre verdenskrigs mest kjente - og tilbedte stjerner, fikk meg nesten til å starte en ny tidsregning: ”Før og etter møtet med Dame Vera Lynn”. Jeg vil ikke gå i detalj om hvordan en ”fersking” av en veteran som meg, kunne få oppleve noe så eksklusivt og interessant, men heller skrive litt om vertinnen. Hun er ikke bare kjent av alle Britiske og allierte veteraner fra krigen 1940-45, veteraner fra Tysklandsbrigadene, Brigaden i Nord-Norge, men også godt kjent blant folk generelt – også opp til i dag – i alle fall blant de som har noen år på baken. Hennes fantastiske sanger spilles fortsatt fra tid til annen.

Bakgrunn/biografi Vera Lynn ble født i East Ham, London 20. mars 1917.

Opprinnelig het hun Vera Margaret Welch, men tok etternavnet Lynn etter sin bestemor, som artistnavn. Syv år gammel opptrådte hun på en East End Club, hvor hun sang og danset. Hun sluttet skolen da hun var 11 år og dro på turne i Storbritannia med et ”Music Hall varieté show”.

I 1933 begynte hun å opptre som solist. Hun hadde en sensuell stemme og sang med et hint om sårbarhet, og uten primadonnanykker. Det gjorde at hun fort vakte det Britiske publikums oppmerksomhet. Sin første radio opptreden hadde hun i 1935 med det berømte Joe Loss Orchestra. Det var ingen stor overraskelse da hun kom ut på topp i England i 1939. Vera Lynn ble både under andre verdenskrig og etterpå, den mest populære sanger i Storbritanina. Hun fikk kallenavnet ”The Forces Sweethart” fordi hun hjalp styrkene å opprettholde og høyne moralen

side 6

blant annet gjennom sitt eget BBC radioprogram og radioshow ”Sincerely Yours” fra 1941 til 1947. Programmene gikk ut på kortbølge og nådde styrkene over hele verden.

Her sang hun sangene som ble verdenskjent under andre verdenskrig; ”White Cliffs of Dover” og ”We ́ll Meet Again.

Don ́t know where, don ́t know when”. Den sistnevnte sangen ble krigstidens klassiker. Gjennom dette ble hun fenomenalt populær. Hun var britenes hemmelige våpen.

En slank jente fra Londons East Ham med en fantastisk melodisk, myk stemme. Det er blitt uttalt at: ”Churchill slo ikke nazistene. Vera sang dem til døde”. Hemmeligheten med Vera Lynns suksess var at hun fikk hver soldat, sjømann og flyger til å føle at hun sang til han personlig, og minnet han om den kona, den forloveden, den jenta han måtte forlate der hjemme.

Vera Lynn spilte også inn tre filmer. I 1942 hadde hun stjernerollen i filmen ”We ́ll meet again”. Filmen ”Rythm Serenade” kom i 1943 og ”One Exciting Night” i 1944.

Vera giftet seg i 1939 med musikeren Harry Lewis. Et ekteskap som hadde vart i 58 år da Harry døde.

I de senere årene har Lynn engasjert seg i mange humanitære prosjekter. Blant annet har hun spesielt vist interesse for de Britiske krigsveteranenes hverdag. I 1992 grunnla hun ”Dame Vera Lynn School for Parents and Handicapped Children”.

Første møte med Dame Vera Det er en fantastisk hyggelig og meget oppegående dame som smilende tar i mot min eldste datters engelske svigermor, Joan Minchin og undertegnede på trappen til det store, flotte huset i utkanten av den lille, men svært trafikkerte landsbyen Ditchling i East Sussex. Hun har et

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007 fast håndtrykk og fører an inn i en stor og utsøkt innredet stue, selvfølgelig med masse bøker, musikk plater, cd-er og filmer/video. Huset som hun og mannen bygde for 40 år siden, ligger i en stor, nydelig hage som holdes i orden av en gartner. Veggene i stuen er prydet av bilder, og det er minner fra hennes mange møter med kongefamilien, og fra hennes lange artistliv og humanitære virke. Ca 25 meter fra huset ligger det et oppvarmet svømmebasseng. Hun bor for det meste alene, men har sin datter boende like ved, og akkurat nå har hun besøk av en niese fra Johannesburg.

Niésen serverer kaffe og kaker mens vi snakker. Vera Lynn sier hun holder seg i form ved å ta en svømmetur i bassenget hver morgen. - Litt væravhengig, retter hun og ler. Tross sine 90 år virker hun svært ungdommelig og engasjert. Hun forklarer at hun fortsatt kjører bil, men helst i nærområdet. Når hun reiser til sitt landsted i Frankrike, bruker hun tog. - Flyreiser har hun sluttet med. Det er for slitsomt, sier hun.

Turné i krigsområder Samtalen kom etter hvert inn på hennes besøk hos de britiske soldatene i Egypt, India og Burma, sammen med sin pianist Len Edwards. I motsetning til dagens artister som forlanger kjøleskap fylt med forfriskninger før forestillingen begynner, måtte Lynn bo i stråhytte eller militærtelt, sovende på en sanitetsbåre over to feltstoler, og klare seg med en bøtte vann til dusj i den tropiske heten.

Garderobe og bagasje tok hun seg også av selv. Spesielt husker hun sin reise til Burma. Det var forferdelig varmt og transporten fra flyplassen gikk med militær Jeep på noen elendige veier. Bak Jeepen fulgte et annet militærkjøretøy med Len ́s minipiano. Hun hadde en bok som hun brukte å notere opplevelser og inntrykk fra sine reiser. Denne ble tatt fra henne av sikkerhetsmessige grunner. Faren for at hun kunne bli kidnappet var stor og dermed kunne fienden få opplysninger om de britiske avdelingene som hun besøkte. Mens hun fortalte om dette beveget hun seg bort til en bokhylle hvor hun hentet frem en liten notatbok a la ”Syvende sans”. Den hadde ikke vaktene funnet, og der hadde hun notert med sirlig skrift blant annet fra Burma-reisen.

Lynn har mottatt flere priser og utmerkelser. I 1959 fikk hun ”Order of the British Empire” og ble rangert til ”Dame of the British Empire” i 1975. Hun viser frem medaljer og diplomer.

Norgesbesøk Vera Lynn har vært i Norge tre ganger, i Oslo, men mente at hun også hadde vært i Bergen. Etter å ha lest boka om Hurtigruten, som hun har fått tidligere, innrømmet hun at bildene fra det nordlige Norge viser en fantastisk natur som hun gjerne skulle ha opplevd. Som flere andre kjente verdensstjerner har hun opptrådt på Momarken.

Krigen i Norge 1940 – 45 Det var helt naturlig at vi kom inn på hvordan andre verdenskrig artet seg i Norge. Hvordan tyskerne overfalt et land som var nærmest demilitarisert og uforberedt, men hvor folket reiste seg og kjempet mot en overlegen fiende – og måtte kapitulere. I Nord-Norge 1940, i Gratangen til

Bjørnefjell og Narvik, hvor Hitler for første gang ble slått tilbake. Hvor de norske styrkene måtte kapitulere til tross for at de hadde fremgang. Om norsk ungdom som tok seg over til England og Skottland for å fortsette krigen på de alliertes side. Tyskernes uttrekning fra Finnmark, hvor de la en hel landsdel øde med sin hensynsløse ”Den brente jords taktikk”. Vera Lynn lyttet interessert og meddelte at dette hadde hun ikke hørt om tidligere.

Tysklandsbrigaden og Brigaden i Nord-Norge De norske brigadenes oppgaver i Tyskland, avslutningen og overgangen til Brigaden i Nord-Norge ble selvfølgelig også gjennomgått.

Brigadeavisa Selv om dette var et høyst privat besøk, var det viktig å få frem den innsatsen tusenvis av soldater i Brigaden i NordNorge hadde gjort under den kalde krigen og at vi i dag har et veteranforbund som har til hovedoppgave å ivareta minnet og kameratskapet fra denne tiden. Vera Lynn fikk et eksemplar av Brigadeavisa nr 2/07 med forsidebilde fra Ytre Senja. I tillegg ble hun selvfølgelig overrakt Brig N ́s blå beret m/merke og et krus m/logo fra Hærens styrker.

Dette satte hun stor pris på og utbrøt nærmest et gledeshyl over kruset. Det skulle brukes flittig, lovet hun.

Dame Vera Lynn fikk overrakt blant annet sommernummeret av Brigadeavisa fra forbundets president.

Avslutning Alt har en ende og vertinnen fulgte oss ut i oppkjørselen der hun uttrykte sin takk for besøket og hvor vi takket for oss, etter et flere timers opphold hos denne fantastiske kvinnen - Dame Vera.

Hun har et stort hjerte for alle - og spesielt for veteranene fra krigen, fra krigsavslutningens stabiliseringstjeneste, og veteranene fra den kalde krigen. Hennes avskjedsord var derfor: ”Overbring min hilsen til alle veteranene i Norge! We ́ll meet again, Don ́t know where, Don ́t know when...”

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

side 7

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007

Tysklandsbrigadens veteranforbund avdeling Nord-Trøndelag nedlagt

Festningsbrigaden

Den 22. september 2007 inviterte avdelingen i NordTrøndelag til avslutningsarrangement på Steinkjer. I alt 130 veteraner inklusive ledsagere samt gjester, møtte ved Regimentsbygget på Steinkjer hvor seremonien startet.

Nord-Trøndelag Brig N – Veteranforening var representert med lederen. Et kraftig regnvær gjorde at Luftforsvarets Musikkorps ikke kunne delta ved innledningen.

Under den kalde krigen, som en del av forsvarsplanene for Troms med Bardufoss flystasjon, ble det gjennomført et stillings-utbyggingsprosjekt kalt FRØY i Storfjord kommune i løpet av 1980-årene og et stykke inn i 90-tallet.

Oppdraget ble gitt og finansiert av Landkommandøren ved Forsvarskommando Nord-Norge.

Av brigadeveteran Arve Torvik

Seremonien startet ved minnesmerket over de falne fra Nord-Trøndelag hvor oberst Henry Magne Dahl (tidligere sjef FDI 13/IR 13) holdt en manende tale og bekranset minnesmerket. Etter bekransningen stilte deltakerne opp bak foreningens fane og norske flagg og med formann Kristian Austad, oberst Dahl og ordfører Rannem i spissen, marsjerte deltakerne til Steinkjer kirke hvor det ble en verdig og høytidelig gudstjeneste.

Den strategiske trusselvurderingen som lå til grunn var å forsterke forsvarsstillingene i Skibotn-dalen ved å tilføre utholdenhet gjennom dybde og beskyttelse, i den hensikt å oppnå større grad av stanseffekt langs E-6 innover Storfjorden og det kanaliserende lendet mot Balsfjordeidet og Tamokdalen.

Tysklandsbrigadens veteranforbund avdeling Nord-Trøndelag marsjerer for siste gang. Bildet tilhører Tore Kulsli Om kvelden samlet deltakerne seg til festmiddag som ble arrangert ved Steinkjer Kurssenter. Det ble servert ekte soldatkost bestående av salt kjøtt og “rotgraut”.

Under middagen ble det gitt heder til flere fremtredende medlemmer av foreningen.

På vestsiden av fjorden ble det besluttet å montere Chaffey stridsvogntårn komplett i halvtroppstillinger med kanon, dreiemantel og siktemidler. Disse kanonene skulle bestryke E-6 aksen flankerende på motsatt side av fjorden. Stabsansvarlig ved FKN var ingeniørsjefen (Frøy)

Etter middagen var det fest med dans som fortsatte uti de små timer. Vel var det veteraner som deltok, men det ga seg ikke utslag på dansegulvet som var fullt hele tiden.

Nord-Trøndelag Brig N – Veteranforening har etter enstemmig vedtak på årsmøtet i 2006 overtatt ansvaret for utstillingen til Tysklandsbrigadeveteranene på Rinnleiret.

Vi har videre meddelt Verdal kommune at vi kan videreføre æresvakten ved krigsminnesmerket i Mo-parken i Verdal som bekranses hver 8. mai.

Tysklandsbrigadeveteranene kan tas opp som medlemmer i vårt forbund og forening og en del har allerede meldt seg inn.

Tore Kulsli Leder Nord-Trøndelag Brig N – Veteranforening

side 8

Sambandsutstyret er fortsatt intakt i bunkeren. Begge bilder Oddmund Soleng

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007 og utførende avdeling var Troms Landforsvar (TLF).

Slaget om Kuberget

Den gang mob-disponerte totalforsvaret utvalgte entreprenører til blant annet fortifikasjonsarbeider og for å holde disse ”i trening” ble slike kontrakter som Frøy forbeholdt disse bedriftene (ERU). I Storfjord var det firma Ovesen fra Sørreisa som hadde kontrakten med byggeoppdrag for fem millioner pr. år. Ovesen hadde et fast gjeng med maskiner som hver sommer bodde i brakkerigg og jobbet lange dager med å ”bygge i berge”.

Av Rønning Tollefsen

Etter hvert som utbyggingen skred fram, ble den operative vurderingen av egne styrker ledet mot å plassere en brigade i dette området. Dette var i samme tidsrom som man planla og forberedte materielltunge pansrede manøveravdelinger og det ble klart at Forsvaret ikke maktet å tildele materiell til alle mobiliseringsbrigadene, og her hadde man mulighet for å sette inn nettopp en slik materiellfattig brigade i et stasjonært hold-oppdrag inkludert beskyttelsen. Slik oppsto planene for Festningsbrigaden.

Hvilken norsk brigade som skulle gis det skarpe festningsoppdraget ble aldri helt låst. Det var naturlig at 2. bn/Brig N skulle besette stillinger i forlengelsen av sitt beredskapsoppdrag i Skibotndalen, men hvilken avdeling som skulle avløse kommandoen ville avhenge av hvilke styrker TLF-sjefen hadde mottatt under sin kommando når trusselen mot Storfjord-aksen ble reell.

Kanonstillingene på vestsiden ble bemannet av det lokale HV-området som skulle settes under operativ kontroll av festningsbrigaden.

Den taktiske planleggingen besto i å plassere modulbaserte konstruksjoner i armert betong i terrenget etter en forutgående lende- og styrkevurdering. Modulene består av et dekningsrom for ca 12 mann (halv tropp) med løpeganger ut til et antall våpenstillinger. Våpen var gevær, MG, mitraljøse og rekylfri kanon. Disse ”halvtropp-stillingene” ble plassert i terrenget i forhold til hverandre slik at de ga optimal gjensidig ildstøtte. Lende-/styrkevurderingen konkluderte med hvor sterkt hvert støttepunkt skulle være, og det varierer fra tropp til kompani. I tillegg ble det bygd kommandoplasser. Sambandsnett ble bygd ut komplett for festningsbrigaden.

Ved TLF-staben var det utpekt to prosjektoffiserer; ingeniørsjefen (ING) og en ass G-3 (INF). Infanterioffiseren hadde oppgaven å foreta terrengrekognoseringen og plotte den enkelte stilling med ildområder.

Ingeniøroffiseren ledet vei- og utgravingsarbeidene, som ble utført av Ingkp/Brig N, og var ingeniørfaglig tilsynsoffiser ovenfor entreprenøren som produserte betongbunkerne med forbindelsesganger og våpenstillinger.

Deretter kom infanteristen tilbake og ledet massepåfyllingen og danderingsarbeidet for å skape dekning og skjul i terrenget og kamuflere stillinger og anleggssporene.

- Kampene om Kuberget pågikk over to døgn. Hva husker du?

- De var svært harde, soldatene gjorde hva de skulle og jeg førte hardhent kommando. Da det var mest kritisk hadde jeg den tyske parabellumpistolen i handa, og jeg sa du går dit og du går dit, eller bli liggende! Vi hadde ikke råd å ta noen risk, vi hadde ingen å miste!

- Hvorfor var dette slaget så viktig?

- Helt enkelt fordi vi definitivt brøt den tyske framrykningen, og da striden var slutt, dro tyskerne seg tilbake til nye forsvarslinjer. Her snudde krigslykken.

- Men det kostet?

Vi hadde tre døde og tre sårede. Tyskerne mistet to kompanisjefer og minst 17 soldater.

- Slaget om Kuberget ble også det siste slaget i Fjellkrigen?

- Ja, vi kunne lett har drevet tyskerne over svenskegrensen, men vi ble stanset av en ordre fra høyere hold. Kort oppsummert er jeg den eneste svenske som i moderne tid har ledet fire angrep i krig.

Slik falt ordene da jeg gjorde et intervju med Jan Danielsen i Örebro for noen måneder siden. Han har passert 90årsgrensen, og er fortsatt en meget vital mann.

Kort fortalt meldte han seg i 1939 som frivillig for Finland i vinterkrigen. Det ble en kortvarig historie, og da også Norge ble overfalt av en diktaturstat, meldte han seg også til norsk krigstjeneste, denne gangen sammen med kameraten Pål Pålsson. Begge hadde svensk befalsutdanning, og kunne raskt konstatere at både organisering og kampvilje var så som så i Sør-Norge. Etter flere dramatiske hendelser havnet de to svenskene i Tromsø, og ble videresendt til Setermoen og til avdelingene på Narvikfronten.

Som troppsjef deltok Jan Danielsen i flere av de hardeste trefningene, og ble etter krigen berømmet av kompanisjef forts. neste side Jan Danielsen med Parabellum-pistolen han tok fra en tysk kaptein som falt i 1940.

Foto: Rønning Tollefsen

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

side 9

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007 forts. fra side 5 - Krigsseilerne de de feteste målene for de tyske u-båtene, men satt også på en gigantisk brannbombe som mange dessverre fikk oppleve - inntil den brennende flybensinen på havet gjorde slutt på pinslene. Alle må forstå at de som overlevde dette, måtte bli merket for livet. Ingen tvil om at krigsseilerne har hatt det vondt både under krigen og i alle disse årene frem til nåtid.

Jørgensen d. y. mener at behandlingen disse har fått av norske myndigheter etter krigen er en skandale når det gjelder oppfølging, eller mangel på oppfølging både helsemessig og økonomisk. Rederiet for hele den norske handelsflåten under krigen, Nortraship, tok 20% av lønna til sjøfolkene. Dette skulle de få igjen etter krigen, men selv etter rettsaker fikk de bare deler av pengene.

Krigspensjonen for de norske krigsseilerne som bor i UK ble fastsatt i norske kroner, det har ført til reduksjon på 15% av kjøpekraften for disse på grunn av sterkere pund.

De to siste regjeringer i Norge har fått spørsmål om dette, men har ikke greid å finne løsninger for å kompensere for valutasvingninger.

Også på hjemlige trakter har Ole Jørgensen d.y. gjort seg bemerket med sitt engasjement for krigsseilerne. I august hedret han de to gjenlevende krigsseilerne i Finnsnes/Senja-området, den 84 år gamle Magnor Haugland fra Vesterfjell og den 85 år gamle Olav Hansen fra Finnsnes, med en lunsj på Finnsnes Hotell.

Olav Hansen reiste ut i 1941. Han tjenestegjorde både på ubåt og korvett og hadde mange tøffe opplevelser under krigen. Noe av det han husker best, er da de fikk ordre om å seile inn til Telavåg utenfor Bergen. Da de var kommet innerst i fjorden, kom der en tysk destroyer og en tankbåt og gikk inn. Vi ble så redde at vi turte nesten ikke å puste eller snakke. Neste dag da vi var kommet ut av fjorden, kom både destroyeren og tankbåten ut. Det ble kamp, og vi klarte å senke begge – destroyeren først. Korvetten Olav Hansen var ombord på, seilte også fire turer til Murmansk.

Det var en liten båt hvor sjøen stadig slo over. Særlig ille var det under vinterseilas og kuldegrader. Hansen husker at de måtte bruke klubber til å slå løs isen fra klærne for i det hele tatt å kunne bevege seg. Olav Hansen har flere medaljer fra sin innsats under krigen og viser stolt frem krigsmedaljen. – Den hengte selveste Kong Haakon på meg, forteller han.

Magnor Haugland var med i Normandie. Han var også på flere, forskjellige båter under krigen. En av dem var en stor Amerikansk destroyer ved navn ”Bath”. Den hadde fire skorsteiner. Da han var ombord i ”Svenner”, ble de torpedert. Det kom en tysk, liten og hurtiggående torpedobåt (G-båt) og senket oss. - Vi måtte bare hoppe på sjøen og legge på svøm bort fra båten. Redningsvesten trakk vann og ble nokså tung etter hvert. En engelsk destroyer kom til og trakk oss opp. Det måtte to mann til for å få meg, med den tunge redningsvesten opp. Samme

side 10

dag ble fem av mannskapet på den engelske destroyeren drept av splinter fra en torpedo som eksploderte like ved båten.

Historien til de to veteranene og krigsseilerne får være representativ for alle de som stilte med livet som innsats gjennom fem harde krigsår – og som kanskje kunne fått en noe bedre oppfølging fra de norske myndigheter etter krigen. Det får også være representativt for de menneskene som har vært villige til å gi disse veteranene en slags oppreisning ved spesielt å ta seg av dem.

Ole Jørgensen d. y. sier at han ikke har vært helt alene om denne støtten til krigsseilerne. Han retter en stor takk til Den norske Sjømannskirken i London som gjennom året arrangerer fire lunsjer for veteranene, til tidligere ambassadør Brautaset, nåværende ambassadør Lindstrøm, som følger opp og inviterer krigseilerne hjem til seg en gang i året. - Dette er viktige symbolhandlinger som veteranene uttrykker stor takknemlighet for, sier Jørgensen. Jørgensen d. y. retter også takk DnB NOR, Statoil, Abr Odfjell, Jebsen-rederiet, og Petter Smedvik i UK, Wilh. Wilhelmsen, Westfal-Larsens rederi, Fred Olsen, Rasmussens rederi, Norske Veritas og Norges Rederiforbund m.fl. hjemme i Norge, for at de har bidratt økonomisk til at arrangementene kan gjennomføres.

– Jeg kommer til å fortsette med dette arbeidet til siste krigseiler, avlutter Ole Jørgensen d. y.

Kildene til dette bidrag er henholdsvis ”Norsk Kirkeblad” i London og ”tf Folkebladet” ved Linda Juanette Lande.

forts. fra side 9 - Slaget om Kuberget

Elstad for gode militære egenskaper. Pål Pålson ble skutt under angrepet på Neverfjell, og kom aldri levende tilbake til det sköna Värmland.

-Hvorfor denne offerviljen for Norges sak?

-Jeg hadde reist endel i Tyskland og sett nazismen på nært hold, og jeg var overbevist om at også Sverige ville bli angrepet.

-Du ble skuffet over det militære forfallet i sør. Hva så du i nord?

- Det var en annen verden. Alt var bedre organisert, general Fleischer hadde stor tillit og soldatene var gode.

Men forholdene var vanskelige?

Vi hadde enkle telt, vi lå ofte direkte på snøen, det var kaldt og vått og vi fikk for lite søvn og mat. Husk på at det var vinterlige forhold i fjellet, og vi kjempet helt opp mot 960 meters høyde - slik som på Kuberget!

- Og tyskerne?

- Det var mange østerrikere, og de var meget dyktige soldater Men de nord-norske soldatene var fullt på høyde med dem til tross for at mange hadde kortvarig militær

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007 trening og manglet tyngre skyts og flystøtte.

- Hvordan ble du mottatt som svensk befalingsmann?

- De aksepterte meg uten videre. Språkvansker ble overvunnet med håndbevegelser og mimikk. Ikke minst når vi var i angrep og det gjaldt som mest.

- Etter kapitulasjonen kom du tilbake til Sverige og ble mottatt som helt?

-Jeg ble stilt for krigsrett for å ha gått i tjeneste for et fremmed land!

- Og dømt?

- Nei, jeg ble frifunnet, blant annet etter at øverstkommanderende i Sverige hadde intervenert og uttalt at jeg var den eneste svenske som hadde slåss mot tyskerne, “- og för det kan ni vel för faen inte döma pojken!”

Historisk båt grunnstøtte i den trange Finnsnesrenna Ingen ble skadet da brønnbåten, som heter ”Arnøytrans” og tilhører Harstad-rederiet Arctic Shipping grunnstøtte i Gisundet natt til torsdag 11. oktober i år. Dette er ingen hvilken som helst båt. Den ble bygget i 1926 og fikk først navnet ”Pol III”.

Brønnbåten ”Arnøytrans” på grunn i Finnsnesrenna.

Foto Stian Jakobsen, Troms Folkeblad Invasjonen i 1940 I 1940 kom ”Pol III”, som var bevoktningsfartøy i Oslofjorden, i ildkamp med den tyske krigsflåten etter at skipperen ombord, vernepliktig kaptein Leif Welding Olsen, hadde gitt de tyske krigsskipene ordre om å stanse.

Noe de ikke etterkom. Pol III åpnet ild med den ene, lille kanonen de hadde og fikk umiddelbart svar med et granatregn fra de tyske skipene. Kaptein Leif Welding Olsen ble under dette truffet av en granat den 8. april kl 23:15, og døde momentant. Han var den første som falt i strid under invasjonen i Norge. Fra ”Pol III” ble Rauøy fort varslet om den tyske invasjonen av Norge 8. og 9. april 1940, noe som førte til at det tyske slagskipet ”Blücher” ble senket ved Oscarsborg. Signalstasjonen på Filtvedt meldte til Oskarsborg festning at en stor flåtestyrke var på vei inn Oslofjorden. En båt som lå i Drøbak, fanget ca

Moses-kanonen ved Oscarsborg festning. kl 04:00 inn krysseren ”Blücher” med lyskasteren. Blücher var fulgt av fem andre fartøyer. De to tunge kanonene i hovedbatteriet på Oscarsborg fikk skutt to granater. Begge granatene var fulltreffere og den ene granaten forårsaket brann i flyhangaren ombord. Kopåsbatteriet fikk inn 13 fulltreffere med stor virkning. Kontra-ilden fra de tyske fartøyene var dårlig rettet og gjorde ikke store skader.

Blücher ́s endeligt Følgefartøyene snudde mens Blücher fortsatte innover hvor den fikk to fulltreffere fra torpedobatteriet på Kaholmen, etterfulgt av kraftige eksplosjoner. Litt etter eksploderte ammunisjonslagret ombord – forårsaket av brannen i flyhangaren. Dette satte definitivt stopper for det store krigsskipets videre ferd mot Oslo, det krenget mot babord og sank kl 06:22. Blücher med sin 1000 manns besetning og 800 soldater ombord, fikk aldri innta hovedstaden.

Kaptein Welding Olsen ́s båt flyter fortsatt Pol III var altså med på å gi tyskerne den første, riktignok lille motstand, og varsle slik at fortene og festningene innover Oslofjorden ble forberedt. Båten som nå heter ”Arnøytrans” ble trukket av grunnen i Finnsnesrenna av redningsskøyta ”Dagfinn Paust” ved høyvann, og hadde bare mindre skader.

Reportasjen fra grunnstøtningen og historisk karateristikk av ”Arnøytrans” er gjengitt med tillatelse fra ”Folkebladet” ved journalist Stian Jakobsen. Øvrige historiske tilbakeblikk fra kampene i Oslofjorden er skrevet av Johannes Irgens - med kilde i ”Norge under Haakon VII”.

Kaptein Welding Olsen.

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

side 11

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007

Panzerkampfwagen III stridsvognene i Bjørnåsen ved Bardufoss Kilden til historien om de unike stridsvognene er avisa ”Nye Troms”, og benyttet med tillatelse av redaksjonssekretær Morten Kasbergsen.

siste i sin serie. Den ble levert til Panzer-Grenader Divisjon “Grossdeutschland”, som på den tida var i Ukraina.

Grossdeutschland var en del av 4. Panzer Armee, og var med i slaget ved Kursk. Stridsvogn 3 har en litt annen historie. Den ble levert til eliteenheten SS-Divisjon Das Reich i 1942. Store deler av året lå divisjonen i Frankrike, men på slutten av 1942 ble den sendt til østfronten. Vinteren 1943 ble stridsvogn 3 forlatt på slagmarken da Das Reich måtte trekke seg tilbake etter en sovjetisk offensiv ved den ukrainske byen Kharkov.

- Under Grossdeutschlands våroffensiv mot Kharkov i 1943, ble stridsvogna funnet, berget og satt i stand av divisjonen.

Så fra det tidspunktet inngikk begge stridsvognene i Grossdeutschlands rekker. Grossdeutschland kjempet ved fronten sør for Kursk, forteller Yttervik.

To av de tre stridsvognene som ble gravd fram og nå står ved Troms Forsvarsmuseum. Foto: Morten Kasbergsen, Nye Troms De tre tyske stridsvognene Panzerkampfwagen III (Pz III), som ble gravd frem fra Bjørnåsen ved Bardufoss i fjor og sist sommer og som nå befinner seg på Troms Forsvarsmuseum, har en sensasjonell historisk bakgrunn.

I følge museumsbestyrer Finn Fossum er to av vognene etter alt å dømme, de eneste som er igjen fra det berømte panserslaget ved Kursk i 1943. - Det deltok totalt 5000 stridsvogner i slaget, og det er helt utrolig at to av de stridsvognene står utenfor museet her på Setermoen.

Våre to stridsvogner var med på de mest blodige stridsvognslagene som noensinne har vært - med enorme tapstall på begge sider. Det finnes ikke flere stridsvogner igjen fra slaget. Alle ble ødelagt under eller kort tid etter 2. verdenskrig, forteller Fossum.

Bekreftelsen - Minst to av vognene deltok i det store panserslaget ved Kursk fra 5. juli til 17. juli 1943, sier også Tor-Helge Yttervik fra Bardu. Dette etter at Hans Olav Solli fant chassisnumrene på to av stridsvognene, og Yttervik sendte dem til stridsvognekspert Henry Blanck i USA. Amerikaneren kunne raskt konkludere med at vognene er unike.

- Det som er morsomt med de tre stridsvognene er at alle har forskjellige typer skrog, men stort sett identiske tårn og kanoner. Det morsomste er imidlertid den hyperinteressante historien til to av stridsvognene, som er merket 1 og 3 på tårnet, forteller Yttervik.

Stridsvogn 1 ble sannsynligvis bygget av Motorenwerke Augsburg Nürnberg i februar 1943, som en av de aller

side 12

Hva som skjedde med de to stridsvognene etter slaget ved Kursk vet man ikke helt sikkert, men det er på det rene at Grossdeutschland ble trukket tilbake fra fronten for å erstatte sine lette Pz III-stridsvogner med tyngre materiell. Ved hjelp av fakta kombinert med kvalifisert gjetning har Yttervik kommet fram til at det sannsynlige hendelsesforløp til de to Pz III-vognene er at de ble sendt tilbake til Tyskland for overhaling etter hvert som nyere og bedre stridsvogner kom til fronten. Det ble besluttet at Pz III skulle nyttes til okkupasjonstjeneste og mindre kritiske frontavsnitt. De ble da bygget om til Pz III modell N med 75 mm kort kanon for infanteristøtte.

Sendt til Finland - I april 1944 ble Panzerabteilung 211 i Finland tilført tre stk Pz III modell N, og ytterligere tre slike vogner ble tilført avdelingen i mai 1944. Vi vet fra før at Panzerabteilung 211 hadde tre stridsvogner av denne typen på Elvegårdsmoen ved Bjerkvik i mai 1945, sier Yttervik. Stridsvogn 2 har ikke noe chassisnummer, og man vet ikke noe mer om den enn at den har det eldste skroget av de tre stridsvognene som nå står utenfor Troms Forsvarsmuseum. Man kan derfor ikke utelukke at også denne stridsvogna deltok i slaget ved Kursk.

- Så langt har jeg funnet ut at de to Pz III-vognene er de eneste dokumenterte stridsvognene fra slaget om Kursk som fortsatt eksisterer. Pansermuseet i Kubinka i Moskva har riktignok en tysk Tiger-Ferdinand i sin samling, men teknisk sett er ikke det en stridsvogn, avslutter Tor-Helge Yttervik.

Til Norge De tre stridsvognene kom til Bardufoss i slutten av oktober 1949, og utgjorde en kort periode store deler av stridsvogntroppen ved Bardufoss flystasjon, som den gang ble ledet av den første troppsjefen, fenrik Ole Nilsen.

På 1950-tallet, sannsynligvis i 1953, ble de gravd ned som stasjonært sperreskyts i Bjørnåsen fort på Bardufoss.

Senere ble de dekket til med jord og delvis med betong. I begynnelsen av november i fjor ble en av stridsvognene gravd opp og fraktet til Setermoen. De to siste ble gravd opp i august i år.

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007 Stridsvognene skal renoveres Museumsbestyrer Finn Fossum ønsket å sende stridsvognene til Tyskland for renovering, men nå er planen å få de renovert på Setermoen. Fossum er i ferd med å sette opp en gruppe på ti personer som skal starte arbeidet i høst. Målet er å kunne sette ei vogn på statisk utstilling til våren.

In memoriam Vi har fått melding om at tre av våre medlemmer dessverre døde i 2007: Brigadeveteran Rolf Gulvik Larsen, Kvelde. Døde i januar. Rolf gjorde sin verneplikt på Trandum og i Bn1/Brig N i 1966, hvor han var i Pionertroppen.

Han har i tiden som medlem vært ivrig bidragsyter til Brigadeavisa.

Brigadeveteran Guttorm Tyldum, Bardu. Døde i september. Guttorm var av den gamle skole av teknisk befal. Han kom til Teknkp/Brig N i 1957 og gikk over i pensjonistenes rekker fra tjeneste ved Setermoen tekniske verksted i 1994. Æresbrigadeveteran Trond Kirkvaag, Oslo. Døde i november. Trond gjorde sin verneplikt som vognfører på Pansret personellkjøretøy PPK, i Kp B/Bn 1 i 1968. På en øvelse kom han ut for en svært farlig situasjon med sin PPK og personell ombord. Trond viste snarrådighet og korrekt handlemåte, som avverget det som kunne blitt en alvorlig ulykke. For dette ble Trond hedret med utnevnelse til Æresbrigadeveteran under forbundets landsmøte i 2006.

Vi lyser fred over våre veterankameraters minne.

Brigade Nord – like viktig som før, men ikke på samme måte Foredrag i Bergen 1. november 2007 ved major Knut Aasgaard, Hærens styrker (HSTY).

Torsdag 1. november hadde Hordaland lokalforening av Brigaden i Nord-Norge – Veteranforbundet gleden av å invitere til foredrag av major Knut Aasgaard fra Hærens styrker. Møtet ble holdt i historiske omgivelser på Bryggen Museum ved ”Tyskebryggen”, bare et par steinkast unna Håkonshallen og Bergenhus (den tidligere Holmen), hvor de gamle norske kongene holdt til med hæren sin den gang Norgesveldet var på sitt største. Mye vann har rent i havet siden den gang, men generalmajor Jan FredrikBlom, som også har tjenestegjort i Brigade Nord, er i dag kommandant på Bergenhus Festning.

Av arbeidstittel til foredraget, referert til over, fremgår både målsetting og innhold, men den fulle og hele tittel på foredraget var: ”Brigade Nord i dag, sett i rammen av dagens målbilde og fremtidige leveranser til internasjonale

operasjoner”.

Bakgrunn for møtet var at samfunn og forsvar har endret seg mye siden medlemmene av veteranforeningen for Hordaland var inne til førstegangstjeneste, ikke minst for dem av oss som tilhørte de første kontingentene av Brig N på 50-tallet. Hvem husker ikke de strabasiøse vintermanøvrene i Indre Troms på ski foran pulken med Garand geværet over skulderen og overnatting ute i 16 mannstelt og x antall kuldegrader. Brigadeveteranene ønsket å få vite mer om i hvorledes stoda egentlig er i dag og hvilke planer som foreligger for videre utvikling av Brigaden i Nord Norge. De fleste hadde fått med seg media av forskjellige grunner har hatt fokus på forsvaret i senere tid, men alt behøver som kjent ikke være sant, selv om det har stått i avisen.

Det var et interessert publikum, ca. 35 personer, som hadde funnet frem til Bryggemuseet denne kvelden. De fleste var gamle veteraner fra Nord-Norge, men også noen med fortid fra Tysklandsbrigaden og FN-styrkene var møtt opp. Blant tilhørerne også prominente personer som generalmajor Jan Fredrik Blom og major Gåsø, Bergenhus Festning, admiral og tidligere forsvarssjef - Æresbrigadeveteran Torolf Rein, medlem av Hordaland lokalforening.

Etter en kort innledning ved lokalforeningens formann, Håkon Tvedt, ble ordet overlatt til kveldens foredragsholder, Knut Aasgard, som til daglig har sitt virke ved brigadestaben i Heggelia. Som liaisonoffiser mellom brigadens avdelinger i nord og sør har han inngående kjennskap og overblikk over både forandringsprosessen forsvaret har vært gjennom og de fremtidige utfordringer.

Han startet sin karriere i forsvaret som lagfører i 1988 ved brigaden i Nord-Norge og har siden bl.a. tjenestegjort i Afghanistan.

Fra Brig N til Brigade Nord Foredraget startet med en historisk gjennomgang og med de viktigste endringene, fra Brig N til Brigade Nord, fra mobiliseringshær til innsatshær. Tidende har forandret seg.

De siste årene har det skjedd en dramatisk nedbemanning i det som var en mobiliseringshær i den kalde krigen og da vi jo var under en konstant trussel fra øst. Fra en bemanning på ca. 165.000, er det i dag bare cirka 11 000 som har sitt virke i Hæren, medregnet vernepliktige. De fleste holder til i Østerdalen og Troms. Det et meste av soldatutdanningen drives i de tre garnisonene Setermoen, Skjold og Bardufoss. I forbindelse med overgang i 1996 fra store stasjonære styrker og over til manøverkrigføring, har brigaden vært gjennom omfattende motorisering og mekanisering. I dag har vi en liten, men profesjonell hær, der mange soldater havner i utlandet.

I dag har Brigade Nord fokus på taktisk samvirke og nettverkbasert krigføring. Målsettingen er å produsere operative kapasiteter for hurtig innsats og leverer avdelinger til nasjonal krisehåndtering og internasjonale operasjoner. I dag er hele hæren er på såkalt ”current”.

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

side 13

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007 Det er to årlige innrykk og man har bare et 1⁄2 til 1 år til å gjøre avdelingene operative til krevende internasjonale operasjoner.

På spørsmål fra salen om hvorledes forsvaret kan leve med nedskjæringene og budsjetter med kjøpekrafttap, svarte foredragsholderen diplomatisk at de føler de har god kontroll og at de forholder seg lojalt til politikernes løpende sikkerhetspolitiske vurderinger. Brigaden løser oppdrag i henhold til de rammer den får og kan bare i liten grad selv påvirke rammebetingelsene. Men det er kanskje flere kompromisser nå enn med tidligere regjeringer. Men major Aasgaard innrømmet at situasjonen i hverdagen kan være temmelig hektisk. Hæren har nylig vært gjennom en tøff omstilling innenfor en årsverk-ramme lavere enn anbefalt, og dette sliter på personellet.

Ellers kom det flere spørsmål fra salen underveis i foredraget, særlig var generalmajor Blom aktiv. Han ville ha utdypet flere detaljer, bl.a. spørsmålet om flystøtte.

Foredragsholderen kunne berolige med at de hadde et godt samarbeid med flyvåpenet og kan leie inn slike ressurser når det er øvelser.

Lederen i Hordaland lokalforening Håkon Tvedt overrakte et bilde til major Knut Aasgaard som takk for et spennende foredrag.

Identiteten viktig Ellers kom major Aasgaard inn på at identitet og tilhørighet var viktige begrep også i dag. Det var ikke tilfeldig at styrkene i Nord-Norge har beholdt både betegnelsen ”Brigade Nord” og den gamle logoen med det løpende reinsdyret, noe som falt i god jord hos brigadeveteranene i salen.

Avslutning Tilslutt takket major Aasgaard for seg. Selv om han var mye på farten i embetets medfør, var det første gang han holdt foredrag i regi av en veteranforening, en veteranforening som han for øvrig betegnet som meget aktiv. Han overrakte deretter en vakker plakett fra Brigade Nord i anledning orienteringen til lokalforeningen ved formannen Håkon Tvedt, som han lovte skulle få en sentral plass i møtelokalene på Kronstad Hovedgård. Som takk for innsatsen ble major Aasgaard deretter overrakt en tegning av den kjente bergenskunstneren Audun Hetland.

De fremmøtte ga også uttrykk for at det hadde vært en godt og interessant foredrag og at de nå hadde fått bedre innsikt i hvilke målsettinger og rammebetingelser Brigade Nord arbeider under i dag. Stor takk fra lokalforeningen i Hordaland til major Aasgaard for et utmerket foredrag!

forts. fra side 9 - Festningsbrigaden Det taktiske konseptet har vært prøvd gjennom øvelser på kp og bn-nivå i stillingene og over dager.

I 1984 ble det gjennomført fullskala skarpskyting med alle Chaffey-kanonene over fjorden. Imidlertid kom ”Glasnost” før planer om utprøving på operativt nivå kunne realiseres.

Befaring Midt-Troms lokalforening foretok en befaring til stillingsområdet Frøy torsdag 20. sep 07. Stillingene som ble inspisert var : - kompanistilling i Midterdalen, øst for Storfjord - kanonstilling på Rasteby, vest Storfjord kommandoplass i Åsen, Signaldalen -

Forberedelser til Årsmøter og Landsmøtet 2008 Årsmøtene foregår til vanlig tid i februar/mars, mens Landsmøtet 2008 flyttes til dagen før veteranstevnet, det vil si 19. juni. Tiden går fort - svært fort, og både årsmøter i lokalforeningene og landsmøtet skal forberedes. Bøygen er vanligvis å finne noen som er villige til å ta et verv i styret både lokalt og sentralt. Det er faktisk lov å si nei, om man blir gitt den tillit en forespørsel er. Det er her ildsjelene kommer inn – håper vi alle. Valgkomiteene har en særdeles viktig og vanskelig oppgave. De må ut å forespørre oss medlemmer om vi kan avse litt fritid gjennom en to-års periode, til støtte lokalforenings- eller forbundsnivå. Ingen vil ta det ille opp om svaret blir nei, men alle blir overbegeistret om svaret er JA! Lederen for Direkte medlemmer, Kåre Støverstein, ba valgkomitéen på LM 07, huske at vi også har direkte medlemmer som kanskje kan tenke seg å stille opp i et styreverv på forbundsnivå.

Blant andre er president og halvparten styremedlemmer og varamenn på valg i forbundsstyret. De som kan tenke seg å gjøre en innsats her, ta kontakt med formannen i valgkomiteen, Tore Kulsli. Adresse og telefonnummer er å finne på sistesida.

Lykke til!

Møte i Stor-Oslo lokalforening Stor-Oslo hadde medlemsmøte i Linge-klubbens lokaler 12. september 2007. Åtte veteraner hadde møtt frem. Som følge av leder Tor Nordals sykdom, har nestleder Ronald Knustad overtatt som formann frem til årsmøtet i 2008.

Det ble et møte med mye trivelig mimring, og medlem av Lingeklubben, Johan Palle Thu, gjennomførte en meget interessant orientering om Kompani Linges virksomhet under andre verdenskrig og Lingeklubbens virksomhet frem til nå. Klubben ble som kjent nedlagt i november 07.

Referent - Svein J. Sandal

side 14

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007

Brigadeveteranenes egne bilder Kameratgjengen fra Brig N samlet etter 50 år Endelig, etter 50 år fikk jeg ånden over meg, noe som har vært i mine tanker mange ganger, å treffe gamle kamerater fra tiden i Brig-N. Vi ble overført fra Jørstadmoen en kald vinterdag i 1958 etter rekruttskole og radiotelegrafistskole med mer enn 400 timer morse. Reisen var lang, 2 og 1/2 døgn tok reisen som endte på Bardufoss i noen gamle tyskerbrakker. Det var minusgrader på rommet, det var vedfyring og utetempen lå omkring 35 grader minus.

Hjem, kjære hjem.

Hei gamle krigere !

Sender et par bilder som ble tatt under LS 2006 i Målselv.

Vi minnes turen med glede og ”gru”. Glede over å treffe gamle kjente og se igjen ”gamle tomter”. Gru ved tanke på de avdelingene som en gang var i Indre Troms og som nå er borte for godt. Etter datidens målestokk – utmerkede styrker. Jeg tror de ville kunne gjort en god jobb også i dag!

Trist å se tomme boliger og forlatte tildels ustelte leirer.

På gjensyn godtfolk og lev vel!

Hilsen Helge Faret Erna Faret, Odd Nytrøen og Johannes Irgens.

Dimisjonsdagen Heggelia 1958. Fra v. Buene, Hoel, Bølstad, Gulbrandsen, Fuglestad, Hagen, Dragseth, Tangen, Solberg, Moldestad, Bols Nilsen, ukjent.

Var det noen mulighet til å få tak i noen av de som dimmebildet viser, hva var navnet på gutta og hvor bodde de hen? Interessen for et treff ble tatt positivt imot.

Treffdatoen passet ikke for alle, men vi som kom hadde en minnerik gjenforening. En festmiddag med frokost dagen etter ble i det minste laget når vi hadde så mye å snakke om både fra det sivile og fra Brig-N. Jeg vil anbefale andre som har vært i brigaden, og prøve å få til et lignende treff, for sine kamerater. Mulig vi treffes igjen i 2008 på Bardufoss.

En veteranhilsen fra Rolf Gulbrandsen

Samlingen i sommer. Fra venstre: A. Bølstad, H. Hoel, R. Gulbrandsen, J. Buene, N. Halland, A. Fuglestad.

Brigadeveteranene på Ringerike har markert ett års virksomhet med en samling hos ”overkokk” Kjell Kasa. På bildet foran fra venstre; Kjell Kasa, Kjell Edvard Olsen, Våpenteknisk kompani 1953-1975. Troppsjef. Jan Tørkli, Sambandet, Heggelia 1967.

Bak fra venstre Steinar Helle, Maukstadmoen 1975, tjeneste på 81 mm bombekaster. Anders Skrataas, San.kp. Setermoen, 1961-1962. Arne Oddvar Larsen, 2. bt. 1955-1956, jegertropp.

Eirik Jørgensen, Sanitets- og troppssersjant Maukstadmoen 1962. Knut Sundby, Lla, AVG/65-66. Dagfinn Erlandsen, Ingkp. 1954-55, Skibotn – Skjold. Hans M. Nygård, 1961-1962, Korporal/mekaniker Lla, Rustaleiren. Lars Hvalsmarken, VTKP fra august 1959 til november 1962. Erling Ulseth, 1953, Mitr. mann, støttekp Setermoen. Bildet tilhører Anders Skrataas.

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss

side 15

Brigadeavisa - årgang 4 - nr 3 desember 2007

Lokalforenings-/forbundsnytt Rapport fra Landsskytterstevnet 2007 Etter oppdrag fra Landsforbundet etablerte NordTrøndelag Brig N – Veteranforening INFO-stand på Landsskytterstevnet 2007 på Steinkjer.

Takket være velvilje fra Trøndelag HV-distrikt 12 fikk vi etablere vår stand på deres område. Standen ble bemannet av Roy Pedersen, Hallstein Ruud, Alf Gangstad, Joralf Gran, Jens Næss og Tore Kulsli.

Målsettingen fra lokalforeningen var å presentere forbundet og registrere alle som var interessert i medlemskap. Det ble registrert og utlevert informasjon til 158 interesserte brigadeveteraner. Vår stand ble besøkt av svært mange - i tillegg til de forannevnte - blant annet ble det servert 400 kopper kaffe til besøkende. Det ble også solgt en del profileringsartikler både tilsendt fra forbundet og hentet fra lokalforeningens beholdning.

Lokalforeningene

Det er sju lokalforeninger innmeldt i forbundet: Hedmark lokalforening av Brig N – Veteranforbundet Leder: SKARPNES, Karl Johan Steibakken 2560 ALVDAL Tel: 977 27 415 Epost: kalle@alvdalskurlag.no

Hordaland lokalforening av Brig N – Veteranforbundet Leder: TVEDT, Håkon Kvernevikstemma 4 5114 TERTNES Tlf: 950 52 508 Epost: haktvedt@online.no

Midt-Troms lokalforening av Brig N-Veteranforbundet Leder: WÆRUM, Arne Bones 9360 BARDU 77 18 41 45

Nord-Trøndelag Lokalforening av Brig N – Veteranforbundet Leder: KULSLI, Tore Aunflata 9B 7650 Verdal Tel: 977 42 835

Stor-Oslo lokalforening av Brig N - Veteranforbundet Fungerende leder: KNUSTAD, Ronald Nedre Bækvei 3 1407 Vinterbro Tel: 64 94 53 89

Sørlandet lokalforening av Brig N – Veteranforbundet Leder: FUGLESTAD, Håkon Danefjellv 37 C 4550 Farsund Tel: 932 82 392

Østfold lokalforening av Brig N - Veteranforbundet Leder: KARLSEN, Arild Mølleveien 30, 1613 FREDRIKSTAD Tel: 69 31 17 98 (arb)/69 31 26 62 Epost: algotme@sensewave.com (sekr)

HVOR KOMMER NESTE LOKALFORENING?

Adresseliste forbundsstyret 2007-2008

Tore Kulsli, leder av Nord-Trøndelag Brig N – Veteranforening, utenfor teltet på Landsskytterstevnet 2007 på Steinkjer.

Foto: Alf Gangstad Medlemsverving For alle organisasjoner er det viktig å bekjentgjøre sin eksistens og sine mål, så også for Brigaden i NordNorge – Veteranforbundet. For oss gjelder det å få med alle som har gjort tjeneste ved Brig N. Etter forslag fra Æresbrigadeveteran Arne Pran, har redaksjonen laget et enkelt ”Vervevisittkort” som gir nødvendige opplysninger for å komme i kontakt med forbundet. Fire kort, legges ved dette nummeret av Brigadeavisa. Kortene som kan stikkes i lomma og tas med over alt, er ment at vi som medlemmer kan dele ut til brigadeveteraner vi møter på vår vei. Hvis hver av oss får med ett nytt medlem, øker vi medlemsmassen med 100%.

Medlemslister I henhold til vedtak på LM 2007, legges en enkel medlemsliste ved denne utgaven av Brigadeavisa.

Veteranstevnet 20. – 22. juni 2008 Det vil bli gitt nærmere informasjon om veteranstevnet, etter møtet med HSTY over nyttår.

side 16

President: IRGENS, Johannes Solstien 5 9360 BARDU Tel: 901 92 211 Epost: joeyol-I@online.no

Visepresident: KULSLI, Tore Aunflata 9B 7650 Verdal Tel: 977 42 835

Kasserer: SKAANES, Knut Bakkevn 16 9360 Bardu Tel: 472 43 459 Epost:bkskaane@online.no

Varamedlem 1: FOSSBERG, Helge Boks 80 9335 øverbygd Tel: 413 02 848 Epost: helge.fossberg@tele2.no

Sekretær: BAARDSEN, Øivind Vestre Forseth 9360 bardu Tel: 932 92 610 Epost: oivind@bildemaker.no

Varamedlem 2: STØRKSEN, Stein Bøye Osveien 100 5227 Nesttun Tel: 411 05 936

Styremedlem: FUGLESTAD, Håkon Danefjellv 37 C 4550 Farsund Tel: 932 82 392

Varamedlem 3: DANIELSEN, Dagfinn Heervegen 3 1445 HEER Tel: 64 93 49 06 Mob: 906 05 729 Epost: da-dani@online.no

Styremedlem: LUDVIGSEN, Inge Tore Nordåsv 114 5235 RÅDAL Tel: 472 52 759 Epost: ashildl@broadpark.no

Representant for direktemedlemmer: STØVERSTEIN, Kåre Andsvatn 9310 Sørreisa Tel: 77 86 45 82

Styremedlem: SKARPNES, Karl Johan Steibakken 2560 ALVDAL Tel: 977 27 415 Epost: kalle@alvdalskurlag.no

Valgkomité 2008: Tore Kulsli - tel: 977 42 835 Tor Nordal - tel: 901 68 179 Pål Knoph - tel : 412 99 860

Styremedlem: NORDAL, Tor Ljabrubakken 16 F 1165 OSLO Tel: 901 68 179 Epost: to-nordal@online.no

Forbundets adresse: Brigaden i Nord-Norge - Veteranforbundet Postboks 77 9365 BARDU Tlf: 77 19 30 99 Mob: 901 92 211

BRIGADEAVISA trykkes hos FLO LMS/Grafisk - Bardufoss