Mineulykken i Karasjok 1. mai 1945, tragedien som rammet så mange side

Karasjok 1. mai 1945

Ved den gamle kirken i Karasjok fra 1807 finner en denne minnesteinen over 22 soldater fra Polititroppene. Hva var det som hente med Tr 2/Kp 3/Bn2 i dagene like før frigjøringen?

Tyskerne brente 5. november 1944 ned alle bygningene i tettstedet Karasjok, med unntak av kirken. De var under tilbaketrekningen fra Østfronten og brente overalt for å hindre sovjetstyrkene å nå de igjen. Den 7. november sprengte tyskerne brua over Karasjokka etter å ha minelagt vegen og etterlatt utallige minefeller etter seg.

Enheter fra de norske reservepolititroppene, utdannet i Sverige, ble satt inn i Kirkenes med amerikanske DC 3 fly, fra 12. januar 1945. Kp. 3 Tøndevold ble etter en tid med vakt-tjeneste og patruljering i Kirkenes – Pasvik- Neiden område, sendt videre med ski og pulker den lange veien oppover Tanaelva og Karasjokka, og nådde Karasjok i slutten av april. Siden alle veier var grundig minelagte var oppdraget til kompaniet først og fremst å rydde veien fra Karasjok nordover til Skoganvarre i Porsanger, for miner og minefeller. Hovedkvarteret for distriktskommandoen for Finnmark hadde etablert seg der i det tidligere tyske hovedkvarteret.

Fra kompanisjef Olav Tøndevold sin rapport skrevet samme dag kan vi lese at: «På befalsmøte søndag 29. april ble det gitt ordre til pionersjefen og nesttroppsjefen ved bataljonens pionertropp om å instruere kompaniet i minetjeneste i følgende rekkefølge: Tr1 den 30/4, Tr2 1/5, Tr3 2/5, Mitr.tr 3/5.

Det skulle instrueres i følgende: 1: Konstruksjon, virkemåte og anvendelsesområde for tennmekanisme for trekk Z.Z.35. 2: Det samme for tennmekanisme for trykk D.Z.35. 3: Samt konstruksjon av tellerminer og minefeller i forbindelse med disse. 4: Antipersonellminer som er funnet her på stedet og som består av ¼ kg tetryl uinnkapslet, med iskrudd tennmekanisme for trykk D.Z.35. Korporal Harry Monsen har forklart følgende: Den 1. mai umiddelbart etter oppstilling gikk sersjant Borgen (Nk. Pi.tr) assistert av korporal Myrnes i gang med instruksjon av Tr.2. Avdelingen på 32 mann sto i en sirkel omkring instruktøren. Sersjant Borgen instruerte først Tellermine mod. 35. Instruerte konstruksjonen av selve minen, deretter tennmekanismen og siden minefeller i forbindelse med tellerminer. Deretter gjennomgikk han nyere typer av tellerminer, som er funnet på lager her i Finnmark, men ennå ikke i terrenget. Han gikk så over til å instruere i den anti-personellmine som er funnet her på stedet (beskrevet under punkt. 4 foran). For å demonstrere det trykk som skal til for å utløse trykktenner D.Z.35, plasserte han denne i hullet for tennmekanismen på en tellermine som er funnet her oppe og var desarmert, i det han bemerker at underlaget på det stedet avdelingen sto var for løst. Han tråkket så på tennmekanismen uten at noe hendte. Sersjanten satte så en annen D.Z.35 forsynt med knallhatt (ikke fenghette) i minen, hvorpå han sa at hvem som helst kunne komme frem og kjenne på trykket. Han sa selv at det satt en knallhatt i tennmekanismen. Soldat Såheim kom frem og tråkket på tennmekanismen og tellerminen eksploderte. 18 mann ble drept på stedet, 12 mann ble

Ved Karasjok gamle kirke er minnebautaen over de 22 falne etter mineulykken 1. mai 1945 reist. Foto Svein A. Bjørsland

hardt skadet, og 1 mann ble lettere skadet. 1 mann (korporal Monsen) var uskadet.

Omtrent tre minutter etter eksplosjonen kom fenrik Elsness fra sanitetstroppen, sykekorporal Slungaard samt resten av kompaniet løpende til ulykkesstedet. De sårede ble trukket på pulker opp til befalsteltet og forbundet. Etter den foreløpige forbindingen som først var avsluttet kl.1130, ble mannskapene lagt i to telt.

Kp.-sjefen som satt nede i en bunkers nede ved elven innrettet til kontor, hørte smellet og begav seg på ski opp til ulykkesstedet. Nestkommanderende, løytnant Lima, fikk ordre om å organisere hjelpearbeidet for selv å skaffe all den assistanse som var å oppdrive. Henvendelsen om øyeblikkelig hjelp ble rettet til bataljonssjef, bataljonslege dr. Nordberg, distriktslegen og D.K.F staben, major Edland for å få droppet et feltsykehus. Hester ble rekvirert for eventuell transport til Vadsø. Kirken omgjort til sykestue og avdelt for operasjonsstue.»

«De sårede ble flyttet ned i kirken kl. 1900, alt ble gjort klart for at legene kunne begynne arbeidet med det samme de ankom. Den 2/5-45 kl. 0130 ankom dr. Nordberg og fenrik Berg-Jensen fra San.troppen. Den 2/5 kl. 0730 ankom major Bjørnson og dr. Aarsvold etter å ha gått fra Skoganvarre. En del sanitetsutstyr, tre kolli ble droppet 1/5 kl. 2135, men ingen lege.» (Kp.sjef Tøndevolds rapport).

På Kallax flyplass drev den norske Avdeling «550» fallskjermskole. Forøvrig den første fallskjermskolen i Sverige, med opplæring av norske politisoldater til fallskjermjegere i samarbeid med den amerikanske flyavdeling til norskamerikaneren Bernt Balchen. Den 1. mai mottok de følgende telegram (etter dekoding): «TIL KALLAX FRA SNOW. CA 20 MANN DREPT MOMENTANT VED MINEULYKKE. 12 MANN HARDT SÅRET. TRENGER NØDHJELP. STASJON SNOW USKADD. HOLDER KONSTANT LYTTEVAKT.» Snow var kodenavnet på Special Operations Executive (SOE) sin radiostasjon i Karasjok.

Kaptein Bjørn Rørholt (SOE) ved Avd. 550 reagerte med en gang og tenkte straks på redningsaksjon med fallskjermer. Den svenske dr. Thorburn fra Boden sykehus hadde tilbudt seg å hoppe. Et fly ble klargjort til å dra til Karasjok. Planen var at korporal Fremmerlid fra Avd. 550 skulle hoppe i alle fall, og ta med seg serum og medikamenter. Penicillin var året før blitt tilgjengelig for USAs forsvar. Så dette ble første gang at Penicillin ble benyttet i Norge. Han rapporterte straks tilbake til flyet med kortbølgeradio at det var lite annet å gjøre for en lege, hvis legen ikke hadde utstyr for operasjoner. Den svenske legen hoppet ikke.

Sanitetssjefen i Politistyrkene, oberst og overlege dr. Carl Semb ble deretter kontaktet, informert om saken og organiserte fra Stockholm at den kirurgisk utdannede kaptein, dr. Hjalmar Wergeland og operasjonssøster Ella Krogh skulle bistå. Ella visste ikke hva som skulle foregå, men fikk bare ordre om å ta med seg toalettsaker og så lite annet som mulig og komme til flyplassen. Hun hadde for øvrig aldri flydd før.

Nødvendige instrumenter og annet medisinsk utstyr ble velvilligst utlånt fra St. Eriks sykehus, Försvarets sjukvårdsförvaltning og Forvaltningskontoret. Hospitalutstyret ble pakket i store pappkartonger. Hver pakke ble emballert med høy. Høyet skulle i utgangspunktet slippes til hestene på vidda, men det egnet seg også fint til støtdempere. Papirfallskjermer ble festet på i alt 12 kartonger med kirurgisk utstyr.

2. mai klokken 0130 startet flyet fra Kallax, mot Karasjok men kunne ikke komme ned gjennom det lave skydekket, så de måtte returnere. Melding om at ytterligere fire mann var døde ble nå mottatt.

I ventetiden på at flyværet skulle bedre seg, fikk Wergeland og Krogh sett et fallskjermhopp, før de kl. 1340, satte kursen mot Karasjok. Nå var også Semb ankommet og ble med.

Karasjok kirke ble etablert som feltsykehus. Foto via Militærhistorisk samling Gausdal

Dr. Wergeland hoppet først og landet like ved kirken. Søster Ella så grønn ut. Litt flysyk kanskje? Hun ofret hele lunsjen sin på dørken i flyet, men hoppe ville hun. Ella hoppet ut og svevet så lett at Rørholt trodde aldri hun skulle lande. Hun var stram og strunk som en grenader skrev Wergeland i sin rapport. Ella fortalte at det var: «merkelig, ikke før var jeg ute av flyet, så var flysyken som strøket bort og jeg følte meg helt fin!»

Dr. Wergeland ble informert av legene som allerede var kommet til Karasjok og konkluderte selv etter å ha undersøkt de skadde at flere skader var av en så alvorlig at de trengte behandling av en dreven kirurg. Melding ble gitt til overlege dr. Semb i flyet da dette kom tilbake etter en tur til Skoganvarre. «KOM NED! HER TRENGS FØRSTEKLASSES KIRURG SNAREST». Semb hoppet etter to minutters instruksjon: «hadde ikke engang sett et fallskjermutsprang før han hoppet ut fra flyet»

I et intervju til NRK i 1990 fortalte Ella at de straks satte i gang. «Døren til sakristiet ble hektet av og lagt på to trebukker. Det var beinhardt å ligge på døra som altså ble gjort om til operasjonsbenk. Jeg brukte sokkelen til døpefonten som assistentbord. Tavlene som ble brukt til salmeversene, ble tatt ned og brukt som et slags gipsbord.» I en fart ble det gjort i stand til operasjoner, pasientene ble sortert etter prioritet og operasjonene begynte. I over tolv sammenhengende timer opererte de.

Først ut var en mann med sønderskutte genitalia, deretter en komplisert overarmsfraktur som ble gipset med kroppsgips. Deretter fulgte de seks med øyeskader, hvorav en med skader på begge øyne. (Ble blind etter hendelsen).

Etter behandling ble de skadde evakuert med det svenske luftforsvarets skiutstyrte STOL-fly av type S 14 Fieseler Storch. Foto via Militærhistorisk samling Gausdal Pasientene ble så evakuert av Røde Kors-merkede svenske Fieseler Storch-fly. Disse landet på elveisen og fraktet pasientene til Kiruna og videre med amerikanske Dakota fly til Boden garnisonssykehus. Det første flyet ble dessverre tatt for å være tysk siden de også brukte samme flytype, og beskutt over Kautokeino av norsk luftvern. Etter å ha nødlandet fortsatte de til Karasjok, men manglende værmelding hindret dem. Et flyforbud inn til forlegningen i Kautokeino, bekreftet at de nå visste at det var svenske fly.

Den 6. mai, samme dag som de 22 drepte ble begravet, ble de to første hardt sårede sendt av gårde. Den 7. mai ble fire til sendt. De siste tre ble sendt på selve frigjøringsdagen den 8. mai.

De sentralt deltagende ble hedret slik:

Konstituert stabssjef ved Forsvarets sanitet major T. Dale, sendte dette til Krogh, Semb og Wergeland sammen med ordensbånd og den kongelige resolusjonen, etter at de i Statsråd var blitt tildelt Kong Haakon 7’s frihetsmedalje. Faksimile Militærhistorisk samling Gausdal

Doktor Hjalmar Wergeland og operasjonssøster Ella Krogh ikledd fallskjermer under aksjonen for å berge de skadde etter mineulykka i Karasjok. Foto via Militærhistorisk samling Gausdal

Kilder: Rørholt, Bjørn A.: Amatørspionen «Lerken» (Hjemmenes, Oslo 1985). Johansson, Anders: Den glömda armén. Norge-Sverige 1939-1945 ( Fischer & co, Falun 2005). Bilder fra Militærhistorisk samling Gausdal.