Veteranportrettet, Svein J. Sandal, leder i Hordaland brigadeveteranforening side

Veteranportrettet

Denne gang er turen kommet til en av våre brigadeveteraner i vesterled, Svein Johan Sandal. Han er leder i brigadeveteranforeningen i Hordaland og forteller her fra førstegangstjenesten i Brigaden i NordNorge og senere repetisjonsøvelser.

Rekruttskolen ble avtjent på IØ3 - Steinkjersannan fra mai til september 1955. Utrolig stabilt og fint vær denne sommeren. Det var den samme sommeren som Bryggen i Bergen brant. Jeg søkte meg inn ett år før tiden i militæret for å komme igang med videre sivil utdanning etter tjenesten. Var derfor ikke fylt 20 år da vi ble dimitert høsten 1956.

Rekrutten

Etter fire måneders rekrutt-tjeneste på Steinkjer - ble resten av førstegangstjenesten - tolv måneder avtjent på Setermoen. I 1. bataljon - kp. B i infanterileiren der vi holdt til i kaserne «Senja». Inkludert i denne tjenesten var tre måneder grensevakt. Kompaniet hadde forlegning på Brennfjell og Helligskogen i Skibotndalen. En tropp var på vakt på Helligskogen mens resten av kompaniet holdt til på Brennfjell lenger nede i Skibotndalen. For mange av oss var nok dette den beste tiden i NordNorge.

Kp B Bn 1

På Setermoen tjenestegjorde jeg som ordonnans i kp. B, som var et rent geværkompani, ingen panservogner og ellers lite «mekaniskert». Kompaniet var imidlertid satt opp med noen kjøretøy av typen jeep, «kvarting» og GMC lastevogn. Kompanisjef var kaptein Spaun, som i løpet av 1956 ble forfremmet til major. Nestkommanderende var løytnant Pedersen, som senere ble avløst av løytnant Tallaksen.

Det var nok episoder og hendelser underveis uten at jeg kan huske noen spesielt. Dagene gikk jo mest med til rutineoppdrag og daglige gjøremål. Vi var jo ganske unge og umodne den gangen og motiveringen var vel ikke alltid på topp. Men de store manøvrene og fjellmarsjen på ski vinteren 1956 i den mektige fjellheimen er jo ting som sitter i minnet.

Brigademester

Ellers var jo Brigademesterskapet i friidrett som ble arrangert på Setermoen sommeren 1956 en stor begivenhet. Jeg var en av de fire på laget fra Setermoen som ble brigademestere på 1.000 meter stafett. Sprintformen var imidlertid ikke helt på topp og på 100 meter som var min beste øvelse, ble det brått slutt i mellomheatet på en elendig tid.

Mange inntrykk

Det var vel forholdet til den mektige naturen i NordNorge med fjellheimen, dalføret, den klare luften, nordlyset og en vennlig befolkning, som gjorde mest inntrykk. Det at vi lærte å mestre naturen under ulike værforhold og ta seg frem utenfor allfarvei i all slags vær, har på en måte satt varige spor og formet oss som mennesker. Selv idag som 84-åring, blir det av og til noen turer opp ”Sherpatrappene” til Ulrikken, et av Bergens syv fjell, 1333 trappetrinn og 605 moh. Ellers var nok terping på orden, struktur og selvdisiplin en nyttig lærdom, selv om vi kanskje ikke så det slik den gangen. Jeg har en mistanke om at motivasjonen til soldatene i Brigade Nord idag er nok langt bedre enn den var i vår tid.

Repetisjonstjeneste

Frem til jeg ble 44 år ble jeg med jevne mellomrom innkalt til HV 09 sine øvelser og samlinger, dels til Ulven militærleir på Os og dels til Bergenhus festning i Bergen. I sluttattesten ble årgangen vår bokført med 19 mdr. militærtjeneste. Det fulgte også med et merke i bronse som takk for innsatsen. Men det er dessverre forlengst gått tapt, noe som også gjelder de andre militære ferdighetsmerkene. Men som det heter «Evig eies kun det tapte».

Kurs

Utgangspunktet for kurs på fritiden i Nord-Norge var et tegnekurs. Etter hvert viste det seg at det seg at dette ikke var min «greie», som det heter idag. Så det ble byttet ut til noe mer prosaisk – et kurs i bokføring. Det gikk bedre og kurset ble avsluttet med god karakter. Dette var brevundervisning fra NKS med 12 - 14 innsendinger og forøvrig en nokså grundig innføring i emnet. Da jeg tok noen handelsfag etter militærtjenesten i Bergen ble både lærere og medelever imponert over mine kunnskaper i bokføring. En uventet suksess på det boklige område og en ny opplevelse med så positive tilbakemeldinger.

Brigadeveteranforbundet

Lokallaget for Hordaland ble stiftet i mars 2004 på Nordnes bydelshus i Bergen og som en av stifterne har jeg hatt gleden av å følge laget på nært hold opp gjennom årene. Det var Håkon Tvedt som var ildsjelen den gang og han samarbeidet jo tett og godt med Johannes Irgens (tidligere president, red. anm.). Håkon var jo også veldig aktiv når det gjaldt rekruttering av medlemmer. Ikke uten grunn ble han lagets første æresmedlem. Håkon tilhører forøvrig den første kontingenten til Brig N og reisen oppover med troppetransportskipet ”Svalbard” i 1953 er en fantastisk historie.

I denne første perioden i lokalforeningen var mitt bidrag mest sekretærarbeid og hva en kan kalle utarbeide strategivalg, dvs. forsøk på å lage struktur, finne lokale samarbeidspartnere og finne et fast tilholdssted for møter og aktiviteter, utarbeide aktivitetsplaner osv. En kan derfor si at jeg har fartstid i lokalstyret fra dag én (med enkelte kortvarige avbrudd). Fra 2016 som leder idet nestleder og sekretærstilling har vært vakante i denne perioden, er også dette oppgaver som er kommet inn i under ledervervet. Det har vært problemer å rekruttere folk til disse oppgavene, av mange årsaker, bl.a. alder og sykdom. Også konkurranse fra mange andre lokale senioraktiviteter har nok redusert rekrutteringen til Brig N veteranene - Hordaland.

Et sosialt treffpunkt

Etter min vurdering er kanskje det sosiale aspektet noe av det viktigste med en organisasjon som dette. Dette merker en for eks. på det årlige førjulstreffet på ærverdige Kronstad Hovedgård, der også ektefeller og venner kan være med. God stemning og det virker som om folk trives i hverandres selskap. For noen, kanskje det eneste faste arrangementet man er med på i julestria. De halvårige aktivitetsplanene foreningen utarbeider med tilbud om turer, foredrag og møter av forskjellig karakter, ser ut til å bli godt mottatt av medlemmene selv om vi som nevnt møter konkurranse fra andre seniororganisasjoner. Ellers er jo det selvfølgelig dette med tradisjon og minner fra tjenesten i Nord-Norge som er viktig for en veteranforening som oss. Det går jo også frem av formålsparagrafen. Riktignok slet vi nok til tider med motivasjonen da vi avtjente førstegangstjenesten. Tiden som infanterist i NordNorge kunne være krevende både fysisk og psykisk, spesielt i mørketiden. Det var sparsomt med fritidstilbud. Mange lengtet nok hjem igjen til en sivil tilværelse og mor sine kjøttkaker. Men nå i ettertid føler vi jo at vi gjorde en innsats for fedrelandet. I disse årene var som kjent den «Kalde krigen» på sitt kaldeste. Hvem vet, uten en kampklar beredskap i Nord-Norge (og gode venner på andre siden av Atlanteren) hadde det kanskje ikke vært så greit for oss heller som holdt til på den riktige siden av «Jernteppet». Derfor er det bra med en veteranforening som kan minne oss om tiden den gang vi var unge og spreke, men også om at en gang var vi med på noe som var viktig og større enn oss selv.

Bergen, 20. august 2020, Svein J. Sandal

Setermoen leir i 1956. Kaserne Senja i bakgrunnen. Foto John Gunnar Opheim