Håpets vinger nr 4 desember 2016 issuu

COLOURS C: 100 M: 57 Y: 0 K: 40 C: 5 M: 100 Y: 71 K: 22 C: 0 M: 1 Y: 0 K: 51

Vi flyr for livet

FLIGHT MAGAZINE NR 4/2016

VI FLYR FOR LIVET

Trives i utkanten side 10

Nå ut til hver

landsby side 4

Vi trenger en landingsplass side 15 Foreldreløse barn i nød side 18 Ett lite fly gjør store ting side 26

1

leder

FARLIG OPPDRAG

TEKST: DAG KJETIL ØYNA , STYRELEDER MAF NORGE

Vi flyr håp til mennesker, og mennesker til håpet.

Noen ganger er det farlig. I sommer har jeg vært redd for våre medarbeidere. Pilot Eivind Johannes Lindtjørn ble nesten skutt. Likevel er han tilbake igjen, men nå med base i Kenya.

30. august i Sør-Sudan: Da de foreldreløse jentene var fanget i en utrygg situasjon, kom MAF til unnsetning. Les historien på seide 18.

MYK OLOURS C: 100 M: 57 Y: 0 K: 40 C: 5 M: 100 Y: 71 K: 22 C: 0 M: 1 Y: 0 K: 51

Mission Aviation Fellowship Norge Postboks 316, 1401 SKI, tlf.: 33 48 07 80 maf@maf.no /www.maf.no.

2

Håpets Vinger utgis fire ganger pr. år ISSN 1893-7578/konto: 7058.63.60610

Hvert 3. minutt, døgnet rundt, letter eller lander ett av MAFs 140 propellfly i 25 land.

MAF flyr misjonærer, helsepersonell og nødhjelp og vi flyr syke mennesker til sykehus.

MAF mangedobler andres innsats. Vi sørger for MAF er en kristen, tverrkirkelig organisasjon. at misjons- og hjelpeorganisasjoner når isolerte MAF flyr håp til mennesker og mennesker H Å P E T S V I N G E R mennesker som ellers ikke ville fått hjelp. dit det er håp.

Forsidebildet: MAF flyr regelmessig til Malualkan flystrip nord i Sør-Sudan der Every Village bygger misjonsstasjon Foto: Dave Forney

Avisen Dagen, onsdag 13. juli 2016 «Med den norske misjonæren Eivind Lindtjørn bak spakene fikk misjonsorgansasjonen MAF International evakuert sine ansatte fra krigsherjede Sør-Sudan.»

Vi som sitter hjemme, tenker alltid på våre utsendtes sikkerhet. I MAF er det ulykker vi vanligvis er mest redde for. Vi flyr i mange vanskelige områder, og lander på marginale flystriper.

Barnehjemmet i Yei er ikke lenger et barnehjem, det er tatt av hæren (SPLA).

Heldigvis er jentene trygge.

I sommer har farene vært annerledes. I SørSudan er lokale hjelpearbeidere drept, og internasjonale hjelpearbeidere voldtatt og utsatt for liksomhenrettelser. Vår pilot Eivind Johannes Lindtjørn ble sammen med to kolleger lagt i bakken, sparket i hodet, og fikk en maskinpistol rettet mot seg mens det ble ropt «skyt dem». Han og fem andre av MAFs folk var også ett kvartal fra gjentatte artillerinedslag.

Familien Lindtjørn kommer ikke til å flytte tilbake til Juba. Eivind Johannes flyr i Sør-Sudan, og det vil han fortsette med, men med base i Nairobi.

Hvor mange som etter hvert flytter tilbake til basen i Juba, er avhengig av om partene i konflikten lar freden få vinne. I hvert fall må sikkerheten gjenopprettes i Juba. I mellomtiden flyr vi inn fra Kenya. For folket trenger oss. De hjelpearbeiderne som er tilbake utover i landet trenger oss. Men i skrivende stund er det uroligheter også i andre områder.

MAFs piloter utførte, sammen med samarbeidende organisasjon AIM air, over 20 flyvninger og hentet ut til sammen 187 bistandsarbeidere fra ulike organisasjoner i dagene 12. til 25. juli.

Oppdraget er fortsatt farlig.

La oss håpe at partene i konflikten forstår at det beste for folket er fred.

Situasjonen i Sør-Sudan er fortsatt labil. Vi har nå ingen fly stasjonert i Sør-Sudan, men ett fly flyr inn fra Kenya til Juba mandag morgen, og ut igjen fredag. Det flyet, med Eivind Johannes bak spakene, evakuerte jentene du kan lese om på side 18. Jentene ble hentet fra den lille byen Yei inn til hovedstaden Juba.

Etter at artikkelen ble skrevet, ble alle barna evakuert videre til Uganda for å gi dem økt stabilitet og trygghet.

Redaksjon: Denne avisen er faktisk laget av oss på MAF-kontoret: Alle har bidratt med å finne frem artikler og bilder og skrevet tekst. Grethe har oversatt og lest korrektur. Steinar har også lest korrektur (Helén har dysleksi så hun kan ikke - hun har selv bedt om at vi opplyser om det). Willy har passet på at folk overholder fristene sine. Astrid følger opp økonomien.

Daglig leder: Willy Ludvigsen

Vi ber om og tror at freden kommer, og at MAF for fullt igjen kan få gjøre jobben i Sør-Sudan.

Takk for at dere støtter våre piloter, mekanikere, bakkemannskap og deres familier, uansett hvor i verden de flyr og tjener.

Deres gaver og deres bønn gir alle våre modige misjonærer en bekreftelse og et håp om at vi skal fortsette å fly for dem som kanskje ikke får en så god jul som oss.

Giverpleie: Helén Devold

Logistikksjef: Steinar Sødal

Adm. sekretær: Astrid Kristoffersen

Freelancer 3 Grethe Ø. Milivojevic

Øyenvitneskildring

Nå ut til hver

landsby TEKST: EMILY SCHWEERS

FOTO: DAVE FORNEY

Tidligere i år fortalte pilot Dave Forney om sin tur til Sør-Sudan med MAFs fantastiske partnerorganisasjon Every Village. Vanligvis flyr Dave vår Cessna Caravan i Uganda, men denne gangen har han tilbrakt en uke i den nordligste delen av verdens nyeste nasjon for å hjelpe korttidsmisjonærer fra Every Village.

4

- HÅPETS VINGER -

Every Village er en organisasjon som har som mål å leve opp til navnet sitt ved å nå ut til hver landsby i Sør-Sudan med evangeliet og samfunnsutvikling. De bruker en fire-trinns tilnærming: Først sender de korttidsmisjonærer til Sør-Sudan for å bygge troverdighet og gjøre undersøkende arbeid i landsbyene.

Disse turene gir muligheter for oppfølging av tidligere og pågående prosjekter, og de kartlegger muligheter for fremtidige prosjekter og gir oppmuntring til misjonærer som har lengre oppdrag.

De åpner også dørene for trinn to, som innebærer å bore brønner for å skaffe rent drikkevann til landsbyene. I landsbyene er vann et knapt gode, så det å oppfylle ett av de viktigste fysiske behovene til folk, har stor innvirkning. Når de skaffer rent drikkevann, får de tillit og respekt tilbake.

Dette gjør ikke bare at Every Village kan

skaffe vann til befolkningen i Sør-Sudan, men gir dem også muligheten til å dele det levende vann med dem: lengeværende misjonærer kommer til landsbyene for å bo sammen med dem, lære språket og kulturen deres, og dele Jesu kjærlighet med dem.

Det fjerde trinnet er å introdusere kristen radio. For å dele evangeliet med folk, setter de opp kringkastingstårn og enkle studioer i avsidesliggende områder, og deler ut titusenvis av enkle, håndholdte, solcelledrevne radioer, slik at alle kan høre lovsang

Det er alltid spennende når MAF lander på 5 flystripa ved Mvolo nord i Sør-Sudan.

og undervisning. Radiostasjonen sender på det lokale språket for å nå mennesker fra flere isolerte områder og alle samfunnslag.

Guds kjærlighet til Sør-Sudan På turen fløy Dave amerikanske korttidsmisjonsteam til ulike landsbyer. De korte turene spiller en stor rolle i strategien til Every Village.

Korttidsmisjonærene hadde allerede gjennomført en rekke prosjekter, blant annet hadde de installert en radiostasjon

og et kringkastingsstudio. De hadde også forberedt bygging av misjonsstasjoner for lengeværende misjonærer som forhåpentligvis kommer til landsbyen snart.

Dave ble rørt av kjærligheten misjonærene viste for befolkningen i SørSudan: - Vi kjenner de fleste av misjonærene fra Every Village som bor i nord, og de er virkelig flotte folk! Vi er glade i dem og respekterer dem alle. De har det er IKKE lett, på noen måte. Det er en langsiktig satsing, å leve et radikalt liv med et evig perspektiv.

Nå ut til folk i Mvolo Dave satte stor pris på å få være sammen med Every Village-teamet og de snille og imøtekommende menneskene i Mvolo, som ligger i den vestlige Equatoriaregionen, der Jur-stammen holder til. Jurfolket arbeider hovedsakelig som bønder, og er fredelige folk.

Every Village samarbeider med den frivillige organisasjonen Sudan Inland Development Foundation om å tilby pastoropplæring i dette området.

Be for et tårn I løpet av den ukelange turen tok Dave med seg teamet for å se hvordan arbeidet gikk med byggingen av den nye radiostasjonen i Mvolo. De besøkte også stedet der en ny misjonsstasjon skal bygges, og sjekket områder som kunne være aktuelle for nye

6

Ny radiostasjon i Mvolo. Nå kan hundretusenvis av mennesker høre evangeliet på deres eget språk.

MAF har fløyet regelmessig til Malualkan flystripe i nord i Sør-Sudan der Every Village bygger misjonsstasjon. Høyre: MAF-pilot Dave Forney

- HÅPETS VINGER -

brønner.

Radiotårnet var reist i løpet av de siste månedene, og en enkel studiobygning var under oppføring. Teamet ba for tårnet og den fremtidige radiostasjonen som vil nå ut til hundretusenvis av mennesker herfra i fremtiden.

Liv totalt forandret I Aweil fikk Dave oppleve en typisk situasjon der familiene i enkle landsbyer som denne, med tradisjonelle jordhytter, samler seg rundt sine små, blå radioer som Every Village har skaffet dem, for å lytte til den eneste radiostasjonen tilgjengelig på morsmålet.

Dave var forbauset over å se hvor godt folk likte kristen radio: - Det er et svært mektig verktøy som kan nå hundretusener av mennesker fra hvert radiotårn. Man kan bare gjette den langvarige effekten som radioen har i hele Sør-Sudan!

I Aweil møtte Dave også Joseph, en veldig smart og motivert ung mann. Den velutdannede 26 år gamle kenyaneren leder både radiostasjonen og flere andre prosjekter i den avsidesliggende landsbyen i SørSudan, i stedet for å bo og jobbe i storbyen, der han kunne hatt en høyere inntekt, en enklere jobb og få respekt av innflytelsesrike mennesker. Dave var veldig imponert over denne unge mannen og sa: - Sjelden har jeg møtt en mann på hans alder, med så mye visdom, innsikt og ydmykhet,

Kenyaneren Joseph leder både radiostasjonen og flere andre prosjekter i den avsidesliggende landsbyen Aweil.

og med en slik kunnskap og kjærlighet til Guds ord. Dette er en fyr som definitivt har et evig perspektiv, og som samler skatter i himmelen istedenfor å bekymre seg for sin rikdom her på jorden.

Joseph er trolig ikke bare inspirerende for Dave, men også for mange andre som har gleden av å møte ham. Det er fantastisk å se hvordan Gud bruker mennesker som Joseph for å forandre liv og bygge opp sitt rike på avsidesliggende steder i Sør-Sudan.

Barna i landsbyen elsket Daves kamera og vrimlet rundt ham så snart de så det.

Noen ganger var det mer enn 50 barn som fulgte etter ham i håp om å bli tatt bilde av, og deretter få se bildet.

- De fleste hadde aldri sett et ordentlig bilde av seg selv, så dette var ganske spennende! De presset og dyttet og kjempet for å få komme med på bildet, forklarte Dave.

Dave følte seg velsignet av de erfaringer han har gjort i løpet av uken i Aveil og Mvolo, og ble imponert av effekten av arbeidet til Every Village. Han forklarte: - Vi MAF-piloter elsker å fly dem rundt. De er en gjeng med morsomme, jordnære folk som rett og slett lever for Jesus!

For en glede å høre om disse fantastiske menneskene som jobber sammen i SørSudan, den utrolige styrken blant menneskene i verdens yngste land, og de oppmuntrende historiene som blir skapt i slike vanskelige tider etter Afrikas eldste borgerkrig.

Teamet fra Every Village ber for stedet som skal bli en ny misjonsstasjon i Mvolo.

Det betyr mye for menneskene at det bygges en ny misjonstasjon i Mvolo. Ett av de første tegnene er en ny vannbrønn.

7

Det er TANKEN som teller TSJAD: MAF-pilot Ernie Addicott etterfyller flybensin i Bebalem i 1977

8

- HÃ…PETS VINGER -

9

Trives i

utkanten FOTO: MAF ARKIV

TEKST: BENEDICTE MELLA

Idet jeg ankommer Kafé Barratt i Oslo sentrum, skimter jeg Willy innerst i kafeen. Han er opptatt i inderlig samtale med en eldre dame. Det går noen minutter før han avslutter og kommer bort til meg.

Jeg forstår snart at damen er den tredje fremmede personen Willy har snakket med i kafeen mens han har ventet på meg, til tross for at jeg bare er ett minutt over tiden.

- Hun var alene og ble så glad for en liten prat, forklarer MAF-sjefen idet han setter den halvfulle Pepsi Max-flaska på bordet og er klar for en førjulsprat.

Bestefartåka - Hva er det morsomste som skjer i livet ditt om dagen?

- Jeg har blitt morfar og det betyr fryktelig mye for meg. Det er som å gjenoppleve å få barn selv. Ja, jeg er helt tullete!, ler morfar og MAF-sjef, Willy Ludvigsen (58) hjertelig.

- Jeg oppfører meg som en liten unge når jeg er der. Willy forteller at han forsøker å stikke innom barnebarnet hvert fall annenhver uke, om så bare for en time.

10

- Jeg vil at hun skal kjenne meg igjen etter hvert. Det er heldig sånn sett, at jeg pendler. Jeg er dessverre borte fra kona, men får hvert fall sett barna og barnebarna.

Skreddersydd for jobben - Som daglig leder i MAF har du en unik kompetanse med din bakgrunn som pilot, misjonærbarn, og erfaring som pengeinnsamler fra flere andre roller.

- Jeg føler at hele livet har bygd opp mot

- HÅPETS VINGER -

MAF Norges leder Willy Ludvigsen på flyplassen i Kajjinsi i Uganda.

en sånn stilling, bekrefter Willy.

- Hele mitt liv har jeg jobbet med misjon, vært flyver og tatt ledelsesroller. Jeg vokste opp med misjonærforeldre og en far som var pilot, og jeg fikk se andre kulturer fra barnsben av. Det gjorde nok at jeg valgte å jobbe med mennesker. Jeg ble lærer og utdannet meg innen ledelse. Når jeg fikk denne jobben var det som om alle elementene ble integrert.

- Hva opplever du mest krevende som MAF-sjef?

- Noe av det mest krevende er å stå som en mellommann mellom behovene og giverne, det å be om penger. Samtidig er dette noe av det mest givende også. Personlig er det mest krevende å være så mye borte. Jeg hadde ønsket å være mer hjemme med kona og miljøet i Haugesund. Willy ser drømmende ut av de store vinduene mot kalde asfaltgater. - Jeg gleder meg til jul, når jeg kan være mye sammen med familien.

11

Liker å presse seg selv - Du har hatt en del ulike jobber, og ikke de mest tradisjonelle typene. Er du en gründer?

- Jeg er nok det. Jeg har som regel alltid vært fire-fem år i en stilling før det har blitt noe annet. Selv på Hedmarktoppen, hvor jeg var i femten år, beveget jeg meg innenfor fire ulike jobber. Jeg er nok den typen som liker spenning og utforskning, prøve noe nytt og presse meg selv. Hvis jeg ikke går videre, så går jeg tilbake, jeg stopper ikke opp på et godt nivå, jeg dør litt bort.

- Det spørs hvordan det går med MAF om ett år eller to, da?

- Jeg håper å fortsette noen år til i MAF, smiler Willy. Det er mye forandring og omstrukturering i jobben, og det passer meg veldig godt. Det er ikke en statisk jobb.

Første møte med MAF - Du vokste opp som misjonærbarn. Var du noen gang i kontakt med MAF da?

Willy svarer med en fortelling.

- Jeg var 15 år, en tynn liten spjæling og veldig sjenert. Jeg turte nesten ikke å snakke med voksne folk og grudde meg veldig den dagen jeg skulle møte noen flyvere og de skulle plukke meg opp nedenfor der

vi bodde. Jeg stod og spøy i grøfta der jeg skulle møte dem. Endelig kom det en bil, og jeg tørket meg og satte meg inn. Jeg var ikke redd for å fly, men for å snakke engelsk. Men så viste det seg at de kunne snakke Swahili, og da slappet jeg av. I baksetet satt det to MAF-flyvere som skulle ut for å lete etter faren min, som var blitt borte med fly to dager tidligere. Det var første gang jeg møtte MAF, mimrer Willy.

- Det var en god opplevelse. Han legger til at dersom faren, som mistet livet i den flyulykken, hadde vært i MAF, hadde det antagelig ikke skjedd, på grunn av det nivået på systemer og sikkerhet som de bruker.

- Pappa fikk faktisk den radioen som er påkrevd i MAF-fly tilsendt den dagen han forsvant. Hadde han fått den dagen før, kunne vi ha snakket med ham og sannsynligvis reddet ham.

Vokst opp i flyktningleir - Å vokse opp i Kongo må ha gjort mye med et barn?

- Vi kom til Kongo i 1960, til full krig. Vi mistet alt vi eide med én gang, alt ble stjålet.

Så fikk vi, sammen med Røde Kors og enkelte andre organisasjoner, ansvaret for 10

Willy forteller gjerne om MAF og hva vi oppnår med flyene våre.

En stolt morfar 12 med lille Mabelle.

- HÅPETS VINGER -

000 flyktninger. Det ble barndommen min.

Jeg vokste opp i en gigantisk flyktningleir.

Jeg lekte med barn og familier som var traumatiserte, barn som kom for å leke den ene dagen, men ikke den neste. Da var de døde. Liv og død var ganske naturlig på en måte. Willy forteller den sterke historien som en hvilken som helst annen fortelling.

- Vi var gjennom tre kriger. Vi mistet alt vi eide hver gang. Vi ble truet på livet, og var flyktninger selv i mange uker av gangen.

Nå kommer Willy til noe som vekker sterke følelser.

- Så når jeg hører skittkastingen mot flyktninger, gjør det meg vondt. Jeg skjønner frykten for IS, men å skjære alle over en kam, å tro at en mor kaster et barn ut i en båt, hva er alternativet når noen tar den sjansen? Det gjør meg dritflau når vi ikke vil hjelpe flyktninger.

Willys engasjement er tydelig nå.

- Kristne folk med et slikt syn på mennesker orker jeg ikke ha noe med å gjøre. Jeg har stengt mange ute av Facebook på grunn av det. Det er ikke snakk om å være dumsnill, det er snakk om å ha moralsk ryggrad til å hjelpe folk som ikke har noe akkurat nå.

Hvis jeg virkelig skal bli rødglødende, så kan vi snakke om dette.

Grunnen til alt - Det er dette jeg driver med. Grunnen til at jeg orker å stille meg frem, skrive brev, SMSer, direct mails, for å spørre om støtte - det er jo drevet av alt jeg har sett. Jeg har kjørt dem i ambulanse selv da jeg var 16, den dama som må ta keisersnitt - og det kan ta timer og dager langs landeveien, mens vi (MAF) kan hente dem ut på tyve minutter.

Vi redder liv hver dag. Hver dag får vi rapporter fra våre flyvere. Vi har 136 fly over hele verden. Hele motivasjonen min er å hjelpe den mest isolerte, den som nesten er glemt eller oversett. Willy preker nå. - Å drive med å redde livet på barn, enker og farløse, slik som Bibelen snakker om: de fattigste, mest utsatte, mest syke, de vanskeligste stedene i de verste områdene, da prøver vi i hvert fall å nå ut dit som Jesus gjorde.

Holder fokus - Hver dag ber vi på kontoret for giveren som trofast støtter oss, og sluttbrukeren: det barnet som ble hentet ut, eller den fredsarbeideren som skal inn i krigsområdet. Og

Willy er misjonærbarn, og har selv vært misjonær. Det som driver ham er hjertet for de utstøtte, de som lider.

13

for personalet som er i farlige områder. Det kan skje ting. Som det skjedde med min far, som kom ut for uvær.

- Så dere klarer å holde fokuset på det enkelte, sårbare mennesket, midt i tekniske og økonomiske utfordringer i arbeidshverdagen?

- Vi driver egentlig ikke med fly, penger osv. Jeg elsker fly, men det er ikke drivkraft i det hele tatt. I forhold til at det er faktisk den pastoren som skal inn til den menigheten i jungelen, eller vaksinasjonsteamet som skal vaksinere to hundre barn på den flyplassen.

Jeg blir rørt bare jeg tenker på det.

Willy har virkelig truffet en hjertestreng her.

- Tenk at det er norske givere som gir noen hundre i måneden, og så klarer vi å finansiere fly til steder som ingen andre drar, serve andre med nødhjelp: misjonsorganisasjoner, brønnborere, fredsarbeidere og helsepersonell. Ting vi tar som en selvfølge, som de ikke har i det hele tatt. Willy trekker opp en livslinje fra barndom til nåtid: - I Kongo drev jeg bokhandel inne i bushen.

Som nittenåring, når jeg var inne i byen så kjøpte jeg med meg bøker, kladdebøker og skolebøker, og tok med meg opptil tjue kilo på flyet, inn i bushen, hvor det føyk ut med en gang.

Alene i jungelen - Du mistet faren din som sekstenåring i den kongolesiske jungelen. Likevel dro du dit igjen som misjonær bare et par år etter?

- Jeg var 19 år og reiste ut alene ett år.

Jeg bodde hos Unni og Werner Haugen og jobbet mye alene i jungelen. Werner sa til meg at han ville jeg skulle dra 17 mil innover fra der vi bodde, og bygge en kirke som folk hadde ventet på i fem år. Jeg sa til ham, - det eneste jeg har bygd er et hundehus, og bikkja ville ikke bo i det! Men Werner lærte meg mye om det å tro på folk. - Dette går bra. Jeg har tegninger og du får med deg en murer og sement. Og slik ble det. Jeg bodde inne i bushen i lange perioder av gangen og bygde den kirka. - Jeg bodde i en jord14

hytte, og spiste det jeg fikk av pastorkona.

En gang jeg var der i tre uker, fikk jeg et egg hver dag. Den siste dagen fikk jeg høna. Jeg hadde så dårlig samvittighet, de hadde ingen ting, men gav meg det eneste de hadde.

For dem er det en ære å få lov til gi. Det er en skam å ta imot betaling. Selv de aller fattigste hadde den holdningen. Det lærte meg noe om gjestfrihet. De gjorde ikke dette for meg fordi jeg var hvit, men fordi jeg var gjest.

Forkynner uten ord - Du har også vært pastor og er fremdeles forkynner. Er det vanskelig for å deg å ha en jobb som i det store og hele er praktisk rettet, og ikke forkynnende?

- Jeg elsker å forkynne. Men det er ikke fordi jeg tror at det alltid er det mest virkningsfulle. Det er fordi jeg liker det selv, jeg syns det er moro å fortelle. Og jeg er svak for min egen stemme, gliser Willy.

- Frans Av Assisi sa at vi alltid skal forkynne, men noen ganger bruke ord. Vi kristne er altfor opptatt av ord. Som ung drev jeg med evangelisering. Vi hadde to traktater: én om himmelen og én om veien til frelse. Vi var enige at den om himmelen skulle vi gi til de gamle. Det kom ei gammel dame ut fra en butikk med to bæreposer.

Hun klarte nesten ikke å gå. Jeg gikk ved siden av og holdt opp traktaten om himmelen: har du hørt om det, tror du på det? Etterpå har jeg ofte tenkt, enn om jeg kunne ha tidd stille og båret posene for henne?

- Ofte tror vi at bare vi kan få sagt noe.

Noen ganger skulle jeg ønske vi kunne gitt alle munnkurv. Vi har så fine taler, men funker det? Tenk så mange timer med snakk, men hvor mye er det som funker?

Jeg vil ikke underslå ordet, men Ordet ble kjød står det om Jesus. Av og til er det mer virkningsfullt at ordet faktisk blir kjøtt, altså menneske, og gjør noen ting. For meg er det mye sterkere forkynnelse å være til stede for den som er utsatt eller isolert, enn å høre mine egne eller andres ord.

- HÅPETS VINGER -

Prestens stripe

MAFs flyprest Thomas Midtsund

VI TRENGER EN LANDINGSPLASS!

MAF flyr dit det er svært vanskelig eller umulig å komme på annen måte. Men for at det skal være mulig må det være, eller opparbeides, en landingsplass, ei flystripe!

Det må ryddes og planeres slik at flyet kan lande. Det hjelper ikke å sende fly i lufta hvis de ikke kan komme ned i andre enden!

Det er så mye som skal ha plass. Noen ganger blir det så fullt at det ikke er igjen plass til det aller viktigste.

Den første pengegaven som vi i MAF-Norge bidro med var kr 10.000,- til ei flystripe i Zaire. I det området Norun Sjøli var misjonær, trengte de ei flystripe til å ta imot MAF.

Og vi skal være med å rydde for andre. Ikke ved å blande oss inn i deres liv. Vi skal selvfølgelig respektere mennesker for det de tror på og står for.

Med hjelp av pengene og stor innsats av lokalbefolkningen fikk de det til! De bygde flyplass, med både vindpølse og en enkel ankomst/ avgangshall.

Gud trenger en landingsplass!

Det går mot jul, den store og varme høytida som minner oss om det største av alt som har skjedd etter skapelsen! Gud sendte sin Sønn, den enbårne, til jorda.

Men før Jesus, kom forløperen Johannes.

Han ropte ut: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Matt 3,3 Han skulle rydde plass i hjerter og sinn, slik at Messias Frelseren, som var på veg, skulle finne landingsplass!

Ropet hans lyder fortsatt: Rydd Herrens veg!

Det er en utfordring til hver og en av oss. Vi trenger stadig å drive rydding i vårt eget hjerte.

Men det er så mange fordommer, så mange misforståelser om hva kristendom er.

Det er så mye kratt og buskas som hindrer folk i å se hvem Jesus virkelig er.

Og der kan og skal vi stille opp, med vitnesbyrd, med veiledning, med vegrydding.

Vi kan være med å rydde landingsplass i menneskehjerter.

Landingsplass for Himmelkongen, for Frelseren, som kom, og som stadig kommer, ned fra himmelen og lander hos meg, hos oss, hos alle mennesker som ikke nekter ham landingstillatelse!

RYDD VEI FOR HERRENS KOMME! GOD JUL! Hilsen Thomas MAFs flyprest

15 15

Misjonsflygninger i Tsjad MAF har fløyet i Tsjad siden 1966. Fra flybasen i N’Djamena flys misjonærer og hjelpearbeidere til landets mest avsidesliggende landsbyer.

Foto:16LuAnne Cadd

- HÅPETS VINGER -

17

Gi

Fly-

TEKST: MAF SØR-SUDAN | FOTO: EIVIND J. LINDTJØRN

HJELPER FORELDRELØSE

BARN I NØD 30. august i Sør-Sudan: Da de foreldreløse jentene var fanget i en utryggt situasjon, kom MAF til unnsetning.

VI GIR JULEEVANGELIET VINGER I syv år har vi fortalt at vi gir juleevangeliet vinger. Hver dag viser pilotene våre i praksis hva juleevangeliet handler om når vi flyr en pasient til sykehus, en lærer til en fjerntliggende landsbyskole eller som i dette tilfellet, evakuering fra urolige områder.

18

- HÅPETS VINGER -

bensin til jul

I to dager har jeg hørt rystende historier om voldshandlinger i en liten by tre timers kjøring fra Juba. Vi hører om brutale angrep, men telefonlinjene der er nede, så informasjonen som kommer ut er ufullstendig.

På slutten av arbeidsdagen kommer Cathy Groenendijk bort til meg. Hun leder et lokalt barnehjem som vi har hatt et langvarig samarbeid med. Barnehjemmet jobber med barn og unge i risikogrupper, og har over 50 jenter og noen gutter hos seg.

Cathy virker bekymret. Hun forklarer at de har sendt omtrent 20 tidligere gatejenter til den lille byen, for at de skal få et annet miljø. - Jeg er virkelig bekymret for jentene vi sendte til byen, forteller hun meg. - Det er ute av kontroll, de er virkelig ikke trygge.

Byen er i praksis avsperret fra omverdenen, da det er angrep langs veiene. Den eneste trygge veien inn eller ut er med fly.

- Vi må få jentene tilbake hit til Juba, fortsetter Cathy. - Vi har ikke egentlig plass til dem,

19

men det er mye bedre enn at de er i fare der de er. Og for én gangs skyld kan jeg betale for flyvningen. Jeg har fått litt penger fra UNICEF. Det er til et annet prosjekt, men dette er en nødsituasjon.

Jeg tenker på hvordan vi skal få hentet ut jentene. De fleste flyene og pilotene er midlertidig evakuert til Kenya, og vi opererer med kun ett fly og én pilot. Dagen etter er programmet fullt, flyet er allerede lastet og skal fly en lang, sekstimers flytur.

Det vil være en utfordring å evakuere jentene samme dag, men jeg vet at vi må prøve.

Jeg forteller Cathy at vi skal gjøre det vi kan, og jeg går og snakker med piloten, Eivind Lindtjørn.

- Det blir vanskelig, men jeg tror vi kan rekke to flyvninger for å få dem ut. Jeg kan jobbe litt lenger, og når det er en nødsituasjon, må vi gjøre det vi kan, forteller han.

Vi starter dagen tidlig. Hele dagen holder vi øye med klokken mens Eivind gir oppdateringer om hvor han er og forventet ankomsttid. Den største bekymringen med evakueringen er sikkerhetsrisikoen – uten telefonnettverk i byen er det vanskelig å få oversikt over eventuelle farer på selve flystripa. Cathy prøver å komme gjennom til folk i byen som fortsatt har internett, og vi følger opp med kontrolltårnet på Juba flyplass for å finne ut om det er noen andre som flyr inn til byen.

Vi trenger to flyvninger for å hente ut alle jentene på en sikker måte. Det skal så vidt gå, men uten noen partner på bakken som kan organisere passasjerene på forhånd, kan det bli vanskeligere. Vi vurderer å sende en av våre medarbeidere med den første flyvningen for å organisere passasjerene til den andre flyturen, men konkluderer med at det er for risikabelt, i tilfelle vi bare rekker én flytur.

Eivind har tatt igjen tid på den første flyv20

ningen, og er på vei inn for landing. Men så kommer en strek i regningen: en VIP-flygning har nettopp landet med Kenyas president, og alle innkommende flyvninger må vente. Mens vi sitter og ser på klokken, går vi igjennom mulige alternative planer.

Endelig er det bevegelse igjen, og vi kjører ut til MAFs parkeringsområde på flyplassen, mens kollegaen min ringer til drivstoff-bilen, og håper at det gode forholdet de har gjør at MAF vil få prioritet. Når Eivind endelig får lov til å lande, taxer han rett til parkeringsområdet der vi står og venter. Han skrur av motoren og åpner døra. Jeg gir ham en kald brus mens vi går gjennom det siste vi vet av sikkerhetsinformasjon. Heldigvis er Eivind erfaren, og villig til å fly selv om vi har svært begrenset informasjon. En ung sør-sudansk jente, Mary, fra barnehjemmet går om bord.

Hun skal være med på begge flyturene, siden jentene er mindreårige.

Noen minutter senere er flyet i lufta igjen (en rekord ifølge flyplasspersonalet!), og vi går igjennom tidene igjen. I denne jobben lærer man å ikke bruke begrepet «hvis alt går som det skal», men likevel, vi regner med at flyet skal rekke to flyvninger og likevel komme tilbake før flyplassen stenger for kvelden. Mens vi venter, ringer vi Cathy, slik at hun er klar til å ta imot den første gruppen med jenter. Hun kommer ut til oss på flyplassen, sammen med en frivillig fra barnehjemmet som er datter av en minister.

Det er tydelig at hennes nærvær gjør sikkerhetspersonalet litt mer medgjørlige.

Plutselig, mens vi ser opp på himmelen, ser vi en mørk flekk på himmelen, og før vi vet ordet av det har de første jentene landet.

Denne gangen er situasjonen ganske annerledes – vi er fortsatt høyst konsentrert på å sørge for at drivstoffbilen står klar til å fylle opp tankene og tømme lasterommet, men med 12 unge jenter som strømmer ut av flyet, opprømte etter flyturen og spente

- HÅPETS VINGER -

på å se Cathy igjen, er stemningen en helt annen. Vi får fornyet energi og snart er flyet klart for sin neste tur.

Mens Cathy og jentene er på vei inn i bilene for å reise tilbake til barnehjemmet, har jeg en ekstra hyggelig nyhet til Cathy: en av våre forbedere, som følger mine epostoppdateringer, har tilbudt å betale for de to flyvningene.

Mens flyet letter for tur nummer to, jobber MAFs bakkepersonell videre. En ansatt med gode kontakter i tårnet forbereder seg på å en eventuell situasjon der flyet lander etter flyplassens offisielle stengetid. Før vi vet ordet av det, er det gått en time. Hvis alt har gått bra, bør flyet lande snart, så vi ser opp mot himmelen. - Der er han!, roper noen, og etter hvert ser vi en liten mørk prikk som etter hvert blir til et fly på himmelen.

Det er flott å se blandingen av entusiasme og lettelse hos jentene når de kommer ut av flyet. Det er stor glede å se når de siste jentene ankommer barnehjemmet.

21

Vi gleder oss til å motta resten av jentene, og selv om Cathy nå er på barnehjemmet, er det flott å se blandingen av entusiasme og lettelse hos jentene når de kommer ut av flyet.

En fra teamet vårt leder dem bort til minibussen vår, mens resten av oss jobber for å gjøre flyet klart for natten. Til tross for den lange arbeidsdagen, skal pilot Eivind Lindtjørn ha enda en full arbeidsdag neste dag, så vi går gjennom rutinene slik at alt er klart til nok en tidlig avgang dagen etter.

Det er en glede å se når de siste jentene ankommer barnehjemmet. Idet vi kjører inn på veien der barnehjemmet ligger, begynner de å synge – jeg får ikke med meg all teksten, men det handler tydeligvis om deres kjære «nye» foreldre, en sang de trolig har sunget hver kveld på sovesalen i barnehjemmet. Når de kommer ut av minibussen, er det en herlig blanding av klemmer, tårer og rop.

Jentene har alle kommet hit fordi de ikke hadde noen familie som kunne passe på dem, så de andre jentene er søstrene deres. Noen av dem har nå vært adskilt i månedsvis. Dagen har vært slitsom, men dette øyeblikket gjør det virkelig verdt det. Eivind tar et skritt tilbake og tar noen bilder, og jeg står i bak-

22

grunnen og beundrer synet. Dette er deres øyeblikk, vi ser på og er takknemlige, og gir all æren til Gud. To dager senere ringer telefonen grytidlig.

Det er Cathy. - Vi hadde et innbrudd i natt, forteller hun. - Væpnede menn med macheter var inne i gården vår. De prøvde å stjele fra oss, men jentene klarte å skremme dem bort!

Det er nesten utrolig. Først ble jentene sendt til en annen by for å skjerme dem fra det røffe livet i Jubas gater. Så ble det for risikabelt, og vi evakuerte dem hit. Og nå, på det stedet der vi trodde det var trygt, er de igjen i fare. Det er lite jeg kan gjøre der og da, men samme kveld drar jeg og en kollega ut til barnehjemmet for å undersøke.

Vi finner et hull i gjerdet, og med programdirektørens velsignelse, bruker vi noen rester av piggtrådgjerde vi har liggende. Vi tetter igjen hullet, og helgen etter får vi ytterligere hjelp til å forbedre gjerdet og montere sikkerhetslys. Det er ikke tvil om at de på barnehjemmet gjør en fantastisk jobb med å gi håp og lys for Sør-Sudans mest sårbare jenter og gutter. Og for oss er det en ære å bidra til disse barnas sikkerhet.

- HÅPETS VINGER -

DRØMMER DU OM Å BLI EN

MISJONÆR ?

En misjonstjeneste ulikt alt annet du kan forestille deg!

Vi trenger flere misjonærer MAF har til enhver tid behov for kvalifisert personell til ulike oppgaver i vårt internasjonale arbeid. Vi trenger piloter, flymekanikere, avionikere, programledere, bakkepersonell, administrasjonsmedarbeidere, lærere og HR-personell.

Noe for deg?

Send Sam en e-post: sam@maf.no.

Du må ikke ha bestemt deg for å reise ut før du tar kontakt med oss. Vi tar gjerne en uforpliktende prat om fremtidens muligheter.

LES MER OG SE LEDIGE STILLINGER: WW.MAF.NO/LEDIGSTILLING

Sam Norman Tidligere MAF-pilot 23

God jul

24

- HÃ…PETS VINGER -

Mongolsk vinterlandskap

Tegnet av MAF-pilot Roy Rissanen.

25

FYLLER GAPET:

ETT LITE FLY GJØR STORE TING TEKST & FOTO: LUANNE CADD

26 26

- HÅPETS VINGER -

MAF-pilot Eivind Lindtjørn snakker med Diguna-misjonær Stephan Matusik i Lokitok.

MAF-pilot Eivind Lindtjørn i Sør-Sudan forteller hvorfor Cessna 182 er et perfekt fly for små frivillige organisasjoner og misjonærer som arbeider på avsidesliggende steder i Sør-Sudan.

Når Eivind snakker om flyet, gjør han det med en lidenskap for dette minste av MAF-flyene som er uten sidestykke. Men lidenskapen hans har lite å gjøre med selve flyet. Det er tjenesten som flyet er i stand til å gi for misjonen og kirkene til en rimelig pris, som gjør at han er så entusiastisk.

Cessna 182 SMA Seter: 4 Lengde: 8,68 m Vingespenn: 10,97 m Tar av på 422 meter Lander på 411 meter Rekkevidde: 2 741 Km Motor: 227 HK 27

Jeg elsker Cessna 182 fordi det fyller et gap som har eksistert i mange år, da MAF ikke har kunnet tilby et lite og billig fly. For meg er dette dette misjons- og kirkeflyvning handler om - at man kan leie et fly for én til tre passasjerer og fly dem dit de måtte trenge å reise, å nå ut til en landsby eller å fly forsyninger uten at det koster skjorta.

Det store Caravan-flyet er perfekt for store grupper eller massevis av last, men det er også organisasjoner med mindre midler som trenger å sende én eller to folk, eller bare 200-300 kilo med last. Til det er 182’ern perfekt.

Det er litt som å dra tilbake i tid, til æraen rundt Nate Saint (som fløy for MAF etter andre verdenskrig og ble drept av urinnvånere i Equador i 1956, red. anm.). Jeg føler meg mye mer knyttet til partnerne våre.

På grunn av den type flyging vi gjør, venter jeg med passasjerene og reiser tilbake med dem, så jeg blir kjent med dem på en helt annen måte. Vi ber sammen før vi reiser.

Jeg føler meg som en del av oppdraget når jeg flyr dette flyet.

Jeg kan for eksempel fly ned til Lokitok, en 40-minutters flytur, med 270 kilo last eller to-tre passasjerer for 2000 kroner tur-retur.

28

Dr. David Hopper, Dr. John Crane, og Diguna-misjonær Stephan Matusik i Lokitok.

Skal man kjøre samme strekningen, er veiene humpete og det er banditter langs veien. Det ville tatt dem en hael dag, så de sparer både tid og penger. Vi kan faktisk si at det er billigere å bruke fly enn bil.

Det er derfor jeg er så begeistret for dette flyet, og derfor jeg elsker det. Ikke at det er et behagelig fly. Jeg er 191 cm høy, og må presse meg inn i det! Men jeg vil fly det dag ut og dag inn for MAF! Passasjerene To amerikanske leger fra African Inland Mission (AIM) har kommet hit to ganger i året de siste ti årene. De skulle til Lokitok for et par uker, der de skulle sette opp en klinikk. De var bare de to, og de skulle flys dit på en bestemt dato. Til dette formålet er det lille flyet perfekt.

Og så har vi for eksempel Kuron Peace Village. De var så glade da vi fikk dette flyet, og spurte meg: - Er du alltid tilgjengelig? Kan vi alltid chartre dette flyet?

Det tar to dager å kjøre dit fra Juba, og veiene er usikre og utrygge. De flyr inn én til tre personer, eller vekselretteren til solcellepanelene er ødelagt, så da flyr vi inn en ny en, og så fyller de på med mat eller andre ting de trenger, så det blir 200-300

Biskop Taban møter stammehøvdinger i Kuron.

- HÅPETS VINGER -

kilo til sammen.

FAKTA: Sør-Sudan:

Biskop Taban, grunnleggeren av Kuron Peace Village, reiser mye. Han jobber med forsoning og flyr over hele Sør-Sudan. I Kuron ble alle stammehøvdinger samlet til et lite møte under treet før vi dro. Så fløy jeg ham til Yei, der han hadde møte med en forsoningsgruppe. Han er så glad for å ha dette flyet tilgjengelig.

• Selvstendig nasjon i 2011 etter 25 års borgerkrig • Nye krigshandlinger etter påstått kuppforsøk i 2013 • 11,5 millioner innbyggere • 8 millioner trenger hjelp • 4 millioner sulter • 1,7 millioner er internt fordrevne som derfor ikke kan dyrke mat til seg selv • Utbredt vold mot sivile • Religion: Animisme og kristendom • Største etniske grupper: Dinka 35% og Nuer 15%. Det er disse som er i konflikt med hverandre

Den episkopale kirken i Sudan (ECS) bruker dette flyet hele tiden. Jeg har fløyet to radiomontører som skulle installere et system for stasjonen, folk som skulle ha workshop for kirken, og en biskop til et styremøte. ECS er de som bruker flyet oftest.

MAF i Sør-Sudan:

MAF etablerte program i 1950.

MAF har i flere perioder vært utestengt, men gjenopptok flyoperasjoner i Juba etter fredsavtalen i 2005.

Sudan Sør-Sudan Uganda DR Kongo

Kenya

Fyller gapet De fleste flyreisene går mot øst, vest og sør, fordi disse veiene er så utrygge. Man kjører ikke til Yei eller Kajo Keji lenger, fordi folk blir ranet og drept på strekningen. Og nå er det billigere å bruke fly.

Vi er nå de eneste i Sør-Sudan som kan tilby det lille 182-flyet. Ingen andre er der til å fylle dette gapet. Hvis vi ikke kan gjøre det, kan ingen andre gjøre det. Hvis jeg ikke kan fly en pastor eller en misjonær til Torit, må han å kjøre dit. Så det møter virkelig et behov.

MAF-pilot Eivind Lindtjørn er for tiden den eneste piloten i Sør-Sudan som har lisens til å fly det lille 4-seters flyet Cessna 182, 5X-MON, som har fløyet last i Sør-Sudan siden november 2015 og passasjerer siden mars 2016. Etter evakueringen i juli flyr Eivind fortsatt i Sør-Sudan, men med base i Nairobi (ref. leder på side 2).

Eivind med barn i Kimatong.

29

MAFS ÅRLIGE FUELBUDSJETT

TILSVARER

202 051 JERRYKANNER

MED FLYBENSIN

Så langt kan flyene våre fly på 1 jerrykanne med flybensin: Cessna 182: Cessna 208:

Vil du bli MAF-Partner og støtte flyoperasjonene med to jerrykanner i måneden (312 kr), kan du enten sende sms med MAF-PARTNER til 2377, eller fylle ut vedlagte billett og sende den inn til oss.

30

4 personer 90 km 13 personer 33 km

Vil du bli

MAF-PARTNER? Send sms med kodeord: MAF-PARTNER til 2377

- HÅPETS VINGER r Du kan også benytte vedlagt svarkort eller www.maf.no/partne

kr 156,-

1 JERRYKANNE

= 20 liter flybensin, 20 min. flytid31 = nok til å redde liv

HJELP OSS Å GI JULEEVANGELIET VINGER!

God jul

En 25-minutters flytur erstattet en 12-timers biltur på humpete vei og denne gangen var et par jerrykanner nok til å redde livet til en evangelist i Am Timan i Tsjad tidligere i år.

SMS: MAF til 2377 Gi 200,- til flybensin Du kan hjelpe med å sørge for at MAF-flyene er klare til å fly på kort varsel for å transportere leger, helsepersonell, utstyr og medisiner til folk i nød, og evak-

Konto: 7058.63.60610 Gi julegave rett til konto

Vipps til 77777 så fyller vi tankene!

Nyhe

t

uere pasienter fra avsidesliggende områder slik at de kan få den helsehjelpen de trenger. Vi har 140 småfly i 25 land klare til å fly dem som trenger det mest. Din julegave kan redde liv i de mest bortgjemte plassene i verden!

Vi flyr for livet, men uten flybensin kommer vi ikke langt. Vil du hjelpe oss med flybensin til jul?

S

Eivind Johannes Lindtjørn, MAF-pilot i Sør-Sudan

0 M: 57 Y: 0 K: 40

M: 100 Y: 71 K: 22

M: 1 Y: 0 K: 51

32

MAF NORGE • P.B. 316, 1401 SKI • TLF: +47 33 48 07 80 - HÅPETS VINGER GAVEKONTO: 7058.63.60610 • ORG: 980 421 899 • EPOST: MAF@MAF.NO • WWW.MAF.NO