MAF i Sør-Amerika - Luftens Helter nr 2-2013

Flight Magazine nr 2/2013

vi flyr for livet

MAF i Sør-Amerika Alas de Socorro SIDE 6

Jeg følger drømmen min 4 Cleared for take off! 18 Slik redder teknologien liv 26

1

leder

Øystein Samnøen på flystripa ved Haydom sykehus i Tanzania

2

Mission Aviation Fellowship Norge Postboks 316, 1401 SKI Tlf.: 33 48 07 80 maf@maf.no – www.maf.no ISSN 1893-7578 • Bankgiro: 7058.63.60610

Administrasjon Daglig leder: Øystein Samnøen Innsamlingsleder: Martin Aarflot Markedsleder: Jostein Rensel Logistikksjef: Steinar Sødal Sekretær: Astrid Th. Kristoffersen

Redaksjonen: Ansvarlig redaktør: Øystein Samnøen Research/skribent: Martin Aarflot Oversettelse og korrektur: Grethe Øyna Milivojevic, Steinar Sødal Redigering og design: Visuelle ANS

NÅR DET STORMER VED VERDENS ENDER Tekst: Øystein Samnøen | Foto: Jostein Rensel

Nylig mottok jeg en dyster rapport fra et av landene vi flyr i. MAFs personell på det aktuelle stedet bor på, en base sammen med andre misjon- og bistandsorganisasjoner. For litt siden var det et innbrudd i huset ved siden av der våre folk bor. En mann ble skutt og drept. En kvinne ble voldtatt.

En av våre egne avdelinger i samme land ble også rammet av tyver om natten. Medarbeidere ble vekket i hjemmet sitt og truet med våpen, mens boligen ble ranet.

Barna lå og sov mens det hele pågikk.

Hver dag står kollegaer og deres familier ovenfor utfordringer. Fysiske og mentale påkjenninger. Det er en pris å betale for de som er på post for å fly for livet ved jordens ender. Tidvis blir prisen høy.

MAF har omfattende rutiner for å ivareta sikkerheten til våre medarbeidere. Like fullt vil det alltid være et element av risiko

som følger det store oppdraget vi er en del av. På den andre siden blir jeg både rørt og stolt av kollegaers overgivelse til å fullføre vår del av oppdraget. Deres vilje til å leve med og arbeide under krevende rammevilkår. Deres vilje til å gi avkall på komfort, trygghet, sosialt nettverk hjemme, og godt betalte jobber innen vestlig luftfart.

Til fordel for de som bor gjemt. Til fordel for de som storsamfunnet har glemt.

Gud glemmer ingen. Det er det som holder oss på vingene.

Vi brenner og blør for én og samme visjon: Å se isolerte mennesker forandres i Kristi navn.

Vi gløder og svetter for ett og samme oppdrag: MAF vil vise Guds kjærlighet ved hjelp av flyvning og teknologi.

Mission Aviation Fellowship. Du som leser dette bladet er en del av et stort felleskap og arbeidslag. Sammen flyr vi for livet.

Akkurat nå står det om livet For noen minutter siden mottok jeg rapport fra kollegaer i MAF Bangladesh. En syklon er på vei mot landet, og ventes å treffe land i løpet av de nærmeste timene. Rajon, én av våre lokale medhjelpere på øyen Char, forteller på en svært dårlig telefonlinje, at flomvannet på åkrene nå rekker til opp til brystet. Vinden er så sterk at han ikke er i stand til å komme seg til det lokale tilfluktsrommet.

Foreløpig står MAF sitt sjøfly standby fordi vindstyrken er så stor at det ikke lar seg gjøre å fly. Så snart været tillater det er vi forberedt på å gjøre rekognoseringsflyvninger for å kartlegge skadeomfang. Voldsomme naturkrefter er i bevegelse. Det står om livet for mange.

Dette er MAF: MAF flyr håp til mennesker og mennesker dit det er håp.

MAF er en kristen, tverrkirkelig organisasjon som bringer omsorg til mennesker.

MAF flyr misjonærer, helsepersonell og nødhjelp og vi flyr syke mennesker til sykehus MAF mangedobler andres innsats. Vi sørger for at tradisjonelle misjons- og hjelpeorganisasjoner når isolerte mennesker som ellers ikke ville fått hjelp.

Hvert 3. minutt, døgnet rundt, letter eller lander ett av MAFs 135 propellfly i 35 land.

Forsidefoto: Fra MAFs pionértid på 50-tallet.

3

24 책r gamle Dina Sode fra Bornholm i 4 Danmark vil bli flymekaniker for MAF.

Jeg følger drømmen min Tekst: øystein samnøen

v

Foto: maf danmark

Allerede som barn tenkte danske Dina Sode (24) på å bli misjonær eller bistandsarbeider for å hjelpe andre. Nå utdanner hun seg som flymekaniker, og målet er å reise ut i regi av MAF når hun er ferdig.

Dina studerer ved Teknisk ervervsskole, like utenfor Kastrup lufthavn. Utdanningen til å bli flymekaniker varer i 4 ½ år, men hun vurderer å gå enda lenger i jakten på kompetanse: Hvis jeg tar en videreutdannelse, kan jeg bli avioniker. Selskapet jeg har lærlingeplass hos har tilbudt meg dette. Jeg er lærling i det danske flyselskapet Jet Time, som driver med Business to Business flyvninger.

Hvordan ble du kjent med MAF? - Som tenåring leste jeg om MAF i et kristent ungdomsblad. Der var det en artikkel om flyorganisasjonen, og jeg syntes det var et spennende arbeid. Jeg leste mer om MAF på internett og kom i kontakt med Arne Puggard og Øjvind Thomasen som jobber i MAF Danmark. De inviterte meg til å bli med på et årsmøte, og så var kontakten opprettet.

Hvilke planer har du etter endt utdannelse?

- Jeg ønsker å jobbe i MAF når jeg er ferdig. Dette har vært drømmen min helt siden jeg leste artikkelen i tenåringsbladet.

Jeg har venner i Tanzania, så en tjeneste i Tanzania eller Uganda står øverst på ønskelisten.

Hva motiverer deg til å ta en fem-årig utdannelse for å tjenestegjøre ulønnet i MAF? - Jeg har alltid hatt et ønske om å bruke livet mitt til å hjelpe andre, enten som misjonær eller hjelpearbeider. Opprinnelig vurderte jeg å bli pilot, men jeg har ikke

hatt økonomi til en så kostbar utdannelse.

Derfor har jeg valgt skiftenøkkelen som mitt verktøy.

Hvilke utfordringer møter du i forberedelsesfasen?

- Tiden det tar å utdanne seg er veldig lang.

Egentlig ønsker jeg å komme ut i tjeneste så fort som mulig. Men man må være tålmodig. Tiden oppleves som en utfordring.

Hvordan ser familien din på veivalget ditt?

- Jeg opplever at foreldrene mine støtter meg. Moren min har i mange år hatt et ønske om å reise ut som misjonær, men har aldri fått realisert tanken. Hun ser kanskje mitt valg som en forlengelse av sitt ønske.

Hva ville være drømmejobben din om seks år?

- Stå i hangeren i Dodoma (Tanzania, red.) eller i Kajjansi (Uganda, red.) og skru på fly med MAFs logo på haleroret.

Fakta om Avioniker En avioniker er utdannet innen flyelektronikk med fagbrev som sluttkompetanse. Dette er et fem-årig løp hvor tre år er i den videregående skole og to år i lære. Utdanningsprogrammet er: Videregående trinn 1 Elektrofag, VG2 Flyfag og VG3 Avionikerfaget. Etter disse tre årene er det to år i lære, enten i et sivilt flyselskap eller i Luftforsvaret. I løpet av læretiden tas fagprøven, som gjerne er delt opp i flere perioder. Ved bestått fagprøve tildeles Avioniker-fagbrev.

Kilde: Wikipedia

- L u fte n s helter -

5

MAF i Sør-Amerika: Alas de Socorro Tekst: øystein samnøen

v

Foto: maf us & sean cannon

Indianere dypt inne i Amazonas-jungelen, og fjellfolk på Ecuadors tak, er noen av folkegruppene MAF betjener for å fremme tro, håp og helse. Bli kjent med MAFs sør-amerikanske aktør, Alas de Socorro, som flyr ”der ingen skulle tru at nokon kunne bu!”

6

En gruppe småjenter har funnet litt skygge under halevingen til MAFpilot Sean Cannon i jungelen i Equador.

Den amerikanske grenen av MAF ble etablert av tidligere piloter i U.S. Air Force i 1947. Visjonen var å hjelpe mennesker som levde utilgjengelig i jungel- og fjellområder. Grunnleggerne ville bruke fly og teknologi som redskap for å fremme liv og fremtid fremfor ødeleggelse og død.

På begynnelsen av 1950-tallet var MAF aktive i Mexico, Ecuador og Honduras under navnet Alas de Socorro (Hjelpende vinger, Red.). I samme periode begynte en rekke misjonærer og bistandsarbeidere fra ulike amerikanske menigheter og organ-

isasjoner å jobbe i Sør-Amerika. Organisasjoner som South American Indian Mission, Wycliffe, New Tribes Mission, Evangelical Mission, og Evangelical Union South American, var aktive utviklingspartnere i samarbeid med lokale kirker og myndigheter.

Ryktet om at MAF fløy i flere latinamerikanske land, spredde seg blant misjonsog bistandsorganisasjoner som arbeidet i Sør-Amerika. Aktører som drev utviklingsarbeid i små lokalsamfunn i Amazonasregionen tok kontakt med MAF i USA og ba om hjelp. Områdene var særdeles 7

MAFs pionerer i Sør-Amerika benyttet i starten gule fly.

Dette er et Piper PA-22-150 Tri-Pacer fotografert i Brasil på 50-tallet.

vanskelige å nå. Å reise inn til landsbyene krevde svært mye tid og krefter. Noen av lokalsamfunnene var i praksis fullstendig isolerte. Kunne MAF hjelpe?

MAF responderte. Organisasjonen etablerte seg i Brasil, ved at James Lomheim og Harold Berk med sine familier flyttet fra USA til dette frodige elveriket. De var piloter og mekanikere, klare for nye oppdrag.

De startet med å bruke ett år på å lære seg 8

portugisisk. Deretter begynte flyvningen.

I 1972 åpnet MAF en egen luftfartsskole ved flyplassen i byen Annapolis, Maryland, som et ledd i MAFs rekrutteringsstrategi.

Sakte, men sikkert, har organisasjonen vokst i både antall medarbeidere, fly og destinasjoner. MAFs latinamerikanske avdeling Alas de Socorro har i dag hovedkontor i Annapolis. Her drives et flyverksted samt denne luftfartsskolen. Alas de

Socorro eier åtte fly og drifter i tillegg to fly på vegne av andre samarbeidspartnere.

Avdelingen har også en spesialtilpasset båt, samt to mobile helseenheter.

Alas de Socorro består av 97 misjons- og bistandsarbeidere, 36 medarbeidere som arbeider med flydriften og 5 lærlinger. Til sammen besitter Alas de Socorro på betydelig kompetanse innen luftfart, helse, utdanning, kultur og administrasjon.

9

Alas de Socorro jobber tett med lokalbefolkninger og har særlig fokus på barn, kvinner, eldre, familier, samt ofre for seksuell vold i de ulike stammesamfunnene.

Organisasjonen jobber med å bygge utviklingsprogrammer, fremme undervisnings- og helsetjenester, fremme menneskerettigheter og gi isolerte mennesker tilgang til offentlige tjenester i sitt eget storsamfunn. Alas de Socorro samarbeider tett med både lokale myndigheter og en lang rekke ideelle organisasjoner.

De har i dag et virkeområde som går langt utover å yte lufttransport. Organisasjonen trener personell som jobber med samfunnsutvikling, utdanner piloter og mekanikere, tilbyr profesjonelt vedlikehold av fly for andre organisasjoner og bedrifter.

Alas de Socorro bidrar til produksjon og distribusjon av litteratur, musikk og undervisningsfilmer. De har også personell som yter rådgivning innen innsamlingsarbeid, prosjektledelse, administrasjon og organisasjonsdrift.

bler, pastorer, forkynnere og lærere. På basen vår får jeg hjelp av kollegaer til å stue lasten inn i flyet. Trygt nede på bakken i jungelen har jeg ofte bare mine egne hender til hjelp. Jeg løsner bagasjenettene, går ut av flyet og kneler i gjørmen for å lempe ut hundrevis av kilo med gods. Dyrebar last for mottakerne. Før avreise intervjuer jeg passasjerer, veier bagasje og annen last.

Vekt, størrelse og destinasjon må avklares for å se hva som er mulig å få med. Dersom alle passasjerenes bagasjeønsker kan innfris, viser jeg den enkelte til et ledig sete.

Dersom det ikke lar seg gjøre å få med alt og alle, starter forhandlingene: Hvem skal få være med? Hva må bli igjen? Når alt og alle er om bord, hjelper jeg til med å feste setebeltene, går gjennom sikkerhetsinformasjonen til passasjerene, tar en kjapp inspeksjonsrunde rundt flyet før avgang, før jeg klatrer opp i mitt eget sete. På det tidspunktet pleier jeg å være varm, svett og trøtt. Kursen går mot neste flystripe.

Jeg lander, forsøker å få en pause – før jeg gjentar prosedyren enda en gang. Jeg kalles misjonspilot, men ofte oppleves jobben mer som en bagasje- sjauer. Jeg kjører en flyvende buss og lastebil. Dette er min måte å formidle Guds omsorg for enkeltmennesker.

Ambulanseflyvning i Honduras

Guds postbud

Livet som jungelpilot og flyvende høyfjellsbud byr på hardt arbeid. Jim Manley, flykaptein for Alas de Socorro, i Ecuador, forteller om sin arbeidshverdag.

Som MAF-pilot har jeg i en årrekke fløyet ris, drikkevann, medisiner, generatorer, kalver, griser, slanger, kaklende høner, takplater, spiker, tømmer, bensin, skoleblyanter, skrivepapir, lærebøker, post, klær, ingeniører, leger, sykepleiere, tannleger, bi10

Jim Manley sammen med Caewano, høvding for Huarani (Auca)indianerne i Equador.

MAF i Sør-Amerika: Våre MAF-aktører er operative i følgende land: • Brasil (Alas de Socorro) • Ecuador (Alas de Socorro) • Guatemala (AGAPE) • Mexico (Alas de Socorro) • Suriname

- maf i sør - amer i ka : alas de s o c o rr o -

MAFs årlige Fuelbudsjett

tilsvArer

715.627 jerrykAnner

Med Flybensin

Bli Fuelsponsor håpet. Men uten drivstoff MAF flyr håp til mennesker og mennesker til og gi et fast beløp DAG I kommer vi ikke langt. BLI FUELSPONSOR hver måned, hvert kvartal, halvår eller år!

ponsor Benytt vedlagt svarkort eller www.maf.no/s

Håp = 1 jerrykanne med flybensin

= 20 liter flybensin kan redde et liv

- S Ø“FUELSPONSOR R - A M E R I K A : A L A S Dbeløp E S OCO R R O og Du kan også sende: navn adresse” til 2377 for å gi et beløp pr. mnd. Eller gå inn på www.maf.no/sponsor

11

Eivind der han trives best: Der brunosten svetter.

Foto: Martin Aarflot

De beste årene i livet mitt Tekst: øystein samnøen

v

Foto: eivind lindtjørn

Tidligere MAF-pilot Eivind Lindtjørn har nylig kommet tilbake til Norge, etter å ha vært syv år på vingene i Tanzania.

12

Eivind Johannes Lindtjørn har tilbragt halve livet sitt i Afrika. Den høye, sterke vestlendingen vokste opp i Etiopia der foreldrene jobbet på sykehus drevet i samarbeid med Norsk Luthersk Misjonssamband.

Min far var lege og mor jobbet som sykepleier på tre forskjellige sykehus i Etiopia. Vi var der fra 1978 til 1993, fordelt over tre perioder. Landet var under kommunistisk regime og lå i krig med Eritrea.

Jeg og søsknene mine opplevde både å leve tett på våres foreldres arbeidshverdag på misjonsstasjonen, samtidig som vi utenom feriene bodde hjemmefra på internatskole i hovedstaden.

Hva fikk deg til å velge flygerutdannelse?

- Helt siden jeg var liten, har jeg vært interessert i fly. Det vokste frem et sterkt ønske om å bli misjonspilot, og jeg fulgte denne drømmen når jeg kom hjem til Norge som tenåring. Jeg gikk luftsportlinje på Sagavoll Folkehøgskole hvor jeg begynte på privatfly-sertifikatet, og utdannet meg siden som flymekaniker. Jeg fikk jobb som mekaniker i SAS Teknisk på Gardermoen. Ved siden av jobben tok jeg trafikkflyver-utdannelse og samlet flytimer for å møte MAFs høye krav til erfaring.

Det hele begynte vel som en lyst, en trang til å dra tilbake til et kontinent der jeg hadde halve oppveksten min. Men etter hvert som jeg jobbet meg gjennom utdannelsen, og etterhvert som jeg modnet som kristen, ble jeg stadig mer bevisst på hvorfor jeg valgte denne veien. Jeg reiste ut for MAF i Tanzania da jeg var 28 år gammel, og begynte å forberede meg som 16-åring.

Det startet som en ungdomsinteresse. I ettertid ser jeg det hele som en Guds ledelse.

Hvordan kom du i kontakt med MAF? - Jeg kjente til MAF allerede som liten gutt. Min far benyttet ofte MAF i jobben sin som lege i Etiopia. Jeg visste at MAF fløy pasienter og personell for sykehus.

Jeg fant MAF US sin hjemmeside på internett i 1994, de var tidlig ute med å ha en god hjemmeside. Der så jeg at de krevde

at man både måtte ha utdannelse som flymekaniker og pilot for å kunne jobbe i organisasjonen. Jeg skrev til dem for første gang i 1997. Da hadde jeg tatt første del av mine flysertifikater og var allerede i gang med flymekaniker-utdannelsen. De ba meg kontakte MAF i Europa. Samtidig møtte jeg en flyger i flyklubben i Skien som kjente godt til MAF Norge. Slik ble kontakten opprettet.

Kan du dele et par historier du husker spesielt godt fra årene dine i Tanzania?

- En hendelse jeg tenker på, var da jeg fløy for en gruppe amerikanske ortopeder.

Disse kom en gang i året og satte opp en mobilklinikk i Kibaya, sør for Masaisteppene i Tanzania. Her kunne folk få gratis hjelp med ulike skader og misdannelser, og tilbudet ble annonsert lang tid i forkant. Det kom noen som hadde med seg en liten datter med hydrosephalus, også kjent som vannhode.

Ortopedene kunne ikke hjelpe henne, men akkurat den uken var det en besøkende hjerne-kirurg på Haydom sykehus som hadde kompetanse på dette. Vi bestemte oss derfor for å fly henne dit, ca èn times flytur. Da jeg returnerte til Kibaya to dager senere, for å fly ortoped-teamet videre til en annen landsby, hadde de fått inn enda en liten jente. Hun hadde spinabifida, eller ryggmargsbrokk. Vi bestemte oss for å fly også henne til Haydom. Foreldrene til begge disse to jentene var fattige bønder som ikke hadde midler til å hjelpe barna sine. Men dette ortoped-teamet, Haydom sykehus og flyet til MAF ble redningen.

Resultatet var at to barn på et par år ble kurert fra alvorlige sykdommer, og fikk mulighet til å vokse opp og leve et normalt liv som ungdom og voksen. Jeg husker når jeg fløy dem inn. Jeg husker smilet til den ene jentas mor. Det er alltid stort å oppleve at man bidrar til å redde et liv, men det er spesielt sterkt når man redder barn.

En hel fremtid blir reddet. Jeg kjente meg som en del av et stort apparat hvor flere organisasjoner samarbeidet. Sammen reddet vi liv.

- L u fte n s helter -

13 13

Flyet sparer Masaievangelister for dager til fots gjennom bushen.

Jeg var ofte i Malambo i Serengeti-området.

Der fløy vi hver måned masai-evangelister til 13-14 forskjellige landsbyer. Masaiene er standhaftige og stolte av sine tradisjon og kultur. Når en masai tar et trosstandpunkt for Jesus er det nøye gjennomtenkt. Til en av plassene hadde vi fløyet evangelister i 20 år uten at noe særlig hadde skjedd. Men en dag kom eldstebrødrene og sa at nå var det mange som ville ta i mot Jesus og bli døpt. Det var stor fest. MAF fortsetter å fly inn evangelister som gir trosopplæring og støtte til en ny og ung menighet. Det ville tatt evangelistene en hel dag å gå hver vei til denne plassen, mens flyturen tar fem minutter. Evangelistene bygget også på eget initiativ opp en bibelskole i Malambo, der de nå trener nye evangelister.

En av masai-evangelistene som gjorde størst inntrykk på meg, var en sønn av en av de lokale heksedoktorene. Da han ble kristen, ble han utstøtt av familien og har vært det siden. Det hindrer ham ikke fra hver måned å dra til avsidesliggende landsbyer for å synge og fortelle om Jesus. På eget initiativ og egne innsamlede midler ga han også ut en kassett med masai-lovsang.

En annen evangelist var ung masai-kriger da han ble kristen. Han ble banket opp av sine venner og medkrigere da han ikke var villig til å fornekte Jesus. Han fikk varige mén av mishandlingen, både i form av ryggskade og redusert taleevne. Nå bruker han livet sitt på å fortelle om Jesus til andre masaier. Jeg vil aldri glemme disse, og jeg er privilegert som fikk være deres sjåfør.

Hva var din viktigste kilde til motivasjon som MAF-pilot i Tanzania?

- Min overordnede motivasjon var misjonsbefalingen. Jesus har befalt oss å reise til 14

jordens ender og gjøre alle folk til disipler.

Dette var grunnlaget for at jeg selv reiste ut. En viktig daglig drivkraft var også enkeltmenneskene som ble berørt av arbeidet vi gjorde. Møtene med individer som fikk livene forandret. Se mennesker møte Jesus. Møte mødre og barn som fikk vaksine og dermed unngikk alvorlige sykdommer.

Hva var de største hverdagsutfordringene?

- Det var ikke de vanlige utfordringene ved å bo i et utviklingsland, som mangelen på drivstoff, politisk vanstyre eller fattigdom som opplevdes mest utfordrende. For meg var det å imøtekomme de fysiske og åndelige behovene hos menneskene vi er kommet for å tjene, innenfor MAF og tanzanianske luftfartsmyndigheter sitt rammeverk. Jeg følte på frustrasjon over et tungrodd byråkrati, som hindret oss i å utføre hva vi var kommet for å gjøre. Man står i situasjoner der et sykt eller skadet mennesker svinger mellom liv og død i dine armer. Som pilot i et land der lite fungerer som normalt, sett med norske øyne, møter man mange dilemmaer i denne grensedragningen.

Etter at jeg sluttet i MAF i april 2012, begynte jeg som flyger i Air Excel, et kommersielt flyselskap i byen vi bodde i. Der gjorde jeg charterflyvninger for turister og jegere med samme fly-type jeg fløy i MAF. Denne erfaringen fra den kommersielle verden synes jeg var nyttig å ha med, og det tydeliggjorde for meg også hvor høy standard MAF har. Jeg har stor respekt for måten MAF opererer sine fly.

Hva skal du gjøre nå?

- Nå vil vi ta en god pause her i Norge. Knytte bånd til familie, slekt og venner. Min kone Nadia er halvt amerikansk og halvt finsk, og sammen har vi en to år gammel datter - Eliyah Irene. Nadia og Eliyah vil bli kjent med mitt hjemland. Samtidig er vi veldig åpne for å reise utenlands igjen senere. Vi ber om Guds ledelse. Jeg bærer fortsatt ønsket om å jobbe som misjonspilot. Kanskje jeg vender tilbake til MAF igjen, en vakker dag et stykke tid inn i fremtiden.

Masaiene er et stolt folkeslag og ønsker ü fortelle sine egne om Jesus. MAF gjør det mulig.

15

MAFs Kadima Malhbati forbereder en Cessna 206 for neste flight på basen vår i Bunia i D.R. Kongo.

Dette er en MAF US operasjon som bla. regelmessig flyr Leger uten grenser inn til områder der LRAgeriljaen (Herrens Frigjøringshær) har herjet.

16

17

CLEARED FOR TAKE OFF! Kristi himmelfartsdag ligger noen uker bak oss. En lite påaktet høytidsdag!?

Men likefullt en viktig dag!

I ”Prestens stripe” før jul skrev jeg om Guds ”touchdown”, Guds landing på jorda.

Gud satte, bokstavelig talt, sine føtter på jorda, i Jesus Kristus!

På Kristi himmelfartsdag tok han av igjen! Han ”fór opp til himmelen!” Der satte han seg ved Faderens høyre hånd.

Hans oppdrag som menneske på jorda var fullført. Mission completed!

Men Jesu himmelfart er ikke luftfart, eller romfart! Jesus fór ikke høyt opp i lufta eller langt ut i verdensrommet. Da han var her på jorda forkynte han at Guds rike, eller himmelriket, er kommet nær! Det er fortsatt nær!

Jesus fór ikke til himmelen for å forlate oss! Han fortalte disiplene sine at det var en fordel for dem at han dro bort! For da kunne han sende Talsmannen, Den hellige ånd til dem!

Pinse er feiringen av at Den hellige ånd ble utgytt over helt alminnelige mennesker. Alle kan ta imot Den hellige ånd! Han framstilles ofte, symbolsk, som en due.

Men han er ikke høytflygende. Han er nær oss, i oss!

Jesus er i himmelen. Men han er ikke langt borte. Den som vil snakke med ham trenger ikke rope høyt. Han har lovet å være midt i blant oss, ja i oss, i hjertet vårt!

Han kan være nær hos hvert eneste menneske, samtidig, ved sin Hellige ånd. Vi lever fortsatt i pinsetida.

Den varer helt til Jesus kommer igjen, på samme måte som han fór opp til himmelen!

Mens vi venter har vi MAFs flyprest et oppdrag!

Thomas Midtsund

18

- L u fte n s helter -

Prestens st ripe

Når alt håp

tilsynelatende er ute Tekst: jason russel

v

Foto: jason russel

Traktoren vår hadde brutt sammen. Den var det eneste transportmiddelet vi hadde når, vi skulle frakte forsyninger inn til basen vår dypt inne i sumpene i Wipim, helt sør i Papua, Ny-Guinea. En rask kikk opp på himmelen var nok til å forstå at regntiden kunne bryte løs når som helst og da ville vi bli effektivt avskåret fra etterforsyninger av ting som gass, bensin, diesel og byggematerialer. Hvem vet for hvor lenge…

Begeistringen var derfor stor da reservedelen vi hadde ventet på i en måned endelig kom. Uheldigvis oppdaget vi fort at den ikke fikset problemet med traktoren likevel. Hva skulle vi gjøre nå?

Jeg kastet meg på telefonen til leverandøren i USA, som anbefalte å kjøpe en ny del. Men det vile bety nye kostnader og transporttid på to måneder. Vi hadde ikke forsyninger til to måneder, bare noen uker.

Etter noen flere telefoner fikk jeg heldigvis tak i en del fra Australia. Det var da det for alvor begynte å skjære seg. I farten oppga jeg postboksadressen i stedet for leveringsadressen. Deretter oppga jeg mitt eget telefonnummer i stedet for nummeret til han som var vår kontaktperson i Port Moresby, en pastor som skulle ta imot delen og sende

den videre til Daru, som er den byen som er nærmest oss.

Fra å gå fra vondt til verre brøt mobilnettet her i Wipim sammen. Dermed kunne jeg verken få tak i traktorforhandleren, kontakten vår i Port Moresby, eller pastor Holmes – mannen som skulle ordne med forsyningene våre for de neste seks månedene. Det begynte å bli litt dramatisk.

Vanligvis ville vi ha benyttet satellittelefon når mobilnettet sviktet, men satellittelefonselskapet hadde akkurat gått konkurs. Som dobbeltforsikring hadde vi en HF-radio som vi kunne få kontakt med MAF på. Det var bare det at radioen hadde en feil på noen av kablene og vi hadde ikke funnet ut av hva som var galt.

19 19

Det er et slit når Jason Russel skal få fram forsyninger til misjonsstasjonen i Wipim på Papua Ny-Guinea.

Kort oppsummert: Vi hadde ingen andre muligheter. Og som mange andre, vendte vi oss til Gud som vår siste utvei. Riktignok hadde vi bedt hele tiden, men nå var det absolutt et godt tidspunkt for Gud til å gripe inn.

Mandagen kom og vi ba til Gud om at han måtte sende et MAF-fly på tirsdag.

MAF kom vanligvis ikke på tirsdager og det var absolutt ingen grunn til at de skulle komme heller. Det som var sikkert var at vi ikke hadde noen jordisk måte for å kommunisere til omverdenen hva vi hadde behov for nå.

Tirsdagen gikk og vi ba igjen om at flyet skulle komme. Eldstesønnen min, Titus, ba om at Gud på en eller annen måte skulle gi pilotene, som befant seg 40 mil 20

unna, beskjed om at vi trengte at de skulle komme. Været var blitt dårligere utover dagen og MAF kom svært sjelden når det var overskyet og regn, slik som det hadde vært den siste uken. Regnet hadde flommet ned og basen vår befant seg på noe som minnet om et vannliljeblad midt ute i en stor innsjø.

Etter frokost gikk alle hvert til sitt. Jeg ledet bibelskolen for noen menn og kona mi, Ana, hjalp barna med skolearbeid. Plutselig fikk vi høre flydur i det fjerne. Alle fôr opp og barna begynte å løpe rundt. Mennene på bibelskolen forsto ingen ting. Ikke hadde de noen anelse om hvorfor familien Russel med ett ble så oppjaget. Våre bønner hadde blitt hørt på en fantastisk måte! Vi kunne ikke fatte hvorfor de skulle komme,

- L u fte n s helter -

bortsett fra at Gud hadde ledet dem til å gjøre akkurat det. Dette var bønnesvar av typen som man gjerne vil dele med hele verden.

Så snart flyet hadde landet og skrudd av motoren, gikk jeg bort til piloten og spurte ”Hvorfor er dere her?” Etter ansiktsuttrykket til piloten å dømme, måtte spørsmålet mitt ha hørt ganske uhøflig ut, nærmest som ”Hva har dere her å gjøre? Se å kom dere vekk!”

Kaptein Clint forklarte at han holdt på å klarere en ny pilot for flystripen vår.

Brad Balin og familien skulle bemanne den gamle MAF-basen i Kawito. Dette var fantastiske nyheter, fordi MAF ikke hadde hatt en operativ base i Kawito på over seks år. Kawito og Wipim ligger i den vestlige

delen av PNG, som er den største, men samtidig den minst befolkede. Her er det i praksis bare to måter å komme seg rundt på, enten til fots eller med fly. Fly er absolutt å foretrekke, ikke minst om man skulle trenge akutt medisinsk behandling. Det at MAF gjenåpner Kawitobasen er et stort steg i tro. Det gir ikke mye mening om man ser på de økonomiske rammebetingelsene, men for oss misjonærer har det en enorm betydning.

Vi er fantastisk takknemlige over å få oppleve å bli bønnhørt på denne måten. MAF hadde nok planlagt denne flighten i ukesvis, men det visste vi ingen ting om. Gud har jammen meg glimt i øyet.

- N Å R A L T H Å P T I L S YN E L A T E N D E E R U T E -

21

Tekst og bilder: Dave Forney, MAF-pilot på Kalimantan, Indonesia

ØYEBLIKK: INDONESIA

Folk ute i landsbyene stoler på at vi i MAF bringer dem alt de trenger bortsett fra noen grunnleggende ting som de finner i jungelen.

22

Her losser vi bensin i Binuang. De fleste som bor på landsbygda er helt avhengig av at vi i MAF flyr bensin inn til dem. Bensinen trenger de til små båtmotorer, rismaskiner og gressklippere (hvis de har da...)

Som oftest kommer skolebarna stormende ut av skolen for å se flyet lande og lette. Så snart flyet er borte pleier de å gå tilbake til undervisningen.

Jeg flyr mange ambulanseoppdrag. Alle MAF-pilotene her i Indonesia gjør det. Jeg har hatt mange ulike varianter av ambulanseoppdrag den siste måneden. De fleste pasientene ville ikke hatt noe alternativ om ikke MAF hadde vært her.

Her flyr jeg skolebarn ut fra landsbygda for å gå på skole i byen. I de fleste landsbyene er det begrensede skoletilbud. Det finnes grunnskoler og noen ungdomsskoler. Etter det må man flytte hjemmefra og gå på skole i byen.

23

Uforutsigbarhet!

Tekst og foto Liz Schandorff

På Haiti er det ikke uvanlig at tilfeldige tilskuere hyres inn av vedlikeholdsarbeiderne når de f.eks. skal reparere en veltet lyktestolpe.

MAFs oppdrag og hovedfokus er å fly, men stort sett alle piloter, mekanikere og administrativt personell som reiser ut for MAF, reiser sammen med familien sin. Mesteparten av det vi skriver om i dette bladet handler om MAFs flyoperasjoner og hva vi oppnår, men det skjer mye annet også i og rundt en misjonærfamilie. I denne spalten setter vi fokus på hverdagslige opplevelser og utfordringer sett med en mammas øyne.

24

Uforutsigbarhet! Ikke noe ord fører til mer stress i livet mitt her på Haiti. Jeg vet aldri hva slags situasjoner jeg dumper borti. Det fører imidlertid til mye latter, for noen dager er det slik at hvis du ikke ler, da må du gråte.

Scenen som møtte meg, da jeg kjørte ut av porten for å hente Jake på skolen var en overraskelse. Veien var fullstendig blokkert av et arbeidslag fra det lokale elektrisitetsverket.

En lyktestolpe hadde veltet tvers over veien et par dager tidligere og var blitt stående lent mot sikkerhetsmuren rundt eiendommen vår. Den hadde revet med seg en masse kabler. Vi hadde kjørt rundt kablene og under stolpen mens vi ventet på at noen skulle komme å fikse opp i tingene.

Så på den ene siden var jeg takknemlig for at de hadde kommet såpass raskt for å reparere skaden, men tidspunktet de hadde valgt var alt annet enn ideelt.

Nå må jeg forklare en sak til. Du skjønner, det er bare én vei ut fra kvartalet der vi bor, og det er en blindvei som ender i en liten bekkedal. Dermed var jeg fullstendig innestengt.

Siden det var åpenbart at jeg ikke kom til å dra noe sted på en stund, parkerte jeg bilen og gikk ut. Da fikk jeg øye på en av naboene våre som sto et stykke lenger opp i gata og betraktet reparasjonsarbeidet. Vi

ble stående å le mens vi betraktet hvordan arbeiderne valgte å angripe problemet - så fullstendig annerledes enn det som ville vært tilfelle om vi hadde vært hjemme i USA. For det første hadde de ingen kran.

Det var heller ikke noen gravemaskin med sånn klype foran. Neida, den nye stolpen ble reist ved hjelp av en stige, og da de skulle få den i lodd sto det en gjeng karer å dyttet fra alle kanter (til og med naboen min ble rekruttert for å hjelpe til). Samtidig sto en annen mann og halte og dro i et tau. Jeg sørget for å dobbeltsjekke at bilen min sto parkert langt nok unna til at den ikke var innenfor rekkevidde av stolpen, dersom noe ikke gikk helt etter planen.

Men vet du hva? Det fungerte. Riktignok var jeg litt skeptisk da jeg kjørte under den nyreparerte stolpen.

Selv om dette stakk en del kjepper i hjulene for mine planer, hadde ikke Jake lidd noen nød. Jeg hadde gitt beskjed til en av kollegaene mine som hadde tatt ham med seg hjem. Jake hadde hatt en super ettermiddag.

Selv om det ble en uforutsigbar ettermiddag, fikk Jake et overraskende besøk hos en kompis og vi og naboene var tross alt glade for at lyktestolpen var blitt reparert.

Men fleksibilitet er absolutt ett nøkkelord for et lykkelig liv her på Haiti.

- L u fte n s helter -

25

Sveitsiske Emil Kündig har vært MAF-pilot i 27 år. Han er en av MAFs mest erfarne piloter.

v

Reisebre

Slik redder teknologien liv Tekst: arne h. krumsvik

v

Foto: arne H. krumsvik

Emil (57) har hele sjekklista i hodet. Han har vært MAF-pilot i 27 år.

Teknologien sjekkes grundig ved hangaren på den internasjonale flyplassen i Dhaka, før hjulene under flottørene ruller den lille tiseteren forbi store rutefly fra hele verden. En time senere lander vi på vannet, og Emil er i sitt rette element. Han er bushpilot.

26 26

MAF opererer det eneste sjøflyet som finnes i Bangladessh

Jasmine stiller diagnoser med mobilen

Den tidligere fallskjermsoldaten fra Sveits flyr oss langt ut på bygda i Bangladesh.

Emil Kündig har vært MAF-pilot i Tsjad, Uganda, Madagaskar og Kambodsja før han kom til sin nye base i Dhaka. Han har to sønner som begge utdanner seg til MAFpiloter.

Første stopp på dagens flight går til et flytende sykehus som drives av Friendship, en lokal hjelpeorganisasjon, og sponses av flyselskapet Emirates. Hit flyr MAF legeteam fra hele verden, som kommer seg rett fra hovedflyplassen til operasjonsbordet på en liten time. I stedet for en strabasiøs dagsreise med bil og båt, som ofte krever en ekstra hviledag etterpå, kan en lege som gir en uke av sin tid bruke denne svært effektivt.

Like mange mennesker som bor i Norge, betjenes av tre slike flytende sykehus på elva i området jeg fikk besøke nord for hovedstaden. Etter noen uker på en av øyene, går sykehuset for egen maskin til neste øy. Og slik fortsetter det, i lavvann og høyvann. Halve året er det flom. Mens mange familier må bo på takene sine, flyter fortsatt sykehuset.

Verdens mest folketette land, med sine 140 millioner innbyggere, er dessverre ofte rammet av dramatiske flomkatastrofer. Det var en slik hendelse for snart 30

år siden som ble starten på MAFs arbeid i Bangladesh. Fortsatt har vi det eneste sjøflyet i dette landet. Det er vi som flyr hjelperne til de som trenger det mest.

Noen av pasientene på det flytende sykehuset har fått sin diagnose via mobiltelefon. Landet er paddeflatt og har god mobildekning, bygget ut av norske Telenor.

Piloten vår flyr oss ti minutter nedover langs elva, og vi møter Jasmine i en liten landsby. Hun har fått opplæring i bruk av en mobil-app som gjør at hennes naboer raskt kan få medisinsk hjelp.

Hun trykker inn symptomene på telefonen, og får både diagnose og beskjed om medisiner tilbake. Dersom telefon-appen ikke har svaret, sitter det en lege klar et annet sted i landet og kan snakke med pasienten gjennom den samme mobiltelefonen. På den måten gir teknologien helsetjenester til så mange flere enn det sykehusene klarer å dekke. På grunn av legemangel er det mange sykehus som står helt tomme i Bangladesh. De er helt avhengige av leger som flys inn fra flere steder i verden. Men i fremste linje står unge Jasmine med mobiltelefonen.

Teknologi kan brukes både til godt og vondt. Det var krigsflygere som startet MAF etter andre verdenskrig fordi de gjerne ville bruke flyene til noe bedre enn

- L u fte n s herre -

27

å ta liv. Vår spesialsoldat fra Sveits har også lagt fallskjermen på hylla og valgt å bli værende i flyet. Han står smilende på flottøren sammen med sin lokale andrepilot og tar imot oss etter to sterke besøk, der vi har vært vitner til teknologi som redder liv.

Emil gir full throttle og 677 hestekrefter drar sjøflyet opp i plan. Hastigheten øker og bushpiloten løfter først den høyre flottøren ut av vannet. Så flyr vi. Fra bushflyging går vi over til de store flyenes 28

teknologi; instrumentflyging. Emil klatrer gjennom skyene og vi flyr tilbake til den internasjonale flyplassen. ILS-en, en radiostråle som er installert på alle store flyplasser, gjør at han kan fly helt ned til rullebanen uten å se ut av vinduet. Så er det ut med hjulene og klart for landing.

Oppbremsingen er det mest krevende med hele turen. En Cessna Caravan har vanligvis nesehjul og er veldig enkel å manøvrere på bakken. Med fire hjul un-

- L u fte n s helter -

Et flytende sykehus er en gammel båt som er bygget om til sykehus.

Det ligger oppankret på samme sted i en måneds tid for, å gi spesialisthjelp til mennesker som lever langs den aktuelle floden. Deretter flyttes sykehuset til en ny plass.

Organisasjonen Friendship driver i dag tre slike sykehus. MAF flyr inn legespesialister for at de skal bruke mest mulig av tiden på å operere, ikke kaste den bort på reisetid.

der flottørene blir det som å kjøre en handlevogn i matvarebutikken. Men også denne teknologien mestrer Emil, med lette trykk på de to bremsene som virker uavhengig av hverandre på høyre og venstre hovedhjul.

To ganger daglig reiser MAF-flyet til utkantene av Bangladesh for å hjelpe de som trenger det mest. Slik bidrar de til å oppfylle vår misjon: Å dele Guds kjærlighet gjennom flyvning og teknologi.

- S L I K R E D D E R T E K NO L O G I E N L I V -

29

Ny styreleder i MAF Advokat og pilot Dag Kjetil Øyna ble valgt til ny styreleder i MAF Norge, under årsmøtet i Ålesund. Øyna har vært med i styret i en årrekke, deriblant som nestleder.

Fred Karlsen ble valgt til ny nestleder.

tekst Øystein Samnøen | Foto: jørn lUnd

GRUNNLEGGERNE FIKK ÆRESMEDALJE

Grunnleggerne Jan Ivar Andresen, Arne Nordahl og Thomas Midtsund ble de første i MAF Norges historie som mottok organisasjonens æresmedalje i gull.

MAF Norge hedret sine tre grunnleggere under årsmøtet i Ålesund. Til stående applaus fra publikum mottok Arne Nordahl, Jan Ivar Andresen og Thomas Midtsund diplom og æresmedalje i gull.

Dere la ned grunnsteinen som vi bygger videre på, og mange er takknemlige for det dere startet for 27 år siden, sa daglig leder Øystein Samnøen under utdelingen.

Oppstarten har fått store ringvirkninger; gjennom årenes løp har mange med tilknytning til MAF Norge hatt nøkkelroller i MAF på verdensbasis. I dag jobber vi for at MAF Norge skal bli en av verdens største 30

bidragsytere av gaver til MAFs innsats for isolerte mennesker.

Arne Nordahl fortalte om hvordan det hele begynte i 1986: Da vi startet MAF Norge i 1986 var Thomas kretssekretær i Indremisjonen på Hedmark, Jan Ivar utdannet seg til kommersiell flyger og jeg jobbet som daglig leder i den tverrkirkelige organisasjonen Ungdom i Oppdrag. Vi hadde de første årene ganske enkelt ikke tid til å drive MAF, men var veldig entusiastiske. Og alle hadde vi flysertifikat. “Gud, kan du overraske oss og gjøre det vi selv ikke er i stand til,” var vår bønn.

- L u fte n s helter -

Hurra for deg som vil fylle

ditt år...

Checklist:

☑ skal ha bursdagsfest ☑ har det meste jeg trenger ☑ vet ikke hva jeg ønsker meg ☑ ønsker å bidra til et godt formål er skal bli ☑ jeg vil at mine venn MAF bedre kjent med

Hvorfor ikke

gi bursdagen din til maf?

Vi har laget en komplett gavepakke for bursdager og jubileer som inneholder alt man trenger til deg og dine gjester. Å gi bursdagen sin til MAF er en glimrende måte å promotere MAFs livsviktige arbeid på! gi bursdagen din på: www.maf.no/bursdag 31 eller send mail til: bursdag@maf.no

Sement loSSeS i landSbyen Kama i d.R. Kongo

CMYK COLOURS

Det skal brukes til å reparere huset til en av misjonærene til Grace Mission. Grace Mission hadde booket MAF til et to dagers oppdrag der MAF-pilot Lary Strietzel fløy bibler, bibelmateriell på swahili, en motorsykkel, misjonærer og en pastor som trengte legehjelp, og flere kvinner og barn.

Lary fløy turer til byen Kundu på bredden av Kongoelven, i tillegg til to turer til to små misjonsstasjoner i Kama og Kipaka. For å klare så mange turer som mulig, valgte piloten å ta en overnatting i Kama. Dermed sparte han Grace Mission også for kostnadene ved en ekstra tur ut dit.

C: 100 M: 57 Y: 0 K: 40 C: 5 M: 100 Y: 71 K: 22 C: 0 M: 1 Y: 0 K: 51

32

MAF Norge • P.b. 316, 1401 SKI • tlf: +47 33 48 07 80 gavekonto: 7058.63.60610 • Org: 980 421 899 • Epost: maf@maf.no • www.maf.no