KOTE #1 - Ideal og virkelighet

KOTE

+

URBANISME | LANDSKAP | STEDSUTVIKLING

IDEAL OG VIRKELIGHET #1 2012

KOTE

+

URBANISME | LANDSKAP | STEDSUTVIKLING

INNHOLD + 5 Leder + 6 Fra melkebutikker til kjøpesenter

til lissom melkebutikker + 10 Mastergrad i idealisme? + 14 To økosystem, to fortellinger, en verden + 20 Infrastruktur som byutvikler + 26 Arealeffektivitet på bekostning av trivsel? + 32 Gaps and Spaces + 40 Et moderne kompromiss + 45 Det globale sør - en tumleplass for studenter? + 53 Hvor vil du leve? + 54 Gater + 58 Miljøvennlige bygg for fremtiden + 60 Landschaftspark Duisburg-Nord + 64 Miljøestetikk i emning + 70 Er fremtiden historieløs?

Redaktører MARTIN RASCH ERSDAL ERLEND SJÅVIK Layout DANIEL EWALD HELLE LIND STORVIK Fotoredaktør SINDRE BODVAR Illustratører SUNNIVA SUNDE KROGSETH HIEU NGUYEN Redaksjon RAGNHILD AUGUSTSEN SINDRE BODVAR MARTIN RASCH ERSDAL DANIEL EWALD TORE SYVERT HAGA KAJA KITTANG KVANDE BRUSE ROGNLIEN ERLEND SJÅVIK OLAV STIKBAKKE HELLE LIND STORVIK Trykkeri Partnermedia AS www.partnermedia.no Opplag: 500 Forside Illustrasjon av Sunniva Sunde Krogseth KOTE på nett www.magasinetkote.no facebook.com/magasinetKOTE Kontakt oss epost: post@magasinetkote.no twitter: @KOTEmag

Leder Hva er sammenhengen mellom ideal og virkelighet? Er et ideal den strake motsetningen til virkeligheten? Temaet for første utgave av KOTE er ideal og virkelighet. To ord som innen vår profesjon kan sammenlignes med en gravitasjonskraft som styrer utviklingen. På den ene siden er det helt nødvendig å ta inn over seg hverdagens rigide former, nåtidens begrensninger og hverdagens pragmatiske løsninger. Men det er like nødvendig å ha noe å strekke seg etter, definere hva som er målet, de perfekte løsningene.

Vi ønsket å la skribentene begi seg ut i rommet mellom begrepene ideal og virkelighet og definere sitt engasjement og ta opp problemstillinger som tangerer temaet. Det er blitt satt søkelys på nye tilnærminger, etablerte sannheter, begrensninger, miljø og bistand, samt utvikling av byer, roller og standarder. Motivasjonen bak temaet var å se hva som forbindes med begrepene og prøve å finne en fellesnevner som speiler tiden, en tidsånd.

Hvorvidt vi har klart det må være opp til hver enkelt leser å bedømme, men vi er godt fornøyd med hvordan utgaven har blitt.

I denne utgaven av KOTE diskuteres byplanleggingens rolle på flere måter og i ulike kontekster. Videre settes det spørsmålstegn ved om idealet alltid er noe nytt og fremtidsrettet. Hvordan skal historiske elementer i en by videreføres

sammen med det nye? Kan fortidens estetikk og løsninger være tilstrekkelig i dag og hvordan fungerer gamle løsninger i ny drakt? Hvordan påvirkes vi av prosjekter som aldri gjennomføres?

Hvorfor bør det stilles høye krav til de prosjektene som faktisk gjennomføres og hvordan bør transportutfordringene rundt hovedstaden løses?

Har studenter noe å tilføre det globale sør?

Hvilken type by vil vi leve i og hvordan vil vi bruke byene våre?

Bakgrunnen for tidsskriftet har vært et ønske om å formidle kunnskap, tanker og synspunkter som bor i unge, så vel som etablerte, med forskjellig yrkesog studiebakgrunn. Fellesnevneren er interessen for urbanisme, landskap og stedsutvikling, og trangen til å skrive, ta del i debatten og vise hva som yrer og gror. Et slikt forum har vi lenge savnet, men med tiden er vi overbevist om at det vil gjøre seg relevant. Vi vil avslutningsvis takke alle som har bidratt til at vi er i stand til å trykke det første nummeret av KOTE. Takk!

MARTIN RASCH ERSDAL ERLEND SJÅVIK

+5

MORTEN RAGNØY EDENES er sivilarkitekt og har arbeidet 9 år i Plan- og bygningsetaten (Byutviklingsavdelingen og Groruddalsenheten).

Nå jobber han i Norsk Form/Bylab, primært med kjøpesenterutvikling. Han har også en gammel Cand.Mag. grad i filmvitenskap/litteraturvitenskap og norsk. Videre har han jobbet 10 år med flyktninger.

Fra melkebutikk til kjøpesenter til lissom melkebutikk

Omarbeiding av et kåseri opprinnelig proklamert på Lillehammer litteraturfestival Jeg begynner med å sitere fra «31 viser ved Lillebjørn Nilsen», utgitt 1969, refrenget til “Fire melk og Dagbla’ fra i går” skrevet av Øystein Sunde.

“Her står jeg i butikken og skal kjøpe no' til mor Får lov å gå alene for nå er jeg blitt så stor Rekker nesten opp til disken med lappen hvor det står Fire melk og Dagbla' for i går, hvis dem har, og det håper jeg” For 42 år siden var det vanlig å gå i melkebutikken og handle dagligvarer. Barna gjorde små innkjøp, ofte med en lapp fra mor.

Kanskje det var Ole Aleksander Filibom-bom-bom som inspirerte Øystein Sunde til denne teksten.

Han, som er barn i 1950-tallets Oslo. Bor i 7. etasje, i et stort høyt hus. Et punkthus med mye rart inni seg, et vaskeri i kjelleren og melkebutikk i første etasje. Første gangen Ole Aleksander skulle i melkebutikken for mor, uten lapp, fordi han husket det hele på rams, skjer det litt av hvert.

+6

Damen som skubber til melkekjøreren så han faller, for så å hoppe hysterisk opp på disken. Han, melkekjøreren, blir sittende med melkekassen på hodet. Melkeflaskene faller i gulvet og knuser.

Melk og glasskår som flyter over alt. Melkedamen ordner opp med stoisk ro og tar seg også tid til å hjelpe Ole Aleksander bort til heisen med varene han har kjøpt. Heisen som kiler når den går opp og ned. At han trykker på feil etasje er en annen historie1.

Dagligvarer og melkebutikk er tapte ord Ting har forandret seg mye siden melkebutikkens tid. Husmoren brukte mye av formiddagen til å gå fra butikk til butikk, melkebutikken, slakteren, fiskebutikken, kolonialbutikken. Melkebutikker krydde det av i boligområdene. Eierne av melkebutikkene trengte ikke handelsbrev og eierne var som oftest husmødre fra nærområdet.

Her kunne man kjøpe de mest nødvendige dagligvarene. Økonomien til melkebutikkene var liten og fortjenesten ble investert tilbake i egen virksomhet.

Handelsmønsteret har forandret seg og byene har forandret seg med. I følge Odd Gisholt ved BI, har Norge den største kjøpesentertettheten i Europa2.

Mer en dobbelt så stor tetthet som Sverige. Det er det sikkert flere grunner til. Når man spør folk svarer de at det er naturlig at det blir slik, fordi vi har det klimaet vi har. Altså kaldere og våtere enn Sverige. De fleste tenker kanskje ikke over det med kjøpesenter i det hele tatt. De bare handler der, fordi det er der.

Utgangspunktet er ikke slik, at de første kjøpesentrene dekket et udekket behov. De var basert på en forretningside, importert fra USA, hvor man har hatt Shopping Malls siden 1950-årne. Et handelsmønster knyttet opp til den amerikanske bilkulturen og amerikanske handlemåten, som kan sammenfattes med «one stop – one shop – once a week»3.

Den praktiske hverdagen Det var noen investorer som falt for denne ideen og brakte den til Norge, selv om forutsetningene her var helt annerledes. Nordmenn flest hadde ikke bil på den tiden. De første kjøpesentrene i Norge var nærsentre, lagt i kollektivknutepunkt, som Eiksmarka, Lambertseter, Oppsal og Veitvet.

Nærsentrene var en del av drabantbytanken.

Drømmen om det moderne liv og om den praktiske hverdagen. Butikkene er samlet på et sted: kolonialen, melkebutikken, skobutikken, slakteren og fiskebutikken. I dag er det nesten ikke nærsentre igjen heller. De som er igjen sliter for å holde det gående.

Det at flere kvinner kommer ut i arbeidslivet på 70-tallet fører til at familiene får langt større kjøpekraft. Mor, far og barn handler etter hvert inn stort på kjøpesenter eller i handelsparker. De drar gjerne sammen, fordi dette handler om noe mer. Det er en opplevelse og fyller flere behov enn bare å kjøpe inn det nødvendigste. Den økte kjøpekraften tar ironisk nok rotta på nærsentrene.

Billig, mobilitet og byspredning De første kjøpesentrene i utkanten og mellom byene kommer med bilen. Gjerne i tomme lagerhaller i gaffeltruckland. Her skulle det handles billig. Derfor ser de billige ut. Nå er vi bare opptatt av at det skal være billig, ikke se billig ut. De fleste

av oss bor ikke i byen lenger heller, men langs far, stier, veier og utsikter utenfor: Moltemyrveien, Blåbærstien, Solgløttfaret og Utsikten. I småhus og rekkehus på typiske norske adresser. Flertallet handler på kjøpesenteret og kjøpesentrene ligger ikke lenger bare i gaffeltruckland, men stort sett over alt, bare det er strategisk nok. Denne utviklingen handler mest om norsk arealpolitikk og ideen om desentralisering.

De siste femti årene har vi grunnlagt superbyer der grensene hele tiden blir presset utover og med en befolkning som bosetter seg lengre og lengre fra sentrum. Det som knytter byområdene funksjonelt sammen er først og fremst et nettverk av motorveier og annen tung infrastruktur. Følgelig må vi innse resultatet, som at moderne nordmenn beveger seg over store avstander hver dag.

Scenografiske konsumbyer De glassoverbygde passasjene i Paris kan ses på som en forløper til integrerte kjøpesentre. Med tiden har vi fått flere typer kjøpesentre og de fleste er videreutviklet med Las Vegas som modell.

Kjøpesenterparker der du spaserer opp koselige kunstige bygater mens du drar ut bikinitopper fra stativene, spiser softis ved klukkende springvann mens du vurderer en ny solkrem eller drikker kaffe på intime små lissom plasser mens du vurderer en bok. Men, du er fremdeles i et kjøpesenter og i motsetning til en benk i byen, koster det penger hver gang du setter deg ned i et kjøpesenter. Du må kjøpe noe.

Hver familie bruker gjennomsnittlig syv minutter i matbutikken4. Det handles på impuls, altså det motsatte av handleliste og en nøyaktig sum penger.

Når man ikke bruker tiden i kjøpesenteret til å handle det mest nødvendige, hva bruker man tiden til da? Jo, til å sprade rundt og konsumere enda mer på impuls. Saker og ting vi i utgangspunktet ikke trenger eller ting vi i utgangspunktet ikke hadde forestilt oss at vi trengte.

Alt dette er kalkulert, naturligvis. Dette er en form for høykapitalisme, en vidunderlig ny verden, der dine mest intime gleder blir registrert og systematisert for å få deg til å konsumere mer.

Ingenting er tilfeldig i et kjøpesenter og hele hensikten er å få deg til å legge igjen mer penger.

+7

Det byintegrerte kjøpesenteret I mange byer jobbes det hardt for å revitalisere sentrum. Skal man unngå kapitallekkasjen til kjøpesentrene i utkanten, må man legge til rette for handel i sentrum og da må pengestrømmen snus.

En måte det gjøres på, er å etablere kjøpesenter integrert i den tette byen. Aktørene er de samme, sentrum blir gjenerobret og denne gang med kjøpesenterets logikk. Kjøpesenteret oppleves som by, selv om det er privat område. Folk flest tenker jo ikke på at noen eier gater og torg. Det er fremdeles en teaterscene. Vareutvalget og driften er stort sett lik de tradisjonelle kjøpesentre. I den privatiserte byen hersker den samme kalkulerte og trygge orden som på de ordinære kjøpesentrene.

All uønsket virksomhet, den som får deg bort fra det å konsumere, blir slått ned på.

bli dødt. Derfor kan ikke norske byer satse samtidig på kjøpesentret i utkanten og på sentrum. Eller sagt på en annen måte, man kan ikke fortsette å satse på begge deler samtidig, for da taper sentrum som en konsekvens av den arealpolitikken som er ført.

Det kan være at gågaten er et utgangspunkt for de integrerte kjøpesentrene. Kundene skjermes for unødig trafikk og støy. Gatene blir byrom der du blir passet på. Narkomane, tiggere, lommetyver og verving holdes på trygg avstand. Aker Brygge er et tilsvarende eksempel på privatisering av byen. Her er politi byttet ut med sikkerhetsvakter. Og, Asker sentrum har snart bare en eier og drives som et kjøpesenter.

For festbremser i beste alder, er det kanskje egentlig et spørsmål om savn av en tapt verden?

Det mest berømte eksempelet på integrert kjøpesenter er for tiden Liverpool One. Senteret dekker et område på 13 til 14 gater i sentrum av Liverpool. Det er bygget rett på Quiggins, et innendørs marked, som i generasjoner har vært et kulturelt ikon i Liverpool, som i tillegg til å være marked huset et mangfold av musikere, designere og små teaterscener. Quiggins ble revet og erstattet med Liverpool One. Liverpool One ble ironisk nok åpnet som en markering av Liverpool som kulturhovedstad 2008 - et monstruøst monokulturelt senter for konsum5.

Hva blir sentrum?

Det historiske bysentrum er altså i ferd med å bli scenografiske byrom6. Hvordan forholder vi oss til at den kalkulerende kjøpesenterdrømmen tar over byene våre? Hvordan vil det oppleves å leve i byer helt eid av Røkke, Gjelsten og Thon? Er ikke det en demokratisk utfordring?

På Ole Aleksander Filibom-bom-boms tid var Oslo fremdeles en funksjonsintegrert by. Befolkningen arbeidet og bodde i større grad sentralt. Familien til Ole Aleksander var blant de første som flyttet ut av sentrum, fra det store høye huset i byen og opp til Tirilltoppen, visstnok til Bøler. Selv er jeg vokst opp i drabantby og likte ikke at Ole Aleksander flyttet til Tiriltoppen. Jeg likte best det høye huset med en heis som kilte i magen og melkebutikk i første etasje.

“I'm all lost in the supermarket, I can no longer shop happily I came in here for that special offer, a guaranteed personality I'm all tuned in, I see all the programmes, I save coupons from packets of tea”7.

1) Les mer i Anne-Cath Vestly: Ole Aleksander Filibom-bombom. Gyldendal Norsk Forlag. 1953 2) Målt per 1000 innbyggere http://www.magma.no/markedsfoering-av-kjoepesentre-i-norge 3) http://www.magma.no/markedsfoering-av-kjoepesentre-inorge 4) Aftenposten 24.05.2012 5) Les mer i Anna Minton: Ground Control. Penguin Books.

2012 6) Mer om dette i Tom Nielsen: Formløs. Den moderne bys overskudslandskaber. Arkitektsskolens Forlag. Aarhus 2001 7) The Clash: Lost In The Supermarket. London Calling.

UMPG 1979.

På en annen side, hvis man velger bort handel i sentrum, vil det ikke lenger være sentrum. Det vil

+8

Illustrasjon motstående side: Sunniva Sunde Krogseth

EIVOR DAVIDSEN & ESPEN VIK Avgangsstudenter av året ved Bergen Arkitekthøgskole, bestått med utmerkelse. Begge hadde internship hos BIG (Bjarke Ingels Group) i København etter bachelorgraden.

Diplomblogg: madeinsandnes.blogspot.no

Mastergrad i idealisme?

Når det gjelder ideal og virkelighet går det et tydelig skille mellom det akademiske arbeidet og virkelighetens praksis. Som arkitektstudent er idealene i høysetet, og det er dette som drøftes og utvikles gjennom studietiden. Men hvordan kan disse idealene bli med videre ut i det virkelige liv?

Kan egentlig idealer bli en realitet; er dette noe vi ønsker? Eller er det best at idealer blir lagt igjen på skolebenken så fort tittelen er på plass? Hvordan kan vi klare å utfordre de eksisterende idealer samt livnære oss som arkitekter?

I arbeidet med diplomet står vi et sted midt mellom idealene og virkeligheten. Man er moden som student og har opparbeidet seg et godt grep om historiens ”ismer”, om fortiden og nåtidens rådende idealer og om tekniske krav og verktøy. Samtidig er vi ferske som arkitekter, og kjenner ikke til alle fallgruvene der ute, om byråkratiets virkelighet, byggelovens detaljer, om hvor vanskelig det egentlig er å få et prosjekt realisert på den måten det er tenkt.

På denne veien ut av studiene og inn i arbeidslivet, som diplomprosjektet nå er, dukker det opp en del spørsmål.

+10

Hvordan kan vi ta med oss erfaringen fra skolen videre inn i det profesjonelle yrket? Er det mulig å ha idealene sine intakt i samarbeid med andre arkitekter? Får man da andre mål med ideene sine; som effektivitet og kostnadsbruk? Det føles som om vi står ved et veiskille. Skoletiden er over og nå starter det ”skikkelige” arbeidet. Er det noe som må ofres eller forkastes når man arbeider med ”ekte” prosjekter i motsetning til det man har drevet med på skolen?

I norsk arkitekturutdanning er det lite eller ingen kultur for praksis under utdannelsen.

Vi tror det er viktig å få en smakebit på ”virkeligheten” i tiden man enda er student.

Derfor valgte vi begge å forlenge vår utdanning med ett år i praksis, før vi tok fatt på de to siste årene på Bergen Arkitekthøgskole. Og har ikke angret.

Som praktikant lærte vi arbeidslivet å kjenne.

Vi lærte om våre egne begrensninger; hvilke verktøy fra skolen som vi virkelig fikk bruk for, og hvilke sider med utdanningen og våre egne

kvalifikasjoner som var for svake.

Den aller viktigste erfaringen med å være praktikant er kanskje det faktum at man kommer tilbake til skolebenken med et helt nytt syn på hva arkitektstudiet og det akademiske arbeidet, kan ha til formål.

Hva dreier egentlig arkitektstudiene seg om? Er det de tekniske ferdighetene, eller er det de gode idealene som burde stå i fokus? I vår tid som praktikanter har vi fått høre forskjellige meninger fra våre kollegaer.

Et år på tegnestue i Danmark lærte oss at det viktigste var ”å ha det i hjertet”. At man kan lage aldri så pene prosjekter er likegyldig hvis det ikke er motivasjon bak arbeidet. Det viktigste redskapet vi hadde med oss fra skolen var argumentasjonen; det å kunne diskutere arkitektur.

Det å diskutere prosess fremfor ferdig resultat, å kunne engasjere seg for et best mulig resultat basert på diskusjon med andre, fremfor teknikk og estetikk.

Her i hjemlandet virker det mer som om idealistiske arkitektstudenter er fryktet og at man heller ønsker ett større fokus på konstruksjonsdetaljer og lovverket rundt byggesaksdokumenter inn i pensum.

En ting vi har diskutert, oss i mellom og blant våre medstudenter, er nettopp denne betydningen av tekniske ferdigheter i forhold til ”gode verdier”.

Er det å tegne teknisk korrekte detaljer, plan og snitt mest vesentlig? Eller at vi fokuserer på en god prosess og har gode tanker bak våre arbeider?

Det ene er uansett avhengig av det andre. Hva er vel en god idé hvis du ikke klarer å vise den på en forståelig måte? Og hva er egentlig verdien i en korrekt, flott tegning hvis den ikke har fornuftige tanker som grunnlag. Ønsker man egentlig å utdanne flinke renderings maskiner som kan få et hvert prosjekt til å fremstå som fantastisk?

Viktigheten av idealer og realiteter er svært forskjellig fra arbeidsplass til arbeidsplass. Som studenter i siste fase av utdanningen skal man ikke bare fokusere på å få papirene i orden. Hva skal man gjøre etter sommeren, når mastergraden er på plass? Starte eget kontor? Få jobb i et lite kontorfelleskap, eller ta del i et arkitekturkollektiv?

Eller skal man satse på jobb hos en av ”de store”?

Er det slik at man som egen arbeidsgiver holder

sine egne idealer best i hevd? Eller må man, med så lite erfaring, forkaste idealer for å få penger i kassa? Er det slik at man i de små kontorene, egentlig har noe mer å si? Og er det virkelig slik at man i de store konsernene bare blir en del av maskineriet? De store kontorene har gjerne mye mer gjennomslagskraft enn de små, og hva hjelper det vel å ha de ”rette” verdiene, om ingen andre får vite om det?

Som fersk arkitekt vil det uansett være vankelig og ”presse” inn sine ideer til en ny arbeidsgiver eller klient, om ikke kunnskapene og formidlingsevnen er på plass. Så hva kommer først? Er det evnen til å kunne formidle, eller er det evnen til faktisk å ha noe å formidle?

Diplomprosjektet er en gyllen mulighet til å arbeide med evnen til det å ha noe å formidle. Å arbeide i flere måneder med selvvalgt tema, klient, sted og metodikk, gir et fastere ståsted for oss som arkitekter. Hvilke arkitekter vil vi være der ute? Hva er vårt fokus, vårt ståsted?

Diplomprosjektet er kanskje ikke prosjektet hvor vi skal forandre verden, men heller vår mulighet til å sette våre idealer. Man ruster seg opp for møtet med realitetene og det er på tide å velge hva vi vil ta med oss i bagasjen.

Med vår diplomoppgave prøver vi å se den virkelige verden gjennom våre idealer. Vi har tatt utgangspunkt i vår hjemby Sandnes, Norges hurtigst voksende by.

Vi har tatt for oss kommunens planer og mål, private utbyggere og næringslivets ønsker, samt media og menigmanns standpunkt. Hvilke ønsker og planer har byen for fremtiden og hva er realitetene? Hvordan kan vi finne plass til våre idealer i denne virkeligheten og kan virkeligheten være en del av våre idealer?

I vårt tilfelle handler mye av oppgaven om hvordan man kan ha en positiv byutvikling i en region med høyt press på boligmarkedet, hvor det samtidig mangler sterke ideer om fortetting.

Hvordan skape storbykvaliteter i en by på vei til å bli en storby, samtidig som sovebyen truer med sitt nærvær. Dette er ikke spørsmål unike for situasjonen i Sandnes, men spørsmål som stilles i flere av Norges voksende byer og bygder, og i de voksende forsteder verden over.

+11

Vi prøver ikke nødvendigvis med vår diplomoppgave å finne det eksakte svaret til verdens fortettingsproblemer. Prosjektet er vårt forsøk på å få ideal og virkelighet til å møtes. En slags forberedelse på virkeligheten.

Vår tidligere arbeidsgiver snakker ofte om det å være en pragmatisk idealist, og det er kanskje nettopp det virkeligheten handler om? Å finne kompromisser mellom våre idealer og virkelighetens krav. Vi kan analysere, designe, tegne og presentere, det har vi lært på skolen. Det er de gode kompromissene vi skal bruke resten av karrieren på å skape.

+12

Fra arbeidsplassen for diplomarbeidet p책 BAS i Bergen. Foto: Eivor Davidsen.

+13

INGRID MARIE MARTINSEN (f.1986) Uteksaminert våren 2012, NTNU, med utveksling på AA. Jobber for tiden i Oslo.

INGEBORG ULVUND BARLAUP (f.1985) Uteksaminert våren 2012, NTNU. Jobber for tiden med et prosjekt på hjemstedet, Sunndal.

Blue Border - en endring i tid og rom, masteroppgave vår 2012, er, som eneste oppgave siden 2010, plukket ut av NTNU til å delta i Archiprix i Moskva 2013, en biennale med masteroppgaver fra hele verden. Temaet for oppgaven er klimaendringer, og den undersøker arkitektens handlingsrom for å agere stilt opp mot en verden i endring.

To økosystem, to fortellinger, en verden En verden i endring Vi lever i en verden som står ovenfor store miljømessige, sosiale og politiske utfordringer.

Disse vil i fremtiden med stor sannsynlighet bli ytterligere akselerert av de menneskeskapte endringene som skjer i klimaet, som gir utslag i form av ekstremvær og større utbredelse av flom og tørke.

Vi hører om naturkatastrofene når de brutalt og uten forvarsel slår til, men vi hører sjelden om økosystemene og det biologiske mangfoldet som er i ferd med å dø ut, eller om de millionene av menneskene som kontinuerlig står i fare for å miste livsgrunnlaget sitt, fordi jorden de har levd av i århundrer er i ferd med å forsvinne. Tidsaspektet til disse langsomme katastrofene gjør at de sjeldent skaper de store avisoverskriftene, og utviklingen og levemåten i vår del av verden synes å fortsette upåvirket; vi bygger stadig større, forbruker mer og reiser lenger.

Med utgangspunkt i klimaendringene er bakgrunnen for vår diplomoppgave en

+14

undersøkelse av arkitekturens potensiale; hvordan vi som arkitekter kan spille en rolle i å adressere, og aktivt og romlig diskutere de omveltningene som skjer i dagens og fremtidens samfunn. Intensjonen er å sette søkelys på steder der klimaendringene ikke er et søkt fremtidsbegrep, det er noe som allerede skjer.

Arkitektur som et verktøy I boka Spaces of Hope beskriver David Harvey den opprørske arkitekten som en metaforisk figur som aktivt går inn for å kritisere og omarbeide de romlige konsekvensene av det gjeldende maktsystemet. Den opprørske arkitekten er en proaktiv, kulturell aktør som stiller spørsmålstegn ved de gjeldende samfunnskonstellasjonene.

(Findley, 2005, s.33) Harvey beskriver videre fire verktøy som arkitekter besitter, og som gjør arkitekturen handlekraftig. Arkitekturen er for det første (1) en eksplisitt fysisk og romlig praksis, det er (2) en praksis som opererer innenfor et komplekst nettverk av aktører og informasjon. Arkitektene har (3) en god forestillingsevne og effektive

teknikker til å kunne se for seg ulike, fremtidige virkeligheter. Til slutt (4) beskriver han arkitekturen som en fysisk og romlig handling. (Findley, 2005, s.35) Det er en handling som uttrykker en mening både i ubygd og bygget form. Arkitekturen er aldri passiv, og er i sin essens en optimistisk handling.

Handlingen gjøres med vissheten om at ikke alt kommer til å bli perfekt, men allikevel innehar arkitekturen alltid håpet om å kunne gjøre en forskjell.

Arkitekturfagets handlingsrom “Vi står i et skifte der arkitekturforståelsen utvides. Arkitekturen kan, både som kunnskapsfelt og som prosjekterende og byggende virksomhet, få ny legitimitet som et vidtrekkende og politisk handlekraftig fagområde. Hvordan arkitekturen virker – hva den gjør – er viktigere enn hva den er.”

(NAL, 2010) Gode prosesser – god arkitektur.

Arkitekturpolitiske innspill fra norske arkitekter På grunn av den globale energi-og klimasituasjonen og en omfattende urbanisering har holdningene og dermed også arkitekturforståelsen endret seg. (NAL, 2010).

Det er behov for nye, arkitektoniske løsninger som svarer på samtidens og fremtidens store miljøutfordringer. Det er allerede vist stort engasjement og vilje når det gjelder å skifte kurs, og man ser i dag et fokus på å produsere byggverk som er innovative når det gjelder bærekraft og ny teknologi.

På den annen side trenger vi også historiene og prosjektene som tør å strekke tidshorisonten lenger.

Prosjekter og historier som kan spekulere i hva fremtiden vil kunne bringe, og som får betrakteren til å bli engasjert, for så å kunne spinne videre på tankene som blir presentert. Prosjektene som ble utstilt på DogA under tittelen Hvordan skal Oslo bli?, et initiativ fra Byrådsavdeling for byutvikling, er et slikt eksempel. I forbindelse med at Oslo skal vedta ny kommuneplan i 2013 ønsket de innspill på hvordan utviklingen i Oslo kan se ut frem mot 2030, og gjennom parallelloppdraget fikk de tre team til å se på tre, ulike scenarier for byen.

Noen av scenariene som ble presentert engasjerte

fordi de overrasket. Det å skape forbauselse og provokasjon er undervurderte midler for å vekke bevissthet, og for å få tanker og ideer til å utvikle seg videre. Vi vil behøve å tenke visjonært dersom vi skal møte de store omveltningene blant annet knyttet til fortetting av byene våre, eller utfordringene i det å få samfunnet inn på et mer helhetlig, bærekraftig spor.

Her spiller selvsagt arkitektskolene og forskning innenfor arkitekturfeltet en viktig rolle, i å ta initiativ til å stille spørsmål og til å undersøke og debattere alternative fremtider.

Mellom utopi og virkelighet “Architects are not only the builders of what society demands, we are also the builders of questions that still needs to be asked.

To keep on questioning, keep on providing alternative futures, that is the task.”

Eva Franch, direktør for ´Storefront for art and architecture, New York.

Utopiene har lenge vært brukt som et verktøy for å diskutere gjeldende samfunnsstrukturer gjennom å speile det mot det fremtidige, idealiserte samfunn. Med sine utopiske fremtidsscenarioer har Archigram og flere andre overbevist oss om hvordan potensialet til rom og form kan reflektere over sosiale og politiske konstellasjoner.

Utopiene i seg selv skaper ikke endring i fysisk forstand, men de kan endre vår forestillingsevne. De kan gjøre oss bevisste på hvilke fremtidsscenarioer vi står ovenfor, og den romlige og samfunnsmessige omveltningen dette kan føre med seg. Utopiene tvinger oss til å rette blikket fremover, samtidig som de leker med bilder av den idealiserte verden. De er samtidig grundig rotfestet i det samfunnet de har utsprunget fra, og speiler en fremtid basert på de muligheter og utfordringer som ligger i deres samtid.

“I believe we find the most important attempts in those projects which really push the limits of architecture and at the same time has a strong intension of being realized. You can find openmindedness in

+15

these projects involving both all the existing premises and the challenges for the future – the unknown.”

Marianne Skjulhaug, You have to do right things before you do the things right – a search for the investigating field of architecture Det er ulike grunner til at prosjekter ikke blir bygget, fra det som er rent pragmatiske hensyn, til at prosjektene er utopiske visjoner som heller ikke er ment for å bli realisert. (Skjulhaug, M. 2007) Men det ligger et stort potensiale i å undersøke arkitekturens muligheter i spenningsfeltet mellom utopi og realisme. Det handler ikke nødvendigvis om å forme fremtidens idealer, men det å diskutere mulige fremtider gjennom å foreslå fysiske og romlige sammenhenger.

Designfagenes handlingsrettede betraktningsmåter og tverrfaglige perspektiver kan utgjøre viktige bidrag i det å belyse ulike sider av vårt samfunn gjennom å foreslå endringer eller tilføyelser i de fysiske omgivelsene som kan danne grunnlag for diskusjon. Behovet for den eksperimentelle, undersøkende arkitekturen er alltid viktig, ikke kun for de diskusjonene prosjektene umiddelbart bringer opp, men for at grensene for vårt fagfelt hele tiden testes ut.

Spekulativ arkitektur og det ubygdes potensiale “if examining the unbuilt, can one find other ideas and other values? And how can the unbuilt make contributions to the development of the architectural discipline and to society?”

Espen Røyseland og Øystein Rø, fra artikkelen Mapping the invisible De ubygde prosjektene kan avdekke skjulte potensialer og kunnskap samt skape en bedre og en mer komplett forståelse av samtidens arkitekturdiskurs, i følge Espen Røyseland og Øystein Rø, som gjennom websiden potential architecture, aktivt går inn for å kartlegge og presentere urealiserte prosjekter i inn og utland.

Spekulative fortellinger kan utgjøre viktige faktorer i kreative prosesser og produksjoner.

+16

Det å spekulere gjennom historiefortelling utgjør et instrument som gjør det mulig å teste ut hva som ligger i virkelighetsbegrepet. I disse fiktive disposisjone kan spekulasjonene om fremtiden springe ut fra tidens oppfatninger eller tilstander, men man står fritt i hvilken grad man velger å forholde seg til virkelighetens begrensninger.

De variablene og begrensningene som tilhører ‘virkeligheten’ kan bli kontrollert, totalt utelatt eller bevisst brukt som nøkkelmotiver for å skape grunnlag for nye territorier. Spekulative fortellinger kan være en undersøkelse av idealistiske scenarioer, det å aktualisere informasjon eller det å skape fantastiske verdener. Interessante og engasjerende prosjekter oppstår i det man finner denne balansen mellom fortelling og virkelighet, der den spekulative fortellingen ser potensialet for endring, og i møte med denne motstanden gir oss ny innsikt inn i nåtid og fremtid.

På en annen side muliggjør designmodellen også at prosjektene går utover problemløsning, krisehåndtering og prosjektbesvarelser, og kan bidra til å diskutere og omforme dagens prosesser, forståelser og disipliner. (RMIT, 2012) Intensjonen for vår fortelling, Blue Border, dreier seg om å forsøke å identifisere denne nerven mellom spekulasjon og virkelighet, i en kompleks situasjonen definert ut i fra parametre som økologisk krise, klimaendringer, endring i næringsgrunnlag, politikk og barrierer. Hvordan kan man skape steder som gir grobunn for å forestille seg at nye handlinger finner sted? Kan ubygd arkitektur på den måten få en reell verdi, i form av å gi en a-ha opplevelse av hva som kan være mulige historier?

Blue border, en endring i tid og rom Utgangspunktet for diplomoppgaven var en reise til Midtøsten i juli 2011. Her så vi hvordan klimaendringer, i form av tørke og en omfordeling av vannressurser, har ført til at Dødehavet de seneste tiårene har sunket med gjennomsnittlig én meter i året. Ved innsjøens bredder kan man se tydelig spor i landskapet og i de bygde omgivelsene på endringene som skjer. Turistanleggene som tidligere ble bygd ved vannkanten står nå flere hundre meter fra dagens vannlinje. De gamle badetårnene står igjen som forlatte monumenter og blir referansepunkter for hvor raskt vannivået

og landskapet er i endring.

Man hører mye om landkonfliktene i Midtøsten, men det hele dreier seg like mye om fordelingen av vannressursene. Den reduserte tilgangen på ferskvannsressurser skaper grunnlag for konlikt, men landenes gjensidige avhengighetsforhold til vannet skaper også en plattform for dialog. Dødehavet deles av Jordan, Vestbredden og Israel, og vannet som tidligere fløt ned i Dødehavet blir nå brukt til jordbruk og drikkevann i de tre områdene. Vannet spiller også her en stor rolle for religion og kultur.

I Sør-Asia finner vi et annet samfunn som kommer til å rammes betydelig av klimaets skiftninger.

Bangladesh er, i tillegg til å være verdens mest tettbefolkede land, også et lavtliggende land som befinner seg på verdens største elvedelta.

90 prosent av området består av lavland med vidstrakte deltaområder som aldri når over ti meter over havet(Store Norske Leksikon, 2011).

En tredjedel av landjorda står i fare dersom prognosene om en stigning i havnivået viser seg

å stemme. Dette kommer til å føre millioner av mennesker på flukt, og nabolandet India forbereder seg ved å bygge et storstilt gjerde langs grensen for å sikre seg mot klimaflyktningene som måtte komme. Deltalandskapet med sine mange vannveier preger store deler av Bangladesh, idet de store elvene fra Himalaya har sitt utløp i Bengalbukta. Dels til velsignelse, dels til ødeleggelse gjennom årlige flommer. Sundarban er et mangroveskogområde som deles mellom India og Bangladesh. Sundarban utgjør en unik naturressurs, både på grunn av det biologiske mangfoldet som knytter seg direkte til økosystemet, men også fordi Sundarban utgjør en viktig buffer mot flom og sykloner. Om prognosene om havnivåstigning slår til, vil Sundarban være noe av det første som forsvinner.

Kan arkitektur inngå, og tilpasse seg den endringen som ser ut til å komme? Kan arkitekturprosjekt være en romliggjort håpserklæring om at utviklingen kan snus? Kan møtet med en fremtidsutsikt som innebærer så radikale endringer for menneske og natur på tvers

1

+17

av landegrenser, også føre meg seg et potensiale for nye handlingsmønstre mellom land i konfliktfylte områder? Kan arkitekturen også her være med å bygge ned barrierer?

I et land som Norge der interessen for klimaendringer varierer etter dekningen i media; kan arkitekturprosjekter brukes som et verktøy for å rette oppmerksomheten mot en verden i endring?

1 Etter ha vandret gjennom den tettgrodde mangroveskogen, stampende etter mannen med geværet, kommer vi endelig ut i lyset. Ytterst mot havet en strand.

Men trærne er revet bort, bare stubbene står igjen. Det er som om tiden står stille, som etter stormen. Det er fem år siden forrige syklon, og uvisst når naturkreftene slår til igjen.

Dersom havnivået stiger med 1m, vil det bety slutten på Sundarban. Det vil innebærer et stort tap av kulturarv, av artsmangfold og fiskeressurser, tap av liv og livsgrunnlag og tap av et veldig produktivt økosystem. Man mister også den bufferen som mangroveskogen utgjør i forhold til flom og sykloner.

2

+18

2 Vannet som en dyrkbar og byggbar flate. Programmet for prosjektet i Sundarban er et senter for forskning og opplæring knyttet til jordbruket. Økt havnivå fører til at saltvannet vil trenge lenger innover landet, og føre til økt saltholdighet i vannet og jordsmonnet i området. Det trengs forskning og utvikling for finne frem til mer salttolerante arter, samt en opplæring av bønder, slik at de kan takle de endrede vekstvilkårene.

Foto: Olav Stikbakke

OLAV STIKBAKKE Masterstudent i landskapsarkitektur ved UMB. 24 år. Redaksjonsmedlem i KOTE. Han liker også å sitte på gode benker.

Benkene på Sankt Hanshaugen «Ingenting er som å nyte lukten av nyopptente engangsgriller på Sankt Hanshaugen en varm vårdag i mai» skrev jeg i den lille svarte notatboken min, nettopp på en varm maidag, mens jeg satt på favorittbenken min i parken. En sørvendt benk, plassert bak den store blodspisslønnen, nesten helt øverst på haugen like ved Tårnhuset. Dette er nok den benken jeg har tilbrakt mest tid på det siste året. Her har jeg sittet å lest alt fra planprogrammer og levekårsundersøkelser, til fantasy og Knausgård. Jeg har sittet her med venner og hatt gode samtaler, og jeg har sittet her alene med egne tanker.

Det er ikke nødvendigvis fordi jeg synes dette er den beste benken i byen at jeg har tilbrakt så mye tid her, men fordi det er den beste benken nærmest der jeg bor.

At benkene på Sankt Hanshaugen er gode er godt kjent, for de blir hyppig besøkt. På godværsdager kan man oppleve at så godt som alle benkene i parken er opptatt. I år opplevde man rekordvarme både i mars og i mai, og med varmen kommer folket ut til parkene.

Noe jeg forøvrig synes er veldig fint. I 1930 hevdet den daværende bygartneren at Sankt Hanshaugen var så overbefolket på fine sommerdager at hele haugen

Bra Benk. kunne lukte svette. Hygienen er nok blitt noe forbedret siden 1930-tallet, for selv om parken sikkert er like mye, eller enda mer tettpakket i dag, lukter jeg stort sett bare grillmat når jeg sitter her.

Sankt Hanshaugenparken er forøvrig den nest største parken innenfor ring 2, kun slått av Slottsparken. Det er mulig jeg er alene om sammenligningen, men jeg mener at Sankt Hanshaugen er Oslos svar på Montmartre i Paris. Både Montmartre og Sankt Hanshaugen er egne bydeler, samt høyder som ruver over byene. På begge stedene finner man trapper og bratte gangstier, og på begge stedene får man en flott utsikt over byen sin. Hvor man på Montmartre kanskje ville støte på gatekunstnere, møter man på Sankt Hanshaugen mange svenske longboardere. Mulig dette er en vag sammenligning, men begge grupper er utøvere av kreativitet i det offentlige rom. Vage sammenligninger eller ei, det er mye flott å oppleve på Sankt Hanshaugen. Jeg nyter parken best sittende på benken bak den store lønnen nesten helt øverst på haugen like ved Tårnhuset...

+19

SILJE ANDREA SÆVERUD (f.1982).

Utdannet ved BAS (1. Avdeling) og AHO (mastergrad i landskapsarkitektur).

Diplomprosjektet heter ”Fjordbanen – fra barriere til byrom” og har fokus på miljøvennlig bytransport og det å se sammenhengen mellom infrastruktur og byutvikling.

Infrastruktur som byutvikler Fra jernbane til lettbane i Oslo Oslo er den byen i Europa som vokser raskest.

Med økt befolkning følger store trafikale utfordringer. Både person- og godstrafikken er forventet å øke med 300 % innen 20401.

Samtidig som Oslo er en by med formidabel befolkningsvekst, er nabofylket Akershus det fylket med størst biltetthet i Norge. Akershus og Oslo utgjør ett stort arbeidsmarked hovedstadsregionen. Allerede nå er de trafikale utfordringene store. Endring av reisevaner og forbedring av kollektivtransporten til en mer miljøvennlig bytransport, vil være en nøkkel til en god og fremtidsrettet byutvikling i Oslo-regionen.

En annen viktig utfordring er boligmangelen og behovet for nye areal til utbygging.

Jernbanen er arealkrevende og beslaglegger verdifulle sentrale områder. Med økt godstrafikk på bane vanskeliggjør dette gode boligområder langs jernbanelinjer. Et annet aspekt er at veksten i både gods- og persontransporten, gir utfordringer i forhold til kapasiteten på dagens toglinjer.

+20

Jeg ser bybaneutvikling og transformasjon fra jernbane til lettbane som et gunstig virkemiddel for å løse utfordringene som kommer av befolkningsveksten og behovet for mer miljøvennlig transport. Jeg lanserer konseptet «Fjordbanen» i Oslos sørkorridor ved at Østfoldbanen transformeres fra jernbane til lettbane mellom Oslo og Ski.

Det har vært lansert forslag om en Fjordbane tidligere, som i Ruters strategiplan for 2012-2060, men da som kombibane og med et annet løp og gjennom et mindre geografisk område. En kombibane betyr fortsatt jernbane på sporet kombinert med annen skinnegående transport. Med en kombibane vil jernbanestrukturen forbli som i dag; arealkrevende og en fysisk barriere i sentraene.

Fjordbanen vil inngå i Oslo by sitt offentlige transportnettverk og ser Oslo som en regional by utover kommune- og fylkesgrense.

Infrastrukturen tilpasser seg den den lokale konteksten og blir en integrert del av de lokale sentraene. Lettbanens natur vil frigjøre verdifulle areal i kjernen av dagens stasjonssentra

gjennom Oppegård til Ski. Dette vil muliggjøre ny byutvikling og attraktive urbane sentra ved at jernbanen som fysisk barriere fjernes.

Fjordbanekonseptet er å se infrastruktur i et byutviklingsperspektiv, og vise hvordan denne transformasjonen av transportmodus vil gi både byromsmessige og samfunnsøkonomiske fordeler, samt miljøvennlig bytransport.

Det er stor enighet i forhold til transport- og bosettingsstrategi for en stadig voksende Oslo-region. For eksempel er visjonene i Fjordbyprogrammet, hvor det står skrevet at i Oslo sentrum i rushtiden skal 60-70% av all motorisert transport, være kollektiv og helst på skinner.

Men strategiene for hvordan man best mulig skal nå idealet om økt bruk av kollektivtransport, særlig skinnegående, og fortetting rundt kollektivknutepunkt og banestrekninger, er forskjellige. Jernbaneverket satser på utvikling av InterCity-togene med en firesporsstrategi i alle tre bosettingskorridorer; nord, vest og sør. Dette er en god strategi for å forbedre pendlermulighetene til og fra de nærmeste byene i hovedstadsområdet. Men innenfor det som både Ruter og Jernbaneverket ser på som metromarked, bør det revurderes om en jernbanestruktur og både gods- og persontransport er beste løsning i forhold til transport og fortettingsstrategi.

Jernbaneverket planlegger med vekt på effektiv transport og økonomi, mens kommuner, fagfolk og lokalbefolkning langs banestrekninger også ønsker større vektlegging av de lokale innvirkningene og stedskvalitet.

Det er store forskjeller mellom togets og lettbanens natur og hvordan de virker på omgivelsene. En jernbanestruktur er arelkrevende fordi den må ha sikkerhetssoner, støysoner, større svingradius og høye og lange plattformer. Det er også en del passeringsspor som utvider bredden på trasseen. Den er en stor fysisk barriere i lokalsentra. Lettbanens natur derimot, vil frigjøre verdifulle areal i sentraene og endre bruken av disse. En av de vesentligste forskjellene er at med en lettbane kan man krysse i plan, mens med tog og også T-bane så må man enten over eller under for å krysse linjen. Med en lettbane kan krav om universell utforming imøtekommes på en enkel og god måte. En annen vesentlig forskjell er arealutnyttelse. Med en jernbane er det store krav til sikkerhetsbuffer og støysoner. Dette gjelder også T-bane. En lettbane har mye kortere

bremselengde og er mer stillegående enn både tog, T-bane og trikk. Med en lettbane kan det bygges tett på sporet kontra dagens byggebuffer på 30 meter fra spormidt. Banen kan fungere som gate. Banen blir mye mer enn et transportmiddel.

Transformasjonen fra jernbane til lettbane er en transformasjon hvor infrastruktur blir en byutvikler og er en integrert del av byrommene. I forhold til tidsaspektet, vil en lettbane kunne kjøre opp mot 100 km/t, og dagens gjennomsnittsfart på strekket mellom Oslo og Ski på 55 km/t vil kunne opprettholdes. Kanskje vil det til og med kunne gå noe fortere i og med at lengden på lettbanesettene er 37 meter i motsetning til togets 108-110 meter og at fleksibiliteten er større i svinger. Spordimensjonen er identisk for alle skinnegående transportmidler, 1435 mm, noe som gjør at Fjordbanen kan gjenbruke Østfoldbanens skinnegang.

Follobanen er en del av Jernbaneverkets firesporstrategi og er et nytt løp som åpner i 2020/21. Siden Follobanens første stopp etter Oslo vil være Ski, tilsidesetter dette 12 stasjoner på den gamle Østfoldbanen. Det er naturlig å tenke seg disse stasjonssentraene knyttet opp mot Oslo sin offentlige bytransport. Disse stedene er sentralt beliggende med bosettingsmønster etablert rundt stasjonene. Dette er også nedfelt i Ruters strategiplan for 2012-2060 (s.104): “De gamle dobbeltsporsstrekningene innenfor Asker/ Sandvika, Ski og Lillestrøm har et lokaltilbud som er vel innarbeidet, men som sterkt trenger modernisering og frekvensøkning. Markedet som betjenes, tilsvarer på mange måter metroens, og togtilbudet bør reflektere en slik rolle. Ruter ønsker, sammen med jernbaneansvarlige, å utrede mulighetene for et oppgradert, høyfrekvent S-tognett på disse trasseene, med godt samspill med buss i knutepunkter som en del av konseptet.”

Det er altså stor enighet om at Østfoldbanen mellom Oslo og Ski må ses innenfor et metromarked. Men på hvilken måte denne banestrekningen skal være en del av et metronettverk, bør diskuteres. Ruter ser muligheten for en kombibane. I dette tilfellet vil det si, S-bane og tog. Dette vil kanskje øke transporteffektiviteten, men ikke bidra til forbedring av de lokale sentraene. Jernbanen som barriere og arealkonsument vil opprettholdes.

+21

Godsdilemmaet Den viktigste forutsetningen for å kunne utvikle Fjordbanen som en lettbane og i et byutviklingsperspektiv, er at all godstrafikk fjernes fra Østfoldbanen på strekket mellom Oslo og Ski. Jernbaneverket sier derimot at gods i all overskuelig fremtid vil fortsette å gå her og at hele strekningen da må holde standard for tog med hastighet inntil 130 km/t. Men med tanke på befolkningsveksten som gir økt trafikk og boligmangel, som krever nye areal og bygging utover sentrumskjernen, bør denne strategien revurderes. Østfoldbanen er en gammel banestrekning (1879) med mange kurver.

Godstogene skal etter hvert øke til 750 meters lengde og Østfoldbanen på dette strekket er rent fysisk ikke godt egnet. Godstrafikk og fortetting langs jernbanen går ikke godt sammen med tanke på støy, sikkerhet og kapasitet på linjen.

Med åpning av Follobanen, vil den ta godstrafikk nattestid, mens godstrafikken på dagtid fortsatt vil gå på Østfoldbanen.

Fjordbanen i lokal kontekst - ideelle virkninger Ved fortsatt jernbane vil barrierevirkningen opprettholdes og ytterligere forsterkes i lokalsentraene. For å møte krav om standard for tog på inntil 130 km/t, vil plattformene forlenges til 250 meter. Forskjellen er enorm til plattformreduksjonen med innføring av Fjordbanen, som kun trenger 40 meter lange plattformer. I dag utgjør plattformene ca 5 km tilsammen på mellom Oslo og Ski. Dette øker til 6 km med en oppgradering til 130km/t-jernbane.

Med lettbane vil plattformene reduseres med totalt 80%. Innstigningshøyden med jernbane, og også T-bane, er 70 cm, mens med lettbane er den kun 30 cm og overstigelig. De lokale virkningene av innføring av lettbane er svært ideelle for sentraene langs banen.

På Kolbotn, kommunesenteret i Oppegård, vil arealet jernbanen opptar i dag, reduseres med hele 50 % ved skifte til lettbane (Sæverud 2011). Dette gir stort potensiale til sentrumsutviklingen av østre del som har stått på vent på grunn av usikkerhet i forhold til ny stasjon som er blitt lovet av Jernbaneverket.

Passeringssporet kan fjernes, det kan også midtplattformen og med kryssing i plan blir holdeplassen tilgjengelig for alle. I dag er det svært

+22

vanskelig tilkomst til midtre plattform på grunn av bratt og smal trapp som eneste ankomst.

Oppegård lokalsenter, er i startfasen av reguleringsarbeid for stasjonsområdet/sentrum.

En bro, Sætreskogveien, over jernbanen er eneste tverrforbindelse i Oppegård sentrum og er en stor utfordring i planarbeidet for både Statens Vegvesen, Jernbaneverket og kommunen. Med fortsatt jernbanedrift og oppgradering av banen må broen heves med 2 meter. Allerede i dag er det bratt stigning opp mot broen og et komplekst nettverk av gangbroer og bilvei. Broen er svært trafikkert, både av biler og fotgjengere. Ved innføring av lettbane, kan broen rett og slett fjernes. Veien blir lagt i samme plan som banen og integreres i et nytt sentrumsgulv.

Gamlebyen/Oslo S Fjordbanen kobler seg på den planlagte Fjordtrikken i Dronning Eufemias gate i nord og til Østfoldbanens trasse ved Grønlikaia i sør. Den nye linjen går over Sørenga gjennom Lohavngata til Grønlikaia med etablering av nye stopp, Kongsbakken og Grønlikaia. Fjordbanen vil da også betjene de store utviklingsområdene i Fjordbyen. I dag opptar jernbanen et areal på 232 dekar2 i Gamlebyen/Oslo S. Med Fjordbanen kobles Oslo S fra Østfoldbanen og jernbanearealet reduseres her med 56 %3.

Fjordbanekonseptet består av tre linjeelementer: Fjordtrikketrasseen fra Dronning Eufemias gate over Vippetangen til Skøyen, ny linje på Sørenga og gjenbruk av Østfoldbanen fra Grønlikaia. Fjordbanen vil koble seg til det øvrige bytransportnettet ved Operaalmenningen/ Jernbanetorget, og vil ha mange holdeplasser gjennom Oslo sentrum kontra dagens stopp Oslo S, Nathionaltheateret og Skøyen.

Avkoblingen fra Oslo S har tre hovedpoeng: avlaster allerede overbelastet stasjon, frigir sentrale areal i Gamlebyen til byutvikling, flere byholdeplasser på samme linje og man trenger ikke gå flere hundre meter fra plattform på Oslo S til Jernbanetorget for å ta buss/ trikk/bane videre. Det vil også være fornuftig å vurdere å forlenge trikken i Dronning Eufemias gate gjennom Bispegata og knytte den til det øvrige trikkenettet i Gamlebyen. 30.000 m2 av jernbanearealet som frigjøres ved skifte til Fjordbanen, er på Loenga2. Lokaliseringen og det store arealet gir et stort potensiale til byutvikling i

Oslo sentrum med nye boliger og byrom i stedet for jernbanebarriere.

Jernbanen er som sagt arelkrevende. Enda mer arealkrevende er bilen, som også er en stor kilde til forurensing. Bilens forkjørsrett som transportmiddel har stått sterkt i Norge siden frislippet av privatbilen i 1960. Men i dag vil vel de fleste si seg enige i at det var bra ikke alle planene om effektive motorveier ble gjennomført. Murbebyggelsen fra 1800-tallets Grünerløkka skulle saneres til fordel for en motorveispaghetti, men ble stoppet. Det er ikke like mange som ser paralellen til jernbane og godstog gjennom bysentra. Barrierevirkningen er lik barrierevirkningen av en motorvei. Hvem vil vel gjeninnføre motorveien over Rådhusplassen eller bygge motorvei tvers gjennom Pilestredet park?

Det har skjedd store endringer i politisk vilje til å tenke miljøvennlig bytransport og å se infrastruktur som byformer.

Bybaneprosjektet i Bergen er et godt eksempel på denne endringen. Bybanen i Bergen startet som et prosjekt med tanke om et effektivt flytog til Flesland lufthavn, men ble i 2000 vedtatt som en lettbane med lokale stopp. Bybanen, som har vært i drift på første del av linjen siden 2010, skal være en ryggrad i Bergens kollektivtransport, og utvidelse nordover er under planlegging og videre utbygging også vestover er sannsynlig. Fra å være en by hvor kommunen la ned trikken på 1960-tallet og dumpet den like så godt i Byfjorden, har Bergen blitt en by som har i gangsatt et storstilt samferdselsprosjekt på skinner. I tillegg til å skulle være ryggraden i kollektivtransporten, skal Bybanen også være ryggraden i byutviklingen med fortetting rundt stoppene og langs banen.

Arkitekt og leder for Institutt for Urbanisme og Landskap på AHO Marianne Skjulhaug, sier at knutepunktsutvikling ikke var med som en del av Bybaneprosjektet fra starten av, men at det nå er en bevisst strategi i Bergen kommune. Denne viktige sammenhengen mellom transportmiddel og byforming, har altså ikke alltid vært selvsagt. Men Bybanen har nå blitt en byutvikler.

Høsten 2011 ble etatsprogrammet Miljøvennlig Bytransport avsluttet med en fagkonferanse. Dette er et annet eksempel på politisk vilje til å satse på kollektivtransport i by. Her var diverse faggrupper, som sosiologer, samfunnsgeografer, landskapsarkitekter og

politikere m.m. samlet om idealet om økt miljøvennlig transport i byene våre.

Hvem blir hørt?

I samtaler med Oppegård kommune, representert ved planlegger og arkitekt Torun Hellen, har spesielt behovet for fjerning av gods fra linjen vært ytret. Under arbeid med Fjordbaneprosjektet var kommunen positiv til en bybaneløsning så lenge den kunne forsvares tidsmessig, noe den kan. Jeg møtte en kommune som føler at de ikke når frem til Jernbaneverket, først i forhold til ønske om stopp på Follobanen, så i forhold til ny stajon og fjerning av gods fra banen. Hovedproblemet er at de ikke når frem med rene byutviklingsargumenter.

Når Fjordbanen både holder tiden og kan være økonomisk forsvarlig med tanke på hvor mye verdifullt areal som frigis til utbygging, er dette argumenter kommunen kan ta i bruk.

Oppgradering av eksisterende boforhold og at en god del av fornyelsen av jernbanen ikke trengs å utføres, er ytterligere argumenter. Torun Hellen ba meg ta videre dette spørsmålet til Jernbaneverket: “Hva kunne man ha gjort for å gjøre Follobanen mer kapabel til å ta gods? Kan et seperat løp planlegges inn som en del av Follobanen?”

Med den store veksten i både gods- og persontrafikk, vil jeg oppfordre Jernbaneverket sterkt til å allerede nå planlegge en seperat linje for godstrafikk mellom Oslo og Ski for å kunne ta den ventede økningen i transport. Jeg oppfordrer dem til i større grad til å tenke sammenhengen mellom transportmodus og byutvikling.

1) Jernbaneverket “Godstrafikk på bane. Jernbaneverkets strategi.” (2007) Sæverud 2011 2) Sæverud “Architecture of the surface - shifting modes of transportation” AHO, høst 2011 3) Sæverud “Fjordbanen - fra barriere til byrom”, AHO, juni 2012.

+23

Eksisterende linjer

Jernbaneverkets linjer

Illustrasjoner fra diplomprosjektet.

Fjordbanen

Illustrasjon fra diplomprosjektet.

MORTEN BAKKEN 27 år. Uteksaminert ved Byutvikling og Urban Design ved Universitetet i Stavanger, våren 2012.

Masteroppgaven heter: The Creative Campus.

Campus design in Aalborg’s phased industrial port, based on New Urbanism ideals. Ansatt i Norconsult i Stavanger.

Arealeffektivitet på bekostning av trivsel?

Overskriften inneholder et ord vi stadig hører mer av i debatten omkring generell byutvikling i dag; arealeffektivitet. I forbindelse med boligbygging i eksempelvis Oslo og Bærum diskuteres markagrensen i det evinnelige. I Stavangerregionen er det langsiktig grense for landbruk som gjelder. Markagrensen skal ivaretas, samtidig som byene opplever et press på begrensede arealer. Politisk debatt og diskurs har gitt planleggere og arkitekter strenge føringer for hvordan utviklingen skal foregå. Særlig i de nordiske landene gjør dette seg gjeldende. Byene i Norge er hovedsakelig plassert i gryter og enklaver langs kysten, der fysiske rammer setter en naturlig skapt grense for byutviklingen. I Danmark gjør de samme rammene seg gjeldende etter et ønske om å bevare jordbruksarealer. Denne utviklingen har ført til det i og for seg, noble konseptet om å gjenbruke sentrumsnære industriog havneområder, til bolig og næringsutvikling.

Nøkkelordet for denne type utvikling vil alltid være arealeffektivitet, og dette vil således prege det endelige produktet vi kan se i nordiske byer i dag.

De gangene jeg diskuterer studier og fag med

+26

utenforstående venner og bekjente får jeg stadig det samme spørsmålet: ‘Hvorfor bygger vi aldri koseligere og mer intime plasser i byene? Hver gang jeg er på ferie i utlandet finner vi jo alltid så hyggelige små steder i byene. Hvorfor kan vi ikke bygge sånn i Norge også?’. I første omgang må jeg ofte svare at, det vet jeg ikke helt, men at det helt klart er et legitimt spørsmål. Boligprosjekter og annen utvikling i nordiske byer i dag spretter opp med imponerende hastighet, men i farten virker det som om noen viktige aspekter nærmest er glemt ut i hele prosessen. Trykket og etterspørselen etter boliger og næringsarealer i de største byene er nå så sterkt at det kan virke som om nye prosjekter ferdigstilles direkte ut fra samlebåndet. Dette fenomenet kan oppleves flere steder i byene, der viktige sosiale aspekter som lekeplasser og gode møteplasser bokstavelig talt er stilt i skyggen av behovet for flere boenheter. Når jeg så skal prøve å svare venner og bekjente i disse diskusjonene, må jeg ofte lene meg på det hyppig brukte nøkkelordet: arealeffektivitet. Videre kan jeg strekke meg til å argumentere for at fortetting og arealeffektivitet kan bevare verdifull matjord, og

redusere transportbehov.

I forbindelse med den omfattende byutviklingen i nordiske byer i dag, står Aalborg i Danmark som et klart eksempel på hvordan utfasede industrihavner kan benyttes til urban transformasjon. Artikkelen vil videre utforske hvordan et universitetscampus i Aalborgs industrihavn kan designes på en effektiv måte gjennom en kombinasjon av nyurbanistiske idealer [Se side 28] og tradisjonell campus design.

Dette vil beskrives som en motsetning til den byutviklingen vi ofte opplever i nordiske byer i dag.

I en campussituasjon vil gode møteplasser mellom utdanningsfunksjonene være essensielt for å skape et effektivt og innovativt studiemiljø. Som en motsats til den amerikanske campusmodellen, har den europeiske modellen alltid henvendt seg mot den fysisk omkringliggende byen. Slikt sett kan en alltids diskutere hvorvidt en campusutvikling som bygger på noe så særegent som nyurbanisme vil kunne oppfattes som en naturlig del av byutviklingen. I så måte vil det være nødvendig å analysere hvordan denne utviklingen henger sammen med konteksten for prosjektområdet.

Det aktuelle prosjektområdet ligger som nevnt plassert i en kreativ klynge, der stor allsidighet i morfologi og typologi preger det fysiske miljøet.

En slik kontekst vil således rettferdiggjøre bruken av nyurbanisme som teoretisk rammeverk. En slik bygningsorganisering vil i tillegg gjøre vei for dannelsen av diverse byrom av varierende innhold og utseende, der det formelle og uformelle livet på campus kan utfolde seg.

Idealer om kunnskapsklynger Som et avsluttende ledd av den femårige mastergraden i Byutvikling og Urban Design ved Universitetet i Stavanger, ble det våren 2012 utviklet en masteroppgave som tok sikte på å integrere nyurbanismeidealer i et campus design i Aalborg i Danmark. Prosjektområdet ligger plassert i en såkalt kreativ klynge langs den gamle industrihavnen i Aalborg sentrum, der Utzonsenteret for arkitektur, Nordkraft kultursenter og Musikkens hus i Nord-Jylland representerer tre tunge aktører i området. Som et teoretisk rammeverk for prosjektutviklingen ble det besluttet å integrere nyurbanisme som stilretning med Richard Floridas teorier om den kreative klassen. Florida har på kort tid oppnådd status som en klassiker innen sosiale rammeverk for byutvikling. I hans to bøker om

den kreative klassen [2002 og 2005] beskriver han en sosioøkonomisk samfunnsklasse som i visse omstendigheter kan bidra til en sterk økonomisk og kulturell vekst i byregioner. Denne samfunnsklassen består i hovedsak av kreative og innovative mennesker med høy utdannelse.

Floridas tanker om den kreative klassen bygger blant annet på at byområder kan oppleve en sterkere vekst der kreative mennesker allerede befinner seg. Sånn sett vil plasseringen av et campus i et transformasjonsområde med eksisterende kulturtilbud virke som en fornuftig løsning. Både nyurbanistiske teorier og Floridas tanker om den kreative klassen tilsier at allsidighet i det fysisk bygde miljøet i størst mulig grad kan fostre et kreativt og innovativt læringsmiljø. Idealet i byutviklingen er fortetting, arealeffektivitet og transformasjon, og plasseringen av campus i en kreativ klynge oppleves som ideell.

Nyurbanisme som svar på dagens virkelighet Arealeffektivitet er et ord vi nok sjeldent kommer utenom i byutviklingen i de nordiske landene i dag. Det er et felles politisk uttalt mål om at vi må bruke de arealene vi har tilgjengelig i byene på en mer effektiv måte. Dette innebærer transformasjon av utfasede industriområder og havner sentralt i byen, fortetting og rehabilitering av eksisterende byggemasse. I en periode med sterk økonomisk vekst og befolkningsutvikling står vi altså overfor et komplekst dilemma: Det foreligger et klart krav om massiv utvikling i de fleste nordiske byene i dag både med tanke på boliger, næring og handel.

Men er progresjonen i utviklingen så hurtig at sosiale og kulturelle aspekter blir ignorert oppi det hele? Som et svar på dette ble kongressen for nyurbanisme etablert i 1993. Dannelsen av denne organisasjonen markerte også dannelsen av nyurbanisme som stilretning, som søkte å svare på problemene som oppstod som et resultat av modernistisk planlegging i USA i etterkrigstiden.

Historisk sett har byutviklingen etter andre verdenskrig hatt to teoretiske ytterpunkter, der Le Corbusier og modernistene sto for den rent funksjonalistiske løsningen, mens Jane Jacobs og andre sto for en mer nabolagfokusert tilnærming til byutviklingen. Nyurbanisme som stilretning er manifestert gjennom 10 punkter som ideelt sett skal benyttes i implementeringen av et prosjektdesign [Se side 28]. Som det siste punktet

+27

10 PRINSIPPER FOR NYURBANISME 1. Walkability. De fleste funksjoner skal ligge i en radius på 10 minutters gange fra hjem eller arbeid. Fotgjengervennlig gatedesign skal vektlegges sterkt.

2. Connectivity. Et gategrid med hierarkiske gatetyper benyttes for å effektivisere betingelser for gående og syklende 3. Mixed-use and diversity. En miks av butikker, restauranter, underholdningsfunksjoner og boliger skal integreres på flere plan i nabolaget, kvartalet og bygningen. Dette skal også sørge for en allsidighet i type mennesker i prosjektområdet.

4. Mixed housing. Prosjektet skal bestå av bygg i forskjellig størrelse, estetisk uttrykk og pris.

5. Quality architecture and urban design.

Estetikk, komfort, stedsutvikling og menneskelig skala skal vektlegges sterkt.

6. Traditional neighbourhood structure.

Den tradisjonelle bydelsstrukturen skal hovedsakelig benyttes i utformingen av prosjektet.

Dette inkluderer en klart definert offentlig plass sentralt plassert, plassdesign med vekt på menneskelig skala og allsidighet i bruk og tetthet.

7. Increased density. Økt tetthet i boliger, butikker og andre funksjoner sentralt plassert vil lette forholdene for gående og syklende.

8. Green transportation. Fotgjengervennlig design som oppmuntrer til bruk av sykkel, scootere og gange som daglig transportmåte.

9. Sustainability. Dette punktet inkluderer minimering av det miljømessige fotavtrykket til prosjektet gjennom bruk av energieffektive løsninger på alle nivåer.

10. Quality of life. Hovedtanken er at alle disse punktene kombinert vil øke livskvaliteten til beboere og andre brukere av prosjektet.

Richard Florida: Professor innen urbanisme og sosial og økonomisk teori ved Universitetet i Toronto. Forfatter av The Rise of the Creative Class [2002] og Cities and the Creative Class [2005]

+28

indikerer er hovedtanken bak disse prinsippene å øke livskvaliteten til prosjektområdets beboere og brukere. Generelt sett søker stilretningen å ivareta sosiale og kulturelle aspekter i byutviklingen, og ønsker å forsikre at både brukere og beboere i størst mulig grad evner å relatere både fysisk og sosialt til sine omgivelser.

Nyurbanisme i Aalborg, i ny drakt Nyurbanisme som stilretning, og da spesielt i USA, har vunnet grunn som en måte å finne tilbake til en bygningsskikk som var utbredt før bilens inntog i de store amerikanske metropolene.

Stilretningen har hovedsakelig vært benyttet for å legge retningslinjer for hvordan man skal utvikle såkalte bærekraftige boligområder, enten i eksiterende urbane miljøer, eller i rurale omgivelser. Le Corbusier og modernistene foreslo radikale løsninger for å imøtekomme kravene som en ekstrem befolkningsvekts skapte etter krigen. Som en motsats ble nyurbanismens idealer indirekte utledet fra for eksempel Jane Jacobs sine idealer om byutvikling. Hennes fokus på gatefunksjonalitet, mixed use og det å bygge samfunn for mennesker fremfor funksjonalitet ble brukt som rammemessig inspirasjon til boken Suburban Nation: The Rise of Sprawl and the Decline of the American Dream, skrevet av grunnleggerne av nyurbanisme [Andres Duany og Elizabeth Plater-Zyberk]. De fysiske rammene for en slik utvikling har ofte vist seg å hvile på det rent pittoreske, der hovedformålet har vært å utvikle bomiljøer som kan minne om noe vi har sett i gamle magasiner eller postkort. Det er derfor nærliggende å påstå at nyurbanisme som stilretning står i kontrast til den byutviklingen vi ofte opplever i dag, der de sosiale og kulturelle aspektene i det fysiske miljøet blir neglisjert til fordel for effektivitet i utbyggingen. Utfordringen i Aalborg ble derfor å integrere nyurbanismens idealer i et prosjekt med substansielle areal og programkrav.

Campuset ved havnefronten i Aalborg vil bestå av fire forskjellige utdannelser, med så mange som 1350 personer brukere av campusområdet daglig, inkludert studenter, forskere og forelesere.

Med grunnpremisset om nyurbanismenabolag ble det avgjørende å tilpasse de ti nevnte premisser til et prosjektdesign i en skala som et campus representerer. Prinsipper som allsidighet i bygningstyper og programmering, shared

space med hovedvekt på gående og syklende, og en sterk, åpen plass i midten av området ble benyttet for å ivareta nyurbanismens interesser.

Som en overordnet organiseringsstrategi for området, ble det besluttet å dele opp campus i seks forskjellige bygninger. Fire bygg vil være tilegnet hver sin utdannelsesretning, mens to fellesbygg vil plasseres sentral på campus, og håndtere alle fellesfunksjoner som bibliotek, kantine, utstillingslokaler og studentbar. En gradient vil utgjøre det konseptuelle hovedgrepet på campus, der de mest offentlige funksjonene er sentralt plassert, mens funksjoner av mer private karakter, som kontorer og leseplasser, er lokalisert perifert på campus. En slik løsning vil følge intensjonene til nyurbanisme, der allsidighet i arkitektur og programmering søker å skape et levende og pulserende campus.

Både Jacobs og Andersen kritiserer prosjekter der nyurbanistiske idealer er benyttet til å skape hele selvstendige nabolag, der boarealer er en av de mest fremtredende funksjonene. Funnene i Aalborg viste derimot at nyurbanistiske prinsipper bør kunne integreres i eksisterende byområder, og ikke nødvendigvis som isolerte enklaver som skiller seg fra resten av byen. Idealene bygger i utgangspunktet på hvordan man kan utvikle hele nabolag som inneholder flere forskjellige funksjoner, med bolig som hovedformål. Det viser seg uansett at et utvalg av disse idealene gjerne kan benyttes for å forsterke den generelle kvaliteten til andre prosjekter av forskjellig skala. Et tilstrekkelig eksempel på dette kan være et campus design, der program og arealkrav som nevnt ikke nødvendigvis samsvarer med idealene om et nabolag, men som allikevel kan nyte godt av noen av prinsippene.

Kan idealer oversettes til virkelighet?

Nyurbanisme har siden oppstarten på starten av 90-tallet og frem til i dag ofte blitt kritisert for at den som stilretning ikke ivaretar interessene til den kanskje største katalysatoren i byutviklingen i dag: bilen og andre motoriserte kjøretøy.

Kritikken går ut på at nyurbanismenabolag er så lite arealeffektive at vinningen til slutt går opp i spinningen. Dette betyr hovedsakelig at hvis all utvikling skal foregå på nyubranistiske premisser, så vil byer til slutt strekke seg langt utover sine “nødvendige” grenser. I et samfunn der mennesker blir mer og mer avhengige av bilen i daglige gjøremål vil dette ofte være et legitimt poeng. I tillegg kan dette i eksempelvis Norge og Danmark være en trussel mot verdifull matjord, som ofte finnes i forbindelse med de største byene. Det skal også nevnes at nyurbanisme har høstet kritikk fra flere fronter, blant annet fra Jane Jacobs. Hun har selv uttalt at på tross av noble hensikter, kan nyurbanistiske nabolag oppleves som sjelløse og kunstige. Dette støttes opp av den norske sosiologen Bengt Andersen, som selv bodde i Kentlands i USA i seks måneder, som en del av sin hovedfagsoppgave i sosialantropologi. Kentlands blir av mange regnet som det mest gjennomførte nyurbanismeprosjekter i USA. Andersen hevder i sin avhandling at nyurbanismens idealer vil skape eksklusive enklaver, snarere enn å legge til rette for heterogene fellesskap, slik som idealene ønsker å bidra til.

I et campus design vil det være spesielt viktig å ha brukernes behov i bakhodet når det planlegges for de forskjellige funksjonene. Med tanke på den byutviklingen vi ofte opplever i Nordiske byer i dag, vil områder for kreative klynger og boligområder oppleves som to motsetninger.

I kreative klynger vil fellesområdene og møteplassene være de viktigste elementene i designet, mens boligområder som spretter opp i stor fart heller fokuserer på kvaliteten til selve boenhetene. Det bør imidlertid ikke stå noe imot å integrere visse premisser fra nyurbanisme i ethvert byutviklingsprosjekt i Norden i dag.

+29

Foto: Olav Stikbakke

Bra Benk.

Benken på Sukkerbiten Midt i Bjørvikautbyggingens episenter ligger Sukkerbiten som et midlertidig pusterom fra Operahusets og Barcode-rekkens pengesterke arkitektur med sine påkostede glass- og marmorfasader.

Plassen, som opprinnelig het Snelda, men som på folkemunne blir omtalt som Sukkerbiten, består kun av et eksperimentelt containerbygg, en gresslette og et betongdekke. Her finnes også en veldig bra benk.

Drar du til denne benken på våren eller forsommern får du som oftest sitte alene. Det hender jeg ser noen fiskere her nede, som regel polakker eller østeuropeere ut ifra hva jeg skjønner av språket, men tidlig på året er det relativt folketomt her. Noe som i og for seg kan være veldig behagelig.

I begynnelsen av juni gjennomgår stedet derimot en heftig metamorfose. Fiskerne forsvinner raskt, for nå forvandles Sukkerbiten fra å fremstå som et rolig og tilbaketrukket sted, til å bli et av de mest populære «in-stedene» i byen. Sukkerbiten blir et sted for arrangementer, god mat, drikke og gode kulturopplevelser. I år var det den tredje sommeren på rad at det ble satt opp midlertidige bygg på Sukkerbiten

for å huse resturant- og utestedsdrift på plassen. Årets byggverk er tegnet av MMW Arkitekter og er formet som en orm av containere. Kjente Oslo-utesteder, som blant annet Mono, Blå og Revolver, deler på å drifte uteserveringen. Stedet får en helt annen atmosfære på sommeren, og som observatør fra benken får man mulighet til å kikke på et ganske annet klientell nå enn det man til ser vanlig. Eventuelt kan man reise seg opp fra benken og bli deltager på festlighetene selv.

Når september kommer pakkes hele kalaset ned igjen og Sukkerbiten får tilbake sin vante form. Trendy, festglade Oslo-borgere har ikke lenger noen grunn til å oppholde seg på plassen, og forflytter seg til andre steder av byen. Etterhvert kommer også de østeuropeiske fiskerne tilbake, og det er da man innser at sommeren er over. Igjen kan man få oppleve den gode, rolige hverdagsatmosfæren på Sukkerbiten... Enn så lenge ihvertfall, for en slik verdifull tomt kommer ikke til å forbli ubebygd i all fremtid.

+31

JON BENJAMIN TALLERÅS (f. 1984 i Oslo) ble uteksaminert fra Statens Kunstakademi, Oslo i 2011. Hans arbeider med forskjelige medier bla. foto, video, skulptur, performance og tekst.

Gaps Tallerås utforsker byrommet og bruker ofte skjulte eller lite brukte deler av byen som utgangspunkt for sine undersøkelser. I sine arbeider bruker han funnene materialer til å lage skulpturer, og i flere av arbeidene utforsker han rommene som oppstår i randsonen av funksjonell arkitektur. Parallellt med sin praksis som billedkunstner er han en av initiativtakerene og kuratorene for prosjektrommet One Night Only Gallery.

Den siste tiden har Tallerås hatt soloutstilling på Kunsthall Oslo som en del av utstillingsserien Jeg ser ikke havet fra der jeg bor. Han har også deltatt på gruppeutstillinger som blant annet Acting On a Tip Grünerløkka Kunsthall, The Strange Fête (End) - MFAPS, Word Perfect 2.0 - No Place, Read Me - Kurant Visningsrom og Terskel - Samtidskunstmuseet i Oslo.

Til Høsten skal han til Berlin på Residency i regi av OCA (Office for Contemporary art Oslo).

+32

and Spaces

1

2

3

4

5

Jon Benjamin Tallerås, utdrag fra serien Gaps and Spaces, 2012.

Courtesy of the Artist.

Prosjektet vises i sin helhet under utstillingen Lediggang og Omkringdriven på Kunsthall Oslo, 14.sep.-14.okt.

1: Gaps and Spaces 01 2: Gaps and Spaces 02 3: Gaps and Spaces 03 4: Gaps and Spaces 04 5: Gaps and Spaces 05

+39

ØRJAN STEIRO MORTENSEN har mastergrad i filosofi fra Universitetet i Oslo

Et moderne kompromiss “At the beginning, the big city engendered no particular technique; people were merely unhappy in it.

But it soon appeared that megalopolis represented a new and special kind of environment, calling for special treatment. The technique of city planning made its appearance.”

-Jacques Ellul1 Spørsmålet om byplanleggingens egenart er ikke like enkelt å svare på som spørsmålet om hva arkitektur er. Som et tverrfaglig forskingsog virksomhetsfelt som er implementert i universitetsapparatet så vel som i statlig og kommunal sektor, er byplanlegning en postmoderne nyvinning i kontrast til de rendyrkede fagfeltene som har røtter tilbake til modernitetens fødsel og opplysningstiden. Ikke desto mindre har de som studerer for å bli byplanlegger et godt

+40

planlagt program tilrettelagt for seg, og når de er ferdige er den fagkompetansen de har tilegnet seg etterspurt – den er alt etablert som noe nyttig og uunnværlig for den generelle samfunnsutviklingen.

For meg er det et interessant spørsmål hvor behovet for å etablere en slik fagdisiplin midt i vrimmelen av andre selvstendige disipliner i sin tur kom fra. Der arkitektene tidligere fikk utfolde seg i leken med omorganiseringen av Guds frie natur, har opphopningen av bygningsmasse og annen infrastruktur over tid født behovet for en formidlende instans mellom arkitekt og oppdragsgiver. Byplanlegning oppstår som et bredere perspektiv, som etter å ha tatt i betraktning juridiske spørsmål, geografiske og demografiske spørsmål, landskapsarkitektoniske spørsmål osv. søker å innsnevre arkitektenes frihet for at prosjektet deres skal kunne passe inn i en virkelighet som på forhånd er kartlagt og preget av mennesker. Behovet for byplanlegning oppstår fra den i utgangspunktet manglende langsiktige planlegningen av byene som alltid vil være i dynamisk forandring.

Etter den industrielle revolusjonen, og

den medfølgende urbaniseringen, har det blitt nødvendig å tematisere spesielt den nødvendige dynamiske omorganiseringen av fenomener som i seg selv ikke er særlig dynamiske. Veier, rørledninger, tuneller, undergrunnsbaner, fotgjengerfelt, eiendomsforhold og parkanlegg er store og tunge ting som det først i vår moderne virkelighet har blitt effektivt å flytte rundt på. Da de store byene ble anlagt så en for seg de fysiske strukturene i abstraksjon, og en kunne ikke se noen grunn til at de ikke skulle stå i tusen år, om bare de arkitektoniske plantegningene var gode og oppføringen av bygningene var solid nok. De abstrakte planene for hvordan hele byer skulle se ut ble vurdert ut fra tegningens harmoni og skjønnhet. De mer praktiske utfordringene ble gradvis konseptualisert over tid. Her er St.Petersburg og Kristiansand grelle eksempler, med sine rette gater og enkle geometriske utforming, designet for å se pene ut på avstand (evt. for at makthaver skulle kunne sperre av hele byen enkelt og greit i tilfelle av opprør?). Estetiske hensyn på det abstrakte planet fungerer ikke på samme måte i det konkrete. Derfor er vindene i St. Petersburg om vinteren en stor trussel mot befolkningens helse.

Også Oslos heller tilfeldige vell av arkitektoniske viderverdigheter bærer vitne om byplanleggningens uungåelighet. Oslo må vel kunne ses på som et motstykke til St.Petersburg, da bygningene i store deler av byen ser ut til å ha blitt sluppet ned i fallskjerm, snarere enn å ha blitt planlagt i henhold til et estetisk ideal.

Behovet for et samfunnsmessig metaperspektiv på bygningsmasse viser seg i den unødig kronglete veistrukturen og den alltid iøynefallende oppussingen/nybyggingen som vel er et resultat av korttenkt masseproduksjon av billige blokker fra midten av 1800-tallet og utover. Det later til at entreprenørene her har fått løpe løpsk, og at hensynet til bygningenes estetiske, så vel som praktiske kvaliteter måtte vike til fordel for økonomiske og tidsmessige hensyn.

I mellomrommet Byer utvikler seg etter et tempo som påvirkes av så mange variabler at det er umulig å ha fullstendig oversikt over forutsetningene for denne utviklingen. Det kan dermed oppstå problemer som følge av for dårlig, så vel som for ambisiøs planlegning. Men dette er en innsikt som kun er

tilgjengelig etter at diverse forsøk har blitt satt i verks i historiens løp. For er det virkelig slik at byer anlegges? Når et tettsted vokser til som et resultat av et vidt spekter av sosiale årsaker, er det som regel nok av plass å ta av. Byen fortrenger i utgangspunktet «ingenting», og det er opp til eieren av tomta og arkitekten eller byggmesteren hvordan de nye bygningene skal få se ut. Det er deretter i mellomrommene mellom byggene, mellom eiendomsforholdene, mellom offentlighet og privat næringsliv, mellom naturen og kulturen at problemene over tid kan hope seg opp. Det er altså det som til enhver tid ikke er inneholdt i den opprinnelige byplanleggingen som en forsøker å demme opp for ved hjelp av den faglige disiplinen byplanlegning.

Historien har ikke vært god mot arkitektenes selvbilde. Etter at en har tematisert og rasjonalisert de elementer som kommer i tillegg til arkitektens domene, og fordi de fleste bygninger oppføres i nær tilknytning til-, og ofte i ruinene av andre bygninger, må geniet, i det som av noen ble kalt den ypperste av alle kunstformer, i dag føle seg kvalt under alle formalitetene. Arkitektene må under byplanleggingens åk føle seg som simple arbeidere sammenlignet med fortidens utøvere av denne praktiske kunstformen par exellance.

Den opphøyde rolle som skaper av en ny del, ikke bare av byen, men av selve menneskets verden, reduseres til moderatorer og teknikere i en virkelighet som er godt definert og dokumentert på forhånd.

Byplanlegning finner sted i mellomrommet mellom metodiske disipliner, og skylder derfor sin eksistens til de felter den liksom «overlapper» med. En byplanlegger må være gjennomgående rasjonell, og byplanleggerens utfoldelsesmulighet er avhengig av evnen til å se for seg systemiske strukturer som må passe inn i en allerede overbefolket og overdeterminert urban virkelighet. Byplanlegning er derfor ingen kunst, men snarere en funksjonell aktivitet som dreier seg om å organisere i mellomrommet mellom fortidige og fremtidige mer eller mindre vellykkede prosjekter. Offentlige oppdragsgivere som politikere må holdes i tøylene, og byplanleggingen som et selvstendig fagfelt kan fungere som en bremsekloss for sosiale prosjekter ved å vise hvordan kortsiktige ideologiske hensyn må vike av objektive årsaker. Byplanleggeren som lusker i bakgrunnen når slike prosjekter skal

+41

planlegges, inntar rollen som den teknokratiske kontrollinstansen som legitimerer seg selv og i samme omgang begrenser «det politiskes» spillerom til et objektivt forsvarlig omfang. Det umulige er ikke lenger mulig for politikken, og byplanleggingens rolle i dag er et resultat av dette.

Sufflør eller dirigent?

Før en forhaster seg og kaller byplanlegging et nødvendig onde, må en ta inn over seg den avgjørende rollen som dirigenten spiller i oppsetningen av et symfonisk stykke musikk.

Selv om det virkelig kreative arbeidet er utført på forhånd av komponisten, og selv om det er instrumentalistene som produserer lyden, er dirigentens funksjon å koordinere de ivrige musikerne slik at lydbildet, selve produktet, blir så harmonisk som mulig innenfor rammen av den foreliggende abstrakte «plantegningen».

Dirigenten er arkimedespunktet, uten hvilket en ikke ville kunnet løfte en liten scherzo opp fra partituret. I mellomrommet mellom oppdragsgivers ønske om å vekke sosial oppmerksomhet, orkesterets faktiske ferdigheter, de kunstneriske forutsetningene den nedskrevne komposisjonen setter for utøvelsen og publikums forventninger, skal dirigenten stå ansvarlig for at de forskjellige hensynene kommuniserer harmonisk med hverandre. Eller som en byplanleggingsstudent jeg snakket med foreslo, kan byplanleggeren sammenlignes med suffløren i en teateroppsetning, hvis rolle er å mate dramaturgen og skuespillerne (politikerne og entreprenørene) med de riktige replikkene. Men byplanleggeren er ingen manusforfatter, og henter sine standpunkter (de riktige replikkene) fra de forskjellige vitenskapelige innfallsvinklene som inngår i byplanleggingens brede fagområde. Som et tverrfaglig perspektiv kan de mange «objektive» hensynene samordnes under én instans, og en håper at de potensielt problematiske følgene av store byggeprosjekter kan forutses og omgås på denne måten. Byplanlegging er slik et kompromiss mellom modernitetens ambisiøse patos, som kom med de enorme mulighetene den moderne teknologien brakte til veie, og erfaringen av at politisk og ideologisk hùbris fort kan medføre uheldige virkninger for publikum.

tar del i kaoset. Derfor kan en ikke lenger klare seg uten slike praktiske koordinatorer, som kan fylle inn hullene som uunngåelig vil åpne seg etter hvert som sivilisasjonen skrider fremover. Der politikken, kunsten og de gode intensjonene kommer til kort, skal byplanleggeren fungere som en ekstern instans som med vitenskapelig legitimitet skal rettlede folkenes representanter slik at ikke viljen kommer på akkord med hvordan ting egentlig fungerer.

Det er slik noe sobert over byplanlegging som en selvstendig disiplin, den oppstår sammen med den postmoderne etterpåklokskapens advarende pekefinger.

1) Ellul, J.: The Technological Society, Vintage Books, Random House 1964, s.113.

Vi vet nå at virkeligheten alltid er mer problematisk enn en kan tenke seg før en går ut og

Illustrasjon motstående side: Hieu Nguyen

+43

RAGNHILD FØRDE Sivilarkitekt fra NTNU, 2010. Jobber i Pir II. Har tidligere jobbet i NORD architects. Prosjektet omtalt i artikkelen er presentert i boka “Head, heart and hands on - the architecture of the process,” og skal stilles ut som en del av NTNUs utstilling i UN-Habitats konferanse World Urban Forum i Napoli i September.

Det globale sør - en tumleplass for studenter?

“Don’t think too much before you start working; and don’t work too much before you stop and start to reflect” - Nabeel Hamdi “Alle vil redde verden.”

I januar i år skrev Aftenposten om hvordan stadig flere unge drømmer om en jobb i bistandsbransjen, aller helst en jobb hvor man kan reise, realisere seg selv, hjelpe de som trenger det mest og ikke minst; “gjøre en forskjell.”

Utviklingsstudiene flommer over av søknader og bistandsbransjen er i vinden verden over. Bare i Norge har vi diverse frivillige organisasjoner, ambassadepersonell, Norad- og UD-ansatte, beredskapsstyrker, bistandskonsulenter i det private næringslivet, fredskorpspersonell, misjonærer og solidaritetsarbeidere. Og arkitekter.

Illustrasjon motstående side: Sunniva Sunde Krogseth

For nå vil også vi arkitekter være med “å redde verden”. Design Like You Give A Damn sies å være blant de mest solgte fagbøkene i verden.

Architecture for Humanity viser der egne og andres prosjekter som promoterer en bærekraftig framtid gjennom god design. Boka viser flotte eksempler på hvordan man med få midler kan bidra til bedre omgivelser både for vanskeligstilte i vesten og i utviklingsland. I samme ånd har det de siste årene vært en økende trend blant arkitektstudenter å reise ut for å gjøre prosjekter i den tredje verden. Idealisme og eventyrlyst har gitt grobunn til flere imponerende bøker og byggverk.

I lys av dette blir noen engasjerte og mener at alle studenter bør sendes ut på et semester i jungelen.

Andre spør etter varsomhet når ivrig ungdom får tilsynelatende fritt spillerom i fattige folks bakhager. Dette er ingen debattartikkel om bistand eller utviklingsarbeid, men refleksjoner rundt egne erfaringer og observasjoner av studentarbeid i utviklingsland. Slik jeg ser det er studentenes idealisme et godt tegn på en oppvåkning rundt både arkitekturens og arkitektenes vilje til samfunnsansvar.

+45

Som fersk arkitektstudent strever mange med en sterk tvil. Hva skal vi egentlig med arkitektur?

Trenger verden arkitekter? Vi har lyst til å bety noe, til å gjøre noe viktig og misunner studentene som lærer å sy sår uten å besvime eller stille kritiske spørsmål til politikere og maktelite. Hva er det med vår evige runddans mellom gode rom – åpne rom – invitasjonsrom – sanserom? Dette er en del av essensen i arkitekturen, men stadig flere ønsker å bruke sine nyervervede evner til noe mer enn å tegne hotell og hytter. En rask titt på ferske diplomoppgaver gjenspeiler et ønske om å bidra med noe meningsfylt i samfunnet. Det tegnes seniorboliger, gjenbrukshus, grønne hus, ecohus, passivhus, flyktningeleirer og barnehager. Vi er på jakt etter å gjøre en forskjell.

“Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.” sier Jonas Gahr Støre. Det er en inspirerende tanke. Utenriksministeren snakker også om møter. Vi blir til i møter. Møter med mennesker, utfordringer, oppturer og nedturer – opplevelser og erfaringer former hvem vi er. Tidligere reiste unge arkitekter på dannelsesreiser til Louvre i Paris, urbane piazzaer i Italia, fullkommen harmoni på Akropolis og urarkitekturen i Marokko. Dagens dannelsesreiser går til de samme stedene, men ettersom fjernere deler av verden blir mer og mer tilgjengelig og nær, har vi i tillegg mulighet til å reise enda lenger og utvide horisonten enda mer.

Nå har kortvarige, intense arbeidsopphold på fjerne steder rundt om i hele verden blitt en ny type dannelsesreise i jakten på det meningsfulle. Å delta på en organisert workshop hvor en bor, bygger og blir kjent med menneskene som skal bruke det man tegner, er ofte en god introduksjon til den virkeligheten arbeid i det globale sør kan bringe med seg. Videre gir opplevelsen innsikt i et mer konkret og håndgripelig håndverk enn hva faget kan gi på skolebenken. Etter arbeidet med Safe Heaven Library under Tyin tegnestues workshop i Thailand i 2009, skrev en av deltagerne fra NTNU at “...å delta på en workshop er som å ta et revolverkurs i arkitektur. Alt skjer fort, beslutninger må fattes umiddelbart og strukturer tar rask form. Workshop-sjangeren er svært viktig for vår faglige utvikling.” I Peter Wessel Zapfes Barske Glæder beskriver han hvordan nærkontakt med elementene fremmer det rike liv med enkle midler. Slik er det kanskje også med arkitektur?

+46

Førstehånds erfaring fra en intens prosess i fremmede omgivelser og i en ukjent kultur fører til et annet syn på design. Omgivelsene nødvendiggjør god design med få midler, og skaper dermed nye muligheter i seg selv. Om bambus, stein og bildekk er det man har tilgjengelig, vil vi som designere undersøke alle tenkelige muligheter med disse materialene som utgangspunkt.

Gjennom å bli kjent med både mennesker og kultur vil det “virkelige” i situasjonen bringe engasjement og forståelse for hva vi kan bruke verktøyene våre til, hva dette kan bety for andre og hvor viktig det er at vi tar ansvar for hva vi gjør.

Videre får vi kanskje øynene opp for nye områder og innfallsvinkler hvor arkitekter kan bidra med viktig kunnskap. Nye områder hvor vi ikke kan gjøre alt, men noe.

Som studenter lærer vi om arkitektur gjennom å abstrahere. Vi kan velge å se bort ifra faktorer vi ikke ønsker å ta stilling til og sitte i timer og uker på tegnesalen for å finne fine løsninger til en tenkt situasjon. Dette er selvfølgelig nødvendig i undervisningsøyemed, men med en slik bakgrunn kan det å reise til fjerne land med store sosiale utfordringer bli et hardt møte med virkeligheten.

Fordi alt er så fremmed kan man ikke ta noe for gitt og en blir tvunget til å vurdere om og om igjen hva man driver med, hvorfor og hvordan.

Den konkrete situasjonen gir grunnlag for et enormt læringspotensial hvor det å ta ansvar for konsekvensene av alt man gjør eller ikke gjør ligger i bunnen som det aller viktigste utbyttet. Professor Hans Bjønnes ved NTNU pleier å si følgende til sine studenter: “Glem aldri hvem du planlegger for. Og ikke minst; Do no harm!”

Mange arkitektstudenter reiser i dag ut for å “bygge noe”. Det er fristende å reise til et land med få restriksjoner, billige materialer og spennende omgivelser for å realisere seg selv og drømmene om å “gjøre en forskjell”. Heldigvis blir møtet med realitetene så sterkt at mange raskt får god bakkekontakt. I land der samfunnsproblemene står i kø er det mange muligheter til å bidra, men det er også svært mange muligheter til å gjøre situasjonen verre. Direkte eller indirekte. I boka Dead Aid skiver den zambiske samfunnsøkonomen og forfatteren Dambisa Moyo om hvorfor hun mener 50 år med nødhjelp og bistandspenger fra vestlige land ikke har gjort situasjonen bedre,

Foto: Ragnhild Førde.

men heller har ført mange afrikanske land langt inn i et nærmest uoverkommelig økonomisk og sosialt uføre. Boken handler om makroøkonomisk politikk, men på alle nivå og innen alle fag er det viktig å sette det vi gjør i perspektiv. Et eksempel er at mange bistandsorganisasjoner, gjerne med godt rykte og hundrevis av årsverk med kompetanse og erfaring, bygger i stor stil rundt om i hele den tredje verden. Skoler, klinikker, sykehus, brønner og andre nødvendige byggverk. Noen gjør dette på en veldig god måte, bruker lokale ressurser og sørger for lokal bemanning og opplæring, mens andre bare fullfører jobben etter egen plan og drar sin veg. Hvorfor er ikke det bra? Som vi alle vet: Gi en mann en fisk og han får mat for en dag. Lær ham å fiske og han har mat resten av livet. Det er på tide at vi finner nye metoder for å promotere utvikling og initiere bærekraftige prosesser. Også som arkitekter.

med myndigheter og i flere samfunnslag. For å gjøre en forskjell er det essensielt med god innsikt og oversikt over det samlede bildet. Samarbeid med flere nivå av lokale krefter må til for å gjøre prosjektet til noe som ikke ødelegger eller bryter ned, men bidrar til positive effekter som varer også på lang sikt.

Skal man bidra uten å tre egne synspunkt over hodene på andre, må det brukes lang tid på å komme inn i kulturen, på å bli kjent med folk og samfunn, og knytte kontakter i organisasjonsliv,

Men hva gjør man så når en som relativt uerfaren mzungu (“hviting”) med speilrefleks rundt halsen, iphone i lomma og mac’en i veska, lander et sted med fremmed kultur, fremmed mat, korrupsjon i

Nettopp dette var hovedmålsetningen da Andreas G. Gjertsen og undertegnede jobbet med masteroppgaven i Uganda. Vi søkte etter en ny tolkning av hva vår rolle som arkitekter kunne være. Vi ville undersøke om og hvordan bærekraftig utvikling kunne oppnås gjennom arkitektur og med fokus på kunnskapsutveksling, medvirkningsprosesser og positiv forandring. Med andre ord var vi ikke så opptatt av arkitektur i sin fysiske bygde form, men heller av hva arkitekturen kunne “gjøre”.

+47

alle ledd og en fattigdom så overveldende at man ikke helt vet hvor man skal gjøre av seg? Vi valgte å se på det ukjente samfunnet vi befant oss i som en utfordring og katalysator. Uganda er et land med et enormt potensiale og vår oppgave var å finne en måte å ta del i dette. Vi kom i kontakt med idrettsorganisasjonen CDTS (Community Development Through Sports) som holder til i en landsby i Rwenzorifjellene på grensa til Kongo. De ønsket seg en fotballstadion!

Vi flyttet inn i landsbyen og i samarbeid med den lokale skolen og CDTS etablerte vi en kjernegruppe av unge studenter og fotballspillere.

De neste 5 ukene organiserte vi regelmessige workshops i kjente planmetoder, med det mål for øyet at ungdommene selv skulle planlegge sin egen idrettsstadion. Vi brukte mye tid på å bli kjent med gruppa, også utenfor workshoppene, og etter hvert ble også ungdommene mer frittalende og ivrige.

Særlig arbeidet med å bygge modeller i papp var forløsende, frigjorde mange ideer og åpnet sperrer.

Som avslutning på designprosessen ønsket vi å realisere noen av planene i 1:1. Vi engasjerte lokale bedrifter og fikk donert materialer og verktøy til et takoverbygg på stadion. I løpet av tre hektiske dager hadde vi fått opp benker og tak for publikum på stadion. Ideer og diskusjoner hadde tatt form, og alle ukene med planlegging manifesterte seg nå i en fysisk struktur alle kunne forholde seg til.

Reaksjonene i landsbyen lot ikke vente på seg, noen likte strukturen og ville kopiere den hos seg selv, andre syns den var rar eller til og med stygg.

Gruppas arbeid, arkitekturen og metodene bak, satte igang diskusjoner og ringvirkninger vi ikke hadde oversikt over, men som vi bare kunne håpe brakte med seg hovedsaklig positive utslag.

Inspirert av dette arbeidet inviterte vi 14 studenter fra NTNU til å komme ned til Uganda på en to ukers workshop sammen med de lokale ungdommene. Oppgaven var å tegne og bygge et garderobeanlegg på stadionen. Vi møtte mange utfordringer underveis; kommunikasjonsproblemer, kulturforkjeller, mageproblemer og ukjente materialer. Men etterhvert som bygget tok mer form, utviklet også samarbeidet seg til å bli lettere og eierskapsfølelsen og engasjementet vokste både på og utenfor byggeplassen. Av ulike årsaker ble vi ikke ferdig med bygget i løpet av workshopen og der og da falt dette tungt for brystet for oss

+48

alle. I ettertid så vi imidlertid at å etterlate seg et halvferdig prosjekt sammen med massevis av nye ferdigheter, kunnskap og inntrykk var en utmerket måte å understreke at prosjektet var lokalt. Etter at vi dro fortsatte de lokale ungdommene arbeidet og fullførte i sin egen stil. Prinsippene de hadde fått introdusert de siste månedene ble videreført og de satte sitt eget preg på resultatet. Vi initierte en prosess hvor vi kom med mye fremmed innput, og er veldig fornøyde med at de tok over, og ikke minst: at vi ble overflødige.

Det er et faktum at relevansen av dette prosjektet er prisgitt betydningen det har for dem vi jobbet for og sammen med. Hvis lokalsamfunnet i landsbyen finner prosjektets metoder meningsfylte, vil de videreføres på en eller annen måte og slik bidra til en utvikling. Engasjementet og støtten vi opplevde fra både ledere, delagere og landsbyfolk var tydelig mens vi var der. At byggingen fortsatte i ukene etter at vi dro var en bekreftelse på eierskap og ny kunnskap. Men den virkelige relevansen kan man lese ut ifra anleggets, landsbyens og deltagernes liv og virke i dag. CDTS forteller at idrettsanlegget har blitt et samlingspunkt og fristed hvor alle kan møtes for å ha det gøy. Arkitektur og idrett har virket som identitetsbyggere og samfunnsutviklere. For flere fra kjernegruppa ble samarbeidet en kime til videreutvikling. To av dem, Mbusa og Baluku, begynte på et toårig bygningskurs, Julian produserer murstein, Cesar og Solait murer og legger tak, og Jovia har begynt på byggstudier ved universitetet. Arkitekturen virket her som opplæring i håndverk og inspirasjon til utdanning. Vertikal tenkning og stort fokus på kun ett riktig svar er gjennomgående i ugandisk skole.

Introduksjonen til en løsningsorientert arbeidsmåte har gitt ungdommene større evner til lateral tenkning og mer tro på seg selv og sin mulighet til å bidra til problemløsning og design. Prosessen bak arkitekturen ble en kulturutveksler, blant annet for kjønnsrollemønster. Under workshoppene jobbet gutter og jenter side om side for å bygge en drøm. I et samfunn der kvinner blir opplært til å leve i skyggen av menn og nærmest er sett på som bruksgjenstander, er det en viktig hendelse når unge menn blir forklart hvordan de skal sage og spikre av en kvinne, og enda til skal arbeide side om side, likestilt med flere unge kvinner i flere dager. Arkitekturen har her vært et bakteppe for revurdering av kvinnesyn og kjønnsrollepraksis.

Prosjektet er fortsatt er i utvikling, men videre ringvirkninger er ukjent. Om det er suksess eller fiasko er bestemt av brukernes eventuelle validering. Hans Skotte, førsteamanuensis ved institutt for byroming og planlegging NTNU, bruker gjerne uttrykket “å lære med hendene”.

Etter at flere studenter har vært ute i verden og gjort vellykkede prosjekter, har både utøvere og undervisere ivret etter å videreformidle læringsverdien av slike opplevelser. Men Skotte legger til en viktig kommentar: “Fattigfolks tilværelse skal ikke være et laboratorium for våre studenter. Legger vi ingenting igjen, men henter hovedsaklig ut faginnsikt til eget formål, bør vi holde oss hjemme.” Det handler om å vise respekt, og ikke utnytte folk etter eget behov.

Landskapsarkitekt Line Ramstad har tatt en av standens lengste steg ut i bistandsverdenen og bosatt seg i den thailandske jungelen sammen med sine lokale venner og kolleger. Steg for steg har de bygget opp organisasjonen Gayaw Gayaw som ved hjelp av norske sponsorpenger gir fast arbeid til 15 burmesiske flyktninger, samt gir dem muligheten til å hjelpe sine egne gjennom byggeprosjekter for skoler, barnehjem og lignende i nærområdet. Gjennom dette arbeidet oppnår de lokale arbeiderne økte ferdigheter og kunnskap om materialer, konstruksjon og byggemetoder, men også økt selvtillit og respekt fra lokalsamfunnet.

De bidrar til å bygge opp identitet og trygghet for folk drevet på flukt. Gjennom samarbeid med Line, gutta i Tyin tegnestue og årlig besøkende workshopstudenter, har de lokale arbeiderne blitt introdusert for fremmede metoder og tankesett som de etterhvert vurderer, adopterer og tilpasser til jungelen. Arkitekturen og prosessen rundt den får rollen som samfunnsbygger og identitetsbygger.

Arbeiderne, som etter sin tradisjon hadde kopiert og bygd konstruksjoner slik de alltid hadde blitt bygd, erverver seg både kunnskap og selvtillit som driver dem mot et nytt mål om å lære mer, finne bedre løsninger, bygge bedre hus og videreutvikle tradisjonene.

Det gikk tre år fra mitt første til det neste besøket i jungelen i Thailand. På den tiden var forvandlingen enorm. Fra å være arbeidere som gjorde det de ble fortalt, hadde de samme folkene nå selvtillit til å stille spørsmål ved de besøkendes design og metoder. Under siste workshop i Maw

Kwee i påsken var det to likeverdige grupper som jobbet sammen. De lokale arbeiderne kunne håndverket og kjente materialene, de langveisfarne arkitektene kunne design og planlegging av rom.

Gjennom samarbeidet ervervet begge parter ny kunnskap om egenskaper og muligheter med byggematerialer som adobe og bambus, men for alle som var med var det nok ikke det bygde, men opplevelsene fra samarbeidet og ringvirkningene av prosessen som står igjen som den viktigste læringen. Dyktige arkitekter som Anna Heringer og Tyin tegnestue viser veg og inspirerer med gode medvirkningsprosesser og nyskapende design for fattige barn, flyktninger og slumbefolkning.

Men omtaler vi ser i bøker og tidsskrifter viser ikke hele bildet. Fotografier og tegninger sier sitt, men selv når man leser teksten er det tilnærmet umulig å sette seg inn i prosessen bak. At prosess og samarbeid er vanskelig både å framstille, samt å selge blir tydelig når også Architecture for Humanity og Cameron Sinclair velger å vise bearbeidede bilder av “salgbare” prosjekter, heller enn de prosjektene utøverne selv mener er mest vellykket. Hva er egentlig “god arkitektur” i denne sammenhengen?

Mediene er opptatt av salg og selger såkalt “arkitekturporno” som god arkitektur.

Medvirkning og brukerprosesser er i vinden som aldri før, men blir ikke formidlet i magasiner og tidsskrifter. Stemmer ryktet om at vi arkitekter kun ser på bilder og aldri leser teksten? Eller ønsker vi å tro på illusjonen bildene representerer; At Vitruvius’ begreper om det skjønne og det hensiktsmessige til sammen utgjør sannheten om hva god arkitektur er1? Hvis man hovedsaklig jobber etter estetiske kriterier, kan det sitte langt inne å vise bilder av prosjekter rotet til av beboere eller brukere. Fotografier i magasiner kan gi inntrykk av at arkitektur er bygninger uten mennesker. Studentene som i 2010 initierte og bygde et studiesenter i Tacloban på Fillipinene, kalte prosjektet “en arkitektur med folk i.”

Her ser vi at brukernes validering gjennom eierskapsfølelse, bruk og egne tilpasninger blir det viktige. Arkitektene har beholdt blyanten, men satt opp et rammeverk som handlingsrom for andre.

Og resultatet ble både billedskjønt og funksjonelt.

+49

De siste årene har det nærmest gått inflasjon i bruken av begrepet “bærekraftig design.”

Av Bruntlandkommisjonen ble “bærekraftig utvkling” i 1987 beskrevet som en utvikling hvor “...dagens behov ikke må gå på bekostning av fremtidige generasjoner”. Nå ser det meste ut til å handle om miljøressurser og klima.

Reiulf Ramstad har i et intervju i Arkitektur N2 uttalt at “...bærekraftige prosjekter fordrer god planlegging og grundige overveiinger – og noen ganger må vi kunne komme fram til at vi ikke skal bygge”. Slik jeg ser det, handler bærekraft om både miljøbevissthet, måtehold og tanker for fremtidige generasjoner. Gjennom å inkludere medvirkning og kunnskapsutveksling som viktige elementer og metoder i prosjektarbeider, vil vi kunne sikre framtidig relevans og utvikling på en helt annen måte enn ved konvensjonelle overkjøringsmetoder. Dette gjelder både hjemme og i den tredje verden (dog alt til sin tid). For prosjekter i sør vil inkludering av myndigheter og organisasjoner, kunnskapsdeling og tilrettelegging for lokalt engasjement være avgjørende for “vellykketheten” av prosjektet. Tyin tegnestue har kommet langt i utviklingen av bærekraftig design og skriver følgende på sine hjemmesider: “Løsninger på fundamentale utfordringer fordrer en arkitektur hvor alt har en mening, en nødvendighetens arkitektur. Gjennom å involvere mennesker i lokalbefolkningen aktivt i både design og byggingen av alle prosjektene, kan vi etablere et godt rammeverk av gjensidig utveksling av kunnskap og ferdigheter.”

Tegnestuen har i sine utenlandsprosjekter jobbet tett med lokale arkitekter og planleggere såvel som lokalbefolkning, for slik å forberede og forankre intervensjonene i eierskap og engasjement. Som i Uganda er ringvirkningene av prosjektet viktig, og bærekraften ligger i at kunnskap, ferdigheter og inspirasjon sprer seg.

Arkitektur kan komme i mange former. Den kan være identitetsskapende, oppbyggende. Arkitektur som opplæring i håndverk. Arkitektur som samfunnsbygger. Arkitektur som kulturutveksler og bakteppe for kvinnekamp og likestilling...

Når en er ute og såkalt “redder verden” er dette eksempler på viktige aspekter ved faget vårt som alltid må være med. Særlig vi som kommer som utenforstående må være ydmyke for hvilke prosesser vi setter i gang, hvor stor plass vi tar og

+50

hva vi legger igjen. Det holder ikke å presentere vakre bilder når vi kommer hjem, om alt annet går skeis. Likevel skal vi ikke være redde for å ta vårt samfunnsansvar. Arkitekturen og prosessen rundt den er levende og bidrar til forandring. Positive ringvirkninger må være målet.

“Architecture is a tool to improve lives.

The vision behind, and motivation for my work is to explore and use architecture as a medium to strengthen cultural and individual confidence, to support local economies and to foster the ecological balance. Joyful living is a creative and active process and I am deeply interested in the sustainable development of our society and our architecture. For me, sustainability is a synonym for beauty: a building that is harmonious in its design, structure, technique and use of materials, as well as with the location, the environment, the user, the socio-cultural context. This, for me, is what defines its sustainable and aesthetic value.“ - Anna Heringer 1) Les Hans Skottes artikkel "Har Vitruvius skylda?" i Arkitektur N 01/12. Ingerid Helsing Almås' leder i samme utgave er også vel verdt å lese. Good shit.

2) "Farlig paradis," intervju i forbindelse med byggingen av turistvegprosjektet i Trollstigen. Arkitektur N 04/10.

Foto: Olav Stikbakke

Bra Benk.

Benken ved Ekebergresturanten En benk jeg liker ekstra godt er benken ved Ekebergresturanten. Hit kan man komme kollektivt med 18- eller 19-trikken mot Ljabru, eller man kan ta beina eller sykkelen fatt. Når man først har kommet seg opp hit venter en upåklagelig postkortutsikt over byen og fjorden. Jeg har lest at Oslos postkort er blitt utdaterte på grunn av Bjørvikautviklingen, så om du ønsker deg et oppdatert panorama er det et godt tips å dra opp hit.

En gang for ca hundre år siden stod Edvard Munch ikke veldig langt fra hvor denne benken står i dag og kikket utover Oslofjorden. Det sies at han fikk en angstfylt naturopplevelse her oppe på Ekebergåsen, som igjen resulterte i flere berømte bilder. En versjon av det mest berømte bildet1 ble nylig solgt til en amerikansk milliardær for over 600 millioner kroner, de andre bildene kan man se på Munch-museet på Tøyen. Det er sjeldent jeg kjenner på angstfølelsen når jeg sitter her på benken, men noen som kanskje gjør det er Kari Jaquesson. Trimdronninga er livredd for at småflaskesamleren Christian Ringnes skal få fylle Ekebergskogen med gondolbane og kvinneskulpturer.

Jaquesson vil gjerne at skogen forblir sånn den er idag, mens mannen med det blå silkeskjerfet ønsker å berike

Ekebergåsen, samt byen, ved å gi bort gratis tilgang til en kvinneskulpturpark plassert rett ved siden av sin egen restaurant. Dette tenker jeg helt sikkert er tilfeldig og uten spesielle baktanker fra Ringnes sin side.

Planene for Frognerparken møtte også mye motstand i sin tid, men man har hørt lite klaging derifra i etterkant, og Frognerparken er idag blitt norges mest besøkte severdighet. Kanskje noe av det samme kan skje her? Kanskje kvinneskulpturparken blir en suksess?

Hvis området rundt Ekebergresturanten rustes opp for skulpturpark vil nok den gamle falmende, men gode benken forsvinne i det utkikkspunkter og stier oppgraderes og utformes universelt. Litt vemodig er det jo, men det er ikke sikkert det blir så ille. En ny «state of the art» benk med universelt utformet adkomst vil komme flere mennesker til gode, slik at flere kan få anledning til å nyte utsikten over byen fra Ekebergåsen.

Så lenge plassen ikke utformes til noe som minner om et «skrik-karikatur» sett i plan, slik noen har foreslått, så skal jeg være fornøyd.

1 Snakker selvfølgelig om bildet «Skrik» som det finnes fire forskjellige versjoner av, men Munch malte også andre motiver fra samme sted med samme bakgrunn.

Bilder som «Angst» og «Fortvilelse.» Disse bildene kan sees i sommerens utstilling på Munch-museet hvor de er stilt opp ved siden av hverandre, nesten som en tegneseriestripe. Verdt og se!

+51

JOAKIM REME THORENDAHL (f. 1986) tegner og lager musikk.

AURORA HANNISDAL (f. 1986) fotograferer, filmer og skriver

+52

RAINER STANGE Landskapsarkitekt, partner i Dronninga landskap og professor II på Institutt for Urbanisme og landskap på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Han har arbeidet i inn- og utland med en rekke detalj- og byggeplaner av gateprosjekter i sentrumskjernene, som for eksempel Karl Johans gate, Carl Berners plass og nye Dronning Eufemias gate i Oslo. Han var medlem av juryen for Statens byggeskikkpris 2001-2008.

Gater Gatene er byens arterier, som ved rett bruk introduserer lys, luft, grønt og liv inn i den tette bebyggelsen. Brede fortau fungerer som utkjevlede plasser og blir en scene for bylivet; til gatetrær, benker, fortausrestauranter, grønnsakshandlere og mange folk. Fortauets bredde og kvalitet blir en forutsetning for byliv og bykulturen.

Fortauene bør være minst 5 til 10 m brede for at bylivet skal få utvikle seg og bykulturen blomstre.

Dobbelt så brede fortau gir plass til dobbelt så mange mennesker. De brede fortauene er et urbanistisk verktøy for blanding av kjønn, alder, klasse og etnisitet. Stillesittende arbeid har gitt en fedmeepidemi i hele verden, der over 30 % av befolkningen i USA og Saudi-Arabia er sterkt overvektige. I framtidens byer er det et sentralt argument til å få folk til å gå framfor å bruke bilen.

Komfortable og brede fortau vil oppmuntre og oppfordre oss til å bevege oss mer.

Helårsbruk og døgnåpen Gata er det viktigste byrommet i byen, siden den blir brukt hele året og til alle døgnets tider.

Gatene skiller seg ut som mer aktive enn parker

+54

og plasser, som er mer væravhengige. Gater med brede fortau vil på denne måten framstå mer som promenader enn en samferdselskorridor. Mange ganger er gatene glemt som byrom, men en levende by avhenger av levende gater. På nye Karl Johans gate og Oslos nye paradegate; Dronning Eufemias gate, blir det lagt inn vannbåren varme på fortauene, for å gi en god gåkomfort om vinteren. Handikapforbundet forteller at deres medlemmer er innesperret et halvt år, siden det er uråd for rullestolbrukere å bevege seg i det offentlige byrom. Manglende snørydding i gata gjør varelevering, søppeltømming og gateparkering problematisk. I tillegg er det registrert over 1.000 beinbrudd.

Oppvarmede fortau er universell utforming Nye fortau prosjekteres med ledelinjer og varselfelt for blinde og svaksynte. Det blir lagt ned store ressurser på å lage trinnfrie situasjoner mellom gate og fortau for de rullendes komfort. For at dette arbeidet ikke skal være bortkastet på vinteren, burde det legges inn gatevarme på alle fortau slik som det gjøres i vinterkalde Luleå, slik at

byen fungerer om vinteren. Dette vil gi en sunnere befolkning og øke handelen. Oppvarmede fortau vil være den beste måte å skape et godt bymiljø på i den kalde, mørke tida fra november til mars.

Vi slipper saltskader på gatetrærne og unngår at saltsørpa trekkes inn i butikker og kontorer. “Intet fortau uten gatevarme!”

Det grønne inn til hver leilighet Et intakt gatenett er forutsetningen for å skape en sterk bykultur og et levende byliv, slik som vi ser det i Paris, der de brede gatene eller promenadene hovedsakelig ble bygd opp på siste halvdel av 1800-tallet. Dette skulle komme til å danne forbilde for resten av verden helt fram til den annen verdenskrig. Napoléon Bonaparte III og baron Haussman ledet denne store urbaniseringa av Paris fra 1852-1870. De opererte med et kartesiansk hierarki fra det aller minste smug til den aller største ringveien; Smug eller blindvei (impasse) munner ut i gata (rue), som ender i ei rettlinjet og bred, beplantet hovedgate (avenue).

De store ringveiene (boulevard) ble i hovedsak plassert på hver side av de nedrevne ringmurene for å forbinde avenyene. Fortauene skulle være minst 6 m brede langs avenyer og boulevarder, der 2 m er gangbane i midten flankert av 2 m fortauskafé langs fasaden og 2 m mot gata. Her er det er plass til gatetrær, lysmaster og bymøbler.

Det ble plantet 113.000 gatetrær, som nå 150 år etter har økt til 400 000 gatetrær på grunn av gatetrærnes popularitet. Gatetrærne bringer det grønne inn til hvert kontor og til hver leilighet, slik

1

at vi får tilgang til det grønne uten å måtte gå flere hundre meter til parken eller reise flere kilometer ut til markene rundt byen. Dette gjør Bonaparte IIIs og baron Haussmans byplan moderne i et århundre med overbefolkning, trangboddhet, forurensning og økologisk krise. Paris er et byformingsmessig ideal, men hva med de norske byene med trange gater?

Bykulturen på rødlista Våre gater er smalere enn de franske avenyene.

Gater blir som regel utformet etter bilens og bussens logikk, som tar den plassen de må ha for få fram varer og folk til byen.

Dette går på bekostning av fortauene, som

2

+55

blir i det smaleste laget for gateplanting og fortauskafeer; viktige forutsetninger for levende gater. Bilismen hadde helt andre forbilder.

Trafikkingeniørene fikk ansvaret for gatene, som ble behandlet som trafikkårer og gatene ble rene samferdselskorridorer. Folk ville ikke lenger bo i byen, som mistet sin attraktivitet til forstedenes kjøpsenter og drømmen om egen villa. Dette er en trend som fremdeles er rådende.

Teknikk for gatetrær Gatetrærne får en helt spesiell rolle i gaterommene på grunn av sin størrelse, lange levetid og sin evne til å danne vertikale, grønne strukturer i gata. For å få til denne urbane frodigheten må fortauenes fundament opparbeides med såkalt rotvennlig forsterkningslag. Dette betyr at gatetrærnes røtter får lov til å utvikle seg under fortauene, uten at fortauenes tekniske egenskaper svekkes. I en klassisk allé varierer planteavstanden gjerne mellom 5 og 10 m avhengig av hvor storvokste trærne er. I Paris ble det brukt 7,5 m for gatetrærne for å få en rask effekt. I Murmansk by er det etter krigen plantet titusenvis av busker og trær tett i tett som et grønt hegn mellom fortau og gatene på de brede prospektene. I Montréal myker tusenvis av gatetrær de uskjønne kontorbygningene i sentrum. Mange byer over hele verden har program for gatetrær. Man kan oppsummere dette ved at det i alle gater plantes gatetrær, med mindre det ikke allerede finnes forhager eller annen frodighet.

Blondeskygge Det stilles en rekke krav til gatetrær. I de siste 20-30 åra er det foretatt en seleksjon av gode, smalkronede arter av spesielt tyske og nederlandske planteskoler. De skal tåle fysiske og klimatiske påkjenninger, som beskjæring, byluft, salting, tørke om vinteren, stekende sol om sommeren. De bør ha positive egenskaper som attraktiv blomstring, høstfarge, bark, vintersilhuett og ikke, minst filtrere det sterke sollyset ned i gaterommet, for å skape den ettertraktede ”blondeskyggen” som gir en friskhet på minerale fasader og gater.

Gjenurbanisering Vi lever i ei brytningstid mellom etterkrigstidas forstadsvekst med bilisme og ny, stor gjenurbanisering av de norske byene. For eksempel er over halvparten av alle

+56

boligområdene på Østlandet blitt plassert utenfor kollektivknutepunkter de siste 20 årene.

Men Norges bybefolkning er raskt voksende.

Desto høyere tetthet byene får, jo viktigere blir gatene som levende byrom i byveven. De grønne strukturene i gaterommene må planlegges tidlig inn i prosessen. Det må gis nok plass til brede, beplantede fortau i alle de nye gatene som planlegges for å styrke bylivet og for å dyrke bykulturen i et nytt århundre.

1 Jernbanegata i Murmansk. Foto: Rainer Stange 2 Storgata i Drøbak. Foto: Rainer Stange

Foto: Olav Stikbakke

Bra Benk.

Benken ved Akershus festning Plassert oppe på ringmuren på den øverste vollen ved Akershus festning står en liten rekke meget bra benker, og her finnes en av mine absolutte favorittbenker i byen.

Fra benkene på festningen kan man beskue folkelivet hele veien fra Rådhusplassen, via Aker brygge, og ut til sørsiden av Tjuvholmen. Man kan nyte synet av øyene som bader seg i Oslofjorden, og en gang i halvtimen kan man se Nesoddferja gli frem og tilbake på sin daglige rute. En gang jeg satt på benken her oppe og funderte over livet, kom statsminister Jens Stoltenberg og kona og satte seg på benken ved siden av meg. Riktignok hadde de et lite pressekorps på slep, og antageligvis var de ikke her helt av eget initiativ, men det betyr ikke at statsministerparet ikke vet å verdsette en bra benk for det.

Av alle områdene man ser i fra denne benken, er det Tjuvholmen som har gjennomgått den største forandringen de siste årene, med blant annet utbyggingen av en rekke nye leiligheter, det nye Astrup Fearnley museet og utkikkstårnet «Tjuvkikken», som populært blir kalt «Fabians stang». Selv om utviklingen arkitekturmessig er spennende, liker jeg bedre å følge

utviklingen fra benken på festningen, enn å være ute på Tjuvholmen selv. Man vet at det på 1700-tallet ble hengt tjuver i området, derav navnet, mens det i dag er en annen gruppe mennesker som henger på holmen. En fellesnevner for begge gruppene er i allefall penger. Det er nemlig på Tjuvholmen man finner noen av de høyeste kvadratmeterprisene og de dyreste luksusleilighetene i landet. Så som fattig student føler jeg ikke at jeg har så mye å gjøre der ute... Uansett, de priveligertes nye boligområde skal være ferdigstilt i 2014.

Kanskje er det misunnelsen som gjør at jeg ikke liker å være på Tjuvholmen, og at jeg innerst inne skulle ønske jeg var like rik, vakker og suksessfull som menneskene der ute?

Kanskje er det nettopp på grunn av denne misunnelsen at jeg kategoriserer menneskene som holder til der som en usympatisk gjeng1 Sånne, og mange andre tanker kan jeg fundere over mens jeg sitter på benken på den øverste vollen ved Akershus festning.

1 Vet at jeg skjærer alle over en kam og generaliserer, men boligprisene der ute gjør noe med meg.

+57

IDA SPJELKAVIK Utdannet fra NTNU innen medie- og statsvitenskap, og har tidligere jobbet blant annet i NRK og som politisk rådgiver for AUF. Jobber i Zero som politisk rådgiver, med ansvar for miljøvennlige bygg.

Miljøvennlig bygg for fremtiden Hvordan vi skal løse problemene i dagens boligmarked, er ikke uvesentlig i et klima- og miljøperspektiv.

Byggsektoren står for 40 % av det norske energiforbruket, og en omtrent like stor andel av klimagassutslippene i Europa.

Byggbransjen representerer slik sett et stort potensiale for kutt i klimagassutslippene.

som mål å bygge en million leiligheter for å møte boligbehovet. Millionprogrammet ville gi alle tak over hodet. Men det å haste-bygge lavkvalitetsbygg med de aller billigste løsningene, har i ettertiden vist seg å være en dårlig ide.

Få boliger, lavt rentenivå, gunstig beskatning, og gode lønninger fører til et høyt press på boligmarkedet. Boligdebatten raser, og vi krever at det bygges flere boliger årlig. Vi vil at det skal bygges raskt, sentrumsnært og billig, men stiller vi tilstrekkelig krav til hvordan det skal bygges?

De med dårligst råd fikk trekkfulle, mangelfulle og energikrevende boliger. Bygg som ofte tar mer enn de gir. Men i dag er det ikke nødvendigvis mye dyrere å bygge kvalitet som er miljøvennlig.

Aktører som Skanska, Veidekke og GK forteller at de første husene med strenge krav til energi, materiale og oppføring kan bli dyrere, men så fort løsningene blir hyllevare, ønsker de å unngå og sette opp bygg uten miljøfokus.

Et nybygg som settes opp i dag har en gjennomsnittlig levetid på rundt 60 år. Tar vi dette tilstrekkelig innover oss i boligdebatten? Klarer vi å ha to tanker i hodet, og bygge både raskt og bærekraftig?

På 60-70-tallet var vi i Skandinavia inne i en lignende boligkrise. Ett av de tydeligste utfallende av denne krisa var millionprogrammet i Sverige mellom 1965-1974. Programmet hadde

For de mindre aktørene som ikke sitter på løsningene kan det muligens bli en større utgift.

Men skal vi, spesielt i boligkrisetid, godta at dårlige bygg settes opp, når vi vet at de om få år kan være utdaterte og dyre i drift. De større aktørene viser at det ikke egentlig er ett økonomispørsmål, men et spørsmål om en helhetlig kompetanseheving i næringa. Her må staten bidra med midler, slik Byggemeldinga lover.

+58

Illustrasjon: Snøhetta

Store deler av byggnæringa sier de er overmodne for passivhuskravene fra Klimameldinga. Enova sier at plusshus som produserer fornybar energi er fremtiden. Flere og flere aktører tar innover seg potensialet med å bygge miljøvennlig, etter trender i resten av Europa. EU krever «nearly zero emission buildnings» fra 2020, og norske aktører ser fortettningsmuligheter, men har også vist et enormt ansvar for omlegging på få år. Dette lover godt. Nå må politikere og forbrukere tørre å stille ambisiøse og fremtidsrettede krav til den nye boligmassen, i tillegg til å kreve nødvendig energieffektivisering på de eksisterende byggene.

Jeg er selv ung, og er selv på leting i det varme boligmarkedet. Selvfølgelig ønsker jeg flere boliger, spesielt til unge, til uetablerte, og til de fra mindre ressurssterke familier. Det bor 5 millioner i Norge, og befolkningen vokser stadig. Prognosesentret beregner behovet for nye boliger til 40.000 årlig.

Men la oss lære av historien, og tenke helhetlig, langsiktig og bærekraftig likefullt. Byggene vi setter opp i dag vil vare i generasjoner, og i fremtiden trenger fremtidsrettede bygg.

+59

HELLE LIND STORVIK Studerer landskapsarkitektur ved AHO. Hun har bakgrunn fra landskapsarkitekturstudiet ved UMB og har en bachelor i internasjonale miljø og utviklingsstudier.

Landschaftspark Duisburg-Nord Det gamle stålproduksjonsverket i Duisburg ble nedlagt i 1985 og i 1991 vant Latz+partner en konkurranse med sin design for transformasjon av området til en park. Anlegget kombinerer idealer fra industrialiseringen med dagens gryende tro på det naturlige miljø og vegetasjon. Slik skapes et nytt ideal for formgiving av våre fysiske omgivelser, og et estetisk uttrykk som kommer til syne i flere og flere anlegg.

Parken preges av den enorme størrelsen på bygningene og infrastrukturen som står igjen fra da området var et fungerende produksjonsverk.

Skalaen i kombinasjon kraftige materialer som betong og stål gir en sterk fornemmelse av hvor betydningsfulle konstruksjonene var i sin tid.

Mennesket oppleves som lite i møte med det fysiske resultatet av prosessen det var å skape noe som var viktigere og mer effektivt enn oss selv.

Peter Latz lar inntrykket av de ekstreme størrelsesforholdene ramme oss med dobbel styrke ved å innføre en tredje skala; vegetasjon.

Mennesket er vant til å føle seg lite i møte med

+60

trær som strekker seg mot himmelen. Men i forhold til industrikonstruksjonene ser 10 meter høye furuer små ut. Størrelsesforholdene blir forskjøvet og omfanget av industrialiseringen kommer fram gjennom sansbare parametre.

Samtidig kommer vegetasjonens makt over de menneskeskapte konstruksjoner til syne, etterhvert som man beveger seg gjennom anlegget.

Vegetasjonen har allerede tatt tak i betong, jern, skjøter, muttere og trappetrinn og forteller oss at i løpet av lang nok tid vil alt dette være smuldret hen. Alt, til og med megakonstruksjonene, hvor stålet ble produsert, er forgjengelig i møte med naturkreftene. Noen områder av parken er bevisst blitt forskjønnet ved hjelp av stauder og prydvekster. I gamle tanker er det anlagt vannspeil.

Vegetasjonen får rollen som forskjønner av de grove konstruksjonene, og viser hvordan planter kan kontrollere omgivelsene. Latz har også tatt i bruk vegetasjon for å rense løsmassene som er blitt svært forurenset på grunn av fabrikkvirksomheten, såkalt phytoremediation. Slik snur vegetasjonen de skadelige prosessene satt i gang av mennesker.

1

Det var viktig for Peter Latz å ivareta konstruksjonene på stedet, soneinndelinger og logiske oppbygninger. Historien bak industrialiseringen skal ikke fortrenges, men synes og forstås. En skal forstå fortidens aktiviteter ved å være i parken. Men det han også formidler er industrialiseringens brutalitet og umenneskelige skala. Den tidens ideal om menneskenes overtrufne dominans og kontroll over omgivelsene føles instinktivt når man beveger seg gjennom parken.

Men et nytt ideal gjør seg samtidig gjeldende, idealet om å gi vegetasjonen rom til å definere og kontrollere omgivelsene.

Bilde 1-5: Landschaftspark Duisburg-Nord, 2012.

Foto: Helle Lind Storvik 2

+61

3

4

5

BÅRD SØDAL GRASBEKK Masterstudent, Landskapsarkitektur ved UMB. Miljøestetikk er temaet for masteroppgaven.

Han tar gjerne imot spørsmål, kommentarer og kritikk vedrørende miljøestetikk, spesielt i forhold til arkitektur og fysisk planlegging. Han kan bli kontaktet på bgrasbekk@gmail.com.

Miljøestetikk i emning Hvilke estetiske hensyn ligger bak utformingen av vårt menneskelige habitat? Rent formale hensyn som skal glede øyet? Eller kanskje et ønske om å gjøre bærekraftig livsstil mer attraktivt?

Miljøestetikken kan bidra til god kommunikasjon om estetiske verdier i miljøet – så vi i fellesskap kan identifisere og realisere våre idealer.

Miljøestetikk er nå et godt etablert felt innenfor filosofisk estetikk som tar for seg verdsettelsen av naturlige og bygde miljøer. Dette står i kontrast til tradisjonell estetikk som gjerne har begrenset seg til å være en begreps- og premissleverandør for kunst- og mediekritikk (Carlson 2009).

Miljøestetikken kan på sin side hjelpe oss å forstå vår opplevelse av hverdagsmiljøene der våre liv utspiller seg, og gjøre oss mer kritiske til den fysiske utformingen av vår livsverden – slik den oppleves gjennom sansene. Gjennom filosofisk redegjørelse bidrar feltet til å artikulere og begrepsfeste estetiske kvaliteter i ulike miljøer. Slik at det blir lettere å snakke om hva vi liker ved miljøer og begrunne

+64

hvorfor vi liker hva; enten det gjelder gammelskog og natur i fri utfoldelse, økonomisk funksjonelle jordbrukslandskap, utflytende forsteder og teknokratiske drabantbyer eller shoppingsentre og nattklubber.1 Med estetiske kvaliteter menes de identifiserbare kvaliteter vi erfarer ved et objekt, miljø eller fenomen, eller en opplevelse som danner grunnlag for estetisk verdsettelse. Verdsettelsen forutsetter dømmekraft, først når vi identifiserer kvaliteter og deretter når vi velger ut kvaliteter som vi anser relevante eller betydningsfulle ved vår estetiske erfaring. Vår evne til å identifisere og velge ut kvaliteter betinges av vår smak eller estetiske dannelse. Oppfattelsen av estetiske kvaliteter betinges nemlig av ulike estetiske holdninger eller tilnærminger. Disse tilnærmingene kan sees på som strategier for å sammenstille og analysere estetiske kvaliteter.

Når vi for eksempel ser utover en eng kan vi identifisere fargemønstre i blomstene, og se hvordan dette mønsteret forandrer seg når

blomstene svaier i vinden. Kvalitetene som gjelder det umiddelbart sanselige kan vi kalle formale, og dersom vi vektlegger slike kvaliteter kan vi sies å ha en formalistisk tilnærming. For å si det med andre ord går en slik tilnærming ut på «å se engen med en malers øyne». Hvis vi betrakter engen på den måten gjør kanskje spillet i fargene at vi erfarer engen som vakker. Men det kan også være andre estetiske kvaliteter enn de rent formale. Estetiske kvaliteter kan dessuten være positive og negative, i betydningen gode og dårlige. I en miljøestetisk undersøkelse er det dermed like interessant å forstå hvorfor et miljø oppleves skjønt og et annet oppleves heslig. Et miljø kan ha både positive og negative estetiske kvaliteter samtidig, og som ledd i strategien for verdsettelse veies disse opp mot hverandre. Jeg vil i det følgende gi noen eksempler på forskjellige miljøestetiske tilnærminger. Deretter skal vi i et konkret eksempel se på hvordan en av disse tilnærmingene kan forsvare bærekraftig planlegging og arkitektur.

Et mangfold av teoretiske posisjoner Det var Ronald Hepburn, som i 1966 med sin polemiske artikkel Contemporary Aesthetics and the neglect of Natural Beauty, duket for den miljøestetiske diskurs2. Kritikken var rettet mot det estetikken hadde blitt til på midten av forrige århundre. Den var i stor grad redusert til å være kunstfilosofi. For Hepburn var det likevel ikke aktuelt å videreføre premissene fra opplysningstidens naturestetikk med sine vage begreper om det vakre, det sublime og det pittoreske i naturen. Han etterspurte derfor en ny estetisk diskurs angående estetisk verdsettelse av naturopplevelser og skisserte grunnlaget for to ulike strømninger innen diskursen (Carlson 2009).

Allen Carlson mener denne todelingen fremdeles er gjeldene som det mest opplagte skillet mellom de ulike posisjoner innen miljøestetikken.

For å følge hans oversikt går dette skillet mellom kunnskapsorienterte eller narrative tilnærminger på den ene siden, og umiddelbare eller stemningsorienterte tilnærminger på den andre. Allen Carlson forsvarer for eksempel en kunnskapsorientert tilnærming som han kaller naturmiljømodellen. Den går ut på at naturvitenskapelig kunnskap; geologisk, biologisk, økologisk, kan informere verdsettelsen av et miljø på lignende vis som kunstfilosofi, -kritikk, -historie, gjør ovenfor verdsettelsen av kunst (jfr.

Parsons 2008; Carlson 2009). Denne holdningen forsvares gjennom sin analogi til kunstverdenens intellektuelle praksis, men kan også på samme måte som verdsettelse av kunst bli anklaget for å være «elitistisk». Eksempelvis kan erfaringen av naturmiljøer for naturhistorikere være like estetisk verdifulle som de kunsthistorikere kan oppnå i et kunstgalleri. Begge gruppene kan dessuten formidle disse estetisk verdifulle erfaringene til almenheten.

Det Carlson kaller det sentrale problemet for verdsettelsen av naturmiljøer ligger i avgrensningen av miljøet til et identifiserbart objekt. Naturmiljøer er udefinerte og udeterminerte, og det ligger en stor utfordring i å bestemme hvilke estetiske kvaliteter som er relevante for verdsettelsen av dem. Han aksepterer ikke en avgrensning som tar utgangspunkt i den formalistiske tilnærmingen. Der man ved å se miljøet som et landskapsbilde unngår dette problemet ved å ramme objektet inn i to dimensjoner. Den metoden kan ifølge ham ikke benyttes for avgrensning av et miljø, dersom man vil verdsette det for hva det er; nemlig en flersanselig kontekst som vi inngår i. For Carlson bør vi avgrense og definere miljøet etter vitenskapelige og allmenne kategorier, som skog, dal, myr og stjernehimmel. Etter å ha valgt de korrekte kategorier for miljøets bestanddeler kan vitenskapelig kunnskap informere oss blant annet om hvordan disse har blitt til, og om relasjonene mellom dem; på samme måte som kunsthistorie kan informere og veilede opplevelsen av kunst basert på kategorier; som abstrakt ekspresjonisme og kubisme. Slik kan vi også lettere være kritiske til det vi opplever som miljøets tilstand. I en tolkning av miljøet tuftet på økologisk kunnskap vil for eksempel miljøets mangfoldige økologiske funksjoner være gjenstand for refleksjon. Dette kommer vi tilbake til i eksempelet litt senere.

Formalismen som vi var inne på innledningsvis er en tilnærming som kan klassifiseres som umiddelbar og stemningsorientert. Denne bygger på den kunstfilosofiske tradisjonen, og ble utviklet som respons på utviklingen av det abstrakte maleri.

Tilnærmingen er nå svært utbredt, og i sin rene form utelukker den kunnskap og alle etiske hensyn i verdsettelsen av estetiske erfaringer. Det som anses som mest vesentlig er kontemplasjonen av de

+65

sanselige kvalitetene i komposisjonen av volumer, farger og linjer; følelsen av å ta på materialer, eller å gå rundt og innimellom komponentene; og i hvilken grad erfaringens objekt kan vekke følelser som stimulerer subjektet til erkjennelser om den sanselige erfaring. Å innta en ren formalistisk tilnærming, der man ser helt bort ifra kunnskap er likevel ikke så veldig vanlig. Men kunnskap om objektet og prosessene som har produsert det kommer i andre rekke for en formalist.

Fra en leken og eksperimenterende tilnærming til miljøet, med fokus på umiddelbare sanselige kvaliteter, kan nysgjerrighet likevel føre til en kunnskapsorientert holdning, der kontemplasjonen av estetiske kvaliteter informert av naturvitenskapelig, geografisk eller annen relevant kunnskap står i sentrum for miljøopplevelsen. Miljøer som kan være lite interessante i et formalistisk perspektiv kan by på verdifulle estetiske erfaringer for den som kjenner til prosessene som ligger bak produksjonen av disse miljøene. Når vi så former miljøene der vi bor og skal utfolde våre liv, er det så likegyldig hvilken estetiske tilnærming vi har til miljøet? Hvordan kan hensyn til økologiske prosesser i planleggingen påvirke vår estetiske erfaring av miljøer? I det følgende skal jeg belyse dette ved å diskutere et konkret eksempel.

Plen eller eng?

”I dag tror de fleste at arkitektonisk formgivning handler om å produsere nye og slående visuelle bilder. Det er bare en sjelden gang at disse bildene resulterer i faktiske bygde omgivelser som klarer å gi de som skal bruke dem en virkelig følelse av å høre hjemme i verden3.”

Sitatet viser til splittelsen mellom menneske og miljø som kan springe ut av at landskapsplanleggere og arkitekter begrenser sine estetiske hensyn til å gjelde visuelle formale

Illustrasjon motstående side: Sunniva Sunde Krogseth

kvaliteter. Når dette er tilfellet kan det være vanskelig å få gehør for å påkoste prosjekter tiltak som imøtekommer disse hensynene. Det er klart at visuelle kvaliteter er viktige for trivsel, og salgsverdi, men det bør være en målsetning for alle planleggere å skape gode steder der mennesker føler seg hjemme. Da må man ta hensyn til alle sansene, og hvordan det oppleves å bevege seg rundt i miljøet, samt de kulturelt kondisjonerte verdiene som oppfattes og uttrykkes i det. Kanskje det også bør vies større oppmerksomhet til vår sameksistens med andre livsformer? For denne sameksistensen har preget vår tilværelse på jorden gjennom hele vår evolusjonære utvikling. Økologiske hensyn har en tendens til å splitte planleggere i to leire (Mozingo 1997), sammenlignbart med de to leire innenfor miljøestetikken. Enkelte hevder at økologiske hensyn, hemmer landskapsarkitektens kunstneriske frihet, og at naturvitenskapen har blitt opphøyd til å være en autoritet i utformingen av landskap, noe de da mener er uheldig (Spirn 2001). Den andre leiren hevder på sin side at det er helt nødvendig å ta økologiske hensyn i utformingen av våre livsmiljøer, fordi det bringer med seg en ny dimensjon av estetiske kvaliteter. Den ugressfrie plen er et nærliggende eksempel på denne splittelsen. I dag er det godt dokumentert hvilken skadelig virkning herbicider kan ha på miljøet, og for mange bidrar kunnskap om denne skaden til at plenen ikke kan verdsettes like enkelt. For noen viser en ugressfri plen tegn til god skjøtsel og omtanke for omgivelsene, mens det for andre virker motsatt. Det blir for enkelt å si at dette her bare er et subjektivt anliggende, da objektet for verdsettelse er knyttet til et nettverk av relasjoner, og objektets tilstand har konsekvenser for disse.

Det benyttede arealet har blitt utviklet av hensyn til noen formål på bekostning av noen andre.

Den første gruppen kan sies å begrunne sin verdsettelse av plenen i en formalistisk tilnærming, der etiske hensyn og kunnskap om objektet for verdsettelse anses som estetisk irrelevant.

Den andre gruppen kan sies å basere seg på en tilnærming lik naturmiljømodellen til Carlson, der kunnskap informerer verdsettelsen. En innsigelse mot den formalistiske tilnærmingen kan være at man med den ikke verdsetter den ugressfrie plenen for hva den egentlig er, men bare dens overflate.

+67

En innsigelse mot den andre kan være at man ved å legge for stor vekt på kunnskap kan miste kontakt med den umiddelbare sanseerfaring.

Jeg sier ikke at den ene eller andre tilnærmingen er korrekt, men at naturmiljømodellen er bedre egnet som grunnlag for en etisk avveining av om en slik behandling kan forsvares. For den legger vekt på de faktiske økologiske forhold og deres konsekvenser for økosystemet dette arealet kan tenkes del av. Ved å anlegge en eng i stedet for plen, der truede arter kan etablere seg, kan den oppfattes å ha ytterligere estetiske kvaliteter.

Disse kvalitetene oppstår i vår kontemplasjon om engens økologiske funksjon. Omsorg for andre skapninger kan oppfattes som verdifullt på samme måte som omsorg for plenen gjennom skjøtsel.

Samtidig har en eng også mange umiddelbare estetiske kvaliteter, som varierte teksturer, dufter og fargemønstre, og er et matfat for et mylder av insekter og fugler. En formalist kan så kritisere de noe mer vilkårlige visuelle kvalitetene som oppstår i engen, da man kanskje ikke har en like detaljert beplantningsplan for en eng som for mer formale blomsterbed. Men naturprosesser vil alltid være medvirkende i skapelsen og opprettholdelsen av grøntanlegg, og vi kan snakke om grader av menneskelig intervensjon og kontroll av vegetasjonen.

Ved å endre hvordan plenen skjøttes, og godta at det er noe ugress der, kan man lettere forsvare den ut ifra et økologisk perspektiv. Plenen er ikke like produktiv eller fruktbar som engen i dette perspektivet, men det er ikke alltid maksimal produktivitet er økologisk optimalt heller. En rekke arter er for eksempel avhengige av skjøttede grøntområder for å overleve. Selv om man legger økologiske argumenter til grunn trenger ikke dette å bety at vi har å gjøre med en økologisk determinisme. En slik determinisme ville bety at det finnes en naturlig fasit for hva som er korrekt til enhver tid. Med produktivitet og fruktbarhet introdusert som kriterier, har vi å gjøre med arealets økologiske funksjonalitet. Da må vi gjøre en vurdering av hvilket formål som arealet bør vies til, for best å kunne bidra til den økologiske konteksten arealet er i. Erfaringen av objektet for verdsettelse, i denne sammenheng enten plen eller eng, vil alltid avhenge av dets kontekst. I en umiddelbar sammenheng gjelder konteksten forløpet av romkonfigurasjoner og stemninger

+68

i tilgrensende arealer, som påvirker erfaringen av objektet i tid. En eng oppleves forskjellig i en bypark og ved en seter. En kunnskapsorientert tilnærming vil i tillegg til dette gjøre det nødvendig å tolke de natur- og kulturhistoriske prosesser og meningslag som spilte inn i produksjonen av objektet. Tilhengere av plener kan hevde at endret skjøtsel kan fordyre driften, men da må man innrømme at det er økonomiske hensyn som er avgjørende for valget mellom plen og eng og ikke formale. Og hvis det er økonomiske hensyn som skal føre an, kan man like gjerne dyrke matplanter på arealet, og skape et spiselig landskap4.

Sansenes allmenning Jeg har nå presentert miljøestetikken med tanke på hvilken relevans feltet kan ha for planleggeres og arkitekters utforming av de fysiske miljøer. Jeg håper å ha klargjort hvordan feltet kan bidra til å forstå noen av premissene vi arbeider ut ifra.

Premisser som gjelder hvordan vi erfarer verden gjennom sansene våre og hvilke kvaliteter vi ønsker å utvikle gjennom vårt arbeid. Uten en kritisk holdning til dette, kan planleggingen fortone seg som maskinell problemløsning styrt av økonomiske prosesser mer enn humanistiske verdier. Studier i miljøestetikk kan gi oss bedre forutsetninger til å basere våre estetiske hensyn på egne refleksjoner i motsetning til en ukritisk reproduksjon av tradisjonelle formuttrykk. Det er vårt felles sanselige habitat det handler om.

1) For kommersielle landskap se f.eks Arnol Berleants dekonstruksjon av Disneyworld i Ontario, Florida (Berleant 1997).

2) For opplysningsfilosofene var naturen sett på som en viktig arena for estetiske opplevelser, men dette endret seg med Hegels filosofi. Hegel var blant de romantiske filosofer som bidro til å dreie fokuset over på de såkalt høyere kunster, og estetisk filosofi vedrørende naturen avtok.

3) Sitatet er hentet fra en atrikkel av Alberto Pérez-Gómez, (Pérez-Gómez 2012), s.15.

4) Nyttevekster er undervurdert i estetisk sammenheng, noe som grunner i deres assosiasjon med kroppslig arbeid og økonomisk nødvendighet. Men nyttehager og urbant jordbruk har nylig fått opphøyd status og populariteten vokser. Et større offentlig prosjekt som er del av denne trenden er Beacon Food Forest, en del av en offentlig park i hjertet av Seattle, som etableres fra høsten 2012. Der skal matplanter etableres til offentlighetens nytte og glede. Landskapsarkitekten Harrison Design har også satt av parseller til utleie for 10 USD i året. Se http://www.harrisondesignla.com/projects/beacon-food-fores

Kilder Berleant, A. (1997). Living in the Landscape: Toward an Aesthetics of Environment. Lawrence, Kansas: University Press of Kansas.

Carlson, A. (2009). Nature & Landscape. New York: Columbia University Press.

Harries, K. (2010-2011). What Need is There for an Environmental Aesthetics? The Nordic Journal of Aesthetics No. 40–41 (2010–2011). 7–22 s.

Parsons, G. (2008). Aesthetics & Nature. London & New York: Continuum International Publishing Group.

Pérez-Gómez, A. (2012). Arkitekturen er en utøvende kunst, Arkitektur N 4/2012. 15 s.

Mozingo, L.A. (1997). The Aesthetics of Ecological Design: Seeing Science as Culture. Landscape Journal 1997; 16.

Madison, Wisconsin: University of Wisconsin Press. 46-59 s.

Spirn, A.W. (2001). The Authority of Nature: Conflict and Confusion in Landscape Architecture and Ecology. Ecology and Design: Frameworks for Learning. Washington DC: Island Press. 249-261 s.

+69

DANIEL JOHANSEN 29 år. Stipendiat i kunsthistorie ved NTNU. Skriver avhandling om bruken av bilder som politisk virkemiddel under det tidlige, dansknorske eneveldet. Fast spaltist i Adresseavisen med hovedfokus på byutvikling i det historiske sentrum.

Er fremtiden historieløs?

Historiske sentra i norske byer som Midtbyen i Trondheim er i krise.

Bebyggelsen i de eldste sentrumsområdene i norske byer er, slik de står, en komprimert og mangslungen fortelling om lokal, nasjonal og europeisk kultur og historie de siste 800 år.

Områdene speiler, som i Midtbyen i Trondheim, norsk prestisjearkitektur fra middelalderen og frem til vår tid. Forskjellen på historiske sentra i norske byer fra andre historiske byemiljøer i Europa er ikke, som mange vil hevde, kvaliteten på arkitekturen, og viktigheten av historien.

Det som i størst grad skiller Thomas Angells gate og Taraldsgårdsveita i Trondheim, eller Fredrik Langes gate og Grønnegata i Tromsø fra gatemiljøer i Rouen, York eller Uppsala er tilstanden på bebyggelsen og vår egen verdsetting av dem.

Er dagens politiske forvaltning av byenes bygningsarv tuftet på en manglende selvtillitt på disse miljøenes vegne? Mange trønderske eiendomsbesittere, deriblant Reitangruppen, hevder åpenlyst at næringsarealer i det historiske

+70

sentrumet på under 700 m2 og på mer en ett plan er uinteressant. Det eksisterer heller ingen diskusjon i næringslivet om historiske bymiljøer som næringsskapende ressurs.

Trondheim har det storbysentrum i Norge som i størst grad fremdeles er dominert av toetasjes trehusbebyggelse fra før 1850. Bygningsrådet nedgraderer verdien av disse bygningsmiljøene ved å gi stadige dispensasjoner på byggehøyder og inntrukne toppetasjer. For hver gang bygningsrådet tillater at man kan få rive historisk bebyggelse for å skape større utbyggingstomter, og går på kompromiss med fastsatte bygningshøyder, forringes verdien på den historiske arkitekturen.

Ikke fordi den ikke lenger er lønnsom, men fordi grunnen den står på kan avkaste mange ganger den eldre bygningens verdi. Hadde bygningsrådet hevet terskelen for inngrep i den historiske bygningsmassen, hadde forvaltning av den historiske arkitekturen kun skapt merverdi gjennom restaurering og vedlikehold. Da hadde ikke utsiktene til profitt fristet huseiere til å la husene forfalle slik man ser i dag.

Tromsø sentrum ca. 1960

I dag finnes det ingen offentlig ambisjon om hva man vil med det historiske sentrum i Trondheim.

Både fra næringsliv og kommune blir mye av bebyggelsen sett på som en ren bruksressurs som, når den ikke lenger kan imøtekomme nye behov og forskrifter, må vike. Næringsaktørenes mest vanlige svar på å stanse handelslekkasjene til omkringliggende kjøpesentra er, og har vært, større fleksibilitet i bebyggelsen i historiske sentra.

I klartekst betyr dette mer riving av den historiske bebyggelsen så flere fleksible og midlertidige bygg kan komme på plass. Tromsø har i stor grad fulgt denne oppskriften for hvordan man kan skape god byutvikling. På tross av at Tromsø som den eneste store by i Nord-norge unngikk bombing under krigen har de gjort jobben selv etter 1945 – i næringsutviklingens navn. Det som en gang var en av landets vakreste trebyer, er i dag omformet til et bymiljø som har større, estetiske fellestrekk med Nordrussiske byer enn med Paris.

Tromsø sentrum 2012

Med noen få unntak har man i hele Tromsø sentrum erstattet 1800-tallets påkostede sveitserog dragestilsarkitektur med ingeniørdesignede lavkostbygg som imøtekommer arealkrevende storkonsuminteresser. Byen er i dag ødelagt både som historisk miljø og som en sone for arkitektoniske helhetsopplevelser. Handelsstanden i Tromsø er på tross av sine fleksible lokaler fortsatt under sterkt press fra omkringliggende kjøpesentra.

Så lenge man i Norge ikke klarer å se at et historisk sentrum er den vesentligste identitetsskaper for enhver gammel by, kan fort Trondheim som Tromsø omformes til en stor historieløs sone.

Finnes det en europeisk by som beklager seg over at de tok vare på sin gamleby?

+71

Illustratører HIEU NGUYEN er 22 år og studerer grafisk design på Westerdals School of Communication.

SUNNIVA KROGSETH studerer visuell kommunikasjon på Kunsthøgskolen i Oslo.

Tidligere har hun gått Kunstskolen i Bergen.

+72

1

2

3

7

4

5

6

8

9

Redaksjonen 1) Bruse Rognlien 2) Ragnhild Augustsen 3) Daniel Ewald 4) Tore Syvert Haga 5) Olav Stikbakke 6) Erlend Sj책vik 7) Martin Rasch Ersdal 8) Sindre Bodvar 9) Kaja Kittang Kvande 10) Helle Lind Storvik Alle foto: Sindre Bodvar 10

+73

ENDRING OG TILPASNING Byen oppleves gjerne som noe bestandig, men er kontinuerlig i endring.

Hvordan tilpasser vi mennesker oss til dette?

2. nummer av KOTE skal omhandle endring og tilpasning. Vi inviterer til en diskusjon rundt de ulike endringene og hvordan vi tilpasser oss dem. Hva tror du kommer til å endre seg neste år, de neste tiårene eller frem mot 2100?

Vi ønsker oss diskusjoner, tanker eller innfallsvinkler som tar stilling til temaet fra forskjellige ståsted, enten det er urbane fenomener, tekniske løsninger, teoretiske tilnærminger, praktiske eksempler eller klassiske perspektiv. Bidrag kan komme i form av artikler, bilder, tankekart, illustrasjoner eller lignende. Vi ønsker å være ditt talerør!

Send inn dine tekster, utkast eller ideer innen 15. januar til post@magasinetkote.no.

+74

Foto motstående side: Martin Rasch Ersdal

KOTE

+

www.magasinetkote.no KOTE er et uavhengig tidsskrift drevet av studenter.

Tidsskriftet er til for meningsytringer, fag, debatt og formidling av kunnskap om vĂĽre fysiske omgivelser.

Org. nr. 998 537 681 Š Magasinet KOTE 2012