KOTE #13 - Tomrom

+KOTE No 13

Copyright © 2020 Magasinet KOTE er et uavhengig tidsskrift om våre fysiske omgivelser.

Utgivelsessted: Oslo SSN 1893-8132 K O T E PÅ N E T T magasinetkote.no facebook.com/magasinetkote issuu.com/magasinetkote instagram magasinetkote twitter @KOTEmag KONTAKT post@magasinetkote.no TRYKK Nilz & Otto Grafisk AS Opplag: 650 KOTE No 13 UTGIS MED STØT TE FRA Grape | Vestre |Asplan Viak | Dark | NLA | Statsbygg | Sola | Rodeo | Magasinet KOTE er gratis

+ KOTE No 13

MARIE S. HOELSETH Redaktør

EMMA E. HIRSCHBERG Redaktør

A N E L I AVA A G E L L E F S E N Redaksjonsmedlem

MIKAEL OSCAR JOHANSEN Redaksjonsmedlem

CARL MAGNUS TRABERG Grafisk redaktør

VELKOMMEN TIL TOMROMMET Rom uten liv; øde rom; tomhet; savn. Vi lever i komplekse byer, med komplekse virkeligheter. Parallelle liv leves i samme byrom, de brukes og føles forskjellig. Tomrom er hvor som helst, det spørs på øyet som ser. I et praktbygg fra en annen tid som nå står uten innhold. Et byrom som sakte forfaller. Kanskje til og med rom som har et alt for definert bruksområde. Hvordan får et rom en identitet? Hva skjer når et rom man holder kjært plutselig føles fremmed? Hvem er det som sitter med definisjonsmakten over tomrommets fremtid?

Skribentene undersøker på et overordnet plan identitet, fremmedgjøring og døden. Du kan lese om førsteetasjer, bygninger og steder som opplever forandring og står overfor nye tider. Tomrommene innebærer også menneskene som bruker stedene og bygningene, og hvordan opplevelsen av fremmedgjøring oppstår i møte med politikernes håndtering av områder. Alt har en ende, og dette er også noe som må forvaltes og som krever plass; skribentene gir oss innblikk i hvordan man kan imøtekomme død og bortgang. Vi ønsker med utgaven at når du neste gang passerer en gravlund, et tomt næringslokale, et bygg eller et sted, vil stoppe opp å reflektere over tilstanden og hva det gjør med området.

INTRO 10—13

Betraktninger om rom, sted, ikke-sted, det forlatte og tomrom

IDENTITET 16—19

De glemte signalbyggene

20—23

Byen er for alle, så gi oss gata gratis!

24—27

Henningsvær – Hashtag eller heimplass?

FREMMEDGJØRING 30—33 Et Rom Uten Liv 34—43 Stille stemmers utrop – Et intervju med Arild Knutsen 44—59 Foto-serie: Byvandring med Dag, 20.08.20

DØDEN 62—67 Et steinbrudd og en gravhaug Minnehager i Oslomarka 68—71 Trace, No Trace // An Island To Die On 72–79

Et endelig minnested – Intervju med Beate Hølmebakk

BETRAKTNINGER OM ROM, STED, IKKE-STED, DET FORLATTE OG TOMROM

10 +KOTE

Tekst av Quixan Yang

11 TOMROM

I møtet med begrepet tomrom, oppstår det en semantisk og konseptuell tvetydighet, da begrepet kan forveksles med ikke-sted, det forlatte eller uterom. De brukes ofte i prosjekt-beskrivelser, men er disse virkelig tomrom? Her skal jeg ikke skrive om tomrom som et intet eller et vakuum, men konkrete tomrom i våre fysiske omgivelser. Så hva er tomrom, og hva er tomrom tomt for? For å svare på dette vil jeg ta først en omvei innom andre begreper.

ROM VS. STED VS. IKKE-STED

1 Marc Augé, Non-lieux: Introduction à une anthropologie de la surmodernité, 1992

2 Michel Lussault, Hyper-lieux.

Les nouvelles géographies de la mondialisation, 2017

I vår tids prosjektfortellinger bruker man gjerne sted i motsetning til rom.

Rom er dimensjon og geometri, mens sted er identitet og tilknyting. Det sistnevnte finner man f.eks. i: - Genius loci (stedets ånd), for å understreke at prosjektet er kontekstbasert; - Placemaking, det å skape offentlig rom til mennesker, f.eks. med Project for Public Spaces.

Neologismen ikke-sted ble først brukt av antropologen Marc Augé.1 Det er funksjonelle rom for trafikk, forbruk eller kommunikasjon for å svare på globaliseringens behov. Det er generiske rom hvor folk blir anonyme og ensomme. Det kan være en flyplass, et kjøpesenter, et hotell, men også en flyktningleir. Begrepet ikke-sted har åpnet mange refleksjoner og kritikker, særlig grunnet sin restriktive betydning. Geografen Michel Lussault insisterer på menneskers evne til å tilegne seg steder, også såkalte ikke-steder.2 For er ikke det å tenke et ikke-sted det første skrittet til å forvandle det til et sted? I dag har ikke-sted en bredere betydning som et trist, negativt, umenneskelig sted, som ikke nødvendigvis refererer til globalisering eller funksjonalitet.

DET FORLATTE ROM/DET TREDJE LANDSKAP

3 Gilles Clément, Manifeste du Tiers paysage, 2004

12 +KOTE

Landskapsarkitekten Gilles Clément teoretiserte det forlatte i sitt Manifest av det Tredje landskap: “Det Tredje Landskap består av alle steder som mennesker har forlatt”. Det er rom som har mistet sin funksjon (landbruk, industri, byrom, turisme, osv.), men der spontan vegetasjon kan vokse kan det dermed bli et “tilfluktssted for biologisk mangfold”.3 Istedenfor å tenke det forlatte som noe negativt sier Clément at det er et skattekammer for fremtiden. Til gjengjeld kan man si at Clément har et oppstykket syn på rom for menneskelig aktivitet og biologisk mangfold.

Kan man ikke heller skape rom for begge, på samme sted?

ROMMETS TOMHET

4 René Descartes, Principia philosophiae, 1644 5 Henri Bergson, Les deux sources de la morale et de la religion, 1932

Et ikke-sted er tappet for menneskelig mening og det Tredje landskap for menneskelig funksjon. Disse rommene er ikke et tomrom, men tomme for noe. Descartes legger merke til at man sier at en krukke uten vann er tom selv om den er full av luft.4 Under korona-lockdown var byene merkelig tomme, fordi en by er skapt for folk. Bergson definerer tilfeldighet som “en intensjon som ble tømt for innholdet sitt”.5 Kanskje tomrom er akkurat denne spenningen mellom hva som burde/kunne ha vært og hva som faktisk ikke finnes (lenger). Rommets tomhet er et tap, et savn, en lyst, et potensial. Den kan være begynnelsen på et prosjekt; kan man ikke bygge om denne ubrukte parkeringsplassen til en park? Og hvorfor skal en olympisk landsby bare brukes i to uker og så forfalle?

TOM/FULL VS. TILDEKKET/UTILDEKKET Man møter også ofte ordet tomrom som motsetning til bebygde rom.

Tomrom kan være gater, plasser, parker… Men er tomrom virkelig et relevant ord for oss som skaper rom? Man kan lett falle i fellen og tenke at uterom er det samme som intet. I landskapsarkitektur er referansesystemet vårt himmelen. Vi foretrekker skogbrukerens vokabular og ser på rommene som tildekkede eller utildekkede. Et bygg er et dekket rom som en skog. En plass er et utildekket rom som en lysning.

Å GI ET NAVN ØVRIG LITTERATUR Yi-Fu Tuan, Place and Space: The Perspective of Experience, 1977 Peter Zumthor, Thinking architecture, 1999 Jan Gehl, Cities for People, 2010

Vår tids interesse for tomrom reflekterer et ønske om gjenoppdagelse, gjenbruk og tilegnelse av rom. Som landskapsarkitekt tenker jeg at tomrom bare finnes i uvitenhet eller likegyldighet. Marker, ruiner og plasser er ikke tomrom. Å nytenke og prosjektere tomrom begynner kanskje med dette—å gi tomrommene et nytt navn.

Quixan Yang er landskapsarkitekt MNLA/DPLG fra Paris, med bakgrunn i ingeniørfag og filosofi/kunsthistorie.

Siden 2017 har han bodd og jobbet i Oslo. Han er også grunnlegger av Oslo Urban Walks og underviser på AHO.

13 TOMROM

Du er på utkikk, men hvor er du?

Kontakt, teknologisk smørebu?

Er det for seint å snu?

Tilbake til da en telefon av typen fast.

Fungerte som massekommunikasjonen viktigste mast.

Og vi ikke hadde så hast.

IDENTITET

+KOTE

16 16 +KOTE

DE GLEMTE

SIGNALBYGGENE Tekst av Tina Lam Illustrasjon av Emma Eriksen-Hirschberg

Da de største kulturinstitusjonene flyttet ned til vannet i hvert sitt signalbygg, fikk turistene lovet alle opplevelser på en liten strekning, hvor man før kunne vise dem i forskjellige områder i byen. Det er ikke bare glemte bydeler, men også glemte signalbygg med uviss fremtid. Hvorfor er det så vanskelig å finne en framtid for disse byggene som innebærer vern gjennom bruk?

DET GAMLE TIL BESVÆR Munchmuseet og Botsen er tomme pensjonerte signalbygg uten en sikker framtid. Hvorfor har flytteprosessene ført til at disse står tomme? Hva er konsekvensen for de byrommene disse byggene befinner seg i? Begge bygg deler flere prosessuelle likheter, som at de er offentlig eide. Oslo kommune eier Munchmuseet-bygget, mens Statsbygg eier Botsen fengsel.

Ingen av eierne klarte å finne en løsning for de gamle byggene før flytting.

Dette er en gjenganger for tomme offentlig bygg, at man har visst om flyttingene i god tid og dermed kunne finne en løsning for eksisterende bygg, men løsningene uteble. Flyttingen til Bjørvika visste man allerede om i 2006. Botsen ble vedtatt nedlagt i 2015 og de siste

17 TOMROM

1 Østlie, 2017 frifagbevegelse.no/nffmagasinet/ ikke-en-gang-fangene-jublernar-botsen-legges-ned6.183.468651.76b12eb7ca 2 Statsbygg, 2019 statsbygg.no/Nytt-fraStatsbygg/Nyheter/2019/ Statsbyggsjefen-Bygg-mindre-nytt/

3 Ibid.

4 georgiastartshere.com/fabrikarecharging-tbilisis-urban-art-scene/

innsatte ble overført i 20171 uten videre planer. Det burde være et krav, særlig for offentlig-eide bygg, at man har en plan for bygget når innholdet flyttes, noe Statsbygg også har sagt.2 Nedprioritering av gamle byggs framtid før utflytting er tilbakevendende i denne problematikken. Det er flere årsaker til dette. Mest alvorlig er hvordan rapporter og utredninger blir brukt i flytteprosessene for å redegjøre for flytting. Det trekkes blant annet frem utregningsmetoder som ”rettferdiggjør” flytting og nybygg. Sjeldent blir kostnadene ved å vedlikeholde det eksisterende bygget inkludert i kalkylene. For det andre, vil alltid nye ubygde bygg ha en fordel framfor det gamle bygget når det gjelder mangler og funksjoner.3 Gamle forlatte bygg blir ofte omtalt som kostbare og ”vanskelige”, fordi vernet de får av riks- og byantikvaren, som er ment for å beskytte dem, har ofte spilt dem imot grunnet restriksjoner ved verning. De gamle byggene blir stående igjen med bare ”problemer” istedenfor de kvalitetene og historiene de har. Andre land med langt mindre ressurser enn oss klarer å gjenbruke gamle bygg. Som Fabrika i Tblisi, som var en tekstil fabrikk, og i dag brukes som flerfunksjonell møteplass der man kan overnatte og skape ting.4

Botsen → Arkitekt: Henrich Ernst Schirmer → Norges første og eneste fengsel designet etter Philadephia-metoden.

De innsatte satt på strengt isolerte enheter der de måtte reflektere over det de hadde gjort. → Bygget var ferdigstilt i 1851 og fungerte som fengsel helt til 2017, med en liten pause på 70-tallet.

Munch-museet på Tøyen → Arkitekt: Gunnar Fougner og Einar Myklebust → Å bygge et museum for en kunstner er ganske sjeldent, men Oslo kommune insisterte på at Munch skulle få en egen grunnet hans bidrag i den internasjonale kunst scenen. → Var museum fra 1963 till 2020

FORFALLSSPEKULASJON Tomme bygg risikerer skader grunnet manglende vedlikehold. Det inviteres til hærverk og utrygghet for omgivelsene rundt. Forfallende bygg regnes som for farlig å oppholde seg i. Jo lengre tid et bygg står tomt og forfaller øker sjansen for rivning. For de to byggene har det ikke manglet på aktører som ønsker å ta over. Nasjonalteatret ville ha det gamle museet, men måtte gi opp da ingen ville ta regningen for

18 +KOTE

5 Henriksen, 2019 aftenposten.no/osloby/i/1nrG2e vilgjoere-botsen-til-kulturarena

ombygging av lokalet. Mens aktivistgruppa ”Slipp Botsen fri” ønsker seg et kulturhus. Byantikvar Janne Wilberg mener man bør kunne være fleksible med gamle bygg5, som at man kan gjøre klar deler av et bygg, istedenfor å vente til alt blir klart, noe som kan ta flere år. Botsen har vært neglisjert i flere år, men inntil 2017 bodde det innsatte i fløy A, i teorien kunne man fortsatt brukt denne delen.

Vi trenger strengere regelverk på hvor lenge et bygg kan stå tomt. At bygg står tomme i flere år i en by som allerede er presset for steder å bo og være er et paradoks. Man kan undre om det offentlige og private driver med forfallsspekulasjon ved å la ting råtne for å kunne rive og selge.

Forlatte bygninger uten innhold påvirker områdene rundt. Sammenlignet med Botsen er kanskje tapet på Tøyen mest synlig. Områdets identitet har vært sterkt knyttet til museet. Hva vil skje når turistene bare oppholder seg ved vannet? Eller hva kan tomme bygg gjøre for beboerne? Det er et mulighetsrom som vi ikke har klart å fylle. På Tøyen og Grønland finnes det tomme bygg med gode og ikoniske arkitektoniske kvaliteter og tilhørende viktig historie, som eies av det offentlige—og det er der ansvaret ligger. Vi trenger en kulturendring for hvordan vi forvalter våre bygg, og ikke minst vår kulturarv.

Tina Lam er utdannet statsviter fra universitetet i Sydney og tar nå en master i by-og regionsplanlegging på NMBU. Hun jobber hos Rom for Kunst og Arkitektur, er frilanser for A-Lab og er nettredaktør for +KOTE. Husker ikke hvor lenge hun har snakket om tomme bygg.

19 TOMROM

Byen er for alle, sĂĽ gi oss gata gratis!

20 +KOTE

71

Tekst av Hilde Kari Nylund, Anja Hole, Robert Iversen Bogard og Roar Smelhus Illustrasjon av Anja Hole

21 TOMROM

72

Skal vi klare å fylle tomme førsteetasjer med noe annet enn konsum og kjeder, trenger vi nye modeller. Kommunene kan starte med å låne ut gatearealene i stedet for å ta betalt.

Parisavtalen og FNs klimapanel konkluderer med at vi må kutte om lag 45 % av klimagassutslippene på verdensbasis frem mot 2030. Skal vi nærme oss disse målene, betyr det store endringer på mange områder. Vi må gå fra forbruk til ombruk, vi må gå fra konsum til opplevelser, fra analog til digital og fra produkter til tjenester. Vi går fra store arealer til mindre arealer, alternativt fra ett konsept til flere konsepter innenfor samme areal. Det ligger gode forretningsmuligheter for innovasjon i disse skiftene. Flere aktører har lykkes med dette allerede—som Kulturhuset og Youngs med ulike aktiviteter på ulike tider av døgnet, eller Åpent Bakeri som blir til pizzarestaurant om kvelden. Ditto for Dapper, med kafé og restaurant i butikklokalet på kveldstid. Men vi kan ikke bare spise og drikke heller. Vi må legge bedre til rette for fremtidsrettede og bærekraftige opplevelser og aktiviteter. Steder som legger til rette for aktiviteter opplever økt attraktivitet, noe som viser at mange av oss i større grad ønsker å aktiviseres, og ikke passivt bli underholdt. Vi ønsker oss steder hvor hjerne og kropp kan stimuleres og aktiveres, med lek og rekreasjon. Som minigolf på Oslo Camping, bordtennis på Brygg, shuffleboard på Røør eller biljard på Rendezvous bar & biljard.

Skal vi lykkes med å fylle tomrommene med mer rekreasjon, lek og møteplasser, trenger vi bedre samarbeid og andre kriterier enn økt forbruk, økonomisk vekst og høyest mulig husleie for gårdeier. Er maksimal leie det eneste målet, ender vi med enda flere av de samme, kjøpesterke kjedene. For å skape et mer mangfoldig tjenestetilbud må vi utfordre det etablerte og samarbeide med aktører utenfor egen bransje.

Det holder ikke at kommunen bare satser på fremtidens byreise, mens gårdeiere jakter maksimal, kortsiktig cashflow for førsteetasjene. Nei, kommuner, gårdeiere, handelstandsforeningene og kulturaktører må samarbeide. De byene som har satt slikt samarbeid i system lykkes—se bare på Gøteborg.

Vi må få på plass velfungerende modeller som gir et økonomisk spillrom til flinke folk som ikke bare tenker kjøp og salg, men som ser sin rolle i det store bybildet. Både eieren av et tomt kjøpesenter i en folketom, typisk norsk by eller gårdeieren med et hjørnelokale som har gjentatte

22 +KOTE

konkurser på samvittigheten trenger incentiver som belønner deling og gode, målbare konsepter med en sikret minimumsleie gjennom leieforholdet.

Kommunene må være med på å utvikle bedre modeller og ta større ansvar for å skape byliv. Vi tror en god og enkel start kan være å låne ut gatearealer i stedet for å ta betalt for dem. Det vil gi mye større fleksibilitet for å prøve ut ting—både opplevelser og konsepter som kan trekke folk inn i førsteetasjene, og rekreasjon og lek som kan skje ute i gatene. Godt byliv er, enkelt sagt, også god business for kommunen, enten det måles i skatteinntekter, folkehelse,livskvalitet eller trivsel.

Vi tror også kommuner bør premiere konsepter som gir mye tilbake til byene. Det kan måles gjennom smarte digitale løsninger, med parametere som antall besøkende, pengebruk, lydnivå på latter eller samtaler. Også de som eier førsteetasjene må i større grad være villige til å bidra slik at bylivet ikke dør ut. Kanskje vi skal tenke helt annerledes om førsteetasjene: At de først og fremst skal bidra til å skape liv og bevegelse til resten av byen. For gårdeier blir førsteetasjen og byrommet da en attraksjon som gir bedre priser til prosjektet som helhet. Prosjektet Harbitz Torg som nå utvikles på Skøyen kan være et eksempel på hva som kan og bør skje. Eiendomsutvikler og gårdeier går her sammen med ulike entreprenører om å skape unike tilbud i førsteetasjene, nettopp fordi de ser at det vil kaste av seg i form av solgte leiligheter gjennom et attraktivt tjenestetilbud og byliv fremfor tomme rom.

Roar Smelhus er bærekraftsrådgiver og grunnlegger av selskapene 6CST, Home Workspace og initiativtaker bak 3rd place community som springer ut av Home Workspace. For tiden er han student på urbanismestudiet, som han tar over 3 år på AHO, 2019-2021.

Hilde Kari Nylund er utdannet sivilingeniør og journalist, og har lang erfaring i å formidle kompliserte temaer på en forståelig måte. Hun er særlig interessert i bygg, bærekraft og byutvikling.

Anja Hole er utdannet master i arkitektur fra Arkitekturog designhøgskolen i Oslo, med et utvekslingsår som masterstudent ved Tokyo City University i Japan. I januar 2020 startet hun sin egen virksomhet, ALM arkitekter AS, et kontor som ser verdien i det allerede bygde.

Robert Iversen Bogard har en bred erfaring innenfor arkitektur og byutvikling i over 13 år. Han har jobbet i roller som arkitekt, forvalter, urban designer, eiendomsutvikler og konsulent.

23 TOMROM

Dette er fortellingen om et sted, tre innbyggere, og hvordan turismen endret hjemstedet deres.

+KOTE

Henningsvær – Hashtag eller Heimplass?

Tekst av Martin Lucas Eick

Tross en vår utenom det vanlige, var det ingen tvil om hvor store deler av Norge la ferien sin i år—Lofoten. Øygruppen nord for polarsirkelen og turisme er ikke ukjente for hverandre, og selv om de utenlandske turistene uteble denne sommeren, har det ikke vært mangel på nordmenn som tok turen til midnattssolens rike.

Fra å være et fiskevær “i blindtarmen av blindtarmen” som jeg fikk beskrevet det, er Henningsvær i dag fast innslag i et turistbesøk til Lofoten. Med to gourmetrestauranter, et knippe kafeer, internasjonalt kunstmuseum, og suvenirbutikker passende alles lommebøker, er det tydelig hvilken gruppe det kommersielle tilbudet i Henningsvær retter seg mot. Sagt på en annen måte—Henningsvær har blitt hot. Men hvilke konsekvenser har turismen hatt for opplevelsen av heimplassen Henningsvær?

1 Informantene er anonymiserte

For å finne ut av dette snakket jeg med Odd1, lokal i fiskeværet og sysselsatt i fiskerinæringa; Guro som flytta til ‘Værret’ for 20 år siden; og Signe, som i dag livnærer seg på turismen. Alle har bodd i Henningsvær før turismen ble den dominerende næringa, men opplevelsen deres av hvilke konsekvenser turismen har hatt for deres stedsfølelse i Henningsvær spriker.

Først og fremst—det er ingen tvil om at turismen har hatt positive ringvirkninger for lokalbefolkningen. Både Guro og Signe snakker om hvordan Henningsvær har fått et nytt liv, og at turismen har muliggjort et fiskevær med liv året rundt. Signe forteller at før, da den siste turistbussen kjørte til fastlandet etter sommersesongen, kunne man høre dørene låse nedover gata: “Og så var det ikke noe. Vi måtte sykemelde oss eller få dagpenger.”

25 TOMROM

Samtidig er det tydelig at turismen har hatt store konsekvenser for hjemplassen Henningsvær på flere måter: Arbeidsplasser, bolig, og nabolagsdynamikk har alle kjent på turismens endringskraft. Turismen skaper nye barrierer i arbeidsdagen: Odd ‘legge seg på fløyta’ gjennom fiskeværet i lastebilen, og velger å begynne grytidlig på jobb for å komme turistene i forveien i kampen om veien. Signe har kjøpt seg scooter for å ferdes i fiskeværet, men er mer opptatt av at Henningsvær ikke må miste identiteten sin, da dette kan svekke fiskeværets attraktivitet.

Bolig har også fått ny verdi i fiskeværet. Flere og flere hus selges til ‘søringer’, som ifølge Odd leier dem ut på AirBnB. Han forteller: “Det her med at de overtar hus og leier dem ut på AirBnB, de skulle vært for unge folk å komme seg til med et billig hus. Såpass beboelig er de husene. Det er synd.”

Korttidsutleie oppfattes som en direkte trussel som treffer på tre måter: Ovenfor naboskapet som har forsvunnet; vanskeligheten for å skaffe seg fast bolig i Henningsvær; og for Signes del, problemer med å huse ansatte i turistsesongen.

“Alle vennene mine leier ut på AirBnB, så jeg har ikke noen å drikke kaffe med…

Men jeg er jo litt tilbaketrukken.”

- Guro Selv om alle jeg pratet med eier egen bolig, var det noe som skurret i Henningsvær. Guro prater om hvordan hun føler seg fortrengt, og hvordan hun opplever at turismen har endret nabolaget. For de få barna som fortsatt bor i Henningsvær, er det ikke trygt å leke ute lengre. Både fordi trafikken har blitt så høy, men også fordi man ikke kjenner naboene sine lengre. Naboskapet i fiskeværet er byttet ut med AirBnB-gjester som blir en natt eller to.

For Odd har Henningsvær endret seg så mye at han har mista lysten til å gå i gatene. Dette gjelder også forholdet hans til fjellene rundt Henningsvær. Som han selv sier: “Det er ikke mange år siden jeg var tidlig oppå Heia aleine, følte du herska over hele verden. Men nå, du ser jo bilene stå parkert og da orker du ikke … Jeg har ikke vært der på 7 – 8 år.”

26 +KOTE

Det større poenget man kan dra ut av disse eksemplene, er hvordan turismen har igangsatt en intens transformasjon av Henningsvær—på flere kanter samtidig. Det er tydelig at hverken Odd, Guro, eller Signe ønsker å gi slipp på “det som gjør Henningsvær til Henningsvær”, men i dagens Henningsvær oppleves heimplassen Henningsvær som under trussel. Odd, Guro og Signe navigerer ‘turistenes Henningsvær’ på forskjellige måter og med forskjellige ressurser. Fiskeværets økonomiske, kulturelle og sosiale rammer har endret seg og dette skaper spesielt problemer for Odd – som nå sliter med å rekonstruere eller skape sted i møte med et turistifisert Henningsvær.

Oppsummert har Henningsvær gått fra å være et fiskevær i ytterste periferi, til å bli sentrum for norsk og internasjonal turisme. Gjennom denne prosessen har Henningsvær blitt reprodusert og rekonstruert i turistens bilde, gjennom markedsføringskampanjer og turistens egne blikk. Fra det lokale fiske, og en egen kultur knyttet til dette, er det liten tvil om at Henningsvær har blitt et av de mest slående eksemplene på masseturisme i Norge.

De ovennevnte eksemplene fra Odd, Guro, og Signe impliserer at det er (u)muligheten til å (re)konstruere sted som er utslagsgivende for å oppleve et tap av stedsfølelse. Det er akkurat dette som skaper de forskjellige opplevelsene av Henningsvær som sted, som jeg har presentert her. Konsekvensen av å ikke kunne rekonstruere sted blir tydelig gjennom Odds eksempler: Det er tydelig at evnen til å skape sted henger sammen med evnen til å føle seg trygg og hjemme et sted.

Martin Lucas Sortland Eick (f.1994) tar en mastergrad ved NMBU i Landskapsarkitektur for Global Bærekraft.

Han har en bachelor i Samfunnsgeografi fra Universitetet i Oslo. Utenfor skolebenken er han Koordinator for Spires Byutvalg, og ungdomsdelegat til FN med temaområde urbanisering.

27 TOMROM

Fra Lobedas blokker drar jeg nĂĽ min vei.

Til Weimar. I skuffelse.

FREMMEDGJØRING

ET ROM UTEN LIV Ruinkonstruksjon og andre samtidsproblemer Tekst av Karina Sletten Illustrasjon av Ask Holmen

Samtids- og fremtidsruiner eksisterer i beste velgående. Tomme hus, fabrikker som bygges for industrier som ikke kommer, elendige levevilkår i leiligheter, fraflytting og følelser av fremmedgjøring og tomrom. Hva definerer det døde og det levende i byrommet?

RAMMEN RUNDT MENNESKERS LIVSLØP 1 Artikkel fra NRK - Nordvåg, H.B og Wormdal B. (2020, 29.juli) “Forfalte hus preger Vardø kommunen pålegger eierne å rydde opp”.

2 Janike Kampevold Larsen.

(2018) “Fremtidsruiner i det nye nord” i Framtidsruinar. (Red. Erling Moestue Bugge og Eivind Slettemeås)

Sommeren 2020 sa riksantikvar Hanna Geiran at “eldre bygninger er rammen rundt menneskers livsløp og virke i generasjoner”1. Dette står som en sterk kontrast til hvordan flere forfattere, journalister og innbyggere snakker om byen—blant disse er førsteamanuensis ved AHO, Janike Kampevold Larsen. Hun skriver om Vardø i bokserien Future North, og i teksten “Fremtidsruinar i det nye nord” i antologien Framtidsruinar.2 Kampevold Larsen beskriver hvordan lokalbefolkningen i Vardø har slitt med at markeds- og eiendomsspekulasjon har påvirket byen på måter lokalbefolkningen i stor grad ikke har hatt kontroll over. Hun vinkler det fra stedet som i et antroposentrisk perspektiv inkluderer “hele det materielle spekteret og forvandlingen av luft, grunnforhold, vann, forurensing, men inkluderer også menneskelige praksiser og kreftene som virker på ethvert sted- sosiale, kulturelle, industrielle, politiske.” I stor grad forteller hun i sine tekster at å se mot fremtiden må skje i kollektive

31

prosesser som involverer ivaretakelse og verdsettelse av det som finnes der fra før. Kampevold Larsen refererer til samfunnsgeografen Doreen Massey, og påpeker at stedet er mer enn et romlig fenomen, det er en sammenblanding av hendelser i tid og rom.

I Vardø finner vi industrier som ikke har vokst opp fra lokalsamfunnets behov—men fra petroleumsrelatert havneutbygging til lakseoppdrett på land—på grunn av investeringer og industri som tenker på en kortsiktig økonomisk økning. Vardø er en samtids- og fremtidsruin på grunn av akselerasjon og spekulasjon. Det har blitt bygget fabrikker for industrier som sikkert aldri kommer, og dette fenomenet kan beskrives som “ruins in reverse” – et begrep Kampevold Larsen knytter til landskapskunstneren Robert Smithson. Begrepet hjelper oss til å reflektere rundt bygningers nødvendighet, om hvordan steder og områder forbrukes uten omtanke for stedets historie, at “det utvikles fort og for et ekspansivt NÅ—i en markedsøkonomisk samtidighet—men som kan bli overflødige like fort som tiltaket iverksettes”. Det er i denne konteksten at Kampevold Larsen skriver at lokalbefolkningen i Vardø kjenner på en “håndgripelig følelse av tap og fremmedgjøring” og “En hjemlengsel, eller nostalgi som det en har reist fra, men de som erfarer det har ikke forlatt hjemstedet sitt.” *** Både Smithson og Kampevold Larsen sier at det er blikket som produserer landskapet; blikket ser på både det fysiske, nå-værende, men også det framtidige. Det er også påvirket av historier og fortellinger om hva som finnes og har vært før. Dette samsvarer med hvordan Kampevold Larsen påpeker at industri-spekulasjon har påvirket Vardø. Romantisering ogmystifisering av det arktiske landskapet har påvirket hvordan landskapet har blitt og fortsetter å bli produsert.

Maktbalanse er et felt som opptrer ulikt og lagvis, skriver sosiologen Richard Sennett og arkitekten Pablo Sendra i Designing Disorder, og sier at kompleksiteten i forskjellene i byrommet i stor grad handler om definisjonsmakt, erkjennelse og behov for bekreftelse. Sennett viser til at mennesker blir myndiggjort så lenge de blir erkjent av andre og at dette er en prosess av gjensidig forståelse. Hvordan kan mennesker som ikke er likestilt praktisere en gjensidig forståelse?

Hvis det som skaper et landskap er blikket, så er det grunnleggende å skape prosesser hvor ulike blikk møtes, og erkjenner at måten man har sett steder på ikke samsvarer med virkeligheten. Richard Sennett og Pablo Sendra skriver i Designing Disorder at man må planlegge hvordan uorden kan oppstå—de mener at gjennom uorden kan man skape åpne

32

plasser hvor sosiale, politiske og kulturelle forskjeller kan praktisere en gjensidig forståelse. De positive tiltakene som skjer i Vardø, som Kampevold Larsen trekker frem, er hvordan byggene vedlikeholdes, og endrer struktur som følger av at lokalsamfunnet tar grep rundt “rammene”. Hun beskriver hvordan befolkningen, tross fremmedgjøring, har utviklet måter å endre praksis for hvordan byggene brukes, på måter som er gode for lokalbefolkningen. Vardø Restored er et prosjekt hun beskriver som ønsker å “skape entusiasme, og en forståelse for landskapet som får folk til å ta del i byutviklingen, se på den som en ressurs i stedet for en skam...Det dreier seg om å betrakte stedet som grunnleggende sted for mennesker”. En kan se på Vardø Restored som et slikt møtepunkt Sendra og Sennett etterspør, hvor uorden er skapende for en entusiasme som trengs i bylandskap. *** Kan vi relatere denne måten å lese landskap på til boligpolitikk? Er ikke den nettopp også gjenstand for det ekspansive nå-et? Hvordan vi kan skape rom hvor det er mulig å bo, leve og jobbe uten å skape ruiner?

Slik jeg ser det er man som leietaker vant med å bo i et falleferdig eller kommende falleferdig hus. Slik instagramkontoen ‘min_drittleilighet’ har påpekt gjennom historier fra ulike leietakere ser man at det er en tydelig ubalanse i bo-forholdene. Det er ikke et likestilt forhold, og det er ikke en skapende entusiasme fra leietakerne, heller en voksende fremmedgjørings-prosess. Slik Massey ser på stedet som handlinger i rom og tid, må man se hjemmet likeså. Dette krever at man som leietaker tar grep rundt rammen i sitt livsløp og kreve en sosial boligpolitikk som inkluderer flere blikk og perspektiv.

Karina Sletten (f.1993) er en interdisiplinær kunstner som har vokst opp i havgapet på øyen Misje utenfor Bergen.

For tiden tar hun en MFA i Kunst og Offentlig Rom ved Kunsthøgskolen i Oslo. Sletten er interessert i spørsmål rundt menneskelige relasjoner i møte med fysiske og immaterielle konstruksjoner.

33

Stille stemmers utrop Intervju med Arild Knutsen om rusmisbruk-krisen i Oslo sentrum.

Intervju av Mikael Oscar Johansen og Emma Eriksen-Hirschberg Tekst og foto av redaksjonen

Uteseksjon i Oslo kommune har registrert et økende antall rusmisbrukere i hovedstaden fra 2014, som nå tilsier at rusmiljøet er det største åpne rusmiljøet i Europa. Arild Knutsen, leder for Foreningen for en mer human narkotikapolitikk (FHN), stiller til intervju om egne erfaringer, ruspolitikk og tilstanden i det åpne rusmiljøet.

20.08.20 FHN – Torggata 9a kl 18:05

EN GUTT FRA STOVNER Kan du fortelle litt om oppveksten på Stovner?

På den tiden var Stovner et sosialt eksperiment. 2 år før jeg kom dit som liten gutt, var det bare et bondeland. Da jeg ble tenåring bodde det like mange der som i Rogaland. Stovner ble raskt hengt ut som et problemområde Det var vel særlig en episode som ble definerende. Det var en jentegjeng som skulle sparke en gravid jentes mage, fordi hun hadde tystet om et bilinnbrudd. Jeg prøvde bare å redde jenta—jeg gikk bort for å true lederen, også ble det til et alvorlig knivstikk. Da jeg var 14 år og 4 dager våknet jeg opp som en helt vanlig gutt i Oslo. Den samme kvelden lå jeg på en glattcelle på Grønland, så ned på hånden min og lurte på om det var en “morderhånd”. Det var aldri meningen å begå en så grufull handling.

I ettertid fikk jeg vite at hun hadde overlevd.

Hva skjedde så? Det må ha vært vanskelig å prosessere hendelsen.

Ja, det var det jo. Hvordan skal man hjelpe en som har vært i en sånn situasjon, og ikke vet om man skal føle skyld, anger, skam eller ingen av delene.

Etterpå kom jeg inn i et guttemiljø som sniffet sykkellim. De snakket varmt om hvor gøy det var å putte sykkellim i plastposer, puste inn og se rosa elefanter. Det var en hype på en uke for dem, men for meg … i det jeg pusta inn den gassen fikk jeg mitt første friminutt fra det mentale helvete som jeg hadde levd i siden den dagen. Du kan kanskje se for deg hvor disponert jeg var for å gjøre det igjen. Tilslutt gjorde jeg det hver eneste dag og har i de fleste årene av mitt liv rust meg siden.

Hva slags erfaringer fikk du med politiet på Stovner av dette?

Saken førte bare til at jeg fikk en betinget fengselsstraff, også var ikke jeg interessant for politiet lenger. Men jeg fortsatte med sniffing, som er lovlig, men det holdt på å ta livet av meg. Etterhvert kom jeg borti cannabis, som er langt mer harmløst, men da ble jeg på fornavn med politiet. Jeg ble ropt etter, mens naboer, venner og foreldre så at de var på fornavn med meg. Det førte til at lokalsamfunnet fulgte opp med samme handlingsmønster. Straff er å skyve mennesker ut av samfunnet.

38

Sanksjoner på skolen, nektet adgang på kjøpesenteret og borettslag. Fedre var ute etter å banke meg opp.

Når man føler et sånt utenforskap, blir det sosiale livet man har knyttet til hasjbruken veldig sterkt. Jeg var misforstått som en selvforskyldt og kriminell narkoman. Det var jo ikke det, jeg hadde bare fryktelig vonde problemer. Jeg visste ikke om en annen måte å døyve smertene på enn med rusmidler.

Tror du mange i rusmiljøet i dag deler like erfaringer med eksludering?

Det er veldig mange typer rusmiljø. Jeg ble kasta ut hjemmefra, da jeg debuterte med tyngre stoffer. Jeg ble en sprøytenarkoman på Karl Johan, syk og døden nær. Det var noe annet enn den utstøtingen i lokalsamfunnet.

Jeg mener jeg har fått kjenne på kroppen hvordan det var å være jøde i Berlin i 1936. Jeg hadde null verdi for menneskene som gikk forbi.

EN FREMTIDIG RUSREFORM Helseminister Bent Høie har beskrevet rusreformen som et paradigmeskifte i norsk ruspolitikk. Kan du fortelle litt om forløpet til skiftet?

Rundt årtusenskiftet åpnet Norge opp for skadereduksjon og substitusjons-behandling. Fram til da var all såkalt rusomsorg å institusjonalisere stoffbrukere.

Med HIV epidemien kom kunnskapsbasert tilnærming. Det gikk fra “Just say no”, til “Just say know”. Svaret var å bistå folk mens de er aktive bruker, og redusere skade i pågående narkotikabruk.

Det var, og forblir, til enhver tid titusener som bruker ulovlige stoffer, og veldig mange med sprøyter. Det krever at man deler ut rene sprøyter for å unngå utbrudd av hepatitt C og HIV. I dag deles buprenorfin og metadon gratis ut til nesten 8000 mennesker i Norge. Med substitusjonsbehandling for heroin har overdosetallene gått ned fra 400 til 250 personer, så du kan si at det redder 100 til 150 liv i året.

Hva med FHN sin rolle i skiftet?

Vi har fokusert på overdoseproblematikk siden starten. Vi sto fra 2009 hver eneste måned utenfor Stortinget og hadde minneseremoni for

39

overdoseofre. I 2013 arrangerte vi verdens overdosedag, som i 2014 ble tatt over av helsedirektoratet, og innført som et viktig ledd i Stortingets nasjonale overdosestrategi. En strategi som innebærer utdeling av nalokson, heroin motgift og Switch-kampanjen. Alt dette etter våre forslag.

I 2016 hadde vi underskriftskampanjen “Intet om oss uten oss” i VG, i samarbeid med de andre hjelpe- og brukerorganisasjonene, hvor vi krevde å bli hørt i FN. Bent Høie viser til dette som den begivenheten som fikk han til å endre mening om rusfeltet: “Når alle brukerorganisasjonene er enig om at vi ikke skal straffe folk på bruk og besittelse, så kan ikke jeg lenger stå for det”.

Hva slags mangler kan du trekke frem fra innholdet i rusreformen?

Det er et ønske om sanksjoner—at man som stoffbruker blir tvunget til å ta imot hjelp, ved å avskrekke med sivilrettslige bøter. Det er ikke riktig.

Kriminalisering og avkriminalisering gjør ingenting med markedet.

Legalisering vil gjøre stoffene mye mindre skadelige. Ulovlige rusmidler, slik de er i dag, er skrekk varianter, som er laga for mest mulig profitt med null hensyn til kundegruppen.

Rusreformen er et godt skritt i riktig retning, men det er krefter som ønsker å opprettholde kriminalisering av unge som ikke lider av psykiske helseproblemer eller rusavhengighet. Situasjonen på Grønland er nøyaktig det samme som jeg vokst opp i. Det var ran på T-banen, mye voldshandlinger, og salg av ulovlige stoffer Politiet har en uheldig konfliktøkende tilnærming til dette ungdomsmiljøet; de behandler denne ungdommen som uønskede individer, istedenfor å prøve å forstå dem.

TIGERSTADEN ANNO 2020 Uteseksjonen viser til at antallet stoffbrukere øker i Oslo, hva tror du dette kan komme av?

Jeg lurer på om det er flere som kommer fra utenforskap og fattigdom, med den sittende regjering.

Det kan tenkes at russcenen vokser, fordi at den innebærer tilgang på stoffer, og fordi at det er for lite kapasitet på hjelpetiltakene. Det er lite

40

vilje om å gjøre mer på den sosialfaglige siden, i forhold til den innsatsen med å jage og kriminalisere brukere. Det er sterke krefter fra næring, borettslag osv., for å få dem vekk, uten å ha et forslag om hvor de skal gå til—det er ingen indre justis i rusmiljøet lengre.

Da brukerne sto på Plata var det en indre justis som regulerte at folk ikke tok imot nye unge, solgte stoff til mindreårige og “rookies”. Nå har vi ikke den justisen. Rusmiljøene er spredt over et mye større område, som følge av den kriminaliserings-politikken som Oslo kommune driver.

Hvordan vil du beskrive situasjonen som den er nå?

Det er et veldig høyt konfliktnivå, mye aggresjon og økende psykiske helseproblemer. Det er stadig flere type stoffer som brukes i det tunge rusmiljøet. Folk skyter mdma, får overdose av GHB, og det er mer tabletter.

Det har kommet en ny gruppe unge som har blitt en del av det tunge rusmiljøet i sentrum, uten at de identifiserer seg med de tunge gamle knarkerne. Det er lite medlidenhet, de utsetter de gamle for mye fælt.

Altså vi snakker om et rusmiljø, men selv i Brugata-rusmiljøet er det fraksjoner.

Storgata oppgraderes for øyeblikket. Brugata og Storgata er jo brennpunkt for rusmiljøet, hvordan har anleggsarbeidet endret dynamikken?

Det har gjort det verre, det er rent klaustrofobisk. Det gjør at byens øvrige innbyggere ikke orker å bevege seg i nærheten av området.

Tilgjengeligheten til hjelpetiltak er sterkt svekket. Den utrolig viktige livreddende lavterskeltjenesten på Prindsens mottakssenter er jo nesten gravd vekk. På Prindsen deles det ut 5000 sprøyter hver dag.

Det er ufattelig viktig for de aller tyngste som kommer til sentrum. Nå skal de grave seg helt inn til sprøyteluka, uten noen klare ideer om å overføre funksjonen til andre lokaler.

Det er satt ut en ny dedikert politipatrulje for rusmiljøet, som har økt bortvisningspraksisen. Det vil si at om du befinner deg i et område, og de finner det sannsynlig at du kommer til å bryte loven med bruk og besittelse, så blir man bortvist fra området i 24 timer. Påtreffer dem

41

deg igjen så er det 48 timer, igjen 78 timer, etterfulgt av bøtelegging. Folk blir bortvist fra boområdene sine og fra helsetjenester. Det er i utakt med stortingsflertallets ønske om en rusreform. I praksis har ingenting endret seg.

Hva ser du på som løsningen for å bedre kunne imøtekomme behovene?

Det finnes ingen løsning med stor L. Innenfor gjeldende forutsetninger er det at man slutter med politiaksjon, og oppretter væresteder. At politiet går fra kriminalisering til atferdsendring.

Det er noe man kan gjøre ganske enkelt. Det kan være en prioritering fra riks- eller statsadvokaten eller en politileder. Hvis vi får væresteder går vi fra 50 års jaging av rusmiljøet, til en human vinkling på utfordringen.

Væresteder gir rettssikkerhet til brukere. Hvis du blir utsatt for vold i Brugata, jeg har opplevd det selv, kan du ikke ringe politiet. Da tar dem deg for bruk og besittelse. Man må se seg over skuldrene etter potensielt voldelige og politiet. Det er i en sånn situasjon at man plukker med seg en kniv om morgenen. Det er dårlig for psykisk helse å ikke ha rettssikkerhet.

Jeg var i Aarhus i 2018, alt dette her kommer fra erfaringer med “Nåleparken”. Da vi først hadde rusreform debatt så jeg at konseptet i Aarhus var overførbart til Norge. Bergen har allerede fått et værested.

Det hadde kanskje ikke trengt å se ut som en lekeplass, men undergangen på Laksevåg og området rundt har ikke de samme utfordringene i dag.

Miljøet er der, det går jo ikke bort, men nå er det lettere med helse- og sosialfagliginnsats ved at det er avgrenset på et sted.

Hva oppfatter du som de riktige forutsetningene for at væresteder kan bli vellykkede tiltak?

Verdighet. Og ikke minst medvirkning. Deler av rusmiljøet i Bergen føler at de ikke har fått innspill på utformingen. Det er jo essensielt for at miljøet skal kunne føle et slags eierskap.

Det er lurt å ha nær tilgang til hjelpetiltak. Altså på Prindsens mottakssenter er det ikke bare sprøyterom. Det er også hepatit c behandling,

42

akuttovernatting, feltpleie, sårstell fra infeksjonskomplikasjoner og oppfølgende sosiale tjenester.

Til slutt lurer jeg på hva konsekvensene vil være dersom man ikke oppretter væresteder, og praksisen med å jage vekk brukere fortsetter?

Jeg tror at det er medvirkende til at vi fortsatt godtar forferdelige utenforskap og sykelighet. I Oslo ser vi det jo hele tiden, vi blir mett på det. Det skaper en forferdelig likegyldighet, som gjør at folk kan ligge og dø av overdose på gata, mens folk går rett forbi. Jeg tror at overdosetallene, mangelen på forståelse og videreutvikling av hjelpetiltakene avhenger av at vi slutter å behandle stoffbrukere på den måten vi gjør i dag. Det er en humanitær krise. Midt i Oslo sentrum!

Det er opp imot 60 som dør av overdose hvert år i Oslo. Det er to ting som er viktig å minnes om; det er hvordan vi reagerte på de åpne rusmiljøene tidligere og det er de menneskene som var en del av dem, og som etter mitt syn døde som følge av politikken vi drev mot dem. Hvert eneste overdosedødsfall er et menneske som hadde potensiale for et langt og godt liv, fortsatt helt til siste hjerteslag.

FOTO-SERIE: BYVANDRING MED DAG, 20.08.20 Etter intevjuet med Arild, tok Dag Andreas Torp fra FHN oss med på byvandring for å observere rusmiljøene i Oslo sentrum. På de neste sidene ser dere bildene fra turen.

43

Desember, nattsvart.

Men jeg var lykkelig, tror jeg. Da vi endelig fikk snakket sammen.

DØDEN

ET STEINBRUDD OG EN GRAVHAUG Minnehager i Oslomarka

Tekst og illustrasjoner av Runa Oline Hermansen

Oslo trenger mer gravplass, men er dagens praksis den riktige for samfunnet slik vi kjenner det nå, og slik vi ønsker at det skal utvikle seg i fremtiden? Plassmangel på eksisterende gravplasser, en utdatert og ensidig mal for utforming, og alternative metoder for gravlegging motiverte min diplomoppgave. Besvarelsen forsøker å skape en gravlund som bedre kan treffe og tilpasses verdier på kryss av kulturforskjeller, og samtidig være et sted for de sørgende og etterlatte uten å kreve enorme arealer.

GRAVLUNDEN OG DEN MODERNE STORBYEN Oslo er i stadig vekst og blir hver dag en mer sammensatt og kompleks storby. Vi lever livene våre side om side, men på helt ulike og unike vis, og det er stor aksept for alternative livsstiler, utradisjonelle familiesammensetninger og ulike trosretninger. Det vi alle har til felles er at vi en dag skal dø, og følgelig begraves. Når vi har kommet til dette punktet er det derimot svært få alternativer og lite rom for individuell tilnærming.

Som i de aller fleste andre storbyer legger en økende befolkningsvekst press på områder for blant annet bolig, næring, transport og rekreasjon i Oslo. Denne befolkningsveksten, kombinert med en stadig større eldre befolkning, legger også et stort press på byens gravlunder, men dette snakkes det derimot svært lite om.

Vi har i dag strenge lover og forskrifter som regulerer hvor og hvordan gravlegging foregår i Norge, og loven åpner i all hovedsak for to gravtyper: tradisjonell kistegrav og kremering. Videre kreves det at all gravlegging skjer helt omsluttet av jord, med unntak av askespredning.

Graven er i tillegg fredet i minst 20 år etter gravlegging, men ofte betydelig lenger.

Andelen som ønsker kremering er økende, og i Oslo velger ca 70% dette over en tradisjonell kistegrav. Men når dagens lov krever at også urner

63

1 https://www.aftenposten.no/ meninger/i/2GAEv/oslo-trengerflere-gravplasser(06.09.20)

gravlegges i jord, og alternativer som kolumbarium eller urne-vegg ikke er lovlig, blir forskjellene dette krever av plass forsvinnende liten. En røff beregning på hvor mye gravplass vi vil trenge i Oslo innen 2030 med andelen på 70% som kremeres havnet på ca. 600 000m2, et areal som tilsvarer St. Hanshaugen park, Botanisk hage, Tøyenparken, Torshovparken og Slottsparken kombinert.1 Om fremtidige gravplasser skal se ut som og fungere slik som idag, er det få områder i byen igjen som egner seg. Krav til blant annet jordvolum, drenering og terreng legger føringer for valg av sted, og de samme kravene legger også store begrensninger på utforming og design. Hvis man med et grovt overblikk ser på gravplassene i Oslo er de aller fleste ganske like, og tilbyr den samme opplevelsen til de besøkende og sørgende. Rad på rad med gravsteiner i gressplen, der enkel vedlikehold er satt høyere enn estetikk og opplevelse.

Summen av alt dette gjør at vi sitter igjen med store områder i byen satt av til gravplasser med likt utrykk, men hva er egentlig deres funksjon og hvem er disse stedene for? Er plenkirkegården egentlig det beste stedet å sørge over en man har mistet? For å sette det på spissen kan man kan argumentere for at dagens utforming av gravplasser, med gravsteiner i snorrette rader, understreker en funksjon som oppbevaringsplass for de døde, mer enn de er utformet som steder å være for de sørgende og etterlatte eller andre besøkende.

THE WORST CASE: GRAVLUND I MARKA?

2 https://www.vg.no/nyheter/ innenriks/i/VKeep/norge-trengertusenvis-av-nye-gravplas ser (06.09.20)

Det er tydelig at vi trenger å tenke utenfor de tradisjonelle rammene raskt om vi skal klare å møte befolkningsveksten. Hvor skal vi utvide når alle ledige og passende arealer er tatt? Oslomarka står høyt i hjertet hos de fleste, med god grunn, og det å måtte hente areal herfra for fremtidig gravlegging har vært nevnt i forbindelse med denne problematikken tidligere som et worst case scenario.2 Hva ville en gravlund i marka innebære, og trenger den å gå på bekostning av de verdier og kvaliteter marka har og gir til innbyggerne i Oslo?

64

Nærheten til marka fra Oslo sentrum gjør det til en yndet sted å gå for en pause fra det travle bylivet, og et sted hvor mange føler på en ro og klarhet som de ikke får ellers. En gravlunds viktigste funksjon burde være et sted å prosessere og bearbeide sorgen og tapet over å miste en man var nær, og et sted som gir nærhet, trygghet og ro. På mange måter går markas kvaliteter og en gravlunds funksjon svært godt sammen.

ET STEINBRUDD OG EN GRAVHAUG Valg av prosjektområdet for diplomoppgaven falt på et nedlagt steinbrudd innenfor markagrensa på Grorud. Omgitt av gran og furuskog ligger steinbruddet igjen som en lysning i skogen med sitt dramatiske terreng formet av mennesker og maskiner gjennom de siste 60 år. Etter flere tiår med produksjon er all jord og organisk materiale for lengst blitt borte, som både hindrer all plantevekst og umuliggjør tradisjonell gravlegging.

Kremering og askespredning ble vurdert, men når selve prosessen ved kremering ikke er bra for miljøet, og asken som produseres ikke bryter ned videre, men derimot i større mengder er skadelig for planteliv, blir det tydelig at dette ikke er løsningen for fremtiden.

Besvarelsen utforsket derfor natural organic reduction som metode, en gammel jordbruksteknikk som tradisjonelt har vært brukt på døde gårdsdyr. Teknikken ligner også den de fleste kjenner til gjennom kompostering av matavfall. Ved bruk av få og enkle materialer brytes kroppen ned til organisk materiale i løpet av 30 dager i en prosess som er helt miljøvennlig og med et produkt som trygt kan spres i naturen.

En gravlund tar form i steinbruddet gjennom en rekke ulike geometriske hager. Som en del av begravelsesseremonien blir jorden av den avdøde spredt i hagen, og blomsterfrø eller et tre plantet. Hagene representerer ulike stadier i revegeteringen av steinbruddet: fra bart fjell, til blomstereng, til bjørkelund og til slutt til upåvirket spontan revegetasjon i grushaugene. Hagene har vegger i ulik høyde som gir de pårørende rom for å sørge på den måten de selv trenger, og de oppfordres til å ta vare på, vedlikeholde og pleie hagene som en del av sorgprosessen. På den

65

66

måten får de se noe vokse til og spire ved hjelp av den som har gått bort, gravlunden hjelper de pårørende til å bearbeide sorgen, og stedets funksjon som gravlund er det som gjør at steinbruddet får nytt liv.

Å UTFORDRE NORMEN

3 https://www.aftenposten.no/ norge/i/6jROr/dette-kan-blifremtidens-gravplass (06.09.20)

Diplomoppgavens prosjektområde, et nedlagt steinbrudd i marka, er et ledig areal i Oslo som venter på å bli noe nytt. Å skape en gravlund i et steinbrudd er en umulighet innenfor dagens lovverk og et område som dette hadde derfor ikke kunnet brukes. Ved å likevel velge dette som prosjektområde drev det oppgaven til å tenke helt nytt og finne utradisjonelle løsninger. Metoden for gravlegging kan antagelig virke avskrekkende først, men kan også sees på som en logisk og vakker avslutning på livet som bedre treffer de verdier mange har i dag om klima, miljø og natur, og som også åpner for mange nye muligheter både for utforming, bruk og valg av område for fremtidige gravlunder. Slik jeg ser det nå sitter vi fast innenfor de tradisjonelle og trygge rammene, og problemene vi står ovenfor med plassmangel på gravlundene er både en god grunn, og en unnskyldning, til å utfordre normen.

Runa Oline Mork Hermansen, 25 år, bosatt på Tøyen i Oslo. Nylig utdannet landskapsarkitekt med utdanning fra NMBU og AHO, skrev diplomoppgaven “The Quarry and the Tumulus” ved AHO våren 2020. For tiden arbeidssøkende og på jakt etter nye spennende oppdrag.

67

TRACE, NO TRACE // AN ISLAND TO DIE ON Transgressive in its subtlety. It is radical, but so quiet at the same time.

That is what is so unusual about this project.

- Sitat fra juryen Det er ikke lov å dø på Svalbard. Dette er tematikken Julie Tholens utfordrer i sitt andreplassbidrag til 120 HOURS 2019. Hvordan forholder man seg til døden på et sted hvor man ikke kan begraves i permafrosten?

Julie fikk en alvorlig kreftdiagnose i 2017 og hadde derfor døden tett inn på seg. TRACE, NO TRACE er en sterk refleksjon av hva som skjer når man dør. Her skaper Julie en ny form for begravelse, et tema som for mange er vanskelig å snakke om, men som Julie klarer å fremstille som noe vakkert og naturlig.

Selv om hun var syk, fortsatte Julie på arkitektstudiene. Det siste året var hun student ved AHO, der hun deltok aktivt til hun døde 1. mai 2020. Julie levde og åndet for arkitekturen.

TEAM

TRACE, NO TRACE / / AN I S L AND TO D IE ON

Niels is a hermit. He’s liv now, Niels wants to die.

9460

Niels is a hermit. He’s lived long,doomed. but Niels reads th allowed to die on Sval now, Niels wants to die. The world is The most en fascinated. doomed. Niels reads that you’refriendly not way of living at S not live there at all. But w be a place allowed to die on Svalbard, and is to die, alongsi that’s also dying? fascinated. The most enviromentallyfriendly way of living at Svalbard is to not live there at all. But why shouldn’t it be a place to die, alongside the nature, that’s also dying?

lar bears e ecosystem.

HOUSE

DEATH

CYCLE

TRACE

1. Niels builds his house of coal from the coalmines.

2. Niels eventually dies.

3. Niels’ body is eaten by polar bears and becomes a part of the ecosystem.

4. Coalhouse is dismantled by next dying person, leaving a coal trace.

TRACE

RE-USE

PRESERVATION

4. Coalhouse is dismantled by next dying person, leaving a coal trace.

5. Next house to die in is established with use of Niels’ materials, leaving the former plot protected/listed.

6. Cycle continues, leaving plots preserved as in churchyards, thus preserving the nature on it.

Situation plan - 2040

1. Niels builds his house of coal from the coalmines.

y polar bears f the ecosystem.

3. Niels’ body is eaten by polar bears and becomes a part of the ecosystem.

TRACE

RE-USE

PRESERVATION

4. Coalhouse is dismantled by next dying person, leaving a coal trace.

5. Next house to die in is established with use of Niels’ materials, leaving the former plot protected/listed.

6. Cycle continues, leaving plots preserved as in churchyards, thus preserving the nature on it.

eaten by polar bears s a part of the ecosystem.

040

2. Niels eventually dies.

4. Coalhouse is dismantled by next dying person, leaving a coal trace.

TRACE

RE-USE

PRESERVATION

4. Coalhouse is dismantled by next dying person, leaving a coal trace.

5. Next house to die in is established with use of Niels’ materials, leaving the former plot protected/listed.

6. Cycle continues, leaving plots preserved as in churchyards, thus preserving the nature on it.

Situation plan - 2040 If the most environmentally friendly way to live at Svalbard is to not live there at all, then why should it be established a community there? The project offers a counter thesis, where Svalbard functions as a hospice that’s non-permanent, but rather shifting as life and death goes on. With coal houses leaving traces as they are dismantled and rebuilt, it is possible, as long as the ice is still in place, to see where have settled for afriendly final, way to If thepeople most environmentally but short live stay.atAsSvalbard the ice melts, thelive traces dis-at all, then is to not there appear, and damage done to theanawhy no should it beisestablished community ture, except that of global offers warming done thesis, there?

Thetheproject a counter by humans in general.

A settlement on Svalwhere Svalbard functions as a hospice that’s bard cannon-permanent, be non-invasivebut andrather symbolize shiftingan as life and attempt todeath protect nature, as in churchyards goes on. With coal houses leaving that for hundred of years are left untouched. traces as they are dismantled and rebuilt, it The project poses theasassertion thatice humans is possible, long as the is still in place, can live and diewhere in a symbiosis withsettled nature,for a final, to see people have and not but ruinshort it onstay. ourAs shourt stay here the ice melts, theontraces disearth. appear, and no damage is done to the na-

TEAM 9460

Situation plan - 2119

Situation plan - 2119

ture, except that of the global warming done by humans in general. A settlement on Svalbard can be non-invasive and symbolize an attempt to protect nature, as in churchyards that for hundred of years are left untouched.

The project poses the assertion that humans can live and die in a symbiosis with nature, and not ruin it on our shourt stay here on earth.

Et endelig minnested Intervju med Beate Hølmebakk om minnestedet på Utøykaia

Intervju av Mikael Oscar Johansen og Ane Liavaag Ellefsen Tekst av redaksjonen

72

22. juli 2021 planlegger Statsbygg üpning av nasjonalt minnested for ofrene av 22. juli-terroren som fant sted i 2011. Arkitektkontoret Manthey Kula har tegnet forslaget til minnesmerket, og i den sammenheng har Beate Hølmebakk stilt til intervju med +KOTE.

73

Beate Marie Manthey Hølmebakk er sammen med Per Tamsen grunnlegger og partner i arkitektkontoret Manthey Kula og professor ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo (AHO). Arkitektkontoret er blant annet kjent for prosjekter langs Nasjonale turistveier, men kanskje i enda større grad for papirprosjekter som utforsker mennesker, følelser og livets ritualer i romlige erfaringer.

FORMSTUDIER I LIVETS RITUALER 28.08.20 AHO kl 14:00

I forkant av at kontoret ble grunnlagt i 2004, hadde du laget en serie av papirprosjekter ved navn Virginia. Kan du fortelle litt om hensikten, inspirasjonen og innholdet i disse papirprosjektene?

Det var et arbeid jeg begynte med bare noen få år etter at jeg gikk ut av skolen. Jeg hadde begynt å jobbe på et arkitektkontor og savnet muligheten til å følge en idé på samme måte som man gjør på skolen.

Jeg lette lenge etter et sterkt program. Så leste jeg Virginia Woolf og begynte å tenke på kvinner, kvinneskikkelser gjennom historien og i litteraturen. Litteraturen er en kilde til interessante temaer som allerede er tydeliggjort av en forfatter.

Boligen er tradisjonelt sett knyttet til kvinnerollen, så med boligen som program var det flere ting som falt på plass. Det var ikke slik at jeg tegnet hus for Veslemøy (Haugtussa) og de andre kvinneskikkelsene, men jeg tok utgangspunkt i en problemstilling som var til stede i boken og tolket den videre på min måte. Jeg var på jakt etter temaer som kunne bearbeides arkitektonisk.

Etter hvert ble prosjektene til en liten syklus: det begynte med et hus for en ung kvinne, så et hus for en mor og et barn, så et for en husmor og til slutt et hus for en enke.

Var det vanskelig å sette premisser for Virginia-serien, når den på mange måter var løsrevet fra geografisk kontekst? Hva slags andre muligheter åpnet det opp for?

Da jeg tegnet diplom på skolen var den også uten stedlig kontekst.

Temaet for diplomen ble behandlet i bygningen selv, forholdet til omverdenen var ikke avgjørende og jeg arbeidet derfor med en generisk tomt. Det er jo en fantastisk motstand i en tomt. Jobber du med et sted er det på en måte dét som setter premissene for oppgaven. I et papirprosjekt, derimot, må en lage sin egen motstand. Jeg har opplevd at det, i såkalte papirprosjekter, er mulig å drive frem en tematikk—eller

74

en fortelling—på en tydeligere måte enn det som kanskje er mulig med reelle oppdrag.

Jeg tror det papirprosjektene har lært meg er at det er nødvendig og verdifullt å holde på med det som opptar deg. Dersom en er i en situasjon hvor du føler at du ikke har kontakt med faget, så må man lage seg den kontakten selv.

Papirarkitekturen slår meg som fortellende, eller at prosjektene rettere sagt har klare narrativ. Hvordan går prinsippene fra papirprosjektene igjen i realiserte prosjekter som må forholde seg til en klar kontekst?

Manthey Kula har en litt spesiell portefølje: Kraftverk, monumenter, nyttebygninger, utstillinger, landskapstiltak og bare noen få hus. Vi tenker likevel at mye fra papirprosjektene er overførbart til oppdragene vi har på kontoret; konstruksjonen som en viktig del av konseptet, holdningen til materialbruk, til form og til det arkitektoniske uttrykket.

Kontoret har holdt på med papirprosjekter fordi vi syns det er verdifullt.

Hadde vi ikke tegnet papirprosjektene hadde vi rett og slett hatt mindre erfaring. I disse prosjektene har vi vært opptatt av innlevelse i menneskelige problemstillinger og forsøkt å finne relevante formuttrykk for disse.

Jeg opplever at erfaringen fra papirprosjektene har vært gode å ha i arbeidet med minnestedet, hvor det jo handler om å gi form til ganske komplekse følelser. Det å klare å se på form, materialer og konstruksjoner som uttrykk for noe som har en følelsesmessig karakter, det tror jeg kommer fra papirprosjektene.

Hva slags følelser og hvilke papirprosjekt?

Egentlig alle sammen. Det handler om at livet er ganske sammensatt og at arkitektur må oppleves relevant for folk. Du må føle at den betyr noe og at den rører ved deg, men arkitekturen skal ikke diktere følelser.

Du skal ikke komme til minnestedet og oppleve at man føler feil. Du må kunne komme dit med alle slags følelser, både vonde og gode.

Var temaer som eksistens, død og savn noe som hadde kommet særlig opp i den konseptuelle papirarkitekturen? Eller var det helt ukjent i forkant av Utøya?

I papirprosjektet “Archipelago” forsøkte vi å forestille oss hva fem personer som oppholdt seg i ekstremt isolerte situasjoner følte, og hva de drømte om. Det var en øvelse i å leve seg inn i hvordan mennesker har

75

det og hva som er viktig for dem. Vi brukte disse refleksjonene til å utvikle arkitektonisk form.

VED VANNKANTEN TIL TYRIFJORDEN Hvordan går tilnærmelsen igjen på Utøykaia? Det må ha vært en vanskelig oppgave å sette seg inn i konteksten og følelsen for å starte designprosessen?

Det var vanskelig. Det var jo allerede utarbeidet et annet prosjekt på en annen tomt av kunstneren Jonas Dahlberg. Memory wound var et veldig fint prosjekt, men som særlig fokuserte på det brutale i angrepet. Av flere grunner ble det ikke realisert. Vi var et team som fikk oppgaven med å lage et nytt skisseprosjekt, på en helt annen tomt og med helt andre forutsetninger. Vi ble valgt på grunn av oppgaveforståelse. Statsbygg mente nok at denne oppgaven måtte håndteres noe annerledes enn kunstkonkurransen. Vi begynte med å møte ofre, overlevende, pårørende, de som var med på redningsaksjonen og andre fra lokalsamfunnet.

I tillegg var det to referansegrupper som vi måtte forholde oss til. Den ene referansegruppen bestod av representanter for AUF, Utøya og Støttegruppen. Det var en krevende oppgave å arbeide med hendelsen der 77 mennesker ble drept på så utrolig brutalt vis; å skulle snakke om utformingen med pårørende til ofrene. Det var tungt og fryktelig vanskelig.

Den nevnte referansegruppen ivaretok de etterlatte og dem som var direkte berørt av angrepet, men det var også en annen referansegruppe som besto av en historiker, en arkitekt og en fra Kunst i offentlige rom (KORO). Disse skulle ivareta nasjonens interesser. De to referansegruppene hadde på mange måter litt ulike forventninger og ønsker for prosjektet som både skal være et sted der man kan komme og minnes de som ble drept, men også et sted som skal formidle den politiske og nasjonale dimensjonen ved hendelsen. Det var kjempe krevende, så det var godt å ha noen papirprosjekter bak seg, som også handler om vanskelige følelser.

ET EGENARTET FORMUTTRYKK Hva var den innledende inspirasjonen til den karakteristiske kurveformen?

Det er en ganske krevende tomt. Den er bratt og trang med vanskelige grunnforhold og det skal være plass til ganske mange forskjellige typer bruk så prosjektet handler om mer enn selve minnestedet. Men, når det gjaldt utformingen av selve minnestedet så ønsket vi å finne frem til en form som ikke ville eksistert hvis det ikke var for denne grufulle hendelsen.

76

Formen er basert på tanken om at solens bevegelse er et varig uttrykk for tid. Hver dag beveger solen seg over himmelen, og fra klokken 15. 25 da bomben eksploderte i Oslo til klokken 18.34 da terroristen ble arrestert på Utøya beveger solen seg over minnestedet fra sørvest til vest. Det er altså solens plassering og retning i dette tidsrommet angrepet pågikk som er brukt til å skape denne kurven, og akkurat denne kurven finnes ikke noe annet sted.

Du kan si at vi ønsket å knytte formen til allmenngyldige størrelser, fenomener som betyr noe for mange. Den delen av tomten hvor minnestedet ligger, er en fin plass med vakker solgang. Det er i utgangspunktet et sted man har lyst til å være. Vi har gjort hele tomten og kaia om til en stor rampe som gjør at alle kan komme helt ned til vannkanten, og der har du Utøya rett foran deg. Du vet at du står på den stranden dit mange svømte for å bli reddet og det var her den store redningsaksjonen fant sted. Du kan ta på steinen bak deg og vite at det var akkurat her. Dette tror jeg er viktig.

Det at man kommer ned til vannet var viktig for oss. Vannet har noe syklisk ved seg, det representerer en slags stor dimensjon, en varighet.

Det gjør at man kan bli satt i en slags stemning, og at det er noe som varer likevel. Jeg tenker at det må være det store tomrommet for mange, men at det likevel er noen størrelser som varer. Det kan kanskje oppleves som en trøst for noen.

På minnestedet står det en søyle for hvert offer. Søylene er tilnærmet like, men hver og en av dem vrir seg mot solen med en litt forskjellig vinkel. Hver for seg er ikke søylene sterke, men de er koblet sammen i toppen og danner en konstruksjon, som symboliserer at de samlet fortsatt er veldig sterke. Det er fint tenker jeg, at de kan leses som enkeltindivider.

Det ligger mye tanker bak utformingen av selve søylen, og i utformingen av navnene. Hvert enkelt navn er tegnet som et relieff. Det er en form for omsorg for hver enkelt, som vi håper skal fremgå.

Minnestedet ender i en brygge ut i vannet. Bryggen er en gest til båtfolket og de frivillige som deltok i redningsarbeidet. De utgjorde en utrolig viktig rolle på den dagen. Det har ikke vært noen offentlig brygge på Utøykaia, men nå skal det bli mulig å komme dit og legge til med båt.

En bronsjetavle med tekst vil bli plassert ved minnestedet. Teksten skal fortelle om hendelsen og om redningsaksjonen.

Minnestedet skal være et sted for å minnes, og for refleksjon for etterlatte, overlevende, frivillige, hjelpemannskaper, nåværende og framtidige generasjoner.

77

S

O

L

G

A

N

G

22/7 18:33

:25

/7

22

78

15

Utøya

let

ta

r va

sk

ing

r gje

Re

FormsprĂĽket til minnesmerket er knyttet til solens bevegelse under hendelsene pĂĽ 22. juli.

79

BIDRAGSYTERE I NO 13 Quixan Yang — Tina Lam — Roar Smelhus — Hilde Kari Nylund — Anja Hole — Robert Iversen Bogard — Martin Lucas Eick — Karina Sletten — Runa Oline Hermansen — Ask Holmen Takk til Beate Hølmebakk, Arild Knutsen og Dag Andreas Torp som har stilt til intervju og Andreas Wangensteen for dikt

M A G A S I N E T KO T E Magasinet +KOTE er et uavhengig tidsskrift drevet av studenter og nyutdannede. Vi er til for meningsytringer, fag, debatt med bidragsytere fra ulike fagfelt, profesjoner og institusjoner. Vi ønsker å bidra til en kritisk og inspirerende samtale om våre fysiske omgivelser.

VIL DU VÆRE BIDRAGSYTER? Hvis du ønsker å publisere noe om urbanisme, stedsutvikling, landskap, bolig eller andre relevante og beslektede temaer, ta kontakt med oss! På nett publiserer nettredaksjonen gjerne kronikker, korte artikler, innlegg, essays og andre korte tekster, med en lengde på en til tre sider. Vi tar også i mot rene ideer og visulle innslag. Lengre tekster publiserer vi i magasinets papirutgave, hvis de er relevante i forhold til nummerets tema. Papirutgaven av KOTE utgis to ganger i året.

Vi kan nås på epost: post@magasinetkote.no

+KOTE substantiv en; koten, koter [kå:`t ] e

U T TA L E E T Y M O LO G I

fra fransk cote, av latin quota (pars) 'hvor stor (del)'; jf. tysk Kote; samme ord som kvote

BETYDNING OG BRUK

1 tall på kart som angir høyde over havet ved middelvannstand 2 kurve som forbinder punkter med samme høyde, især på kart; høydekurve.

+KOTE

No 13

TOMROM