KOTE #12 - Inkludering | Ekskludering by KOTE

KOTE INKLUDERING No 12

EKSKLUDERING 2020

Copyright © 2020 Magasinet KOTE er et uavhengig tidsskrift om våre fysiske omgivelser. Utgivelsessted: Oslo SSN 1893-8132 K O T E PÅ N E T T magasinetkote.no facebook.com/magasinetkote issuu.com/magasinetkote instagram magasinetkote twitter @KOTEmag FOTO FORSIDE Lea Stuedahl KONTAKT post@magasinetkote.no TRYKK BK Papir omslag 260 g Invercote creato Papir innlegg 120 g Edixion Offset Opplag: 1000 KOTE No 12 UTGIS MED STØT TE FRA Grape | Vestre |Asplan Viak | Dark | NLA | Statsbygg | Sola | Rodeo | Magasinet KOTE er gratis

KOTE

substantiv en; koten, koter [kå:`t ] e

U T TA L E E T Y M O LO G I

fra fransk cote, av latin quota (pars) 'hvor stor (del)'; jf. tysk Kote; samme ord som kvote

BETYDNING OG BRUK

1 tall på kart som angir høyde over havet ved middelvannstand 2 kurve som forbinder punkter med samme høyde, især på kart; høydekurve.

No 12 — 2020

I N K LU D E R I N G | EKSKLUDERING

MARIE S. HOELSETH Ansvarlig redaktør

ALF JØRGEN SCHNELL Ansvarlig redaktør

A N E L I AVA A G E L L E F S E N Redaksjonsmedlem

EMMA E. HIRSCHBERG Redaksjonsmedlem

MIKAEL OSCAR JOHANSEN Redaksjonsmedlem

CARL MAGNUS TRABERG Grafisk redaktør

LEDER Vi synes det var på høy tid med en kritisk utforsking av hvordan bypolitiske tiltak fungerer i dag. Hva vi særlig ville undersøke, var den mye brukte politikken for urbane sosiale utfordringer som anvendes på et geografisk avgrenset område, den såkalte områdesatsningen. Hvordan har den blitt til, og hvordan blir slike satsninger forvaltet av partene, både offentlige og private aktører? Og hvorfor er det så interessant å fokusere på et mindre område av byen? Områdesatsninger innebærer ikke bare mål om fysiske endringer, men også sosiale endringer. Vil metoden påvirke de sosiale problemene den moderne byen står ovenfor? Og hva vil tiden faktisk vise, når vi har fokuset på et område, og ikke disse problemene i seg selv? Vi kan ofte erfare ekskludering i møte med andre mennesker. Lignende mekanismer virker også på et overordnet nivå, hvor større strukturer systematisk ekskluderer mennesker på grunnlag av deres sosioøkonomiske og etniske bakgrunn. Mennesker som har en lignende bakgrunn har en tendens til å bosette seg i de samme områdene i byen. Vi finner våre fellesskap, men i byene har politikerne stadig oftere delt ut merkelappen ”utsatt område” og klistret den i pannen så den er synlig for alle rundt. Men når pengene begynner å renne for å motvirke ekskludering, fører tiltakene dermed til inkludering? Marie S. Hoelseth, Redaktør

L E V E K Å R S U N D E R S Ø K E L S E — Er det er godt verktøy? Joakim S. Lange 14

O M R Å D E S A T S I N G E R — Er det en egnet bypolitikk? Marie S. Hoelseth 18

L A K S E VA A G , M E L L O M I N D U S T R I L L F O R T I D O G U R B A N F R E M M T I D Siri Nordeide og Andrea Ellefsen 24

Å S K A P E G U L L AV M U R S T E I N Daniel Vernegg 30

F R I V I L L I G H E T E N — Ikke et skippertak Cecilie Ailin Wiig 40

UTDRAG FRA DIKTSAMLING Sarah Zahid 42

ST UDENTBYDELEN SOM SOSIAL KONSTRUKSJON Tarjei Hanken 46

THE AMERICAN HELIOPOLIS Colm O’Brien og Betina Holt Haraldsen 62

SØSTER , VERDEN ER IKKE FOR OSS Catherine Sykes 66

L I K E S T I LT E B Y R O M Pia Haukali 74

S T O P PA P R O J E K T I S M ! Ståle Holgersen

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

ARTIKKEL

LEVEKÅRSUNDERSØKELSE Er det et godt verktøy? AV: JOAKIM S. LANGE ILLUSTRASJON: ASK HOLMEN

Bak de mye omtalte områdesatsingene finner man de kanskje mindre kjente levekårsrapportene. Ved å sette de tradisjonelle levekårsindikatorene i en geografisk kontekst åpner disse undersøkelsene opp et nytt intervensjonsfelt, og blir sentralt i strategien om å utjevne sosiale helseforskjeller i Norge. Men egner rapportene seg til å si noe om innbyggerne i området? LEVEKÅRSUNDERSØKELSEN I 2007 lanserte helse- og omsorgsdepartementet Nasjonal Strategi for å Utjevne Sosiale Helseforskjeller¹. Strategien representerer et viktig øyeblikk i norsk folkehelsepolitikk, fordi den konkretiserer ønsket om å fokusere mer på forebygging av fremtidige hendelser enn på reparasjon av uønskede hendelser. Meldingen legger vekt på strukturelle tiltak, både fordi den anerkjenner individets frihet til selv å velge hvordan livet skal leves, men også fordi slike tiltak er bedre egnet til å legge til rette for et miljø som muliggjør gode handlinger og et fordelaktig livsløp.

går helsebegrepet fra å være en «tilstand av komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære», slik WHO definerte det i 19782, til å forstås som en ressurs for å oppnå denne tilstanden3 og for å fungere i møte med hverdagens krav. Denne begrepsendringen åpner opp for en helt ny analyse. I vår sammenheng er det kanskje viktigst å kjenne til det som kalles for helsedeterminanter⁴. Dette er kort fortalt alle de faktorene som påvirker helsen. En er interessert i å identifisere de faktorene som påvirker helsen, med sikte på å kunne påvirke faktorene, og der igjen påvirke helsen. En analyserer hvordan ulike determinanter påvirker menneskets utvikling gjennom livsløpet, og det er i denne sammenhengen at bo- og oppvekstmiljøet blir sentralt: Det sosiale og fysiske miljøet hvor barn og unge vokser opp legger et viktig grunnlag for dets videre utvikling som et økonomisk produktivt og sosialt deltakende medlem av samfunnet. B ER G EN

Strategien er viktig med tanke på vekten som legges på bo- og oppvekstmiljøet som et eget satsningsområde. Dette kan sees i sammenheng med de institusjonelle endringene som har preget sosial- og velferdspolitikken siden 80-tallet, hvor folkehelsen gikk fra å være et ansvar som primært skulle ivaretas av helsevesenet, til å være et ansvarsområde som skulle ivaretas i hele forvaltningen. På det samme tidspunktet

På denne måten kan vi forstå hva som står på spill når Bergen kommune tar i bruk levekårsundersøkelser for å avdekke utsatte levekårsområder, og hvorfor de setter i gang med områdesatsinger i disse områdene. På den ene siden er det avgjørende å skaffe seg oversikt over hvilke områder som kan ha levekårsrelaterte utfordringer. Og på den andre siden vil områdesatsingen være et av de mest 11

KOTE

sentrale programmene for å identifisere og påvirke de faktorene i miljøet som man mener henger sammen med levekårene i området. Bruken av levekårsrapporter og områdesatsing kan fremstilles slik: (a) levekårsundersøkelsen brukes til å normalisere levekårene i kommunen ved å etablere et snitt for kommunen, identifisere snitt for de enkelte levekårssonene, for deretter å skille mellom gode og mindre gode snitt⁵; (b) med utgangspunkt i disse levekårsscorene, samt nærmere undersøkelser av det sosiale og fysiske miljøet i området, søker kommunen Husbanken om midler til å sette i gang med en områdesatsing. Områdesatsingen er en «målrettet innsats for å ruste opp» områdets «sosiale og fysiske miljø», og har et særlig fokus på barn og unges bo- og oppvekstmiljø⁶. Programmet har som målsetting å bedre levekårene i området, noe som plasserer den sentralt i den øvrige strategien om å utjevne sosiale helseforskjeller i kommunen. MORGENDAGENS LEVEKÅR Hva kan et mulig scenario for en av levekårssonene som skal gjennomgå en områdesatsing være? Indre Laksevåg ligger like ved Bergen sentrum og har en lang historie med en marin industrivirksomhet som har lagt grunnlaget for mange av innbyggerne i området. Da den første levekårsrapporten kom i 2008 sto området frem som en sone med behov for innsats: mange barnevernssaker, lav medianinntekt og utdannelseslengde, etc.⁷, og i 2012 annonserte kommunen oppstart av områdesatsing for Indre Laksevåg. La oss tenke på fremtiden. Vi befinner oss i 2038, det er 30 år siden første måling og kommunen forteller oss at levekårene for Indre Laksevåg har blitt bedre. Hvordan skal vi tolke dette? Betyr det at innbyggerne i området har fått det bedre? Jeg tror en slik tolkning er problematisk av en 12

No 12 — 2020

rekke grunner. For det første er rapporten lite egnet til å vise endring over tid. Datagrunnlaget er under utvikling og det er blitt brukt ulike variabler i de tre rapportene som er laget⁸. I tillegg må levekårsscoren for et enkelt område sees i sammenheng med snittet for kommunen og forskjellen i levekårstall mellom hver enkelt levekårssone⁹. For det andre måler ikke levekårsrapporten individer, men områder. Når det snakkes om levekår refereres det til kjennetegn ved et område, men sier ingenting om enkeltmenneskene i området. For det tredje er ikke lokalbefolkningen i et område konstant over tid: individene skiftes ut etter hvert som eldre medlemmer dør, og nye blir født eller flytter til.

Når det snakkes om levekår refereres det til kjennetegn ved et område, men sier ingenting om enkeltmenneskene i området. GENTRIFISERING Selv om medlemmene av lokalbefolkningen skiftes ut kan levekårene for et område vedvare over tid hvis befolkningssammensetningen forblir mer eller mindre lik. Dersom tallene i 2038 måler at levekårene for Indre Laksevåg har blitt bedre kan det skyldes en gentrifiseringsprosess. I dette tilfellet vil det trolig ikke være snakk om at fattige kastes ut, men snarere om at filtreringen av nye innbyggere er økonomisk forankret, slik at mindre kapitalsterke mennesker får dårligere muligheter til å flytte

KOTE

til området. Samtidig vil ikke denne prosessen være helt fri for ekskludering av allerede eksisterende befolkning. Kommunen har planer om å flytte noen av områdets sosiale boliger til andre deler av byen. Det vil både kunne påvirke levekårstallene direkte, fordi tilstedeværelsen av sosiale boliger slår negativt ut på undersøkelsen; men kan også bidra til å øke bolig- og tomteprisene i området10. I Indre Laksevåg kan vi identifisere en rekke utviklingstrekk som kan bidra til følgende prosess: (a) området blir mer attraktivt (b) konkurransen om bolig (leie/eie) øker (c) tomte-, eiendoms- og leieprisene øker. Områdesatsingens arbeid med å forbedre områdets fysiske miljø kan bidra til en forskjønning av det offentlige rommet, og følgelig gjøre området mer attraktivt å flytte til. Her tenker jeg særlig på opprustingen av parker og arbeidet som gjøres gjennom barnetråkkregistreringen11, som blant annet har resultert i oppussing og bygging av lekeplasser, opprydning av søppel, oppklarning av gjengrodde stier og belysning i mørklagte smug. Denne innsatsen er viktig for barns opplevelse av trygghet i og dermed bruk av sitt nærmiljø, noe som er viktig i et folkehelseperspektiv; men satsningen på barns oppvekstmiljø kan også sees i sammenheng med ønsket om å trekke til seg flere barnefamilier til området12. Det legges også opp til transformasjon av den maritime industrien i området13. De gamle skipsverftene skal i stor grad legges ned og erstattes av enten kontorvirksomhet eller store leilighetskomplekser. Endringen i arbeidslivet vil gi et livsgrunnlag for en annen del av befolkningen enn tidligere; og ettersom de nye boligene blir forsynt av private utbyggere som har en interesse av å få så høy avkastning som mulig på den enkelte leilighet kan de nye leilighetene som blir tilført området vise seg å

No 12 — 2020

bare bli tilgjengelig for mennesker over en viss inntektsgrense. * Jeg har ikke forsøkt å spå fremtiden til Indre Laksevåg, men ønsket å problematisere tolkningen av et av de måleinstrumentene som brukes for å si noe om tilstanden i området. Å hevde at gentrifisering er det eneste utfallet for området som «utsettes» for områdesatsinger fremstår fatalistisk, men dersom et område viser seg å få «bedre levekår» virker det like problematisk å anta at innbyggerne i området har fått det bedre. Og vi bør i det minste spørre oss: Er det ikke slik at området har fått bedre innbyggere?

Helse- og Omsorgsdepartementet (2007) St. meld 2006-2007 Nasjonal Strategi for å Utjevne Sosiale Helseforskjeller.

World Health Organization Europe (1978) Declaration of Alma-Ata – International Conference on Primary Health Care, Alma-Ata, USSR, 6-12 September 1978.

World Health Organization Europe (1986) Ottawa Charter for Health Promotion

Dahlgreen, G. og Whitehead, M. (2007 [1991]) Policies and strategies to promote social euqity in health – Beckground document to WHO Strategy paper for Europe. Institute for Future Studies.

Bergen Kommune (2011) Levekår og Helse i Bergen, 2011.

Bergen Kommune (2012) Program for områdesatsing i Bergen, - et samarbeidsprosjekt mellom Bergen kommune og Husbanken, Region Vest. 2011-2017

Bergen kommune (2008) Levekår og Helse i Bergen, 2008

Per 2020 er det gjennomført levekårsrapporter for 2008, 2011 og 2016.

Bergen Kommune (2011) Levekår og Helse i Bergen, 2011 s. 58

Bergen Kommunes byrådssak 187/17 Handlingsplan for fortynning av den kommunale boligmassen i Bergen Kommune

Bergen Kommune (2013) Bernetråkkregistrering for Damsgård og Holen skole – Kartlegging av barn og unges tilgjengelige uteareal med faglig vurdering

Bergen Kommune (2015) BERGEN 2030 – Kommuneplanens samfunnsdel

Bergen Kommune, Plan- og bygningsetaten (2017) Strategisk planprogram for Laksevåg. Fagetatens Utgave. 16. Oktober, 2017

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

ARTIKKEL

OMRÅDESATSINGER Er det en egnet bypolitikk? TEKST: MARIE HOELSETH, REDAKTØR FOTO: EMMA HIRSCHBERG

Områdebaserte strategier har blitt veletablert i bypolitikken. Variasjoner over det vi i dag kaller områdesatsninger her til lands har eksistert i flere tiår. Målet med disse tidsavgrensede prosjektene har hele veien vært å endre områdets negative utvikling, men med bakteppe i et strukturelt samfunnsproblem — fattigdom. Men kan det avgrensede løse det underliggende? Ifølge Byrådet i Oslo, skal den områdebaserte politikken og satsningen sørge for at negativ utvikling i byens områder fanges tidlig opp, og at det raskt iverksettes treffsikre tiltak som kan bidra til positiv utvikling i de aktuelle områdene. I tillegg skal områdepolitikken være forebyggende, som her innebærer at blant annet planleggingen av fremtidige byutviklingsområder ser på langsiktige sosiale konsekvenser av byutvikling og boligpolitikk1. POLITISK OMRÅDE Bystyret vedtok i 2017 et eget politikkområde for utsatte områder i Oslo, og de uttaler at det vil gi byrådet et samlet, tverrsektorielt grep for å følge opp de mest utsatte lokalområdene. Områdesatsning blir definert som en generell betegnelse for tidsavgrensede og helhetlige ekstrainnsatser i geografisk avgrensede områder med sammensatte utfordringer. En områdesatsing kan inneholde flere områdeløft, som blir beskrevet som innsatser i et lokalområde som er på størrelse med en delbydel

eller en del av en kommune. Områdeløft følger en metodikk som Oslo kommune har utviklet i samarbeid med Husbanken i forbindelse med Groruddalssatsingen2. Områdeløft innebærer flerårige, tverrfaglige programmer. På kort sikt kan metoden blant annet gi nytt liv til frivillighet og styrke sosiale relasjoner, tillit og lokalsamfunnets kapasitet til å møte utfordringer. Over lengre tid kan metoden være en god byutviklingsstrategi, fordi den kan styrke stedets omdømme, utløse interesse og investeringsvilje fra flere, og gi bedre levekår for den enkelte3. STRATEGI FOR URBANE PROBLEMER Denne inngripen i områder som blir definert som utsatte – av forskning, statistikk, politikere og media– er ikke enestående i norsk sammenheng. I Europa er de mest brukte strategiene for å håndtere urbansosiale problemer områdebaserte tiltak eller blandede nabolagsstrategier. Metoden bygger på en forståelse av at politisk makt bør bli overført fra relativt høye nivåer av staten ned til nivåer som er nærmere menneskene, som bør inkluderes i de politiske prosessene. Derfor oppfattes nabolagsnivået som attraktivt, fordi det åpner for relativt enkle interaksjoner med den lokale befolkningen4.

KOTE

No 12 — 2020

De ekskluderte blir segregert fra det inkluderte samfunnet, og antakelsen er at den sosiale ekskluderingen vil fortsette gjennom hva som kalles nabolagseffekter.

Å angripe sosial ekskludering og sosialøkonomiske utfordringer har siden 1990-tallet blitt nøkkelen for mange byer for å løse problemer som særlig preger byene. Det voksende gapet mellom de inkluderte og de ekskluderte antas å være forårsaket av sosiale mekanismer som forsterker sosial eksklusjon og begrensede muligheter. En forsterkende mekanisme er den romlige manifestasjonen av sosial ekskludering, kalt segregering. De ekskluderte blir segregert fra det inkluderte samfunnet, og antakelsen er at den sosiale ekskluderingen vil fortsette gjennom hva som kalles nabolagseffekter. Det viser til sosialiseringsprosesser som gjør at det gir visse fordeler av å vokse opp på særskilte steder. Å sammenkoble bomiljøet og de sosioøkonomiske utfordringene til individer er et resultat av fokuset på sosial ekskludering. Områdesatsningene inkluderer derfor initiativer som sikter på å redusere fattigdom og arbeidsledighet, kriminalitet og hærverk, renovere nabolag og offentlige steder, håndtere sikkerhet, trafikk og forurensing og 16

stimulere lokalsamfunnet6+7. Antakelsen er at innbyggernes sosiale problemer til en viss grad kan tilskrives områdebaserte karakteristikker til deres nabolag. Nabolagproblemer antas å være en kilde til vedvarende sosialøkonomiske mangler. Utfordringene oppstår trolig grunnet den omfattende økonomiske, demografiske og sosiokulturelle utviklingen de siste tiårene, så som hvordan arbeidsmarkedet er blitt, innvandring, globalisering, diskriminering og rasisme7. Det er med andre ord et svært sammensatt problemkompleks som man ønsker å løse i gjennom dette politiske tiltaket. DET STRUKTURELLE PROBLEMET Områdesatsninger har imidlertid blitt problematisert fra en rekke vinkler. Noen innvender at ikke alle fattige og sosialt ekskluderte personer bor innenfor områdene som det satses på. På den andre siden er heller ikke alle innbyggere i satsningsområdene sosialt ekskludert eller lever i fattigdom. Eksistensen av underprivilegerte og/eller innvandrertette nabolag kan utgjøre et politisk problem, spesielt i velferdsstater som har en sosialdemokratisk

KOTE

tradisjon. Konsentreringen av underprivilegerte mennesker gjør fattigdom mer synlig, og konsentrering av innvandrere kan bli brukt som argument for dårlig integreringspolitikk. Både i USA og i flere nordeuropeiske land har etnisitetskomponenten vært særlig viktig for å utløse områdebasert bypolitikk7. Men der politikere forsøker å demonstrere at de prøver å løse de strukturelle problemene, kan de virkelige årsakene til konsentrasjonen trolig ha lite å gjøre med geografien. Det vil si, det er ikke stedet det først og fremst er noe galt med, men et system som skaper ulikhet. Et annet ankepunkt gjelder hva slags bilder denne politikken kan skape. Når det offentlige avgjør at et området skal satses på ut ifra kriterier som definerer et utsatt området, kan det ha stigmatiserende effekter. Områdebaserte strategier kan på den måten produsere skadelige representasjoner av steder, som kan utnyttes i maktfeltet, av byråkratiske og kommersielle aktører (for eksempel media og utbyggere), samt i hverdagen til hvordan mennesker på stedet former sin identitet, eller til hvordan andre oppfatter stedet7. Slik skaper denne politikken en opprettholdelse og en videreutvikling av territoriell stigmatisering. Man kan derfor spørre: Er områdestrategier egentlig den egnede politikken for å håndtere det strukturelle problemet, fattigdom? Eller bidrar politikken til det motsatte av hva den forsøker å oppnå, nettopp utfordringer som ekskludering, utenforskap og stigmatisering?

No 12 — 2020

Der politikere forsøker å demonstrere at de prøver å løse de strukturelle problemene, har de virkelige årsakene til konsentrasjonen trolig lite å gjøre med geografien.

Byrådssak for områdepolitikk, Byrådssak 176/17: Områdepolitikk

Christensen, Elisabeth Sem (2016), Håndbok 1-3: Gode nærmiljøer — en innføring i metode for områderettet arbeid. Oslo: Bydelsavdelingen for byutvikling, Oslo Kommune.

Christensen, Elisabeth Sem (2016)

Andersson, Roger og Musterd, Sako (2005) Area-based policies: A critical appraisal. Tijdschrift voor Economische en Sociale Geografie, 96 (4) s. 377-389.

Gent, Wouter P.C v., Musterd, Sako og Ostendorf, Wim (2009) Disentangling neighbourhood problems: area-based interventions in Western European cities. Urban Research & Practice, 2 (1) s. 53-67.

Byrådssak 176/17: Områdepolitikk.

Gent mfl. (2009)

Wacquant, Loïs, Slater, Tom og Pereira, Virgílio Borges (2014) Territorial stigmatization in action. Environment and planning A, 46 s. 1270-1280.

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

ARTIKKEL

LAKSEVÅG, MELLOM INDUSTRIELL FORTID OG URBAN FREMTID Denne teksten er basert på vårt masterprosjekt som forsøker å vise hvordan Laksevåg kan samle fortid, samtid og fremtid. TEKST OG ILLUSTRASJONER: SIRI NORDEIDE & ANDREA ELLEFSEN

Verftsområdet på Laksevåg i Bergen står overfor store endringer. Det planlegges nye boliger og kontorer — delvis på den gamle verftstomten, delvis flere titalls meter ut i byfjorden. Her skal det bygges en “luksusøy” uten forankring i fortidens og nåtidens kontekst. Hvordan kan vi bruke tiden for å forstå historisk kontekst og eksisterende potensiale? Og hvordan kan denne forståelsen være med på å utvikle en stedegen og inkluderende plass for fremtiden?

H I S T O R I E N T I L L A K S E VÅ G Laksevåg har vært karakterisert av kontinuerlig endring. Da verftet ble etablert på 1800-tallet vokste det frem et levende arbeidersamfunn med sterk industri, en voksende befolkning og en sentrumskjerne som vevde området sammen. Teknisk utvikling og romlige behov har formet og endret området i over 200 år. I dag er derimot mange av rommene tomme. Noen strukturer fra fortiden er stadig i bruk, inkludert tørrdokken – som et levende kulturminne i byen. Elementene som står igjen gir oss en fortelling om stedets historie. Den historiske utviklingen viser en nøysom tilnærming hvor sjølinjen har endret seg gradvis og bygningene grodd sammen over tid og etter

behov. En utfylling i sjø som foreslått i den nye planen for stedet viser imidlertid en helt annen tilnærming til landskapet. NYE PLANER Verden over flyttes industri ut av byene og områdene får nye, urbane formål. Transformasjoner i denne skalaen burde være tidkrevende i alle faser. Vi burde sette av tid til å å forstå stedets egenart, legge til rette for midlertidig aktivitet og forme fremtidens by gradvis og stedstilpasset. Ved å fortsette utviklingen med å trekke fra og legge til kan vi tilpasse oss den nye virkeligheten som et stort transformasjonsprosjekt fører med seg. En av utfordringene i tidligere industriområder er store bygningsmasser som vanskelig lar seg tilpasse ny bruk. Det er da lett å se stedet som tabula rasa – et blankt ark hvor man kan starte på nytt og bygge mye på kort tid. Området åpnes deretter når det er ferdig utbygget og mennesker som lever rundt blir presentert for noe de fra starten av kunne ha etablert et eierskap til, men som nå er nytt og fremmed. Verftet på Laksvåg ligger i byfortettingssonen gitt av KPA 2018 - 2030 og området skal nå realisere Laksevåg som en del av et utvidet Bergen sentrum1. Bydelen er i dag preget av 19

KOTE

No 12 — 2020

Over: Kystlinjens utvikling fra 1837 20

KOTE

No 12 — 2020

ARKITEKTUR SOM PROSESS

engasjement har skapt tilhørighet som utfordrer utbyggernes tanker om stedets fremtid2. Brukermedvirkning, eierskap og tilhørighet bør være en drivkraft på Laksevåg hvor flere hensyn kan ivaretas enn det en tabula rasa-fremgangsmåte vil kunne gjøre og hva en juridisk, formell reguleringsplan kan inkludere. Historisk har Laksevåg vært en sosial ramme for alle, blir det sånn når «drømmeøya» blir bygget? Som landskapsgrep er den todelt, og sosialt er den separert fra det eksisterende.

I skjæringspunktet mellom det gamle og det nye ligger det et potensiale for å skape tilhørighet i det som allerede er og bygge videre på stedets egenart. Laksevåg verft kan åpnes opp og tilgjengeliggjøres, og komponentene i seg selv kan fungere som ledd mellom mennesker og fremtidig realitet. Jubileumsparken i Gøteborg er et godt eksempel på hvordan en kan aktivisere et områdes mellomtid. Befolkningens

Fra konkurransevinner ble presentert til dagens versjon ser vi forbedringer der flere kulturminner er tatt hensyn til og løftet frem som viktige bygninger for Laksevåg. Vårt ønske er at de ikke blir objekter, eller bevart som symboler — men at de blir bevart som en del av helheten og får romme aktivitet som kan legge grunnlaget for en sosial og stedegen bydel.

negative levekår og stor arbeidsinnflytting, men det gror også stort, lokalt engasjement i grupper og foreninger. På grunn av allerede eksisterende sosiale forskjeller ser vi det som problematisk at man nå bygger en «luksusøy» uten en helhetlig plan for bydelen. Transformasjon av Laksevåg krever at man ser på typologier og sosiale tiltak for å oppnå mangfold – både for de som bor og jobber der slik at det blir et rom i byen for alle.

På grunn av allerede eksisterende sosiale forskjeller ser vi det som problematisk at man nå bygger en «luksusøy» uten en helhetlig plan for bydelen

KOTE

K U LT U R M I N N E R S O M K A T A LY S A T O R O G A N K E R Vi har undersøkt mellomtiden med fokus på kontinuitet mellom før, nå og fremtid. Gjennom et utvalg av eksisterende bygninger og strukturer, og ved å legge til innlegg som kan fasilitere aktivitet vil vi vise stedets komponenter som verdifulle for Laksevåg og byen.

No 12 — 2020

For vi starter vel aldri med blanke ark? Et sted har en historie, en fortelling og en kontekst. Hva om vi kunne ha fortsatt prosessen istedenfor å stoppe den og starte på nytt? Gjennom å aktivere de ressursene vi har kan vi med tiden skape nye forestillinger og visjoner basert på stedets potensiale og behov.

Bygningene som er valgt har ulike kvaliteter, og de er alle sårbare i fremtidig byutvikling. Det er noen ganger viktig å se på kulturminnene som miljøer fordi de forteller en historie sammen og gjør hverandre lesbare. Sammen skaper innleggene nye forbindelser og knytter sammen eksisterende og fremtidig bebyggelse og program. I et forsøk på å ta vare på det eksisterende tilfører vi ny aktivitet. Ved hjelp av generelle rom fremfor spesielle, kan eksisterende rom bli resistente for fremtiden gjennom fleksibilitet og tilgjengelighet. Kulturminnene blir relevante i seg selv, og sammen lager de en ramme for det som kommer, nye lag i historien. Det er viktig å forankre infrastruktur og aktivitet allerede nå, og Laksevåg må sees på i sammenheng med andre transformasjonsprosjekter. På denne måten kan det utvikles en mer helhetlig plan, hvor Laksevåg kan bli en del av byen, og byen en del av Laksevåg.

Over: Vi gjorde et eksperiment ved å sette ut et bokskap, og oppdaget hvor raskt innbyggerne begynte å bruke det og gjorde det til et stadig forandrende element.

ROM FOR ENGASJEMENT Til tross for at Laksevåg ikke har mange møtesteder og offentlige arenaer kan man finne lokalt initiativ og engasjement. Det å gi engasjementet rom i byutviklingen kan være med på å gi lokalbefolkningen sterkere tilhørighet til det nye området. Ved å tilgjengeliggjøre for dette tidlig kan man i løpet av prosessen veve sammen ulike program, mennesker og planer, og bygge videre på de eksisterende kvalitetene som finnes. 22

Bergen kommune, KPA: Kommuneplanens arealdel 2018 - 2030

Caroline Dahl, Swedish University of Agricultural Sciences, Article: Gothenborg’s Jublieumsparken 0.5 and Frihamnen, Artickel in: SPOOL 2015, ISSN: 2215 - 0897

KOTE

No 12 — 2020

Over: Plan og snitt over hvordan eksisterende bygninger kan brukes videre. 23

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

ARTIKKEL

«Å SKAPE GULL AV MURSTEIN» Hvordan progressive idealer om medvirkning og mangfold misbrukes av profittlystne eiendomsutviklere på Tøyen TEKST: DANIEL VERNEGG ILLUSTRASJON: ELIDA HØVIK

Tøyen torgforening skal på papiret jobbe for medvirkning og mangfold. I praksis er derimot organisasjonen, som ble startet av gårdeiere, med på å fremme det motsatte. I det ordene blir tomme, er det post-politikken som snakker. T Ø Y E N : PÅ E N O G S A M M E T I D B Å D E TRENDY OG «LEVEKÅRSUTSAT T» Selv om bygningsmassen på Tøyensenteret fra utsiden ikke ser ut til å ha endret seg nevneverdig i løpet av det siste tiåret, er det skjedd store endringer på og rundt torget som senteret rammer inn. Mens avisene i 2010 beskrev torget som et på kveldstid dødt og lugubert sted en burde unngå, er det i dag preget av en rekke utesteder som alle henvender seg til et ungt og kulturelt bevisst publikum. Blant tilbudene en kan velge mellom, finner vi blant annet baren «Glasnost», hvor en omringet av Sovjetestetikk kan kan ta seg en halvliter i selskap med et ironisk portrett av Lenin. Her finner vi også «Tøyen Startup Village Workbar», en kafé hvor en kan nyte en avokadotoast mens en jobber med noe kreativt på Macen. Om sommeren fungerer flere av utestedene også som klubbscener under den populære Øyafestivalen. Parallelt med den kommersielle oppblomstringen på torget, har det fra kommunalt hold fra og med 2014 blitt gjennomført et såkalt områdeløft på Tøyen. Et områdeløft defineres som «et utviklingsprogram hvor

målet er å gjennomføre en helhetlig innsats i levekårsutsatte områder», områder som velges utifra blant annet innbyggernes inntektsnivå, sysselsettingsgrad og bosituasjoner¹. Det eksisterer med andre ord parallelt med det «trendy» Tøyen et levekårsutsatt Tøyen. Blant tiltakene som er blitt gjennomført som del av områdeprogrammet er bygging av en lekeplass, oppføring av flere veggmalerier og etablering og drift av K1, et aktivitetshus som skal “romme mangfoldige og inkluderende aktiviteter for hele befolkningen på Tøyen”². Totalt har det gjennom områdeløftet siden oppstarten i 2014 blitt gjort investeringer på mer enn 200 millioner kroner. Effekten av både de private og offentlige midlene som har strømmet til området er forutsigbar. “Det kommunen har gjort for å løfte Tøyen, har gjort området mer attraktivt å bo i. Tøyen torg har blitt et flott sted. [...] Flere strøk i byen blir nå mer og mer attraktive”, kunne en eiendomsmegler i fjor fortelle avisa Vårt Oslo³. Mange av tiltakene som er blitt gjennomført er nok blitt ønsket velkommen av flertallet som bor i området. Hvem kan vel være motstander av at området en bor i pusses opp og oppgraderes? Eller av at nabolagets unger får ny lekeplass? Men selv om disse endringene som oftest presenteres som uproblematiske og i samtlige av innbyggernes interesse, er det mye som tyder på at medaljen også har en problematisk bakside.

KOTE

TØYEN TORGFORENING OG DE «TØYENSKE VERDIENE» En aktør som applauderer både Tøyen og transformasjonen området gjennomgår, er Tøyen torgforening. Foreningen, som ble opprettet i 2018, har et styre bestående av representanter fra kommunen, gårdeiere, beboere og næringslivsaktører lokalisert rundt torget. Siden sommeren 2018 har foreningen gjennom avtale med kommunen hatt ansvar for å administrere og «programmere» torget. Om en besøker foreningens nettsider, blir en møtt av en lang rekke formuleringer om hvordan «mangfold», «medvirkning» og «inkludering» er en del av «det tøyenske». Over et bilde av en samling barn og voksne med ulike hudfarger som spiller fotball sammen erklæres det at «Vi skal dyrke de tøyenske verdiene»⁴. En kan raskt få inntrykk av at foreningen er et utelukkende ideelt prosjekt drevet av ildsjeler som brenner for å skape positiv endring i eget nabolag. Det er dog god grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt foreningens grunnlag er så ideelt som det virker som. Initiativet til opprettelsen av foreningen ble tatt av den lokale gårdeiersammenslutningen Eierforum. Denne ble i sin tur opprettet i 2012 etter initiativ fra eiendomsutvikleren Realkapital Investor (RKI), som i 2008 og 2011 hadde ervervet bygningsmasse på 24.000 m2 – for i hovedsak kontorlokaler – i umiddelbar nærhet til torget. RKI har siden solgt seg ut, og Eierforum består i dag av gårdeierne Entra Eiendom, Arctic Securities, Partsbygg og Hagegata 27. Motivasjonen for opprettelsen av Eierforum forklarte en fra RKI, var at selskapet som følge av Tøyens karakter fant det vanskelig å skaffe leietakere til eiendommene, og derfor søkte å få på plass en allianse med andre gårdeiere med en felles interesse av å transformere området⁵. Ifølge selskapet, som erklærer at 26

No 12 — 2020

det jobber ut ifra filosofien om «å skape gull av murstein»⁶, «lå Tøyen der som en uslepen diamant». I ettertid er diamanten gjennom en delvis kommunalt finansiert oppussing av torget blitt slipt, og RKI konstaterer på sine nettsider at en gjennom transformasjonen av torget har nådd sin opprinnelige målsetning om å få «kontorlokalene [...] utleid på lange kontrakter»⁷. « F R A Å VÆ R E E T I K K E - S T E D » T I L ET «MILLENNIAL»-STED? Til tross for at RKI nå er ute av Tøyen og en del av kontorlokalene «for lengst [er] utleid på lange kontrakter», lever praksisen med å forsøke å øke eiendommenes markedsattraktivitet og -verdier gjennom å øve innflytelse over hva som skjer på bygulvet videre hos de andre gårdeierne. I masteroppgavearbeidet mitt intervjuet jeg en ansatt i Entra, som kunne fortelle at:

milleniumsgenerasjonen [...] er jo veldig opptatt av det sosiale; både at du kan jobbe og ta deg en matbit, en pils med venner. [...] Så den store investeringen vi har gjort er å skape en god miks av tilbud på torget, som gjør at de som sitter i kontorene synes at det er kult… så det har jo gjort da, at fra å være et ikke-sted hvor kontorleietakere egentlig ikke var interessert i å plassere seg, så ble det veldig attraktivt⁸.

Med uttalte strategier og mål som disse, kan en spørre seg om hvorvidt mangfold, inkludering og medvirkning er så sentrale målsetninger for torgforeningen som dens selvomtale gir inntrykk av, eller om gårdeierne i virkeligheten instrumentaliserer både disse verdiene og foreningen som ledd i en strategi for profittmaksimering. Ytterligere indisier som peker mot sistnevnte er at gårdeierne har lagt ressurser i å ansette en ekstern konsulent for å utvikle og arbeide i torgforeningen, samt at beboerne på Tøyen opprinnelig ikke var tiltenkt noen styrerepresentasjon. Sistnevnte kom først

KOTE

på plass etter at planen om torgforening ble kritisert for å være en privatisering av torget⁹. P O S T- P O L I T I S K M E D V I R K N I N G En kan også spørre seg om hvor reelt rommet for demokratisk deltagelse på torget egentlig er, når området aktivt designes for å møte behovene til både eiendomsbesitterne og «millenials ansatt i kontorjobber». Tilbyr Tøyen torgforening i virkeligheten noe rom for utvikling som går på tvers av utviklernes økonomiske interesser? Flere ulike forskere har anvendt begrepet postpolitikk for å beskrive det de anser som en viktig tendens ved utviklingen av demokratiet og politisk styring under nyliberalismen10. Blant disse er geografen Eric Swyngedouw, som i 2005 bemerket hvordan en i løpet av de to foregående tiårene på blant annet by- og bydelsnivå så en utbredelse av nye typer institusjoner for koordinasjon og beslutningstagning som gikk utover rammene for det tradisjonelle representative demokratiet. Der demokratiet

No 12 — 2020

tidligere hadde vært basert på én person, én stemme i formelle valg til representative institusjoner med statsmakt, skulle det demokratiske nå også utøves gjennom ulike former for nettverk bestående av et mylder av ulike aktører, ofte private næringsinteresser og sivilsamfunnsorganisasjoner11. Disse institusjonene blir ofte promotertsom å skulle sikre mer inkludering, rom for demokratisk påvirkning og frihet fra ueffektive sider ved offentlig-byråkratisk administrasjon, men har i følge Swyngedouw ofte en janusaktig karakter.12 I realiteten bidrar de til tross for en demokratisk fasade til å gjøre rommet for reell demokratisk medbestemmelse mindre, blant annet gjennom utydelige mekanismer for representasjon, at markedsregulering står utenfor deres mandat og at det ikke er noe rom for perspektiver som utfordrer disse premissene. Post-politikk viser derfor til hvordan hva som utgir seg for å være politisk, i virkeligheten kan bidra til en avpolitisering. På Tøyen kommer

KOTE

Ruth Glass lanserte begrepet gentrifisering gjennom observasjoner av nabolag dominert av arbeiderklassen som ble presset ut til fordel for grupper med høyere kjøpekraft.

No 12 — 2020

dette til uttrykk i at en «forening» utgir seg for å representere stedet, men i virkeligheten domineres av eierne av stedet, ikke de som bor der. GENTRIFISERING ER KL ASSEKAMP I mediene har Tøyens økte attraktivitet som regel blitt omtalt som noe udelt positivt. Hvem kan vel være motstander av at “Tøyen torg har blitt et flott sted” eller at området har blitt “mer attraktivt å bo i”?13 Gjør det egentlig noe om eiendomsutviklere skaper Tøyen i sitt bilde for å tjene penger? I det store og hele er det kanskje ikke så farlig at de setter agendaen? Området blir jo tross alt oppgradert? Om en så kunne akseptere det demokratiske problemet ved utviklermakten, er det likevel flere grunner til å stille spørsmål ved utviklingen. Trendyfiseringen av Tøyen og de medfølgende investeringene kan nemlig forventes å bidra til en prosess samfunnsvitere gjerne omtaler som gentrifisering. Begrepet ble lansert av den marxistiske sosiologen Ruth Glass i 1964, basert på observasjoner hun gjorde av hvorledes befolkningen i nabolag i London som tradisjonelt var dominerte av arbeiderklassen, ble presset ut til fordel for grupper med høyere kjøpekraft.14 Gentrifisering er slik sett en fortrenging. Pengene som kommer inn med de nye beboerne gjør at prisene på boliger og kommersielle tilbud stiger i en slik grad at området etter en tid blir såpass endret og fordyret at de opprinnelige innbyggerne ikke lenger har råd til å leve der. Selv om begrepet i populær bruk ofte brukes for å beskrive at et område blir mer trendy, er det originalt uløselig knyttet til dette fortrengingsaspektet. Prosessen er således blitt sammenlignet med kolonialisering.15 Gentrifisering kan til norsk best oversettes som “kaksefisering” eller “overklassefisering”. Om en ser oppussingen av Tøyen torg og etableringen av torgforeningen i lys av

KOTE

gentrifisering, blir det klart at det fra et mangfolds- og medvirkningsperspektiv ikke bare er utviklernes dominans som er problematisk, men også det faktum at utviklingen med høy sannsynlighet kan medføre at nettopp de som skal bidra til mangfoldet og oppleve å få nabolaget sitt forbedret ikke lenger vil ha råd til å leve i området. Problematikken forsterkes av at Tøyen-området har den laveste selveiegraden i Oslo (48 %), noe som kan tenkes å gjøre mange beboeres tilknytning til området mer ustabil og åpne for en raskere utskiftning når prisene stiger. Det er derfor betimelig å spørre seg om ikke torgforeningens versjon av mangfold og inkludering på noe lenger sikt vil kunne bidra til fortrenging og utestenging. Å LØFTE BEFOLKNINGEN UTEN Å LØFTE DEN UT Det kan ofte virke som at en er pent nødt til å velge mellom enten ukritisk å applaudere endringene Tøyen gjennomgår, eller å avskrive seg selv som irrelevant, bakstreversk og motstander av utvikling. Men selv om gentrifisering i blant kan virke som en nærmest unngåelig og naturgitt prosess, er det i realiteten snakk om en sosial prosess som drives frem av handlende aktører. Og som alt annet drives frem av handlende aktører, kan også gentrifisering unngås dersom handlende aktører går inn for det. I stedet for å måtte velge mellom pest eller kolera — neglisjering eller fortrenging — kan en unnslippe dilemmaet gjennom å gjøre noe med markedsmekanismene som driver gentrifisering. En måte å gjøre det på er tiltak for å etablere en prisregulert tredje boligsektor hvor boligprisene ikke følger det ordinære markedet, og konsentrere innsatsen inn mot gentrifiseringstruede områder i Indre Oslo Øst. Det rødgrønne byrådet i Oslo har de siste par årene leflet med planer om en tredje sektor, men har hittil ikke gått så langt som å foreslå prisregulering. I stedet har planene begrenset seg

No 12 — 2020

til å omfatte ulike tiltak for å hjelpe boligkjøpere inn på markedet, tiltak som gjør lite for å begrense prisvekst16. I tillegg til å etablere en prisregulert tredje boligsektor, er et komplimenterende tiltak som ville kunne monnet prisregulering av den private utleiesektoren. I Berlin har det som følge av blant annet bekymring over utbredelsen av gentrifisering i byen, nylig blitt nedlagt et femårig forbud mot leieøkninger for omlag 1,5 millioner utleieleiligheter i byen17. Med politisk vilje, er det meste mulig.

Husbanken (2019) Områdesatsning

Aktivitetshuset K1 (u.å.) Om huset vårt

Høilund, Anders (2018) Prisrekord på Tøyen: Loftsleilighet gikk for 8,1 millioner. Vanskeligere og vanskeligere å komme inn på boligmarkedet, Vårt Oslo, 20. april.

Tøyen torg (u.å.) Dette er Tøyen torg

Vernegg, Daniel (2019) Fortrenging gjennom medvirkning og inklusjon? Masteroppgave ved Universitetet i Bergen. Intervju med informant fra RKI desember 2018.

Realkapital Investor (u.å.) Forside

Realkapital Investor (u.å.) Transformasjon Tøyen Torg

Vernegg, Daniel (2019) Intervju med informant fra Entra Eiendom, februar 2019.

Vernegg, Daniel (2019) Intervju med informant ansatt av Eierforum, desember 2018.

Blant annet Chantal Mouffe, Slavoj Zizek, Jacques Ranciere og Colin Crouch.

Swyngedouw, E. (2005). Governance Innovation and the Citizen: The Janus Face of Governance beyond the State. Urban Studies, 42(11), 1991–2006.

12 Ibid.

Sitater hentet fra: Prisrekord på Tøyen: Loftsleilighet gikk for 8,1 millioner Vanskeligere og vanskeligere å komme inn på boligmarkedet, Vårt Oslo

Omtalt blant annet i Smith, N. (2002). New Globalism, New Urbanism: Gentrification as Global Urban Strategy. Antipode, 34: 427-450.

Smith, N. (1996). The new urban frontier: gentrification and the revanchist city. London, Routledge

16 Røed-Johansen, Daniel og Stolt-Nielsen, Harald (2019) Slik vil byrådet i Oslo gjøre veien inn på boligmarkedet enklere, Aftenposten(kursiv) 20. mai.

Deutsche Welle (2020) Germany: Berlin parliament passes five-year rent freeze, Deutsche Welle(Kursiv) 30.01.

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

ARTIKKEL

FRIVILLIGHETEN — IKKE ET SKIPPERTAK AV: CECILIE AILIN WIIG FOTO: REDAKSJONEN

Områdeløftene får mye oppmerksomhet og diskuteres opp og ned. Men hva med de frivillige organisasjonene, kan de være en ressurs? Det gjennomføres tre områdesatsinger i Oslo i perioden 2020 - 2026: Groruddalssatsingen, Oslo sør-satsingen og Oslo indre øst-satsingen1. Bydel Gamle Oslo er en del av sistnevnte. I programplanen utgitt i 2020 står det at hovedmålet for områdesatsing i bydelen er å skape inkluderende lokalsamfunn. I tillegg er det utviklet lokale mål for perioden, som blant annet handler om aktive møteplasser, velholdte byrom og gode oppvekstvilkår, i form av inkluderende fritids- og kulturtilbud og en trygg boligsituasjon1. V E R D E N S L E D E N D E PÅ FRIVILLIGHET Bak disse mye omtalte og omdiskuterte satsingene ligger det ofte allerede en grunnmur av frivillige organisasjoner. De har lenge vært en viktig drivkraft i utviklingen av velferdstilbudene i landet – faktisk er Norge verdensledende når det kommer til frivillig arbeid2. Frivillig sektor er en viktig kilde til varige og bærekraftige tilbud til innbyggerne — og kanskje spesielt til ungdommen. I motsetning til områdeløft er frivilligheten ikke basert på skippertak over en tidsavgrenset periode. I noen tilfeller følger de hele veien

fra vugge til grav. De frivillige organisasjonene jobber mot mye av de samme målene som områdeløftene trekker frem som sentrale. Først og fremst målet om et inkluderende lokalsamfunn — men også bedring av vilkårene for oppveksten til barn og unge, bekjempelse av høy arbeidsledighet og utjevning av sosiale forskjeller. FA T T I G D O M S U T F O R D R I N G Bydel Gamle Oslo preges av store sosiale ulikheter. I 2017 ble det publisert en sosiokulturell stedsanalyse av Grønland som fant at dette er en av nabolagene med størst levekårsutfordringer i Oslo3. Rapporten viser at det er en svært høy andel barn og unge som rammes av fattigdom – noe som kan gi grobunn for flere utfordringer. I programplanen for områdeløft bydel Gamle Oslo løftes fattigdomsproblematikken opp, og de skriver at “Det etterlyses tilgang på lønnet arbeid ved siden av skole for ungdom og unge voksne (16 - 23 år)”. Å satse mer på å få unge ut i jobb er det stor konsensus om, både fra bydelsutvalget, ansatte hos de frivillige aktørene i området og blant ungdommen selv. Håvard Ellingsen er senterleder for en av de største møteplassene for ungdom basert på frivillighet i Oslo — Røde Kors sitt Fellesverket Sentrum. Han er opptatt av problematikken, 31

KOTE

I motsetning til områdeløft er frivilligheten ikke basert på skippertak over en tidsavgrenset periode. I noen tilfeller følger de hele veien fra vugge til grav.

No 12 — 2020

men etterlyser noe mer langvarig. — Fattigdomsutfordringen kan angripes gjennom å tilby flere av ungdommene fra lavinntektsfamilier jobb. Byrådet i Oslo har i sin plattform ambisjoner om en ungdomsgaranti som skal sikre unge under 24 år tilbud om jobb, utdanning eller opplæring, og har som mål å sørge for 4000 sommerjobber. Det er flott å kunne tilby ungdommene sommerjobb, men det trengs noe mer permanent på jobbfronten for de mest risikoutsatte ungdommene, sier Håvard.

Sabwoon (23), Tigist (22) og Jamal (24) er med i ekspertgruppa ved Fellesverket sentrum, der fem ungdommer jobber med å vedlikeholde og utvikle tilbudet til møteplassen. De trekker frem positive aktiviteter, men særlig noe de frivillige kan gi dem. TIGIST :

Det er trygge voksne her. Så hvis du trenger noen å prate med, så finnes det her. I samtale med dem, om hva de tenker rundt tilbudet til ungdommen i bydelen, forteller de at de gjerne skulle hatt enda mer. SABWOON :

Du hører de prater om barnefattigdom, hele tiden. At det er store sosiale forskjeller. Jeg tenker at hvis vi ikke hadde hatt sånne steder som dette, som jobber med leksehjelp og er en møteplass for oss unge, så ville forskjellene vært enda større enn hva de er nå. Jeg synes det er for lite av det — vi kunne hatt enda mer tilbud. JAMAL :

Arbeidstrening for eksempel det er veldig viktig og det har de her. Det kan være vanskelig for unge folk å få seg jobb, og da er det bra med steder som har sånne tilbud.

Forrige side: Fellesverket tilbyr baristakurs og arbeidstrening i caféen i lokalene deres ved Christian Krohgsgate. 32

KOTE

No 12 — 2020

Ovenfor: JSJHASKJHDkjbh asdnasd 33

KOTE

Ovenfor: Fellesverket er et aktivitetshus for ungdom som tilbyr blant annet leksehjelp, gatemegling og arbeidstrening. 34

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

Fra venstre til høyre: Thea Hatlen Heimdal (Frivillig gruppeleder), Freyr Einarsson (Koordinator) Håvard Stamsø-Ellingsen (Senterleder) og Isac Trekreem (Koordinator) 36

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

Frivillig sektor jobber standhaftig i bakgrunnen av disse periodiske satsingene, de har lang erfaring og god kontakt med lokalområdene.

No 12 — 2020

GJENGPROBLEMATIKK I BYDELEN Grønland og Tøyen preges av gjeng- og ungdomskriminalitet. Dette er også en del av det som skisseres i utfordringsbildet skrevet i programplanen. Velferdsetaten rapporterer om at omfanget av rus i området øker – og at unge voksne er en del av økningeni. Gode tilbud og samarbeid om forebyggende arbeid rundt rus og kriminalitet er og blir derfor viktig. Håvard mener at det frivillige engasjementet i sentrum kan være en viktig del av det forebyggende arbeidet mot rus og kriminalitet — ved å tilby attraktive alternativ hva det gjelder fritidsaktiviteter. — Det er veldig lett for ungdom i området her å vikle seg inn i de tingene som skjer på gata. Det er noen av ungdommene som kommer hit som kanskje har tilknytninger til noen av disse miljøene, men vi ser veldig lite sånne ting i våre lokaler. Håvard mener imidlertid at tilbudet han er del av, er en del av løsningen. Samtidig påpeker han hva de konkurrerer mot. — Vi ligger så tett på disse miljøene at vi ser på det vi holder på med som et veldig godt alternativ. At ungdommen har et sted i nærheten å gå til. Vi konkurrerer på en måte med miljøene rundt. Action, spenning, fellesskap, identitet, beskyttelse. Det er mye sånt man opplever ved å tilhøre et organisert miljø. Da må vi som driver fritidsaktiviteter tilby det samme. Helst noe som er enda bedre. DEN STANDHAFTIGE FRIVILLIGHETEN Med en områdesatsing er det interessant å se nærmere på samspillet mellom bydelsutvalgets områdeløft og de frivillige organisasjonene i området. Bydelen søker å være en pådriver og samarbeidspartner — de vil gjerne støtte det

KOTE

No 12 — 2020

lokale utviklingsarbeidet som blant annet gjøres av frivillige organisasjoner. Men; hvis vi snur det på hodet kan det tenkes at det er de frivillige organisasjonene som er de virkelige pådriverne — i et større perspektiv. Frivillig sektor kan potensielt være en god støtte for områdeløftene, da de allerede sitter på mye kunnskap og ideer om de lokale forholdene. Håvard har vært til stede og gitt innspill i flere møter i starten av perioden med områdesatsing på Grønland og Tøyen. Røde Kors blir også nevnt som en potensiell samarbeidspartner i programplanen. De opplever å være med i en større samtale, men likevel føles områdeløftet noe fjernt. — En av utfordringene med satsningen etter min mening er blandingen av mennesker og materiell, og det manglende skillet mellom akutte og vedvarende eller langsiktige utfordringer. Det vil bli bråk når man bruker samme strategi og pengesekk på oppgraderinger av uteområder og direkte investering i menneskene som bor der gjennom aktivitet og støttetiltak. Det kan også fort bli et skalkeskjul for politikere som enkelt kan vise til synlige oppgraderinger i utemiljøet, som setter den langsiktige effekten for innbyggerne i området i skyggen. Områdeløft og midler knyttet opp til dette er altså vel og bra, men det er en elefant i rommet. Hva skjer når perioden er over? Når midlene tar slutt? Dersom vi skal oppnå inkluderende og trygge lokalsamfunn må Oslo ta grep med langsiktig effekt. Frivillig sektor jobber standhaftig i bakgrunnen av disse periodiske satsingene, de har lang erfaring og god kontakt med lokalområdene. Dersom vi søker bærekraftige tilbud til ungdommen er det frivillig sektor vi bør se til og berømme.

Oslo kommune (2019). Bydelsutvalgets innstilling: Programplan for områdeløft Bydel Gamle Oslo.

Kulturdepartementet (u.å). Frivillighet.

Ingar Brattbakk, Bengt Andersen, Aina Landsverk Hagen,

Marit Egne Ruud, Hannah E. Ander, Hanna Breistrand, Joakim Skaj og Astrid M. Dalseide (2017). På Sporet av det nye Grønland Sosiokulturell stedsanalyse av Grønland i bydel Gamle Oslo. AFI Rapport

04:2017. Høgskolen i Oslo og Akershus.

KOTE

vi stikker på senteret henger på den nederste etasjen av biblioteket fordi det pøsregner tagger hemmeligheter og kodenavn på veggene før vi blir kasta ut vakten fra Kosovo sier at det viktigste i livet, kids er snittet fra videregående politihøgskolen og jussen vi sier brushan livet skal være hardt det er det viktigste

No 12 — 2020

hvem holder oppe den grå blokka bak biblioteket som blir blå i mørketida og rommer søvnløse åtteåringer under Bro, bro brille stressa taxisjåfører og høylytte onkler Bollywood-musikken som dundrer i stua lukten av varm chapati bønnerop og støyen av skjeggete brødre som skylder hverandre penger svindyre strømregninger og alle tankene jeg forlater i veggene og kommer tilbake til i ettermiddagene hva holder blokk nr. 21 fra å falle 700 km gjennom mantelen

Dikt av Sarah Zahid fra diktsamlingen La oss aldri glemme hvor godt det kan være å le ve ( 2 0 1 8 ) . U t g i t t p å F l a m m e Fo r l a g 41

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

ARTIKKEL

STUDENTBYDELEN SOM SOSIAL KONSTRUKSJON AV: TARJEI HANKEN ILLUSTRASJON: KJERSTI SYNNEVA

Du bur på Møllenberg ja? Det er fint der, sentralt, og nært Solsiden. Men samtidig bur du jo midt i dassen til alle studentane. Alle bydelar har sine særeigne kvalitetar som gjer den til akkurat den bydelen den er. Som lokalkjend i eigen by har vi alle ein viss kunnskap om kva slags identitet bydelane har. Men desse identitetane er ikkje naturgitt eller sett i stein. Eit gamalt arbeidarklassestrøk kan vere perfekt for kunstnarar og andre kreative sjeler, og seinare rikmannsstrøk. Å bu sentralt kan gå inn og ut av mote, og stadar kan endre seg mellom generasjonar. Bydelar skapast av dei som bur i bydelen, med sine vaner, rutinar, og livsfasar. I Trondheim kjenner vi Singsaker som villastrøket for overklassa, Svartlamon er for raddisar, Lade og Lademoen for familiar, og Byåsen for dei som ønsker å heve seg over resten av oss. STUDENTBYDELEN MØLLENBERG Møllenberg er ein bydel aust for Trondheim sentrum som er lokalt kjend for å vere ein studentbydel. Historisk har bydelen gått frå arbeidarklassestrøk for hamnearbeidarar, til å gå gjennom ein gentrifiseringsperiode etter lang tid under saneringstrussel¹. Etter kvart som dei originale gentrifisørane har blitt eldre og flytta vidare, har det opna seg opp ein marknad for oppkjøp for utleige i bydelen. Møllenberg er

attraktiv for mange grupper – som ein sentral bydel i randsona av Trondheim sentrum, med korte avstandar til alt man trenger av butikkar, kafear, kollektiv transport, universitetscampus, skule og barnehage. Visuelt er bydelen prega av ei bygningsmasse ført opp over kort tid på slutten av 1800-talet, som består av parvise bak- og forgardar med gatevende fasadar. Desse husa har ein viss antikvarisk verdi, med spesiell vekt på tidsriktige vindauge, vassbord, og andre detaljar på fasaden. I dag er Møllenberg ein ung bydel. Med ein stor del eitt- og toroms leilegheiter eignar bydelen seg som eit første steg inn i bustadmarknaden. Det finnast framleis ei mengde familiar med barn i før- og tidleg skulealder, men få familiar med eldre barn. Det antas at studentmassa står for omlag 40%2 av bebuarane i bydelen, som gir den høgaste konsentrasjonen av studentar i Trondheim. Det som er sosiologisk interessant er ikkje at Møllenberg er ein studentbydel, men kvifor vi alle saman veit det, og kva slags konsekvensar denne merkelappen har for vidare utvikling av bydelen. BYDELEN SOM INSTITUSJON Eit sosialkonstruktivistisk perspektiv kan forklare kva som skjer på Møllenberg³. Med dette perspektivet ser vi verda rundt oss som sosialt skapt i samsvar med andre. Den verda vi møter er akkumulasjonen av andre 43

KOTE

No 12 — 2020

Historisk har bydelen gått frå arbeidarklassestrøk for hamnearbeidarar, til å gå gjennom ein gentrifiseringsperiode etter lang tid under saneringstrussel.

menneske sine rutinemessige handlingar. Dette er ein institusjonaliseringsprosess, der våre akkumulerte handlingar skapar mønster, som blir tolka og reprodusert av andre. I denne samanhengen kan ein institusjon beskrive alt frå den nære vennegjengen, til arbeidsplassen, nabolaget, og heile velferdsstaten. Ein sosial konstruksjon kan berre vedvare så lenge den blir akseptert som sann. Konstruksjonen må kunne legitimere sin eigen eksistens3. Møllenberg som studentbydel er ein slik form for institusjonalisert kunnskap. Kunnskapen blir delt mellom folk gjennom måten bydelen omtalast på, historier og anekdotar, og folk sine personlege erfaringar frå å ha besøkt bydelen. Møllenberg blir omtala som «party-bydelen» i negativ forstand, og som å bu «i dassen til alle studentane». For dei som bur der gjer studentbydelen seg merkbar ved å konstant gripe inn i deira kvardag. Bydelen får ein årleg rytme, 44

med innflytting, fadderveke, studentfestival, og utflytting. Studentane gjer seg merkbare både ved sitt nærvær og fråvær. Negative element, som forsøpling, støy, og dårlig vedlikehald, blir tillagt studentdelen av bebuarmassa, sjølv om det ikkje trenger å vere ein samanheng. Studentbydelen blir haldt ved like av «etablerte sanningar» om kva bydelen er eller skal vere. Positive sider ved bydelen er brukt som argument for kvifor bydelen er bra for studentar, mens dei negative sidene for at det ikkje kan vere ein stad for familiar. Korte avstandar til alle fasilitetar og offentleg transport er like bra for familiar som for studentar. Private gardeigarar har ei stor tru på den opne marknaden, sjølv om det er akkurat deira handlingar, portvokting, og endring av bueiningar som definerer handlingsrommet for bydelen. Ved å endre planløysingar og sete opp lettveggar blir leilegheiter omkommofidiert til å vere ei vare for andre målgrupper.

KOTE

Studentbydelen blir haldt ved like av «etablerte sanningar» om kva bydelen er eller skal vere. Positive sider ved bydelen er brukt som argument for kvifor bydelen er bra for studentar, mens dei negative sidene for at det ikkje kan vere ein stad for familiar.

No 12 — 2020

E I N B Y D E L F O R M A N G E E L L E R FÅ ? Spørsmålet er til slutt, kven er det som skal ha rett til å bu i byen? Eit av måla med sosiologisk analyse er å kunne sjå ein samanheng mellom det umiddelbare rundt oss i kvardagen, og dei større rørslene i samfunnet. Med ein deregulert bustadmarkned, gode insentiv for å investere i eigedom, og ein utleigesektor under press, ligg alt til rette for at bydelar som Møllenberg blir hyblifisert. Eit større potensiale for profitt skapar eit leigegap4 som er vanskeleg å snu. Dette gjer leige- og kjøpeprisane for større leilegheiter utilgjengeleg for folk som ønsker ein fast bustad. Med ei bebuarmasse med stor utskifting, mistar bydelane eit potensiale for samhald, tryggleik, og deltaking, som kan finnast i nabolag med større sosialt mangfald⁵. Så lenge forteljinga om den sosialt konstruerte studentbydelen er dominerande, er det ein sjølvoppfyllande profeti. For å behalde mangfaldet i byen må også dei alternative forteljingane om familieliv og naboskap få kome fram.

Kittang, Dag (2014). Trebyen Trondheim - modernisering og vern : ein studie av byplandebatten 1960-2005. Bergen: Fagbokforlaget.

Anslaget er rekna ut ved å samanlikne resultat frå ei undersøking utført av Asplan Viak med tal på innbyggjarar frå folketellinga. Sidan det ikkje er mogleg å vite kor mange studentar som også har fast adresse på Møllenberg ligg talet mellom 31-47%. Statistisk sentralbyrå. (2019). 04317: Grunnkretsenes befolkning ( G ) 1999 - 2019. [Datasett]. table/04317; Trondheim kommune & Asplan Viak. (2014). Stedfesting av studenters bosted i Trondheim 2013. Trondheim: Trondheim kommune.

Berger, Peter. & Luckmann, Thomas (1967). The social construction of reality : a treatise in the sociology of knowledge. London: Penguin.

Smith, Neil (1979). Toward a Theory of Gentrification A Back to the City

Movement by Capital, not People. Journal of the American Planning Association, 45(4), 538-548.

Tjora, A., Henriksen, I. M., Fjærli, T. & Grønning, I. (2012). Sammen i byen Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

ARTICLE

THE AMERICAN HELIOPOLIS Sun City in Phoenix offers a tailor made environment for the old. What can be learned from the American Silver Ghetto? TEXT AND PHOTOS: COLM O’BRIEN AND BETINA HOLT HARALDSEN RESEARCH FUNDED BY NORAM

Senior citizens are often overlooked in urban planning. Cities can be senior-excluding with elements like access, lighting and acoustics creating uncomfortable, almost hostile environments for elderly people. This can go virtually unnoticed by younger people. When cities do not properly include the elderly it is not surprising that they seek alternative, more comfortable places tailored to their needs and sensitivities. This has led to the popularity of age restricted communities throughout the world. One of the earliest modern examples of this is Sun City Arizona, the first intentionallyplanned 55+ community in the United States. “This isn’t a retirement home, this is an active, age restricted community!” This is how Polly Corsino, the manager of the Sun City visitor centre, introduces our guided tour of Sun City. The place buzzes with activity as residents make their way to the sports centres or one of the many other facilities. Sun City has a university campus feel, except with more grey hair and golf carts. SUN CITY Sun City was established in 1960 by Del E. Webb in an empty desert plot on the outskirts of Phoenix. The plan was simple, create a suburb only for retired people with better sports and leisure facilities. The marketing slogan was simple ‘Sun City, the original fun city’. It worked. The opening weekend drew 100,000

people, ten times more than expected, and resulted in a Time magazine cover story. The idea of a community of people at a similar stage of life and the promise of life with leisure as the main pursuit was clearly a winning idea. Since its beginning it has grown in size and popularity, spawning a whole new type of living for people in their senior years. Sun City is the archetypical senior community and is still used as a blueprint for how to create active and attractive senior developments all over the world. The city of Phoenix eventually expanded out to and around Sun City, encompassing the project completely and as you drive through the area today it isn’t easy to see where one begins and the other ends. However on a governmental and bureaucratic level the two could not be further apart. S O H O W I S I T T O D AY ? Sun City now has over 26,000 homes1 and 39,000 residents with an average age of 721. The residents are predominantly white, 92,7%, and middle class, the median income for a Sun City resident is $37,7082 , just below the median household income for a senior in Arizona of $40,1953. The average home in Sun City costs $180,000 and all first time buyers pay a once off Asset Preservation Fee of $3,300 which goes to capital 47

KOTE

— 90 days is more than enough time with children and grandchildren per year.

No 12 — 2020

improvements and minor maintenance of all community-owned facilities. Residents also pay for annual membership in the Recreation Center Association, $420 per person. This includes access to the 8 recreational centres that host countless events and activities. There is 3 man made lakes, 11 championship golf courses (8 public and 3 private), 19 shopping areas, 30 churches, 1 synagogue, and the Sun Bowl Amphitheatre. There are over 2000 different leisure activities offered from fencing, language clubs, basketball and salsa. One of the 8 centres has a full timber and metal workshop and a bowling alley with 12 lanes. It’s true what the sale material tells us “retiring in Sun City Arizona means that you’re retiring to a city – not just a single closed neighborhood.” Volunteerism is an essential aspect of living in Sun City and ensures that all the facilities are kept running. Almost all activities are managed and run by volunteers. The best example is ‘The Posse’ a volunteer police force made up of retired law enforcement agents which patrols Sun City around the clock, or till at least 9pm when most of the residents retire for the evening. All of this is overseen by the board of SCHOA, the Sun City Homeowners Association which consists of 8 volunteer members each with a maximum term of three years. They see to the overall running of the area and also how profits are invested in new facilities or the upgrading of existing facilities. There are very few privately owned commercial properties within the Sun City boundaries however along the city’s external edges a wide range of secondary services have sprung up. Almost every second commercial property on the highway caters to the elderly, most are medical services or RV showrooms.

KOTE

No 12 — 2020

Above: The development process of Sun City

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

Above: Picture from the opening in 1960

KOTE

Above: The inhabitants of Sun City are a wealthy group who are still in good health, active and adventurous.

No 12 — 2020

KOTE

AT TRACTION Apart from the myriad of facilities and the lower taxes, the main attraction of living in Sun City is the age restriction. To live in Sun City, you or your partner must be over 55 years old. If you are under 19 you are not allowed to live in Sun City and can only visit for a maximum of 90 days per year. During our tour this is made abundantly clear and exalted as a huge benefit. Polly, the manager at the visiting center, tells us that “90 days is more than enough time with children and grandchildren per year” joking that some people wish the number of days was even less. Sun City is one of the most sought-after and established communities in the USA for people over the age of 55. However, it is just one of thousands of communities set up over the past 30 years.1 This has become particularly prevalent as the baby boomer generation enters their retirement equipped with generous pensions and controlling a large portion of the U.S’s overall wealth, up to 68 trillion dollars5. This wealthy group are retiring while still in good health, active and adventurous. In addition, The Housing for Older Persons Act of 1995 (HOPA)5 made it far easier to set up age restricted communities in the US by removing the requirement to provide the same level of facilities for the elderly as medical facilities. This reduced the cost and complexity of establishing these type of communities. EXCLUSIVE PL ANNING AND TAX E VA S I O N Local or state government is much more powerful in the US than in Norway. Local government finances most aspects of daily life, for example police, fire services and schools. State or Local government taxes are collected separately from federal taxes. Basically, this means that voters have greater say over how how their taxes are used locally.

No 12 — 2020

Sun City gained a status similar to that of the Vatican in Rome or Christiania in Copenhagen, an autonomous city within a city.

Therefore, it is not only the physical and programmatic design of Sun City which has been influential, but also its political strategy to shape the surrounding government and taxes to suit their needs. Throughout the 1970’s the residents of Sun City voted down almost every aspect of local governance that has anything to do with schools, childcare, kindergartens etc. As a result of the strong and organized voting of Sun City residents, almost no new legislation was passed. Eventually the local government, exasperated by the deadlock and their inability to pass any laws, asked Sun City to leave their district. Sun City then became an unincorporated area within the physical boundaries of Maricopa county, Phoenix. Sun City’s exclusion from the county was a huge windfall for the residents, not only did they gain autonomy but vastly reduced the amount of taxes its residents had to pay. Still today residents only pay the minimum of local taxes to cover essential services and contribute nothing towards schools or kindergartens. Sun City gained a status similar to that of the Vatican in Rome or Christiania in Copenhagen, an autonomous city within a city. 55

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

When an age restricted community approaches the level of autonomy and size of Sun City the demographic shift from a mixed community to a mono demographic community accelerates. The grey vote is powerful and when coordinated like in Sun City it is easy for seniors to shape areas to their requirements. Funding for schools and family services are eroded and once the social infrastructure is dismantled it becomes almost impossible to build it back up again. This leads to whole towns or cities being segregated based on age. ARCHITECTURE OF EXCLUSION Sun City is laid out in a series of concentric circles intersecting with each other and the surrounding highways. At the center of each concentric circle is often one or two churches. From an aerial point of view it looks fantastic but when travelling by car ( by foot is virtually impossible because of the distances ) it’s disorientating. The whole area feels like a maze. The founder, Dell E Webb, was clearly heavily influenced by Ebenezer Howard, the legendary British creator of the Garden City movement. However, this seems to be in form alone and replicates none of the idealistic communal ambitions of the Garden City concept. Farms and green commons are replaced with private golf courses and the grand boulevards and avenues are replaced with strip malls and golf cart lanes. The anecdotal reason for the concentric patterns given by our tour guide is that the winding streets make it impossible for house burglars to escape because they become lost in the neverending spiralling streets. The boundaries of Sun City are set and there is no more space within the area to build more houses. Most of the units are large singlestory houses and there is a limited number of apartments. However, the demand to live here has steadily increased. This is leading to a second more subtle evolution in Sun City where many 58

No 12 — 2020

homeowners are now starting to build small annexes to their houses which they rent out or sell. This is still in its early stages but could lead to new forms of living like senior collectives. However right now that seems far from what the people living here want. Plots are clearly marked and street facing facades are closed and introverted. It’s hard to say how much of this is for climatic reasons or for privacy. ARE AGE RESTRICTED COMMUNITIES GOOD FOR YOU? These days it is not abnormal to reach ages up to 100. In an interview, the researcher carried out in 2017 with the renowned Professor Makoto Suzuki at the Okinawa research Center for Longevity Sciences, after you turn 80 it is external environmental factors that decide how long you live not genetic factors. That means where you live, who you socialize with and what you eat decides if you live 5 or 25 more years. If active and social living is the key to longevity this makes a strong case for age restricted communities like Sun City. For those who choose and have the resources to live there it can be a fantastic life. Also it is understandable why elderly people want to live here, where they can live in a community where their age is the norm not a handicap. But cities are poorer when elderly people move out to segregated areas. The elderly are a vital resource and a city must have all groups involved if it to develop in an including and socially sustainable direction. Elderly people are vital to so many elements that make a city great like volunteering and contributing to city life at the times when everyone else is at work or school. Many small businesses in particular are completely reliant on the day time business elderly people provide. Cities are poorer in a very literal sense as well. Developments like Sun City essentially become tax havens for the

KOTE

No 12 — 2020

Above: Picture from the opening in 1960

elderly, allowing them to avoid paying taxes for anything that they don’t specifically benefit from. DOWNSIDES There are downsides to communities like Sun City, mostly related to the strict age requirements. If you are under 55 and your spouse passes away you must leave your home. Likewise if you inherit a property you must sell it unless you fulfill the age requirements. The other more sinister aspect of the community is related to health. For communities that are built around being active and engaged, poor health is almost taboo. There is a period of time after you retire when you can fully enjoy all the aspects

of Sun City but as soon as you become ill or housebound the aspects which make the area attractive become isolating. Family cannot stay to tend to elderly relatives, the vast distances restrict movement and the lack of age diversity can be depressing. This does not discourage Polly our guide from the Sun City visitor centre. She is 53 years old and unfortunately not old enough yet to move into Sun City. But that is her plan. Three years ago, she sold her house in Boston and moved to an apartment just outside the boundary of Sun City. She works in the Sun City visitor centre to build up a social network and more importantly to keep an eye for houses coming up for sale. 59

KOTE

No 12 — 2020

Finding the right place can be a difficult task but Polly is positive about her chances. She is waiting patiently to turn 55 when she can eventually fulfil her dream of buying a house in Sun City. According to SSB 15% of Norway’s population is over 67 years of age, this is expected to double by the year 2050. If 30% of the population is a well organised grey vote we could see some of the similar trends happening in Norway as in the US. A similar shift is happening all over the world to different degrees. As stated above one of the biggest factors that will affect the quality of life of this aging population is how well the built environment is designed around them responds to their needs and habits. It is the responsibility of all designers to make sure this group is incorporated in their work so we can avoid the extreme age segregations occurring in the US.

Above: Golf carts are popular as a means of transportation in Sun City

KOTE

No 12 — 2020

55 Places. Sun city.

Data Usa. Sun City, AZ.

Ibid.

Bankrate. Bankrate study: Seniors’ incomes in 47 states don’t go far enough

55 Places. https://www.55places.com/

Cerulli Associates. The Great Wealth Transfer.

U.S. Department of Housing and Urban Development. “Questions and Answers Concerning the Final Rule Implementing the Housing for Older Persons Act of 1995 (HOPA)” Sort/hvit foto: Del E. Webb development company i boken Silver Anniversary Jubilee 1984

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

B O K O M TA L E

SØSTER, VERDEN ER IKKE FOR OSS Invisible Women: Exposing Data Bias in a World Designed for Men, Caroline Criado Perez, Chatto & Windus, 2019 AV: CATHERINE SYKES

Jeg sitter på det nye kontoret mitt med ullundertøy og ullgenser på. Mens jeg skjelver så smått går jeg og henter skjerfet mitt og bruker det som et slags teppe som jeg draperer over skuldrene mine. Radiosendingen som jeg overhørte mens jeg lagde frokost erindres vagt. Det ble sagt at januarmåned slår varmerekorder. Med unntak av at bakken er bar, føles dette imidlertid ut som januar slik jeg kjenner det. Kaldt. Mannen jeg deler kontor med har på seg en neongrønn t-skjorte. Her er et tankeeksperiment: Han syns kontoret er varmt, og jeg syns det er kaldt. Hvem har rett?

begrep, så er ikke selve analysen så komplisert. Hvorfor er det da sånn at kvinner oftere fryser mer i offentlige bygg enn menn?

FENOMENER

F. C . C . P.

Spørsmålet er interessant fra et epistemologisk perspektiv. Både kollegaen min og jeg har rett. Hvordan kan to motstridende svar begge være sanne samtidig? Fordi sannheten det er snakk om dreier seg om individuell erfaring; det er ikke sant for alle, men det er sant for meg. Det lar seg ikke nødvendigvis generalisere til en objektiv sannhet. På statistisk språk er dette funnet mitt om at kontoret er kaldt ikke signifikant. Ikke hans heller.

Før Caroline Criado Perez (F.C.C.P.) kjente jeg til strukturell diskriminering av kvinner. Jeg har til og med argumentert for saken at data ikke bør segregeres etter kjønn for å tjene formålet å kjempe imot denne strukturelle diskrimineringen. I de forskningsprosjektene jeg har vært med på å designe gjennom min tid som psykologistudent har jeg slått i bordet for å ikke spørre om kjønn, hvor det ikke anses som irrelevant for forskningens formål. Dette med inspirasjon fra forskere som Sandra Bem, som fra 70-tallet skrev omfattende om at det burde unngås å analysere data etter kjønn. Muligheten burde ikke finnes, var min konklusjon på å håndtere strukturell diskriminering av kvinner. Man burde heller erstatte det man mener med feminine og maskuline kvaliteter, enn å anta at kjønnsbenevnelser innbefatter dem. Dette er

Hvordan ville man da gått frem for å finne ut hva som ville vært den ideelle kontortemperaturen? Man ville spurt mange. Basert på mål av statistisk styrke og kanskje noen analyser av variasjon kunne man kommet frem til en kontortemperatur som de aller fleste kunne vært fornøyd med. Stripper man bort statistiske

For å være ærlig, så er ikke dette noe jeg før hadde ofret mye oppmerksomhet til. På samme måte som jeg har for lengst akseptert at det ikke er tid til å lage pannekaker til frokost hver dag, aksepterer jeg at jeg ofte fryser inne. Jeg har svelget sannheten om at kvinner er frysepinner. Det vil si, helt til jeg leste boken til Caroline Criado Perez.

KOTE

«The gender data gap» dreier seg om at det finnes et stort hull i dataen om mennesker. Datamangelen det dreier om resulterer i både teori og praksis til at halve verdens befolkning blir usynliggjort.

No 12 — 2020

fordi analyser av kjønnssegregert data så ofte har blitt brukt til å legitimere stereotypisering, og i sin tur, diskriminering av kvinner og menn. Analyser av bananfluenes seksuelle atferd har gitt opphav til å popularisere ideen om at menn av natur søker flere seksuelle partnere enn kvinner. På tross av at slike funn som bananflueeksemplet senere har blitt tilbakevist, er fordommene fremdeles sterkt forankret i vår kultur. Sandra Bem viste gjennom sin forskning at analyser av kjønnsforskjeller er uinteressante, fordi det finnes større forskjeller innad kjønn, enn mellom dem. Men dette var før Caroline Criado Perez. Før «the gender data gap». VERDEN ER IKKE DESIGNET FOR DEG, LILLE VENN Caroline Criado Perez utga i 2019 boken Invisible Women, som tar for seg diskriminering underbygd på statistisk data. Fenomenet som boken i stor grad handler om er «the gender data gap». I forskningsartikler står det ofte hvor mange personer som er med i datautvalget, som for eksempel n=104. Men det står veldig sjeldent hvor mange som er menn og hvor mange som er kvinner. Perez slår fast at der det ikke er presisert noe om representasjon, kan man anta at det oftest kun er menn som er med i datautvalget. Kjønnsbiasen dreier seg om et kjent fenomen. Det ble allerede elaborert inngående om med publiseringen av Det annet kjønn skrevet av Simone de Beauvoir i 1949. Hun beskrev hvordan kvinnen eksisterer relativt til mannen. Helt enkelt, så beskriver hun at mannen er det normale, mens kvinnen er den andre. Med utviklingen av Big Data forsterkes biasen om at mannen innebefatter kvinnen, fordi algoritmene som tjenestegjør samfunnet ikke tar høyde for at kvinner kan ha ulike behov eller være ulike menn.

KOTE

HVORFOR FINNES «THE GENDER DATA GAP»? I boken presenteres primært to grunner til at datahullet finnes. Det ene dreier seg om at kvinner mangler i store mengder av data som blir hentet inn gjennom forskning. Den andre grunnen er at kvinner som informasjonskilde ikke blir brukt for å utforme forskningsspørsmål i utgangspunktet. Perez spekulerer ikke i hvorfor, men er mer opptatt av å vise de katastrofale konsekvensene slik datainnsamling og anvendelse har i ulike aspekt av samfunnet gjennom kapittel på kapittel. Det dreier seg om tjenestedesign, bydesign, medisinsk forskning, HMS, AIer og mye mer.

No 12 — 2020

nye øyne og stille spørsmål ved det. Jeg tenker mye på hvordan jeg i mitt felt skal agere på den nye kunnskapen jeg har tilegnet med gjennom å lese den. Det finnes spennende løsninger på dette allerede. En venninne av meg gjorde meg oppmerksom på somaaestetics som forsøker å ta høyde for variasjon gjennom å designe på en måte som med hensikt inviterer til forskjeller i opplevelse av design. Boken inviterer til en helt ny måte å forske og designe på. Jeg håper du vil lese den.

I et eksempel om landskapsdesign, legger hun frem design av tufteparker. Tufteparker blir oftere brukt av menn enn kvinner. Dette kan være fordi kvinner ikke liker å trene stryke eller liker å trene ute. Kanskje de ikke liker å trene i det hele tatt? Dette kan man ikke vite om det ikke forskes på. Det eneste man trenger å gjøre er å spørre kvinner om hvilke betingelser som må ligge til grunn for at de skal ønske å anvende tufteparker. Ofte ligger tufteparker veldig synlig til. I en tuftepark hvor dette ikke var tilfellet, og den var delt opp med høye busker som skilte ulike deler av dem, ble det oppdaget at flere kvinner brukte den. Det ble da funnet at kvinner ikke liker å trene på en måte hvor de føler seg eksponert. Dette er veldig nyttig informasjon for de som ønsker å designe inkluderende tufteparker. AV S L U T T E N D E Det er så mange grunner til at Perez sin bok er et viktig bidrag til den feministiske diskurs. Den belyser mange aspekter av det å leve i et samfunn som tidligere ikke var synlig for personen i gata. Kanskje viktigst er den en appell til at likestilling er noe veldig mange yrker er ansvarlige for å bidra til med de samfunnstjenestene de tilbyr. Den tvinger leseren til å se på det de gjør med 65

KOTE

No 12 — 2020

ARTIKKEL

EN BY FOR KVINNER ER BRA FOR ALLE Hvorfor trenger vi likestilte byrom og hvordan skaper vi dem? TEKST OG ILLUSTRASJONER: PIA HAUKALI

«Byen må skapes av og for alle», argumenterte byaktivist og husmor Jane Jacobs på 1960-tallet. I dag er det bred enighet om at offentlige byrom skal være demokratiske og inkluderende, både i form av bruk og påvirkning. Fra et feministisk perspektiv kan det imidlertid hevdes at dette ikke skjer i praksis, fordi kjønn i stor grad ignoreres innenfor arkitektur- og planleggingsfeltet. Hva har kjønn og feminisme med disse fagfeltene å gjøre? I arbeidet med min masteroppgave, Likestilte byrom, fant jeg at det er særlig sentralt å snakke om kjønnsulikhet knyttet til bruk og opplevelse av byrom, fordi noen slike ulikheter kan betraktes som likestillingsutfordringer som vi må jobbe med for å oppnå reelt inkluderende byer. Det finnes tendenser til at jenter begynner å trekke seg bort fra offentlige parker allerede i tiårsalderen, og til at gutter og unge menn dominerer aktivitetsflater og en større andel av offentlige byrom. Når kjønn overses kan det altså se ut til at planleggingen og utformingen automatisk tilrettelegger for menn og gutter. Det er sannsynligvis ikke intendert, men slik bidrar vårt planlegging og arkitektur til å indirekte forhindre kvinner og jenters deltakelse i det offentlige rom. Forskere på feltet mener noe av forklaringen kan være et kulturelt etterslep i det å assosiere offentligheten med menn og det private med kvinner. Særlig problematiseres

den modernistiske planleggingens ideal om å separere funksjoner og dele byen i soner, som også innebar at offentlige sentrum ble designet av menn for menn, mens private hjem utenfor byen ble husmorens domene. Forskere peker også på hvordan det dominerende mannlige perspektivet kan ha bristet på å forstå kvinners emosjonelle opplevelse av byen. Det modernistiske idealet om å tilrettelegge for privatbilen ga ikke bare lange avstander, men også en større skala på bebyggelsen, svekket fasadeliv, store arealer avsatt til parkering, underganger, nivåforskjeller, store tomrom, mellomrom og ikke-steder med lite belysning og vedlikehold. Slike byrom og fysiske trekk ved byrom kan bidra til en opplevelse av utrygghet når man beveger seg ute. Følelsen av utrygghet er svært knyttet til kjønn og ujevne maktrelasjoner mellom kjønn, som gjør at kvinner opplever større grad av utrygghet ved å være i det offentlige rom1-3. Utrygghet begrenser i større grad kvinners bevegelsesfrihet fordi de unngår steder de oppfatter som utrygge, og utryggheten kan derfor betraktes som et likestillingsproblem. Likestilling er et av FNs forpliktende bærekraftmål og Norges likestillingslov har som formål å fremme likestilling på alle områder. Å arbeide for likestilling handler om tilrettelegging og tilgjengeliggjøring, det kommer ikke av seg selv. På nasjonalt og lokalt plan settes mål om 67

KOTE

Det kan altså se ut til at planleggingen og utformingen automatisk tilrettelegger for menn og gutter. Slik bidrar vårt felt til å indirekte forhindre kvinner og jenters deltakelse i det offentlige rom.

Forrige side: En ny utforming av Kristparken. 68

No 12 — 2020

trygge og inkluderende byer og tettsteder der alle kan delta, og det er en målsetting at folk i byer skal gå mer. Alt dette gir grunner til sterkere tilrettelegging av byer og byrom med utgangspunkt i kvinner og jenters opplevelser og ønsker for byen. DESIGNPRINSIPPER Hvilke fysiske kvaliteter bidrar til at kvinner og jenter vil bruke byrom og føle seg trygge der? Gjennom eksisterende empiri og prosjekter endte jeg med en lang liste med kriterier som jeg kategoriserte og redefinerte som designprinsipper som kan bidra til mer likestilte byrom4. Tilrettelegging for trygghet er åpenbart viktig, og handler i stor grad om å tilrettelegge for en positiv form for sosial kontroll; en opplevelse av at andre vil få det med seg dersom noe skulle skje. Åpenbare trygghetsprinsipper er god og trivelig belysning og en opplevelse av oversikt, men en noe undervurdert faktor er hvordan bebyggelse og fasader henvender seg til byrom og hva slags funksjoner de inneholder. Kvinner er generelt mer opptatt av at ulike funksjoner ligger tett og nært, både som en trygghetsskapende faktor, men også på grunn av deres typiske reisemønster som ofte er mer preget av å forflytte seg mellom flere ulike målpunkt5-7. Dette henger også sammen med skala på bebyggelse og byrom, som er vesentlig for å oppleve et sted som trygt og trivelig. Kvinner og jenter er mer opptatt av hyggelige og intime rom, gjerne skjermet fra trafikk og støy og av en hvis estetisk kvalitet, mens menn er mindre kresne på dette8. I tillegg ønsker kvinner gjerne muligheten til å kunne velge å sitte for seg selv eller mer eksponert sammen med andre8. De er også mer opptatt av muligheten for å pleie sosiale relasjoner, gjerne også knyttet til omsorg og samvær med barn6-7.

KOTE

No 12 — 2020

DESIGNPRINSIPPER FOR LIKESTILTE BYROM

Feministiske strategier belyst gjennom teori

TILRETTELEGGE FOR TRYGGHET

TILRETTELEGGE FOR BRUK OG OPPHOLD ( TRIVSEL )

TILRETTELEGGE FOR SYNLIGGJØRING OG BEVISSTGJØRING

TILGJENGELIGHET + FREMKOMMELIGHET

Fysiske kriterier som bidrar til kvinners trygghet, trivsel og bruk

FLERFUNKSJON OG INNE/UTE-FORHOLD

MANGE GANGVEIER

MEDVIRKNING MENNESKELIG SKALA OG ROMINNDELING

MANGE SITTEMULIGHETER

SIKT OG OVERSIKT

MANGFOLD AV AKTIVITETER

BELYSNING

ESTETISKE KVALITETER

TILBAKETREKNING FRA STØY OG TRENGSEL

PRYDVEGETASJON

TILRETTELEGGE FOR OMSORG

SYNLIGGJØRENDE OG BEVISSTGJØRENDE INSTALLASJONER, FUNKSJONER OG PROSJEKTER

FLEKSIBELT PARKUTSTYR

KULTURELLE AKTIVITETER

Ovenfor: Kategoriserte kriterier som utgjør designprinsipper som kan bidra til mer likestilte byrom. 69

KOTE

No 12 — 2020

Tilgjengelighet og fremkommelighet og tilrettelegging for småbarnsfamilier er derfor faktorer som kan bidra. Et byrom som tilrettelegger for mangfoldige aktiviteter er også positivt. Fleksible elementer og design som senker tersklene for å prøve seg på en aktivitet kan bidra til at jenter føler seg mer komfortable9. E T F O R S Ø K PÅ Å G J Ø R E K R I S T PA R K E N M E R L I K E S T I LT Jeg brukte også empirien til å utvikle en metode for å analysere byrom fra et feministisk perspektiv. Analyse av kvaliteter ved Kristparken sentralt i Oslo og registreringer av hvem som velger å gå og være der, viste at denne parken kan tilrettelegges bedre for kvinner og jenter. Jeg testet derfor prinsippene på Kristparken. Kristparken lider i dag særlig under en del skygge og en litt skjult beliggenhet mellom bebyggelse som er vanskelig å gjøre noe med. Den er imidlertid også preget av et litt lurvete og forslitt uttrykk, begrenset tilrettelegging av terrenget, og at én ballbane dominerer parken som aktivitet og som parkens senter. Med unntak av en svært eksponert benk langs gangveien, er eneste plass å sitte rundt denne banen. I tillegg grenser hele parkens sørside mot en innadvendt kontorbygningsfasade i form av OBOS sitt hovedkvarter. Mitt formforslag tok særlig utgangspunkt i å skape flere intime rom og soner i parken, men samtidig beholde en opplevelse av sikt og oversikt, og å gjøre den mer tilgjengelig med flere gangveier gjennom. Murkonstruksjoner med prydvegetasjon i sittehøyde danner slike rom og gir flere oppholdssteder rundt i parken og estetisk kvalitet. For å understreke viktigheten av et visst mangfold av aktivitet valgte jeg å fjerne ballbanen her og erstatte den med småbarnslek og mer fleksible muligheter for lek og spill. Jeg foreslo å endre deler av OBOSbyggets fasade slik at den også fikk en inngang 70

Ovenfor: Siktlinjer bidrar til økt følelse av trygghet.

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

Ovenfor: Forslag til en mer åpen fasade ut til byrommet. 72

No 12 — 2020

KOTE

mot parken og mulig tilføring av funksjoner, slik at dette bygget i større grad kan bidra med å tilføre liv og trygghet til parken.

No 12 — 2020

rundt dette. Mange gode mål og intensjoner er på plass, nå må vi aktivt sørge for at retorikk blir realitet, slik at vi faktisk får de inkluderende og trygge byene vi ønsker oss.

PLANLEGGING FOR KVINNER ER BRA FOR MENN Designprinsippene jeg lister i min oppgave er ikke noe nytt. Menneskelig skala, fasadeliv og tett blanding av funksjoner er jo kvaliteter Jane Jacobs kjempet for på 50- og 60-tallet, og som Jan Gehl har messet om i årevis. Et feministisk perspektiv tilfører derimot nye argumenter for å ta slike urbane utformingsprinsipper på alvor. Kvinner er mer kritiske til hvor de velger å oppholde seg, men de byrom som kvinner liker, liker også menn. Ved å fokusere på kvinners behov kan man altså få byer og byrom som også er bedre for menn. Et annet aspekt av dette er at menn også opplever utrygghet, men utrykker dette i mindre grad til tross for at risikoen for å rammes er statistisk større for dem. Å ta utgangspunkt i kvinners uttalte trygghetsbehov er derfor også noe som kan gagne menn og gjøre byrommene reelt tryggere for dem. 01

Det gjelder også tilrettelegging for aktivitet, hvor ikke alle gutter er interessert i det typisk tradisjonelle, men kan synes det er vanskelig å utrykke dette. Tilrettelegging som er mer i tråd med jentenes preferanser kan altså også være positivt på tvers av kjønn. Vesentlig i dette er å sørge for god og omfattende medvirkning hvor flere stemmer får komme til uttrykk og at dette blir reflektert i endelig utforming. Det er vanskelig å tilfredsstille alle, og alle offentlige byrom kan kanskje heller ikke være for absolutt alle, men her har vi fagpersoner en viktig rolle og et ansvar til å se og forstå det reelle behovet for lokalmiljøet og til å finne løsninger som legger til rette for de ulike nyansene i befolkningen.

SSB (2017) Slik har vi det – livskvalitet og levekår: Trygghet. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Aas, G., Runhovde, S.R., Strype, J. og Bjørgo, T. (2010) Trygghet i det offentlige rom – i åtte norske kommuner og bydeler. Oslo: Politihøgskolen.

Listerborn, C. (1999) Kroppens plats i rummet. Nordisk Arkitekturforskning, vol. 12 (2), s. 9-19.

Haukali, P. O. (2018) Likestilte byrom – en utforskning av hvordan en feministisk tilnærming kan bidra til utforming av offentlige byrom i indre Oslo. Ås: NMBU.

Aas, G., Runhovde, S.R., Strype, J. og Bjørgo, T. (2010) Trygghet i det offentlige rom – i åtte norske kommuner og bydeler. Oslo: Politihøgskolen.

Hudson, C. & Rönnblom, M. (2008) The Woman Made City – Feminist Utopia or Practical Possibility?, I Denefle, S. (red.) Utopies féministes et expérimentations urbaines. Rennes: Presses Universitares de Renne.

Pettersen, L. T. (1999) Likestilling, kvinner og kjønn i samfunnsplanlegging. Nordisk Arkitekturforskning, vol. 12 (2), s. 21-31.

Mozingo, L. (1989) Women and Downtown Open Spaces. Places, 6 (1), s. 38-47.

Vi arkitekter operer ikke i et vakuum, men kan bidra til å opprettholde uheldige samfunnstendenser dersom vi ikke reflekterer

Grimm-Pretner, D. (2012) Engendered Spaces, i Mozingo, L. A, & Jewell, L. (red.) Women in Landscape Architecture. North Carolina: McFarland, s. 174-180.

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

ARTIKKEL

STOPPA PROJEKTISM! En essä om områdesprogram och klasspolitik TEKST: STÅLE HOLGERSEN FOTO: ARACELI QUEMPUMIL RAYEN

Segregation, fattigdom, och arbetslöshet är reella problem i svenska städer som inte verkar vilja försvinna av sig självt. Därför kommer politikerna med ständigt nya förslag till hur detta ska förändras; gärna i form av ett innovativt och nytänkande projekt som backas upp av ”ny forskning” eller sista trenden inom offentlig förvaltning. När det ena projektet är slut, börjar nästa. Där stadens politik riktad mot de rika är kontinuerlig, är politiken riktad mot de fatiga förbehållen projekt.

utsatta områden. Om ett projekt inte fungerar behövs inte bara flera projekt, utan också nya projekt, nya sätt att tänka på — nya innovativa sätt att tänka på. Gärna utanför det man kallar boxen och alltid med samma entusiasm: nu ska vi göra verkliga förändringar. En premiss med projektism är att projekten är något utanför den vanliga politiken, något extraordinärt utanför de vardagliga åtgärderna. En grundföresats är att projekten inte ska ändra den politiska ekonomin.

PROJEKTISM

Malmös nyare historia är ett gott exempel på hur projektismen fungerar relation till såväl forskning som politik. Mellan 2000 and 2011 påbörjades till exempel 345 forskningsoch utvecklingsprojekt bara i Rosengård i Malmö, med 319 miljoner kronor i budget.¹ I stadspolitiken i Malmö ser vi hur det ena stora projektet avlöser det andra: Blommansatsningen från 1995 till 1999, Storstadssatsningen från 1999 till 2004, Välfärd För Alla från 2004 till 2008 och Områdesprogrammen från 2010 till 2015. Efter 20 år av olika projekt kan vi också se hur de skiljer sig ifrån och liknar varandra: många av problemen och målen är i stort sett de samma, men de formuleras utifrån sin tids språk, som svar på olika tiders skiftande politiska diskussioner.

Att olika projekt ska lösa städers fattigdom och segregering är en tanke som har följt oss i några decennier nu. Några karakteristiska kännetecken på projekten är att uppdraget är temporärt med en start och ett slut, att det tillförs resurser av något slag, att det ska göra något som inte är gjort innan och att det ska leda till ett slutresultat. Under New Public Management kan vi också tillägga att detta slutresultat ska vara mätbart. När ett projekt som ska reducera fattigdomen och bryta segregationen inte lyckas med sina ambitioner så fortsätter man med nya projekt. Och de nya projekten behövs så klart, eftersom problemen är kvar. Det leder till projekt efter projekt. Detta ska vi kalla projektism i denna essä: en tro på att man med rätt idéer och riktade temporära insatser ska kunna lösa problem med till exempel segregation och fattigdom i

Projektism är en generell trend, men de olika projekten skiftar i fokus. Några kan fokusera på ekonomisk utveckling eller deltagande 75

KOTE

No 12 — 2020

Malmös nyare historia är ett gott exempel på hur projektismen fungerar relation till såväl forskning som politik. Mellan 2000 and 2011 påbörjades till exempel 345 forskningsoch utvecklingsprojekt bara i Rosengård i Malmö, med 319 miljoner kronor i budget.

i den representativa demokratin, andra på medverkande, några har fokus på kultur, och andra jobbar direkt med att bryta segregation. Flera kritiska forskare har gjort intressanta studier, Mailin Mc Glinn har till exempel granskat europeiska projektpengar genom The European Social Fund (ESF) i Malmö, och en av hennas slutsatser är att ”den grundläggande förutsättningen av ESF-ekonomin i Sverige”, är ”äktenskapet mellan förvaltning av medkänsla och medlidande för dem som lider av arbetslöshet och social utslagning, och en marknadsekonomi som behöver lidandet för att locka till sig projektfinansiering”.² Mc Glinn kallar det ”neoliberal välgörenhet”. Nazem Tahvilzadeh och Lisa Kings har studerat områdesavgränsade projekt i förortspolitiken och de drar slutsatsen att dessa ”bidrar till att forma urbana styrregimer som genom demokratiska spel engagerar förortsbornas deltagande och kalibrerar deras aktiviteter från konfliktbetonade till mer samförståndsinriktade.”³ Detta skapar, enligt 76

Tahvilzadeh och Kings, dåliga förutsättningar för kritiska röster i den urbana periferin. Det är inte oproblematiskt att dra generella slutsatser om alla urbana projekt i Sverige de senaste decennierna. Men tre generella slutsatser är inte orimliga. För det första, som bland andra Tahvilzadeh, Kings och Mc Glinn visar, finns det stora problematiska sidor av många projekt. För det andra, eftersom varken segregering eller fattigdom verkar försvinna, har projekten det gemensamt att de inte löst problemen. Och för det tredje — vilket är i fokus i denna text — ingår projekten i en bredare politisk ekonomi. För även om projekten, per definition, försöker ställa sig vid sidan om den generella och vardagliga utvecklingen av våra samhällen, så ingår alla projekt i en vidare kontext. Genom att diskutera såväl projekten som kontexten från ett klassperspektiv, kan vi också synliggöra projektism som problem.

KOTE

KL ASS OCH STAD Vad vi menar med klass beror både på vår världsbild och hur vi analyserar den politiska ekonomin i stort. Men det beror också på hur vi avgränsar frågan. Vi ska här skilja mellan ett avgränsat och ett fördjupat synsätt. I det första är klass något avgränsat, hanterbart och synligt. I en del av staden bor till exempel de med pengar, i en annan del de utan. Några arbetar som advokater och läkare, andra som högstadielärare och städare — några på kontor eller fabrik, andra på sjukhus eller skolor. Diskussioner om klass inom detta synsätt börjar ofta med hur mycket pengar folk har och vidare vad man kan göra med dessa pengar. En central fråga, åtminstone från ett progressivt perspektiv, blir därmed hur de fattiga ska kunna få mer pengar. Reflektioner kring klass inom projektismen utgår från en sådan avgränsad förståelse. Ett avgränsat perspektiv på klass kommer i olika varianter och former. Inom klassteori kan man relatera ett avgränsat perspektiv till stratifieringsperspektiv⁴, där fokus ligger på individuella attribut och livsvillkor. Man delar in befolkningen i olika ”strata”, baserade på deras attribut och sedan kategoriserar man materialförhållandena i olika hierarkier som till exempel baseras på löner, levnadsvillkor, hyror eller hälsa. De rika är rika eftersom de har gynnsamma egenskaper eller kapital, de fattiga är fattiga i avsaknad av detsamma. Om fattiga människor bara fick mer fördelaktiga attribut skulle också de kunna bli rika. Klasser reduceras till en kvantifierbar fråga. Vill man göra en komplex analys kan man lägga flera strata på varandra. Men djupare än så går man inte inom detta tillvägagångsätt. Detta kallas också för ett icke-relationellt perspektiv. Om människor i ett område, säg ett typiskt arbetarklassområde, ges bättre förutsättningar, skulle det inte påverka ett rikare område. Inom detta perspektiv finns också drömmen om att vi ”alla kan bli medelklass” (förutom de rika, såklart, som kan förbli rika).

No 12 — 2020

Ett exempel på ett avgränsat perspektiv som vi ofta ser i dag är drömmen om meritokrati – alltså idén att begåvning, utbildningsresultat och prestationer och inte arv eller familjebakgrund, ska avgöra var man hamnar i världen. En rättvis klasspolitik från detta perspektiv artikuleras som lika möjligheter. Alla, rika och fattiga, ska ha samma chans att bli rika och mäktiga (och implicit: samma chans att bli fattiga och maktlösa). Detta är uppenbart mera rättvist än att rikedom ska gå i arv, men baseras fortfarande på premissen att klassamhället ska bestå. Man tar ojämlikhet i samhället för givet, frågan om rättvisa reduceras till vem det är som ska få sitta på toppen⁵. Går vi tillbaka till staden ser vi avgränsade klassanalyser i diskurser om social mix och områdesprogram. Med social mix kommer idén att fattiga människor mår bättre av att bo nära rika; de kommer bort från problemområden, de lär sig de rätta värderingarna och koderna, får lättare jobb, barnen hamnar kanske i bättre skolor och allt blir bra. En socialt ”mixad” stad är nog att föredra framför en extremt segregerad stad, men diskursen har också en fruktansvärd underton att rika människor är bättre än fattiga — kombinerad med en underliggande rasism, där vita är bättre än icke-vita — och det är intressant nog alltid fattiga som ska ”flyttas”, man diskuterar aldrig att ”flytta” rika till fattiga områden. Social mix är också problematisk eftersom den är avgränsad, fattigdom ska lösas genom att lyfta enskilda människor ur den. I bakgrunden kör det stora politiskekonomiska tåget vidare som om ingenting hade hänt. Områdesprogram har liknande problem. Genom att lyfta ett fattigt område ska man lösa fattigdomen. Men eftersom underliggande strukturer inte ifrågasätts, är det vanligaste sättet att lyfta ett område att helt enkelt flytta de fattiga och gentrifiering blir därmed en nyckelkomponent här.

KOTE

En socialt ”mixad” stad är nog att föredra framför en extremt segregerad stad, men det är intressant nog alltid fattiga som ska ”flyttas”, man diskuterar aldrig att ”flytta” rika till fattiga områden.

No 12 — 2020

En fördjupad analys betonar i motsats till en avgränsad analys också relationen mellan de mer och de mindre synliga uttrycken för klass och den politiska ekonomin dessa ingår i. Ett projekt måste inom en fördjupad analys också ses i relation till klasskaraktären inom både ekonomin och politiken. Beträffande ekonomin är en central komponent i klasskaraktären givetvis ägarskap. Vem äger bankerna som finansierar byggandet? Vem äger infrastrukturen och vem äger energibolagen, vem äger byggföretagen och vem äger fastigheterna? Vem betalar arkitekterna? Eftersom svaren på alla dessa frågor i allt ökande grad är privata kapitalister och allt mindre kommunen eller kooperativ, så har staden en allt tydligare kapitalistisk klasskaraktär. I denna text ska vi dock fokusera mera på hur klass också reproduceras genom politik i allmänhet, och genom stadspolitik i synnerhet. Två frågor möter oss omedelbart, den första är vilka man bygger och planerar för? Den andra är vilka man planernar tillsammans med? Det första handlar om politikens resultat: vilka vill man ha här? Det andra handlar om process; vilka anser man det naturligt att ha dialog och samarbeta med⁶? Den klasskaraktär som finns i ett projekt (till exempel mera resurser till fattiga, så de kan lära sig skriva CV) kan från ett avgränsat perspektiv vara progressivt (mera resurser till fattiga!). Men från ett fördjupat perspektiv kan vi se att det också håller fokus borta från en annan klasspolitik, där kapitalägare har intresset av en viss arbetslöshet eftersom det kan hålla lönerna nere. Huvudfrågan blir alltså inte ”arbete åt alla”, utan att de fattigaste ska ha bättre chans att söka de tjänster som finns. Så något som kan verka progressivt i ett avgränsat perspektiv (t.ex. att lägga pengar på ett projekt för att hjälpa människor i en fattig stadsdel), kan i ett bredare perspektiv vara – best case – brandsläckning

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

eller peanuts eller småpotatis, eller även legitimera en reaktionär status quo.

eller flygplatser. Det är inom denna kontext man artikulerar sin politik och ekonomi.

PRODUKTION OCH DISTRIBUTION I MALMÖ

Genom produktionen av staden ska den profilera sig som kunskapsstad, kulturstad, finansstad, eventstad, shoppingstad eller miljöstad. Och genom att bygga gynnsamma stadslandskap, ofta med kontorslokaler och attraktiva lägenheter vid havet, ska städer attrahera entreprenörer och skattebetalare, och därmed kapital och resurser.

En stads klasspolitik är aldrig helt homogen eftersom det där finns olika intressen, motsättningar och konflikter som i all politik. Ändå finns det en tydlig skillnad i hur man förhåller sig till rika och fattiga, där vi ser en kontinuerlig och generell politik för företag, rika och kapital, samtidigt som det pågår olika tidsbegränsade sociala projekt för stadens fattigare⁷. Denna distinktion kan förefalla förenklad eftersom också nybyggnation för rika kan saluföras i form av projekt, som i exemplet med en kanske största och första symbolen för Malmös nyliberala omvandling: bostadsutställningen Bo01. Eftersom att mycket pengar spenderades på ett avgränsat område under en avgränsad tid, kan man kalla Bo01 för ett projekt. Ändå bör inte Bo01 inkluderas under projektism, eftersom det inte var ett projekt som lämnade de generella strukturerna i den större politiska ekonomin i fred: Bo01 representerar den generella strukturen i den politiska ekonomin. Bo01 var nämligen inte något som avvek från den generella politiken om att attrahera rika, entreprenörer och företag; tvärtom var detta kärnan i Bo01. Jag har tidigare försökt fånga denna distinktion i stadens politik genom begreppsparet produktion av staden och distribution i staden⁸. Å ena sidan finns det en officiell stadspolitik, politikens huvudfokus. Det är här man försöker skapa ”bilden” av staden som kommunen gärna vill skryta om, och som ska definiera vad staden är. Detta är stadens ekonomiska politik och genom denna ska arbetsplatser skapas, och kapital och resurser attraheras. Det är inom denna kontext som man bygger skrytbyggen, som man tar lån för att finansiera höghus, näringslivskluster, universitetsbyggnader, konsertanläggningar 80

I en ren nyliberal anda kan man därefter ta det lugnt eftersom kapital, pengar och resurser – enligt teorin – genom självverkande mekanismer kommer att sippra ner på alla och gynna hela staden. Men riktigt så nyliberala vågar inte svenska städer vara, åtminstone inte Malmö. Här har man förstått att pengarna inte sipprar ned automatiskt. Därför genomför man olika projekt så att resurserna som har attraherats kan distribueras till hela staden. Distinktionen mellan produktionen av staden och distributionen i staden syns tydligt redan i stadens Visionsarbete från mitten av 1990-talet. Många av Malmös industrier hade redan haft problem ett tag och flera av de som inte redan lämnat staden, gjorde det — eller gick i konkurs – 1991, samma år som Sverige också gick in i en massiv finanskris. Då socialdemokraterna åter vann makten vid valet 1994 och Ilmar Reepalu kom till makten, accelererades förändringsprocesser som redan var på gång. Reepalu initierade snabbt det som kallades visionsarbete, och från januari 1995 till februari 1996 organiserades åtta olika grupper som alla artikulerade sina tankar och idéer om hur Malmö skulle bli. Dessa var ekonomi-, närings-, utbildnings-, miljö-, stadsbyggnads-, och kulturvisionen samt den sociala visionen och ungdomsvisionen. Det var i denna ordningsföljd som de presenterades i dokumentet Vision 2015

KOTE

– om framtidens Malmö, en tydlig hierarki med ekonomi, näring och utbildning först och till slut kultur, det sociala och ungdomen. Distinktion mellan produktion av och distribution i staden är tydlig i till exempel ekonomivisionen. Här står det att ekonomisk tillväxt ska ”ge goda cirklar”, och vara ett medel ”för att vidareutveckla välstånd och välfärd i ett samhälle som har en ekonomi i balans”, och öka ”utbudet av kultur, utbildning och omsorg m.m.”9. Idén om att tillväxt ”ger goda cirklar” bygger i grunden på nyliberal ideologi där pengar och resurser ska sippra ner – trickle down – från de rika till alla andra. Tankesättet säger att man först måste attrahera kapital och resurser för att sedan kunna distribuera. I en ren nyliberal version sker detta automatisk, i en svensk variant genom policy och projekt. Tankesättet finns kvar i översiktsplaner i Malmö, men det finns också artikulerat i själva de sociala projekten. Det projekt i Malmö som kanske klarast har artikulerat detta är Välfärd för alla, där dess intention var att sprida den postindustriella stadens förtjänster till hela staden. Projektets undertitel var ”det dubbla åtagandet”, det första var att alla i Malmö skulle få tillgång till välfärd och det andra att Malmö skulle vara en ”tillväxtmotor” för Skåne och Öresundsregionen. Socialpolitik och ekonomisk politik är här sammankopplade, eller som de uttryckte det ”ett ekonomiskt svagt Malmö kan inte klara av välfärden för sin befolkning”10. Distinktionen finns också i stadens översiktsplaner. I Översiktsplanen 2000 slås den ekonomiska strategin från visionsarbetet fast: det sägs att Malmö måste anpassa sig till internationella omständigheter, vilket bland annat betyder att kommunen bör erbjuda ett brett spektrum av branscher och företag ett urval av utmärkta platser för att kunna etablera

No 12 — 2020

sig11. Vidare bör tillväxten ”framför allt ske inom näringslivet, genom expansion i befintliga företag och genom nyetableringar i regionen. Denna expansion förutsätter att befolkningens utbildningsnivå höjs ganska snabbt, vilket förutom insatser på utbildningsområdet kräver en förhållandevis omfattande inflyttning av välutbildade personer.”12 Alltså, antingen måste nytt folk komma in, eller så måste stadens befolkning förändras, snabbt. Det finns något intuitivt logiskt här, det får erkännas. Det skulle till exempel vara idiotiskt att distribuera pengar som man inte har. Logiken är att om vi inte först gynnade folk som redan har pengar, t.ex. attraherade entreprenörer, finanskapital och annat relativt rörligt kapital samt skattebetalare och studenter till Malmö, med vilka pengar skulle vi då kunna hjälpa de fattiga? Men det som inte klargörs i visionsarbete eller senare i stadens politik, är den urbana politiska ekonomins klasskaraktär. Det som inte ska attraheras är fattiga människor och människor som kanske behöver extra mycket vård- och omsorg eller stöd från samhället. Få kommuner har ju under de senaste decennierna sörjt om kommunens fattigaste invånare har flyttat ut. Som i all ekonomisk politik finns det också här en klasskaraktär, och även här som i andra områden försöker man gömma och legitimera klasskaraktären genom hävdandet att politiken är för allas bästa. Vilket är en god definition av hegemoni: att få en politik som gynnar en klass att framstå som det gemensamma intresset för alla. Rätt många människor lämnade Malmö på 1970- och 1980-talet, och inte minst var det skattebetalare som flyttade till förmån för de rika kranskommunerna. Bara under 1970-talet lämnade 33,000 människor staden, och först 81

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

2003 var invånartalet högre än vad det hade varit 1971. Det gav därför intuitivt mening att locka dem tillbaka. Detta var Ilmar Reepalus mantra som stadens starka man: det är bättre att företagare och ”tongivande personer” i Malmö också bor, arbetar och skattar i Malmö, än att de bor och skattar i rika grannkommuner som Vellinge. Återigen hittar vi något som vid första ögonkast verkar förnuftigt. Skattepengarna behövs definitivt mer i Malmös fattiga områden än de gör i Vellinge. Om detta var hela berättelsen, så skulle jag hålla med Reepalu och stötta hans politik. Om vi avgränsar frågan till precis detta — ska rika skatta i Malmö eller i Vellinge? — så är det förstås mer progressivt att säga att de ska bo och skatta i Malmö än tvärtom. Men detta är inte hela historien. Den politiska ekonomin fungerar inte som avgränsade små delar som opererar autonomt. Om vi studerar kontexten, om vi ser på den politiska ekonomin i stort och om vi zoomar ut, ser vi att i princip alla städer har tänkt precis samma sak. ”Alla” städer har arbetat med att attrahera entreprenörer, företag, (rörligt) kapital och skattebetalare, och ”alla” städer har varit nöjda om de fattigaste flyttat till andra sidan av kommungränsen. Detta har vidare skapat en distinkt klasskaraktär i stadsutvecklingen, eftersom det har uppstått en konkurrens mellan städer om att gynna de rikaste. Vi ser samma logik på statlig nivå, där stater säkrar sina skatter (eller tar bort möjligheten till insyn i den finansiella sektorn) för att attrahera kapital. Genom denna logik har en klass intressen blivit ”allas” intresse. Hegemonins kraft blir synlig om vi återvänder till distinktionen mellan produktion av staden och distribution i staden. Ingen har lyckats utmana eller kunnat etablera alternativ till den rådande produktionen av staden. Därmed har distributionen – den sociala politiken, de sociala projektens utformning och innehåll — blivit den huvudsakliga arenan för politisk

No 12 — 2020

dispyt. Ingen har lyckats etablera alternativ till att attrahera rika människor, (kontorsbaserade) företag och (finansiella) entreprenörer. Man har kunnat vara emot byggandet av skrytbyggen eller att bostadsområden ska vara för de rika, men i avsaknad av reella alternativ till hur man organiserar den urbana politiska ekonomin har kritiken aldrig kunnat utmana hegemonin. Stadspolitikens klasskaraktär har därmed varit svår att se och följaktligen att kritisera. Det är inte meningen att säga att man inte ska ta strid om socialpolitik, eller att en bör bortse från detta fält till förmån för den politiska ekonomin. Det är också klart att alla gränser mellan produktion och distribution i staden inte alltid är kristallklara. Det centrala här är att hegemonin i stadspolitikens nuvarande klasskaraktär har varit så stark att den politiska diskussionen har styrts mot andra områden. Debatter om klass och stad har blivit avgränsad till handla om projektens innehåll: hur fungerar de?, hur ska projekten utformas och genomföras?, inkluderar de perspektiv underifrån?, är de stigmatiserande gentemot de (rasifierade och) fattiga?, hur mycket pengar rör det sig?, och hur kan projekten bli bättre? Detta är viktiga debatter i sig, men när diskursen styrs åt detta håll blir det svårare att identifiera och diskutera den bredare stadspolitikens klasskaraktär. Det är inom ett sådant avgränsat tillvägagångssätt som klass normalt diskuteras i Sverige. Klass avgränsas till hur vi fördelar pengar som redan är ”attraherade”. Vad som förbises är att klasser etablerats, och att klass har spelat en avgörande funktion, redan innan pengar distribueras genom olika projekt. Relativt långt från diskussioner om stadsplanering och stadsbyggnation, diskuterar Karl Marx skillnaden mellan produktion och distribution i ekonomin i introduktionen till Grundrisse13. Även om Marx använder begreppen produktion och distribution annorlunda än vad vi gör här, har Marx en poäng som i högsta grad 87

KOTE

också är relevant i vår kontext: Det är genom produktionen som den verkliga distributionen av makt och resurser i ett samhälle sker. Alltså, de som äger vill genom produktion av varor och tjänster kunna bli rika och bli mäktiga. Detta är en form för distribution av resurser som sker i det dolda, och i stor grad genom mervärdesproduktion i arbete. Om vi återgår till vår distinktion mellan produktion och distribution, så ser vi att denna distribution genom produktion också sker genom prioriteringar i politiken. Medan vi ofta tänker att resurser distribueras genom sociala projekt, så har den stora distributionen av makt och resurser i själva verket redan hänt. Att städer bygger för och med en viss samhällsklass allokerar makt och resurser till en klass. I denna mening så är produktion också distribution. Detta är den dagliga reproduktionen av ojämn fördelning av makt och resurser som har varit så svår att utmana. Skillnaderna mellan fattiga och rika ökar, medan fokus är på projekten. Men vad ska man göra efter ungefär tjugofem år med olika sociala projekt, och inga synliga resultat? Fortfarande hoppas politikerna att nya projekt ska lösa problemen – fortfarande lever projektismen, trots att resultaten uteblivit. En premiss i projektism, som tidigare nämnts, är att den breda politiska ekonomin inte ska förändras, men när det blir allt tydligare att projekt efter projekt inte fungerar måste man hitta andra orsaker till den ökande ojämlikheten och segregeringen. Om politikerna inte klarar av att förhindra segregering och minska fattigdomen kommer orsakerna till slut att läggas på axlarna på de människor som har minst möjlighet att försvara sig. Fattigdom och segregation kommer i slutändan att vara de fattigas fel. Vilket argument man använder kan variera – de är lata, dumma, outbildade, ointresserade av framgång, kriminella, det är deras ”kultur”, eller de är alltför glada i alkohol eller droger – men 88

No 12 — 2020

KOTE

No 12 — 2020

KOTE

Att lyfta individer ur fattigdom och in i rikedom (som genom meritokrati, eller social mix), eller att göra fattiga områden finare och rikare (som genom områdesprogram/ gentrifiering), är inte progressivt om inte också ojämlikheten minskar.

No 12 — 2020

konklusionen är densamma; fattigdom förblir de fattigas fel. Och när klassamhället är så rasifierat som i dagens Sverige, så vet vi vartåt diskursen barkar. I en sådan kontext är det inte längre bara Sverigedemokrater som använder rasistiska diskurser om ”kultur”, ”etnicitet” och ”religion” som förklaringsmodell för växande fattigdom. LY F T I N T E O M R Å D E T E L L E R I N D I V I D E N : LY F T K L A S S E N ! Vi har sett hur begränsade de avgränsade diskussionerna om klass i staden verkligen är. Såväl social mix, områdesprogram, sociala program eller att viljan attrahera rika till en fattig kommun kan vara progressiva insatser inom små ramar, men de blir problematiska när vi undersöker frågan i ett vidare perspektiv. Att lyfta individer ur fattigdom och in i rikedom (som genom meritokrati, eller social mix), eller att göra fattiga områden finare och rikare (som genom områdesprogram/gentrifiering), är inte progressivt om inte också ojämlikheten minskar. Debatter om att ”hjälpa” områden genom nya byggnader eller ny infrastruktur tenderar till att bli vad vi kan kalla en rumslig fetischism: man gör om sociala problem till rumsliga, området blir problemet, och icke sociala strukturer som klass. Snarare än att lyfta individer eller enskilda områden, så skulle en mer fördjupad analys, och mer radikal konklusion, vara att stadens arbetarklass och fattiga ska lyftas som klass. Det var en sådan form av klasskamp som bidrog att lyfta den nordiska arbetarklassen ur fattigdomen för ungefär hundra år sedan. Detta är vår tids stora utmaning. Stoppa Projektism! er en tekst skrevet til forskningsprosjektet The City Fables, organisert av den design- og kunstbaserte forskeren Erling Björgvinsson og poeten Ida Börjel. Denne versjonen er noe forkortet. Tilgjengelig på: medium.com/follow-the-money-malm%C3%B6/

KOTE

No 12 — 2020

Björgvinsson, Erling (2017) ”Managing Collaborative Critique in Time of Financialization Capitalism.” In Benesch, Henric, Björgvinsson, Erling, and Phillips, Andrea (Eds.). Management. Parse Journal Issue #5. Gothenburg: University of Gothenburg.Björgvinsson, Erling och Börjel, Ida (2018) Managing Collaborative Critique in Time of Financialization Capitalism (Presentation for VR)

Mc Glinn, Malin (2018) Translating Neoliberalism: The European Social Fund and the Governing of Unemployment and Social Exclusion in Malmö Malmö: Doktorsavhandlingarna, Urbana studier, Malmö universitet, p. 130, min översättning.

Tahvilzadeh, Nazem och Lisa Kings (kommande, 2018) Att göra kaos: Om förortspolitiken som urban styrregim och demokratiskt spel. Arkiv tidskrift för samhällsanalys.

Se till exempel: Wright EO (2015) Understanding Class. London: Verso.

För en intressant diskussion på meriokrati, se Engelstad , Ellen (2018) Ned med meritokratiet! Manifest tidsskrift. Tillgänglig på http://www manifesttidsskrift.no/ned/med-meritokratiet/.

Jag ska inte här gå vidare med att diskutera planeringsprocess och vem kommunen planerar med, men se till exempel Staden och Kapitalet, kap 5 och 7.

Som läsaren kanske har observerat gör jag ingen avgränsad indelning av klasser i denna text, men arbetar huvudsakligt med begreppen ”fattiga och rika”. Jag är klar över att denna tvådelning skulle fungera riktigt dåligt i många andra klassanalyser. När det kommer till stadspolitikens klasskaraktär, och i en kort essä som detta, så tycker jag dock att det fungerar väl.

Först tillsammans med Guy Baeten i akademiske artikeln ”Beyond a Liberal Critique of “Trickle Down”: Class and Urban Planning in the City of Malmö”

i tidskriften International Journal of Urban and Regional Research (2017.

40(6): 1075–1250), och sen vidareutvecklat in min bok Staden och Kapitalet. Malmö i krisernas tid (2017. Göteborg: Daidalos. ISBN: 97891717350889). 09

Malmö (1996) Malmö 2000. Malmö - Där Vägar Möts - en Vision För 2015 Malmö: Ekonomigruppen, Malmö stad, sida 2.

Malmö (2004) Handlingsplan: Välfärd för alla - det dubbla åtagandet. Malmö: Malmö Stad, sida 2.

Fem år senare, i Översiktsplanen 2005, skriver kommunen: ”Under 1990-talet grundlades förutsättningarna för kunskapsstaden Malmö. Satsningar gjordes på att attrahera högutbildade, skapa attraktiva stads- och boendemiljöer, vidareutveckla citys urbana kvaliteter och etablera Malmö Högskola.” (Malmö (2006) Malmö 2005. Aktualisering och komplettering av Malmös översiktsplan. Antagen februari 2006. Malmö: Stadsbyggnadskontoret, Malmö stad, sida 8.)

Malmö (2001) Översiktsplan for Malmö 2000. Malmö: Stadsbyggnadskontoret, sida 19.

Marx, Karl (1973) Grundrisse. New York: Vintage.

KOTE

SKRIBENTER JOAKIM S. L ANGE Joakim S. Lange er sosiolog fra Universitetet i Bergen i 2019, og tar for tiden en master i folkehelsevitenskap ved NMBU, Ås. Pendler fra Fredrikstad.

SIRI NORDEIDE Siri Nordeide (29) er utdannet arkitekt fra BAS med et semester på Tampere University of Technology i Finland og gjorde diplomen “No Longer but Not Yet” i 2018, som undersøkte potensiale i tiden mellom industriell fortid og urban fremtid. I dag jobber hun i Arkoconsult på Osterøy. ANDREA ELLEFSEN Andrea Ellefsen (28) er utdannet arkitekt fra BAS med et semester på Aalto University i Helsinki og gjorde diplomen “No Longer but Not Yet” i 2018, som undersøkte potensiale i tiden mellom industriell fortid og urban fremtid. I dag jobber hun i STED arkitektur i Skien/Horten. DANIEL VERNEGG Daniel Vernegg er samfunnsgeograf og sosialist. Han er særlig interessert i sammenhengene mellom klasse, klima og byutvikling.

CECILIE AILIN WIIG Cecilie Ailin Wiig er utdannet sosiolog med mastergrad fra Universitetet i Oslo, der hun skrev om religiøst frivillig arbeid. Hun har tidligere skrevet for det sosiologiske studenttidsskriftet Socius.

No 12 — 2020

TARJEI HANKEN Tarjei Hanken har skrive ei masteroppgåve i sosiologi om korleis bydelen Møllenberg i Trondheim blir sosialt konstruert som ein «studentbydel», og følgene det har for utviklingen. Han er opptatt av by og byliv, at alle skal ha tilgang til byen, og at vi greier å møte det grønne skiftet. SARAH ZAHID Sarah Zahid er 23 år gammel og studerer juss ved UiB. Debuterte i 2018 hos Flamme forlag med diktsamlingen "La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve".

BETINA HOLT HARALDSEN & COLM O´BRIEN Betina Holt Haraldsen & Colm O´Brien startet arkitektkontoret Holt O`Brien i 2017. Sentralt i kontorets arbeid er en dypere forståelse av det bygde omkring oss, slik at vi kan skape prosjekter som bedre adresserer de utfordringene vi står overfor i dag. CATHERINE SYKES Catherine Sykes går på profesjonsstudiet i psykologi og skal forhåpentligvis bli psykolog snart. Eller forsker. Hun er redaktør av Speilvendt og jobber som guide og litteraturansvarlig ved Nobels Fredssenter.

PIA HAUKALI Pia Haukali er landskapsarkitekt med bakgrunn i sosiologi og kunsthøgskole. Hun jobber ved arkitektkontoret Lala Tøyen i Oslo. "Likestilte byrom" ble kåret til beste masteroppgave ved NMBU 2018.

STÅLE HOLGERSEN Ståle Holgersen er doktor i samfunnsgeografi og forfatter av Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid (Bokförlaget Daidalos, 2017). Han jobber i dag som forsker ved kulturgeografiska institutionen og Institutet för bostadsoch urbanforskning ved Uppsala Universitet.

KOTE

VISUELLE B I D R AG S Y T E R E

ELIDA HØVIK Elida studerer design ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Hun har også utdanning fra Einar Granum Kunstfagskole og Nansenskolen. Med stor bruk av kontrastfylte farger, tar motivene for seg menneskelige møter og undrende scenarier. @elidacanvas ASK HOLMEN Ask Holmen, arkitektstudent ved BAS. Tidligere utdannet som multikunstner ved Gerrit Rietveld Academie, NL. For Holm startet arkitektonisk eksplorasjon i naturens premisser, til den i mange år har rotert i urbane sfærer.

K J E R S T I S Y N N E VA M O E N Kjersti Synneva Moen er frilans illustratør bosatt i Oslo. Arbeidene hennes foregår i spennet mellom det nostalgiske, det humoristiske og det hverdagslige. Hun er utdannet ved Einar Granum Kunstfagskole og holder til i kunstnerkollektivet Blank Space. LEA STUEDAHL Lea Stuedahl studerer fotokunst på Akademin Valand i Gøteborg, og har tidligere studert to år på Oslo Fotokunstskole. Hennes arbeider forholder seg mye til fotografiet som en refleksjon av våre omgivelser, og hvordan vi forholder oss til dem. @leastuedahl

V I N N E R N E AV C O N T R O L + V ER KÅRET! OM CONTROL + V I papirutgave Fremtiden #11, skrev Astrid Fadnes om reklame i offentlige rom. Med dette som inspirasjon var tematikken for +KOTE sin første studentkonkurranse, “Visuell forurensning”. Gjennom konkurransen “CONTROL + V” inviterte +KOTE studenter til å ta tilbake de offentlige rommene ved å erstatte reklamebelagte flater med kunst.

“Vi takker alle som sendte inn bidrag konkurransen. En stor takk til Lala Tøyen Smedsvig landskapsarkitekter for spons, og juryen for juryering. De vinnende bidragene utstilt på +KOTE sine nettsider.”

JURY Jeannette Christensen (KHIO) Vibeke Christensen (kulturbyrået Mesen) Daniel Ewald (Bar Bakke) Astrid Fadnes Hans Martin Frostad Halleraker (Snøhetta) Iwan Thomson (Lala Tøyen)

1. PL ASS: NASJONALMUSEET / DØD KUNST av Kaveh Kawousi 2 . P L A S S , E T G L I M T AV F O R I D E N av Sverre Drange Sletten 3. PL ASS, VOKSOPP av Bendik Vestre

HEDERLIG OMTALE MINI MUSEUM Sindre Moen og Eli Bjørnøy EN GANG VAR DET SOLLYS FOR ALLE Anne Sofie Mo Brakstad

til og til er

— MIKAEL OSCAR JOHANSEN & TINA LA

KOTE

1. PLASS CONTROL + V N A S J O N A L M U S E E T / D Ø D K U N S T, K AV E H K AW O U S I I 2021 åpner det nye Nasjonalmuseet i Oslo. 5000 objekter vil være utstilt om gangen. Nasjonalmuseet besitter 400 000 kunstobjekter. Museer er steder objekter reiser for å dø. Forslaget er å erstatte byenes “adshels”, reklameflatene tilknyttet bl.a. leskur, med monter for visning av NasjonalmusVeets (Norges) kunstsamling. Avhengig av lokalklima og sikkerhet, kan monterene romme kunstverkene - andre steder bilder av de, samt intervjuer og portretter av kunstneren/samlingen. Nasjonalmuseets kunst kommer ut fra lagerbygningene. Norges kunstsamling desentraliseres og blir en katalysator for aktiviteter i det offentlige rom: kunstnerintervjuer, debatter, vernissager, mm. kan finne sted ved utstillingene over hele landet.

No 12 — 2020

NASJONALMUSEET

Mattias Härenstam Jernbanetorget T 02.11-01.12.2020

M A G A S I N E T KO T E Magasinet +KOTE er et uavhengig tidsskrift drevet av studenter og nyutdannede. Vi er til for meningsytringer, fag, debatt med bidragsytere fra ulike fagfelt, profesjoner og institusjoner. Vi ønsker å bidra til en kritisk og inspirerende samtale om våre fysiske omgivelser.

VIL DU VÆRE BIDRAGSYTER? Hvis du ønsker å publisere noe om urbanisme, stedsutvikling, landskap, bolig eller andre relevante og beslektede temaer, ta kontakt med oss! På nett publiserer nettredaksjonen gjerne kronikker, korte artikler, innlegg, essays og andre korte tekster, med en lengde på en til tre sider. Vi tar også i mot rene ideer og visulle innslag. Lengre tekster publiserer vi i magasinets papirutgave, hvis de er relevante i forhold til nummerets tema. Papirutgaven av KOTE utgis to ganger i året. Vi kan nås på epost: post@magasinetkote.no

KOTE