KOTE #6 - Grenser by KOTE

KOTE

GRENSER #6 2015

KOTE

NUMMER 6 - GRENSER

Bidragsytere NILS AARSÆTHER THE AFTER BELONGING AGENCY RAGNHILD AUGUSTSEN VAAR BOTHNER MARINA HAGA LARS JØRUND HAUGEN EMIL NYUTSTUMO HORN KAJA KOLSTAD KAJA KITTANG KVANDE NIKOS MAGOULIOTIS SILVIA METE ERIC REID HEDVIG SANDERUD ATHINA STAMATOPOULOU PER CHRISTIAN STOKKE HELLE LIND STORVIK PEDRO SJØBLOM TAVARES SIRI KATINKA VALDEZ FRANZISKA WEISEL GIOVANNI VECCHIO MARTE AAS TRULS JOHANSEN AASTEBØL MARTE VEYS BERG DEREK ERCOLANO MARIE HAAKSTAD ANDERS KVAMMEN CAMILLA V. NORDBØ JAVAD PARSA ERLEND MIKAEL SÆVERUD LID & WIKEN

Redaksjonen KOTE #6 Redaktører HELLE LIND STORVIK KAJA KITTANG KVANDE Redaktører visuelt KIRSTI REINSBERG MØRCH BRITA BREKKE Layout DANIEL EWALD Trykk Nilz & Otto Grafisk AS, Oslo Trykket på Scandia 2000 White 130 gr. Omslag: Invercote Creato 260 gr. Opplag: 1000 Magasinet KOTE er gratis. Cover design

DEREK ERCOLANO KOTE på nett www.magasinetkote.no facebook.com/magasinetKOTE www.issuu.com/magasinetkote Kontakt oss post@magasinetkote.no twitter: @KOTEmag KOTE #6 utgis med støtte fra LALA TØYEN | DARK ARKITEKTER | TEGN_3 ASPLAN VIAK | VESTRE | STUDENTUTVALGET VED AHO (SAHO) NORSKE LANDSKAPSARKITEKTERS FORENING (NLA) NORGES TEKNISK- NATURVITENSKAPELIGE UNIVERSITET (NTNU)

Leder Grensetilstander Siri Katinka Valdez

–

Borders elsewhere The After Belonging Agency

–

+50

–

Flat roof as negotiable limit Nikos Magouliotis

Nye grenser: Løysing søker problem? Nils Aarsæther

–

+54

–

+12

Gamle grenser, ny by Emil Nyutstumo Horn

Controlling the landscape Eric Reid –

+60

–

+18

Discovering our city Athina Stamatopoulou

Mellom den store og lille byen Ragnhild Augustsen, Per Christian Stokke

–

+66

–

+22

Et forsvar for grensene Kaja Kittang Kvande interjvuer Nicolai Calberg –

OsloCity_2015 Truls Johansen Aastebøl

–

+72

+28

Shadow lines Silvia Mete, Giovanni Vecchio

–

+74

Crossing Erlend Mikael Sæverud

+32

São Paulo Pedro Sjøblom Tavares

–

+78

+38

Byens tempo Vaar Bothner

–

+80

+42

Kampen om fortauskanten Helle Lind Storvik

–

+84

Om KOTE

–

+89

Valgkampspesial

–

+90

–

Glatte rom Lars Jørund Haugen – The promise of space Franziska Weisel – Grenser i utakt Hedvig Sanderud, Marina Haga, Kaja Kolstad

–

+46

Leder KOTE #6 undersøker temaet grenser — fra detaljer til territorier — fra de imaginære til de fysiske. Diskusjonen rundt grenser er viktig fordi den så tydelig presenterer situasjoner vi alle opplever i hverdagen. Dette gjør temaet evig aktuelt. Vi håper at denne utgaven av KOTE gjør deg mer bevisst på hvilke grenser som omgir oss, og hvordan vi blir formet av dem. Grenser finnes langs et bredt spekter — fra fortauskanten du går langs, til elvedeltaet som skaper territoriale konflikter. Tekstene i magasinet kan plasseres langs en linje som representerer omfanget av grensediskusjonen. KOTE er et resultat av alle de som legger tiden sin i å delta i diskusjonen om våre fysiske omgivelser. Bidragsyterne i dette magasinet er etnologer, studenter, planleggere, fotografer, arkitekter,

illustratører, urbanister, forfattere, kuratorer og landskapsarkitekter. Vi er stolte over å presentere resultatet av den bredden vi etterstreber. Vi ønsker å takke alle de som har bidratt til KOTE #6, det være seg med tekstlig og visuelt materiale, eller også med forminga av selve magasinet. Samtidig ønsker vi å takke de som har gitt oss økonomisk støtte, slik at du kan holde dette gratismagasinet i hånda. Vi i KOTE er alltid på utkikk etter engasjerte stemmer til å bli en del av det skapende nettverket KOTE har blitt. Vi i redaksjonen ønsker deg god lesning! Helle Lind Storvik Kaja Kittang Kvande Redaktører KOTE #6

Vaar Bothner studerer byplanlegging ved NMBU og vurderer forskjellene på bruken av sykkelfelt og shared space i BYENS TEMPO. Dette er også interessant i sammenheng med teksten til

I teksten THE ROOF AS A NEGOTIABLE LIMIT diskuterer Nikos Magouliotis, en arkitekt fra Athen, hvordan det greske samfunnet har omfavnet de grenseløse mulighetene et flatt tak gir.

Landskapsarkitekten Helle Lind Storvik skriver om betydningen av et aspekt av den bærekraftige fremtiden vi sjelden snakker om KAMPEN OM FORTAUSKANTEN. Bærekraftperspektivet er også viktig i teksten til

Hedvig Sanderud, Marina Haga og Kaja Kolstad gjorde diplom sammen ved AHO høsten 2014. Basert på dette arbeidet har de skrevet om hvordan GRENSER I UTAKT skaper steder med uutviklet potensiale, og hvordan man kan tilnærme seg slike områder.

Silvia Mete og Giovanni Vecchio er urbanister fra Italia. I teksten SHADOW LINES skriver de om hvordan vi opplever byen og hvordan grenser påvirker opplevelsen av den.

Emil Nyutstumoen Horn, som studerer landskapsarkitektur ved AHO og har gjort en oppgave om Tøyenparken. Han har med utgangspunkt i denne skrevet om Finnmarksgata, bilisme og GAMLE GRENSER I NY BY

Ragnhild Augustsen og Per Christian Stokke. DEN STORE OG DEN LILLE BYEN diskuterer ulike typer gater og hvordan friksjon i gaten kan skape byliv.

Byen består av utallige ulike typer grenser. Athina Stamatopoulou, arkitekt fra Hellas, har registrert grenser i byen og katalogisert deres virkning på det offentlige rom i DISCOVERING OUR CITY.

Forfatteren Siri Valdez har skrevet en fortelling om de skiftende grensene i byen. “Ingenting står stille, ingenting er det samme. Vi står ikke stille. Vi endres.” GRENSETILSTANDER.

Nils Aarsæther er professor i samfunnsplanlegging og kulturforståelse. NYE GRENSER: LØYSING SØKER PROBLEM? diskuterer de egentlige motivene bak kommunesammenslåing.

Hva skjer når selve grensen blir et sted? Franziska Meisel er byplanlegger og landskapsarkitekt fra Tyskland og skriver om hva som har skjedd med grenselandet som oppsto etter murens fall i Berlin. THE PROMISE OF SPACE.

Arkitekten Kaja Kittang Kvande har gjort et intervju med etnologen Nicolai Carlberg som gir oss ET FORSVAR FOR GRENSENE.

Kuratorgruppen til Oslo Arkitekturtriennale 2016 har skrevet om tilhørighet og hva migrasjon i vår globaliserte verden gjør med oss i BORDERS ELSEWHERE.

Kanadiske Eric Reid studerer landskapsarkitektur ved AHO. Han forteller om hvordan elveløpet til Colorado River har blitt endret og hvilke sosiokulturelle konsekvenser dette har fått i CHANGING THE LANDSCAPE.

Åpne og fleksible rom kan også kalles GLATTE ROM, Lars Jørund Haugen er arkitekt og skriver om mulighetene som ligger i åpne rom. Han har dermed en annen tilnærming enn Nicolai Carlberg.

SIRI KATINKA VALDEZ er en 32 årig forfatter bosatt i Oslo. Har utdannelse fra Bergen Arkitektskole og en BA i kunst og arkitekturhistorie fra Universitetet i Oslo. Hun debuterte i 2012 med korttekstromanen Det ble Bud.

Grensetilstander Om man stopper opp og står helt stille kan man kanskje se det. Byen i bevegelse. Kafédører åpnes og lukkes som pustende gjeller, en gravemaskin graver et hull i bakken. Et blunk og bildet har forandret seg. Lysene i kontorlandskapet har blitt slukket, trikken har forflyttet seg som en blå, mekanisk mark til neste holdeplass. Nye mennesker har kommet inn i synsfeltet, andre har forsvunnet. Byen er i en kontinuerlig, grenseløs endring. Den eltes opp og eser ut. Kartene justeres, reguleringsplanene endres, budsjettene kuttes. Fokuset skiftes. Mens utbyggeren prøver å få oppført en syv etasjes boligblokk på toppen av en barnehage der det en gang sto en park, er byen opptatt med noe annet. Den kjører paller med egg inn i butikkene. Eller henger opp røde Isras.no-skilt på overtid. Den flytter inn i en treroms på Bislett uten heis. Og vi bygger og bygger.

Illustrasjon motstående side: Marie Haakstad

Ingenting står stille, ingenting er det samme. Vi står ikke stille. Vi endres. Gatebildet endres samtidig med vårt speilbilde i butikkvinduene. Omgivelsene er skiftende, årstidene, århundrene, menneskene, blikkene, det nye blant det gamle vokser sammen til siste utgave av seg selv. Grensene er skiftende. Vannet stiger sakte oppover, tærne dyppes i vannkanten på Tjuvholmen mens grensen mellom kyst og land forskyves. Grensen mellom lys og mørke i parken forflyttes med jordens bane rundt solen. Mellom farlig og fint. Avgrensede soner for hvor de narkomane kan oppholde seg flyttes rundt på, som i et merkelig og foranderlig paradisspill. Vigelandsparken som engang var en fontene som bare vokste og vokste og vokste. Fornemmelsen av at det har vært middelalder her engang ligger sunket noen meter ned i bakken.

At det en gang har tråkket hester i sporene som trikkene nå kjører i. At det var innerst i Bjørvika at Oslo vokste frem. I nærheten av der de monumentale luftetårnene står i dag, som lunger i betong. Med aske opp til anklene, brant byen seg gjennom flere hundre år. Etter tredagersbrannen i 1624 ble det bestemt at det gamle skulle begraves. At en ny og bedre utgave skulle bygges opp, at den skulle kalles Christiania. Christiania var én kvadratkilometer stor, det var et rutenett og fire bokstaver: Ø V S N. Christian den fjerde innførte murtvang og fattigfolk måtte trekke ut til mellomlandet, til forstedene over Vaterlands bru, der de fortsatte å bo i trehus. Men byens egenvilje var en annen, og med århundrene este rutenettet ut og blandet seg med de skeive gatene til forstedene. Blandet de rike og de fattige. Og byen fortsatte å vokse. I 1948 ble bygrensen for alvor utvidet da hele Aker ble innlemmet i Oslo. Den ene kvadratkilometeren ble til firehundreogfemtitre, blir til firehundreogfemtifire og byen fortsetter å vokse inn i de omliggende områdene. Sandvika, Asker og Strømmen avlaster Oslo sentrum og pendlingen skjer i flere retninger. Dagpendlerne reiser lenger, togene går fortere, stoppene imellom legges ned og suses forbi. Østfold, Hedmark, Vestfold, Buskerud. Ø H V B. Behovet for fortetning øker, nå og inn i fremtiden. Det bygges på i økende tempo. Boliger, sykehjem, barnehager, skoler. Oppgradering av veier, vann og avløpsrør, høyspentkabler under gress og grønne områder. De anbefalte grenseverdiene for luftforurensning og støy presses opp mot behovet for å bygge tettere rundt kollektive knutepunkter. Parkeringsplasser og garasjeanlegg graves under bakken og legges oppå tak. Hvor mange biler tåler en by før den blir bionisk? Hvor tung kan en by være før det går sprekker i den? Før veggene på

Manglerud Bad raser ut. Og hvor går de personlige grensene fremmede imellom? Dulting på bussen. Den milde panikken når T banen stopper i Helsfyr-tunnelen litt for lenge. Skamklipte trær og illsinte lesebrev i avisen om skamklipte trær. Hva skal vi gi plass til i denne byen? Hvem skal vi dytte utenfor? Skal siste rest av industri skyves utenfor bygrensen eller er det plass til bilmekanikerne på Ensjø som fortsatt kan en og annen ting om Volkswagen? I utkanten av byen sitter smådyrene og kikker ned. Oslos grønne ytterkanter beskytter oss som en varm og lodden kofte. Det er godt med en kaffetår og en pipehvil ved Markas mange tjern. Her finnes ikke bjørn. Her finnes ikke ulv. Her finnes ikke gaupe. Rovdyret som finnes her i byen er av en annen sort. Rovdyret næres av tanken på kortsiktig vekst og profitt, og trives ikke rundt kraftige skogsnever som hytter i protest: Hvor mange Thon Hoteller kan denne byen romme før det minner om en konferansesal? Hvor mye av byen kan legges ut på anbud før det føles som en auksjonshus? Når et hus skal bygges regner ingeniørene ut grensetilstander. De regner ut hvor mye et hus tåler før det brister. Hvor mange laster det skal kunne bære, pianoer, oldefars skatthold, alene hjemmefester. Hvor lenge huset skal kunne bestå? Hvor hardt en ulv kan blåse på det før det velter over ende, hvor mye snøfall kan det tåle før taket raser ned? Men hva med byen? Imens stiger vannet sakte oppover, tærne dyppes i vannkanten på Tjuvholmen og grensen mellom kyst og land forskyves. Grensen mellom lys og mørke i parken forflyttes med jordens bane rundt solen. Mellom farlig og fint. Og de avgrensede soner for hvor de narkomane kan oppholde seg fortsettes å flyttes rundt på, som i et evig foranderlig paradisspill.

NIKOS MAGOULIOTIS is an architect based in Athens, attending the Space, Culture, Design MSc Program and working as a teaching assistant in the NTUA School of Architecture. All article photos by the author.

Flat roof as negotiable limit: “Panosikoma” and housing in Greece. Limits and their negotiation or negation has spurred intense debates among architects of different epochs and scales. The clarity of the outline of a building designed by an architect is often cherished and regarded as immutable. Additions and ad-hoc constructions on famous projects, no matter how valuable to their inhabitants, are usually considered as “criminal acts” deforming the architect’s design. Such tactics become more intense when the building is from the start a non-authored design (or what some call “anonymous”), creating heterogeneous and unpredictable architecture. Away from the architects’ conception of borders or outlines, modern-day anonymous constructions can perhaps provide a different point of view on the idea of the architectural boundary and its significance. Le Corbusier’s flat roof was a clear argument against pitched roofs or pediments: Armed concrete allows perfectly horizontal spans and more habitable space over a building. Numerous

Illustration opposite side: Marte Veys Berg

iconic designs have proved its value, but one of its basic advantages was left out: The horizontal top of a modern building, contrary to its angled predecessors, can be easily topped with another storey, doubling its volume and creating another flat terrace over it. The horizontal roof, no matter how bold a statement or form, contains a way for its negation as a limit. Though this may sound like a crude misinterpretation of a versatile concept, it is relevant for its prevalence in numerous cases. A short history of what is known as “panosikoma” in the Greek context may shed light on the aforementioned. Dissemination of the “Polykatoikia” typology. In order to get a grasp of the current situation of housing in Greece, one must begin with a story that goes back to the first decades of the 20th century: The “Polykatoikia” — from “Poly” (Multiple) and “Katoikia” (Residence) — was a typology that started before the war, generated

by a massive population inflow of refugees (mainly from various regions of Asia Minor) in the 1920s and a subsequent housing crisis in Athens. Although several state-planned settlements were designed at the time in the typical modernist manner, the term “polykatoikia” became mainly associated with six-storey buildings, built in central areas and squeezed in small lots. Such buildings were meticulously designed by eponymous architects and mainly housed the wealthier refugees as well as members of the Athenian bourgeoisie. After the war things changed: Slowly recovering from WWII and a subsequent civil war, Athens in the 1950s was witnessing a construction boom with old houses replaced by concrete frame apartment buildings. The broad dissemination of technical know-how allowed numerous entrepreneurs (often lacking the necessary education) to enter the building sector, significantly undermining the role of the architect. Cutting down on costs to meet the budget of a new immigrant inflow (this time, of a rural Greek population rushing into the capital), small-scale entrepreneurs copied and pasted stereotypical designs and poor constructions all over the central Athens. The huge success of the post-war polykatoikia in the 1950s and 60s relied on the recent legislation of the “Antiparochi” system which allowed the owner of a lot to lend it to a contractor, in exchange for a number of apartments in a polykatoikia that would be built there. This win-win situation, allowing the contractor to save money needed to buy land and providing the lot owner two or three modern apartments in exchange for his old house, proved very successful and quickly assigned the large majority of housing construction to private initiative, shrinking the role played by the state. Over the following decades (1970s-1980s) the polykatoikia spread to suburban and even provincial territory, where it often separated from the commercial “lot in return for flats” process of antiparochi, to meet the needs of smaller commissions of private houses. Nevertheless, the general building standards and technical know-how lead to the repetition of forms and typologies that related to urban conditions. The polykatoikia and its derivatives were no longer a luxury. They were everywhere. But the

market-driven repetition of stereotypical layouts and elevations was causing significant problems. Despite the academic outcry, many areas of Athens were covered with a uniformal seven-storey layer of mediocre polykatoikias, which (decreased to three or two-storey) continued almost identically to the suburbs and small towns. As this situation grew static and incompatible with the frequently changing spatial needs of its inhabitants, several architects opted for housing with adaptable boundaries. Post-war critiques of static housing. Involved in the international Structuralist discussion on open-ended design, in 1959 Greek architect Georges Candilis, together with Alexis Josic and Shadrach Woods, published an article titled “Propositions pour un Habitat Evolutif ”1 which could be seen as a critique to the inflexibility of the polykatoikia: symbolic sketches of the four seasons and diagrams of growing families gave a bold, albeit abstract, idea of the house as a constantly changing boundary. Moving away from the house as a final composition, concluded on paper and built all at once, Candilis/Josic/Woods proposed a continuous process of building, considering the family structure organically tied to the boundaries of the house. The office enjoyed international success and implemented such ideas in various projects worldwide, but their concept of the evolving house had limited influence in the Greek context. Several years later, the problem of changing boundaries reappeared in Antonis Kitsikis’ “A House in four stages”2 Published in 1971, during a military dictatorship, the article conformed to the Greek middle-class stereotype: A young couple gets married and has to cater for their two children and accommodate the elderly members of the family. Unlike Candilis’ publication, this article was written as advice for families building for themselves, not as a manifesto addressing architects tackling with collective housing commissions. Despite being incompatible with a low-income family budget and reproducing architectural and social stereotypes, the article is indicative of the fact that self-help and incremental building was dominant. The article proposed the gradual addition of rooms to meet the increasing needs of the family, shifting the exterior outline of the

house. Although strikingly different from Candilis’ sketches of moving internal walls on a fixed square exterior outline, the two articles share an insistence on the horizontal dimension and make no reference to vertical expansion or the role played by the roof of the house. It was not until two publications of Atelier 66 some years later that the discussion on moving boundaries focused on the (flat) roof and the vertical axis: “Unforseen Changes in the Dwelling Space”3 in 1975 followed by “Extensions-Additions to Three Houses”4 in 1986 exhibited a series of floor additions that the office designed over the years. Atelier 66 was an architect collective led by Dimitris and Souzana Antonakakis, experimenting since the early 60s with housing typologies and struggling against the repetition of stereotypical polykatoikia designs promoted by the market. The office advocated incremental building and the need for negotiable architectural boundaries since the start of its activity. The aforementioned articles concluded their long-term involvement in such situations in a much more realistic and relevant way compared to previous attempts by other architects. “Panosikoma” as a vernacular practice transforming the Polykatoikia The term Atelier 66 used to describe these additions was not their invention: “Panosikoma” (which can be roughly translated as ”Lift-up”) was a word commonly used to describe the vertical extension of the concrete frame of a house to allow for the addition of a new floor, a popular practice in suburban and rural Greece. What Atelier 66 accomplished with these publications was larger than their own projects; it was the acknowledgment and legitimization of a vernacular practice acquiring a modern re-incarnation: Traditional houses have always been built with additions over time, following changes in the size of the family and availability of materials. Panosikoma can be seen as part of the same socio-economical frame, re-invented in a new technological condition. Scarcity of land and gradual affordability of

Right: Examples of small-scale derivatives of the “polykatoikia” typology in rural contexts, which often are built gradually, through the “panosikoma” practice. Traces of this open-ended process of slow growth are often visible in the buildings’ physiognomy.

concrete construction shifted the direction of expansion from the horizontal (of older vernacular houses) to the vertical. According to Aristides Romanos’ “Illegal Settlements in Athens”5, published in 1969, Panosikoma has its roots in earlier ad-hoc concrete constructions, long before its appropriation by professional practice. Romanos mentions that in the 1960s illegal houses followed two typologies of construction and growth: “Cellular type”, accumulating small rooms of load-bearing brick walls, and “pavilion type”, consisting of a concrete frame, gradually enclosed to make living space. The second type, although more expensive and difficult, grew popular because of its structural capacity for vertical expansion. In Yannis Hadjigogas’ “Interview with the inhabitant of a demolished illegal house in Thessaloniki”6 in 1981, illegal Panosikoma acquires dramatic proportions when a life dream of adequate living space is pursued among suspicious neighbors and violent police interventions. Long after its birth in marginal urban situations, Panosikoma spread outside the capital and became synonymous with two-storey concrete frame houses, which, since the 1980s, were the dominant typology in rural Greece. Such houses are considered a derivative of urban housing typologies, subject to the same regulatory frame and to technical know-how disseminated by craftsmen previously working in Athens. If one is familiar with the form of the Athenian Polykatoikia, such rural variations look like typical seven-storey buildings that had been cut short. Apart from the aforementioned socio-economic frame, the flat-top form and typological roots of these houses seem to call for vertical extension. The relative lack of housing provision by the state placed petty bourgeois mentality as the main driving force of construction and urbanization in post-war Greece. A single-storey concrete-frame house is only the start. Its vertical expandability guarantees its owners the ability to provide their children with a house when they set out to make

Left: Iron rods (“anamones”) protruding from the flat roofs of concrete-frame constructions are a constitutive element of the Greek suburban and rural landscape. They serve as constant reminders of the possibility of vertical extension and as symbols of family-founded provision of housing for future generations.

a family of their own. Influenced by Aldo Van Eyck and Herman Hertzberger, Atelier 66, together with other researchers, seem to sketch out a Greek version of Structuralist ideas of growth and evolution, adapted to the small-scale selfhelp housing production. Within this process, the nuclear family as dominant housing provider and the dissemination of armed concrete have given Le Corbusier’s argument a different interpretation: The pitched roof, although often climatically necessary, is replaced by a flat one, simply because it can be easily built over. “Anamones” as symbols of future extension. Signs of the aforementioned practice of the panosikoma exist all over the Greek townscape: metal rods protruding from flat roofs, referred to as “Anamones” (which could be translated as “Waitings”) are hinting an imminent buildover and the eventual extension of the house boundaries. In 1982, Anthony Antoniades, through his “Rebars and Vertical Expansion”7, describes this as a replacement of the pediment with a “crown of thorns”, loading further symbolism into the image of the flat roof awaiting a build-over. Such indications of unsteady limits range from the physical to the immaterial: Columns and beams are always constructed in excess, to be able to carry additional floors, waiting for a change in regulation or the accumulation of funds. Even if the addition is not yet visible, it exists in calculations, technical drawings and the imagination of its inhabitants. Ironically, the continuously postponed final limit to such a process is often the return of the pitched roof. But again, this appears adorned with a completely different meaning: It signifies that a family has sufficiently housed all of its younger members and their new families. The occurrence of the Panosikoma, both as a common practice and as a recognizable term, can serve as a challenge to the idea of the house as a set of fixed limits and to the established conception of the Corbusian flat roof. The history of this anonymous practice, its roots in vernacular processes and its appropriation by professionals can be a starting point for the re-evaluation of famous architectural concepts: The flat-top house is not necessarily “finished” or “final”; it can also be an intermediate stage in a continuous process

Illustration: Marte Veys Berg

of growth. A form recognizable by architects can in fact occur as a mere by-product; a temporary — albeit necessary — phase, but not always an end in itself. Notes 1 Georges Candilis, Alexis Josic and Shadrach Woods, “Propositions pour un Habitat Evolutif ”, Le Carré Bleu no.2, (1959): 3-6. 2 Antonis Kitsikis “A House in four stages”, Architektoniki and Decoration 89/6 (1971): 14-16. 3 Atelier 66: Dimitris Antonakakis, Souzana Antonakaki, Kostis Hadjimichalis, “Unforseen Changes in the Dwelling Space”, Design + Art in Greece 6 (1975): 36-54. 4 Atelier 66: Dina Vaiou, Kostis Hadjimichalis, “Extensions-Additions to Three Houses”, Design + Art in Greece 17 (1986): 66-71. 5 Aristides Romanos “Illegal Settlements in Athens”, in Shelter and Society, ed. Paul Oliver, (London, Barrie & Jenkins Ltd, 1969): 137-155. 6 Yannis Hadjigogas’ “Interview with the inhabitant of a demolished illegal house in Thessaloniki” in Material for an Other Architecture “From Within” (Thessaloniki, Egnatia, 1981): 51-56. 7 Anthony C. Antoniades, “Rebars and Vertical Expansion” in The Lightwell, (Athens, Anthropos + Choros 1982): 50-54.

EMIL NYUTSTUMO HORN Uteksamineres sommeren 2015 fra mastergradsstudiet i landskapsarkitektur på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Arbeider deltid hos Taktil Arkitekter, og har arbeidserfaring fra Vegvesenet. Deltok høsten 2014 i et studiokurs på AHO med Tøyenparken som prosjektområde.

Gamle grenser, ny by Når vi ønsker oss en by med mindre bil, mer kollektivtransport, mer ferdsel på sykkel og til fots, har gamle typologier blitt til nye mentale og fysiske grenser. Da er vi nødt til å tenke nytt, større, og mer grensesprengende. Har du lagt merke til at vi har en park i byen vår som deles av en vei med en gjennomsnittlig trafikk på 8.500 kjøretøy daglig?1 Visste du at dette faktisk er en av de største og i tillegg mest sentrale grøntarealene i Oslo? Få ser for seg å sitte i gresset slappe av der veistøvet legger seg som et grått teppe over pikniklunsjen, der motor- og hjulstøyet overdøver de altfor dyre bærbare høyttalerne du kjøpte for å kunne nyte den nyeste favorittartisten i vårsola. Der du ikke tør la barna dine løpe fritt. Jeg snakker om Tøyenparken, og veien heter Finnmarksgata. Veien som i realiteten er en del av Oslos ringvei 2 er slett ingen gate i ordets rette forstand. Jeg maler kanskje med sterke farger. Tøyenparken kan faktisk være en flott park for en piknik, men problematikken jeg beskriver er allikevel svært reell. Inkluderer man Oslo botaniske hage, utgjør det sammenhengende grøntarealet 42,7 hektar.

Illustrasjon motstående side: Forfatteren

Til sammenligning er ikke dette langt unna størrelsen på Frognerparken. Dette forteller noe om det enorme potensialet Tøyenparken har til å bli et sammenhengende og fantastisk parkrom for både østkanten og hele byen. Tøyenparken er et grøntareal som er preget av fragmentering på grunn av ulike grenser. Fysiske og mentale. Finnmarksgata oppleves definitivt som den største av disse grensene, der den ligger og deler hele parkrommet på midten. Problematikken knyttet til Finnmarksgata og Tøyenparken er ikke ny og ukjent. Høsten 2014 startet bystyret i Oslo et prøveprosjekt der Finnmarksgata ble stengt for gjennomkjøring i seks måneder, med unntak for bussen.2 Dette har vært en liten del av et plaster på såret for at blant annet Munch-museet skal flyttes til Bjørvika. Dette plasteret har fått navnet «Tøyenløftet». Stengningen var et modig trekk av bystyret, frontet av Samferdselsbyråd Guri Melby, og et svært viktig innlegg i en debatt om redusert ferdsel i bil i indre by.

Det har allikevel vært langt fra problemfritt. Bymiljøetaten frarådet prosjektet på det sterkeste og argumenterte med at denne løsningen ville gi for høy belastning på det alternative veinettet og blant annet omdirigere trafikken farlig nærme flere barneskoler.3 Det er ikke vanskelig å forstå relevansen i disse argumentene, selv om man umulig kan la være å beundre målet om å redusere biltrafikken i området. Dette ble til slutt også Samferdselsbyråd Guri Melbys endelige konklusjon da gata i slutten av januar 2015 ble gjenåpnet for biltrafikk. «Mer trafikk rundt skolene er tungtveiende ulemper, derfor åpner vi Finnmarkgata» sa Guri Melby til OsloBy i januar.4 Jeg kan nesten høre skuffelsen i denne korte setningen. Og jeg føler med henne.

Betyr dette at prosjektet var en fiasko? Nei, mener jeg, av mange grunner. Den største effekten er at dette skapte en viktig debatt, både blant politikerne og mannen i gata. Dette var virkelig et signal fra øverste hold om en vilje til å skape en bedre by for fotgjengere, syklister og kollektivtransporten. Denne diskusjonen er gammel tenker vi nok. Javisst, mer sykkel, mindre bil. Herregud så lei vi er av alle de predikerende sykkelhippiene. Dessuten fins det jo el-bil! Men diskusjonen vil, dessverre for de som allerede er lei, bare bli mer og mer aktuell. Realiteten er at alle byutviklere, landskapsarkitekter, urbanister og arkitekter ønsker mindre bil i byen fordi de faktisk har forstått noe, ikke fordi de er håpløse romantikere. Hovedproblemet er nemlig ikke CO2, men selve bilen som element i byen. Et element som i løpet av 1900-tallet utviklet en totaldominant posisjon

I studentprosjektet «Tøyenløkka» fra AHO høsten 2014 var målet å gjennom design diskutere hvordan Finnmarksgatas karakter kan endres i sekvenser gjennom landskapsrommet i Tøyenparken, og på den måten skape bevissthet om denne endringen hos bilistene. I forslaget føres veibanen under bakken, over bakken og over en generøs plass av urban karakter. Forslaget forbinder samtidig grøntarealene i parken, og skaper nye rom for menneskelig rekreasjon og ferdsel. Illustrasjon av forfatteren.

i bybildet. Som vi har utformet hele byer for. Og som de færreste av oss ser i krystallkulen, i sine framtidsbilder av hva som er en god by å bo i. Stengningen av Finnmarksgata for bilistene var allikevel ikke helt riktig løsning i denne omgang. En slik endring mener jeg er avhengig av at den følger en overordnet, helhetlig plan i bysammenheng. Et slikt grep krever imidlertid enorme politiske baller, antageligvis større enn Guri Melby sine. hva om løsningen eksisterer et sted mellom svart og hvitt? Jeg tror vi på sikt kan oppnå det ønskede resultatet dersom veiens form og funksjon i by kan diskuteres, og omdefineres, gjennom urban design og små, punktvise inngrep. Hva hvis vi gjennom designet kan skape en bevissthet hos bilistene om at endringens time er kommet? De må plutselig passe på, fordi de nå tydeligvis kjører på andres premisser. «Jøss, nå er jeg er jo midt i en by, ikke på en motorvei».

Hva hvis en vei kan være en plass, en park, en skog, en by? Ikke bare et rom for å være i, men for å ferdes i, for alle. Slike designgrep kan forandre holdninger, og skape endringer, over tid. Tøyenparken er bare et eksempel på et av områdene som har blitt offer for det de fleste ser på som en utdatert måte å utforme byen på. Når vi ønsker oss en by med mindre bil, mer kollektivtransport, mer ferdsel på sykkel og til fots, har gamle typologier blitt til nye mentale og fysiske grenser. Da er vi nødt til å tenke nytt, større, og mer grensesprengende. Noter 1 Statens Vegvesen. Statens Vegvesens Vegkart. 2 Byrådsavdeling for miljø og samferdsel. Midlertidig stenging av Finnmarksgata. 3 Mellingsæter, Hanne. Stenger deler av Ring 2 til tross for advarsler om trafikktrøbbel. Osloby.no, 27.05.2014 4 Eriksen, Kjersti Flugstad. Finnmarksgata åpnet torsdag. Osloby.no, 29.01.2015

ATHINA STAMATOPOULOU, born and based in Athens, Greece, holds a diploma of Architect Engineer N.T.U.A. She currently pursues an MSc in the interdepartmental postgraduate program ‘Architecture - Spatial Design’ (N.T.U.A). All article photos by the author.

Discovering our city Borders and boundaries of public space Boundaries and borders are everywhere: Between countries, different languages, the otherness and the heterogeneity, every discontinuity, the human body, the subjectivity, the gravity, established ethics, conflicts, the culture(s), the multiple habits, the time and the multiple rhythms, birth and death. According to Richard Sennet1, boundaries are limits and borders are porous; boundaries tend to ban relationships, while borders negotiate and sometimes trigger relationships. In this context, we argue that boundaries divide and borders are able to connect. For instance, Opposite: Examples of borders and boundaries in public space. 1: Difference of elevation. 2-7: Accumulation. 8: Difference of speed. 9-10: Abandonment and dereliction. 11-12, 17: Texture of the ground. 13-14: Interdiction and restriction. 15: Non-transparent. 16: Installations of object compositions. 18: Traditions and cultural context.

borders connect when a language or a street enables and triggers encounters and interactions; when they attract mobility and become a common ground that attracts people’s attention and practices. Borders and boundaries both define possible relationships, and, therefore, experience and spatiality. Boundaries and borders shape the field of the space-generating possibilities by defining the possibilities of the relationships, the interactions, the conflicts and the synergies that activate them. This distinction between borders and boundaries aims to open a dialogue with the notion of public space. The porosity of a border, together with the intensity of a boundary, control the availability of a spatiotemporal field; triggering a parallel classification between ‘non-publicness’ and ‘publicness’ of a field. Publicness depends on the availability of each spatiotemporal field to

everybody. Access and use of pure public space requires no negotiation and has no restrictions. It is free and open to all, beyond exclusions. Boundaries, including limits and enclosures, reach a pole of a ‘non-publicness’, while porous borders negotiate a more public space towards sheer publicness. Our paper explores the borders and the boundaries of an urban territory through fieldwork observations2 and personal experience in the centre of Athens, Greece. These observations are part of a research project into ways of mapping a city through its open-air spaces, carried out between winter and autumn of 2010. Attempting to read the city through its borders and boundaries, we did not take them for granted, but we detected them through our experience while walking through the city fabric, taking photos and constructing maps, as well as through meeting and discussing with other people. Recalling this experience, constantly evolving, we compose an index of the multiple types of borders and boundaries. This index unfolds as a spectrum between the ‘material’ and the ‘non-material’ parameters, which form borders and boundaries in a city. The index is accompanied by sets of photos trying to communicate our experience of the different borders and boundaries in the centre of Athens. Let us present the spectrum between the material and non-material boundaries and borders which integrate further classifications. Material boundaries and borders: They are formed by material objects. We further classify them between solid and non-solid ones. Solid boundaries: All kinds of walls; we refer to continuous surfaces that do not permit a body’s entrance to a place. Some kinds of compact buildings are also solid boundaries since they emerge as obstacles that interrupt the continuity of movement in the urban web. Solid borders: Continuous transparency, e.g., by glass, such as the windows of the buildings and the windows of the cars. These stop a body’s movement, but they permit a view into the

enclosed space; they enable visual relationships. Sometimes, transparent solid borders, such as the window displays, attract vision and trigger curiosity. Non-solid boundaries or borders: Solid surfaces with gaps or holes, perforated surfaces; e.g. lattices or fences. A wall with closed windows/doors is solid, but a wall with opened windows/doors is non-solid. Non-solid cases usually do not permit a body’s access, but they may permit visual, sonic and olfactory communication with the enclosed space. Some non-solid borders are composed by the repetition of objects, such as trees, posts, bushes or parked cars next to side-walks. The density of repetition defines the porosity of such borders and, thus, the degree of publicness. The geometry, the length and the width of the material borders and boundaries are qualities that further define their level of strength and intensity. For instance, a high, long and continuous wall is a strict boundary. Intense to the eye it discourages and sometimes bans every relationship with the enclosed place. In - Between material and non-material boundaries and borders: There are borders or boundaries that emerge as conditions provoked by material relationships. Installations of object compositions: Compositions of objects (e.g. furniture such as chairs, wooden planks, pots) installed in a place are signals of the non-availability of its area. In Greece this is a kind of informal border, temporarily set by inhabitants who want to prevent car parking next to their houses or ground floor shops. Texture of the ground: The specific texture of a ground (e.g. soil, asphalt) may also deter circulation in some areas. The same happens when a puddle disrupts circulation in a street. Accumulation: The accumulation of objects, the congested roads and the crowded spaces may discourage passage through the area they occupy. This occurs both as visual and sonic information. In the same spirit, intense sound or silence related to crowded or empty places may also define access to an area.

Above: Examples of non-material boundaries; occupied space and otherness.

Abandonment and Dereliction: We refer to abandoned buildings and ruins and to the sense of being alone in an empty space or being exposed to a marginalized region. Difference & Alternation of situations: Every kind of difference provoked by material parameters. We detect two cases. First, difference of elevation between two areas, as a result of inclined floors or gradients. Even the difference in elevation

between the sidewalk and the street is a kind of a border, which can also be signified through the differentiation of ground texture. Second, difference in speed; cars, buses, trains running in high speeds create borders. Highways are impermeable boundaries, while streets, depending on their centrality in the urban web, are borders. The difference in speed introduces a more general boundary or border, the rhythm between moving or transforming objects.

Above: Examples of non-material boundaries; memory.

The non-material boundaries and borders can be neither touched nor seen; but we can experience and sense them. The boundaries and borders of this category are completely based on non-material means of defining the accessibility to a field as well as its availability. Occupied space: The information of the occupation of a space or the use of an object by somebody else. Otherness: The information that the occupant of a space or the user of an object (e.g. somebody sitting on a bench) is an unknown person may define our choices (e.g. to sit on another bench) or our movements. This expands to the broader fear of the otherness in the contemporary western city, especially when she/he is not attractive or very different from us. In these cases, the possibility of coexistence and encounter becomes a border or a boundary.

Surveillance: The information of being under surveillance when moving into a space. CCTV cameras are signs of such information. Interdiction & Restriction: The information of every kind of interdictions and restrictions, such as the interdiction of entrance or the restrictions on how to behave, act and look. Consumption: When somebody has to pay an entrance fee. This usually happens in an Athenian archaeological open-air site or in an open-air cinema. The consumption as a boundary may also appear indirectly, when - for instance - entering a park or a public square with bars and restaurants around. This is because somebody who sits in such a place is encouraged - if not obliged - to drink and eat, that is, to consume. Time: We refer to every kind of temporal restrictions. The rhythms of the city and the

alternation of day and night are parameters that impose rules to the use of a space. Take for instance the closing doors of several parks and most of the archaeological sites just after the sunset. Institutions: Institutions may function as a kind of border and boundary through both formal and informal rules. Traditions & Cultural context: The cultural background of the inhabitants of a space may sometimes become border and boundary of an area. Furthermore, the cultural context, a tradition and an ideology, may prevent somebody from entering into a space.

Notes 1. Richard Sennett distinguishes the term ‘border’ from ‘boundaries’, implying the porosity of a ‘border’: “Borders are the zones in a habitat where organisms become more inter-active, due to meeting of different species or physical conditions. The Boundary is a limit; a territory beyond a particular species does stray” Richard Sennet, ‘The Public Realm’ in Richard Sennett, 2008. We consider this porosity and this call for interaction as a quality that generates relationships. From this point of view, porosity sometimes connects. 2. Our paper is based on part of an extensive fieldwork research by the author, presented in the following book (in Greek): Stamatopoulou, Athina. 2010. Athens 2010: 9+1 interactive mappings, Athens. It is available in http://issuu.com/astm/docs/mappingathens2010 (part one) http://issuu.com/astm/docs/mappingathens2010b (part two). We also highlight the parameter of the cultural context; all of the observations derive from the Greek urban experience and a specific culture of Athenian daily life. Especially some borders and boundaries are a result of the Greek culture, along with the Mediterranean weather. Their total understanding is possible only through personal experience.

Symbolisms: Symbolisms attached to places/areas of the city may encourage or discourage accessibility to them. For instance, a neighbourhood in combination with crime is a kind of symbolic and informal border. In the same way, a myth can function as a boundary or a border of a place. Memory: The memory can set boundaries and borders when combining a place with specific situations/feelings/events that may repel us from it or attract us towards it. Urban everyday life is shaped by combinations of multiple boundaries and borders, as well as different interpretations and experiences of the them. Sometimes we ourselves set borders and boundaries beyond materiality, geometry and form. Each combination defines the position of each case in the spectrum between material and nonmaterial as well as between a spectrum of nonpublicness and publicness. Emphasizing on the issue of publicness, we address a set of questions: How much public is the so-called “public space”?, can a space be available for all, that is with no borders and boundaries, or will there always be visible and invisible exclusions? This seems to us impossible; borders and boundaries will always appear, along with space emergence, negotiating degrees of temporary publicness.

KAJA KITTANG KVANDE (1986) er arkitekt hos Dark Arkitekter. Hun har en master i arkitektur fra Architectural Association (London) og NTNU. Kaja har vært redaksjonsmedlem i KOTE siden 2012.

Et forsvar for grensene Vi omgir oss med stadig mer transparente, fleksible og åpne byrom. Den danske etnologen Nicolai Carlberg mener våre nye omgivelser gjør oss usikre i sosiale sammenhenger med sine uklare skiller mellom private og offentlige rom. - Du har uttalt at du ser en sterk trend i arkitektur og design i øyeblikket, som handler om å bryte ned grenser. Hva innebærer denne trenden og hvilke konsekvenser har dette? - Det er muligt at registrere en række tendenser i tiden, som alle bidrager til en øget åbenhed og transparens i det fysiske miljø. Det gælder selvfølgelig ikke mindst den teknologiske udvikling som muliggør en omfattende brug af glas i bygningsfacader, og i tillæg hertil et skærpet fokus på værdien af dagslys i boligarkitekturen, udvikling Motstående side: I fellesrommet i bofellesskapet Jernstøberiet har beboerne besluttet å tydeliggjøre en grense og lagt en annen farge vinyl på gulvet langs veggen inn til de private boligene. Innenfor det mørke arealet tillates beboerne å stille private ting. Det lyse arealet er felles. Foto: Carlberg/Christensen.

af nye arbejdsformer i videnserhvervene baseret på netværk og tværfaglighed som har ført til udbredelsen af åbne kontorlandskaber. Tilsvarende er der opbrud i de traditionelle læringsformer i skolerne og nye grænseløse læringsrum præger tidens skolebyggerier. Endelig har værdier som mangfoldighed og sameksistens længe præget udviklingen af storbyens offentlige rum – ofte formuleret i opposition til forstadens privatisering bag meterhøje ligusterhække. Man kan hævde at tendenserne generelt medfører en øget eksponering af individet i forhold til fællesskabet, en tendens som også finder sine paralleller i den digitale verden. Det rykker ved grænserne mellem private og offentlige sfærer og udfordrer vores evner til at navigere i sociale sammenhænge.

- Du anvender også begrepet utflytende grenser. Kan du utdype dette begrepet? Hva er det som skaper utflytende grenser?

Pointen er, at ønsker vi sameksistens i det offentlige rum, så opnår vi den ikke ved at eliminere de fysiske grænser. De mentale grænser vil bestå uanset. Tværtimod kan tydelige grænser gøre det muligt for forskellige grupper at færdes tæt, side om side, uden at der opstår konflikt.

- Grænser markerer en betydende forskel, og grænser er derfor vigtige orienteringsredskaber overalt, hvor vi færdes. For en fodgænger i trafikken er kantstenen en - Hva er konsekvensen av utflytende vital grænsedragning mellem grenser, hvordan påvirker dette byen “Man kan hævde at tendenserne tryghed og livsfare. Overalt og oss som brukere av den? generelt medfører en øget eksponering markerer vi grænserne af individet i forhold til fællesskabet, mellem ude og inde, mellem - I Danmark har en del en tendens som også finder sine dit og mit, mellem fælles offentlige rum — blandt paralleller i den digitale verden. Det og privat. Grænser gør det andet havnefronten i rykker ved grænserne mellem private muligt let og intuitivt at København — juridisk status og offentlige sfærer og udfordrer bevæge sig rundt, uden at af ”offentligt tilgængeligt vores evner til at navigere i sociale intimidere andre mennesker privat rum”. Rummet er altså sammenhænge.” og udfordre den sociale ikke lige offentligt for alle. orden. Det er eksempelvis Nogle ejer det, og har derfor sjældent, at man ved et uheld ejerens ret til at regulere kommer til at slå sig ned med adfærd, ordensregler med pizza og rødvin i nogens private have. videre. Klassiske norske eksempler på samme er Aker Brygge og Tjuvholmen. Konsekvensen er, Men det gør vi så alligevel, der hvor grænserne at offentligheden ikke længere er borgere, men er udflydende. Boligbyggeri i havneområder er et gæster i det offentlige rum og underlagt ejerens typisk eksempel. De udflydende grænser opstår, bestemmelser. Ejeren kan gennem regler, kontrol fordi der her er kamp om og overvågning styre, hvilke herlighedsværdierne. Boligejerne aktiviteter som er tilladte og “Pointen er, at ønsker vi har købt sig til hjemlig ro formålstjenstlige, eksempelvis sameksistens i det offentlige med udsigt, og offentligheden en særlig kommerciel hensigt, rum, så opnår vi den ikke ved at forventer en tilgængelig og og ekskludere dem, som ikke eliminere de fysiske grænser. De livlig havnefront. Helt konkret mentale grænser vil bestå uanset. passer ind. Det er naturligvis kan det være vanskeligt at en demokratisk udfordring, så Tværtimod kan tydelige grænser skærme sig for indsigten i længe der er tale om væsentlige gøre det muligt for forskellige boligerne uden samtidigt at byrum af stor almen interesse grupper at færdes tæt, side om ødelægge udsigten. Her bliver side, uden at der opstår konflikt.” som eksempelvis havnefronten. den konkrete udformning af Det handler helt banalt om grænsedragningen mellem retten til byen. det private og offentlige rum afgørende for, om området kommer til at fungere - Så avslutningsvis, hvilket ansvar har vi som formgivere? for begge parter. Hvordan kan vi som planleggere, arkitekter og landskapsarkitekter påvirke denne utviklingen? Hvilke verktøy Når grænserne er udflydende sker der typisk en bør vi ta i bruk for å skape gode byrom med klare grenser? eller flere af tre muligheder. Enten bliver rummet ikke brugt efter hensigten, fordi alle parter føler sig - Som planlæggere og designere har vi en vigtig usikre på adfærdsreglerne. Eller også overtager den rolle at spille i forhold til at skabe rammer, som gør, gruppe som er mest til stede med tiden rummet. at vi trods forskelligheder kan færdes sammen i det Eller også griber brugerne selv til handling og offentlige rum. I Malmø er man lykkedes med at tegner grænserne tydeligere op med potteplanter, skabe en ny havnefront, som fungerer for mange streger på jorden, skilte eller andet. grupper samtidigt.

Med til designerens værktøjskasse bør høre, at man sætter sig grundigt ind i brugergruppernes forskellige praksis, og dernæst benytter design og materialer til at guide brugergrupperne, så stedet kommer til at fungere mest hensigtsmæssigt for flest mulige. Udsigt uden indsigt, klare zoner til flow og ophold, klar funktionel programmering. Den danske antropolog Marie Stender har engang sagt om forholdet mellem boliger og byliv, at beboerne godt kan acceptere bylivet, så længe det opfører sig som god udsigt. Det er altså ikke acceptabelt for beboerne, at folk på gaden stopper op og glor ind i lejligheden, men helt i orden at de defilerer forbi og diskret bemærker livet bag glasfacaden.

NICOLAI CARLBERG er utdannet etnolog fra Universitetet i København. Han er partner i et lite spesialisert rådgivningsfirma som driver med bystrategiske analyser og rådgivning. Han har en stor interesse for relasjonene mellom mennesker og arkitektur — for hvordan vi innretter og organiserer oss på måter som skaper rammer for et godt liv og et bæredyktig samfunn.

En hjemløs har satt problematikken mellom offentlig og privat på spissen ved å tegne opp sitt ”hjem” med tape på gågaten. Fra rapporten ”Byen som dagligstue”. Foto: Carlberg/Christensen.

Erlends Sæveruds “Crossing” er fotografert i Oslo over en periode på 3 år.  Serien utforsker det negative rom i form av skygger fra bylandskapet. Sæverud har en forkjærlighet for klassisk gatefoto, og han jobber ofte i urbane miljøer, med fokus på kontraster mellom lys og skygge. Bildene er aldri planlagte eller regisserte, men oppstår i øyeblikket.

LARS JØRUND HAUGEN, 45 år, arkitekt MNAL, med eksamen fra Arkitekthøgskolen i Oslo og fra The University of North London. Han jobber som prosjektleder/prosjekterende arkitekt og arkitekturfaglig ansvarlig i tegn_3, avdeling Oslo.

Glatte rom

En sfære av aktiviteter, potensialer eller tolkninger Rom som skapes for nomaden, eller det moderne mennesket, bør ha flertydige grenser. Disse rommene kan kalles nomadiske rom og er det glatte og ubegrensede, et domene hvor hendelser kan finne sted. Motstykket er et avgrenset og furet rom. Arkitekturen skaper tradisjonelt grenser eller furethet. Kan man heller utnytte kvaliteten i glatte rom, i formingsprosessen; i det å skape hus, steder og byer? Nomader og Steder Et sted har gjerne grenser, i motsetning til nomadens domene, som er grenseløst. Ordet nomade er opprinnelig fra det greske ordet nomos — et beite. Den historiske nomaden er en mobil jordbruker, som driver husdyr til nye beiter, som Illustrasjon motstående side samt neste oppslag: Camilla V. Nordbø

oftest vinter- og sommerbeite. Dyreeierne dyrker ikke jord, men driver flokken til ulike områder. Nomadisme er et resultat av store marginale områder; savanne, steppe, ørken, tundra eller vidde. Denne typen landskap vil kun være bærekraftig for en stor dyreflokk hvis det forflytter seg. For nomaden er bevegelse avgjørende; både livsviktig og en del av deres væremåte. Nomadene beveger seg fra sted til sted, aldri målløst eller vilkårlig - da de må følge dyrenes forutsigbare sekvens av beitemarker. Nomadene er således ikke stedsbunnet. Stedet er motstykket til det nomadiske, slik som «det furete» er motstykket til «det glatte». Det første stedet, eller den første form for urbanisering, i bibelhistorien er det Cain som lager. Etter å ha tatt sin brors liv, rømmer Cain og bosetter seg i det mytiske landet Nod, øst for Eden. Der bygger han en by og kaller den

Enoch, etter sin første sønn. En antropologisk definisjon på et sted er et sted som har betydning for de som bor der, og denne betydningen er vanligvis gjenkjennelig for utenforstående. Stedet er angivelig der du bosetter deg, lever, kultiverer, forsvarer og holder grensene under oppsikt. Disse stedene - eller det folk ønsker at disse stedene skal være - er steder med identitet, relasjoner og historie. Glatt og furet I boken «Tusen platåer: Det glatte og det furete» introduseres to konsepter, eller heller et konseptuelt par, for å vurdere rom som en kompleks blanding mellom nomadiske og stasjonære krefter. Mens glatt og furet er opposisjonelle og av ulik art, hevder forfatterne av «Tusen Platåer», Deleuze og Guattari, at de bare eksisterer i komplekse blandingsformer. Følgende en liste over kvaliteter eller positive egenskaper i glatte rom, med noen furete motstykker: Begivenheter, ikke protektorater Ingen topp eller bunn, begynnelse eller slutt Åpne, ikke lukkede grenser Nærhet og væren, ikke perspektivisk Retningsbestemt, ikke dimensjonalt Haptisk, ikke optisk Temporær tilstedeværelse Opplevelser inntreffer, ikke fremskritt og progresjon. Uregelmessig, ubestemt og flertydig Omfattende og/eller utstrakt Når det kommer til grenser er det glatte ubegrenset, mens det furete ofte er avgrenset. Arkitekturen skaper tradisjonelt grenser eller furethet. Det etableres gjerne en innside adskilt fra utsiden; dens eiendom blir hevdet og beskyttet av

personer eller institusjoner. Veggene, skillene eller grensene opererer på alle skalaer, fra innvendig vegger i en leilighet til bymurer og grensegjerder og alle ulike skalaer i mellom. I «Tusen Platåer» bruker forfatterne modeller for å beskrive de to romlige konseptene glatt og furet. Blant modellene, hvor vi møter glatt og furet rom, er den maritime modellen som presenterer den romlige flertydigheten ved havet. Havet er et glatt rom mer enn noe annet; åpent vann flyttes kontinuerlig av vind, sol og måne, og transformeres kontinuerlig av lyd, farge og himmelformasjoner. Økt navigering av åpent hav resulterte i behov for kartlegging, og et gradnett, som en oppfuring. Selv om Deleuze og Guattari er oppmerksomme på at dette utviklet seg over tid er året 1440, da portugisiske oppdagere introduserte de første sjøkartene, å regne som et vendepunkt i oppstriping/furing av havet. Kart med meridianer, paralleller, lengdegrader, breddegrader og territorier skapte et rutenett på havene, noe som gjør avstander beregnelige og målbare. Byrom Videre viser glatt og furet seg i forskjellige domener. Havet er et romlig felt som fremhever og tydeliggjør forskjellen mellom glatthet og furethet. Men glatthet og furethet finnes alle steder, i varierende grad. Man finner også glatthet i den klassiske tette bystrukturen, som er arketypen for furet rom, som plassen utenfor Centre Pompidou i Paris. Centre Pompidou ligger i sentrum av Paris, i det tett befolkede middelalderkvartalet Les Halles. I 1970 ble en internasjonal konkurranse kunngjort for utformingen av et kunstsenter. Konkurransen ble vunnet av Piano + Rogers team, som beskrev det som “et levende senter for informasjon, underholdning og kultur”. Bygningen

og plassen på forsiden skulle være et sted for alle overganger mellom innvendige og utvendige rom. mennesker, unge og gamle, fattige og rike, alle Bygningen er verken en klynge av mange mindre trosbekjennelser og nasjonaliteter - en krysning rom eller et stort rom, men noe midt i mellom. mellom New Yorks Times Square og Londons De forskjellige åpningene mellom rommene, og British Museum. Arkitektene så for seg et senter refleksjonene i glasset og stenen gir de besøkende som ikke bare ville være for spesialistene, men varierte muligheter til å skape nye relasjoner også for turister og lokalbefolkningen. Dette er mellom rommene og funksjonene. Det er ikke et med på å skape en dynamisk møteplass, med hus uten grenser eller vegger, men grensene er aktiviteter og overlappende og fleksible funksjoner. flertydige og ubemerkete. Place Pompidou er et definert byrom, en klar grense og gir en klar følelse av furethet. Plassen Rom for væren, begivenheter eller har en tydelig og gjenkjennelig euklidsk form, et opplevelser «furet rom». Men det er også et glatt rom, delvis Glatte rom er særegne rom. Rommene er et fordi bygulvet heller ned mot senteret, noe som område – et oppmerksomhetsfelt – mer enn gjør flaten til noe mer enn en flate, men mindre et geometrisk avgrenset rom. Rom som skapes enn et volum. Bakken er av stein, men steinen er for nomaden, eller det moderne menneske, bør uniform og homogen, bare delt opp med noen ha flertydige grenser. En sfære av aktiviteter, linjer. Det er ingen grenser eller barrierer på selve potensialer eller tolkninger; et domene hvor plassen, og du kan gå, sitte og ligge hvor du vil hendelser kan finne sted. Som en historisk nomade på skråplanet. Plassen er til en viss grad furet og eller kontornomade virrer du ikke målløst rundt, dimensjonert, men overflaten er men bebor snarere et rom i en også retningsbestemt, amorf og koeksistens. Det er alltid et snev Arketypene for glatte rom taktil. I tillegg får du en følelse av av transcendering, trangen for er hav, stepper, snødekte at noe kan komme til å hende. overskridelse. Denne flertydige vidder og ørkener, som Tomrommet utenfor er vel så viktig grensen skal i byplaner og arkitektur alle har en sterk fysisk som senteret. Det er mye i denne materialitet som hele tiden etableres av fysisk materie. Glatte flertydigheten og potensiale som rom tenderer ofte til å være haptiske forandrer seg med vind, gjør at byrommet også er glatt, ikke eller stofflige mer enn optiske og lys og nedbør. bare furet. visuelle. Arketypene for glatte rom er hav, stepper, snødekte vidder og Gode rom ørkener, som alle har en sterk fysisk materialitet I «Tusen Platåer» er den teknologiske modellen som hele tiden forandrer seg med vind, lys og av det glatte beskrevet som noe som i prinsippet nedbør. Det er denne subtile materialiteten det er uendelig, åpent og ubegrenset i alle retninger. er vanskelig å gjenskape i det menneskeskapte. Modellen har verken topp, bunn eller senter. Den Men flertydigheten trenger ikke å være kompleks har ikke en struktur med faste og mobile elementer, eller vanskelig å forstå, som oftest er de beste men heller noe som skifter og varierer kontinuerlig. eksemplene på gode glatte rom det motsatte. De Vi kan ikke finne denne modellen i vår verden, virker enkle og beskjedene. Prosjektene har en men vi kan finne likheter i arkitekturen – i faktiske egen evne til å virke hevet over en hver form for rom. vanskelighet eller komplikasjon, men allikevel fremstå uregelmessig, ubestemt og flertydig. Det finnes også glatte rom i mindre bygninger, og et av de beste eksemplene er Referanse: “A Thousand Plateaus: Capitalism and Schizophrenia”, av Gilles Deleuze og «Barcelonapaviljongen» tegnet av Mies van der Felix Guattari. University of Minnesota Press, 1988. Rohe. «Barcelonapaviljongen» er en konkret form, men det er en uendelig “flyt” i romkomposisjonen. Rommene er delt opp med vegger av glass og stein, men de er allikevel ikke adskilt. Rommene strekker seg kontinuerlige og overlappende over i hverandre. Både vertikalt, og særlig horisontalt. Det er en samhandling med flytende og grensefrie

FRANZISKA MEISEL, (1976) Born in East Germany, studied architecture in Berlin and Chicago from 1996. After her graduation she joined MVRDV and later Juurlink [+] Geluk Urbanism- Landscape in Rotterdam. Since 2012 she is working at Dark arkitekter in Oslo as an urbanist and landscape architect.

The promise of space Die Mauer revisited It´s been celebrated widely in Germany that 25 years ago the ubiquitous Mauer was opened and that the border between East and West dissolved almost over night. The historical reconstruction of the city after 1989 has been rigorous and politically laden and with disappointing results. However, in the recent years there has been a new awareness for the former border areas. A series of public parks have been realized that capture some of the former promise and uncertainty of the “no- man’s land”.

Illustrasjon motstående side: Lid & Wiken

“We thought that the zone of the Wall could eventually be a park, a kind of preserved condition in the entire city. I’ve been appalled ever since that the first thing that disappeared after the Wall fell was any trace of it. I think it is insane that such a critical part of memory has been erased, not by developers or commercial enterprises, but simply in the name of pure ideology.” — Rem Koolhaas The possibilities of emptiness The Berlin Wall is now gone and almost all traces of it have vanished, much of it having been chipped away and sold as souvenirs, as objects of remembrance to those that were affected by its existence. The once vacant spaces in the 160 km long border zone that divided East and West Berlin have rapidly been filled in by new developments and returned to a legal status in the 90s.

One of the generators of Berlin’s development after 1989 became the huge areas of wasteland, properties that were lying in the “Corridor of Death” between the former East and West. These forbidden zones shifted abruptly from a marginal position into the center of the reunited city. Ignasi Sola Morales coined these spaces terrain vague. “Void, absence yet also promise; the space of the possible and expectation.”1. These places are not measured primarily by standards of profit and efficiency. Instead, they represented spaces of expectation, possibilities and poetry. In the absence of a functioning government, these vacant sites were settled by various mobile and temporary structures and were used for an array of transient activities including markets, circuses, outdoor theatres, parties and even farming. The dogma of the urban plan Ideology and urbanism are closely related in Berlin. The Wall through Berlin did not only alter the physical landscape of the city, but also altered the minds of the people that lived there. It is maybe for that reason that shortly after 1989 the wish to reunite the city and to erase the historical wounds was strongest. While Koolhaas argued that Berlin could have been the first city that cultivated its emptiness- and maybe inherent poetry- it was the critical reconstruction that became the leading dogma.

A spontaneous, strong vegetation could develop with an unusual flora and fauna. Today some of these parks manage to combine the charm of secret places and an inner city wilderness and biotopes. As De Sola Morales mentions, they become “spaces as internal to the city yet external to its everyday use. In these apparently forgotten places, the memory of the past seems to predominate over the present.”2 One of the recent park projects is the East Side Park / Park an der Spree. The area once started as the ultimate terrain vague on a hidden strip of land between the Mauer and the river Spree. A wide range of colorful, semi-legal activities, such as the clubs Yaam and the beach bar Oststrand, developed on the strip. The activities were ever changing but also left enough space for people’s own leisure activities and explorations. During these years a quite attractive natural biotope developed, adding to the charm of the somewhat secret place lying behind the famous east gallery.

After many highly politicized discussions in the 90s, the “Planwerk Innenstadt” led by Senatsbaudirektor Hans Stimmann and architect Joseph Paul Kleihus erased the emptiness and filled the gaps in the center of Berlin. It wiped out many of the modern historical layers in an attempt to recreate a historical image of the city. There were clear architectural requirements such as stone cladding, the height limit along the traditional Berlin eaves height and the dominant rule of the historic city plan. This dogma was followed even where the city had long since evaporated into a mix of wasteland and modern planning tradition. Another, green approach When not located directly in the center, some of the former border zones, and many times in combination with de-functioned rail yards, have however been left to itself in a fairy tale sleep occasionally interrupted by some illegal activity.

Illustrasjon: Lid & Wiken

The combination of secrecy, attractive greenery and cultural activity made Oststrand a valuable resource to residents and visitors, enriching the possibilities of the urban experience. Since the area in itself was too narrow to be developed, as well as bordered by undeveloped land and a rail yard, it retained its dreamlike status for a long time. However, after gigantic developments such as the O2 arena in the direct neighborhood and the development of the East Side Gallery as a main tourist attraction, it was in due time that an orderly park was developed (Häfner/Jiménez 2003-2010). It could be argued that the clean park layout invites more people and that it makes the history of the Mauer visible. On the other hand, the design completely neglects the development and promise of the past 25 years. The park is therefore satisfying as a tourist attraction, but a disappointment as it does not use the potential layers of the site. Recent, more successful examples (Park am Gleisdreieck / Atelier Loidl and Park am Nordbahnhof/ Fugmann Janotta) show how the historical layers can be made accessible without exhibiting or conserving them extensively. Instead added functions establish urban arenas for the diverse community. As in classical gardens, one walks through gates or up stairs that protect the space behind. Behind it extends a kind of “lost world”. By this constraint, the sensitivity of nature and its ecological significance will be felt. The historical layers are respected, but not staged superficial. They are more for casual visitors to discover if they pay attention. These parks combine historical memory, aesthetic experience and current recreational and leisure needs. They finally re-enable public life, even though they do so on more formalized terms then the former vague spaces. It’s not to be forgotten that the border zones might play a more important role in the minds of people than the lake and river landscape with beech and pine forests surrounding the metropolis “Berlin”. The voids that are constant reminders of Berlin’s turbulent past are important components of Berlin’s unique identity, and the city has been more defined by the island position than by the beauty of the surrounding Brandenburg landscape.

In his text, Terrain Vague, Sola Morales goes on in discussing the problematic role of the architect: “When architecture and urban design project their desire onto a vacant space, a terrain vague, they seem incapable of doing anything other than introducing violent transformations, changing estrangement into citizenship, and striving at all costs to dissolve the uncontaminated margin of the obsolete into the realism of efficacy.” (De Sola Morales, Ignasi, p.122). However rigorous and boring the reconstruction of the city center has been for the past years (with ongoing projects such as Leipziger Platz or the Stadtschloss), there have, surprisingly enough, been realized a series of parks that capture some of the interstices and partly idyllic acting enclaves. This coincides with a new public awareness for the Mauer, and a new awareness of the city administration of its touristic and recreational potential. It is in the public parks that we see a more sensible, alternative approach to these vacant spaces — an enabling of public use, a reunification if different neighborhoods without generic architecture. It is, finally, through these parks that the void of the former border territories have become places. Notes http://www.parcview.de 1 De Sola Morales, Ignasi: Terrain Vague; in: Anyplace: Cynthia Davidson (MIT press 1995), p 120 2 De Sola Morales: Terrain Vague; in: Anyplace, p 122 Kupers, Kenny/ Miessen, Markus: Spaces of Uncertainty, Wuppertal, 2002 Obrist, Hans Ulrich, Interviews, Volume I, Edited by Thomas Boutoux, Fondazione Pitti Immagine Discovery / Charta, Milan 2003, p. 507-528. Pauquet, Sandra: Towards a new public space? Wanderings in the wasteland of the Ost Strand. In: a+t in common III; Victoria-Gaseteiz 2006, p.10-29 Sheridan, Dougal: The Space of Subculture in the City: Getting Specific about Berlin’s Indeterminate Territories, In: field journal 1, 2007

43/27

Blindern T-banestasjon Apalveien 63

Rasmus Winderens Vei 4

43/29 42/52 43/269

Apalveien 60

43/299

38/255

EKSISTERENDE SITUASJON

Universitetet i Oslo T-banestasjon

EIK

Apalveien 63

BĂ&#x2DC;K

Rasmus Winderens Vei 4

ASK

Apalveien 60

NY SITUASJON

HEDVIG SANDERUD, 25, MARINA HAGA, 25 og KAJA KOLSTAD, 26, ble uteksaminert fra Arkitektur og Designhøyskolen i Oslo i januar 2015. Diplomoppgaven TRE HUS tar for seg utbygging av studentboliger, samt forslag til nytt stasjonsområde på Blindern i Oslo.

Grenser i utakt

Potensialet i å se opp fra sin egen gressflekk I en by i stadig vekst og utvikling blir grenser til i ulik takt og sammenheng. Dette byr på utfordringer da uavklarte områder oppstår som tomrom som ikke spiller på lag med omgivelsene. Diplomprosjektet TRE HUS tar for seg en slik manglende brikke, og ser på potensialet i å overstyre grensene med samarbeid. Vi befinner oss på Blindern i Oslo. Selv om du ikke legger merke til de når du haster av sted for å nå T-banen til jobb eller rusler opp til universitetet for en dag på lesesalen, så er de der. Grensene. Gjerder markerer tomtegrensene og skiller funkisvillaenes frodige hager fra hverandre. T-banetraséen ligger der som en barriere mellom Blindern og Vinderen, og bydelsgrensen ligger der som en administrativ grense mellom Vestre- og Nordre Aker. Grensene

Illustrasjoner motstående side og neste oppslag: Forfatterne

bestemmer hva som er din eiendom, hvilken skole du sogner til og hvilken lokale budstikke du får levert på døren. En grense i denne sammenhengen kan defineres som en linje som skiller et område fra et tilstøtende område. Bydelene, skilt ved bydelsgrenser, har hver sin forvaltning og hvert sitt bydelsutvalg oppnevnt av bystyret. Hver bydel er igjen delt opp med områdegrenser som markerer skillet fra et boligområde til et annet. Et boligområde er igjen delt opp av tomtegrenser, som markerer private eiendommer. I byplanlegging og urbanismeprosjekter i stor skala er det grunnleggende for prosjektene og planene at de forholder seg til eksisterende grenser. Nyopprettede områder kan fint tilpasses til de

administrative grensene i byen. Her er det enkelt å planlegge en overordnet helhet for et område, men andre situasjoner byr imidlertid på større utfordringer. I en by i stadig vekst og utvikling blir grenser til i ulik takt og sammenheng. Denne utviklingen er i aller høyeste grad naturlig, men etterlater flere mindre områder svært uavklarte. Disse stedene blir gjerne sett på som tomrom som ikke spiller på lag med omgivelsene. I disse situasjonene er det behov for et samarbeid på tvers av de eksisterende og oppståtte grensene. Dette samarbeidet kan bidra til å rydde opp i situasjonen og skape en helhetlig løsning med en sammenheng i en større kontekst. Områdene der sammenhengen mellom ulike individuelle tomter i større grad fremstår som uavklarte i forhold til hverandre, involverer gjerne ulike eiere og aktører involvert. Disse har ofte forskjellige preferanser, og et ønske om å beskytte sine interesser. Dette er kanskje også hovedårsaken til at det finnes så mange slike uløste områder i byen i dag. Disse stedene blir også gjerne stående og forfalle, og utgjør lite attraktive områder i byen. Dersom alle hadde løftet blikket litt opp fra sin egen gressflekk, ville man da kunne oppnå en større grad av helhet og sammenheng i byen? Diplomprosjektet TRE HUS tar for seg en slik manglende brikke og danner et bindeledd mellom Universitetet i Oslo sitt etablerte campus på Blindern og de nye universitetsbyggene i Gaustadbekkdalen. Fire individuelle tomter, med hver har sin eier, må samarbeide på tvers av grensene for å kunne løse situasjonen med et felles plangrep. Blindern T-banestasjon, med Sporveien som hovedaktør, har daglig oppimot 11.000 reisende. Stasjonen er egentlig en midlertidig løsning fra 1992, med en svært upraktisk utforming som ikke møter dagens behov. Tre omliggende tomter har alle ulik eier og program; studentboliger eid av Studentskipnaden i Oslo og Akershus, parkanlegget til Universitetet i Oslo og et privat boligsameie. Alle de involverte aktørene har interesse av en utvikling og oppgradering av området. Imidlertid har kommunikasjonen mellom de ulike partene vært fraværende, da visjoner og interesser innenfor egne tomtegrenser har vært i fokus.

Som arkitektstudenter har vi benyttet oss av muligheten til å bryte de fastsatte grensene på Blindern for å få til et samarbeid på tvers av grenser. Tomtene har tidligere blitt sett på hver for seg, men for å løse denne situasjonen er det nærliggende å behandle alle tre tomtene som omkranser stasjonsområdet som ett felles prosjekt, i en felles urban kontekst. Områdets grensesetting og funksjoner stemmer ikke overens med behovet for området, og har heller ikke fulgt utviklingen som har skjedd på stedet. Blindern er et godt etablert boligområde med flere av Arne Korsmo sine fredede funkisvillaer. Blindern stasjon er hovedadkomsten til Universitetet i Oslo, og stedet er dermed også preget av flere store universitetsbygg samt brukerne av disse. Det har skjedd en enorm utvikling og oppgradering av Gaustadbekkdalen den seneste tiden. Det har blitt oppført en rekke nybygg, samt oppgradering av eldre næringslokaler, hvor flesteparten av byggene har tilknytning til Universitetet i Oslo. Denne utviklingen opphører imidlertid ved Blindern T-banestasjon med omliggende tomter. Både stasjonen og området rundt er svært slitent og kan ses på som brikken som mangler for at opprustingen av Gaustadbekkdalen skal bli komplett. I prosjektet TRE HUS er Blindern T-bane stasjon omdøpt til Universitetet i Oslo T-banestasjon, og ønsket er at dette skal oppleves som en innbydende inngangsport til universitetsområdet. Rundt stasjonen dannes et mindre campus med studentboliger og gjesteforskerboliger. Tre slanke tårn i massivtre omslutter stasjonsområdet og markerer et nytt tyngdepunkt på Blindern, et knutepunkt for Universitetet i Oslo og studentene. Prosjektet er et innspill til aktørene som er involvert i tomtesituasjonen. Det viser hva som er mulig å få til på et slikt område dersom det opprettes et samarbeid på tvers av tomtegrensene. Byen er full av grenser, som er der for å skape en tilhørighet til bydelen, skolen eller gaten du bor i. Fra du i morgenlyset forlater boligen din til du i kveldens mørke rusler hjem fra lesesalen eller jobb, krysser du grenser.

Det er viktig at grensene også følger med i byens utvikling og tilpasses eksisterende og aktuelle behov. Et samarbeid mellom aktører på tvers av de administrative grensene er ofte en løsning som kan gagne et område og brukerne av det. Det finnes utfordringer, men ikke minst muligheter, og mulighetene blir større dersom du ser opp fra din egen gressflekk.

Prosjektet TRE HUS har bidratt til en dialog mellom de ulike aktørene involvert i tomtesituasjonen på Blindern, som nå ser på muligheter for få til en helhetlig oppgradering av området med samarbeid på tvers av tomtegrenser. Kanskje dette er starten på et grensesprengende samarbeid?

THE AFTER BELONGING AGENCY is a a group of architects, curators and scholars based in New York and Rotterdam, composed by Lluís Alexandre Casanovas Blanco, Ignacio González Galán, Carlos Mínguez Carrasco, Alejandra Navarrete Llopis and Marina Otero Verzier. The group is curating the Oslo Architectural Triennale 2016.

Borders Elsewhere:

After Belonging and the Spaces of a Life in Transit In the last decades, architecture has become progressively concerned with both the site and the concept of the border. Rather than just enclosing the jurisdiction of a particular nationstate, the border further splits regions, cities, and neighborhoods within national sovereign territories. The diverse material artifacts and technologies grouped under the notion of ‘border’ construct a liminal space that mediate between polities, social arrangements, legal and economic frames, and aesthetic regimes: Ultimately, the border divides and bounds differential conditions, enacting a threshold between them. As such, border spaces act as a two-fold regulator. On the one hand, they filter the transit of bodies, defining particular forms of citizenship grounded in political, social and legal statuses.1 They define the subjects’ belonging to different constituencies,

Opposite side: “Fazel has spent the last five years in Oslo’s reception center.” Photograph, Javad Parsa 2013.

partaking as “theatrical” backgrounds in the construction of identities, constructed further beyond than nation-state frameworks.2 On the other hand, through luggage control and taxes, borders administer the circulation of these bodies’ belongings: Their material goods and what would be available to them. An interest in the architecture of borders has sprung from within disciplinary concerns, oscillating between a fascination with the material properties of the border as a demarcating device, and an exploration of its social and political ramifications.3 But it is also a response to the pressure of different institutions and the media, who has attempted to detect the role of design expertise in the spatial dynamics of the frontier, particularly in those instances related to current

geopolitical conflicts.4 Consequently, the border has become a privileged testing ground to interrogate the political implications of design. As an exceptional condition, it raises awareness about the ways in which architecture contributes to enclose populations and maintain the differences between the power regimes at play on either side of the borderline. Borders both expose the relationship of architecture to mechanisms of control and surveillance, and they contribute to the articulation of individual citizens in wider contexts and communities. The heavy burden of invisible legal, bureaucratic and institutional frames operating at each side of the border is radically

determine their right to asylum through a fieldâ&#x20AC;&#x2122;s expert phonetic atlas.5

embodied in the prefabricated concrete walls, checkpoints, section changes, fences or barbwires. The conjunction of this invisible system and its architectural manifestation interpellate the subject and her body to different degrees. For example, the British and Australian governments employ forensic speech analysis to remotely approve the entrance of asylum seekers: their accent and pronunciation allows to sanction their origin and

Spaces are re-programmed and re-decorated to accommodate new inhabitants and belongings, which many times have crossed different borders to arrive. When sublet through home-sharing platforms, the guests that we accommodate on our couches do not â&#x20AC;&#x153;belong anywhere,â&#x20AC;? as the Airbnb motto announces,6 but are regulated by laws which determine their movement between states. We are allowed to consume imported objects

However, the regulatory processes that take place between different regimes cannot be constrained to borders and their architectural corollaries. Ultimately, the effects of borders manifest elsewhere, and bring these frictions to our spaces of residence, where different forms of belonging are defined and contested. Beyond their physical location, boarders are present in its definition: from the sites where our possessions are manufactured to those where the media that intrudes and defines our homes is produced.

Above: Norges pass/The Norwegian passport. NEUE design studio 2014.

that have been submitted to commerce agreements and negotiated through customs, packing systems and transportation networks, which translate into geometries designing specific domestic aesthetic regimes.

Notes

Borders also provoke a disparity between the circulation of bodies and their belongings in ways that resonate within the places of residence. For example, while a Pakistani citizen might have to wait up to three months after submitting her application to enter Norway,7 cultural milieus and domestic spaces are immediately abridged by any inhabitant in Oslo who, wrapped in imported Pakistani house linens (the main Norwegian import from Pakistan), can immediately tune into Pakistan’s PTV World channel from their television.8

2 Wendy Brown, Walled States, Waning Sovereignty (New York: Zone Books; Cambridge, Mass.: Distributed by the MIT Press, 2010), p. 82.

The global circulation of people, information and goods in a global context has destabilized the performance of borders, making them increasingly present in our spaces of residence. Borders circulate, redefining traditional forms and spaces of belonging, as well as the ways in which we own, share and exchange our belongings. The Oslo Architecture Triennale 2016 will investigate how these transformations undermine spatial permanence, property and identity, and how borders still manifest themselves in ever-changing forms of enclosure and stability. The architectures of belonging, just as those of borders, articulate technological devices, aesthetic regimes, material devices, economic regulations and forms of socialization. They reach different scales (from the drawers in which we keep our belongings, to the territories where we exchange them) and involve different media (from the materiality of legal borders to the spaces constructed by new home-sharing platforms and applications). In this Triennale we want to ask: How can architects rethink their practice After Belonging? We belong and have belongings; however, being at home has different shapes and borders nowadays. After Belonging is pursuing these definitions.

1 As Jacques Derrida has problematized, subjects do not carry rights and duties on their physical transit: those are continuously negotiated at each side of the border line. See Jacques Derrida, Rachel Bowlby (trans.), Of Hospitality, Anne Dufourmantelle invites Jacques Derrida to respond. Stanford, Calif.: Stanford University Press, 2000.

3 During the 1970s, the wall was the object of several architectural speculations. Large, mute walls articulated some of John Hejduk’s designs. Simultaneously, Rem Koolhaas and his colleagues in an early Office for Metropolitan Architecture’s speculations on the Berlin Wall, where they explored the political and architectural meaning of the empty threshold between the German Democratic Republic and the Federal Republic of Germany. Rem Koolhaas, Madelon Vriesendorp, Elia Zenghelis, Zoe Zenghelis, “Exodus, or the voluntary prisoners of architecture.” Architecture Association Thesis, 1972. 4 For example, in 2006, The New York Times asked five American practices to redesign the Mexican-US border. “As a classic design challenge, The New York Times asked 13 architects and urban planners to devise the “fence.” Several declined because they felt it was purely a political issue. “It’s a silly thing to design, a conundrum,” said Ricardo Scofidio of Diller Scofidio & Renfro in New York. “You might as well leave it to security and engineers.” William L. Hamilton, “Bienvenido. A Fence with More Beauty, Fewer Barbs,” The New York Times, June 18, 2006. Also, more recently, teams of architects have paired up with political and social organizations in order to investigate the imbrication of architecture in military and political operations. In this regard, see the project Forensics Architecture leaded by Eyal Weizman in Goldsmiths, University of London, which has collaborated, amongst others, with The United Nations. 5 Such practices are analyzed by the work of Lawrence Abu Hamdan in his audio documentary The Freedom Of Speech Itself (2012). 6 Airb’n’b, Belong Anywhere. 7 According to the Norwegian Directorate of Immigration, the normal case expected proceeding time for the proceeding of a work permit visa is “within three months of submitting their application to the police or foreign service mission.” Norwegian Directorate of Immigration, “Case Proceeding Times. Work Visa.” 8 In 2012, house linens constituted a 34.22% of the overall Norwegian imports from Pakistan, with a total value of $25.5M. “Products that Norway imports from Pakistan” in Alexander Simoes, Observatory of Economic Complexity. The MIT Media Lab Macro Connections group, 2012.

NILS AARSÆTHER er professor i samfunnsplanlegging og kulturforståelse ved Universitetet i Tromsø. Utdanna ved Univ. i Bergen (sosiologi hfag 1973), dr.philos. (statsvitskap) frå Univ. i Tromsø 1986. Illustrasjoner av Anders Kvammen.

Nye grenser: Løysing søker problem? Det er ei sterk spenning mellom regjeringa sitt ønske om kommunesamanslåingar, og lokale oppfatningar som i stor grad uttrykker eit ønske om å få fortsette som liten eller mellomstor kommune. Det er 428 kommunar i Norge, mens Danmark, med like stort folketal som Norge, greier seg med under 100, då etter ein omfattande kommunereform i 2006. Er det eit poeng å gjere som Danmark har gjort? Denne korte artikkelen har som teoretisk bakteppe i at vi her kan ha å gjere med eit tilfelle av den interessante tenkemåten «løysing søker problem»: For regjeringa er store kommunar tydelegvis svaret, men kva var spørsmålet? 1 Kva er problemet ute i kommunane? Vanlegvis startar eit reformarbeid når det er oppdaga problem i samfunnet. At sjuke folk ikkje får god behandling på offentlege sjukehus, at vegane ikkje er trygge på vinterstid, eller vår

tids store europeiske tragedie: At store delar av befolkninga er utan inntektsbringande arbeid. Men kva er problemet ute i kommunane? Jo, regjeringa er bekymra for fire forhold som er knytt til oppgåveløysinga i kommunane: «Demokratisk arena, tjenesteyter, samfunnsutvikler og myndighetsutøver».2 I praksis dreiar bekymringane seg om: • • • •

At demokratiet fungerer dårleg, og at det særleg gjeld i mindre kommunar. At tenestene (skole, barnehage, eldreomsorg, renovasjon osv.) ikkje fungerer godt nok i små kommunar. At det er problem med å drive nærings- og samfunnsutvikling, særleg i små kommunar. At kommunane har svak kompetanse til å drive upartisk og etisk forvaltning av det lovverket dei har ansvaret for (i byggesaker for eksempel), spesielt viss det er nærleik mellom søkar og saksbehandlar, slik det ofte kan vere i mindre kommunar.

Det er prisverdig at regjeringa på breitt grunnlag vil ta opp, og drøfte tiltak for å forbetre tilstanden i norske kommunar langs desse fire dimensjonane. Men så skal det seiast at alle dei forholda regjeringa har sett fokus på har det kontinuerleg vore drive evaluering, forsking, utviklingsarbeid og reformarbeid på, gjennom dei siste 30-40 åra. Det dreier seg om forsking som har hevda seg godt i internasjonal samanheng, ikkje minst gjennom internasjonale, samanliknande kommunestudiar. På demokratiområdet finst det god statistikk, på dei andre områda har det vore gjennomført forskingsprosjekt med spørreundersøkingar og case-studiar for å finne svar.

hevdar utvalet er nødvendig for å kunne drive demokratisk, med kvalitet, vere samfunnsutviklar og utøve forsvarleg forvaltning. Som fagekspertar valde departementet ut forskarar som dei visste var skeptiske til at Norge skulle føre vidare ein struktur med rom også for små og mellomstore kommunar. Dei mest framtredande forskarane på feltet, mange av dei utan føreinntatte syn på dette, blei utelukka frå deltaking i “ekspertutvalet”.4

Fordelane med små kommunar Problemet er då at den forskinga og dei undersøkingane som har tatt for seg store, Kommune-Norge fungerer mellomstore og små kommunar har rapportert Resultata frå forskinga er eintydige: Oppsummert at mindre kommunar gjer det betre enn dei er det grunn til å hevde at kommune-Norge i all store når det gjeld demokrati (for eksempel hovudsak er ei suksess-historie, ved at kommunane valdeltaking) og tenester (for eksempel målingar på ein gjennomgåande god måte har løyst store av kor nøgde brukarane er). Når det gjeld innsats velferdspolitiske oppgåver, i samfunnsutvikling, er det vist at særleg innan skole, oppvekst og innsatsen for lokalt næringsliv er Det blir litt av eit eldreomsorg. Dette har skjedd i vel så stor og inkluderande i dei paradoks om fråver av ein periode der distrikts-Norge små kommunane som i dei store. protest, som følgje av har gjennomgått ei omfattande Berre når det gjeld habilitet og etisk god deltaking og gode rasjonalisering innan fiske, standard i forvaltninga av lovverket løysingar, blir oppfatta jordbruk og industri, og nesten som eit demokratiproblem! kan store kommunar, der det er all befolkningsvekst har kome i større avstand mellom søkar og større bykommunar. Eit nasjonalt saksbehandlar, seiast å ha eit fordel. overførings- og utjamningssystem har sikra at kommunar der det er store avstandar, lite folk Forskingsresultat til bry og svak skatteinngang også har hatt økonomisk Desse funna er nyleg (2014) oppsummerte i ei grunnlag til å levere gode velferdstenester. Og internasjonal samanlikning av kommunar sine etter 2009 har også langt fleire distriktskommunar ytingar, sett i forhold til storleik5. Departementet og makta å stoppe nedgangen i folketal, i hovudsak medlemmer av ekspertutvalet er ikkje glade i desse gjennom utbygginga av barnehagetilbodet og den forskingsresultata. I innstillingane frå ekspertutvalet kommunale eldreomsorgen og ved at veksten i prøver dei å finne dekning for å hevde at små eksportnæringar som oppdrett og reiseliv har gitt kommunar likevel ikkje gjer jobben. Når det nye arbeidsplassar. gjeld demokratiet, så har mindre kommunar færre vallister å velje mellom, og det skal ifølgje ”Ekspertutval” med meiningar ekspertkommisjonen utgjere eit demokratiproblem. Sett ut frå denne situasjonen er det interessant Dessutan meiner ekspertane at når det er fleire at Kommunal- og moderniseringsdepartementet som deltar i protestaksjonar i storbykommunar, så i 2014 oppretta eit ekspertutval3, ikkje for å tyder det på at demokratiet fungerer. Det er for lite undersøke om det faktisk er store problem ute protestar i dei mindre kommunane, kanskje fordi i kommune-Norge, men for å finne kriterium folk har fått vere med på å bestemme. Det blir litt for minstestorleik for ein kommune. Utvalet av eit paradoks om fråver av protest, som følgje av har levert to innstillingar, det har samla seg om god deltaking og gode løysingar, blir oppfatta som visse kriteria og konkluderer på bakgrunn av eit demokratiproblem! desse at ein kommune må ha minst 15.000 – 20.000 innbyggarar. Ei slik minimumsstorleik At undersøkingar viser at folk er meir nøgde med

tenestene i dei små kommunane, er sjølvsagt eit tankekors for ei regjering og ein ekspertkommisjon som har bestemt seg for at kommunar må vere store for å levere gode tenester. Men i ekspertutvalet si innstilling får vi ei forklaring: Rapportering om gode tenester i små kommunar kan skuldast at det er mange eldre folk der, vidare at eldre folk kanskje er mindre kravstore enn yngre folk, og at tenestene derfor kanskje ikkje er så gode likevel i dei små kommunane! Når det gjeld innsats i samfunnsutvikling, seier ekspertane at små kommunar ikkje har personale til å drive den slags. Ekspertkommisjonen kan då tydelegvis ikkje ha oppdaga at små kommunar har ordførarar som er engasjert på heiltidsbasis,

og at dette er lokalpolitiske leiarar som står på dag og natt for å jobbe fram arbeidsplassar, gode kommunikasjonar og stadsutvikling til beste for dei som bur i kommunen. Ekspertkommisjonen har tydelegvis ikkje i det heile tenkt over bidraga frå dei 428 «medlemmene av ordførarkorpset» – og kva som eventuelt vil skje i dei 2-300 områda som vil tape sin viktigaste talsperson (ordføraren) ved eventuell samanslåing. Eg skal vedgå at stor avstand mellom befolkning og forvaltningsapparat er ein kjempefordel for å sikre seg mot inhabilitet. Men kort avstand mellom styrande og dei styrte har da og sine fordelar – sånn som verdien av ein smule lokalkunnskap i regelbruken? Og er det så vanskeleg å tenke seg at korrupsjon skal kunne oppstå i også i større kommunar, prega av store, uoversiktlege stabar? Kva er det virkelege motivet for samanslåing?

Nei, det er uhyre svake faglege argument som skal understøtte regjeringa sitt strev med å få bort dei mindre kommunane. Det som er den verkelege “gode” grunngivinga for reformarbeidet er målet om å samle ein større del av den norske befolkninga i dei ekspanderande bykommunane – altså å bruke ei kommunestrukturreform som ein reiskap for å sentralisere meir av verksemda og busettinga her til lands. I ein slik samanheng inngår kommunestrukturreforma i ein politiskideologisk motivert transformasjon av det norske samfunnet, slik vi óg ser gjennom reformforslaga innan politi, høgare utdanning, sjukehussektoren osb. Paradokset er då at ein gjennom sentralisering

vil nedprioritere dei områda i kongeriket som utmerkar seg ved å drive eksportretta produksjon (reiseliv, sjømat, skogbruk, prosessindustri) eller importerstattande produksjon (som jordbruk). Dei kommunane som regjering og ekspertkommisjon vil fjerne, er altså kommunar som effektivt støttar det ressursbaserte næringslivet – nettopp den type produksjon som skal skaffe dei eksportinntektene vi skal leve av, i eit land med ein open økonomi. Denne strategien har ei anna side, nemleg å opp-prioritere dei urbaniserte delane av landet, der økonomien i langt større grad er basert på privat tenesteyting som rettar seg inn mot lokalmarknaden ( handel, kropp, kafé, kultur osv.) og som ikkje minst er dominert av ein ekspanderande eigedomssektor, kjent for si uproduktive oppdriving av prisnivået på bustader, og sitt bidrag til å skape større økonomiske forskjellar i landet.

Vi starta med å snakke om grenser, men med resonnementa knytt til modellen «løysing søker problem» kan det hevdast at reforma kviler på heilt andre motiv enn, gjennom grenseendringar, å sikre godt lokaldemokrati og gode tenester til befolkninga. Det dreier seg om omstridde mål for, og forståingar av, kva som er bra for samfunnet som heilskap, og om korleis det norske samfunnet skal møte presset frå ein stadig meir globalisert økonomi. Noter 1 «Løysing søker problem» er eit sentralt aspekt ved den såkalla «Garbage Can»-modellen som nyttast for å beskrive visse typar beslutningsprosessar. Modellen blei lansert av J.March & J.P. Olsen i boka Ambiguity & Choice in Organizations (Universitetsforlaget 1976). 2 Jfr. Mandatet som KMD utforma for «Ekspertutvalet», gjengitt i Ekspertutvalet sin delrapport 1, s.8. 3 Kommunal- og moderniseringsdepartementet (Mars 2014): Kriterier for god kommunestruktur. Delrapport fra ekspertutvalg. 4 Mest oppsiktsvekkande her er at medforfattar i den internasjonale boka Size & Local Democracy (2014), Lawrence Rose, UiO, ikkje var funne verdig til å delta i «ekspertutvalet». 5 Denters, B. et al. (2014): Size & Local Democracy. Cheltenham: Edward Elgar

ERIC REID is a graduate student, landscape architect, designer, and project manager, from Toronto, Canada. As a master’s candidate at The Oslo School of Architecture and Design his current research and design is focused on the interplay between landscape, water, agriculture, and urbanism in the Colorado River Delta.

Controlling the landscape: The story of the Colorado River and hydro-fetishism The Colorado River is considered to be one of the most endangered rivers in the world. Its hydrologic flows provide water for over 36 million people in the southwestern United States and northern Mexico. The river travels through seven state borders before reaching the U.S / Mexico Border, where it then becomes the border between the two countries, and slowly reaches its demise, no longer reaching the Gulf of California. The river has essentially become a piece of plumbing for the surrounding arid region. A legacy of civil engineering works such as the Hoover Dam, All American Canal, Colorado River Aqueduct, and the Central Arizona Project (CAP) store

and move water well outside of the watershed to In previous historical periods the Colorado major cities such as Los Angeles, Las Vegas, San River’s morphology would shift, changing the Diego, Tijuana and Phoenix. Water is allocated topography of its delta and redesigning causing through a percentage amount determined in fluctuation between its bordering riparian and the early 1920’s and is conducted on a state by desert landscapes depositing a surplus of sediment state basis, thus ignoring the biophysical logic within its delta to the north of the Gulf of and inherently impairing the existing ecology. California, periodically creating topographical These political borders not only have an effect differences that would diverge its flows northwards on the natural environment, but in turn create towards what is now known as the Imperial Valley. injustice depending on which side of the border In the early 1900’s the settlers of the Colorado a population lives on. This paper will explore River delta region began to realize the potential the impact of 20th Century infrastructures on for productive landscapes. However, the rivers the Colorado River, and the potential crisis and force wreaked havoc on early attempts to settle, failures emerging as the region faces the effects of and initial attempts to construct gravity fed canal climate change, urbanization and water scarcity. systems were inefficient. The will to pursue control Further, the underlying objective of this essay will over the river created new agencies such as the be to question and explore what role of landscape, United States Bureau of Reclamation to “tame” urbanism and architecture can play in redefining the river, using civil engineering works as a way how we design at a territorial scale through to boost economy, and transform the river from political borders to improve conditions and an uncontrollable barrier in the landscape to increase the quality of the landscape we inhabit. a centralized, water system, for expansion and Through the use of mapping, photography and development of the arid west. proposed projects a discussion will “There it is. Take it” emerge of shifting the paradigm Infrastructure and Diversions – — William Mulhullond From Policies to Projects towards landscape architecture as a cultured field capable of designing Prior to 1905 the river served as projects that can potentially create policy. a means for transportation, from the Gulf of California in Mexico to as far north as Lees Ferry Shifting Surfaces in northern Arizona. The international route 1821, the nation of Mexico is formed, departing provided economic purposes linked through from being a Spanish Colony and soon after existing ecologies, the river was a dynamic entering into Mexican-American War in 1846. By infrastructure. This was of course before the epoch 1848 The Treaty of Gaudalupe Hidalgo had been of civil infrastructure works which took place reached ending the war, however this drastically throughout the 1930’s. Between 1902 and the reduced the size of Mexico’s Territory, by 525,000 present day, over 100 dams have been constructed square miles (1.3 million km2). This however was throughout the Colorado River Basin, courtesy not the final shifting of political geography for the of the United States Bureau of Reclamation region. The Gasden Purchase 1853-54 reconciled (USBR). Historic engineering feats now divert border disputes between the United States and mass amounts of water outside of the basin to the Mexico for the sum of $10 million USD, gaining forever expanding populations of arid mega cities an additional 29,670 square miles (76,845 km3) such as Los Angeles, Phoenix, and Las Vegas, this of Northern Mexican Territory, inscribing the could be referred to as a “hydro-fetishism”(Davis). present day political border between the two nations. The United States of America gained not “Projects like the Hoover Dam, at the time the largest only a strategic location for mobility, now being construction undertaking in the history of the United able to connect the Southern Pacific Railway from States, solidified engineers’ prominence in the planning the Southern States to the Pacific Coast, but also and implementation of public works due to the project’s managed to gain control of the majority of the unprecedented scope and technical complexity: in fact, Colorado River Basin, an integral resource for the it took a coalition of six construction companies, aptly arid region. The river became the state border named Six Companies, to secure the winning bid. Yet between California, Arizona, and Nevada. the project served other purposes, necessitating other

inventions - spin off initiatives not part of the new darn but required in facilitating its implementation. Astounding engineering feats were achieved, not least of which was the rerouting of the Colorado River through the stone walls of the canyon. New construction techniques emerged, with concrete poured in discrete blocks from an innovative set of transport devices suspended from aerial cables stretched across the canyon. Impressively, an entire new city-Boulder City was built in the Nevada desert to house, feed, and educate the five thousand workers and their families required to build the dam.” And, though conceived prior to the market crash of 1929, the project became a public employment initiative as thousands of unemployed workers raced to the desert to fill scarce job openings. In all, the flood control initiative cast in the form of one of the country’s largest infrastructural projects served as a catalyst for institutional, technological, an urban advancements-the spawning of “infrastructural ecologies”-and possibly as a model for future government-sponsored work programs.” Landscape Urbanism Reader, Chris Reed

to everlasting War on Drugs, the US has began constructing a fence across the entire border which stretches over 3000km, and reaches heights up to 5.5m. Furthermore, a project has recently been completed which relined the All American Canal to increase efficiency. The negative effects are felt on the Mexican side of the border, where farmers whom depended on the groundwater seeping from the canal are now experiencing a loss. The All American Canal is an example of an infrastructure that causes environmental and social injustice to the population of the Mexicali Valley, it is a direct ‘fuck you’ to Mexico.

Potential Crisis and Failures The dependence on centralized systems of hyper engineered hydrology’s that are not designed to adapt to the dynamics of climate and ignore the biophysical characteristics of territorial systems have left the populations which depend on them highly susceptible to crisis. Currently the Arid Region of western North America is Today the Colorado River entering its fourth consecutive year hosts over $1.4 trillion (USD) “If you eat vegetables in North of drought (Smithsonian). The in economic activity (ASU). America, you eat the Colorado Intergovernmental Panel of Climate It is home to one of the most Change has recently stated that River” productive landscapes in North climate change will continue to — Peter Mcbride America, found in the Lower cause extremes in weather patterns, Colorado River Watershed known increasing drought in regions as the Coachella, Imperial, Yuma, and Mexicali currently experiencing drought, and increasing Vally’s. This hyper productive landscape provides precipitation in regions that are experiencing above almost all of the winter vegetables for North average precipitation. In 2013 American Rivers America. Inc. announced the Colorado River as one of the most endangered rivers in the world. When looking The productivity of the Imperial Valley does not at how the river has been divided according come without cost. The All American Canal - An to political geographies, it has become an over 130km long aqueduct which diverts 3.8 billion m3/ consumed source of plumbing for the metropolitan year to the Imperial Irrigation cities in which it is diverted to. This “We live in a 21st-century District to create a plethora of unsustainable system, which pays climate with a 20th-century produce, is also an infrastructural no attention to the ecology of the infrastructure and 19th-century region, nor the effects it creates barrier causing over 500 laws and policies.” deaths since its completion in downstream develops barriers — Peter Gleick 1942, its hypothermic causing between the user and the source. temperatures induce death to There are approximately 12.4 million those who attempt to cross it. The question of people who live within the Colorado River Basin, why Mexican citizens risk their lives to cross the river is said to provide water to over 36 million the canal all resorts to water allotment. The people, meaning that roughly 2/3 of its users are 1922 Colorado River Compact divided volumes located outside of the basin. It is predicted that between states, and the 1940’s minute 242 the Colorado River will lose between 20-45% of agreement concluding Mexico was to receive 10% its flow by the year 2050 (National Geographic, of the rivers flow. To reduce deaths, and fight Pacific Institute).

As water has become more scarce throughout the Colorado River Basin pressure has still been put on the agricultural industry to continue to produce, leading to an increase in the use of ground water resources. However, due to the rivers diversions, less water is available to replenishing the most sustainable source for storage for the region - the aquifers. As Mexico is the end user of the Colorado River most of the ground water resources within the Mexicali valley are becoming un-usable due to saline intrusion which is caused by a lack of fresh water in the aquifer. Lake Mead which is the reservoir created by the Hoover Dam is currently filled to 41% (USBR) and if its levels decreased by 10ft (3m) a state of extreme drought will be declared. Due to the Law of the River decreases in water allotments will initially effect populations living within Arizona, Nevada, and Mexico, with California having a senior right over the river, ironically California’s political border covers the least area within the watershed. The evaporation occurring from large reservoirs such as Lake Mead and Lake Powell are astronomical. The USBR states that 1 acre foot (1.2 billion m3) is roughly enough to provide water to a family of 4-5 people annually. With a combined annual evaporation of roughly 10% of the rivers flow meaning more than 7.2 million people could be consuming this valuable resource, if it was stored appropriately. Adaptation Through Design – A Territorial Vision – A Cultured Field The Colorado River Delta is an indicator of the health of the Colorado River, and the ecological system it is a part of. Being human we are very much a part of the ecological system, and therefore should be designing in a manner that creates synergy between the built and natural systems. “In 1878 the conservationist James Wesley Powell produced a report on the Lands of the Arid Regions. Powell argued that a hydrographic redrawing of the West could serve as an intelligent basis for ordering settlement and managing scarce resources dynamically. The irregular—and by tidy Enlightenment standards, rather backward—geometry of watershed delineation could, he argued, serve as the basic unit for shaping a land-based democracy of informed, self-governing citizens, responsive to the particulars of local conditions.”

The landscape architect Pierre Belanger has referenced landscape as infrastructure and in doing so argues for the strategic design of “infrastructural ecologies”, a synthetic landscape of live, biophysical systems that operate as urban infrastructures to shape and direct the future of urban economies into the 21st century. The architect and urbanist Teddy Cruz proposes the Mexican border city of Tijuana as a city made of waste, which uses resources from the constant deconstruction of its bordering city of San Diego. Landscape Architects are well suited to provide the much needed decentralized knowledge of architecture and ecology to design across scales and through political borders. What can landscape architects learn from the Civil Engineering works of the 1930’s now that the world has entered a global recession? Can the profession of landscape architecture provide a similar stimulus, however direct it at improving our economy and ecology simultaneously, by using a pragmatic, decentralized, de-engineered approach to design? Notes Allen, David, prod. “PBS Earth a New Wild, Episode 5 : Water.” PBS Earth a New Wild. PBS. 25 Feb. 2015. Television. Arnold, Hadley, and Peter Arnold. “Hydrologic Commonwealth.” Hydrologic Commonwealth. January 1, 2012. Bélanger, Pierre. Landscape Infrastructure: Urbanism beyond Engineering. Wageningen: S.n., 2013. “Chasing Water.” Climate One Video. September 17, 2014. Cruz, Teddy. “Cross-Border Suburbias.” In Worlds Away New Suburban Landscapes, 120-128. Minneapolis: Walker Art Center, 2008. Davis, Mike. “Las Vegas versus Nature.” In Dead Cities: And Other Tales, 85-105. New York, New York: New Press, 2002 Reed, Chris. “Public Works Practice.” In The Landscape Urbanism Reader, 272-273. New York, New York: Princeton Architectural Press, 2006. Scanlan, John. “Scenes From a Desert Wasteland.” In Aesthetic Fatigue : Modernity and the Language of Waste, 45-70. Newcastle upon Tyne, UK: Cambridge Scholars Publishing, 2013. Ulin, David L. “There It Is. Take It.” BOOM: A Journal of California 3, no. 3 (2013). Zielinski, Sarah. “The Western U.S. Could Soon Face the Worst Megadrought in a Millennium: http://www.smithsonianmag.com.” Smithsonian, February 12, 2015.

“Here, waste and oblivion — the unwanted and the forgotten — merge and become as one to reveal that not only are we are our wastes and our wastelands, but that they only exist as such because of our negative relation to them.” — John Scanlan, Scenes From a Desert Wasteland

PER CHRISTIAN STOKKE (35) er sivilarkitekt og byplanlegger. Han jobber i Asplan Viak i avdeling for Plan og urbanisme. Han har jobbet spesielt mye med temaet høytrafikkerte gater, med forholdet mellom gatens sosiale og trafikale funksjon, samt bytransport og gateplanlegging generelt. RAGNHILD AUGUSTSEN har tidligere vært en aktiv del av KOTE-redaksjonen, men nøyer seg nå med å engasjere seg i form av å skrive artikler. Hun er utdannet landskapsarkitekt ved universitet i Ås, (NMBU) og jobber i dag som landskapsarkitekt hos Asplan Viak Oslo. Artikkelfoto av Ragnhild Augustsen.

Mellom den store og lille byen Den store og den lille byen står og vipper på hver sin side av vekten. Den lille byen med den gode gata å være i, er en av forutsetningene for et godt byliv. Samtidig skal gatene fungere som transportårer for at den store byen som system skal gå rundt. Er friksjonen mellom byliv og transport en konflikt, eller er friksjonen svaret? Byene våre vokser, og Oslo er én av dem. En av de store utfordringene med denne veksten, er presset på infrastrukturen. Trafikkveksten i byen skal løses med kollektivtrafikk og aller helst sykkel og gange. Det frigir plass i gatene å fjerne privatbilismen, men likevel er presset på infrastrukturen tilstede fordi økt satsning på kollektivtrafikk også krever plass.

Strøksgaten Byens behov betjenes med transportårer som er gater med ulik rolle. En av de viktigste gatene for bylivet er «strøksgaten». En typisk strøksgate ligger i kjernen av en bydel og har stor betydning for strøkets beboere. Den kombinerer transport med handel, kultur, caféer og opphold for strøkets borgere. Strøksgaten er særlig interessant fordi kollektivtrafikken ofte går igjennom den. Tilgjengelighet med kollektivtrafikk og sentrale funksjoner gjør strøksgaten til et sted i byen som trekker folk, et målpunkt — et sted der man både kan og vil være. Likevel gjør også presset på en mer effektiv transport at det oppstår konflikter mellom ulike interesser i strøksgaten. Den store byen logistiske behov utfordrer den lille byens behov for plass i gaten.

Gaten som grense Kevin Lynch karakteriserer en grense som det som avslutter kontinuiteten. Nettopp derfor er et område avhengig av grensen. Kontinuiteten opphører og stedet flyter ikke ut i evigheten. Samtidig opptrer grensen ofte som en fysisk eller mental barriere. Gaten som barriere kjennetegnes av at den virker uoverkommelig å krysse eller koble seg på, eller den representerer noe både bygninger og mennesker vender ryggen til. Den er gjerne preget av mye og effektiv transport. Dette er rene transportgater, ikke strøksgater. Oslos strøksgater begrenses ved at de har en typisk gatebredde på mellom 15-20 m. Derfor vil de aldri fungere på samme måte som Ringstrasse i Wien eller Champs Elysees i Paris, hvor den brede gatebredden gir plass til både yrende folkeliv og høy trafikk. En typisk strøksgate i Oslo ligger som et radiært gateløp som knytter bykjernen med bydelene og de større ringveiene rundt. Strøksgatene i Oslo har en årsdøgntrafikk (ÅDT) på mellom 5 000 og 10 000, og kjennetegnes av at de alle er sentrale kollektivårer i byen. En strøksgate som ivaretar det lokale bylivet er naturlig nok ikke en grense. Den ligger som en livsnerve i kjernen av et strøk. Det er ikke alle de radiære gateløpene i Oslo som kan karakteriseres som strøksgater, selv om de har en nokså tilsvarende plassering i byens gategrid. Noen oppleves som grenser mellom strøk. Uelands gate, og store deler av Trondheimsveien er eksempler på gater i Oslo som kan leses som grenser i byen. Disse gatene kjennetegnes av at de ligger mellom, og ikke gjennom definerte strøk med en tydelig områdeidentitet. Hva gjør Uelandsgate til en grense? Hva skiller Uelandsgate fra en strøksgate?

Grenser som reduserer friksjon I Uelands gate finner vi ikke vesentlig større trafikkmengde enn i tilsvarende radiære gateløp i Oslo, men utformingsmessig skiller gaten seg fra de andre gatene med å være nesten dobbelt så bred. Den har en gatebredde på ca. 40 meter, samtidig som fortausbredden er tilsvarende som i andre gater, om ikke mindre. Uelands gate preges av å være svært grønn. Vegetasjon brukes som buffer mellom de myke og de harde trafikantene, og mellom fortau og tilgrensende boliger. Disse avgrensningene mellom aktørene i gaterommet gir lesbare retningslinjer for hvordan man skal ferdes, og bidrar til høyere hastighet og effektivitet. Disse bufferne kan virke ubetydelige, men samlet sett gjør de at gaten oppleves som en grense og barriere. Grensene reduserer friksjonen mellom de ulike brukerne, og dette forsterkes ytterligere av få kryssende gateløp, og bygg med liten funksjonsblanding som henvender seg vekk fra gaten. Trykket fra den store byens behov En strøksgate har behov for friksjon. Thereses gate, som også er en radiær gate i Oslo, representerer på mange måter det motsatte av Uelands gate. Den har strøkskarakter, og den oppfattes ikke som en grense. Thereses gate er i disse dager mye omtalt i media, da den gjennomgår en transformasjon for å sikre bedre fremkommelighet for trikken. I 2012 var Thereses gate alene årsak til 24% av Oslotrikkenes tidstap som følge av feilparkerte biler. For at den store byens system skulle fungere måtte problemet med Thereses gate løses. Gateparkering ble fjernet og erstattet med potter, vegetasjon og gatekunst. Det interessante med det som har skjedd i Thereses gate er at det kan se ut som at gateparkeringen

RADIÆRE GATER ÅDT Kollektivtrafikk Bygdøy allé 10000 Buss Bogstadveien 11000 Trikk Thereses gate 6000 Trikk Uelands gate 15000 Buss Toftes gate / Vogts gate 9000 Buss / Trikk Trondheimsveien 4000 / 16000 Buss og trikk Schweigaards gt / Strømsveien 5000 Trikk / Buss

Strøksgate ja ja ja nei nei / ja nei nei / ja

Typisk bredde 21 m 15 m / 24 m 15 m 40 m 15 m 19 m / 25 m 15 m

Ullevål

Sagene

Briskeby Frogner

ga te

dv eie n

Bygdøy allé Vika

sg ate

Grünerløkka

To fte

sta

te ga

Bo g

Uelands gate

s se ere Th

St. Hanshaugen

/V og ts

Bislett

Majorstuen

Torshov

OSLO

skapte friksjon med trikken og trafikken på godt og vondt. Parkeringen bidro sannsynligvis til et redusert hastighetsnivå på trikken. Målet med tiltaket i Thereses gate var ikke nødvendigvis at trikken skulle holde høyere maksfart gjennom gaten, men å unngå å måtte stanse på grunn av feilparkerte biler. Likevel hevder engasjerte stemmer i nabolaget at trikkens tilstedeværelse i dag er mer markant enn den gangen gateparkeringen skapte friksjon. Spørsmålet er om friksjonen gateparkeringen skapte var viktig for rollen til Thereses gate som strøksgate. Vegetasjon og kunst gir mye til gaten, men skaper ikke byliv alene. Må de arealene som ble brukt til parkering aktiveres med nye friksjonspunkter? Gater med friksjon har en viktig sosial rolle som møteplass mellom kjente og ukjente. Å tilstrebe at alle gater skal ha en slik rolle som møtested kan likevel sies å være en utopi. Og er det i det hele tatt ønskelig? Byen trenger grenser - store grenser. Den er et sammensatt lappeteppe der grensene er teppets sømmer. Lappeteppet består av ulike strøk hvor det er forskjelligheten i strøkene som gir byen kontraster og mangfold i form av rytme, utforming, opplevelse og karakter. Dette bidrar til å gjøre byen interessant både for tilreisende og for byens egne

ie ve s m

ei dh n Tro Tøyen

n Kampen

Schweigaards gt / Strømsveien Gamlebyen

Vålerenga

beboere. Det lille nabolaget ligger inntil det neste lille nabolaget, og sammen skaper de den store byen. Det er fristende å benytte disse grensene til å sikre effektivitet for den store byen. Trafikantene skilles fra hverandre og gatens areal deles opp. De små grensene mellom de spesialiserte funksjonene i gaterommet fjerner friksjonen gradvis. Det føles trygt å skille trafikantene fra hverandre, fordi vi forbinder friksjon med farlige situasjoner. Den nødvendige grensen blir en barriere. En sikkerhetsbarriere. Byens dobbeltmoral Det er riktig at friksjon kan være farlig når man ferdes fort. Det er ikke fult så farlig når man ferdes sakte. Ettersom vi blir flere og flere, blir behovet for å viske ut grensene mellom oss større, rett og slett fordi grensen i seg selv tar plass. Men også fordi dess flere vi er dess viktigere er det å se hverandre. Gater uten grenser mellom sine aktører kalles ”Shared space”. På folkemunne kaos. Lite effektivt. Maks friksjon. Levende. Vi trenger grensene for å gi byen kontraster. Vi trenger grensen for at et sted skal være

et sted. Vi trenger grenser for å bevege oss strømlinjeformet. På samme tid har vi bekreftet at byliv ikke er strømlinjeformet. Friksjon er en av hovedkomponentene i bylivet vi etterstreber. Friksjon oppstår i fraværet av tydelige grenser — i rommet mellom et sted og et annet. I rommet mellom en person og en annen. Friksjon setter farten ned. Byer er avhengig av friksjon. Men i noen gater er friksjonen mer verdsatt enn i andre. Når friksjonen i gaten er truet av endringer, vekkes reaksjoner og motstand. I Thereses gate har motstanden vært sterkere enn noen kunne forutsi og politikerne stilles til veggs av et engasjert nabolag. I Uelands gate har endringene sakte men sikkert pågått i stillhet. Vi bryr oss om strøksgatene våre. Vi trenger grensene, men bryr oss i mindre grad om gatene som definerer dem. De er «bare» en del av den store upersonlige og effektive byen. Synd, men sant. For et feilgrep i disse gatene kan gjøre like stor skade på byen som i en strøksgate. Byene våre vokser, Oslo er en av dem. Satsning på byliv tiltrekker seg stadig flere mennesker. Så lenge byliv er målet, er trikken forpliktet til å gå sakte. Kanskje er det greit noen steder? Kanskje er det noe vi vil tåle? Eller er det nå vi sender noen varme tanker til gater som Uelandsgate, som ligger på grensen mellom den store og den lille byen? Ingen nabolagsgrupper taler dens sak når transportavviklingen øker. Ved å være en effektiv transportåre for den store byen gir den uante muligheter for den lille byen som ligger like ved siden av.

SILVIA METE 25 years old, urban planner from Milan, currently employed as universitetslektor at ILP, NMBU. Passionate of cities, languages, and literature, she studied and worked in France and Norway. Her research interests lie in housing policies, homelessness and urban sociology. GIOVANNI VECCHIO is an urban planner from Milan. After experiences in Wales, Brazil and the Philippines, he is now PhD candidate at Politecnico di Milano, where his current research focuses on the construction of mobility capitals. Photographs throughout: Marte Aas, from “Screens and Hedges”, 2009.

Shadow lines

Implicit forces and counterforces in urban borders A border doesn’t need to be explicit We are the borders that we can cross. Our social identities and our life opportunities are shaped by those boundaries which we may be entitled to cross or not. Many are the explicit boundaries that we face in our everyday experiences: from

the airport gate requiring specific documents, to the mall entrance pushing away ”undesirables”; from the city avenue separating two different neighbourhoods, to the fence enclosing a private space. All these borders contribute to shape our personal image of the city, as well as our personality and our social status.

Boundaries provide linear breaks which mark the existence of different areas: according to who we are, we may be willing or entitled to cross these boundaries, while other subjects may be prevented from passing the same lines. Yet, a border doesn’t need to be explicit in order to be effective. Our cities often present strong lines of separation whose effectiveness is mainly due to their implicit action: by trial and experience, we learn over time where we can go, or not. Our mental maps clearly recognise borders: yet, they are never given, but continuously shaped and reshaped by a number of forces active in the urban field. Experiences, memories and feelings shape our mental maps of the places where we live. The effectiveness of borders often depends on their implicit ability to provide a separation between areas, but not necessarily physical elements. Despite being implied, these borders have significant consequences on our everyday experiences, both for individuals and communities. Some examples can show how often they effect how we experience our cities, even if their action is ambiguous and somehow unintended. Aiming at this, we choose to describe two opposite, uncommon and yet emblematic examples: Green fences of wealthy neighbourhoods and fare zone limits in metropolitan areas.

The dark side of the green You, Tityrus, ‘neath a broad beech-canopy reclining, on the slender oat rehearse your silvan ditties: I from my sweet fields, and home’s familiar bounds, even now depart. Exiled from home am I; while, Tityrus, you sit careless in the shade, and, at your call, “Fair Amaryllis” bid the woods resound. Vergilius, Eclogues, I, 1-7 Fences and open passages, visible and hidden functions, crowded squares and deserted alleys: all these elements, in various combinations, evoke different feelings in the passer-by, drawing borders between desirable spaces and places to avoid. It is the case in the boundaries traced between public and private spaces, well depicted in the work of the Norwegian photographer Marte Aas, “Screens and Hedges” (2009). Aas portrays a landscape of green fences in a wealthy neighbourhood in which the thuja trees are the thick and tall contour of an idyllic domestic environment, free from the interferences of the public space. In the romantic and narrative past of the Latin poet Vergilius, the trees represented an idyllic romantic scenery: Tityrus sits underneath the “beech-canopy” and composes poems and songs in the calm and fresh shadow of the beech, a characteristic element of the Northern Italian countryside.

The thuja trees, in the Norwegian residential areas, are elegant and solid trees imported from America, aiming to create a rigid but neat and friendly fence. The passerby, the Tytirus of the Vergilius poems, today would casually stroll around, a stranger indeed: Walking with his flute and his poems in a space which does not have a public function, he would experience a buffer, or better, a no-man’sland, between what is private and what is not. This implicit revulsion is drawn on a subtle, double worry: The fear that an unknown man could enter a private property, but also a fear of the mysterious inhabitants protected by the trees. The thuja tree, a much more pleasant barrier than traditional fences and walls, becomes thus the marker of an ambiguous border. Crossing shadow lines Plural peripheries refer to an imaginary centre, absent and maybe phantasmally imagined. The implicit action of borders can be even stronger when they are invisible and, despite this, permeate contrasting meanings. One of the most innocuous borders, like the public transport fare zone limit, gives a demonstration of this powerful — and yet totally implicit — action. Everyday commuters cross this invisible line that, despite its immaterial nature, is able to influence the structure of large metropolitan areas. In fact the border between two zones does not simply separate the stations on the same line, but becomes the real border between downtown and the peripheries,

also determining diverse life opportunities for those living on different sides of the same boundary. The sociologist Marc Augé (2009) explains this in reference to Paris, where public transport contributes to the contraposition between the city centre and the peripheries. Many are the limits separating the centre from the banlieue, the Parisian periphery — there are ring roads, administrative borders and fare zones, for example. As a consequence, for those arriving from the peripheries, the real city centre is only the stations directly linked to their banlieue. Metropolitan lines open breaches in the borders between centre and periphery, but these are available only for those who are authorized to pass. If detected, those who can’t or don’t want to pay the ticket will have to get off the train and go back, without being allowed to cross the line. This can affect daily life or even an entire lifetime, as shown by some movies set in Paris. In La haine (1995), the protagonists living in the periphery are frustrated when they go downtown by train and the police inspect them, just because they have crossed the border protecting the city centre and thus appear suspicious. However, this has deeper consequences in Entre les murs (2008), in which the future of the pupils in a peripheral secondary school will be defined by their ability to reach the central and prestigious high schools. The simple fare zone limit can then work as an

excluding mechanism and can once again reinforce the separation between centre and periphery, highlighting the issue that outside the city there is something else — something that requires an higher price in order to be reached, a price which is not simply a monetary one. All these messages are conveyed by a simple, dotted line drawn on the public transport map: a border which is invisible, yet implicit and absolutely powerful. Conclusions Many are the implicit barriers that we don’t acknowledge but nevertheless influence our daily experiences, provoking fears or stimulating hopes. These two short tales have tried to depict very different situations that we may experience in cities and tried to point to a wider, background awareness: borders exist and their effectiveness appeal to often implicit dimensions. Just like many other cases, these examples demand that we should not underestimate borders and that we should question their broader consequences, drawing on what we experience every day. Maybe, while we try to understand and even challenge them, borders should make us ask: who is really afraid of the dark?

Notes Aas, M. (2009), Screens and Hedges, http://www.marteaas.com/works/15_ screens_hedges.php Augé, M. (2009), Pour une anthropologie de la mobilité, Paris: Payot Bauman, Z. (2003), City of fears, city of hope, London: Goldsmith Raffestin, C. (1980), Pour une géographie du pouvoir, Paris: Librairies Techniques Vergilius, P. M., Bucolicae Movies: Kassovitz, M. (1995), La haine Cantet, L. (2008), Entre les murs

PEDRO SJØBLOM TAVARES is currently working as an architectural intern at Snøhetta. As part of his Masters at the Oslo School of Architecture and Design, he spent the fall semester of 2014 conducting a selfprogrammed research project in São Paulo. The photographs presented here comprise a part of this research.

São Paulo

and the architecture of security Strolling through residential neighborhoods in São Paulo, it is easy to notice all the walls and fences. Every building is a tiny fortress, isolated from the street, and with guards controlling their entrances. The fear of violence and crime has created its own architecture, where security systems are as important as the buildings themselves. Gated communities started to appear in São Paulo during the 1970s, one of the first being Alphaville, named after the movie by Jean-Luc Godard. Set up as a highly controlled and segregated suburban development, where one could both live and work, it was hugely successful. As a response to a rise in violent crime during the 1980s, the strategies used to secure gated communities in the suburbs spread throughout the city. Neighborhoods with freestanding towers that followed modernistic planning ideals had their access suddenly closed with security walls. Setbacks, originally thought

as a way to enlarge public space, became security buffers between streets and buildings. Today, no building is constructed without a perimeter wall. Security measures have become an important selling point in real estate advertisements, and the new ideals of living in São Paulo have become disconnected from public space. Through photography I have investigated how these walls and security systems have affected architecture in São Paulo. I have documented how new developments integrate these measures into their projects and how they have been added to buildings that were originally designed without them. What we see today is that what started as a barrier, a relatively simple and pragmatic obstruction of passage, has grown in significance, transforming itself and becoming a defining element of the building’s façades.

Opposite, top left: Higienopolis An old man moves towards the entrance, which is no longer accessible. Opposite, left: Giardino Elements of public space are recreated within the safe boundaries of the perimeter wall.

Opposite, top right: La Maison The triumphal arch reconfigured. Opposite right: Rubi Subtle elements articulate the passage between public and private, a stair, a tree.

VAAR BOTHNER, 23 år, studerer landskapsarkitektur ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Byens tempo Shared space handler om at menneskene skal ta gaten tilbake. Kan bilister, syklende og fotgjengere ferdes i samme felt? Utbyggingen av sykkelveinettet i Oslo er under planlegging. Mange engasjerer seg i debatten, og allmennheten har ting de skal ha sagt. Hvor skal sykkelstien gå, og hva skal få bilistene til å forstå? Denne våren har en del av debatten dreiet seg om hvorvidt Akershusstranda i fremtiden skal være et

shared space eller ikke. Shared space er en gate hvor bilister, syklende og fotgjengere kan bevege seg fritt i gatens bredde uten avgrensende felt for hver enkelt gruppe. En gate med shared space har lite oppmerking — trafikantene må bruke øyekontakt og kommunisere for å få trafikken til å flyte. Byrådets forslag om at gående og syklende skal «vrimle» på Akershusstranda, falt ikke i god jord

Foto: Erlend Mikael Sæverud

hos syklistene. De frykter at veien, som i dag er den enkleste måten for syklister å bevege seg gjennom sentumskvadraturen på, skal bli en gate der de må kjempe seg vei gjennom folkemengden. Siden 60-tallet har gatene vært dominert av biler, mens plassen til gående og syklende har blitt minimal. Shared space er en ny måte å se på gaten, som skal bidra til en omorganisering av gatens hierarki. Gaten skal fungere som et oppholdsrom for mennesker, i like stor grad som den skal være en transportåre. Den skal være et sted for møter, handel og rekreasjon. Idealet er forlokkende, men er shared space en måte å skape et godt gatemiljø der mennesker, syklister og bilister kan ferdes sammen? Eller er det med på å skape kaos og usikkerhet blant trafikantene?

Markveien er en av Grünerløkkas mest folksomme gater, og har et eget sykkelfelt som går parallelt med fotgjengerfeltet. Men å holde seg innenfor sitt felt er en utfordring for alle trafikanter. Fotgjengerfeltet er så smalt at kommer du spaserende nedover gaten må du ofte hoppe ut i sykkelfeltet når noen kommer deg i møte. Om du kommer syklende må du hele tiden være på vakt for å ikke kjøre fotgjengerne ned, og mange velger derfor heller å bruke kjørefeltet. Gaten er med andre ord for smal til at man kan forholde seg til de avgrensede feltene. En urban gate som Markeveien med butikker, cafeer og restauranter som skaper mye liv og bevegelse, gjør at farten i gaten senkes naturlig.

Holdningen folk har når de beveger seg gjennom gaten er likevel at de må ta hensyn til menneskene som myldrer frem og tilbake. Deling av hele gatebredden er et alternativ. Sykkel og bil tar hensyn til fotgjengerne, og en bred gate der folk, syklister og biler deler hele bredden kan være en løsning. Ved å la grensene flyte fritt i gaten vil også forholdet mellom gatens to sider bedres. Det kan føre til økt opphold og fellesskap på gateplan. Skal sykkelen erstatte bilen i fremtiden er det viktig at syklistene raskt kan bevege seg gjennom byen. Når sykkelveinettet utarbeides er det derfor viktig at det bygges ut et helhetlig nett der syklister får sine egne avgrensende felt. Akershusstranda fungerer i dag som en viktig transportsåre gjennom Oslo, og gaten har god nok plass til både sykkelfelt og fotgjengerfelt. Her bør avgrensede felt strukturere gjennomfart i gaten slik at folk føler seg trygge, og bevegelsen flyter best mulig for alle parter. Denne tryggheten er en viktig faktor når vi skal få Osloborgerne til å kaste seg på sykkelen. Shared space kan derimot fungere i gater og på plasser der området allerede består av et mylder av mennesker, slik at farten hos syklisten og bilisten alt er senket. Markveien bør ikke være en viktig transportsåre for sykkel, men kan heller bli regulert som shared space. Å planlegge for en slik blanding i en gate der dette ikke er naturlig, vil ikke gagne syklisten som da må tilpasse hastigheten etter fotgjengerne. Er ikke flyten i gaten naturlig senket kan for høy fart skape usikkerhet, og farlige situasjoner kan oppstå i konflikten mellom myke og harde trafikanter. Et trafikksystem basert på normer og spontane reaksjoner mellom mennesker bør ikke være en del av en av de viktigste trasportårene i byen. En sykkelby bør være for mennesker i rask bevegelse gjennom byen, og for mennesker som kommer dit for oppleve det byen har å tilby. Shared space og avgrensede ferdselsfelt er to viktige, men vidt forskjellige, konsepter i byen, og det er derfor viktig at det tas hensyn til begge disse når Oslo i fremtiden skal bli en god sykkelby.

HELLE LIND STORVIK (1986) er landskapsarkitekt hos Dronninga landskap. Hun har en bachelor i internasjonale miljøog utviklingsstudier fra NMBU, og en femårig master i landskapsarkitektur fra NMBU og AHO. Helle har vært redaksjonsmedlem i KOTE siden oppstarten i 2012. Artikkelfoto: Ståle Lind Storvik

Kampen om fortauskanten Det kjempes en ideologisk kamp i norsk landskapsarkitektur, men det er nesten ingen som snakker om den; Kampen mellom bilen og mennesket om fortauskanten. Det sies ofte at vi som tegner morgendagens byer har et samfunnsansvar. Byene vokser og vi må håndtere det. Reguleringsplaner, analyser, områdestudier, strategier og lokalvalg. Hvordan skal framtida se ut og hvordan skal vi få til en by for folk? De store valgene, de lange linjene. Men det er få som snakker om fortauskanten. Selv om vi går langs den og over den hver eneste dag.

Jeg har lyst til, i alle fall for en liten stund, å ta blikket bort fra gigaplanene, de lange linjene og 100-årsplanene, og i steden titte på de små valgene, og de små kampene. Resultatet av disse blir sjelden lagt merke til, og i alle fall ikke debattert på DogA. Men disse små valgene påvirker hverdagen vi alle lever i. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor vi må begynne å snakke om disse små valgene. Hvorfor de små valgene er så viktige når vi former det livet vi ønsker i byene i framtida. Fortauskanten er en grense. Og grensa har koder. En av kodene er at grensa skiller mellom fotgjengere og biler. Arealet imellom fortauskanten

og fasaden — selve fortauet — det tilhører oss fotgjengere. Arealet utenfor tilhører bilene. Og vi skal verdsette hver eneste centimeter av fortauet vi kan karre til oss, for resten av byen har blitt planlagt på bilens premisser. Samtidig skal vi slippe bilene til opp på fortaua våre en gang i blant, det er en nødvendighet for å holde bylivet gående. Du skal være glad når det står en varebil parkert på fortauet utenfor grønnsakssjappa i gata der du bor. For den butikken trenger varer for å holde det gående, og byen trenger butikker for å skape det livet vi ønsker oss: Det er denne friksjonen, disse forhandlingene og tilpasningene som er selve bylivet. Men den lille ideologiske kampen om fortauskanten handler om hvem som må tilpasse seg hvem i disse møtene. For det finnes to måter å slippe bilene til på. Og dette er hvordan du avkoder fortauskanten for å forstå om den som tegna den, hadde deg eller bilene i tankene: Den ene måten, tegna for biler, er når fortauskanten, og hele fortauet, trykkes ned til samme nivå som kjørebanen. Fortauet får en slags omvendt fartsdump, og du må gå ned i den. Bilen får komfort, ikke mennesket. Den andre måten, tegna for folk, er når fortauet er rett, men selve kanten har en knekk. Vi går rett fram og bilen kjører opp på fortauet for å komme seg over det. Bilen er på besøk. Det er to praktiske grunner til at det er et problem når den som tegner fortauskanter tenker på bilene. For det første vil vi jo helst ha fortauene for oss sjøl, og hvis bilene en sjelden gang må opp på fortaua våre, skal de kjøre sakte. Hvis det er upraktisk

å kjøre opp på fortaua, blir det mindre biler der. Og de bilene som må være på fortaua kjører saktere slik at de er tryggere for oss mennesker. For det andre skal vi tegne fortau som er best mulig å oppholde seg på. Vi skal tegne de så brede, komfortable og hyggelige som mulig. Det skal være plass til trær, benker og avfallskasser. Gata skal romme bikkjer, barn, tilfeldige møter, lønsjpauser, joggeturer og søndagsturer. En god by er avhengig av gode fortau, og et godt fortau er avhengig av plass. Og så er det er en annen grunn til at vi skal tenke på folka når vi tegner fortauskanter, og nå kommer vi tilbake til det denne teksten egentlig handler om. Det er summen av alle disse små tinga som skaper hverdagen vi lever i. I øyeblikket er vi kanskje ikke så bevisst på fortauskanten, bredden på sykkelfeltet, antallet avfallskasser og arealet gatetreet har under bakken, men til sammen setter de premissene for det offentlige rommet vi deler. Til sammen gjør alle disse tiltakene det litt lettere å gå og sykle, og litt vanskeligere å kjøre bil. Alle miniatyrkampene om detaljene er brikker i puslespillet som heter vår bærekraftige framtid. På tegnebordet mitt ligger det reguleringsplaner, områdestudier, analyser og strategier, og jeg skal stemme på partiet med best bypolitikk til høsten. Alle disse verktøyene er viktige når vi jobber med å forme framtida. Men i går tegna jeg en fortauskant og om et år er den støpt fast i ei gate sammen med pukk og asfalt og veistøv og gamle tyggiser. Når du går langs den gata, kan du avkode fortauskanten og se hvem jeg tenkte på da jeg tegna den.

VISUELLE BIDRAGSYTERE

TRULS JOHANSEN AASTEBØL Studerer arkitektur ved AHO.

CAMILLA V. NORDBØ er snart ferdig med bachelor i Grafisk design og illustrasjon ved Kunsthøgskolen i Oslo. Fra sommeren av forlater hun studenttilværelsen for å se hva frilanserlivet har å by på.

MARTE VEYS BERG Grafisk designer og illustratør, utdannet ved Westerdals School of Communication. marteveysberg.com

LID&WIKEN er et kommunikasjonsbyrå som jobber i krysningspunktet mellom grafisk design og reklame. Studioet ble etablert i 2013 og har base i Oslo. lidwiken.no

ANDERS KVAMMEN holder for tiden på med sin første tegneserieroman, og illustrerer ellers freelance. Han bor i Oslo.

MARIE HAAKSTAD 29 år, Oslo. Utdannet grafisk designer & illustratør ved Khio 2014 mariehaakstad.tumblr.com

ERLEND MIKAEL SÆVERUD er fotograf, født i Bærum. erlendmikaelsaeverud.no

JAVAD PARSA Fotograf som begynte karrieren i Fars Agency, Irans største nyhetsbyrå. Bor nå i Norge og jobber frilans for norske tidsskrift mens han blant annet jobber med sitt personlige prosjekt ”Moments of freedom”, der han fotograferer Iransk diaspora verden over. javadparsa.com

DEREK ERCOLANO Illustratør/Designer opprinnelig fra New York. Derek flyttet til Norge for tre år siden i forbindelse med masterstudiet og jobber nå i Oslo.

MARTE AAS er født i 1966 og bor og arbeider i Oslo. Hun er utdannet ved Högskolan för Fotografi och Film ved Göteborgs Universitet og driver utstillingsvirksomhet i Norge og utlandet. marteaas.com

fragile-magic.tumblr.com

REDAKSJONEN KOTE #6

KAJA KITTANG KVANDE Utdannet arkitekt MNAL, jobber i Dark Arkitekter.

BRITA BREKKE Studerer samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo.

DANIEL EWALD Utdannet landskapsarkitekt MNLA, jobber i bar bakke.

KIRSTI REINSBERG MØRCH Utdannet landskapsarkitekt MNLA og fotograf, jobber i Rambøll.

HELLE LIND STORVIK Utdannet landskapsarkitekt MNLA, jobber i Dronninga landskap.

REDAKSJONEN ØNSKER Å TAKKE CELIN MARIE HOEL OLSEN, MAX GITENSTEIN, ROBERT NORRIS, ASKILD MATRE AASARØD, JOHAN LIE HAMMERSTRØM, LALA TØYEN NILZ & OTTO GRAFISK AS ANTALIS

KOTE

Magasinet KOTE er et uavhengig tidsskrift drevet av studenter og nyutdannede innenfor arkitektur, landskapsarkitektur og planfag. Siden oppstarten våren 2012 har vi hatt en ambisjon om å være med på å bidra til og tilgjengeliggjøre kunnskap og debatt om våre fysiske omgivelser. Vi ønsker gjennom KOTE å belyse disse på en nyansert måte med bidragsytere fra ulike fagfelt, profesjoner og institusjoner. KOTE er i dag delt inn i to redaksjoner - nett og papir. Nettredaksjonen publiserer artikler jevnlig på magasinetkote.no, hvor de fanger opp aktuelle saker og begivenheter, anmelder og kommenterer. Papirutgaven kommer ut hvert halvår og er temabasert. Alt organisasjonsarbeid drives på dugnad.

REDAKSJON KOTE VALGSPESIAL Tina Fast Redaktør. Landskapsarkitekt, NMBU Kjersti Børve Skjelbreid Redaktør. Student, by- og regionplanlegging, NMBU Anna Rosa Strassegger Redaktør. Student, arkitektur, AHO. NETTREDAKSJON Ingunn Cecilie Hvidsten Nettredaktør. Arkitekt, AAU Mia Thun Nettredaktør. Student, landskapsarkitektur, NMBU Ingrid Elizabeth Haraldseid Student, by- og regionsplanlegging, NMBU Andrea Ellefsen Grafikk og webadministrasjon. Student, arkitektur, BAS Vaar Bothner Student, landskapsarkitektur, NMBU Maren Underhaug Pedersen Arkitekt, NCL STYRET Erlend H. Sjåvik Styreleder. Student, by- og regionplanlegging, NMBU Daniel Ewald Nestleder. Landskapsarkitekt MNLA, NMBU Tin Phan Økonomiansvarlig. Student, arkitektur, AHO Ingunn Cecilie Hvidsten Nettredaktør. Arkitekt, AAU Mia Thun Nettredaktør. Student, landskapsarkitektur, NMBU Helle Lind Storvik Redaktør papir. Landskapsarkitekt MNLA, AHO Brita Brekke Redaktør visuelt. Student, Samfunnsgeografi, UiO

KOTE mottar støtte fra en rekke bedrifter og institusjoner og har vært presentert ved adskillige faglige arrangementer i inn- og utland.

KOTE VALGSPESIAL Et ekstranummer om fylkesog kommunevalget Til høsten er det valg, og det skal velges representanter til fylkes-, kommune- og bystyrer over hele landet. Byene våre vokser, og det er behov for store grep og oppgraderinger innenfor blant annet transport og boligbygging. Beslutningene som tas av de som velges inn i perioden 2015 til 2019 kommer til å ha stor innflytelse for oss og for kommende generasjoner. Store deler av dagliglivet vårt påvirkes av valgene som tas av lokalpolitikerne, og derfor er dette valget kjempeviktig! KOTE jobber med en spesialutgave i forbindelse med valget, som skal handle om hvordan byutvikling prioriteres av de ulike partiene, og vi vil gi velgerne en oversikt over bypolitikken til partiene. Hvordan vil de håndtere veksten i de store byene? Hvordan tenker de rundt utfordringene med sosialboliger? Hvilket parti vil bygge mest sykkelveier? Og hva med kommunesammenslåing? Det jobbes med utgaver for flere byer og kommuner i Norge. Har du spørsmål, er interessert i å bidra eller bare nysgjerrig? Ta kontakt på bypolitikk@magasinetkote.no!

KOTE

KOTE er et uavhengig tidsskrift om v책re fysiske omgivelser. Tidsskriftet er drevet av studenter og nyutdannede. www.magasinetkote.no Utgivelsessted: Oslo | Org. nr. 998 537 681 ISSN 1893-8132 (trykk) | ISSN 1893-8140 (online)