KOTE #7 – Atmosfære

+ KOTE +1

# 7 : ATMOSFÆRE

/ / /

MAI 2016

KOTE

+

NUMMER 7 – ATMOSFÆRE

BIDRAGSYTERE TEKST Anders Oscar K aag Fredriksen A sveig Marie Jellestad Enok Gåsland Erica Moro Ferancesco Tronchin Kim Pløhn Marie Meulman Martha Andrea Lund Merete Claudi Mia Thun MIR Nicolò Origi Preben Holst Silje Sæverud

BIDRAGSYTERE VISUELT Tord Tor pe Linn Heidi Stokkedal Susanne Søum Christian Lycke Maria Midttun Henrik Evensen Eivor Pedersen Catrine Kooyman Yngvild Gotaas Torvik

REDAKSJONEN KOTE #7 Redaktører Marie Meulman Enok Gåsland Visuell redaktør Kjersti Skjelbreid Layout Kjersti Skjelbreid Mal satt av Daniel Ewald Trykk Nilz & Otto Grafisk AS, Oslo Trykket på Scandia 2000 White 130 g r.

Omslag: Invercote Creato 260 g r.

Opplag: 1300 Magasinet KOTE er g ratis.

Fotog rafi på framside, bakside og kapittelsider (s. 11, 39 og 67): C hristian Lycke Illustrasjon s. 6 og 7: Tord Tor pe KOTE på nett: www.magasinetkote.no facebook.com/magasinetKOTE www.issuu.com/magasinetkote Kontakt oss: post@magasinetkote.no twitter: @KOTEmag

+2

KOTE #7 utgis med støtte fra : BAS / NTNU / AHO / SAHO / NMBU / NLA / DARK ARKITEKTER / STUDIO OSLO LANDSKAPSARKITEKTER / SPOR ARKITEKTER / ALT. ARKITEKTUR / ASPELIN RAMM

1 : OPPLEVELSE +8

Anders Oskar Kaag Fredriksen : Tanker om stedets atmosfære

+ 12

Kim Pløhn : By, naturligvis

+ 20

Enok Gåsland : Learning from the unplanned

+ 24

Merete Claudi : Sakralt lys

+ 30

Preben Holst: Formørkelsen

///

2 : ERINDRING + 36

Silje Sæverud : Å bevege seg fra rom til rom i New York

+ 42

Hvor finnes den gode atmosfæren?

+ 46

Marie Meulman : Øyedør

+ 48

Mia Thun : Når atmosfæren transformeres

+ 52

Feranchesco Tronchin : How the river influences the towns

///

3 : UTFØRELSE + 64

Nicolò Ornaghi : Pictures from Above

+ 70

Intervju : MIR

+ 76

Erica Mono : La casa del Prosecco

+ 82

Asveig Marie J. Levang : Å designa tryggleik til folket

+ 86

Martha Andrea Lund : Klimatisk komfort i urbane byrom

/// + 92

Om de visuelle bidragsyterne

+ 94

Om redaksjonen

+ 95

Om magasinet Kote

+ 96

Kote sine prosjekter framover

+3

+4

+5

+6

Leder Oxford Dictionary of English forteller oss at atmosfære kan bety 1: the envelope of gases surrounding the earth or another planet eller 2: the pervading tone or mood of a place, situation, or creative work. Den første betydningen av ordet handler om fysiske fenomener, mens den andre handler om opplevelsen av et sted.

Disse tilsynelatende motsetningene spiller på hverandre.

Den subjektive opplevelsen av et steds atmosfære kan dekomponeres til ulike lesbare og til og med tallfestede verdier. Det gjør det mulig for oss som fagfolk å kunne skape en bestemt atmosfære. Om et steds atmosfære oppleves god, dårlig, trykkende eller lett vil den likevel variere ut i fra hvem som opplever den. Den komplekse spenningen mellom det objektive og det subjektive vil alltid være tilstede, og våre personlige erfaringer vil utløse denne spenningen ulikt. Forsiden til magasinet søker å illustrere noe av denne kompleksiteten; neon, natur og vannspeil fanget i overgangen mellom dag og natt.

I Kote #7 har vi gruppert tekstene, bildene og illustrasjonene under tre ulike tema for å tydeliggjøre hvordan vi forholder oss til atmosfære. Først gjennom opplevelse, som er sansningen og tolkningen av atmosfære, deretter gjennom erindring hvor en ser tilbake på opplevelsen og reflekterer over denne, til slutt kommer utførelse hvor designeren bruker det han/hun har erfart og reflektert over for selv å skape en bestemt atmosfære.

I neste del kommer tidsperspektivet inn i bildet. Hvordan husker man et sted og dets atmosfære, og hvorfor forandrer et steds atmosfære seg etter kun et strøk maling eller en regnskur? I denne delen blir man også tatt med på en vandring hvor elven Sile er turguide på sin ferd gjennom den norditalienske byen Treviso.

Det siste deltemaet ser på resultatet. Hvordan ble det? Kan en bestemt atmosfære forutsees og deretter skapes? I denne delen kan man blant annet lese om et avgangsprosjekt utelukkende utviklet i fysisk modell og dokumentert gjennom foto. Den digitale motpolen er også utforsket i form av et intervju med det anerkjente bergenskontoret MIR. Vi håper at magasinet du holder i hendene kan bidra til refleksjon, samtidig ligger det en implisitt utfordring til oss som fagfolk til å være bevisste på at vi ikke bare skaper noe fysisk men også noe immaterielt når vi utvikler våre omgivelser.

God lesning!

Beste hilsener, Enok Gåsland & Marie Meulman redaktører for Kote #7

I den første delen kan man blant annet lese om København fra et historisk og byplanmessig perspektiv, om hvordan tilfeldigheter kan lære oss noe eller hvordan lys og fravær av lys er et avgjørende element for opplevelsen av atmosfære.

+7

Opplevelse

+ 10

ANDERS OSKAR KAAG FREDERIKSEN jobber til daglig som arkitekt hos Nordic Office of Architecture, Oslo. Han er født og oppvokst i Danmark, og har Marstergrad i Arkitektur & Design fra Aalborg Universitet.

Tanker om stedets atmosfære Når jeg hører ordet atmosfære bliver jeg med det samme lidt nostalgisk. Selve ordret bringer mange indtryk og minder frem fra rejse jeg har været på, huse fra barndommen. Begrebet atmosfære virker samtidig også så håbløst gammeldags i en tid, hvor vi må kunne forstå, kortlægge og kommunikere entydigt i en let forståelig indpakning. Ofte kan et steds atmosfære være kompleks, det visker, kræver tid, kommer pludselig når man mindst venter det. Når vi arkitekter og planlæggere analyserer et sted, mener jeg, vi ofte stopper analysen, når vi har gjort de målbare og håndgribelige analyser af forbindelser, materialer, dagslys osv. Det vigtige arbejde med at analysere en atmosfære eller fornemme den sindstilstand, som et sted bringer os i, bliver sjældent italesat. I vores samtid opleves dette ofte for subjektivt, for lidt konkret, og derfor glider det mere eller mindre ud af den videre designproces. I arkitektbranchen har jeg oplevet, at stedsanalyser derfor ofte primært bygger på, hvad vi tænker om stedet og mindre på, hvilke følelser stedet

Illustrasjoner av Catrine Kooyman.

fremkalder. Når vi spørger os selv om, hvad vi mærker og føler på stedet, som vi arbejder med, får vi ikke kun sanselige og metafysiske input. Vi åbner også for informationer, som siger noget om stedet i sin helhed.

Hvad foregår der egentlig her? Hvad er på spil? Dette er centrale iagttagelser, som er vitale for skabelsen af stedstilpasset arkitektur.

Selv om det at karakterisere et steds atmosfære kan virke som en kompleks og diffus opgave, har vi mennesker et fintfølende sanseapparat, som opfanger de mindste ting i vores omgivelser. De fleste mærker hurtigt, hvordan en gade, plads eller skov er opløftende eller trykkende, hektisk eller rolig, fragmenteret eller harmonisk osv. Atmosfæren på et sted eller i en bygning præger vores psyke. Selv når mennesker er i koma på hospitalets intensivafdeling viser evidensbaserede studier, (Holmfeld D. K, Heslet L., Hornung M. P. (2007) at vores underbevidsthed bliver præget af de input, som

+ 11

kommer fra vores sanseapparat. Selvom vi er i koma, kan vores krop og sanseapparat registrere, om der er en dårlig eller utryg stemning, og dette vil give udslag i vores evne til at komme os fysisk og mentalt efter en ulykke eller en operation. Så fra naturens hånd er vi udrustet til at kunne afkode et steds atmosfære, og vores krop responderer naturligt på en given atmosfære. Spørgsmålet er, om vi vægter disse input i vores professionelle oplevelse af stedet og i den videre designproces, eller om det kun er de målbare parametre på stedet, som kommer til orde?

Filosoffen Arthur Schopenhauer udtrykker i sit hovedværk: Welt als Wille und Vorstellung, at alt i naturen har en iboende vilje til at være. En rose vil være en rose, og et menneske vil være et menneske. Dermed mener han, at der er en vilje, et ønske eller stræben efter, at alt i naturen ønsker at være det, det er (Schopenhauer A. 1969). Arthur Schopenhauer definerer denne vilje som et direkte udtryk for naturens orden. Kan vi da også sige, at alle steder i naturen er udtryk for en vilje til at være: en strand, en klippespalte, en mose? I naturen synes en bestemt atmosfære at være betinget af de faktorer, som er til stede, og ikke mindst hvordan naturlige fænomener som eksempelvis lys, lyde og vind udspiller sig på lokaliteten. For at tage et eksempel så føles en mørk grotte dyster og uhyggelig, fordi grottens atmosfære er komponeret af en række elementer, som alle hjælper til at bekræfte netop denne atmosfære. De fugtige ru klippevægge, den rungende lyd af vand, som drypper i det fjerne, det svage lys, som enkelte steder kommer ind fra siden og antyder konturer og silhuetter af hulens geometri. Alt i grotten bidrager til at skabe en ganske særlig atmosfære, som forekommer på akkurat dette sted. Pointen er, at atmosfæren i naturen altid synes at være i pagt med stedet, den er genuin hele vejen igennem. Så atmosfæren i en klippehule vil ikke være som atmosfæren på en åben slette, hvor solen bager og lystet skifter i takt med skyerne og vindens susen.

Det kan lyde helt banalt, men det er netop sådanne sanseindtryk, som er så vigtige at afkode og italesætte, for at vi skal forstå, at de ting vi placerer på en lokalitet, harmonerer med omgivelserne og ikke distancerer sig fra dem.

Naturen er en mester i at skabe atmosfære, og den gør det efter den orden, som stedet tilsiger, men hvor det bliver interessant med steders atmosfære, er når vi mennesker kommer ind i billedet. Vi mennesker vil altid præge et steds atmosfære med det, vi er, og med det vi gør på det pågældende sted. Vi har magten til at kunne transformere et steds atmosfære. Faktisk vil vi altid transformere et steds atmosfære med vores blotte tilstedeværelse. Vi er på en gang en del af naturen, og så er vi alligevel hævet over den. Det, som da bliver vores opgave som arkitekter og planlæggere, er, hvordan vi

+ 12

forvalter denne magt til at kunne transformere et steds atmosfære. Utallige eksempler kan nævnes på steder, hvor mennesker uden at have sanset stedets iboende natur, har bygget noget stort eller småt, men ikke gået i dialog med atmosfæren, som de gør det i. Det, som da synes at ske, er, at der introduceres bygninger eller infrastruktur, som i sig selv besidder en stemning, som er væsentlig forskellig fra stedets oprindelige atmosfære.

Gøres dette i tilstrækelig grad, vil stedet opleves som fragmenteret og miste sin genuine stemning og blive vanskelig for mennesker at tyde. Bliver atmosfæren vanskelig at aflæse, står stedet i fare for at blive ligegyldigt. Da kan man tale om dårlig atmosfære eller mangel på atmosfære. Og som tidligere nævnt er egenskaben at sanse et sted ikke kun en evne for en elitær flok af kunstnere og arkitekter. Folk flest har evnen til at fornemme og oppleve et steds kvalitet, eller mangel på det samme.

Men lad det være sagt, at vi mennesker aldrig kan lykkes med at skabe en direkte forlængelse af naturens atmosfære, og det mener jeg heller ikke er målet. Målet bør i stedet være at skabe bygninger og strukturer, som går i dialog med et givent steds naturlighed eller atmosfære. De bedste bygninger, jeg har været i, formår netop at skabe en symbiose mellem den orden eller logik, som omgiver bygningen og sindstilstanden, som er passende for det, som sker i bygningen. Da går netop atmosfæren inden i og uden for bygningen i dialog med hinanden. Alt for ofte tror jeg, vi arkitekter har for travlt med at finde vores egne narrative fortællinger, som vi har lyst til at fortælle på et sted eller i en bygning, hvor disse fortællinger egentlig ikke harmonerer med omgivelserne. Det kan være interessante disponeringer af bygningens program, referencer til formverdener, vi finder spændende, eller teknologiske muligheder, som vi udforsker. Disse anstrengelser kan være fine nok i sig selv, men det ender ofte med, at de skaber en anden dagsorden en den, som allerede er der. Sådanne bygninger kommer derfor ofte i konflikt med stedets oprindelige atmosfære, og da er vi igen tilbage ved den fragmenterede oplevelse af stedet.

Med nutidens bygningsteknologi og fokus på rationalitet har vi som arkitekter en reel udfordring med at være sensible for stedets logik og natur. I en dialog med en entreprenør jeg havde på en konkurrence i Larvik, hvor vi ønskede at disponere en skolebygning rundt om et par små fjelde, som var på grunden, sagde entreprenøren: Dynamit er billig! For ham var det enklere at fjerne fjeldene for at kunne få en flad mark.

Med dynamit og store gravemaskiner vokser vores evne til at kunne transformere og potentielt udhule et steds atmosfære eksponentielt. Pludselig behøver vi ikke at forholde os til steder med meget topografi. Det er relativt enklere og billigere at planere hele grunden

i stedet for. Her mener jeg, at vi i vores tid har en vigtig opgave med at kommunikere til samfundet, at vi ikke bare kan transformere fjeld til bar mark, fordi det er mere bekvemt eller rationelt. Hvis vi gør det, mister vi samtidig den særegne stedslige komponent fjeld og andre komplekse landskabsformationer, som er så kendetegnede for Norge. Det modsatte kan også være tilfældet, nemlig at en simpel og ukompliceret byggegrund kompliceres af en bygning, som bliver genstand for vores trang til at skabe masse, hvor der ikke naturligt er så meget.

plants or trees, everything within the same genus would develop in the same way if the growth potentials were not so different and if each growth possessed within itself the ability to develop without compromise. On account of differing conditions, similar seeds turn into widely differing organisms (Weston 2002).

Og her vi fremme ved den central pointe. Hvordan kan vi aktivt bruge et steds atmosfære? Først må stedet opleves og sanses, hvilken sindsstemning bringes vi i?

Dernæst må vi acceptere tingenes tilstand på stedet og den atmosfære, som hersker og bygge videre på det.

For at bygge videre på det, må vi være poetiske i vores designprocess, og gøre brug af de ingredienser, som allerede er til stede, det som er lige ved hånden. Jørn Utzon siger det sådan i sit essay: The inner most Being of Architecture: If we think of the seeds that turn into

KILDER: Holmfeld D. K, Heslet L., Hornung M. P. (2007) Sansernes hospital, Arkitektens Forlag Schopenhauer A.(1969) The World as Will and Representation, Vol. 1, trans. E.F.J. Payne, Dover Publications, New York Weston R. (2002) Utzon: Inspiration, Vision, Architecture, Edition Bløndal, Hellerup

+ 13

+ 14

KIM PLØHN studerer landskapsarkitektur ved Københavns Universitet. Gjennom sitt innblikk i de helt små og ganske store prosessene i byplanleggingen har han fattet interesse for byens mangfoldige utvikling.

By, naturligvis “Jeg er levende” leser Søren Ulrik Thomsen høyt fra sitt eget dikt, med én hånd om boken City Slang, og den andre forsiktig gestikulerende, skiftevis mot seeren og skiftevis mot ham selv, i Jørgen Leths dokumentarfilm med samme tittel. Filmen gestikulerer på samme måte skiftevis mot publikum, når dikteren forteller om sitt liv og forfatterskap, og så mot seg selv, når langsomme bilder av København i oktoberregn akkompagneres av Tomasz Stańkos fortolkning av filmmusikken fra Rosemary’s Baby. Leths kjølige estetiske blikk iblandet Thomsens – med hans egne ord – overopphetede poesi.

Og dette bildet av København i regnet: Grått, vått og badet i lyset fra bilene og gatelyktene. Bildet som for Søren Ulrik Thomsen representerer ett av den klassiske storbys mange fasetter: Byen som et utrykk for det moderne, og dens eventyr og anonymitet.

Søren Ulrik Thomsen ser det heterogene storbylandskap som det siste stykke natur i en kultivert og planlagt verden hvor det nærmest er umulig å gå seg vill.

Kolossal, kompleks og kompakt skal en ordentlig storby

Alle bilder er tatt av Yngvild Gotaas Torvik.

være. Den skal friste streiferen til å gi seg hen til en plutselig innskytelse av å dreie til venstre, så til høyre, ned en sidegate, miste retningssansen, under radaren av de opplyste boulevarder, inn og ut av bodegaer hvor man “snart finder et sted, hvor man både føler sig anonym og velkommen, og ingen spørger, om man er på druk, fordi man er ulykkelig over at være blevet skilt eller for at fejre, at man har vundet en million.”[1] Det er nemlig storbyens evne til å kombinere eventyr med hverdag, og ispe det hele en klatt tilfeldighet, som er nøkkelen til dens særlige evne til å forhøye livsintensiteten.

Grønt og grått

Men hva kommer denne særlige byatmosfæren av? I en tid hvor det ene – for å bruke et moderne uttrykk – buzzword avløser det neste, i en runddans av utvanning og inflasjon: Bærekraft, biodiversitet, tilpasningsdyktighet eller bare grønt, fremstår Søren Ulrik Thomsen som en djevelens advokat når han gir sitt bud på dette

+ 15

spørsmålet. Hans slag for et København i et spill av varme grånyanser, som “kystklimaet og det svale nordiske temperament, som havet, himlen, regnen” og “som passer så eminent til breddegraden”[1] var anslagsgivende for debatten med tittelen ‘By på græs’ i vår.[2] Motdebattant Flemming Rafn Thomsen, partner i landskapsarkitektfirmaet Tredje Natur, parerte med å fortelle om begrepet naturverdi. Naturen, altså det grønne, skal inn i byen for å gi mennesket en følelse av sammenheng og ydmykhet. “Alt det som skal til for at forstå verden, det er for bymennesket skjult. Det kører i rørene, det ligger i materialerne, skjult. Naturen har en generøsitet i at den fortæller os om verdens kausale sammenhænge.”

Når motargumentet til dette blir at byen ikke skal formidle sammenhenger, men derimot frihet og anonymitet, tar Flemming Rafn Thomsen debatten i hånden og geleider den over i det målbares verden. Å innføre det grønne i byen blir et rasjonelt alternativ sett i lys av økonomiske og helsemessige aspekter, klimakrise og behovet for bypromotering og markedsførte herlighetsverdier.

På tabloid vis når debatten fort et punkt hvor grått står oppstilt mot grønt, som sort mot hvitt. Bynaturen blir for Søren Ulrik Thomsen et uttrykk for middelklassens

+ 16

monopolisering av bykjernen i den kontemporære storby.

Men naturen, hvis vi med dette mener alt det grønne som vokser og gror, er ikke i seg selv motstridende med verken det kolossale, komplekse eller kompakte i byen. For som Torben Dam og Virginie Le Goffic argumenterer for i artikkelen ‘Naturen udspringer af byen selv’, er det grønne elementet i byen ofte bare en konstruert etterligning av dets autentiske motpart utenfor byen. Derfor har bynaturen et stort potensial i å utspringe av byens egen dynamikk, for eksempel ved å ta vare på planteliv som oppstår spontant.[3] Ved å forestille seg et mangfold av grønne uttrykk som føyer til byens kompleksitet, kan vi avkrefte den syntetiske oppstillingen av by mot natur som debattens egentlige kjerne.

Uenigheten oppstår kanskje heller i et verdispørsmål, hvor Søren Ulrik Thomsens pol er selvproklamert neon-nostalgi, ja, men også et ærlig slag for at byen skal kunne romme hele spekteret av holdninger, vaner og uvaner, også de som ikke svarer til den kreative klasses verdimessige enighet. Som vordende landskapsarkitekt er det ikke vanskelig å støtte opp om forgrønning av byen, og like lett er det å avse Søren Ulrik Thomsens kritikk av samme som slumromantikk, hvor middelklassen nærmest skal ha lov til å speile seg selv i mindre heldige skjebner på sin ferd i byen. Men med alle kortene og

begge benene på bordet er den viktigste erkjennelsen at grått eller grønt i seg selv ikke er det interessante, all den tid man kan velge å se den grønne by som en ensidig fortolkning og redusering av byen til kun rasjonalitet, og på motsatt side kan den grå by ses som sentimental, holdt fast i en stillstand, som et bilde på en tid som for lengst er vekk.

Vi leter etter en oppskrift på byatmosfæren. Den som Walter Benjamin fant og beskrev på 20-tallet i byer som Marseille, Napoli og Moskva. I disse byenes larm, kaos og intensitet fant han en motgift til den segregerte tilværelsen han kjente fra datidens Berlin, som han hadde vokst opp i. Et annet medlem av Frankfurtskolen, Theodor Adorno, har sagt at “The brightest rooms are the secret domains of feces”.[4] Søren Ulrik Thomsen spinner videre på dette sitatet, og reflekterer høyt om det han i dag opplever som et ideal om en opplyst og sunn by: “Der skal ikke være mørke noget sted. Men hvor skal man gå hen, når man skal gøre mørkets gærninger? Freud talte om det fortængtes tilbagekomst i negativ form: Det, der bliver skubbet væk, kommer tilbage. Det findes i øvrigt også i Lukasevangeliet, med uddrivelsen af den urene ånd. Når den urene ånd er drevet ud, når huset står fejet og prydet, når ingen ryger mere, ingen drikker mere, når der er træer i alle gaderne og vi aller er sunde, så kommer den urene ånd tilbage og den har syv andre med sig.”

Det fjerde landskapet

Menneskets behov for å bli konfrontert med det uoverskuelige og vanskelige opptrer allerede i antikken med Aristoteles sin fortolkning av mennesket som et politisk dyr. Med dette mente han at vi gjennom språket har muligheten til å debattere hva som er rett og urett, og hvordan vi skal handle for å leve et godt liv. Samtidig har vi et ønske om direkte og uforbeholden tilhørighet til naturen omkring oss. Den amerikanske landskapsteoretikeren J. B. Jackson brukte store deler av det 20. århundre på å analysere landskapet i den vestlige verden med denne dualiteten som filter. Det interessante var i følge ham hvordan denne vekselvirkningen mellom mennesket som inhabitant, beboer av jorden, og som politisk aktør, kommer til syne i hvordan vi former våre fysiske omgivelser. Selv beskriver han motsetningen slik: “We enjoy the dense vitality of the city only to complain that there are not enough green spaces where we can be alone with nature. To live close to nature in the open country is a wholesome experience – if only there were more political coming together!”[5] Kan denne dualiteten brukes for å belyse temaet byatmosfære? J. B. Jackson risser opp tre abstrakte, men i sin essens kontrasterende landskapstyper, som kanskje kan belyse hvorfor vi finner noen byer og bydeler spesielt forførende:

+ 17

Landskap 1, The vernacular landscape, eller The medieval landscape er sammensatt av mindre deler, som alle forholder seg direkte til sin lokale geografi, og er i konstant forandring. Dette landskapet er formet av mennesket som inhabitant – som én av naturens mange beboere. Landskap 2, The classical landscape, eller The aristocratic landscape, eller The political landscape gir ikke mening lokalt, men forholder seg til en større geografi, og er ikke i endring, men derimot konstant og fastholdt. Dette landskapet er formet av mennesket som politisk aktør. Her inngår grenser, symboler, regionale veier, og plassen eller forumet – det samlende byrommet.

Antikkens Hellas er et godt eksempel. Det samme er Frankrike under opplysningstiden og østblokklandene under den kalde krigen. En metafor for dette landskapet er teaterscenen, hvor menneskene utfolder livene sine som skuespillere omgitt av kulisser og rekvisitter.

Landskap 3 har J. B. Jackson ikke noe navn for, men han beskriver det som det landskapet som begynte å vokse frem etter den industrielle revolusjon, og som tok overhånd etter 2. verdenskrig. Dette landskapet deler enkelte trekk med både landskap 1 og 2, men det formes av komplekse globale prosesser. Dette er kanskje asfaltens landskap, som mer enn noe annet spiller opp til den kontinuerlige transport og utveksling av arbeidskraft, varer, penger og tjenester i en sammenkoblet verden.

Den franske teoretikeren Sébastien Marot interesserer seg spesielt for J. B. Jacksons nøling i å navngi disse landskapene: Er de perioder i tid eller er de landskapstyper? Hans konklusjon er at de er begge deler.

På mange måter er de alle kontemporære, og dermed introduserer Marot oss for det fjerde landskapet, et hyper landscape: Der hvor to eller alle av Jacksons landskaper finnes på samme sted, lagt ovenpå hverandre.[6] I stedet for teatermetaforen bruker han hypertekst som bilde på dette landskapet. I hyperlandskapet kommer både mennesket som beboer av jorden og som politisk aktør til syne, i komplekse og mangfoldige uttrykk. Og kanskje er det her, i denne lagvise tilstedeværelsen av kontrasterende landskapstyper, at man i dag finner byatmosfæren.

Selv bruker Søren Ulrik Thomsen området ved Nørrebro Station som eksempel. Her suser S-toget tungt på viadukten over veier, sykkelstier og udefinerte plasser og byrom. Her finnes et mangfold av typologier og materialer: Klassiske københavnerbygninger fra 1880-tallet, postmoderne ‘sentre’ i betongelementer, pølsevogner og butikker stukket inn under høybanen.

Området er kolossalt fordi det kan så mye på én gang; kompakt fordi det er fullpakket med trafikanter og koblinger som peker i alle mulige retninger og fremstår labyrintisk og uoverskuelig; og endelig er det komplekst fordi dets sammensetning av bygninger, byromselementer og mennesker gjør det vanskelig å

+ 18

avlese. Stasjonsområdet forholder seg både til den korte og til den lange tiden, til de nærmeste omgivelsene og samtidig til en mye større geografi. Denne kompleksiteten kommer så ordentlig i spill når den fylles av alle slags folk: studenter, akademikere, ufaglærte og pensjonister, på vei til og fra det ene og noe helt annet i fruktbar forvirring.

Byens urbanitet

Hvorfor er Søren Ulrik Thomsens forkjærlighet for storbyen aktuell? For å forstå hans synspunkt er det kanskje nødvendig med et tilbakeblikk. I 1972 flyttet han til København fra sin ungdomsoppvekst i det provinsielle småborgerskap man ifølge ham selv kunne provosere bare ved å si “Takk skal De ha, du”. Han ankom en by som var langt mer fysisk kompakt og annerledes sosialt sammensatt enn i dag. For den som ikke er kjent i København er Vesterbro et godt eksempel. Denne bydelen bestod den gang av en sosioøkonomisk mer heterogen befolkningssammensetning enn i dag. Samtidig var bysaneringene i full gang. Nørrebro var først ute med Helhedsplan 79 Indre Nørrebro, som bestod i uthuling av karréstrukturene med nedriving av bak- og sidehus og sammenslåing av leiligheter. Nest ute etter Nørrebro var Vesterbro, hvor man trakk på lærdommen fra forrige runde og gikk inn med et program også for den sosiale delen av planen. Som en venstresosialistisk borgerrepresentant påpekte, stod det på en diskret måte i handlingsplanen “at beboerne skal skiftes ud.” Resultatet var ikke tvetydig: Etter den femten år lange byfornyelsen som kostet omkring 4,3 milliarder kroner, gikk Indre Vesterbro fra å ha den svakeste sosioøkonomiske profilen i København, til et nivå over gjennomsnittet.[8] Det er utbredt enighet i forskningen om at bypolitikken har vært preget av motsetningen mellom to perspektiver: Velferdsperspektivet og vekstperspektivet.[9] Der velferdsperspektivet var avgjørende for bysaneringen av Vesterbro, tok Københavns formelle bypolitik i løpet av 90-tallet en dreining mot det vekstorienterte, med tunge infrastrukturinnvesteringer som Øresundsbroen til Malmö og utviklingen av bydelen Ørestaden med en ny metroforbindelse. Diskursen om Københavns internasjonale konkurranseevne overtok, og det samme gjorde Richard Floridas teori om den kreative klasse som motor for vekst i byene.[10] Utspent i et spektrum fra venstre til høyre befinner alle bypolitikkens graderinger seg innenfor de etablerte og institusjonaliserte rammene for formulering, forvaltning og implementering av politiske visjoner i konkrete prosjekter eller planer. Vekstog velferdsperspektivet er derfor ikke bare motsetninger, de er også felles i den forstand at de i kraft av deres motsetning er med til å utelukke annerkjennelsen av byens mange små og store prosjekter som (ennå) ikke er institusjonalisert. Kort sagt: Det politiske.

+ 19

Ved Nørrebro Station, som så mange andre steder i København jeg som innflytter har blitt kjent med og glad i, rommes ikke bare den store politikken, men også det politiske i byrommet. Henri Lefebvre forstår det politiske som mangfoldigheten av drømmer og visjoner om ‘det gode liv’ i ‘den gode by’, og dermed rommer begrepet alle hverdags- og livsprosjekter som kommer til uttrykk i større eller mindre grad i byens rom. Det motsetningsfylte i møtet mellom disse små og store prosjektene er ikke nødvendigvis et problem, men derimot selve definisjonen av byens urbanitet: Møtet og den gjensidige erkjennelse og annerkjennelse mellom de livsmåter og ordner som sameksisterer i byen.[11] Dette belyser hvorfor man kan oppleve steder som Indre Vesterbro (sett i forhold til før bysaneringen) og Ørestaden – to områder uten sammenligning forøvrig – som steder hvor politikken har hatt spesielt mye den skulle ha sagt. De har på hvert sitt vis tapt noe av det politiske, gatens politikk, som den kommer til uttrykk i en mangfoldighet man ikke finner i forstadens pyntelige gågate, sirlige springvann og rommelige parkeringsplass.

+ 20

Vordende by

Hvis byens atmosfære finnes der hvor dens konflikter, mangfold og annerledeshet kommer til uttrykk i et hyperlandskap, blir spørsmålet om dagens planleggingspraksis understøtter byatmosfæren. En definisjon av atmosfære i planleggingssammenheng er denne: “At sanse en atmosfære er at fornemme og være opmærksom på, hvordan jeg (min krop) befinder mig i en omgivelse.” [12] Er atmosfærebegrebet tilstrekkelig inkorporert i planleggingen?

Selv om den modernistiske planleggingen, som den kommer til uttrykk i Le Corbusiers Plan Voisin fra 1925 over det sentrale Paris, ikke praktiseres lenger, er det flere ting som tyder på at pragmatisme og utilitarisme fortsatt dominerer. Lefebvres eksempel på denne typen by er de store boligområder med rette vinkler og betong som “i høy grad lever opp til kravet om planleggingsmessig rasjonalitet, men i liten grad levner mulighet for at beboerne setter deres eget preg og utleverer deres egne prosjekter.” [13] Ifølge byforsker John Pløger handler byutvikling fortsatt om å skape orden, helhet og forutsigelige handlinger gjennom funksjonalisme og romorganisering.[14]

Byens rom et et produkt av konflikt, og kun ved å forstå og understøtte dette blir atmosfærebegrepet en del av planleggingen. Ser vi forbi debatten vi startet med om den grønne eller grå byen, og hen til det verdigrunnlaget som Søren Ulrik Thomsen presenterer oss for, kan vi kanskje komme nærmere en konkretisering av denne typen planlegging. Her ligger nemlig forståelsen av byens kulturelle og verdimessige pluralisme. Ikke som et problem, men som et gode, og det som skiller byen fra dens forsteder: Anonymiteten og aksepten av den fremmede som en verdi i seg selv.

En av de største herlighetsverdiene i den moderne by er nettopp at man ikke nødvendigvis er livslangt bundet til den sosiale identiteten man fikk i vuggegave. Søren Ulrik Thomsen beskriver det slik: “I provinsen vil man resten af sit liv blive genkendt som sin fars søn, og ham, der stjal af kassen og blev bortvist fra sin læreplads hos elektrikeren i Algade, men her i København kan jeg, selv de dage hvor jeg hårdt spændt for af forpligtelser styrter fra det ene kontor til det andet, blive let om hjertet, når det slår mig, at jeg bare behøver at dreje om det næste hjørne for at være et sted, hvor ingen kender mig, og hele livet kan begynde forfra”. [1] Derfor finnes byatmosfæren kanskje i forståelsen av mennesket som værende i tilblivelse, vordende, heller enn som fastholdt og konstant. Byen skal kunne endre seg, og det samme skal de som bor i den. For som den franske filosofen Gilles Deleuze har sagt: Før vi blir til noen, kan vi bli til hvem som helst.

KILDER [1] Thomsen, S. U., 2009, ”København Con Amore” [2] Debatten ”By på græs”, d. 23.05.2015, ved Open Air Academy [3] Dam, T., Le Goffic, V., “Naturen udspringer af byen selv” i Landskab nr. 5 2015 [4] Adorno, T., “Minima Moralia: Reflections From a Damaged Life” [5] Jackson, J. P., ”Discovering the Vernacular Landscape” [6] Marot, S., 2010, Frederick Law Olmstead Lecture ved Harvard University [7] Andersen, H.T., 2007, ”Den moderne by” [8] Larsen, H. G., Hansen, A.L. 2009, ”Geografisk Orientering vol 39” [9] Larsen, J. L., Frandsen, M., & Brandt, J. 2007, ”Planlægning i teori og praksis - et tværfagligt perspektiv” [10] Winther, L., 2013, ”Ny økonomi i byerne” [11] Lefebvre, H., 1982, “The Critique of Everyday Life III” [12] Pløger, J., 2006, “Den porøse og hvileløse bymæssighed i kræfternes spil - forstaden som anledning til en diskussion af byplanlægning” [13] Lefebvre, H., 1991, “The Production of Space” [14] Pløger, J., 2006, “Det senmoderne nærmiljø - livsformer og bykultur”

+ 21

+ 22

ENOK GÅSLAND, architect, studied at The Oslo School of Architecture and Design and Escola Tècnica Superior d’Arquitectura de Barcelona. He currently works for Rundell Associates in London, has been editor for Kote #7 and has his own practice in Norway.

Learning from the unplanned Our cities contain numerous of unexpected and unplanned spatial events. Several of these are both beautiful and functional. Personally, I often find such places more interesting than neatly presented projects found in magazines, books or on blogs. It might have to do with the personal experience often attached to these places, but it is not just that. These places usually have a multilayered character to them.

They were never intended to be what they are, but someone happened to see a potential.

An example of a coincidental space is found at El Carmel, the highest peak within greater Barcelona. The place is commonly known as los Búnkers. The bunkers

Illustrasjoner av forfatteren.

are ruins from the civil war and were used for defending the city against airborne attacks. It was of course never intended to be a park, but given its views, multiple platforms and level changes it is a popular destination.

It is a place where you can go alone or with a group of people. If you are alone you can find yourself a little hideaway and read a book while occasionally admiring the views. The physical surroundings offer a broad range of possibilities, and that is key to its accidental functionality. They allow for a sense of freedom. One is not limited to follow a path established by a designer.

Every city contains places comparable to los Búnkers.

Also nature allows one to encounter a variety of lessons in complexity, space and integrated design. One might say that nature is optimized. The distance between trees in a forest is all but accidental. Having said that in wild

+ 23

and untouched nature one sometimes find a cave, a tree big enough to sit in or a natural shelf in the rock. These occasions are not planned nor optimized, but rather unplanned events where the observer is the one providing meaning. These discoveries make you feel good, creating a sense of accomplishment. It can even trigger ones primitive senses: I have found myself a secure place where I’m in control and can choose whether to be exposed or to be hidden. The atmosphere of these places tend to change dramatically during the course of the day and by change in weather. Because of this, one can return to the same exact spot over and over again while still having a different experience. Although easily related to nature, these experiences can also be found in our built environment as the above mentioned example from Barcelona suggests. In an urban context the constant changes provided by human intervention adds another layer to the experience. These places both found in built and unbuilt environment contain valuable design lessons in dealing with urban space.

Scale

The complexity of designing urban spaces requires an understanding of how to work with multiple scales simultaneously. Urban space should allow for humans to be able to relate and interact with the surroundings, but at the same time allow for the architectural space to relate to its context and the city as a whole. Nevertheless, contemporary design of urban space tends to become a formal and rather naive exercise. Architectural illustrations displaying these spaces are more often than not covered up by dogs, balloons, fancy looking people in the foreground and an occasional zeppelin. One might wonder whether the best part of the resources were used to sell an image rather than the project itself. A public space should have the possibility to be inhabited by one single individual, whilst being able to accommodate lager groups. In order to achieve this our physical surroundings need to be designed in such a way that they embody these possibilities.

Changing conditions

An urban space should be robust enough in order not to loose its integrity over time. If one looks to nature one can observe how elegantly it deals with changing conditions. The atmosphere of the forest dramatically changes when the mist creeps down from the mountains compared to the mood created by the first rays of the rising sun. Still, the trees provide shelter on a rainy day and shadow for the sizzling sun. The ground is permeable in order to drain surface water and the roots holds the earth together, preventing it from becoming to loose. The branches even filters the bright sun light making it softer and more comfortable. Nature has an inherent ability to work on multiple levels simultaneously.

+ 24

In the same way an urban space should also be concerned with how to deal with changing conditions both from a functional and aesthetic point of view.

Flexibility

The most valuable lesson though might be the one on flexibility. In this particular context it is helpful to look at the design of open plan office spaces. Numerous studies have been conducted out in order to monitor the effect of this design strategy. The open plan brings people together in an informal way and as a result produce a supposedly innovative and social environment. The following quote explains how the reality does not necessarily correlate with the intentions: Psychologically, the repercussions of open offices are relatively straightforward. Physical barriers have been closely linked to psychological privacy, and a sense of privacy boosts job performance. Open offices also remove an element of control, which can lead to feelings of helplessness. In a 2005 study that looked at organizations ranging from a Midwest auto supplier to a Southwest telecom firm, researchers found that the ability to control the environment had a significant effect on team cohesion and satisfaction. When workers couldn’t change the way that things looked, adjust the lighting and temperature, or choose how to conduct meetings, spirits plummeted.

If a space is too open and undetermined it becomes less flexible. Regardless of it being an office or an urban space.

In several contemporary urban spaces one simply becomes overexposed or in the way of someone, either physically, visually or in a noise related way. They do not cover for fundamental needs like being able to choose whether to be alone or not, and as a result these spaces tend to become mono functional or hardly used at all. If one becomes overexposed in an environment, the natural reaction is to withdraw from ones position in order to feel safe and regain control. Urban spaces that do not offer variation and different degrees of whether to be exposed or not tend to be reduced into points of transit. Flexibility does not simply appear if one provides a blank canvas. It appears through physical surroundings designed in such a way that they facilitate for different needs. Urban spaces have hierarchy and a complex set of thresholds. In order to master the complexity of these spaces architects and planners have to overcome the fear of designing. The following quote from Herman Hertzberger further explains this: The flexible plan starts out from the certainty that the correct solution to the problem does not exist, because the problem requiring solution is in a permanent state of flux, i.e. it is always temporary.

Flexibility is ostensibly inherent in relativity, but in actual fact it only has to do with uncertainty; with not daring to commit oneself, and therefore with refusing to accept the responsibility that is inevitably bound up with each and every action that one takes.

In a conclusion it can be said that a wall or a barrier can provide a higher level of flexibility and enable urban space to operate on various levels simultaneously, and as a result preventing it from becoming mono functional and over exposed. To some physical boundaries might have certain negative connotations, but if used in a conscious way they can liberate a space. After all, architecture and urbanism deal with space. Space has boundaries and it is our responsibility as architects, planners and designers to establish these boundaries and to design the thresholds between them.

SOURCES Herman Hertzberger, ‘Flexibility and Polyvalency’, Forum, vol.16, no.2, Feb-March 1962, p. 117 http://www.theguardian.com/business/2014/sep/14/office-designs-apple-bbc-google http://www.forbes.com/sites/jennagoudreau/2013/02/25/ back-to-the-stone-age-new-yahoo-ceo-marissa-mayer-bans-working-from-home/ http://www.newyorker.com/business/currency/the-open-officetrap https://www.washingtonpost.com/posteverything/ wp/2014/12/30/google-got-it-wrong-the-open-office-trend-isdestroying-the-workplace/

+ 25

+ 26

MERETE CLAUDI-TØNNESSEN studerer ved AHO, og er avgangsstudent våren 2016. Hennes diplomoppgave er en overnattingshytte med tilhørende kapell langs pilegrimsleden som går fra Oslo til Trondheim.

Sakralt lys – lys som får oss til å vende oppmerksomheten innover ”Ved hjelp av lys kan vi kjenne teksturen av materialet som dekker rommet samtidig som eksistensen av rommet i seg selv. Jeg ønsker å skape et rom av lys som appellerer til folkets hjerter gjennom deres fem sanser, ikke bare synet.”

– Tadao Ando Dagslys har alltid vært et nøkkelaspekt ved utformingen av hellige steder. Det finnes ingen ensartet oppskrift på hvordan et sakralt bygg skal utformes, men den unike bruken av lys er ett element som går igjen og igjen, og som gjør at disse byggene skiller seg fra andre bygg. De inviterer oss til å krysse grensen mellom dagliglivet og det transcendente. De hjelper oss med å sette til side det hverdagslige og leder oppmerksomheten vår mot et større, mer mystisk univers. Lysbruken i sakral arkitektur

Foto: Linn Heidi Stokkedal

har gjennom historien ikke bare vært brukt for å skape et visuelt komfortabelt miljø der rituelle handlinger kunne utføres, men også for å vekke mystiske og spirituelle følelser. Av alle arkitektoniske hjelpemidler som blir brukt for å uttrykke det sakrale er lyset kanskje det eldste, enkleste og mest veltalende. Den poetiske håndteringen av lysets immaterialitet har vært hovedtemaet for å uttrykke guddommelighet siden tidlige sivilisasjoner som for eksempel i egyptiske templer og i det antikke Hellas.

Dette skyldes at lyset forandrer seg hele tiden. Gjennom døgnet og gjennom årstidene varerier det i intensitet, fokus og retning, og utgjør endeløse forskjeller i kontrast, tekstur og farger. Noen ganger kan sammensetningen av lysets variabler få oss til å oppleve øyeblikk av salighet, som et nærvær av noe guddommelig, nesten magisk. Man

+ 27

blir oppmerksom på lysets immaterielle tilstedeværelse.

Slike opplevelser kan forekomme i naturen, men kan også oppleves i arkitekturen. Lyset bidrar til å skape en sakral atmosfære. Dets nærvær gir en fornemmelse av noe utover vår naturlige forståelse. Lyset uttrykker mening og fremmer en følelse av det transcendentale.

Lysets syklus og evige forandring gjør at vi identifiserer oss med det og ser det i sammenheng med vår egen eksistens. På samme måte som vi står opp om morgenen og bruker litt tid på å gni søvnen ut av øynene, vender lyset også tilbake etter en fraværende periode der det jobber med å våkne og å gjenoppta seg selv. I likhet med oss øker dets energi, styrke og intensitet utover dagen, for så å avta igjen mot kvelden og til slutt svinne hen i natten. Denne identifiseringen er med på å skape en dyp følelsesmessig sammenheng mellom atmosfærene lys skaper og den sinnsstemningen vi opplever. Munterhet vekkes av strålende solskinn; tåke og snø kan gi et drømmende lys, mens lys som er flatt og kjedelig kan virke deprimerende. Lysets egenskap til å appellere til alle sansene våre er med på skape atmosfære.

Når man snakker om atmosfære og lys vil lysets fravær være vel så viktig som dets tilstedeværelse. I boken ”The eyes of the skin”, diskuterer den finske arkitekten Juhani Pallasmaa skyggenes innvirking på våre følelsesmessige opplevelser. ”Vi har en tendens til å stenge ute synssansen under

+ 28

overveldende følelsesmessige opplevelser; vi lukker øynene når vi drømmer, lytter til musikk eller når vi kjærtegner vår elskede. Dype skygger og mørke er essensielt fordi de demper synets skarphet, gjør dybde og avstand tvetydig og inviterer det perifere ubevisste synet og taktil fantasi”.

Dempet lys og skygger stimulerer fantasien og dagdrømming. Videre argumenterer Pallasmaa at ”for å kunne tenke klart må skarpheten i synet undertrykkes, fordi tanker flyr med et åndsfraværende og ufokusert blikk. Homogent sterkt lys paralyserer fantasien på samme måte som homogene rom svekker opplevelsen av å være til. Menneskets øyet er perfekt innstilt for skumring snarere enn skarpt dagslys.”

Skygger, mørke og dempet belysning gir derfor grobunn til en ufokusert måte å se, reflektere og meditere på.

Innenfor tradisjonell japansk arkitektur finnes det lange tradisjoner for å filtrere lys gjennom gjennomtrengelige og porøse papirpaneler, såkalte shoji, for så å bryte det opp i skygger. Papiret i shoji-panelene kontrollerer passasjen av lys, luft og utsikt avhengig av stemning, vær, årstid og tidspunkt på døgnet. Shoji-panelenes magi består av evnen de har til å fange verdenen og de unike øyeblikkene som omgir dem, forstørre dem og stilne dem akkurat lenge nok til å oppleve deres nærvær og passasje.

I zen-buddhismen er det på sin side møtet mellom lys og mørke, hvor alle materielle aspekter oppløses, at rom blir til.

Den japanske forfatteren Junichiro Tanizaki beskriver i

sin bok ” In Praise of Shadows” følelsen av ro som følge av mørke, som er høyt verdsatt i tradisjonell japansk arkitektur. ”Når vi stirrer inn i mørket som samler seg bak bjelker, rundt blomstervasen, under hyllene, selv om vi vet utmerket godt at det bare er en skygge, er vi overveldet av følelsen av at i dette lille hjørnet av atmosfæren hersker det fullstendig og absolutt stillhet; her i mørket holder uforanderlig ro stand”.

En lignede måte å verdsette lyset og mørkets evne til å skape en drømmeaktig atmosfære finner vi i Norden.

Under midtsommerkvelder oppløses dagslyset til en

dis som bader jorden i en alvelignede glød, der farger dempes og blir uklare. I de lange vinternettene får skumring, himmel og snø et nølende snev av regnbuens fargeskjær i flere timer. De skandinaviske lysforholdene er et resultat av ekstreme klimatiske variasjoner, der ustabilt vær og skiftende skydekke skaper et diffust lys.

Skandinavere har gjennom tidene levd side om side med naturen og har derfor en sterk tilknytning til årstidene og det skiftende været. Varme sommere og kalde vintre, irrgrønt løv og krystallklar snø er alle kjennetegn som vi setter pris på. Dramatikken som utfolder seg daglig

+ 29

+ 30

foran øynene våre setter sitt preg på vårt indre. Ethvert landskap er en sinnstilstand. Pallasmaa mener at det å være omsluttet av vinterens mørke og tunge skygger er en tilstand som er dypt forankret i det nordiske sinn.

Nordens mørke lys manifesterer seg spesielt tydelig i de norske stavkirkene der kun noen få lystråler slipper inn igjennom små åpninger like oppunder taket.

Etter hvert som øynene vender seg sakte men sikkert til mørket, avsløres et rom som er dekket med lag på lag av svinnende skygger som kan minne om mørke vinternetter spettet med stjerner og som maner til en mystisk alder der de dukker opp fra intet. Et lignende fenomen finner vi i den skandinaviske naturen der dagslyset filtreres gjennom skogenes bladfylte trekroner og bare noen ytterst få solstråler når ned til den mørke skogbunnen der lys og mørke omfavner den i dype skygger. Atmosfæren som oppstår i grålysningen mellom lys og mørke, og der direkte sollys filtreres før det slipper inn i rommet, skaper skygger og en dempet belysning som bidrar til ro i sinnet og kan få en til å rette oppmerksomheten og fokuset innover for refleksjon og meditasjon.

I sakral arkitektur vil det være ønskelig å skape en atmosfære som gir sinnsro, rom for refleksjon og en følelse av guddommelig nærvær. Ved å identifisere sammenhengene mellom lysets tilstand og vårt følelsesliv vil man kunne skape en slik atmosfære ved hjelp av lysbruken i rommet. Ved å kontrollere lysåpninger, lysets intensitet og dets konsentrasjon i sakrale rom kan man påvirke sinnsstemningen blant de som oppholder seg der. Atmosfæren fra lyset, skyggene og mørket vil kunne hjelpe tilbederen å samle oppmerksomheten sin. Opplevelsen av rommets atmosfære vil i høy grad påvirkes av den kulturelle og personlige bakgrunnen til den som ser, men det er allikevel flere aspekter ved en slik kontrollert bruk av lys og skygge som vil gi en universell oppfattelse av en transcendent atmosfære.

KILDER: Binet, H., et al. (2002). Das Geheimnis des Schattens: Licht und Schatten in der Architektur = The secret of the shadow : light and shadow in architecture. Tübingen, E. Wasmuth.

Gallagher, W. (2001) “Rays of light. (church architecture) Architectural Record Pallasmaa, J. (2005). The eyes of the skin: architecture and the senses. Chichester, Wiley.

Plummer, H. (2012). Nordic light: modern Scandinavian architecture. London, Thames & Hudson.

Plummer, H. (1987). Poetics of light. Tokyo, A+U Publ.

Safont-Tria, J., et al. (2012). Steven Holl: color, light, time.

Zürich, Lars Müller Publishers.

Tanizaki, J. i. (2001). In praise of shadows. London, Vintage.

Ramzy, N. S. (2013). “Perceptual Dimensions of Interior Daylight in Sacred Architecture: Analytical Study of the Lighting Programs in Five Sacred Buildings of Different Styles.” International Journal Of Architecture, Engineering and Construction

+ 31

+ 32

PREBEN CHRISTIAN HOLST er masterstudent ved Bergen Arkitekthøgskole. Han har en bachelor i arkitektur fra Oxford Brookes University, og utdannelse innen landskapsarkitektur ved AHO, Tromsø Academy of Landscape and Territorial Studies samt filmstudier ved FAMU, Praha.

Formørkelsen Den italienske mesterregissøren, Michelangelo Antonioni, festet, gjennom atmosfæriske utforskninger av mennesket og arkitektur, den fremmedgjørende urbaniseringen som fant sted i etterkrigstidens omveltende landskap på film.

I L’Eclisse (1962) møter vi den kvinnelige protagonisten, Vittoria, i hennes søken etter mening og identitet i et stilisert bylandskap i utkanten av Roma.

Michelangelo Antonioni ble kjent som skaperen av langsomme filmer med begrenset handling og tankevekkende, kontemplative fremstillinger av det urbane liv i etterkrigstidens urovekkende moderniserende samfunn. Gjennom filmatiske virkemidler omskaper Antonioni hverdagslige og banale hendelser til en dypere symbolsk og filosofisk scene. Disse tomrommene av usikker modernitet er fulle med antydninger av noe som har skjedd eller er i ferd med å skje. Protagonisten Vittoria bebor disse rommene prøvende, spørrende og bringer en livlig tilstedeværelse til landskapet av

fravær og fremmedgjorthet. Bildet klippes til et statisk kamera som følger en flokk rømte hunder opp en lang, bred betongtrapp en stille sommerkveld. Lysene fra Romas historiske sentrum skinner som hvite punkter på den beksvarte himmelen. To unge kvinner i lette sommerkjoler vandrer gjennom et gåtefullt, monolittisk landskap på let etter en rømt hund. Dette er EUR, et bolig- og forretningsstrøk i Roma, sør for det historiske sentrum. De to venninne når toppen av trappen og stopper for å speide ut over en stor, åpen plass belyst av spredte gatelykter. Den ene, Vittoria, strekker frem hånden sin og berører en enslig søyle som skjærer bildet i to før hun fortsetter den eksistensielle samtalen med venninnen.

Vittorias melankolske blikk glir sakte over lerretet, men lyser opp idet hun øyner flokken med hunder i det fjerne.

Hælene hennes klinger mot den brostenlagte plassen mens hun setter på sprang etter dem og forsvinner inn i mørket. Lyset fra gatelyktene kaster en lang skygge av

+ 33

skikkelsen som beveger seg over plassen. I jakten beveger Vittoria seg stadig fra mørke til lyse partier, hvor hun stopper opp og leverer sine replikker. Eksponeringen på kamera sluker alt av kontekst og vi blir presentert for en ubestemmelig labyrint av lys og mørke som vi følger Vittoria bevege seg igjennom. Karakteren blir komplett omsluttet av og redusert til å være en objektiv del av et abstrakt rom dominert av et rikt audiovisuelt miljø. Mens Vittoria beveger seg omkring følger ikke kamera alltid med henne, men lar henne forsvinne inn og ut av bildet og etterlate et mørkt tomrom.

Vittoria tar omsider igjen hundeflokken som har samlet seg ved utkanten av plassen. Hun setter seg ned på kne og hilser på en oppstemt, liten hund som reiser seg og går rundt på to ben for å hilse. Vittoria bryter ut i en troskyldig latter mens den lekne hunden vandrer ut av bildet og hun befinner seg med ett alene i det forlatte landskapet. En fremmed, metallisk lyd fanger hennes oppmerksomhet og nysgjerrigheten leder henne videre bortover plassen. Hun stirrer forundrende på en lang rad av nakne flaggstenger som svaier i en nattlig bris og vandrer sakte bakover mens hun med hele sitt vesen studerer den auditive forestillingen.

Dette korte, gåtefulle øyeblikket fra Antonionis L’Eclisse er symptomatisk for den italienske regissørens bemerkelsesverdige oeuvre. Dette er en filmskaper med en fascinasjon for det gryende sekulære og urbaniserte etterkrigstidssamfunnet, med en endeløs interesse for det subtile. I L’Eclisse følger vi Vittoria, som i åpningssekvensen har brutt forlovelsen sin med Riccardo, dra til børsen i det historiske sentrum av Roma for å møte sin mor. Der møter hun aksjemegleren Piero og gjennom filmen følger vi deres flyktige forhold og hennes hverdagslige liv i periferien av Roma. Ved å rive i stykker de tradisjonelle grensene for filmatisk narrativ ved å utforske et stadig skiftende indre landskap uttrykt gjennom arkitektur og byrom ved hjelp av subtile kamerabevegelser og dybdefokus utforsker Antonioni tvetydigheter i et fremmedgjort Italia. Dette kommer til uttrykk i åpningssekvensen hvor Vittoria befinner seg i leiligheten til forloveden Riccardo. De trøtte ansiktene vitner om at de har vært oppe hele natten og kranglet.

Hun ønsker å være lykkelig, mens han er motvillig til å gi slipp på henne. Åpningssekvensen viser oss den nedbrutte stemningen i den overfylte leiligheten. Bøker, malerier og skulpturer presser seg mot oss fra alle kanter. En elektrisk vifte understreker den kvelende, selvbevisste atmosfæren som befinner seg i rommet. Tunge, mørke gardiner er trukket for og skaper et klaustrofobisk vakuum. Underveis i den sparsommelige dialogen vandrer Vittoria i sirkel rundt den passive Riccardo og drar gardinene smått til side for å avdekke et øde landskap dominert av et truende, futuristisk vanntårn. Gjennom regisseringen og

+ 34

arkitekturen får vi inntrykk av en forvirret kvinne som føler seg fanget i hjemmet til en fremmed hun hverken kjenner eller forstår. Når Riccardo forsøker å begripe hva Vittoria ønsker blir denne jakten inne i leiligheten enda mer eksplisitt. Vittoria passer hele tiden på å holde avstanden og ikke gi etter for presset som Riccardo legger på henne ved å veldig tydelig snu ryggen mot ham og gjemme seg bak ulike gjenstander. Nærbildene av ansiktet til Vittoria gir oss en illusjon av hennes tanker og følelser, men det er arkitekturen og hvordan karakteren forholder seg til den som er den virkelige nøkkelen for å forstå det komplekse følelseslivet. Hver gang Riccardo nærmer seg Vittoria trekker hun seg unna og unngår spørsmålene hans. Hun anstrenger seg for å uttrykke muntlig hva hun ønsker, men kroppsspråket hennes er mindre tvetydig.

Mot slutten av scenen står de begge et lite øyeblikk vendt mot hverandre, en døråpning danner en ramme rundt paret. Vittoria beveger seg mot kameraet, forbi Riccardo og ut av rammen. Hun ser ikke i Riccardos retning igjen før hun i et øyeblikk på vei ut ytterdøren snur seg og iakttar forloveden hun forlater en siste gang.

Vittoria går ut av leiligheten og trer inn i det forlatte landskapet. Kameraet holder seg på lang avstand og forsterker følelsen av melankoli og brudd. Det negative rommet er like fremtredende som det positive, stillhet så høyt som støy, fravær så følbart som tilstedeværelse og passivitet like mye en drivkraft som handling. Antonioni bryter talte regler med ukonvensjonelle klippeteknikker, brukket romlig og tidsmessig kontinuitet og et kamera som innstendig henger i melankolske pauser, lenge etter at skuespillerne har forlatt bildet. Kun et stort lerret kan gjøre full rettferdighet til virtuositeten i Antonionis miseen-scène, en følelse av monumentalitet er grunnleggende for hele hans filmografi.

Det ubevegelige kameraet illustrerer en statisk, allerede eksisterende by som karakterene kun har lov til å besøke og observere. Bygningene er ruvende monolitter stående som egne karakterer og gjennom Antonionis vidvinkelobjektiv forsterkes forholdet mellom arkitektur og mennesket. Antonionis filmer utforsker mangelen på verbal kommunikasjon mellom individer og det er overlatt til det visuelle for å vise hvorfor de er ute av stand til å uttrykke seg. Han utforsker dynamikken mellom romlighet og individ ved å atskille karakterene fra hverandre mot et dominerende bakteppe. Likevel, er ikke arkitekturen bare et filmatisk uttrykk for karakterenes følelsesliv, men også en bokstavelig fremstilling av deres kommunikative utilstrekkelighet.

Dette kommer til uttrykk i den første scenen på børsen i Roma som holder til i et gammelt romersk tempel.

Vittoria blir her presentert for Piero og de har sin første, korte dialogutveksling. Møtet er en del av en større, dokumentarisk scene som introduserer seeren for det

hektiske livet på børsen hvor grådigheten råder og alle triks i boken er tillatt for å få en fordel ovenfor de andre spekulantene. Piero skyr ingen midler for å komme i front og handler og selger aksjer i et heseblesende tempo. Nervøse blikk kastes kontinuerlig opp mot den store tavlen hvor aksjeprisene blir oppdatert og justert.

Vittoria beveger seg forsiktig gjennom den oppspilte folkemengden på let etter moren sin. Ut fra intet kimer en klokke og med ett stanser den frenetiske aktiviteten.

En av aksjemeglerne har gått bort og ett minutts stillhet annonseres for å minnes deres tidligere kollega. Det er under dette øyeblikket at Vittoria og Piero først møtes og kameraet fanger de på hver sin side av en stor søyle som dominerer bildet og markerer starten på deres korte affære. Den massive søylen er en tydelig manifestering av den emosjonelle avstanden mellom Vittoria og Piero som blir deres bane.

L’Eclisse er et bemerkelsesverdig verk som tilbyr en nådeløs fordømmelse av livet i den europeiske etterkrigstidens borgerlige samfunn. Gjennom Romabørsen og EUR, et byutviklingsprosjekt av monumentale modernistiske proposjoner, finner Antonioni inspirasjonen for filmens visjon om en moderne ødemark. Antonionis valg av EUR fjerner hans karakterer fra den klassiske konteksten forbundet med Roma og plasserer de i et abstrakt landskap. Store, truende bygg, tomme bylandskap og klaustrofobiske leiligheter blir benyttet for å beskrive karakterenes følelsesliv under en gryende forelskelse.

L’Eclisse danner slutten for en feiret trilogi som utforsker

menneskelige forhold i en tidsperiode hvor samfunnet og byen gjennomgikk en radikal transformasjon.

De tre filmene er til forveksling like både visuelt og tematisk, men utforsker lignende problemstillinger i vidt ulike byer og landskap som påvirker hvordan seeren tolker handlingene og følelseslivet til karakterene.

Antonionis trilogi beveger seg fra søvnige landsbyer i det rurale sør til den industrielle metropolen Milano for til sist utforske kontrasten mellom Romas klassiske og moderne arkitektur. Inspirert av neorealismens temps mort, går Antonioni enda lenger da han bremser ned eller til og med avbryter det narrative plottet for å presentere tomme øyeblikk og digresjoner hvor han frigjør scenen fra dens underordning til fortellingen.

I disse øyeblikkene omdannes arkitekturen til egne karakterer som bidrar til å skape en ny dimensjon til fortellingen. I filmens urovekkende avslutning tar et avtalt møte mellom Vittoria og Piero aldri plass. I stedet dveler kameraet ved bygninger og byrom hvor vi tidligere så paret. I flere minutter ser vi mennesker og hendelser, men karakterene vi venter på kommer aldri. Akkompagnert av et atonalt musikkspor jakter seeren stadig på de to hovedpersonene, men etterhvert blir deres fravær stadig mer håndgripelig. Antonioni avslutter L’Eclisse på et forvirrende vis som gjenspeiler karakterenes sinnsstemning. Gjennom filmen har regissøren benyttet seg av spillet mellom arkitekturen og karakteren for å beskrive Vittorias indre tanker og følelser. I filmens siste scene derimot har karakteren forduftet, mens kun arkitekturen består og etterlater seeren med ubesvarte spørsmål og en foruroligende følelse angående deres skjebne.

+ 35

Erindring

+ 38

Foto: Eivor Pedersen

SILJE ANDREA SÆVERUD har en master i landskapsarkitektur fra AHO (2012) med 1. avdeling fra Bergen Arkitektskole. Jobber som planlegger og landskapsarkitekt i Statens Vegvesen med prosjekter i Oslo og Akershus. Fokus på gående, syklende og kollektivreisende.

Å bevege seg fra rom til rom i New York Det er september og jeg trer inn som fremmed i New York City. Inntrykkene strømmer på, og gjennom mangfoldet av rom og uttrykk, opplever jeg fragmenter av byen. Lyder, lukter, farger, smaker, romlighet, materialer. Å være et sted for første gang gir en helt spesiell årvåkenhet. Å aktivt bevege seg rundt og være tilstede i øyeblikkene gir en barnlig og nesten svampaktig måte å ta inn byen på; suge til seg atmosfæren. Hva fester seg?

Er det mulig å ta direkte avstøp av inntrykk? Følelsen av å være vidåpen og absorbere alt rundt meg, gjør at jeg nesten tenker at det er mulig. Men det er ikke sikkert at alt som føles sterkt fester seg. Hva blir igjen?

I varmt kveldsmørke står en kø av spente mennesker utenfor et gammelt lagerbygg i bydelen Chelsea på Manhattan. Vi er tre av kanskje hundre personer som snart skal ta del i en helt spesiell teaterforestilling ved å

sjekke inn på det fiktive McKittrick Hotel. Gutten bak skranken ber meg om å levere alt jeg har av løse ting; jakke, veske, telefon, kamera, en pose med nye sko – ingenting som kan virke distraherende får bli med videre innover i bygget. Det er mørkt og kaldt der inne, så kontrasten til gatene utenfor er umiddelbar etter en dag med tropevarme og sterkt sollys. Vi går først gjennom en smal gang, så opp en trapp og inn en dør. Det kunne ha vært en hvilken som helst dør i et nedlagt industribygg, men det som møter oss på andre siden er en svunnen tid. Vi befinner oss plutselig i en bar i det herrens år 1939. Stilige menn med hvite skjorter og tversoversløyfe. Bølgende hår, nakne skuldre, synlige kragebein og side kjoler. Et rom med rød fløyel, grønne drinker, runde bord og jazzorkester. Vi kjøper hver vår absintdrink og tar inn tidsånden fra nærmere åtti år tilbake. Selv om

+ 39

vi er klar over at det er kulisser og skuespillere, er det likevel så gjennomført at vi er villige til å tro at vi har gjort en tidsreise. Og i det en pent antrukket mann med vannkjemmet hår deler ut hvite masker med beskjeden om at når vi nå entrer the McKittrick Hotel, er det ikke lov å prate sammen, går det en iling av skrekkblandet fryd gjennom kroppen.

På the McKittrick er vi anonyme, vi har hverken taleevne eller synlige ansiktsuttrykk. Ingenting distraherer opplevelsen til hver enkelt publikummer, bortsett fra opplevelsen av de andres bevegelse gjennom rommene.

Ingen lysende skjermer og bilder som blir tatt. Det eneste vi er pålogget er våre egne sanser og våre individuelle opplevelser i øyeblikket. Rom på rom oppleves usensurert og umiddelbart, og karakterene som befinner seg i historien som foregår på hotellet fremstår spesielt tydelige; energien fra dem går rett inn i kroppen. Det at ingen ser hva jeg uttrykker, forsterker mitt eget blikk og følelsen av å kjenne ordentlig etter. Siden ansiktsuttrykk og tale er ikke-eksisterende uttrykksmåter for oss maskekledde, blir det i bevegelsene, pusten og hvordan vi berører omgivelsene; vegger, dører, gjenstander vi velger å ta på og ikke, skuffer vi åpner og ikke, brev vi leser og ikke, som skiller oss fra hverandre og gir oss individuelle uttrykk. Den visuelle, auditive og taktile opplevelsen forsterkes. Det jeg ser, ser jeg sylskarpt. Jeg hører hver minste lyd. Og jeg kjenner i fingertuppene hvert lille fiber som berører huden i det jeg tar på en av de mange gjenstandene. Jeg kjenner ruheten i brevpapiret jeg finner i en skuff. De svarte bokstavene som er trykket hardt inn i papiret og lager små relieffer av skrivemaskintunge ord. Ordene i seg selv gir ingen mening, bare små bruddstykker av en historie, de fester seg ikke. På en barneseng i et lite rom ligger en tøybamse og ser ensom ut. En nattbordslampe står på og stemningen i rommet bærer preg av noe forlatt. I et trangt og avlangt rom er det glasskrukker med organisk materiale på formalin.

Hyllerader med glass på glass, og skuff på skuff med små samlinger og håndskrevne etiketter. Det føles som om jeg får et eksklusivt innblikk i små og store hemmeligheter i disse rommene, men at hva som åpenbarer seg er opp til meg gjennom hvordan jeg utforsker og sanser. Det er jeg som må dra linjer i handlingen, mellom scenene som

+ 40

finner sted, eller velge å la være. La det forbli fragmenter av en historie – øyeblikksobservasjoner av en rekke hendelser. La det være en fortelling i en bestemt tidsepoke, la 1939 være nåtid. Som om the High Line like rundt hjørnet skulle ha vært i drift med dundrende tog nedover skinnegangene, og ikke en park på høyde med 3. etasje som den er transformert til etter å ha ligget brakk i et kvart århundre. Som om jeg er i tiåret da Rockefeller Center ble bygget i sin karakteristiske Art Deco-stil og utsiktsplatået Top of the Rock ble besteget for første gang. Kjente de det samme suget i magen i det heisen på vei nedover de sytti etasjene bremser opp? Kanskje kjente de et større sug? Det virker imponerende i dag, men hvordan virket det den gangen? Rockefeller Centre med sine delikate detaljer; blankpolerte overflater så skinnende at rommene speiler seg i sine egne vegger og gulv, avrundede hjørner, forgylte kanter og mørke flater i polert stein. Jeg lar det være 1939 da det faktiske McKittrick Hotel i New York eksisterte i kun noen måneder.

Luksushotellet som med utbruddet av andre verdenskrig, stengte det dørene og lå uberørt og forseglet i mange tiår, som en tidskapsel. Det lå der som en parallell verden til byen utenfor, som endret seg i takt med tiden, mens tiden der inne sto helt stille.

Historien som utspiller seg på det fiktive McKittrick oppleves forskjellig fra person til person, alt etter hvordan hver enkelt beveger seg gjennom de mange rommene og etasjene. Hotellet har et labyrintisk nett av mørklagte ganger som gir en følelse av å bevege seg retningsvilt halvt i blinde før man plutselig befinner seg i et nytt rom. Rommene er alle dunkelt belyst, noen mørkere enn andre. Det gir en begrenset og samlende palett i rødbrune toner i mange av rommene, som sepiafargede foto.

Belysningen forsterker på en måte følelsen av å være i fortiden. Hva gjør lyset med opplevelsen av romlighet og farger?

Bydelen Red Hook opplevde jeg kun i mørket. Det var en verden full av små hemmeligheter i en krok av Brooklyn. Store mørke, tomme bygg og sparsommelig gatebelysning ga en slags desorientert, men samtidig nysgjerrig følelse. Veggene var diffuse. Og veggene diffuserte lyset. Månen var oppe, så synlig derfra på stjerne-

himmelen. Bortover en gate og inn en dør. Restauranten lå og lyste med sine skumringslys i det dunkle. Varm belysning, varm atmosfære i et rom med runde hjørner.

Fløyelsgardin foran inngangen, hvor folk trådte inn som gjennom et sceneteppe. Som å tre inn i 1939. Fløyelsmyk mat, fløyelsmyk betjening. Lunhet i hjørnene. Den lå der som en perle i en gate, blant andre gater jeg ikke ville ha gått alene i om kvelden uten å snu meg for å se om noen fulgte etter. I bydelen Hell’s Kitchen bar det rett fra gaten og inn i en heis med dørvakt – svisj opp på et av Manhattans tak. Fra takrestauranten var Empire State Building synlig, som fra nesten overalt, også den fra 1930-tallet. Kveldsolen ga den glød, men så kom skumringstimen og med den kom kjølig neonblå belysning og la seg over restauranten. Det føltes umiddelbart trist. Lys, lys, varmt lys. Fløyelsmykt lys. Julelys i China Town. Skumringsbelysning i Red Hook.

Jeg befinner meg helt alene i et av de store svarte rommene. I rommet er en liten scene med et piano, et hvitt badekar på en opphøyning midt i rommet og en seng i et hjørne. Det er alt. Rommet er så stort og veggene så mørke at jeg ikke klarer å lese rommets avgrensning.

Det flyter ut i det store intet og gjør at jeg snur meg for å se om det er noen der bak. En dyp, svak lyd bygger seg stadig opp i volum og intensitet og gir meg frysninger på ryggen. Lyden er ubehagelig, samtidig spennende og bringer en følelse av at noe kommer til å skje snart. Og det gjør det. En mann kommer løpende inn i rommet, desperat i blikket med blodige hender. En kvinne kommer etter og kler av ham og vasker bort blodet til vannet i badekaret er helt rødt. Lyden av vannet i det han reiser seg opp, lyden av vann som faller av en kropp. Kontrasten mellom dramatikken i handlingen og de gode assosiasjonene lyden gir er stor. Til hav og bading, til mykt tre under føttene på Coney Islands strandpromenade. Varm lyd, varm sand, flygende ballonghester over stranden, hvor Atlanterhavet møtte trofast opp. Å ha tilgang til dette så nær den tette byen, med plass til å svømme under høy himmel er fabelaktig, tenker jeg, mens jeg ser en naken mann reise seg opp fra blodig vann.

Når vi sitter i hotellbaren anno 1939 uten masker og med mulighet til å snakke sammen igjen, blir vi klar over

hvor forskjellige opplevelser vi har hatt. Valgene vi tok, bevisst og ubevisst, hvilken retning vi valgte å bevege oss i, hvor vi stoppet opp, hvor vi valgte å dvele, hva vi observerte og la merke til av detaljer har gitt oss en personlig opplevelse som ikke helt lar seg gjenfortelle.

Samtidig har vi følt den samme atmosfæren. Jeg forteller de to andre om en heftig dansescene jeg så, hvor tyngdekraften opphørte. Rommet opphørte, det Å bevege seg fra rom til rom i New York – Silje Andrea Sæverud var bare lyset, bevegelsene og musikken. Belysningen var intenst blinkende; på og av med intervaller hundre ganger kortere enn øyet blunker. Det gjorde at jeg ble sugd inn i scenen. Det var ingen faste konturer og bevegelsene ble fragmenterte. Det var som i en gammel film som hakker seg gjennom handlingen, nærmest som en samling stillbilder i rask fremvisning. Det var bevegelse, men med mellomrom som skjulte sammenhengen i forflytningene. En av danserne, kledd i aftenkjole, var foran, bak og oppå en bardisk. Hun forsvant og kom tilbake med bevegelser så kraftfulle at hun sto stille i luften. Som å være vektløs et hundredels sekund på en huske i det den er på sitt ytterste punkt og skal til å svinge tilbake igjen; tyngdekraften opphører. Våre helt unike opplevelser gjør at vi føler oss heldige der vi sitter, samtidig som vi alle tre vil tilbake for å oppleve andre scener og nye rom, eller oppleve samme scene på en ny måte.

Opplevelsen på the McKittrick kan sammenliknes med opplevelsen av å utforske selve New York. En by som New York med sine uendelig mange scener og rom, alle menneskene og de mange tilbudene til enhver tid gir mulighet for fascinerende mange individuelle opplevelser. Byen er så stor og mangfoldig, og som alle byer, er den alltid i forandring. Det gjør at New York vil kunne oppleves i utallige versjoner, alt etter hvor og hvordan man velger å bevege seg, hvilken årstid det er, hvilket år, hvordan man utforsker og bruker sansene. Alt hva byen utåndet føltes direkte på kroppen fordi jeg beveget meg igjennom den sakte til fots uten filter. Og det at så mange andre også gjorde det, ga så mye liv, så mye følelse av at her er det mennesker, og menneskene hører til i denne byen. Hvor mange mennesker så jeg egentlig? Menneskene strømmet som vann. Likevel syntes de enkelte menneskene. I en by hvor folk ser tusenvis av ansikter

+ 41

+ 42

Foto: Eivor Pedersen

hver dag, var det likevel en oppmerksomhet; det å unne et blikk til en fremmed. Til fots blant alle andre. Beina gikk. Og jeg smeltet, men ble ikke utmattet. Inn og ut av treskygger. Inn og ut av menneskestrømmen på fortau som fordampet. Inn og ut av svale bygg. Inn på biblioteket, hvor det var nærmest stoisk ro. Var det virkelig mulig midt på Manhattan? Fra hektisk og bråkete på Times Square via Bryant Park til nær stillhet på et par hundre meter. Tre parallelle verdener. Gule drosjer gjennom vindusrutene inne på biblioteket. Tut og kjør. Fra lyden av trafikkstøy til lyden av svingende jazz på the McKittrick. New York var lyd. Og lyden av byen var fremfor alt den konstante duren og fraværet av stillhet. Trafikkstøyen lå som et bakteppe for alle andre lyder. Lyden av isbilen sent på kvelden. Lyden av fuglesang, fontenevann. Et piano i Bryant Park og lyden av bølgeskvulp fra East River. Lag på lag med lyd. Rytmen av togene nede i undergrunnen som smalt taktfast frem og tilbake mellom flislagte vegger. Kadum – kadum – kadum! Jeg husker gutten på plattformen i undergrunnen som ga meg musikken gjennom kroppen. Jeg så musikken og hørte gjennom blikket. Folk på vei til og fra, beveget seg til musikk som ikke kunne høres. De var alene i byens rom og uttrykte så mye trygghet, ingen fasade. Kadum – kadum – kadum, ut av stasjonen på Rector Street og der var det endelig: et rykende, dampende kumlokk. Jeg kjente en slags gjensynsglede. Dette var bakgatenes og skurkenes New York, var det ikke? Dette hadde jeg sett på film. Her var klaustrofobiske gater og truende bygninger. Høyhusene i Midtown føltes ikke så truende. Det lå en omtanke i dem. Hvor var veien bort og vekk? Borte vekk. Retningsvill, som i gangene på the McKittrick. En villet retning ut derfra.

som nettopp fremsto som parallelle verdener, som man var velkommen til å tre inn og ut av. Likevel fikk jeg en opplevelse av en samlet atmosfære; en by med høy intensitet skapt fremfor alt av mennesker i bevegelse, som en vennlig by med parallelle verdener som på et fascinerende vis så ut til, for en førstegangsreisende, å fungere side om side. Og det på tross av at så mange forskjellige mennesker skal bevege seg rundt og ha plass til å leve sine egne liv. Som fremmed i New York fikk jeg tre inn. Jeg fikk bevege meg gjennom mangfoldet av rom og uttrykk – jeg fikk oppleve fragmenter av New York.

Smakebiter, biter av en by. Utforske og absorbere. Det jeg så, så jeg sylskarpt. Jeg hørte hver minste lyd.

Og jeg kjente i fingertuppene hvert lille fiber av byen.

Sånn føltes det der og da. Jeg kjenner de varme tastene.

Bokstavene som er trykket. Ordene på sidene lager små relieffer av inntrykk. Hvorfor følte jeg så mye hele tiden?

Byen lot meg.

The McKittrick Hotel var en parallell verden til byen utenfor med en tydelig skillelinje i form av skranken hvor vi måtte legge fra oss alt av distraksjoner. Opplevelsen av å tre inn i forestillingen gjenspeilte noe betegnende for New York; de mange adskilte og kontrastfylte områdene,

+ 43

Hvor finnes den gode atmosfæren?

Hva er egentlig en god atmosfære? Hvilke steder, tider på døgnet og tider på året skaper en god atmosfære?

Arkitekt Dagur Eggertsson:

Filosof Ingmar Meland:

Årstid: høst Vær: klar himmel og rim på bakken Tid på døgnet: soloppgang med stjerneklar himmel som gradvis forsvinner i grålysningen Sted / rom: stuen i Ugleveien 6 med fyr i peisen

Årstid: det er vår Vær: og vêret er akkuratt om å skifte frå regnvêr til finvêr Tid på døgnet: akkuratt idet ettermiddagen tar til Sted / rom: på Torgallmenningen i Bergen.

+ 44

Illustrasjoner: Susanne Søum

+ 45

Max Gitenstein, landskapsarkitekt Årstid: monsunårstiden i Arizona. Det varer bare et par uker. I løpet av disse ukene kan man oppleve fantastiske støvstormer og tordenvær, og intense farger på himmelen. Alt kommer plutselig, uten varsel.

Vær: varmt, men vått i luften – som er uvanlig i ørkenen.

Med lukt av kommende regn.

Tid på døgnet: solnedgang, der himmelens farger er spesielt levende gjennom alt støvet i luften, like før det intense tordenværet.

Sted / rom: å stå ute på gaten med vennegjengen, mens vi tør å stå og se på tordenværet, før vi løper så fort vi kan inn i huset igjen når det blir for skummelt.

Aili Sexton, student Årstid: overgangen fra den mørke vintertiden til den lyse vårtiden rundt påske er en vakker stund som bringer en følelse av liv. Solen skinner klart på himmelen og glitrer ned på snøen som er i ferd med å smelte. Denne årstiden bringer optimisme for den lyse og varme tiden som er i vente.

Vær: jeg setter pris på høstværet når solen skinner gjennom trærne med sine blader som har endret tone til en varm rødgul farge. Samtidig som solen skinner er det kaldt i luften som gjør at det biter litt i kinnene, men gir en frisk og våken følelse.

Tid på døgnet: jeg er glad i morgenstuden når solen er i ferd med å gi lys til dagen og kommer opp med sin blendende gule farge omringet av milde rosenrøde skyer på himmelen.

Sted / rom: det er et rom i en hytte med mørkfargede tømmervegger og åpen peis. Dette rommet gir meg en lun og beroligende følese når jeg kan sitte inne ved den opptente peisen og se ut mot skogen som omringer meg.

+ 46

Kurator Anne Marit Lunde: Årstid: høsten – klar luft, høstfarger, lav høstsol, rim på bakken, en melankolsk og stille årstid.

Vær: jeg har har vokst opp på Vestlandet, og er i overkant glad i røft vær – jo mer vind, jo bedre. Jeg savner vinden her på Østlandet. Men som nevnt – en stille høstkveld eller en varm, sval sommerkveld ved havet kan være fantastisk.

Tid på døgnet: skumringstiden – den fine overgangen til halvmørke etter solnedgang.

Sted / rom: jeg arbeider på Nasjonalmuseet for arkitektur i Kvadraturen i Oslo og tenker at vi som jobber her er heldige. Museet ligger tett opp til Akershus festning, like ved politistallene i en av de fineste bydelene i Oslo. Det er en sammenstilling av klassisistisk og modernistisk arkitektur, et møte mellom Sverre Fehn og Christian Heinrich Grosch, de to viktigste arkitektene fra 1800-tallet og til vår tid. Romhøyden, materialvalgene, den spesialtegnede innredningen, lysinnslipp og beliggenheten bidrar til å gi huset en helt unik atmosfære og til at det er et godt sted å være.

Forfatter Marianne Clementine Håheim: Årstid: seinhaust Vær: kaldt, skarpt, så vidt litt sol Tid på døgnet: ettermiddag, folk er på veg heim frå jobb Stad / rom: Bergen, ved Lille Lungegårdsvann. Sekk på ryggen, froskevin i veska, hovudet fullt av minne, magen full av forventning.

+ 47

MARIE MEULMAN studerer arkitektur på Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.

Øyedør jeg kunne bodd her vært i rommene rommene med kun et vindu like vindu, ulike trær jeg kunne aldri sovet i sengene senger husker bevegelser husker kroppene lagrer timene jeg ville sovet på gulvet over de glemte skrittene

Atmosfære, jeg lukker øynene og prøver å finne ordet, jeg starter en prosess for å identifisere og kartlegge dette svært tunge og ladede ordet. Atmosfære. Bly. Jeg arbeider hardt for å finne fram til essensen av ordet, meningen som de 9 bokstavene rommer. Om jeg tenker på vind, ser jeg en gren hvor bladene sine rolige bevegelser fram og tilbake, sender solstråler ned mot ansiktet mitt. Om jeg tenker på musikk, kjenner jeg Bachs aria sine harde og myke slag gjennom kroppen min. Om jeg tenker på skjønnhet, omfavner havet kroppen min i rytmiske og slukende bølger. Når jeg nå igjen tenker på atmosfære kjenner jeg at den allerede har vært med i tankene mine; vind, musikk og skjønnhet.

+ 48

Den er tilstede i alle disse fenomenene. Jeg resonerer meg frem til at atmosfære er en tilstedeværelse som beveger meg.

Jeg sitter foran vinduet i en høy fjerde etasje, på et rom i en leilighet i en bygård fra begynnelsen av 1900-tallet.

Jeg har plassert skrivebordet og sofaen foran vinduet.

Det er et stort vindu, rundt to meter bredt og to og en halv meter høyt. Jeg tilbringer all min våkne tid på rommet mitt foran dette vinduet. Jeg har plassert to store potteplanter, objekter av høy personlig verdi og et stearinlys i vinduskarmen, sammen med de lange nærmest gjennomsiktige hvite lingardinene har jeg laget et nødvendig filter mellom meg og universet. Jeg har også nå skapt mange ulike vinduer i vinduet. (goterne brukte ordet augadauro for vindu, som oversettes til øyedør) Jeg skaper mine egne forståelser av hva som er der ute ved å selv bestemme hvordan jeg skal se det. Jeg kan sitte bak gjennomsiktig lin og se lys som går av og på i hjemmene til dem som bor i leilighetene over gaten, mellom pottene kan jeg så vidt se en gren fra det store treet der nede. Et vindu fra over gaten lander rett over treskrinet jeg fikk av min far; det står en globus i vinduet,

Foto av forfatteren.

nå står det en globus oppå treskrinet mitt, og bak flammen til stearinlyset ser jeg menneskekropper som beveger seg frem og tilbake gjennom stuer og soverom.

For meg er vinduet en øyedør, en dør, et sted mellom det kjente og det ukjente. Men vinduet har ingen dør som kan lukkes, det finnes bare glass, det romlige fokuset forblir ekstrovert. Jeg mister min egen tilstedeværelse i rommet, jeg blir da det som er utenfor vinduet mitt om jeg ikke er forsiktig.

Vinduet, et sted mellom det kjente og det ukjente, et sted mellom mitt rom og universet. Uten vinduet hadde vi ikke hatt lys, utsikt eller mystikken rundt hvilke omgivelser vi omgir oss med, hva de betyr og hvordan de påvirker oss. Når jeg lukker øynene mine kan jeg ennå kjenne ulike nyanser av lyset, jeg kan kjenne om solen står på ruten, jeg kan kjenne om det er kveld eller natt. Vinduet forankrer oss i stedet og tiden, jeg ser ut av vinduet mitt, jeg ser lyset gli inn i mørket, jeg kan høre søppelbilen gjennom det tynne glasset på det gamle vinduet, klokken åtte om morgenen. Hvem er

søppelmannen? Jeg stiger ut av sengen ennå i tåken til søvnen, og lener meg mot glasset før jeg ser en ung gutt i refleksvest som hopper der nede, blant søppel. Jeg legger meg tilbake i sengen og kan kjenne varmen kroppen min har etterlatt seg i madrassen sakte svinne hen. Jeg tenker så på søppelmannen og at han aldri kommer til å vite om meg.

Vinduet er ikke bare en sterk tilstedeværelse i øyeblikket, i nuet, vinduet er med meg i erindringen også. Mine erindringer av arkitektoniske opplevelser som har beveget meg, bæres alle fram av vinduet. Et rom hvor vinduet sender solstråler inn gjennom rommet, og etterlater seg en skygge av vindussprossene på den hvite blendende veggen. Jeg sitter i et mørkt rom hvor de harde piskende regndråpene mot vinduet er som hviskende stemmer, jeg tror det er noen på kjøkkenet.

Jeg ser hvordan skumringen dekker over møblene i stuen med sitt væren og sakte drar de med seg ned i det grunnløse.

+ 49

+ 50

MIA THUN studerer landskapsarkitektur på NMBU. Hun er redaktør i Kote sitt magasin på nett.

Når atmosfæren transformeres Nostalgi, hjemlengsel; lengsel tilbake til en tidligere del av ens liv eller en tidligere tid; romantisering av det forgangne.

Huset på Sørlandet er over 200 år gammelt og fylt av spor etter alle som har bebodd det. På gulvet i stuen kunne man se fotavtrykkene etter han som alltid pleide å sitte på den samme plassen og trippe urolig med føttene.

Merkene etter en brann kan fortsatt skimtes på den ene veggen. Da vi kom hit i sommer var ting blitt forandret, ikke mye, men nok til at det føltes helt urovekkende.

Fotavtrykkene var borte, veggene var blitt hvite, den grelle rosetapeten var skiftet ut og på kjøkkenet hadde blåfargen blitt et hakk mørkere. Alle ripene i huset utgjorde hundrevis av minner om livene som er blitt levd her, når de forsvant var det som om disse livene aldri

Illustrasjoner av Henrik Evensen

hadde eksistert. Forandringen var ubetydelig, men allikevel påvirket den min opplevelse av stedet så sterkt, hvorfor?

En atmosfære kan transformeres, fra god til vond, ubehagelig til behagelig, stille til voldsom. Fra det ene til det andre i uendelighet. Transformasjonen kan skje på et sekund eller ta hundrevis av år. Et hus som tok flere år å reise kan knuses til småbiter i løpet av sekunder.

Trær kan plutselig falle. Overgangen mellom årstidene gjør at et tres utseende alltid er i endring, aldri ser likt ut, sånn som det er med alt her på jorden. Kanskje nettopp derfor klamrer vi oss sånn til stedene der det virker som tiden har stått stille.

Vår opplevelse av et steds atmosfære er så ulik at en atmosfære egentlig aldri kan konstanteres. Et forsøk på å beskrive en atmosfære kan aldri bli objektiv for den

+ 51

påvirkes av hvem vi er, stedene vi har besøkt og alt vi har opplevd. Hva som oppleves som bra handler om så mye mer enn de fysiske aspektene, ofte handler det vel så mye om minnene vi knytter til stedene vi har levd i. Steder som minner oss om forelskelse, barndom eller et tidligere liv.

På samme måte som et hus fra barndommen kan stå uforandret og trygt og vente på oss, kan naturen gjøre det samme. Fjell, skoger og hav, de vil alltid være der.

Mange knytter seg kanskje enda mer til naturen enn til steder og hus fordi den er så bastant og uforanderlig.

Den minner oss om hvor liten vår menneskeskapte verden er, en påminnelse som ofte kan gi et behagelig perspektiv. Et fjells historie startet lenge før vi ankom jorden og vil mest sannsynlig bestå lenge etter vår bortgang. Man trenger ikke bekymre seg for dets tilstedeværelse og man vet at det alltid vil stå der og vente. Som en trygg bakgrunn til de hurtigskiftende omgivelsene og en verden i stadig endring.

Byer bygges raskere og raskere, mens bygg får kortere og kortere levetid. Vi pusser opp hjemmene våre i takt med nye IKEA-kataloger, kaster og kjøper, river og maler.

Samtidig bombes land sønder og sammen, til alt det som en gang fantes er blitt ugjenkjennelig. Klimaendringene gjør steder varmere eller kaldere, sender dødelige vannmasser som river med seg stedene de flommer

+ 52

gjennom, skaper tørker som utsletter all vegetasjon og etterlater seg rødbrente sletter. Folk fordrives og restene etter liv blir stående igjen som tomme skall i landskapet.

Endringene rundt oss skjer i stadig større fart, og kanskje blir vi stadig mer uoppmerksomme på at de skjer? For samtidig som ting endres blir verden også stadig likere.

Byer og hus, mennesker og klær, alle ser ut til å bli til kloninger av hverandre. Nettopp derfor blir stedene vi føler vi kjenner så viktige og forandringene som treffer dem så hardtslående. Hva ellers har vi å klamre oss til?

+ 53

How the river influences the towns Slowly, whispering the water come out clear (from the land), it hasty conveys itself in strems; then it flows.

The Sile holds the water in its hedges, from Casacorba it takes the water to the sea.

In the bights, the rivers rests a bit, in the waterfalls, it breaks out in a sparkling white, then it recovers its way, slow.

Reflects the riverside and the shady fronds, it hosts swans and coots, dragonflies and butterflies.

On the Alzaia, people come and go, they stop, watch the swarming life in and on the river: trees, boats and old mills.

Finally, folks go back on their own steps, contemplating, and walking they got fortified.

+ 54

+ 55

The photos of this article are the outcome of project developed by the Association over the last year to make an exhibition in Treviso on last September. The idea is a consequence of the City Council’s willingness to valorise the territory with the cultural and touristic sponsorship of new projects, coinciding to the Expo 2015 held in Milan.

The exhibition aimed to exalt, through the photography, the Sile and its environment bringing out a delicate region where history and traditions are always connected as the culture of the territory itself: sports and free time activities as representation of daily life and wellness; food and wine traditions; manufacturing activities powered by the river. Finally, we tried to show particular shoots representing the proposed themes giving a deep vision and an unseen perspective of the Territory and its riches.

+ 56

OrioFrassetto Photogroup is a cultural association established in 2013 with the willing to diffuse photographic culture. Funded by Orio Frassetto, a famous photographer in Treviso, it has wanted to develop skills and competences of this art. The Photogroup held two exhibitions “Certe luci non puoi spegnerle” (Some light cannot be switched off) in 2014 and “Luoghi, forme e luci” (Places, shapes and light) in 2012. Nowadays, dr. Ennio Ciaccia is the President, author of many photographic books about Treviso and the hinterland.

+ 57

Sile has chosen to be born in Casacorba, not far from Treviso, in a fascinating and full of mystery territory, coming to the surface not shyly, but bubbling in little resurgence pools of clear and swirling waters that turn into streams. Creeping among the vegetation, little by little it’s waters grows becoming a river.

Now, the clear emerald waters lap slowly against the edges full of shrubs of strawberries, alder and goat willow. It then reaches the peat bog where a myriad of marsh reeds rise straight gently rocked by the spring wind blowing through the willow branches. The birds chatter and coots hedgehopping fly on the its surface as to whisper once more the beauty of a place nature painted with a magic touch.

The river flows on quietly towards Quinto, shaping small lakes and swampy ponds. The biggest one, Cervara Oasis, is a web of streams chasing each other among the dense vegetation, here the storks live. Now the waters run, shake and sparkle, pushed by the mill blades, witnesses of the old milling activities during the “Serenissima age”. Those waters are today full of trouts, eels, sturgeons farmed here to be sold in different fish markets. In Badoere, decorated by its pearl the “Rotonda” square, thanks to these waters, white asparagus are cultivated.

And more, it is impossible to not bow in front of the wonderful flower we eat: the “Radicchio Rosso” of Treviso (red chicory), that prevails among the vegetables when the cold freezes the countryside. It is really important to not forget, the typical “Radicio verdon da corteo” (green chicory) in Roncade, or the sweet potato in Zero Branco and Morgano!

Finally, with its slow course, the river reaches Treviso, a roman foundation city enclosed by medieval walls, full of channels (“I Cagnani”) running between the buildings and joining the Sile at Dante Bridge: “Dove Sile e Cagnan si accompagnan” (Where Sile and Cagnan gets together), how the Divine poet remind us. The river edges stands higher now and the water laps the houses, almost caressing them with its slow and quiet course, changing suddenly in a waterfall jumping from the powerhouse’s dams.

Along the urban section, the river becomes animated by the people that walking peacefully and slowly, in harmony of the water flow. One can stop and watch the fishermen, or enjoy the sound of the children’s voices, while the seagulls perform their rounds in the air gliding onto the water to catching their preys. Rowing boats of “Canottieri sports club” race upstream splashing water in perfect match with rhythmic helshman voice. The benches on the walkways offer refreshment and coolness to those who sits to enjoy the fragrant breeze coming

+ 58

from the river. The whole city is in symbiosis to its water flows: Sile reflects, with its mildness, the Treviso inhabitant’s disposition.

Leaving the town the river follows its way with big volutes and reaches Fiera, the ancient commercial harbour. The left riverside rises from the water level becoming the “Alzaia”. Once, horses or oxen were used to go on the edge, towing the “Burci”, large boats with all their goods, to facilitate boats shipping. At that point, the old Mandelli’s Mill has been restored as modern housing.

The Alzaia of Fiera, once unpaved and now asphalted, has changed function adapting to actual needs. In the last decades, it has became a paradise for sports and leisure activities. The stones on the shore are landmark of those past times, where one can still see scars from the ropes, that were used to pull boats which have now been left abandoned on the water surface at “Cimitero dei Burci”. The river goes its course in the direction of Casier: the river harbour where “Burci” carrying bricks to the close factories, was used to tied up. Today, brickyards are no longer used, but are still landmarks, such as the Old Fregnan factory and Torzo sited along the ancient roman route “Claudia Augusta” in Musestre.

The river is navigable and lots of touristic boats leave from here to Venice. Between Silea and Casale there are many Seventeenth century Villas – Villa Battaggia, Villa Barbaro Roman, Villa Barbaro, Villa Malipiero Frezza – symbols of how the Venecian Patrician appreciated those lands along the edges. Inexorably slow, its course keeps going toward the sea indifferent to how it has changed since during the “Serenissima” period. Close to sea and to the lagoon, the river adds new scents and along the sides, the brackish Tamarix drives the river to the Venice Lagoon.

Finally, nowadays one can reach the seaside walking or biking the Greenway crossing new bridges, new bicycle paths that makes the river even more fascinating. The journey along the river course is an enchanting trip among the beauties that only Nature can create.

+ 59

+ 60

+ 61

+ 62

PHOTO CREDITS: p. 53: Gianni Brugnera p. 54: Francesco Tronchin p. 55: Andrea Mestriner p. 57, top: Angelo Zlliotto, bottom: Andrea Mestriner

p. 58: top: Ennio Ciaccia, bottom: Elisa Pellegrini p. 59: Bertino Frassetto p. 60: Christian Dall’Arche p. 61: Gianfranco Peruffo

+ 63

Utførelse

+ 66

NICOLÒ ORNAGHI, architect, studied at Politecnico di Milano and at AHO (the Oslo school for Architecture and Design). He worked in Salottobuono in Milan, at Spacegroup in Oslo and for Christ & Gantenbein in Basel. He is now living and working in Milan.

Pictures from above I : Space as atmosphere, atmosphere as space Western cultural history presents a dichotomy in the representation of nature and more specifically of the forest. On one hand there is an idealized humanity, which produces a seamless interaction between man and natural environment and that sets man in a peaceful condition. This is something that, for example in modern scandinavian architecture, has been theorized by Norberg-Schulz through his interpretation of Heidegger thought (something close to the romantic idea of the Nordic, Knut Hamsun - admired and acknowledge by Heidegger - spoke often about). More broadly the idea of nature as something that links man to his primary essence, a sort or purificatory quality, could be found in Heidegger’s link to the Black Forest with his little hut in the wood. Or in Ludwig Wittgenstein’s voluntary

All images are by the author.

exile in Skjolden in 1913 and 1914 where he found the intellectual isolation he was looking for. Here he wrote Logik (Notes on Logic), the predecessor of much of the Tractatus. This Idea of nature as a friendly companion often prevents its frightening aspects.

On the other hand the forest is seen as a representation of the obscure, of the unknown. Rather than its idealized image (often proposed as the easy - and good counterpart of the built - and bad - environment), here is stressed the precise role of the wood as a medium between civilized and uncivilized, between known and unknown, between light and darkness as transmitted to us by the shared symbolism of Christian doctrine. I’m referring to those systems of images meant to impress upon the souls the notions or intentions that are to govern the life of the “good Christian”. Let’s think to

+ 67

the famous incipit of the Divine Comedy with the Selva Oscura where every human element is left behind. Or think also to Hypnertomachia Poliphili, an allegorical book from the XV century of uncertain attribution (Francesco Colonna, a domenican friar, but also Leon Battista Alberti), thus I came to a woodland full of briars and brambles...

Seeing no indication of a viable footpath or trodden way, I was much confused and dismayed, and went even faster...

The clashing condition between restless fear and comfortable empathy produces a framework of multiplicity and complexity in which subjectivity is exposed to several opposed impulses. A forest presents a precise atmosphere, a stage in which collectivity is made up by a plural juxtaposition of diverse subjective experiences.

II On structural syntax Syntactical architecture emerged between the fourteenth and fifteenth centuries in Florence. Filippo Brunelleschi traced back the origins of a precise

+ 68

syntax for architecture to the roman world. One of the fundamental building of the roman antiquity, the Coliseum, is precisely a coherent ensemble of juxtaposions of the three classical orders (doric, ionic and corintium) where distinct elements can no longer be understood as independent figures but they acquire a finitude through their togetherness.

Brunelleschi revolutionary contribution to architectural knowledge consisted in the constitution of a ‘rational’ system for which the coordination of building parts belong to a coherent whole. As clearly exemplified by the Masaccio’s fresco, whose architecture is openly belonging to Brunelleschi, “The systematic use of columns and arches (the latter always inscribed within a half-square) became the instruments of such organization. This enabled Brunelleschi to introduce an architectural language in which every building was dominated by an overall design.” 2 The idea of conceiving the building as a system constructed and understood through one basic element “as a skeleton made of clearly defined structural planes” 3 , allowed Brunelleschi to embrace diagrammatic design as a mean of clarity, and, in modern terms, abstraction. Each building was reduced

to an “all-embracing composition of lines” 4, through which interior and exterior are specular sides of the same coin. The overall image of the structure represents, on one hand, the structural logic and composition of the building, on the other it allows the unfolding of complex and multiple understanding of the interior space.

III On fading “I blur things to make all the parts a closer fit. Perhaps I also blur out the excess of unimportant information.” 5 Gerhard Richter’s series on blurring are arguably the most famous works by the german artist. In these paintings, always very big in size and always reproduced by copying a found photograph, the artist redraws and blurs the original images. On one hand he produces a distance between the object of the picture and the beholder, as if a smooth patina of fog is in between the two. By doing so he erases any sort of interpretation, any sort of addition from his reproduction and, at the same time, he sharps the focus on the reproduced content.

On the other hand, he produces an overall syntax governing the canvases: by making all the parts a closer fit Richter produces empathy between the paintings and the beholder, through blurriness the finitude of the image is produced and, at the same time, every unimportant information fades away. Far from being a mere form of abstraction, blurriness is here used as a tool to sharp the attention on the content.

“I think one of the ways can be to work as if you were in a state of necessity, in a way that I could define ethical (...) to see as it was the first and last time (...) to stretch and expand the space and time of the gaze, giving it new depth and also new feelings to our perceptions” 6 Luigi Ghirri’s oeuvre is largely about framing the possibility for new conditions within his field of work, photography. Ghirri is working in a state of necessity, a state through which the difference between reality and its representation is fading one into the other. Through stretching and expanding the gaze’s space and time, a new condition, completely new but casted out from a given context, is created. The state of necessity does not only belongs to the artist’s ethic realm, as a

+ 69

+ 70

metaphysical act able to produce meaning, yet, through his work, the artist is able to translate to the beholder the very same state of necessity, by instilling on our perceptions multiple understanding, new conditions and different perspectives.

IV Four Square Towers Sightseeing towers stand in a forest. The forest is in Sweden, but it matters just for the specific tree specie, the lodgepole pine (pinus contorta), the wood is made of. Within the plot there is no trace of human activity, every trace of urbanity is absent, the presence of any orientation point is avoided: no houses, no roads, no paths, etc. On the north west side of the plot a fjord touches the land. The towers are located in four clearings, selected for their flatness in topography. The sites are flat to avoid any hierarchy between the sides of the buildings. The distance between two close towers is no less than 100 meters, to enable a certain autonomy.

They are completely isolated one from each other, you can have an overall understanding of the plot only from above, by climbing up the towers.

Shape and structure are developed out of strong autoimposed constraints. The buildings have a square plan.

By imposing an archetypal shape into a given natural context a double relation is produced: On one hand human activity, in the form of a shared basic form, is immediately recognizable, on the other hand the dialectical interaction between a given constraint and a natural environment produce a friction, a clash between different realms able to set new perceptive tools. Thus each tower has an autonomous grammar that acts as a medium between realms. Each grammar is set upon a basic tectonic element (column, cruciform pillar, wall, wall as façade) declined in syntactical order. A general syntax is governing all the structures: a vertical fading that is not only expression of load bearing requirements of the vertical decrease of towers’ weight. At the same time they allow a sectional understanding of the density of the forest, from the trunks to the crown of the pines.

The structural density and heaviness is fading vertically together with its surrounding so that, at the upper floors, the openness of the structures is complementary to the open landscape over the trees’ crowns. The height of the towers is thus modulated on the average height of the lodgepole pine.

The project is challenging the possibility of stretching the shrinking capacities of strong constraints into the redefinition of a context: through different declinations of imposed rules and predefined tools a range of restrictions enable to unfold different conditions in which subjectivity is exposed to different states of necessity.

The towers are expression of a shared collectivity (the experience of a space in its different sections and levels), yet each tower sets a variation in that very same collectivity by producing spaces with specificities given by each particular constructive element, representing its own autonomy.

/// SOURCES: 1 : If Heidegger is an easy (and off-quoted) example, the Wittgenstein exile is usually seen as a more surprising one: the fact that one of the richest man of Wien, an erudite in logic and mathematic, was daring to find intellectual inspiration in an isolated norwegian fjord rather than in his own magnificent library or in the Wien cultural circles is often seen as a meaningful argument for an inspirational potential embedded in this powerful landscape. In reality, to understand why he went to Norway, we have to cross also Wittgenstein biography and personal attitude, but for the means of my narrative it is not influent.

2: Pier Vittorio Aureli, The thickness of the façade, notes on the work of Caruso St John, in El Croquis 166 Caruso st John 1993 - 2013, 2013, pg.20.

3: Ibidem 4: Ibidem 5: Gerhard Richter, Text. Writings, Interviews and Letters 19612007, Thames & Hudson, 2009 6: Luigi Ghirri, Niente di antico sotto il sole, SEI, 1997 (translated by the author)

+ 71

+ 72

MIR er et bergensbasert firma som lager illustrasjoner av arkitektur. Ble grunnlagt i 2000 av Trond Greve Andersen (36) og Mats Andersen (37). Oppdragsgivere inkluderer navn som OMA, BIG og Snøhetta.

Intervju med MIR Hva lå til grunn for oppstarten av kontoret og hvilken bakgrunn har de som jobber der?

Mats Andersen og jeg startet Mir mens vi studerte ved kunsthøyskolen i Bergen. Vi så en mulighet til å tjene penger på å kombinere våre to lidenskaper, tegning og teknikk. De øvrige ansatte er hovedsaklig arkitekter med bakgrunn fra blant annet Foster and Partners, Bjarke Ingels Group og Jean Nouvel.

Hvorfor har den visuelle framstillingen av arkitektur blitt så sentral i formidlingen av en idé? Er den visuelle fremstillingen viktigere nå enn før? Si gjerne noe om prosessen rundt det å formidle arkitektur til folk flest, politikere og kommersielle aktører.

Visuell fremstilling har alltid vært viktig for å fremskynde eller endre prosesser. Se bare på flyktningekrisen nå.

Tekst og intervju: Marie Meulman. Alle illustrasjoner er fra MIR.

Det har lenge vært bevissthet om krisen, men det var de forferdelige bildene som utløste engasjement og handling.

Kvaliteten på den visuelle fremstillingen øker i viktighet fordi at flere aktører kjemper om oppmerksomhet.

Estetisering er også viktigere enn før fordi de fleste moderne brands søker å skille seg ut ved hjelp av bilder.

Folk flest forventer at bilder skal være “sanne”, og vi ønsker ikke at våre kunder skal bli oppfattet som løgnere.

Dette plasserer oss på en måte mellom barken og veden.

Byggene og stedene vi lager bilder av eksisterer ikke, og folks virkelighetsoppfatning spriker voldsomt. Hvordan kan vi da ta på oss å fortelle noe om sannheten eller virkeligheten? Utgangspunktet vårt er at vi skal lage bilder som er basert på fysiske sannheter, for eksempel skal det være mulig å fotografere bygget fra samme ståsted når det er ferdigstilt. Vi flytter ikke på, eller

+ 73

fjerner omkringliggende bebyggelse med mindre det fremkommer tydelig i bildene. Solplasseringen skal være i henhold til virkeligheten og refleksjon og skygger tilsvarende det man kan få til i fotografier. Resten av bildet, den estetiske utførelsen og elementene i bildet foretrekker vi at er i retning det fantastiske, for eksempel at lyset brytes igjennom en svak tåke. Dette for å minne betrakteren på at de ser på en visjon eller en drøm, ikke et sannhetsdokument.

Hvordan jobber dere med å formidle ikke-bygd arkitektur som ikke er deres? Kommer dere til et punkt hvor dere tar visuelle avgjørelser på bakgrunn av deres tolkning av arkitektens tegninger/arbeid?

Hvordan foregår dialogen mellom arkitekt og dere som illustratører?

I begynnelsen av vår karriere måtte vi konstruere modellene selv, men de fleste arkitekter nå til dags tegner i 3d og leverer relativt detaljerte modeller til oss. Som følge av denne utviklingen kan vi fokusere mer på utførelsen av bildet, og mindre på konstruksjon av arkitektur.

På enkelte prosjekter har vi mye å si i forhold til estetiseringen av bygg, andre ganger svært lite. Dialogen varierer også svært mye. Når vi jobbet med Guggenheim Helsinki (sammen med Asif Khan som kom til finalen), var vi sterkt involvert i samtlige aspekter, andre ganger er prosessen svært detaljstyrt og lite fleksibel.

Hvilken overordnet visjon har MIR med arbeidene sine?

Kan du fortelle noe om filosofien bak illustrasjonene deres? Hva syntes dere en rendering skal formidle?

Vi ønsker å motivere og engasjere. Dette handler ikke bare om utseende på de ferdige arbeidene våre, men også om prosessen vi har sammen med arkitekten. Det er fantastisk motiverende å oppdage at vi kan være katalysatoren som gir arkitektkontorene ny giv og energi, spesielt i den siste fasen av arkitekturkonkurranser når alle er nede for telling. Vi er også overbevist om at bilder kan endre hvordan folk ser på seg selv og verden.

Arkitekter er under et enormt press for å få laget bilder av deres ubygde prosjekter. Det er ingen hemmelighet at det blir laget for mange lavkvalitets bilder av deres ubygde og ofte uferdige prosjekter. Dette har gått ut over arkitektenes status. Se bare på kvalitetsforskjellen i arkitekturfoto og arkitekturvisualisering.... Vi ønsker å hjelpe arkitektene med å vinne igjen litt av troverdigheten de har mistet ved at prosjektene deres er fremstilt i et så dårlig lys.

Målsetningen vår er å lage bilder som gir en unik følelse, gi god romopplevelse og vekke assosiasjoner. Hvilke følelser og assosiasjoner vi ønsker å vekke er avhengig av prosjektet og intensjonen med presentasjonen. Vårt ståsted er at “flat” rendering med stereotypiske historier er bortkastet i de fleste tilfeller.

+ 74

Hvilken rolle spiller lyset i arbeidene deres (både naturlig og kunstig)?

Helt siden vi startet med dette har vi vært overbevist om at naturtro simulering av lys er riktig vei å gå. Vi mener at opplevelsen av et bilde blir sterkere når lyset får spille en usynlig, naturlig rolle. Det handler også om gestalt; at når lyset får oppføre seg naturlig “blir arkitekturen seg selv”.

Det “jukses” mye med lys i vårt fagfelt. Man tenker at mer lys er bedre, at mer lys gir en mer positiv følelse i et bilde. Så enkelt er det ikke. Mange antar at skygger er en negativ assosiasjon. Men dersom man ikke spiller på hele spekteret fra det mørkeste til det lyseste ender man som regel opp med dårlig romfølelse, en billig “fake look”.

Vi er opptatt av hvordan betrakteren underbevisst føler bilder. Dårlig lys er en typisk dreper av god opplevelse i bilder.

Bildene deres formidler mer enn selve det arkitektoniske prosjektet.

Hvordan går dere frem for å skape en historie (narrativ) i illustrasjonene deres? Hvor viktig er atmosfæren og konteksten i illustrasjonen, og hvordan bestemmes denne (prosess)?

Arkitektene blir flinkere og flinkere til å håndtere 3d-verktøyet. De produserer selv gode bilder som viser hvordan noe er tenkt å se ut. Jeg er mer opptatt av hvordan steder oppleves og følels, det er det som gjør et bilde sterkt. Vi er ofte mer opptatt av bildet som helhet enn av å finpusse på arkitekturen i bildet. Godt underbygget forskning sier uansett at bildets helhetlige utforming er den viktigste faktoren for inntrykket betrakteren sitter igjen med av subjektet. Når det gjelder historie eller narrativ handler det mest om å fange et øyeblikk. Vi tenker at det må være noe annet enn ønsket om å vise arkitekturen fra en spesifik vinkel som må motivere bildet. Hva ville fått en fotograf til å ta et tilsvarende bildet i virkeligheten? Kan være det øyeblikket der solen akkurat står opp over åsen og får fasaden til å glitre mot et fjell som ligger i skygge? Det er mye fascinerende som skjer i lys og farger både i byggverk og natur. Om det er behov for en påklistret historie som kul dame med shoppingbag i forgrunnen, mener vi generelt at det er noe fundamentalt gale med bildekonseptet.

Dere blir ofte engasjert i konkurransesammenheng, og det kan virke som dere i MIR er i stand til å lage gull av gråstein. Er det de beste prosjektene som vinner en konkurranser, eller er det de best visualiserte?

Jeg er selvfølgelig overbevist om at vi kan påvirke resultatet i konkurranser, ellers hadde jeg ikke drevet med dette. Arkitektene investerer mye tid, penger og krefter på konkurranser, iblant så mye at jeg blir forundret. Jeg er mest opptatt av hva som skjer med prosjektet når oppdraget er tapt, det er jo tross alt det mest vanlige scenariet. Med gode bilder har våre kunder ihvertfall

+ 75

investert i en form for manifestering av arbeidet sitt; nemlig bilder som kan brukes på nettsteder, i foredrag og i publikasjoner. Spenstige konkurranseillustrasjoner kan for eksempel være avgjørende for om du klarer å tiltrekke deg nytt talent når du ansetter.

Det er ellers åpenbart at et prosjekt med en spesiell fremstilling fanger blikket og interessen og i beste fall farger juryens følelse av et konkurransebidrag. Vår jobb er å sørge for at juryen har de riktige “brillene” på i videre studie av det innholdsmessige i prosjektet. Litt som om man er på en date, og den du møter kommer i slitte sko og med dårlig ånde. Man lytter med det som bakgrunn.

Vår jobb er å være den gode vennen som sier: “Bytt sko og puss tennene”.

Har dere noen synspunkter på drømmeaspektet og tolkningaspektet ved ikke-bygd arkitektur? Kan for realistiske bilder av arkitektur ta

+ 76

bort noe av mystikken rundt den enkeltes tolkning av et prosjekt?

Ja, definitivt. Dette er jo et av vår tids store problemer. Vi drukner i bilder, og bruker dem som veiviser i livene våre.

Utfordringen er at folk intuitivt forventer at bilder skal kunne fortelle dem noe om sannheten eller virkeligheten.

Man trenger ikke være en stor filosof for å forstå at bildemediet ikke er særlig egnet for denne oppgaven.

Men det gjør ikke bilder mindre verd i mine øyne, for de kan formidle drømmer, visjoner og intensjoner. Det er her vi finner meningen med det vi gjør. Eventyret starter med drømmene.

+ 77

+ 78

ERICA MORO is an architect graduated at IUAV University of Architecture of Venice. Her research is focused on the space investigation and reuse.

MARTINA FRANCESCHET is an architect graduated in Archiecture, landscape and sustainability at Iuav University of Architecture of Venice. She believe that armony and sustainability might coexist in architectural artifacts.

La Casa del Prosecco The project is placed like a graft within the historical city centre and the vineyards’ landscape of Valdobbiadene, linked to the culture of Prosecco. It aims to represent the wine identity in order to become a welcoming and representative centre for citizens, tourists and wine makers. The architectural project is located in the Guglielmo Marconi square and it aims to bring life back to the city centre and restore a sense of community.

During the investigation of the existing urban structure, three critical issues were defined. Firstly, the main square is not used as a traditional square but there is an undefined mixture of traffic flows: the roundabout, parking lots and pedestrian ways. Secondly, there are hardly any activities that make the square come alive, and a large part of the buildings facing the square are not in use. Finally, visitors can not experience that they are in the heart of the area where Prosecco is being

produced. One can say the plaza is no longer the stage of Valdobbiadene nor a place where people can socialize.

The development of the ‘Casa del Prosecco’ has been divided in three consequent but independent phases obtaining an adaptable architectural space and a more sustainable economical investment. In the first stage, cars are being denied access to the square, as it becomes a pedestrian space. Then, the empty buildings are reactivated establishing new activities such as bed & breakfast, shops, touristic information points and a big co-working space addressed to the local guild. The hub of the new square is the ‘Casa del Prosecco’ that will be situated in a pavilion at first. Later on in the second phase, when the plazas social life has been reactivated, there will be an underground parking which will become a gate to a new public space and to the town and the wine fields surrounding Valdobbiadene. Finally, the

+ 79

+ 80

+ 81

‘Casa del Prosecco” will take place in the space under the square, built for the park. Adding new finishing materials and elements to the space, the ‘Casa del Prosecco’ could host exhibitions and events organized to tell the history of the city and explain the process of making Prosecco.

Realistic model as a tool During the study and the development of the project, we decided to work with realistic models as main tool to investigate the space. The possibility to visualize the space in three dimensions enabled us to study future perceptions of the project. While looking at realistic models we considered and studied proportions and real similarity with the existing space of the plaza, an important characteristic that differentiate them from the digital models. The physical models made from simple materials, were used as tools to understand and interact with the architectural project in a direct way.

We designed both an urban space, the square, and a more private space: the interior of the building. For this reason we decided to work with models in two different scales 1:100 and 1:25 to be able to work on an urban scale while still investigating interior spaces.

Models and Atmosphere An important aspect of the models were the possibility to investigate the atmosphere of the space linked to natural light and materials.

Exposing the models to natural light offered us a clear perception of deepness and tangibility of the object that we are looking at. It allowed for reproduction of credible images and a precise understanding of how light would preform in the designed project. This was of a great importance especially while working with the interior space under the plaza.

+ 82

Secondly, the attention given to materials and surfaces were significant in the architectural approach to develop the project. Their role in the realistic model led us to understand the impact they would have on the space. The investigation for the materiality of structure supporting the plaza itself allowed for an immediate image of the space and thus helping us to choose the right materials.

In our project the possibility to work with different materials helped us to study an interior characterized by the possibility to be flexible in regard to both time and program. The model of the square in scale 1:100 allowed us to explore various solutions of the urban space. Not only linked to materiality, but also to the relationship with the existing urban fabric. The surroundings were also realistically reproduced in physical model.

Models and Photography During the process and the final representation we considered the relation between models and photography as the best way to reproduce and identify the future atmosphere of the space developed during the design process. Photography imposes a fixed point of view and taking a picture involves a prospective choice. Photos of realistic models are not only useful to estimate aspects like material and natural light, but also, through the objected view, they can stimulate our imagination and evoke situations and spaces from our experience.

Finally, for the presentation of the project we displayed model photos that at first glance might appear to be real, but at the same time it was very important to maintain the ambiguity in the images, so that careful observers could understand their origin as physical models.

+ 83

+ 84

Bilete 1: Tunnelen pleide å vera skummel med våte sølepyttar lurande i mørket.

Bilete 2: T-bana rullar forbi over aktivitetstunnelen.

ASVEIG MARIE J. LEVANG er industridesigner med utdanning frå HiOA og AHO. I jakten på brukersentrerte og holistiske design ser Asveig Marie en felles utfordring for oss alle: Vi må slutte å designe for brukerne, og heller begynne å designa sammen med dem.

Å designa tryggleik til folket Skumringa legg seg som eit teppe over drabantbyen. Det er mørkt og kaldt. Skrekkeleg mørkt. Den 30 meter lange t-baneundergangen har i mangfaldige år vore ei hindring på vegen. Uavhengig av tid på døgnet møtte den folket på Ammerud med ein utrygg, mørk og kald atmosfære. Dette var ein stad der ingen hadde lyst til å opphalda seg, ein stad perfekt for skummel business.

Likevel, når alt kjem til alt er Ammerud eit heller trygt område, ei sanning som stemte dårleg med kva folket sjølv følte på når dei ferdast rundt i nærmiljøet. Kvifor denne differansen mellom det verkelege og det opplevde?

Tunnelen-prosjektet skulle vera med på å løysa opp negative persepsjonar, og bidra til stoltheit og høgare fysisk aktivitet i bymiljøet på Ammerud. Oppgåva var slik å designa noko som påverka bebuarane frå innsida og ut – tankane og kjenslelivet. Som ein av designarane

Alle bilete i artikkelen er tekne av Taral Jansen.

Portrettfoto av forfattaren er teke Nikolai M. Låstad.

bak Tunnelen vil eg no dela med deg nokre av tankane våre for at verdiane trygg, aktiv og stolt på sikt skal erstatta dei negative tankane som hittil har fått råda.

Heilt til slutt vil eg også dela litt rundt kva eg meiner gjorde at dette prosjektet som eit studentprosjekt lukkast i å bli realisert.

Bakgrunn

Områdeløft Ammerud, ein del av Groruddalssatsingen, kom til Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) for å høyra kva designarane kunne bidra med i bymiljøet på Ammerud. Me var tre masterstudentar frå industridesign som hoppa på oppdraget: Mikkel B. Bugge, Taral Jansen og meg sjølv. Prosjektet skulle vera eit forprosjekt, og blei utført i løpet av hausten 2013.

Å sjå lyset i tunnelen

Som formgjevarar kan me ikkje endra folk sin måte å tenkja på, men me kan leggja til rette for at dei sjølv bevisst eller ubevisst kan endra tankane sine.

Ein av grunnane til differansen mellom den verkelege

+ 85

tryggleiken og den opplevde tryggleiken var heilt klart mangel på lys. Ved å kasta lys over gangstien fjerna me det uvisse rundt fysiske hindringar som steinar og sølepyttar. Men med lys kjem også mørke – dersom lyset i Tunnelen er sterkare enn lyset i områda rundt vil desse områda verka både mindre lyse og mindre trygge enn tidlegare. Lyset kan slik skapa ein mørk barriere på andre sida av tunnelen. For å unngå dette føreslo me eit spesialdesigna lysarmatur med funksjonslys ned mot bakken og eit meir generelt indirekte lys mot klatreveggen og monkeybaren.

Energiske fargeval

For Oslo kommune er det viktig at bebuarane får lyst til å opphalda seg på gangnettet og slik bli meir fysisk aktive. For å bidra til dette skal Tunnelen utstråla glede og energi, og me føreslo ein varm fargeskala med aktive fargar. Då varme fargar aukar den opplevde temperaturen, er det også rimeleg å fatta at eit uterom i denne fargeskalaen vil bli nytta lenger utover hausthalvåret enn eit uterom i ein isblå fargeskala.

Gode minner er tryggleik

Men sjølv om Tunnelen skulle bli ein opplyst fargeklatt i kvardagen så vil ikkje dette automatisk føra til at dei forbipasserande kjenner seg trygge. Atmosfære handlar også om relasjonar og minna som den enkelte knytter til plassen. Me bestemte oss for å gjera eit forsøk i å påverka desse minna, og inviterte med oss innbyggjarane ned til ei filminnspeling i Tunnelen der temaet var å Ta tunnelen tilbake. Det viste seg at det var ikkje så mykje som skulle til for å skapa koseleg stemning, sjølv ikkje på ein slik plass. No hadde Tunnelen fått både lys og hyggeleg atmosfære.

Eg vil seia at atmosfære ikkje er mogeleg å skapa utan menneska som opplever den. Eg meiner også at dersom den opplevde atmosfæren skal vera varig så må den skapast over tid saman med lokale ressursar som sjølv kjenner eigarskap til prosjektet. Av denne grunn involverte me eldsjelene og opinionsleiarane på Ammerud. Desse personane kjenner lokalmiljøet innanifrå og ut, og hadde verdifulle innspel i det å styra prosjektet i riktig retning. Til dømes er det ingen poeng i å leggja til rette for trening på utandørs apparat dersom det ikkje er eller vil koma til å bli eit miljø for dette. I tillegg har desse menneska ein integritet i lokalsamfunnet som vil dra prosjektet mykje lenger enn kva både me som designarar og kommunen som oppdragsgjevar vil vera i stand til: Dei er ein del av sjølve pulsen i bylivet, og er med sitt vesen med på å skapa miljøet rundt alle andre. Lokalforankring i slike personlegdomar ser eg som heilt vesentleg for eit vellukka prosjekt, og dei bør involverast så tidleg som mogeleg.

+ 86

Å selja seg inn til utbyggar

Statistisk sett er det svært sjeldan studentprosjekt vert realisert. Eit veldig viktig stikkord for at nettopp Ammerudtunnelen vart verkeleg er samarbeid.

Oppdragsgjevaren vår var svært entusiastisk og open for sjølv dei villaste idear. Det blei føreslått alt frå grafittimaleri som erstatta dei grå kunstverka på kortsidene til Ammerudblokkene, til optiske hinderløyper og undergangar med hyttetema og peiskos. At Områdeløft Ammerud viste seriøsitet til alle idear og involverte seg ved å setja av nok tid til prosjektet har også vore heilt essensielt.

Det tette samarbeidet sikra at me kom fram til noko Områdeløft Ammerud verkeleg hadde ynskje om å realisera. For å leggja til rette for oppdragsgjevaren i prosessen om å søkja meir midlar laga me eit salshefte med forklarande konseptillustrasjonar og ein prosessfilm for vegen mot visjonen og draumen. Videoen har blitt eit svært sterkt verkemiddel der mottakaren raskt og enkelt tileignar seg kunnskap om prosjektet utan å måtta gå aktivt inn for det. Det vart slik lettare å ta innover seg innhaldet i salsbrosjyren etter å ha fått ei grunnleggjande innføring gjennom levande bilete. Video forsterkar dessutan den atmosfæren me og oppdragsgjevaren ville skapa då me hadde fleire verkemiddel å spela på, som musikk og lyd.

Ein annan livsviktig faktor for prosjektet vil eg seia er konkretisering framfor å arbeida for opent og overordna.

Eg er ganske så sikker på at dersom leveransen vår til forprosjektet hadde blitt ein overordna tanke for heile gang- og sykkelnettet, med lause idear som kommunen i ettertid måtte ta fatt i, så ville det ikkje blitt gjennomført. Konkrete forslag på detaljnivå er lettare å forstå, lettare å selja inn og lettare å arbeida vidare med. Me gjekk så detaljert til verks at me henta inn prisar på kvart enkelt element i tunnelen. Dette gjorde oss i stand til å diskutera med tyngde då me blei hyra inn som konsulentar for arkitektkontoret igjennom anbodsrunden.

Eit vellukka prosjekt?

Som sagt, så kan verken designarar eller andre formgjevarar endra måten folk tenkjer på. Til sjuande og sist handlar det om korleis folket på Ammerud tek i bruk det nye byrommet, og kva for ein atmosfære dei tilfører rommet gjennom tid. Det er folket sine eigne opplevingar rundt Tunnelen som er det verkelege skaparverket.

Om prosjektet

Utgangspunkt: Kr 500.000.

1.800.000 i søknadsstøtte.

Realisert: Sumaren 2015 Prisar: 2. plass i Åpen Klasse, Unge Talenter 2015.

Sosial Innovasjon, AHO Works 2013, sponsa av Norsk Form.

Om Ammerud

Drabantbyen Ammerud er ein delbydel i Bydel Grorud, ca 20 min unna Oslo sentrum med bil. Opphavleg bestod Ammerud av bondelandskap, men på 1960-talet blei dei 4 ikoniske høgblokkene bygd og innbyggjartalet eksploderte. I dag bur det ca 7400 menneske på Ammerud.

Om Områdeløft Ammerud

Områdeløft Ammerud er ein del av Groruddalssatsingen i Bydel Grorud. Områdeløfet er organisert som eit program med fleire prosjekt som til saman skal løfa fram Ammerud sine kvalitetar og bidra til betre levekår og trygge fysiske omgjevnadar.

(Kjelde: https://www.oslo.kommune.no/ politikk-og-administrasjon/prosjekter/groruddalssatsingen/omradelof-ammerud/)

Bilete 3: Klatreveggen har utfordringar for både born og vaksne.

Bilete 4: Pablo Jordá svingar seg i Noregs lengste monkeybar.

Bilete 5: Fysiske aktivitetar skapar eit sosialt samlingspunkt på tvers av alder og kulturell bakgrunn.

+ 87

+ 88

Illustrasjon: Maria Midttun

MARTHA ANDREA LUND jobber som landskapsarkitekt hos Rambøll.

Master i landskapsarkitektur fra NMBU med et utvekslingssemester ved Wageningen University i Nederland. Skrev masteroppgave om klimatisk komfort i urbane byrom, våren 2015.

Klimatisk komfort i urbane byrom Vi skal her se nærmere på hva klimatisk komfort er, hva det er godt for, hvem det er godt for, og hvordan det kan skapes.

Mange av byene og tettstedene i Norge står ovenfor en utvikling som innebærer fortetting av områder som i dag ofte preges av lave næringsbygg og store boligtomter. De nasjonale forventningene om utvikling av kollektivknutepunkter og fortetting av disse skaper transformasjon- og utbyggingsprosjekter i et raskt tempo. Dette skjer for å skape plass til flere innbyggere sammen med et større tilbud av tjenester, salg og næring.

Fortetting rundt knutepunktene er viktig for å skape korte avstander og lett tilgang til kollektivtransport slik at folk enklest mulig kan reise uten å bruke bil. Med en slik fortetting vil byggene bli flere, større og høyere. I denne fortettingsprosessen er det lett å glemme uterommene mellom byggene. For eksempel kan vi si at uterommene mellom husene i Barcode i Bjørvika er litt ”glemt” og ikke optimalt tilpasset for at det skal være behagelig å

gå igjennom eller oppholde seg der, spesielt med tanke på vinden som kan bli relativt sterk mellom byggene.

Barcode skal jo også være et boligområde og et område mennesker skal strømme til i fremtiden.

Hvordan vil det bli å oppholde seg i uterommene når det bygges nytt, endres og fortettes? Kaldt, varmt, vått, tørt, vindfullt, eller lunt? Hvordan blir det å ta seg en kaffe på en vindfull dag? Vil det være like mye sol som før? Her har landskapsarkitektene en viktig oppgave foran seg, med å skape klimatisk komfort i de urbane byrommene.

For å oppnå dette er det behov for kunnskap om klimaet, for så å kunne bruke denne kunnskapen til å planlegge, programmere og utforme.

Hva er klimatisk komfort?

I all tid har mennesker og dyr latt seg forme av klimaet.

Det er ikke tilfeldig at husene i sydlige strøk er bygget med lette og tynne materialer, mens her i Norden er de bygget med isolasjon og tett kledning. Uteområdene våre formes også etter hvordan vi lever og hva slags klima

+ 89

vi har. Her i nord har vi kalde vintre, mens sommeren kan by på høye temperaturer, så høye at det for noen blir ubehagelig å oppholde seg i solen. Klimaet kan beskrives med fem ulike parametre: temperatur, nedbør, vind, støy og forurensning. Sammen utgjør de været på et sted, som over lenger tid kan beskrives som klimaet.

På et urbant sted finnes det mange harde og ikke permeable flater, ulike materialer, farger, elementer som bygg, vegetasjon og annet utemøblement. De klimatiske parametrene vil på mange måter bli mer ekstreme i et slikt urbant miljø enn i et åpent og naturlig miljø. Et byrom vil være behagelig å oppholde seg i dersom man ikke blir utsatt for en negativ påvirkning fra klimaet. Et eksempel på dette kan være at sitteplassene ligger i le for den fremherskende vindretningen samtidig som de bør være plassert på det stedet som har best soltilgang gjennom hele dagen. På den måten vil det være attraktivt og behagelig å oppholde seg i dette byrommet. Et byrom som ikke er godt nok tilrettelagt for klimatisk komfort kan for eksempel være et sted der det er vanskelig å søke ly for regnet eller le vinden. Hvis man ønsker områder der mennesker vil være, må man ta hensyn til disse parametrene.

Hensikten med klimatisk komfort

Hensikten med å skape klimatisk komfort i byer er mange. En av grunnene er at attraktive byrom er med på å trekke mennesker ut, særlig de som bor i byen, men også de som er på besøk. Sol på kroppen, frisk luft og uteaktivitet er bra både for psykisk og fysisk helse og mennesker i alle aldre. Attraktive byrom vil aldri kunne erstatte de kvalitetene et naturlig friluftsområde kan gi, men det er viktig for hverdagens pauser. Samtidig skaper attraktive byrom byliv med mennesker og aktiviteter i gatene. Dette er med på å skape trygghet, trivsel og en følelse av fellesskap i tillegg til at det er bra for næringen som måtte holde til i nærheten. En by der menneskene trives, ønsker å være og samtidig ta vare på, er på mange måter avhengig av gode byrom som altså kan skapes med klimatisk komfort.

Vind er viktig

Av de fem klimatiske parametrene er vind den faktoren som ofte utgjør den største påvirkningen på et sted.

Derfor skal vi se nærmere på hvordan vinden påvirker bymiljøet. Vinden skaper lavere temperatur, så mye som to til tre grader bare ved 3-4,5 m/s, og kan til og med være så sterk at den flytter eller løsner store objekter. For mye vind skaper et kaldt og upraktisk miljø å være ute i, mens for lite vind kan skape svært høye temperaturer eller stillestående, forurenset luft full av svevestøv. Det handler altså om å finne en balanse mellom for lite og for mye vind avhengig av forholdene på stedet og eventuelt å kunne beskytte seg, skulle vinden bli for kraftig. Steder hvor man skal sitte eller stå, kan ikke være utsatt for så mye vind som et sted som er tilrettelagt for gange, sykkel eller motorisert ferdsel. For å forstå hvordan vinden beveger seg er det til stor hjelp å gjøre et vindstudie.

Både terreng, bygninger, og andre elementer er med å påvirke hvordan vinden vil bevege seg. Noen steder, som rundt og ved hushjørner, vil den bli forsterket, mens den andre steder kan bli hindret, som for eksempel av en tett hekk.

Utforming

Det er mange måter å utforme et byrom på med tanke på den klimatiske situasjonen. Jan Gehl har konkretisert 12 prinsipper som sammen skal skape en god by som fungerer og er behagelig for mennesker. Prinsippene er nyttige å se på i sammenheng med fortetting av by.

Fem av disse prinsippene har direkte eller indirekte sammenheng med det lokale klimaet på et sted. Siden prinsippene er utviklet i Danmark, er det ikke så stor forskjell fra det klimaet vi har her i Norge. Disse prinsippene er konkrete og enkle å forholde seg til når en skal utforme et byrom som skal bli behagelig å oppholde seg i med tanke på forholdene som oppstår på grunn av klimaet.

De fem prinsippene med en kort beskrivelse:

– Beskytte mot sanselige påvirkninger: Sanselige påvirkninger kan være sterk vind, høy eller lav temperatur, støy, forurensning, eller lite ly for nedbør.

Dette fører til at det blir lite fristende å frivillig oppholde seg på et sted og man må tilrettelegge for tiltak som beskytter mot disse negative påvirkningene.

+ 90

BESKYTTELSE KOMFORT BEHAG

Beskyttelse mot trafikk og ulykker • Opplevelse av trygghet i

Beskyttelse mot kriminalitet og vold - opplevelse av trygghet

Beskyttelse mot ubehagelige sansepåvirkninger • Vind/trekk • Regn/snø • Kulde • Forurensning • Støv, gjenskinn, støy

barn, foreldre elle eldre trenger å være bekymret når de ferdes på stedet

• Levende byrom • Funksjoner som overlapper dag/natt • God belysning

Mulighet for å gå

Mulighet for å stå/opphold

Mulighet for å sitte

• Plass til å gå komfortabelt • Interessante fasader å gå langs

• Oppholdssoner/ kanteffekter • Støttepunkter å stå ved • Fasader med gode detaljer som inviterer til opphold

• Sittesoner med mange fordeler: Utsikt, sol, mennesker å se på • Gode sittesteder • Gode sittemøbler • Godt lokalklima

• Ingen hindringer • Adgang for alle - ramper, heis m.m.

Mulighet for å se

Mulighet for å snakke og høre

Mulighet for utfoldelse/aktivitet

• Rimelige se-avstander • Uhindret utsikt • Interessant utsikt • Belysning (kveld/natt)

• Lavt støynivå • Samtalevennlige sittemuligheter

• Invitasjon til fysisk aktivitet, mosjon, lek og underholdning • Dag og natt • Sommer og vinter

Skala

Mulighet for å nyte det gode været

Estetiske kvaliteter/positive sanseintrykk

• Sol/skygge • Varmt/kjølig • Le/bris

• Godt design og gode detaljer • Pene utsikter • Gode materialer • Trær, planter, vann

• Dimensjonering av bygninger og rom i menneskelig skala

Figur 1: Gehls 12 kvalitetsprinsipper (Gehl et al. 2006). Her oversatt fra dansk til norsk av forfatteren. På dansk brukes ikke ordet ”behag”, men ”herlighet”. Jeg har valgt å bytte ut ordet med det norske ordet ”behag”. Sirklene med den grå markeringen bak, er prinsipper som indirekte eller direkte er koblet opp mot lokalklima.

+ 91

+ 92

Illustrasjon: Maria Midttun

– Mulighet for å sitte: Det må finnes behagelige sittemøbler, kantsoner med ryggdekning og le, ikke for mye skygge, alternative områder med tak, slik at det går an å være ute selv om det skulle komme en skur eller man ikke ønsker å sitte i solen.

måter å utforme et byrom for at det skal bli klimatisk komfortabelt. Ved hjelp av elementer, gjerne vegetasjon og blå strukturer, kan de klimatiske parametrene håndteres på en måte som skaper et godt lokalklima.

– Mulighet for å snakke og høre: Støy kan være både positiv og negativ. Negativ støy (fra veier eller industri) og positiv støy (vann som renner eller fuglekvitter) er ikke behagelig hvis det blir for dominerende for hørselen vår. Sittesoner bør ligge i områder uten for mye støy.

Det finnes gode og enkle muligheter for å bruke ulike elementer for å skjerme for støy.

Ikke glem rommene mellom byggene

– Mulighet for utfoldelse/aktivitet: Aktivitet gir en utfordring med været året rundt. For å stimulere til aktivitet i et område bør det ikke være for mye skygge.

Siden man er i aktivitet på dette området, er det akseptabelt med litt sterkere vind enn om det skulle vært en sittesone.

– Mulighet for å nyte det gode været: Kanskje viktigst av alt for at man skal trives, når det er fint vær må det være tilrettelagt for å nyte det!

Dagens fortettingsprosesser skjer i et så høyt tempo at rommene mellom byggene fort blir glemt. De klimatiske forholdene nede på bakkenivå endres i takt med at byggene blir flere og høyere. Viktigheten av å sikre uterom som er behagelig å oppholde seg i er viktig for å skape et godt bymiljø for de som bor i byen og de som er på besøk. Trives menneskene, fungerer byen. De klimatiske forholdene må i høyeste grad tas med i betraktningen i fortettingsprosessene.

Landskapsarkitektene som allerede har god kunnskap om utforming av urbane byrom, må også ta til seg at klimaet er og blir en faktor av stor betydning for forholdene som vil oppstå. Så langt det lar seg gjøre skal menneskene føle seg komfortable i byen, uansett vær.

Løsninger

Det er landskapsarkitektene som skal kunne utforme byrom som er klimatisk komfortable. Klimaet er en naturlig del av naturen som er rammene vi bruker når vi planlegger, også i byer. Sammen med tilrettelegging av funksjoner og estetikk, må klimaet være en faktor som spiller en stor rolle ved utformingen av et sted.

En grundig klimatisk analyse vil være nødvendig for å kunne få et godt bilde av hva slags klima som er dominerende på et sted. Problemet med å planlegge et klimakomfortabelt byrom er at klimaet alltid vil endre seg fra årstid til årstid, fra dag til dag og fra hvilken tid på døgnet. Ved å finne gjennomsnittsklimaet på et sted, er det mulig å utforme stedet for de aller fleste klimatiske situasjonene som vil oppstå. Programmering og soneinndeling av byrom vil også kunne være med på skape et dynamisk byrom som kan fungere uansett hva slags vær det skulle være. Det finnes flere

+ 93

Visuelle bidragsytere

MARIA MIDTTUN er en illustratør bosatt i London som lager illustrasjoner ved hjelp av analoge metoder og regelmessig utgir egne fanzines. Hun har en bachelor i illustrasjon fra The Arts University Bournemouth. Maria har laget illustrasjonene til teksten Klimatisk komfort i urbane byrom.

YNGVILD GOTAAS TORVIK er 26 år og frilansfotograf og -journalist. Hun bor enten i Paris eller Bergen og tar for tiden en master i menneskerettigheter ved Sciences Po. I tillegg er hun vit.ass. ved Centre on Law and Social Transformation i Bergen. Yngvild har tatt bildene til teksten By, naturligvis.

HENRIK EVENSEN jobber som CG-Artist hos Storyline Studios i Oslo, og illustrerer litt på sida. Drømmer ellers om å lage tegnefilm en dag. Henrik har laget illustrasjonene til teksten Når atmosfæren transformeres.

+ 94

CATRINE KOOYMAN er masterstudent ved visuell kommunikasjon, Kunsthøgskolen i Bergen. Hun har laget illustrasjonene til teksten Tanker om stedets atmosfære.

EIVOR PEDERSEN bor i New York og jobber som grafisk designer. Hun var i 2015 med på å starte design studioet YEAIKNOW. Eivor har tatt bildene til teksten Å bevege seg fra rom til rom i New York.

TORD TORPE f.1976.

Animatør, illustratør, levemann.

Busatt i Bergen.

Tord har laga illustrasjonene på s. 6 og 7.

SUSANNE SØUM (1988) er en freelance illustratør og grafisk designer med utdanning fra Kunsthøgskolen i Oslo og School of Visual Arts i New York. Hun er basert i Gøteborg / Oslo, og jobber blant annet med det visuelle for bandet Bendik. Hun har laget illustrasjonene til Hvor finnes den gode atmosfæren?

LINN HEIDI STOKKEDAL bor i Bergen, jobber som fotograf og skriver master i kunsthistorie. Utdannet ved Norsk Fotofagskole og Universitetet i Bergen. Linn Heidi har tatt bildene til teksten Sakralt lys.

CHRISTIAN LYCKE bor i Oslo, jobber som fotograf og studerer landskapsarkitektur på NMBU. Han har tatt bildene på framsida, baksida og temasidene.

+ 95

Redaksjonen – Kote #7

ENOK GÅSLAND / / / Redaktør.

MARIE MEULMAN / / / Redaktør.

Enok har studert arkitektur ved AHO i Oslo og ETSAB i Barcelona. For tiden jobber han som arkitekt for Rundell Associates i London, og har egen praksis i Norge.

Marie studerer arkitektur på AHO.

Redaksjonen ønsker å takke: BAS / NTNU / AHO SAHO / NMBU / NLA / DARK ARKITEKTER / STUDIO OSLO LANDSKAPSARKITEKTER / SPOR ARKITEKTER / ALT. ARKITEKTUR / ASPELIN RAMM

KJERSTI B. SKJELBREID / / / Visuell redaktør + layout.

Kjersti studerer landskapsarkitektur på NMBU, og har en bachelor i visuell kommuniksjon fra Høgskolen i Sørøst-Norge.

+ 96

Magasinet Kote

Magasinet Kote er et uavhengig tidsskrift drevet av studenter og nyutdannede innenfor arkitektur, landskapsarkitektur og planfag. Siden oppstarten våren 2012 har vi hatt en ambisjon om å være med på å bidra til og tilgjengeliggjøre kunnskap og debatt om våre fysiske omgivelser. Vi ønsker å belyse disse temaene på en nyansert måte ved å presentere bidragsytere fra ulike fagfelt, profesjoner og institusjoner. Redaksjonene og styret i KOTE er basert i Oslo, Ås, Bergen og København.

I tillegg til utgavene på papir publiserer Kote jevnlig på magasinetkote.no, hvor nettredaksjonen fanger opp aktuelle saker og begivenheter, anmelder og kommenterer. Papirutgaven kommer ut hvert halvår og er temabasert. Alt organisasjonsarbeid drives på dugnad.

STYRET Tina Fast Styreleder. Landskapsarkitekt MNLA, NMBU Ingunn Cecilie Hvidsten Nestleder. Arkitekt, Aalborg Universitet Pavel T. Sagen Økonomiansvarlig. Student, landskapsarkitektur, NMBU Mia Thun Nettredaktør. Student, landskapsarkitektur, NMBU Astrid Skramstad Nettredaktør. Bygningskonservator, Oxford Brookes University Marie Meulman Redaktør Kote #7. Student, arkitektur, AHO Kjersti B. Skjelbreid Visuell redaktør Kote #7. Student, landskapsarkitektur, NMBU Christina Martinsen Redaktør Kote #8. Student, by- og regionplanlegging, NMBU NETTREDAKSJON Mia Thun Nettredaktør. Student, landskapsarkitektur, NMBU Astrid Skramstad Nettredaktør. Bygningskonservator, Oxford Brookes University Andrea Ellefsen Grafikk og webadministrasjon. Student, arkitektur, BAS Stine Ingjer Eriksen Redaksjonsmedlem. Student, landskapsarkitektur, NMBU Christian Lycke Fotografi. Student, landskapsarkitektur, NMBU Preben Holst Redaksjonsmedlem. Student, arkitektur, BAS Christina Martinsen Redaksjonsmedlem. Student, by- og regionplanlegging, NMBU

Kote mottar støtte fra en rekke bedrifter og institusjoner og har vært presentert ved adskillige faglige arrangementer i inn- og utland.

REDAKSJON KOTE #8 Christina Martinsen Redaktør. Student, by- og regionplanlegging, NMBU Kim Pløhn Redaktør. Student, landskapsarkitektur, Københavns Universitet Erlend Sjåvik Redaktør. Byplanlegger, NMBU Bengt Magnus S. Carlsson Redaksjonsmedlem. Student, by- og regionplanlegging, NMBU Sindre Bodvar Redaksjonsmedlem. Student, arkitektur, AHO

www.magasinetkote.no www.issuu.com/magasinetkote facebook.com/magasinetKOTE Twitter: @KOTEmag e-post: post@magasinetkote.no

REDAKSJON KOTE OAT-SPESIAL Helle Lind Storvik Landskapsarkitekt MNLA, AHO Johan Lie Hammerstrøm Journalist, statsviter. UiO Kaja Kittang Kvande Arkitekt, MNAL, NTNU Kirsti Reinsberg Mørch landskapsarkitekt, MNLA, NMBU Brita Brekke Student, samfunnsgeografi, UiO

+ 97

Fremtidige prosjekter Spesialutgave: OAT KOTE jobber med et spesialnummer til Oslo Arkitekturtriennale 2016. Dette vil bli et stedsspesifikt magasin som tar for seg Oslo og tilhørighet til byen.

Vi ønsker å skape debatt og bidra til refleksjon rundt folks egen tilhørighet. Hvilken type by vil vi ha? Hvorfor hører vi til der vi gjør? Hvordan er de fysiske omgivelsene med på å skape tilhørighet?

Oslo Arkitekturtriennale sitt hovedprogram starter i september 2016, og utgivelsen av spesialtutgaven er planlagt i løpet av høsten.

Kote #8 og podcast

Fra sensommeren kan du for første gang høre på KOTE, når vi utgir en rekke podkaster. Podkastene oppsummeres, utdypes og bringes videre i et papirmagasin, som slippes i løpet av vinteren. Sammen utgjør de KOTE #8, et prosjekt som prøver å bli klokere på hvordan byen utvikles, av hvem, og hvorfor.

og miljøets vilje. Grefsen har lenge vært utpekt som et potensielt fortettingsområde, likevel har beboerne fått blokksjokk og føler seg oversett. På Nørrebro lever en broket folkemengde side om side i tilsynelatende harmoni. Men hva er egentlig et fellesskap, og hva ligger i den nye byvisjonens tvetydige tittel ’Fællesskab København’?

Hva er grunnen til at beboere, kommunen, staten, utbyggere og andre aktører ikke får til å prate samme språk eller klargjøre sine intensjoner på en forståelig måte? Hvem står bak roret, når byen seiler ut på det dype vannet noen kaller spekulasjoner, profitt og branding, og andre kaller demokratisk byutvikling?

Hvilken kurs holder byen, i møte med strømmen av mindre og større uoversiktlige endringsprosesser?

Har du tekster, innspill, ideer, lydklipp eller annet, til podkast eller magasin? Send det inn til post@magasinetkote.no. Følg podkastene på www.magasinetkote.no, eller på facebook, soundcloud og iTunes.

Til tross for en lang medvirkningsprosess, er Hausmannskvartalet foreslått solgt mot beboernes

Foto: Carl-Frederich Salicath

+ 98

Carl-Frederic Salicath

+ 99

KOTE

+

KOTE er et uavhengig tidsskrift om v책re fysiske omgivelser.

Tidsskriftet er drevet av studenter og nyutdannede. www.magasinetkote.no Utgivelsessted: Oslo | Org. nr. 998 537 681 ISSN 1893-8132 (trykk) | ISSN 1893-8140 (online)

+ 100