Psykiskhelse0314 by Millimeterpress as

BIPOLAR LIDELSE: – Unner ingen den depresjonen MISUNNELSE:

Som en tåke i vennskapet

RUS:

Akupunktur mot avhengighet

ADOPSJON: HIKIKOMORI:

Hjelp ut av isolasjonen

Å gi fra seg et barn

ANGST:

– Lytt til ditt indre

TEATER:

Ser natur med nye øyne

RUTH LILLEGRAVEN: NR 3/2014 LØSSALG KR 89,–

I N T ERPRE S S N O RG E RE T U RU K E 36

– Mye dramatikk i vanlige liv

Leder INNHOLD

Skrustikken

BENTE THORESEN

PSYKISK HELSE 3/2014

Tema Bipolar lidelse – På den tiden kunne jeg sagt ja til hva som helst for å bli bedre. Jeg var så dypt deprimert, sier Knut Strøm-Larsen. Han fikk bipolar lidelse for femten år siden, etter en intens periode med mye jobb og stress.

FOTO: OLA SÆTHER

Urovekkende tall viser at samfunnsutviklingen går feil vei når det gjelder barn og unges psykiske helse. 70 000 barn og unge har psykiske problemer som krever behandling, viser tall fra Folkehelseinstituttet. Norge har Europas høyeste selvmordsrate for ungdom, ifølge forskere. I praksis drives det ikke nok selvmordsforebygging. Andre prognoser viser at vi snart har en verden hvor halvparten av oss får en psykisk lidelse i løpet av livet. Tallene indikerer at det er noe med måten samfunnet møter den enkelte på, som må endres. For samfunnet, det er oss alle, som flere påpekte etter terroren 22. juli 2011. I vårt land, som framstilles som et av verdens beste, føler stadig flere unge at de er mislykkede fordi de ikke klarer å bli enere. Arbeid, som alle land trenger, settes bort til innvandrere fra fattigere land. Vanlig arbeid regnes ikke lenger for å være bra nok i et land som ble bygd opp av folket og arbeiderbevegelsen. Hva er det barn og unge lærer i vårt samfunn? Jo, at det er verdens beste land de lever i, og at de derfor må matche det med beste karakterer og en helt spesiell, topp karriere. Det holder ikke å være tilfreds med noe middelmådig. Er man vanlig, er man ikke bra nok. Alt skal være enestående og spesielt. Følgen er at stadig flere unge trenger psykolog, som skoleelev Kaia Urdahl snakket om på en konferanse i mai, som omtales i dette nummeret. Ap-politiker Karin Yrvin skriver også om den vanskelige situasjonen mange unge står i. Det er ikke nok å beskrive og å tallfeste ungdommens utfordringer. Foreldre må hjelpe sine barn til å godta og akseptere at man er bra nok som man er. Vi kan ikke ha et samfunn hvor annenhver person trenger psykolog. Så stort helsevesen har ikke noe land råd til. Da må vi i stedet lette på kravene og la folk få være seg selv, med sine styrker og svakheter. Ikke se passivt på at unge går under i konkurranse og statusjag, og i verste fall trues av selvmord. Hjelp dem til å slappe av mer og nyte livet, og godta seg selv og tilværelsen som den er. Uten hele tiden å sammenligne seg med andre. •

Det er ikke nok å beskrive og tallfeste ungdommens utfordringer.

5 5 – Tabu å gå til psykolog 6 Pappapermisjon: – Nav bestemmer når du er syk 7 – Vil ha ny opptrappingsplan 8 Kort sagt: – Mange veier ut av avhengighet 10 TEMA: Bipolar lidelse: – Unner ingen den nedturen

FASTE SPALTER Utspill 4

Spørsmålet 4

FOTO: SVEINUNG UDDU YSTAD

FOTO: MONICA LARSEN

FOTO: CHRISTINA SJÖGREN

16 16 Hikikomori: Hjelp ut av isolasjonen 20 Portrettet: Indrestyrt 24 Misunnelse: Unngå at livet blir forgiftet 26 Bildet: Fjern front 28 Kultur: Sorgen og langsomheten

Prosa 9

Finn Skårderud 27

30 Teater: Lofoten med nye øyne 32 Bøker: – Angst en viktig veiviser 39 Sinnemestring med telefon-app 40 Behandling: Den store skjelven

Boknotiser 28

Anmeldt 31

Leserbrev 34

– Ut av den lammende sorgen kan det også komme ro. Anne Kyong Sook Øfsti Side 28

Ytring 36 PSYKISK HELSE 3/2014

Utspill

SPØRSMÅLET FOTO: SHUTTERSTOCK

De taler der andre tier Hun holdt et innlegg om psykisk helse som fikk meg til å gråte.

PSYKISK HELSE 3/2014

Jeg har en nær venn som har problemer med rus. Jeg ønsker å hjelpe, men klarer ikke å finne fram i hjelpetilbudene. Hun har ikke så store problemer kanskje, men de er store nok. Det virker som om du må være helt utafor for å få hjelp av det offentlige.

FOTO: SVEINUNG UDDU YSTAD

For ikke lenge siden satt jeg på årsmøtet til Akershus Arbeiderparti og lyttet til den politiske debatten. Jeg var på jobb, og oppgaven min var å observere og på den måten være en liten del av det som gjør at det er god kommunikasjon mellom de ulike nivå og lag i Ap. Jeg satt på første rad og var stolt av alle innleggene. Det var et mangfold av mennesker på talerstolen, og temaene spente vidt. Jeg tenkte at jeg var på et årsmøte til et politisk parti i god form. Med selvtillit og debattglede. Så reiste Hanne Beverli fra Nesodden AUF seg. Hun holdt et innlegg om psykisk helse som fikk meg til å gråte. Hun fortalte om ensomhet, om psykisk helse og skolefrafall og hvordan det henger sammen. Hun fortalte om tallene: At Folkehelseinstituttet regner med at 70 000 barn og unge har psykiske lidelser som krever behandling. Og at undersøkelser viser at mange unge sliter med depressive plager, selvskading og selvmordstanker. Hun fortalte også at 65 prosent av dem som sliter, aldri har snakket med noen om sine problemer. Selv hadde hun på en elevrådskonferanse møtt en ung jente som fortalte om sitt liv med utfordringer, som hadde uttalt: «Bli flinke til å se hverandre og les mellom linjene. Ta vare på deg selv og dem rundt deg.» Hun snakket om tapte år. Mine tårer var forårsaket av to ting: Stolthet over ungdom i et parti som virkelig snakket om en stor folkehelseutfordring der andre tier, og fordi jeg følte at hun forstod. Noen satt ord på deler av mitt eget liv. Hanne tok opp åpningstidene til helsestasjon for ungdom i Akershus i sitt innlegg. At de var i snitt tre og en halv time i uken og ofte på tidspunkt der ungdommen ikke kunne gå dit, og at mange ikke har åpent i skoleferien.

Rus

Selv har jeg også vært i den privilegerte situasjon at jeg har fått snakke med mange unge som sliter. I forbindelse med programarbeidet til Arbeiderpartiet, møtte Hadia Tajik og jeg blant annet en del unge kvinner som hadde skrevet anonymt i avisen. De fortalte om sine liv, sine utfordringer, sine bekymringer. Om hvordan de heller sa de skulle til tannlegen enn til psykolog, om den lange veien tilbake fra sykdom, om skoletilbudet på institusjoner og muligheten til å ta utdanning. Og de fortalte om institusjoner som stenger i ferier. Hanne fikk gjennomslag på årsmøtet. En uttalelse om psykisk helse ble vedtatt. Slik det har skjedd i flere fylker. Kanskje kan det være startskuddet til å få endret det faktum at det er så få helsesøstre per elev mange steder i landet? Jeg kan ikke snakke for andre politiske fora en dem jeg selv er en del av. Men er de unge i andre partier i nærheten av hva AUF er, så er det godt håp for framtidens psykiske helsevern, og for sårbare unge som trenger en stemme i den politiske debatten. Karin Yrvin politisk rådgiver, Arbeiderpartiet

SVAR: Det er vanskelig å se at nære venner sliter med rusproblematikk, og når det gjelder behandling, er det to ting som er viktig. For det første må vedkommende være motivert for behandling. Dernest må fastlegen involveres, fordi det er instansen som søker vedkommende videre i behandlingssystemet. Motivasjon handler om å erkjenne at en har et problem og ønsker å gjøre noe med det. Veldig ofte hjelper det ikke hva andre rundt ser og mener er riktig, men vedkommende bør ha en indre driv for å foreta en endring i livet. Da antas det at behandlingen har best effekt. Dessverre tar denne erkjennelsesprosessen ofte lang tid hos den enkelte. Hvordan komme rundt i systemene? Fastlegen henviser til spesialisthelsetjenesten (gjerne det lokale distriktspsykiatriske senteret) for å utrede hvilke behov vedkommende har. Holder det med poliklinisk behandling? Er problemene best tatt hånd om hvis vennen reiser bort på et opphold ved en spesialisert institusjon, som har avtale med helseforetaket? Dette alternativet krever tålmodighet fordi det er få behandlingsplasser og stor pågang, med lang ventetid som resultat. Det finnes også alternativer til den offentlige behandlingen. Ved andre behandlingssteder er det kort ventetid, men her dekkes ikke behandlingen av det offentlige. I selvhjelpsgrupper som Anonyme Alkoholikere og Hvite Bånd møtes både personer som har og har hatt et rusproblem. Selvhjelpsgrupper kan være et alternativ før behandling kan begynne og etter endt behandling. Lykke til!

Ann-Mari Lofthus, stipendiat

Aktuelt

– Tabu å gå til psykolog – Man vet ofte ikke hvilken hjelp man kan få. Terskelen for å oppsøke psykolog burde være lavere for skoleelever, sier Kaia Urdahl, som nettopp har gått ut av videre gående skole. TEKST CATHRINE TH PAULSEN FOTO OLA SÆTHER

– Alle elever burde få en obligatorisk samtale med psykolog på skolen, sier Kaia Urdahl (19). Hun var nylig innleder på et seminar om psykisk helse i skolen i regi av Diakonhjemmet sykehus og Oslo kommune. Kaia Urdahl har god erfaring med hjelp fra psykolog, fordi skolen hennes er med i et prosjekt med helsesøster og psykolog på skolen hele uken. Men da hun fikk kyssesyken og var borte fra skolen i tre måneder, var det godt å snakke med skolepsykologen for å få motivasjonen tilbake, forteller hun. – Uten et slikt lavterskeltilbud hadde jeg ikke oppsøkt psykolog. Derfor er det viktig for elever generelt å ha et slikt tilbud, sier Urdahl.

– Omtrent dobbelt så mange kommer med psykiske problemer som med fysiske.

PRESS: – Man skal generelt ha det veldig, veldig bra, sier Kaia Urdahl (til høyre), som sammen med helse søster Inger Puntervold mener det bør være lettere å få psykologtime for unge.

Likevel var det vanskelig for henne å si til medelever at hun fikk hjelp av skolepsykologen, forteller hun. – Det er tabu å gå til psykolog blant unge. Man skal generelt ha det veldig, veldig bra. Borte fra skolen

Kaia Urdahl hadde det også veldig bra. Hun var god på skolen og hun drev aktivt med padling. Hun hadde kvalifisert seg til norgesmesterskapet da hun fikk kyssesyken og ble innlagt på sykehus. Hun var borte fra skolen i tre måneder. – Jeg sov 19 timer i døgnet og følte at jeg hadde mistet alt. Rådgiveren på skolen rådet meg til å snakke med skolepsykologen, helt uforpliktende. Først da klarte jeg å roe meg ned. Samtalene gjorde meg trygg, det er ikke noe galt å ha det vondt til tider. Da hun fortalte venner om

samtalene, begynte de å fortelle at de ikke hadde det så bra de heller, forteller hun. – Man vet ofte ikke hvilken hjelp man kan få. Hvis alle hadde en samtale med psykolog, ville man fanget opp personer som kan få psykiske lidelser, sier Urdahl. Flest med psykiske problemer

Helsesøster Inger Puntervold er med i prosjektet blant osloskolene. Hun har ansvar for 1360 elever. – Omtrent dobbelt så mange kommer med psykiske problemer som med fysiske, forteller Puntervold. Ifølge Puntervold oppsøker ungdommene helsesøster mest på grunn av ensomhet, rusproblemer, foreldre med rus- eller psykiske problemer, senskader av mobbing, selvskading og spiseforstyrrelser. – Ungdom ønsker at helsesøster

skal være tilgjengelig hele tiden. Noen kommer av seg selv, noen blir henvist av lærere. Men noen kommer nesten aldri, og det er gutter. – Hvis gutter kommer, snakker de ikke om følelser. Det anses som lite mandig å gråte og kjenne på følelsene sine. Noen ganger ringer foreldre og er bekymret for sønnene sine, forteller Puntervold. – Man kan ringe, og foreldre kan komme og få råd. Men vi kan ikke sette opp noen time for personer som ikke vil det selv, sier hun. Inger Puntervold henviser noen videre til barne- og ungdomspsykiatrien, noen til helsestasjon for ungdom. – Det er viktig at unge får hjelp når det brenner, at det er kort ventetid for time hos psykolog, sier hun. •

PSYKISK HELSE 3/2014

Redaktør: Cathrine Th Paulsen tlf 23 10 38 86 cathrine.paulsen@psykiskhelse.no Journalist/red.sek: Bente Thoresen tlf 23 10 38 85 bente.thoresen@psykiskhelse.no Abonnement: Elin Olsen Telefon: 23 10 38 76 abonnement@psykiskhelse.no Postboks 817 Sentrum 0104 Oslo Forsidefoto: Paal Audestad Grafisk formgivning: Millimeterpress as/Lise Myhre Trykk: Aktietrykkeriet Opplag: 10 000

Abonnementspriser Ett års abonnement: kr 445,– Student/honnør: kr 335,– Institusjonsabonnement: kr 510,– Utgivelser 2014 Nr 1 – Uke 7 Nr 2 – Uke 15 Nr 3 – Uke 26 Nr 4 – Uke 38 Nr 5 – Uke 48

Utgiver: Rådet for psykisk helse Psykisk helse redigeres etter Redaktørplakaten, Vær varsomplakaten, Tekstreklameplakaten og lov om redaksjonell fridom i media. Synspunkter og holdninger er derfor ikke nødvendigvis i samsvar med Rådet for psykisk helses synspunkt og politikk.

Tips oss! Ring 23 10 38 80 eller send epost til redaksjonen@psykiskhelse.no. Du kan også skrive til Psykisk helse, powstboks 817 Sentrum, 0104 Oslo www.bladet.psykiskhelse.no

Kai Tore Vik har depresjon og unipolar lidelse. Det er ikke nok til å få utsatt pappapermisjonen, sa Nav. Dokumentasjon fra fastlege og psykiater var ikke nok til å bli trodd. TEKST CATHRINE TH PAULSEN

– Hvis man som pappa vil utsette permisjonen på grunn av jobben, er det bare å sende inn melding til Nav. Men om man er syk, må det vurderes om du er syk nok, sier Kai Tore Vik. Kai Tore Vik fikk barn for ett år siden. Han har vært sykemeldt med depresjon og unipolar lidelse i lang tid. Derfor søkte han utsettelse på pappapermisjonen, slik at han fikk tid til å bli bedre og ha mulighet til å ta seg av barnet på en ordentlig måte. Det fikk han ikke. Nav overprøvde fastlegen hans og mente han ikke var syk nok. I reglene for fedrepermisjon står det at du kan utsette stønadsperioden dersom du er syk og er helt avhengig av hjelp for å ta deg av barnet. Men det står ikke noe om hvordan dette avgjøres. – Etter hva jeg kan se i Navs rundskriv om utsettelse av permisjon, er de eneste sykdomsårsakene som gir rett BLE IKKE TRODD: til utsettelse, somatiske lidel– Psykiske lidelser er ser som brukne armer eller så sammensatte proben, sier Kai Tore Vik. blemstillinger at Nav – I praksis betyr det at de burde ta mer hensyn, som er friske, får anledning til sier Kai Tore Vik. å bestemme over sine egne liv og selv vurdere når det er best for barnet at far tar ut permisjon. Friske får bestemme selv, men når du er syk, bestemmer Nav, sier Vik. Dagpasient

I dag er Vik 50 prosent sykemeldt. Han går på flere ulike behandlingsopplegg og jobber 50 prosent. Siden han heller ikke jobber heltid, har han ikke rett til utsatt permisjon på grunn av arbeid. Først da han sendte ny dokumentasjon fra psykiateren om at behandlin-

PSYKISK HELSE 3/2014

gen han får, kan sidestilles med innleggelse på sykehus som dagpasient, ga Nav etter og innvilget søknaden. – Hvis jeg hadde vært frisk da jeg søkte utsettelse, hadde det ikke vært noe problem, så lenge permisjonen tas ut innen barnet fyller tre år. Men siden jeg var syk, vurderte Nav det dit hen at jeg ikke kunne få utsettelse, sier Vik. Han har brukt tre måneder på å argumentere med Nav. – Jeg er heldig fordi jeg klarer å koble meg av sykdommen og stå i utfordringen. Men psykiske lidelser er så sammensatte problemstillinger at Nav burde ta mer GENERELT PROBLEM: hensyn, sier Vik. – Nav har et selv Kjent problemstilling hos Likestillingsombudet

stendig ansvar for å sikre likeverd, sier likestillingsombud Sunniva Ørstavik.

Sunniva Ørstavik, likestillings- og diskrimineringsombud, er godt kjent med at personer med psykiske lidelser kan oppleve stigmatisering og urimelig forskjellsbehandling. – Personer med psykososiale funksjonsnedsettelser har rett til likeverdige tjenester og ytelser. Dette følger av FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne. Det er også utgangspunktet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Det er bra og nødvendig at det rettes fokus mot manglende kunnskap, dårlige holdninger og diskriminering som mennesker med psykiske lidelser opplever i møtet med offentlige tjenesteytere, sier Ørstavik. Hun vil ikke uttale seg konkret om det som har skjedd i denne saken, fordi hun ikke kjenner fakta godt nok. – Men den illustrerer et generelt problem med manglende forståelse for og anerkjennelse av rettigheter til personer med psykososiale lidelser. •

FOTO: CF-WESENBERG/KOLONIHAVEN.NO

Annonser Ole-Jørgen Strømberg, tlf 41 27 10 75 Victoria Ibabao Edwards, tlf 48 11 66 03

Pappapermisjon: – Nav bestemmer når du er syk

– Vil ha ny opptrappingsplan

Aktuelt

– Kommunene er proppen i psykisk helsetilbudet. Derfor trengs det øremerkede midler, sier stortingsrepresentant Kjersti Toppe (Sp). TEKST BENTE THORESEN FOTO OLA SÆTHER

Senterpartiet har levert et såkalt representantforslag i Stortinget om en femårig opptrappingsplan for kommunal psykisk helse tjeneste. Saken kommer opp i Stortinget før sommerferien. – Regjeringen har lovet en opptrappingsplan for rusfeltet. Hvorfor ikke også en kommunal opptrappingsplan for psykisk helse? Det har vært stagnasjon i utbyggingen av kommunale psykisk helse-tilbud i en årrekke, sier Kjersti Toppe. Opptrappingsplanen for psykisk helse, som først og fremst innebar en styrking av spesialist helsetjenesten, var fra 1998 til 2008. Den største bøygen

I forslaget viser Senterpartiet til SINTEF-tall om at 25 prosent av alle innleggelser på psykiatriske sykehus kunne vært unngått hvis det var bedre kommunale tilbud. – Det er overraskende høye tall, men en av årsakene kan være for dårlig akuttberedskap. Hvis du

– Lavterskeltilbud må være der folk bor, ikke milevis unna.

får et angstanfall klokken 20.00 på kvelden og kommunens helse tjeneste stengte kl. 16.00, så er det kanskje ikke noe alternativ til sykehusinnleggelse. Akuttberedskapen lokalt er ofte altfor dårlig. – Kanskje den ville vært bedre med færre kommuner? – Det er en fare for at mange tror at alt blir bedre med færre kommuner. Du skal uansett nå ut til folk der de bor. Lavterskeltilbud må være der folk bor, ikke milevis unna. – I dag unnlater mange å søke hjelp for psykisk helse-problemer. Har det sammenheng med at det ikke finnes relevante lavterskel tilbud? – Den største bøygen er å få folk til å søke helsehjelp. I en slik situasjon er det provoserende at kommuner ikke bygger opp et godt kommunalt tilbud, det hind rer også at folk kan bli utskrevet fra sykehus og få hjelp der de bor. I Hordaland, som jeg kjenner best, har pasienter som er ferdig behandlet, blitt liggende i måneds vis på Sandviken sykehus og på DPS i Bergen, fordi hjemkommunen nekter å gi dem omsorg som de trenger der de bor. Dette er diskriminering. Hvem ville ha nektet en hjertepasient å komme hjem etter et sykehusopphold? Sikre god kvalitet

– Diskriminering ut fra diagnose

KOMMUNAL OPPTRAPPING: – Det har vært stagnasjon i utbyggingen av kommunale psykisk helse-tilbud i en årrekke, sier stortingsrepresentant Kjersti Toppe.

kan ikke tolereres lenger, sier Toppe. Hun viser til at det trengs alle typer boliger for personer med psykisk helse-problemer. – En ny opptrappingsplan må legge vekt på god kvalitet og brukermedvirkning. Det siste betyr at personene det gjelder, skal ha innflytelse over helsetilbudet.

Regjeringen sier mye om psykisk helse, men det blir uforpliktende så lenge det ikke følges av friske midler, og så lenge ikke kommunene pålegges å bygge opp psykisk helse-tilbudet. Senterpartiet har ikke tallfestet hva en ny opptrappingsplan vil koste. •

PSYKISK HELSE 3/2014

Kort sagt

– Mange veier ut av avhengighet – Jeg begynte å gi gratis akupunktur i et bakrom i en klesbutikk på Grünerløkka, før jeg startet Retretten for tolv år siden. Akupunktur gir overskudd til å tenke nytt. – Hvem finansierer virksom heten?

TEKST BENTE THORESEN FOTO OLA SÆTHER

– Blant annet Helsedirektoratet, Oslo kommune, Gjensidige-stiftelsen og Scheibler-fondet. Vi ønsker oss en trygg finansiering og filialer andre steder i landet. Mottoet vårt er: «Det handler ikke om å slutte å ruse seg, men om å få en mulighet til å slippe.»

– Hvorfor har dere skrevet bok om Retretten?

– Vi vil vise hvordan vi jobber. Vi driver likepersonsarbeid. Med unntak av én er alle medarbeidere tidligere rusavhengige. Men det holder ikke bare med egne erfaringer, vi må også ha faglig kunnskap.

– Hva legger dere i det?

– Kan du fortelle kort om din egen bakgrunn?

– Jeg var ti år gammel da jeg begynte med rus. Jeg vanket sammen med en gjeng mannfolk i strøket der jeg bodde. Jeg vokste opp hos besteforeldrene mine. Bestemor var en gammel dame som var for sliten til å ha ansvar for et barn. Alle har gjort så godt de kunne rundt meg. Jeg har fått billighetserstatning for tapt barndom. – Hvor gammel var du da du kom deg ut av avhengigheten?

– Jeg var 34 år da jeg ble rusfri. Jeg hadde brukt alt mulig, men ikke sprøyter. Da jeg var 36, begynte jeg på en utdanning i medisinsk grunnfag og akupunktur. Det var en privatskole, og jeg hadde ikke så mye penger, så jeg spurte om jeg kunne betale litt etter hvert. En dag sa han som drev skolen: Hvis du blir rik en gang, skylder du meg pengene. Utdanningen ga meg en ny sjanse. Men jeg ville jo ikke jobbe med rus, det var det siste jeg ville.

PSYKISK HELSE 3/2014

– Hvordan klarte du å bli rus fri?

– Petter, en fremmed mann med hus og familie og barn, ble min samtalepartner. Han var tørrlagt alkoholiker. Siden han visste hva dette dreier seg om, hørte jeg på ham. Det er det samme nå som jeg har fått brystkreft. Jeg ønsker ikke å snakke med dem som har det som meg, men med dem som har klart å komme seg gjennom det. – Hva kan akupunktur bety hvis man er rusavhengig?

– Her på Retretten må du være rusfri når du kommer. Derfor kommer ikke Plata-folket hit, men de har mange andre steder

å gå til. Akupunktur hjelper folk til å slappe av. Vi har ikke timebestilling, ikke journaler, og alt er gratis. I fjor hadde vi 11 000 registrerte besøk. Vi driver også med kurs, både her og i Oslo fengsel. – Det står på skiltet at Retret ten gir hjelp til videre hjelp?

– Når du er sliten og redd, er det ikke så lett å nyttiggjøre seg av hjelpeapparatet. Det er vanskelig å ta inn all informasjon. Det samme gjelder for pårørende. Her kommer folk som er alkoholikere, pillemisbrukere eller avhengige av ulike narkotiske stoffer. Det er mange veier ut av avhengighet.

– Det er bakenforliggende årsaker til at folk ruser seg. Noen er genetisk disponert. Det er veldig sammensatt. Vi prater ikke om rus, men om årsaken til at vedkommende ruser seg. Ofte skjer det når folk har det bra. For oss som er rusavhengige, er det ikke noe som slår rusen. Dette er noe jeg må forholde meg til hele livet. Jeg tar for eksempel ikke smertestillende. Nå skal jeg gjennom en cellegiftkur. Mannen min og jeg skal være på hytta langt inne i skauen. Det er bare å klore seg fast. •

Rita Nilsen (52) • Daglig leder på Retretten, et brukerstyrt sted for alkohol- og rusavhengige, som holder til i Oslo sentrum • Grunnlegger av stiftelsen • Har mottatt flere priser, blant annet Scheiblers hederspris • Aktuell: Bok om Retretten

Prosa

Hollandaise ILLUSTRASJON: FINN GRAFF

En hollandaise har fine kurver Hun holder himmelen i Amsterdam Latteren til røvere og tolv kaniner Tetter dikene når snøen er kram Hun plystrer på en liten Rembrandt Kaster tresko og sukkerskum På alle klovner som stjeler nattmat Slår en salto når månen er krum Hun er en svarttrost i engledansen På broer gud ennå ikke har sett Sliper lengsel i åpne porter Hvor naboens kjøter gjør retrett Hun synger djevelsk på kanalen Drikker blikk på et stille tog Prøver hansker, drar menn i halen Teller stjerner Spinoza så Hun kaster roser på gamle bruder Og tulipaner på byens tak Sykler søvnig med øl og honning Til en venninne som spiller sjakk Hun dikter lys inn i skjulte lengsler Reiser opp Jordaans geitebukk En hollandaise ser ingen stengsler Hun er en kullkjører på nattens lok Hun er en gangster, vil ut på dypet Glemmer tordenet, verdens kniv Tar en gitar og stemmer sjelen Til kapoen holder fast hennes liv Hennes applaus er en drøm på taket Dansen, skodd for en helt ny venn Som baker aprilsolens røde kake Stillhet nytes med glemte menn Hun har en muldvarp og en nøkkel Måler jorden med penn og blekk En sorg i lommen og mammas tårer I tekoppen en humle som flyr vekk En hollandaise går gjennom byen Med smykkestener og skøytesko Mister hun en, får hun snart en ny en Amsterdam kler seg i hennes blod

Øystein Wingaard Wolf

PSYKISK HELSE 3/2014

Tema Bipolar lidelse Type I og II Ifølge internasjonale studier har én prosent av befolkningen bipolar lidelse type I, og to prosent type II. Ved bipolar type I har man minst én gang i livet hatt en manisk episode, i tillegg til depresjon. Ved bipolar type II har man depresjoner og hypomanier, men ingen maniske episoder. Det er depresjonene som er den store belastningen ved type II-lidelsen KILDE: NORSK HELSEINFORMATIKK

AKTIV: – Jeg er engasjert i frivillig arbeid, det er viktig å ikke bli sittende inne, sier Knut Strøm-Larsen. Han følger ofte barnebarnet Magnus til skolen gjennom skogen rett ved der de bor.

– Unner ingen den nedturen

– Jeg begynte nok å gjøre litt rare ting og ble annerledes på mange måter, sier Knut Strøm-Larsen. Han fikk bipolar lidelse da han var 57 år. TEKST CATHRINE TH PAULSEN FOTO SVEINUNG UDDU YSTAD

Knut Strøm-Larsen (72) er akkurat kommet hjem fra en demonstrasjon av spesialsykler med ekstrasete, som brukes for å hjelpe eldre eller pleietrengende ut på tur. Han er frivillig i Røde Kors og besøksvenn på Oppsalhjemmet, like ved der han bor i Oslo. – Vi må nok ha yngre krefter til å sykle, for gjennomsnittsalderen til medlemmene i Oppsal sykehjems venner er rundt 70, sier Knut Strøm-Larsen og smiler. Han er pensjonist, etter et innholdsrikt arbeidsliv som ble avbrutt av en kraftig sykeperiode da han var 57 år. Det var da han fikk bipolar lidelse. – Egentlig er jeg siviløkonom og hadde jobbet med andre ting. Men ryggmargsfølelsen sa meg at jeg skulle drive butikk, en filial av matvareforretningen som familien min har drevet i fire generasjoner. Jeg prøvde meg, og jeg drev filialen i fem år. Lange dager

Strøm-Larsen jobbet 12–14 timer om dagen, seks dager i uken i butikken, forteller han. – Vi hadde noen interne konflikter, og jeg PSYKISK HELSE 3/2014

Tema Bipolar lidelse

var veldig sliten. Det var nok mange ting som påvirket meg. På den tiden begynte jeg å gjøre litt rare ting og ble litt annerledes. Jeg fikk ideer og hadde andre tanker om butikkdrift enn de andre i familien. Jeg spiste mer enn før, la på meg mye og svevde nok litt. Dette var i 1999. – Om høsten det året kom en periode hvor jeg tenkte at det ikke var så fornuftig å drive butikk, så den ble solgt i februar 2000. Jeg var fortsatt høyt oppe, kanskje jeg var i den maniske perioden. Jeg tok fri og kona og jeg dro på en lang reise, blant annet til Singapore. Jeg tenkte ikke over at jeg var noe annerledes, kanskje litt mer spandabel enn vanlig. Men da vi kom hjem, fikk min kone meg til bedriftslegen for å sjekke om det var svulst på hjernen. Omslag på hytta

Det var ingen svulst. Strøm-Larsen hadde ikke noen jobb lenger. Han gikk på dagpenger og satte i gang nye prosjekter, blant annet med salg av håndplukket salt. – Jeg fortsatte å reise og var på farten. I en periode på et halvt år hadde jeg vært i bare godt humør og hadde lagt på meg 20 kilo. I pinsen dro vi på hytta i Arendal, og da kom omslaget, forteller Strøm-Larsen. – Jeg vippet rett ned i en depresjon, den kom over en helg. Jeg mistet selvtilliten fullstendig og kunne ikke gjøre noe på egenhånd. Vanligvis er det jeg som lager mat, nå klarte jeg ikke å få til noen ting. Jeg bare gikk etter kona mi. Vi var på besøk hos noen venner der som hadde erfaring med psykiske lidelser, og de skjønte at jeg trengte hjelp. Lå en uke

Kona hans kjørte ham til akuttpsykiatrisk avdeling på Arendal sykehus, men de ba ham heller dra til Oslo, til Ryen distriktspsykiatriske senter (DPS) i nærheten av der han bor, forteller Strøm-Larsen. Han forteller at han

PSYKISK HELSE 3/2014

– Jeg mistet selvtilliten fullstendig og kunne ikke gjøre noe på egenhånd.

Jeg lå en uke. Siden jeg hadde vært ute og reist, ble jeg sendt til all verdens tester. Jeg husker ikke så mye, bare at jeg ble forflyttet i ambulanse. Etter en uke reiste jeg meg opp av sengen, tok med meg stativet med intravenøs væske og gikk på toalettet. Etter det begynte det å skje positive ting.

ikke husker den turen. – Den bilturen husker jeg vagt som et mareritt. Jeg hadde virkelighetsforstyrrelser og klarte ikke snakke – det var ikke meg som kjørte! skyter han inn. På Ryen DPS ble han bedt om å dra til akuttpsykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus. – Men da vi kom dit, mente jeg at jeg var jo ikke syk. Heldigvis overtalte min kone meg til å gå inn. Der ble jeg stum igjen. Jeg kollapset på avdelingen og er blitt fortalt at jeg var i koma i 48 timer. Strøm-Larsen vet ikke om det var før eller etter at han fikk legemidler. – De hadde nok begynt å medisinere meg.

Støtte fra familien

I sofaen hjemme på Godlia sitter barnebarnet Magnus (snart 7) og spiller data, mens bestefar Knut Strøm-Larsen serverer kaffe. StrømLarsen bor i en tomannsbolig, med datteren og familie i underetasjen. Magnus er ofte her, forteller han. Da Strøm-Larsen var syk, var familien god å ha. – Både sønnen og datteren min og kona besøkte meg på sykehuset. De oppmuntret meg og gikk turer med meg. Det var ikke mye til turer, for meg som egentlig var så glad i å gå, men de var viktige. «Reis deg opp!» sa sønnen min da jeg subbet sånn krokrygget bortover. Han viser barnebarnet hvordan han gikk.

– Jeg er glad for at jeg kom meg ut av sykdommen, men den har lært meg mye om mennesker og menneskelige situasjoner.

for meg. I ettertid har jeg vært glad for behandlingen, ellers ville det tatt mye lenger tid før jeg ble bra. KJENNER TEGNENE: – Jeg er ikke garantert at jeg ikke blir syk igjen, men nå er jeg oppmerksom på hvordan sykdommen arter seg, sier Knut Strøm-Larsen.

Magnus ser opp og går ut på kjøkkenet for å tegne. Elektrosjokk

– Etter en tid ble jeg spurt om jeg ville ha elektrosjokk, for legemidlene så ikke ut til å virke noe særlig, forteller Strøm-Larsen. Både kona og barna var positive, men de ville at Knut skulle ta avgjørelsen selv. Han sa ja. – På den tiden kunne jeg sagt ja til hva som helst for å bli bedre. Jeg var så dypt deprimert. En slik depresjon unner jeg ikke min verste fiende. ECT – elektrokonvulsiv behandling som det heter på fagspråket – hjalp. Knut Strøm-Larsen fikk ni ECT-behandlinger over tre uker. – Jeg fikk legemidler også, men det var nok ECT som gjorde forskjellen, sier han. – Var du ikke redd for ECT? – Nei. Jeg var så hinsides at jeg ikke kunne være redd. Jeg fikk forklart hva det kunne medføre, blant annet tap av korttidshukommelsen. Men det har ikke vært noe problem

Syk nok

Knut Strøm-Larsen var på Ullevål som heltidspasient i to måneder, og da han begynte å bli bedre, ble han dagpasient på Ryen DPS. – Jeg er glad for at jeg var så syk som jeg var, for da fikk jeg hjelp. Jeg har sett mange som ikke har vært så syke og ikke fått god hjelp, sier Strøm-Larsen. Da han var på Ryen DPS, deltok han også i gruppeterapi. – Vi prøvde å hjelpe hverandre med angsten, og jeg ble en ressurs for andre fordi jeg var såpass gammel, forteller han. Han fortsatte i terapien og i løpet av høsten følte Strøm-Larsen seg frisk nok til å komme seg tilbake i arbeid. – På Ullevål sykehus sa de at jeg kunne bli uføretrygdet, men jeg følte meg for ung. Han var 58 år da. – Jeg ville ha noen flere år i arbeidslivet, sier han. Sluttet med legemidler

Knut Strøm-Larsen hadde vært ute av arbeidslivet om lag ett år, og det var ikke bare lett å få en ny jobb. – I halvparten av søknadene skrev jeg at jeg hadde vært syk, i den andre halvparten skrev jeg ikke om det, for å se om det gjorde noen forskjell. Det gjorde det ikke, smiler han. Han kom seg i jobb igjen, først som vikar,

senere som fast ansatt, og han tok avtalefestet pensjon da han var 63 år. Det er ni år siden nå. Han har ikke vært syk siden, forteller han. – Jeg tok legemidler og ble fortalt at jeg måtte regne med å ta dem resten av livet. Det gjorde jeg så gjerne, bare jeg kunne være frisk. Men etter to-tre år kunne jeg slutte med først det ene, så det andre, og jeg har ikke tatt legemidler etter det. Han er ikke redd for å bli syk igjen. – Jeg er ikke garantert at jeg ikke blir syk igjen. Men nå er jeg oppmerksom på hvordan sykdommen arter seg. Jeg er glad for at jeg kom meg ut av sykdommen, men den har lært meg mye om mennesker og menneskelige situasjoner. – Har du et råd til andre i lignende situasjon? – For meg var det viktig å komme i arbeid igjen da jeg frisknet til. Kom deg i aktivitet eller i arbeid, ikke bli sittende og gruble. •

Symptomer Har man mye energi, er man irritabel, sover lite og er veldig oppstemt i en periode på fire dager eller mer (manisk episode), og så har en periode hvor man er nedstemt, har lite energi, sitter mye for seg selv og kutter ut venner eller unngår selskap (depressiv episode), kan det være tegn på bipolar lidelse. KILDE: OLE A. ANDREASSEN, PROFESSOR

PSYKISK HELSE 3/2014

Tema Bipolar lidelse

– Ta utgangspunkt i ressursene dine – Da jeg fikk diagnosen, trodde jeg at bare jeg fikk riktig medisinering, ville jeg bli frisk igjen. Så enkelt er det ikke. Man må finne ut hva som gjelder for en selv, sier Marthe Løkken, leder i Bipolarforeningen Norge.

STERKE FØLELSER: – Pårørende må også være modige nok til å snakke om lidelsen, sier Marthe Løkken.

TEKST CATHRINE TH PAULSEN FOTO GEIR OLSEN

– Det viktigste å få fram er at man kan ha et godt liv med bipolar lidelse, sier Marthe Løkken. Hun er leder for Bipolarforeningen Norge, og jobber til daglig med å koordinere og innarbeide brukererfaringer i psykisk helse-arbeid og rusomsorg i Lillehammer kommune. – Da jeg fikk diagnosen, trodde jeg at bare jeg fikk riktig medisinering, ville jeg bli frisk igjen. Så enkelt er det ikke. Det er hardt arbeid. Man må gå gjennom en erkjennelsesprosess og forholde seg til sykdommen, og man må finne ut hva som gjelder for en selv. For min del kan jeg ikke jobbe skift eller om natten, da kan jeg bli manisk, sier Løkken. Vil påvirke arbeidsgivere

For noen år siden fikk Marthe Løkken sparken fra en jobb da det ble kjent at hun hadde bipolar lidelse. Hun fikk den imidlertid tilbake etter en runde med fagforeningen, og sjefen trakk seg i stedet. Marthe Løkken valgte å ikke fortsette å jobbe der, selv om hun fikk tilbudet tilbake. – Vi jobber med å få arbeidsgivere til å se potensialet hos den enkelte, sier Løkken. Det gjør lederen der Marthe Løkken jobber nå, forteller hun. – I april i år ble jeg innlagt med blindtarmbetennelse. Narkosen gjorde at jeg fikk psykose,

PSYKISK HELSE 3/2014

– Det er ingens feil, det er bare en sykdom. og jeg gikk inn i et slags vakuum. Siden jeg hadde en avtale med helsepersonellet om hva som skulle gjøres, følte jeg meg likevel trygg, og tre uker senere var jeg tilbake på jobb, sier Løkken. Som leder i Bipolarforeningen treffer Marthe Løkken mange som forteller om stigmatisering og utestenging, forteller hun. – Kan det være at arbeidsgivere og andre er redde? – Ja, og det kan være man ikke tør å snakke om sykdommen fordi man mangler språk for den. Hun håper det etter hvert blir like enkelt å si på jobben at man har bipolar lidelse som at man har astma. – Det gjelder å se på seg selv som et helt menneske, ikke en diagnose, og ta utgangspunkt i de ressursene man har, eller finne tilbake til dem.

Ta med de andre

Marthe Løkkens beste råd til andre er å involvere personer rundt seg tidligst mulig. – Pårørende må også være modige nok til å snakke om lidelsen, sier hun. – Mange ganger opplever pårørende det som vanskelig fordi det er så nært, og det er sterke følelser knyttet til bipolar lidelse. Noen opplever skyld og skam, fordi den kan være genetisk betinget. Men det er ingens feil, det er bare en sykdom. – Hva om man blir aggressiv under en periode? – Aggresjon er ingen nødvendig del av bipolar lidelse, jeg tror det er litt hypet opp i media, selv om det kan det være en ut fordring for noen. Hvis pårørende blir engstelige, er det greit å ringe helsepersonell med en gang. Og særlig er det fint om man har en avtale klar, for eksempel at man skal først si til den det gjelder hva man gjør, så ringer man behandleren, og så kommer behandleren eller sykehuset med tiltak. Man kan ha en avtale om å ringe direkte til behandler når det trengs.

Legemidler:

– Pass på mengden Legemidler mot bipolar lidelse er trygt, ifølge professor Ole A. Andreassen. – Men man på passe på hele tiden. For høye doser kan være farlig, sier han. Marthe Løkken leder også mestringskurs i regi av Bipolarforeningen. Kurset er både for dem det gjelder og for pårørende. – Mange av punktene i mestringskurset gjelder alle, men man er ekstra sårbar hvis man har bipolar lidelse. Vi snakker litt om medisin og bivirkninger, men mest om samarbeid og brobygging mellom bruker, pårørende og helsepersonell. Vi tar opp mestringsstrategier som kan dreie seg om søvn, venner og samtaler, forteller Løkken. – Er det vanskelig for enkelte å akseptere diagnosen? – For noen er det en lettelse, for andre er det svært vanskelig. Kanskje særlig hvis man får diagnosen i voksen alder, er det noen som sliter med å akseptere den. Noen tør ikke gå tilbake til jobb eller si fra om tilrettelegging på jobben. En del blir uføretrygdet. Nøytral til elektrosjokk

Mange med bipolar lidelse må bestemme seg for om de vil behandles med elektrosjokk, eller elektrokonvulsiv behandling (ECT). Elektrokonvulsiv behandling brukes mot dype depresjoner. ECT er omstridt fordi man kan få hukommelsessvikt etterpå. Bipolarforeningen har ikke noe standpunkt for eller imot, for teller Marthe Løkken. – Det er vanskelig å si hva som vil fungere for andre, man må gjøre et valg selv. Om man tar et reelt valg er jo usikkert, siden man er i en desperat situasjon. •

Marthe Løkkens råd: – Lag en plan og avtal hva pårørende og helsepersonell skal gjøre, i en periode hvor du har det bra og er rolig i hodet. Bruk tid på å finne din løsning, og husk at du er mer enn en diagnose.

FOTO OLA SÆTHER

Ekstra sårbart

TEKST CATHRINE TH PAULSEN

De fleste som bruker legemidler mot bipolar lidelse, bruker stemningsstabiliserende, som Lamictal eller Orfiril. En del bruker antipsykotiske midler og noen bruker grunnstoffet litium. Litium er det mest kjente, og det har vært brukt i mange år, helt siden 1950-tallet. – Personer som bruker litium, har mindre tilbakefall. Det viser gjentatte studier, sier Ole A. Andreassen, professor ved Institutt for klinisk medisin på Universitetet i Oslo. – Mange blir veldig syke av bipolar lidelse, og det kan gi ha store konsekvenser. Man må alltid veie fordelene av legemidler mot bivirkningene. Litium kan gi bivirkninger i form av vektøkning, mageproblemer, skjelvinger og forstyrret nyrefunksjon. Men faren ligger i for store doser, ikke kontrollert langtidsbehandling. Man må måle konsentrasjon i blodet hver tredje til sjette måned, sier Andreassen. Behandler fremtiden

– I friske faser kan du ikke kjenne på kroppen at du stabiliserer sykdommen. Legemidlene har ingen umiddelbar effekt, men senere ser du at det ble færre sykdomsepisoder, sier Andreassen. Han holder kurs i mestring av sykdommen. – Bipolar lidelse har også positive sider. Man har mye energi i perioder, får mye gjort, får god selvtillit og blir ofte kreativ. Men det kan bli så mye at det går over i en sykdomsepisode, man fungerer dårlig på jobb og hjemme, sover lite og fester mye, eller handler ukritisk. – Kan man holde den i sjakk med trening og riktig kosthold? – Nei, ikke alene. Trening og kosthold er en viktig del av mestringen, men hovedelementet er oftest venner og familie, og forebyggende medisiner. I tillegg er det viktig at du kjenner deg selv og tegn på sykdommen, og setter i verk tiltak for å forebygge episoder. Man må justere medisineringen, unngå stress, få nok søvn, eventuelt skjerme seg selv og sykemelde seg noen dager hvis man merker tegn på en ny episode av depresjon eller mani, sier Andreassen.

STABILITET: – Man skal slippe å fortelle historien sin gang på gang i helsevesenet, sier Ole A. Andreassen, professor i psykiatri.

Arver sårbarhet

Bipolar lidelse er svært arvelig, det vil si man arver ikke sykdommen, men en ekstra sårbarhet for å få den. Ole A. Andreassen mener det er for lite kunnskap om bipolar lidelse og for lite åpenhet. – Men det er ikke den enkelte som skal ta den kampen. Se det litt an. Man kan fungere godt ved enkel tilrettelegging av arbeidsplassen. Om man er borte fra jobben en stund, kommer man tilbake og er like bra. •

Ole A. Andreassens råd: • Bruk en fastlege du kjenner godt, krev langsiktig oppfølging og at legen har god kontakt med spesialister. Hør eventuelt om mulighet for oppfølging av spesialist. • Ta styring på sykdommen. Lær deg å kjenne igjen symptomene, ha en tiltaksplan ved tegn på nye episoder, og finn en balanse mellom alltid å være på vakt og ikke å bry deg om den.

PSYKISK HELSE 3/2014

Japan

Hikikomori:

Hjelp ut av isolasjonen De verken jobber eller studerer og står utenfor samfunnet. I Japan fins det opp til en million hikikomorier – ungdom som stenger seg inne på rommene sine. – Det er samfunnet det er noe feil med, ikke motsatt, sier Tomohiro Fuse i organisasjonen New Start i Tokyo, som hjelper ungdommene med å bryte isoleringen.

PSYKISK HELSE 3/2014

Lørdagsmiddag i organisasjonen New Start i Japan, som hjelper personer som lider av sosial isolering.

KJØKKENHJELP: Ryo Suemasa (25), bor på New Start.

TEKST HANNA SISTEK FOTO CHRISTINA SJÖGREN

TOKYO: Luktene gir deg vann i munnen. Wokket biff med bambusskudd, japanske fylte pastaputer og fylt blekksprut. Det er lørdag kveld og tid for ukens fellesmiddag hos organisasjonen New Start i en middelklassebydel i østre Tokyo. Et tjuetall unge menn, mange med unnvikende blikk, benker seg rundt et avlangt bord i underetasjen på New Starts senter, hvor håndlagde origamiballer frisker opp veggene og et par gitarer henger ved siden av bibliotekshjørnet. New Start gir husrom til nærmere femti unge menn, som bor på hybler noen kvartaler unna. De jobber på kafeen ved siden av, restauranten eller på eldresentret. Alle som bor der, har isolert seg i lang tid. Å være i en sosial situasjon med en strukturert ni til fem-tilværelse er en del av tilpasningen tilbake til et deltakende liv i samfunnet.

Ble bare hjemme

– Jeg hoppet av universitetet og hadde ikke noen tidligere arbeidserfaring, så jeg ble bare hjemme, sier 23-årige Takuro Kadoma, en sjenert og sjarmerende gutt med olajakke og bustete hår. Da han studerte, Tomohiro Fuse, (38), ble han mer og mer tidligere hikikomori, usikker på sitt yrkes hjelper andre persovalg som kunstner. ner med å komme ut Til slutt bestemte han av isolasjonen. seg for å ta en pause for å samle tankene og finne ut hva han ville gjøre med livet sitt. – Jeg ville bryte med fortiden og slutte å flyte med strømmen, sier Kadoma, som kastet mobiltelefonen, sluttet å være på sosiale medier og for det meste satt inne på rommet sitt. Han

leste bøker og hørte på radio og musikk. – Av og til gikk jeg ut for å få nye inntrykk og ideer. Jeg vet ikke riktig hva jeg lengtet etter, men en dag innså jeg at det hadde gått halv annet år, forteller han. Kadomas foreldre hadde blitt virkelig urolige for ham og tatt kontakt med New Start, en ikkekommersiell organisasjon med et mer håndfast grep om problemet enn de statlige sentralene, som egentlig bare skal skaffe folk en ny jobb. Nå har Kadoma bodd på senteret, som foreldrene betaler tilsvarende 11 700 kroner for av egen lomme, i en måned. Det har hjulpet, synes han. – Å tvinges til å ta stilling til de ansattes forslag har gjort meg mer fleksibel og mindre fastlåst i mine egne mønstre, sier Kadoma. Eksploderte under finanskrisen

Antall hikikomorier eksploderte under 1990-tallets finanskrise i Japan, forteller Tomohiro Fuse, som har vært ansatt på New Start i om lag ti år. PSYKISK HELSE 3/2014

Japan

STUDERTE PSYKOLOGI: Hidehiko Nakamoto maktet ikke presset og ble bare hjemme. Nå jobber han på New Start.

Antall hikikomorier eksploderte under 1990-tallets finanskrise Da ble mange nyutdannete ungdommer arbeidsledige. I begynnelsen ble de kalt Daigaku Futoko, eller avhoppere fra universitetet. – Folk kunne ikke riktig se hva de skulle gjøre etter eksamen, så de mistet motivasjonen, forklarer Fuse, som selv la studiene på hyllen og ble hikikomori i fem år. Mannsdominert land

Toshiuki Suzuki, (32) har vært hikikomori og får nå hjelp fra New Start.

PSYKISK HELSE 3/2014

Begrepet hikikomori innebærer at man har sittet hjemme i minst et halvt år uten jobb eller studier. I Japan, som er et manns dominert land, er de aller fleste hikikomorier menn. Dette tror professor Tamaki

Saito ved Tskuba-universitetet i Tokyo kommer av at kvinner ikke er utsatt for like mye press. Saito har brukt hele sitt yrkesliv på å studere tilbaketrukkenhet. Kvinner forventes å bli hjemmeværende i stedet for å gjøre karriere. Så en kvinnelig hikikomori får ikke like mye fordømmelse av samfunnet. – Det er kritikken som er veldig skadelig, og som leder til en ond sirkel, sier Saito. For foreldrene føles ofte situasjonen som så beklemmende at de feier problemet under teppet, noe som gjør det enda vanskeligere å bryte isolasjonen. Naboskap og samkvem

– Det finnes en person bak hver hikikomori, sier Tomohiro Fuse. Han mener at hele familiesituasjonen må tas fatt i for å komme problemet til livs. Miljøet i Japan – der man skulle tro det fremdeles er krig etter alle fortrukne gardiner og folketomme

hager å dømme – kan lede til at folk isolerer seg mer. Fuse ønsker seg at barn vokser opp i større sosiale sammen henger enn kjernefamiliens lune krok. Han tror at mer naboskap og sosialt samkvem kan motvirke at så mange blir isolert. Takuro Kadoma, (23) I Japan kan det bor i hybelbygget til være opp til en million New Start, i Tokyo i hikikomorier, ifølge Japan. professor Tamaki Saito. Saito mener hikikomori er vanligere i konfusianske land som Japan og Korea. Kanskje er det fordi presset fra samfunnet blir for stort, rett og slett. Slik var det for Hidehiko Nakamoto, en

SAMSPILL: Etter fellesmiddagen på New Start spiller noen av beboerne ofte sammen i allrommet som også er tv-stue.

i Japan. Da ble mange nyutdannete ungdommer arbeidsledige. energisk New Start-ansatt med olaskjorte og brune bukser. – Mange sier at salary man-dressen (det formelle japanske kontorantrekket) mest ligner begravelsesklær, ler Nakamoto. Han studerte psykologi på universitetet og var ferdig i 2001, men følte at han ikke maktet presset. – Alle mine studiekamerater fikk gode jobber i firmaer og banker, men jeg kunne ikke tenke meg å være i det konkurranseorienterte miljøet, sier han. Da han skulle ha klinisk praksis, ble Nakamoto bare hjemme, og det tok lang tid før foreldrene, som bodde i en annen bydel, forsto at han ikke tok studiepoengene som han skulle. Opprettholder situasjonen

Ettersom hikikomorier lever på sine foreldre, er foreldrene på sett og vis med på å opprettholde situasjonen. Derfor er det viktig at det

symbiotiske forholdet mellom foreldre og barn brytes, ifølge New Start. De tillater bare ungdommene å ha kontakt med mamma og pappa ved spesielle tilfeller. – Jeg føler meg mye bedre nå som jeg har kommet vekk fra foreldrene mine. Da jeg bodde hjemme, maste de hele tiden om at jeg skulle gjøre noe, hva som helst, men jeg visste jo ikke hva jeg ville, sier Ikuo Nakamura. Han er en tynn og intellektuell 31-åring og har bodd på New Start i snart halvannet år. Han er utdannet agronom og tok et halvt år fri etter eksamen Ikuo Nakamura (31) på New Start. for å forberede seg

til inntaksprøven på den statlige administrasjonen. Men poengene holdt ikke, og han hadde dermed mistet toget for nyut eksaminerte. Så tynn kan tråden være for å falle igjennom. Etter syv års isolasjon kom Nakamura til New Start. – Det føltes som om jeg ikke kunne ta noen egne initiativ, og det hadde vært bra om foreldrene mine hadde tvunget meg ut litt tidligere, medgir han. Nå begynner Nakamura å bli ferdig med sin rehabilitering, og i sommer skal han søke jobb. Drømmen er å jobbe med natur. Og når Tomohiro Fuses lille ettåring, i dag har Fuse kone og barn, stolprer rundt oss, sier Ikuo Nakamura at familie også hadde vært fint en gang i framtiden. •

PSYKISK HELSE 3/2014

Portrettet

PSYKISK HELSE 3/2014

Indrestyrt – Jeg har en sterk fascinasjon for det vanlige livet. Det ser vanlig ut, men er fantastisk og inneholder mye dramatikk. TEKST BENTE THORESEN FOTO PAAL AUDESTAD

Hun kommer skridende inn på kafeen, kledd i lyst skjørt og blomstrete bluse, med en svart frakk over. Hun er mørk og rak, mye høyere enn jeg ville trodd ut fra bilder. – Jeg er om lag 1,74, det er ikke så høyt. Det er mange høye kvinner i min familie. Oldemor var over 1,80, sier hun når hun har hengt fra seg frakken og satt seg ned. Ruth Lillegraven, som kommer med sin tredje lyrikkbok, som inneholder lange, fortellende dikt, begeistrer anmeldere og rører et stadig større publikum. – Den siste boka, «Manilahallen», handler om livet til en 67-årig kvinne som du kjenner? – Vi kom i kontakt etter at min roman, «Mellom oss», kom ut i 2011. Vi er blitt venninner, hun bor også i Bærum. Jeg ønsket å utforske livet hennes gjennom å skrive om det. Hun åpnet seg og fortalte. «Manila hallen» er en biografi over et livsløp. Vi er to om denne boka. Det er en sterk historie, som Lillegraven har skapt om til en diktroman. Språket er nært og gjør historien veldig gripende. – Kvinnen i boka ble voldtatt ved buss

holdeplassen av to menn en ettermiddag da hun var 12 år gammel. Opplevelsen ble styrende for livet hennes, forteller Lillegraven. – Hun fortalte ikke om det til noen? – Nei, og jeg tror det er veldig vanlig å fortrenge en voldtekt. Kanskje var det enda vanligere før. Anoreksi og behandling

Etter å ha født tre barn får Birgit, som hun heter i boka, anoreksi. Hun blir tvangsbehandlet med insulin på Blakstad sykehus, og sydd uten bedøvelse på Bærum sykehus etter selvskading. Først etter at hun kommer til Modum Bad, opplever hun et vendepunkt. I starten er hun flink og blid, men behandlingen gjør at hun kommer i kontakt med egne

Ruth Lillegraven (35) Forfatter. Bor i Lommedalen i Bærum, gift, har tvillinger på to år og to bonusbarn. Aktuell med ny bok, «Manilahallen», som utkommer i august. Vant Brageprisen i fjor for «Urd».

vonde følelser. Etter et sammenbrudd må hun begynne å spise. – To brødskiver, som hun tvinger i seg, dag etter dag? – Hun trodde hun skulle sitte fast i dørkarmen og ikke komme seg gjennom en døråpning hvis hun spiste to brødskiver. Anoreksi er en vanvittig sjukdom, sier Lillegraven. – Hun har hatt denne «skyggen i ryggen» siden hun var 12 år og ble voldtatt. Hun har levd et liv med uvanlig mye smerte. Samtidig har hun en sterk livsglede og mye humor. Jeg håper jeg har fått fram hennes styrke. I boka beskrives det å ete to brødskiver slik: «så et eg, balar det i meg eser og eser, blir større og større for kvart tygg og kvart svelg, kjenner kantar og konturar bli borte» – Hvorfor foretrekker du å skrive en fortelling i form av lange dikt? – De fleste forfattere har en form som kommer naturlig, akkurat som musikere har ett instrument de helst vil spille på. Nå er det ti år siden jeg begynte å skrive. Jeg hadde en PSYKISK HELSE 3/2014

Portrettet

dragning mot lange dikt. «Urd» inneholder også kortere dikt, men har det samme preget. Den enslige Seselja

«Urd», som Lillegraven mottok Brageprisen for i høst, handler om to kvinner. Seselja, som levde for hundre år siden i et lite hus i Hardanger, og som aldri giftet seg, men som sydde for hele bygda. Og om Cecilie, som er en ung kvinne som kommer til huset Seselja har bodd i. – Seselja har jeg funnet på. Cecilie derimot, opplever mye av det samme som jeg har gjort. Hun er gravid, og så får hun tvillinger. Selv om Seselja er oppdiktet, er jeg inspirert av fars fortellinger om slekta. Hun kom veldig naturlig til meg. Jeg er oppvokst i et hjem med gamle bilder overalt. Ruth er eldst av to søstre og vokst opp på en fruktdyrkergård i Granvin i Hardanger. Moren hennes er fra Nederland, og hun og faren traff hverandre på sommerferie i Athen. – Men det dyrkes ikke lenger epler på heimgarden. Det er flere årsaker til det, først og fremst at det er for dårlig inntjening i landbruket. Ruth ser plutselig bestemt ut. Hun har mørkt, halvlangt hår. Øynene er forsiktig sminket. Hun har en bred trutmunn og en besluttsom hake. Det er noe uutgrunnelig ved henne. «seselja sydde seg gjennom to verdskrigar svartsaumen hennar finst på kistebotnar over heile bygda men seselja planta ingen skog bygde ingen veg, reiste inga løe, fødde ingen barn likevel høyrer vi føtene hennar over golvet»

PSYKISK HELSE 3/2014

– Jeg tror det er veldig vanlig å fortrenge en voldtekt. Kanskje var det enda vanligere før. Kroppens smerter

Ruth Lillegraven bøyer seg over det svære fatet med kyllingsalat og spiser. Den nye boka var hun godt i gang med da hun fikk Brageprisen for «Urd». – Kvinnen i «Manilahallen» får Sjøgrens syndrom når hun er rundt 60 år? – Ja, det er i alle fall da hun får diagnosen. Sykdommen har nok ligget der en stund. Det går 25 år fra hun er pasient på Modum Bad til hun får revmatisme. Hun har smerter overalt i kroppen. Hun har jo opplevd både psykisk lidelse og fysisk sykdom, og sier at hun ikke vil bytte med den psykiske smerten hun hadde før. Den var mye verre. Ruth tenker seg om. – Samtidig er det jo lett å bli deprimert av å ha så sterke fysiske smerter hele tida, sier hun ettertenksomt. – Har du hatt et ønske om å bli forfatter siden du var liten? – Nei, jeg kan ikke huske å ha hatt noen drøm om det. Men jeg leste mye. Jeg husker jeg ville bli motedesigner da jeg var om lag 11 år. – Savner du å bo i bygda du kommer fra? – Ja. Veldig. Særlig på denne tida når det er så vakkert i Hardanger. Jeg savner naturen ekstremt mye, og familien min. Men vi blir her til bonusbarna er ute av redet, de bor hos oss halve tida. Og Oslo er min by også. Jeg har bodd her siden 1997 og er glad i Oslo. Det er en slags moden kjærlighet, sier hun og løfter hodet. I debutboka er det et fint kjærlighetsdikt til byen, som uttrykker glede og forelskelse, og får fram frihetsfølelsen mange opplever i Oslo.

Annonse i avisen

Lillegraven kom hit da hun var 18 år, og begynte å studere informasjon. – Hvorfor ville du ikke studere litteratur? – Ja, det kan du si. Det er ikke lett å skulle velge yrke når du er 18 år gammel. Jeg jobbet i blomsterbutikk etter skoletid da jeg gikk på videregående, og så en annonse i en avis jeg skulle pakke blomster i. Norges Markedshøyskole, sto det. I dag er den integrert i BI. Den lå nederst på Grünerløkka. Jeg jobbet i NSB ved siden av studiene, men skrev diplomoppgave om informasjon i forlagsbransjen. Og dermed ble det informasjonsjobb i Det Norske Samlaget. – Det var fantastiske år for meg. Formende år. Jeg har nære og gode venner som jeg ikke ville hatt hvis jeg ikke hadde vært i Samlaget i de årene. Hun jobbet der fra hun var 22–23 til hun var 29 år. – Du debuterte som lyriker, mens jobben din var å promotere bøker, det var kanskje ikke bare lett? – «Store stygge dikt» fikk så gode anmeldelser, og oppmerksomheten kom rekende på ei fjøl. Etter hvert ble det litt kleint å jobbe med informasjon. Det var også en tidkrevende, oppslukende jobb. Alt sausa seg sammen til slutt. Ruth fikk jobb i Samferdselsdepartementet, som taleskriver. Nå har hun halv jobb der, siden hun også har arbeidsstipend som forfatter. – Jeg skriver ikke så mange taler etter at det ble ny statsråd, han skriver talene sine sjøl. Men jeg jobber med bakgrunnsstoff og med språkvask, blant annet. – Skulle du helst vært forfatter på heltid? Hun drar litt på det. Snur hodet vekk og

– Det er ikke lett å skulle velge yrke når du er 18 år gammel.

mumler om gode kolleger. Men på Bærums Verk står det et kontor som hun leier i et kontorfellesskap, og der har hun nesten aldri tid til å være. – Jeg flakser rundt og sliter med tidsklemma. Tvillingene er to år nå. Jeg lager lister over alt jeg må huske. Jo mindre kontroll jeg har, jo flere lister lager jeg. Hun tar i smarttelefonen og kikker på alle listene. – En liste over hva jeg må oppnå, over alt jeg må gjøre. Mannen min rister på hodet av listene mine. Men jeg har alltid drevet med lister. – Hva handlet listene om da du bodde hjemme i Hardanger? – Da lagde jeg liste over hvilke gutter som var kjekkest i klassen, sier hun og smiler. Skyldfølelsen som kommer

I debutboka «Store stygge dikt» (2005) kommer det fram en historie om en jente som døde av anoreksi. Hun heter Sara, og forfatteren

– Jeg flakser rundt og sliter med tids klemma. gremmer seg over å ha bedt henne over på vafler, og at hun på Saras bursdag vil spandere på henne på kafé. – Vi gikk i samme klasse i barne- og ungdomsskolen. Skyldfølelsen kommer når noen rundt deg dør. Kunne du gjort mer, kunne du gjort noe annerledes? Hun setter seg langt inn på stolen og ser trist ut. – Er det noe spesielt du ønsker å få fram gjennom diktningen din? – Jeg har ingen formålsparagraf, hvis det er det du mener. Men det var noen som sa at alle bøkene mine handler om kvinneliv, om levd liv. Både empati og godt språk er viktig i skri-

vingen. Mange av diktene i den nye boka skrev jeg først fort ned, men så filer jeg og endrer på språket i evigheter etterpå. Jeg har et klinisk blikk på språket, og er nokså perfeksjonistisk. – Ville du skrevet annerledes hvis du hadde bodd i Hardanger, og ikke i Bærum? – Nei, ikke nå. Landskapet og folkene i Hardanger er i meg. Jeg sier som Jon Fosse: Ein treng ikkje sjå fjord og fjell for å skriva om fjord og fjell. – Du har sagt at du skriver for din egen del, men ville ikke gjort det uten at noen ville lese? – Ja, jeg er enormt takknemlig for all responsen jeg får. Etter Brageprisen får jeg langt flere henvendelser om oppdrag. Jeg føler mer enn før at jeg har lesere. Men i utgangspunktet skriver jeg for meg sjøl fordi prosessen gir meg så mye. Jeg er mest indrestyrt. Ruth Lillegraven ser opp. – Men det er vel de fleste? •

PSYKISK HELSE 3/2014

Misunnelse

Unngå at livet blir Misunnelse kan sprekke som troll i solskinn hvis man slutter å være redd for den. Enten du utsettes for andres, eller selv kjenner et stikk av misunnelse, kan du lære deg å dempe dens giftige makt. TEKST BENTE THORESEN ILLUSTRASJON ELISABETH MOSENG

Språket har ikke ord for nyansene i misun nelse, skriver den svenske psykologen og forfatteren Marta Cullberg Weston i boken «Avund och konkurrens. Känslor i vardagen.» Misunnelse er en allmenngyldig følelse. Ofte kan den skjule seg bak ord som konkurranse og maktkamp. – Vi mennesker har en tendens til å sammenlikne oss med hverandre i forhold til status, enten det gjelder utseende, familie, økonomi eller bostedsadresse. Noen ganger føler vi oss ovenpå, andre ganger underlegne, og det er da misunnelsen får sjanse til å gripe tak i oss, skriver Cullberg Weston. En dødssynd

Hos noen får misunnelsen et destruktivt overtak. Selve følelsen kan være vanskelig å få ordentlig tak i. Men den framstår som farlig, enten man blir utsatt for den, eller selv er utpreget misunnelig. Misunnelse er tabu, den regnes som én av de syv dødssyndene. Følelsen handler mindre om hva man selv savner, men mer om hva andre har. Kanskje

«I møte med en annens lykke eller framgang blir ens egne svakheter mye bitrere.» (Arthur Schopenhauer)

PSYKISK HELSE 3/2014

hadde man egentlig ikke ønsket å ha det slik som den man misunner, likevel gnager misunnelsen. Kanskje fører den til at man føler seg underlegen. Noen takler det rett og slett ikke. Det kan oppstå et eget misunnelsesbånd mellom den som er fanget i misunnelsens garn, og den som er i misunnelsens søkelys. Den misunneliges tanker kretser stadig om den man har et agg til. Den misunnelige kan bli helt fiksert på den andre. Det er først og fremst personer i vår nærhet, kolleger, venner eller slektninger, som rammes av vår misunnelse. Personer som befinner seg langt borte, på et helt annet plan, som for eksempel president Obama eller en verdenskjent artist, blir idyllisert i stedet. Det diskré hatet

Skjulte former for misunnelse er ikke uvanlig på arbeidsplassen eller i vennekretsen. En person kan motta anerkjennelse, men i rosen kan det ligge et nålestikk, som i realiteten fratar vedkommende status. – Den som rammes av skjult misunnelse, føler seg ofte forvirret. Man møtes av vennlighet, likevel føler man seg dårlig etterpå. Hvordan henger det i hop? spør Cullberg Weston i boken «Avund och konkurrens». Hun forteller at psykologen Patricia TudorSandahl har kalt det for «det diskré hatet». Det finnes bak ironi, sarkasme og forakt. Det hatet er så godt gjemt inne i deg at du ikke er klar over at det er der. Gjør seg mindre

Alle søsken har en eller annen grad av søsken-

sjalusi, hevder Cullberg Weston. Men alvorlig søskensjalusi, som foreldre har oversett eller ikke har klart å takle, kan gi seg varige utslag hos småsøsken som er blitt utsatt for storesøskens hat. For noen fører slike barndomsopplevelser til at de gjør seg mindre enn de er, for å unngå å møte andres misunnelse. Å bli misunt kan oppleves som en slags straff og utstøting fra fellesskapet. Sissel hadde det slik. Helt siden hun var liten hadde storesøsteren gått løs på henne med sin sjalusi. Hver gang Sissel opplevde i voksen alder at andre kvinner misunte henne, ble hun redd. Det vekket følelsen av å være utsatt, av at det var rett før noen kom til å gå fysisk løs på henne.

forgiftet «Misunnelse er den skygge som framgangen kaster.» (Robert Lembke)

Weston sier det fører til livstilsstress. – Konkurransen bidrar til at vi ikke blir fornøyd med det vi har oppnådd, vi blir i stedet fanget i en prestasjons- og forbrukerspiral. Det finnes alltid noen som er mer vellykket, og da kan jo ikke jeg være glad for det jeg har oppnådd. Det blir ikke bare statusstress, men også prestasjonsstress, skriver hun. Takknemlighet

Emma mistet pappaen sin da hun var fem år, og husket ham nesten ikke, samtidig som hun idealiserte ham. Emma hadde to eldre brødre som syntes hun var i veien. Hun måtte stenge av sine egne følelser. I voksen alder ble Emma framgangsrik på mange måter, men syntes aldri selv at hun var bra nok. Hun misunte venninner som hadde pappaen sin i live, og som hadde gode relasjoner til menn. Selv hadde hun kortvarige, stormfulle forhold, gjerne til gifte menn. Først idealiserte hun dem, men så fant hun feil og svakheter som hun foraktet. Etter hvert fikk Emma hjelp i samtaleterapi, og har i dag mann og barn, og misunner ikke lenger sine venninner.

Rakke ned på

– Misunnelse kan legge seg som en tåke i vennskapsforhold, påpeker Cullberg Weston. En slik tåke fører til distanse. Ofte strever den som sliter med misunnelse, med en idealisering av hva andre har oppnådd, og hvordan andre har det. Samtidig rakker de ned på den de misunner, og ønsker å påføre vedkommende skam. Ikke rart at janteloven forsøkte å lære folk hvordan de skulle unngå å stikke seg fram, slik at de unngikk andres misunnelse. Janteloven var en form for beskyttelse, hevder Cullberg Weston. Men den var for en annen tid, en tid hvor barn lærte å ikke skryte av seg selv. I dag skal alle tvert om være selvhevdende. Cullberg

Nøkkelen til å bryte med konkurransen og misunnelsen er å øve opp takknemlighet for det man har. Prøv å slutte å sammenlikne deg med andre, og lær deg heller å sammenlikne deg med deg selv. Tenk grundig gjennom hva du kan gjøre for å utvikle deg og gi livet ditt større innhold, slik at du lettere kan bli stolt av hva du får til. Kanskje du ikke blir så lett misunnelig på andre når du bryter ut av konkurransespiralen? Og hvis du rammes av andres giftighet, prøv å se på litt avstand hvor ynkelig misunnelsen deres er. Hvilke behov er det som skjuler seg bak dette menneskets misunnelse? Behovet for å bli sett? Lengselen etter å få anerkjennelse? – Sannheten er at andres framgang har ingenting med meg å gjøre. Det tar ingenting fra meg. Å kjenne seg verdifull handler ikke om ytre ting, men om at man kjenner seg god nok som man er, skriver forfatteren, som råder alle til å gi sitt eget spesielle vesen en sjanse til å komme til uttrykk. Og heller beundre andre, unne dem framgang og et godt liv. • (KILDE: AVUND OCH KONKURRENS. KÄNSLOR I VARDAGEN. AV MARTA CULLBERG WESTON. FORLAGET NATUR OCH KULTUR, 2010)

PSYKISK HELSE 3/2014

Bildet Fjern front Bildekunstneren Christopher Rådlund var blant norske styrker i Maymaneh i Afghanistan høsten 2012, for å lage kunstprosjektet «Fjern front». Bildene, litografi og malerier, er nå på utstilling på Akershus festning. Blant dem er oljemaleriet «Helikoptervrak, sovjetisk Mil-Mi 8, ved Camp Maymaneh». Christopher Rådlund er blitt tildelt medalje for sin innsats som offisiell krigskunstner. Utstillingen vises på Forsvarsmuseet, Akershus festning ut august.

PSYKISK HELSE 3/2014

Finn Skårderud FOTO: BERIT ROALD/SCANPIX

Selskapssyk Jeg har ikke lyst til å gå i selskapet. Jeg gruer meg til small talk og til å skulle smile det meste av tiden. Kanskje jeg er litt sær. Og helt klart familiært belastet. Min mor gikk stadig i dekning. De kommende linjene er noen spede forsøk på å vri og vrenge og tulle alvorlig med ordet selskapssyk. Jeg har ovenfor antydet syk av selskap. Den vanlige betydningen av et slikt ord er jo det motsatte: At vi ikke tåler så godt å være alene, og altså blir syke etter selskap. Selvfølgelig vet jeg at jeg er selskapssyk i ordets vanlige forstand, i behov av mye kontakt. Jeg fikk det en gang for meg at om jeg skulle få gjort en større jobb, så burde jeg isolere meg i et vakkert og ensomt rom på en skrint befolket italiensk øy. Jeg ville ikke bli forurenset av menneskene. Det tok ikke mange dagene før det gikk meget dårlig. Det var nærmest fascinerende å merke hvordan jeg ble drenert, for lyst, kraft og vitalitet. Det krympet og døde. Mer og mer av tiden gikk med til å melde hjem, og etter ganske få dager avbrøt jeg hele prosjektet om splendid isolation. Jeg hadde tatt grundig feil av meg selv. Jeg var selvfølgelig meget takknemlig for at det var noen å dra hjem til. Ved å velge vekk de andre, mistet jeg meg selv. En slik ordlek om selskapspsyken er alvorlig ment da den peker på en kjernekonflikt: Hvordan balanserer vi alene-sammen? Jeg er ikke sikker på om vi gjør dette så godt nå. Det er et voldsomt fokus på jeg, og mindre på vi. En sterk ideologisk representant i dag er populærpsykologien. Den selger selvrealisering og ferder innover. Det ligger faktisk mye ubrukt psykisk helse i å interessere seg mer for

andre. En av pop-psykologiens heteste varer er nå mindfulness. Det er helt sikkert ok i de fleste sammenhenger. Men hva med othermindedness. Jeg-følelsen er uløselig knyttet til vi-følelsen. Selvutvikling foregår i overveiende grad via andre. Min selvforståelse utvikles gjennom hvordan du forstår meg. Personligheten utvikles ved at noen tenker og føler om oss. Spedbarnskroppen beveger seg omkring i verden, den støter på mennesker og erfaringer, og slik kommer verden inn i sinnet. Barnet finner seg selv igjen i foreldrenes ansikter og omtanke, og gjennom det vokser det mentalt. Filosofen Descartes skrev at «jeg tenker, derfor er jeg». Men utviklingspsykologisk er vi nok nærmere realitetene om vi omformulerte til «jeg er, fordi du tenker på meg». I boken Polarities of Experience fra 2008 skriver psykologen Sidney J. Blatt om hvordan den grunnleggende utviklingspsykologiske utfordringen for personligheten er å finne balansen nettopp mellom en sunn evne til alene – selfdefinition – og sammen – relatedness. Dette er like selvfølgelig som komplisert. Et modent selv utvikles best med nærende nok mellommenneskelige forhold, slik modne og gjensidige forhold vanskelig utvikles ved fraværet av et sammenhengende selv. Hvordan dette spiller sammen, definerer personen gjennom livet. En god amerikansk kollega, Jon G. Allen, har fulgt Blatts grunnleggende modell bakover i idéhistorien. Og han viser til at filosofen Immanuel Kants to grunnleggende moralske krefter, kjærlighet og respekt, kan leses som andre begreper for samme balanse. Kjærligheten handler om den modne fellesskapsfølelsen, sammen,

Min selvforståelse utvikles gjennom hvordan du forstår meg. slik respekten viser til at vi kan se hverandre som atskilte, alene, og at jeg respekterer deg som en annen. Og vi kan gjøre selvskapspsyken til et historisk faglig tema. Sigmund Freud er en av det moderne menneskets store biografer. Han skrev pioneraktig i en epoke hvor man var i ferd med å gjøre seg fri fra Gud. I denne Wienermoderniteten overdrev man kanskje det nye menneskets selvstendighet. Freud beskrev det lille barnet nærmest som om det var en selvtilstrekkelig driftsmaskin, med et rikt fantasiliv. Når fantasier kolliderte med realiteter, kunne det oppstå indre konflikter. Det freudske barnet utvikles mest innenfra og ut. En slik forståelse er akterutseilt. Gjennom hundre år har det freudske enestående barnet modnet til å bli mer avhengig. Jo nærmere vi kommer vår egen tid, desto tydeligere er det at vel så mye utenfra og inn. I psykologifaget skjer det altså en faglig modning fra en enpersonspsykologi til en topersonerspsykologi. Det som skjer i mennesker, speiler i stor grad hva som skjer mellom mennesker. Er da store deler av pop-psykologien akterutseilt, i naiv tro på splendid isolation og i grandios benektelse av våre grunnleggende avhengigheter av andre? Faren ved å skulle reise innover i seg selv er at det raskt kan minne om min italienske utflukt. Man kan komme tomhendt tilbake. • PSYKISK HELSE 3/2014

BØKER

Kultur

Sørgelig perspektiv Sanne Mathiassen debuterte med ungdomsromanen «Dagene før mai» for fire år siden og har gått på forfatterutdanning. En ung jente er fortellerstemmen i denne triste romanen om å miste mor i selvmord. Den er tidvis godt skrevet, men kunne vært tettere og kortere. Handlingen er lagt til Nord-Norge. Jenta er 16 år, storesøster og forsøker å takle morens død samtidig som hun tar ansvar. BT Bare en time til Sanne Mathiassen Cappelen Damm 2014

Kunne vært verre Det er ikke mer merkelig å gå til en terapeut når en har «vondt i livet», enn å gå til tannlege med tannpine, slås det fast i denne boka, som handler om kunnskap om lykke, basert på forskning. Forfatteren er professor i psykologi, og boka er lett tilgjengelig. Lykke oppnås gjennom å finne mening, ikke gjennom velstand, står det. Noen av øvelsene i boka har mange lest før, som å skrive ned tre ting man er takknemlig for. Men å øve på hva som kunne vært verre, er det flere som har hatt nytte av. BT

Sorgen

og langso

Bli lykkeligere, enkle øvelser for et bedre liv Espen Røysamb Kagge forlag 2013

God hjelp for foreldre Det viktigste budskapet i denne boken burde være pensum på alle lærerut danninger: Det er ikke noe galt med et høysensitivt barn. Foreldre som kanskje ikke vet hva høysensitivitet er, kan nok få mange aha-opplevelser og bli mye bedre rustet til å hjelpe barna til å ta seg fram i hverdagen, med denne boken. Forfatteren og forskeren Elaine N. Aaron skriver lettfattelig om et komplisert, men svært viktig tema. CTP Særlig sensitive barn Elaine N. Aaron Cappelen Damm 2014

PSYKISK HELSE 3/2014

TEKST CATHRINE TH PAULSEN FOTO MONICA LARSEN

I likhet med hovedpersonen i «Si at vi har hele dagen», er forfatteren Anne Kyong Sook Øfsti adoptert fra Korea. Hovedpersonen Rebekka er psykolog, forfatteren er familieterapeut. Etter søsterens død reiser Rebekka til Korea for å finne adoptivsøsterens mor og fortelle at hun er død. Hun gjør det ikke for å finne sin egen mor. Eller kanskje derfor også. – Mange egne tanker og erfaringer er vevd inn i boken, men jeg har ikke foretatt den reisen, ikke på den måten, forteller Øfsti. Boken er hennes debut som romanforfatter. To jeg-personer

Boken er skrevet med to jeg-personer.

Hovedpersonen Rebekka bor i Norge og reiser til Korea. Den andre hovedpersonen I-Sook bor i Korea og treffer Rebekka. I-Sook måtte adoptere bort barnet sitt og gikk nærmest under av det etterpå. Etter over tretti år kan hun fremdeles ikke snakke om det. – Jeg ville ta opp den erfaringen. Hvordan er det å ha gitt fra seg et barn, hvordan er det å leve med den erfaringen? Dette skrives det lite om, sier Øfsti. I-Sook har navnet delvis felles med forfatteren. – Kyong Sook, som jeg heter, betyr ren glede, så I-Sook betyr noe med glede, for teller Øfsti. – Jeg hadde lyst til å knytte denne personen til meg, det var også en måte å gjøre henne levende på.

PARALLELLER: – Mine tanker og erfaringer er vevd inn i boken, men jeg har ikke foretatt den reisen, ikke på den måten, forteller Anne Kyong Sook Øfsti.

– Adopsjon av barn er å få et barn. Men noen har mistet det barnet også, sier Anne Kyong Sook Øfsti, som har skrevet roman om å finne tilbake på godt og ondt.

somheten Annenrangs borger

Øfsti og hovedpersonen er blant mange hundre tusen barn som ble adoptert til andre land fra Korea fra 1960-årene og framover. Årsaken var først og fremst at å ha barn utenfor ekteskap eller være enslig mor, var umulig i Korea, mener Øfsti. – Korea har en autoritær kultur. Det var ikke nød og fattigdom som gjorde at så mange barn ble overlatt til barnehjem og adopsjon. Kvinnen som måtte legge fra seg barnet sitt på en trapp, hadde ikke noe valg, likevel var det stor skam. Det er fortsatt skamfullt å få barn utenfor ekteskap, selv om man ser en utvikling nå mot mer velferdsgoder for enslige mødre. Veldig mange reiser til Korea i dag for å se landet de kom fra. – Man ble «eksportert» som en annenrangs

– Kvinnen som måtte legge fra seg barnet sitt på en trapp hadde ikke noe valg, likevel var det stor skam. borger. Mange ble annenrangs borger i det landet de kom til også, sier Øfsti. Komfortkvinnene

«Si at vi har hele dagen» inneholder mange kvinneskjebner. Øfsti skriver også om jentene og kvinnene som ble bortført av japanerne under krigen og brukt som «komfortkvinner». Opptil 200 000 kvinner fra flere land ble

fanget og satt i bordeller for japanske soldater. Da de kom hjem etter krigen, ble de ikke tatt godt imot. Tvert imot, mange måtte som I-Sooks slektning leve resten av livet fattig og utstøtt. Japan har gitt kvinnene en formell unnskyldning for sju år siden, men aldri gitt noen økonomisk kompensasjon. Nå hevder mange japanere også at bortføringene ikke fant sted. – Snart er alle de kvinnene døde. Da de kom tilbake, var de «infisert» av japanerne, og de ble utstøtt av samfunnet. Men i de siste årene har det vært en bevegelse som har bygget hus til dem, sier Øfsti. – Ligner historien litt på situasjonen for undertrykte kvinner i Asia i dag? – Historien har en viss parallell med voldtekt og overgrep mot kvinner overalt. Å si at man har opplevd voldtekt, er fremdeles skamfullt. Istedenfor å bygges opp og hjelpe marginaliseres kvinner etter slike opplevelser. Og i stedet for å reise seg opp og forsvare seg, lukker kvinner seg inne. – Hva kan vi gjøre? – Jeg peker på hva som skjer. Lyter er gjerne skamfullt i seg selv, men noen må bryte tabuet, så man ikke blir dobbelt traumatisert av slike opplevelser. Dette sitter dypt i kulturen, i alle kulturer, sier Øfsti. Uviss slutt

Romanen slutter med at Rebekka finner ut hvem som kanskje var søsterens mor, en kvinne som er borte nå. I-Sook klarer å fortelle datteren sin om barnet som ble adoptert bort. I epilogen får Rebekka tegninger i posten fra I-Sook, en epilog som man kan lese på ulike måter, og som i alle fall viser at I-Sook hadde et barn som hun tenker på. Den er litt uutgrunnelig. – Jeg ville ikke bare lage en happy ending, og heller ikke etterlate et åpent hull, sier Øfsti. – Det forløsende her er at I-Sook og Rebekka har tatt tak i tabuet og gått så langt de har kunnet. Hvis det ikke var en eneste lapp eller noe fra moren, er det ingenting å finne. Men å gå inn i historien og forske gir en type ro. Ut av den lammende sorgen kan det også komme ro. Boken er en påminnelse om sorgen og langsomheten. Så vil jeg vise at man kan våkne opp til en relasjon igjen, at man kan orientere seg mot dem som lever. • PSYKISK HELSE 3/2014

Kultur FOTO: ØYSTEIN REKSTEN SANNE

Lofoten med nye øyne – Vi legger gjerne til rette for det uforutsette, overraskelser eller konflikter gjennom teaterstykkene våre, sier leder for Stamsund Teaterfestival Thorbjørn Gabrielsen. I oppsetningen «Vassing i Vestfjorden» utfordres publikum til å se sine omgivelser på en ny måte. TEKST BENTE BOLSTAD

Fiskeværet Stamsund i Lofoten, en mørklagt sal i et gammelt forsamlingshus: På sceneveggen flimrer bilder. Først ser vi et vindu med hvite karmer på en rød vegg. En fugl flyr ut

PSYKISK HELSE 3/2014

under mønet, og vips så skifter bildet, og vi er i et gatekryss, hvor biler kommer og går. En mann og en kvinne går rundt på scenen og rører ved noen stokker. Det er de to som driver bildene framover, ved hjelp av et sinnrikt og innøvd system.

På neste bilde ser vi en grusvei, snøen smelter på veien. De tre filmsnuttene skifter fram og tilbake. Hver forsommer arrangeres Stamsund Teaterfestival, med besøkende fra hele verden. I år var stykket «Vassing i Vestfjorden» en av attraksjonene. De tre som har utviklet stykket, er skuespillerne Runar Bruteig Olsen, Anita Bjørkli og Øystein Reksten Sanne. Psykisk helse besøkte Stamsund under prøvene til festivalen. Uten flotte fjell og fjorder

Stykket baserer seg på bilder fra 37 tilfeldig valgte steder i Stamsund. De tre skuespillerne ønsker å la lofotværingene bli kjent med

ULIKE VERSJONER: Runar Bruteig Olsen (til venstre) og Anita Bjørkli fra Bergen har satt opp versjoner av dette stykket flere steder. I Stamsund samarbeider de med Øystein Reksten Sanne.

Stamsund på en ny måte. – Jeg har bodd her siden 1999, likevel har jeg nå fått se steder jeg ikke har sett før, sier Øystein Reksten Sanne. Her er ingen flotte fjell og fjorder, men gjerder, postkasser, byggeplasser og bakhager. Runar Bruteig Olsen vil gi lokalsamfunnet tilbake det de har med et nytt blikk. Anita Bjørkli ønsker å bevisstgjøre folk på det de omgir seg med. Fra Chicago til Stamsund

Lydene er like viktige i denne oppsetningen, som er basert på et stykke av den amerikanske komponisten John Cage. «A Dip in the Lake» er en musikkcollage om Chicago. Fuglesangen endres etter at et boligområde ble regulert. Ei industrivifte suser i bakgrunnen, en bil ruser motoren. Runar Bruteig Olsen og Anita Bjørkli har satt opp stykket to ganger før, i Bergen og i Vilnius i Litauen. Hver gang har stykket vært tilpasset det stedet de spiller på. I Vilnius så de ingen turiststeder, men ble likevel kjent med byen. I Stamsund er det ikke et eneste rorbubilde, og lite postkortbilder. – Men det er vakkert likevel, sier Runar Bruteig Olsen. – Og intimt, sier Øystein Reksten Sanne. Ønsker ikke å tolke

De tre opplever teatrets styrke som det å se ting på en ny måte. John Cage utviklet en tilfeldighetsmetodikk, som benyttes også i dette stykket. De 37 stedene som er filmet, er valgt matematisk etter opp

– Vi ønsker å påføre publikum minst mulig tolkninger.

orgelpipene med påmonterte knapper til å trykke fram bilder, er veldig konkrete. Stykket har heller ikke noe fast tema og kan dras i mange retninger. 14 år med moderne teater

lysninger fra karttjenesten og andre opplysninger fra Statistisk sentralbyrå. Skuespillerne har ikke påvirket valg av steder. – Vi presenterer ingen moral, ingen påstander, ingen løsninger, sier Øystein Reksten Sanne. – Ting er som de er, sier Anita Bjørkli. – Eller i hvert fall arbeider vi for å nå dit. Vi ønsker å påføre publikum minst mulig tolkninger, sier Runar Bruteig Olsen. Han forteller at mange blir overrasket når de ser stykket, og deretter lytter og suger til seg inntrykk. Flere vil gjerne komme opp på scenen og trykke på stokkene som bringer fram bildene.

Stamsund har med sine 1400 innbyggere tre teatre: Teater Nor, Figurteateret i Nordland og Eilertsen & Granados Teaterkompani. Kunstnerisk leder for teaterfestivalen og leder for Teater Nor, Thorbjørn Gabrielsen, forteller om et miljø som har utviklet seg over mange år. Mennesker som ønsket å jobbe med teater og bo i Lofoten, samlet seg i Stamsund. Den første internasjonale festivalen kom i stand for 14 år siden. Thorbjørn Gabrielsen forteller om det moderne samfunnsorienterte som møter det tradisjonelle fiskeværet, om to ytterpunkter som kommer sammen. – Jeg opplever at vi lykkes, festivalen er en av Norges største scenekunstfestivaler, og de som bor her, deltar og synes det er gøy, sier han. •

Gamle orgelpiper

Hvert sted Bruteig Olsen og Bjørkli kommer til med stykket, samarbeider de med lokale krefter. Øystein Reksten Sanne er skuespiller i Teater Nor. Han bor i Stamsund og er samarbeidspartner her. Helt tilfeldig kom de over et gammelt orgel som skulle kastes. De fant at orgelpipene var godt egnet til sceneinstallasjonen. Stykket er tilsynelatende abstrakt og basert på hva som skjer inni hodet på dem som ser stykket. Men sceneeffektene, for eksempel

Stamsund Teaterfestival Arrangeres i mai/juni hvert år. Årets festival var den 14. Festivalen ønsker å være en plattform for det utprøvende. Den trekker inn lokale krefter, og inviterer teaterfolk fra hele verden. I Stamsundsamtalen på Skjærbrygga kan publikum diskutere det de har sett. Festivalen har også et tilbud for barn.

FOTO: ANITA BJØRKLI

KJENTE OMGIVELSER: Fra bilder som brukes i oppsetningen av «Vassing i Vestfjorden». PSYKISK HELSE 3/2014

Bøker

– Angst en viktig veiviser

– Skap stillhet, vær nærværende i deg selv, bruk tid.

– Angsten kommer når man er ute av kurs. Hvis man prøver å kopiere andre framfor å finne fram til essensen i seg selv, kan man få angstproblemer, sier psykolog og forfatter Grethe Nordhelle (62). TEKST BENTE THORESEN FOTO MONICA LARSEN

Grethe Nordhelle åpner døren til huset på Bygdøy, der hun har kontor i underetasjen. Utenfor huset er det en nydelig blomsterhage, der hun oppfordrer klienter til å gå og kikke. Nordhelle var advokat før hun ble psykolog, og har skrevet sju fagbøker. Én av dem handler om manipulasjon, og er trykt opp i fem opplag. – Jeg får ofte henvendelser fra personer som opplever å bli manipulert av andre, sier Nordhelle. Nå har hun sammen med sin makker, indiske Ujagar S. Sakhi, skrevet «Angstens røtter. Eksistensiell forståelse og mestring.» – Jeg skiller meg fra mange psykologer ved at jeg er opptatt av at mennesket også er et åndelig vesen. Jeg ønsker å ta imot hele mennesket. Åndelighet står over religioner, og betyr at vi erkjenner at det er en lovmessighet i naturen, og ser mennesket som en del av naturen, sier Nordhelle. Grensesetting

– Hvis du er en person som stadig kommer i kontakt med mennesker som manipulerer deg, bør du se på deg selv: Er du en som sliter med å sette grenser? Mangler du selvrespekt? Hvis vi lar oss forstyrre av andre som kan oppleves som plagsomme, og mangler balanse i

PSYKISK HELSE 3/2014

livet, kjenner vi uro som er en eksistensiell angst, dersom vi lytter til vårt indre. Angsten er en veiviser, den forteller oss at noe er galt, sier hun. – Hva er forskjell på angst og frykt? – Frykt er et instinkt, det er redsel for konkrete farer. Hvis du står på kanten av et stup, kjenner du frykt. Men hvis du sitter hjemme i sofaen og er fanget i skremmende tanker, da er det angst, når tankene er bekymringer og ikke virkelighet. Du må forstå forskjellen og prøve å finne ut hvorfor du plages med angst. – Dere skriver at angst er normalt? – Ja, men det er plagsomt. For å kunne omgjøre angst til noe positivt må man forstå den og gå inn i en langsom prosess med selvrealisering. Boka tar opp at mennesker trenger ro og harmoni for å komme i kontakt med seg selv, men at man i dag lever slik at man fjerner seg fra det «tomrom» som må til for å komme i kontakt med sitt innerste vesen. – Stress er blitt en livsstil for mange. For å leve i harmoni må man kunne vende blikket innover, og for å få til det må man sette av tid. Trygghet en forutsetning

Nordhelle understreker at tillit er grunnleggende for å unngå et liv preget av angst. – Du må tro på noe. Et menneske, eller en skaperkraft, eller samfunnet. Tillit gir tro, og tro

gir beskyttelse og demper angst. Prøv å unngå å bekymre deg for framtida, og lev i nuet. – Hva menes med selvrealisering? – Noen sier det er egoistisk, men den virkelige selvrealiseringen er det motsatte. Ved å bruke tid til å bli kjent med deg selv, vil du forstå at din søken etter harmoni handler om å gjøre noe for fellesskapet. Skap stillhet, vær nærværende i deg selv, bruk tid. Det tar tid å finne fram til essensen i seg selv, sier Nordhelle. Når vi begynner å vende blikket innover, får vi først kontakt med det Nordhelle kaller «indre forstyrrelser». – Det er ubehagelig. Det kan være vonde minner eller ting som ligger i ubevisstheten. Det er dette vi løper vekk fra, som vi ikke orker å bli konfrontert med. Det er skummelt å være i alt ubehaget, men etter hvert blir det mer og mer ro og stillhet. Det er da vi virkelig begynner å få kontakt med vårt innerste vesen. Unik vei

– Når du tør å bli deg selv, har du en unik

ANMELDT

Bak selvhjelpen

vei å gå. Da opphører konkurransen med andre og misunnelsen mot andre. Angsten og depresjonen har kanskje vist deg at du mangler mening i tilværelsen. Du bør bruke dine unike talenter og ressurser slik at de blir til nytte for fellesskapet. Noen maler bilder, andre gjør frivillig arbeid. Jo mer du gir, jo mer får du tilbake. Men hvis du ikke har tydelige grenser, kan du møte mennesker som sluker deg. Da blir du utbrent. Det gjelder på jobben også. Du må sette grenser for den sjefen som bare tar og tar, ellers blir du syk. Ta i bruk deg selv på en bevisst måte, sier Nordhelle. Selvkontakt gir ro, sier hun. Gjennom den indre stillheten får man gradvis mer kontakt med det åndelige. – Noen får en dyp forståelse av det menneskelige. Andre tror på en gud. Du trenger ikke sette ord på hva det er. Jo nærmere du kommer deg selv, jo større ro oppnår du. Mange bruker naturen for å oppnå ro, eller musikk, eller bildekunst. •

OPPNÅ HARMONI: – Selvkontakt gir ro, sier Grethe Nordhelle, som nå har skrevet bok om angst.

– Forstå deg selv Grethe Nordhelle har følgende råd: 1 Forstå angsten: Tør å se på hva det er som er så skremmende. Se forskjell på frykt for konkrete ting, og angst som er skapt av tanker. 2 Tren på å holde på med meningsfylte oppgaver. Hjelp deg selv ved å hjelpe andre. 3 Fokuser innover: Konsentrer deg om en blomst eller et lys, og steng den materielle verden ute. Tør å ta imot indre bilder som kommer, ikke blokker dem. 4 Skap beskyttelse. Ikke snakk om angst, men bli opptatt av noe du har tillit til. Angst skaper isolasjon, den må trosses.

Selvhjelp er noe mer enn et trekk ved vår vestlige moderne kultur, skal vi tro Ole Jacob Madsen. Det er nå så institusjonalisert – Selvhjelp Norge står til og med på statsbudsjettet – at vi kanskje ikke stiller spørsmål ved det. Det gjør altså Ole Jacob Madsen, som nylig har utgitt «Det er innover vi må gå», en svært kritisk gjennomgang av selvhjelp sett i et samfunnsmessig perspektiv. Tittelen er hentet fra en bok om mindfullness, én av de seks metodene Madsen undersøker systematisk. Mindfullness er ellers den metoden som får best skussmål i denne kritiske gjennomgangen av selvhjelp og selvhjelpslitteratur. Forfatteren underviser i kultur- og samfunnspsykologi, og det kan virke som om han egentlig ikke tror på selvhjelp i starten av boken. Selvhjelpsbøker er milliardindustri, som han påpeker, og den står ofte i veien for at vi gjør noe med det egentlige problemet, nemlig vårt samfunn som får oss til å føle at vi må forandre oss grunnleggende for å mestre livet. Etter hvert kommer det fram at det er mangelen på dokumentert effekt som er hovedinnvendingen. Særlig nevrolingvistisk programmering (NLP) får gjennomgå, han kaller den pseudovitenskap og sammenligner med rent lureri. Det mest fascinerende med gjennomgangen av selvhjelpsmetoder er ikke slaktet av NLP, men linjene Madsen trekker til samfunnet ellers, med ideologi, politikk og næringsliv som bakteppe. Noen former for selvhjelp virker faktisk for mange, Madsen underslår ikke det. Men selvhjelpskulturen fordrer at man mer eller mindre aksepterer at man selv er ansvarlig for å bedre sin psykiske helse, mener han, uansett hvor mye stress og frustrasjon samfunnet, jobben eller familien påfører deg. Den samlede lærdommen av selvhjelpskulturen lar seg oppsummere nettopp i bokens tittel, ifølge Madsen, at det er innover vi må gå, mens vårt samfunns problemer altså bedre kan løses hvis vi går utover og glemmer oss selv en stund. Det er selvfølgelig betimelig å stille disse spørsmålene, og nyttig å se industrien som skapes av at tilstrekkelig mange sliter med dårlige selvbilder og manglende kontroll over følelsene. Men poenget er kanskje litt for tydelig litt for ofte her. Cathrine Th Paulsen Det er innover vi må gå En kulturpsykologisk studie av selvhjelp Ole Jacob Madsen Universitetsforlaget 2014

PSYKISK HELSE 3/2014

Leserbrev Skriv kort, helst ikke mer enn 3000 tegn inkludert mellomrom. Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte innleggene. Send helst på epost til: redaksjonen@psykiskhelse.no eller i posten til: Psykisk helse, postboks 817 Sentrum, 0104 Oslo

Personvern og menneskerettigheter bør veie tyngst Helsepolitikk bør ikke veie tyngre enn personvern, selvbestemmelse og menneskerettigheter. Hvis forslaget til ny pasientjournallov og ny helseregisterlov blir vedtatt, vil det svekke tilliten til helsetjenesten og den helsehjelp som ytes. Jeg er som psykiater Finn Skårderud, lege Britt Lagerholdt Smith, Helsetilsynet, FFO, Mental Helse og mange flere bekymret for forslaget til ny pasientjournallov og ny helseregisterlov. – Vi skal ha streng styring, sier helseminister Bent Høie. Jeg tror ikke på ham. Datasystemene takler det ikke. Verken regjering eller storting tar grunnleggende personvernhensyn hvis nye helselover vedtas. Da tar de hensyn til forskernes, registrenes og ulike samfunnsmessige behov. Videre sier Høie: – Alle som får tilgang til opplysningene, har taushetsplikt! Det arbeider mange hundre tusen i helsesektoren, alle har taushetsplikt. – Og så? Mange pasienter vil med stor sannsynlighet kjenne på usikkerhet og lure på hva som registreres av ulike helseopplysninger, hvor disse registreres, og hvem som har tilgang til opplysningene. Dette kan medføre at pasienten som trenger helsehjelp, inklusiv psykiatrisk helsehjelp, ikke oppsøker slik hjelp fordi vedkommende er redd for at sensitive helseopp lysninger kommer i hende på personer man ikke ønsker skal ha disse. Innen psykiatrien er diagnosene beskrivende for en tilstand. De er langt ifra eksakte, og det gjøres feildiagnostiseringer. Disse diagnosene kan fort bli vonde merkelapper, og spesielt hvis de i tillegg er feil. Min psykiatriske del av pasientjournal (også

PSYKISK HELSE 3/2014

ILLUSTRASJON: SHUTTERSTOCK

DEBATT

kalt behandlingsrettet helseregister) er sperret. Jeg velger nå å motta slik hjelp hos en privatpraktiserende psykiater. Det er fordi tilgangsstyring, tilgangskontroll, internkontroll (sjekk av loggene) er for dårlig. Allerede i dag har altfor mange tilgang til alt for mye. DIPS’ datasystem ivaretar heller ikke pasientens rett til å få sperret notat fra den fortrolige terapeutiske samtalen på en tilfredsstillende måte. Selv om jeg fikk medhold hos Helsetilsynet og Helsedirektoratet i min rett til å få sperret nåværende og fremtidige journalnotater fra min psykiater, taklet DIPS-systemet det ikke, og IKT-senteret måtte ty til kreative tidkrevende løsninger.

EU skjerper kravene til samtykke. Derfor bør blant annet opprettelse av nye sentrale helseregistre, uten samtykke fra de registrerte, ikke kunne etableres ved forskrift fastsatt av Kongen i statsråd som foreslått, men bør videreføres som i dag, da det kreves lovhjemmel for å etablere hvert enkelt register. Dette sikrer demokrati og best mulig ivaretakelse av personvernet, og er i tråd med forslag fra EU. At befolkningen ikke har engasjert seg i dette, forundrer meg.

Målfrid J Frahm Jensen Erfaringskonsulent Stavanger universitetssjukehus Psykiatrisk divisjon

Psykososiale faktorer Det er faktisk ikke forbudt å drive et foretak i grøfta, kom det tørt fra advokaten. Han møtte blikkene til 11 ansatte som alle satt med hvert sitt oppsigelsesbrev i hendene. Avdelingen var bestemt avviklet, og alle var nå sagt opp. Avdelingens omsetning hadde falt fra 70 millioner til like under 30 millioner på få år. Avdelingen hadde således ikke levert i samsvar med forventningene til eierne. Underskudd i millionklassen var år etter år blitt dekket med overføringer fra andre avdelinger. Ledelsen forklarte den negative utviklingen med forhold i markedet. Ansatte innvendte og påpekte det faktum at noen konkurrenter hadde vist positiv utvikling i samme periode, i det samme markedet. Det vanket ingen sluttpakker, og en av de eldste så nå at hennes AFP røyk med noen få ukers margin. Et humant trekk, fra et ellers kapitalsterkt foretak, kunne løst dette enkelt for damen som snart fylte 62 år. Nok en gang satt vi med et inntrykk av at selve mennesket i organisasjonen var av underordnet betydning. Et sentralt spørsmål meldte sin berettigelse: Var det manglende fokus på psykososiale faktorer som felte arbeidsplassen? Avdelingen var på 11 personer. Forut for dette hadde vi over tid blitt nedbemannet fra 18 ansatte. Men gjennom bedriftens eksistens, på vel 14 år, hadde mer enn 50 ansatte sluttet. Konfliktnivået hadde vært høyt og sykefraværet likeså. Folkehelseinstituttet sier at sykefravær knyttet til psykisk sykdom underrapporteres. Likevel antar man at hver 5. fraværsdag skyldes psykososiale forhold på arbeidsplassene. Legene har krav om å holde befolkningen frisk. De vil i størst mulig grad ha pasienten i arbeid, og statistikken forteller at langt sykefravær gjør mennesker enda sykere. Men hva gjør man når selve arbeidsplassen er problemet? På legekrakker rundt omkring sitter det doktorer og stiller diagnoser. Hver for seg. Hvilke muligheter har disse for å skaffe seg overblikk over et mulig farlig arbeidsmiljø? Brudd på armer og bein blir til statistikk med lett håndterlig konsekvens for arbeidslivet. Det samme gjelder ikke for skader påført av spisse albuer. I det offentlige ringer det nemlig ingen varselklokke når en arbeidsplass, via et dårlig arbeidsmiljø, rekrutterer til sykefravær og uførhet. Det er kanskje på tide at arbeidslivet sertifiseres også ut fra psykososiale faktorer. Bjarte Gjone

Du forventet det umulige av meg og fikk det jeg ga mer enn jeg har Nå er det mine dikt det må handle om Mine stjerner Det trøster meg at noen dør

Det er gitt meg en gave Dine tanker har holdt deg våken gjennom natten. Du sover nå, men drømmene vil ikke gi deg fred. Idet en lang natts ferd går mot dag, vil jeg vekke deg opp og vise deg morgenstjernen. Når du våkner, begynner en lang dags ferd mot natt. Du har en lang vei å gå, men jeg vil gå den sammen med deg. Jeg vil holde deg oppe og være din støtte når veien blir deg for lang. Jeg vil gå den andre mila med deg. Det er gitt meg en gave at jeg skal få bære ditt håp i mitt hjerte når du ikke lenger har noe håp for morgendagen.

Jarl Jostein Brosstad

You can be whoever you want – even yourself Jeg ønsker meg et kraniebrudd. For da ville jeg bli tatt på alvor. I stedet for er jeg mikrofonstativ for alle som forteller at de forstår og sier at jeg er fantastisk. Og at jeg burde forstå at jeg er fantastisk. Men jeg trenger at de forstår at jeg bare vil være meg.

Mai Britt Hausland

yngre enn deg Det er ikke skadefryd det er fordi jeg øyner en sammenheng De må skulle et sted det må være noe de skal gjøre Du er ikke alene

I Universet er en million år lite På jorda er sekstisju år et liv. Jeg trenger bare å lytte til det jeg selv sier.

Ha tillit til det svarene er i meg Jeg må holde dette fokuset og ikke komme for nær de svarte hullene styre unna Før kraften blir for sterk.

Liselotte Steinwender

PSYKISK HELSE 3/2014

Ytring

Følelser og tanker blir visket ut

I de fleste ungdomsblader vises og skrives det om «figurkroppen», den ytre kroppen med dets utseende og overflate. Den opplevende kroppen derimot viskes ut, den som er sentrum for erfaring og informasjon om følelser, fantasier og tanker. Oppblåste ufunksjonelle biceps-muskler, en hard «six pack», spente lår og rumpe egner seg lite for å snakke om vanskelige situasjoner, tanker og følelser av en mer eksistensiell karakter. Det er ikke nok å ha glede av være i aktivitet og bruke sin kropp, når fokuset blir å mime et stereotypt bilde av hvordan kroppen ønskes å bli sett på av de andre. Kroppen er ikke lenger et sentrum for å oppleve seg selv og omgivelsene. Målet er blitt at de andre skal bli fornøyde. De unge står i fare for en «no-body-tilstand», kroppens signaler gis ikke følelsesmessig mening. Det oppstår en splitting mellom kropp og sjel og en fremmedgjøring hvor sykdom kan oppstå. Nyere forskning viser at hjernen ikke skiller mellom kropp og sinn, og det er stor enighet blant vitenskapsfolk og filosofer om at de ikke lenger anerkjenner et skille mellom kropp og sjel. Samtidig vet vi at unge med psykiske vansker oppsøker helsevesenet gjennom sine somatiske plager, og at det er stort sammenfall av psykiske og fysiske plager. SkoleGRO CECILIE vegring starter også gjerne MEISINGSETH MONTAROU med fravær på grunn av PSYKOMOTORISK opplevde fysiske plager. FYSIOTERAPEUT Psykomotorisk fysio

PSYKISK HELSE 3/2014

FOTO: SHUTTERSTOCK

Ungdom trenger psyko motorisk fysioterapi. Den er fraværende både i skolehelse tjenesten og i barne- og ungdomspsykiatriske sentre.

UTSEENDE: «Figurkroppen», som ungdomsbladene viser og skriver om, egner seg lite for å snakke om vanskelige situasjoner og eksistensielle følelser.

terapi er en offentlig godkjent behandlingsform, som forener den gjensidige sammenhengen mellom psykiske og fysiske symptomer. Pust og spenningstilstander i muskulaturen endrer seg i forhold til hvordan vi har det. Indre konflikter, stress, traumatiske opplevelser og vedvarende livsbelastninger virker inn på vår kropp og kan gi seg utslag i smertetilstander i muskler, skjelett, sener, mage, hode og plager i det autonome nervesystemet. Økt kontakt mellom kroppslige reaksjoner, følelser, tanker og forestillinger gir en god forutsetning for å fremme identitet, selvstendighet og god helse som ungdommer over mange tiår har kjent gode resultater av. Fysioterapi i psykisk helsevern bør vedtas som en «skal-tjeneste» på statlig nivå. Det er den ikke i dag, og alle omorganiseringer i psykisk helsevern og tilsvarende pålegg om å spare har resultert i at svært mange spesialiserte

fysioterapeuter i psykisk helsevern for barn og unge er blitt overtallige. I Oslo er det for eksempel ingen fysioterapeuter som jobber i BUP, barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker eller døgnavdelinger. På 90-tallet var det fire, men behovene er ikke blitt mindre. Det er i dag lange ventelister for ungdommer som henvises til privatpraktiserende psykomotoriske fysio terapeuter i kommunen. Dette er pasienter, pårørende og andre hjelpere fortvilet over, siden de ikke får virksom behandling når de trenger det. Andre steder i Norge finnes det skolefysioterapeuter som jobber flere dager i uken på ungdomsskolen. De gir tilbud på ungdoms helsestasjon og tilbyr psykomotoriske fysio terapigrupper i skoletiden i videregående skole og er et alternativ til teoretisk gym. Folkehelse blir formidlet gjennom å lære ungdommer hvordan de kan hjelpe seg selv til å få det bedre i sin kropp og sammen med andre. •

ANNONSER

Vil du ha en annerledes jobb innen psykisk helse? Fosterhjemstjenesten i Sandvika søker etter en omsorgsbase for Siri på snart 16 år. «Siri» er en jente på snart 16 år som sliter psykisk. «Siri» har fått plass på en behandlingsinstitusjon. Omsorgsbasen som» Siri «trenger må være villig til å gå inn i et forpliktende samarbeid med institusjonen som skal behandle henne, og kunne være et forsterket fosterhjem frem til hun klarer seg selv eller har fått annet tilbud etter fylte 18 år. «Siri» skal til å begynne med bo på behandlingsinstitusjonen i ukedagene, og hun kan være noe i omsorgsbasen eller hos familien i helgene. Behandlingstiden på institusjonen er satt til inntil et år med tanke om en «myk» overgang til omsorgsbasen etter endt behandlingsforløp. Det er derfor viktig at omsorgsbasen følger behandlingsforløpet fra første stund. Fosterhjemstjenesten ønsker å komme i kontakt med deg eller dere som har erfaring fra arbeid innen psykiatri og/eller arbeid med ungdom med spesielle behov. Du/dere må ønske å starte et forpliktende samarbeid med behandlingsinstitusjonen der jenta skal bo og samtidig jobbe for å opprette en god kontakt med jenta selv og hennes familie. Du/dere er løsningsfokuserte, fleksible og gode til å samarbeide. Du/dere bør bo inntil en times reisevei fra Asker/Bærum. Vi tilbyr; • Arbeidsgodtgjøring etter avtale. • Månedlig utgiftsdekning på ca. kr, 7000,- etter innflytting • Tett oppfølging/veiledning og samarbeid med behandlingsinstitusjonen. • Oppfølging og samarbeid fra barneverntjenesten • Gruppeveiledning med andre ungdomsfosterhjem Er dette et oppdrag du kunne tenke deg å høre mer om kontakt fosterhjemstjenesten i Sandvika Trine Myklebust tlf. 46617024 el. mail trine.myklebust@bufetat.no Fosterhjemstjenesten fagteamområde Sandvika - tlf. 46616640 mail fht-akershus@bufetat.no

Store oppgaver i Små Enheter Utviklingsforstyrrelser som Aspergers syndrom og adferds- og følelsesmessige forstyrrelser som ADHD og reaktive tilknytningsforstyrrelser er store oppgaver i Små Enheter. ADHD og Aspergers syndrom, gjerne med tilleggsproblematikk som angst, tvangslidelser og psykoser, krever en struktur med svært tydelige og naturlige grenser. Avgjørende for god behandling er også relasjonsbygging, kontinuitet og forutsigbarhet i miljøterapien. Høy grad av klarhet og tydelige avtaler er nødvendig, der miljøterapeuter, behandler (BUP) og skole er samkjørte om felles mål og virkemidler. Lav expressed emotions er avgjørende for ro og for å sørge for færrest mulige distraksjoner. Nødvendig utredning og medisinsk behandling skal sikres gjennom vår spesialist i psykiatri. Trening i sosial samhandling må foregå der klienten får anledning til å delta på egne premisser.

Mads Bjørge

For barn og unge: www.behandlingssenteret.no dag@behandlingssenteret.no Tlf. 66 77 45 00

PSYKISK HELSE 3/2014

ANNONSE

Skriv!

og vinn en iPad Mental Helse Ungdom og bladet Psykisk helse inviterer unge under 30 år til skrivekonkurranse. Skriv om «forandring», enten novelle, korttekst eller dikt. Max antall tegn 6000. Vinneren får en iPad og bidraget trykkes i Psykisk helse. Send på epost til skrivekonkurranse@ psykiskhelse.no eller i posten til Skrivekonkurranse, Psykisk helse, postboks 817 Sentrum, 0104 Oslo. Frist 1. august.

Frist: 1. august 2014

2013 Skrivekonkurransen

jeg ut, og da et tok slutt. Omsider slapp mot det store bygget marked . På den andre ved det sørvestlige hjørnet ennå ikke skjønt var jeg rte veien i med alle vinduene, jeg har Chengfulu, den mest trafikke k lyser mot oss siden av å ense fot kinesis på uten tegn forbi Store suste er. hva det t. Der bilene r dem ikke igjen. område fryktet å bli påkjørt. Det i rød neon, men jeg kjenne g gjengere, der jeg alltid hyggeli var Det . bedrift veien. Jeg hadde Sikkert navnet på en umulig at jeg hadde krysset til Ying. Ja, det var var hull i markedet, å spise med deg, sier jeg ned i et slags kosmisk svart ut der er et menneske det falt svelget meg og spyttet meg det virkelig, sier hun. Hun hadde byen m. rolig og tenkso Jeg så forvirret rundt meg, godt. for er behagelig å være rundt, det fant den roper hun at jeg meg ned. Jeg Idet jeg skal sykle fra henne, meg svimmel, trengte å sette veien, sier hun og følte re det. Dette aksepte å enn annet sykler feil vei. Du bor denne noe ikke jeg. Jeg ser bortover veien orket peker i motsatt retning. Jeg som skjedde i Beijing, tenkte opp i kveldsmør var sånn for sliten, for hun peker, gatelyktene lyser ikke kjempe imot. Jeg var til henne, det er kunne ket. Nei du, sier jeg og smiler svett, jeg var ikke sterk nok. meg. på r alvorlig ser komme e Kanskj nok denne retningen. Hun Skulle jeg gi opp nå også? pedalene fatt. Hun lenger har Ha det bra, sier jeg og tar dag, tenkte jeg, hvor jeg ikke blikket hennes i det en har barn å dra hjem til, jeg e svarer ikke, men jeg merker Kanskj valg. noe å sykle. Jeg blir litt være på ville ryggen når jeg begynner skremmer meg å plutselig hjemme hos meg og det til å være på gråten, irritert, hun har jo ikke vært veier i byen. Jeg kommer hjelp. være så sikker? ste menneske og be om engang? Hvordan kan hun restauranter løpe til nærme små r jeg til å si, trær, meg, komme , rundt Jeg ser er en omsorgsperson sker som er ute og Jeg redde de er uten og butikker, noen menne jeg må hjem! Hvem vet hvor er det trøye, må tynn kveld, en sein spaserer. Jeg har på meg Hvis det banker på døra en heller. Kveldsluften meg. noe valg. Det ikke varmt, men ikke kaldt gå og svare, da har jeg ikke de trekker den inn i et jeg gjøre når man er mor, ta må er myk og behagelig, jeg man sånn er at hjemme. Jeg føler e man må dø dypt drag. Jeg føler meg lige beslutningene. Kanskj vil også gjøre gode vanske mine kommer omgivelsene vil meg vel. Jeg barna, sånt skjer. Men barna dem. Når noe å gi, jeg og. Jeg for lært jeg har det for ting, tenker jeg. Jeg har å være sterke, r de til å og en nuddelsjappe, til sykler forbi et rødt bygg r historien om meg, komme å gå opp for meg. de fortelle og døde med et og etter hvert begynner det Hun kjempet som en løve, har endret seg. Den si: r til å få sine Det har skjedd igjen. Byen For å beskytte oss. De komme brøl. kanskje kan Jeg går. er variasjoner er ikke den samme som i barn, og gi dem navn som samme som i går, egne kommer si at ikke jeg heller er den navn. I de små ansiktene deres blitt sør og sør blitt av mitt videre. lever jeg ikke helt. Men her har nord at se å til de ing har nok ikke jeg barn, jeg har bare armer, ingen nord, og en sånn forandr jeg har Nå Jeg sykler nordover, vokse i meg, noensinne vært igjennom. hjul. Jeg kjenner et sinne vise meg om at jeg bein, med. Prøver du å si mens byen prøver å overbe sykler fortere. Jeg blir herset kjerne. syklet denne veien sykler sørover, mot byens at dette ikke er nord? Jeg har skjedd har dette . Kvelds gangen fortere Det er ikke første vis av ganger. Enda jeg gått rundt i mar hundre nå, den kjen meg. Her om dagen hadde er hardere mot ansiktet mitt kniper kom inn i det fra det luften maske. En krigsmaske. Jeg kedet ved Wudaokou, jeg en som nes uten rundt lenge m smale nordøstlige hjørnet. Jeg rotet sammen, ser veien gjenno til slutt måtte jeg ut. øynene lenge byen å finne det jeg lette etter, Det må være grenser for hvor ha meg til å kjøpe gliper. er sikkert i sin den narr, for meg Alle snakket til meg og ville holde etter et sted hvor kan tingene deres, jeg lette bare

ILLUStRASJoN: M.M.

g Av Bianca Bernhoft Løkkeber

MALVIN

vI STÅR Begge og ser

Foto: CAtHRINE tH PAULSEN

Kveld i Beijing Bianca Bernhoft Løkkeberg (27)

realisme, sier – Jeg liker godt mystisk erg, som med Bianca Bernhoft Løkkeb onkurransen «Kveld i Beijing» vant skrivek Helse Ungdom til Psykisk helse og Mental

dden av det jeg normale tilstand utenfor rekkevi ikke har planer om å kan se. Jeg må vise at jeg i en kurve, en krum snu, aldri. Universet går at hvis jeg betyr Det . evighet til vei fra evighet så må jeg til slutt sykler fort nok, hardt nok, leilighet. Da har jeg ende opp utenfor min egen jeg Hvis treffer noe vunnet, Beijing har gitt tapt. r jeg til å fly rett nå, i denne hastigheten, komme seres mot det? Jeg gjennom det? Eller pulveri våget å komme treffer ingenting, ingen hadde på meg, skal du i veien for meg. Hvis du tviler er sannheten, jeg få se når jeg treffer deg. Jeg

virkeligheten, i kjøtt, er fri. Det er jeg som er r til å få meg over blod, bein, metall. Du komme t ditt, håret. Du brystet ditt, henda dine, ansikte å vaske meg av deg. kommer aldri til å klare nordover i byen, og Fortere. Jeg beveger meg ville, nærmer det Mot selv. meg i nordover Det er kaldere, det meg steder ingen har vært. er greit. Jeg er stor stormer rundt meg. Det e stillhet. rasend En mens øye, her er det stille. lenger, jeg flyr. Hjulene er ikke nær asfalten de, i brystet, beina, Smerten kommer krypen Snart brenner den i magen, den tette halsen.

06.09.13 13:01

Bianca Bernhoft Løkkeberg vant skrivekonkurransen 2013

på plass når jeg skriver.

PSYKISK HELSE 4/2013

06.09.13 13:01

PSYKISK HELSE 4/2013

ph0413.indd 40

Sykkelen ruller hele meg, jeg får ikke luft. mine, jeg henger langsommere mellom beina , hjertet mitt slår med hodet. Hiver etter pusten blir stående stille en som en slegge i brystet. Jeg kommer tilbake, stund, smerten avtar. Lydene trøya mi. Tør med t ansikte av jeg tørker svetten r til å vente meg der? ikke snu meg, hva komme langsomt. Jeg ser Jeg samler mot og snur meg meg. Bygninger, tusen lys som glimrer mot biler og tusen lys. •

i år. i forbinLøkkeberg har bodd i Beijing samfunn og delse med studiene i Kinas mastergrad i ved politikk, som hun tar en Universitetet i oslo. for min – Jeg skriver egentlig bare er som egen del, men vi er tre venninn aktivt. temaet skriver sammen litt mer spunkt i. utgang ta å fint var frihet nytt sted et og reise på jeg Da tenkte psykiske trygge som ikke har de samme jeg er vant til. og stabile omgivelsene er, og hvor Slik finner jeg ut hvem jeg Løkkeberg. Hun grensene mine går, sier teksten i to forteller at hun har skrevet omganger. ting mer – Jeg får en idé, og så faller

ph0413.indd 41

Forebygging

Sinnemestring med app Gjennom app, e-bok og nettside får sinte foreldre hjelp til sinnemestring for å skape en roligere og bedre hverdag for barna sine. Familievernkontor over hele Norge er kurset i metoden. TEKST OG FOTO SVEIN MAGNE HARNES

På to år er registreringen av sinne-relaterte problemstillinger nær tredoblet ved familievernkontorene i Norge. Nesten hver tiende klient søker nå hjelp for sinnemestring. Mange foreldre mister kontroll over sinnet overfor barna, og dette skaper utrygghet hos barna og fortvilelse hos foreldrene. Temaet er skam belagt og omfanget er stort. – Sinnemestring kan læres, sier psykologspesialist og veileder i kognitiv terapi Steinar Sunde. I samarbeid med et byrå utviklet han nettstedet littsint.no, med gratis app for telefoner og e-boken «Foreldreveileder i sinnemestring». – Vi har verktøykassa. Da bør så mange foreldre som mulig få tilgang til den. Veilederen viser på en konkret måte hvordan foreldre kan hjelpe seg selv til å skape en roligere og mer forutsigbar hverdag for barna. Hovedpoengene er illustrert med video snutter. Mer vanlig

– Å leve med uforutsigbart sinne fra foreldre er mer skadelig og mer vanlig for barn og ungdom i Norge enn vi tidligere har vært klar over. Det er vanskelig å forutse hvilke foreldre

Sinnemestring for foreldre • Terapitilbud ved 50 familievern kontorer i Norge • Nettstedet littsint.no tilbyr gratis app, e-bok og video om metode for sinnemestring • Prosjektet er finansiert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

som har manglende sinnemestring, og hvilke barn som vil bli syke av å leve i beredskap og frykt. Målet med nettsatsingen er å nå ut med kunnskap og metode, slik at foreldre kan hjelpe seg selv til å skape en tryggere og mer forutsigbar hverdag for barna, sier Sunde. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har finansiert prosjektet. Bryte tankemønstre

– Å bryte negative tankemønstre skjer ikke av seg selv. Det må trenes på over tid i situasjoner sammen med barnet. En vellykket øvelse gir opplevelse av mestring i stedet for opplevelse av avmakt, som ofte er foranledningen til sinne og vold, forklarer Sunde. – Foreldre ønsker det beste for barna. Kunnskap om skadevirkninger knyttet til

sinne og vold, og kjennskap til effektive verktøy til selvhjelp, motiverer foreldre til å jobbe med seg selv. Ved familievernkontoret i Molde er det like mange mødre som fedre som søker hjelp ØNSKER HJELP: til mestring av sinne. – Sinne og vold – Halvparten av for- er ikke noe nytt, eldrene har selv opp- men foreldre i dag levd sinne og vold som opplever et større barn og ønsker å bryte ubehag med dette, et generasjonsmønster. sier Steinar Sunde. Den andre halvparten av foreldrene er ofte uforstående til hvorfor akkurat de har begynt å skremme barna, sier Sunde. Flere ønsker hjelp

Sunde har siden 2004 hatt hovedansvaret for arbeidet med sinnemestring for foreldre som kontakter familievernkontoret i Molde. Han forteller at omkring 20 prosent av alle som tar kontakt, ønsker hjelp til å mestre sinne overfor barna. De siste årene har han også kurset familievernkontor over hele landet i modellen som e-boken bygger på. – Forskning viser at rundt 20 prosent av barn i Norge har opplevd å være redde for foreldrene i grensesituasjoner, og fem prosent har vært til legebehandling etter vold fra foreldre. Sinne og vold er ikke noe nytt, men foreldre i dag opplever et større ubehag med dette. Mange som tar kontakt, sier de ønsker at barna skal få tilbake spontaniteten overfor dem og ikke bruke energi på å vurdere hvilke reaksjoner som er trygge, sier Sunde. •

ILLUSTRASJON FRA LITTSINT.NO

PSYKISK HELSE 3/2014

Behandling OPPVARMING: Wenche Berg og Vigdis Arntsen står lent mot veggen og kjenner ristingen.

Den store skjelven Trauma Releasing Exercices (TRE) • Aktivisering av en skjelvemekanisme i kroppen, med hensikt å bearbeide stress og traumer. • Er en udokumentert metode som blir undervist i nesten 40 land over hele verden. • Grunnleggeren er David Berceli, professor fra USA. Han skapte metoden som et forsøk på å bearbeide egne krigstraumer. Mindre stress og reduksjon av muskulære plager, spesielt i korsryggen, er vanlige til bakemeldinger fra brukerne. Metoden blir brukt på pasienter hos psykologer, men også av kiropraktorer og andre behandlere. KILDE: DAVID BERCELI/TRAUMAPREVENTION.COM

PSYKISK HELSE 3/2014

– Jeg hadde panikkangst og depresjon. Timene hos en psykiater hjalp mye, men jeg var fortsatt plaget. Løsningen kom med skjelveøvelsene, sier Wenche Berg. TEKST OG FOTO KAI ELDØY NYGAARD

Armene er slått ut. Kroppen rister. De nakne fotsålene er vendt mot hverandre. Bena danner sommerfuglvinger, som vibrerer vakkert over en blå treningsmatte. Midt i rommet står Katrine Lindenhoff-Bø, kiropraktor og instruktør i Trauma Releasing Exercices (TRE). – Kjenn at pusten er med, sier hun med dempet stemme. På gulvet ligger tre kvinner som forteller at skjelveøvelsene har gitt dem et bedre liv. Mindre stress og mer innvendig ro har vært en kilde til flere gode opplevelser.

– Jeg tenker oftere at alt ordner seg, forteller Wenche Berg. Det er ingen selvfølge for 46-åringen, som for tre år siden mistet sin funksjonshemmede datter. Livet har i mange år vært intenst og slitsomt. Hun hadde konstant bilnøkkelen og mobiltelefonen innen rekkevidde i tilfelle noe skulle skje. – Jeg møtte veggen, hadde panikkangst og depresjon. Timene hos en psykiater hjalp mye, men jeg var fortsatt plaget av indre uro. Løsningen kom med skjelveøvelsene. Jeg er mye roligere og mer fornøyd med livet nå, forteller Berg, som har brukt metoden i tre måneder.

Stimulerer nervesystemet

Taklyset er dimmet ned. To stearinlys blafrer rolig i takt med åndedragene til en brummende aircondition. Wenche ligger på ryggen. Leggene vibrerer raskt. Kurslederen Lindenhoff-Bø ber Wenche Berg løfte armene. – Press opp, så forsøker vi å få vibrasjonen videre opp i kroppen, sier hun. Etter en stund begynner også magen å riste. –TRE handler om å stimulere nervesystemet, forklarer Lindenhoff-Bø etterpå. Hun er kiropraktor ved klinikken Fokus på din helse i Rygge. Krigsminner

Spenninger blir frigjort når muskulaturen vibrerer. For mange kjennes det ut som en innvendig massasje. Signaler går fra kroppen til hjernen, som roer seg ned. – Gjennom skjelvingen lar vi kroppen gjøre jobben. Det er vår naturlige mekanisme for å håndtere traumer og stress, sa grunnleggeren David Berceli under et tidligere norgesbesøk. Nordamerikaneren påpeker at fysisk skjelving ofte blir holdt igjen i dagliglivet, fordi det blir stemplet som en svakhet. – Studier viser at skjelving er en naturlig reaksjon. Det gjør oss mer avslappet og bedrer søvnen. Vi blir dermed bedre rustet til å møte en ny utfordring senere, understreker Berceli, som har en doktorgrad som sosionom. De vanligste tilbakemeldingene fra brukerne er lavere stress-nivå og færre muskulære plager, spesielt i korsryggen. Berceli skapte TRE som et forsøk på å hele seg selv etter ni år i krigsområder, og trusler 24 timer i døgnet, forteller han. – Å måtte løpe unna snikskyttere på vei til matbutikken ble nærmest en naturlig del av livet, sier Berceli. Hjelpearbeideren ble sterkt preget av å bo i byer der bomber kunne gå av uten forvarsel. – Jeg mistet troen på menneskeheten. Hjemme i USA holdt jeg meg unna folkemengder og steder der jeg ikke hadde kontroll. Å gå i matbutikker var veldig skremmende. Jeg ble isolert, var sårbar for alle slags sykdommer og hadde sterke fysiske spenninger. Han forsøkte flere former for terapi uten å

– Gjennom skjelvingen lar vi kroppen gjøre jobben. bli helt bra. Som en del av sin egen friskgjøring skapte han TRE, inspirert av metoden bioenergetikk. Viktig var troen på at et nervesystem som kan skrus opp, også må kunne dempes. Berceli har formet TRE som en selvhjelps metode. Han mener mange som går i sam taleterapi, i større grad kan hjelpe seg selv. – I dag er jeg helt fri fra krigstraumene, hovedsakelig på grunn av skjelvemetoden, hevder han. Sovesveis

En hel TRE-økt består av oppvarming og noen kroppsstillinger som hjelper skjelvingen i gang. Deltakerne på Rygge står med ryggen presset mot en hvit vegg, og med bøyde knær. – Dersom dere blir slitne, kom gjerne litt

lenger opp på veggen. Kjenner dere risting? spør Lindenhoff-Bø. – Mmm, svarer to i kor, med øynene lukket. Noen minutter senere får veggen stå alene. Kvinnene bøyer seg fram, med slappe hender og hode. – Jeg er mer avslappet og tålmodig nå. I tillegg har en spenningshodepine nesten blitt borte, forteller Vigdis Arntsen. – Jeg lar meg ikke så lett stresse. Det kommer også mine barn og min mann til gode, sier Wenche Berg. Elisabeth Reidarsen forteller at hun ikke går med skuldrene oppunder ørene lenger. – Jeg synes jeg ser mer positivt på livet og kjenner på flere gode følelser. I tillegg har verkingen i kroppen blitt bedre, sier Reidarsen. – Hvordan kan dere vite at alt dette henger sammen med TRE? – Det kan vi ikke vite helt sikkert. Men hvor skulle roen ellers komme fra? Jeg lever for øvrig som før, sier Wenche Berg. Sterke følelser

I rommet fins det plass også til vonde følelser og gråt.

HELHET: – Fysiske og emosjonelle utfordringer henger ofte tett sammen, sier kiropraktor Katrine Lindenhoff-Bø. Her med Vigdis Arntsen. PSYKISK HELSE 3/2014

Behandling

– Finner igjen vitaliteten TRE reduserer hverdagsstress, men kan også bearbeide sjokk og posttraumatisk stress, ifølge Barbro Andersen, spesialist i klinisk psykologi. – Overraskende mange finner igjen livs gleden og vitaliteten etter skjelvingen. De får en ny oppvåkning, forteller Andersen, som er ansvarlig for opplæringen av TRE-terapeuter i Norge. Hun benytter metoden på pasienter, men framhever at TRE også er effektiv selvhjelp. Noen forsiktighetsregler fins. – Metoden fungerer på alle, men må i noen tilfeller tilpasses, for eksempel ved å gjøre øvelsene sammen med en terapeut. Personer med alvorlige traumer kan bli overveldet av å gå ut av stillstand og få tilgang til egen vitalitet. Ved slike tilfeller anbefales vibrasjon i små doser i starten. Da får hjernen og nervesystemet tid til å integrere forandringen. Alle andre kan gjøre øvelsene dersom de er friske og i stand til å utføre annen type trening, sier hun.

Psykologen sammenligner ubearbeidede traumer med å holde inne gassen og bremsen samtidig. Det kan påvirke både nervesystemet og hormonbalansen. – Mange opplever dermed å bli hyperaktiv, skvetten og nervøs, men også utslitt, trett og tung. Stress over lang tid kan gi alvorlige utbrenthetssymptomer, som kan ligne på ME, sier Andersen. •

FOR ALLE: Noen øvelser må tilpasses med terapeut. Her kiropraktor Katrine LindenhoffBø og Vigdis Arntsen.

ANNONSE

– For mange er sterke følelser en naturlig del av skjelvemetoden. De som trenger det, får tett oppfølging. Ved behov har jeg både en traumepsykolog og en gestalt terapeut å henvise til, sier kiropraktoren. Hun forteller at fysiske og emosjonelle utfordringer ofte henger tett sammen. – Skjelvingen er skånsom og gjør at jeg kan jobbe mer helhetlig. Å kombinere TRE med klassisk kiropraktikk gir ofte raskere resultater, sier Lindenhoff-Bø, som både gir kurs i metoden og bruker den under behandlinger. Skjelverunden nærmer seg slutten. Deltakerne strekker ut bena for å hvile. Alt er stille. Alle pakkes inn i myke pledd. – Ingenting kan vippe meg av pinnen når jeg går ut herfra, sier Wenche Berg etterpå. – Jeg kunne ristet til evig tid. Det gir en følelse av å være fri, forteller Vigdis Arntsen. Elisabeth Reidarsen reiser seg og henter en kopp varm te. Så begynner hun å le. – Nå har vi sovesveis, jenter. •

Sykehuset i Vestfold HF

Klinikk psykisk helse og rusbehandling Sykehuset i Vestfold HF

Videreutdanning i Menneskerettigheter og psykisk helsevern SØKNADSFRIST

15. august 2014 Se uia.no/videre

PSYKISK HELSE 3/2014

15 studiepoeng

Klinikk psykisk helse og rusbehandling Sykehuset i Vestfold HF

Sammen for mestring!

Klinikk psykisk helse og rusbehandling

Sammen for mestring! Sammen for mestring!

ANNONSER

Tor Atle Rosness

Tidstyven

– hva det vil si å få demens i ung alder Denne boken omhandler yngre personer med demens og deres daglige utfordringer. Yngre personer med demens og deres pårørende har behov for skreddersydd behandling fra helseapparatet, siden det ikke bare er ung alder som skiller dem fra størsteparten av personer med demens. Boken er skrevet på en måte som forhåpentligvis er forståelig og stimulerende for alle med interesse for emnet.

ISBN 978-82-8061-229-8 128 sider

kr 170,For bestilling og mer informasjon:

www.aldringoghelse.no

tlf 33 34 19 50 – post@aldringoghelse.no

NKAH Annonse Psykisk Helse nr3.2014.indd 1

02.06.14 14.25

Bli abonnent!

SELVMoRD:

Holder vakt på broen LiVSGLEDE:

HALDEN FENGSEL:

Finn igjen gløden

Nesten vanlig hverdag

AUDUN MYSKJA:

DANSETERAPi:

Opphev skillet mellom frisk og syk

Bevegelse mot angst RELASJoNER:

Forsøk å se deg selv utenfra

– Åpenhet ble min terapi

NR 2/2013 LØSSALG KR 87,–

I N t ErPrE S S N o rG E rE t U rU K E 25

BJØRN WESTLiE:

GRY STÅLSETT: – Kjenn igjen den usunne skamfølelsen KRONSTAD:

Psykiatri med takterrasse

22.03.13 12:14

ULRiK iMTiAZ RoLFSEN:

– Arrangert er et sminket

DISSOSIATIV LIDELSE:

ord for tvang

– Mange personer inni meg

PÅRØRENDE:

Får ikke hjelp B-BOY NAVID:

BREDE BØE:

– Hiphop skal løfte folk

- Trodde jeg hadde kontroll HYPNoSE:

Senket hjerneaktivitet I N T ERPRE S S N O RG E RE T U RU K E 07

KJERSTi ANNESDATTER SKoMSVoLD:

Alle har en psykisk helse!

psykiskhelse0512.indd

NR 5/2013 LØSSALG KR 87,–

TAUSE BARN:

Mot snakkepresset

I NtERPRE S S N o RG E RE tU RU K E 05

ROY JACOBSEN:

– I dag skal alle være så frampå

ph0513.indd 1

– Ensomhet kan også være ﬁnt

15.11.13 13:51

Finn Skårderud: Fortvilet

av psykopati PSykoloGi:

Slutt å være din egen dommer

16.11.12 13:00

PRABLEEN KAUR:

kRoNiSk uTmaTTelS

Seiret over mobbingen

Flere unge rammes av me

FoRSkNiNG:

Deprimerte bruker ikke seniorsentre

BØkeR:

Rabiate fedre og redde mødre

leGemiDleR:

angst som bivirkning

SAMLIV:

Oppskrift på en god krangel ANGST:

– Uro for livet SCHIZOFRENI:

– Kall det heller psykoseutsatt I NTERPRE S S N O RG E RE TU R U K E 0512

NR 5/2011 løssalg kr 79,–

Slik bestiller du: Ring 23 10 38 80 eller gå inn på www.psykiskhelse.no

løgn

ph0213.indd 1

NR 5/2012 LØSSALG KR 79,–

Les om hverdagspsykologi, ny forskning, behandlingsformer og rehabilitering. Psykisk helse er kjent for gode portrettintervjuer og kulturstoff med mening. Leserbrev og debatt, innspill fra politikere og ytringer om helse og erfaringer – alt dette er med på å gjøre Psykisk helse til et viktig magasin.

FiNN SKÅRDERUD: Prestens

KNUT ARILD HAREIDE:

Snakk sammen!

Else Kåss Furuseth: KE 48 I N T ERPRE S S N O RG E RE T U RU

NR 4/2012 LØSSALG KR 79,–

Ett år kr 445,– student/honnør kr 335,– institusjon kr 510,–.

Tove Nilsen:

– Terapi har gjort meg mer ydmyk

ph05_11.indd 1

– Vil ikke dyrke sorgen

21.11.11 11:42

07.09.12 11:59 psykiskhelse0412.indd 1

Nyhet! Gratis

Last ned råd og tips om ungdom og psykisk helse: www.psykiskhelse.no/ung

PSYKISK HELSE 3/2014

ANNONSER

HVA GJØR DU HVIS NOEN FORTELLER AT DE HAR VÆRT UTSATT FOR SEKSUELLE OVERGREP? Da kan du ta kontakt med oss. Vi er en selvhjelpsorganisasjon for incestutsatte pårørende og fagfolk. Vårt tilbud er gratis og består av blant annet:

Handi Defy+ - et hjelpemiddel i tiden!

* Samtaler * Støttegrupper * Kurs * Temakvelder * Åpent hus * Gratis advokathjelp

Besøksadresse: Akersgata 1-5 Telefon: 23 31 46 50 post@smioslo.no | sentermotincest.no

SMI_90x112_original.indd 1

Handi Defy+ er en aktivitetskalender med tids- og planleggingsstøtte samt telefonfunksjon. Kalenderen kan tilpasses ditt behov. Scan koden og se filmen om Handi. Se vår hjemmeside for mer informasjon Du finner oss på Facebook Abilia AS | Tel 37 14 94 50 | info@abilia.no | www.abilia.no

06.11.13 11:23

Bli medlem!

omtanke solidaritet samhold

Sykepleiere med engasjement og interesse for psykisk helsearbeid og rus. Kontakt medlemsansvarlig Torfrid Johansen, mobil 99291294, email Torfrid.Johansen@hotmail.com Fagforbundet jobber for en offentlig helse- og sosialsektor som preges av kreativitet, kvalitet og livsglede.

Sterkere med – enn uten! Bli medlem: Send Fagforbundet medlem til 1980

PSYKISK HELSE 3/2014

Du kan også finne informasjon om faggruppen ved å gå inn på www.sykepleierforbundet.no

ANNONSER

Veiviseren Stavanger kommune

- din oversikt over offentlige og private tjenestetilbud innen psykisk helse

OPPVEKST OG LEVEKÅR Postboks 8001, 4068 Stavanger kommune Tlf. servicetorget: 51 50 70 90 Fax: 51 50 85 55 www.stavanger.kommune.no

Tilrettelagte tjenester

innen barnevern, rusomsorg, psykisk helse, psykisk utviklingshemming og demens

w w w.al eris.no

www.psykologforeningen.no

Terapirom/grupperom rimelig til leie noen dager i uken + helger ved Oslo spektrum. Lokalene er nyoppussede og hyggelige. Egner seg for psykologer eller andre terapeuter. Tlf 91 83 97 10

Annonsér i Psykisk helse

Ole-Jørgen Strømberg 412 72 075 Victoria Ibabao Edwards 418 16 603

* 74 09 86 00 Sykehuset Levanger

På lag med deg for din helse

Sykehuset Namsos DPS Stjørdal DPS Kolvereid

• Poliklinikk og sengeposter • Akuttpsykiatri • Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser • Utredning og behandling av psykoser • Alderspsykiatri • Rusbehandling

www.sykehuset-innlandet.no

www.sykehuset-innlandet.no www.sykehuset-innlandet.no

Materiellfrister 2014 nr. 4 - 25. august nr. 5 - 3. november

Nyttige adresser AA – Anonyme alkoholikere Tlf. 911 77 770 www.anonymealkoholikere.no ADHD Norge Tlf. 67 12 85 85 www.adhdnorge.no Angstringen Tlf. 22 22 35 30 www.angstringen.no Arbeidslivstelefonen Tlf. 815 44 544 www.arbeidslivstelefonen.no AURORA-støtteforening for mennesker med psykiske helseproblemer Tlf. 22 20 99 83, støttetelefon 913 35 198, man-ons 12-15 Bipolarforeningen www.bipolarforeningen.no Tlf. 456 60 714

Fontenehuset Oslo tlf. 22 99 34 80 Oslo Øst tlf. 22 08 33 90 Bergen tlf. 976 38 710 Stavanger tlf. 51 33 53 93 Hønefoss tlf. 32 12 66 19 Kongsberg tlf. 903 69 400 Tromsø tlf. 77 67 74 48 Drammen tlf. 412 20 745

Gatejuristen Rådhusgt. 9, 0105 Oslo Tlf. 23 10 38 90 post@gatejuristen.no

Jushjelpa i Midt-Norge Gratis juridisk rådgivning Tlf. 73 51 52 50 www.jushjelpa.no

LEVE Forening for etterlatte etter selvmord, tlf. 22 50 25 70 www.leve.no

Hjelpekilden For mennesker i religiøse bruddprosesser. Tlf 69 28 58 34, mand – torsd kl 19–21. www.hjelpekilden.no

Kameratstøtte.no For soldater i utenlandstjeneste og pårørende Tlf. 800 48 500 www.kameratstøtte.no

LINK Oslo Senter for selvhjelp og mestring Tlf. 22 96 15 41 www.linkoslo.no

Hjelp til hjelp Kurs og psykiske hjelpetilbud www.hjelptilhjelp.no

Kirkens SOS Tlf. 815 33 300 www.kirkens-sos.no

Mental Helse Ungdom mhu@mhu.no www.mentalhelse.no

Homofiles ungdomstelefon Tlf. 810 00 277 www.skeivungdom.no

Landsforbundet mot stoffmisbruk Rådgivning og støttetelefon for pårørende Tlf. 815 00 205 www.motstoff.no

Morild Når mor eller far har psykiske problemer www.morild.org

Hvite Ørn Interesse- og brukerorganisasjon for psykisk helse Tlf 69192919 www.hviteorn.no IHSG – Internasjonal helse- og sosialgruppe Tlf. 22 17 42 77 Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser Tlf. 22 42 22 22 www.iks.no Juss Buss Gratis rettshjelp i enkeltsaker Tlf. 22 84 29 00

Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS) Tlf. 472 94 975 www.selvskading.org Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP) Tlf: 21 07 54 33 www.lpp.no Rådgivningstelefon: 22 49 19 22 Landsforeningen We Shall Overcome Støtteforening for mennesker i psykiatrien Tlf. 22 41 35 90 www.wso.no

NA – Anonyme narkomane Tlf. 905 29 359 Nasjonalforeningens Demenslinje Tlf. 815 33 032 www.nasjonalforeningen.no Norsk pasientforening Tlf. 22 00 74 00 www.pasient.no Pasient- og brukerombudene www.pasientogbrukerombudet.no

Rustelefonen 08588 Driftes av Rusmiddeletaten og Helsedirektoratet www.rustelefonen.no Tlf. 08588 Røde Kors-telefonen for barn og ungdom Tlf. 800 33 321 www.sidetmedord.no Du kan skrive en epost og få svar. Du kan være anonym. Driftes av Mental Helse. Spør psykologen www.spørpsykologen.no Stiftelsen Rettferd for Taperne Tlf. 61 11 89 90 post@taperne.no Voksne for Barn/ Bekymringstelefonen Tlf. 810 03 940 www.vfb.no Mental Helses hjelpetelefon Tlf. 116 123 (hele døgnet) www.mentalhelse.no

ANNONSE

Husk materiellfrist annonser i nr 4/2014: 25. august elle Aktu ler artik

Fagblogg

Info om kurs A Elektronisk Face ktiv og konferanser book s -side opplæringskur

Gode tips og ideer

ns-

Informasjo filmer

nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende

Mange grunner til å følge med på www.barnsbeste.no 46

PSYKISK HELSE 3/2014

Nett v infor erksmasj on

Rådet for psykisk helse, pb 817 Sentrum, 0104 Oslo, tlf. 23 10 38 80, e-post: post@psykiskhelse.no, www.psykiskhelse.no

Rådet for psykisk helse er en frittstående, humanitær paraplyorganisasjon som skal være en pådriver for god psykisk helse. Vi arbeider for et samfunn som bidrar til god psykisk helse for alle – og skal styrke, støtte og bidra til forebygging, forskning, opplysning, kvalitetsutvikling, medvirkning og inkludering innen psykisk helse. Vi tar tak i utfordringer i hjelpetilbud og hverdagsliv ved å • være pådriver overfor politikere • bidra til å utvikle ny kunnskap, og sørge for at den tas i bruk • drive opplysningsarbeid og arbeide for likeverd, inkludering og holdningsendring • bidra til nyskapende foregangsprosjekter over hele landet

Ønsker du mer informasjon? Temaheftene og brosjyrene fra Rådet for psykisk helse er laget i samarbeid med fagfolk og dekker ulike sider ved psykisk helse. Barn og unge

Heftet har brukerhistorier og informasjon om ulike behandlingsmetoder og om å forebygge og lindre plager. • Angst

• Ungdom og psykisk helse Om ungdoms egne opplevelser, om selvskading og rus. Tips om internettsider og hjelpetelefoner. • ADHD Informasjon om sykdommen, om ulike behandlingsmetoder og hvordan forebygge og lindre plager. • Homofili og psykisk helse Hvordan akseptere seg selv, og lære av andres erfaringer. Også råd fra forskere og helsepersonell.

Brukermedvirkning/ pårørende • Brukermedvirkning Her får du eksempler på ulike tiltak og erfaringer med brukermedvirkning i praksis. • Tvang i psykisk helsevern Intervjuer med fagfolk og personer med erfaringer. Oversikt over lover og forskrifter. • Lokalt psykisk helsearbeid Hva ligger i begrepet «lokalbasert psykisk helsearbeid»? Eksempler på en ny type psykiatri.

De 29 organisasjonene som er tilsluttet Rådet for psykisk helse er bruker- og pårørendeorganisasjoner, universiteter og høgskoler, humanitære organisasjoner og fag-, profesjons- og interesseorganisasjoner. Slik kan du støtte arbeidet Støttemedlem Kr 290,– pr. år. Registrerer du deg med epostadresse, får du også nyhetsbrev hver uke. Fast giver Kr 150,– i måneden via AvtaleGiro, totalt kr 1800,– pr. år. Inkluderer abonnement på bladet Psykisk helse til redusert pris (kr 90,-) Firmamedlemskap Kr 9500,– pr. år. Inkluderer 5 abonnement på Psykisk helse og temahefter om psykisk helse på arbeidsplassen. Testamentariske gaver og minnegaver Les mer om de ulike ordningene på www.psykiskhelse.no

Angst

Minibrosjyrer • Fakta om psykose • Fakta om barn av psykisk syke • Fakta om lover og rettigheter

Eldre og psykisk helse DEmEns LEgEmiDLEr Forskning PårørEnDE ALDErsPsykiAtri rEttighEtEr

Andre hefter • Minoriteter og psykisk helse • Schizofreni (ny utgave) • Tvangslidelser og fobier • Graviditet og psykisk helse • Eldre og psykisk helse • Vendepunkt... og livet etterpå • Heia meg – 11 råd om hverdagslykke, minifolder • Hverdagslykke – 63 råd om god psykisk helse

eldrehefte_cover.indd 1

13.12.10 13.10

Arbeidsliv • Arbeidsmiljø og psykisk helse Her finner du en rekke eksempler på hvordan arbeidsmiljøet kan forbedres • Inn i arbeidslivet Det er mulig å komme i arbeid, selv om man i en fase av livet ikke mestrer arbeidslivets utfordringer.

Bestill på tlf 23 10 38 80 eller www.psykiskhelse.no

Vi støtter arbeidet for bedre psykisk helse

Bli firmamedlem! Les mer på

www.psykiskhelse.no PSYKISK HELSE 3/2014

Returadresse: Psykisk helse Postboks 817 Sentrum 0104 Oslo

Mer enn en fiskeolje

SAN OMEGA-3 Forskning viser at høy-EPA fiskeolje kan: • Dempe indre uro • Bedre søvnen • Styrke konsentrasjonsevnen • Bedre depresjon

www.sanhelse.no Følg oss på facebook og lær mer om fettsyrer. Granittveien 18, 1555 Son ı post@sanhelse.no ı Tlf. 400 75 222