Tsjili

Misjonsalliansens magasin

Bl if ad de r!

#1/2010 106. årgang

Bolivia OVER 30 000 BARN FÅR HJELP Vietnam Ferskt vann i Tan THAHN Portrettet ENGASjERTE PIONERER T r e n d e r F o t b a lle n i H ø y d e n Kommentar LYKKELIG MINDRETALL

y le r e m imb o 3 s K Le net 7–3 r e 2 a rb sid e dd på a f

bli fadder! til rent vann, bedret jordbruk, kursing av foreldre og fritidsaktiviteter for barna.

Som Fadder er du med på å gi barn en bedre hverdag! Å være fadder koster 200 kroner i måneden.

Ja, jeg vil bli fadder for _____ (antall) barn Misjonsalliansen velger land etter behov.

Brasil

Ecuador

Bolivia

Vietnam

[ tsj i li ) n r. 1 – 2 010

Som fadder gir du vanskeligstilte barn nye muligheter: Skoler bygges, undervisningen forbedres, og det gis forebyggende helse- og tannhelsetiltak.

Støtten går til prosjektet som barnet er en del av og kan for eksempel også bidra

Reg.nr 085

Filippinene

Å være fadder koster 200 kroner i måneden per barn.

Jeg ønsker å betale beløpet med AvtaleGiro.

Du kan benytte giro du har fått i posten

Jeg vil gjerne betale beløpet med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Misjonsalliansen Svarsending 1049

eller0090 Oslo

kontonummer 3000 16 00040

Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

– Merk da med «Julegaven 09»

Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innhold #1/2010

6

Opplevelsen RENERE VANN I TAN THANH. I en tilsynela-

tende frodig idyll lever mennesker i fattigdom. På øya Tan Thanh har Misjonsalliansen sitt nyeste prosjekt i Vietnam.

14

Nyheter Forventet at det ble hardt

34

trender

26

Reportasjen BEDRE FOR 34 041 BOLIVIANSKE BARN.

Vi tar turen til El Alto, hvor vi møter Kimberly. Hun er fadderbarn i Misjonsalliansen. Støtten fra Norge gjør at ikke bare hun og de 4865 andre fadderbarna, men ialt 34 041 barn i Bolivia, får hjelp.

36

Portrettet ENGASJERT IGJEN OG IGJEN

Etter seks år i Ecuador er Lina og Andreas nå våre første utsendinger til Kambodsja. Møt dem i portrettet.

41 Til ettertanke Føtter på fjell

42 Kommentar IKKE LENGER BLANT FLERTALLET

4

1/2010

Leder

Vi et na m

Misjonsalli ansens

Bl if ad de r!

Magasin

#1/2010 106. årgang

Får HJELP

Bolivia OVEr 30 000 Barn i tan tHaHn vietnam FErskt Vann E PiOnErEr Portrettet EngasJErtn i Høyd En t r e n d e r FOtB aLLE MindrEtaLL Lig Kommentar LykkE

[omslaget]

Fergeleiet på øya Tan Thahn Foto: Oddmund Køhn

[tsjili]

ISSN 1890-6826 Redaktør Oddmund Køhn, tlf 22 94 26 00 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth, tlf 22 94 26 00 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Grafisk design Klaus Arne Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS

[utgiver] Misjonsalliansen Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no besøksadresse postadresse

[Visjon] Vi gir livet en sjanse! misjon Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

[navnet] Misjonsalliansens første navn var Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1936. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisasjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Arnt H. Jerpstad, Generalsekretær

Nær Godt nytt år, kjære leser! Vi i Misjons-

Skal vi klare det, må vi ha nærhet til alliansen har lagt et godt år bak oss. deres liv og til deres utfordringer. Vi Giverne våre har fortsatt å stå sammen ønsker også at være givere skal kjenne med oss i kampen for å gi livet en sjanse. seg tett på det de er med og støtter og Det er fantastisk å se hva vi sammen at dette arbeidet faktisk også er noe som kan få til i de ti samarbeidslandene våre. angår deres liv.

Folk får nye muligMisjonsalliansen heter! Tusenvis har Vi gleder oss over dette har valgt å ha norfått anledning til å nye året og over at vi har ske utsendinger i de gå på skole i løpet av mange tusen venner og fleste av våre samarbeidsland. Vi har dette året som vi har givere i Norge som står feiret 50-årsjubileum sammen med oss i kamgodt utdannende og for fadderordningen. pen for en mer rettferdig velkvalifiserte utsenInnbyggerne i landsverden. Takk skal du ha! dinger, og for noen uker siden fikk jeg byen Chejje i Bolivia har fått rent drikkevann. For ett år siden nok en gang gleden av å være med på å satt de med blekk og papir og utarbeidet sende ut nye. Alle våre utsendinger har planene sine. 12. desember var drik- en menighet i Norge som sender dem ut kevannsystemet klart. Dette er én av og som følger dem tett. I forbønnshandmange historier, og vi har fått god hjelp. lingen for de nye utsendingene ber vi: Storinnsamleren Simen på fire år samlet «Gud, vår Far, du som hører ropene før jul inn 24 000 kroner til barn i Kam- fra dine minste på jorden: Åpne deres bodsja og på Filippinene! En jentegjeng hjerter. Gi dem klarsyn og handlekraft. i Kristiansand har for tredje år på rad Gjør dem utålmodige i møte med uretomgjort kollektivet sitt til hjemmekafé ten. Lær dem å dele av sine gaver. Vis og samlet inn 65 000 kroner til arbeidet dem deres plass i kampen for det livet vårt. Jeg kunne gitt dere mange flere som er truet, og gi dem utholdenhet når eksempler. uretten vinner frem.

Misjonsalliansen har tre kjerneverdier.

Vær med dem i motgang og prøvelser, Den første av disse er «Nær». Med denne og gjør dem tålmodige og ydmyke av verdien ønsker vi å si at vi vil ha nærhet hjertet, så din kraft må kjennes i deres til målgruppen vår. Vi ønsker å være tett svakhet. Gi at deres gjerninger må bære på dem vi jobber sammen frukt etter din vilje. Styrk dem så de kan med. I alt vårt misjons- tjene deg med glede og være tro mot og bistandsarbeid er sannheten i kjærlighet.» det målgruppen som Utsendingene våre skal ikke ta plassen skal stå i sentrum. for våre nasjonale medarbeidere, men de Det er deres be- kan være med som støttespillere og rådhov og deres givere i et vanskelig arbeid. I tillegg spiller prosjekter vi de en viktig rolle i forhold til våre givere. skal støtte Utsendingene våre har alle et ansvar for å opp un- være med og skape nærhet mellom våre d e r. givere og våre prosjekter.

I Misjonsalliansen ønsker vi å leve nært til Jesus. Vi ønsker å være gode vitner om ham i ord og handling. Dette er helt nødvendig for en organisasjon som har satt seg det store målet å være en misjonsorganisasjon!

[få tsjili]

Ønsker du å få dette magasinet i postkassen, send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere, faddere eller mikrogivere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis!

1/2010 5

Opplevelsen

Renere vann i tan tHaHn Naturen er vakker og gavmild i det fruktbare klimaet i Mekong-deltaet. Men bak fasaden er kontrastene store. Ferskvannet er salt, avlingene er redusert til én i året, og mennesker lever under fattigdomsgrensen. Men nå vil lokalbefolkningen selv bestemme. Tekst & foto [ Oddmund Køhn ]

Vi et na m

#1/2010 7

Vietnam

GOD PLASS. Fergekaia er ikke stor og omfattende. Men det er bare mennesker, dyr og motorsykler som fraktes over til forskjellige øyer i Mekong-elva herfra. Fergeturen over til Tan Thanh tar ca. 20 minutter.

ISOLERT SAMFUNN. Vi er på vei sørover fra Ho Chi Minh

mot Mekong-deltaet – rettere sagt mot utløpet av den gigantiske elven. Vietnamesere kaller deltaet for Dô`ng Bă`ng Sông Cửu Long, Ni dragers-deltaet, siden elven munner ut i Sør-Kinahavet gjennom en rekke bielver.

Målet for turen er øya Tan Thanh. Her er Misjonsalliansens nyeste prosjektområde, og det finansieres av en privat stiftelse i Norge.

Ris- og fruktmarkene kan man se så langt øyet rekker, og de avskjæres av et sirlig kanalsystem. Avleiringer i elva har gjort at området har fantastiske vekstbetingelser og er et av de mest fruktbare områdene i Vietnam.

Turen med bil fra Ho Chi Minh tar mellom to og tre timer. Mot slutten smalner veien, og vi skal ta to ferger; først til en større øy og deretter en liten ferge over til en mindre øy. Fergen tar bare passasjerer, pluss noen få motorsykler.

Tan Thanh er en svært sjarmerende øy. Den er 14 km lang og én km bred, og på de smale veiene som fører oss gjennom jungelkratt og som snor seg mellom kokospalmer og rismarker, kan så vidt to motorsykler passere hverandre. På Tan Thanh finnes det nemlig ingen biler.

PIONERER. – Misjonsalliansen startet opp prosjekter her

i september 2009. Det er med andre ord et ganske nytt arbeid i Vietnam, forteller Tran Thanh Hiep når han

8

#1/2010

forsøker å kommunisere med meg mens vi kjører motorsykkel på vei til kommunehuset på øya. Han kjører, og jeg sitter bakpå. Øya Tan Thanh er en egen kommune, Den har seks landsbyer, og Misjonsalliansen jobber i tre av dem: Tan Hoa, Tan Lap og Tan Thanh.

– Vi er et sårbart samfunn med mange problemer, sier Mrs Ha, en av lederne i kommuneadministrasjonen, og hun fortsetter: – Mange av utfordringene våre henger sammen med de miljømessige problemene våre. Vi har vært alene om dette inntil dere kom. Misjonsalliansen er den første NGO-en (frivillig hjelpeorganisasjon) som har kommet til øya vår.

Fire representanter fra kommuneledelsen gir meg et kort innblikk i det som er gjort disse første tre månedene av prosjektperioden, og jeg skjønner det handler mye om vann og toaletter, eller latriner som de sier. Jeg skal få møte familier som har fått hjelp fra prosjektet, og vi setter oss på motorsyklene igjen.

GLOBAL OPPVARMING. Bak

på motorsykkelen er utsikten god. Ved første øyekast ser det frodig og vakkert ut. Kokosnøttene henger tunge i toppen av palmene, frukttrær er det mange av, og rismarkene står rake og nesten modne. Jeg kommenterer det jeg ser

Vietnam

BILFRI. Sykler og motorsykler er eneste framkomstmiddel på øya. Bortsett fra bena, og det er de som oftest brukes i dette fattige lokalsamfunnet.

til Hiep. – Det er bare halve sannheten, sier han og snur seg bakover mot meg. Jeg synes han heller skal se på veien. Han fortsetter: – Mekong-deltaet er svært frodig. Normalt skulle bøndene kunne høste fire ganger i året, men virkeligheten er annerledes. Her på øya høster man ris bare én gang i året. Vannet er årsaken.

Hiep fortsetter forklaringen. Befolkningen lever nemlig av vannet i Mekong-elva. Der henter de drikkevannet og vannet de vasker klærne i, og det er dette vannet som brukes til vanning av rismarker og frukttrær.

– Nesten halve året er vannet for salt. Det er mange faktorer som de siste årene har skapt situasjonen.

Først og fremst skyldes det den globale oppvarmingen og generell forurensing i elva, men mange store oppdemninger i Kina har gitt mindre vannføring i elva. Dette er spesielt merkbart i tørketiden.

Tidevannet fører saltvann fra havet langt oppover elveleiet, og elvevannet som renner nedover, er ikke lenger noen buffer mot dette. Vannet er derfor ubrukelig hele tørketiden, sier han.

Når elvevannet brukes til irrigasjon, blir saltet liggende igjen når vannet fordamper under tropesola.

– Store mengder salt medfører forgifting av planter. Det nytter heller ikke å bore etter vann, for det er også salt.

HØY KOMPETANSE. Det er derfor naturlig at de første prosjektene på Tan Thanh handler om vann, og Hiet har god faglig bakgrunn for jobben sin.

Den tidligere forskeren og læreren på en videregående skole, har utdannelse i biologi og har en mastergrad i miljøfag. Han er oppvokst på landsbygda og kommer fra en fattig familie, ikke ulikt menneskene her. Men han var skoleflink, og han fikk stipend. Han var en av 150 søkere til stillingen som prosjektmedarbeider på Tan Thanh.

Mens andre skrev lange søknader med innholdsrike CV-er, skrev Tran Thanh Hiep et brev og var eneste søker uten CV. «I have a master in environment. I want to work in NMA.» (Jeg har en mastergrad i miljøfag, og jeg vil gjerne jobbe i Misjonsalliansen,) skrev han. Etter to intervjurunder fikk han jobben.

LOKAL BESTEMMELSE. Vi er fremme i en av landsbyene. Husene ligger spredt, og vi skal besøke noen familier som har fått vanntanker for oppsamling av regnvann. Det er ikke Misjonsalliansen som bestemmer hvem som skal få hjelp til vanntanker eller latriner. En komité (Village Development Group) bestående av fem representanter fra lokalbefolkningen har bestemt kriteriene for å få hjelp.

#1/2010 9

Vietnam

TAKKNEMLIG. Nguyen Van Sam takker for vanntanken som nå kan gi familien bedre vann. Ellers eier han svært lite, noe huset og hjemmet bærer preg av. Han håper barnebarnet får et bedre liv enn han selv.

– De diskuterer med landbybefolkningen og kommer til enighet om hvem som har størst behov.

Familiene får hjelp ut fra hvor fattige de er, eller om de har mange barn. Hvis de har funksjonshemmede i hjemmet eller hvis gamle mennesker er del av storfamilien, teller også det, sier han.

I løpet av perioden september til desember 2009 skal det bygges 190 vanntanker og 75 latriner.

Nguyen Van Sam er 54 år gammel og har fått vanntank. Han har fem barn og fem barnebarn, men i den lille hytta bor han bare sammen med den ene sønnen og et barnebarn.

– Jeg har ingenting, verken jobb, penger eller mat.

Hver dag drar jeg ut i elva og fisker og får litt reker 10

#1/2010

og fisk, men det er ikke mye. Jeg tjener ca. to kroner om dagen.

Når vi ser huset hans og «kjøkkenkroken» inne i det ene rommet som huset består av, så skjønner vi at han er fattig. Jeg lurer på hva han spiser.

– Jeg spiser fisk hvis jeg er heldig med fangsten, ellers blir det fiskesaus og litt grønnsaker, sier Nguyen.

Når vi kommenterer vanntanken utenor huset, våkner han opp. Han reiser seg, gestikulerer med armene sine, smiler og nærmest roper ut sin takknemlighet.

– Takk, takk, sier han mens han smiler bredt og ler.

– Vi kunne kanskje bygge et svært vannverk som renser vannet fra elva, men det er

RIKTIG VALG.

Vietnam

dyrt og krevende. Når det stopper opp, vil ingen kunne følge det opp og reparere. Vi må tenke enklere, sier Hiep.

Vanntankene er ca. 1,70 meter høye og er laget av betong. De er plassert slik at regnvannet lett kan renne ned i dem.

– Vi kunne ha kjøpt plasttanker til hver husholdning, men det er dyrere. Og hvem skal kjøpe nye når plasten sprekker? Våre tanker er laget av betong, og så overfører vi kunnskap om sisterner og rent vann og gir opplæring i å bygge dem, forteller Stabrun og legger til: – Dermed kan de løse sine egne problemer når vi en gang i framtiden ikke lenger er til stede.

INGEN ALDERSBOLIG. Vi går videre på stien, gjennom jungel og forbi slanke kokospalmer. Etter en avstikker fra hovedstien kommer vi til Thi Hai. Hun bor alene, og hun ser litt mistenksomt bort på oss. Men vi får lov til å komme inn i det enkle hjemmet. Vi står, mens Thi Hai sitter på den harde brisken som fungerer som seng om natta.

Når jeg spør hvor gammel hun er, rister hun litt på hodet og henvender seg til Hiep. Thi Hai vet nemlig ikke hvor gammel hun er. Men hun finner fram en gul pute, og bak denne, i et slags hemmelig rom, har hun gjemt ID-papirene sine. Enten kan hun ikke lese, eller så er øynene blitt dårlige med alderen, for Hiep må lese kortet hennes. Hun er født i 1922 og er snart 88 år.

#1/2010 11

Vietnam

12

#1/2010

Vietnam

– Jeg har vært leiearbeider for andre og har aldri eid noe, forteller hun mens hun holder et trygt tak rundt den gule puta. – Jeg har ingenting, men naboene hjelper meg. De gir meg av og til ris, og kanskje litt fisk og kjøtt, fortsetter hun.

Vi går utenfor huset, og et lite stykke unna inngangen viser hun oss vannkilden sin. Den gamle vannkilden, vel og merke. Vannet i den lille dammen er stillestående og skittent, og på overflaten flyter litt søppel. Deretter viser hun oss stolt den nye vanntanken som skal samle regnvann.

HUN HÅPER. Hun forteller også at hun jobber litt når kreftene strekker til. Av de store, stive bladene fra kokospalmen lager hun råmaterialet til en lokal variant av en feiekost eller en sopelime. Thi Hai setter seg bak huset og demonstrerer hvordan hun skjærer de tynne strimlene som skal utgjøre selve busten på kosten.

– Naboene mine kutter ned bladene for meg fra toppen av palmene, men resten gjør jeg selv. Jeg har ikke lenger helse til å jobbe så mye, og jeg klarer bare å produsere en halv kilo bust i måneden. Det utgjør om lag 2–3 kroner i inntekt. I måneden.

Idet vi er klare til å dra videre, tar hun tak i Hiep og stiller Misjonsalliansens representant et spørsmål. Hun er takknemlig for vanntanken, men hun vet også at vi skal bygge latriner.

– Jeg har dårlige ben, og det er langt til nærmeste toalett. Det er tungvint for meg, og jeg må begrense toalettbesøkene til ett annenhver dag. Jeg håper jeg kan få ny latrine, men heldigvis har jeg denne, sier den gamle damen og viser fram en blå plastpotte.

UTEDO. Vi forlater Nguyen Thi Hai, og jeg får jeg se et eksempel på den tradisjonelle «fiskedams-doen».

Det er slik de fleste toalettene er i dette området, og den består av et enkelt stillas bygget ut over de små dammene som det er mange av. Mange av dammene fungerer også som private fiskeoppdrettsanlegg.

– Dette er ikke bra. Det er ikke bra for kvaliteten på fisken som lever her, og siden vannivået i disse dammene ligger høyere enn nivået i Mekong-elven, renner vannet ut i elva og forurenser drikkevannskilden. Alle som bor her er tidvis rammet av magesykdommer og diaré.

Hiep har ikke jobbet så lenge i dette prosjektet, men han er ikke tvil om hva som er viktigst.

– Det er ikke antall nye vanntanker og latriner som teller, men overføring av kunnskap og kompetanse.

Vi skal formidle hvorfor de nye latrinene er mer miljøvennlige, og vi skal gi kunnskap om hvordan befolkningen selv kan bygge latriner og vanntanker.

Prosessen er et mål i seg selv. Prosjektene skal ikke være teoretiske øvelser, men praktisk trening.

Prosjektene kan synes små, men samtidig er de ambisiøse. Misjonsalliansen vil lære lokalbefolkningen opp til å administrere og styre selv, og det tar tid.

– Kombinasjonen kommunisme og demokrati er en utfordrende balansegang. Vi vil utvikle lokal deltakelse på grasrotnivå og fortelle dem at hver stemme teller. Derfor organiserer vi møter og samtaler der den enkelte blir meningsfull deltaker. Myndighetene er enige med oss i dette, og selvfølgelig diskuterer vi ikke politikk.

BALANSEKUNST.

ENDRING. Hiep og jeg sitter på ferga og skal tilbake til bilen. Tan Thanh forsvinner bak oss. Jeg forstår at det er krevende å få til en varig utvikling i fattige landsbyer. Lokalsamfunnet skal tenke endring selv og ikke bare gjøre som de blir fortalt av andre.

– Det er ikke tradisjon for utvikling av et sivilt samfunn i Vietnam, men vi skal lære befolkningen opp til å drive prosjektene selv, og da blir dette viktig. Men vi jobber uten skjult agenda og innenfor rammer som er godkjente, avslutter han.

oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

PENSJONIST. Thi Hai er 88 år gammel, men er fremdeles ganske myk til å være

såpass gammel. Men hun kjenner alderen tynger, og hun kan ikke lenger jobbe så mye som hun ønsker. Dermed blir det lite inntekter.

#1/2010 13

Forventet at det ble hardt

60 utvalgte ungdommer i Misjonsalliansens prosjekter på Marinduque deltok på Youth Leadership Camp.

Filippinene

Forventningene var skyhøye ettersom dette var en leir for kommende ledere. Det var tre dager fulle av utfordringer og øvelser for å bli bedre kjent med seg selv, både som leder og som en del av en gruppe og et samfunn.

– Klart jeg forventet at det skulle bli hardt. Det er jo en leir for ledere, sier 14 år gamle Danalin Fellesskap rundt matlagingen.

Dino, blant venner kalt Dana, da jeg spurte henne om hvordan det var å komme til leiren kl. 7 lørdag morgen. Deltakerne var valgt ut fra samarbeidskirkene, spesielt med tanke på lederegenskaper. De ble første dagen delt inn i grupper som skulle fungere som lag i de forskjellige diskusjonsgruppene og konkurransene. – Vi kalte laget vårt «Spiderteam», fordi edderkoppen kan klatre overalt, tilføyer Dana.

Nyheter Bolivia Brasil Ecuador Filippinene Kambodsja Kina Liberia Norge

– Første dagen lærte vi om våre gode og dårlige egenskaper og hvordan vi kan bli gode ledere med de egenskapene vi har, forklarte en ivrig Mikah Lajara. Hun fant ut at det var viktig for henne med bedre selvtillit for å kunne lede andre. – Den største utfordringen på leiren var matauksjonen. Vi måtte samle poeng i konkurransene og «selge» tingene våre for å ha penger til mat. Vi i Spiderteam ofret det vi hadde for at alle skulle bli mette. Vi solgte sko, tannbørster, bestikk, såpe, ekstra klær og tepper. Reglene var strenge, men jeg lærte veldig mye om å prioritere og det å ofre seg for laget vårt, sier Mikah med en moden overbevisning. – Og selvfølgelig fikk vi tingene våre tilbake når vi skulle hjem.

– Vi lærte også masse om å fungere som et lag, sa Dana med et smil. Min favorittlek på leiren heter «Catapillar». Vi måtte klamre oss sammen hele laget og lage en strategi for å snappe «halen» til de andre lagene. Jeg ble veldig godt kjent med de andre fordi vi snakket sammen om alt det vi lærte.

Blant annet om våre egenskaper, om det å ta en beslutning og om vårt forhold til Gud. Hvert av lagene hadde en voksenleder med leirerfaring som styrte diskusjonene og passet på ungdommene. En viktig del av campen var å få et godt forhold til hverandre i gruppen og få frimodighet til å åpne seg.

Ungdommene sitter igjen med mange gode erfaringer og øvelse på det å lede andre. – Dette er en flott begynnelse på en prosess, sier Tokz Aguilar, en av prosjektlederne og ansatt i Misjonsalliansen. n Ann Kristin Meberg

IllustrasjonsFoto: Oddmund Køhn

Nyheter

Tredje knallsuksess for Café Trio

Et opprykk som gleder mange Norge. Et fotballag rykker opp til

norsk Tippeligaserie. Flere barn får spille fotball i Bolivia. Hva er linken?

Foto: Privat

EN UVANLIG TELEFON. Da det ble

Norge. Nærmere 300 personer kom på besøk da en jentegjeng i Kristiansand for tredje år på rad omgjorde kollektivet sitt til hjemmekafé. «Café Trio» består i dag av kvartetten Solveig Omland, Margrete Havstad, Inga Marie Vistnes og Liv Wendel. I løpet av arrangementet samlet de inn 65 000 kroner, som for tredje år på rad skal gå til Misjonsalliansen. – Vi håpet å kunne få inn like mye som i fjor, men at vi fikk nesten 20 000 mer er helt utrolig, forteller Solveig Omland.

HJEMMELAGET. Jentene har vært ivrige

i forberedelsene og kunne blant annet tilby gjestene hjemmelagede kort og engler, hjemmelaget eplesyltetøy, salsa og diverse andre godbiter. Lokale kunstnere har bidratt, og venner og mødre har vært ivrige produsenter av strikkede produkter. – Vi har også laget en hjertekalender som hadde stor suksess, forteller Solveig. n Ellen Hesselberg 16

#1/2010

klart at Kongsvinger IL ble klare for Tippeligaspill neste sesong, fikk Misjonsalliansens generalsekretær Arnt H. Jerpstad en uvanlig telefon. To personer ønsket å donere 25 000 kroner til prosjektet Fotball Krysser Grenser i Bolivia, og gaven skulle gis på vegne av Kongsvinger IL. – Det var en kjempemorsom telefon å få. Noe slikt har vi ikke opplevd før, sier Jerpstad. – Og at gaven blir gitt på grunn av at klubben som giverne har så sterke bånd til, gjør det bra i serien, er jo ekstra spesielt.

Et slikt engasjement betyr mye for oss og de som blir berørt av prosjektet.

NOE ANNET ENN GATA. Og pengene

vil komme godt med. På El Alto i Bolivia er hverdagen for mange barn og unge preget av stor fattigdom, og mulighetene for å delta på tilrettelagte aktiviteter er få. Foreldrene jobber mye, og barna blir ofte overlatt til seg selv.

Derfor er gata ofte et samlingspunkt, og veien til kriminalitet og rusmisbruk er kort. Fotball Krysser Grenser er et prosjekt som ble startet i 2002 og som har som mål å gi barn og ungdom et fristed fra en vanskelig hverdag. Det er mye lærdom og trygghet i å være en del av et lag. Barna får oppleve mestring, glede og viktigheten av å samarbeide, og dette skjer innenfor trygge rammer. Trenerne får også informasjon om ulike temaer som narkotika- og alkoholmisbruk og holdninger og verdier som formidles videre til spillere.

Fotballinteressen kan en ikke si noe på, og nå deltar rundt 2500 barn på treninger hver uke.

NOE Å SAMLES OM. – Jeg håper at

dette tiltaket vil inspirere andre supportere til å gjøre det samme.

Det kan være en fin ting å samle seg om, og behovet for støtte til prosjektet er alltid stort, forteller Atle Riskedal i Misjonsalliansen.

Midlene som de ivrige supporterne har gitt, vil bidra til at flere små fotballentusiaster vil få muligheten til å komme inn i et godt og trygt miljø. n Ellen Hesselberg

Nyheter

Foto: Bjørn j. Sørheim-Queseth

Foto: Arild Vik

Sammen for ny vei

Kina. Landsbyboerne i Er Da Guo

har bygget ny vei. Nå kan 3000 mennesker spare halvannen time på reisen til det lokale sentrum.

Prosjektet begynte med at de ble tildelt en sum på ca. 15 000 kroner fra Misjonsalliansen til et

felles prosjekt. Landsbykomiteen arrangerte møte, og med demokratisk avgjørelse ble de enige om å bruke disse på en ny vei. De tok også opp et felles lån på ca. 6000 kroner for å realisere prosjektet. n Hanne Line Mathisen

Vann til 31 nye familier Bolivia. Med stor fest ble et nytt drik-

kevannsanlegg og nye latriner innviet av familiene i landsbyen Lambayani, Bolivia. Drikkevannsprosjektet er et samarbeid mellom Misjonsalliansen, kommunen og landsbyen. – Vi har hatt mye sykdom her grunnet dårlig vann og mangel på latriner, men nå vil det endre seg, sier Clemente Acarapi, koordinator for arbeidet. n Bendik Løve & Arild Vik

Foto: Oddmund Køhn

818 ble testet for hiv Ecuador. Sammen

med helseministeriet i provinsen Guayas arrangerte Misjonsalliansen i Ecuador en storkampanje mot hiv og aids. Arenaen var Guayaquils travleste knutepunkt for offentlig transport, med tusenvis av reisende hver eneste dag.

Sammen med personell fra tre offentlige sykehus ble alle forbipasserende tilbudt gratis hiv-test med individuell rådgiving.

Det var på forhånd mye usikkerhet om folk ville la seg teste, på grunn av fordommer, men det var stor interesse. Mange kom også tilbake med venner og familie for at også de skulle få mulighet til å bli undersøkt. Gjennom kampanjen ble folk opplyst om sin egen hiv-status, hva de eventuelt kan gjøre for å bedre sin egen situasjon og hvordan de kan forhindre smitte. I løpet av dagen ble det utført 818 hiv-tester. n Astrid Aasen

Fattigdommen halvert i Brasil Brasil. Brasil og fire andre land i LatinAmerika har nådd tusenårsmålet om å halvere den ekstreme fattigdommen innenfor sine egne grenser. Forklaringen ligger i de siste årenes økonomiske vekst og at flere kvinner er blitt yrkesaktive. Både Brasil og Chile har hatt en økning på nesten hundre prosent, men Brasil er fortsatt det landet i LatinAmerika hvor det finnes størst sosiale forskjeller. n www.bistandsaktuelt.no

#1/2010 17

Foto: Oddmund Køhn

Nyheter

SKOLE FIKK GRØNNSAKSHAGE Kambodsja. I

landsbyen Svay Pok i Kambodsja har Misjonsalliansen gitt støtte til etableringen av en grønnsakshage ved den lokale skolen. De fleste elevene får ikke nok mat hjemme, ofte bare ris, og er derfor slitne og presterer dårlig i undervisningssammenheng. Med grønnsakshage i skolegården har de konstant tilgang på sunn og næringsrik mat. Støtten fra Misjonsalliansen har blitt brukt til å kjøpe inn redskaper og frø. Elevene har selv klargjort jordflekkene tilknyttet skolen og har ansvar for å vedlikeholde dem. – Elevene mine kommer til og med på fridagene sine for å se til fruktene og grønnsakene, sier en av lærerne ved skolen. n Bjørn j. sørheim-queseth

En god historie Filippinene. Utsending Karoline Kinn

Hartvigsen lærte bort smarte teknikker på et fortellerkurs for tretti prester, lærere og ledere på Marinduque.

Kurset ga rom for aktiv deltakelse der deltakerne blant annet ble utfordret til å gå inn i ulike roller. Kirkene i Buenavista har nylig tatt initiativ til et felles fortellerprosjekt, der kirkene reiser rundt i lokalsamfunnene med bøker og historier. Rektor Neriet P. Fieldalan fra Good Shepard Diocesan School vil lære bort teknikkene til lærerne på skolen.

– Mange av barna er veldig sjenerte og har problemer med å utrykke seg, sier hun og håper at kurset kan brukes til å gjøre barna mer aktive og utfordre dem til å uttrykke sine egne meninger og fantasier. n Ann Kristin Meberg 18

#1/2010

LETTERE HVERDAG. Chen Yongmin er en av de første til å motta 10 geiter og

som vil sørge for at flere familier får geiter i løpet av de neste årene.

Geiter for fremtiden I Lingchang, Kina, skal en flokk geiter bidra til å doble landsbyboernes årsinntekt. Geitene har de fått fra Misjonsalliansen.

Kina.

NYE INNBYGGERE. Nærmest over natten fikk landsbyen An Ye 105 nye, brekende innbyggere.

Geitene ble fordelt på 10 familier som i tiden fremover vil forvalte dem og drive oppdrett av dem på vegne av lokalsamfunnet. Så snart geitene har fått killinger, skal de gis bort til andre i landsbyen, som skal gjøre det samme.

MISJONSSTØTTE. Det

er den lokale, ikke-statlige utviklingsforeningen i landsbyen som har tatt initiativ til geiteprosjektet, og dyrene har de fått fra Misjonsalliansen.

Det har også blitt gitt støtte til å bygge staller.

GIR OVERSKUDD. An Ye ligger i

grenseområdet ved Burma, langt fra allfarvei, og innbyggerne har få inntektsmuligheter. De åtte første familiene som ble tildelt geiter, ble stemt frem av landsbyens 1700 innbyggere, de to siste ble valgt ut av utviklingsforeningen med begrunnelse at de manglet stabilt livsgrunnlag. Slik ble Chen Yongmin, 30 år gammel, geiteoppdretter. – Før arbeidet jeg kun som risbonde, et veldig hardt

arbeid, forteller han. Årsinntekten var da på rundt 600 kroner, fordelt på ham, kona og to sønner. Men med geitene kan han og samarbeidspartneren hans forvente et betydelig overskudd på 1300 kroner.

MÅ GI VIDERE. Etter hvert må Chen

Yongmin gi ti geiter, hvor minst én må være bukk, videre til andre trengende i landsbyen. – Jeg er veldig glad for å gi geiter videre, fordi de tilhører lokalsamfunnet og ikke meg, sier han.

Geiteoverføringen til neste familie blir det uansett en stund til, for alle geitene er ennå purunge. – Geitene måtte tåle en lang transport, så vi kjøpte dem helt unge for å sikre at ingen av dem var drektige, forteller Wang, leder og hovedmann bak oppstarten av foreningen. Før geitene ble delt ut, deltok alle framtidige geiteeiere på kurs i geitehold, også dette i regi av foreningen. n Hanne Line Mathisen

Nyheter

3200 tannlegetimer Bolivia. I samarbeid med det odonto-

Den første helsesjekken Vietnam. Syn, hørsel, tenner og hud

ble sjekket da Misjonsalliansen arrangerte helseundersøkelse av fadderbarna i Tra On. Fem dyktige leger fra distriktets sykehus var med og gjorde undersøkelsene mulig.

Barna i andre klasse på Tan My A skole var veldig spente på hva som skulle skje. Da alt var klart til sjekk, stilte de seg i fine rekker og ventet på tur. Én og én kom fram, og observasjonene ble skrevet ned i et hefte de hadde med seg. Barna

fikk sjekket hørsel, syn, tenner og hud. Høyde og vekt ble også målt.

Det var en god avveksling fra dagens tavleundervisning, og barna syntes det var morsomt å ha på seg rare synstestbriller og bli målt med målebånd. Etter helseundersøkelsen fikk hver av barna en refleks og en liten innføring i hvordan og hvorfor man bruker den. De fikk også utdelt et bilde av seg selv, til stor begeistring. n Ragnhild Blomstrøm Nordbø

logiske fakultetet og El Alto kommune gjennomfører Misjonsalliansen nå en tannhelsekontroll av 3200 skolebarn på El Alto, Bolivia. Prosjektet skal styrke barnas tannhelse, noe som er særdeles viktig blant den fattige delen av befolkningen, hvor det ikke er uvanlig at barn helt ned i småskolealder må trekke tenner som er for syke til å repareres. All tannlegebehandling vil foregå i klasserommene ved Misjonsalliansens samarbeidsskoler. n Bendic Løve

Populært med «gal» fest

Barnerettigheter på Marinduque Filippinene. Tre

lørdager nå i vinter har over 200 barn og ungdom på Marinduque vært samlet til konferanse i hvordan de bedre skal kunne snakke for seg og fremme sine egne rettigheter i lokalsamfunnet. Deltakerne ble inspirert til å ta del i det som skjer på politisk nivå, og fikk lære hvordan de selv kan bidra. De ble delt inn i grupper

og forberedte fremføringen av et budskap ved hjelp av kunst, dans, drama, taler og sang. – Konferansen var bra fordi alle fikk mulighet til å uttrykke sine meninger gjennom diskusjoner og deltakelse, forteller fjorten år gamle Althea Macaburas, som håper hun får delta neste år også. – For dette har vært kjempekjekt! n Katrine Vågen

Ecuador. Over 600 mennesker møtte

frem da Noche Loca, «den gale natten», ble avholdt i Ecuador. Arrangementet har til hensikt å samle inn penger til Misjonsalliansen på kreative, «gale» måter. og denne gangen resulterte kvelden i 40 000 kroner til handikapsentrene i Guayaquil. Blant aktiviteten var balansering på smale stokker over svømmebasseng, amerikansk auksjon og englemassasje. n Knut Harald Dobbe

#1/2010 19

Nyheter Nye utsendinger

FOTO: Bjørn j. Sørheim-Queseth

FOTO: Ellen Hesselberg / Klaus A. Kuhr

Norge. 10.

januar reiste to nye utsendinger til La Paz i Bolivia.

Begge skal være der i fire år.

Monika Bygdevoll (27) fra Stavanger skal jobbe med fadderprosjektet og i informasjonsavdelingen. Hun har bachelor innen religion og interkulturell kommunikasjon og har vært engasjert i blant annet menighetsarbeid.

Camilla Guddal (36) har dratt hele veien fra Bryne til høylandet i Bolivia. Hun er utdannet vernepleier og har tidligere erfaring som fredskorpsarbeider i Colombia. Camilla skal jobbe på gjestehuset og med volontørene på Casa Alianza.

Ekteparet Hilde Bringedal og Ole Martin Uglem reiste i januar ut som utsendinger til Filippinene sammen med deres yngste sønn Lars. De har allerede god kjennskap til Misjonsalliansen etter at de fra 1990 til 1994 var misjonærer i La Paz i Bolivia. Hilde er utdannet jordmor, og Ole Martin er utdannet siviløkonom og har god erfaring i ledelsesarbeid.

8. januar reiste Egil Hauge (71) til Vietnam for et halvt år der han skal jobbe som arbeidende styreformann.

Han har i flere år sittet i hovedstyret til Misjonsalliansen og har lang erfaring fra bistand, blant annet gjennom Kirkens Nødhjelp. Egil har vært prest flere steder i Norge, sist i Østerås menighet. n Ellen Hesselberg 20

#1/2010

Ny jordskjelvsikker landsbyskole Kina. I den lille landsbyen Ga Dou har

en ny skole blitt ferdigstilt.

– Denne landsbyen har fått mindre utviklingshjelp enn de andre landsbyene fordi den ligger så usentralt til, sier Wang, leder for Misjonsalliansens lokale partnerkontor i prosjektområdet Lincang. Landsbyen, hvor innbyggerne er fra minoritetgruppen Wa, er isolert store deler av året under regnsesongen. For å kunne

bygge skolen, måtte det graves fram en ny vei i fjellsiden. Et krevende prosjekt, men resultatet ble en skolebygning som holder høy kvalitet og skal være sikker mot jordskjelv.

– Det var innbyggerne her som hadde et sterkest ønske om bedre skole, forteller Wang.

156 elever kan nå glede seg over å gå på en skole med lyse, moderne klasserom. n Hanne Line Mathisen

Sunn festdag Bolivia. Kaker

og brus var byttet ut med kylling, grønnsaker og frukt da det ble arrangert fadderfest på Misjonsalliansens samarbeidsskoler på El Alto. På festene ble det lekt, holdt taler, sunget og spist god mat. Maten ble laget av ivrige mødre som hadde vært på ernæringskurs i regi av Misjonsalliansen. Elevene kommer fra fattige hjem der

kunnskapen om godt kosthold ofte er dårlig. Dessuten er søtsaker lett tilgjengelig i skolegården og er både billigere og gjerne mer fristende enn sunnere alternativer. Misjonsalliansen arbeider med å gi elever og foreldre økt kunnskap om riktig kosthold fordi dette gir gevinst i form av bedre tannhelse og høyere læringsevne for barna. n Arild vik

Nyheter Opprørte studenter Ecuadorianske studenter i fire forskjel-

Foto: Privat

lige byer gjør nå opprør og går i tog for å kjempe for sine rettigheter. Myndighetene har lovet at universitetsutdannelse skal være gratis, men universitetene tar likevel betalt. De skylder på at myndighetene ikke har sendt dem nok midler, mens myndighetene på sin side sier at midlene de har fått tildelt, skal være tilstrekkelig. De skadelidende blir likevel universitetsstudentene som blir fratatt en rettighet de har krav på i følge lovverket. n Kjetil Sande

Storinnsamleren Simen

Urettferdig . Simen er en reflek-

tert ung gutt, og det er ikke første gangen han har samlet inn penger til Misjonsalliansen – Jeg synes

det er urettferdig at ikke alle barn har like muligheter, har han tidligere sagt. – Jeg liker også at de voksne blir kvitt noen penger som de har alt for mye av. Håper dere får nytte av pengene.

Hans ønske er at halvparten av pengene skal gå til Misjonsalliansens arbeid blant barn i Kambodsja. Prosjektet ble startet opp i 2008 og foregår i ti landsbyer der det jobbes for å gi innbyggerne en bedre mulighet til å forbedre sin egen livssituasjon.

Under det harde Røde Khmer regimet med Pol Pot som diktator fra 1975 til 1979, ble omtrent en fjerdedel av Kambodsjas befolkning drept. Nå er det fred, men innbyggerne er fortsatt berørt av de grusomme årene. I utdanningssektoren er dette svært merkbart, da store deler av den utdannede og ressurssterke befolkningen ble borte. I dag er svært mange analfabeter, og Misjonsalliansen har stort fokus på utdanning blant barn og unge. Det jobbes også med å legge til rette for en fadderordning. Bedre vann og sanitærforhold, arbeid mot hiv og aids, demokratibygging, likestilling og arbeid for kvinner er også en del av arbeidet. n Andreas E. Eidsaa Jr. & ElleN hesselberg

Kina. Leif Olsen Foto: FOTO: LEIF OLSEN ØYEN

Norge. Simen Aabrekk (4) sto i spissen for en event han kalte Julemoro, og resultatet ble hele 24.000 kroner til barn i Kambodsja og på Filippinene!

Simen har et stort engasjement for fattige barn – et engasjement og et hjerte som er så stort at det overskygger hans fysiske utfordringer. Med litt hjelp av foreldrene Heidi og Olav og noen andre gode venner, lagde de en kjempeflott dag til inntekt for fattige barn.

– Jeg synes vi hadde et bra arrangement. Vi hadde forskjellige ting å selge i butikken min som jeg kaller Simens Kort og Longboard Låve. Vi selger vanligvis postkort og longboard med hjul, men i disse juletider hadde vi litt engler også, fortelller Simen i et brev til Misjonsalliansen.

Pannekaker og saft ble solgt, og i stallen var det julekrybbe og konsert på scenen i høylåven. – Jeg likte at barna fikk leke og utfolde seg på scenen. Lenger nede i skogen hadde vi et nett slik som Sigmund har på Ålgård og bibelsti på vei ned dit.

Eksport av norske erfaringer Øyen, rektor for Enggrav skole, en skole i Skien for multifunksjonshemmede barn, har besøkt Kina. Misjonsalliansens samarbeidspartnere har tidligere besøkt skolen i Skien, nå var det Øyens tur til å besøke Kina. – Våre erfaringer kan være en inspirasjon for dem til å videreutvikle egen kompetanse, særlig metodisk. Jeg oppfattet det kinesiske miljøet som nysgjerrig på våre norske erfaringer, sier han. – Hvordan skoletilbud for funksjonshemmede praktisk kan organiseres, tror jeg kan være et godt bidrag. n Hanne line Mathisen

Kulturhus til Salambao Filippinene. Peoples Organization i by-

delen Salambao skal bygge eit kulturhus, og Misjonsalliansen og myndigheitene vil stå for finansieringa. Prosjektet ble igangsatt med eit stort arrangement med klipping av snor og ein barneforestilling, og dei første spadetak blei foretatt. Ni år gamle Andrea Joy håper det nye bygget kan ha bøker for utlån, for då kan ho låne og lese. Ho håpar bygget blir ein stad å møtast for folket i bydelen. n Annbjørg Kristin Moe #1/2010 21

Nyheter

DE FØRSTE STEGENE Livet har forandret seg totalt for syv år gamle Domenica og familien hennes etter at hun fikk plass ved Misjonsalliansens handikapsenter, Centro Creer. – Det er en Guds velsignelse, sier mamma Alisia.

Ecuador

Det var en hard fødsel. Alisia Saltos de Sediño trengte keisersnitt, men da hun endelig fikk det, var det for sent: Den lille datteren hennes hadde fått for lite oksygen, og hjernen hennes var blitt alvorlig skadet. Alisia hadde fått et funksjonshemmet barn. – Jeg var veldig frustrert, forteller Alisia. – Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, og jeg ble alvorlig deprimert.

kunne ikke slutte med bleier, hun lærte ikke å snakke eller å gå.

Alisia søkte fortvilet om hjelp fra ulike institusjoner og offentlige kontorer, men ingen kunne gi henne den hjelpen hun trengte. Hun opplevde at ingen tok henne eller datteren på alvor. – Jeg gråt. Vi gråt alle sammen, sier Alisia og tørker øynene. Stemmen skjelver. – Jeg måtte prøve å hjelpe henne selv, men det tok alle kreftene mine og tiden min; til mating og terapi. Den eldste datteren min følte seg forsømt, og etter hvert begynte hun på stoff. Jeg følte jeg sviktet familien, men ville ikke være den som gav opp Domenica. Jeg søkte hjelp, men fant det ikke. Ikke før jeg kom hit – til Centro Creer.

SLUTTET MED BLEIER. Alisia fikk høre om

HJELPELØS. Den lille datteren klarte ikke

å spise, så de to første årene måtte Alisia mate henne ved å dryppe melk inn i munnen hennes med en sprøyte.

Det hjalp henne til å overleve, men hun utviklet seg ikke som andre barn. Hun 22

#1/2010

handikapsenteret fra et par som hadde en funksjonshemmet datter. Denne jenta var ikke så ulik Domenica, men hun kunne snakke! Da hun forhørte seg om hvordan dette var mulig, viste de henne veien til Centro Creer. – Da jeg først tok

Nyheter

Centro Creer Om Prosjektet Centrene Creer tilbyr terapi og opplæring for barn med funksjonshemninger.

Målgruppen er barn og ungdom i alle aldre med ulike funksjonshemninger som blant annet cerebral parese, hørselsvansker, bevegelsesvansker, autisme eller ulike former for psykiske utviklingshemninger. Sentrene betjener i dag ca. 200 barn og unge og familiene deres. ser hver enkelt. De to siste årene

har det vært en stor satsing på det metodiske arbeidet. I samarbeid med barna og deres familier har de ansatte utarbeidet individuelle planer for hver enkelt, slik at tilbudet på best mulig måte skal være tilpasset barnas lærings- og mestringsnivå.

Domenica med til Centro Creer, brukte alle føler et felles ansvar for Domenica. hun bleier, men allerede etter første Datteren min som begynte på stoff, har uken hadde hun lært seg å gå på do som sluttet og sitter nå i foreldrekomiteen. alle andre og sluttet med bleiene. Før Før så vi ingen utvei, men det gjør vi nå! hadde jeg vært oppe med henne midt på NOEN FÅ STEG. Alisia tar med seg natten fordi hun ikke fikk sove, nå sov Domenica ut på gårdsplassen for å hun som andre barn. Alt var forandret! demonstrere hvor mye som har skjedd – Da Domenica kom hit, hadde hun med henne etter at store fysiske prohun fikk hjelp ved blemer, sier leder Før hadde jeg vært oppe for senteret, Jenny med henne midt på natten senteret. For bare fire måneder siden Muños. – Vi jobbet hadde Domenica med motorikken hen- fordi hun ikke fikk sove, bare kunnet krype. nes. Hun ble utfordret nå sov hun som andre Nå, med moren sittil å gjøre ting selv, og barn. Alt var forandret! tende på huk et par vi gav henne struktur meter foran seg, på hverdagen. Slik lærte hun å spise selv, og hun ble så trøtt setter syvåringen et vaklende bein foran det andre. Hun smiler stolt og gjør det at hun fikk et naturlig søvnmønster. igjen; tar tre, fire skritt helt på egen FRED I FAMILIEN. Domenica har nå vært hånd og kaster seg om halsen på Alisia. på senteret hver formiddag i fire måne– På Centro Creer bryr de seg om mender. Hun får hjelp til å utvikle seg videre, nesker, sier Alisia. – Det gjorde de ikke og foreldrene får hjelp til å ta vare på de andre stedene jeg søkte hjelp. Folk henne. – Familien vår har forandret seg så ikke på meg en gang. Her finnes det helt, sier Alisia. – Vi er mye roligere, og kjærlighet! n Bjørn J. Sørheim Queeseth

Utvidelse. For

å nå ut til enda flere barn og unge med spesielle behov, startes nå et prosjekt kalt «Hjemmebasert habilitering», som søker å tilby behandling i private hjem for de som av ulike grunner ikke har mulighet til selv å oppsøke sentrene. En person skal ansettes for å lede dette arbeidet.

Likeverd. Misjonsalliansen vil arbeide for at mennesker med funksjonshemninger skal bli mest mulig selvstendige, integrert i samfunnet og at de skal oppleve sine egne liv som meningsfylte.

#1/2010 23

Nyheter

DELT GLEDE, DOBBELT GLEDE!

Filippinene. Mange barn i Manila

Sang for vannkraner Norge. Bolivianere kan vente seg rent vann, etter at det ble arrangert ilimitadokonsert med Silje Frøystad og Laymen i en løe på Jæren. Høyballer ble gjort om til bord og benker, og i overkant av åtti mennesker fikk oppleve en fantastisk konsert.

I løpet av en stemningsfull kveld ble det samlet inn 27 000 kroner til vannprosjekter i Bolivia, nok til å lage 51 vannkraner. n Ellen Hesselberg

har blitt hardt rammet av flommen i fjor høst. Da fadderbarnas julefest skulle planlegges, kom ideen om å dele den med de flomrammede barna. Ungdomslederne i Muntinlupa tok på seg oppgaven og lagde en opplevelsesrik fest for Misjonsalliansens fadderbarn og 140 barn fra evakueringssenteret i nærheten.

FADDERBARN BLE FADDERE. Fadderbarna ble utnevnt som faddere for hvert sitt barn. På festen var det sang, underholdning, premier og

mat. – Jeg syns det er kjempekjekt å se alle barna som er så glade for å få leke. Det er godt å kunne hjelpe andre, sier Jesscan, 18 år. Hun er student og forteller at dette året ble julefesten som Misjonsalliansen inviterte til, helt annerledes enn alle de andre de har vært på tidligere.

– Jeg liker dette godt, svarer Laril Mary på 5 år sjenert. Hun sitter trygt ved siden av Jesscan som passer på henne denne dagen.

Denne spesielle festen ble arrangert av ekstragavene fra faddere i Norge n Karoline Kinn Hartvigsen

Voksne på alfabetiseringskurs

Utvekslet erfaringer

Brasil. 51 representanter fra Misjonsalliansens prosjektområder var nylig samlet til en konferanse for å utveksle erfaringer om utdanning som verktøy for forandring i samfunnet. – Det var rikt å utveksle ideer fra andre kulturer, sier Carmen Ganske som jobber i Joinville. – Jeg returnerer til São Paulo med et nytt engasjement, sier Paulo Barbieri som jobber med det nye fotballprosjektet Pé no Chão. n Ellen Hesselberg

24

#1/2010

Ecuador. I en alder av 74 år kan

Susanna endelig få oppfylt drømmen sin. Hun har begynt å lese og skrive med hjelp fra et alfabetiseringskurs for kvinner og menn over 15 år. Myndighetene er ansvarlige for kursene og Misjonsalliansen stiller sine samarbeidskoler til disposisjon. – Vi fikk ikke noe å spise dersom vi ikke jobbet, og dermed ble det heller ikke tid til utdan-

ning, forteller en av deltagerne i provinsen Guaya. Der er det tilbud om slike kurs hver lørdag, og for at alle skal få anledning til å være med, tilbys det barnepass mens undervisningen foregår. Barna som er i skolealder får tilbud om leksehjelp fordi deres foreldre ikke kan hjelpe med leksene. Etter endt kurs vil dette kanskje forandre seg n Inger Lise Hovde Dobbe

Det er IS-Klassen på Bekkestua skole som lager barne- og ung domssiden i dette og de neste num rene av Tsjili.

IS-Klasssen er en ung domsskoleklasse med fokus på inte rnasjonalitet og solidar itet. Vi samarbeider med Misjonsalli ansen hvor vi bl.a. sam ler inn penger til skolebygging i Guayaquil , Ecuador. n www.isklass en.no

Problemløsning Christian er 3 ganger så gammel som Karen. Til sammen er de 40 år.

Hvor gammel er Karen, og hvor gammel er Christian?

Intervju med tre IS-elever – etter en forrykende Ecuador-ekspedisjon.

Dette prosjektet er snart over, men har du lyst til senere å arbeide med lignende prosjekter?

Ja, gjennom Misjonsalliansen.

Grunnen til at jeg også da vil gjøre det gjennom Misjonsalliansen er at de har mange flotte prosjekter og gjør et glimrende arbeid. Jeg vil da hjelpe barn i slumområder gjennom prosjekter som foregår i Norge.

Veronica.

Vi har nå jobbet med dette prosjektet i 2 ½ år. Syntes du at det var verdt det?

Ja, når jeg ser hvor mange barn vi har fått hjulpet. Dette er barn som virkelig trenger det.

Når prosjektet er avsluttet, så tror jeg at jeg alltid vil ha en solidarisk tanke i bakhodet.

Jeg har virkelig fått lyst til å hjelpe mer!

Andreas.

Hva er de sterkeste inntrykkene du fikk i Ecuador?

Vi fikk en utrolig koselig velkomst da vi besøkte skolen vår, og jeg ble facinert over hvordan mennesker som har så lite, kan virke så lykkelige. De var så takknemlige for arbeidet vi hadde gjort. Vi så også hvordan indianerne stod opp tidlig om morgenen, satte opp teltene sine og solgte håndlagde ting. Det er her det er interessant å se hvordan indianerne har levd i mange tusen år, og nå se hvordan de klarer seg i et moderne samfunn ved hjelp av håndarbeid og fiske.

Martin F.

#1/2010 8/2009 25

Reportasjen

Bol Bolivia

iv ia

Bedre for 34 041 bolivianske barn På tross av at fadderordningen er en innsamlingsmetode, betyr det mye for Kimberly å være fadderbarn. 4866 fadderbarn fører til at 34 041 barn får hjelp i Bolivia.

Tekst [ Arild Vik og Lars Idar Waage ] Foto [Lars Idar Waage ]

#1/2010 27

Bolivia Aktivitet. Utsendinger for Misjonsalliansen,

Arild Vik og Dagfrid Bråtane, ble tatt imot med jubel på idrettens dag ved skolen Roberto Alvarado.

Det er idrettens dag på skolen Roberto Alvarado på El Alto. Om lag 800 barn er høyt og lavt i skolegården. Noen spiller fotball. Andre volleyball. Svært mange er på vei fra eller til en aktivitet.

På skolen Roberto Alvarado går der 1852 elever.

Om formiddagen går elevene fra første til sjuende klasse. Elever fra åttende til tolvte klasse går om ettermiddagen. En av elevene er Kimberly Sandra Garcia.

Aktiviteten er stor.

SPESIELT ÅR. 2009 har vært et spesielt år. Misjonsalliansens fadderordningen i Bolivia har feiret 50 år og arbeidet i Bolivia har markert 30-årsjubileum. For å få organisert idrettens dag på en god måte, er det bare halve formiddagsskolen på Roberto Alverado som er ute. Resten har undervisning, som klassen til Kimberly. Men det gjør ikke noe. Kimberly er sju år og går i 2. klasse. Favorittfagene er samfunnsfag og matematikk – ikke gym. Hun arbeider hardt på skolen. Det er ikke mange dager igjen av skoleåret. Karakterer avgjør om elevene får ferie eller må fortsette noen uker til for å få ekstraundervisning i enkelte fag.

Bolivia er Sør-Amerikas fattigste land. Utfordringene er store. Kanskje særlig på El Alto. El Alto har lenge vært Sør-Amerikas hurtigst voksende by. I fjor passerte den én million innbyggere. Mange kommer fra landsbygda hvert år. For å finne jobb. For å finne en framtid. Men framtiden blir for mange ikke så enkel som de hadde drømt om.

ALLE GLADE. Skoledagen er slutt. Kimberly er på vei hjem. Hjemme venter moren Sandra og broren Erick.

I dag er alle glade. Både sjetteklassingen Erick (10) og Kimberly har fått gode karakterer. De slipper ekstraundervisning. For denne ekstraundervisningen koster penger, penger de ikke har.

Sandra er alenemor med to barn. Faren til Kimberly og Erick bor også på El Alto, men er lite samarbeidsvillig. Dermed må Sandra ta alle utgiftene og all oppfølgingen av barna.. Her finnes ingen ordninger som barnebidrag.

Raul Soliz arbeider i Misjonsalliansen og har ansvaret for oppfølgingen av skolen Roberto Alvarado.

Dette er det første året Misjonsalliansen samarbeider med denne skolen.

– Vi har opplevd samarbeidet svært positivt og er godt i gang med arbeidet her. Både ansatte og foreldre har også uttrykt glede over samarbeidet med Misjonsalliansen, sier Soliz.

28

#1/2010

Så langt har Misjonsalliansen, i samarbeid med kommunen og foreldrene, pusset opp toalettene på skolen.

Det har også vært kurs for lærere og elever, og elevene har også fått et bedre helse- og tannlegetilbud.

FADDERE. Total omsetning i Misjonsalliansen i Bolivia

var i 2009 3,5 millioner dollar; 20,2 millioner norske kroner. Det betyr at arbeidet er et av norgeshistoriens største misjonsarbeid, målt i penger. Dette hadde ikke vært mulig uten så mange faddere i Norge.

Sandra driver butikk i huset hun eier selv. Huset og butikken arvet hun etter moren sin som døde for et knapt år siden.

– Det er ikke mye vi tjener på butikken, men det er den eneste muligheten vi har for å overleve, sier hun.

Sandra er utdannet sekretær i voksen alder, men har kun fem års skolegang fra grunnskolen. På grunn av at hun har lite jobberfaring, har hun ikke fått noen jobb.

– Å finne en jobb som gir fast inntekt, er nesten umulig. Mange ønsker jobb, og på grunn av barna kan jeg ikke jobbe dag og natt. Dermed havner jeg bak i køen, sier hun.

Det er mye kriminalitet på El Alto. Politidekningen er dårlig. Derfor tar Sandra med seg barna når hun forlater huset. For sikkerhets skyld.

– Ungene betyr alt for meg. De skal ha brød og en god skolegang, sier hun.

Hun klarer å livnære familien med det lille overskuddet som butikken gir. I tillegg hekler hun tepper som hun selger.

STORT, MEN SLITT. Vi

får være med dem hjem. Huset de bor i, ble bygget av en tysk bistandsorganisasjon for 30 år siden. Det er stort, men slitt. De har lenge hatt strøm, men nylig fikk de innlagt vann.

Tidligere måtte de kjøpe vann fra vannbiler som kjørte rundt.

– Vi har nå et provisorisk bad, men håper å kunne lage til et skikkelig toalett etter hvert. Men det er dyrt, sier Sandra.

Kimberly er flink til å hjelpe til. Hun har faste oppgaver på kjøkkenet og kan koke te, steke egg og lage enkle middagsretter.

– Det kan Erick også. Her er det ikke forskjell på gutt og jente. Alle som vil ha mat, må lære seg å lage den, sier moren Sandra.

Fadderarbeidet i Bolivia er tett knyttet til prosjektene. 4866 faddere i Norge er med og støtter arbeidet

Bolivia

#1/2010 29

Bolivia Hjelper til hjemme. Kimberly har faste oppgaver pü kjøkkenet og kan koke te, steke egg og lage enkle middagsretter.

30

#1/2010

Bolivia

#1/2010 31

Bolivia Glad for fadderordningen.

– Barna betyr alt for meg. De er min framtid. Derfor er jeg så glad for den innsatsen Misjonsalliansen gjør for barna på El Alto, sier Sandra.

32

#1/2010

Bolivia i El Alto, Caranavi og Sorata. Fadderpengene går ikke direkte til fadderbarnet. I El Alto går 29 961 elever på Misjonsalliansens samarbeidsskoler. I Caranavi er antallet 2183, mens der er 1897 elever i Sorata.

sjektet er bærekraftig. Å skape avhengighet hos enkeltbarn eller familier er ikke bærekraftig. Foreldre og lokalsamfunn skal selv bli satt i stand til å ta ansvar for sin egen utvikling, sier Bråtane.

LOKALSAMFUNNET. Alle disse 34 041 elevene i Bolivia er sikret bedre skolegang. Men pengene går ikke bare til skolegang, men også til å utvikle lokalsamfunnet, som næringsutvikling, jordbruk, drikkevann og vanningsanlegg.

Prosjektet på El Alto er et stort lokalsamfunnsutviklingsprosjekt. Utsending Dagfrid Bråtane arbeider i prosjektet.

– Alt arbeidet på El Alto er definert inn i en plan. Planene går ofte over fem år og blir så avsluttet. Vi ser at tidligere samarbeidsskoler står godt rustet til å fortsette arbeidet videre på egenhånd. De er ikke blitt avhengige av oss i Misjonsalliansen, men de er blitt dyktiggjorte til å drive prosjektet videre alene, sier Bråtane.

I Bolivia får ikke fadderbarna noen spesialbehandling. Det er derfor ikke mulig å besøke «sitt» fadderbarn eller sende gaver til det barnet.

– Vi ønsker at hele skolen skal bli bedre og at pro-

MORALES. I desember var det valg i Bolivia. President

Evo Morales ble valgt for fem nye år. For Sandra og familien gir det håp. Morales har blitt et symbol for de fattige. Men i tillegg har han gitt dem en bedre hverdag. Dette året mottar Sandra 400 bolivianos, som tilsvarer 330 norske kroner. Hver elev som fullfører et skoleår får 200 bolivianos.

– Med Morales som president og Misjonsalliansens innsats tror jeg på framtiden på El Alto, sier Sandra.

Hun har god kontakt med Misjonsalliansen. Barna er med på kristne samlinger på skolen, og selv har hun vært deltaker på ernæringskurs for mødre, som ble arrangert for tre måneder siden.

Kimberly vil bli lege eller advokat. Eller kanskje lærer.

– Barna betyr alt for meg. De er min framtid.

Derfor er jeg så glad for den innsatsen Misjonsalliansen gjør for barna på El Alto, sier Sandra. vik@manb.org

Fakta Misjonsalliansen i Bolivia Misjonsalliansen startet opp i Bolivia i 1979.

For tiden har Misjonsalliansen i Bolivia tre integrerte utviklingsplaner: ■■ El Alto ■■ Sorata/Combaya/Quiabaya ■■ Caranavi/Teoponte ■■ I tillegg har organisasjonen tre mer frittstående prosjekter: ■■ Utviklinginstituttet ■■ Hiv/aids-prosjektet ■■ Fotball Krysser Grenser Total omsetning i Misjonsalliansen i Bolivia var i 2009 3,5 millioner dollar; 20,2 millioner norske kroner.

■■ 11,3 millioner norske kroner er støtte fra Norad ■■ 4,4 millioner er gaver, inntekter fra faddere og lignende ■■ 4,5 millioner kroner er lokal egenadel i prosjektene.

Det er i dag om lag 300 ansatte i Bolivia, fordelt på Mision Alianza en Bolivia og Diaconia FRIF (mikrokreditt).

Fadderarbeidet i Bolivia Fadderarbeidet i Bolivia kom i gang i oppstarten av arbeidet, i 1980.

■■ Fadderarbeidet i Bolivia er tett knyttet til prosjektene.

■■ Ved årsskiftet var det 4866 faddere i Norge som støtter arbeidet.

■■ På fadderkontoret jobber det tre ansatte: Josiana de la Peña (leder), Gaby Quiroga (sekretær) og Arild Vik (utsending).

■■ I tillegg er 16 promotorer knyttet til arbeidet. Disse har ansvaret for hver sine skoler og har oversikt over elevene og samler informasjon om fadderbarna.

■■ Fadderpengene går ikke direkte til fadderbarnet.

■■ På El Alto går 29 961 elever på Misjonsalliansens samarbeidsskoler. I Caranavi er antallet 2183, mens der er 1897 elever i Sorata.

■■ Alle disse 34 041 elevene får bedre skolegang og helse- og tannlegetilsyn hvert år.

■■ Pengene blir også brukt til utvikling av lokalsamfunnet, som næringsutvikling, jordbruk, drikkevann og vanningsanlegg.

■■

#1/2010 33

Trender

Av Arild vik

Leve

Fotballen i høyden I mai 2008 kom endelig gladmeldingen. Fotball kan spilles i stor høyde uten utvidet akklimatiseringstid. Som om det hjalp for Bolivia.

Det har vært en lang og hard

Makten og Æren. Evo Morales og Maradona, skulder mot skulder i kampen mot fotballapartheid.

Tynn Luft. Argentina med stjernerner

som Messi og Maradona som trener tapte 6–1 i La Paz i april 2009, og fikk problemer med å komme seg til VM i Sør-Afrika i 2010.

34

#1/2010

kamp for å få spille fotball i høyden. Mai 2007 bestemte fifa med deres president Sepp Blatter at kamper ikke skulle spilles over 2500 meters høyde. En annen president, Evo Morales i Bolivia, innkalte regjeringen til krisemøte.

– Dette er ikke bare et angrep på Bolivia, men også et angrep på idrettens universelle karakter, sa Morales etter krisemøtet. Morales beskrev reglene som fotballapartheid.

Bolivia er blitt beskyldt for å ha en stor fordel av å spille sine hjemmekamper i La Paz på 3600 meters høyde.

Bolivia var ikke det eneste landet som ble rammet.

Ecuador har kvalifisert seg til de to siste VM-sluttspillene (ikke til Sør-Afrika i 2010) mye på grunn av sin styrke på hjemmebane i Quito, 2800 meter over havet. Colombias hovedstad Bogota ligger 2700 meter over havet, men landet spiller de fleste av sine hjem-

mekamper i havnebyen Barranquilla.

Fotball i høyden har, som trolig alle vet, resultert i tre VM-sluttspill for Bolivia.

I 1930 og 1950 deltok Bolivia, uten å ha kvalifisert seg, men ble invitert med. USA i 1994, der sluttspillet i USA, der også Norge deltok, var også Bolivia med. Denne gangen hadde de kvalifisert seg, men tapte mot Spania og Tyskland og klarte uavgjort mot Sør-Korea.

Morales mobiliserte kraftig, og fikk med seg sin venn Maradona til å støtte ham. Kampen mot fotballapartheiden ble kronet med hell, og i mai 2008 kom den endelige godkjennelsen. Enn så lenge. For fifa vil ta opp spørsmålet igjen etter en grundig studie av alle aspekter ved «fotball under ekstreme forhold».

Men høyden var dessverre ikke til stor hjelp under kvalifiseringen til VM i Sør-Afika i 2010. Bolivia kom nest sist.

Sist kom Peru.

Trender

Skuddet i La Paz. Maradona skåret mål i oppvisningskampen i La Paz i mars 2008.

Stadig I Høyden Maradona

kom til Bolivia før han ble landslagstrener i fotball og støttet Evo Morales kamp for høydefotballen.

Berusende Stemning. Her slår Bolivia Argen-

tina 6–1 i VM-kvalifiseringen 1. april 2009.

#1/2010 35

Portrettet

Engasjert

IGJEN OG IGJEN

Vi ønsker å være med på å gjøre verden til et bedre sted for fattige. Denne gangen i Kambodsja. Vi har allerede sett at det nytter i Ecuador.

Tekst & foto [ Oddmund Køhn ]

Portrettet GJENBRUK. De fleste av Misjonsalliansens utsendinger reiser ut på fireårskontrakter. Lina Ytreland Eidsaa og Andreas Eidsaa jr. har valgt annerledes. Da de fire første årene i Ecuador var omme, var det for vanskelig for dem å dra hjem til Norge, og de forlenget avtalen med Misjonsalliansen i to nye år. De kom hjem i mai i fjor med sine adopterte tvillinger. I begynnelsen av september satte de seg på flyet igjen – for to nye år. Denne gangen reiste til de Kambodsja. Til et nytt kontinent, og nå med engelsk som arbeidsspråk.

– Vi ønsker å bekjempe fattigdom, og vi vil være med og bygge diakonale menigheter, forteller ekteparet. Det var det de gjorde i Ecuador, og nå planlegger de det samme i Kambodsja.

De kommer begge fra Rogaland. Lina vokste opp på Ytraland på Karmøy, mens Andreas er fra Ålgård. De er begge oppvokst i kirke og bedehus, og de fikk tidlig interesse for misjon.

Men Andreas har også en annen lidenskap: Han er resultatorientert og elsker å slå rekorder.

– Jeg gikk i 6. klasse på barneskolen da vi på Ålgård arrangerte et Guinnes-rekordforsøk i gang rundt juletreet. Lensmannen bekreftet den nye verdensrekorden: 35 timer, 35 minutter og 35 sekunder, forteller han.

Andreas Eidsaa jr. fikk stort oppslag over to sider i Rogalands Avis og var på de regionale nyhetssendingene på NRK-Rogaland. – Jeg likte å være i mediene, og det ga mersmak, medgir han med et smil.

I tiden som administrasjonsleder i Storsalen var han også med på å sette rekorder. Menigheten vokste, og det samme gjorde antall gudstjenester på søndagene.

Som utsendinger i Ecuador i seks år har Lina og Andreas sett arbeidet dobles. Stadig flere funksjons-

KONKURRANSEINSTINKT.

hemmede fikk hjelp, nye skoler ble bygget og kom med i fadderordningen, og D-Miro ga hvert år mikrolån til et økende antall fattige.

Andreas har studier i statsvitenskap og jus, og Lina tok lærerutdanning på Høyskolen i Oslo. Begge ble aktive i Storsalen i studietiden.

Storsalen vokste, og de var sentrale i menighetens utvikling. I tillegg var de aktive i LaMitad. De fikk utløp for misjonsinteressen og for ukonvensjonelle innsamlingsmetoder.

– Det var det viktigste i livet vårt, og engasjementet for Misjonsalliansen var stort, sier de begge to.

Som en av de sterkt engasjerte i Storsalen menighet i innsamlingsarbeidet til Ecuador, fikk Andreas i 2002 et tilbud fra daværende generalsekretær i Misjonsalliansen, Nils-Tore Andersen, om en tur til Ecuador. Det var da naturlig å spørre Lina om hun ville være med, siden hun også hadde et sterkt engasjement for LaMitad.

– Vi fikk sammen oppleve arbeidet i Ecuador, og på hjemveien hadde vi en mellomlanding i Karibien.

Og i Karibien er det mye lidenskap, forteller Andreas. Lina og Andreas ble kjærester noen måneder etter turen.

Jeg var nok litt nølende, men Andreas laget en langtidsvisjon for forholdet vårt, sier Lina, og Andreas utdyper: – Jeg laget en visjon og noen scenarier for meg og Lina – og et alternativ for henne og en annen interessert gutt. Visjonsdokumentet strakk seg fram til 2050, og det var ingen tvil om hvilket alternativ som var mest fordelaktig for henne, forteller Andreas med et smil.

LANGTIDSVISJON.

Jeg gråt såpass mye under avskjedstalen at Lina måtte ta over og fullføre talen.

38

#1/2010

Portrettet Ekteparet Eidsaa trivdes svært godt i Oslo og i menigheten. Men samtidig var tanken på å bruke noen år i misjonens tjeneste ikke langt borte for Lina.

– Jeg fikk en sterk kallsopplevelse en lørdag formiddag jeg gikk nedover Hegdehaugsveien, og ikke lenge etterpå fikk vi en telefon fra Ecuador, forteller Andreas.

Det var Arnt Jerpstad, nylig hjemkommet utsending fra Guayaquil, som ringte. Han fortalte at jobben til Lina og Andreas nå var lyst ut. Ekteparet brukte to timer på å bestemme seg, og de satte seg ned for å skrive søknaden.

– Vi sendte søknaden og ba: Jesus, hvis det er dette du vil, så er vi klare.

15 par søkte på stillingen, og Lina og Andreas fikk jobben. Noen måneder senere, i september 2003, reiste de til Ecuador. Avskjedsgudstjenesten i Storsalen ble en sterk opplevelse for den følsomme rogalendingen.

– Jeg gråt såpass mye under avskjedstalen at Lina måtte ta over og fullføre talen. Jeg var utrolig glad i menigheten min, og det var hardt å ta farvel etter å ha vært med på et gyllent tiår med hardt arbeid, vekst og utvikling.

KALLET.

De fire første kontraktsårene ble utvidet til seks år, og i mai 2009 dro ekteparet Eidsaa hjem fra Ecuador for godt. Årene i Ecuador kan han oppsummere i to ord: Menighetsbygging og fattigdomsbekjempelse. For Andreas var pastornettverket en slags fortsettelse av arbeidet i Storsalen, og han fikk være med på å utvikle balanserte, diakonale menigheter i slummen.

– Det var så meningsfylt, og jeg ble glad i de 20 pastorene. Og jeg tror de ble glad i meg. Vi snakket

OPPSUMMERING.

mye sammen om det å være menighet og for hvem vi skulle være menighet.

Eidsaa mistet en god venn fra pastornettverket da de var på et av sine hjemmeopphold i Norge.

– Gustavo var lut fattig og døde av blødende magesår, men unnlot å si noe til menigheten for ikke å legge økonomiske byrder på dem. Behandlingen ville ha kostet 200 kroner, forteller Andreas stille. Han har fortalt historien mange ganger før, men den vekker de samme sterke følelsene hos ham hver gang.

Andreas var i flere år direktør for Misjonsalliansens arbeid i Ecuador, og han fikk være med på den store veksten i D-Miro.

– Mikrokreditt har endret mange menneskers liv og er en viktig måte å bekjempe fattigdom på. Som visepresident i styret til D-Miro fikk jeg følge utviklingen tett. Andreas har et lidenskapelig forhold til mikrokreditt og startet for noen år siden opp Mikrogiverordningen i LaMitad, for å gi enda flere fattige familier tilgang til lån for å kunne arbeide seg ut av fattigdommen. Han vervet også selv givere til 200 familier i slummen.

Også Lina kan oppsummere årene i Ecuador med to ord: Utdanning og funksjonshemmede.

– Det ble viktig for meg å få kvalifiserte lærere på skolene våre, og vi hjalp derfor til med videreutdanning og med å hjelpe lærere til å forbedre undervisningen.

Skolene i Ecuador er preget av en kopieringskultur der elevene gjentar og kopierer det læreren sier eller skriver, og ofte forstår ikke barna innholdet av undervisningen.

– Vi jobbet derfor mye med å utruste lærerne til å forbedre undervisningen, gjennom fokus på planlegging og på å lære elevene å reflektere over det de lærte.

Det var nok øyeblikk der jeg lurte på om Andreas var mer glad i Storsalen enn i meg.

#1/2010 39

Portrettet

Dobbelt velsigneT. Familien Eidsaa er på plass i Phnom Penh, og tvillingene Malene og Thea har funnet seg godt til rette i Kambodsja.

NY VERDIGHET. Lina fikk se resultater av arbeidet hun la ned i skolene i slummen, også når det gjaldt lærernes forhold til elevene.

– En lærer som før kjeftet og ropte til elevene om å kopiere det hun hadde skrevet på tavla selv om mange av barna ikke en gang kunne skrive, endret holdning. Hun ble roligere, og hun begynte å bruke navnet til barna når hun snakket til dem. Elevene ble sett, og atmosfæren i klasserommet ble forandret.

Sånne ting påvirker læringen, sier Lina.

Lina var også med på å bane vei for nye metoder i arbeidet med funksjonshemmede. De to sentrene for funksjonshemmede i Guayaquil var viktige arbeidsoppgaver for henne de siste årene. Hun blir varm i blikket.

– Det er få ting som gjorde sterkere inntrykk enn å se forandringen hos slitne foreldre eller alenemødre som kom med sine barn. De var fattige i utgangspunktet, og dette var en ekstra belastning. Men da barna utviklet seg, fikk utfolde seg og slippe til, og da stoltheten kunne sees i foreldrenes blikk, ja, da var det meningsfylt.

FAMILIELYKKE. Da Lina og Andreas Eidsaa kom hjem til Norge sommeren 2009, var familien blitt fire: Lina, Andreas og tvillingene Thea og Malene. Allerede i 2004 satte de i gang en adopsjonsprosess i Adopsjonsforum i Norge, og de stod på vent på et barn fra Colombia. Det tok tid.

– Vi ble anbefalt å prøve lokal adopsjon i Ecuador, og etter få måneder kom telefonen vi ventet på. Vi

kunne få to søsken, et tvillingpar. Jeg hylte høyt og følte meg dobbelt velsignet, forteller Lina.

UTDANNING. Nye utfordringer sto for tur, og i septem-

ber 2009 reiste de til Kambodsja. Ekteparet Eidsaa er Misjonsalliansens første utsendinger i Kambodsja, og organisasjonen samarbeider med en canadiskkambodsjansk organisasjon.

– Det er veldig store behov i landet. Det er et av de minst utviklede landene i verden, folk sulter, barn er underernærte på landsbygda, og det mangler mye på å kunne gi en skikkelig utdannelse til barn og unge. Det er derfor utrolig meningsfylt å være med og starte opp et nytt arbeid for Misjonsalliansen.

De politiske og psykologiske sårene er mange etter Pol Pots blodige regime i siste halvdel av 1970-årene. To millioner mennesker av en befolkning på åtte millioner ble drept. De fleste av disse var mennesker med utdanning. Behovene innenfor skole og utdanning er derfor store i Kambodsja.

Også i Kambodsja skal Lina og Andreas være med på å bekjempe fattigdom, og på samme måte som i Ecuador skal de løfte opp viktigheten av utdanning. I løpet av våren skal Misjonsalliansen lansere fadderordning i Kambodsja.

– Fattigdomsbekjempelse er ingen enkel oppgave.

Men når man har sett håpet i øynene til mennesker og opplevd at det nytter og at mennesker får hjelp til å reise seg, ja, da er vi takknemlige over å få være med på det. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Kambodsja er et av de minst utviklede landene i verden 40

#1/2010

TilTil ettertanke ettertanke

bønn

Gud, du førte meg fra hvile i natt til dagens solskinn.

La meg i dag bli ledet til det evige lys.

Før meg på rettferds veier.

La meg få gå fredens stier.

Forny meg ved nådens kilder, i dag, i kveld og alltid.

Keltisk åpningsbønn fra Iona

Vi ber for

Arnt H. Jerpstad, generalsekretær Jorunn L. Pedersen, resepsjonsansvarlig Jorunn Furuseth, giveravdelingen Frode Jan Fjørtoft, it-ansvarlig Karoline Kinn Hartvigsen og Tor Arne Hartvigsen på Filippinene Marit Kjølberg Bjørnstad og Per Olav Bjørnstad i Kina Astrid Aasen og Andreas Andersen i Ecuador Torborg og Magne Steine i Bolivia

Føter på fjell Han drog meg opp or den tynande grav, opp or den djupe gjørma. Han sette mine føter på fjell og let meg gå med faste steg. Sal. 40,3 desse orda så bokstavelege.

Flaumen i Manila tidlegare i haust dro med seg mykje gjørme. I nokre av våre fadderbarn sine buområde var gjørma opp til knea, ja, for nokre enda høgre. Etter katastrofa så traff eg Rosalinda , mor til fadderbarn og frivillig leiar for Misjonsalliansen. Ho fortalte at då vatnet og gjørma inntok husa, så trudde ho dei skulle dø. Dei ropte til Gud om hjelp. Og Gud hjalp dei.

Dei fekk lov til å bu i kyrkja si i nokre månader til området var rydda og huset reparert. For Rosalinda vart katastrofa eit teikn på at Gud ser dei, og sparte dei. Gud lot dei få fast grunn under føtene, så dei slapp å bekymre seg for barna sine.

Eg opplever at menneska vi samarbeider med i Manila, ser på Misjonsalliansen som nokon som drar dei opp av gjørma. Som ser deira ressursar, som gjev dei håp i ein håplaus slum. Midt i gjørme og søppel står ei kyrkje som vi samarbeider med og lyser av håp. Midt i all død og sorg kan dei fokusere på barnas ressursar ved å sette opp pantomimeforestilling kor dei fortel heile Israelsfolkets historie og Jesu fødsel. Jesus lever i dag blant desse skura. Han går rundt, snakkar med folk, tar på dei, helbredar nokre og gjer dei mot til å fortsetje sine liv. Sjølv om dei kan kjenne seg ufullkomne og små. Jesus gjev dei sjansen til å gå med faste steg, med tru på seg sjølve og med ei overbevisning i sinnet om at verda dei lever i, berre må bli bedre.

Aldri hadde eg trudd eg skulle få oppleve

For mitt hjerte og for mitt hus: Guds velsignelse.

Når jeg kommer og når jeg går: Guds fred.

I mitt liv og i min lengsel: Guds kjærlighet.

I min siste time og den nye begynnelsen: Guds armer som tar imot meg og bringer meg hjem.

Avslutningsbønn fra Iona

Av [ Camilla Garcia de Presno ] Utsending på filippinene 9/2010 41

Kommentar Av Arild vik, Utsending i Bolivia

Har rent drikkevann

– ikke lenger blant flertallet Innbyggerne i Chejje har nå fått rent drikkevann. Det betyr at de ikke lenger er blant flertallet i Bolivia. For bare 39 prosent av innbyggerne på landsbygda har rent drikkevann..

foto: Arild Vik

Veien til vann Del 5

satt de med blekk og papir og utarbeidet planene sine. Arbeidet har vært tungt og tidkrevende. Men 12. desember var drikkevannssystemet klart. Det ble rent vann til jul for de 330 innbyggerne i Chejje.

Chejje er en liten landsby 145 km og tre timer med bil fra La Paz. Landsbyen ligger i kommunen Sorata.

For ett år siden

– Vi skal ha åpning av drikkevannsprosjektet i år. Ja, i god tid før nyttår skal vannet renne inn til alle innbyggerne i landsbyen. Vi skal få dette til, for vi er vant med å jobbe, sa en av innbyggerne i mars 2009.

Tsjili har fulgt prosjektet i Chejje fra A til Å, fra plan til vann. I desember 2008 startet innbyggerne med å planlegge prosjektet. De laget tegninger, regnet ut kostnader og hadde møter med kommunen. Så sendte de søknad til Misjonsalliansen om støtte til drikkevannsprosjektet.

Bolivia er Sør-Amerikas fattigste land. På landsbasis mangler 25 prosent rent drikkevann, mens på landsbygda mangler 61 prosent rent vann. Her drikker 35 prosent av befolkningen vann fra elva, mens andre må kjøpe tilkjørt vann.

– Dette er deres prosjekt, ikke vårt. Vi sa ja til søknaden, støtter med penger, og jeg er med som faglig rådgiver. Men arbeidet fram mot rennende vann er det innbyggerne selv som står for, sier Faustino Cano, ansatt i Misjonsalliansen i Bolivia.

12. desember var alt ferdig. 97 vannkraner og 93 toaletter var klare til bruk.

Hardt arbeid.

Primærhusholdning. Veien fra millionbyen La Paz og inn til Sorata og landsbyen Chejje er en tretimers reise, en reise i mektig natur men også en reise inn i et tidligere århundre. Her lever fortsatt mennesker av prímærhusholdning, og flere landsbyer i dette området er uten veiforbindelse.

– Vi er svært takknemlige for at Misjonsalliansen ikke glemte oss på tross av at vi ligger utenfor allfarvei, sier landsbyleder Primitivo Uro. Drikkevannsprosjektet er ikke det første samarbeidet landsbyen har hatt med Misjonsalliansen.

42

#1/2010

Tidligere har de jobbet sammen om skole, fått støtte til helsesenter, og noen har fått hjelp til å bygge grisehus. Samarbeidet startet i 2003.

– Vi har opplevd en stor utvikling, og vi har tro på framtiden. Jeg gikk selv på den gamle skolen, men barna får i dag et mye bedre tilbud, sier Uro. Det var stor fest da anlegget ble åpnet. I tillegg til drikkevann har også innbyggerne fått toalett i tilknytning til hvert hus. Både rent vann og toalett er nødvendig for å forbedre hygienen slik at de kan unngå sykdommer. Noen har også dusj, men ekstrakostnadene til dette må hver enkelt familie betale.

Prosjektet koster i alt 398 000 norske kroner. Misjonsalliansen har betalt 45 prosent av beløpet, kommunen betaler 20 prosent og innbyggerne står for resten, mest i form av dugnad.

– Innbyggerne har kompetanse og stor arbeidskapasitet. Jeg er med og veileder, først og fremst med oppmåling. Det er gøy å se den innsatsviljen som er blitt lagt ned og det eierforholdet de har fått til dette prosjektet, sier Cano fra Misjonsalliansen.

Noe av det mest krevende har vært å bygge vanntanken og legge rørsystemet. Tanken rommer 9000 liter vann og skal rense vannet. Arbeidet er godt organisert. Hver familie har sine oppgaver og er pålagt av landsbyledelsen å ta del i prosjektet. For eksempel må hver familie daglig bære tre sekker med sand opp til området der vanntanken ble støpt. De må også bære rør og være med i gravearbeidet.

Fram til nå har innbyggerne brukt et vannsystem som er svært dårlig og uten rensing. Dette systemet skal de nå bruke til vanning der de produserer grønnsaker og blomster. I perioder har de gått over to timer for å hente vann.

Den vannkilden som de nå skal bruke, ligger noen hundre meter ovenfor landsbyen.

Chejje har eget helsesenter, som Misjonsalliansen har vært med og utstyre. Sykepleieren på helsesenteret forteller at mange blir syke av det urene vannet.

Infeksjoner og diaré går oftest ut over de syke, gamle og barna. Det har vært et stort problem i denne landsbyen. – Men ikke nå lenger.

Spleiselag.

«12. desember var drikkevannssystemet klart. Det ble rent vann til jul for de 330 innbyggerne i Chejje.»

Fakta Rent drikkevann ■■ Misjonsalliansen

i Bolivia jobber mye med å gi rent drikkevann til folk – særlig på landsbygda der dette er et stort problem.

■■ Tilgangen til drikkevannet er en av de viktigste begrensende faktorene som bestemmer hvor mange mennesker som faktisk kan leve på jorden. Overbefolkning gjør at tilgangen til drikkevann i mange u-land er et akutt problem.

■■ 2,5 milliarder mennesker, eller 38 % av verdens befolkning, mangler i dag gode sanitære fasiliteter, og nesten 1 milliard mangler tilgang på rent drikkevann.

■■ I Bolivia mangler 25 prosent rent drikkevann, mens på landsbygda mangler 61 prosent vann. Her drikker 35 prosent av befolkningen vann fra elva.

■■ I for eksempel Caranavi, som ligger i det tropiske lavlandet, har bare rundt 20 prosent av innbyggerne tilgang på rent vann i sitt nærområde.

I Combaya og Sorata har enda færre av innbyggerne rent vann.

■■ Vann tas der det finnes, og ofte er dette fra stillestående kilder eller skitne elver. Sykdommer som følge av urent vann, er utbredt og barna er spesielt utsatte.

■■ Misjonsalliansen har i 2009 gjennomført to drikkevannsprosjekter i Caranavi og fire i Sorata, ett av disse er i Chejje.

■■ Mange venter på vann. Lokalbefolkningen, kommunen og Norad bidrar allerede. En gave på 531 kr vil gi en familie i Bolivia vann fra en kran.

er 2 m 1 um ke n u e i st er e N mm ko

Vintergaven 2010 går til

Kambodsja!

Benytt kontonummer 3000 16 00040 – Merk med «Vintergaven».

Gi din gave, og hjelp mennesker ut av fattigdommens fangenskap.

Fattigdommen er grusom og gjennomgripende på landsbygda i Kambodsja. Det er mer lidelse og undertrykkelse enn vi kunne forestille oss.

Vi jobber for å skape tro , håp og mulighet, og vi ser at liv endres.

Vær med oss i arbeidet slik at mennesker kan komme seg ut av fattigdommens fangenskap.

Bestill gavekort:

22 94 26 00 eller www.misjonsalliansen.no

Andreas E. Eidsaa Jr., utsending i Kambodsja