tsjili_0113

Misjonsalliansens magasin

Liberia Opptrapping – i skole Brasil Forebygger seksuell utnyttelse Filippinene Slutt på barnearbeid Kambodsja Kurs mot vald i heimen Kina På ustøe ben mot en bedre fremtid Vietnam Inkluderer funksjonshemmede Bolivia Et slags folkeuniversitet Ecuador Feirer myndig organisasjon Sammen Utgjør en forskjell – Bli Fadder

blogg@misjonsalliansen.no #1/2013 109. årgang

v r Ve2013

I 2013 trenger

Vervealternativ nr. 1 Verv og vinn en tur!

For hver fadder du verver, får du én vinnersjanse i trekningen av tur til et av våre prosjektland.

Vervealternativ nr. 2

Verv 15 og få en billett!

Verver du 15 faddere, blir du superverver og er garantert en tur til et av våre prosjektland.

Vil du vite mer om verv? Gå inn på www.verv.no eller ring oss på 22 94 26 00 (08.15-15.30)

vi 1200 nye

!

Verver du én eller flere faddere, gir du fattige barn nytt håp og mulighet til å skape seg en bedre framtid.

Ja, jeg vil verve en ny

En ny fadder som ønsker _____ (antall) barn Misjonsalliansen velger land etter behov Brasil Ecuador Bolivia Filippinene Kambodsja Kr 230,- pr. måned pr. barn betales med AvtaleGiro

!

V13

For å verve, gå inn på www.verv.no eller benytt slippen <

Liberia

Den nye fadderens navn Adresse Postnr./-sted Tlf E-post

Fødselsdato/-år

Mitt navn Adresse Postnr./-sted Tlf E-post

Fødselsdato/-år Jeg har lyst til å bli superverver og få en tur til et prosjektland!

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo

•• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • •• •• • ••• • •• •• • ••• • •••• • ••• • ••

Portrettet Liv Anna Gir det videre

Trend Tid for Tsjilimiddag

Reportasje Skole bygger skole

Sammen Utgjør en forskjell – Bli Fadder

Ecuador Feirer myndig organisasjon

Bolivia Et slags folkeuniversitet

Vietnam Inkluderer funksjonshemmede

Kina På ustøe ben mot en bedre fremtid

Kambodsja Kurs mot vald i heimen

Filippinene Slutt på barnearbeid

Brasil Forebygger seksuell utnyttelse

Liberia Opptrapping – i skole

Reportasje Vokser fra Grasrota Leder

45

40

38

30

28

26

24

22

20

18

16

15

14

7 5

4

Ettertanke Godt? nytt? år

Kommentar Tanker rundt en stol med tre bein 46

Nyheter fra samarbeidslandene

#1/2013 Innhold

Den gode viljen!

Utgiver Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

Visjon Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis!

Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00.

Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørhem-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00, e-post arnt. jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

I disse dager har NRK en dokumentarserie om Norges bistandssatsing gjennom historien. I det første programmet ble det sagt følgende om starten på norsk bistand: «Norsk bistandshistorie startet i en tid da deler av Norge lå i ruiner, etter andre verdenskrig er hele Europa i nød.» Det er godt mulig at den statlige satsingen startet da, men Norges bistandshistorie startet lenge før; helt siden 1860 har misjonsorganisasjonene drevet et omfattende humanitært arbeid.

I skrivende stund er det enda to programmer igjen av serien Den gode vilje.

Når du leser dette, er disse sendt. Det er derfor litt farlig å kommentere noe som vi ennå ikke har sett. Allikevel, basert på de tre første programmene er det åpenbart at programskaperne har ønsket å se kritisk på den norske utviklingshjelpen. Det ønsker vi velkommen! Både akademias forskningsinnsats og medias kritiske journalistikk er nødvendig for å gjøre utviklingsarbeidet enda bedre. Det er i alles interesse, både for givere og mottakere, myndigheter og organisasjoner. Dessverre har det av de tre første programmene vært vanskelig å se hva NRK ønsker å si.

De har vært altfor springende, og det har blitt brukt altfor gamle eksempler til at de blir nyttige for oss som jobber med dette i dag.

«Den gode viljen» har jeg imidlertid møtt masse av i det siste. Og da mener jeg i positiv forstand.

For den gode viljen til å gjøre noe for andre må vi ikke gjøre til noe negativt!

I dette bladet kan du lese om Bergen Soul Children som verver seg til Filippinene. Engasjementet

deres er til å ta og føle på. Jeg er sikker på at når disse ungdommene kommer ut og får se alt det spennende som skjer og ser noen av resultatene fra godt bistandsarbeid, så er dette noe som vil prege de i årene som kommer. Normisjon og Frikirken har virkelig truffet blink i utviklingen av Soul Children-konseptet. Her motiveres barn og ungdom til engasjement for både kirke og samfunn. Nylig traff jeg også en gruppe fra samme korbevegelse som er i ferd med å starte opp kor i fattige menigheter i Guayaquil, Ecuador. Fantastisk at også barn i fattige områder kan få lov til å bruke fritiden sin til noe meningsfylt!

Misjonsalliansen opplevde enda en gang en desembermåned hvor gavene til arbeidet vårt strømmet inn! For oss på hovedkontoret gir det stor motivasjon å se at våre givere og støttespillere har tro på det vi gjør. Tusen takk skal dere ha alle sammen!

Misjonsalliansen har også blitt velsignet med flere testamentariske gaver den siste tiden. Det er med ydmykhet og stor respekt jeg har fått anledning til å lære mennesker å kjenne etter deres død.

Deres engasjement er skriftlig nedfestet og underskrevet med de nødvendige vitners nærvær. I takknemlighet over det livet de har hatt, ønsker de at midlene de etterlater seg skal bidra til å gjøre verden til et bedre sted for de som ikke hadde fått de samme mulighetene som dem selv.

Som leder av en organisasjon som forvalter midler som er gitt av et så bredt spekter som skildret ovenfor, er det et enormt ansvar å bruke disse på riktig måte. Midlene vi får fra den norske stat likeså. Arbeidet vårt skal gi resultater. Det skal få folk ut av fattigdom!

Det skal være med på å skape en mer rettferdig verden! Vi jobber hver eneste dag for å gjøre arbeidet enda mer effektivt og relevant. Debatt og kritisk søkelys på dette arbeidet hjelper oss til å bli enda bedre! arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

«Den gode viljen» har jeg imidlertid møtt masse av i det siste. Og da mener jeg i positiv forstand.

Leder

x

5

Vokser fra grasrota Kambodsja. Lokale

«grasrotorganisasjoner» har gjort livene bedre for mennesker som lever i de fattige landsbyene sør i Kambodsja. Misjonsalliansen har initiert slike i alle sine prosjektlandsbyer for at befolkningen skal jobbe sammen om å skape utvikling og en bedre fremtid. > Tekst & foto [ Bjørn Jarle Sørheim-Queeseth ]

6

Reportasje

#1/2013 xReportasje #1/2013

Reportasje #1/2013

7

MER TIL OVERS. Yos Sokhom og familien hans har fått hjelp fra «grasrotorganisasjonen» til å øke inntektene

sine. Nå vil de sende barna på skolen.

Yos Sokhom sitter i lotusstilling utenfor hytta si og kikker alvorsbetenkt utover et landskap som for resten av oss synes å være usynlig. – For det første hadde vi ikke noe hus. Vi bodde i en jordhytte. Nå har vi bambus… skikkelige bjelker og bølgeblikktak. Før, da jeg høstet risen, kunne jeg fø familien i en tre måneders tid, men etter det måtte jeg ta meg jobb andre steder. Om jeg var syk, så jobbet jeg likevel. Og jeg hadde ikke råd til medisiner, sier han stille. Tim Sokhen, kvinnen han giftet seg med da den første kona døde og mor til to av barna hans, nikker alvorlig. – Det var så trist. Jeg var kjempestressa, visste ikke hva jeg skulle gjøre. Vi hadde aldri noe ekstra, og vi spiste bare ris, kanskje én eller to ganger om dagen. Yos Sokhom retter seg litt opp. – Nå tenker vi kanskje å spare noe, legge penger til side. Jeg har lyst til å forbedre griseoppdretten min. Risen jeg dyrker, kan jeg selge på markedet og med pengene kan jeg investere i flere griser. Vi planlegger også å sende barna på skole, nei, vi forventer å sende barna på skole. Nå er det blitt sånn at hvis vi trenger hjelp til noe, så kan vi gå x #1/2013 #1/2013 Reportasje til grasrotorganisa sjonen …

>

8

– Hvordan det var før?

Mellom sementstolpene under en av hyttene i landsbyen sitter fem menn på hver sin lyseblå plaststol. Teen damper fra små glasskopper på bordet foran dem, og de snakker rolig sammen mens de blar i papirer og ringpermer. De er samlet til møte, disse fem, som sammen utgjør det de kaller en «Community based organisation», en slags «grasrotorganisasjon» på brukbart norsk. Agendaen er alltid den samme: Hvordan gjøre livet i landsbyen bedre?

– Gruppen vår har en helt spesiell rolle i utviklingen av samfunnet vårt. Vi er ledere, og vi er ansvarlige for å spre informasjon. For eksempel så deltar vi på ulike kurs i ting som jordbruk, miljø, helse, sanitet eller andre ting som er relevant for oss, og denne kunnskapen deler vi med resten av landsbyen. Vi vil se utvikling i samfunnet og redusere fattigdommen.

Det er målet vårt, sier gruppemedlem Ou Hak. PÅ GRASROTA.

FOLKEVALGT. Den lille grasrotorganisasjonen ble opprettet i 2007 på initiativ fra KADRA (Khmer Association for Development of raising Animals), en av Misjonsalliansens samarbeidspartnere i Kambodsja. Den fungerer nå som en katalysator i de to organisasjonenes arbeid for å tilby veiledning og økonomisk støtte til lokale utviklingsprosjekter.

PENGER I BINGEN. Familien driver blant annet med griseoppdrett. De håper å kunne kjøpe flere griser og utvide virksomheten.

Medlemmene er demokratisk valgt av menneskene i landsbyen sin, med den hensikt at disse skal ha større mulighet til selv å definere hvilke utfordringer de har og finne ut hvordan man løser dem. – Det er på en måte to lederskap i landsbyen, to linjer.

Det ene er det statlig utnevnte lederskapet. Og så er det oss, som er valgt av folket for å tale landsbyboernes sak, sier Ou Hak. – Etter ønske fra folk har vi opprettet både kyllingbank og risbank, sier Yos Min, som titulerer seg som gruppens informasjonssjef. – Før var det slik at når folk manglet mat, lånte de ris av andre. Renten var høy, ofte 100 prosent, slik at om de lånte 100 kilo ris fra noen, måtte de betale tilbake 200. Nå, med risbanken, har vi et lager som er tilgjengelig for alle. De kan låne fra oss og betaler bare tretti prosent i rente. Denne renterisen går ikke til oss, men til banken, slik at vi kan låne ut enda større mengder til enda flere personer, sier Yos Min og peker med håndflaten mot en stolpehytte like bak seg.

Det er risbanken. For øyeblikket er den ganske tom.

– Nei, det har ikke vært noe bankran, ler han. – Vi har lånt ut så mye nå i det siste, skjønner du. Men den fylles fort opp igjen!

DYR OG RIS.

NOE FOR EN HVER. - Samme system gjelder for kylling-

banken, fortsetter Yos Min. – Folk låner kyllinger og betaler tilbake når nye kyllinger er klekket. Og så lånes de ut igjen, sier han. Landsbyen er liten: 488 mennesker fordelt på 88 familier. Alle er på en eller annen måte berørt av arbeidet som grasrotorganisasjonen driver med støtte fra Misjonsalliansen og KADRA, enten som låntakere i en av bankene eller som brukere av vei eller strøm, som også har vært kampsaker for gruppen. – Og så må jeg jo nevne sparegruppene, sier Yos Min.

Et lite stykke unna, under trærne nede ved elven, er 10–12 kvinner i fargerike drakter samlet til møte. De prøver å holde samtalen gående, men blir stadig avbrutt av barna som kravler mellom hyttene og av den sultne kua som tar så voldsomt for seg av en høystakk at de innimellom må sprette opp og hindre at hun velter den ut i vannet. Kvinnene tilhører en av landsbyens sparegrupper. – Hvis folk trenger penger til noe, kommer de til oss, sier lederen, Sun Sophy. – Det kan være de trenger å kjøpe > medisiner, gjødsel Reportasje #1/2013 til åkrene sine eller husholdningsting.

FANGER PENGER.

9

RISBANK. Et eget bygg er reist for å lagre risen før den lånes ut til landsbyboerne.

10

#1/2013 xReportasje #1/2013

GRASROTORGANISASJONEN. Denne gjengen utgjør et supplement til det offentlige styret i landsbyen. De er demokratisk valgt og jobber for å bedre innbyggernes livssituasjon.

Reportasje #1/2013

11

> Vi hjelper dem. Målet er å fange noen av pengene som renner ut av samfunnet. Det er mange lånehaier som kommer hit, tilbyr lån til høy rente og stikker av med pengene. Med denne sparegruppen sparer vi penger sammen og låner til hverandre.

LÅN TIL ALLE. Gruppen ble startet i 2010 med hjelp fra Misjonsalliansen, KADRA og grasrotorganisasjonen. – Vi hadde hørt om en annen sparegruppe som så ut til å klare seg bra, så vi ønsket å lage vår egen.

Det begynte med at hver familie som ble med, sparte 1000 real i måneden. Senere økte vi til 2000. Vi er nå åtte menn og ti kvinner som er med i gruppen, men alle kan låne av oss. Vi tar tre prosent rente for gruppemedlemmer og fem prosent for de som ikke er medlemmer, sier Sun Sophy. Kvinnene som sitter rundt henne, nikker samtykkende. På spørsmål om de selv har benyttet seg av lånemuligheten, rekker alle hendene i været. – Ja! – For å kjøpe gjødsel …

– Da datteren min var syk og vi måtte på sykehus … – Da jeg var gravid …, roper de i munnen på hverandre. – Hvis vi ikke hadde hatt en slik gruppe, ville det vært veldig vanskelig for oss dersom vi plutselig trengte penger til noe, sier Sun Sophy. – Vi hjelper folk som trenger det, låner dem penger, og de betaler tilbake i løpet av 1-3 måneder. Vi har aldri opplevd at noen ikke betaler. Alt vi tjener i renter brukes til å gi nye lån. Vi har 1,5 millioner real i kapital nå!

SOM LÆRERE. – Takket være sparegruppene får familiene her det bedre og de slipper å ha store lån til fremmede, sier informasjonssjef i grasrotorganisasjonen, Yos Min. – Det er KADRA og Misjonsalliansen som har lært oss hvordan vi skal opprette slike grupper. Vi jobber tett både med dem og med myndighetene. KADRA og Misjonsalliansen er som lærere for oss. Vi lærer hva slags rettigheter vi har, vi lærer om samarbeid og blir utrustet til å klare oss selv i fremtiden, sier han.

– Jeg hadde lenge tenkt at det kunne være mulig å dyrke grønnsaker, men hadde ikke utstyr og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle gjøre det, sier Yos Sokhom der han sitter utenfor hytta si, fremdeles med det alvorlige blikket som søker utover markene. – Gjennom KADRA og Misjonsalliansen fikk jeg trening og opplæring i ulike typer

SELVFORSYNT.

12

#1/2013 xReportasje #1/2013

jordbruk og oppdrett, sier han. Nå har han sin egen grønnsakhage der han dyrker bønner og agurker, en fiskedam og han driver griseoppdrett. Alt lærte han på kurset. – Det har gitt meg en god inntekt, muligheter til å bygge dette huset og som nevnt, til at vi kan sende barna våre på skole.

TIDLIG UTE. Familien til Yos Sokhom var tidlig ute med å kontakte grasrotorganisasjonen da den ble opprettet. Prosjektleder i Misjonsalliansen, Sar Paulerk, husker det godt. – Den gang var de veldig fattige. De var tynne og skitne. De eide ingenting!

Familien har det bedre nå, men de har fremdeles litt å lære om å drive business. Yos Sokhom produserer mange varer, man må lære seg til ikke å selge dem for billig. Han er nok litt for snill… Gjennom arbeidet vårt her i landsbyen hjelper vi familier som denne, steg for steg. Det er tungt, men det går fremover. De får det bedre.

Misjonsalliansen samarbeider med KADRA i ni landsbyer i Sør-Kambodsja. Alle følger samme mønster; opprettelse av grasrotorganisasjoner og støtte til utviklingstiltak. Pengene fra organisasjonens givere i Norge brukes blant annet til å etablere og trene grasrotorganisasjonene, øke kunnskap om jordbruk, helse, inntektsskapende arbeid, rettigheter og til forsoningsarbeid. –Vår mål er å se samfunnet forandret, gi menneskene her en stemme. Vi vil redusere fattigdommen og gi dem et bedre liv. Ved å trene folk kan samfunnet bli selvdrevet. De mobiliserer sine egne ressurser og de har et godt lederskap. Derfor er grasrotorganisasjonen viktig. På sikt vil vi trekke oss ut, avslutte prosjektet og landsbyen vil klare seg selv. Det er en lang vei dit, men vi går i riktig retning.

FÅR NORGESSTØTTE.

HAR TROEN. - Vi ser at arbeidet vårt fører til at folk sto-

ler mer på hverandre, sier Ou Hak i grasrotorganisasjonen. - De samarbeider, de skjønner at de har en stemme og at de har rett til å snakke. De tar ansvar.

Folk tenker på hele samfunnet, ikke bare på seg selv.

Vi er stolte av å få være en del av dette arbeidet. Vi får ikke betalt for å gjøre det vi gjør, men det å se at samfunnet utvikler seg, er lønn nok. Det er gevinsten.

Om vi har tro på fremtiden? spør han. – Ja! svarer alle i kor. bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

Rotskudd. Kvinnene i sparegruppa låner ut penger til andre i landsbyen.

Reportasje #1/2013

13

Bygge muskler – Det er så viktig med den nye skolen som er under bygging. Utdanning er musklene i nasjonen vår, og vi skal gjenoppbygge Liberia, sier ekteparet Fredric og Susana Wizard.

Fredric er født og oppvokst i Zammie Town, men han har lite skolegang. Under krigen mistet han faren sin, men minnene om han er sterke. – Det var borgerkrig og det var ingen skolegang for oss. Jeg var nesten 16 år da pappa ble drept. Han var snill, og han gjorde alt for meg, og han ville alltid hjelpe meg, forteller han, tydelig berørt. – Etter hans død måtte jeg hjelpe mamma.

Fredric Wizard har engasjert seg i prosjektet med nytt skolebygg. – Jeg vil være til stede for mine to barn og være en slik pappa min far en gang var.

Susana Wizard mistet begge foreldrene under krigen. – Noen slektninger tok seg av meg, sier hun stille og legger til: - Men de var fattige og hadde ikke penger til utdannelse. Jeg har ikke gått på skole i det hele tatt, sier hun. Når hun får spørsmål om oppveksten og om borgerkrigen som raserte landsbyen hennes, ser hun ned og vil ikke snakke mer om dette.

Fredric og Susana har to barn, sønnen er femten år og datteren er seks. Ansiktet til Fredric blir et stort smil. – Tenk hvilke muligheter de får! n Oddmund Køhn

Opptrapping i Liberia Liberia er Misjonsalliansens nyeste fadderland og er et prosjektland med store behov, ikke minst innenfor utdannelsessektoren.

Pr. 1. januar i år har Misjonsalliansen 163 fadderavtaler, men i løpet av året vil behovet for flere faddere øke. Også antall samarbeidsskoler vil bli flere.

– I dag samarbeider vi med landsbyene Barmellen Kollie Town,

Drømmen er snart virkelig Sundaygar Williams gleder seg til den nye skolen i Zammie Town står ferdig. Byggeprosjektet startet i fjor og skal være ferdigstilt tidlig på høsten 2013. Da kan elevene flytte fra den provisoriske skolebygningen til helt nye lokaler.

Misjonsalliansens bank i Liberia Det offisielle navnet på banken i Liberia er Diaconia MDI (Microfinance Deposit taking Institution). Styret er etablert, og 21. januar hadde styret sitt første ordinære styremøte. Det viktigste i denne første fasen er rekruttering av personer til de mest sentrale stillingene. Stillingsinstruksene er klare, og styret har flere navn på blokken sin. Banken skal være klar til oppstart like etter sommeren. n Oddmund Køhn

14

Liberia

Behneewein og Zammie Town, sier fadderansvarlig Solveig Skaug, – Og i løpet av 2013 vil vi etter planen legge til tre nye landsbyer. Det innebærer også bygging av nye skoler. n Oddmund Køhn

– Når den nye skolen er ferdig, kan vi gå på skole hver dag, og vi som bor i dette området vil få nye muligheter, sier den 14 år gamle ungdomsskoleeleven. Sundaygar mistet faren under borgerkrigen.

Han ble drept, og moren har siden hatt aleneansvaret for Sundaygar og de åtte søsknene hans. – Jeg er

yngst i søskenflokken og husker ikke pappa, forteller han.

Rektor på skolen, Augustus D. Moore, ser også fram til den nye skolen. Han har på seg en hvit T-skjorte, og på ryggen står det «Supercan».

– Jeg har vært lærer på andre skoler andre steder i landet, nå er jeg blitt rektor her, og jeg ser veldig fram til å tilby barn og ungdom i Zammie Town et nytt og bedre undervisningsmiljø.

Takket være støtten fra Norge!

Augustus er en stolt rektor og vil gjerne fortelle mer om skolen.

– Den vil ha ti klasserom og skal dessuten ha både kontorer og bibliotek. Like ved siden av skolebygningen blir det bygget ni lærerboliger.

Nå blir det lett å få gode lærere til å etablere seg her.

Sundaygar Williams har allerede planer for framtiden. – Jeg er glad i kart og liker å lese om fremmede land og steder, derfor vil jeg bli geograf, sier han. n Oddmund Køhn

Bola na Rede Helt fram til 2003 ble lettkledde damer brukt for å markedsføre Brasil som feriemål.

Fortsatt er mange turister i Brasil ute etter mer enn sol, samba og fotball.

Det er dessverre slik at seksuell utnyttelse av barn svært ofte er knyttet til turisme. En slik utnyttelse finner sted med hjelp av internasjonale nettverk og med hjelp av drosjesjåfører, hotellresepsjonister, eller med utgangspunkt i barer. Ofte kan dette henge sammen med andre forbrytelser som narkotikasmugling og hvitvasking av penger. Store internasjonale idrettsarrangementer kan skape et enda større omfang av seksuell utnyttelse av barn.

I desember 2012 ble Misjonsalliansen i Brasil med i nettverket RENAS. RENAS er et bredt nettverk av evangeliske kirker og organisasjoner som arbeider i slumområder i Brasil og som har som mål å skape utvikling, legge til rette for opplæring og utdannelse og som driver ulike prosjekter i lokalsamfunnet.

RENAS har utarbeidet strategiske tiltak for å forebygge seksuell utnyttelse av barn og unge. Kampanjen kalles «Bola na Rede» (Ballen i mål), og kampanjen retter seg først og fremst mot VM i fotball som arrangeres i Brasil sommeren 2014. Da skal fotballkamper spilles i 12 ulike byer.

Denne sommeren vil verdens øyne være vendt mot Brasil. VM i fotball vil i første rekke handle om det som skjer på banen.

Men det skjer også mye utenfor banen, og det skjer mye vi ikke kan godta. Bak Bola na Rede står mennesker og organisasjoner som mener det ikke holder å sitte i godstolen og se spennende fotballkamper og bare håpe på at jenter og gutter ikke blir misbrukt.

Det finnes et globalt nettverk som har til hensikt å tjene mil-

lioner av dollar på utnytting av barn og unge disse ukene, men på samme måte som kriminelle jobber i nettverk, Sommeren 2014 vil kan de som verdens øyne være kjemper for det gode, også jobbe vendt mot Brasil og sammen.

VM i fotball. Men det Bola na Rede skjer også mye utenble etablert 18. for banen, og det skjer mai 2011 med mye vi ikke kan godta. protestmarsjer mot utnytting av unge jenter og gutter over hele Brasil. I dag er Bola na Rede til stede i alle de 12 byene der VMkampene skal spilles.

Vær med og be for prosjektet og be for våre barn og unge. n Bebeto

Brasil x

15

Ny hverdag for familien Myrene For fire år siden kom en familie på tre til Filippinene. Karen og Anders Myrene med sønnen Johannes skulle være Misjonsalliansens utsendinger på øya Marinduque.

Når familien nå er tilbake i Norge, har familien to nye medlemmer, Mathias tre år og Elias ett år. Johannes på fem er ikke særlig lei seg for å forlate Marinduque. – – Det er jo så mye Det er jo så mye spennende som skal spennende som skje fremover, skal skje fremover, sier han sier Johannes. på engelsk. Han gleder seg til å oppleve norsk vinter og kulde. Med besteforeldre i Malaysia og i Norge er barna godt vant med kulturforskjeller, ulike språk og reising.

Sammen med den lokale staben har Karen og Anders jobbet med lokalsamfunnsutvikling i kommunene Buenavista og Torrijos. – Vi jobber alltid nært med innbyggerne og de lokale myndighetene. Det som har gjort inntrykk er å se innsatsen fra den lokale staben. De jobber mange sene kvelder, de jobber mye og hardt, sier 16 Anders.

I følge de

Filippinene

ansatte har Karen og Anders bidratt med mye kunnskap.

– Det er godt å oppleve den positive holdningen lokalbefolkningen har. De smiler alltid, uansett hvor fattige de er, sier Karen og Anders. De har hatt mange besøkende både fra Norge og andre land og har opplevd det som positivt. Mange besøkende har gitt positiv respons på måten vi jobber på som er blitt mer rettighetsbasert fremfor behovsbasert.

Utfordringer. Det har vært en

del utfordringer knyttet til at det er stor avstand til Manila (både fysisk og i forhold til forståelse for arbeidet). – Språket har vært en utfordring siden vi aldri lærte nok tagalog til å kunne bruke det i jobb. Det gjorde det vanskelig i møter når diskusjoner fort kunne gå over i tagalog.

Karen og Anders synes det har vært spesielt å bo på Marinduque. De har opplevd den filippinske landsbygda både på godt og vondt. Stadige strømbrudd

har vært en del av hverdagen og ikke alltid enkelt med små barn i huset. – Noe som har vært veldig positivt, er å føle seg som en del av nabolaget. Når vi feiret bursdager, kom folk og sang for oss grytidlig om morgenen. Vi kunne låne ting fra naboene og de lånte av oss. De fleste var på fornavn med guttene når vi tok oss en tur til den lokale lekeplassen ved stranda. Til gjengjeld visste alle alt om alle, til og med strømregninga vår var kjent. Det vi har savnet mest, var å ha ei god kirke å være med i. De lokale gudstjenestene var på tagalog, så det ble begrenset hvor mye utbytte vi fikk fra disse.

Planer. De tre guttene har fått plass i barnehage, og Johannes skal begynne på skolen til høsten.

Karen har fått jobb som daglig leder ved Kjeldsund ungdomssenter (NMS). Anders skal jobbe som kirkeverge i Ulstein. I første omgang flytter de inn hos mor til Anders, men planlegger å finne noe eget etter hvert. n Hilde Bringedal

Sportsfest I Manila har ungdomsledere fra flere kirker, ungdomsorganisasjoner og skoler deltatt på sportsleir for ungdommer.

Leirdeltagerne fikk lære hvordan de kan gjennomføre ulike sportsaktiviteter og hvordan de kan bruke denne ledertreningen også i andre sammenhenger.

For at de skulle få praktisere det de hadde lært, ble flere skoler invitert til å delta ved en turnering, og det endte med at ti skoler stilte med lag. Leiren ble arrangert av flere organisasjoner med støtte fra Misjonsalliansen. n Pastor

Slutt på barnearbeid

Barnearbeid. Hver eneste dag møter vi, ser og kjører forbi noen av dem; barn som jobber. Noen selger ett eller annet eller tigger på gata i Manila. Noen jobber som hushjelper eller i fabrikker mens andre sorterer søppel. På Marinduque er mange barn nødt til å hjelpe familien i stedet for å gå på skolen. De passer dyr og søsken, jobber på markene eller med ulovlig og farlig fiske.

Problemet er sammensatt. Foreldre mangler inntekt, og det sosiale systemet tar ikke godt nok vare på barna. Barn slutter på skolen og får ikke utdanning som kunne endret situasjonen. Både Misjonsalliansen og våre mange partnere jobber for å bedre situasjonen, og vi greier å påvirke forholdene for noen.

Sluttet på skolen. John måtte slutte

på skolen for å tjene penger til familiens daglige behov. 14-åringen har kun fullført femte klasse. Hans eldre bror på 16 sluttet også på skolen for å

bli fisker. Nå håper de at de kan fortsette med studier gjennom myndighetenes alternative læretilbud ALS. Kampanje. En kampanje for å få slutt på barnearbeid er nå lansert i landsbyen Libas. Det vil gi barn og ungdom mulighet til å fortsette med utdanningen. Lokale organisasjoner i samarbeid med Misjonsalliansen og myndighetene deltok ved lansering av kampanjen. Libas er en av de 21 småkommunene på øya Marinduque der Misjonsalliansen jobber med utvikling av lokalsamfunn i samarbeid med innbyggerne og myndigheter. Det er foreløpig registrert 42 barnearbeidere i Libas, men det reelle tallet er høyere. Fiske er vanligvis nattarbeid, og barna tjener kun rundt 85 pesos (10 kroner) for 8–12 timers arbeid. Det jobbes med kompetanseutvikling, alternativ utdanning og inntektsskapende arbeid for familiene. n Noemi NatalBumatay og Hilde Bringedal

FAKTA Omtrent 35 millioner barn på Filippinene er under 14 år.

■■ Kun 65 prosent fullfører barneskolen, og mange begynner aldri på skolen.

■■

Barnearbeid har økt med tretti prosent de siste ti årene.

■■ I 2011 fantes 5,5 millioner barnearbeidere her, mange av dem har farlige jobber.

■■

Å undervise sølv illustrasjonsfoto: Bjørn J. Sørheim-Queseth

– Hvis jeg hadde fått muligheten, ville jeg ha fortsatt på skolen, sier «John», en av de mange barnearbeiderne i Libas på øya Marinduque.

Richael Pandaraoan og Hilde Bringedal

Å undervise denne «sølv»klassen og fire andre klasser på High School i Buenavista var et av høydepunktene som volontør her på Marinduque.

Sammen med gode medhjelpere, som også kunne oversette til tagalog, underviste vi i hygiene, kroppens forandringer utvendig og innvendig, sex og familieplanlegging – viktige temaer som jeg opplevde engasjerte jentene.

Ja, det var bare jentene som fikk tilbudet. Resten av klassen, guttene, håper jeg noen andre ser viktigheten av å gi det samme tilbudet til. n Kari Aasen

Ny utsendinger Hanna Sofie Johansen (t.v) og Berit Moen (t.h) drar som Misjonsalliansens utsendinger til Filippinene.

Hanna vil formidle informasjon til Norge, følge opp volontører og enkelte prosjekter rettet mot barn. Berit blir en del av administrasjonen og kommer til å jobbe med personal, organisasjon og ledelse. Hanna reiste til Filippinene i januar, mens Berit reiser i løpet av februar. n BJØRN JARLE SØRHEIM-QUESETH

Filippinene x #1/2013

17

Ål , Torpo og Leveld sokn støtter Kambodsja

Nylig vedtok Ål menighet i Hallingdal å støtte et misjonsprosjekt i Kambodsja.

De har bestemt seg for å samle inn penger til å bygge brønner for rent drikkevann, drikkevannsbeholdere til barnehager og skoler og til lese- og skrivekurs for voksne som ikke kan lese.

Fram til 2015. Diakon i menigheten,

Bente Sletten, og ektemannen Tor var begge på besøk til prosjektene i Kambodsja i fjor vinter. Førstehåndskjennskap til arbeidet er en styrke for det kommende samarbeidet mellom Ål menighet og Misjonsalliansen. Fra i år og fram til 2015 vil Ål menighet støtte Misjonsalliansens diakonale arbeid i Kambodsja. Vi ønsker de velkommen med på laget! n Knut Iversen Foseide

Kongelegende gravleggjast I februar skal Kambodsjas høgt elska konge gravleggjast.

89 år gamle Kong Norodom Sihanouk døde i oktober.

Han har vore på Kambodsjas trone gjennom mange milepæler i landet si historie. Som ung og nyinnsett konge spelte han i 1953 ei avgjerande rolle i landet si frigjering frå Frankrike og var ein karismatisk leiar som folk såg på som ein gudekonge.

Kong Sihanouk abdiserte for å bli statsminister og kom tilbake som prins og statsleiar fram til 1970. Då vart han sendt til eksil i Kina på grunn av statskupp og kom tilbake etter Raude Khmer tok makta i 1975. Han gav offentleg støtte til kommunistane i Raude Khmer, men hadde ikkje noko makt i deira regime og dei kasta han ut av landet. n Bente Iversen Foseide

18

Kambodsja

Ved ressurssenteret i Tien Giang

Læringstur til Vietnam Desember var i tillegg til adventstid en tid for læring om arbeidet med inkluderende utdanning i Misjonsalliansen i Vietnam.

Hele staben i Misjonsalliansen i Kambodsja tilbrakte fire desemberdager for å forstå mer om hvordan barn med ulike funksjonshemninger kan bli sett og fulgt opp med en tilpasset skolegang.

Utsendingene Aslaug og Kåre hadde med sine vietnamesiske kolleger lagt opp til et nyttig program for de besøkende fra Kambodsja. Det viktigste læringsutbyttet i løpet av disse dagene var å se at det er mulig for barn med spesielle behov å gå på en vanlig skole. I Kambodsja hører vi sjelden om barn med funksjonshemninger. Det betyr ikke at de ikke finnes. I fjor høst var Misjonsalliansens stab på heimebesøk hos familier der en eller flere av barna har hatt fysiske eller psykiske handicap. Noen av disse barna har blitt mobba ut av skolen. Andre har blitt for gamle for å bli med, mens andre blir holdt heime for å jobbe inne.

Å se at det nytter. Underveis under oppholdet i Vietnam besøkte vi to ulike provinser i Mekongdeltaet; Tien Giang og Vinh Long. På begge steder har Misjonsalliansen etablert ressurssentre som følger opp både lærere og foreldre i landsbyene rundt. Vi har sett at når krefter forenes for ei gruppe av samfunnet som mange ser på som svake, så frigjøres barn og unges potensial.

Ringvirkninger. Misjonsalliansens samarbeidspartnere ønsker nå å ta med seg denne innsikten inn i arbeidet med prosjektene. Metta, som er leder i Misjonsalliansens lokale partner Community for Transformation, utdyper: – Nå forstår jeg at også barn som er blinde, døve eller har andre vanskeligheter, kan delta og lære i skolen. I år vil vi være oppmerksomme på og undersøke muligheter til skolegang for barn med funksjonshemninger. n Knut Iversen Foseide

Kurs i familieverdiar for å redusere vald i heimen Vald i heimen er eit utbreitt problem i Kambodsja. Kvinner og barn ender ofte opp som offer.

Misjonsalliansen arbeider målretta for å redusere vald i heimen. Kurs i familieverdiar er eitt av tiltaka.

Saman med 54 andre deltakarar deltar eg på partnaren vår Love Cambodia sitt kurs i familieverdiar i landsbyen Barray Kaut. Dei fleste mennene har reist til Thailand for å finne jobb. Kvinnene dominerer difor salen. Temaet for dagen er «Mine foreldre».

Kurset startar med eit rollespel med ein familie der faren er valdeleg mot kona og ungane.

Ein av ungane blir forsinka på skulen på grunn av konfliktene i heimen. På skulen får dei i oppgåve å teikne mor og far sin, og guten teiknar faren sin som slår.

Læraren tar han til side etter skulen og spør han korleis han har det heime. Deretter har deltakarane gruppearbeid der dei skal svare på spørsmålet: Kva var årsaka til valden i familien?

faktorane til å bli til noko ikkjevaldeleg og positivt? – Dette er første gongen vi har kurset i denne landsbyen. Det er nytt for dei å tenke på familieverdiar på denne måten, og eg håper dei vil forandre familielivet etter dette seminaret. Eg håper landsbykomiteen vil komme tilbake til oss med positive resultat, seier Vathana. Han er prosjektleiar i Love Cambodia. – Vi veit frå landsbysjefen at denne landsbyen har problem med vald i heimen og konflikter. Alkoholmisbruk er eit vanleg problem. Alkohol er veldig populært i Kambodsja. Når menn, for det er vanlegvis menn, kjem saman, drikk dei heimelaga sprit eller øl. Då blir dei fort fulle og kan lage kvalm når dei kjem heim, fortel Vathana.

Mykje alkoholisme. Grunnar som utruskap, øydelagte familiar og eigedom, krangel, alkohol, gambling og latskap er nokre av årsakene som vert trekt fram. Korleis kan vi snu desse

Min Simon sine tankar. Etter kurset intervjuar eg Min Simon.

Ho er 42 år gammal, er bonde og har tre barn. Eg spør kva ho synest om kurset. – Det var bra. Før visste eg lite om vald

i heimen, men no har eg lært mykje om det. Før var eg ikkje klar over at eg burde være heime «Alkohol er veldig og lage måltid for populært i Kambodsja. barna mine. No Når menn, for det veit eg at eg skal er vanlegvis menn, prioritere det. Det kjem saman, drikk dei var interessant at når nokon frå heimelaga sprit eller familien er borte øl. Då blir dei fort fulle og kjem heim utan og kan lage kvalm når å få mat, kan det dei kjem heim.» skape konflikt.

Min Simon opplysar om at det er fleire familiar som har alvorlege problem i Barray Kaut. – I ein av familiane er kona valdeleg mot mannen.

Dette var første gong Min Simon deltok på aktivitetar med Love Cambodia. Ho vil gjerne komme igjen. – Eg vil lære meir for familien min, avsluttar Min Simon. n Bente Iversen Foseide

Vil komme igjen.

Kambodsja x #1/2013

19

Zhang Yi Qi blir vurdert av en lege ved rehabiliteringsstasjonen i Eshan.

På ustøe ben mot en bedre fremtid Da Zhang Yi Qi ble født, skjønte foreldrene hans at han led av en form for funksjonshemning.

Legene de oppsøkte, ga hele tiden inntrykk av at han kunne bli frisk.

Vi møter Zhang Yi Qi på rehabiliteringsstasjonen i Eshan, en smilende og tilsynelatende viljesterk 8-åring.

Han er født med cerebral parese og

20

Kina

kommer fra en kommune som kalles Eshan i provinsen Yunnan. Det er et fattig område, og noe tilbud for barn med cerebral parese var nærmest utenkelig da Zhang Yi Qi ble født. De fleste i dette området hadde ingen kunnskap om hva cerebral parese var, så foreldrene

hans måtte reise inn til storbyene for å få hjelp.

Han sitter på fanget til mamma, litt urolig i kroppen, men smiler likevel. – Si noe på engelsk, oppfordrer moren. Hun er tydelig stolt av sønnen. – Det har aldri vært problemer med taleevnen

Fakta ■■

■■

■■

■■

Lærer geitehold

Kinesiske myndigheter har de siste årene økt fokuset på funksjonshemmede.

Mangel på fagkunnskap blant de som arbeider på rehabiliteringsstasjonene er fortsatt stor.

Et problem at så fort personalet får mer kompetanse, søker de seg til sykehus eller andre bedre betalte jobber.

Det fører til at det hele tiden er de med lavest kompetanse som arbeider med funksjonshemmede barn.

Vi spør moren hva de gjorde den gangen for åtte år siden, da det viste seg at Zhang Yi Qi hadde en funksjonshemning. Moren blir litt trist i blikket, og hun forteller om alle turene de hadde til de store sykehusene. – På alle sykehusene vi kom, fikk sønnen min en vurdering av lege, noe som var vel og bra, men de foreskrev alltid medisiner og massasje og mente dette ville gjøre ham frisk.

Hun sier videre at selv da de satte diagnosen cerebral parese visste ikke legene at det var andre ting enn medisiner som ville hjelpe ham.

Rehabiliteringsstasjonen i Eshan er fortsatt i startgropa på mange områder. Her trengs det fortsatt å hans, sier hun. Zhang Yi Qi sier øke den generelle kompetansen om «Hello», litt sjenert, vi ler og sier cerebral parese. Likevel opplever «Hello» tilbake. vi at både ledere og personalet Zhang Yi Qi er en av de 240 barna her virkelig ønsker å gjøre noe for Misjonsalliansen barna.

Zhang Yi Qi orker ikke Zhang Yi Qi arbeider med gjennom prosjektet sitte stille mer nå, orker ikke sitte Helhetlig Habilite- han vil opp og gå. stille mer nå, han ring for barn med vil opp og gå. På cerebral parese. ustøe bein vakler han bortover mot Moren forteller at han går på lekerommet. Morens øyne lyser av skolen hver dag og at det stort sett glede og latter når hun ser etter går ganske bra. Det er en fordel at ham, og hun avslutter med å si at han er så flink til å snakke, det har det var her på rehabiliteringsstasjogjort at å lære å lese ikke ble så nen, etter at de kom med i Misjonsvanskelig. Nå øver han på å skrive, alliansens prosjekt, at han lærte noe som byr på større utfordringer. seg å gå. n Nina Therese Solberg

I Longchuan har Misjonsalliansen nettopp startet opplæring i geitehold for noen av bøndene i området. Målet med dette er å bidra til et bærekraftig bondesamfunn ved å hjelpe bøndene til å få alternative inntektskilder. De første bøndene får to geiter og opplæring i geitehold og gir deretter fra seg første generasjon geitekillinger. Disse blir gitt videre til nye bønder, og på den måten vokser kunnskapen om geiter og geitehold i Longchuan. n Nina Therese Solberg

Bambusskudd og økologisk honning

Pai Zha Dui har ansvar for den daglige driften av Womens Buisinessgroup i Mushui. Hun er 29 år og leder forretningskonseptet for kvinner som Misjonsalliansen driver i dette området.

Ideen går ut på å hjelpe lokale kvinner med å selge sine hjemmelagde produkter, og på denne måten får de også en mulighet til å bidra med inntekt til husholdningen. Pai Zha Dui og hennes kollegaer kjører rundt og henter inn produkter som de steriliserer, pakker, merker og selger. Inntektene går tilbake til produsentene. n Nina Therese Solberg

Kina x #1/2013

21

Kick-off for ny fotballklubb

Misjonsalliansen starter ny fotballklubb ved Phu Thanh barneskole.

– Herved erklærer jeg Phu Thanh Fotballklubb for stiftet, sier rektor og sender med disse ordene 40 blåkledde skolebarn løpende ut på fotballbanen.

Klubben er blitt til med støtte fra Misjonsalliansen og er en del av organisasjonens arbeid for å skape gode, inkluderende fritidstilbud for barn og ungdommer på den vietnamesiske landsbygda. – Fotballskolen skal være inkluderende og åpen for alle. Det skal ikke gjøres forskjell på jenter og gutter, rik eller fattig, funksjonshemmet eller funksjonsfrisk, sier Dung som er ansatt i Misjonsalliansen. Barna gjør seg klar til lagfotografering.

– Fysisk aktivitet er svært viktig for barnas helse, skyter rektoren inn.

– I tillegg kan fotballen være en god arena for sosial utvikling og uformell læring. Vi gleder oss til å komme i gang, sier han. De offisielle bildene er tatt, og jentene er de første som får prøve seg.

Elleve år gamle Duy og kompisene trikser litt mens de venter på tur. – I dag er jeg veldig glad, sier Duy. – Jeg elsker fotball og håper at jeg kan bli like god som Christiano Ronaldo. Han er favorittspilleren min. n Fredrik Mersland

Svømmeopplæring skal redde liv Med nyåpnet svømmebasseng og svømmekurs, håper Misjonsalliansen å redde barn i Mekongdeltaet fra drukningsdøden. Hvert år omkommer 3500 barn i Vietnam som følge av drukning.

SVØMMEKURS I GANG. Etter tre års

ÅRSAK TIL FLEST DØDSFALL. En

planlegging og arbeid kunne Misjonsalliansen like før jul 2011 invitere barn og ungdom i Tien Giang provinsen til å ta i bruk deres helt egne svømmebasseng. Det er et samarbeid mellom lokale myndigheter, utdanningsdepartementet og Misjonsalliansen, som har resultert i at befolkningen i området endelig har fått oppfylt den langvarige drømmen om å få et sted hvor barn kan lære å svømme i trygge omgivelser. Fra desember 2011 og frem til midten av februar 2012 har det blitt holdt syv svømmekurs, med 15–20 deltakere på hvert.

undersøkelse utført av UNICEF, vietnamesiske myndigheter og ulike NGO-er konkluderte i august 2011 med at drukning er årsak til et overveldende antall ulykker blant barn og unge i Vietnam. Over halvparten (54,3 prosent) av alle dødsulykker skyldes drukning, og Mekong-regionen er et av stedene med flest ulykker. Årlig dør 3500 barn i Vietnam som følge av drukning. n Phan Thi Mong Hoa

Vant prestisjetung mikropris Lånekunde i Misjonsalliansen, Nguyen Vinh Phi Linh (48), ble tildelt førstepremien under den årlige Citi Award i Vietnam.

22

Vietnam

Prisutdelingen arrangeres av Arbeidsgruppen for mikrofinans i Vietnam, Citi Fund, og den vietnamesiske statsbanken og har til hensikt å hedre kunder og ansatte i mikrokredittforetak.

Nguyen Vinh Phi Linh fikk prisen for at hun har opprettet en bedrift med 31

ansatte, som produserer kurvstoler.

Totalt ble 53 lånekunder og 15 lånekonsulenter hedret under årets Citi Award. Blant disse var også to andre kunder og en lånekonsulent i Misjonsalliansens mikrofinansinstitusjon, MOM. n Nguyen Vinh Phi Linh

Oppdrag utført

Funksjonshemmede har blitt inkludert Misjonsalliansen avslutter sitt arbeid blant funksjonshemmede i Vinh Long-provinsen. 1541 barn med funksjonshemninger går nå på ordinære skoler, og Vinh Long har blitt en foregangsprovins for hele landet.

I 2005 startet et langsiktig samarbeid mellom Misjonsalliansen og Utdanningsdepartementet i Vinh Long-provinsen i Vietnam. Målet var at alle barn, uavhengig av kjønn, etnisitet og funksjonsnedsettelser, skulle bli inkludert og integrert i de lokale skolene. Åtte år senere er Vinh Long blitt en foregangsprovins for resten av landet, med 1541 barn med funksjonshemninger som går på ordinær skole.

GIR FRA SEG STAFETTPINNEN. I

desember 2012 var tiden kommet for å overlate ansvaret for at alle barn i provinsen skal få gå på skole til utdanningsmyndighetene selv. Dette ble markert med en stor samling hvor alle de involverte i prosjektet, samt representanter for myndighetene var til stede, blant annet den tidligere utdanningsministeren.

Til tross for mange festtaler fra eminente myndighetspersoner, direktører og lærere var det en helt annen person som satte dypest spor med sin historie. Truong Van Sau fortalte om hvordan det var å

være far til en funksjonshemmet gutt, og hvilken betydning prosjektet har hatt for familien hans, og spesielt sønnens liv.

DIAGNOStisERT MED CP. Sønnen hans, Nguyen, ble diagnostisert med en alvorlig grad av cerebral parese da han var 3 måneder gammel.

I mange år var han avhengig av foreldrenes hjelp til alle daglige gjøremål. I 2006 fikk familien besøk av lærere som var involvert i Misjonsalliansens utdanningsprosjekt. De oppmuntret familien til å sende Nguyen til den lokale skolen slik at han kunne lære sammen med andre barn på samme alder.

– I begynnelsen ønsket vi ikke å la Nguyen gå på skolen. Vi var redde for at de andre barna ville le og mobbe han. Han kan nesten ikke gå eller snakke, så hvordan skulle han kunne delta i klassen? forteller Sau, Nguyens far.

gi han muligheten til et bedre liv.

Hver dag bar han sønnen sin mer enn en km til og fra skolen. I dag er Nguyen 12 år og går i 7. klasse.

Han får gode karakterer og går selv hver dag til og fra skolen. – Jeg er stolt av sønnen min. Han har mange venner både Til tross for mange hjemme og på festtaler fra emiskolen. Han får nente myndighetsgode karakterer, personer, direktører avslutter en og lærere var det en tydelig stolt far.

SIDE OM SIDE.

helt annen person som satte dypest spor med sin historie.

Endringene som har funnet sted i Vinh Long-provinsen de siste årene er i dag synlig på de aller fleste skolene i provinsen. Barn med funksjonshemninger sitter i dag side om side med funksjonsfriske barn og tar del i undervisningen i barnehager, førskoler og barneskoler i hele provinsen. n Aslaug Gotehus Rønningen

STOLT. Etter mange samtaler med

lærerne valgte Sau til slutt å bære sønnen til skolen i et forsøk på å

Vietnam x #1/2013

23

Foto: Camilla Guddal

Kompetansesenter for kvinner i Bolivia

Utviklingsinstituttet – eit slags folkeuniversitet Utviklingsinstituttet i Bolivia er eit slags folkeuniversitet.

Instituttet meiner at utvikling skjer via kunnskap.

Kvinnekomiteen i Colonia Arachiri i det tropiske Bolivia har akkurat fullført sitt nye kompetansesenter. I januar skal de kjøpe inn symaskiner og deretter arrangere sykurs for kvinner i området.

– Vi har aldri fått denne type hjelp før.

Vi får ikke bare hjelp til å bygge lokaler, men dere har hjulpet oss til å organisere oss, slik at vi klarer oss selv, forteller Fransisca, som er leder for komiteen. n Katrine Mayora Synnes

24

Bolivia

Utdanningsnivået på landsbygda i Bolivia er lågt. Ein del av den vaksne befolkninga kan framleis verken lese eller skrive. For elevar som fullfører grunnskulen, er moglegheitene små for vidareutdanning. Utdanningsinstitusjonane i dei store byane er fulle av byungdom som bur heime hjå foreldra.

I Bolivia fins det ikkje ein lånekasse for studentar, difor er det sjeldan at ungdom på landsbygda eller i utkanten av byane har moglegheit til å bli faglærde. Manglande ressursar hindrar dei i å flytte til byen for å få ei utdanning.

For at folk på landsbygda i Bolivia skal få seg ei relevant utdanning i å fremme utvikling i eigne lokalsamfunn, reiser Utviklingsinstituttet til landsbygda og tilbyr si utdanning. Deltakarane på kursa er frå 15 år og oppover. Eksempel på kurs som blir tilbudt gjennom Utviklingsinstituttet er utarbeiding av lokale utviklingsplanar og prosjekt, kurs i miljøvern og

kurs om kjønn, likestilling og lokal utvikling.

I 2012 har Utviklingsinstituttet arrangert 16 slike kurs i ulike lokalsamfunn. Kvart kurs går over 2–3 månadar med eit timeantal på 800 (medrekna tid til eigenstudier). Dette året har 475 personar fått vitnemålet i handa som ferdig utdanna i «lokal utvikling». I tillegg har 316 personar delteke på enkelte av kursmodulane, men ikkje fullført heile kurset.

Likevel har dei fått verdfull kunnskap med seg. Dei som fullførte kurset har fått ei utdanning som er offentleg godkjend i Bolivia, og det er dei offentlege utdanningsmyndigheitene som skriv ut vitnemåla.

I midten av desember var det høgtideleg vitnemålutdeling på El Alto. Kvinner og menn mottok med rak rygg vitnemålet som fortalte at dei no hadde fått ei utdanning som ikkje berre betyr noko for dei sjølv, men også betyr mykje for den lokale utviklinga i lokalsamfunnet der dei bur. n Torborg Fossan Steine

Grover Machaca Condori

Festdag for fadderbarna i Bolivia!

Fadderbarn med stort ansvar Da moren til Elisabeth forlot familien, fikk Elisabeth ansvar for å passe sine tre yngre søsken mens deres kreftsyke far arbeider hardt for å skaffe familien inntekt.

Elisabeth er 13 år og forteller smilende at hun elsker å klatre i trær og spille fotball. Når jeg spør om moren hennes, blir hun plutselig alvorlig. Vi kom hjem etter skolen en dag, og mamma var borte. Nå føles huset tomt. Pappa må jobbe, og jeg må passe på søsknene mine.

Det er nå ni måneder siden moren til Elisabeth forlot henne, de tre yngre søsknene og faren, som er kreft-

syk. Situasjonen føltes håpløs, og hun gav opp. Elisabeth gir imidlertid ikke opp, og hun forteller at den lille familien tar vare på hverandre og at hun nå har ansvar for å lage mat og passe familiens fem kuer. Til tross for den vanskelige situasjonen hjemme er Elisabeth fast bestemt på å fortsette å gå på skolen for å kunne hjelpe familien bedre når hun er voksen. n Katrine Mayora Synnes

Banebrytende avokadoproduksjon i Bolivia Alenemoren Julieta viser oss avokadoplantene sine som hun har plantet med hjelp og oppfølging fra Misjonsalliansens agronomer.

Nå holder Julieta på å krysse to ulike typer avokadoplanter, én som er robust og en annen som gir mye frukt. Denne krysningen finnes ikke i Bolivia ennå og skal gi mer frukter og bedre kvalitet. Misjonsalliansens jordbruksprogram i området innebærer at deltakerne får tett oppfølging i fem år for å sikre at alle mestrer alle sidene ved produksjonen. n Katrine Mayora Synnes

Hvert år mottar Misjonsalliansen ekstra pengegaver fra faddere som ønsker å gi fadderbarna noe «ekstra».

I Bolivia brukes disse pengegavene til å gi barna ved alle skolene der vi har fadderbarn en uforglemmelig dag, med god mat, leker og underholdning.

27. november var turen kommet til Laripata, en liten bygd i et av Andesfjellenes dalstrøk. Her var seks ulike skoler fra området samlet, med til sammen over 500 elever og lærere.

Festen foregikk på den største skolen i området som er bygd med hjelp fra Misjonsalliansen. Det er ikke ofte det arrangeres aktiviteter for barn i området, og barna viste tydelig at de hadde gledet seg til denne dagen.

Mange av elevene måtte gå i flere timer for å komme til skolen, men dette satte ingen demper på stemningen. Barna hadde forberedt både sang og dans og viste frem prosjekter de hadde jobbet med på skolen det siste året. Etter underholdningen var det duket for felles måltid på fotballbanen. – Vi hadde gått langt og var sultne, og da smakte det ekstra godt med maten vi fikk av Misjonsalliansen, fortalte en gutt i fjerde klasse.

Det er ingen tvil om at barna satte pris på ekstragaven fra fadderne! n Katrine Mayora Synnes

Bolivia x #1/2013

25

Ferieskule I desse dagar tek skuleborna fatt på ein to månader lang skuleferie. Få har råd til å reise på tur, så mange prisar seg lukkelege over ferieskuletilbodet som mange av skulane tilbyd. Vel å merke er dette meir som ein hobbyklubb/SFO å rekne. Vi gler oss til å sende vårens volontørar «ut i elden!» n Bjørnar Valbø

Sosial teologi videre i 2013 En av de utfordringene som vi tar med oss inn i det nye året, er barn med en vanskelig barndom, spesielt de som har hiv-positive mødre. Kirkeledere som samarbeider med Misjonsalliansen i Ecuador, har samlet seg rundt denne tematikken, og dette er noe som gir sosialteologi-gruppen mulighet til å engasjere troende i lokalmiljøet og samfunnsspørsmål. n Daniel Garcia

26

Ecuador

18 år i Ecuador I haust fylte Misjonsalliansen i Ecuador 18 år. Dette vart markert med ein heilaftan i slutten av november, der Misjonsalliansen inviterte støttespelarar, gjevarar og lokale samarbeidspartnarar til ein festkveld.

Vi har jo blitt 18 år her ute, og når ein er vorten myndig, er det klart at det må feirast med brask og bram!

Ein kveld i slutten av november vart sett av til å feire denne store milepålen. Sjølvaste krystallpalasset (Palacio de Cristal) på elvebreiddpromenaden Malecón 2000 var leigd for anledninga.

Festen skulle starte kl. 18.30, og så tidleg som kl. 19 (!) byrja lokalet å fylle seg opp. Festen gjekk av stabelen mindre enn ein time forseinka, som jo i seg sjølv er ein milepåle i Ecuador. På tapetet stod variert, lettfordøyelig program, og det heile vart leia på profesjonelt vis av morgonnyhendeankeret i tv-kanalen Ecuavisa. Av programinnslaga skal eg ikkje ramse opp anna enn stringkvartett, direktørtale, lokalsamfunnsprosjektansvarligtale, metalltakkeplateutdeling, barnedans, SoulChildren-soulframføring, stringkvartett igjen og fingermat frå servitørar i svart og kvitt.

SoulChildren, sa du? Bibelskolen i Grimstad har ei linje som heiter World Wide Walk. På denne går det mellom anna nokre ungdomar med

bakgrunn frå SoulChildren. Desse kom hit til Ecuador ei knapp veke før den her skildra happeningen og skal vere med som ein slags volontørar i arbeidet som Misjonsalliansen driv, med utgangspunkt i lokale kyrkjer. I haust har dei vore i fjella og lært seg spansk, men no er dei på plass i Guayaquil og har brukt januar til førebuing og til å bli kjent med kyrkjene dei skal jobbe med. n Bjørnar Valbø

Fakta World Wide Walk har team i Ecuador, Kina/Thailand og Israel/Det palestinske området ■■ Ecuador-teamet skal i samarbeid med Normisjon og Misjonsalliansen drive pionerverksemd for Soul Children ■■ Utan å kunne spansk framførte teamet likevel tre songar på spansk på Misjonsalliansens 18-årsfeiring (vel, éi av dei kan spansk) ■■

Det nye livet som bank

Maria besøker Centro Creer Min lillesøster, Maria, besøkte oss før jul. Allerede første dagen etter ankomst til Guayaquil var hun ivirg: «Kan vi reise på besøk til Centro Creer nå?»

Maria er sykepleierstudent, og i helger og ferier jobber hun med døve og døvblinde i stiftelsen Signo på Nordstrand. På bakgrunn av dette vet hun litt om hvor viktig det er at barn med ulike funksjonshemninger får profesjonell hjelp for å gå en lysere fremtid i møte. Misjonsalliansens to handikapsentre, Centro Creer, gir barn med ulike funksjonshemninger profesjonell hjelp. Maria har derfor engasjert seg for å støtte arbeidet med disse barna.

Tre dager før avreise til Ecuador fylte Maria 23 år, og hennes største gaveønske var penger til Centro Creer. Hun laget derfor sin egen aksjon hvor alle gavepengene blir satt inn og øremerket «Centro Creer». Målet er å samle inn til sammen 20 000 kroner, og hun er allerede godt på vei.

Internasjonal dag for funksjons-

Maria kom till Guayaquil søndag 2. desember, og dagen etter tok jeg henne med på besøk til Centro Creer. Vi var heldige med valg av dag – 3. desember er nemlig den internasjonale dagen for funksjonshemmede. I den

hemmede.

anledning var hele dagen satt av til fest og moro med barna, og vi fikk være med!

Etter besøket på Centro Creer har Maria følgende å si om det hun fikk oppleve: – Jeg fikk et veldig godt inntrykk av handikapsenteret! Jeg la spesielt merke til alle som arbeider på Centro Creer; de virker så oppriktig glade i barna og i jobben sin. Jeg fikk lyst til å komme tilbake for å jobbe her! Arbeidet virker dessuten veldig proft. Jeg er veldig glad for å kunne bidra med litt penger for å støtte dette arbeidet økonomisk. n Rebekka Andreassen Garcia

Som i så mange andre bedrifter brukes det også i D-Miro mye krefter mot slutten av året for å legge et godt grunnlag for året som kommer.

Den grunnleggende strategien er del av en femårsplan og den langsiktige planleggingen. Likevel er det nok å gjøre for å klare å konkretisere gode strategier, mål og retningslinjer som man kan stå samlet om.

En rask oppsummering av 2012 har fellesnevneren «Det nye livet som bank». Det å gå fra stiftelse til bank har påvirket D-Miro på forskjellige måter og berørt alle avdelinger. For eksempel vil et pålegg fra Ecuadors kredittilsyn om å jobbe preventivt mot hvitvasking av penger føre til at beslutinger må tas på styrenivå, retningslinjer blir sendt fra øverste leder, prosesser må beskrives og implementeres av administrasjonen, noe som igjen fører til at de som jobber med kundebehandling får en ekstra jobb i møte med kundene. Dette eksemplet er jo noe positivt hvor vi som bank kan lage gode rutiner, men likevel viser det hvordan en organisasjon må bruke tid og ressurser på prosesser som ikke er direkte knyttet til inntjening.

Når mange mennesker møtes for å enes om en plan, er det mye som må diskuteres for å bli enige om veien å gå i året som kommer. Administrasjonen har fortsatt en jobb å gjøre, men samlet under slagordet «Cambiando vidas» (vi endrer liv) og visjonen om å være den mikrofinansinstitusjonen som mest bidrar til å redusere fattigdom, er disse planene veldig viktige for 2013 n Håkon Aandstad

Ecuador x #1/2013

27

Foto: Tove Odland

Utgjør en forskjell – bli Barna i Misjonsalliansens fadderordning er ambassadører for sitt lokalsamfunn og målbærer historien om forandring og utvikling.

28

Misjonsalliansens utenlandssjef, Tone Lindheim, har møtt mange av barna i fadderordningen og er sterkt engasjert for å gi den oppvoksende generasjonen en framtid med muligheter.

Vi ønsker å bygge en sterk identitet hos barna som vi møter i

Sammen

våre samarbeidsland og i våre utviklingsprosjekter som viktige aktører i utviklingen av deres lokalsamfunn. Vi vil vise at ethvert barn har et enormt potensial, sier Tone. – I våre utviklingsprosjekter har vi bare aktive deltakere, ingen er passive mottakere.

Misjonsalliansens fadderordning har gjennom de over 50 årene den har eksistert vært

gjenstand for endringer. Den startet som en individuell støtteordning der hvert enkelt barn fikk støtte til utdanning, helsetilbud og andre grunnleggende behov.

I dag er fadderordningen en innsamlingsmetode der bidragene fra fadderne i Norge ikke går til ett og ett barn alene, men til fellesskapet som fadderbarnet er en del av.

VERV 1 av 1000

Foto: IOddmund Køhn

familien og lokalsamfunnet, forteller Tone engasjert.

Alle barn tilhører en familie. En familie er en del av et lokalsamfunn som igjen er en del av nasjonen.

Misjonsalliansen er opptatt av å se sammenhengene mellom disse og bidra til å skape varige endringer som kommer både enkeltmennesker, familier og samfunnet til gode.

Vi ønsker ikke å gjøre forskjell på

Målet vårt for Vervekampanjen 2013 er 1000 nye faddere. Bli med; verv deg selv, en venn eller flere.

For hver fadder du verver, får du et lodd i en trekning til en tur til et av våre prosjektland. Verv 15 og du får en reise! Sjekk ut www. verv.no. Vi trenger deg for å nå målet vårt! n Inger Lise Hansen

barn og unge i våre prosjekter. På en skole kan en tredjedel av barna være med i fadderordningen, men alle barna får likevel det samme tilbudet – og dermed de samme Kvinesdal menighet ble mulighetene. Dersom den ene vervevinner i 2012 tredjedelen kunne få besøk av sin Alle som vervet fadder, få en julegave eller ekstra supre supre av våre ververe Noen av våre ververe i 2012 var med penger tilsendt,Noen ville det bidra til en verv i trekningen av forskjellsbehandling som skaper Så er du med på å forandre verden! en prosjektreise grunnlag for skuffelse og misunfor to personer. nelse. Ikke minst kan en slik fadKvinesdal menigderordning bygge opp forventninger ververnes beste tips: het mobiliserte til et sikkerhetsnett som ikke en menighetens medlemmer til å verve og fadder i Norge har anledning til å gi, www.verv.no www.verv.no ble også den heldige vinneren. Vi gratuforteller utenlandssjefen. lerer! Bjørg Grøfteland og Inger E. Olsen Misjonsalliansen vil at barn og fra menigheten skal besøke vårt arbeid unge skal styrke sin identitet som på Filippinene. Takk til alle som deltok i viktige samfunnsbyggere i sitt lovervekampanjen 2012! n Inger Lise Hansen kalsamfunn og gjøre dem stolte av å tilhøre akkurat sitt lokalsamfunn.

Alle trenger vi å bli sett og løftet frem som unike, ikke at verdien vår Vi vil kommunisere bedre! er avhengig av hvor vi bor i verden, Vi har nylig sendt eller om vi har en fadder i Norge ut en spørreeller ikke, sier Tone. undersøkelse Faddere i Norge får bilde og inpå e-post for å formasjon som følger ett barn i ett Å bekjempe fattigdom er en samundersøke hvor av våre samarbeidsland. mensatt utfordring som må løses fornøyd du er med Fadderbarna er ambassadører med innsats på flere ulike områder. for sitt lokalsamfunn i møte med informasjonen fra Utdanning oss, både som fadder, giver og/eller norske givere.

Alle barn tilhører en fami- De gir også er en nøkkel leser av Tsjili. Vi håper du tar deg tid til lie. En familie er en del av et verdens til utvikå svare! Send oss gjerne e-postadresling, men sen din på info@misjonsalliansen.no lokalsamfunn som igjen er urettferdigdet er også om du vil motta informasjon fra oss på het et ansikt. en del av nasjonen. avgjørende e-post. n Inger Lise Hansen Men først å legge grunnlag for et bedre leveog fremst representerer barna grunnlag på sikt. Årsaken til at barn lokalsamfunnet og er målbærere av ikke går på skole er ofte at forelhistorien om forandring og utvikdrene har for lav inntekt til å betale ling. De er bevis for at det nytter, for skoleuniform og skolebøker. avslutter Tone. n Inger Lise Hansen Dersom vi bidrar til at både barna får gå på skole og samtidig at forSammen x #1/2013 29 eldrene kan skaffe seg et levebrød, betyr det enda større forandring for d! na ug ed rv ve

vervedugnad!

Hvert verv gir deg et lodd i trekning av tur for to.

Superverver. elisabeth Berg pedersen ble superverver i 2011. «Misjonsalliansen er en lett organisasjon å verve faddere til, fordi den favner så bredt.

I tillegg er jeg oppriktig engasjert, og engasjementet klarer jeg ikke å holde tilbake! Jeg har vervet flest faddere gjennom Facebook. Jeg har tatt kontakt med gamle venner og bekjente og nye klassekamerater». Selv om tanken om å vinne en tur er en klar motivasjon i jakten på 15 faddere, mener Elisabeth at personlig engasjement er det viktigste kjennetegnet på en superverver.

vervevINNer. Stine Norbakken vervet sin mor som fadder og fikk ett lodd i trekning av tur for to. Da hun fikk vite at hun var den heldige vinneren i vervetrekningen, utbrøt hun: «Jeg forstår det ikke. Dette er helt fantastisk!

Stine går på studiet «sosialt arbeid» ved Høgskolen i Oslo og har drømt om å ha utenlandspraksis i Misjonsalliansens prosjekter, men tenkte: «Nei, det går jo ikke. Jeg har jo ikke råd.» Nå får hun mulighet til å reise til Filippinene og til å ha praksis i Misjonsalliansens prosjekter. Akkurat som hun drømte om … Selv kaller hun det en velsignet overraskelse.

Superverver. Liv Anna Furnes er familieveileder i Bergen. Hun vervet 15 og ble superverver i 2009.

Nå er hun igang med å verve igjen. «Jeg verver fordi jeg vet at det nytter og at mange får hjelp. Selv arbeidet jeg på Filippinene noen år og fikk møte mennesker som erfarte dette. Jeg har stor tro på Misjonsalliansens tilnærming til utfordringene de står overfor. Det gir meg frimodighet til å verve!»

Superverver. Kjetil Kivle pettersen ble superverver i 2011. Han hadde bestemt seg for å reise til Bolivia og jobbe som frivillig og benyttet anledningen til å verve seg til turen. «Jeg fikk selv noen tips av en tidligere superverver for hvordan jeg kunne gå frem, men fant fort ut at jeg måtte verve på min egen måte. Med andre ord: vær deg selv, sier Kjetil og legger til: – At jeg selv har vært fadder siden jeg var 18 år, tror jeg var bra for vervingen.

verver SAMMeN. Guro Marie Wyller og Marie Fauskrud er godt i gang med sin superverving. De ville prøve å verve 15 faddere til sammen og dele vervepremien. Så langt har de vervet 13. «Vi startet med å verve oss selv, og så spurte vi familie og venner. Etter det ble det vanskeligere. Men vi fant ut at for å kunne klare å verve må man tørre å få et nei også, skriver Marie. Vervingen begynte vi med før vi skulle besøke prosjektene på Filippinene – Guro som frivillig og jeg som besøkende. Det har gjort oss mer motiverte til å verve», forteller Marie på e-post fra Filippinene. De anbefaler studiested, familieselskaper og andre sammenkomster som gode arenaer for å bringe faddertemaet på banen.

verver du 15, blir du superverver og er garantert en tur til et av våre prosjektland.

Blant de 108 superververne siden 2003 har det vært mange kreative vervemetoder.

Noen har ønsket seg faddere til bursdag eller bryllup i stedet for gaver til seg selv, noen har arrangert «fadderkveld» og andre har gått flere sammen for å verve 15 faddere. uavhengig av metode; her kommer noen vervetips:

– Vær engasjert!

– Vær tålmodig. Gi potensielle faddere god – Sett deg inn i Misjonsalliansens arbeid. betenkningstid dersom de ønsker det.

– Har du bursdag eller skal du gifte deg? – Bruk sosiale medier! Ønsk deg faddere i stedet for gaver.

– Bruk speidertrikset: Vær alltid beredt! Bruk – Har du vært/skal du bli volontør – fortell enhver anledning, på jobb, skole, kafé, om dette. selskap, vri samtalen inn på det å bli fadder.

MIlJØMErKEt tryKKSAK lISENSNr 241 782 tryKK: GuNNArSHAuG tryKKErI AS

?

30

Reportasje

#1/2013 xReportasje #1/2013

Skole bygger skole Norge/Ecuador. -

Det hadde vært vanskeligere å dra til Ecuador hvis vi ikke hadde bygget skole og bidratt med noe. Kontrastene mellom våre liv og virkeligheten som barn og ungdommer lever under i Ecuador, er enorm. Vi har bedre samvittighet, og både vi og elevene i Guayaquil er stolte av den nye skolen. > Tekst & foto [ Oddmund Køhn]

Reportasje #1/2013

31

SNART SLUTT. Nå har IS-klassen bare ett semester igjen av ungdomsskolen, og de har tre år med mye jobbing bak seg. Her sitter de sammen med kontaktlæreren Bente Pedersen (tv) og sosiallærer Eivind Hiorth (th).

> Tor går i 10. klasse ved Bekkestua skole i Bærum.

I tre år har han og de andre elevene i IS-klassen lært om internasjonal solidaritet, og de har bidratt mye på fritiden for å samle inn penger til en ny skole i et slumområde i Guayaquil i Ecuador.

32

SOLIDARITET SOM PENSUM. Bekkestua skole er foreløpig den eneste ungdomsskolen i landet med en egen solidaritetsklasse. I løpet av tre år er bistand, utviklingshjelp og solidaritet pensum, og på fritiden driver elevene et storstilt innsamlingsarbeid.

Høydepunktet er turen til Ecuador.

– Dette er andre kullet og altså sjette året Bekkestua skole har dette spesielle tilbudet, sier Eivind Hiorth. Han er ved siden av å være sosiallærer på skolen også initiativtaker og prosjektleder til denne klassen. – Tanken bak IS-klassen er å engasjere og lære ungdom om internasjonalt samarbeid og solidaritet i praktisk handling.

Elevene i klasx #1/2013 #1/2013 Reportasje sen har skrevet

en kontrakt med

skolen om at de i tillegg til skolearbeidet skal bruke av sin fritid til et prosjekt for Misjonsalliansen i Ecuador.

Forrige IS-klassekull samlet inn nærmere én og en halv million kroner, også dette til et prosjekt for Misjonsalliansen i Ecuador, samt til en studiereise til landet.

– Elevene har også kontakt med en vennskapsklasse i byen Portoviejo i Ecuador. Alle elever må derfor velge spansk som fremmedspråk. Vennskapsklassen i Ecuador skal lære engelsk, og slik sett kan chatting og e-post elevene imellom gjensidig lære dem et nytt språk, forteller Andreas Dybwad, den andre prosjektlederen i klassen. Andreas underviser i spansk og er for øvrig forfatter av en lærebok i spansk for ungdomsskolen.

Ifølge opplæringsloven har offentlig grunnskoleopplæring i Norge et gratisprinsipp som betyr at elever og foreldre ikke skal betale for undervisning og aktiviteter knyttet til opplæringen. Bekkestua skole har funnet løsninger som

ET STORT APPARAT.

UTFORDRING. På en såpeglatt påle måtte de norske elevene klatre opp for å hente poser med frukt.

fungerer godt og som ikke kommer i konflikt med gratisskoleprinsippet.

– Selv om elevene ikke betaler selv for dette, bruker vi lite av skolebudsjettet. IS-klassen er organisert som en egen organisasjon i Brønnøysundregisteret med eget organisasjonsnummer og eget styre, og elever og foreldre gjør en fantastisk jobb med å samle inn penger, sier Eivind Hiorth.

Irene Vold og Frode Solli er foreldre til Une i klassen, og de deler jobben som styreleder i styret for ISklassen. – Dette har vært moro å holde på med, men vi har levd et «IS-liv» i snart tre år, sier de med et smil.

Styret har ansvaret for budsjettering og regnskap, og de er delaktig i å sette planer og ideer ut i live.

– Vi overtok flaskepantingen fra det forrige kullet.

Første mandag i hver måned henter vi tomflasker fra nærmiljøet vårt. Både elevene og foreldrene tar del i dette, og hver familie har sine egne områder de har ansvaret for, sier Frode, og Irene legger til: – Vi har en mengde aktiviteter. Blant annet selger vi vafler hver søndag på Sæteren gård i Bærumsmarka, et fint turmål hele året.

Frode bemerker at styret i tillegg har registrert IS-klassen hos Norsk Tipping. – Grasrotandelen gir deg mulighet til å være med og bestemme hva noe av overskuddet skal gå til. Du kan velge at ISklassen får fem prosent av din spillerinnsats.

Elevene i IS-klassen er blitt en sammensveiset flokk, og de forteller mer enn gjerne om årene med dugnadsarbeid og om turen til Ecuador. Og de forteller hvorfor de valgte IS-klassen.

Ingrid og Mattias har eldre søsken som gikk på det forrige kullet, og de ville oppleve det samme som dem. Broren til Noras venninne hadde også gått i denne klassen, og det var en av grunnene til at hun søkte. – I syvende klasse så vi en film om den forrige IS-klassen, og det så gøy ut. Foreldrene mine syntes også det var en god idé å søke denne klassen, men det måtte være mitt valg, forteller Nora. Maren er blant dem som vet hva hun vil utdanne seg til. >

MOTIVERTE ELEVER.

Reportasje #1/2013

33

PANT. (Øverst) Innsamling av tomflasker har vært den viktigste inntektskilden. Prosjektleder Eivind Hiorth viser fram kontaineren der elevene sorterer flasker en mandag i måneden.

34

DOKTOREN. Kari Lise Eidjar var god å ha da ungdommene

besøkte Ecuador. Kari, på sin side, er imponert over det datteren og de andre ungdommene har fått til disse årene.

> – Jeg har lyst til å bli sykepleier, og jeg kan godt tenke meg å jobbe i utlandet, gjerne hjelpe foreldreløse barn i fattige land. Etter turen fikk jeg enda mer lyst til dette, sier hun. Emma hadde trodd det skulle bli mye mer jobbing på fritiden, og hun er veldig fornøyd med disse årene i IS-klassen. – Vi får så mye igjen, og så har vi fått besøk i klassen av kjente folk som forteller om fredsarbeid og bistand i fattige land.

Det har ikke de andre klassene fått, sier Emma.

– Den største inntektskilden vår er flaskepantingen. Vi elever og foreldrene våre begynner runden klokken seks på mandagene, og deretter sorterer vi flaskene i forhold x #1/2013 #1/2013 Reportasje til typer og stør relser. Det gjør vi i

en stor container utenfor skolen. Flaskepantingen gir oss mellom 25 000 og 30 000 kroner i måneden, forteller Maren.

MEDBRAKT LEGE. Kari Lise Eidjar, lege på Røa og mor til Nora, var en av foreldrene som var med på turen til Ecuador. – Jeg tror disse skoleårene har vært viktige for elevene, men turen var aller viktigst. ISklassen har bidratt til en ny skole i slummen, men det er forskjell på å høre at det nytter og å se det med egne øyne. Det gjorde inntrykk å se hvordan elevene på skolen levde, sier hun. – Kanskje vil det påvirke veivalg senere i livet, legger hun til.

Som Nora selv sier, kunne ikke foreldrene hennes ta valget for henne. Hun måtte selv velge å gå IS-

ENDELIG SAMMEN. IS-klassen sammen med vennskapsklassen i Portoviejo. I løpet av ungdomsskoletiden har de to klassene kommunisert via internett.

klassen. – De var tre nære venninner på barneskolen, men bare Nora valgte IS-klassen. Hun var den eneste som startet i åttende klasse uten venninner i klassen og måtte skape nye relasjoner. Men klassen har noe felles, et prosjekt som forener dem. Jeg er glad hun valgte IS-klassen, og jeg er stolt av henne, sier Kari Lise Eidjar.

Legen hadde med seg medisiner og preparater det vanligvis ikke er lov til å ha med seg på tur. Det var derfor ikke hyggelig å bli stoppet for kontroll på flyplassen i Guayaquil. – Alle papirer var forskriftsmessig i orden, og da kontrolløren så stetoskopet mitt og jeg fortalte jeg var lege, ble jeg vinket igjennom, forteller hun. Det var heller ikke første gangen hun var på tur. – Jeg har flere ganger reist i Østen og

opplevd fattige områder, men det vi så i prosjektområdene i Guayaquil var verre enn det jeg tidligere har sett.

IS-klassen besøkte både innsamlingsprosjektet sitt i Guayaquil, og vennskapsklassen i Quito. Turen de hadde sett fram til i to år, ble vellykket og fylt med sterke inntrykk. – Turen ble et vendepunkt for klassen, og nye egenskaper hos elevene kom fram. Møtet med fattigdommen og møtet med de ecuadorianske elevene ble sterke, forteller Eivind Hiorth. >

FØLELSESLADETE OPPLEVELSER.

Reportasje #1/2013

35

SOSIALT. (Øverst) Under oppholdet i Ecuador fikk IS-klassen

både sterke møter med fattigdommen i landet og mange hyggelige, sosiale opplevelser.

36

STYRELEDERE. Frode Solli og Irene Vold angrer ikke på engasjementet i IS-klassens styre. Datteren Une (t.h.) synes det var helt OK å ha foreldrene med på tur.

> Andreas Dybwad har familie i Ecuador og har besøkt landet flere ganger, men også på han gjorde møtet med skolen et sterkt inntrykk. – Vi hadde to videokameraer med oss for å sikre oss gode opptak. Jeg skulle filme åpningen av skolen, og linsen fanget opp følelsesladete bilder mens tårene rant fra øynene mine. Norske barn møtte takknemlige barn fra Ecuador, og små ecuadorianske barn krabbet opp på fanget til oss fra Norge. Jeg trodde jeg hadde fått gode opptak inntil jeg oppdaget at jeg hadde glemt å trykke på på-knappen, sier han med et lite oppgitt smil.

Det var stort å se gleden over den nye skolen, og det var knapt et tørt øye hos oss, forteller Irene og legger til: – Mens vi var på skolen, så Une, datteren vår, opp på faren sin og sa: «Pappa gråter også!» – Ja, det var overraskende å se så store områder med slum og de store kontrastene. Jeg hadde nok tenkt over dette, men var ikke klar over at det var så mye, poengterer pappa Frode.

Femten voksne, hvorav fire lærere, var med på turen. Frode, Irene og de andre foreldrene hadde ansvar for de norske elevene, og som såkalte «mapaer» («mamma-pappaer») hadde de ansvaret for to eller tre elever hver, x #1/2013 #1/2013 Reportasje men ikke sine egne

barn. – Da Une

kom til meg for å få hjelp til noe, kunne jeg svare: «Nei, jeg er ikke mapaen din», forteller Irene.

Elevene i IS-klassen bodde på Casa Alianza i Guayaquil, og en dag i oktober 2012 dro hele klassen til skolen de har jobbet for i to og et halvt år. Maren skriver dette på klassens hjemmeside: – Det var rart å se ut av bussvinduene og tenke seg hvordan de lever i slummen. Husene stod tett i tett, hjemmene så helt falleferdige ut, det var støvete og trange, humpete veier. Da vi kom til skolen i Paraíso de Flor, ble vi mottatt av glade barn, store smil, ballonger og konfetti. Vi fikk også en blomsterkrans hver og ble leid av små barn til plassen hvor vi skulle være. Det var veldig rørende å se alle de glade ansiktene.

I tillegg til å se skolen og overvære åpningen, deltok IS-klassen i lek og moro sammen med de ecuadorianske barna. – Vi danset, og alle barna ville leie en av oss norske. Deretter måtte vi klatre opp i en høy bambusstolpe for å hente ned poser med frukt.

Problemet var bare at denne stolpen var innsmurt med olje eller såpe for at den skulle være glatt å klatre i, forteller flere i IS-klassen. Elevene på skolen i Paraiso de Flor leste dikt på spansk for nordmennene, og IS-klassen lærte bort sangen «Hode, skulder, kne og tå».

MØTE MED SKOLEN.

VARMT MØTE. På skolen i Paraiso de Flor ble de norske ungdommene møtt av elever fra skolen de hadde finansiert. Nordmennene

ble invitert på dans, og de ecuadorianske barna ville helst leie en av de norske.

De norske gjestene fikk også se fotballprosjektene til Misjonsalliansen og fikk spille kamp mot en lokal klubb. Det ble en tøff kamp mot Club Deportivo Alianza Juvenil, som er et lag som Misjonsalliansen har opprettet for barn i slummen. I den intense varmen på en av fotballbanene Misjonsalliansen har bygget i slummen, vant Ecuador 3–1 over Norge.

– Etter kampen ga vi bort drakter, skjerf, håndklær, fotballer og selvfølgelig norsk Kvikklunsj til spillerne. Tilbake fikk vi servert saftig, kald og god vannmelon som var perfekt etter en svett og varm kamp, forteller elevene.

det ikke vært for Eivind og Andreas. De har sådd mye i ungene. Prate kan alle gjøre, men disse to har gjort noe med elevene.

Eivind Hiorth har vært i Ecuador flere ganger og kjenner godt til arbeidet til Misjonsalliansen. – Det er ikke naturen som gjør inntrykk lenger, men menneskene, alle samtalene og møtepunktene. De synes ofte så glade, men under gleden ligger alle bekymringene. Det er godt å få være med på å gjøre positive endringer for mennesker og slike fattige lokalsamfunn. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

POSITIVE ENDRINGER. Styrelederne angrer ikke på an-

svaret de har tatt på seg. – Vi var aldri engstelige i Ecuador, og vi var trygge på at Misjonsalliansen visste hva de tok oss med på, selv om vi en dag måtte ha politieskorte i slummen. En annen dag merket vi sammenstimling og uro nede i gata der vi var, og da hadde en mann blitt skutt bare fordi han tok fram og viste en mobiltelefon, sier Irene Vold og Frode Solli. Frode legger til: – Av og til kan vi jo kjenne ansvaret og være bekymret for økonomien. Men vi ligger godt an og skal klare målsettingen vår.

Kari Lise Eidjar er imponert over Bekkestua skole og over lærerne. – Alle fire lærerne har gjort en flott jobb, men det ville ikke blitt noe av prosjektet hadde

Reportasje #1/2013

37

norge.

Og i hjertet?

Finn

det

Romler i magen? frem

gryter og stekepanner, vannet koke og olja la

surre. Det er klart for ĂĽrets

!

For andre pü rad utfordrer støttespillere hverandre til ü ikle seg forkle og

ĂĽr Misjonsalliansens

kokkehatt og invitere venner pĂĽ middag. Prisen for maten er det kokken selv som bestemmer

ble arrangert

â&#x20AC;&#x201C; i og pengene gĂĽr til arbeidet et av Misjonsalliansens prosjektland.

Tsjili-middag første gang i fjor, da som en uhøytidelig konkurranse mellom de ulike lands støttespillere, om

hvem som kunne samle inn mest penger til ÂŤsittÂť land. Totalt innbrakte Tsjili-middagene over 100Â 000 kroner til Misjonsalliansens Ă&#x2026;rets aksjon varer hele mars mĂĽned!

arbeid.

Hesselberg og Ingeborg Ims Winther disket Ellen

opp med en fantastisk Tsjili-middag til inntekt for arbeidet i De bidro til Bolivia var det landet som fikk inn flest

at Bolivia.

middagspenger i 2012.

Karlsen serverte wok, kyllingfilet

. Ina Susanne og hjemmelaget sjokolademousse med krem â&#x20AC;&#x201C; og samlet inn

penger til prosjektene pĂĽ Filippinene.

38 Trend

â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘

Tid for

VINNEREN.

ASIATISK

â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘

!

â&#x20AC;&#x201A; Trend #1/2013â&#x20AC;&#x201A;

39

â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘

PYLSE PĂ&#x2026; STRANA. Oddgeir Teigen og vennene fra JĂŚren holdt mange middagsselskaper. Bildet er fra en utemiddag pĂĽ Ognastranda. 50 personer med smĂĽtt og stort deltok pĂĽ turen. Meny: Wok, pølser og popcorn.

hovedkontor i Oslo fikk komfyren til ĂĽ dampe.

Informasjonsleder og Tsjili-redaktør Oddmund Køhn slo til med vürruller som han lÌrte ü lage pü reportasjetur i Vietnam.

KONTORLUNCH. OgsĂĽ staben ved Misjonsalliansens

i prestegürden pü Fannrem i Orkdal. Vigdis Troøyen Foseide var vertinne og serverte tre-retters middag med laks, Flyvende Jakob og sjokolademousse. Pengene ble gitt til arbeidet i Kambodsja.

PRESTEGĂ&#x2026;RDEN. 16 middagssultne trøndere samlet seg

i mars. Bente og Tor hadde nylig kommet tilbake fra Kambodsja og Filippinene, etter ĂĽ ha vunnet fjorĂĽrets vervepremie. Jubileet ble en Tsjilimiddag, og inntektene og gaven til jubilanten gikk til fiskedammer i Kambodsja.

BURSDAGSSELSKAP. Tor Sletten fra Ă&#x2026;l feiret sin 60-ĂĽrsdag

â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘ â&#x20AC;˘â&#x20AC;˘

40

Portrett â&#x20AC;&#x201A;

#1/2013 Portrett

Gir det videre Hun er tidligere utsending for Misjonsalliansen, grunnlegger av Bergen Soul Children og en ivrig fadderverver, men Liv Anna Furnes stusser når hun blir omtalt som «engasjert». – Jeg tenker vel at jeg kunne engasjert meg mer, ofret mer. Men kanskje kan jeg få andre til å engasjere seg!

En skal ikke kimse av hva én engasjert person kan få til, sier hun. > Tekst & Foto [ Bjørn J. Sørheim Queseth ]

x #1/2013 Portrett

41

> Kveldsmørket har lagt seg tett inntil vindusrutene i vinterhagen. Bare stearinlys, som skinner fra bord, hyller og karmer, holder det ute. – Dette er «hula» mi. Det er her jeg liker meg best, sier Liv Anna Furnes og setter seg i toseteren. Her finnes verken tv, stereoanlegg eller pc, bare disse lysene, en bibel på en puff, en pocket-roman på bordet. Fire etasjer under utbygget står snødekte biler parkert for natten. Et lite stykke oppi gaten skimtes kirkegården, som omgir Loddefjord kirke. Det er stille, ute og inne; en kontrast til det som kommer. Om et døgn smeller det. Da holder hun øvingshelg for Bergen Soul Children – koret hun startet for halvannet år siden.

- Det var niesa mi som hadde behov for et kor, forteller Liv Anna. – Hun skulle begynne på ungdomsskolen og hadde lyst til å synge.

Det fantes et soul children kor her fra før, men det var forankret i en bestemt bydel.

Niesa mi ønsket et kor for hele Bergen.

Hun sa: «Tante, kan ikke du starte et…»

Så jeg begynte med å stable på beina et band, tok kontakt med ulike menigheter; to frikirkemenigheter og menigheten her i Loddefjord. Jeg ville ikke at koret skulle være forankret i en bestemt menighet, men heller ikke at det skulle være helt uten noen forankring. Så begynte vi å drive PR. Det var ikke så mye mer enn det … Jeg bare satte i gang, jeg!

«TANTE, KAN IKKE DU…»

SOUL-BARN. Slik ble Bergen Soul Children

til. Liv Anna er selv dirigent. – Jeg har veldig sansen for Soul Children-konseptet. Det er en bevegelse, sier hun. Det første Soul Children koret ble startet i Oslo i 2001, med en tydelig kristen profil og med et «røffere» repertoar av musikkstiler; gospel, soul, rock, pop og R ‘n B. Siden den gang har konseptet spredt seg. I dag finnes det om lag 80 slike kor rundt om i Norge, og også i USA, Japan,

42

Portrett

#1/2013 Portrett

Indonesia, India, Bangladesh, Tyskland, Sverige og Slovakia. Liv Anna var aktiv i bevegelsen allerede tidlig på 2000-tallet, da hun arbeidet som ergoterapeut/miljøterapeut på Modum Bad. – Bevegelsen har som mål å vinne og bevare unge i et kristent miljø, la dem synge sanger på «sitt eget språk». Det er en klar profil på musikkstil, en stil som kidsa liker. Det skal være litt tøffere og ikke bare for de som er vant til å gå i kirka. Det er skapt for å være noe annet, et kor for de som ønsker mer utfordring enn de får i vanlige barnekor, sier hun.

Musikken har en tydelig kristen profil og et «røft» repertoar av musikkstiler, stiler som kidsa liker.

UT PÅ TUR. Det er ikke bare et fritidstilbud Liv Anna ønsker å gi de noen-og-tjue ungdommene i koret. Hun vil også gi dem et engasjement for mennesker som lever i et lite øyrike langt borte. 22. februar tar hun med seg 18 ungdommer, 7 foreldre og 4 andre voksenledere for å besøke Misjonsalliansens prosjekter på Filippinene.

– Vi begynte å planlegge turen like etter at koret var opprettet, forteller hun. – Jeg delte ideen med foreldrene, vi vurderte de økonomiske sidene ved det, så presenterte vi det for ungdommene… Det ble veldig godt mottatt! Og jeg har forberedt dem. Jeg har holdt undervisningsøkter der jeg har snakket om hva fattigdom er, hva misjon og diakoni er, hvordan Misjonsalliansen jobber, og også om filippinsk historie, kultur, tro. De har også fått et lite kurs i psykologisk førstehjelp. Det er mange ting de skal takle både på tur og i hverdagen ellers.

DANNELSESREISE. – Jeg har vært på Filippinene selv, opplevd det og har lyst til å dele det med dem. Jeg ser på dette nesten som en «dannelsesreise». Jeg vil at de skal få oppleve en annen virkelighet, få

forståelse for hvordan andre mennesker lever, kanskje takknemlighet for de mulighetene de selv har. At de kan reflektere litt. Det er håpet. Og jeg håper de vil se at det nytter å gjøre noe, at de ikke blir overveldet av all elendigheten. Det kunne jeg kjenne litt på selv …

EKS-UTSENDING. Fra 2006 til 2008 var Liv Anna utsending for Misjonsalliansen på Filippinene. Hun hadde gledet seg lenge til å reise, og det ble et sterkt møte. – Ikke mange dagene etter at jeg ankom Filippinene, dro jeg ut i Misjonsalliansens prosjektområder, der som koret skal. Vi besøkte en liten kirke, og jeg husker jeg tenkte: «Er dette en kirke?» Den var så liten og stusselig. Jeg så et bolighus i slummen, som jeg ikke egentlig syntes var så lite. Men så fikk jeg høre at det bodde 15 personer der. Da blir man litt sånn «Er det mulig?» Jeg ble stående å kikke for å prøve å forstå hvordan så mange kunne få plass til å sove der. Man får litt klaustrofobi. Det er så mange folk, søppel, kloakk. Noen hadde finere hus enn jeg hadde sett for meg. De hadde plakater på veggene, gardiner, kanskje tv. Og selv om tv-en kanskje ikke virket, så hadde de det i alle fall og var utrolig stolte over det lille de hadde. Første dagen husker jeg at jeg møtte en liten jente. Det hadde vært en brann der 5000 mennesker hadde mistet hjemmene sine, men hun hadde klart å berge pusekattene sine. De var pjuskete og skitne, men hun var så glad for å ha berget dem.

BEVAR HÅPET. – Jeg opplevde alle ytterpunktene som livet kan romme. Det var kjempeartig og spennende, samtidig som man i møte med fattigdom og håpløshet fort kan bli motløs og frustrert over alt man ikke skjønner. Med erfaring fra psykiatrien var jeg vant til å møte mennesker som har det vanskelig, så jeg var forberedt på at det kunne bli tøft. I Manila møtte jeg fantastiske mennesker, mennesker med glød og engasjement. Men jeg møtte også blikk som hadde mistet gløden. Jeg måtte ofte jobbe med meg selv for å bevare håpet. >

x #1/2013 Portrett

43

hvem som skal ha. Det er så lett å tenke at «de sier sikkert ikke ja», men det er det jo ikke meg som skal avgjøre. La folk få velge selv!

>

FADDERBARNET. Inni den lille vinterhagen,

overfor der hun sitter i toseteren sin, står filippinske kurvstoler og et bord derfra, og på en hylle på veggen brenner stearinlys ved siden av bilder av mennesker hun kjente der ute, og savner. – Filippinene er et stort hjertebarn for meg, en stor del av hjertet mitt. Jeg har venner der, kontakter, og det er det stedet jeg selv alltid tenkte at jeg skulle dra til. Det har jeg følt lenge, helt siden det første fadderbarnet, sier hun og refererer til et møte i 1991, der hun fikk høre om Misjonsalliansen.

– Etter møtet bestemte jeg meg for at Misjonsalliansen skulle bli min misjonsorganisasjon. Jeg fikk et fadderbarn på Filippinene, leste om barnet, om landet.

Jeg følte at jeg skulle reise ut. Av og til følte jeg det sterkt, av og til ikke, men det lå der hele tiden. Det er mye som kan skje når noen verves som fadder!

VERVER ANDRE. Det er kanskje en av grunnene til at hun selv har gjort en hederlig innsats for å verve nye faddere til Misjonsalliansen. Etter at hun kom hjem, vervet hun seg til «Superverver», noe som vil si at hun vervet 20 nye faddere og dermed fikk gratis tur tilbake til sitt andre hjemland. (Misjonsalliansen har siden redusert kravet til 15. red. anm.)

44

Portrett

#1/2013 Portrett

Koret har til nå vervet 120 faddere – og premien er til god hjelp når man skal kjøpe flybilletter til så mange.

– Motivasjonen for å verve var todelt.

Først og fremst ville jeg hjelpe mennesker på Filippinene, men det var også for å få turen. Da jeg forlot Filippinene første gang, lovet jeg å komme tilbake. Det var viktig for meg å kunne dra ut igjen. Så jeg begynte å verve. Det falt meg lettere siden jeg har vært der ute og har tro på arbeidet. Jeg er sånn at jeg ikke klarer å «selge» noe jeg ikke har tro på. Jeg stolte på Misjonsalliansen, visste at de er seriøse og forvalter pengene på en god måte.

Hun henvendte seg til familie og venner med oppfordringen om å bli faddere for en liten gutt eller jente på Filippinene. – Jeg hadde en del slekt som ikke hadde noe fadderbarn, og mange som kunne tåle et par til. Det er rart sånn; man tenker kanskje at «denog-den er ikke interessert», men plutselig kommer de og sier «Jeg vil også ha sånn fadderbarn!» Det var litt tankevekkende. Det er jo ikke jeg som skal velge

GI DEM VALGET.

DEKKER KOR-REISEN. Misjonsalliansens ordning med å spandere tur til et av sine prosjekter for alle som klarer å verve 15 faddere, har også vært til god hjelp for Bergen Soul Children. Koret har til nå vervet 120 faddere – og premien er til god hjelp når man skal kjøpe flybilletter til så mange. – Det er en vinn-vinn situasjon, sier Liv Anna. – Ungdommene i koret får tur til Filippinene, Misjonsalliansen får inntektene fra fadderne, pluss at de får sendt ut en stor gjeng ungdommer som kommer tilbake til Norge og er superinteressert. Ingenting er så inspirerende som engasjerte ungdommer!

VERDEN TRENGER DET. –

Hvorfor er det så viktig å engasjere dem?

– Fordi verden trenger det. Herlighet!

Det er så mye drit i verden! Vi som sitter her på vår egen lille tue trenger å engasjere oss; mot fattigdom, for misjon. Det er viktig å se og oppleve en annen kultur, se at det finnes andre måter å tenke på enn det vi gjør i vesten. Det er viktig for vår egen del, men også fordi det kommer mennesker til landet vårt fra andre land, og dette kan hjelpe oss til å forstå dem.

Vi trenger folk som er engasjerte. Eller ikke bare engasjerte, men folk som gjør noe. Det er forskjell …

Kvelden nærmer seg natt i Loddefjord. Det er fem år siden Liv Anna arbeidet på Filippinene. Hun utelukker ikke at hun en gang kommer til å gjøre det igjen. – Jeg er åpen, sier hun. – Vi får se. Jeg opplever at Gud er en rød tråd i det hele. Han var til stede i tankene om en gang å reise til Manila.

Han var der i det jeg så og opplevde der ute, han er så absolutt den vi ønsker både å se og formidle når Bergen Soul Children skal ut, og han er i mitt evinnelige spørsmål: «Hvor går veien videre?» bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

DEN RØDE TRÅDEN.

Betraktninger

Vi har mange nye målsettinger ved inngangen til et nytt år, og det er nok ikke for å ta bort betydningen av disse at Tove Houch har skrevet om «Grenseløs kjærlighet».

Det er ikke alltid vi når målene – selv om vi strever hardt!

Du trenger ikke holde mål Han legger til det som mangler

er hans armer allikevel åpne når du snur alltid

om du vender ansiktet bort og glemmer Ham Fra Regndråper 1991 av Tove Houck

Godt? nytt? år Blir 2013 et godt år? Skal 2013 bli godt, trenger vi et nytt liv. Har du allerede fått «det nye livet», må det fornyes.

Nytt liv? Godt liv? Hvordan får jeg det, eller hvordan fornyer jeg det nye livet jeg har fått?

Svaret er Jesus!

Jesus sa at et godt liv oppnås ved å leve som han lærer, ikke som et sett med lover og regler, men som et nytt liv, en ny måte å leve på. Jesus gjør ikke livet vanskeligere, men avslører at veien til et godt liv er å leve som han lærer. Å leve slik han vil, gir et liv som tåler motgang og en lykke som er uavhengig av skiftende helse, konjunkturer eller personlig suksess. Salig er den som frykter Herren og har glede i hans bud. Salme 112, 1 Jesus forlanger ikke at vi lever på hans vis for at vi skal få hans velsignelse eller komme til himmelen når vi dør. Han forteller rett og slett sannheten om virkeligheten. Han advarer mot egoisme, egenvinning, løgn og

utroskap fordi det ødelegger ditt og andres liv. Begjær og bekymring, fordømmelse og sinne, hevn og stolthet er aldri godt eller vakkert og fører ikke til frihet. Faktisk er det en flukt fra frihet. Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Joh 14,27 «Gud, gi meg lykke og fred, men la meg også leve mitt liv som jeg vil», ber vi. Og Gud svarer at det kan Han ikke gi oss. Vi ber om noe som ikke eksisterer. Gud kan ikke gi oss lykke og fred adskilt fra seg selv, fordi det ikke er mulig. Det fins ikke.

Da blir ikke spørsmålet: «Hva må jeg gi opp for å følge Jesus?», men «hva vil jeg aldri komme til å oppleve hvis jeg velger å ikke følge Jesus?»

Svaret er klart: Vi mister sjansen til å leve et godt liv.

Nytt? Godt? 2013 er muligheten!

Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Unni Hiorth, personalkonsulent på utenlandsavdelingen Inger Lise Hansen, markedsog innsamlingsleder John Erland Boine, økonomiavdelingen Andreas Andersen, daglig leder for AMAS (Misjonsalliansens mikrofinansarbeid) Knut Eldhuset, it-avdelingen Erik og Noriko Frøyland i Japan Camilla Guddal i Bolivia Nina Therese Solberg og Thomas Smørdal i Kina

av [ Ole Martin Uglem ] Utsending på Filippinene

Ettertanke

45

De tre beina: kropp, sjel og ånd. Det sosiale, det fysisk/psykiske og det åndelige.

Illustrasjonsfoto: Bjørn j. Sørheim Queseth

Tanker rundt en stol med tre bein

46

I de ca. 17 årene jeg var leder for Misjonsalliansen, fikk jeg ikke sjelden spørsmålet: Er diakoni misjon? Det er en interessant problemstilling for teoretikere. Men jeg fikk ofte lyst til å provosere med et motspørsmål: Hvorfor gjorde Jesus gode gjerninger? Var det en bi-ting? Eller var det ubrytelig sammenbundet med hele hans budskap, hele hans verk? Selvsagt er diakoni misjon. Med rette er det sagt at diakoni er kirkens kroppsspråk.

En misjonær skrev det slik i et brev: «I Tanzania har vi en stoltype som er laget av ett eneste helt trestykke. Stolen har tre bein. Ja, den er virkelig god å sitte på. Stolen er behagelig, men mangler den ett av de tre beina, er den ubrukelig … » Jeg tenkte mye på den stolen med de tre beina da jeg var kirkerådsleder i Den norske kirke. Vi sier så ofte at mennesket er en helhet slik stolen som var laget av ett helt trestykke og at vi som kirke vil ta omsorg for det hele mennesket.

Det betyr de tre beina: kropp, sjel og ånd.

Kommentar

Eller for å si det på en annen måte: det sosiale, det fysisk/psykiske og det åndelige. Der er de tre beina.

Da er det også min overbevisning at alle tre beina hører med i en levende kirke og i en misjonsorganisasjon. Mangler ett av beina, så fungerer ikke stolen. Det er vår utfordring.

I Misjonsalliansen opererer vi med et utvidet diakonalt begrep som innbefatter både Kristustjenesten og Kristusforkynnelsen. En diakonal omsorg gjelder det hele mennesket.

I Vårt Land ble to dyktige fagdiakoner intervjuet.

De fikk spørsmål om hva diakoni egentlig er for noe, og de svarte kjapt: «Diakoni er det eneste som er let-

tere gjort enn sagt!» Og så forteller Våre utsendinger er ikke bare utsendinger for de om et diakonikurs i Estland hvor Misjonsalliansen, men først og fremst utsendt av temaet var å ta vare på skaperverket misjonens Herre for å gi mennesker det ord som som en del av diakonien. Der gikk skaper disipler. det et lys opp for en av deltakerne.

Hun arbeidet som skogbruksrettleder, men utbrøt strålende etter kurDa Jesus sto fram, utfordret han samtidens menset: «Jeg er jo diakon!» På en måte var det riktig. Det neskesyn. I møte med svake og utstøtte mennesfinnes to slags diakoni: Den faglige der hvor folk med kegrupper formidlet Jesus verdighet og respekt. diakoniutdanning vigsles til å jobbe spesielt med det- Mennesket er Guds ypperste verk, derfor er aymate, men så har vi også den allmenne diakonien som raindianerne på Bolivias høyplatå og børsmeklerne alle er kalt av Gud til å bedrive. Diakoni er å følge i New York våre brødre og søstre. De angår oss og Jesus inn i møte med mennesker som trenger om- vår omtanke, og vi sier med apostelen: «Mitt hjertes sorg og omtanke. Diakoni er «den gode gjerning fra ønske og min bønn til Gud for dem er at de skal bli omtankens bankende hjerte via kjærlighetens hånd frelst.» Enten de bor i slum eller villastrøk, telt eller til solidaritetens lojale nærvær og forsvar», er det hus, i sør eller nord. Det er ekte diakoni med omsagt. Å drive diakoni er å bringe Jesus til folk, hans sorg for det hele mennesket. kjærlighet og omsorg, altså misjon.

For en misjonsorganisasjon må også Ordets tjeneste være tydelig. Vi er kalt til å være Jesu hender og føtter i møte med mennesker som har behov for vår tjeneste, men vi er også kalt til å være Jesu munn i møte med mennesker. Våre utsendinger er ikke bare utsendinger for Misjonsalliansen, men først og fremst utsendt av misjonens Herre for å gi mennesker det ord som skaper disipler, slik misjonsbefaav [ Nils-Tore Andersen ] lingen uttrykker det. Diakoni kan være den ordløse Tidligere generalsekretær tjenesten for min neste og ha sin egenverdi som det, men utsendinger fra en misjonsorganisasjon kan al47 Kommentar #1/2013 dri være ordløse. De er også vitner om en kjærlighet som er større enn alt.

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

Vintergaven 2013 Går til

Skole og Utdanning Vi har lyst til å bli:

Lærer

Lege

Seyha, 14 år

Lærer

Den, 13 år

Lege

Vibol, 12 år

– Arnt H. Jerpstad, generalsekretær

Lege

Samnang, 15 år

Lege

Lærer

Reaksmey, 14 år

Sarong, 15 år

Makara, 12 år

Lege

Theary, 12 år

Lege

Sreynit, 11 år

«Da jeg var liten, hadde jeg lyst til å bli misjonær. Og det ble jeg! Jeg utdannet meg til sosionom og dro for Misjonsalliansen til Ecuador. Jeg var heldig! Jeg vokste opp i et land hvor ting lå til rette for meg, med et skolesystem som gav meg mulighet til å velge. Ikke alle er like heldige som meg. Jeg håper du vil gi en Vintergave, slik at fattige barn i våre prosjekter kan få mulighet til å bli det de har lyst til.»

Ingeniør Pisal, 12 år

Benytt

kontonummer 3000 16 00040 Merk med «Vintergaven 13»

Disse barna går på Tbeng barneskole i Kambodsja og har fortalt oss om sine drømmer for framtiden.