Tsjili 0117

magasin e t fr a Misj onsalliansen nr . 01 • 2 017

fadder: Fire barn i Ecuador forteller om drømmene sine

• møt Trine Skei Grande som har vært fadder i 20 år.

innhold 01 • 2017

Tsjili m i s j o n s a l l i a n s e n

Liberia:

En ny start

I Pengai har ikke lærerne fått lønn på over ti år.

Klasserommene er stappfulle. Endelig skal det komme en ny skole.

s. 20

Portrettet:

Ecuador:

Trine Skei Grande har vært fadder

I Guayaquil møter vi fadderbarna Carlos, Joffre, Maerli og Jammi. De forteller om hverdagen sin og hva de liker best på skolen.

Mennesker må myndiggjøres i Misjonsalliansen i 20 år.

s. 30

Drømmer på Luis Alfredo

s. 42

2 tsjili nr. 01 • 2017

stemmen Forsiden: I Pengai er det to spente gutter som gleder seg til at den nye skolen skal åpne.

Foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

Fast stoff stemmen s. 3 leder s. 4 Bidragsytere s. 4 HVA GÅR PENGENE TIL? s. 5 nyheter s. 8 ARKIv s. 16 ikke medbragt s. 17 familiesider s. 28 portrettet s. 30 bildet s. 36 kronikk s. 38 instagrammer # s. 46 andakt s. 48 mikrofinans s. 50 fortelling for barn s. 58 Generalsekretæren s. 60 ENGASJEMENT I NORGE s. 62 VOLONTØR-SIDEn s. 65 Spørsmål & Svar s. 66

Aktuelt Vår Fadderordning s. 6 en ny start s. 20 Nyutdannet grafisk designer i rullestol s. 41 Drømmer på Luis Alfredo s. 42 I mars er det endelig tid for TSJILI-middag! s. 61

Inkluderende rom Når vi inkluderer folk i det vi gjør, deler de det de har på hjertet og den kunnskapen de sitter på.

Da vi i lokalsamfunnsorganisasjonen vår reflekterte over hva vi kunne gjøre for å få med oss flere fra lokalbefolkninga, stilte vi oss også samtidig spørsmål om hvilke grupper som vanligvis ikke var representert hos oss. Vi la merke til at både eldre, mennesker med funksjonshemninger samt barn og unge ikke var til stede.

Etter at vi oppdaget dette, ble det viktig for oss å skape rom for inkludering og møteplasser for ulike sårbare grupper. Mennesker som før ikke uttalte seg om sin egen situasjon, ble nå deltakende på møter og i samfunnet.

En stor utfordring i vårt område er at det ofte blir flom her. Vi har nå et samarbeid med myndighetene for å gjennomføre en opprydning i området, rett og slett for å fjerne søppel. Det er viktig å holde kanalene våre åpne. Likevel regner det til tider så mye at vi må ha hjelpemidler for å klare oss, særlig når det er kraftige tyfoner.

Gjennom samarbeidet med Misjonsalliansen har vi anskaffet oss båt som vi har brukt til redningsaksjoner. Vi har også fått tilgang på mye annet utstyr. Det er gjerne de mest sårbare, som barn, mennesker med funksjonshemninger og eldre, som lider mest når det er tyfoner og flom.

Hjelpen vi gir utgjør en enorm forskjell i enkeltmenneskers liv. En dag kommer barna selv til å fortelle om hvilke muligheter de har fått gjennom hjelpen de har mottatt. Jeg håper dere i Norge vil fortsette å være en del av det viktige arbeidet vi gjør her nede.

Carmelita A. Gumabao, lokalsamfunnsleder, Rizal, Filippinene

3 tsjili nr. 01 • 2017

Bidragsytere

kjære leser Utgaven av Tsjili du nå holder i hånden har både nytt format og nytt design. Innholdet er redigert på en annerledes måte, men vi skal fortsatt formidle gode og levende saker fra prosjektene våre og gjennom artikler og nyheter skape engasjement og giverglede.

Utgivelsene vil framover ha et hovedtema, og vi ønsker på den måten å kunne gå noe mer i dybden på ulike områder av arbeidet vårt. Fadderordningen, som du kan lese om denne gangen, er en viktig side ved Misjonsalliansens arbeid. Misjonsalliansen er den organisasjonen i Norge som har drevet med fadderordning lengst. Det å være fadder er en konkret og personlig måte å bidra aktivt til en mer rettferdig verden. Som fadder gir du sårbare barn i en vanskelig situasjon nye muligheter gjennom skolegang og utvikling av lokalsamfunnet.

Målet med den nye utgaven av bladet vårt er å gi enda bedre informasjon om arbeidet vårt i en enda bedre innpakning – og til lavere kostnader både på produksjon og distribusjon. Vi håper du vil ha glede av vårt nye Tsjili.

Tsjili • Utgiver: Misjonsalliansen, Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo. Postadresse: PB 6863, St. Olavs plass, 0130 Oslo. Tlf.: 22942600 E-post: info@misjonsalliansen.no Bankgiro: 3000 16 00040. Redaktør: Oddmund Køhn, mob 922 52 054, oddmund.kohn@misjonsalliansen.no, informasjonskonsulent: Fride Maria Listrøm Næsheim, 473 91 094, fmn@misjonsalliansen.no, Ansvarlig redaktør: Andreas Andersen, 934 29 975, andreas. andersen@misjonsalliansen.no, Konsept og design: Blæst Design, Geir Henriksen, Grafisk design: Klaus A. Kuhr, Trykk: Gunnarshaug Trykkeri AS, ISSN 1890-6826. www.misjonsalliansen.no

leder

Nils-Tore Andersen: Nils-Tore er dette nummerets andaktsskriver. Nils-Tore var generalsekretær i Misjonsalliansen i perioden 1989 til 2006. Han har vært en profilert person i kirke-Norge gjennom mange tiår, både som redaktør, forlagssjef, informasjonssjef, generalsekretær og kirkerådsleder, og det er mange i vårt langstrakte land som har satt pris på den fargerike kommunikatoren og forkynneren.

Hanna Sofie Johansen: Hanna Sofie Johansen har vært utsending på Filippinene siden januar 2013.

Hanna er utdannet barnevernspedagog og har en mastergrad i International Social Welfare and Health Policy. Som leder for Misjonsalliansens landkontor på Filippinene har Hanna ansvar for oppfølging av partnerorganisasjoner og arbeidet Misjonsalliansen støtter på Filippinene. Hanna har skrevet kronikken i dette nummeret, hun har mye kunnskap om fadderordning og hvorfor vi jobber på den måten vi gjør.

Oddmund Køhn, redaktør

4 tsjili nr. 01 • 2017

HVA GÅR PENGENE TIL?

Vei

Fotball

Helse

Skole

Krysser Grenser

Torhild Skårnes: Torhild er sammen med mannen Mahel Ramirez utsending på Filippinene. Torhild Skårnes har en bachelor og master i religion, interkulturell kommunikasjon og globalisering. Hun har vært utsending på Filippinene siden januar 2015. I dette nummeret har Torhild bidratt med nyheter og lederen fra prosjektområdene.

Rune Øygard: Rune Øygard har i dette nummeret bidratt på mikrofinanssidene. Sammen med kona Janne er han utsending i Liberia. Han sitter i styret i mikrofinansbanken Diaconia. Rune er utdannet ingeniør og har studier i økonomi, strategi og lederskap fra BI. Han har lang erfaring både som leder og konsulent fra norsk og internasjonalt næringsliv.

5 tsjili nr. 01 • 2017

Jordbruk

Arbeid blant funksjonshemmede

Vann

Fadderordningen til Misjonsalliansen omfatter syv land i Asia, Sør-Amerika og Afrika. Dette er land med ulike utfordringer, og myndighetene i enkelte av landene vil bidra med mer til for eksempel skole eller helse enn det myndighetene i andre land gjør.

Når en fadder i Norge gir 275 kroner i måneden og gjør dette over tid, vil denne fadderen gi et betydelig bidrag til utdanning, helse og ernæring, rent vann til lokalsamfunnet, arbeidsskapende tiltak for foreldre og til organisering og kompetansebyggende tiltak.

Hva betyr dette?

I et land som Liberia vil vi bygge flere skoler og klasserom enn i andre land, nettopp fordi behovene tilsier det. I andre land, som blant annet Vietnam og Ecuador, bruker vi mer penger til inkludering av funksjonshemmede i den offentlige skole. I Brasil har vi i flere år valgt å satse på førskole og skolefritidsordning i svært sårbare slumområder med høy kriminalitet og utstrakt narkotikamisbruk.

Helsesituasjonen og tilbudene i prosjektlandene våre er ulike og vil endres over tid. Derfor vil våre satsingsområder tilpasses de lokale forhold.

Helse, ernæring og rent vann er viktig for alle mennesker, men ikke minst viktig for at barn skal få en sunn utvikling.

Skal barna få et godt liv, må forhold også legges til rette for at foreldre og lokalsamfunn skal bedre sine levevilkår. Derfor er inntektsskapende tiltak viktig, og derfor vil vi hjelpe til å organisere lokalsamfunnet og gi dem den nødvendige opplæring og kompetanse til selv å ta ansvar for framtiden.

Vår Fadderordning

1959: Olav Bjørgaas, Taiwan

Fadderskap i Misjonsalliansen fra 1959 til 2017!

Misjonsalliansen har Norges eldste fadderordning, og siden 1959 har vi hatt fadderbarn i mange ulike land.

Men hvordan startet egentlig det hele tilbake i 1959, og hvordan har vår fadderordning utviklet seg?

Tekst: Fride Maria Listrøm Næsheim Foto: Misjonsalliansens arkiv

O

lav Bjørgaas startet i 1959 med noe som lenge ble kalt fjernadopsjon.

Han ble inspirert av organisasjonen World Vision, som finansierte arbeidet sitt ved at amerikanere adopterte fattige barn i andre land som en del av sin egen familie.

Hjemme i Norge begynte Bjørgaas å verve venner og bekjente som faddere i Misjonsalliansen. Sammen med generalsekretær Paul Walstad fant han ut at fadderskap er noe

Misjonsalliansen skulle drive med. Prisen for et fadderskap satte Bjørgaas etter kostnadene på behandlingen: 70 norske kroner i måneden, i dag vil det være ca. 800 kroner. Noen mente at prosjektet var nytteløst og at fjernadopsjon ikke kom til å slå an, men Bjørgaas fortsatte.

Bjørgaas reiste tilbake til Taiwan og hadde med seg en lang liste med faddere fra Norge.

Flere barn ble fotografert og intervjuet, og informasjonen ble sendt tilbake til Norge. Faddere 6 tsjili nr. 01 • 2017

øverst fra venstre: 1976: Filippinene, 1979: Bolivia, 1992: Kina, 1994: Ecuador, 2000: Brasil, 2008: Vietnam, 2010: Kambodsja, 2012: Liberia.

i Norge sendte julegaver og brev til fadderbarna.

Fadderordningen fortsatte å vokse, og andre organisasjoner kom til Misjonsalliansen for å høre hvordan de organiserte det hele. Flere organisasjoner fikk fadderordning, og den var kommet for å bli i Norge.

I 1976 startet fadderordningen på Filippinene.

Fadderarbeidet i Manila vokste og ble stort.

Dette er den eldste fadderordningen vi fortsatt har i dag. Ordningen på Filippinene har gradvis gått vekk fra den gamle, individuelle hvor hver fadder støttet ett barn. Denne ordningen skapte urettferdighet innad i lokalsamfunnet, og det var vanskelig å vite om pengene alltid gikk til det de skulle. Over flere år har nå den nye ordningen, hvor pengene går til lokalsamfunnet barnet er en del av, blitt implementert på Filippinene.

I 1979 startet Misjonsalliansen arbeid i SørAmerika og i Bolivia. Fadderordningen ble viktig for arbeidet i Bolivia, og den var med allerede fra starten av.

7 tsjili nr. 01 • 2017

I 1992 kom Misjonsalliansen tilbake til Kina, etter førti års utestenging fra landet.

For første gang startet Misjonsalliansen fadderordning her.

I 1994 startet fadderordningen i Ecuador, og i 2000 startet Misjonsalliansen fadderordning i Brasil.

I 2008 startet fadderordningen opp igjen i Vietnam. Misjonsalliansen etablerte seg faktisk i Vietnam allerede i 1973 for å hjelpe barn av spedalske. Men ordningen måtte avsluttes året etter på grunn av Vietnamkrigen.

De nyeste fadderlandene er Kambodsja hvor vi har hatt ordningen fra 2010 og Liberia hvor vi startet fadderordning i 2012. Fadderordningen i 2017 fungerer slik at din støtte går til lokalsamfunnet barnet er en del av. Dette er fordi vi tror det er den beste og mest rettferdige måten å jobbe på. Vi garanterer at barnet du får bilde av får bedre skole og helsetilbud, men pengene du gir går også til resten av lokalsamfunnet.

nyheter Lib e r i a

Pilotprosjekt

Tilgang på rent vann er et stort problem i Liberia. Nylig var vi på besøk til fem ulike landsbyer i Margibi fylke som alle strever med tilgang på rent vann.

I landsbyen Bondo Quater Town bor det 260 mennesker.

Her er en ny brønn akkurat ferdig bygget, og landsbyen gleder seg over endelig å ha rent drikkevann. Noen av de eldre mennene snakker med lavmælt stemme om problemene som oppstod i den forrige tørkeperioden.

Like ved vannkilden er det trær som på en bestemt tid på året får besøk av en larvetype som blir kalt «caterpillar».

Avføringen fra disse larvene havner i drikkevannskilden og gjør det farlig å drikke vannet. Over en periode på flere uker må derfor vannet hentes fra en bekk lenger unna. Kvinner

I 2017 vil Misjonsalliansen starte opp et pilotprosjekt i Sierra Leone. Det vil være landkontoret i Liberia som skal ha ansvar for oppfølgingen av arbeidet i landet.

Sierra Leone og Liberia har mange likhetstrekk. Begge land er fattige med dårlig utbygd infrastruktur. Begge land var hardt rammet av borgerkrig, og senere rammet ebolaepidemien hardt i begge land og viste til fulle hvor skralt det stod til med tilgang på rent vann og sanitærfasiliteter.

Biskop Yambasu og medarbeiderne hans er veldig positive til et samarbeid med Misjonsalliansen. Foreløpig startes det opp et samarbeid med utviklingsavdelingen i den lokale metodistkirken. Pilotprosjektet er et WASH- (vann, sanitær og hygi-

og barn må gå 30–40 minutter hver vei for å hente vann.

Mennene forteller videre at i februar i år døde tre av barna i landsbyen på grunn av diaré og vannbårne sykdommer fra nettopp denne drikkevannskilden. Da er det ikke så rart at det er stor takknemlighet og glede over ny brønn og tilgang på rent drikkevann!

ene) program, der hovedvekten blir lagt på å bygge latriner og brønner i landsbyer.

Misjonsalliansen ser fram til å utvide arbeidet i Sierra Leone i årene som kommer.

Lib e r i a

Endelig rent drikkevann!

I februar døde tre barn i landsbyen på grunn av diaré og vannbårne sykdommer.

Janne Harbo Øygard

• Janne Harbo Øygard

8 tsjili nr. 01 • 2017

Lib e r i a

Nye fadderbarn

I en landsby et lite stykke utenfor Monrovia ligger Barmellen Kollie Town, som er en av skolene hvor Misjonsalliansen har fadderbarn. På Barmellen Kollie Town kan barna gå opp til 6. klasse.

I 2012 ble skolen ferdig bygget, og mange av barna har vært i fadderprogrammet siden da.

Fortløpende følges fadderprogrammet opp med en sjekk om barna fremdeles går på skolen.

Mange barn har ennå ikke nådd 6. klasse, og en del har sluttet for å fortsette i høyere klassetrinn andre steder. Noen har flyttet med foreldrene, og noen har sluttet fordi foreldrene ikke ser verdien av skolegang. Det er 9 tsjili nr. 01 • 2017

nedslående å høre at foreldrene ikke ønsker å sende barna sine til skolen, men dette er dessverre en del av hverdagen i Liberia.

Mange foreldre har selv ingen skolegang. De dyrker jorda som de har gjort i generasjoner, og de kan verken lese eller skrive.

Misjonsalliansen jobber for å motivere og informere foreldrene om viktigheten ved at barna deres får skolegang.

I 2017 vil vi jobbe for å få enda flere faddere så vi kan utvide arbeidet og hjelpe enda flere.

• Janne Harbo Øygard

Brasil

Sannheten setter fri

Rundt åtte millioner barn og ungdom i alderen 0 til 14 år lever i ekstrem fattigdom i Brasil i lokalsamfunn preget av kriminalitet og vold.

Tekst: Bebeto Foto: Kristin Marie Skaar

Fattigdom, sosial tilsidesettelse og mangel på perspektiv i livet har ledet mange barn og ungdommer til å tro at deres eneste mulighet for å lykkes i livet er narkotikahandel.

Mange av disse ungdommene vil aldri oppleve å bli 20 år.

I følge statistikken for 2014 ble 59 627 mennesker drept i Brasil, 53 % var mellom 15 og 19 år!

Vi vil gi barn og ungdom et bedre selvbilde og ferdigheter slik at de en dag kan ta en anstendig jobb og på den måten komme ut av fattigdomsspiralen.

nyheter

Bolivia

KIRKER MED VILJE TIL ENHET

I begynnelsen av november var mer enn 350 pastorer og andre kristne ledere på El Alto samlet for å snakke om kirkens rolle i samfunnet og om viktigheten av enhet.

Tekst: Malin Jacobsson Weydahl Foto: Oscar Luna

Fram til for ikke lenge siden levde mange evangeliske kirker innenfor sine fire vegger uten å kommunisere nevneverdig med hverandre.

På den felles refleksjonsdagen snakket man om den kraften som finnes i en forenet kirke og at kirkene kan være en viktig samfunnsaktør med potensiale til å

forandre lokalsamfunnet i en positiv retning. Før man tar fatt på store utfordringer som fattigdomsproblematikken må man ta tak i de problemene som finnes innenfor kirkeveggene.

Et felles dokument ble utarbeidet som den enkelte pastor og forsamling nå skal jobbe videre med.

Bolivia

Anskueliggjort matematikk

I kommunene Yaco og Luribay har lærere fått muligheten til å lære nye pedagogiske metoder i matematikk. Bakgrunnen for prosjektet er tester som viser et meget lavt nivå på matematikkkunnskapene blant elevene.

De fleste skolene mangler det meste av utstyr. De har ikke tilgang til internett, og de har verken kalkulatorer eller lærebøker.

I urbane områder er klasserommene overfylte av elever, og på landsbygda har klassene fellestimer med elever i alle alderstrinn og med én og samme lærer. De

erfaring med å jobbe under slike forhold. Han brenner for å gjøre undervisningen innholdsrik og lekende. Høsten 2016 har han kurset lærere i Yaco og Luribay i kreative metoder for å konkretisere matematikkens mysterier.

Heriberto tar utgangspunkt i ting som elevene har tilgjenge-

fleste elevene har lang vei til skolen, og de har ikke alltid spist frokost. Dette er noen av utfordringene mange av lærerne står overfor og skal forholde seg til.

Matematikklæreren Heriberto Chura Hinojosa har lang

lig, som stener, bønner, frø, flaskekorker og barnas egne hender, og lærerne lager egne hjelpemidler og læringsverktøy i enkle, billige materialer. Elevene fikk i løpet av høsten ny interesse for matematikk. • Malin Jacobsson Weydahl 10 tsjili nr. 01 • 2017

Bolivia

Ecuador

Grønn og våt leir

Grønt kort!

Skoleungdom på El Alto deltok på en «grønn leir» for å lære mer om skaperverket og miljøvern.

I 2016 ble det igangsatt et samarbeid mellom ulike kirker og skoler på El Alto. Ungdommer fra kirkene har knyttet kontakt med elever på skolene og lagt til rette for noen forskjellige arrangementer, blant annet «Grønne leirer» med fokus på miljøvern.

Hovedtemaer har vært Skapelsen og forvalteransvaret, Mitt fotspor i verden og planlegging av miljøtiltak. I etterkant av leiren skal elevene gjennomføre miljøprosjekter på skolene.

– Mange ungdommer har det tøft i livet. Leiren blir derfor en oase i tilværelsen, og miljøfokuset får elevene til å «leke bort» stresset for en stund, forteller ungdomslederne Noemi Condori og Jhovany Callisaya.

• Malin Jacobsson Weydahl

11 tsjili nr. 01 • 2017

Misjonsalliansen har lenge arbeidet med verdier gjennom fotballen. En av våre samarbeidspartnere, Fútbol Más, har begynt å bruke det de kaller «grønt kort».

Dette brukes for å vise at det gjøres noe bra. De som får flere grønne kort får lov til å være med på turneringer.

Flere foreldre har sagt at de har nytte av belønningssystemet hjemme. Det er positivt at man kan gi belønning istedenfor å straffe. • Lars Iver R. Wennerberg Ecuador

Danseforestilling

Dette året har vi arbeidet med dans og taekwondo med tanke på å formidle verdier til unge.

Etter flere måneder med øving var det tid for den store finalen!

Den fant sted på et stort teater nede i sentrum av Guayaquil, og salen var full av stolte familier og spente deltakere. Det ble en verdig avslutning på året, hvor barna fikk vist foreldre og søsken hva de hadde lært. • Lene Wennerberg

Ecuador

Rom for å reflektere

I Ecuador er machokulturen utbredt.

Camilla Guddal

Det gis ikke mye rom for at mennene kan reflektere over sin rolle som ektemann og far. Dette kan være noe av årsaken til at 6 av 10 kvinner har opplevd vold i nære relasjoner.

Vi har nå startet et kurs i Guayaquil hvor menn får være sammen med andre menn og snakke om utfordringene de møter i hverdagen. Målet med kurset er at mennene skal bli tryggere på seg selv og sin rolle.

Deltakerne har gitt gode tilbakemeldinger på kurset. De forteller at de har tatt mer ansvar hjemme, og de ønsker å fortsette for å lære enda mer.

nyheter fi l ippi n e n e

En livgivende arv

F i l ippi n e n e

Filmer med mening

På Marinduque har ungdommene i samarbeidsområdene våre fått smaken på å lage film.

Tekst: Hanna Sofie Johansen

I mai var flere av dem på kurs og lærte om hvordan de kan bruke film for å sette fokus på aktuelle saker. Rett før jul var det Barnekongress på Marinduque, og Misjonsalliansen arrangerte en åpen kortfilmkonkurranse for barn og ungdom. Temaet for konkurransen var «Kvalitetsutdanning for alle barn».

Under Barnekongressen ble filmene vist på et eget arrangement – ADBOKASINE: Filmer med mening. Det ble utdelt priser for beste filmer, juryens spesialpris, beste regissør, beste manus, publikums favoritt, beste skuespillere, beste klipping og musikk og til slutt ADBOKASINE spesialpris. Alle filmene som deltok omhandlet på en eller annen måte temaet utdanning. Vinnerfilmen viser på et kort minutt hvordan et barns danseglede kan utvikles når en eldre ungdom viser interesse og lærer bort det han kan. Den avsluttes med utsagnet: Lær bort – du vil bli overrasket over potensialet som blomstrer.

Dilsy, som er leder i The Norwegian Mission Alliance Philippines, deltok i treplantingsarbeidet på Marinduque.

Myndighetene ønsker å gjenopprette en del av skogområdene på øya. Dilsy forteller fra turen: Lokale myndigheter har bidratt med frø, mens vi, lokalsamfunnsorganisasjonene og andre frivillige, gjennomførte selve plantingen. Vi forlot området med 500 nyplanta trær. Som lokalsamfunn skal vi vokse oss sterke, akkurat slik som narratrærne, for å skape bedre liv for barna. Narra er forresten nasjonaltreet på Filippinene.

• Dilsy Arbutante og Torhild Skårnes

fi l ippi n e n e

CBO Forum I november 2016 arrangerte Misjonsalliansen sitt første forum for lokalsamfunnsbaserte organisasjoner på Filippinene.

Forumet bidro til utveksling av erfaringer mellom organisasjoner fra ulike kommuner og fylker. Deltakelsen var høy, 245 medlemmer fra 32 ulike 12 tsjili nr. 01 • 2017

organisasjoner, og stemningen var god.

Deltakerne fikk mulighet til å være med på seminarer om det å drive bærekraftige kooperativer, hvordan bidra til økt livskvalitet for barn, det å drive bedrifter som bidrar til utvikling, viktigheten av partnerskap, lokalsamfunnsdrevne helseprosjekter og inkluderende utdanning. De fikk med seg mye å tenke på og nyttige innspill i det daglige arbeidet. • Hanna Sofie Johansen fi l ippi n e n e

Å forandre lover Kambodsja

På veg ut av fattigdommen

Ekteparet Chhorn Ry (62) og Meas Phen (64) var lenge fattige og levde frå hand til munn.

Dei eig lite jord sjølv og er difor arbeidskraft for andre bønder.

Av: Savy Kim og Anders Myrene

I Iloilo har Misjonsalliansen støttet et forum for folkevalgte som jobber med å utvikle lokale lover og regler i seks ulike kommuner.

På Filippinene bestemmes mye på lokalt nivå, uten at de folkevalgte nødvendigvis har erfaring med å lage lovverk. Deltakerne fortalte at de nå har fått verktøy til å identifisere utfordringer, se etter årsaker og tenke strategisk rundt hvordan de kan få til endring. • Hanna Sofie Johansen 13 tsjili nr. 01 • 2017

I 2012 begynte Misjonsalliansen sin partner PNKS arbeid i landsbyen, og dei etablerte ein lokal landsbyorganisasjon som skulle ta tak i utfordringane som låg føre. – Det var mykje som ikkje fungerte her hos oss, seier Ry. – Vi mangla reint

korleis ein kan ta vare på både seg sjølv og miljøet og om nye landbruksteknikkar.

Ho har no satt det ho har fått kunnskap om ut i praksis, og ho er blitt ein rollemodell i lokalsamfunnet.

I tillegg til at dei no slepp ubehaget med diaré og andre

vatn og latrine, så vi var ofte sjuke. Ho fortel vidare at også dyra var sjuke, og ingen fann ut av kvifor.

Ry meldte seg inn i organisasjonen. Der lærte ho om

sjukdommar som skuldast ureint vatn, kan dei spare utgifter til medisin og legebesøk. Ry og ektemannen er sakte, men sikkert på veg ut av fattigdommen.

nyheter Kambodsja

Kambodsja

Ki n a

Idrett når mange

Vil Dana nå draumen?

Avslutter CP-arbeid

Evangelical Fellowship of Cambodia (EFC) tilbyr opplæring til dei som vil bruke idretten i arbeidet med å forme framtidas leiarar i landet.

Vong Tola (26) er ein av dei som har gått på kurs. – Eg er svært takknemleg for alt eg har lært, seier han. Etter at han kom heim frå kurset har han ført denne kunnskapen vidare til 150 søndagsskulelærarar slik at dei kan inkludere idrett og leik i aktivitetane sine. • Anders Myrene

Dana (12) går i 7. klasse på Angtul skule. Heilt frå Dana var lita har ho hatt ein draum om å bli doktor.

Faren Saran Sok (40) brukte å framstille kokosnøtter og kokos­ toddy. – Vi var veldig fattige, seier faren. Ein dag ramla Sok ned frå ei kokospalme.

Men tidene har forandra seg.

Familien har mellom anna fått kunnskap om korleis dei kan auke rishausten og forbetre husdyrhaldet, og foreldra er med i ei sparegruppe. I tillegg har dei fått latrine og kursing i korleis ein kan behandle vatn på ein trygg måte. Faren fungerer no som dyrlege i landsbyen, og han kan forsørge familien betre. Kanskje kan Dana nå draumen om å bli doktor likevel? • Anders Myrene

2016 var det siste året for CParbeidet som Misjonsalliansen har støttet i Kina. Nå var det tid for en evaluering av arbeidet.

Alle målene er nådd gjennom en felles innsats fra alle aktørene, noe som har ført til at barn med CP og foreldrene deres har bedre tjenester tilgjengelig og livet blir litt enklere. Prosjektet har jobbet med rehabilitering på flere nivåer. • Yinghong Cai

Ki n a

Sammen om sosialhjelp

29. Desember ble det holdt et årlig møte om sosialhjelp. Møtet ble holdt av YCC, Yunnan Christian Council, med støtte fra Misjonsalliansen. Representanter fra myndighetene, trosbaserte organisasjoner, kinesiske organisasjoner og kirker var med på møtet. Dette var det første møtet hvor alle kom sammen for å diskutere spørsmål rundt den kristne kirkens sosiale engasjement.

Representanter fra myndighetene delte relevante erfaringer og retningslinjer som knytter seg til sosialhjelp fra trosbaserte grupper, og en rekke kirker delte sine erfaringer fra prosjekter hvor sosialhjelp ble gitt til sårbare grupper som funksjonshemmede, fattige, hiv-smittede, narkomane og syke.

Møtet skapte en fin arena for samarbeid og nettverksbygging rundt sosialhjelp fra kirker og kristne organisasjoner.

Deltakerne satte stor pris på møtet og fortalte at fokuset på diakoni ble enda større etter møtet. • Yinghong Cai

14 tsjili nr. 01 • 2017

Vi e t n a m

Smarte investeringer og langsiktig sparing

Vi e t n a m

Jeg heter Ngo Thi Thuy Van. Jeg reiste fra hjembyen min til Saigon for å finne en jobb. På en fabrikk møtte jeg mannen min, som er fra Mekongdeltaet, og vi giftet oss. Mannen min jobbet med kontraktarbeid og jeg jobbet i en frisørsalong. Etter mange år begynte jeg å sy hjemmefra for å ha mer tid til barna mine. Det var da jeg fikk høre om MOM, og jeg fikk mitt første lån.

Med 300USD fra det siste lånet jeg fikk har vi boret en brønn slik at vi har tilgang på rent drikkevann. For neste lån planlegger jeg å kjøpe en mer profesjonell symaskin. MOM er en annerledes bank, jeg betaler tilbake med renter samtidig som jeg sparer litt for framtiden. Jeg ser lyst på fremtiden takket være lån fra MOM. • Guro Nesbakken

Vi e t n a m

Konkurranse om barnerettigheter I landsbyutviklingsprosjektet i Tan Phu Dong er det viktig å lære foreldre om barns rettigheter, slik at barna får tilgang til skolegang og et positivt læringsmiljø. Vi har derfor gjennomført ulike aktiviteter.

I november 2016 ble det arrangert en konkurranse I Tan Phu Dong om barnerettigheter, der elever, lærere og foreldre deltok. Konkurransen hadde ti bidrag, med ulike stilarter som sang, dans og drama. Mr. Truong Tuyen Son, en lærer fra de lokale utdanningsmyndighetene, smiler fornøyd: 15 tsjili nr. 01 • 2017

«Konkurransen er en bro mellom skolen og foreldrene. Jeg ser også at noen av foreldrene faktisk spiller rollespill enda bedre enn lærerne!» • Guro Nesbakken

Hva skjer om vi vinner 1,5 milliarder?

Det er konkurranse i rollespill.

Ti grupper har laget dramastykker med alvorlige temaer. Her er en av historiene som vant en pris: Tekst: Guro Nesbakken og Nguyen Thi Bao Tran

En lykkelig familie eier en kafé. En dag kjøper moren et lodd. Familien vinner en kjempepremie. Etter det endres familien. Faren har en affære. Moren begynner med gambling. Datteren får en kjæreste og ønsker å gifte seg, bare 16 år gammel.

Etter at familien innser problemene finner de tilbake til hva som er ekte verdier. Faren avslutter med å si: «Penger kan kjøpe materielle ting, men kan ikke gi oss lykke.»

ARKIv

Fadderordningen til Misjonsalliansen startet opp i 1959. I de første par årene var ordningen trolig noe privat, og det skulle ta litt tid før man begynte å skrive om den. Fra og med 1961 ble det informert om «fjernadopsjon».

Allerede fra etableringen av Misjonsalliansen i 1901 har målsettingen vært å sende mest mulig penger ut til prosjektene og ha lave administrasjonskostnader hjemme. Dermed har Misjonsalliansen aldri hatt som mål å drive noe stort arbeid i Norge – og derfor har organisasjonens

tidsskrift, tidligeere Misjonsvennen og i dag Tsjili, alltid vært viktig for å informere best mulig om arbeidet. Vi skal i Tsjili framover ha faksimiler fra gamle utgaver av bladet vårt. Disse vil beskrive hva Misjonsalliansen i ulike perioder har vært opptatt av.

16 tsjili nr. 01 • 2017

ikke medbragt

Matentusiast i nytt land

J

av: Lars Iver wennerberg

eg er så heldig å få lov til å jobbe i et fantastisk land med flotte folk og masse muligheter. Folket her er utrolig glad i mat. Hvis du mangler samtaleemner, er det bare å nevne noe i retning av mat så er de i gang.

Her er det alltid varmt, og det er bare å putte ting i jorda, så vokser det opp.

Dette har vi erfart fra vår egen hage, med banantre, chili, vannmelon, tomater, urter og paprika. Vi har også prøvd på å dyrke

17 tsjili nr. 01 • 2017

enkelte ting som ble spist opp av dyr, og ting vi ikke har fått til å vokse.

Vi får noen favoritter, men dagene går fort, så det er ikke slik at jeg eksperimenterer på kjøkkenet hver dag. Her spiser de mye kylling og ris. Og det er et flott utgangspunkt for mange retter. Det er mye banan, koreander, yuka (en rot) og fisk her nede ved kysten. Jeg skal i tiden fremover vise litt av matkulturen her fra Ecuador og råvarer vi har blitt glade i.

Nå trenger vi 200 faddere til Liberia!

Kan en familie leve for 16 kroner om dagen?

Det må 64 % av befolkningen i Liberia.

Behovene er enorme, og befolkningen mangler det mest grunnleggende.

Ved å gi 275 kroner i måneden får barn tilgang til skole og utdanning, og landsbyen får rent vann og bedre sanitære forhold.

18 tsjili nr. 01 • 2017

Jeg er fadder fordi det er en enkel og konkret måte å hjelpe barn som trenger og fortjener min hjelp. Jeg har stor tillit til organisasjonen, og jeg vet at midlene kommer fram. Jeg liker at alle pengene som kommer fra hver fadder går til alle barna innenfor et prosjekt. Det skaper likhet og gjør at flere kan få hjelp.

Maria Andreassen, fadder

19 tsjili nr. 01 • 2017

en ny start Ødelagte tavler, bøker fulle av kruseduller, barn som sitter i halvsøvne, lærere som ikke har fått lønn på ti år. Det er på tide med en ny skole i Pengai. tekst: arne jacob torgersen I foto: per nicolaysen

20 tsjili nr. 01 • 2017

21 tsjili nr. 01 • 2017

vinduskarmen sitter det masse barn, de sitter tett i tett, på fanget til hverandre, og bak en slitt dør venter det enda flere. Skolen er stappfull, det er ikke plass til alle barna i landsbyen.

Når vi kommer inn, stiller alle barna seg pent opp på rekke for å hilse. Det er varmt og klamt. Vi befinner oss i Pengai, hvor det snart skal komme en ny skole.

I dag er skolen i en bygning de får låne av en mann som tidligere bodde i landsbyen. Bygningen er ikke egnet som skole og har kun noen få klasserom. Skolen blir ikke låst om nettene, så det skjer mye hærverk, tavler og annet utstyr er ødelagt. Tavlene har store hull og rifter, og bøkene er slitte. Barna er i alle aldre, men vi blir fortalt at de kun har første og andre klasse på skolen. Det ligger skolebøker utover, sidene er fylt med kruseduller, det er forsøk på bokstaver og tall. Noen av barna sovner nesten

Venstre øverst: Jamma er bekymret for barna. Landsbyen har ikke nok vann, og skolen er falleferdig.

Venstre: Barna løper rundt inne på skolen.

To av guttene har satt seg ned for en pust i bakken.

Over: Når det kommer besøk på skolen, stiller alle elevene seg fint opp. ikke alle har skoleuniformer slik som denne jenta.

der de sitter, og det er tett luft inne i det lille rommet. Barna er tålmodige, de bråker ikke og sitter pent på plassen sin. De synger for oss og svarer når vi stiller spørsmål. Det er kanskje blandingen av varmen og lite mat og drikke som gjør at barna er unormalt rolige.

Ingen lønn for strevet

Rektoren på skolen, Isaac Semore, forteller at det er noen få lærere på skolen – lærere som 22 tsjili nr. 01 • 2017

Øverst: Byggingen av den nye skolen er godt i gang. Den skal stå ferdig i mars.

Over: Skolebøkene er fylt med kruseduller og tall. Det er mange barn som ikke lærer å skrive og lese, selv om de går på skolen.

23 tsjili nr. 01 • 2017

24 tsjili nr. 01 • 2017

ikke har fått lønn på ti år. Det er vanskelig å komme seg inn på lønningslistene til myndighetene, og det er også vanskelig å komme seg av, derfor får mange lønn i mange år etter at de har avsluttet sin jobb som lærer. På denne skolen er rektoren den eneste som får lønn. Noen engasjerte foreldre brenner for at barna skal få en utdanning, og derfor har de gått sammen og samlet inn litt lønn til lærerne.

– Når elevene skal opp i tredje klasse, må de reise til en annen skole som ligger langt unna.

Den lange veien gjør at mange elever faller fra.

På den nye skolen skal vi ha klasser helt opp til ungdomsskolen. Unge jenter som dropper ut på grunn av graviditet er et stort problem.

Det er ikke mye å gjøre i landsbyen for ungdom, og så fort jentene kommer i puberteten, skal de bekrefte sin fruktbarhet og blir gravide, forteller Isaac.

Jeg vil bli president

På Pengai skole er det mange fadderbarn, og noen av disse blir med meg for å snakke litt mer om hvordan hverdagen er. Barna eller ungdommene er fra elleve til fjorten år gamle.

De fleste går i andre klasse. De står på en rekke med ryggen presset mot veggen, de snakker lavt og har blikket vendt mot bakken. Adolphus, en av partnerne våre, forklarer at det ikke er noen riktige eller gale svar, og at de bare må føle seg fri og si det første de tenker på. Etter en liten stund går praten løsere, og barna har mange grunner til at de vil fortsette på skolen.

– Jeg liker å gå på skolen og vil gjerne fullføre grunnskolen, derfor er det bra at skoleveien blir kortere! – Jeg vil gå på skolen for å lære og for å bli noe. – Jeg vil hjelpe foreldrene mine når de blir eldre. – Jeg vil bli en god leder. – Jeg vil bli president. – Det vil jeg også. – Jeg vil bli lærer.

Adolphus forklarer at de unge ikke har nok gode forbilder. – Alle vil bli president. Ikke at det er noe galt i å ville det, men det er dessverre kun én som kan bli det, forteller Adolphus.

25 tsjili nr. 01 • 2017

Over: Guttene setter seg i vinduskarmen for å få inn frisk luft og lys på skolen.

Venstre: Det er varmt inne på skolen, og noen av barna sovner nesten der de sitter.

– Noen forteller at de vil bli bilvasker i Monrovia, og det er nok kun fordi det er noe de har hørt om, forklarer utsending Janne.

– Vi har ikke nok vann

Jamma er en av mødrene på skolen. Hun er 32 år og har fire barn fra fire til tolv år. Jamma er en lang og slank kvinne, hun er en av få som vet hvor gammel hun er. – Skole er viktig. Jeg drømmer om at alle barna mine skal få gå på skolen. Mitt største ønske er at barna mine skal kunne uttrykke seg og bli gode personer med mer kunnskap enn det jeg selv har, forteller hun. Jamma ser ned i bakken og gjentar flere ganger at hun skammer seg over at hun ikke kan mer. Dagens foreldregenerasjon vokste opp under den blodige borgerkrigen og gikk glipp av skole og utdanning, derfor er det mange som ikke kan lese eller skrive.

– Vi har mange problemer i landsbyen. Det er få jobber her. Det eneste vi kan gjøre er å jobbe på gårdene. Ellers vasker vi klær, sender barna på skolen og lager mat. Jeg håper neste generasjon får flere muligheter, forteller hun.

Jamma forteller med lav stemme at hun er mye bekymret. Hun vil ikke at barna skal høre alle bekymringene hennes. – Vi har ikke nok vann.

Én pumpe er alt for lite. Vi bruker mye tid på å lete etter og hente vann. Det ligger en bekk et lite stykke unna, men det vannet er møkkete og ikke noe barn eller voksne burde drikke av, forteller Jamma.

Nytt håp i nye vegger

På en slette står det mange menn og bygger. De frakter stein i trillebårer, og noen står på taket med redskaper. Regnet har begynt å falle fra himmelen, og det er godt for de svette kroppene som har stått under solen og jobbet en hel dag. Den nye skolen er på vei opp. Teamet som skal bygge den nye skolen er en blanding av lokale menn og profesjonelle. Dette er for at lokalsamfunnet skal være engasjert og kjenne eierskap til bygningen, og de profesjonelle passer på at arbeidet sikres og gjøres ordentlig.

Det er både unge og eldre menn som sammen jobber for å få skolen ferdig. Konturene av det som skal bli mange nye klasserom er på plass, og det er et solid bygg i mur. Adolphus forteller at det skal komme lærere og elever fra flere av landsbyene rundt til denne skolen. Dette vil heve kompetansen og gjøre at de kan ha flere klassetrinn. Den neste generasjonen skal få ny kunnskap under disse takene.

26 tsjili nr. 01 • 2017

Over: Det trengs mange mennesker for å få bygget den nye skolen. Det er en blanding av folk fra landsbyen og profesjonelle.

Høyre Øverst : Mellom barn og voksne sitter det en liten gutt på en stein. Han skal begynne på den nye skolen.

Høyre: Det pøsregner, og arbeidsplassen blir full av gjørme. Det bygges i mange timer hver dag for å få skolen ferdig.

Misjonsalliansen jobber hele tiden for at den offentlige skolen skal bli et like godt alternativ som den private. Dette er svært utfordrende fordi det er vanskelig for lærerne å få lønn fra myndighetene.

Når vi skal reise videre, kommer Jamma bort til meg en gang til. Hun tar hånden min og trykker den hardt. Hun sier takk for at vi har kommet for å besøke dem, og jeg ser en blanding av desperasjon og takknemlighet i øynene hennes. Det er vondt å dra fra mennesker i vanskelige situasjoner, men det er godt å vite at det ligger mye håp og drømmer i den nye skolen som åpner i april.

27 tsjili nr. 01 • 2017

Takk til deg som er fadder i Misjonsalliansen. På grunn av din støtte blir drømmer virkelighet. En ny skole vil skape stor forskjell og utvikling i Pengai.

familiesider

28 tsjili nr. 01 • 2017

tsjilinøtter Innsendte Tegninger: Motstående side, Øverst: Sofie, 2 ½ år Motstående side, Nederst: Vilde, 5 år Send oss flere tegninger: Misjonsalliansen, Pb 6863 St. Olavs plass, 0130 Oslo elller tsjili@misjonsalliansen.no

Hent vann Misjonsalliansen har bygget en vannpumpe i landsbyen til Safa slik at hun slipper å gå helt til bekken for å hente vann. Rent vann gjør at Safa og familien hennes holder seg friske og ikke får vondt i magen. Hvilken vannpumpe gir vann til bøtta hennes? Fargelegg med blå farge i den riktige vannledningen.

3

1 2 4

5

1. Hvilket land har flest innbyggere: a) USA b) Ecuador c) Kina 2. Hvilket ord mangler i denne regelen? Gjør mot andre det du vil at ........... skal gjøre mot deg. a) han b) mamma c) andre 3. Hva heter urbefolkningen i Bolivia? a) Indianere b) Hobbiter c) Aboriginere 4. Hvor feires verdens største karneval? a) Brasil b) Ecuador c) Kina Send svar til: tsjili@misjonsalliansen.no Som premie kan du vinne en aktivitetsbok fra Misjonsalliansen.

Fasit: Følg med i neste Tsjili.

Vinnerne vil også bli presentert i neste Tsjili.

29 tsjili nr. 01 • 2017

portrettet

30 tsjili nr. 01 • 2017

TRINE SKEI GRANDE – ETTER 20 ÅR SOM FADDER:

Mennesker må myndiggjøres Da Trine Skei Grande fikk ordentlig jobb og fast lønn, ville hun gi noe tilbake til mennesker som ikke hadde de samme forutsetningene til et godt liv som henne selv. Nå har hun vært fadder i Misjonsalliansen i 20 år.

Tekst: Oddmund Køhn Foto: Venstre

F

aste trekk til tre ulike bistandsorganisasjoner er en god måte å bidra til en bedre verden for fattige mennesker, mener Trine Skei Grande. – For meg dreier det seg veldig mye om myndiggjøring av mennesker og gjøre folk i stand til å styre sine egne liv, sier hun.

Engasjement og idealisme har fulgt henne lenge. Det skjedde noe da den unge jenta fra Overhalla i Nord-Trøndelag ble engasjert i Alta-aksjonen helt på begynnelsen av 1980-tallet, og hun var bare 13 år da hun meldte seg inn i Venstre. – Jeg pleier å si at det var Alta-saken som var inngangen min til politikken. Det handlet selvfølgelig om miljøet, men det handlet mye mer om storsamfunnet som overkjører små grupper, slik de da gjorde mot samene.

31 tsjili nr. 01 • 2017

Det handlet selvfølgelig om miljøet, men det handlet mye mer om storsamfunnet som overkjører små grupper, slik de da gjorde mot samene.

Trine vokste opp med en far som var gründer og musiker, en mor som førte regnskap og jobbet som lærer og eldre søsken som påvirket henne. En helt vanlig oppvekst mener hun selv, men det var en familie som diskuterte mye politikk og urettferdighet i samfunnet.

– Jeg kommer fra en husmannsslekt og er oppvokst på en husmannsplass. Jeg har litt

portrettet

av «plassingen» i meg, og at jeg kommer fra husmannsslekt ligger langt nede i ryggmargen min. Derfor reagerer jeg når småfolk blir tråkket på av store system.

Hun anser seg som et produkt av 80-tallet og av barnetimen. Barna skulle bli hørt og bli tatt på alvor som enkeltindivider. – Jeg var en pussig, liten veslevoksen unge, en attpåklatt som hadde blitt snakka for mye med, sier hun og ler og fortsetter: – Da jeg meldte meg inn i Venstre, var det ikke noe Unge Venstrelag i nærheten, og dermed deltok jeg på helt vanlige venstremøter som eneste ungdom.

Det er nemlig ikke oljen som har gjort oss rike, men det at vi utviklet en kompetent befolkning som har klart å utnytte naturressursene på en god måte.

Trine Skei Grande har vært på Stortinget siden 2001 – de første fem årene som fast vararepresentant for Odd Einar Dørum og fast innvalgt siden 2005. Partileder har hun vært siden 2010.

Hun er blant Stortingets mest erfarne politikere og har hatt mange sentrale roller. Høsten 2015 var hun med på å redde bistandsbudsjettet. Mye stod på spill for mange norske organisasjoner.

Regjeringen ville ta mer enn fire milliarder fra bistandsbudsjettet og bruke dem på asylsøkere i Norge, noe som ville ramme frivillige organisasjoner som jobbet innenfor sivil sektor.

Skei Grande husker godt kampen. – Dette var viktig for oss fordi det handlet om forpliktelsen vi hadde som et rikt land, begynner hun, men tar så en pause. Vi sitter på kontoret hennes på Stortinget, og Trine Skei Grande vender seg mot veggen. Der henger et bilde av Johan Sverdrup, og like ved siden av står en byste av Gunnar Knudsen, sømmelig pyntet med en nisselue i anledning førjulstiden.

– Da disse to gutta holdt på, var Norge et ekstremt fattig land. Noen tror rikdommen utelukkende handler om olje. Det er feil.

Rikdommen vår i dag kommer av at noen folk tok riktige valg da vi var lutfattige.

Sverdrup mente at alle skulle gå på skole, at alle skulle lære seg å lese og skrive, lære regning og naturfag; til og med musikk ble et obligatorisk fag. Det handlet om dannelse.

Fattige mennesker skulle myndiggjøres, og det skaper utvikling.

Trine Skei Grande sitter foroverlent. Med albuene godt plantet på bordet gestikulerer hun litt, og ordene kommer fort. Hun er på hjemmebane.

– Og han der, sier hun og vender seg mot den nisselue-pyntede Gunnar Knudsen: – Han la til rette for arbeidsledighetstrygd og sykelønnsordninger og skapte sosiale ordninger som vi i dag kaller velferdsstaten. Det er nemlig ikke oljen som har gjort oss rike, men det at vi utviklet en kompetent befolkning som har klart å utnytte naturressursene på en god måte. Men når vi i Norge har opparbeidet oss en rikdom, er den ikke vår alene.

Det er vår forpliktelse å bruke rikdommen til å spre velferden til andre. Vi må sørge for å dele med andre, poengterer hun.

Skei Grande roser norske politikere som langt tilbake maktet å legge grunnlaget for

32 tsjili nr. 01 • 2017

det samfunnet vi har i dag og mener fattigdom skapes av dårlig politikk og dårlige ledere.

– Mennesker i land med dårlige ledere er like mye verdt som oss, og vi skal gjøre dem i stand til å bygge samfunn, bygge politikk og bygge velferd.

– En av utfordringene med bistandspolitikken er at den nesten ikke diskuteres her på Stortinget …

Derfor mener hun bistand er viktig. Men vi må ha perspektiver som strekker seg ut over egen velferd og egen materialisme.

Hun fortsetter: – Samfunnet vårt trenger motkrefter mot en smålig tankegang som bare er opptatt av egen velstand. Vi trenger motkrefter mot populisme, mot trumpisme og mot brexit-er som styres av troen på at vi ikke skal samarbeide med andre, men ha velferden for oss selv.

I Norge er velferden bygget gradvis opp over tid, og vi skal heller ikke forvente noe annet andre steder i verden. Derfor mener Skei Grande at langsiktig bistand er viktig, men hun legger til: – En av utfordringene med bistandspolitikken er at den nesten ikke diskuteres her på Stortinget, enda så stor del av budsjettet den representerer. Vi diskuterer prosenten, men ikke innholdet.

Samtidig synes hun dette er et utfordrende fagfelt fordi mange poster i budsjettet eies av interesser som det er vanskelig å stille spørsmål ved. Det er vanskelig å finne de riktige

33 tsjili nr. 01 • 2017

vippepunktene og finne de riktige politiske grepene. Men hun liker ikke at bistandsbegrepet utvides. – Når vi putter mye ulikt ned i sekken, blir det vanskelig å regne ut hvor mye bistand vi faktisk bidrar med. Når vi visker ut grensene mellom militær bistand og utviklingsbistand og i tillegg regner flyktninginnsatsen i Norge som ODA-tiltak (red.: Retningslinjer fastsatt av OECDs utviklingskomité), så står bistandsbegrepet i fare for å bli uthulet. Vi gir inntrykk av at vi bidrar med mer enn det vi faktisk bidrar med.

Mange steder i verden vil kirken være den mest stabile sivilsamfunnsorganisasjonen. Det samme kan sies om vår egen historie, mener Grande.

I de fleste prosjektlandene Misjonsalliansen jobber i har de lokale kirkene en betydelig plass i kulturen og er en del av menneskers hverdag. Mange steder vil kirken i tillegg være den mest stabile sivilsamfunnsorganisasjonen. Det samme kan sies om vår egen historie, mener Grande. Mange sosiale strukturer i samfunnet ble etablert av trossamfunn og andre interesseorganisasjoner, men så har staten på et gitt tidspunkt overtatt.

– Vi kan gå tilbake til de samme guttene her, begynner hun og vender igjen oppmerksomheten mot pionerene på veggen. – Hvilke

portrettet

samfunnsstrukturer var det som fungerte på den tiden? Skolesystemet kom som en påbygging på konfirmasjonsundervisningen. Sykehus ble startet opp av sanitetsforeninger, og det samme gjorde barnehagene.

Det siste staten har overtatt ansvaret for er krisesentrene; de ble opprinnelig startet av kvinneforeninger og kvinnebevegelsen. Av de velferdssystemer og ulike ordninger vi har i Norge i dag er det bare ett som ikke er etablert og startet opp av frivillige – og det er fengselsvesenet. Det er det eneste staten har kommet på helt av seg selv. Alt annet er skapt på grunn av frivilliges innsats og borgernes initiativ.

Av og til er det ganske lønnsomt å være idealistisk, og av og til er det idealistisk å være lønnsom.

Trine Skei Grande definerer Venstre som et gründer- og småbedriftsparti. Makten i samfunnet skal spres, mener hun. Samfunnet kan ikke bare ha de store bedriftene, men også en underskog av arbeidsplasser i mindre bedrifter. Skal en få til innovasjon og utvikling, må man slippe løs de ideene og den skaperkraft folk har. Det skaper arbeidsplasser og velferd, men det skaper også maktfordeling. Dagen før dette intervjuet var Trine Skei Grande med og sørget for 14 millioner friske kroner til mikrofinansbanken D-Miro i Ecuador. Midlene

skal brukes til å bygge banken opp igjen etter de økonomiske skadene den fikk etter jordskjelvet i april.

– Det handler om det samme: Troen på folks skaperkraft og at de vil få til noe. Det verste er å klientifisere folk. Skal du reformere og være med og bygge opp et land, må du myndiggjøre mennesker! Sparebankene gjorde det i Norge, og jeg håper den samme ideen kan fungere i andre land. Det handler om at folk skal få muligheter og deretter ta ansvar for eget liv og hvordan det skal utvikles.

Skei Grande vil fjerne skottene mellom det som er lønnsomt og det som er idealistisk. Av og til er det ganske lønnsomt å være idealistisk, og av og til er det idealistisk å være lønnsom.

Bor du andre steder i verden, som i Mekongdeltaet for eksempel, så er klimaendringene en katastrofe bortenfor alle dimensjoner.

– Vi må ikke få panikk av å ikke bare være snill. Det verste du kan gjøre mot et menneske er å ta bort forventningene til mennesket. Da tar du også bort verdigheten til det. Å si: «Deg forventer jeg ikke noe fra!» er en forferdelig måte å snakke folk ned på. For meg betyr det mye å møte folk med forventninger, å møte folk med respekt.

34 tsjili nr. 01 • 2017

Trine Skei Grande var i november og desember gjennom heftige uker sammen med regjeringspartiene og KrF for å sikre statsbudsjettet for 2017. Mye stod på spill, og det meste handlet om det grønne skiftet. Også for mange av Misjonsalliansens partnere står mye på spill. FNs klimapanel har definert fem spesielt sårbare områder som rammes av klimaendringene i verden, og Misjonsalliansen arbeider i to av dem: Filippinene og Mekongdeltaet.

– Det er alltid de fattige som lider mest når det skjer en katastrofe. Klimaendringene kommer til å være dyre for Norge, men det blir trolig ingen katastrofe. Men bor du andre steder i verden, som i Mekongdeltaet for eksempel, så er det en katastrofe bortenfor alle dimensjoner. Klimapolitikken er global. Tørke, flom og andre naturkatastrofer akselererer i takt med klimaendringer og kommer til å påvirke oss enormt, sier hun og bruker tomatdyrking som eksempel: – Ett og et halvt eller to graders temperaturøkning på kloden vil føre til at et område som Andalucia, et av Europas matkamre, ikke lenger kan produsere mat og tomater. Da blir tomatene på Finnøy mye mer verdt, sier hun med et smil.

Men smilet blir kortvarig. Hjertesaken framfor noen viser seg i et brennende engasjement, og hun unnlater ikke å sparke litt ekstra fra seg.

– Valget i USA gjør meg pessimistisk på mange områder, men jeg er ikke så engstelig for klimaet. USA kommer til å tape. Bedrifter som skal produsere ting og ikke klarer å henge med i omstillingen, kommer til å tape, og om USA skal fortsette å produsere biler

35 tsjili nr. 01 • 2017

på samme måte som tidligere, vil de ikke ha noe sted å selge dem, sier hun og fortsetter: – Jeg håper at demokratier skal sitte i førersetet i klimapolitikken, men om USA svikter kan Kina ta den rollen. Jeg blir lei meg hvis det blir et diktatur som skal føre an. Dette er utfordringen til Trump. Men de kommer til å tape masse arbeidsplasser i USA hvis de ikke klarer å henge med i omstillingen.

Det er meningsfylt å gi penger til skolegang, og det henger sammen med alt jeg står for.

Nå skal Trine Skei Grande feire jul. Juleferien er det nærmeste man kommer en politisk fellesferie, men hun er klar for et nytt år. – Jeg er politiker døgnet rundt og skal fortsette med det, men håper på et normalt liv en gang der framme. Hva det bringer vet jeg ikke, men jeg pleier å si at jeg gjerne skulle ha jobbet innenfor skole, utdanning eller med kulturformidling. Den dagen vil jeg også få tid til alle musikkinstrumentene mine. I alle fall de tre trekkspillene.

Og hun skal fortsatt være fadder hos Misjonsalliansen. Hun leser ikke Tsjili, for tiden strekker ikke til i den hektiske hverdagen hennes, men hun får brev og rapporter fra arbeidet. – Det er fint å lese historiene til barna og hvordan det går. Det er meningsfylt å gi penger til skolegang, og det henger sammen med alt jeg står for – å gjøre mennesker i stand til å styre sine egne liv, avslutter hun.

bildet bildeT er tatt i en landsby i Mekongdeltaet i Kambodsja. Seksåringen Ti bor i denne landsbyen. – Når jeg ikke må jobbe, liker jeg å leke med vennene mine, forteller han forsiktig. Foto: Andreas E. Eidsaa jr.

36 tsjili nr. 01 • 2017

37 tsjili nr. 01 • 2017

kronikk

Alle barn har rett til Barnekonvensjonen ble vedtatt i 1989 og er den FN-konvensjonen flest land i verden er enige om at de vil følge, 196 totalt. ALLE barn har de samme rettighetene. Uavhengig av hvem de er og hvor de vokser opp. Det skal ikke ha noe å si om du er født på Filippinene eller i Norge, i Liberia eller i Brasil.

Det eneste kriteriet for å være inkludert og ha disse rettighetene er at du er under 18 år.

Tekst: Hanna Sofie Johansen Illustrasjon: Klaus Kuhr

Ofte tenker jeg at det ikke skulle vært nødvendig å ha egne rettigheter for barn. Barn er mennesker, og menneskerettighetene gjelder for alle. Egentlig sier ikke Barnekonvensjonen noe annet enn at barn har akkurat de samme rettighetene som voksne. Hvis vi hadde tenkt det, hele tiden, hadde det kanskje ikke vært nødvendig med en egen Barnekonvensjon.

Barn har rett til å ikke bli utsatt for diskriminering. De har rett til å leve og utvikle seg.

De har rett til å si sin mening og bli hørt. Når vi bestemmer ting som angår barn, skal vi ta hensyn til hva som er barnas beste. Sånn

kan de 42 paragrafene i Barnekonvensjonen oppsummeres.

På alle områder i livet lever vi i et spenningsfelt mellom idealer og virkelighet. Det blir mer og mer tydelig for meg i jobben som utsending for Misjonsalliansen. Vi vet hvordan verden burde vært, idealene er på plass.

Hver eneste dag jobber vi med et mål om at verden skal bli litt bedre, men ofte er avstanden stor mellom hva vi får til og hvordan vi ønsker at ting skal være.

I fjor fikk noen barn på Filippinene mulighet til å gå på skole, selv om de lever med

38 tsjili nr. 01 • 2017

Alle barn er like mye verdt.

Alle barn har rett til et navn og en nasjonalitet.

Alle barn har rett til beskyttelse.

Alle barn har rett til helsehjelp og nok mat og drikke.

Alle barn har rett til å si sin mening og bli tatt på alvor.

Alle barn har rett til å gå på skole.

Alle barn har rett til lek, fritid og hvile.

Alle barn har de samme rettighetene.

(Unicefs oppsummering av FNs Barnekonvensjon)

39 tsjili nr. 01 • 2017

kronikk

en funksjonshemning. Det er et skritt på veien til at de ikke blir utsatt for diskriminering. Noen andre barn, som hadde sluttet på skolen for å hjelpe familien med å tjene penger, fikk intensiv undervisning og kunne begynne skolegangen igjen sammen med sine jevnaldrende. Vi driver prosjekter som bidrar til bedre helsetjenester, ernæring og tilgang til rent vann. Grunnen til at vi gjør det er fordi barn har rett til liv, helse og utdanning.

Så enkelt og så vanskelig er det. Enkelt og selvfølgelig, når vi først er i gang. Vanskelig, fordi det er så lett å glemme barnas perspektiv. I provinsen Iloilo skal filippinske barn i år være med og planlegge hvordan lokalsamfunnene deres skal bli bedre på å håndtere naturkatastrofer. De har overlevd katastrofer før. De vet hva de trenger og hva som må gjøres annerledes. Gjennom

Misjonsalliansens prosjekt får de si sin mening og bidra med sine erfaringer. Barnas behov får fokus hos lokale myndigheter.

Det er lett å avfeie barns rett til medvirkning som et overskuddsfenomen. Vi tror kanskje at det er lurt å først sørge for trygghet, liv og helse, og når vi har fått til det, så kan barna få være med og bestemme. Men hvis vi ikke hører barns stemmer, er det altfor lett å overse de andre rettighetene også.

Barn over hele verden lever i virkeligheter det er vanskelig å forholde seg til. Noen ganger fordi det er for vondt, andre ganger fordi vi ikke har løsningene på problemene de lever med. Alle barn har rett til å bli hørt og tatt på alvor. Vi har en plikt til å spørre etter deres mening og ta svarene på alvor.

Kanskje har de også forslag til de gode løsningene, hvis vi bare spør?

40 tsjili nr. 01 • 2017

Nyutdannet grafisk designer i rullestol On Hong Nhan er 32 år gammel og kommer fra Can Tho, en storby i Mekongdeltaet i Vietnam.

Til tross for at hun bare har gått to år på barneskolen har hun nylig deltatt på et seks måneders kurs for å bli grafisk designer.

Tekst og Foto: Guro Nesbakken og Vu Minh Ha

N

han har polio og har lammelser i beina slik at hun sitter i rullestol. Men det er ingen hindring for å sitte foran PC-en og lære seg å lage blant annet TV-reklame, 3Deffekter, Photoshop, illustrasjoner, film, storyboard og lyd. Hun synes kurset har vært intenst og krevende, og hun kunne ønsket seg mer tid til å utvikle kreative ideer. Likevel er hun veldig fornøyd og fremhever spesielt lærernes støtte samt respekt og sympati mellom lærere og elever.

Tidligere jobbet Nhan med å lage håndarbeid for en organisasjon, og hun tjente ca. 600 norske kroner i måneden. Det dekket ikke mer enn helt basiskostnader. Hennes drøm var å tjene litt mer. Nå, etter kurset, har hun fått verdifull og ettertraktet kompetanse og håper å få jobb som grafisk designer, kanskje innen reklame.

Hun vet ikke helt hva lønnen vil bli, bare at den vil bli atskillig bedre enn før.

NMAV og den lokale interesseorganisasjonen for personer med funksjonshemninger har satt 41 tsjili nr. 01 • 2017

i gang et spennende samarbeid. Kursdeltakerne blir tilbudt jobbtrening hos et profesjonelt firma. Nhan har jobbet en måned for et selskap som heter ATNM. Hennes nye kolleger har vært veldig støttende. De bærer meg og rullestolen en etasje opp, sier hun. I tillegg måtte toalettene tilpasses rullestolbrukere.

Etter tre måneders opplæring kan hun velge om hun vil fortsette i bedriften dersom de tilbyr henne en jobb. Om det ikke blir noen jobb der, er hun trygg på at hun vil få jobb et annet sted. Jeg vet at jeg har kapasitet til å være en grafisk designer, sier Nhan.

Kurset har også lært Nhan at mange av begrensningene som rullestolbrukere opplever handler om holdninger og tankesett, både egne og andres. Ikke skap dine egne barrierer! Nå vet hun at folk med funksjonshemninger selvfølgelig kan ha samme lønn og samme jobber som andre. Hun oppfordrer folk til å se hennes og andres muligheter, ikke begrensninger.

Drømmer på Luis Alfredo I storbyen Guayaquil ligger det et område som heter Flor de Bastion. Her ligger skolen Luis Alfredo Molina Arroyo. Misjonsalliansen har samarbeidet med denne skolen i åtte år. Skolen har 1300 elever, og vi får møte fire av dem. tekst og foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

T

o gutter og to jenter hilser høflig på oss, de er alle elever i klasse 5a og 5b.

De har på seg nystrøkne skjorter og beskjedne smil. De ser litt sjenert ned i bakken, men når vi først kommer i gang med samtalen rundt bordet, går samtalen lett og barna har mye på hjertet.

Barn er barn

Fotball er noe alle fire driver med på fritiden.

De møtes ofte etter skolen for å spille. – Det morsomste med å spille fotball er at vi er på to lag, også har vi lært på skolen at det er bra og sunt for kroppen, forklarer Jammi. – Det som også er bra med fotball er at det ikke er noe slåssing, og det er tydelige regler for hva som er lov og ikke lov. Det gjør det enkelt å være venner, sier Carlos.

Alle barna har gått på skolen siden de var fire år. Rektoren har jobbet her i 25 år og har hatt foreldrene til barna som elever. – Jeg føler meg

som en bestemor for disse barna, jeg har nå fulgt familien i flere generasjoner, og jeg følger nøye med på hvordan det går med menneskene som bor i nabolaget, forteller hun. Rektoren forteller at det har skjedd mye siden Misjonsalliansen startet å samarbeide med denne skolen. Gjennom kurs, workshops og verksteder har foreldrene, elevene og lærerne lært om hvordan de skal samarbeide, forholde seg til hverandre, få et godt sosialt miljø og hvordan de kan styrke sine kunnskaper.

Snart må Jammi, Joffre, Carlos og Maerli gå tilbake til klasserommene for de siste timene med undervisning. I dag har de lært å lage presentasjoner, og da får de også bruke dataen til å hente inn ny informasjon. – Det beste jeg vet er når læreren forteller historier fra virkeligheten. Da blir det så mye mer spennende, sier Maerli. Snart er skoledagen over, og kanskje blir de hentet av far på motorsykkel eller så møtes de for å spille ball.

42 tsjili nr. 01 • 2017

43 tsjili nr. 01 • 2017

Carlos

Jammi

Favorittfag: ALT! Spesielt gym, for da kan han spille fotball.

Faget han liker minst: Matte

Favorittfag: Matte Faget hun liker minst: Spansk

– Det jeg liker best med å ha søsken er at vi kan hjelpe hverandre. Storebroren min er veldig god i matte, så da hjelper han meg med det jeg synes er vanskelig. Det som gjør meg mest glad er familien min, forteller han. Carlos har tre søsken, to yngre og en eldre.

I helgene forteller Carlos at han liker å dra på tur med pappa, gå på kino og være sammen med familien. Moren til Carlos er hjemmeværende, og faren jobber som kokk.

Carlos forteller at de får mye god mat hjemme.

– Det beste jeg vet er lasagne, sier han med et stort smil.

Carlos drømmer om å bli politi. Hvorfor akkurat politi? spør jeg. – Jeg syns de gjør en utrolig viktig jobb. Jeg føler meg trygg på grunn av politiet. Her om dagen fant vi en pose med narkotika i klasserommet til a-klassen. Da kontaktet vi politiet, og de kom for å sjekke ut saken. Hver jul har de også et show hvor de opptrer med hundene sine og gir oss gaver, forteller Carlos.

Jammi er en engasjert jente som sitter fremoverlent på bordet. Hun forklarer, gestikulerer og ler, alt med masse engasjement. Jammi forteller om alt hun liker å gjøre etter skolen. – Jeg liker å gjøre lekser sammen med lillesøsteren min, forteller Jammi.

Jeg skjønner fort at familien er veldig viktig for barna, og Jammi liker å være sammen med storesøsteren sin. – Jeg elsker når hun vil være sammen med meg og vi kan gå ut sammen, jeg digger å være sammen med storesøsteren min, sier hun. Jammi fortsetter å fortelle om hva de gjør i helgene. – Vi pleier å dra på besøk til onkelen min. Han bor i et hus som har basseng, og jeg elsker å bade der.

Mammaen til Jammi er hjemme, og faren jobber med å bygge hus. Faren jobber mye. Han reiser ofte ut på kvelden og kommer tilbake tidlig om morgenen. – Jeg ser ikke pappa så mye, forteller Jammi.

Favorittretten er kylling som er stekt i ovnen.

Jammi drømmer om å bli lege. – Jeg vil redde liv og hjelpe mennesker, det er i hvert fall det jeg har mest lyst til nå, avslutter hun.

44 tsjili nr. 01 • 2017

Joffre

Maerli

Favorittfag: Samfunnsfag og spansk Faget han liker minst: Matte

Favorittfag: Spansk Faget hun liker minst: Matte

Joffre er en glad og rolig gutt. Han følger nøye med når de andre prater, og når det er hans tur, forteller han om alt han liker å gjøre etter skolen. – Jeg liker å leke med fetterne mine. Sove litt og slappe av. I helgene liker jeg å reise på tur med mamma til promenaden nede i byen.

Joffre har en bror. Mammaen hans er hjemme, og faren jobber med konstruksjon av bygninger i Guayaquil. – Det beste jeg vet er når mamma lager spagetti og hele familien spiser sammen, forteller han.

Joffre har ikke tenkt så mye på hva han har lyst til å bli når han blir stor. – Kanskje noe der jeg får brukt hendene mine. Snekker eller noe med konstruksjon sånn at jeg kan bygge hus, akkurat som pappa, avslutter han.

– Jeg liker å leke tikken og spille ball, forteller Maerli. Maerli bor sammen med mamma, pappa og lillesøsteren.

Mammaen til Maerli er hjemme, og faren jobber med store maskiner. Faren jobber i turnus og er på jobb i 22 dager, og så hjemme i 22 dager. Faren jobber et stykke utenfor Guayaquil. – Når pappa er hjemme, pleier han å hente meg på skolen. På motorsykkel eller i bil. Jeg syns det er veldig stas når pappa endelig er hjemme, for jeg savner han veldig når han er på jobb, forteller hun. Favorittretten til Maerli er kyllingsuppe.

Maerli drømmer om å bli veterinær. – Jeg har to hunder som jeg er veldig glad i. Her om dagen ble den ene hunden min skadet da han var ute. Jeg fikk hjelpe til med å smøre en salve på han som skulle gjøre det bedre, og da tenkte jeg at jeg ville jobbe med dyr, avslutter hun.

45 tsjili nr. 01 • 2017

instagrammer # misjonsalliansen

@Randabergmenighet: Nytt misjons pro-

sjekt. Skype i gudstjenesten med Liberia og Janne og Rune Øygard #randabergmenighet #kjerkestuå #stoltavkirken #misjonsalliansen

@Cguddal: Med stemmene fra menn og kvinner bygger vi freden. #vivasnosquere-

mos #livetønskervi #guayaquil #misjonsalliansenecuador #misjonsalliansen

#misjonsalliansen #krikarena2016 @kinehoyland6:

@Martenickz: Denne herlige gjengen

@Livmariskjeldal: Tida flyr, og jeg sav-

#Karinvigdel: Spennende brev i postkas-

@Misjonsalliansen: Kanskje er det ditt

@Martinaarflot:

I dag jobber vi med nytt design på Tsjili, magasinet til @misjonsalliansen

@Misjonsalliansen: Del dine bilder med

gjorde det lett for meg å samle inn 1400kr på lørdag til #misjonsalliansen og deres arbeid i Ecuador! #tsjili

bilde som kommer i neste Nummer av Bladet!

ner da hverdagen var å spille fotball med denne fine gjengen#ecualoco #lesextranomucho #misjonsalliansen

sen i dag Nytt bilde og oppdatering om fadderbarnet vårt, Jade fra Filippinene #fadderbarn #misjonsalliansen

oss på #misjonsalliansen

46 tsjili nr. 01 • 2017

@Fridemaria: Julekrybben er på plass!

Den er laget av den første kunden som fikk lån hos mikrofinansbanken i Liberia #mikrofinans #forandrer #liv #Misjonsalliansen #amas

@Connievl: En uke, 50 store smil og mye gøy! Små gjerninger for oss - store gleder

i hverdagen for disse barna #ferieskole #misjonsalliansen #ecuador

@Misjonsalliansen: Kanskje er det ditt

bilde som kommer i neste Nummer av Bladet!

@Anneblomen: Fantastisk kveld! GARNESS

@birgittenyborg: #takknemlig #misjons-

@minawennerberg:

#aktivitetskalender #aktivitetskalendertips #aktivitetskalenderjåsunds #latergram

@Misjonsalliansen: Kanskje er det ditt

@Misjonsalliansen: Del dine bilder med

leverer :-) #flinke #dyktige #garness #stovekonsert #fullthus #heldigvinner #signetoppsomnyfadder

@barniheimen:

47 tsjili nr. 01 • 2017

alliansen #vitrorpåmennesker #pånyeeventyr

bilde som kommer i neste Nummer av Bladet!

Found some kids while working! #newfriends #besties #misjonsalliansenecuador #misjonsalliansen #kids #volunteer #funfun

oss på #misjonsalliansen

andakt nr. 1 2017 Tsjili kommer fra og med dette nummer i ny «drakt».

Gratulerer! Det er alltid spennende med det som er nytt og annerledes. Vi er blitt glade i bladet slik det har vært og er nå spente på om det nye formatet og designen vil gjøre bladet enda bedre. Mens jeg tenker på det, så slår det meg hvilken utfordring det ligger i at hver dag vi får er en ny, uprøvd og annerledes dag. Det er vi selv som skal forme den. Vår store trubadur, forfatter og TV-ansikt Erik Bye har gitt oss mange gode stunder foran TV-apparatet. På slutten av livet sitt, merket av sykdommen som førte til død, synger han inn en CD med sprø stemme, Jeg får frysninger på ryggen når han melankolsk og likevel optimistisk synger: «Vår beste dag». Det er tre innholdsmettede og språklig fortettede vers, og det hele begynner slik: Kom og lytt til lyset når det gryr av dag!

Solen løfter sin trompet mot munnen.

Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag: Denne dag kan bli vår beste dag!

Stien som vi gikk i går er like ny, Hemmelig som ved vårt første morgengry.

Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre!

Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Det ligger mye håp i den sangen. Håp om en ny dag, nye muligheter og nye utfordringer. I et forretningsvindu så jeg for en tid siden noe som fanget min oppmerksomhet. Det var

48 tsjili nr. 01 • 2017

et lite skilt med ståltrådoppheng, og på skiltet var det skrevet: «Glem ikke hvilken skatt en vanlig dag er…» Jeg ble stående foran vinduet mens jeg leste og tenkte. Faktisk gikk jeg inn og kjøpte hele «kunstverket». Nå henger det som en daglig påminnelse hjemme hos meg. Glem ikke hvilken skatt en ny dag er!

I Bibelen er det på gresk to uttrykk for tid. Det ene er Kronos, som vi har i vårt kronometer. Det er uttrykk for målt tid over en tidsperiode. Det andre ordet for tid er Kairos, som er øyeblikkets tid. Livet vårt handler om Kairos i Kronos. Og det er slik som øyeblikkene er, som livet blir. Øyeblikket er viktig, men bare fordi det er en del av en større sammenheng. Jeg husker fortsatt levende godt filmen «Dagen er din» som gikk på kinoene for noen år siden. Den latinske setningen carpe diem var et bærende begrep i filmen. Det ble for mange en ettertankens film. Carpe diem, eller «bruk dagen fullt ut» som det betyr, ble med ett et slagord. Sitatet skal være så gammelt som fra Horatius som levde før Kristus. Det er nesten så man hører apostelens ord i Bibelen: «Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden (kairos) godt, for dagene er onde.»

(Efeserbrevet.) Og jeg kan knapt tenke meg noen bedre måte å bruke tiden og dagen på enn å være gode mot hverandre i en verden med så mye ondskap.

Bønn: Hjelp oss i dag å vandre på sannhets faste vei, hjelp oss å glede andre med hjertet vendt mot deg!»

49 tsjili nr. 01 • 2017

mikrofinans

Fakta Mikrofinansarbeidet vårt er organisert i fire banker eller stiftelser: Diaconía FRIF i Bolivia, D-MIRO i Ecuador, MOM i Vietnam og Diaconia MDI i Liberia.

Alle disse driftes av Alliance Microfinance (AMAS), som er Misjonsalliansens eget, norgesbaserte mikrofinansselskap. Her er tall fra mikrofinansarbeidet vårt i 2016 – for de fire landene land, totalt.

Totale innskudd

USD 15 521 367

Antall sparekonti

120 266 Antall lånekunder

Gjennomsnittlig lånebeløp

149 765 USD 226 421 582

5,2

Total utlånsportefølje

USD 1512

5%

Forsinket betaling

50 tsjili nr. 01 • 2017

Når vi våre mål?

Da Diaconía i Bolivia ble planlagt for over 25 år siden, var det viktig å fastlegge klare mål som ville gi tydelig retning for arbeidet.

Tekst og Foto: Nils Atle Krokeide

Å

garantere gode resultater var spesielt viktig i den situasjonen som Bolivia da var i: Gjenoppbygging etter et økonomisk kaos på midten av 80-tallet og en ekstrem innflytting til byene. De viktigste målene var derfor å bidra til å skape nye arbeidsplasser i de områdene hvor Misjonsalliansen da arbeidet og å finansiere boliger for innflyttere til El Alto.

Når det gjaldt nye arbeidsplasser, skulle en nå minst 500 nye arbeidsplasser i løpet av de fem første årene. Dette skulle kunne kontrolleres etter en spesiell metodikk som var utarbeidet av medarbeidere tilknyttet amerikanske USAID. I tillegg var det en hovedmålsetting om at Diaconía skulle bli bærekraftig, altså ikke et tradisjonelt prosjekt som stadig ville trenge ny støtte fra Misjonsalliansen i Norge.

Hvordan har det gått? Nådde vi resultatene? Klarer mikrofinans å «levere» det som

51 tsjili nr. 01 • 2017

er blitt lovet? Dette er en stor diskusjon ikke minst i det akademiske miljø, og det er ulike meninger om metoder og om resultater.

Alle studier har konkludert med at mikrofinans i Diaconía virker. Den samme tilbakemeldingen får vi jo hele tiden fra alle de titusener av kunder som bruker Diaconía. Fra og med 2013 har Diaconia måttet levere både en vanlig finansiell årsrapport til Finanstilsynet i Bolivia og en rapport som viser hvilke sosiale mål vi har oppnådd i løpet av året.

Utfordringene i Diaconía i dag er derfor ikke å vite om mikrofinans virker, men å kunne dokumentere dette fortløpende og å utvikle styringsverktøy som gjør at vi fortløpende kan lede virksomheten på en best mulig måte. Dette er en krevende prosess både faglig og administrativt. Vi startet på dette allerede for tre år siden, og vi håper å være i mål til neste år.

mikrofinans

Liberia – en skjør nasjon som trenger tillit – både internt og eksternt Tekst: Rune A. Øygard Foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

I mars 2017 er det to år siden Misjonsalliansen utbetalte de første lånene til kunder i Liberia gjennom mikrofinansbanken Diaconia MDI. Det har ikke vært problemfritt, det koster, det er utfordrende og det er ikke risikofritt. Vi ønsker at dere skal være klar over det – sammen med oss. Men det nytter, og vi vokser sakte, men sikkert, som planlagt!

Liberia lider av et svært lavt utdannelsesnivå, lav kompetanse, skjøre tillitsforhold

og, etter våre forhold; lav effektivitet. Våre ansatte trenger mye opplæring og trening, og i oppbyggingen av organisasjonen i banken er det vanskelig til enhver tid å ha riktig antall ansatte i forhold til å øke, kvalitetssikre og håndtere en «tillitssvak kundegruppe».

Midt i alle utfordringer er det fantastisk å møte mennesker som har fått endret livene sine på grunn av tilgang til kapital for sine små virksomheter. Fra vi startet er det

52 tsjili nr. 01 • 2017

Motstående side: På kundebesøk i Monrovia. Utenfor familiens butikk står Harrison Paul, pastor i en kirke, sammen med kona som lager mat og driver butikken. Drømmen er at inntekten skal vokse og at bedriften skal bli enda mer stabil.

Høyre: Det er mange i Liberia som driver med treskjæring og produksjon av møbler i tre.

Fakta om miKrofinans Vil du lese litt mer om viktigheten av tillit: www.verdidebatt.no/ runeoygard.

Les også mer på amas.as

skapt 73 nye jobber i tillegg til de som jobber i banken, og 46 flere barn går nå på skolen som en direkte årsak av at foreldre har nye muligheter. 24 familier har nå fått råd til å bygge sine egne hjem, og 368 virksomheter som ikke tidligere var formelt registrert som skattebetalere, er nå blitt det.

I oktober åpnet vi et nytt kontor i utkanten av hovedstaden Monrovia i tillegg til vårt første banklokale i sentrum. Stor stas for eksisterende og nye kunder som får tilgang til banken i sitt nærområde. I motsetning til mange andre «utenlandske» i Liberia har vi i Misjonsalliansen nå bevisst valgt å ha kun nasjonale ansatte i banken. Vår lokale leder, Mrs. Edwina D. Vakun, fremhever dette stolt så ofte hun kan. Jeg, som leder i Misjonsalliansen i Liberia og styreformann,

53 tsjili nr. 01 • 2017

prøver likevel å være så «tett på» banken som fornuftig i hverdagen – en hårfin «kulturell balanse» mellom formynderi og tillit. Øverste leder for FN-Operasjonen i Liberia, Mr. Farid Zarif, uttalte nylig offentlig ved inngangen til landets valgår 20171: «Det er kun dere liberianere selv som kan utvikle den tilliten til hverandre som er nødvendig for å bygge en levedyktig nasjon.» (Liberian Observer 27. desember 2016) Tillit er sentralt – det gis, det mottas – og mange av oss har dessverre opplevd at tillit misbrukes. Takk for at du har tillit til oss i Misjonsalliansen. Med den tilliten du gir oss og med den erfaringen vi har skal vi fortsette å gjøre alt vi kan for å bevise at tillit og tro på mennesker gir varige og bærekraftige ringvirkninger.

mikrofinans

54 tsjili nr. 01 • 2017

MOM – banken som bygger kunnskap og erfaring Tekst: Guro Nesbakken Foto: Oddmund Køhn

– For å lykkes trenger lånekundene våre både pågangsmot, innsats og kapital, og de trenger kunnskap og evner til å starte en virksomhet som gir overskudd. Jeg er imponert over damene jeg møter. De har vilje til å satse, og de aller, aller fleste lykkes. Tilbakebetalingsprosenten i MOM er utrolig høy. For å kunne klare å betale tilbake et lån etter et avtalt antall måneder, må man lykkes i å skape overskudd.

Dette forteller Vu Minh Ha til Tsjili. Hun er prosjektkoordinator ved Misjonsalliansens kontor i Ho Chi Minh. Hun blir ofte spurt om MOM har renter på lånene.

– Mange synes nok det er litt underlig at vi drifter en bank for de aller fattigste og likevel lar kvinnene betale litt for lånene sine. Renter blir ofte sett på som noe negativt og kommersielt. Banken vår er en non-profitt-organisasjon, men vi er likevel nødt til å ha litt renter på lånene for at vi skal kunne drifte en bank som står på egne ben. Overskuddet av renteinntekter gir vi nemlig tilbake til våre lånetakere. Vi tilbyr ulike former for kurs og opplæring. Det er en god investering, sier Minh Ha. Venstre: Det er viktig å opparbeide kompetanse hos kvinnene som låner penger. Ulike fagkurs fører til bedre forutsetninger for å lykkes i hagebruk og andre forretninger.

55 tsjili nr. 01 • 2017

En viktig del av arbeidet til MOM er å utvikle kompetansen til kvinnene som låner penger.

Minh Ha mener kundene må ha nødvendig kunnskap både til å starte opp inntektsbringende arbeid og til å videreutvikle arbeidet sitt.

– I fjor deltok over 4000 kvinner på kurs arrangert av Misjonsalliansen. Det er omtrent ti prosent av lånekundene i MOM. Kvinnene kan velge å delta på ulike typer kurs som foreldreroller, reproduktiv helse, kjønnsroller, vold i hjemmet eller barnerettigheter, forteller hun og legger til: – I fjor gjorde vi noen grep for å gjøre kursene våre enda bedre: mindre grupper, mer praktisk opplæring, besøk og gjesteforelesere. I tillegg fokuserte vi på å styrke kvinnens rolle i forhold til å ta vare på familien.

I 2016 arrangerte MOM 153 kurs i 11 distrikter for sine lånekunder. Temaene spente vidt fra planlegging og regnskapsføring til kurs om hagebruk, dyrkingsmetoder og dyreoppdrett.

Nytt i fjor var kurs relatert til helse, familieliv og rettigheter og om rus-forebyggende tiltak.

– Misjonsalliansens kurs er unike for en bank, og vi når et stort antall kvinner. Jeg har fulgt arbeidet med MOM-kursene i noen år, og det inspirerer meg gang på gang å se de fornøyde kursdeltakerne!

mikrofinans

Mot lysere tider – D-MIRO i Ecuador har fått mye internasjonal anerkjennelse som en god mikrofinansbank i Sør-Amerika, og det er gjort mye bra arbeid de siste årene av både lokalt ansatte så vel som representanter fra Misjonsalliansen i Norge.

Tekst: Oddmund Køhn Foto: Privat

D

et er Thomas Klungsøyr som forteller dette til Tsjili. Han og familien er nettopp kommet til Guayaquil som utsendinger for Misjonsalliansen for en toårsperiode. – Min oppgave er å sørge for at banken forblir tro mot sin visjon om å hjelpe mennesker ut av fattigdom og samtidig bygge en bank som er bærekraftig i et lengre perspektiv.

Thomas skal jobbe tett på Banco D-MIRO som arbeidende styreformann og være med og løse utfordringene banken har fått etter jordskjelvet for snart ett år siden. Etterarbeidet har i tillegg avdekket andre svake punkter i driften.

– Banken har vært og er fremdeles i en noe dårlig forfatning pga. dårlige tider generelt i

Ecuador, samt pga. tidligere ledelse som har gjort en del ukloke valg. Det er svært mange (utover de jordskjelvrammede) som lever under vanskelige kår og som har blitt hardt rammet av økonomiske nedgangstider i landet.

For banken sin del er jeg optimistisk. Det har blitt gjort store grep i forkant av at jeg landet her, og vi har nå en ledelse som er svært motivert og som ønsker å gjøre en forskjell.

Thomas Klungsøyr har hatt flere lederstillinger i DNB, både i Norge og i utlandet, og er en person med gode forutsetninger for å lede Banco D-MIRO i en tid med store utfordringer.

– Mange mennesker ute ved kysten ble hardt rammet av jordskjelvet i april 2016, og oppryddingen er fremdeles ikke over. Mange

56 tsjili nr. 01 • 2017

nederst: dette er et eksempel på en liten bildetekst som egentlig ble litt elenger enn man opprinnelig hadde tenkt. under: dette er et eksempel på en liten bildetekst som egentlig

Over: Overgangen fra internasjonale lederstillinger i DNB-konsernet til hverdagen som leder for en mikrofinansbank i Ecuador er stor for Thomas Klungsøyr og familien.

har tapt livsnæringen sin og mistet nære familiemedlemmer, men Banco D-MIROs ansatte ved lokalkontoret jobber på spreng for å hjelpe lånekundene som er blitt påvirket.

Vi har fryst rentene fram til november, og det vil være til stor hjelp for de som ble rammet.

Men banken er blitt påført store tap.

Thomas sier at man lett kan bli desillusjonert når man går fra en av verdens mest veldrevne og kostnadseffektive banker (DNB) over til mikrofinansmarkedet som har helt andre utfordringer å ta tak i når det gjelder operasjonell drift.

– Banco D-MIRO er dyr å drifte. Hver enkelt kunde må vurderes manuelt og deretter følges opp individuelt mens de har lån hos oss.

Misjonsalliansen ønsker at Banco D-MIRO

57 tsjili nr. 01 • 2017

skal være en annerledes bank, og jeg tror vi skal fortsette å være det om vi tar vare på vår diakonale kultur og setter kundene og kundenes behov først i de strategiske veivalgene som står foran oss.

Den første tiden i Ecuador har bydd på noen utfordringer for Signe og Thomas og de fire barna Emily (9), Filippa (8), Johan (4) og Selma (1). Man skal blant annet tilpasse seg et nytt sted, ny kultur og nytt språk for nesten alle og bli fortrolig med kakerlakker og småkryp i huset.

– Det var ikke i våre planer å flytte til Guayaquil, men vi tror Gud vil noe med oss og at vi er her i landet med en hensikt. Vi kjenner at vi blir mer avhengige av Gud, og vi velger å stole på han, sier Thomas Klungsøyr.

fortelling for barn

I 2017 skal vi gjennom seks nummer av Tsjili bli bedre kjent med Carlos og moren Angela. Carlos er 14 år og bor i Ecuador. I denne historien er det du som skal lage bildene. Tegn mens noen leser for deg, og send gjerne inn tegningen til tsjili@misjonsalliansen.no, så kanskje den kommer i det neste nummeret. Tegn i ruten til høyre.

Mer enn bare vann Del 1 Carlos tar oss med inn på en humpete vei. Støvet fyker opp fra bakken, og vi kan så vidt skimte bambushuset som ligger i bakgrunnen. Bak en port av bølgeblikk venter moren til Carlos, hun heter Angela. I dette huset bor Carlos sammen med henne og storesøsteren sin.

Tekst: Fride Maria Listrøm Næsheim tegning: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

C

arlos er 14 år og elsker å gå på skolen.

Skolen til Carlos er stor og gjemmer seg bak en høy port. Utenfor er det mange løshunder og små boder hvor det selges godteri og brus. Innenfor porten løper det alltid barn rundt i den store skolegården. Det er ikke alle barn i Ecuador som får gå på skolen, og hver dag må Angela tjene penger slik at Carlos kan ta bussen frem og tilbake til skolen. – Favorittfaget mitt er samfunnsfag, og faget jeg liker minst er

matte, sier han og smiler lurt. Carlos forteller at han drømmer om å bli advokat. Når jeg spør hvordan han skal nå dette målet, er svaret klart: Da må jeg jobbe hardt på skolen – og det gjør han. I dag har læreren til Carlos ringt moren for å fortelle at han gjør det veldig bra på skolen.

Søsteren til Carlos kommer inn i huset med nyvasket hår, badet til familien er ute i hagen.

Hun gjør seg klar for å dra på jobb. Søsteren jobber som hjelpelærer på skolen til Carlos.

58 tsjili nr. 01 • 2017

59 tsjili nr. 01 • 2017

Generalsekretæren i 1:10

I 116 år har Misjonsalliansens arbeid vært drevet fram av tro; troen på Gud og troen på mennesker.

Kallet til å leve ut vår tro har gjort oss til en bevegelse som ser etter håp der andre ser håpløshet, rikdom der andre bare ser fattigdom og muligheter der andre har gitt opp. Vår lange historie har gitt oss utallige erfaringer med at det nytter å kjempe mot de ødeleggende kreftene i verden. Det gir ny energi til arbeidet, og derfor vil vi hvert nytt år utfordre oss selv, våre partnere og våre støttespillere til å nå enda litt lenger, berøre enda flere mennesker og skape enda flere gode endringer i menneskers liv.

Så også for 2017. Vi har lagt lista litt høyere enn i fjor, og vi har rustet organisasjonen i alle ledd slik at vi skal kunne klare oppgavene. Jeg har store forventninger til dette året, og jeg gleder meg til alt vi skal få være med på. Takk til alle dere som støtter oss og er med på å gi livet en sjanse!

Andreas Andersen

60 tsjili nr. 01 • 2017

I mars er det endelig tid for TSJILI-middag!

Middag for rettferdighet Tekst Fride Maria Listrøm Næsheim Foto Julie Fehn Olsen og Øystein Westlie

Tsjili-middag går ut på: • I hele mars kan du invitere venner, familie, kjente og ukjente på middag!

• Du lager maten og gjestene betaler en valgfri sum.

• Pengene går til ett av Misjonsalliansens prosjektland, du bestemmer hvilket.

• Landet som får inn mest penger, vinner årets tsjili-middag.

• I fjor vant Liberia!

• Dette er en super anledning til å fortelle dine venner om Misjonsalliansens arbeid, ditt favorittland eller hjertesak.

H

er er det kun fantasien som setter grenser. Vær kreativ og finn nye og spennende måter å arrangere din Tsjili-middag på.

Et eksempel fra fjoråret: Julie inviterte venner på pannekakefest, hvor gjestene måtte konkurrere i pannekakeflipping og hvem som lagde den fineste Mikke-Mus-pannekaken.

I løpet av kvelden ble det samlet inn 3000 kroner til Misjonsalliansen mens magene ble fylt opp med pannekaker.

Spre ordet! La mars bli en måned full av koselige middager, lunsjer, frokoster og gode gjerninger. Hva med å innføre tsjili-lunsj på kontoret eller tsjili-frokost i bo-kollektivet?

61 tsjili nr. 01 • 2017

NYTT I ÅR! I år har vi med oss den prisbelønnede matbloggeren Fru Timian. Hun har spesiallaget en egen treretters meny til oss.

Hvis dette gjør deg nysgjerrig, så følge med på frutimian.no, tsjilimiddag.no og Facebook

Send gjerne en utfordring til venner og familie om å arranger en egen tsjili-middag og lag en egen konkurranse dere imellom. Er du klar for tidenes tsjili-middag?

ENGASJEMENT I NORGE

Elin Bergly ønsket seg penger til WASH-prosjekter i Liberia til sin 30-årsdag Elin synger i Misjonsalliansens ambassadørkor Mosaic. Koret har i flere år støttet WASH-prosjektet i Liberia. – Vi i Mosaic streber alltid etter, i alle sammenhenger, å ha en større hensikt med syngingen.

Samarbeidet med Misjonsalliansen legger til rette for dette. Når man jobber med et prosjekt over tid og får god innsikt i utfordringene menneskene i Liberia som

står overfor, er det umulig å ikke engasjere seg.

Elin forteller at hun ble positivt overrasket over responsen på bursdagsønsket. Et vennepar hadde laget et Liberia-bursdagskort med bilder, tekst og sitater hentet fra prosjektet. – De hadde virkelig satt seg inn i prosjektet, og det var veldig rørende for meg. Dette viser at ved å dele engasjement kan

det smitte over på andre.

Men hvordan kom Elin på ideen om å ønske seg penger til Misjonsalliansen?

– Jeg satte meg ned for å skrive en ønskeliste, etter ønske fra gjestene.

Jeg begynte på listen, men det slo meg fort hvor vanskelig det var. Hva skal jeg ønske meg liksom? Jeg hadde akkurat gitt bort masse klær fordi jeg har for mye. Derfor ble valget enkelt. For meg var det selve feiringen sammen med venner og familie som var viktig.

62 tsjili nr. 01 • 2017

fylte 50×2 Atle og Anne Grete fylte 50×2 i 2016, og den 15. oktober feiret de sammen med familie og venner. Atle og Anne Grete valgte å ønske seg gaver til Misjonsalliansens arbeid i Ecuador. Hva syns gjestene om dette?

Bjørg Johanne Nyrud:

Jeg vil si at det var en strålende idé å ønske seg en gave til et ideelt formål.

Skulle ønske jeg hadde tenkt på det samme da jeg fylte 50! Vi har jo alt vi trenger! Det føles meningsfullt å gi en gave som kommer andre til gode.

Britt Randi Hanssen:

Det er en befrielse å

kunne gi slike gaver.

Man vet at man gir til noe meningsfylt. Det er deilig for oss som er gjester, man slipper å tenke, mase og løpe rundt for å finne en gave.

I stedet gir man noe man vet hovedpersonene virkelig bryr seg om, og jeg vil si at det satte et eget preg på festen. Alle

sammen har gitt til et felles formål. Jeg syns det er en vakker tanke å ta imot gaver ved å gi dem videre. Til slutt vil jeg si at jeg syns det er deilig å tenke på at jeg nå vet hva pengene går til.

Hvis man gir noen hundrelapper i gave ellers, forsvinner det fort inn i det store forbrukssluket.

Fra giveravdelingen Jeg ble skikkelig imponert da jeg en dag fikk en telefon fra en engasjert og sprudlende dame på 99 år. Dorthe Vogsland het hun, og hun ringte for å få en giro til fadderskapet til Bostrak Yngres og

Barneforeningen «Tuppen og Trond». Hun ville gjerne ha giroen raskt så alt var klart til hun skulle gjøre opp regnskapet. Hun fortalte at hun hadde vært leder for yngres i 70 år, og jeg ble så engasjert av å Fortsettes neste side ->

63 tsjili nr. 01 • 2017

ENGASJEMENT I NORGE høre om alt hun driver med selv om hun snart fyller hundre år.

Jeg skjønte fort at Dorthe er en engasjert dame på mange områder. Hun er engasjert i lokalmiljøet, på Bostrak bedehus, jobber

Venstre: Ingers hilsen

frivillig med regnskap og setter opp kalenderen for barneforeningen ett halvår av gangen. Det var utrolig gøy å snakke med Dorthe som hadde masse å fortelle, og det ga meg en motivasjon til arbeidet vi gjør.

Det er alltid spennende å snakke med givere, unge som gamle. Det er deilig å se at engasjement ikke forsvinner med årene. Tusen takk til deg, Dorthe, og alle dere andre som bidrar til andres beste!

Nederst Høyre: Hilsen fra Celine, 10 år

Inger på 10 år ga bort bursdagen sin til Centro Creer Til sin ti-årsdag ønsket Inger seg en gave til noen som virkelig trenger det til sin. I bursdagsselskapet tegnet alle gjestene en tegning hver til barna på

Centro Creer, og alle foreldrene ga hundre kroner til prosjektet. Margrete, mamma til Inger, har tidligere besøkt Centro Creer, og hun viste bilder

fra senteret og viste litt av hverdagen til barn med funksjonshemninger i Ecuador. Dette skapte stor interesse hos 10-åringene. Nå er tegningene og pengene sendt til Centro Creer og vil skape glede og nytte for barna der.

64 tsjili nr. 01 • 2017

VOLONTØR-SIDEn

Stavern-elever fikk smaken på volontørlivet Elevene fra Stavern Folkehøyskole kom i desember hjem fra et fem ukers opphold i Ecuador, som en del av linjen volontør Ecuador.

Tekst: Fride Maria Listrøm Næsheim Foto: Stavern Folkehøyskole

Seks elever reiste til Ecuador sammen med linjeleder Kristin Opsahl Alvarez.

Gjennom fem uker fikk ungdommene oppleve hverdagen som volontør, og de ble bedre kjent med landet og kulturen.

Før klassen reiste til Ecuador hadde de hatt spanskundervisning, de har lært om klima, miljø, nord-sør-problematikk og kulturforståelse.

I Ecuador jobbet elevene på en barneskole og på Centro Creer. Linnea Sofie Listrøm, en av årets elever, forteller litt om studieturen: – Det som gjorde mest inntrykk var de enorme kontrastene. Du har en slum eller sone som det kalles, den er så massiv, og det ser ut som det aldri skal ta slutt med

jordveier og hus laget av bambus. Men i det neste nabolaget er det kjøpesenter og inngjerda boligområder hvor sikkerheten og standarden er høy. Den sammensatte byen gjorde stort inntrykk. Turen var både interessant og utfordrende.

Studieturen er et av høydepunktene i året på volontørlinja, men elevene gjør også mye annet i løpet av året. – Vi lærer veldig mye interessant, sosialantropologi, klima og miljø og språk. Vi er innflytterguide for en gjeng veldig søte jenter som ikke har bodd i Norge så lenge, det er både hyggelig og lærerikt. Etter et år på Stavern får vi med oss kunnskap om mange ulike kulturer, avslutter Linnea.

Vil du reise ut som volontør? Vi har volontørordning i Ecuador, Bolivia, Brasil og på Filippinene. Vi vil tilrettelegge for at du skal få brukt dine personlige egenskaper og evner i arbeidet. Du kan jobbe som: hjelpelærer, fotballtrener, informasjonsmedarbeider, ungdomsleder i kirke eller arbeid med funksjonshemmede. Du vil også lære språk og kultur under oppholdet.

65 tsjili nr. 01 • 2017

Spørsmål & Svar

#ForvannDling

Jeg har hørt jeg kan få skattefradrag for gaver jeg gir til Misjonsalliansen? Stemmer det? (Fadder, Stavanger) Ja, det stemmer. Du kan får lavere skatt ved å gi til Misjonsalliansen. Det totale gavebeløpet i løpet av ett år må være minst 500 kroner, og for 2016 kan du få skattefradrag for inntil 25 000 kroner du har gitt til ulike organisasjoner. For 2017 er max-grensen for skattefradrag satt til 30 000 kroner.

Hvis du er fadder og gir 275 kroner i måneden, vil du for 2017 få 825 kroner mindre skatt.

@Misjonsalliansen: Greier du å leve

på 20 liter vann i løpet av en dag?

For å få en følelse av hvordan det er å ikke ha tilgang til rent vann arrangerer Misjonsalliansen en Vannchallenge hvor man skal leve på under 20 liter vann.

Samtidig samler vi inn penger for å bygge brønner i Liberia.

Blir du med? #forvanndling

Ofte har jeg tenkt at det kunne vært moro å besøke et eller annet bistandsprosjekt. Men det er jo dyrt, og det er heller ikke sikkert at det er mulig. Så har jeg altså hørt at det er mulig å få dekket en sånn reise hvis man verver givere til Misjonsalliansen. Er det sant? (Kristine, Oslo) Misjonsalliansen utfordrer sine faddere til å verve venner og kjente som givere til organisasjonen. Dersom du klarer å verve 15 nye faddere i løpet av ett, år får du en tur til et av landene hvor Misjonsalliansen arbeider – til en verdi av 10 000 kroner. Hver ny giver må ha en giveravtale på minst 275 kroner per måned. Hvis du ikke klarer å verve 15 nye faddere, har du uansett vinnersjanse i trekningen av en tur til et av Misjonsalliansens prosjektland. Verver du én, får du én vinnersjanse i trekningen av en tur til et av Misjonsalliansens prosjektland. Verver du to giveravtaler, får du to vinnersjanser, tre giveravtaler gir tre vinnersjanser osv. Det koster den du verver 275 kroner i måneden å bidra til at fattige i Asia, Sør-Amerika eller Afrika får en bedre hverdag. Vi trekker tur to ganger i året: 15. februar og 15. august.

For å lese mer om fadderskap og verving kan du besøke våre nettsider www.misjonsalliansen.no

@Kimandrefladen: Det blir nok ikke

noe oppvask på meg i dag heller.

30 liter spart #forVANNdling

I dag lever jeg på 20 liter. Per nå har jeg skylt ned 2 ganger, brukt oppvaskmaskin i ett kollektiv på 5 20/5 = 4 liter, pusset tenner og drukket ca 2 liter vann.. Det betyr med andre ord at jeg har 2 liter igjen og klokken er 16.30 #forVANNdling #livetsomstudent #stavangerstudent @Jaryen:

Kanskje kan andre også ha nytte av svaret du får? Send ditt spørsmål til tsjili@

SMS: HJELP 8 til 2160 for å gi kr 200 til min digitale innsamlingsbøsse, slik at vi kan være med og bygge flere brønner i Liberia!

misjonsalliansen.no

www.vannernoedritt.no

Er du usikker på noe, eller vil du vite mer om noe som handler om givertjeneste, om det diakonale misjonsarbeidet eller bistand, kan du sende oss et spørsmål.

66 tsjili nr. 01 • 2017

Neste nummer

I neste nummer av Tsjili skal vi utdype temaet Miljø- og klimarettferdighet.

Miljøproblemer og klimaendringer bør utfordre vårt syn på både urettferdighet i verden og på vårt forvalteransvar. De som har minst ansvar for klimautslipp, og som

har minst evne til å takle de negative følgene av klimaendringene, er de som rammes hardest av endrete værforhold. Skal vi bekjempe fattigdom, må vi forholde oss aktivt til miljø og klimaendringer.

Vi skal i Tsjili nr. 2 besøkte Vietnam og Mekongdeltaet, et område som er tydelig rammet av klimaendringene i verden, og vi skal snakke med mennesker som opplever dette på kroppen.

Og vi skal til et annet land som er kjent fra nyhetsbildet når det gjelder naturkatastrofer.

Filippinene rangerer blant de mest sårbare landene i verden når det gjelder klimarelaterte naturkatastrofer. I Misjonsalliansen jobber vi sammen med barn, funksjonshemmede, eldre og andre sårbare grupper, om å finne løsninger som begrenser skadene når katastrofene inntreffer. Møt noen av dem som engasjerer seg for å lage tryggere kystsamfunn på Filippinene i neste Tsjili.

Gi den videre I løpet av de senere årene har mange av våre venner valgt å gi bursdagen, jubileet eller bryllupet til Misjonsalliansen. Egentlig ikke til oss. Gavene er gitt videre til barn og familier som lever under nedverdigende forhold og til lokalsamfunn med store sosiale og praktiske behov.

67 tsjili nr. 01 • 2017

Er dette noe du er nysgjerrig på eller har lyst til å gjøre selv, hører vi gjerne fra deg!

Ta kontakt, enten ved å skrive til giver@misjonsalliansen eller ved å ringe oss på tlf. 22 94 26 00.

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo Norway

La de små barn komme til meg En mor og hennes tre små barn klynger seg sammen på en sammenbrettet pappeske. De sitter på fortauet ved en ti-felts motorvei. Plutselig ser jeg mor gå av sted for å handle mens hun lar barna bli igjen. Den eldste er bare 4–5 år. Den yngste er under året. Storesøster holder hardt i skjorta til den lille for at hun skal holde seg oppå papp-platen og ikke krype ut i trafikken.

I Manila ser vi denne typen situasjoner hele tiden. Ofte kjenner jeg på sorg og sinne, og det er lett å føle seg hjelpeløs. Barn over hele verden er prisgitt foreldrenes situasjon, evner og muligheter og dessverre mangel på muligheter.

Vi kjemper for at barn og familier skal få større muligheter, verdige livsforhold og en bedre fremtid. Sammen kan vi gjøre en forskjell!

Vårt mål for 2017 er å hjelpe enda flere barn. Arbeidet på f.eks. Filippinene, i Ecuador og Kina er helt avhengig av generøse givere som deg. Uten dere kan ikke Misjonsalliansen fortsette dette viktige arbeidet.

Er du med oss i 2017 også?

Du kan gi din gave til kontonr. 3000 16 00040

Send sms: Hjelp til 21 60 og gi kr 200‚–

Merk med «Barn i sårbare situasjoner».

68 tsjili nr. 01 • 2017