tsjili_0211

año år 2011

año årgang 107

Precio pris 0,-

Ecuador bli med på søndagsskolen Kina DANS, DANS PAI! Portrettet VÅR MANN I BRASIL Trender frukt som varer Kommentar Det dere ikke gjorde

www.facebook.com/Misjonsalliansen

Misjonsalliansens magasin

edición Utgave #2

Vann Helse

Kirkesamarbeid

Skole er en ordning hvor du gir et fast, valgfritt münedsbeløp til Misjonsalliansens arbeid.

Mikrokreditt Arbeid blant

funksjonshemmede

Ja, jeg vil gi fast til Misjonsalliansen Per måned:

100 kr

200 kr

Jeg ønsker å betale med AvtaleGiro.

300 kr Valgfritt beløp__________

[ tsj i li ) n r. 2 – 2 010

Misjonsalliansen vil bruke pengene du gir fast, der de trengs mest.

Jeg ønsker å betale med Giro

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Misjonsalliansen

Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Svarsending 1049

E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt.

(Du kan også melde deg på tlf. 22 94 26 00 eller gå inn på www.misjonsalliansen.no)

0090 Oslo

4

InnHold

#2/2011

opplevelsen

Ecuador

Tidlig om morgenen kaller høyttalerne til søndagsskole i Guayaquil-slummen.

Arcida og de andre lærerne der har fått hjelp fra Misjonsalliansen for bedre å kunne undervise barna.

Nyheter

14

– Norsk jentegjeng klar for frivillig innsats i Manila.

reportasjen

Kina

Et steinkast fra Burma, i et kupert fjellandskap bebodd av flere ulike kinesiske minoriteter og blant fattige mennesker og små landsbyer omkranset av sukkerrøråkrer – der vil Misjonsalliansen arbeide for en tryggere hverdag og en bedre framtid.

Trender

Portrettet

Bli med hjem til Péricles Couto – Misjonsalliansens mann i Brasil.

Til ettertanke LIV OG OVERFLOD

Kommentar DET DERE IKKE GJORDE

6

26 34 36 41 42

Leder > av [ Arnt H. Jerpstad ] generalsekretær

Utgiver Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

Visjon Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1936. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisasjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis!

Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth, tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

Nyhetsbildet de første månedene av dette nye året har i stor grad vært preget av frihetskjempende mennesker både i Norge og i Midtøsten. President Mubarak i Egypt måtte i begynnelsen av februar gå av etter massive demonstrasjoner fra et frihetssøkende folk. I 30 år hadde Mubarak diktatorisk beholdt makten over nesten 80 millioner mennesker. Frihetskampen ser ut til å spre seg til andre land i regionen.

På hjemmebane har de papirløse innvandrerne vært i medias lys. Maria Amelie gjorde oss oppmerksomme på at mer enn 18 000 mennesker (SSB) lever uten rett til opphold i landet vårt. Flere titalls etiopiere søkte asyl i Oslo Domkirke og sultestreiket i kampen for å bli hørt av myndighetene.

Frykten for å miste friheten de har fått i sitt nye hjemland, gjør dem redde.

Verdensbanken kom for noen dager siden med en alarmerende nyhet. På grunn av økte matvarepriser har siden juni i fjor 44 millioner mennesker blitt skjøvet ut i ekstrem fattigdom. Situasjonen for den milliarden av mennesker som lever for under 5 kroner dagen og som allerede er ekstremt fattige, har blitt enda verre.

Kampen for frihet er felles for alle disse.

Ingen ønsker å være i en situasjon hvor du som menneske ikke blir hørt og respektert.

Den største frihetsberøveren av dem alle er fattigdom! Fattigdom er mer enn mangel på penger. Det er å være fratatt sine rettigheter. Den holder sitt klamme grep over våre medmennesker. Milliarder av mennesker får ikke brukt sine evner, ressurser og talenter. De får rett og slett ikke anledning til å bli de individene Gud

har skapt dem til å bli! Denne friheten som du og jeg har blitt så vant til, at vi sjelden tenker over den. Fra vårt privilegerte perspektiv, hvor frihet og mulighet til å gjøre det vi selv ønsker preger hverdagen, kan det rett og slett være vanskelig å skjønne hvordan det er å leve i et samfunn hvor andre tar avgjørelsene for dem.

Misjonsalliansens prosjekter handler om å gi mennesker frihet. Frihet til å bli hørt!

Frihet til å kunne ta egne valg! Muligheten for å leve et liv uten fattigdom og nød. Da Norad ble etablert i 1968, ble de ansatte gjort oppmerksomme på at de måtte tenke over hva de skulle gjøre når fattigdommen i verden var utryddet. Optimismen var stor, det kom ikke til å ta så mange tiår! Dessverre ble det ikke slik. Fortsatt strever vi med mye av det samme, men innsatsen har på ingen måte vært fånyttes. Uten bistand ville enda flere levd i ekstrem fattigdom. Gjennom våre prosjekter ser vi hver eneste dag at det nytter. Mennesker reiser seg opp fra fattigdom, urettferdighet og nød. De griper muligheten straks den blir gitt dem! De frihetssøkende fattige, enten de er i Egypt, Ecuador eller Liberia, gir oss alle gode grunner til å være med i kampen for livet.

I Lukas 4, vers 8 står det: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri.» Vi i Misjonsalliansen står i en god tradisjon! Vi ønsker å kjempe for frihet her på jorden og samtidig med frimodighet forkynne at en dag vil alle Guds barn få nyte den samme fullkomne frihet! arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri. luk 4,8b

#2/2011

Fattigdommens fangenskap

5

6

Opplevelsen

#2/2011

opplevelsen

Ecuador

lokalkirken

forandrer samfunnet

Takket være opplæring fra Misjonsalliansen har Arcida og de andre søndagsskolelærerne i Guayaquils slumkirker fått hjelp til å undervise barna og skape endring i samfunnet sitt. Klokka er ti søndags morgen, og fra høyttalerne på taket av kirken runger stemmen: – Kom til søndagsskole! Her er det åpent for alle! > Tekst & foto [ Kjetil Sande ]

Opplevelsen 

7

#2/2011

8

Opplevelsen

#2/2011 Framtiden. Her er Byron, kirkens pastor, sammen med de eldste ungdommene.

>

GUDS LØFTE. Barna strømmer til kirken. Det er søndagsskole i «Guds profetiske kirke» som ligger i de fattige områdene i Guayaquil i Ecuador. Varmen er trykkende, men barna ser ikke ut til å bære preg av det. Inne i kirken blir de møtt av smilende søndagsskolelærere. De finner plassene sine i kirken, for først er det fellessamling for alle. Arcida, en av søndagsskolelærerne, leder samlingen med stor iver, og hele henne er som et eneste stort smil. En kan ikke unngå å føle seg velkommen her.

Pastoren i kirken heter Byron Morán.

Han er glad for at så mange barn kommer til søndagsskolen. – Vi har 150 barn og ungdom innskrevet på søndagsskolen. Men det er sjelden alle er her samtidig, det virker som de går litt på skift, sier han entusiastisk, men med en liten skuffelse i stemmen.

GÅR SKIFT.

FRIMODIGE. Arcida leder an, og én etter én kommer barna frem for å synge en sang, komme med en hilsen eller be en bønn. Frimodigheten er stor og imponerende. Ungdommene i kirken har formet et band som er med og spiller i bakgrunnen og til sangene. Det svinger skikkelig.

Etterpå deles alle barna og ungdommene inn i grupper etter alder. Det er for tiden fem forskjellig grupper hvor hver gruppe ledes av en lærer med en assistent. Menigheten har planer om snart å starte en gruppe til. Disse gruppene fordeles på tre etasjer. Kirken har en liten kjeller og en terrasse på taket. De eldste samles på taket. Arcida er søndagsskolelærer for den nest eldste gruppen, som består av 10–12-åringer.

KJELLER TIL TAK.

Hun er takknemlig for at de ved Misjonsalliansens hjelp har kunnet bygge en ny etasje. – Her har vi takket være Misjonsalliansen kunnet ta i bruk også denne etasjen. Arbeidet her er ikke ferdig, og vi har bare tak over deler av plassen her, men vi håper at Misjonsalliansen vil fortsette å hjelpe oss med å få tak over hele denne etasjen også, forteller hun med et smil.

TAKK, MISJONSALLIANSEN.

De to eldste gruppene har funnet seg hver sin krok der det uferdige taket gir dem ly fra den steikende solen. I gruppen til Arcida er temaet i dag «Den Hellige Ånd i Det gamle testamente».

Nøkkelverset fra Bibelen er hentet fra Salme 73,28;

HELLIG ÅND.

Opplevelsen

9

#2/2011

Gode hyrder. Søndagsskolelærer Arcida sammen med to andre lærere, tv. Sara og th. Martha.

«Men for meg er det godt å være nær Gud. Jeg tar min tilflukt til Herren. Jeg vil vitne om alle dine gjerninger.» De leser bibelvers og reflekterer sammen rundt det de leser.

PASÍON. Vi har avtalt en prat med Arcida, og midt under undervisningen sier hun at vi godt kan ta denne praten allerede nå. Assistenten hennes, den mange år yngre Sara, kan ta over undervisningen, forteller hun. Arcida har undervist som søndagsskolelærer i 14 år, men det har slettes ikke vært noe pliktløp.

– Min store pasíon (lidenskap) er å undervise barn.

Gud har gitt meg denne gaven. Jeg elsker barna og de elsker meg, og jeg elsker å undervise dem.

Alt fra hun var ung, likte hun å undervise barn. Med tiden har det blitt mange år, og det er særlig noe som har motivert henne underveis: – Jeg har sett barn vokse. Både fysisk og spirituelt. De har vokst i kjennskap til Gud, Guds ord har påvirket livet deres, og de har blitt værende her. Dette har gitt meg mye motivasjon, og arbeidet har ikke vært forgjeves, smiler hun.

EMANUEL. Hun ramser opp en rekke navn på ungdommer som søndagsskolen har betydd mye for.

En av disse er Emanuel. Han er nå involvert i et av ungdomsprosjektene til Misjonsalliansen, og Arcida forteller at han en dag kom og fortalte henne at undervisningen hennes hadde betydd mye for livet hans. – Det er ikke forgjeves å undervise Guds ord, det gir frukt. Takk Gud at det er ungdommer som er blitt bevart. Mine barn inkludert. De er også involvert i søndagsskolen og kirken her, sier Arcida.

SER MED KJÆRLIGHET. Hun har fem barn i alderen 14 til 25 år og har også rukket å bli bestemor. Likevel har hun mange flere barn som hun virkelig bryr seg om. – Jeg har alltid sett på barna i området her med kjærligheten jeg har fått fra Gud. For meg er det å elske barna en naturlig konsekvens av det å elske Gud. Barna har alltid engasjert meg voldsomt, sier hun.

Jeg lurer på hvorfor akkurat søndagsskole er så viktig for barna i området.

– Vi må så Guds ord i barna, lære dem verdier og gi dem rekreasjon. De vil få en bedre fremtid, og de vil få hjelp av Gud så de ikke havner ut i dumme ting. Og en dag blir de frelst, sier Arcida. >

10

Opplevelsen

#2/2011 >

KURSET. Misjonsalliansen arrangerer kurs for søndagsskolelærere. Johanna Jaramillo er ansatt i Misjonsalliansen i Ecuador, jobber som teologisk tilrettelegger og har ansvar for kursingen.

– Vi har et undervisningsprosjekt rettet mot søndagsskoler og søndagsskolelærere. Her undervises det i forskjellige aspekter, både sosiale, teologiske, pedagogiske og psykologiske. Mange

Opplevelsen

har et lavt utdanningsnivå og ønsker bare å undervise Guds ord til barna uten å se på andre faktorer ved undervisningen. Vi ønsker å gi lærerne verktøy som de kan bruke i undervisningen. San-

ger, leker, materiell og praktiske ting. Vi ønsker å gi dem kunnskap om kjønnsforskjeller, sosiale relasjoner, ulike tenkemåter, planlegging med mer, forteller Johanna. >

11

12

Opplevelsen

#2/2011 Xxxxx

>

13 LEVENDEGJØR. Arcida

kan skrive under på at kurset har vært nyttig. – Jeg har blitt flinkere til å bruke tavle og andre verktøy. Nå dramatiserer vi i undervisningen, og barna liker dette veldig godt. Jeg tror det er med på å gjøre at det kommer flere barn. Før fortalte jeg historier, men dette er en bedre måte.

Det er likevel en ting hun framhever spesielt blant alt hun har lært. – Jeg har lært hvordan jeg skal takle barn som bare bråker. Jeg har lært hvordan de kan føle seg vel. Disse barna er veldig viktige og en stor ressurs i undervisningen min nå.

Før så jeg ikke på disse som det. Når barna føler seg vel, kan de blomstre, forteller Arcida engasjert.

RESSURS.

Kurset som Misjonsalliansen tilbyr går over tre år. For øyeblikket er det representanter fra 14 kirker som deltar. Kurset er delt inn i flere moduler. Først ønsker man å kurse en eller to ledere for søndagsskolearbeidet i hver kirke. Deretter skal disse kursdeltakerne undervise de andre søndagsskolelærerne i sin egen kirke. – Vi ønsker også at dette på sikt skal komme hele lokalsamfunnet til gode gjennom at kirkene arrangerer prosjekter rettet mot lokalsamfunnet der de kan undervise søndagsskolelærere i andre kirker til å bli bedre lærere.

Det er en felles interesse for hele lokalsamfunnet at barna lærer, forteller Johanna videre.

TRE NIVÅER.

VARIGE VERDIER. For henne er verdien av en søndagsskole uvurderlig. – De vanlige skolene har ikke verdier som basis. Men kirkene har disse verdiene i bunnen. Hjemmet, skolen og kirken burde hatt dette til felles, men verdiene mangler ofte både i hjemmet og på skolen. Det viktige med søndagsskolen er ikke bare at barna blir kristne, men at de får med seg verdier, prinsipper, kunnskap om bibelhistoriene og hvordan forholde seg til andre, avslutter Johanna.

Arcida er ikke i tvil om at kontakten med Misjonsalliansen er viktig. – Ja! Før hadde vi mindre plass, nå har vi en andreetasje vi kan bruke.

Nå kjenner lokalsamfunnet oss, og vi kjenner dem bedre takket være Misjonsalliansen. For eksempel inviterer vi alle foreldrene, kristne som ikke-kristne, til forskjellige aktiviteter 2–3 ganger i året. Da forbereder barna noe, eksempelvis sang, dans eller

VIKTIG.

Fiskere. En av de yngre barna får prøve seg som fisker. At barna går på søndagsskolen, er positivt for familiene. Etterhvert vil det skape krusninger i lokalsamfunnet.

teater. Neste gang ønsker vi å gjøre det utenfor kirken, slik at enda flere foreldre skal få det med seg.

I kirken arrangerer de også andre aktiviteter for å skaffe midler til forskjellige behov, og en spesiell og livsnødvendig faktor vet de å utnytte: – For å skaffe midler for eksempel til å kjøpe julegaver til barna, selger vi flere typer forskjellig mat. Da lager vi maten og selger den. På denne måten bidrar både søndagsskolelærerne og lokalsamfunnet. I tillegg arrangerer vi tur til kysten en gang i året, hvor overskuddet går til å kjøpe julegaver til barna.

MATSALG.

Det går mot slutten av søndagsskolen denne søndagen, og barna begynner å samles i den store salen igjen. De minste barna pakker sammen fiskesakene etter å ha prøvd seg som fiskere, og de andre flytter tilbake stolene de hadde tatt med seg til de forskjellige stedene. Før siste aktivitet som er forfriskninger, nærmere bestemt popkorn og brus, får jeg høre litt om drømmene Arcida har for fremtiden.

– Min drøm er at hver aldersgruppe skal ha sitt eget rom hvor de kan ha tingene sine fast. Det hadde vært flott om de hadde sluppet å flytte på stoler og materiell hver gang. At hver gruppe skal ha sin egen lille avdeling, er min store drøm. Alt er mulig ved Guds hjelp, avslutter den motiverte søndagsskolelæreren.

DRØMMER.

tsjili@misjonsalliansen.no

Misjonsalliansens kirkesamarbeid i Ecuador Søndagsskolekurs med representanter fra 14 kirker.

■■ Pastornettverk bestående av 35 pastorer.

■■ Samfunnsutviklingsprosjektet samarbeider med 7 kirker.

■■ Nettverk av 40 kirker som befinner seg utenfor de fattige områdene.

■■

Generelt fokus. Inspirere kirkene til en diakonal profil og med engasjement for lokal utvikling, og å styrke og myndiggjøre kirkens ledere.

Aktuelle temaer. Bibelstudier, ledelse, del-

takelse, administrasjon, identitet, likestilling, barn, miljøvern, hiv og aids og sosialt ansvar. Ønsker du å vite mer om, eller støtte, kirkesamarbeidet i Ecuador, ta kontakt med oss!

#2/2011

>

14

Nyheter

#2/2011

Frivillige og studenter på plass i Manila

Sju spente jenter ankom Manila i midten av januar. Tre av dem skal være her i cirka fem måneder for å jobbe frivillig i Misjonsalliansens prosjekter. De fire siste er vernepleierstudenter som skal ha sin praksis i ti uker ved en skole for funksjonshemmede.

Filippinene.

FRIVILLIGE. – Vi er blitt veldig godt mottatt. Filip-

pinere er så vennlige, sier volontørene Julie Fehn Olsen, Kari Hop Fjæreide og Adelen Gulli. De skal jobbe blant barn og ungdommer i en av Misjonsal-

liansens samarbeidskirker i Malabon. Området er et av Manilas slumområder. – Etter å ha vært der noen dager forstår jeg at jeg kommer til å bli glad i disse menneskene, sier Adelen. – Jeg gleder

Nyheter

JOBBET OG SPART. – Vi har jobbet hele det siste

halve året for å kunne reise hit og jobbe som volontører, sier nittenåringene Julie og Adelen. Julie har bodd på Filippinene tidligere da foreldrene var utsendinger for Misjonsalliansen.

VERNEPLEIERSTUDENTER. Sandra

Skognes, Connie Henriksen, Karoline Rønning og Tone Marie Spjudvik vil til sommeren være ferdig utdannede

vernepleiere. – Det blir nok utfordrende å være her i praksis, sier de. Etter noen dager er de allerede blitt glad barna ved skolen. Den drives av Zion Church, ei kirke som samarbeider med Misjonsalliansen. – De bruker andre metoder her, og det kan nok bli litt frustrerende for oss, sier Tone.

LÆRERIKT OPPHOLD. - Det er spennende å ha

volontører og studenter hos oss i organisasjonen, sier utsending for Misjonsalliansen Karoline Kinn Hartvigsen. – Jeg ønsker at de vil oppleve tiden her inspirerende og at de vil få komme nært innpå filippinerne, fortsetter hun. n HILDE BRINGEDAL

Har du lyst til å jobbe frivillig i Misjonsalliansens prosjekter?

Vi tar imot søknader fortløpende! Klikk deg inn på «bli frivillig» på www.misjonsalliansen.no

#2/2011

meg allerede til å være der. – Jeg holdt preken på ungdomsmøtet sist helg, sier Kari som er teologistudent. – Det var utfordrende, men spennende, legger hun til.

15

16

#2/2011

Jentene tar igjen gutta på skulen Frivillig i Kina?

foto: Oddmund Køhn

Kina. Misjonsal-

liansen søker nå en person med journalistbakgrunn, eller med interesse for å skrive, til et frivillig engasjement som informasjonsarbeider i Kina. Dette innebærer blant annet rapportering fra organisasjonens prosjekter i form av artikler til nettsidene og [tsjili]. For en uforpliktende samtale eller mer informasjon kan du kontakte informasjonsleder Oddmund Køhn, telefon 922 52 054, e-post: oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Kambosdja. I

Kambodsja har jentene lenge vore i mindretal på barne- og ungdomsskulen. No er forholda i ferd med å endre seg, og jentene tar igjen gutane på skulen.

Toul Teat barneskule ligg i provinsen Svay Rieng der Misjonsalliansens lokale partner, KADRA (Khmer Association for development of Raising Animals), arbeider. På feltbesøk møter vi lærarane og rektoren på skulen, og dei viser oss fordelinga mellom jenter og gutar på skulen.

Og det er tydeleg; i dei høgste klassane er det mange færre jenter enn gutar, men i første, andre og tredje klasse er fordelinga jamnare mellom kjønna.

BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

ill: www.gavn.no

gavn.no Norge. Strømme Microfinance as og Alliance Microfinance as har opprettet en ny webside. Gjennom www.gavn.no skal det bli lettere å sette penger i mikrofinans, slik at fattige mennesker selv kan jobbe seg ut av fattigdommen og mot en bedre hverdag. Oddmund Køhn

unge på skulen, veljer dei guten framfor jenta.

LYG OM ALDER. Mange jenter drop-

par ut av skulen når dei nærmar seg ungdomskulealder, fortel Kannbo, utdanningsansvarleg i staben til Misjonsalliansen.

– Dei lyg om alderen og begynner å arbeide på tekstilfabrikkane i byen. Nokre vert også gifta bort altfor unge og kjem ikkje tilbake til skulen igjen, seier Kannbo.

LIKESTILLING. Aukt fokus på utdan-

TRENGS HEIME. Årsaka

til at jentene har vore i mindretal på skulen, er at færre jenter har begynt på skulen og fleire jenter enn gutar har droppa ut. Ei forklaring er at foreldra treng dei til å hjelpe til heime til å lage mat og passe småsøsken, ei anna at dei kvir seg for å sende unge jenter ut på den lange skulevegen om skulen ligg i nabolandsbyen.

Den største grunnen til at ungar vert haldt heime frå skulen, er fattigdom. Om ein familie berre har nok pengar til å sende ein

ning og bygging av skular for å nå tusenårsmålet om utdanning for alle, har ført til at 95 % av ungane i Kambodsja har tilgang til barneskule, i motsetjing til 85 % for berre 10 år sidan. Det er no 0,94 jenter per gutt i den kambodsjanske skulen.

Misjonsalliansen arbeider for økt likestilling i alle utviklingsprosjekt i landsbyane vi jobber i. Det er svært gledeleg å sjå at den skeive fordelinga mellom jenter og gutar er i ferd med å bli reversert dei første åra i barneskulen, og at vi får meir likestilling i skulen. n BENTE I. FOSEIDE

Nyheter

2x30 årsfester ble

norge. I stedet for fødselsdagsgaver ønsket Celine og Ole Andreas Refsnes seg penger til Misjonsalliansens arbeid blant funksjonshemmede barn i Ecuador da de nylig feiret sine trettiårsdager.

– Vi spurte Misjonsalliansen om hvor det trengtes mest penger, og da var svaret Centro Creer. Vi ønsket å gi penger til et prosjekt der hvor barn som trenger det aller mest får hjelp, der nestekjærlighet, medmenneskelighet og troen på at alle er like mye verdt blir praktisert, forteller ekteparet.

De inviterte folk til selskap og viste film fra handikapsentrene.

– Det var ingen tvil om at arbeidet Centro Creer gjør for de handikappede, gjorde inntrykk på alle gjestene. Og folk snakker fortsatt om det når vi treffes. Resultatet etter bursdagsfesten ble 10 000 til handikapsentrene. n IRENE AANDSTAD

Et vellykket år i Kina kina. Misjonsalliansen har samarbeidet med Buer Consult i ett år.

Avtalen med Buer Consult trådte i kraft 1. januar 2010, og det første året har vært et godt år for den nye administrasjonen.

– Vi begynte ansettelsesprosessen allerede oktober 2009, og ved oppstart i 2010 var hele den nye staben på plass, sier Sindre Fosse, direktør for Misjonsalliansen arbeid i Kina.

Lederen for prosjektene i Kina legger ikke skjul på at 2010 var et travelt år.

– Vi har vært på flere prosjektbesøk enn noen gang før, og når vi er tettere på arbeidet, betyr også det bedre oppfølging. Vi har i tillegg holdt flere verdibaserte kurs og seminarer.

Filippinene. Mi-

sjonsalliansen har startet opp arbeid i tre nye kommuner på øya Marinduque. Det er nå tolv lokalsamfunn her som får støtte fra organisasjonen.

I de nye kommunene vil Misjonsalliansen bruke den første tiden til å bli kjent med folkene som bor der. Blant annet ble alle hjemmene besøkt. Etterpå vil lokalbefolkningen, i samarbeid med Misjonsalliansen, identifisere hva som er de mest påtrengende problemene og hvordan en kan løse dem. n Anders Myrene

Mindre bygging, mer oppfølging i Kambodsja Kambodsja. I 2010 ble det bygd ti barnehager i de fire provinsene i Kambodsja som Misjonsalliansen har arbeid i.

Lokalsamfunnene har gått sammen for å støtte driften av barnehagen og lønne de nyutdanna førskolelærerne. I år har Misjonsalliansen derfor satt av midler for å opprette foreldreforeninger som har jevnlig kontakt mellom foreldrene i landsbyene, barnehagene og lokale utdanningsmyndigheter. n BENTE IVERSEN FOSEIDE

Klart for nytt skoleprosjekt BRASIL. Helt siden

Staben ved kontoret har gjennomført flere kurs i kompostering, til og med på det teologiske fakultetet i Kunming.

– Årsaken til det er at de fleste studentene er bønder, og de færreste vil kunne gå inn i en lønnet stilling etter studiene. Når de kommer hjem til landsbyen sin, vil de fortsatt være bønder, men være ulønnede pastorer på fritiden. n Oddmund Køhn

2007 har Misjonsalliansen arbeidet for å kunne igangsette prosjekter i det fattige jordbruksdistriktet Vale do Ribeira – og omsider byr muligheten seg.

I et møte forrige semester besluttet en lokal skole i Apiaí å åpne sine dører for Misjonsalliansen og et nytt prosjekt for barna i området. Vale do Ribeira ligger mellom São Paulo og Curitiba og er det fattigste distriktet i området. Apiaí er en av byene her. n Edson Munck jr.

#2/2011

10 000 kroner til Centro Creer!

Inntar nye områder på Marinduque

17

Nyheter

Norge. Ingunn Skutlaberg Valbø (27) og Bjørnar Valbø (26) er antatt som nye utsendinger til Ecuador. Ingunn har de siste årene jobbet som sykepleier på Lovisenberg diakonale sykehus og har studert diakoni på deltid. Hun vokste opp som misjonærbarn i Ecuador. Bjørnar har en mastergrad i informatikk og er for tiden ansatt av Universitetet i Oslo i et prosjekt som bidrar til å bygge opp IT-systemer ved helsesektoren i Gambia. Ingunn og Bjørnar skal sammen med Sofie (seks måneder) reise til Ecuador høsten 2011.

foto: Privat

#2/2011

Nye utsendinger til Sør-Amerika

Rebekka Andreassen Garcia (29) og Daniel Garcia (31) er antatt som nye utsendinger og skal også til Ecuador. Rebekka er sykepleier og er for tiden i foreldrepermisjon. Daniel jobber som miljøterapeut med undervisning av funksjonshemmede, samtidig som han fullfører en mastergrad i teologi ved Menighetsfakultetet. Han har bachelor i teologi fra Ecuador og har erfaring med menighetsarbeid og som ungdomspastor derfra.

Rebekka og Daniel skal sammen med sin sønn, Josef Daniel, reise til Ecuador våren 2012. n Oddmund Køhn

foto: Privat

18

Regnet forårsaket

Brasils verste naturkatastrofe Brasil. Over

800 mennesker mistet livet da Brasil i vinter ble herjet av intense regnbyger, flom og ras.

Mest berørt var områdene i staten Rio de Janeiro, da særlig området «Região Serrana», som omfatter byene Teresópolis, Nova Friburgo og Petrópolis. Til sammen omkom mer enn 800 mennesker i disse byene. Et høyt antall mennesker er meldt savnet, og utallige familier har mistet hus og hjem. Over hele landet er det mobilisert for å hjelpe ofrene ved å donere vann, mat, klær og medisiner.

hjelpe familier som er berørt, sier Fabiana Arruda.

MINDRE SKADER. Slumområdet Boraceia, også i São Paulo, slapp unna fatale hendelser. I 2010 ble et tjuetalls skur tatt av kraftig regn og jordskred, men denne gangen har området sluppet bedre fra det. – Bare to hus falt sammen da det gikk et jordskred og bakken falt ned over dem, sier innbygger i Boraceia, Alessandre de Paula.

PROSJEKTENE RAMMET. Også

Følg oss på Facebook

Norge. Misjonsalliansen har nå nærmere

3800 tilhengere som følger oss på Facebook, og vi synes det er hyggelig om du også vil følge oss. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

områder hvor Misjonsalliansen arbeider, har blitt rammet av naturkatastrofen som sies å være den verste i Brasils historie. I São Paulo forteller Fabiana Arruda, en medarbeider i prosjektet Flauta Doce, at mange familier i nabolaget João Ramalho har mistet hjemmene sine. En av dem er Vanessa, en ung kvinne med syv barn. Familien har nå blitt splittet, i mangel på oppholdssted hvor de kunne innlosjeres sammen. – Den lokale menigheten jobber for å

LENGRE SØR. I Joinville, lengre sør i landet, sier pastor Luiz Henrique Bolmann i prosjektet Morro do Meio, at nabolaget har blitt rammet av flommen. I løpet av bare 15 minutter den 22. januar steg vannstanden til 1,5 meter.

Mange familier måtte forlate sine hjem. n Edson Munck jr.

Nyheter

19

Jobber for å få rent vann Filippinene. –

Vi trenger vann. Det vi jobber med nå er å skape et samarbeid med flere organisasjoner, sier Bong Villanueva. Han er leder for innbyggernes egen organisasjon i småkommunen Pulo på Filippinene.

Tusen mennesker lever her på en molo mellom elva og havet. De er omringet av forurenset vann og søppel. Ofte oversvømmes hele området. Rent vann og drikkevann må hentes fra fastlandet via en smal molo. Misjonsalliansen har samarbeidet med innbyggerne her siden 2004. Noe av det viktigste har vært å

danne en organisasjon som består av representanter fra innbyggerne i området. – Vi har drevet opplæring og kapasitetsbygging for at folk kan identifisere egne behov, planlegge og å gjennomføre prosjekt i samarbeid med oss og andre organisasjoner, sier Joey Jade i Misjonsalliansen. n Hilde Bringedal

illustrasjonsFoto: Oddmund Køhn

Urolig på grensa mellom Thailand og Kambodsja

Kambodsja. I begynnelsen av februar eskalerte grensestriden mellom Thailand og Kambodsja og det blei åpna ild. Det kambodsjanske militæret hevdar thailandske soldatar skaut først. Ti menneske har mista livet, og 26 000 menneske har evakuert frå nærliggjande landsbyar på begge sider.

Konflikta grunnar i usemje om eit tempel på grenseområdet mellom Thailand og Kambodsja i provin-

sen Preah Vihear. Tempelet vart i 1962 erklært kambodsjansk og kom i 2008 på UNESCO si verdsarvliste. Nasjonalistiske grupper i Thailand hevdar at det tilhører dei, og det har vore gjentatte militære konfrontasjonar rundt det 900 år gamle hindutemplet. FN er tilkalla for å megle mellom dei to stridande partane, og statsminister Hun Sen trur på ei fredeleg løysing. n Bente I. Foseide

norge. En av Misjonsalliansens trofaste støttespillere, Olav Aarseth, er død, 84 år gammel.

Olav Aarseth vokste opp sammen med syv søsken på Jensgarden på Årset. Han ble boende på hjemmetunet hele livet. Ved siden av arbeidet på gården dreiv han fiskebedriften Brødrene Aarseth A/S sammen med broren John. Misjon var en hjertesak for Olav. Han engasjerte seg i søndagsskolen og ungdomsarbeid og i flere år var han formann i Østre Ellingsøy Indremisjon. Et sterkt ytremisjonsengasjement førte ham til en utfordrende oppgave i Misjonsalliansen, der han var medlem av styret for Sunnmøre og Romsdal krets i hele 34 år, hvorav 19 som formann. Fra 1988 til 2004 var han også medlem av Misjonsalliansens landsråd. Vi lyser fred over Olav Aarseths minne. n ARNT H. JERPSTAD

Dyktig medarbeider Kina. Guo Jing

er en av mange dyktige medarbeidere ved Misjonsalliansens kontor i Kunming i Kina. Hun er prosjektleder for arbeidet i Liangshan og Lincang.

Guo Jing er 39 år gammel og har to mastergrader, en i offentlig helse og en annen i økonomi. Hun har studert både i Kina og i Australia. Hun har tidligere jobbet både i utenlandske NGO-er, for i kinesiske myndigheter og som frilans.

– Jeg begynte å jobbe i Buer Consult etter at jeg hadde jobbet med en evaluering av arbeidet i Liangshan.

Hun er fra Kunming og trives på kontoret til Buer Consult.

– Det er et spennende arbeid, og vi har svært gode relasjoner i staben, sier Guo Jing. n Oddmund Køhn

#2/2011

foto: Vårt land

Olav Aarseth til minne

20

Nyheter

Akedag for Bolivia #2/2011 Norge. Rotaryklubbene og Inner Wheel i Lørenskog har de siste vintrene arrangert akedag i Rådhusparken, der alle inntekter går uavkortet til vannprosjekter i Bolivia. Søndag 13. februar var det nytt arrangement med konkurranser og salg av mat, kaffe og solbærtoddy. Det ble en flott dag uten uhell og med god tilbakemelding fra de som deltok. n Oddmund Køhn

Åtte års vennskap ecuador. Kirken

på Nøtterøy har vært vennskapsmenighet med kirken Isla del Valle i Ecuador i 8 år. Nylig var to representanter fra Nøtterøy på besøk i Ecuador.

Første praksisstudent til Vietnam

foto: Oddmund Køhn

vietnam. Ei jente ved utviklingsstudiet på Universitetet i Oslo vil, som første student noensinne, ha sin praksisperiode i Misjonsalliansens prosjekter i Vietnam. Misjonsalliansen tilbyr praksisplasser i Bolivia, Ecuador og på Filippinene. – Det blir spennende å se hvordan det fungerer! Vi ønsker å utvide tilbudet vi allerede har for studenter, og jeg håper vi kan sende enda flere til Vietnam, sier leder for Misjonsalliansens norgesarbeid, Silje Husan. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

– Det har blitt overført mye penger fra Norge og sendt mange bønner begge veier i disse årene. Nå stopper den delen av vennskapet som har med finansielle bidrag å gjøre, men vennskapet, med omtanke og forbønn, er det ønskelig at fortsetter, forteller Kristine Amundsen.

NÆRT PÅ. Sammen med Anette

Bækken ble hun forespurt om å reise til Ecuador og har opplevd både kirken Isla del Valle og arbeidet til Misjonsalliansen i Ecuador på nært hold. – Når vi kommer hjem, skal vi informere om det vi har sett og vært med på her både på klubber, søndagsskolen etc. i menigheten vår på Nøtterøy. Vi tar med oss intervju, leker og sanger i bagasjen hjem, forteller hun engasjert.

MOTVILLIG. Jentene har vært på

besøk på en ungdomsklubb i kirken, og de har truffet pastoren.

– Det var så fantastisk å oppleve hvor stor pris de satte på det vi har bidratt med, hvor mye det lille vi gir kan bety her. Jeg har alltid gitt 250 kroner av lommepengene

mine til arbeidet her, egentlig motvillig, men nå ser jeg hvor viktig det er, forteller Anette.

NY ETASJE. Hun hadde sett kirken før, men bare på bilder fra 2004, og nå var det en stor forandring. Kristine var volontør for 5 år siden og syntes også det var store forandringer i kirken. – De har jo fått en helt ny 2. etasje, utbryter hun.

FØLTES SOM VENNER. Jentene møtte en av ungdommene i kirken, William, som begynte å gå i kirken Isla del Valle fordi han opplevde kirken som et sted med trygghet og kjærlighet. – Det var veldig fint å møte William som satte sånn pris på kirken. Samtidig var det så flott å merke hvor viktig vennskapet med Nøtterøy har vært.

De føltes som vennene våre, og det at vi som vennskapsmenigheter kan be for hverandre og tenke på hverandre, betydde mest for ham. Det er fint at de verdsetter den andre biten også så mye, ikke bare pengene, avslutter Anette. n KJETIL SANDE

Nyheter

Endringsagenter i Brasil

har to hovedinndelinger: en teoretisk/teologisk del og en praktisk del med eksempler fra menigheter i Brasil.

– Vi håper den vil brukt i nettverket vårt, av menighetsledere og på bibelskoler og teologiske seminarer, sier Haug. n Oddmund Køhn

Et tjenende hjerte under kniven Brasil. Maria

Romilda Ferreira dos Santos (50) er en sentral leder i Misjonsalliansens prosjekter rettet mot Boraceia-slummen i São Paulo.

I flere år har hun fungert som et bindeledd mellom prosjektledelsen ved dagsenteret Vila Capriotti og befolkningen i slummen. 17. november ble hun innlagt på sykehus for en hjerteoperasjon. Etter dette forårsaket komplikasjoner at hun ble liggende i 26 dager. Dona Romilda – som hun kalles, har spilt en viktig rolle for å bekjemte

fattidom i Boraceia-slummen.

Mens hun var på sykehus, fikk hun mange brev fra slummen. – Barn og voksne derfra kom på besøk til meg og trøstet meg, sier hun.

Nå er hun tilbake og planlegger arbeidet i 2011. – Nå som jeg har et nytt hjerte, har jeg mer styrke til å «bestige disse fjellene» og nå flere men-nesker. n Edson Munck jr.

Kambodsja. Misjonsalliansens prosjekter i 27 landsbyer i Kambodsja ble startet opp i 2009 og skal avsluttes i 2013. Arbeidet er kommet halvveis.

I disse dager ser man på om prosjektene når de ambisiøse målene som ble satt for områdene. I begynnelsen av februar ble det gjennomført en ukes evaluering. Det viktige spørsmålet man ønsker svar på er: Har det diakonale utviklingsprosjektet endret folks livskvalitet til det bedre? En rekke spørsmål har blitt diskutert og svart på i både fokusgrupper og individuelle intervju sammen med et utvalg deltakere fra åtte av landsbyene.

Staben er i gang med å se over svarene fra evalueringen. Sovann, stabens data-analytiker, forteller at et av mønstrene fra funnene så langt er at landsbybeboerne samarbeider mer med de lokale myndighetene.

– Det er også mer kunnskap ute i landsbyene, i tillegg til høyere deltakelse blant familiene.

Det har vært viktig å finne ut hvorvidt kvinner opplever å være reelle deltakere i utviklingsaktivitetene i landsbyene sine. Mrs. Arun ved staben i Phnom Penh har fulgt prosjektene tett de siste årene og deltok også på årets evaluering: - I løpet av fjoråret har kvinner deltatt mer i prosjektaktivitetene. I noen landsbyer gjør de mer enn mennene. Vi ser også at kvinner stadig tar flere avgjørelser, sier hun.

Vold i heimen har blitt lavere det siste året, og dette kan være et resultat av at samarbeidet mellom familiene og lokale myndigheter har blitt bedre. n Knut Iversen Foseide

#2/2011

Brasil. Sammen med stiftelsen Kairos gir Misjonsalliansen ut bok i Brasil. Kirken: Endringsagenter er tittelen på boka som skal lanseres i april.

– Kirkeveksten i Brasil har i første rekke skjedd innenfor ny-karismatiske menigheter, og vekkelsen har hatt større fokus på åndelig krigføring og materiell velstand enn på diakoni, sier Jørgen Haug, regionleder for Sør-Amerika.

Misjonsalliansen i Brasil vil ha mer oppmerksomhet på diakoni, eller på integrert misjon, som er det begrepet som oftest brukes i Sør-Amerika.

– Boka er en artikkelsamling med flere bidragsytere, og den

Endring i lokalsamfunnet

21

22

Nyheter

#2/2011

Samarbeidsavtale

mellom Misjonsalliansen i Bolivia og Universitetet på El Alto Bolivia. Misjonsalliansen

i Bolivia, MAN-B, har inngått ein samarbeidsavtale med Universitetet på El Alto, UPEA. Avtalen har som mål å styrke lokal utvikling i byog landdistrikta i kommunen El Alto.

Det var ei høgtidelig markering som fann stad ved Universitetet på El Alto tirsdag 8. februar i år. Bolivia sin nasjonalsong innleia programmet før representantar frå begge

institusjonane heldt sine talar.

Viserektoren ved UPEA, Elizabeth Condori Quispe, og direktøren for Misjonsalliansen i Bolivia, Cristina Mercado, signerte deretter avtalen

som gjeld i to år framover. Innan utgangen av 2013 skal avtalen evaluerast med tanke på vidare samarbeid og eventuelle endringar av opplegget.

23

Nyheter

blir ein del av arbeidet Misjonsalliansen allereie driv på El Alto for å styrke lokalsamfunna, økonomisk og menneskeleg utvikling og fokus på etikk, moral og verdiar.

Innan desse områda arbeider organisasjonen med forbetring av vilkåra for bønder og småskalabedrifter og utdanning og arbeid med å styrke familieverdiar.

I tillegg er det prosjekt som skulehelse, allmennhelse, hiv/aids og Fotball Krysser Grenser.

NØKKELEN. Cristina Mercado framheva i sin tale at samarbeidet handlar om å gje praksisplassar til studentar innan forskjellige utdanningar. – Vi skal vere med å smelte saman den praktiske og teoretiske kunnskapen hos studentane, sa ho. Vidare understreka ho at utdanning er ein nøkkel for å få til utvikling av samfunnet.

AUKA KUNNSKAP. Elizabeth Condori

Quispe la vekt på at avtalen er til gjensidig hjelp for begge institusjonane. Gjennom samarbeidet vil ein arbeide for auka kunnskap hos lærarar og studentar. I tillegg er det eit mål å forbetre undervisinga og læringsprosessane hos studentane innan dei ulike utdanningsområda.

UNIVERSIDAD PUBLICO DE EL ALTO.

UPEA vart opna i år 2000 og er det einaste offentlege universitetet på El Alto. Det første studieåret var det registrert omlag 10 000 studentar her, og i 2010 hadde dette talet auka til over 18 000 studentar. Universitetet tilbyr utdanningar innan tekno-

FOTO: Roberto Stuckert Filho

STYRKER LOKALSAMFUNNET. Avtalen

Første kvinnelige president i Brasil

logi, utdanning og sosialt arbeid, helse og økonomi.

I avtalen med Misjonsalliansen har UPEA ansvar for det faglege opplegget for dei fire studieområda utdanning, helse, sosiale fag og landbruk som er ein del av avtalen. Universitetet forpliktar seg også til å lage ein generell plan for praksisopplegget og ta seg av evalueringa i etterkant. I dette høyrer det også med å lage rapportar ved avslutning av praksisen i dei nemnde studieområda.

FORPLIKTA.

Historisk. Avtroppende president Lula

og hans kone ønsker velkommen Dilma Rousseff og visepresident Michel Temer.

Brasil. 1. januar i år overtok Dilma Rousseff, som den første kvinne i landets historie, presidentembetet i Brasil.

Valget ble holdt oktober 2010, men resultatene var ikke klare før i november. I sin innsettelsestale sa Rousseff at hun vil arbeide for å utrydde fattigdom i landet og gi muligheter til alle brasilianere. n Edson Munck jr.

TILlITT TIL LOKALSAMFUNNET.

Misjonsalliansen forpliktar seg til å skaffe praksisplassar for studentane ved UPEA. Organisasjonen er også ansvarleg for å koordinere aktivitetane med fagansvarlege på universitetet. Alt nødvendig materiell til aktivitetane har Misjonsalliansen ansvar for å levere. I tillegg skal dei fylgje opp studentane under deira praksis i utviklingsprosjekta saman med fagansvarlege ved universitetet. På grunnlag av Misjonsalliansen sin strategi i Bolivia «Tillit til lokalsamfunnet» skal det også vere lokal deltaking i alt som involverar lokalsamfunna rundt dette samarbeidet.

SKÅL! Programmet på universite-

tet vart avslutta med ein skål for samarbeidet som er inngått. I det vidare arbeidet skal det lagast meir konkrete planar og fastsettast tid for praksisen til studentane. Med samarbeidet mellom Misjonsalliansen og UPEA vil universitetet tilby fleire studieretningar praksis i sitt studieopplegg. n Jan Halvard Edvardsen

CREERs første styremøte Ecuador. Sentrene for funksjonshem-

mede i Ecuador har endelig fått nytt styre. Fredag 11. februar møttes de seks styremedlemmene for første gang. De seks styremedlemmene er hentet fra utdanningsarbeid i vanlig skole og spesialutdanning, spesialister i Guayaquils spesialutdanningstilbud også på departementsnivå, en representant for foreldrene til CREER-barn/ ungdom og fra Misjonsalliansen.

Utfordringene er store i en prosess for å gjøre sentrene CREER mer selvstendige. n SIV ANETT SANDE

#2/2011

På grunnlag av Misjonsalliansen sin strategi i Bolivia «Tillit til lokalsamfunnet» skal det også vere lokal deltaking i alt som involverar lokalsamfunna rundt dette samarbeidet.

24

tsjilinøtter

#2/2011

Fortalt av Edinilson til Edson Munch jr. Besøk Misjonsalliansens side på YouTube for å se filmklipp av Edinilson som spiller på trompeten sin!

Se filmen på mobil!

Ta bilde/scan strekoden over.

Fungerer på iPhone, Nokia og Android. (Program for avlesing av strekkode: Bakodo eller Scan for iPhone, [Qr-reader, installerers også automatisk på iPhone]. UpCode for Nokia,).

NB! Kostnader på nettverkstrafikk kan påløpe hvis du ikke er koblet til et lokalt nettverk.

En drage, en trompet og en drøm Jeg heter Edinilson. Jeg er 13 år og bor i Joinville, en by som ligger i Sør-Brasil. Jeg bor her sammen med mamma, pappa, søsteren min og lillebror i et enkelt hus. Pappa står opp veldig tidlig hver morgen og går på jobb. Det gjør mamma også. Da de var barn, slik som jeg er nå, kunne de ikke gå på skole fordi de måtte jobbe hele tiden.

Det er veldig fint rundt her jeg bor, men jeg vet at det er noen gutter som gjør slemme ting her. De driver med narkotika og så stjeler de. Mamma sier alltid at jeg må holde meg unna dem fordi de er farlige. Og jeg vil heller være sammen med vennene mine, leke og ha det gøy enn å gjøre slemme ting.

Noe jeg virkelig liker å drive med, er musikk.

Jeg spiller trompet! Det har jeg gjort siden jeg var ti år. Og jeg liker det kjempegodt! En av mine favorittsanger er «Karneval i Venezia». Jeg blir så glad og fredfull når jeg spiller. Musikken beveger meg.

Det er et prosjekt her i nærheten som heter «Missão Morro do Meio», hvor jeg får komme og spille.

Jeg har hørt at det er noen mennesker fra et annet land som hjelper oss, slik at vi kan få musikkundervisning. Jeg husker en gang da en veldig blond

mann kom hit. Jeg forsto ikke noe av det han sa, men jeg husker han smilte til oss da vi spilte. Jeg tror han kom fra et land som heter Norge …

Ved siden av å spille trompet liker jeg å fly med drage. I nærheten av hjemme er det en åpen plass hvor det ikke er noen strømledninger, så det er mulig å fly med drage der. Vet du hva? Jeg lager min egen drage. Det er lett. Jeg tar bare to pinner, litt hyssing, lim og papir – så er den ferdig!

Av og til tenker jeg på hvordan livet skal bli når jeg blir eldre. Drømmen min er å bli en trompetspiller, men jeg vet at før jeg kan bli det, må jeg øve masse. Pappa sier alltid at hvis jeg skal bli musiker, så er det viktig å øve mye. Men det å øve på trompet er ganske bråkete, synes du ikke?

Likevel – familien min klager ikke!

Tsjilinøtter

Du trenger

20 cm

80 cm

ru t nd

Skjær et hakk i enden av pinnen

80 cm

ing

ss hy

Pinner (tre, plastikk e.l) hyssing eller fiskesnøre, teip, søppelsekk, plastikkposer, eller seilduk

#2/2011

Lag en lamadrage!

Kryssurring gjør dragen solid

nt ka gs lan Te

ip

ge . an k n l n sli e d e st or Fe esn r y st

en

15 cm

Brett søppelsekken rundt hyssingen

15 cm

Knyt sammenkrøllede plastposebiter i halen

Tsjilinøtter 1. Hva slags fugl er tegnet på tavla til søndagsskolelæreren Arcida?

2. Hvilke nøtter og frukt er det bilde av i Trendsaken?

3 Hva gjør Pai fra Kina når hun ikke arbeider på jordet?

Løsning forrige nummer

Send svaret til

1. Spille på lag 2. Blå og hvit 3. Pol Pot

tsjili@misjonsalliansen.no

Premie Fem vinnere får tilsendt Humming People’s nye album Live at Halden Prison

Vinnere forrige nummer Edel Live at Halden Prison

Humming PeoPle

25

Andreassen, Marit Brattum Enger, Christiane Moskhaug, Solmøy H. Myre, Gunnhild Magnetun Thorsen

26

Reportasjen

#2/2011

Reportasjen

Kina

Et steinkast fra Burma, i et kupert fjellandskap bebodd av flere ulike kinesiske minoriteter og blant fattige mennesker og små landsbyer omkranset av modne sukkerrør-åkrer – der vil Misjonsalliansen arbeide for en tryggere hverdag og en bedre framtid. > Tekst & foto [ Oddmund Køhn ]

Se filmen på mobil!

Ta bilde/scan strekoden*

Danser inn i framtiden

<

Reportasjen

27

#2/2011

28

Reportasjen

#2/2011 >

BEDRE TIDER. Det er en tre timers kjøretur fra flyplassen i Dehong til fylket Longchuan, helt vest i provinsen Yunnan i Kina. Yang Dafen har møtt oss på flyplassen med bil fra myndighetene i Longchuan, et av områdene i Kina der Misjonsalliansen har et viktig satsingsområde. Landsbyene der prosjektene er, ligger helt mot grensen til Burma. Det er langt fra det Kina vi leser om i avisene.

– Det er store forskjeller mellom øst og vest i Kina.

Den økonomiske utviklingen skjer først og fremst i øst, sier Yang Dafen. Mrs. Yang er leder for FAOkontoret (Foreign Aid Office) hos myndighetene i Longchuan. Hun og jeg sitter sammen med PerOlav Bjørnstad fra Misjonsalliansen og Layn Liu fra Buer Consult i Kunming. Vi kjører i en kinesisk SUV med det velklingende navnet The Great Wall, og emblemet på fronten viser tydelig hva navnet dreier seg om – den kinesiske muren. Selv om bilen skal ha en 2,8 liters motor, må den gire kraftig ned og slite seg oppover svingete veier i dette fjellandskapet.

– Vi som bor her, kjenner godt til den økonomiske utviklingen, men har ikke merket så mye til den. Ikke før nå i det siste. Det skjer en sakte forandring. Blant annet har vi fått bedre veier, sier Mrs. Yang og legger til: – Men det bor mange mennesker i dette landet, og selv om Kina nå investerer mer i eget land, merker ikke vanlige folk på landsbygda noe til veksten.

SAMMEN ER VI FLINKE. Jeg skjønner hva hun mener.

Snart kjører vi på en bred tre-felts motorvei og er omtrent alene på veien. Alene er vi også på et nytt og flott hotell som synes litt malplassert i disse omgivelsene.

Men veiene eller husene er ikke lenger nye eller flotte når vi dagen etter nærmer oss prosjektområdene til Misjonsalliansen. Vi er heller ikke alene.

Mr. Shang er leder av Village Group I landsbyen Mushui, og han er landsbyens leder og kontaktperson for prosjektene.

– Vi har lykkes med mye, men det er ikke min skyld. Jeg er stolt av hele teamet mitt, sier han og ser rundt seg. I det enkle, men svært viktige lokalet for landsbyadministrasjonen sitter tre av kvinnene i VDC, Village Development Commitee. – Vi jobber godt sammen, og vi vil hjelpe alle i landsbyen, fortsetter han.

Per-Olav Bjørnstad skal sammen med sin kone Marit snart avslutte en fireårsperiode som utsending i Kina, og han har vært her i Longchuan mange ganger og sett utviklingen.

KVIKKE KVINNER.

– Det begynte med en forundersøkelse i 2006, og så var vi i gang året etter. I starten handlet prosjektet mye om helse og hiv/aids. På grunn av nærheten til Burma har området hatt mye narkotikatrafikk og påfølgende misbruk. Antall tilfeller av hiv/aids er langt over gjennomsnittet ellers i Kina. Etter hvert fikk prosjektet et mer overordnet fokus på arbeid blant minoriteter og på landsbyutvikling, forteller Per-Olav.

Mr. Shang og de tre kvinnene, Pai, Dong og Cao, roser Misjonsalliansen og måten prosjektene har blitt integrert i landsbyens liv.

– Misjonsalliansen har gitt oss, og spesielt oss kvinner, tillit til at vi kan bidra med noe. Vi har fått opplæring, og det har gitt oss selvtillit. Dessuten har kvinnene fått helsetilsyn, det hadde vi ikke før, sier Pai. – Jeg synes jeg har blitt god til å stå fram og snakke. Det torde jeg ikke før. Nå vil jeg gjerne være med og undervise andre, helst om griseoppdrett, sier en tydelig stolt Cao. Dong viser tydelig at hun også vil si noe – Jeg informerer om nytten av kompost. Det hadde vi ingen kunnskap om før. Jeg hjelper andre i gang og forteller at de blant annet kan bruke det som er igjen etter høstingen av sukkerrør til kompostering.

Det er sukkerrør som er hovednæringsveien i begge landsbyene der Misjonsalliansen arbeider. Siden det er to sukkerfabrikker i området som kjøper sukkerrørene, betyr det en stabil inntekt. Men inntjeningen er ikke stor. Layn Liu er prosjektleder i Buer Consult og har fulgt utviklingen i arbeidet, og han mener situasjonen er sårbar.

– En gjennomsnittlig familie i Lüliang har ca 3 mu (2 mål) med dyrkbar mark, men det er arbeids- og ressurskrevende å dyrke sukkerrør. Bøndene har heller ikke råd til nødvendig kunstgjødsel og får dette derfor som lån fra sukkerfabrikantene. Disse tar seg godt betalt, og ca. halvparten av inntjeningen på sukkerrørene går tilbake til fabrikken som betaling for kunstgjødselen. Familiene sitter igjen med en årsinntekt på ca. 800–900 yuan; 700–800 kroner.

Når befolkningen i de to kommunene Lüliang og Mushui har valgt å dyrke sukkerrør som de så selger, har de mindre areal til risproduksjon, og risen de spiser må de derfor kjøpe på markedet.

– En familie på fire personer har et årlig forbruk på ris tilsvarende 2400 yuan (i overkant av 2000 kroner), noe som betyr at fattigdommen, spesielt i Lüliang, er ekstrem. Mange av familiene overlever på grunn av et lite tilskudd fra myndighetene.

IKKE BARE SØTT.

Reportasjen

29

#2/2011

30

Reportasjen >

#2/2011

Situasjonen i Mushui er noe bedre. Gjennomsnittsinntekten i året her er 1300 yuan (i underkant av 1200 kroner). Pai Za Dui bor i denne landsbyen, og hun og og mannen dyrker også sukkerrør og har litt risproduksjon i tillegg.

VILJESTERK JENTE. Det

er ikke bare arbeidet på egen jord hun er opptatt av. Jenta på 27 år brenner for at hele landsbyen skal utvikle seg. Men Pais historie er annerledes enn de andre i Mushui.

– Jeg vokste opp i en fattig familie med mange begrensninger og med mange konflikter i lokalsamfunnet. Kvinnene hadde ingen rettigheter og ble ikke hørt. Dessuten var jeg nok både sta og vilje-

sterk, noe jeg har fra foreldrene mine som var åpne for nye tanker og ideer.

Vi går på grusveien gjennom landsbyen på vei til hjemmet hennes. Pai er åpen og direkte, smilet og latteren sitter løst, og hun er helt uanfektet i møte med en journalist fra Norge.

– Jeg elsker å danse og har gjort det så lenge jeg kan huske. Det er en del av kulturen vår, og for meg ble dansen den viktigste måten å uttrykke meg på. Dans er min identitet. Men miljøet i landsbyen ble for trangt, og da jeg var ferdig med Junior Middle School, 16 år gammel, dro jeg vekk fra landsbyen, og jeg kom ikke tilbake før etter syv år, forteller hun.

Reportasjen

Å LEDE ER Å TJENE. Det var i Kunming hun jobbet lengst. Her danset hun på en scene med den tradisjonelle, kinesiske påfugldansen. Men etter syv

år langt vekke fra landsbyen sin, dro hun tilbake til Mushui.

– Jeg hadde nok drømmer om livet mitt, og jeg kan nok savne byen og vennene mine, sier hun. Det underfundige smilet og uttrykket over øyebrynene bekrefter tydelig det hun sier, men hun fortsetter: – Men samtidig hadde jeg et ønske om å dra hjem og gjøre noe for hjemstedet mitt. Og da jeg kom hjem, hadde mye endret seg. Det var mer orden på ting, og vi hadde fått en dyktig landsbyleder. Her i landsbyen er jeg nå med på å skape sosiale møteplasser og tilbud som holder mennesker borte fra drikking, slåssing og gambling. Jeg er glad for at Mr. Shang hadde tro på meg og mente jeg hadde talent.

#2/2011

Vi sitter på lave krakker på gårdsplassen foran huset hennes. Det er tydelig at hun er vant til et liv utenfor nærmiljøet sitt, hun er trygg, og hun karakteriserer seg selv på denne måten: – Jeg er sterk, og jeg vil ikke bli styrt av andre!

– De syv årene tilbrakte jeg i Beijing, Guangzhou og i Kunming. Jeg tok danseundervisning, og jeg opptrådte og viste fram minoritetenes dansetradisjon. Videre tok jeg kurs i turistguiding, og jeg jobbet som serveringsdame og som festarrangør.

31

32

Reportasjen

#2/2011 >

Mr. Shang, lederen av landsbyen, mener de store forandringene skjedde etter at Misjonsalliansen begynte å jobbe i landsbyen.

– Vi fikk trening og opplæring, og vi lærte hvordan vi selv kunne ta ansvar for utviklingen av lokalsamfunnet vårt. Ett kurs i Kunming var spesielt viktig for oss: Vi hørte hvordan landsbyer andre steder hadde klart å skape forandring, og vi hørte at å lede andre mennesker, er å tjene dem. Et eksempel om fotvasking gjorde inntrykk på meg. Jeg husker ikke om det var en fortelling fra Bibelen, eller om det er en vanlig tradisjon i Norge. Men det berørte meg.

Layn Liu på hovedkontoret i Kunming har fulgt utviklingen i Longchuan over tid, og han vil bruke erfaringene i Mushui som modell for nye områder Misjonsalliansen skal starte opp i. Layn nevner et tydelig eksempel på hvor viktig undervisning og kapasitetsbygging er: – Folkene fra Mushui hadde over tid fått undervisning i hvordan man planlegger et prosjekt, hvordan man budsjetterer, søker om midler, rapporterer og skaper framdrift. For en tid tilbake sa vi til VDC-gruppen: «Her har dere 20 000 yuan – nå skal dere snakke med de som bor i landsbyen og finne ut hva dere vil bruke pengene til. Dere velger selv.» Etter et grundig forarbeid valgte landsbyen å bygge nytt vannsystem for drikkevann. Prislappen var på 140 000 yuan.

NETTVERK OG RØRNETT.

Mr. Chang, landsbylederen, lytter til Layn, og han fortsetter historien selv.

– Vi hadde forstått at vi ikke ville få mer enn 20 000 yuan fra Misjonsalliansen. Men vi hadde et gammelt vannsystem og dårlige rør som ikke fungerte, og vi visste vi måtte bygge et helt nytt rørsystem. Vi skaffet oss bankkonto, noe vi ikke hadde hatt før, og jeg signerte kontrakten på et stort arbeid jeg ikke helt visste hvordan vi skulle fullfinansiere. Og jeg førte regnskap og fulgte med på bankkontoen.

Mr. Shang fikk litt penger fra FAO i Longchuan, og han brukte nettverket sitt og søkte om støtte fra litt ulike hold.

– Mye av selve arbeidet gjorde vi selv, og alle familiene måtte bidra. Og vi fikk det til, forteller han stolt og legger til: – Nå har vi nye rør, vanntanker og solceller.

ARM I ARM. Layn lytter til historien han selv har vært med på å skape og kommenterer: – Jeg tror på kapasitetsbygging i prosjektene våre, altså det å gi lokalbefolkningen ny kunnskap som kan anvendes praktisk. Men deretter skal vi myndiggjøre dem og gjøre dem ansvarlige for sin egen framtid.

Det er denne historien et godt eksempel på.

Per-Olav Bjørnstad er enig med sin kollega.

– Jeg vil gjerne legge til at vi er har vært heldig med medarbeiderne våre på FAO-kontoret i Longchuan. De har vært gode tilretteleggere for oss. Og

Reportasjen

33

#2/2011

hver gang jeg er her, blir jeg både imponert og berørt av samholdet og fellesskapet blant de fattige i landsbyene der vi arbeider. Jeg har bodd i blokk i Oslo uten å kjenne den nærmeste naboen min.

Her stiller folk opp for hverandre og hjelper hverandre, sier Per-Olav Bjørnstad.

Pai ler med sin smittende latter. Hun tar et lett tak i armen til Per-Olav.

– Jeg ble litt overrasket da gruppen med fremmede fra et annet land kom til landsbyen vår. Ganske fort skjønte jeg at dere ville gjøre noe for oss.

Dere ville hjelpe oss. Og jeg vil fortsette det dere fra Norge begynte. Jeg vil bruke kulturelle aktiviteter, og jeg vil være med og skape endring i lokalmiljøet vårt. Jeg er blitt veldig glad i dere, sier hun overbevisende. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Misjonsalliansen i Longchuan County Misjonsalliansen arbeider i landsbyene Lüliang og Mushui i Longchuan County, Dehong prefecture Lüliang

Befolkning på 1112 personer fordelt på 516 familier ■■ Landsbyen består av seks mindre «tettsteder» ■■ Befolkningen er hovedsakelig Jing Po, men også noen fra Dai-minoriteten og Han-kinesere.

■■ Dyrkbar jord pr. familie: ca. 2 mål ■■

Mushui

Befolkning på 1418 personer fordelt på 327 familier ■■ Landsbyen består av seks mindre «tettsteder» ■■ Hovedsakelig Jing Po. Noen få personer er fra Achang og Dai-minoriteten og Han-kinesere ■■ Dyrkbar jord pr. familie: ca. 7,5 mål ■■ 7 husholdninger har jobber utenfor landbruket ■■

* strekkoden på side 26 fungerer på iPhone, Nokia og Android. (Program for avlesing av strekkode: Bakodo eller Scan for iPhone, [Qr-reader, installerers også automatisk på iPhone].

UpCode for Nokia,). NB! Kostnader på nettverkstrafikk kan påløpe hvis du ikke er koblet til et lokalt nettverk.

34

Trender

av [ Bjørn J. Sørheim-Queseth ] Foto [ Åse Marie Tvedten Haug ]

#2/2011 CASHEWNØTT. Er en liten utvekst som finnes på undersiden av epler fra cashewtrær. Hvert kasjueple har kun én cajunøtt eller «cashewnøtt». Disse brukes både som snacks og som ingrediens i en rekke matretter.

AVOKADO. Er et stort, pæreformet

bær med en hard frøkjerne og et fett, kremete kjøtt. Navnet er avledet fra et gammelt indiansk ord for testikkel – en referanse til bærets form – og aztekerne anså i sin tid avokadoen som et effektfullt afrodisiak. Avokado brukes i dag til guacamole, som salsa på tortillas og toast og er også en smakssetter i milkshakes og desserter.

PASJONSFRUKT. Rund eller oval, gul eller mørk lilla; pasjonsfrukten har uansett et mykt og saftig kjøtt med masser av små frø. Frukten kan spises eller klemmes til juice, da ofte sammen med andre frukter fordi saftene fra pasjonsfrukten forsterker aromaen.

Trender

35

#2/2011 MANGO. Er en oval, rund

eller hjerteformet frukt som vokser på mangotreet. Kjøttet er knallgult og har en søt smak. Mango brukes i juicer, smoothies, iskrem, salater og gryteretter – for å nevne noe. Mange steder nytes den rå med chili- eller soyasaus og salt.

Frukt som varer Brasil Fargerike og smakfulle frukter er en viktig del av Brasils matproduksjon. Her er noen av dem:

SIriGUElA. En liten, oval

SITRON. Både saft, fruktkjøtt og skall

steinfrukt som dyrkes i tropiske områder over hele verden. Den kan spises med eller uten skinn, gjerne sammen med salt, eddik eller limejuice.

brukes i juicer og matretter verden over. Men visste du at den også brukes i aromaterapi, til å rense treverk, til å pusse kobber og som oppvaskmiddel?

MER ENN NOK, MEN IKKE TIL ALLE ■■

Brasil er rikt utstyrt fra naturens side – og er verdens ledende eksportør av alt fra kaffe, sukker, appelsinjuice og tobakk til biff og kylling. Innen 2025 vil landet være klodens største eksportør av matvarer. Likevel lever over 40 millioner brasilianere i fattigdom og sult.

36

Portrettet

#2/2011

Portrettet

37

#2/2011

Portrettet

Señor Péricles Han ivret etter å hjelpe Brasils fattige, var politisk aktivist og vurderte et liv i prestekjole – men utløp for det sosiale engasjementet sitt fikk Péricles Couto først da han ble leder for Misjonsalliansens arbeid i Brasil.

– Årene i denne jobben har gitt meg nytt liv, jeg har begynt å puste. Respirasíon! sier «Señor Péricles». > Tekst [ Bjørn J. Sørheim-Queseth & Edson Munck Jr. ] Foto [ Bjørn J. Sørheim-Queseth ]

38

Portrettet

#2/2011

I tredje etasje, i en av Curitibas høyblokker (som likevel må sies å være en lavblokk, stilt opp mot sine speilblanke brødre og søstre i storbyen), låser Péricles Couto oss inn i leiligheten sin. Det er her han bor, han og Alva, i noen enkle rom som gir inntrykk av vel så gjerne å tilhøre mer landlige omgivelser, med sine tunge, grovskårne møbler i eukalyptustre, rutete tekstiler, en liten peishylle i marmor – og disse maleriene, som datteren har malt; av palmestrender, fiskebåter og småbukter, en landsbykirke og røde taksteinhus. Lenge var dette hovedkvarter for Misjonsalliansens virksomhet i Brasil, helt til Péricles i 2006 fikk leid et nærliggende kontorlokale. Der leder han nå en stab på tre unge brasilianere, som alle omtaler ham respektfullt, slik seg hør og bør, som «Señor Péricles».

EN FILIAL. Han slår seg ned i sofaen. På kontoret finnes ingen norske ansatte, ingen utsendinger. Péricles har ansvar for den daglige driften. – Vi er en slags «filial», et representasjonskontor, forklarer han. – Rollen min, slik vi definerer den, er å være Misjonsalliansens representant i Brasil. Jeg har myndighet fra generalsekretæren i Oslo til å opptre på Misjonsalliansens vegne overfor myndigheter og samarbeidspartnere her. Jeg skal være et bindeledd mellom organisasjon og målgruppe og tilrettelegge det diakonale arbeidet i kirker og på skoler.

GUDS PLAN. – For meg personlig, fortsetter han, betyr det å jobbe i Misjonsalliansen å være en brikke i Guds plan for dette landet; å arbeide for å endre Brasil til et land hvor folk har tro på menneskers verdighet. Det innebærer blant annet å bidra til at evangeliske kirker skal gå dypere inn i hva det vil si for dem å være kristne i sine lokalsamfunn. Og å kunne bety noe i andre menneskers liv.

ALVA ORDNER. Inn fra kjøkkenet kommer Alva med glass, keramikkskåler og et fat med små, runde kuler som ser ut som marsipan, men visstnok er laget av melk: «Dulce de leche», forklarer hun og forsvinner ut igjen. Snart er hun tilbake, nå med knekk, nøtter og appelsinbrus. Hun

varter opp, tar seg av det praktiske, slik hun alltid gjør. I hele 40 år har de to vært mann og kone. Alva har stått side om side med mannen i arbeidet hans, vært en utrettelig sekretær og støttespiller.

For dem begge var det som å «komme hjem» da Péricles i 2003 ble tilbudt jobben i Misjonsalliansen.

Dette var organisasjonen de hadde lett etter. – Det som appellerte mest til meg, som tiltrakk meg, var Misjonsalliansens bibelske og teologiske etos, sier Pericles.

– Det var en misjonsorganisasjon som vektla diakonien! Det handlet ikke bare om evangelisering, men om noe mer.

Alva og jeg hadde hele livet vært opptatt av dette og fremmet diakonalt arbeid på frivillig basis, vi så oss selv som kalt til å tjene Guds rike, men fra da av kunne jeg vie meg helt og fullt til dette. Jeg så det som en mulighet fra Gud!

ENDELIG HJEMME.

Han opplevde at pastorene kun var opptatt av forkynnelse, av å redde sjeler, uten å bry seg med den virkeligheten mennesker levde i.

PROBLEMATISERER. Denne muligheten har Péricles brukt til å etablere et arbeid som nå strekker seg i en stripe langs Brasils østkyst, fra São Paulo i nord, via Curitiba og Valle do Ribeira til Joinville i sør. – Målet vårt er å jobbe nært til evangeliske kirker, fattige barn og deres familier, sier han. Det er dette han alltid har villet; å få utløp for det nærmest medfødte sosiale engasjementet sitt. Og han tror at hans egen historie, hans egen bakgrunn, gjør at han har noe viktig å bidra med. – Jeg er opptatt av politikk, opptatt av barns situasjon i alle områdene vi jobber i. Hvert prosjekt står overfor en politisk kamp for å fremme forandring og fornyelse. Autonomi må bli en realitet. Det trengs for å se ting i et langsiktig perspektiv. En av mine oppgaver er derfor å stille spørsmål, problematisere, provosere, for å gi folk en videre sosial og politisk bevissthet.

MED PÅ REISEN. Sitt sosiale engasjement sporer Péricles selv tilbake til oppveksten i Belo Horizonte sørøst i Brasil, et gruvedistrikt hvor portugiserne i sin tid tømte fjellene for gull og smaragder og sendte store lass over havet. Han vokste opp som den eldste i en søskenflokk på sju. Faren var skredder, moren var hjemme med barna. Begge var de engasjert i den lokale presbyterianske kirken. – Far og noen andre menn fra kirken dreiv misjonsvirksomhet i perifere områder, og da jeg var gutt, pleide jeg ofte å følge ham på reisene dit. Slik fikk jeg et sterkt møte med fattigdom. Også mor hadde et stort hjerte og var alltid villig til å hjelpe folk og ta i mot dem i hjemmet vårt.

LEVE EVANGELIET. – Jeg innså at far gjorde det han gjorde på grunn av evangeliet, det samme gjorde mor. Deres måte å «leve evangeliet» på, å se dem leve ut troen sin i ord og handling, merket meg for livet, forteller han. Selv engasjerte han seg i tenåringsaktiviteter i kristen regi; fotball, ungdomssamlinger og evangelisk arbeid. Snart vokste trangen i ham til å bli prest. – Jeg snakket med en kamerat om det. Vi ville bli pastorer, ha det som yrke. Jeg følte at jeg hadde et kall.

Men da han undersøkte mulighetene, møtte pastorer fra kirkene i Belo Horizonte, gjorde de ham nedbrutt. Han opplevde at pastorene kun var opptatt av forkynnelse, av å redde sjeler, uten å bry seg med den virkeligheten mennesker levde i. I motsetning til hans egne foreldre levde ikke pastorene det evangeliet de forkynte. Om han ville ha utløp for det sosiale engasjementet sitt, ville han ikke få det i kirken.

– Det var vanskelig for meg å akseptere.

Jeg var skuffet og konkluderte overfor Gud at jeg ville arbeide med noe som tjente ham. Men pastorrollen inspirerte meg ikke. Jeg skjønte at jeg måtte finne på noe annet, men frasa meg aldri kallet til å tjene Gud. > REDDE SJELER.

MISJONSALLIANSENS MANN. I 2003 ble

Péricles kontaktet av Misjonsalliansen og bedt om å lede prosessen for å etablere arbeidet i Brasil. Siden da har han vært Misjonsalliansens mann.

Portrettet

39

#2/2011

40

Portrettet

#2/2011 HOLDER SAMMEN. Péricles og Alva har vært gift i 40 år. De har to voksne barn sammen, og tre barnebarn.

Kveldssollyset fra vinduskarmen lander i fanget hans. Péricles forteller lavmælt, vennlig og kontrollert, men innimellom, når historien berører disse tingene som virkelig opptar ham, blir blikket intenst gnistrende og hendene trår til for å understreke ordene hans. – Det overrasker meg fremdeles …, sier han. – Jeg ser at jeg ville hatt mange problemer med å være pastor. Det ville vært vanskelig å jobbe innenfor de rammene. Da jeg lenge etterpå kom til Misjonsalliansen, var det en tenåringsdrøm som gikk i oppfyllelse. Jeg gikk inn i arbeidet med kropp og sjel. Erfaringene mine med kirken og pastorer bruker jeg nå overfor pastorer i våre samarbeidskirker. Jeg oppmuntrer dem til å utvide perspektivet sitt, til å se utover institusjonen, til mennesker som lever i kirkens nærmiljø.

INGEN RAMMER.

EN OVERGANGSPERIODE. Desillusjonert over å måtte oppgi pastorplanene, opplevde Péricles en yrkeskrise. Han ante ikke hva han skulle bli. En kamerat av ham var dratt til São Paulo for å verve

seg til flyvåpenet, og Péricles fulgte etter. Han utdannet seg til flytekniker, fikk grad som sersjant og dro til Panama for videreutdanning ved den amerikanske militærbasen der. Men det var ikke dette han ønsket for livet sitt. Etter bare ett år søkte han seg inn ved universitetet i São Paulo. Han ville studere økonomi. – Valget var et resultat av interessen min for sosiale forhold og trangen til å jobbe med mennesker, forklarer han. – På den tiden var økonomifaget fokusert på menneskelige behov og offentlig forvaltning.

Jeg så også dette i sammenheng med den kristne troen min. Jeg så evangeliet med en sosial bevissthet. På 70-tallet, under militærdiktaturet, opplevde Brasil en stor økonomisk utvikling. Men hvordan kunne vi dele på godene? Økonomisk utvikling og økonomisk vekst er to helt forskjellige ting. Jeg var opptatt av hvordan økonomien påvirket mennesker og samfunn, og forfatterne jeg leste på den tiden, skrev om sosial rettferdighet.

– Jeg identifiserte meg med denne forståelsen av evangeliet. Vi begynte å se at alt hang sammen; tro og liv – familie, yrke, samfunn, politikk – alt!

INTEGRERT MISJON. Blant disse forfatterne var noen av datidens store søramerikanske teologer, som René Padilla Samuel Escobar og Pedro Arana; menn tilknyttet den nasjonale lagsbevegelsen og som frontet en tanke om at den kristne troen skulle demonstreres, ikke bare i tale, men i handling og i alle aspekter av livet.. – Jeg identifiserte meg med denne forståelsen av evangeliet.

Vi begynte å se at alt hang sammen; tro og liv – familie, yrke, samfunn, politikk – alt!

Men på denne tiden var Brasil et militærdiktatur og styresmaktene

DIKTATUR.

så med misnøye på kristenfolkets ambisjoner om sosiale omveltninger. – Mange unge gikk under jorden. De gikk til kamp med våpen og laget opptøyer i gatene. Jeg var også fristet til det. En venn fra kirken var leder for en undergrunnsbevegelse i Belo Horizonte, han ble jaktet på av myndighetene og ville ha meg med. I stedet organiserte jeg debatter. Det var ingen frihet til å uttrykke seg, verken for offentlige eller religiøse institusjoner. I en slik kontekst begynte jeg å drømme.Og jeg fikk håp fra Paulus’ brev til romerne der det står: «Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes … » Det utfordret meg! Vi var kalt av Gud for å bekjempe fattigdom, manipulasjon, paternalisme. Det var en drøm vi hadde.

HENTET INN. Péricles lener seg over bordet og stapper en «Dulce de Leche» i munnen. Etter å ha søkt utløp for det sosiale engasjementet sitt både i kirken og gjennom studentbevegelsen, etablerte han seg som uavhengig konsulent for sosiale prosjekter. Det var det han arbeidet med da han i 2003 ble kontaktet av Misjonsalliansen. – Jeg følte at Gud hadde «kastet» Misjonsalliansen til meg.

Der fikk jeg rom til å dele mine erfaringer, drømmer og ideer om evangeliet. Årene i denne jobben har gitt meg nytt liv. Jeg har begynt å puste, sier han.

– Trenger Brasil en slik organisasjon som Misjonsalliansen?

– Ja, Misjonsalliansen er viktig for Brasil. Landet har store behov, men elitene, de som tjener på landets fremgang, erkjenner ikke det. Selv mange evangeliske kirker i Brasil ser ikke at Gud står nært de undertrykte. Vår rolle er å kalle dem til en forpliktelse overfor disse. Som kristne kan vi inspireres av Den Hellige Ånd for å bli forandringsagenter. Kirken skal ikke være noe koseklubb. Vi er kalt til å stå nær dem som har blitt glemt, de som lever utenfor rampelyset. bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

Til ettertanke

I løpet av 2011 vil vi dele noen av disse bønnene med lesere av Tsjili, og denne gangen har vi funnet en bønn fra Norge.

Martine på 9 år har skrevet denne tankevekkende bønnen:

LIV OG OVERFLOD liberia. Ein

dag for ei tid tilbake sat eg på ei morgonsamling i Liberia – full av sterke inntrykk - og kunne ikkje anna enn å undre meg over kva desse menneska rundt meg har som ikkje eg har?

Eg har fått den æra av å reise til Libe-

ria og besøke dette skjøre, men vakre landet i Vest-Afrika; eit land og folk som har opplevd ufatteleg mykje liding og naud dei siste 20–30 åra. Etter kvar reise har eg kome heim og kjent meg så velsigna. Uforklarleg velsigna.

Møte med menneske som har gjort inntrykk. Møte med ei kyrkje (Metodistkyrkja i Liberia) som har ei enorm glede og ei enorm styrke. Til tross for lidingane dei har vore igjennom, held dei fast ved at Gud er god. Uansett kva som skjer er Gud god! Som dei helsar kvarandre med: «God is good. All the time. God is good». Dette gjør sterkt inntrykk når eg veit kva dei har vore igjennom og ser nauda som fortsett pregar landet.

Jesus seier i Joh 10,10b at han er komen for at vi skal ha liv og overflod.

Vi i Noreg har mykje materiell over-

flod. Vi er så velsigna på alle moglege måtar og ikkje nødvendigvis berre materielt. Likevel, når eg ser mine liberianske søstre og brødre, undrast eg over om min materielle overflod i mange tilfelle stenger for liv og overflod som Jesus kan gje. Eg må vel berre innrømme at eg ikkje så altfor ofte tenker på at Gud er god mot meg. Eg har nok hellar ein tendens til å tenke på det eg manglar enn å glede meg over alt det eg har.

Mi forbausing over kva desse menneska har som eg ikkje har, opplevast utfordrande og inspirerande. Nok ein gong blir eg minna om at sjølv om vi frå vår side driv hjelpearbeid, har desse menneska vi ynskjar å hjelpe så mykje å tilføre meg og oss i Noreg!

Kanskje vi også skulle minne kvarandre oftare på kor god Gud er og har vore mot oss?

Vi ber for ansatte i Misjonsalliansen, både ute og her hjemme: Unni Hiorth, personalkonsulent på utenlandsavdelingen Silje Husan, leder norgesarbeidet John Erland Boine, økonomiavdelingen Knut Eldhuset, it-avdelingen Erik og Noriko Frøyland i Japan Monika Bygdevoll i Bolivia Camilla Guddal i Bolivia Andreas Andersen, daglig leder for AMAS (Misjonsalliansens mikrofinansarbeid)

av [ Irene Breivik Føyen ] bistandskonsulent Har vært på prosjektbesøk i Liberia.

#2/2011

I 2008 ga SMM (Samarbeidsråd for menighet og misjon) sammen med IKO-forlaget ut en bok som fikk navnet Kjære vakre Gud. Boka er en samling med bønner og tegninger, skrevet og tegnet av barn i de landene der organisasjonene i SMM arbeider.

41

42

Kommentar

#2/2011

Det dere ikke gjorde …

… mot èn av disse mine minste, har dere heller ikke gjort mot meg Filippinene. Å bo i et i land der hverdagen for mange er preget av fattigdom og nød, er

utfordrende og tankevekkende.

KONTRASTER. I ett år har jeg levd i en av byene som

utgjør Metro-Manila, en smeltedigel av en by med enorme kontraster. Slumområdene som fins overalt og gatebarn og familier som bor under bruer eller på midtrabatten i voldsomt trafikkerte gater, står i sterk kontrast til flotte kjøpesenter, rike boligområder, lekre biler og skyskrapere.

Som utsending for Misjonsalliansen vet jeg at vi jobber for de fattigste blant de fattige, vi jobber langsiktig, vi jobber for at mennesker skal bli selvstendige og ta ansvar for sin egen situasjon.

Barn og ungdom får støtte til å fullføre utdanning, de får helsehjelp og opplæring.

Likevel har jeg som norsk i Manila en følelse av å leve på bekostning av andre. Jeg har alt jeg trenger, jeg bor trygt og bra, har jobb, spiser mer enn jeg trenger hver dag, jeg kan trene, ta i mot besøk og nyte livet. Jeg har i det hele tatt mulighet til å velge, i likhet med de fleste som bor i Norge. Her er jeg for å gjøre en jobb, være et vitnesbyrd om Jesus og vise omsorg og kjærlighet, også for enkeltmennesker.

Samtidig ser jeg også kontrastene i samfunnet, de som er veldig rike, korrupsjon og manglende fordeling av goder. Det er lett å kritisere politikerne, de rike, systemet, holdninger og kultur. Men jeg går også forbi, jeg makter ikke å forholde meg til hvert enkelt menneske jeg ser og møter. Jeg lever mitt liv preget av velstand midt i all nøden.

Foto: Hilde Bringedal

VOLDSOM NØD OG ENORME BEHOV. Rett utenfor porten til boligområdet der vi bor, er det ei gangbru over en av de verst trafikkerte hovedveiene i byen.

Jeg går ofte over den for å komme til nærmeste handlestrøk med banker og restauranter. Omtrent hver natt sover små barn på brua. Antagelig føles det trygt å ligge der hvor det er lyst og hvor mange mennesker passerer. Det føles ikke greit å gå forbi og hjem til ei god seng, dusj, skikkelig hus og et trygt område. Jesu ord om «disse mine minste søsken» er stadig i tankene. Når jeg kjører hjem fra jobb, passerer vi mange slumstrøk. «Husene» består av plast og papp, i regnvær oversvømmes ofte områdene og blir fulle av søle og søppel. I veikryssene tigger barn og funksjonshemmede, mens foreldre eller andre voksne holder seg i bakgrunnen. Hver gang jeg er ute i områdene der vi jobber, møter jeg mange flotte, vennlige mennesker som utstråler verdighet. Men jeg ser også syke barn, jeg møter magre gravide, slitne menn, fortvilte mennesker og ganske ofte familier som er midt oppe i alvorlig sykdom eller nylig dødsfall. Det er de jeg tar med meg hjem i tankene når jeg kjører derfra.

Det er så ufattelig mange som er blant «disse mine minste søsken» og som trenger hjelp og forandring nå i dag for i det hele tatt å kunne overleve.

OM Å FORVALTE RIKTIG.

Hva gjør jeg så? Jeg har ikke hele svaret og vet ikke om jeg noen gang vil finne det. Jeg makter ikke gjøre noe for alle jeg møter som lider. Det var «enklere» å leve i velstand i Norge. Der trenger man ikke nødvendigvis å se og å forholde seg til nøden hver eneste dag.

Metro-Manila har rundt 16 millioner innbyggere, alle er mennesker som er sentrum i eget liv

og som er elsket og sett av Gud. En tredjedel lever for under 45 pesos (seks-sju norske kroner) per dag. Som norsk utsending lever jeg i frustrasjonen og dilemmaet mellom selv å leve i velstand og likevel hver eneste dag utfordres ved å se at ufattelig mange mennesker lider og trenger hjelp nå. Jeg vet at vi driver et langsiktig og varig utviklingsarbeid. Jeg vet at enkeltmennesker opplever forandring og får bedret sine livsforhold gjennom det arbeidet Misjonsalliansen gjør på Filippinene. Men det er likevel vanskelig å være den som «går forbi» og som blir sett på som rik.

Jeg er utrolig privilegert og har ressurser, noe som krever at jeg forvalter dem rett. Ansvar for å forvalte ressursene våre riktig har vi alle uavhengig av om vi bor i Norge eller i Manila. Hver enkelt av oss kan gjøre noe for å bedre situasjonen

Hver enkelt av oss kan gjøre noe for å bedre situasjonen for enkelte mennesker og for å utjevne forskjellene. for enkelte mennesker og for å utjevne forskjellene. «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» (Matt 25,40) av [ Hilde Bringedal ] Utsending på Filippinene

Noen fakta Det er estimert at Metro-Manila har 16 millioner innbyggere.

På Filippinene lever 32,9 % under fattigdomsgrensen. På landsbygda lever tre av fire familier under fattigdomsgrensen.

■■ Det fins minst 1,5 millioner gatebarn i landet.

■■ 5,2 millioner barn i skolealder går ikke på skole.

■■ 11 kvinner dør hver dag på grunn av svangerskap eller fødsel.

■■ 35 prosent av befolkningen er under 14 år. Kun fire prosent er over 65 år.

■■ ■■

En sammenligning

Norge

Filippinene

Areal Antall innbyggere totalt Barn i alderen 0–14 år 65 år og eldre Mødredødelighet per 100 000 fødsler Barn som dør før de fyller ett år per 1000 Antall leger per 1000 innbyggere Tilgang til medisiner Sykehussenger per 1000 innbyggere

385,2 km2 4,9 mill 18,9 % 14,9 % 6 3,7 3,1 95 % 14,4

299,7 km2 99 mill (est. juni 2010) 35,2 % 4% 170 24,2 1,1 50 % 1

Referanser: World Health Organization, UNICEF, The CIA World Fact, GLOBALIS, Wikipedia

Avs: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway

Vintergaven 2008

Kirke-

Skole

Helse

Vann

Mikrokreditt

Arbeid blant

samarbeid

funksjonshemmede

Vil du gi fast til Misjonsalliansen?

Fyll ut slippen foran i bladet eller send sms: «NMA GIFAST» til 26 112