Tsjili 0213 screen by Misjonsalliansen

Misjonsalliansens magasin

LIberia Flere kvinner i styre og stell Brasil Vaksine mot barnemishandling Filippinene Turnerte i Filippinene-prosjekter Kambodsja ABC og be Kina Skal hjelpe flere funksjonshemmede Vietnam Lån gjennom ti år Bolivia Fadderbarn reddet fra lepra Ecuador Stort behov i nytt område Sammen GLEDE en helt vanlig torsdag!

blogg@misjonsalliansen.no #2/2013 109. årgang

Tema: Barn med

Funksjonshemning

Brasil Vaksine mot barnemishandling

LIberia Flere kvinner i styre og stell

Reportasje Vi må jobbe med hjertet

Leder

Filippinene Turnerte i Filippinene-prosjekter 16 18

Kambodsja ABC og be

Bolivia Fadderbarn reddet fra lepra

Ecuador Stort behov i nytt område

Kina Skal hjelpe flere funksjonshemmede

Sammen GLEDE en helt vanlig torsdag!

Reportasje Operasjon smil

Vietnam Lån gjennom ti år

Trend Fadderordning – verden rundt! Ettertanke Hva har jeg?

Portrettet Tilbake til Latin-Amerika som utsendinger 40 Kommentar Kall eller god vilje

#2/2013 Innhold

Funksjonshemning

Tema: Barn med

Solstrålen Fatima! mye i tiden før jenta mi ble født, det er nok derfor hun ble født med Down syndrom! Tror du ikke det?» Jeg er på besøk hos en familie som bor i et av de fattigste områdene i Guayaquil i Ecuador. Det er regntid, og inne i huset er det tydelig at regnet fosser inn hver eneste kveld. Taket skulle vært byttet for lengst. Huset som ble påbegynt for 20 år siden, har blitt gammelt og slitt selv om det ennå gjenstår mye jobb før det er ferdig. For åtte år siden fikk familien datteren Fatima som har Down syndrom. Hun er ei trygg og fin jente som ønsker oss velkommen med et stort smil. Hun springer rundt og viser stolt frem lekene og dukkene sine. Så setter hun på musikk og danser rundt omkring i stua. Det er ei lita lykkelig jente vi møter!

hemninger skal inkluderes i arbeidslivet. Foreldrene får opplæring i hvordan de best mulig kan hjelpe barna sine, og vi arbeider for å styrke den faglige kompetansen blant de ansatte. Resultatene er overbevisende. Flere av barna som i begynnelsen ble gjemt bort av familien, har nå fått seg jobb og bidrar økonomisk til familien. Alle har de fått et verdig liv. Jenta vi besøker er elev på et av disse Creer-sentrene. Her får hun gå på skole og får den hjelp hun trenger både til logoped og fysioterapi. Det viktigste er likevel at Fatima får utforske sine evner og talenter. Hun har fått verdi. Eller som pappaen hennes sa til oss som var på besøk: «Nå ser jeg at hun ikke er gal!» Et av styremedlemmene i Alliance Microfinance er med på turen. Lars Langsrud er tidligere styreleder, nå I Misjonsalliansen ønsker vi å hjelpe styremedlem, i Norsk nettverk mennesker som blir forsømt og diskrifor Down syndrom (NNDS). Når minert av samfunnet de lever i. Noen av jeg forteller pappaen til Fatima at dem som opplever dette mest, er uten tvil Lars har noe til felles med ham, blir han interessert. Lars forteller barn med spesielle behov. litt om jenta si og hvordan det går Derfor satser vi spesielt på arbeid med henne. I tillegg skryter han av Fatima blant barn og unge som har funksjons- så pappaen blir varm om kinnene. Det er hemninger. Vi tilbyr behandling og da pappaen våger å åpne seg. Forteller at rehabilitering, støtter familiene han drakk og røyket i tiden før Fatima ble deres og jobber for å nedkjempe født. Han er full av dårlig samvittighet. Lars kan, som sikkert mange andre har fordommer mot dem. I Guayaquils storbyslum dri- gjort før, fortelle at dette har ingen ting ver Misjonsalliansen Cen- med saken å gjøre. Det handler ikke om tro Creer Nord og Cen- ham og hans livsførsel. Pappaen ser ut til tro Creer Sør, to sentre å tro på Lars. Lettelsen lyser av ham. Men med tilrettelagt un- mest av alt lyser stoltheten over lille Fadervisning for barn tima. Stoltheten over den hun er, alt hun med spesielle be- har lært seg og all den kjærligheten hun hov. Omtrent 200 strør rundt seg. familier er tilknytJeg tror vi i Norge har mye å lære av tet disse sentrene. ecuadorianerne. I en tid hvor det eneste Barna får terapi, tre- kreative tiltaket den norske regjeringen ning, enkel under- klarer å komme opp med, er obligatovisning og hjelp til å risk screening for Down syndrom i 11. videreutvikle seg for uke for å gi mulighet til å ta abort, så har å mestre daglige gjø- ecuadorianerne et positivt og konstrukremål. Vi arbeider også tivt tiltak for barn med spesielle behov. for at ungdom med Kanskje vi skulle prøve noe av det samulike typer funksjons- me i Norge? arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no «Jeg røyka og drakk

Utgiver Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

Visjon Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00. Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørhem-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00, e-post arnt. jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

Leder

Vi må jobbe med hjertet Vietnam. 1300

barn med funksjonshemninger er inkludert i lokale skoler i provinsen Tien Giang. Misjonsalliansen legger ned betydelige ressurser i opplysningsarbeidet som rettes mot lærere i skolen, samt mot myndighetspersoner i det offentlige og i lokalsamfunnet generelt. Det gir gode resultater. >

Tekst & foto [ Oddmund Køhn ]

Reportasje #2/2013 xReportasje #2/2013

Reportasje #2/2013

Det er midt på dagen; det er enda lenge til regntiden setter inn, og solen varmer godt. Det er tretti varmegrader, noe som merkes når vi går gjennom et tradisjonelt marked i byen My Tho i Tien Giang-provinsen i Vietnam. Lukten av fisk og sjømat ligger tungt over bodene der kvinner tilbyr sine mange varer til et fiske-elskende folk. Rader av enkle boder ligger etter hverandre midt i gaten, og på hver side er det mer permanente små butikker. Når vi har passert «fiskeforretningene», er det grønnsakskvinnene som selger et særdeles stort utvalg av grønnsaker, rotfrukter, blader og mer eller mindre kjente frukter. Etter en liten eksotisk vandring gjennom vietnamesisk matkultur stopper vi opp utenfor en butikk. Her bor og her jobber kvinnen My. Hun er mor til Huy, en gutt på ti år. – Jeg var trist og gråt mye, forteller My etter at vi har gjort unna den obligatoriske innledningen. Sønnen Huy er funksjonshemmet, noe som ble oppdaget like etter fødselen. Men det var også andre ting som kom for dagen. – Samtidig med dette oppdaget jeg at mannen min hadde en venninne på si. Vi ble skilt, og situasjonen var håpløs for meg. Vi var på sykehus i en måned etter fødselen, og det var da jeg fikk beskjeden om at gutten min hadde cerebral parese. I åtte år har Huy bodd alene med sønnen. Søsteren hennes hjelper henne av og til. I butikken selger hun litt mat, godteri, såpe og andre forbruksting. Det var da en kunde kom inn i butikken og som selv er mor til et funksjonshemmet barn, at hun fikk høre om ressurssenteret. – Hun hadde gode erfaringer med ressurssenteret og oppfordret meg til å ta kontakt. Faren til Huy er heldigvis engasjert i sønnens utvikling og tar han med til ressurssenteret. Huy har vært inne det meste av livet, på ressurssenteret treffer han andre barn.

BUTIKKEIEREN.

Aslaug Gotehus Rønningen, utsending for Misjonsalliansen, koordinerte bistandsprosjekter for funksjonshemmede i Zambia og Malawi for en annen organisasjon før hun og mannen Kåre kom til Vietnam i mai 2012. Aslaug har en rådgiverrolle for arbeidet i Vietnam, inkludert arbeidet med funksjonshemmede. – Ressurssenteret var opprinnelig en spesialskole for døve barn; det var en internatskole, og barna bodde og gikk på skolen. Den ble omgjort til ressurssenter i 2009, sier hun.

TODELT MÅLSETTING.

#2/2013 xReportasje #2/2013

FORVENTNING. Huy har vært inne og sammen med moren My det meste av livet, og han har ikke utviklet noe språk. Nå håper moren at den funksjonshemmede gutten skal lære mest mulig på ressurssenteret.

I dag er det et ressurssenter for foreldre og barn med ulike funksjonshemninger. Senteret har to målsettinger, forteller Aslaug. – Senteret er et sted hvor funksjonshemmede barn kan få stimulans så tidlig som mulig, samt at foreldrene skal få hjelp til hvordan de kan bistå barna på en best mulig måte i utviklingen, vi kaller det Early Intervention. Dernest skal vi forberede skolene på å inkludere funksjonshemmede barn. Inkluderende utdanning (Inclusive Education) innebærer at barna blir forberedt på skolegang, og skolene og lærerne får faglig og praktisk hjelp til undervisningen. – Barna her kommer både fra byen og fra landsbygda, til sammen er det 46 barn som har avtale med oss. Noen kommer hver dag, andre kommer to eller tre dager i uka. Målet er at de en dag skal kunne gå i vanlig skole, sier Hong. Hun er lærer ved senteret og har jobbet som lærer i 28 år, de siste ti årene med funksjonshemmede og de siste fire som spesiallærer her ved senteret. METODIKK. Begrepet som stadig går igjen og som er navnet på metodikken ved senteret, er Early Intervention. Hensikten er at barna og familiene så fort som mulig skal komme i gang med utviklingen. – Vi sier at barna som kommer her skal være mellom 0 og 5 år, men i praksis ligger alderen mellom 3 og 6 år. Det gjelder å starte så tidlig som mulig, da blir effekten av det vi gjør aller best. Men de fleste barna kommer fra fattige familier, og det kan være vanskelig å komme seg hit. De må som oss andre jobbe og tjene penger, sier Hong. Lærerne ved senteret underviser foreldrene i hvordan de skal forholde seg til barna, og foreldrene bruker det de har lært hjemme. På senteret denne dagen er det aktivitet inne i klasserommene og utenfor. Inne drives det med ulik lek og testing av barn, ute sitter en gruppe barn og leker med sand; de heller sand oppi små plastbeholdere. For dem er det lek, men i realiteten er det en måte å trene opp motorikken. Lærerne som sitter ved siden av barna applauderer. – Sand er et godt materiale å bruke, det er behagelig, mykt og spennende, sier Hong. > IKKE BARE LEK. Barna synes sand er morsomt materiale å leke med. Enda viktigere er det at sanden hjelper barna til å utvikle motorikken. Til høyre: Aslaug Gotehus Rønningen har erfaring med bistandsprosjekter i Afrika og Asia. I Vietnam har hun en koordinerende rådgiverrolle på tvers av prosjektene, men hun bruker mye tid på Inclusive Education-prosjektet.

Reportasje #2/2013

BEKYMRING. Moren Le Thi Phuong er bekymret for framtiden til datteren Thao Nhi. Vil hun få skolegang?

Vil hun kunne leve et selvstendig liv? Hvordan blir livet hennes som tenåring?

SKUESPILLEREN. Thao Nhi er en jente på åtte år, også

hun går på ressurssenteret flere dager i uken, men vi treffer henne hjemme hos moren, Le Thi Phuong. – Det var vondt å få beskjeden om at Nhi hadde Down syndrom. Det var doktoren som fortalte det, og jeg måtte akseptere det; jeg er jo moren hennes, forteller Le Thi Phuong og legger til: – Jeg har alt ansvaret for henne, for mannen min er bygningsarbeider og er mye borte. Thao Nhi er en usedvanlig blid og morsom jente. Hun smiler, lager grimaser, danser og spiller teater for oss. x #2/2013 #2/2013 Reportasje – Det var i no vember 2012 at vi

hørte om ressurssenteret, en ukjent kvinne på markedet fortalte oss om muligheten. Vi har sett framgang på den korte tiden. Hun lærer mye nyttig, og nå kan hun gjøre ting alene som hun ikke klarte tidligere, og så har hun begynt å rydde på plass lekene etter at hun har lekt med dem, sier moren med et smil. – Dessuten lærer jeg hvordan jeg skal ta best mulig vare på henne hjemme. – Vi må hele tiden fortelle foreldrene at det ikke er noen skam å ha et funksjonshemmet barn, og at det heller ikke er håpløst. Derfor er den individuelle undervisningen av barna og foreldrene viktig. i mars 2012 kom en ny gutt til oss. i begynnelsen så han bare opp i vifta i taket og slo seg selv, nå kan

STAND-UP. Thao Nhi er en blid og sjarmerende jente som liker å

opptre og som gjerne vil være i sentrum.

han sykle, og han forstår stadig mer, forteller Hong, læreren ved ressurssenteret, og legger til: – Målet er at barna skal få gå på vanlig skole. Le Thi Phuong, moren til jenta med Down syndrom, har forsøkt dette. – Vi tok Thao Nhi til skolen og ville hun skulle begynne, men vi måtte vente et år, fordi hun ikke kunne snakke. Det samme har gjentatt seg en gang til, men vi håper hun får skolegang. – Jeg håper hun en dag kan klare seg selv, men det er mye vi bekymrer oss for. Et trist drag legger seg over ansiktet hennes – En dag skal jenta mi bli tenåring og voksen, og jeg er redd noen skal utnytte henne seksuelt. Hun er jo så forsvarsløs.

SAMHOLD. Mr. Le er leder for ressurssenteret, og han

mener mange i det vietnamesiske samfunnet ikke forstår hva det vil si å ha et funksjonshemmet barn. – Vi må skape en bevissthet omkring dette, og det aller viktigste er å begynne med foreldre og lærere på grunnskolen. Skal våre barn bli integrert i vanlig skole, må vi ha lærere med kompetanse. Det er mange ting som vanskeliggjør arbeidet med funksjonshemmede barn, ikke minst avstander. – Mange foreldre bruker all sin tid på barnet sitt, og dette er i utgangspunktet fattige mennesker. De må tjene penger, og da er det ikke lett å finne tid til å komme hit. De skal frakte et funksjonshemmet barn på vanlig sykkel eller motorsykkel, og deretter skal de tilbringe noen tiReportasje #2/2013 mer på senteret før de skal hjem igjen.

> Foreldrene får god hjelp av en foreldregruppe for pårørende. – Foreldregruppen har 110 medlemmer, og her kan de snakke om felles anliggende og utfordringer, og de får en viktig bekreftelse på at de ikke er alene om problemene, sier Mr. Le.

GODE VENNER. Den åtteårige gutten Thank Phu lener seg over jenta ved siden av seg, ser på henne, former tegn med hendene sine og forklarer. De sitter ved siden av hverandre på skolebenken. Nguyen Duong Tran heter jenta, og hun er døv. Vennskapet og forståelsen mellom den døve og den hørende er iøynefallende. – Vi er gode venner, men vi er bare sammen her på skolen. Vi bor langt fra hverandre, forteller gutten, og han fortsetter: – Alle i klassen er venner med Tran, og læreren har lært oss tegnspråk. Men jeg er best, sier han stolt. – Det er sosialt viktig å kunne kommunisere, derfor kan klassen litt tegnspråk. Læringen blir bedre, og de kan ha det moro sammen i friminuttene, sier Huyng Thi Ai Phi, læreren i klassen på Dang Van Be grunnskole i Tan Binh kommune. – Vi har ti stux #2/2013 #2/2013 Reportasje denter med ulike

funksjonshemninger, og til sammen har vi 924 elever. Dette er eneste grunnskolen i kommunen, sier rektor. I starten var rektoren svært betenkt over å ta inn funksjonshemmede elever med spesielle krav til undervisningen. De begynte i 2009, og skepsis har nå snudd til begeistring. – Det er ikke bare de funksjonshemmede som har nytte og glede av skolegangen, det er også viktig for de andre og for hele skolemiljøet. – Jeg liker meg godt på skolen, og matematikk er favorittfaget, forteller Nguyen Duong Tran. – Jeg har mange venner på skolen, men ikke så mange på hjemstedet mitt, legger hun til. SÅRBAR JENTE. Nguyen Duong Tran bor hos besteforeldrene sine. Faren forlot familien etter at han skjønte datteren ikke kunne høre. Moren fikk det vanskelig og dro til Ho Chi Minh-byen for å jobbe. Hun besøker datteren hver tredje måned. Bestemoren er glad for situasjonen slik den er nå. Barnebarnet liker å gjøre lekser, hun må ikke bli mast på, og hun klarer det meste selv. – Skolen gir henne mye oppmerksomhet, det betyr mye, og vennene er snille med henne.

Hjelpende hender. Åtteårige Thank Phu er en god venn for døve Nguyten Duong Tran. Han hjelper gjerne til med lekser og stiller opp som tolk når det er nødvendig.

Bestemoren kan ikke tegnspråk, så Nguyen Duong Tran munnavleser det besteforeldrene sier. Men bestemoren er bekymret for andre ting enn kommunikasjonen. – Huset vi bor i ligger nær en hovedvei, og jeg er redd hun ikke skal registrere trafikken og bli påkjørt. Og så er jeg redd for at voksne menn skal gjøre noe galt med henne. Misjonsalliansen har støttet ressurssenteret siden starten i 2009 og er blitt en viktig økonomisk og faglig ressurs for senteret. – Vi har gitt økonomisk støtte til klasserom for Early Intervention, opplæringsmateriell og opplæring av lærere. Men vårt viktigste bidrag er arbeidet med å skape aksept for mennesker med funksjonshemninger i samfunnet, sier Aslaug Gotehus Rønningen. I følge Mr. Le ved ressurssenteret vil ikke senteret være arbeidsledig i tiden som kommer. – Vi møter foreldre som har gjemt bort sine funksjonshemmede barn på grunn av skam. Vi forteller dem at de ikke har skylden og at barna trenger omsorg både fra familien, nærmiljøet og samfunnet. Barna har krav på rettigheter og tilbud, ikke minst når det gjelder skolegang. Her på ressurssenteret må vi jobbe med hjertet, sier han.

NOK Å GJØRE.

Tilbake til butikken til My. Sønnen Huy sitter på en stol og ser høflig bort på oss, eller kanskje er han bare nysgjerrig? – Før Huy begynte på ressurssenteret, var han veldig passiv og var mye alene. Nå har han lært mye, selv om han kom sent til ressurssenteret. Motorikken er blitt bedre, og han er blitt sterkere. Han imiterer lærerne. Han gjør etter dem og klarer det selv etterpå. Om morgenen hjelper Huy moren med å ta inn nye varer i butikken, og han vet hvor i hyllene varene skal stå. – Han ser tynn ut, men han er sterk, sier moren stolt. My prøver nå å ta regelmessige turer med Huy, og da går de tur i parken. De kan ikke kommunisere med språk, men mor og sønn forstår hverandre. Hun vet ikke mye om framtiden, men har sine små håp. – Nå har han lært å gå på toalettet alene, og så håper jeg han kan lære å snakke og bli mest mulig selvhjulpen. Men jeg vet ikke om han noen gang får gå på skolen, sier My. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

KAN IKKE MISTE HÅPET.

Reportasje #2/2013

Illustrasjonsfoto: oddmund køhn

Unge mødre dropper skolen Tidlig graviditet og problemer knyttet til seksuelle overgrep er en årsak til at mange unge jenter i Misjonsalliansens prosjektområder slutter på skolen. – Det er et par jenter som sluttet nå nylig fordi de var gravide og ikke visste hvem faren var. I landsbyen Behneewiein har det vært et jevnt frafall av jenter hele det siste året. Vi jobber nå for å møte disse utfordringene, sier koordinator for Misjonsalliansens prosjekter, Jonathan Kaipay. n BJØRN JARLE SØRHEIM-QUESETH

Venter flere funksjonshemmede Illustrasjonsfoto: oddmund køhn

Flere kvinner i styre og stell Kvinner spiller en stadig viktigere rolle i Misjonsalliansens arbeid i Liberia. – Vi har kommet langt i å fremme likestilling mellom kjønnene i alle våre aktiviteter, sier Jonathan Kaipay, koordinator for Misjonsalliansens prosjekter i Liberia. Den nye skolen i Barmelen Kollie Town har fått sine to første elever med funksjonshemninger. Misjonsalliansen forventer at tallet vil firedobles i løpet av kort tid. – Denne skolen er den første av sitt slag og er konstruert slik at den kan ta imot barn med funksjonshemninger, sier koordinator for Misjonsalliansens prosjekter, Jonathan Kaipay. – Stadig flere vil komme hit når de blir oppmerksomme på at det finnes en slik skole i Barmelen Kollie Town. Det handler ikke bare om den fysiske skolebygningen, men også om at de her møter aksept og får hjelp til trening og rehabilitering. n BJØRN JARLE SØRHEIM-QUESETH

Liberia

En fersk årsrapport for Misjonsalliansens arbeid i Liberia bekrefter at organisasjonen har lykkes i dette arbeidet. Andelen kvinner i skolestyrer, administrasjon og foreldreutvalg økte fra cirka 5 prosent i 2011 til hele 40 prosent ved utgangen av 2012. Den samme rapporten viser at kvinner nå utgjør 30 prosent av det lokale lederskapet i prosjektene. - Opplæringen vi har holdt i lokalsamfunnene og ved skolene det siste året, har hatt en sterk vektlegging av hvor viktig kvinner er i samfunnet. Vi vil fortsette å ha det høyt på agendaen og jobbe for å skape kvinnefrigjøring ved å bekjempe stereotype forestillinger om kvinner og diskriminering av dem, sier Kaipay.

Misjonsalliansen har ikke et eget prosjekt for å øke kvinners deltakelse, men arbeider for at dette skal være en naturlig del av alle workshops, opplæringsprogrammer, arbeidsaktiviteter og valgprosesser i prosjektene. – Et eksempel er at vi har endret reglene for hvem som kan delta i prosjektledelse, sier Kaipay. – Før krevde man at alle som skulle sitte i ledelsen for et prosjekt måtte ha gått på videregående skole. Nå holder det at man kan lese og skrive, eller at man i det minste har stor interesse for jobben og at man er til å stole på. Dette har gjort at kvinner, som ofte mangler skolegang, har fått mulighet til å engasjere seg, sier han. n BJØRN JARLE SØRHEIM-QUESETH

Vaksine mot barnemishandling Mai måned vil bli «Barnas måned» i Joinville. De tre samarbeidsprosjektene til Misjonsalliansen skal sammen ha en aksjon i byen. Kampanjen har som motto: «Elsk naboen: God omsorg for barn», og den skal bedre forholdene til barna i byen og gi dem bedre beskyttelse. – Vi skal samle speiderarbeidet, ungdommen i kirkene, frivillige og supporterne til det lokale fotballaget og på den måten ha en innflytelse på lokalsamfunnet, sier Nilson Weirich. Han er prosjektkoordinator i Moro do Meio. Kampanjen bruker en interessant metafor i markedsføringen av kampanjen: Frivillige vil gi vaksine mot barnemishandling! Alle voksne skal utfordres til bedre omsorg av barn gjennom praktisk handling. Deretter får de et sertifikat og en preventiv vaksine; – en honningkaramell som symbol på mildhet som er viktig i møte med sårbare barn. De frivillige skal «vaksinere» den vanlige befolkningen, så vel som politikere, inkludert ordføreren i Joinville. Kampanjen er et initiativ fra den kristne bevegelsen Juntos por la

Niñez, med opprinnelse i Uruguay. I Brasil er prosjektet koordinert av Claves Program (www.clavesbrasil.com. br) som er partner til Misjonsalliansen. n Thiago Couto

Ny målgruppe i Girassol Misjonsalliansen har samarbeidet med prosjektet Girassol i flere år, og i 2013 gjør prosjektet en større profilendring. Girassol-prosjektet holder til i São Remo-slummen i São Paulo. Fram til nå har Girassol vært et prosjekt for små barn inntil to år. Fra i år vil senteret betjene barn i alderen seks til ti år. – Vi vil jobbe med barn i den mest sårbare alderen, og med den nye måten å jobbe på kan vi følge barna gjennom fem år. Vi er opptatt av barnas forhold både i skole og familien, sier Elbio Miyahira, som er prosjektleder i Girassol. De første 20 barna er allerede inne i denne nye arbeidsformen og er med i aktiviteter på ettermiddagene. Planen er å ha 100 barn i systemet innen 2018. – Hovedfokus i den nye modellen er å skape sterkere bånd mellom familiene og skolen. Når vi kan jobbe med samme gruppe barn gjennom fem år, kan vi tenke mer systematisk, og vi kan ta bedre vare på de mest sårbare barna i lokalsamfunnet, avslutter Elbio Miyahira. n Thiago Couto

Gjennom mange hender Misjonsalliansen i Brasil er blant bidragsyterne i en ny bok om kristent samfunnsansvar. Boken Por Muitas Mãos («Gjennom mange hender») bringer refleksjoner og erfaringer omkring bevissthet og ansvar overfor bygging av lokalsamfunn og om deltakelse i det politiske og kulturelle systemet i landet. – Sivilsamfunnet skal ikke bare være en rådgiver overfor politiske myndigheter, men skal også være

en kritisk stemme i samfunnet. En slik deltakelse handler om alt fra å kjempe for gode sanitære forhold i et lokalsamfunn til å dreie seg om meninger om statsbudsjettet, sier Werner Fuchs, som er ansvarlig redaktør for boken. Bebeto Araújo, daglig leder for Misjonsalliansens kontor i Brasil, skriver kapittelet «Hvorfor har denne byen ikke framgang?» I artikkelen skriver Bebeto om sine egne erfaringer. – Jeg tror dette kan være et viktig verktøy for å reise en bevissthet omkring offentlige, politiske saker. Kristne skal ta del

i samfunnslivet og skal våge å utfordre autoritetene. Jeg pleier å si at politikere er som harde bønner. De blir bare gode under hardt press, sier Bebeto. Boken er resultat av et samarbeid mellom ulike kristne institusjoner i Brasil og har til hensikt å skape engasjerte ledere og engasjerte menigheter i Curitiba, der Misjonsalliansen har sitt kontor. n Thiago Couto

Brasil x

foto: Ronald Øyen

Bergen Soul Children turnerte i Filippinene-prosjekter 18 ungdommer, 7 voksne og 4 andre ungdomsledere fra Bergen Soul Children holdt konserter i Misjonsalliansens prosjekter. I løpet av en innholdsrik uke i Manila har Bergen Soul Children hatt konserter på skoler, i kirker og på kontorer. De har opplevd kontrastene mellom «På vei inn i slumboligområområdet er det ei der med fine filippinsk jente som svømmebasseng og stopper oss og begynner å synge Soul slumområder hvor beboerne Children-sangen lever med Let the love flow risikoen for å for oss.» (Ronald Øyen, far). bli kastet ut og få huset revet. Ungdommene fra Norge forteller at høydepunktet i den hektiske uken var konserten de hadde i et slumområde i Malabon nord i Manila, sammen med ungdommer fra Jesus Hope of the Nations Church.

Filippinene

Møtet med folk som har lite materiell rikdom har gjort inntrykk på både ungdommer og foreldre som var med i gruppen fra Bergen. Flere sier at det var annerledes enn forventet. – Jeg så for meg at jeg kom til å tenke «stakkars dem», men de ga så mye glede. Jeg klarte ikke slutte å smile, forteller Johanne Grønnevik Hansen. Kormedlemmene sier at det var spesielt å bli invitert hjem til familiene til ungdommene fra kirken og å oppleve den filippinske gjestfriheten. Sara Helen Furnes forteller at det som gjorde størst inntrykk på henne var ei ung jente som stolt viste frem huset sitt og sa: «Dette er hjemmet mitt, og jeg elsker det.» Bergen Soul Children har planlagt reisen til Manila i et og et halvt år. De har allerede vervet over hundre nye faddere til Misjonsalliansens arbeid på Filippinene, og de reiser hjem med et enda større enga-

sjement for arbeidet enn det de hadde før de dro fra Norge. Korets dirigent, Liv Anna Furnes, er tidligere utsending for Misjonsalliansen og har bodd to år i Manila. Hun forteller at det har gjort inntrykk på henne å se ungdommene fra koret sammen med ungdommene fra Malabon. Det betyr mye for ungdommene i den filippinske kirken at koret fra Norge ikke bare deler av den materielle rikdommen de har, men at de viser interesse og bruker tid på å bli kjent med dem. Pastor Rasty fra Jesus Hope of the Nations Church sier at «Selv om vi kommer fra forskjellige land og kulturer, har vi samme Gud. Det har vært en velsignelse å være sammen.» Det var tydelig at gleden over å bli kjent og få ta del i en liten del av hverandres liv var gjensidig mellom ungdommene fra Bergen og Malabon. n Hanna Sofie Johansen

Staselig volontørmottakelse

«Selv om jeg er liten, er jeg stor i Gud»

Rakel Frøystad og Lovise Storøy ble godt mottatt da de ankom Filippinene som volontører for Misjonsalliansen.

Utol jobber som ulønnet evangelist i en av Misjonsalliansens samarbeidskirker nord i Manila. Han tryller med mynter i ulike størrelser og forteller samtidig bibelhistorien om David og Goliat til barn i et slumområde nord i Manila. Den to minutter lange andakten på søppelplassen avsluttes med at han minner barna på at «Selv om dere er små, er dere store i Gud». n Hanna Sofie Johansen

Litt over tretti barn sitter pent på de små stolene og titter nysgjerrig på de norske jentene. Rakel og Lovise har sin første dag i barnehagen i Bagtingon. De blir ønsket velkommen med taler og nasjonalsang, presentasjon og ikke minst «merienda», en slags snacks eller lite måltid. Kanskje litt overveldende for to ungdommer fra Norge å bli tatt i mot av lederne både i bygda og fra den lokale organisasjonen, foreldre, lærere og selvfølgelig barna? Rundt 60 barn i alderen 3–5 år er innskrevet i barnehagen, men i det siste har kun 25 møtt. Mange bor langt unna, og da den faste læreren ble syk og de måtte skaffe vikar, sank antallet elever. Nå er vikar på

plass, og i tillegg skal Rakel og Lovise hjelpe til. Med det håper de at enda flere barn vil komme tilbake. De har også planer om å dra til den delen av grenda som ligger lengst unna og ha lekegruppe/ åpen barnehage for barna der noen dager i uka. – Det er litt vanskelig å snakke med hverandre siden ungene ikke kan engelsk. Vi må bruke fakter, smil og bevegelser. Dessuten må vi vel lære litt tagalog etter hvert, sier jentene. Læreren snakker noe engelsk og oversetter når det er behov for det. På Filippinene er det viktig for barn under fem år å være med på et opplegg med sosialisering, lek og litt læring. De får nemlig ikke begynne på barneskolen uten at de har deltatt ved et opplæringstilbud og lært noe lesing og skriving. I tillegg til barnehagen skal jentene være med på Girls Club der tenåringsjenter i Bagtingon treffes. n Hilde Bringedal

Åtte barnehager fikk utstyr og bøker Kasse etter kasse ble åpnet og tømt da åtte barnehager i Buenavista på Marinduque nylig fikk utdelt fargerike bøker, hefter og utstyr fra Misjonsalliansen. – Jeg gleder meg til å ta i bruk dette sammen med barna, sa en av lærerne. Misjonsalliansen jobber både med opplæring, kurs, utstyr og infrastruktur for å bedre tilbudet for barna i kommunen. n Hilde Bringedal

Tore Thomassen avslører: – Ja, jeg er julenissen! I månedsskiftet februar-mars besøkte den norske trubaduren Filippinene.

Mesteparten av besøket ble brukt i Misjonsalliansens prosjektområder på øya Marinduque. Det ble mange gode møter med engasjerte tillitsvalgte i lokalsamfunnene og mye latter (takket være Thomassens uformelle stil), mange

«high fives», mye buko juice (kokosjuice direkte fra nyhøstede nøtter) og rikelig anledning til å smake på lokale retter. Til tross for språkbarriere fant Thomassen fort tonen, bokstavelig talt, med både unger og voksne. Som han selv sa det: «Uansett hvor du møter andre mennesker, så har vi noe felles, en felles Gud.» Tore underholdt på barneskoler, og helsesenter og på en fest for ansatte, med ukulele, sang og klapping med munnen som «resonanskasse». Det er mange unger på Marinduque som

nå øver for å imitere klappingen. Flere av ungene ble facinert av Tores lange skjegg og lurte på om han var julenissen, og Tore kunne avsløre hemmeligheten at «Ja, det er jeg». Siste kvelden i Manila deltok Thomassen på konsert med Bergen Soul Children i slummen i Malabon. Seg selv lik, fikk han understreket for alle fattige unge og gamle tilhørere at vi alle har «high human quality». n Ole Martin Uglem

Filippinene x #2/2013

Står sammen mot alkoholmisbruk Ordfører Mean Chorn ramser opp alkoholmisbruk, gambling og urent drikkevann som de største utfordringene i landsbyen sin. – Bruken av alkohol er i ferd med å få svært negative følger i kommunen vår, sier Mean Chorn. Han er både politimann og ordfører i landsbyen Khtom Krang. – Det er ikke bare dyrt i lengden, men det har ført til vold mot kvinner og barn i hjemmene og menn arbeider mindre, resonnerer han. Metta står i bakgrunnen sammen med to politifolk fra kommunen. Han er lederen for Misjonsalliansens lokale partner i området. Løsningen på problemet er samarbeid, mener han. – Kommunestyret er mer aktiv i utviklingen her nå, det er ikke minst på grunn av ordfører Mean Chorn, tror Metta. Thuon har vært prosjektleder for Misjonsalliansen i provinsen Kampong Speu, der kommunen ligger. Han bekrefter den viktige rollen som kommunen har for positive endringer: – Kommunestyret har hatt møter med landsbysjefene om å legge seg i selen for å bidra til en bedre utvikling. Landsbyene heter Khtom Krang, Chrork Bansok og An Yotsjo. De har også hatt allmøter med munkevesenet, politiet, lederne i utviklingskomiteene og med Misjonsalliansens partner CFT. Disse møtene gjør at de møter utfordringene i kommunen som én sterk gruppe. n Knut Iversen Foseide

Kambodsja

ABC og be Toul Sala kyrkje var ferske i diakonalt arbeid då dei begynte å samarbeide med Misjonsalliansen. No lærer dei ungane i landsbyen både alfabetet og å be. Kyrkjekomiteen som møter meg no, er annleis enn den stille og audmjuke gjengen som søkte om å samarbeide med Misjonsalliansen i fjor. Her har det skjedd forandringar sidan sist. Eigarskapet til diakoniarbeidet er ikkje lenger berre hos pastoren og leiaren for utviklingsarbeidet, men noko heile kyrkjekomiteen tar del i. Fått dreis på ekstraundervisning.

Kyrkja er i gang med å starte opp grasrotorganisasjonar i to landsbyar og har fått på plass grisebank og fungerande sparegrupper. Dei har også fått meir fart på ekstraundervisninga dei tilbyr ungar i landsbyen på ettermiddagane. I tillegg til kyrkja sitt eige klasserom underviser også lærarinna frå kyrkjekomiteen under eit hus ute i landsbyen, nærmare der ungane bur. Takkar Gud. – Vi takkar Gud for

at ungane som kjem til kyrkja si

ekstraundervisning gjer det bedre på skulen, seier lærarinna frå kyrkja. – Før kunne elevane i 5. og 6. klasse knapt skrive namnet sitt, fortel pastor Mrs Kimsreang. Vi går ut i landsbyen og ser på ein skuletime. Ungane syng alfabetet og svarer ein og ein. Dette kan dei! Dei fleste er i førsteklassealder, men nokre ser langt eldre ut. Undervisninga ser ut til å vere open for alle. Trebenkar er plassert på eit jordgolv utandørs. Holistisk utviklingsarbeid. Det er ikkje berre bokstavar på programmet denne dagen. Før dei går heim, folder alle ungane hendene og ber i lag med lærarinna. Ikkje alle er frå kristne familiar, men ungane liker seg på ekstraundervisninga og foreldra sender dei hit for at dei skal bli flinkare på skulen. «Dette er holistisk utviklingsarbeid», seier pastor Mrs Kimsreang. Det har kyrkja lært mykje om av Misjonsalliansen. n Bente Iversen Foseide

Får ris på konto

– Den beste reisa i mitt liv! En ungdomsgjeng fra SubUrban menighet i Molde besøkte Misjonsalliansens prosjekt. – Dette har vært den beste reisa i mitt liv! seier Marte Leithaug. Etter ti dager i Kambodsja hadde de både ete frosk, lært litt khmer og fått gode venner i kyrkja. Ungdommane frå Molde har i to år hatt landsbyutvikling i Kambodsja som misjonsprosjekt. Dette var første gongen nokon frå kyrkja besøkte prosjektet. Dei fekk trusopplæringsmidlar og sendte ein gjeng på fem ungdommar og to reiseleiarar på læringstur. Dei budde mellom anna tre

dagar i den kambodsjanske kyrkja New Life Church og hadde lovsongsog delekveldar med ungdommane kvar kveld. Dei fekk ei gjensidig oppleving av at sjølv om dei ikkje snakka og sang på samme språk, delte dei ei felles tru på samme Gud. Gjennom å gi mykje av seg sjølv og vere opne for å lære og bli kjent med folk og kultur, fekk dei ei heilt spesiell oppleving av Kambodsja. n Bente Iversen Foseide

Aler opp lesehester I landsbyen Taprom sørøst i landet sitter ei lattermild forsamling av eldre og yngre kvinner. De har møttes siden desember. Hvorfor? De vil lære å lese og skrive. Ei hvit tavle tiltrekker seg oppmerksomheten til gjengen. Kvinnene har funnet seg en plass langs et solid, langt trebord, og ved tavla leder ei ung kvinne resten gjennom khmeralfabetet på 44 konsonanter og 24 vokaler. Misjonsalliansen arbeider tett sammen med lokale partnere i Kambodsja. En av dem heter OREDA, med Sarath som leder. – De

I landsbyen Prey Ansae har Misjonsalliansens partner CFT organisert risbank for rissparing. Familiene som deltar i risbanken sparer etter evne og låner ris når det trengs. De som låner ris, må betale renter, også de med ris. Hvis en person låner 100 kilo ris, må han betale tilbake med 120 kilo ris når han har nok ris igjen etter neste innhøsting. Slik blir risbankene selvdrevet. Utviklingskomiteen i Prey Ansae melder at de nå har mulighet til å bygge opp et lager til krisetider. n Knut Iversen Foseide

Bygget brønn i barnehagen Landsbybarnehagen i Prey Ansae har fått ny brønn. Den når en dybde på 35 meter og er en sikker vannkilde selv under den intense tørketida i Kambodsja fram til mai. – Barna har ikke lenger vondt i magen av diaré, og de blir værende lenger i barnehagen om dagen, sier barnehagelæreren Mom i Prey Ansae. Det er faddere i Norge som bidrar til å sette utviklingskomiteer i stand til å bygge brønner med rent vann på barnehager, skoler og i familietun rundt i landsbygda. n Knut Iversen Foseide

Grønn læring

begynte å organisere seg med hjelp fra oss. Noen barn kommer også. Før ville de ikke gå til skolen, men nå har de fått fornyet interesse til å møte opp på skolen etter at også de har lært seg å lese og skrive, sier Sarath entusiastisk. – Vi ønsker å starte flere slike grupper i 2013, avslutter Sarath. n Knut Iversen Foseide

I landsbyen Chompouprek møtes bønder for å lære nye måter å dyrke grønnsaker og frukt. Deling av erfaringer seg imellom og testing av ny kunnskap fortsetter heime. Det er en utfordring å la det gro fram grønnsaker under tørketida i Kambodsja, og slike læringsarenaer gir derfor en god mulighet for familier til å møte endringer i klimaet med lengre og mer intense tørkeperioder. n Knut Iversen Foseide

Kambodsja x #2/2013

Lærer nye metoder Ergoterapistudenter bruker rollespill og case-studier for å bli bedre lærere. I Misjonsalliansens prosjekt for å tilby helhetlig rehabilitering til barn med cerebral parese inngår også et arbeid for å standardisere utdannelsen av ergo- og fysioterapeuter. Målet er at den nasjonale utdannelsen i disse fagene skal komme opp på et internasjonalt nivå, slik at de blant annet kan få et større fokus på funksjonshemmede og barn med CP. NYE IDEER. Det finnes nå tre «pilot-uni-

versiteter» som ligger i Nanjing, Nantong og Shanghai. Her mottar ferdigutdannede ergo- og fysioterapeuter online training og face-to-face training og kan på den måten bli gode lærere for sine studenter. – Jeg tror det viktigste vi har lært gjennom kursene så langt, er noe vi kaller Problem Based Learning. Det har vært til god hjelp i undervisningen og er mer aktiv læring, sier student Hu Yu Ming. BRYTER HIRARKIET. Problem

Based Learning er en velkjent læringsmetode i Norge, hvor man gjerne får en case man jobber sammen om i grupper. eller bruker rollespill. På denne måten lærer de å samarbeide med andre faggrupper og kan få en forståelse av hvor viktig det er å komme bort fra den hierarkiske strukturen hvor legen alltid vet best. n Nina Therese Solberg

Kina

SMM besøkte CP-senter 11 kateketer og misjonsrådgivere fra Den norske kirke fikk et lite innblikk i Misjonsalliansens arbeid for barn med cerebral parese, da de tok turen til Eshan Rehabiliteringssenter. Det var høyt støynivå på senteret da de ankom. Over 20 barn i følge med foreldre eller besteforeldre var på plass og allerede i gang med lek og trening. Vurderingsteamet, bestående av en lege, en fysioterapeut, og en ergoterapeut, hadde også så smått begynt oppfølgingen av hvert enkelt barn. For det var dette som stod på planen i dag; kartlegging og vurdering av barnets helhetlige behov. Barna får en slik vurdering fire ganger i året. – Har dette prosjektet hatt noen gode effekter utover det som var tenkt? spør en av misjonsrådgiverne. Lederen for rehabiliteringssenteret lyser opp og forteller om et samfunn som har fått et helt annet syn på funksjonshemmede – at de prøver å blande funksjonshemmede og funksjonsfriske barn når de arrangerer aktiviteter utenfor senteret, slik at barn allerede fra de er små lærer å leke sammen og respektere hverandre. Han deler også med oss hvilket syn han selv hadde på funksjonshemmede før prosjektet startet. Som ansatt i handikapforbundet i Eshan var deres forståelse av sin egen rolle at de skulle dele ut rullestoler, gi gaver under de store høytidene og pengestøtte til fattige funksjonshemmede. Gjennom blant annet

kursene han har fått være med på, har han selv også forandret seg. Inkludering og et helhetlig syn på et funksjonshemmet barn er stikkordene han trekker fram. Våre besøkende fra Norge sitter igjen med inntrykk de kan ta med seg hjem. – Det virker som et godt samarbeid mellom myndigheter, lokalsamfunn og Misjonsalliansen. Jeg syns det var spesielt fint å se at familiene involveres i arbeidet, sier Harald Skarsaune, en av deltagerne på turen. n Nina Therese Solberg

Fakta ■■

■■

SMM – Samarbeidsråd for misjonsorganisasjoner og Den norske kirke – ble opprettet for å styrke og integrere engasjementet for misjon i kirkens lokalmenigheter De ønsker at menighetene skal ta et større ansvar for ytremisjon i form av støtte og opplysningsarbeid I Den norske kirke har 67 % av menighetene inngått avtale med en eller flere misjonsorganisasjoner om å støtte misjonsprosjekter.

Skal hjelpe flere funksjonshemmede Gjennom et samarbeid med handikapforbundet i Longchuan vil Misjonsalliansen i fem år fremover være med og bygge opp helsetilbud og sosiale tjenester for mennesker med funksjonshemninger. MANGLER RESSURSER. Handikapforbundet i Longchuan har frem til i dag verken hatt penger, menneskelige ressurser eller kunnskapen til å kunne yte noe overfor denne sårbare gruppen mennesker. De største utfordringene funksjonshemmede møter i lokalsamfunnet sitt, er tilgang til grunnleggende rehabilitering og andre helsetjenester og å få utdannelse og komme seg i arbeid. Dette fører igjen til sosiale stigma og utestenging fra sosiale arenaer. MØRKETALL. I Longchuan kommune

bor det 180 000 mennesker, og i følge tall fra Handikapforbundet der har seks prosent av disse funksjonshemninger. Problemet er at dette tallet kun viser de som har kommet til handikapforbundet og

registrert seg. For å kunne gjøre det må man være over fire år gammel, og man må ha kjennskap til at det finnes et handikapforbund i kommunen. En stor andel av de som lever med funksjonshemning, er fattige familier som bor i omkringliggende landsbyer med dårlige transportmuligheter, uten mulighet til å få registrert seg. Trolig finnes det derfor langt flere med funksjonshemninger her. FAMILIEN. Den viktigste støtten for

en person med funksjonshemninger er familien. I Kina er dette svært gjeldende i områder der helsetjenester og sosial støtte nærmest er fraværende. Da avhenger alt av familiens ressurser på alle plan i livet. Familien må gi omsorg, pengestøtte, psykisk støtte, og noen

ganger er det også familien som gir utdannelsen. Det er viktig at familien er med, men byrden kan bli tung når man verken har kunnskap, noe sted Det er viktig at familien er med, å søke råd eller har noen som kan men byrden kan avlaste og hjelpe. bli tung når man Det er et omfatverken har kunntende og spennende skap, noe sted arbeid som nå er å søke råd eller i gang. Som følge av Misjonsalliannoen som kan avsens lange historie laste og hjelpe. i dette området oppleves nå et utrolig inspirerende engasjement fra det lokale myndighetsapparatet. n Nina Therese Solberg

Kina x #2/2013

Lån gjennom ti år I den østlige delen av Tien Giang-provinsen i Vietnam kjemper man en umulig kamp mot saltholdig vann og alt for høye ph-verdier i Mekong-elven. Det skaper store problemer for befolkningen. Myndighetene ønsker å redusere fattigdommen denne situasjonen skaper. Mikrofinans er et av verktøyene. I år er det ti år siden Misjonsalliansen etablerte MOM (Mekong Organization of Microfinance) som gir lån til fattige kvinner i Tien Giangprovinsen. Mikrofinansinstitusjonen startet opp Kvinnene får også i 2002 med tilbud om kurs og 310 låntakere, i dag har banopplæring i dyrkken 28 000 kliingsmetoder, oppenter. Erfarindrett av kylling og gene fra Tien gris, annen produk- Giang viser at sjon og i økonomimikrofinans kan bekjempe forvaltning, regnskap og planlegging. fattigdom. – Mange ble overrasket da jeg kunne bygge min egen bolig. Jeg fikk et lite lån for å anskaffe meg en liten mobil butikk på hjul der jeg selger riskaker og banankaker. Dette var mulig på grunn av lån fra MOM og muligheten til sparing, sier fru Diep. Hun er 60 år, og ansiktet lyser av lykke.

Vietnam

Fru Diep var en av de første låntakerne i MOM. – I 2003 var familien min veldig fattig. Familien på syv bodde i et lite hus av palmeblader. Jeg ville gjerne låne penger, men ingen torde låne til meg siden jeg var så fattig. Heldigvis fikk jeg et «norsk lån». Vennene mine fryktet at jeg ikke kunne betale tilbake, men jeg arbeidet hardt, nærmere 20 timer i døgnet, forteller hun. Hun kunne dra langt avsted for å selge kakene sine, og hun var alltid påpasselig med å betale avdraget den 20. i hver måned. – Jeg må ikke svikte den tilliten de har vist meg. Også mannen min hjalp meg med å selge kaker, Med lån og hardt arbeid kunne hun både nedbetale lånet og sette av penger til sparing. – De oppsparte midlene brukte jeg til skolegang for barna, men jeg fortsatte å spare og bygget huset litt etter litt, sier hun. Kvinnene kan ikke låne store summer hos MOM, men det er likevel nok for å kunne etablere en bedrift, øke inntekten sin eller for å løse en vanskelig situasjon

i familien. MOM vil gi lån, men vil også skape nye holdninger når det gjelder sparing. Siden disse kvinnene ikke vil få lån i vanlige banker, blir mikrofinans et kraftig verktøy for å redusere fattigdom. Kvinnene får også tilbud om kurs og opplæring i dyrkingsmetoder, oppdrett av kylling og gris, annen produksjon og i økonomiforvaltning, regnskap og planlegging. I løpet av de ti årene MOM har eksistert, har lånemuligheten brakt glede og nye muligheter i mange hjem. Mange overvinner de negative konsekvensene av det salte vannet i Mekong-elven. Fru Diep er en av dem. – Takket være «norgeslånet» har familien fått nye muligheter og et nyttig verktøy. Vi er ikke lenger fattige, og nå er alle barna mine gifte, sier hun og smiler og legger til: - Jeg holder på med mitt syvende lån, det er på 300 dollar. Det bruker jeg fremdeles til råmaterialer for kakeproduksjonen, og fremdeles setter jeg av penger for sparing. n Nguyen Vinh Phi Linh

Nytt prosjektområde i Vietnam

I november 2012 underskrev Misjonsalliansen i Vietnam en samarbeidsavtale med Tra Vinh-provinsen med tanke på oppstart av et nytt prosjektområde. Avtalen gjelder lokalsamfunnsutvikling i tre kommuner i distriktet Tieu Can. Tra Vinh er en provins i Mekongdeltaet, og i det aktuelle området tilhører en stor del av befolkningen Khmer-folket. 20 % av befolkningen lever i fattigdom. Representanter fra Tra Vinh Union of Friendship Organization har besøkte Misjonsalliansens kontor i Ho Chi Minh og presentert behovene i disse tre fattige kommunene, og organisasjonen ønsker samarbeid med Misjonsalliansen. Store deler av Khmer-befolkningen er analfabeter, og mange familier sender sine unge gutter til buddhistiske templer for at de skal bli munker. Det letter den økonomiske belastningen på familiene, i tillegg til at det også er en ære for familiene at en sønn er buddhistmunk. Det er 143 Khmer-pagoder i dette området. Lite eller ingen utdannelse blant Khmer-folket gjør at de blir værende i fattigdom. Familiene

har ingen jord de kan dyrke, og de fleste må ta til takke med tilfeldige strøjobber. Slike jobber er sesongbaserte og bare tilgjengelig når det er såtid og når åkrene skal høstes. – Når ingen kan tilby meg jobb, blir jeg bare værende hjemme, sier Mrs. Kim Thi Mi Rin. – Ofte er både jeg og mannen min uten arbeid, og da har vi ikke heller ikke penger til mat. Da må vi kjøpe mat på krita og håpe at vi senere får nok penger til å betale tilbake, legger hun til. Familien hennes bor i kommunen Tan Hoa i Tieu Can-distriktet. Befolkningen lever et svært ustabilt liv, og nå skal Misjonsalliansen starte opp et nytt prosjekt for å utvikle lokalsamfunnet. Misjonsalliansen har lang erfaring med å jobbe i Mekong-deltaet og skal nå ta tak i problemstillinger som utdanning, drop-out blant skoleelever, ernæring, mangel på rent vann og klimautfordringer. n Phan Thi Mong Hoa

Øy med løfterik framtid Tan Thanh er en øy vest i Mekong-deltaet som inntil for tre og et halvt år siden var kjent som en isolert og vanskelig tilgjengelig øy. Befolkningen på øya måtte streve med fattigdom og mange utfordringer. Besøker vi øya i dag, hører vi at mange av beboerne har kommet ut av fattigdommen. Utviklingen på Tan Thanh skyldes at lokale myndigheter og Misjonsalliansen for snart fire år siden satte i gang et prosjekt for å utvikle lokalsamfunnet. De viktigste tiltakene har vært innenfor utdanning, helse, miljø og etablering av nye arbeidsplasser. Jeg er veldig glad for dette samarbeidet med Misjonsalliansen, og prosjektet har skapt mange tiltak og gode resultater, sier fru Ha. Hun er leder av prosjektgruppen. – Bønder har lært nye dyrkingsmetoder, og de har fått tilgang til rent vann. n Vo Duc Dung

Viktig med organisering – Takket være støtten fra Misjonsalliansen og fra de ansatte ved ressurssenteret, kan døveforeningen i Tien Giang være et sosialt og faglig ressurssted for døve barn og deres pårørende. Det sier lederen av foreningen, Nguyen Khac Phuc. Foreningen ble etablert høsten 2010, og ved starten hadde den 35 medlemmer. Ved utgangen av 2011 var medlemstallet økt til 78, og i dag teller foreningen 97 medlemmer. Døveforeningen har to møter i kvartalet, og de får benytte lokaler hos ressurssenteret. – På møtene snakker vi blant annet om ekteskap og familie og om våre rettigheter. Andre temaer har vært trafikkregler, sanitære temaer, likestilling og miljø, og vi diskuterer hvordan vi kan utvikle kulturtiltak i nærmiljøet, forteller lederen av foreningen. n Minh Tran

Vietnam x #2/2013

Mikrofinans muliggjør vekst

Mikrofinansforetaket Diaconia FRIF har opplevd en stor vekst, og stadig flere bolivianere får muligheten til å ta opp lån. Adela har vært kunde i Diaconia FRIF siden oppstart i 1991. På den tiden strikket hun produkter av alpakkaull, som hun solgte. Som så mange andre ønsket hun å utvide bedriften sin og tok opp et lite lån. I dag har Adela 68 kvinner som arbeider for seg, og produktene selges i både inn- og utland. – Lånene jeg har fått har betydd så mye for meg, uten disse hadde jeg aldri kommet dit jeg er i dag! forteller Adela ivrig. Hun er fortsatt kunde hos Diaconia FRIF og har stadig nye planer for bedriften sin. Det er ikke bare Adelas bedrift som har opplevd stor vekst. Diaconia, som startet med et lite kontor med noen få ansatte, har i dag 50 lokalkontorer og er representert i åtte av Bolivias ni fylker. I utgangen av 2012 hadde de over 66 000 kunder, og en utlånskapital på over 75 millioner dollar. Fra å være avhengig av støtte fra Misjonsalliansen er Diaconia FRIF i dag en viktig bidragsyter til Misjonsalliansens prosjekter i Bolivia. n Katrine Mayora Synnes

Bønder på tur Brørne Ola og Jon Nærheim frå Suldal jobbar som frivillige på ein barneheim i Cochabamba, men i februar var dei på besøk i Misjonsalliansens landbruksprosjekt på El Alto. Ola er bonde og har tidlegare drive mange år med mjølkekyr. – Dette er som å reisa langt bakover i tid i forhold til mjølkeproduksjonen i Norge. Men å sjå resultata av avlsarbeidet gir håp for framtida! seier Ola. n Magne Steine

Bolivia

Fadderbarn reddet fra lepra 11 år gamle Jorge Adrian fikk støtte fra Misjonsalliansen til å gjennomgå behandling med lepramedisin. Selv om Misjonsalliansen gjennom fadderordningen legger vekt på langsiktig støtte som kan løfte hele lokalsamfunnet, dukker det stadig opp tilfeller der barn i stor nød trenger ekstra hjelp og oppfølging. I februar 2012 fikk Jorge Adrian påvist lepra (spedalskhet). Heldigvis kan sykdommen behandles, noe som skal være gratis. Sykehuset krever imidlertid at pasienten selv har med utstyret som skal brukes til behandlingen. Dette var en umulig utgift for moren, som er alene med fem barn. I tillegg bor familien langt unna sykehuset og klarer ikke å betale transport til sykehuset for behand-

lingen, som må skje to ganger daglig i 20 dager. – Siden mannen min forlot meg og ikke vil hjelpe mer, så klarer jeg nesten ikke å skaffe mat til barna. Jeg har noen bananplanter, men prisene er så lave at det gir lite inntekter. Uten hjelp kan ikke Jorge få behandling, og hvem vet hva som skjer da, forteller Roberta. Hun har gått langt til fots for å komme til Misjonsalliansens kontor, med minstejenta bundet fast på ryggen i et sjal. Lettelsen var stor da Misjonsalliansen sa seg villig til å hjelpe. Allerede neste dag startet Jorge behandlingen, og han ser ut til å bli helt frisk. n Katrine Mayora Synnes

Vanningsanlegg skal hjelpe tørkerammede bønder

Karneval i Bolivia! Misjonsalliansen bygger åtte nye vanningsanlegg etter at fattige bønder i Sorata har fått avlingene sine ødelagt som følge av tørke. De siste årene har klimaendringer ført til økt tørke i Bolivias dalstrøk. En stor andel av befolkningen her har jordbruk som eneste inntektskilde, og tørken ødela avlingene. Misjonsalliansen er derfor i gang med byggingen av vanningsanlegg for bønder, der vann lagres og fordeles. Arbeidet foregår i samarbeid med lokale myndigheter og befolkningen i området, som har deltatt aktivt på dugnader. Et av vanningsanleggene stod ferdig i 2012

og brukes i dag av 13 familier. Syv vanningsanlegg er påbegynt, men ikke fullført ennå. Disse vil komme over 150 familier til gode. Fausto Cori, fasilitator for Misjonsalliansen i Sorata, forteller at vanningsanleggene har flere positive effekter for befolkningen. I tillegg til å effektivisere jordbruksproduksjonen og dermed øke bøndenes inntekter, fører vanningsanleggene til bedre tilgang til mat for familier i Sorata. n Ronald Mayora Synnes

Lærere på skolebenken Tre ganger i året samles lærere fra en rekke skoler i Alto Beni for selv å sitte på skolebenken. 80 lærere var nylig samlet i Alto Beni, et tropisk område i La Paz fylke. Mange av lærerne kom fra avsidesliggende landsbygder og hadde gått mange timer til fots for å delta. På programmet stod den nye lærerplanen, som i større grad enn tidligere legger vekt på læring gjennom praktiske oppgaver og deltakelse i lokalsamfunnet. Dette kurset, som går over to dager,

er første av tre kurs som skal holdes i 2013. – Det er viktig for oss å få opplæring, slik at vi kan bli bedre lærere for våre elever, forteller Gustavo, som er lærer på en ungdomsskole i området. n Katrine Mayora Synnes

Når me høyrer ordet karneval, er Brasil ofte det fyrste me tenkjer på. Alle kjenner til karnevalet i Rio, medan karneval i andre land ikkje får like stor merksemd og blir verande ukjent for mange. Eit av Sør-Amerikas mest tradisjonsrike karneval går føre seg i byen Oruro i Bolivia. Dette karnevalet står også på UNESCOs liste over verdas kulturarv. Karneval i Bolivia er ein manifestasjon av den fargerike og kontrastfylte kulturen. Det viser ein variasjon av folklore og karnevaldansar som gjer oss eit innblikk i den bolivianske historien. Karnevaltradisjonen kom til Sør-Amerika frå Europa saman med conquistadorane. Fest og leik kjenneteiknar karnevalstida i overgongen mellom februar og mars. Høgdepunktet er opptoget med dans som går av stabelen på laurdagen i festhelga. I La Paz eksploderte byen i fargar, dansar, leik med vatn og skumspray. Diverre vart festen for mange også våt på andre måtar; ei fire dagar lang fyllekule. Som følge av dette vert karnevalmedalja si bakside vald i heimane, valdtekt og overgrep, fyllekøyring, ulykker, fulle sjukehus og klinikkar. I etterkant av karnevalet har denne sida av medalja ofte vore tema i media. n Torborg Fossan Steine

Bolivia x #2/2013

Frivillig på hiv/aidsklinikken Inger Marie Lemvik jobber som frivillig for Misjonsalliansen ved hiv/aidsklinikken i Guayaquil sentrum. – Jeg har lært veldig mye av å være her, sier hun. – Visste du for eksempel at med god medisinering blir mennesker med hiv mindre smittsomme, fordi viruset slutter å reprodusere seg og immunforsvaret går opp? Eller at det er mindre enn en prosent sjanse for at en baby som blir født av en hiv-positiv mor også blir hiv-positiv dersom moren tar forebyggende medisiner mens barnet er i magen, barnet blir forløst ved keisersnitt og dersom det får medisiner de første månedene av sitt liv? Misjonsalliansen bidro til å starte hiv/aids-klinikken i 2009. Den er tilknyttet Hospital de Guayaquil. Til denne klinikken blir mennesker henvist som man mistenker har hiv. Her får de snakke med en psykolog som videre gir dem en rekvisisjon for å ta hiv-test. Etter et par timer er resultatet klart. Dersom testen er positiv, altså at de har hiv, blir pasientene fulgt opp med videre prøver og samtaler. Medisinene er gratis, men man får ikke tilbud om medisiner dersom immunforsvaret fortsatt er relativt godt. Man blir innlemmet i et program hvor man jevnlig skal komme til kontroll slik at man kan følge med på hvordan sykdommen utvikler seg. n Irene Aandstad

Ecuador

Stort behov i nytt område – Problemet er ikke vår vilje til å få noe gjort, men våre muligheter til det, sier lokal leder. I nabolaget Reynaldo Quiqonez, i en av de fattigere bydelene i Guayaquil, vurderer Misjonsalliansen nå et samarbeid med lokalsamfunnet. I første omgang ønsker Misjonsalliansen å hjelpe til med å bygge en fotballbane og etablere en fotballklubb slik at unge har et oppholdssted på fritiden. Dette er et tiltak som ønskes hjertelig velkommen og som sårt trengs. Dette behovet ble svært tydelig da jeg var i nabolaget og møtte folket som bodde der. Det var mange som hadde mye å si og som ønsket å forklare hvor sårt de trengte hjelp. En av kvinnene, en svært bekymret ung mor som satt inne i en bambushytte som jeg antar var en slags restaurant, forklarte ut gjennom vinduet: «Prostitusjon, narkotika, tyveri og andre kriminelle aktiviteter er dessverre utbredt her. Uten skole og fritidstilbud i lokalsamfunnet blir risikoen for å falle inn i disse miljøene stor, og her mangler vi så å si alt. Vi har ingen steder hvor barna kan være i det hele tatt, ikke barnehage, ikke skole, ikke sportsklubber, ikke fritidsaktiviteter; det er rett og slett ingenting her!»

Møtet vi skulle på, var et formelt informasjonsmøte hvor nabolaget ble fortalt at de kunne komme til Misjonsalliansen for å begynne prosessen. Lederen for dette møtet, en kraftig middelaldrende mann, forklarte hvorfor de ønsket hjelp fra nettopp Misjonsalliansen: «Vi ønsker å jobbe med Misjonsalliansen fordi vi har sett at de hjelper nabolag slik som vårt, og vi ønsker svært gjerne å ta i bruk den hjelpen dere tilbyr til å forbedre og bygge lokalsamfunnet. Det er svært få som ønsker å hjelpe folk i vår situasjon, og derfor tar vi gledelig imot hjelp når vi blir tilbudt den. Vi har 2800 familier i dette området, og som deres representant, hvis jeg ble tilbudt hjelp og pengestøtte til å få disse nødvendighetene på plass, så ville jeg startet arbeidet i morgen. Problemet er ikke vår vilje til å få noe gjort, men våre muligheter til det. Alle i dette området ønsker å forbedre det, ønsker å bygge det opp og holde barna trygge. Denne fotballklubben vil være et viktig steg i riktig retning for dette nabolaget og de familiene jeg representerer». n Lars Christoffer Skogrand

Katastrofal regntid

Fattige kvinner på Citibank-kurs I samarbeid med Citibank holdt Misjonsalliansen kurs for 140 kvinner fra sine prosjektområder for å lære dem om økonomi. Hensikten var å styrke lokalt entreprenørskap. Kvinnene ble undervist i regnskapsføring og administrasjon av inntekter og utgifter i en liten bedrift. Prosjektet søker i første omgang å danne ti grupper med 15 kvinner i hver. Hver av

disse gruppene skal følges opp av to fasilitatorer – én fra Misjonsalliansens mikrofinansbank D-Miro og én fra Citibank. Etter kursing og opptrening er neste trinn å administrere egne midler gjennom et mikrolån. n Daniel Garcia

Mars seiast å vere den verste månaden i regntida. I byrjinga av månaden pøste det ned 140 mm på under 20 timar. Aviser meldte om stengd flyplass, stengde vegar, øydelagde hus og dødsfall. Ute i områda der Misjonsalliansen jobbar, har grusvegane blitt til gjørmete åkrar, og av sikkerheitsmessige årsaker ber programansvarlig feltarbeidarane unngå å reise ut om det let seg gjere. – Det er katastrofe! Grunnen gir etter, mange hus har rast ut, og fleire personar er sakna i overfløymingar, seier ho. n Bjørnar Valbø

Tilbake som infovolontør

Startet Soul Children i Ecuador Seks studenter fra Bibelskolen i Grimstad har i løpet av våren startet to «Soul Children»-kor i Ecuador. Nylig holdt de avslutningskonsert på ferieskolen i kirken «Arca de Noé», til stormende jubel fra tilhørerne. Publikum sto på stolene sine mens de danset og sang, og barna jublet, lo og sang av full hals. Studentene fra Grimstad, deriblant

fire tidligere medlemmer av Oslo Soul Children, opptrådte sammen med det ene av de to Soul Childrenkorene de har startet mens de har oppholdt seg i Ecuador. Det andre koret er tilknyttet en kirke i området Galilea. n Lars Christoffer Skogrand

Lars Christoffer Skogrand vil denne våren jobbe som frivillig informasjonsmedarbeider i Ecuador. Skogstrand har tidligere vært volontør i Bolivia, men da i fotballprosjektene og som engelsklærer ved en av skolene der. I Ecuador vil han få utforske sine journalistiske ferdigheter og skrive for Misjonsalliansens nettsider og til [tsjili]. n BJØRNAR VALBØ

Ecuador x #2/2013

Foto: Tove Odland

GLEDE en helt vanlig torsdag! I mars åpnet Silje hjemmet sitt for engasjerte [tsjilimiddag]gjester. Hun sto selv for matlagingen og inviterte nysgjerrige og betalingsvillige gjester på [tsjilimiddag].

Sammen

Silje Skjævestad Strand er fadder i Misjonsalliansen og har lenge vært engasjert og interes-

sert i Misjonsalliansens arbeid. «Jeg vet at dette er arbeid som gjør en forskjell», sier Silje. ≥

> «Misjonsalliansen gjør alt de kan et heldig prosjekt får muligheten til for at de målene de setter seg ikke å virkeliggjøres.» bare skal være gjennomførbare, Silje synes [tsjilimiddag]konsepmen gi en langsiktig virkning», tet er genialt. «Det byr opp til en fortsetter hun. I mars kastet hun kveld som gir mennesker en muligseg på [tsjilimiddag]konseptet og het til å hygge seg. Og gjestene vet arrangerte middag for sine venner. i tillegg at dette betyr noe mer.» 15 Silje selv ikledde seg forkle, fant gjester møtte opp hjemme hos Silje, frem stekepanna og kjeler og disket og Silje selv er veldig fornøyd med opp med middag bestående av en hvordan middagen gikk. Halvparten deilig kyllingsuppe, av gjestene kjente hvitløksbrød og «Det byr opp til en ikke til Misjonsallianvafler. «Jeg fikk lyst kveld som gir men- sen, noe som gjorde til å arrangere [tsjikvelden ekstra nesker en mulighet spennende. Alle som limiddag] fordi jeg til å hygge seg. elsker å lage mat kom på middagen var Og gjestene vet og være sammen nysgjerrige på [tsjimed mennesker», i tillegg at dette limiddag]konseptet sier hun. «Samtidig betyr noe mer». og Misjonsalliansen. er det veldig mange Gjestene var impoinnenfor min vennekrets som ikke nert over Siljes innsats, og flere kjenner til Misjonsalliansens arbeid, uttrykte ønske om at Silje skal gjøre så da er jo [tsjilimiddag] genialt!» dette årlig. I mars ble det for andre år på rad Silje syntes det var vanskelig å arrangert [tsjilimiddager] rundt i bestemme hvilket land de innNorge og i Misjonsalliansens prosamlede pengene skulle gå til og sjektland. Volontører, utsendinger, ga dermed gjestene mulighet til å støttespillere i Norge og Misjonsalstemme over hvilket land og proliansens ansatte har tatt del i den sjekt de skulle støtte. Hun hadde uhøytidelige konkurransen mellom selv valgt ut tre prosjekter som de ulike prosjektlandenes støttegjestene kunne stemme på. Silje spillere. Kokkens bidrag er maten, oppfattet dette som veldig populært og gjestene betaler en gitt sum blant gjestene. «Det mener jeg gjør eller hvor mye de selv måtte ønske. opplevelsen større for de som komMålet er å samle inn mest mulig mer, for da gir de ikke pengene sine penger til «sitt» land. til hvilket som helst prosjekt», sier Silje var i år en av de første til å hun. «Samtidig ble det litt kamp arrangere sin egen [tsjilimiddag]. mellom prosjektene som gjorde at Silje benyttet seg av facebook og vi fikk en god dialog på hva som er inviterte venner og bekjente til viktig å arbeide med i denne ver[tsjilimiddag] og åpent hus. «GLEDE den.» Gjestene var i det gavmilde en helt vanlig torsdag», som Silje humøret, og Silje klarte å samle inn selv skriver. Dette er en vinn-vinntotalt 2300 kroner som skal gå til situasjon, fortsetter hun. «Jeg får et av Misjonsalliansens prosjekter lage mat, du får spise deg mett, og i Ecuador. n Anita Tuskind Solbakken

Nye menighetsavtaler Siden sist har Misjonsalliansen fått to nye misjonsavtaler med menigheter i Den norske kirke – gjennom SMM (Samarbeid Menighet og Misjon). Denne gangen er det Helgerud menighet i Oslo bispedømme, som ønsker å støtte kirke- og mikrofinansarbeidet i Ecuador, og Byåsen menighet i Nidaros bispedømme, som knytter sin avtale til Fotball Krysser Grenser i Bolivia. Vi ser fram til et spennende samarbeid! n inger lise hansen

.no

Tenker du at du har det du trenger og har lyst til å hjelpe noen som trenger det mer? Da kan du lage din egen innsamlingsaksjon på kampanjesiden www.minaksjon.no. Har du bursdag eller bryllup og vil ønske deg en annerledes gave, kan du ta i bruk www.minbursdag.no eller www.bryllupspresang.no. n

Takk for svar! Unge journalister Simen Aabrekk (8 år) fra Sandane og søsknene Karoline (12 år) og Magnus Bjerkreim (8 år) fra Ålgård har laget en 16-siders avis som er til salgs for 50 kroner. Inntektene går til Misjonsalliansens arbeid på Filippinene og Ecuador. Selv om Simen bor på Sandane og Karoline og Magnus bor på Ålgård, har de klart å lage avisen sammen. Den flotte og spennende avisa kan kjøpes hos Misjonsalliansen. Send en mail til info@misjonsalliansen.no n Oddmund Køhn

Vi takker for alle svar som har kommet inn i forbindelse med spørreundersøkelsen blant faddere og leserundersøkelsen blant Tsjili-abonnenter. Vi håper at alle svarene som har kommet inn kan gjøre oss bedre i kommunikasjonen med deg! n

Sammen x #2/2013

Operasjon smil Filippinene. To år gamle Aira Jane tør ikke helt å smile ennå.

Hun har fortsatt sår og arr over munnen. Leppa kjennes stram og uvant. Den lille jenta er et av de heldige barna på Marinduque som fikk operasjon gjennom prosjektet Operasjon Smil i februar. > Tekst & foto [ Hilde Bringedal ]

Reportasje #2/2013 xReportasje #2/2013

Reportasje #2/2013

NYOPERERT. Aira Jane er født med leppespalte. – Da jenta mi ble født, syntes jeg synd på henne. Jeg var redd for fremtiden, at hun skulle bli mobbet og stigmatisert, forteller Mary Jane som er mamma’n til Aira. – Nå er jeg bare lettet og glad. Hun kan få vokse opp som ei fri og glad jente. Jordmor Loren forteller at det er flere i Buenavista som er født med leppe- og/eller ganespalte. Mange har problem med å spise og blir ofte underernærte. Aira hadde ingen problem med å spise og ble ammet i ni måneder, helt til moren ble gravid igjen. Lillebror Arvie er ett år gammel nå og ammes fortsatt. Derfor ble Airas tante med til Manila da hun skulle opereres. Familien måtte kun dekke reise lokalt på Marinduque. Resten ble dekket av Rotary Club og Misjonsalliansen. Aira var syk med feber da hun kom til Manila og måtte ta medisiner noen dager før hun kunne opereres. Selve operasjonen ble gjennomført ved et av de store sykehusene i Manila. – Vi var spente på om hun ville få komplikasjoner og bli verre, men alt har gått fint, sier moren. De var ei gruppe på 27 barn fra Marinduque, den yngste bare seks måneder gammel. Av disse ble sju ikke operert på grunn av medisinske årsaker (hjerte, underernæring eller annen sykdom). Mange av barna som lever med leppe-kjeve- og/eller ganespalte blir underernærte fordi de har problemer med å spise. UNG MOR. Mary

Jane er bare 18 år gammel. Hun ble gravid som 15-åring og giftet seg da hun var 16. Nå bor de i nabohuset til mannens foreldre. Mary Jane er fra en annen øy og ser ikke familien sin så ofte. Mannen på 26 år jobber som fisker og tjener rundt 500 pesos (65 kr) i uka. Mary Jane er hjemme med barna. Den lille familien bor i et lite, fargerikt hus nesten nede ved sjøen i Daykitin i Buenavista. Naboer og barn i alle aldre vrimler rundt oss når vi besøker familien åtte dager etter Airas operasjon.

GJEMMES BORT. I Misjonsalliansen på Filippinene har vi i vår plan for de neste seks årene definert at mennesker med funksjonshemninger skal være en av målgruppene for utviklingsarbeidet. På Marinduque jobber vi i samarbeid med myndighetene for å bedre situasjonen for innbyggerne. I 2012 ble det gjennomført en undersøkelse i kommunene Torrijos og Buenavista for å få en oversikt over både antall mennesker med funksjonshemning og type funksjonshemning. En slik undersøkelse krever en

#2/2013 xReportasje #2/2013

Heldig. Fra venstre: Jordmor Loren sammen

med Aira Jane og mamma Mary Jane.

del fotarbeid. Den lokale legen må i samarbeid med helsearbeiderne faktisk gå fra hus til hus for å få en oversikt. Det er ikke uvanlig at barn og voksne med funksjonshemninger blir holdt hjemme, mange ganger gjemt bort på grunn av manglende kunnskap og stigmatisering. MANGLER TILBUD. Dr. Edric Alcanzare har jobbet som lege i Buenavista i snart to år. Han har blant annet vært med på å registrere alle i kommunen som har en funksjonshemning. Buenavista har rundt 22 000 innbyggere, og ved utgangen av 2012 var det registrert 197 mennesker med funksjonshemning. Da regnes ikke de med funksjonshemning som skyldes infeksjoner og en del andre sykdommer. 66 av de som er registrert er barn under 18 år. De vanligste funksjonshemninger er sensoriske og misdannelser. Noen er født blinde eller døve, noen har psykisk utviklingshemning. De aller fleste har ikke vært til utredning hos spesialister, og diagnoser kan derfor være usikre. Svært få får medisinsk behandling eller rehabilitering, og det fins ingen tilbud for barn med funksjonshemninger. Integrering i skolen er ikke vanlig på Marinduque der det er et stort problem generelt at barn i vanlig skole slutter tidlig eller aldri begynner. Mange foreldre prioriterer at kun ett eller to av barna får gå på skole, mens de andre må hjelpe til hjemme. Da er det enda mindre sjanse for at et barn med en funksjonshemning får gå på skole. – Det er behov for et engasjert team som har som oppgave å jobbe med dette. I dag sorterer det under sosialtjenesten, men jeg mener det bør være en egen avdeling som er ansvarlig for mennesker med funksjonshemninger. Det bør jobbes på alle nivå. Den enkelte landsby bør også ha en egen funksjon som har ansvar for å ivareta deres rettigheter, sier legen. Han forteller at det er ingen tilbud på Marinduque og at det som fins av tjenester er sentralisert til de store byene. I Manila fins i hvert fall et sykehus med egen avdeling for rehabilitering med tilbud om fysioterapi og språkhjelp. – Politikere og myndigheter har en tendens til å prioritere andre områder, fortsetter legen. Alle filippinere med funksjonshemning har en lovfestet rett til rabatt på ulike tjenester, men de må først registreres og få IDkort. Ikke alle vet om denne loven. >

Reportasje #2/2013

#2/2013 xReportasje #2/2013

ELSKER MUSIKK. Renz er sju år gammel og bor i Torrijos på Marinduque. Han ble født med fysiske misdannelser, er blind og har nedsatt hørsel. En måned gammel ble han operert på grunn av hydrocephalus (vannhode), og han er blant de få som har kontakt med spesialist i Manila. Hjemme på Marinduque har han ingen tilbud. Det fins ingen fysioterapi eller ergoterapi. Han har ingen tilbud om undervisning, og han har ikke utstyr som kan hjelpe han til en bedre hverdag. Renz har to søsken. Moren kan ikke jobbe fordi hun må være hjemme sammen med Renz. – Han elsker å høre på musikk, forteller hun. Da jeg besøker familien, er det strømbrudd, noe som skjer omtrent daglig, og Renz sitter inne i mørket og hører på musikk fra en mobil. Han klemmer meg forsiktig i hånda som tegn på at han registrerer at jeg er der.

Barneskolen ligger bare noen meter unna. Den enkelte lærer har ansvar for 3060 barn i hver klasse, og det er ingen lærere med spesialkompetanse for å ta seg av Renz. Misjonsalliansen samarbeider her med en lokal organisasjon som vi har vært med på å danne da vi startet arbeid i barangayen (grenda). Sammen jobber vi blant annet med inntektsskapende tiltak for familier på stedet. Når jeg spør lederen i organisasjonen om tiltak for mennesker med funksjonshemninger, forteller hun at de vil innlemme de familiene som har barn med funksjonshemninger, i prosjektet. Med økt inntekt kan familiene kanskje få mulighet til å oppsøke hjelp for barna. I tillegg er det stort behov for holdningsskapende arbeid, til å snakke om rettigheter, menneskeverd og utfordringer. Når familiene selv må ta alt ansvar både for syke, eldre og de med funksjonshemning, er det ikke naturlig å tenke at samfunnet har et ansvar for å gi tilbud og dekke behov. Renz' bestemor er barangay-captain (øverste leder) i bygda. Hun forteller at Renz trenger en rullestol, men at familien ikke har råd. For henne er det en selvfølge at det er familiens ansvar og ikke myndighetenes å legge til rette for at Renz skal få en bedre hverdag. >

HOLDNINGSENDRING.

trenger Rullestol. Motstående side: Renz

Jerome F. Frias. Får familien bedret inntektene, kan de sørge for han, sier bestemoren hans. Dr. Edric Alcanzare (høyre, midten) og Dra. Grate (nederst) jobber i Buenavista.

Reportasje #2/2013

#2/2013 xReportasje #2/2013

EN MILLIARD MENNESKER. Rundt 15 prosent av verdens befolkning, eller en milliard mennesker, lever med funksjonshemning. Folk flest tenker hverken over det store antallet mennesker eller de mange utfordringene de faktisk møter.

HAR IKKE RÅD. Marinduque har en lege per 30 000 innbyggere. Det fins tre små lokale sykehus med begrenset utstyr og svært få spesialister. De fleste som trenger operasjoner eller spesialistbehandling, må henvises til sykehus utenfor øya. Mange av innbyggerne bor avsides og møter sjeldent eller aldri en lege. Ikke alle steder har bilveg. Det er mangel på inntektsgivende arbeid og mange sliter for å ha til de daglige behov. Hvis du da har en funksjonshemning i tillegg, er hverdagens utfordringer enorme. Folk har ikke råd til hverken operasjon eller annen medisinsk behandling, hvis de i det hele tatt har hatt råd til å kontakte helsepersonell. Mange familier mangler penger til transport til helsesenteret. De lokale myndighetene har begrenset med ressurser og gir svært lite finansiell støtte til familier som trenger hjelp. Barn vokser derfor opp med funksjonshemninger som ved operasjon eller riktig behandling kunne gitt dem et tilnærmet normalt liv med utdanning og arbeid. Vi har en lang veg å gå, og det må jobbes på mange felt. På Marinduque jobber vi for å forbedre tilgang til tjenester ved å fremme rettigheter gjennom utdanning og holdningsskapende arbeid. Informasjon om lover, regler og rettigheter til tjenester formidles både til familien og andre innbyggere. En viktig del av arbeidet er å hjelpe familier til å få kontakt med organisasjoner og myndigheter som kan bistå med felleskap, praktisk og økonomisk hjelp. Misjonsalliansen henviser til andre or-

ganisasjoner og institusjoner for medisinsk behandling, operasjoner og rehabilitering. Vi støtter også med finansiering i forbindelse med operasjoner. I tillegg er det nødvendig å tenke forebygging. Man kan i noen tilfeller forebygge at barn blir født med skader og funksjonshemninger ved å jobbe med mødrehelse, sikre god svangerskapsomsorg, fødselshjelp og barselomsorg. Operasjon Smil er et samarbeidsprosjekt mellom Rotary Club Marinduque, Marinduquenos av USA (MESA), Misjonsalliansen Filippinene og den filippinsk-amerikanske organisasjonen Lærere og kirurger (en gruppe spesialister på rekonstruktiv kirurgi). I februar 2013 ble 27 pasienter fra Marinduque med i gruppen som skulle få operasjon. Aldersgruppen var fra 6 måneder til 16 år. De ble alle vurdert og anbefalt av kommunehelsetjenesten i seks kommuner på Marinduque. Rotary Club tilrettelegger og står for gjennomføringen i samarbeid med pasientene, familiene og samarbeidspartnere. I løpet av to uker ble barna undersøkt og vurdert, og i alt 20 ble operert. Misjonsalliansens rolle har vært å koordinere med kommunene og de lokale organisasjoner vi samarbeider med. I tillegg fikk pasientene og deres ledsagere støtte til transportutgiftene til og fra Manila. De opererte barna vil også følges opp månedlig for å vurdere fremgangen og effekten operasjonen har hatt på både barnet og familien. OPERASJON SMIL.

tsjili@misjonsalliansen.no

Reportasje #2/2013

ordning˜

Misjonsalliansen og dens faddere sørger for at fattige barn får skolegang og helsetilsyn – men det er ikke alt. Her kan du se hva mer fadderpengene blir brukt til.

Foto: katrine Mayora Synnes

Foto: Sissel Fjeldskår

BOLIVIA. Faddernes bidrag går primært til skolegang,

BRASIL. I samarbeid med åtte lokale menigheter driver Misjonsalliansen flere dagsenter for barn som lever i São Paulo og Joinvilles store slumområder. På dagsentrene blir barna møtt med omsorg. De får leke i trygge omgivelser, får hjelp til skolearbeid, opplæring i helse og hygiene, og de får spise seg mette på næringsrik mat. n

ECUADOR. Misjonsalliansen samarbeider med en rekke skoler i Guayaquils storbyslum, og store deler av støtten fra fadderne går til forbedring av barnas undervisningsforhold og helsetilsyn. I tillegg prioriteres ulike typer kursvirksomhet og undervisning, både for foreldre og lærere. Det jobbes for at disse skal ta del i skolens utvikling. n

FILIPPINENE. Etter mange års arbeid blant barn

forbedring av undervisningsforhold og helsetilsyn. Det bygges klasserom, biblioteker og toaletter, og det jobbes for å heve standarden både på undervisning og skolemateriell. I tillegg støtter Misjonsalliansen utviklingsprosjekter i barnas nærmiljø, som for eksempel utbedring av veier, bygging av brønner og vannsystemer, kurs for foreldre og lærere samt yrkesopplæring. n

Foto: Oddmund Køhn

Foto: Bjørn j. Sørheim-Queseth

Trend

i Manilas storbyslum og på søppelplasser har Misjonsalliansen flyttet tyngdepunktet i arbeidet sitt til øya Marinduque. Der lever folk av jordbruk og fiske, men forholdene er vanskelige og mange sliter med å klare seg. Barns skolegang blir sjelden prioritert, og en fjerdedel av barna fullfører aldri barneskolen. Misjonsalliansen jobber for å bedre undervisningsforholdene og legge til rette for at barna skal kunne bli i skolen. n

verden rundt! ˜ Foto: Arnt H. Jerpstad

Foto: Iversen foseide

KINA. Misjonsalliansen er i ferd med å fase ut fadder-

KAMBODSJA. Misjonsalliansen jobber her i 41 fattige

LIBERIA. Støtten fra fadderne går til å sikre grunnutdan-

VIETNAM. Faddernes bidrag går til å sikre barna en god skolegang og helseoppfølging. Det gjøres oppgraderinger av skolene, som for eksempel skolegårder og installering av håndvasker for å bedre håndhygiene. For å hindre at barn slutter på skolen, etableres det fotballklubber som øker trivsel og er et viktig forum for å dele «life skills». Misjonsalliansen jobber også i barnas landsbyer for å sikre dem tilgang til rent drikkevann, latriner, bedre ernæring og generelt en bedre livssituasjon ved 39 at foreldrenes Trend #2/2013 inntekter øker. n

ordningen i Kina, men fremdeles har man 40 fadderavtaler i landsbyen Ta Er Ti. Disse varer ut 2014. Alle barna på den lokale skolen får helsesjekk og tannsjekk. Midler går også til skolemateriell og vedlikehold av skolebygg. Noe går også til utdanning etter barneskolen, og resten går til utviklingsprosjekter i landsbyen, deriblant å utbedre veien inn til landsbyen. n

landsbyer, og takket være faddermidlene får barna der skolegang og årlig helse- og tannhelsesjekk. Det bygges lekeplasser, kjøkkenhager, brønner og skoleveier. Store deler av faddermidlene går til å organisere fattige lokalsamfunn. Slik kan de sette igang tiltak for å komme seg ut av fattigdom, slik som f.eks å drive oppdrett, installere vannfiltre og latriner i hjemmene og delta i selvhjelps- og sparegrupper. n

Foto: Oddmund Køhn

Foto: oddmund Køhn

ning for barn, skape et skoletilbud der det ikke finnes og utvikle fattige lokalsamfunn. Der det bygges skoler, oppgraderer man også infrastrukturen. Behovet for kvalifiserte lærere er enormt, og derfor bygges det også boliger for lærere tilknyttet skolene. n

Av Bjørn J. Sørheim-Queseth

Portrett â&#x20AC;&#x201A;

#2/2013 Portrett

Tilbake til Latin-Amerika som utsendinger Daniel (t.v) og Ronald (t.h) reiste begge til Latin-Amerika som utsendinger for Misjonsalliansen i 2012; Daniel til Ecuador og Ronald til Bolivia. For Ronald og Daniel føles det imidlertid like mye som å komme hjem som å reise ut. Begge er nemlig født og oppvokst i Latin-Amerika. > Tekst [ Katrine Mayora Synnes ] Foto [ Katrine Mayora Synnes & Bjørnar Valbø ]

x #2/2013 Portrett

Ronald Mayora Synnes og Daniel Garcia Noguera er tilbake på latinamerikansk jord, etter henholdsvis syv og åtte år i Norge. Daniel kommer opprinnelig fra Colombia og arbeider nå som utsending for Misjonsalliansen i Ecuador. Han reiste ut sammen med Rebekka og sønnen Josef Daniel i april 2012. Ronald, som kommer fra Venezuela, kom til Bolivia i august 2012 sammen med Katrine og døtrene Maria Isabella og Ester Emilie. Selv om verken Daniel eller Ronald bor i sitt hjemland, føles det likevel som å komme hjem. – Jeg opplever at det er mye felles i latinamerikansk kultur. Jeg føler meg hjemme uansett hvor jeg er i Latin-Amerika. Selvsagt er det forskjeller mellom landene her også, men på en helt annen måte enn forskjellene mellom Norge og Latin-Amerika, forteller Ronald.

ble hele tiden minnet på at jeg var utlending, forteller Ronald. – Jeg følte at jeg ble møtt med skepsis over alt. Jeg måtte hele tiden streve for å motbevise fordommer. Mange mente det nok ikke vondt, men de hadde lave forventninger til meg. Jeg var fast bestemt på å ikke la det knekke meg og jobbet virkelig hardt for å vise hva jeg kunne. Ronald forstod at han måtte fortsette studiene i Norge dersom han skulle få en relevant jobb og begynte å studere på Menighetsfakultetet i Oslo. På den tiden var Daniel fortsatt på Semisud og var usikker på veien videre. Ronald oppmuntret han til å søke et stipend for å studere på Menighetsfakultetet. Slik ble Daniel og Ronald igjen studiekamerater på samme sted. Også Daniel syntes det var utfordrende å komme som utlending til Norge. – Fø– Jeg liker at Misjons- lelsen av å være minoritet var STUDENTER I ECUADOR. – Jeg hus- alliansen tenker langny. I Ecuador var det helt anker da jeg så Ronald for første siktig og arbeider ut nerledes, selv om det ikke var gang, en tynn 19-åring med bart, fra behov som lokalhjemlandet mitt. Jeg trodde det ler Daniel. Han sitter hjemme samfunnene selv melskulle være slik i Norge også. hos Ronald i Bolivia og mimrer Det at de ble ansett som en mider og at man bruker om tiden som unge teologistunoritet, gjorde at de raskt havnet denter i Ecuador. Daniel hadde nasjonale organisai et internasjonalt miljø og dernylig reist fra Colombia for før- sjoner i landene man med fikk venner fra hele verden. ste gang. Pastoren i menigheten jobber i. – Selv om det var vanskelig, har hadde oppmuntret han til å stuopplevelsene beriket meg. Jeg dere teologi og gitt han en bibel og 20 dollar til rei- har fått et nytt syn på verden og blitt bedre til å se sen. Ronald kom et halvt år etter Daniel, sendt ut av ting fra ulike perspektiver, forteller Daniel. menigheten sin i Venezuela. Etter et år i Norge møtte Daniel Rebekka, som han Både Ronald og Daniel studerte på det anerkjen- i dag er gift med. Hans planer om å reise tilbake til te teologiske seminaret Semisud i Ecuador, der de Latin-Amerika ble dermed utsatt. bodde og studerte med folk fra hele Latin-Amerika. Der fikk de et nytt syn på egen tro og kirkens rolle, TILBAKE TIL LATIN-AMERIKA? Etter som tiden gikk, og et sterkt ønske om å bidra til å forbedre situasjo- fant Ronald og Daniel seg mer og mer til rette i Norge. Selv om jeg måtte legge fra meg tanken om å nen for befolkningen i Latin-Amerika. Ronald og Daniel var fulle av selvtillit og pågangs- bli helt norsk og ikke å skille meg ut, følte jeg meg mot. Mot alle odds var de i ferd med å fullføre en stadig mer hjemme i Norge. Det var der jeg hadde høyere utdannelse og var klare for å ta verden med stiftet familie, og det var blitt mitt hjemland. Det storm! Selv om de nå, som utsendinger for Misjons- gikk etterhvert bra med både utdannelse og jobb, alliansen, får være med på mye av det de drømte om noe som var en stor lettelse, forteller Ronald. Selv om også Daniel opplevde at ting begynte å som studenter, har livet blitt ganske annerledes enn gå riktig vei, valgte han og Rebekka å søke jobb som de hadde tenkt. utsendinger i Ecuador. Tanken på å skulle reise fra MØTET MED NORGE. I 2003 giftet Ronald seg med en Norge igjen var vanskelig for Daniel. Var det riktig jente fra Norge, og året etter, da han hadde fullført å reise nå som ting begynte å falle på plass i Norge, studiene i Ecuador, reiste de til Norge. Møtet med etter så mye arbeid? > Norge ble vanskeligere enn han hadde trodd. – Da jeg kom til Norge, var planen å assimilere meg og bli nordmann, men jeg Den første tiden i Norge stod utfordringene i kø for Portrett skjønte fort at det #2/2013 Ronald og Daniel. De mener imidlertid at tiden ga dem ikke var mulig. Jeg verdifulle erfaringer. TILBAKE TIL LATIN-AMERIKA.

Portrett

x #2/2013 Portrett

«Jeg prøver å ta med meg det beste fra begge steder, lære av det som er vanskelig og fokusere på det som er positivt», forteller Daniel (t.v).

> Til tross for tvilen bar han Siden også Ronald og Daniel var et norsk og et latinamerifortsatt på den samme avhengige av økonomisk hjelp kansk perspektiv. Vi har drømmen som da han var også med oss opplevelfra kirker og enkeltmennesker ung student: Å arbeide for sene fra den første tiden å forbedre menneskers liv under utdannelsen, forstår de i Norge, som gjør at vi i Latin-Amerika. enklere identifiserer oss godt hvilken betydning denne Da Daniel og Rebekka hjelpen har for ungdommene. med de som står på utfortalte at de skulle reise siden av etablerte fellesut for Misjonsalliansen, ønsket heller ikke Ronald å skap. Og så tror jeg vi kan være eksempler for folk vi utsette planene mer om å reise tilbake til Latin-Ame- møter. Vi kommer fra fattige familier selv og måtte rika. Like etter ringte han Misjonsalliansen for å høre jobbe hardt for å få oss utdannelse, forteller Daniel. om de hadde behov for flere utsendinger. Noen måBåde Daniel og Ronald arbeider blant annet med neder senere stod koffertene ferdig pakket, og jobben unge studenter som får stipend fra Misjonsalliani Bolivia var en realitet. sen. Siden også Ronald og Daniel var avhengige av økonomisk hjelp fra kirker og enkeltmennesker unHVORFOR MISJONSALLIANSEN? Ronald og Daniel kjender utdannelsen, forstår de godt hvilken betydning te til Misjonsalliansens arbeid fra tiden som studen- denne hjelpen har for ungdommene. ter i Ecuador. De husker hvor spennende det var å høre representanter for Misjonsalliansen snakke HVOR ER HJEMME? Selv om både Ronald og Daniel føler om myndiggjøring og tillit til lokalsamfunn. Mange at de på mange måter har kommet hjem, har de ikke i teologimiljøet var skeptiske til tradisjonell mi- kommet tilbake til Latin-Amerika for godt. – Jeg kom sjon, og Misjonsalliansen representerte en ny måte hjem til Latin-Amerika, men skal også hjem til Norge å tenke på. Det var derfor ikke tilfeldig at Ronald etter endt tjeneste, forteller Ronald. Han savner allereog Daniel søkte jobb i Misjonsalliansen. – Jeg liker de skiturer og hvit jul og følger engasjert med på norsk at Misjonsalliansen tenker langsiktig og arbeider ut vintersport og den politiske debatten i Norge. Men i fra behov som lokalsamfunnene selv melder og at noen år fremover skal han nyte Latin-Amerika og alt man bruker nasjonale organisasjoner i landene man som får han til å føle seg hjemme her også. – Jeg ser alt gjennom norske briller når jeg er jobber i, forteller Daniel. i Ecuador nå. I Norge har jeg opplevd så mye på Å VÆRE NORSK-LATINAMERIKANSK UTSENDING. Ronald godt og vondt, og jeg føler en sterk tilknytning til og Daniel mener at det først og fremst er en fordel Norge. Men jeg vil alltid føle meg hjemme i Latini arbeidet at de selv har latinamerikansk bakgrunn. Amerika også. Jeg prøver å ta med meg det beste – Vi kjenner begge fra begge steder, lære av det som er vanskelig og Portrett kulturer og kan let- fokusere på det som er positivt, avslutter Daniel. #2/2013 tsjili@misjonsalliansen.no tere se ting både fra

Portrett

Agnes Østby

Hva har jeg? Bolivianske kvinner bærer ofte tunge ting på ryggen, og med sine fargerike awayo'er er de et flott syn i bybildet her i La Paz. En dag på vei til jobben så jeg en dame som sprang over veien med barnet sitt på ryggen. Vanligvis er det et normalt syn, men denne gangen var det spesielt. Denne damen bar sin jente på omkring 8 år på ryggen, og ut i fra mine «vernepleierbriller» forsto jeg at dette måtte være ei jente med CP. Dette fikk meg til å tenke på alle de tunge børene som folk her i Bolivia bærer på. De har en tøff hverdag og jobber hardt for å få endene til å møtes. Vi vet ikke hva som skjer mellom husets fire vegger. Hvor mange sliter med å ta ansvar for syke familiemedlemmer? Hvor mange kvinner blir offer for vold? Hvor mange kvinner har både ansvar for å drive husholdet og samtidig forsørger familien ved å jobbe ute? Hvor mange barn legger seg sultne eller redde hver natt? En ting er sikkert: Man føler seg så maktesløs i kampen mot all fattigdommen og urettferdigheten. Jeg kan ikke redde verden alene med den lønnen jeg får. Jeg finner heller ikke alltid de rette ordene jeg

trenger for å trøste dem jeg møter. Men hva har så jeg? Jeg har en skatt i hjertet mitt. Jeg har Guds kjærlighet. Han sier i Matteus 11,28: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile». Og i Joh 14,27 «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet». Så hva kan vi så gjøre? Vi kan fortsette å støtte Misjonsalliansens arbeid for de marginaliserte gruppene i verden. Men vi kan også se de menneskene som vi møter i hverdagen med Guds kjærlighet og be for dem. For sølv eller gull har jeg ikke for å redde verden, men GUDs kjærlighet. Så la oss be om at vi hver dag stråler ut Guds kjærlighet til verden. n

av [ Camilla Guddal ] Utsending i Bolivia

Tidligere misjonær Agnes Helene Østby sovnet stille inn fredag 15. mars, 88 år. Sykepleier Agnes Østby reiste ut til Taiwan for Misjonsalliansen i 1961. Etter et år på språkskole arbeidet hun i en periode som oversykepleier på det nye sykehuset i Pingtung. Deretter fulgte flere år på Victory Home, et senter for funksjonshemmede. Agnes var en gledesspreder med godt humør, hun hadde et godt lag med barn, og barna var svært glade i henne. En tid arbeidet Agnes på barnehjemmet i Hsinchu – et hjem for poliorammede barn. De siste årene av sin misjonærtjeneste var Agnes Østby i Kaoshiung, hvor hun drev oppsøkende arbeid blant poliorammede og funksjonshemmede. I 1986 reiste hun hjem til Norge for godt. Tjenestevillighet, rettferdighet og godhet kjennetegnet Agnes Østby. Vi i Misjonsalliansen vil minnes henne for hennes lange og trofaste tjeneste i vår organisasjon. Vi lyser fred over Agnes Østbys gode minne. n

Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Marit Wibe Evensen, administrasjonen Tone Lindheim, utenlandsavdelingen Siri Solem Mercado, markedsog giveravdelingen Klaus Arne Kuhr, informasjonsavdelingen Grethe Matre, markedsog giveravdelingen Irene Breivik Føyen, utenlandsavdelingen Katrine og Ronald Mayora Synnes i Bolivia Ingunn Skutlaberg Valbø og Bjørnar Valbø i Ecuador Inger Marie og Kan Liu på Taiwan Hilde Bringedal og Ole Martin Uglem på Filippinene Aslaug Gotehus Rønningen og Kåre Rønningen i Vietnam

Ettertanke

Kall eller god vilje?

NRK har i en serie programmer satt fokus på bistandsarbeidet. Det har vært stilt spørsmål om vår gode vilje til å drive med utviklingsarbeid faktisk er feilslått – om det hadde vært bedre at vi lot det være. Gjennom programserien Den gode viljen har NRK satt fokus på bistandsarbeidet som Norge har vært involvert i de siste 60 år. Dette synes jeg er bra! Vi trenger en debatt om dette arbeidet. Vi har alle et ønske om å forbedre oss og oppnå enda bedre resultater.

Sist nå i Aftenposten (13. mars) ble det med stor tyngde slått fast at utviklingslandene egentlig ikke er interessert i vår bistand. De vil heller ha investeringer og handel.

Temaet er også satt på dagsorden av politikerne inn mot denne valgkampen. Høyre har vært ute med sin tenkning om bistand, og flere har fulgt opp. Utviklingsministeren har et program der han ønsker å «ta bistanden hjem», og der han blant annet setter fokus på hvor mye krav det skal følge med pengene Norge gir. «Må de bli som oss?» er et spørsmål til ettertanke for alle som er involvert i denne type arbeid. I etterkant har flere media fulgt opp både fjernsynsserie, politikere og minister med reportasjer og kommentarer. Sist nå i Aftenposten (13. mars) hvor det med stor tyngde slås fast at utviklingslandene egentlig ikke er interessert i vår bistand. De vil heller ha investeringer og handel.

Kommentar

Har alt vi har gjort vært vellykket? Så langt i fra. Det vil alltid være prosjekter som «gikk av sporet», eller hvor sporet faktisk var feil i utgangspunktet. Men vi må ha det helt klart for oss at det ikke er noen aktør, verken stat eller bistandsorganisasjoner, som har gjort tilnærmelsesvis det arbeidet den kristne kirken har gjort som sosial aktør gjennom århundrer. Vi har, som kirke, levert resultater (det er jo et kjerneord i dag) innenfor både helse, undervisning, jordbruk, demokratisering, kompetansebygging og mye annet. Dette har vi ikke gjort fordi vi har fått penger fra staten til å gjøre det – og det er ikke vi som har kommet opp med «bistand»-ordet, et ord som lett gir en følelse av at de som har, gir til dem som ikke har. Gjennom årene har kirken drevet med diakoni. Det gjør den også i dag, og det skal den fortsette med! Ikke fordi det er penger å tjene på dette. Heller ikke fordi vi har slik en god vilje eller er så gode personer, men fordi vi har et kall til å gjøre det. Bibelen forkynner at vi som kristne skal elske vår neste, ta oss av dem som sliter, stille opp for dem som trenger en god nabo. Den sier til og med at vi skal elske våre fiender og be for dem som forfølger de kristne. Jesus ber oss om å gjøre mot andre det vi vil de skal gjøre mot oss! Så helt uavhengig av fjernsynsserier og politikere skal kirken fortsette med å gjøre sitt diakonale arbeid! Den gode viljen starter med å sette kritisk søkelys på en del gamle prosjekter fra 60-tallet. Det er ikke

mak noen som tenker slik om utviklingsarbeidet i dag som vi tenkte på 60-tallet. Men de som satte disse prosjektene i gang, gjorde det i beste mening. Ut fra den tids tenkning gjorde de (både politikere og kirke) det som de mente ville være tjenlig for dem som ikke har fått vår velstand i fødselsgave. Det interessante er jo at vi har lært – vi har endret vår måte å arbeide på, noe som også går klart fram av TV-serien. Både den faktiske situasjon i landene der vi har vært engasjert, språkbruk og praksis har endret seg opp gjennom årene. Prosjekter som var konstruert og gjennomført og eid av norske organisasjoner er stort sett historie. Nå er det lokalt eierskap og lokal bærekraft og derfor lokale aktører som er i fokus når prosjekter og program skal utarbeides. En sak som er frustrerende for oss som driver med internasjonal diakoni, er den manglende viljen til å skjelne mellom de ulike aktørene innenfor utviklingsarbeidet. Alt kalles bistand, det være seg aktiviteter som blir drevet av FN og Verdensbanken, stat-til-stat samarbeid, eller arbeid som blir drevet av sivilsamfunnsorganisasjoner (NGO). Veldig ofte blir vi sittende med en følelse av at bistand ikke virker, noe som usagt lett blir oppfattet som at bistand ikke endrer stater. I tillegg til egne midler som de ulike organisasjonene bidrar med, er det altså ca. 1/15 (nesten 2 milliarder) av «bistandsbudsjettet» som går til denne type organisasjoner. Det har i den senere tid blitt understreket at det som går til sivile samfunnsorganisasjoner utgjør ca. 1/5 av det årlige skolebudsjettet i Oslo, så det er ikke snakk om store midler når vi tenker på by-budsjettet bare her i Oslo. Vi må få en samtale om «bistand» som skiller på kanaler. Det er ikke redelig at det snakkes om FN, den norske stat og Ungdom i Oppdrag i samme åndedrett. I diskusjonene inn mot kommende valg må denne avklaringen gjøres.

Det er ikke redelig at det snakkes om FN, den norske stat og Ungdom i Oppdrag i samme åndedrett.

Det er flott med ulike kanaler – rett og slett fordi vi har ulike oppgaver. Som kirkelige og diakonale organisasjoner gjøres arbeidet stort sett på landsbyeller bydelsnivå. Jobben som gjøres der sammen med lokale samarbeidspartnere kan ingen andre gjøre på samme måte som den kirkelige struktur. Norske kirker og misjonsorganisasjoner har en relasjonskapital som ingen andre, lokale partnere har en tillit og en lokal struktur som ingen andre. Til sammen utgjør dette en fantastisk fordel for denne kanalen. Dette ser Norad og UD – og de sier rett ut at de synes kirkene har et stort og unikt potensial og at de er trygge for at støtte gjennom Digni er vel anvendte penger. Situasjonen er altså den at vi gjør vårt diakonale arbeid – og staten opplever våre medlemmer og deres partnere som gode og relevante aktører. «Mit Kald er at tiene Gud og min neste!» sa Hans Nielsen Hauge. Vi har samme Herre, samme kall og samme utfordring. Vi skal fortsette å arbeide sammen med våre medmennesker for at alle skal få oppleve verdighet og ha det de trenger for å leve et godt liv! n av [ Jørn Lemvik ] Generalsekretær i Digni

Kommentar #2/2013

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

barn r fo ll je k s r fo n e ty e b Du kan ger! in n m e h s n jo s k n fu d e m

Kontonummer 3000 16 00040 Merk med «Vårgaven 13»

SMS: Misjon til 2160 (200 kr)