Tsjili_0312

Misjonsalliansens magasin

Kambodsja Hardtarbeidende familie

Alene med hiv

#3/2012 | 108. årgang

Reportasje

Endelig sparing

Nyheter

Jenta fra de tette skogene

Middag ga resultater

Trender

Engasjerte faddere

Portrettet

Jeg tror på en god, offentlig skole

ommentar

41 Portrettet

&tter+ÂĄanke

Trender Reportasje

12 Nyheter

26 Reportasje

42

ommentar

  #3/2012

Innhold

2

4

19

Tar i et tak!

Utgiver Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

Visjon Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis!

Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Kristin Marie Skaar, tlf 959 72 959 e-post kristin.skaar@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

For en stund siden hadde vi et veldig hyggelig besøk på kontoret av Torunn Torgauten som nettopp hadde fylt 30 år og som hadde invitert slekt og venner til fest.

Ulikt mange av oss mente Torunn at hun hadde nok av penger og ting, og derfor ble gjestene pent bedt om å gi det de hadde tenkt å gi henne til prosjektene for funksjonshemmede i Ecuador, Centro Creer.

Torunn har selv Downs syndrom og er glad for de mulighetene hun har fått. Det gjorde vondt i hjertet at andre i samme situasjon ikke skulle få den samme sjansen; sjansen til et verdig liv. For oss som var så heldige å få møte henne, gjorde det et sterkt inntrykk! Hun ble et godt eksempel på det vi kjemper for i våre prosjekter; at mennesker skal få mulighet til å utvikle de gaver og talenter de har blitt skapt med.

Torunn velsigner ikke bare sine venner og familie med sine ressurser: Barn på den andre siden av jorda får også del i gavene!

I denne utgaven av Tsjili skal vi berøre hiv/aids-problematikken; vi jobber med denne marginaliserte gruppen mennesker i flere land. Det kan virke som om hiv/aids-problematikken i verden ikke er så aktuell lenger. Vi hører lite om den.

I store deler av verden har aids-rammede heldigvis fått tilgang til medisiner som gjør at de kan leve et tilnærmelsesvis vanlig liv. Mange av de gale forestillingene og fordommene rundt sykdommen har også blitt mindre. Likevel; på tross av at vi hører lite om hiv/aids, er det et faktum at flere og flere blir smittet. Sykdommen gjør at våre medmennesker blir utstøtt fra familien og marginalisert av samfunnet. Tilgangen på den livsnødvendige medisinen er heller ikke den samme som i Norge. Fortsatt dør mennesker unødvendig.

I flere av våre samarbeidsland har vi prosjekter som både jobber med forebygging av hiv/aids og ikke minst med hjelp til de som allerede er rammet. Menighetene våre blir opplært i å snakke om hvordan man kan gi god informasjon om sykdommen blant sine medlemmer og ikke minst i lokalsamfunnet. For mange pastorer er det utfordrende å snakke om dette. Det er vanskelig å holde sammen idealet om at seksuelt samliv bare skal skje innenfor ekteskapets rammer og samtidig innstendig be om at man må beskytte seg hvis så ikke er tilfellet. Jeg har selv hørt flere pastorer gi opplæring i dette, og de har virkelig imponert meg!

Kirken spiller en svært viktig rolle når det gjelder forebygging av hiv/aids, og skal også være et eksempel på hvordan vi behandler de som er rammet. Det er derfor rørende å lese om Javier. Han har fått den tunge beskjeden om at han har fått hiv.

Gjennom Misjonsalliansens hiv-prosjekt føler han seg sett og tatt på alvor.

Arbeidet vårt drives for, av og med frivillige! Riktignok er det en del av oss som også har det som jobb, men hovedvekten av arbeidet holdes oppe av frivillig innsats. I Norge holdes vi oppe av tusener som på ulike måter samler inn penger.

Du treffer noen av dem også i dette bladet. Ute har vi flotte volontører som gjør en innsats for å gjøre verden til et bedre sted, men ikke minst har vi i hvert enkelt samarbeidsland en stor gjeng mennesker som vi ikke hadde klart oss uten. Mange av dem er selv en del av målgruppen. De har innsett at skal man kunne få til endring i lokalsamfunnet, kan man ikke sitte stille og se på. Det må handles! Dess flere av oss som «tar i et tak», dess større mulighet har vi til å gjøre verden til et bedre sted! arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

Torunn velsigner ikke bare sine venner og familie med sine ressurser: Barn på den andre siden av jorda får også del i gavene!

LederLeder

#3/2012

3

4

Reportasje   #3/2012

Reportasje

På sidelinja Bolivia. Javier

er en helt vanlig 31-åring på El Alto i Bolivia. Han studerer, jobber og har mål for framtiden.

Han bærer også på to store hemmeligheter. > Tekst & foto [ Kristin Marie Skaar ]

#3/2012

Reportasje

5

>

6

– For seks måneder siden fikk jeg beskjeden. Det var et stort sjokk for meg. Ingen vet det. Jeg vil jo fortelle det, men akkurat nå har det vært nok å få denne beskjeden. Jeg trenger tid. Men jeg vil gjerne dele hemmeligheten min med dere. Misjonsalliansens aktiviteter har betydd mye for meg.

Javier (31) hadde hørt om hiv. Selv om folk flest har fordommer mot hiv-smittede og det fortsatt er lite informasjon om infeksjonen i Bolivia, visste han litt og hadde lært at det er noe man kan leve med. Men det blir helt annerledes når man får diagnosen selv.

– Jeg husker det godt, ja. Jeg klarte ikke si noe, forlot sykehuset og gikk bare rundt og rundt i byen i imesvis. Jeg kastet telefonen min i grøfta, gikk ikke på jobb dagen etter. Jeg bare gråt og ville isolere meg totalt fra omverdenen. Og jeg tenkte at dette kan jeg aldri dele med noen, nå er jeg her helt alene. Nå er det ingen som vil dele livet sitt med meg heller.

Javier snakker overaskende rolig og tydelig. Han stopper opp litt, svelger dypt og fortsetter: – Du skjønner det at jeg har også en annen hemmelighet som bare mine to beste venner vet om. Jeg er homofil. I Bolivia er det også mye diskriminering mot homofile. Når du da har hiv i tillegg … Ja, hva gjør man da?

– Hjemløs ungdom og kvinner er også særlig utsatt på El Alto. Blant kvinner er det ikke uvanlig at ektemann og resten av familien forlater dem eller etterlater kvinnen alene med barna og null inntekt.

Jeg har selv vært vitne til en kvinne som vet at hun skal dø og som på dødsleiet bekymrer seg for barna sine: «Hva gjør jeg med barna mine? Hva skjer med dem?» forteller Elvira Guarachi ved Misjonsalliansens hiv/aids-kontor på El Alto.

Misjonsalliansen i Bolivia har siden 2002 jobbet sammen med offentlige instanser og kirker i Bolivia om forebyggende tiltak og tiltak for å bekjempe stigmatisering av hiv/aids. Ungdommer, studenter, lærere og helsesentre får undervisning om temaet, og det arrangeres blant annet aktiviteter og kurs for smittede for å fremme samhold og tilby et møtepunkt. Nå er også laboratoriet for hiv/aids på El Alto ferdigstilt og aktivt i bruk.

– Vi antar at statistikken for smittede er ti ganger høyere enn registrert. Du har for eksempel ungdom fra 14–15 år og oppover som bor på gata og har blitt smittet uten at de vet det selv. Mange migrerer også til andre byer og tar med seg smitten dit, fortsetter Remberto Argandoña, leder for Misjonsalliansens hiv/aids-arbeid på El Alto.

UTBREDT. Javier er ikke alene. Antall hiv-smittede er høyest blant menn som ham. Helt siden 1984, da man diagnostiserte det første tilfellet av hiv i Bolivia, har epidemien særlig vært konsentrert blant homofile. Fortsatt mangler forskning og statistikk på temaet, men ifølge en studie gjort av amerikanske USAID i 2009, er smitte fra menn til menn mest utbredt i storbyene Santa Cruz, La Paz og Cochabamba. Også generelt i Latin-Amerika viser undersøkelser at forekomsten av hiv er høyest blant homofile og nettverkene rundt dem.

– En årsak kan være at mange skjuler sin seksuelle legning. Jeg vet for eksempel om mange homofile menn som er gift med en kvinne og lever et annet liv i skjul. Dette kan spre smitten uventede veier, mener Javier.

Antallet registrerte tilfeller av hiv/aids i Bolivia er fortsatt lavt og ligger på mellom 9000 og 12000, ifølge UNAIDS. Men tilfellene skal ha doblet seg hvert år den siste tiden. Mørketallene er store fordi mange ikke vet at de er smittet eller ikke våger å la seg teste.

Sykdommen er tabu, og de som er smittet, risikerer å miste arbeid, venner og familie.

MANGEL PÅ INFORMASJON.

Reportasje

#3/2012

En nasjonal helseundersøkelse i 2008 viste at det fortsatt eksisterte mange feilforståelser av hiv. 44 prosent av kvinner og 26 prosent av mennene svarte at en person som ser frisk ut ikke kan være hivsmittet. 21 prosent av kvinner mellom 15 og 49 år svarte at de ikke hadde hørt om diagnosen. Mangel på informasjon er den største utfordringen i dag, mener Misjonsalliansens stab.

– I tillegg til undervisningsaktivitetene våre sender vi hvert år ut brosjyrer til helsesentre og leger.

Kunnskapen blant leger er også oppsiktsvekkende mangelfull. Som folk flest tror de at denne sykdommen oppstår helt i det perifere. Mange har tidligere opplevd å bli avvist av sin lege, sier Argadoña.

Javier er gjennom Misjonsalliansen blitt med i en av gruppene for hiv-smittede, hvor flere har opplevd å bli utstøtt av familie og venner. >

Jeg bare gikk rundt og rundt i byen i timesvis. Jeg kastet telefonen i grøfta og gikk ikke på jobb dagen etter, minnes Javier om dagen da han fikk diagnosen hiv-positiv.

Intervjuet med Javier ble gjennomført i desember 2011. Javier har samtykket i å publisere intervjuet og offentliggjøre informasjon om hans situasjon overfor norske lesere av Tsjili.

>

#3/2012

Reportasje

7

>

– Det er ikke smerten sykdommen bringer, som gjør mest vondt. Det er hvordan familie og venner reagerer. Noen risikerer å miste hele familien sin, eller de får sin egen tallerken, kopp og bestikk. Heldigvis tror jeg det var mye mer slik før. Jeg vet om flere som får støtte fra familien sin i dag, sier Javier.

Han er også sikker på at familien hans vil forstå etter hvert. Men de kan trenge litt tid.

– Det blir vanskelig å fortelle at jeg er både homofil og hiv-smittet. Jeg tror de vil bli svært sjokkerte og kanskje reagere med sinne først. Men de er jo familien min, vi har et sterkt samhold.

– Hva tror du dine venner vil si?

– Problemer er fordommene. Hiv er det verste som kan skje deg. Og det trodde jo jeg også. Folk vet så

lite og tror gjerne de kan bli smittet bare med en enkel berøring. Men jeg tror vennene mine vil forstå, mener Javier.

Bolivias regjering har bundet seg politisk til å prioritere hiv/aids-problematikken og har inkludert dette i den nasjonale utviklingsplanen. Målet er å reversere spredningen av hiv/aids og halvere statistikken på nye seksuelt overførbare infeksjoner og hiv-infeksjoner innen 2015.

Myndighetenes tildeling av ressurser til dette arbeidet har imidlertid vært for dårlig, mener både Misjonsalliansen og andre organisasjoner engasjert i hiv/aids-arbeid i Bolivia.

MEST STØTTE UTENFRA.

1. Kjenner du noen med hiv/aids?

2. Er det åpenhet om dette temaet i dag, eller hva er ditt inntrykk?

3. Hvordan er kunnskapen om hiv/aids blant folk flest?

Av Monika Bygdevoll, La Paz, Bolivia

5 på gata om HIV/AIDS >

8

Reportasje

Maria Elena Ribera, 55 år, lærer.

1. Da jeg lå på sykehus for et par år siden, delte jeg i 45 dager rom med en jente på 19 år, som tydelig var syk og dårlig, men de fant ikke ut hva det var og sendte henne hjem. Ett år senere kom jeg tilbake og spurte etter jenta. Da fikk jeg vite at hun hadde hatt aids og døde.

2. Det er fortsatt tabu å snakke om hiv/aids.

3. Kunnskapsnivået blant folk flest er veldig lavt, også hos meg. De fleste tror at hiv og aids er det samme, og vi holder oss helt borte fra folk vi vet har det, for vi er redde for smitte. Jeg trodde lenge at dersom man får hiv, finnes det ingenting å gjøre for å kontrollere det.

#3/2012

Diego Ribero, 28 år, konsulent

1. Nei. 2. Blant de unge er det nok blitt åpnere og mindre tabu, men særlig blant eldre snakkes det ikke om i det hele tatt.

3. Kunnskapsnivået blant folk flest er veldig, veldig lavt. Få vet hvordan det egentlig smitter for eksempel. Det skaper frykt.

– Et sentralt problem er mangel på tydelige tiltak fra regjeringen. Vi er mange NGO-er, men myndighetene prioriterer ikke saken og mener det er unødvendig bruk av midler. Fortsatt opplever vi stor mangel på behandlingsprogrammer i offentlig og privat sektor, mener Argadoña.

Generelt er finansiering av helseprogrammer i Bolivia begrenset, og offentlige helsetjenester når ut til knappe 70 prosent av befolkningen, ifølge USAID Bolivia. Bolivianske myndigheter ønsker likevel å holde på målene i utviklingsplanen og har mobilisert støtte fra internasjonale organisasjoner som bidrar i hiv/ aids-forebyggende arbeid. En stor del av det nasjonale programmet for hiv/aids finansieres derfor utenfra.

UNICEF støtter arbeidet med å hindre smitte fra mor

Julio C. Rodriguez, 74 år, tidligere

altmuligmann, nå arbeidsufør 1. Dersom jeg hadde kjent noen med hiv/aids, ville jeg antagelig ikke visst det. Folk deler vanligvis ikke sånt. Jeg hadde aldri sagt det til noen hvis jeg ble smittet selv.

2. Det snakkes ikke om hiv/ aids i det hele tatt.

3. Folk flest vet nesten ingenting om hiv/aids. Eller kanskje de unge vet litt mer nå.

til barn, mens UNAIDS, WHO og mindre NGO-er som Misjonsalliansen støtter ulike prosjekter rettet mot forebyggende arbeid og informasjonsarbeid. Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria har vært hovedsponsor siden 2004.

– Det globale fondet har hjulpet oss med medisiner og veiledning. Men hvis de trekker seg ut – hva gjør vi da? Og uten organisasjoner som Misjonsalliansen, hva gjør vi? Regjeringen er forpliktet til å støtte oss, men få vet om dette. Og mange helsesentre holder ikke sin taushetsplikt og lar være å informere om hiv eller å behandle smittede. Kort sagt: loven er der, men den blir ikke gjennomført, forklarer Javier.

Luisa Alejo, 40 år, gatekioskeier

1. Jeg kjenner ingen med hiv/ aids, men vet litt om det fordi Misjonsalliansen har vært og informert om det på skolen barna mine går på.

2. Det snakkes mer om hiv/aids nå enn før, men det er mest på skolene og på helsesentrene. Ikke blant folk flest.

3. De fleste vet litt om hiv/aids.

>

Elba Blanca Canqui Maldonado,

18 år, studerer sosialt arbeid 1. Jeg kjenner ikke noen med hiv/aids personlig, men man hører jo rykter.

2. Dessverre er det fortsatt ganske tabu med hiv/aids. Folk burde vite hvordan det smitter, både for å beskytte seg og for å hindre frykt og diskriminering.

3. Kunnskapsnivået til folk flest er heldigvis i ferd med å bedres. Men det er fortsatt en lang vei å gå. >

#3/2012

Reportasje

9

Misjonsalliansens hiv/aids-kontor har siden 2002 jobbet med forebyggende tiltak og tiltak for å bekjempe stigmatisering. F.v: Elvira Guarachi, Guido Bustillos, Remberto Argandoña, Mario Quispe. >

Nå vil Javier, sammen med sine venner i samtalegruppa, kjempe for at myndighetene satser tydeligere på temaet.

– Vi har få ressurser her på El Alto. Vi jobber hardt. Du ser mødre som jobber fra fem om morgenen til sent på kveld, for så å gå hjem for å ta seg av barna. Vi har ikke råd til at denne epidemien skal spre seg enda mer.

I samtalegruppa har Javier fått mye støtte og mot.

– Dette endret alt. Vi er totalt ulike mennesker, med ulike aldre, meninger om seksualitet og religion. Men hiv diskriminerer ikke. Det rammer alle. Sammen er vi

SAMHOLD.

med på ulike aktiviteter og kurs som Misjonsalliansen tilbyr, ler masse sammen og deler erfaringer med medisiner og behandling, forteller han.

TROEN. Javier er katolikk og har en tydelig gudstro.

Samtidig har han også med seg aymarafolkets røtter. På El Alto er Misjonsalliansen kjent som en evangelisk organisasjon, men Javier føler ikke dette hindrer ham i å få støtte fra dem.

– Misjonsalliansen diskriminerer ikke. De er kjent for å se på mennesket uavhengig av tro. Deres aktiviteter og tiltak innen hiv/aids er synlige

Hiv/aids i Bolivia Nærmere 16 000 mennesker lever med hiv.

Blant disse er om lag 11 000 fra 15 år og oppover. Mellom 3000 og 5000 er kvinner.

■■ Epidemien konsentrerer seg i særlig utsatte grupper – spesielt blant homofile og nettverkene rundt dem.

■■ Stigma og diskriminering hindrer tilgang til hjelp og informasjon.

■■ Myndighetene er forpliktet til å bekjempe

■■

■■

10

Reportasje

#3/2012

spredning, men finansiering og tiltak kommer mest fra eksterne aktører.

■■ Tjenester rettet mot hiv er ikke integrert i helsesystemet, og finansiering av helseprogrammer er begrenset.

■■ Fortsatt mangel på detaljert og oppdatert forskning og statistikk.

Kilder: Demographic and Health Survey Bolivia, UNAIDS Bolivia profile (2009), USAID hiv/aids health profile Bolivia.

Antall registrerte tilfeller av hiv/aids i Bolivia er fortsatt lavt. Men mørketallene er store fordi mange ikke vet at de er smittet eller ikke våger å la seg teste. på mange måter – både gjennom kurs, seminarer, arrangementer og informasjon. Så da jeg ble med i samtalegruppa og aktivitetene deres, følte jeg virkelig at Gud gav meg en ny sjanse.

For å nå ut til enda flere ønsker også Misjonsalliansen å inkludere kirkene på El Alto mer aktivt i arbeidet med hiv/aids.

– Dette er et sosialt problem, og vi ser på det som kirkens oppgave å ta på seg dette ansvaret. Vårt mål fremover er blant annet å få våre samarbeidskirker enda mer på banen, sier Elvira Guarachi.

deltidsutdanning. I tillegg jobber han fortsatt i butikken som hans far og onkel driver.

– Jeg vil vise at mennesker med hiv kan gjøre hva som helst – akkurat som andre. Vi kan studere, vi kan jobbe – og vi kan tenke langsiktig, konstaterer han.

Javier forbereder seg også på å bli åpen om sin seksuelle legning. Han ønsker å leve et langt og godt liv uten å skjemmes over dette.

– Snart skal jeg fortelle begge hemmelighetene mine. Jeg er bare et menneske. Jeg er akkurat som alle andre og fortjener å bli behandlet slik. kristin.skaar@misjonsalliansen.no

KLARE MÅL. Javier har endret både livsstil og livsper-

spektiv etter at han ble smittet. Han tar mer vare på helsa si, spiser mer grønnsaker og drikker mindre alkohol, noe som holder ham friskere enn før. Han har også satt seg klare mål for fremtiden.

– Plutselig slo det meg at jeg har egentlig ikke hatt noen mål og drømmer. Jeg har jobbet og vært engasjert i tilfeldig frivillig arbeid i andre organisasjoner og institusjoner. Jeg har ikke hatt motivasjon til å studere. Jeg har gjort mye for andre – men ingenting kun for meg selv. Og ellers har jeg bare jobbet og jobbet. Så begynte jeg å tenke: hva vil jeg egentlig?

Tre måneder etter han fikk diagnosen, begynte Javier å studere turisme i La Paz. Det er en 3-årig

Misjonsalliansens hiv/aids-arbeid Startet i 2002.

Driver forebyggende tiltak og jobber for å bekjempe stigmatiseringen av smittede.

■■ Informerer og underviser ungdom, studenter, lærere og helsesentre.

■■ Har sammen med offentlige instanser bygget et laboratorium for hiv-testing.

■■ Tilbyr kurs og aktiviteter for smittede.

■■ ■■

#3/2012

Reportasje

11

IllustrasjonsFoto: Bong Manayon

Endelig sparing

ECUADOR. 19.

12

Nyheter #3/2012

Nyheter

mars ble de første sparekontoene i Banco D-MIRO i Ecuador åpnet.

En av hovedgrunnene til å omforme D-MIRO fra stiftelse til bank for noen måneder siden var for å kunne tilby spareprodukter, da sparing er et vel så viktig virkemiddel som små lån for å kunne hjelpe mennesker

ut av fattigdom. De første ukene blir det åpnet relativt få kontoer for å høste litt erfaring, før banken i mai måned kommer til å starte en mer massiv markedsføring for å vinne flest mulig kunder. n Bjørnar Valbø

#3/2012

Nyheter

13

Helsestasjon for ungdom

Ecuador. Misjonsalliansen samarbeider

med styresmaktene i Ecuador om eit prosjekt som tek sikte på å redusere tenåringsgraviditetar, som er eit stort problem for dei fattige. I samband med det har Misjonsalliansen støtta med eit tilbygg på hovudhelsestasjonen Fransico Jacome. Her kan ungdom kome for å få råd og rettleiing. Byggearbeidet starta i desember, og allereie i mars stod det klart! n Bjørnar Valbø

Lærerkurs om hiv/aids Bolivia. Hiv/aids-

prosjektet lærer hvert år nye lærere om hiv/aids for å gi god informasjon til sine elever.

Nylig ble årets kurs arrangert. Kunnskapsnivået var lavt før kurset begynte: – Inntil i dag trodde jeg hiv og aids var det samme, forteller lærer Maria Ribera. – Vi lærere trenger slike kurs for at elevene skal få riktig kunnskap om temaet. n Monika Bygdevoll

14

Nyheter

#3/2012

Frøbank til kvinnegruppe Kina. Om

det er frø til planter eller «frø» til en bedrift, det avgjøres av kvinnene i Mushui.

Longchuan har vært et prosjektområde i fem år, med små og store seire bak seg. Landsbyutviklingsgruppa i Mushui i Longchuan har blant annet utviklet en smittende dugnadsånd, som for eksempel har ført til at 70 husstander tok opp lån for å få rent vann. Nå får utviklingsgruppa en ny gren å vokse på: Frøbank.

– Mobilisering av våre landsbyfolk er den største grunnen til vår framgang, forteller lederen Shan.

Landsbyutviklingsgruppa har over flere år ytret ønske om lignende tiltak. De aller fleste her livnærer seg som bønder og dyrker hovedsakelig sukkerrør.

En fysisk tung jobb, men kun med travle tider noen måneder av året. Nå får kvinnene her

mulighet til å sette ut i livet små og store prosjekter med mål om å øke inntekten, og dermed frigjøres fra å være avhengig av kun sukkerprisen på markedet fra år til år.

– En av de største forskjellene her de siste ti åra er at kvinnene har fått større innflytelse, sier Shan.

– Vi er seks kvinner og fire menn i landsbyutviklingsgruppa i dag, forteller Pai. Hun har allerede ledet et oppstartsmøte med et utvalg kvinner.

– Vi er midt oppe i en periode med to av årets største festivaler, men vi vil komme i gang så snart vi er ferdig. Men vi trenger også hjelp til å øke kunnskap om salg og økonomistyring, sier hun. n Hanne Line Mathisen

Større lån, flere muligheter

Ungdomsleir Filippinene. Penger,

familieforhold og dårlige venner er noen av faktorene ungdommene nevner som hinder for å oppnå drømmene sine.

På Filippinene fullfører under halvparten av barna ungdomsskolen, og enda færre går college. De 36 ungdommene som deltar ved leiren, har sluttet på college. De har en hverdag full av utfordringer og opplever ofte ingen støtte eller oppmuntring fra familien.

Ungdommene har siden januar deltatt ved et 440 timers yrkesrettet kurs i regi av myndighetene og Misjonsalliansen. Som en del av

dette har fem pastorer hatt noen timer undervisning om verdier.

Etter ønske fra ungdommene har de nå arrangert leir der pastorene er ledere. Undervisning, samtaler, rådgiving, fritid og teambuilding står på programmet. – Jeg er så glad nå og føler at jeg er utrolig heldig. Jeg har fått nye venner, og her møter jeg voksne som bryr seg om meg, sier Mark, en av ungdommene på leiren. n Hilde Bringedal

Første frivillige ut Kambodja. Endelig

fikk Misjonsalliansen frivillige i Kambodsja.

Elin Bråthen og Tone Kjersti Sørgaarden hjalp til med informasjonsarbeid i ti dager. – Vi var veldig spente på hva som ventet oss før vi kom, men etter bare en uke har vi både sett og lært utrolig mye, sier de to.

Vi fikk være med på besøk ute i provinsene der vi fikk se i praksis hvordan organisasjonen jobber og resultater av prosjekter de har satt i gang.

I landsbyen Kantourt Proug møtte vi representanter fra sju nærliggende landsbyer som hadde møte for å evaluere prosjekter de har satt i gang og for å

sette nye mål og visjoner og lære av hverandre.

Alle representantene deltok ivrig, men slik har det ikke alltid vært. Da organisasjonen startet arbeidet med landsbyutvikling og ledertrening for ti år siden, ville ingen av de menneskene vi så i dag snakke høyt, særlig ikke kvinnene.

De har derfor gjort store fremskritt og er tydelige bevis på at arbeidet nytter! n Elin Bråthen & Tone Kjersti Sørgaarden

Vietnam. Nguyen Thi Nhah er 51 år og bor i kommunen Binh Tan i Vietnam.

Hun hadde en gang et hus mer sentralt i landsbyen, men måtte selge både huset og jordstykket de eide da mannen ble syk. Han er nå død, og hun må klare seg på egen hånd.

Hun har tre voksne barn, men alle er svært fattige. Hun har to barnebarn, to gutter på fire og seks år, og de må hun ta seg av. Nguyen har nå fått lån i kvinnebanken MOM. – Pengene bruker jeg til å leie et jordstykke hvor jeg dyrker chili og grønnsaker, forteller hun. Hun høster chili hver måned, og en oppkjøper kommer og henter den. – Grønnsakene selger jeg selv på markedet, men jeg er ikke fornøyd med prisen, fortsetter hun.

Overskuddet av chiliåkeren bruker hun til å kjøpe flere små chilitrær.

Men først må hun betale tilbake på lånet. Både til MOM og til den private lånehaien hun måtte låne penger av for å kjøpe medisin til den syke ektemannen.

Drømmen er et større lån. – Jeg vil begynne med dyreoppdrett, for da kan jeg få høyere inntjening, sier hun.

Hun har gått på kurs i regi av MOM; ett kurs i grønnsakdyrking og et annet om oppdrett av griser, kyllinger og ender.

– På kurset lærte jeg hvordan jeg kan hindre sykdom på trær og sykdom hos griser, og jeg lærte hva jeg skal gjøre hvis slike ting inntreffer, sier hun og legger til: – I dag har jeg ikke råd til annet enn ris. Tre måltider om dagen og bare ris. Ingenting annet. Med større fortjeneste kan jeg gi barnebarna mine sunnere mat og sørge for at de får utdannelse. n Oddmund Køhn

#3/2012

Nyheter

15

Midtveisevaluering

Kambodsja. Denne våren har landsby-

utviklingsprosjektet i Kambodsja hatt midtveisevaluering. Teamet fra Norge, Kambodsja og Filippinene brukte ein svært deltakande metode, som gjorde at både staben til Misjonsalliansen, partnarane og målgruppa i landsbyane lærte mykje av prosessen. Evalueringsteamet fann synlege resultat av arbeidet i alle landsbyane dei besøkte, og det gleder vi oss over. n Bente I. Foseide

Hårklipp gir inntekt Filippinene. En

gruppe foreldre fra Misjonsalliansens arbeidsområder i Metro Manila fikk sine kursbevis etter å ha gjennomført kurset «Grunnleggende kosmetologi». Her har de lært hårklipp, pedikyr, fotspa med mer. Kurset er gratis og arrangeres av organisasjonen Ang Hortaleza. Misjonsalliansen bidro med organisering og transport, mens deltagerne måtte stille med egne modeller de fem dagene kurset varte. n Hilde Bringedal

Likestilling er bra Bolivia. –

Kurs i likestilling er det beste Misjonsalliansen har gjort her, sier Lidia Yanahuaya.

På en høyde i jungelen ligger lokalsamfunnet San Antonio de Bolinda. For tiden er Pedro Yana leder i dette lokalsamfunnet, men det er en kvinne, Beatriz Gonzalez, som er leder for lokalkomiteen for Misjonsalliansens prosjekter. Utviklingsinstituttet til Misjonsalliansen har nemlig hatt kurs om likestilling og viktigheten av at kvinner deltar

Mer enn fotball

Musikk i slummen Brasil. Musikk er viktig i Sertãozinhoprosjektet i Brasil. Tre gutter og en jente har nettopp bestått det grunnleggende kurset i musikkteori. Nå skal de gå videre, og de skal velge et instrument de ønsker å spille. De kan velge mellom tverrfløyte, keyboard, bass, gitar, trommer og fiolin. n Thiago Couto

16

Nyheter

#3/2012

aktivt i utviklingen av sine lokalsamfunn.

Lidia Yanahuaya er gift med Pedro Yana, og selv om hun er glad for Misjonsalliansens andre prosjekter, så er hun klar på en ting: Det beste som er blitt gjort, er kurset i likestilling.

– Nå tør jeg og andre kvinner også si det vi mener og gjøre det vi kan for landsbyene og familiene våre, sier Lidia. n Monika Bygdevoll

Brasil. Prosjektet Pé no Chão i São Paulo handler om sport og fotball. Hver lørdag samles en gruppe gutter i parken São Rafael for å sparke fotball og for å snakke om livet. Før treningen starter, snakker de sammen, og da kan hver enkelt dele det som de er

opptatt av. Slik er det alle stedene der Pé no Chãoprosjektet har opplegg for ungdommer.

En dag i uka besøker prosjektteamet familier i ulike nabolag i dette fattige området av São Paulo.

Prosjektet handler altså om mer enn fotball.

Det begynte for to år siden, og medarbeiderne i prosjektet har fått god innpass i lokalsamfunnet. – Jeg føler meg privilegert når jeg besøker hjem og når foreldrene forteller om resultatet av samtalene vi har med ungdommene på fotballbanen, sier prosjektkoordinator Claudio Paiva. n Thiago Couto

Smittsomt engasjement Norge. –

Verv har vært den viktigste kilden til rekruttering av nye faddere i Misjonsalliansen.

Kinesisk kurs for burmesiske kvinner Kina. Prosjektområdet Longchuan er bokstavelig talt i grenseland Kina-Burma.

Ekteskap på tvers av grensene er vanlig, mest fra Burma til Kina.

Men om avstandene ikke er store, så er de det språkmessig. Nå skal kvinnene lære kinesisk.

– En av deltakerne hadde bodd her i 20 år uten å lære særlig kinesisk. Språket på hjemmebane er oftest det lokale minoritets-

språket Jingpo. Uten å kunne kinesisk får ikke kvinnene tilgang til å delta i lokalsamfunnet og blir til en viss grad umyndiggjort, forklarer prosjektleder Liu Pei Lin. To ganger i uka vil kvinnene få gratis undervisning på skolen i Lüliang, hvor også en stor del av fadderbarna går. n Hanne Line Mathisen

Satser på sitrus

Bolivia. Midt i varmeste jungelen

ligger den lille landsbyen Belén.

Et frodig og fruktbart, men svært fattig område.

De som bor her, er fra høyslettene. Fordi det skrinne jordsmonnet der de kommer fra, er vanskelig å leve av, har de kommet til jungelen.

Men det trengs kunnskap og midler for å dyrke jorden på en god måte.

Dette har Misjonsalliansen hjulpet dem med, og landsbyen har fått en felles sitrusplantasje. Den felles plantasjen er for de små plantene, slik at de kan beskyttes. Når plantene er store nok, fordeles de på hver families tomter. Slik sikres alle en rettferdig inntekt.

Lokalsamfunnsleder Ronni Agramont sier: – Vi er glade for Misjonsalliansen; dere tar oss på alvor. Prosjektet begynte i august, men allerede nå ser vi at vi kan satse på sitrus med deres hjelp. n Monika Bygdevoll

Det er store kostnader forbundet til annonsering, og TV-reklame vurderer vi ikke en gang. Det er derfor uvurderlig for oss at våre venner verver sine venner.

Det er innsamlingsleder Solveig Skaug som sier dette. Dette er en vinn-vinn situasjon; viktig for Misjonsalliansen og godt for dem som verver.

– Entusiasme kan være smittsomt.

Et eksempel på dette kan man lese et annet sted i dette nummeret av Tsjili.

Marianne og Trygve Mørken er et godt eksempel på at det er mulig å spre et engasjement.

En fadder hos Misjonsalliansen er fadder i gjennomsnittlig ti år. Dessuten er den som verver med på en trekning om å vinne en reise for to personer til et av våre samarbeidsland. Verver man 15 faddere, blir man såkalt superverver og får automatisk en tur til et av prosjektlandene.

– Jeg vet det er mennesker som ønsker å gi mye penger til Misjonsalliansen, men som ikke har muligheten til det. Hvis en person for eksempel verver 15 faddere, så betyr det at man over tid skaffer Misjonsalliansen mer enn 250 000 kroner.

Som såkalt superverver får man en tur til et av våre prosjektland. Personen kan reise til enten Ecuador, Bolivia, Brasil, Kina, Vietnam, Kambodsja, Filippinene eller Liberia.

– Det blir en ferietur man aldri glemmer. De som drar på slike turer, får opplevelser en vanlig turist ikke vil ha anledning til å få, sier Solveig Skaug. n Oddmund Køhn

#3/2012

Nyheter

17

Sommersatsing Norge. Misjonsalliansen skal i sommer være til stede på flere arrangementer enn normalt, til sammen åtte steder, blant annet Skjærgårds, Øygospel på Flekkerøy og Visjon i Stavern. Det er nesten bare tidligere volontører som skal på stand disse stedene, forteller Trine Skjævestad Ask. n Oddmund Køhn

Nye menighetsavtaler

Størrelse ingen hindring Norge. Flere menigheter har nylig inngått

misjonsavtale med Misjonsalliansen.

Voie menighet i Kristiansand skal støtte Centro Creer i Ecuador, og avtalen med Hauketo/Prinsdal menighet gjelder også Ecuador. Vegusdal menighet har skrevet avtale med oss vedrørende Fotball Krysser Grenser, og Flå menighet i Sør-Trøndelag skal gi penger til familiebarnehage på Marinduque på Filippinene. Bygland menighet skal støtte «skole og utdanning» i Kambodsja n Oddmund Køhn

Et sted for kjærlighet og godhet Brasil. I Boracéia-slummen i São Paulo driver kvinnegruppen The Mulheres Cuidadoras et prosjekt som støttes av Misjonsalliansen. – I april ble et nytt senter for barn og unge innviet.

Dette skal være et sted for undervisning og læring og for møtevirksomhet og barneaktiviteter, forteller prosjektleder Luciana Passos. n Thiago Couto

18

Nyheter

#3/2012

Vietnam. Etter

mye overtalelse kunne lille Vy sette seg på skolebenken.

Foreldrene nektet. Den lille jenta

fikk ikke begynne på skolen. De var redd for hva som kunne hende. Hun kunne skade seg, eller noen andre kunne skade henne.

Etter mange overtalelsesrunder fra personalet på ressursenteret og rektor på den lokale barneskolen ombestemte de seg. Hun skulle likevel få lov til å gjøre som andre barn; studere og leke.

Huynh Thi Thuy Vy veide 7 kilo første skoledag. Hun har en sjelden sykdom som gjør at hun ikke vokser.

Den lille krakken oppå stolen gjør at hun rekker opp til pulten sin. Jenta går nå i andre klasse og er storfornøyd med å gå på skolen. Hun deltar på de samme aktiviteter som sine jevnaldrende.

Størrelsen er ingen hindring.

Rektor Luu tri Dung sier at skolen ofte må ta noen runder med foreldre før de våger å sende barn med psykisk eller fysisk utviklingshemning på skolen. Det handler ikke om vond vilje, men

om redsel for hva som kan skje.

Dette er barn som trenger ekstra oppfølging. Skolen han leder har 194 elever, 8 av disse er elever med spesielle behov. Det er ikke noe problem, bedyrer han. De er alle flotte elever som med ekstra hjelp og støtte klarer seg bra i skolehverdagen. Medelevene hjelper til, noen får spesielt ansvar for at deres venn får den praktiske hjelpen de trenger. Det gjelder å være kreativ og se løsninger, sier den engasjerte rektoren. I denne skolekretsen er det ingen barn som ikke går på skolen.

Misjonsalliansen i Vietnam har siden 2004 støttet to ressurssenter hvor et av hovedmålene er å støtte lokale skoler til å ta i mot barn med spesielle behov. Jeg møter stadig elever som Vy. Det gjør godt å møte disse barna. Å se at arbedet til ressursenteret og engasjerte lærere gjør en stor forskjell i unge menneskers liv. n Elise Skauen

Jenta fra de tette skogene står kampen for at alle barn skal få tilgang til en god skolegang helt sentralt i Misjonsalliansens diakonale arbeid. Tang (10 år) er ett av disse barna. Hun møter opp hver dag på barneskolen i landsbyen Chompoupreuk for å lære mer om både matematikk, verdier og om samfunnet rundt seg.

I Kambodsja

Fra tette skoger til grønne jorder.

Chompoupreuk betyr tette og lange skoger på khmerspråket. I dag har mye av jungelen blitt erstattet med grønne jorder som brukes til risdyrking. På skolen høres en dyp klang fra en opphengt rusten felg av en gammel bil. En lærer ringer tre ganger på den resirkulerte ringe-

klokka, og over 600 elever strømmer ut i skolegården. Etter at støvet har lagt seg, setter vi oss ned under et stort mangotre sammen med Tang og vennene hennes.

Holder hender. Det er interessant å gå

på skolen, sier Tang. – Hver dag lærer jeg mer om Khmer og matematikk.

Aller mest liker jeg friminuttene, for da leiker vi «å holde hender», forteller Tang med et lurt uttrykk i ansiktet. Skal vi vise dere? Etter litt overtaling av klassekameratene under mangotreet er de i gang, og vi kan forstå at å leike, det er en av skolens høydepunkter – i Kambodsja som i Norge! n Knut Iversen Foseide

Hei! Dette

er faddernes egne sider. Her får du nyheter og tilbakemeldinger fra lokalsamfunnet der fadderbarna lever.

www.misjonsalliansen.no/dette-gjoer-vi/for-faddere

19

La barna få bestemme BOLIVIA. Barna

bør få være med og bestemme hva de har lyst til at Misjonsalliansen skal gjøre, det mener Josiana de la Peña som er sjef for fadderarbeidet i Bolivia. – De må få si hva de vil at vi skal gjøre, sier hun, – For barn tenker så mye bra. n Monika Bygdevoll

Ferieskuler ECUADOR. I vin-

terferien, når det er plaskregn og varmt, er det ferieskuletid. Det er eit tilbod til borna på skulen slik at dei kan ha noko å gjere i ferien, sidan få reiser på ferie.

Vi lånte ut nokre volontørar til nokre samarbeidsskular, og borna der var kjempenøgde! Her er volontørane Kristian og May Helen saman med nokre av borna. n Bjørnar Valbø

Ny barnehage i Pinagbulugan Filippinene.

Etter å ha hatt tilhald i eit privathus i ein periode, har barnehagen i Pinagbulugan på Marinduque fått sitt eige bygg. Mesteparten av bygningsmateriala er gitt av Misjonsalliansen. Lokalbefolkninga har stått for arbeidet, og lokale myndigheiter har også bidratt økonomisk. I helgene vert bygget nytta til undervisning av ungdom som har slutta i den ordinære skulen. n Anders Myrene

20

#3/2012

Sportsutstyr til skulane Filippinene. Dei fleste skular og barnehagar på Marinduque manglar grunnleggande utstyr, og Misjonsalliansen har i fleire år hjelpt til med å møte dette behovet.

Tidlegare år har barnehagar fått mellom anna utandørs leikeapparat, pedagogiske leiker og bøker, medan skular har fått datamaskiner, laboratorieutstyr og audiovisuelt materiell.

I år var det i første rekke sportsutstyr til skulane som sto på plakaten. Det blei delt ut blant anna volleyballar, badmintonracketar, baseballutstyr og boksehanskar alt etter kva skulane hadde behov for.

– Dei lokale skulemyndigheitene har begrensa med ressursar, så vi kan vere med å dekke opp det som ikkje vert prioritert, forklarer Teresita Bonifacio. Ho er tilsett i Misjonsalliansen som Network Facilitator og jobbar tett opp mot skular og helseinstitusjonar.

– Gymnastikk er ein del av pensum, men utan utstyr blir det berre teori, og det blir ein jo ikkje i god form av. Eg er glad for å vere med på å betre utdanningssituasjonen her på Marinduque, avsluttar ho.

Fleire skular fikk høgtalaranlegg slik at dei bedre kan gjennomføre større arrangement. Kvart klasserom på skulane har blitt utstyrt med førstehjelpsutstyr slik at lærarane kan

ordne opp i mindre skader som måtte oppstå i løpet av skuledagen. Dette kan vere eit resultat av sportslege aktivitetar, eller kanskje på grunn av arbeid i grønnsakshagen. Fleire skular har nemlig også fått hageutstyr som hagekanner, trillebårer, spader og raker.

Samme dag som utstyret vart delt ut, var det også opning av nytt skulebibliotek i Makawayan småkommune.

Det er ei gammal scene som er blitt ombygd og dermed har fått nytt liv på denne måten. Foreldreutvalet ved barneskulen har stått for arbeidet, kommunen for møblementet, medan bygningsmateriala er det Misjonsalliansen som har betalt.

Misjonsalliansen har også bidratt med leksikon og oppslagsverk, og skulen med andre bøker. Men det er ikkje berre skuleelevane som vil dra nytte av dette prosjektet. – Dette skal vere eit lokale der også folk i lokalsamfunnet kan studere og jobbe med prosjektarbeid, seier Grecela Martin, lærar ved skulen. – Vi er takknemlege for Misjonsalliansen og dei som støttar dei. n Anders Myrene

Forbedringar i Chompoupreuk

Pamela Bolivia. Jeg

sitter på en benk ute i skolegården sammen med ei 12 år gammel jente som heter Pamela. Ei glad jente som drømmer om en bedre fremtid.

I bare et år har Pamela gått på skolen.

Nå jobber hun hardt, for hun har lyst på en utdanning. Vi snakker om drømmer, fritidsaktiviteter og livet generelt.

Pamela elsker å danse, spille fotball og å gå på skolen. Hun har aldri reist lengre enn til en nabolandsby, men drømmer om å besøke Mexico en dag.

– Liker du noen? hvisker jeg. Hun fniser, men sier fort nei. – Gutter er dumme. Spesielt på skolen min, sier hun og geiper til de jamnaldrende guttene som ikke vil la henne være i fred.

– Jeg tror de er forelsket, sier jeg, og så ler vi. n Vilde Livsdatter Sønderland

Kambosja. Misjonsalliansen har samarbeidd med Chompoupreuk barneskule i to år. Skulen ligg i ein avsidesliggjande, fattig landsby. Før var lærarane lite engasjerte i undervisninga, men etter at dei starta foreldreforeining på skulen, er dei mykje meir forberedt til timen og arbeider nærmare elevane. Elevane trivst bedre på skulen fordi den har reinare miljø, leikeplass og har grønnsakshage. Dei får også tannlege- og helsesjekk årleg og hygieneopplæring frå det lokale helsesenteret. n Kim Savy

Giveres møte med fadderbarn

Kina. Solveig og Jan Brattgjerd som gir fast til Misjonsalliansen gjennom fadderordningen, fikk nylig møte flere fadderbarn i Longchuan da de var på ferie i Kina.

– Det virket som barna hadde et godt felleskap. De gikk hånd i hånd og virket å være nære hverandre. Det er kanskje ikke så rart når de bor så tett på internat

og deler så mye sammen, sier Solveig og fortsetter: – Det var koselig å møte barna. Vi ble først møtt med litt skepsis og nysgjerrighet, de syns vel vi så store

og rare ut. Men da de skjønte at vi var ufarlige, var kontakten der.

Ekteparet fra Norge ble overrasket over hvor velstelt og rent det var.

– Det var fint å se hva Misjonsalliansen har gjort på skolen med å bygge mur rundt området som skaper trygghet. Og så legger de til rette for at barna skal få et sunt kosthold.

Solveig og Jan møtte også rektoren ved skolen. – Han syntes å ha et varmt hjerte.

Han hadde en spesiell måte å være på og utstrålte godhet. Han brant virkelig for barna og skolen. Det var godt å se.

– Undervisningsformen minnet litt som i Norge i gamledager. Lærerne hadde kustus på barna i klasserommet.

Det at fokuset ligger på grunnleggende behov som ernæring, gir ungene et bedre utgangspunkt for god helse og skolegang og bedre utsikter for videre studier, sier Jan Brattgjerd n Camilla Fosse

#3/2012

21

En blomst til mamma

BOLIVIA. Maria går i tredje klasse på Walter Alpire. Hun liker skolen, særlig når hun får lage ting. Stolt viser hun frem en blomst hun har laget som mamma skal få. Læreren har lært nye måter å lære bort ting på av Misjonsalliansen, og hun er blitt kjempeflink, synes Maria. n Monika Bygdevoll

La barn være barn!

Leseglede Ecuador. Skolen

i Nigeria på Isla Trinitaria har for tiden et toårsprosjekt som heter Vi kjenner til litteraturens fantastiske verden. Med dette prosjektet ønsker man at barna ved skolen skal få leseglede og interesse for litteratur. Ved skolestart i april står et flott bibliotek klart, og alt ligger til rette for at barna skal få gode opplevelser med bøker. n Kjetil Sande

Toårsrapporter Norge. Misjonsalliansen

er i ferd med å sende ut to-årsrapporter til faddere. Vi har nettopp sendt ut 200 slike rapporter til Filippinene-faddere, og flere faddere skal også snart få ny, oppdatert informasjon om fadderbarnet sitt.

Mest spennende er det kanskje å få nytt bilde av barnet. n Oddmund Køhn

22

#3/2012

Ecuador. – Hvem vil du ha? sa hun til meg. – Hvem? Hva mener

du? spurte jeg. – Ta med deg ihvertfall én! insisterte hun og pekte på de tre guttene som tittet på meg med nysgjerrige øyne.

– Disse flotte guttene har det best sammen med moren sin, svarte jeg.

– Moren deres har stukket av, sa hun.

– Jeg er bestemoren deres, og jeg er sikker på at du kan gi dem en bedre fremtid enn jeg.

Noen ganger møter vi situasjoner som forteller noe om hvor grusom hverdagen i fattigdom virkelig er. En bestemor som er villig til å gi bort barnebarna sine, et barn som sjonglerer i lyskrysset for å tjene penger, tenåringsjenter som blir gravide, guttunger som blir bandemedlemmer. Eksemplene på negative konsekvenser av fattigdom er mange. Barn som er rammet av disse fattigdomsproblemene, er utrolig sårbare. FNs konvensjon om barnets rettigheter sier at barnet har rett til hvile, fritid og lek. Men dessverre er det mange barn som må tre inn i de voksnes verden altfor tidlig.

Mulig en mor ikke kan glemme sitt barn, men jeg har ihvertfall sett flere tilfeller av at en mor kan forlate sitt

barn. I slike tilfeller er det som regel begrunnelser og forklaringer, men uansett hvordan denne situasjonen forsvares, sitter det et offer igjen: barnet.

Alle barn må leve med konsekvenser av de avgjørelsene vi voksne tar. Det er først når du setter deg ned på huk ved siden av et barn og virkelig ser på det at du kan få et glimt av hva som skjer på innsiden. Øyne kan lyse av glede og oppspilthet, men de kan også fortelle at livet har vanskelige sider.

I Misjonsalliansen hjelper vi voksne til å ta avgjørelser som får gode konsekvenser for barna. Dugnadsgjengen som svettende er med og bygge barnas skole, pappaen som frivillig trener sønnens fotballag, moren som tar opp lån for å starte sin egen lille butikk, er alle eksempler på dette.

Voksne mennesker som får muligheten til å la barna sine være barn midt i en hverdag av fattigdom. Takk til alle dere som er med på å gi livet en sjanse og barna en sjanse til å være barn! n Håkon Aandstad

1. Hva er nå dette? (Hva skal stå i det gule feltet?)

2. Hva heter Tangs favorittlek?

3. Hva har Javier begynt å studere?

Vinnere forrige nummer

Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no

Premie Fem vinnere får tilsendt en USB-brikke med Misjonsalliansenlogo

Ingve Holmen, Inderøy Siri Holmen, Verdal Mari Frafjord, Dirdal Kirsti Fjære, Moi Ellen Kavlie-Borge Eriksen, Gressvig Løsning forrige nummer

1. Det åpnes et nytt vannprosjekt i Bolivia 2. Hei

#3/2012

23

Nå trenger vi flere faddere!

Som fadder gir du vanskeligstilte barn nye muligheter: Din støtte går til å bygge skoler, forbedre undervisning og til forebyggende helse- og tannhelsetiltak.

Støtten går til prosjektet som barnet er en del av og kan for eksempel også bidra til rent vann, bedret jordbruk, kursing av foreldre og fritidsaktiviteter for barna.

Som fadder er du med på å gi barn en bedre hverdag! Å være fadder koster 230 kroner i måneden.

Bli

!

Meld deg som fadder på: www.blifadder.no, telefon 22 94 26 00 eller ved å sende inn slippen nedenfor.

Ja, jeg vil bli

for___ (antall) barn

Misjonsalliansen velger land etter behov.

Kambodsja

Brasil

Ecuador

Bolivia

Filippinene

Jeg ønsker å betale beløpet med AvtaleGiro.

Jeg vil gjerne betale beløpet med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

[tsjili) nr . 3 – 20 12

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn.

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo

Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

26

Reportasje   #3/2012

Reportasje

De arbeidsomme og de lærevillige Kambodsja. Misjonsalliansen

sikter høyt. Vi gir livet en sjanse, er visjonen vår. Det ligger en forventning bak ordet sjanse, en forventning om hardt arbeid og utholdenhet over tid. Familien Ol er en slik hardtarbeidende familie som har klart å løfte seg ut fra fattigdom. > Tekst & foto [ Knut Iversen Foseide ]

#3/2012

Reportasje

27

IdyllISK? Det er solnedgang i provinsen Prey Veng. Mange prøver å finne vegen ut av fattigdommen. Desverre begynner mange unge jenter å jobbe i klesindustrien under usunne forhold.

>

bor det en stor familie på ni. I tre har har de jobbet målrettet og beinhardt for å komme seg ut av fattigdommen i landsbyen Kampong Sleng i provinsen Prey Veng.

Innsatsen av dette arbeidet har begynt å gi varige endringer for mange flere enn familien selv.

I en landsby sørøst i Kambodsja

Bilen gjør knappe fem kilometer i timen på den humpete vegen, og av og til smyger noen med skøyeraktige blikk seg forbi på syklene sine på den rødgule støvete vegen.

Det er tidlig om morgenen, og vi har en avtale med familien i Kampong Sleng. Misjonsalliansens samarbeidspartner Love Cambodia forteller om en familie som har blitt en drivkraft for utviklingen i hele landsbyen. – Velkommen til gården vår, sier Hoas (52) og åpner porten av bambusgreiner på vidt gap. Det er enda noen måneder til regntida trykker inn for fullt i juni, og stort og smått i bevegelse virvler opp tepper av sand som legger seg som lette sandfnugg kilende på huden.

Kona hans, Dun (51), sitter med rak rygg i skyggen av et skur og renser fisk til dagens formiddagsmat.

Hun kikker nysgjerrig på oss, myser opp mot sola og nikker mot skyggen under huset deres. Kambodsja ligger bare 10 grader nord for ekvator, og sola ruller raskt oppover til sin usynlige blå hylle rett over hodene våre. Hoas setter fram ei kanne med urtete

Støvete veger og ivrig sol.

28

Reportasje

#3/2012

og kopper til alle. Han forteller at vegen fram til i dag har vært kronglete og hard.

Sju døtre. – Vi har sju døtre. Hun eldste er 22 år. Da

jeg ble alvorlig syk for noen år siden, måtte de slutte på skolen og dra inn til byen. Det var vanskelig å finne arbeid her, så alle utenom yngstejenta begynte å jobbe på klesfabrikkene. Hoas forteller med raske vendinger, han har blikket festet mot tunet. Den yngste dattera er blind, føyer han til. Det har ikke alltid vært slik. – Ei uke etter fødselen fikk hun et epilepsianfall og mistet synet sitt kort tid etter. Dette skjedde nesten samtidig med at jeg ble alvorlig sjuk, og det var også en grunn til at jentene våre sluttet på skolen. Jeg håper at den yngste skal få mulighet til å gå til en synsspesialist.

I dag er det vanskelig for henne å gå på skolen.

En fiskedam til låns. – Vi måtte låne penger fra en mikrokredittbank for å betale helseutgiftene for meg og yngstejenta og for å bygge et nytt hus for familien vår, sier Hoas. I 2009 kom han og Dun i kontakt med Misjonsalliansens lokale partner, Love Cambodia. Det markerte starten på en ny sjanse.

Hva skjedde etter møtet med organisasjonen? Hoas utdyper: – Vi fikk opplæring i fiskeoppdrett og et lån til å lage en fiskedam bak huset. For å lage denne fiskedammen måtte vi betale 120 kroner. De sa at det ikke var en gave, og jeg forstod at jeg måtte be-

Klarer seg. Hoas viser her fiskedammen. Fisken selges, men de må også ha litt mat selv. Dun klargjør lunsjen.

Klesindustrien i Kambodsja ■■

■■

■■

Den andre største inntektskilden i landet og sysselsetter til enhver tid over 300 000 unge kambodsjanere som i all hovedsak er unge jenter fra 15 år og oppover. Mange av disse reiser fra lokalsamfunnene sine på jakt etter bedre inntekter for å fø familiene sine heime.

Inntekter til kvinnene til tross; det er et hardt og til dels svært usunt arbeidsmiljø på mange klesfabrikker. Et høyt arbeidspress og mye bruk av kjemikalier for å klargjøre klærne til det vestlige markedet med blant andre H&M, Puma, Nike og Top i spissen, er medaljens bakside.

I 2012 har hundrevis av jenter besvimt under arbeidet. Ifølge undersøkelser så er årsakene til dette dårlig ventilering på fabrikkene, få pauser i løpet av en 10 timers arbeidsdager og dårlig ernæring blant kvinnene. Mens eierne av klesfabrikkene ofte er tause, roper fagforeningene etter økt lønn, bedre ventilering og flere pauser.

tale tilbake hver eneste riel. Vi har tjent inn igjen de pengene nå.

Hvordan klarte dere det? undrer vi, og Hoas forteller at årsinntekten fra fiskedammen ligger på 400 kroner. – Etter ett år så har fiskeyngelen vokst til en moden størrelse på 500 og 700 gram, på størrelse med denne, sier Hoas og løfter opp den høyre hånda si og lager usynlige linjer med pekefingeren fra håndleddet til albuen. – Da er de modne til å selges på markedet for mat. Ved forrige innhøsting solgte vi 600 fisk på markedet. Nylig betalte vi siste avdrag til både mikrokredittbanken og Misjonsalliansen, smiler Hoas bredt og ser stolt rundt på de besøkende.

Familien Ol holder også litt fisk igjen til eget behov, og restene av dette igjen går til andemat og til grisene på gården. Minstejenta hjelper moren med å kutte opp fisken som de skal ha til formiddagsmaten. Av og til tar hun runder rundt brisken der vi sitter og stiller seg bak oss med et skøyeraktig smil før hun løper videre. I løpet av samtalen kommer flere til, og nå har Dun satt seg i ringen også. Et lite barn sitter trygt i favnen hennes. Det er barnebarnet. Ei eldre dame med bølgete, grått og vakkert hår og med et furete ansikt som vitner om mange års arbeid i steikende sol, stiller seg rett bak Dun. Hun representerer fjerde og eldste generasjon i heimen, og forskjellen mellom Norges éngenerasjonsboliger blir med ett slående tydelig. >

#3/2012

Reportasje

29

>

30

Det tok fem lange dager å lage fundamentet for fiskedammen. Den var ikke et soloprosjekt, får vi vite. Vi blir ledet inn bak huset og forbi en smal sti til vi står på kanten av dammen. – Kona mi og jeg gravde ut hele dammen sammen, sier Hoas muntert. Da familien Ekteskap og lagarbeid.

Reportasje

#3/2012

valgte å bli med i Misjonsalliansens prosjekter, gjorde de mer enn å ta opp et lån til fiskedam.

Sammen med kona startet han også opp med oppdrett av gris, høns og ender. Disse aktivitetene hadde ikke vært mulig uten at jeg først ble med i grisebanken, sier Hoas. – Først lånte jeg

Gode Hyrder. Dun og Hoas mater endene. Deres pågangsmot er gode eksempler for over 200 mennesker i nabolaget og landsbyen.

én gris, og etter å ha avlet fram tre avkom, ga jeg tilbake én gris slik at andre kunne få muligheten til å låne en gris også. Etter at familien Ol startet opp med grisehold for tre år siden, har de måttet utvide for å få plass til det økende antallet som i dag teller åtte griser av ulik størrelse. I dag får

de ekstra inntekter ved å selge noen av de på markedet. Og målet på enda lengre sikt? – Jeg vil gjøre det jeg allerede kan på best mulig måte.

Da kan jeg øke avlingene og få inn mer inntekter, slik at barna våre kan komme tilbake og vi kan leve i landsbyen sammen, svarer Hoas. >

#3/2012

Reportasje

31

>

Tiltakene som familien Ol har satt i gang, har gjort seg bemerket i landsbyen. Naboene deres har sett at det de har gjort, gir dem økte inntekter. I det siste har flere begynt å bli interessert i hvordan de gjør det, og nå har de lyst til å gjøre noe av det samme. Paulerk fra staben hos Misjonsalliansen i Kambodsja sier at 41 familier fra den sørøstlige delen av landsbyen har begynt å gå i noen av de samme sporene som Hoas og Dun. – For et par år siden var det lite planlegging i denne landsbyen. Nå har alle disse familiene sin egen grønnsakshage, enten de er små eller store, kommenterer han. I snitt teller én familie fem stykker.

Det betyr at Hoas og Duns pågangsmot, gode eksempel og tips har gitt ringvirkninger for over 200 mennesker i denne delen av landsbyen.

I løpet av samtalen vår kommer flere til, nysgjerrige på hva vi snakker om. Hoas løfter blikket: – Jeg bruker mye tid på å hjelpe andre i denne landsbyen.

Naboene mine har sett at det vi gjør, virker godt.

De er lærevillige og har etterhvert vist stor interesse for aktivitetene vi har på gården. Flere har lyst til å prøve det samme.

To av de som har kommet til, bor på nabogården. De er noen av dem som har prøvd ut deler av det Hoas har gitt videre av jordbrukstips basert på gode erfaringer. – Jeg dyrker agurk og lager sukker, sier Srai (24). Sønnen hennes, Kimsean, lager grimaser og sitter bedagelig på høyrearmen hennes.

Med ett griper han tak i den ene fingeren, som bare et lite barn klarer. Han er ti måneder allerede, sier Srai med stolthet i blikket.

Eksemplets makt.

Lærervillige. Naboen Srai (øverst) dyrker agurk og lager sukker. Sønnen hennes, Kimsean, sitter behagelig på armen. Nederst: Dun og Hoas' barnebarn og datter.

32

Reportasje

#3/2012

Hoas løfter hendene på den tradisjonelle måten: hendene utstrakte og flate mot håndflatene og pekende oppover mens de hviler inntil panna. – Vi er takknemlige for hva Misjonsalliansen har støttet oss med. På grunn av støtte fra dere har familien min fått muligheter til et bedre liv her.

Jeg ønsker dere Guds velsignelse, sier han og smiler.

Takknemlig.

Samarbeid og samhold. Det er i ferd med å bli lunsjtid. Dun har rensket en stor bolle med fisk klar for storfamilien. Idet vi går ut bambusporten, vralter plutselig – og nøyaktig – 20 ender over tunet i et tilsynelatende kaos. Dun forsøker å føre endene inn mot buret. Ektemannen griper tak i posen med korn som henger ved den ene husbjelken og kaster først ut én neve, så én til, før endene samles igjen og føres inn i buret av kona. Samarbeid mellom alle i familien har vært en av de viktigste nøklene for å gripe og ta i bruk sjansene til å komme vekk fra fattigdom for Hoas, Dun og deres sju døtre. Et sterkt inntrykk av samhold iblant de er med oss videre idet Dun og yngstedattera gjør klart for et næringsrikt måltid på gården. tsjili@misjonsalliansen.no

Love Cambodia Misjonsalliansens partner siden 2009 i provinsen Prey Veng.

■■ Åtte ansatte, hvorav fire av de er «community organizers» som har tett oppfølging av endringsprosessene som finner sted i landsbyene ■■ Arbeider med fattigdomsbekjempelse i 10 landsbyer, rundt 2300 deltok i prosjektene til Love Cambodia i løpet av fjoråret ■■ Arbeidet støttes av faddere og givere i Norge ■■

#3/2012

Reportasje

33

K

b am

o d sj a

feiret sin 60-årsdag i mars. Bente og Tor hadde nylig kommet tilbake fra Kambodsja og Filippinene etter å ha vunnet fjorårets vervepremie. Jubileet ble en [tsjilimiddag], og inntektene og gaven til jubilanten gikk til fiskedammer i Kambodsja.

Tor Sletten fra Ål

Oddgeir Teigen for godt initiativ, og vi takker alle for en fantastisk konkurranse. Outsideren Kambodsja ledet lenge og var på vei til å kuppe hele [tsjilimiddagen]. Ecuador tok tak og gjorde et byks oppover i siste offisielle uke. De trodde seieren var i lomma, men ryktene sa at en del middager var på vei og flere ønsket en ukes utvidelse. Til slutt vant Bolivia.

Misjonsalliansen vil takke

34

Trender

#3/2012

Oddgeir og vennene fra Jæren laget flere arrangementer, blant annet tapasmiddag. Bildet er fra en utemiddag på Ognastranda på Jæren. 50 stykker med stort og smått deltok på turen. Meny: Wok og pølser på bål. Av 100 pølser ble det to igjen. De poppet også popcorn på bål.

over

hele verden

I løpet av mars ble Misjonsalliansens uhøytidelige konkurranse avholdt, hvor både støttespillere i Norge og utsendinger og frivillige ute stelte i stand middager og samlet inn penger til sitt «favorittprosjektland». Til sammen kom det inn over 100 000 kroner.

F

pp ili

Årets vinner av Tsjilimiddag 2012 er: Bolivia

in e n e

har kommet meg hjertet nær. Maten var wok og kyllingfilet og hjemmelaget sjokolademousse med krem. Bildet viser borddekkingen, hvor jeg laget en liten takk til hver gjest i papirform. Jeg hadde ni nære venninner på besøk. Jeg synes [tsjilimiddag] var et bra intiativ, og det hjalp ihvertfall meg å få «rompa i gir». Jeg fikk masse positiv respons fra gjestene, forteller Ina Susanne Karlsen.

l Bo

ivi

a

Filippinene og Misjonsalliansen

av [ Kristin Marie Skaar & Oddmund Køhn ]

Tidligere boliviavolontører.

Ellen Hesselberg og Ingeborg Ims Winther. disket opp med en fantastisk [tsjilimiddag]. Regner med at både gjestene og menneskene i Bolivia som får nye muligheter, ble fornøyde. på hovedkontoret måtte bevise at de kan trå til. Informasjonsleder og [tsjiliredaktør] Oddmund Køhn slo til med vårruller som han lærte å lage på reportasjetur i Vietnam. Alle ansatte ble mette og inntektene ble 5000 kroner. Det ble vanskelig å velge land, derfor skulle summen bli en bonus til «vinnerlandet» av [tsjilimiddag].

Også Misjonsalliansens ansatte

#3/2012

Trender

35

Vi så det med egne øyne – Da barna på dagsenteret i San Pedro sang «Vår Gud er så stor, så sterk og så mektig, det fins ingenting han ikke kan!», rant tårene på oss. Virkeligheten deres var så veldig annerledes enn vår. > Tekst & foto [ Oddmund Køhn ]

36

Portrettet #3/2012

Portrettet

  #3/2012

Portrettet

37

>

38

STARTEN. Det første møte med slummen på Filippinene i Det er Marianne og Trygve Mør2005 ble innledningen til et stort engasjement – med flere ken som forteller dette. Det engasjerte ekteparet, fadderbarn og mange vervede faddere. eller den engasjerte familien er vel rettere å si, er blant Misjonsalliansens mange venner og faddere. De har vært tre ganger i Østen, besøkt Fi- ves far og 70-årsdagen til Mariannes far gikk til lippinene to ganger og har også sett prosjektene prosjekter i Østen. i Vietnam og Kambodsja.

– Vi snakket som familie mye sammen om det – Det begynte i 2005, begynner Marianne med å vi opplevde. Kontrastene var jo så store. Vi kunne fortelle. – Våre venner, Elisabeth og Per Øyvind Ol- runde hjørnet til en stor pengemaskin av et kjøpesen, var utsendinger for Misjonsalliansen på Filippi- senter, og plutselig var vi i slummen. Og vi så mødre nene. Per Øyvind besøkte en gang Granly skole, en som vasket både klær og unger i brunfarget søleav skolene til DELK (Det evangelisk-lutherske kirke- vann. «Det er en fabrikk her oppe som forurenser samfunn), sammen med en gruppe fra Filippinene. vannet», fortalte Per Øyvind, nærmest som en tørr Da utfordret han oss til å komme og besøke dem. saksopplysning, sier Trygve.

Både Marianne og Trygve er aktive i DELK, og Mari– Vi avsluttet oppholdet med en tur til Boracay, anne jobber i administrasjonen på Granli Trygve job- et feriested ved kysten, og vi spurte oss selv: Kan vi ber som elektromontør. nyte dette? forteller Marianne, og Trygve legger til: – «Kom til Filippinene – Real life! Det var sterkt. – Det var hardt å ta inn over og se hva vi jobber med», sa oss det spennet. Men på den Det gjorde jo også sterkt andre siden så lever jo landet Per Øyvind. «Men det er én inntrykk på barna våre betingelse», fortsatte han: også av turisme.

«Dere må ha et fadderbarn!» som da var i alderen 13–17 Og jeg gikk hjem og fortalte HVEM ER BEST? Ekteparet år, legger Trygve til.

Trygve om utfordringen.

Mørken var i fyr og flamme – Og jeg mente det var alt for langt borte og var da de kom hjem, og de bestemte seg for å verve først ikke interessert, tilføyer Trygve, men legger faddere. Det ble en intern konkurranse mellom til: – Flere kjente hadde allerede vært på Filippi- ektefellene. nene, og snart bestemte vi oss for å dra.

– Jeg kunne få sms fra Marianne der det for ekPå dette tidspunktet visste ekteparet fra Re kom- sempel stod: «Jeg fikk fem faddere i lunsjen i dag.» mune i Vestfold lite om hvilke konsekvenser turen De ble snart superververe (og vel så det), begge skulle få for livene deres. to. Med 20 faddere hver dekket Misjonsalliansen en tur til et av organisasjonens prosjektland. Det var REAL LIFE. I stua på småbruket i Ramnes sitter Maet lett valg. Det ble en ny tur til Filippinene i 2007, rianne og Trygve og forteller, delvis i munnen på denne gangen sammen med Bente, Mariannes søshverandre og med albumer foran seg. Skjønt, de ter, og mannen, Knut, som er Trygves bror. trenger neppe fotografier for å huske. Minnene og – Denne turen ble en bekreftelse på at det vi så på bildene sitter i hodet og i hjertet og i ryggmargen. forrige tur var sant, og vi ble enda mer fascinert av – Sammen med våre tre barn dro vi til Filippi- jobben Misjonsalliansen gjør, sier de. – Misjonsalnene i 2005. Og jeg husker det som om det var i går, liansen hjelper virkelig mennesker ut av fattigdom, sier Trygve. – Vi fikk et nytt perspektiv på livet, og og jeg liker måten man møter sårbare mennesker det var ikke noe som noen hadde fortalt oss. Vi så på. Vi gjør ikke jobben for dem, men hjelper dem til det med egne øyne, luktet det og sanset det. selv å ta ansvar.

– Vi så forskjellen mellom rike og fattige som vi Knut er snekker, og brødreparet ble imponert tidligere bare hadde lest om. Per Øyvind hadde for- over et byggeprosjekt på en av Misjonsalliansens talt om dette, men nå så vi det selv, sier Marianne. tomter. Men større inntrykk gjorde nok søppelplas– Real life! Det var sterkt. Det gjorde jo også sen på San Pedro og dagsenteret på samme sted. sterkt inntrykk på barna våre som da var i alderen – Vi var med på åpningen av senteret to år før, 13–17 år, legger Trygve til. og da barna sang «Vår Gud er så stor, så sterk og så Karina, den yngste datteren, skulle senere ven- mektig, det fins ingenting han ikke kan!», rant tårene de tilbake og hadde et kortere praksisopphold på på oss, kommenterer Marianne. Nå fikk vi se det på Misjonsalliansens kontor i Manila. Hele familien nytt, og det var moro å se at det sydet av liv – og av er blitt påvirket av dette første møtet med fattig- barn og aktivitet, forteller Trygve. dommen. De er faddere, sølvbryllupsgaven gikk til Misjonsalliansen, og både 80-årsdagen til TrygBilder og sterke opplevelser, både i bøker og hjerter.

TRANG START.

Portrettet

#3/2012

  #3/2012

Portrettet

39

NYE LAND. I 2011 feiret Marianne og Trygve sølvbryllup, og det gjorde de med en rundreise i Østen hvor de besøkte Vietnam og Kambodsja.

– I Vietnam besøkte vi et ressurssenter for funksjonshemmede, og vi besøkte flere av hjemmene til disse barna, sier Marianne og forteller om en hendelse som gjorde spesielt inntrykk på henne.

– Vi skulle hjem til en ung jente som bodde hos besteforeldrene. Siden jeg var kvinne, skulle jeg sitte bak på en motorsykkel, mens de andre skulle gå. Jeg kom altså fram til dette hjemmet før de andre. Den funksjonshemmede jenta visste vi skulle komme og hadde gledet seg. Hun møtte meg ved porten, tok meg i hånden og leide meg inn. Det var tøft å ikke kunne kommunisere. Hun hadde ikke språk og kunne heller ikke forstå hva jeg sa. Men hun hadde fått tilgang til skole og utdanning, og jeg så gleden i ansiktet hennes. Da hun GJENSIDIGHET. Marianne og Trygve har vært på Filippinene laget te bare til meg og serverte meg, rant bare tårene. og Filippinene har vært hos dem. I 2009 fikk de besøk av ni De fikk også en tur til Than Tan, en liten øy ungdommer fra slummen i Manila. i Mekong-deltaet. Det store problemet her er mangel på drikkevann og vann til > HJEM TIL OSS. Filippinene har fått – Om vi kan huse noen? vanning av kjøkkenhager og en spesiell plass i hjemmet på Ja, vi kan huse alle ni, frukttrær. Misjonsalliansens Ramnes, og det fikk et konkret prosjekter er derfor knyttet svarte vi. og praktisk uttrykk i 2009. En opp til vann og miljø. gruppe ungdommer fra Filippinene besøkte Norge, – Misjonsalliansen sørger for at alle husholdninger nærmere bestemt Lura menighet i Sandnes og Vear får vannsisterner der de kan oppbevare drikkevann, menighet i Vestfold. I forbindelse med besøket i Vear og jeg fikk snakke med mannen som har ansvaret for fikk Marianne og Trygve spørsmål om de kunne huse å lage disse vannbeholderne. I Kambodsja møtte vi en noen av de ni ungdommene. sparegruppe i en landsby. Flere mennesker, fattige og – Om vi kan huse noen? Ja, vi kan huse alle ni, de fleste uten noen form for skolegang, går sammen svarte vi. om å spare. Etterhvert kan de låne av det felles fondet.

Ungdommene fikk oppleve en norsk landsbygd og Det gjorde inntrykk å se regnskapsboken, der de med ble tatt med på gård med eggproduksjon og til en bon- nøyaktighet og flid hadde alt på stell og underskriftene de med kuer og kalver der de også fikk smake på fersk som var gjort med fingeravtrykk, forteller Trygve. melk rett fra melketanken. Men da de ankom MariVILLIG OG ENGASJERT. Turene og opplevelsene ekteanne og Trygve, var det ett spørsmål som ble spurt.

– «Hvor er Karina?» spurte de. De kjente henne paret har hatt de siste årene, er godt dokumentert i flere fotobøker. Det som startet som en tur for å fra ukene Karina hadde praksis på Filippinene.

De besøkte også Gjennestad videregående skole besøke et vennepar på Filippinene, har utviklet seg i Stokke, hvor Karina var elev. Der hadde noen av til å bli en livsstil.

– Det var vel jeg som satte det hele i gang, men ungdommene personlige vitnesbyrd i enkelte klasser, og de ble også med på ungdomsmøte der på kvelden. det er du som er mest engasjert, sier Marianne og ser smilende bort på ektefellen.

De opptrådte med sang og dans.

– Som elektriker jobber jeg på ulike byggeplasUngdommene fra slummen på Filippinene deltok på ulike møter og samlinger og bidro med vitnesbyrd, ser, og ofte opplever jeg at folk syter og klager sang og dans. Og på småbruket i Re ble det mye øving. over småting. Da kan jeg godt si fra: «Nå må du – Da vi våknet om morgenen, var ungdommene holde opp! Du vet ikke hva du snakker om.» Jeg allerede oppe og ute på terassen og øvde på dansen forteller villig vekk til andre om det jeg har oppde skulle bruke senere på dagen, forteller Trygve. – levd, enten det er i jobbsammenheng eller i omgangskretsen vår. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no De hadde vært oppe siden klokken seks.

40

Portrettet

#3/2012

Betraktninger

«Takknemlighet» er tittelen på diktet under. Misjonsalliansen ønsker å vise Jesu kjærlighet i ord og handling – i takknemlighet til den kjærlighet vi selv er blitt vist!

Takknemlighet

Du hegner om meg gir meg utfordringer

Du har vevd meg i mors liv «For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv.

Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.

Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.

Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.

Dine øyne så meg da jeg var et foster.

Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet. (Sal 139, 13–16) Vi har nettopp feiret påske. Det er en hyllest til livet og en hyllest til Gud som gav oss livet. Vi blir minnet om hvor uendelig verdifulle hver og en av oss er som menneske.

Før jul var jeg noen uker i praksis på avdelingen Nyfødt intensiv, med babyer som var under kiloen da de ble født. Det er fantastisk å se livets krefter i disse små. Samtidig er det utrolig å se hvor forskjellige de er i reaksjoner og hvordan de takler stress (lyder, kulde, smerte osv.).

Allerede der i kuvøsene viser hver og en sin begynnende personlighet og spesielle ressurser. Det var spennende å følge med på det gryende samspillet mellom barna og foreldrene og se hvordan barna vokste seg større og sterkere dag for dag.

Som lege fascineres jeg daglig av

hvordan det fine samspillet i kroppen fungerer. «Sinn» og «kropp» henger så sammen. Nyere forskning kan også se hva som skjer i kroppen når vi bekrefter hverandre med fysisk berøring og øyekontakt. Dette er like viktig som mat for at de små skal overleve og utvikle seg. I dette samspillet reguleres til og med selve arvematerialet i den lille kroppen (epigenetikk). Og jeg ser en parallell: Gud, livets skaper er kjærlighet og bekrefter oss som enestående og verdifulle barn i sitt skaperverk. I dette samspillet får vi liv, vi får utvikle våre ressurser og potensialer og vi blir vist vår verdi.

Livet er og blir et under, og vi er virkelig sammensatte. Gud har sannelig «vevd» oss i mors liv.

Du lar meg komme i Din Favn når jeg har gått feil Du lar meg holde hender som er varme

og kjenne hjerter som banker åpent mot meg kan jeg da annet enn prøve å gjøre likeså?

av Tove Houck Fra «Regndråper» 1991

Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Unni Hiorth, personalkonsulent på utenlandsavdelingen Silje Husan, leder norgesarbeidet John Erland Boine, økonomiavdelingen Knut Eldhuset, it-avdelingen Erik og Noriko Frøyland i Japan Monika Bygdevoll i Bolivia Camilla Guddal i Bolivia Andreas Andersen, daglig leder for AMAS (Misjonsalliansens mikrofinansarbeid) Anita Tuskind Solbakken, vikar i resepsjonen

av [ Lina Metveit Beisland ] Hovedstyremedlem i Misjonsalliansen

+¡anke &tter #3/2012 &tter+¡anke

41

Jeg tror på en god, offentlig skole Filippinene. Jeg

har vært lærer de siste 36 årene. 26 av disse årene har jeg vært på en privat skole, både i grunnskolen og ungdomsskolen, der jeg steg i gradene. De siste ti årene har jeg jobbet i den offentlige skole, først som vanlig lærer og nå som rektor på en nyetablert skole. Gjennom årene har jeg fått mange ulike erfaringer!

Den første private skolen jeg jobbet på like etter endt utdannelse, var sponset av et gruveselskap.

Opptak av elevene var selektiv: Bare de som bestod opptaksprøvene og de som strøk, men som tok del i sommerkurs og deretter bestod, fikk plass på skolen. Maksimal klassestørrelse var 45 elever, og alle elevene hadde sine egne bøker i alle fag. Både utstyr og lærebøker var relevante og ble hele tiden oppdatert. Lærerne fikk ekstra goder i tillegg til den ordinære lønnen basert på avtale med Lærerforbundet.

Foreldrene ble involvert i alle skoleaktiviteter. Elevene skjønte hensikten med skolegang og ble oppmuntret til å få gode karakterer for å kunne komme

Jeg ble tvunget til å ta en av de viktigste beslutninger i livet mitt – nemlig å forlate min komfortsone.

42

ommentar #3/2012

ommentar

inn på videre studier. Skolen fikk jevnlig besøk av ledelsen på en prestisjefylt privatskole i Manila. Støtten som skolen fikk fra ulike hold, resulterte i svært gode resultater for elevene. Jeg ble etterhvert leder av denne renommerte skolen.

På grunn av forurensingsproblemer måtte gruveselskapet legge ned virksomheten sin, noe som ganske raskt påvirket skoledriften. Jeg ble tvunget til å ta en av de viktigste beslutninger i livet mitt – nemlig å forlate min komfortsone.

Jeg søkte på jobber og var heldig som fikk jobb i den offentlige skolen på Marinduque. Men jeg måtte starte på nytt nederst på stigen, som vanlig lærer.

Mine første dager på den nye skolen ble et møte med en helt ny skolevirkelighet. Klassen jeg hadde ansvaret for, fikk klasserommet ingen andre ville ha. Det var lekkasje i taket, og det rant vann når det regnet.

Jeg måtte få vekk vannet og tørke opp før skoleda-

gen kunne begynne. Klasserommet hadde ikke nok stoler til de 70 elevene, og de stormet inn i klassen for å få sitteplass. Resten måtte stå. Og enda verre: Vi hadde seks lærebøker til hele klassen! Jeg hadde to fjerdeklasser i matematikk, tre andreklasser i engelsk og enda en klasse i naturfag. Den første uken var en sjokkerende opplevelse, og jeg skjønte raskt at jeg måtte klare meg på egen hånd.

Selv om lønnen min for de første fire månedene ble forsinket, måtte jeg selv betale utleggene for utbedringen av klasserommet, nok stoler til alle elevene og for kopiering av lærebøkene slik at alle elevene hadde sine egne bøker. Det var likevel ikke de ytre, fysiske utfordringene som var de vanskeligste, men derimot alle problemene som elevene hadde og som de betrodde til meg og vanskene de hadde med å følge undervisningen. Ettersom tiden gikk, hadde jeg mange spørsmål hengende over meg, og i sak handlet de om én ting: Hva gjør myndighetene for å bedre forholdene i den offentlige skolen? Men jeg kunne ikke gi opp. Situasjonen tente på nytt min lidenskap og overbevisning som lærer.

Ettersom tiden gikk fikk jeg svar på spørsmålene mine. Nye reformprogrammer i regi av Undervisningsdepartementet ledet fram mot en bedre skole: Flere og bedre klasserom, flere lærebøker, flere lærere og mer skolepersonale og mer videreutdanning for

lærere. Jeg deler optiHva gjør myndighetene mismen til Utdanfor å bedre forholdene i ningsdepartementet den offentlige skolen? om at programmet «Skolegang for alle» skal føre til at departementets mål skal bli nådd.

I søken etter å oppnå skolens misjon og visjon, er Buenavista National High School, min nåværende arbeidsplass, så heldig å ha en partner som har forlenget samarbeidet med oss. Misjonsalliansen er vår sterkeste partner og har banet vei for enda en ny skole i området, The Bagtingon National High School. Misjonsalliansen har også gjort det mulig å bygge et naturfag-laboratorium i Lipata-Tungib, og et tilsvarende i Bagacay. I tillegg til disse to store investeringene har Misjonsalliansen også bidratt til menneskelige og finansielle ressurser i alle grunnskolene i området.

Jeg er trygg på at vi ved vårt samarbeid kan gi god utdanning til enda flere unge filippinere. n av [ Luzviminda G. Salvacion ] Rektor, Buenavista National High School, Buenavista, Marinduque

#3/2012

ommentar

43

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway

! e s n a j s n e et v Gi li Gi din gave til: Kontonummer 3000 16 00040 Merk med «Vårgaven»