Tsjili 0313 screen by Misjonsalliansen

Misjonsalliansens magasin

Ecuador Til Norge for å vinne Liberia Bolivianer blir Liberia-misjonær Brasil SynshemmeT paralympisk-utøver Filippinene Talawan Kambodsja Kirken kaller Kandals barn Kina Vann til alle Vietnam Latter for inkludering Bolivia Kirke hjelper unge jenter Sammen Ambassadørkoret Mosaic

blogg@misjonsalliansen.no #3/2013 109. årgang

Tema:

ungdom

Store barn trenger

– bli

for en ungdom!

Jose Luis: Pappa har alkoholproblemer. Kevin Manuel: Det er mange

arbeidsledige ungdommer, men jeg håper at jeg er en av de som får jobb.

Noen ganger slår han mamma. Jeg har sett hvor mye alkohol har ødelagt i min familie og har bestemt meg for å aldri prøve alkohol. Jeg vil ikke bli som min far og mine brødre.

Misjonsalliansen gir ungdom mulighet til å utdanne seg, til å få seg en jobb og en inntekt. Vi skaper fritidstilbud og positive ungdomsmiljøer som gjør det lettere for dem å holde seg unna rus og kriminalitet. Ungdommer fortjener å bli sett, hørt – og bli tatt på alvor. Det kan du bidra til ved å bli fadder for en ungdom.

også

Eliana: Jeg er aldri trygg. Området jeg bor i blir styrt av bander. Dersom man går imot bandene, kan man bli drept.

Ja, jeg vil bli

Johnny Ramon: Det er mye incest og

misbruk. Barn blir ikke opplært i å beskytte seg mot seksuell krenkelse. Unge jenter blir overlatt til seg selv når foreldrene jobber og er et lett bytte. Jeg kjenner mange jenter på 11–12 år som har fått barn.

for ___ (antall) ungdom

Reg.nr 085

Jeg ønsker å betale beløpet med AvtaleGiro. Jeg vil gjerne betale beløpet med giroblanketter.

[t sji l i) n r. 3 – 20 13

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per ungdom.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt. Du kan også melde deg som fadder på www.blifadder.no eller på telefon 22 94 26 00

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo

Leder Forsøm meg ei 5

Vietnam Latter og glede for inkludering

Kina Vann til alle

Kambodsja Kirken kaller Kandals barn

Filippinene Talawan

Brasil Synshemmet paralympisk-utøver

Liberia Bolivianer blir Liberia-misjonær

Ecuador Til Norge for å vinne

Bolivia startet internat for unge jenter

En tapt generasjon

Sammen Ambassadørkoret Mosaic

Ettertanke Uten Håp

Portrettet De fattige i FørerseteT

Trend 5 Ungdommer OM

Den Vanskelige overgangen 30

Kommentar Drivkraft med Pågangsmot

#3/2013

ungdom Tema:

Forsøm meg ei!

Utgiver Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

Visjon Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00. Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørhem-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00, e-post arnt. jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

En hel generasjon risikerer å bli forsømt dersom ungdom ikke blir prioritert i større grad i utviklingsarbeidet. Derfor har vi i Misjonsalliansen denne sommeren lansert kampanjen Forsøm meg ei, som nettopp skal sette ungdom på dagsordenen. Det lever 1,3 milliarder ungdommer i verden. De aller fleste av disse – 85 prosent – lever i fattige land. Likevel blir ungdom ofte forsømt av utviklingsorganisasjoner, som heller prioriterer arbeidsføre voksne og små barn. Det er dessverre ikke så attraktivt å jobbe med ungdom. Vi frykter at en hel generasjon aldri vil få sjansen til å bruke sine evner og talenter. Det er krevende å jobbe med ungdom. Og resultatene kan være vanskelig å vise til. Når det er store krav til dokumentasjon, velger utviklingsorganisasjoner å ta færre sjanser og prioriterer forståelig nok prosjekter der resultatene er lettere å vise til. Det er utfordrende å være ung uansett hvor i verden du bor. I fattige land er utfordringene mer brutale. Vold, seksuelle krenkelser, rusmisbruk og kriminalitet er en del av hverdagen. Mangel på utdanning og arbeidsledighet gir ungdom en dårlig start på veien mot voksenlivet. Lediggang får store konsekvenser for den unge generasjonen; mangel på inntekt fører til avhengighet av foreldre, lav selvfølelse, enklere rekruttering til kriminelle miljøer og rusmisbruk. Denne onde sirkelen må brytes.

Ungdom som ikke har noe å bedrive tiden med, føler seg unyttige og ubrukelige. Men sannheten er at de er en avgjørende ressurs i utviklingen av lokalsamfunnet og landet sitt. Ungdom har talent til å skape forandring, men da trenger de selvtillit og tilhørighet og en tro på at de kan gjøre en forskjell. Dersom vi ikke bidrar til å bygge opp ungdomsgenerasjonen, forsømmer vi ikke bare ungdommene, men hele familier, samfunn og land. Utviklingspolitikken må ta innover seg at land og samfunn ikke bygges uten at alle viktige grupper av samfunnsbyggere blir involvert i utviklingsprosjekter. Ungdom er en viktig og betydningsfull gruppe samfunnsbyggere. Ungdom må prioriteres, ikke forsømmes! Vår agenda er ikke å si at vi gjør alt rett i Misjonsalliansen. Vi erkjenner at vi trenger å prioritere ungdom enda mer i vårt arbeid. Men vi er opptatt av å anerkjenne denne målgruppen som avgjørende. Vi arbeider for at ungdomsgenerasjonen ikke forblir en forsømt generasjon. Vi tror på å gi ungdom mulighet til å ta høyere utdanning og ikke minst fullføre grunnutdanning. Men vi ser at det er ekstremt stort behov for at ungdom får seg en jobb og en inntekt for eksempel gjennom at de får mulighet til å starte sin egen bedrift. Startkapital til å lage seg noe eget stimulerer kreativitet, som er nødvendig for å skape utvikling, og gir håp om at det er mulig å skape forandring for seg selv og samfunnet rundt. FNs generalsekretær har sagt at «Uten hastetiltak risikerer vi å skape en tapt generasjon av forspilt talent og forspilte drømmer». Vi kan ignorere fakta og satse på at det går bra, eller vi kan gjøre noe aktivt for at ungdom ikke lenger forsømmes i vår egen utviklingspolitiske agenda. arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

«Uten hastetiltak risikerer vi å skape en tapt generasjon av forspilt talent og forspilte drømmer». Baan Ki Moon

Leder

En tapt generasjon? Selv om størstedelen av verdens 1,3 milliarder ungdommer lever i fattige land, er de en nedprioritert gruppe for norske misjons- og bistandsorganisasjoner. – Utviklingsprosjekter er ofte designet med tanke på arbeidsføre voksne og deres barn. Det er mye bråk med ungdommen, sier postdoktor ved Universitetet i Agder, Roy Mersland. > Tekst [ Bjørn J. Sørheim-Queseth ] Foto [ Misjonsalliansen]

MÅ FÅ JOBB. Postdoktor ved Universitetet i

Agder advarer mot den store lediggangen blant verdens unge.

Foto: Misjonsalliansen

Mersland er tidligere utsending for Misjonsalliansen i Ecuador og har lang fartstid i internasjonal ledelse, rådgiving og forskning fra over 20 land i Latin-Amerika, Asia, Afrika og Europa. Han etterlyser en større satsing på ungdommer og mener at denne gruppen til nå ikke har vært «ettertraktet» i utviklingssammenheng. – De er flyktige. Det de vil én dag, vil de ikke den neste, så det er en vanskelig gruppe å arbeide med. Vi må sette ungdommer på dagsorden. Det er lett å se at dette er viktig. Men aktiv politikk? Jeg tror at det regimet vi har nå fører til at utviklingsaktørene tar færre sjanser. Det er store krav til dokumentasjon, man må vise at det man gjør virker. Da blir det fort til at man satser på noe det er lettere å lykkes med, sier han. ARBEIDSLEDIG I BYEN. FN definerer ungdom som personer mellom 15 og 24 år, noe som da tilsier at det finnes 1,3 milliarder av dem i verden. Av disse lever 85 prosent i utviklingsland; 60 prosent i Asia, resten i Latin-Amerika, Afrika og Karibia. Tall fra FN viser også en økende tilflytting i de store byene og en økende arbeidsledighet. Verken land eller by kan tilby ungdommene et levebrød. – Før var normalen at om faren din var bonde, så ble du også bonde. Det er ikke lenger en reel mulighet, sier Mersland og forklarer hvordan jordlapper gjennom generasjoner har blitt stykket opp for å gis i arv fra far til sønner; i to deler, i fire deler, i ti deler. – Dette regnestykket går ikke opp lenger. Jordlappene som den enkelte disponerer har blitt for små. Det blir svelt-i-hjel, sier han. – Et liv i byen ser forlokkende ut, men ungdommene kommer dit med en arbeidskraft som markedet ikke kan ta imot. De ender opp i lediggang.

Arbeidsledighet blant ungdom har skapt en økning av kriminalitet og stoffmisbruk, særlig i byene. – Men det mange ikke tenker på er at den også, spesielt i Afrika, fører til at det blir

ROTEN TIL ALT.

lettere å rekruttere soldater til væpnede konflikter, sier Mersland. – Eller at den skaper en forlenget avhengighet av foreldrene. Dette får økonomiske konsekvenser for hele familien, og også sosiologiske og psykologiske. Ungdommer får et negativt selvbilde. De føler seg unyttige. Og det kan være farlig for et samfunn … LIVET PÅ VENT. Ute av stand til å forsørge seg selv venter ungdom i fattige land med å stifte sin egen familie, de utsetter giftemål og får barn senere. Mersland nevner Dakar i Senegal som eksempel, hvor 75 prosent av alle 25-åringer bor hjemme hos foreldrene. Han påpeker at dette, i tillegg til at mange har flere partnere i løpet av ungdomstiden og at spredningen av kjønnssykdommer øker, også skaper en stor psykososial utfordring. – Ungdommene kommer ikke i gang med å skape sitt eget hjem, de ser togene går og alt står på vent. De føler ikke at de kommer i gang med livet, sier han. FORSPILT. Situasjonen for verdens unge kan betegnes som dramatisk. I 2012 besluttet FN å utnevne en egen ungdomsrådgiver og skjerpe fokus på ungdom de kommende fem årene. Generalsekretær Ban Kimoon uttalte da at «Uten hastetiltak risikerer vi å skape en ‘tapt generasjon’ av forspilt talent og forspilte drømmer». En som engasjerte seg for ungdom allerede før dette, og som arbeidet for at FN skulle sette dem på dagsorden, var statssekretær i Utenriksdepartementet, Arvin Gadgil. – Det er mange grunner til å satse på ungdom. Jeg er opptatt av deres engasjement og deltakelse. De spiller en viktig rolle i statsbyggingen, sier han. – Det er først etter den arabiske våren at verdenssamfunnet har våknet opp til denne problemstillingen – til tross for at verden aldri har vært yngre. I Liberia er halvparten av landets befolkning under 18 år. Det er helt absurd at man ikke har tatt dette på alvor før nå! ARVIN GADGIL. Statssekretær i Utenriksde-

partementet, Arvin Gadgil, i Nicaragua mai 2013. Besøkte norskstøttet ungdomssenter for forebygging av kriminalitet.

Foto: Astrid Sehl/DU

ALENE I BYEN. Ruth og Allison vokste opp på den bolivianske landsbygda, men måtte flytte til byen Caranavi for å studere. Der

har de fått plass på et internat som drives av en av Misjonsalliansens samarbeidsmenigheter. Jentene forteller at mange ungdommer som drar alene til byen, misbruker rusmidler og blir involvert i kriminalitet og prostitusjon. – Jeg er veldig glad for at jeg fikk plass på senteret. Jentene her er som søstre for meg. Før jeg kom hit, var jeg veldig alene, sier Allison.

TRADISJON FOR DELTAKELSE. Men hva må gjøres? Gadgil ser for seg to «retninger» for å bedre situasjonen. Den ene er å bedre ungdommenes økonomi, gi dem utdannelse og jobbmuligheter. Den andre er å skape politisk deltakelse og medvirkning. – I Norge har vi en tradisjon for dette som er spesiell. Vi har organisasjoner som Natur og Ungdom, NLU og Barne- og ungdomsorganisasjoner med mer enn 400 000 medlemmer. De har en demokratisk struktur, de velger sin egen ledelse, det finnes mekanismer for deltakelse. Dette er en grunn for det politiske systemet vårt. Alle har vært en del av det. Vi skal ikke bare fokusere på dette, men kanskje vi kan bidra med denne tradisjonen overfor andre land. SKJERPER INNSATSEN. – Er ungdom en glemt gruppe?

– De har vært glemt som målgruppe. I praksis har vi og mange andre store bistandsland hatt ungdom på dagsorden, men vi har ikke hatt en praktisk målretting mot dem som gruppe. Vi må smalne innsatsen og målrette energien. Det er det vi prøver å gjøre nå, sier Gadgil. – Vi må bidra til at ungdom på lik linje med alle andre har rett til deltakelse og medvirkning. Jeg tror dette kan bli et av de store ungdomspolitiske temaene fremover. Og det holder det på å bli, sier han.

Roy Mersland etterlyser tiltak og utfordrer bistandsbransjen til å tørre å satse. – Grunnen til at vi har NGO-sektoren er at man skal ta litt sjanser, prøve ut ting. Svaret blir raskt: «Ungdom må få utdannelse», men nå utdannes de til arbeidsledighet. Antallet ungdom som får utdannelse stiger enormt. Det finnes universiteter i Afrika med ti-tusenvis av elever. De får tanker, drømmer, og så er det ingen arbeidsplass som venter. Utdannelse har en verdi i seg selv, folk lærer å tenke og analysere, men det hjelper ikke når det ikke finnes jobber.

MÅ SATSE.

ENTREPRENØRER. Merslands råd til utviklingsaktørene er å i større grad satse på praktisk opplæring og ungt entreprenørskap. Ungdommene bør settes i stand til å drive for seg selv. – Det er lett å mislykkes. De fleste vil mislykkes. Det er innovasjonens lov. Men jeg tror det er nødvendig med den enorme ungdomsledigheten vi ser nå. Misjons- og bistandsorganisasjoner må vri prosjektene sine mot praktisk, uformell sektor. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men ser man pragmatisk på det, så har det noe for seg. Ingenting hadde vært bedre enn å utvikle et større arbeidsmarked, men det er vanskelig og tar lengre tid. Vi må være villige til å prøve og feile mer i bistands-Norge. Og vi må være villige til å tape penger, sier Mersland. bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

Fakta ■■ ■■

■■

Det finnes 1,3 milliarder ungdommer i verden

■■

FN definerer ungdom som personer mellom 15 og 24 år

■■

Den internasjonale ungdomsdagen er 12. august

■■

Verdens befolkning har aldri vært yngre. Halvparten er under 24 år Halvparten av alle verdens arbeidsledige er mellom 15 og 24 år Stadig flere ungdommer bor i urbane strøk

NOE Å GJØRE. I Brasil og mange andre land hvor

Misjonsalliansen jobber, er fotballskoler en viktig arena for å samle ungdommer og holde dem borte fra rus og kriminalitet. Det drives også verdiformidling og det undervises i ungdoms rettigheter.

Til Norge for å vinne «Fotball Krysser Grenser» hjelper mange barn til å holde seg unna gatene og gir dem et sunt alternativ å bruke fritiden sin på. Hvert år får også ti utvalgte barn sjansen til å reise til Norge og delta i PlussbankCup. Alle utgifter i forbindelse med turen blir dekket av PlussbankCup hjemme i Norge. Dette gir barna og ungdommene en unik mulighet til å reise ut av landet og få oppleve et land som er veldig annerledes enn deres Det er «Jeg gleder meg eget. en «once in over at sønnen a lifetime min får spille fot- experience» og forhåpentball i Norge, bli kjent med et nytt ligvis en positiv opplevelse for land og virkelig både barn og får sjansen til å voksne.

oppleve noe fantastisk!»

PLUSSBANKCUP.

PlussbankCup har som visjon å gi deltakerne Norges beste cup-opplevelse. Dette gjelder både på og utenfor banen. Ønsket er at deltakerne skal more seg og oppleve at de er en del av en av Norges beste Galo, stolt far

Ecuador

turneringer. Turneringen samarbeider med Misjonsalliansen i Ecuador gjennom prosjektet Fotball Krysser Grenser, og det er gjennom dette prosjektet barna reiser. TRYGGHET. For både Misjonsalliansen

og PlussbankCup er det viktig at foreldrene er så trygge som mulig på at barna deres får det bra og er trygge på turen. – Vi vet vel egentlig ingenting om Norge, forteller Galo og Diana, foreldre til en av guttene som skal til Norge. – Det vi vet om Norge, er vel det vi har lest på internett, så dette er veldig nytt for oss, fortsetter de. – Jeg er veldig glad for at sønnen min får denne muligheten. Det er en helt ny opplevelse, og jeg gleder meg over at han får spille fotball i Norge, bli kjent med et nytt land og virkelig får sjansen til å oppleve noe fantastisk! forklarer en stolt far. FORBEREDELSER. I mars hadde Misjonsalliansen et møte med barna som skal reise til Norge i forbindelse

med turneringen og deres foreldre. Møtet var arrangert først og fremst for å informere barn og foreldre om turen, forberedelser og tekniske detaljer som må på plass før barna kan reise. Barna, som kommer fra forskjellige nabolag og trener på forskjellige baner, har i den siste tiden hatt to fellestreninger i uken for å bli bedre kjent og forberede seg til turneringen. Det kan være en liten utfordring i å få individuelle spillere til å bli et lag, men med mye arbeid fra treneren og stor innsats fra barna, begynner de sakte, men sikkert å bli et fullblodig fotballag. FORVENTNINGER. Spillerne selv er veldig avslappet til det å skulle reise til Norge. Bekymringer er tydeligvis for de voksne: – Jeg gleder meg til å ha det morsomt, det er ikke noe som bekymrer meg! forteller Eddy, som er en av spillerne. Når jeg med kameraet i handa spør hva de skal gjøre i Norge, svarer de høyt i kor: – Vi reiser til Norge for å vinne! n Lars Christoffer Skogrand

Tut

for gatebarns rettigheter! Inger Marie får introduksjon av lege Bautista ved helsestasjonen.

Legevolontør

– Jeg vil bruke dette friåret til å lære mest mulig om alt, sier Inger Marie Lemvik. Hun er medisinstudent på femte året, og dette året har hun valgt å ta en pause fra studiene for å tilegne seg kunnskap på en annen måte. Siden januar har Inger Marie jobbet som legevolontør på avdeling for hiv/aids ved Hospital de Guayaquil. Denne uken er hun i oppstartsfasen på helsestasjonen

Fransisco Jacome, som er tilknyttet Misjonsalliansen. Som fremtidig lege har hun gått inn for å lære mest mulig om mennesker, språk og kultur. n Rebekka Andreassen Garcia

I Guayaquil ble det nylig arrangert en demonstrasjon for barns rettigheter. Innbydelsen kom fra en annen utenlandsk organisasjon. Demonstrasjonen fant sted like ved et stort kjøpesenter. – Jeg trodde jeg skulle på et seminar om barns rettigheter og høre nyttige foredrag og drikke god kaffe, sier Daniel Garcia, og legger til: – Min venn Tomas Humberto, som hadde invitert meg, fortalte at jeg måtte ha caps på meg, og jeg skjønte da at det skulle være et utearrangement. Alle de frammøtte bar plakater med paroler om barns rettigheter og skulle aksjonere for gatebarns rettigheter i Guayaquil. – Vi ropte til bilene som ventet på grønt lys at de skulle tute for barns rettigheter. Og bilene tutet, avslutter Daniel. n Oddmung Køhn

Nye samarbeidsavtaler Nylig hadde Misjonsalliansen i Ecuador en formell middag hvor nye samarbeidspartnere ble invitert for å signere samarbeidsavtaler. Møtesalen på Misjonsalliansens kontor ble pyntet med grønne og hvite duker og blomster, og alle var pyntet til fest. Underskrivelse av samarbeidskontrakten er en høytidelig sak hvor alle skal føle seg verdsatte.

En etter en ble hver av de ti nye samarbeidsgruppene lest opp før deres leder og sekretær kom frem og skrev under på avtalen. Utsending Ingunn Skutlaberg Valbø skrev under avtalene på vegne av Misjonsalliansen. n Lars Christoffer Skogrand

Ecuador x #3/2013

Bolivianer blir Liberia-misjonær Tjuefem år gamle Tania Mendoza drar til Afrika for å hjelpe Misjonsalliansen å etablere ny mikrofinansbank. – Det blir nok mye jobb. Jeg må bli kjent med folk, bygge tillit og hjelpe dem med å håndtere lånene sine. Jeg vil dele med dem all min kunnskap om mikrofinans, sier Mendoza. Hun – Vi kan ikke bare jobber i dag sitte med den som lånekunnskapen vi har. konsulent i Vi må dele den med Misjonsalliansens mikroandre. finansinstitusjon i Bolivia, Diaconia FRIF. – Jeg liker å hjelpe folk og jeg tror Gud vil at jeg skal gjøre dette, sier hun. 135 TUSEN KUNDER. Diaconia FRIF

ble etablert av Misjonsalliansen allerede i 1991, som den første av

Liberia

organisasjonens tre «mikrobanker», for å tilby lån og finansielle tjenester til fattige. De tre bankene (Diaconia FRIF i Bolivia, D-MIRO i Ecuador og MOM i Vietnam) har til sammen 135 000 kunder og en kapital på 127 millioner US dollar. De driftes av Alliance Microfinance (AMAS), som er Misjonsalliansens norgesbaserte mikrofinansselskap. DEN FJERDE BANK. Misjonsalliansens fjerde «mikrobank» skal etableres i Liberia i løpet av høsten, og AMAS henter kompetanse blant annet fra Andesfjellene. – Det er et naturlig steg å ta, sier Mendoza. – Vi kan ikke bare sitte med den kunnskapen vi har. Vi må dele den med andre. Mikrofinans virker! Kundene jeg jobber med i dag startet med ingenting. Nå har de bygget opp hus, bedrifter. Jeg har sett det her, og jeg håper å få se det i Liberia!

Mendoza har bodd på El Alto hele livet, og bortsett fra en liten tur til Peru, har hun aldri vært utenfor hjemlandet. Hun ser frem til å bli «litt afrikaner». – Jeg gleder meg til å bli kjent med kulturen der. Jeg vil bli kjent med mennesker, vite hvem de er, hvordan livene deres er, hva jeg kan gjøre for å hjelpe. Jeg har lest mye på nett og skjønt at det er tøft å bo i Liberia. De er enda fattigere enn folk her. De mangler selv de mest grunnleggende ting.

BARE PERU.

GUDS HENDER. Avreisedatoen er ikke satt, men Mendoza antar at hun reiser i løpet av juli. Hun blir borte et år. – Jeg er ikke nervøs. Jeg legger livet mitt i Guds hender. Jeg har det bra, fordi jeg er sammen med ham, sier hun. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Nye navn i det rådgivende styret

Nye planer for arbeidet i Brasil Arbeidet til Misjonsalliansen i Brasil går nå inn i en ny fase. Den nasjonale lederen, sammen med et rådgivende organ og hovedkontoret i Oslo, jobber med en ny strategi og nye planer for utvidelse av arbeidet i Brasil. Misjonsalliansen skal fortsette de ni prosjektene som allerede er i gang, men skal utvide med to nye prosjekter lenger nordøst i landet. 60 % av Brasils fattige lever i denne regionen, og mer enn 10 millioner mennesker lever i

ekstrem fattigdom. Siden avstanden er stor fra dagens prosjektområder til dette nye området, ca. 3000 km, skal Misjonsalliansen bygge strategiske allianser og nettverk med kirker og organisasjoner som allerede arbeider i regionen. De to nye prosjektene skal være i gang i 2014 og vil ha tre siktemål: fattigdomsbekjempelse, opplæring i diakoni og bekjempelse av vold mot barn. n Thiago Couto

Samuel Scheffler og Katia Okada er nye medlemmer i Misjonsalliansens rådgivende organ i Brasil. Samuel Scheffler er luthersk prest og universitetsprofessor i teologi. Han har i mer enn ti år jobbet med barn og ungdommer. Katia Okada er pastor i Metodistkirken i Diadema i São Paulo, og hun var med og etablere Girassolprosjektet i São Remo-slummen, som Misjonsalliansen støtter. n Thiago Couto

Speider fra Morro do Meio vant konkurranse

Synshemmet paralympisk-utøver Indaiana Couto (24), frivillig medarbeider i Ecos-prosjektet i Joinville, er aktiv utøver i Paralympics, Brasil. Hun har representert Brasil i flere internasjonale konkurranser, og hun har nylig hatt en treningsperiode i Rio de Janeiro. Hennes engasjement i paralympisk begynte da hun deltok på treningsleirer for barn i Paranaguamirim utenfor Joinville. – Hun kom hit sammen med andre elever, og hun elsket å drive med idrett. Hun ville vise at sport i Brasil er mer enn bare fotball, forteller Cidinei Chichoves, som er prosjektleder for Ecos na Comunidade-prosjektet. Indaiana har bare ti prosent syn som skyldes en sykdom hun fikk tidlig i tenårene. På det tidspunktet kunne man

ha behandlet henne, men hun kom fra en fattig familie og fikk ikke behandling i tide, sier Cidinei. Hennes synshemning hindret henne ikke i å utvikle seg som idrettsutøver, og hun studerte idrett ved universitetet i Joinville. Indaianas suksess har gitt henne nye muligheter, og nå trener hun fram mot paralympiske leker i Rio de Janeiro i 2016. n Thiago Couto

Águia Pequena-speiderne fra Missão Morro do Meio-prosjektet har vunnet en årlig konkurranse i Joinville. Alle speidertroppene i byen deltok i tevlingen som handlet om å gjøre noe godt for andre. – Som én av oppgavene skulle vi samle inn så mye mat som mulig og deretter dele ut til forskjellige barnehjem i byen, forteller Nilson Weirich, som er leder for speiderne i Morrodo Meio-prosjektet. – Vi samlet inn 110 kilo mat og var best, legger han til. Konkurransen markerte 100-årsfeiringen av speiderbevegelsens arbeid i staten Santa Catarina. n Thiago Couto

Brasil x

Det er mulig! – For Gud er ingenting umulig. Det er jeg et bevis på, sier Sir Poy. Han blir mye brukt som foredragsholder på ulike samlinger for fadderbarn i Manila. Sir Poy snakker av erfaring, og ungdommene lytter oppmerksomt. Han vokste selv opp på gata. Ingenting lå til rette for at han skulle ha noen fremtid. I dag er han professor på det statlige universitetet. I sommerferien bruker han tiden til å inspirere ungdommene til å drømme stort, stole på Gud og jobbe mot målet. n Karoline Kinn Hartvigsen

Familiebarnehage på Marinduque Mange barn på Marinduque går ikke i barnehage fordi de bor for langt unna. I Sapinit har foreldre og norske volontører gått sammen og dannet lekegruppe/ familiebarnehage for førskolebarna. Misjonsalliansen samarbeider med myndighetene på øya for å gi barna et tilbud. Noen foreldre rekrutteres og får opplæring i hvordan de kan gi barna et pedagogisk opplegg. Foreldrene samler barna i nabolaget enten i et hjem eller ute i friluft. n Hilde Bringedal

Filippinene

Fra Manila til Stavanger Etter fem år som utsendinger for Misjonsalliansen på Filippinene reiser Tor Arne og Karoline Kinn Hartvigsen og de fire barna hjem til Norge i slutten av mai. Overgangen blir stor fra storbymas og trafikk til det som i filippinsk målestokk blir å regne som en landsby på den norske vestkysten. Familiens nyeste medlem, Jenny (4), gleder seg til å komme til Norge for første gang og har allerede begynt planleggingen av 5-årsdag på norsk jord. Marta (12), Endre (10) og Solveig (7) ser fram til å kunne sykle alene på besøk til venner og få være mer sammen med familien. Karoline forteller at det som har gjort mest inntrykk på henne gjennom årene på Filippinene er motet folk viser og ressursene de har med seg, også under omstendigheter som kan synes håpløse sett med norske øyne. Gjennom tiden her har jeg sett hvor viktig det er at målgruppa vår må være partnere og ikke bare mottakere av støtte. De må eie prosjektene og de må utvikles lokalt. Det innebærer kanskje at det kan ta lengre tid å komme i gang, samtidig er det helt

nødvendig for å oppnå endring på lang sikt. Tor Arne har i løpet av perioden i Manila vært leder for programutvikling i organisasjonen, og han har hatt ca. ett år som direktør, inntil filippinsk ledelse av organisasjonen var på plass. De siste to årene har han hatt ennå mer fokus på organisasjonens diakonale profil og kirkesamarbeid. Karoline har jobbet tett med det filippinske «sponsor relations»teamet. Hun har blant annet vært norsk kontaktperson for fadderordningen, har fulgt opp volontører og studenter og har koordinert besøk fra Norge. Hjemme i Norge venter norsk barnehage og skole for barna og jobbsøking for foreldre. Familien forteller at de kommer til å savne vennene og livet i Manila, men at de er klare for en ny, norsk hverdag. Filippinene kommer alltid til å være deres «andre land», og de gleder seg til å komme tilbake på besøk. n Hanna Sofie Johansen

Talawan – Nå er vi lovet penger fra helsedepartementet til rehabilitering av helsesenteret. Kan dere hjelpe oss med å pusse opp dagsenteret i stedet? Talawan er den mest avsidesliggende småkommunen på Marinduque som Misjonsalliansen samarbeider med. Grenda ligger høyt inne på øya, med utsikt over palmeskoger og havet i det fjerne. Størstedelen av året er den bare tilgjengelig til fots eller med hest. I den tørreste årstida (april og mai) er det mulig å kjøre inn med motorsykkel eller firehjulstrekker. Midt i grenda, som er bakkete og med spredt bebyggelse, ligger nybrutt dyrket mark med et par vannbøfler tjoret i utkanten. Bonden forteller at planen er å starte peanøttdyrking. For ikke å utarme jorda vil han veksle med å plante ris. Vannbøflene er del av et samarbeidsprosjekt med Misjonsalliansen. Ti familier har fått hver sin vannbøffel mot at de må gi to kalver videre til andre familier i grenda. Dyrene brukes til pløying og transport. 114 husholdinger med i overkant av 700 mennesker bor i Talawan. De fleste livnærer seg med produksjon av copra (tørkede kokosnøtter til olje- og såpeproduksjon) og bananer. Grenda har egen barneskole, førskole, dagsenter eller barnehage og helsestasjon. Alt er delvis

bemannet av offentlige ansatte, men bygninger og utstyr er slitt og mangelfullt. Talawan er en «barangay», den minste politiske enheten i det filippinske systemet, med valgt styre og leder (captain). Misjonsalliansen samarbeider med både de politiske myndighetene og helse- og undervisningsmyndighetene. Hovedsamarbeidspartner er likevel en demokratisk valgt medlemsorganisasjon for innbyggerne i Talawan. Medlemsorganisasjonen har blant annet egen spareordning. De sparer et lite beløp ukentlig som kan brukes til lån til de samme medlemmene. Ordningen er startet med støtte fra Misjonsalliansen. I år var planen å ruste opp helsesenteret med samarbeid mellom helsemyndighetene, den lokale medlemsorganisasjonen og Misjonsalliansen. Planen er uendret, men de har fått tilsagn om fullfinansiering fra helsedepartementet. Alt arbeid skal utføres av innbyggerne selv. Det er en ideell løsning; Medlemsorganisasjonen har fått ansvarlige myndigheter til å levere slik de skal og tredjepart (Misjonsalliansen) blir overflødig. Da når alle parter sine

mål, og Misjonsalliansens kapasitet og kompetanse kan nyttes til andre formål. Utfordringen med rehabilitering og utrustning av barnehagen er allerede presentert. Det mangler ikke utfordringer. Normalt skal fødende gå tre timer ned til hovedveien og nærmeste fødestue. Syke med behov for legehjelp, eller gravide som ikke kan gå, må bæres i Det mangler hengekøye den ikke utfordsamme strekninringer. Normalt gen. En nedslitt barneskole har skal fødende gå ca. 100 elever, tre timer ned til hvorav 27 er hovedveien og underernært ved nærmeste siste veiing. Ungfødestue. domsskoleelever er ukependlere, og ikke alle familier har råd til å betale 200 pesos (26 kroner) i måneden for overnatting i tillegg til mat. Gitt forutsetningene er det fantastisk å se at lokalorganisasjonen tar ansvar for egen situasjon og jobber målrettet. n Ole martin Uglem

Filippinene x #3/2013

Kirken kaller Kandals barn De har startet en førskole i landsbyen. De har rekruttert ei ung kvinne som lærer. 30 barn kommer innom hver dag for å lære. Møt Misjonsalliansens samarbeidspartner i Kandal landsby i aksjon; Pal Dambo-kirken «Ny Frukt». I skyggen av sola står Saran. Sola dirrer rett over oss og hadde gjort det nesten uutholdelig hadde vi ikke vært i ly av ei enkel, men skyggefull bambushytte. Framme ved ei hvit, velbrukt tavle står Saran henvendt mot elevene. Hun er 20 år, nylig ferdig med høyere utdannelse og har vendt tilbake til Kandal, som hun kaller for hjemstedet sitt. – Jeg vil lære ungene å lese og skrive, slik at de kan bli robuste. Ungene vil lettere klare seg i livet – Det går om de er forberedt, forteller Saran mens hun gir et nytt fint så kritt til en av elevene som er langt, sier i gang med å skrive Khmeralfabetet på tavla. Saran … Kirken fikk et kall. Misjonsalliansen i Kambodsja samarbeider tett med åtte kirker. Formålet er å være en støttespiller for kirken til å mobilisere lokalsamfunnet rundt seg for å bedre hverdagen og framtidsutsiktene. Vi kaller det myndiggjøring og fattigdomsbekjempelse. Førskolen som Saran og de 30 ungene møter opp i daglig, er et resultat av Pal Dambos diakonale engasjement i

Kambodsja

denne landsbyen en time sørøst for hovedstaden Phnom Penh. Kirkens utviklingsorganisator, Lao, forteller: – Kirken vår er kalt til å hjelpe de minste spesielt. Vi vet at utviklingen i barndommen er viktig. Om barna får muligheter til gode oppvekstvilkår, vil de få det bedre når de er eldre. Lao har begynt å gestikulere ivrig, og armbevegelsene hans lager skyggespill over de solbrente kvistene av bambus. – Kallet vårt krevde handling. Først kartla vi hvor mange barn som levde i landsbyen. Deretter lette vi opp en lærer. Da vi hadde fått på plass læreren, innkalte vi til et stort allmøte der alle var invitert. Resultatet ble denne skolen, sier Lao.

Misjonsalliansen og kirkesamarbeid.

50 % økning på tre måneder. Da

På gjensyn. Saran har avsluttet læringsøkta for denne gang. Noen av barna har reist seg opp på benkene for å skrive av bokstavene som står på tavla, andre er allerede i fullt firsprang på vei ut mot de smale stiene mellom rismarkene. Hjemme venter et måltid og kanskje praktisering av det de har lært i førskolen denne dagen? Lao er stolt av det kirken hans har fått til for barna i landsbyen og avslutter med følgende hilsen: – Evnen til å lære, det er å like å lære! n Knut Iversen Foseide

kirken først la til rette for opplæring for tre måneder siden, kom det 20 barn fra tre til seks år. Interessen økte med jungeltelegrafene i Kandal landsby. Saran jobber tre timer om dagen fem dager i uka. – Foreldrene til barna forpliktet seg før skolestart på å betale 3000 Riel [4,5 kroner] hver i måneden til læreren, sier Lao. Dette er ikke nok inntekt, derfor har Saran begynt å veve klær i tillegg for å spe på inntekten. – Det går fint så langt, sier Saran.

Misjonsalliansen i Kambodsja jobber aktivt og målrettet for at kirken i Kambodsja skal utvikle seg til å bry seg i nærmiljøet der de er. Frigjøring av menneskelige ressurser i lokalsamfunnet og mobilisering av disse for å kjempe for menneskenes verdighet, er rettesnora til kirkens diakonale arbeid. Kirkens ledere får jevnlig tilbud om kursing i utviklingsprosesser og diakonalt arbeid. Vi følger også opp med å legge til rette for nettverkssamlinger for å dele nyttige og vanskelige erfaringer. Vi ser ofte at dette arbeidet fører til gode resultater og positive endringer i landsbyene der kirkene er, litt etter litt.

60 år og like tøff

Fråfall i skulen blir til barnearbeid Det er fleire ledige pultar i klasserommet til åttande klasse på Teuk Thla barne-og ungdomsskule. Ti elever slutta dette året for å jobbe på klesfabrikk i Phnom Penh. Dei var mellom 13 og 16 år. Lovbrot og korrupsjon. Kambod-

Vil ikkje droppe ut. Dei gjenverande

sjansk lov seier at du må vere fylt 18 år for å arbeide på klesfabrikk. Men fast arbeid og lønn lokkar mange mindreårige frå landsbygda til å jobbe i klesindustrien. Dette er barnearbeid. Nokre gonger hjelper landsbysjefen til med å forfalske papir slik at ID-papira viser at ungane er eldre enn dei er. Dette er korrupsjon. I samarbeidet med lokale partnarar arbeider Misjonsalliansen for å forebygge korrupsjon ved å fremje haldningar mot korrupsjon og utvikle anti-korrupsjonsregelverk.

elevane i åttande klasse ønsker ikkje å droppe ut av skulen, for dei vil ikkje jobbe på klesfabrikk. Dei har andre yrkesplaner for framtida. Det er stort fråfall i skulen mellom barne- og ungdomsskuletrinnet i Kambodsja. Misjonsalliansen arbeider for at fleire ungar på landsbygda skal få tilgang til god grunnskuleutdanning og at færre elevar skal slutte på skulen. Barnehagar, forbedring av skuleområdet, etterutdanning av lærarar og leseog skrivekurs for vaksne er ledd i arbeidet for å betre utdanningstilbodet for både ungar og vaksne.

Damene i den kambodsjanske utviklingsorganisasjonen LNU har arbeidd med landsbyutvikling i over to tiår. Det skal ikkje stå på engasjementet når dei nesten 60 år gamle damene kjører motorsykkel fleire kilometer på støvete landevegar for å komme på jobb. 20 landsbyar. Staben i LNU består av fire godt voksne damer som nærmar seg pensjonsalder og ein ung mann. Dei arbeider i heile 20 landsbyar i provinsen Prey Veng med eit begrensa budsjett. Organisasjonen arbeider med rein lokalsamfunnsutvikling og byggjer opp lokale grasrotorganisasjonar, sparegrupper og har jordbrukskurs og driv med freds-og rettigheitsarbeid. Frå og med neste år blir organisasjonen Misjonsalliansens nye samarbeidspartnar i Kambodsja. Mange landsbybesøk. I mange av

landsbyane har damene bidratt med å bygge opp eit stabilt leiarskap og velfungerande sparegrupper. Dei organiserer jevnlege møter og kurs for befolkninga i dei isolerte landsbyane. «Det blir mange landsbybesøk kvar månad», fortel Ms Sao Thuen som nærmar seg pensjonsalder, men likevel tar motorsykkelen til jobben og legg bak seg fleire mils reising kvar månad.

Kynisk industri. 90 % av dei som ar-

beider på klesfabrikk er jenter. Dei har ofte uverdige arbeidsforhold og låg lønn, er tvunge til ulønna overtidsarbeid og er utsatt for bruk av giftige kjemikalier som har vist seg å vere svært helseskadelige for dei unge jentene. Kyniske fabrikkeigarar bryt eit utal grunnleggjande rettigheiter som arbeidstakarane har, kun for at store kleskjeder skal kunne levere billige klede til rike forbrukarar med fulle klesskap i vesten. Det er denne kyniske industrien ungdomsskuleelevane på Teuk Thla er offer for.

Lærar- og foreldresamarbeid.

Så lenge helsa held. Landsbyane i

Saman med partnarorganisasjonane våre vert det etablert lærar- og foreldreråd på kvar skule. I rådet går elevar og foreldre saman med lærarar for å finne løysingar på kvar skule som hindrar at elevar fell i frå. I enkelte tilfelle går lærarane heim til elevane som ikkje kjem på skulen og oppmuntrar dei til å komme tilbake. Misjonsalliansen samarbeider med lokale partnarar og grasrotorganisasjonar for å hindre fråfall i skulen og fråflytting frå landsbygda til byen. n Bente Iversen Foseide

Prey Veng har mange problem knytta til fattigdom, gjeld og utvandring. Dei fire damene i utviklingsorganisasjonen vil i fleire år framover fortsette å hjelpe medmenneska sine i eige land som har eit anna utgangspunkt enn dei sjølve. «Eg vil halde fram i minst 3 år til, om helsa held», seier den erfarne prosjektleiaren Ms Kim Yon. Kambodsja treng fleire engasjerte fattigdomsbekjemparar som damene i LNU. n Bente Iversen Foseide

Kambodsja x #3/2013

Miljø på pensum Utdanningsbyrået i Longchuan er svært positive til å sette miljøopplæring inn som en del av pensum i alle de nesten 150 skolene i kommunen. – Dette er virkelig noe de ønsker å lære om, sier Sindre Fosse fra Misjonsalliansen. Under møtet med utdanningsbyrået ble det besluttet at to lærere fra 30 skoler skal være de første som blir kurset innen miljø. De skal deretter ha et spesielt ansvar for å implementere dette i sine skoler. n Nina Therese Solberg

Vannfestival Havner du midt oppe i Dai-minoritetens nyttårsfeiring er det stor fare for at du blir klissvåt. Langt vest i Yunnan er hele landsbyen ute i gatene og spruter vann på hverandre disse dagene. Da gir de hverandre velsignelse og lykkeønskninger. Derfor kalles den også «Vannfestivalen». Gjennom vannet blir man ren, og alt det gamle vaskes vekk. n Nina Therese Solberg

Kina

Vann til alle Ma Kun ser ut som en kraftkar. Klærne er praktiske, jordfarget og står i stil med den rødbrune jorden som karakteriserer hele området. Han smiler og hilser. Ivrig på å snakke. – Hadde du kommet hit for noen år siden, ville jeg drept deg og tatt alle pengene dine. Jeg gjorde det med utlendinger, sier han rettet mot Thomas Smørdal, utsending for Misjonsalliansen. Han har mye på hjertet og vil mer enn gjerne fortelle oss hvordan han ble kristen. Vi befinner oss i Shiliuhong, en liten landsby langt sør i Kina – en times tid fra grensa til Vietnam. Ma Kun er landsbyens prosjektleder for arbeidet Misjonsalliansen har støttet. Et utviklingsprosjekt i regi av den offisielle kirken i Yunnan. Landsbyen har fått en ny brønn, som nå gir mer vann, og vann til alle. Det hele er godkjent av kinesiske myndigheter, og Misjonsalliansen ønsker å være med og styrke kirkens diakonale ansvar overfor alle, ikke bare kirkens medlemmer. Først skal vi ut og se på arbeidet som er utført. Det har blitt bygget en brønn, og brønnen kommer alle de 1500 mennes-

kene i landsbyen til gode. Mange av husene har nå også fått nye vannrør inn til husene sine. Til de som bor oppe i åsene rundt landsbyen kommer det lastebiler kjørende med vann. Etter inspeksjonen setter vi oss utenfor huset til Ma Kun. -Jeg var ingen god person, jeg drakk og gamblet. Jeg stjal og tenkte stygt om de fleste. Så forteller han om Mr. Zhang som kom fra Kunming og hit. Hans tanke var å hjelpe. Og gjennom å hjelpe viste han Ma Kun hva kristne ønsker å gjøre for andre. Mr. Zhang lærte ham å lese og skrive, og deretter introduserte han Bibelen for ham. –Jeg har forandret meg helt, og det at jeg ble kristen, reddet også ekteskapet mitt, sier Ma Kun. Han er åpen og virker glad for å kunne få fortelle historien sin til noen. Hans høyeste ønske nå er å kunne fortsette å hjelpe menneskene i landsbyen sin. n Jenny Ma

Avskjed med Kina Sindre og Camilla Fosse flytter hjem til Norge etter fire år i arbeid for Misjonsalliansen i Kina. De synes det har vært både fint og lærerikt å få drive med et så meningsfullt arbeid. – Jeg kommer nok mest til å savne alle turene til prosjektområdene her, sier Sindre. – Vi har truffet mange mennesker som står overfor tøffe utfordringer. Likevel er de så engasjert i å forandre sin egen hverdag. Det gjør inntrykk og setter spor

i en nordmann, fortsetter han. Camilla er enig og legger til at utfordringen blir å bruke og å formidle alt man har lært når de kommer hjem. Nå gleder de seg til å starte sitt nye liv i Oslo. n Nina Therese Solberg

Nøkkelen til suksess Pi Xian rehabiliteringssenter i Chengdu har gjennom å mobilisere både foreldre og resten av lokalsamfunnet skapt en større aksept for barn med funksjonshemninger. Lederen for senteret, Mr. Feng, har flere tanker om årsaken til suksessen. – Godt lederskap er alltid viktig, sier han. – Jeg tror også vi har brukt pengene klokt og vært ivrige på å finne andre støttespillere. Han forteller om foreldregrupper

og et stort fokus på å kurse staben. – Men noe av det viktigste er at vi viser vår kjærlighet til barna. Da har vi nådd langt, sier han. Nå er de i ferd med å bli et ressurssenter for de 14 omkringliggende bydelene. n Nina Therese Solberg

Blir forretningskvinner – Nå har jeg lært så mye nytt at jeg har forandret helt mening om hvordan man driver forretning! utbrøt en av deltagerne på det to dager lange kurset i regi av Misjonsalliansen. De frammøtte kvinnene var så ivrige etter å lære at de droppet lunsj den første dagen av kurset, og det er svært uvanlig i Kina. Women’s business group i Mushui er en av aktivitetene i Misjonsalliansens prosjekt i området. Kvinnene lager lokale delikatesser, produserer og selger. Ved å lære opp kvinnene i å drive forretning får de mulighet til å spe på inntektene fra gården, som er en altfor liten inntektskilde for en familie. De aller fleste her er bønder, og det er mennene som har mest å gjøre med gårdsdriften. Derfor er det også viktig å få kvinner i arbeid. På kurset fikk kvinnene lære hvordan de på en god måte kan presentere og selge sine produkter. Gjennom rollelek og øvelser lærte de også hvordan man driver markedsanalyse. Etter øvelsene var det flere som merket hvor stolte de var av produktet sitt og dets egenart. I Mushui sentrum har kvinnene fått seg et lite lokale med utstyr for sterilisering, porsjonering og pakking av matvarene. Nå selger de blant annet glass med syltede bambus og chili og økologisk honning. Engasjementet under kurset var stort, og det var ikke fritt for at de nesten følte seg som profesjonelle selgere da de var ferdige. n Nina Therese Solberg

Kina x #3/2013

En positiv faktor i fattige menneskers liv «På min siste tur hadde jeg muligheten til å besøke flere av de ulike prosjektene som Misjonsalliansen har i Mekongdeltaet. Dette besøket viste meg at prosjektene våre bidrar positivt i fattige menneskers liv.» Ha jobber som økonomiansvarlig på Misjonsalliansens kontor i Vietnam. Til daglig kan det bli mye tall og detaljer å forholde seg til, og det er derfor viktig å komme seg ut i prosjektene for å bli minnet på hva som er kjernen i alt arVi kan ikke lenbeidet vi gjør. Jeg ger si at hennes ba Ha fortelle om familie er fattig. inntrykkene hun Hun er nå blitt en satt igjen med forretningskvin- etter sin forrige tur ut i prosjektne som er med på områdene. å skape arbeidsJeg husker plasser til andre fortsatt tre av kvinnene vi møtte. kvinner. De er alle mikrofinanskunder, men livene deres er svært forskjellige. Gjennom å lage kranser av glassperler til begravelser og bistå andre kvinner i å produsere tilsvarende produkter har den ene kvinnen hatt stor suksess. Vi kan ikke lenger si at hennes familie er fattig. Hun er nå blitt en forretningskvinne som er med på å skape arbeidsplasser til andre kvinner. Den andre kvinnen vi møtte livnærer seg på å dyrke en agurk-

Vietnam

lignende grønnsak. Til tross for at hun har tredoblet sin inntekt fra 140 kroner til 420 kroner i måneden gjennom mikrolånet, er inntekten hennes fortsatt lav. Likvel har hun for første gang fått mulighet til å spare penger til utdannelse for sine barn. Den tredje kvinnen hadde investert lånet sitt i for til grisene sine. Grisene døde, og hun mistet pengene sine. Det som gjorde inntrykk på meg var likevel hvordan hun hadde klart å beholde håpet om at hun skal kunne tjene penger nå som hun har tatt opp et nytt lån. Det er flott å se pågangsmotet som kvinnene har. Til tross for ulikt utbytte fra lånene var alle tre enige om at lånet fra Misjonalliansen hadde vært til hjelp for familien. På ressurssenteret i Tien Giang provinsen fikk jeg et innblikk i arbeidet som gjøres blant funksjonshemmede barn fra 0–6 år. Da vi var på besøk, var det over ti familier på senteret. Foreldre og besteforeldre hadde kommet til ressurssenteret for å delta i aktiviteter som gir barna mulighet til å utvikle seg. Ved første øyekast så det ut som vanlig lek, men vi fikk forklart hvordan disse aktivitetene bidrar til utvikling hos barna. Oppfølging fra forel-

drene er svært viktig for barna, og aktiviteter og metoder som foreldrene lærer på ressursenteret blir gjentatt hjemme. Jeg kunne føle at foreldrene var lykkelige med dette tilbudet og at barna hadde daglig framskritt ved å delta i disse aktivitetene. Vi fikk også mulighet til å besøke to av familiene som hadde deltatt på kurs i håndarbeid og soppdyrking i lokalsamfunnsutviklingsprosjektet til Misjonsalliansen. Slike treninger organiseres for at fattige familier skal kunne få flere ben å stå på økonomisk og øke sine inntekter. Inntektene fra disse aktivitetetene var fortsatt relativt lave da vi var på besøk. Likevel hadde den lille inntektsøkningen allerede bidratt til at livssituasjonen for disse familiene var blitt forbedret. Inntrykket jeg sitter igjen med etter disse møtene er at Misjonsalliansens prosjekter i Vietnam har en positiv effekt på fattige menneskers liv. Noen hadde allerede økt inntektene sine, andre vi møtte sliter fortsatt med å få endene til å møtes. Likevel var de fleste vi møtte smilende og overbevist om at Misjonsalliansens prosjekter er med på å gi dem en bedre framtid. ■ ■ Aslaug Gotehus Rønningen og Ngo Thanh Ha

Latter og glede for inkludering

Waterjar Phu Dong commune Etter en 20 minutters gåtur gjennom frodige rismarker møter vi Buc (53) i det enkle, men velholdte huset dekket av blader fra kokospalmer. Han bor i en del av Mekongdeltaet som ligger nære havet. Selv om området er omringet av en av verdens største elver, er vannet blandet med saltvann fra havet. Derfor er tilgang til ferskvann både til drikke og jordbruk et stort problem i denne delen av Mekongdeltaet. Buc jobber som dagarbeider innen landbruk, men han eier ikke noe dyrkbar mark selv. Han forteller oss at drømmen hans er å leie litt jord for å drive jordbruk. I løpet av en god måned kan han tjene en million vietnamesiske Dong, tilsvarende litt mindre enn 300 norske kroner. Kona hans bor i en annen provins og jobber som hushjelp. Hun tjener også rett under 300 kroner i løpet av en måned. Buc har fått støtte til en vanntank fra Misjonsalliansen. Han bidro selv med 150 kroner samt all transport av materialer, og han deltok i byggingen. Han fikk hjelp av barna sine, men det tok likevel to dager å transportere materialene fra hovedveien.

Før han fikk vanntanken, måtte han komme seg til hovedveien for kjøpe vann hver tredje dag. Vanntanken er 2 000 liter og fylles med regnvann i regntiden. Den er et stort bidrag til at Buc og familien har tilgang til rent vann. Mekongdeltaet er sett på som ett av de områdene på verdensbasis som er mest truet av klimaendringer av IPCC (FN og WMOs klimapanel). Inntrenging av saltvann i elvevannet i Mekongdeltaet er et økende problem. Eksperter mener dette er forårsaket av demninger som er bygget lenger oppe i elven, som forstyrrer den naturlige vannstanden. Området er også sårbart for økende havnivå og rammes av en høyere frekvens med stormer. Innbyggerne sier også at tørketiden er lengre og at regntiden er kortere enn før. I tillegg til vanntanker jobber Misjonsalliansen med å hjelpe fattige bønder å tilpasse jordbruket og tilegne seg andre inntektskilder for å minske effekten av klimaendringene. n Kåre Rønningen

18. april var 96 barn med funksjonshemninger spesielt invitert til Tan Binh barneskole for å delta på den årlige feiringen av den vietnamesiske dagen for funksjonshemmede. På programmet stod leker og aktiviteter som bidro til latter, glede og fellesskapsfølelse. «Dette er første gangen jeg har lekt sammen med så mange andre barn. Jeg likte båtracet, for da ble jeg heiet på, og jeg fikk leke sammen med mange nye venner», forteller Diep. Hun går i 2. klasse. Fordi hun er blind blir hun ofte utestengt fra aktiviteter. Også for foreldrene som fulgte barna sine på skolen denne dagen var dette en spesiell dag. Det er dessverre ikke hver dag at de får se sine barn være aktive deltakere i lek sammen med andre barn. «Gjennom aktiviteter som dette kan sønnen min lære av andre og bli mer trygg i møte med andre barn», sier Hung som er mor til en gutt med Downs syndrom. For at funksjonshemmede barn skal få delta i lek og læring på samme måte som alle andre barn må mange eksisterende holdninger og oppfatninger i samfunnet utfordres og endres. Ved å invitere barn, både med og uten funksjonsnedsettelser til å delta i de samme aktivitetene ønsker Misjonsalliansen å være med på å bryte ned de sosiale barrierene som barn med funksjonsnedsettelser i Vietnam møter daglig. n Tran Bao Minh

Vietnam x #3/2013

Menighet startet internat for unge jenter I Caranavi bor mange barn og ungdom mer alene. Disse kommer som regel fra utkantstrøk og sendes til byen for å kunne gå på skole. En lokal menighet arbeider for å gi unge jenter et trygt og godt sted å bo. Caranavi er et stort distrikt med over 57 000 innbyggere, og mange av dem bor langt unna sentrum. For å gå på skole må mange barn i Caranavi dermed flytte hjemmefra og inn til byen i svært ung alder. I sentrum er det tøffe – Hadde jeg forhold. På kveldsikke fått bodd og nattestid er gatene her, hadde det fulle av barn og ungnok gått veldig dommer, og prostitudårlig med meg sjon, rus og mishandling er realiteten for mange av dem. Andelen jenter som blir gravide i ung alder er også stor. Det finnes heldigvis noen som jobber for å gi barn og ungdom et trygt sted å bo i Caranavi. Centro Integral Luterana «Verena Wells» er et internat for jenter fra 12 år og oppover, som går på ungdomsskole eller videregående i byen. Det ble

Bolivia

startet opp for fire år siden etter at den lutherske kirken i byen bestemte seg for å gjøre noe for å hjelpe barna som bor alene. Prosjektet får støtte fra Misjonsalliansen gjennom kirkefondet MANAPSI. Senteret gir ikke jentene bare et trygt sted å være. Det har et helhetlig perspektiv og ønsker å gi barna bedre livskvalitet og hjelpe dem til å stå bedre rustet også senere i livet. Mange av jentene har for eksempel ernæringsproblemer når de kommer hit. På senteret får de den maten de trenger og lærer om ernæring og helse. Jentene får også opplæring i ulike typer håndarbeid, og de får muligheten til å lage ting som de kan selge og tjene penger på. En av jentene på senteret har bodd her i fire år og er nå 15 år. Familien hennes bor 3,5 timer med minibuss unna byen, og hun forteller at hvis hun ikke hadde fått bo på Centro Integral, tror hun ikke hun kunne ha fortsatt på skolen. Hun

kjenner flere jenter som må klare seg helt alene i byen og som har det veldig tøft. – Hadde jeg ikke fått bodd her, hadde det nok gått veldig dårlig med meg, sier en jente på 13 år som snart har bodd her i to år. – Det hadde ikke gått så bra på skolen, og sannsynligvis hadde jeg vært ute i gatene sammen med mange av de andre ungdommene som bruker kveldene til å ruse seg og gå på diskotek. Denne jenta var veldig mye alene før hun kom til Centro Integral, fordi hun da bodde alene sammen med moren sin som jobber langt unna hjemmet. Da hun flyttet hit til senteret, fikk hun på en måte mange søstre som kunne støtte og hjelpe henne, noe som gjorde henne veldig glad, forteller hun. Internatet har i dag en kapasitet på 28 plasser. Håpet er etter hvert også å få startet opp et lignende senter for gutter. n Åsne Ramfjord

Tannhelsekampanje På skolen Hereos de Octubre sitter barna på rekke og rad, med et nervøst uttrykk i ansiktet. De skal nemlig få en tannsjekk av tannlegestudenter som besøker skolen i dag. Alle barna på Misjonsalliansens samarbeidsskoler i Bolivia får hvert år gratis tannhelsekontroller. Disse kontrollene er svært viktige for barnas helse. Mange av barna på El Alto har et dårlig kosthold og har lite kunnskap om tannhygiene. I tillegg til å foreta en kontroll på alle barna, underviser tannlegestudentene barna i hvordan de kan forebygge hull i tennene. n Katrine Mayora Synnes

På tre bein I årets første [tsjili] står ein artikkel om stolen med tre bein som står stødig. Dette er eit flott bilete som også passar på måten me jobbar på, der lokalsamfunn, kommune og Misjonsalliansen drar i lag for å nå måla. Det er ein torsdag midt i april, og på skulen Walter Alpire er det hektisk aktivitet. Førskulebarn øvar på dansen sin, lærarar og foreldre riggar til velkomstportal og scene – medan ungdomsskulen har «dåp» av nye elevar. Etterkvart stiller elevane opp med militær presisjon, foreldrene flokkar seg ved porten, og endeleg kjem han alle har venta på: Ordføraren! Å vera ordførar på El Alto er ein travel jobb – omlag 1,2 millionar menneskje forventar handling og endring i ein tøff kvardag. I dag skal fjorårets resultat feirast. I 2012 blei det bygt klasserom, kontor, sanitæranlegg og audiovisuelle rom på dei 19 samarbeidsskulane til Misjonsalliansen på El Alto, og dette blir markert med talar, dans, snorklipping og mat.

Barna som har stått og venta i ein liten time i solsteiken, tar slik i under nasjonalsongen at dei fullstendig overdøyver korpset som spelar. Ein av dansarane kjem bort til ordføraren etterpå og seier: «Deg har eg sett på TV!» I talane blir det framheva kor viktig samarbeidet mellom dei tre «beina» er for å oppnå gode resultat, og ein foreldretillitsvald poengterer også at bygga er ein del av prosjekta, i tillegg til ulike kurs, landbruksprosjekt og kyrkjearbeid. Ordføraren rundar av med gode nyheter om at kommunen har kjøpt inn meir inventar til dei nye bygga, og han uttrykkjer eit klart ynskje om vidare samarbeid med Misjonsalliansen. Det lovar godt for arbeidet framover - ein treng alle dei tre beina for at arbeidet skal fungera! n Magne Steine

Kurs for kirkeledere «Mange pastorer i Bolivia er gode ledere i kirken, men tar lite ansvar for lokalsamfunnet», forteller Germán Loayza, leder for Misjonsalliansens diakonikontor i Caranavi. Kurset «initiativrik ledelse» ble avholdt i mars og april og hadde mer enn 50 deltakere. «Målet med disse kursene er at kirkeledere i menighetene skal involvere seg mer i lokalsamfunnet», forteller German videre. «De er ikke godt nok rustet, og det ønsker vi å gjøre noe med.» Senere får pastorene tilbud om flere moduler, blant annet integrert misjon, prosjektutvikling og kommunale prosesser. n Katrine Mayora Synnes

Bolivia x #3/2013

Fadderkonsert med Mosaic i Bugården kirke i Sandefjord 28. april.

Ambassadørkoret Mosaic Misjonsalliansen er stolt av å presentere vårt ambassadørkor og en av organisasjonens musikalske samarbeidspartnere; Mosaic. Hvorfor er Mosaic ambassadør for Misjonsalliansen? Når man er en gjeng på litt over tjue sangere som alle har drevet

Sammen

med musikk i flere år, er det lett å henge seg opp i hvordan vi til enhver tid kan være best mulig musikalsk, få til mange konserter og selge cd-er. Vårt engasjement i Misjonsalliansen hjelper oss også å huske på at det finnes en verden utenfor øvingsrommet, og at våre

utfordringer er ufattelig små i den store sammenhengen. Å få være ambassadørkor gir et større perspektiv på det vi driver med, noe vi synes er veldig viktig. Hvordan kommer engasjementet deres til uttrykk i deres musikalske arbeid?

Vi vil at de som kommer på konsertene våre skal sitte igjen med noe mer enn en god konsertopplevelse. Vi vil utfordre.

Verveentusiaster

På alle våre konserter forteller vi litt om prosjektet vi støtter i Liberia og oppfordrer folk til å bli med oss på laget som faddere. Etter konsertene står noen av korets medlemmer på stand for å snakke med alle som skulle være interesserte. Mosaic er også et åndelig fellesskap, og vi ber mye sammen på øvelsene. Samarbeidet med Misjonsalliansen er et naturlig bønneemne som vi ofte har med oss. Hvorfor er dere engasjert i Liberia? I Norge er skolegang en plikt, og man ser på det som en selvfølge at alle skal få gå på skole. Utdanning

er vel en av verdiene som vi nordmenn setter veldig høyt. Prosjektet vi er med på å støtte, bidrar til at barn i Liberia også skal få denne muligheten. Dette er det enkelt for oss å forstå viktigheten av. Hva ønsker dere å oppnå med å løfte frem fattigdom gjennom korets arbeid og profil? Vi vil at de som kommer på konsertene våre skal sitte igjen med noe mer enn en god konsertopplevelse. Vi vil utfordre. De fleste nordmenn i dag har alt det de trenger, og det er lett å glemme at ikke alle har det sånn i vår travle hverdag. Vi tror og opplever at mange kan ha både råd og lyst til å bidra når det kommer til stykket, og derfor er det fint for oss å komme med en påminnelse og en mulighet gjennom Misjonsalliansen. Hvordan opplever dere at folk er engasjert i denne typen spørsmål i dag? Etter nesten hver eneste konsert kommer folk bort til oss for å gi positiv respons på at vi engasjerer oss, og mange forteller om eget engasjement. Her har vi fått høre historier om bursdagsselskap til inntekt for Misjonsalliansen, folk som selv har besøkt prosjekter eller det fortelles om hvordan man har vært engasjert i mange år og nå jobber med å overtale venner og familie til å bli med og støtte. Disse opplevelsene gjør det lett å bli optimist. n Inger Lise Hansen & Maria Augestad

Caroline og Hans Martin Espegren skal reise ut som volontører for Misjonsalliansen i Ecuador til høsten og fant ut at de ville delta i vervekonkurransen. Det viste seg å bli enklere å verve faddere til Misjonsalliansen enn hva ververne selv trodde. «Det har vært kjempegøy å verve», sier Caroline. «Vi har tatt i bruk Facebook, sendt ut epost til venner og kjente og fått anledning til å fortelle om Misjonsalliansen og fadderordningen i menigheten vår, Salem i Trondheim. Snart er reisen til Ecuador betalt ved at begge volontørene har klart å bli superververe. Vi takker alle ververe for innsats og entusiasme! Tusen takk! n

Ecuador ble vinner av [tsjilimiddag] 2013 Vi gratulerer Ecuador så mye med seieren og en STOR TAKK til alle som har arrangert og vært gjester under [tsjilimiddag] 2013. Vi setter pris på det store engasjementet blant støttespillere i Norge og i våre prosjektland. n

Sammen x #3/2013

Den vanskelige

â&#x20AC;&#x201A;

overgangen Angelica Alves står tidlig opp hver morgen for å dra til universitetet. Hun bruker knapt 15 minutter til fakultetet der hun studerer, men den kulturelle avstanden er derimot lang. Jenta er nemlig den eneste fra sitt lokalsamfunn som studerer. > Tekst & foto [ Hilde Bringedal, Bjørnar Valbø, Irene Aanstad, Thiago Couto og Oddmund Køhn ]

MOT ALLE ODDS. Brasil er et land med stort gap mellom rik og fattig. Angelica bor i Jardim São Remo, et av de største slumområdene i São Paulo. Ved siden av ligger University of São Paulo (USP), det eneste brasilianske universitet som er på listen over verdens 100 beste universiteter. – Det er bare en høy mur som skiller mitt nabolag fra USP. I likhet med alle andre som bor i São Remo-slummen, trodde heller ikke jeg at livet på andre siden av muren var noe for meg, forteller Angelica. 20-åringen som studerer og skal bli sykepleier, vokste opp med narkotrafikk, kriminalitet, vold og drap. Moren ville ikke at tenåringsdatteren skulle henge rundt i dette nabolaget uten å gjøre noe og med fare for å havne ut i noe som kunne skade henne. – Hun fikk meg inn i et kristent barne- og ungdomstilbud, Girassol-prosjektet som blir støttet av Misjonsalliansen, og det ble begynnelsen på en historie om vennskap og fellesskap. Det endret livet mitt, forteller hun. Angelica hjalp til med praktiske ting og etter hvert med leseog skrivetrening. Etter flere år med frivillig engasjement ville staben på Girassol hjelpe henne videre i livet. – Jeg fortalte dem at jeg ønsket å ha en jobb der jeg kunne hjelpe mennesker, og aller helst ville jeg bli sykepleier. Staben hjalp meg videre, og de ordnet med et stipend. Hun måtte gjennom en opptaksprøve, som hun først ikke klarte. – Jeg ville ikke gi opp, og Girassolprosjektet og menigheten min ville heller ikke gi meg opp. Neste gang klarte jeg testen og ble sykepleierstudent ved USP. URETTFERDIG UTGANGSPUNKT. Tone Lindheim er utenlandssjef i Misjonsalliansen og jobber daglig med prosjektene i de ti landene organisasjonen jobber i. Hun mener det er viktig å ha ungdommens utfordringer med i den langsiktige bistandstenkningen. – Overgangsfasen fra å være barn til å bli voksen er krevende enten man bor i Norge eller i et av våre prosjektland. For ungdom på Filippinene, i Brasil eller i Ecuador blir denne overgangen ekstra utfordrende siden de i disse landene ikke har den samme trygghet, de samme rettigheter eller samme muligheter som oss. Utgangspunktet er urettferdig ulikt, sier hun. Lindheim mener engasjementet for ungdommens levevilkår ligger i ryggmargen i Misjonsalli-

ansens arbeid. – Det er nær sammenheng mellom fadderordningen og andre prosjekter i Misjonsalliansen. Når vi jobber med skole og utdanning, så vet vi jo at barna blir eldre, og vi tror at måten vi jobber på kan føre til bedre oppvekstsvilkår, sier hun, men legger til: – Oppvekstsvilkårene er vanskelige i landene vi jobber i. Rus, vold og kriminalitet er dagligdagse og kjente for mange av ungdommene i prosjektene våre, og når arbeidsledigheten er så enormt stor, skal det så lite til for at ungdommer skal ta gale valg. UNGDOMSORGANISASJON. Midt inne på øya Marinduque på Filippinene bor John Landoy. Vi kjører en bratt, humpete og svingete veg nesten 17 km innover øya før vi kommer til Sibuyao, ei grend i Torrijos med 1853 innbyggere. Her lever folk stort sett av landbruk. På grunn av at stedet ligger ganske høyt kan de dyrke en del grønnsaker som man ikke lykkes med nede ved sjøen. Men vann er et problem, og nå på sommeren er det ofte tomt for vann selv i pumpene. Misjonsalliansens startet arbeid her i 2012 og jobber nå sammen med innbyggernes egen organisasjon for å skape utvikling i samfunnet. Ungdommene startet i oktober en egen organisasjon, Active Youth Organisation of Sibuyao, AYOS. I dag har de 35 medlemmer, og de møtes vanligvis en gang i måneden. Nitten år gamle John er leder. – Det er enkelt å være leder for AYOS. Ungdommene her er veldig positive og ivrige etter å gjøre noe for samfunnet sitt, forteller John som er den eldste i organisasjonen. De fleste medlemmene er rundt 15–17 år. De har nettopp hjulpet til med skogplanting og planlegger nå en sportsfestival for barna i grenda. I tillegg har de aktiviteter for yngre barn hver lørdag for at de skal lære mer og utvikle seg. John forteller at rundt halvparten av ungdommene i Sibuyao flytter fra grenda og reiser til Manila for å jobbe. Veldig mange barn og unge går ikke på skolen. – Det er mange unge som gifter seg veldig tidlig, men det er ikke så mange tenåringer som blir gravide, forteller John. >

OMSORGSYRKE. Det er ikke vanlig at ungdommer

fra de fattige slumområdene får høyere utdanning. Angelica har fått denne muligheten, og jenta fra São Remo-slummen er ferdig med de to første årene av sykepleierutdanningen.

TA ANSVAR. John Landoy er leder for et ungdomsengasjement i landsbyen sin. Han er bare hjemme i helgene, for han går på college i St. Cruz som ligger noen mil unna. Kanskje vil han studere videre og bli advokat.

GIRLS CLUB. Tårene rant nedover kinnene på de 40 tenåringsjentene som fikk diplom etter å ha vært med på et tredagers seminar i kommunen Buenavista på Marinduque. Det er sterke krefter i sving når unge tenåringsjenter blir tatt på alvor, når de får høre at de er verdifulle og at de kan sette seg mål og oppnå drømmene sine. Ansatte i Misjonsalliansen og norske volontører har vært tilretteleggere for Girls Club (Jenteklubb) i samarbeid med foreldre og le-

dere i de lokale organisasjonene, og det er blitt bygget tillit og trygghet over tid. På seminaret som Girls Club tok initiativet til, snakket jentene om helt universelle tema for jenter i denne alderen: om selvbilde og følelser, om relasjoner og gutter, om forholdet til kropp og utseende og om sex. – Kjæresten min vil presse meg til å ha sex, men jeg vil heller tenke på framtiden og mine drømmer. Jeg vil ikke kompromisse, jeg vet jeg er mer verdt enn det han tror, fortalte en av jentene i en av smågruppene.

JENTEPRAT. Lizel og Sara er med i Girls Club og liker seg godt. – Det er spennende å lære mer og høre hva de andre sier om det å være jente, sier de.

Lizel Delos Santos (16) og Sara Princess (15) er aktive i Girls Club og er glad for tilbudet. – Her kan vi hjelpe hverandre, vi får nye erfaringer om livet, vi snakker sammen og lærer av hverandre. Vi vil også vite mer om det å være jente, forteller de. De går begge tredje året på Bagtingon Nasjonal High School, og de har drømmer for framtiden. – Jeg ønsker å bli lærer fordi det virker som en spennende og morsom jobb. De emnene jeg ønsker å fordype meg i er engelsk, naturfag og kroppen. Jeg vil ha en god utdanning og tjene godt, så jeg kan

hjelpe familien. Jeg ønsker en egen familie og vil bygge et hus til oss. Innen ti år håper jeg at jeg har en god ektemann og fem søte barn, sier Lizel. Sara stoler på at Gud hjelper henne og har en plan for henne. – Jeg vet ikke hva jeg vil bli ennå. Det er så vanskelig å finne ut av, men jeg vil tjene godt slik at jeg kan gi penger til foreldrene mine. Og så vil jeg hjelpe andre fattige familier når jeg har begynt å tjene egne penger. >

SKOMAKER OG PASTOR. Ernesto ønsker å være en trygg voksen for ungdommene i nabolaget.

Ernesto Manrique (43) er både skomaker og ungdomspastor i en av sonene i Guayaquil i Ecuador der Misjonsalliansen arbeider. Han er glad for å ha fått kontakt med Misjonsalliansen. Han ønsker en forandring i nabolaget sitt. – Alt for mange barn i Ecuador blir overlatt til seg selv, altfor mange barn mangler en trygg rollemodell i livet sitt. Slik var det også for meg. Det er vanskelig for ungdom å endre på livet når de først har kommet feil ut. Mange ønsker det, men de får det ikke til av mangel på voksne som bryr seg om dem, forteller Ernesto Manrique. Ernestos mor døde da han bare var åtte år, og han vokste opp i en søskenflokk på ni og en far som jobbet mye. Han vokste opp i et av Guayaquils fattigste og mest kriminelle områder. Han fant raskt trøst på gata, med alkohol og narkotika. Det gjorde også brødrene hans, to av dem er nå døde på grunn av narkotika. Ernesto begynner å gråte og trenger en pause i samtalen. Etter en liten stund fortsetter han: – Det er ikke så ofte jeg snakker om dette, det er fortsatt vondt å tenke på at ikke brødrene mine kunne reddes. Både min far, jeg selv og de andre

MEDVANDRER.

søsknene mine ble kristne og fikk gjennom kirken hjelp av voksne mennesker som ville oss godt, noe som det dessverre er altfor lite av i Ecuador. Ernesto Manrique ønsker å være en trygg voksen for ungdommene i nabolaget. – Jeg ønsker at de skal bli kjent med Kristus og få styrke til å endre livene sine. Jeg vet at mange opplever vold i hjemmet og at mange derfor søker tilflukt på gata. Det er disse ungdommene jeg ønsker å fange opp og gi et tilbud i kirken. Med Misjonsalliansen på laget kan jeg kanskje tilby ungdommene yrkesrettet kurs så de får lært noe, så de føler at de duger til noe og får en sunn tro på seg selv og sin framtid. UOPPNÅELIGE DRØMMER? Vi treffer fem jenter i nabo-

laget til pastor Ernesto. Misjonsalliansen har visst om dette området lenge, men har tidligere vegret seg for å starte arbeid her. Boligene her er for det meste bambushus. En sterk eim av søppel kiler i nesa, og gatene er gjørmete. Ei av jentene har to barn, og to av jentene har ett barn. Bare to av jentene går på skole. – Det er kjedelig her, er det første de sier. – Hva mener dere med det? vil vi vite. – Det er ingenting å finne på, svarer de, ikke så annerledes enn det en norsk tenårings-

DRØMMER. Jentene i Guayaquil ønsker seg en bedre framtid. På ønskelisten står yrker som modell og lege, men de er usikre på hva som er mulig.

jente ville sagt om sin hverdag. – Det hender det er fest i nabolaget, og da er det moro her, fortsetter de. Jentene forteller at det er mange bander og mye kriminalitet i lokalmiljøet. Til og med smågutter kan gjøre livet vanskelig for mange her. – Vi kan ikke gå fra huset vårt uten at det er noen der og passer på det. Hvis ikke, er det robbet for ting når vi kommer tilbake. Bandene stjeler fra oss for å få penger til å kjøpe narkotika. Jentene snakker om framtiden og om hva de ønsker seg i livet. En av dem sier at hun har lyst til å bli modell, en annen sier at hun vil bli lege. Margarita som er 17 år lytter til de andre. Hun sitter med barnet sitt på ni måneder i armene, har tårer i øynene og sier: – Det er ikke noe vits for oss å tenke at vi skal bli noe som helst. Vi får barn og etter det er det ingen muligheter for oss, det er umulig for oss å få noen utdanning. OVERVINNELSE. –

En stor gruppe ungdom i prosjektene våre har ikke jobb og kommer ikke inn på arbeidsmarkedet. Det skaper fort en følelse av å ikke lykkes. En del av det å drive fattigdomsbekjempelse er å skape arbeidsplasser. Hvis for eksempel jordbruk kan ha en lønnsom framtid, framstår livet på

landsbygda som et reelt tilbud, og levegrunnlaget blir så godt at barna kan få skolegang. Deretter vil mange ha mulighet til videre utdanning, sier Tone Lindheim. I Brasil sitter Angelica Alves og leser anatomi. Det hadde hun ikke trodd for et par år siden. – Hvis noen fra Jardim São Remo-slummen skulle få tillatelse til å komme inn på universitetsområdet, måtte det bli som vaskehjelp. Nå sitter jeg her med fagbøkene mine. Med hjelp av lokalsamfunnet og av prosjektet som Misjonsalliansen støtter i São Remo-slummen, kunne Angelica overvinne det negative mønsteret som urettferdigheten og gapet mellom rike og fattige i landet skaper. – Som alle andre i lokalsamfunnet mitt trodde heller ikke jeg at dette var mulig. Nå er jeg her, og jeg ønsker å bruke livet mitt til nytte for andre, sier den framtidige sykepleieren. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

ungdommer

… Rus og overgrep.

Jeg har lite erfaring med alkohol, men det er et omfattende alkoholmisbruk blant mine medstudenter. Ofte begynner ungdommer med alkohol i 16-årsalderen, tror jeg. Det er er en del narkotikamisbruk. Narkotika er veldig billig. Jeg vil anslå at kanskje 5 av 50 studenter bruker narkotika, mens 40 av 50 drikker alkohol. Det er en del vold blant studentene, men enda mer i hjemmene. Det er store utfordringer knyttet til seksuell misbruk og voldtekter i Bolivia. Det er veldig vanlig, spesielt internt i familiene, med far eller brødre som overgripere. Dette er et tema som er veldig tabu. Jeg tror jeg vet om to som har vært utsatt for det, men det er noe jeg har hørt via andre. Det har blitt mer åpenhet rundt temaet de siste årene. Ana Gloria (26) BUMAN-psykologistudent, Bolivia

Trend

…

… Å begynne å jobbe.

Jeg er nå ferdig med fem år på college og har utdannet meg til elektroingeniør. De to yngre søsknene mine har måttet vente med å gå på skole til jeg ble ferdig. Nå skal jeg hjelpe dem. Pappa jobber som «construction worker». Det er en uforutsigbar og veldig dårlig betalt jobb. Han får kun korte kontrakter om gangen. Mamma har vasket klær, passet barn og tatt småjobber for å få ting til å gå rundt. Foreldrene mine har jobbet hardt og til og med tatt opp lån for å sende meg på skolen. Jeg gikk ut som en av de beste på studiet. Jeg tror det vil være lett å finne en jobb og håper jeg kan bli ansatt i et telecom-firma. Drømmen min er å hjelpe familien min, se til at søsknene mine får utdanning, at vi får et bedre hus. Jeg opplever det ikke som en byrde å måtte hjelpe familien. Det er noe jeg gjør med glede! Benjo ( 21 år) bor på Filippinene

… Ungdomstiden.

Vi har ikke tid til å være ungdommer. Tiden går med til jobb og studier. Der jeg kommer fra, finnes det bare en barneskole, så jeg har måttet flytte inn til byen for å studere. Nå bor jeg i en kirke sammen med lillebroren min. Faren vår kommer på besøk en dag annenhver uke. Ungdomstid? Vi har ikke mulighet til å «være ungdommer». Vi har ikke det valget. Mange går på diskotek, fester og drikker. Men ikke vi. Vi gjør det beste vi kan. Vi prøver å ta gode valg. Hernan (21) bor i Bolivia og er BUMAN-student

… Arbeidsledighet og ungt entreprenørskap.

De fleste av vennene våre har ikke jobb. Det er veldig vanskelig. Jeg er heldig som har hatt mulighet til å gå på kurs, lære noe og etterpå få mikro-lån. Jeg tror det er mange som gir opp, som ikke gidder å forsøke lenger og bare ser håpløshet i hverdagen sin. Det er en kjempefin mulighet å være med på et gratis kurs, slik jeg fikk være. Jeg håper bare at jenter ser den muligheten Misjonsalliansen gir, og at de benytter seg av den. Roxana Silva (20) er lånekunde i D-MIRO, Ecuador

… Drømmer for fremtiden.

Jeg drømmer om å få en bra jobb og en lykkelig familie. Jeg vet ikke hva jeg vil studere eller hva jeg vil bli ennå og synes det er vanskelig å finne ut. Men jeg vil ha en god jobb slik at livet blir lettere for meg og familien. Jeg vil tjene bra slik at jeg kan gi penger til foreldrene mine. Og hvis jeg tjener bra, håper jeg å kunne hjelpe andre fattige familier. Princess Sara (15) er elev på en skole på Filippinene

Trend #3/2013

Portrett â&#x20AC;&#x201A;

#3/2013 Portrett

De fattige i førersetet Vi skal lage god stemning, svare på alt det folk lurer på og dele ut karameller og servere god espresso. > Tekst [ Oddmund Køhn ] Foto [ Arnt H. Jerpstad ]

x #3/2013 Portrett

Det er to motiverte og engasjerte jenter som forbereder seg på en sommer på fire hjul. Malene Jerpstad og Evelyn Hilleren Finne utgjør teamet som denne sommeren skal besøke stevner og arrangementer for å utfordre folk til å bli faddere i Misjonsalliansen. TRYGT MILJØ. De to tjueåringene kjenner hverandre godt fra før, først og fremst gjennom Oslo Soul Children, korkonseptet som har tatt hele Norge med storm og som til og med har blitt en eksportartikkel. Malene startet i Oslo Soul Children da hun var ti år, Evelyn da hun var tolv, og for begge har koret hatt stor betydning. – I ungdomstiden kan det være vanskelig å være kristen, men koret og miljøet rundt koret hjalp meg til å være tydelig som kristen, sier Malene. Evelyn kikker bort på venninnen og samtykker: – Koret var en viktig vennegjeng og gjorde meg trygg i troen, legger hun til. Det er viktig for dem å legge til at de fremdeles er en del av dette miljøet selv om Soul Children er et tilbud for gutter og jenter mellom ti og seksten år. – Vi er med i Soul Teens, og vi er fremdeles aktive i Soul Children-miljøet. Evelyn og Malene gikk ut av videregående for ett år siden, Malene gikk på KG og Evelyn gikk musikklinjen på Foss videregående. De stod begge overfor valget mellom studier, folkehøyskole eller noe annet. Og noe annet ble det. – Vel, at det ble bibelskole skyldes nok noe annet enn en veldig stor interesse for bibelfag, må Malene medgi. – Vi begynte på bibelskolen i Grimstad på grunn av skolens samarbeid med Soul Children og at vi skulle til Ecuador for å starte opp Soul Children-kor, sier Evelyn.

Portrett

#3/2013 Portrett

TA OPP DITT PASS OG FØLG MEG. Bibelskolen i Grimstad har en linje som heter World Wide Walk, og studentene reiser ut teamvis til forskjellige land. Teamene er utenlands i nærmere et halvt år og jobber sammen med en eller flere misjonsorganisasjoner. – Vi skulle starte opp to Soul Childrenkor, og vi samarbeidet med Normisjon og Misjonsalliansen. Vi bodde på Casa Alianza, gjestehuset til Misjonsalliansen i Guayaquil.

Det tok litt tid før ungdommene skjønte at de skulle synge samme tone. Evelyn og Malene var sammen med fire andre studenter fra bibelskolen, alle med bakgrunn fra Soul Children, bortsett fra én. I tillegg til korarbeid hadde teamet praksisoppgaver innenfor engelskundervisning og annet barne- og ungdomsarbeid. Tiden i Soul Children har vært en læretid, og vi fikk etter hvert lederoppgaver i koret. Vi lærte mye av mange gode ledere, som har vært forbilder for oss i tro og væremåte. Dette fikk vi nytte av da vi jobbet i Ecuador, forteller Malene. – Vi har lært hvordan vi kan være strenge og hyggelige på samme tid, legger Evelyn til. INSTRUKTØRER. Lederegenskapene fikk jentene bruk for. De jobbet med to grupper; et etablert kor i menigheten Galilea i en velstående del av Guayaquil og en ungdomsgruppe i Arca de Noe, et av slumområdene der Misjonsalliansen jobber. – Vi fikk noen utfordringer, spesielt i Arca de Noe. Det tok litt tid før ungdommene skjønte at de skulle synge samme tone, sier Evelyn med et smil og fortsetter: – Men vi hadde både felles sangun-

dervisning og sangtimer med den enkelte en og en, og de lærte å bruke ørene og lytte til hva de andre sang. – Vi hadde med oss et repertoar på åtte sanger, Soul Children-sanger som var oversatt til spansk. Korene sang med singback, proft komp fra Norge, og etter hvert lød det veldig bra, sier Malene. Studentene skulle kommunisere med de ecuadorianske ungdommene på spansk. For Malene var det enkelt, for på en måte «kom hun hjem» til Ecuador. Hun bodde i Guayaquil i seks år fra 1996 til 2002 siden foreldrene var utsendinger for Misjonsalliansen, og hun snakker flytende spansk. – Den første måneden bodde vi hos vertsfamilier i Cuenca på høylandet i Ecuador for å lære spansk. Hjernen jobbet på spreng. Jeg hadde spansk på videregående og lærte ikke særlig mye, men etter hvert kom ordene fram, forteller Evelyn. Oppholdet hos vertsfamiliene ble også en innføring i ecuadoriansk kultur og dagligliv. De ble vant til haner som gjentagende ganger gol tidlig om morgenen og hunder som bjeffet utenfor soverommet, og de to blonde jentene ble gjenstand for oppmerksomhet. – Joda, vi fikk kommentarer. Ikke minst når vi gikk i byen. Noen ganger var det nok litt ubehagelig, men det var ingen grisete kommentarer, sier de to jentene og ser på hverandre og ler. Kanskje kunne det vært sagt mer om den saken. > VEKKE OPPSIKT. Med ny bil og ny

informasjonsstand skal Malene Jerpstad og Evelyn Hilleren Finne bli svært synlige på Skjærgårds og andre festivaler og arrangementer i sommer. De to jentene har jobbet i prosjekter i Ecuador og har tro på at fadderordningen i Misjonsalliansen er med og løfter mennesker ut av fattigdommen.

x #3/2013 Portrett

ET VIKTIG SETE. Malene og Evelyn vil jobbe for at mennesker og lokalsamfunn skal få hjelp og noen verktøy til å komme seg ut av fattigdom. Misjonsalliansen vil sette de fattige i førersetet og vil støtte deres egne planer og prioriteringer.

SOMMERSTAND. I mange år har Misjonsalliansen vært til stede på ulike sommerarrangementer for å informere om arbeidet og for å verve faddere. Slik blir det også denne sommeren. Tidlig på våren ble det annonsert etter ungdommer som kunne tenke seg en slik sommerjobb. Annonsen og spørsmålet nådde også Ecuador. De to venninnene bestemte seg for å søke. Og de fikk jobben. – Vi har sett arbeidet til Misjonsalliansen med egne øyne, og vi har i tillegg jobbet i prosjektene og sett at det nytter. Det er en god bakgrunn når vi skal møte mennesker denne sommeren, sier Evelyn, og Malene legger til: – Og så kjenner vi hverandre godt og vet hvordan vi fungerer sammen. – Ja, det skulle bare mangle når vi har sovet i dobbeltseng i fire måneder, sier Evelyn. Jentene kom tilbake fra Ecuador i begynnelsen av april og skal tilbringe de siste to månedene av skoleåret i Grimstad. Men de har allerede begynt vervingen av faddere. – Vi stod på stand på russetreffet i Kragerø, og det er jo bare ett år siden vi selv var russ. Vi vet hvordan russen tenker, og vi argumenterte

Portrett

#3/2013 Portrett

Det handler ikke om teknikk, men om engasjement.

med det vi selv ville ha hørt for et år siden, forteller jentene. De kom tilbake til hovedkontoret til Misjonsalliansen med 17 nye faddere. Snart skal de blant annet til Skjærgårds Music & Mission, Visjon, Oase, Arena og Skjærgårdssang. Mange steder og mange mil på veien, og de skal kjøre i en nyinnkjøpt bil med Misjonsalliansens logo og med et slagord om Misjonsalliansens måte å jobbe på i prosjektene: «Vi setter de fattige i førersetet». Malenes pappa er generalsekretær og sjef i Misjonsalliansen, men i bilen denne sommeren er det hun som er i førersetet. Evelyn har nemlig ikke sertifikatet. – Jeg skal holde Malene våken ved å synge for henne, og jeg skal mate henne, holde mobilen for henne, og når hun kjører i 30 km i timen i 80-sonen, skal jeg ikke si noe, forteller hun.

Evelyn og Malene gleder seg til denne sommeren. De to blide og engasjerte jentene skal treffe både ungdommer og eldre, og mange skal få utfordringen om å bli fadder i Misjonsalliansen. – Vi skal ikke konkurrere oss i mellom, vi skal heller hjelpe hverandre. Vi har forskjellige kvaliteter, og kanskje appellerer vi til ulike mennesker, sier de diplomatisk. Jentene har gått på kurs og lært om salg, men det handler ikke om teknikk, men om engasjement. – Malene har vokst opp med dette og er en del av det. Familien min har vært faddere i Misjonsalliansen så lenge jeg husker, og bildet av fadderbarnet står på peishylla hjemme, sier Evelyn. Nå skal de snart på veien. Og på stedene de kommer skal de lage stemning, servere god espresso og søte karameller og svare på alle spørsmål. De skal også tilby spennende fotografering, der man kan bli tatt bilde av i miljø fra prosjektene til Misjonsalliansen. Men har de andre hemmelige våpen? – Sjarmen tenker vi ikke på. Den er der bare helt naturlig! oddmund.kohn@misjonsalliansen.no HEMMELIG VÅPEN.

Betraktninger

Uten håp

Det har vært en sein vår – lengselen etter sommer og varme har vi forhutlede nordboere kjent på en god stund. Her kommer en viktig påminnelse til oss alle uansett «årstid»: Ta vare på blomstringsøyeblikkene i livet lev dem gi deg uforbeholdent hen til dem la dem skylle over deg gjem dem så varsomt i hjertet ditt

For en liten stund siden var jeg på besøk hos en familie med et funksjonshemmet barn. Treåringen hadde nettopp begynt på Misjonsalliansens ressurssenter hvor foreldre kan få hjelp og veiledning til å bistå barnet med utvikling og læring. Men dette klarte ikke denne moren å fokusere på. Hun hadde en multihandicappet sønn til; en 17-åring som ikke kunne gå og som kun snakket i enstavelsesord. Familien var fattig fra før, med en månedsinntekt på snaut 600 kroner. Denne var nå halvert fordi mannen hadde fått slag en måned tidligere og lå hjelpeløs i sengen. Moren var usikker på om hun klarte å fortsette å jobbe, samtidig som familiens utgifter skjøt i været på grunn av utgiftene til behandlingen av mannen. Den sterke moren knakk sammen da hun fortalte oss historien sin. Hun hadde for lengst forstått det vi nå innså – det var bare et spørsmål om tid før hun ikke ville klare mer selv. Øynene viste en blanding av sorg, håpløshet og avmakt. Gjennom vår kontakt med ansvarlige myndigheter fikk vi satt fokus på familiens situasjon. De er nå lovet hjelp og støtte i tiden fremover. Moren er ikke lenger alene med ansvaret.

Noe av det viktigste arbeidet vi alle er kalt til, er å tale de svakes sak og bringe håp. Noen ganger er det en kvinne i Mekong. Andre ganger er det noen nærmere deg, en nabo eller kollega som har mistet en av sine kjære eller en tigger på Karl Johan som ber om hjelp. Matteus 25, 35–36: 35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg. n

av [ Aslaug Gotehus Rønningen ] Utsending i Vietnam

det er en sammenfoldet plante som langsomt strever med å reise seg mot lyset mot møtet mellom det fullkomne Gudsverket og solen så våg å åpne deg opp

for ikke lev dine dager livet som en uforer ikke bare løst knopp blomstringsøyeblikk men se det er og opplev frøtid og ta vare på og grotid blomstringsi en mørk jord øyeblikkene i livet

Tove Houck

Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Solveig Skaug, giveravdelingen Oddbjørg Hildre Storaker, økonomiavdelingen Jørgen Haug, utenlandsavdelingen Bjørn Sørheim-Queseth, informasjonsavdelingen Geir-Thomas Nordhaug, økonomiavdelingen Hanne Holmberg Chávez, utenlandsavdelingen Rebekka Andreassen Garcia og Daniel Garcia Noguera, Ecuador Bente og Knut Iversen Foseide, Kambodsja Hanna Sofie Johansen, Filippinene

Ettertanke

Drivkraft med pågangsmot! I motsetning til mange andre som har ungdom i «huset», opplever ikke Misjonsalliansen det som vanskelig og problematisk. Utfordrende ja, men da fordi de gir oss positive innspill og hjelper oss til å holde kontakten med det som hele tiden kommer.

Illustrasjonsfoto: Privat

Ungdom gjør jo det – de kommer og er på farten inn i framtida – slik var ungdom før, og slik er de i dag. Ikke en eneste ungdom tenker at hun eller han skal bli eldre og kanskje litt restriktiv i forhold til nye ideer. Like fullt blir de det, men da har heldigvis nye optimistiske, nytenkende og endrevillige kandidater for lengst meldt seg på. Mange gode «oppfinnelser» har blitt til og funnet sin selvfølgelige plass mer eller mindre tilfeldig. Sånn er det også med Misjonsalliansens volontørordning; gjester som trengte et sted å bo og som gjerne ville være til nytte, førte til at organisasjonen gikk til anskaffelse av et gjestehus. Dette ble starten, og vi skrev Ecuador 2002. Elleve år seinere kom– de vet at dette ikke er mer tallet 452 opp når noe de kan skyve til side vi søker på registrerte eller legge bort, for de har volontører i registeret! Så kan vi spørre oss selv: sett med egne øyne Hva har de bidratt til – og – de VET! med? Hvilken verdi har det at vi fortsatt holder på med dette? Betyr det 46 noe for ungdommene selv, hva betyr det for

Kommentar

Misjonsalliansen og ikke minst, hva betyr volontørene for dem de møter ute? Før jeg går løs på disse spørsmålene, må jeg si at svarene mine bygger på de samtalene jeg har hatt med volontører før de reiser og etter at de har kommet hjem samt tett kontakt med etter hvert ganske mange volontøransvarlige ute; i Ecuador, Bolivia og på Filippinene – i tillegg til observasjoner av volontørene på arbeid i prosjektene. Det ligger med andre ord ingen vitenskapelig forskning til grunn for mine iakttagelser. 452 volontører – det er en anselig mengde, og det vil ikke være overraskende om stadig flere av disse i løpet av de nærmeste årene blir å finne i sentrale verv og posisjoner – både i og utenfor vår egen organisasjon. De er reflekterte, bevisste og kloke ungdommer som har fått en erfaring med et stort og vanskelig problem som omfatter en hel verden – de vet at dette ikke er noe de kan skyve til side eller legge bort, for de har sett med egne øyne – de VET! I tillegg til at volontører, sammen med tidligere utsendinger, har startet støttegruppene våre, både LaMitad og ilimitado, finner vi i dag tidligere volontører både i Hovedstyret og i Landsrådet. Vi finner dem også igjen i menigheter som har avtaler med oss, de er superververe,

og de har dratt i gang aksjoner som Tsjilimiddag, sykkelløp, joggeløp og loppemarkeder rundt om i landet. Ungdom er endringsvillige. Når de ser at kartet ikke stemmer med terrenget, endrer de kartet. Når det er vanskelig å rekruttere til tradisjonelle former for engasjement, leter de fram nye måter å samles på som er mer i tråd med det ungdom føler seg hjemme i. Misjonsalliansen har vært flinke til å gi ungdom rom til nettopp dette, og det er viktig. Også det som er «in» nå, har sin tid – da er det viktig å kunne gi slipp på formene. Setningen: «Jeg ønsker å bety en forskjell», er kanskje den mest brukte setningen på volontørenes søknadsskjema. Det er et ambisiøst ønske. Likevel – det er klart de får bety en forskjell! Hverken Bolivia, Ecuador eller Filippinene har tilsynelatende endret seg nevneverdig på grunn av en volontør, men vi prøver å gi dem en klippetro på at alle positive møter mennesker imellom skaper endringer! Volontørene arbeider med barn på skolen, er gode og positive voksenpersoner og rollemodeller for barn og unge, viser dem respekt uansett hvem de er og hvor de kommer fra, snakker med dem, gir dem tid og oppmerksomhet og framfor alt kjærlighet og omsorg. Barn og ungdom fra fattige kår opplever at de er verdifulle mennesker, og ja, det er klart at det gjør en forskjell i deres liv! Ingen reiser ut som volontør uten en solid porsjon eventyrlyst i bagasjen. Eventyrlyst, idealisme og et oppriktig ønske om å bidra er nok de viktigste faktorene som fører til at de vil reise, og eventyrlysten er viktig. Den bærer i seg positiv nysgjerrighet på alt som er annerledes, ønsket om å lære språk, bli kjent med nye mennesker og

Når de ser at kartet ikke stemmer med terrenget, endrer de kartet. nye kulturer og den litt forlokkende følelsen det er å utfordre seg selv på noe nytt og ukjent. Mange volontører er tydelige på at de ønsker et annet perspektiv på livet sitt. De vet at de har det utrolig godt, og de ønsker å bevisstgjøre seg selv og dermed kunne utfordre egne og andres holdninger. Selv om det sikkert er vanskeligere for volontørene å komme hjem enn å reise ut, bevarer heldigvis de aller fleste et engasjement. Det er ikke lett å komme hjem til Norge stappfull av inntrykk og opplevelser som en gjerne vil formidle til «alle» – gjerne i den overbevisning at nå vil «alle» skjønne hvor ille folk har det «der ute» – og så vil de også engasjere seg i dette! Dessverre er det ikke sånn, men her kommer det ungdommelige pågangsmotet til sin rett. De har fått venner «der ute», de har sett urettferdigheten og fattigdommen med egne øyne, og de kan ikke svikte! De har møtt ungdom som seg selv, med mange drømmer om utdannelse og arbeid, men uten de mulighetene de selv har til å få drømmene oppfylt. av [ Grethe Matre ] Dette ønsker de å gjøre noe Volontør- og menighetsansvarlig med – og de gjør det! n i Misjonsalliansen

Kommentar #3/2013

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

Ungdom fortjener å bli sett, hørt - og bli tatt på alvor!

«Roten til det meste her i området er lediggang. Barn og ungdom har foreldre som jobber fra tidlig morgen til sene kvelden. De blir overlatt til seg selv, de føler seg ensomme, de kjeder seg, mange begynner å drikke og henge på gatehjørner og blir lett fanget opp av kriminelle bander.» Eliana, 20 år

Sommergaven går til arbeidet blant ungdom

Du kan gi din gave til

kontonummer 3000 16 00040 Merk med «Sommergaven 13»

Sommergaven 2013

SMS: Misjon til 2160 (200 kr)