Tsjili_04_10 by Misjonsalliansen

Misjonsalliansens magasin

Fu A nk rb Stø sj eid tt on b sh la em nt me de !

#4/2010 106. årgang

Ecuador EN BØNN FOR FUNKSJONSHEMMEDE Norge NORGE AKSJON PÅ VOLONTØRLINJA Kina En mor gir aldri opp Ecuador Volontører Portrettet Ordføreren uten grenser Portrettet En tilgivende Biskop Trender Knips fra våre kamerater Trender Jesusbarnet i taguanøtt, saltsteinog Kommentar FOTBALLDRØMMEREN LØVLAND abacatre Kommentar Vilikerikkekultursjokk

il er t st re 3 a f o C 6-1 3 i e G tr id 6–3 s n r på e 2 e C s me å sid Le

Støtt Centro Creer Centro Creer tilbyr terapi og opplæring for barn med funksjonshemninger. Målgruppen er barn og ungdom med ulike funksjonshemninger som blant annet cerebral parese, hørselsvansker, bevegelsesvansker, autisme eller forskjellige former for psykiske utviklingshemninger. Sentrene betjener i dag ca. 200 barn og unge og familiene deres. Centro Creer startet i 1998 og består i dag av 2 sentre.

arbeid blant funksjonshemmede!

Send inn svarslippen eller ring oss på tlf. 22 94 26 00

Ja, jeg vil gi fast til Centro Creer Per måned

100 kr

200 kr

300 kr

Jeg ønsker å betale med AvtaleGiro.

500 kr Valgfritt beløp __________kr

[ tsj i li ) n r. 4 – 2 010

I Ecuador blir funksjonshemning forbundet med skam, og hjelpetilbudet er dårlig. For et valgfritt månedlig beløp kan du bidra til at funksjonshemmede barn gjennom trening og tilrettelegging får utviklet sine evner og får være en naturlig og viktig del av fellesskapet i hjem, skole og lokalsamfunn.

Jeg vil gjerne betale med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Misjonsalliansen Svarsending 1049

Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt.

0090 Oslo

Innhold #4/2010

Opplevelsen

TÅlmodighet og Kjærlighet. Smilet til Jeanette

Esmeraldas Segura Posligus stråler i mot oss når bilen til Misjonsalliansen stanser utenfor det lille bambushuset hennes. Det er 14 år siden hun stoppet to utsendinger akkurat der og spurte hvorfor Misjonsalliansen kun hjalp friske barn. Det ble begynnelsen på Centro Creer.

Nyheter Diakonispirer underholdt funksjonshemmede. Som et ledd i diakoniundervisningen arrangerte Misjonsalliansen tur for bolivianske studenter til et statlig drevet handikapsenter i La Paz.

trender

Reportasjen Setter Misjonsalliansen på timeplanen.

I april aksjonerte elevene ved Fredtun Folkehøyskole for å samle inn penger til Misjonsalliansens arbeid i Ecuador. Det er en del av pensum på volontørlinja.

Portrettet Orføreren. Ordføreren i

Misjonsalliansens landsråd har en allsidig bakgrunn. Han har aldri vært glad i rampelyset, men har heller ikke unngått det. Litt tilbaketrukket har han vært, men samtidig svært sentral.

41 Til ettertanke Kroppsspråk

42 Kommentar Jeg skal bli best

#4/2010

Leder

Ec ua do r

Arnt H. Jerpstad, Generalsekretær

Strategi på 1-2-3 i de siste månedene jobbet med strategien vår. Dette har vært en felles arbeidsprosess med stab og hovedstyret. For perioden 2010–2015 har vi for utenlandsarbeidet vårt valgt tre hovedmål:

I Misjonsalliansen har vi

1. Bekjempe fattigdom. Fattigdom er et

[omslaget]

En av guttene ved handikapsenteret Centro Creer lærer seg å gå. Det er en lang og tidkrevende prosess. FOTO: Bjørn J. Sørheim-Queseth

[tsjili]

ISSN 1890-6826 Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth, tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Grafisk design Klaus Arne Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS

[utgiver] Misjonsalliansen Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no besøksadresse postadresse

[Visjon] Vi gir livet en sjanse! misjon Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

[navnet] Misjonsalliansens første navn var Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1936. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisasjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

[få tsjili]

Ønsker du å få dette magasinet i postkassen, Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis!

uttrykk for at menneskeverdet krenkes. Oppfordringen til å stå på den fattiges side og til å kjempe for den fattiges sak går som en rød tråd gjennom Det gamle og Det nye testamente og i Jesu eget liv. Fattigdom er mer enn manglende inntekt eller mangel på materielle ressurser. Fattigdom handler også om å ikke ha tilgang til utdanning, grunnleggende helsetjenester, rent drikkevann eller mulighet til å påvirke politiske prosesser og andre faktorer som er viktige i folks liv. Fattigdom marginaliserer og gjør mennesker sårbare. Årsakene til fattigdom er sammensatte og finnes både på individuelt og strukturelt nivå. Det er viktig at våre prosjekter ikke bare lindrer fattigdommens symptomer, men også bidrar til å gjøre noe med fattigdommens årsaker. Fattigdomsbekjempelse og miljø er nært knyttet sammen. De fattige er på en særlig måte sårbare for klimaendringene. Verdens fattige betaler i dag prisen for den rike del av verdens overforbruk og forurensning. Som en del av verdens rike har vi en moralsk forpliktelse til å arbeide for å bekjempe fattigdom og for å redusere og begrense miljøødeleggelsene. Misjonsalliansens visjon og misjonserklæring springer ut av Guds skapervilje – alle mennesker har lik verdi og har derfor «rett» til å leve under verdige forhold. Her ligger diakoniens rettferdighetsdimensjon, slik den også blir beskrevet i Misjonsalliansens diakonidokument. Vi sier ofte at «det handler ikke om veldedighet, men om rettferdighet.» I misjonserklæringen understreker vi at alle mennesker fra Guds side har fått ressurser og muligheter. Når mennesker fratas muligheter og hindres i å utvikle sine ressurser, krenkes menneskeverdet.

2. Fremme rettferdighet.

Misjonsalliansen skal kjempe en modig kamp for rettferdighet og skal utfordre uretten – både i relasjonen mellom rike og fattige land og mellom rike og fattige i de landene hvor vi arbeider. 3. Bygge Guds rike. Guds store misjon i verden – missio Dei – er forsoning og gjenopprettelse som berører alle sider av menneskelivet: relasjonen til Gud, relasjonen til våre medmennesker og relasjonen til skaperverket. Kirken og alle troende er kalt til å ta del i dette store misjonsoppdraget. Misjonsalliansen har som misjonsorganisasjon del i misjonsoppdraget som er gitt til Guds kirke på jorden. I Misjonsalliansen har vi konkretisert dette misjonsoppdraget ved å si at vi skal «formidle Jesu kjærlighet i ord og handling». Som organisasjon opplever vi et særlig kall til den diakonale tjenesten. Både blant de første kristne og opp igjennom historien har den lokale menigheten på en spesiell måte vært bærer av det helhetlige misjonsoppdraget. Misjonsalliansen etablerer ikke egne menigheter, men skal allikevel være kirkebyggende. Vi ønsker å styrke menighetene i deres helhetlige misjonsoppdrag – i formidlingen av Jesu kjærlighet i ord og handling. Målet for kirkens misjonsoppdrag er omvendelse, tro og nytt liv. Også på denne måten vil vi gi livet en sjanse. Å bygge Guds rike handler ikke om å bygge imponerende monumenter, men om å bygge grensesprengende, inkluderende og utadrettede fellesskap av mennesker som viser trofast kjærlighet, gjør det som er rett og vandrer ydmykt med sin Gud.

Du finner strategidokumentet i sin helhet på nettsidene våre.

Opplevelsen

Tålmodighet og

kjærlighet Smilet til Jeanette Esmeraldas Segura Posligus stråler i mot oss når bilen til Misjonsalliansen stanser utenfor det lille bambushuset hennes. Det er 14 år siden hun stoppet to utsendinger akkurat der og spurte hvorfor Misjonsalliansen kun hjalp friske barn. Det ble begynnelsen på Centro Creer. Tekst [ Pernille Dvergedal ] foto [ Pernille Dvergedal og Bjørn J. Sørheim-Queseth ]

Ec ua do r

Ecuador

Det er ordet for funksjonshemmede i Ecuador. Mindreverdige. Diskrimineringen av de svakeste i samfunnet er stor. I tillegg til skammen følger en økonomisk byrde for de som ikke er pengesterke. Uten penger står de uten mulighet til å skaffe barnet sitt den behandlingen det trenger. August 1993 kom Carlos David Posligus til verden. Han ble født med vannhode – i en familie uten økonomiske ressurser og mulighet til å komme ut av situasjonen den hadde havnet i. Jeg ba til Gud om at et under skulle skje, så vår gutt kunne få en framtid, sier mor Posligus. Det er takket være henne at mange hundre funksjonshemmede barn i Guayaquils slum i dag har et håp. Et håp om et verdig liv gjennom Misjonsalliansens Centro Creer.

Menos validos.

Historien til Centro Creer starter i 1995. Misjonsalliansen arbeider med skoler og kirker i slumområdene nord og sør i Guayaquil. Rykter om at nordmenn arbeider i området har spredd seg, og Jeanette Posligus og hennes venninner bestemmer seg for å undersøke om også deres barn kan få hjelp. En dag utsending Nina Mersland og en medarbeider er på vei hjem fra jobb, stanser Posligus bilen og spør hvorfor Misjonsalliansen kun hjelper friske barn. Hun forteller om sin forferdelige skjebne, som deles av så mange. Mersland tar seg tid og forteller om Misjonsalliansens arbeid, at de kun jobber med skole og kirke, men lover å undersøke hva slags muligheter det finnes for funksjonshemmede i nærområdet. Tilbudene Nina Mersland finner, er dårlige, utilgjengelige og kostbare. Hun vil gjøre mer enn bare sende problemet videre til noen andre og får ideen om samtalegrupper. – Det rørte meg så sterkt. Det var historier jeg ikke trodde var sanne. Smerten som foreldrene hadde levd med; de opplevde at folk mente de var straffet av Gud. Andre ble ikke støttet av sine egne familier. De ble vendt ryggen. De var hoggestabber, og folk så ned på dem. Jeg tror ikke på en Gud som straffer. Jeg tror på en Gud som trøster, og det var det viktigste vi kunne symbolisere for disse familiene, sier Mersland. Hun er tilbake som utsending for Misjonsalliansen, denne gangen kun for ett år. Det er seks år siden hun sist var i Ecuador, og hun var glad for å finne Posligus på samme adresse som sist. De to kvinnene ler og mimrer om første gangen de møttes og hvordan Mersland ble Posligus’ reddende engel.

Begynnelsen.

#4/2010

Det fantes samtalegrupper for mishandlede kvinner i regi av Misjonsalliansen, og Mersland foreslo å starte en lignende gruppe for foreldre til funksjonshemmede barn. Gruppen kom i gang, og fem mødre dukket opp med sine barn en gang i uka for å snakke om hva slags utfordringer de møtte i hverdagen. For mange var det første gang de fortalte sin historie. Tårene trillet over urettferdigheten de kjente igjen i hverandres liv. Et av temaene var aksept. Vi snakket om hvordan familiene aksepterte barnet og om vi selv gjorde det. For de flestes vedkommende ville ikke fedrene engasjere seg eller bruke penger på barnet, sier Posligus. Posligus tror diskrimineringen av funksjonshemmede er noe av det verste med å ha et handikappet barn. Daglig ble det ropt skjellsord etter dem når hun gikk rundt med Carlos David. Da hun hadde født han, spurte legen hvorfor hun gadd å ta med et mindreverdig barn hjem: «Hvorfor lar du han ikke ligge igjen og dø? Han er ikke annet enn en grønnsak», gjenforteller Posligus med triste øyne. De er så skjønne, man blir så glad i dem. Men for en kamp, fortsetter hun og rister på hodet. For Posligus ble samtalegruppen begynnelsen på et bedre liv. Tidligere hadde hun gått i terapi med sønnen Carlos David i litt over et år, men senteret var både dyrt og langt unna. Behandlingen foregikk to til tre ganger i uka, og ofte tok det henne hele dagen å komme seg til og fra, i tillegg til at det var mye ventetid mellom behandlingene. Tiden hun måtte bruke på Carlos, førte til at hun ikke fikk arbeidet og dermed heller ikke tjente penger. Innimellom var det så ille at de ikke hadde penger til å ta bussen til behandlingssenteret. Misjonsalliansens tilbud var gratis og i nærheten, og livet til Posligus begynte så smått å forandre seg til det bedre. Samtalegruppene utvidet seg til å bli terapi. Gjennom en samarbeidsavtale med et universitet i Guayaquil ble tre praksisstudenter ansatt som terapeuter for barna på Misjonsalliansens kontorer i nord. Innad i Misjonsalliansen var en stor diskusjon satt i gang. Mange ville gjøre mer enn bare gi terapi til noen få, og ideen om Centro Creer ble født; en skole for funksjonshemmede barn som fungerte som både terapi- og utdanningssenter. Men et slikt prosjekt ville bli stort og kostbart. Et bedre liv.

INITIATIVET. Det er mange som kan takke Jeanette Esmeraldas Segura Posligus. I albumet har hun bilde av sønnen Carlos David. Deres skjebne ble starten på Centro Creer.

Ecuador

#4/2010 9

Ecuador

#4/2010

Filippinene

#4/2010 11

Ecuador

#4/2010

Ecuador

Det var en veldig stor prinsipiell diskusjon i MiDa Centro Creer ble bygd, brukte jeg alle mine sjonsalliansen i forhold til om en skulle tilby spe- krefter på det, fordi vi endelig skulle få noe nærmesialutdanning, for det kunne man ikke overføre til re. Det tappet meg for energi, men jeg valgte å bli så det statlige uten videre. Det ville bli en forpliktelse vi engasjert fordi det opptok meg, fortsetter Posligus. måtte ha i veldig lang tid. Prinsipielt var det feil, etSenteret stod ferdig i 1998. I 1999 var nok et sentersom Misjonsalliansens mål er å bygge opp for så å ter i gang; nå i sonene i sør. Profesjonelle lærere og trekke seg ut av lokale prosjekter, opplyser Mersland. terapeuter ble ansatt, i tillegg var det mange forelFor henne ble senteret en kampsak, og hun innrøm- dre som hjalp til på dugnad. Behovsprøvd betaling mer at hun hadde mange diskusjoner med sin mann ble innført, og de fattigste fikk stipend gjennom en som også var utsending og skeptisk til prosjektet. avtale med myndighetene som dekker 80 av de 200 Det største problemet var at det ikke var et bærekraf- elevene ved skolene. tig prosjekt. For at dette skulle endre seg, ble det satt Carlos David hadde stor framgang i perioden som i gang en kampansje for å få støtte fra nasjonale givere, fulgte. Han lærte å sitte oppreist uten støtte og bei tillegg til bidrag fra staten. gynte så vidt å prøve på å gå. Jeg var veldig stolt den dagen Creer sentrene har i dag Selv om han hadde mistet språMisjonsalliansen bestemte seg ket, ble han mer våken og klar 200 elever fra nyfødte for at vi skulle jobbe med dette. og forstod mer av det som foretil unge voksne. De Jeg brant så veldig for det, selv gikk rundt han. om det gikk imot mye av det vi eldste blir utplassert Posligus smiler av minnene skulle gjøre her. Men av og til i arbeidslivet. På senteret om sin sønn og tiden han hadde må man velge å gå for noe. Kom- kalles barna «Niños på Centro Creer. Hun tar fram binasjonen av å bidra til å endre especiales», unike barn, en bildebok og viser oss bilder overklassens holdninger til de et ord som har begynt fra den dagen han ble født, til som var annerledes og å hjelpe å spre seg også utenfor den dagen livet hans endte. For de som trengte det mest, det var i 2006 gikk Carlos David bort. senterets vegger. en stor tanke, smiler Mersland. Slangen som fjernet overflødig Et hjem blir til. Arbeidet ble væske fra hodet hans, hadde blitt satt i gang, men mye var avhengig av foreldrenes ar- for kort og hadde delvis løsnet. Da det ble oppdaget, beidsvilje. Kravet om at de selv måtte bidra økono- var det for sent. Væsken hadde skapt et større trykk misk i form av dugnad og innsamling, gjorde at mye enn hodet hans tålte. Posligus ble sønderknust. Ikke ansvar lå på dem. bare mistet hun sin sønn, hun mistet også sitt andre Vi holdt loppemarked, startet kyllingoppdrett og hjem. Hun var leder av foreldrekomiteen, og at hun lagde og solgte middager på dugnad for å dekke egen- ikke lenger skulle få være en del av fellesskapet hun andelen Misjonsalliansen krevde, husker Posligus. hadde jobbet så hardt for, var hjerteknusende. De anEngasjementet fra foreldrene var enormt, og de dre på senteret følte sorgen hennes og tilbød henne fleste jobbet mer enn nødvendig. Tomteoppkjøp og en jobb. Hun fikk arbeide som assistent i fysioterapi bygningsarbeid ble plutselig hverdagen til ildsjelene og fortsatte på senteret i tre år etter at hennes egen som ville få Centro Creer på beina. I tillegg passet sønn var gått bort. Hun priser senteret for måten de man nøye på de profesjonelle arbeiderne, ettersom behandler både barn og voksne: korrupsjon er en del av samfunnet i Ecuador og ma– Ingen andre spesialskoler har den tålmodigterialer fort kunne forsvinne og bli videresolgt om heten og kjærligheten som de har på Centro Creer. ingen passet på. Jordlass som forvant resulterte i at På andre steder får man mekanisk hjelp. De er hardforeldrene selv måtte sitte på toppen av lasteplanene hendte og gir fysioterapi på en brutal måte. Terafor å sørge for at jorden kom til riktig sted. peutene på Centro Creer utstråler tillit, og barna skjønner at de vil dem godt, smiler hun. Centro Creer er det beste som har hendt meg, for Bare en drøm? Det første Centro Creer stod ferdig i 1998. der fikk barnet mitt oppleve kjærlighet. Til og med Året etter ble et nytt senter påbegynt. Dyktige lærere og det jeg drømte om i den dypeste søvn, har blitt virterapeuter gjør at tilbudet til barna er svært godt. I tillegg kelighet. info@misjonsalliansen.no hjelper mange av foreldrene til på dugnad.

#4/2010 13

Diakonispirer underholdt funksjonshemmede

Som et ledd i diakoniundervisningen arrangerte Misjonsalliansen tur for bolivianske studenter til et statlig drevet handikapsenter i La Paz. Bolivia

Ungdommene kalles BUMAN-studenter og mottar støtte til studiene sine fra Misjonsalliansen mot at de noen timer i uken har praksis ved organisasjonens ulike kontorer. Studentene tar forskjellige studieretninger, men én ting vil de ha felles etter endt utdannelse; en grad i diakoni.

#4/2010

TIL IDAI. En del av denne graden tas ved å

besøke ulike vanskeligstilte grupper. Derfor dro BUMAN-studentene nylig til IDAI, et hjem for psykisk utviklingshemmede, for å gi beboerne der et løft i hverdagen. De hadde med seg klovnekostymer og godteri, spilte sketsjer, arrangerte leker og sang. De av beboerne som ikke klarte

Nyheter Bolivia

å delta på egenhånd i leken, fikk hjelp og oppmerksomhet fra noen av studentene, så også de fikk en bra opplevelse.

Ecuador

Filippinene

Kambodsja

Kina

Norge

vietnam

gjeng. Positive, hjelpsomme og støttende overfor oss og hverandre, sier hun. VIKTIGST. Torborg synes spesielt at det er

KREVENDE.

Situasjonen for psykisk utviklingshemmede er vanskelig i fattige Bolivia. De blir lett sett på som en byrde, og mange blir tidlig satt bort på offentlige institusjoner som holder lav standard og tilbyr lite stimuli for sine beboere. Derfor er det kjærkomment når det kommer noen som vil underholde, som vil leke med beboerne og gi litt av det som de ansatte ofte ikke har tid til.

flott at de får lære diakoni i praksis og får en grad i dette. Diakoni er uttrykket kirken bruker om å vise Jesu kjærlighet og omsorg til mennesker i praksis, og Torborg mener det er det viktigste BUMAN-studentene får lære. – Det er noe de kan ta med seg gjennom hele livet uavhengig av hva de jobber med. Det gjelder jo hele livet, mener Torborg. Monica Bygdevoll

STØTTENDE. Utsending for Misjonsal-

liansen, Torborg Fossan Steine, jobber med oppfølging av BUMAN-studentene. – De er en utrolig flott

#4/2010 15

Nyheter

Se barnet, ikke diagnosen 40 barn med cerebral parese og foreldrene deres, fikk inspirasjon og håp da de deltok på kurs i regi av Misjonsalliansen. Kina

VIKAR PÅ GIVERAVDELINGEN Norge. Trine

Skjævestad Ask [23] er ansatt som vikar på giveravdelingen ved Misjonsalliansens hovedkontor i Oslo. Frem til jul skal hun følge opp eksisterende faddere og andre givere, sende ut informasjonsmateriell til nye givere og ha ansvar for prosjektsalg. Trine studerer barnevernspedagogikk ved Høyskolen i Oslo og vil fortsette med dette ved siden av arbeidet. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

[tsjili] svanemerkes Norge. Alle

trykksaker fra Misjonsalliansen vil fra nå av bære miljømerket Svanen. Kravene for å godkjennes til Svanemerket er strenge og innebærer blant annet bruk av miljøvennlig papir, kontroll av alle ledd i trykkprosessen og streng registrering og sortering av avfall. Gunnarshaug Trykkeri som Misjonsalliansen bruker, oppfyller nå disse kravene. – Vi har stadig skarpere fokus på miljø i prosjektene våre ute, men det er viktig at vi også er miljøbevisste her i Norge, sier informasjonsleder Oddmund Køhn. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

#4/2010

40 barn med cerebral parese og foreldrene deres fikk inspirasjon og håp da de deltok på kurs i regi av Misjonsalliansen. I tre dager var 40 barn fra tre forskjellige rehabiliteringssentre samlet i Hebei. Lay Khim fra Singapore og Misjonsalliansens Abigail Zhang introduserte for foreldre og besteforeldre nye måter å tenke på rundt barnas diagnose. Reflekterende spørsmål og tankeøvelser ga grobunn for framtidig kreativitet for å bedre barnas hverdag på flere nivåer enn kun det helsemessige. – I en hverdag med mange utfordringer kan man som forelder lett bli for fokusert på diagnosen og kun se den når man tenker på barnet sitt, forteller Lay Khim. Hun er i utgangspunktet sosialarbeider, men har jobbet mange år i Kina, blant annet med et prosjekt relatert til mental helse. BEHOVSRETTET. De fleste av de fremmøtte barna er allerede innrullert i Misjonsalliansens nyeste prosjekt, «Holistisk habilitering». Ved åtte forskjellige rehabiliteringssentre i tre forskjellige områder i Kina vil en gruppe på omtrent 15 barn med CP få riktig diagnose og individuell, målrettet oppfølging. Målet er at erfaringene og økt kunnskap

i løpet av prosjekttiden vil føre til at CP-barn i fremtiden vil bli møtt av et system som tar vare på alle dets behov, og ikke minst riktig rehabilitering tilpasset barnets særskilte behov. PÅ HJEMMEBANE. Responsen fra kurset var positiv. Hao Hai Fen var til stede med sin datter på tre år. – Kurset ga meg håp og viser at det er mulig å gjøre noe, sier Hao. Hun og datteren var de eneste blant de fremmøtte som tidlig hadde fått hjelp til å drive rehabilitering på hjemmebane. - Nå kan hun sitte oppreist, og beina har blitt rettere. Nå som hun kan sitte, er det lettere for meg å kunne gjøre andre ting, som for eksempel husarbeid, forteller hun. SLUTTET. Både Hao Hai Fen og

mannen hennes er musikklærere, men hun måtte slutte i jobben for å kunne ta seg av datteren. Mange foreldre i dette området har tatt opp lån til over hustaket i forsøk på å gjøre barna bedre med medisinsk behandling. Hao forteller at hun føler med de andre foreldrene og sier hun ønsker å hjelpe dem med sin kunnskap om rehabilitering. – Å lære mer om rehabilitering er noe jeg virkelig ønsker! n HANNE LINE MATHISEN

Nyheter Ferietilbud Filippinene. Med

støtte fra Misjonsalliansen samlet denne våren 200 barn på Filippinene seg til «bibelskole» i Manilas storbyslum. – Jeg har lært mange nye sanger og danser, og i dag lærte vi om Daniel, sier syv år gamle Apple. Bibelskolen varte en uke, og det var både fellessamlinger og gruppesamlinger. – Det er en fantastisk mulighet til å vise barna Guds kjærlighet, sier Rasty Montorio, pastor i en av kirkene som arrangerte bibelskole. n Karoline Kinn Hartvigsen

Vil ha funksjonshemmede i arbeid på programmet «inkludering i arbeidslivet». – I fjor ble to unge voksne ansatt i lønnet arbeid med oppfølging fra Creer. Dette året er åtte unge med i programmet som innebærer daglig arbeidstrening i og utenfor sentrene. Målet er at fire av disse blir ansatt i lønnet arbeid i løpet av året, opplyser leder for sentrene, Jenny Muñoz. n ASTRID AASEN

VILlE ENDRE BILDET AV FUNKSJONSHEMMEDE Foto: Bjørn j. Sørheim-Queseth

nytt skoleår er i gang ved Creer-sentrene, Misjonsalliansens handikapsentre i Guayaquil. Et av grunnprinsippene i sentrenes arbeid er å utruste barn og unge med funksjonshemninger til å klare seg best mulig, både i hjemmet, i samfunnet og i arbeidslivet. Og etter et vellykket forprosjekt i skoleåret 2009/2010, satses det nå for fullt

Foto: Oddmund Køhn

Ecuador. Et

Høyner fadderkontingenten mål å utrette mest mulig ute i prosjektene med lavest mulig administrasjonskostnader. Fadderordningen gir støtte til utdanning, helse, tannhelse og andre tiltak i lokalsamfunnet. Men kostnadsnivået i de landene vi jobber i, har gått opp de siste årene, og nå forbereder Misjonsalliansen en liten økning i fadderkontingenten fra 200 kroner i måneden til 230 kroner. Den skal gjelde fra januar 2011. – Det er ingen stor økning, men jeg har forståelse for om noen av våre faddere som har mange

fadderbarn, kan synes det blir mye, sier Solveig Skaug, leder for giveravdelingen, og hun legger til: – Jeg håper faddere tar kontakt med oss før de eventuelt velger å stoppe givertjenesten. Utenlandssjef Tone Lindheim følger tett opp arbeidet i SørAmerika, Asia og Afrika, og hun mener det er naturlig med en liten økning nå. – Prisstigningen i våre samarbeidsland er betraktelig høyere enn i Norge, sier hun. Sist gang Misjonsalliansen økte fadderkontingenten, var i juli 2007. n Oddmund Køhn

Kick off for ny 5-årsplan Ecuador. MisjonsFoto: Fredrik Hæreid

Norge. Misjonsalliansen har som

Vietnam. Misjonsalliansens ressurssenter for funksjonshemmede i Vietnam vil nå benytte lokale tv-stasjoner, aviser, tidsskrifter og plakater for å informere om arbeidet sitt. Sentrene har lenge arbeidet for å inkludere funksjonshemmede i skolen og for å endre skoleverkets syn på disse barna. Nå ønsker de også i større grad å bekjempe diskriminering og stigmatisering i resten av befolkningen. n EGIL HAUGE

alliansen er nå i gang med en ny 5-årsplan for arbeidet i Ecuador. Denne planen har vært utarbeidet over lang tid, og gleden er stor over endelig å være i land med den. Nylig dro alle ansatte i Ecuador til kysten, hvor planen ble presentert i sin helhet. Viktig innhold i denne er at en skal fokusere mer på hele lokalsamfunn enn på lokale partnere. Det skal være enda sterkere fokus på Misjonsalliansen som tilrettelegger av utviklingsprosesser. n KJETIL SANDE #4/2010 17

Nyheter Jentelag fra Ecuador til PlussbankCup

Foto: Misjonsalliansens Arkiv

Minneord Loris Sævareid

Loris Sævareid døde 10. april 2010, 77 år gammel. Tidligere Korea-misjonær. Ecuador. Ti jenter fra MisjonsalNorge. Med Loris Sævareids bortgang

har Misjonsalliansen mistet en kjær medarbeider, venn og en god ambassadør. Loris reiste ut som misjonær til Korea sammen med sin kjære Nora i 1958. Han reiste ut som diakon og kom hjem som lege i 1972. Nora og Loris reiste til Korea og arbeidet i et felles prosjekt mellom World Vision og Misjonsalliansen i et hjelpeprogram for foreldreløse barn. I tillegg til en krevende jobb studerte Loris etter hvert også medisin. Han ble den første utlending som avla embetseksamen på koreansk. I en hilsen til den nyutdannede legen sa en av hans professorer: «Vi har mottatt så meget hjelp fra Norge. Når Sævareid nå reiser hjem igjen, er det vi i Korea som sender hjelp til Norge, vi har gitt ham hans utdannelse som takk for alt vi har mottatt.» Engasjementet til Loris sluttet på ingen måte da han kom hjem i 1972. Han var medlem av vårt landsråd fra 1988 til 2004 og møtte trofast opp på alle arrangementer i Misjonsalliansens regi. Loris hadde alltid et godt ord til alle i staben. Vi er mange som kommer til å savne hans blide ansikt og varme utstråling. Vi i Misjonsalliansen vil minnes Loris Sævareid for alt han har gjort for organisasjonen vår. Om Loris Sævareid kan det sies det samme som apostelen sa til sin venn: «Din kjærlighet har vært til stor glede og oppmuntring.» Vi lyser fred over Loris Sævareids minne n ARNT H. JERPSTAD 18

#4/2010

liansens fotballskoler i Guayaquilslummen kommer til cupen i Kristiansand. – Jeg frykter litt å reise med fly, fordi jeg har hørt om fly som styrter. Jeg har også hørt om at det er en vulkan som kan ødelegge flyreisen vår. Dette forteller Joselyne på 12 år. Hun er en av ti jenter fra fotballskolen i slummen i Guayaquil. som fra 26. til 30. juni er i til Kristiansand for å delta på Plussbankcup. For de fleste av jentene er dette første gang de tar fly og første gang de er utenfor hjemlandet sitt. DANSET OG GRÅT. Jentene har vært

gjennom en utvelgelsesprosess der blant annet oppførsel og deltakelse har vært viktige faktorer. Beskjeden om at en skulle få reise til den andre siden av jorden for å spille fotball, ble mottatt på forskjellige måter av jentene. – Jeg hoppet og danset og begynte å gråte da jeg fikk høre at jeg skulle få reise, forteller Joselyne. Det betyr så mye for meg at jeg skal få lov til å bli kjent med nye mennesker i Norge. NORSKE TÅRN. Hun

og Maritza Naomi gleder seg veldig, men de har hørt noen rykter. – Jeg har hørt at norske jenter er høye. Det blir veldig vanskelig å

spille mot disse. Men vi skal vinne. Det blir trist om vi taper, men det kommer ikke til å skje, forteller Maritza Naomi. – Det viktigste er at vi gjør vårt beste, og da er det ikke så farlig om vi taper eller vinner, mener Joselyne på 12 år. VELKOMMEN KULDE. Maritza Naomi blir snart 13 år, hun er keeper og er en av de eldste på laget. I Norge vil hun lære landet å kjenne. – Å besøke et annet land er en stor mulighet for meg. Jeg er veldig glad for at jeg skal få reise. Det blir min første reise med fly, og det blir veldig spennende å bli kjent med Norge. Jeg har hørt det er kaldt der, men for meg er det positivt. Jeg liker kulde, smiler Maritza Naomi. LADER OPP. Som en del av forbere-

delsene til reisen, er det på treningene mange øvelser der de skal føre ballen på en god måte og mye sirkeltrening. – Vi skal bli fysisk sterke og bli flinke med ballen. Og vi er blitt bedre, forteller Maritza Naomi. Hun synes det er bra at hun ikke skal reise alene. - Det er veldig bra at vi skal reise som et lag. Dersom noen har problemer med høyden og er redde når vi flyr for eksempel, så kan andre berolige og trøste dem. Vi reiser som et lag som støtter hverandre. Vi er ti venninner som reiser, avslutter hun. n KJETIL SANDE

Nyheter

Foto: Misjonsallianesen

Støtte til Bolivia

Kina. Misjonsalliansens

nye, store prosjekt for å øke kunnskapsnivået om cerebral parese blant helsearbeidere i Kina, har fått et stort gjennombrudd. Utdanningsdepartementet i landet har nå besluttet å utvikle en felles standard for utdanning av rehabiliteringsarbeidere. Denne vil holde standarden som har blitt satt av verdensforbundet for ergoterapeuter og fysioterapeuter. Under

en internasjonal konferanse for utdanning av ergo- og fysioterapeuter i sommer ble det satt et mål om at dette skulle gjennomføres i løpet av fem år, og det er en stor seier for alle parter at beslutningen ble tatt allerede andre uken i mars i år. Flere godt utdannede fysioterapeuter og ergoterapeuter vil kunne bety bedre sjanser for et verdig liv for millioner. n Hanne Line Mathisen

Foto: Helene A. Johansson

Gjennombrudd i CP-prosjekt

FRA MANILA TIL ELLINGSØYA

Garcia de Presno avslutter sin tjeneste etter fire år som utsendinger for Misjonsalliansen på Filippinene. – Vi har fått et varmt hjerte for Filippinene og har opplevd årene her som fantastiske og spennende, sier de begge. – Det har vært en kontinuerlig læringsprosess med varierende og utfor-

Norge. Grethe Matre fikk med seg vår nyeste ansatte, Trine Skjævestad Ask, til ungdomssamling i Sørumsand, Blaker og Frogner lørdag 8. mai. Ungdommene i menighetene støtter prosjekter i Bolivia. Samlingen ble kalt Horas Felices (spansk: Glade timer), og svampekasting på prest og lekfolk, fisking i fiskedam, ansiktsmaling, quiz, bilvask og kafé innbrakte penger til prosjektene. n Oddmund Køhn

LEDERE LÆRTE LEDERSKAP Foto: Bjørn j. Sørheim-Queseth

filippinene. Camilla og Jostein

drende oppgaver, sier Jostein, som de siste to årene har hatt stillingen som direktør. – Det som har gjort sterkest inntrykk, er den varmen og oppriktige gleden vi blir møtt med ute i områdene der vi har arbeid, sier Camilla. – Det er imponerende hvordan mennesker som lever i slum og fattigdom kan være så flotte og at de greier å beholde sin verdighet. Familien flytter nå til Ellingsøya utenfor Ålesund og ser frem til å bo nær familie, puste i frisk luft og nyte friluftsliv sammen barna Caroline, Johannes og Maria. n HILDE BRINGEDAL

Norge. Nettverkslederen i Misjonsalliansen, Grethe Matre, har nylig vært i Fauske der hun deltok på misjonsforening og misjonsbasar. En driftig misjonsforening med fem kvinner, under ledelse av Bjørg Evy Jonassen, arrangerte misjonsbasar til inntekt for vannprosjekter i Bolivia. – Men den ivrigste av alle var muligens en ti år gammel jente som var innom de fleste butikkene på stedet og fikk gevinster, forteller nettverkslederen. Det kom inn 5000 kroner på basaren.

Kina. I midten av

mai var landsbykomiteer fra to av Misjonsalliansens prosjektområder i Kina samlet til kursdager i Kunming. Hensikten med samlingen var blant annet å lære landsbykomiteene godt lederskap og hvordan de skal skrive gode søknader til utviklingsprosjekter. Likestilling var også et viktig tema, og det ble brukt historier fra Bibelen som bakgrunn for kursing i prosjektledelse. n HANNE LINE MATHISEN #4/2010 19

Nyheter Bygget tørkeplass

KOLIBRI Kapital BESØKTE BOLIVIA

KINA. Med støtte

fra Misjonsalliansen har innbyggerne i en landsby i Longchuan bygget en sementplass til tørking av avlingene. Før brukte de veien, strødde ut ris og krydder og lot det tørke i veikanten. Dette var uheldig både for trafikanter og bønder. – Den nye tørkeplassen har forkortet tørketiden av avlingene med to tredjedeler, og resultatet ser mye bedre ut, forteller landsbyens leder. Utenom innhøstingen vil plassen bli brukt til basket og andre sosiale aktiviteter. – Vedlikeholdet og bruken er organisert, forteller prosjektleder Guo Jing. n HANNE LINE MATHISEN

For likestilling i Bolivia Bolivia. Kun en prosent av all eiendom i verden eies av kvinner, 85 prosent av de som mangler tilgang til elementær skolegang, er jenter, og 15–20 prosent av verdens kvinner blir voldtatt minst en gang i livet. I begynnelsen av mai holdt Bistandsnemnda seminar om temaet i La Paz i Bolivia. Fortsatt er det nok en del ulemper ved å bli født som jente i Bolivia, men det er en utvikling på gang. Denne utviklingen er Misjonsalliansen i Bolivia med på å fremme. n Monika Bygdevoll

Bolivia. Ledere for investerings-

selskapet Kolibri Kapital besøkte denne våren Misjonsalliansen i Bolivia for å bygge relasjoner med organisasjonens mikrokredittinstitusjon, Diaconia FRIF. I løpet av oppholdet holdt de møter med direktør og styreleder i mikrobanken og besøkte lokalkontorer og kunder. Blant disse kundene var en bonde som tidligere har levd

av kuer og melkeproduksjon, men som med et lån på 8000 kroner har etablert en systue og kjøpt seg en buss, noe som gir ham og familien gode, stabile ekstrainntekter. Kolibri Kapital plasserer sin aksjekapital i solide mikrokredittbanker i Sør, som igjen låner penger til fattige. Per i dag låner investeringsselskapet ut 6,3 millioner kroner til Diaconia FRIF. n RONNY MEHUS RUGLAND

FIKK LIVREDDENDE UNDERVISNING

Imponert Sametingspresident Bolivia. Same-

tingspresident Egil Olli har nettopp besøkt Bolivia. Mellom møter med ulike ministere tok han seg også tid til å besøke Misjonsalliansen i Bolivia. Han fikk innføring i arbeidet og ble imponert over arbeidet Misjonsalliansen gjør blant den fattige urbefolkningen i landet. Aymaraindianerne er en av de største urbefolkningsgruppene i Bolivia. n Monika Bygdevoll 20

#4/2010

Filippinene. Tretti kvinner og

ungdommer i Salambao på Filippinene møtte frem da sykepleierstudentene Hilde Nevland og Malene Brekke underviste i førstehjelp. Interesserte tilhørere delte sine erfaringer med de norske jentene

og fortalte om hvilke skader og sykdommer som er vanlige der de bor. – I dag har vi lært hva vi kan gjøre ved sår og kuttskader, brannsår, drukning, hjertestans og symptomer på Denguefeber, sier en av kvinnene. n Hilde Bringedal

Nyheter

En velstående mann Foto: Bjørn J. Sørheim-Queseth

Tour de Vietnam

VETeRINÆR. – For det første har jeg en utdannelse. Jeg gikk seks måneder på et veterinærkurs for mange år siden, og nå jobber jeg som veterinær. Dessuten har jeg spart penger, måned for måned, det er viktig. Og så har jeg lært mye gjennom Misjonsalliansen, smiler han. 40 PROSENT. – På Misjonsalliansens

kurs lærte jeg en ny teknologi og risdyrkingsmetode, som gjør at vi får mye bedre risavlinger nå. Det har betydd mye for oss at vi nå har minst 40 prosent mer ris. Dermed kan vi både spise mer og selge mer. Og så er jeg med i en av Misjonsalliansens sparegrupper her, og der har jeg også fått tatt opp et lån til å investere i bedriften, forteller han fornøyd.

LEDER. Hohn er leder i det lokale

vellaget, en såkalt Community Based Organization. Misjonsalliansen jobber tett med dette vellaget slik at de kan være endringsagenter overfor resten av landsbyen her i Kampot. – Nå tror jeg vi har lært opp snart to tredjedeler av landsbyens 258 husstander i denne nye dyrkingsmetoden, og snittet er en økning i risavlingene deres på 30 prosent, sier Hohn. – Vi er veldig glade for at vi har kommet så langt, men fortsatt er det en del familier som ikke vil skifte teknologi. De vil helst gjøre som deres foreldre gjorde det, forteller Hohn. – Det neste målet er å kunne trene også disse. TO AV TRE. Hohn og hans familie

har kommet langt, og de kjenner seg lykkelige for at de er såpass velstående, selv om de ikke har innlagt vann eller strøm. Og de har fremtidsdrømmer. – Hva vi håper på i framtiden? At to av tre barn kan få gå på universitetet og få en skikkelig utdannelse. Det mellomste barnet er svekket av mye sykdom i oppveksten, så for han kan det bli for tøft med studier. Men vi vil gjøre alt det beste for barna våre, sier han alvorlig. n Andreas E. Eidsaa Jr.

Foto: Bjørn J. Sørheim-Queseth

Kambodsja. Tidligere var han fattig, veldig fattig, men nå bor 39-åringen i et fint hus sammen med kona Sophia og tre barn. Det er ikke slik at han er rik som en nordmann, eller at de lever i luksus. De har en utedo, et solid hus i tre og med takstein på toppen. De har kyr og rismarker og alle tre barna går på skolen. Sammenliknet med de fleste andre i landsbyen er Hohn ganske velstående. – Det er vel flere grunner til det, forklarer Hohn.

Direktørskifte i Ecuador Ecuador. 1. juni

ble Håkon Aandstad ny direktør for Misjonsalliansen i Ecuador. Han overtar etter Andreas Andersen, som etter fire år har avsluttet sin tjeneste i Ecuador. Andreas har vært direktør det siste året etter at han de tre første årene var rådgiver i mikrokredittbanken D-MIRO. Håkon kom til Ecuador i fjor høst og går nå inn i direktørstillingen. n KJETIL SANDE

TO FAMILIER AVSLUTTER Ecuador. Famili-

Foto: Arkiv

Hohn Chai har økt risproduksjonen sin med 40 prosent etter at han deltok på et av Misjonsalliansens landbrukskurs i Kambodsja. Nå er han (etter forholdene) en velstående mann.

Vietnam. I april ble det for 22. år på rad arrangert nasjonalt sykkelritt i Vietnam, fra nord til sør, over en strekning tilsvarende Oslo-Tromsø. Tusenvis av mennesker samles disse dagene langs «E6» for å være vitne til styrkeprøven. Mållinjen er i Saigon, og ideelt skal vinneren krysse den 30. april, helst klokken 11.30. Det er dagen og tiden som markerer slutten for Vietnamkrigen. Sluttspurten er en nasjonal markering og noe å samles om for et tidligere delt land. n EGIL HAUGE

ene Nina og Roy Mersland og Astrid Aasen og Andreas Andersen reiser hjem etter endt tjeneste i midten av juni. Nina og Roy har vært i Ecuador i et lite år. Nina har vært en viktig brikke i arbeidet med den nye 5-årsplanen, og Roy har jobbet med å gjøre D-MIRO om til bank. Astrid og Andreas har vært fire år i Ecuador. Astrid har lagt ned en stor innsats blant annet i handikap- og hiv/ aids-arbeidet, mens Andreas, etter tre år i mikrokredittbanken D-MIRO, har vært direktør det siste året og blant annet lagt ned en stor innsats i arbeidet med den nye 5-årsplanen. n KJETIL SANDE #4/2010 21

Nyheter

Hjelper barn i alle land Gjertrud Elisabeth Olsen [56] har lenge hatt ett fadderbarn fra hvert av landene Misjonsalliansen jobber i. Nylig fikk hun sitt syvende, fra Kambodsja. Norge

på skapdøren inne på soverommet sitt sammen med bilder av Don, Romario, Luis, Harvy, Huong og Nicole; barna hun støtter som fadder i Misjonsalliansen. De er det første jeg ser når jeg våkner om morgenen, forteller hun. ANSIKTENE. - Jeg ser ansiktene, jeg har

– Jeg så en annonse i Vårt Land der det sto at det nå var mulig å bli fadder til i Kambodsja. Senere leste jeg om det i [tsjili]. Da gikk det ikke lenge før jeg ringte, sier hun. NUMMER SYV. Gjertrud fikk snart et brev i

posten som fortalte at hun var blitt fadder for Sam Orn, en liten kambodsjansk jente. Bildet av henne har hun hengt 22

#4/2010

lest om dem og vet at de er virkelige mennesker i sine lokalmiljøer. Dette at støtten jeg gir ikke går direkte til det ene barnet, at de er representanter for sin skole eller lokalsamfunn, synes jeg er veldig riktig. Da går støtten mye lenger. Men det blir så konkret når jeg ser bildene. De er virkelige mennesker med virkelige utfordringer.

Nyheter DET HUN KAN. Derfor er hun fad-

GUDS ØYNE. – For meg er utgangs-

punktet for all misjon det å se mennesker med det blikket som Gud ser oss med, fortsetter hun. Gud trenger mennesker som bidrar konkret på så mange måter. Alle har noe å bidra med. Mitt bidrag blir å støtte opp om Misjonsalliansens økonomiske handlerom som fadder. Det er ikke til å komme utenom at det må ligge en økonomi i bunnen av Misjonsalliansens arbeid. Blant annet for å kunne forløse de menneskelige ressursene der organisasjonen arbeider.

Misjonsalliansen inviterer til fest og gudstjenester

Foto: Andreas Eidsaa jr.

der. Gjertrud vet at hun ikke kan reise ut i slummen, og arbeide i prosjektene der for å hjelpe mennesker. Det hun kan bidra med, er penger; hun kan hjelpe dem som hjelper andre. – Jeg har store utfordringer, men de handler ikke om økonomisk fattigdom, sier hun. – Derfor kan jeg bidra med det jeg har; penger, så andre kan gjøre det konkrete arbeidet.

Norge. I forbindelse med Misjonsalliansens landsrådsmøte og stevne i Oslo 5. og 6. juni, holder organisasjonen følgende arrangementer:

VENNEFEST Lørdag 5. juni kl 18.30

Fest for Misjonsalliansens støttespillere på P-Hotels, Grensen 19, Oslo. Det blir taler, sang, bevertning og kollekt til organisasjonen. Vi får besøk fra Bolivia, og Humming People opptrer. Festen ledes av nettverksleder Grethe Matre.

GUDSTJENESTER EN LITEN BØNN. Gjertrud

har vært fadder i mange år nå, så mange år at hun ikke helt klarer å sette tall på dem. Hun har fulgt fadderbarn gjennom skolegang og studietid, mange har fullført sin tid i Misjonsalliansens prosjekter. Da får hun nye som hun kan støtte. Hver gang Misjonsalliansen har startet fadderordning i et nytt land, føyer hun et nytt bilde til samlingen på skapdøren. Og SYK. «Virkelige utfordringer», det hver morgen våkner hun opp til vet hun en del om. Hun har hatt, ansiktene deres. – Jeg tenker på og har, store hvordan de har utfordringer det i sine sam«Jeg vet hvor viktig med sviktende menhenger, fysisk helse og tenker at Gud det er å bli sett og hørt har vært ufør sier hos dem som det mennesket en den studietiden. alle sammen er i den situasjonen – Jeg vet hvor og ser hva de en befinner seg i.» viktig det er å bli trenger. Og jeg sett og hørt som formulerer en det mennesket kort bønn om en er i den situasjonen en befinner at Gud må velsigne dem denne seg i – og at noen kommer inn dagen. Det er ikke som å se bilder og bidrar på veien mot et liv som av hvilke som helst andre barn, oppreist menneske, sier hun. sier hun. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Søndag 6. juni kl. 11.00

Misjonsalliansen vil delta på gudstjenester i en rekke kirker i Oslo-området. Kollekten denne dagen vil gå til Misjonsalliansens arbeid. Representanter og talere fra organisasjonen vil være til stede blant annet i disse kirkene: Fagerborg kirke Svein Arne Theodorsen Jar kirke Tone Lindheim Lambertseter kirke Jostein Garcia de Presno Lommedalen kirke Arnt H.Jerpstad Nordberg kirke Paul Erik Wirgenes Nordstrand kirke Vegard Husby Røa kirke Arve Nilsen Skårer menighet, friluftsgudstjeneste på Bygdemuseet Elisabeth Kristiansen Tanum kirke Jørgen Haug Østerås kirke Gerd Karin Røsæg Dessuten vil det holdes gudstjenester i Storsalen klokken 16.00 og 19.00. Tale v/Nils Terje Andersen. #4/2010 23

Nyheter

Foto: Malene Brekke

Foto: Arild Vik

LÆRTE TANNPUSS

Filippinene. I forbindelse med Misjons-

alliansens årlige helsesjekk av barna på øya Marinduque på Filippinene, fikk barna opplæring i tannpuss og håndvask. Mange innbyggere på øya er svært fattige, og helsetilbudet er mangelfullt. Barnas helsesituasjon er generelt dårlig noe som skyldes underernæring, dårlig, hygiene, urene boforhold og mangel på rent drikkevann og sanitæranlegg. n MALENE BREKKE & HILDE NEVLAND

Sunn festmat Lille Nicole er 6 år gammel og går på skolen Brasil på El Alto. Hun og 22 000 andre barn på El Alto er veldig glad for en annerledes skoledag og for den gode maten. Bolivia

MØDRE LAGET MAT. Nylig arrangerte

Foregangsmannen

Kambodsja. Chan er ivrig etter å vise oss

hva han og søsknene har fått til på jordet. Han er 17 år og går i niende klasse. Siden foreldrene har reist bort for å tjene penger til familien og bare kommer hjem annenhver måned eller sjeldnere, er det han som er ansvarlig for fem småsøsken. Chan har gått på kurs både om grønnsaksdyrking og om husdyrhold, begge i regi av Misjonsalliansen. – Nå har vi mer mat på bordet og spiser dessuten grønnsaker daglig. Noe av grønnsakene selger vi også, slik at vi får litt inntekter av det, forteller han. Han er fornøyd og glad over å kunne vise fram sin grønnsaksåker, som ligger ved siden av det lille bambushuset deres. n Andreas E. Eidsaa Jr. 24

#4/2010

Misjonsalliansen, sammen med samarbeidsskolene på El Alto, fadderfester for skolebarna på samarbeidsskolene. Festene ble finansiert av Misjonsalliansens fadderprosjekt, og til sammen deltok 22 000 elever på 47 skoler i festlighetene. På festene ble det lekt, holdt taler, sunget og, ikke minst, spist. Maten ble laget av ivrige mødre som hadde vært på ernæringskurs i regi av Misjonsalliansen. Rundt om på skolene ble tusener av kilo med poteter, kylling, quinoa (som er en lokal, andinsk kornsort), grønnsaker og frukt tilberedt og fortært. FOKUS PÅ KOSTHOLD. – I dag får

ingen lov til å spise søtsaker. Jeg har tro på at kostholdet kan endres, og jeg tror mødrene vil endre på maten de serverer barna sine. Men det er vanskelig å få til skikkelig frokost når mødrene drar ut på jobb fire om morgenenen, sier Alcira Montaño, lærerinne i tyve år og medlem av disiplinærkomiteen på skolen Brasil. Som i den norske skolen, er det også i den bolivianske skolen økt

fokus på riktig ernæring. Barna kommer fra fattige hjem der kunnskapen om godt kosthold ofte er dårlig. Dessuten er brus og godteri lett tilgjengelig i skolegården og er både billigere og gjerne mer fristende for barna enn sunnere alternativer. GIR GEVINST. Misjonsalliansen arbeider for å øke kunnskapen om riktig kosthold blant foreldre og på skolene, fordi dette gir gevinst i form av bedre tannhelse og høyere læringsevne for barna. INGEN FORSKJELL. Misjonsalliansen

opplever at noen faddere ønsker å gi mer til fadderbarna enn det som inngår i ordningen. Ekstragaven brukes til fellestiltak for barna. – Vi gjør det på denne måten i stedet for at fadderne sender gaver til barna, sier Solveig Skaug, leder av giveravdelingen. Hun mener ordningen er god ettersom gaven kommer flere barn til gode. – Ikke minst unngår man en forskjellsbehandling av barna, noe som kan oppleves sårt, sier Skaug. n Arild Vik & Oddmund Køhn

nøtter 1. Hvilken av lamaene har lært seg Misjonsalliansens visjon?

Overraskende lave priser!

b Vi gir livet en sjanse!

Ei krone her og ei krone der!

2. I hvilket år døde den funksjonshemmede gutten Carlos David Posligus?

3.Til hvilke to land reiser volontørlinjen ved Fredtun Folkehøyskole?

4.Hvor mange fotballag vil trolig delta på årets PlussbankCup i Kristiansand?

5.Hva kalles ungdommene fra Bolivia som mottar støtte til studiene sine fra Misjonsalliansen mot at de noen timer i uken har praksis ved organisasjonens kontorer?

Premie Fem vinnere får tilsendt 8GB USB minnebrikke med Misjonsalliansenlogo.

Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no #4/2010 25

Reportasjen

Norge N

or ge

Volontørlinja. (f.v. Joachim Breivold, Lars Kristian Fjellvang, Marit Fagerli, Tanita Hansen, Kristine Reinertsen, Karin Kraglund, Per Eigil Aalborg og Pernille Salvesen.

Setter Misjonsalliansen

på timeplanen I april aksjonerte elevene ved Fredtun Folkehøyskole for å samle inn penger til Misjonsalliansens arbeid i Ecuador. Det er en del av pensum på volontørlinja. Tekst & Foto [ Bjørn J. Sørheim-Queseth ]

#4/2010 27

Norge

Morgentimenes frostkulde har trukket seg tilbake og vårsolen glimter skarpt gjennom tretoppene når Joachim Breivold (21) og Marit Fagerli (19) går i gang med arbeidet. HAGEARBEID. På en liten hageflekk i Stavern, bare en kort rusletur fra Fredtun Folkehøyskole, har de funnet frem hver sin rake. Joachim bretter opp ermene på hettegenseren og angriper det rustbrune løvet langsmed stakittgjerdet. Marit henter en trillebår borte ved lekehytta. – Vi skal rake plenen og klippe busker. Nei, retter hun seg selv. – Det var slemt; å kalle dem busker. De er vel planter … eller blomster … Nei, busker med blomster på, kanskje. Hagearbeid er det nå uansett! Det er i forbindelse med Aksjonsuka … BARE Å RINGE. Telefonen ringer ved Fredtun Folkehøy-

skole. I den gamle, hvitmalte hovedbygningen, i hallen der, mellom inngangsdøren og kantina, sitter Lars og Live. De har et respatexbord foran seg, overstrødd av kaffekopper, nøkler, penner, papirer, en snusboks og en pc. Live tar telefonen. Den siste tiden har det stått annonser i Østlandsposten, og elevene har hengt opp plakater om at dersom folk i nabolaget trenger hjelp til noe, er det bare å ringe. Og folk ringer.

Lars og Live styrer sentralbordet og er koordinatorer for arbeidsformidlingen. – Det blir mye hagearbeid, sier Lars Kristian King Fjellvang (20). – Men vi har også sendt ut folk for å vaske en puddel. Det er nok den rareste henvendelsen vi har fått. Og så har noen måttet vaske en bekk. Ja, det var eldresenteret som ringte om det. De har en 150 meter lang bekk som går gjennom tomten. De ville ha noen til å fjerne slam og kvister.

KOORDINERER.

SENDER UT. De siste dagene har han og Live tatt imot 70-80 telefoner fra folk som vil ha hjelp fra Fredtunelevene. Tre klasser er nå i sving; både Vannsport og friluftsliv, Idrett og friluftsliv og Kickboksing-linja. Dessuten stiller flere fra Kunst, interiør og design og Musikk og teater opp som frivillige. – Vår oppgave er å sende dem ut i arbeid, finne datoer og tidspunkt som passer. Dersom det er noen som ikke møter opp til en jobb, må vi finne noen som kan steppe inn, sier Lars. Han har nettopp sendt ut Joachim og Marit for å stelle hageflekken til en av skolens naboer. KLOAKK. Joachim er fornøyd med det, der han står på gressflekken i solskinnet. – De mest uheldige har fått i oppgave å vaske en kjeller hvor det har vært kloakklekkasje, sier han. – Men her er det fint vær og strålende!

#4/2010

GIR LØNNA. Elevene får betaling for arbeidet sitt, folk

velger selv hvor mye de vil gi. Og pengene fordeles mellom Misjonsalliansens prosjekter i Ecuador og Utdanningshjelpens prosjekter, et helseprosjekt og et barnehjem i Kenya. Hele uken er det dette de styrer med; å skaffe mest mulig penger til disse to av skolens samarbeidspartnere. Det er Aksjonsuke på Fredtun. – Vi har drevet på i tre dager nå, sier Marit. – Vi hadde bøsseaksjon i går, gikk fra hus til hus og samlet inn penger. Noen har drevet med kakesalg i Larvik, noen vasker biler. Aksjonsuka avsluttes på lørdag med et stort bistandstivoli. Da blir det mye liv! Vi skal ha amerikansk auksjon. Og vi har leid inn klovn og hester. Det blir den store finalen!

NY REKORD? –

Målet er å slå fjorårets elever, fortsetter hun. De samlet inn 84 000 kroner. Men vi får se. Til nå har vi samlet inn rundt 40. – Mer enn det, sier Joachim. – Hva synes dere om å ha en slik aksjonsuke? – Jeg synes det er gøy å samle inn penger til noe vi faktisk har sett, sier Marit. – Vi var jo der og jobba …

VOLONTØRKLASSE. For Marit og Joachim, Lars og Live er alle elever ved det Fredtun Folkehøyskole kaller «Volontørlinjene». Fordelt på to separate klasser, har 17 elever fulle timeplaner med å lære om utviklingsarbeid i henholdsvis Ecuador og Kenya. Linja «Volontør-Ecuador» samarbeider tett med Misjonsalliansen, og i seks uker hver høst reiser elevene til Sør-Amerika for å jobbe som frivillige i organisasjonens prosjekter. Det er faktisk en del av pensum. Marit og Joachim var lærerassistenter ved en skole i Trinidad de Dios, et slumområde i Guayaquil. – Vi var jo der og jobba, sier Marit. – Vi kjenner barna der. Vi kjenner de i Misjonsalliansen som jobber med dette. Det gjør at jeg klarer å engasjere meg og virkelig brenne for dette. Folk er mye mer engasjert for Aksjonsuka enn jeg hadde trodd på forhånd. STORT. – Hva sitter dere igjen med fra Ecuador? – Det er vanskelig å si, sier Marit. – Det var utrolig spennende, veldig lærerikt. Jeg sitter igjen med så mange inntrykk. Jeg føler at det er stort å ha vært med på noe sånt! Sammen med Joachim begynner hun å mimre fra ukene i Ecuador, om fem-seksåringene de var lærere for, om da de bygget hytte i klasserommet og om sangene de sang. – Vi så at det sårt trengtes flere voksne der, sier Marit. – Jeg husker det var tynne vegger og veldig dårlig isolert mellom klasserommene. TIL ECUADOR. Joachim og Marit jobber for å tjene penger til Misjonsalliansens arbeid i Ecuador. I høst besøkte de prosjektene der.

Norge

#4/2010 29

Norge

KOMmANDERER. Live og Lars administrerer arbeidsformidlingen. Elevene fra Fredtun er i sving rundt

om i Stavern og Larvik for å samle inn penger på kreative måter.

– Når din klasse begynte å bråke, så smittet det over på min, sier Joachim. – Det gjorde inntrykk å se forskjellene mellom norske og ecuadorianske skoler. En ting jeg synes 30

#4/2010

var litt vanskelig, var at barna søkte veldig kontakt og kjærlighet. Det er kanskje stygt å si det, men det var veldig stas for dem å få oppmerksomhet fra oss som er hvite, fordi i Ecuador er hvite høyere på

Norge

rangstigen. Men det gjorde inntrykk at det vi gjorde, hadde betydning. STERKT. – Jeg husker særlig én elev, fortsetter Marit, som jeg jobbet ekstra mye med for å få henne til å følge med i timen. Jeg brukte tid på henne. I løpet

av ukene vi var der, så opplevde jeg at hun forbedret seg veldig og klarte å følge med. Det hjalp det lille jeg fikk gjort. Det var sterkt! – Jeg husker veldig godt hvor glade og sprudlende elevene var. Energinivået deres, smilene og klemmene jeg fikk da jeg kom om morgenen, sier Joachim. #4/2010 31

Norge

BILVASK. Utenfor folkehøyskolen har noen av elevene etablert sin egen bilvask.

FORBEREDT. Før de dro, fikk elevene på Volontør-Ecuador undervisning om landet, om kultur, historie og fattigdomsproblematikk, og de lærte seg litt spansk. I fellesforelesninger med Volontør-Kenya lærte de også om miljø, klima, menneskerettigheter, og de dro til Oslo for å besøke organisasjoner som arbeider med denne typen tematikk. Det er et annerledes skoleår å gå på volontørlinjene. For Joachim var det nærmest en tilfeldighet at han søkte. – Jeg snakket med en kompis som sa at Fredtun var en bra skole, så vi sjekket litt på nettet, og jeg kom over det som sto om volontørlinjene. Det hørtes fantastisk ut; å besøke en annen kultur, leve der, oppleve landet. Samtidig som en hjelper noen. VALGTE ECUADOR. Inne i hallen har klassekameratene samlet seg rundt Lars og Live. Et papir sirkulerer, en graf som viser hvordan de ligger an med innsamlingen. Foreløpig stanser søylen omkring femti tusen kroner. Lars går i klassen til Joachim og Marit, alle tre har valgt Ecuador-linja. – Jeg hadde tenkt å studere psykologi i Trondheim, men tenkte at, nei, jeg vil ta et år på folkehøyskole. Verken idrett, teater eller kunst er helt min stil, men jeg syntes det virket spennende

#4/2010

med volontørlinjene. Når det sto mellom Kenya og Ecuador, tenkte jeg at Kenya kommer jeg til før eller senere, men Ecuador ville jeg kanskje aldri besøkt ellers. Jeg ville benytte anledningen nå til å oppleve landet. Og til å praktisere spansk. INGEN FRONTER. –

Er det noen kniving mellom de to linjene? Om hva som er best? – Vi tuller litt med det, sier Lars. – Vi sier at de som går på Kenya egentlig ville gått på Ecuador. Vi som går på Ecuador er mer verdensvante og reflekterte, legger han til. – Og dere har flere kosetimer, sier Live. – Det er refleksjonstimer. Det er bare tilfeldig at vi har boller og saft.

KENYA. Live går på Volontør-Kenya. – Jeg valgte Kenya fordi … – Fordi det var fullt i Ecuador! – … Fordi jeg hadde lyst til å ta et pauseår. Jeg så muligheten til å lære om utviklingsarbeid, og jeg hadde lyst til å jobbe frivillig. Og jeg hadde mer lyst til å dra til Afrika enn Sør-Amerika. Jeg hadde lyst til å være der, bli kjent med folk og land, komme inn i dagliglivet.

Norge

Og det var også hensikten da volontørlinjene ble etablert for vel to år siden. – Poenget er å skape noen linjer hvor det er mulig å oppholde seg over lengre tid i et U-land og å skjønne litt hvordan livet er for dem som er fattige, sier lærer på Volontør-Ecuador, Kristin Opsahl Alvarez. – Målet er å skape større bevissthet omkring globale forskjeller og hvordan vi kan engasjere oss for en mer rettferdig verden.

FORSKJELLER.

– Man hører jo at det er som å vinne i lotto å vokse opp i Norge, men tenker kanskje ikke så mye over det, tilføyer hun. – Når en har vært en stund i Ecuador, skjønner man det; at det er helt ufortjent at vi har så mange flere muligheter enn ungdom i Guayaquil. Men det er viktig å se at også i Guayaquil kan folk oppnå veldig mye. Fattigdom setter begrensninger, men den er ikke skjebnebestemt. Å se at folk klarer å komme seg ut av fattigdom gjør inntrykk på mange. Også det å se at bistand faktisk hjelper, at det nytter å engasjere seg.

LOTTERI.

EN LITEN DEL. – Hva er hensikten med aksjonsuka?

– Utover det å samle inn penger er det et viktig mål å engasjere alle elevene i et så viktig arbeid, se at vi kan være med og gjøre noe viktig.

– Hva tror du elevene sitter igjen med etter et år på volontør-linja? – Jeg håper de sitter igjen med at de har vært, om enn en liten del, så i alle fall en del av et viktig arbeid. At de har fått bety noe for noen. At de har en tanke om at det nytter å engasjere seg. Det er ikke et mål i seg selv at de skal jobbe med bistand i fremtiden, men jeg vet at mange har interesse for det. – Ja, det er mulig, sier Joachim på spørsmål om han kunne tenke seg å arbeide med noe liknende av det han gjorde i Ecuador. Til sommeren er året på folkehøyskolen over. – Jeg har lyst til å reise ut etter studiene. Også Marit er inne på tanken. – Jeg har det på søknaden. Jeg kunne kanskje tenke meg å jobbe som volontør eller som utsending, sier hun. bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

PÅ SØKNADEN.

Fakta Fredtun Folkehøyskole eies av Den Evangelisk Lutherske Frikirke. ■■ Skolen har 103 elevplasser. ■■ NB! Under årets aksjonsuke samlet elevene inn 120 000 kroner og slo dermed fjorårets rekord på 84 000. ■■

#4/2010 33

Av Bjørn J. Sørheim-Queseth og «våre kamerater»

Trender

Vi oppfordret våre tilhengere på Facebook til å publisere sine egne Misjonsalliansen-bilder på veggen vår. De siste årene er det mange som har reist ut for å besøke prosjektene – og som har fått sett dem gjennom en kameralinse. Her er noen knips fra våre kamerater.

knips

fra våre kamerater

1 POSTET AV INGUNN BIRGITTE ANDERSEN.

Ei jente vi møtte i Tiwinza i Guayaquil i Ecuador. Hun lekte sammen med søsknene sine, mens mor og bestemor skylte tarmene til en gris de hadde slaktet, så de skulle få gode pølser til jul …

#4/2010

2 POSTET AV MORTEN HOLMBOE. Bildet

er tatt i slutten av mars 2004, på besøk i El Alto, Bolivia. Dette er bakgården til en mikrokredittkunde som lager klær av lamaull.

3 POSTET AV DANIEL JOACHIM KLEIVEN.

Glade skolebarn på en av skolene hvor Misjonsalliansen jobber i Ecuador.

Trender

4 POSTET AV CAMILLA TANBERG HANSEN.

Konfirmanter fra Drammen som har vervet faddere og dro til Bolivia i vinterferien. Her er vi på skolebesøk på El Alto.

5 POSTET AV HELEN FUGLESTAD. Det var

vår første dag i Manila, og vi fikk først være med til et «ekte» slumområde der folk bodde i «blikkbokser», deretter reiste vi hit og fikk se dette «Housingprosjektet» og hvordan Misjonsalliansen hjelper familier et skritt videre.

6 POSTET AV HANNE MELING. En

konfirmantgjeng fra Ålgård på besøk i Bolivia. Genserne de har på bildene er laget av en av Misjonsalliansens lånekunder på El Alto.

#4/2010 35

Portrettet

Ordføreren

Ordføreren i Misjonsalliansens landsråd har en allsidig bakgrunn. Han har aldri vært glad i rampelyset, men har heller ikke unngått det. Litt tilbaketrukket har han vært, men samtidig svært sentral. Tekst [ Oddmund Køhn ] Foto [ Oddmund Køhn og Arnt H. Jerpstad ]

#4/2010

Portrettet

#4/2010 37

Portrettet I bagasjen har Gunnar Husan en god barndom og oppvekst fra Sør-Trøndelag. Gunnar er født i Namdal i Nord-Trøndelag, men han vokste opp i Rennebu. Faren var lærer, klokker, kordirigent og søndagsskolelærer, og mor tok sin tørn i kvinneforeninger og bedehus. – Rennebu er ei misjonsbygd, med flere vekkelser. Selv vokste jeg opp i kjølvannet av en ungdomsvekkelse, og jeg ble med i et musikklag med 60 medlemmer, forteller han. Gunnar Husan har med seg en god ballast fra bedehuset og mener det har vært en viktig folkebevegelse i landet vårt. Selv fikk han tidlig lederansvar, og han lærte mye om å ta initiativ. Som gutt var han aktiv i Kompassklubben til NMS, og han har brukt mange timer i oppveksten på å selge lodd og misjonsblad. Oppfinnsomheten var stor. – Vi laget parfyme, forteller han og fortsetter: – Vi kokte liljekonvaller i vann og syklet rundt på dørene og solgte «parfymen» på flasker. Til inntekt for misjonen.

MISJONSDUFT.

«Husan får prisen for alltid å ha levert varene, nemlig statsministeren selv, servert på et fat, sporenstreks.»

Gunnar var tydelig, og han visste hva han stod for. I kristendomstimen underviste lærerinnen om Jesus som mettet 5000 mennesker. «Velsigner Jesus maten i dag?» spurte hun klassen. Gunnar kunne svare: – Ja! I går hadde mor misjonsforening, og det kom mange flere enn hun forventet. Men hun delte bollene i to, og da ble det mer enn nok til alle. På en samling på bedehuset ble det en gang vist en film. «Det kommer en natt», tror jeg filmen het, og den skulle bli et vendepunkt for den unge gutten. Ikke lenge etter våknet han midt på natten. Gunnar stod opp. – Jeg skrev ned drømmetankene mine, og det indre bildet jeg hadde, var fra fotballbanen. Det handlet om å ikke sitte på tribunen og betrakte det jeg så, men om å ta del i kampen nede på banen. Siden den gang har Gunnar Husan hatt sin plass på banen. Han har ikke først og fremst vært spiss eller angrepsspiller, og han har aldri hatt behov for å være på avisenes forside og i medienes søkelys. Han tok derimot posisjonen som strategisk «midtbanespiller», ballfordeler og tilrettelegger. NED PÅ BANEN.

Som 15-åring flyttet Gunnar Husan til Trondheim og på hybel, og nå fulgte ti år med utdannelse; realskole, gymnas og universitetsutdannelse med hovedfag i pedagogikk. Han var aktiv FRONTER.

#4/2010

i Skolelaget, men det var først og fremst Salem, Indremisjonsselskapets forsamling i Trondheim, som skulle bli hans åndelig hjem. Utenfor kirker og bedehusenes trygge vegger raste nå en ideologisk kamp. Det var på slutten av 60-årene, og den såkalte 68-generasjonen var født. Gunnar kunne ikke gjemme seg. Han kunne ikke sitte og betrakte. Hans plass var på banen. – Det var mye radikal politikk på skoler og utdannelsesinstitusjoner, og synspunktene som fikk spalteplass i avisene, hadde for det meste sin rot i humanetiske og i ekstremt røde, politiske krefter. Det irriterte meg at det var overvekt av radikale som var frimodige. Jeg bestemte meg derfor for å referere ting som skjedde i kirke og bedehus og skrive om det som opptok meg, og jeg gjorde avtaler med Adresseavisen. I tillegg til å skrive for Adresseavisen, hadde Gunnar også et frilansengasjement i NRK, blant annet i det populære ungdomsprogrammet Etter skoletid. Typisk nok ikke i studio foran mikrofonene, men i idérommet sammen med ungdommene. – Sangen «Put your hand in the hand of the man who stilled the water» var blitt populær på denne tiden, det samme var «By the rivers of Babylon», og jeg benyttet sjansen til å spille slike sanger.

TILRETTELEGGER. Etter utdannelsen begynte strategen og tilretteleggeren å jobbe i Indremisjonsselskapet, først som studiesekretær og etter hvert som landsungdomssekretær og mediesjef. Sistnevnte stilling tok han over etter Nils-Tore Andersen, tidligere generalsekretær i Misjonsalliansen. – Selv om jeg har pedagogisk utdannelse har jeg aldri hatt fast stilling som lærer, men det hørte med ti oppgavene i noen år å være ansvarlig for lederlinja i Staffeldtsgate. Jeg er nok først og fremst et organisasjonsmenneske, sier han. Gunnar Husan trives ikke i rampelyset, men har ikke helt unngått det. Han er en kjent og offentlig person, og mens noen vil forbinde han med Indremisjonen, vil andre først og fremst tenke på Kristelig Folkeparti. Der var han informasjonssjef i fire år, og i åtte år var han generalsekretær for partiet. Som statssekretær for statsminister Kjell Magne Bondevik fikk Husan en enda mer synlig rolle. – Jeg hadde ansvar for informasjon og presse, og jeg fulgte med på mange reiser og hadde ansvaret

Portrettet

uten Moms på Grønt. Gunnar Husan er i dag selvstendig konsulent, og han har i tillegg en deltidsstilling som samfunnskontakt i knif. Her driver han lobbyvirksomhet, og han jobber blant annet for å høyne beløpet på skattefrie gaver både fra personer og bedrifter og for at frivillige organisasjoner skal slippe moms.

for Kjell Magnes avtaler med pressen. Det gjaldt å finne ut hva journalistene ville spørre om og eventuelt finne stoff slik at statsministeren kunne svare så korrekt som mulig. Bondevik ble av en avis en gang bedt om å beskrive Gunnar Husan. Kjell Magne brukte begrepene vennlig, omsorgsfull, omgjengelig, fleksibel, pliktoppfyllende og nøyaktig.

SNILL.

– Det kan være vanskelig for journalister å få en travel statsminister i tale, dermed var det min jobb å tilrettelegge for kommentarer og intervjuer og forberede Bondevik. Men siden Kjell Magne er svært presis i sine uttalelser, var det sjelden behov for brannslukning i etterkant. Gunnar Husan håndterte pressefolk, og han gjorde det ordenlig. Det var altså ikke uten grunn at han av pressefotografenes klubb ble kåret til årets «Snill #4/2010 39

Portrettet

Misjon er fortsatt en folkelig forankret grasrotorganisasjon – De bibelske fortellingene har hatt stor plass og preget skole og samfunn. Jesus fortalte selv historier. Hvem har ikke hørt om den barmhjertige samaritan? Man kan sette spørsmål med kristendom og kirke og med ting som er gjort og ikke gjort, men vitnesbyrdet kan ingen kritisere. Han har sett det med egne øyne. I 2009 besøkte han Bolivia, og han så Misjonsalliansens arbeid i Combaya. I landsbyen Pusa Pusa hadde den fattige landsbybefolkningen endelig fått rent vann og en kran, men de ønsket mer. – De presenterte sine ønsker for Misjonsalliansens generalsekretær. Arnt Jerpstad leste lappen, men ga den tilbake og sa: «Hva vil dere prioritere?» forteller Husan og fortsetter: – Vi skal ansvarliggjøre landsbybefolkningen og hjelpe dem til å ta egne valg. Det var sterkt å se en gruppe funksjonshemmede som nettopp hadde gjort det. De hadde fått opplæring i blomsterproduksjon og fått sitt eget drivhus. De er blitt veldig flinke, og de er blant de få i landsbyen som tjener penger. Og i tillegg har de fått en ny status i landsbyen i forhold til hva de hadde før. Misjon er fortsatt en folkelig forankret grasrotorganisasjon, og Gunnar Husan håper at misjonsorganisasjonene igjen skal få NRKs TV-aksjon. – Organisasjonene fortjener det, og det norske folk fortjener å høre fortellingene om et arbeid som endrer liv.

BLOMSTRENDE ARBEID.

Gunnar i Bolivia. Alpakkaluen varmet på Altiplano.

gutt». Eller som det ble sagt i den anledning: «Husan får prisen for alltid å ha levert varene, nemlig statsministeren selv, servert på et fat, sporenstreks.» – Jeg likte ikke å uttale meg på egne vegne. Det er politikerne som skal profilere seg, ikke administrasjonen. Jeg satte selvsagt stor pris på utmerkelsen. Gunnar Husan er avdempet og har et lite hissig temperament. Få ting gjør han opprørt, og han liker harmoni bedre enn konkurranse. – Den rå og brutale konkurransekulturen liker jeg dårlig. Stang ut eller stang inn avgjør om det blir nederlag eller ikke. På 50 km langrenn vil den som kommer inn 0,2 sekunder etter vinneren bli stemplet som taper. Slik er det på fotballbanen og på den politiske arenaen. Det er særlig mediene som forsterker denne kulturen. MISJONSFORTELLING. Husan har en sterk rettferdighetssans. Også når det gjelder globale forhold. Han er ordfører i Misjonsalliansens landsråd, og han har hele livet vært interessert i misjon. – Misjon har trange kår i dag og er noe suspekt i mange kretser. Mange toneangivende som er med og setter agendaen, vil mene at misjon er å prakke noe på mennesker, uten at de vil det selv. Han ønsker større fokus på historiene og på vitnesbyrdet. En viktig utfordring, ja, en strategi for misjonsorganisasjonene bør være å formidle de gode fortellingene.

#4/2010

HJEMMEBANE. Gunnar Husan er et familiemenneske.

Venner og familie betyr mye, det samme gjør ukene i Spania og hytta på Sørlandet, og bursdager er tilnærmet helligdager som skjermes mot andre avtaler. Han er visstnok ikke svært flink med mat, men er god på torskemiddager. Men han legger ikke skjul på at han liker å arbeide. Gunnar Husan har ikke bevisst styrt karrieren sin, og han har aldri søkt på jobber. Eller som han selv sier det: – Jeg har fått gå inn i oppgaver som jeg er blitt spurt om, og da har livet blitt formet av det. Det har vært meningsfullt og svært interessant. Det er likevel ikke hele sannheten. For trønderen som aller helst ville være nestformann og la andre gå i front, har underveis tatt på seg flere lederoppgaver. Ikke fordi han elsket det. Men er man først en sentral midtbanestrateg, så tar man ansvar. Nå liker han å lede møter, opptre i forsamlinger og lede pressekonferanser,. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Til ettertanke bønn

Kristus, hold vakt med dem som nå er trette, med dem som vandrer, dem som gråter i kveld. Før dem til et hus hvor din fred er. La meg få vise din omsorg. La meg få lindre andres nød. Keltisk åpningsbønn fra Iona

Vi ber for

Kroppsspråk For tiande gong: «sett deg ned og et!» Dagen byrja ikkje så bra i dag. Me hadde som vanleg litt dårleg tid om morgonen. Tre små ungar som ikkje heilt skjønar kva det vil seia å ha dårleg tid, virra rundt og heldt på med sitt. Stressnivået mitt toppa seg då eldstemann hoppa og dansa rundt frukostbordet sjølv om me hadde sagt ifrå mange gonger om at han måtte setja seg ned og eta. Akkurat i det eg skulle til å gå (og var litt for seint ute allereie), kom eit melkeglas fykande, og vips, så var heile meg full av melk. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10 … Det var ikkje nok å telja til ti. Eg hadde ikkje tid til å telja til 50. Eg tok sonen min hardt i armane, sette han ned på benken igjen, og utan å seia eit einaste ord fortalde eg med heile meg at eg var forferdeleg sint. Han vart veldig lei seg og byrja å grina. Eg gjekk med bestemte og harde rørsler for å skifta klede. Etter å ha skifta klede vart eg møtt av ein son med opne armar og ein kjempeklem. Fantastisk! Siste rest av sinne forsvann, og eg eg kjente igjen kor ufatteleg glad eg er i han! Kroppsspråket er eit tydeleg språk, og det talar som oftast sant. Diakoni vert gjerne kalla kyrkja sitt kroppsspråk. Diakoni er evangeliet i handling. I ei tid då det kan virke som kyrkja somme gonger har vanskar med å formidle kva den har på hjarta, er diakonien eit kraftfullt språk som talar tydeleg om Guds kjærleik til menneska og skaparverket. Men diakonien er ikkje berre taus, diakonien brukar og ord. Ord og handling høyrer saman, dei er ulike uttrykksformer for Guds nådige nærvær for å gje menneske liv, framtid og von. Gjennom Misjonsalliansen får me vera med på dette; å gje menneske liv, framtid og von.

ansatte på hovedkontoret og utsendinger med familier: Solveig Skaug, leder giveravdelingen Oddbjørg Hildre Storaker, leder økonomiavdelingen Jørgen Haug regionleder Sør-Amerika Bjørn Jarle Sørheim-Queseth, informasjonsavdelingen Geir-Thomas Nordhaug, økonomiavdelingen Siw Anett og Kjetil Sande i Ecuador Egil og Kari Hauge i Vietnam Dagfrid Bråtane og Stig Lemvik i Bolivia Lilly Marit og Espen Angermo i Kina Karen Lim og Anders Myrene på Filippinene For mitt hjerte og for mitt hus: Guds velsignelse. Når jeg kommer og når jeg går: Guds fred. I mitt liv og i min lengsel: Guds kjærlighet. I min siste time og den nye begynnelsen: Guds armer som tar imot meg og bringer meg hjem. Avslutningsbønn fra Iona

Av [ Torborg Fossan Steine ] utsending i Bolivia #4/2010 41

Kommentar Av Tore Løvland, markedsansvarlig i PlussBankCup

– Jeg skal bli best! – Skal du bli best?

– Ja, jeg skal bli verdens beste fotballspiller. Ordene tilhører en sliten elleveåring som nettopp er ferdig med årets første seriekamp. At det ble seier og at guttepjokken scoret tre mål, gjorde ikke akkurat selvtilliten mindre. Fredrik skal bli best! Punktum finale. Er det ikke fantastisk? Fredrik er elleve år og skal bli

foto: Bjørn J. Sørheim-queset

verdens beste. Vi voksne trenger ikke fortelle Fredrik at sjansen for at drømmen går i oppfyllelse er minimal, ja, for ikke å si uoppnåelig. La gutten ha drømmene sine i fred. Jeg har selv hatt mine drømmer som fotballspiller, selv om ikke det var å bli verdens beste. Forbildet mitt var Kevin Keegan, Liverpools storstjerne på 70-tallet. Keegan var et idol, liten av vekst, alltid utadvendt og smilende. Og alltid best på banen. Men tilbake til min drøm: Den var å spille seniorfotball for moderklubben Vigør. 17 år gammel ble drømmen virkelighet. Jeg fikk spille A-lagsfotball!

#4/2010

«Keegan var et idol, liten av vekst, alltid utadvendt og smilende. Og alltid best på banen.»

I fem år spilte jeg sammen med de store gutta; de som jeg noen år i forveien hadde sett opp til. Så kom telefonen som jeg aldri hadde trodd jeg skulle få. IK Start lurte på om jeg ville bytte ut den brune Vigørdrakta med Starts gule. Aldri har ordet nei vært fjernere. Selvfølgelig kunne jeg tenke meg det. Alle som er oppvokst med fotball på Sørlandet kunne vel det? For et eventyr det var! Jeg hadde aldri vært blant de beste på mitt lag. Da kretslaget skulle plukkes ut, var fire-fem av mine lagkamerater alltid foran meg i køen. Men da Start skulle se seg om etter lokale spillere i 1987, var det meg de ringte til. I ti sesonger spilte jeg for Start. Selvfølgelig var det både opp- og nedturer, men minnene er bare gode. Og en ting lærte jeg, man kommer langt med innsats. Man trenger faktisk ikke være best, bare man har den rette innstillingen. Talentene glemmer ofte det, at hard jobbing alltid må ligge i bunn. Som idrett har fotballen en helt unik stilling. De aller fleste norske barn har spilt fotball en eller annen gang, og som publikumsidrett er fotballen dominant. At noen synes det blir for mye fokus, er en helt annen diskusjon. Blant disse guttene og jentene lever drømmene sitt eget liv. Og i dagens globaliserte verden tror jeg ikke drømmene er så veldig forskjellig for en fotballspiller fra Ecuador og for Fredrik fra Norge. Forutsetningene er forskjellige, men ikke drømmene. PlussbankCup er Sørlandets største idrettsarrangement. Hvert år får vi besøk av fem-sekstusen fotballspillende gutter og jenter. En fotballcup er med på å lage drømmer, knuse drømmer og opp-

«Fotballskoleprosjektet i Guayaquil er blitt vår drøm.» fylle drømmer. Det siste er det nok de færreste som får oppleve. Av 400 deltakende lag er det bare 9 lag som kan vinne. I organisasjonen PlussbankCup har vi også drømmer. Vi drømmer om 500 deltakende lag og at 8000 fotballspillere skal besøke oss. I år regner vi med at 400 lag ankommer Sørlandets hovedstad, så vi er på vei. Men vi har også en annen drøm: Vi vil gjøre en forskjell. Vi ønsker å hjelpe de som ikke har vært like heldige som oss. Vi er tross alt født i et av verdens rikeste land. Det er utfordringer også i Norge, men de blir små i forhold til mange andre land. Som leser av Tsjili, så vet du kanskje at vi samarbeider med Misjonsalliansen. Og fotballskoleprosjektet i Guayaquil er blitt vår drøm. To ganger har jeg vært så heldig å få se fotballskoleprosjektet I Ecuador på nært hold. Og det er ingen tvil om at arbeidet som gjøres, er viktig. Fotballen skaper håp og drømmer for barna i slummen. I fjor hadde vi i PlussbankCup besøk av elleve gutter fra fotballskoleprosjektet. De vant samtlige kamper mot norske lag og kom hjem med mange gode minner. I år blir det et jentelag som får den muligheten. Vi skal sørge for at de får et minnerikt opphold i Kristiansand.

er 7 m 2 um ke n u e i st er e N mm ko

Avs: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway

Gi barn som virkelig trenger det, en bedre hverdag.

Bli fadder! G책 inn p책 www.blifadder.no eller ring 22 94 26 00