Tsjili_0512 by Misjonsalliansen

Misjonsalliansens magasin

Brasil

Kvinnene i Boracéia

Fem nye år i Longchuan

#5/2012 | 108. årgang

Reportasje

Optimisme i Liberia

Nyheter

Skoleklar i Bolivia

Våre utsendte

Trender

Lysten til å endre liv

Portrettet

Tanker fra et glasshus

ommentar

4 Reportasje

&tter+¡anke

Reportasje Forsiden Fra favelaen Boracéia i bydelen Carapicuiba i São Paulo, Brasil. Foto: Sissel Fjeldskår

Innhold

#5/2012

ommentar

Portrettet

41 42

Trender

Nyheter

En velsignelse

Utgiver Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

Visjon Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Kristin Marie Skaar, tlf 959 72 959 e-post kristin.skaar@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

En av de store gledene ved min jobb er å få være med på innsettelse av nye utsendinger. I den siste tiden har vi fått sende ut nye utsendinger til Ecuador, Vietnam og Bolivia. De nye utsendingene har en spennende tid foran seg. De skal bli kjent med et nytt språk, en ny kultur og gå inn i en ny jobb. En jobb som på mange måter er krevende. Misjonsalliansen forandret navn på sine uteansatte for mange år siden; fra misjonær til utsending. I bunn og grunn betyr de to ordene det samme. De skal være med og gi det gode budskapet om Jesus videre i ord og handling. Misjonsalliansen har ca. 30 utsendinger i åtte av våre ti samarbeidsland. Vi har en flott gjeng med utsendinger.

Godt utdannede, engasjerte, kreative og modige! Når vi søker etter nye utsendinger, får vi som oftest svært mange søkere. Dessverre er det da slik at mange godt kvalifiserte søkere vil oppleve å ikke bli valgt. Har man søkt på denne type stilling, opplever mange det tungt å få et slikt avslag. Det har vi stor respekt for, og derfor gjør vi det vi kan for å gjøre dette til en god prosess for alle involverte. På en av innsettelsene ble jeg kjent med en velsignelse jeg ikke hadde hørt før. Forfatteren er ukjent, men den ble sendt fra Indonesia til Kirkens Verdensråd etter tsunamien i 2004. Estrid Hesselund har oversatt den til norsk.

Må Gud velsigne deg med uro ved for lettvinte svar, halve sannheter og overfladiske relasjoner, så du kan leve med et rent hjerte.

Må Gud velsigne deg med tårer for dem som lider av hungersnød, utstøtelse og krig, så du kan rekke ut din hånd for å trøste dem og vende deres smerte til glede.

Må Gud velsigne deg med vrede over urettferdigheten, undertrykkelse og utnyttelse av mennesker, så du kan arbeide for rettferd, likhet og fred.

Jeg har den liggende på skrivebordet mitt slik at jeg blir minnet om den hver dag. Å motta Guds velsignelse handler ikke bare om at jeg skal bli velsignet av Gud. Det handler om at jeg skal motta

Og må Gud velsigne deg med den dristige tanke at du er med på å gjøre en forskjell i verden, så du kan gjøre det som andre mener er umulig. noe av hans uro, vrede og modighet slik at jeg blir i stand til å stå opp for alle som lider. Det er en sterk bønn for våre utsendinger. Håper den også blir til inspirasjon for deg. arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

LederLeder

#5/2012

Reportasje â&#x20AC;&#x201A; #5/2012

Reportasje

Kvinnene i Boracéia Brasil. De

lar seg ikke knekke hverken av utbredt vold, sykdom, mangel på arbeid eller narkotikatrafikkens ringvirkninger. Dette er fortellingen om en mors drøm om at hennes barn skal få vokse opp i et hjem fylt av verdighet og trygghet. > Tekst [ Kristin Marie Skaar ] Foto [ Sissel Fjeldskår & Kristin Marie Skaar ]

#5/2012

Reportasje

På den lyse, lille uteplassen til senteret Vila Capriotti i bydelen Carapicuiba i São Paulo er alt som det pleier. Barna som er samlet denne formiddagen, løper rundt i bakgården, ler og roper høyt. De voksne må nesten selv rope for å overdøve lyden som runger i murveggene. Men Vila Capriottis lyse, behagelige atmosfære preger stemningen. Når vi kommer inn porten, merker jeg umiddelbart en ro over det hele. Med støtte fra Misjonsalliansens faddere hjemme i Norge får barna her både leksehjelp, lunsj og mulighet til å leke i trygge omgivelser – i en hverdag som er nokså annerledes enn den vi møter her på senteret. – Skal du skrive om barna, må du skrive om kvinnene i Boracéia, sier koordinator Luciana Passos mens hun beskuer alle barna. – Kvinnene? spør jeg, litt overrasket. – Jeg lover deg, det er de som styrer favelaen. De er unge – mange er yngre enn deg – og har opp til syv barn hver. De har en tøff hverdag. Deres innsats er hele grunnen til at vi har kommet hit vi er i dag med arbeidet vårt, fortsetter Luciana.

Vi går seks år tilbake i tid. Året er 2006, og Vila Capriotti har holdt på siden 1982 gjennom en lokal presbyteriansk menighet. Senteret tilbyr det samme som offentlige skoler og tilbyr først og fremst ekstra skoleundervisning for barn i nabolagene. Til tross for den nære beliggenheten til Boracéia har Passos og de andre ansatte ikke vært der enda, kun passert forbi av og til. Som mange andre slumområder styres også dette nabolaget av kriminelle gjenger og narkolangere, og man bør kjenne noen for å gå inn. Det er en uskreven, selvsagt regel. En dag ringer en kvinne fra Boracéia. Hun forteller om sine fem barn som leker like ved kloakkvannet som renner nedover fra hus i andre bydeler. «De har ingen steder å leke, og ingen steder å være når jeg og mannen min er på jobb. Jeg har ringt både politi og myndigheter, uten respons. Jeg er sikker på at sykdommene i nabolaget har sammenheng med den økende mengden av søppel i gatene», sier hun. Kvinnen forklarer videre hvor barna pleier å leke. Passos og kollegaen Sirlei Tarrago Urbani, som har jobbet for kirken i snart 30 år, går og møter de fem barna som leker i kloakkelven. De ønsker å se omgivelsene og eventuelt å kunne rapportere til de lokale myndighetene selv. De snakker med barna og ser sin sjanse til å bli med dem videre inn i favelaen. Der møter de henne, Maria Romilda Ferreira Dos Santos – til daglig kalt «Dona Romilda». En tydelig

MØTET MED DONA ROMILDA.

Reportasje

#5/2012

trøtt og sliten fembarnsmor. Luciana (27). Jeg har sju Hun står og vasker klær. Når barn og var veldig deprihun ser de to kvinnene utenmert og uten arbeid. Alt fra som kommer gående, blir jeg hadde var barna mine. hun bekymret. Er det mynMin mann var voldelig, dighetene som kommer for å ruset seg og drakk. Disse ta fra henne barna? møtene hjelper veldig. Nå Luciana og Sirlei beroliger er jeg bedre, og jeg håper henne og forklarer, og fra det fortsetter. Jeg bekymrer denne dagen får de fem barmeg sterkt for mine barns na til Dona Romilda begynne fremtid og håper de vil få på dagsenteret Vila Capriflere muligheter enn det jeg otti. Men koordinatorene på selv har fått. senteret ser fort at fem barn ikke er nok. Boracéia oversvømmes av problemer. Narkotikatrafikkens konsekvenser herjer, vold er utpreget og mange barn er hjemme alene når de ikke er på skolen. Tidlig frafall fra skolen er ikke uvanlig. På denne tiden har også Péricles Couto, daværende leder for Misjonsalliansen i Brasil, vært i kontakt med menigheten og pusher på for å få Vila Capriotti og kirkens sosiale arbeid til å endre sin profil. «Det handler ikke om å gjøre for – men med folket!», sier han, om og om igjen. ENDRER FOKUS. Møtet med realitetene i Boracéia har vært med på å framskynde denne endringen, forklarer Luciana videre. Vi er nå på vei til nabolaget. – Vi følte oss utfordret til å bli noe mer enn bare et tilflukts- og læringssted for barn. Dette møtet var en anledning til å endre vårt fokus. Vi begynte å samtale oss imellom om hvordan vi kan lytte til lokalbefolkningen i Boracéia. Hva trenger de? Hva kan vi gjøre sammen? Svaret fant de hos kvinnene. Nedstemtheten de så i øynene til Dona Romilda var også å skimte hos de fleste kvinnene i samme situasjon. Mange barn å forsørge og dårlig økonomi var ikke det eneste som holdt dem fastlåst. – Det er utbredt tendens at mange kvinner er deprimerte og føler seg hjelpeløse og bundet i en håpløs situasjon. De har fraværende menn som ofte er involvert i narkotika, drikker mye, er lite hjemme eller opptrer voldelige. Kvinnene har også vanskelig for å finne jobb. I tillegg er Boracéia et beryktet område, og noen opplever at de må lyve og si at man er fra et annet nabolag for å få seg jobb, fortsetter Sirlei, som har kommet for å geleide oss inn til Boracéia.

#5/2012

Reportasje

Dona Romilda. Maria Romilda Ferreira

Dos Santos tok initiativ til endring i nabolaget. – Gjennom kvinnegruppa og Vila Capriotti har jeg blitt kvitt depresjonen. Jeg har blitt gladere og lettere til sinns. Jeg føler jeg betyr noe – og er noe.

SPESIELL DAG. Med en gang vi runder gatehjørnet og

entrer denne favelaen, merker jeg hvor brått omgivelsene endrer seg, fra en mer «normal» gate med asfalt og fortau til gjørmete grusvei, søppel, bordplater som flyter og falleferdige brakker oppstilt etter hverandre. Den trykkende varmen omringer oss. Det er ikke første gang jeg spaserer i et slumområde. Jeg trodde jeg visste hvordan det var – også her i São Paulo. Men Boracéia er annerledes. Uten at jeg kan forklare hvorfor. Kanskje fordi vi er i en

Reportasje

#5/2012

by og i et land hvor økonomisk vekst og narkotikatrafikkens ringvirkninger dominerer side om side. – Det er en spesiell dag i dag. Dona Romilda har bursdag, sier Urbani, som holder en stor blomsterbukett i hånden. Vi går videre innover og møter flere barn som nysgjerrig titter på de fremmede som har ankommet med store kameraer og utstyr. Jeg gjemmer vekk kameraet et lite øyeblikk i et forsøk på ikke å se så «fremmed» ut. I en liten, slitt halvåpen dør til en av de mange små brakkene sitter en liten jente og tegner. Hun lyser opp når hun ser Luciana og Sirlei. Alle kjenner dem. KVINNEGRUPPA. Utenfor en annen dør møter vi Dona

Romilda. En noe eldre kvinne, med et varmt, takknemlig smil. Etter at hun tok kontakt med Vila Capriotti, var det også hun som tok initiativ til å danne en egen kvinnegruppe. Det første de gjorde var å gå til distriktets helseadministrasjon og fortelle om

sammenhengen mellom sykdom og økende mengder av søppel i gatene. Myndighetene lyttet og har nå forpliktet seg til en vedvarende dialog. En egen komité bestående av foreldre – hovedsakelig kvinner – som har barn på Vila Capriotti, har ansvaret for gjennomføring av sosiale prosjekter og folkeopplysningsmøter. Et av prosjektene har vært å få i gang ukentlige kurs i håndarbeid hvor kvinnene lager egne produkter som de selger på det lokale markedet. De tjener både til livets opphold og samler inn penger til byggingen av et eget lokale som skal være oppholdssted for barna. I løpet av fjorten dager skal hele bygget stå ferdig. En del finansieres av dem selv, og resten av Misjonsalliansen og myndighetene. – Gjennom kvinnegruppa og Vila Capriotti har jeg blitt kvitt depresjonen. Jeg har blitt gladere og lettere til sinns. Jeg føler jeg gjør noe, betyr noe – og er noe, sier Dona Romilda og viser oss soverommet i huset sitt, hvor kvinnegruppa holdt sitt aller første møte. >

Kelly (29). Jeg har fått styrke av samholdet med de andre kvinnene. Nå har jeg fått deltidsjobb som vaskehjelp for å hjelpe mannen min med inntektene. Det er dumt å ikke få med alt som skjer i gruppa, men jeg er her så mye jeg kan. Jeg har to barn som er med i Vila Capriotti, jente og gutt. Med dette prosjektet begynte jeg å føle meg mer hel og fikk et videre perspektiv på ting. Før følte jeg meg stengt inne med mann og barn. Barna mine trives så godt på Vila Capriotti og teller dager til de skal dit igjen. I tre år har de vært der. Allerede når vi står opp, spør de meg: «Når skal vi til Vila Capriotti igjen, mamma?»

#5/2012

Reportasje

â&#x20AC;&#x201A; #5/2012

Like bortenfor Dona Romildas hus sitter flere av de andre kvinnene i et lite rom mellom to brakker, som er det lokale forsamlingsstedet bygget i regi av Vila Capriotti. Ettermiddagens håndarbeidskurs er i gang, og maling står på programmet. – Jeg ble med i februar. De andre har vært med i fire år allerede. Jeg merker allerede nå hvordan dette er som en terapi. Jeg får nye venner og kobler av fra problemer som uroer meg. Jeg slapper av. Og så hjelper det oss til å selge produkter og tjene penger til hjemmene våre, forteller en av kvinnene, Lusimerie. Hun er ikke den eneste. Fra hver og en av dem får vi høre slike historier, om en hard hverdag og hva kvinnegruppa betyr for dem. Luciana bekrefter at det har skjedd en forandring hos dem alle, gjennom aktivitetene deres og samarbeidet med myndighetene. De er svært takknemlig for at en organisasjon som Misjonsalliansen er med på laget. – Vårt mål er å hjelpe barna. Vi vil tilby et sted Esmaralda (32). Jeg har to barn og bor sammen med mannen for dem. De lider på grunn min i et lite hus. Jeg har en god av vår situasjon, og mynmann, og det er det ikke alle dighetene ser dem ikke. som har her. Jeg er stolt av hva Jeg har ikke tall på hvor vi har fått til. Vi har to rom og mange politikere som har litt plass bak huset også. Nå kommet hit, med løfter de har jeg blitt økonomiansvarlig aldri har holdt. Misjonsalfor kvinnegruppa. Jeg bokfører liansen er annerledes. For alle inntekter og utgifter og første gang føler vi at både følger med på hvor mye penger vi og barna våre blir sett, vi mangler til byggingen av det sier 32-åringen Esmanye lille huset for barna. ralda, som er økonomiansvarlig i kvinnegruppa. – Derfor heter vi «Mujeres Cuidadores» – kvinner som bryr seg. Det er jo det alt handler om. Vi bryr oss om barna, om nabolaget, skyter Dona Romilda inn. >

BYGGER FOR BARNA.

For senteret Vila Capriotti har endringen fra kun å jobbe med fattige slumbarn til å tenke mer helhetlig mot lokalbefolkningen tatt tid. Først i 2009 gav menigheten klarsignal til å endre profilen fullstendig. Utfordringen nå er å kunne ta i mot alle barna som ønsker plass på senteret. Nå har de kapasitet til 120 barn – og over 100 barn står på venteliste. Og fortsatt har de kun ressurser til samarbeid med to gater og rundt 150 av de over 2000 familiene i Boracéia. – Denne utfordringen merket vi med en gang da barna fra Boracéia kom inn i bildet. Når jeg besøker

nabolaget, får jeg stadig spørsmål: «Har du en plass til meg?» Det gjør vondt ikke å kunne si ja, sier Luciana. Byggingen av det nye lokalet i favelaen kan gjøre dette lettere. Håpet er å få mulighet til å betale en av kvinnene til å passe på barna, som et alternativ til Vila Capriotti. Boracéia står likevel overfor flere utfordringer som er vanskelig for senteret å løse. – Vi ser utbredt fattigdom og en generell sosial sårbarhet som følge av narkotika, vold, mishandling og alt som følger med slike problemer. Narkotikatrafikken tilbyr lettjente penger, men mange negative ringvirkninger, fortsetter hun. Dona Romilda har en klar drøm om hvordan hun vil Boracéia en gang vil se ut. – Jeg drømmer om at alle barna skal ha et hjem hvor de møtes med verdighet og omsorg. Jeg drømmer om at de får vokse opp uten å være omgitt av narkotika, alkohol og vold. Det er det beste vi kan håpe på for at Boracéia skal komme ut av denne onde sirkelen, avslutter hun. kristin.skaar@misjonsalliansen.no

DRØMMEN.

BORACÉIA ■■

■■ ■■

■■

FLERE I KØ.

■■

Et fattig nabolag i bydelen Carapicuiba i utkanten av São Paulo. På folkemunn omtalt som favela, i en bydel preget av slumområder. Mellom 2000–3000 familier bor i nabolaget. Boracéia preges av utbredt fattigdom og sosial sårbarhet som følge av narkotika, vold, mishandling og alt som følger med slike problemer. Narkotikatrafikk er utbredt og tilbyr lettjente penger – med mange negative ringvirkninger. Senteret Vila Capriotti drives med støtte fra Misjonsalliansens faddere i Norge og tilbyr et fristed for barna i slummen. Siden 2009 har senteret også startet sosiale prosjekter i samarbeid med lokalbefolkningen i Boracéia. Kvinnene i Boracéia er sentrale pådrivere. De kommer fra en sårbar tilværelse og gjennom kvinnegruppa jobber de for barnas fremtid og for et tryggere, renere nabolag.

#5/2012

Reportasje

Fadder Til barn i slummen i Brasil L e s mer på s id e 4-11

Vi søker også faddere t il Kambodsja, Ecuador, Filippinene og Bolivia. Å være fadder kos ter 230 kroner i måneden.

søkes! Til barn på landsbygda i Liberia 20 Se sid e 14 og

Ja, jeg vil bli Brasil

Liberia

for _____ (antall) barn Kambodsja

Ecuador

Filippinene

Bolivia

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn. Jeg ønsker å betale beløpet med AvtaleGiro.

Jeg vil gjerne betale beløpet med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

[tsji l i) n r. 5 – 20 12

Misjonsalliansen velger land.

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo

Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Du kan også melde deg som fadder på www.blifadder.no eller på telefon 22 94 26 00

Optimisme i Liberia lokale koordinatorer i Liberia opplever en forsoningsprosess både i prosjektene og i landet generelt. – Vi opplever fred på en annen måte enn tidligere og ser at det skapes en enhet i lokalsamfunnene, sier koordinator Jonathan Kaipay. IllustrasjonsFoto: Bong Manayon

Liberia. Misjonsalliansens

Nyheter #5/2012

Nyheter

I løpet av de siste to årene har det skjedd tydelige endringer i lokalsamfunnene hvor Misjonsalliansen og den lokale kirken United Methodist Church jobber.

– Mange barn har for første gang fått begynne på skole. I de seks landsbyene vi samarbeider med ser vi tydelig optimisme og pågangsmot blant lokalbefolkningen. Vi bygger lærerhus

og har jordbruksprosjekter for å skaffe inntekter til skolen og mat for elevene. Noen vil bli innviet i november i år, kunne koordinator Jonathan Kaipay rapportere da han var på besøk i Norge i juni. Også samarbeidet med myndighetene fungerer bra. – Prosjektene våre bygger på et nært samarbeid med utdanningsmyndighetene. De har fått på plass gode retnings-

linjer, noe som gjør at prosjektet vil kunne gå videre ved et regjeringsskifte. UTFORDRINGER. For Kaipay og medarbei-

derne i Metodistkirkens utdanningsprogram har det likevel vært en krevende og travel start på 2012, med mye reising til rurale strøk, kursing av lokale ledere og prosjektrapporteringer. Den sårbare politiske situasjonen er også en stadig risikofaktor i arbeidet.

– FN-styrkene skal om kort tid trekkes ut, og hvis ikke myndighetene håndterer dette på en god måte, kan det skape problemer for prosjektene. En annen utfordring i den lokale konteksten er tradisjonelle kulturelle praksiser som hindrer barn, særlig jenter, i å gå på skole, avslutter Kaipay. n Kristin skaar

#5/2012

Nyheter

havet

NORGE Stavanger

Chheuon Ems reise Oslo

S ø r l an d et Kristiansand

DANMARK

Misjonsalliansen i Kristiansand Norge. Det blir nå tatt initiativ til et Misjonsalliansen-nettverk på Sørlandet. Søndag 9. september kl.19.00 inviteres det til samling i Hellemyr kirke, Kristiansand. Det blir en inspirasjonssamling for alle som er glad i Misjonsalliansen. Vi får blant annet besøk av generalsekretær Arnt H. Jerpstad. Ellers blir det musikk og enkel bevertning.

Sett av dagen allerede nå. Hjertelig velkommen! Hilsen Rolf Solås, Ben Tore Beisland og Arve Nilsen.

Ønsker du å vite mer? Kontakt Arve Nilsen; arve.nilsen@kirken.no tlf 473 64 529

Nyheter

#5/2012

Kambodsja. I Kambodsja arbeider Misjonsalliansen tett med sju kirker og fem organisasjoner for å gi fattige mennesker nye muligheter. Her deler en av deltakerne i prosjektene sin egen reise med [tsjili]s lesere.

Mitt navn er Chheuon Em. Jeg er 34 år gammel og bor i landsbyen Rom Lek. Kona mi heter Sung Lorn og er 36 år. Vi har to døtre og tre sønner. Før Misjonsalliansen kom for å arbeide i landsbyen vår, var situasjonen til familien min svært vanskelig. Vi tjente litt på å selge kurver og hadde en gris. Ellers hadde vi ingen penger til å starte opp annet arbeid. Nå har familien min deltatt i en rekke aktiviteter gjennom Misjonsalliansen. Det startet med månedlig sparing som ble satt i gang med andre i Rom Lek. Etter hvert lærte vi om helse og miljøvern, kompostlaging og om bedre måter å dyrke ris på. Jeg har fått opplæring i å bygge og vedlikeholde min egen grønnsakshage, blitt kurset i entreprenørskap og ku- og grisehold. Jeg deltok også i en grisebank og har bygd en latrine utenfor huset vårt. Utviklingsgruppa i Rom Lek hadde et møte med hele landsbyen i 2009. Familien min ble valgt

ut til å motta et lån på 300 kroner. For disse kjøpte jeg to grisunger. Etter seks måneder solgte vi dem og tjente 2300 kroner. Etter å ha betalt tilbake lånet brukte jeg 900 kroner av inntjeningen til fire nye griser. Det resterende beløpet gikk til materialer for å lage lokal risvin. Etter at vinen var produsert, ble risen brukt til å mate grisene våre. Nå har vi 11 griser. Situasjonen vår har blitt bedre fordi inntektene har økt etter at vi fikk låne en gris som fikk grisunger. Vi kan støtte to av barna våre til å gå på skolen. Innen fire år håper jeg at vi har nok midler til å bygge et nytt hus. Jeg vil takke Misjonsalliansen, utviklingsgruppa og de lokale myndighetene i Rom Lek for at familien min fikk muligheten til å delta i disse aktivitetene. Våre kunnskaper, erfaringer og leveforhold har bedret seg. Nå vil jeg dele disse erfaringene med andre familier i landsbyen min. n Ath Sunly

Takk for no!

Bolivia. Takk for no. Alt har ein ende,

Før katastrofen Filippinene er

blant verdens mest utsatte land for naturkatastrofer. Rundt 20 tyfoner årlig, 300 vulkaner hvorav 22 er aktive, ofte jordskjelv, tsunami, branner, jordskred og flom er trusselen innbyggerne lever med.

I tillegg kommer væpnede konflikter, forurensning og utslipp av kjemikalier. Og det er som oftest de fattigste områdene og de mest sårbare gruppene som blir mest utsatt når en krise oppstår. Misjonsalliansen arrangerer i samarbeid med myndighetene jevnlig seminarer i kriseberedskap for innbyggerne i våre arbeidsområder. Under seminaret lærer man blant annet å organi-

sere og forberede seg på kriser, analysere situasjonen i eget nabolag, lage varslings- og evakueringssystem og hvordan håndtere situasjonen når den skjer. – Jeg har alltid tenkt at det er myndighetenes ansvar å handle når det skjer katastrofer. Nå ser jeg at vi alle kan bidra og gjøre mye for å minske omfanget av en katastrofe, sa en av deltagerne på et av seminarene nylig. n Hilde Bringedal

Innviing

Bolivia. Misjonsalliansen byggjer!

Kunnskap, leiarar i menigheter og lokalsamfunn – og fysiske bygningar. Men aldri åleine. På El Alto er me inne i det fjerde året av ein femårsplan, og på tre dagar innvia ein 66 klasserom, 15 sanitær-

anlegg, 1 kontor, 10 utescener, 9 idrettsplassar, 3 grøntanlegg, 1 garderobe og 1 overbygg som er ferdigstilte sidan 2009. Dette er resultat av eit samarbeid mellom lokalsamfunn, kommunen og Misjonsalliansen. n Magne Steine

også tida som utsendingar for Misjonsalliansen. I juni drog familien Mehus Rugland frå Bolivia etter nærare fire år som utsendingar. No ventar nye utfordringar i Norge. Hausten 2008 landa familien på fire i La Paz. Etter endt språkkurs byrja dei i jobb. Linda har jobba i Diaconia FRIF, ein mikrokredittinstitusjon som starta som eit prosjekt i Misjonsalliansen. Ho har også jobba på diakonikontoret og med eit forprosjekt om funksjonshemmingar. Ronny har hatt oppgåvene sine i økonomiavdelinga, som rådgjevar for direktøren og tillitsvald for utsendingane. Linda og Ronny har bidrege på ulike område og på ulikt vis til arbeidet Misjonsalliansen driv i Bolivia og fått god kjennskap til både arbeidet og kollegaene. Kva no, når de dreg herifrå, korleis vil det gå med dette arbeidet? Begge held fram at organisasjonen har mange dyktige og erfarne medarbeidarar som gjer ein solid jobb. Som norske utsendingar er ein støttespelarar, medan lokale kolleger er dei som har ansvaret for at jobben blir gjort. Fleksibilitet er noko dei vil minnast frå åra her, både på godt og vondt. Stadig flytting av møtetidspunkt kan vera utfordrande, men det blir ein vane. Det flotte er at det ordnar seg alltid, og sjølv på kort varsel stiller folk opp og gjer sitt til at eit arrangement skal bli vellukka. – Me har vakse som menneske og familie denne tida, seier Linda og Ronny. I løpet av tida her har familien også auka i antal. Yngstemann er 1,5 år, og dei to eldste barna har byrja på skulen. Dagleglivet i storbyen La Paz har blitt normalen, og familien er spende på korleis det blir å byrja på nytt i Suldal, heimbygda til Linda. n Torborg Fossane steine

#5/2012

Nyheter

En hjelpsom sjåfør

Støtte til hiv-positive

Norge. I

juni trengte Misjonsalliansen en sjåfør for et fotballag fra Ecuador som skulle reise fra Ålgård til Evje. Vi la ut en forepørsel på Facebook, og Bjørn Bråtveit fra Sandnes tok kontakt med oss. – Det var bare en glede. Misjonsalliansen ligger mitt hjerte nært, og sånne praktiske oppgaver er det fint å kunne gjøre. Jentene fra Ecuador var livlige og morsomme, og lederne var hyggelige, sier den blide sjåføren, som på sin side var imponert over tilliten fra Silje på hovedkontoret. – Hun spurte ikke engang om jeg hadde sertifikat og kunne kjøre buss. n Oddmund Køhn

Val i Kambodsja KAMBODSJA. I juni

var det lokalval i Kambodsja. Det var store forventningar til opposisjonspartiet Sam Raimsy Party, som hadde som mål å doble talet på representantar i kommunestyra frå sitt parti. Men valet i Kambodsja har framleis ein lang veg å gå mot opent og rettferdig demokrati. Ikkje overraskande vann statsministeren sitt parti Cambodian People’s Party valet overlegent. n Bente I. Foseide

Mobilt tannlegeutstyr Filippinene. Dårleg tannhelsetilbod er eit stort problem på Marinduque, spesielt i dei meir avsidesliggande områda. Misjonsalliansen har derfor gitt mobilt tannlegeutstyr til provinshelsemyndigheitene og skuletannrøkta på Marinduque. Dei kan dermed reise rundt til skular og lokalsamfunn og tilby fylling av hol i staden for berre å trekke tennene, noe som har vore vanleg praksis til no. n Anders Myrene

Nyheter

#5/2012

Fornøyde leger i 2012 åpnet en av Guayaquils største fødeklinikker en egen avdeling for hiv-positive gravide og mødre. Ecuador. Tidlig

Her har de fått nye fine lokaler bestående av venterom og tre konsultasjonsrom. Det er obligatorisk å ta hivtest for alle som går til svangerskapskontroll, og hver uke oppdages ett eller flere nye tilfeller. Gravide kvinner som har hiv får tett oppfølging i svangerskapet.

Misjonsalliansen samarbeider med en selvhjelpsgruppe for hiv-positive på sykehuset. På hele dette store sykehuset har det kun vært ett ultralydapparat, men i mars overrakte Misjonsalliansen avdelingen for hiv-positive et etterlengtet ultralydapparat. n Inger Lise Hovda Dobbe

Kvinner får ytre meiningane sine Bolivia. Frå

2007 til 2010 arbeidde Sandra Rocha med WEGE- prosjektet, eit Digniprosjekt som i fleire land fokuserte på likestilling mellom mann og kvinne.

No skriv Sandra bok om sine erfaringar, og fortel med glød i stemma om sine erfaringar. – I starten ville ikkje mennene ha meg der, dei ønskja ikkje endring. Kvinnene vart sett på som eit møbel i heimen og skulle berre lage mat, gjere reint og ta seg av borna. Gjorde dei ikkje jobben sin, kunne dei avstraffast fysisk. Det er framleis ein veg å gå, men det har skjedd store endringar i Combaya i Bolivia, der Misjonsalliansen med Sandra i spissen har utført prosjektet.

– Etter at kvinnene starta med blomsterproduksjon og tente sine eigne pengar, har mykje endra seg. Mennene har måtta bidra i heimen, og kvinnene får delta på sosiale samankomstar i bygda, samt ytre sine meiningar, fortel ho. n Torborg Fossan Steine

Vil løfte frem kvinnene

Jenteleir Filippinene. Tårene

trilla nedover kinna då jentene fekk diplomar og klemmar frå leirledarane. Det er sprengkraft i det å bli haldt og fortalt at du er verdifull, vakker og at du kan oppnå det du drøymer om. Slik ble avslutningen av jenteleiren eit høgdepunkt etter tre dagar med samtale, aktivitetar og workshops for 40 jenter i Buenavista kommune på Marinduque. Nøkkelen til å påverke dagens jenter er gjennom å tilbringe mykje tid saman med dei. Dei treng rollemodellar som er villege til å utlevere seg sjølve, som kan lytte og oppmuntre. Dette har vore kjernen av jenteklubbane, eit opplegg som Misjonsalliansen har starta. I løpet av sommarferien var Hanne Hommedal, ein norsk volontør, involvert i to jenteklubbar i Buenavista. Saman med seg hadde ho Shea Johnson, ein amerikansk fredskorpsvolontør, og Leinne Sadiwa, ei lokal lærarinne. Dei brukte mykje tid på å etablere tillit og fortrulegheit, leika og stimulerte til diskusjon om aktuelle problem som desse jentene var opptatt av. På slutten av ferien vart det arrangert leir for klubbmedlemmane. – Dei siste to månadane har gitt meg ein sjanse til å bygge vennskap med lokale jenter. Eg håper eg har klart å påverke jentene, og at eg har vore ein rollemodell

for dei, sa Hanne før ho reiste frå Filippinene. Tema som har vore diskuterte, er allmenngyldige for unge jenter over heile verda: skjønnheit, kjærleik, gutar, sex, romantikk, sjølvbilde, forståing av kroppen og kjenslene. I tillegg har jentene her utfordringar med fattigdom, lite valfridom og manglande utdanning. Tenåringsgraviditetar og jenter som sluttar skulen for å jobbe som hushjelp i Manila er ikkje uvanleg. – Kjærasten min pressar meg for at eg skal ligge med han. Eg ønskjer å halde på draumane mine. Då kan eg ikkje gå på kompromiss med meg sjølv. Eg veit eg er meir verdt enn det han trur, fortalte ein deltakar i ei samtalegruppe. På leiren var det også representantar frå andre lokalsamfunn der Misjonsalliansen jobbar, for å skape interesse for konseptet med jenteklubb. På siste leirdag planla dei ulike gruppene framtida for sine klubbar. Dei forplikta seg til å få jentene til å møtest, støtte kvarandre, bygge solidaritet og å påverke deira eigne lokalsamfunn. n Karen Myrene

Brasil. Arbeidsledighet og dårlige familieforhold preger situasjonen for mange kvinner i bydelen Morro do Meio i Joinville. Dette vil Silvia Seidel og kirken Deus Triuno gjøre noe med dette. – Mange kvinner har ikke jobb. De er bare hjemme og har fraværende menn. De blir rett og slett deprimerte. Narkotika er et utbredt problem i bydelen, og mange av barna er mye ute i gata. Jeg ønsker å skape et sted hvor vi kvinner kan skape vennskap og føle at vi betyr noe, forteller Silvia Seidel (36), initiativtaker bak håndarbeidsgruppen for kvinner i bydelen. Seidel viser fram to veskemodeller som de skal lage på kurset og selge både privat og på markeder i byen. Den ene modellen lages av gamle dongeribukser fra folk i nabolaget. Den andre lages av store reklamebannere som et eventfirma leverer til dem. Bannerne lages av materiale som normalt ikke kan resirkuleres og som må kastes etter bruk. TERAPI. Seidel har selv sin egen bedrift hvor hun syr og selger produktene sine. Hun var uten jobb etter at hun hadde fått barn og trengte en ekstrainntekt hvor hun også kunne jobbe hjemme. – Jeg mener at alle kan skape noe. Jeg vil gjerne at flere skal lære seg disse teknikkene og få en inntekt. Slike grupper kan bli som en terapi. Hun synes myndighetenes tilbud for kvinner i nabolaget er for dårlig: – Det er trist. Problematikken gjelder så mange, og kvinner er nøkkelen til så mye. Dette prosjektet skal gagne hele lokalsamfunnet. Vi er ett lokalsamfunn, og vi må stå sammen. Prosjektet starter med 10 kvinner og tre lærere i håndarbeidsgruppa. Det blir også behov for flere symaskiner. Med hjelp fra Misjonsalliansen har de fått en bedre symaskin til baptistkirkens senter, hvor gruppen skal holde til. n Kristin Marie Skaar

#5/2012

Nyheter

Partnere i CPprosjekt møtes

Kina. Rådgivere

i prosjektet for barn med cerebral parese møttes i vår for å dele erfaringer med prosjektet i Hangzhou. Prosjektet er et samarbeid mellom Misjonsalliansen og Chinas Disabled People’s Federation. De besøkte også Hangzhous ressurssenter for rehabilitering. – Vi har sengeplasser til 80, men tar imot maks 70. Vi har lange ventelister, men problemet er å skaffe nok ansatte med riktig kunnskap, fortalte Zhang, leder for senteret. Prosjektet har som mål å forbedre dette ved blant annet å ferdigstille retningslinjer for pensum i utdanningen for rehabiliteringsarbeidere i Kina. n Hanne line Mathisen

Læring om helse Kambodsja.

Helse, helse og helse var temaet for et arbeidsseminar med alle Misjonsalliansens ni partnere i Kambodsja nylig. Representanter fra fem kirker og fire organisasjoner hadde tatt turen fra ni ulike provinser disse to dagene. Pastor Metta fra organisasjonen Community for Transformation uttrykte deltakelsen slik: – Det var interessant å være med. Hvis ikke, hadde jeg visst lite om hvordan helse påvirker utviklingen i landsbyene vi arbeider med. n Knut I. Foseide

Nyheter

#5/2012

Trine Skjævestad Ask og Jorunn Furuseth ved Misjonsalliansens giveravdeling har det travelt med å registrere informasjon om nye fadderbarn.

Oretha Mulbah

Fadderordning i Liberia tar form Liberia. «Oretha Mulbah er 14 år og bor i Barmellen Kollie Town, et par times kjøretur fra Liberias hovedstad Monrovia. Hun er yngst av to søsken og bor sammen med familien i et lite hus på tre rom. Landsbyen har ikke vann- eller toalettanlegg, dermed henter de vann i bekken og bruker skogen som toalett.»

– Dette illustrerer mange av historiene vi mottar fra Liberia. Forholdene de lever under er svært primitive. Alle bor i hus av jordblokker, med få rom og toalett i skogen. På grunn av mangel på skolegang er også flere fadderbarn tenåringer som skal begynne eller fortsatt er på barneskoletrinnet, forteller Jorunn Furuseth på Misjonsalliansens giveravdeling. Sammen med medarbeiderne Siri Solem Mercado og Trine Skjævestad Ask jobber hun iherdig med å registrere informasjon om nye fadderbarn. Før sommeren mottok de informasjon om 80 barn og har fått rundt 40 norske faddere. Dårlige internettforbindelser i Liberia gjør at prosessen går litt saktere enn forventet. – Det er alltid utfordringer når vi starter fadderordning i et nytt land. I Liberia er dårlig

infrastruktur fortsatt et utbredt problem. Med dårlige internettforbindelser har registreringen av nye fadderbarn tatt litt lengre tid enn den skulle. Noen faddere her hjemme har derfor også måttet vente lengere før de får tilsendt informasjon. Men nå ser det heldigvis ut til å løsne, forteller Trine Skjævestad Ask. Fadderordningen i Liberia startet opp våren 2012 og vil få stor betydning for Misjonsalliansens prosjekter i landets spredte landsbyer. Skolegang er hovedfokus, og i samarbeid med myndighetene bygges det nye skoler, utdanningstilbudet styrkes og forholdene i landsbyene skal forbedres. Som fadder i Misjonsalliansen gir du ikke pengene dine direkte til ett barn, men til prosjektet og lokalsamfunnet som fadderbarnet ditt tilhører. n Kristin Marie Skaar

< Snart skal hun også klare å lese.

Skoleklar Bolivia. En

liten jente snur seg og ser lurt på oss som kommer gående. Hun står og spionerer på klassen inne. Så ler hun litt.

«Går ikke du på skolen?» spør jeg. «Nei, jeg begynner neste år», sier hun. «Men broren min er der inne.» Maria er 5 år og bor sammen med familien sin i jungelen, i den lille bygda Florida, om lag to timer fra Caranavi i Bolivia. Hun er litt småmisunnelig og gleder seg veldig til å begynne å lære. Neste år begynner hun på skolen Unidad Educativa Florida sammen med resten av barna.

Bygd i utvikling. Florida er en liten bygd i jungelområdet i Caranavi, Bolivia. Man må over en elv for å komme seg til det lille lokalsamfunnet som består av 36 familier. Tidligere har de fått flaggstang og kurs om menneskeutvikling, miljø, likestilling og kaffeproduksjon. I år har de fått et nytt klasserom og søppelkasser. I løpet av 2012 skal alle familiene få sanitæranlegg.

I den andre klassen vi besøker får jeg øye på Maria igjen. Hun sitter stolt ved en skrivepult sammen med de store i klassen. Hun stirrer ned i bøkene og sier med et smil at snart skal hun også klare å lese. n vilde Livsdatter Sønderland

Hei! Dette

er faddernes egne sider. Her får du nyheter og tilbakemeldinger fra lokalsamfunnet der fadderbarna lever.

www.misjonsalliansen.no/dette-gjoer-vi/for-faddere

Gaveklubben < De har blant annet plukket snegler, 100 kroner for 100 snegler. Norge. Filippa (9 år) og Karine (8 år) har startet klubb og samler inn penger til Misjonsalliansen. Først var tanken at de skulle ha en klubb der de skulle gi til hverandre i form av brukte leker, men så bestemte de at de heller ville gi gaver til noen som trengte det mer enn dem. Deres gave er å gjøre småjobber for andre, som da kan gi det de vil. De har blant annet plukket snegler, 100 kroner for 100 snegler, og de har plukket blåbær, brettet klær og solgt tegninger. – Filippa har også fått snakke om prosjektet på skolen, og hun tror flere blir med til høsten, forteller mamma, Ann-Christin Østerberg. Etter et møte i klubben bestemte de to jentene at pengene skal gå til barn med funksjonshemning på Filippinene. De har til nå samlet inn 345 kroner, og vi i Misjonsalliansen sier tusen takk! n Oddmund Køhn

Skoler blir bedre Ecuador. I Gu-

ayaquil i Ecuador er myndighetene i gang med å forbedre to av skolene som Misjonsalliansen har vært med på å starte. På skolen Trinidad de Dios startet man nylig på byggingen av fire nye klasserom, og på Arnulfo Jaramillo ble nylig det helt nye bygget tatt i bruk. Overgangen fra undervisning i bambusklasserom til en to-etasjers skole bygget i sement er enorm og vil gi mye bedre undervisningsforhold. n Bjørnar valbø

#4/2012

≤Matematikk er et fag der mange av elevene sliter, og ofte kan det være vanskelig for elevene å få hjelp med leksene hjemme.

Matematikkpakken Ecuador. 18

av samarbeidsskolene i Ecuador har fått mulighet til å bedre matematikkundervisningen sin takket være faddere i Norge. Flere av Misjonsalliansens samarbeidsskoler har de siste årene valgt å ha prosjekter som skal forbedre matematikkundervisningen. Karakterutskrifter har vist at matematikk er et fag der mange av elevene sliter, og ofte kan det være vanskelig for elevene å få hjelp med leksene hjemme. – Av de 18 skolene vi samarbeider med, har et tydelig flertall kommet med ønske om å forbedre matematikkundervisningen, forteller Aldana Jose, leder for Misjonsalliansens samfunnsutviklingsprosjekt. Høytidelig overrekkelse. På

bakgrunn av dette valgte Misjonsalliansen å sette sammen en pakke med forskjellige hjelpemidler til matematikkundervisningen. Puslespill, geo-

metrifigurer og puttekasser var noe av innholdet i pakken, alt laget i tre. Fredag 4. mai var det en fin markering på skolen i Tiwinza, der hver skole høytidelig ble overrakt «Matematikkpakken». Hver skole stilte opp med en eller flere representanter for lærere, foreldre og elever. Takket være faddere i Norge kan lærere på 18 skoler i de fattigste områdene av Guayaquil ta i bruk moderne og solide hjelpemidler til matematikkundervisningen. Ved hjelp av disse materialene kan undervisningen gjøres mer spennende og mer praktisk. Sammen med hardt arbeid fra elever og lærere håper vi at vi i løpet av noen år kan se at matematikkarakterene blir bedre på samarbeidsskolene våre. n Inger Lise Hovda Dobbe

På leir for første gang Kina. Denne

< Gi barna trygghet i stedet for frykt.

sommeren arrangerte Buer Consult, Misjonsalliansens lokale kontor i Kina, for første gang sommerleir for 40 barn i Longchuan. Barna er fadderrepresentanter for Misjonsalliansen, og på leiren skal de lære om miljø og få en annerledes og givende opplevelse. For mange av dem er det første gang de drar på leir. n sindre fosse

Mat for sultne avgangselever Filippinene.

Judo-effekten Brasil. Den slår kanskje ikke fotball, men visste du at judo er en av de mest populære sportene blant barn og unge i Brasil? Judo har også mange positive innvirkninger på barn.

Virgilio Neta (10) står dypt konsentrert, med armene pekende strakt framover og med foroverbøyd hode. Den tøffe instruktøren instruerer de rundt 20 barna som denne formiddagen har møtt opp på Jardim Paraísosenteret. Etter litt lek ute i bakgården, etterfulgt av frokost, er det nå klart for favorittaktiviteten deres: Judo. – Judo er veldig populært. Jeg liker det veldig godt. Nesten alle jeg kjenner driver med judo, forteller Virgilio. Som alle de andre barna er han kledt opp i judodrakten sin – med hvite, løse bukser og en stor frakk som ligner på en morgenkåpe. Det kan se nokså brutalt ut når instruktøren viser ulike triks for hvordan man skal slå en annen i bakken, men Virgilio beroliger oss: – Judo er som en lek. Vi slåss på en vennlig måte, forklarer han. ØKT SELVTILLIT. Studier viser også hvordan judo har en positiv innvirkning på barn. Økt selvtillit, selvfølelse

og konsentrasjon – i tillegg til fysisk aktivitet – er noe av det barn ubevisst tar med seg videre gjennom judo. Nabolaget Jardim Paraíso i byen Joinville, hvor Misjonsalliansen har prosjekter rettet mot utsatte barn og unge, er preget av kriminalitet, vold, narkotika og ofte brutte familierelasjoner. Mange barn opplever å miste troen på framtiden og føle seg oversett. På denne måten kan judo føre med seg mye positivt og gi barna trygghet i stedet for frykt. Dette er også noe av målet med aktivitetssenteret i Jardim Paraíso; å tilby et trygt fristed i en usikker hverdag. Virgilio er på aktivitetssenteret i nabolaget hver formiddag i ukedagene. På lørdager er han også med på bibeltime for barna. – Hvis ikke jeg hadde hatt dette stedet å gå til, hadde jeg bare vært hjemme alene. Mamma jobber fra fem om morgenen til klokka to hver dag, forteller han. n Kristin Marie Skaar

Det er tid for den nasjonale testen for avgangselevene ved Bagacay High School. Den lokale interesseorganisasjonen ønsker å gjøre noe for ungdommene sine. Løsningen er enkel, men genial; de lager mat så elevene kan konsentrere seg om prøven og ikke bli forstyrret av en knurrende mage. Det er flott å se hvordan lokalsamfunnet, uansett alder og situasjon, stiller opp for hverandre! n Iren Hetland

Lite møte med Carlos Bolivia. Carlos,

fra den lille bygda Florida i Bolivia, er 8 år og målbevisst. Han vil studere og bli ingeniør. Han har to eldre søstre som studerer i Caranavi og La Paz og vet derfor at det innebærer mye arbeid. «Det er mye arbeid, men jeg liker skolen, og på fritiden gjør jeg lekser», sier han. n Vilde Livsdatter Sønderland

#4/2012

Fotballjenter frå Guayaquil

Ecuadoriansk mat og makrellfiske på åpent hav. >

Norge /ecuador.

I år, som i fjor, som i forfjor, som i 2009, inviterte fotballfestivalen PlussbankCup eit lag frå Ecuador til å delta på cupen. I år var det ni jenter som fekk gleda av å reise til Noreg. Før cupen braka laus, tok vi med jentene på sightseeing og opplevingar langt utanom det dei var vande med heimanfrå. To tidlegare Ecuador-utsendingsfamiliar på Ålgard hadde laga fullt opplegg med fjellklatring, robåttur, spansktime-besøk, grilling i lange baner, betasuppe på stormkjøkken i skogen, treningskamp og ikkje minst; ein gratisdag i Kongeparken! På veg sørover fann vi snø, noko som var til stor glede for jentene som aldri har sett noko slikt før. På Sørlandet varta Los Merslands (tidlegare utsendingar i Ecuador) opp med etterlengta ecuadoriansk mat og makrellfiske på åpent hav, før vi siste dagen før cupen var i Dyreparken og badeland – noko som seint vil gå i gløymeboka. På PlussbankCup spelte jentene seks kampar. Spådommen om siger i kvar kamp slo ikkje heilt inn, men den største gleda ein kan ha, er jo å gjere andre glad, så vi får glede oss over dei fem motstandarlaga som kunne reise triumferande heim og skilte med å ha slått sjølvaste Ecuador i ein fotballkamp! Og kva dei synest om Noreg? Joda, kaldt og altfor mykje brød! n Bjørnar Valbø

#4/2012

Med ett ringte det i Skype-telefonen, og plutselig hadde de direkte kontakt med landsbygda i Kambodsja på den andre siden av kloden, nesten 10 000 kilometer unna. ≤

«Finnes det badekar i Kambodsja?» Kambodsja. Ny

teknologi bringer Misjonsalliansens venner nærmere virkeligheten de er med og støtter. Nylig rigget en gjeng barn fra tre til seks år i Frognerbekken barnehage opp prosjektor, storskjerm og stoler … og ventet. Følger fadderbarn. Det siste halvåret

har Frognerbekken barnehage i Oslo fulgt fadderbarnet sitt i Kambodsja gjennom bilder og brev. De har formet Angkor Wat-templene i leire og danset folkedans som Khmer-folket har danset gjennom årtusener. Den andre siden av kloden var i provinsen Svay Rieng. Barna kikket gjennom den digitale ruta på rismarker, kyr og sukkerpalmer. De hadde forberedt flere spørsmål. Ett av dem var om det fantes badekar i Kambodsja.

– Nei, men de bader i elver som renner mange steder i nærheten, var svaret fra Misjonsalliansens utsending. Etter å ha snakket om at det regner mye i regntida, at flere lager egne leker av bambus og at det er så varmt at man svetter bare ved å stå stille, lyttet Misjonsalliansens utsending sammen med nysgjerrige barn til to sanger fra barna i Frognerbekken før alle sa på gjensyn og god sommer til hverandre. n Knut I. Foseide

1. Hva gjør jentene? Bo

li v

(Hva skal stå i det gule feltet?)

2. Hvilken landsby kommer Oretha Mulbah fra? 3. Hva heter bursdagsbarnet fra Brasil i dette tsjili? Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no

Vinnere forrige nummer

Aud Eide Amundal, Åfjord, Daniel Frafjord, Ålgård, John Håkon Lie, Hattfjelldal, Liv Turid Kristiseter,Vestnes, Olav Fjære, Moi

Premie Fem vinnere får tilsendt en USB-brikke med Misjonsalliansen-logo

Løsning forrige nummer

1. Dette er et kinesisk kurs for burmesiske kivnner 2. Bolivia, Brasil, Ecuador, Filippinene, Kambodsja, Kina, Liberia og Vietnam

#4/2012

Reportasje â&#x20AC;&#x201A; #5/2012

Reportasje

Fem nye år i Longchuan Kina. Første

prosjektperiode i Moshui og Lûliang er over. Befolkningen har sett store endringer til det bedre. Men mye gjenstår. Landsbybefolkningen tilhører minoritetsgruppen Jingpo, og de er glade for at Misjonsalliansen vil fortsette i fem nye år. >

Tekst & foto [ Hanne Line Mathisen ]

#5/2012

Reportasje

I 2007 startet Misjonsalliansen opp i Longchuan, som da var et av Misjonsalliansens mindre prosjekter i Kina. Nå står Longchuan fram som et hovedprosjekt for kontoret i Kunming. Målsetningen var å skape en bærekraftig modell for lokalsamfunnsutvikling der befolkningen får utviklet sine muligheter og får skapt en bedre framtid for seg og sine familier. Misjonsalliansen har avsluttet dette prosjektet i Longchuan, men begynner nå et helt nytt. Hva innebærer dette? – Hovedmålet er å skape bærekraftig livsgrunnlag for lokalsamfunnet. Prosjektets mål er å gi bøndene flere valgmuligheter i inntektskilder. Vi vil starte frøbank og utvikle husdyrhold og jordbruk samtidig som vi vil tilby kapasitetsbyggende trening og kunnskap om miljøet. En svært viktig del av dette er å bedre kvinnenes muligheter til å skape sitt eget levebrød og dermed øke inntekten, sier prosjektleder Layn Liu, som har stor tro på at befolkningen i prosjektområdet også denne gangen skal engasjere seg. – Om de viser samme entusiasme som det de hadde i den forrige prosjektperioden, så tror jeg vi

SER FRAMOVER.

Reportasje

#5/2012

skal se positive endringer de neste fem årene, som er prosjektets varighet. Men alt avhenger av dem selv, sier han. FLERE VALG. Over 80 prosent av bøndene her dyrker

sukkerrør. Denne utviklingen gjør dem veldig sårbare, mener Liu. – De har selv valgt å dyrke sukker, og det er ikke tvil om at det har gitt bøndene en tryggere og mer stabil inntekt. Men på sikt vil det ikke være slik. Dyrking av sukkerrør ødelegger nemlig jordsmonnet som de er helt avhengig av, sier han. Ifølge Liu har de lokale innbyggerne selv begynt å se faresignalene. Mengden sukkerrør etter innhøsting er den samme, men de må kjøpe mer kjemisk gjødsel hvert år for å opprettholde denne. Sukkerfabrikken hører til et større firma som driver med mange ting og eies av utenforstående. Om landbruksjorda blir fullstendig ubrukelig, kan fabrikken bare lukke og flytte og overlate bøndene til deres egen skjebne. – Derfor ønsker vi å gi landsbybefolkningen andre valgmuligheter og opplæring i andre måter å drifte jorda si på.

SØTT OG INNBRINGENDE. Å dyrke sukkerrør krever mange arbeidstimer med hardt arbeid, spesielt ved såing og innhøsting.

GODE RELASJONER. Layn Liu var ikke med på prosjektet fra begynnelsen av, men kom inn i det i 2010. I løpet av disse to årene har han merket store forandringer hvor han minst hadde ventet det. – Før hadde jeg et negativt bilde av myndighetsansatte på dette trinnet. Jeg tenkte at de var på motsatt side av oss og at de ikke var interessert i forandring. Men i dag opplever jeg det helt annerledes. Vi behøver bare mer åpenhet på begge sider. Gjennom dette prosjektet har vi fått et veldig godt forhold, noe som åpner dørene for å gjøre en best mulig jobb for alle. Andre organisasjoner kan lære mye av hvordan Misjonsalliansen har jobbet med myndighetene i et område slik som dette, forteller Liu.

Med et slikt grunnlag kan mye skje de neste fem årene, mener han. På de fem foregående år har det allerede skjedd store forandringer, skal vi tro medlemmene i Village Development Comittee (komiteen for landsbyutvikling) i Moshui. En gruppe på 12 ildsjeler leder an og er prosjektets ansikt overfor resten av innbyggerne. Mange av dem er kvinner, og de fleste har vært med fra starten i 2007.

FØR – NÅ.

– Før det første prosjektet startet i 2007 var dagliglivet tungt for familien min. Barna våre var små, og bare én av oss kunne gå ut og skaffe inntekt ved å samle bambusskudd på fjellet. Men da var også maten mye billigere. Vi fem kunne klare oss på 50 yuan i en uke, nå er prisene nesten doblet, forteller Dong Mu Tu. Wang Mu Rui nikker enig. – Før vi begynte å dyrke sukkerrør, var jeg ofte bekymret. Jeg og svigerinnen min måtte brødfø fem barn sammen ved å ta strøjobber, ofte hardt fysisk arbeid. Dai Guo Bian hadde også andre bekymringer i tankene. – Jeg var ennå ikke gift og bekymret meg for om jeg ville finne en god mann med mye jord. Han jeg fant, hadde ikke mye jord, men han er en god mann, sier hun og ler godt. Den største forandringen i området er lett synlig, også for utenforstående. – Flere og flere har fått mursteinshus, men det er fortsatt noen få med bambus- og jordhus. Og før hadde ikke de fattigste råd til å holde så mye som én gris, sier de.

#5/2012

Reportasje

KONTROLL. Prosjektleder Layn

Liu sjekker næringsinnholdet i sekkene med kunstgjødsel.

> I tillegg har det blitt langt renere nærmiljø i Moshui. Dette skyldes toalettene som er støttet av prosjektet og vannprosjektet de selv har fått til med bare ti prosents støtte. Men også biogassanleggene Misjonsalliansen har bygget sammen med lokale kinesiske myndigheter, har bidratt til dette. Wang Mu Rui er kanskje den som holder seg mest i bakgrunnen i den livlige gruppa, men hun lyser opp når temaet biogass kommer opp. Rui holder i dag tre griser og er blant dem som har biogassanlegg. – Det gjør hverdagens gjøremål så mye enklere og skaper mye energi ut av lite arbeid. Jeg håper alle her kan få biogassanlegg, sier hun. GJELDER ALLE. Apropos griser, så har de blitt en viktig inntektskilde for befolkningen de siste årene. Problemet er bare at det ikke er vei til markedet, så dermed må alt selges i landsbyen. – Veisituasjonen i området tror vi vil bedre seg de neste fem årene, sier de. Hva slags håp fikk de da Misjonsalliansen begynte arbeidet i Longchuan? – Vi hadde ingen erfaring med noen hjelpeorganisasjon fra før, så jeg hadde ingen spesielle forventninger, forteller Dong Mu Tu diplomatisk. Men hun legger til at de ble positivt overrasket over at prosjektet skulle gagne alle og var basert på reelle problemer i hverdagen. >

Det har blitt langt renere nærmiljø i Moshui – toalett før og nå.

Reportasje

#5/2012

> De har mer håp for situasjonen framover med tanke på den utviklingen som allerede har skjedd de siste årene. Ikke bare på grunn av prosjektet, men også på grunn av et stort damanlegg som er under bygging og som vil trekke mer oppmerksomhet og folk til området. – Dyrking av sukkerrør har gitt oss mer inntekt, men den kan ikke lenger økes gjennom sukkerrørproduksjon alene. Inntekten er bare akkurat nok til å leve av, og derfor ønsker vi å starte en liten matbutikk eller bod med enkel mat, sier Dong Mu Tu. >

Kort om Longchuan Longchuan ligger i provinsen Yunnan vest i Kina og grenser mot Burma. ■■ 170 000 innbyggere, befolkningstetthet 88/km2 ■■ I distriktet bor det hovedsakelig minoriteter, hvorav de største gruppene er Jingpo og Dai. ■■ Over 90 prosent av befolkningen lever av jordbruk og husdyrhold. ■■

UTARmING. Etter flere år med intensiv sukkerrørsdyrking og bruk av mye kunstgjødsel, kjennes jordsmonnet ut som sand enkelte steder.

#5/2012

Reportasje

â&#x20AC;&#x201A; #5/2012

MINORITET. Landsbyutviklingskomiteen har fått klarsignal til å starte opp en frøbank gjennom prosjektet, et ønske de har hatt i flere år. Frøbanken skal bidra til mer variert grønnsakdyrking og til annerledes bruk av jorda. Komiteen setter også i gang en annen «frøbank». Misjonsalliansen har gitt midler til å sette i gang egne, små prosjekter. De vil dermed kunne høste ideer, ny kunnskap og erfaring – som på sikt skal øke inntektene deres. Et eksempel er å starte produksjon og salg av Jingpo-minoritetens kunsthåndverk. Nærmere 40 % av befolkningen i hele Yunnan provins er etniske minoriteter. I Moshui er flesteparten av innbyggerne Jingpo. – Vi er stolte av å være Jingpo. Vi er veldig knyttet til hverandre og vi verner om hverandre. Om en Jingpo treffer en annen Jingpo fra et annet sted, så blir vi veldig glade. Men tradisjonelt er vi Jingpoer fattige, og vi har mindre utdannelse, sier Dai Guo Bian. Så få som 10 til 20 prosent av ungdommene fra Moshui fortsetter på videregående utdanning hvert år. Damene i gruppa mener dette er et av hovedproblemene.

Unge Jingpo skjønnhet, jeg møtte deg bare en gang Men jeg husker deg for alltid Når jeg ser på deg er det som å se på blomster Hver natt har jeg intet annet valg enn å savne deg.

– Vi ser at de som får utdannelse, holder seg unna narkotika, forteller Cao Zhao Mei og fortsetter: – De lokale myndighetene har gjort en sterk innsats for å bekjempe smuglingen i dette grenseområdet, men fortsatt er konsekvensene av enkel tilgang store for lokalsamfunnet. En av grunnene til at få tar videreutdannelse er at ungdommene må flytte til et større sted og bo på internat. Det koster en familie rundt 70 kroner i uka, en utgift få familier har råd til. Med større inntekt vil også dette problemet kunne løse seg, håper de. Jingpo-minoriteten har røtter i Tibet, men er spredt vidt utover. Den opprinnelige animistiske religionen har et verdenssyn som ligner den hinduistiske, men i dag er storparten kristne. De manglet lenge skriftspråk, og kulturhistorien og religionen har overlevd på folkemunne. I dag bor det rundt 135 000 Jingpo i Kina, men i Burma bor det langt flere, opp mot 1,2 millioner. De har sitt eget språk, helt annerledes enn standard kinesisk. Jingpo-minoriteten er kjent for å være musikalske. En av deres mest kjente folkesanger beskriver tilhørigheten de kjenner til sin egen kultur:

TILHØRIGHET.

(Wumbory Lai Wamiwe Lo yvon Myang zhang myoma dam dvo ra o yvon zhe wu zhe zhiov e banbosi am ro cum ta lai am zo nang le Sa da miog shi so lai lo ro myi mo yo zo ma nang le yi mo miay wu gam zhang mio madam ro) tsjili@misjonsalliansen.no

BRUKSKUNST. Det tar 15 timer å lage denne vesken – selv for en erfaren Jingpo.

#5/2012

Reportasje

Kina

Kambodsja

Z Sindre Fosse er daglig leder for representasjonskontoret Buer Consult AS, hvor Misjonsalliansens konsulenter og den lokale staben arbeider. Han har det administrative ansvaret for kontoret og jobber med oppfølging av prosjektlederne og deres arbeid. Sindre jobber også med utvikling av organisasjonen og kvalitetssikring av prosjektene. Camilla og Sindre kom til Kina høsten 2009. Z Camilla Fosse er prosjektkonsulent for Misjonsalliansen i Kina. Camilla Fosse er fadderansvarlig og prosjektleder for prosjektet vi kaller: «Holistic Habilitation for children with cerebral palsy» for Misjonsalliansen i Kina. Hun har også ansvar for prosjektet «National Standard for OT and PT», som er en del av Misjonsalliansens arbeid for funksjonshemmede.

✿ Thomas Bulti Smørdal kom til Kina i starten av 2012 sammen med Nina Therese Solberg. Thomas kommer fra Randaberg utenfor Stavanger, men bodde flere år i Afrika som barn. Han er ingeniør og jobbet i Aker Solution før familien dro til Kina. Fra høsten 2012 er han leder av representasjonskontoret til Buer Consult i Kunming. ✿ Nina Therese Solberg dro ut som utsending for Misjonsalliansen januar 2012. Hun er gift med Thomas Bulti Smørdal. Nina kommer fra Holmestrand og er sykepleier. Nina og Thomas holder fremdeles på med språkstudier, men Nina har begynt å jobbe med Holistic Habilitation og skal etter hvert inn i andre oppgaver.

Vietnam ✿ Aslaug Gotehus Rønningen reiste til Vietnam våren 2012 sammen med mannen Kåre Rønningen. Aslaug reiste fra en jobb i Norsk forbund for utviklingshemmede, og hun skal i Vietnam blant annet jobbe med funksjonshemmede og med fadderordningen.

Z Bente Iversen Foseide er fra Romsdal og har en mastergrad i freds- og konfliktstudier. Hun har tidligere jobbet som informasjonsrådgiver i KrFU. I Kambodsja har hun ansvar for fadderordning og informasjon til Norge og sitter i lederteamet. Sammen med sin mann Knut har Bente vært utsendinger i Kambodsja siden høsten 2010.

Z Knut Iversen Foseide er fra Romsdal og har en mastergrad i utdanning og utvikling. Knut har jobbet deltid som rådgiver ved Hero kompetansesenter. Han jobber som konsulent i utdanningsprosjektet i Kambodsja og sitter i programteamet. Knut og Bente har vært utsendinger i Kambodsja siden høsten 2010.

✿ Kåre Rønningen reiste ut til Vietnam våren 2012 sammen med Aslaug Gotehus Rønningen. I Norge jobbet han som assisterende direktør i KNIF, og i Vietnam skal han overta direktøransvaret for Misjonsalliansens arbeid i landet etter Per Christian Skauen.

✿

Trender

#5/2012

av [ Oddmund Køhn ]

Våre utsendte Asia. Misjonsalliansen har for tiden 30 utsendinger fordelt på

åtte land i Asia og Sør-Amerika. Vi støtter prosjekter i to andre land, Liberia og Brasil, men i disse landene har vi ikke norske utsendinger. I dette og neste nummer av Tsjili vil vi presentere utsendingene våre, og vi begynner med de som jobber i Asia.

Japan

Z Erik Frøyland er teolog og reiste ut til Japan første gang i 1979. Han kommer opprinnelig fra Skjold, men har nå bodd i Japan i 33 år. Frøyland er tilknyttet Diaconia Center i Haramura i Nagano fylke. Senteret er et sted for stillhet, bønn, meditasjon og sjelesorg. Noriko og Erik Frøyland er utsendinger for Misjonsalliansen, men er utlånt til New Life Ministries.

Filippinene

Z Hilde Bringedal har vært utsending på Filippinene siden januar 2010. Hun og ektemannen Ole Martin Uglem har tidligere vært utsendinger for Misjonsalliansen i Bolivia. Hilde er utdannet jordmor og jobber ved fadderkontoret og som rådgiver innen helse. Hun har også ansvaret for informasjonsarbeidet fra prosjektene. Z Ole Martin Uglem har vært utsending for Misjonsalliansen på Filippinene siden januar 2010. Sammen med sin kone Hilde Bringedal har han tidligere vært utsending i Bolivia. Ole Martin er utdannet siviløkonom og er rådgiver for direktøren. ✿ Karoline Kinn Hartvigsen har vært utsending på Filippinene siden sommeren 2008. Karoline er lærer, og på Misjonsalliansens kontor på Filippinene er hun konsulent på fadderkontoret og fadderkontakt for hovedkontoret i Oslo. Karoline har også ansvaret for volontører og studenter.

toret i Manila – før ansettelsen av den første filippinske direktør. Han jobber nå med kirkearbeid.

• Karen Lim har sammen med ekte-

mannen Anders Myrene vært utsending på Filippinene siden 2009. De var de første utsendingene med plassering på Marinduque. Karen er fra Malaysia og er utdannet økonom. Hun er rådgiver for staben og den lokale ledelsen i landsbyutviklingsprosjektet på Marinduque.

• Anders Myrene er sammen med sin kone Karen Misjonsalliansens utsendinger på Filippinene, nærmere bestemt på Marinduque. Anders jobber som rådgiver for staben og den lokale ledelsen i landsbyutviklingsarbeidet. Anders er sivilingeniør og er fra Ulstein på Sunnmøre.

Z Noriko Frøyland er gift med Erik Frøyland, hun er pedagog og kommer fra Japan. Sammen med Erik tar hun del i oppgavene på Diaconia Center. Senteret har både en kirke og et bønnekapell, og til senteret kommer det både kristne og ikke-kristne. Mange tar aktivt del i samtalegrupper.

Taiwan ✿ Kan Liu kommer fra Taiwan og har vært utsending for Misjonsalliansen siden 1977. Kan er leder av Victory Home, et senter for multifunksjonshemmede, og han er styreleder for Pingtung Christian Hospital. Han er gift med Inger Marie, som gikk over i pensjonistenes rekker i 2010. Kan Liu er utsending for Misjonsalliansen, men det diakonale arbeidet som er bygget opp av Misjonsalliansen er i dag selvstendig og står på egne ben.

✿

✿ Tor Arne Hartvigsen har sammen med Karoline Kinn Hartvigsen vært utsending på Filippinene siden 2008. Tor Arne er utdannet diakon. Han var den siste norske direktøren ved kon-

•

✿ #5/2012

Trender

Portrettet â&#x20AC;&#x201A; #5/2012

Portrettet

Lysten til å endre liv Det er ikke mye i livet mitt som har vært planlagt. Underveis har ting skjedd, og livet fikk ny retning. > Tekst & Foto [ Oddmund Køhn ]

#5/2012

Portrettet

som sier dette. Økonomen er styremedlem i AMAS (Alliance Microfinance AS) og er Misjonsalliansens representant i MOM, mikrofinansinstitusjonen i Vietnam. Han har hatt verden som arbeidsplass, og CV-en hans ville fylt alle sidene i denne artikkelen. Men kort sagt har han jobbet i industri, næringsliv og bank i inn- og utland i mer enn 40 år. – Om målet har vært å tjene mye penger? spør han litt undrende tilbake etter å ha fått et direkte spørsmål i innledningen av intervjuet. – Nei, det har egentlig ikke vært noen drivkraft hos meg. Jeg har alltid villet engasjere meg i noe som skaper en forskjell, noe som fremmer utvikling og som skaper velstand. Det er Oddvar Rønsen

Jerpstad i Misjonsalliansen. «Vi tenker nemlig likt om misjon», sa René. Rønsen hadde vært giver i flere år, men kjente ikke folk i staben. Han slo opp i telefonkatalogen og fant nummeret til generalsekretæren. – «Det er en som vil treffe deg», fortalte jeg. Arnt svarte at han var litt opptatt denne helgen, men jeg fortalte så hvem som ville treffe han. «Da vil jeg få det til», var svaret. Dette ble innledningen til et mer direkte engasjement i Misjonsalliansen, forteller Oddvar Rønsen. Først i Misjonsalliansens rådgivende utvalg for mikrofinans og deretter i AMAS.

Den bereiste økonomen og LANGSIKTIGHET. Etter å ha startet karrieren i Nestlébistandsarbeideren er vant til å reise i fattige land, gruppen og Linjegods (nå Schenker) har Rønsens men han tar alltid høyde for at uforutsette ting kan engasjement og arbeidsliv utelukkende vært knyttet skje. Da han besøkte Misjonsalliansens arbeid i Botil finans og industri i utlanlivia for noen år siden, kunne Bilen stoppet plutselig og det ha gått galt. det. Det begynte i Zambia, med jobb i Utviklingsbanken. – Etter et restaurantbesøk inn kom det to personer, Deretter hadde han sentrale en på hver side av meg. De nede i La Paz skulle jeg tilposisjoner i Norad, med blant bake til Casa Alianza. Jeg var la et teppe over meg, truet annet ansvar for engasjement alene i en taxi som jeg etter meg med kniv og sa: «Vi innenfor industri og næringshvert skulle forstå var en pidreper deg». liv i utviklingsland. rattaxi. Bilen stoppet plutse– På den tiden var det lig og inn kom det to persomeste av norsk bistand basert på almisser. Det ble ner, en på hver side av meg. De la lynraskt et teppe gjort lite for å etablere inntektsskapende aktiviteter over meg, truet meg med kniver og sa: «Vi dreper og et næringsliv som kunne beskattes. Selv om et deg om vi ikke får minst 5000 bolivares.» land får hjelp til å bygge skoler og institusjoner, skal Rønsen ble kidnappet og kjørt ut av byen. Mennestaten etterpå vedlikeholde disse. Til dette trenger ne ville ha både kontanter, kort og pinkoder. Etter en man penger, og da må staten ha skatteinntekter. gjennomgang av alle kredittkortene, anbefalte OddOddvar Rønsen har jobbet med langsiktige pro- var dem det norske bankkortet. – «Dette er et godt sjekter og med utvikling av arbeidsplasser i andre kort. Det er norsk, og dere får helt sikkert ut penger.» deler av verden. Dette arbeidet han med både i Heldigvis behersker Oddvar spansk, og han fortBergen Bank, DNB og ikke minst gjennom Den nor- satte samtalen. diske investeringsbank (NIB), der han jobbet som – «Dette er også en måte å fordele verdens goder medlem av ledergruppen i banken i tolv år. på, men jeg liker det ikke», sier jeg gjennom tep– NIB eies av de fem nordiske land og de baltiske pet til mennene som tåler den spøkefulle tonen. stater og har utlånsvirksomhet både i medlemslan- «Hvorfor er du her?» spør de meg. «Jeg jobber i en dene og i markeder utenfor. Jeg hadde ansvar for kristen misjonsorganisasjon», svarer jeg. «Tror du vurdering av prosjekter i mer enn 30 land. Målet var på Kristus», spør de deretter, og jeg svarer bekrefå fremme utvikling og hjelpe mennesker til et bedre tende. «Bueno, bueno», sier de. «Godt, det er bra.» liv ved bruk av den nordiske resurssbasen. Og jeg legger til: «Dette er vel bra for dere. Dere har > fått god lønn i dag.» RESSURSPERSON. Dette er også motivasjonen hans for å engasjere seg i Misjonsalliansen og i mikrofinans. Men det som satte det i gang, var noe helt annet. Foredrag. Oddvar Rønsen besøker Vietnam flere – I 2007 fikk jeg besøk av en god venn fra Argenganger i året. MOM har tre årlige styremøter, og tina, René Padilla. På en rolig helg der vi ikke hadde i tillegg bidrar han med kurs og seminarer for noe program, sier han at han ønsker å møte Arnt staben i mikrofinansorganisasjonen.

Portrettet

#5/2012

HOLDER HODET KALDT.

â&#x20AC;&#x201A; #5/2012

Portrettet

– Jeg vil løfte fram en kristen, sosial mikrofinans, der man setter mennesker i sentrum, og der man beskytter låntakerne mot seg selv. – Har jeg lyst til å gjøre noe, ja, så gjør jeg det bare, sier han og slår ut med hendene. – Som fjernstudent ved London School of Theology/Middlesex University har jeg nylig tatt en mastergrad i teologi. Det var et fleksibelt studium som passet meg. Men jeg har lest pensum, lært gresk, skrevet oppgaver og skrev en avhandling for mastergrad om kristent fokus i mikrofinans, forteller han med entusiasme i stemmen. Oppover. I årenes løp har Rønsen bare sett oppadstigende

kurver. Stadig flere mottar lån, flere penger er i omløp, og flere familier kommer ut av fattigdommen. >

Når Rønsen er i slike områder av verden, har han alltid på seg noen større sedler i dollar eller euro i tilfelle slike ting skjer. 500 euro og et norsk bankkort med pinkode var nok til å innfri det de hadde forestilt seg. Han blir til slutt satt av på et tilfeldig sted langt utenfor byen, og han sørger kort etter for å stenge bankkortet. Oddvar Rønsen er født i USA, men vokste opp i Norge og gikk på økonomisk gymnas. Men all videre utdannelse har han tatt i utlandet. – Foreldrene mine hadde mange utenlandske venner, og det har farget meg. Derfor var det aldri aktuelt for meg å studere i Norge, sier han. Han studerte økonomi i England, og det var under perioden på slutten av 60-tallet han ble kristen. – Det var i denne tiden jeg ble kjent med René Padilla som siden den gang har vært en nær venn. Det var også en brytningstid med mye oppmerksomhet omkring kristen apologetikk, og på universitetet hadde vi besøk av kjente apologeter som Francis Schaeffer, John Stott og Dr. F.F. Bruce. Oddvar Rønsen har alltid vært opptatt av å lese og lære. Selv om han studerte økonomi, hadde andre typer fagbøker like stor plass på hybelen hans. – Når jeg hadde besøk på hybelen, kunne jeg ofte få spørsmål som «Hva studerer du? Teologi?» Dette var en viktig periode i livet mitt, og jeg lærte mye, sier han. Lysten til å lære og studere har ikke gitt slipp på han. I voksen alder, etter en lang karriere innenfor finans og utvikling, begynte han å studere teologi.

INTERNASJONAL.

Portrettet

#5/2012

UTVIKLINGSFREMMENDE. Og mikrofinans er en av hjer-

tesakene hans i dag. Samtidig er han kritisk til mye av det denne næringen gjør med fattige mennesker. – Deler av mikrofinansnæringen drives for å tjene penger. Ikke for å tjene mennesker, sier han og fortsetter: – Jeg vil løfte fram en kristen, sosial mikrofinans, der man setter mennesker i sentrum, og der man beskytter låntakerne mot seg selv. Saken er at fattige mennesker så lett kan ta opp lån de ikke er i stand til å betale tilbake. Oddvar Rønsen er stolt av mikrofinansorganisasjonen i Vietnam. Den har fattige kvinner som målgruppe og den har en samarbeids- og driftsmodell som er ganske enestående i verden. – Misjonsalliansen eier og driver MOM sammen med Women’s Union og Peoples Committee, kommunistpartiet i Vietnam, og vi er enige om formål og virksomhetsmål. Kvinnene som får lån, får også tilbud om flere ulike kurs. Det gjør dem bedre skikket til å forvalte pengene de låner og til å gjennomføre mikroprosjekter innenfor dyrehold, landbruk, handel og annet. I dag er MOM definert som et «Social Fund», men i løpet av dette året vil den sannsynligvis bli en offisiell mikrofinansorganisasjon med lisens. – Det betyr at vi kan tilby spareprodukter, vi vil få bedre tilgang til lån i lokal valuta, og ikke minst så kan vi utvide arbeidet til andre provinser. Både vi i Misjonsalliansen og våre vietnamesiske partnere er stolte over det vi har fått til. Dette arbeidet må drives effektivt for at rentene skal kunne være på et akseptabelt nivå for målgruppen, mener han. – MOM skal være finansielt bærekraftig for derved å skape utviklingsfremmende virkninger. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Betraktninger

Vi skal aldri gi hverandre opp! Det sitter igjen etter at jeg har lest denne betraktningen. Enda tydeligere ble det for meg at det er JEG som må øve meg på å gi andre rom! Vi må gi hverandre rom nok rom til å feile i ikke bare én gang

men mange ganger sytti ganger enda flere ganger vi må aldri gi hverandre opp Fra «Regndråper» 1991 Tove Houck

ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Vi ber for

Her gjelder bare tro – virksom i kjærlighet

Gal 5,6

Overskriften kan gjerne suppleres av to vers i samme gate:

Den som spotter den fattige, håner hans skaper, den som gleder seg over ulykke, slipper ikke straff. Ordsp 17,5 Det eneste de nevnte, var at vi alltid måtte huske å hjelpe de fattige. Jeg har også ivret for det. Gal 2,10 Begrepet synd blir gjerne forbundet med handlinger. Jeg er slett ikke stolt over alt jeg har sagt og gjort, men på sett og vis er jeg mer skamfull over det jeg ikke gjorde, de anledningene jeg bevisst overså, de bønner jeg ikke ba og de gangene jeg ikke stoppet opp. Vi snakker gjerne om frelse ved tro alene, men troen kommer aldri alene. Troens liv er å øve seg på Guds rikes livsstil som fortsetter inn i fullkommenheten. Bibelen sier at Gud tar parti. Den store domsscenen i Matt 25 knyttes til hva vi gjorde mot «en av disse mine minste» som Jesus har identifisert seg med. Det er ikke uten grunn at mange av de sterke domstekstene som vi i Vesten grøsser over, blir håpstekster i den fattige del av verden. Tekstene blir en lengsel etter at Gud en gang skal

rette opp uretten og invitere inn til en livsstil hvor verdiene er helt annerledes. Jeg var på en diakonikonferanse utenfor Helsingfors en gang. Noen av oss ble intervjuet av dagspressen om hva diakoni var, og vi liret av oss noen innlærte setninger. En mann med alvorlig CP ble også intervjuet. Hans definisjon ble ganske talende: «Diakoni er det som ingen andre gjør.» Det sier meg noe om at det er fint med åndelig begeistring, men vårt medmenneske har mer nytte av den tro som gir seg uttrykk i diakoni enn av vår åndelige oppstemthet. Den som vil øve seg i å se opp, må også venne seg til å se ned. Diakonien skal lære oss noe om balansegangen mellom ensidig dennesidighet – og svermeri på den andre siden.

Solveig Skaug, leder giveravdelingen Oddbjørg Hildre Storaker, økonomileder Jørgen Haug, regionleder Sør-Amerika Kristin Marie Skaar, informasjonsavdelingen Geir-Thomas Nordhaug, økonomiavdelingen Hanne Holmberg Chávez, regionansvarlig Asia Bente og Knut Iversen Foseide i Kambodsja Karen Lim og Anders Myrene på Filippinene Aslaug Gotehus Rønningen og Kåre Rønningen i Vietnam

av [ Arne Tord Sveinall ] Hovedstyremedlem

&tter+¡anke

(Kronikken er et utdrag fra generalsekretær Arnt H. Jerpstads hovedforedrag under Landsrådsmøtet i Oslo, 2. juni.)

Tanker fra et glasshus

illustrasjonsFoto: Sissel Fjeldskår

Det har skjedd mye siden sist vi var samlet til Landsrådshelg. Norge er på mange måter blitt et nytt samfunn. 22. juli har definitivt gjort noe med oss. Vi har på mange måter bekreftet at vi er annerledeslandet. Vi reagerte annerledes enn mange andre nasjoner har gjort på terroranslag. Vi valgte å svare med roser, klemmer og kjærlighet der andre velger bomber, krig og hat.

Vi er et annerledesland også når det gjelder økonomi. Sammenlignbare land rundt omkring i verden må skjære ned på offentlige utgifter, boligprisene raser, og forbruket må ned. Hos oss peker boligprisene bare en vei, rett oppover. Forbruket går også kraftig opp og øker i takt med lønnsveksten. Vi velger oss altså roser, klemmer og kjærlighet. Immaterielle verdier som forteller at vi ønsker solidaritet og nestekjærlighet. Samtidig velger vi å gi oss selv enda mer å rutte med. Vi velger å bruke enda mer av verdens ressurser! I år er det 111 år siden Misjonsalliansen ble etablert. På den tiden var Norge et fattig land. Faktisk var det bare Irland som i følge statistikken var fattigere enn oss. Likevel startet Ludvig Eriksen et mi-

«Det er ikke fattigdommen i verden som er vår tids største utfordring. Det er grådighet!

ommentar #5/2012

ommentar

sjonsselskap. Selv om det var mye nød i landet, fikk han et kall om å bringe evangeliet i ord og handling til andre folkeslag. Vi er på den andre enden av skalaen i dag. Norge er blitt et av verdens aller rikeste land, og vi blir omtalt som det beste stedet å bo i verden, med høyest livskvalitet. Har vår omtanke for de fattige og for fattigdomsbekjempelse økt i takt med vår velferdsvekst? I januar fikk vi i Misjonsalliansen et spennende besøk. René Padilla er en verdenskjent misjonsleder som har snakket om diakoni og helhetlig misjon i hele sitt voksne liv. Vi fikk gleden av å ta han med rundt til menigheter, prestestaber, biskop og undervisningsinstitusjoner. En av de siste dagene René var i Norge, talte han i Storsalen. Menigheten var så ung at jeg var en av de aller eldste. Rene talte om forholdet mellom rikdom og fattigdom. På slutten av talen sin sa han følgende: «Det er ikke fattigdommen i verden som er vår tids største utfordring. Det er grådighet! Vi kan ikke

gjøre noe med urettferdigheten i verden hvis vi ikke jobber på to områder: bekjempe både grådigheten og fattigdommen!» Jeg har alt det jeg trenger. Men jeg nøyer meg ikke med det; jeg har masse jeg faktisk ikke trenger! Og jeg fortsetter å kjøpe mer! Så når René snakket om å bekjempe grådighet, snakket han rett til meg. Med alt det jeg er og alt det jeg har. I Lukas 1, 52–53 står det: «Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.» Dette er ord til oss i dag. I februar/mars besøkte jeg Vietnam. Ho Chi Minh city, eller Saigon, er en verden i miniatyr. Rikdommen og fattigdommen konkurrerer om å overdøve hverandre. Ingen klarer det. De blir bare en sterk bekreftelse på hverandres eksistens. Jeg var i en vietnamesisk kirke for første gang. Gudstjenesten startet halv ni. Tidlig, må jeg innrømme at jeg tenkte. Når vi kom dit, var hundrevis av mennesker på vei ut av kirken. Det var deltakerne på den første gudstjenesten! Den startet klokken seks! Og de skulle ha tre gudstjenester til etter den vi var på. Til sammen skulle mer enn 5000 mennesker feire gudstjeneste denne søndagen. I talen sa pastoren følgende: «Pass deg for å bli rik. Vær forsiktig hvis du blir rik. Hvis komfortsonen din blir for behagelig, blir det vanskelig å bryte ut av den og tjene Gud.Akkurat som vi trenger forfølgelse for å holde oss våkne som kristne, må vi gi avkall på rikdommen.»

Grådigheten må bekjempes minst i samme takt som fattigdommen. Jesus forkynte det. Enda en gang fikk jeg det bekreftet. Grådigheten må bekjempes minst i samme takt som fattigdommen. Jesus forkynte det. Vi lever oppi det med begge beina, med hele oss, fullt og helt. Hva skal vi gjøre med det? Jeg tror at det først og fremst handler om å komme nærmere Jesus. Ingen kommer uberørt ut av et oppriktig møte med Jesus. Lar vi hans ånd overstrømme oss, vil det påvirke våre liv! Men det handler også om å begynne å trene på en ny måte å leve på. Gi fra oss noe. Gi av vår overflod. Se på vårt forbruksmønster og se om det er noe vi kan gjøre. For Misjonsalliansen sin del, så utfordrer dette oss. Jeg mener vi er gode på å bekjempe fattigdom, og det skal vi fortsette med. Men bør vi også gjøre noe for å bekjempe grådigheten blant oss? Jeg kaster stein i glasshus. Men jeg føler sterkere og sterkere at dette er en del av vårt oppdrag! Det er rett og slett lite troverdig å bekjempe fattigdom uten å ta tak i vårt eget liv. Z av [ Arnt H. Jerpstad ] Generalsekretær i Misjonsalliansen

#5/2012

ommentar

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

Sommeren er på hell, men det er fortsatt mulighet til å gi en sommergave til Misjonsalliansens arbeid.

Sommergaven 2012

Det handler ikke om veldedighet, men om rettferdighet

Gi din gave til: Kontonummer 3000 16 00040 Merk med «Sommergaven»