Tsjili 0513 screen by Misjonsalliansen

Misjonsalliansens magasin

Filippinene Inkluderende lokalsamfunn Kina Drømmer om skole Liberia 900 barn får skole til jul Brasil Flyttes ut av slummen Ecuador Don Juans knappefabrikk Kambodsja Kyllingavl gir håp til familiefar Vietnam Skolestart Bolivia styrke i fellesskap Sammen Rekord for sykkelritt

blogg@misjonsalliansen.no #5/2013 109. årgang

Tema:

mikrofinans

Hvordan ville livet vært uten tilgang til lån, sparing eller forsikring? Dette er virkeligheten for mange av verdens fattige. Som mikrogiver er du med på å gi fattige mennesker tilgang til lån, sparing og forsikring. Med et lite lån får mange fart på produksjon eller salg. Inntektene økes, og de får mulighet til å forsørge seg selv og familien. Noen får også lån til bolig. Mulighet til sparing og forsikring reduserer fattige menneskers sårbarhet når noe uforutsett skjer. Med mikrofinans følger styrket selvtillit og ny tro på framtiden.

Her har vi mikrofinansprosjekter:

Liberia

Vietnam

Ecuador

– nytt prosjekt!

Bolivia

Aldri før har Misjonsalliansens satsing på mikrofinans vært større – og aldri før har vi nådd så mange mennesker. For å realisere planene i tiden som ligger foran, er vi helt avhengig av fortsatt støtte. Vil du være med oss i dette krevende, men effektive arbeidet for å redusere fattigdomsproblemene i verden?

Andreas Andersen daglig leder Alliance Microfinance AS

Arnt H. Jerpstad generalsekretær Misjonsalliansen

Vi trenger flere mikrogivere.

Bli mikrogiver! – Jeg ville blitt så glad om jeg fikk lån!

– Jeg vil gjerne søke om lån. – Jeg vil kjøpe meg en ny symaskin. Jeg får mange oppdrag, men maskinen er alt for treg, så jeg kan ikke ta i mot flere bestillinger… Jeg ville blitt så glad om jeg fikk lån! John Sanu, Liberia

Les om mik rofinans på sidene 6–13 og 30–48

Som mikrogiver støtter du våre mikrofinansprosjekter i Ecuador, Bolivia, Vietnam og Liberia.

Ja, jeg vil bli Mikrogiver Jeg ønsker å gi fast til mikrofinans Per måned:

250 kr eller

Valgfritt beløp_____

Navn

[t sj il i ) n r. 5 – 20 13

Du kan melde deg som mikrogiver på: www.mikrogiver.no, telefon 22 94 26 00 eller ved å sende inn slippen nedenfor.

Misjonsalliansen

Adresse

Postnr./-sted

E-post

Tlf

Fødselsdato/-år

Underskrift

Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt.

Svarsending 1049 0090 Oslo

Ettertanke Under Guds vinger

Portrettet Bank À la Bill

Trend Merkverdig Mikro

Reportasje Kvinner tar ansvar

Sammen Rekord for sykkelritt

Bolivia styrke i fellesskap

Vietnam Skolestart

Kambodsja Kyllingavl gir håp til familiefar

Ecuador Don Juans knappefabrikk

Brasil Flyttes ut av slummen

Liberia 900 barn får skole til jul

Kina Drømmer om skole

Filippinene Inkluderende lokalsamfunn

Reportasje Starter bank i Liberia

Leder Tenk om alle hadde like muligheter

Kommentar Mikrofinans – velsignelse eller forbannelse? 46

#5/2013

mikrofinans Tema:

De minste blant de minste for Misjonsallian- Mikrofinans hjelper bare kunder som kan sen i Ecuador var mitt første oppdrag betjene lånene sine og som kan få bedrifå være med på å etablere mikrofinans- ten sin til å vokse. Derfor har vi et stort prosjektet D-MIRO. Sammen med fem ansvar når vi gir et lån. Vi må være sikre nyansatte ecuadorianere satte vi i gang, på at det hjelper kunden. Erfaringene våre fulle av entusiasme og pågangsmot. Vi er imidlertid at svært mange ved hjelp av leide et kontor hvor vi måtte ha para- lån løfter seg selv ut av fattigdom. Det gir plyer over datamaskinene når det reg- gründere muligheter til å skape arbeidsnet. Kostnadene måtte holdes nede hvis plasser for seg selv og andre. vi skulle få dette prosjektet til å bli leveNår vi nå setter i gang i Liberia, er dyktig på sikt. det ikke fordi vi trenger en institusjon Misjonsalliansen har i dag tre svært til. Det er det skrikende behovet små og godt fungerende mikrofinansinstitusjo- mellomstore bedrifter i Liberia melder ner. Til sammen har vi godt over 140 000 om som er utgangspunktet. Skal Liberia lånekunder som til sammen har lånt komme seg ut av den situasjonen de er over 826 millioner kroner. Utfordrin- i, er mikrofinans ett av verktøyene som gene kommer som perler på en snor. Å må til. Ikke som svar på alle landets prodrive så store finansinstitusjoner krever blemer, men som et bidrag til en del av høy kompetanse og tydelig eierskaps- utviklingen av landet. oppfølging. Derfor har vi etablert et eget Kristne organisasjoner har lang historie selskap i Norge. Alliance Microfinance i å ta tak i aktuelle samfunnsproblemer. AS skal ha den kompetansen både i ad- Diakonale sykehus og diakonale institusjoministrasjon og styre som er nødvendig ner for rusbehandling er gode eksempler for å drive arbeidet faglig godt. her hjemmefra. De diakonale behovene i Mikrofinans har, som Hugh Sinclair Norge er fortsatt store, men utfordringene skriver i sin kronikk, fått både ris og ros. I har endret seg gjennom årene. 2008 fikk Muhammed Yunus Jesus var tydelig på at vi har et fredsprisen for etableringen av Grameen bank i Banansvar for å hjelpe de minste blant gladesh. Næringen de minste; de som av en eller annen ble rost opp i skyene grunn har falt utenfor. Derfor starav både bistandssekter vi bank i Liberia. Derfor fortsettoren og det private ter vi arbeidet med mikrofinans. næringsliv. I det siste har D-MIRO er i dag en bank med godt næringen blitt utsatt for mye kritikk. Hvor- over 200 ansatte og en omsetning som for setter vi da i gang gjør hovedkontoret til Misjonsalliansen i og etablerer enda en Norge til lillebror. Jeg tenker ofte tilbake på de første månedene i Ecuador. Spenbank i Liberia? Det er ingen tvil ningen var til å ta og føle på da den første om at vi kan finne kunde skulle betale sitt første avdrag. Jeg eksempler på at fatti- vet at det kommer til å dukke opp utforge har blitt enda fatti- dringer i Liberia, men jeg er helt sikker gere på grunn av høyt på at det er riktig av oss å ta fatt på nytt. rentenivå og lån som Vi gleder oss til å fortelle deg hvordan de aldri skulle ha fått. det går! arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

Som fersk utsending

Utgiver Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

Visjon Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00. Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørhem-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00, e-post arnt. jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

Leder

Starter bank i Liberia Misjonsalliansens fjerde mikrofinansinstitusjon etableres nå i Liberia. De eksisterende bankene i Bolivia, Ecuador og Vietnam låner ut over 826 millioner kroner til om lag 140 000 kunder. Nå håpes det på suksess også i Liberia. > Tekst & Foto [ Bjørn Jarle Sørheim-Queseth ]

Reportasje #5/2013 #5/2013 Reportasje

Reportasje #5/2013â&#x20AC;&#x201A;

NUMMER EN? Lederen for «People waste and pest controll», Augustin Payne, håper han vil bli den første kunden i Diaconia MDI.

står ennå på bordet. Innerst i et hjørne i hotellrestauranten på The Cape sitter Misjonsalliansens mikrofinansselskap Alliance Microfinance, representert ved Andreas Andersen og Ingunn Nesje, og den nyansatte bankdirektøren Bill Massaquoi. Bill får overrakt noen pakker i brunpapir, stempler og en designmanual. Han tar et av stemplene og slår det mot en konvolutt. Avtrykket viser en Jesusfisk av piler som peker etter hverandre i en evig rundgang; et symbol på penger som lånes ut, be-

Kaffekoppene etter frokosten

#5/2013 Reportasje #5/2013

tales inn, lånes ut, betales inn … Under står navnet på banken: Diaconia MDI. Andreas og Ingunn folder hendene, Bill holder sine frem. Han ber om visdom, rettledning og Guds velsignelse over den oppgaven de har påtatt seg; å skape en bank som kan gi lån, sparemuligheter og andre finansielle tjenester til fattige mennesker i Liberia. – I Jesu navn. Amen. SØPPELFOLKET. Et annet sted i hovedstaden, i en av Monrovias sidegater, kler noen-og-tjue mennesker

Det lille søppeltømmer-selskapet har i underkant av 30 ansatte som i dag henter og destruerer søppel fra private husstander i Monrovia. De fleste av de ansatte er kvinner. seg i mørke regnponchoer og beveger seg ut i byen til fots. De går i par, to og to, med en trillebår på deling. Lederen for det lille selskapet «People waste and pest controll», Augustin Payne, slår følge med et par damer inn mellom to husrekker av ødelagt murstein. De stopper utenfor en døråpning, hvor regnvåte plastikksekker med råtnende mat, klesrester og emballasjer ligger stablet. De vifter bort fluene, legger sekkene på trillebåren og går tilbake dit de kom fra. – Jeg har tenkt å søke om lån i banken. Jeg kommer til å bli den aller første kunden,

sier Augustin. Det finnes ikke offentlig søppeltømming i Monrovia, så han og selskapet hans har påtatt seg oppgaven. Hver dag går de fra hus til hus og henter søppel – mot betaling fra de som bor der – og kjører det til de offentlige søppelplassene. – Vi er interessert i lån fordi vi gjerne vil kjøpe motoriserte trehjulinger med lasteplan, slik at vi kan hente mer søppel fortere. Med et lån fra banken ville vi kunne ansette flere folk og nå ut til nye områder. Det er ingen problem å få kontrakter, men slik det er i dag har vi ikke kapasitet til å betjene alle, sier han. >

Reportasje #5/2013

I NYE KONTORER. Dette nedlagte banklokalet i sentrum

av Monrovia kan bli tilholdssted for Diaconia MDI.

VOKSE SENT. På The Cape diskuterer Andreas, Ingunn og Bill potensielle kundegrupper, datasystemer og kontorlokaler. Bill har funnet et sted, en bygning i sentrum, hvor sentralbanken pleide å holde til. Den har skranker for bankansatte og et hvelv i kjelleren. De lurer på om det blir for dyrt. De får se på det senere. – Vi jobber for å få på plass en businessplan, og vi har dokumenter som venter på godkjenning fra sentralbanken, sier Bill. – Deretter vil vi samle en stab, trene den og få flyttet inn i kontorer. Vi må rigge oss til. Deretter er vi klare for å åpne, og i desember kan vi begynne å ta imot

#5/2013 Reportasje #5/2013

kunder. Planen er å vokse sent, ikke ha altfor mange kunder nå i starten, men ta tiden til hjelp. UNDER BANKVESENET. Diaconia MDI vil i likhet med Misjonsalliansens mikrofinansinstitusjoner i Bolivia og Vietnam og banken i Ecuador tilby små lån til enkeltmennesker og grupper, slik at disse kan etablere nye bedrifter eller utvide de som allerede finnes. Dette har vist seg å være en effektiv måte å skape økt sysselsetting og bedre levevilkår for fattige mennesker på. Tilbudet finnes allerede i Liberia, men Diaconia MDI skiller seg ut. – Det er en MDI, en «Micro depo-

Den liberianske sentralbanken pleide å holde til her, så det finnes allerede skranker og bankhvelv. Styret i Diaconia MDI venter på midlertidig driftstillatelse, slik at de kan leie kontorer og ansette en stab. sit institution», som i tillegg til lån skal tilby sparing, pengeoverføringer og slike ting, så det er en annen struktur, sier Andreas Andersen, direktør i Alliance Microfinance (AMAS). – Det krever også mer av oss som eiere. Dette vil bli en bank fra første stund. Mens andre som driver med mikrofinans er stiftelser eller ikke-statlige organisasjoner, er vi et aksjeselskap, som eier og tjener penger. Diaconia MDI faller derfor inn under bankvesenet i Liberia. Tiltaket ønskes velkommen av liberianske myndigheter, og de ulike statlige insti-

ØNSKES VELKOMMEN.

tusjonene har vært behjelpelige med å rede grunnen for den nye banken. – Diaconia MDI vil bety noe positivt for landet vårt, sier Edwina Vacun-Lincoln, som leder avdelingen for små og mellomstore bedrifter i Handels- og industriministeriet. – Folk er desperate. De trenger finansielle tjenester, men vi har hatt mange problemer med at folk tar opp lån som de ikke klarer å betjene, og det har vært mye korrupsjon i bankene her, både de kommersielle og blant de som driver med mikrofinans. Jeg håper Diaconia MDI vil gjøre ting annerledes og at de vil vise fleksibilitet i møte med kundene. >

Reportasje #5/2013

EN ENTREPRENØR. – Alle liberianere er entreprenører, sier Edwina Vakum-Lincoln, som leder avdelingen for små og mellomstore

bedrifter i Handels- og industriministeriet. Hun måtte selv sy tepper og dukker for å finansiere studiene sine. Jeg håper de vil få dette til, sier hun. Mellom 70 og 80 prosent av befolkningen i Liberia regnes i dag som arbeidsledige, men Edwina forteller at mange av disse driver en eller annen form for bedrift. – Alle liberianere er entreprenører. Alle gjør noe: Voksne for å overleve, ungdom for å finansiere skolegangen sin. Jeg laget selv tepper og dukker mens jeg gikk på skole for å betale for studiene mine, sier hun og viser frem den lille utstillingen av håndarbeid hun har stående på toppen av bokhyllen inne på kontoret sitt. – Problemet er at det nå vokser frem nye, fine hoteller og restauranter i Liberia, men alt eies av utlendinger. Pengene forsvinner ut av landet, til Libanon og Kina. Vi må derfor jobbe for at liberianere selv skal kunne starte noe. Da trenger de lån og finansielle tjenester, men det er ikke mange som får det når de ikke kan stille sikkerhet i eiendeler. Andreas Andersen er klar over utfordringene som ligger foran dem. Han vet at mange har prøvd, og mange har feilet. Likevel er han optimistisk. – Vi kommer i første omgang til å tilby lån til små og mellomstore bedrifter, heller enn enkeltpersoner. Det er mindre risikofylt og det vil likevel bidra til å skape nye ar#5/2013 #5/2013 Reportasje beidsplasser, fordi TAR UTFORDRINGEN.

bedriftene vil få mulighet til å ansette flere folk. Mange som har prøvd seg her tidligere, har mislyktes fordi de har hatt for store kostnader til drift og for høye renter. Vi må legge oss på et nivå som fungerer for låntakerne, vi må forstå behovene deres og gi dem skikkelig oppfølging. Slik det er i dag, er det mange som føler seg dårlig behandlet i andre banker. De føler at de blir sett ned på og at de ikke blir tatt på alvor. Jeg håper at folk vil oppleve at vi er annerledes. Vi har en diakonal profil og et ønske om å løfte dem frem. Vi gjør ikke dette for å tjene penger, men for å hjelpe dem. Det vil bli et partnerskap, som vi også vil tjene på. Ingen bank er tjent med misfornøyde kunder. De er dyre å miste. FRA SCRATCH. Andersen følger til daglig opp arbei det i Misjonsalliansens mikrofinansinstitusjoner og banker; Diaconia FRIF i Bolivia, MOM i Vietnam og D-MIRO i Ecuador. Disse har gjennom de siste tjue årene vokst fra små stiftelser til svære foretak som til sammen betjener over 140 tusen kunder og låner ut mer enn 826 millioner kroner. N år Misjonsalliansen nå starter en ny bank, vil man bruke den erfaringen man har opparbeidet seg. Banken i Liberia vil ha tette bånd til Diaconia FRIF i Bolivia, og en misjonær derfra er nylig ankommet Monrovia for å inngå i staben der. Andersen kjenner godt til arbei-

VIL HA NY. John Sanu syr bukser og jakker til skole- og politiuniformer. Han inngår i et arbeidsfellesskap av skreddere og håper at

de sammen kan søke om et lån, slik at han kan kjøpe seg en ny symaskin. det både i Bolivia og Vietnam, og han var selv nestleder for banken i Ecuador i flere år. Likevel kjenner han på spenningen ved å starte noe fra scratch. – Det føles veldig ekstremt å gå inn i et ukjent land på denne måten, for så å gå alle stegene frem til konturene av noe man tror på. Men det er riktig. Og viktig. Det vil gjøre en stor forskjell for mennesker her, sier han. – Jeg føler meg kjempeprivilegert som får være med på dette, sier kollega Ingunn Nesje. – Det er givende og spennende på én gang. Jeg tenker at det blir så bra om vi får det til. I en annen sidegate, i en annen del av Monrovia, legger John Sanu et nytt stykke tøy under nålen på symaskinen sin. Bak ham, foran ham, over ham og på begge sider eksploderer rommet i farger; ruller og bunker og bunter med afrikanske stoffer, skjorter, kapper og kjoler. Han nærmest roper for å overdøve støyen fra de andre syerskene som sitter på benker rundt ham. Alle har hver sin maskin. Lokalet leier de sammen. – Jeg vil gjerne søke om lån, sier han. – Jeg vil kjøpe meg en ny symaskin. Den jeg har nå, kjøpte jeg lenge før borgerkrigen. Jeg hadde min egen fabrikk den gang, men alt brant da krigen kom. Jeg ville blitt så glad om jeg fikk lån! Da kunne jeg produsert flere klær. Jeg får mange oppdrag. Folk står i kø for å få meg til å sy skoleuni-

EN NY MASKIN.

former, politiuniformer, bukser, jakker og skjorter. Men maskinen jeg har er altfor treig. Jeg kan ikke ta imot flere bestillinger … HELT ANNERLEDES. Ingunn og Andreas har møtt mange John Sanu-er de siste årene, mange som har evner og mulighet til å skape en bedre inntekt for seg selv, men som mangler kapital til å utvikle bedriften sin. De opplever at de har lyktes i Bolivia, i Ecuador og i Vietnam, men ser at de møter helt andre arbeidsforhold i Liberia. – Det er en enorm forskjell, to forskjellige verdener. Bolivia og Ecuador er gode, velutviklede land sammenlignet med Liberia. Der er det en viss forutsigbarhet. Det finnes rettssikkerhet og lover. Her er ingenting på plass. Statskassen er tom, folk kan ikke lese eller skrive, det er få arbeidsplasser. Landet mangler forutsigbarhet. Folk lever fra hånd til munn. Landet er knust i fillebiter. Men det er mye bra som skjer. Det er fred her nå og en viss stabilitet. Det skjer ting innenfor utdanning, infrastruktur og energitilgang. Landet er under oppbygging. Det er denne prosessen vi hiver oss inn i. bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

Reportasje #5/2013

Foto: Oddmund Køhn

På møte med de lokale sosial- og utviklingsmyndighetene i Rodriguez Rizal.

Inkluderende lokalsamfunnsutvikling på Filippinene Lesetrening Det summer i rommet når barna leser høyt for hverandre inne på skolebiblioteket. Hver dag går de sammen to og to for å trene på lesing. En elev som leser bra sitter sammen med en annen som trenger mer øvelse. Tiltaket er populært og vellykket. Misjonsalliansen har vært med på å bygge og utstyre biblioteket ved skolen. n Hilde Bringedal

Geiter gir inntekt Sjubarnsmoren Olivia er en av mange som driver med geiter. Familien fikk for en tid tilbake noen få geiter under forutsetning av at de ga bort samme antall til en ny familie når geitene fikk avkom. Nå har neste familie mottatt dyrene, og familiens egen dyreflokk øker i antall. Det gir et kjærkomment tilskudd til familiens inntekt og er med på å sikre barnas oppvekst og skolegang. n Hilde Bringedal

Filippinene

Misjonsalliansen på Filippinene starter nytt prosjekt med fokus på inkludering av personer med funksjonshemninger i provinsen Rizal rett utenfor Metro Manila. Frem til nå har arbeidet i hovedstaden Manila i hovedsak bestått av direkte støtte til utdanning og helsetjenester for barn og ungdommer. Siden 2007 har Misjonsalliansen jobbet med lokalsamfunnsutvikling på Marinduque. Nå er denne typen arbeid i ferd med å starte opp også i områdene rundt hovedstaden. Tsjili har tatt en prat med Karl Rafa, som er leder for arbeidet med å utvikle nytt prosjekt. Han forteller at prosjektet som skal startes opp, handler om utvikling av lokalsamfunn, men at det samtidig har et spesielt fokus på å inkludere personer med funksjonshemninger. – Ni millioner filippinere har en funksjonshemning, forteller han, og rundt 70 prosent av disse lever i fattigdom. Personer med funksjonshemninger er sårbare for utnytting og misbruk, de har lav tilgang til grunnleggende helsetjenester, og kun to prosent av barn med funksjonshemninger går på skole. Rafa sier at en av de store utfordringene på Filippinene dreier seg om å implementere eksisterende lovverk og konvensjoner. Filippinene skrev under på FNs konvensjon for funksjonshemmedes rettigheter i 2008, likevel er det mange av disse rettighetene som i praksis ikke er

sikret. Ved å inkludere personer med funksjonshemninger og andre sårbare grupper i utviklingen av lokalsamfunn, er målet at prosjektene skal bidra til en bedre hverdag også for disse gruppene. Så langt har Misjonsalliansen vært i kontakt med lokale organisasjoner for personer med funksjonshemninger, de har besøkt myndighetene i mange ulike småkommuner (barangayer) i to ulike kommuner i Rizal provins, og de er nå klare til å starte det mer praktiske arbeidet. Første steg blir å gjennomføre undersøkelser sammen med folk som bor i hvert enkelt lokalsamfunn for å få en bedre oversikt over hva som er de mest presserende utviklingsbehovene og hvordan Misjonsalliansen kan bidra til endring på disse områdene i samarbeid med lokale aktører. – Det er både spennende og utfordrende å jobbe med et spesielt fokus på inkludering av personer med funksjonshemninger, sier Rafa. Gjennom vårt arbeid med inkluderende lokalsamfunnsutvikling håper vi å kunne videreutvikle en modell som Misjonsalliansen på Filippinene kan bruke i oppstarten av nye prosjekter senere. Hanna Sofie Johansen

Jobber utadrettet – Vi viser Guds kjærlighet i praksis. Når vi er ute blant folk, vil vi ikke tvinge noen til å følge oss, men vi ønsker at de skal oppleve kjærlighet, sier Marilou ivrig. Hun er gift med Arnaldo Jarabe som er pastor i Gospel Church i Buenavista på Marinduque. Sammen driver de et aktivt arbeid i menigheten. Marilou forteller at hun etter å ha deltatt ved et kurs arrangert av Misjonsal-

liansen i samarbeid med ASDECS* både har fått kunnskap og trygghet til å jobbe mer utadrettet. De bruker nå én dag i hver av de 15 småkommunene i Buenavista hver måned. Da snakker de med folk og underviser i temaer som verdier, familieliv, foreldrerolle m.m. n Hilde Bringedal *ASDECS: Asian School of Development and Cross Cultural Studies

Holly og Jostein sammen med Olib som er ansatt i Misjonsalliansen og medlemmer i organisasjonen SIKAP i Bicas Bicas.

Velkommen Holly og Jostein Holly Wilder og Jostein Tvedten er Misjonsalliansens nyeste utsendinger til Filippinene. Det nygifte paret skal jobbe og bo på øya Marinduque, men starter med noen måneder i Manila der de skal studere tagalog og kultur. De første ukene deres ble preget av uvær, regn og flom. Halve Manila sto under vann i noen dager da regnet øste ned i midten av august. En tur til Marinduque var

derfor etterlengtet. Den grønne øya med palmer, sjø og lite trafikk er en kontrast til trafikken og menneskemylderet i Manila. I løpet av noen få dager fikk de møte de ansatte, mange innbyggere og samarbeidspartnere i tillegg til å besøke flere av kommunene der vi jobber. n Hilde Bringedal

Mottok pris Marinduque er ei øy full av kokospalmer, og mange lever av produkter fra treet. Kokossukker er et av produktene som er med på å gi økt inntekt og dermed kan bedre leveforholdene for innbyggerne. Lokalsamfunnsorganisasjonen SIKAP fra barangayen (småkommunen) Bicas Bicas på Marinduque har produsert kokossukker siden 2010. SIKAP ble dannet da Misjonsalliansen startet arbeid i barangayen, og gjennom samarbeidet med Misjonsalliansen har medlemmene fått opplæring og deltatt ved ulike kurs for å kunne drive egne prosjekter. August i år har vært en begivenhetsrik måned for lederne i SIKAP. Først reiste de til Manila sammen med Olivia (Olib) Bernardo som jobber som community development facilitator. I Manila deltok de på en salgsutstilling med matprodukter fra hele Filippinene. På utstillingen solgte SIKAP kokossukker og kokoseddik fra Marinduque, samtidig som de fikk mulighet til å møte småskalaprodusenter fra andre deler av Filippinene og hilse på folk som jobber i både nasjonale og regionale departementer. På bildet ser vi sekretær Gregory Domingo fra det filippinske handels- og industridepartementet som besøkte standen til SIKAP. Etter at salgsutstillingen var avsluttet, deltok SIKAP på et seminar i regi av Forsknings- og teknologidepartementet. I forbindelse med seminaret ble det også utdelt priser til de organisasjonene som best hadde utnyttet støtten de mottok fra Forsknings- og teknologidepartementet. I år kunne lederen i SIKAP, Leodevico Fabella, reise hjem med 30 000 pesos til organisasjonen og en plakett som viste at SIKAP var best i klassen hos departmentet. n Hanna Sofie Johansen

Filippinene x #5/2013

Levende kirke Ren glede å få oppleve gudstjenesten i en av kirkene i Longchuan. Sang, musikk og dans er naturlige ingredienser. Under den 2. verdenskrig vandret Jingpominoriteten over grensa fra Myanmar til Kina og bosatte seg her, det samme gjorde en gruppe britiske misjonærer. I dag er de fleste som bor i Longchuan Jingpo'er, og mer enn 75 prosent av disse er kristne. n Nina Therese Solberg

Omtalt på internasjonal konferanse I sommer fikk Misjonsalliansens prosjekt et eget seminar under en internasjonal rehabiliteringskonferanse i Beijing. Konferansen samlet flere tusen fagpersoner innen rehabilitering fra hele verden. Misjonsalliansens prosjekt har i snart fem år jobbet for å standardisere fysioterapi- og ergoterapiutdannelsen i Kina til et internasjonalt nivå. Under konferansen høstet vi sammen med vår partnerorganisasjon CARM mye ros for arbeidet. n Nina Therese Solberg

Lærerik studietur Ledere fra det kinesiske handikapforbundet og ledere av ressurssentre på provinsnivå var i juli på studietur til Australia for å lære mer om helhetlig habilitering rundt barn med cerebral parese. Mrs. Cao, prosjektleder fra handikapforbundet, forteller om noen svært inspirerende dager. Hun trekker spesielt fram hvordan de i Australia inkluderer foreldre og familie i den helhetlige omsorgen rundt barnet

og at dette er noe de vil ta med seg videre i prosjektet. De lærte også mer om inkluderende utdannelse, og Mrs. Cao sier at de i Kina har en stor jobb å gjøre for å få de funksjonshemmede inn i skolene. n Nina Therese Solberg

Behov for fysioterapeuter I august var omlag 40 lærere fra universiteter rundt om i Kina samlet i Nanjing for å lære hvordan man bruker de nye retningslinjene for fysioterapiutdannelsen. Retningslinjene skal holde internasjonal standard og ble til gjennom et samarbeid mellom Misjonsalliansen og den kinesiske organisasjonen CARM. De fleste skoler har i dag ingen fysioterapiutdannelse, og derfor blir det viktig at noen lærere får opplæring slik at de kan ta dette med tilbake til sine skoler. n Nina Therese Solberg

Kina

Byggingen er i gang Byggingen av et nytt bygg for handikapforbundet i Longchuan er godt i gang. Arbeidet skal etter planen være ferdig innen utgangen av desember i år. Dette er en god start for handikapforbundet i Longchuan, som i dag bare har en mindre bygning med noen få kontorer. Nå bygges det et større bygg som også skal romme et rehabiliteringssenter. Misjonsalliansen og lokale myndigheter er begge

med på å betale for byggingen. I begynnelsen av 2014 vil handikapforbundet i Longchuan kunne begynne å ha aktiviteter for funksjonshemmede på senteret, samtidig med at opplæring av lokalt rehabiliteringspersonell vil starte. n Nina Therese Solberg

Drømmer om skole For moren til tvillingene Chun og Ka på 11 år var det en selvfølge at begge guttene skulle begynne på skolen. Men det ble ikke helt som hun hadde trodd. Chun og Ka er tvillinger og bestevenner. Den mest synlige forskjellen på dem, er at Chun er født med Downs syndrom. Men for guttene selv er den største forskjellen om morgenen når Ka kan gå til skolen og Chun må bli hjemme. Misjonsalliansen er på besøk i en landsby i Longchuan. Moren til Chun og Ka tilbyr oss te, og vi setter oss på krakker utenfor huset deres. – Jeg ville så gjerne at begge guttene mine skulle få gå på skole, slik at de kan få en jobb når de blir gamle nok, begynner moren. Hun forteller at hun i god tro sendte begge guttene på vanlig skole. Men etter bare noen dager skjønte hun at noe var galt. – Chun kom hjem med skrubbsår og kloremerker og var veldig frustrert, sier moren. De andre foreldrene hadde fortalt barna sine at de måtte holde seg unna Chun, han kunne ha dårlig innflytelse på dem. – Folk er redde for det som er ukjent og annerledes, sier moren. Det samme skjedde da han begynte på en spesialskole for døve. – Her ble han også plaget av de andre elevene, og lærerne gjorde ingenting for å forhindre det. Historien om Chun er ikke ukjent i Kina. Både på landsbygda og i mange storbyer er det fortsatt fordommer knyttet til fysisk- og psykisk utviklingshemmede. I Misjonsalliansens prosjekter for funksjonshemmede jobber vi tett med myndigheter

og de lokale handikapforbundene. En av deres oppgaver er å informere lokalsamfunnet om funksjonshemmede. Gjennom lokale media, utdeling av informasjonsmateriell og kampanjedager hvor funksjonshemmede deltar, får lokalsamfunnet en større forståelse og en mer positiv holdning til funksjonshemmede. Vi arbeider også med inkluderende utdannelse og kursing for å heve lærernes kompetanse overfor barn med spesielle behov. Akkurat nå har Chun det best hjemme, men moren har tro på forandring og håper at han om et år eller to kan få gå på skole eller få arbeidstrening gjennom Misjonsalliansens prosjekt. – Når folk får mer kunnskap om psykisk- og fysisk utviklingshemmede, vil de forstå at Chun verken er farlig eller har dårlig innflytelse, avslutter moren. n Nina Therese Solberg & Jenny Ma

Fakta Kinesisk lov sier at funksjonshemmede barn har rett til å gå på skole ■■ Skolene nekter mange funksjonshemmede tilgang fordi lærerne får lønn etter hvor høye karakterer barna får ■■ Lærerne mangler kompetanse til å kunne ta seg av barn med spesielle behov ■■

Endringer for lokale bønder Tang Ma Jie har vært på kurs og lært om «grønn» gjødsel og kryssplanting. Misjonsalliansen arbeider blant annet i Mushui for å lære lokale bønder landbruksteknikker som gir bærekraft både for gårdsdriften og miljøet. Dette er hennes første kurs, og hun ser ut til å ha fått en aha-opplevelse. – Vi har jo gradvis prøvd å bruke mindre og mindre kunstgjødsel, noe vi lærte litt gjennom naboer, sier en smilende Tang Ma Jie. Hun og mannen driver et lite småbruk i Mushui. Gårdsdriften er deres eneste inntektskilde, og de er helt avhengige av å få mest mulig utbytte av avlingene sine. Nå har hun lært at kunstgjødsel skader jorda og ødelegger elver og drikkevannet deres, i tillegg til at det koster penger. Og penger spart er penger tjent; tidligere i år kjøpte de seg en gris for pengene. Og grisen vil komme til god nytte i form av gjødsel til åkrene deres. Hun har også begynt å lære om kryssplanting som ikke utarmer jorda, og neste år planlegger hun å dyrke både soyabønner, mais og peanøtter. Hele Mushui er et jordbrukssamfunn, og de fleste som bor her er bønder. Gårdsdriften er svært sårbar overfor klimaendringer og miljøødeleggelser, og for å hjelpe landsbyen ut av fattigdom trengs det derfor holdningsendringer som gir bærekraft. Derfor ønsker Misjonsalliansen å arbeide med mange lag av lokalsamfunnet, og samarbeider blant annet med lokale myndigheter. n Nina Therese Solberg

Kina x #5/2013

Ferieskoler hindrer «dropouts» For å hindre at elever i Liberia slutter på skolen før de har fullført utdannelsen sin, har Misjonsalliansen opprettet et ferietilbud for dem. Det holdes ikke vanlig undervisning, men barna kommer sammen på skoleplassen for å leke, drive med idrett og andre sosiale aktiviteter. Prosjektkoordinator Jonathan Kaipay mener det hjelper dem til å bevare et «akademisk sinn». – Vi har sett at når skolen slutter og ferien begynner, blir barna bare gående hjemme på gården. De begynner å jobbe eller de blir opptatt av andre ting, og så ser vi ikke noe mer til dem. Ferieskolene gjør at de blir værende på skolen, selv når de har fri. De bevarer rutinen med å komme hit og de holder motivasjonen oppe. Vi ser at ferieskolene resulterer i at færre dropper ut av skolen. n BJØRN JARLE SØRHEIM-QUESETH

Liberia

900 barn får skole til jul Misjonsalliansen ferdigstiller nå to nye skoler på den liberianske landsbygda. Skolene skal åpnes i desember og vil ha plass til 450 elever hver. – Vi har jobbet sammen med lokale myndigheter og lokalsamfunnene for å få dette til, sier koordinator for Misjonsalliansens prosjekter i Liberia, Jonathan Kaipay. – Til og med barna har vært involvert. De har hjulpet til og båret lette materialer til byggeplassen. De forteller at de er vant med små, ukomfortable skoler og har vanskelig for å skjønne at de faktisk skal bli elever ved de store, nye bygningene som nå reiser seg. De kan ikke tro det. De nye skolene ligger i Gran Bassa-området og i Zammi Town. Begge er utstyrt med ni klasserom hver og vil til sammen kunne ta imot 900 elever. – Vi bygger også lærerboliger og tilrettelegger for jordbruk som vil finansiere deler

av skoledriften i fremtiden, sier Kaipay. – Det er også en viktig del av jobben å trene opp lærere, opprette foreldreutvalg og gi barna ulike tilbud, som for eksempel miljøklubber, presseklubber og trening i lederskap og konfliktløsning, sier han. Misjonsalliansen har allerede ferdigstilt en annen skole i Liberia. Disse to skolene åpner i desember, og det vil bygges ytterligere to til i løpet av 2014. Kaipay mener Liberia står overfor et hamskifte. – Vi er i ferd med å skape en helt ny generasjon her i Liberia; en generasjon som går på skole og får utdanne seg. Hele landet er i endring. Aldri før har man investert i landsbygdene på denne måten, sier han. n BJØRN JARLE SØRHEIM-QUESETH

Flyttes ut av slummen Som et ledd i sitt program for å skape vekst og fremgang i Brasil, har myndighetene implementert viktige endringer i slumområder landet over. Så også i Boracéia, et fattig område av São Paulo, hvor Misjonsalliansen støtter dagsenteret Vila Capriotti. Tidligere i høst kunne 112 familier i slumområdet Boracéia flytte ut av hjemmene sine langs den forsøplede elva og inn i nye boliger, bygget av brasilianske myndigheter. – Vi begynner å se store endringer her i området. Selv om disse leilighetene burde vært på plass for minst tre år siden, er vi glade for å se at folk får seg et skikkelig sted å bo, sier prosjektkoordinator for Vila Capriotti, Luciana Passos. Myndighetene tar sikte på å legge elven i rør og bygge en vei gjennom slummen. Alle skurene som er bygd langs elven vil bli ødelagt, og familiene vil bli flyttet til nye leiligheter. – Jeg merker at de som har fått mulighet til å flytte, har fått bedre selvtillit. De inviterer oss hjem til seg og viser at de nå har fått skikkelige dører og vinduer. Barna som har forlatt slummen får fremdeles gå på dagsenteret. Vi sender en bil for å hente dem, så de får delta i våre daglige aktiviteter, sier Passos. Misjonsalliansen har lenge hjulpet menneskene i Boracéia til

å organisere seg for bedre å kunne gjennomføre utviklingstiltak i nærmiljøet. Blant annet har det blitt opprettet en egen kvinnegruppe. Denne har deltatt aktivt i møter med regjeringen og vært del av en komité for å overvåke prosessen med å flytte familier og bygge nye hus. – Vi gikk til møtene for å fortelle hva vi mente. Ingen andre orket å forholde seg til myndigheter og tomme løfter. Jeg kunne nesten ikke tro det da borgermesteren i São Paulo endelig kom for å overrekke nøklene. I dag har jeg gleden av å komme hjem og se resultatene av det vi har vært med på, sier Esmerelda, som er en av dem som både har vært med i kvinnegruppen og fått et nytt sted å bo. Den neste utfordringen for gruppen er nå å overvåke fullføringen av arbeidet og se til at myndighetene holder det de har lovet. – I tillegg til nye boliger har regjeringen garantert at de skal bygge barnehager og skape fritidstilbud for barn. Men inntil nå har vi ikke sett noe til det, sier Luciana Passos. n Thiago Couto

Slumbarn gir ut plate Barnekoret Luz Mundo (Verdens lys), som tilhører Misjonsalliansens prosjekt Morro do Meio i Joinville, gir nå ut sin første CD. – Av korets 500 medlemmer plukket vi ut 25 som fikk delta på platen. Alle sangene er skrevet av en misjonær som heter Mario Angelo og er inspirert av Johannesevangeliet, sier Nilson Weirich, som koordinerer Morro do Meio prosjektet. Barna var involvert i prosjektet helt fra starten av, og det tok omtrent en måned før alle sangene var spilt inn. – Det var en unik opplevelse for barna. De jobbet hardt og klarte å levere et materiale med høy kvalitet, sier Weirich. Platen vil bli trykket i tusen eksemplarer og fordelt gratis til beboere i nabolaget og ved to offentlige skoler. n Thiago Couto

Brasil x

Antikorrupsjon I september ble det arrangert et seminar om forebygging av korrupsjon. Deltakerne på seminaret var kirkeledere fra målområdet vårt. Siden mai i år har ledelse og ansatte ved Misjonsalliansen i Ecuador blitt opplært i å forebygge korrupsjon. – Riktignok har vi ikke opplevd noe grovt bedrageri i våre nye grupper, men det finnes andre typer korrupsjon som kan forekomme, og vi ønsker å være bevisst på dem, sier Ruth Santana. Ruth er en av feltarbeiderne våre. Hun er psykolog og er en aktiv kirkeleder, født og oppvokst i Guayaquil. – Målene med kurset er at folk kan lære grunnleggende begrep om korrupsjonstematikken, og identifisere den før det er for sent, forteller hun. I følge Ruth mangler man i Guayaquils kultur en klar forståelse av sosial velferd. Hvis noen administrerer eller yter en tjeneste, tenker de på hvilke fordeler, stillinger eller maktposisjoner de selv kan få ut av dette. Ruth kjenner godt til både den lokale kulturen og subkulturen innenfor det kristne miljøet i byen. Etter flere års erfaring har Ruth sett noen av de nevnte korrupsjonstegn blant ledere i det kristne miljøet. – Når det gjelder å administrere goder eller støtte, begynner ledere nesten på en ubevisst måte å favorisere nær familie og kjente personer, fastslår hun. Kurset var et tiltak for å påvirke ledere i våre prosjekter og forvaltningskultur i en positiv retning, samt for å skape nye tankemønstre. Daniel Garcia

Ecuador

Nye volontører Seks nye volontører har funnet veien fra Norge til Ecuadors største by, Guayaquil. En sprudlende og variert gruppe. Volontørgjengen er blitt som en liten familie siden de alle bor i samme leilighet. Etterhvert skal de begynne å jobbe med ulike prosjekter: Caroline og Hans Martin er økonomiutdannet og skal jobbe i D-Miro. Gilbert er lege og er for tiden på Centro Creer

og vil jobbe noe i ulike helseprosjekter. Isak har teaterbakgrunn og er åpen for å jobbe der det er behov. Gruppens yngste, Sara og Hannah, er veldig glade i å jobbe med barn og er allerede engasjerte i jobb på Centro Creer. n Rebekka A. Garcia

Ni nye fotballklubber I slutten av august var jeg med på åpning av en ny fotballskole, Misión con Jesus (Misjon med Jesus). Det ble en stor festdag! Åtte kvinnehelter står bak dette initiativet, etter et stort behov for et tilbud til barna i sitt lokalsamfunn. Da Bjørnar og jeg kom til Ecuador som utsendinger høsten 2011, jobbet Misjonsalliansen med kun én fotballklubb – Club Alianza Juvenil. I dag samarbeider vi med ti. De ni nye klubbene har vokst frem etter at folk

fra lokalsamfunnet har sett et stort behov for å ha et fritidstilbud for barna slik at de ikke havner i kriminelle miljøer, noe som er veldig vanlig i områdene hvor Misjonsalliansen jobber. Klubbene vil få undervisning og ressurser som gjør at de kan være med på en positiv forandring i sitt nærmiljø. n Ingunn S. Valbø

Diakonalt nettverk

Don Juans knappefabrikk Don Juan, eller herr Juan, om du vil, er kunde i D-Miro. Han har teke opp lån for å bruke på knappeproduksjonen sin. I bakgården sin har han ei bedrift med seks fast tilsette samt ungdomar som av og til er innom for å tene seg ein slant. Dei lagar knappar av tagua-nøtta, som er ei nøtt som veks på nokre typar palmetre. Om ein let denne nøtta tørke ei stund, vert den veldig hard og kan difor egne seg til knappar.

I bakgården fekk vi ei kjapp omvisning i produksjonen. Han må la nøttene tørke og bli harde, skjere skiver av nøttene oo skjere ut knappar av skivene. Kvar veke leverer han sekkar med knappar til ein eksportør som sørgjer for hól-laginga før knappane vert eksportert ut av landet. n Bjørnar Valbø

Supersøndag på Flekkerøya Flekkerøyas fotballklubb Fløy og Flekkerøy menighet arrangerte 1. september supersøndag på øya til inntekt for «Fotball Krysser Grenser» i Ecuador. Det er mange av de samme menneskene i menigheten og i idrettslaget, og

dermed ble ideen født. Målet med supersøndagen var å støtte «Fotball

I 2009 ble Misjonsalliansen i Ecuador en del av REDI, en ganske ny paraplyorganisasjon med fem medlemsorganisasjoner, alle med en diakonal identitet. REDIs mål er å styrke og befeste lokale organisasjoner i Guayaquil som har felles interesser. Forkortelsen REDI står for «Red Evangélica Diaconal Interinstitucional» (Evangelisk Tverrinstitusjonelt Nettverk for Diakonalt arbeid). I dag omfatter REDI tretten frivillige organisasjoner, og påvirkingsarbeidet som blir gjort har inspirert flere til å bli med og til å være et Gudsrike-tegn gjennom det diakonale arbeidet i Guayaquil. – REDI minner oss på behovet for å jobbe sammen for å tilby en tverrfaglig tjeneste til de mest sårbare i Guayaquil, sier José Vinces, årets leder for REDI, og også leder av den frivillige organisasjonen «Paz y Esperanza» (Fred og Håp). Årets høydepunkt for REDI finner sted i september og oktober når alle REDIs medlemsorganisasjoner skal arrangere konferanser for å mobilisere de lokale kirkene. Det hele avsluttes med en «tjenestedag» i byen 26. oktober. I tillegg vil denne storstilte dugnaden avsluttes med en konsert for fred. n Daniel Garcia

Krysser Grenser»-prosjektet i Ecuador, og med kollekt, fiskesuppesalg og straffesparkkonkurranse innbrakte supersøndagen hele 34 000 kroner! Fløy er en av fotballklubbene som arrangerer PlussbankCup, en av Misjonsalliansens støttespillere i Norge. Noen dager tidligere ble det avholdt en auksjon til inntekt for «Fotball Krysser Grenser» hos byggevarefirmaet Carlsen Fritzøe i Vågsbygd i Kristiansand. Firmaet er en av cupens sponsorer, og det kom inn hele 27 000 kroner på denne auksjonen. Totalt ble det altså samlet inn over 60 000 kroner på disse to arrangementene. n Bjørnar Valbø

Ecuador x #5/2013

Kyllingavl gir håp til familiefar Sary måtte ta fem av sine åtte barn ut av skulen på grunn av fattigdom. Etter å ha vore på kurs med Misjonsalliansen lærte han å avle opp kyllingar for salg. No håper han å tene nok til å forbedre levestandarden til familien. Nuon Sary er 47 år gammal og bur i Svay Pork landsby med kona og deira åtte barn. Tidlegare arbeidde dei hovudsakleg som risbønder, «Sjølv om fem og i tørketida av barna hans flytta Sary til arbeidde og sendte Phnom Penh for pengar heim, var det å arbeide med ikkje nok … » bygningsarbeid. Han tente fortsatt ikkje nok pengar til familien sin. Dermed ba han tre av barna sine om å slutte å studere og i staden arbeide på klesfabrikk eller med bygningsarbeid i Phnom Penh. Da Sary vart sjuk for nokre år sidan, kunne han ikkje vere byg-

Kambodsja

ningsarbeidar lengre. Han kom heim for å avle kyllingar og ender, men han hadde ikkje noko erfaring med det. Alle kyllingane og endene døydde, og han tapte 400 000 Riel (ca. 700 kroner). Samme år måtte han spørre to barn til om dei også kunne slutte på skulen og i staden arbeide på klesfabrikk, fordi den økonomiske situasjonen til familien vart verre og verre. Sjølv om fem av barna hans arbeidde og sendte pengar heim, var det ikkje nok til å auke levestandarden deira. Sary var fortsatt sjuk og hadde framleis tre barn som gjekk på skulen. Sist vår organiserte landsbyen sin utviklingskomité møte for å velje ut deltakarar til kurset i kyllinghald, organisert av Misjonsalliansen. Sary var interessert og viste at han var

seriøs, så han fekk muligheit til å delta på kurset. Etter kurset begynte han å lage fór, vaksine og han bygde ein stad der kyllingane skulle vere. Han kjøpte fem nye kyllingar i tillegg til dei tre han hadde frå før. No har han 45 kyllingar og 60 ender som er klare for salg. Avhengig av marknadsprisen selg han 30 kyllingar for om lag 675 000 Riel (om lag 1200 kroner). – Eg er veldig glad for at det går så bra å avle kyllingar. Dei veks til og med raskare enn eg forventa, seier Sary. – Eg er svært takknemlig for muligheitene eg har fått av Misjonsalliansen til å lære om kyllinghald. Eg håper eg kan tene nok pengar frå å selje kyllingar slik at eg kan bygge eit nytt hus og sende ungane mine til skulen, avsluttar Sary. n Yoeun Sokha

Arbeider seg ut av fattigdom Mrs. Pak Samih arbeider hardt for å komme seg ut av fattigdom. Ho og mannen har vore på kurs med Misjonsalliansen og lært om grisehald og risdyrking. Ekteparet plantar ris i regntida og grønnsaker i tørkesesongen. Dei avlar opp grisar og kyllingar og deltar i sparegruppe. – No produserer vi meir på kortare tid til redusert kostnad. Vi har no råd til å støtte barna sin skulegang og gjere utbetringar på garden. n Kim Savy

Samarbeid og deltaking = sikkerhet for 500 elever Når folk samarbeider og tar eierskap for et prosjekt, kan ting virkelig skje! Nylig ble skolegården til Svay Prohout barneskole og Kork Pring ungdomsskole gjort tryggere ved byggingen av et gjerde rundt skoleområdet. Suksessen bak dette prosjektet er det gode samarbeidet i lokalsamfunnet. Gjerdet kostet over 40 000 kroner, og 90 % ble samla inn av folk i de ti landsbyene rundt skolen. Dette innsamlingsinitativet var mulig på grunn av samarbeidet mellom skolens støttekomité, rektorene på skolenes, lærerne, lederen av den lokale pagodaen og mange generøse landsbyboere. Innsamlingen ble gjort i to omganger: I første omgang ble under halvparten av beløpet samla inn. Siden dette ikke var nok til å fullføre prosjektet, bestemte skolenes støttekomité og pagodelederen å ha et møte og samle inn penger igjen. Denne gangen klarte de å samle inn det resterende beløpet. Lederskapet for dette prosjektet var skolenes støttekomité og skolenes rektorer som møttes og planla hvordan de skulle samle inn nok penger. De visste at den beste tiden for å samle inn støtte for prosjektet var etter innhøstingsperioden, for da hadde folk fått inntekter fra risproduksjonen. I tillegg søkte

de støtte hos den lokale pagodaen for å gjennomføre et møte som kunne motivere flere til å dele pengene sine til et meningsfullt prosjekt og til en god gjerning. Etter at arbeidet ble ferdig, var skolene svært takknemlig for hjelpen fra Misjonsalliansens samarbeidspartner KADRA. De motiverte dem og foreslo hvordan de kunne mobilisere lederskapet i landsbyen og samle støtte til prosjektet. KADRA la til rette for månedlige planleggingsmøter. For lokalsamfunnet, de involverte og rektorene på skolene, gjorde denne suksessen dem sikrere på at de kan samarbeide i framtiden også. De håper at de kan gjøre mer arbeid selv, særlig ved å bruke deres egne lokale ressurser. «Det er svært motiverende, fordi de aldri har gjort noe så stort sammen før og samlet inn så mye støtte. Nå har de lært hvordan de kan mobilisere lokale ressurser til utviklingsprosjekt i lokalsamfunnet», sier Ms. Kimsear, prosjektleder i Misjonsalliansen. n Hong Kimsear

Ung og engasjert lærar Mr. Mom Pov (27) er lærar på Misjonsalliansens samarbeidsskule Angtul. Han underviser i kroppsøving og engelsk. – Eg er med i foreldreforeininga fordi mange i landsbyen manglar viktig kunnskap. Eg vil sjå at menneskelege ressursar blir utvikla i lokalsamfunnet, seier Mom. Gjennom lærar- og foreldreforeininga bidrar han til å forhindre at elevar droppar ut av skulen. Det er enkelt å følgje opp elevane i klassen når lærarar, foreldre og lokale styresmakter deler informasjon seg i mellom. – Det er vanskeleg å motivere ungar til å gå på skulen, fordi det også er nokon i nabolaget som prøver å overtale dei til å finne ein jobb i staden for å fortsette på skulen. Viss vi samarbeider betre i framtida, vil vi kunne styrke utdanninga i lokalsamfunnet vårt, redusere utflyttinga og utvikle dei menneskelege ressursane i regionen, avsluttar Mom. n Kim Savy

Kambodsja x #5/2013

ran Bao Minh

Skolestart Det er september og tid for å feire starten på et nytt skoleår i Vietnam. Ved Le Qui Don barneskole i My Tho er det 1800 elever som er klare for et nytt skoleår, 25 av disse har en funksjonshemning. Duong Le Ngoc Giau har akkurat startet i første klasse ved Le Qui Don barneskole. – Jeg synes det er kjempespennende på skolen. Jeg har mange venner i klassen som jeg leker med. An An sitter alltid ved siden av meg «Jeg er glad for i timene, og hun at skolen har lagt hjelper meg med forholdene til å skrive alfabetet, rette slik at Giau forteller hun når skal få en god ut- jeg spør hvordan det er å begynne på dannelse.» skolen. Giau er hørselshemmet og trenger derfor litt ekstra assistanse i skolehverdagen. Da er det godt å ha gode venner rundt seg. Giau er den første eleven ved Le Qui Don barneskole med hørselshemning. For å forberede skolestarten har skolen mottatt støtte og opplæring fra ressurssenteret i My Tho. Ressurssenteret har blitt opprettet som en del av Misjonsalliansens inkluderende utdan-

Vietnam

ningsprosjekt, og det gir veiledning og opplæring til både foreldre og lærere. Det bistår også med opptrening av barn som trenger ekstra assistanse. I følge Giaus lærer har skolestarten gått veldig bra. – Giau startet på skolen i august, hun er flink i matte og favorittimene hennes er nok vietnamesisk. Hun er trygg og sikker og leker med vennene sine. Som de fleste andre foreldre er også Giaus foreldre opptatt av datterens utdannelse. – Jeg er glad for at skolen har lagt forholdene til rette slik at Giau skal få en god utdannelse. Skolen har sørget for at hun har fått en plass i klasserommet som gir henne de beste læreforholdene. Jeg håper at hun skal kunne vokse opp med de samme mulighetene som alle de andre elevene, sier Hieu, Giaus far. I følge rektor ved skolen har det vært en stadig økning i antallet elever med funksjonshemninger de siste årene. I 2011 var det 12 funksjonshemmede barn ved skolen, og ved starten av det nye skoleåret 2013–2014 er det nå 25 barn med

funksjonshemninger. Rektor Man mener det er flere grunner til denne utviklingen. Det er utviklet enighet og felles forståelse blant skolens ansatte om å inkludere alle barn i skolen. Det har også vært jobbet mye med rådgivning av foreldre. Støtte fra lærere og foreldre er avgjørende for at flest mulig funksjonshemmede barn skal bli inkludert i skolene. For å sikre at barna skal få et best mulig utbytte av skolegangen, har alle elever ved skolen også individuelle læreplaner. Dette er med på å sikre læringsutbytte for alle i en form som er tilpasset den enkelte elevs spesielle behov. Ressurssenteret og det inkluderende utdanningsprosjektet til Misjonsalliansen støtter skoler i Tien Giang-provinsen i Mekongdeltaet. I følge offentlig statistikk er det i skoleåret 2013–2014 mer enn 1360 barn med ulike funksjonshemninger inkludert i de ordinære skolene i provinsen. De 25 barna på Le Qui Don barneskole er en del av disse. n ran Bao Minh & Aslaug Gotehus Rønningen

Nguyen Anh Phuong

Vo Duc Dung

Ekspert på eget liv

Smak av reint vann I havgapet ut mot Sør-Kinahavet er mangel på rent og ferskt drikkevann et stadig tilbakevendende problem. Elver ødelegges av forsøpling, og kombinasjonen av klimaendringer og nærhet til sjøen gjør at saltvannet trekker innover og forringer kvaliteten på vannkildene. Mangelen på rent vann har ført til en økning i diaré og hudsykdommer i området. til Misjonsalliansen har Phuong og familien nå fått bygget seg en større vanntank som bidrar til reint drikkevann gjennom tørketiden. – Barna mine liker den friske og søte smaken av regnvann, sier Phuong med et stort smil. Nå er det regntid i Mekongdeltaet, og for en stund er ikke vannmangel et problem for lokalbefolkningen. Det er nå vanntankene fylles opp til bruk i månedene som kommer. Dessverre er det mange som drikker regnvannet uten å koke det, noe som kan føre til diaré og andre sykdommer. Informasjon om rett håndtering av drikkevann går derfor hånd i hånd med bygging av vanntanker. I den kommende tørketiden vil det heldigvis være litt flere fattige familier som har reserver av regnvann og kunnskap om riktig håndtering av drikkevann. n Vo Duc Dung & Aslaug Gotehus Rønningen

Phan Thi Mong Hoa

Le Van Phuong (36 år) bor sammen med kone og to barn i en liten landsby i Than Phu Dong-distriktet i Mekongdeltaet i Vietnam. Dette er et av distriktene hvor Misjonsalliansen i Vietnam jobber med å gi fattige familier tilgang til rent drikkevann. Hovedkilden til drikkevann er regnvann, og store vannkrukker brukes til å oppbevare regnvann som skal brukes til drikkevann i den seks måneder lange tørketiden. Vanntanker koster penger, og mange fattige familier har ikke store nok vanntanker til å dekke behovet for rent vann gjennom tørketiden. Phuong og hans familie var en av disse. – Mangel på rent drikkevann gjentar seg hvert år. Vi har ikke nok vann til å drikke, så vi må spørre naboene om å få litt drikkevann, forklarer Phuong. I samarbeid med lokalsamfunnsutviklingsprosjektet

I sommer og høst har mer enn 700 husholdninger i Mekongdeltaet blitt intervjuet som en del av lokalsamfunnsprosjektene i Vietnam. For at prosjektene vi driver skal føre til en varig endring i lokalsamfunnene, er kunnskap om lokale forhold avgjørende. Lokalbefolkningen vet best hvor skoen trykker og hvilke ressurser som finnes lokalt. Resultatet av undersøkelsene er en større lokal deltakelse og økt kunnskap om områdene vi jobber i. n Aslaug Gotehus Rønningen

Samspill I løpet av de siste månedene i 2013 starter Misjonsalliansen tre nye fotballklubber i vår nye samarbeidsprovins Tra Vinh. Totalt vil det da være 37 fotballklubber i Mekongdeltaet hvor rundt 2000 jenter og gutter deltar i organisert trening. Samtidig får de også viktig opplæring i temaer som helse, hygiene og miljø. n Kåre Rønningen

Vietnam x #5/2013

Kvinner finner styrke i felleskap Lørdag 31. august var omkring 300 kvinner samlet i landsbyen Sorata for å utveksle erfaringer.

Temadag om familieverdier 24. august arrangerte Misjonsalliansen en temadag om familieverdier. Over 300 familier var samlet i kirken «Iglesia de Dios» i storbyen El Alto. Verdiene som stod i sentrum denne dagen var tillit, respekt og kjærlighet. Mens foreldrene fikk undervisning og snakket om rollen som foreldre og ektefeller, koste barna seg med sang og teater. Tema som vold i hjemmet ble det også snakket om. Katrine Mayora Synnes

Disse kvinnene er medlemmer i lokale komiteer og kvinnegrupper, og flere av dem har påtatt seg viktige verv og lederansvar i sitt lokalmiljø. Kvinnegruppene samles jevnlig, som regel rundt aktiviteter som håndarbeid eller jordbruk, og får hjelp til å skape sin egen mikrobedrift og tjene egne penger. Vel så viktig er likevel undervis-

ningen de får i temaer som rettigheter, likestilling, ledelse og selvtillit. Marleni Surco, som er ansatt i Misjonsalliansen i Bolivia, mener at samhold blant kvinnene er viktig for å lykkes i likestillingen. «Ofte ønsker vi å gjøre alt selv, men vi må forstå at det er sammen vi kan oppnå det vi ønsker», fortalte hun. n Katrine Mayora Synnes

Her er høstens volontører i La Paz. Fra venstre: Mark Bouman, Ragnhild Åsmundsdottir, Thea Holm Våga, Ragnhild Hertzenberg Fæhn, Sunniva Harboe og Eivind Tveter.

Fadderbarn samlet på helsefestival Feilernæring og dårlig tannhelse er et stort problem blant barn på El Alto. Derfor satser Misjonsalliansen på å undervise fadderbarn, foreldre, lærere og helsepersonell om næringsrik mat og hvordan bedre tannhelsen. 30. august var samarbeidsskolen med fadderbarna samlet for å vise hva de hadde lært. n Camilla Guddal

Bolivia

Høstens volontører på plass i La Paz Lørdag ankom siste brikke i volontørpuslespillet til Misjonsalliansen i Bolivia. De seks brikkene er mer eller mindre godt i gang med intensive spanskkurs og arbeid på barnehjemmet Hogar Virgen de Fatima i La Paz. Thea, Sunniva, Ragnhild H. og Eivind har vært her siden midten av august og har rukket å bli godt kjent med byen, mens Mark og Ragnhild Å. er mer ferske siden de ankom i forrige uke. Volontørene skal fra slutten av september jobbe som blant annet lærere, informasjonsarbeidere og fotballtrenere for Misjonsalliansen.

Ønsker du å følge med på det som skjer rundt volontørene, har Thea og Sunniva egen facebookside i forbindelse med sin reise. Den heter «Thea og Sunniva i Bolivia»: https://www.facebook.com/theao gsunnivaibolivia?ref=ts&fref=ts Eivind har egen reiseblogg du kan lese her: http://labolivida. blogspot.com/ n

Utsending Camilla Guddal og ordføreren på El Alto erklærer idrettanlegget for åpnet.

Verdifullt samarbeid om nytt idrettanlegg Lørdag 17. august ble et nytt idrettsanlegg åpnet med brask og bram på El Alto. Og dette er en begivenhet det er god grunn til å feire, for utfordringene underveis har vært mange. Å bygge et idrettsanlegg er én sak, men å gjøre dette i samarbeid med lokale myndighetene er en helt annen sak. Byråkratiske prosesser, uenigheter om byggematerialet og utskiftning av administrasjonspersonale i kommunen er blant utfordringene som har dukket opp og som har bidratt til at åpningen, som først var planlagt i januar, har blitt utsatt gang på gang. Et halvt år etter den planlagte åpningen er det likevel ikke utfordringene som står i fokus, men seieren over at det flotte nye anlegget nå står klar til bruk! Tidligere bygde Misjonsalliansen og kommunen hver sine baner, og dette er første gang de samarbeider om et større idrettsanlegg. Anlegget inneholder flere baner, både til fotball, basketball og volleyball, og er omringet av et høyt gjerde som blant annet skal holde frittgående hunder unna. Anlegget har også innlagt vann og toalett samt møterom som blant annet brukes til

verdiundervisning og samtalegrupper etter fotballtreningene. Arbeidet med dette idrettsanlegget illustrerer godt både utfordringer og fordeler med å arbeide tett med lokale myndigheter, slik Misjonsalliansen i Bolivia gjør i de aller fleste av sine prosjekter. Arbeidet tar tid og kan by på fryktelig mange problemer underveis. Seieren ligger i at det ikke er Misjonsalliansens prosjekt. Det er lokale myndigheter som eier prosjektet, og det er befolkningen sitt. De er nødt til å ta ansvar hele veien, i alle etapper av prosessene. Dette sikrer at arbeidet er godt lokalt forankret og sannsynliggjør at prosjektet er bærekraftig. Det tette samarbeidet er også med på å skape en bevisstgjøring hos lokale myndighetene om temaene vi arbeider med. Allerede mandagen etter åpningen er det planlagt en fotballturnering i det nye idrettsanlegget, og folk kan knapt vente med å ta banen i bruk. n Katrine Mayora Synnes

Fakta

Prosjekt. Fotball Krysser Grenser Hvor. Millionbyen El Alto i Bolivia, 4000 moh. Hva. Fotballtreninger etterfulgt

av verdiundervisning og samtaler med voksenperson samt fotballturneringer. Snart starter også liknende opplegg innenfor basketball og volleyball. Antall. Omkring 1200 barn deltar på treninger og verdiundervisning og enda flere på turneringene.

Bolivia x #5/2013

Rekord for sykkelritt i Grimstad I solskinn og god temperatur ble det søndag 11. august, for andre år på rad, arrangert sykkelritt, kafé og lotteri i Grimstad til inntekt for Centro Creer.

Tusen takk til nye givere! Vi er veldig takknemlige for alle nye givere som har blitt rekruttert gjennom sommerteamet som reiste rundt og profilerte Misjonsalliansen på festivaler i sommer, og ikke minst for alle som selv har tatt initiativ til å bli med oss i kampen mot fattigdom. Din gave bidrar til forandring! Tusen takk! n

Nye menighetsavtaler Norske menigheter er viktige arenaer for å mobilisere folk til aktivt engasjement i kampen mot fattigdom. Vi setter stor pris på at Bjerkreim menighet og Hvasser menighet har valgt å inngå menighetsavtale med oss og gleder oss til samarbeid. n

Sammen

Med start- og målportal, hvitt kafételt, kafébord, loddbøker, gevinster, fulle kaffekanner og et bugnende kakebord var arrangementskomiteen godt forberedt på å ta imot barn, ungdommer, voksne og eldre til en dag fylt med sportsglede og giverglede. Også i år leverte sørlandssommeren sol fra nesten skyfri himmel. Nærmere 70 syklister stilte på startstreken, klare for å sykle inn penger til sentrene Centro Creer i Ecuador. På sidelinjen satt rundt 200 giverglade tilskuere som heiet frem sine syklister, spiste kaker, drakk kaffe og kjøpte lodd. Sykkelritt for alle. På startstre-

ken stilte både mosjonister og barn og flere syklister fra byens sykkelklubber. Dette førte til at sykkelrittet ble et sykkelritt fylt med sjarm, glede, tempo og spenning – akkurat slik arrangementskomiteen hadde håpet på. Den fem kilometer lange runden ble syklet 11 ganger i løpet av de 90 minuttene som var til rådighet og med en gjennomsnittsfart på over 38 km/t. Særlig to av syklistene hadde lagt ned en formidabel innsats for å samle inn sponsorer blant sine kolleger, familie og

venner, og hver av disse syklet inn nærmere 11 000 kroner. Engasjement på topp. Langs hele

sykkelløypa kunne man finne vakter som frivillig brukte søndagen til å varsle biler om sykkelrittet som pågikk, feie bort grus og stein fra veibanen og passe på syklistenes sikkerhet. Utenfor Resvik brukte frivillige tiden sin på å selge lodd, levere ut gevinster og veksle penger for giverglade Grimstad-folk. I kafeen kunne man finne fire smilende jenter som alle er tidligere Ecuador-volontører, og som gladelig brukte søndagen på å selge lapper, kaffe, kaker, boller og pølser i brød til kaffetørste tilskuere. – «Dette er en enkel og konkret måte å bidra på. Og i tillegg er det veldig morsomt», svarte Elin Erlandsen mellom lappesteikingen på spørsmål om hvorfor hun valgte å bruke søndagen på å jobbe frivillig for å samle inn penger til prosjektene i Ecuador. Ny rekord for sykkelritt. Med gi-

verglede og engasjement på topp ga dette ny rekord for årets sykkelritt. Nærmere 85 000 kroner ble samlet inn, og de skal i sin helhet sendes til skolene Centro Creer i Guayaquil. n Elisabeth Berg Pedersen

Trivelig gjensyn! To ganger i året møtes sist hjemvendte volontører til et volontørtreff på Misjonsalliansens hovedkontor. Antallet varierer – alt etter hvor mange som kan og hvor mange som har vært ute, men heldigvis er det ikke kvantiteten som avgjør kvaliteten! Årets septembertreff talte ikke så mange, men LaMitadleder Elisabeth Berg Pedersen stilte sin leilighet til disposisjon, og dermed var det duket for et veldig hjemmekoselig treff med ferske rundstykker og cookies. Det var en engasjert og ivrig gjeng som møttes. Dagen gikk med til mye mimring fra volontørenes opphold i Bolivia og Ecuador. De fikk sjansen til å dele historier og øyeblikk, både vonde og gode, med hverandre. De snakket om å reise ut med forventninger og

om hvordan disse forventningene hadde svart til virkeligheten. Her får Misjonsalliansen mange nyttige tilbakemeldinger på hvordan volontørordningen fungerer. «Å komme hjem», var også et tema – en tenker ikke over at det er en stor overgang å komme tilbake til Norge. Noe av det organisasjonen ønsker å snakke med volontørene om, er hva de tenker om et eventuelt videre engasjement. Ønsker de å bidra videre – i støttegruppene LaMitad eller Ilimitado og kan de tenke seg å bidra når vi får spørsmål fra menigheter, skoler eller barnehager om vi kan komme og fortelle om arbeidet? Noen engasjerer seg automatisk og inviterer seg selv til

Volontørene Andrea Dannemark, Elise Bakke og Ingvild V. Bjørnsen. Ikke til stede da bildet ble tatt: Lars Christoffer Skogrand.

ulike arrangementer – andre ønsker å bidra hvis de blir spurt. LaMitad og Ilimitado setter i gang ulike aksjoner og kampanjer sånn at en slipper å få alle ideene selv! Alle volontø«Å komme hjem», rene var godt forvar også et tema. nøyde med volontøroppholdet sitt, og flere av dem hadde et sterkt ønske om å kunne dra tilbake så raskt som mulig. Elisabeth, som har vært superverver i Misjonsalliansen, snakket inspirerende om Misjonsalliansens vervekampanje og om å bli superverver. Sara, en av lederne i Ilimitado, fikk også to nye tilskudd til Ilimitado-gruppen. n grethe Matre & Anita Tuskind Solbakken

Fakta Ønsker du å reise ut som volontør eller ta del i LaMitad eller Ilimitados aktiviteter, ta kontakt med Misjonsalliansen på telefon 22 94 26 00 eller se www.misjonsalliansen.no. Du kan lese mer om Bolivias støttegruppe Ilimitado på ilimitado.no og Ecuadors støttegruppe LaMitad på lamitad.no. Her kan du også lese om det er noe du kan være med på i tida framover! Som volontør i Misjonsalliansen kan du være en viktig støttespiller for fattige barn og ungdommer i prosjektene våre i Bolivia, Ecuador eller

på Filippinene. Som volontør kan du jobbe som hjelpelærer, fotballtrener, assistent ved handikap- eller helsesentre, ungdomsleder i kirke eller informasjonsmedarbeider. Så langt det er mulig, vil vi tilrettelegge for at du skal få bruke dine personlige egenskaper og evner i arbeidet slik at oppholdet blir en positiv opplevelse for deg. Du vil få

en meningsfull jobb i et spennende og viktig prosjekt, et sosialt fellesskap med andre frivillige, innsikt i misjons- og bistandsarbeid og mulighet til å lære et nytt språk og bli kjent med et nytt land. Vi tar imot søknader fortløpende.

Sammen x #5/2013

Kvinner tar ansvar – Mye har forandret seg de siste fem årene. Nå kan vi delta i alt. Og så er det heldigvis kommet en lov mot vold av kvinner, sier en av kvinnene i en lånegruppe på El Alto i Bolivia. – Kvinner er bedre til å administrere penger enn menn. Vi tenker først på de rundt oss, mat og barn og til slutt på oss selv. Menn tenker først på seg selv, de drikker, og så gir de resten til familien, sier hun. > Tekst & Foto [ Oddmund Køhn, Bjørn J. Sørheim-Queseth & Nguyen Vinh Phi Linh ]

Reportasje #5/2013 #5/2013 Reportasje

Reportasje #5/2013â&#x20AC;&#x201A;

BESLUTNINGSMYNDIGHET. – Kvinner får status når de får egen inntekt, og det ligger prestisje i være økonomisk selvstendig. Dette så vi tydelig i forbindelse med et blomsterprosjekt i Combaya som ble startet opp for noen år siden. Kvinner som før ikke hadde hatt egen inntekt, startet opp egen virksomhet med blomsterproduksjon i drivhus og gjorde suksess med salg av blomstene, sier Jørgen Haug, Misjonsalliansens regionleder for Sør-Amerika. Alejandra Mamani Quispe og de andre kvinnene i lånegruppen er glad for muligheten de har fått gjennom mikrofinansinstitusjonen Diaconía FRIF. – Vi driver forretning alle sammen. Jeg er gift og har to barn, og jeg handler med joggesko; jeg kjøper inn sko og selger dem med 20–30 prosent fortjeneste. Vi låner penger gjennom Diaconía Frif fordi det er mindre papirarbeid her enn andre steder, og vi får pengene fortere, forteller hun. KVINNEBANK. Hanne Holmberg Chávez er regionleder for Misjonsalliansen i Asia og kjenner godt til MOM, Misjonsalliansens mikrofinanstiltak i Vietnam, en bank som utelukkende låner ut til kvinner. Det henger sammen med at Women's Union i Vietnam er medeiere i banken. – Kvinner og fattigdom handler om mye mer enn inntekt. Kvinner kommer dårlig ut med hensyn til hel-

#5/2013 Reportasje #5/2013

se, utdanning og manglende mulighet til å ta del i beslutninger i familien, og de har lite medbestemmelse i lokalsamfunnet, sier Hanne og fortsetter: – I tillegg vil samfunnsendringer, klimaendringer, endringer i produksjon og migrasjon påvirke kvinner og menn forskjellig. Det som er en tendens i veldig mange samfunn nå er at kvinnene er eneforsørgere. Rus og alkohol er framtredende i landsbyene i Vietnam. Kvinnene blir alene og sitter med ansvaret både for økonomi og oppdragerrolle. Vold i hjemmet er en stor utfordring i Vietnam og gjør situasjonen enda verre for kvinnene. – 58 % av alle kvinner har rapportert at de har opplevd fysisk eller psykisk vold eller seksuell vold i løpet av livet sitt, og kulturen er slik at ⅔ av kvinnene sier at mannen har rett til å slå dem. Det er masse som er underrapportert når det gjelder vold i hjemmet siden det ikke finnes noen form for krisesentre og støttegrupper. Alt dette påvirker kvinnenes situasjon i landet, forteller Hanne Holmberg Chávez. Lån er en tjeneste de fattige kvinnene ikke har tilgang til gjennom vanlige banker eller andre institusjoner. Alternativet er da uformelle ordninger og lånehaier, noe som er dyrt. Det at de nå får lån gjennom en institusjon som har regler og strukturer, gir dem tilgang på ressurser og gir dem en

KVINNER TAR ANSVAR.

Opplæring. Undervisningsprogrammet og kursene som MOM tilbyr er en viktig arena der kvinnene kan møtes og snakke

sammen og dele erfaringer. I tillegg til at de får teknisk kunnskap, blir det også et samhold og fellesskap.

myndighet som de ikke ville hatt. – I tillegg vet man at når man gir penger til kvinner, så kommer også pengene barna og mannen til gode, i større grad enn hvis pengene går til mannen. Når mannen får pengene, er det en fare for at de går til rus og andre ting og at familien ikke får nytte av de økte ressursene som familien får gjennom lån, sier Chávez. Vi er i Phu An kommune i Tien Giang provinsen. MOM kom hit til kommunen for ett år siden, og det er allerede 486 låneklienter og 48 lånegrupper her. I september startet skolene opp nytt skoleår. Når vi besøker landsbyer, opplever vi kontraster mellom lykkelige og heldige skolebarn og foreldre som er bekymret. Selv om kostnadene til skolepenger er små eller til og med gratis for fattige foreldre, er mange fattige foreldre bekymret for utgiftene de må betale. Foreldrene må nemlig dekke utgifter til vedlikehold av de lokale skolebygningene, utgifter til bøker, skrivebøker, undervisningsmateriell, skoleuniform og transportpenger. At MOM er kommet til landsbyen, betyr mye for dem. – Med lån fra MOM blir vi kvinner selvstendige og beslutningsdyktige, sier en av gruppemedlemmene. – Vi er blitt viktige bidragsytere, ikke bare i familien, men også i samfunnet. Vi har bestemt oss for

å komme oss ut av fattigdommen, og vi skal sørge for at barna våre får god utdannelse, sier en annen. En evalueringsrapport om mikrofinansinstitusjonen i Vietnam fra september 2011 viser at mikrofinans kan få kvinner ut av fattigdom, og det får samfunnsmessige virkninger – både for kvinnene selv og for samfunnet. De får mulighet til å spare, fordi gruppene gir kvinnene mulighet til å spare sammen. De får tilgang på penger og blir mindre avhengige av uformelle lånehaier. – De får mulighet til å utvikle ulike former for hjemmeproduksjon: grønnsaksdyrking, fruktdyrking, oppdrett av griser eller kyllinger, produksjon av kurver eller hva de bruker det til. På husholdningsnivå viser evalueringen at familiene får økt inntekt, de får bedre matsikkerhet, ressurstilgangen øker, og de opplever at de får mer beslutningsmyndighet, sier Chávez. Kvinnegruppene sparer inn i samme kasse. Når de da låner penger, låner de fra denne kassen, i tillegg til pengene som kommer fra MOM. – Kvinnene blir valgt ut og satt sammen av en gruppe fra Women's Union. De har visse kriterier de går etter når de velger ut familier som får lån, og hensikten er å finne de fattigste kvinnene i lokalsamfunnet. >

FÅR MULIGHETER.

Reportasje #5/2013

Pengeflyt. Denne interne sparingen og utlånet til gruppemedlemmene skjer ut fra gruppens egen kasse og kommer ikke til syne i Diaconía

FRIFs regnskap. Det henger blant annet sammen med at Diaconía FRIF ikke er regulert som bank og derfor ikke kan ta imot sparing.

Diaconía FRIF i Bolivia har 67 219 lånekunder, og 26 938 av disse er kvinner i lånegrupper. Mikrofinansinstitusjonen låner ut 86 millioner USD, og 9 millioner av porteføljen er utlånt til sparegruppene. Mer enn halvparten av Diaconía FRIFs lånetakere er kvinner, og det er med og hever kvinnenes stilling i samfunnet. – Sparegruppene består normalt av 15 til 20 kvinner, og det er kvinnene selv som etablerer gruppene og velger personer til styret. Gruppene samles

SPAREGRUPPER.

#5/2013 Reportasje #5/2013

ukentlig, og de har en intern sparing. Medlemmene i gruppen kan låne fra gruppens kapital, og kvinnene blir enige om både rentenivå og straffemekanismer hvis en låntaker ikke betaler tilbake. I tillegg låner de fra Diaconía FRIF, sier Jørgen Haug. En representant fra Diaconía FRIF følger opp de enkelte gruppene, og læringsprosessen er viktig. Medlemmene i lånegruppene får opplæring i å håndtere lån og sparing, og de får også tilbud om opplæring i blant annet drift av sitt eget lille forretningstiltak og helserelaterte temaer.

VeKst. Kvinnene i lånegruppene begynner med små lån. Hvis bedriften eller foretaket lykkes og de trenger større lån utover rammene gruppen har, henvender de seg til Diaconía FRIF.

– Vi er en gruppe på ti personer, og vi garanterer for hverandre. Alle vet hva de andre driver med og kjenner til produktene. Vi har en fellesskapskasse som alle betaler til. Hvis én ikke betaler, kan de låne penger fra denne kassen. Det er mindre papirarbeid i Diaconía Frif, vi trenger ikke egenkapital, og det er en lettere prosess. Vi får ikke individuelle lån fra andre banker, forteller Bertha Laura Quispe. Kvinnene i denne gruppen er sammen for å betale inn avdraget på lånet. De benytter også anled-

ningen til å drøfte felles anliggende og ta opp saker som er vanskelige. Blant de engasjerte kvinnene er Alejandra Mamani Quispe. – Hjemme hos meg likte ikke mannen min at jeg drev handel. Jeg var jo husmor. Nå skjønner han at jeg også er handelskvinne. Nå er han hjemme og steller og følger barn til skolen. Han jobber i helgene og i feriene. Før trodde han at dette var en lek for meg, nå skjønner han at det er alvor, sier hun. >

Reportasje #5/2013

#5/2013 Reportasje #5/2013

OMSORGSFELLESSKAP. Ved siden av å spille en viktig rolle i familien bidrar kvinnene også i mange sammenhenger i lokalsamfunnet. De bidrar til økonomisk utvikling i landsbyen, og de tar del i sosiale sammenhenger. Når myndighetene skal implementere nye ting eller nye retningslinjer i samfunnet, går ofte kvinnene foran. – Vi kvinner er flinke til å oppmuntre hverandre, og så hjelper vi hverandre når noen trenger hjelp, sier kvinnene i Vietnam. Nguyen Thi Xuan, en kvinne på 39 år, er en av låntakerne. Hun har tre barn, to døtre og en sønn i alderen tre til tolv år. Hver dag er hun ute på gatene og selger kaker og får sin inntekt av dette. Mannen er leilending og tar tilfeldige jobber. For to år siden fikk hun et lån på 150 USD og kjøpte to grisunger, den ene solgte hun som kjøtt og med den andre startet hun opp griseoppdrett. – Det jeg tjener på griseoppdrett, vil jeg bruke på utdanning for barna mine. Jeg vil de skal ha et bedre liv enn det jeg har hatt, og jeg vil at de skal komme ut av fattigdommen. Xuan forteller oss om noe som skjedde for ett år siden. Hun og mannen hennes hadde ikke penger til å sende barna tilbake på skolen. – Vi prøvde å spise mindre for å spare penger. I tillegg prøvde mannen min og jeg å jobbe lengre dager for å tjene mer. Men så en dag skjedde det noe. Noen av kvinnene fra lånegruppen kom hjem til oss med grønnsaker, frukt og ris. Dette var ting de hadde dyrket selv, forteller Xuan. Minnet fra opplevelsen gjør henne beveget, og en tåre renner nedover kinnet mens hun fortsetter: – Vet du, disse menneskene var like fattige som vi selv. I lånegruppen hjelper vi hverandre i hverdagen. Vi jobber sammen, men vi vil også ta vare på hverandre. GODE EFFEKTER. Misjonsalliansen kan dokumentere gjennom evalueringsrapporter at kvinner styrker sin stilling i samfunnet gjennom å få lån og ha ansvaret for lån. De får en styrket posisjon i familien og samfunnet, og de får opplæring i hvordan planlegge, lage budsjetter og hvordan de skal drive godt grisehold. – Da jeg var ute sist og snakket med kvinner, var opplæringsprogrammet det de var glade for og takket for, sier Hanne Holmberg Chávez og legger til: – Vi har stort fokus på det vi kaller «social impact», mikrofinans skal ikke bare driftes ut i fra parametere på tilbakebetalingsprosenter og størrelser på lån. Det som er hensikten med å drive med mikrofinans er at du skal få en samfunnsvirkning ut av det. Du skal påvirke kvinnenes posisjon og stilling i samfunnet.

oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Felles Mål. – Vi har bestemt oss for å komme oss ut av fattigdommen, og vi skal sørge for at barna våre får god utdannelse. På den måten kan vi få til framgang og utvikling i familiene våre og i lokalsamfunnet vårt. Vi skal lykkes, vi er ikke alene om dette, men står sammen, sier Nguyen Thi Xuan.

Reportasje #5/2013

Merkverdig mikro I [tsjili] kan man ofte lese om lånekunder som låner til tradisjonelle forretningsideer og foretak som for eksempel jordbruk, oppdrett av griser, små butikker og til en snekkerbedrift. Men det finnes også mennesker som låner penger til mer utradisjonelle og originale forretningsprodukter. Her er tre eksempler fra, Vietnam, Ecuador og Bolivia.

Trend

Bårekranser i resirkulert materiale I en alder av 59 år kunne ikke Nguyen Thi Sau lenger skaffe seg arbeid på markene der hun bor. Hun er enke og har livnæret seg ved tilfeldige jobber i det lokale jordbruket. Hun har jobbet hardt hele livet, men er fremdeles fattig. Enken var bekymret for framtiden sin, men hun fant en løsning. Nå lager hun blomster av resirkulert materiale som bindes sammen til en slags krans. Dette brukes i begravelser for de som ikke har råd til å kjøpe ekte blomster. I Vietnam har man likvake i tre dager før man kjører i begravelsesfølge, og kista vil være dekorert med blomster. Nguyen Thi Sau har en månedlig fortjeneste på 400 kroner.

Año viejo (Det gamle året) – et annerledes produkt Det er en tradisjon i Ecuador at man ved nyttår brenner bort det vonde som har vært i løpet av det siste året, for så å starte opp med blanke ark i det nye året. Dette gjøres ved å sette fyr på og brenne opp dukker av ulike karikaturer. Jorge lager disse dukkene, og med hjelp av et lån fra D-MIRO på $ 1000 lager han hvert år omtrent 200 dukker som han får solgt dagene før nyttårsaften. En dukke koster ca. 25 kroner i produksjon, og han selger dem for mellom 120 og 250 kroner. Jorge har en årlig fortjeneste på 18 000 kroner.

Sandaler av gamle bildekk Ekteparet Florentino og Flora Jiménez har drevet en familiebedrift i 16 år sammen med sine to barn og svigerbarn. Forretningen består i å kjøpe opp gamle bildekk og lage sandaler av disse. De lager seks ulike typer sandaler, både for kvinner, menn og barn. - Bildekk gir gode materialer, og sandalene er solide og komfortable, forteller Florentino. – Sandalene er særlig populære i regntiden, siden de tåler vann så godt. Familien har fått lån fra mikrokredittinstitusjonen Diaconía for å investere i en bil, slik at de selv kan transportere sandalene til markedene der de selges.

Av Oddmund Køhn, Katrine Mayora Synnes, Aslaug Gotehus Rønningen og Ingunn S. Valbø

Trend #5/2013

Bank à la Bill Med utdannelse fra noen av USAs beste universiteter og med tilbud om god jobb kunne Bill Massaquoi se frem mot en suksessrik karriere i Boston. I stedet valgte han å dra hjem til et krigsrammet Liberia med et ønske om å starte en kirke, et universitet – og en bank. > Tekst & Foto [ Bjørn J. Sørheim-Queseth ]

Portrett

#5/2013 Portrett

x #5/2013 Portrett

– Det var det jeg ville, det var det som var planen min, sier Bill Massaquoi (47). Han retter på dressjakkeermene før han legger hendene pent til hvile på bordet foran seg. Han har bestilt et glass vann, ikke noe mer. I hotellrestauranten på The Cape, i den bedre delen av Monrovia, summer det i stemmer fra FN-utsendinger, bistandsarbeidere og misjonærer; mennesker som har kommet hit for å gjøre det de kan i et fattig og krigstraumatisert land på vestkysten av Afrika. – Jeg ville bygge en kirke, et universitet og en bank. Slik jeg så det, var det det som trengtes for å gjenreise Liberia, sier Bill. TRE ØNSKER. – Hvorfor akkurat disse tre?

– Kirken er viktig fordi alle mennesker trenger Gud. I alle fall gjør jeg det. Forskjellen på meg og kameratene mine da jeg vokste opp, var at jeg trodde. Det gjorde at jeg unngikk en del dårlige avgjørelser og beholdt et fokus i livet mitt. Om vi skal klare å forandre Liberia, trenger vi folk med stor tro og evnen til å ta gode valg. Jeg mener også at kirken har potensial til å tjene mennesker og være støttespiller for utvikling. Når det gjelder universitetet, så mener jeg det er viktig for at folk skal få kunnskap. Ikke bare «papirer» og «beviser» slik de får i dag, men reel kunnskap, som de kan anvende for å forandre landet. Bill blunker anstrengt og rister liv i blikket. Klokken sleper seg mot 18.00, og han har sittet i møter mesteparten av dagen; med Alliance Microfinance, med sentralbanken, med advokater og myndighetspersoner. Det er under tre måneder siden han ble ansatt som direktør for Misjonsalliansens nye mikrofinansbank, Diaconia MDI, og

TID FOR FINANS.

Portrett

#5/2013 Portrett

det er mye som må på plass før åpningen i desember. – Finans er viktig for ethvert samfunn. Vi kan ikke bygge et land på donasjoner utenfra. Med en bank kan vi finansiere arbeidsplasser, infrastruktur, gi folk en inntekt; til å spise, til å bo, til å sende barna på skolen. Ikke misforstå; jeg har jobbet mye med nødhjelp, og det har sin hensikt. Det gav mening å gi folk mat da de ikke hadde mat, og hus da de ikke hadde noe sted å bo. Men nå må folk komme seg videre. De må bygge landet selv. Og da trenger de finansielle tjenester.

Nå må folk komme seg videre. De må bygge landet selv. ARBEID FOR ARBEIDSLØSE. Bill tar en forsiktig slurk av vannglasset og kikker ut av en punktert vindusrute, mot stranden der Atlanterhavet, grått og buldrende, slår inn over kampesteinene. Han har så langt ikke skapt noen kirke, heller ikke et universitet. Men han er i siste trimester av et mangeårig banksvangerskap. – Det blir utfordrende, særlig her, hvor så mange har prøvd før og feilet. Men det er også en mulighet til å gjøre noe som ingen andre har fått til. Jeg jobbet med dette før, med mikrofinans. Nå er jeg tilbake. Dette er en stor mulighet for meg til å gjøre noe jeg liker, sammen med folk som støtter meg. VEIEN FRA LOFA. Bills vei til direktørstolen

i Diaconia MDI har vært lang og strevsom. Han vokste opp i en fattig familie i Lofa, nordvest i Liberia, med en mor som sleit for å ta vare på ham og en far som han noe unnskyldende beskriver

som «en tradisjonell, afrikansk mann», en polygamist med mange koner og mange barn. Bill har 25 søsken, tror han, og han kjenner de fleste av dem. – Tenk så dyrt det er! Mamma ville hjelpe meg så jeg kunne gå på skole, men vi hadde ikke mye penger. Det gikk på et vis. Problemet var ikke egentlig at skolen kostet så mye, men at det ikke fantes bøker, lærerne var dårlige og jeg måtte gå i godt over en time for å komme meg til nærmeste skole. Da jeg ble tenåring, flyttet jeg alene til Monrovia for å fortsette skolegangen der. Jeg måtte klare meg på egenhånd, så jeg levde av ris og olje – og grønnsaker jeg fant i skogen. Ellers klarte jeg meg økonomisk ved å studere hardt, for så å undervise andre elever mot betaling. EN ARTIKKEL. – Når jeg ser tilbake på den tiden, tenker jeg at Guds hånd var over meg. Og jeg var veldig motivert for å skaffe meg en utdannelse, kanskje mer enn de fleste, sier Bill. Men studietiden ble brått avbrutt da borgerkrigen brøt ut i 1989. Bill måtte forlate skolen og spaserte hele veien hjem til Lofa. – Krigen var tøff. Jeg så folk bli drept, folk som var blitt voldtatt, som sultet og var syke. Det var dramatisk. Du blir helt nummen av det. Hele landet stoppet opp, sier Bill. Og det var i dette tomrommet, da hele landet var satt på vent, at Bill første gang ble introdusert for ideen om mikrofinans. En misjonær som arbeidet i Lofa viste ham en avisartikkel. Den fortalte historien om et mikrofinansprosjekt i Bolivia som het FINKA. – Jeg husker jeg leste det og tenkte at «dette er spennende!» Fattige bolivianere hadde fått lån, finans, til å opprette egne bedrifter og skape arbeidsplasser. Jeg tenkte: «Dette vil jeg gjøre.» >

FREMTID I USA. Bill er utdannet fra MTI Cambridge og Oxford. Han valgte like-

vel å slå seg ned i Monrovia. Der bor han nå sammen med kona og fire barn.

x #5/2013 Portrett

DE DØDE. Han så ingen grunn til å vente. Da krigshandlingene avtok i 1992, dro han tilbake til Monrovia for å fortsette studiene sine. Han fikk seg jobb i en bank, og etter bare ett år der startet han LEAP, en liten stiftelse som gav lån til fattige. Han arbeidet der også da krigen blusset opp igjen. – Jeg var heldig, sier han. – Jeg døde ikke. Men jeg var sulten og alltid redd. Folk døde rundt meg. Flere av de som var kunder hos LEAP ble drept. Folk spurte meg: «Hvorfor gir du lån til folk når det er krig?» Og jeg svarte dem: «Jeg vil jobbe med å hjelpe folk til jeg ikke kan hjelpe mer.» Hva annet skulle jeg gjøre? Sette meg ned og gråte?

Han sto opp hver morgen, gikk på jobb, fulgte opp kundene sine og innkasserte penger. Rundt ham var krigen. Når han nå forteller om den, er det med en observatørs distanse. Det er som om krigen ikke berørte ham, men var et bakteppe for arbeidet hans i LEAP. – Det er nok en forsvarsmekanisme, innrømmer han. – Jeg tenkte ikke på det da, men jeg ser at det kanskje er en måte å takle det på. Jeg ble jo berørt, men holdt meg til jobben. Jeg så alt som kan sees. Folk falt til høyre og venstre for meg, men jeg ble aldri alvorlig såret. Gud reddet meg. ET FORSVAR.

Gjennom det hele bar han med seg et stort vitebegjær. Han ønsket å studere videre, og via den amerikanske ambassaden klarte han å komme i kontakt med noen som gav ham et stipend for å dra til USA. – Det var bare for et år, men jeg tenkte at om jeg bare kommer meg dit, så ordner det seg, sier han, og riktig nok; da året var omme, fikk han utvidet oppholdet sitt og begynte på en masterstudie i Internasjonal utvikling på MIT Cambridge, med utdypende kurs på Harvard University. – Jeg ble i USA i fem år, fullførte mastergraden og begynte å lete etter jobb. TIL BOSTON.

Et stort firma lyste ut en stilling som Senior Advisor. Det var

FRONTLINJEN.

Portrett

#5/2013 Portrett

Dermed dro Bill tilbake til Monrovia, der han nå bor med kona og fire barn. Han er klar over konsekvensene av valget han har tatt; han lar barna vokse opp i et land hvor skoletilbudet er dårlig, hvor helsetilbudet i beste fall er mangelfullt, og hvor de sosiale tjenestene på ingen måte kan måle seg med USA. – Det er tøft. Jeg har aldri angret, men jeg har dratt familien min gjennom mye dritt. Det er et stort offer. Jeg har for eksempel aldri hatt en jobb her hvor jeg er forsikret, jeg har ingen beskyttelse dersom noe skulle skje, ingen sikkerhetsnett. Ingenting fungerer her. Om noen skyter meg i kveld, er det ingen som kan gjøre noe. Det finnes ikke skikkelige sykehus. Men jeg hadde i alle fall et valg. De fleste her har ikke det. Til og med nå har jeg mulighet til å dra. Men jeg vil ikke det. Jeg sier som jeg gjorde under borgerkrigen: «Jeg vil jobbe med å hjelpe folk – til jeg ikke kan hjelpe mer.» FREMDELES ET VALG.

EN MISJON. Bill ser på rollen sin i Diaconia

MDI som begynnelsen på den oppgaven han BEGYNNELSEN. Årene etter at han kom tilgav seg selv da han kom tilbake fra USA. bake har Bill brukt for å skape utvikling i Liberia. Han jobbet i mange år både for Medical Teams International og Finance Jeg vil jobbe med å Corporation Group, og han startet sin hjelpe folk – til jeg ikke egen hjelpeorganisasjon, Rebuild Africa, kan hjelpe mer. men den opprinnelige planen om kirke, universitet og bank har han latt ligge. en jobb Bill hadde lyst på. Han sendte Helt til nå. – Diaconia MDI er starten en søknad og fikk komme på intervju, på oppgaven min. Jeg gleder meg til å ta men da han fikk tilbud om stillingen, fatt. Jeg håper med tiden å få til både en takket han nei. – Jeg var aldri fornøyd kirke og et universitet, men fremover nå i USA. Jeg hørte aldri hjemme der. Og er det banken som gjelder. jeg var stadig på besøk i Liberia. Hvor- – Hvor tror du banken er om fem år fra nå? for dro jeg tilbake? Jeg vet ikke. Kan- Bill hever det ene øyenbrynet teatralsk skje fordi det var noe for meg å gjøre og sier med mørk stemme: – Da er vi her. Jeg spør meg selv: Hvorfor tok jeg den største banken i Liberia! Så ler han ikke den jobben? Det var ikke rasjo- og slår ut med hånden – Why not? Jeg nelt. Troen min dreiv meg. Livet er jo tror det er mulig, i alle fall regnet i kunmer enn jobb. Jeg husker jeg tenkte at detilfredshet og godt omdømme. Trik«om jeg blir her, kan jeg ha et trygt og set er å forstå hva kundene trenger og godt liv, jobbe ni-til-fem, komme hjem gi dem det. Vi skal være en partner, en og slappe av sammen med familien. Jeg bank som bryr seg om folk. Kom tilbakunne hatt en skikkelig inntekt.» Men ke her og se, om fem år kan du spørre jeg satt med en følelse av å «stikke av». hvem du vil om hvilken bank de liker Jeg burde da kjempe? Jeg burde da vel- best. De kommer til å svare Diaconia ge frontlinjen? MDI. bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

Trygg

Sammen Hva skal jeg si til et fortvilet menneske? du skal si KOM så går vi sammen til det lysner

Under Guds vinger Hva heter du, spør jeg. Han ser på meg. Et drag i ansiktet vitner om en vanskelig hverdag. Uttrykket i ansiktet er slitent, mer enn alderen hans skulle tilsi. – Ponleak, svarer han kort. Jeg spør hvor gammel han er, og han teller på fingrene sine og kommer til åtte år mens han igjen rekker opp de gule blomsterstilkene for salg. Jeg vil si til åtteåringen: Gå og gjem deg! Vekk fra trafikklysene. Her er det skingrende tuting som ikke stilner. Og om du ikke ser deg for: Hardt metall som dunker uforvarende borti myk barnehud. Virkeligheten kan være beinhard for disse små i et fattig land. Beskyttelse fra urett og trygghet hos mor eller far kan være fraværende. Jesus sier han vil beskytte oss under vingene sine som en hønemor samler kyllingene sine (Matteus 23,37). Tidligere forteller Bibelen oss om Guds vinger som vil beskytte oss når vi føler oss utrygge (Salme 91,4). Det synes jeg er et vakkert og viktig budskap, og om vi er åpne for hva det innebærer, treffer det oss med større kraft enn trafikklysene i sin mest travle rushtidshåndtering av Phnom Penhs travelhet. Bildet som tegnes opp får meg til å føle meg trygg i omgivelser der frykt bobler i kjølvannet, og jeg er ganske sikker på at åtteåringen ved trafikk-

lyset, og nå på veg til bilen bak meg, ville ha tatt imot tilbudet. Det kan være vanskelig å få øye på Hans nærvær i ei skitten gate eller i andre riss av fattigdommens mange ansikter. Et slitesterkt håp siver likevel fram gjennom Guds ord om beskyttelse. I den vakre kveldssalmen av Lina Sandell vises Jesu ord som en bønn, en bønn om lengsel etter trygghet og et svar til Ponleak om at han ikke er alene ved trafikklysene. Bred dina vida vingar, o Jesus, över mig, och låt mig stilla vila i ve och väl hos dig. Bliv du min ro, min starkhet, min visdom och mitt råd, och låt mig alla dagar få leva av din nåd. Jeg vekkes opp av tuting. Noen meter lenger framme lyser det igjen grønt, og eksosen fra «hundretusen» motorsykler virvles opp i lufta i det krysset skal forseres og bilene bak tuter utålmodig i sitt hastverk. Åtteåringen med kransen av de gule stilkene skvetter til siden. Bred dina vida vingar, o Jesus över oss. n Amen.

og flere ord trenger du ikke BARE TID Fra Regndråper 1993 Tove Houck

Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Unni Hiorth, utenlandsavdelingen Inger Lise Hansen, markedsog giveravdelingen John Erland Boine, økonomiavdelingen Andreas Andersen, AMAS (Misjonsalliansens mikrofinansarbeid) Knut Eldhuset, it-avdelingen Erik og Noriko Frøyland, Japan Camilla Guddal, Bolivia Nina Therese Solberg og Thomas Smørdal, Kina

av [ Knut Iversen Foseide ] Utsending i Kambodsja

Ettertanke

Mikrofinans Illustrasjonsfoto: Bjørn J. Sørheim-queseth

– velsignelse eller forbannelse? Hvordan forener vi de motstridende meldinger vi stadig hører om mikrofinans? Mikrofinans vant Nobels fredspris, kjendiser og kongelige lovpriser den, og våre barnebarn må etter sigende gå på museum for å lære om fattigdom takket være den mirakuløse effekten små lån har på de fattige. På den andre siden hører vi mye bitende kritikk: om kvinner i India som er blitt enda fattigere på grunn av mikrolån og som tar livet sitt, om mikrofinansinstitusjoner som kollapser og om lite innvirkning på fattigdomsbekjempelse.

Mikrofinans er ingen mirakelkur mot fattigdom! Akademisk forskning har den siste tiden nedjustert våre forventninger til dens uovertrufne innflytelse på fattigdomsbekjempelse. Mikrofinans er et kraftfullt verktøy for mange mennesker, hvis den Etterspørselen blir praktisert på en god og etter mikrofinans rettferdig måte. Med andre er ikke en ord: den fungerer godt unindikator på at lån der visse betingelser. Men jeg vil framfor alt få sagt at hjelper folk ut av mikrofinans ikke erstatter fattigdom. tradisjonelle utviklingstiltak som 46 for eksempel utdanning og helse.

Kommentar

Myndigheter og organisasjoner burde ikke omplassere finansiering og støtte fra slike områder til mikrofinans. For det andre, mikrolån passer ikke alle mennesker – verken i Norge eller i Namibia er alle en entreprenør. Å oppmuntre fattige mennesker til å selge tomater på gatehjørnene er ikke en fornuftig måte å skape en industriell utvikling i et land. Bare et fåtall av fattige mennesker har evne til å skape små, bærekraftige forretningstiltak som kan bidra til økonomisk vekst og generere arbeidsplasser – og som ikke bare presser andre ut av det samme markedet. Å hjelpe fattige til å håndtere ustadig pengestrøm er viktig. Lån, sparing og forsikring kan bistå dette, men å låne til fattige med 100 % renter i året for at de skal kjøpe en ny TV er ikke økonomisk utvikling.

Et slikt forbruk kan fort lede til et usikkert gjeldsnivå og føre mer til ulykke enn til glede. Lån og utlån må tilpasses for å møte klientenes behov. Rentene må være fornuftige og konkurransedyktige, slik at bankene har fornuftig inntjening og kundene kan få overskudd. Banken må med omhu gjøre en grundig tilpasning av hvert lån og motstå presset til alltid og ukritisk å måtte øke porteføljen. Etterspørselen etter mikrofinans er ikke en indikator på at lån hjelper folk ut av fattigdom. Den eneste måten å finne ut om mikrofinans hjelper klientene, er å måle den faktiske innvirkningen på klientens velferd, forretning og familie. Når man låner penger til sårbare mennesker med liten økonomisk forståelse, må bankene gjøre bevisste tiltak for å beskytte klientene. For eksempel: Hvis lover vedrørende barnearbeid ikke blir fulgt i praksis, er slike forretningstiltak ikke berettiget til å få lån fra banken. Det er en naturlige spenning mellom ønsket om å gjøre profitt og virkningen et lån har på fattige. Et rentenivå på 200 % kan være lønnsomt for eierne av banken, men er det til det beste for den fattige låntakeren – selv om de med hardt arbeid kan klare nedbetalingen? Regulering og gjennomsiktighet er svært viktig, men det er nødvendig å trekke en fin linje mellom det å beskytte de fattiges interesser og samtidig oppmuntre bankene til å tjene de fattige. Mikrofinansinstitusjoner med et sosialt siktemål og som ikke har eiere som skal tjene penger, vil ha

en positiv innvirkning på Det er en naturlige spenning låntakere, men vil slite mellom ønsket om å gjøre med å vokse siden de vil profitt og virkningen et lån avhenge av en usikker gihar på fattige. verkapital. Kommersielle mikrofinansinstitusjoner må ha nødvendig overskudd for å tiltrekke seg investorer for så å vokse. Men det må de gjøre uten å bli fristet til å utnytte fattige mennesker. Dette er en fintfølende balansegang. Gode mikrofinansinstitusjoner som klarer dette er få, og det er langt mellom dem. Vanskeligheten med å finne denne balansen kan forklare de mange ulike meningene om mikrofinans. Dette er en relativ ung sektor. Den ble oppblåst, som dot-coms og nederlandske tulipaner i sin tid. Ettersom mikrofinanssektoren blir mer moden og reguleringen blir bedre, vil man forhåpentligvis enes om hva mikrofinans er. Tilgang til finansielle tjenester er nødvendig, men ikke en tilstrekkelig forutsetning for økonomisk utvikling. Det gjøres riktig, gjennomsiktig og i åpenhet og i et fornuftig regulert miljø. Detav [ Hugh Sinclair ] te er målet for Misjonsalliansen Styremedlem i D-Miro – å bedre livene til fattige via en Forfatter av boken Confessions effektiv, finansiell tjeneste. n of a Microfinance Heretic

Kommentar #5/2013

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

Vi trenger flere mikrogivere.

Bli mikrogiver! – Jeg ville blitt så glad om jeg fikk lån!

Les om mik rofinans på sidene 6–13 og 30–48

«Jeg vil gjerne søke om lån. – Jeg vil kjøpe meg en ny symaskin. Jeg får mange oppdrag, men maskinen er alt for treg, så jeg kan ikke ta i mot flere bestillinger… Jeg ville blitt så glad om jeg fikk lån!» John Sanu, Liberia

Send sms: Venn Mikro til 2490 om du vil bli mikrogiver og gi kr 250,- pr. måned (tjenesten koster 1 krone). www.mikrogiver.no