Tsjili_0711

año år 2011

año årgang 107

Precio pris 0,-

Kambodsja Alt For Barna Liberia Reiser seg fra ruinene Portrettet Ung misjonsleder eier ingen skam Trender Gaven under juletreet alg Kommentar De vanskelige valgene

www.facebook.com/Misjonsalliansen

Misjonsalliansens magasin

edición Utgave #7 #4 #2

n je s a s Le port –33 e 6 rr e 2 e dd sid a F på

Tenk om alle hadde

Bli

Fadder!

hatt like muligheter

Som fadder kan du gi muligheter og forandre liv!

Skoler bygges, undervisningen forbedres, og det gis forebyggende helsetilbud.

Hjelpen du gir som fadder betyr enormt mye og kan for eksempel også bidra til rent vann, bedret jordbruk, kursing av foreldre og fritidsaktiviteter for barna. Som fadder hjelper du flere og fadderbarnet ditt representerer alle de menneskene hjelpen fra deg berører.

Ja, jeg vil gi muligheter og forandre liv Ja, jeg vil bli fadder for _____ (antall) barn Kambodsja

Brasil

Ecuador

Bolivia

Vietnam

Filippinene

Tsjili 7–11

Misjonsalliansen velger land etter behov.

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn.

Navn Adresse Postnr./-sted Sted/dato Underskrift

Du kan også melde deg som fadder på telefon 22 94 26 00 eller på www.blifadder.no

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo

4

InnHold

#7/2011

Fadder

Kambodsja

Hun tjener 4,50 kroner om dagen. Bli med hjem til tobarnsmoren Ms Heim Voen, som gjennom Misjonsalliansens lokale partner KADRA jobber for at døtrene og lokalsamfunnet skal få en bedre fremtid.

Nyheter

FREDSPRIS TIL LIBERIA. President Ellen Johnson Sirleaf og fredsaktivisten Leimah Gbowee har fått årets Nobels fredspris. Misjonsalliansen og våre lokale partnere i Liberia er stolte – et viktig og riktig valg.

reportasjen

Liberia

Misjonsalliansen følger Liberia på veien fra krigsruiner til et trygt land. Skolebyggingen i tre landsbyer er godt i gang.

Trender

Portrettet

Hvem sa at norsk misjon er et forgubbet og gammeldags mannsvelde?

Ny leder i NORME heter Anne Lise Søvde og er 33 år.

Til ettertanke

Lurer vi oss selv?

Kommentar

Hvordan skille fattigdommen?

6 14 26 34 36 41 42

Leder > av [ Arnt H. Jerpstad ] generalsekretær

Det er alltid spennende å se hva Nobel-

Utgiver Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

Visjon Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis!

Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Kristin Marie Skaar, tlf 959 72 959 e-post kristin.skaar@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

instituttet har valgt å vektlegge når de i begynnelsen av oktober forteller verden hvem som er årets fredsprisvinner.

For oss i Misjonsalliansen var det derfor en stor glede da årets Nobels fredspris går til to fantastiske kvinner i Liberia, vårt nyeste samarbeidsland.

President Ellen Johnson Sirleaf og fredsaktivisten Leymah Gbowee var to av de tre afrikanske kvinnene som i år får fredsprisen for sitt engasjement for fred, demokrati og sikkerhet. Og ikke minst deres kamp for kvinners rettigheter.

Johnson Sirleaf er den første og hittil eneste kvinnelige presidenten i Afrika.

I 2010 ble hun rangert av tidsskriftet Newsweek som en av verdens ti beste ledere, mens Time plasserte henne blant verdens ti beste kvinnelige ledere.

Samme år ble hun beskrevet som «den beste presidenten Liberia noen gang har hatt», av tidsskriftet Economist.

I Tsjili har vi også i tidligere utgaver fortalt om de enorme behovene befolkningen i dette flotte landet har. Landet var på det nærmeste ødelagt etter den langvarige borgerkrigen. Liberias demokrati er svært sårbart og preges sterkt av ødeleggelsene fra denne tiden. Dårlig infrastruktur, høy arbeidsledighet, korrupsjon og store mangler i utdanningssektoren er noen av sakene president Ellen Johnson Sirleaf har prøvd å rydde opp i.

Det er ingen tvil om at man ser tydelig framgang i Liberia under Johnson Sirleafs seks år som president. Dette gjelder særlig utdanning – som er vårt hovedsatsingsområde i landet. Sammen med regjeringen bygger vi skoler. De lover å fylle skolene med lærere og vedlikeholde bygningene i fremtiden. Bare 4 av 10 liberianske barn fullfører grunnskolen.

Derfor er utbygging av utdanningssektoren i Liberia så viktig. Uten utdannelse, ingen utvikling!

Liberia har fortsatt en lang vei å gå. Vi er svært glade for å få muligheten til å være med på denne veien. Vi ser at det er mulig å skape forandring! Og vi håper at du blir med fredsprisvinnerne og Misjonsalliansen i arbeidet med å gjenreise dette landet. Ønsker du å lese mer om arbeidet i Liberia, kan du lett finne frem til dette på våre nye nettsider. Nå er de ferdige!

Vi er veldig glade for å kunne gi dere våre gode støttespillere muligheten til å komme enda nærmere arbeidet vårt. På nettsidene finner du informasjon om det vi holder på med og du finner en blogg hvor våre ansatte og utsendinger legger ut nyheter fra samarbeidslandene våre.

Du får også tilgang til et voksende arkiv av bilder og videoer fra arbeidet vårt.

Ta deg en tur innom www.misjonsalliansen.no og send oss gjerne en kommentar om du liker det eller ikke! arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

«Vi ser at det er mulig å skape forandring! Og vi håper at du blir med fredsprisvinnerne og Misjonsalliansen i arbeidet med å gjenreise dette landet.»

#7/2011

Liberia i Nyhetene

5

6

Fadderreportasjen

#7/2011

FadderReportasjen

Kambodsja

Alt for barna Ms Heim Voen (31) tjener kroner 4,50 om dagen og må fortsatt vente lenge før ho kan slakte og selje grisen. Det viktigaste for henne er å sende begge døtrene sine på skulen. Det har ho lært gjennom foreldreforeninga som Misjonsalliansen sin samarbeidspartner har sett i gang på skulen.

Tekst & foto [ Bente Iversen Foseide ]

Fadderreportasjen

7

8

Fadderreportasjen

#7/2011 >

midt mellom rismarkene for å komme til Tbeng barneskule. Vegen er alt for smal for bilen vår. Her går 244 ungar på skule. Nærmaste nabo er familien til Heim Voen.

Familien består av henne og dei to døtrene hennar, Thary på 11 år og Savy på 14 år.

Vi kjører bortover ein liten veg

Heim Voen fortel at ho vart skilt for ti år sidan. Svigermor bur framleis i huset ved sida av og kjem innom i løpet av besøket vårt. «Faren til ungane har forlate oss og reist til byen, men dei har framleis farmor si», seier Ms Voen som har eit godt forhold til nabolaget.

Til dagleg arbeider ho på rismarka. Hennar eiga mark er på under ein halv hektar og gir nok ris til henne og døtrene, men ikkje nok til å selge. Av og til blir ho ansatt av andre for å hjelpe til på marka deira. Ho avlar også dyr på den vesle garden sin. Ho har ein gris og nokre kyllingar. Når grisen får ungar om to månader, må ho selge grisungane for å få inntekt. Ho kan ikkje behalde nokon, for da vil ikkje familien ha nok mat dei neste månadene.

Heim lager også mat som ho sel til elevane på skulen der ungane går. Det tener ho 3000 kambodsjanske Riel på. Det tilsvarer om lag 4,50 norske kroner. Dei bruker ho til å kjøpe mat til familien.

Hardtarbeidande aleinemor.

Døtrene Thary og Savy er omtrent like store, enda det er tre år mellom dei.

Storesøster Savy på 14 skal i haust starte i 6. klasse.

Thary skal begynne i 4. klasse. Det er tydelig at det er khmer som er favorittfaget. «Der fortel vi mange historier og les mykje», seier Thary. «Eg liker også grammatikk og samfunnsfag og å lese bøker. Men vi må dele bøkene mellom elevane, for skulen har ikkje nok til alle. Så det er ikkje alltid vi får tid til å lese så mykje i bøkene», forklarer ho. I Kambodsja er det vanlig at styresmaktene berre støtter skulen med om lag halvparten av bøkene skulane treng.

Slik blir halve klassen utan bøker, og dei blir tvunge til å dele.

Mora er glad i døtrene sine og stolt av framgangen deira på skulen. Savy er ein av dei beste i klassa og er nestleiar i klassen sitt elevstyre. Neste år skal ho begynne på ungdomsskulen og gå heilt til Svay Chrum ved riksvegen. Det er sju kilometer frå Tbeng og kan vere farleg for unge jenter. I landsbyane er det stadig hendingar der ungar på veg til skulen har vorte overfalt. Familien har berre eitt framkomstmiddel: ein sykkel dei har lånt. Så når

Skuleflinke jenter.

Savy skal begynne på ungdomsskulen, er det den som skal hjelpe ho fram.

– Eg vil fortsette utdanninga mi og på ungdomsskulen, seier Savy bestemt. For når eg blir stor, vil eg bli lærar, seier ho med eit smil. Veslesøster Thary har eit anna yrke i tankane: Når eg blir vaksen, vil eg arbeide som sjukepleiar, fortel ho.

Hjelper til heime. Jentene hjelper dagleg til å lage mat heime. Dei deler på å gå på skule og hjelpe til i heimen – på formiddagen går Thary på skulen og Savy lager mat og hjelper til på garden. På ettermiddagen er det omvendt. Thary liker å hjelpe mora.

Ho hentar vatn til latrina, pumpar vatn frå vasspumpa ved brønnen, mater dyra og kostar golvet.

Møtet med Misjonsalliansen. Heim Voen vart kjent

med Misjonsalliansen sitt arbeid gjennom lokalpartneren KADRA (Khmer Association for Development of Raising Animals). Dei jobbar med landsbyutvikling i sju landsbyar i provinsen Svay Rieng, aust i Kambodsja.

Ein viktig del av Misjonsalliansens arbeid med integrert landsbyutvikling i Kambodsja er lokalt eigarskap og lokalt leiarskap. I kvar av dei fire provinsane Misjonsalliansen arbeider i, er det ein lokal partnerorganisasjon som følgjer opp og koordinerer alt utviklingsarbeidet i landsbyane. Arbeidet i landsbyane er derfor drive av leiarar i utviklingskomitear som er valde av landsbyane sjølve. På skulane vi samarbeider med, er det foreldreforiningar beståande av lærarar, foreldre og landsbysjefen som har ansvaret for at alle ungane i landsbyen skal få tilgang til ei god og relevant utdanning. Barnehagane som er starta gjennom lokalpartnerane våre har barnehagekomitear der foreldre, førskulelærarar og leiarar frå utviklingskomiteen samarbeider for at barnehagetilbodet skal bli så godt som mulig.

I landsbyen Tbeng samarbeider KADRA med ein utviklingskomité som består av demokratisk valde kvinner og menn frå landsbyen. Saman driv dei ulike aktivitetar for å betre livsgrunnlaget til folk i landsbyen, som feltlandbruksskule for bønder og sparegrupper. Men Ms Voen deltar ikkje der. Tidlegare reiste ho ofte til Phnom Penh for å leite etter jobb, så ho var ikkje heime så ofte. Farmora tok seg av døtrene hennar.

Hardt. Savy pumper vatn.

Ms Heim Voen tek seg av andre ting.

Fadderreportasjen

9

#7/2011

10

Fadderreportasjen

#7/2011 For fattig til å spare. Aleinemora synes det er van-

skeleg å arbeide fast, fordi ho ofte har magesmerter og må på helseklinikken. Ms Voen fortel også at ho skylder pengar til veslebroren fordi ho lånte pengar for å bygge huset. Ho lånte også for å bygge vasspumpa ho har, men det lånet er tilbakebetalt no.

«Utan gjeld kunne eg ha gitt meir mat til døtrene mine», seier Ms Voen.

«Eg kan ikkje vere med i Misjonsalliansen sine sparegrupper, fordi eg ikkje har nok pengar å spare», seier ho.

Seinare på dagen besøker vi sparegruppa i Tbeng landsby. Dei sitt på det lave bordet inne på ein feltlandbruksskule og har akkurat vore på kurs om vold i heimen. Dei har spart i sparegruppa sidan november. No har medlemmane kyllingar, grisar, latrine på garden og har betalt tilbake lån med rente.

Fadderreportasjen

11

#7/2011

FramtidsHopp. Døtrene hoppar tau, det er møte

«Heim Voen var med i sparegruppa vår i to månader», fortel sparegruppemedlemmene i Tbeng landsby. «Men så slutta ho fordi ho ikkje klarte å spare 1000 Riel (cirka 1,50 kroner) i månaden. Ho fekk aldri tatt ut lån», seier dei. Kollegaen vår oppfordrar dei til å ta kontakt med henne igjen. Er det mulig at dei kan halvere den månadlege inngangssparinga til Heim Voen. Kanskje ho klarer å spare 500 Riel?

i foreldreforeninga ved Tbeng barneskule.

12

Fadderreportasjen

#7/2011

Fadderreportasjen

Engasjert i foreldreforeininga. Vi skjønner at Ms

Voen er ekte engasjert i barna si utdanning. Når vi deltar på møtet i foreldreforeninga til Tbeng barneskule dagen etter, er ho den første kvinna som tek ordet. Diskusjonen handlar om korleis dei skal få alle ungane på seks år til å registrere seg i skulen, og korleis dei kan få alle andre til å fortsette på skulen.

Mødrene må vere strenge og faste når ungane prøver å lure seg unna skulen, seier Voen. Det er vårt ansvar som foreldre å sende dei, meiner ho.

Ein eldre herre fortel at i det gamle regimet sendte ikkje foreldra ungane sine til skulen, difor ser dei ikkje fordelen med utdanning. Landsbysjefen vil at rektoren og han skal samarbeide med foreldra som ikkje registrerer ungane sine på skulen, og læraren oppfordrar alle til å sende ungane sine i barnehagen slik at dei kan førebu seg mest mogleg på å begynne på skulen.

– Vi må lære av kvarandre på dei månadlege foreldremøta. Barna må sosialisere seg og vere med andre barn, slik at dei ikkje er redde for å begynne

Skarpt. Her er Ms Voen sammen med andre i same situasjon.

Dei engasjerar seg i foreldreforeninga.

på skulen, repliserer Voen. I landsbyen er det 31 barn som er i skulealder. Ein månad før skuleåret begynner, er det berre fem av 6-åringane som har registrert seg i første klasse.

Voen lever eit tøft liv som aleineforsørgar for to jenter. Inntekta hennar er ikkje nok til at dei alle tre kan ete seg mette kvar dag. Livet er hardt, men ho klager ikkje. Ho vil det beste for jentene sine og arbeider hardt for å få det til. Misjonsalliansen ønsker å nå ut til dei mest sårbare med alt arbeidet vi gjer.

Vi vil gi livet ein sjanse, til dei som har det vanskeleg med å sikre framtida for seg sjølv og familien sin på grunn av fattigdom. Ms Voen er ei stolt mor som har lært kor viktig jentene si utdanning og framtid er. Det takkar ho Misjonsalliansen for.

«Eg vil gjere alt eg kan for at døtrene mine skal fullføre skulen», seier mor Heim Voen med eit fast blikk.

Eit blikk som uttrykker vanskelege utfordringar, men samtidig håp og vilje. tsjili@misjonsalliansen.no

Bli kjent med KADRA ■■

Norske faddere er viktige støttespillere

■■

KADRA er Misjonsalliansens lokalpartner

som arbeider i provinsen Svay Rieng, aust i Kambodsja.

■■ Utviklingsaktivitetar dei gjer er jordbruksopplæring, kurs i samfunnsbygging og demokrati, helse-, miljø- og sanitær prosjekter, samarbeider med barneskular og ungdomsskular, og drift av landsbybarnehagar i samarbeid med lokalsamfunnet og lokalstyresmaktene.

■■ Samarbeider med 7 landsbyar og har ein demokratisk valt, lokal utviklingskomité i kvar landsby.

■■ KADRAs styrke er godt samarbeid med lokale styresmakter. Både kommune-og distriktskontor er aktivt med i utviklingsarbeidet dei driv i Svay Rieng.

■■ Foreldreforeningar og barnehagekomitear samlast jevnleg for å samarbeide om barna si utdanning.

■■ 3 barneskular, 1 ungdomsskule og 2 barnehagar samarbeider KADRA med dette året.

#7/2011

Fullførte tredje klasse. Da KADRA kom til landsbyen, organiserte dei møte på skulen. Der motiverte dei alle til å sende ungane sine på skulen. Ms Voen var på møtet og vart overbevist om at utdanning var viktig. KADRA inkluderte Tbeng barneskule i Misjonsalliansen si fadderordning.

Saman med lærarane på skulen og foreldra starta KADRA foreldreforening på skulen Ms Voen deltar der også. Der diskuterer foreldra, lærarane og landsbyleiaren korleis dei kan få alle ungane i skulealder til å gå på skulen, og korleis dei kan gjere skulen betre for ungane. Alle som deltar i foreldreforeninga et lunsj i lag på skulen. «Misjonsalliansen oppmuntrar meg mykje, og eg takkar dei fordi dei oppfordrar meg til å støtte utdanninga til jentene mine», seier Heim Voen og smiler. No passer eg ungane mine sjølv. «Eg prøver å motivere dei til å gå på skulen. Det er ikkje alltid like lett, men eg prøver», fortel Voen.

Sjølv fullførte ho tredje klasse på barneskulen. Då døde mora hennar, og familien var for fattig til at ho kunne fortsette på skulen. Ho måtte hjelpe familien og var nødt til å arbeide. «Eg vil at jentene mine skal fortsette på skulen for å få ei god framtid. Eg vil ikkje at dei skal bli som meg i dag», seier mora med ei fast stemme.

13

14

Nyheter

#7/2011

Fredspris til Liberias Kvinner Liberia. Misjonsalliansen og våre lokale samarbeidspartnere i Liberia er svært glade for at årets Nobels fredspris går til to viktige liberianske kvinner.

IllustrasjonsFoto: Bjørn J. Sørheim-queseth

– Vi er utrolig stolte. Folk fryder seg og feirer hjemme og på jobben. De er våre helter, sa vår egen mann i Liberia, Jonathan Kaipay, på telefon fra Liberias hovedstad Monrovia, like etter annonseringen.

President Ellen Johnson Sirleaf og fredsaktivisten Leymah Gbowee var to av de tre kvinnene som i år får fredsprisen for sitt engasjement for fred, demokrati og sikkerhet. Tawakul Karman fra Jemen er den tredje vinneren.

Generalsekretær Arnt Jerpstad møtte selv presidenten i 2008:

– Hun utstråler en helt spesiell autoritet og fyller et helt rom. Det som imponerte meg aller mest var at da hun kom til arrangementet, gikk hun først rett bort til alle barna og snakket med dem om hvor viktig det er at de tar utdannelse, sier han.

11. oktober var det nytt presidentvalg i Liberia. Da Tsjili gikk i trykken var det fortsatt ikke avklart om Johnson Sirleaf får fortsette seks år til som president … n Kristin Marie Skaar

Nyheter

15

#7/2011

16

#7/2011

PlussbankCup til Guayaquil

Syv barn og 15 kroner

Ecuador. Fire representanter fra Pluss-

Kambodsja. Mr.

bankCup, blant annet Paul Richardsen, besøkte nylig Ecuador for å se på hva midlene deres har betydd for Fotball Krysser Grenser. Dette er fjerde året PlussbankCup har vært bidragsyter i Ecuador. I tillegg til en grundig omvisning i fotballprosjektet har delegasjonen også fått et godt innblikk i hele arbeidet som drives i storbyen Guayaquil. n Kjetil Sande

Kunne ikke stå eller gå Kina. På Xin Jin-

rehabiliteringssenter, i Sichuanprovinsen i Kina, driver Misjonsalliansen et prosjekt for barn og unge med cerebral parese. For to år siden ble en 17 år gammel gutt fanget opp som følge av en omfattende undersøkelse.

Han kunne verken stå eller gå. Men etter to år med mye hard jobbing og god hjelp fra personalet, kan han nå stå helt fint, og med litt støtte kan han også gå.

Han sier selv at han er veldig glad for å komme hit, og viser oss stolt at han kan reise seg fra gulvet. Tanten, som er hans nærmeste familie, stråler når hun prater om fremgangen hans. n Sindre Fosse

Chai Dieb og kona Pan Pou bor i en bambushytte i landsbyen Rumlek i Kampong Speu-provinsen. De slåss for en bedre framtid for de syv barna sine.

– Vi er fattige og kan ikke støtte barna våre fullt ut. Men de er smarte og kan utrette mye når de får sjansen til det, sier ekteparet Mr. Chai Dieb og Pan Pou. De har invitert oss inn til te i bambushytta si. Tre av barna har gjennomført ungdomsskolen, mens tre sluttet etter barneskolen.

– Den ene gutten vår hadde mentale problemer, og han passet ikke inn på skolen. En annen av guttene våre måtte slutte fordi vi ikke hadde penger på det tidspunktet. Den ene datteren vår gikk på ungdomsskolen som ligger åtte kilometer unna landsbyen vår. Hun ble forsøkt voldtatt og var veldig redd etterpå. Etter hvert begynte hun å jobbe på en klesfabrikk utenfor byen, forteller mor Pou. Det er opprørende å høre årsakene til at barna deres sluttet på skolen. Yngstegutten deres går nå på barneskolen i landsbyen.

– Vi håper at han får muligheten til å ta universitetsutdannelse, sier Dieb og Pou.

Håp. Idet vi drikker opp de siste tedråpene, sier Dieb at flere av barna hans gjør det bedre nå: – Etter at Misjonsalliansen startet arbeid her, forventer jeg at flere ting skjer. Vi har lært at jevnlig sparing gir oss mer forutsigbarhet. Vi sparer 15 kroner i måneden. Hvis vi trenger penger, kan vi låne fra sparegruppa vi deltar i.

Pou viser fram en bambuskurv hun har laget for å frakte ris: – For ett år siden lånte jeg 220 kroner for å kjøpe inn materialer og redskap til å lage mine egne kurver. Her i landsbyen får jeg sju kroner for én kurv, og ute på markedet selger jeg den for tolv kroner.

Mens Pou har klart å skape sin egen forretning, har ektemannen hennes fått bedre helse.

– Før var jeg og barna mine syke flere ganger i måneden.

Etter at vi fikk vannfilter i hjemmet, er vi blitt friskere, avslutter Pou og byr på enda et glass med grønn te. n Knut Iversen Foseide

Nyheter

17

Kyrkjevekst i Kambodsja #7/2011

– Vi lærer masse!

Filippinene. De

tre volontørene Marita Fiddan, Gry Malin Måge og Ina Susanne Karlsen er enige.

De reiste til Filippinene for å gjøre noe for andre, og opplever nå at de selv får utrolig mye igjen.

– Folk her tar vare på hverandre. Begrepene «mitt» og «ditt» er ukjent – dersom noen har mat, så deler de med alle rundt seg.

Selv om de ikke eier noe selv, så bruker de tiden sin på å hjelpe andre, sier Marita. Ina legger til: - Jo mindre folk har, jo mer smiler de.

Jentene synes det også er utfordrende å se fattigdom overalt og samtidig vite hvor urettferdig det er i forhold til hvordan vi lever i Norge.

– Menneskene her gjør sterkt inntrykk. Mange stoler ikke på at penger skal få dem gjennom hverdagen slik vi gjør i Norge, men de stoler på at Gud skal gjøre det, sier Gry Malin. n Hilde Bringedal

Kambodsja. «Kyrkjene er i live og i vekst i Kambodsja», lyder konklusjonen frå ein fersk evalueringsrapport frå Misjonsalliansen sine samarbeidskyrkjer. Tearfund UK, ICC og Christian Reformed World Relief ComitteeCambodia stod bak evalueringa og er svært fornøgde med resultatet. Ein av hovudårsakene til kyrkjeveksta er deira diakonale profil med å vende seg ut til lokalsamfunnet og bidra til utvikling. n Bente Iversen Foseide

Kurs i bonsaidyrking

illustrasjonsFoto: Bjørn j. Sørheim–queseth

Forebygge tenåringsgraviditeter

Ecuador. 27. september ble den

internasjonale dagen for forebygging av tenåringsgraviditeter feiret i Guayaquil. For Misjonsalliansen var dette starten på et nytt prosjekt.

Flere institusjoner og organisasjoner gikk sammen for å planlegge og gjennomføre dette arrangementet, og blant dem var Misjonsalliansen. Blant annet har ungdommene i hiv/aids-

prosjektet vært sterkt involvert i planleggingen.

Tenåringsgraviditeter er et stort problem i Guayaquil, og størst er problemet i de fattige områdene. Nylig besøkte jeg en ungdomsskole der fem jenter på ett trinn var mødre og fem andre var gravide. Disse jentene var rundt 14–15 år. Nesten daglig møter vi på veldig unge mødre, de fleste av disse avslutter skolegangen på grunn av graviditeten.

Misjonsalliansen starter i disse dager opp et nytt prosjekt innen helse, der vi sammen med lokale myndigheter skal jobbe for å forebygge tenåringsgraviditeter.

I prosjektet vil det også være fokus på hvordan man kan legge til rette for unge jenter som er gravide. n Inger Lise Hovda Dobbe

Vietnam. Bonsaitrær er svært populært i Vietnam. I en typisk vietnamesisk hage finnes tresorten i alle typer og fasonger, ofte klippet og trimmet med omhu.

Populariteten gjør at etterspørselen etter disse trærne er stor. Misjonsalliansen har sammen med lokale myndigheter på øya Than Thanh gjennomført et kurs i hvordan dyrke frem gode kvalitetstrær. 40 deltakere fikk ny kunnskap fra Le Van Thanh som regnes som ekspert på område. Dette er et ledd i undervisningen som gis til innbyggerne, slik at de kan drive økovennlig jordbruk og samtidig få inntekter til familien.

Bonsaitrær krever mye stell og er en egen vitenskap. Derfor er prisen høy og innteksgrunnlaget stort. n Inger Elise Skauen

18

Nyheter

#7/2011

Humming People på veien

Norge. Den første helgen i oktober besøkte Humming People Fauske, nærmere bestemt TenSing- koret i byen. Dette var en del av Norgesturneen der bandet besøker lokale kor, øver sammen og arrangerer felles konserter. Konserten i Fauske kirke var vellykket, med fullt hus og med fokus på Misjonsalliansens prosjekter i Kambodsja. Neste stopp på turneen er Søgne. n Oddmund Køhn

Utfordrer machokulturen ECUADOR. Fra

2012 skal 26 kvinner i Guayaquil være kursholdere for andre kvinner i sine lokalsamfunn. Temaet Å være mann og å være kvinne.

Hva er medfødt og hva er opplært? er en del opplegget. Kvinnene som deltar på opplæringen er ledere i kirkene Misjonsalliansen samarbeider med.

Det samme opplegget følger også en mannsgruppe på 25 menn, noe som er veldig nytt blant de evangeliske kirkene i Latin-Amerika. n Siv Anett Sande

Inflasjon med store konsekvenser Vietnam. Befolkningen

i Vietnam har opplevd enorm prisvekst de siste årene. Offisielle tall viser en prisstigning på 17,5 prosent hittil i år. Dette gir Vietnam en tredjeplass på listen over land med høyest inflasjon – kun slått av Etiopia og Venezuela.

For den fattigere delen av befolkningen er prisstigningen på matvarer det som merkes mest.

Den er på rundt 50 prosent, noe som har ført til krise for mange husholdninger.

– Vi er forbi smertegrensen for hva folk kan tåle, mener Tran Thi Thanh Thuy, leder for Misjonsalliansens mikrokredittfond, Mekong Organization of Microfinance (MOM.) – Familier lider og får ikke kjøpt det mest essensielle til husholdningen, som nok mat. Det er veldig tøft for mange nå, sier hun.

Hun er selv den eneste i storfamilien med fast inntekt og sier at de merker godt at alt er blitt dyrere.

LÅN. Thi Thuy Lien er en av dem

som har merket hva prisstigningen betyr. Hun selger grønnsaker på det lokale markedet i landsbyen sin. Grønnsaksprisene har steget kraftig, noe som fører til at hun må ta høyere priser for det hun selger.

– Folk er misfornøyde og krangler om prisen, sier hun med et oppgitt smil. – Men nå har de fleste skjønt at det ikke bare er mine varer som er dyrere.

I tillegg til å selge grønnsaker har Lien sin lille kafé på markedet. Der har salget gått tregt. Lien er bekymret. Familien hennes er fattig, og hun har en leversykdom som krever medisiner. Å få låne penger gjennom MOM er enormt viktig.

– Jeg har ingen kapital og er helt avhengig av lån for å kjøpe av grossistene. Før måtte jeg betale høy rente til lokale lånehaier. Nå kan jeg låne hos MOM med lav rente og gode tilbakebetalingsordninger. Det er jeg glad for, avslutter hun.

Kundebehandlere hos MOM kan melde at kundene ikke misligholder lånene sine, til tross for sterk inflasjon. MOM tilbyr lave lån med lang nedbetalingstid, noe som hjelper folk til å få kapital mellom hendene.

– Men vi ser at mange sliter. Alt stiger i pris, mens fortjenesten på varene som selges er den samme.

Nå får vi sette vår lit til myndighetene. De har satt i gang tiltak og vi håper dette kan klare å bremse den høye inflasjonen, avslutter Thuy, leder for MOM. n Inger Elise Skauen

Nyheter

STERKT MØTE MED EN LEDER

hovedstaden i Sichuan-provinsen i Kina, ligger tre rehabiliteringsstasjoner som Misjonsalliansen støtter i forbindelse med arbeidet blant barn med cerebral parese.

Nylig besøkte min kollega Dawn og jeg alle disse stasjonene. Det var flott å møte barna og familiene deres, og se at fremgangen er stor.

De tenker helhetlig rundt barnets behov, og holder nå på med å lage individuelle planer for hvert barn etter at de har brukt mye tid på kartleggingen.

På det ene senteret fikk vi møte nestlederen for hele fylket, Liu. Vanligvis vil en slik leder opptre veldig formelt i Kina. Men dette møtet var

annerledes. Det var ikke vanskelig å skjønne hvor rørt han var når han snakket om prosjektet. Han virket oppriktig og ekte dahan satte seg ned for å prate med barna og foreldrene. Han løftet opp den ene jenta, holdt henne i armene sine og gav henne en god klem før han satte henne ned igjen.

– Jeg er stolt av å være leder for et fylke som ønsker at barn med funksjonshemninger skal få det bedre. Jeg er stolt over barna som kommer til senteret og over å se fremgangen deres. Jeg er veldig takknemlig for at Misjonsalliansen ønsker å støtte dette prosjektet, som er et utrolig viktig arbeid, sa Liu under møtet. n Sindre Fosse

Brasil. Har du noen gang hørt om en lærer på 11 år? Talisson Moreno (11) har vært en aktiv deltaker i Sertãozinho-prosjektet helt fra starten av. Nå har han bestemt seg for å gi tilbake til andre hva han selv har lært, og tilbyr timer i fløytespilling for seks yngre barn.

– Han tok selv initativet. Talisson har gjort det veldig bra som lærer, sier koordinator Monica Brito.

Sertãozinho-prosjektet drives av pinsemenigheten Ministerio de Vila Alzira. Blant annet driver de musikkskole i slummen i byen Mauo, utenfor São Paulo. n Thiago Couto

22 timar i buss

Flom i Kambodsja Kambodsja. Den

siste månaden har Søraust Asia opplevd den verste flommen på over ti år.

Kambodsja er det landet som er hardast ramma. Fleire provinsar har erklært kriseberedskap, og mange har blitt henta med helikopter fra hustaka sine.

Titusenvis av fattige menneske kjenner det kraftige regnveret på kroppen og flommen har gjort at dei må evakuere frå heimane sine.

Styresmaktene rapporterer om 141 døde og 200 000 hektar rismark er

i ferd med å bli ødelagt om vatnet ikkje synk raskt.

I fjor var mangelen på regn det store problemet, og dei austlege provinsane fekk utlevert ris fordi avlinga feila. I år driv Misjonsalliansen hjelpetiltak i samarbeid med lokalpartnarane våre for å hjelpe dei som er evakuerte frå heimane sine og som har mista risavlinga si på grunn av flommen. n Bente Iversen Foseide

BOLIVIA. Bumanstudentane i Bolivia

reiste nyleg på ein firedagers tur til Cochabamba og Chapare. Dei 21 studentane får studiestøtte frå fadrar i Norge. Den eine av dei, Jenny Ramos, måtte reise tilbake til La Paz på fredag ettermiddag fordi ho hadde ein eksamen på laurdags morgon. Etter eksamenen var saknet etter dei andre så stor at ho likegodt sette seg på bussen i elleve timar tilbake til dei andre studentane. Ho kom fram klokka 23 på kvelden for å vere til sundag. Det vart ikkje mykje søvn på nokon den natta.

Men, sove kunne dei gjere på den elleve timars lange bussturen tilbake til La Paz på sundagen … n Misjonsalliansen

#7/2011

Kina. I utkanten av Chengdu,

Ung lærer i Sertãozinhoprosjektet

19

20

Nyheter

Alle barn har rett til … #7/2011

Vietnam. Vietnam var blant de første landene som signerte FNs konvensjon om barns rettigheter.

Sosialarbeider i Ho Chi Minh City, Tran Thi Hong Chau, har undervist på Misjonsalliansens kurs for lærere på tre av barneskolene vi samarbeider med. Gjennom undervisning, oppgaveløsning og lek fikk lærerne opplæring i hva barn har krav på. Kurset har fått svært gode tilbakemeldinger. n Inger Elise Skauen

Ny helseundersøking Kambodsja. I haust

startar Misjonsalliansen i Kambodsja opp ei helseundersøking i landsbyane vi samarbeider med. Undersøkinga er leia av to voluntørar frå Canada og Kambodsja.

Formålet er å undersøke kva som er dei største helseutfordringane i landsbyane, og å finne ut korleis lokalpartnarane kan utvide helsearbeidet for å svare på dei reelle helsebehova. n Bente Iversen Foseide

Ødeleggelser på Filippinene Filippinene. Et-

ter tyfonen som herjet Filippinene tirsdag 27. september, har mange mennesker mistet husene sine og omtrent alle eiendeler. Innbyggerne forteller at de aldri har opplevd noe lignende tidligere. Da bølgene kom, sprang folk rundt og lette etter ungene sine for å berge dem unna. Fortsatt bor familier på evakueringssentrene.

Misjonsalliansen på Filippinene er med på å gi nødhjelp til familiene som ble rammet på Pulo. n Hilde Bringedal

En mulighet for inntekt Bolivia. Jobbmarkedet

er svært dårlig i Bolivia, særlig i svært fattige områder som millionbyen El Alto. Det er vanskelig å få seg en inntekt, særlig om man tilhører en diskriminert gruppe, som de hiv-smittede.

El Altos nye hiv/aids-laboratorium, som Misjonsalliansen var med og bygget, er i ferd med å bli nøyaktig slik man så for seg i planleggingsfasen.

Her får man teste seg og får fort svar på om man er smittet.

Er man smittet, får man god og rask oppfølging av profesjonelle.

Leger, sykepleiere og psykologer står klare for å sørge for at både fysisk og psykisk helse ivaretas best mulig.

Men hivsmittede trenger også hus, mat, klær, medisiner og annet for å overleve. Fordommene og frykten ute blant folk er stor.

Mange opplever å miste jobb og bli utstøtt når de får diagnosen.

Sjansen for å ha en stabil inntekt er dermed minimal.

TILBYR KURS. Misjonsalliansen

bruker laboratoriet som base for kurs i forskjellig som kan gi en inntekt etterhvert. Ett av kursene er strikkekurs.

En gruppe kvinner kommer hver mandag og onsdag ettermiddag for å lære strikketeknikker. Det

de lager, skal senere vises frem på en messe og selges. Deretter vil de kunne fortsette å strikke kvalitetsprodukter som er salgbare og nyttige når den bitende kulden kommer til El Alto og La Paz. De fleste av kvinnene tar alle sine kontroller og går i samtaler på laboratoriet. Jamie, en av de yngste kvinnene, forklarer: – Alle andre steder blir vi dårlig behandlet, men her er det ingen diskriminering.

Kvinnene viser stolt frem det de har laget til nå. De håper bare det kommer mange på messen, slik at de kan få vist frem de ferdige resultatene og få solgt ting for å skaffe mat til sine egne. De fleste av dem har barn, og flere av barna løper opp og ned trappene i laboratoriet mens mødrene strikker – i håp om en inntekt for at disse barna skal kunne vokse opp med klær på kroppen og mat på bordet. Monika Bygdevoll

Nyheter

Mer enn manikyr Ecuador. De

lærer manikyr, pedikyr, å lage frisyrer og andre aktiviteter for kvinner. Slike kurs er svært populære i Guayaquil. For mange kan det også gi en inntekt.

Men kurset jeg nylig var innom, skilte seg ut. Ikke på grunn av innholdet, men på grunn av deltakerne. De fleste av de 25 kvinnene som deltok har nemlig hiv. Å ha hiv i Ecuador betyr at man blir diskriminert i hele samfunnet – på jobb og

blant venner og familie. På kurset fikk jeg høre mange slike historier.

Flere fortalte hvordan hele verden falt sammen. Disse kursene hjelper kvinnene til å føle seg som kvinne igjen, og å til komme seg tilbake til hverdagen. n Inger Lise Hovda Dobbe

Feirer 15-årsjubileum Brasil. 2011 er et spesielt år for prosjektet Jardim Paraíso i Joinville, Brasil. 1. oktober samlet barn og familier i nabolaget seg for å feire at prosjektet har holdt på i hele 15 år.

Prosjektet startet da en omfattende flom rammet bydelen Jardim Paraíso i 1995. Mange fattige familier trengte nødhjelp, og dette førte til starten for et større prosjekt i 1996.

Misjonsalliansen har støttet prosjektet i seks år. Samarbeidet startet offisielt da et eget senter for musikk- og kulturaktiviteter ble opprettet på skolen Hans Dieter

Schmidt i 2007. Hensikten er å tilby aktiviteter for unge, et alternativ til å være alene hjemme eller oppholde seg på gata hvor narkotikatrafikk og gjengkriminalitet utgjør en stor fare for dem.

Misjonsalliansen er svært fornøyd med prosjektet og håper at arbeidet i bydelen fortsetter. ■ Thiago Couto

Ecuador. Fredag 9 .september ble det

arrangert en storstilt innvielsesfest for «Banco D-MIRO», Misjonsalliansens nyoppstartede mikrofinansbank i Ecuador. Det hele ble en flott åpningsseremoni som gjenspeilet D-MIROs egenart og visjon. D-MIRO har eksistert i 15 år som prosjekt og stiftelse, og nå har organisasjonen blitt bank.

Det kom veldig klart frem at D-MIRO skal være en kristen, diakonal bank som har som hovedmål å hjelpe de som trenger det mest; de fattige som ikke har tilgang på finansielle tjenester. Alle talerne kom inn på at D-MIRO er annerledes-banken som med sine kristne verdier skal jobbe spesielt for å nå de tilsidesatte i det ecuadorianske samfunnet. Flere kunder var til stede og ble hedret som de viktigste i D-MIROs historie, og en kunde, Mayra, fortalte en sterk historie om hvordan D-MIRO hadde spilt en viktig rolle i en vanskelig fase i hennes liv. Hun mottok uten tvil kveldens kraftigste applaus for sitt innlegg.

For anledningen ble det stablet på bena et kor med ansatte som sang flere kristne sanger.

Koret avsluttet med D-MIRO sangen, en sang som i stor grad er bygd på D-MIRO sine kunders egne utsagn. Verset i sangen går slik: «Banco D-MIRO er alltid med deg, alltid en venn som du kan stole på».

Banco D-MIRO, vi er din støtte, som altid skaper muligheter n Knut Harald dobbe

#7/2011

En verdig innvielse

21

22

Nyheter

#7/2011

«Men hvordan kan en seksåring både lese og skrive norsk og engelsk, og i tillegg skrive tekster og komponere melodier?»

Synger Simens sanger Norge. Simen

Aabrekk (6) har gjort det igjen. Han har tatt initiativet til å samle inn penger til Misjonsalliansens prosjekter på Filippinene.

GRENSESPRENGENDE KONSERT.

Simen er en ganske vanlig seksåring, men kroppen hans vil ikke gjøre som hodet vil.

– Jeg har multihandikap og trener hardt for å få mindre handikap. Jeg liker

å være god i hjertet og har gjort noen innsamlingsstunt tidligere, forteller Simen og fortsetter: – Denne gangen begynte det med at jeg ville gi Madelin, min personlige

assistent som kommer fra Filippinene, en bursdagsgave. Jeg ville at vi skulle lage en kunstutstilling med fotografier hun har tatt. Hun er nemlig flink å ta bilder.

Jeg tenkte at mine dikt og

hennes bilder kunne passe godt sammen.

Planene utviklet seg, og Simen og familien bestemte seg for å arrangere kunstutstillingen og åpne med en konsert.

– Simen var helt klar på hvem han ville skulle synge sangene hans. Han hørte ofte på en CD av tvilling-

Nyheter

ER DET MULIG? Søstrene fra

Holsnøy utenfor Bergen begynte også sin karriere i ung alder og laget sine første låter i femårs-alderen. De fikk nå en utfordring fra Simen på seks år fra Sandane.

– Vi ble kontaktet av familien Aabrekk gjennom en e-post med tittelen «Ein frimodig forespørsel». Vår første tanke var at dette var da en underlig historie.

Kunne det virkelig være mulig at en seks år gammel multifunksjonshemmet gutt kan lese, skrive låter med norsk og engelsk tekst og initiere et sånt innsamlingsprosjekt? sier Ingelin Reigstad Norheim.

Garnes-søstrene svarte ja, og forberedelsene ble satt i gang.

– Vi bestemte oss for å ha konserten i kirken, forteller mor Heidi og fortsetter: – Vi ville ha både konsert, kunstutstilling og misjonsbutikk.

Mer enn 50 personer, både familie og venner, jobbet frivillig og var med og gjorde dette mulig.

KAN LÆRE MER ENN VI ANER.

Arrangementet med tittelen Life in a Frame fant sted lørdag 1.oktober, med utstilling av Madelins bilder og konsert med Simens egne tekster og melodier. Tidligere på dagen var det først seminar på Nordfjord folkehøgskole, der Heidi hadde foredrag om Språkleken Bravo som er undervisningsopplegget som har gjort det mulig for Simen å lære å lese da han var tre år gammel.

– Et kor fra folkehøgskolen og Garnes-søstrene gjorde konserten til en suksess. Mer enn 200 mennesker kom, og kirken var helt full. Vi måtte sette ut ekstra stoler, sier Heidi.

Men hvordan kan en seksåring både lese og skrive norsk og engelsk, og i tillegg skrive tekster og komponere melodier?

– Vegard Holm, en venn av familien, har vært til god

inspirerende. Konserten ble veldig vellykket med masse folk i kirken, og jeg tror det var flere enn oss som ble rørt over det vi fikk være med på, sier Ingelin.

Etter konserten var det kunstutstilling, basar og misjonsbutikk. Folk kunne kjøpe kalender av utstillingsbildene, fotografier og flotte perlerting, og hele inntekten gikk til Filippinene.

«Den gløden Simen har for barna på Filippinene, og den omsorgen og livsvisdommen som kommer fram i tekstene hans, er virkelig både forbløffende og inspirerende.» hjelp med musikken. Det var han som lærte meg akkorder og hjalp meg å gi sangene rytme og mening. Men det var foreldrene mine som lærte meg noter som en del av synsstimuleringen tidlig i treningsopplegget.

I dag bruker Simen skrivebrettet sitt både til å skrive bokstaver og ord – og til å velge noter og noteverdier slik at melodilinjene kan ta form. – Jeg tror jeg var tre år gammel da jeg begynte, sier Simen.

IKKE HELT ALENE. Også Ingelin og Hildegunn har latt seg imponere.

– Da vi kom opp til Sandane fikk vi se med egne øyne hvor ressurssterk denne gutten er, til tross for sitt handikap. Det tok ikke lang tid før han hadde kapret hjertene våre. Den gløden Simen har for barna på Filippinene, og den omsorgen og livsvisdommen som kommer fram i tekstene hans, er virkelig både forbløffende og

– Vi loddet ut en dukke som mormor hadde strikket klærne til, legger Simen til.

– Vi måtte bare kjøpe med oss bilder med Madeline sine fotografi og Simen sine tekster, og nå henger de på stueveggen og minner oss om historien til Simen og foreldrene hans. Det er en historie som vitner om hvor store ting man kan utrette når flere mennesker i kjærlighet hjelper hverandre til å nå overveldende mål, som er mye større en summen av den enkeltes tilsynelatenede potensial, sier Ingelin.

– Det var fantastisk å møte Simen og familien og få være med på dette flotte, spesielle prosjektet, sier Hildegunn.

Simen har laget 20 sanger, både tekst og melodier, og disse sangene var den røde tråden gjennom hele konserten. Han har sine egne betraktninger om dette.

– Jeg har ikke vært helt alene. Uten Gud hadde ikke dette vært mulig.

Oddmund Køhn

No rainbow necessary

I pray that you show me I pray that you use me I`m here to your service I want to give something back You`ve carried me through life Given me chances Showed me the reasons I need to say thanks Can I have the honor to be in your presence?

Can I have the pleasure to learn my lessons?

Refr.

I don`t need a rainbow I don`t need an open sea I don`t need a scripture on the wall to know you have rescued me I will go wherever you need me I will write whatever you teach me Take my hand and fill my mind I`m going to the promised land Simen 2010

Fullt Hus. Folk kunne kjøpe kalender av utstillingsbildene, fotografier og flotte perlerting, og hele inntekten gikk til Filippinene.

#7/2011

søstrene Hildegunn Garnes Reigstad & Ingelin Reigstad Norheim når han trente.

Dermed kontaktet vi dem, sier Heidi Aabrekk, mor til Simen.

23

24

tsjilinøtter Av Monika Bygdevoll

#7/2011

Beymar Bolivia. –

Kan du intervjue meg? Beymar, 11 år, kommer løpende. Han har kommet for å delta på fotballskole, men har gjerne tid til noe så spennende som å intervjues.

Beymar bor i en by med over en million mennesker. Byen heter El Alto, som betyr «den høye».

Det navnet har byen fordi den ligger veldig høyt, høyere enn Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen.

De fleste menneskene som bor i El Alto er fattige, og mange må jobbe for at familiene deres skal ha hus, mat og klær.

– Jeg jobber i snekkerverkstedet til pappa, forteller Beymar, – hver dag etter skolen. Unntatt tirsdager, for da får jeg lov til å gå på fotballskolen.

Fem timer om dagen arbeider Beymar, ofte frem til klokken ni på kvelden. Først etter det gjør han leksene sine. Han får verken ukelønn eller månedslønn for arbeidet han gjør i snekkerverkstedet.

– Men jeg får jo mat, klær og ting som jeg trenger, sier Beymar, – alle må jo arbeide.

Mamma strikker tøy sent på kvelden, og drar ut og selger hele dagen.

Omtrent så lenge Beymar kan huske, har han måttet hjelpe til med arbeidet i snekkerverkstedet. Til tider er det et ganske tungt arbeid, og Beymar drømmer ikke om å overta verkstedet etter faren.

– Jeg vil bli fotballproff! Det er derfor jeg er på fotballskolen, kommer det begeistret fra Beymar, og han vet hvilket lag han vil spille for: – Bolivar, så klart!

Men han vet at det ikke er så lett å få komme inn på et lag i eliteserien i fotball, så han har en plan til om det ikke skulle gå. Da skal han bli lege. Derfor jobber han hardt på skolen også selv om han helst bare skulle spilt fotball hele tiden.

Tsjilinøtter

2. Let etter julepakker i bladet.

Hvor mange finner du?

Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no

Premie Fem vinnere får tilsendt en Simen Aabrekk-kalender (Se også side 22)

3. Hva står det på t-skjorta til Augustus Moore, rektor fra Liberia?

Løsning forrige nummer

1. a) Misjonsalliansen trenger flere faddere b) Banco D-MIRO

#7/2011

1. Det er gode nyheter for familien på bildet.

Hva skal stå i det gule feltet?

25

Reportasjen

Liberia

Veien til skolebenken Da Liberias brutale borgerkrig endelig tok slutt i 2003, stod følgende øverst på ønskelisten: «Vi trenger bedre veier. Og vi trenger skoler.» Nå har Misjonsalliansen blitt med på skolebyggingen – i landet som i år kan feire at to av deres kvinner har fått Nobels fredspris. > Tekst & foto [ Kristin Marie Skaar ]

Reportasje 2

27

#7/2011

28

Reportasje 2

#7/2011

«Don’t take your children from the schoolroom. Don’t close the door and make them blind.»

Ordene, og sangen, kommer fra en lærer i landsbyen Zammietown, i provinsen Rivercess i Liberia. Vi sitter i landsbyens forsamlingshus, et lite bambushus dekket med palmeblader. Så å si hele landsbyen har møtt opp denne formiddagen for å ønske sine langveisfarende velkommen. Med stor innlevelse har skolekoret nettopp sunget «On the Battlefield».

Nå er det lærerens hymne som fortsetter, med den samme strofen om og om igjen. Ligger det kanskje mer mening bak denne teksten enn vi aner?

«Rural-rural». Skal du komme deg til lille Zammietown fra hovedstaden Monrovia, må du gjennom 20 mil med humpete, uforutsigbare veier, broer som ser ut som de helst vil ta kvelden, gjørme og vannstrømmer som sperrer veien i regntiden – og en varm, trykkende varme som forfølger deg på den åtte timers lange turen. Til gjengjeld er det lite trafikk, og et frodig landskap frister med ris, mango og kokosnøtter. Men ingen skilt sier deg hvor du skal.

Vi er i «rural-rural Liberia», som Liberias utdanningsminister Othello E. Gongar selv betegner området. Spredte og lite befolkede landsbyer karakteriserer også store deler av det krigsherjede landet mellom Elfenbenskysten og Sierra Leone. Det var derfor ikke uten grunn at bedre veier stod øverst på dagsorden for Liberias befolkning da den brutale borgerkrigen tok slutt, etter nærmere 14 år med uroligheter.

Dårlige veier har fortsatt store konsekvenser for Liberias enorme utviklingsbehov – også for barn som skal komme seg på skolen.

– Rivercess er et av de mest forsømte fylkene når det gjelder skoletilbud. Antall elever som ikke går på skole, eller slutter på skolen etter sjette trinn, er alarmerende, innrømmer Gongar.

Derfor er vi her. Misjonsalliansens nye utdanningsprosjekt skal bidra til at flere får mulighet og motivasjon til å ta i bruk sin grunnleggende rett til utdanning.

Gjør det sammen. I utkanten av landsbyen holder en gruppe lokale menn på med å støpe grunnmuren til Zammietowns nye skole. Noen av de minste barna hjelper ivrig til med å bære betongblokker bort til

byggeplassen. Sand og stein til skolebygningen samles inn av lokalbefolkningen selv, og en lokal prosjektgruppe har ansvar for å koordinere prosjektet og mobilisere nok folk til byggingen.

Zammietown har foreløpig en liten skolebygning med fem små klasserom, noe som så vidt klarer å huse en fjerdedel av elevene. Ti klasserom, et lite bibliotek, et lærerværelse, eget bygg for losji for lærere og en grønnsakhage som skal sørge for mat til elevene, er planlagt ferdig september neste år. Det er forventet at 500 elever fra første til niende trinn skal ta i bruk skolen.

– Etter borgerkrigen var Liberia i ruiner, folk hadde ingenting. Derfor er det gjerne vanskelig for folk å tenke seg til hva som kan gjøres bedre. Når noen da kommer til en landsby med et forslag til prosjekt, sier de «ja!» med en gang. Problemet blir når alt skal settes i gang og organiseres. Landsbyen skal gjøre det selv, ikke vi. Å få snudd om på denne tanken kan bli en utfordring i begynnelsen, sier Emma B. Okai i Metodistkirken i Liberia, som er Misjonsalliansens lokale partner i prosjektet.

Lokal deltagelse er derfor en viktig del av utdanningsprogrammet som Misjonsalliansen har satt i gang sammen med Metodistkirken. Skolebyggingen er i gang i tre ulike landsbyer i landet.

Avstander en hindring. Ferden går videre, gjennom

flere uforutsigbare broer og veier hvor palmeblader blir hengende etter bilen. Omsider ankommer vi den lille landsbyen Barmellen Kollie Town, til daglig kalt B.K.T. B.K.T. ligger nærmere Monrovia og det urbane Liberia, men dårlige veiforbindelser og mangel på sosiale tjenester byr på flere hindringer.

– Jeg er veldig stolt over at vi endelig får en skole her. Om ett år kan min seks år gamle datter få gå på ny, gratis skole. Det hadde jeg faktisk ikke trodd, sier Moses Seckie.

Fakta Liberia er Misjonsalliansens nyeste prosjektland. Utdanning og lokalsamfunnsutvikling er hovedfokus.

■■ Liberias blodige borgerkrig varte fra 1989 til 2003. Ødeleggelsene preger fortsatt landet.

■■ President Ellen Johnson Sirleaf og fredsaktivisten Leymah Gbowee har i år fått tildelt Nobels fredspris for sin kamp for fred, demokrati, sikkerhet og kvinnerettigheter i landet.

■■ Misjonsalliansens prosjekter er nå i gang for fullt. Fra 2012 kan du støtte dette arbeidet ved å bli fadder!

■■

Reportasje 2

29

#7/2011

30

Reportasje 2 >

#7/2011

Han har kommet til byggeplassen sammen med datteren Fatu. Murveggene til den nye skolen har begynt å reise seg. Dette er den andre av de tre skolene lokalbefolkningen bygger i samarbeid med Misjonsalliansens lokale partnere. I tillegg til de 200 innbyggerne i B.K.T, skal denne skolen også huse elever fra de ni landsbyene i nærområdet. Foreløpig foregår undervisningen i forsamlingshus og andre lokaler.

– Det betyr enormt mye for oss å få en skole her.

De fleste fra vår generasjon har ikke gått på skole selv.

Vi snakker dårlig engelsk, og mange kan ikke lese. Vi er overbevist om at våre barn kan få en bedre fremtid på denne måten, sier Monroe Kolbie, en av de lokale koordinatorene for prosjektet i B.K.T. – Vi bor selv i en av de mindre landsbyene i området. Både dårlig infrastruktur og mangel på res-

BYGGER HÅP. «Om ett år kan min seks år gamle datter begynne på skole her», sier Moses Seckie (øverst til venstre).

Reportasje 2 med å sende barna på skolen til de er store nok til å gå den to timers lange skoleveien alene.

På mange måter er Liberia fortsatt et land i ruiner, og det kreves langsiktig, tålmodig arbeid for å få endret både landets infrastruktur, utdanningssektor, utbredte fattigdom og korrupsjon. Misjonsalliansens lokale prosjektkoordinatorer

Ligger langt bak.

Misjonsalliansen bygger skoler i tre landsbyer i Liberia. Her ser du glimt fra skolebyggingen i BKT, Zammietown og Behnewein.

#7/2011

surser har gjort at skoletilbudet er minimalt. Et problem blir fortsatt å få sendt datteren min helt bort hit, det håper jeg vi finner en løsning på, fortsetter Moses.

Som forelder er han ikke alene om denne utfordringen. Med spredte, små landsbyer er det et kjent problem at nærmeste skole for mange i «rural-rural Liberia» er for langt unna. Det gjør at mange venter

31

32

Reportasje 2

#7/2011 FÅ KVINNER. «Jeg tror det er viktig at barna får flere kvinnelige lærere. Kanskje kan vi være et godt forbilde for dem», sier Comfort Belnah (47) i Zammietown.

>

i Metodistkirken er forberedt på flere utfordringer og er takknemlige for at myndighetene er med på veien: – Den nye utdanningsreformen er et viktig steg i riktig retning. Men selv om vi har tatt flere viktige steg framover etter krigen, ligger Liberia fortsatt altfor langt bak med det meste. Det gjelder også utdanning.

Vi har ikke råd til å miste motivasjonen nå, sier Adolphus W. Dupley, en av koordinatorene i Misjonsalliansen og Metodistkirkens utdanningsprogram.

Med ny utdanningsreform og desentralisering av skolesystemet skal Liberias skoletilbud løftes opp, skaffe flere lærere og tilby gratis grunnskoleutdanning.

– Under krigen ble folk vant til at det var våpnene som bestemte loven. Nå må vi overbevise samfunnet om at en verden med våpen gir ingen fremtid.

Utdanning er veien å gå. Det tar tid å endre en slik oppfatning, sier utdanningsminister Gongar.

Utdanningssektoren jobber særlig med å skaffe flere lærere. Mangelen på kvalifiserte lærere er stor i Liberia, særlig i de spredte landsbyene. På landsbasis er kun 40 prosent av lærerne på barneskolenivå utdannet, mens på ungdomsskolen er

Få kvalifiserte lærere.

tallet på rundt 58 prosent. En løsning det nå jobbes med, er å tilby lærerstipender og å opprette lærerhybler for lærerne som kommer utenfra.

– Ett problem er å få utdannet flere lærere. Et annet problem er å få flere lærere til å ville dra ut til de stedene der de trengs mest – og bli der. Et tredje problem er å få flere kvinnelige lærere, sier Gongar.

I Zammietown møter vi Edline Browne (40) og Comfort Belnah (47), som er de to eneste kvinnelige lærerne i landsbyen. De seks andre er menn.

Vi skulle hatt flere lærere, det er et sterkt behov. Vi kommer selv herfra, og vi har vært heldige og fått ta noe utdanning og ønsker at våre egne barn, nieser, nevøer og alle barna i landsbyen skal få gå på skolen, sier Edline.

– Det er hardt arbeid, men jeg føler vi hjelper landet fremover. Og jeg tror det er viktig at barna også får kvinnelige lærere. Kanskje kan vi være et godt forbilde. Mange jenter slutter på skolen tidlig, fordi de blir gravide som tenåringer, forteller Comfort.

Gamle tradisjoner. En annen underliggende årsak til lav skolegang er likevel også at mange foreldre nøler med å sende barna til skolen.

Reportasje 2

33

#7/2011 MOTIVASJON. Prosjektkoordinator Emma B. Okai sier det er viktig at hele landsbyen står sammen om prosjektet. Rektor Augustus

Moore i Zammietown er enig: «Da øker motivasjonsfaktoren hos alle.»

– Det finnes et gammelt ordtak som sier at «an educated child is a child lost». Fortsatt har noen foreldre en oppfatning om at å sende barna på skolen gjør at de vil miste sitt lokale språk og sin kultur.

Den nye utdanningsloven sier derfor tydelig at foreldre er nødt til å sende barna på skolen. Vi ser nå at også på landsbygda er dette i ferd med å endre seg, forklarer Gongar.

Derfor er også en sentral del av Misjonsalliansens utdanningsprosjekt å få frem hvor viktig det er å oppmuntre barna til å gå på skole.

– Det er enormt viktig at en hel landsby står sammen om skoleprosjektet og at vi bygger motivasjon på denne måten. Når folk ser at en skole til syvende og sist kommer hele befolkningen til gode, da vil de oppmuntre sine barn til å ta utdanning, mener Emma B. Okai i Metodistkirken. En av oppgavene hennes er å hjelpe de lokale koordinatorene i landsbyene til å administrere prosjektet.

Rektor ved skolen i Zammietown, Augustus Moore, tror at mer prioritering på utdanning fra myndighetenes side, sammen med bedre

Motivasjonsfaktor.

skoler og flere kvalifiserte lærere, er med på å øke både barn og foreldres motivasjon til å gå på skole.

– Vi er fattige her. Folk har ikke mulighet til å sende barna vekk eller betale for at de skal få gå på skole. Når skoleprosjektet også blir et fellesprosjekt i hele bygda, ser vi at motivasjonsfaktoren øker, sier han.

Motivasjonen og gleden over skolebyggingen er ikke vanskelig å legge merke til i møte med lokalbefolkningen både i B.K.T. og Zammietown.

– Jeg har ikke sett lignende siden jeg ble født i denne regionen. Selv er jeg blind. Vel, jeg kan se, men jeg er analfabet. Jeg føler meg veldig primitiv. Men gjennom dette arbeidet kan jeg lære mer. Derfor vil jeg gi min hjelp til byggingen av skolen, forteller en av de eldste i landsbyen som har møtt opp i det lille bambushuset i Zammietown denne formiddagen.

Ja, det ligger tydeligvis mye bak ordene til læreren som igjen og igjen synger: «Don’t take your children from the schoolroom.

Don’t close the door and make them blind». kristin.skaar@misjonsalliansen.no

34

Trender

av [ Oddmund Køhn ]

#7/2011 Liv og Ingvard Solberg har gitt fadderskap i jule-

gave til sine fire barnebarn. I løpet av dette siste året har de blitt besteforeldre til to nye barnebarn. – Det betyr at det vil ligge to nye fadderbarn under juletreet denne jula, sier bestemor Liv. – Vi ønsker å lære barnebarna våre at det er mange barn i verden som ikke har det så godt som dem, og de får et fysisk bilde som minner dem om dette.

Det går faktisk an å ha søsken i andre land, sier hun. – Både foreldre og besteforeldre kan bruke et fadderskap som et hjelpemiddel i samtalen med barna, sier besteforeldrene som venter sitt syvende barnebarn i 2012.

Mormor og bestefar Landfald i Hof har fadderbarn sammen med barnebarna sine. Mormor Margit er fadder sammen med de to eldste barnebarna, og bestefar Knut er fadder sammen med Elias som er fem og et halvt år. Fadderbarnet til Elias og bestefar bor i Guayaquil i Ecuador.

Når det kommer brev og rapporter om fadderbarnet, åpner Elias og bestefar brevet sammen, og bestefar leser. I tillegg har bestefar og mormor Landfald sine egne fadderbarn. – Dette er en fin måte å hjelpe på, og det er viktig å skape engasjement allerede når barna er små, forteller mormor Landfald og legger til: – Vi må ikke bare snakke om å hjelpe andre, vi må handle og gjøre noe!

Trender

35

#7/2011

Julegaven som passer alle Hvis du vil gi et fadderskap i julegave i år, lager vi en pakke som denne ferdig til å gi videre. Det er bare å legge den under treet. Send mail til info@misjonsalliansen.no eller ring oss på telefonnummer 22 94 26 00.

Da Marit Iren Mythe var 18 år, ga hun et fadderskap i julegave til lillesøsteren, Lene Sofie Mythe, som da var syv år.

– Vi får jo så mye til jul som vi ikke trenger. Et fadderskap kan gi oss en forståelse av at ikke alle har de trenger. Og så blir det en vedvarende påminnelse om at det finnes mange forskjellige oppvekstsvilkår, forteller Marit Iren.

– Ikke alle er så privilegerte som vi som bor i Norge.

Grete Hafstad har gitt et fadderskap i gave til Nicolai som er hennes fadderbarn på ordentlig.

– Jeg er en elendig fadder. Men en ting ønsker jeg at fadderbarnet mitt skal få med seg i livet; en bevissthet om at vi som er så griseheldige og bor der hvor skole og helsetjenester er en selvfølge, også har et ansvar for de som ikke er så heldige. Et eget fadderbarn kan gjøre dette ansvaret konkret. Og ja, det «ordentlige» fadderbarnet mitt har måttet forsake ordentlige gaver fra meg for at hans eget fadderbarn skulle få en bedre fremtid. Å forsake noe for at andre skal få det bedre kan vel være en nyttig påminnelse - for oss alle?

Oddvar Lomeland har gitt fadderskap i gave til sønnen som i dag er fem år.

– Årsaken er rett og slett at vi ønsker at sønnen vår skal få inn noen gode verdier mens han ennå er liten. Jeg tror det er viktig å begynne når barna er små. Vi skal hjelpe mennesker som ikke har det så godt som oss, og dette er en giverordning som er mer konkret.

Jeg fikk ideen fra barnehagen hans som har fadderbarn, og gutten vår skjønte hva det dreide seg om. Dette kunne vi ha i familien vår også.

36

Portrettet

#7/2011

Portrettet

Fra eventyrlyst til kall Hvem sa at norsk misjon er et forgubbet og gammeldags mannsvelde?

Det er i tilfelle et karikert bilde som ikke passer inn i 2011. En ny generasjon ledere har tatt over i norsk misjon, og flere av dem er kvinner. Anne Lise Søvde er en av dem, og hun har nettopp startet opp som leder i NORME (Norsk Råd for Misjon og Evangelisering). > Tekst & Foto [ Oddmund Køhn ]

Portrettet

37

#7/2011

38

Portrettet

#7/2011 >

EN NY TID. – Jeg tror tiden for de store enkeltlederne

gamle testamente, som også var fordypningsstudiet (som ofte er menn) er i ferd med å bli historie, skri- mitt på MF. Jeg var misjonær i PYM, men som tradiver Søvde i sitt bidrag til boken Misjon til forand- sjonen er i pinsebevegelsen, var jeg utsendt av min ring. Refleksjoner og visjoner fra Lausanne III. Men lokale menighet i Skien. selv er hun nok litt overasket over at hun fikk jobÅ være misjonær i Europa har noen fordeler, meben som ny leder i NORME. ner hun.

– Jeg hadde ikke lang erfaring som generalsekre– Det er større likeverdighet i arbeidet og i fortær eller annen lederfunksjon før jeg kom hit. Det holdet til dem vi arbeidet for å nå. Det passet meg fantes sikkert mange bedre kandidater med lengre bra. Hos en hvit misjonær i Afrika kan det ofte lyse erfaring i dette arbeidet, sier hun. dollartegn i øynene. Det ville ikke passe meg.

Beskjedent sagt, kan det synes som. Men Anne Lise Søvde er slett ikke beskjeden. Hun er «bare» 33 UNGT ENGASJEMENT. Etter fire år som misjonær og år, kunne vi ha sagt, siden vi snakker om en leder- lærer i Spania førte kallet henne tilbake til Norge, denne gangen som informastilling i misjons-Norge. Men Jeg har sett at sjonsmedarbeider i PYM og hun har allerede markert seg både som misjonær og som misjonsengasjement i tillegg med ansvar for organisasjonens Europamisjon. deltaker i den viktige debatten som var så sterkt Hun har også undervist på om misjon i en ny tid. Hun var i ungdomstiden, Gå Ut-senteret til Normisjon. også en del av den norske delekan synke litt under Misjonærkandidatene fra gasjonen på Lausanne-konfestudietiden, for så å pinsebevegelsen tar det misransen i Cape Town i sommer. komme sterkere tilbake. jonærforberedende kurset på DRIVKRAFTEN. Interessen for senteret i Hurdal. misjon fikk hun i menigheten Tabernaklet i Skien, – Det er en misforståelse hvis noen sier at unge Nord-Europas eldste pinsemenighet. Dette var for mennesker ikke er interessert i misjon. Det opplever øvrig menigheten Åge Samuelsen startet sin virk- jo dere også, sier hun med henvisning til Misjonsallisomhet ut i fra, så her har det vært tradisjon for å ansen og engasjementet hos våre volontører. Og hun gjøre annerledes valg. fortsetter: – Jeg har sett at misjonsengasjement som – Etter videregående dro jeg til Spania for å gå på var så sterkt i ungdomstiden, kan synke litt under bibelskole. Menigheten vår hadde besøk av et mi- studietiden, for så å komme sterkere tilbake. sjonærpar som jobbet ved denne skolen, og det var Hva har formet deg? foranledningen til at jeg dro dit ned.

Det er først og fremst familien min som har forPlanlagte juss-studier ble satt på vent, men det met meg. Jeg kommer fra en storfamilie med ni ene året i Spania ble til tre år. Også de videre pla- søsken, og jeg har fra barndommen av vært vant nene for livet ble endret. til å tenke inkludering, fellesskap og team. I tillegg – Tiden på bibelskolen betydde mye for meg. Vi har jeg lært mye av spansk kultur. Den er tempereiste mye, besøkte mange små menigheter som ramentsfull og ekspressiv og mer konfronterende, vi så vokse og utvikle seg, og vi ble brukt av Gud. altså nokså ulik den norske, sier hun.

Eventyrlysten, som først var mye av drivkraften min, ble til et kall, og tanken på juss-studier ble lagt MER SAMARBEID. Vi sitter på kontoret til Anne Lise, og telefonen ringer. Det er tredje dagen i hennes nye på hylla, forteller hun. jobb, og en menighet inviterer henne til å tale på PENTEKOSTAL MISJON. Etter tre år som bibelskoleen fellesgudstjeneste på Kolbotn. Anne Lise svarer elev dro hun tilbake til Norge. Først tok hun en ja. Det gjelder søndagen for forfulgte kristne, og det bachelorgrad i teologi på Ansgar Høyskole, og brenner hun for. > deretter fulgte hun opp med en mastergrad ved Menighetsfakultetet.

– Etter studiene reiste jeg tilbake til Spania, til MISJON I EN NY TID. – De gamle misjonærlegendene hadde Centro Superior de Teologia de Asambleas de Dios, sin måte å jobbe på. I dag må vi tenke nytt. Misjonsselskabibelskolen jeg hadde gått på. Men denne gangen pene bør bli bedre på samarbeid, mener Anne Lise Søvde. som misjonær og som lærer. Jeg underviste i Det

Portrettet

39

#7/2011

40

Portrettet

#7/2011 KONFERANSER. NORME arrangerer to viktige konferanser hvert år; Link-konferansen og Missiologisk Forum. Anne Lise har ansvaret for dem begge.

> I NORME skal Anne Lise Søvde stimulere norske vårt felles anliggende; misjonen. Hvor tydelig jeg misjonsledere for misjon og evangelisering til å skal være i samfunnsdebatten og hvor mye jeg skal søke sammen i refleksjon om strategi og teologi. mene i etiske spørsmål, vet jeg ikke enda. Men jeg NORME er et nettverk av 37 organisasjoner, som kan være tydelig hvis jeg har styret bak meg, sier igjen er en del av flere internasjonale nettverk. hun med et smil. Og vi tror henne.

– Jeg ønsker å gjøre misjon til felleseie, og jeg Anne Lise har nettopp deltatt på Link-konfedrømmer om å gjøre mer ransen som NORME arrangesammen. I Somaliland samrer. Temaet i år handlet om Jeg ønsker å gjøre forholdet mellom misjon og arbeider PYM og Misjonssammisjon til felleseie, bistand. Nå forbereder hun bandet. De har felles landutvalg for Afrikas horn, og de to og jeg drømmer om å Missiologisk Forum, et årorganisasjonene koordinerer gjøre mer sammen. lig NORME-arrangement som arbeidet og snakker sammen finner sted på Menighetsfaom strategier for arbeidet. kultetet 24. november. Årets Det er jo mye bedre enn å gjøre det samme, men tema er «Proselyttisme – omvendelse – trosbytte. hver for seg.

Hva er problemet?»

– Jeg har vært på team i Marokko. Der må – Direktøren for evangeliseringsdepartementet kirker og organisasjoner jobbe sammen under et i Kirkenes Verdensråd skal presentere dokumentet nasjonalt lederskap. Det samme er tilfelle andre Christian Witness in a Multi-Cultural World: Resteder i verden. commendations for a Code of Conduct, et dokument som Vatikanet, Kirkenes Verdensråd og World INGEN SKAM. Etter et par-tre dager i stillingen har Evangelical Alliance står bak. Dette blir spennende, Søvde sine tanker om jobben hun har gått inn i. og flere ressurspersoner skal delta, sier Anne Lise – Jeg er en slags nasjonal misjonssekretær. Min Søvde og legger til: Misjon er ikke noe å skamme arena er misjonsorganisasjonene, og jeg skal fronte seg over. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Til ettertanke

41

Bønn

Forbønn fra Iona

Vi ber for ansatte og utsendinger

Lurer vi oss selv?

Filippinene. Status,

penger, makt og nytelse er attraktivt for de fleste av oss – tror vi. Mange av oss setter vår lit til formue, materielle goder og forsikringer. Vi strever etter å ha minst like mye som naboen og roser oss selv på grunnlag av heder og ære.

Skyldes det bevisste valg, eller er vi offer for andres meninger og egoisme? Lever vi det gode livet eller har vi misforstått noe?

På Filippinene har ca. 45 millioner mennesker mindre enn seks kr dagen i inntekt. De har til dels liten kunnskap om egne rettigheter, de blir sjelden hørt i offentlige fora og det er for få som kjemper deres sak.

Besøker du et fattig område blir du likevel slått av hvor stolte folk er, omsorgen de viser og tilliten de har til at Gud tar vare på dem. I tillegg smiler de mye, men det kan også godt være en måte å takle utfordringene på.

Hva sa Jesus? Han lærte oss at det gode liv finner vi ved å leve slik han fortalte oss og slik han levde,

ikke ved å følge et sett regler eller lover, men som en ny måte å leve på, et nytt liv sammen med Jesus.

Jesus avslutter bergprekenen med å si at – hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det hadde sin grunnvoll på fjell. Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort. (Matt. 7,24–27) Er du klok eller uklok? n

med deres familier: Marit Wibe Evensen, generalsekretærens sekretær Tone Lindheim, utenlandssjef Siri Mercado, giveravdelingen Klaus Arne Kuhr, designer informasjonsavdelingen Grethe Matre, nettverksleder Linda og Ronny Mehus Rugland i Bolivia Inger Lise og Knut Harald Dobbe i Ecuador Inger Marie og Kan Liu på Taiwan Hilde Bringedal og Ole Martin Uglem, Filippinene Velsign for meg, Gud, Jorden under føttene mine.

Velsign stien jeg går på.

Velsign mennesker jeg møter.

Gud, gi velsignelse i mitt liv. fra Iona

av [ Ole Martin Uglem ] Utsending på Filippinene

#7/2011

Gud, gi tilflukt for dine i din kjærlighet.

Gi dem vern i natt i englers varetekt.

Gud, du omfavner dine, du omslutter dem, du er i deres søkende øyne, du er i deres håp, du er i deres søvn, Gud, du er i deres liv og død.

42

Kommentar

#7/2011

Hvordan skille fattigdommen?

Kina. Når

man er ute i et arbeid for å hjelpe andre mennesker, hender det man havner i situasjoner hvor man må ta stilling til vanskelige saker. Jeg hadde nok mange tanker om dette før jeg reiste til Kina, men etter å ha vært her i to år, står vi nå overfor et av de vanskeligste valgene jeg har vært med på.

Misjonsalliansen har nemlig bestemt seg for å utvide sitt arbeid i Kina; enten ved å satse i et nytt område eller ekspandere i et av de eksisterende prosjektområdene.

Foto: Hanne line Mathisen

Vi ønsker å jobbe med hele lokalsamfunnet og involvere så mange som mulig.

Å starte en slik prosess, med utvelgelse av hvor man skal arbeide og hva man skal gjøre, er både tidkrevende og ressurskrevende.

43

med funksjonshemmede familiemedlemmer, og en av familiene gjorde et spesielt sterkt inntrykk. Familien hadde ei jente som nå var fire år og som hadde fått diagnosen cerebral parese. Diagnosen ble gitt da jenta var seks måneder, og hun hadde ikke vært til lege etter det. Mens vi var på besøk, kom det frem at en lokal apoteker hadde solgt familien «medisin» mot CP. Vi fikk se på medisinen, og den var et kosttilskudd som verken var godkjent eller testet. Familien hadde lånt penger til medisinen og var desperate etter å hjelpe datteren sin. Dette intrykket ble sterkt for alle oss som var på besøk.

I en annen landsby møtte vi en familie som så godt som ikke eide noen ting. Huset deres var satt opp på leirgrunn, og «kjøkkenet» var kun et bål med rist over. Familien visste ikke noe om hvordan fremtiden ville bli – uten utdanning, nok dyrkbar jord eller jobb så det ikke så lyst ut for dem.

Nå har vi fått inn mye informasjon og er klare for å ta en avgjørelse. Vi har gjort grunnundersøkelser, vi har statistikk, vi har besøksinntrykk, vi har møtt potensielle samarbeidspartnere, og vi har sett hva vi kan gjøre i de forskjellige områdene. Jeg er nå trygg på at vi kommer til å ta det rette valget. Likevel er dette en av problemstillingene vi som organisasjon må ta stilling til. Behovene er så mange, og vi kan ikke hjelpe alle. Noen vil få hjelp en annen gang, og noen vil klare seg selv.

I bunn og grunn må vi forsøke å slå oss til ro med at vi hjelper der vi kan hjelpe mest.

av [ Sindre Fosse ] Direktør i Kina

I bunn og grunn må vi forsøke å slå oss til ro med at vi hjelper der vi kan hjelpe mest.

#7/2011

Prosessen frem mot hvor vi skulle begynne, startet for snart et år siden. Vi forsøkte på det tidspunktet å sette noen kriterier for hva det nye området eventuelt skulle inneholde. Kriterielisten så omtrent slik ut: ■ Geografisk beliggenhet – i nærhet til et av de andre områdene hvor vi jobber, eventuelt ekspandere i et av de eksisterende områdene med nytt arbeid n Et fattig område – dette skal sjekkes ut mot Kinas liste over fattige kommuner n Treffe en marginalisert gruppe mennesker n Arbeidet skal være innenfor visjonen og strategien for arbeidet til Misjonsalliansen i Kina Med disse kriteriene på plass gikk vi til Handikapforbundet og fattigdomsdepartementet og spurte om de kunne anbefale noen kommuner som hadde spesielle behov i vestre del av Yunnanprovinsen. Etter å ha fått anbefalt tre forskjellige kommuner og motatt mye informasjon og statistikker, var vi klare for å reise ut og besøke de utvalgte. Det er viktig for oss å få et helhetsbilde av lokalsamfunnet, da vi ønsker å jobbe med hele lokalsamfunnet og involvere så mange som mulig.

På alle tre stedene møtte vi behov, store behov.

Vi var hjemme hos seks forskjellige familier

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway

Misjonsalliansen har gavekort OLE Ko Sk

FOR RG Fo SORg omSo OM MEDE EMmE SHEm ON on SJ Sj NK nk FU Fu

Bestill gavekort:

N Nn VAn vA

KREDITT ROk IKRo MIk m

22 94 26 00 eller www.misjonsalliansen.no