Tsjili_0712

Misjonsalliansens magasin

Liberia

Bygger generasjoner

Fra slum til slum Jobber for andre – ikke for penger

#7/2012 | 108. årgang

Reportasje

Nyheter

Fadderbarnas store dag

En alternativ julegave

Trender

Tilbake på arenaen

Portrettet

Den fjerde vismann

ommentar

r nde Tre

t &t

Po rt r e tt et

r ta en m om

  #7/2012

Innhold

2

e nk +ÂĄr a e

sje rta po Re

Re po r t as je

42

14 41 ter he y N

21 4

26

Det store i det lille kommer altfor tidlig, har det igjen vært utdeling av Nobels fredspris. Denne gangen gikk prisen overraskende nok til en stor organisasjon som det er mange meninger om; EU. Uka før tildelingen bruker norske medier masse tid på å spekulere i hvem som får prisen. I år valgte Brennpunkt å se på tidligere vinnere. Hadde de virkelig fortjent fredsprisen? Spesielt ble det satt et kritisk søkelys på presidenten i Liberia, Ellen Johnson Sirleaf.

I kjent stil gikk Brennpunkt løs på alt som presidenten ikke har fått til i dette krigsherjede landet. Historiefortellingen ble både tendensiøs og selektiv og ga et inntrykk av en president som har mislykkes på alle fronter.

Når du i dette nummeret leser en artikkel om Liberia, ser historien ganske annerledes ut. Den forteller om et land som, ja, fremdeles ligger i ruiner.

Men det er også fortellingen om et folk som har fått tilbake håpet om en bedre fremtid. Sammen med Metodistkirken i Liberia får vi blant annet lov til å være med og bygge skoler. En av lærerne på en av disse skolene, William Nyumah, sa til vår informasjonsleder som nettopp var på besøk i Liberia: «Jeg vil være med på å bygge opp en ny generasjon i dette landet».

Williams utsagn minner meg om en vandrehistorie du sikkert har hørt mange ganger før, om mannen som kom gående forbi tre steinhuggere i et steinbrudd.

«Hva gjør du?» spurte han den første. «Jeg hogger stein», sa han.

Like sikkert som at høsten

Utgiver Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

Visjon Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis!

Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørhem-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00, e-post arnt. jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

«Og hva gjør så du?» spurte han den andre. «Jeg lager en trapp», svarte han.

«Og du da, hva driver du med?» spurte han den tredje. «Jeg bygger en katedral!» svarte han.

Perspektivet for det vi gjør innenfor vårt diakonale misjonsarbeid kan mange ganger være vanskelig å få øye på. Mange av dere som leser dette, er med og støtter dette arbeidet som faddere. Med 230 kroner i måneden støtter du arbeidet. For oss som jobber i Misjonsalliansen, kan det også være vanskelig av og til. Det er mange rutiner og arbeidsoppgaver som ikke er så lett å forbinde med oppdraget vårt. Planer og rapporter skal skrives, søknader skrives til diverse fond og institusjoner, informasjonsmateriell skal sendes ut, o.s.v. og o.s.v. Midt i rutinene kan det være lett å glemme hva vi faktisk driver med!

At vi alle er med på å gi livet en sjanse!

En annen av dem informasjonslederen vår traff i Liberia, var Cecilia Moore. Hun er 11 år gammel og skal endelig få begynne på skole. Cecilia gleder seg spesielt til historietimene, og hun har allerede drømmer for framtiden: – Jeg vil bli president når jeg blir stor, fortalte hun bestemt. Men for sikkerhets skyld har hun likevel en plan B: – Hvis ikke jeg blir president, vil jeg jobbe på kontor og føre regnskap.

Vi er takknemlige for at Ellen Johnson Sirleaf er president i Liberia. Hun har en tung jobb som vil ta tiår, men hun har brakt håp til et helt folk. Som vår leder i Liberia, Jonathan Kaipay, sier: «Vi bygger ikke skole, vi bygger generasjoner av morgendagens ledere i Liberia.» arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

Perspektivet for det vi gjør innenfor vårt diakonale misjonsarbeid kan mange ganger være vanskelig å få øye på.

LederLeder

#7/2012

3

São Paulo …

4

Reportasje #7/2012

Reportasje

FRA SLUM TIL SLUM Brasil. «Det

er lett å få folk ut av slummen. Men det er ikke like lett å få slummen ut av folket.» > Tekst & foto [ Kristin Marie Skaar ]

#7/2012

Reportasje

5

Ary Eduardo Viriato fra senteret Vila Criar tror det er mange fordeler med cingapura-prosjektet. Men fattigdom er komplekst.

– Man må tenke helhetlig og se alle aspektene ved hvorfor mennesker lever i fattigdom. Den største utfordringen ved cingapuraprosjektet er at mange familier må forlate områder hvor de føler seg trygge og har fått etablert en hverdag og et nettverk.

>

6

Ary Eduardo Viriato fra senteret Vila Criar har nettopp sitert et velkjent uttrykk blant dem som kjenner São Paulos slum fra innsiden. Han lar oss tygge litt på ordene, før han fortsetter: – Folk har ofte feilforestillinger om mennesker som bor i disse slumområdene. Jeg kan tenke meg at mange nordmenn tenker det samme. Her ser du folk med mobiltelefoner, TV og parabol. Materiell fattigdom er ikke det største problemet i São Paulos slum. Problemet er alle konsekvensene av å måtte bo i nedslitte små brakker med dårlig hygieneforhold, brannfarlige strømløsninger og i omgivelser preget av narkotika, vold og kriminalitet, forklarer Viriato, som har tatt oss med til området for å illustrere dagens dilemmaer for barna og familiene deres som senteret jobber med.

På den ene siden av hvor vi befinner oss ser vi det som de fleste karakteriserer som «slumområde», med slitte brakker oppå hverandre, ledninger som

Reportasje

#7/2012

slenger og søppel som flyter. På andre siden av veien ligger et stort avsperret område rensket for hus, søppel og andre gjenstander. Bak oss ser vi derimot noe helt annet: store, identiske blokker, noen med klare farger, andre med en svak gulfarge – i noe som ligner en hvilken som helst vanlig bygård, bare at det er noe upersonlig, «sterilt», over det hele.

– Dette er altså det vi kaller «cingapuras», fortsetter Viriato og forstår raskt at her trengs det en nærmere forklaring. ØKONOMISK «BOOM». Brasil er i sterk økonomisk vekst og har seilet opp som verdens sjette største økonomi. Landet har klart å snu effektene av historisk dårlig styresett, feilslått økonomisk politikk og drastisk økning av antall fattige. Men fortsatt er forskjellen mellom fattig og rik enorm blant de over 200 millioner innbyggerne. En generell tendens er også at mange fattige familier flytter til storbyene for

å søke lykken og finne jobb og bosetter seg i forlatte, lite attraktive områder. Byene vokser i rekordfart.

I São Paulo by bor om lag 10 millioner mennesker, men medregnet områdene rundt kommer man opp i rundt 18 millioner. Når vi kjører gjennom byen, i det som føles som et evig forvirrende bylandskap, passerer vi Manhattan-lignende skyskrapere og slumområder side om side.

– Mye positivt har skjedd siden arbeiderbevegelsen og Lula da Silva tok over i 2002. Myndighetene her i São Paulo har også jobbet lenge med å oppgradere slumområdene og få bukt med problemene som følger med i disse raskt voksende nabolagene, forteller Viriato.

«Cingapura-prosjektet» er dermed ett av flere offentlige initiativ for å oppgradere slumområder og få bukt med urbaniseringens utfordringer. Prosjektet ble satt i gang i São Paulo i

«SUPERBLOKKER».

2008 og skal flytte familier fra de såkalte favelaene og inn i mer permanente boliger med bedre kvalitet og sikkerhet. Disse bygningene er også omtalt som «superblokker» og kan til en viss grad sammenlignes med det vi kjenner til som kommunale boliger i Norge. Det hele gjøres ved at eksisterende favelaer rives ned og erstattes med nye leilighetskomplekser.

Prosjektet foregår i samarbeid med befolkningen, og for å forebygge utbredt kriminalitet får de nye boligområdene også egne sikkerhetsvakter.

– Hensikten med prosjektet er for det første å bedre helse-, sikkerhet- og hygieneforhold i slumområdene. Dette vil jo også på sikt være økonomisk fruktbart for helsemyndighetene. Når fattige familier bosetter seg i slumområdene, bor de gjerne svært dårlig og bygger små boliger med stor brannfare og dårlige elektrisitetsløsninger og kloakkrør. En annen årsak er også å få bedre oversikt over hvem som bosetter seg, forklarer Viriato. >

#7/2012

Reportasje

7

«Cingapura-prosjektet» er ett av flere offentlige initiativ for å oppgradere slumområder og få bukt med urbaniseringens utfordringer.

Prosjektet ble satt i gang i São Paulo i 2008 og skal flytte familier fra de såkalte favelaene og inn i mer permanente boliger med bedre kvalitet og sikkerhet. Eksisterende favelaer rives ned – slik som her – og erstattes med nye leilighetskomplekser. Hensikten er blant annet å bedre helse-, sikkerhet- og hygieneforhold i slumområdene. >

Prosjektet har imidlertid ikke foregått smertefritt. Blant annet ligger områdene hvor fattige familier bosetter seg som oftest i dårlige og lite attraktive terreng som landeiere ikke har sett grunn til å ta i bruk, noe som har gjort byggingen vanskelig og skapt behov for dyre materialer.

Hele overgangsprosessen er også komplisert. Familiene må finne andre midlertidige bosteder og vente minst tre år før de kan flytte inn i en cingapura.

Noen bygg blir heller ikke helt ferdige, og mange familier opplever også sosiale og psykiske utfordringer med hele prosessen.

– Fattigdom er komplisert. Det handler ikke om hvordan husene våre ser ut. Man må tenke helhetlig og se alle aspektene ved hvorfor mennesker lever i fattigdom. Den største utfordringen med cingapura-prosjektet er at mange familier må forlate områder hvor de føler seg trygge og har fått etablert en hverdag og et nettverk. Familier som har funnet trygghet hos Vila Criar og der de bor, må plutselig risikere å flytte langt vekk, påpeker Viriato, som var en av initiativtagerne bak Vila Criar da de startet opp i 2004.

Det er også her Vila Criar støter på utfordringer: – Vår idé bygger på tett oppfølging og å tilby alle nødvendige tiltak i ett og samme program. Da er det mye større sjanse for å lykkes for barna og deres familier. Klart det er bra å tilby leksehjelp, fritidsaktiviteter og økonomiske ordninger. Men hva med alt det andre, som psykologisk hjelp, sosial støtte og helsetjenester? Alt henger sammen.

Denne helheten er vårt konsept, forklarer Viriato,

KOMPLEKS FATTIGDOM.

REDD FOR Å MÅTTE FLYTTE. Området vi er i nå, tilhører bydelen Limao og omtales gjerne som «la peripheria» – ute i periferien. Den store sletten vi har framfor oss, var før fylt opp med små hus. Som med andre slumområder er dette et område som invaderes av fattige familier. Ingen av beboerne har eid noe. Nå vil det ta tre år før nye cingapuras – superblokker – står klare til innflytting.

8

Reportasje

#7/2012

Vi får tydelig beskjed om å være forsiktige og ikke vise kamera. For å komme inn i en favela må man kjenne reglene og komme sammen med noen man kjenner. «Outsidere» som oss tilhører sjeldenhetene, og vi får ikke lov til å bevege oss mer enn rundt ti meter i radius.

– Vila Criar har et godt rykte i området. Det er en fordel, sier Viriato.

På gatehjørnet ved de gamle brakkene møter vi butikkmannen Felipe, som har drevet sin egen lille butikk i åtte år.

– Jeg så da alle husene ble revet på andre siden av veien. Det er visst også et prosjekt på gang for å få fjernet våre hus. Egentlig eier dagligvarekjeden Carrefort området vårt, og de har nå begynt å kjempe for å ta området tilbake. Myndighetene vil nok også pushe på etter hvert.

Butikkeieren er bekymret for hva som vil skje dersom myndighetene river deres område også.

– Det hadde i så fall blitt tøft. Vi vil ikke flytte.

Vi har ingen forbindelser andre steder. Men jeg vet også at myndighetene skal hjelpe med transport, lån eller finne et hus vi kan leie som ligger langt herfra. Så vidt jeg vet, er det også den eneste måten vi ser myndighetene hjelpe til med våre utfordringer, påpeker han.

FØLGER FAMILIENE. Elaine Monte Chelli er en av de andre koordinatorene ved Vila Criar. Hun har et tett forhold til mange familier og er svært bekymret for barnas beste i denne situasjonen.

– Vi følger familiene tett fordi vi tror det betyr en stor forskjell å få et personlig forhold til barna, foreldrene og hele familien. Med cingapura-prosjektet må mange flytte til steder uten skole og sykehus i nærheten. Myndighetene gir kun informasjon om at de må dra og andre praktiske ting. De får tre valg, og det er alt. Svært mange har ikke råd til alle utgiftene og ender opp med å selge leiligheten sin og flytte inn i en annen slum, forklarer Chelli. >

Elaine Monte Chelli er en av de andre koordinatorene ved Vila Criar. Hun har et tett forhold til mange familier og er svært bekymret for barnas beste. – Vi følger familiene tett fordi vi tror det betyr en stor forskjell å få et personlig forhold til barna, foreldrene og hele familien.

Med cingapura-prosjektet må mange flytte til steder uten skole og sykehus i nærheten.

#7/2012

Reportasje

9

10

Reportasje

  #7/2012

Senteret Vila Criar drives av baptistmenigheten Agua Brancha i bydelen Limao i São Paulo. Senteret tilbyr aktiviteter og støtte til barn og unge i slumområdene rundt og følger også opp hele familien. En av aktivitetene er å tilby ekstra skolehjelp for barna. Her er det kreativ lese- og skrivetrening som står på programmet hos en av de yngste gruppene.

>

Mens vi ser oss rundt i bygården til de nye cingapura-blokkene, møter vi Michela Patricia Rocha, som har to barn som går på Vila Criar.

– Før bodde vi i et av de raserte områdene. Nå bor vi i denne blokka her. Jeg har fem barn og mottar også offentlig støtte til skole- og helsetjenester.

FAKTA Visste du at …?

Brasil har verdens sjette største økonomi og har over 200 millioner innbyggere.

■■ Etter en lang historie med dårlig styresett, feilslått økonomisk politikk og drastisk økning av antall fattige, har landet klart å snu om trenden etter at arbeiderbevegelsen og president Lula da Silva tok over i 2002.

■■ Nå opplever landet historisk lav avskoging i Amazonas og store oljefunn.

■■ I 2014 skal landet være vertskap for fotballVM, og i 2016 blir det sommer-OL. ■■ Men fortsatt lever 16 millioner mennesker under svært dårlige forhold. 22 prosent av befolkningen lever på under 14 kroner om dagen og 8 prosent på under FNs fattigdomsgrense på 7 kroner.

■■ I gigantbyen São Paulo bor om lag 30 prosent av befolkningen under svært dårlige forhold.

Mange bor i slumområder hvor Misjonsalliansens samarbeidskirker befinner seg.

■■ Myndighetene jobber med flere tiltak og sosiale reformer som skal minske forskjellen mellom fattig og rik.

■■ «Cingapura-prosjektet» er et av tiltakene i São Paulo, som skal oppgradere slumområdene og bedre situasjonen for fattige familier.

■■

Det betyr også svært mye at barna mine får gå på Vila Criar. Jeg ser at det er til hjelp for dem og motiverer dem til skolearbeidet, forteller hun.

SLUMMENTALITET. Koordinatorene ved Vila Criar er i utgangspunktet ikke negative til endringene.

– Alt er en del av São Paulos forsøk på å gjøre ting bedre. Det er bra for Brasils framgang, understreker Viriato.

En gjennomgående utfordring ved slike overgangsprosesser er nemlig å endre mentaliteten i slumområdene. Den illustrerer et stort gap mellom samfunnet de lever i og den «normale» verden.

– I slummen er det ingen system slik vi er vant til.

I Vila Criar merkes dette på mange måter. For eksempel er det mange av barna som kommer til oss for første gang som spiser med hendene, fortsetter Viriato.

– Hva kan Vila Criar gjøre i denne situasjonen?

– Vi mister jo mange barn og familier vi har investert mye i. Men forhåpentligvis har dette betydd noe og lagt et grunnlag. Så må vi bare tilby barna og familien alt de trenger for å komme ut av slummentaliteten og ta steget videre. tsjili@misjonsalliansen.no

Vila Criar Senter for barn og unge i slummen i São Paulo. Startet opp i 2004.

■■ Drives av baptistmenigheten Agua Brancha i bydelen Limao i São Paulo.

■■ Tilbyr aktiviteter og støtte til barn og unge mellom 6 og 14 år og deres familier.

■■ I tillegg til leksehjelp og kreativ læring tilbys mat, tannlege- og legehjelp og assistanse fra sosionomer og psykologer.

■■ Støttes hovedsakelig av Misjonsalliansens faddere i Norge.

■■

Et utbredt problem i Brasil er at mange barn har problemer med å henge med på skolen. Brasils utvikling fører til at det er økt behov for flere utdannede, og myndighetene strammer inn skoleplaner. Vila Criar samarbeider med den offentlige skolen med leksehjelp. – Jeg ser tre utfordringer: Lesing, skriving og matematikk. Matte tror jeg er lettere for barna å lære gjennom leker, derfor fokuserer vi mye på det. Her har de mer frihet og får en bedre selvfølelse. De ser på seg som en gruppe som hjelper hverandre. Derfor klarer de mer og har mindre press, sier lærer Lamubia Ramos.

#7/2012

Reportasje

11

Gi barn en bedre hverdag

Bli

!

Som fadder gir du vanskeligstilte barn nye muligheter: Din støtte går til å bygge skoler, forbedre undervisning og til forebyggende helsetiltak.

Støtten går til prosjektet som barnet er en del av og kan for eksempel også bidra til rent vann, bedret jordbruk, kursing av foreldre og fritidsaktiviteter for barna.

Som fadder er du med på å gi barn en bedre hverdag! Å være fadder koster 230 kroner i måneden.

Meld deg som fadder på: www.blifadder.no, telefon 22 94 26 00 eller ved å sende inn slippen nedenfor.

Ja, jeg vil bli

for___ (antall) barn

Misjonsalliansen velger land etter behov.

Liberia

Kambodsja

Brasil

Ecuador

Bolivia

Filippinene

Jeg ønsker å betale beløpet med AvtaleGiro.

Ts 0712

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn.

Jeg vil gjerne betale beløpet med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Misjonsalliansen

Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Svarsending 1049 0090 Oslo

Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Betenkt Ecuador. Daniel

Garcia Noguera og Rebekka Andreassen Garcia er utsendinger for Misjonsalliansen i Ecuador. På en strandtur midt i oktober dukket plutselig presidenten i landet opp. Rafael Correa falt for Josef, den lille sønnen til Rebekka og Daniel, mens den lille gutten synes å være noe kritisk til presidenten.

Foto: Privat

IllustrasjonsFoto: Bong Manayon

Oddmund Køhn

14

Nyheter #7/2012

Nyheter

#7/2012

Nyheter

15

Jobber for andre – ikke for penger Filippinene. Mirjam,

Margrethe og Kari tilbringer høsten i frivillig arbeid for Misjonsalliansen på Filippinene.

FLAGGHEIS. Mirjam Aadnevik og

Petter Malmstein er gått bort Norge/Taiwan. Tidligere korttidsmisjo-

nær på Taiwan, Petter Malmstein, er gått bort. Han døde søndag 9. september på Pingtung Christian Hospital på Taiwan, 64 år gammel, etter lang tids sykdom. Petter Malmstein begynte sin tjeneste på Taiwan for Misjonsalliansen i 1994, sammen med sin kinesiskfødte kone, Anna Fang. Petter hadde bankutdannelse og jobbet det meste av tiden ved Victory Home, et senter for funksjonshemmede i Pingtung. Han var en vennlig og dyktig mann som hadde god kontakt med barna på Victory Home.

Petter Malmstein kom fra Oslo. Han vokste opp på Nordberg og var svært aktiv i menighetens arbeid før han reiste til Taiwan. Petter var korttidsmisjonær for Misjonsalliansen fram til 2002, men han og hans kone Anna Fang ble boende på Taiwan også etter endt tjeneste.

Fredag 28. september var det urnenedsettelse på Vestre Aker kirkegård og minnesamvær i Nordberg menighetshus. Vi lyser fred over Petter Malmsteins minne. n Arnt H. Jerpstad

16

Nyheter

#7/2012

Margrethe Hanssen jobber som lærerassistenter ved to ulike ungdomsskoler på øya Marinduque. Vel fremme på skolen er det flaggheising og nasjonalsang nøyaktig klokka sju. Ved avslutning av skoledagen er det ny seremoni der flagget tas ned. Margrethe er utdannet vernepleier og Mirjam barne- og ungdomsarbeider.

GODT MOTTATT. - Møtet med Filippi-

nene var bra. Her på Marinduque er nøkkelordet gjestfrihet. Vi blir tatt godt imot over alt og folk er veldig pratsomme, hjelpsomme og nysgjerrige, forteller Mirjam. - Vi var forberedt på at filippinere tar ting i sitt tempo, men ble likevel veldig overrasket over all ventinga og forandringene i planene. Det er nok noe som kommer til å overraske meg mange uker fremover. Mirjam og Margrethe leier et rom hos en familie og spiser middag sammen dem hver dag. Naboer og venner av familien stikker stadig innom, så det er sjeldent tomt i huset.

IKKE SOM ST. OLAVS. Kari Aasen leier et rom like ved Misjonsalliansens

kontor i Boac, som er hovedstaden på øya. Hun er sykepleier med lang erfaring fra kreftomsorgen og har dessuten videreutdanning innen veiledning. Kontrastene fra St. Olavs hospital i Trondheim til et lite lokalsykehus på landsbygda på Filippinene er enorm.

SYKEHUS. – Det sterkeste for meg har uten tvil vært å oppleve helt konkret på sykehuset hvordan det er å være fattig i dette landet, uten noen hjelp – selv ikke når de blir syke. Det er veldig tøft og vanskelig å forholde seg til. Jeg ser at de ansatte gjør det de kan med de få ressursene de har. Her mangler utstyr, medisiner og til og med vasker. Det er utfordrende å oppleve at pasienter ikke har råd til behandling som kanskje koster en tier, sier hun.

FOR ANDRE. De tre volontørene jobber 4–5 måneder frivillig og ulønnet for Misjonsalliansen Hvorfor reise ut som volontør? Mirjam beskriver det slik: – Jeg ønsker å oppleve og lære av en annen kultur, gi noe av meg selv og gjøre noe for andre! n HILDE BRINGEDAL

drømmen gikk i oppfyllelse

Symaskin

Bolivia. Menigheten

Iglesia Evangelica La Roca bar på et sterkt ønske om å bidra mer aktivt i sitt nærområde.

Menigheten ligger på El Alto, en storby i Bolivia som preges av fattigdom og sosiale problemer.

I 2009 og 2010 søkte derfor menigheten om støtte fra Misjonsalliansens kirkefond MANAPSI for å kjøpe syv symaskiner. Fondet MANAPSI har som formål å styrke kirkers diakonale profil, og gjennom fondet kan menighetene søke om støtte for å starte opp

sosiale prosjekter i sitt nærområde.

Med disse symaskinene lagde frivillige i menigheten dyner og klær for salg. Med midlene fra salget kjøpte menigheten tre symaskiner til.

Deretter etablerte menigheten et mikroselskap kalt ROC SPORT, som i dag har fire fulltidsansatte. Med overskuddet klarer menigheten å hjelpe mellom 130–140 barn i området. Pastor Franz Saravia forteller at de gir disse barna, som kommer fra svært fattige familier, skolemateriell de trenger, mat hver lørdag, opplæring i verdier samt aktiviteter innenfor idrett og teater. n Ronald Mayora Synnes

Viktig møte med styresmaktene Kambodsja. Eigarskap

i alle ledd, seier vi gjerne til kvarandre undervegs i diskusjonar på kontoret.

Om ikkje viktige aktørar i lokalsamfunna kjenner at dei er aktivt med i prosessane som finn stad, kan vi då forvente at dei same personane vil ta ansvar over resultata seinare?

Misjonsalliansen i Kambodsja har eit perspektiv over fleire år i dei diakonale utviklingsprosjekta med lokale partnarar. – Det er heilt grunnleggjande å ansvarleggjere lokale styresmakter i planar vi har felles, seier prosjektleiar i Misjonsal-

liansen, Arun. – Då vil óg sjansane for eigarskap auke, og prosjektene får fleire bein å stå på seinare, fortel ho.

I september inviterte difor tre av våre lokale partnarar OREDA, KADRA og CFT distriktstyresmaktene på koordineringsmøte. Tidspunktet var godt. I oktober skal nemleg planane for heile distriktet leggjast for det komande året. Desse møtene vart difor viktige, strategisk sett. n Knut Iversen Foseide

Gravid fomixdukke Ecuador. Master-

student Ragnhild Fjeldheim fikk overrakt en «gravid» fomixdukke da hun besøkte Misjonsalliansens prosjekter i Ecuador. Pyntegjenstander i fomix, en slags tynn skumgummi, er svært populært i landet, og Misjonsalliansen har kurset sine samarbeidspartnere i «San Eduardo» i hvordan de kan lage dukker, som kan selges og gi fattige familier en ekstrainntekt. n Rebekka A. Garcia

Dyrker musikktalenter i Brasil-slum BRASIL. Den ene spiller fiolin, den andre fløyte; tvillingbrødrene Deividson og Deivid Silva (14) har gjort seg bemerket i musikkgruppen ved Misjonsalliansens Flauta Doce-prosjekt i São Paulo. Begge begynte med musikk i tidlig alder og skilte seg raskt ut. – De utviklet seg veldig raskt. Etter kort tid lot vi dem spille i Stororkesteret vårt som holder veldig høyt nivå, sier Celma Pereira Silva, som er koordinator for Flauta Doce-prosjektet. Guttenes far er arbeidsledig, og prosjektteamet har jobbet hardt for å skaffe dem stipend til «The Arts Foundation», et anerkjent musikkonservatorium i Santo André.

– Dette er to veldig spesielle unge mennesker som deltar aktivt i kirkeaktivitetene og gjør oss veldig stolte, sier Richard Olivera som er pastor i kirken hvor tvillingene går på musikkøvelser.

– Musikk er et talent som Gud har gitt dem. Vi sår, så de kan vokse enda mer, sier pastoren. n Thiago Couto

#7/2012

Nyheter

17

Vietnam. 14. september var det duket for samling i Vietnam-Norway Friendship Association i Tien Giang provinsen i Mekongdeltaet. Foreningen ble grunnlagt i 2006 for å utvikle vennskap og samarbeid mellom de to landene.

Til stede var representanter fra lokale myndigheter og Misjonsalliansens partnere i Tien Giang-provinsen.

Intitiativet fra lokale myndigheter viser at Misjonsalliansens arbeid nyter stor respekt i regionen. Staben presenterte den nye strategiske planen for 2013–2017, samt prosjektene som drives innenfor inkluderende utdanning, mikrofinans og lokalsamfunnsutvikling i Mekongdeltaet. n Nguyen Thi Thuy Linh

FILIPPINENE. «Tjenande leiarskap» var

tema då Misjonsalliansen nyleg samla 51 representantar frå ulike ungdomsorganisasjonar på øya Marinduque til seminar. – Eg har lært at ein god leiar lyttar til meininga og forslag, ikkje er stolt og brautande og tenker ikkje på seg sjølv, men på dei andre, seier Kriseth F. Grimaldo (18). n Anders Myrene

Nyheter

Et år og 40 000 kunder Ecuador. Misjonsalliansens mikrofinansbank i Ecuador, Banco D-Miro, fyller ett år. 40 000 mennesker har nå et aktivt kundeforhold til banken.

ECUADOR. D-Miro er et kjent

navn for Ecuador-interesserte nordmenn; prosjektet som ble stiftelse, stiftelsen som ble bank, og nå banken som har fylt ett år. Gjennom årene har det vært stadige forandringer, men alltid med det samme mål for øyet: gi finansielle tjenester til mennesker som ønsker å bedre sin egen livssituasjon.

Ein god leiar er ein god tjenar

18

Foto: Knut Harald Dobbe

Foto: Tran Bao Minh

Vietnam-Norge vennskapsorganisasjon

#7/2012

EGEN BEDRIFT. Banco D-Miro markerte nettopp sitt første år som bank. Over 40 000 personer har nå et aktivt kundeforhold til banken.

Først og fremst er det fortsatt mikrolån til egen bedrift som har hovedtyngden av porteføljen, men det er også mulig med andre typer lån og sparing.

SELVFØLGE. Mennesker som lever i

fattige områder, har ofte liten mulighet til å benytte seg av finansielle tjenester som nordmenn i vår hverdag tar som en selvfølge. Utviklingen av teknologi og samfun-

nets benyttelse av disse fører til at man i større grad blir avhengig av å ha tilgang til banktjenester for å kunne behandle penger.

I Ecuador skiller DMiro seg ut fra de andre bankene ved at de tilbyr finansielle tjenester i områder hvor andre banker opplever for høy risiko eller for lite fortjeneste. Der andre banker i hovedsak leter etter profitt, leter D-Miro etter muligheten til å forbedre levekår gjennom bærekraftig drift.

HØYRISIKO.

STYRE SELV. Helse og omsorgs-

departementet definerer levekår som inntekt, formue, helse og kunnskap som kan brukes til å styre eget liv. Mye av Misjonsalliansens arbeid her i Ecuador handler om å styrke disse elementene slik at mennesker i fattigdom blir stadig bedre til å styre sitt eget liv.

D-Miro spesialiserer seg der på å tilby mulighet til inntektsskapende aktiviteter. n Håkon Aandstad

Hjelper sukkerdyrkerne

Filippinene. For å bedre sukker-

produksjonen på øya Marinduque holder Misjonsalliansen kurs for de lokale bøndene.

Kurset omhandler kalkyle, forpakning, produksjon av etiketter og markedsføring. Organisk dyrket brunt kokospalmesukker er et verdifullt produkt. Blomsten på kokospalmen skjæres av, og sevjen fra kuttet samles opp og raffineres til sukker. 30–35 blomster må skjæres av for å gi nok sevje til en kilo sukker. Blomsten sitter høyt, og arbeidet med høstingen er risikabelt.

Utfordringen er å få god lønnsomhet i produksjonen og øke fortjenesten for produsent. Nye inntekstkilder og økt fortjeneste er ledd i fattigdomsbekjempelsen. Inntektene fra sukkerproduksjonen kommer hele lokalsamfunnet til gode og er en god alternativ utnyttelse av kokospalmene på Marinduque. n Ole Martin Uglem

Nytt helsesenter

Bedre på «bonsai»

Vietnam. Med støtte fra Misjonsalliansen ble det i september holdt kurs for bønder i Tan Thanh kommune i hvordan de bedre kan dyrke bonsaitrær. Trærne er svært populære i området, og i tillegg til å være dekorative, kan de også gi bøndene en betydelig inntekt. 60 bønder deltok i opplæringen og lærte seg ulike teknikker for å dyrke trær og stelle dem. – Vi er kunstnere nå, kommenterte flere av dem. n Dung Vo

Ny skole – og litt til

der ingen kunne tru at nokon kunne bu

Bolivia. Den

27. august var det opningsfest for det nye helsesenteret i bygda Ñinihuati i Quibayadalen.

Her bur det omlag 2800 menneske fordelt på 29 små bygder.

Dei fleste som bur her er bønder eller gruvearbeidarar. Misjonsalliansen samarbeider med omlag 20 ulike bygder i dette området, med for eksempel bygging av skular eller vatningsanlegg til bønder. Mange av barna her er fadderbarn i Misjonsalliansen.

Helsesenteret vil også bli brukt av befolkninga i dei omkringliggjande bygdene, og fadderbarn

vil få helsekontrollar her. Ein av festtalarane frå kommunestyret haldt fram at det hadde vore ein lærerik prosess å samarbeide med Misjonsalliansen. – Me har mykje å lære av korleis Misjonsalliansen arbeider. Frå byrjing til slutt har det vore klart for alle korleis pengane er blitt brukt, sa han. Opningsfesten var endå ikkje avslutta då tannlegane sette igong med tannhelsesjekk på skuleborna. n Torborg Fossan steine

Liberia. – Jeg er så glad! VI har fått skole i landsbyen vår, sier John M. Lewis. Han er distriktsleder i et av områdene der Misjonsalliansen bygger skoler i Liberia.

– Vi fikk en skole i 1964, men hadde ikke undervisning hver dag. På den skolen gikk jeg fram til 6. klasse, sier han. Skolen ble ødelagt under krigen, og alle i landsbyen måtte flykte fra hjemmene sine. - For noen år siden gikk vi til myndighetene og spurte om vi nå kunne få skole igjen.

Myndighetene var enige med oss om at noe måtte gjøres, men det skjedde ikke noe før Misjonsalliansen kom, sier Lewis.

Han gir seg ikke med dette og ønsker seg enda mer. – Distriktet er stort, og vi ønsker oss en kollektiv transport, en minibuss som kan frakte barna til skolen, og vi ønsker oss en helseklinikk, der vi kan få hjelp når vi blir syke. n Oddmund Køhn

#7/2012

Nyheter

19

«Funksjonshemningen skal ikke stoppe meg!»

Filippinene. Reynaldo Sotto bor på

Marinduque og hadde polio som barn.

Han er avhengig av å bruke krykker. – Gjennom samarbeidet med Misjonsalliansen har jeg blitt motivert til å jobbe for at de med funksjonshemninger skal bli sett. Min drøm er at alle skal være aktive bidragsytere og bruke sine evner og talenter, sier han. Han er valgt til nestleder i kommunens organisasjon og går fra dør til dør for å engasjere folk. n Noemi NatalBumatay/Karoline Kinn Hartvigsen

Fotballfestival i Vietnam

Å hjelpe gjennom fotball BOLIVIA. Sara

Vietnam. Helt siden Misjonsalliansen startet sine fotballprosjekter i Vietnam, har det hver sommer blitt holdt en stor turnering for de involverte fotballklubbene. «Fotballfestivalen» i år gikk av stabelen den 26. august i Tien Giangprovinsen. Omtrent 300 barn, både jenter og gutter, deltok på festivalen, og lærere, ungdommer, folk fra utdanningsinstituttet og studenter bidro som frivillige for å lage fotballbaner, dele ut mat og drikke, være dommere og skape liv og moro. Arrangementet inngår i Misjonsalliansens arbeid «Fotball for alle», hvor man arbeider for å skape et fritidstilbud for alle barn, med vekt på god sportsånd, fair play og gode verdier. n Phan Thi Mong Hoa

20

Nyheter

#7/2012

Myhrer på 19 år har kommet hjem til Norge etter å ha vært i Bolivia i fire måneder som volontør. Nå forteller hun om opplevelsene sine i fotballprosjektet på El Alto.

– Jeg valgte fotballprosjektet fordi jeg er utrolig glad i fotball og synes det er fantastisk å kunne gjøre en forskjell med å hjelpe barn gjennom favorittsporten min, sier Sara.

Misjonsalliansens fotballprosjekt i Bolivia handler om å gi ungdommer og barn et fristed fra en vanskelig hverdag. – Ingenting er vakrere enn å se de barna smile mens de spiller fotball, sier Sara.

– Det er ikke bare å spille og ha det gøy heller. Før hver trening lærer de om verdier i livet som holder dem unna alkohol, rus,

gata og kriminalitet; nå og senere.

Hun forteller at barna alltid gleder seg. På en av banene kommer de gjerne lenge før tiden, noe som er veldig uvanlig i Sør-Amerika.

– Jeg vet at jeg valgte det riktige med å komme til Bolivia som volontør. – Jeg har ikke angret et sekund, sier hun og smiler.

Misjonsalliansen har fotballprosjekt på El Alto, i Caranavi og i Sorata, hvor over 10 000 barn og ungdom har vært aktive på fotballbanen og 4200 elever har deltatt på ulike arrangement siden de startet. n Vilde Livsdatter Sønderland

Fadderbarnas store dag Ecuador. Klokka

er 09.45, og eg er på plass på Panasonic IMA X-kinoen på strandpromenaden Malecón 2000. Eg skal møte 6.-klassene frå skulen Voluntad de Dios, som skal på leirskuledag i dag.

Utflukta er betalt av faddere i Noreg som sendte sine fadderborn ein «ekstragåve» til jul i fjor.

Skulen Voluntad de Dios ligg i eit område med det same namnet, som tyder «Guds vilje». Området er eitt av dei som ligg lengst unna allfarveg, og borna har køyrt buss i to timar for å kome seg hit til sentrum. Eg finn etter kvart borna som allereie er på veg inn i kinosalen.

SKREKKBLANDA. For mange av borna, som er frå 9–12 år, er dette aller fyrste gongen dei er på ein kino. Filmen i dag er om forhistoriske dyr, og når dinosaurhaien i full fart brettar seg utover lerretet, vert kinosalen fylt av skrekkblanda fryd. Å vere til stades i kinosalen med desse skuleborna er verkeleg noko eg unnar kvar og ein av givarane i Noreg som gjennom julegåva i fjor har vore med å gjere dette mogleg å gjennomføre!

BÅTTUR. Etter kino- og miniatyrmuseumsbesøk ventar ein times båttur på Río Guayas. Med varm

lunsj i fanget, bris i håret, smil om munnen og latter i lufta, drar barna med båten. Med tidsriktige latinorytmar over anlegget rikkar det i ein og annan dansefot, og ikkje ein gong ein vestlandspietistisk utsending klarer å hindre foten i å trampe takta. Før vi veit ordet av det har vi plutselig Malecón 2000 på kloss hald igjen.

Elevane flokkar seg langs ripa og helsar kongeleg på landkrabbane på strandpromenaden. Det er stor stas når dei helsar tilbake, og innseglinga vert nærmast ei triumfferd for dei glade borna.

Ein av elevane, Lucas, fortel at han elska denne utflukta: - Det har vore den beste reisa eg har hatt i heile mitt liv, seier han. Lucas var ikkje åleine om å uttrykke glede og takksemd, og det kjennes litt rart å stå her og ta imot all takken. Difor vil eg dele den med alle støttespelarane våre: Hjarteleg takk for det de har gitt! Det betyr mykje meir enn ein kanskje skulle tru. Tusen takk! n Bjørnar Valbø

Hei! Dette

er faddernes egne sider. Her får du nyheter og tilbakemeldinger fra lokalsamfunnet der fadderbarna lever.

www.misjonsalliansen.no/dette-gjoer-vi/for-faddere

21

304 studenter – tre lærere

Viktig foreldrekontakt Liberia. Magdalene

Seydale Roberts har ansvaret for fadderordningen i Liberia. Hun har kontakt med både skoler og foreldre og forklarer hva det vil si at en skole og at barn er med i ordningen.

Kambodsja. På et besøk med lærere og rektor på skolen Prey Angkunh delte rektoren sin bekymring om at enkelte lærere ikke hadde dukket opp til skolestart. Det betyr at kun tre lærere, inkludert rektoren, har ansvaret for 304 studenter alene.

Barneskolen, som ligger i provinsen Prey Veng, ligger i et fattig område av Kambodsja som er spesielt utsatt for flom under regntida. – Det er derfor spesielt viktig å sikre at barna har tilgang til gode lærerressurser og opplever det trygt å komme til skolen, sier Savy som er fadderansvarlig i Misjonsalliansen i Kambodsja. n Knut Iversen Foseide

- De fleste sier ja, men mange foreldre har ikke råd til å sende barna på skole, og dessuten er skolen er for langt borte. Når barna for eksempel er 12-

13 år gamle og aldri har fått skolegang, kan noen foreldre synes at de er for gamle til å begynne på skolen.

Mange familier som Magdalene snakker med, har mange barn. Med 4-5 barn i familien har mange bare råd til skolegang for ett av dem.

Jeg oppmuntrer alltid til å sende barna på skole. Det vil gi barna et bedre liv enn det de selv har. I dag går både gutter og jenter på skole, før var det stort sett bare gutter. n Oddmund Køhn

Svetter for de fattige Norge. Eddiken

Fullmånefest for fattige

Vietnam. Misjonsalliansen laget fest for to fattige barneskoler i Vietnam da barna der feiret den tradisjonelle Fullmånefestivalen tidligere i høst.

Det ble bakt månekaker, barna fikk gaver og deltok i en lanternemakerkonkurranse. Barna hadde sett frem til festen i lang tid og lyste av glede over arrangementet. Fullmånefestivalen er en høytidsmarkering for mennesker i Vietnam og den feires hvert år – i den åttende måned av lunarkalenderen. n Phan Thi Mong Hoa

22

#7/2012

treningssenter i Grimstad utfordrer medlemmene sine til å svette litt ekstra for å hjelpe fattige fotballspillere i Sør-Amerika.

Utover høsten vil treningssenteret donere penger til Misjonsalliansens prosjekt Fotball Krysser Grenser, som styrker fotball- og fritidstilbudet blant fattige barn i Sør-Amerika.

Hvor mye senteret gir, avhenger av innsatsen til medlemmene. – Vi trenger ikke alle pengene, det er mange

som trenger dem mer, sier Tore Larsen ved Eddiken treningssenter. Tidligere har senteret støttet sosiale prosjekter blant annet i Colombia og Kenya. – Vi ønsker å kople trening og sosiale prosjekter, sier Larsen. – Når man trener, blir man gjerne selvfokusert, men vi vil oppmuntre våre kunder til også å tenke på andre. Og så lager vi litt konkurranse og litt moro ut av det, sier han. Folk er allerede i gang med roing, løping og sykling.

– Det blir en motivasjon for dem; at de kan trene og samtidig hjelpe noen som har det vanskelig, sier Larsen.

– Det er mange som har hevet seg på allerede. n BJØRN JARLE SØRHEIM-QUESETH

Foto: Ronald Mayora Synnes

«Student-fadderbarn» fullførte universitet Bolivia. I høst ble to av Misjonsal-

Vil kommunisere med cp-barna KINA. Entusiastiske,

engasjerte og med et stort ønske om å lære deltok over 40 rehabiliteringsarbeidere og ledere på kurs i «alternativ kommunikasjon» i Chengdu-provinsen i september. Alle deltakerne er med i Misjonsalliansens prosjekt som er rettet mot barn med cerebral parese, og målet er å gi barna en helhetlig habilitering.

FÅR DET BEDRE. Fra Norge kom Arild Sem som frivillig kursholder. – Barn med hjerneskade, som gjerne har nedsatt eller ingen evne til å snakke, har et stort behov for å få kommunisert på andre måter. De barna som får bruke alternativ kommunikasjon, får det bedre både i familien og sosialt, og følgelig mindre frustrasjon, kan Arild fortelle oss under kurset.

HAR SELV CP-BARN. Arild er en dyktig

formidler og har lang erfaring med alternativ kommunikasjon. Som far til en 13 år gammel gutt med cerebral parese, vet han hvor viktig det er at barna får uttrykke sine ønsker, behov og følelser.

EGEN ERFARING. Han viser oss blant

annet hvordan man lager kommunikasjonsbøker ved hjelp av bilder og grafiske symboler. – Etter å ha sett hvor god effekt dette har hatt på min

egen sønn, har jeg fått et stort behov for å videreformidle det vi har erfart og lært om dette, sier Arild under en pause i kurset.

NEGLISJERT. Dette er andre gang han

besøker Kina for å formidle sin kunnskap. Så han snakker av erfaring når han legger til at i Kina vet man lite eller ingenting om alternativ kommunikasjon. Barn med cerebral parese, og funksjonshemmede generelt, har lenge vært en neglisjert gruppe i Kina.

VIDEREFORMIDLER. –

Kurset har vært veldig lærerikt, vi har fått konkretisert det vi har lært ved at vi selv har laget kommunikasjonsbøker.

Dette gjør det lettere for oss å kunne bruke det vi har lært overfor barna, men også å kunne videreformidle kunnskapen til våre kollegaer, sier en engasjert deltager når kurset er ferdig. n Nina Therese Solberg

liansens BUMAN-studenter uteksaminert fra universitet. Mariasol (24) og Maria Isabel (26) kan nå smykke seg med titlene ernæringsfysiolog og regnskapsfører. Utdannelse er ofte regnet som den tryggeste veien ut av fattigdom, men for mange unge i Bolivia forblir utdannelse en drøm.

Gjennom BUMAN-programmet får 21 studenter som sliter økonomisk, et stipend fra Misjonsalliansen slik at de kan fullføre sine studier, takket være norske faddere. I tillegg til økonomisk støtte får studentene arbeidserfaring fra Misjonsalliansens prosjekter og kurs i blant annet ledelse og etikk. n Katrine Mayora Synnes

Til dere som har blitt faddere for ett fadderbarn til TUSEN, TUSEN TAKK!

Takket være dere har til nå 100 barn til fått fadder i høst.

Vi er så glade for at dere er med oss i kampen mot fattigdom.

#7/2012

23

4000 blyantar Ecuador.

Misjonsalliansen delte ut blyantar til fadderborna. «4000 blyantar.

Kvifor det, José?»

José jobbar på Misjonsalliansens kontor i Ecuador og reiser rundt til samarbeidsskulane og tek bilete av fadderborna. – Då er det godt å ha denne blyanten, der det står «represento mañana» («eg representerer morgondagen»). Vi kallar nemlig ikkje borna for «fadderborn», men «representantar». Dette er eit godt utgangspunkt for å forklare fadderordninga til foreldra. Og i tillegg er jo blyanten nyttig på skulen òg, seier han og smiler. n Bjørnar Valbø

Åpner krisesenter for overgrepsoffer Filippinene.

I Torrijos kommune på Marinduque åpner et krisesenter for kvinner og barn utsatt for mishandling og overgrep. Prosjektet er et samarbeid mellom myndighetene og Misjonsalliansen, og en viktig del er opplæring og etterutdanning av personell.

Senteret vil også inneholde dagtilbud for mennesker med funksjonshemning og en avdeling som jobber med ungdomskriminalitet og ungdom i faresonen. Senteret ligger strategisk plassert med politistasjon, helsesenter og sykehus som nærmeste naboer. n HILDE BRINGEDAL

24

#7/2012

Døv gutt fryst ut frå skolen Kambodsja. –

Eg og syster mi fulgte sønnen min til skolen før, men dei stirra slik og heldt avstand, så no held eg han heime her hos familien.

Desse orda kommer frå ei mor om hennes sønn på 12 år då vi besøkte dei og tre andre familiar med barn som har ei funksjonshemming.

Dei har til felles at skulen har blitt opplevd som lite relevant og at det er vanskeleg å fylgja undervisninga.

Målet om utdanning for alle vil aldri nås om ikkje barn med spesielle behov får ein reell moglegheit til å bli invitert til læring og samstundes til ein god læring. Alle barn har rett til å få tilgang til utdanning. Misjonsalliansen i Kambodsja har starta utgreiingsarbeid med følgjande spørsmål i bakhovudet: Korleis kan vi endre haldningane til folk på landsbygda slik at menneskeverdet til barn med spesielle behov blir ivaretatt?

Svara vi får, vil være retningsgivande for korleis vi best kan sette lokalsamfunn betre i stand til å sjå desse barna óg. n Knut Iversen Foseide

– Nå er jeg stolt av sønnen min Vietnam. Lenge

opplevdes det tungt for Xuan å ha et barn med Downs syndrom. Møtet med Misjonsalliansens ressurssenter i Tien Giang-provinsen ble et vendepunkt for familien.

– Da Thanh ble født, endret livet seg.

Jeg følte meg ensom, deprimert og ønsket ikke å snakke med noen. Jeg bekymret meg veldig over hvem som ville ta seg av gutten min om noe

skulle hende med meg eller mannen min, sier Xuan. Da Thanh (6) var fire år, tok Xuan ham med til Misjonsalliansens ressurssenter. Gjennom foreldreklubben der møtte Xuan andre foreldre i samme situasjon. Hun fikk mulighet til å dele erfaringer og lære av andre foreldre, lærere og helsepersonell. – Nå er jeg stolt av sønnen min og ser optimistisk på fremtiden. Han både spiser, kler seg og går på do helt alene. Jeg har lært å følge opp sønnen min på en god måte. n Tran Bao Minh

1. Over tusen barn i Prey Veng har fått hjelp. Til hva?

Foto: Knut Iversen Foseide

(Hva skal stå i det gule feltet?)

2. Hvilke farger er det på logoen til Vila Criar?

Send svaret til

Vinnere forrige nummer

tsjili@misjonsalliansen.no

Premie

Alistair Peters, Vang i Valdres Ellen Kavlie-Borge Eriksen, Gressvik Randulf Elsås Sturtzel, Oslo Berit Sedberg, Jørpeland Gunn Randi Bjørnevoll, Vangsnes

Fem vinnere får tilsendt boka Doktor Bjørgaas av Bjørn Jarle Sørheim-Queseth.

Løsning forrige nummer

1. Heikki Holmås er utviklingsminister 2. 60 menigheter (60 kirker også godkjent svar).

#7/2012

25

26

Reportasje   #7/2012

Reportasje

«Vi bygger ikke skoler» «Vi bygger generasjoner og morgendagens ledere i Liberia» Tekst & foto [ Oddmund Køhn]

#7/2012

Reportasje

27

>

LANGT IGJEN TIL MÅLET.

Bilen, en Ford Ranger, har nettopp forlatt den ganske greie asfaltveien og skal nå nærmest pløye seg gjennom en veibane av dyp, våt, rød gjørme. Rett som det er må Jonathan Kaipay, som leder Misjonsalliansens arbeid i Liberia, koble inn alle fire hjulene for å komme fram. Han har vært ute for vanskelige kjøreforhold i regntiden før, og han snakker mens han kjører.

Spissformuleringen hans skal hjelpe meg til å forstå. Forstå situasjonen dette landet befinner seg i og forstå de utfordringene Misjonsalliansen og Metodistkirken i Liberia står overfor.

– Joda, vi bygger skoler, men vi gjør det i et mye større perspektiv, legger han til.

Regnet trommer mot biltaket, og vindusviskerne går for fullt.

– Det er så mye som mangler i dette landet. Vi sliter fremdeles med konsekvensene av borgerkrigen – som mangel på samhold og behovet for forsoning. Korrupsjon er et annet problem. Elsker man landet sitt, så stjeler man ikke fra andre. Veien vi kjører på nå, er bare to år gammel. Den skulle selvfølgelig vært utmerket å kjøre på, men når mennesker i flere ledd stikker penger i lomma, så blir det lite igjen til å bygge vei for.

En trailer fra Firestone-plantasjen i Liberia har kjørt seg fast og stenger veien for oss. Landet produserer gummi til produksjonen av dekk. Vi må kjøre ut av veien og rundt traileren for å komme videre.

– Men tingene bedrer seg nå. Og jeg tror det skyldes en større oppmerksomhet på utdannelse og læring. Utdanning er nøkkelen til utvikling av Liberia.

SER FRAMOVER. Liberia har store områder med regnskog, og dypt inne i denne skogen ligger landsbyen Zammie Town. Her bygger Misjonsalliansen skole, og grunnmuren står nå ferdig. Syv landsbyer skal få nytte av den nye skolen med plass til mer enn 300 elever. I anledning besøket fra Norge er nærmest hele landsbyen samlet til et informasjonsmøte. Rektor Augustus Moore takker for støtten fra Norge.

– Vi er takknemlige for at dere i Norge hjelper oss.

Etter at den gamle skolen ble brent ned under borgerkrigen, har vi vært uten skole, og i denne landsbyen kan 90 % av befolkningen verken lese eller skrive. Da skjønner dere hvor viktig dette er for oss, sier han.

Beatrice Williams er mor til ni, og den yngste gutten på 14 år skal snart få gå på den nye skolen. – Skolen vil forandre landsbyen vår, sier hun og fortsetter: – Vi ble rammet så hardt under krigen. Skolen brant ned sammen med hele landsbyen, og mange ble drept, også barn, og flere fikk hodene kuttet av.

Mannen min ble drept, og jeg mistet også flere av søsknene mine.

28

Reportasje

#7/2012

Stemmen brister litt, men hun ser sterkt og direkte på meg og sier: – Men vi trenger forsoning, og vi kan gjøre vår del. Utdanning er et viktig skritt på denne veien.

Jonathan lytter til samtalen og legger til: – De tok våre eiendommer og drepte vår familie, men vi skal likevel leve sammen.

LÆRERMANGEL. Det er stor mangel på utdannede lærere i Liberia, og de som har utdannelse vil helst være på skoler i de større byene. Men da tar landsbyene selv ansvar. Med hjelp av Rural Training Institute, et opplæringstilbud som blir gjennomført på landsbygda, får ikke-utdannede lærere hjelp til å bli bedre pedagoger.

– Jeg gikk på skolen opp til 6. klasse, men da sluttet jeg. Mine foreldre var gamle og hadde ikke råd til skolegangen min, sier Alice Shiloh. Hun er i dag 26 år og deltar på en workshop for ikke-utdannede lærere. – Men jeg vil gjerne hjelpe landsbyen min, og jeg liker å undervise, forteller hun. – Og hvis jeg får mer hjelp som dette, vil jeg gjerne fortsette å være lærer for de små barna.

William Nyumah er 50 år og er tydeligvis en respektert mann i den lille gruppen. Han begynte å undervise for ni år siden, like etter at krigen var over. Heller ikke William har formell lærerutdannelse, men han vil gjerne være med og skape en forandring i landet.

– Jeg mistet to barn i løpet av krigen; vi hadde ikke mat, og de døde av underernæring. Jeg ble tvunget til å transportere alle mulige ting for soldatene og måtte gå lange avstander uten mat. Det var slaveri, og jeg takker Gud for at jeg lever, sier han og blir tankefull. Han bryter selv stillheten: – Nei, sinne og hat løser ingenting. Jeg har sett alt for mange eksempler på hva dette kan gjøre med mennesker.

Kriminalitet og drikking, blant annet, forteller han.

– Så fort krigen var over, bestemte William seg for å undervise. – Vi hadde å gjøre med en hel generasjon uten skolegang. Det var prekært, hele skolesystemet lå nede. Jeg vil være med og bygge opp en ny generasjon i dette landet.

William Nyumah (sittende på stolen) vil være med og utdanne landets fremtidige ledere. Etter 14 år uten skole skal landsbyen hans få ny skolebygning. Alice N. Shiloh (ved tavlen) håper hun en gang kan få formell lærerutdanning, slik at hun gjøre det hun aller helst vil: å undervise på skolen på hjemstedet sitt. Beatrice Williams (det store bildet) tror at en god skole kan gi et bedre grunnlag for å forstå nødvendigheten av forsoning.

>

#7/2012

Reportasje

29

>

Utdanning er et hovedanliggende i Misjonsalliansens arbeid i Liberia. Det finnes mange barn uten tilgang til skole i nærmiljøet, men utfordringene er store både når det gjelder infrastruktur og skolebygninger og når det gjelder tilgang til lærere, spesielt på landsbygda.

– Vi har ikke nok utdannede lærere i Liberia, og det er vårt største problem. Og de som har en eller annen utdannelse, vil ikke flytte til avsidesliggende steder for å undervise. Det henger ikke minst sammen med mangel på gode nok boforhold. Derfor bygger vi både skolebygninger og lærerboliger, sier Adolphus Dupley, som er nest-

MANGE PROBLEMER.

leder i Department of Community Service i Metodistkirken.

Når Misjonsalliansen har finansiert og bygget en skole og boliger for lærerne, overtar myndighetene, som har ansvaret for driften og for lønn til lærerne. Men det er fremdeles mange utfordringer, mener Adolphus.

– En vanlig lærer i den offentlige skole tjener fra 80 til 120 dollar i måneden, og siden vi ikke har et banksystem som fungerer, må mange lærere gå totre dager på bena for å få lønnssjekken sin.

Dette gjør at lærere kan være borte fra skolen i en uke bare fordi han skal hente lønnen. Siden kostna-

Jonathan Kapay forteller økonomileder Oddbjørg Hildre Storaker om byggeprosessen.

Oddbjørg får her se resultater av gaveinntektene hun ellers bare ser som tall.

>

30

Reportasje

#7/2012

dene for å leve er mye høyere enn lønnen, vil de ikke bruke penger til transport.

– En liten sekk med ris koster 35 dollar, og en familie på fem-seks personer må spinke og spare for at den skal rekke til en måned. I tillegg kommer den andre maten de skal spise og utgifter til klær, transport, helse og andre ting. Mange lærere er også bønder, og jeg hører ofte om lærere som lar elevene jobbe på åkeren sin framfor å ha undervisning.

MANGEL PÅ UTVIKLING. Vi har ankommet Barmellen Kollie Town, en landsby som nettopp har fått ny skole. Den står ferdig, og nå skal elevene endelig starte opp undervisningen. Det regner, men når det

er 30 grader, er det nesten behagelig. Adolphus og jeg sitter under et tak mens vi ser folk fra landsbyen strømme til en samling vi også skal delta på.

– Denne landsbyen er heldig. De har aldri hatt skole før, og nå står den ferdig, forteller Adolphus og fortsetter: – Men daglig tenker vi på alle som ikke har slike muligheter for skolegang. Det kan gå ganske varmt for seg på kontoret noen ganger. Vi hører om, ja, vi har også selv besøkt landsbyer uten skole, uten lærere, uten strøm, uten noe som helst.

Og i tillegg vet vi at lokalbefolkningen strever fra dag til dag for å skaffe mat til barna. De dyrker ikke nok, verken til å selge på markedet for å tjene noen dollar, eller til mat for egen familie. >

Fire lærere foran den nye skolen i Barmellen Kollie Town der de nå skal undervise. I tillegg skal de snart flytte inn i nye lærerboliger.

>

#7/2012

Reportasje

31

>

32

Reportasje

#7/2012

Med hjelp av utdanningstilbudet, Rural Training Institute, får Beatrice Williams hjelp til å undervise barna, selv om hun ikke har avsluttende eksamen på ungdomsskolen. Når mangelen på utdannede lærere er så stor, er det nødvendig at andre stiller opp. – Jeg elsker å undervise, sier Beatrice. Her står hun ved siden av klassen hun skal undervise.

Adolphus Dupley er en ung mann med god utdannelse. Han kunne trolig hatt andre jobber og fått bedre betalt. Men på kontoret til Metodistkirken i Liberia får han jobbe med noe han brenner for. Han er engasjert og setter seg fram på stolen, forklarer og gestikulerer med hendene: – Liberia hadde en gang ganske god økonomi.

Naturresurser som gull, diamanter og gummi ga landet inntekter. Et forskningsprosjekt i begynnelsen av 1980-årene som omhandlet årene i Liberia fra 1940 og framover, hadde tittelen «Growth Without Development», vekst uten utvikling. Økonomien i landet ble ikke omgjort til utvikling og samfunnsstrukturer, og så kom borgerkrigen som la absolutt alt i grus. Metodistkirken i Liberia er en av de organisasjonene med best struktur og organisering, og det gir oss et godt utgangspunkt for å være med og gjenoppbygge landet.

PRIS HERREN. Både

Metodistkirken, som er det største kirkesamfunnet i landet, og andre kirker har stor troverdighet i Liberia, og spesielt på landsbygda er det tydelig at troen er viktig og har stor plass. Når den nye skolen i Barmellen Kollie Town skal feires, er det med mye sang og lange bønner.

«Put your hands together for Jesus», sier en av lederne i landsbyen, og barna klapper. Og når den lokale prosjektlederen for skolebygget skal takke oss fra Norge og skal presentere de i landsbyen som har vært med på prosjektet, er det med entusiastisk respons fra tilhørerne: «Amen» og «Halleluja».

– Landsbyen vår ble etablert i 1912, for hundre år siden. Først i år, hundre år senere, skulle vi få vår egen skole. Dette er stort, sier Hawa Kollie. Hun er enken etter den forrige landsbysjefen.

Lyden fra et kraftig regnskyll må gi tapt for den spontane klappsalven fra tilhørerne og noen høylytte Amen-rop.

– Før ville ingen lærere komme hit, for det var for langt vekk og for dårlige boforhold. Men nå er skolen kommet, og flere lærerboliger er bygget.

Prosjektet har også skapt fred og forsoning mellom mennesker, sier Adolphus i sin tale.

Oddbjørg Hildre Storaker er økonomileder i Misjonsalliansen og er på besøk i Liberia. Også hun skal si noe til forsamlingen.

– Vanligvis sitter jeg på kontoret i Norge og jobber med tall, mange tall og store tall. Nå ser jeg virkeligheten bak disse tallene, en ny skole som står ferdig til å ta i mot elever fra dette området.

Jonathan Kaipay har hovedansvaret for Misjonsalliansens prosjekter i Liberia og holder et godt grep på prosessen med slike store byggeprosjekter.

– Praise the Lord, begynner han. – I morgen starter skolen! Klipp håret, vask hendene og kom, sier han med et smil, og han legger til: – Om du ikke har uniform, så kom likevel. Ta med blyant og skrivebok.

HÅPSDIMENSJON. Etter

markeringen av den nye skolen, og etter at vi alle har fått omvisning i lokalene, treffer jeg Cecilia Moore. Hun har bodd i landsbyen hele livet og skal nå begynne på den nye skolen.

– Jeg har syv søsken, og jeg er yngst. Jeg er 11 år, men jeg vet ikke hvor gamle brødrene og søstrene mine er, sier hun. – Om dagen bruker jeg mye tid på å hente vann og lage mat, men nå gleder jeg meg til å begynne på skolen.

Cecilia gleder seg til historietimene, og hun har allerede drømmer for framtiden: – Jeg vil bli president når jeg blir stor, sier hun bestemt. Men for sikkerhets skyld har hun likevel en plan B. – Hvis ikke jeg blir president, vil jeg jobbe på kontor og føre regnskap.

Skole og utdanning skaper drømmer og gir håp! oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Cecilia (det store bildet) har et stort mål foran seg. Hun vil bli president. Hawa Kollie (med løftede hender) takker både Gud og Misjonsalliansen for at skolen i landsbyen hennes nå er ferdigbygget.

#7/2012

Reportasje

33

❤ Hvis du vil gi et fadderskap i julegave i år, lager vi en pakke som denne ferdig til å gi videre. Det er bare å legge den under treet.

Send mail til info@misjonsalliansen.no eller ring oss på telefonnummer 22 94 26 00.

34

Trender

#7/2012

gl 3 ede I år kan du gi en annerledes julegave – et fadderskap i Misjonsalliansen.

Ved å gi et fadderskap i julegave, gleder du en du kjenner, du gleder et barn og en familie som du ikke kjenner, og du blir selv glad. Nesten som et kinderegg!

Et fadderskap er også en gave som varer.

Ja, livet ut. Barn får tilgang til skole og utdanning – noe som er den aller viktigste veien ut av fattigdom. Benytt muligheten og skap dobbel glede!

Gaven som varer lenge Da Nils Henrik Wibe Evensen

Torben ble overrasket For ett år siden ga Nina Even-

sen et fadderskap i julegave til samboeren Torben.

– Hva skulle jeg gi? Ny jakke eller genser? Vi har jo alt vi trenger, forteller Nina, som ble inspirert av å lese Tsjili.

– Jeg leste om det nye prosjektlandet i Afrika og om behovene i Liberia og tenkte at et fadderbarn fra dette landet kunne være en annerledes gave.

Nina har selv vært fadder til Bolivia i flere år.

– Søsteren min hadde praksis i Bolivia da hun studerte til barnevernspedagog på Høgskolen i Oslo, og hun vervet meg som fadder.

Hun var spent på hvordan Torben ville reagere.

Jeg spurte han hva han syntes om å få et fadderbarn i gave, og han svarte «Jeg ble veldig overrasket, da jeg ikke forventet å få en slik gave. Men syntes det var en veldig fin og meningsfull gave å få siden jeg allerede har alt jeg trenger». av [ Oddmund Køhn ]

ble bestefar, ønsket han å gi lille Simen en annerledes julegave.

– Høsten før hadde vi vært i Ecuador og besøkt noen av Misjonsalliansens prosjekter.

Blant annet hadde vi vært på flere skoler i slummen og møtt mange fornøyde barn, som takket være fadderordningen hadde fått mulighet til å gå på skole. Vi hadde sett at det nyttet!

Et fadderskap – det var den spesielle julegaven til barnebarnet vårt. Egentlig slo vi to fluer i en smekk: For det første fikk Simen en gave – en gave jeg håper han vil forstå mer av etter hvert som han blir større: At ikke alle barn har det like godt som han, at ikke alle barn har de samme muligheter som han har og at han ved å være fadder er med og hjelper andre barn. Kort sagt; jeg håper han vil forstå at selv om han er et lite barn, kan han bidra til å gjøre noe med urettferdigheten i verden.

For det andre, og det er det viktigste, vil denne julegaven bety mye for fadderbarnet hans og andre i lokalmiljøet: Skolegang og fritidsaktiviteter, helsetilbud og rent vann – muligheter til å få et bedre liv.

Jeg vet at denne spesielle julegaven ikke går i stykker rett etter jul, men vil vare – lenge.

#7/2012

Trender

35

Tilbake på arenaen – Jeg kan ikke bare sitte stille å se på at verden er urettferdig.

Jeg må gjøre noe aktivt selv, tenkte jeg. Jeg begynte å følge med på politiske debatter, og jeg meldte meg inn i KrFU da jeg var 16 år og ville påvirke samfunnet fra den kanten. > Tekst & Foto [ Oddmund Køhn ]

36

Portrettet #7/2012

Portrettet

  #7/2012

Portrettet

37

>

38

JEG KAN. Etter at Inger Lise Hansen gikk ut av poliom, før hun selv stiller neste spørsmål: – Hvor mye tikken for to år siden har hun gjort ferdig en master det smertet? i historie ved Universitetet i Oslo. Da hun så søkte på jobben som markeds- og innsamlingsleder i Mi- TROEN SOM BÆRER. Inger Lise blir stille et øyeblikk. sjonsalliansen, var det ikke på grunn av mangel på – Den dagen det skjedde, gikk jeg på autopilot. Det var først lenge etter jeg kjente på følelsen av å bli andre tilbud, og valget er heller ikke et sidespor.

– Synet på urettferdigheten og ønsket om å for- vraket. «Hei, jeg er ikke god nok for dem», tenkte andre verden, kjente jeg på allerede i 12–13-årsal- jeg. «De ville ikke ha meg, de liker meg ikke.» Jeg deren. Da jeg etter hvert gjorde research på ulike følte jeg hadde stilt opp og fightet, ofret både tid ungdomspartier, var det ikke med interesse for gra- og ressurser.

Det ble vonde runder å ta. De virkelige følelsene tis skolebøker og andre skolerelaterte tema. Jeg ville kom til overflaten, og mye handlet om selvbildet. vite hva de mente om urettferdighet og fattigdom.

– Hva skaper selvbildet? Er det selvtilliten du Inger Lise ble engasjert gjennom det hun så på TV-skjermen. Urettferdighet og fattigdom opprørte får ved at andre oppmuntrer deg? Eller er det selvfølelsen dypt i deg, den som for meg handler om tenåringsjenta.

– Jeg måtte bidra på en eller annen måte. Mamma hvordan Gud ser på meg?

Gudstroen er viktig for og pappa har lært meg at det Inger Lise Hansen. Moren jeg tror på og har lyst til å – Hva skaper selvbilble kristen da Inger Lise og gjøre, det skal jeg gjøre. Og søsteren var små, og hun jeg får til det jeg vil, sier hun det? Er det selvtilliten gikk på søndagsskole i den bestemt og legger til: – Jeg så du får ved at andre lokale menigheten. På ungetter arenaer hvor jeg kunne oppmuntrer deg?

Eller domsskolen fikk hun en bruke engasjementet mitt, er det selvfølelsen dypt venninne fra en frimenigog for meg ble det politikken. i deg, den som for meg het i Tønsberg. I dag er InOPPTUR OG NEDTUR. Inger Liger Lise pinsevenn og medhandler om hvordan ses inntreden på den politislem i menigheten Filadelfia Gud ser på meg? ke arena skjedde rundt valgi Oslo. kampen i 1997, da KrF var på – Jeg ble en bevisst krissitt høyeste. Hun ble snart kjent som en person med ten da jeg var 13 år. Da var det ikke lenger mamtydelige meninger, og noen år senere ble hun leder mas tro, men min egen. Troen min er først og av KrFU, i perioden 2005 til 2007. Etter det ble hun fremst forankret i troen på en Gud som elsker valgt til nestleder i partiet. meg. Uforbeholdent og uansett hva jeg gjør og om – Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt meg en jeg dummer meg ut. lang politikerkarriere. Jeg skulle være student og Gudstroen var også viktig for henne da det stordrive ungdomspolitikk på si. David, mannen min, met som verst for et par år siden. sto også på lista over kandidater til posisjonen som – Jeg har aldri tvilt på Gud. Men jeg har vært nestleder, og han var en mer profilert politiker enn sint på Gud, og det tåler han. Uansett hva som det jeg var, forteller Inger Lise. skjer meg, så er Gud med meg, og han elsker meg!

Hun kan ikke snakke om denne perioden uten å Vi er ferdig med å snakke om politikken. I alle snakke om David Hansen. Allerede i ungdomspar- fall om partipolitikken, og hun konkluderer slik: – tiet var hun en kontroversiell person, og den aller Det handler om hvordan man reiser seg igjen. Og viktigste støtten fikk hun hos mannen. det har jeg klart. > – Jeg har alltid blitt sett og verdsatt av David, og han ga meg mye rom og framfor alt, betingelsesløs kjærlighet. Han heiet meg fram.

Men avslutningen ble brå. Inger Lise Hansen markerte seg tydelig i vanskelige saker, og i 2011 ble Provoserer. – Jeg liker nok å provosere, og jeg liker en god debatt, sier Inger Lise. – Jeg ønsker å utfordre hun vraket fra KrFs styre. folk til å mene noe. Problemet i samfunnet er at vi er – Jeg er vel et politisk dyr, og når jeg først var inne, for likegyldige mer enn at vi blir provosert. hadde jeg ikke lyst til å slutte, sier hun og tenker seg

Portrettet

#7/2012

  #7/2012

Portrettet

39

– Vi har det godt i Norge, og vi blir veldig opptatt av den verden vi lever i. Vi skal løse tidsklemmen og få middagen på bordet i tide, og vi orienterer oss om alle de små tingene i hverdagen. Men så skal vi også løfte blikket. Vi må forstå at det som i vår sammenheng er lite å ofre, kan bety en stor forskjell for mennesker som lever under andre vilkår.

Vi var ferdige med partipolitikken, men ikke med politikken. Det politiske dyret lever fremdeles, og Inger Lise skal fortsette å heve stemmen. Intervjuet blir gjort den dagen regjeringen legger fram statsbudsjettet, og hun blir konfrontert med en kronikk hun skrev for en tid tilbake. Inger Lise kommenterer.

– Når vi tar regnskogsmilliarder fra utviklingsbudsjettet, handler det om at vi ikke tar ansvar og gjør noe med klimautfordringene i verden på vårt eget miljøbudsjett. Miljøinvesteringer skal ikke gå på bekostning av fattigdomsbekjempelse. Det er som om jeg i stedet for å ha et fadderbarn i Liberia Ikke ferdig. Inger Lise Hansen er ferdig med kjøper varmepumpe til huset, for på den måten å partipolitikken, men den politiske interessen er gjøre noe positivt for miljøet i verden. fremdeles til stede, og den skal hun bruke også i sin Engasjementet lever fremdeles, og hun fortsetnye jobb i Misjonsalliansen. ter: – Jeg sier ikke at klimautfordringene ikke er > STILLINGSINSTRUKS. I tillegg til masviktig, men det skal ikke gå på betergraden i historie har Inger Lise kostning av de aller fattigste. Det Vi er ferdig studier i fransk, utviklingsstudier hjelper ikke dem, og dét kunne i alle med å snakke og en bachelor i internasjonale stufall staten ha innrømmet. dier ved Universitetet i Oslo. Det Tollsatser på import av ost og kjøtt om politikken. siste var slett ikke et unaturlig valg har vært et tema i årets statsbudsjett, I alle fall om for en som ville forandre verden. og den nye markeds- og innsamlingspartipolitikken … lederen har fremdeles sine meninger: – Engasjementet for rettferdighet har vokst seg stadig sterkere fra jeg – Jeg er en ihuga forkjemper for vervar liten og jeg oppdaget hvor urettferdig verden var denshandelen. Men det er fånyttes for en bonde i et da jeg så sultkatastrofer på TV, sier Inger Lise. land i Afrika å selge varene på det norske markedet så Nå er fattigdomsbekjempelse blitt en stillings- lenge det ikke er mulig å frakte varene til det nærmeste instruks. Som markeds- og innsamlingsleder i lokale markedet engang, og det er ganske utfordrende Misjonsalliansen skal hun være med og profilere å skulle delta i verdenshandelen uten skolegang. arbeidet til Misjonsalliansen, og hun skal lede innOg det er skolegang for sårbare barn i Sør-Amesamlingsarbeidet. rika, Asia og Afrika det nå skal handle om for Inger – I bagasjen har jeg et smittende engasjement, Lise Hansen og om rettferdighet og verdig liv for sier hun og ler. – Og så tror jeg at jeg har god innsikt mennesker som ikke lever det livet vi har. i utviklingsspørsmål, og jeg kan formidle og kom– Jeg har drømmer for min datter på fem år. De munisere. Jeg har vel også innsikt i noen systemer samme drømmene har mødre på den andre sisom det kan være nyttig å ha innsikt i, legger hun til. den av kloden. Vi tar menneskerettighetene som Hun vet det er en utfordrende jobb hun nå skal en selvfølge, men det finnes mennesker som ikke gjøre. Med organisasjonens årsbudsjett på over hun- engang vet at de har rettigheter. De håpene jeg dre millioner, og når det er aller meste er innsamlede har for mitt liv, er nøyaktig de samme som andre midler, skjønner hun hva jobben dreier seg om. kan ha. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Tilbake på arenaen.

40

Portrettet

#7/2012

Betraktninger

Jeg kan nok ikke forandre så mye for så mange – men kanskje jeg kan bidra til en liten endring for noen – eller for én? «Å se», kan være så mye – Tove Houck har noen tanker om det.

så mange

hjelp meg til å se den som jeg skal slå følge med på veien

et hav av kjempende

men Gud

Å se

Jeg ser så mange Gud

la også noen se meg Fra Regndråper 1991

Det nye er blitt til!

Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. [ 2. Kor 5, 17–18 ] Et annet sted i dette nummeret av Tsjili har jeg skrevet om Beatrice Williams fra Liberia. Under borgerkrigen i landet ble mannen drept, og hun mistet flere andre i nær familie. Beatrice sa blant annet dette: «Vi trenger forsoning, og vi kan gjøre vår del.»

Hun mener med det at tilgivelse og forsoning er nødvendig for å komme videre i livet – både for henne selv og for befolkningen i Liberia. Dette er ikke et lettvint utsagn. For her lever folk fra begge sider av konflikten side om side i et skjørt og sårbart samfunn.

Jeg har hørt lignende utsagn i Kambodsja, et annet såkalt postkonfliktland. Mennesker skal forholde seg til urettferdighet og grusomme handlinger påført av deres egne. Sårene er dype, og gro- og vekstvilkårene er ikke alltid så gode.

Misjonsalliansen er en diakonal misjonsorganisasjon, og ved er å være til stede i land som Liberia og Kambodsja står vi på så mange måter i «forsoningens tjeneste». Forsoning er vel noe av det sterkeste vi kan oppleve i mellommenneskelige relasjoner. Forsoning åpner opp for helbredelse, nye muligheter og for en ny start. Beatrice og flere andre jeg møtte i Liberia tror nettopp dette. Og de håper skoler og god utdanning skal gi den oppvoksende generasjon en viktig ballast i livet og at de ikke skal bli formet av vonde erfaringer fra den nære fortiden.

Når alt kommer til alt, så er jo også forsoning selve kjernen i evangeliet og i vår tro. Dermed er muligheten for en ny start i livet til stede for oss alle. «Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!»

Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Solveig Skaug, giveravdelingen Oddbjørg Hildre Storaker, økonomiavdelingen Jørgen Haug, utenlandsavdelingen Bjørn Jarle Sørheim-Queseth, informasjonsavdelingen Geir-Thomas Nordhaug, økonomiavdelingen Hanne Holmberg Chávez, utenlandsavdelingen Rebekka Andreassen Garcia og Daniel Garcia Noguera, Ecuador Bente og Knut Iversen Foseide, Kambodsja Karen Lim og Anders Myrene, Filippinene

av [ Oddmund Køhn ] Informasjonsleder i Misjonsalliansen

&tter+¡anke

41

– en juleforestilling om nestekjærlighet og varme.

Artaban trodde han gikk en omvei – han trodde han hadde mistet veien av syne. Men veien ledet ham fremover, og selve veien ble noe han måtte gjennomføre for å nå det virkelige målet. illustrasjonsFoto: Bjørn Sørheim-Queseth

norge. Vismannen

42

arrangerte Misjonsalliansen og Pals Management en annerledes julekonsert med utgangspunkt i den klassiske fortellingen om Den fjerde vismann. I år gjentar vi suksessen, og denne gangen med en delvis ny besetning. Fremdeles er Maria Solheim og Helga Samset sentrale aktører i framføringen, men i år vil Humming People, ambassadørband for Misjonsalliansen, også delta. – Vi har jobbet sammen med Humming People i flere år, og det er veldig moro å ha dem på laget denne gangen, sier For to år siden

ommentar #7/2012

ommentar

Arnt H. Jerpstad, generalsekretær i Misjonsalliansen.

Helga Samset har bearbeidet historien om Den fjerde vismann og skal selv fremføre den. Samset er en av få i Norge med tittelen «forteller», og hun har vært profesjonell utøver siden 1995. Samset har skrevet seks sangtekster til juleforestillingen som artisten Maria Solheim har satt melodier til.

Under forestillingen vil Maria fremføre sangene sammen med Humming People. «Det er sterke tekster, og låtene har ulike uttrykk og genre», sier Samset. Maria Solheim er 30 år og etablert artist

«Historien handler om det udefinerbare, det unevnelige og det nødvendige i et menneskes liv.»

Helga Samset

«Det er sterke tekster, og låtene har ulike uttrykk og genre.»

Helga Samset

med fire CD-utgivelser bak seg allerede før hun fylte 24. Nå er hun igjen plateaktuell med utgivelsen «In the Deep». «Den fjerde vismann er en litt annerledes, men fantastisk juleforestilling som vi gleder oss til å fremføre», sier Maria og Helga «Fortellingen om Den fjerde vismann handler på mange måter om å velge diakoni som en livsstil.

Vi i Misjonsalliansen er glade for å være med på en juleforestilling som løfter fram dette perspektivet», sier Arnt H. Jerpstad.

– Humming People har også skrevet en ny låt til programmet, og hele oppsetningen vil ha et annet musikalsk preg enn for to år siden. De som så den da, kan derfor godt se Den fjerde vismann en gang til, sier generalsekretæren.

Fortellingen om Den fjerde vismann er en klassiker i sitt slag, og den ble første gang fremført ved en juledagsgudstjeneste i New York i 1892. Forfatteren Henry van Dyke fikk en natt fortellingen til seg «som en gave fra det tomme intet». Den fjerde vismann handler om stjerneforskeren Artaban, som

også så stjernen på himmelen. Han ville gå og lete etter kongsbarnet. Artaban fikk en intens overbevisning om noe som var viktigere enn alt annet.

«Historien handler om det udefinerbare, det unevnelige og det nødvendige i et menneskes liv», sier Helga Samset.

Velkommen til en vakker forestilling om julenattens mysterium og kjærlighetens veldige kraft. n

Her kan du oppleve Den fjerde vismann: Ulsteinvik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. desember Molde Domkirke . . . . . . . . . . . . . . . . 3. desember Spjelkavik. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. desember Diakonhjemmet, Oslo. . . . . . . . . . . . 5. desember Slidredomen, Vestre Slidre. . . . . . . . 6. desember Gol kirke. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. desember Vestfossen kirke . . . . . . . . . . . . . . . 13. desember Kulturkirken JAKOB , Oslo. . . . . . . . 14. desember Billetter til konsertene: www.billettservice.no eller følg med i lokalpressen

#7/2012

ommentar

43

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

Gi en

annerledes

Julegave Misjonsalliansen har gavekort – og mottakeren kan selv bestemme hva gaven skal gå til

Bestill julegavekort på www.julegavekort.no eller 22 94 26 00 www.misjonsalliansen.no