Tsjili_0811

Misjonsalliansens magasin

edición Utgave #8 #4 #2

año år 2011

año årgang 107

Precio pris 0,-

Filippinene Da tyfonen Kom Norge En engel i blant oss Portrettet Motivert direktør Trender Juletradisjoner Kommentar Deltar Kanskje

k s u H

60 kr en familie: til nn va nt re r gi m ■■ Vannfilter so 120 kr : en ks vo en r fo s ur ■■ Lese- og skrivek 250 kr som bor i slummen: om gd un en r fo ld ho ■■ Leiropp 350 kr rbeider: ea ls he ig ill iv fr en ■■ Kursing av 600 kr kolelærer: ss ag nd sø en til ll ie ■■ Kurs og mater 750 kr r en familie: fo t et al to og nn va ■■ Drikke 850 kr nde: ku ne lå en r fo l ita ■■ Startkap 00 kr derernært barn: 10 un et r fo nd m 3 i tid ■■ Et daglig mål kr kemuligheter: 1500 ko og lys e ili m fa en ■■ Biogass som gir 3100 kr r jobbmuligheter: gi m so rs ku t te et ■■ Yrkesr 7500 kr vann til en skole: nt re – r de ol eh sb ■■ Regnvann

ike en eksempler fra ul no r se vi ta is el sk Denne øn e julegaven til. uk br n ka en ns lia al land på hva Misjons

Julegaven Gaven som forandrer liv!

Du ka giro d n benytte i post u har fått en eller

konto 3000 1nummer 6 0004 – Mer k da m 0 ed «Ju

legave n 11»

Gi en julegave til Misjonsalliansens arbeid!

4

InnHold

#8/2011

Novelle

Filippinene

«Hvorfor kom den hit? Hvorfor tok den alle husene? Hvorfor kom den akkurat til oss, akkurat den dagen? Og hvorfor må vi bo her, og ikke på fastlandet? Jeg kommer aldri til å bli politimann!» Les novellen om Samuel på seks år.

Nyheter

Demokrati i Praksis. Landsbyen Daeng Krom har aldri hatt lokalval før – ingen organisasjonar har jobba i denne landsbyen tidlegare. Misjonsalliansen var med på det første lokalvalet. Snakk om demokrati i praksis!

reportasjen

Norge

Rett og lite vrang. «Jag trodde änglarna fanns bara, bara i himmelen … » Nei, de er

6 14 26

visst midt i blant oss. I levende live. Les om en av dem i dette nummeret av Tsjili.

Trender

Portrettet

Motivert direktør i Ecuador. Cesar Parra (46) heter den nye direktøren i Misjonsallinsen i Ecuador. Tsjili har tatt en prat med ham for å høre litt mer om hvem han er og hva som motiverer ham til å bli direktør.

Til ettertanke

Finger med i spillet

Kommentar

Deltar kanskje

34 36 41 42

Leder > av [ Arnt H. Jerpstad ] generalsekretær

Utgiver Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

Visjon Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis!

Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Kristin Marie Skaar, tlf 959 72 959 e-post kristin.skaar@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

Det er mørkt og grått når jeg kikker ut av kontorvinduet mitt. Selv om jeg ikke er noen morgenfugl, har jeg allerede vært på jobb i noen timer uten at det har blitt lyst ute. Vi nærmer oss heldigvis jul! Godt å ha noe fint å se frem mot. Eivind Skeies fantastiske adventssang gir meg alltid et lysglimt i denne litt triste tida:

Tenn lys!

Et lys skal brenne for denne lille jord.

Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.

Må alle dele håpet så gode ting kan skje.

Må jord og himmel møtes.

Et lys er tent for det.

Tenn lys!

To lys skal skinne for kjærlighet og tro, for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.

Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.

Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.

Tenn lys!

Tre lys skal flamme for alle som må sloss.

For rettferd og for frihet.

De trenger hjelp av oss.

Må ingen miste motet før alle folk er ett.

Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

Tenn lys!

Nå stråler alle de fire lys for ham som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.

Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.

Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.

For meg er desember måned litt trist og grå, samtidig som adventstida er fylt av både lys og glede! Jeg får lov til å kjenne på hvor utrolig privilegert jeg er! Jobb, hus, familie. Det meste er på plass. Dagene går som regel uten at jeg ofrer velstanden min en tanke. Når det går opp for meg hvor godt jeg egentlig har det, er det som det skyller en takknemlighetsbølge over meg. Samtidig er ikke denne følelsen helt uten bismak. Jeg kjenner så altfor mange som ikke har det slik. Både her i Norge og i alle de landene jeg har fått lov til å besøke. Hva gjør jeg med denne følelsen?

Eivind Skeies sang sier det meste om hva vi kan gjøre: Tenne lys, dele håp, vise omsorg, bygge bro, trøste dem som gråter, gi rettferd og frihet. Verdens fattigdom og nød virker så overveldende at det kan lamme enhver av oss. Speiler vi fattigdommen vi ser på vår egen hverdag, kan det meste av det vi gjør virke nytteløst og som en dråpe i havet. Likevel, denne sangen hjelper oss til å se at vi faktisk kan gjøre en forskjell: Hver og en av oss har en sentral plass i det å gjøre verden til et bedre sted!

Adventstida er ventetid. Men det er også en «gjøretid»! Vi kan bruke mørketida til å tenne lys, til å spre glede og håp. Denne utgaven av Tsjili gir deg flere livshistorier som handler om akkurat dette: Berit som sprer glede ved å strikke og samle inn penger, og som gjør livet bedre for mange. Cesar som har valgt å jobbe i slummen, der han føler det er mest bruk for han.

Vi kan alle brukes til å tenne lys, be og gi til de som trenger hjelp av oss! Vi i Misjonsalliansen ønsker å benytte anledningen til å ønske deg en riktig god jul! Håper lysene du tenner rekker både lenge og langt! arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

«Vi kan bruke mørketida til å tenne lys, til å spre glede og håp.»

#8/2011

Tenn lys!

5

6

Novelle

#8/2011

Novelle Filippinene

da tyfonen Kom «Hvorfor kom den hit? Hvorfor tok den alle husene? Hvorfor kom den akkurat til oss, akkurat den dagen? Og hvorfor bor vi her, og ikke på fastlandet? Jeg kommer aldri til å bli politimann!»

Tekst [ Kristin Marie Skaar & Hilde Bringedal ] Foto [ Hilde Bringedal ]

Novelle

7

#8/2011

8

Novelle

#8/2011

27. september 2011 ble store deler av nordlige Filippinene rammet av en kraftig tyfon (tropisk syklon) Enorme bølger, ekstrem vind og stormflo ødela utallige hus i slumområdene rundt hovedstaden Manila.

Rundt 100 familier i Misjonsalliansens prosjektområde Pulo ble evakuert. Mange mistet husene sine …

Når de første bjeffene fra nabohundene høres utenfra, vet seks år gamle Samuel at det er på tide å stå opp. Klokka har så vidt passert halv fem.

En ny dag på den lille øya Pulo, en sandbank utenfor Filippinenes hovedstad Manila, er for lengst i gang.

Pappa Arnel og de andre fiskerne har nok allerede gått for å gjøre klar garnene sine.

Samuel har gledet seg veldig til denne dagen.

Han kjenner sommerfuglene vokse i magen når han tenker på hva som skal skje. Han blir liggende litt, hører på lydene rundt seg: de to storebrødrene som fortsatt puster tungt ved siden av ham, vinden som tar i trærne og lyden av presenninger som flagrer i vinden. Vinden er kraftigere enn vanlig i dag.

Lydene har visst fulgt ham i drømmene gjennom hele natta. Han ser for seg den smale moloen som fører ut til øya, som også er skoleveien hans. Den er ekstra gjørmete nå i regntiden, omringet av skittent sjøvann og søppelrester fra den store søppelplassen like ved.

– Uff, som det blåser, mumler mamma Marilou i spisekroken like bortenfor i samme rom. Samuel kjenner duften av stekt fisk. I går kveld hørte Samuel at foreldrene snakket om penger, mat og rent vann. «Skal vi noen gang få nok mat på bordet?», hadde han hørt moren si. «Du vet jo at jeg vil dette like mye som deg», hadde faren svart.

Samuel reiser seg, vipper på en plastduk som dekker til et av hullene i veggen og titter ut. Søppel flyr rundt i lufta, og et par hunder har funnet ly under to brukne påler. Med ett blir han redd. Tenk om ikke det store ønsket hans blir oppfylt likevel?

Mor Marilou skjærer opp fisk og legger to egg i stekepanna. En etter en kommer tre trøtte gutter bort til spisebordet i familiens lille skur: Samuel, Marlon på 9 og eldstemann Arman på 17. Ettåringen Gilbert sover enda. Vinden gir seg ikke, det uler gjennom veggene.

Marilou overhører ulingen og betrakter de tre fine guttene sine. Hun og Arnel er nøye med å bru-

ke pengene de tjener på fiskingen til sunne måltider for barna. I går var hun på markedet på fastlandet og fikk solgt litt fisk igjen og kjøpte egg og litt ris for pengene. Hun sukker stille og tenker på nabofamilien som måtte sende datteren sin til sykehuset i går, på grunn av en alvorlig magesykdom. Sånn er det på Pulo, med forurenset vann, dårlig hygiene, fattige kår og søppel. Å dra til helsesenteret på fastlandet er ofte for dyrt for familiene. Som frivillig helseleder på øya kjenner Marilou hvordan dette plager henne mer og mer.

Hver kveld ber Marilou og Arnel om at barna deres skal kunne fullføre utdannelse og få seg jobb. Vil guttene kunne leve det livet de selv aldri fikk? Å slippe å måtte bli fiskere slik som deres far? Vel, eldstemann Arman har sagt at han også vil bli fisker. Det viktigste er jo at de får oppfylt sine ønsker. Men likevel, hun har så mange drømmer og håp for barna sine. Og Samuel, han vil jo bli politimann …

Plutselig står Arnel i døråpningen. Han er alvorlig og snakker fort: – Bølgene begynner å bli enorme, dette er ikke vanlig uvær. Vi må få barna til et tryggere hus, flere har begynt å evakuere allerede!

Selv om familiens skur ikke ligger ytterst på øya og er bygd på påler har Arnel og Marilou lenge vært bekymret for hvor mye hjemmet kan tåle.

– Bølgene har nettopp slått innover de ytterste husene. Båten min også! Vi må få med oss klær og ting, forsetter han.

Samuel og storebrødrene ser bekymret på foreldrene. Marilou forstår. Hun stoler på sin mann.

Han kjenner havet og dens krefter. Tusen tanker går gjennom hodet: Vil de miste huset nå? Hva med guttene?

Med ett hører de et voldsomt brak. Hele familien forter seg ut av det lille huset. Hundre meter bortenfor har bølgene dratt med seg tre hus ut i sjøen. De hører noen rope og en liten jente skrike.

– Det er en tyfon, sier pappa Arnel.

– En tyfon? Hva er det, pappa? sier Samuel.

Novelle

9

#8/2011

10

Novelle

#8/2011 Faren rekker ikke å svare før enda et kraftig vindkast drar med seg hele naboens presenning. Da skjønner Samuel at han ikke får oppfylt det store ønsket sitt i dag heller. Og at en tyfon, det er som en slem og sterk mann som vil ødelegge hele øya deres.

I neste sekund løper han sammen med brødrene gjennom de smale smugene i nabolaget. Moren bærer Gilbert på armen, og flere av naboene er på vei i samme retning. De plasker i gjørme. Vinden presser mot dem fra alle kanter. Samuel ser bestekameraten sin John litt

lenger foran, sammen med moren og søstrene. I noen av skurene de passerer, ser han fedre som rasker med seg eiendeler. Noen løper rundt i ring og roper på barna sine. De er på vei til øyas samfunnshus, som er bygd av mur. De «evakuerer», sier faren. Samuel har aldri vært med på å evakuere før. Og hvorfor kan de ikke bare få komme over til fastlandet?

Samuel og familien er ikke de eneste som kommer til murhuset. Flere har allerede samlet

Novelle

11

#8/2011

seg, og flere kommer etter dem. Det ser ut som om alle 100 familiene på øya er på vei til samme sted.

De voksne snakker om enorme bølger, og at regn og sterk vind gjør det umulig for redningsbåtene å nå dem. Hele Metro-Manila er oversvømt og flere tusen evakueres. Sjøen har steget i Manila Bay, og vannet flommer innover land. I følge nyhetene meldes en ny flodbølge i løpet av kvelden.

– Jeg har aldri opplevd noe lignende, hører Samuel en av de eldste på øya si.

Slik blir de sittende i flere timer. Folk sier lite, men tenker det samme. Tenk om ikke de blir reddet?

Utpå ettermiddagen begynner uværet å roe seg litt, og de voksne bestemmer at de skal evakuere til en barneskole rett over på fastlandet. De drar med seg det de kan få med av klær. Pappa Arnel fikk med seg mye fra huset deres, og nå bruker de tøy og det de har for å komme seg innover moloen. I løpet av kvelden har de fleste kommet seg over. Og Samuel har for lengst glemt hva han egentlig skulle få oppleve denne dagen. >

12

Novelle

#8/2011

Novelle

«Hvor ble de siste 48 timene av?» tenker mor Marilou mens hun pakker ut eiendelene familien fikk med seg over til fastlandet. De har nå bodd på evakueringssenteret i to lange dager. I dag har de fått komme tilbake til skuret sitt. Noe må fikses på, ellers har de vært heldige. Over 50 familier har mistet husene sine, og fortsatt må mange bli på evakueringssenteret. Redselen blant befolkningen har avtatt, men det er som om alt bare flyter – timene, bølgene, vannet, vinden. Hun har også fått mye å gjøre i helsekomiteen. Hygienen på øya er svært dårlig, og Pulo er fylt med søppel. Restene av de mange husene ligger fortsatt i store hauger. Moloen er ødelagt flere steder, og Arnels fiskebåt er ubrukelig.

Marilou sukker igjen. Men så ser hun en av naboene vinke og nikke vennlig mot henne. Smiler han?

Det er også snakk om at Arnel og tre andre fiskere skal få fiske i en av de privateide fiskedammene i nærheten de neste ukene. Der er det også renere vann, og han skal fiske så mye fisk han kan, slik at Marilou kan selge det på markedet. Så kan Arnel få nok penger til å fikse båten sin. Folk har begynt å rydde, hjelp utenfra er på vei, og snart får de nok bygget nye hus igjen.

Igjen undrer Marilou seg over hvordan de stadig får motet tilbake igjen etter motgang, enten det er uvær, dårlig helse eller mangel på vann, mat og penger. «Og Samuel, han får seg nok en overraskelse nå», tenker hun og smiler. For første gang på en uke.

Samuel går og holder faren i hånda. Faren vil ta ham med til et sted, sa han. Samuel skjønner ikke hvorfor, vil helst ut å leke og bare glemme alt som har hendt. Fortsatt har han mange spørsmål i hodet om denne tyfonen. Han stopper opp og ser på sin far: – Hvorfor kom den hit, pappa? Hvorfor tok den alle husene? Hvorfor kom den akkurat til oss, akkurat den dagen? Og hvorfor bor vi her, og ikke på fastlandet? Jeg kommer aldri til å bli politimann!

Pappa Arnel ser på ham, fortsatt alvorlig: – Si ikke det, gutten min. Ta heller en titt innover smuget der. Ser du noe spesielt?

Samuel blir forfjamset, snur seg og ser innover den smale stien med flere ødelagte hus på hver side.

Da ser han det. En mann i uniform. En politimann?

Er det han som skulle kommet for to dager siden?

– Er det ham, pappa? Er det sånn de ser ut? Samuel spør forsiktig, som om han ikke kan tro det.

– Det stemmer. Slektningen til Johns familie. Nå er han kommet likevel for å hjelpe familien. Og nå får du møte en politimann! Han kan fortelle deg hvordan du kan bli politi, du også, svarer far og lar seg nesten smitte av det store smilet som vokser og vokser i Samuels lille ansikt.

Samuel tar sats og løper usjenert innover smuget – uten å ense søpla eller gjørma som skvetter rundt ham. Han føler seg plutselig som den tøffeste gutten på hele Pulo. «Nå kan de bare komme, disse tyfonene. Jeg skal bli politi uansett!»

Far Arnel blir stående igjen å se på gutten sin. Han vet ikke om han våger å tro at Samuel får bli politi.

Det er nesten for mye å håpe på. Men uansett hvor mye de mangler og alt de skulle hatt: Det å se en slik glede minner ham igjen på alt de faktisk har. De har hverandre, og de har hele storfamilien på Pulo. Med et håp og noen smil, da burde de da klare å komme ganske langt? kristin.skaar@misjonsalliansen.no

Pulo Liten sandbank utenfor Filippinenes hovedstad Manila, del av slumområdene i det tett befolkede «Metro-Manila». En smal molo fører ut til øya.

Omringet av forurenset vann og søppel fra en av Manilas store søppelplasser.

Rundt 100 fattige familier bor i små skur.

Fiske og kull er hovedinntektskilden.

Rent drikkevann må hentes fra fastlandet.

Kloakk, strøm og andre fasiliteter er ikke tilgjengelig.

Feilernæring og underernæring er utbredt.

Oversvømmelser i regntiden er ikke uvanlig, og

sykloner og kraftig uvær har økt de siste årene.

Misjonsalliansen har samarbeidet med innbyggerne siden 2004. Opplæring og kapasitetsbygging er hovedfokuset.

Barn har fått støtte til skolegang, og det gis blant annet undervisning i ernæring.

#8/2011

To dager senere

13

14

Nyheter

#8/2011

Demokrati i praksis Kambodsja. Landsbyen

Daeng Krom har aldri hatt lokalval før – ingen organisasjonar har jobba i denne landsbyen tidlegare. Misjonsalliansen var med på det første lokalvalet. Snakk om demokrati i praksis!

Nyheter

like mange stemmer som han. Det er forbilledlig, ei slags radikal, frivillig kjønnskvotering.

Takknemlege nyvalde. – Valet var verkeleg bra og

rettferdig, meiner Mr. Nget Ouh (39 år) som nettopp er blitt vald inn i utviklingskomiteen. Hans nye kollega, Mrs. Koehn Chanta (24 år), er heilt einig: – Eg er så takknemlig for at Misjonsalliansen har komme hit til landsbyen. Eg ser fram til å vere med i utviklingskomiteen og hjelpe dei fattige i lokalsamfunnet mitt, seier Chanta. n Bente Iversen Foseide

#8/2011

Misjonsalliansens lokalpartnar OREDA har nyleg starta samarbeidet med denne landsbyen. Vanlegvis har landsbyar ein landsbykomité oppnemnt av styresmaktene, men Daeng Krom har ingen.

Foreldre, barn og besteforeldre har alle samla seg for å delta i valet.

Etter første avstemming består komiteen av to kvinner og fem menn. Alle som vil ha fleire kvinner reiser opp handa – men éin påstår at det er udemokratisk. Då vel ein av mennene å gi plassen sin til ei av kvinnene som fekk nesten

15

16

Nyheter

#8/2011

Vanningsanlegg gir bedre frukt Når flommen synker Kambodsja. Det har vært og er fortsatt store vannmengder i Kambodsja.

Ferskvann fra Mekongfloden og Tonle Sap-elva gikk for en måneds tid siden ut over sine bredder. Det er normalt at store deler av landet er dekt av vann under slutten av regntida, men ikke så mye og så lenge som nå.

Misjonsalliansens stab var nylig ute og så på ødeleggelsene og snakket med familiene som deltar i prosjektene.

Leurn (29) er ei av kvinnene som er rammet hardest i provinsen Prey Veng.

– Mannen min er ute og fisker for å bytte i ris. Når vi spør hva hun planlegger å gjøre nå som rismarka hennes på 100 m2 er ødelagt, tenker hun seg litt om. – Jeg vil måtte låne penger fra de rike i landsbyen for å kjøpe risfrø.

Misjonsalliansen satser på å få inn ekstra penger til de hardest rammede familiene i Prey Veng. Ved å gi familier tilgang til risfrø slik at de kan plante en ny avling, vil vi hindre avhengighet til folk i landsbyen med høye renter. n Knut Iversen Foseide

Bolivia. – Takket være Misjonsalliansen så har vi kunnet få til dette, fortalte landsbybefolkningen i San Pedro, en liten bygd nær Sorata. De har fått hjelp til å bygge vanningsanlegg.

Misjonsalliansen har støttet landsbyen med penger, slik at de har fått muligheten til selv å bygge ut og forbedre vanningsanleggene. Vi besøkte landsbyen for å se hvordan dette har gått, og for å se litt nærmere på hva den enkelte dyrker og selger.

Det er en spennende tur fra El Alto til San Pedro, og vi brukte vel nærmere tre timer på turen. I begynnelsen på dette dalstrøket har man først en fantastisk utsikt, uten å se enden på alle de tilstøtende dalene. Oppe langs fjellskrentene ligger det små gårder og mindre lokalsamfunn som gir oss assosiasjoner til ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Selv om veiene i området stadig blir utbedret, er de likevel i en slik forfatning at vi trenger en firehjulstrekker for å komme fram.

Felleskapstanken er viktig på steder som dette. Familiene samarbeider om vanningsanleggene, men driver hver for seg med sine egne

jordlapper og sin egen produksjon av frukt og grønnsaker. Vanningsanleggene er enkle, men smarte og funksjonelle og gjør akkurat den jobben den skal gjøre. Fremdeles jobbes de på noen av anleggene, men snart får alle muligheter til å få nok vann til jordene sine.

Ingenting er bedre enn fersk frukt eller ferske grønnsaker rett fra plassen hvor det dyrkes. Uten tilsetningsstoffer eller gjødsel. Jeg fikk være med og plukke, og jeg skulle selvsagt også få smake! Det var både kjente og ukjente smaker, men én frukt var spesielt spennende. På spansk kalles den tuna og er en type kaktusfrukt. Den har et tykt skall, men kan deles med hendene og har et hvitt, saftig og friskt kjøtt.

Støtten fra Misjonsalliansen har vært viktig og avgjørende for befolkningen i denne landsbyen. Takknemligheten er stor, og støtten har gått til et viktig prosjekt som kommer til å hjelpe lokalbefolkningen i lang tid fremover. n Lotte-Marie Ostrup

Nyheter

17

Skaper inntekter

Bygger skole til1000 elever Liberia. Behnewein

er den tredje landsbyen i Liberia hvor Misjonsalliansen bygger skole sammen med lokalbefolkningen.

– Dette betyr enormt mye.

Nærmeste skole ligger to til tre timer unna. Skolen vil kunne huse nærmere 1000 elever fra 1. til 9. trinn, sier Jonathan Kaipai, lokal koordinator for Misjonsalliansens prosjekter i Liberia.

Hele lokalbefolkningen i nærområdet bidrar det de kan, og et gruveselskap som har base i nærheten, bidrar med materialer.

I mellomtiden er det satt opp et lite midlertidig lokale med tre klasserom ved siden av byggeplassen.

Det skal også lages en grønnsakshage, som skal både sørge for mat til elevene og lære dem om grønnsaksdyrking. En utfordring blir fortsatt å finne en løsning for kollektivtransport for barna som bor lengst vekk og som er for små til å gå den lange veien. n Kristin Marie Skaar

Endelig!

Evuador. Endelig er det volontører i Ecuador igjen. Det ble liv og røre på Casa Alianza da syv unge jenter ankom.

Denne høsten har vi ikke hatt volontører i Ecuador, noe som selvfølgelig har vært et savn. Det var flott å kunne ønske volontører velkommen igjen. Fredtun folkehøyskole har en volontørlinje, og

det er elevene på denne linja som utgjør høstens volontører for Misjonsalliansen.

Den første uka har de fått omvisninger i DMiro og i Misjonsalliansen. Blant annet fikk de handlet pysjamaser hos en lånekunde, de har besøkt en skole og de fikk spille litt fotball på en av fotballbanene.

I tre uker skal fire av volontørene arbeide på Centro Creer, og tre skal være på en av barneskolene vi samarbeider med.

Vi i Misjonsalliansen er veldig fornøyde med å ha volontører igjen og ser frem til å bli bedre kjent med denne gjengen! n Inger Lise Hovda Dobbe

har startet inntektsskapende arbeidsprosjekter. Smykkeproduksjon, lokale delikatesser, grise- og kyllingavl og sykkeltaxiprosjekt for ungdom er noen av dem. Inntektene går til familier som trenger ekstra inntekt. En enslig firebarnsmor starter grisavl, åtte mødre får ekstra inntekt til å holde barna sine på skole m.m. Prosjektene gir håp om en bedre fremtid og styrker intitativet til de som er med. n Tor Arne Hartvigsen

Fotballcup til ære for Péricles Couto Brasil. Mer enn 200 unge mellom 11 og 17 år er for tiden med på fotballturneringen Péricles Couto Cup. Turneringen arrangeres til minne om Misjonsalliansens direktør i Brasil, Péricles Couto, som døde i august i år. Avsparket for turneringen var 29. oktober, og avsluttes den 17. desember. Arrangementet avholdes i regi av fotballprosjektet Pé no Chão i São Paulo. Pé no Chão som har hatt stor suksess med å gi barn og unge i slumområdene et fritidstilbud som holder dem borte fra gata, er ansvarlig for arrangementet. Fotballprosjektet drives av en lokal baptistmenighet med støtte fra Misjonsalliansen. n Thiago Couto

Studenter i praksis Filippinene. Det

ble mange sterke møter da sykepleierstudentene Mary Ruth Lagunilla, Saharish Akran og Lubna Rauf var i praksis hos Misjonsalliansen i Metro Manila. Jentene studerer ved Diakonova og hadde praksis med fokus på diakoni. Møtet med fattigdommen og de voldsomme kontrastene gjorde inntrykk.

Helsetilbudet for de fattigste er dårlig og utfordringene er uendelige. Midt i dette opplever vi at enkeltmennesker får hjelp. n Skrevet av Hilde Bringedal

#8/2011

Filippinene. 16 lokale kirker i Manila

18

Nyheter

Ivrig seksbarnsmor #8/2011

Kambodsja. Khun Ny (51 år) bor i landsbyen Prey Ansae. Hennes ivrige deltakelse i Misjonsalliansens prosjekter har vært til stor hjelp for familien.

– Jeg har fått ferdigheter i å spare penger jevnlig sammen med andre i landsbyen. Nå har jeg laet en grønnsakshage og har råd til å sende barna mine på skolen hver dag, forteller Ny. n Yueon Sokha

Senter opning i Buenavista Filippinene.

I samband med Barnas Dag vart det opna eit nytt ressurssenter i Buenavista sentrum. Det er eit ubrukt, lite lokale som er blitt pussa opp. Bygget vil verte nytta til bibliotek, ungdomslokale og rådgjevingssenter.

Det er det lokale kyrkjenettverket som har vore pådrivar for prosjektet og som også har stått for det meste av oppussingsarbeidet. n Anders Myrene

Strikker Camillas pulsvarmere BOLIVIA. Kvinnene

på strikkekurset på El Alto likte godt de norske perlede pulsvarmerne til utsending Camilla Guddal, som er strikket av Guddals mor. Nå strikker de dem selv. Selv om det ikke var lett å strikke med perler og tynt alpakkagarn, har det blitt et bra resultat. – Utfordringen nå er å finne et marked for disse pulsvarmerne, noe som absolutt burde være mulig i La Paz, sier Guddal. n Kristin Marie Skaar

Kvinnegruppe tar nye veier Brasil. Kvinnegruppen

«Mulheres Cuidadoras» i Brasil har i løpet av kort tid begynt å organisere inntektsskapende aktiviteter. Ved hjelp av håndlagede produkter og den brasilianske tradisjonsretten feijoada samler de inn penger til dagsenteret Vila Capriotti.

Det begynte med at en liten gruppe kvinner satt og strikket sammen på dagsenteret Vila Capriotti, i slumområdene utenfor storbyen São Paulo. Dagsenteret drives med støtte fra Misjonsalliansens faddere i Norge, og alle kvinnene har selv barn som er fadderbarn. I tillegg til å være et sted hvor barn og unge i alle aldre kan leke, få mat og tilsyn mens foreldrene er på jobb, har også barnas foreldre lenge hatt ansvar for gjennomføringen av ulike sosiale prosjekter, kurs og møter.

Mulheres Cuidadoras (på norsk: «kvinners omsorg») har nå utvidet sitt virke og har begynt å selge produktene de lager på håndarbeidskurs. Alle penger som kommer inn, går til drift av kvinnegruppa og til utvidelse av Vila Capriotti.

– I begynnelsen hadde kvinnene liten tro på at de ville få samlet inn særlig mye penger, men i dag har de allerede fått inn 2000 reais, som tilsvarer rundt 1200 amerikanske dollar. En av kvinnene bokfører alle summer som kommer inn, forteller prosjektkoordinator Luciana Passos.

I tillegg til håndlagede produkter har de nå også funnet en annen måte å samle inn penger til utvidelsen av dagsenteret. De lager den kjente tradisjonelle brasilianske retten feijoada og organiserer store lunsjer i lokalsamfunnene i nærheten.

– I morgen skal vi ha stor feijoada-fest, hvor folk betaler syv dollar per rett. Lunsjene har allerede blitt populære, folk har begynt å spørre etter dem, avslutter Luciana. n Thiago Couto

19

Nyheter

Kina lærer av Vietnam

innflytelse. Tusenvis av funksjonshemmede barn har fått skoletilbud og blitt en del av samfunnet.

Hele 70 prosent av funksjonshemmede barn i prosjektområdet har fått skoletilbud.

Teamet fra Kina konkluderer også i sin rapport at de vil jobbe for å få mer støtte fra de kinesiske myndighetene. n Kristin Marie Skaar

#8/2011

– Suksessen de har hatt i Vietnam med inkluderende utdanning for funksjonshemmede, gir oss mange ideer om hvordan vi kan forbedre vårt eget arbeid i Kina, skriver staben i Buer Consult, Misjonsalliansens kontor i Kina, i rapporten fra turen. De to ressurssentrene som Misjonsalliansen samarbeider med i Vietnam har jobbet mye med å gi opplæring til lærere og foreldre i hvordan funksjonshemmede kan integreres i skole og samfunn på best mulig vis. Myndighetene er positive, og prosjektet har fått stor

illustrasjonsFoto:Bjørn J. Sørheim-Queseth

Kina. 14 ansatte som jobber med funksjonshemmede barn i Kina dro nylig til sine kollegaer i Vietnam for å lære av arbeidet der.

Verste flom på tiår

SØRØST-ASIA. Sørøst-Asia

har denne høsten opplevd den verste flommen på flere tiår. Uvanlig kraftig monsunregn forårsaket storflom i store deler av regionen, også i Misjonsalliansens partnerland. Over 1,5 millioner mennesker er rammet av flommen, og i midten av november var 250 bekreftet omkommet. «Vi merker tydelig klimaendringene på kroppen. Det er våre venner og kollegaer som får husene sine ødelagt og livene sine truet av flommen», rapporterer Bente og Knut Iversen Foseide, utsendinger i Kambodsja. n Kristin Marie Skaar

Foto: Privat

Nytt skolebygg Bolivia. To

studenter, en volontør og en av de norske utsendingene besøkte en skole i sone 7 på El Alto. Nok et flott skolebygg, bygget etter støtte fra Misjonsalliansen, skulle offisielt åpnes.

Det var en flott opplevelse både for oss og for lokalbefolkningen.

Mange av elevene hadde øvet inn flere dansenumre som ble vist frem. Denne oppvisningen tok oss gjennom flere år med tradisjoner og samtidig med på en reise gjennom Bolivia.

Det var spesielt å se rektoren være rørt over vår deltakelse på denne dagen. Linda Mehus Rugland sto for avdukningen av skiltet på skoleveggen. Deretter fikk vi servert mat, og Misjonsalliansen ble nok en gang takket for støtten. n Lotte-Marie Ostrup

Sofie tegnet hjelp Norge. Sofie Hiorth Eliassen (6 år) har gitt en gave på 248 kroner til barn i Bolivia. Hun har hørt mye om arbeidet til Misjonsalliansen og ville gjerne hjelpe barna i Bolivia. På eget initiativ tegnet hun tegninger som hun solgte til inntekt for Misjonsalliansen. Mormor forteller at Sofie laget butikk, og på bordet foran seg hadde hun tegningene og en skål for penger. Takk, Sofie. n Oddmund Køhn

Nyheter

#8/2011

Testar brønnar for arsenikk Kambodsja.

Over halvparten av befolkninga i Kambodsja manglar tilgang til reint og trygt vatn. Misjonsalliansen testar no vatnet i 146 brønnar i landsbyane vi samarbeider med.

– Vatnet kan sjå reint ut, men likevel kan det innehalde giftig arsenikk. Om brønnane har arsenikk kan dei ikkje brukast til drikkevatn, seier miljøansvarleg for Misjonsalliansen, Mrs Nhem Nyta. n Bente Iversen Foseide

Fadderbarn på tur Ecuador. Å

reise på utflukt og samtidig lære nye ting har vært mulig ved hjelp av støtte fra faddere i Norge.

Misjonsalliansen har gavekort LE SKOle sko

N VANn van

Foto: Privat

20

FOR RG For oMsorg OMSO MEDE SHEMMeDe SJONsHeM FUNKsJon Funk

ANS OFINans MIKRoFin Mikr

Bestill gavekort: 22 94 26 00 eller

www.misjonsalliansen.no

Hvert år gir mange av dere faddere i Norge en liten ekstragave til skolearbeidet her i Ecuador.

Disse pengene har blitt brukt til mye spennende de siste årene, og her om dagen var jeg med på årets event. Sammen med over 100 elever og lærere fra skolen i La Karolina, Bernadita Correa Delgado, dro vi til Parque Historico, den historiske parken som ligger i Guayaquil. Parken ligger helt på andre siden av byen fra La Karolina, nærmere bestemt i Samborondon, som er den rike delen av byen. For veldig mange av barna var det første gangen de var i denne delen av byen.

Parque Historico er en park som består av tre deler. I den første delen kan man se mange forskjellige dyr som krokodille, gaupe, apekatter, papegøyer, rådyr, dovendyr med flere. Den andre delen viser gamle bygninger slik som byen var for over 100 år siden. I den siste delen har man fokus på tradisjoner, tradisjonelle dyrkningsmetoder, håndverk og byggeskikker fra hele landet.

Noen av lærerne fortalte meg at for en stor del av elevene var dette

første gangen de var i denne parken selv om den ligger i samme by som de selv bor i. De mente det betydde mye både for elever og lærere å gjøre noe som de ellers ikke hadde hatt økonomiske ressurser til å gjennomføre.

Jeg tenkte tilbake på meg selv og første gangen jeg var i en lignende park og første gangen jeg var på tur med klassen. Det slo meg at en utflukt som dette har mange verdifulle aspekter. Det å få et lite pusterom og avveksling fra dagene på skolen kan gi ny motivasjon. Å reise på tur med medelever skaper sterkere samhold og kanskje nye vennskap.

At elever og lærere opplever noe sammen knytter nye bånd. Å se og oppleve dyr og historier man aldri hverken har sett eller hørt om kan skape nye interesser og ideer. Og sist, men ikke minst, er det mye gøyere å tilegne seg kunnskap på denne måten enn å sitte i et klasserom.

Takk til alle dere givere som har bidratt til denne opplevelsen for mange barn i Guayaquil i Ecuador n Kjetil Sande

Nyheter

Med svin på skogen Brasil. Tretti

familiar på Marinduque har fått tildelt to purker og to smågrisar kvar i eit prosjekt for å auke livsgrunnlaget for fattige.

Purkene skal nyttast til avl, medan smågrisane kan selgast dersom dette skulle vere nødvendig for å ha pengar til fór og medisinar. Når purkene har fått eit kull med grisungar, skal fire av desse gjevast vidare til ein ny familie. Dei neste mottakarane er allereie identifiserte slik at dei kan halde eit auge med dei som er blant dei første som har fått.

– På denne måten unngår vi at nokon prøver seg på noko lureri, eller ikkje tar vare på dyra sine, seier Joyce Rabanal, Misjonsalliansen sin fagekspert på inntektsskapande arbeid. Hun fortsetter: – Vi kjem også til å ha tilsvarande tiltak med geiter i andre lokalsamfunn. Prosjektet er eit samarbeid mellom Misjonsalliansen, lokale organisasjonar og lokale landbruksmyndigheiter. n Anders Myrene

Brasil. – Jeg lærte veldig mye om livet til mine kollegaer og fikk enda mer motivasjon til å stå på videre. Vi jobber med og ikke for lokalsamfunnet vårt.

Ordene kommer fra prosjektkoordinator for prosjektet Missão Crianca Jardim Paraíso i Joinville Oziel Marian, som deltok på det årlige møtet for alle som jobber med Misjonsalliansens prosjekter i Brasil. For trettende gang ble møtet arrangert. Den tre dager lange samlingen er også ment som en avkobling fra arbeidet og for å integrere prosjektene mer med hverandre.

Hovedmålet er å få frem hvilken rolle hvert prosjekt spiller som aktive endringsagenter i sine lokalsamfunn. Ideen om integrert misjon, Misjonsalliansens tanke om at kirken også skal ivareta menneskers behov på alle livsområder, stod også på agendaen. n Thiago Couto

Leilighet ble brukthandel Norge. Tidligere

volontør i Bolivia, Hildegunn Roald, arrangerte basar i leiligheten sin i Oslo i november.

Julegaven som passer alle

Sammen med Sigrid Andresen, tidligere utsending for Misjonsalliansen i Bolivia, fylte hun stua med brukte møbler, klær og ting, og på kjøkkenet ble det solgt vafler og annen god mat til et valgfritt beløp.

Norge. Hvis du vil gi et fadderskap i julegave i år, lager vi en pakke ferdig til å gi videre. Det er bare å legge den under treet. Send mail til info@misjonsalliansen.no eller ring oss på telefonnummer 22 94 26 00.

Søstrene Garness kom og holdt intimkonsert for de 40 besøkende.

Totalt kom det inn hele 50 000 kroner i løpet av kvelden. Beløpet deles mellom Kirkens Nødhjelp og Misjonsalliansen. n Kristin Marie Skaar

#8/2011

Endringsagenter samlet i Brasil

21

22

Nyheter

#8/2011

Lokaldemokrati og landsbyutvikling Kina. Det

er mye å lære ved å besøke andre som jobber med lokalsamfunnsutvikling. Det har man opplevd i Kina. I høst dro Misjonsalliansens partnere i Lincang og Longchuan på felles studietur til Caohai i Guizhou-provinsen.

LÆRING. Det var staben hos Buer Consult i Kunming, som Misjonsalliansen arbeider gjennom, som arrangerte turen. – Men ideen kom fra våre medarbeidere i Lincangprosjektet, sier Layn Liu ved kontoret i Kunming.

Hensikten med denne turen var å lære mer om lokaldemokrati i prosjektene. Når valget falt på Caohai, skyldes det at man her har jobbet i ti år med deltakende lokalsamfunnsutvikling. I prosjektet som Misjonsalliansens

partnere besøkte, har lokale bønder hatt en aktiv deltakelse og medbestemmelse i utviklingen av lokalsamfunnet sitt. Siden prosjektet allerede har pågått i ti år, er det lettere å vurdere bærekraften og varigheten av arbeidet.

I løpet av disse årene har prosjektet i Caohai laget modeller som skaper endring. At de lokale bøndene har deltatt i prosjektene over så lang tid, er i seg selv en suksess, står det i rapporten etter studieturen.

– Vi hadde gode samtaler med befolkningen i Caohai, og alle var ivrige etter å vise oss og fortelle om prosjektet, sier Layn.

23

Nyheter

#8/2011

LÆRING. Representantene fra Lincang og Longchuan lærte av andres erfaringer, og undervisningen foregikk ikke i klasserom. Deltakerne fikk med egne øyne se ulike sider ved prosjektet i Caohai.

«Ved å se på et prosjekt ti år etter, håper Buer Consult at det skal hjelpe partnerne til å være føre var.»

Som befolkningen i Caohai sa det: «Erfaringene våre handler mer om feil og fiasko enn om suksess.»

SENTRAL PERSON. Yang Dafen er leder for FAO-kontoret (Foreign Aid Office) hos myndighetene i Longchuan og deltok på den felles studieturen.

KULTURUTVEKSLING. Selv om man kommer fra samme land, er det ofte store forskjeller i kulturbakgrunn, og mange er fra ulike minoritetsgrupper. Studieturen ble dermed også et møte mellom ulike kinesiske kulturer.

MEDBESTEMMELSE OG EIERSKAP. Misjons-

et eierskap fra starten av, sa representantene fra Longchuan.

alliansens prosjekter i Lincang og Longchuan har lagt forholdene til rette for at befolkningen selv kan utvikle og ta ansvar for prosjektene. Lokalbefolkningen har da også ansvaret for å sikre bærekraften. Dette må den lokale ledelsen ta til etterretning, sier rapporten som er skrevet av staben i Buer Consult. Fra kontoret deltok Layn Liu, Jenny Xiaoma og Guo Jing.

Partnerne fra Longchuan var opptatt av å se på erfaringer som kunne brukes inn mot sine egne, nye miljørelaterte prosjekter. De tror Caohai-modellen, der bøndene er blitt engasjert i å bevare miljøet, kan være et godt speil å bruke ved igangsetting av miljøprosjektene i Longchuan.

I Caohai-modellen skal lokalbefolkningen selv bestemme planene for utvikling av lokalsamfunnet.

– Vi vil også la de lokale selv få utvikle planene for endringer i landsbyene sine. De må selv bestemme hvem som skal sitte i de styrende organene for utviklingen, og valget må være åpent og rettferdig slik at hele befolkningen får

RESULTATER. Studieturen har også ført til

bedre forståelse mellom prosjektet og de lokale myndighetene i Longchuan.

Nestlederen i distriktsmyndighetene var med på turen, og det gir myndighetene et bedre innblikk i hvordan vi jobber, noe som igjen har ført til mer interesse for prosjektene.

Ved å se på et prosjekt ti år etter, håper Buer Consult at det skal hjelpe partnerne til å være føre var. Eller som befolkningen i Caohai sa det: «Erfaringene våre handler mer om feil og fiasko enn om suksess.»

– Jeg hadde kanskje forventet enda flere synlige resultater i Caohai. Men på den annen side var det et varsko for oss alle: Hvilke resultatet kan vi forvente oss i våre prosjekter etter ti år? sier Layn Liu. – VI har lært at vi som en utenlandsk NGO trenger et enda tettere partnerskap med de lokale myndighetene. Det er en forutsetning for et bærekraftig prosjekt, mener Jenny Xiaoma. n Oddmund Køhn

24

tsjilinøtter Av Trine Skjævestad Ask

#8/2011

Hva Sier Michael?

I Metro-Manila på Filippinene bor det en gutt som heter Michael. Han er seks år, men han er veldig tynn og kroppen er full av sår og skrammer. Michael har fillete klær og har hull i alle tennene. Øynene hans er store og fulle av usagte tanker.

Bolivia.

Han bor i et lite hus av planker og en presenning som er bygd mellom to store kontorbygninger. Her bor han sammen med foreldre, søsken, tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldre. Det er ikke så mye plass hjemme, så om dagen leker han på fortauet sammen med vennene sine.

Michael er døv og kan ikke høre, verken trafikkstøy eller menneskestemmer. Men han kan smile, og det gjør han mye og ofte. Han kan også tegne som du kan se på bildet. Det er enda en ting Michael kan. Han kan gråte høyt når han slår seg, blir sint eller når ingen forstår hva han vil. Og han kan altså

le. Han ler når han får oppmerksomhet, og når noen kiler han eller lager morsomme grimaser.

Men ingen har lært han å snakke. Michael kan ikke forklare hva han vil eller hva han trenger.

Familien hans er opptatt hele dagen med å tjene nok penger til å kjøpe mat til familien. Ingen har tatt seg tid til eller hatt mulighet til å lære seg tegnspråk. Det har ikke familien som bor i et skur mellom to skyskrapere råd til. Jeg lurer på hva Michael tenker på – hva han vil si til oss når han gråter og er sint. Jeg skulle ønske jeg kunne få latterkrampe av en vits han fortalte.

Tsjilinøtter

2. Ingrid fra Amerika har kjøpt en flott ny kofte.

Hva støtter hun ved å kjøpe denne koften?

Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no

Premie Fem vinnere får tilsendt en Simen Aabrekk-kalender (Se også forrige tsjili)

Løsning forrige nummer

1. a) I Lipata på Filippinene er det tilgang på rent vann 2. Én (side 34) 3. Whasssuuup?

#8/2011

1. Lamalita håper at noe annet skal ligge under juletreet i år. Hva skal stå i det gule feltet?

25

26

Reportasjen

#7/2011

Reportasjen

27

#7/2011

Reportasjen

Rett

Norge

Lite vrang

«Jag trodde änglarna fanns bara, bara i himmelen … » En eldre mann synger frimodig idet han ser seg rundt i den midlertidige butikken ved inngangspartiet på Nøstehagen bo- og omsorgssenter i Lier kommune.

Det er en torsdag i slutten av oktober. Mannen har stoppet opp ved bordet der det ligger glassengler fra Bolivia. Nøstehagen bo- og omsorgssenter er egentlig ikke et typisk sted for utsalg av klær og gaveting. > Tekst & foto [ Oddmund Køhn ]

28

Reportasjen

#7/2011 ARV OG MILJØ. Vi må tilbake flere tiår for å finne starten på et engasjement som gjennom årene har gitt Misjonsalliansen nærmere én million kroner i gaveinntekter. Berit Mørk kommer fra Ski i Akershus og vokste opp i en familie der misjonsarbeidet hadde stor plass.

– Jeg er oppflasket med misjon, og ikke minst med Misjonsalliansen. Misjonsvennen, bladet til Misjonsalliansen, husker jeg fra barndommen, og pappa satt i hovedstyret i en årrekke, forteller Berit Mørk.

Diakon Inge Emil Matre på Ski og kona Hanna var begge utdannet sykepleiere fra Diakonhjemmet.

Engasjement for mennesker som var falt utenfor i samfunnet, enten de bodde i Follo-området eller på Filippinene, hadde de begge to, og det skulle komme til å bli en del av arven til de tre barna deres.

Av dem er Berit eldst.

VOLONTØR. En hendelse i ungdomstiden fikk en spesiell betydning for Berit. I flere år var hun og søsknene Grethe trofaste deltakere på Strandheim leirsted i Røyken kommune. Leirstedet eies i dag av KFUK-KFUM, men på den tiden ble det drevet av Nils Seim.

– Denne sommeren fikk noen gutter fra slummen i Napoli i Italia komme til Norge, invitert av Seim. Vi fikk høre hvordan de levde der nede, og jeg dro rett hjem fra Strandheim og satte i gang et lotteri til inntekt for dem som bodde i denne slummen. Etterpå måtte pappa kjøre oss til Strandheim, slik at vi kunne levere pengene til Nils Seim, erindrer Berit.

Berits plan etter gymnaset var å dra til Napoli for å jobbe frivillig i slummen hun nå hadde hørt om. Det lot seg ikke gjøre. Hun fikk derimot kontakt med en prest i Tyskland, også dette ved hjelp av Seim, og høsten 1966 dro hun til Hildesheim, sør for Hannover.

– Jeg jobbet i et slumområde i et halvt år, og jeg var med på å etablere en barnehage i en sigøynerleir. Det var jo en slags volontørvirksomhet, omtrent slik Misjonsalliansen har lagt til rette for ungdommer i dag. Men på den tiden var vel dette ikke så vanlig, sier hun.

En dame går langs stativene av gensere og stopper opp ved et bord med andre strikkeartikler. Berit bryter opp fra samtalen vår og går bort til henne. «Kan jeg hjelpe deg med noe?» spør hun. «Jeg skulle hatt en gave til en 70-åring», sier damen. «Ja, det er vel en som har alt?» spør Berit igjen, og damen bekrefter dette. De ser på BETYDNINGSFULL GAVE.

Reportasjen

29

#7/2011

gensere, russesokker (sokker med en spesiell hæl og som ser ut som en vott), men ender opp med et sjal. Damen har funnet en farge og en type hun liker.

«Da håper jeg jubilanten blir fornøyd», sier Berit og legger til: «Da blir det 205 kroner.»

STAFETTVEKSLING. Berit er sykepleier, og utdannelsen

har hun fra Diakonhjemmet i Oslo – samme sted som begge foreldrene hennes. Og det var her hun traff Øyvind, mannen sin, også han er sykepleier og diakon. Familien har bodd på Tranby i Lier siden 1979. Ved siden av familie og jobb har engasjementet for Misjonsalliansens arbeid hatt stor plass i livet hennes, og flere i familien har sittet i hovedstyret.

– Pappa satt i hovedstyret i mange år, og på den tiden hadde man nærmest styreplass på livstid. Jeg deltok på mitt første styremøte samtidig som pappa hadde sitt aller siste styremøte, sier hun med et smil og legger til: – Min lillebror, Hans Erik, satt senere i hovedstyret og var en i en periode styreformann.

Berit og familien hennes har hatt et livslangt engasjement for arbeidet til Misjonsalliansen, men det skulle gå noen år før de med egne øyne skulle få se arbeidet. Mor og far Matre, søsteren Grethe og Berit dro til Filippinene i 1985.

– Vi trodde vi visste hva slum var for noe. I årtier hadde vi lest om det i Misjonsvennen og hørt misjonærene fortelle om det. Nå kjente vi lukta og traff menneskene og så det med våre egne øyne.

Det gjorde noe med oss alle sammen. Jeg traff også sykepleiere, og jeg sammenlignet deres arbeidsdag med min egen; det var to ulike verdener.

Det ble tatt mange bilder, og de ble brukt i mange forskjellige sammenhenger.

– Vi hadde et opplegg på over en time der vi fortalte om turen og viste lysbilder med to framvisere.

Ganske proft, sier hun og ler.

INSPIRASJON. I mange år samlet Berit inn penger til Filippinene, men i de siste årene har interessen vært knyttet til funksjonshemmede barn i Kina. Men der har hun ikke vært, og hun har heller ingen nærstående planer.

– Jeg har vært én gang på Filippinene, og det holder for meg. Når jeg har brukt opp den inspirasjonen jeg da fikk, skal jeg vurdere om jeg trenger en ny tur ut, sier hun. > Gode samtaler. Det var mange som ville kjøpe til støtte for funksjonshemmede barn.

En god prat fikk de også.

30

Reportasjen >

#7/2011 > Det er lite som tyder på at hun skulle trenge en slik tur. Da hun og Øyvind hadde 40 års bryllupsdag, fikk de tur til Kina som gave av barna.

– Øyvind var helt i hundre over gaven, men han dro alene. Det vil si, han dro sammen med Grethe og et par andre fra kontoret til Misjonsalliansen. Det ble en stor opplevelse for Øyvind, og nå har han vært flere steder og vist bilder og fortalt om arbeidet.

FAMILIEPROSJEKT. Det er en årsak til at Berit og familien hennes begynte å støtte arbeidet i Kina. Det skjedde for nærmere femten år siden.

– Øyvind og jeg fikk spørsmål om vi ville ha ansvaret for kafedriften på ballet til en danseskole for barn. Det er ball to ganger i året, og de finner sted på menighetshuset på Tranby. I starten gikk inntektene til Ten Sing-koret og til barne- og ungdomsutvalget

Reportasjen

31

#7/2011 Mangfoldig. Vareutvalget er stort. Det meste i butikken har Berit strikket selv. Men noen varer kommer også fra ulike prosjektland.

i menigheten, men de siste årene har inntektene gått til arbeidet blant funksjonshemmede i Kina. At inntektene fra et ball med barn som danser, går til barn og ungdom med funksjonshemninger, og som absolutt ikke kan danse, synes jeg passer bra. Og vi får > mulighet til å informere om dette arbeidet.

32

Reportasjen

#7/2011

Dette er et familieprosjekt. Barna og svigerbarna til Berit og Øyvind hjelper til. Også venner av familien baker kaker, og hele inntekten går uavkortet til arbeidet i Kina.

PÅ BESTILLING. På Nøstehagen bo- og omsorgssenter

står stativer med strikkede klær. Det aller meste er strikket av Berit, og strikker, det gjør hun bestandig.

Vel, ikke helt sant.

– Jeg strikker ikke når jeg kjører bil og ikke når jeg er i kirken. Ellers strikker jeg, både med hendene og på strikkemaskin, sier hun.

Dette er hennes store hobby, men det har også vært en deltidsjobb.

– Jeg hadde strikkebutikk på hemsen hjemme i noen år. «Strikkeloftet» het butikken, og jeg solgte strikkevarer og strikkemaskiner, og jeg strikket på bestilling. Det var en måte å kunne ha redusert jobb som sykepleier og ha mer tid hjemme med barna.

Jeg sluttet med butikk for 12 år siden, og jeg strikker nå bare for Misjonsalliansen.

Varene hun lager, selger hun eller lodder ut. Hun strikker fremdeles på bestilling, og hun får stadig nye oppdrag. Men nå går inntektene til funksjonshemmede i Kina.

– Jeg strikker hovedsakelig gensere, kofter og barnesett.

TIDKREVENDE. Det

er bingo i matsalen denne dagen, og det er mye trafikk forbi butikken til Berit. Mange stopper opp, og det blir avsetning på varene. «Kan jeg låne denne luen med meg hjem?» spør en av pleierne på stedet. «Jada, og så kan du legge betalingen eller luen i hylla når du har bestemt deg», svarer Berit og legger til: «Ellers kan jeg strikke luen i den fargen du ønsker.» Pleieren takker og skal gi navnet sitt. «Det er ikke nødvendig, jeg får nok pengene eller luen tilbake.»

Berit må rydde litt på bordene sine. Det skal se ryddig og innbydende ut. En løper som koster 166 kroner må hun snu og rette litt på. – Det ser jo ut som om den koster 991 kroner, og da får jeg jo ikke solgt den, sier hun.

Flott gave. Ingrid kom for å hente koften som

Berit har strikket. Det følger også med en lue i samme mønster. Den heldige mottakeren av gaven bor i Amerika. Pengene, derimot, de går til funksjonshemmede barn i Kina.

Reportasjen

LIDENSKAP. Berit Mørk har jobbet som sykepleier i mange år og vært helsesøster på en skole, og det var jobb hun trivdes med. Nå jobber hun bare nattevakt, og det har hun gjort i flere år. – Jeg bør vel ikke si det høyt, men det blir av og til litt tid til å strikke på natta, sier hun og smiler. Hun setter opp butikken sin forskjellige steder på senhøsten og før jul, ellers på året selger hun lodd utenfor butikker og på Liertoppen kjøpesenter og ved andre anledninger. Neste stopp er julemarkedet på stasjonstorget i Lierbyen. – Men da skal jeg sitte inne. Butikken min egner seg ikke på steder med vind og usikre værforhold.

– Hva som er drivkraften min? Det er at det jeg gjør nytter! At det endrer livet til mennesker. Og så er jeg flasket opp med frivillighet. Må alt vi gjør og engasjerer oss i, være betalt? Jeg tror jeg har en mer meningsfull hobby enn mange andre, sier Berit med ettertrykk, og hun legger til: – Og så hjelper jeg mennesker til å gi.

«Hvor er sommerfuglen jeg så på før jeg dro til tannlegen? Du skulle legge den vekk?» Det er Elisabeth som spør. «Ja, hvor la jeg nå den? Men det ligger jo en annen der på bordet», sier Berit. «Men jeg vil gjerne ha begge to», svarer Elisabeth.

Det blir mange samtaler i løpet av dagen; om strikkemønster og pinnestørrelser, og om livet. Berit går bort til en som kikker på englene fra Bolivia.

«Har du funnet englevakt?» spør hun. «Ja, og så går det jo til en god sak. Jeg skulle kanskje hatt flere …», er svaret. «Ja, engler trenger vi hele året», sier Berit.

«Jag trodde änglarna fanns bara, bara i himmelen.»

Neida, de er visst midt i blant oss. I levende live.

oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

#7/2011

Så kommer det en kunde Berit har ventet på. Ingrid har bestilt en kofte med matchende lue. Det er en gave som skal sendes til Amerika. Ingrid er svært fornøyd, og hun vender seg mot meg: – Jeg har sett Berit strikkende både her og der i mange år. Det er fantastisk det hun gjør for misjonen, sier hun. Og jeg nikker.

«Tenk, du var her klokken syv i dag morges!» Det er Gunnbjørg, aktivitetslederen på Nøstehagen boog omsorgssenter, som stopper opp. «Ja, det tar jo noen timer å sette opp butikken», svarer Berit.

Helga, en pleier på Nøstehagen, har allerede vært hos Berit og kjøpt engler fra Bolivia. Nå kommer hun tilbake og skal kjøpe flere. «Jeg driver og reklamerer for disse englene, skjønner du», sier hun og går tilbake til arbeidet sitt.

33

34

Trender

av [ Oddmund Køhn ]

#8/2011

Jul

I de fleste landene der Misjonsalliansen arbeider, finnes det ulike tradisjoner til jul eller til denne delen av året. Noen steder blir julehøytiden markert tydeligere enn andre steder.

✸

KAMBODSJA. Hei god jul!. I Kambodsja feirar dei jul på samme > måte som khmer-nyttår, som er den største buddhistiske høgtida.

Folk liker å feire jul og pyntar med lys og dekorasjonar og kler opp ungane i julenissedrakter inspirert av den vestlege kommersielle jula. «Alle er glade og feirer og syng sangar om julenissen, men dei veit ikkje kva jula betyr», fortel Ms Arun i staben til Misjonsalliansen.

Ein populær trend kambodsjanarane har plukka opp av kristen julefeiring, er å gi kvarandre gåver. Men dei har sin eigen vri på det.

Dei organiserer ein julegåveleik der alle bytter gåver. Alle tar med ei gåve og bytter den i løpet av leiken. På barnehagar og skular gir ungane gåver til lærarane, og til og med munkane bytter gåver og ønsker kvarandre god jul. I jula helsar dei kvarandre med «Suasday bon noel» som betyr «hei god jul» på khmer.

35 ✸

ECUADOR. Novena navideña (Ni dagers jul). Novena navideña er en katolsk tradisjon i Ecuador. Denne markeres de siste ni dagene før jul fra og med den 15. desember.

Man samles i hjemmene hvor man synger julesanger, ber og leser dikt for å markere Jesu komme. Noen ganger er bare familien samlet, andre ganger hele nabolaget. Det tennes gjerne røkelse, og man spiser kjeks og sjokolade.

Noen steder markeres det også gjennom opptog og messer med sang og meditasjon. Man forbereder Jesu fødsel ved hver dag å markere de forskjellige delene av julekrybben.

✸

✸

Butikkene er fullt utstyrt med juletrær, lys, nisser og kunstig snø. Det er ikke så nøye med fargen på juletrærne. De kan gjerne være både rosa og lilla, eller laget av tomflasker.

Julemusikken overdøver larmen fra tusenvis av mennesker.

Julegaveideer slår i mot deg fra alle plakatene. Hjemme i stua til mange filippinere er juletreet pyntet og huset dekorert.

Datoen er 1. september. En undrende nordmann stiller forsiktig spørsmålet: «Hva skjer?» Her er alle måneder som slutter på «ber» julemåneder, får jeg som forklaring. Forhåpentligvis tenker mange også på hvorfor vi feirer jul.

✸

✸

BOLIVIA. Feiringer i Bolivia

er veldig ofte knyttet tett til mat. Det gjelder også jul.

Julematen består ofte av fire forskjellige typer kjøtt, i retten picana. Men man kan ikke bare feire med kjøtt, noe søtt hører også med.

Bakverket Panettone med sine kandiserte og tørkede frukter hører til for en ordentlig julefeiring. Panettone har sin opprinnelse i Italia og er populært over hele den spansk/portugisisk/italiensktalende verden. I Bolivia tok panettone over for et annet bakverk som heter buñuelos og serveres gjerne med en kopp varm kakao om kvelden 24. desember når gavene skal åpnes.

#8/2011

✸

✸

FILIPPINENE. NÅR JULA STARTER I SEPTEMBER.

e la República d sidencia d el Ec uado o: Pre (Fot r/Fl ick r)

36

Portrettet

#8/2011

Portrettet

Motivert direktør i Ecuador Cesar Parra (46) heter den nye direktøren i Misjonsallinsen i Ecuador. Tsjili har tatt en prat med ham for å høre litt mer om hvem han er og hva som motiverer ham til å bli direktør. > Tekst & Foto [ Kjetil Sande ]

Portrettet

37

#8/2011

38

Portrettet

#8/2011 > Han er gift med Lilia og har to døtre: Rachel (21) og Salome (23). Han har kjent Misjonsalliansen i mange år.

– Jeg ble kjent med Misjonsalliansen her i Ecuador i 1996. Jeg så hva som ble gjort på Isla Trinitaria og likte godt det jeg så. Jeg leste forundersøkelsen fra prosjektet der, og det er ett av de beste dokumentene jeg har lest. Allerede den gang ønsket jeg en dialog med Misjonsalliansen, for jeg jobbet også med utviklingsarbeid, men det lyktes ikke å få til noe samarbeid den gangen, forteller Cesar.

måtte spørre meg selv om jeg var på riktig sted. Og jeg tenkte; det er i de fattigere områdene jeg heller bør være.

For et år siden ble Cesar hentet inn som medlem i styret til Misjonsalliansen i Ecuador.

– Jeg likte å involvere meg der, og så ble det en mulighet til å gjøre noe mer. Guayaquil har en utfordring. Misjonsalliansen har et stort potensial.

Mye av det jeg har jobbet med før, kan jeg bruke her.

Jeg er jo ingen ungdom lenger, jeg har mye erfaring innenfor mange ting.

De siste 25 årene har Cesar jobbet Må finne vår plass i fremtiden. Guayaquil er i endmed utviklingsarbeid. Han kommer fra jobben i ut- ring, og den nybakte direktøren har allerede rukket viklingsorganisasjonen Compassion, hvor han har å tenke mye på fremtiden for organisasjonen.

– Nå når myndighetene jobbet de siste 15 årene. Han gjør mer og tar mer ansvar på har en bred bakgrunn og ut– Gud har gitt meg noen områder, må vi finne vår dannelse, blant annet som muligheten til å plass. Vi må jobbe mer med teolog, pastor, missiolog, fata utdannelse. Jeg advocacy (red. anm. I kammilieterapeut og innen misjon kommer fra en fattig pen for rettferdighet vil det og utvikling. Han har vært læfamilie sør i landet. ofte være nødvendig å utøve rer, kapelan på sykehus, jobbet en talsmannsfunksjon (advoinnen helse og hiv/aids-arbeid, samt i mange sosiale og religiøse sammenhenger. cacy) hvor vi står opp for fattiges og marginaliserI tillegg er kona pastor og også spesialist innenfor tes rettigheter i møte med samarbeidspartnere og utviklingsarbeid. Hun er daglig leder for Gestde- andre for å frigjøre ressurser som målgruppa rettpro, et firma som de eier sammen som driver med messig har krav på. Misjonsalliansens strategidorådgivning innenfor utviklingsarbeid. Her er det 15 kument). Vi må legge til rette for at folk kan være med å ta beslutninger i samfunnet og bli ledere av ansatte.

Men Cesar har gått en lang vei før han er kommet sin egen utvikling. Vi må forme ledere og kurse folk i området. Jeg må bli kjent med tomtene vi har. dit han er i dag.

– Gud har gitt meg muligheten til å ta utdannel- Hvor vi kan drive kursing i lokalsamfunnet. Vi må se. Jeg kommer fra en fattig familie sør i landet. Vi forbedre undervisningtilbudet, men kanskje vi ikke levde i en veldig sårbar situasjon. Jeg er minst av tre skal bidra like mye i bygging, for det kan myndighesøsken, og selv om jeg er den med mest utdannelse tene gjøre. Vi må ha mindre administrasjon internt av oss, så er det broren min som har mest penger, i organisasjonen, og mer lokalt ute i områdene. Vi må bli mer effektive og få ned kostnadene. Målet ler Cesar. er at 80 prosent av midlene skal gå til lokalsamfunVil jobbe blant de fattige. I 2009 var Cesar med net. Dette er noen av utfordringene vi står overfor, på å evaluere arbeidet til Misjonsalliansen. Da drog forteller Cesar. > han langt inn i områdene for å se på arbeidet.

– Jeg likte å se hvor organisasjonen arbeidet og hva den gjorde. Siden den gangen har jeg tenkt mye Glød I Øynene. – Jeg må være der jeg kjenner at jeg kan på arbeidet og skrevet ned en del ideer. Det gjorde bidra. Så lenge jeg kan bidra, er jeg her. Jeg er veldig noe med meg. I Compassion jobbet vi også med de motivert, forteller Cesar engasjert. samme tingene, men i sikrere områder av byen. Jeg Bred erfaring.

Portrettet

39

#8/2011

40

Portrettet

#8/2011 I Utkanten. Jeg liker den filosofien at vi er som en bro mellom livet i byen, myndighetene, de rike og de sårbare områdene.

>

De må lære å slutte å dømme mennesker og heller feire livet sammen med dem.

Hos Cesar ligger mye av den personlige motivasjonen i å se endring og En ære å jobbe i farlige områder. Den nye direktøren utstråler mye engasjement og pågangsmot. forvandling hos mennesker.

– Jeg må være der jeg kjenner at jeg kan bidra. Så – Jeg ønsker å delta i at folk skal få en mulighet.

Utvikling er å få frihet, og i begrepet frihet ligger lenge jeg kan bidra, er jeg her. Jeg er veldig motivert, forteller Cesar. det mange ting; økonomisk, Og han fortsetter. – Jesus ber kunnskapsmessig etc. Jeg øn– Jesus ber oss om å oss om å være med folket. Vi sker å tjene folket, og dette sammenfaller veldig med orvære med folket. Vi har kontoret i kanten av omganisasjonen her. har kontoret i kanten rådet der vi jobber, ikke i sentrum. Jeg liker den filosofien at Cesar smiler og fortsetter av området der vi vi er som en bro mellom livet med glød i øynene.

– Misjonsalliansen har jobber, ikke i sentrum. i byen, myndighetene, de rike og de sårbare områdene. Jeg kjøpt tomter og bygget fotballbaner. Ingen andre tenker på det. Ingen andre ønsker å jobbe målretta både mot folkene i de fattige bruker penger på sånn, men vi ja. Dette liker jeg, områdene og mot myndigheter og sentrale instanser.

Disse områdene er for mange veldig kriminelle og smiler han.

Hiv/aids-arbeidet er også noe som ligger Cesar farlige, for andre er de ærefulle. Jeg er redd når jeg er ute i områdene her, men samtidig er det en ære på hjertet.

– Mye av det vi jobber med her, har jeg selv erfa- å få være her. Det at vi står mellom lokalsamfunnet ring i fra tidligere. Arbeid innenfor hiv/aids-proble- og myndighetene og kan påvirke begge veier, gir meg matikk for eksempel. Dette er et veldig viktig sats- mye motivasjon, avslutter den engasjerte direktøren. tsjili@misjonsalliansen.no ningsområde. Ikke minst kirkene må lære om dette.

Endring er min motivasjon.

Til ettertanke

41

#8/2011

Kristus, Herre for de fattige og lengtende, tenn i mitt

hjerte en ild

av kjærlighet for

Finger Med i spillet Ecuador. Er

du som jeg og blir litt lei når du føler at Gud ikke alltid svarer på bønnene? Man ber og ber, men føler sjelden at man får noe konkret svar. Jeg har opp gjennom åra bedt om at Gud må lede meg gjennom livet.

Jeg kan ikke si at jeg har følt noen kraftige dragninger til verken det ene eller det andre. Men når jeg nå ser tilbake på livet mitt så langt, er jeg overbevist om at det ikke kun er tilfeldigheter som gjør at jeg har kommet dit jeg er nå.

Da jeg gikk på videregående, falt jeg på ski og slet et korsbånd i kneet. Jeg var derfor uønsket i ilitæret og valgte i stedet et år med idrett på Bibelskolen i Grimstad. Jeg likte meg så godt at jeg tok et år til på «til tjeneste»-linja.

Jeg fulgte strømmen og begynte så på Menighetsfakultetet i Oslo året etter. Jeg fant deretter ut at jeg ville gjenoppta matematikken fra videregående og begynte på universitetet. Matematikken ble litt vel abstrakt for meg, så jeg sklei over på informatikken istedenfor. Idet jeg skulle ta fatt på masteroppgava mi, starta det opp et relevant prosjekt i Gambia. Jeg

ble derfor sendt dit av veileder for å samle stoff til oppgava. Månedene der gav en uforglemmelig og uvurderlig erfaring! Et par måneder senere kom kona over en stillingsannonse på Misjonsalliansens nettsider …

Man kan ofte lure på hvordan livet hadde blitt «hvis ikke … » Jeg for min del tror Gud har hatt en finger med i livet mitt. Jeg tror Gud ønsker å ha en finger med i alles liv. Kanskje er ikke alt som synes tilfeldig så tilfeldig likevel?

Rett før vi reiste fra Norge, fikk vi en bordkalender med bibelvers for hver dag. På datoen for utreisedagen vår, 5. september, stod det: «Gå av sted … Har ikke jeg sendt deg?» (Dom 6,14). Vi måtte smile litt da vi la merke til dette.

Vi mennesker har en tendens til å karakterisere mye som tilfeldigheter. Har du sett tilbake på livet ditt i det siste?

naboen min,

for fienden, for vennene mine, for all min slekt.

det minste som lever.

For alt, fra

Til Navnet som er høyere.

En keltisk morgenbønn fra Iona klosteret

av [ Bjørnar Valbø ] Utsending i Ecuador

Kommentar

42

#8/2011

Deltar kanskje

Foto: Oddmund Køhn & Kristin Marie Skaar

Vi som jobber med innsamling og informasjon i Misjonsalliansen har en enkel og tydelig «instruks». Vi skal skape engasjement for misjon, rettferdighet og bekjempelse av fattigdom, og vi skal utløse midler til arbeidet ute.

Samtidig skal vi også berøre folk som daglig ser knapper; «Ja» og «Nei». Knappene brukes til å gi TV -bilder fra sult- og naturkatastrofer. Og vi må en respons på et arrangement du er invitert til. berøre så sterkt at det overvinner folks forplikVi er mange som har brukt knappen. Vi er også telsesvegring. Du får kanskje lyst til å ønske oss mange som har vært frustrert over den knappen, for lykke til …? det er ikke lett å planlegge et arrangement når et av Våre spørsmål om penger blir kanskje oppfat- svarene, gjerne det vanligste, er «deltar kanskje». tet som mas av mange. Likevel fortsetter vi med «Skal vi treffes på torsdag?» «Gjerne! Jeg har en å «mase» og fortelle historiannen avtale den kvelden, Vi er også mange som men jeg er ikke sikker på ene til de mange som lever i fattigdom. Fordi vi er kalt har vært frustrert over om den blir noe av likeog forpliktet til å gjøre alt vi vel … Kan jeg sjekke det den knappen … kan for å bidra til å omforopp og si fra etter hvert?» dele midlene i verden som er rimelig skjevt for- «Hei! Jeg kan i morgen, vi snakkes nærmere om delt. Vi har dessuten forpliktet oss til å bidra med tid og sted, da!» Sånn gjør vi det nå for tida. Huskompetanse og midler overfor utallige mennes- ker jeg riktig, gjorde vi det sånn før: «Hei, vil du ker som trenger at vi holder løftene våre. Så vi må komme til meg på torsdag kl. sju?» «Ja, det vil jeg ha innsamlingsresultater som sikrer at vi holder gjerne! Sees da!» løftene våre. I dette arbeidet møter vi selvsagt på Vi har begynt å forholde oss til valg – store og flere utfordringer. små – med forbehold. Vi vil alltid ha en åpning for å hoppe på noe som er mer spennende, for vi vet jo Små og store valg. La oss så se på dagens situasjon ikke om vi kanskje er litt slitne den ettermiddagen her i Norge. De av oss som er på facebook forhol- eller hva vi skal gjøre neste måned. Har vi råd til å der oss til en knapp som kan synes illustrerende forplikte oss til å gi bort noen hundrelapper i måfor tiden vi lever i. På knappen står det «deltar neden? Ikke godt å si når alle muligheter er åpne … kanskje», og den står sammen med to andre Vi vil helst ikke begrenses av å ha forpliktet oss til

Jeg deltar Nei

noe. Vi ser det på alle omKanskje kan det være ler deg eller om du vil være råder i livet, og jeg synes å en motvekt: forpliktelsesnyttig å tenke over merke at de blir mer og mer klar, tydelig på hva du vil om du vil være som utbredt blant oss unge: «Ja, og med en bevissthet om tidsånden forteller dette vil jeg gjerne støtte! hvordan du kan bidra til å Send meg en sms når dere realisere andres liv, drømdeg eller om du vil trenger penger, så ser jeg mer og muligheter, som vi være en motvekt: hvordan det ligger an med klisjefullt vil si at vi i Norge forpliktelsesklar økonomien da.» tar for gitt. Det handler om Det er i utgangspunkmuligheten til utdanning, tet et godt og positivt svar, og vi setter veldig rent vann, en inntekt – en mulighet til å være et stor pris på alle som vil gi. Men det er vanske- medmenneske for naboene sine i slummen. lig å planlegge prosjekter ut fra dette. Har vi nok Du er skapt til å leve i relasjon med de andre som penger neste måned til å gå i møte med denne bor her på jorda, og de trenger deg. Bli med oss og landsbyen som trenger tilgang til rent vann, de gi livet en sjanse! Dét er selvrealisering slik jeg ser blir syke av det vannet de har nå …? Hvordan går det. Vi lover deg at vi vil gi deg mange muligheter til det om fem måneder? å forplikte deg i løpet av året vi nå går inn i.

Vi ser hver dag at begrepet «alle monner drar» Forpliktelsesvegring. La oss kalle fenomenet forer sant. Til sammen bidrar din og min gave til pliktelsesvegring. Er det noe nytt? Neppe. Men over 60 millioner kroner årlig! Det er også god jeg tror det er mer utbredt. Vi har lært at vi bør grunn til å benytte denne anledningen til å takke realisere oss selv, og det kommer ofte i konflikt deg for det. Tusen takk! med viljen og evnen til å forplikte oss. Vi er redde Jeg ønsker deg en velsignet jul og et godt nytt år! for at det kan hindre oss i muligheten vi kan få neste måned til å gjøre noe som tilsynelatende er selvrealiserende. Om det er et nytt fenomen eller av [ Silje Husan ] Leder for norgesarbeidet ei – vi må i alle fall forholde oss til det. i Misjonsalliansen Nå er det jul. Etter jula går vi inn i et nytt år, og mange benytter anledningen til å tenke litt ekstra over livet. Kanskje kan det være nyttig å tenke over om du vil være som tidsånden fortel-

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway

Som Fadder gir du muligheter og forandrer liv.

Bli Fadder!

Svarkort

Ja, jeg vil gi muligheter og forandre liv Ja, jeg vil bli fadder for _____ (antall) barn Kambodsja

Brasil

Ecuador

Bolivia

Vietnam

Filippinene

Tsjili 8–11

Misjonsalliansen velger land etter behov.

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn.

Navn Adresse Postnr./-sted Sted/dato Underskrift

Du kan også melde deg som fadder på telefon 22 94 26 00 eller på www.blifadder.no

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo