Natt&Dag Oslo oktober 2008 by NATT&DAG

oslo 10 - 2008

Natt&Dag møter Rockeguru Ronni Le Tekrø

Ut i det grønne med Onkl’n 20 år med norsk film Mads Larsen ofrer alt

Snylt med stil-guide til gratislivet Blomster, bier og hovne lepper

WWW.NAttOGDAG.NO

annonse

Studenter eier

For lom l e m deg r! å 0 3 18 og

Solbriller

2000 kr

Øredobber

550 kr

k 0 0

b Mo

Topp

Ringe

700 kr

2000

Armbå

Klo

1150 k

kke

Jakke

700 kr

e Vesk

7123_a Inhouse NO Foto: If Inhouse NO

Lap

0 200

0 229

120 p 00 k r

iPod

Solbriller Mobil Topp Klokke Smykker Jakke Veske Laptop iPod Jeans Sko

2 000,2 000,700,2 000,3 700,700,2 000,12 000,2 290,1 200,700,-

Totalt:

29 290,-

Jeans

1200 kr

Sko

700 k

MER enn de tror! If Start – alt i én pakke! For å gjøre det enklere for deg mellom 18 og 30 år har If samlet basisforsikringene du trenger når du flytter hjemmefra. Forsikringene i pakken dekker blant annet: _ddXe kboaa[ h[_i[

160 kr per mnd.

Som mange andre studenter har du sikkert tenkt at det du eier ikke er så mye verdt. Men legger du sammen verdien av alt du eier av stort og smått, blir det fort mye penger – i alle fall så mye at du kan få problemer med å erstatte alt på én gang. Og det kan du bli nødt til etter for eksempel en brann.

Det blir fort penger av det!

La oss slå det fast med én gang; du trenger innboforsikring. Se bare hva det du har på og med deg kan koste! Og du har garantert mer klær i tillegg til møbler, TV, kopper, etc. Med If Start er innboet ditt forsikret for 100 000 kroner.

Også laptopen og sykkelen er dekket

Innboforsikringen gir deg inntil 15 000 kroner i erstatning om PC-en din skulle bli stjålet. Det gjelder også utenfor hjemmet. Og er det sykkelen som blir stjålet, gir If Start deg inntil 2 000 kroner i erstatning. I tillegg slipper du å betale egenandel.

Ulykker skjer andre – ikke meg!

Men de kan likevel skje. If Start inneholder en ulykkesforsikring med en forsikringssum på en halv million kroner som gjelder over alt i verden. Og blir du svært alvorlig skadet dobler vi erstatningen.

Hei!

både terer å reise – Studenter priori du ed If Start får langt og ofte. M . ke is pe g fra Euro en reiseforsikrin ferie i Norge og Den gjelder på utlandet.

Vil du vite mer om If Start? Ring oss på 02400 eller besøk www.if.no. Du kan også sende SMS med kodeord START til 02400.

Rolig, vi hjelper deg.

BREV

OKTOBER 08 Konstituert sjefredaktør Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Nettredaktør Andreas Overland oeverland@nattogdag.no Redaksjonssekretær Mathilde Faldbakken faldbakken@nattogdag.no Art direction PAGINA AS www.pagina.no

Daglig leder Christian Rasmussen Markedsavdeling Emelie Andersson Bjørn Aune Caroline Bettum Katja Bröms Simen Gjerstad Anders Brochmann Hansen Torgeir Telle Økonomi Netledger

Skribenter Jon Vidar Bergan Kyrre Bjørkås Gaute Brochmann Ragnhild Toft Brochman Åse Formo Jan-Olav Glette Erlend Hammer Inger Lise Hammerstrøm Marcus Johansson Silja Espolin Johnson Nils Lausund Lars Kristian Midtsjø Maria Moseng Jørgen Nordeng Petter Snare Audun Tylden Per Vigmostad Peter Vollset Anders Wimpelman Marianne Zamecznick Andreas Øverland Fotografer Anton Soggiu Hanna Borge Illustrasjon Redaksjonen

Utgiver Natt&Dag Media AS Trykk Nr1 Trykk Lillestrøm Opplag 65 000 Lesertall 138 000 pr. måned Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Besøksadresse: Sandakerveien 114B Nydalen, 0401 Oslo

Kjære Thomas Talseth Etter at N&D kom ut for en måned siden, fikk jeg en telefon fra VG-journalist Thomas Talseth som var så fortvila fordi det stod usannheter om ham svart på hvitt i et intervju med meg. Og jeg kan ikke noe annet enn å legge meg flat. Jeg er så utrent i å holde tilbake informasjon i intervjusituasjoner at jeg klarte å fortelle Øverland, som intervjuet meg fra N&D, om et møte jeg hadde med deg, kjære Thomas. Jeg fortalte at du, under By:Larm, gjorde et intervju med meg. Det var veldig hyggelig. Vi spiste og pratet godt og lenge. Og kanskje var tonen så hyggelig oss i mellom at du følte du kunne stole på meg. Under intervjuet mottok du en telefon, som jeg tolket dit hen at du ikke var så begeistret for å motta, men jeg kan ta feil. Etter endt telefonsamtale, bøyde du deg over bordet og sa med litt dempet stemme, at ikke for å tråkke på noens tær, men alle unge journalister i VG hadde fått det for seg at Ida Maria var det nye, det hotte, og alle ønsket å gjøre noe på henne, men at du var bare så lei av henne og syns at musikken hennes var kjedelig. Det er selvsagt helt greit. Som baken, er smaken delt i to. Du må gjerne dele dine meninger med meg. Jeg har ikke hørt så

Postadresse: Natt&Dag Innovation Media AS PB 4240 Nydalen 0401 Oslo Natt&Dag Bergen Telefon: 22 09 08 00 Telefaks: 92 17 52 42

mye på Ida Maria at jeg skal legge meg ut i noen diskusjon om musikken hennes, og hun har tydeligvis en hærskare av lyttere, så hva jeg mener er hun stor nok til å drite i uansett. Tilbake til intervjuet med Øverland i N&D: Der står det nemlig svart på hvitt at DU, Thomas, har hausa opp Ida Maria, for så å spenne beina under henne med et terninkast 3. Du gav henne 3’ern, men du hausa henne ikke opp. Jeg beklager min utydelighet, og jeg håper du ikke har hatt for mange søvnløse netter pga dette. Det jeg mente å poengtere var at VG, som er den største avisa her til lands, med den ringvirkning det har, velger å hause opp Ida Maria (ikke Thomas, altså) for så å sette en av journalistene som liker henne minst, til å anmelde plata hennes. Haha, det høres kanskje ut som om jeg ønsker å starte en pekefingerdebatt, men det gjør jeg ikke. Jeg syns kanskje det er litt dårlig stil, men ikke nok til å ta det ille opp. Jeg syns det kanskje fordi jeg vil ta vare på mine. Men jeg syns det ikke fordi det er så mye å grine over. Det er jo dette som er moro. Det er dette som er ville vesten. Det er i denne støvete landsbyen sheriffene, eller journalistene om du vil, duellerer med de fredløse cowgirls som Ida Maria. Det er i denne gudsforlatte byen min kjære Cowboy Christer Falck er elsket og hatet (og fryktet av sheriff Thomas). Og ja, jeg frykter deg, Thomas, fordi du sier til meg at jeg som brisker meg med udyret (Christer Falck) må regne med noen saftige puppe-overskrifter. Jeg skjelver i trusa. Hilde Marie Kjersem September 2008

FOTO RUNE BENDIKSEN

Ansvarlig utgiver Espen Sletner

INNHOLD

COVERFoto ANTON SOGGIU Modell ONKL P

8 .MOTOWN 50 11.PUNGROTTA 12.MEANDERTHALS 14.HITTIN´ THE TREES 16.20 ÅR- 20 minneverdige filmøyeblikk 18.GRATISGUIDE 21.LEPPESPREDNING 42.MUSIKKANMELDELSER 48.FILMANMELDELSER

HVA HØRTE VI PÅ UNDER PRODUKSJONEN AV DETTE NR.

10/2008

Abpfdk@lkq^fkbo+kl

CASH IS K

ING!

KJĂ&#x2DC;P VALUTA FĂ&#x2DC;R DU DRAR U

Ingen gebyrer U Gunstige kurser U Gode valutarĂĽd

www.forex.no "- "Ă&#x160;- /, -/ - " Ă&#x160;UĂ&#x160;(6, Ă&#x160;- "//- / Ă&#x160;ÂŁĂ&#x201C;Ă&#x160;UĂ&#x160; , / " Ă&#x160; - -Ă&#x160;* --Ă&#x160;Ă&#x2C6;Ă&#x160;UĂ&#x160; ,1 / Ă&#x160;nĂ&#x160;UĂ&#x160; -/,( Ă&#x160;-/ - " Ă&#x160;UĂ&#x160;/," Ă&#x160;- /, -/ - "

SVENSKEINVITASJONEN FOR 20

ÅR SID

TEKST Per Bangsund / ILLUSTRASJON KARL MAGNUS BLINDHEIM

Den skal ha murt seg godt inne mellom husets fire vegger som ikke har oppdaget invasjonen fra Sverige. Sentrumsstedene er dominert av svensker. I de fleste av døgnets timer er de serveringspersonell. I noen hektiske nattetimer er de byens mest ettertraktede kunder. Invasjonen startet sommeren 1986. En av dem, Thomas Ridell, kom hit noen måneder før horden. Han har gått gradene og er i dag restaurantsjef på Barock. ”Sverige opplevde boomen i hotell- og restaurantnæringen før Oslo og Norge. Unge mennesker gikk inn med nye ideer og et mindre negativt syn på service. I Norge har jeg inntrykk av at mange ser på kelneren som en James, dessverre. Det satt også preg på mange som var i yrket. I Sverige har det vært prestisje å gi god service og skape atmosfære på et sted. Dette har de mange svenskene tatt med seg til Norge, og det er tydelig verdsatt.” Omtrent på den tiden kvelden er gammel og natta ung, vender de fleste nesa hjemover. De skal ofte tidlig på jobb neste dag. Men serveringsfolket skal ikke tidlig opp. De har ofte rikelig med tipspenger i lomma og er giret opp etter kveldens liv. Mange av dem er unge og enslige, og de vil gjerne fortsette festen utover natta. Serveringsfolket er blitt det mest ettertraktede folket i de sene nattetimer. Lenge var Baronen og Baronessen nokså alene om å ta seg av de nye nattegjestene. I dag er det rift om dem. Creml starter nå opp med egne kort for serveringsfolket, Nightworkers Card. Nattklubben over Barock, Exit, ser også ut til å ville ta opp konkurransen. Stravinsky er også et populært sted for byens nye natteravner, mens Backstage nok har tapt. En mindre påaktet side ved den blå-gule invasjonen i Oslo er å se på de fleste av herretoalettene, og de skal visstnok, i stigende tall, være på plass på dametoalettene. Det er kondomautomatene. Importert hit fra Sverige. Men selv ikke i denne Aids-tid har de ikke oppnådd tilnærmelsesvis samme popularitet som serveringsfolket. Natt&Dag, oktober 1988

DER HUNDERGANG TEKST LARS KRISTIAN MIDTSJØ / ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

Det var en tid da det holdt med å ta på seg et fake gullkjede, en stram lycra t-skjorte, et sleipt smil og en en velfrisert lugg. Men den tiden er over. Motens krav om stadig fornyelse i takt med det post-moderne samfunnets raske skritt mot framtiden har gjort det tradisjonelle gullkjedets kjedelig og dødt. Det er verken organisk eller økologisk. Så hva blir den naturlige arvtageren? Bikkja såklart. Bikkja har blitt det nye gullkjedet! Overalt i alle Oslos bydeler finner du litt for unge mennesker gående rundt, pyntet seg opp med en hund i bånd. Det var en periode vi var veldig bekymret for alle disse hundene med altfor unge foreldre. Kunne de virkelig sørge for en god og trygg oppvekst? Har de i det hele tatt kompetanse nok til å ta vare på et levende vesen? Er de ikke litt unge? Nå har vi forlengst vent oss til dette, og det har vist seg slik at de unge voksne er i stand til å ta vare på Trofast. Om utdanning, jobb, oppussing, dj-karriere, familie, kjærlighetsliv eller generell selvrealisering gikk til helvete har du i hvert fall en hund du kan bruke tiden din sammen med. Og ikke minst, noe å vise til. Hvordan klarte Paris Hilton å overbevise så mange mennesker så langt borte at vi skulle putte chihuahua i vesken? Og hvordan i helvete klarte samboeren din å overbevise deg om at dette var hunden i ditt liv? Vi ser deg ofte gå forbi, lenket til denne hunden, du ser ned i bakken og håper på at du ikke skal treffe noen gamle klassekompiser. Og vi leter etter øyekontakt. For å oppfylle vår borgerplikt og gi deg et olmt irettesettende blikk som forhåpentligvis vrenger invollene i magen din litt, slik at du nærmer deg en innrømmelse. Du trenger det. For det vi for lengst har annerkjent 6

10/2008

som et illeluktende og krevende accesoar, har du gjort om til en ny unnskyldning for å kjøpe nye accesoarer. Og hunde-klesbutikkene har dukket opp overalt. Disse menneskene har skjønt at de kan tjene penger på deg. Disse menneskene som helt uten eksamen filisofikum har klart å åpne butikker kun for å sko seg på din svake trang til å gjøre dyr(e) impulskjøp. Og de er i ferd med å fylle Oslos gater med billig polyester og nylon til deg og vennen din. Vi har notert Burberry på bikkja di flere ganger enn vi har notert røde trailere de siste ukene. Den nye økonomien har nettopp blitt gammel igjen, og vi venter spent på hva som nå skjer med de nye accesoarene. Om ikke det gamle. Ta i hvert fall vare på Trofast. Det eneste han egentlig vil, er å kunne leke med ballen, løpe etter pinnen, tygge på beinet og bli klødd på ryggen. Den vil ikke ha polyester, den vil ha ekte kjærlighet. Voff voff!

Student? STUDENTKONTO gjør det lettere for deg å handle bøkene akkurat når du trenger dem. Fagbøker er en av våre spesialiteter, samtidig som vi har 50.000 titler av all slags litteratur å velge fra.

STUDENTKONTO Kjøp bøkene nå, betal i januar. Studentkonto oppretter du samtidig som du bestiller bøkene dine og er et eget betalingsalternativ på haugenbok.no AVBETALING Rentefritt og uten pristillegg fra kr 200,– pr. mnd. på kjøp over kr 750,– FAKTURA

følger sammen med bøkene – 21 dagers betalingsfrist.

Uansett betalingsmåte – ingen pristillegg. Vi kan gi deg rabatt på mange norske lærebøker utgitt før 2007. Bøker vi har på lager sendes samme dagen som vi får ordren din. Ordrer fra og med kr 198,– sendes fraktfritt i Norge. På ordrer under kr 198,– er det porto kr 29,–

UG E NB OK.N

ILIOS kommunikasjon AS

ÅR!

TTBUTIKKE

haugenbok.no Haugen Bok • Postboks 175, 6101 Volda • epost@haugenbok.no • Tlf 70 07 45 00

INDIE DISTRIBUTION PRESENTERER MÅNEDENS ANBEFALINGER

AMON AMARTH

SONIC SYNDICATE

Metal Blade

Nuclear Blast

Verdens fremste viking metal band leverer sitt ultimate mesterverk! “Twilight Of The Thunder Gods” overtar der “With Odin On Our Side” slapp, men alt er bare så mye mye bedre. Ett must! Spiller i Oslo, Spektrum 24. november. I salg nå!

Twilight Of The Thunder God Love And Other Disasters

ENSLAVED

MERCURY REV

Vertebrae Indie Recordings

Snowflake Midnight A:larm music

Sonic Syndicate returnerer med oppfølgeren til deres fantastiske debutalbum “Only Inhuman”.Debutalbumet gikk høyt opp på listene i hjemlandet Sverige, og vant ﬂere priser. Spiller med In Flames og Gojira i Oslo, Sentrum Scene 31. oktober.

Enslaved har for lengst etablert seg som et av de ledene ekstrem metal bandene i verden. Nå returnerer de med deres beste album til dags dato. ”Vertebrae” kombinerer det beste fra grim black metal og progressiv melankoli ala Tool og Pink Floyd. En sterk utfordrer til årets album.

Mercury Rev skuffer aldri og endelig er klare klare med sitt syvende studioalbum. ”Snowﬂake Midnight” inneholder ni nye låter, hver unik i sin krystalliske form. Dette er et vakkert og drømmende pop/rock album, perfekt for lune høstkvelder.

I salg nå!

INDIE DISTRIBUTION AS • HASLEVEIEN 38 • 0571 OSLO • NORWAY • +4723121780 • +4723121781 • INFO@INDIEDIST.NO • WWW.INDIEDIST.NO • WWW.MYSPACE.COM/INDIEDIST 10/2008

MOTOWN50 Først to fanfarer: Tam tam-tara tam tam. Så skarptrommeslagene, som sviende piskesnerter, supplert av en raslende klapperslange i form av en tamburin med lisens til å drepe.. Plutselig svinger alt i nesten spastiske bevegelser. Og Martha (Reeves), hovedstemmen i Martha & the Vandellas, roper ut stammehylet: ”Callin’ out around the world/Are you ready for a brand new beat?”. TEKST AUDUN TYLDEN / ILLUSTRASJON THOMAS ORVELAND

Selv om dette for meg er Motowns nasjonalsang fremfor noen, så er ”Dancing In The Street” mer enn det: Den er bilbyen Detroit’s Kyrie Eleison – og selv om yppersteprester fra David Bowie til Mick Jagger har gjort sine forsøk på å tolke låten på sitt eget vis, så har de styrtet i flammer til jorden, alle som en. Martha and the Vandellas var bare en av et snes svarte sanggrupper som utgjorde ryggraden i det svarte plateimperiet Motown i Detroit. Typisk nok, var Martha Reeves egentlig sekretær og sentralborddame, men Hitsville-huset i 2648 West Grand Boulevard boblet over av kreativitet. Alle tok del i studioet i kjeller’n, selve hjertet i huset. Der ble det hamret ut nye slagere på timebasis, og rundt omkring i bygningen satt forskjellige komponister, arrangører, tekstforfattere, musikere og artister i grupper og snekret sammen nye låter, nye tekster, og nye dansetrinn. Grunnlegger Berry Gordy var langt fra den første afroamerikanske platedirektør, men han var den første svarte entreprenør i bransjen som tenkte langsiktig. Han forstod at dersom han skulle oppnå suksess måtte han ha 100% kontroll over alle prosessene og stadiene i en underholdningsbransje befolket av mange sjarlataner og lurendreiere. Og til å hjelpe seg, måtte han ha de aller, aller beste innenfor alle kategorier. Gordy begynte på en karriere som bokser, men innså tidlig at han aldri ville bli noen stor mester. Innenfor boksemiljøet traff han imidlertid Jackie Wilson, og fikk overtalt Wilson til å spille inn noen låter han hadde skrevet. Wilson traff blink med ”Lonely Teardrops”, men Gordy oppdaget fort at de få cents han fikk som komponist alene, langt fra var nok til å tjene til livets opphold. Skulle han lykkes i musikkbransjen, måtte han ha kontroll. Han jobbet på bilfabrikk om dagen, og traff her en rekke fremtidige klienter og kolleger som alle hadde det til felles at de drømte om å gjøre det stort innen showbusiness. Gordy la seg opp penger og startet Motown Record Corporation (Motown = kortform for Motortown). De første produksjonene han gjorde, leaset han videre til andre selskaper – og sine første listeplasseringer fikk han med Marv Johnson (på United Artists) og The Miracles (på Chess). Dessuten hadde hans søster, Anna Gordy (som senere skulle gifte seg med Marvin Gaye) startet Anna Records, hvor Barrett Strong fikk en hit med ”Money (That’s What I want)”. Jo da, takket være nordengelske sjømenn som hadde med seg plater hjem fra de syv hav, dukket denne platen opp i Liverpool, og sangen havnet prompte på The Beatles’ repertoar og på deres 2. LP, With The Beatles. Men snart sveivet Gordy ut hits på ikke mindre enn fem forskjellige etiketter: Tamla, Motown, 8

10/2008

Gordy, VIP og Soul. Den første millionselgeren kom i 1960 med The Miracles og ”Shop Around”, året etter The Marvelettes’ ”Please Mr. Postman”, og deretter et veritabelt skred med hits fra The Four Tops, The Temptations, The Supremes, Marvin Gaye, Stevie Wonder (som først hadde Little foran navnet sitt), Jr. Walker & the All Stars, The Contours, The Miracles, The Spinners, Tammi Terrell, Brenda Holloway… listen er tilsynelatende endeløs. I det første tiåret, fra 1960 til 1970, hadde Motown 110 topp ti hits i USA, et hundre og ti!! Og i ”ormegropa” i kjelleren – som Studio 1 ble kalt – satt The Funk Brothers og spilte på omtrent alle som en. Som for eksempel på filmmusikken til den fantastiske filmen ”Standing In The Shadows Of Motow”. Ingen visste hvem de var. Gordy tillot aldri at navnene deres ble trykt på coveret, men de spilte på flere nummer 1–hits enn Elvis, Beatles, Stones, og Beach Boys til sammen! Gordy samlet de beste produsentene, de beste arrangørene, de beste musikerne og de beste artistene under ett tak. Han betalte rimelig godt (det var langt fra noen selvfølge i den bransjen), men forlangte full eksklusivitet og lojalitet. Alle låter skulle forlegges på selskapets forlag, Jobete Music, og alle husprodusentene, det være seg Holland/Dozier/Holland, William Stevenson, Smokey Robinson, Norman Whitfield, eller Ashford/Simpson, skulle kun jobbe for selskapet sine innspillinger. I Europa gikk det litt tid før The Motown Sound fikk sitt gjennombrudd. Først ute var England med Mary Wells’ My Guy i 1964, tett etterfulgt av The Supremes’ Where Did Our Love Go. Kort tid etter fikk Gordy sin egen Tamla Motown – label i Europa, og hitmaskinen bare skylte over kontinentet også. Da hadde imidlertid fenomenet Northern Soul eksistert en god stund i Nord-England, hvor datidens kids danset til obskure amerikanske R&B-singler på obskure labler fra Detroit og der omkring – et særfenomen som eksisterer den dag i dag og som gjør at de mest sjeldne Motownsingler som floppet den gang da, omsettes for fantasisummer på platesamlermarkedet nå. De som skapte The Motown Sound sammen med produsentene, var de tidligere nevnte Funk Brothers. Først i ettertid har vi lært om den sjeldent begavede bassisten James Jamerson, som egenhendig gjenoppfant måten å spille bassgitar på. Sammen med trollmannen med trommestikkene, Benny Benjamin, skapte de to et veritabelt kraftverk av en rytmeseksjon som en hel verden desperat forsøkte å finne ut av. Musikerne som deltok på den første Englandsturneen med Motownartister, var himmelfalne da de oppdaget at de

var bedre kjent der enn i sitt hjemland! I disse dager lades det opp til Motowns 50 års Den høyt respekterte forfatteren, jubileum. Ingenting er som det var, selvfølgelig, rockekritikeren og freelancejourselskapet rykket seg selv opp med roten og nalisten Dave Marsh har i sin fasflyttet i 1972 til Los Angeles. Noen av de lecinerende og ytterst velskrevne bok gendariske musikerne fulgte med, men langt The Heart of Rock & Soul – The 1001 fra alle fant seg til rette. Berry Gordy var fasGreatest Singles Ever Made” på sitt cinert av Hollywood, og en viss Miss Diana beste subjektive maner rangert det Ross hadde store ambisjoner der. Hun vishan mener er de 1001 beste singlene ste å snurre sin mentor rundt lillefingeren som noensinne har vært utgitt, hver av (det var først i 1977 at hun giftet seg med dem forsynt med et lite essay enten om Arne Næss), og ”Lady Sings The Blues” selve låta, om pussige facts rundt den, ble faktisk en stor suksess for Motown, eller rent politiske eller sosiologiske omdet skal innrømmes. En del artister stendigheter for samtiden som måtte være forlot Motown etter hvert, men det var relevante. Boka er både imponerende og faktisk de færreste som hadde noen omfattende, og avslører forfatterens svært nevneverdig suksess i ettertid. Utover varierte smak idet den inneholder alt fra sytti- og åttitallet utviklet Motowngarasjerock til country, fra rap til R&B, og fra maskinen en rekke nye hit-artister Merseybeat til psykedelia. som The Jackson 5 med lille Michael i spissen, The Commodores, Det overrasker kanskje de færreste at ”vinnerLionel Richie, Teena Marie og melodien” – altså den låta som havner på førRick James. I 1988 solgte Berry steplass – er Marvin Gaye’s versjon av ”I Heard Gordy Motown til MCA, som via It Through The Grapevine”. Mer oppsiktsvekkende en kronglete historie nå er en er det at blant de 30 beste er det hele 6 Motowndel av Universal Music Group. låter: Men den arven han har etterlatt, i form av borti ett tusen 1. “I Heard It Through The Grapevine” magiske lydfiler i form av MARVIN GAYE singlespor som i løpet av (Nr. 1, 1968) to og et halvt minutt angriper deg både i beina, 4. “Reach Out I´ll be There” i balla og i hodet, er en THE FOUR TOPS skattekiste av dimen(Nr. 1, 1966) sjoner. Ja, jeg hadde nesten glemt det: Hvis 10. “Nowhere To Run” mulig, hør på det i MARTHA & THE VANDELLAS mono. Aller helst (Nr. 8, 1966) avspilt gjennom den originale bilradioen 19. “Do You Love Me” i en Oldsmobile THE CONTOURS Cutlass 1964-mo(Nr. 3 1962 og nr. 11, 1987, takket være sin deltakelse dell, eller en i filmen Dirty Dancing) Buick Skylark. For det var slik 25. “What´s Going On” låtene ble mikMARVIN GAYE set, for at de (Nr. 2, 1967) skulle treffe deg der. 27. “My Girl” THE TEMPTATIONS (Nr 1, 1965) The Beatles dukker først opp på 29. plass med ”Ticket To Ride”, mens The Beach Boys’ beste plassering er nr. 75 - og det er verken ”Good Vibrations” eller ”God Only Knows”!

Lyle & Scott 20080825_Final.pdf

25-08-08

14:25:57

Pungrotta Mads Larsen finner veien TEKST PETER VOLLSET / FoTO ANTON SOGGIU

Åndelighet er en av de største tabuer vi har i dag. Norges statsreligion har en 3000 år gammel jødisk, psykotisk gud. En gud som elsker oss alle og gir oss fri vilje, og som i sin uendelige kjærlighet og nåde piner oss for alltid dersom vi ikke bruker den frie viljen til å prise ham. Det er den gjengse religionen i Norge, og når folk blir spurt, på meningsmålinger og den slags, om de tror på noe mer mellom himmel og jord enn det vi kan måle og forske på, så sier de fleste at de gjør det, men sånn som kirken forkynner åndelighet som den gjør blir det til en så enorm fornærmelse av vårt intellekt, at man automatisk forbinder enhver diskusjon omkring det med nettopp den fornærmelsen. Mannen som snakker - for deg som ikke leser ingresser og billedtekster - er Mads Larsen, og grunnen til at han snakker om åndelighet er at det er det hans nye roman, Den Rette Kula, handler om. I denne, en frittstående oppfølger til Lesbisk Nigger, blir hovedpersonen Robin, tidligere sexturist på Lesbos, fortalt av en gal Amerikaner at han er direkte nedstammet fra Odin og at han må fortelle verden om den kosmiske kampen mellom Odin og Zevs som kommer til å kuliminere i år 2012, når den trettende baktunsyklusen i Mayaenes kalender slutter og ett eller annet sjukt, det være seg undergang eller det motsatte, kommer til å skje med verden. Den delen med amerikaneren er så å si selvbiografisk fra Larsens side, mens resten er fiksjon, sånn omtrent. Med tanke på ditt tidligere arbeid er kanskje ikke en bok om åndelighet og religion det første man venter seg fra din side? – Jasså? Ja. – Steget er ikke så stort som det kanskje synes, egentlig. Man kan jo se på forholdet mellom kjønnene og seksualiteten som den fungerer i dag, altså det Pornopung og Lesbisk Nigger handler om, som en slags veldig primitiv og uadekvat form for åndelig søken. Man leter etter sin bedre halvdel som skal gi deg den helheten du egentlig bare kan finne hos deg selv. Ja, det er et tilfelle tidlig i boka hvor Robin akker seg over å ha vært kåret til en av verdens beste ”sjekkeartister”, og han beskriver de folka som dreiv med det som ”triste menn som trodde at ting kom til å bli bedre bare de stakk tissen sin i ting”. Jeg venta liksom ikke å lese det fra en forfatter som også har gitt ut en sjekkehåndbok. – Har du lest den? Nei. – Pornopung-håndboka var, og det skreiv jeg også i forordet, en del observasjoner om hvordan kjønnsmakedet fungerte, og at det var opp til den enkelte å bestemme hva de ville gjøre med disse. For å si det

sånn; det er ikke tilfeldig at Den Rette Kula er en oppfølger til Lesbisk Nigger, hvor Robin, altså hovedpersonen, drar til Lesbos og virkelig når de aller høyeste toppene i det feltet. I puling? – Haha, du kan godt kalle det det. Jeg ser at det er lett å redusere ting jeg har skrevet til denslags, men jeg mener at enten du kaller det kjærlighet eller puling eller kjønnsmarkedet så er forholdet mellom kjønnene og seksualitet et viktig tema. Når Pornopung kom ut i 2003 var det å si det jeg sa med den boka, at kvinner styrer kjønnsmarkedet og har tilgang til så og si fri sex men det finnes menn som må slite i månedsvis for å få seg noe som helst og selv da ikke har noen garantier, da ble det jo furore. Hvis du mener noe annet enn det jeg mente da i dag synes folk du er dum, men i 2003 hata virkelig folk meg for dette her. Folk spytta på meg på gata. Med Lesbisk Nigger tok jeg den så langt jeg kunne på det feltet der og, vel, det blir veldig arrogant å si det, men jeg mener at i Lesbisk Nigger så sies det som må sies om kjønnsforhold de neste tjue åra. I Den Rette Kula blir det imidlertid klart at Robins seksuelle eskapader ikke gir han det han trenger. Den Rette Kula var godt påbegynt for fire år siden, lenge før Lesbisk Nigger, og Larsen gir inntrykk av å ha skrevet sistnevnte nærmest som en slags nødvendig prolog til Robins spirituelle oppvåkning. – Den historien Robin jakter på i boka er den samme historien mennesker har fortalt hverandre forskjellige versjoner av i 5000 år nå. Fra Gilgamesh til Star Wars. Bibelen og Ringenes Herre og jakten på den hellige gral, alle versjoner av den samme historien. Den som går imot den rådende mytologien i vår tid - at universet bare er en masse tilfeldig kolliderende atomer og menneskets individ bare er gener, barndomsminner og medikamenter. Hva handler den historien om? Jeg må innrømme jeg ikke ser de helt store parallellene mellom Jakten på den hellige gral og Star Wars. – Den handler om veien hjem. Eller veien til Kristus, for den saks skyld, det er mange måter å si det på, men det er den samme reisen. Man må finne seg et åndelig system som har et fungerende symbolspråk, og så må du gå så inn i det at du virkelig tror på det, og så kan man ta reisen steg for steg. Så det går an å finne den Hellige Gral, altså? – På sett og vis. Du får deg ikke en kopp å drikke av, for å si det sånn, men da du når kilden, eller gud eller hva du nå vil kalle det, så kan det ikke beskrives, det er litt av poenget med boka. Når Indiana Jones prøvde å ta med seg gralen ut av tempelet i filmen raste tempelet sammen, og den eneste måten han kunne overleve

på var å gi slipp på den, og la den bli. Du kan komme frem, men det du får kan ikke beskrives for andre. Du kan bare peke ut veien. Problematikken oppstår når folk prøver å beskrive det. Da starter man plutselig religioner, og så kommer det folk bak deg og begynner å drepe folk, ikke sant. Du kan beskrive ferden, og du kan beskrive mytologien. Det jeg vil vise er hvordan Robin kom dit og hvordan det forandret meg. Har du nådd det målet Robin higer etter sjøl? – Jeg mener det selv, i hvert fall. Jeg har jo jobbet med denne boka i årevis nå, og reist rundt i hele verden og under den reisen merket jeg at jeg kom hjem, på en måte. På en måte forandra det alt, og på en annen måte forandra det ingenting. Det er veldig vanskelig å beskrive. Larsen har nemlig dratt verden rundt i forarbeid til boka, og han kødder ikke. Han mener sine siste tre romaner veldig, og han gjentar flere ganger i løpet av intervjuet hvordan han har vært villig til å ”ofre alt” for dem. Ok, hva mener du med å ”ofre alt”? Du har sagt det mange ganger nå. – På en måte er det en mental innstilling til arbeidet, men på en annen er det en klar vilje der til å selv sette meg i de situasjoner jeg vil beskrive. Jeg hoppet basehopp fra Svinesundbroa uten fallskjermtrening for å kunne skrive basehoppscenen, for eksempel, noe som neppe kan beskrives som helt ufarlig. Seanser med magic mushrooms, ukes meditasjonstur i nordmarka. Et ekstremt eksempel fra Lesbisk Nigger, der Robin virkelig når bunnen og prøver å begå selvmord ved å ta overdose med piller, da følte jeg at den følelsen ikke kunne beskrives ærlig dersom

man ikke hadde opplevd den selv, så da skapte jeg en situasjon hvor jeg kunne føle den følelsen selv, ikke sant. Var du veldig vag i det siste eksempelet med vilje? – Antageligvis. Med den type metoderesearch, er du ikke ofte redd for å havne i en situasjon hvor de historiene du har lyst til å skrive blir mer til de du har lyst til å gjøre research til? – Jeg ser ingen stor motsetning der, egentlig. Det er både sånn at historien fører til research og omvendt. Det er ting jeg undersøker som fører til nye ting også videre, men hvis jeg har fem felter med grundig research i en bok, har jeg femten til hvor jeg begynte og slutta da jeg skjønte det ikke hadde noe for seg. En annet interessant aspekt ved Mads Larsen er det faktum at rundt halvparten av mine lesere antakeligvis smilte fornøyd når de tidligere i denne teksten leste at han hadde blitt spytta på, på gata, bare fordi han er Mads Larsen. Få norske forfattere kan skilte med en så utspredt og dyp forakt blant folk som aldri har lest noen av hans bøker. Selv beskriver han reaksjonene på hans arbeid, og dermed person, som ”fascinerende”. – Dersom jeg kun skulle skrive bøker som underholdt folk i fem timer hadde jeg ikke skrevet overhodet. Alt jeg skriver er ting jeg virkelig står for, og som jeg er villig til å dø for, og når temaene er såpass tabubelagte som de jeg tar opp er det klart at folk blir opprørte, og da kommer de på person automatisk. Det er veldig vanskelig å bli fresende rasende på en ide eller en tanke.

10/2008

MEANDERTHALS – Jeg tror at jeg bidrar til å gi musikken mer melodi og et melodisk fokus, forklarer produsenten Rune Lindbæk. Det han snakker om er hans nye samarbeidsprosjekt med de britiske dubdisco-guruene Idjut Boys. Meanderthals forener tredimensjonell disco med balaerisk harmonifølelse. TEKST Jan-Olav Glette / FoTO ANTON SOGGIU

Musikken er varm og organisk, luftig. Der mye annen disco og dansemusikk har en rak og klar linje, kan Meanderthals gjerne bevege seg i alle mulige retninger på en og samme tid, som bier tilsynelatende uten noe bestemt mål eller retning. De er minimalist housefolkets store skrekk gjennom sin musikalske allsidighet, variasjon og detaljfokus. – Vi har ikke et bestemt mål eller en retning. Vi er mer opptatt av selve prosessen og det å holde på, forklarer Lindbæk. Rune Lindbæk er for veteran å regne i elektronisk basert multirytmisk musikk. Du har kanskje hørt navn som Those Norwegians, Alanïa,Moonflowers, Star City eller Drum Island. Idjut Boys, bestående av britene, Dan Tyler og Conrad McDonnel er ikke mindre meritterte. Rune Lindbæk er blant deres største fans. – De er geniale. De har en helt avsindig musikkforståelse. Det er ikke mye jeg kjøper to eksemplarer av, men det gjelder alt de har sluppet. Og mange av de har jeg allerede spilt ut et eksemplar av, forteller Lindbæk sjenerøst og med en stor dose respekt for sine nye samarbeidspartnere. Slingrende, melodisk disko Trioen debuterer med albumet ”Desire Lines” på Smalltown Supersound i desember under navnet Meanderthals. Lindbæk definerer ordet meandertaler på en annen måte enn Matthew Tiessen. Der Tiessen mener meandertaleren er personen som hindrer flyten i det stressende, urbane livet, han som står på feil side av en rulletrapp, går sakte i gatene eller sykler på fortauet, mener Lindbæk at meandertaleren i stedet for å være en trussel mot storbyens hverdagsliv, er en person som kanskje ikke er helt med i alle andres, men er ute på sin egen vei rent musikalsk. Hektisk og intuitivt Meanderthals musikk er sløy, tilbakelent balerisk disko med rytmer inspiret fra jazz, dub og folk fremført med organiske instrumenter. Særlig er der en tung porson med dubeffekter i låtene deres. Jordbunden og lystig, men også artig og lekefull. Kanskje kan A Mountain of One være noen form for referansepunkt? På siden av den tradisjonelle klubbmusikken vi har vært vant med å høre på de kommersielle norske klubbene. – House forlot jeg med Star City ’I got it’ på Azuli i 1999, argumenterer Lindbæk og påpeker at musikken de nå gjør har langt mer til felles med kraut, tysk synth, undergrunnsdisko, folk, balerisk etc. Begjærslinjen – Det er et begrep arkitekter har for en spesiell måte å lage veier eller stier på en plen. Man venter med å bygge eller utrede veien til man har sett hvor folk velger å gå, forklarer Lindbæk og illuderer en like avslappet holdning til musikken i Meanderthals. Meanderthals liker idéen om at vi går dær vi sjøl bestemmer - uten mål og mening. Vi holder på i studio og koser oss med musikken, og så ser vi hvor vi ender opp. Vi lar begjæret og instinktene være styrende, forklarer mannen som i disse dager også er aktuell med ambientskiva ”Helt Borte” sammen med Cato Farstad under navnet Pechenga. Like kort har ikke veien fra idè til studio vært for trioen Meanderthals. Det har tatt lang tid fra Lindbæk ble kjent med gutta i 1998/1999 til dette samarbeidsprosjektet ble virkelighet. Hittil har det resultert i en tolvtommer på engelske Bear Funk Records, førstealbumet som slippes i desember, og i fremtiden planlegger bandet å spille inn nye versjoner av flere av låtene sine. 12

10/2008

BILDETEKST...

anonym

e-post

Nå kan du også kontakte RUStelefonen på SMS. Send SMS <ditt spørsmål> til 08588 i åpningstiden for personlig svar, eller send et av følgende kodeord til 08588 og få automatisk svar hele døgnet: ALKOHOL, HASJ, KOKAIN, AMFETAMIN, ECSTASY, LSD, FLEINSOPP, GHB, HEROIN, BENZO, GASSER, LIGHTERGASS, BANANSKALL, KHAT, METAMFETAMIN, FORMFETT, URINPRØVE. Tjenesten koster kr 1,-

HITTIN’ THE TREES TEKST: ANDREAS ØVERLAND / FOTO: ANTON SOGGIU

10/2008

Et par år tilbake var Onkl P regnet for å være landets mest lovende rapper. Internettet on lock og Dirty Oppland var på alles lepper. Gutten var et av Oslonattas mest uforutsigbare ansikter, med et tabloid bråkmakerstempel i panna og rappende kids limt inntil øret. En fernet, et skeivt smil og en halvkilo ølbonger i baklomma dro ham ned fra samtlige barkrakker innenfor ring 1. Hits på radioen fra Jaa9&Onkl P-skiva. One-linere de fleste rappere hadde drept for. Norsk raps ”man of the moment” kalte vi ham. Hype tjukk nok til å strikke en genser av den, for å parafrasere. Naturlig nok møtte solo-skiva Det Kunne Vært Deg fra 2005 et fjell av forventninger. Og grunnstøtte, vil onde tunger hevde.

Hva hadde du gjort dersom du måtte slutte med rap? Skaffe deg ni til-fire? – Haha. Jeg hadde skata. Ni til fire? – Jeg prøvde jo å bli stuntreporter for Rikets Røst. Med all respekt til Rubicon for at dem turte å satse på meg, så funka det dårlig. Jeg prøvefilmet jo for dem. Intervjuet Dronning Sonja og greier.. Manusforfatterne ville at jeg skulle spørre dronninga sånn «Where’s the party at biiitch». Og jeg prøvde jo å slippe unna akkurat det, så det blei litt konflikt, da. I tillegg var alle punch’ene stjålet fra Ali G. Jeg var litt sånn «Drit i det her ’a..Jeg så det her tre ganger i forrige uke.»

”Umulig å gå utenfor/ uten å være duden uten pål.” – I ettertid ser jeg jo at det er ting jeg kunne, og burde, gjort annerledes. Men det er lett å bli etterpåklok. Onkl står midt i botanisk hage og fikler irritert med en mobiltelefon. Stemmen høres fortsatt crackskadd ut. Cap’en er fortsatt så langt ned i de tilsynelatende sløve øya at gutten knapt kan se en meter foran seg. Ikke alt er forandra på de tre åra som har gått siden sist han ga ut noe. – Jeg har jo fått endel kritikk på at det blei for mørkt, og drugged out, men... Faen. Der og da var det riktig. Jeg fikk ut en del ting jeg måtte ha ut av systemet. Den solgte jo helt greit også.

”Hvor er kompis? Alle så på hverandre, tenkte, hvor er kompis?” ”Helt greit” var noen tusen under forventningene. Og deretter fulgte stillheten. Den store stillheten. Ingen Onkl på Barongsai. Ingen ravende Pål utafor Blå. Ingen slosskamper. Ikke noe helvete. Bare murring om konkurs. – Hvorfor det ble stille? Jeg veit ikke, jeg. Onkl hoster, og stirrer på ingenting. Når jeg flytta hit fra Lillehammer var jeg sytten år, ikke sant, og tok imot alt med begge henda. Var ute hver dag. Onsdag på Nomaden, torsdag på Barongsai.. På den tida der sto det alltid et eller annet om meg i blekka deres. Jeg prøvde å gå på skole, men bodde rett rundt hjørnet for Elvebakken på en helvetes jævlig hybel folk stort sett brukte til å sove ut rusen. Eldre damer med unger og fotoapparater stimler rundt ham. Ikke for å få fanget punchline-kongen på polaroid, men for å få ungene sine til å posere ved siden av en rosa, tilsynelatende sjelden blomst. Onkl ser sliten ut, allerede. Piggeplene det ble prata så høyt om på forhånd glimrer med sitt fravær. Kolonien med hasjplanter det går gjeteord om at skal finnes i botanisk hage, er heller ikke noe sted å se. – Jeg husker dere hadde bytryne-kåring også var jeg ikke med. Da tok jeg tak i Gaute Drevdal eller Audun Vinger eller en eller annen av de folka og bare «hei..hvorfor er jeg ikke med ’a»? Etterhvert fikk dere jo på plass at jeg er en jævel på å snylte øl. Kan bli litt slitsomt det der. Folk skygger banen, liksom. For de veit jeg er blakk, men har tenkt til å bli full. Den eldste låta på det nye albumet er vel fra rundt den værste perioden der. 2002, tror jeg.

”Norsk rap/ Jeg hater sånne låter.” Jeg hadde en ide om at du hadde slutta å drikke og tatt deg sammen, jeg nå. Blitt voksen? Sånn som alle rappere hevder de blir på et eller annet tidspunkt? – Nei, nei. Jeg har slutta å drikke kaffe. Jeg tror det er kaffen som fucker meg mest opp. Før trengte jeg jo ikke å spise, jeg kunne leve en dag på bare kaffe, sigg og øl. Jeg har ikke slutta å drikke alkohol, jeg har bare slutta å gå ut på byen så mye. Ok? – En periode var det så jævlig mye trøbbel. Alltid noen som kom bort og skulle bråke eller kødde, eller et eller annet. Og når jeg drikker blir jeg litt for rask til å svare, ikke sant, og så smeller det. Hvis jeg ikke drar på byen så ofte, så slipper jeg det der. Så du er fortsatt på fylla, med andre ord? – Hell, yeah. Kan drikke hjemme, jeg. Vurderer å slutte med fernet’en. Blackout på boks, den dritten der.

”Plukk opp en avis / jeg er riksmongoliden - det er official.” For det har gått i svart. Med andre rappere. Med bransjefolk, tilfeldig forbipasserende og bartendere. Med butikkpersonale, musikkfestivaler og konsertarrangører. Media-norges riksmongoloid har blitt booka til rusfrie konserter og dukka opp forholdsvis kanakkas, stjålet og kræsja golfbiler på øya og blitt bortvist fra Hove. Iallfall hvis vi skal tro avisene og ordet på gata. Skal vi tro avisene og ordet på gata? – Alt det Hove-festival-greiene var bare VGpiss. Jeg hadde bånd, jeg var på VIP’en, jeg var drita, det var ikke noe problem. Bortvist fra området? Jeg? Nei, nei, nei. Jeg solgte det jævla båndet mitt og dro til Stavanger. Og Morgenbladet skrev engang at jeg var landets kuleste person fordi jeg klatra i et tre inne på VIP’en på Quart mens Moslet og Drevdal sto og heia. Jeg har aldri fått bekrefta at jeg klatra i noe tre, da. Mulig de bare fant det på. Men det har gått hardt for seg før? Alt er ikke oppspinn. – Nei, nei. Men, det har jeg måttet betale for, også. Jeg har måttet gjøre opp for meg alle de gangene jeg fucka opp. Vi har jo loka et par spillejobber og sånn. Jeg fikk jo en saftig bot etter at vi rappa den bilen på øya..Jeg tror vel jeg egenhendig har gjort det sånn at det ikke er hip hop der borte mer. Høh. Vi mista litt etter den rusfrie konserten på Hønefoss hvor jeg ikke var..helt rusfri også.Egentlig kan man ikke være popstjerne og løpe rundt å være så idiot hele tida. Men det har jo gått til nå. Hvordan har Jaa9 takla å være den ene halvparten av en gruppe, hvor den andre halvparten har rykte på seg for å være..ja, vanskelig å ha med å gjøre? – Johnny mener jo at det ikke har gått noe utover ham. Han veit jo hva man får med meg, ikkesant. Vi har jo loka et par spillejobber og sånn. Men Johnny er en så bra fyr. Det er blod, og det er liksom sånn det er. Han har sikkert tatt støyten et par ganger. Men som sagt, jeg har måttet betale selv.

Og mens Onkl har vært borte fra media har andre acts poppa fram. Erik&Kriss. Karpe Diem. Emire og Lillebror. Tungtvann har lagt opp. Paperboys har slutta å være paperboys. Og en haug med kids vil ta plassen til Onkl. – Kidsa nå.. Pål ser opp med blodskutte øyne. Flirer. Omgitt av bladene til en ask, som likner mistenkelig på marihuana, fyrer han opp en Davidoff. Plukker ned et blad og holder det foran ansiktet. Fotografen klapper i hendene. – Kidsa nå skal bli rap-stjerner før de i det hele tatt har gjort en konsert, ikkesant. Skaffer seg managere og sånn. Hva skal manageren manage, liksom? Jeg skjønner det ikke. Vi spilte jo faen meg landet rundt før vi hadde gitt ut en dritt. Vi sto på, og det var en form for momevent, eller noe da. Ikke det at jeg skal være politi, liksom. Kidsa er for blaserte? – Ja, ja. En del av dem iallfall. Se på oss. Se på Karpe Diem. Uansett hva man måtte synes om låtene eller imaget eller hva faen, så har vi jobba som faen for å få det til. Sovet på sofaer hos folk når vi har spilt og kjørt fra Lillehammer til Stavanger via Oslo for en Open Mic, liksom. På den tida der kunne jeg klarte jeg jo ikke å ikke rappe. Hvis det var en mic der så bare....dro jeg på. Tror ikke..eller..jeg VEIT, kidsa nå ikke har det på samme måte.

”Jeg drar på selv om det er tungt eller ikke/ for kidsa driter i om onkl er konk eller ikke/ jeg er number 1.” – Det er seriøst digg å være tilbake igjen. Onkl jobber seg nedover fra Botanisk Hage, mot Løkka. Mot sin gamle leilighet han bodde i mens dama jobba på en kaffebar oppe i gata. Mot et par øl han er blitt lovt av oss. Bedre humør på Lillehammers største sønn, nå. Han har fortalt om da han hang ut med Caughee Brothers i Texas under South by Southwest. At han ble satt til å rulle blunts for Devin og fikk karakteren A+ av Likwit Crew-medlem J.Wells. At han har filma en seanse hvor han spilte inn med idolet Devin the Dude fordi ”jeg kan jo komme tilbake å si hva som helst, men fakta er at jeg spilte inn med Devin”. – Det er digg å gjøre media igjen. Gjøre intervjuer og prate med folk. Det finnes ingenting som er bedre enn å ha en skive, som du har mekka, mellom henda. Ingenting slår det. – Det blir litt mer moro, nå. Litt løsere snipp, liksom. Nå har vi jo samla masse gammelt materiale også, i tillegg til en del av det nye. Ting som har ligget og støvet ned hos Nasty Kutt og på datamaskiner og hardisker rundt omkring. Vi har fortsatt masse fans der ute, det ser jeg jo når vi er rundt og spiller, så.. Det blir bra det her. Jeg har troa, nå. Han ser opp. Smiler skeivt. – Alt rock n roll livet i Norge kan gi meg – jeg vil ha det! Jeg vil inn igjen. Jeg vil ha det, alt sammen! Jaa9&OnklP - Bondedramatikk er ute i butikkene 6.Oktober.

10/2008

20 år20 minneverdige filmøyeblikk For tidlig fødte (Ronja Røverdatter, 1984. Orions Belte, 1985. Hud, 1986. Veiviseren, 1987) En håndfull øyeblikk som så vidt faller utenfor på grunn av tidskodeksen, men ellers hadde vært selvskrevne. Den sjelsettende åpningsscenen i Ronja Røverdatter som utrolig nok er produsert av Norsk Film. Soundtracket til Orions Belte og Helge Jordals ensomme kamp mot kald krig og generell streng kulde på Svalbard. Løkkebergs kunstneriske ambisjonsnivå i Hud. Og selvsagt Veiviseren, med det hjertestoppende øyeblikket der skia glipper og seiler rett i fanget på det mest ugudelige fantepakket i norsk films historie.

TEKST Gaute Brochmann, silja E. Johnson og ragnhild brochmann / ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

N&D fyller 20 år. Å kåre de siste to tiårenes 20 beste filmer hadde vært den naturlige markeringen. Men et slikt foretak faller på sin egen urimelighet. I stedet har vi begrenset oss til de 20 mest minneverdige rollene, skuespillerne, replikkene og enkeltscenene. Ingen ironi eller så-dårlig-at-det-er-bra-øyeblikk. Ingen Dis eller Høtten. Du trodde kanskje ikke det var mulig, men hold dere fast og gjenopplev 20 glimt av pur briljans og ekte storhet.

Kvinnen som kledde seg naken for Kim Hiorthøy (Kroppen Min, 2002) Margreth Olin stopper ikke ved de mjuke hendene, men tar for seg resten av den godmyke bolledeigen også. Vi synes filmen strekker seg langt utover selvutlevering og gir tommelen opp for a girl with a mission. Et 26 minutters langt filmøyeblikk der en norsk regissør forsøker på – og lykkes i – å bruke mediet til noe viktig.

Skyter meg på Juleaften (Store Gutter Gråter Ikke, 1995) Per Bergersen har visst skrevet teksten. Men det er Norges farligste mann som klimprer på gitar og synger som huskes. Underlig trivelig og dypt urovekkende på samme tid. Og vi siterer fra ”Skyter meg på Juleaften” […] For jeg skal bruke hagle, - momentant lobotomi Jeg stapper’n opp i ræva som min egen lille vri Drar av begge løpa for å se hvor langt går Tror det går til hodet, - men vil se hvor hardt det slår. Da skal vi pynte juletre med hjernegraut og blod Litt piss og noen tarmer, og en ankel i en sko […]

19 1

Sprettballen gjennom veggen (Himmelfall, 2002) Et typisk eksempel på at film ikke trenger å være gjennomgående solid for å ha kraftfulle elementer gjemt innimellom. Åpningen av filmen inngir den blandede følelsen av noia, søvnighet og murrende irritasjon. Før en vegg plutselig sparkes inn og man retter seg opp i setet og lurer på om dette allikevel er.

1 18

Fremtiden (Reprise, 2006) Joachim Trier er internasjonalt skolert og kontinental som croissant, men vender allikevel nesen hjemover og tar tak i noe så lokalt som norsk vestkantungdoms eksistensielle problemer med debut-sensasjonen Reprise. Elsket av Oslo-folket, stort sett hatet av alle andre. Natt & Dag karakteristikk ”hysterisk morsom” var det få med bopel utenfor Ring 3 som forstod. Slik lukter det eksklusivitet av. Joachim er vår mann for fremtiden.

17 1

Den fregnet gutten med det suggererende blikket (Øyenstikker, 2001) En film som fungerer best når den er sitt mest dysfunksjonelle. Et godt tegn. Og den enerverende intensiteten blir aldri tydeligere enn når bleke, tause fregnegutt stiller seg opp for å glane inn i kamera. Uforklarlig og ubehagelig. Hadde vært et internasjonalt ikon om det var Tarkovsky som stod på andre siden av kameraet.

16 1

12 1

To rådyrkalver i et norsk skogtjern (Søndagsengler, 1996) Noe så eksotisk som en norsk Oscar-kandidat for beste fremmedspråklige, fullstendig dominert av Vestlandets Maryl Streep, vår definitivt beste skuespillerinne, the one and only Hildegun Riise. Renessansemalerne kan bare bakke sammen; Salomos Høysang var aldri mer slående illustrert enn gjennom Hildeguns pustberøvende frihetsekseris. ”Kast steinen, Otto!” (Ti kniver i hjertet, 1994) Norsk film er ikke akkurat et overflødighetshorn av tidløse replikker. Men denne er hvass som en ljå, skarp som en kniv. Når jeg skal overtale noen til å gjøre noe de ikke vil, og jeg er tom for argumenter, går jeg alltid for denne; en hypnotisk frasering fra en film som burde vært springbrettet for en håndfull mannlige norske skuespillere. I stedet må man spørre seg: Hvor var det butta/ Hvor har det blitt av alle gutta? Uansett den enkeltstående beste norske filmreplikken.

11 1

10 1

Bjørn Floberg (43 assorterte rollen de siste 1988 - 2008) Hugget i stein, hard som bein. Ingen, nasjonalt eller internasjonalt, kan inngi krypende uhygge som Floberg. Alltid utrivelig. alltid bra.

”Klippe! Klippe!”, sa siddisen (Detektor, 2000) Kristoffer Joner hadde enda noe uforutsigbart, feilernært og farlig over seg. Øigarden gestalter han blærete fyren han er født til å spille. Og får som fortjent. En scene som sier alt om hva denne filmen kunne vært. En tidstypisk honnør til tidenes aller sterkeste norske filmscene; snøblinde Jan Balsruds selvamputasjon av tottelottene i snøfonna i Ni Liv.

Store gutter gråter (Giganten, 2005) Norge er riktig bra på TV, uten at dette har blødd over til det store lerretet i nevneverdig grad. Men her gjør en av de virkelige bautaene fra krinken en crossover det bar er å bøye seg i støvet for. Og når Erik Bye synger så en svær brande av en kar vrenger genseren over hue så ølvomma ramler ut mens han griner så han rister, ja da er ikke et øye tørt i kinosalen heller.

Bare Torun beveger tenåringene (Bare skyer beveger stjerne, 1998) Mørke Ylviskrøller og ti kilo sjarme. Under et selvlysende stjernetak. ”Og, det der er tvillingene” sier Jacob med myk stemme og peker. ”Tullingene” sier Maria. ”Tvillingene,” svarer Jacob; varm-frekk som en ung Rhett Butler. Hjertebank og sødme. Nydelig håndtering av unge debutanter; pur eleganse fra feinsmeckeren Torun Lian.

Svensk overlegenhet v. Stellan Skarsgård (Aberdeen 1999, Insomnia 1997, Kjærlighetens Kjøtere 1995) Filmene nevnt ovenfor er alle blant de ypperste norske, de to sistnevnte kanskje de aller beste. Men, irriterende typisk nok, kan alle de virkelig store øyeblikkene tilskrives fenomenet Stellan Skarsgård. Som setter forskjellen på det som skjer på øst- og vestsiden av Jemtland og Härjedalen i ubehagelig relieff. Vi snakker ikke mer om det.

Røykringer ved Middelhavet (En dag til i solen, 1998) Jo da, vi vet at Brad Pitt gikk balistic etter å ha sett Eggs, men til syvende og sist er det bare én scene fra en Bent Hamer-film vi husker med særlig interesse. I Lewinsky-gate klimaet rett før Y2K hadde sigaren en blomstrende renessanse som seksuelt symbol. Og da detaljene fra det ovale rommet forble noe diffuse, får Hamer en profesjonell til å vise hva slags muligheter som bor i objektet.

Viggo Jønsberg som fatter’n til Pelle (Døden på Oslo S, 1991. Giftige Løgner, 1993. De blå Ulvene, 1995) Rekk opp hånda alle som trodde den godeste Ingvar Ambjørnsen figurerte i rollen som Pelles opphav. Vi også! Men neida, dette er ikke forfatterens sjarmøretappe, men en kraftprestasjon av den sørgelig forbigåtte Viggo Jønsberg. Mye i Pelle og Proffen er bra og dårlig på en gang. Fatter’n til Pelle er bare topp hele tiden.

15 1

14 1

13 1

18 17

Location-scouting på Sagaøya (Den Brysomme Mannen, 2006) Location manager Jørgen Stangebye Larsen nærmest oppfinner sin profesjon her til lands i en film som stilistisk sett er på øverste internasjonale klasse. Islandsk ødemark forvandlet til det absolutte ingensteds hen. Lille Oslo transformert til et futuristisk, urbant ørkenlandskap. Paris, Texas ripp-off? Kristin Jarmund reklame? Spiller ingen rolle! Så lenge ingen åpner munnen for å snakke er dette en fenomenal film.

Johannes Joners dypdykk mellom puppene til Kari Ann Grønsund (Over stork og Stein, 1994, regi: Eva Isaksen) En voksenerotisk springskalle! Etter en lang, komplisert og tidvis hysterisk morsom partnerjakt samles trådende på et konferansesenter midt ute i granskauen. Der Kari-Ann Grønnsund hviler i sengebingen som en kjempestor, fredelig mammagris med Johannes Joner kavende mellom to enorme, knallrosa patter. Uforglemmelig i en film de fleste av en eller annen grunn ser ut til å ha glemt.

Dubstars! (Den Lille Havfruen, 1989) Norsk språk i norsk film er en Nemesis. Men i den mer hørespillaktige tegnefilmsjangeren står topp-prestasjonene i kø. Og i Den Lille Havfruen begår en rekke norske kulturpersonligheter sine livs prestasjoner nede på havbunnen. Sissel Kyrkjebø som Ariel, Helge Jordal som krabbe, Anders Hatlo i signaturrollen som Disney-Fugl. Og ikke minst Anne Grethe Prøys i en uforglemmelig, skrekkinnjagende monstertolkning av Havheksen Ursula.

Bjørn Sundquist (Intet mindre enn 60 assorterte roller i ulike formater 1988-2008) Norges beste filmskuespiller. Ever. Uten konkurranse. De utallige filmene hans varierer sterkt i kvalitet. Sundquist leverer absolutt på øverste nivå. Alltid. Ved sitt blotte nærvær. Hadde han vært født inn i en engelskspråklig kultur ville verdensbefolkningens bilde av James-Bond-skurker – og alle andre ubehagelige filmtyper – vært uløselig knyttet til et par blassvasne øyne og en slagbjørns uberegnelig, skrekkinngytende vesen.

”Frida, kan jeg sjysse deg?” (Frida med Hjertet i Hånden, 1991) ”Kanskje – hvis du stuper,” svarer Frida og biter seg blygt i leppa. Og det gjør Kristian – fra ti’ern, i Frognerbadet. I den lyse norske sommernatta. Fallhøyden er enorm. Triumfen total. Den klart sterkeste scenen i den sterkeste norske filmen. En film like uforklarlig sterk som den unge kjærligheten den omhandler. Å se filmen da den kom var fantastisk. Gjensynet en åpenbaring. En Kjärlekshistorie eat your heart out.

10/2008

GRATISGUIDE 6

Natt&Dag har jo som kjent levd livet gratis i 20 år nå. Og vi har plukket opp et par triks på veien. Her er 20 regler på hvordan du kan holde deg brisen gratis.

TEKST Lars Kristian Midtsjø

Regel nummer én er alltid, og uten unntak ”never get high on your own supply” . Og med dette mener han ikke bare den narkotikaen du eventuelt besitter. Uttrykket er bare slik fordi opphavsmannen til denne setningen hadde lettere tilgang på crack enn for eksempel Cava. Og burde heller sees som en generell innstilling til livet. La andre betale for deg. Så enkelt er det.

1 1

Litt ekkelt, og litt sant. Øl er laget av gamle karbohydrater og vanlig gjær. Ta vare på middagsrestene en hel uke, og vips så har du litt over en six-pack til neste vorspiel.

1 2

Bruk 7 av de beste årene i livet ditt på å studere medisin, etter de 3 første årene vil du ha tilgang på den mye omtalte legespriten. Ren og fin. Studieretning farmasi kan også fungere, der vil du også etter hvert lære deg hvordan du lager denne legespriten.

1 3

Pell deg ned på byggeplassen, inviter, eller inviter deg selv til et ekte østeuropeisk vorspiel. Ikke bare drikker de som polakker, men de spanderer som polakker. Antakeligvis vil de bli så glade for at en nordmann endelig vil ha noe som helst med de å gjøre etter arbeidstid, at du vil bli påspandert litt mat også. Og maten er antakeligvis alkoholholdig den også.

Det er fortsatt noen bryggerier igjen her til lands, og de deler gladelig ut litt alko til de av dere som orker å gå rundt i lokalet for å høre på hva som er så unikt med akkurat deres øl. Etter en stund vil du bli såpass pussa at veilederen vil høres ut som en hvilken som helst samtale på byen uansett.

AUF, Unge Høyre eller Fremskrittspartiets Ungdom er topp tre ungdomsorganisasjoner innen gratis alko. Minimum 2 gratis arrangementer i uka. Om du er, eller har vært medlem lenge nok vil du også bli påspandert fly t/r og hotellrom etter hvert. Og om du kommer deg inn i kommunestyret har du gjort det. Bare hold fokus.

1 6

Businessglass. Det er ingenting som er mer ok enn å sitte i VIP lungen på Gardermoen og drikke hva enn du vil fra baren helt gratis. Her er det viktig at du avbestiller i tide, og ikke blir så full at du glemmer å gå til skranken for å få igjen pengene dine. Ellers er dette en god mulighet til å sjekke ut hva du liker av eksotiske drinker. Kom tidlig, dra sent.

Julebordet er jo alle nordmenns skitne drøm, men drømmen kan lett bli til virkelighet om du bare gidder å ta på deg en litt kjip dress, et gammelt slips og pensko med tykk såle. Dette antrekket vil garantere deg inn på det gjennomsnittlige julebordet. Gå for de store industrielle selskapene, det er lettest og gir størst avkasting.

1 8

Alle arrangementer av større kaliber har en backstage der alkoholen som regel flyter. Og det er heller ikke så vanskelig å komme seg inn dit, det er som regel bare å gå inn. Husk å minne den ansvarlige på at du skal ha et backstagebånd, eller pass på veien ut. Så om du skulle være lei de jævla drittfolka som holder backstagen denne kvelden, kan du selge båndet eller passet etterpå. Typisk vinn-vinn.

1 9

Mange vil sikkert anbefale deg å skaffe en jobb på et utested, eller eventbyrå, men du trenger egentlig ikke å synke så dypt. Ta en helt sort t-skjorte og trykk på ”ryddehjelp” i store, tydelige hvite bokstaver. Dette vil både få deg inn på klubben gratis, og gi deg muligheten til å rydde bort det du liker av alkohol på utestedet.

1 10

10/2008

Det er på tide at du blir ordentlig profesjonell, du har gått læra nå. Ta med deg macbooken som du fikk låne av hu snille dama fra nachspielet for et halvt år siden, og gå rundt i leiligheten din, du finner garantert et sted der inne som byr på nettverkstilkoblingen default. Denne tilkoblingen er gratis, og med ett er du tilkoblet en ny verden av muligheter. Kom deg på alle mulige nettsamfunn, involver deg i alle mulige grupper som kan lede deg nærmere osten. Underskog er sjefen her. Og det er bare å se opp for eventer som; ”Konstruktiv Rebell Forlag inviterer til lansering av Siri Løberg sine illustrasjoner inspirert av sangtekstene til Bob Dylan. Det vil bli servert leske og noe fingermat”. Eller ”Sneak Shop feirer lanseringen av den nye Dunk High Limited Edition i lukket selskap bak to gardiner i Hegdehaugsveien, du er heart velkommen”. Det er disse arrangementene som skiller en profesjonell fra en amatør.

Bli kompis med han svenske event-bartenderen med de dumme brillene og de små skoene som alltid deler ut vinen. Han kan bli din beste kilde. Plutselig trenger du ikke underskog, facebook, gamle venner, en pen kjæreste, flotte klær eller et laminert visittkort. Alt du trenger å vite er hvor han befinner seg til enhver tid, og du vil bli drita, nok en gang, helt gratis. Evt stjel en liten og primitiv overvåkningsradar koblet til din yndlings taxisjåfør sin GPS. Da er det jo bare å komme. Den blinkende prikken på GPSen er selve invitasjonen.

Utringning. Ja, det er både sjofelt, plumt og dumt. Men det funker. I hvert fall hvis du er hunkjønn og har gått på smilekurs. Jenter har rett og slett en medfødt nødløsning. Om du er sammen med en, så bruk henne.

1 12

Du har nå internett, nye venner, evt. én svensk venn med dumme briller og små sko, en profil på underskog, facebook og myspace. Legg til alle som dukker opp i ”people you may know” -tool til du har rundet sånn ca 1000 nye venner. Det skulle holde. Det er bare å legge til hvert eneste kjente fjes av partyfiksere, bloggestjerner, grafisk-designere og butikkansatte. Og om jeg ikke hørte helt feil, skal han ene med de fargerike skoene åpne opp et studio neste helg. Og du med ditt sjarmerende smil og vinnende vesen er selvsagt invitert. Ingen kommer til å glemme den morsomme vitsen du dro om skinka som rullet rundt en daddel. Heller ei din flotte anekdote om Tapas. Du er inne.

1 13

Det er heller fare for at vitsene dine kommer til gjenbruk, og du kan da være sikker på at du har funnet din konkurrent. Han som opererer helt likt som deg. Hans grådige tapasfingre gjenspeiler dine, og løgnen dere begge lever på reflekterer hverandre som to speil i butikklokalet. Dette kan bli et problem. Eller en løsning slik vi liker å kalle det. Du kan enten sette han ut av spill ved hjelp av dine mange skitne triks du etter hvert har lært deg, eller du kan ta han imot med åpne armer. Bare ikke ignorer det, da er du ute av dansen om litt. Du har med andre ord fått deg en lagspiller. All researchen, nettverksbyggingen, og generelt arbeid rundt planleggingen er herved delt på to.

1 14

Hva skjer når det ikke er noen Cava-event nummer to? Alle de nye vennene dine skal ned på Blå for å høre på Dj A-Track, og det vil jo du også, sant? Gjestelista er grei, der er det enten å bare gå nonchalant forbi, eller si at du heter Thomas Seltzer, han står alltid på liste, men er ikke så mye ute på byen om dagen. Men det virkelige problemet, er ditt behov for stadig påfyll av alkohol. Du kan selvsagt stjele den slik som mange andre gjør. Men bedre enn alt dette er jo å betale med ekte valuta. Det er på tide å dra nytte ut av han grafiske designeren du nå har blitt kjent med, han kan hjelpe deg å trykke opp universalbonger. Men her må du tråkke meget varsomt, Oslo er en liten by, og det kan lett være disse bongene som kan kaste deg ut fra det gode selskap. Velg designer med omhu, selve designet er ikke så komplisert. DJUICE logoen får du gratis på nettet, og vil resultere i et anerkjennende nikk fra enhver bartender.

1 15

Om du sliter med å få finansiert bongeproduksjonen, og synes timene på utestedet går ganske sakte uten alkohol. Er det egentlig ganske mye gratis å hente hvis du ser deg litt rundt. Feks; han litt tykke, med tynt hår og to godt over middels pene jentene som henger etter han med hver sin drink i hånda. Der er det noe som ikke stemmer. Beveg deg sakte men sikkert bort til målet. Slå an en hyggelig og lett prat med han (ikke si et ord til noen av jentene), og bestem deg der og da for om du skal stjele alkoholen deres, eller henge ut til det etter hvert er tid for nye drinker, spandert av den nye, litt overvektige onkelen din. Hold samtidig øyet åpent for andre løsninger, det kan ta ganske lang tid. Tykke mennesker er generelt treige. Så hvis du befinner deg i den kjipe situasjon at du absolutt MÅ stjele, så er det også lov, men kun fra Dj-boksen, de får den jo i det minste gratis.

1 17

Var ikke det Gaute Drevdal som gikk forbi? Følg etter han, dra tak i en mindreårig jente fra Hartvig Nissen som kan brukes som bytte. Han er enten på vei til baren for å kjøpe en Cava, eller så har han en Cava stående et sted. Viktig her, er at du har lest deg opp innen blogghouse. Da kan samtalen med både byttet og Gaute D gå knirkefritt. Unngå øyenkontakt, smil, nikk og la for all del de to føre samtalen mens du mesker deg med lesken hans. Ca 3 glass.

1 18

Macbooken du låner er nå full av meldinger fra nye venner fra hele verdens forskjellige nettsamfunn. Og du har ordna deg 4 regelmessige dager med gratis fyll i uka. Samt noe fingermat. Du har detaljvarehandel, kunstsfæren, klubbarrangøren og reklamebransjen i din hule hånd. Men det er noe som mangler. God mat. Du er antakeligvis ganske lei av tapas, burger eller de ironiske pølsene. ”So last season” spør du oss. Du ser deg i speilet, og kommer på at du har lagt på deg 4 kilo siden du møtte blikket til homostylisten i dameklær for første gang, det går opp for deg at du må ta det til et høyere nivå. Fra og med i dag, er du ”restaurantanmelder for et spennende Kanadisk magasin, men håper på å få noen oppdrag her hjemme i Oslo snart”. Det er bare å insistere. Om du gjentar den setningen mange nok ganger, sitter du til slutt foran 5 retter, inkludert alkohol.

1 19

Gratis sms om dagen. Og hva er det? Det er bra. Det har plutselig kommet til et punkt der det er du som inviterer til gratis alkohol og tapas. Hvordan dette skjedde er det ingen som vet. Spør du meg, spør jeg deg. Facebookgruppa er etablert og du har sendt ut så mange gratis sms internett kan gi deg. ”Håper dere tar turen ned til Blå etterpå, da Dj Boize skal holde fest”. Du husker ikke engang hva vernissearsen var for. Det eneste som står i hodet på deg er at de 200 enhetene med Cava kommer trygt inn i lokalet der ”hva hu nå enn heter” har en åpning, og at kjæresten din er pottesur fordi du pakket sakene dine og flyttet inn til han svenske eventbartenderen med dumme briller og små sko. Men det kan du ikke bry deg om, det er jo gratis. Og du har plikter å oppfylle.

1 20

Alt-i-ett-maskinen iMac. Du kan bruke Microsoft Ofﬁce, så ﬁler er kompatible med Windows.

Den har Wi-Fi-funksjonalitet – tilgjengelige nettverk vises automatisk. Operativsystemet har ﬂere enn 300 nyttige og brukervennlige funksjoner.

Drivere er forhåndsinstallerte, så det er bare å koble til kameraer og skrivere.

Det er enkelt å dele bilder, lytte til musikk, lage egne ﬁlmer og mer.

Ja, du kan også bruke Windows.

Prøv en Mac hos Humac, din lokale Apple-ekspert. Humac – Mølleparken 4, 0459, Oslo +47 23 40 70 00 www.humac.no

© 2008 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes. Apple, Apple-logoen, Mac og iMac er varemerker for Apple Inc., registrert i USA og andre land. Navn på andre produkter og selskaper som nevnes her, kan være varemerker for sine respektive firmaer. Microsoft Office selges separat.

Leppespredning Om det er på trass eller av gode intensjoner, nekter fotograf Ronnie Klaussen og stylist Teie Hammerlin å være som folk flest. Sammen utgjør de konseptet Split Lip der de sminker, skitner til, designer klær til, nedverdiger, forherliger og portretterer VANLIGE FOLK OG musikere. I år feirer de fem ruvende år. Forståelig nok beveger de seg i skyggen av horder med selverklærte fotografer og hobbystylister. Til tross tar de hver jobb som om det skulle vært den siste. Gratulerer med dagen!

GRATULERER MED 20 TRANQUILO ÅR NATT&DAG det har jammen meg vært mange fantastico år med mange ﬂotte kaffepauser!!!! Under har jeg satt sammen noen bilder av kaffepauser Sigrid og jeg har delt med mennesker!!

hilsen Roar og Sigrid

TIDENS ÅND

OKTOBER 08

DYRENE I BYEN De stakkars dyra lider ekstra hardt denne høsten. Vi flotter oss i skinnjakker og pelsvester. Bjørnefitter og skinnstøvler. Hva med dyra da, de stakkars dyra som må lide over vår fråtsende forfengelighet. Hold kjeft, og spis opp maten din, gutt!

1 1

ROBINSON Er det bare oss, eller har Robinson blitt jævli kult igjen? Vi elsker å se folk lide seg gjennom halvstørkne kokosnøtter, slappe puppegurier og konkurranser tatt rett ut i fra en brainstorm på Westerdals. Ps: Se opp for N&D på tv…

HØSTDEPRESJON Hurra! Endelig er det tid for høst igjen. Vi takker for nok en bedriten sommer og ønsker mørket hjertelig velkommen. Igjen. Takk for sist.

WWW.NATTOGDAG.NO Jess! Vi klarte det tilslutt. Etter femten år fant vi han internettfyren og spurte om en ledig kabel. Gjett om han hadde en i baklomma, gitt. For et halvt år siden kjørte finnene forlaget rett på dynga. Nå er vi tilbake sterkere enn aldri før. Vår eminente nettredaktør derimot, truer med Bowling For Norway.

XTUBE Apropos internett, fuck facebook. Nå kan faktisk du, ja du ja, tjene penger på lemmet ditt og profilen din. Pynt pikken, klask kona på rompa. Vis verden hva du er god for. Når det er sagt, er siden egentlig ganske så usmakelig og langt mellom ”the good stuff”. Men en ting er sikkert, de har kommet opp med slagordet over alle slagord reklameverden bøyer seg i støvet av; ”The Greatest Thing Since The Orgasm”.

1 5

ARMAGEDDON Renta går opp, bankene bikker under, Norge må dra til Canada for å finne olje, Oslo Sporveier brenner 40 millioner på reisekort med trykkfeil. En ti kvadratmeters hybel på Torshov koster fortsatt 3 mill. Verden går til helvete. Så lenge prisen på kork holder seg, er alt streit.

VARG VIKERNES ll Tilbakemeldingene fra forrige nummers Varg Vikernes hyllest var så overveldene positive, at mannen må nevnes nok en gang. Stakkaren sitter forsatt inne med kula rundt beina og spikrer flotte paller. Vi sier som Thomas Seltzer; ”La nå guttunger verra i fred!”.

BOWLING FOR FINLAND/ARMAGEDDON ll På tide Finland steppa opp. Bleikfisene har sett seg lei av all preiken om juenissen, de tusen sjøene, Nightwish og finskebåten fra Stockholm. Og her kommer mediakjøret og skylder på ”heavy metal”. What the fuck! Noe må man finne på når spriten går tom. Og det er faen meg ikke langt unna trygge, trygge Oslo. Snart stormer vel en misforstått kvisete fjortis med SNC-vest og seilersko Riis Ungdomsskole, og plaffer ned pc-rommet fordi de stengte msn´n.

HØYVANNSBUKSER Tendensene er der, og det kommer til å smelle. Ingenting ser bedre ut enn et par nypressa bukser med høyvann opp til anklene. Det er altfor, altfor lenge siden modsa på sekstitallet brukte hele lønna på å overgå hverandre på klesfronten.

DARKNESS Se samtlige punkt over.

10 1

Boblere: Fleksneshatt og lagerfrakk, gratis Cava på bussholdeplassen, AC/DC, pipe, Color Climax, kundeservice, hestehale, Myggen, etnosentrisme og mørkt dilemma (to be continued).

Ikke akkurat minimalisme TEKST Gaute Brochmann / ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

Stemningen på AkuAku er søvnig avslappet en sen tirsdagskveld. Med langsom men jevn frekvens bæres stedets karakteristiske fruktfontene-drinker ut til det spredte klientellet. Her drikkes det ikke for å flykte eller glemme. Blot sørge for en behaglig innflyvning på vakker sensommerkveld i Oslo før børsfallet. Jeg sitter ved et bord med noen kunstnere fra ymse felter. De snakker penger. Snakker om hva som kan skrives av. Om hvor langt man kan dra vernissage-begrepet. Om andre kunstnervenner som gjorde bryllupet sitt til en utstilling for å kunne trekke fra på skatten. Om hvor mye de hater spesifiserte kviteringer som gjør at de ikke kan lure regnskapsførerne sine. For å leve det gode kunstnerliv. For med tanke på hva finansfolket tillater seg, skulle det bare mangle! Jeg har hørt disse vennlig selvrettferdige tiradene før og er ikke overrasket. Det har vel alltid vært som dette. Men hvorfor da den beske smaken i munnen? Jeg forakter Fremskrittspartiet. Forakter den navlebeskuende småligheten de står for. Forakter dem for hvordan de reduserer mennesket til en nedrig skapning som med harmdirrende underleppe og krafsende fingre bruker livet til å klore til seg mer penger enn de behøver. For å gjemme på kistebunnen. Før de selv kryper etter og lukker lokket over seg og skillemynten. Dette er det ukultiverte lavmålet i det norske samfunnet. Dem som ikke evner å tenke lenger enn seg selv. Den navlebeskuende massen, de ubemidlede og trangsynte som i mild Wunderbaum-rus vender ryggen til verden og slåss for seg

og sitt på middelaldermaner. Men det finnes en motsats. De kultiverte. Og ytterst på denne fløyen holder kunstnerne hus. Og angrep på FrP er stedige og iherdige. Men hva er det egentlig de angriper? For mens jeg sitter og titter ned i den skvalpende annanas-pureen i glasset fremfor meg, har jeg en krypende følelse av at det er noe suspekt med skillelinjene. Og jeg kommer til å tenke på en undersøkelse publisert i en hovedstadsavis for en tid tilbake. Der en rekke kunstnere ble spurt om de kunne tenke seg å stemme FrP. Alle sa klart nei. Hvorfor ikke? En overveldende majoritet svarte at dette var fordi det ville føre til kutt i kunstnerstøtten. Og der ligger det store paradokset! For med jevne mellomrom ser vi overskrifter hvor indignerte personer fra kulturlivet albuer seg til avisforsidene for å rette en selvrettferdig pekefinger mot leserne. Manende om hvordan kulturlivet vil raseres straks Siv får fatt på kranene som sildrer penger over de respektive grener av de finere kunster. Og det er noe forbannet svineri. For hva betyr dette? Det betyr simpelthen, at om FrP bare hadde spyttet noen kroner på malere og musikere, hadde partiet vært helt greit. FrP er et markedsliberalistisk parti, som i effekt betyr: Alle står seg selv nærmest, alle har rett og plikt til å suge seg så feit som mulig på egne premisser. Og når kunstnerne sier nei til FrP, er det med nøyaktig samme grunn som at drankere og lastebilsjåfører sier ja. Mer penger til sprit og bensin. Kortsiktig, personlig gevinst. I kapital. Men der FrP-velgerne i det minste er hederlige nok til å være

bånn ærlige i forhold til sitt valg – og gjerne plusser på med litt liberalistisk og i noen tilfeller mildt fremmedfiendtlig ideologi – er kunstnerne av en annen støpning. Hyklerisk og selvhevdende forfekter de at deres virke er sammenfallende med et felles beste. At når de hevder at det er fellesskapets verdier de slåss for, det abstrakte begrepet norsk kulturliv. Men ville de selv gått fattige for å finansiere for dem selv perifere kunstprosjekter som fratok dem muligheten til å drikke 125,- krones cocktailer en alminnelig tirsdag? Det er ingen ting i samtalen ved bordet som indikerer så mye som muligheten av et slikt scenario. Selvsagt tror de på viktigheten av sitt eget prosjekt. Hvem gjør ikke det? Men der en rekke andre sektorer faktisk bidrar til et felles beste, er den norske kunstverden en snever krets som arbeider for seg og sine. Kunstnere er som troll flest. Seg selv nok. Og det er ikke noe egentlig unaturlig i det. Men ingen kunstner kan noen sinne anklage noen for å stemme FrP, når argumentasjonen er nøyaktig deres egen. Politikk handler om å bygge et samfunn. I prinsippet om å regulere sin egen grådighet, kneble selvhevdelsen til et felles beste. Og alle som ikke har skjønt dette er en FrP-velger. En aktiv FrP-velger hvis de faller innenfor den store summen av mennesker som er mest interessert i lavere skatt og billig bensin. En passiv, hvis de er mest opptatt av at sin nisje, som for eksempel kunsten, skal falle inn i denne potten..

10/2008

FEIT KONKURRANSE PÅ

NATTOGDAG.NO:

Svar på tre enkle spørsmål om den nye filmen “FATSO” og vinn en Geneva

Sveitsiske Geneva har utviklet et komplett stereoanlegg i én enhet. Plugg i én ledning og velg mellom cd, radio eller iPod, øvrige MP3-spillere eller TV/ DVD. Fåes i tre utgaver; Medium, Large eller XLarge og velg mellom rød, hvit eller sort i høyglans pianolakk. Særdeles brukervennlig. Nå har du sjansen til å vinne én, ved å svare på tre spørsmål:

1: Hva heter skuespilleren som har hovedrollen i filmen? 2: Når har filmen premiere? 3: Hva er navnet på regissøren? Vi har også en haug med kinobilletter til filmen, så om det ikke blir en Geneva på deg, kan det hende vi spanderer kinotur isteden.

GÅ INN PÅ WWW.NATTOGDAG.NO FOR Å DELTA

PILLER

RADIO

iPOD-DOCK

CD-SPILLER

FJERNKONTROLL

RADIO

iPOD-DOCK

NEBY HI-FI CONCEP T AS

FJERNKONTROLL

Nå renner’e over

WWW.NATTOGDAG.NO

Patski og Finger’n

Hva skiller deg fra andre DJ’s i samme sjanger? Jeg prøver å ha et åpent sinn musikkmessig og har alltid et mål om å treffe alle som er på klubben. DJ-ing er mer strategi enn de fleste forstår. Trekker du damene ut på dansegulvet vil guttene følge etter, spiller du for alt for kommersielt kan det hende de “kule gutta” ikke vil være der og da kan damene også forsvinne på jakt etter gutta. Balanse, mine damer og herrer. Hvordan bygger du opp settene? Dette varierer selvfølgelig mye, men jeg bygger meg ofte opp fra ca. 80 bpm (red.am. beats per minute) gjennom soul, funk og r&b classics, og ender ofte opp i hip-hop og electro i 125 bpm eller raskere. Mot slutten brekker jeg det ofte ned (energi- eller tempomessig) for å kunne nå ”toppen over toppen”. Litt som oppbyggingen på en god, gammeldags Grand Prix-låt.

SUPERMANN ELSKER Navn: Patski Love Alder: 29 Fordi: Han er halvparten av den hardtarbeidende DJ-duoen Juicy. Beskriv deg selv som DJ? I don’t drop records the best, but I drop the best records! Med andre ord finner du folk som scratcher bedre enn meg, men for meg handler det om å la musikken gjøre jobben, la den være i sentrum og ikke forsøke ødelegge låter ved å show’e off.

Hvilken låt bruker du for å pumpe crowden? Varier også fra crowd til crowd, men en sikker vinner er bokstavlig talt alltid Joe Budden - ”Pump It Up”. Hvilken DJ (bortsett fra deg selv og Chris Stallion of course) er landets beste? DJ Breakneck og DJ Nuhhh er flinke, de liker vi. Jeg liker derimot ikke at folk går ut og sier at de selv er best. Det må folk gjerne synes, men dette er noe en burde holde for seg selv og heller la andre mene noe om. Smaken vil alltid være som baken, noen vil digge deg, mens andre ikke føler deg i det hele tatt... Les mer på www.nattogdag.no

Chirag: Orging, orging, orging. Magdi: Jeg tror egentlig ikke miljøet er noe mindre, det er masse bra folk… Chirag: Problemet er bare at så mange begrenser seg så jævlig. At de fleste er fornøyd med at bare guttegjengen deres på ti stykker synes det er fett. Ting må ikke ha masseappell, jeg sier ikke det, men mange er fornøyd om de selger nok til å kjøpe en six-pack og poppe jacken.

KARPE DIEM I SVART/HVITT Vi møter Karpe Diem. Litt for å snakke om nyplata. Mest for å få bekreftet følelsen av at Erlend Øye aldri kan bli noe mer enn den tredje hviteste artisten i verden. Tesen er at det å være norsk ikke har noe med etnisitet å gjøre. At ”hvit nordmann” er en mental tilstand. Og at Karpe Diem er bekreftelsen på at den finnes. Ny plate på gang. Er det fortsatt hip hop dere driver med? Magdi: Hip hop? Ingen tvil om det. Chirag: Typisk. Bare fordi noe plutselig selger eller det er syning i hooksa er det ikke hip hop mer. Greit nok. hvordan er stemningen i sjangeren om dagen? Magdi: Hva mener du? At det ikke har kommet en ny act av betydning på åtte år. Og at mange av de som holdt på for åtte år siden har falt fra. Chirag: Jo det var nok et amputeringsår rundt 2005. Nå er det bare de forelska som er igjen, men det har jo kommet mye bra ting – A-lee, Axel-skiva… Magdi: Dealen er at du må være mer enn en rapper hvis du skal funke som rapper.

Og dere er for smarte til å nøye dere med den slags? Chirag: Ja! Vi er ikke nødvendigvis de beste, det er subjektivt. Men vi er de smarteste. Lett! Magdi: Sist solgte vi nitten tusen, men det kreves tjue tusen for gullplate. Så da fikk vi bare senka kravet til femten tusen. Chirag: Jepp. Karpe-malen! Magdi: Så om vi selger tretten tusen nå, setter de sikkert ned grensen til ti. Chirag: Folk er så… Bare se på valget av singler! Jeg hører gjennom greiene til kompiser, også er det en klar radio-hit der, men så velger dem en låt med scratching på hooket til førstesingel! Og jeg har ikke noe imot scratching, ass, men da kan de ikke grine i ettertid fordi de ikke blir spilt på p4. Folk fronter så jævlig mye, men mangler selvtillit! Resten av plata er der jo uansett, liksom. Er det denne innsikten som gjør at dere både beholder en viss cred og samtidig seiler inn på P3s A-liste til stadighet? Chirag: Tja… Ja, det óg. Vi har holdt på lenge. Spilt masse live. Og så lager vi tekster som handler om allmenne ting; ikke bare greier... Les mer på www.nattogdag.no

Det Åpne Teater

Riksteatret

Grønland

Nydalen

Gul måne

Sizwe Banzi is Dead Mitt namn er Rachel Corrie

Simons Historie

Folk og røvere Kardemomme by

Hva skjedde femte mai

Zivil

Jakten på genene

Integr_it

Hassany og den sorte diven

Stories under occupation

Polaroid

E der nogen der?

White flight

Bare Anna

Måns Rödskägg

Til Noreg der kjærleik ventar

Hvem er norskest?

Nordic Black Theatre

Chateau Neuf

MS Innnvik -Bjørvika

Majorstua Fabrik

Micetro

Innvandrer

Geita - eller hvem er Sylvia?

Romeo og Julie in Rap C:NTACT Taskforce

En av gutta bak The Axis of Evil Comedy Tour:

Aron Kader Stand Up Show Storsalen Chateau Neuf 4. og 5.11 kl. 20:00

SPILTTER NY TEATERFESTIVAL

tre teatre, sju scener, ti dager

Kjøp billetter på billettservice.no tlf 815 33 133

Aron Kader - Stand Up

Det vindunderlige

Jenteklubben

Sporløst forsvunnet - et T-baneteatereksperiment på T-baneringen 1.11 Kr. 100.-

pr. billett for alle under 25 år Støttet av EUs kulturprogram

www.twist08.no 10/2008

KLUBB OKTOBERFEST The Villa, Hells kitchen, Illegal, og Marita stiftelsen, lørdag 4. oktober På denne lørdagen smeller det i møllergata. Alle husets rom skal utnyttes for hva de er gode for. Kveldens artister og DJs er stort sett folk som jobber tett med The Villa, og stort sett artister du har hørt om før, men under andre konsepter. Det er rett og slett for mange artister til å liste opp i denne lille guiden vår, men vi kan jo nevne at både Radioactive Man aka Keith Tenniswood kommer innom for å spille et livé-sett. David Dajani & Emil Nicholaisen (Pirate Love/Serena Maneesh) skal spille rockn roll inne på Illegal. Shit City Tekk vs. Oslo Breakfest battling inne på Break-avdelingen. Iconoclastic vs. Ultraviolet inne på det sexualpolitiske rommet, Marita, og ikke minst King Kamans Karaoke på noize-rommet. Alt dette Åpnet av ”Det är jag som är Döden”. The Villa, Hells Kitchen, Illegal og Marita stiftelsen byr på denne sjeldne muligheten til en vandring inn i en arkitektonisk opplevelse inne i møllergata. Og har gjort det til et stort og variert arrangement som samler det som fortsatt kan krype og gå av oslotryner. Hvor var da Thomas Zeltser, eller Harald Eia, brakk glowsticken på The Villa under oktober festivalen i 2008? CONTAGIOUS Blå, lørdag 25. oktober Det skal bli deilig å ta en pause fra all ”dunk dunk” musikken som fyller Oslos klubbliv om dagen. Og da er jo Dj Audun Vinger sitt konsept Contagious helt perfekt. Dj Audun Vinger er en gammal ringrev som har spilt rundt i Oslo en årrekke nå, med Love Hangover og Limited edition på baken. Jeg finner det merkelig at dette er eneste rendyrkede soulkonseptet, i denne byen med nærmere 500 000 innbyggere. Om tusen fluer kan ta feil, gjør soul og RnB fra 60-tallet og frem til nå, helt rett. Her er det bare kjærlighet å hente. Tafsing før klokka har blitt elleve, og klining innen tolv. Alltid stappa fullt. Contagious burde jo egentlig være numero uno hver måned.

Reidar tok ringen min også

ICONOCLASTIC: ADRIANO CANZIAN The Villa,frredag 10. oktober ”I like black eyes and big dick”. Nå blir det homohælvete på Villa. Adriano Canzian er sjefen over alle sjefer innen queer electro sjangeren. Canzians første singel, «Macho Boy», ble brukt i Versaces haute couture-visninger og av motehuset Givenchy, og er ikke noe ukjent navn. Titler som ” My Boyfriend Is Very Sexy” og ”Turkish Testestorone EP” kan lett skremme bort den hetrofile mann. Men det må du ikke gjøre. La deg heller forføre av elektroniske rytmer med seksualpolitiske ideer. KLUBB MAGNUS Pigalle, lørdag 25. oktober Er det ironi? Veit ikke. Om navnet på denne klubben gir en viss assisasjon til ungdomsklubber på 70-tallet er musikken i hvert fall behagelig, Det er overfylt med store bookinger fra det store utland om dagen, og da er det deilig at Simen, Soggy og Kristine spiller 60’s soul, r’n’b, beat, latin og boogaloo på Grønland. Deilig er det også å ta en pause fra Brenneriveiens tut og kjør. Og Pigalle har jo blitt riktig så fint! Gratis inngang STUDIO 54: NICKY SIANO Barbeint, fredag 3. oktober Barbeint har opplevd flere eiere en selveste N&D har gjort de siste 5 årene, og vist seg å være en stayer i Oslos uteliv. Og på den første fredagen denne måneden kan du få med deg selveste Nicky Siano, som var resident i Studio 54 sin storhetstid. En pioner og legende innen house og disco sjangeren på 70-tallet. Han skal visstnok være mannen som introduserte ”turn the beat around” av Vicky Sue Robinson til dansegulvet, og er på europaturné for å gjenta successen. Det er som regel ganske trist å se gamle helter selge rævva si på overtid, men dette kan jo bli morsomt.

SUNKISSED VS SHARI VARI: SASCHA DIVE Gul, Grønn & Blå, 11. oktober Sunkissed skal flyttes tilbake ned til Blå igjen, noe som har resultert i nok en husfest. Strykejernet og Indigo blir Gul og Grønn, mens Blå selfølgelig fortsatt vil forbli Blå. 4 barer og uteplass under telt eller stjernene. På Indigo, altså Gul vil du finne Shari vari, som skal sørge for at Gul holder en stinn brakke med nesten alle sorter disco. Og inne på Blå holder Sunkissed G-HA & Olanskii fortet sammen med Sascha Dive. Som foruten å ha spilt på Ibiza, Sonar og Fabric akkurat har gitt ut 12” Deepest America. Lyden av deep house og Mjølndals disco kommer til å prege Brenneriveien denne lørdagen. Thaidama har lovet å lage Frankfurter, Bratwurster, Brühwurst og Rohwurst med nudler.

FULL PUPP; DJ PRINS THOMAS, MAGNUS INTERNATIONAL Blå, lørdag 18. oktober Selv om Prins Thomas er en av Norges mest solgte eksportvarer, tar han seg tid til å ha en månedlig klubb i sitt moderland. Og det er vi veldig takknemlige for. Det månedlige konseptet Full Pupp er alltid like aktuelt, og det er Prins Thomas også. Nå med en ny remix av LCD-Soundsystem.

THE GOOD LIFE: SAMMY BANANAS, PATSKI LOVE & CHRIS STALLION The Villa, torsdag 2. oktober Hvor har det blitt av Hiphop? For 4 år siden var det nesten bare hiphop på klubben, men så ble vi lei og satte kursen mot den elektroniske sfæren. Eller er det bare en neste generasjon? Juicy-gutta har funnet et kompromiss, de har booket Sammy Bananas som egentlig er klassisk skolert pianist og trompetist som forelsket seg i hiphop på 90-tallet. Nå blander han den elektroniske dansbare musikken sammen med gamle hiphop klassikere. B-more, elektro og hip hop. Han har også blitt signet på Fools Gold, som er A-Trak & Nick Catchdubs eget label. Here comes the hotstepper! På en torsdag. DIESEL 30 ÅRS JUBILEUM: FRED FALKE & MISSHAPES Gamle Christiania, lørdag 11.oktober Det er nyåpning av Gamle Christiania. Og der skal Diesel feire at det er tretti år siden de startet opp. Denne festingen foregår parallelt i 17 byer over hele verden og er en del av xxx eventet til Diesel. Og holder åpent for alle etter tolv. De har booket inn selveste Fred Falke. En fransk snakkis som foruten å ha bakgrunn fra bassgitaren har laget noen flotte remixer av stjerner som Goldfrapp, Jamiroquai og Hotchip. Sjekk ut hiten 808 pm at the beach på myspacen hans. Mote-alibiet Misshapes sørger for ekte bloggestemning i den gamle klubben. Da er det bare å følge med på smuglesning for mer info. REDAKTØR: Lars Kristian Midtsjø

10/2008

BITCH BOYS: THUNDERHEIST Dattera til hagen, lørdag 18. oktober Den nigeriansk fødte mc’en Isis og hennes makker Grahm utgjør Thunderheist som oppholder seg i Toronto til vanlig. Denne lørdagen har Bitch Boys greid å få de ned på besøk til Oslo. Du kan forvente deg electro pop og electro-pop.

JUST SAY NOA På slutten av nittitallet var trancen på høyden her i Norge. Tiesto ble omtrent offisielt annektert inn i det nordiske panteon sammen med Tor og Odin og greier og småpikene kniste i takt med de smektende fløyelstonene. Eldre jockeys og forståsegpåere kastet opp i kor av vemmelse for fenomenet mens Lars Holte kunne skilte med ”10000 solgte” og det var flere på parties enn på landskamp på Ullevål. Men de siste årene har det vært temmelig stille og du er heldig hvis du finner noen som vet hvem Stigma eller nevnte Holte er ute på klubb. Men fortvil ei: en rekke norske tranceprodusenter gjort det skarpt der ute i det siste. Kimito Lopez har en låt på Tiestos siste album. Troms-duoen The Blizzard har signa på sjølveste Armin van Buren sin etikett Armada. Enda lenger nord, i Kirkenes(!), hva er det forresten med nordlendinger og trance, finner vi en annen trancenisse i Ørjan Nilsen AKA DJ Governor. Hans låt ”La Guitarra” har visstnok vært et favorittvåpen i sommer blandt de store trancekuskene der ute. Men vent, det er mer: gode, gamle Lemon og Einar K har levert flere av sommerens aller største låter innenfor sjangeren. Lemon burde være et navn som får gamle heads til å skvette. Inge Nilsen som han egentlig heter var en av de største partyfikserne sammen med Morten Pedersen på nittitallet og kjørte bl.a de gigantiske ”Temple of Love”-festene. Det gjenstår å se om trancescenen vokser seg ut av studioet her hjemme. Hvem vet? Inte jag. Tyskerten Sis alias Burak Sar står bak en av sommerens beste houselåter. ”Nesrib” som han har valgt å kalle den er ute nå på Cecille rec. Den sampler Vanessa Williams’ ”the Right Stuff”… jepp, vi snakker om hun nesten helt hvite dama som ble Miss Black America en gang I forrige årtusen. Jeg har gang på gang ytret min begeistring for Osloduoen Ost & Kjex og gir meg neppe med det første. Nå har de, sammen med en viss Solumun, hostet opp sin beste låt så langt. ”Federgewicht” heter dyret. Ultracatchy vokalhouse med stort hitpotensiale. Tore synger som en sjuk gud, what the fuck, forget about it. Til og med glam-DJs som John Moss og Rune Refling burde også notere seg dette her. Speaking of Refling: Når bør DJs gå av med pensjon? Jeg var så uheldig å være vitne til David Morales sin flaue opptreden på Ibiza i sommer. Det var et eneste langt gjespende oppkast av nittitalls vokalhouse, og totalt uinteressant satt sammen. For sikkerhets skyld spilte han Donna Summers ”I feel love” ca fem ganger, minst. Eneste lyspunkt var da han kasta singleten sin etter ca 20 minutter REDAKTØR: NILS NOA

inn i settet. Han tilbringer tydeligvis mer tid hos sin personlige trener enn i studio eller i platesjappa. Renta opp og klubbing ned? For det har jo ikke gått en dag den siste måneden hvor ikke temaet har blitt viet stor plass i media. Men hvordan vil dette påvirke vår elskede klubbscene? Mange vil få en trangere økonomi. Betyr dette at det er slutt på fest og moro? Ikke vet jeg, men minner gjerne om at Detroit og Chicago i sin tid ikke akkurat var kvintessensen av økonomisk opptur og velstand. Ta ta. Som nevnt i et tidligere nummer ble drum’n’bass DJ-en Grooverider fengslet i Dubai for hele to gram hasj. Han faca egentlig fire år i fengsel, men kan nå puste lettet ut. Han ble benådet og blitt flydd hjem til England. Noen som har det. Men fuck, Grooverider er Grooverider, mann. Til slutt må jeg bare vise dere bilde av to som ble skilt ved fødselen. Jeg hadde BacktoBasics ressie Ralph Lawson på besøk tidligere i år. Han minnet meg om noen uten at jeg helt klarte å sette fingern på hvem det var. Men en dag gikk det endelig opp for meg. Hadde jeg ikke visst bedre må moren til Ralph hatt en heftig natt med Jim Morrison (rip) ifra The Doors før han gikk i graven.

THE BLIZZARD

2CB

DAVID MORALES

HVOR ER DU OM 20 ÅR?

AV: Hanna Borge og Inger Lise Hammerstrøm

Yngve Hilmo, 26 år Platebretter på Tiger, på Garage - Her.

Simon Eraker, 25 år Lydtekniker, på Garage - På den feteste verdensturnéen som finnes.

Janne Thu Ilstad, 26 år Mastergradstudent, på Garage - Altfor gammel.

Kristi Faye Lund, 21 år Ingeniørstudent, på Garage - Elektroingeniør.

Morgan Flament, 31 år Bartender og piercer, på Garage - Hundeoppdretter.

Kari Skippervold, 27 år Legobygger, på Garage - På toppen av legoslottet.

Boris Lifschutz, 31 år Menneske, på Garage - I helvete.

Janne Rugland, 25 år Bartender og fotograf, på Garage - Superkjent fotograf.

Håkon Øiestad, 25 år Sjarlatan, på Garage - Den modne versjonen av den jeg er i dag.

Linda O. Bekkevold, 18 år Kunsthistoriker, på Revolver - In paradise.

Liv Ellen Kahrs, 23 år Skuespiller, på Revolver - Sitter i en sofa og ser Norge Rundt.

Ann Helen Hagen, 35 år Studine, på Revolver - Da er jeg begravelseskonsulent.

Karolina Buer, 24 år Big Sassy Ho Mama, på Nylon - I mitt eget harem, omgitt av mannlige tjenere.

Annette Ekeberg, 31 år Barnehagetante, på Nylon - Where ever!

Ziddo, 31 år Festløve, på Fun House - Bor sammen med Maggis og lever på sosialen.

Julius Elektron Paaske, 26 år Katapultkaptein, gatelangs - Da er jeg ninjakriger.

10/2008

Festen er ikke over, det er bukkake igjen

KONSERT SHINING Blå, torsdag 9. oktober Nei, dette er ikke svenske Shining, og nei, dette er ikke visning av en av tidenes råeste filmer. Dette er norske Shining for faen. Pur faenskap bestående av Jørgen Munkeby, Torstein Lofthus, Even Helte Hermansen og Tor Egil Kreken. Shining er en jazzfusjon der det tradisjonelle møter nådeløs improvisasjon. Røttene har de, naturligvis nok, i metal og sexy prog der elementene møtes i skjønn kaotisk forening. Et fantastisk liveband du bare har å sjekke ut! BRANT BJORK & THE BROS, GERILJA John Dee, torsdag 9.oktober Brant Bjork er blitt en god venn av huset i Torggata og stilte sogar også på 20 års jubileumet til John Dee i fjor. Det er med god grunn. Sjeldent opplever man så samspilte og profesjonelle musikere som det laget han har med seg. Denne gangen er det igjen tid for konsert med The Bros som også leverte en konsert i kjelleren på Garage det fortsatt går gjetord om. Stonerfar var med å starte orkestre som Kyuss, Fu Manchu, Queens of the Stoneage og Che. Når han opererer på egen hånd er musikken aningen mer psykedelisk og sjelfull rock, men fremdeles med røttene solid festet i ørkenrocken eller stonerverden. Utsvevende, groovy og tungtriffende er det bare å nyte mantraene og den organiske musikken. Ny skive av året forresten. ”Punk Rock Guilt” forteller at han også har røtter i den mer utagerende rocken. Zoom-vinnerne Gerilja sørget for god oppvarming med sin groovy 70-tallsrock. Tott for meg, tott for deg

SØR FOR HIMMELEN Oslo sentrum renner over av klubbkonsepter. Masete franskmenn, ballerockeklubbing, technotralt, househelvete og synthsyt. På Oslos beste vestkant, Majorstuen, tenker Sigurd Thune i andre baner. Metal, øl, godt selskap og Slayergaranti. Det er på Maja det skjer. Hva er South Of Heaven for noe? – South of Heaven er en metalklubb som arrangeres på Betong. Faktisk landets eneste klubb med Slayer-garanti meg bekjent, egentlig rart ikke flere har det. Vi har holdt på siden 2003, og feirer 5 år nå 29. november. Det blir full fest, med Slayer-covers fra The Allseeing I, og thrash fra verdens beste ølband, tyske TANKARD! Er det ikke litt cheesy med Slayer referanse? Slayer er jo ikke noe kult lenger! – Joda, men metal er litt bakvendtland sånn sett. Cheesy er feiende flott, det. En kamerat lurte for øvrig på om det het South of Heaven fordi Betong ligger sør for Menighetsfakultetet, haha! Er du sånn satandyrker? – Neida, dårlig med noen form for religion hos meg, kommer tross alt fra et møblert hjem. Men da er du sånn metal hipster, da? – Hva er det? Damer med bikkje i Louis Vuitton-veska og Darkthrone-patch på kåpa? Menn med metroseksuell liksminke og designerspikes? I såfall, nei. Når N&D først ble kjent med deg, trodde vi du var en sværing med svart langt hår og liksminke. Egentlig er du bare en snill og streit fyr… – Litt sånn som Fantomet. Noen ganger går jeg rundt som en vanlig borger, andre ganger drar jeg på meg kondomdrakt og B-gjengmaske og fyker rundt på en melkedrikkende odyssé på byens metalbuler. Ellers er jeg faktisk relativt snill. Hva har vært den beste/verste opplevelsen din? – Noe av det aller største var å få Venom til Norge for første gang. Fy faen, VENOM liksom! Ellers var det temmelig stort å ha Celtic Frost og Kreator samme kveld. Det har ikke vært så ekstremt mange kjipe opplevelser, men det var mindre morsomt å krangle med turnémanageren til Kreator om veggissandwitcher.

Hva er drømmebandet å booke til SOH? – Slayer, naturligvis. På Klubbscenen på Chateau Neuf, uten support. Med låter kun fra de fire første albumene. Instant orgasm. Får også ølsmak i munnen av å tenke på Tankard, Municipal Waste og Wehrmacht på samme scene. Ellers synes jeg det hadde vært en kul greie å booke Lobotomized, Lydia Laska og Lene Alexandra samme kveld, men jeg er usikker på om det hadde vært så veldig festlig for sistnevnte. Hva er det verste bandet å booke til SOH? – Det skal snø rimelig tett i helvete før Tokio Hotel spiller på SoH, for å si det sånn. Er også et solid kobbel med power metalband jeg hadde fått evig skyldfølelse for å slippe til. Ingen nevnt, ingen glemt. ”Affen-musikk”, kalles slikt. Haha. Affen ja. Han har vi hørt om. Kanke du booke Black Death Ritual, a! Kom igjen. Ikke vær så kjip a, Siggen! – Bare dersom du lover å skrive om at alle må kjøpe det kommende nummeret av White Trash Magazine og møte opp på Metal Merchants-festivalen i januar. Så, hvorfor skal folk gå på SOH? – Fordi vi booker årntli metal, ikke glatt og kjip Darkdate-muzak. Du får se utenlandske band som sjelden eller aldri ville spilt her til lands dersom ikke vi hadde booket dem, i tillegg til masse norske up ’n coming-band. Etter at Club Maiden ble lagt ned (R.I.P.) er vi trolig et av svært få konsertsteder som i det hele tatt ville vurdert å booke inn Inquisition/Black Witchery-turneen, for eksempel. Colombiansk black metal står høyt i kurs i Oslo, gitt. Dessuten er det ofte relativt billige konserter hos oss, pluss at vi spiller litt andre saker enn AC/DC og Pantera gjennom høyttalerne. Stemmer det at jo ondere band, jo hyggeligere folk? – Både og. De aller, aller fleste er svært hyggelige, men du finner jo en og annen sur klovn også i metalband. Det er uansett ekstremt lite bråk i forbindelse med metalkonserter, så på generell basis vil jeg absolutt si at metalfolk er en trivelig gjeng, både hva band og publikum angår. Hu ene på kontoret er drit forelska i Greven. Kan du hooke oss opp med nummeret hans, eller?! – Jeg vil tippe at han er såpass old school at det kun er røyksignaler det går i, men jeg har en kompis som ligner. Hun kan få nummeret hans. Andreas Tylden

Dassen på Rå

CLIPSE Blå, fredag 10. oktober Kjeltringbrødrene Pusha T og Malice spilte en av de beste konsertene på årets Øyafestival, der de også fikk hjelp på scenen av bestekompis Pharrell. No hard feelings selv om gutta skal prøve å lage en skive som ikke kun har Neptunes-produksjoner. Gutta trenger vel egentlig ikke noe nærmere introduksjon, for alle husker vel 2002-monsteret ”Grindin´” og den legendariske 2006-utgivelsen ”Hell Hath No Fury”. At de nå kommer til lille Blå er bare latterlig fett, både for alle de som ikke fikk billett til Øya og alle oss som gleder oss til ”Till the Casket Drops” litt senere i år.

XIU XIU John Dee, onsdag 15. oktober Endelig får vi sjansen til å oppleve den forstyrrende vakre kvartetten Xiu Xiu fra San Jose i Norge. Jamie Stewart lager gjennomborrende, konfronterende musikk. Angsfylt, katartisk og ytterst følsomt blander de sammen eksperimentell post-punk med avantgardistiske elementer og sprø, introvert indiepopfinesse. En skjelvende intens vokal et sted mellom Scott Walker og Ian Curtis akkompagneres av saksofonstøy, hektisk tromming og diverse rare synthlyder. Tverre og dystre emner som selvmord, Aids og tabuopplevelser behandeles over et lydteppe av ambient støy, klassisk musikk, folk og støy-rock. Den kakafonisk intense perkusjonen, det dunkle lydbildet og de frodige hookene og varierte lyriske modalitetene gir også assosisasjoner til The Cure. Det spesielle bandnavnet hentet de fra den kinesiske filmen ”Xiu Xiu: The Sent Down Girl”. CYNDI LAUPER Sentrum Scene, fredag 24. oktober Vi har gjenoppdaget Cyndi Lauper. Hvordan kunne vi noensinne glemme henne? Hun har kanskje duppet i overflaten hele tiden mens vi har vært altfor opptatte med andre ting. Reggaeton f.eks. Snakk om å kaste bort tiden sin! Tidligere i år kom hun med ny skive, Bring Ya To The Brink, som på mange måter var skiva Madonna forsøkte å lage ved å leie inn Timbaland på Hard Candy, men som hun mislykkes så miserabelt med. Madonna ble 50 i år, noe som alle og enhver synes å skulle feire. Men her på huset syns vi det er på tide å dra tilbake til ’84, da Madonna og Cyndi stadig ble sammenlignet. For mens Madonna har blitt kjipere og mer desperat for hvert år som har gått, har Cyndi forsvunnet fra radaren, og plutselig dukket opp i en alder av 54, freskere enn noensinne. 13TH FLOOR CLUB: FUZZTONES, BAZOOKA BOPPERS Garage Oslo, fredag 31. oktober I løpet av deres nesten 30 år lange karriere har The Fuzztones oppnådd legende status på den internasjonale garage og punk scenen. Deres sinnsjukt fete garage-psych pre daterer garage revivalen fra 80-tallet og bandet har inspirert hundrevis av grupper rundt om i verden siden. De har lagd en mengde med plater og turnert heftig i alle år. De låter fortsatt dritbra live og har på denne turneen at på til fått med seg Craig Moore fra det legendariske 60-talls garage bandet GONN (sjekk ut Blackout Of Gretely på Nuggets samlingen!) Dette kommer til å bli så inn i hælvete fett! Med på kvelden blir også det fantastiske orkesteret Bazooka Boppers. Dette bør ikke misses!!! CARLS AND THE RHYTHM ALL STARS Caven, lørdag 1. november Etter å ha turnert rundt i USA, og gitt ut plate hos selveste WILD PRESENTS, kommer endelig Carl and the Rhythm All Stars til Norge. Lørdag 1 november inntar de vår lille hule i Økernveien, og vi kan love et sceneshow verdig ethvert bomberom. Carl and the Rhythm All Stars spiller autentisk primitiv rockabilly sterkt influert av Honky Tonk, Rhythm’n’Blues og western swing. Medlemmene i bandet består av folk fra både Frankrike og Portugal. Så her er det bare å ta med seg danseskoa og komme!

INQUISITION, BLACK WITCHERY Betong, søndag 26. oktober Colombianske Inquisition regnes som et av de ledende søramerikanske black metal-bandene, og oppviser en hengivenhet til sjangeren man ikke har sett siden tidlig nittitall. Bandet har gitt ut kultskiver som ”Into the Infernal Regions of the Ancient Cult” og ”Magnificent Glorification of Lucifer”, og leverte nylig en forrykende konsert under årets Hole in the Sky-festival. Gikk du glipp av konserten? Se dem på South of Heaven. Så du konserten? Se dem allikevel. Black Witchery hører til den andelen av amerikanske black metalband som ikke suger. Bandet er tvert imot temmelig heftig, og ett av få som virkelig har skjønt hva black metal dreier seg om. På scenen er dette noe av det mer aggressive du kommer til å oppleve i 2008, med andre ord er det møteplikt for alle som skryter på seg kjennskap til black metal. SCARFACE Blå, tirsdag 14. oktober Scarface er kongen av Houston, Texas, og kommer til Blå 14. oktober for å holde en eksklusiv intimkonsert for fans av ekte, hard rap fra sørstatene. Under navnet Akshen signet han med Rap-A-Lot Records på slutten av åttitallet, og ga ut klassikeren ”Grip It!” med gruppa Geto Boys i ´89. Etterhvert gikk han solo, slapp album som ”The Last of a Dying Breed” og ”The Fix” og ble blant annet Lyricist of the Year på The Source Awards i 2001. Han har laget musikk med så godt som alle de store artistene i bransjen, men er kanskje best kjent i Norge for ”Guess Who´s Back” med Jay-Z og den kokaindryssende ghettoskildringen ”My Block”, begge fra 2002-albumet ”The Fix”. Som sjef for Def Jam South har han lansert stjerner som Ludacris og Young Jeezy, og Scarface er virkelig din favorittrappers favorittrapper.

OM Garage Oslo, onsdag 5. November Det stod i høy jubel på kontoret da vi fikk nyheten om Om konserten. Her snakker vi en duo bestående av bassist/vokalist Al Cisneros (fra det legendariske bandet Sleep) og trommeslager Emil Amos. Kort og godt forklart, spiller Om psykedelisk postrock der temaer og elemter dras ut i det uendelige og spiller på maning inn i det mørke enn selve musikken som fokuspunkt. Tungt, dystert og ytterst originalt for å si det sånn. Kjenner vi ryktet til bandet, bør du ikke legge så altfor mange planer denne kvelden. En konsert også gitt ut som liveplate, ”Live At Jerusalem” klokket inn på hele fem og en halv time. Her kommer det til å bli høyt. Jævlig høyt.

REDAKTØR: ANDREAS TYLDEN

10/2008

En lykkelig forening av Imsdal kildevann og fruktjuice

IBSEN OG KNEIPBRØD

SCENEKUNST MEIR/MERA Black Box Teater: 10. – 12. oktober Med: Cinnober Teater og Ning. Tekst: Maria Tryti Vennerød. Musikk: Mansoor Hosseini med ensemblet. Regi: Svante Aulis Løwenborg. Med bl.a: Lisa Dillan, Elisabeth Holmez, Amund Sjølie Sveen. To småjenter leker i en dam. En drukner. Den andre blir fremstilt som en lesbisk morder. Det er med andre ord mange grunner til å se samtidsdrama i høst, spesielt når Cinnober Teater fra Göteborg gjester Black Box. Kompaniet høstet stor jubel for sin tolkning av Fosses´ Suzannah under Ultimafestivalen 2006, og nå krysser de igjen det musikalske dramaets grenser med en visuell og teatralsk iscenesettelse av Maria Try Vennerøds stykke Meir/Mera. Oppsetningen er et samarbeidsprosjekt mellom Dans- og Teaterfestivalen i Göteborg, det norske samtidsmusikkensemblet Ning, og den svenske klassiske sangeren Elisabeth Holmertz. Med passe masse homo-sadistiske undertoner, et par hardspark mot makt og moral blir Meir/Mera en både parodisk og engasjerende, merkelig og sår oppsetning hvor skillelinjene mellom musikk og taleteater viskes ut, og går over i hverandre. Er det de voksnes snevre verden som hindrer de småpiger i å elske? Vi får bare glede oss og stole på det truppen selv sier: Death by water! Det här är teater. Det er direkte merkverdig at teatersjefene enda ikke har oppdaget det enorme potensialet som ligger i norske dramatikeres kvalitetsnivå i dag. For det er der. Det spilles bare nesten aldri på de store scenene. Gjennom flere tiår har norske dramatikere måttet til utlandet for å få satt opp stykkene sine og institusjonsteatrene synes alltid å velge de trygge klassiske dramaene fra større internasjonale iscenesettere. Hvorfor er slik at Ibsen kan spilles og omgjøres på tusen forskjellige nyskapende måter, til det ikke lenger ligner på noe fra hans villeste fantasier, mens et moderne stykke som omhandler nøyaktig samme tematikk, ikke settes opp? Det kan virke som at med mindre stykket i seg selv er såpass utsvevende og uangripelig i både form og tekst, eller at dramatikeren allerede har oppnådd suksess utenfor landets grenser, blir det totalt oversett. Men vi har jo Jon Fosse, da. Og respekt til ham som har klart å klatre seg seg til toppen av samtidsscenen, men der står han nesten alltid alene. De andre må enten gå til filmen, slutte å skrive dramatikk eller nøye seg med MS Innvik. Giske gjorde sitt ved å tilføye Dramatikkens hus til et av de mest levende norske scenene, Det Åpne Teater, men det er ikke nødvendigvis der det generelle publikum først går når de vil se dramatikk. Håpet i horisonten er allikevel der, med det massive skiftet av påtroppende teatersjefer ved årsskiftet. Hvis Hanne Tømta, som overtar ved Nationaleteateret etter Eirik Storbø, holder løftet sitt om å endre kursen vekk fra den tunge institusjonelle bunnlinja med Ibsen, Strinberg og co, og satser på ny norsk dramatikk, kommer kanskje dagen da talentfulle samtidsdramatikere som Susanne Øgelænd og Finn Ionker får spilt stykkende sine på scener som når ut til publikumassen de fortjener. I mellomtiden må nok norske dramatikere nøye seg med kneipbrød og Black Box. Desverre.

EXPERIENCE NORWAY SWEDEN AND DENMARK Mora-Sälen körs endast under vintersäsongen

VÅRA BUSSLINJER = Ort med fast återförsäljare

Vidare mot

Berlin med

linje 902

Vidare mot

Prag med linje 920 080825

www.swebusexpress.se :: 0771-218 www.swebusexpress.no :: 800 58 218 444 www.swebusexpress.dk :: 8070 3300

LØRDANS: LIMBS THEOREM Nationagalleriets Aula: Lørdag 25. oktober kl. 15.00 Koreografi: William Forsythe. Musikk: Thom Willems. I høst skal alle inn i operaen, bastabom. Vi latet oss på taket altfor lenge, tenkt at opera er æsjbæsj og noen har nevnt at ballett er femi. Og hvis du er en av dem som motsetter deg idéen av å pine deg gjennom en hel forestilling, bli svett under lårene og må drikke deg såpass full i pausen at du er til sjenanse for Rigmor på rad tre, finnes det alternativer: Utvalgte lørdager framover arrangeres Lørdans, et samarbeid mellom Nasjonalballeten og Nasjonalmuseet der forskjellige utdrag fra aktuelle balletter vises. Oktobers prøvesmakning blir Limbs Theorem, en neoklassisk balettdrøm koreografert av William Forsyth. Hans fascinerende bevegelige balettspråk og stemningsfulle dansebilder av lys, mørke og avstand har ikke ufortjent plassert ham blant verdens ledende koreografer. Tonesatt av hans faste kompanjong Thom Willems, føyer de seg i rekken av store internasjonale komponister og iscenesettere som har gjestet operahuset det siste halve året. Lørdans er ikke bare gratis, de spesielt interesserte vil få anledning til å stille spørsmål til dansere og koreografer og dessuten varer det ikke så lenge at du rekker å bli klam noesomhelst sted. KATE PENDRY: PORNOGRAPY Det Åpne Teater: 15. – 26. oktober. Regi: Kate Pendry. Med bl.a: M. Ferreira, N. Howard, J. Jørgensen, M.L. Rasmussen, E. Skåden. Stykket spilles på engelsk. Den britiske preformance- og sjokk-kunstneren Kate Pendry setter i høst opp første del av sin triologi i det hun selv kaller ”granskningsteater”: Pornography – et rettssalsdrama. Med solofigurer som Dead Diana, Marylin Monroe med fiskekroker gjennom huden, og stykker om barn som dreper barn har Pendry utallige ganger fått oss til å tenke: Er dette lov, burde dette settes opp, hvor i helvete er teatertilsynet. I Pornography deles scenen mellom pornoindustriens forsvarere på den ene siden og Folkeaksjonen mot Porno på den andre. Underveis skal de to partene legge fram sin sak for en jury og dommer. Og sånne opplegg sikter vel til at det er vi, publikum, som er dommerne. Er det kontroversielt, eller bare (enda) et skrik etter oppmerksomhet fra Pendrys side? Antageligvis litt begge deler, og det sikkert er en grunn til at stykket har satt aldersgrensen til 18 år: noen grisete ord blir det nok. Kanskje får vi en runde debatt om samtidsdramaet bør få noen rammer for hva som er gangbart, og er vi riktig, riktig heldige får vi nok også den gode, ettertenksomme, samtalen etterpå.

MELANCHOLIA Den Norske Opera & Ballett: 3. – 5. oktober Musikk: Georg Friedrich Haas. Libretto: Jon Fosse. Regi: Stanislas Norley. Med bl.a: Otto Katzameier, Melanie Watz, Johannes Schmidt, Ruth Weber. Hva er egentlig greia med Jon Fosse? Ingen vet. Han er stor i Tyskland, han lager stykker på tegnespråk, han har sitt eget tegn-språk, og vi skjønner ikke en drit av skuespillene hans, så da må han jo være bra. Operaforestillingen om rogalandskunstneren Lars Hertevig (1830-92) hadde premiere på Opèra National de Paris i juni og kommer til Oslo som en del av Ultima-festivalen. Og de som kjenner Hertevigs arbeider vet han står, forøvrig uten sidestykke i norsk kunsthistorie, som en lyskunstner hvis arbeider står i kontrast til et liv preget av et ugrunnelig mørke, ulykkelig kjærlighet, galskap og fattigdom. Dette blir det stor opera av, og ikke mindre storslått blir det når en av vår tids mest spilte komponister, Georg Friedrich Haas har skrevet musikken, og Stanlislas Nordley, som for øvrig nettopp mottok den mest prestisjetunge prisen innen engelsk scenekunst, Laurence Oliver Award, har regien. Melancholia er basert på første kapittel i Fosses’ Melancholia 1, og skildrer Hertevigs studieopphold i Düsseldorf, en periode i hans liv som ble utslagsgivende for hans videre kunstneriske virke: Han gikk på en smell. Aftenposten og Dagbladet har allerede gitt Melancholia terningkast promp, men undertegnede mener alle bør få det med seg for å kunne si at ja, jeg har sett noe basert på noe av Fosse, og jeg skjønte greia. Kanskje. Litt, i hvert fall. JUNGELBOKA Det Norske Teater f.o.m 9. oktober. Regi: Erik Ulfsby. Tekst: Alexander Mørk- Eidem. Mowgli: Adil. Det kan være farlig, det, å lage nyversjoner av gamle klassikere, som da du hørte trance-versonen av Andungen Gakk-Gakk, og ble aggresiv, vill i øynene, brølte ut et desperat ”HVORFOR.” Og nå gjør de det med Kiplings Jungelboken, og de bør faen meg passe seg. Vi elsker Jungelboken, alle som en, ikke prøv å late som noe annet. I Det Norske Teaters storsatsing i høst er boken en asfaltjungel der Mowgly er gatevis, Shere Khan er en skinhead og Bhagera, en middelaldrende transvestitt. Det dreier seg om den harde kampen om overlevelse i en ruinlagt by uten lover og regler og Mowgli må lære seg jungelloven for å klare seg. Jepp, ulveflokken er hiphoppere, apene er snikete snobber og det hele foregår på nynorsk. Noen som sa fallhøyde? Ja, opptil flere. Men det er naturligvis mynta på ungdommen, og her som ellers; den i alle aldre. Jungelboka mikser streetdance, kong-fu og hiphop i en epeleptisk blanding av teater, dans og live-electronica komponert av Peter Baden og han fyren fra Multicyde. Stockholm-versjonen av samme stykke hadde kjempesuksess i Sverige, og klarer ikke hovedrolleinhaver Adil (dansefeber) å overbevise oss om at Jungelboka, i motsetning til Romeo og Julie in Rap, kan nygjøres på en overbevisende og ikke påtvunget ungdommelig måte, klarer ingen det. Kipling roterer jo i grava uansett.

REDAKTØR: ÅSE FORMO

29. OKTOBER: JON HASSELL OG MAARIFA STREET www.nasjonaljazzscene.no 10/2008

KUNSTGUIDE SOFIE BERNTSEN Galleri MGM 9. oktober - 16. November ”Å gjøre hva man vil” er inspirasjonen til denne utstillingen og er Sofie Berntsens andre solo på galleri MGM. Som flere av de andre kunstnerne på galleriet er Berntsen blant de mest interessente unge, norske kunstnerne i dag og vi gleder oss bestandig til en ny utstilling av denne egenrådige og smått eksentriske dama. Forrige gang laget hun en kjempestor bølge av små innrammede bølger satt tett i tett sammen. Denne gangen viser hun en kjempestor blyanttegning og en kjempestor collage som speiler hverandre. På den ene siden collager klippet fra Illustrert Vitenskap fra åttitallet, der data-estetikken og disko-estetikken er vanskelig å skille fra hverandre. Denne billedbanken preges av fargesterke, kvasi-vitenskaplige illustrasjoner som glorifiserer data-alderen og vitenskapens muligheter. Det andre temaet ser ut som modernisme anno 1930-tallet (Bauhaus og futurisme). Komplekse mønstre basert på matematiske formler utført med duse farger og håndskravering med fargeblyanter. Midt i denne verden befolket av abstrakte komposisjoner viser hun også massevis av små montre med små, rare verdener i og et tre og et portrett av en kvinne som ser ut som Charlotte Rampling. Det er fint å se at Sofie Berntsen bare gjør som hun vil og lar hele oppskriftkunsten seile sin egen sjø. Haxthausensgate 3

MORTEN SLETTEMEÅS GAD 9. oktober - 2. november Dette er Morten Slettemeås første soloutstilling på galleri GAD. I likhet med flere av galleriets tidligere utstillinger presenteres vi her for fargesprakende malerier i store formater. Morten Slettemeås er ikke bare maler men en ordentlig kunstner; han tar det stakkars maleriets historie og status svært alvorlig. Hos ham får maleriet både oppreisning og løfter om et fortsatt langt og lykkelig liv som gullkalven kunstverden bare må danse rundt. Men i motsetning til andre malere, klarer Slettemeås å forklare meg hvorfor maleri fremdeles er viktig i 2008. Bildene hans er både stygge og utrolig vakre på samme tid; han kutter opp og limer sammen motivene på en så utspekulert måte at man tvinges til å prøve å følge det oppløste narrativet som utspiller seg i bildene hans med store sprang fra tynne, skisseaktige strøk i pastell til tykke lag oljesøl og grusomme fargekombinasjoner. Her er Lavkultur; spilt av reklame og dagsferske bilder fra avisen, og Kunsthistorie; spilt av kopier av kunsthistoriens mest kjente verk (du kjenner de igjen og du har sett de før - de er en del av den kollektive hukommelsen); sammen danner de en salig suppe, der det er uklart hva slags status bildene har. Slettemeås stjeler som en ravn og leker i kunsthistorien som om det var hans egen bakgård. Gå og se, så kanskje du får troen på maleriet igjen du også. Tøyengata/Monrads gate ved Munch museet LEE FRIEDLANDER, NOBUYOSHI ARAKI Galleri Riis 2. oktober – 26. oktober Lee Friedlanders “The Little Screens” er en hverdagspoetisk serie med fotografier av TV-skjermene som var typiske for moteller/hoteller og andre tilnærmet anonyme rom på sekstitallet i USA. Hver skjerm viser bilder fra populærkulturen, politiske figurer eller C-kjendiser fra tiden. Rommene kan være hvor-og når- som helst. Det er en skildring av fotografen på vandring i det amerikanske landskapet- og den lettere melankolske tilværelsen tilknyttet det å være underveis over lengre tid. Det er en unik presentasjon av det amerikanske sekstitallet slik mange opplevde det der- gjenspeilet gjennom fjernsynet og formidlet i flakkende lys i de tusen hjem. Det er utgitt en fin bok til dette prosjektet, med et enda finere forord skrevet av den amerikanske fotografen Walker Evans; “The pictures in these pages are in effect deft, witty, spanking little poems of hate”. Samtidig viser Riis også den kontroversielle japanske fotografen Nobuyoshi Araki. Særlig er det hans aktstudier der modellene er kneblet og bundet som har vært ankepunktet. Arbeidene som vises på Riis er svart-hvitt fotografier av kvinner som har blitt bundet ifølge Kinbaku metoden. Kinbaku er en japansk bondage-metode og betyr- “vakker binding/knyting”. Filipstadveien 5 LELLO//ARNELL – JØRGEN CRAIG, TOBIAS ARNELL Galleri Erik Steen 9. oktober – 9. november Galleriet befriende fritt for jentelus har nå fått to nye kjekke og flinke gutter med på laget, Jørgen Craig Lello og Tobias Arnell som debuterer med utstillingen Rediscovery. Som tittelen antyder handler det her om oppdagelsesreiser á la Tintin og tiden rundt forrige århundreskifte, da eventyrere reiste planeten rundt og fylte i de hvite flekkene på kartet. Kunstnerne forholder seg nonchalant til sannheten som begrep og lar den småkriminelle spøkelseskladden leke pseudo-autor i utstillingen. Den sorte globusen ”Taking one step back in order to take two steps forward” viser jordkloden som bare en eneste svart flekk. Her er all tidligere kunnskap utslettet eller mørklagt. Den andre globusen som vises i utstillingen er også en slags omskriving av historien og basert på Sir Henry Stanleys legendariske ekspedisjon for å finne sin skotske venn; ”Doctor Livingstone,I presume?”. Kunstnerne kjøpte første utgaven av boken ”How I found Livingstone” fra 1871, og har skåret ut ca 700 sirkler av REDAKTØR: MARIANNE ZAMECZNIK

10/2008

boksidene og satt de sammen til en globus. På den måten har de gjort verdens mest kjente røverhistorie om til et nytt verdensbilde. Det tredje skulpturverket består av antikke stoler, sølv og porselen satt sammen til en abstrakt form og pakket inn i svart krympeplast. Sammen utgjør de en silhuett av en sort, abstrakt form som man kjenner igjen, pakket i industriell innpakking og utstyrt med bærebjelker for imaginære sherpaer. Utgangspunktet for dette verket er historien om den svenske folkehelten Sven Hedin som oppdaget områder i Midtøsten og Asia på slutten av attenhundretallet. Som heltmodig eventyrer og gentleman tok han med seg ett års opplag av en svensk avis på en lang reise til Asia, så han skulle ha en ”fersk” avis til morgenkaffen hver dag mens han var på reise. Avisen skulle være et symbol på sivilisasjonen, men fungerte samtidig som en slags merkelig tidsmaskin ett år tilbake i tid. For kunstnerne er denne utstillingen en metode for å bygge opp et verdensbilde. Alle må bygge seg et eget, subjektivt verdensbilde basert på den kunnskapen man har eller mangler. Den frekke omgangen med fakta er inspirert av vår tids demokratiske historieskriving; Wikipedia og konspirasjonsteorier kan introdusere de mest absurde påstander for å underbygge sine teorier. Som leser forholder man seg iblant noe ukritisk til disse fakta, og dermed er det fritt leide inn i den kollektive bevisstheten. Drammensveien 130 / C13 LENE BERG Fotogalleriet 28.august - 21.september Lene Berg har akkurat kommet hjem fra et år på det prestisjefulle stipendoppholdet ISCP i New York med utstillingen ”Den druknede, et camera obscura og andre likheter”. I dette prosjektet, som først ble presentert på Sydney Biennalen tidligere i år, jobber Berg med det hun kaller “fotografiske paradokser”, det vil si paradokser som oppstår pga. troen på fotografiske bilder, deres objektivitet og sannferdighet. Sentralt i utstillingen står videoen ”Den Druknede” som tar utgangspunkt i et fotografi fra 1840, Le Noyé (”Den Druknede”) av den franske fotografen Hippolyte Bayard. Videoen forteller historien om det iscenesatte selvportrettet av den druknede Bayard. Bayard laget selvportrettet i affekt fordi han følte seg snytt for ære og berømmelse for sin fotografiske oppfinnelse (som gikk til konkurrenten Louis Daguerre). Bildet kan derfor sees som et monument over dem som ikke lykkes i å være først med en oppfinnelse. Inn i historien om Bayard veves et antall episoder og assosiasjoner rundt forskjellige fotografiske bilder av diverse personer og situasjoner inn, blant dem Sherlock Holmes, verdens opprinnelse, Jean-Paul Sartre, et par epler, en døende soldat, Adolf Hitler med flere. På den måten blir dette ikke bare historien om en av fotohistoriens mindre heldige pionerer, men viser også hvordan bildet av den druknede Bayard forespeilet mange av de problemer og misforståelser som skulle komme til å prege synet på fotografi og senere film. Kanskje gjorde han egentlig en viktig oppdagelse, som verken han selv eller hans samtid var interessert i å utforske eller anerkjenne. I tillegg til dette videoverket vises en serie collager og et camera obscura. Utstillingen sirkler rundt forholdet mellom sannhet, virkelighet og fotografiske bilder. Møllergata 34

R E L F R E G N E R E T R I E V G L E S GODE Mer om stillingene på www.response.no

ONSDAG-SØ NDAG 20.00 -03.0 0

VEGARD VINGE/IDA MÜLLER «VILDANDEN» Spilles: 25., 26., 28. og 30. okt. kl 19.00 og 1.-2. nov. kl 19.00 www.billettluka.no/815 11 500/Narvesen

www.blackbox.no

SHOPPINGUIDE

Veto – Crushing Digits

HENRIK VIBSKOV BOUTIQUE Tollbugata 15 Ja! Vi har skrevet om Henrik Vibskov sin butikk tidligere, men det betyr ikke at vi ikke skal gjøre det igjen. Ikke nok med det, bildet av butikken er det første som slår deg når du tar ditt daglige besøk på superfuture. com. Og med ett er vi nærmere kontinentet. Med et utvalg fra verdens mest innovative kreatører; Raf Simons, Henrik Vibskov, kunstnerkollektivet Bless, Comme des Garcon, Ute Ploier og Opening Ceremony. Og parfymer, sminke, assesoarer og magasiner kjøpt inn for å skolere den innovative kunden. Og vi håper at du eksisterer. Hvem skulle tro at Raf Simons samarbeid med Eastpack noen gang skulle lande i Norge? Alt for ditt vel og ve, hvem enn du er.

ANTI-PARFYME I 1998 bestemte Comme des Garcon seg for å gå vekk fra de vanlige naturlige indigriensene en parfyme pleier å inneholde, for å heller prøve å klone de allerede menneskeskapte luktene. Dette har resultert i en rekke spennende dufter fra den avantgarde merkevaren; Lukten av gull, brent gummi, neglelakk, nyklippet gress, cellulose, fjelluft og ørkensand. Med dette har Rey klart å redefinere vår oppfatning av moderne parfyme, og samtidig gjøre det miljøvennelig. Alle duftene er unisex bortsett fra lukten ”Man” som er ganske selvforklarende. Da vi fikk snusen på at Vibskov Boutiqe hadde tatt inn disse mye omtalte parfymene måtte vi jo selvsagt gå ned for å lukte litt på godsakene. Det kjipe var at de ikke hadde tatt inn Gold parfymen som visstnok skal generere lukten av gull. En lukt jeg virkelig kunne gitt fra meg. Men de har fått tak i de to limited Geurrilla parfymene som heter Geurrilla 1 og 2 som kun er å finne i Comme des Garcons egne Geurrilla butikker som Dove street market og Black market i sthlm. Men hva lukter de egentlig? Odeur 53. Som er den første av av anti-parfymene, som ble lansert i 98. Den skal visstnok opprette en lukten av ny bil, og gi fra seg mer lukt jo varmere det er i lufta. Som et resultat av å blande lukten fra blant annet vask som har tørket i vinden, høyfjellsluft, brent gummi, ørkensand og brent stein

MA Briskebyveien 28 Jeg kan fortsatt huske den tid da Hegdehaugsveien var en øde ørken uten fasjonable motebutikker. Det vi kunne kjøpe var fake Berverly Hills Polo club fra det som var en bod øverst i Hegdehaugsveien. Nedenfor var det ingenting. Bortsett fra MA som siden 92 har vært med på å skape, det som for tiden er norges beste handlegate. Ma er en bauta i norsk detaljvarehandel! Case closed. Man blir lett sjarmert av innehaveren som er på kundene sine som en tunisisk Portier, i et veldig flott hotell vel og merke. Så flott at det inneholder det fineste fra det fine av europeiske stjernedesignere som Dries Von Noten, Martin Margiela, Ann Demeulemeester, Marni, Rick Owens, Miu Miu og Balenciaga. Det varmer hjertet når vi ser den kulturelle overklassen går inn i det koselige butikklokalet og svir av ti tusenlapper på flotte stoffer i gode kvaliteter. Håper jeg blir slik når jeg er voksen.

«Crushing Digits» Finnes både på CD og dobbel blå vinyl.

Lazee – Setting Standards Hiphop har fått en ﬁn, ny boost i Sverige. Artister som Adam Tensta og Lazee er kjent for sin vellykkede fusjon av house- og rock-elementer i sin energiske hiphop. Ishi har produsert nesten hele albumet, men det inneholder også et spor fra Tommy Tee. I salg høsten 2008.

MGMT – Oracular Spectacular (send MGMT til 2244) Bandet som satte i gang tidenes diskusjon rundt VG-lista, har gitt ut et av 2008s desidert beste album. ACNE STUDIO Grønnegata 1 Acne-sjappa har blitt frekventert hyppig siden den flotte åpningen i fjor. Selv om merkevaren allerede er på mange dører i Oslo, er det alltid behov for en butikk med litt spissere produkter. Minimalistiske og funksjonelle klær som kan gjøre hvem som helst til en vakrere person. Ingen hipsternoia, ingen tydelige subkulturelle referanser, ingen høylytte rop om sosial plassering. Kun fokus på skjønnhet. Det er vakkert det. Og nå har jo A/W 08 kommet i butikken også. Damekolleksjonen er inspirert av Juanita Cruz, som var den første kvinnelige tyrefekteren, og fektet under navnet ” Senorita X” i 1933. En inspirasjon som er lett gjenkjennelig gjennom detaljene på skjørt, bukser og kjoler i kolleksjonen. Og herrekolleksjonen er inspirert av fjellklatrerne på 40-tallet. Som du kan finne igjen på små detaljer på skoene og bagger med en lås som holder sammen tauene til fjellklatrerne. Om jeg var en kjent friwrestler som måtte velge en merkevare jeg kunne blitt sponset av, hadde jeg valgt Acne.

Play. Er den nyeste i gjengen, og ble lansert en gang i mai, play kolleksjonen. Intensjonen er at den skal lukte så lite som mulig, og heller skape et bilde av den som bærer lukten. Denne inneholder en blanding av sjølukt, muskat, svart pepper, lime og eik. Man. Er envher tømmerhuggers bestevenn, og lukter deretter. Jeg får virkelig følelsen av at jeg har vært i skogen av å lukte på den. Og det er vel noe maskulint ved det. Lukten er framstilt av å blande hvit røyk, muskat, safran blomster, mahogny og lær.

Danmark har blitt et nytt kraftsenter for cutting edge alternatvrock, og Veto er kanskje spydspissen i denne nye bølgen. De skapte ville tilstander da de spilte på Roskildefestivalen i sommer, og du gikk vel ikke glipp av dem på Garage i september?

Produsert av Flaming Lips produsent Dave Fridmann. VG Dagbladet Aftenposten NRK Lydverket

The Ting Tings – We Started Nothing Hører du på radio som spiller dagens låter, har du garantert hørt The Ting Tings. «That’s Not My Name» og «Great DJ» har herjet norsk radio i sommer. Nå er det super hiten «That’s Not My Name» sin tur til å gjøre det samme. Albumtittelen «We Started Nothing» er ironisk nok akkurat det motsatt av hva denne duoen har gjort i 2008. The Ting Tings har vært på alles lepper denne sommeren! Kjøp albumet og kom deg på konsert 25. november på Rockefeller, Oslo.

Kings Of Leon – Only By The Night

PAPIR MEG I RÆVA

WWW.NATTOGDAG.NO

Det er ikke hver dag du sitter med et album der 7 av 11 låter er soleklare singler. «Only By The Night» kan ende opp med å ta Kings Of Leon dit «Sam’s Town» tok the Killers. Sjekk ut fantastiske låter som blant annet «Sex On Fire», «Crawl», «Use Somebody» og «Closer». Q

I butikken kan du finne et ganske bra utvalg av de mystiske luktene. Nærmere bestemt 11 forskjellige dufter fra CdG. Stikk ned i sjappa og bli med på et sanselig eventyr.

10/2008

Goth for meg, goth for deg

SKJERFETS HISTORIE Palstina / Nom De Guerre / Vibskov / Pharrell / hiphop / street art / idol / deg / dumm a / morra di

For 5 år siden introduserte Nome Guerre palestinaskjerfet slik vi en gang kjente det i sin kolleksjon. Dette var samtidig som USA invanderte Irak. Det aribiskmønstrede skjerfet hadde for lengst mistet sin funksjon som signalmarkør for noe som helst politisk, det stod heller igjen som tegnet på noe forfallent og uærlig ved samfunnet. Og med det gjorde Nome De Guerre en kommentar ved å la skjerfet komme til sin rett i motebildet, der det på mange måter egentlig hørte hjemme. Ikonoklastisk. Skjerfet ble tatt ut av sin naturlige kontekst og opererte straks på gatene i de store

metropolene sammen med en Burberry capsen, Ralph Lauren v-genseren, print t-skjorta og luksus denimen. Dette skjedde i en tid da ordet subkultur var skrevet på gule lapper overalt inne hos Bengal Consulting sitt hovedkontor. Grafittikulturen fikk komme inn i det gode selskap, og ordet ”street” ble etter hvert satt sammen med ordet ”art”. Den siste saften ble skviset ut av 80-tallets hyllest til kitsch, og blandet sammen med høyverdig kultur på en eklektisk, og den gang spennende måte. Helst med et innslag av noe eksotisk og utradisjonelt. Og der har vi skjerfet. Dansejenta og hipsterdufus plukket opp dette straks. De startet først med noen små og flaue steg inn i skjerfets verden. Men gikk etterhvert mann av huset for å bære alle disse skjerfene. I alle mulige farger! Rosa, grønt og gult pakket sammen rundt halsen som et levende og mannevondt triangel. De kunne ikke få nok, og etablerte etter hvert kvantumsrabatt til seg selv og de bånn joviale svenske vennene sine. Og stoppet ikke med det, de tok etter hvert kontrollen på produksjonsiden og lagde sine egne fargerike skjerf, fargerike nok til å imponere de bånn joviale svenske venne sine. Så om de spennende merkevarene hadde sluttet å selge disse skjerfene for lenge siden, kunne de fortsatt forskyne seg selv. Og etablerte med dette også en klikk av designere innenfor fargerike skjerf og smykker som kunne gå rundt å klappe hverandre på skulderen. Men nå er det faktisk nok. Takk skal dere ha. Skjerfene må bort fra gata, og inn til resirkulering. Merk Dette er 5 år siden, og vi er lei av det triangelformede skjerfet ditt. Og holder i den forbindelse en stor konkurranse for alle dere som skulle ha et skjerf for mye i garderoben. Her er det kvantum som teller, den som leverer inn flest skjerf til N&D vil bli den heldig vinner av N&D sin egen forundringspakke. Nå vet vi godt hvor vanskelig det kan være å gi fra seg den gode gamle suttekluten, så vi oppfordrer deg til å stjele. Så mange som mulig. Skjerf med fargene; grønn, rosa og gul teller som tre skjerf. Lykke til!

DIPLOMUTSTILLING Arkitektstudiet NTNU 9.–19.oktober 2008

MAL FANDEN PÅ TRUTEN TEKST LARS KRISTIAN MIDTSJØ

Høsten, en gledens tid! Gleden ved å være inne, ved å tenke, ved å kle seg. For på tross av sommerens befriende få klesdiktater er det godt for selvfølelsen å kunne ikle seg mer komplekse gevanter igjen. Fint, fresht, sexy, "sommerlig" osv. Hvem vil være det etter fellesferien? Nå er det høst. Og visningene fra de vi bryr oss om var en opptur tidligere i år. Det som da kjentes ut som et dystert frampek mot et nytt tungsinn (les: økonomiske nedgangstider, Den nye depresjonen) har i nettopp dét klimaet fått noe optimistisk over seg – fremtidsorientert og egenrådig som det er. Det er et mye skarpere motebilde som manifester seg - minimalisme er det nye fyndordet og designerene kanaliserer kunstreferansene heller enn å leke kunstnere selv. Denne gangen går tankene til, ja... skal vi si russisk suprematisme? Hvorfor ikke. Så, hvordan sammenfatte den dominerende trenden for A/W 08 på motespråket? Skulpturelt. Dramatisk. Android. Seriøst. Ta en tung, mørk, distansert og smått forstyrrende hyperfemininitet, paret med en teksturert, varm, strukturell futurisme - og vi nærmer oss. Alt balansert på toppen av de allstedsnærværende, massive stiletthælene. Men dette skulle jo egentlig handle om sminke! For vårt forslag

REDAKTØR: Lars Kristian Midtsjø

10/2008

til hvordan du kan gjøre dette til ditt eget, er nemlig å hake seg på en av de aller tydeligste kjennetegnene ved denne tendensen, nemlig De Nye Leppene. Sminken er endelig tilbake som markant moteaccessoir. Borte er den lipglossdynkede glasurmunnen som har dominert i årevis, forlatt til fordel for sobrere, mer krevende, mørke, ja til og med sorte lepper. Du så de sikkert hos YSL. Fint, eller hva? De kan få en enkel ungjente til å se ut som en verdensvant kurator i en håndvending. På den annen side er de åpenbart ikke noe særlig å kline med, uten at du skal bry deg for mye om akkurat det. For å gjøre det hele enkelt, skal du begynne med leppestiften, og velge antrekket etterpå. Alt det gamle rukkelet i skapet vil naturligvis se totalt umoderne ut, men du finner ut av det til slutt. Hold ansiktet relativt rent for annen farge - kanskje med unntak av et lett strøk mascara. Vi har selvfølgelig testet, og kan slå fast at dette kler de pene, smalleppede jentene best. Resten av oss burde gå for en mørk, lillastenket plommefarge istedet. Vi kan love deg at du i det minste vil se ut som et mer interessant menneske. Hele veien; Black Orchid fra Make Up Store, Middelveien; Rouge Allure No 27 Excentric fra Chanel.

Vernissage torsdag 9. oktober kl.18.00. Sted: Statsarkivets gamle lokaler, Høgskoleparken ved Samfundet. Utstillingen vil bli åpnet ved Øivind Christoffersen, Administrerende direktør Statsbygg. Åpne presentasjoner med tilbakemelding fra sensor tirsdag 14, onsdag 15, og torsdag 16.oktober i R7, Gløshaugen NTNU. Torsdagen avsluttes med paneldebatt. Utstillingen er åpen: Fredag 10.oktober Lørdag 11.oktober Søndag 12.oktober Mandag 13.oktober Tirsdag 14.oktober Onsdag 15.oktober Torsdag 16.oktober Fredag 17.oktober Lørdag 18.oktober Søndag 19.oktober

14.00–18.00 14.00–18.00 14.00–18.00 14.00–18.00 14.00–18.00 14.00–18.00 14.00–21.00 stengt 14.00–18.00 14.00–18.00

KITCHEN Foto: Espen Nersveen

Calvin Klein • Busnel • Ralph Lauren • Adele • Tommy Hilﬁger • Bogerud • Chanel • Versace • Prada • Gucci Mormor • Guess • Diesel • Marc Jacobs • Adelsten • Louis Vuitton • Bik Bok • YSL • Donna Karan • Burberry Acne Pour • Tante Birte • Paul Smith • B-Young • Dolce & Gabanna • American Vintage • Denimbirds • Odd Molly Sivs hjemmelagde • Tiger of Sweden • Filippa K • Cubus • Bruuns Bazar • Vivikes • Armani • Cheap Monday Blue Blood • Lene V • Moods of Norway • DKNY • Per Spook • H&M • m.m.

Glasvegas - Glasvegas Lurer du på hvorfor alle snakker om Glasvegas? Kjøp skiva - lytt - og vi garanterer at du vil bli en av oss som forstår hvorfor dette er britisk rock på sitt aller beste. «And the feeling that if the Libs (The Libertines) deﬁned the start of the decade and Arctic Monkeys it’s middle, then Glasvegas are almost certainly going to deﬁne it’s end. And beyond». NME

GRIMS GRENKA

AC/DC – Black Ice 8 YEARS OF WAITING IS OVER – LET THERE BE ROCK! Black Ice kommer i 3 ulike farger og en limited edition. I salg over hele landet 20. oktober!!

Cyndi Lauper – Bring Ya To The Brink Utenlandsk presse har gått rimelig langt i å antyde at dette er albumet Madonna skulle ønske hun hadde gitt ut i stede for «Hard Candy» dette året. Låtene «High and Mighty», «Into the Nightlife», «Rocking Chair», «Lay Me Down» og «Echo» er eksempler på genialt samspill mellom artist og produsent. På albumet har Cyndi fått med seg produsentnavn som Kleerup, Basement Jaxx og Scumfrog. Konsert på Sentrum Scene 24. oktober. Dagsavisen GRIMS GRENKA Kongensg 5

Bo Kaspers Orkester – 8 (bo til 2244) Bo Kaspers Orkester er en av de virkelige tungvekterne i Skandinavisk musikkliv. De er ekstremt stilsikre på deres åttende album, der de har funnet tilbake til sitt jazza signatursound. Er du i Oslo 17. oktober bør du stikke innom Litteraturhuset, der Bosse & co snakker om tekst og fremfører låter fra sitt nye album. «8» er i salg overalt nå, send «BO» til 2244 for å få musikk på mobilen.

Gluecifer – Kings Of Rock (Best Of and Rarities) Ingen over, ingen ved siden - få med deg dette essensiele dobbeltalbumet med udødelige rockeklassikere og skjeldenheter. Gluecifer var en av spydspissene i den skandinaviske rockescenen, som bidro til en rockerevival over hele kloden, før de ble oppløst i 2005, og denne kulturskatten er et must for alle som har et forhold til rock. I salg nå.

10/2008

Der fortælles i gamle Dage at have været en Skik, at ingen maatte begraves, førend nogen indfandt sig, der kunde sige en Ting den Afdøde til Roes. Grims Grenka har hypet seg selv opp til å bli Norges Eneste Design Hotel. Og hvis du er i tvil, noe fiduskunsten av Ekatherina S lett kan medføre at du blir, så står det en diskret pall med bøker som heter Design Hotels rett ved resepsjonen. Jeg vil tippe at Grims Grenka er med. Etter en trapp bak en dør gjennom en bar ligger Madu, Grims Grenkas restaurant som i teorien skulle gi litt etterlengtet fornyelse av spisealternativene i Kvadraturen. Ideen om moderne asiatisk fusion kjøkken er god, men Madu tryner kraftig på vei til hylla med kokebøker. Madu er så dårlig at det er på grensen til barnslig å skrive om det. Null service, begredelig mat og den verste vinlista på denne siden av Totalen i Haugesund. Dette forhindrede dog ingen Begravelse; efterdi hvor slet Levnet den Afdøde end havde ført, saa gaves der dog altid en liden Leilighed at sige ham noget til Berømmelse. Det regner i Norge, til og med på kule designhoteller. Garderobe Grims Grenka er tingen, og jeg vet dere har en, så hvis dere i tillegg lar oss få bruke den, eller sågar til og med hjelper gjestene, så slipper vi å sitte i dampen av vått yttertøy mens vi spiser. Det å snakke engelsk, særlig når ingen andre i mils omkrets har noe annet enn norsk eller svensk som morsmål, er mildt sagt fjollete. Kelners presentasjon av meny og vin er tillært og stiv, og fremstår åpenbart som puggede instrukser fra kjøkkenet om hva som skal selges i dag. Det er ikke tillitsvekkende. En Aagerkarl, der ved sine haarde og ubillige Renter havde giort sig forhadt af alle, døde paa den Tiid: hans Legeme blev længe liggende u-jordet, efterdi ingen udi den heele Stad kunde hitte paa det ringeste til hans Roes.

FoTO ANTON SOGGIU

Betjeningen ga ordre om at alt som ble servert skulle vi alle spise av. Så vi bestilte begge soft shell crabs til forrett i håp om at det kunne medføre at vi fikk hver vår asjett. Det gjorde det, men det var et feilgrep fra vår side. Krabber ble servert på vannmelonbiter med en vannmeloncoulis. Selv om kombinasjonen i seg selv er godt tenkt, og hadde vært enda bedre hvis det hadde vært et snev av krydder i retten, så er altså ikke soggy vannmelon noe jeg skal eller vil bruke Natt og Dags surt opptjente annonsekroner på. Vannmelon skal være krisp og frisk Madu, ikke fra tre dager gamle kjøleskapskalde skiver. Hovedretten var and og reinsdyr med diverse tilbehør man kan bestille. Tranchere andelår, det var det vår mann på gulvet sa han skulle gjøre, Grims Grenka, er ikke best utført ved å stå å hakke lettere panisk på kjøttet med to skjeer. Men etter at kelneren hadde fått måkt tilbake på asjetten det som i prosessen hadde blitt bearbeidet utover store deler av nærområdet (det som havnet på gulvet fikk heldigvis ligge), føltes det som sikkert at ingen grad av mishandling kunne overgå det som allerede hadde skjedd på kjøkkenet. Det var den tørreste anda noensinne. Vi fikk også dessert. Vinlista på Madu er, på samme måte som menyen, skjemmet av skrivefeil. Den er ikke innholdsrik, og er preget av fantasiløse valg. At vinene er sortert under, i beste fall, svært ullne overskrifter som Muscular, Silky og Exotic gjør heller ikke sitt til å styrke følelsen verdensvant ønologi. At et sted som skryter på seg tre barer bare har to hvite viner på glass er helt uforstålig. Endeligen indfandt sig en Barbeer, som vidnede, at intet Skiæg havde været ham lettere at rage end den Afdødes, hvorpaa han strax blev begraven. Ludvig Holberg, Moralske tanker, 1744. Hva kan jeg si, reinsdyret var slett ikke verst. Petter Snare

BURGERGuIDE

Be Cool Stay in School! But Party at

En notorisk ansatt ved et av byens vannhull, fikk i oppgave å oppdrive hele tjue gram marijuana for engelske Coldplay. Klart det. Skal man tyne seg gjennom to timer med utagert syt og klag, trengs det inspirasjon til.

Pia Skevik rømte landet og gifta seg med en viss Jonas i Japan. Jævla streiting, ass. Mad props til den hyggelige bartenderen på Internasjonalen som brukte en hel fredag ettermiddag på å forsøke å skaffe det åpenbart utdaterte blandevannet ingefærøl. Hyggelig fyr. Det er viden kjent at stabæk-spiss Daniel Nannskog dytter ballene sine inn i langt mer enn nettmasker. Nå har han fått gult kort av kona, og må muligens flytte hjem til Sverige igjen. For der bor det som kjent ikke kvins.. Det sies at Per Heimly er gått til filmen. Eventuelt er han gått til helvete og filma det. Nordlendingen er observert drassende på et filmkamera overalt, og resultatet kommer sikkert på en kino nær deg om et års. Blåfilm får en helt ny betydning. En tungt beruset Lars Kilevold skal ha uttalt til en mist like tungt beruset natt&dag-ansatt at livet ikke var så halvgæærnt allikevel. Su much for «livet er for kjipt», altså. Og a propos norske 80-tallshitmakere; Lage Fossheim har skaffa seg norges miste skinnjakke. Helt sant. Baren Nobilis i Josefinesgate har visstnok blitt kåret til verdens beste bar. De sendte oss i allefall en mail som henviste til en utenlandsk nettside som mente at vestkant-hangouten var bedre enn alt Barcelona og Berlin hadde å by på. Grattis. Og wtf? Johnny Logan og Per Sundnes. Radarpar. Iallfall backstage før teipingen av et NRK-program. Sundnes til Logan : ”You used to be a big fashion icon”. Dermed var isen brutt. Dipset var visstnok ikke veldig ålreite før konsertene sine landet rundt et par uker tilbake. Harlemgutta krevde ti lapper ekstra for å gå på scenen, og forlenga raideren sin med et par A4-sider rett etter at oppvarmingsacten var ferdig. It’s a hard knock life, gitt. Mia Gundersen hevder i sin nye bok at hun og Røkke bare nussa litt, før de la seg til å sove. Det er feil. De pulte. Enkelt som det. All PR er god PR. Bortsett fra for Bejamin Lee som, som nevnt tidligere, ikke trenger slikt. Derfor hopper vi glatt over å nevne at baren hans nå har åpna. I Pløensgate. Rett ovenfor Mono. Du hørte det ikke fra oss. For vi skriver ikke om Fisk&Vilt. Den nye baren til Benjamin altså. Vazelina-gitarist Eldar Vågan og skuespillerinne Caroline Andersen ble observert på vei inn i et skur på Storås-festivalen. Kjør på Eldar! Er ikke uten grunn du har kalt opp bandet ditt etter et glidemiddel! Vår musikkanmelder Jan-Olav Glette mener han har mistet personnummeret sitt. Har du sett det, eller har opplysninger om hvor det befinner seg, så vennligst ta kontakt med redaksjonen.

Ryes Thorvald Meyers gate 59 En av byens beste burgere serveres med god cole slaw, ost og bacon og store potetbåter. Men hva er det med det gigantiske burgerbrødet som er dobbelt så stort som burgern. Finn mindre bunns eller lage større burgere. Clodion Bygdøy alle 63 Stedet har i hvertfall anstendighet til å servere deg god dagen derpå kost, etter at de har brukt dagen før på å skjenke deg med øl. Store fine burgere, godt brød og godt øl. Hvis de bare kan bytte interiørdesigner så blir detta skikkelig bra. www.clodion.no Radisson SAS Royal Hotel, København Hammerichsgade 1, København Dette er burgeren sin, med i Oslo guiden siden den bare er en kort båttur unna. Store fine burgere, nykvernet kjøtt og digg ost. Funny nok heter den Royal Burger. Because of the metric system.

ons-søn 22.00 - 03.00

Because the night belongs to us! Gratis leie for selskaper o.l www.johnsbar.no universitetsg. 26

Beach Club Bryggetorget 14 Klassisk burgersted, selv om burgerne ikke lenger lever opp til myten om det første anstendige burgerstedet i Oslo. Men liker du ikke burgeren kan du alltids ta deg en cowboyfrokost og en Bloody Mary. www.beachclub.no TGIF Karl Johans gate 35 Dette er muligens turistfelle nr en. Drinker med mer E-farver enn alkohol, ballonger til alle, studenter som må nedverdige seg til å gå i byens aller fjerneste uniformer for å få litt tips. Samt støyende og irriterende dårlig musikk. Men de har gode burgere, det skal de ha. www.tgifriday.com

BAKERIGUIDE

www .bage landj uice. no

FROKOSTTILBUD! Bagel med

Åpent Bakeri Inkognito terasse 1 Åpent Bakeri har insistert på lite gjær og lang hevetid lenge. Det må åpenbart funke siden landbrødet deres blir servert på de fleste anstendige restauranter i Oslo. Server byens beste scones med syltetøy. Er også på Damplassen. www.apentbakeri.no

ost/skinke/salami & Appelsinjuice Serveres alle hverdager frem til 11:00

Godt Brød Thorvald Meyersgate 49 Åpnet i Bergen for mange år siden. Lager smørbrød (høres riktigere ut enn sandwich liksom), på stedet som minner om matpakken din, bare veldig mye bedre. Har også knallgode skillingsboller, de er jo tross alt bergensere. Fire utsalg i Oslo. www.bakeverksted.no Baker Samson Youngstorget 2 Baker Samson er det nærmeste du kommer masseproduksjon på denne lista, men de har anstendig bakevarer og fryktelig god marispankake. Finnes over hele byen. www.samson.no United Bakeries Karl Johans gt. 37-43 Et hot lunsjsted for nybakte mødre. På Frognerplass lørdager er det faktisk ikke mulig å gjette at man er midt i sentrum, siden hele plassen er fylt opp med lettmetalls off-road barnevogner. Men de har gode scones og, OMG, politisk korrekt speltbrød. www.unitedbakeries.com Korn Bakeri Langviksveien 15 Korn Bakeri er et lite bakeri med utsalg på Bygdøy, perfekt plassert for høstlig strandturen på Huk. Lager boller og brød som er så sunne at det får spelt brød til å fremstå som hveteboller. Hvis du ikke komemr deg til Bygdøy selges brødene i b.la. helsekostbutikker over hele byen. www.kornbygdoy.no

REDAKTØR: PETTER SNARE

GRÜN

ERLØ

A | FR Vi ha OGNE r R|G Kom også ST RENS U inno EN | Ø D m da ENTTI VRE S LBUD LOTTS vel! GT. ! 10/2008

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

har nå overtatt vokalen og hans innsats er vel egentlig aldri det store problemet. Det er trivelig og morsomt å høre en annerledes tolkning av “No Fun”, men som resten av materialet blir den i dag mest kuriosa og minner om en forgangen tid. Men jeg er sikker på at det finnes folk med et hjerte for ADFs musikk også i 2008. Blant dem Prins Haakon Magnus. Det blir bare ikke meg eller noen av kollegene på kontoret. Vi får i beste fall nøye oss med en politisk sympatierklæring. Jan-Olav Glette

Blind Archery Club

BEST AKKURAT NÅ

Same kind of monster

BEENIE MAN Gimme Gimme Gimme (BIG SHIP/IMPORT)

Kongen av dancehall teamer endelig opp med Stephen ”Di Genius” McGregor. Det skule han gjort for lenge siden.

METALLICA Death Magnetic (UNIVERSAL)

Jeg var ikke alene med å erklære Metallicas død da The Black Album kom ut i 1991. Jeg var heller ikke alene om å hamre inn den siste spikeren i kista med dokumentaren Some Kind Of Monster. Metallica, good-fucking-bye! En gang for alle. Dermed har forventningene til Death Magnetic i lang tid vært nærmest lik null. Ved første gjennomlytt låter det som forventet. Drit, drit og atter drit. Resilkulerte ”thrash” riff, fjortislyrikk, meningsløse soloer og (grøss) Lars Ulrichs kaskader av ”uggah-buggah” rytmer. Tross. Under platens horrible overkomprimerte overflate, er sannheten overraskende annerledes. ”Death Magnetic” låter unektelig mer Metallica enn de har gjort siden And Justice For All. Produsent Rick Rubin kan alle kredtriksa i boka og får Metallica anno 2008 til å låte, jeg hater å si det bra. Ganske så bra, faktisk. Produksjonen er riktignok beyond håpløs der alt vrenger på maks absolutt hele veien, samtidig er det noe umiddelbart over mye av materialet som tar meg tilbake som tolvåring, da jeg hørte Master Of Puppets for første gang. Fett. James Hetfield synger bedre enn på lenge, Kirk Hammets tilbakekomst som ”gitarist” er en fryd for ørene og bassist Roberto Trujilo gjør akkurat det han skal. Dog desverre begravd altfor langt bak i miksen. Lars Ulrich derimot er et kapittel for seg selv. Hvordan kunne vi på åttitallet påstå han var verdens beste metaltrommeslager? Fy

faen, ass. Så feil kan mann ta. Han er ekkel, han er fæl og han er tidenes mest oppskrytte slagverker. Det er direkte pinlig å høre han maltraktere det som i utgangspunktet er dritfete riff. Hold deg til kunsten, Lars. Eller, vent litt, du er like bedriten på det også, gitt. Takk gud han er dansk og ikke norsk. Og med det må vi bremse ned litt og stoppe posivitetens glade budskap. Kanskje man burde holdt kjeft og si seg fornøyd? Så absolutt ikke. Platens umiddelbare problem er lengden på sangene. Å lage låter lange bare for å lage dem lange, være såkalt ”progressiv”, krever sylskarp og gjennomtenkt struktur. En klam tilstedeværelse av klipp og lim (hjelper lite at Metallica.com lanserte et klipp der Lars Ulrich onanerer foran pro tools) ødelegger mye av lytteropplevelsen. Det kan i og for seg funke – overhodet ikke som premiss for å lage plate. Hvorfor i all verden repetere et riff ti ganger når man kan, skal, bør og hør holde det konsist, straight to the point og rått? En håndfull av materialet grenser over til skolerockriff, håpløst banale tekster (dette orker jeg ikke gå inn på engang) og skandaløs tromming. Jeg sitter igjen med en streng ambivalens. Så, er dette bra eller er det dårlig. Sett ut i fra hva bandet har spydd ut de siste søtten årene, er Death Magnetic vel bestått. Langt i fra ”Welcome Home Sanitarium”, Metallica. Snarere ”Disposable Heroes”. Andreas Tylden

LAZA Nah Pretty Out Deh (GIDEON/IMPORT)

Laza var tidligere frontfigur i Morgan Heritage sitt juniorband LMS. Nå er han solo og klar til å blowe. Kommer med resten av Morganklanen til Oslo i desember. ROMAIN VIRGO Cant Sleep (PENTHOUSE/IMPORT)

Samme riddim som Beres Hammonds ”I Feel Good”, nesten like bra. Han her skal jeg følge med på. COLLIE BUDDZ Hustle Akkurat når vi trode vi hadde mista han, finallly the herbs come around. Når Collie Buddz får synge om marijuana er han i slaget. SAIGON, KARDINAL, OFFISHAL & BABY Chilly Boom Boom (WHITE/IMPORT)

Hip hop reggae dancehall style! Just Blaze på beaten.

JØRGEN NORDENG

(SUBPOP/TUBA)

ASIAN DUB FOUNDATION Punkara (NAIVE/PLAYGROUND)

Rekk opp hånden de av dere som dypt og inderlig har savnet ei skive med Atari Teenage Riot eller Rage Against the Machine! Omtrent så mye har jeg gått og ventet på en ny skive fra de britisk asiatiske breakbeatpunkerne ADF. Det at de nå har hentet inn Iggy Pop som gjesteartist på sin egen klassiker ”No Fun” fra tiden med The Stooges sørger, tross det sørgelig faktum at han nå er redusert til en artist som må nøye seg med headliner status på festivaler i Skånevik og Fredrikstad, for fornyet interesse for gutta fra Londons forsteder. Gogol Bordellos frontfigur Eugene Hütz er også dratt inn i det

Portland, Oregon-sekstetten Blitzen Trapper snek seg med på undertegnedes mix-tape for fjoråret med hyperfengende ”Wild Mountain Nation” fra albumet med samme navn. Begeistringen for den kommende skiva ”Furr” er ikke mindre. Bare for å ha sagt det med en gang. Mye av begeistringen skyldes nok deres hvileløse vandring mellom genre og musikalske stilarter. Man går ikke så kjapt lei av å lytte til Blitzen Trapper. De er i det ene øyeblikket country-rock, i det neste prog-rock for så å skjære over i metall eller indierock og det gjerne i en og samme sang. Bandet fra Nord-vesten er i likhet med kollegene Fleet Foxes preget av den rike tilgangen på musikkhistorie man i dag har. Bandet innrømmer selv at forgjengeren ”Wild Mountain Nation” på sett og vis var modellert etter Pavement og da i særdeleshet deres klassiske country-rock skive ”Wowee Zowee”, men også Sonic Youth og Gram Parsons. Denne gangen heter de sentrale kildene Bob Dylan, Sergio Leone og Cat

5 gode selskap for en ny versjon av ”S.O.C.A”. Den politisk engasjerte og agiterende ungdommen har altså ufortrødent fortsatt å holde fanen høyt og å agitere for en bedre og mer rettferdig verden. Hva jeg hører er de også fremdeles et energisk liveband som kan få publikum med på notene. Og det er heller ingenting å si på samspillet i studio. En del line-up forandringer har de vært igjennom før dette som regnes som deres sjette eller åttende album (avhengig av om man teller med skivene Community Music og Conscious Party og likeens R.A.F.I og Rafi`s Revenge). Fremdeles handler det om en blanding av breakbeats, dub,hip hop,dancehall og ragga spilt med punk attityde og tilsatt store doser asiatisk tradisjonsmu-

sikk av ulike slag. ADF var et sjeldent eksempel på at kommunale musikktiltak kan lede til potente og vitale band. De ble stiftet som en følge av dokumentar-filmen ”Identical Beat” og en rekke sommer workshops for å lære asiatisk ungdom musikkteknologi. Med sin hissige, rebelske musikk, velartikulerte tekster og lidenskapelige fremføring vant de kjapt et publikum; først I Frankrike, så videre i andre europeiske land og hjemlandet. Det eksotiske med det hypnotiske, trippende også templative lydbildet gjorde dem til en naturlig del av den såkalte scenen for Asian Underground sammen med artister som State of Bengal, Transglobal Underground, Loop Guru og Fundamental. Al Rumjen fra King Prawn

Stevens - i nevnt rekkefølge. Men som tidligere stjeler Blitzen Trapper som ravner. ”Furr” blinker og skinner av glinsende gull og sølv fra store deler av 1960- og 1970-tallets musikkskatter der det aldri overgår i ren pastisje. Det finnes noe eget og tydelig som er Blitzen Trapper i all deres variasjon og dynamikk. Det låter ikke lenger fullt så hyperaktivt, springende eller kaotisk som vi har lært oss å kjenne amerikanerne på de tre første skivene. Som de mest suksessfulle lofi-bandene Pavement, Folk Implosion, Sebadoh har Blitzen Trapper benyttet seg av mulighetene den nyvunnede statusen gir til å ta seg bedre tid i studio. Ettersom flertallet av låtene denne gangen er skrevet på piano er folk naturlig nok også kjappe med å dra frem referanser til Elton John. Vi vil tilføye Neil Young her også som med mange andre av de nye indie stjernene fra den amerikanske vestkysten. Gjennomgående for alle nevnte referanser hittil, det finnes tusener eller i det minste hundre andre, er litterære analogier og sterke tekster. Og ganske riktig er Blitzen Trapper sterke på denne siden. Like mye som Earley titter i vennenes platesamlinger lar han seg affektere av bøkene han har lest av Louis L’Amour ,Italo Calvino, Jorge Louis Borges,Philip K. Dick og Zane Grey. Språket er rikt på metaforer, lekende og billedsterkt. I tittelkuttet utforsker vokalist og hovedlåtskriver, Eric Earley, en slags varulv-eksistens eller veksler mellom animalske og det guddommelige. I det ene øyeblikket menneske i det neste rene instinkt. Vekselvis i pakt med naturen og underlagt den. Det kan ofte synes som om bandet har en tilbake til naturen fortellerstemme gjennomgående, men ved nærmere ettersyn er det kanskje snarere åpenhet, vidsyn og fantasirikdom. Sånn er det også med musikken. Ved første øyekast enkel og fengende. Går man dypere ned i materien oppdager man kjapt lag på lag med detaljer. Jan-Olav Glette

(HARPER/IMPORT)

BLITZEN TRAPPER Fabric

SKIVER

TRIST

DINKY May Be Later (VAKANT/IMPORT)

Dinky er raskt på vei til å bli en av mine favorittdjs her nede. Sist jeg så henne slo det meg hvordan hun er en av de dj’ene som har evnen til å få selv ikke spesielt interessante spor til å funke fett i settingen der og da. Så det er åpenbart at hun har ekstremt koll på hva hun driver med. Dette ble ekstra tydelig da en av de andre som spilte den samme dagen viste seg å være det eksakt motsatte, at selv om han spilte bra ting, så klarte han å sy det sammen på en måte som bare ikke funket. Dinky på sin side ser ut til å ha en intuitiv forståelse av dansegulvets dynamikk som får høydepunktene til å trillet ut ermet som perler på en ekstatisk snor. Når Dinky nå slipper sitt debutalbum er det kanskje ikke liiiiike fett som når hun DJ’er, men hennes eget materiale holder også jevnt høy kvalitet, selv om det ikke alltid funker. Pipestemmesyngingen på ”Mars Cello” er egentlig mest irriterende, men når det følges opp av den ekstremt sexy ”Burdelia” er alt tilgitt. Et veldig fett groove får følge av et rustent trompetsample, et ørlite utsnitt av en scat-aktig jazzvokal og blandes med en kubjelle som er helt-på-kanten til å høres ut som den er hentet fra ferdigprogrammet på et billig gammelt orgel. På samme måte som i DJ-settene viser Dinky her at intuisjonen hennes for å mekke ting av bestanddeler som muligens ikke burde funke er nærmest upåklagelig. Her går de mange ulike inspirasjonskildene opp i et hele som er vel så særegen som landsmannen Villalobos, som det også finnes

HAHAHAHAHA

en del spor av utover albumet, spesielt i perkusjonsdesignen på åpningskuttet. Det hele er imidlertid preget av en umiskjennelig signatur på en måte som få andre artister i feltet kan matche i dag. Erlend Hammer KARDINAL OFFISHAL Not 4 Sale (KONVICT/UNIVERSAL) A-laget

Så lenge som Kardinal Offishal har stått og luska i kulissene håper jeg virkelig at Not 4 Sale selger i bøtter og spann. Kardinalen har holdt det ekte på plastikk siden litt før 2000, og har vært en favoritt blant de kule gutta siden den tid. Med sin patenterte høyoktanshiphop marinert i karibiske rytmer og slang har han levert nok bangere til å fylle en middels USB-stick, men har liksom aldri lagt det store gullegget. Før nå. Vi trodde nesten det skulle skje da Neptunes tok han under vingene og ga han ”Belly Dancer” for 5 år sida, men de skuslet jo også bort Supercats comeback med tullballet sitt, Star Trak. Nå derimot. Med Akon-gjestende ”Dangerous” tar kanadieren VG-lista med storm. Ikke er låta så helt jævlig heller, og det er neimen ikke de andre MTV-frieriene her en gang. Med unntak av et par refrenger som jeg har litt problemer med å svelge, glir Not 4 Sale ned på høykant. På ”Number One” høres til og med Rihanna kul ut, i det de slesker seg gjennom et dansegolvsmonster av en beat og stjeler fra Paragons-klassikeren ”Tide is High”. Jeg har sett andre være uenige, men jeg synes ikke en gang han går over streken når han bøffer Shineheads Stingbøff på ”Ill Eagle Alien”. Altså, det blir jo ingen husfavoritt, men av alt annet søppel som produseres for radio kommer Kardinal rimelig helskinna fra det. Slike låter er jo en forutsetning for å få lov til å gi ut plate hos de store selskapene. Når han først har sjansen til å leke med de store gutta, skjønner jeg godt at han gjør det. Det som skiller Kardinal Offishal fra mange av dagens rappere er energi. Kardinal kjører tog over låtene som en karibisk Busta Rhymes med alt for mye å si, og alt for kort tid å si det på. Han spytter som en gal, og klarer å ungå å bli masende, selv på de mest hektiske spora. Og det er når han lager gode, gammeldagse bangers som ”Set It Off” med Norgesvennene Clipse, og åpneren ”Burnt” med den kanadiske reggaeartisten Lindo P at det virkelig slår gnister. Jørgen Nordeng

KARPE DIEM Fire Vegger (BONNIER AMIGO)

Siden sist har de kjekke, sjarmerende utlendingene i Karpe Diem terrorisert rundt tjue tusen tenåringsrom med ”Piano” og ”Show”. Gjort et par hundre spillejobber, økt markedsverdien sin betraktelig, og fortsatt med å skape sin egen sjanger på siden av hva man vanligvis defineres som hip hop. Gutta har aldri skammet seg ikke for å gjøre crossoverlåter, for å si det pent. Bedre rappere er dem blitt og. Ikke dårlig. Karpe Diem treffer fortsatt jævlig godt når de treffer. Åpningssporet (den såkalte ”gatesingelen”) ”Stjerner” er en av de absolutt beste hip hop-låtene her til lands de siste åra. Verset Chiraq legger på Neekoh-produserte ”Få Som Vet” er sannsynligvis det beste Karpe Diem har levert fra seg, noensinne, og et av de tighteste versene jeg har hørt på norsk. For ikke å forglemme produsent-diamanten Nasty Kutt, som leverer gull på ”C.R.E.A.M”-coverlåta ”Krølla Femtilapp” og ”Vestkantsvarting” med Pumba (for øvrig landets mest undervurderte rapper, uten tvil). Der debuten Rett fra hjertet

10/2008

var preget av uforløste ideer, har gutta gjort Fire Vegger til en langt mer gjennomarbeidet affære. Selv de kuttene som ikke er akkurat magiske, er solide låter. Ved siden av bergens-vidunderet Lars er vel Karpe Diem de eneste som bevisst har laget en fungerende bridge i norsk rap - en egenskap som ikke skal undervurderes. Deilig er det også at den teiteste samfunnskritikken er borte siden sist. Mer hjerte, mindre smerte så og si. Alt er riktignok ikke gull og grønne skoger. ”Under Overflaten” er ikke veldig bra. Jeg falt vel ikke helt for den litt for masete og uforløste ”Firogtyve Gods” heller, for den saks skyld. Og ingen Karpe Diem-skive uten at jeg stusser på et par låtkonsepter. Verken tittellåta ”Fire Vegger” eller ”Skavanker” er min kopp te, for å si det pent og jeg skjønner helt ærlig ikke hva noen av dem gjør på plastikk. Sistnevnte er hakket for corny og minner mer om en billig Knutsen og Ludvigsen-kopi enn noe annet. Nuvel. Det er liten tvil om at Karpe Diem treffer den samme nerven blant de unge voksne, som sist. Bare bedre denne gangen. Skip et par låter og du kan ikke unngå å høre at gutta har tatt et langt steg i riktig retning! Kidsa kommer til å elske det. Andreas Øverland

som foreløpig lavpunkt. Men den mumlende singer-songwriteren og lederen Kurt Wagner er i form igjen på Lambchops 10. album OH (ohio) (OH er forkortelsen for delstaten Ohio). Han ville lage så enkle sanger at de kunne framføres solo live, noe han gjorde i fjor høst. Og sammen med sine sju musikere og stjerneprodusent (og eks-medlem) Mark Nevers har Wagner greid å lage et elegant, vakkert, luftig, lekent og stemningsfullt album med originale, dels humoristiske tekster. Høydepunktene er den smektende og Cat Stevens-aktige ”Slipped Dissolved and Loosed”, den fengende (og sjeldent) uptempo ”National Talk Like a Pirate Day”, den enkle og gåsehudframkallende ”A hold of you”, samt ”Of Raymond”, som krydres av soul-blåsere. OH (ohio) har også noen stillestående og mindre interessante låter, men fungerer bra som helhet, gjerne avspilt i midnattstimen (anbefales). Albumet avsluttes med en fin, akustisk versjon av Don Williams’ 28 år gamle countrypophit ”I believe in you”. Husk konserten på Chateau Neuf 23. november, for Lambchop er alltid en opplevelse live. Jon Vidar Bergan LEE “SCRATCH” PERRY Repentance (NARNACK)

BEST AKKURAT NÅ

JAMES BLACKSHAW O True Belivers (IMPORTANT RECORDS/IMPORT)

Blir stadig mer hektet på denne mannens symfoniske klagesanger. Melankolske og stemningsrike gitarlitanier som lindrer stress og dårlig humør. THE DØ A Mouthfull (GET DOWN/PLAYGROUND)

Finsk fransk popduo som omfavner og omdefinerer alt og all musikk til sin nye svale catchy pop for fremtiden og dansegulvene. EUGENE MCGUINESS Eugene McGuiness (DOMINO/VME)

Bittersøte harmonier i gata til Rufus Wainwright og sosialrealistiske tekster i gata til Arctic Monkeys og The Streets.Du vil snart høre mye mer om denne Liverpoolgutten som har skjønt greien og flytta til London. A PLACE TO BURY STRANGERS A Place To Bury Strangers (KILLER PIMP/IMPORT)

Kommer stadig vekk tilbake til denne skjærende skarpe støyrocken fra New York. Ikke støy som forskning, men mer rett frem in your face med shoegazer droning, got hog danserock som glasur.

FRIENDLY FIRES Friendly Fires (XL/PLAYGROUND)

Episk drømmepop, Junior Boys elektropop og The Raptures discopunk smelter sammen med mer melodisk kraft. St. Albans har.

JAN-OLAV GLETTE

LAMBCHOP OH (ohio) (CITY SLANG/TUBA/BONNIR AMIGO)

Lambchop fra Nashville var et av mine favorittband på slutten av 90-tallet, og deres lavmælte, tilbakelente blanding av americana, country, pop, rock og soul kulminerte vel i år 2000 med Nixon. Siden har platene stadig blitt kjedeligere, med to år gamle Damaged

4 44

10/2008

Uten å ta munnen så alt for full, Lee ”Scratch” Perry er reggaehistorias mest overvurderte og misforståtte artist. Artist, altså. Som produsent er han utvilsomt en av de viktigste og banebrytende Jamaica har fostret. Hvis vi snakker 70-tallet. Etter det har Perry i mine øyne gjort minimalt av interesse. Jada, et par album med de britiske dublegendene Adrian Sherwood og Mad Proffessor er grei dubskuring, men det er vel egentlig ikke Gale-Mathias selv sin fortjeneste. Derfor er det interessant å se hvilken gudedyrkelse han er gjenstand for, hovedsakelig i rockemiljøer i våre breddegrader. Er det noen som har forsøkt å faktisk høre musikken han lager? Heart Of The Congos, War Inna Babylon, og tidlige (hovedsakelig instrumentale) album med The Upsetters er virkelig gull i skogen. Jamaican ET eller hva det skrapet han vant Grammy for i fjor er i beste fall kråkesølv. Det var da ekstra besynderlig når Sratcher’n plutselig dukket opp fra eksil i Svetis (hvor han har holdt hus og helvete i snart 20 år) med en av sommerens store overaskelser. En klubblåt om fitte. Den gikk vel neppe helt hjem hos frikerkontigenten, men jeg må ærlig innrømme at ”Pum Pum” har gått på heavy rotation på Ipoden min. Likevel. Vi snakker høy noveltyfaktor, og lite mer enn det. Kudos til Andrew WK for å prøve å skvise noen site og’dråper av gamlefar, men vi får håpe det blir med dette forsøket. Hva disse to outsiderne og hoffnarene egentlig ser i hverandre skjønner jeg ikke helt, men man hadde jo kunne være så heldig at Mr. WK klarte å få kresta ut litt partyanthems her. Det gjør han ikke, og når det electronicainspirerte lydbildet og Perrys lalling har halta og gått i noen minutter lurer man på om det er lenge igjen. Og det er det. Jørgen Nordeng

ten og den melodiske velklangen og grandiositeten er det igjen interessant å nærme seg Catskills mest talentfulle låtmakere. Platen er forbløffende varierert og spontan der den hele tiden folder seg ut i nye fasonger. Den avslører symmetri og kaos i sine glinsende, vibrerende psykedeliske nærstudier av mennesker, dyr og univers. Tydeligst på måten den bistre og stikkende rytmiske elektronikken og maskinene står opp i mot og kontrasterer eller flørter med de glansede harmoniene. Men kanskje blir det likevel for mye prosess og for lite produkt av denne skiva. I perioder faller vi fra. Når musikken glir over i langstrake instrumentale partier med snarlikhet med film lydspor blir det aningen anonymt. Eventuelt akn det også til tider låte som Pink Floyd eller Roger Waters når de flyter ut av fokus. Her har de tatt vekk for mye hvor de kanskje kunne ekspandert og uten medfølelse. Indie rocken og indiepoppen må ha mistet sine røtter i punk og d.i.y scenen et sted på veien. Barnes tar her et oppgjør med den følsomme, forståelsesfulle, politisk korekte og sarte indierockeren. Og det er sikkert både nødvendig og på sin plass. Men det vil nok likevel forundre meg sterkt om denne skiva blir en like stor slager som gjennombruddsalbumet ”Hissing a Fauna, Are You The Destroyer?”. Er imilertid ”Coquelicot Asleep in The Poppies: a Variety of whimsical Verse” din favoritt med dette bandet, har du en sann svirr i vente. Selv er jeg mest forvirret og vil ta tiden til hjelp. Jan-Olav Glette BEST AKKURAT NÅ

MELCHOR Who Can Find Me (I can´t) (PERLON/IMPORT)

Flott ny sak fra Melchior på Perlon som muligens ikke er naboen min lenger. Anbefales. A GUY CALLED GERARD In Ya Head (PERLON/IMPORT)

Mørk, dyp house fra gammel mester. Tip! SIS Nesrib (CECILE/IMPORT)

(RACING JUNIOR)

”Jeg må få lov til å være dårlig for å være bra. Jeg må føle full frihet”, forklarer avdøde Thomas Hansen i en dokumentar på NRK-Lydverket som følger med det aktuelle boks-settet St.Thomas. Og i dette sitatet ligger mye av nøkkelen til å forstå denne sangeren som hadde en på mange måter stormfull karriere i norsk musikkliv både kreativt og salgsmessig. Gjennomgående i låtene hans var en sår tilstedeværesle og en evne til å bli helt oppslukt i det han gjorde. En livsappettitt og nysgjerrighet som til slutt også skulle bli hans bane et sted mellom depresjon, ustabilt humør, sosial angst, usikkerhet og utforskningstrang. Den første delen fokuserer på St. Thomas egen musikk bestående av en samling av mange av hans fineste øyeblikk og en hel skive med tidligere uutgitt materiale. Fra det lekent, slentrende ”An Artist With Brilliant Disguise” og oppstemte, sanger som ”Take A Dance With Me”, ”The Cool Song”, ”Invitation” til den vakre, vare og søkende ”Strangers out of Blue” og ”Into the Forest. Thomas Hansen var en ærlig sjel på godt og vondt og ville ikke tilpasse sitt skiftende temperament til omstendighetene rundt. Her ligger også noe av sjarmen der han klønete var kjent for å gå løs på arrangører, publikum eller hvem det måtte være. Den sistnevnte samlingen med uutgitt materiale gir muligheter til et dypdykk i Thomas mindre eksponerte sider og inspirasjonskilder samtidig som den utfyller bildet av det man allerede kjenner. Det er vel ikke tilfeldig at St. Thomas tar for seg folkelige Alf Prøysens, sammen med Folk &Røvere, ”Ungkars-

sorg” med dens ironisk muntre historie om en søkende ung manns erfaringer med en utro jente. På den andre siden kan man også spore overdreven jovialitet og nødrim. Over hele linja heller ikke ukjent for dårlig engelskuttale, fantasiløs ordbruk/forkjærlighet for enkelte ord (”corner”,”cool”, ”forest”, ”book” osv), banale, enkle melodilinjer, spillefeil osv. Ellers er denne skiva med outtakes i stor grad mer minimalistiske demoversjoner av låter som har kommet på skive i andre drakter eller arrangement. Ane Bruns gjennomgang av ”New Apartment” får virkelig frem teksten og den gode melodilinjen. Som hos de andre ”remikserne” etterlater hun samtidig en klar og tydelig egen signatur. Det merker man definitivt også med country-soulen til Lambchop og i stemmekraften og låttilnærmingen til Sivert Høyem når han debuterer sammen med Cato ”Salsa” Thomassen som The Hylar Twins med ”The Cool Song” eller i alle effekter og vreng i den episke og utflippa versjonen av ”The Charity Ego” fra Mercury Revs Grasshopper sammen med Thomas tidligere bandkollega Steven Sellick. Yaya Herman Dune. Ila Auto, Hello Goodbye, Ai Phoenix fortjener også sammen med Paal Flaata & Einar Stenseng å bli nevnt. Det skal sies at en strammere hyllest-skive med tolkninger hadde vært nok. Kvaliteten dabber av på den andre cd´n. Når får vi forresten høre Jesus & Princess Maria (duoen til Iise Josepha Maria Lazaroms og Thomas Hansen som gjorde flere innspillinger den siste tiden før han døde) på skive? Jan-Olav Glette

PETRE INSPIRESCU Fiare (ARPIAR/IMPORT)

Fin minimal tech-house tool for Djs. Anbefalt. THE JUAN MACLEAN Simple Life (Worgull rmx) (DFA/IMPORT)

Gøy emo-trance for kalde høstnetter.

ERLEND HAMMER

Forandring og uventede sammenstillinger synes å være en tematikk som har opptatt trioen som i dag utgjør Mercury Rev under innspillingene av deres album “Snowflake Midnight”. Som de sjatterende krystallaktige snøflakene lyser opp natten, gis paradoksalt nok også deres sedvanlig drømlike stemningsmusikk surstoff via bruk av effekter og elektronikk. Etter en rad nedstrippede skiver i fotsporene til The Band, Neil Young og desslike er det, endelig vil mange si, duket for en mer improvissasjons-prget skive. Fylt av boblende og klikkende elektronikk blant den eteriske skjønnhe-

ST. THOMAS St. Thomas

Vokal cutup-house uten messingblås. Høyt anbefalt.

MERCURY REV Snowflake Midnight (A:LARM MUSIC/INDIE)

Død Manns Blues

PARTILLO PRESENTS Høgre Standard 1+2 (SWINGKIDS)

Partillo er en fremadstormende reggaeprodusent fra Gøteborg. Med Høgre Standrard tar han sikte på å levere et overflødighetshorn av svensk kvalitet, og har invitert omtrent alle svensker som noensinne har røyka en joint med på denne stemningsrapporten fra søta brors reggaescene. Høgre Standard må derimot referfere til de jointene svenskene har sendt rundt i studioet hans. Det er ihvert fall lite dekkende for musikken. Sverige har en mye eldre reggaetradisjon enn oss i Norge, å ja da. De har morsmålsvetera-

nen Governor Andy og dancehallambassadøren Million Styles, som har putta Sverige på kartet for resten av verden med sin plettfrie patois og suverene toasting. Zoro er jo fra Sør-Afrika men er lett Europas mest undervurderte siden han bor i Malmø. Disse er som forventet stort sett de eneste som kommer opp med noe high grade på denne samleren, elers er det mye tørroc. Paralleler er lette å trekke til milenniumskiftets hiphop på svenska-bølge. Petter og Ken slo igjennom og plutselig skulle alle rappe. På svensk, helst. Selve kvaliteten var liksom ikke så nøye. Noen som husker Trippel Ett? Ikke det, nei. La oss trekke frem et par lyspukt da. Joey Fever er et navn å følge med på, her leverer han finfin damedancehall i Wayne Wonder-land. Hvis Million Stylez noen gang får en arvtaker er han mannen. Governor Andy er også herlig på ”Pum Pum”, han er absolutt best når han legger rastapreknene hjemme. Count Holloway og Sugar Minott er eneste Jamaicanere som er invitert på fest, og”No Shottas” er en helt grei planking av Minott-klassikeren ”Oh Mr. DC”.

Helt grei er forresten et dekkende begrep for brorparten her. Ellers, Serengeti: flau Brick’n’Lace-kopi, Oskar Franzen kan verken synge eller toaste, mens P-Danjelsa nok skulle nøyd seg med å legge ut låtene sine på et eller annet internettforum. Jeg kjøper heller ikke helt Partillos remakes av gamle Studio 1-klassikere, det høres liksom litt billig ut. Hvorfor han abolutt insisterer på å lage et dobbeltalbum av dette er for meg et stort mysterium. Man trenger vel ikke gi ut alt man spiller inn? Jørgen Nordeng ROCKETTOTHESKY Medea (TRUST ME RECORDS/ MUSIKKOPERATØRENE)

Det er lenge, lenge siden jeg har nærmet meg goth musikken og det gotiske med annet enn lavmålt interesse. Det kan det bli forandring på. Tvedestrandskvinnen Jenny Hvals spektrale popmusikk med elektrorytmer og innslag av norsk folkemusikk er besnærende vakker og fengslende der den treffer oss som lyttere med introvert vitalitet og skjør pondus.

I fokus hviskende, hvesende eller i unaturlig lys falsett har man hennes vokal som virker over et stort register med mye lekenhet og affeksjon. Den kan i det ene øyeblikket vøære stoisk kommanderende, så krystallklar, vibrerende eller sprekkende. Lik en Meredith Monk vil hun overskride kunstuttrykkene og forestille seg å danse frem vokalbruken eller å spille stemmen med en patos Diamanda Galas har demonstrert før eller eterisk skjønnhet verdig en Lisa Gerrard eller Elisabeth Frazer. Sanseoverskridelser, subliminasjoner i beste Baudelaire symbolisme og dekadent dunkel lekfullhet gjør RockettotheSky både spennende og vanskelig å trenge inn i. Rockettothesky er ikke for late lyttere som ikke vil invistere av sin tid eller personlighet i verket. Medea er et surrealistisk konsept-album tilegnet døden og metamorfoser. Mørkere og ”vanskeligere” enn den mer poppa debuten. Lyduttrykket er sårt, sart, atonalt og dunkelt. I mangel på bedre referanser vil undertegnede nok en gang dra frem Dead Can Dance og Cocteau Twins sammen med nye som De-

TROMSØ

BERGEN

STAVANGER

OSLO

Nøkkelen til boligmarkedet Meld deg inn i Usbl og få forkjøpsrett på boliger i Oslo, Stavanger, Bergen og Tromsø, neste år trolig også Trondheim. Medlemskapet gir også lavere pris på strøm, forsikring, telefoni, lån og andre rabatter som gjør at du kan spare tusenvis av kroner i året. Lovbestemt innmeldingsavgift er kr 300,-. Årskontingenten på kr 175,- spanderer vi ut året. Meld deg inn på usbl.no, send ”usbl” til 2229 eller ring 22 98 38 00.

www.usbl.no

STORBYBOLIGER I 60 ÅR

ath in June, Current 93 og faktisk også gamlegutta i White Lord Jesus. Det er en form for slørende ambience frembrakt på synther og med tradisjonelle folkemusikkinstrumenter. Kunstrefearanssene strekker seg fra Werner Herzog via Gus Van Sant til Euripides. Jan-Olav Glette ROOTS MANUVA Slime & Reason (BIG DADA/VME)

Nei dette var altså ikke den store oppturen jeg hadde håpa og trodd på. Først hørte jeg den herlige retroreggaepastisjen ”Again & Again” og hadde kanskje trodd at at Roots Manuva skulle manøvrere seg litt inn på denne varianten. Det er nemlig noe få andre kan gjøre som han, og et dusin catchy allsangsfavoritter i denne ånden kunne kanskje blitt noe monumentalt noe. Så kom ”Buff Nuff”, knalltøff britisk dancehall med sedvanlige Big Dadaske elektronicavibbene, og høy sigarføring. Når jeg fikk Slime & Reason inn i mailboksen var det derfor først og fremst kjipern å konstatere at disse to på langt fra var representative for albumet. Det blir mye stillestående, depressive synthbeats og uengasjerende rapping. Kan han ikke ta seg en pils eller noe å smile litt? Refrengene er småslappe og høres ut som om Erik & Kriss prøver å lage Loudmouf Choir-feeling. Det blir bare dystert og nederen, ikke sløyfunky og galskap. Dessuten høres det ut som han har samme refreng på alle låtene, med bare litt utbytting av ord. Eller to da. Rapperefrenget og syngerefrenget. Det er et par andre go’låter her og, men neppe noe som det blir tung rotasjon på, for å si det sånn. ”A Man’s Talk” og ”Kick Up Your Foot” kan det bli noen spillinger på. Ellers får jeg av og til følelsen av at jeg har denne plata fra før. Jeg skulle egentlig sagt flere positive ting, men som karakteren indikerer er det langt fra noe dårlig album. Bare litt likegyldig. Det blir litt som karakterboka mi fra ungdomsskola. Jørgen er veldig talentfull og flink faglig, men han viser liten eller ingen vilje til å legge noen innsats utover det høyst nødvendige. Hvis han gjør det, har han store muligheter fremover. Eller noe i den duren. Jørgen Nordeng

SHED Shedding The Past (OSTGUT TONTRÄNGER)

Mens deler av techno-intellegentsiaen er opptatt med å diskutere varigheten til Sis’ gigantiske sommerhit ”Trompeta”, og i forlengelsen av dette mer generelle problemstillinger knyttet til klubbmusikkens her og nå-effektivitet vs å produsere tidløse mesterverk, arbeider andre ufortrødent videre med å produsere plater som overhodet ikke forholder seg til trender og forgjengelige smakstendenser. Kind of. Det er vanskelig å forestille at Shed skulle være troende til å droppe ”Trompeta” i et sett, til det er albumet hans alt for seriøst og opptatt av tilsynelatende mer evige verdier. Da han gjorde en mix for en av de mest populære klubbmusikk-bloggene for en stund siden bestod tracklista utelukkende av labelnummerne på platene. På én måte selvfølgelig veldig praktisk siden det gjør det veldig lett å finne ut hva han spilte, men på den annen side likevel både pretensiøst og nerdete på samme tid. Mye av albumet forholder seg til en etablert Ostgut-estetikk med dub-techno og brutalistiske beats som egentlig trenger betong rundt seg for å gi full valuta for pengene, men utover albumet blir det tydelig at Shedding The Past ikke utelukkende forsøker å gi materiale for klubb-bruk. For det som først og fremst er imponerende med dette albumet er hvor varierte høydepunktene er. Ikke minst er det en interessant videreføring av Ostgut-gjengens stadig tydeligere gjeld til store deler av midtperioden til Warp-katalogen. Det kan være min utdannelse som kvasi-

10/2008

historiker, men i det siste er jeg begynt å bli besatt av tanken på hvor i det historiske forløpet Ostgut befinner seg akkurat nå i forhold til hvordan klubbmusikken utviklet seg på 90-tallet. For et av de mest åpenbare referansepunktene er Autechre fra circa perioden mellom Tri Repeate og Chiastic Slide. Blant dagens mest interessante aktører er det stort sett bare Villalobos som pleier å referere til Autechre, og for ham handler det mest om de senere platene, fra LP5 og utover, der lyddesignen når stadig mer ekstreme detaljnivåer, på samme måte som Villalobos sine egne utgivelser på Perlon er begynt å gjøre. Shed, derimot, forholder seg tydeligvis til et tidligere stadie i Autechres karriere, og spor som ”Another Wedged Chicken”, kunne nærmest vært plukket fra 1995-EP’en Anvil Vapre. Det er hardt og presist og har i det siste vært en favoritt som arbeidsmusikk på kontoret. ”Estrange” er på sin side en moody, synthdrevet dubstep-aktig sak, og den eneste gangen Shed beveger seg i retning av den dype nostalgien som preger så mye av Warp-katalogen frem til slutten av 90-tallet. Dette er kanskje den mest interessante utgivelsen hittil i år. Erlend Hammer

BEST AKKURAT NÅ

FRIDA HYVÖNEN Silence Is Wild (LICKING SOUNDS/PLAYGROUND)

Svensk dame med sterke tekster og både fengende poplåter og såre pianoballader. Årets plate for Tori Amos-fansen. HERMAN’S HERMITS The Best Of (EMI)

60-tallspop på høyde med Monkees (26 låter). Blodfans kan kjøpe 4cd-boksen Into Something Good (EMI): Alt gruppa og vokalist Peter Noone solo spilte inn i 1964-72 (121 låter!). V/A The Complete Motown Singles, Vol.10: 1970 (HIP-O SELECT/IMPORT)

6cd-boks med fantastiske liner notes, en vinylsingle, samtlige a/b-sider i mono og et genialt hat trick fra juni 1970: Stevie Wonders ”Signed, Sealed, Delivered, I’m Yours”, Edwin Starrs ”War” og The Spinners’ ”It’s A Shame”. V/A Thank you friends: The Ardent Records Story (BIG BEAT/BONNIER AMIGO)

STELLA Living For Music (MTG)

Store forventninger. Hype. Ny norsk rapper. Jente. Dobbeltside i Fredag og greier. Alle krysset fingrene. Uten at det hjalp. (Håpløst titulerte) Living For Music er langt unna det nivået det burde vært på, særlig adjektivene og forhåndsomtalen tatt I betraktning. Living For Music bærer ikke bud om en norsk superstjerne. Istedet minner den mistenkelig om enda en skive som kommer til å selge under femtenhundre. Enda en norsk urban act som forsvant før den kom. Svaret på hvorfor er egentlig ikke særlig komplisert, heller. Det er så enkelt som at Living For Music er blitt en fullstendig retningsløs og dertil sjelløs affære. Snarere enn å lage et helstøpt album ser Stella og produsent Rumblin ut til å bruke de tretten sporene prøve litt av alt, uten å gjennomføre det ordentlig. Hvilket stort sett resulterer i at alt høres like irrelevant og sjarmløst ut; Fra Timbalandemulasjonen I nesten tålelige «Go Getta», gjennom den kjipeste norske låta hittil år i «Problems», til pink-skissa «Kool Girls» snakker vi lite imponerende refrenger, en god del nødrim, statisk rapping milevis unna Vinni eller MadCon eller Karpe Diem eller hva du vil. Mangelen på sjarm er allikevel det mest påtakelige her. Der de overnevnte artistene på en eller annen måte engasjerer, det være seg tekstmessig, visuelt eller hva faen, gjør Stellas kombinasjon av dårlige tekster og mangel på personlig uttrykk Living For Music til en rett ut personlighetsløs skive uten sjel. Rett skal være rett. Det finnes lovende øyeblikk her. Det finnes øyeblikk hvor viljen trumfer dårlig tekstarbeid. Introen står eksempelvis fram som et lyspunkt. Velprodusert, fete blåsere, tightere rapping enn resten av skiva til sammen. «She Got It» er kul nok, og «Radio Tunin’» har faktisk et semi-hit-potensiale. Tre greie spor på et tretten-spors album er desverre ikke nok til å redde Romeriks-jenta. Selvsagt er det ikke det. Andreas Øverland

Historien om et Memphis-studio/ plateselskap og powerpopens fødsel. Inkluderer digg poprock og psykedelia fra 60-70-tallet, og klassikere og sjeldenheter med Big Star, Alex Chilton og Chris Bell. JAN & DEAN The Complete Liberty Singles (COLLECTORS’ CHOICE MUSIC/IMPORT)

Undervurdert, velprodusert surfpop i mono, med mye humor og livsglede. Anbefales Beach Boysfansen.

JON VIDAR BERGAN

T.I Paper Trail (GRAND HUSTLE/WARNER)

Clifford Harris, aka T.I, skapte helvete for seg selv da Atlanta-politiet raida huset hans og fant AK-47s stabla i høyden, bredden og lengden. Husarrest, fengsel, beskyldninger om tysting og gud veit fulgte. Men ikke så gæli at det ikke er godt for noe, som det sies så jovialt. Den sjette utgivelsen hans på ti år, Paper Trail går nemlig (den forrige utgivelsen) T.I vs T.I.P en lang gang. Og vel så det. Fakta er at skiva faktisk viser seg å være en av de få interessante skivene som har kommet i år. Ved siden av Nas og Wayne, that is. En god del skyldes at mannen bak blant annet monsterhit’en «What You Know», DJ Toomp, er tilbake på produsentsida. Men T.I skal ha endel skryt selv også for å ikke følge oppskriften fra de siste albumene slavisk, for å skrive mye bedre enn sist, og for å legge hele den «spaltet personlighet»-greia bak seg. Mye mørkere denne gangen. Mye hardere og mye mer personlig, ikke minst. De gode øyeblikkene her er jævlig gode. Intoren «56 bars» er T.I på sitt

aller, aller beste. «Swagger Like Us» hadde vært et fantastisk spor dersom vi hadde sluppet Kanye West og Lil’ Wayne i auto-tunesmørja (som Jay-Z og T.I selvsagt holder seg unna). Swizz Beats treffer sånn tålelig på «Swing Ya Rag» også. Ikke gæærnt. Langt derifra. Selvom spor som Chuck Diesel-produserte «I’m Illy» og Drumma boy-låtene «Ready for Whatever» og «What Up, Whats Happenin’» er knallharde, solide og får frem det beste i T.I, er de langt fra publikumsvinnere i lengden, men med «Whatever You Like» på toppen av Billboard kan den våpenglade rapperen til og med ha fått den monsterhit’en som trengs for å dytte album i disse dager. Og når du klarer gjøre en låt som sampler Dragostea Din Tei (Ja. Den «Dragostea Din Tei») til hørbar, skal du faen meg få skryt av meg, kompis. De siste spora sitter ikke akkurat som kanonkuler, men det er stund siden jeg hørte 18 vellykkete spor på rad, gitt. Snu og vend på det hvordan du vil, Paper Trail er et stort steg tilbake i riktig retning for ATLs diskutabelt største sønn. Andreas Øverland TRAVIS Ode To J. Smith (RED TELEPHONE BOX/TUBA/ BONNIER AMIGO)

Travis opplevde middels kritikk og salgstall for deres to siste album, noe som kan forklare at de går tilbake til deres rockerøtter her (men heldigvis ikke til det krampaktige britpopsoundet fra 1997). Ode To J. Smith ble innspilt på to uker med færrest mulig lydpålegg, inspirert av en BBC-session Travis gjorde med lydteknikeren Geoff Emerick. (Et artig poeng er at Emerick jobbet på Beatles’ White Album, der en av sangene er ”Glass Onion”, som forløperen til Travis het). Nå har de til og med brutt med Independiente Records (som Sony Music distribuerte) og dannet sin egen indie-label, Red Telephone Box. De fem første låtene her er skranglete poprock som er milevis unna det svevende soundet fra kjempesuksessene The Man Who og The Invisible Band, mens de fem siste er pop av vekslende kvalitet. Åpningen er skuffende: ”Chinese Blues” har monotone, tunge, huggende gitarer og mangler et forløsende refreng. Enda mer mislykket er ”J. Smith”, som har unødvendige taktskifter og masete melodi. (Albumet heter Ode To J. Smith fordi alle sangene er skrevet om eller til navnløse personer). Bedre er førstesinglen ”Something Anything” (en hyllest til Todd Rundgrens 1972-mesterverk?), der et hakkete gitarriff som minner om tidlig Radiohead blir etterfulgt av et herlig refreng. Den småpsykedeliske og stemningsfulle ”Broken Mirror” har smakfullt forvrengt gitar. Den fengende singlekandidaten ”Last Words” har banjoplukking og et erketypisk Travisrefreng, og er platas høydepunkt sammen med den luftige poplåta ”Quite Free”, som starter med et riff som er inspirert av Beatles’ ”Things we said today”. Verd å nevne er også den velklingende og noe U2-aktige avslutningen med ”Song To Self”. Men bortsett fra fire låter er 33 minutter lange Ode To J. Smith dessverre et kjedelig og anonymt album. Jon Vidar Bergan

ÂME Fabric (FABRICIMPORT)

Âme er fremdeles mest kjent for den massive hit’en ”Rej” som dominerte europeiske dansegulv mer enn kanskje noe annet i, tja var det egentlig 2005 eller 2006? Uansett representerer sporet fremdeles et tidlig høydepunkt på dominerende tendenser de siste årene, og kanskje det punktet der det ble klart at det var dyp minimalisme som skulle regjere klubbene fremover. Til sitt bidrag til Fabric-mixserien har duoen plukket en blanding av sedvanlige suspects og mer overraskende valg. Det begynner med en jazzy,

litt vel noodlete intro som til å begynne med høres litt irriterende ut i sin litt ufokuserte blanding Rhode-synther, tverrfløyte, hviskende stemmer og øyeblikk av saxofonspjåk, men som likevel gjennom et ganske smittende groove i bunnen klarer å trekke lytteren inn i en forventning til at dette kan komme til å utvikle seg i riktig retning. Deretter følger et litt mer anonymt spor som like fullt viderefører den samme følelsen av forventning enda litt lenger. Det er helt på kanten av å være dumdristig ettersom det tross alt kommer såpass mange mix-cd’er nå at det ikke alltid er like lett å motivere seg til å høre gjennom en hel utgivelse dersom det ikke virker som om det kommer til å bli noe gøy. Etter drøye seks minutter er det imidlertid klart at det er snakk om en bevisst ertende rolig start, og i det Wignomy Brothersremixen av Minilogue sakte fades inn kicker det hele inn i et nytt gir. Alt utover plata er ikke like fett, men Edwards ”Raw Structure” er bra nok til å forsvare mye og utvilsomt mixens peak. Sporet drives av en preacher-man aktig monolog som etterlyser ”an american poem” om ”abandonded projects, lead poisoning, poverty and children in jail.” Sporet benytter langt på vei av samme tricks som Efdemins ”Just A Track” fra i fjor, men vokalen her er mer over the top, og gjør at poenget med koblingen mellom gospel og house kommer tydeligere frem slik at også det svarte elementet i house og techno blir et tema. Dette er jo noe som ofte har en tendens til å underkommuniseres siden vi i dag ofte ser på denne musikken som europeisk-dominert maskinmusikk, men fra klubbkulturen publikumsdeltagelse er veien til afrikansk-amerikansk call and response aldri lang. Samtidig er det viktig å huske at denne dominansen aldri egentlig har vært reell, men primært reflekterer hvem som skrives om og hvilket fokus journalister legger an. Morsomt at det alltid må hvite europeere til for å påpeke dette. Erlend Hammer BEST AKKURAT NÅ

BURST Lazarus Bird

del av skylda for hele den bedritne ”nu-rave”-bølgen som nå heldigvis ser ut til å ha dødd ut omtrent like kjapt som den manifesterte seg som den mørkeste skyen på klubbhimmelen siden electroclash-hælvetet. Kompakt Total er tittelen på plateselskapets faste fest under den årlige C/O Pop-konferansen i hjembyen Köln, og på samleplata som gis ut i forbindelse med festen. Selv er jeg svak for nummer seks i rekken som representerte Kompakt på peaket av selskapets beste referanser; minimalistisk techno, neo-trance og electro-pop i herlig blanding. De siste par årene er imidlertid Kompakt begynt å føles mindre og mindre relevant, mens oppmerksomheten er flyttet over på andre selskaper. Den mest toneangivende platasjappa her nede beskrev dette albumet på en hilariously bitchy måte: ”Euro dance pop and one exceptional track bei DJ Koze”- og dette er ikke så langt fra sannheten. ”Zou Zou” er en lang, forholdsvis downtempo-sak som føles som en musikalsk båttur nedover en elv midt i jungelen hvor det hele utvikler seg til house-utgaven av en No Neck Blues Band-aktig leirbål-freakout, eneste innvending er dermed at den fader ut etter knappe åtte minutter mens den egentlig hadde trengt å være minst et kvarter lang. Minst. Det er ikke veldig mye annet å gripe fatt i som viktig denne gangen. Matias Aguyao får selvfølgelig en del oppmerksomhet for ”Minimal” – et morsomt, og cheesy latino-track formulert som et ”anti-minimal”-manifest: ”Got no groove, got no balls” og ”just pumping, pumping, pumping” men dette er mest et klassisk novelty-track. Samtidig er det mildt sagt merkelig at de ikke heller har inkludert Koze-remixen som er adskillig fetere og som tar sporet inn i et mye mer interessant terreng, både musikalsk og retorisk. Koze gjør det til en vintage discohouse fest. Så den bør man heller sjekke ut på 12”. Supermayers ”Hey Hotties” er dessverre nok et eksempel på hvordan denne duoen, som består av Superpitcher og Michael Mayer, tydeligvis aldri kommer til å gjøre noe eget som er i nærheten av det beste remix-arbeidet deres, men sporet har likevel en viss sjarm og kan kanskje høres litt ut som noe slags Prince goes world-house eller noe sånn. Alt i alt langt fra noen essensiell utgivelse dette, og hvis også Koze-sporet kommer på 12” etter hvert er det egentlig liten grunn til å plukke opp denne. Erlend Hammer

REDAKTØR: ANDREAS TYLDEN

(RELAPSE/VME)

Lukter jeg en klassiker? THE BYRDS The Notorious Byrd Brothers (Columbia)

Jeg har bestemt meg. Dette er tidenes beste skive. METALLICA Death Magnetic (Universal)

Overbeviser denne karen. THE ZOMBIES Live på Parkteateret Du verden, dette var andre boller enn Rockefeller tidligere i år! BURIAL HEX Initiations (AURORA BOREALIS/IMPORT)

Jæveligere enn dette blir det ikke.

ANDREAS TYLDEN

V/A Kompakt Total 9 (KOMPAKT/IMPORT)

Etter DFA har Kompaktlabelen vært den definitivt viktigste inngangsportalen for mange indie-kids sin dannelsesreise i dance de siste årene. Spesielt har de uttalige Superpitcher-remixene fungert som et musikalsk gateway-drug, som riktignok også må bære en

FLER ANMELDELSER

WWW.NATTOGDAG.NO

fruitcake.no

R! E B O T K O . 4 KINO 2 Å P R E M KOM

FATSO_stud.samkj_246x360.indd 1

9/29/08 12:43:50 PM

W W W. F E R A S . N O

FILM EAGLE EYE Regi: D. J. Caruso I rollene: Shia LeBeouf, Michelle Monaghan, Billy Bob Thornton D.J. Carusos siste actionthriller forener dagens terrorparanoia med en teknologiangst verdig 60-tallet. Filmen gjør et forsøk på å være viktig og aktuell, men drukner samtidig enhver spire til refleksjon i overkill av virkemidler og et plot som er mekanisk og pompøst: Forestill deg at du oppdager at saldoen på kontoen din plutselig har steget til 750 000 dollar, før du kommer hjem og finner rommet ditt overfylt av våpen, kjemikalier og annet terroristverktøy. Du får en telefon fra en anonym kvinne som vet alt om deg og overvåker din minste bevegelse. Du befinner deg plutselig øverst på lista over nasjonale sikkerhetstrusler, og FBI er på vei. Ditt verste mareritt? Vel. Denne konspirasjonsthrilleren kjører på med så mange biljakter, ”det var jammen nære på” og andre adrenalinutløsere at reseptorene er blokkert etter et kvarter. Og hva skal da engasjere oss i den høyteknologiske katt- og musleken, der iPhones og overstyrte overvåkningskameraer er de viktigste rekvisittene? Individets sårbarhet i en virkelighet som har innhentet science fiction-filmen er et betimelig poeng som i denne pompøse skildringen dessverre blir gjort til farse. Høybudsjetteksplosjoner, Spielberg som produsent og Billy Bob Thornton på rollelista kan kanskje kurtisere noen, men gir ingen garanti for en god fest. Maria Moseng Premieredato 24. oktober

BEST AKKURAT NÅ

Er du så glad for å se meg, Far? RIGHTEOUS KILL Regi: Jon Avnet I rollene: Al Pacino, Robert De Niro, Donnie Wahlberg, John Leguizamo, 50 Cent Produsenten drister seg i reklamen for filmen å si at det er første gang bautaene Pacino og De Niro spiller sammen. Og det er ikke helt feil. I Gudfaren 2 deler de filmen broderlig mellom seg – men aldri lerretet. Og Heat? Noen korthugde fraser over et par ynkelige kopper kaffe og senere Pacino som effektivt setter en stopper for videre samkvem. Så nei, de spiller ikke sammen. Og dette har Avent fått nok av, og Righthous Kill gjør bot så det forslår. Her er godgutta bestiser og deler stort sett hvert våkne øyeblikk med hverandre. I rollene de kunne ha spilt baklengs i blinde, som to aldrende men vitale NYPD-cops. To gamle Hollywood-generaler som omsider skal få gå i krigen sammen. Dette er utgangspunkt, dreiepunkt – og følgelig mulig ankepunkt. Men: Filmen har blitt riktig fin, den. Ingen legendarisk affære som Heat var det, til det er den for slapp og lite spektakulær. Men samtidig bedre enn andre gammelmannsforetak i samme sjanger som American Gangster og The Departed. Nettopp fordi den ikke prøver så hardt. Aldri grandios på noen måte, altså, men samtidig ganske voldsom, med en respektabel body-count og stram spenningskurve. Dette er ikke noen slarvefilm der gammeltraverne mimrer over slag dam i parken; her er hverdagen heftig krydret med kruttrøyk, saftig bannskap og seksuelle eskapader. Som kler historien utmerket. En riktig spennende krimfilm; ikke til å besvime av, men tidvis ganske fengslende. Et stykke arbeid som

ganske enkelt er bunnsolid. Særlig begeistret er jeg over at det umake paret Katteprinsen Tybalt og Sekondløytnant Carewood Lipton teamer opp som de yngre, arrige, ærgjerrige etterforskerpartnerne som kniver med gammelkara. Solide biroller som gir både bredde og dybde i et intenst og snevert filmunivers. Handlingen behøver vi ikke si så mye om. Mye er råttent i NYC. Og etter mange år i gamet, begynner enkelte å bli lei av juss og maktfordelingsprinsipper. Dermed blir det litt vigilante her, litt good-cop/ bad-cop der og litt plot-twister all over. Alt bra utført, men ingen ting eksepsjonelt interessant. Og det er hele vitsen. Slik at man kan lene seg tilbake og nyte grunnen til at filmen finnes: To av Hollywoods aller, aller største skuespillere i et parløp som aldri handler om C-momenter og triple rotasjoner. Dette er den dansen som fremføres etter at konkurransen er over. Der alle slapper av og kjører signaturfintene sine med et smil om munnen. Til stående ovasjoner. En god film, men ingen merkesten, på langt nær. Tradisjonell og sidrompa som den med viten og vilje er. Så er det bare å krysse fingrene og håpe at tiåret vil rekke å se i det minste én virkelig toppfilm i sjangeren. Nittitallet gav oss Michael Manns iskalde men menneskelige Heat. Gladvoldens høydepunkt med Mitch Hennesey og Charlie Baltimore i avsindig undervurderte Long Kiss-Goodnight. Og teknisk fullkommenhet i alle ledd med unike L.A . Confidential. Sjangerdefinerende toppfilmer som også var eksponenter for sitt tiår. 2000-tallet har ennå ikke vært i nærheten. Men det er urettferdig å skylde på Di Niro og Pacinos for dét. Gaute Brochmann Premieredato tbd

Flammen & Citronen Regi: Ole Christian Madsen For helvede, mand! Vi kan sgu lave balade på film. Poor Boy´s Game Regi: Clement Virgo Moralsk drama i bokseringen med up-and-coming lillebror Sutherland. The Wonderful, Horrible Life of Leni Riefenstahl Regi: Ray Müller Stor dokumentar om stor kvinne med stor mørkeside.

Anders Wimpelman

Flammen og Citronen Regi: Ole Christian Madsen. I Rollene: Thure Lindhardt, Mads Mikkelsen,Stine Stengade m.fl Danskene har fremdeles et meget godt grep om filmproduksjonen og man blir som nordmann rent flau over å nok engang bekrefte hvor mange lysår ligger foran alle fåfengte forsøk her på vår egen siden av nordkalotten. I den tilsynelatende ustoppelige strømmen av filmer og øvrige artefakter av tåredryppende, nerverpirrende og hjerteskjærende vitnesbyrd fra den andre verdenskrigen, har nok Danmarks andel av historiene vært marginale. Personlig hadde jeg nesten glemt at de i det hele tatt var med på kalaset og kan, med hånden på hjertet og swastikaen, ikke huske en eneste godhistorie fra den kanten fra 1940-45. Takket være min

egen fars lettere morbide fetish på feltet, har jeg hørt mange av dem etter hvert, men tar gjerne flere, i hvert fall når de fortelles på en såpass spennende og velregissert måte som dette. Vi følger de fryktløse og barske motstandsmennene Flammen(Thure Lindhardt) og Citronen (Mads Mikkelsen) og deres farefulle kamp mot nazi-okkupantene. Skjønt der filmen raskt kunne glidd over i et nasjonalt heltekvad i sort og hvitt, nyanseres bildet og visker sakte ut skillelinjene mellom riktig og galt, helt og skurk. Dette må definitivt være en av de største satsningene i dansk film noensinne, i research som kroner og øre, men det har da også båret frukter av såpass høy kvalitet at det utvilsomt var verd hver tøddel. Fremragende skuespill og action på høygir. Det er et dejligt land, for fanden. Anders Wimpelman Premieredato 3. oktober Happy Go-Lucky Regi: Mike Leigh I rollene: Sally Hawkins, Alexis Zegerman, Andrea Riseborough Husker du den litt morsomme kaninen i Flukten fra Dyreskogen, ”ikkje få panikk osv”? Hun som engstet seg på innpust? Det er fint. Hør henne for deg. Så kan du se for deg det entusiastiske ansiktet på toppen av kroppen til Hugh Grants lillesøster i Notting Hill. (”I, I, I can’t believe you’re Anna Scott!”). Bytt ut det røde flisehåret med en svart parykk og så legger vi de to sammen - stresset kanin og korka søster. Lurer du på hva vi får da? Jo, da får vi Happy Go-Luckys hovedperson, Poppy Lightfoot og engelsk hverdagsrealisme på Duracel batteri. Og - ikke minst - en forferdelig film. Happy Go Lucky skal være et varmt hverdagsportrett av den uvanlige og bokstavelig talt fargerike barneskolelærerinna Poppy. Vi får se nachspill med de halvgale, herlige venninne hennes. Gøyale, ’inspirerte’ scener fra skolen. ’Impulsiv’ trampolinetrening. Dramatiske flamencoklasser og helsprø kjøretimer. Alle vet at livet kan være morsomt og herlig på film – også når det går i motbakke. Men hva med å begrunne all dette med en poengtert og sammenhengende historie? Hva med å gi hovedrollen (eller oss) noe skikkelig å jobbe med og noe ordentlig å le av? For all del - dialogen går som et gevær, det er bare det at poengene sjelden treffer. Da hjelper det verken på humoren eller humøret at Poppy har konstant latterkrampe – på innpust. Eh eh eh. Jeg er sår i ørene fortsatt. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato 10. oktober

I et speil i en gåte Regi: Jesper W. Nielsen Basert på romanen I et speil, i en gåte av Jostein Gaarder Med: Marie Haagenrud, Aksel Hennie, Liv Ullmann, Mads Ousdal, Trine Wiggen 13-årige Cecilie er alvorlig syk og det er vanskelig å innse. Det nærmer seg jul og i fornektelse ønsker hun seg slalåmski, mens moren er overskånsom og vil gi henne noe å sysle med innendørs. Det er fortvilet. Inntil Cecilie får besøk på sengekanten av engelen Ariel. Ariel undrer seg over livet på jorda og legger opp til utveksling av hemmeligheter i en lett filosofisk tone som får Cecilie til å se situasjonen i nytt lys. I et speil i en gåte er nok et eksempel på en film full av gode intensjoner som faller igjennom på grunn av mangel på modig og original regi. Tross solid spill blir foreldrene til Cecilie litt for stereotype i sine plutselig irrasjonelle sorgreaksjoner. Selv ikke Liv Ullmanns mag-

netiske tilstedeværelse i rollen som orakelbestemor fjerner den irriterende fornemmelsen av konstruksjon. Cecilies minner om en spansk sommerflirt er heller ikke helt overbevisende da regissøren i disse retrospektive øyeblikkene (ironisk?) forsyner seg av det som er av klisjeer rundt tenåringsforelskelsen. En grunnidé har åpenbart vært å bryte opp den tunge tematikken med humor. Dette er slett ikke dumt tenkt, men er heller ikke like følsomt gjennomført som i Gaarders romanunivers. I stedet for å blande de store, skjebnesvangre følelsene inn i Cecilies rastløse tenåringsliv beveger filmen seg i en litt anstrengt valsetakt; tung – lett lett, tung – lett lett, der såre scener litt for plutselig glir over i noe demonstrativt upbeat. I denne stive regien er det imponerende hva Aksel Hennie får ut av rollen som Ariel. Tross det anstrengte premisset; svevende oppunder taket i hvite aladdinbukser og lys lamullsgenser, er det noe lekent og ufortutsigbart, nesten småfrekt over spillet hans. Det er nærliggende å tro og samtidig litt ergerlig at han har utfordret seg selv i større grad enn hva regissøren har. Silja Espolin Johnson Premieredato 17. oktober BEST AKKURAT NÅ

Körkarlen Regi: Victor Sjöström Svensk 20 talls ekspresjonisme gir noe å tygge på ved neste nyttårsfeiring (Filmens hus/Cinemateket: 21. og 23 oktober). La den rette komme inn Regi: Tomas Alfredson Fordi virkeligheten er mørkere enn du tror. Wall - E Regi: Andrew Stanton Weeeeeeee.

Silja Espolin Johnson

La den rette komma inn Regi: Tomas Alfredson I rollene: Kåre Hedebrant, Lina Leandersson, Per Ragnar, Henrik Dahl, Karin Bergquist Alle vil jo bare elske og bli elsket var det noen som sa til meg en gang. Og jeg trodde henne og var fornøyd med det. For jeg kjente at jeg skjønte åssen det hele hang sammen. Matrix-style. Men så kommer denne filmen, som har tentakler ned i djupeste helvete, og da er det ikke forstadshelvete jeg mener, selv om skildringen av forstads-Sverige i 1982 er mørk nok. Lille Oscar på tolv og et halvt er en plaget gutt og når det flytter inn en ny mystisk jente i blokkleiligheten ved siden av er hun jaggu faen vampyr. Denne helt usannsynlige historien er hentet fra romanen ved samme navn, og er ved hjelp av et mirakel blitt helt usannsynlig bra. Mye kan tyde på at regissør Thomas Alfreddson har fått kvesset tennene i sin omgang med Killinggänget (Fire nyanser av brunt, Torsk på tallin m fl), men så går det også rykter om at boken er god, og de små skådisene skal ha sin del av æren: Lina Leandersson i rollen som menneskeeter er for eksem-

10/2008

pel til å spise opp. Ellers er filmen så godt tenkt og gjort at den kan lunte langsomt av gårde i sitt helt svenske tempo, med klare farger og nøktern, redelig disposisjon av virkemidler. For Alfreddson veit godt hva som er virkelig skummelt her i verden. Og det er selvfølgelig ikke det evinnelige ”noe” som beveger seg der ute i villmarken 2, men heller det ”noe” som beveger seg i din egen kropp. Og hva beveger seg i kroppen om ikke blod og kjærlighet? Mørkerødt er det i alle fall, og det koagulerer når du ”dør”. Kyrre Bjørkås Premieredato tbd

Sett på noe Beat Tornadoes a, Vardøen

Poor Boy’s Game Regi: Clement Virgo I Rollene: Danny Glover, Rossif Sutherland, Flex Alexander, Greg Bryk m.fl. Boksefilm til ettertanke er ikke hverdagskost. ”Poor Boy´s Game” kommer i så måte nærmere ”Raging Bull” enn hva Virgos foregående ”Lie With Me”(2005) kom ”Last Tango In Paris”. Om ikke akkurat noen klassiker, leveres her et kløktig moralsk drama om hevn, bot, raseforskjeller ,vold og rettferdighet. Whitetrash-bokseren Donnie Rose kommer ut fra spjeldet etter 10 års soning for en stygg voldsepisode mot en svart tenåring. Med mye dritt i bagasjen, men et oppriktig ønske om å make things right. Den svarte befolkningen i hjemstedet Halifax, med den lettere stormannsgale og selvelskende proffbokseren Ossie Paris i spissen, er ikke like entusiastisk for løslatelsen og tørster etter hevn for Donnies ugjerning. Ossie satser på å drepe Donnie i ringen og med menigheten i ryggen setter han opp kampen. Voldsofferets egen far, Ossies gamle boksetrener og mentor George som nå pleier den handikappede sønnen, er imidlertid ikke med på lynsjestemningen og ber Ossie avlyse kampen. Da hans ønske ikke tas til etterfølgelse, ender han opp i den lettere ironiske situasjonen å trene mannen som ødela livet til hans eneste sønn. Rossif Sutherland gjør en svært overbevisende rolle som Donnie og ligner til tider kanskje mer på sin far Donald enn storebroren Kifer. Danny Glover er som alltid gjennomsolid og kanskje filmens største bragd på skuespillersiden. Hva manus og regi forøvrig angår, er filmen kanskje en smule langtekkelig og litt klossete i sin dramaturgiske kurve men Clement Virgo er likefullt på vei mot noe. Anders Wimpleman Premieredato 17. oktober

BURN BABY BURN BURN AFTER READING Regi: Ethan og Joel Coen I rollene: George Clooney, Frances McDormoad, Brad Pitt, John Malkovich, Tilda Swinton ”What we learned from this? Never to do it again. Whatever it was we did”. Med disse linjene avsluttes Coens siste film, deres første påfunn etter milepælen No Country. Og det er plausibelt å tro at dette er brødrenes konklusjon over eget prosjekt. Eller for de fleste av sine prosjekter for så vidt. Et hodestups dykk inn i materien. Ofte med sjangerutforskende innfallsvinkel. Rote rundt til det kommer en film ut av det. Så av sted og videre uten å se seg over skulderen eller dvele for mye med det som er gjort. No Country kan sees som et kontemplativt unntak. Burn after Reading som en bekreftelse på normen. Og det er helt fint. Coens tilhører den svært lille, eksklusive kretsen av filmisk høyadel som kan gjøre hva de vil, så ofte de vil, med hvem de vil. Veien fra idé til film er en knapp tomme, noe som resulterer i at passe gode, passe gjenomarbeidede skisser plutselig finner veien til kinoer verden over. Bekledd med de ypperste skuespillerne, som antagelig investerte omtrent like mye tid i prosjektet som du og jeg når vi går på kino for å se den. Og noe mindre energi. Burn after Reading er en slags forviklingsfilm. Eller forviklingskomedie, om vi legger godviljen til. Et vidt spekter av temaer skisses hurtig opp, og fungerer deretter som drivstoff til filmens overordnede misjon, nemlig fremsyningen av umuligheten av kontroll i denne vår verden. Fraværet av logikk. Og sviktende så vel moralsk som rasjonelt grunnlag i våre respektive handlingsmønstre.

Vi møter en rekke materielt sett vellykkede mennesker i ymse parkonstellasjoner. Alle er utro, alle ordinære, i den grad karakterer spilt av Clooney, Swinton og Malkovicvh kan være det. Overflaten er rolig, men kruses idet en CD med tilsynelatende klassifisert informasjon havner på avveie og plukkes opp av to treningsstudioansatte som lukter moro og cash. Og snart trekker det opp til en storm som eskalerer til ukontrollerbar tornado av utpressing, misforståelser og etter hvert blodige drap. I en film som ikke er så gøy, men ganske interessant. For som Derrida påpeker: Kaos kan ikke beskrives med rasjonalitet. Og siden det kaotiske er den tydelige tematikken, passer den ustrukturerte, til tider svært tilforlatelige og tilfeldige linjen Coens legger seg på forbløffende bra. Kanskje dette er ubevisst, at de bare forsøker å lage en tomsete gladfilm. Og ja, sikkert det også. Men kjenner jeg gutta rett, tviler jeg på det at det ikke ligger en ekstra klangbunn nede i vrøvlet. For meg ser det ut som om de har invitert alle bransjevennene sine til å foreta et filmatisk eksperiment. Til felles trivsel og uten høye skuldre eller tyngende pretensjoner. Og siden de er de talentfulle menneskene de er, i sine privilegerte posisjoner, er det poengløst å ikke stille resultatet til skue for allmenn forlystelse. Og det har blitt et severdig om enn uviktig kapittel i deres deilig springende filmografi. For selv om Never to do it again. Whatever it was we did. Er konklusjonen, betyr ikke det noen nedgradering av selve prosjektet. Gaute Brochmann Premieredato 17. oktober

10/2008

Stepbrother Regi: Adam McKay. I Rollene: Will Ferrell, John C. Reilly, Mary Steenburgen, Richard Jenkins m.fl. Det lages til enhver tid en dårlig film. En helvetes vederstyggelig komedie i Hollywood-format med utrangerte hasbeens siste krampetrekninger i rampelyset. En siste joke, en siste fjert på lerretet før de forsvinner ut i permanent obskuritet og glemsel til evig tid. ”Stepbrother” er en grov fornærmelse mot all verdighet og intelligens. Lavpannet humor selv barn må få problemer med å svelge eller, enda mindre, le av. Filmen skisserer det usannsynlige scenarioet at det gamle paret Nancy og Robert gifter seg, begge med hver sin godt voksne late og infantile sønn boende hjemme hos seg, den ene styggere enn den andre (John C. Reilly) men begge like dumme og strengt tatt tilbakestående. De blir derfor, høyst ufrivillig, stebrødre og havner under samme tak og helvete bryter løs. Plotet går kort sagt ut på at 2 voksne menn, som begge nesten kunne ha vært faren din, springer rundt og oppfører seg som tenåringer for ikke å si barn: testikler gnis på tamtrommeskinn, banneorda hagler og du vil bare ut av kinosalen. Få slutt på det hele. Den kan i beste fall leses som

en lite morsom satire på den utvidede ungdomstiden men for min del blir irritasjonsmomentene for mange. Og det stygge trynet til John C Reilly er et jeg håper jeg aldri ser igjen, på film eller bilde. Anders Wimpelman Premieredato 10. oktober Stille Lys Regi Carlos Reygadas I rollene: Elisabeth Fehr, Jacobo Klassen, Maria Pankratz I presseskrivet til Stille Lys hevdes det at dersom Edvard Munch hadde levd i dag, ville han ikke malt bilder, men snarere laget filmer som dette. La oss isåfall være takknemlige for at Munch ligger trygt begravet, for denne filmen hadde vært en stygg ripe i lakken for det store geniet. Uttalelsen sier dessverre ikke så mye om kvaliteten på dette makkverket, men forklarer istedet pretensjonsnivået regissør, Carlos Reygadas har lagt seg på: lysår over sitt eget hode. Settingen er original nok. Et mennonitsamfunn i Mexico, der de dypt religiøse innbyggerne ser ut som Smiths Venner og prater en merkelig plattdeutsch. Historien derimot er så syltynn at det faktisk er et kunststykke å få halt den ut over to timer. Hovedpersonen, Johan er gift og har en skokk med unger. Han er forelsket i en annen kvinne og har et forhold gående med denne. That`s it – klassisk såpeopera, bare satt til et eksotisk miljø og utført på en måte som skal få deg til å tro at du ser noe viktig. Men ikke la deg lure. Det viktigste du får sett her er regissørens egen forfengelighet blottstilt, og hvem bryr seg egentlig om Carlos Reygadas? Mannen er en mexikansk Erik Poppe. En pompøs spradebasse uten kunstnerisk verdi. De har til felles at de har ingenting å fortelle, men roper høyest likevel. Akersgata, hvor er janteloven når man trenger den? Per Vigmostad Premieredato: 24. oktober

BEST AKKURAT NÅ

La den rette komme inn Regi: Tomas Alfredson Black Beauty.

Wackness har blitt en vellykket film, er det nettopp fordi den er ribbet for alt unødvendig fiks faks. Isteden forteller Jonathan Levine rolig og ufortrødent om det viktigste i livet: Om forskjellen på å ha noen og å ikke ha noen. Om å bli sett og om å bli elsket. Om vennskap; om kjærlighet, og om å gi jernet - uansett utfall. Å se the Wackness er som å bla i et gammelt magasin du er glad i: Gjenkjennelig uten å være kjedelig - ekte retro uten mas og staffasje. Kanskje kunne du fått Wackness-følelsen ved å gå på gutterommet eller jenterommet. Lest Topp eller Mad. Hørt gjennom opptakskassetter og tenkt varmt på dem du var ulykkelig forelska i – engang for seksten år siden. Men ikke synk så dypt inn i minnene til at du glemmer tiden og mister bussen til Klingenberg. For filmen er for bra til det – Ben Kingsley for morsom. Josh Peck for flink. Og Olivia Thirlby for deilig. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato 24. oktober Tilbake Til Brideshead Regi: Julian Jarrold I Rollene: Matthew Goode, Ben Whishaw, Hayley Atwell, Emma Thompson m.fl. Det ligger en sval 90-talls revival i luften om dagen, og i filmverden er kanskje dette et av bevisene for det. Fra 1990 og utover kom en rekke britiske historiske kostymedrama, filmatiseringer av mer eller mindre perler fra forrige århundrers litteraturhistorie. De beste med Jermey Irons og de dårligste med Hugh Grant. Emma Thompson var derimot med i alle. Rødtoppen med sin snerpete tilstedeværelse og sitt gravalvor. Tror du faen ikke hun har lurt seg med i denne runden også, i en ellers for så vidt hederlig rolle. Adel og kjærlighet, forbudte frukter og svik i fordums tider, du har sett det mange ganger før og det pirrer egentlig fint lite annet enn kjedsommeligheten. Vi er da transmoderne mennesker, for svarte, gi oss noe annet enn dette påkostede og utspjåkete sølet med tørrvittig dialog på oppstyltet høytidelig engelsk, gamle dagers koketteri og romanse i forviklingar. Ok, filmen foretrekkes fremfor TV-serie-utgaven, fordi den komprimerer den bortkastede tidsbruken til et minimum, lidelsene til et humant nivå. Allikevel blir du sittende å se på klokken. Og det er aldri et særlig godt tegn. Anders Wimpelman Premieredato 31. oktober

Vicky Christina Barcelona Regi: Woody Allen Oppdatert om ung kjærlighet fra den incestiøse oldingen. Burn after Reading Regi: Joel og Ethan Coen Ikke best men mest severdig. Ikke klokest men smartest. En underlig filmopplevelse.

GAUTE BROCHMANN

The Wackness Regi: Jonathan Levine I rollene: Ben Kingsley, Josh Peck, Olivia Thirlby, Famke Janssen, Mary-Kate Olsson 1994, sommerferie, New York: Alle har reist, byen er tom. Og Luke Shapiro er tom. Tom, trist og venneløs, selgende hasj til et rotløst klientell på øvre Manhattan: Til parkhippier, kule skolekids, sofanevrotikere og sin egen psykolog, Dr Squires. Og, til Squires stedatter, Steph, STEPHANIE. Med uventet omtanke og interesse – både fra doktorfaren og den heite dattera – tar Lukes liv en ny vending. Og sommeren blir varmere – mye varmere. Det er fint å være tilbake på 90-tallet: Old school grafitti, Biggie, De La Soul og jenter med langlugga rufsemanker. Nesten som nå, med andre ord, men uten 2000-tallets blaserte retrofilter. Når The

FLER ANMELDELSER

WWW.NATTOGDAG.NO

”DOOMSDAY MÅ OPPDAGES” Filmmagasinet

Filmmagasinet

Dagsavisen

PÅ LEIE 8. OKTOBER I SALG FRA 15. OKTOBER STEELBOOK DVD OG PÅ BLUE-RAY

www.scanbox.com

FHM

Bergensavisen

Snapshot av Lisa Tønnes siste show på Latter

DVD FANNY OG ALEKSANDER (1982) Regi: Ingmar Bergman I rollene: Gunn Wållgren, Bertil Guve, Allen Edwall, Erlend Josaphson m fl Fanny og Aleksander er Bergmans siste spillefilm for kino. Det er ikke uvanlig at store strenge mestere mykner på tampen av karrieren. Selv om denne er desidert mer lystig og lys enn de symboltunge Det syvende innseglet (1957) og Persona (1966), er Bergman heldigvis ikke et slikt eksempel. Fanny er verken et symptom på ny-religiøs vekkelse eller overgivelse hos den aldrende Bergman. Tvert i mot tar han opp de samme temaene som tidligere; spørsmål omkring Guds eksistens, skillet mellom fantasi og virkelighet og menneskers uavbrutte rollespill for å nevne de mest karakteristiske. Som før er det proppfullt av symboler, referanser og betydningsnivåer. Forskjellen fra tidligere, og muligens også genistreken, er at Bergman her samtidig forteller en dypt rørende og underholdende historie. Vi har med en familiekrønike å gjøre, der kjernen er den livsglade og eksentriske teaterfamilien Ekdahl. Hovedkonflikten oppleves gjennom en ung gutts øyne, nemlig Alexanders, og opptrappes i det hans karismatiske far dør og moren flytter sammen med Vergerus, en streng og pietistisk biskop. I første del er Alexander stort sett observatør. Her er hendelsene skildret realistisk. Etter hvert som han trer fram i forgrunnen og blir offer for biskopens maktsyke, begynner filmuniverset å forandre seg. Det dukker opp både spøkelser og elementer av svart magi, men overraskende nok uten at det virker unaturlig i det realistiske landskapet. Det Bergman så overbevisende klarer er å bryte ned skillet mellom Alexanders fantasi og filmuniverset for øvrig. Magien og fantasien er Alexanders våpen overfor biskopen, og samtidig de størrelsene Bergman opphøyer i filmen. Det er pussig at han kaller filmen opp etter to personer og ikke bare etter den som så tydelig er filmens hovedkarakter. Er det en avledingsmanøver eller en understrekning av at Alexander er regissørens alter ego? Prestesønnen Bergman har brukt mange filmminutter på å fordøye farsarven. I Fanny og Alexander begår han det endelige fadermordet og proklamerer et mer panteistisk grunnsyn på bekostning av kristendommen. Høflig og en smule stormannsgal lar han Strindberg få oppsummere filmen i det som må være tidenes vakreste og best timede slutt:”Alt kan skje, alt er møjligt och sannolikt, Tid og rum existerer icke; På en obetydlig verklighetsgrunn spinner inbillningen ut och väver nye mønster”. Silja Espolin Johnson Releasedato 10. september

LA HAINE (1995) Regi: Mathieu Kassovitz I rollene: Vincent Cassel, Hubert Koundé, Saïd Taghmaoui Jeg elsker Star Wars. Baz Luhrmann. The Matrix. Det spektakulære og ekstravagante. Arven etter Méliès. Men allikevel er det ikke til å komme forbi: Lumiere-tradisjonen ligger fortsatt et hestehode foran i racet om å kreere de heftigste filmopplevelsene. Og hva passer vel bedre enn å supplere omtalen av den italienske nyrealismens uforlignelige svanesang Umberto D. med en langt nyere klassiker fra samme skole. For selv om De Sicas film er en ruvende gigant i filmhistorien, behøver ikke La Haine så mye som å stille seg på tå for å se den rett inn i øynene. Nyutgivelsen skyldes at filmen nå er tilgjenglig på Blue-Ray. Og det er fint, men samtidig noe

10/2008

ironisk. La Haine er en film som fungerer suverent på VHS og bestemors gamle svart-hvitt TV. Da det uansett tar mindre en fem minutter før du glemmer at du ser en film, og i stedet befinner deg i dypet av de Paris’ forsteder i selskap med Vinz, Hubert og Saïd. Tre unge gutter som lever et liv preget av fornedrelse og dystre fremtidsutsikter i et elitistisk fransk samfunn. Dette er et portrett av sosial urett, klart kritisk til politi og styringsmakter. Men samtidig er dette noe langt mer enn en politisk film. Og livet og kampen i en marginalisert betongørken blir et uttrykk for dypt allmennmenneskelige forhold som strekker seg langt utover rase, alder og spesifikk kontekst. En hardtslående, sval og fryktløs klassiker. En av forrige tiårs fem beste filmer. Gaute Brochmann Releasedato 24. september BEST AKKURAT NÅ

Hills 90203 er dramaturgien i The Hills som en tur i Nordmarka – mye opp og ned uten de helt store toppene. Det er for så vidt greit, men setter desto større krav til karakterene og de små hendelsene. Altså: Lauren er ganske søt og passe blåst. Heidi er blåst og veldig søt. Brett, kjæresten til Heidi, er litt kjekk og litt teit – og det er Jason også, kjæresten til Lauren. Men det må mer til enn som så for å skape serieavhengighet. Skal det være sosse-teen drama fra Hollywood vil jeg ha dunder og brak og noe å feste blikket på: Pamela-damer og megakjekke menn, kranglig og klining, hekser og troll, prinser og prinsesser. En sesong var ikke nok til å overbevise, men hvem vet hva som skjer i sesong nummer to (tre, eller fire). Ragnhild Toft Brochmann Releasedato 27. august UMBERTO D. (1952) Regi: Vittorio De Sica I rollene: Carlo Battisti, Maria-Pia Casilio, Lina Gennari Iliena Simova Det hyggelige med å anmelde DVD, er at man har en unnskyldning til å skrive om gamle favorittfilmer som relanseres. Skjønt, dette er ikke så mye en anmeldelse som en anbefaling. Og ikke så mye en anbefaling som en befaling: Se denne! Alle som har hatt noe som ligner på media-kunnskap et eller annet sted i utdannelsesløpet, har vært innom De Sicas ”Sykkeltyvene”. Som sammen med Rossellinis ”Rome, Open City” er den italienske nyrealismes ansikt utad. Umberto D. kom et par år senere, og er ikke ulik i tone og tilnærming. Allikevel var den en dundrende fiasko. Publikum og offentlighet mislikte filmen sterkt. Og det forstår jeg godt. For dette er en sjeldent brutal seeropplevelse. Ikke fordi den er voldelig eller beskriver ekstrem sosial urett. Smerten påføres gjennom et ekstremt humant og nådeløst ærlig portrett av en gammel mann. Ikke spekulativt, ikke sentimentalt, ikke moralsk. Bare nøkterne betraktninger rundt en del sannheter som er så ubehaglige at det er vanskelig å sitte i selskap med dem: Vi blir eldre. Uten å bli sterkere. Daglig kamp og smerte romantiseres i møtet med ungdommens gave. Men for gamle Umberto D. blir drømmen om en bedre morgendag vulgær. Og verdig forsoning med verdens tarvlighet og egen forgjenglighet det eneste som gjenstår. En indre kamp vi tvinges til å ta del i. Som også vil bli vår, en dag. Og det er simpelthen anstrengende å ta inn over seg. Men vel verdt det. Dette er filmkunst på aller øverste nivå. Som uanstrengt konkurrerer med det ypperste fra nabosjangere som litteratur og teater. Intet mindre enn en åpenbar kandidat til tidens beste. Gaute Brochmann Releasedato 24. september

Vicki Christina Barcelona Regi: Woody Allen Allen remuterer til gamle høyder. The Fall of the House of Usher Regi: Jean Epstein Uunnværlig impresjonistisk grøsser fra 1928. Lonesome Cowboys Regi: Andy Warhol og Paul Morrisey Western uten sammenligning.

Maria Moseng

The Hills Du så kanskje MTV’s Laguna Beach? Dokudrama i pigg forpakning med Lauren, Heidi, Brett og Jason – high school kids med dådyrøne og dyre vaner? Nå har hele gjengen flyttet til Beverly Hills – the Hills, og dramatikken kan fortsette. Hei hurra for fan’sa. Lauren har begynt på super cool, fashion school, og lander en jobb i Teen Vogue. Bestevenninna, Heidi, mønstrer på som assisterende festplanlegger i Bolthouse Productions: ”Because I’ve - like – always wanted to work with parties because i love to party”. Gutta derimot prøver å kombinere minst mulig jobb med flest mulig damer, og lykkes ganske godt med det. Hva de ulike egentlig gjør er egentlig ikke så viktig. Poenget er at de er der - og at vi kan kikke på dem. Da blir det store spørsmålet: Er de morsomme å kikke på? Tja. Sammenlignet med Beverly

REDAKTØR: GAUTE BROCHMANN

FLER ANMELDELSER

WWW.NATTOGDAG.NO

UNDERVISNINGSFILM De har vært titulert ”det rebelske kull fem”. Men leverer eksamens-filmer traustere enn takpapp. Undervisningsfilm skal ikke være morsom, men instruere oss i noe viktig. Skolefilm har noe av det samme utgangspunktet. Og disse filmene er absolutt ikke morsomme. Men viktige?

Den Norske Filmskolen har beriket offentligheten med nok en generasjon, og N&D tar en titt inn i krystallkulen. For som broilere fra Norsk Films eget klekkeri, er det en kjent sak at dette er mennesker som i løpet av få år vil få sine åndsverk stilt til skue på kinoer over det ganske land. Og hva kan vi vente oss? Med forsiktig optimisme kan vi konstatere at det neppe er noen radikal forverring på gang. Det varslede opprøret har rett nok blitt kvalt før det slapp ut av undervisningsrommene, men ”tradisjonelt” er jo ingen nødvendig ekvivalent til ”elendig”. Og dette er teknisk ganske solide produksjoner. Dog uten eksperimenter. Ikke noe tull. Ingen slinger i valsen. Greske dramaturgi-modeller. Skyggen av Robert McKee. Ufarlig og urnorsk og hvorfor skal vi i det hele tatt gidde å late som om vi er overrasket? Er om kommunegrått egentlig mer løfterikt enn nattesvart? Men uansett finnes det lyspunkter. I alle fall to, som dessverre på hver sin måte tydeliggjør problemene som hviler over institusjon og bransje. For det første. Itonje Guttormsen er allerede beskrevet her i bladet, og lever freidig sin egen 81/2 på et tidlig tidspunkt i karrieren. Velgjort, kostbart utseende, men sammenlignet med hennes tidligere filmer litt veik i de avgjørende fasene. En god film, men ingen videreutvikling av langt dristigere tidligere prosjektene. Kanskje et ønske om å vise at hun kan lage ”ordentlig film”, og det er forstålig ettersom hun kastes hodestups ut i en bransje hvor det er normen. Men som enkeltverk blir dette uansett litt skuffende. Skuffelsen er også bitende etter å ha sett Hotellstäderskean. Ikke fordi den er dårlig. Tvert om. Som tittelen indikerer er regissøren svensk. Hun heter Ann Holmgren, og har levert den klart sterkeste filmen. Stasborgerskap i vår disfavør til tross; verket er i det minste av den norske skolen. Blågule skuespillere, ja vel, alltid smart, men det er også folk på den andre siden av kamera som gjør en kjempejobb. Nærmere bestemt fotografen. Påfallende sterkt. Jeg tror jeg stanset DVDen sekssyv ganger i løpet av de tyve minuttene filmen varer, frøs bildene i lutter begeistring. Dette er utrolig, tenkte jeg. Her har vi The One. Eneren.

En elev som virkelig er jævla talentfull! Men neida, det er hun ikke. Hun er jävla talentfull, selvsagt. For rulleteksten blir et slag i ansiktet. Som eneste medvirkende på samtlige av de seks filmene viser Hotellstäderskan seg å være skutt av en svensk studine. På utlån fra Dramatiske Institutet, selvsagt. Frida Wendel. Du er flink. Dermed

Filmskolen på Lillehammer leverer fortsatt ikke i nærheten av Europeisk toppnivå. Effektivt illustrert ved å bringe inn én fattig representant fra et land med tunge filmtradisjoner. I en film som viser at teknisk dyktighet og tradisjonell storytelling ikke behøver å være drita kjedlig. Men i de andre filmene er tendensen klar: Konvensjonelt og kjedelig. Og det da er det betimelig å spørre seg om kreftene brukes riktig. For mislykket konservativ film kan være en god ting. Så lenge den ansporer et nytt, mer radikalt prosjekt som virkelig kunne sette norsk film på verdenskartet. Og jeg kan ikke tenke meg noe bedre arnested enn Filmskolen på Lillehammer. Og til sist, bare for å gi en smak på voksenlivet. Slik er det å bli anmeldt på trykk med terningkast:

5 4 3 2 2 1

Hotellstäderskan Regi: Ann Holmgren Den Utvalgte Regi: Itonje Søimer Guttormsen We will all be Stars Regi: Helen Komini Olsen Balloon Moods Regi: Martin Lund Sarah83 Regi: Vibeke Heidi Oasen Regi: Kristoffer Metcalfe

Fra produsentene av DIE HARD 4.0 og LORD OF WAR “Recalls the spirit of Texas Chain Saw and Wrong Turn” EMPIRE

”The anguished chills come thick and fast” FANGORIA

”If you liked Wrong Turn, The Hills Have Eyes 2… you’ll like this” DAILY MIRROR

På leie 15. oktober I salg fra 22. oktober www.scanbox.com

10/2008

MØTER Ronni Le Tekrø

Hvordan er det å være rockestjerne? – Det føles bedre enn på nittitallet i hvertfall. Da skulle man lissom ikke ha rock da. Gitarsoloer og sånt var forbudt. Jeg synes det var noe tøff grunge, men synes det var et ganske tafatt forsøk på tungrock og metal

Er det mye groupies nå også eller? – Jeg har ikke merka noen store forskjeller på kvantiteten for å si det sånn. Det er alltid my damer rundt TNT helt utrolig nok. Jeg orker ikke pule dem, men det er lov å se

Du er jo så androgyn og skranglete at du kan jo ikke dra allverdens av kvins? Må jo være han Diesel damene vil teste... øøh.. pumpe på? – Heh. Det er nok litt begge to,faktisk. Men vi har en lydmann som er trekker jævlig mye damer. Lydmann er nok ikke det dårligste yrket for å si det sånn.

Hva er det mørkeste groupie-øyeblikket du har hatt? – De groupiene jeg har hatt har har blitt til kona mi da.

1 1 6

Mørkt nok for meg. Uansett.

Hvor stor må man være for å være stor i Japan? – Vi er store i Japan enda. En av mine income sources er jo Asia siden 70-tallet har de vært gærne etter rock.

6 1

Hva er greia med navnt ditt?

«Le» Er du fransk eller, pakkis? – Nei, jeg er Norsk, jeg er halvt svensk, faktisk. «Le» er et navn jeg bare klinte på. Hørtes tøft ut. Litt som Eddie «van» Halen, ikke sant.

6 1

Drittøft.

Han dere kompisen din heter jo tett nok «Diesel Dahl», hva heter dere egentlig? – Vi har jo litt forskjellige navn, egentlig står jo TNT for Tormod Nilsen Trio, det er det ingen som vet! Hu dattera til Diesel. HUN er søt! – Jeg husker jo henne som baby, rart å se henne på forsiden av Gatebil og sånt. Men hun er et veldig hyggelig og reflektert menneske hun.

6 1 6

Har du vært bortpå? Mumsa på lefsa?

Skrudd på forsterkeren?

Spilt litt på slurva? – HAHAHHAHA. Nei. Diesel Dahl er..nei. Det hadde nok ikke gått så bra, du. Diesel er en bestemt mann. Høhø. Hva synes du om «musikken» hennes? – Har hørt henne live et par ganger... Jeg er ikke så sikker på det der, altså.

Hva med unga dine? Skal de brette seg ut for rånere de også? – De er interesserte i musikk alle sammen egentlig. Har et par sønner som spiller i et band. Men jeg håper jo at de finner på no smartere enn det, slik at de tjener penger og sånt.

Du er jævlig glad i unger. Faktisk så glad i dem at du ble..øøh.. lærer. Ble det noe ut av dem, eller kjørte du dem rett på kjøret? – Nei, de var jo fra møblerte hjem alle sammen, så det føltes nok som to måneders feeling av freedom de hadde sammen med meg.

6 1

Så deg på TV her om dagen.

Et av de mørkeste øyeblikkene til norsk TV. Sølvtricot. Og bandana. Og Ylvis. Fy faen. – Trodde jo det skulle være mye tøffere, kanskje damer og isbiter i vannet etter hvert, men nei. Hvor mye fikk du for å stille opp? – Nei, jeg fikk ingenting for å stille opp. Gjorde det bare for å være hyggelig. På med susp’en og greier.

6 6 1 6

Ja, for du er ikke såååå stor til vanlig?

Vi jobber med en N&D anthem, hva skal du ha for å legge på en solo? – Det er jo selvsagt gratis for Natt og Dag.

6 1 6

Vi kjenner rockere.

Mange rockere. Sinte rockere. De sier at du tar betalt i hasj for å bidra på skiver? – Ææææh.. Er det ikke sant at du tok deg betalt i tjall for å legge solo på en siste Cumshots skiva? – Faen, fikk jeg det a?

IKKE SPILL DUM A’ DIN HIPPIEFAEN! – Nei, vet du, jeg tror ikke de klarte å stille med den servicen der. Tror det ble brennvin til slutt.

Hvem er best; Øystein Sunde eller Øystein Greni? – Jeg liker begge to, men begge virker jævla arrogante.

Hvem er verst; Knut Schreiner eller Knut Reiersrud? – Liker begge to, jeg, men tror nok ikke de liker meg.

Fortell oss om den plekterteknikken du oppfant? Hvordan får du snerten i håndleddet? – Når det gjelder plekterteknikken kalles den ”The Machine Gun” av kjennere. Det er tøft. Den går enkelt og greit ut på at jeg spiller fortere enn min egen skygge rett og slett.

Du runker ikke bare gittar’n du? – Høhø. Teknikken springer jo ut av et aktivt seksualliv... runker ikke bare gitaren.

Homofilt spørsmål.

HVA? Jeg er bare undrende? Fikk du sett lemmet til Sputnik? – Nei. Desverre. Jeg skifta sammen med Daniel Franck, og det var ikke noe å la seg skremme av, for å si det sånn. Da var det bare å hoppe rundt med tissefanten. Hvordan har du fått så fint hår? – Du, jeg spiser Totenegg, og Totenegg er bra for flere ting, men spesielt bra for hår.

6 1 1

Ja.. for du spiller i TNT. En naturlig konsekvens er vel at du er glad i... bomber? – Jeg var veldig glad i bomber..men..aaah.. sånn. Kan hende jeg liker å smelle av ei bombe enda, jeg. Høhøhø.

Er du hippie eller? – Ja, eller, jeg er 2-generasjon hippie.

Pføy. Liker du reggae også, da? – Elsker jo Marley. Men det passet vel bedre for rundt 20 år siden. Marley fungerte som et fint soundtrack til det som skjedde, da gitt.

6 1

Hvor mange mål dyrka land har du? – Har mistet tellinga..

6 1

Husker du Return?

For du dyrker jo sjæl? – Nei...jeg er ikke selvhjulpen, hvis det er det du sikter til?

1 6

Tsk. Tsk.

Hva er det verste dopet du har testa? – Har veldig dårlig erfaring med dop, har testa veldig lite. Jeg har aldri testa kokain, aldri testa amfetamin, aldri testa ghb, aldri testa... Ok. Vi tar poenget. Du kan navnet på masse dop, men du har aldri rørt noe av det. Jippi.

1 6 6

Kanskje gud er dopet ditt? – Jo, jeg er absolutt relliøs.

Men. Er du kristen? Jeg trodde blackmetal-kidsa skyldte deg livet sitt? – Fakta er at jeg starta hele dritten. Jeg spilte i Rockfire på åttitallet før noe som helst av det okkulte egentlig var så stort, og vi kjørte likkister på scenen og hele den okkulte symbolikken 10 år før alle andre.. Har du møtt janteloven? – Jeg er for stor i kjeften til å la meg affisere av han.

Hva er best; TNT eller THC? – THC er for sånne sløvhoder, det er jo så dritkjedlig. Har du sett Elg en gang så har du jo..

6 1 6

Lurer på hvor mye muffins Frode Alnæs har sett Elg fortære de siste åra..

6 1

HAHA. DU BEIT PÅ!! – eeeeh..jaha?

Hvem er du mest lik; Cheech eller Chong? – Der har jeg store deler av begge to.

La meg si det med ett dikt: Det finnes ikke mennesker som ser Cheech and Chong uten å ha røyka bong!! Homsing: Smakelig eller ubehagelig? – Jeg har masse homsevenner, ikke at jeg er noen praktiserende homse, men før eller senere må du deale med det. Men jeg blir ikke tent av tissemenn. Det gjør jeg ikke. Det nærmeste jeg kommer der er vel å ta på min egen tissemann en gang iblant.

En 6-strenger, tolv-strenger eller g-streng? – Da tar jeg heller et G-punkt.

Ok, Wiseguy. Blazer du opp en, eller! – Har ikke noe på meg nå, sorry. Hadde det vært i morgen, så.

De er liiite døva, da. Ikkesant Ronny? Er ikke rockere dem vøtt!! – Nei..altså.. er vel kanskje en og annen fin sang. Husker de hadde eksplodert sånn plutselig når vi kom hjem fra turne i statene, og det var jo litt..merkelig. Det var det.

6 1

FoTO ANTON SOGGIU

Kom igjen a’? Bare en liten kicker?

Har NRK ringt deg i det siste? – Neeei..eller. Nei. Egentlig ikke.

Det går rykter om at Knut Nærum ble fjern når du pusta på’n under sending? – Nei, nei. Jeg hadde ikke røyka da. Jeg hadde ikke det. Var bare rødvinsdrita!!

10/2008

V_600x800.indd 1

5/15/08 3:50:08 PM