Natt&Dag august 2009 Bergen by NATT&DAG

BERGEN 6 - AUGUST 2009

6 & 1 PÅ

HANDLETUR I BERGEN

WWW.NATTOGDAG.NO

16 SIDER NORSK MOTE Mannen bak masken

BJØRN HELLFUCK

Vi går bransjen etter sømmene

STOR PANELDEBATT OM NORSK MOTE Autentisk streetwear

PÅ STOFF OM STOFF I.N.I fra Nordnes

DEN NYE BERGENSBUNADEN

HUB-nattochdag.pdf

04.03.09

14.27

FORHANDLER INFO // WWW.HUBFOOTWEAR.COM IMPORTØR: SIDECUT NORWAY AS, WWW.SIDECUT.NO // TLF: 40 00 17 08

INNHOLD

AUGUST 09 Redaktør Bergen EIRIK KYDLAND kydland@nattogdag.no Redaktører Oslo ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no ANDREAS ØVERLAND oeverland@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no Skribenter FANNY VAAGER BREKKE RAGNHILD TOFT BROCHMANN CHRISTIAN FORSBERG JAN-OLAV GLETTE ANDERS GOGSTAD PER B. GRANDE CECILIE TYRI HOLT EIRIK KYDLAND CAROLINE LYTSKJOLD LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG NINA NORDBØ JØRGEN NORDENG HÅVARD NYHUS GLENN OLSEN MATHIAS RØDAHL KAROLINE SKUSETH ANDREAS TYLDEN MARIT VALEUR MARIA LYNGSTAD WILLIASSEN ANDREAS ØVERLAND

Fotografer RUT HELEN GJÆVERT JØRGEN GOMNÆS JETON KACANIKU ADRIAN NIELSEN PROSJEKT ALVØEN KARI TØNSETH CHRISTIAN AAS

Illustrasjon ANDREAS TYLDEN DORTHE SMEBY SYNNE MOEN TØFTEN Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN Markedsavdeling EMELIE ANDERSSON BJØRN AUNE KATJA BRÖMS ANDERS B. HANSEN TORGEIR TELLE KRISTOFFER VOLD

47 8

Økonomi NETLEDGER Utgiver INNOVATION MEDIA AS Trykk NR1 TRYKK

HOLE IN THE SKY FEIRER 10 ÅR ....................................................................................................................... 8 TIDENS ÅND ..................................................................................................................................................... 10 NATT&DAG FOR 20 ÅR SIDEN ......................................................................................................................... 10 GANGSTERKLÆR ............................................................................................................................................. 14 HØY MOTE: GATEMOTE I HOVEDSTADEN . ..................................................................................................... 17 MOTE: Å SELGE EN DRØM ............................................................................................................................... 22 FORBRUKERINSPEKTØRENE .......................................................................................................................... 38 UTELIVSENQUETE: HVA VIL DU BLI BEGRAVET I? ......................................................................................... 41 BJØRN HELLFUCK . .......................................................................................................................................... 42 MAT ................................................................................................................................................................... 44 MUSIKK: SA-RA CREATIVE PARTNERS, JAPANDROIDS, WILD BEASTS . ...................................................... 49 FILM: WHATEVER WORKS, PUBLIC ENEMIES, SNARVEIEN ........................................................................... 57 N&D PÅ HANDLETUR I BERGEN ..................................................................................................................... 62

Lesertall 133.000 PR. MÅNED REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo BESØKSADRESSE: Sandakerveien 114B Nydalen, 0401 Oslo POSTADRESSE: Natt&Dag Innovation Media AS PB 4240 Nydalen 0401 Oslo NATT&DAG BERGEN Telefon: 22 09 08 00 Telefaks: 92 17 52 42

WWW.NATTOGDAG.NO redaksjonen@nattogdag.no Coverfoto JETON KACANIKU

Takk til: Karolina og Nylon (R.I.P)

HVA HØRTE VI PÅ

49 57

LES AVISEN DIGITALT

WWW.NATTOGDAG.NO 24

6/2009

09203134 Natt & Dag NO 241x360.indd 1

8/3/09 3:38:45 PM

OVERHØRT

...

BREV Kjære natt og dag! Det er jo fascinerende hvilke synergieffekter som oppstår når du parrer en natt og dag-avis med litt tjall og youtube. Også er det gratis og greier! Thanx!!!! Heia tjall og nattogdag! – Hilsen Johnnyboy. Hei gutten, Vi regner med du snakker shoob her? Heia shoob! – Red.

Ifølge velinformerte kilder skal den amerikanske favoritten Jadakiss ha krevd en betydlig pengesum ekstra, utover det avtalte honoraret, før han gadd å entre scenen på VG-lista topp-20 sin konsert på Rådhusplassen. Ufint. Konserten han gjorde på Blå seinere på kvelden var riktig så fin da, i det minste.

TEKST REDAKSJONEN

GUNS N´ POSES

Natt&Dag gratulerer sin gamle medarbeider (og stadige kilde til inspirasjon) Christian Finnskog med ungen han klarte å lure kona (og Alexander Rybaks manager) til å presse ut.

Hvilke våpen er hottest akkurat nå? Vi slo av en prat med superprodusenten Big Ice, den i landet som sannsynligvis har mest kjennskap til ung, amerikansk våpenkultur. Du tenker kanskje automatisk på Oral Bee og nittitallet når Big Ice nevnes. Vel. La det gå. Fakta er at Big Ice i lang tid har vært en av landets råeste produsenter – med en CV lenger enn en gjennomsnittlig gangstarappers rulleblad. Kompis har samarbeidet med noen av de råeste gutta på den amerikanske vestkysten, og med dobbeltalbumet (Merk: Album, ikke mixtape) Stacking Beats i en platehylle nær deg, bør Big Ice ta steget opp fra obskur vestkyst-dude til særs ettertraktet produsent før 2009 er omme. Nuvel. Poenget er at Ice kan vestkysten, og vestkysten kan våpen. Men hvilket våpen er riktigst akkurat nå? Er det slik at alt er lov? Er håndvåpen bedre enn halvautomatiske greier? Her får du Herr Is sin topp 3-liste over våpen som er tha shizzle akkurat nå. 1. GLOCK (Østerisk): ”Now I’m the type of nigga that’ll leave a horse head in ya bed, Sleep with ya wife, then commence to knifin’ Get away clean with the scheme glock 17 in my lap. As I creep away in the black Cadillac...” (Brotha Lynch Hung: Thatz What I Said - fra albumet ”Loaded”, 1997) .

KLAR

FOR LITT

MORO? 6

6/2009

2. AK-47

(Sovjetisk): Rifle som bruker ”banana clip” (ammunisjonholderen er formet som en banan) ”...A key or a half a muthafuckin thang, Pistol whip a nigga with an ak-ay...” (Spice 1: Strap On The Side - fra albumet ”AmeriKKKa’s Nightmare”, 1994). 3. SMITH & WESSON (Amerikansk): Største produsent av gunnere i USA. ”I’m Mr. Tre-five-seven, quick to peel a cap, I’m yo friend to the end, you know I got yo back,...” (C-Bo: 357 - fra albumet ”Til My Casket Drops”, 1998). Da er det bare å ringe den lokale våpenhandleren og la det stå til!

Spirits tidligere redaktør Silje Larsen Borgan har byttet jobb, og tatt over Faro Journalen etter Asbjørn Slettemark som blir ny programleder for Lydverket. Gratulerer til dere begge. Og til vår egen redaktør Andreas Øverland som dilter etter Asbjørn og flytter opp til Marienlyst i løpet av måneden, han også. En forholdsvis kjent norsk realitydeltaker, som nylig bodde et par uker i Mexico, gjorde seg til venns med gud og hvermann på Slottsfjellfestivalen ved å tilby dem en liten nese han hadde gjemt i snusboksen. Ivrig, med andre ord. Oslonights har lagt ned. Trist. Det var gøy så lenge det varte...

Ærlig talt! Hei. Jeg er en jente som skriver til dere på grunn av intervjuet dere hadde med Erik&Kriss. Jeg hadde virkelig håpet å lese et bra intervju med dem (fordi de er jo dødsbra!!), men skjønner ikke hvorfor dere og alle andre hele tiden absolutt må rakke ned på dem. Det virker som om de har blitt en syndebukk som alle synes det er ”kult” å disse og tråkke på. Det kan godt hende jeg ikke skjønner språket deres, men husk at det er mange under 18 som leser avisen deres og synes dette er lite morsomt. – Med vennlig hilsen, Agnethe X. Kjære, kjære Agnethe X, Vi rakker ikke ned på noen som helst. Eller, det er ikke sant. Det har hendt en gang eller to at vi tråkket på en tå eller to. Det intervjuet du sikter til er en fast spalte som ikke sensureres og skrives ned rett fra tape. En åpen samtale om du vil. Vi lever i en verbal krigstid og da gjelder det å spy ut så mye dritt som mulig. Samtidig er det viktig å huske at dritt ikke nødvendigvis er synonymt med dritt, om du forstår. Dritt på en bra måte. Håper du likevel fortsetter å lese N&D. Det er deg vi er avhengig av, ikke Erik&Kriss. – Red. Halla, Jævlig fett det siste coveret deres med hu nakne dama dynka i mensblod, må jeg si. Mer pupp! Mer blod! – Heidi R. Hei Heidi R. For å si det sånn, rettsmedisinsk institutt har hatt sommerstengt. Følg med utover høsten med andre ord. – Red. Hei! Jeg lurer på en ting… Jeg har hørt at dere har sånne smuglesninger, stemmer det? Og har det noe med den hjemmesiden å gjøre? Jeg vil på fest! – Med tørst hilsen fra Tor-Håkon. Så hyggelig da. Nei, smuglesning.no er noe annet, men det må du også sjekke ut! Vi har smuglesning første torsdag hver måned. Sted varierer. Sjekk www. nattogdag.no for informasjon enkelt og greit. Håper vi sees! – Red. Vi vil høre din mening. Te deg opp og send en e-post til: redaksjonen@nattogdag.no

GÅ DA IKKE TIL Kun kr. MONSIEUR LEONIDAS! (12 n ummer) ABONNER HELLER PÅ

425,SMS: <abo navn adresse> til 2025

www.univers.no

DDB Oslo KF20 Foto: Yann Aker

Plasseringstips: Ta 152 kroner ut av lommene hver måned og plasser dem en meter høyere opp.

FESTIVAL

TEKST EIRIK KYDLAND

HULL I HIMMELEN Dagens Næringsliv fyller opp den mentale sparekontoen med aktuelt stoff om økonomi, næringsliv og samfunnsliv. Studenter får halv pris: For 152,- i måneden* blir avisen levert på døren inkludert DN fredag m/magasinet D2 og DN lørdag. Bestill abonnement på dn.no/student eller ring grønt nummer 815 11 815.*Forutsetter 12 mnd. abonnement.

50% studentrabatt

6/2009

Hole in The Sky-festivalen i Bergen ferier ti år ved å fortelle historien om norsk black metal. Men Fantoft og Pytten må du finne fram til selv. Hvert år oversvømmes Bergen av lidenskapelige metalmennesker med fascinasjon for norrøn mytologi og Pyttens produksjonsteknikk, i tillegg til en masse italienske blackpackere på evig leting etter Lysekloster og Grevens gamle leilighet. Men historie er heldigvis historie, og igjen står nå det viktigste, nemlig musikken. Den har en gjeng med ildsjeler i ti år tatt ansvar for å videreutvikle og ivareta gjennom Bergens egen metalfestival Hole in The Sky. Siden oppstarten i 2000 har festivalen blitt et obligatorisk årsmøte for tilhengere av mørk og ekstrem metal. Årlig kommer rundt 200 utlendinger til festivalen – fra Sibir, Europa, Australia, USA og Sør-Amerika. Også i år består programmet av en miks med norske og utenlandske band. Vi kan nevne Voivod (kommer tidligere Metallica-bassist Jason Newsted, mon tro?), Aura Noir (The Ugliest Band in The World, som de kaller seg) og lokalfenomenet Taake. Men størst forventning er det likevel knyttet til selve jubileumskonserten – A Blaze in The Northern Sky – der medlemmer fra Enslaved (foto), Mayhem, Gorgoroth og Darkthrone skal guide oss gjennom den norske black metal-historien. – Hele festivalen skal i år gå tilbake til røttene ved å fokusere på undergrunns-black metal. Vi skal oppsummere litt, noe som vel er naturlig etter ti år, og det vil man se både på scenen og gjennom utstillinger. Enslaved skal være vertskap for A Blaze in The Northern Sky, et slags bestillingsverk der eliten av norske black metal-pionerer deltar. Folk fra Darkthrone, Emperor og Mayhem kommer for å spille nytt og spesialskrevet materiale, men også noe gammelt. Det blir spektakulært å se landets mest sentrale metalband, de som har styrt utviklingen i sjangeren, tematisere dannelsen av norsk black metal. Det er heller ikke ofte man får sjansen til å se Nocturno Culto på en scene, for å si det sånn, forteller festivalarrangør Torgrim Øyre. Gratulerer med ti år. Hvordan begynte det hele? – Hole in The Sky startet som en hyllestkonsert til Erik «Grim» Brødreskift, en god kamerat og sentral person i det bergenske metalmiljøet som gikk bort alt for tidlig. Vi trommet sammen det meste av den aktive bergensscenen, som på den tiden var helt toneangivende både nasjonalt og internasjonalt. Alle band i byen som hadde en eller annen link til Erik var med. Det vil i bunn og grunn si

hele miljøet. Immortal, Gorgoroth og Enslaved spilte. Vi hadde aldri trodd det skulle bli en sånn suksess, og plutselig skjønte vi at dette var noe å bygge videre på.

”HVEM SKULLE TRODD AT BIG HORN STEAKHOUSE VILLE SE EN UMIDDELBAR VERDI AV EN METALFESTIVAL?” Hvordan har omgivelsenes syn på festivalen endret seg i løpet av ti år? – Vi ønsket å vise fram black metal-miljøet som et kreativt og positiv miljø. Mange hadde gjort seg opp en mening om miljøet på grunn av alt som hendte på 90-tallet, og vi merket en skepsis fra lokalpresse og næringsliv. De klarte ikke å forholde seg til oss uten en ironisk distanse. Nå har de imidlertid forstått at det er musikken som gjelder, og at det er positivt for byen at vi arrangerer Hole in The Sky. Hvem skulle for eksempel tro at Big Horn Steakhouse ville se en umiddelbar verdi av en metalfestival? Nå er stedet er fullt av sortkledde metaltyper som spiser biff hele festivalhelgen. Smakelig måltid! Så man kan kalle black metal for en «bransje» nå? – Man merker at byråkratiet har kommet på banen. På begynnelsen av 90-tallet gjorde bandene alt selv, nå er det mer strukturerte former på alle måter. Det er egentlig bare positivt for oss som arrangører, fordi vi fra artistene får profesjonelle pakker som er lettere å forholde seg til. Men er det aktuelt å arrangere guidede turer til sentrale black metal-steder i byen, slik Inferno-festivalen i Oslo har gjort? – Inferno har tatt festivalen i en litt bransjete retning. Det har blitt et slags Bylarm for metalbransjen. Men speedmeetings der man diskuterer hvordan man kan gjøre black metal mer ekstrem, kan jeg love at man ikke vil oppleve her. Å busse folk rundt til Fantoft og sånne steder, er heller ikke noe vi vil gjøre. Det blir for fesjå-aktig. Om noen italienere har lyst til å oppsøke Pyttens studio i Grieghallen, så får de gjøre det på egenhånd. Det er musikken, atmosfæren og festen som er viktig for Hole in The Sky. Hole in The Sky arrangeres på Verftet og Garage i Bergen fra 26.-29. august.

73848210 | companymail@response.no | www.response.no

Gabby Maiden

www.nikitaclothing.com

MOTE

OVERHØRT

TIDENS ÅND TOMMY OLSSON OG GAFFA VS. AKADEMIET OG JAFFA (KULTURKAMP 1) En kid stiller ut et Ikeakjøkken, koker noe GHB, deler det ikke ut til så veldig mange, men blir likevel arrestert. Skandale! Kunstakademiet mener at arrestasjonen rettferdiggjør at kunstverket fjernes. Skandale! Tommy Olsson, som var kurator for avgangsutstillingen, beskyldes for å ville fronte seg selv i sin påfølgende kritikk av akademiet for deres smaksdom. Skandale! Akademiet går samtidig hardt ut mot norsk misantropisk kunst og mener norske kunstnere istedet for å stille ut gaffateip bør stille ut bilder av sultne barn, politiske flyktninger, smeltende poler og økonomisk utvinning av den tredje verden. Dagbladet merker selvfølgelig ingenting til den skiftende strømningen siden debatten foregår i Morgenbladet og gir derfor Jon Øystein Flink skamros for sin nye,mørke bok. Note to Dagbladet: Akadamiet sa det ikke var bra! Da er det ikke bra! Hør da!

1 1

...

R FOR 20 Å

SIDEN

Det ble Panic in the streets of Tønsberg når det gikk tomt for Heineken på MFOs og Heinekens Slottsfjellfest tidligere i sommer. Kom igjen ’a? Skal dere ha fest må dere i det minste ha nok drikke til at vokalisten i Art Brut slipper å furte! Senere på kvelden stjal forøvrig en langhåra tatovert fyr drikkevarene til Jan Fredrik Karlsen i baren på Quality Hotel. Karlsen var sånn passe påseila og merket ikke noe til at fire øl og to fernet forsvant hver gang han snudde ryggen til. På samme hotell skal forøvrig The Streets ha dratt en tilsynelatende sytten år gammel jente gjennom hotellgangene på leting etter sitt eget rom.

SPEAK EASY-BARER I USA er det stadig mer populært med hemmelige barer inspirert av forbudstiden på 1920-tallet. Dempet belysning, passord for å komme inn, betjening med snurrige Olivia-sveiser, og perfekt utførte drinker hentet rett fra en Hemingway-passasje. Nå kommer speak easy-stedene også til Norge. Forskjellen er bare at det her i Norge ikke er snakk om noen artig trend, men en ren nødvendighet på grunn av de stadig mer innskrenkete skjenketidene. Her snakker vi vel heller ikke sirlig dekorerte art deco-barer og stilige drinker, men en gjeng desillusjonerte, halvgamle menn som pimper smuglersprit i en kjeller på Bøler eller i Fyllingsdalen. Hard times, ass.

2 1

ASLAK NORE VS MARTE MICHELET (KULTURKAMP 2) Og dermed var det med ett klinkende klart for enhver med et snev av samfunnsengasjement at VenstreHøyre-aksen bør byttes ut med en annen akse. Samme hvilken, bare Tøyenbadet ikke er gyldig empirisk grunnlag for å uttale seg.

3 1

Røverhistorie fra backstage’n på Roskilde: Kanye West går av den oransje scenen og passerer den danske superstjene-DJ’en Trentemøller som skal på . De nikker, før Kanye roper etter DJ’en ”Yo.. I’d really like to do something on your show if you...” før han visstnok blir avbrutt av dansken som kontant utbryter ”NO!” og går videre.

DEMOKRATISK STØY Hør her. Ingen bryr seg om hva du mener. Alle driter i ditt ståsted i asylpolitikken og ingen av de fire som følger deg på Twitter er spesielt interesserte i hva du mener om Arbeiderpartiets forslag til utvidelse av krisepakka. Vet du hvorfor? Fordi du kan ikke en drittom en dritt. Du er håndverker eller hjelpepleier eller taxisjåfør. Du er kunnskapsløs. Du kan ingenting om noen av prosessene som foregår. Forteller vi deg hvordan en bør legge rør i avisa vår? Forklarer vi deg grundig hvordan man gjør sårstell?Nei. Fordi vi ikke kan noe om det, og derfor velger å la det gå framfor åskrike opp og drite oss ut. La oss gjøre det enkelt - Kan dere som roper så jævlig høyt og tomt være så snille å gå tilbake til å bli konsumenter? Samfunnet takler ikke mer jævla interaktivitet og to-veiskommunikasjon, nå. Dere ødelegger den nemlig med tanktetomt DRITT!

4 1

TEKST NINA NORBØ KUNSTEN Å VÆRE NEGER (KULTURKAMP 3) Bare for å provosere sitter elitistene, anført av Groruddalens mest borgerlige mann noensinne, Erik Fosnes Hansen og skriver bøker og lager uforståelige installasjoner som ikke engang tar opp i seg intergreringsproblematikken. Og det på skattebetalernes regning! Makan til arrogant oppførsel. Nå er det nok! Gi de mørkeblå hele kvartalet så Kjell Askildsen kan tvinges på en kjeledress med tilhørende verktøybelte. La ham jobbe for føden! Hvis alt går etter planen spør Morten Viskum oss om vi skal ha lompe eller brød om et par års tid, og forhåpentligvis blir den skjødesløse tølperen Bård Torgersen dømt ril å være redaktør for den bestselgende tekstsamlingen «Gullkorn fra barnemunn om sex og sånn» gitt ut på Kagge Forlag. Skill klinten fra hveten, så skal du se det blir kunst, her! Billig jævla kunst. Til alle!

5 1

SVINEINFLUENSA - DEN NYE NYNAZISMEN? Er du tykk? Svakelig? Mørkhudet? Alenemor? Da ligger du jævlig dårlig an. Svineinfluensaen har nemlig latt seg inspirere av 30-tallet. Liten tvil om at pandemier har krysset politisk korrekte grenser når både homofile kjøpmenn og syltynne, løpende marokkanere rømmer landet hals over hode i frykt for å bli utradert. Allikevel blir altså Rom-folka sittende langs Vaterlandsparken, på tross av at det er tydelig for gud og hvermann at de er neste ut. Standhaftig. Gi dem en femmer til Tamiflu, snarest!

6 1

MUSIKK – TRENGER VI DET EGENTLIG? Hei der, musikk. Har du tenkt over en ting? Ingen kan huske sist gang du gjorde noe skikkelig revolusjonerende. Noe som ikke besto av å krysse to sjangere å håpe på det beste, eventuelt bare pakke inn noe gammelt på nytt og sende det land og strand rundt på festivaler. Det er faktisk år og dagen siden vi syns du var spesielt rå. Og en liten ting til -September When-comeback? Fuck deg, kompis. Fuck deg.

7 1

The Needle And the Damage Done, pastis-psykose, telefonavlytting, festivaldepresjoner, Herling, DJ-BJs, risoni, soloalbum fra Pete’n?, valgløfter, Carmona-Alvarez nye roman, søndag er det nye mandag=dildo er det nye penis=hold kjeft, redaktørbytter...

6/2009

ÅRETS ANSIKT MED BEINA PÅ JORDEN Mang en ungjente har drømt om rikdom og berømmelse som modell. For de fleste blir det masse jobbing og lite eventyr, men noen får muligheten til å prøve lykken. Årets Ansikt 1989 er en av dem. 17-årige Anouschka Lodding Gresvig ser imidlertid ut til å være svært så realistisk. Hun letter ikke fra bakken fordi om modellmamma Ford forteller at hun kan tjene over en million dollar i året dersom hun satser. Natt&Dag: Hvordan opplever du å være kåret til Årets Ansikt og ha muligheten til å gjøre modellkarriere? Anouschka: Jeg vet ikke, det blir en del mer fotojobber, men ellers er ikke tilværelsen så forskjellig fra hva den var. Det kommer ikke til å skje så mye dette året, fordi jeg skal gjøre meg ferdig med gymnaset på Ullern videregående med samfunnsfag og økonomi. Etter skolen kan det hende jeg vil jobbe som modell ett år eller noe, for å få reist litt. Natt&Dag: Har du noen motforestillinger mot å satse på modellkarriere? Anouschka: Både og. Det har aldri vært min drøm å bli det. Det er bra på den måten at man kan få reist en del, tjene bra og møte mennesker. Men, jeg vil ikke satse på en jobb som er avhengig av utseendet og at en ser ung ut. Man kan ikke holde på i all evighet og jeg synes det er viktig å skaffe seg utdannelse. Jeg

har planer om å lære språk og ta økonomistudier etter det. Natt&Dag: Hva med alt dette slankepresset og dem som blir hektet på det søte livet? Anouschka: Å se bra ut er en forutsetning for å jobbe som modell. Og jeg tror ikke denne bransjen er verre enn for eksempel restaurantbransjen når det gjelder ”dårlig miljø”. Det er opp til en selv hva en gjør ut av det. Jeg har bodd hos Eileen Ford en gang før, og jeg opplevde veldig mye positivt. Oslo-jenta har vært i Los Angeles og prøvd seg i Super Model Of The World. Hun kom ikke blant de 12 beste, men fikk tilbud om å komme hvor hun vil i verden etter skolen – Anouschka har hatt gode tilbud de siste tre årene og selv om hun ikke klatret til topps som Synne Myrebøe i fjor, er det ikke synd på henne, sier Eivor Øvrebø i Team Modeller. – Vi ble ikke skuffet noen av oss. Anouschka har muligheter og besøket i Statene viste igjen at norske jenter er veldig populære modeller, kanskje spesielt på det amerikanske markedet. Anouschka hadde senere suksess som modell i London, Milano, Paris, New York, Tokyo og Australia før hun fulgte opp økonomistudiene i Boston. Hun er i dag bosatt i Paris med sin mann og to barn. Sammen jobber de i restaurantbransjen og er spesialimportører av østers.

Ikke spør oss hvorfor eller hvordan, men en bekjent av oss ramla inn på backstagen til dansebandet Lasse Stefanz her om da´n. Mens bandet puster tungt ut etter en brutal tre timers økt, kommer en meget flamboyant, vel voksen, vokalist brasende inn døra med gullhåndklet over skulderen og en yngre blondine på slep. Setter seg ned på en stol, sin nye venninne foran på kne. I det hun tørker seg om munnen få minutter senere, snur far seg mot lokalet og sier; ”Visst var jag bra”. Skal ikke stå på selvtilliten, nei. Vel blåst! Metallica imponerte ikke, men hadde en riktig så fin scene da de besøkte Oslo Spektrum tidligere i sommer. Hvem som rigga den? Frost fra Satyricon, selvsagt. Ekstrajobb er altså løsninga på husleie-problemet, med mindre man er Sigurd Wongraven selvsagt. Da kan man jo bare selge cabrioleten. Vi biter oss merke i at FREDAG de siste nummerne har gjort Onkl P, Lars Vaular og John Olav Nilsen og Gjengen. Hyggelig altså. Alltid godt å vite at man setter dagsorden...

MANILLUSION

Foto Christian Aas Styling/AD Andreas Tylden Makeup Mette Langseth/Makeup Artist Skolen Hår Adam & Eva -Manillusion Bogstadveien 30, 0355 Oslo www.manillusion.no

6/2009

KAROLINA Morticia raw underbust, wine 2199,Velvet nightshade top, sort 499,Retro Seamed stockings, sort 199,Ruffle silkehansker, rød 399,Sequin hair, rød 199,-

FELICIA Vintage strømper med søm, 199,Limited ed. sailor knickers, blå 599,Limited ed. sailor suspender belt, blå 699,Limited ed. Sailor bra 799,-

GRO Ponymädchen Ausgeh uniform, grå, 2999,-

INGVILD Ponumädchen Parade uniform, sort 2999,-

TEIE Dolly korsett med søm, 199,Glamour girdle, peach 619,Retro seamed stockings, nude 199,-

6/2009

GANGSTERENS NYE KLÆR

TEKST EIRIK KYDLAND FOTO JETON KACANIKU

Snoop gjør det. Bun B gjør det. Clipse gjør det. Men viktigst av alt er det at Bergens lokale unger dresser seg opp i klærne til Fredrik Wiken og gjengen hans. I.N.I I.N.I ble startet i 2004, og drives i dag av gründer og idéskaper Fredrik Wiken, daglig leder Martin Boye Sætre, grafisk designer Ingebjørg «Ingis» Nyhammer, idéskaper Stefan Johanson, promoarbeider Gunnar Greve og Mads Theodorsen aka Sneakeren.

Se deg omkring i Bergen. Unge jenter og gutter i hettejakker, caper og svære t-skjorter. Det er det selvsagt ikke noe oppsiktsvekken ved det lenger, og for et urutinert øye kan det kanskje se ut som om de er dresset opp i amerikanske merkeklær av noe slag. Men svært ofte, om man ser nøye etter, kan man faktisk være vitne til en liten bergensk suksesshistorie på lik linje med T. Michael, Hansa eller Isbjørnis. Vi tenker på klesmerket I.N.I (Independent Newborn Instrument), Bergens eget lokale streetwear-merke som i år kan putte fem lys på bursdagskaka. Vel, helt lokalt er det forresten ikke lenger. Akkurat når vi skriver dette glir sannsynligvis Lillehammer-rapperne Jaa9 og Onkl P forbi i bergensklær et eller annet sted på Østlandet mens Tommy Tee, Ken Ring og Oslo-gangsteren Jesse Jones henger i hovedstaden med I.N.I-logo på brystet. I Port Antonio i Texas ruller muligens Bun B rundt med skyggelue designet på Nordnes, og i Los Angeles trener kanskje Snoop Doog sønnens fotballag ikledd grønn I.N.I-trøye. Den trøya hadde han i alle fall på seg da han prøvde å stagge sukkerbehovet på 7/11 på Bryggen sist han var i byen. Men som sagt, det mest interessante er egentlig ikke hva en gjeng med rappere i USA driver med, men at I.N.I faktisk er blitt en del av det bergenske bybildet. – Det er vel ikke uten grunn at noen har kalt I.N.I for den nye bergensbunaden, sier Gunnar Greve. Han er nok for de fleste kjent som rapperen Gest, men er også en del av Nordnesgjengen. Denne løst sammensatte klikken med skatere og hip hop-hoder fra Akvariets nabolag – du ser ofte noen av dem trille rundt på brosteinen med MC-inspirerte sykler – har gjennom årene stått bak blant annet nettstedet hip-hop.no, rapgruppa Spetakkel, butikken Steez og kle14

6/2009

smerket I.N.I. Som en strategisk bakmann for det hele, bortsett fra Spetakkel, står en mann ved navn Fredrik Wiken. Han er for tiden bosatt i Moss, og er en fyr det skulle vise seg å bli vanskelig å få tak i. – Fredrik foretrekker helst at dere ikke kommer på besøk til Moss, han liker å sitte der nede og styre businessen uten at folk nødvendigvis vet hvem han er. Han er en av Norges usynlige hip hop- entreprenører. Dere kan godt ta bilde av han, men da vil han stille i finlandshette, forteller Gunnar Greve. Og når Greve senere forteller at «Fredrik er en stor mann – det er en grunn til at I.N.I er et av de få merkene som fortsatt lager t-skjorter i XXXL – og hver gang jeg besøker han i Moss har han en ny tatovering», slår vi spent på tråden og ser for oss at Wiken svarer fra en hage nede i Moss. Tatovert, tilbakelent, gummistrikker rundt håndleddet. Don I.N.I, liksom. Men selv er Wiken opptatt av at I.N.I ikke må framstilles som et merke for spesielt interesserte. – Vi selger til alle folk, i alle aldersgrupper, i alle yrker, på alle mulige steder. Vi har jo blitt et nasjonalt anerkjent og globalt respektert merke – håper ikke jeg fucket Lars-quoten fra Tommy Tee-EPen nå? Vi har hauger av bilder av utenlandske artister som råkker stashet vårt, for eksempel Snoop Dogg, Bun B, Redman, Talib Kweli, Devin the Dude og Dogg Pound. Vi har aldri brukt dette i markedssammenheng, det eneste av de bildene som finnes på nettet er vel noe av Snoop. Det er så klart moro at de tar på seg stashet vårt, særlig når vi vet at de ikke akkurat har problemer med å få tak i klær, og vi har jo ikke truet noen til å ta på seg plaggene våre. Men vi setter helt klart mest pris på den vanlige mannen i gaten og folk som vi har en personlig dialog med, som for eksempel artistene rundt plateselskapet til Tommy Tee og ikke minst vårt eget skateteam, forteller Fredrik Wiken. Hvorfor begynte en gjeng på Nordnes å lage streetwear? – De fleste har vel en eller annen gang tenkt at det ville være moro å ha sitt et eget klesmerke: Å gjøre akkurat det man vil, se om folk kicker på det slik at man faktisk kan gjøre business ut av det. En annen grunn til at vi startet opp var fordi vi ville ha vår egen shape på klærne. Det var ikke sånn at vi ikke likte andre merker, vi følte så klart andre merker

når det gjaldt prints, men ikke når det kom til form og kvalitet. De var enten for korte, for brede, eller begge deler, noe som er en veldig dårlig kombo. Vi vil at alt vi selger skal ha våre mål og god kvalitet.

”JEG ELSKER Å SE KJENTE OG KJÆRE LOGOER BLI LEKT LITT MED.” Hva inspirerer dere? – Første bud er å lage noe vi liker selv. Om andre også liker det, er jo det et stort pluss. Vi går ikke på kompromiss med noe når det kommer til å lage klær. Ellers kommer ideer fra alt og intet. Plutselig får vi en fet idé eller ser noe som fanger interessen. Noe vi kan dra enda lenger, altså gjøre det til noe nytt og kreativt. For å bruke litt hip hop-språk; det er mange «beats å sample» der ute, det gjelder bare å grave litt. Fremdeles er jeg en sucker for samplet hip hop. På samme måte elsker jeg å se kjente og kjære logoer bli lekt litt med.

”FLERE AV OSS HAR NORDNESLØVEN ELLER POSTNUMMERET 5005 TATOVERT.” Det virker som om det er viktig at en bergensk lokalkoloritt gjenspeiles i plaggene? – Bergensere er kjent for å være patriotiske, og vi i Nordnes-gjengen tar dette til et nytt nivå. Flere av oss har Nordnes-løven eller postnummeret 5005 tatovert, så mye elsker vi det. Jeg har en god kamerat i Moss som har mossekråken tatovert på armen, kråken er spiddet og blodet renner. Altså et «Fuck Moss»-statement. Det virker som om flere i Moss har et hatforhold til Moss. Men tror du at du kunne fått en bergenser til å gjøre noe tilsvarende? Fuck Bergen og Brann, liksom? Aldri! Derfor går lokale referanser som bekkalokkmønster, Muren, Nordnes-løven, Totempælen på pynten og 5005 igjen på mange klær vi har gjort. Vi føler vi må gjøre dette for Nordnes, det er samlet veldig mange kreative folk i forskjellige sjangre der ute – fra film, tattoostudio, musikk

og klær. Fuck Bergensbølgen, dette er Nordnesbølgen! Kunne jo så klart snakket masse om horer, knark og dritt på Nordnes også. Alle fine damer har jo en stygg venninne. Hip hop-trendene endrer seg fra måned til måned. Chopped n screwed, ikke chopped n screwed. Autotune, ikke autotune. Svære bukser, trange bukser. Hvordan påvirker dette klærne dere lager? – Vi ønsker ikke å bli satt i noen bås med I.N.I. Alle gutta i gjengen er jo hiphop-heads fra back in the days. Men vi har også hatt noen runder på skateboardet, og noen står fremdeles på brett. Nå skal jeg ikke skryte på meg lang fartstid i skating, men det ble noen år da jeg var kid, og jeg har alltid digget skatescenen. Så hvis jeg skal sette merket i en bitteliten bås, ville jeg si det er et skatemerke. Men som sagt, vi lager klær for folk som liker plaggene, helt uavhengig av hvem du er. Det som kjennetegner våre kolleksjoner er at vi gjør akkurat det vi vil, når vi vil. Vi surfer ikke nettet for å se hvilke farger en eller annen sjefshomse i USA har sagt blir HOT neste år! Ikke en diss til homofile, men de er jo gjerne de største trendsetterne vi har fashionwise. Men som sagt, vi bryr oss ikke. Dere fyller faktisk fem år i år. Hvordan har dere klart å overleve? – Det har vært etablert og snakket om flere streetwear-merker fra Norge de siste årene. Men hvor er de? Enten er det bare dritt, eller så forsvinner de omtrent før de har kommet. Jeg skal ikke skyte ned noen før de har kommet opp, men seriøst; det er alt for mange som bare snakker. Jeg mener at den visuelle utformingen av et klesmerke er 30 prosent av jobben, resten er business. Jeg tror de fleste kunne klart å komme opp med en fet t-skjorteidé en eller annen gang i livet. Men det er ikke mange som greier å gjennomføre ideen og lage flere kolleksjoner hvert år i flere år, slik vi har. Så om du ikke er inne for dette på ordentlig, kan du like gjerne bare drite i alt, lage en blogg og selge brukte klær. HAHA! Høstkolleksjonen til I.N.I kommer i siste del av september.

Foto: Tom Haga

Du reiser med Kystbussen.

Med Kystbussen reiser du enkelt fra sentrum til sentrum. Vi kjører hver time fra Bergen og Stavanger. Flere av avgangene er direkteruter. Rutetider og de rimeligste billettene finner du på kystbussen.no. Med Kystbussen reiser du enkelt fra sentrum til sentrum. Vi kjører hver time fra Bergen og Stavanger. Flere av avgangene er direkteruter. Rutetider og de rimeligste billettene finner du på kystbussen.no.

www.kystbussen.no www.kystbussen.no

Foto: Tom Haga

Slapp av – nyt utsikten. fly. SlappLa avtankene – nyt utsikten. Du La reiser med fly. Kystbussen. tankene

The Skullcandy Skullcrusher is In Da House! i salg fra august

WWW.MYSKULLCANDY.NO

EN foRdEl å

Ha IKEa på Cv-EN. *Britt fikk en telefon idet hun skulle svare, så vi avventer hennes tilbakemelding. **Undersøkelsen ble foretatt blant 10 tilfeldige medarbeidere i kantinen på IKEA.

fØlG MEd på WWW.IKEa.No/JoBB

Åpningstider: 10–22 (20) • Telefon: 815 44 000 • www.IKEA.no

©Inter IKEA Systems B.V. 2009

9 av 10 MENER dEt ER

Sko: F+50 Bukse: Miss Happy T-skjorte: Quicksilver Jakke: Vintage

JARLE

Streetwear – et belastet ord som oftest forbundet med kids som renner ned Stress rett før skolestart. I jaget etter joggesko og lilla t-skjorter ser det ut til at folk har glemt hva streetwear, eller gatemote, egentlig handler om. Det er nemlig på gata motebildet nyanseres, spres, fornyes, blir gammelt nytt og fornyes igjen. Og få mennesker er så mye på gata som de som faktisk lever der. Riktignok avslører en kjapp tur ned på Oslo S en mørk speiling av samfunnets skyggeside. Men den avslører også et speilbilde av den delen av samfunnet som faktisk bruker litt tid foran speilet. Vil du ha streetwear? Fint. Da skal du faen meg få det også! Foto: Jeton Kacaniku / Tekst: Redaksjonen

6/2009

SONY

6/2009

Sko: Shimano Bukse: Adidas Hettegenser: Vintage Jakke: Stormberg Caps: H&M

Sko: Nike Air Force Bukse: Sats Sport Hettegenser: Adidas Skjorte: Emilio Gloud

6/2009

KENT

Kom til Manpower n책r du trenger jobb. Vi tilbyr b책de heltids- og deltidsstillinger. P책fyll for korte CV-er og tomme lommer! www.manpower.no

Manpower Communication_0809

Tomt?

NITA

6/2009

Sko: Din Sko Bukse: Diesel Hettegenser: Royal Vintage T-skjorte: Lindex Strikkejakke: Hooked Up

Design: Yangmedia / Foto: Jeton Kacaniku Tjenesten er levert av L & B Import AS SpĂ¸rsmĂĽl: james@lb-import.no eller tlf: 91 35 02 84

Å SELGE EN DRØM Fremtiden er her. Moteukene rundt i verden er allerede i full gang, og det er igjen tid for å se de nye plaggene gå nedover catwalken. Nye kolleksjoner, nye ansikter, nye designere og nye visuelle uttrykk. S/S 2010 er i ferd med å erobre internett, magasinene er i ferd med å spikre fremtidens nye trender, og den nye økonomiens fremtid møter nye problemstillinger. Felles for det hele er at alt er et ledd av en enorm internasjonal industri. Og den enorme bevegelsen som konstant beveger seg fremover. Et internasjonalt fenomen vi liker å kalle mote. Derfor har vi invitert noen aktører som jobber innenfor noen av disse mange leddene med en internasjonal tilnærming, på noen glass med vin, litt frukt og en pakke med sigaretter for en hyggelig samtale.

6/2009

ELISABETH SKJERVUM HOLE Literaturviter, forlegger/redaktør for tidsskriftet PERSONAE NICKOLAY HERLOFSON Grunder og medeier av klesmerket FIN. ANITA CHRISTENSEN Innehaver av motebutikken MA. JØRGEN GOMNÆS Motefotograf med base i London og Oslo. JOHN ANDRE HANØY Innehaver av motebutikken VOGA. Felles for de alle er deres kontakt med en internasjonal sfære. Enten de handler varer til butikken sin i Paris, følger med på visningene eller selger klesmerket sitt til butikker i Japan, tar for seg filosofi og mote eller jobber som fotograf mot en moteindustri i London. De er alle en del av et ledd under motefenomenet. Klarer vi å ha en koselig samtale om mote uten å bruke medieordet “ Norsk Mote”? _FIN: Nei! _LKM: Hahaha. Fortsatt ingen som har brukt ordet selv om du akkurat sa nei. Kan vi ikke vente litt a? Du selger jo nesten kun til utlandet uansett? _FIN: Ja det er sant. Men det er utrolig flott det bladet som Elisabeth har foran seg på bordet, og det er jo norsk? _LKM: Filosofi og rene tanker har vel ingen nasjonalitet? _PERSONAE: I Norge har det vært et økonomisk eller et sosiologisk tilsnitt, men et rent filosofisk; rundt mote, har det vært veldig lite av. Det finnes stort sett bare i skjønnlitteraturen, derfor må jeg gå til de kildene med filosofiske essays og lignende. Ellers har jo Erlend Hammer skrevet for Personae, som skriver på en ganske crazy og ironisk måte. Men med en distanse slik ironi alltid har. Og det er jo noe med den distansen som er viktig å ha om man skal se på noe så nært som klær og kropp. _FIN: Ellers har jo også Tom Wolfe har skrevet om mote på en unik måte siden han gav ut The Bonfire of the Vanities i 1987. Han er på en måte vår tids Oscar Wilde, og det er jo samtid. Selv om Oscar Wilde kanskje var et større stilikon.

_LKM: Er denne intellektualiseringen rundt mote mye av trend den også? _FIN: Hvis du ser på offentligheten mot mote, som f.eks PERSONAE som er et veldig godt nisjeprodukt, som ikke forholder seg til massene slik andre medier gjør. Den vanlige kulturjournalistikken har jo ikke forandret seg, men hvis du ser til utlandet så er jo ikke dette et nytt fenomen, ta f.eks Suzy Menkes. Hun har skrevet om mote for Herald Tribune i fryktelig mange år, der hun skriver noe som er intellektuelt stimulerende uten at det er ekskluderende.

_MA: Det er så utrolig flott med et tidsskrift som sidestiller mote med annen kultur som kunst, litteratur og filosofi. Motebildet eller motefenomenet for meg handler jo veldig mye om identitet. Man kler seg jo for å identifisere seg med det bildet man omgir seg med. Eller i den settingen man ønsker å være. Det handler så mye om omgivelsene rundt deg og de signalene du har lyst til å sende ut til andre folk. Og det er jo ganske interessant nå som folk er mye mer ute og reiser, og følger med på nettet på hva som skjer. Kundene mine vet ofte mer enn meg om hva som skjer, og hva som kommer. De er jo inne på nettet og sjekker style.com rett etter at en visning har vært. _VOGA: Ja! Plutselig så har de sett klærne før du har sett det selv! Jeg kan komme tilbake fra Paris, og hvis jeg da ikke har gått på akkurat den spesifikke visningen så kan kunden ha sett visningen innen jeg lander på Gardermoen. Folk er veldig kjappe om dagen, de får med seg informasjon langt raskere enn tidligere. _LKM: Jeg ser jo på style.com med en gang visningene kommer ut på nett, men når jeg et halvt år senere finner det i butikken, så føler jeg at det er gammelt nytt fordi jeg har sett det så mange ganger allerede. Er det et problem for butikkene? _VOGA: Men det er faktisk ikke noe problem for oss, det fungerer egentlig mer som en reklamekanal for de merkene vi har inne. Merker du at det er noe problem Anita? _MA: For oss er det litt problematisk at folk ofte vil ha showpieces. Når man som oss er der nede, tar på, og kjenner på stoffene og klærne så merker man jo fort at det ikke er alle stoffer som egner seg til å lage klær av. Det kan se veldig fint ut på et bilde, men ikke i virkeligheten, det er det mange som sliter med å forstå. _VOGA: Det er jo ironisk nok utrolig mye innen high fashion som ikke egner seg til å brukes; tekstiler og som rett og slett ikke tåler et hverdagsbruk. Det er det som kan være mest frustrerende med å se en visning; man kan se noe som ser fantastisk ut på catwalk, men på en henger så ser det ikke bra ut i det hele tatt. _MA: Noe jeg synes er morsomt, er settingen man er i når man kjøper ting. Vi får inn utrolig mye fint som folk har kjøpt i utlandet, når de var i en annen stemning. Men så stemmer det ikke når man kommer hjem.

_VOGA: Det er utrolig mange som sier det du sier der! De kommer hjem fra utlandet også stemmer det bare ikke. _FIN: Det er jo noe av magien ved mote, man blir tatt ut av en hverdagskontekst, og glemmer seg litt. _LKM: Men du selger jo nesten bare til utlandet selv om klærne er designet i Norge sant? _FIN: Ja vi selger langt mer i utlandet. Over 90% av salget vårt er til utlandske butikker. Vi valgte å fokusere utenlands med en gang, mye fordi vi representerer en mye større satsning en hva som er vant med å komme fra Norge i forhold til ambisjoner, og hva som investeres av ressurser og kapital. _LKM: Er ikke det litt rart? At merkevaren fungerer ute i verden, men ikke i Norge? _MA: Jeg skal være såpass ærlig på en ting, og det er at jeg tror at nordmenn generelt er såpass snobbete at de alltid velger et anerkjent navn fremfor et norsk navn, samme hvor godt dette norske produktet er. Vi har prøvd å selge nordisk mote i så mange år, og det funker rett og slett ikke! Og som butikk så handler det faktisk å få varene over disken til syvende og sist. _VOGA: Nå må det også sies at det er ofte disse plaggene ikke er så bra heller da. Det er ofte en stor forskjell i kvaliteten på norske merkevarer og utenlandske merkevarer. Og konsumenten går alltid på de kjente trygge navnene. Sånn er det bare. _MA: Folk generelt vil jo kjøpe seg en identitet, og da er det jo mye lettere å den gjenkjennelig med en merkevare som andre har hørt om. Og hvis noe får mye presse så selger det jo som hakka møkk! _GOMNÆS: Man kjøper jo stort sett ut fra den kunnskapen man har. Og kunnskapen man har om et produkt kommer jo for folk flest via reklame Det er jo en grunn til at jeg alltid kjøper Zalo istedenfor en annen oppvaskmiddelsprodusent. _FIN: Jeg synes det du sier der virker veldig fornuftig. Og nettopp det er noe av det som er spennende, det som er vesenet til mote, det er jo nettopp omskifteligheten. Mote i våre naboland er den fjerde største industrien. Både i Sverige og Danmark. Det er større enn fisk i Norge! Og man snakker ofte om hva som er it-merket akkurat nå, hva som er hot, og hva som er kommersielt. Ta Margiela, som er et merke som ble kjøpt opp av Diesel for lenge siden, men som oppfattes som ikke-kommersielt. Det er jo keiserens nye klær. Og noe av det som fascinerer meg mest med mote. _MA: Jo, man selger jo også en visjon innenfor mote, man selger en drøm. Med klær, som man gjør med kunst. Og for meg i min situasjon er den faglige kunnskapen utrolig viktig. Som f.eks med Margiela som jeg mener er en av verdens dyktigste konstruktører. Man kan godt si at det bare er en jakke, men det er ikke alle som klarer å få en jakke til å sitte så godt på kroppen, og heller ikke alle som har ideen bak et plagg som f.eks er laget av en plastikkpose. Jeg husker tidlig på 90-tallet da grunge var den store greia, var det mange kunder som ble provosert av Margiela sine abstrakte, dekonstruerte kreasjoner, hvor den ene armen var revet av blant annet. Mye av filosofien til Margiela er jo at han lager plagg som krever noe av forbrukeren, det er ikke fint på alle, og du må ofte bære plaggene på en spesiell måte ofte, og du må også ha en slags styrke innvendig. Det tar deg videre, og det krever noe av deg.

_FIN: Men det anskueliggjør også det som er de fire prikkene som er plassert i nakken på labelet, og det er mye av det som er magien med mote, sett fra mitt ståsted. Og det er ikke bare silhuetten, men merkevarebyggingen, som skaper en label, det er visningene til Margiela, hvordan han presenterer det i butikkene sine, det er art direction, det er jo alle disse tingene som til sammen skaper en identitet. Det er det eneste feltet jeg vet om, der to identiske t-skjorter som bare har logo på innsiden av kragen kan variere fra 30 kr som jeg nettopp så på Cubus, og opp mot 2000 kr hvis du skal kjøpe deg en t-skjorte fra Lanvin, der logoen fremdeles er usynlig!

Og det er faktisk en ganske morsom endring, fra f.eks på 90-tallet, da man måtte se logoen og kunne vise den i en sosial sammenheng. Men den samme logoen har nå forflyttet seg til innsiden av kragen. Med andre ord så er det vår egen fornemmelse av at t-skjorten til 2000 kr er bedre enn Cubus-skjorta til 30 kr. Og dette er jo magien bak en merkevare, og helt unikt for mote kontra andre salgbare produkter. _MA: Ja, men det som jo også er utrolig interessant med disse designerne som Rei Kawakubo og Margiela m.fl. er at de utfordrer kundene sine. Enten ved å provosere, eller ved å ta de et steg videre. Det er jo en grunn til at det er så mange som kopierer eller lar seg inspirere av disse designerne. Jeg husker min aller første Margiela-visning der jeg gikk ut i sinne, og tenkte at den dritten der vil jeg ikke være med på! Og marsjerte ut av lokalet mens modellene gikk rundt i bisarre hvite frakker og ku-sko. Mote er jo ofte en modningsprosess.

_FIN: Det som er viktig å tenke på er jo at dette er svære konserner. Og den historien om at Margiela ikke tar imot noe annet enn fax, det at ingen har sett han, hele historien om inkognito osv, det er en del av en fiktiv fortelling som skaper en merkevare. Nå mener ikke jeg å avromantisere mote for noen her. Men det er ren merkevarebygging. _FIN: Det som er typisk norsk, er at det er en designer og hennes venninne eller venn. Der designeren skal lage klær og en venninne skal få det til å fungere. Men når dette skal produseres, så kommer det ofte ikke i butikk, fordi de ikke vet hvordan industrien fungerer. Det er ikke den blakke designeren og venninna som får skapt noe. Prosessen av en kolleksjon er ikke noe som bare skjer. Her om dagen snakket med en som spurte meg om hvordan det gikk med den lille systuen i India. Og da måtte jeg le litt, fordi den bedriften hun snakket om har flere ansatte enn Telenor! Der er det 22 000 mennesker som jobber. Det er ikke Fredrikssons fabrikk dette her! 6/2009

_MA: Men hva er det du har gjort som andre norske designere ikke har gjort siden du har klart å komme ut på et internasjonal marked? Hva var det som fikk deg til å starte et motemerke, er det fordi du ville lage en kommersiell kolleksjon som skulle nå ut til veldig mange, eller er det kreativiteten? _FIN: Jeg tror at alle disse tingene må være tilstede for å få til en kolleksjon ut til butikk. F.eks så har jeg nå fire måneder foran meg med innsalg på messer rundt omkring i Europa, og det koster penger. Så et sted må jo vi også hente penger. Dette må finansieres på samme måte som om du skal lage en elektronisk dings, en modul, oljeplattform eller hva enn du har lyst til å gjøre. Så om vi ikke er tilstede på disse salgsarenaene så blir det heller ingen kjøpere. _VOGA: Det er kostnader du snakker om nå? _FIN: Ja dette er rene kostnader. For å få jobbe med de beste modellene, fotografene, bra art direction, messer og generelt hele apparatet rundt. Og alle disse kostnadene kommer før vi har solgt noe som helst! Og da må jo i tillegg også designet på motemerket stemme. Det er ofte litt døllt å snakke om økonomi, men veldig ofte er jo hovedgrunnen til at en designer ikke klarer seg, at det ikke er kapitalisert opp. _LKM: Det virker litt for meg som at de fleste som starter opp et motemerke i Norge ikke bruker samme forretningsmodul som dere? _FIN: Det er jo kanskje fordi vi ikke kommer fra moteverden, vi er ikke designere, jeg har tidligere jobbet som journalist, og jobbet aller først med en forretningsplan og kapitalisering. Vi brukte over 2000 timer på research før vi startet noe som helst. Da hadde vi en forretningsplan på over 140 sider. Og der startet utgangspunktet vårt. _VOGA: Dere har jo begynt i riktig ende. Problemet med mange norske designere er jo at de bare starter å designe, lager en kolleksjon, også har de ikke noe nettverk og ingen produksjon. Produsenten er ofte ikke klar når de står på messer for å selge klærne sine en gang. Med din fremgangsmetode så vet man i hvert fall hvordan plagget kommer til å se ut om det kommer i butikk. Det er jo veldig viktig for en butikk at alle varene kommer til butikken på avtalt tid. _FIN: Det problemet vi opplever der er jo egentlig ikke fordi de er designere, men fordi de kommer fra en designbakgrunn gjennom de utdannelsessystemene som finnes i Norge, der de ikke lærer om produksjon. Det er nemlig ikke slik at man bare kan sende en tegning ned til Østen, og få klær tilbake. Antageligvis vil du få ett eller annet, men ikke noe som er godt nok. Man må være tilstede. Rick Owens som produserer i Italia, tilbringer over halvparten av året på gulvet i den fabrikken han produserer hos, for å få alt til å bli bra.

”JEG TROR DET HADDE VÆRT MANGE FLERE VELLYKKEDE NORSKE DESIGNERE OM DE BARE HADDE LÆRT OM PRODUKSJON PÅ UTDANNINGSINSTITUSJONENE.” _MA: Jeg tror det hadde vært mange flere vellykkede norske designere om de bare hadde lært om produksjon på utdanningsinstitusjonene. Om de hadde lært hvordan de skal gå ut å hente kapital, hvordan de kan finne produksjonssteder, og hvor de kan finne stoffer. Jeg tror veldig mange ferdig utdannede norske designere mangler et stort grunnlag av disse tingene.mangler et stort grunnlag av disse tingene. _FIN: Og det kan jo også komme av at de som underviser har vært gjennom akkurat det samme opplegget, der de selv ikke har lykkes med produksjonen. Der det ikke besittes noe erfaring fra å lykkes med noe på et kommersielt nivå, verken i butikk eller på produksjonsnivå. Og det er jo faktisk ikke helt bra.

_VOGA: Det jeg synes er litt rart at det ikke er mer energi i bransjen, når det er stadig flere og flere som blir mer og mer moteinteresserte? At det ikke er noen få designere som klarer seg? Det er jo dobbelt så mange moteinteresserte nå enn hva det var ti år siden. _LKM: Men er det så mange nye internasjonale designere som ikke er mer enn 15 år gamle, som kommer opp og overlever da? Eller er det bare et norsk fenomen? _MA: Alexander Wang! Han har jo blitt en skikkelig hype! _ FIN: Det er jo mange nye designere som har kommet opp de 3 siste årene. Apropos Alexander Wang, så har det jo nesten blitt en merkevare i seg selv å være ”asian-american”, med Philip Lim etc. Alexander Wang var jo finansiert opp fra sin familie med over 120 mill i det han startet som 23 åring. Når han lager Don Johnson looken anno Miami Vice 1986, så kan han faktisk gjøre det fordi han har penger til å betale en av verdens beste stylister til å gjøre det for han. Det er jo også en egenskap for mote, den urettferdigheten, som det også er noe litt flott over, er det ikke?

_FIN: Det er en helt vill perfeksjon der ute i verden, det er perfeksjon på absolutt alle nivåer. Det er på klærne, det er på tags, det er på lookbooken. Det er jobbet med i fryktelig mange tusen timer! _GOMNÆS: Det jeg synes er litt synd med Norge er at man enten gir tommelen opp for absolutt alt, alternativt blir man fort oppfattet som grinete og negativ, men det er nødt til å finnes en mellomting. Kritikk er ikke utelukkende negativt. Min erfaring med mote er jo produksjonen rundt, fotografering og kreativ direksjon, så rent sømteknisk kan jo sikkert alle her mye mer enn meg. Men jeg husker at jeg var innom Steen & Strøm for en tid tilbake, og da var jeg innom en butikk som het DIN, en nisjebutikk for norsk klesdesign og der var det veldig mye som verken så eller kjentes spesielt bra ut. Og det må det vær lov til å si! Vi må tørre å stille krav til det vi driver med. Det at det er norsk, bør ikke alene være grunn til å juble. _MA: Det er jo mye bra, men det er ofte litt for kunstnerisk for at det kan fungere i butikk. Det må jo være salgbart, det butikkene tenker på er jo salgbarheten av ting. _GOMNÆS: Uansett hva man driver med har man et faglig ansvar. Hvis du skal lage klær så er jo en del av ansvaret ditt å gjøre research på den industrien du skal overleve i. _VOGA: Folk er veldig passive i Norge. Designerne gir opp før de har kommet ut til markedet i det hele tatt. _FIN: Men slik som med MA representerer jo dere en helt unik sofistikert smak. Og et konsept som man også finner mange andre steder i verden. Men det jeg alltid tenker at det er en smak som krever en viss kulturell kapital, og at det må være vanskelig å tjene penger på det i Norge. Hvis noen skal bruke 6000 kr på en kjole i Norge, da må det være en slags julebordsfaktor over den. Da skal den helst ”blinge”. Den sofistikerte forståelsen av mote finnes nok også i Norge, men vi er ikke mange nok, og de som besitter den kulturelle kapitalen, har ofte ikke pengene. Spesielt ikke i disse tider.

_PERSONAE: Ja, men det er jo en stadig voksende gruppe mennesker som tar høyere utdanning, og det skal man jo ikke undervurdere.

6/2009

”HVORDAN JEG KLER MEG, ER IKKE DEN VIKTIGSTE DELEN AV MIN IDENTITET, DET ER MYE ANNET SOM ER MYE VIKTIGERE, MEN DET ER EN DEL AV DEN. OG INGENTING AV DET SOM VEDRØRER ENS IDENTITET ER OVERFLADISK.” _FIN: Og det er det jeg liker best ved bladet ditt. Det er oppdragende. Ordet overfladisk i en norsk kulturell kontekst kommer veldig fort på banen. Nordmenn er glad i å tenke at man alltid må inn til en slags kjerne. Og da blir dette med klær og mote sett på som noe overfladisk, og det synes jeg er veldig underlig. Hvordan jeg kler meg, er ikke den viktigste delen av min identitet, det er mye annet som er mye viktigere, men det er en del av den. Og ingenting av det som vedrører ens identitet er overfladisk. _MA: Og klarer man virkelig å være seg selv i klær som man ikke føler seg vel i? _GOMNÆS: Jeg kom til å tenke på en ting. Det føles veldig godt å lese Acne Paper eller Personae. Det kan tiltale folk som ikke jobber med mote, men det kan også tiltale folk som jobber innenfor faget mote. Mye fordi disse bladene støtter litt opp under at man ikke trenger å være tjukk i huet selv om man jobber med mote. Fordi dette er jo en bransje med mye partyfolk som bare har det i kjeften. Og nå har vi kommet i en tid der det er litt kult å ikke være så veldig hipster. Som også kommer frem i disse bladene, der det er en bekreftelse på at man driver med et fag. Det er jo viktig da.

_MA: Enig. Og det er jo en fantastisk følelse å få hjertebank av å se et godt stykke håndtverk for eksempel! Eller noe man synes er vakkert! _VOGA: Jeg kan få den følelsen av å se visninger i utlandet. _FIN: Den følelsen har jeg aldri fått av å se en visning under Oslo Fashion Week! Jeg jobber jo med dette fordi jeg søker den følelsen. Den naiviteten tror jeg er veldig verdifull. _VOGA: Og den følelsen kan jeg få etter å ha sett en visning fra Alexander McQueen. Men hver gang NRK skal vise noe fra f.eks Fashion Week i Paris, så ler de etter at det lille klippet er sendt. De viser noe på en utrolig fordummende måte. Dette kan jeg oppleve om en visning jeg selv har vært å sett på, og som har vært utrolig fin! De tuller med noe de selv ikke har kompetanse på, uten å legge noe kvalitet rundt det. De bare fjaser det bort. Og det reagerer jeg på.

”JEG SAVNER AT DEN VANLIGE KULTURJOURNALISTIKKEN SOM SKAL HENVENDE SEG TIL ET BREDT PUBLIKUM, BEGYNNER Å LAGE TEKST SOM STILLER LITT KRAV TIL LESEREN, AT DEN BRUKER REFERANSER OG AT DE TØR Å SKRIVE REFERANSENE.” _FIN: Jeg savner at den vanlige kulturjournalistikken som skal henvende seg til et bredt publikum, begynner å lage tekst som stiller litt krav til leseren, at den bruker referanser og at de tør å skrive referansene. Og utfordrer litt mer! Og at det ikke bare handler hva man skal ha på seg når man skal på fest, eller hva Tone Damli Aaberget har på seg. Det er jo en modell som damemagasinene har vært tuftet på siden 50-tallet. Og disse bladene går ned i opplagstall hele tiden. Jeg vet ikke om det er årsaken, men motejournalistikken har ikke forandret seg siden 50-tallet! _PERSONAE: De har ikke klart å følge opp et mye høyere utdanningsnivå blant gjennomsnittet av befolkningen. _LKM: Min generasjon som har vokst opp med internasjonale moteblader som The Face, ID, Dazed & Confused blant andre, som alltid har hatt en kulturell vinkling gjennom subkulturer osv. Vi skjønner jo ingenting disse bladene! _GOMNÆS: Hvorfor valgte du å starte et moteblad? _PERSONAE: Det er rett og slett fordi jeg savnet en filosofisk tilnærming til faget. Og etter at jeg hadde lest Sexual Personae av Camille Paglia ble jeg veldig inspirert og fikk jeg ideen om å starte tidsskriftet. Og det fikk meg til å tenke i de baner om et visuelt magasin som tar for seg dette som er oss nærmest, nemlig klærne, de klærne vi alle presenterer oss med, både sosiologisk, og personlig på alle måter. Italienske Vouge er jo også en inspirasjon rent visuelt. _FIN: Da jeg leste PERSONAE for første gang, tenkte jeg med en gang at det burde vært skrevet på engelsk! Da har man jo et marked. _PERSONAE: Vi selger litt i Danmark og Sverige også. _FIN: Jeg reiser ofte til Tokyo, og er helt sikker på at dette hadde fungert veldig godt på japansk! Tenk så stort marked det egentlig er! De hadde digga bladet ditt der nede! _PERSONAE: Det kan nok hende at det blir på engelsk en gang i fremtiden, men det krever mye ressurser, jeg driver tre forlag ved siden av dette, og har kun to faste ansatte. _LKM: Kan det hjelpe en norsk moteindustri om man innvilger kulturstøtte til et annet ledd av industrien enn kun designeren?

”UANSETT ER DE PENGENE SOM BLIR OVERFØRT FRA STATEN HELT MARGINALE. OM EN DESIGNER FÅR 150 000 KR I STØTTE AV STATEN TROR IKKE JEG AT DET SKAPER SÅ VELDIG MYE. HVIS MAN SKAL SKAPE MOTE PÅ INTERNASJONALT NIVÅ ER 150 000 KR INGENTING. 150 000 KR ER DET JEG BETALER I FRIMERKER HVERT ÅR!” _FIN: Men hva er klær og mote hvis det ikke er et salgsobjekt egentlig? Da er det jo ingenting? Uansett er de pengene som blir overført fra staten helt marginale. Om en designer får 150 000 kr i støtte av staten tror ikke jeg at det skaper så veldig mye. Hvis man skal skape mote på internasjonalt nivå er 150 000 kr ingenting. 150 000 kr er det jeg betaler i frimerker hvert år!

_PERSONAE: Mote faller jo ofte mellom to stoler siden det er masseprodusert. Og ikke er like unikt som f.eks billedkunsten. Og det er jo ofte et dilemma på hvor man skal plassere mote. _FIN: For en stund tilbake hadde jeg veldig lyst på en Paracet av Damien Hirst. Han lagde en Paracet i marmor, som jeg fikk så lyst på da jeg var i San Francisco. Da jeg så den fikk jeg hjertebank. Den kosta 52 000 kr, og hadde et opplag på 1200 eksemplarer. Hvis du ganger 1200 med 52 000 kr får du en ganske pen sum. Og da slo det meg at jeg da hadde kjøpt et kunstverk på samme måte som jeg skulle kjøpt meg et par jeans. Det er jo egentlig ganske rart? At noen er villig til å betale 52 000 kr for noe de kan ha på peisen, men i norden ikke er villig til å betale mer enn 1200 kr for noe de bærer på kroppen og viser til alle?

The Eucharist av Damien Hirst

_PERSONAE: Det vi må være litt oppmerksomme på er at vi lever i et protestantisk land, det gjør vi i hele skandinavia, og der kan vi se stor forskjell på de katolske landene, spesielt Italia, som er mye mer visuelt orientert. Og som anerkjenner kroppen i mye større grad enn hva vi gjør i protestantiske land. Den guddommeliggjøringen av kroppen som forgår i f.eks Jomfru Maria-dyrkelsen, kristusfigurene bygger opp om at visualitet er mye viktigere.

_FIN: Men de er jo ikke fashion forward i Italia. _MA: Men de er estetiske! _PERSONAE: Bare se på italienske Vouge! Det er jo utrolig mye vakrere enn britiske eller amerikanske Vouge. _FIN: Ja det er veldig sant. Kulturen går jo også mye lenger tilbake i tid. Da de store motehusene ble etablert spiste vi kun poteter og sild her hjemme i Norge, vi må ikke glemme det. _LKM: Merker dere at det er bedre å forhandle med leverandører nå som det er krisestemning? _FIN: Først og fremst må vi sjekke at produsentene ikke går konkurs, slik at vi kan levere varer til våre distributører. Men det er ingen tvil om at produsentene er mye snillere når det gjelder opplag, og det er definitivt buyers market. Og også etableringens marked. Finanskrisen fører også med seg en katarsis, en renselsesprosess der det er mange som kommer til å forsvinne, og mye spennende nytt som kommer til å etablere seg. Enten det er blad, butikk eller motemerke. Vi stilte ut på en stor motemesse i Las Vegas i noen sesonger, det er en så stor messe at innkjøperne kjører rundt i go´carts når de ser på klesmerker. Det er 7000 klesmerker som stiller ut der hvert år, og 80% av de merkene selger bomullsplagg med prints. Det er jo ikke marked for så mye likt. Og da tenkte jeg at om verden går glipp av 90% av alle de som stiller ut her, så gjør det ingenting. Det gjør ingen verdens ting. Det er naturens gang. _VOGA: Vi merker det veldig godt at minimum på orderen har sunket. Der klesmerkene egentlig bare er glade for at butikken vår ikke har gått konkurs. _GOMNÆS: Hele den finanskrisa kan være en god ting for nye folk i denne bransjen. Jeg vet om noen relativt nye fotografer som klarer seg greit gjennom krisa nå, noe av årsaken til det er at de bla. ikke har tillagt seg de budsjettvaner som var vanlig for noen år tilbake.

_VOGA: Jeg kom akkurat hjem fra Paris, og den lille kretsen i fotoverden som nå får 1 mill i budsjett istedenfor 10 mill i budsjett på en kampanje, har jo opplevd store forandringer. De er vant til å kunne bruke enorme summer. Markedet har blitt helt annerledes. Men det er veldig sunt, og veldig bra for nye folk i bransjen som nå får mulighet til å komme inn på markedet. _GOMNÆS: Ja veldig! Fokuset blir jo også satt på et helt annet sted. Man må prestere kvalitet. _MA: Det som er spennende nå, er at det kommer nye krefter til. Som i form av moteserier der det kommer nye øyne inn som ikke tar seg så godt betalt, og nye vinklinger. Det er begrenset hvor mye likt som kan være i et allerede mettet marked. _FIN: Jeg hørte på det danske trendforskningsinstituttet, som hadde en veldig interessant analyse. Det som har skjedd etter finanskrisen er jo veldig mange forskjellige ting, men det de mente var at forskjellige segmenter i markedet har mistet kundene sine. Og da kom det fram at det var en veldig trofast kundegruppe innenfor mote, en akademisk middelklasse med kulturell kapital som alltid handler merker som Margiela, Dries Von Noten, Ann Demeulemaaster osv. Disse menneskene har ikke hadde penger til det lenger. Og tesen deres var faktisk at de heller ikke kommer til å komme tilbake etter at finanskrisen er over, fordi de rett og slett fant ut at de kunne leve helt fint uten alle disse dyre klærne, og at livet var verdt å leve uten Margiela. Trendforskerne mente da at det var en ganske signifikant andel kunder som aldri kommer tilbake. _LKM: Men tror du ikke at det da kommer opp en ny generasjon akademisk middelklasse som får et like godt forhold til nye designere? _FIN: Jeg tror egentlig at de ikke kommer til å slutte å være opptatt av materielle ting når de får penger igjen i det hele tatt jeg. Det er jo bare en syklus som går igjen og igjen og. Men det kreves jo kanskje nye produkter. _GOMNÆS: Det som er interessant er hva man krever av hverandre. Jeg var nylig på en ferie, en chartertur. På bussen fra flyplassen satt det stort sett voksne mennesker i en alder mellom 30-50 år, men allikevel må reiselederen fortelle i mikrofonen to ganger at alle må huske å se seg for, både til høyre og til venstre før de skal gå over veien. Og da tenker jeg jo en litt ekkel tanke at klientellet om bord på den bussen er enklere enn meg selv. Majoriteten av det norske folk , eller folk generelt, er jo opptatt av andre ting enn Martin Margiela. Vil dere at alle skal være kunder i butikkene deres? Også de på bussen? I så fall er jo det veldig fint.

_VOGA: Hos oss er alle velkomne, og vi har mange gode kunder som man ikke skulle tro at handlet hos oss. Man kan bli ganske overrasket noen ganger. _LKM: Forrige gang jeg var hos deg så jeg postbudet mitt! Handler han hos deg? _VOGA: Ja jeg vet hvem du mener. Han er en ganske god kunde faktisk. Og har vært det i 10 år. Han kjøper alltid 3 av alt. Han kjøper 3 par Demeulemeester boots, han kjøper 3 par skjorter og 3 par bukser. Vi har alt fra profilerte mennesker til helt normale mennesker.

_FIN: Det er jo også en grunn til at Prada og Paul Smith har 70 % av sin omsetning i Japan, og det er jo fordi en gjennomsnitts japaner bruker mye mer penger på klær. I Norge brukes pengene på mat og hushold. Hun som jobber på noe som tilsvarer opplysningstjenesten 1881 i Japan bruker alle pengene sine på mote, men hun bor hjemme hos foreldrene sine til hun er 30 år. _GOMNÆS: Når jeg f.eks lager nye bilder så får jeg noen ganger en litt døv følelse av at jeg egentlig vil bestemme hvem som skal se på disse bildene. Og det handler jo om at man vil ha kontroll over det man lager. Når du lager magasinet ditt, tenker du noen gang slik? _PERSONAE: Nei, jeg vil at det skal ut til mangfoldet, men jeg tror ikke at alle vil lese det. Men jeg vil jo gjerne ha så mange kjøpere som mulig. Det er jo også en motivasjon det å få det til å gå rundt. Det må jo være lov å si. _FIN: Du blander jo inn essayister som er ganske absurde i forhold til mote, jeg leser jo samtiden og ser det. Men det er jo kanskje fire andre i Norge som ser det. Det er jo ingen stor kundegruppe. _PERSONAE: Men vi vil jo drive en viss oppdragende virksomhet. _LKM: Hvor henter dere informasjon? _FIN: Jeg besøker mange svenske blogger. Jeg besøker klang, Sartorialist, samt noen tyske blogger. De svenske bloggene er de mest besøkte bloggene i hele verden uansett tema. _VOGA: JJeg får med meg mye mer inspirasjon bare ved å være i Paris å jobbe der en uke. Gattebildet, stemning og energi. Og har vel egentlig ikke no større behov for å besøke blogger.

_PERSONAE: Jeg følger generelt bare aviser jeg. Og akademia. _MA: Jeg synes det er helt utrolig deilig å lese et blad jeg. Det er sikkert litt gammeldags, men jeg liker å ha det fysisk i hendene. Det er noe med den følelsen. Den er genuin! _PERSONAE: Jeg tror at Thomas Hylland Eriksen har rett når han sier at papiret ikke er dødt, og at vi leser mye mer overfladisk på nettet. Jeg bruker ikke så mye tid på nett. Det kan være mye ymse kvalitet og er utrolig tidskrevende. Plutselig har man brukt flere timer på nettet uten å ha lest en eneste god artikkel. _VOGA: De aller fleste motebloggene er helt uinteressante! Det er informasjon jeg ikke trenger, mens bildebloggene ofte er interessante og inspirerende moteserier. Men de er jo igjen scannet fra papir opprinnelig. _GOMNÆS: Det er noe med det at jeg ikke tar teksten like alvorlig på nettet som i et blad. _PERSONAE: Jeg driver jo tre forlag, og vi ser jo det at bøker fortsatt selger godt, selv om vi har internett. Den følelsen og stoffligheten av bøker og blader tror jeg ikke kommer til å forsvinne med det første.

_GOMNÆS: Internett kan jo på mange områder erstatte funksjonaliteten av et blad. Om jeg finner en moteserie som jeg liker i et blad på kiosken kan det godt hende at jeg drar hjem, finner den på nett, og putter den i referansefolderen på dataen min. Men om bladet er bra nok så kjøper jeg jo heller bladet! Men det er dessverre svært få av de store bladene jeg har lyst til å ta med meg hjem på dass. Og det er jo fordi innholdet er for reklamestyrt, uinteressant, eller rett og slett for dårlig. _LKM: Jeg føler at det er en liten renselsesprosess på magasinfronten jeg. Der det har dukket opp flere gode blader de siste fire årene, har bloggene tatt over det veldig overfladiske stoffet. _PERSONAE: Det selges jo masse av Henne og KK fremdeles. _FIN: Men disse bladene gjør det dårligere og dårligere. De jobber fortsatt etter en mal. Det skal være så så mye mote, så mye samlivsstoff og så mye kinky seksualitet. Det er den samme malen som var på 50-tallet, og har ikke tatt høyde for at internett skjedde.

_GOMNÆS: Det vil jo alltid være marked for slike ting, men jeg tror det er ganske umulig å starte opp noe slik nå. Det markedet er jo allerede mettet er det ikke? _PERSONAE: Men nå kommer det jo flere generasjoner med kvinner som har høyere utdannelse, og krever noe helt annet av et moteblad. _FIN: Ja, men jeg tror også at disse kvinnene også liker å bli forført, uten å bli stilt krav til intellektuelt. _GOMNÆS: Rent billedmessig i blader, siden du nevnte i stad at bilder fra Italienske Vogue, hvilken kraft de bildene ofte har og at det bla.er en inspirasjon til bladet ditt. Og en relativt viktig del av det å ta et godt motebilde er at det du tar bilde av bør se bra ut. Blader som Italienske Vouge er i en situasjon som mindre aktører alltid vil slite med å komme i. Det er ofte bla. Steven Meisel som tar bildene, han er veldig dyktig. Men det er ikke han alene som gjør at de bildene ofte blir så bra som de blir. Det han tar bilde av ser jo som oftest veldig veldig bra ut. Det er jo mange ting som spiller inn i en slik produksjon. Det handler jo om tilgjengelighet av klær, modeller, og sterke ressurser generelt. Vi blir nødt til å tenke annerledes, det ser ofte ganske flaut ut når man utfører fattigmannsversjonen av et italiensk Vogue opptak på skøyen hovedgård.

_FIN: Alle gjør det samme. Steven Meisel krever sine mill for å gjøre coveret for italienske Vouge, ellers vil han ikke gjort det. Man må huske at det er krefter som er enorme, og setter utrolig sterke føringer for motebildet, han er en av de sterkeste navnene innenfor et visuelt motefelt. Men vi vet jo ikke om han en gang var tilstede under forrige opptak for italienske Vouge. Det vet vi faktisk ikke. Vi vet at han skulle vært tilstede under en annen moteserie som var samtidig. Men det er egentlig ikke så interessant, så lenge navnet står der, så er det interessant. Det som er viktig er at alle disse tingene skjer og de genereres videre hele tiden som en fortelling for folket. Han er en merkevare i en enorm fortelling han også! _MA: Nå reiser Jørgen seg... Er det på tide å avslutte? _LKM: Det er ikke mer vin igjen...

6/2009

Skjerf fra Freudian Kicks / Feaudian Kicks Tunika fra Diane Von Furstenberg / MA

Mote Lars K. Midtsjø / Foto Jørgen Gomnæs Hår Eirik Thorsen / Aadam & Eva / Sminke Tina Solberg Torstad Fotoassistent Osamu Fujiishi Modell Maria / Heartbreak Models

6/2009

Frakk fra Acne Longsleeve fra Acne Shorts fra Wood Wood / Freudian Kicka Sko fra Jil Sander / Studio Scarpa Nagleb책nd fra Bodymap 6/2009

Kjole fra Ann Demeulemeester / MA Nagleb책nd fra Bodymap 30

6/2009

Genser fra Acne Netting-longsleeve fra Wolford Hvit longsleeve fra Dries Von Noten / MA Kort shorts fra Current/Elliott / Secret Soceity Lang shorts fra Acne Sko fra Givanchy / Studio G12

6/2009

tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Genser fra Dries Von Noten / MA Longsleeve fra Yohji Yamamoto / Studio Scarpa Kort shorts fra Current/Elliott / Secret Soceity Lang shorts fra Acne 34

6/2009

Jakke fra Jil Sander / Studio Scarpa Longsleeve fra Yohji Yamamoto / Studio Scarpa Naglebelter fra Bodymap Bukse fra Acne StrĂ¸mpebukser fra Wolford Sandaler fra Jil Sander / Studio Scarpa

6/2009

Genser fra Dries Von Noten / MA Skjorte fra Alexander Mcqueen / Studio Scarpa

6/2009

Mannen bak månedens plagg er Hervè Leger, som på slutten 80-tallet introduserte oss for bodykjolene som etter hvert ble så populære. En fransk sofistikert tolkning av ”sexy og glamourøs”, som har blitt båret av kjendiser i over 15 år. Inspirert av den tunisiske skulptøren Azzedine Alaïa, har Hervé Leger trykket lycra og spandex til sitt hjerte og designet etter timeglass-siluetten som en flatterende kontrast mot alt det overproposjonerte og dekonstruerte som var populært på slutten av 80-tallet. En matrialisering av samtidens postfeministiske tanker fra Naomi Wolf og Camille Paglia om retten til å dyrke den kvinnelige kropp. Den klassiske ”Bender-kjolen” fra sent 80-tall kan du finne på MA Vintage i Briskyveien 28. Følg også med på den nystartede bloggen; http://themaflock.blogspot.com

7 1 MOTE

Vi har sett fjortissene rive opp plaggene sine, Dr. Martins sin revival, Raf Simons sin kopi av Dr. Martins sin revival. dekonstruerte gensere, mange av samtidens designere har brukt svarte blonder som tema, Rick Owens har aldri vært så populær for tidligere blogghousekids noen gang, Prada A/W 09 spruter nagler og Cheap Mondays nye designteam gav oss akkurat et tilbakeblikk til 90-tallets tunge og mørke periode med hard rock. Den konservative bølgen, og romantiseringen av den franske nybølgen og gubbe-estetikken er i ferd med å måtte vike vei for noe nytt. Og da jeg nylig fant ”Trash” av Alice Cooper på kassett, i kjelleren til mamma slo det meg at Alice Cooper er månedens stilikon.

1 6

I skrivende stund har tidsskriftet Personae akkurat kommet til butikkhyllene. Og dette er månedens lesning. Selv om mote er et visuelt medium som i stor grad spiller mer på følelsene enn intellektet, kreves det tekstuelle og filosofiske vinklinger mot alle konnotasjonene og referansene motesystemet dribler med. Og det har Personae nå satt i gang med. Som den tredje utgivelsen av dette magasinet er det naturen, romantikken og det organiske som tema. Og anbefales som god lesning. For å sitere utgangspunktet til tilblivelsen av magasinet; ” Hvorfor skrives det reflekterte artikler om arkitektur, kunst, film og litteratur, men i liten grad om klær? Burde ikke også klær kunne behandles innenfor rammen av et kulturtidsskrift?” Jo takk! Bladet kan du finne på Narvesen, Ark Egertorget, og et godt utvalg av motebutikker i Norge.

1 1

Den 15. august under Øya festivalen kan du få med deg månedens lytting; Nils Bech på Odden, kl 15.30 på lørdag. Med et konseptuelle sceneshow med referanser til både kunst og moteverden. En tørket ert, pidestaller eller gardintrapp, hva blir det denne gan-

1 4

gen? En gylden mulighet til å få med seg den flotte stemmen og rørende bevegelsene før han stikker videre til New York, Berlin og Wien til høsten. På myspacesiden hans kan du også tjuvlytte litt på nytt matriale; www.myspace.com/ nilsbech

TRACES AND SPACES - JAN GROTH’S CONTEMPORARIES AND SOURCES OF INSPIRATION Er månedens utstilling selv om den kun har en måned igjen, og har stått siden mai på Henie Onstad kunstsenter. Dette er som tittelen sier, en hyllest til Jan Groth, men også en hyllest til mange av Jan Groth sine medkunstnere og inspirasjonskilder. Som den suksessfulle internasjonale kunstneren han er, har han blitt kjøpt inn av blant annet Tate Gallery i London, Museum of Modern Art, i New York, Guggenheim Museum, og står i en ganske unik posisjon, der han har greid å bearbeide maleriske problemstillinger i monumental tekstil. Best kjent er det enorme sceneteppet til Det Norske Teaterets nybygg (1984). Et teppe som måler 9,5 + 22 meter. Kom deg til Høvikodden innen 13. september.

8 1

Etter at Ringnes satte opp leieprisen i hele Hegdehaugsveien er det flere som har måttet se seg etter nye lokaler de kan drive butikk i. MA er en av disse. Litt trist, med tanke på at MA var den første motebutikken i Hegdehaugsveien, og den aller største grunnen til at det har blitt en handlegate der i utgangspunktet, så da er det bare å ønske flere kjedebutikker velkommen til nabolaget. Æsj. MA har utvidet lokalene sine i Briskebyveien, og startet MA Vintage, som er månedens butikk. Endelig har vi en ren brukthandel kun for mote, i en stilfull butikk slik vi er vant til å se i større motebyer som London, New York, Antwerpen, Wien og Stockholm, kan du finne gamle designskatter fra 60-tallet og frem til nå. Plagg fra AF Vandevorst, Prada, Ann Demeulmeester, Balenciaga, Diane von Fürstenberg, Dries van Noten, Maison Martin Margiela, Marni, Miu Miu, Rick Owens med mer! På MA Vintage i Briskyveien 28. http://themaflock.blogspot.com

1 2

Da jeg browset gjennom den lange karrieren til fotograf Stephen Meisel på nettet kom jeg over dette bildet. Som er fra boka ”Sex” av Madonna, som ble gitt ut i 1992. Da Madonna fortsatt var kul, svigermorra di hata henne, og du ikke trengte å dope ned svigers med Tolvon for å slippe å delta på tidenes bondingkveld. Vårs jentene og ”like a virgin” eller hva den nå heter, hva tror du? Du er med du? Jeg har kjøpt billetter! Boka inneholder en lang serie med bilder av Madonna i seksuelle stillinger, halvnaken, naken, bondage, lær, oral og festival. Månedens tilbakeblikk. Boka kan du kjøpe til en stiv pris på internett.

1 3

Etter at vi nå har gått i gjennom moteuka i Paris (herre), Resort, Milano fashion Week, Fashion week by Berns i Stockholm og Haute Couture-visningene fra de gamle klassikerne, er vi vel heller skuffet? Resesjonen har satt sine spor. Milano var enda mer konservativt og kommersielt enn hva det pleier å være. I likhet med Paris der alle med unntak av Romain Kremer egentlig kan kalle seg avantgarde. Og med en haute couture-visning som nesten var så kommersiell at den lignet standardlinjene til de respektive motehusene. Fashion Week by Berns var det derimot oppmøtet blant merkevarene som var dårlig. Økonomi og mote møtes, og ressursene har blitt mindre. Både kolleksjonen og visningen til Damir Doma var det som gav størst lykke blant tilskueren. Han har tatt sitt eget uttrykk og sin egen estetikk og utviklet den videre. Helt skamløst, og som noe nytt. En dus og gjennomført fargepalett mot de levende stoffene Damir Doma har valgt å bygge siluetten sin med, gjør visningen på Palais De Tokyo i Paris til månedens visning. Som han selv har lagt ut på vimeo til deg; http:// vimeo.com/5519719 Ellers kan du sjekke ut følgende moteuker i løpet av august; COPENHAGEN FASHION WEEK 5. - 9. august STOCKHOLM FASHION WEEK 10. - 16. august OSLO FASHION WEEK 10. - 16. august

5 1

28. august har den ene av de to nye filmatiseringene om Coco Chanel sitt liv premiere. Coco avant Chanel heter den, og er månedens film. Etter et langt samarbeid med motehuset Chanel og sjefsdesigner Karl Lagerfeld har den mye omtalte filmen endelig premiere i Norge. Filmen som er et biografisk eventyr om den schtøgge jenta fra fattige kår, som til slutt blei moteskaper. Filmen skal visstnok ikke være helt tro mot den historiske virkeligheten. Regissøren Anne Fontaine har valgt den vakre Audrey Tautou til å rollen som

1 9

Coco Chanel, noe hun også har fått mye ros for. Hun har også spilt inn den lille kortfilmen for Chanel No 5 på Orientexpressen som har fått mye oppmerksomhet. Kan sees på i lys av en moteskaper som dyrket mote, men hatet moteofferet? ”Fashion passes, style remains” Coco Chanel. En lang versjon av reklamefilmen kan du se her; http://www.youtube.com/watch?v=ch08Lt1Beo4

MOTE: LARS KRISTIAN MIDTSJØ

6/2009

TEKST REDAKSJONEN FOTO KARI TØNSETH

FORBRUKERINSPEKTØRENE Dagens kundeservice handler paradoksalt nok om å gi blaffen i kunden. Det kan vi like. Tidligere i sommer kunne Bergens Tidende melde at kundeservicen i byens butikker er «strålende og håpløs». En svært interessant og verdifull observasjon. Ved hjelp av såkalte mystery shoppers – agenter i inkognito som tester ulike sjappers kundebehandling – ble det undersøkt om byens butikkansatte er «anstendig kledd», har et «positivt kroppsspråk» og klarer «å avdekke kundens behov». Den samlete gjennomsnittskarakteren havnet på litt over fire av seks poeng, noe den jo ofte gjør når man skal vurdere ting. Ja, selve livet er jo på mange måter som et evig firerkast. Men nok om det. Vi i Natt&Dag føler imidlertid at BTs undersøkelse ikke er representativ for oss. Ei

6/2009

heller for dere. Når vi – fulle av nevroser og sosial angst – krøkker oss inn i et butikklokale opererer vi nemlig med helt andre kvalitetsparameter enn rask øyenkontakt og forsøk på mersalg. Det viktigste for oss er at de ansatte holder tåta. Det vi ikke liker er at de står utenfor prøverommet og peser oss mens vi drister oss til å prøve noen altfor trange jeans. For vår del akkompagneres vi helst av radikal, konsumentfiendtlig musikk, og spottende, eksentriske bergensfruer bak disken har vi heller ingen problemer med. På grunn av alt dette tok Natt&Dags forbrukerinspektører saken i egne hender og testet servicenivået i Bergens klesbutikker – på våre premisser. Pass opp, her kommer kontrollørene!

NOVA Strandgaten 73 Merker: Acne, Baum und Pferdgarten, Whyred og Fifth Avenue Shoe Repair m.m. Musikk: Madonnas Ray of Light-plate (som stadig er for klesbutikker det D’Sound og Airs Moon Safari var for kafeer på 1990-tallet.) Servicestil: Tilbakeholden og ikke-intervenerende, men svært kunnskapsrik og saklig. Ideologi: Dekonstruktivisme På Nova, som ligger litt unnselig plassert i Strandgaten, det som engang var byens paradegate, står en utstillingsdokke med en turkis ullgenser godt stappet ned i et par steinvaskede olabukser. «Hei, er dette kødd?», spør vi, passe skøyeraktig henvendt til ekspeditøren. Litt fordi vi liker å være oppdatert på motefronten, men kanskje mest fordi butikkdamen hittil har vært litt vel kald, kul og tilbakelent. Kanskje dette kan bryte isen litt, tenker vi. «Er det virkelig sånn man skal gå kledd i år?», sier vi igjen og legger opp til en munter passiar. I stedet skytes vi kontant ned: «Nei», sier hun bare, litt soup-nazi-aktig. «Det er definitivt alvorlig ment. Det er slik du skal gå». Deretter går hun uten videre over til å fortelle nøkternt og inngående om de forskjellige Acne-modellene; Mod, Mic, Moc, Max og hva de nå heter alle sammen. Da vi entret lokalet, tok vi oss i å savne de eksentriske herremennene som vanligvis hilser velkommen fra andre enden av lokalet og kommer løpende mot deg med åpne armer og velkjemmet hår. Men da vi tumlet ut etter en overbevisende innføring i moter, jeansmodeller og sval kundehåndtering, følte vi oss rett og slett som bedre personer. Liksom nydusjet, parfymert og oppfrisket.

Vi lærte: Nova tar klær og kunder på alvor. De tøyser verken med motebildet eller kundene sine, men plukker deg fra hverandre, fjerner alt rælet, og bygger deg opp igjen som et nytt og bedre menneske.

RETRO Olav Kyrres gate 7 Merker: Tiger of Sweden, Malene Birger, Rika, American Vintage, Bruuns Bazaar, Our Legacy, Johnny Love m.m. Musikk: Subtil techno som pirrer investeringsviljen Servicestil: Upersonlig og ignorant, men likevel korrekt og pertentlig. Ideologi: Imperialisme

CARLINGS Strandgaten 10 Merker: Levi's, Vailent, Poco Loco, Lee m.m. Musikk: Janes Addiction, Placebo og noe nyere muskelrock. Servicestil: Hjelpsom, tross åpenbar underbemanning. Betjeningen holdt lenge en overraskende lav profil, men mot slutten presset den beryktede Carlings-signaturen seg gjennom illusjonen av en ekte, vennskapelig tone. Ideologi: Eksistensialismen En ting skal de ha, Carlings, de er flinke til å ha tilbud. Det er halv pris på halve butikken hver gang vi går forbi. En ting skal de ikke ha, Carlings. De har ikke mye til stilsans. At motekonsulenten på gjenforeningsturneen til Mötley Crue (tilsynelatende) handler nettopp her, er talende nok. Carlings rocke-estetikk appellerer mest til folk som har forvekslet rock med nu-metal. Og det de lokale utgavene av Dave Navarro og Vince Neil mest trenger er rettledning, ikke ytterligere stilforvirring inne hos Carlings. Det er for eksempel svært betegnende og illevarslende at butikken er dekorert med plakater av tatoveringsgubbene fra Discovery Channel. Natt&Dags utsendte lar seg imidlertid sjarmere av en bedårende ekspeditør som gjør alt hun kan for å dekke over den eksistensielle angsten hun sikkert må oppleve hver dag i slike omgivelser. Ros for det. Hennes avmålte og lakoniske stil er vanskelig å ikke like, og vi trodde lenge Carlings ville skåre overraskende godt i denne testen. Men da besøket nærmet seg slutten, kom selvfølgelig det obligatoriske falsettskriket gjennom prøveromsgardinen: «Hvordan går det der inne!?!». Stresset og dryppende av shoppingsvette snublet vi i ut i butikklokalet der vi straks ble komplimentert for noen trange, men likevel klumpete kakibukser som åpenbart ikke passet. Oppfordring til neste gang: Ærlighet trumfer falsk høflighet.

«Unnskyld meg et øyeblikk», sier den litt eldre ekspeditøren. «Men jeg bare må ta den telefonen». «For all del», sier vi og kan ikke la være å smile ved tanken på at noen tar en telefonoppringing så alvorlig i våre dager. At det står en gammel teleoperatørboks i den ene enden av lokalet og at det i underetasjen er et kald-krig-aktig bankhvelv sørger for ytterligere resonansbunn. Mann 2000 må være – til tross et teit butikknavn som insisterer på noe ganske annet – Bergens beste nær-Mad Men-opplevelse. Shoppingopplevelsen er da også tilsvarende raffinert og dyr. Pluss for flotte marineblå seilergensere. Og kjøper du deg en dress her, får du garantert kjærlige håndtrykk, invitasjoner til Kjegleklubben og julekort i mange år framover. Det eneste vi ikke liker er de lordete revejakt-jakkene. Den telefonsamtalen må forresten ha vært veldig viktig, hun dama kom aldri tilbake og vi var der sikkert i tretti minutter.

Vi lærte: Det går en linje mellom Jean-Paul Sartre og Danko Jones. Angst er et stille skrik, mest av alt et skrik om veiledning i klesveien.

Vi lærte: Rimi-Hagen er kanskje inne på noe i sin aristokratiske lengsel. Ikke bruk tall i titler og navn. Erik Bye lever. I alle fall hos Mann 2000.

PEPPER Christies gate 9 Merker: Acne, Cheap Monday, Henrik Vibskov, Marc Jacobs, Nike, Wood Wood m.m. Musikk: The Knife. Selvfølgelig! Servicestil: Bedøvet, blid og langkokt. Ideologi: Minimalisme

Testens første svenske! Han er blid og aldeles plettfri, med rutete sokker, opprullete kakis og nyklippet sommerlugg. Samtidig surrer det en del andre svensker og svenskaktige figurer rundt i lokalet. Det distraherer. Jobber de her? Er de modeller? Er de kompiser av ekspeditøren? Uansett står disse motetypene i ring og prøver ulike plagg, fjaser og fjoller som en gjeng med vorspielunger. Det er for så vidt greit at dere prater og lar oss være i fred, men diskuter i det minste noe interessant. Som Brücke-utstillingen eller US Open. Alle de «crazy partiene» dere har vært på interesserer vi oss ikke for. Vi var forresten inne i butikken i ti minutter før gutteklubben la merke til oss. Da hjelper det ikke med innøvd jovialitet og galante fakter i kassen. Det er for sent å komme med de greiene der når kortet allerede er dradd, kompis. Ellers stiller vi oss kritiske til den utspekulerte shopping-technoen som pumpes tungt, men smidig ut av anlegget. Blodet begynner å strømme i årene, pupillene vokser og en distinkt higen etter å leve high life våkner til live. En følelse av London og Madrid ligger i lufta, og vips står vi der og betaler for en dritdyr skjorte vi ikke en gang husker å ha prøvd. Og det var ikke ekspeditørenes fortjeneste, for å si det sånn.

At Pepper har redusert kassaapparatet og disken sin til en iBook på en hylle, er ganske betegnende for servicen de yter. Den er minimalistisk og på ingen måte påtrengende. Og det er i for seg fint. Vi liker som sagt å shoppe i fred. Minimalismen har imidlertid også gitt seg utslag i at alt som har med luftkjøling og ventilasjon å gjøre er hevet over ripa. Da blir det gjerne kvelende varmt i sommersola. Det var faktisk så klamt og tett i butikken at minnene om å entre amfibiehuset på Dyrehagen i Kristiansand strømmet på som i et proustsk Madeleinekake-øyeblikk. Frisk luft, nå! For å kjøle seg ned tar derfor den hardt prøvede betjeningen seg påfallende god tid når de er innom lagerværelset, som tydeligvis må være bedre temperert. En gang i mellom titter de flirende og sedate ut av døråpningen for å sjekke om kundene trenger hjelp. Eller vann. Vi får skylde på varmen. Blide er de da likevel, om enn på en noe avmålt Bertine Zetlitz-måte.

Vi lærte: Ørepropper er imperialismens verste fiende. Stenger manipulerende techno ute og sparer deg for en tusenlapp eller to.

Vi lærte: Minimalistisk service har en høy stjerne hos oss, men det kan bli for mye av det gode. Det er det som menes med «less is more».

MANN 2000 Strandkaien 4 Merker: Gant, Paul & Shark, Boss m.m. Musikk: En reklamefinansiert og skurrende radiokanal på veldig lavt volum. Kan også ha vært Kystradioen, selv om den ble nedlagt for flere år siden. Servicestil: Old school, diskré og butler-aktig. Noe overfokusert på kunder som har dollars og gullkort stikkende opp av lomma, men det er vel det som kalles målgruppesegmentering. Ideologi: Erik Bye-esque skutefilosofi.

ROBOT/BOOGALOO Skostredet 16 Merker: Resteröds, Fusa, Dr. Denim, Maria Westerlund, Datarock-trengingsdresser m.m. Musikk: The Peanut Butter Conspiracy, Gene Vincent, Sunn O))) og The Congos. Servicestil: Bakpå og kameratslig. Kan av noen sikkert oppleves som uinteressert, men den er i virkeligheten bare verdens mest vennlige. Ja, til tider på grensen til selvutslettende høflig. Ideologi: Antroposofi I Skostredet, Bergens mest indiesenstive gate, ligger Robot/Boogaloo. Servicen er litt som på fjelltopper og kafeene omkring, det legges opp til en stor grad av selvstyring. Slik du må komponere dine egne sandwicher i gatens kafeer, forventer Robot-folket også at du finner fram på egenhånd. Var Skostredet et foreldrepar, ville det bedrevet fri barneoppdragelse. Vi trives uansett godt der vi spankulerer rundt i det hjemmekoselige lokalet. Den fysiske plasseringen av klærne – litt gjemt som de er bak bokhyller, vinylplater, krimskrams og små lekeroboter – vitner kanskje om en litt stemoderlig behandling. Men hjarte er i det minste på rette staden, og det er jo det aller viktigste. Robot/Boogaloo skårer dessuten høyt på shoppingkontentum. Her kan du prøve button downskjorter mens du hører på Horace Andy, prikkete kjoler mens du hører på Jenny Lewis og spesialdesignete metal-trøyer mens Årabrot dundrer over anlegget. Det er jo sånn det skal være – musikk satt inn i en større sammenheng.

Vi lærte: Antroposofien er litt som medikamentindustrien. Den har sine ups and downs. Men har du ro i sjela og harmoni i hodet, vil du finne det du trenger i sjappa. I tillegg til litt uforpliktende skrankekjærlighet. Og den er helt gratis!

6/2009

Sytalaus taus med

Sognepengar

Sognepengane dine f책r godt stell i Vetrlidsalmenningen 13 Sj책 www.ssf.no

INGVILD, 24 ÅR Landmark – En nydelig Carin Wester-kjole fra i fjor sommer.

GURO, 21 ÅR Landmark – Vossabunaden min.

GURO, 20 ÅR Landmark – Utrolig lekkert undertøy.

PHILIPPE, 31 ÅR Landmark – My fisherman hat.

CHRIS, 34 ÅR Landmark – This Ola Sporting track jacket.

ALISA, 18 ÅR Landmark – Min nyeste kjole fra Acne.

ANNE, 22 ÅR Landmark – Matroskjolen min fra eBay, selvfølgelig!

MARCO, 24 ÅR Landmark – Høye skinnstøvler. Asken skal skytes ut av en rakett, og så skal det bli fest.

HVILKET PLAGG VIL DU BLI BEGRAVD I?

AV: CAROLINE LYTSKJOLD

RASMUS, 24 ÅR Landmark – Jeg vil grilles naken som en pølse. Jeg vil dø om 6 år.

MICHAEL, 22 ÅR Landmark – En brudekjole. Og en helflaske Jack Daniels.

CHRISTOPHER, 37 ÅR Landmark – Chanel suit, black!

SIMEN, 20 ÅR Landmark – I hvitt. Blomster i håret.

KAIA, 22 ÅR Landmark – Jesuskjortel.

MATIAS, 20 ÅR Landmark – Organene mine skal brukes til forskning. De skal oppbevares i beholdere i Mariusgensermønster. Doktoren må hete Marius.

SIMON, 21 ÅR Landmark – Trange denimbukser. Tidløst.

MARIA, 20 ÅR Landmark – Dior.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6/2009

MASKESPILL TEKST EIRIK KYDLAND FOTO KARI TØNSETH

Er Bjørn Hellfuck en tarvelig grisetrubadur eller et bekmørkt kunstprosjekt? – Jeg synger bare om det menneskelige urinstinkt, sier mannen bak massemordermasken. Det er vel ikke voldsomt dristig å hevde at Bjørn Hellfuck har funnet fram til et minste felles multiplum i den bergenske folkesjela. I mai fylte han Garage to ganger i løpet av en kveld, og ryktet forteller at svartebørsbilletter ble solgt for 500 kroner ute på gata. En dame i brudekjole skal desperat ha forsøkt å komme seg inn mens allsangen bølget nede i den svette kjelleren: Striler, jusstudenter, nysgjerrige musikkinteresserte og Brann-bøller i vennskapelig samling rundt melodiøs pervopop på lokaldialekt. Vi er selvfølgelig ikke dummere enn at vi – hvis vi tenker oss litt om – skjønner at skjæringspunktet mellom sex, fyll og visesang fort kan bli populært i så mange ulike leire. Tenk bare på NHH-favoritten Björn Rosenström eller HF-studentenes ekvivalent, skotske Arab Strap. Og nettopp et sted mellom Høyden og Handelshøgskolen (det blir vel omtrent ved Torget Music Pub? Red.anm.) finner vi Bjørn Hellfuck. Det låter melodiøst, men bekmørkt. Litt som nevnte Rosenström, bare med et hjerte av tjære. Eller som Counting Crows på Brandy-fylla med Arnie Skiffle Joe. Selv beskriver Hellfuck musikken som «fin, fengende pop med pornolyrikk». Likevel er det unektelig noe truende, ubehagelig og ufint ved den robuste framtoningen ikledd kjole og massemordermaske som hytter med neven fra scenen. Kan dette være et slags konseptuelt kunstprosjekt? Er intensjonen å underholde, tjene penger eller rive noe ned? Vi avtalte en date med Bjørn Hellfuck for å finne ut hva som skjuler seg bak det grovkjefta maskefjeset. – Jeg synger bare om urinstinktet til mennesker. Folk er ofte så enormt seriøse. «Du kan jo ikke synge om sånt», sier de. Men jeg har 42

6/2009

ingen ambisjoner, derfor gir jeg faen og lager musikk jeg selv ville syntes det var storveis å le av på fylla. At Bjørn Hellfuck har blitt så populært, beviser bare at det er flere enn jeg som er interessert i fyll og anus. Alle vil jo snabbe. Alle vil ha eller bruke penis. Sånn er det. Det er ellers få dype tanker bak det jeg gjør, sier Bjørn Hellfuck. I sivil minner han om en helt vanlig Pondus-leser, der han sitter i shorts, snakker blidt om gitarriff og spiser biffwok på Brød og Vin. Han er skuffet over at han at ikke får begynne på Lærerhøgskolen til høsten på grunn av strykkarakter på eksamen i norsk språkhistorie, men i det siste har han øynet en mulighet for at han i nær framtid kan leve av musikken. Låtene hans har hele sommeren kapret de fire øverste plassene på listen over NRK Urørts mest spilte låter. Det hadde ikke Hellfuck trodd da griseviseprosjektet ble kreert over en kasse øl. – Det hele begynte med at jeg bare satt og køddet litt hjemme med gitaren. Etter hvert ble jeg dritings og litt mer lystig, og da slo det meg som en god idé å legge ut sangene. Det falt meg ikke inn at noen ville høre på dette. Jeg tenkte bare at det ville bli helt enormt å kjøre ned på butikken med disse låtene på full gass på anlegget i det offentlige rom, slik at folk ville lure på hva i alle dager dette var for noe. Så du har et ønske om å sjokkere? – Man må se på Bjørn Hellfuck som en flippeting. Jeg har en noe spesiell form for humor, så det kommer lett for meg. Med Hellfuck er ingenting tabu, og det er befriende å ta på en maske og skifte personlighet. Du kan kanskje si at Bjørn er en drita full utgave av meg,

at det er sånn jeg blir akkurat når jeg er i ferd med å bikke. Samtidig mener jeg at det er viktig at noen beholder en enkel og barnslig form for humor, at ikke alle blir så jævlig voksne. Da blir alt så alvorlig og overseriøst. Om folk lar seg provosere og blir forbanna av musikken min, kan de bare ete drit. Jeg synes synd på folk som skal ta alt så alvorlig. Selv har jeg en ekstremt barnslig form for humor. Den dagen jeg får kids kommer jeg sikkert til å fise de dønn i kjeften og le av det.

”...DET ER JUNGELTELEGRAFEN SOM SPRER ORDET OM OSS.” NEINEINEI! Det er i alle fall ingen fare for at du blir omfavnet av pressen som det seneste tilskuddet til «den nye, norskspråklige bergensbølgen»… – Engelen (Einar Engelstad, musikkskribent i Bergens Tidende. Journ. anm.) kalte oss for en hype, men det er jo helt motsatt. Bjørn Hellfuck er en omvendt hype. Vi er ikke omtalt i det hele tatt, det er tvert i mot jungeltelegrafen som sprer ordet om oss. I tillegg kritiserte han oss for å være for platte i forhold til John Olav Nilsen & Gjengen og Fjorden Baby, men å sammenligne oss med de bandene blir jo helt feil. Da har han nok misforstått hva vi driver med. Enkelte andre har vel også antydet at jeg har spekulert i å samle et band som har kunnet tjene mer penger enn mitt andre prosjekt, noe som bare er bullshit. Maskene og den noe truende sceneoppførselen bryter litt med det du mener er ren fylleunderholdning? – Det skal jo være litt mystisk, men mas-

kene bruker vi først og fremst for å skjule identiteten vår. Det er ikke så fett når en fyllik kommer og roper etter «Pissen» når jeg spiller med mitt andre band. På seg selv kjenner man andre. Jeg ville sikkert gjort det samme. Det er riktignok enkelte fans som har funnet ut hvem jeg er, men de holder tett om det. For eksempel har jeg fått et par kjørekompiser, fans som jeg bare kan ringe når jeg trenger skyss. Det er storveis. Hva er det som gjør susen – tekstene eller melodiene? – Jeg kan stå fullstendig inne for det musikalske. Altså, jeg står inne for tekstene også, men de har jo et tøysepreg. Men rent musikalsk synes jeg at jeg har truffet bra med kommers og fengende pop med melodier som fester seg. Jeg har bekjente som plutselig står i kassen på butikken og tar seg i at de begynner å synge «du ser ut som en piss». Dere spilte nettopp deres første konsert utenfor Bergen, nærmere bestemt i Florø. Hvilket marked står nå for tur? – Noen hevdet at Bjørn Hellfuck hadde gjort den beste konserten i Florøs historie. Ellers spiller vi der folk ønsker at vi skal spille. Men vi går også med en plan om å oversette tekstene til tysk og reise ned dit og turnere. Det har jeg troen på. De er jo et skikkelig grisefolk. 21. august spiller Bjørn Hellfuck på Garage. Debutalbumet Innforjævlig er ute nå.

Verktøyet for enhver anledning

Ti øre pr. lighter går til Hjelpestikkfondet!

RESTAURANT

TEKST PER B. GRANDE

EN NY ERA JACOB AALL BRASSERIE & BAR Strandgaten 13 På interiørsiden er dette – sammenliknet med restauranten Era som tidligere lå tilknyttet kjøpesenteret Xhibition – et kvantesprang i riktig retning. Da Era åpnet, lignet stedet mest på en hangar. Det var nesten noe ekkelt ved å entre den svære spisesalen på kveldstid, og det var knapt var et menneske der. Jacob Aall er derimot trendy og stilig. Da jeg spaserte rundt på taket der de nå har uteservering, føltes det hele veldig avant garde. Ja, det minnet i grunnen litt om Asia de Cuba i Los Angeles. Her var det en sjelden hype, bergensk hype, vel å merke. Innendørs er det påkostet og mørkt, mørkt og luksuriøst som kvadrater med rik 70 prosents sjokolade. Men vær obs, alle dere som vil spise i rolige omgivelser: Utpå kvelden kjøres volumet på musikken opp slik at man får problemer med å snakke sammen. Helt unødvendig, spør du oss. Jacob Aall satser nok mest på ungdommen, i hvert fall ut på kvelden. Men om de hadde tonet ned musikken i baren og uteområdene, hadde stemningen vært mye mer sympatisk, spesielt med tanke på at de fleste som spiste inne i restauranten var langt over livets kvisestadier. Servicen var svært velmenende, men noe kunnskapsløs. Hva hadde vel ikke noen timers drilling omkring vin og kundeoppmerksomhet kunnet gjort her? Likevel, hver gang servitørene kom bort til bordet, var de iført enorme, amerikanske smil. Men de var liksom ikke der da vi trengte dem. Etter hvert ga vi opp og begynte selv å tømme vin i glassene. Det var upraktisk ettersom vinen var plassert et stykke bortenfor bordet vårt. Synd i grunnen at de var så lite oppmerksomme, spesielt med tanke på at det bare var gjester på fire av innebordene. Men det var jo ganske mange som satt ute. Kanskje det var problemet?

SKJERPINGS Sist vi testet Peppes Pizza på Ole Bulls plass var servicen delvis katastrofal. Denne gang var det første problemet at maten kom så altfor sent. Det tok 40 minutter fra vi bestilte maten til salatene kom på utebordet. Da hadde vi allerede vært irritert i ti minutter og direkte aggressive i ti nye. Likevel var heldigvis ikke servitørene av sorten «her bestemmer jeg!», slik de var sist gang.

Jeg ønsker i det hele tatt å være positiv til dette stedet. Matmessig er dette en svært lovende nykommer. Kyllingbryst med brie til sympatiske 199 kroner, var bare så mye, mye bedre enn kyllingbrystet jeg spiste til lunsj på Sumo samme dagen. Ettersom det var samme dagen, og smaken fra Sumo fremdeles satt i munnen, var det lett å sammenligne. Kyllingen på Jacob Aall hadde en gjennomtrengende smak, skinnet var perfekt sprøstekt og garnityret bare uthevet smakene. Om det hadde vært Hellstrøm selv som serverte denne retten, ville ingen ha klaget. Min venninne mente at hennes spareribs (199 kr) var de beste hun hadde spist i Norge. Tapasen for to personer (249 kr), som passer fint til forrett, smakte fortreffelig, men ikke så fantastisk som hovedrettene. Vi var fire som delte på denne tapasretten, og vi fant det merkelig at servitørene ikke kom med én tallerken til hver av oss. At vi måtte sitte og spise med servietter som fat, vitner om at servitørene må drilles bedre når det gjelder å se gjestenes behov. Ellers var sjokoladefondanten (95 kr) perfekt, mens Sjokoladedrøm (95 kr), en temmelig alminnelig sjokoladekake, manglet en del på saftighet og konsistens. Menyen på Jacob Aall er i det hele tatt ekstremt «i tiden»: Cæsarsalat, hamburger og pastaretter, retter som man finner på minst 50 prosent av restaurantene i byen. Men få gjør dette så bra som Jacob Aall. Ser man kun på matkvalitet, skulle dette stedet fått en enda høyere score. Men når servicen er såpass tilfeldig og lite gjennomtenkt, venter vi med toppscoren. Samtidig gleder vi oss virkelig til et gjensyn med Jacob Aall. For dette var til tider veldig, veldig bra. Åpningstider: Man- tors: 11.30-22, Fre-lør: 11.30-23. Søn: 12.30-22.00

Men 40 minutter på å lage en Cæsarsalat (128 kr) bestående av krutonger, salat og kyllingbiter, er direkte overraskende. Og hvor ble salatdressingen av? Først trodde jeg at kokken hadde glemt å helle over dressingen, men etter at jeg hadde skuffet i meg halvparten av den grønne salaten (ikke Romano), fant jeg til slutt fram til noen våte områder, områder som kunne tyde på at, jo, her var det visst dressing. La meg minne om oppskriften på en Cæsarsalat: Romanosalat, kylling, presset hvitløk, mild olivenolje, smør og gårsdagen loff i terninger. Dressingen skal inneholde eggeplommer, hakket hvitløk, Dijon-sennep, presset sitronsaft, olivenolje og Worcestershiresaus. I tillegg skal salaten inneholde ansjosfileter og revet parmesan. Var det i det hele tatt noe ost på Peppes Cæsarsalat? Å lage en så slapp Cæsarsalat er direkte frekt, selv om det tross alt pizza dere spesialiserer dere på. Og når man i tillegg har ventet i 40 minutter, kan man begynne å snakke om en restaurant som er i stand til å ødelegge et samvær. Det er synd å måtte være så kritisk, spesielt med tanke på at stedet er pusset opp og beliggenheten så fin som det går an å få den. Men dessverre, Peppes, dette var den dårligste lunsjen jeg har spist hittil i 2009. Det sier i grunnen ikke lite.

MR. CHAN Tårnplass 3 Fra utsiden ser Mr. Chan ut som om den tilhører kinarestaurantenes nedre sjikt. Kommer du innenfor, opplever du derimot å befinne deg i en nokså stilig, stemningsfull, men litt ubestemmelig spisesal. Ærverdige stoler i lyst stoff, svungne taklys i messing, hvite duker, lyse vegger og til og med høye kandelabere på enkelte bord. Utsikten mot det massive Tinghuset er formidabel, med hint av 30-tallets stive, halvsosialistiske monumentalarkitektur. Her ser man formelig for seg Mao på besøk i Moskva med et par russiske spioner snikende rundt de fire pregløse juridiske dydene. Lunsjmenyen fra 14-18 fra mandag til og med lørdag er Mr. Chans best bet. Fem tradisjonelle kinaretter til 75 kroner. Ikke veldig store porsjoner, men nok til å bli mett. Godt smaker det, og trivelig er det å sitte ved et av Mr. Chans vindusbord og sniktitte på brudepar (som for lengst har passert den mest sexy alderen) fleske seg ned den stramme trappen på Tinghuset. Åpningstider: Søn-tor. 14-23, Fre-lør. 14-24.

MEZZO Finnegaardsgaten 2A Mezzo serverer fortsatt mat tett opptil det optimale av det en kan forvente fra et sted i kategorien «tidsriktig restaurant med lett fransk grunning». Mezzo er rent interiørmessig en svært pen restaurant. Klassisk med hint av det moderne. At interiøret er meget pent, kommer enkelte ganger helt i bakgrunnen. Maten på dette stedet kan være så spektakulær at man også hadde trivdes i et trangt tilfluktsrom med nakne vegger og diskobelysning. Mezzo har gjort det som alle anstendige spisesteder bør gjøre i disse krisetider, de har senket prisene. Hovedrettene ligger nå mellom 159 og 189 kroner. Det er, når man tar i betraktning restaurantens kvaliteter, råbillig. Når det gjelder pris, service, mat og estetikk hører nok denne restauranten hjemme blant byens fem beste. Åpningstider: Alle dager fra 18-24. BAMBUS Marken 33 Natt & Dag kommer stadig vekk tilbake til Bambus for tiden. Grunnen til det er at stedet har blitt så mye, mye bedre enn det de var da de startet opp for noen år siden. Da hadde de ikke kredittkortsentral, og en overpriset kokosdrikk smakte helt pyton. Servicen på Bambus er også milevis over det vi opplevde i oppstarten. Nå er betjeningen hyggelig, omsorgsfull og diskré. Interiøret på Bambus har alltid vært ganske lekkert. Sprøstekt and til 189 kroner er rent smaksmessig på nivå med anderettene man får på diverse michelinrestauranter. Prisnivået er sympatisk og maten smaker bra. De vietnamesiske pannekakene (125 kr) er også minneverdige. Åpningstider: Alle dager 13-23.

RESTAURANT: PER B. GRANDE

6/2009

KAFÉ

FLØIEN FOLKERESTAURANT OG KAFETERIA Fløyfjellet 2 1,2 millioner turister er i Bergen fra mai til oktober. Det betyr kø og en irriterende mengde turistbusser ved foten av Fløibanen fra den årle morgen. Jeg går alltid oppover, og så leker jeg turist nedover. Kafeen på Fløien er på alle måter kommunal. Litt tung og uinspirert møblering som ikke blander seg heldig inn med det opprinnelige interiøret fra 1920-tallet. Kaffe og te er på et så labert nivå at turistene bare rynker på nesen. Særlig engelske turister er sjokkert over kvaliteten på teen. Dette erfarte jeg da jeg spanderte te på mine engelske gjester. Hvorfor må norske kafeer og restauranter servere kaffefløte til teen? Men servicen er hyggelig, ostekaken (48 kr) fortreffelig, om noe kunstig, og gulrotkaken (42 kr) var virkelig en høydare. Prisnivået er også relativt sympatisk. Personlig har jeg vanskelig for å skjønne at turistene blir så himla imponert av Fløien. Men etter en baguette med reker (58 kr) og en super gulrotkake, føltes Fløien-besøket plutselig verdt anstrengelsen. Så herved anbefalt! Åpningstider: September – mai. Lørdag & søndag. 11-17. Mai – september. Alle dager.10-22.

LANDMARK Rasmus Meyers Allé 5 Landmark og Krøderen er som skreddersydd for Natt & Dag. Ikke rart at vi har lagt Bergensprisen til Landmark flere ganger. Det er noe ultra-avantgarde over stedet. Det betyr ikke at alt er så supermoderne, men at man til enhver tid er i takt med tidsånden. Stedet kan neppe kalles pent: De harde sofaene minner mest av alt om bølgeblikktak, mens veggene har en paneling som minner om stoff man lager kosebamser av. Men 70 prosent av atmosfæren i en kafé bestemmes jo av klientellet, og Landmark huser tungkulturens wannabes og kunstelitens in-crowd. Sist vi besøkte stedet spiste vi en virkelig god Chili con carne til sympatiske 85 kroner. Bacon og spinatsalaten (95 kr), var derimot ikke fullt så sympatisk. Kaller man noe for «baconsalat», holder det ikke med et par baconbiter og resten grøntfôr. Men servicen var preget av en form for gladkristen og naiv attityde, en attityde som egentlig brøt litt med hele Landmark-konseptet, samtidig som det gjorde det vanskelig å kritisere noe ved maten. Åpningstider: Tirs-tors. 12-24 (01.30), fre-lør. 12-24 (03.00). Søn. 12-17 (01.30).

DET AKADEMISKE KVARTER Nygårdsgaten 2 Ok, vi savner det egentlige akademiske kvarteret. Ja, det er nesten så vi teller dagene til det åpner igjen. Ikke bare nesten, idet dette skrives, er det 249 dager, 23 timer, 57 minutter og 12 sekunder til de nye lokalene åpner i Olav Kyrres gate. Ikke skjønner vi at man må bruke flere år på å pusse opp et bygg som nyss ble pusset opp. Og fint var det jo også. Men tålmod, tålmod. Det akademiske kvarter i Nygårdsgaten server en utrolig god focaccia med bacon og aioli. Saftig brød som ser solmodent ut med gurkemeie. Og masse bacon. Sjelden god smak og sjeldent rimelig. 40 kroner er jo på nivå med Russlands salg av Alaska. Åpningstider: Man-ons.12-24, tor-fre. 12-02.30, lør. 19-02.30.

SMAKVERKET Rasmus Meyers allé 3 «Nei, det er ikkje samme kafeen», sa den trivelige servitøren, og bedyret at Smakverket er noe nytt i forhold til Stenersens Café. Og møblene var også nye; mindre pretensiøse og med stabile stoler og bord med moderne vri. Pent og rettlinjet med malmfarget metropoliseffekt. Slik sett går møbleringen inn i det typiske modernistiske mønsteret man finner på så mange museumskafeer. Smakverket tilbyr en ganske liten, men gjennomtenkt meny. Kaffen er kvalitetssikret gjennom prisbelønte baristaer. Servitøren anbefalte en ciabatta til 98 kroner. Her var det nesten et halvt kilo reker og masse kaviar. Jeg ble så mett at middagen ble utsatt fra klokka 15 til klokka 17, og det etter at jeg mesket meg med ciabattaen klokka 11.00! Smakverket har form og substans, og er i stand til å stikke seg ut fra kafémengden. Det gjorde ikke Stenersens Café. Åpningstider: Alle dager: 11-17. TERMINUS WHISKY BAR Grand Hotel Terminus, Zander Kaaes gate 6 På ærverdige Grand Hotel Terminus er de mørke eikepanelene nesten én meter tykke, og firkantparketten må være så dyr at bare byens ny- og gammelrike bare kan drømme om å svinse rundt på tilsvarende. Empirestilen gir en følelse av en engelsk herreklubb. Whiskybaren er i grunnen byens kaféhemmelighet nummer 1. Det som gjør det ok å kalle stedet kafé, er at de serverer avanserte matretter fra fem til halv ti fra mandag til lørdag. Da kan man meske seg med hjorteplomme, kylling fra Stange gård, entrecôte, alt til rundt 200 kr. Bare de aller mest kvalitetsbevisste kafégjestene i Bergen finner fram til denne plassen, faktisk består klientellet først og fremst av kunstnere og forfattere. Turistene og de andre hotellgjestene har mer eller mindre tilfeldig havnet opp i denne storheten fra begynnelsen av 1900-tallet. Den som dogmatisk sverger til minimalisme bør holde seg unna stedet, samtidig som de bør være klar over at dette interiøret vil holde seg lenge etter at man begynner å se seg lei på børstet stål. Åpningstider: Man-lør 17-24. Søn. Stengt.

KAFÉ: PER B. GRANDE

KUNST

TEKST MARIA LYNGSTAD WILLASSEN FOTO PROSJEKT ALVØEN

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

SÅNTNO HA’KKE VI I BY’N Kunst kan være like gøy på landet som midt i asfaltjungelen. utstillingen, kunstneren møter publikum, det har vært veldig vellykket. Folk går dit og spiser, kommer tilbake i galleriet en tur, og tar bussen hjem igjen. De rolige omgivelsene gjør at hver utstilling får mer oppmerksomhet fra publikum. Dere huset nettopp en utstilling med Hans Borchgrevinck Hansen og Matilda Carlid, begge under utdanning ved to av landets Kunstakademier. På hvilken måte er det en fordel å benytte seg av unge, uetablerte kunstnere? AK: Et av hovedformålene med Prosjekt Alvøen er nettopp å framheve dyktige unge kunstnere som er tidlig i etableringsfasen og som har en tilknytning til bergensområdet. Dette er fordi vi selv har opplevd at det ikke har eksistert et visningsrom som åpner for å ta inn ukjente navn med interessante nye uttrykk. Borchgrevink Hansen og Carlid ble valgt ut i fra et spennende prosjekt dem imellom, de har et blikk på verden som fungerer svært godt sammen, og de har en modenhet som jeg som kurator blir imponert over. Kanskje de ennå ikke er stivnet i en form. LR: Utstillingen med Borchgrevinck Hansen og Carlid var den tredje av utstillingene vi har kuratert så langt, og den utgjør noe av det vi jobber mot; en balanse mellom de unge uetablerte og de etablerte. Den 22. august åpner vi ny utstilling, der vi vil vise et utvalg av bergenskunstnere fra diverse atelierfelleskap. Hva mer kommer til å skje ute på Alvøen i tiden framover? LR: Mange spennende samarbeidsprosjekter og bidrag fra kunstnere fra Bergen, England og rundt om i Skandinavia. For å nevne noen: November Rain fra Malmö, Juha Laatikainen, Lina Kristin Holme, James Howard fra Royal Academy, Lisa Him Jensen, SUS med Vilde Andrea Brun og Semund Svelle, og om mulig High Heel Sisters! Vi skal dessuten ha en gruppeutstilling her selv i oktober. Det ser lyst ut for de to årene vi har foran oss; med støtte fra Norsk Kulturråd og Bergen Kommune vil vi kunne sette sammen et solid utstillingsprogram fremover.

PAPIR MEG I RÆVA

WWW.NATTOGDAG.NO

SESONGÅPNING HØSTEN 2009 Design: Nina Høybakk

Som kunstinteressert er det lett å alltid tråkke opp samme gamle løypa, fra Visningsrommet på Verftet, via Hordaland Kunstsenter, innom Kunsthallen og 3,14, til studentutstillinger i Østre Skostredet og Galleri Fisk. Men det skal ikke så mye til for å finne noe litt annet. Som et friskt pust utenfor asfaltjungelen har Ann Kristine Aanonen, Solvor Holand og Linda Rogn tatt ferden ut til Alvøen Kulturhavn for å formidle samtidskunst ved den gamle papirfabrikken der ute. Hva er Prosjekt Alvøen, og hva driver dere med? AK: Prosjekt Alvøen er et eksperimentelt visningsrom for samtidskunst i Alvøen Kulturhavn med fokus på unge nyetablerte kunstnere. Vi har som mål å utvikle kunstprosjekter som legger vekt på det temporære og relasjonelle uttrykket. SH: Etter fullført mastergrad ved Kunsthøgskolen var vi en liten gjeng som var fristet til å samarbeide om å skape noe og bidra til byens kulturliv. Vi visste at behovet for utstillingsplass var stor, spesielt med tanke på nyetablerte kunstnere. Fra januar 2009 har vi driftet gallerilokalene til kunstner og kurator Gitte Sætre, det er et prosjekt som skal strekke seg to år framover, med mulighet for utvidelse. LR: Utstillingslokalet har vært i drift siden 2003, det er et pluss, folk i Bergen vet stort sett om oss. Vi ser det som vår oppgave å sy sammen en utstillingskalender som passer årstiden – i forhold til hva utstillingen krever og hvilke muligheter den har. Vi vil jobbe med artist talks og omvisninger, og fokusere på å skysse folk ut til arrangementer og happenings. Beliggenheten er åpenbart et særtrekk her, mange vil nok kalle det ambisiøst å drive gallerivirksomhet som belager seg på at publikum busser ut i periferien. Kommer det noen, eller? AK: Det gjør det. Ved åpningene ligger vi så langt rundt 55 besøkende, hovedsakelig fra kunstmiljøet, og i løpet av en måneds utstilling kommer besøkstallet opp i omtrent 250. Da når vi et bredt publikum. Vi er fortsatt i startgropa og satser friskt for å få enda flere besøkende. LR: Vi har arrangert båttur ut med en liten ferge fra kaien i Bergen, og så har vi fått i gang et samarbeid med bymuseet, noe som innebærer veteranbusser fra byen. Det gjør kanskje noe med en, at en ikke bare kan stikke innom, ta runden i lokalet og hive i seg et glass vin, for så å løpe videre til neste vernissage, slik som en ofte gjør inne i sentrum. Hvordan opplever dere kontakten med de besøkende? AK: For oss handler det om å nå et utvidet publikum samtidig som reisen og stedet vil gi en utvidet opplevelse. Når folk tar seg tid til å komme ut til oss vil de automatisk også ta seg bedre tid til å studere og reflektere rundt kunstverkene. Det er et idyllisk naturområde her ute, galleribesøk og naturopplevelser lar seg fint kombinere. LR: Vi har et godt samarbeid med Heidi som driver Alvøkroen like ved. Etter den formelle åpningen samles vi der og diskuterer

28 - 30 AUGUST KL 19.00 | STED STUDIO BERGEN | TEATER

WUNDERBAUM CAMP JESUS NEDERLAND + BELGIA

FÅ OGSÅ MED DEG:

BERGEN KUNSTHALL Festspillutstillingen med Leonard Rickhard står fram til 23. august. HORDALAND KUNSTSENTER Kurator Erlend Hammer har visstnok gjort et midlertidig salg av utstillingsrommet til selveste Clear Channel. Fra 21. august.

40%

RABATT PÅ BILLETTER KJØPT FØR 22. AUGUST WWW.METEOR2009.NO

GALLERI 3,14 Zhang Liyu stiller ut objekter lagd av kinesiske mynter fra 14. august. BERGEN KUNSTMUSEUM På Stenersen finner du tysk ekspresjonisme i utstillingen Brücke fram til 3. september, mens Bjørn Ramsve stiller ut «De svarte bildene» i Tårnsalen.

HØY DE P U N K T E R F R A H E LE V E R DE N | W W W. BIT-T E AT E RGA R A S J E N. NO Billetter på Posten og Billettservice, telefon 815 33 133 - www.billettservice.no | Rabatt for Bergens Tidendes abonnenter og studenter | Informasjon : info@bit-teatergarasjen.no - telefon 55 23 22 35

BTkortet

Rabatt for BT-abonnenter

6/2009

HØY DE P U N K T E R F R A H E LE V E R DE N | W W W. BIT-T E AT E RGA R A S J E N. NO

SCENEKUNST

KLUBB FUNK U Victoria, lørdag 15. august kl. 21.00 Sam Marriott er en fyr fra England som nå er bosatt i Bergen. Han utmerker seg som en spesialist til å spille soul/jazz/funk/ ska/northernsoul-orienterte låter. Funk U representerer den organiske klubbmusikken i klassisk britisk innpakning. På mange måter er det ikke nødvendigvis noen fornyende formstrukturer i dette lydbildet, men musikken står i stedet frem som noe mere tidløst, og er naturligvis en superdansbar musikk. Denne kvelden er Funk U satt til Victoria, et lokale som på mange vis fungerer best for Funk Us profil. Som forarbeid har Sam hengt opp plakater i glass og ramme rundt om i byen. Det ser fint ut, og på denne måten kan han være rimelig trygg på at at ingen prøver å ødelegge, fjerne, eller henge andre ting over dem. Ingen vil vel gjøre noe slikt når en fin poster er hengt opp i en ramme. Smart trekk får en si. På Victoria møtes både casuals, mods, rockabillies og reggaefolket under samme tak. Og Funk U appellerer til alle disse scenegrupperingene samtidig. Dermed kan vi ikke annet enn forvente oss en kveld med positive vibrasjoner, samtidig som assosiasjonene fører oss tilbake til dansesekvensene i filmene Get Carter og Quadrophenia. Det blir heller ingen laptop-DJing denne kvelden. Utelukkende vil det bli spilt vinyl, og det liker vi.

SCENEKUNST WUNDERBAUM «CAMP JESUS» Studio Bergen, 28.-30. august kl. 19.00 Kompaniet Wunderbaum er et samarbeid mellom Productiehuis Rotterdam i Nederland og NTGent i Belgia, og spesialiserer seg på spill i sosiale rom, noe som gir klare assosiasjoner til communitytrenden – med militærtelt og kjøpesentre som eksempler på visningsarenaer. I denne gjesteforestillingen, som sies å være kompaniets første i en «klassisk» scenesetting, velger de å gjenskape et symbol spekket med konnotasjoner og tolkningsmuligheter for de aller fleste, nemlig et kirkerom. Og med dette mener jeg ikke bare illusjonen av en kirke, som vi i teatersammenheng ofte foretrekker eller velger å ta til takke med, men en semitrailer med autentiske kirkebenker, alter, lokalt kor, en «live» korsfestelse av en halvnaken kvinnelig Jesus og et eget rockeband som lyder navnet The God Squad (forøvrig et lite nikk til visse kollegaer). Kompaniet har gjort grundig research, og blant annet vært i kontakt med en prest, en sosiolog og en religionsprofessor i forbindelse med deres ønske om å sette spørsmålstegn ved det rituelles rolle i vår forvirrede samtid. ROMEO AND JULIET, THE AMERICAN DRAMA GROUP EUROPE Bergenhus festning, 24. august kl. 18.00 The American Drama Group Europe (ADGE) turnerer denne som46

6/2009

meren floraen av tyske slott og festninger, og har i den anledning blant annet funnet veien innom Bergenhus festning med denne klassikeren som blir sett på som et av verdens mest berømte skuespill. ADGE gjør et poeng ut av å spille på originalspråket fra 1597, men med nykomponert musikk, selv om denne også inspirert av 1600- og 1700-tall. Dermed ser dette ut til å kunne bli en mulighet til å oppleve et pust fra en svunnen tid like ved vår egen stuedør. Det sies om kompaniet at noe av det mest beundringsverdige med deres fremstilling av Shakespeare er nettopp at de lar hans verk tale for seg selv, for at det som vises skal være i ånd med det forfatteren opprinnelig forestilte seg. Det er fristende å bemerke at Shakespeare nok ikke snur seg i graven, i motsetning til visse andre dramatikere som i lys av nyere tids hendelser ifølge enkelte kritikere ikke ligger like godt. JACOB WREN & PIETER DE BUYSSER / CAMPO «AN ANTHOLOGY OF OPTIMISM» Studio USF, 10.-12. september kl. 19.00 I denne forestillingen har de to regissørene med bakgrunn fra filosofi og litteratur krysset landegrensene mellom Canada og Belgia for å gi oss et lite innblikk i hvordan man kan eksistere i limboet mellom å være naiv optimist og desillusjonert pessimist, nettopp ”Optimismens antalogi”. På en, etter sigende, humoristisk måte (jeg må jo si at det virker lovende) forsøker de å fremskaffe premisser for en kritisk optimisme som overlevelsesstrategi for det 21. århundre. Som Wren har sagt om sin kompanjong: «I’ve always thought of him as one of the happiest people I know. I am so fascinated by happy people.

I always wonder: are they really happy or is their happiness just a cover for some even deeper pain».

KAPTEIN KNURR OG MAREMINEMYSTERIET KRABATENE/KULTUROPERATØRENE Gamle Bergen, 1.-2., 7.-8., 11., 14.-15. august kl. 21.00 Om du ikke har barn selv, kan du sikkert overtale noen du kjenner til å la deg låne deres en liten stund. Her er det nemlig familieteater for alle penga, og jeg kan bare snakke for meg selv når jeg sier – selv om det er litt flaut å innrømme det – at jeg faller pladask for enkelte av ordspillene stykker som dette huser. Hva med borgermester Blå Kjell? Eller Ane Mona? Hehe. Jeg gir meg ende over. Det er altså ikke snakk om de største filosofiske utfordringene, men det hintes om ganske fornøyelige øyeblikk med masser av dramatikk mellom den skumle Kaptein Knurr og den grusomme Maremineheksa. For nysgjerrige han det nevnes at det finnes et youtubeklipp med Knurrs temasang som blant annet har et rimelig frekt gitarriff.

SCENEKUNST: KAROLINE SKUSETH

KLUBB KANNIBAL Fincken, lørdag 22.august kl. 22.00 Kannibal tok til de grader av sist gang på Landmark i juni. Og for alle dem som gikk glipp av forrige fest kommer en ny sjanse nå. Denne gang blir det Kannibal-kveld på Fincken. Kannibaltrekløveret lager nemlig party på byens homo/queer/mixeduteplass nummer én, rettere sagt overetasjen på Fincken. Dette blir show! Klubb Kannibal er en blanding av livemusikk, jam og DJing. Musikkreisen beveger seg mellom det eklektiske og rytmiske, mellom disco, afrobeat og naturligvis Vestlandets egen West Coast-stil. Om ikke vårt klima taler for seg selv, gir i alle fall denne augustkvelden rom for en autentisk tropisk atmosfærisk opplevelse. Det er angivelig bare Kannibal er i stand til å skape et slikt klima – med eller uten veggtapet bestående av kokosnøtter, palmer og laguner. Glem derfor alt som heter globetrotting når Audhino, Svensson og Torkel setter i gang sitt tropiske maskineri, og møt opp på Fincken lørdag 22. august. THE SHRINE Café Opera. Ons. 12, tors. 20. og lørdag 29.aug. kl. 22.00 Afrika er i medvind i disse dager. Den teknologiske fremmedgjøringen i dagliglivets konsum- og varesamfunn har ført til ny søken etter de verdier som angår opphav eller «roots» innenfor dansemusikk og klubbing. En helt ny dokumentarfilm er på vei; Soul Power, som leder oss til eksistensielle klubbkultur-anskuelser. Den mest funky begivenheten som noensinne har funnet sted, skjedde i Afrika, nemlig Rumble In The Jungle, Kinshasa, Zaire (Kongo) i 1974. Den saksofonspillende og jazzglade presidenten Mobutu inviterte til en diger musikkfestival i forbindelse med et bokseoppgjør mellom Muhammed Ali og George Foreman (gjett hvem som vant?). I denne anledningen ankom en DC10-flyvemaskin med James Brown, BB King og resten av toppsjiktet av afroamerikanske artister. Det er i denne forbindelsen The Shrine blir aktuell. Dette er den legendariske klubben til multimusikeren Fela Kuti (nå drevet av sønnens hans, Femi Kuti)

i omtrent samme geokulturelle område, nemlig Lagos. Samtidig har det dukket opp en variant av Shrine-klubben her i Bergen, rettere sagt Café Opera. Stemningen kommer til å være den samme enten vi besøker den i nord eller sør. På tvers treffer den afrosentriske dansemusikken oss i både kropp og sinn – i en nonverbal kommunikasjonsform. Dette sørger DJ og musiker Torkel Olsen for, godt akkompagnert av hans venner. Vel møtt! NABOVARSEL MED LANGENBERG (DE) Landmark, lørdag 8 aug. kl. 21.00 Nå har Nabovarsel overtatt stafettpinnen som byens elektroniske la garde dernière. Dette klubbkollektivet har dessuten startet opp med import og booking av gjeste-DJs utenbys fra. Langenberg er en slik ny-på-vei-opp-artist med base i Kraftwerk-hjembyen Düsseldorf. Denne kvelden blir Langenberg hovedgjesten. Som oppvarmere skal Kasper Guldbrandsen og Erik Sterv være med å spille. Musikkretningen Langenberg har spesialisert seg i kalles for deep house, en sjanger som er vel kjent, og i grunnen klassisk kan vi si, med opphav i housemusikkens arnested Chicago. Imidlertid har Langenberg klart å få til en ny tvist på det musikalske, og han legger i disse dager verden for sine føtter. Vi kan ikke påstå noe annet enn at denne kvelden kommer til å bli en fulltreffer av en danseaften. Nabovarsel har tatt et nytt skritt inn i klubbland med å bytte nittiårenes og 00-tallets mest brukte DJ-mikser; Pioneer DJM-serien, ut mot en Allen & Heath XONE 92, som er den nye dollarglis-modellen blant DJs og på klubber. Nå må alle utesteder i byen sørge for å få skaffe seg en slik. Nabovarsel er allerede langt på vei innkjørt med sitt eget eksemplar, og det blir denne A&Hmikseren Langenberg skal operere på Landmark denne lørdagen. Denne kvelden ser vi frem til!

KONSERT 5071 – ALLE TIL LODDEFJORD Sandgotnabanen i Loddefjord, 15. august Endelig får vi sjansen til å få se John Olav Nilsen & Gjengen, Fjorden Baby!, William Hut og De Kjipe på sin egen hjemmebane. Ta turen, for begynner det ikke snart å bli på tide å gi noe tilbake til Loddefjord? Årets beste drabantbyfestival!

PERIFERIFESTIVALEN Glesvær på Sotra, 28. og 29. august For en mer landlig og idyllisk festival i Bergens omegn, kan man ta turen til Glesvær i havgapet. I løpet av helgen spiller blant andre Farmers Market, Katzenjammer, Real Ones og Big Bang (foto) i naturskjønne omgivelser fritt for kommersielt horeri og strømlinjeformet organisering. HATCHAM SOCIAL Landmark, 21. august Uvurderlige Line Ira reddet sommeren ved å hente The Dodos og Shugo Tokumaru til byen. Denne gang byr hun på fin og erkebritisk fuzzrock fra London. UNGDOMSKULEN Hulen, 28. august Et av landets mest overbevisende konsertband. Har du aldri sett de spille, så gjør du det nå. ELEPHANT 9 Bergen jazzforum, Verftet, 4. september Superband bestående av Ståle Storløkken fra Supersilent, bassvidunder Nikolai Hængsle Eilertsen og Shining-trommis Torstein Lofthus. Hendrix, syrejazz og proggete tangetspill i skjønn forening.

JOEY BELTRAM (US) Teknikerkroen, lørdag 22. august kl. 22.00 Enhver som liker elektronisk klubbmusikk får nå anledningen til å oppleve en av de mest innflytelsesrike artistene innenfor technogenren noensinne. Som vanlig serverer Ploink artister fra øverste hylle, og nå er det Joey Beltram som står for tur. Opprinnelig kommer Beltram fra New York, og han deltok fra startfasen i det transatlantiske klubbnettverket omkring 1990. Det belgiske plateselskapet R&S Records har gitt ut Beltrams klassikere som eksempelvis Energy Flash og Mentasm – utgivelser som kom til å sette en standard for et nytt lydbilde og som selv i dag benyttes innenfor musikkproduksjon. Nå besøker han Bergen for første gang, og det er sannelig på tide. Vi har ventet på dette lenge. Nordnes-bunkeren blir åstedet for denne begivenheten, og denne kvelden markerer samtidig en pangstart for høstens klubborienterte beskjeftigelser. Som oppvarmning spiller Cave et livesett, i tillegg til at Ploink-verten selv, Thomas Urv, kjører en runde med platespilling før Beltram setter i gang klokka 01.00 presis. Og naturligvis blir det videokunst med MoVee og masse lysblinking av Anders G. Dette gleder vi oss til! Mer info: www.myspace.com/ jbeltram

KLUBB: ANDERS GOGSTAD

DOG & SKY Garage, 20. august Matt Burt, Motorpsycho-poet og Trondheims svar på Frank Black, kommer til Garage-kjelleren med lommene fulle av fuzz og paranoia.

ENSLAVED PRESENTERER A BLAZE IN THE NORTHERN SKY Verftet, Hole in The Sky, 28. august Medlemmer fra Enslaved (foto), Mayhem, Darkthrone og Gorgoroth skildrer black metal-historien gjennom dette bestillingsverket som markerer ti harde år med Hole in The Sky-festivalen. THE WALKMEN Hulen, 3. september Oversett indieband i ypperste klasse, noe for fans av Tindersticks og Black Hear Procession. Fra NYC til Skandinavia for første gang.

KONSERT: EIRIK KYDLAND

KONSERT

ANBEFALER: Årets heiteste Øyaartist setter alle årets ladys og andre totalt i skyggen! Gjester: Lykke Li, Santigold, Spank Rock m.fl!

I salg 10. august AMANDA BLANK I LOVE YOU DOWNTOWN

Nydelig album med vokal av bl.a. Mark Lanegan, Mike Patton, Jason Pierce, Gibby Haines og Richard Hawley!

I salg 17. august

TEKST HÅVARD NYHUS FOTO ADRIAN NIELSEN

SOULSAVERS BROKEN V2

STIFT UPPER LIP

Sommerens fresheste album fra mariarchi-alter egoet til Øya-favorittene The Bronx! 12 splitter nye låter, hottere enn habanero-salsa!

– Det var så mye drit da vi vokste opp at vi måtte et stykke utenfor boksen for å finne det vi ville, sier årets Eggstock-vinner limstift. Den kommende måneden spiller de to konserter i byen.

”HVIS DU HØRER PÅ TROMMENE VÅRE ER DE VELDIG SIMON PHILLIPS.” En annen ting som er litt rart med limstift: Til å være «et syrejammende og psykedelisk bluesrock-band» med rufsete estetikk er de

Limstift spiller på Lost Weekend 7. august og 10. september på Garage.

I salg 17. august

MARIARCHI EL BRONX EL BRONX WICHITA

Nytt album fra London-duoen Simian Mobile Disco, med gjestevokalister som Beth Dotto (The Gossip), Alexis Taylor (Hot Chip) og Chris Keating (Yeasayer)!

veldig glad i Toto – deres blankpolerte og rake motsetning. – Toto er yndlingsbandet mitt, innrømmer Marius Erster Bergesen, trommis i bandet. Det høres umiddelbart litt snodig ut? – Okey, det er vel egentlig bare jeg i bandet som er begeistret for Toto, men det er virkelig yndlingsbandet mitt! Jeg har møtt hele bandet, og liker at alt de gjør er av ypperste kvalitet. Og hvis du hører på trommene våre er de veldig Simon Phillips (trommeslager i Toto, journ.anm.). Hva betyr det å vinne Eggstock? – Vi har ikke merket så mye til det enda, men det gir oss i hvert fall noen muligheter. I første omgang har vi fått spillejobb på Lost Weekend og innspillingsmuligheter i Tinnitus. Det er da noe. Vi jobber med noen greier nå som jeg har veldig god feeling på. Dere siterer det etter hvert ganske forslitte Neil Young-sitatet «It’s better to burn out than to fade away» på Urørt-siden deres. Hvorfor det? – Vet du, vi har faktisk fjernet det nå. Men det er jo et veldig godt sitat, da. Og selv om det er fra en Neil Young-sang, forbinder jeg det helst med Kurt Cobain, siden vi alle stammer fra grungen. Særlig Joachim og Eirik har røtter der. Men dere er jo født i 91 eller noe! Burde ikke dere være mer formet av 2000-tallet? Det er jo da dere har deres coming-of-age. – Det var så mye drit da vi vokste opp at vi måtte et stykke utenfor boksen for å finne det vi ville. Husker vi hørte mye på ting med bluesrøtter og grunge. Senere ble det mer Tool og syreting. Det er mye snakk om Loddefjord for tiden. Hva er deres geografiske kraftsenter? – Smørås. Det er der vi har vokst opp og der vi øver Hvordan er forholdene på Smørås? – Akkurat her er det vel mest hus. Joachim vokste opp i en blokk blant andre grå blokker, men det var et stykke unna her.

I salg 17. august SIMIAN MOBILE DISCO TEMPORARY PLEASURE WICHITA

Nytt soloalbum fra vår gamle Raconteurs-venn! En het kandidat til tittelen “Album Of The Year”! I salg 24. august

Limstift er et psykedelisk og syrete rockeband med en lite fordekt kjærlighet til Black Sabbath. De ble enstemmig vinner av årets Eggstockpris, og juryen uttalte at «limstift hadde et monumentalt lydbilde og et veldig dynamisk uttrykk. Juryen mener det er fascinerende at publikum står og lytter til tross for at limstift har en så særegen stil. Bandet er totalt troverdig med veldig gode tekster som skaper en atmosfære som suger deg inn i musikken». Til å være et bråmodent (gutta er henholdsvis 17, 17 og 18 år gamle) og selvbevisst rockeband med referansene i orden, blant sine favoritter teller de Velvet Underground og Steve Lukather, er limstift veldig opptatt av noe så puslete som bokstaver. De insisterer på at bandnavnet bør skrives med liten L («helst skriv det med liten L. Siden vi ikke bruker store bokstaver når vi skriver blogger og sånn»); og vokalist Eirik Sandvik morer ofte seg selv og sine omgivelser med å skrive Eirik med Æ – Æirik («for variasjonens skyld»). Derfor var det litt ergerlig da de måtte skrive limstift med utropstegn til slutt – limstift! – da de skulle opprette egen Urørt-side. Limstift-navnet var allerede tatt av et trance-band. Og ikke nok med det, jommen var myspace-navnet tatt også. Der måtte de gå for den mer anglosaksiske varianten «gluestift». Det er nesten så de bare skulle tatt et annet navn, men det går jo ikke. Som bassist Joachim Skjønberg sier: – Jeg og Æirik startet et slags band på ungdomskolen, og han kom opp med navnet limstift. Senere begynte jeg å spille med både Eirik og Marius som allerede hadde holdt på en stund, og da tok vi opp igjen det navnet. Så du kan si det er et navn som betyr noe for oss alle tre.

BRENDAN BENSON

MY OLD FAMILIAR FRIEND ECHO

Tuba Records - proud dealers of Cooperative Music www.tubarec.com

6/2009

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

SKIVER ALBOROSIE Escape From Babylon (GREENSLEEVES RECORDS/BONNIER AMIGO)

Den italienske hingsten Alborosie har rukket å bli Europas største reggaeartist. I hvertfall nesten. Det er fordi han kjenner sitt publikum, erfaren som han er etter mange år som superstjerne i egen skjærgård, før han pakka lekene og stakk til Jamaica. Alberto vet nemlig at i Europa så liker ikke de fleste heseblesende homsehetsende technodancehall. De er heller ikke fans av utprega lover’s rock og har lett for å synes ting blir litt cheezy. Den Europeiske reggaescena er stort sett full av punkere og hippier som liker å røyke hasj og høre på Eek-A-Mouse og Barrington Levy, 80-tallsgreier og eldre dancehallartister. Ikke noe gærnt i det, og det synes ikke Alborosie heller. Dermed har han bygd seg sin egne lille retrodancehallnisje hvor han låner friskt og freidig fra fordums helter. Slik tar han også bort oppmerksomheten fra sine egne tekniske tilkortkommelser (han behersker stort sett bare den ene, simplistiske flowen, han har et rimelig lite register reint tonemessig). De er egentlig ikke så farlige heller, for det svinger som faen. Stort sett. Denne gangen tar Alborosie også med seg videre det gamle Euro-reggaesoundet fra 80-tallet som vi kjenner fra Steel Pulse, mens han låner fra Elfenbenskystens Alpha Blondy. Ikke er han redd for å parafrasere Bob Marley og Black Uhuru heller. Faktisk beveger han seg mere bort fra 80-tallets dancehall på sitt vanskelige andrealbum, og lager perfekt festivalmusikk for hvite, europeiske reggaefans. På mange måter en mye mer ærlig tilnærming til sjangeren enn de andre europeere som velger å blåkopiere kontemporær rastamusikk i stedet. Alborosie nekter også å følge trender, og kjører konsekvent egne produksjoner. Dette gjør Escape From Babylon til et helstøpt album på en annen måte en folk som bare spiller inn over andres samlebåndsprodukjsoner. Ska-pastisjen ”Mama Don’t Like Me” er dessuten en av årets sommerhits, og ”Operation Uppsala” brekker ned den svenske snutens ufine opptreden under reggaefestivalen der i fjor. Jeg klarer ikke telle mange låter som har vært gitt ut før heller, og man klager heller ikke over naivistiske tekster i reggae. Sånn er det bare. Sees i Sofienbergparken. Jørgen Nordeng

Livet på Ullersmo ble betraktelig bedre da lampeproduksjonen tok seg opp.

GAMMALNYMANN JENS CARELIUS The Beat Of The Travel (VIKING RECORDS/MUSIKKOPERATØRENE)

Jeg tenkte jeg skulle unngå å nevne Nick Drake i denne anmeldelsen, men det viste seg å bli vanskelig. For selv om det rent musikalsk er andre referanser som trenger seg fram på Jens Carelius sin andreplate, deler Sandvika-gutten, i alle fall ifølge plateomslaget, Drakes lutende nakke og groggy ansiktsuttrykk. Bildene røper liksom ikke om de er tatt tidlig på morgenen eller sent på kvelden. Han ser ut som en lugn og tenksom type, en fyr som ler med sordin. Grunnen til at jeg nevner dette, er bare for å understreke at et platecover fortsatt kan ha en funksjon i 2009: Det settes en stemning, det siver en følelse av kordfløyel, slitte skinnsko, bestefarstrøyer og ung gammelmodighet inn i musikken. Nok om det ytre, vi må ramse opp noen referanser, noe som er nødvendig med en såpass tradisjonstro plate som dette. ”The Visit” er et ekte barn av Cohens Songs of Love And Hate, og står fram som et av albumets fineste spor. Et band med cello og tuba murrer i bakgrunnen, og det er til tider rørende vakkert. Den desperate undertonen i ”Into The Fog” kan minne om noe forglemte Terry Callier, av enkelte omtalt som ”den svarte Nick Drake”, sannsynligvis på grunn av det insisterende fingerspillet de har til felles. Den plukkestilen er også Carelius glad i; man hører hvordan fingrene jobber stødig over fine, gamle stålstrenger. Carelius har i tillegg en dirring i stemmen som kan minne litt om den ny-hippien Devendra Banhart er blitt så kjent for de seneste

årene. Det skulle nå være unødvendig å si at The Beat Of The Travel konsentrerer seg om folkpop ispedd noe country og elementer fra samtidens freakfolk. Dette er en innadvendt plate for folk som liker ”ekte” popmusikk med tjukke røtter i 60- og 70-tallet, for folk som liker vinyl og Tandberg-høyttalere. Bandet til Carelius ble så vidt nevnt, men må trekkes fram igjen. For der debutplata The First Songs stort sett var en soloplate i ordets rette forstand, har Carelius denne gang et omfattende og dyktig band bak seg. Se bare på listen over musikere som bidrar – her er korister, blås og stryk. Trompetisten Powell Hayden er til stede, han mottok nylig Trondheim Jazzfestivals talentpris, i tillegg til Siri Nilsen og flere av gutta fra Carelius sin spennende bluesgruppe Blues Run The Game. Jens Carelius kjenner tydeligvis godt til musikkhistorien og flere av sine gamle helters tidløse triks. Det er en viktig begynnelse, men i tillegg tilfører han og bandet flere fine detaljer som bryter opp og overrasker i det mange vil betegne som ”musikk tungt inspirert av sine forbilder”. Han har også utviklet seg når det gjelder meloditeft siden sist, og her er det flere slitesterke tema å lytte til. Ting går med andre ord i riktig retning for den unge trubaduren, selv om for eksempel tekstene har forbedringspotensial. Samtidig kjenner han kanskje sine begrensninger, noe som er en viktig egenskap. Han satser i alle fall på repeterende tekstlinjer som først og fremst gjør stemmen til et instrument, og ikke en påtrengende fortellerrøst uten noe å si. Jeg tror femmeren bare er noen måneder og en tredjeplate unna. Eirik Kydland

BLOOD COMMAND 5 Inches of A Car Crash (DIGER/MUSIKKOPERATØRENE)

Feiende friskt og energifylt ny norsk trio fra Bergen som allerede har rukket å vekke litt oppsikt i den norske undergrunnen. Skiva er den første av tre lovede 10” med Blood Command gitt ut av trekløveret Loyal Blood/ Kontrabande/ Black Soul Family og blant de første utgivelsene med Diger distribusjon (platebutikken Tigers forlengede arm). Guttene Sigurd Haakaas og Yngve Andersen har bakgrunn i Simon Says No og Jeroan Drive. Frontfigur og vokalist Silje Tombre er i hvert fall for meg et uskrevet blad. Deres største forse er den energifylte attityden og det voldsomme pågangsmotet og attacket i trommer og gitar som bandet viser. In your face-vokalen skal heller ikke være glemt! Forbildene ligger i den distinkte vestkyst-hardcore og punkscenen i statene og aller

TRIST

mest i nå oppløste ensembler som Hot Snakes , Prettty Girls Make Graves og Antioch Arrow. Bandet er fortsatt noe uferdig, og har ennå en del å gå på med hensyn til oppfinnsomhet og frekkhet i riffene, men det vil komme etter hvert når de skaffer seg mer erfaring og rutine, samtidig som man kan håpe at ambisjonene vokser med spilleferdighetene. Tilløpene er der allerede på ”Parasomnia Fight Party” med flere spennende overganger, brudd og overstyrte effekter. Kravstore som vi er ber vi om enda mer egenart og frekkere og mer uortodokse riff. Intensiteten og attityden er allerede på plass tross en noe unødvendig rak PJ Harvey cover. På sitt verste blir det noe anmassende over det hele der bandet nesten føyer seg i en uendelig rad mer hardrock orienterte PJ Harvey og riotgrrls etterplaprere. Vi venter med spenning på fortsettelsen med dette bandet. Mer ambisjoner innsatsvilje, altså. Jan-Olav Glette

BEST AKKURAT NÅ

JØRGEN NORDENG BUSY SIGNAL Pum Pum Pum/Pussy Face (WHITE)

Henholdsvis Black Eyed Peas og Lady Gaga får griseoverhaling av kongen av coverne. SIZZLA, GYPTIAN, TARRUS RILEY, SANCHEZ Coming In From The Cold Riddim (JOHN JOHN)

Den nye rootsmusikken fra JA har stagnert noe jævlig, digg å for en gangs skyld får noe litt utover det vanlige. DEMARCO All About The Money (BASSRUNNER)

Sterk kanidat til årets EUriddim fra disse Østerikerne. Crunkhall vibes, med vårens tyngste bassgang. SERANI, WAYNE WONDER Movie Star Riddim (CHIMNEY)

Mange bra her, men Wayne Wonder leverer sin sterkeste låt på mange år, og Serani har kanskje oppfølgeren til “No Games” på gang. CYANEED Status (FRISK F)

Alta-jentene rir igjen, men få på dialekt neste gang, eller?

BOMBAY BICYCLE CLUB I Had the Blues But I Shook Them Loose (ISLAND/UNIVERSAL)

Med sin unge alder og Islands tunge markedsføringsbudsjetter har jyplingene i Crouch End, Londonkvartetten BomBay Bicyle Club allerede rukket å både fascinere og irritere det britiske folket. Foreløpig har det vært ganske stille om gjengen - som har tatt navn fra en kjede med curry takeaway restauranter- her hjemme. Vi får se hvor lenge det varer? I starten virker bandet påfallende anonyme, kanskje en anelse kjedelige, men så hører du litt mer og litt nøyere. Sakte men sikkert

AVFØRING

dras man inn i det ungdommelige uttrykket av håp og fortvilelse og de vakre klangfulle gitartonene til Jamie MacColl. Tekstene er som en rekke ubesvarte brev til sangeren Jack Steadmans ubesvarte forelskelser. Hør bare; ”I am ready to owe you anything” eller ”It`s that ancient love that just move along/There`s an itch so slight even when you`re gone/Well I met you right but I kept You wrong”. Ungdommmelig romantikkk, tiltro og dramatikk. Akk og ve. Han mjæker og ber som en fordrukken katt med stor innlevelse og påfallende seriøsitet. Stemmen er skjelven og affektert. Tekstene er rike på stemninger men fattige på humor. Kvartetten er humørløse tross at de heller ikke er like strenge eller distanserte som forbildene Interpol. BBC er mer som de britiske etterfølgerne Editors. Bare mer følsomme og sarte. Og her har du min sterkeste innvending mot denne ellers svært så lovende kvartetten. Alt er mikset og spilt så tight at det etterlater lite rom for luft og lekfullhet bak den overfladiske varmen og den kliniske presisjonen. Det blir rett og slett bare litt monotont og atonalt. Og hva med litt mer temperament og energi? Men altså. Bombay Bicycle Club er også poengterte og passe fengende. Så man spiller skiva noen ganger til og blir smått om sen fanget av de svøpende synthteppene og veggene av velklang. Jan-Olav Glette DISKJOKKE Discolated – Remixes 2007-2008 (SMALLTOWN SUPERSOUND/VME)

Om albumformatet er i ferd med å miste sin status, burde det stå enda dårligere til med remiksalbumet. Hallo, for et lite tidstypisk konsept. Å samle to år gamle remikser som alle interesserte har hørt for lengst, er et fenomen så må stride mot en hver blogger, DJ og ipod-eiers virkelighetsoppfatning, skulle man tro. Men det er heldigvis flere av oss som fortsatt ser verdien i en helhetlig langspiller, og som faktisk ønsker noe så rart som å ha låter vi liker plassert hjemme i en hylle. Derfor føles det på mange måter som en sjenerøs gave at Diskjokke velger å gi ut denne samlingen av sine fineste remikser. Joachim ”Diskjokke” Dyrdahl debuterte med plata Staying In for to år siden, som en oslodico-miljøets attpåklatt. Den fiolinspillende matematikeren ble tatt inn i varmen hos Hans-Petter Lindstrøm, Prins Thomas og Rune Lindbæk, noe man kan høre på Diskjokkes forkjærlighet for loddent basspill, discorytmer og organisk bandlyd. Selv om han altså egentlig lager elektronisk dansemusikk. Hans særpreg, som skiller han noe fra resten av gjengen, er kanskje noe tydeligere melodier og et mer oversiktelig lydbilde. Dermed er det ingen overraskelse at han egner seg perfekt til å leke og herje med låter fra pop- og indieband. Lykke Lis ”Everyone But Me” ender opp som en sirupsseig og tålmodig dancehall-låt. ”Home” med The National Bank strippes helt ned, og vips står Thomas Dybdahl igjen som en dampende og deilig housevokalist. Mer av det! Harrys Gyms overdramatiske rockelåt ”Attic” får en sunn oppstrammer – den forblir progressiv og drivende, men nå med congas og en humørfylt, alternativ slutt. Fellestrekket for alle remiksene er hvordan Diskjokke gjør dansetechno og popmusikk til helt naturlige partnere, samtidig som han selvsikkert gjør sangene til sine egne. Han levner ingen tvil om at dette på alle måter er hans musikk nå. Det samme gjelder for de mer rendyrkete danselåtene, som for eksempel en uimotståelig overhaling av Ost & Kjexs ”Boston

6/2009

Food Strangler”, noe som bare får oss til å vente enda mer rastløst på det lenge bebudete gospelhouse-albumet til ostegutta. Det er faktisk bare småplukk som ikke fungerer her, bortsett fra en baktung og pumpende technoversjon av Bloc Partys ”Sunday”. Den mangler finessen som de andre sporene har. Ellers er dette en fengslende, dansbar og lyttervennlig samling remikser, som også står sterkt som en helhetlig låtremse. Og det er ikke ille når vi vet at materialet har vært rundt hele verden i nesten to år. Eirik Kydland

BEST AKKURAT NÅ

MATHIAS RØDAHL PLIES Becky Ignoransen til Plies irriterer meg til tider så mye at jeg ikke klarer å høre på ham, men når han slår til med en certified banger som dette, er det umulig å skulle være en forsvarer av allmen skikk og bruk.

ne plata. I en mildt sagt klisjébelastet genre evner El Bronx på sitt beste å fortolke mariachi-kulturen på en måte som gjør den relevant også utenfor Mexico, noe som til en viss grad skyldes god produksjon, men i ennå større grad de engelskspråklige tekstene. Disse er ikke akkurat stor poesi, men formidler sympati og respekt for de uglesette immigrantene som utgjør brorparten av Californias arbeiderklasse og deres musikkarv. Matt Caughtrans fremføring av dem er dog dessverre et lite ankepunkt, for stemmen hans har en tendens til å bli i overkant anonym for en genre hvor nettopp det å formidle hjerte/smerte med innlevelse og troverdighet er et suksesskriterie. Man skulle derfor ønske at han hadde våget å mønstre den samme intensiteten som på The Bronx-platene forøvrig. Heldigvis er dette bare en mindre innvending, og de beste låtene her føles like forfriskende som kalde coronas og en sval stillehavsbris. ”Silver Or Lead” er i praksis en salsa-låt med mariachi-trompeter, mens språkforvirrede ”My Brother The Gun” veksler mellom spansk og engelsk i et kaktuskledd lydlandskap og ville ha gjort en ung Ennio Morricone stolt. Med litt flaks kan dette bli plata som får folk til å assosiere Mexico med noe mer enn svineinfluensa og Lynni Treekrem, uansett viser den oss en ny og fascinerende side av The Bronx. Glenn Olsen JAPANDROIDS Post-Nothing

for sin intense tilstedeværelse på scenen, men også for sitt temperament og vilje til å gå løs på publikum med nevene om de ikke ter seg foran scenen. Watch Me Fall, som altså bare er hans andre ordinære solo-plate, har et smått apologistisk preg, med selvutleverende tekster som vitner om en plaget sjel, men bærer også preg av en stolt artist som ønsker å utvikle musikken sin. Å kalle skiva nyansert er en overdrivelse, men dens pop-tendenser har allerede splittet opinionen blant fans med forandringsangst som mener Jay har blitt for soft for sitt eget beste. Akk ja, det er i grunnen deres problem. I stedet kan man velge å glede seg over Reatards evne til å fusjonere punkens nerve og estetikk med refrenger så umiddelbare at det nesten føles rart at ingen har tenkt på dem før, denne gangen pakket inn i en luftig produksjon som gir rom for overraskende sofistikerte koringer og lekne arrangementer. Watch Me Fall er en mer lyttervennlig og mindre utmattende opplevelse enn tidligere utspill, men det er fremdeles lett å visualisere Jay Reatard som et en-manns-orkester med tromme på ryggen, en eksentrisk, moderne trubadur som skriver låter mens han sitter på do, og spiller dem inn på kjøkkenet like etterpå. Og på tross av at vår venn i blant velter seg i selvforakt og ditto medlidenhet, er dette i alle hovedsak en oppløftende plate, noe som ikke minst skyldes at Jay ikke nøler et sekund med å eksponere sin egen menneskelighet. Glenn Olsen

(POLYVINYL/TUBA)

BRANDY Crying Epic Records må være gale for å gi slipp på Brandy. Har denne dama noensinne spilt inn en dårlig låt?? SA-RA CREATIVE PARTNERS FT. ERYKAH BADU Dirty Beauty Det var magisk å se Erykah Badu fortrylle et fullstappet Sentrum Scene i juli, og det blir ikke mindre magisk når hun dukker opp på den nye skiva til Rødahl-favorittene i Sa-Ra Creative Partners. Hva med en underskriftskampanje for å få Taz og Co. til Oslo? RYAN LESLIE You’re Not My Girl Av en eller annen grunn har jeg ikke hørt så mye på R.Les dette året, men med tanke på hvor fantastisk denne låta er, forstår jeg at det må bli en forandring på akkurat det. This shit makes me wanna dance! TWEET It’s You Vi gutter har blitt vant til at alle kvinnelige R&B/soul-låter handler om hvor patetiske, ubrukelige og utbyttbare vi er, så det er et hyggelig avbrekk når gode, gamle Tweet synger ”Baby don’t be insecure/Trust me boy, I want you more”.

EL BRONX Mariachi El Bronx (WICHITA/TUBA)

Hardcore-bandet The Bronx har sovet ut rusen, kavet seg opp fra rennesteinen, ikledd seg sombreros og paljettdresser, justert bandnavnet en smule, og dempet volumet noen hakk. Mariachi El Bronx er deres første album med, ja, ganske riktig, mariachi-musikk. Uten et snev av ironi, og med en overraskende respekt og forståelse for den mest mexicanske av alle musikkgenre, har de begått et album som antagelig vil ha størst appell til mødrene til de tatoverte guttene som vanligvis står på første rad på konsertene deres. Akkurat det skyldes nok heller den yngre gardes fordommer enn at LA-kvartetten på noen måte har gjort skam på seg selv med den-

6/2009

Gutteduoen Japandroids gjør maksimalt ut av minimalistisk instrumentering og begrenset budsjett på debut-albumet Post-Nothing, og beviser ettertrykkelig at det viktigste av alt er gode melodier og akutt formidlingsbehov. I det her tilfellet dreier det seg for det meste om en bokstavelig talt pubertal appetitt på livet, men mest av alt på damer. Og med tekststrofer av typen: ”We Must Get To France/So We Can French Kiss/ Some French Girls” bør det være lett for både unge og gamle gutter å finne resonansgrunnlag hos Japandroids, legg til at noen av riffene her er av den lettere ekstatiske sorten, og trommingen sjelden annet enn frenetisk, og vi snakker om en killer kombo som på høyt volum bør være i stand til å få kvisene dine til å skvise seg ut av seg selv. Åpningskuttet ”The Boys Are Leaving Town” er åpenbart et nikk til Thin Lizzy, men med et storslått, bråmodent refreng som får No Age til å høres ut som shoegazerne de egentlig er, ”Young Hearts Spark Fire” tar rennafart med ungdommelig entusiasme og løper med hodet først inn i midtlivskrisa, og refrenget ”I don’t wanna worry about dying/I just wanna worry about those sunshine girls” kommer til å bli stående igjen som et av denne sommerens klokeste. Slik fortsetter det, og selv når Japandroids unntaksvis går tom for idéer kompenserer de med entusiasme, spilleglede og ungdommelig overmot. Post-Nothing er ei plate som både er klokere og mer variert enn du først tror, et overskuddshorn for alle som er glade i vrengte gitarer og forstyrret vokal, og et livsbejaende og styggvakkert album du absolutt ikke bør gå glipp av. Glenn Olsen

BEST AKKURAT NÅ

EIRIK KYDLAND JJ jj n° 2 (SINCERELY YOURS/INDIE)

Sommerens vakreste eventyr. WOOLFY If You Know What’s Good for Ya!! (RONG MUSIC/DFA)

Det imponerende programmet for årets Ekkofestival i Bergen er klart, og fram mot september er det helt passende å varme opp med Woolfys samtidsdisko. ÅRABROT AbsoluteNegativism EP (NORWAY RAT/DIGER)

Verdens beste søpleband! VÅGARD, PETE’N & MATS DAWG Colors (MP3)

Fargestafetten fortsetter, og har nå ankommet Bergen. MAGNOLIA ELECTRIC CO. Josephine (SECRETLY CANADIAN/TUBA)

Sommerens tristeste eventyr.

JAY REATARD Watch Me Fall

MASTERS OF REALITY Pine/Cross Dover

(MATADOR/FAIRPLAY)

(BROWNHOUSE RECORDS/INDIE)

I en alder av 28 år har Jay Reatard (eller Lindsey som han egentlig heter) allerede opparbeidet seg en imponerende merittliste. Ikke bare har han to forrykende flotte single-samlinger og et eksplosivt debut-album bak seg som soloartist, regner man med platene han spilte inn med Lost Sounds og The Reatards nærmer vi oss et dusin plater før fyren har fylt tredve. I tillegg har han rukket å bli en myteomspunnet og smått kontroversiell live-artist, ikke bare

Chris Goss må være vel så etablert som produsent som han er musiker. Hans produksjoner av Kyuss og Queens of The Stoneage står som påler i rockehistorien. Mange plasserer også hans eget Masters of Reality blant pionerene for ørkenrocken eller stonerrocken som den også kalles av innrøkte sjeler. Navnet er plukket fra en av Black Sabbaths aller mest kjente skiver og musikalsk gjenkaller det bluesderiverte robotiske drivet ut

HIPPIER I FRAMTIDEN SA-RA CREATIVE PARTNERS Nuclear Evolution: The Age of Love (UBIQUITY RECORDS)

Til tross for en særdeles rotete diskografi, har Sa-Ra Creative Partners klart å bygge seg opp en trofast fanskare blant verdens musikkelskere. På Wikipedia bekrives trioen som en hiphop-gruppe, men kosmisk kokain-soul er nok bedre bås å plassere de særdeles eksentriske karene i. Taz Arnold, Om’Mas Keith og Shafiq Husayn er selve definisjonen på din favorittartist sin favorittgruppe, og tar jobben som musikkunstnere og inspirasjonskilder mer seriøst enn å lykkes på salgslistene. Soulens hippier, hvis du vil. ”Nuclear Evolution: The Age of Love” er på en måte Sa-Ras debut, til tross for at den flotte The Hollywood Recordings kom ut for to år siden. Dette var dog en oppsamling av masse gammelt materiale, blant annet deler av det som skulle ha blitt gruppas offisielle debutalbum på Kanye Wests G.O.O.D. Music. Med tanke på at Taz Arnold og hans leopardmønstrede tights har sittet side ved side med Kanye på en hel haug motevisninger i år, beviser at forholdet mellom superstjernen og Sa-Ra fortsatt er på stell, men Nuclear Evolution… kommer altså likevel ut på det California-baserte Ubiquity Records, som har sitt hovedfokus på funk og

soul. I og med at gruppa selv, samt en rekke kritikere, sammenligner Sa-Ra med George Clinton og hans Funkadelic, virker dette desto mer passende. ”Vi er det eneste som kan bli sammenlignet med Funkadelic i denne nye tidsalderen. We got the freak,” har Om’Mas Keith tidligere slått fast, og er noe som er sikkert, så er det nettopp det…Sa-Ra Creative Partner’s got the freak. For selv om lydbildet deres kan virke vakkert og drømmelignende, er de ikke fremmede for å fortelle historier om analsex, prostituerte, og diverse misbruk av ulovlige substanser. Det blir umulig å gå inn på denne skivas enkeltlåter, både fordi de er så mange (24 spor), men også fordi Nuclear Evolution… henger såpass organisk sammen. Dette er ikke musikk for hvermannsen, og heller ikke noe som kan nytes fullt ut uten at man innehar en smule musikalsk historikk. Det burde likevel ikke hindre noen fra å kaste seg inn i Sa-Ra sitt fantastiske musikalske univers. Sa-Ra Creative Partners tilhører på mange måter en annen tid, men samtidig er dette så 2009 som det bare kan bli. Eller som Om’Ma Keith sier det: ”Vi ser mot våre forfedre for å spre kunnskapen, for å spre visdommen slik at vi kan bli bedre mennesker…men vi er likevel ikke old-school. Vi er framtiden”. Mathias Rødahl

Trondheim Olavshallen 2. sept Oslo Sentrum Scene 3. sept Grimstad Fjæreheia 4. sept Stavanger Konserthuset 5. sept Bergen Grieghallen 6. sept Billetter FåS Kjøpt på www.BillettService.nO, 81533133, pOSten, narveSen OG 7-eleven.

www.thomasdybdahl.com

kf65 tibe garden foto: johannes w. berg

...?

over de åpenbare QOTSA-referansene også 1970-talls kamerater som Cream og Led Zeppelin. Låta ”Rosie`s Presence” er en åpen hyllest til Led Zeppelins ”Presence” og Ginger Baker var sogar trommeslager på tidligere MoR innspillinger. Nå gjenstår bare sjefen selv og den nye trommeslageren John Leamy selv om det er grunn til å tro at liveutgaven fremdeles vil være en kvartett. Gjestene Brian O`Connor (Eagles Of Death Metal), David Catching (eks QUTSA) og Mark Christian er velkjente navn for de av dere som er innsnødd på østkystens desert rock. Det varme og romlige lydbildet har også blitt anammet av We. Masters of Reality plasseres gjerne i kategorien ballerock , men musikken er egentlig rik på stemninger og visceral introvert og ikke så voldsomt hardtslående eller punchy. Dette tross at den altså har klare og tydelige røtter i bluesdrevet hardrock. Snarere er her også tydelige popelementer. Lydbildet er organisk, trippende, selvsikkert og tidvis ganske så utflytende. Låtene trer frem som form for mantraer i sine repeterende og suggererende gjentakelser. De er rytmedrevne. Noen rene friforms instrumentaler. John McLaughlin og hans The Mahavishnu Orchestra er en ny viktig innflytelse. Derfor er uttrykket også mer improvisert og utflytende. Dubbassen til Jah Wobble fra P.I.L er en annen musikalsk referanse som går igjen flere steder. Mye er lange utstrakte psykedeliske trommer og bassjammer. Litt for anonymt til å løfte bandet ut av den indre kretsen av entusiaster, spør dere oss. Jan-Olav Glette MAXWELL BLACKsummers’night (SONY MUSIC)

Den siste halvdelen av 90-tallet ga oss en rekke fantastiske album i sjangeren neo-soul, et navn som for øvrig ingen av de kategoriserte artistene likte spesielt godt, og som vel fortsatt aldri helt har blitt godkjent som en offisiell og brukbar term av de involverte. Men selv om man liker det eller ikke, har neo-soul blitt sjangernavnet vi bruker for å beskrive artister som begynte og fortsatt holder på med denne nye typen soul (D’angelo, Erykah Badu, Musiq Soulchild, Bilal, Dwele, Peven Everet, Jill Scott, Raheem DeVaughn og en rekke andre sangere som hovedsakelig kommer fra den amerikanske østkysten, og da gjerne Philadelphia-området.). Og hvis kongen og dronningen av neo-soul er D’angelo og Erykah Badu (selv om det nå ikke er mye igjen av hennes gamle sound), er Brooklyniten Maxwell den ubestridte kronprinsen. Den nå 36 år gamle sangeren debuterte med mesterverket Maxwell’s Urban Hang Suite i 1996, og fulgte senere opp med Embrya og Now, men deretter sa det i likhet med Kong D’angelo stopp. Helt stopp. Rykter om flere år med turer på hesten skal vi ikke gå nærmere inn på, men når Maxwell nå endelig er her med sin nye utgivelse BLACKsummers’night, er det hele åtte år siden sist gang vi hørte noe fra mannen. Et slikt musikalsk opphold kan fungere begge veier, men ved første gjennomlytt er det bare å glede seg over at nervøsiteten raskt byttes ut med lettelse og musikalsk behag. For selv om Maxwell kanskje har rotet seg bort i nåler, mistet sin musikalske inspirasjon i noen år, og til og med kvittet seg med krøllene sine, er det ingen grunn til å frykte for tronarvingen. Mannen som ønsker å elske med deg i flere dager helt til politiet banker på døra, har ikke mistet sine magiske evner, og leverer en type soulalbum som i alle fall jeg trodde tilhørte fortiden. BLACKsummers’night inneholder ingen åpenbare hitforsøk (selv om singelen ”Pretty Wings” er en koselåt av de helt store), og er ærlige 37 minutter langt. Akkurat dette er selvfølgelig litt skuffende, men hvor deilig er det vel ikke å se en artist som gir totalt faen i musikkindustri-

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

6/2009

ens tåpelige ”standarder”? At han også solgte over 300.000 skiver i sin første uke, og dermed sikret seg førsteplassen på den amerikanske albumlista, gjør det hele dessuten desto mer gledelig. Hurra for kvalitetsmusikk! I ekte norsk musikkanmelder-tradisjon, har jeg vel egentlig ikke snakket spesielt mye om selve musikken denne gangen, men tro meg når jeg sier at dette er en skive du kommer til å sette pris på. Og med tanke på at skiva er den første (og mørke delen) av en hel triologi (gospel- og slowjamdelene blackSUMMERS’night og blacksummers’NIGHT slippes i 2010 og 2011), er det meg en glede å si at den rojale soul-familien nesten er fulltallig igjen. Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

JAN-OLAV GLETTE THE SOUNDCARRIERS The Soundcarriers (MELODIC/IMPORT)

Som lydkameratene Stereolab og Broadcast er The Soundcarriers metikuløst opptatt av detaljer og benytter seg av en park av instrumenter; fløyter, orgel, harper, stylofoner eller gamle opptakere benyttes alle til å skape lettt dronende pop med røtter i psykedelia, lounge jazz, indie og Canterbury folk. EDWARD SHARPE & THE MAGNETIC ZEROS Up From Below (ROUGH TRADE/INDIE)

Ti mann fra Los Angeles leverer skranglete folkrock med rare tekster som i overveiende grad fremkaller smil. Ekstatse og surrealisme. WHITE DENIM Fits (FULL TIME HOBBY/VME)

Herlig variert garasjerock far Austin, Texas-trio som veklser mellom eksperimentlll pop, bluesrock og utflippa psykedlia med største selvfølgelighet. JAPANDROIDS Post Nothing (POLYVINYL/TUBA)

Nok en spennende hardtslående duo som kombinerer shoegaze-elementer med støyrock. Nå er denne catchy og enrgifylte skiva fra canadierne snart tilgjengelig i platebutikkene også. YO LA TENGO Popular Songs (MATADOR/PLAYGROUND)

Atmosfærisk, stemningsrik og finere enn jeg kan huske de har vært på lenge.

PLEASURE P The Introduction of Marcus Cooper (WARNER MUSIC)

Det har alltid vært en utfordring å skulle innrømme at man likte musikken til Pretty Ricky, og etter at gruppemedlemmet Spectacular la ut sine nå notoriske strippe/ vrikke-videoer på nettet, har det nærmest blitt en umulig oppgave. Og vi begynner å forstå hvorfor gruppas mest normale medlem, Pleasure P, følte for å gå solo. Nå er det ikke spesielt enkelt å innrømme at man står og gynger til musikken til en fyr ved navn ”Pleasure P” heller, men hvis man ser bort fra hans gamle gruppe og sleske navn, har vi faktisk å gjøre å med moderne R&Bs kanskje

mest undervurderte sangere om dagen. Til tross for et par flotte singler klarte nemlig ikke 24-åringen fra Atlanta å generere mer oppmerksomhet enn at han debuterte med skuffende 39.000 solgte eksemplarer av The Introduction of Marcus Cooper. Og det er synd, for i motsetning til mye annet skvip som herjer på listene, er dette albumet noe av det mest gjennomførte jeg har hørt fra R&B-scenen dette året. Soundet på skiva svinger innom både god gammel R&B og mer et mer nymotens sound, og mye av æren for det må nok også gis veteraner og hotshot-navn som Keith Sweat, Tank, Cool & Dre og Ne-Yo, som alle har gitt en hjelpende hånd til unge herr Cooper. Albumet er relativt rolig, og det er godt mulig at låter som ”Dream In The Air”, ”Birthday Suit” og førstesingelen ”Did You Wrong” (”I did you wrong/You did me wrong/ I take you back/ You take me back”) kan bli en smule cheezy for norske lyttere, men det har i alle fall aldri stoppet noen her i huset fra å slenge tomlene i været. Grunnet nevnte mangel på skam, har undertegnede heller ingen problemer med å fastslå at Pleasure P lager noe av dagens mest sexy R&B (no Per Kristian Foss). Selv kaller han seg ”the new bad boy of R&B”, og tar i likhet med ikonet R.Kelly gjerne på seg rollen som ”den andre mannen”, noe fantastiske ”Boyfriend #2” er et godt eksempel på (We don’t fuss, don’t fight, don’t argue/And second place always got a whole lot to prove/So whenever u get in the mood/ just call boyfriend number 2”). Jeg hadde høye forhåpninger til The Introduction of Marcus Cooper, og godeste Pleasure P innfrir så det holder. Nå får vi bare håpe at han aldri slår seg sammen med galningene i Pretty Ricky igjen. Mathias Rødahl SIMIAN MOBILE DISCO Temporary Pleasure (WICHITA/TUBA)

I en stadig striere strøm av ny musikk fra nye artister kan det være vanskelig å skille ut de virkelig tidløse utgivelsene, de fremtidige klassikerne, platene du kommer til å ha med deg i årevis fremover, særlig når man knapt rekker å svelge unna denne ukens hype før man blir tvangsforet med neste ukes musikk du bare må høre. Kanskje er det nytteløst å stritte imot? Av og til er det lettere å bare gi seg hen til midlertidige gleder, et poeng tittelen på andre-albumet til den britiske duoen Simian Mobile Disco understreker. Snarere enn et helhetlig album snakker vi her om ti mer eller mindre fengende låter som passer sånn måtelig bra i hop. Perfekt for nedlastning, vorspiel og nattklubb, aldri direkte upassende ved andre anledninger heller, men av såpass fluffy karakter at vi neppe snakker om en plate du har liggende oppå forsterkeren din neste sommer også. Sist gang vi hørte fra SMD måtte de finne seg i å leve litt i skyggen av langt mer toneangivende Justice (som noe ironisk fikk sitt gjennombrudd med en remix av SMDs forhenværende band Simians go’låt ”Never Be Alone”), og det kan godt hende at det er grunnen til at tematikken på den nye plata er noe mindre hustler-orientert og brautende. Det merkes dessuten at duoens ene halvdel er produsenten James Ford (Klaxons, Arctic Monkeys, etc), på det lekre lydbildet og den imponerende gjestelista som inkluderer kred-navn som Gruff Rhys og Beth Ditto (greie bidrag), et noe malplassert bidrag fra de skotske rapperne i Young Fathers, og en usedvanlig sober Jamie Liddell. Sistnevntes bidrag ”Off the Map” er definitivt verdt å investere i, det er også henholdsvis ”Bad Blood” som viser oss en mørkere side av Alexis Taylor fra Hot Chip, ”10 000 Horses Can’t Be Wrong” (en forløsende retrotechno instrumental), og singelen ”Audacity of Huge” som ikke bare har en herlig tekst og et deilig bittersøtt refreng, men også

Hvordan har du det -egentlig?

Vi er her. Alltid.

Skriv en sos-melding via www.kirkens-sos.no, eller ring 815 33 300 hvis du trenger noen ĂĽ snakke med.

Kirkens SOS er en krisetjeneste, tilgjengelig 24 timer i dĂ¸gnet. Du kan vĂŚre anonym.

Yeasayer-vokalist Chris Keating som formidler undertrykt lengsel på en særdeles kledelig måte. At denne låta ikke allerede er en radio-hit er et lite mysterium i seg selv, for min egen del har jeg følelse av at den vil bli mer enn bare en midlertidig fornøyelse, ettersom den allerede har fått sette et solid preg på sommeren 2009. Glenn Olsen SUSANNA AND THE MAGICAL ORCHESTRA 3 (RUNE GRAMMOFON)

”Når jeg foreslår en skikkelig cheesy synthlyd, à la lydsporet til Miami Vice, så gjør jeg ikke det for å provosere noen, men fordi jeg synes det er en fin lyd som føles riktig der og da”, sa jazzpianisten Morten Qvenild i et intervju i forbindelse med den siste plata til The National Bank. Jeg har måttet støtte meg litt til dette sitatet mens jeg har lyttet til den tredje plata til Susanna and the Magical Orchestra – der Qvenild mer eller mindre på egenhånd utgjør Susanna Wallumrøds magiske orkester. Det er ikke fordi 3 er en provoserende plate – det kan man ikke si – men det går an å hevde at en del av lydene, låtstrukturene og synthtemaene kan oppleves som krevende, i verste fall irriterende. Men først: Susannas stemme kjenner nok mange etter hvert, enten man er interessert i norsk jazz eller har kommet borti hennes versjon av ”Jolene” på nachspiel eller på en formiddagssending på P1. Det går en linje av inspirasjon fra Radka Toneff, via Sidsel Endresen og fram til Wallumrød, noe man tydelig hører. I tillegg deler hun åpenbart en kunstnerisk eventyrlyst og sjangermessig fordomsfrihet med sin makker Qvenild. Progbandet Rush blir covret denne gang, i tillegg til en gammel Roy Harpervise, mens resten av låtene er egenkomponerte. Tospannet er tydeligvis er åpne for et hvert uttrykk, enten det sender assosiasjoner til Will.I.Am, Alphaville eller Jean Michel Jarre. Eller hva som helst. Og eventyrlystne musikere, det vil gamle Norge ha. Gjennomgangsstemningen på 3 er seig og sakral, men aldri uten overraskelser. Her er vrengte stemmer, litt Kate Bush, litt ambient, plutselig noe kirkelig orgelspill og ganske mye Japan og David Sylvian anno 1981. Det er faktisk heller ikke upassende å nevne Rune ”Grammofon” Kristoffersens gamle popband Fra Lippo Lippi. Et annet sted dukker det opp noen trommer med en veldig romklang, og brått husker man med en liten latter produksjonen på Kirkelig Kulturverkstedutgivelser fra 90-tallet. Klart dette er et spennende nettverk av assosiasjoner å vikle seg inn i! Likevel føles 3 til tider noe overlesset og saktegående. Her er også flere uforutsigbare og ”rare” låtkonstruksjoner som både ergrer

og fryder. På sporene ”Recall”, ”Game” og ”Palpatine’s Dream” fungerer ambisjonene; melodiene bretter seg ut på nye måter hver gang man sjekker de ut. ”Guiding Star” føles derimot tråklete og småblærete med sin kunstferdige oppbygning. Kanskje ligger 3s styrke nettopp i vekslingen mellom det stygge (skingrende og grell synth) og det skjønne (Susannas stemme og vakker synth), mellom det gamle og det nye. Det skal i alle fall være mulig å kjenne en sterk fascinasjon ved denne plata, selv om man nødvendigvis ikke har sansen for alt som skjer. Det er rett og slett masse interessant musikk å utforske her. Så da handler det kanskje om å våge å slippe seg løs fra sin referansebakgrunn, og i stedet konsentrere seg fullt og helt om bevegelsene i musikken og det tette drysset av uventede øyeblikk som – mot alle odds – fungerer ”der og da”. Eirik Kydland TARRUS RILEY Contagious (VP RECORDS/BONNIER AMIGO)

Tarrus Riley har en type stemme som skiller seg ut i mengden. Han leverer strofene sine med en så sjelfull intensitet, tilstedeværelse og oppriktighet at man ikke kan la være å svelge alt han presterer rått. Jeg snakker en stemme så stor at når jeg nevner Garnett Silk, Dennis Brown og Cocoa Tea i samme åndedrag er det ikke en overdrivelse. Karen kan synge. Pappa Jimmy Riley har artistrøtter tilbake til rock steady-tida på 60-tallet og har tydeligvis gitt sønnen sin en god oppdragelse, også musikalsk. Tarrus opererer med en pondus og gjennomførthet som er sjelden i disse dager. Sånn innad i reggaeuniverset holder han stort sett til der han befant seg på nyklassikeren Parables fra et par år tilbake. Det vil si en god slump Lover’s Rockmateriale, veid opp med politisk bevisst Rockers Reggae som går langt utenpå dagens selvparodiske Babylon-brenning. Denne gangen har litt dancehall sneket seg inn óg. Selv er jeg i utgangspunktet ikke kjempebegeistra for førstnevnte sjanger. Men i likhet med de største aktørene i sjangeren makter han å engasjere med sin enorme overbevisningskraft. Når Michael Jackson nå snur seg nå er det garantert ikke på grunn av Tarrus sin versjon av ”Human Nature” som er å finne på Contagius. Nydelig. Tarrus har herlig gjennomarbeidede sanger og. Noe som er befriende etter å høre mange av dagens rastaartister gå i studio og lire av seg freestyles om ganja og Jah og kalle det et album. At Tarrus er vokst opp rundt folk som Beres Hammond har sitt å si. At han går fra å svinge marijuana-dancehall med rabbagastene Demarco og Vybz Kartel til å høres ut som faren sin på 60-tallet i ”Young Hearts” til å klare å få ”Roses means Red/

Violets Blue/She Loves Me/She Loves Me” til å høres ut som en riktig så hardslående punchline sier sitt. Og da har jeg sagt mitt. Jørgen Nordeng

Andy Falkous fortsetter sitt korstog mot stupiditet og ignoranse, og leverer hardcore/punk med smarte tekster og fengende melodier.

på noen av de raskere låtene som her altså er i mindre tall. I overveiende grad roligere låter gir mer plass og fokus til den gutteaktige stemmen til vokalist Meric Long og hans subtile gitardetaljer, og vil kanskje vokse på en med tiden. Slik også noe skuffende andre plater til kolleger som for eksempel Band Of Horses har tatt seg opp under gjentatt spilling og mindre direkte sammenligning med forgjengeralbumet. Og kanskje som for kollegene også bringe den alternative folken til The Dodos ut til et betydelig større publikum. Første singelen ”Fables” har i hvert fall allerede plassert seg nært denne anmelderens hjerte. Ellers er østlige ”Two Medicines” fin med sine xylofondetaljer og mer dynamiske rytmikk. Hektisk og frenetisk karakterisert gjennom snublende trommer og frenetisk gitar. Tross alt er denne platen nok et hyggelig bekjentskap som henter frem smilet hos lytteren. Fylt av fine akustiske harmonier og lekne små gitardetaljer og drypp av pulserende finslepen tromming. Jan-Olav Glette

THE VERY BEST The Warm Heart of Africa

TOK Our World

BEST AKKURAT NÅ

GLENN OLSEN FUTURE OF THE LEFT Travels With Myself and Another (4AD/PLAYGROUND)

(GREEN OWL/IMPORT)

Hakuna Matata! Og dessuten et potensielt høydepunkt på Øya i år. DESIRE II (ITALIANS DO IT BETTER/IMPORT)

Deilig nytt disco-prosjekt fra Glass Candy og Chromaticsprodusent Johnny Jewel. MOS DEF The Ecstatic (DOWNTOWN/TUBA)

Jeg synes vi skal kalle det et comeback! Mos plyndrer World Music-disken, og lager sitt beste album. JJ jj n° 2 (SINCERELY YOURS/INDIE)

Sval hipster-pop for slappe sommerkvelder.

THE DODOS Time To Die (FRENCH KISS/TUBA)

Time To Die låter på alle måter bedre og skarpere enn forgjengeren og gjennombruddsalbumet Visiter (2008). San Francisco-duoen har raffinert både arrangementer og produksjonen i samarbeid med Phil Eek (Built To Spill, The Shins, Fleet Foxes, Modest Mouse med flere). Den gir likevel ikke samme umiddelbare kicket. Hvorfor det? Først og fremst savner jeg noe av den skrudde sjarmen og ungdommelige friskheten fra tredjealbumet (det første vi fikk stifte bekjentskap med). Trommis og perkusjonist Logan Kroebers elleville ferniss av rytmer er tonet ned. Hans skills er nå tydeligst

(VP RECORDS/BONNIER-AMIGO)

Boybandet TOK sto rett bak da Sean Paul slo ned internasjonale dører og brakte dancehallen inn i VIP-rommene på urbane klubber verden over. Med hits som Greaselånende ”Money To Burn” var de bare et jointmekk unna big time. De sto også rett bak da artister som Buju Banton og Beenie Man opplevde enorme backlash etter at homseorganisasjoner som Outrage bestemte seg for å bekjempe flammer med flammer. ”Chi Chi Man” ble hyppig trukket frem som et skrekkeksempel på homsehat, og ærlig talt er den vel det og. Enn så skamfeit den er. Alt dette har ført til at TOK enda har et rimelig svært navn i USA og Europa, og da får de gi ut plate på reggaemajoren VP Records. Uten å egentlig ha en kjempehit på lomma. ”Guardian Angel” er det nærmeste man kommer på Our World, og den er tre år gammel. Den er derimot knallfin, og representerer den erketypiske TOK-balladen. Glættis så det holder, med kvartetten i full Boyz 2 Men-modus. Når ikke låtene holder samme standard som ”Guardian Angel” blir det derimot fort litt i overkant. Ellers er fokuset likt fordelt mellom sleske, halvpornografiske knullelåter, og truende, morderiske gangsterfanfarer. Sistnevnte kategori er der de treffer best, for når TOK dommedagsharmoniserer som et karibisk Bone Thugs N Harmony er de virkelig i slaget. Når det gjelder damelåtene er det litt vel formulært, selv om ”Everyday Pornstar” er en av de bedre på albumet. De har nok ikke hatt helt gnisten når de har satt sammen Our World, og har begått den klassiske tabben som har ødelagt så mye for Bee-

nie Man. I sin streben etter å tilpasse seg urban og r’n’b-markedet mister de fokus, og ender opp med å falle mellom et par stoler. Dancehallentusiaster synes det blir litt vel utvanna, r’n’b-folket synes det er litt for hardt. I tillegg er det noe med det soundet som oppstår som ikke funker. Det er en grunn til at alle forsøk på dette har floppa. Utenom for Sean Paul. Hvorfor? Han har bare gjort greia si, benyttet seg av de feiteste riddimsene fra Jamaica, og konsa på å lage fengende låter av dem. De beste TOK-låtene fra det siste året (”Warning”, ”No Man”) er ikke en gang på plass. Synd. Jørgen Nordeng WILD BEASTS Two Dancers (DOMINO/EMI)

Noen som savner 1980-talllets flambojante, outrerte og ekstravagante popstjerner? Wild Beasts fra Leeds kan gi svar på dine forventninger og savn. Hayden Thorpes vokal er skremmende forrykt og samtidig fascinerende der den veksler mellom falsett, svøpende crooning og vill skriking. Hans moderne vokalkamerat Antony Hegarty kan gi en viss ide om denne lyse gåsehudfremkallende affekterte korguttstemmen, men Thorpe synger strengt tatt bedre der Hegartys fremste styrke er innlevelsen. Wild Beasts-sangeren dramatiserer mer enn han bretter ut sjelen. Eksentrisk og distinkt men også del av en lang britisk tradisjon særlig representert i det homofile miljøet med sangere som Marc Almond, Jimmy Sommerville og Vince Clarke i front. Arven kan spores helt tilbake til forfatteren Oscar Wilde med sitt ordrike og velartikulerte

uttrykk. Men mest av alt står de i gjeld til Billy Mackenzie og hans The Associates med sin operatiske stemme og melodramatiske fremferd. Også Tom Fleming, Wild Beasts bassist og andrevokalist er spektakulær, gjennom sin følsomhet. Denne gangen hører vi han oftere og han balanserer og utfyller Thorpe. Men la oss for all del ikke glemme det musikalske ornamentet. Sjekk for eksempel de utsøkte og sublime perkussive rytmegangene på singelen ”Hoot and Howling”(!). Musikken er like fargerik og eksotisk der den knytter seg til cabaret, vaudeville og afropop i sitt eksperimentelle og lekne vesen, men likevel fengende og direkte uttrykk. Et rytmesterkt lydunivers med røtter i disco og gammel jazz når det ikke bare er sofistikert, delikat og velarrangert som kammerpop eller vokalt artistisk som doowoopen. Stilisert og stilfullt, aldri parodisk eller latterlig, bare befriende annerledes, men i første omgang også litt merkelig for den vanlige norske mann. Oppgitt, frustrert, gåtefull, men også full av mot er Thorpe og hans venner i sitt møte med oss. Godhjertet, dum, men også dristig og vimsete. Blek og anemisk , men også som en tiur som bruser med fjærene i sitt teatralske vesen. På ”Two Dancers” er tekstene først og fremst romantiske og fantasifullt svermeriske. Ved å slippe dem inn gjør vi vår verden rikere og det musikalske paletett bredere. Jan-Olav Glette

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

www.kollektivet.no

Trenger du å stresse ned litt? Abonner på Kollektivet. 13 nummer for bare kr 375,-. SMS kode SFKND til 2424 (kr 3,-) 54

6/2009

Følelsen av et ForFriskende nattbad på vei hjem Fra byen å slukke tørsten med Farris har alltid vært noe spesielt. slik har det vært helt siden 1915, da vi for første gang tappet mineralvann fra de kongelige kildene i larvik. det krystallklare vannet har med sin karakteristiske smak og sprudlende bobler vært en forfriskende opplevelse gjennom generasjoner. oppfriskende og nedkjølende på samme tid. en herlig følelse som er helt unik for Farris.

Følelsen av

Student? STUDENTKONTO

gjør det lettere for deg å handle bøkene akkurat når du trenger dem. Fagbøker er en av våre spesialiteter, samtidig som vi har 60.000 titler av all slags litteratur å velge fra. STUDENTKONTO Kjøp bøkene nå, betal i oktober. Studentkonto oppretter du samtidig som du bestiller bøkene dine og er et eget betalingsalternativ på haugenbok.no AVBETALING Rentefritt og uten pristillegg fra kr 200,– pr. mnd. på kjøp over kr 750,– FAKTURA følger sammen med bøkene – 21 dagers betalingsfrist. Uansett betalingsmåte – ingen pristillegg. Vi gir rabatt på mange norske lærebøker utgitt før 2008. Bøker vi har på lager sendes samme dagen som vi får ordren din. Ordrer fra og med kr 249,– fraktfritt i Norge. På ordrer under kr 249,– er det porto kr 39,– Din bokhandel på nett – haugenbok.no

ILIOS kommunikasjon AS

Haugen Bok • Postboks 175, 6101 Volda • epost@haugenbok.no • Tlf 70 07 45 00

.NO

ÅR!

haugenbok.no

E NB O K

T T B U TI K K E E N N

UG A H

FILM BRONSON Regi: Nicolas Winding Refn I rollene: Tom Hardy, Matt King, James Lance , Kelly Adams, Amanda Burton Kunst, film og vold: De Syv Samuraier, A Clocwork Orange og The Matrix: Martial arts, kunstfilm og datakunst. Lista er lang. Mulighetene mange. Jo mer stilisert, jo mer ’kunst’. Ofte. Bronson ligger et sted mellom Gjøkeredet, Fight Club og A Clockwork Orange. En god blanding, men nærmest sistnevnte. En hommage til Kubrick. Det sier regissøren. Det fins uhorvelig mange veier til 15 minutters berømmelse. Noen velger tv. Charles Bronson valgte vold. Biografien om Michael Peterson, senere ’Bronson’, handler om Englands verste innsatte forbryter gjennom tidene. Om å skape seg selv bak lås og slå. Vold som dannelsesprosjekt, uttrykksform og levevei. Som livskunst. Bronson følger i Stanley Kubricks estetiserte skjær, men uten politisk ladning og uten andre vesentlige karakterer enn helten selv. Volden er grovere, så klart. Dette handler bare om vold. Derfor blir det verken avskrekkende eller gripende – eller veldig interessant. Tom Hardys rolleprestasjon tatt i betraktning. Nei. Engelske fengselsmyndigheter har ingen ting å frykte. Gjennomkoreografert bokseballett er ikke inspirerende selv om den er aldri så grov. Institusjonskritikken er heller ikke sviende. Den skal ikke være det. Så blir det ikke kunstfilm, ikke filmkunst. Regissøren kjører så pent. For rent. Jeg verken vemmes eller frydes slik god, stygg, vold skal gjøre. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato: 11. september

Jødemyten var et faktum da David kasta slåbroken.

BEST AKKURAT NÅ

IKKE UTEN VIAGRA WHATEVER WORKS Regi: Woody Allen I rollene: Larry David, Patricia Clarkson, Evan Rachel Wood, Ed Begley Jr., Conieth Hill, Michael McKean Få store genier tåler sammenligning med seg selv. Allen er naturligvis intet unntak. Midt i sin uavsluttede, og hittil ganske fruktbare interrail i Europa tar mannen en sving innom hjembyen New York, der han ikke har vært siden 2004 og Melinda og Melinda. Er det hjemlengsel? Nostalgi? Den klassiske kosher-retten tynnhåra, aldrende selvmordskandidat sjarmerer naiv lolita står atter på bordet, så noe kan tyde på det. Deja vu er ikke dekkende. Og det er ikke uten ironi jeg konstaterer at dette er en film som mest av alt får meg til å lengte laangt tilbake. Til tiden hvor Allens oppfinnsomhet ga motsetningene hedonisme og intellektualisme en usannsynlig, men vellykket forening. Den gangen han faktisk var gjennomført morsom. Og ikke bare et selvparodisk, bjeffende, misantropisk vesen der man humrer mest av refleks. Koselig, gjenkjennelig og repetitiv som tippekampen på lørdag. Men hvem forventer at gullkorn som Annie Hall, Manhattan og Play it Again, Sam skal kunne skapes mer enn én gang i filmhistorien? I rettferdighetens navn, fornyingen vi har vært vitne til i Scoop, Match Point og Vicky Christina Barcelona er ikke ubetydelig. Den er det imidlertid ikke spor av her. Ok, Larry David agerer som en litt beskere Allen-alter ego, men morfingen er likevel på mange måter for opplagt til at det blir så veldig mye mer interessant enn den jevne buktalerdukke. Smør på flesk, som det heter i Håvamål. I tillegg gjør

David et hederlig forsøk på skuespill. Det er som kjent en kunst han ikke behersker. På tv funker det jo bra – jeg er faktisk fristet til å si at det er nettopp den selvoppmerksomme distansen til en rolle han ikke tar helt seriøst, men bare gjenforteller i tredje person, som er hele greia. Ikke mindre sjarmerende enn Seinfeld i sin tid gjorde det. I Allens univers har han ikke dette valget, og uten seg selv, er David rett og slett litt døll. Manus er dessuten ikke skrevet for han, det ble skrevet på 1970-tallet (og det forklarer jo en del). Litt ironisk er det at birollene, særlig Patricia Clarksons gudfryktige morskarakter, er de mest solide. Men igjen: dette er jo typisk Allensk - å kaste inn sterke kantspillere slik at de blir sentrale dramatiske trykknapper. Kanskje ikke et forsvar i seg selv, men i dette tilfellet gir det filmen det tiltrengte løftet i andreomgangen. Der har vi nemlig rukket å bli noe blaserte overfor de giftige ordskiftene mellom Davids fallerte fysiker og hans unge, eks-skjønnhetskonkurrerende kone fra Mississippi. Mulig dette er et killing-time og/eller cashin prosjekt for Allen, mens han har gang i sin nyfunnede Europa-romanse. Eller en nevrotisk tilfredsstillelse ved å lage akkurat én film hvert år. Og kanskje er det mer middelmådig enn hva man kunne forvente når to komedietyrer legger hornene sammen. Når det er sagt: Velskrevet, velskrevet, velskrevet. Den paranoide fysikerens tvangstanker alene tilbyr tilstrekkelig med one-liners til at hodet snurrer og satiremuskelen flekser. Dermed er dette heldigvis mer enn et must-see for alle Allen-entusiaster. Maria Moseng Premieredato: 28. august

MARIA MOSENG WHATEVER WORKS Regi: Woody Allen Virker akkurat godt nok. GULLALDEREN/ØYAKINO STUMFILMKONSERT Regi: Luis Buñuel + Next Life Stumfilm selv for kåte ører. JEG HAR ELSKET DEG SÅ LENGE Regi: Phillippe Claudel Elendig tittel, bra film.

COCO CHANEL OG IGOR STRAVINSKY Regi: Jan Kounen I rollene: Mads Mikkelsen, Anna Mouglalis, Anatole Taubman, Yelena Morozova Hva kan man si, det er vågalt å lage en produksjon med en dramatisk kurve som fyrverkeri – pang, og så: piuuu... Det er muligvis også litt dumdristig. Champs Elysées, Paris 1913: Stravinskys skandaløst moderne ballet The Rite of Spring har sin legendariske premiere foran et langmasket publikum. Responsen er like brutal og ærlig som på fotballkamp. Det ropes og slåss. Jeg er ingen tilhenger av vold, men jeg føler meg med ett snytt over å ha blitt satt til

verden så lenge etter at kunsten kunne være sjokkerende ny og angstvekkende. Vel, blant de mer beherskede lytterne i salen, der sitter jammen selveste Coco Chanel, så smått på vei mot ikonstatus. Vi hopper til noen år senere, der hun og den uredde komponisten har en såkalt affære. Det vil si, det har de i hvert fall i denne filmvirkeligheten, som visstnok er en syltynn vev av fakta og fiksjon der ingen helt kan svare for detaljene. Ja ja, la gå. Det er nemlig en fin romantisk ide, om enn litt spekulativ, det å la to kompromissløse kunstnersinn frontkollidere på denne måten, den ene med pulsen på tiden og den andre fullstendig forut for den. For eksempel er jo soundtracket allerede gitt. Og komponistens musikk utnyttes absolutt for det den er verd. Mads Mikkelsens Stravinsky er en ordløs og innbitt demning som kun slipper seg løs på partituret. Og på Coco forstås. Som ultrachict gestaltes av Anna Mouglalis. I tidenes art deco villa krever det imidlertid sitt for å få karakterene til å stå ut fra det geometriske tapetet. Det lykkes bare halvveis i denne 2 timer lange overestetiske reklamen for Chanel, som altså ikke helt holder hva den lover. Décevant. Maria Moseng Premieredato: 31. juli

de tynnbustete, gamle hodene deres. Ingen gåstokk lent mot benken. Ingen uformelig husmorkjole, eller høyvannsbukser med press over lysebrune sokker. Inge (rundt 65) og Karl (74) sitter i gresset, nakne, nybadede og stormforelska. Det MÅ nemlig ikke være sånn at våre bestemødres seksualitet fortrenges i en pilleeske mens bestefar sitter nummen i en gyngestol. Andreas Dresen skildrer kjærlighet mellom eldre som om de var midt i puberteten. Like akutt, hektisk og hett, men også en god del mer skjebnesvangert. Ustyrlig begjær er ikke like akseptert i pensjonsalder, spesielt ikke rettet ut av et 30 år gammelt ekteskap. Filmen er ingen heftig og begeistret feiring av evig kjærlighet, men en påminnelse om at vi tar konfliktene med oss til siste sukk. Det viser seg å ligge et vulkanisk materiale i møtet mellom (virkelig) gammel kjærlighet og ny, noe Dresen vet å behandle med varsomhet. Det er presist instruert og ikke minst sterkt spilt og du har garantert ikke sett noe liknende. Silja Espolin Jonhson Premieredato: 7. august HARRY POTTER OG HALVBLODSPRINSEN Regi: David Yates I rollene: Helena Bonham Carter, Emma Watson, Daniel Radcliffe , Alan Rickman, Rupert Grint, Jessie Cave, Jim Broadbent, Bonnie Wright, Michael Gambon, Warwick Davis, Tom Felton, Maggie Smith, David Thewlis 1, 2, 3, 4, 5 Potterfilmer. Høy, varierende kvalitet, stadig bedre animasjon, mørkere gjerninger, mer kompliserte plott, tyngre trylleformularer. Sjette i rekka tar en kort pust i bakken før finalen. Og likevel har det aldri vært mer overskudd enn nå. Makan! Mens de foregående kapitlene satte seg fore å være selvstendige eventyr, prøver ikke Harry Potter og Halvblodsprinsen å være stort mer enn transport. Dramaturgien er småkupert, nesten jevn og plassen overlates til hverdagsmagien. Bort med kontinuerlig action – alt det kommer i neste omgang. Isteden er det tid for å tenke litt over skjønnheten i Potterland før ondskapen kanskje skal ete alt – både for oss og de som bor der. Slik får scenografien mer spilletid som hendelse i seg selv: kakepynten skøyter bortetter glasuren, leker leker med seg selv i lekebutikken og professor Humlesnurr morer seg med å tryllerydde andres rot. Endelig er det duket for en ny slags magi. Love. Til tider voldsomt amorøs, nesten i overkant opptatt av å si at også tryllebarn har hormoner som folk flest, kommer Harry, Ron og Hermine ganske godt ut av alle strabasene. Skuespillet er kanskje ikke like opplagt som intrigene, men det kler filmen med voksevondt i dobbelt forstand: det er ikke lett å være trollmannsknopp, og ikke er det greit å være barneskuespiller heller. Heldigvis fins det et stjernelag av lærere til å støtte seg på og når nest siste film om Harry Potter går som et flott damplokomotiv på vei mot endestasjonen, er det kanskje aller mest på grunn av dem. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato: 17. juli

COCO FØR CHANEL Regi: Anne Fontaine I rollene: Audrey Tautou, Benoit Poelvoorde, Emmanuelle Devos, Marie Gillain, Alessandro Nivola Coco før Chanel har alle forutsetningene for å følge i det samme radikale skjæret som motehuset. For å bryte tradisjonelle konvensjoner og overlate tid og rom nettopp til klær. Det gjør den ikke. Isteden får vi en nøktern fortelling om naturtalentet – sosialhistoriske grunner på den ene siden, Cocos karakter på den andre. Den første av høstens to Chanelfilmer holder seg der; tiden frem mot gjennombruddet – om å bli som hun ble. Den beveger seg på overflaten. Lett, sikkert, uten at vi egentlig får vite så mye. Derfor, i fraværet av et emosjonelt dypdykk, er det fristende å etterspørre en film som hadde turt å bruke tiden på å tematisere eller tangere Coco Chanels grunntese: opprøret mot den selvfølgelige forestillingen om kropp og klær, identitet og klasse som ett og det samme. Hvorfor ikke bruke en velkjent historie til å røske opp i tradisjonelle forestillinger knyttet til den ofte trivialiserte kostymefilmen, for eksempel? Hvorfor ikke vise hvordan klær og tekstiler ikke bare skaper folk og tid, men spill levende scenografi? Kort sagt – (hvordan) kan klær fortelle film? Likevel er det noe som rører meg. Kanskje er det regissørens motvilje mot å dramatisere. Kanskje får jeg vite nok gjennom velskutte øyeblikk av Audrey Tatou. Mer levende jo mindre hun snakker. Som ser og ler av rikingenes kransekakekjoler og fryder seg over egne genistreker. Hun ser og forstår og jeg ser og forstår. Om ikke nok, så noe. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato: 29. august

DEN NIENDE HIMMEL Regi: Andreas Dresen I rollene: Ursula Werner, Horst Rehberg, Horst Westfahl, Steffi Künert Ved elvebredden: Sommersola varmer gjennom grønne silkeblader over

METRO 1 2 3 KAPRET Regi: Tony Scott I rollene: John Travolta, Denzel Washington, John Turturro, James Gandolfini T-baner går i fort film. Folk dør i sakte film og skyter både i stillbilder, sakte- og fort film. Tony Scott overanstrenger seg for å gjøre dette kaprerdramaet kult og spennende. Antagelig fordi innholdet ikke er i nærheten av å trigge noe som helst. John Travolta er skurken. Han kaprer en t-bane i New York og sier fuck, fucking og motherfucker. En god, gammeldags bag med masse kontanter må til for å slutte fred. Denzel Washington sitter i metroens kontrollsenter. Han blir tilfeldig dratt inn i sentrum for begivenhe-

6/2009

TRENGER DU ET

STED Å BO?

tene og sier ”You don’t have to do this”. NYPD er klønete og Washington må gjøre alt selv. Han er den eneste som forstår noe som helst, fordi han er et menneske og gjør ikke alt mekanisk etter en bok med punktlister. Dette er en nyinnspilling av originalen fra 1974, og det mest interessante med filmen er hvordan man kan samle et stjernelag til roller som middelmådigheter gjør like godt. ”Påkostet” er et dekkende begrep. For hva er egentlig formålet med nyinnspillingen? Å vise at ikke bare fly, men også t-baner kan kapres? At stjerner som Travolta, Gandolfini, Turturro og Washington kan si ja til stereotype rolletolkninger i én og samme film? Eller blir den rett og slett til fordi vi aldri blir lei av å drikke oss fulle lørdag, for så å bearbeide skallebanken med hamburger og meningsløs action søndag? Filmen er uansett glemt mandag. Magnar Kvalvik Premieredato: 7. august PUBLIC ENEMIES Regi: Michael Mann I rollene: Johnny Depp, Christian Bale, Marion Cotillard, Billy Crudup Så har også Michael Mann prøvd seg på den klassiske gangsterthrilleren, en sjanger man bare ikke kødder med. Men han gjør det likevel. John Dillinger (Johnny Depp) er en myteomspunnet legende fra de depressive 1930-årene. Han brøt seg ut av fengsel og ranet banker med stil og glimt i øyet, blir det sagt. Men i Public Enemies ser fengslene så skjøre ut at man undres om ikke hvem som helst kunne fått det til. Med det digitale kameraet kommer vi så nær både omgivelser og karakterer at vi spør oss hvor alle mytene tok veien. I det hele tatt, hvor tok fornemmelsen av film veien? Dette ser ut som noe halvferdig, et råmateriale tilegnet bakomfilmen. Det hele er såpass nedpå jorda at det spektakulære ser forbløffende enkelt ut. Er dette passende for en gangsterthriller? Undertegnede satt der med svette hender og nesten kviet seg for den uunngåelige fellingen av vår antihelt. Så smått overbevist, altså. Og man kommer ikke utenom sammenligningene med mesterverket Heat; den sakte, grundige handlingsfremgangen, de komplekse karakterene som kan være både onde og sympatiske, gode og usympatiske, og ikke minst det

VI TILBYR HYBLER FRA 1700,- MÅNEDEN Strøm kommer i tillegg.

Internett er et gratis tilbud i alle våre boliger uten å være en del av husleien. Vi tilbyr også kabel-TV i alle våre boliger.

ene møtet mellom de bærende hovedrollene, her; Depp og Bale. Og har man store forhåpninger til Manns ferskeste skytescener, blir man ikke skuffet. Se filmen og ta opp stildiskusjonen. Blandede følelser garanteres! Magnar Kvalvik Premieredato: 24. juli

BEST AKKURAT NÅ

KYRRE BJØRKÅS THE HURT LOCKER Regi: Kathryn Bigelow Apokalypse nå igjen. THE YOUNG VICTORIA Regi: Jean-Marc Vallée Monarkotika for tutemaskineriet. TRANSFORMERS – REVENGE OF THE FALLEN Regi: Michael Bay 200% ute og helt overveldende.

SNARVEIEN Regi: Severin Eskeland I rollene: Marte G. Cristensen, Sondre Krogtoft Larsen, Mikkel Gaup, Jeppe Beck Laursen Så bærer det ut i villmarka igjen. Godtroende og selvoppslukt storbyungdom på heisatur til avsidesliggende strøk. Det er lenge siden Villmark ga norsk utkantskrekk nytt oppkok etter klassikeren De Dødes Tjern. Siden har vi fått et lite skred av typen med blant annet Rovdyr, Fritt Viltfilmene og Død Snø. Så når vi nå har fått oss en nisje, hvor blir det av filmen som tar skauskrekk til nye høyder? Den som sniker seg ut av formelen, med deg hjem og planter permanente skygger over senga di? Uforutsigbarhet og gjennomtenkte karakterer er forutsetninger også i dette univer-

set skulle man tro. I bransjebladet Rushprint forteller produsenten av Snarveien at han er ute etter troverdighet. Han har visst ikke stått på krava denne gang. Tross hederlig innsats fra Cristensen og Larsen, er kjæresteparet vi følger på sin snarvei/omvei gjennom Finnskogen med smuglesprit fra Sverige, skrevet like engasjerende som en startlån reklame. Etter litt kos, reduseres mimikken raskt til det ene skrekkens uttrykk som er fastklistret gjennom filmens siste halvdel. Verre er det at det som kunne vært et interessant og tidsriktig plot; de blir del av en ”live skrekkfilm” som streames på nett mens handlingene utspiller seg, skusles bort ved gjennomgående overtydelige hint. Den ”hjelpsomme” svenske politimannen glimter til med humortalent uten at det hjelper på spenningen og alle slemmingene er akkurat litt for wakco til at vi overraskes når det snører seg til. Her tas det snarveier på litt for mange plan. Silja Espolin Johnson Premieredato: 31. juli THE HURT LOCKER Regi: Kathryn Bigelow I rollene: Jeremy Renner, Anthony Mackie, Brian Geraghty, Guy Pierce, Ralph Fiennes Irak i nær fortid. Vi følger et amerikansk EOD (Explosive Ordenance Disposal) team i arbeid i Baghdads gater. Avanserte hjemmelagede bomber plassert i biler, blant søppel eller nedgravd midt i veien er blitt hverdagskost for elitesoldatene. Alle irakere er potensielle fiender om de kommer for nærme og stemningen er mildt sagt nervøs på begge fronter. I starten av filmen dør teamets leder i det en bombe går av i forsøket på desarmering. Erstatningen, en mystisk og kompromissløs type som har 873 vellykkede operasjoner bak seg, velter om på stabiliteten i gruppen. Bigelow har markert seg med kultfilmer som Point Break og Strange Days og formidler her nok en gang male bonding med imponerende teft. Karakterene er så gjennomarbeidede at vi tar hint på god avstand, samtidig som nærværet i kampsonen er til å få sand i nesa av. Uten å forlate de fire soldatene, uten å forsøke å balansere perspektivet mellom konfliktens ulike parter, gir Bigelow et komplekst bilde av de følelsesmessige sidene ved krigføring. Ikke minst tør hun berøre det avhengighetsskapende ved

Er det bark du har i lomma, eller bare glad for å se meg?

Studentsamskipnaden i Bergen

Villaveien 10 • NO-5007 Bergen • Norway tlf. +47 55 54 50 00 www.sib.no FILM PUBLIC ENEMIES

6/2009

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

FORBRYTELSE OG STRAFF JEG HAR ELSKET DEG SÅ LENGE Regi: Philippe Claudel I rollene: Kristin Scott Thomas, Elsa Zylberstein, Serge Hazanavicius, Laurent Grevill, Frederic Pierrot, Lise Segur, Jean-Claude Arnaud, Mouss Zouheyri, Souad Mouchrik Aller først en avklaring: Hvor kommer denne elendige og alt for velbrukte ideen fra: strofe fra sang som har betydning i karakterens liv blir til filmtittel? Det gir denne filmen en helt ufortjent sentimentalsticky overskrift. Eneste unnskyldende omstendighet jeg kan komme på er at filmen er fransk, og franskmenn er som kjent ikke like redd for å ta store ord i sin runde munn som den jevne, ironiserende norsktalende patosallergiker. Kulturrelativisme eller ikke, tittelen er misvisende. Først og fremst fordi dette er sterke følelser uten så mye som antydning til klisj. En tragedie av greske dimensjoner pakket i gjennomsiktig, men undertrykkende cellofan. Visst, det handler om å elske, det handler om å gi (for å sitere en annen sang), slike ting, men følelsene spilles ut over et plot som for en gangs skyld er litt originalt. En historie som gjerne vil fortelles. Kristin Scott Thomas er den tapte søsteren Juliette, som i en sky av sigarettrøyk trer inn i livet til den yngre søsteren Léa. Etter 15 år i buret. En slik dom får man ikke etter butikknasking eller snylting på skatten, så her er det snakk om storformatsgjerninger. Gjort i affekt? Psykose? Filmen haster ikke med å gi oss svarene, men siden Juliette er erklært død i hodene på familie, eksmann og venner, aner det oss at tilbakevendingen til livet skal bli en kjip oppoverbakke. Til og med den forsonende lillesøsteren mangler ord for å penetrere det harde skallet rundt en karakter som

ellers virker både menneskelig og intelligent nok. Minimalismen dette skildres med, er nok filmens styrke. Det skaper en emosjonell realisme som ofte hopper midt inn i handlingen – scener starter litt for sent, og slutter litt for tidlig. De vil ikke helt at vi skal få tak på Juliette, og det funker, for vi må betrakte henne i et utilfredstilt behov for å dømme, og konfronteres dermed med våre egne fordommer. Det funker også fordi Scott Thomas porsjonerer ut en presis tilmålt blanding av sofistikert kulde, nevrotisk introverthet og intelligent varme. Expat-briten har et noe ujevnt rulleblad, og har egentlig ikke gjort noe bemerkelsesverdig siden Den engelske pasienten. Her får vi se at hun kan mer enn flytende fransk. Trøblete kvinnekarakterer som ikke er amoralske vamper er dessuten sjelden vare på film, og regidebuterende Claudel er i så måte helt oppe der hvor Claude Chabrol (i sammensvergelse med Isabelle Huppert) og Francois Ozon har bruset med fjæra. Jo, dette er moden kino. Klar for Gimle. Men det er også en forsoningsreise som gjør vondt der det er godt. For alle. Samme store bibelske temaer som ble luftet i De Usynlige, med atskillig mindre orgelmusikk og patosfyllt drama. En hake som kanskje ikke er til å unngå, er at noen av avsløringene er litt skuffende, når de endelig kommer. Men de får noe av filmens mystikk til å virke påtrengende og konstruert. Og truer til dels med å sparke bena vekk under det man hittil har opplevd som grunntematikken – hvordan tilgi uten å forstå. Faktisk antyder det en moralarroganse, som ellers i filmen er totalt fraværende, og det er nesten like mystisk, som at en fransk middelklassekvinne skulle fortjene 15 år i fengsel. Maria Moseng Premieredato: 24. juli

vegasfilm.no VEGASFILM.NO

VEGASFILM.NO VEGASFILM.NO

Cinenord Spillefilm AS preSenterer i samarbeid med Kong film AS, Cinenord StoCKholm AB og Sf norge ”VegAS” med JØrgen hAUSBerg nilSen, KAroline Stemre, Sindre KVAlVÅg JACoBSen, helge JordAl, ellen Birgitte Winther, KYrre SYdneSS, AnderS BAASmo ChriStiAnSen, Ane SKUmSVoll, eindride eidSVold, henriette Slorer, JAKoB hUSA moldeStAd, rAgnhild m. gUdBrAndSen og Stig rYSte AmdAm sminke miA KAlVe kostyme StinA lUnde scenograf liSe ChriStenSen lysmester KnUt hArAldSen lyddesign tormod ringneS komponist ginge klipp Jon endre mØrK (nfK) foto mAreK SeptimUS WieSer (fSf) casting KAroline oppedAl, KAtrine rASmUSSen og KJerSti pAUlSen line producer CAtho BACh ChriStenSen medforfatter torUn liAn co-produsent moA WeSteSon produsenter SilJe h.eiK, mAriA eKerhoVd og tAnYA BAdendYCK regissør og manusforfatter gUnnAr ViKene

På kino fra 23. september 6/2009

enkelte prestisjefylte oppdrag. Og hele tiden er dramaturgien på stram line og nervene i høyspenn. Hva skal man si? En symbiose av storøyd krigsfilm og dybdepsykologisk kammerspill. Pluss mye mer. Gå ikke glipp av den. Silja Espolin Johnson Premieredato: 25. september

BEST AKKURAT NÅ

RAGNHILD BROCHMANN HARRY POTTER OG HALVBLODSPRINSEN Regi: David Yates Flott, pubertal hverdagsmagi. JEG HAR ELSKET DEG SÅ LENGE Regi: Phillippe Claudel Best nå. SE OPP Regi: Pete Docter, Bob Peterson Ny kontellasjon fra Pixar: Grinebiter + speidergutt = sant!

THE OUTLANDER Regi: Howard McCain I rollene: Jim Caviezel, John Hurt, Jack Huston, Sophia Myles, Ron Perlman, Bailey Maughan, John E. Nelles, James Rogers, Scott Owen, Petra Prazak, Owen Pattison, Matt Cooke, Katie Bergin ”Det var det jeg sa – vi skulle ha filma her.” Produsenten av Ringenes Herre er på tur i Lofoten og landet som ikke ble valgt. Assistenten er enig, sier at det er mer spesielt her enn på New Zealand, uten helt å vite hvorfor. På vei hjem er de innom Trollshop, Karl Johan. En fin butikk med fine utstillingsmontre. Howard McCain blir stående foran en spesielt fristende oppsats mens assistenten koser seg med norrøn mytologi. Og så: foran et stort prospektbilde med enda større kontraster, (foss, gran, ur), har noen plassert en hel liten landsby av rollespillfigurer: middelaldermennesker, vikinger, dverger og norske troll i utenkelige jordfarger. Endelig løsner det – det er sånn Ringenes Herre skulle ha vært. Mer farger! Mer fanatasy! Mer av alt! Under flyturen setter de plottet. Howard forkla-

rer at trollbutikksynet kan bli til en scenografi som slår Ringenes Herre ned i støvlene, mens assistenten forteller om en utrolig fortelling han akkurat har lest. Den handler om et uovervinnelig mytebeist. Da mangler det bare en ting – noe helt uventet – noe ingen har tenkt på før. Produsenten knipser i fingrene, ”helten kommer fra fremtiden! I et romskip!” Assistenten blir stum av beundring. For en inspirert læremester – her er det bare å gå i gang. Omtrent sånn ble The Outlander til, tror jeg. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato: 17. juli THE PROPOSAL Regi: Anne Fletcher I rollene: Sandra Bullock, Ryan Reynolds, Mary Steenburgen Hermetiske pærer: Det er pærer, og pærer er godt, men allikevel er det ikke pære-pærer for de har ligget i sukkerlake i en hermetikkboks og blitt en slags oversøt avskygning av de opprinnelige pærene. Allikevel har de hermetiske pærene en funksjon, for de er billige å lage, de går ikke så fort ut på dato og kan spises sommer som vinter. De minner oss om pærer utenfor pæresesongen. Slik er det jo også med en del av disse romantiske komediene, som lages i sånne vannvittige mengder. Men så er det litt viktig da, at det som puttes ”in the can”, som de sier i filmbransjen, er noe deilig, og forlagskonsulenter i babyolje - er det egentlig særlig deilig? Om den ene forlagskonsulenten forelsker seg i den andre forlagskonsulenten i forlagskontorets åleglatte omgivelser: Hvem bryr seg? Hjelper det kanskje å flytte handlingen til forlagskonsulentens foreldrehjem i Alaska? Nei. Dette må de holde opp med, det er dårlig hermetikk. Kyrre Bjørkås Premiere: 14. august

THE UGLY TRUTH Regi: Robert Luketic I rollene: Katherine Heigl, Gerard Butler, Eric Winter, John Michael Higgins, Nick Searcy, Kevin Connolly, Cheryl Hines Menn er fra Mars og kvinner er fra Venus. Neida, bare tulla. Tulla ikke likevel. Omtrent sånn kan vi oppsummere The Ugly Truth – nok en skikkelig slakk film om oss jenter og gutter. Om hvorfor selv smarte langbente gasellekvinner sliter med å finne mannen i sitt liv og om hva som egentlig rører seg under lokket til en omsvermet skjørtejeger. Plottet er slik: Abby Richter er en beinhard produsent i et morgenprogram uten seere. Kanalsjefen vil ikke ha hennes portretter av borgermesteren – han vil ha sex – sexy tv! Skrekk og gru.

Inn kommer Mike – en selvlært sexolog som tråkker på kvinners mannsidealer: Hæ! Sier Mike, det der ække bildet av en perfekt mann: Det der er profilen til ei dame. Menn er enkle, ikke sant, Kawabonga! Men så enkelt er det ikke. Og mer komplisert blir det når Abby treffer drømmemannen og lar Mike ta oppdraget som coach. Ja hvordan går det da, tror dere? Er drømmemannen drømmemannen? Kan kjærligheten med stor K kontrolleres? Er Mike like sjåvinistisk som Mike ser ut til å være og er Abby et stykke flint? Egentlig? Nei så klabert ikke. Vi er alle lag på lag. I alle fall noen få, og det er tydelig at publikum kjenner seg igjen. De eldre damene, legg merke til, ler godt hver gang filmen sier noe generelt og trivielt – og det gjør mennene også. Ja ja. Ragnhild Toft Brochmann Premieredato: 4. september YOUNG VICTORIA Regi: Jean-Marc Vallée I rollene: Emily Blunt, Rupert Friend, Paul Bettany Jeg husker at mora til en kompis begynte å gråte når kong Olav døde. Det var litt rart, tenkte jeg da, men så, noen år etter, fikk vi jo denne affæren med Mette Marit, og før jeg visste ordet av det var det jeg som satt der og tuta i monarkorus. For Kongens tale var så rørende, og den sterke var blitt så svak for den svake, som etter å ha blitt veiet og funnet delvis skikket av folket, gikk styrket inn i de sterkes rekker. Det viser seg altså at jeg er jeg uhelbredelig svak for et godt kostymedrama. Det er ikke så rart, for selv om det er dyrt og vanedannende og gir dårlig selvfølelse på sikt, finnes det en solid europeisk tradisjon for å selge monarki med overskridende kjærlighet. Den kan for eksempel avleses langs den blå blodlinjen som løper fra Kongens rosa nese til dronning Victoria av englands rødmmende kinn, i det hun lar seg penetrere av fetter Albert i 1840, og slik gir lille Ingrid Alexandra plass nr 65 i arverekken til den Britiske tronen. Historien går rett i åra og filmen er i det hele tatt en dramaturgisk og visuell perle, med topp skådisprestasjoner og stilig kameraarbeid. Musikken er riktig nok klissete, men virker desto mer stimulerende på tutemaskineriet, og siden dette allikvel er en røverhistorie fra slottsparken, så og si, lar vi det gå som.. topping. Gå gjerne å se den, men ikke la det bli en vane, og pass på å holde barna unna griseriet. Kyrre Bjørkås Premieredato: 11. september

6/2009

Purre i håret. Aske på løken.

FILM: MARIA MOSENG

FILM YOUNG VICTORIA

KRONIKK

TEKST MARIA MOSENG

BIO PÅ BIO Vi har hatt tidenes sjangerfilmsommer med det hjernedøde og ganske behagelige valget mellom to alternativer: le eller hyle. Like enkelt som valg i USA. Atskillig mer på avstand fra tingenes tilstand. Midt i all moroa kommer det imidlertid noen som insisterer på å fortelle oss sanne historier om virkelige mennesker. Voldsheltene: Johnny Depp som gangsterlegenden John Dillinger (Public Enemies) og tyren Tom Hardy som Michael Peterson, Englands voldeligste mann (Bronson). Den lidenskapelige monarken: dronning Victoria formet som Emely Blunt (Young Victoria). Og selvfølgelig, kunstnerne: Mads Mikkelsen er Igor Stravinsky, Anna Mouglalis er Coco Chanel, og det er sannelig Audry Tatou også. At Hollywood er forelsket i å kverne historie til spiselige amuse bouches er selvfølgelig intet nytt. Det er et sentralt produksjonsledd i ikonfabrikken. Og etter at Marion Cotillard dro inn en ikke ubetydelig oscar som Edit Piaf i La vie en Rose, har også franskmennene fått øyene opp for å utnytte sine ikoner. De har jo en håndfull å ta av, for å si det sånn. Og det gjøres ikke nødvendigvis selvransakende: Når Coco nå er på plakaten, er stilgeniets påståtte naziforbindelser for eksempel trygt på avstand. Det er ikke den type provokasjoner man vil ha på Croisetten. Men hei, hvem sier biografifilmen handler om virkeligheten? Mer enn om behovet for å tro at helter er virkelige? At de er mer enn fiffige manuskonstruksjoner. Og at det er geniale individer, ikke ugjennomtrengelige prosesser, som fører verden fremover. Trøstende tanker. Kanskje er det dette som har gitt biografifilmen, en tradisjonell indie-sjanger, et ikke ubetydelig potensial som box office magic. Atpåtil av en art som gir en stakkars, fattig regissør muligheten til å holde det kunstneriske alibiet intakt. Joda, av og til flopper det. La oss bare flyktig minnes Sofia Coppolas Marie Antoinette, og det umerkelige vindpustet Factory girl, hvor Siena Miller er Edie Sedgewick i en tolkning som ellers er like flat som Warhols silketrykk. Kanskje ikke alle diamanter er smykker. Men parasitterer du på kjendisene er mye av pr-jobben naturligvis allerede gjort. Det er safe. Kanskje er det derfor Steven Spielberg i disse tider sjøsetter produksjonen av biofilmen om Martin Luther King, mens Martin Scorsese går for Frank Sinatra. Det blir snakk av slikt, ikke minst casting-spekulasjoner. Will Smith eller Denzel Washington som King?

Depp eller DiCaprio som Sinatra? Den som får rollen, bør skrive Oscar-takketalen med det samme. Disse rollene er nemlig speed rett i årene på akademiet. Sean Penn spilte kanskje overrasket når han hektet inn prisen for sin rolle som Harvey Milk i våres, men hadde han grunn til det? Julia Roberts som Erin Brockovich, Nicole Kidman som Virginia Woolf , Jamie Foxx som Ray Charles, Reese Witherspoon som June Carter Cash, Philip Seymour Hoffman som Truman Capote, Forest Whitaker som Idi Amin. Vinnere hele gjengen, og det er langt fra alle. Om du nå sitter og tenker at Norge burde kaste seg på bio-bølgen, er du ikke den første som har tenkt tanken. Vi driver på her og. Terje Rangnes skal regissere Se og Hør-farsen En helt vanlig dag på jobben, Erlend Loe skriver manus. Og hvem skal spille Sven O.? Debatten er allerede i gang. I følge Se og Hør (hvem andre) er det Ingar Helge Gimle, som allerede er satt på diett. Og det leder oss til det evige problemet i et lite land som Norge, som naturligvis er casting – kunne Trond Espen Seim gjort en overbevisende Arne Treholt etter Varg Veum? Kanskje det må bli Torbjørn Harr. Og hvem kan gjøre en Gro som ikke er helt Hallo i uken? Gøril Mauseth? Anne Marit Jacobsen? Det blir litt som Halloween-festen. Likevel, det må da være noe å hente her. Biografifilmen er svakest når den dramatiske utviklingen allerede er lagt i form av en virkelighet man vil være tro mot, og en godtroende filmskaper kan si seg fornøyd med å lage filmreferat av denne. Motsatt er sjangerens styrke nettopp at den kan tillate seg en temmelig subjektiv formidling av fakta. Det gjør det til en forundelig union mellom kollektiv gruppeterapi og historietime. Materialet venter allerede: Ikke bare filmen om Gerhardsen, men om Kristianiabohemen. Om kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller. Om finansmann, kunstsamler og norgesmester i spurtløp, Rolf Stenersen. Eller hva med hippie-inspirator Wilhelm Reichs år i Norge på 1930-tallet? Med Max Manus kjører ikon-fabrikken allerede. Nasjonsbyggende, breiskuldra heroisme. Vår kulturelle eksportartikkel nummer en ble imidlertid kapra av en brite på 1970-tallet: Peter Watkins’ Edvard Munch er et plaget portrett – spekulativt, informativt, poetisk og realistisk. I en perfekt verden ville denne danne skole. I en nasjon som overlater plassen til krigsheltene, er det ikke like sikkert.

Vinn en MacBook 13”

Hybel.no presenterer i samarbeid med Humac årets store semesterstartskonkurranse. Hvor mange boligannonser formidler Hybel.no årlig? 1. 30.000 2. 35.000 3. 40.000 Hvor mye koster det å legge ut en annonse på Hybel.no (Til leie eller ønskes leid) 1. 100 kroner 2. 200 kroner 3. All annonsering på hybel.no er gratis Hvor mange prosent rabatt tilbyr Humac studenter i Norge? 1. 4% 2. 5% 3. 6%

Gå inn på Hybel.no og delta i konkurransen! Deltar du i konkurransen har du også muligheten til å få tilsendt et helt spesielt semesterstartstilbud fra Humac - Nordens største Apple-forhandler.

ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

100 % ROCKY – ALBUM I SALG NÅ! 62

6/2009

ET HJEM FOR OSS, ET HJEM FOR DEG? & BLIR ANGREPET AV BERGEN STORSENTER 6 1

& Gratulerer med vel overstått 10-års jubileum i fjor! – Takk, takk! Men jeg må få presisere at Bergen Busstasjon var på plass i 1958. Allerede da kunne vi tilby toalett, ventehall og enkelte butikker. I 1988 åpnet Bystasjonen med over 30 butikker. For ti år siden ble senteret utvidet og formet til det storsenteret dere i dag kjenner så godt.

Du trenger vel rutinen nå som det er fineanskrise og pandemifrykt? – Den svineinfluensaen kan du få billig av meg. Hele greia er bare noe forskere har funnet på for å mele sin egen kake og komme i avisa. Hvorfor skal såkalte forskere liksom vite hvilke sykdommer som er farlige og hvilke som ikke r det? Kan ikke vanlige folk avgjøre det selv?

Øøøh… – Samme med den finanskrisa. Bare fordi noen venstrevridde mediefolk sier der er krise, så skal det liksom være det? Pøh. Jeg er ikke blakk! Er du?

6 1 6 6

Nei… – 1,1 milliarder omsatte jeg for i fjor. ALENE! Er det krise? Neeeeei... – Nei, nemlig. Finanskrise, du liksom. Alt er oppspinn.

Den er grei! Når har det vært best å være storsenter? – Altså... Jeg husker nittitallet. Faen, for en tid det var! Jeg pusha unna Psycho Cowboy-bukser til kidsen, Buffalo-skoene gikk som faen og J.C. var stedet å handle, ikke sant. Rigga opp en DJ som spilte feita chill-out i senteret, og ting var helt crazy! Solgte tusen snowboard om dagen og sånn. På den tida var Bystasjonen the place to be! Ikke det at det går dårlig nå, altså. Clas Ohlson har jo åpna og greier, og vi har kaffebar… Nittiallet, altså? – Og jula! Jeg elsker jula. Når det lukter mikrooppvarmet pinnekjøtt fra restauranten, og en haug med underbetalte unger pakker inn såpe… da er det jul! ALLE kommer til meg i jula. De elsker meg!

6 1

Jeg var ikke her i jula... Var du?

Nei. Jeg var i Thailand. – Men det er jo bare fordi det ikke er noen snakkis lenger? Jeg var innom Landmark her om dagen, og det er jo umulig ikke å legge merke til at ingen av de som var der inne, hadde på seg noe som var kjøpt hos meg. I 1993 hadde jeg kledd opp alle de folka der. VENT! DU var innom Landmark? – Hvorfor er det så vanskelig å forstå? Får ikke et gammelt senter gå ut og ha det litt kjekt? Uansett. Jeg tror sånne mediefolk som dere gjør ting vanskelig for meg. Alt skal være så kult nå. Så Do It Yourself. Dere ødelegger for meg og skuler på meg i baren. Hvorfor skal du egentlig gjøre det selv, når jeg kan samle alt for deg?

Så vi er venstrevridde? Og har derfor skylda for ditt bedritne utvalg? – Ikke bare dere, da. Det var dumt sagt. BT og Studvest har også litt skyld.

Litt bitter? – Altså.. Det er bare litt trist at det ikke er så mange reportere her mer. Det har åndssnobbene bestemt, fordi de har så god smak, liksom. Men det er jo som folk sier: Media bygger opp, media river ned.

Men gjengene har forsvunnet nå, eller? – Veldig mange gjengmedlemmer har jeg ansatt i ettertid. De kjenner jo senteret ut og inn. Andre er daue eller gifta bort. Men ved å tilby billige baguetter med lavt næringsinnhold fra Big Bite, sørger vi for en jevn rekruttering av nye ungdomskriminelle og andre skumle gjengtyper.

Var det derfor dere lot Tier’n & Lars spilte inn musikkvideo på taket til senteret for noen år siden? – Image er alt for et kjøpesenter. Uten ungdomsgjenger og rappere slås beina bort under oss.

Ok. Vi kjører MØRKT SENTER-OLEMMA! Du kan enten bli solgt til Petter Stordalen for å bli Choice sitt nye billighotell for backpackere fra ØstEuropa...

6 1 6 1 6 1

Eller tiggere, som det også heter… – ......

Eller bli solgt til kommunen, og bli rusmottak. – Da tror jeg at jeg velger Stordalen. For rusmottak er du jo allerede. HAHAHAHA.

Slutt ’a. Det var ikke noe kult sagt.

Vel, på nettsiden deres står apoteket oppført under kategorien «Spise»… – Det er mye mat i gode apotekvarer. Men jeg tror jeg kunne blitt et bra hotell. Du vet... jeg er en del av Bergens historie på samme måte som Torgallmenningen og Fisketorget, så derfor tror jeg turistene ville strømme til. Tenkt deg å bo på Bergen Storsenter – rett ved togstasjonen og begge Lungegårdsvannene!

1 6

Så lenge jeg slipper å bo på Nille…

Birkeland Vilt og spekemat, derimot. Eller hos Baker Brun. Nam-nam. – Høres ut som om dere kunne trengt en natt eller to i såpesjappa Kremfresh. Vi kunne skrubbet dere med en nydelig, fuktighetsgivende såpe med vanilje, appelsin og kanelduft.

1 6

Hey, prøver du deg?!

Du har utrolig mange butikker, ikke sant? – 72 stykker. Og 2265 parkeringsplas-

ser! Hvilken butikk er du mest stolt av? – Kanskje Digg – butikken for tøff og stilig ungdom. Målgruppen er dagens ungdom, de er ekstremt bevisste forbrukere. Butikken og varene har et «eksklusivt» utseende, men du vil bli overrasket over utrolig hyggelige priser. Også er jeg stolt av alle parkeringsplassene, selvsagt.

Den bokhandelen din… – Typisk! (lager tullestemme) «Dere har ikke en bra nok bokhandel for oss som kan lese. Vi har nemlig tatt noen fag på Høyden og tror vi kan alt om litteratur».

Han fikk jo ikke engang stilt spørsmålet før du… – JEG VET HVA DU SKULLE SI! OG JEG ER LEI! JEG SER IGJENNOM DEN OVENFRA OG NED-HOLDNINGEN DIN! «JEG HAR LEST EN BOK, SE PÅ MEG, JEG KAN FRANSK OG SER PÅ KUNST. DERFOR SYNS JEG DE JÆVLA LYTTEBØKENE ER VULGÆRE». DU ER ET RÆVHOL!

I deres eget blad, Trendmagasinet, melder dere at årets mote er «litt Rock ’n Roll». – Du kan dra til helvete! Snart skal dere vel klage på restauranttilbudet vårt også? ER DET IKKE NOK KREPSEMOUSSE? HMM? IKKE NOK PATÉ? SÅ FLYTT TIL BERLIN ELLER BROOKLYN DA!

6 6 1 6

Ok, vi roer oss ned litt... – SMAKSTYRANN!

1 6 1 6

Riktig...

Mens vi snakker om smak… – ELITIST!

Jeg hadde trodd du skulle være hyggeligere... – Hyggelig tjener man ikke noe på. Den som sparer har.

Siste spørsmål... Dette er jo et motenummer!

Så hva er ditt hotteste motetips… – Vanskelig spørsmål. Mote er jo liksom ikke min sterkeste side.

Kom igjen nå ’a? Et eller annet klarer du å hoste opp? – Hvitt. Det slår alltid an. Eller hva med en sånn oransje strikkelue som Olav Thon alltid går med! Ja, der har du et godt gavetips!

6/2009

-12 -25 -50

kjøp 3 fagbøker og få 12,5% rabatt på den billigste

kjøp 4 fagbøker og få 25% rabatt på den billigste

kjøp 5 fagbøker og få 50% rabatt på den billigste

studentenes egen fagbokhandel tilbudet gjelder til 15. september, gjelder ikke bøker utgitt i 2008 og 2009 og kan ikke kombineres med andre tilbud.